I dette intervjuet, gjennomført av Jonah Birch ved New York University og George Souvlis ved The European University i Firenze, forklarer Streeck hvordan perspektivet hans på sosialdemokratiet har utviklet seg, det omstridte «europeiske prosjektet» og hvorfor venstresiden er nødt til å «ta seg sammen».

Jonah Birch studerer sosiologi ved New York University og er tilknyttet Jacobine magazine.

George Souvlis tar doktograden i historie ved universitetet i Firense.

Wolfgang Streeck er tysk professor i sosiologi, og har vært aktiv i å analysere kapirtalismens økonomi, deltar aktivt mot nedskjæringene og raseringa av velferdsstaten i Europa. Skrev boka How will capitalism end? (2016).

Denne artikkelen sto opprinnelij Jacobine Magazine og er oversatt av Kari Hågensen.

Det har vært noen merkelige år for den europeiske kapitalismen. Krisa i 2008 kastet hele systemet ut i kaos, men dette ble møtt med drakoniske nedskjæringspakker som syntes å sementere en fullt ut liberalisert og finansialisert regional økonomi for godt.

Og likevel har det oppstått nye utfordringer for og debatter om alternativer til nyliberalismen fra venstresiden. Ideene til Wolfgang Streeck, en tysk økonomisk sosiolog, står i sentrum for disse debattene. Hans offentlige innlegg om nedskjæringspolitikken, 2008-krisens vesen og fremtiden for den Europeiske Union har blitt sentrale.

Du har de siste årene argumentert for at retningen til den «demokratiske kapitalismen» i Europa i økende grad har gått i retning av en sosial og økonomisk modell som prioriterer kravene fra markedet og fra forretningsmessig profitt på bekostning av kravene til demokratisk likhet og sosial solidaritet. Kan du si litt om hvordan den prosessen har utviklet seg, og hvordan krisa i eurosonen som brøt ut etter 2008, passer inn i dette bildet?

Demokrati under kapitalismen er demokrati i den utstrekning det korrigerer for markeds-resultatene i retning av sosial likhet. Økonomisk liberalisering kutter forbindelsen mellom demokrati og økonomi – gjør at det på en måte tørker ut. Resultatet blir det vi kaller postdemokrati, dvs. demokratisk politikk som en masseforestilling, som en del av underholdningsindustrien.

En måte å koble demokratiet fra økonomien på er å overføre økonomisk politikk fra de nasjonale parlamentene og regjeringene til «uavhengige» institusjoner, som sentralbanker, til toppmøter som Det europeiske råd og til Det Internasjonale Pengefondet (IMF).

Euroen, som ble skapt gjennom Maastrichttraktaten, har på denne måten de-demokratisert (men på ingen måte de-politisert) medlemsstatenes utforming av den monetære og økonomiske politikken. Den har innført en streng økonomisk politikk i hele Euroland, der noen land, som Tyskland, kan oppnå vekst, mens mange andre ikke kan.

Ett tema i dine senere skrifter om «demokratisk kapitalisme» har vært en dyp pessimisme om hvorvidt det er mulig å få liv i motstanden mot innstrammingspolitikken. Sosialdemokratiet synes ikke lenger å være veien mot en mer egalitær modell for kapitalismen, mens venstrepartiene og fagbevegelsen som utgjør den demokratiske opposisjonen til de verste utslagene av markedene, har blitt alvorlig svekket. Ser du noen mulighet for gjenoppliving av venstresiden og de demokratiske bevegelsene mot innstrammingspolitikken?

Bare litt om «innstrammingspolitikken». Det er ikke slik at offentlig gjeld har blitt redusert siden 2008. Det er helt motsatt. Den har økt betydelig, på grunn av lav vekst og på grunn av det offentliges overtakelse av privat gjeld. Det er heller ikke slik at en ikke-innstrammingspolitikk ville vært løsningen på problemene.

Vi har hatt et jevnt voksende gjeldsnivå, både privat og offentlig, siden 1980-årene. Dette har skjedd parallelt med global ekspansjon i den internasjonale finansindustrien. I dag holdes en økende del av den akkumulerte gjelda som aktiva av sentralbankene, og den betales ved å la seddelpressa gå.

Pengetrykking har pågått i flere tiår nå. Dette har ført til en oppblåsing av pengetilgangen, og det har ikke hatt noen betydning, selv ikke på inflasjonen, antagelig fordi pengene aldri kom i hendene på dem som ville bruke dem eller investere dem i «realøkonomien», ikke i spekulasjon.

Når det gjelder venstresiden, tror jeg du beskriver situasjonen korrekt. Sosialdemokratene har trodd at de kan styre markedet, underkaste det sosiale målsettinger, for eksempel ved å stole på privatisering for å gjøre sosiale tjenester mer lydhøre for innbyggerne, eller kunder som de nå kalles.

Underveis ofret de den offentlige sfærens verdighet, og underla den krav om lønn-somhet. De ble også forkjempere for kapitalistisk ekspansjon i en tid da kapitalistene var desperat på utkikk etter nye muligheter for å drive forretning.

I denne prosessen mistet sosialdemokratene kontakt med en betydelig del av velgerne sine, nemlig de som var ute av stand til eller ikke ville delta i markedskarusellen, for eksempel de eldre pensjonistene.

Med hensyn til venstrepartiene, som Podemos og Jeremy Corbyn, for ikke å glemme Bernie Sanders, får vi se. Corbyn kan være siste sjanse før resten av arbeiderklassen ender opp som et vedheng til høyrepopulismen. I alle fall må man finne mer effektive former for massemobilisering og direkte aksjon for å få velgere tilbake, og forhåpentligvis blir det mulig å gjenoppbygge fagforeningene på en eller annen måte.

Det som imidlertid gjør meg mer pessimistisk, er det som skjedde med Syriza. At de falt sammen under presset fra de andre regjeringene, fra IMF, fra sin egen middelklasse, og kanskje presset fra sine merkelige illusjoner om «den europeiske ide».

Siden før Maastrichttraktaten i det hele tatt ble signert, har du vært en uttalt kritiker av prosjektet med europeisk monetær integrasjon. Hvorfor er dette prosjektet, etter din mening, så antidemokratisk og nyliberalt? Hvordan har det drevet omformingen av Europas tradisjonelt mer egalitære kapitalistiske modeller i retning av mer markedsorienterte modeller?

For å redde det «europeiske prosjektet» var det nødvendig å få tilbake tilliten fra næringslivet. Derfor kom det «indre markedet av 1992». I motsetning til det som hadde blitt lovet, ble det ikke fulgt av en «europeisk sosial modell». Arbeidsgiverne hadde vetomakt, og den nasjonale velferdsstaten og arbeidslivets institusjoner var altfor ulike til at de kunne befeste seg på europeisk nivå. I stedet fikk vi euroen, som ble unnfanget under den første bølgen av internasjonal fiskal konsolidering, og som ble utviklet etter modell av den tyske marken.

Dermed beveget vi oss vekk fra «det sosiale Europa» – en betegnelse som ble først brukt ved toppmøtet i Paris i 1973 – til Den Europeiske Unionen som en overnasjonal liberaliseringsmaskin, under «de fire friheters» fane, som på ingen måte inkluderer arbeidernes frihet til å organisere seg eller å gå til streik.

Ikke så rart, ettersom hoveddelen av kompetansen til Den Europeiske Unionen fremdeles brukes til å «ferdigstille det indre markedet», og ikke er i stand til noe annet.

Hva med de på venstresiden som argumenterer med at ropet om å trekke seg fra Europa og å vende tilbake til nasjonale økonomiske institusjoner bare styrker det nasjonalistiske høyre? At det er bedre å renske opp i europeiske institusjoner enn å risikere å styrke Nasjonal Front eller Gyllent Daggry?

De som tenker slik, har ikke forstått forholdet mellom årsak og virkning. Det som styrker høyresiden i Europa, er at store deler av nasjonenes innbyggere fratas sine maktmidler av overnasjonale institusjoner og at ingen forstår hvordan disse opererer. Det nasjonalt baserte demokratiet mister makt til fordel for et fjernt europeisk teknokrati som spesialiserer seg på å åpne markeder for multinasjonale selskaper, spesielt for finansindustrien.

Ellers er jeg helt for omfattende «opprensking», men det må bli som følge av en offentlig debatt om det som på Brüsselsjargong kalles den europeiske integrasjonens finalité. Skal det forente Europa bli en føderal superstat? Hva vil skje med nasjonene som skal danne den? Hvor mye og hva slags «nærhet til avgjørelsene» vil det være?

Hvor vil den «stadig tettere unionen av de europeiske nasjoner» ende opp? Og viktigere, vil den ha evnen til å gripe inn i markedsutbytte til fordel for egalitære formål, både på europeisk og nasjonalt nivå. Hvordan skal de to nivåene kobles? Hva slags «sosialt Europa» skal bygges, denne gangen i virkeligheten?

Tror du det kunne ha blitt et annet resultat av Syrizas forhandlinger med Troikaen? Kunne Alexis Tsipras ha fulgt en annen strategi, slik det ble hevdet fra Syrizas Venstreplattform, og at man på den måten kunne unngått å kapitulere overfor Hellas’ kreditorer? Eller ville dette ha krevd en annen maktbalanse andre steder på kontinentet?

Dette er kanskje etterpåklokskap. Jeg er fremdeles opptatt av Wolfgang Schäubles på-tampen-forslag om en midlertidig utgang for Hellas fra Den Europeiske Pengeunionen (EMU), slik at valutakursene kunne omstilles. Grekerne undersøkte aldri hva som lå i dette.

Det kunne helt klart ha blitt kombinert med et tydelig «gyllent håndslag», kanskje i form av, men ikke bare, lettelser i gjeld. Fordi tyskerne hadde kommet med ideen, kunne de ikke på noen måte la grekerne sulte. Men Yanis Varoufakis og Tsipras var så gira på den symbolske verdien av EMU-medlemskap for landet sitt at de ikke engang spurte om å få se det som var skrevet med liten skrift. Så de måtte bite i gresset, på tross av sin seier i folkeavstemningen.

I bunn og grunn er jeg enig med George Soros – en internasjonal ekspert i politisk økonomi, hvis det overhode finnes noen – at Hellas ikke kan bedre sin stilling uten en devaluering av valutaen. Dette er bare mulig utenfor EMU eller med en dyptgående endring av traktaten som under bestemte betingelser ville tillate bl.a. bruken av parallelle nasjonale valutaer.

Hellas er et godt eksempel på hvordan kravet om innstrammingspolitikken kan være selvødeleggende for europeisk kapitalisme, fordi den ville tjent på gjenoppblomstringen av forretningsvirksomheten som ville komme ved en lettelse av innstrammingsbetingelsene. Likevel har europeiske herskere bare fortsatt å kreve mer og mer blod fra det greske folket som takk for de finansielle gjeldsslettene som er nødvendige for å opprettholde den greske statens betalingsdyktighet.

Hvordan forklarer du denne kortslutningen? Er den ideologisk motivert? Eller er det kortsiktige interesser i den globale kapitalismen som kjører over de langsiktige?

Jeg er uenig i premissene dine. Hellas er altfor lite til noensinne å drive frem etterspørselsledet vekst i Europa. Og det er lite nok til å bli fødd av resten av Europa, kanskje til og med av Tyskland alene, uten at noen legger merke til det.

Jeg er sikker på at Merkel og Schäuble ville ha bestemt seg for dette for lenge siden hvis det bare handlet om Hellas. Problemet er presedensen som en gresk gjeldsslette, «Marshallplan» eller hva du vil kalle det, ville ha skapt for den generelle betydningen av EMU-traktaten, og for forventningene fra andre land som Italia og Frankrike når det gjelder «europeisk solidaritet».

Generelt sett er det selvsagt mange dilemmaer her som vil innvirke på hvordan interesser blir definert, og som gjør dem mindre entydige, for å si det mildt. Finansielle investorer, for eksempel, ønsker både vekst og pengemessig konsolidering, men de kan bare få en av delene.

De vil se «budsjettdisiplin», at regjeringer prioriterer kreditorer fremfor egne innbyggere, men de ønsker også politisk stabilitet. Regjeringer vil ha lave rentenivåer på sin akkumulerte gjeld for å være i stand til å kjøpe seg folkelig støtte, men hvis de bruker for mye, mister kreditorene tilliten, og rentenivåene stiger. Og så videre.

Jeg for min del legger ikke mye vekt på ideologi. De fleste av disse menneskene tror ikke på noe annet enn regnskapene sine, og de vet hvordan de skal legge sammen to og to. Med hensyn til politiske interesser: De er som parallellogrammer av ulike målsettinger, vanligvis målsettinger i konflikt. De defineres aldri av bare et mål: industriell kapital, finanskapital, regjerende partier, stater, noen ganger arbeideraristokratiet, alt virker sammen under presset av skiftende maktforhold.

I din bok fra 2009 om tysk kapitalisme, Reforming Capitalism, synes det som du hevder at økonomisk liberalisering var en slags prosess som skjedde nesten uunngåelig som et resultat av strukturelle endringer i det kapitalistiske systemet. Men i senere skrifter har du lagt mye mer vekt på rollen til næringslivet og innflytelsesrike grupper av markedsinvestorer som trykker på for liberalisering. Er en prosess som liberalisering dermed hovedsakelig drevet av strukturelle forandringer eller av private aktører?

Det er to sider ved sosial forandring, en systemisk og en politisk. Det finnes to perspektiver som er like gyldige og som utfyller hverandre. Det finnes makt og interesse, og det finnes en systemisk logikk som har sine røtter, ikke i politikk, men i sosial struktur.

Det kommer også an på hva du ser etter. Da jeg skrev 2009-boka, så jeg bare på ett land, Tyskland, som i bunn og grunn verken var eller er mer enn en marginal spiller i den globale kapitalismen, og som får sin politiske og kommersielle forståelse fra omverdenen, spesielt fra USA.

Argumentet mitt var rettet mot en «ulike former for kapitalisme»-litteratur som undervurderte viktigheten av fellestrekkene ved kapitalismen, spesielt felles utviklingstrekk siden 1970-årene. Å vise hvordan Tyskland ikke var noe unntak, men i beste fall en part som kom sent med, var viktig i denne henseende.

Senere, i Buying Time, var det nødvendig å skifte til et interessesentrert perspektiv for å kunne presentere en holdbar historie om bruddet med etterkrigstidens forlik, som begynte med et brudd med den amerikanske New Deal, og til slutt kom til Europa via Reagan og Thatcher. Dette fulgte etter en reorientering av amerikansk pengepolitikk, intervensjonen i Chile, kampanjen mot eurokommunismen i 1970-årene, etc., etc. Du kjenner historien.

Her er var det nødvendig å identifisere interessene bak den statsstyrte kapitalismens endelikt, og jeg var så heldig å komme over bl.a. Michal Kalecki for å få tips, faktisk mer enn tips, om hvordan jeg skulle bygge et maktperspektiv inn i makroøkonomisk systemteori.

Du hevder at etterhvert som europeisk kapitalisme har blitt mindre sosialt regulert, har «langsom vekst» dukket opp i form av massearbeidsløshet og voksende fiskalt press. Er en tilbakevending til ideene om full sysselsetting og økonomisk stabilitet egentlig fremdeles mulig?

Kapitalen har ikke noen egentlig interesse av full sysselsetting. For å opprettholde disiplin i arbeidsstokken sin, trenger den en industriell reservearme. Man kan tilføye at kapitalen heller ikke har noen interesse i produktivitet eller vekst i seg selv, så lenge lav vekst og akterutseilende produktivitet ledsages av stigende profitt som resultat av synkende lønnsandel.

Gitt den nåværende maktfordelingen under den globale kapitalismen, ser jeg muligheten for en tilbakevending til full sysselsetting bare i regionale nisjer som har gunstig ressursutrustning, inkludert nedarvede institusjoner, og en god tilpasning til de (skiftende) kravene fra de globale markedene.

Men selv der kan fremveksten av robotikk og kunstig intelligens føre til ubehagelige overraskelser for dem som satser på tjenester som en slags ny middelklasse i en globale økonomien, de som utfører sine relativt godt betalte lederjobber, tekniske jobber og designerjobber, mens de djevelske møllene i fabrikkene fra Manchester-æraen er omplassert til Bangladesh og andre steder for lenge siden.

Videre, «sysselsetting», slik vi kjenner den, kan snart mer eller mindre forsvinne og erstattes med nye former for usikker «egenansettelse». Den historiske illusjonen til etterkrigstidens keynesianisme var troen på at det som faktisk fortsatt var en kapitalistisk økonomi, var blitt forandret til en politisk nøytral rikdoms- og sysselsettingsskapende maskin, som var klar til å bli håndtert av profesjonelle teknikere som ble kalt «økonomer».

Kapitalen støttet denne illusjonen av frykt for et antikapitalistisk tilbakeslag, men bare en stund. I 1970-årene, da den følte seg presset opp mot veggen, ble den lei av sosialdemokratiet og så seg om etter en vei ut. Det var da «krisa» begynte, og «globaliseringen» med den.

Hvorfor tror du at 1970-årenes sosialdemokratiske venstre, som du identifiserer deg med, var ute av stand til å utvikle en levedyktig strategi for å hanskes med starten på krisa og den derav følgende veksten i økonomiske vanskeligheter i den avanserte kapitalistiske verden? Det ser ut til at sosialdemokratisk reformisme styrket seg over hele Vest-Europa, at den ble mer ambisiøs i 1970-årene, for til slutt å lide nederlag. Hvorfor gikk det slik?

Sosialdemokratiet krever at kapitalen er truet og føler seg tvunget til å inngå kompromisser med samfunnet, som rovdyr som er tilstrekkelig truet til å late som de er melkekyr. «Globalisering» var mulighetenes vindu, slik at etterkrigstidens kapitalisme kunne droppe forkledningen og gå tilbake til «business as usual».

Med tiden, ikke veldig lang tid, var det ikke lenger kapitalen som var truet, men de nasjonale regjeringene, muligens med unntak av den eneste staten som faktisk tjener som utøvende komite for global kapitalisme, USA. I dag er statene låst i markeder, markedene er ikke låst i statene. Dette er et problem det gode gamle sosialdemokratiet var, og er, ute av stand til å forstå, for ikke å snakke om å løse.

I 1980- og 1990-årene pekte du på økonomier som den tyske og den svenske som bevis på at arbeider- og demokratisk press kunne presse business til å komme på rett vei. Du har opplagt forandret mening siden den gang.

Jeg nøler ikke med å si at mitt tidlige arbeide ble drevet av et ønske om å bevise muligheten av sosialdemokrati under kapitalismen. Det var «ønsketekning», på den måten at jeg ønsket at det som bevislig kunne være mulig også kunne bli virkeliggjort.

Jeg var særlig interessert i muligheten, og kanskje generaliserbarheten, av et kapitalistisk produksjonssystem som ble drevet «nedenfra» med begrensninger satt av en arbeiderbevegelse ledet av fagforeninger, som tvang kapitalistene til å produsere på måter som var forenlig med kravene til et godt samfunn og et godt liv.

Globalisering gjorde dette mye vanskeligere, spesielt for hele nasjonale økonomier, og i særdeleshet ettersom den strakte seg ut i kapitalmarkedene. Disse kreftene begynte snart å virke på produksjonssystemene ovenfra, og de underkjente og avsluttet de «gunstige begrensningene» som ble utøvet av den organiserte arbeiderbevegelsen nedenfra.

Det tok tid, for lang tid kan du si, å forstå den virkelig fundamentale endringen som internasjonalisering og finansialisering skapte. Jeg hadde oppmerksomheten min rettet mot på arbeidet, men måtte konsentrere meg om penger, den sterkeste drivkraften i en kapitalistisk politisk økonomi.

Kan du si noe om hvordan ditt forhold til marxisme også har endret seg? I 1970- og 1980-årene var du kritisk til noen av de mest kjente marxistiske forfatterne. Men arbeidet ditt i dag, selv om det er påvirket av en rekke tenkere, trekker også på marxistiske ideer.

Redegjørelsen din er i det vesentlig korrekt. Marxismen fra 1970-årene som jeg møtte som student, syntes tørr og abstrakt for meg. Det var ikke noe liv i den, bare strukturer og definisjoner, og «lover» som jeg ikke fikk noe fornuftig ut av. Jeg hadde kommet til samfunnsvitenskapen fordi jeg var nysgjerrig på å se hvordan verden der ute var, de virkelige menneskenes verden.

Det var senere, mye senere, at jeg oppdaget Marx, den økonomiske historikeren, den ivrige observatøren av den amerikanske borgerkrigen, den lidenskapelige politiske analytikeren av fransk politikk. Like mye liv som i Weber eller Barrington Moore! Akkurat nå holder jeg på å gjøre meg mer kjent med amerikanske marxistforfattere fra 1950- og 1960-årene. Og jeg er dypt imponert over det langsiktige i deres analyser.

Arbeidet med boka mi fra 2009 lærte meg at den historiske agnostisismen i det meste av akademisk samfunnsvitenskap – at man avviste å anerkjenne og teoretisere over iboende evolusjonær bevegelse i samfunnsmessige formasjoner – var en stor mangel, og det er grunnen til at det meste av det er så kjedelig som det er.

Når du bringer historie tilbake inn i samfunnsvitenskapen, kommer du imidlertid ikke unna Marx. Uten Marx blir evolusjonære teorier abstrakte, det vil si tomme, et postmoderne Glasperlenspiel for kjennere, eller de blir et forsøk på at tro skal helbrede, gjennom å insistere på at moralske virkelighetsbenektelser skal virke, uten engang å forsøke å forklare hvorfor det ikke har virket for lenge siden.

Til slutt, om ditt personlige politiske syn. Ser du fortsatt på deg selv som en venstreside sosialdemokrat av etterkrigstidens type? Du ble opplagt skuffet over opptredenen til Schröders regjering i Tyskland, der du hadde tjent som rådgiver.

Min rolle i den første Schröder-regjeringen, nærmere bestemt «trepartsalliansen for sysselsetting», var kortvarig. Etter omtrent et og et halvt år var den over. Lenge før «Hartz-reformene» kom på agendaen. Det var på «den tredje vei»-tiden, og vi håpet at vi kunne ri på bølgen av markedsretting for å redde velferdsstaten gjennom å få den klar for en global økonomi. Forbindelsene våre i Europa omfattet Dominique Strauss-Kahn, daværende finansminister i Frankrike og David Milliband, rådgiver for Tony Blair.

Det ble snart klart at dette var den siste runden for europeisk sosialdemokrati, og at vi ikke var i ferd med å vinne. Vi reformerte kapitalismen, og bare senere la vi merke til at kapitalismen hadde omformet seg rett for øynene for oss.

2008 avgjorde det hele. Jeg trengte et nytt rammeverk, bort fra lengselsfulle ønsker om hva som var mulig og mot en realistisk forståelse av virkeligheten – å komme i gang med den mest presserende oppgaven for venstresida, å ta seg sammen.

Det er på tide å ta et oppgjør med strenghetstyranniet som rir asylpolitikken som en mare.

Innvandrings- og integreringsminister Sylvi Listhaug har fått sette dagsorden i debatten om norsk asylpolitikk.

Skal venstresiden ta rollen som den moralske forsvarer av systemet eller er det mulig å reformere norsk asylpolitikk på en liberal og solidarisk måte?

Andreas Tharaldsen er medlem i Arbeidernes Ungdomsfylking (AUF) samt redaksjonsmedlem i Manifest Tidsskrift. Teksten ble publisert hos Manifest Tidsskrift 6. april.

Etter to år i regjering gjorde Fremskritts-partiet i høst et katastrofalt dårlig kommune-valg med en oppslutning på under ti prosent. Det kunne se at ut til at den norske høyrepopulismen gjorde sine siste krampetrekninger, da Fremskrittspartiet fånyttes dro innvandringskortet i valgkampen.

Da flyktningkrisen kom til Europa, fikk høyrepopulistiske partier vind i seilene. Samtidig som Fremskrittspartiet slikket sine sår etter valgnederlaget, var det høyrepopulistiske Sverigedemokraterna Sveriges største parti på meningsmålinger.¹ Enn så lenge så det ut til at Fremskrittspartiets strenge asylpolitikk ikke lenger hadde noen grobunn i Norge.

The times they are a-changin’

Men så kom flyktningkrisen syklende over grensestasjonen Storskog i Sør-Varanger. Hundrevis av asylsøkere passerte russergrensen daglig. Samtidig som syklene hopet seg opp, forandret debatten seg. Et stort flertall av nordmenn ville nå ha strengere asylregler. Nesten halvparten ville stenge grensen til Russland.²

Fremskrittspartiet krevde innstramminger i asylpolitikken. Det som vekket avsky i september, skapte nå ny begeistring blant Fremskrittspartiets frafalne velgere, og partiet vokste på meningsmålingene. Ingen partier, med unntak av Rødt, Sosialistisk Venstreparti (SV) og Miljøpartiet De Grønne (MDG), våget annet enn å følge etter.

I ekspressfart ble Stortinget enige om en ny asylinstruks. Den gjorde det i praksis umulig for syriske flyktninger som hadde reist langs den arktiske ruten å få realitets-behandlet sine asylsøknader. I et bredt forlik ble Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Kristelig Folkeparti (KrF), Venstre, Høyre og Fremskrittspartiet enige om å stramme inn norsk asylpolitikk. Parlamentarisk leder i Fremskrittspartiet Harald Tom Nesvik sa følgende om forliket:

Vi er veldig fornøyde. På punkt etter punkt har vi fått gjennomslag. Vi har kjempet for mye av dette i 30 år (…) Når vi fremmet slike tiltak tidligere, kastet folk egg på oss. Nå er det et klart flertall med 161 representanter som kommer til å stemme for.³

Listhaug-populismens triumf

Som svar på et år med rekordmange asylsøkere til Norge, ble Fremskrittspartiets nye populistiske stjerne Sylvi Listhaug innvandrings- og integreringsminister i en nyopprettet ministerpost. Listhaug hadde knapt gjort statsrådsstolen varm før hun la frem 40 innstramningsforslag i asylpolitikken. Hun hevdet at asylsøkere ikke kan «bli båret på gullstol inn i Norge»⁴ og at asylstrømmen kan «få voldsomme konsekvenser for vårt velferdssamfunn».⁵ For å få familiegjenforening måtte man være i arbeid eller utdanning i fire år, for å få permanent opphold måtte man bo fem år i Norge og også asylsøkere som reiser via nordiske land skulle kunne bortvises uten å få realitetsbehandlet asylsøknadene sine. Norge skulle nå få Europas strengeste asylpolitikk. Kommentarfeltene jublet.

Da jussprofessor Mads Andenæs omtalte Sylvi Listhaugs innstramningsforslag som «direkte umenneskelige» og «i strid med våre internasjonale forpliktelser»,⁶ skrøt Per Sandberg av det i Klassekampen.⁷

Der deler av venstresiden og kommentariatet har møtt Listhaug-populismen med moralsk fordømmelse, så har strategien til ledelsen i Arbeiderpartiet vært fullstendig resignert. Arbeiderpartileder Jonas Gahr Støre stilte seg positiv til innstramningsforslagene i et intervju med NRK.⁸ Trond Giske mente de bare var en videreføring av Arbeiderpartiets politikk.⁹ «Streng og rettferdig» var nå mantraet til Arbeiderpartiet, altså ganske andre toner enn de vi hørte på landsmøtet i april.

Strenghetstyranniet

Sylvi Listhaug har sagt at «godhetstyranniet rir Norge som en mare». Men i asylpolitikken er det heller strenghetstyranniet som rår.

I temperaturer ned mot 40 minusgrader begynte norske myndigheter i januar å deportere syriske flyktninger med buss over russergrensen, til kritikk fra FN og humanitære organisasjoner. Arbeiderpartiets ord-fører i Sør-Varanger, Rune Rafaelsen, mente det var uverdig for Norge, og ga følgende beskjed til Regjeringen:

Norge må ikke bryte internasjonale konvensjoner i sin iver etter å sende ut mennesker i en fortvilt situasjon. Dette handler om å ivareta humanitære tradisjoner som Norge er kjent for.¹⁰

Også lokalbefolkningen i Sør-Varanger reagerte på behandlingen av de syriske flyktningene. Merete Eriksson, Merete Nordhus og Eirik Nilsen fra Refugees Welcome to Arctic tok saken i egne hender og hjalp syriske flyktninger med å komme seg bort fra ankomstsenteret Vestleiren og i kirke-asyl. Da fikk de merke strenghetstyranniet på kroppen. Alle tre ble arrestert av politiet, satt på glattcelle og siktet for brudd på utlendingsloven. Merete Nordhus ble sågar strippet på politistasjonen. Men som fagforeningslederen Eirik Nilsen sa det:

dersom jeg skal straffes fordi jeg bryr meg om andre mennesker, så skal jeg ta den straffen med rak rygg.11

Rune Rafaelsen beskrev situasjonen på følgende måte i Klassekampen:

Norske politifolk blir helter når de berger folk fra å drukne i Middelhavet. Her blir en fagforeningsleder som mener det er viktig å støtte folk i nød, arrestert, og en dame blir til og med strippet. Kontrasten er enorm.¹²

Hva er venstresidens alternativ?

Den russisk-amerikanske anarkisten Emma Goldman mente det krever mindre mental kapasitet å fordømme enn å tenke. Listhaug-populismen må møtes med nytenkning – ikke fordømmelse. Det blir for lett å stemple bekymrede nordmenn som rasister.

Mange mente SV satte seg selv på sidelinjen da de stilte seg utenfor asylforliket på Stortinget. Men skal vi ta ovenfor nevnte beskrivelse av asylforliket fra parlamentarisk leder i Fremskrittspartiet på alvor, kan strategien likevel forsvares. Men hva vil egentlig SV i stedet? Om SV mener dagens flyktning- og integreringspolitikk fungerer godt nok, er det et standpunkt som har dårlig klangbunn blant folk flest.

Skal venstresiden vinne velgernes tillit i asylpolitikken, er det lite hensiktsmessig å innta en konservativ holdning. Det er nok av utfordringer dagens politikk ikke er i stand til å svare på. Hvordan skal vi få flyktninger tidligere i arbeid? Hvordan skal vi unngå en todeling av arbeidslivet? Dette er spørsmål venstresiden må komme med troverdige svar på, om ikke Fremskrittspartiet skal få sette dagsorden også i 2016.

Når den høyreorienterte tankesmien Civita foreslår at vi må «tillate lønninger som er noe under dagens tariffer» for å få flyktninger i arbeid,¹³ må arbeid med norske lønns- og arbeidsvilkår være vårt motsvar. I stedet for å åpne opp for et todelt arbeidsliv må fagbevegelsen få nye verktøy som kan sikre et anstendig arbeidsliv med norske lønns- og arbeidsvilkår. Å gjeninnføre den kollektive søksmålsretten, stille krav om maks to ledd underleverandører og innføre et generelt forbud mot kommersielle bemanningsbyråer vil gjøre det norske arbeidslivet mer motstandsdyktig i møte med useriøse aktører som står i kø for å utnytte flyktningene som billig arbeidskraft.

Arbeiderpartiet har riktignok etter å ha tenkt seg om motsatt seg et par av Listhaugs innstramningsforslag. Men landets største opposisjonsparti utøver ellers ingen opposisjon av betydning mot Fremskrittspartiets asylpolitikk. Arbeiderpartiet ble bundet til masten med asylforliket. Men nå er det et gryende opprør blant grasroten i Arbeiderpartiet. Flere fylkeslag sier nå klart nei til mange av Listhaugs innstramningsforslag. Ledelsen i Arbeiderpartiet gjør klokt i å lytte til dem.

Norge som humanitær nasjon vil lide nederlag om venstresiden resignerer for Listhaug-populismen. Men heller ikke status quo er en holdbar løsning. Venstresiden burde ha kommet opp med alternativer til Sylvi Listhaugs asylinnstramminger. Så langt har det vært fullstendig idétørke.

Noter:

1. NRK: «Sverigedemokraterna fosser frem på ny måling», 17.9.2015. http://www.nrk.no/urix/sverigedemokraterna-fosser-frem-pa-ny-maling-1.12558375
2. Nordlys: «Flertallet av det norske folk vil ha strengere asylregler», 10.11.2015. http://www.nordlys.no/flyktninger/udi/storskog/flertallet-av-det-norske-folk-vil-ha-strengere-asylregler/s/5-34-284378
3. NRK: «Nesvik (FrP): – Før kastet folk egg på oss for sånne forslag», 19.11.2015. http://www.nrk.no/norge/her-er-asylavtalen-1.12662331
4. VG: «Strammer inn reglene for permanent opphold: Må kunne norsk, ha jobb og bolig», 28.12.2015. http://www.vg.no/nyheter/innenriks/strammer-inn-reglene-for-permanent-opphold-maa-kunne-norsk-ha-jobb-og-bolig/a/23587143/
5. NRK: «– Vi kommer til å få en asylpolitikk som er blant de strengeste i Europa», 29.12.2015. http://www.nrk.no/norge/_-vi-kommer-til-a-fa-en-asylpolitikk-som-er-blant-de-strengeste-i-europa-1.12724216
6. VG: «Frp-Listhaug om asyl-slakten: – Kritikken går ikke inn på meg», 30.12.2015. http://www.vg.no/nyheter/innenriks/frp/frp-listhaug-om-asyl-slakten-kritikken-gaar-ikke-inn-paa-meg/a/23587751/
7. Klassekampen: «Ap er bundet til masta», 31.12.2015.
8. NRK: «Støre er positiv til Listhaugs innstrammingsforslag», 6.1.2016. http://www.nrk.no/norge/store-er-positiv-til-listhaugs-innstramningsforslag-1.12736441
9. VG: «Ap-Giske freder asyl-Listhaug», 29.12.2015. http://www.vg.no/nyheter/innenriks/ap-giske-freder-asyl-listhaug/a/23587477/
10. Dagsavisen: «Frykter de må tilbake i krigen», 21.1.2016.
11. NRK: «Siktet for å hjelpe asylsøkere: – Tar straffen med rak rygg», 22.1.2016. http://www.nrk.no/finnmark/_-om-det-skal-vaere-straffbart-a-hjelpe-andre_-gar-jeg-i-fengsel-med-rak-rygg-1.12763437
12. Klassekampen: «Refser Ernas diplomati», 27.1.2016.
13. Doksheim, Marius, «Innvandring og flyktninger – og det liberale», Minerva, 12.10.2015. http://www.minervanett.no/innvandring-og-flyktninger-og-det-liberale/

EUs flyktningavtale med Tyrkia er et brudd på asylretten

Verden står ovenfor den største flyktningkrisa siden andre verdenskrig. Krigen i Syria er inne i sitt femte år og flere millioner mennesker er tvunget på flukt. Rødt mener det er en skam at EU og de europeiske landene gjennomfører hestehandler med menneske-rettighetsverstingen Tyrkia for å stenge flyktninger ute, heller enn å verne om mennesker på flukt og retten til å søke asyl.
(…)
Rødt krever at EU og de europeiske landene stopper avtalen. Europeiske land må bli enige om en solidarisk og rettferdig måte å fordele ansvaret for bosetting av flyktninger på, og begynne å arbeide for å etablere trygge og lovlige veier til Europa for personer som har behov for å søke asyl. Det er den eneste måten å forhindre at flere desperate mennesker risikerer livet sitt for å nå trygghet i Europa. Og det må skje nå, mennesker skyller stadig opp på greske strender.
(Vedtak på Rødts landstyremøte 8.–10. april)

Frankrike

Det ble voldsomme opptøyer i Paris og andre franske byer da titusenvis av studenter og arbeidstakere demonstrerte mot et omstridt forslag til ny arbeidsreform.

I hovedstaden kastet en rekke ungdommer flasker og brostein mot sikkerhetsstyrkene som savrte med tåregass. Lignende scener utspilte seg i byene Nantes, Marseille, Lyon og Toulouse torsdag.

Demonstrasjoene er de siste i en protest-bølge som startet for rundt to måneder siden. De sammenfaller med arbeidsnedleggelse i en rekke sektorer, deriblant luftfart og tranport.

Den omstridte reformen har til hensikt å redusere den vedvarende arbeidsledighetene som ligger på 10 prosent i Frankrike.

Men motstanderne frykter at lovreformen i arbeidslivet skal knuse arbeidernes rettigheter og føre til ytterligere svekking av unge franskmenns jobbsikkerhet.

Ungdomsledigheten er på 25 %. «Vær ung – hold kjeft» sto det å lese på et banner i en protest i Toulouse sørvest i landet.

– i løpet av de siste ti årene har forholdene forverret seg på forferdelig vis for unge folk, sier pensjonisten Gilles Cavaliere, som deltok i en demonstrasjon i Lyon. (…)
NTB 28/4

Benytt unntaksklausulen i EØS-avtalen

Situasjonen er alvorlig i flere bransjer, med flere løsarbeidere, færre faste stillinger og mer arbeidslivskriminalitet. I deler av arbeidslivet står tariffavtalene i fare for å rakne. På tross av skjerpet regulering og kontroll har arbeidsinnvandringa etter EUs østutvidelse ført til økt lavlønnskonkurranse i arbeidslivet. Rødt går inn for å begrense arbeidsinnvandringa i dagens situasjon.

Vi opplever nå et «tilbudssjokk» av arbeidskraft, med massearbeidsledighet i utsatte bransjer. Det vil gjør organisering av arbeidsinnvandrere vanskeligere, og øker risikoen for utnyttelse fra useriøse aktører. Rødt jobber i kommunestyrer og fylkesting landet rundt for å bedre rutinene for offentlige innkjøp og anbudsprosesser etter den såkalte Telemarksmodellen. Dette er et viktig ledd i kampen mot sosial dumping.

Færre arbeidsinnvandrere fra EØS-området vil lette på trykket i arbeidsmarkedet, samtidig som det vil være en offensiv mot et useriøst arbeidsmarked. I tillegg til å bekjempe det økende innslaget av vikarer og midlertidig ansatte i norsk arbeidsliv, må Norge ta i bruk EØS-avtalens unntaksklausul (artikkel 112–114): EØS-regler kan settes til side «når alvorlige økonomiske, samfunnsmessige eller miljømessige vanskeligheter som kan vedvare er i ferd med å oppstå».
(Vedtak på Rødts landstyremøte 8.–10. april)

Trugar innvandringa velferdsstaten, slik Fjermeros hevdar, i Rødt! nr 2/2016?

Mi oppfatning er, i likskap med Maria Wasvik i Rødt! 1-2016 og truleg til skilnad frå Halvor Fjermeros i neste nummer, at Ali og mange av hans jamlikar bør få opphaldsløyve i Norge.

Olav Randen er geitebonde og driv forlaget Boksmia.

Ali frå Somalia er 20 år og innvandrar til Norge. Far hans og bestefar hans og alle onklane var kystfiskarar med opne båtar i Adenbukta. Dei siste tiåra har europeiske fabrikktrålarar nærast støvsuga havet. Mange svelt, arbeid finst ikkje, og politiske opponentar blir møtte med ei kule eller eit knivstikk. Ali ser inga anna råd enn å gjere avtale med menneskesmuglarar og gi seg ut på den farefulle kryssinga av Sahara og den endå meir risikable overfarten over Middelhavet i eit fortvilt håp om å få seg arbeid i Europa og sende pengar til familien. Men i Norge blir han sett på som lykke-jeger og returnert.

Polske Mica er også 20 år og arbeidsledig i heimlandet. Han kjem i ly av EØS-avtalen, får godkjent si yrkesutdanning som tømrar, kan søkje arbeid i Norge og få del i norske velferdsordningar.

Mi oppfatning er, i likskap med Maria Wasvik i Rødt! 1-2016 og truleg til skilnad frå Halvor Fjermeros i nummer 2-2016, at Ali og mange av hans jamlikar bør få opphaldsløyve i Norge. Om me må ta inn somme og avvise andre, bør me stengje grensene for Mica.

Migrasjon som politisk endringskraft

Kapitalismen produserer sin eigen bane, skreiv Marx med vekt på industriveksten og arbeidarklassen. På dei meir enn halvtanna hundre åra etterpå har det ikkje gått slik. Den herskande klassen er den same som på Marx si tid, like kynisk og endå mektigare. Med statens hjelp importerer dei arbeidskraft til våre land når dei treng det og støyter ut denne arbeidskrafta når ho ikkje trengst.

Også i migrasjonen ligg ein kime til kapitalismens sjølvdestruksjon. Dersom plyndringa av fattige land og verdas natur går for langt, vil utvandringa bli til folkevandring, frå land som blir frårana eller får øydelagd sine naturressursar og til land som ranar og øydelegg. Fjernsyn, mobiltelefonar og internett gjer at folk verda over veit at andre vassar i luksus. Dei skjøner at når livsgrunnlaget for dei små blir øydelagt, er det fordi dei store og rike øydelegg og korkje på grunn av gudars motvilje eller vrang natur.

Me bør ikkje ønskje ei framtid med masse-migrasjon velkommen, heller ikkje me som meiner dagens Europa høyrer heime på historias skraphaug. Men viss me i det rike vest held fram med global plyndring og naturøydelegging og murar oss inne med våre privileg, legg me opp til ei slik framtid.

Innvandring, arbeidsplassar og velferdsordningar

Trugar innvandringa velferdsstaten, slik Fjermeros hevdar? Eit hovudprinsipp bak dei norske velferdsordningane, at dei skal vere generelle eller universelle, vart innført av Nygardsvold-regjeringa i 1936 med alderstrygda. Etter kvart kom sjuketrygd, uføretrygd, arbeidsløysetrygd, barnetrygd og enke- og morstrygd, alt i eit fattig land samanlikna med dagens Norge. No står tanken om universelle ordningar veikare enn nokosinne etter 1936. Ikkje på grunn av økonomi, me har uendeleg mykje betre økonomi no enn då, men fordi ei anna tenking er i ferd med å vinne, tanken om at felles ansvar er moralisme og naivitet. Om me aksepterer at éi gruppe innan Norges grenser skal behandlast på måtar som avskrekkar andre, er steget stutt til liknande politikk for andre utsette grupper, fattige, arbeidsledige, sjuke, eldre, etniske minoritetar.

Gjer innvandring at det blir overskot av arbeidskraft, at lønner difor går ned og tilkjempa arbeidarrettar tekne vekk? Det finst, som Fjermeros legg vekt på, døme på at innvandrarar har vorte underproletariat. Men det finst også vellykka fagleg kamp i land med mykje innvandring. I USA var dei første tiåra av 1900-talet år med masseinnvandring, og dei var framgangsrike år for arbeidarklassen, med medlemsvekst i fagrørsla, lønnsauke og vellykka streikar. Samtidig med at landet rundt 1920 stengde grensene, byrja tilbakegangen. I 1919 deltok meir enn 4 millionar arbeidarar i 3600 streikar, ti år etter deltok 289.000 arbeidarar i 900 streikar, skriv Howard Zinn. Då krisa slo inn for alvor hausten 1929, var fagrørsla handlingslamma.

Men Norge no har stor arbeidsløyse og nedgang i talet på arbeidsplassar? Det er arbeidsplassar me manglar, ikkje arbeidsoppgåver. Me bur i eit land med minkande industriproduksjon, uløyste helse- og omsorgsoppgåver, forsømt vedlikehald og 60 prosent importert mat, eit land utan evne til å ta tak i oppgåvene. Å godta denne tilstanden som ramme for handling er å gjere seg sjølv makteslaus.

Me kan jamføre med Sverige etter krigen. Innvandringa frå Finland kunne ha ført til politisk kamp svenskar mot finnar, til masse-arbeidsløyse og ein finskfødd lågkaste. I staden vart innvandrarane inkluderte og ei sentral gruppe i å byggje den svenske industri- og velferdsstaten.

Når den nordiske velferdsmodellen no er i faresona, som Fjermeros skriv og eg er samd i, er det altså ikkje på grunn av innvandring, men på grunn av politikk. Dette ser me om me samanliknar dagens Sverige og Finland. Sverige har hatt mykje innvandring også dei siste tiåra. 15 % av innbyggjarane har anna fødeland. Finland har berre 4 % fødde i andre land. Men arbeidsløysa har vakse meir der. Nyleg parkerte den finske Riksdagen fagrørsla og forhandlingssystemet og vedtok i lovs form mindre sjukepengar og færre fridagar.

To framtider

Når forholda blir for ille, bryt folk opp og gir seg på vandring. Norske eller europeiske vedtak om å stengje grenser vil ikkje hindre det. Grensestenging er å styre oss inn i ei framtid med murar, piggtråd, militærmakt og krigar frå dei rike og terroraksjonar frå somme av dei fattige og politisk handlingslamma.

Alternativet er å arbeide for ei framtid bygd på planøkonomi og likskapstenking. Det inneber kamp mot miljøøydeleggingar, utbytting og invasjonar, og det inneber kontrollert innvandring til land med plass og økonomi til å ta imot fleire, som Norge. Altså at me tek mot dei med størst behov, om behova er politiske, religiøse, økonomiske eller økologiske. Kjem me ikkje unna det vanskelege valet, tek me imot Ali frå Somalia framfor Mica frå Polen.

Eg tek altså ikkje til orde for fri innvandring. Økologi og naturressursar gjer at land må kunne ha kvotar. Om alle rike europeiske pensjonistar skulle ønskje å flytte til Spania eller Hawaii, bør styresmaktene der kunne seie at nok er nok. Det eg tek til orde for, er at Norge og andre europeiske land må føre ein langt rausare innvandringspolitikk enn i dag.

Samtidig har dei rett, dei som seier at det beste oftast er å hjelpe folk der dei er. Det gjeld å bremse og avvikle den rike verdas utplyndring og naturøydelegging, og det gjeld å gi gjennomtenkt bistand til fattige folk og land. Men no er me i den paradoksale situasjonen at dei som seier dei vil hjelpe folk der dei er, såleis regjeringspartia og deira støttespelarar, samtidig skjer ned på bistand og aukar norsk utbytting av fattige land.

For oss til venstre – og for europeisk arbeidarklasse – handlar innvandringspolitikk ikkje om naiv moralisme, slik Fjermeros hevdar. Det handlar om at viss arbeidet med å byte ut dagens brutale samfunn med gode livsvilkår for alle skal lykkast, må tanken om solidaritet småkårsfolk imellom vere ein universell tanke. Frå einkvar etter evne og til einkvar etter behov, som Marx og Engels formulerte det.

Igjen ser vi at Norge har blitt en krigsnasjon. 2. mai kunngjorde regjeringen at Norge skal sende soldater til Jordan for å lære opp syriske opprørere. Disse skal så reise inn i Syria for å kjempe mot ISIL.

De 60 norske soldatene skal bidra med alt fra trening til operativ støtte til syriske grupper. Regjeringen lover at Stortinget vil bli konsultert om det skulle bli aktuelt for disse soldatene å dra inn i Syria.

I redegjørelsen på regjeringens hjemmesider nevnes ikke ordene borgerkrig eller krig en eneste gang. Men det er krig det er snakk om. Krigen i Syria raser på femte året, og kampen mot ISIL er uløselig vevd inn i denne krigen. Deltakelse i krigen i Syria vil gjøre Norge mer utsatt for terror, og bidra til uthulingen av folkeretten som Norge har vært med på gjennom deltakelsen i Afghanistan og Libya.

Samtidig er det høyst usikkert hva konsekvensene av økt støtte til væpnede grupper i Syria vil føre til. I dagens situasjon er det viktig at Norge støtter opp under fredsforhandlingene i FN-regi og arbeidet til spesialutsending Staffan De Mistura.

Opprøret i Syria har utviklet seg til en borgerkrig, og nå en stedfortrederkrig hvor Saudi-Arabia, Tyrkia, Qatar og Iran kjemper om innflytelse og makt i et fremtidig Syria. Med USA og Russland på hver sin side.

Det er ingen grunn til å trekke Norge enda tettere inn i denne konflikten. Heller bør Norge støtte opp om fredssamtalene i FN-regi, og slutte å sende militærmateriell og våpen til land som forsyner jihadister i Syria med våpen.

Stian Bragtvedt

Under siste verdenskrig flyktet noen få nordmenn for å unngå en dødsdom eller for å slåss mot Nazi-Tyskland fra et annet land.

Dagens flyktninger til Europa flykter ikke av slike grunner.

Ove Bengt Berg var initiativtaker til Venstrepopulistene i 2015. (Foto: Trondheim byarkiv, Norske flyktninger i Dalarna?)

Innvandrere — drivkrafta er et bedre liv

Syrerne som kommer til Europa, kommer fra leire i Tyrkia der de ikke bombes. I Syria, er 14 millioner drevet på flukt hvorav åtte millioner internt i Syria. Det er altså et mindretall av disse som vil til Europa. Hvorfor flykter ikke alle? Og få av innvandrerne til Norge kommer fra Syria. «Selv med snarlig fred og stabilitet i Syria, vil det være millioner av mennesker i leire i nabolandene, og hundretusener på vei til eller gjennom Europa», forutsetter SSB 18.12.15.

Verdens folk får det bedre…

«For gjennomsnitts­mennesket på jorden var 2015 det beste året i historien. Og sjansen for å dø en voldelig død er drastisk redusert.» skreiv tidligere SV-leder Erik Solheim i Dagens Næringsliv 10.01.16. Og fortsatte: «Da jeg ble født [1955] var forventet levealder på jorden 46 år. Nå har både jeg og historien passert den alderen, og gjennomsnittsmennesket vil bli over 70 år.» «Den vanligste dødsårsaken for ungdom er ikke krig og terrorisme», men trafikkulykker, skreiv Solheim.

…men flere ønsker et bedre liv — i Europa

Tross denne positive utviklinga øker likevel folkestrømmen og innvandringa fra Afrika og Midt-Østen mot Europa. I 2015 var det 1,2 millioner mennesker som ville begynne et nytt økonomisk liv i Europa, og som kom fra Afrika og Midt-Østen. De som kommer er blant de mest økonomisk og sosialt vellykka i sine land. Bare fra Afrika kan det dreie seg om tre-fire millioner mennesker hvert år med et slikt ønske.

Befolkningsoverskudd

«Befolkningsveksten i Afrika, sammen med klimaendringer og privatisering av jord som presser stadig flere inn i byene…» sier Thomas Hylland Eriksen til Nettavisen 23.04.16, og legger til informasjonsmuligheten internettet gir. Magnus Blaker i samme kilde: «Det er spesielt i Afrika og Midt-Østen der det forventes enorm befolkningsvekst. 300 prosent økning i Nigeria, 350 prosent økning i Irak, 400 prosent i Kongo, 420 prosent økning i Uganda. 950 prosent økning i Niger». 

I Afrika og Midt-Østen er det et betydelig antall menn under 35 år uten utdanning og sysselsettingsmulighet. Den tyske demografen Gunnar Heinsohn konkluderer i Dag og Tid 15.04.16: «Dei vil ikkje kunne tevle på verdsmarknaden og vil difor ønskje å bli økonomiske flyktningar — men ingen vil ta imot dei».

Asylrett omgjort til en innvandringsrett

Opprinnelig har det aldri ha vært meninga at asylinstituttet skulle bli et innvandringsinstitutt. Asylordninga ville ikke blitt vedtatt hvis den skulle praktiseres som i dag, fordi det rett og slett ikke er politisk flertall i noe parlament i noen europeisk stat for dagens asylpraksis. Før den norske innvandringsstoppen i 1975 ble det nesten ikke gitt asyl av grunner som nå kalles beskyttelsesbehov. Nå omgås innvandringsstoppen ved å misbruke asylretten. For ingen enkeltpersoner har rett på asyl. Det er det bare en stat som har rett til å gi, men ikke plikt til. Retten går til i forhold til en annen stat. Norge har avslått asyl til Trotsky, Vanunu, Snowdon og Assange. Asylretten gir heller ingen krav på varig opphold slik det nå har utvikla seg, bare til midlertidig opphold.

I boka «Innvandringsrealisme» skriver Sylo Taraku, tidligere leder i NOAS, at når NOAS arbeidet for å få flere asylsøknader innvilga konkret og generelt, gikk de verken til politikere eller journalister. De gikk til internasjonale jurister og presset dem til å liberalisere lovverket gjennom internasjonale domstoler og traktater.

Ufaglærte innvandrere

Norge er et høykompetant land, og ufaglærte jobber reduseres sterkt. SSB anslår at i 2025 vil ufaglærte utgjøre 3,5 prosent av alle sysselsatte. Da vil det bli et overskudd på 200 000 ufaglærte. Og innvandrerkvinnene arbeider i stor grad heller ikke om de kommer til Norge.

SSB: «etter landbakgrunn har særlig innvandrere fra Asia og Afrika en situasjon med lav sysselsetting og høye overføringer». (rapport 2014:38). Somaliske og syriske innvandrere, i aldersgruppa 20-35 år, har en sysselsettingsgrad på henholdsvis 27 og 26 prosent. Innvandrere jobber også kort tid. For ufaglærte lavtlønte med mange barn og hjemmeværende hustru blir det gunstigere for dem å gå over på sosialhjelp og uførepensjon alt ved 50 års alder.

Økt innvandring og økonomiske nedskjæringer gir økt oppslutning om ytre høyre

Denne utviklinga er en oppskrift på norsk og europeisk sosial uro. Alle selverklærte venstrepartier i Europa erklærer seg for innvandring, uten noen gang å nevne et begrensende antall. Samtidig som de prioriterer å kjempe for muslimske politiske rettigheter og framstøt. Bare sterkt høyreorienterte partier er for å begrense innvandringa fra den fattige verden og dempe muslimske politiske framstøt, dermed øker deres politiske oppslutning på bekostning av de venstreorienterte innvandringspartiene. Det fører til en økonomisk politikk som gir mer til de rikeste.

Forutsetninga for å få flere ufaglærte innvandrere til å komme i lavtlønna arbeid, er å gjøre det mindre gunstig å få livsunderholdning fra NAV. Det vil hardt ramme de fattigste etniske nordmenn. Den utviklinga vil gi høyrekreftene økt oppslutning for sin økonomiske politikk.

Vår skyld?

Århundrelang imperialistisk raning av «den tredje verden»s ressurser og imperialistiske kriger har svekket mange av verdens stater. Men også europeiske land har vært rasert gjennom to verdenskriger, og har likevel reist seg igjen. For ytre årsaker virker gjennom indre. Det er de indre forholda i et land som bestemmer evnen til å utvikle nasjonal politikk. Slik Russland og Kina har vist er mulig, tross langvarig utenlandsk undertrykking. Norge fikk ingen utviklingshjelp for å utvikle sitt næringsliv fra tidlig på 1800-tallet til det nasjonale oljeselskapet blei oppretta på 1970-tallet, eller til å utvikle velferdsordningene.

Nasjonal sjølråderett

Løsninga er verken å ta hundretusener av verdens fattige til Norge, bombe dem eller la statsfinansierte norske organisasjoner ta over oppgaver som hører til enhver stats eksklusive oppgaver. Stater bør heller følge Russlands/Sovjets og Kinas eksempel med brudd med og nedkjemping av alle fremmede staters interesser i sitt eget land. Slik utvikles et nasjonalt lederskap.

Det er rasisme å si at mennesker i afrikanske og land i Midt-Østen ikke er i stand til å utvikle nasjonal uavhengighet og skape utvikling slik nordmenn og innbyggere i mange andre moderne utvikla land har gjort. Utviklingshjelpa med individuell enkelthjelp til verdens fattige og krigsofre ødelegger for landenes eget ansvar og sjølstendighet.

Den blomstrande jihadismen har endra det politiske landskapet i Irak og Syria, og fått omfattande verknader på verdspolitikken, og konsekvensar for oss alle.

Al-Qaida-liknande rørsler styrer over eit stort område i nordlege og vestlege Irak, mange hundre gonger større enn det Osama bin Laden nokon gong kontrollerte.

Patrick Cockburn irsk journalist og forfattar, har vore Midtausten-korrespondent sidan 1979, først for Financial Times, og no for The Independent.

Dette er eit utdrag frå boka The Jihadis Return (OR Books, 2014), omsett frå engelsk av Gunnar Danielsen.

Det er etter at bin Laden døydde at desse al-Qaida-klonane fekk størst suksess, som med erobringa av Raqqa aust i Syria i mars 2013, den einaste provinshovudstaden rebellane tok.

I januar 2014 tok ISIS over Fallujah, snaue 70 km vest for Bagdad. Det var byen US Marines omringa og storma ti år før. På få månader hadde dei au tatt Mosul og Tikrit.

Frontane kan nok endre seg, men det vil bli vanskeleg å reversere framgangen dei har hatt. Med raske åtak på mange frontar i sentrale og nordlege Irak i juni 2014 viste ISIS seg vere den mektigaste jihadist-gruppa i verda, mektigare og meir effektiv enn al-Qaida.

Det kom som eit sjokk på mange i Vesten, medrekna politikarar og ekspertar, som ofte verka komme med forelda analysar. Ein grunn var at det var for farleg for journalistar og folk utanfrå å dra inn i områda der ISIS opererte, med ekstrem fare for å bli kidnappa eller myrda. «Dei som brukte verne utanlandske media kan ikkje lenger verne seg sjølve», sa ein uredd korrespondent til meg, som forklaring på at han ikkje ville dra attende til opprørskontrollerte delar av Syria.

Manglande dekning passa styresmaktene i USA og Vesten, fordi det gjorde det mauleg å tone ned i kor stor grad «krigen mot terror» hadde slått så katastrofalt feil i åra etter 11. september. Denne fiaskoen blir i tillegg tilslørt av bedrag og sjølvbedrag frå styresmaktene si side.

President Obama talte på West Point 28. mai 2014 om USAs rolle i verda. Han sa at hovudtrusselen mot USA ikkje lenger kom sentralt frå al-Qaida, men frå «desentraliserte grupper og ekstremistar knytte til al-Qaida, mange innretta på landa dei opererte i». Han la til at «når krigen i Syria flyt over grensene, aukar det sjansen for at me vil møte åtak frå kamperfarne ekstremistgrupper».

Det var sant nok, men løysinga Obama hadde på den faren var, slik han formulerte seg, «å trappe opp støtta til dei i den syriske opposisjonen som var beste alternativet til terroristane». I juni bad han Kongressen om 500 millionar dollar til trening og utstyr til «grundig vurderte» delar av den syriske opposisjonen. Her var det verkeleg snakk om å føre bak lyset. Fem månader seinare måtte Biden vedgå at den militære syriske opposisjonen er dominert av ISIS og Jabhat al-Nusra, den offisielle al-Qaida-representanten, i tillegg til andre ekstreme jihadistgrupper. I røynda er det ikkje skilje mellom dei og det USA ser som moderat opposisjon.

Ein etterretningsoffiser frå eit naboland til Syria fortalde meg at ISIS-medlemmer «sa dei alltid var fornøgde når anti-Assad-grupper av alle slag fekk sendande avanserte våpen, fordi dei alltid kan skaffe seg desse våpna ved truslar eller kontant kjøp».

Dette er ikkje tomt skryt. Våpenfor-syningar frå USA-allierte som Saudi-Arabia og Qatar til Assad-fiendtlege styrkar i Syria blir stadig tatt i Irak. Eg opplevde sjølv eit lite eksempel på konsekvensane av denne våpenstrømmen før Mosul fall, då eg sommaren 2014 prøvde boke fly til Bagdad med same europeiske flyselskap eg brukte året før. Dei hadde ikkje faste flygingar til Iraks hovudstad, fordi dei frykta at opprørarar hadde skaffa seg berbare antiluftskyts som først var levert anti-Assad styrkar. No frykta dei at våpna ville bli brukt mot sivile fly på veg til flyplassen i Bagdad. Vestleg støtte til den syriske opposisjonen har nok missa på å kaste Assad, men har klart å destabilisere Irak, slik irakiske politikarar har spådd i lang tid.

Fiaskoen med «krigen mot terror» og framveksten av al-Qaida blir lettare å forstå av eit fenomen som vart tydeleg få timar etter åtaka 11. september.

Dei første reaksjonane frå Washington viste klart at anti-terror-krigen ikkje på noko vis skulle konfrontere USAs nære allierte Saudi-Arabia og Pakistan. Trass i det faktum at utan desse to landa ville åtaka 11. september sannsynlegvis aldri skjedd. Femten av dei nitten flykaprarane var saudiar. Bin Laden kom frå den saudiske eliten. Offisielle dokument frå styresmaktene i USA understreka stadig etterpå at al-Qaida og jihadist-gruppene vart finansierte frå Saudi-Arabia og Golf-monarkia.

Frå tidleg på 1990-talet hadde militæret i Pakistan vore sentrale i å drive Taliban fram til makta i Afghanistan, der dei var vertar for bin Laden og al-Qaida. Etter eit kort opphald under og etter 11.09, tok Pakistan opp igjen støtta til Taliban i Afghanistan. Om den sentrale rolla Pakistan hadde for Taliban, sa no avdøde Richard C Holbrooke som då var USAs spesialutsending i Afghanistan og Pakistan: «Det kan vere me slåst mot feil fiende i feil land.»

Det er ofte misoppfatta og undervurdert kor viktig Saudi-Arabia var for framveksten og tilbakekomsten til al-Qaida. Saudi-Arabia står sterkt fordi olja og enorm rikdom gjør dei mektige i og utanfor Midtausten. Men det er ikkje pengane aleine som gjør dei så viktige. Ein annan faktor er wahhabismen, den fundamentalistiske 1700-tals-versjonen av islam som krev sharia-lover, som gir kvinnene status som andreklasses borgarar, og som ikkje ser sjia- og sufi-muslimar som muslimar, og som må forfølgjast på linje med kristne og jødar.

Denne religiøse intoleransen og autoritære politikken som heile tida er klar til å bruke vald, liknar på mange vis europeisk fascisme på 1930-talet, og blir heile tida verre.

Dei siste åra har til dømes ein saudi som opna ei liberal nettside, der prestar kunne bli kritiserte, blitt dømt til tusen piskeslag og sju års fengsel. Ideologien til al-Qaida og ISIS bygger i stor grad på wahhabismen.

Kritikarar av dette frå andre i den muslimske verda overlever ikkje lenge. Dei blir tvinga til å flykte eller myrda. Ein afghansk redaktør fordømde jihadist-leiarane i Kabul i 2003, og kalla dei «heilage fascistar» som misbrukte islam som «reiskap til å skaffe seg makta». Ikkje overraskande vart han skulda for å fornærme islam, og måtte dra frå landet.

Eit slåande trekk ved utviklinga i den islamske verda dei siste tiåra er måten wahhabismen har tatt over sunni-islam. I land etter land legg Saudi-Arabia pengar på bordet til opplæring av prestar og bygging av moskear. Som resultat har det spreidd seg sekterisk strid mellom sunni- og sjiamuslimar. Dei siste blir utsette for vondskap utan sidestykke, frå Tunisia til Indonesia.

Denne sekterismen er ikkje avgrensa til landsbyar utanfor Aleppo eller i Punjab, det har forgifta tilhøvet mellom dei to i alle muslimske område. Ein muslimsk venn i London fortalde: «Om du sjekkar adresse-boka til kven som helst sjia eller sunni i Storbritannia, finn du svært få namn på folk utanfor deira eige miljø.»

Jamvel før Mosul forstod president Obama at al-Qaida-liknande grupper var langt sterkare enn før, men medisinen hans var repetisjon og overdrivingar av tidlegare mistak. «Me treng partnarar som kan slåst saman med oss mot terroristane», fortalde han tilhøyrarane på West Point.

Men kven skal desse partnarane vere? Han nemnde ikkje Saudi-Arabia og Qatar, ettersom dei framleis er aktive og nære allierte av USA i Syria. Han peika i staden ut «Jordan og Libanon, Tyrkia og Irak» som partnarar som skulle få hjelp til «å konfrontere terroristar som kryssar grensene til Syria».

Det er noko absurd i dette, sidan utanlandske jihadistar i Syria og Irak, som er dei Obama reknar som største trusselen, bare kan komme hit fordi tyrkiske styresmakter ikkje hindrar dei i å krysse den 82 mil lange grensa mellom Tyrkia og Syria. Det kan vere Saudi-Arabia, Tyrkia og Jordan no er skremde av Frankenstein-uhyret dei har vore med å skape, men det er lite dei kan gjøre med det. Eit ikkje uttalt formål då USA insisterte på at Saudi-Arabia, Emirata, Qatar og Bahrain skulle delta eller støtte luftåtaka i Syria i september, var å tvinge dei til å bryte banda til jihadistane i Syria.

Det var alltid noko bisart då USA og vestlege allierte slo seg på lag med dei eineveldige teokratiske sunnimonarkia i Saudi-Arabia og Golfen, for å spreie demokrati og fremme menneskerettar i Syria, Irak og Libya. USA stod svakare i Midtausten i 2011 enn i 2003, fordi dei militært ikkje nådde måla sine i Irak og Afghanistan.

Med opprøra i 2011 var det jihadistar og sunnisekteristar, som militære vingar av opprørsgrupper, som fekk massive innsprøytingar av pengar frå kongar og emirar i Golfen. Sekulære ikkje-sekteriske motstandarar av dei godt etablerte politistatane vart raskt marginaliserte, stoppa kjeften på, eller drepne.

Internasjonale media forstod svært seint korleis desse opprøra hadde endra seg, sjølv om islamistane var svært opne om kva dei ville: Legalisering av polygami var noko av det første rebellane kravde etter at dei hadde vunne i Libya, noko det gamle regimet forbaud.

ISIS er eit krigsbarn. Dei freistar omskape verda rundt seg med vald. Den giftige, men potente, blandinga av ekstrem religiøs tru og militær dugleik er resultat av krigen i Irak etter at USA invaderte i 2003, og krigen i Syria etter 2011. Nettopp som valden ebba ut i Irak gav sunniane nytt liv til krigen i Syria.

Vestlege styresmakter og media er samde om at borgarkrigen i Irak blussa opp igjen med den sekteriske politikken til statsminister Nouri al-Maliki i Bagdad. I røynda var det krigen i Syria som destabiliserte Irak då jihadistgrupper som ISIS, då kalla al-Qaida i Irak, fann seg ei ny slagmark der dei kunne kjempe og blomstre.

Det var USA og Europa med sine regionale allierte i Tyrkia, Saudi-Arabia, Qatar, Kuwait og Emirata som skapte grunnlaget ISIS kunne vekse fram på. Dei heldt krigen gåande i Syria, sjølv om det frå 2012 var klart at Assad ikkje ville falle. Han kontrollerte aldri mindre enn tretten av fjorten syriske provinshovudstader, og hadde støtte frå Russland, Iran og Hizbollah.

Like fullt: Det einaste han fekk tilbod om på Geneve II i januar 2014 var å gi frå seg makta. Han var ikkje i ferd med å tape, og det vart skapt ideelle forhold for at ISIS kunne ha framgang. USA med sine allierte freistar no å vende sunniane i Irak og Syria mot dei militante, men det er svært vanskeleg så lenge landa er skaka av krig.

Den nye blomstringa av al-Qaida-liknande grupper er ikkje bare ein trussel mot Syria, Irak og naboar. Det som skjer her, saman med at elitær og intolerant wahhabisme står sterkare blant sunniar verda over, betyr at alle dei 1,6 milliardar muslimane i verda vil bli ramma. Dei utgjør nesten 25 prosent av menneska i verda.

Det er usannsynleg at ikkje-muslimar, medrekna folk i Vesten, går urørte gjennom konflikten. Den blomstrande jihadismen har endra det politiske landskapet i Irak og Syria, det har alt fått omfattande verknader på verdspolitikken, med alvorlege konsekvensar for oss alle.

I Rødt! (nr 1/2015) kritiseres undertegnede av henholdsvis Paul Rækstad og Ronny Kjelsberg. Rækstad hevder jeg har en misforstått kritikk av ParEcon, mens Kjelsberg hevder jeg har en ensidig forståelse av staten og undervurderer arbeiderklassens landevinninger.

I

Rækstad hevder at min kritikk av ParEcon enten er feilaktig eller irrelevant. Jeg hevdet at deltakende budsjettering – hvor enn viktig dette kan være – ikke i seg selv peker utover kapitalismen. Rækstad påpeker at jeg dermed ignorerer ParEcons faktiske modell, som er betydelig mer omfattende og som eksplisitt utelukker privat eiendom av produksjonsmidler.

Rækstads poeng er treffende. Likevel er det kanskje verdt å påpeke at jeg ikke simpelthen hevder å analysere eller kritisere ParEcon som sådan, jeg kommenterer Kjelsbergs bruk av denne i Sosialisme på norsk. I heftet blir ulike perspektiver på sosialistisk samfunnsbygging presentert i en systematisk oversikt som, i stor grad, forenelige perspektiver på ulike fasetter ved utviklingen henimot et sosialistisk samfunn. Resultatet blir en slags praktisk instrumentalisering av teoriene som munner ut i et praktisk og prinsipielt helhetsperspektiv som er større enn sine deler. I denne sammenhengen får vi ikke en helhetlig diskusjon av ParEcon. Kjelsbergs gjennomgang er begrenset til to sider, med fokus på praktiske erfaringer i Latin-Amerika med deltakende budsjettering. Lærdommen oppsummeres avslutningsvis:

På vei mot sosialismen: Ta ut deler av budsjett på lokale nivå for deltagende budsjettering. Her kan beløpet og omfanget økes så lenge man ser at de positive effektene kommer. (s. 34)

Når jeg nevner ParEcon, mener jeg altså å vise til Kjelsbergs punkt om deltakende budsjettering som et middel til å trekke samfunnet i sosialistisk retning. Det et sånn sett ingen stor overraskelse at kritikken av dette perspektivet viser seg ensidig for de som forventet en helhetlig diskusjon av ParEcon.

Jeg er også enig i at demokrati som prinsipp har måttet gjennomgå en ganske voldsom forvandling før det ble omforent politisk mynt i våre samfunn, og at et utdypet demokratibegrep kan være nyttig for kritikken av eksisterende kapitalistiske realiteter. Men dette gjør ikke reduksjonen av sosialisme til økonomisk demokrati noe mer legitimt, og det var denne trenden jeg forsøkte å utfordre med mine «provokasjoner» rundt demokrati og kapitalisme.

II

Dette bringer meg til Kjelsbergs kritikk. Han skriver at jeg etterlyser en definisjon og en større diskusjon av kapitalismen, og vurderer om han burde inkludert noen setninger om det. Men jeg etterlyser ingen slik definisjon. Derimot skriver jeg at spørsmålet om sosialisme (alternativet til kapitalismen) ikke gir mening uavhengig av analysen av kapitalismen. Derfor må diskusjonen av sosialismen baseres og bygges uløselig på diskusjonen av kapitalismen. Problemet er ikke mangelen på definisjon. Problemet er – som jeg ser det – hvilken metode vi må legge til grunn for å overhodet kunne diskutere kapitalismens alternativer. Det relevante poenget her er at jeg mener denne metodemangelen gjør det veldig utydelig hva som kan utgjøre et brudd med kapitalismen, og jeg forsøkte å skissere omrisset av en metode i stand til å imøtegå denne mangelen.

Alternativet til definisjoner er at man utvikler analysen av kapitalismen gjennom «begrepsbestemmelser» som utvikles gjennom suksessive «abstraksjonsnivåer». For å si det på en annen måte. Marx har ingen simpel definisjon av kapitalismen, han har et system av begrepsbestemmelser som bare i sum utgjør en «definisjon». Derfor er det også en del problemer ved definisjonen som Kjelsberg foreslår, men det er en debatt for seg selv.

Dersom vi ønsker å stille spørsmålet om bruddet med kapitalismen på en prinsipiell måte, er det ikke tilstrekkelig med en kvantitativ økning av statseie, arbeidermakt eller deltakende demokrati. Utgangspunktet må være en forståelse av hva som gjør kapitalisme til kapitalisme. Jeg hevder dette var en form for sosial formidling der forbindelser mellom adskilte mennesker formidles av penger, f. eks. slik produksjonen i adskilte bedrifter bindes sammen gjennom pengeformidlede kjøp og salg på markedet. I så fall må målet være å etablere et annet prinsipp som kan erstatte denne.

Kjelsberg identifiserer kilden til vår uenighet som en uenighet rundt spørsmålet om staten. Staten er åpenbart ikke et sosialistisk element i dagens samfunn, innrømmer Kjelsberg, men spør videre om den bare er et redskap for kapitalen? Og videre, er de rettigheter som ulike kampbevegelser har opparbeidet seg, bare et «ferniss», eller har de reelt forskjøvet makten «vekk fra en elite og til vanlige folk»?

Kjelsberg hevder staten ofte fungerer som «et redskap for mektige næringsinter-esser», men også at den er «en arena for kamp og konflikt», der kampen om det samfunnsmessige hegemoniet finner sted. Staten er for Kjelsberg et i og for seg nøytralt instrument som riktignok i vår tid ofte brukes av en overklasse, men som vel så gjerne kan brukes til å befeste makten til andre sosiale grupper.

Det er riktig at vi skiller lag i forståelsen av staten. Tilsvarende skilles vi i spørsmålet om metodologien for en god statsanalyse. Det kan hende at staten iblant blir manipulert som et redskap for næringsinteresser. I vår sammenheng – altså, metodologisk – tror jeg likevel at det er fullstendig uvesentlig. Og jeg vil overhodet ikke hevde at staten bare er et redskap for kapitalen på denne måten. Men før vi stiller spørsmålet om hva staten er – om den tilhører ulike klasser litt, mye eller helt – så må vi spørre hva den er dypest og mest grunnleggende.

Ulikt Kjelsberg så tror jeg ikke at staten er en klassestat fordi den brukes og manipuleres av en over- eller underklasse. Det er mer innviklet: Staten er en klassestat fordi den utgjør den politiske formen til et samfunn som er klassedelt. Dette er ganske forskjellige påstander. De konkrete forbindelsene mellom næringslivet og statlige byråkrater endrer ikke en tøddel ved forholdet og er i sammenhengen uvesentlig. Manipulering og korrumpering av offisielle personer er unntak som ikke fortjener denne typen teoretisk oppmerksomhet, som ikke endrer ved statens kjennetegn. Dette betyr ikke at korrupsjon ikke kan være viktig å påpeke i politisk analyse – det kan det selvsagt – men at det ikke kan være utgangspunkt for en prinsipiell analyse av statens kjennetegn i kapitalismen.

Når jeg forstår staten som kapitalismens politiske form, har det derfor ikke noe å gjøre med «konspiratoriske» forestillinger man kan finne i enkelte marxister der staten er et instrument som konsekvent påvirkes og dikteres av herskerklassen. Som jeg har vist, minner Kjelsbergs statsforståelse mer om denne oppfatningen enn min, forskjellen er bare at han åpner for at flere klasser kan ha samme innflytelse. Mitt poeng er at staten er en form som må forstås som et moment i den kapitalistiske samfunnsmåten, ikke noe utenfor og eksternt til den. Det politiske og det økonomiske er begge deler av en helhet. Dette poenget har både praktisk og teoretisk betydning, men finner ikke plass i Kjelsbergs framstilling.

På bakgrunn av klassekampens utvikling i samfunnet kan arbeiderne selvsagt få mer eller mindre gyldne lenker. Kjelsberg antyder at jeg ikke tror at dette har særlig stor betydning. Heldigvis er ikke det noe jeg noensinne har skrevet eller ment. Men dersom spørsmålet vi diskuterer – på et prinsipielt plan – er spørsmålet om brudd med og alternativer til kapitalismen, må det være lov å påpeke at disse rettighetene, hvor enn viktige de kan være, er rettigheter som klasser har tilegnet seg i et klassedelt samfunn, ikke i overskridelsen av dette samfunnet. Dette kan konstateres selv om man mener, som jeg, at slike rettigheter og landevinninger har enorm betydning for samfunnets levelighet, og endog en strategisk betydning overgangen til et etterkapitalistisk samfunn.

Oscar Dybedahl

Palestinakomiteen

http://palestinakomiteen.no

Palestinakomiteen har i 45 år kjempet for det palestinske folkets rettigheter, og utfører et stort og viktig arbeid for å spre opplysning, knytte forbindelser til PLO og palestinsk fagbevegelse, arrangere studieturer og sende ut helseteam. Komiteen er også aktivt engasjert i kampen for politisk, økonomisk, kulturell og akademisk boikott av staten Israel. Ei rikholdig nettside informer om virksomheten, sprer informasjon, formidler blogger og har pekere videre til andre nettsteder med tilsvarende stoff.

The Electronic Intifada

http://electronicintifida.net

Det finnes ingen bedre nettressurs for dem som vil følge utviklinga i Palestina, samtidig som søkelyset også rettes mot Irak. En lang rekke korrespondenter, akademikere, aktivister og samarbeidspartnere – hvorav mange innenfra Palestina selv – bidrar med nyhetsstoff, reportasjer, blogger og lengre analyser. Nettstedet følger også nøye den internasjonale lobbyen gjennom Lobbywatch. Det er lett å finne fram i den store stoffmengden, og det er mulig å tegne gratisabonnement på etter eller flere nyhetsbulletiner.

Aljazeera

www.aljazeera.com

Ikke så få er faktisk så heldige at det har ei tv-pakke som inkluderer Aljazeera, som blant sine mange kanaler har hatt en engelskspråklig utgave i nærmere ti år. Her få seerne alternative nyhetsprogrammer som går mer i dybden og er uavhengig av de vestlige storkonsernene og NRK. Det merkes ikke minst i Midtøstendekninga og interessen for hvordan folk lever omkring i verden. Men fortvil ikke om denne adgangen mangler, ettersom Aljazeera også har et nettsted som stadig oppdaterer nyhetsbildet. Men det er også et rikholdig materiale med «levende bilder», dokumentarprogrammer på fjernsyn og interaktive oppslag omkring viktige temaer. Alt kommer med et utmerket søkeprogram for både tekst, bilder og videoer.

Middle East Research and Information Project

www.merip.org

MERIP har sitt hovedsete i Washington, og har sida tidlig på 1970-tallet vært et uavhengig informasjonsnettverk med tyngdepunkt blant progressive akademikere, solidaritetsaktivister og samarbeidspartnere i regionen selv. En god del ressurser, slik som nyhetsoppslag, blogger og kortere analyser, er gratis tilgjengelige. Men flaggskipet MERIP Report, som kommer med fire fyldige numre i året, krever at årsabonnement på rundt 40 USD. Dette gir nettadgang ikke bare til løpende numre, men til hele det rikholdige arkivet. Tidsskriftet har gjerne et hovedtema, slik som Jemen, vann og olje eller Kina i Midtøsten.

Tore Linné Eriksen

Då eg kom heim frå Palestina i april, var oppsummeringa mi at Vestbreidda er tapt og at det einaste palestinsk-kontrollerte området i Palestina no er Gaza. Meir korrekt kan ein seie at Israel no har full kontroll over Vestbreidda, óg i dei såkalla palestinske områda utanom Gaza.

Harald Haukaa Fjørtoft var solidaritetsarbeidar i tre månader for Palestinakomiteen i år, er medlem av Transportarbeiderforbundet og skreiv for Transportarbeideren under opphaldet.

Denne artikkelen byggjer på inntrykk og vurderingar meir enn empirisk materiale.

Den politiske vinklinga og vurderingane står for forfattaren si rekning.

Når spørsmålet vert stilt til palestinarar om korleis situasjonen er i Palestina i dag, er svaret «katastrofe», «svært ille», «me lever så godt me kan».

Dei palestinske styresmaktene samarbeidar med Israel, og dei palestinske tryggleiks-styrkene på 80 000 personar samarbeidar med okkupantstyrkene og trekk seg tilbake ved israelske angrep. Dei er ingen tryggleik for palestinarane. Israelske angrep og overgrep skjer i stort omfang i heile det okkuperte området.

Utvikling av klassene

Situasjonen er alvorleg med ei stadig meir utarma befolkning, passivitet, politisk splitting og rivalisering, fordriving frå landsbygda og byane Israel ønskjer å overta i første omgang som al-Quds (Jerusalem) og al-Khalil (Hebron), stor arbeidsløyse og klassemessig polarisering med ei stadig fattigare veksande arbeidarklasse og ei steinrik borgarklasse. Den palestinske leiarskapen er del av den rike borgarklassa. Familien Abbas kontrollerar det meste av telekommunikasjonen i Palestina. Korrupsjon gjennomsyrar heile samfunnet. Middelklassa er snart ikkje-eksisterande utan i ein del av varehandelen, til trass for den største andelen universitetsutdanna i Midt-Austen.

Demografisk utvikling

Det er vanskeleg å finne data om folke-samansettinga i Palestina (med Israel), men veksten blant palestinarane er mykje større enn blant dei importerte israelarane. I tillegg er det ei stor utvandring frå Israel. Invitasjonen til jødane i land der jødar er utsette for angrep som Frankrike og Danmark til å busettja seg i Palestina, kan sjåast i denne samanhangen. I delar av Vestbreidda er det i dag ein majoritet av importerte kolonistar.

Dei palestinske partia

• Al-Mustaqbal or The Future
• Democratic Front for the Liberation of Palestine (al-jabhah al-dïmuqrütiyyah li-tahrïr filastïn)
• Fatah or Palestinian Liberation Movement (harakat al-tahrïr al-filastïnï)
• Hamas or Islamic Resistance Movement (harakat al-muqäwamah al-islämiyyah)
• National Coalition for Justice and Democracy
• Palestine Democratic Union (al-ittihäd al-dïmüqrätï al-filastïnï, FiDA)
• Palestine Forum launched 16 November 2007 by businessman Munib al-Masri
• Palestine Liberation Front
• Palestinian Arab Front
• Palestinian Justice
• Palestinian National Initiative (al-mubädara al-wataniya al-filastïniyya)
• Palestinian People’s Party (hizb al-sha`b al-filastïnï)
• Palestinian Popular Struggle Front
• Popular Front for the Liberation of Palestine (al-jabhah al-sha`biyyah li-tahrïr filastïn)
• Third Way

(Wikipedia)

Dei politiske partia

Det er mange parti som kjempar om oppslutning og til dels kjempar mot kvarandre i staden for å byggje einskapsfront og folkefront mot zionismen og okkupasjonen som kunne ha ført til ein effektiv motstand.

Det mest synlege med flagg på gater og torg er PPP, det gamle Moskva-partiet. Partiet var eit stort parti heilt til det støtta Oslo-avtalene. I dag er det eit lite parti, men med stor aktivitet. DFLP er eit resultat av splittinga i partiet. Leiaren av PNI1, Mustafa Barghouti, kjem og frå dette partiet. Han fekk tilbod om ei ministerstilling, men avslo å samarbeida med dei palestinske «sjølvstyresmaktene».

Situasjonen i fagrørsla

Fagrørsla er kontrollert av partia eller styresmaktene. Det er ei uoversiktleg mengde av lokale, regionale og nasjonale fag- og profesjonsorganisasjonar. Av dei 7 landsomfemnande faglege samanslutningane har eg berre møtt ei, The Palestinian New Federation of Trade Unions (New Unions), ein enno ung og liten, men veksande, aktiv og ukorrupt organisasjon, som ikkje er ein del av partifloraen. New Unions arbeidar både for arbeidarane som arbeidar for okkupanten og for palestinske arbeidsgjevarar, for deira økonomiske og juridiske rettar og for nasjonal frigjering og er svært aktive med utvikling av dei tilltsvalde og organisasjonen. Den største fagorganisasjonen Palestinian General Federation of Trade Unions, PGFTU, som er samarbeidspart med norsk LO, er ein del av statsapparatet og er meir opptatt av samarbeid med den israelske «fagrørsla» Histadrut og politisk kamp mot den uavhengige palestinske fagrørsla enn arbeid for arbeidarklassen.

Naqba – dei tre katastrofane

Palestinarane snakkar om tre katastrofe-periodar: terroren, drapa og fordrivinga i 1947–48, 6-dagars-krigen i 1967 og Oslo-avtala i 1993 med konkretiseringsavtala frå 1995. Etter desse avtalene skulle palestinarane overta heile området som var omfatta av avtala, i mai 1999. Israel hadde aldri intensjonar om å følgje desse avtalene, og har brukt dei til ei omfattande kolonisering og fordriving av palestinarane. I fleire område er no kolonistar (og soldatar) i fleirtal, og i motsetnad til plikta til å trekkje seg tilbake, er det stadig ekspansjon og anneksjon av palestinsk eigedom.

Situasjonen i motstandsrørsla

Det er i dag berre demonstrativ motstand mot okkupasjonsmakta og koloniane. Eit unnatak kan vera kampen til beduinane som skal tvingast inn i nokre små og ueigna reservat der det ikkje er mogeleg å halde på kulturen og det tradisjonelle leveviset.

Mange palestinarar arbeidar for okkupanten, og apartheidmuren og koloniane vert bygde av palestinske entreprenørar med palestinske maskinar og arbeidarar. Årsakinga er at dei må ha brød på bordet.

PLO er den leiande krafta i den palestinske administrasjonen og samarbeidar tett med okkupantmakta. Partia og organisasjonane som står for ein aktiv motstand er små og med lite samarbeid og felles planlegging.

I hovudsak er det «venstre»-partia som står for motstandslina og -organiseringa, men ved det siste valet (som PFLP boikotta) fekk felleslista rundt 5 % av røystene.

PFLP

Det partiet som har henta mykje røynsler frå maoismen og den vietnamesiske frigjerings-kampen, er PFLP. Historisk er partiet kanskje mest kjend for flykapringar og terroristaksjonar i ein tidleg fase. Denne politikken er forlate, og dei arbeidar no med mobilisering av heile folket til aktiv motstand, óg væpna. På grunn av det siste er dei registrert som terrororganisasjon av Israel, USA og EU, sjølv om væpna motstand mot okkupasjon er rettvis og etter folkeretten sine reglar. Dei arbeidar for å samle dei palestinske organisasjonane om ein aktiv motstand.

I ei erklæring på 67-års-markeringa av den første naqba-en oppsummerar PFLP sine noverande polititiske målsettingar (omsett frå engelsk av meg):

Først; vi må fullt ut motsette oss konsekvensane av Nakba-en og insistera på gjennomføringa av vår fulle historiske rett til frigjering og til å returnera til heile Palestina.

For det andre; me står på krava til retten til å vende tilbake, til sjølvråderett og til å etablera vår uavhengige palestinske stat med Jerusalem som hovudstad. Me avviser og kjempar mot alle forsøk på å avgrense eller endre retten til tilbakevending, kjerna i palestinarane si sak; ein rett vedkjent fullt ut i folkeretten og vegen til frigjøring og dei historiske rettane til vårt folk i Palestina;

For det tredje; me avviser og kjemper mot politiske prosjekt som tar sikte på å undergrave vår nasjonale frigjeringsrørsle og avviser tilnærminga til og forhandlingene med okkupanten som ikkje har ført til noko anna enn å svekkje frigjeringsrørsla på regionalt og internasjonalt nivå. Me avviser alle forsøk på å vende tilbake til forhandlingane. Det er viktig å halde på kravet om internasjonal handling for dei palestinske rettane og ei bindande avtale om gjeninnføring av palestinske rettigheiter og om å følge FN sine relevante resolusjoner;

For det fjerde; nasjonal forsoning og å få ein slutt på splittinga, basert på ein omfattande nasjonal strategi for motstand og politisk og organisatorisk nasjonalt partnerskap, er viktig for å gjenopprette nasjonal einskap og å styrke motstandskrafta til vårt folk for å konfrontere det sionistiske prosjektet.

For det femte; ei aukande internasjonal boikottrørsle i solidaritet med frigjeringskampen til det palestinske folket, og innsats for å støtte dei palestinske rettane og full representasjon i FN, er avgjerande for å fremje ein internasjonal isolasjon av okkupanten og for å halde leiarane deira ansvarlege. Det er og viktig å ta denne kampen til Den Internasjonale straffedomstolen. Den politiske og juridiske kampen må kjempast mot okkupanten, utan å godta noka avgrensing eller undergraving av den fulle retten til vårt folk til å kjempe mot kolonialisme og okkupasjon med alle former for motstand, inkludert væpna kamp, som ein legitim rett som har støtte i folkeretten.

For det sjette må FNs hjelpeorganisasjon (UNRWA) påta seg sine forpliktelser til å tilby alle tjenester til palestinske flyktninger uansett hvor de er som et internasjonalt organ satt opp for dette formålet. Palestinske flyktninger må ikke få redusert tjenester under noen begrunnelse eller unnskyldning så lenge de er flyktninger og har ikke returnert til sitt hjemland.

Nyorganisering av den sivile motstanden

Ein ny paraplyorganisasjon for grasrotorganisasjonar som står for aktiv sivil motstand mot okkupasjonen og koloniane, Land Defense Coalition, LDC, er danna dette året. Ved oppstarten var bondeorganisasjonen Palestinian Farmers Union, fagorganisasjonen New Unions, kvinneorganisasjonar, ungdomsorganisasjonar og lokale motstandsorganisasjonar med. Styresmaktene kjenner seg truga av dette og organisering av ei uavhengig fagrørsle, og saboterar arbeidet så godt dei kan med stadig nye formelle krav og trugsmål mot leiarane.

Den væpna motstanden

Minst fire parti/politiske grupperingar har eigne væpna grupper: Hamas2, PLO3, PFLP4 og DFLP5.

Kampen deira er mest kjent frå forsvaret av Gaza. Men og på Vestbreidda er dei organiserte. Hamas er mest kjent, medan PFLP sannsynlegvis er den politisk og militærstrategiske mest avanserte organisasjonen og førebur ei langvarig oppbygging og ein frigjeringskamp etter folkekrigens prinsipp.

Palestina er eit vanskeleg område å drive folkekrig i. Motstandaren er ei av jordas mest avanserte militærmakter med utstrakt overvaking frå satelittar, fly, dronar og ballongar, og det er få plassar for basar og gøymestader for militære grupper. Okkupantmakta sin militære kontroll er i dag total.

Internasjonal støtte til okkupanten

Israel får massiv materiell og økonomisk støtte frå USA som deira militærbase i Midt-Austen. I følge Wikipedia støtta USA Israel militært med 3,6 milliarder dollar og 8 milliarder dollar i lånegarantier i 2014.

Noreg er og ein stor bidragsytar til okkupantmakta. Sidan sist eg undersøkte for nær to år sidan, er investeringane auka i både storleik og omfang. Pensjonsfondet sine kjøp av israelske statsobligasjoner og obligasjonar i Teva Pharmaceutical Industries Ltd på meir enn 9,5 milliardar er ikkje berre direkte støtte til Israels brot på folkeretten og folkemordet på palestinarane, men fører og til at den norske staten må støtte og oppretthalde zioniststaten for ikkje å tape investeringane. I tillegg har Pensjonsfondet kjøpt aksjar for noko over 9,3 milliardar i 84 israelske verksemder. Heile det israelske samfunnet er organisert rundt militærmakta som kjerne, og alle sektorar har som oppgåve å tene militæret. I tillegg er det fleire kjemiske og oljerelaterte verksemder på lista. Israel har funne olje og gass på okkupert palestinsk område, både utanfor kysten og inne på Vestbreidda.

Den norske fagrørsla med Fagforbundet og Norsk Folkehjelp har utarbeidd svært grundige undersøkingar og analysar av den norske staten si militære og finansielle støtte til okkupanten.

Internasjonal solidaritet

Støtta til Israel er synkande på verdsbasis. Sjølv i USA er det sterke krefter, óg blant jødane, som vil ha slutt på støtta til zionistane. Dei israelske leiarane innrømmer at sanksjons- og boikottrørsla er eit trugsmål mot staten. Fleire statar og selskap er tvungne til å slutte våpensal og handel med Israel.

Den neste store internasjonale kampanja er mot norsk våpenhjelp til, finanisell støtte til og militært samarbeid med Israel. Ein slik kampanje kan vera eit eksempel for solidaritetsrørslene i fleire land og kan vera eitt skritt på vegen for å presse Israel på defensiven.

Workmates Norge-Palestina er ei prosjektgruppe under Fagleg Utval i Palestinakomiteen. Gruppa er samansett av medlemmar og tilltsvalde frå fleire fagforbund. Dei fleste har vore med på Palestinakomiteen sine faglege studieturar til Palestina. Gruppa stør no utviklinga av den uavhengige fagorganisasjonen New Unions.

Leiar av gruppa er Kjersti Nordby frå Transportarbeiderforbundet. E-postadresse til gruppa er kjer-n@online.no og økonomisk støtte til leiaropplæring i og utvikling av New Unions kan sendast til kontonummer 1503 48 67175

Norsk fagrørsle i ei nøkkelrolle

Det er grunn til å følgje den nye organiseringa av motstandsrørsla og styrkinga av den internasjonale solidariteten. Palestinakomiteen har ei prosjektgruppe av medlemmar og tillitsvalde frå fagrørsla, Workmates Norge–Palestina. For Workmates er det spesielt viktig å skape band til den norske fagrørsla der LO åleine har meir enn 910 000 medlemmar. Fleire forbund har støtta det palestinske folket. Fagrørsla kan vera ein viktig inngangsport for å vidareutvikling av solidariteten her i landet, til å gje praktisk og økonomisk støtte til den uavhengige palestinske fagrørsla og for å presse styremaktene til å slutte å støtte Israel og deire ulovlege verksemd og heller støtte den folkerettsleg rettferdige palestinske frigjeringskampen.

Notar:

1. Palestinian National Initiative (al-mubādara al-wataniya al-filastīniyya)
2. Hamas or Islamic Resistance Movement (harakat al-muqāwamah al-islāmiyyah)
3. Palestine Liberation Front ( med det største partiet Fatah – or Palestinian Liberation Movement (harakat al-tahrīr al-filastīnī) )
4. Popular Front for the Liberation of Palestine (al-jabhah al-sha`biyyah li-tahrīr filastīnī)
5. Democratic Front for the Liberation of Palestine (al-jabhah al-dīmīqrātiyyah li-tahrīr filastīn)

 

Rojava er en «øy» i Syria som slåss mot stormaktene, mot IS og mot Assad. De slåss for demokrati, kvinnefrigjøring og forener på tvers av religion og folkegrupper.

Kurderne har blitt møtt med undertrykkelse, massakre og folkemord. Kurdernes stemmer har ikke blitt hørt, og befolkningen fornektet av stormaktene. Kurderne har derfor blitt nødt til forsvare seg. Kurdernes kamp for frigjøring har gjort fornektelse umulig, og i dag spiller de en avgjørende rolle for framtiden for regionen.

Kurderne i Syria har blitt undertrykt siden opprettelsen av republikken Syria. Mange har vært statsløse og levd uten grunnleggende menneskelige og demokratiske rettigheter. I tillegg til assimileringspolitikken begynte de å bosette arabere i de kurdiske områdene og lagde noe som blir kalt det «arabisk beltet». Dette skulle splitte kurderne. Derfor består Rojava av tre separate kantoner som ikke har geografisk tilknytning til hverandre.

Demonstrasjonene i Syria under den «arabiske våren» var et vendepunkt. Det var nemlig ikke bare kurdere som ville ha demokrati der, også arabere, men stormaktene brukte folkets rop om demokrati for å tjene sine egne interesser. Kurdere så dette. Det var et vakuum i Syria. FSA ville ikke akseptere den kurdiske befolkningen. Kurdere så at de verken kunne stå sammen med Assad eller Free Syrian Army (FSA). Uansett hvem de støttet, ville de senere bli undertrykt.

Fra begynnelsen av krigen i Syria har folk som bor i Rojava, ikke bare det kurdiske flertallet, men også arabere, kristne og mange andre etniske og religiøse samfunn, kjempet mot angrepene fra både Assad-styrker, men hovedsakelig fra Daesh og andre jihadister. Samtidig har de prøvd å bygge en demokratisk administrasjon og institusjonalisert og radikalt forandret samfunnet.

Folkets revolusjon i Rojava resulterte i byggingen av en autonom region delt inn i tre selvstyrte kantoner, enklaver, hver med demokratisk autonom selvadministrering. Cizre kantonen erklærte selvstendighet den 21. januar, etterfulgt av Kobanê 27. januar og Efrin 29. januar i 2014. De tre kantonene er fanget mellom Tyrkia, jihadistene av Daesh og andre ekstremistiske islamske organisasjoner og styrkene til Assads regime. Kantonen Cizre grenser mot Irak i øst.

Modellen

Rojava-modellen har vist seg å være svært effektiv for å styrke demokratiet i regionen. Den bygger på direkte demokrati der innbyggerne deltar aktivt i beslutningsprosesser og styringa av nabolaget, kommunen og regjeringen.

Forvaltningen er organisert nedenfra: sted, by, fylke, distrikt og offentlige råd. I tillegg til politiske partier i bystyret, etniske og trosgrupper, kvinner og ungdomsråd og organisasjoner, er frivillige organisasjoner involvert i forvaltningen. Bystyret er satt sammen av representanter fra generalforsamlingen i den autonome regionen. Det er aktiv samfunnsdeltagelse på alle ledd og ikke en sentralisert makt, men heller folkestyre der alle er i mye større grad direkte med på å bestemme hvordan samfunnet skal være.

Prinsippene i Rojava er basert på en «samfunnskontrakt», tilsvarende en grunnlov, som styrer driften og organiseringen av det politiske systemet. Det fundamentale grunnlaget for denne «sosiale kontrakten» er likestilling og rettigheter for alle, direkte demokrati og avvisningen av begrepet nasjonalstaten. Folket i Rojava prøver ut «demokratisk konføderalisme».

Den kurdiske frigjøringsbevegelsen ønsker ikke en nasjonalstat. De bygger et demokratisk samfunn der alle sosiale, kulturelle og etniske grupper kan uttrykke seg gjennom demokratiske institusjoner. Systemet i Rojava er et demokratisk selvstyre innenfor grensene til dagens Syria.

Egen stat?

Mange vil kanskje tenke at det naturlige ville være å kreve en egen stat. Spesielt på et tidspunkt som nå der det faktisk kunne vært mulig, men ideen om nasjonalstat er undertrykkende i seg selv. Derfor fokuserer den kurdiske frigjøringsbevegelsen på alternativer til kapitalisme. Den har kvinnefrigjøring som grunnpilar og arbeider for frigjøring fra alle undertrykkende strukturer.

Det er for eksempel ikke bare kurdisk som er offentlig språk der, men i Cizre kantonen som er den største, er det kurdisk, arabisk og assyrisk. Slik er det også i de andre områdene. Det er ikke majoriteten som utgjør offentligheten, men mangfoldet. Frihet er grunnpilaren og alle skal ha rett til å utøve sin religion, kultur og identitet. I tillegg har den et tydelig fokus på økologisk samfunn og bygger sin samfunnsmodell på kvinnefrigjøring.

Demokratiske prinsipper basert på likeverd mellom menn og kvinner, kommer til uttrykk som co-lederskap og kvotering. Det er co-lederskap på alle nivåer. Det er altså én kvinne og én mann. Dette handler om likestilling og kvinnekamp. Det er kvinneautonomi, og kvinner har sin egen struktur på alle nivåer. De har egne felleskap og kollektiv. Andre grupper og ungdom har også særegen organisering. Grunnlaget for hele kommunestyret og utøvende organer er folkestyre. Den godtar ikke at én gruppe eller person dominerer.

I Rojava har de gjort mange tiltak i arbeidet for kvinnefrigjøring. Ett eksempel er at alle embetsmenn, byråkrater, politi og militære tjenestemenn i Rojava må delta på et tre ukers kurs om kjønnsproblematikk, likestilling og kvinners historie. Likestilling har også blitt vedtatt ved lov. Frigjøringen skjer både gjennom endringer i loven, men det er også et arbeid med å forandre maktstrukturene som har satt seg fast i folk hverdag og mentalitet. I Rojava jobber de med å forandre dette.

Mange har sett bilder av kvinnene som kjemper mot IS, men i stedet for å romantisere kvinnelige gerilja i Rojava, burde vi se hva slags samfunn de kjemper for. Kvinnene kjemper både mot undertrykkende strukturer i sin egen kultur, mot staten og IS, samtidig som de prøver å skape et nytt samfunn.

Flere ganger i historien har vi sett at ofre kan bli til undertrykkere. Det handler om makt og system. Det handler ikke om at noen folk er undertrykkere og at det er andres skjebne å bli undertrykt. Derfor er en ideologisk bevissthet om hva slags system man skal ha, avgjørende.

Kampen i Rojava står ikke bare om kurdisk identitet. Det er en ideologisk kamp. De fleste kamper som mislykkes i verden, mangler en analytisk bakgrunn med en forståelse av dynamikken i samfunnet som er nødvendig for å målrette den sanne opprinnelse av krisen menneskeheten falt inn. Dette er hva Abdullah Öcalan har klart å presentere. En dyptgående analyse, utviklet alternativer til dagens dilemma og satt i gang en bevegelse som er villig til å kjempe for denne veien. Se årsakene, ikke bare symptomene på problemet. Etableringen av autonomi i Rojava som en konføderasjon av demokratisk samfunn kan i dag ses på som den største suksessen på mer enn førti år med nådeløs revolusjonær kamp.

Rojava-revolusjonen lover frigjøring av samfunnet, økologisk utvikling og friheten til kvinner som sine grunnleggende mekanisme. Det er avgjørende for dens suksess at alle tre poengene blir helhjertet satt ut i praksis. Men for å få dette til trenger Rojava å kunne fokusere på andre ting enn militær selvforsvar og humanitære kriser. Krigen tvinger all energien og ressursene til fronten. For å oppnå målene for et demokratisk samfunn som trolig vil ta mye tid og krefter, trenger de i det minste fred. Alle valgene som blir tatt der, er kritiske. Det krever mye å bygge opp og lite å ødelegge et folkestyre.

Kampen mot IS har rettet verdens oppmerksomhet mot kurdere. Spesielt i Kobanê ble den heltemodige kampen og seieren mot IS et vendepunkt. Symbolet på kampen mot fascisme kan nå være et eksemplet på en annen verden uten undertrykkelse. Arbeidet med å bygge opp Kobanê er i gang. Det er en dugnad alle som støtter fredelig og demokratisk samfunn, er invitert til å delta i.

Rojava-modellen høres kanskje ut som en drøm, men den drømmen har kostet mange mennesker livet og koster fortsatt mange mennesker livet. Det gjenstår fort-satt mange utfordringer og mange kamper å ta, men det er håp. Ikke bare i Rojava. Det er håp i Syria og det håpet vokser i Rojava.

Dei stabile udemokratiske og til dels diktatoriske regima i Midtausten har interessert forskarar og aktivistar lenge. Presidentar og kongar har styrt eigenrådig og brutalt i tiår etter tiår.

Kvifor møtte dei ikkje større folkelege protestar?

Ingrid Baltzersen er Midtøsten-viter og med i redaksjonen til Rødt!.

Egypt – fram og tilbake like langt?

Egypt, umm ad-dunya, verdas mor, er det mest folkerike landet i Midtausten. Sjølv om den arabiske våren starta i Tunisia desember 2010 så var det protestane i Egypt våren 2011 som ga namn til fenomenet. Det udemokratiske og autoritære styret til president Hosni Mubarak falt etter at fleire år med veksande protestar breidde seg ut til å involvera millionar. Den store oppslutninga overraska nok også aktivistane som arrangerte demonstrasjonane. Då Mubarak gjekk av og nytt presidentval blei skrive ut, vann den blokka som var best organisert på førehand. Dei muslimske brørne har stor organisasjon over heile landet, og er kjende blant lokalbefolkninga. Dei driv mykje med sosialt arbeid, driver klinikkar, skular og hjelper til med å skaffa arbeid i Golfen. Aktivistane bak protestane dei siste åra i Egypt har vore ein blanding av middelaldrande politikarar frå venstresida og liberale parti som blant anna sto bak demokratirørsla Kifaya («Nok er nok»), oppretta i 2004, ny uavhengig fagrørsle som sto bak streikebølgjene frå 2008 og støttespelarane deira, som 6. april-ungdommen, og andre unge nye aktivistar. Dei har, også som ei medviten linje, ikkje hatt eit stramt program og konsolidert organisasjon. Dei var ikkje klare for å ta over landet.

Det var til gjengjeld Muslimbrørne, som vann presidentvalet med knapp margin mot ein kandidat frå det førre regimet. Mange av aktivistane på venstresida var redde for kva Muslimbrørne skulle finna på i regjering, og dei fekk innfridd frykta si då Mursi foreslo å auka sine eigne fullmakter. Muslimbrørne gjorde det ikkje enkelt for seg sjølv med politikken sin, noko som bidrog til oppslutninga rundt protestane som felte deira regjering. Hæren brukte protestane til å støtta eit kupp, og setta inn ein ny president, og til å brutalt forfølgja Muslimbrørne. Abdel Fattah al-Sisi vann presidentvalet i 2014 med 96 %, eit tal som til og med overstiger glansdagane til Mubarak.

Det første demokratiske valet i Egypt kom etter folkelege protestar, som med hjelp av hæren kasta det autoritære regimet til Mubarak. No sit den første demokratisk valde presidenten i fengsel, dømt til døden i ein summarisk rettssak. Likevel kan det vera grunn til å håpa for framtida til Egypt. Folket har sett at handlingane deira fører først til kaos, og så til ein ny versjon av det gamle autoritære regimet. Men dei har faktisk sett at handlingane fører til endring. Mange aktivistar har fått erfaring gjennom protestane, streikane og dei store politiske prosessane som har skjedd dei siste åra.

Libya – vestleg bombing ende i kaos

Muammar Gaddafi var ein eksentrisk og brutal statsleiar. Landet hans var eit av dei høgast økonomisk utvikla i regionen, på grunn av store oljeressursar. Men fordelinga av ressursane gjekk i favør av hans eigen familie og stamme, då protestane brøyt ut var ungdomsarbeidsløysa på mellom 40 og 50 prosent. 20 % av befolkninga var analfabetar, og prisnivået var høgt for den rundt halvparten av befolkninga som fall utanfor den oljedrivne økonomien1. I Libya gjekk protestane raskt over i væpna konflikt over kva stammer som skulle kontrollera ressursane. I vestleg media blei dette framstilt som ein kamp mellom det gode og det onde. Med ei flyforbodssone, som utvikla seg til bombing av regimestyrkane, sa NATO at dei skulle hindra massakrar. I røynda var det meir komplisert, sjølv om Gaddaffi i sin tale, der han talte for å utrydda «skadedyra» og viste til kjente massakrar, jo framsto som ond. Den militære involveringa som Noreg tok svært aktiv del i, støtta ei av sidene i ein borgarkrig, og bidrog til meir vald og kaos. Resultatet har blitt ein feila stat som er open for imperialistisk utnytting, der det finst ein milits for kvar gruppering.

Jemen – lokal konflikt blir tolka som shia/sunni-front

Frå å vera i utkanten av media, har no Jemen og Houthi-militsen blitt noko ein høyrer om jamleg. Som ein også ser i Syria, så blir shia/sunni motsetnaden bruka til å tolka inn ein lokal konflikt. Det blir gjort av media og folk flest, men blir sjølvsagt også brukt av Iran som kan visa støtte til nokre lokale «shiaer» og av militsen sjølv, for å skaffa seg økonomisk og politisk støtte mot eit regime som er støtta av Saudi-Arabia.

Den folkegruppa som blir kalla shiamuslimsk i Jemen, zaidiane, er ei særeigen jemenittisk sekt. Den religiøse læra deira liknar meir på sunniislam, men dei meiner at den religiøse leiaren skal vera etterfølgjar etter profeten Mohammad, noko som er sentralt i shiaislam. Dei politiske skiljelinene i Jemen har ikkje gått klart mellom zaidiar og sunniar, Houthi-militsen var ein del av opposisjonen som fekk kasta president Salih i 2011, og han høyrer sjølv til zaidi-trua. Houthiane har blitt skulda for å vera overløparar til den dominerande shia-trua, på grunn av samarbeidet deira med Iran.

Jemen er eit arkaisk samfunn, styrt av stammekonstellasjonar. Det at ein intern konflikt over kontroll og ressursar blir tolka inn i ein større konflinkt mellom shia og sunni aukar faren for eskalering. Spesielt sidan også dei interne aktørane har interesse av å tolka det på same måte, for å få støtte av større aktørar som Iran og Saudi Arabia. Dei har på si side interesse av å føra sin kamp om kontroll over regionen utanfor sitt eige territorium.

Islamsk stat i Irak og Levanten (ISIL)

I mai tok Islamsk Stat i Levanten (ISIL) oldtidsbyen Palmyra i Syria, og med det kontrollerer dei over halvparten av det syriske territoriet. 29. juni i fjor erklærte gruppa at dei hadde større ambisjonar enn Levanten, og at dei oppretta eit kalifat med Abu Bakr al-Baghdadi som kalif. Fleire grupperingar i regionen har sverga truskap til ISIL, blant anna grupper i Irak, tunisia og Libya. ISIL sine framrykk er skremmande, men mykje tyder på at dei er på veg til å gapa over for mykje. ISIL kontrollerer også store delar av Irak, og mykje av inntektskjeldene deira er oljeinntekter.

Kvifor har ISIL vunne så mykje så raskt? Delar av forklaringa kjem frå åtaket på Irak i 2003 og kaoset som følgde. I krigen som kom i kjølvatnet i det amerikanske åtaket van Al Qaida fram. Denne typen grupper har delvis blitt hjelpte av at sunnimuslimane i Irak føler seg diskriminerte av Nouri al-Maliki (2006-2014) sitt shiadominerte styre. ISIL spring ut av Al Qaida i Irak (AQI). Ein del av leiarskapen i ISIL er tidlegare offiserar eller medlemar av Baath-partiet, som møttest i fangenskap i løpet av amerikanarane sitt styre i Irak. Al Qaida i Irak har styrt område av Irak før, men på grunn av den brutale framferda deira reiste lokale stammer seg mot gruppa, i allianse med amerikanske styrkar, det såkalte Anbar-opprøret i 2006.

I Syria har ISIL og andre sunni-militsar utnytta det at president Bashar al-Assad framstiller konflikten som ein etnisk og religiøs konflikt. Dei har skaffa seg alliansepartnarar blant anna i Golfen, og dei får nye framandkrigarar som vil hjelpa saka. Spørsmålet er likevel kor lenge dei kan utøva ei så ekstrem krigføring og framleis ha støtte i lokalbefolkninga.

Rojava – autonom provins i skuggen av borgarkrigen

Det litt overraskande utfallet av den arabiske våren, er at den kurdiske frigjeringskampen har oppnådd å styra over delar av Rojava (Vest-Kurdistan) nord i Syria. Kurdarane har lenge arbeida for sjølvstyre i denne delen av Syria, men har blitt haldt brutalt nede av Assad-regimet. Kurdarane var ein av dei viktigaste gruppene i protestane og opprøret mot regimet, men i den påfølgjande krigen har dei blitt ståande aleine mot to frontar: Den islamske staten og regimestyrkane.

Kurdarane i Rojava presenterer eit prosjekt som er heilt annleis enn dei andre trendane ein ser i Midtausen. Dei har eit breitt demokrati, og legg vekt på at alle etniske og religiøse grupper skal vera inkluderte i sjølvstyret, og at kvinner og menn skal vera representerte i styre. Dette unike prosjektet må me støtta opp om.

Fram og tilbake – kva no?

Sjølv om omkvedet no er at ein er like langt som før, så har opprøra og krigane i Midtausten endra mykje. Den viktigaste lærdommen er at dei kreftene som var organiserte frå før, er dei som tar over når demonstrasjonane har gått over i val eller vald. Folkelege, spontane opprør kan vera med på å fjerna ein president, men dei kjem til kort når regimet slår tilbake. Lærdommen venstresida kan ta av dette, er å arbeida for å stå sterkare og betre organisert i neste runde, og å stø gode rørsler og god politikk der det finst.

Note:

1. Afrol News 11. februar 2011 «Libya Economy Reveals Basis for Protests»

Når arkeologi blir argument for opptrapping av vestleg krigføring, korleis skal arkeologar som er krigsmotstandarar svare, spør Neil Faulkner.

Neil Faulkner er arkeolog og historikar ved Bristol University. Han er forfattar av A Marxist History of the World og av Stop the War-pamfletten No Glory: the real history of the First World War.

Artikkelen sto fyrste gong på nettsida til Stop the War, http://stopwar.org.uk/news. Omsett frå engelsk av Gunnar Danielsen.

Palmyra, ein av dei viktigaste arkeologiske stadene i verda, er no kontrollert av IS. Som velståande karavaneby på Silkevegen var Palmyra ei kort tid hovudstaden i eit anti-romersk opprørsimperium i det tredje hundreåret e. Kr… Den uvanleg godt bevarte kunsten og arkitekturen vitnar om ein møteplass med ei kosmopolitisk blanding av kulturar og oldtidsfolk.

IS plar rane flyttbare antikvitetar og selje dei på den internasjonale kunstmarknaden, og øydelegge faste strukturar med sprengstoff, bulldosar og hammar. Det har alt blitt skjebnen til dei assyriske ruinane i Nimrod, dei partiske ruinane ved Hatra og det arkeo-logiske museet i Mosul.

Reaksjonen i fagmiljøa har vore som ein kunne vente. Leiande arkeologar, historikarar, kuratorar og museumsfolk har kravd handling for å redde stadene. Ifølgje Dan Snow, fjernsynsvert og president i Council for British Archaeology, er

Musea i London leiande når det gjeld å ta vare på fortida. Eg meiner London må spele ei stor rolle i å ta vare på arven deira [folka i Midtausten]. Det er folk i området som ønsker hjelpe til, og me bør legge til rette så mykje som råd.

Ikkje overraskande gjentar Tory-politikarar dette synet. Boris Johnson raste:

Om det ender så tragisk og brutalt i Palmyra, betyr det at me får ein grotesk modell for det som i siste instans kan føre til øydelegging av andre historiske område, same kor desse vandalane får fotfeste. Historikarar, akademikarar og politiske og kulturelle leiarar må komme saman for å finne ein måte å møte, og om nødvendig ta opp kampen mot, dette nihilistiske bandittvesenet.

Robert Jenrick, Tory-MP frå Newark og tidlegare direktør for Christies, var meir direkte:

Kva kan me gjøre for Palmyra? Presse på for å opprette ei forbodssone, og bruke britiske og allierte luftåtak over Irak og Syria for å hindre IS frå å erobre historiske område.» Arkeologi blir altså argument for å trappe opp imperialistiske krigar. Korleis skal arkeologar som er krigsmotstandarar, svare?

Opphavet til sinnet

Øydelegginga av kulturarven er ikkje det verste som har skjedd i Midtausten dei siste tolv åra – det bleiknar mot drapa, lemlestingane, fordrivingane og utarminga av millionar menneske i krigsrundane sidan 2003.

Men opphavet er det same. Det anglo-amerikanske åtaket på Irak i 2003 styrta Saddam Husseins regime. Kapital frå USA plyndra så den irakiske økonomien og utarma folket. Det irakiske samfunnet, uthola av imperialistisk krig og kapitalistisk utbytting, sank ned i sekterisk anarki og splitting.

Syrias tragedie har sitt umiddelbare opphav i den arabiske våren, men dei djupare røtene ligg i den vestlege oppstykkinga etter første verdskrigen. Då var målet å dele regionen i separate statar, først under direkte kolonistyre, så med klientregime for å hindre effektiv kamp mot imperialistisk dominans.

Diktatur og sekterisme har vore faste innslag i dei dysfunksjonelle statane som vart konstruerte i regionen. Det har også tilpassinga til dei skiftande prioriteringane til internasjonal kapital. Dei «statskapitalistiske» nasjonalistregima frå 50-, 60- og 70-talet er borte. Nasjonalisert industri er selt ut, økonomiane opna for «den frie marknaden», og statleg helsestell, utdannings-, velferds- og utviklingsprogram skore ned. Fattigdom og arbeidsløyse har sett hundrevis av millionar i regionen på bar bakke.

Det er dette sosiale rommet IS fyller. Det er uttrykk for eit kollektivt raseri mot ei verd som er riven frå kvarandre av krig og nyliberalisme. Utholinga av staten og det sivile samfunnet skaper eit vakuum. Ei lita, reaksjonær og sekterisk rørsle kan ekspandere raskt med vald og terror i tomrommet. Det relativt låge talet på IS-soldatar er eit mål på det – kanskje ikkje meir enn 30 000 ved frontane, men likevel nok til å ta halve Irak og Syria.

IS er blotta for progressiv politikk eller potensiale. Drapa på sjiamuslimane og andre minoritetar, valdtektene og mobbinga av kvinnene, og den massespreidde valdsdyrkinga er nok prov på det. Det er også trusselen mot arkeologiske område.

Kulturøydelegginga

Ikonoklasmen – den tekniske termen for overlagt øydelegging av kulturgjenstandar med ideologisk formål – er ikkje ny. Dei kristne knuste statuane i romerske tempel i det femte hundreåret. Dei katolske kjerkene vart endevendte under reformasjonen. Soldatane til Cromwell knuste glassmaleri under den engelske revolusjonen. Statuar av Lenin vart velta over heile Aust-Europa i 1989.

Ikonoklasme kan vere reaksjonær eller progressiv. Han er alltid reaksjonær når måla er kulturminne. Det er tilfellet med IS, som vil utradere historie, forby andre kulturar, og fostre vankunne, trongsyn og sekterisme.

Men IS er ikkje aleine om dette. Israelsk arkeologi er medviten blind for Palestinas islamske fortid, dei bruker bulldosar for å slette prov på dei siste 1400 åra, og prioriterer utgravingar som skal legitimere den sionistiske okkupasjonen i dag. Til dømes ved Silwan, rett utanfor gamlebyen i Jerusalem, øydela israelske arkeologar ein middelaldergravlund frå det abbasidiske kalifatet. Målet er å skape «Davids by», eit arkeologisk område med eit «museum for jødisk historie» og ein «jødisk nasjonalpark».

Den amerikanske hæren har også spelt ei rolle i øydelegginga av fortida. I to år hadde dei leir i gamle Babylon. Dei grov grøfter, fylte sandsekkar med arkeologisk materiale, eit 2600 år gammalt vegdekke vart knust av militære køyretøy, og glaserte murstein tatt ut av den vidgjetne Ishtar-porten. Ein rapport frå Britisk Museum om skadane var eintydig:

Dette er det same som å opprette ein militærleir rundt pyramidane i Egypt, eller rundt Stonehenge i Storbritannia.

Når det gjeld sal av stolne antikvitetar, utnyttar IS ein internasjonal kunstmarknad som er blåst opp av ein nyliberal økonomi som har tatt opphoping av rikdom for dei på toppen til ukjente nivå. Det ser ut til å vere mykje lettare å krevje militære åtak på Syria og Irak enn krevje stenging av auksjonslokala i New York, forby sal av antikvitetar i London, eller konfiskere dei groteske formuane til dei globale oligarkane, som lagar private samlingar av det som skulle vore offentleg eigedom.

IS er ein dødeleg trussel mot folka i Midtausten. Dei har vakse fram i dei splintra sosiale romma etter valden og fattigdomen den nyliberale æraen har skapt. Det er eit monster skapt av vestleg imperialisme. Det er ein slags massepsykotisk raseri sleppt laus av ei verd som er blitt vanvittig. Det absolutt siste regionen treng er vidare opptrapping av rundane med bombing, drap og fordriving som har gjort det mauleg for IS å vekse fram

Torkjell Leira:
Brasil: Kjempen våkner
Aschehoug, 2014, 323 s.

13. juni braket Fotball-VM løs, og interessen for vertslandet er enorm. Hele tre norske bøker om Brasil har blitt utgitt de siste månedene. «Brasil: Kjempen våkner» er en av disse, og ønsker å forstå og formidle endringsprosessene landet har gått gjennom det siste tiåret.

Forfatter Torkjell Leira har gjennom 25 år hatt et nært forhold til Brasil. Som solidaritetsarbeider, miljøverner, capoeira-trener og foredragsholder har han bodd, jobbet og studert i landet. Denne diversiteten gjenspeiler seg i boka, et ambisiøst prosjekt som favner politikk, økonomi, miljø, religion og kultur. Resultatet har blitt en pageturner av en bok som veksler fint mellom personlige anekdoter og faktabaserte analyser. Til tross for en del gjentakelser og til tider langdryge seksjoner er det blitt en høyst leseverdig bok. Den etterlater både Brasil-kjennere og andre interesserte med en bedre forståelse av den politiske, økonomiske og kulturelle konteksten i Brasil.

Brasil på 2000-tallet: Vekst og fordeling

Få land i verden har forandret seg raskere og mer grunnleggende enn Brasil det siste tiåret. Fra å framstå som en nokså irrelevant koloss i Sør-Amerika mest kjent for samba, fotball og karneval har landet plassert seg på verdenskartet som en økonomisk, politisk og kulturell stormakt. Massive oljefunn, sterk økonomisk vekst, halvering av fattigdommen og rekordlav avskoging i Amazonas har skapt internasjonal oppmerksomhet. Som om ikke dette var nok, skal Brasil arrangere både fotball-VM i 2014 og sommer-OL i 2016.

Et raskt blikk kan gi en oppfatning av at Brasil har vært på en sammenhengende opptur det siste tiåret. De massive demonstrasjonene som preget landet i juni i fjor, viste derimot tydelig at noe har ulmet under overflaten. Millioner av brasilianere tok til gatene og protesterte mot korrupsjon, sløsing av penger på fotball-VM og OL og prekære offentlige tjenester. Både politikere og media ble tilsynelatende tatt på senga av «kjempen som våknet», som er én av betydningene tittelen på boka henspiller til. Det organiserte sivilsamfunnet vil derimot hevde at de aldri har sovet. Lærere, leger, bevegelser for jordløse og husløse, nabolagsassosiasjoner fra favelaene og andre sivilsamfunnsorganisasjoner har demonstrert i årevis. Juni-protestene begynte med små demonstrasjoner mot dyrere offentlig transport i São Paulo. Politiets massive represjon ble katalysatoren som gjorde at landet eksploderte i demonstrasjoner over alle typer sosiale, politiske og økonomiske problemer Brasil strever med.

Boka er delt inn i tre deler. Den første delen har et historisk perspektiv på de underliggende strukturene som har formet det Brasil vi kjenner i dag. Del to ser på de raske og omfattende endringene i Brasil siden årtusenskiftet. Bokas siste del handler om brasiliansk kultur, og ønsker å komme bak stereotypiene om fotball, karneval og samba. Leira innleder hvert av de forskjellige underkapitlene med en anekdote eller skildring av et personlig møte han har hatt med tematikken. Slik blir leseren dratt med på en reise til forfatterens Brasil – som er et mangfoldig og til tider paradoksalt univers.

500 år brasiliansk miks

Portugiserne kom til Brasil i år 1500. Syk-dom, flukt, tvangsflytting, sult og slaveri, i tillegg til kolonistenes vold, drap og regelrette massakrer, tok livet av nærmere nitti prosent av urbefolkningen i løpet av det neste århundret. Kolonistene begynte derfor å importere afrikanske slaver som arbeidskraft. Brasil er det landet i Amerika som mottok suverent flest afrikanske slaver – fire millioner, mot 600 000 i USA. 100 millioner brasilianere, litt over halvparten av befolkningen, oppgir i dag at de er svarte eller fargede.

Mangfoldet og «raseblandingen» er en del av den nasjonale fortellingen om Brasil. Til tross for framskritt, spesielt i lovverket, er Brasil langt ifra det «rasemessige demokratiet» mange hevder kjennetegner landet. Et solid glasstak vedvarer for den svarte befolkningen som fremdeles kommer dårligst ut på statistikker over fattigdom, levealder, vold, og utdanningsnivå.

Slaveriet var mer omfattende og varte lenger i Brasil enn i noe annet land på den vestlige halvkule. Dette har bidratt til mange av dagens sosiale konflikter. Slaveriet konsoliderte en sterkt hierarkisk samfunnsstruktur med den éne, sterke mann på toppen. Politikken i dag preges fremdeles av klientilistiske forhold, hvor stormenn dominerer sine områder gjennom en kombinasjon av trusler, vennetjenester og valgfusk. Skjev jordfordeling er et annet resultat. Én prosent av jordeierne sitter i dag på nær halvparten av all dyrkbar jord. Det har ført til at fire av fem brasilianere bor i byer og at De jordløses bevegelse (MST) har vokst til å bli Latin-Amerikas største sosiale bevegelse.

Samtidig er mye av det positive og gledelige i dagens Brasil konsekvenser av slavehistorien. Det meste nordmenn vet om brasiliansk kultur hører til den folkelige populærkulturen, med sterke bånd til den fattigste, svarteste delen av befolkningen. Det gjelder samba, fotball og karneval, men også kulturuttrykk som er i ferd med å bli kjent i dag, som capoeira, caipirinha havaianas og funk. Boka vil forbi kjisjeene og vise opphavet til disse kulturelle utrykkene.

I skyggen av diktaturet

Størstedelen av boka handler om endringsprosessene det siste tiåret. Leira kaller valget av Luiz Inácio Lula da Silva fra arbeiderpartiet (PT) til president i 2002 det viktigste øyeblikket i Brasils moderne historie. De omfattende endringene Brasil har gjennomgått de siste årene, har vært så store og raske at forfatteren hevder et nytt Brasil er i ferd med å vokse frem. Et nytt Brasil som for første gang systematisk har angrepet samfunnsstrukturene som i århundrer har samlet mest mulig rikdom i færrest mulig hender.

Leira insisterer på begrepet «etterdiktatur-generasjon» for å forklare endringsprosessene på 1990- og 2000-tallet for et norsk publikum. De tre siste presidentene i Brasil, Fernando Henrique Cardoso, Lula og Dilma Rousseff, var alle deler av en bred, systematisk og utholdende motstand mot diktaturet. Cardoso som akademiker og etter hvert sentral i det lovlige opposisjonspartiet MDB, Lula som fagforeningsleder og grunnlegger av Arbeiderpartiet PT, Dilma som medlem av studentbevegelsen og senere bygeriljaen. Denne etterdiktaturgenerasjonen brakte med seg andre idealer og verdier enn det diktaturet sto for.

Etterdiktaturgenerasjonen ønsket et samfunn som tok mer hensyn til fattige, minoriteter og andre marginaliserte grupper. Cidadania – medborgerskap – har vært et nøkkelbegrep. Medborgerskap betyr å være inkludert og anerkjent som en del av samfunnet. Prinsipper som at loven skal være lik for alle og at alle skal ha lik rett til utdanning og helse, har aldri vært selvfølgeligheter i Brasil. Tidligere var også alle sosiale programmer sett på som gaver eller veldedighet. Konstitusjonen fra 1988 anerkjenner dette som rettigheter i et velferdssamfunn. Under PT-administrasjonene til Lula og Silva har statlige fordelingsprogrammer som Bolsa Família (familiestipend) oversatt dette til praksis.

Samtidig var overgangen fra diktatur til demokrati i Brasil ingen omveltning, men heller en åpning – apertura på portugisisk. Overgangen var like mye preget av kontinuitet som brudd. Reaksjonære krefter med sterke bånd til diktaturet har fremdeles tentakler langt inn i maktens korridorer. PT har måttet svelge mange kameler på veien til regjeringsposisjon, og har alliert seg med den gamle makteliten fra diktaturet. Uten deres støtte, intet flertall i Kongressen.

Etter ti år ved makta har avstanden til den organisert grasrota i partiet og resten av venstresida derfor vokst seg stor. PT har ikke lenger monopol som stemmen fra venstresida. Et tydelig bilde på dette er hvordan PT ble nektet å delta på demonstrasjoner under Juni-protestene i fjor. Dette er president Dilma og PTs ubehagelige sannhet: Tidligere ville de selv gått i første rekke i protestmarsjene. Nå har de sittet i regjering sammenhengende i over ti år, og er selv blitt den styrende eliten de alltid har demonstrert mot.

Lula og PTs store prosjekt har vært økonomisk vekst koblet med omfordeling og fattigdomsreduksjon. Sterk økonomisk vekst har blitt fôret av en umettelig etterspørsel etter brasilianske råvarer på verdensmarkedet på den ene siden, og et raskt økende hjemmemarked som resultat av utjevningspolitikken på den andre. Til tross for at flere har blitt del av den såkalte middelklassen, er det først og fremst konsumet som har økt. Dyptgående strukturelle endringer har uteblitt. Man kan også sette spørsmålstegn ved hvorvidt et snevert fokus på rask økonomisk vekst er bærekraftig. Myndighetene har ønsket en så rask utvinning av naturressurser som mulig, og i en slik modell blir både miljø og menneskerettigheter sett på som hindre for utvikling. Klimagassutslippene fra alle andre kilder enn avskoging har økt dramatisk i Brasil det siste tiåret, og i 2013 begynte avskogingen i Amazonas også å øke igjen. Omstridte prosjekter som vannkraftprosjektet Belo Monte i Amazonas har møtt massiv kritikk for store miljøødeleggelser og for at de berørte urfolkene i området ikke er blitt hørt. Brasils miljø- og menneskerettighetsbevegelse har kalt president Dilmas regjeringstid den verste siden militærdiktaturets dager.

Det nye og vellykkede Brasil har på 2000-tallet skygget for det gamle og reaksjonære. Men landets janusansikt er i ferd med å tre fram. Et land der framskritt går hånd i hånd med tilbakeskritt. Et land der korrupsjonen fortsatt gjennomsyrer politikk og økonomi, og der offentlige tjenester som helse, utdanning og transport er under enhver kritikk. Et land hvor det fortsatt er en avgrunn mellom fattig og rik.

Celina Sørbøe

Plyndringen av Afrika har foregått i flere århundrer, også før Berlinkonferansen i 1885 førte til det som er kalt «kappløpet om Afrika».

I dag ser vi det samme på nytt, og denne gang skjer det også i form av rovgriske angrep fra BRICS-landa, som ikke minst er interessert i Afrikas naturressurser.

Baruthi Amisi arbeider med en doktorgrad i utviklingsstudier ved KwaZulu-Natal-universitetet i Sør-Afrika. Artikkelen er hentet fra Pambazuka News 673/2014, som også har en rekke andre artikler under samletittelen «Revisiting the sub-imperialist BRICS»,(Se spalta Mist ikke lenkene på side 67).

Artikkelen er oversatt av Tore Linné Eriksen.

Det er ikke hensynet til utvikling for flertallet som de store selskapene fra Brasil, Russland, India, Kina og Sør-Afrika er opptatt av, verken i sitt eget hjemland eller i de land som nå er blitt ofre for deres framstøt. Etter hvert som BRICS-landa trenger stadig dypere inn i Afrika, er det store multinasjonale konserner og selskaper med nær statlig tilknytning som er de store vinnere. Dette inkluderer også flere storselskaper fra vestlige industriland. Slik som Walmart-imperiet, som kjøper halvfabrikata eller ferdigvarer fra BRICS-landa. Blant vinnerne er også lokale eliter som bidrar til å gjøre denne plyndringa lettere gjennom korrupsjon, talltriksing og adgang til billig energiforsyning.

Mange afrikanske land, om ikke alle, befinner seg i et slags sentrum/periferi-forhold, slik det er beskrevet av den framstående USA-sosiologen Immanuel Wallerstein for mer enn 30 år sida. Med dette menes at de rike industrilanda i sentrum gjør seg enda rikere på deres bekostning. BRICS-landa representerer på sin side en slags «sub-imperialisme», det vil si at de forsøker å forbedre sin relative posisjon innenfor det økonomiske verdenssystemet. Målet er nok å bevege seg oppover til å bli nye imperialistmakter, og deretter kanskje til å bli imperialistiske supermakter, slik Sovjetunionen en gang utvikla seg til.

Det er tale om land som i dag befinner seg på høyst forskjellig nivå av økonomisk utvikling og politisk innflytelse, og de har langt fra de samme interessene å ivareta på det afrikanske kontinentet mer generelt, eller i Den demokratiske republikken Kongo mer spesielt. Deres geopolitiske posisjon i verdenssystemet er også høyst forskjellig. Men de har også mye felles. For det første er det tale om at de er interessert i direkte utenlandsinvesteringer. Det er dette som gjør at de trekkes mot megaprosjekter, slik som det enorme dam- og kraftanlegget ved Kongo-elva, som går under navnet Inga-prosjektet. Det samme gjelder interessen for å frarøve afrikanske land deres naturressurser mot en ingen eller en høyst beskjeden kompensasjon. Ofte skjer dette på en måte hvor fordeler og ulemper ved slik virksomhet blir høyst urettferdig fordelt, samtidig som afrikanske land må betale høyere renter for låneopptak i forbindelse med prosjektene. Felles er også at det er nesten umulig å finne ut noe om virkningene.

For det andre er det slik at BRICS-landa, selv om de fortsatt befinner seg på ulike stadier på sin vei mot imperialisme, som oftest opptrer på samme måte i Afrika. Det gjelder enten de har vært aktive i Afrika i årtier (slik som Russland og Kina), er nykommere (som India) eller har tradisjoner for å spille rollen som «sub-imperialister». Resultatene er de samme, det vil si at driver det som er kalt for «akkumulasjon gjennom frarøving», ofte i nær samarbeid med lokale og nasjonale eliter, lokale krigsherrer og reine krigsøkonomier. Slik som i den østlige delen av DR Kongo. Som følge av jakten på mineralressurser i regi av både vestlige land og BRICS-land, har seks millioner mennesker måtte bøte med livet, og kanskje er tallet enda høyere.

Til grunn for det nye kappløpet ligger også en felles interesse for naturressurser, ikke minst mineralforekomster, olje og gass. Med til dette bildet hører også megaprosjekter for å tilfredsstille et stadig økende behov for billig energi. Felles er også at de jakter på nye markeder, og det er derfor de satser på å bygge ut veier, jernbaner, bruer, havner og annen infrastruktur. Dette minner ikke så lite om tilsvarende prosjekter under kolonitida, ettersom formålet er det samme, dvs. å lette utvinning av råvarer for verdens-markedet.

Et fjerde fellestrekk er at BRICS-landa har et dystert rulleblad når det gjelder å ta miljøhensyn. Det er vanskelig å få øye på noen forpliktelser i retning av å redusere ødeleggende klimaskader eller å investere i fornybar energi. Heller ikke er det noen tegn til at undersøkelser av miljøvirkninger blir tatt på alvor, eller at berørte lokalsamfunn blir hørt eller tilbudt kompensasjon.

Det hører med til bildet at det i dag er mye som tyder på en økende desperasjon. Tre av BRICS-landa (Sør-Afrika, Brasil og India) har hatt økonomiske tilbakeslag i det siste året, og regnes nå med til «sårbare fem», som også inkluderer Tyrkia og Indonesia. På sin side blei Russland hardt rammet av økonomisk krise som følge av sin Ukraina-politikk og ranet av Krimhalvøya. I Kina var det også et overraskende handelsunderskudd i mars 2014 som følge av nedgang i produksjonen i ei rekke industribedrifter. En av følgene av dette er at prisene på råvarer og kopper og jern er i fritt fall. Det er derfor et felles behov i BRICS-landa for å finne nye nisjer for sin eksport, sammen med billig energi i form av olje, kull og elektrisitet, slik at det blir billigere å hente ut og transportere råvarer.

Trass i de fellestrekkene som er her skissert, må det igjen minnes om at det er klare forskjeller mellom hvert enkelt BRICS når det gjelder interesser i Afrika. Vi går derfor over til å behandle dem hver for seg, og begynner med Brasil. Disse konkrete eksemplene vil bli gitt for å underbygge den analysen som er skissert ovenfor.

Brasil

Et sentralt retorisk poeng i Brasils sub-imperialistiske jakt på afrikanske naturressurser er å vise til at landet har historiske bånd gjennom sitt store innslag av innbyggere med afrikansk opprinnelse. Dette brukes ikke minst til å oppnå særlig lukrative kontrakter. I virkeligheten er Nigeria det eneste landet i verden som har et større antall svarte innbyggere.

Brasil har særlig interesser innenfor utvinning av mineraler. For eksempel har Vale, som er verdens nest største gruveselskap, skaffet seg kull fra Mosambik sida 2004.¹ Det er også rikelig med investeringer i Angola. DR Kongo og Sør-Afrika. Et annet storselskap er Odebrecht, som er Brasil største innenfor utbygging av infrastruktur, og som bygger ut damanlegg, havner, sjukehus og boliger. Det er også rakt voksende investeringer innenfor olje, biodrivstoff, diamantutvinning og supermarkeder. Brasils største energiselskap, Petrobas, sikre seg stadig flere lisenser produksjon og leteboring etter olje.

Ser vi på samhandelen mellom Brasil og Afrika, er det råolje og andre mineraler som utgjør hele 80 % av det som Brasil importerer. Afrikas import fra Brasil er derimot langt mer allsidig sammensatt, og består bl.a. av landbruksvarer (sukker, kjøtt, korn og meieriprodukter), kjøretøyer og bildeler, malmer og utstyr atomkraftverk. Brasils viktigste handelspartnere er Nigeria (32 prosent), Angola (16 prosent), Algerie (12 prosent), Sør-Afrika (10 prosent) og Libya (7 prosent). Noen få land står derfor for 77 prosent av Brasil handel med kontinentet som helhet.

Den brasilianske samfunnsforskeren Oliver Stuenkel har gjennom sine studier vist at de brasilianske interessene i Afrika blir stadig mer synlige. Oljegiganten Petrobras er tilstede i 28 land, bare på ett år blei det investert over 10 milliarder kroner bare i Nigerias oljesektor. Eletrobras er på sin side inne i planleggingen av et gigantisk kraftverk i Mosambik til over 30 milliarder kroner, som mest sannsynlig vil bli finansiert med midler fra det brasilianske utviklingsfondet BNDS, som aleine låner ut mer per penger enn Verdensbanken. Vale har på sin side milliardinvesteringer i kull, olje og gass i Mosambik, og har nylig undertegnet en kontrakt – verdt 6 milliarder kroner – for å bygge en jernbane til Malawi for å transportere mosambikisk kull.

Russland

Russland har ikke en lite klar posisjon i kappløpet om Afrikas naturressurser. Et særtrekk er at landet trekker veksler på de historiske forbindelsene gjennom sovjetisk støtte til anti-kolonialistiske frigjøringskamper når de i dag forsøker å fremme russiske økonomiske og politiske interesser. (Riktignok lyktes ikke forsøkene på å skape kommunistiske stater i Afrika). På den annen side er det mange sentrale personer i Moskva som er av den oppfatning at de henger etter i det nye kappløpet. I 2009 uttalte for eksempel daværende president Medvedev:

For å være helt ærlig, så er vi nesten for seint ute. Vi skulle ha begynt å arbeide sammen med våre afrikanske partnere langt tidligere.

Både de historiske forbindelsene og andre lands forsprang kan brukes retorisk i lobbyvirksomheten overfor afrikanske ledere, der målet er lukrative kontrakter både når det gjelder utvinning og bearbeiding av råvarer, infrastrukturprosjekter og våpensalg.

Høydepunktet i de russisk-afrikanske forbindelsene var på 1960-tallet, som også var perioden da de fleste afrikanske land oppnådde selvstendighet. Det store tilbakeslaget var i 1991. Et uttrykk for dette var at Boris Jeltsin – den første presidenten i den nye russiske føderasjonen – erklærte at det nå var slutt med utviklingshjelp, og at afrikanske land så snart som mulig måtte betale tilbake alle lån. Denne perioden falt sammen med oppløsninga av Sovjetunionen og landets overgang til markedsøkonomi.

Nå har tida kommet for ei kursendring i de russisk-afrikanske forbindelsene, noe som har sammenheng med behovet både for nye råvarer og markedsnisjer for russiske eksportprodukter. Russland trenger også støtte fra afrikanske stater for å styrke sin stilling innenfor FN-systemet, ikke minst i viktige spørsmål med tilknytning til Tsjetsjenia, Krimhalvøya, internasjonale konflikter, brudd på menneskerettigheter og mangel på ytringsfrihet for opposisjonelle og folk som ønsker seg et annet regime.

Det er mange elementer i den økonomiske og politiske strategien til Russland i Afrika. Blant dem er:

1. Gruvedrift, oljeutvinning og import av olje, gass, uran og bauxitt (Angola, Sudan, Sør-Afrika, Namibia osv.)
2. Utbygging av kraftverk (DR Kongo, Angola, Namibia, Zambia og Ekvatorial-Guinea)
3. Bygging av et flytende atomkraftverk og sørafrikansk medvirkning i et anlegg for anriking av uran i Russland (Namibia og Sør-Afrika)
4. Jernbanebygging (Nigeria. Guinea og Angola
5. Oppretting av sentra for salg av ingeniørtjenester og vedlikeholde av utstyr (Nigeria og Sør-Afrika).

Høyest prioritet blir utvilsomt gitt til arbeidet med å lete etter og utvinne mineraler, ikke minst zink, mangan, kopper, nikkel og platina. Som kjent er dette råvarer som er avgjørende i en moderne industriøkonomi. Russland har tradisjonelt vært et mineralrikt land, men en god del av disse ressursene er i ferd med å bli tømt, eller de er dyre å utvinne. Med sine store reserver og lave utvinningskostnader står Afrika derfor fram som et naturlig område for det nye kappløpet. Vi skal heller ikke glemme at Russland har militærstrategiske interesser, og ønsker å selge våpen. Russland er etter USA verdens største våpeneksportør, med et salg som i 2011 passerte 400 milliarder kroner.

Dette er bare noen eksempler på den virksomheten som store selskaper er engasjert i, enten aleine eller i samarbeid med andre transnasjonale selskaper:

• RusAl forbereder kjøp av det ennå uferdige Aluminium Smelter Company i Nigeria.
• RusAl skal delta i privatiseringa av et smelteverk i Tema (Ghana), som i motsetning til tilsvarende prosjekter i Nigeria og Kongo sikter seg inn på leveranser av rå-aluminium til markedet i USA.
• Alrosa eier 32,8 prosent av aksjene i Katoka Mining Society som driver et større industrikompleks i Angola, Renova har kastet seg øyne på det sørafrikanske Lonmin Company, som er den tredje største platinaprodusenten i verden,² SUAL har sammen med det britiske investeringsselskapet Fleming Family and Partner mesteparten av sine aktiva plassert i Afrika sør for Sahara. Et eksempel på dette er utvinning i Mosambik av tantalum, som bl.a. brukes i mobiltelefoner.
• Norilsk Nickel³, RusAl, Alrosa og Renova er alle engasjert i kampen om afrikansk naturressurser med investeringsplaner på minst 30 milliarder kroner i den neste femårsperioden.

India

India har forbindelse til Afrika langt tilbake i historien, og båndene ble tettere gjennom den britiske koloniseringa både i India og Afrika. India har også spilt en viktig rolle i den afrikanske kampen for avkolonisering, ikke minst gjennom bidrag til frigjøringsbevegelser, og har gitt både diplomatisk støtte og solidarisk hjelp etter selvstendigheten. Trass i indisk migrasjon til Afrika, har imidlertid samhandelen vært begrenset, og det har vært episoder med anstrengte forbindelser eller liten kontakt. Utviklingssamarbeidet fra inngangen til 1970-tallet til i dag har heller ikke vært særlig omfattende.

I tråd med Indias økonomiske vekst og ekspansjon, er dette bildet nå i ferd med å endre seg. Næringslivsinteresser, handel og samarbeid er ikke lenger begrenset til land i det østlige og sørlige Afrika, men omfatter nå land over hele kontinentet. Det er i første rekke det private næringslivet som fronter denne nye interessen for Afrika. Over 1500 afrikanske studenter har dessuten fått sin utdanning ved indiske universiteter.

De indiske framstøtene er særlig knyttet til storselskaper som Tata Motors, Jindal kull, Vendata Mining (Zambias koppergruver), Dabur, Marico, Essar Group, Godrej, Bharti Airtel, Kirloskar, Karaturi Agro Products (Etiopia) og flere selskaper innenfor medisinalindustrien. India er i dag også inne i Afrika gjennom Oil and Natural Gas Company (ONGC) og stålgiganten Mittal Steel. Den indiske marinen har også engasjert seg i det nordlige Indiahavet gjennom kampen mot pirater utenfor den somaliske kysten. India har også investert over 7 milliarder kroner i diamantutvinning i Zimbabwer, og er deleier i uranforekomster i Namibia og Malawi.

Omtrent 20 prosent av Indias oljeimport kommer i dag fra Afrika. Olje står for omtrent 30 prosent av Indias samlete energi-forbruk, mens resten i hovedsak består av ull. 70 prosent av oljen blir importert. Det er anslått at energiforbruk vil øke raskt fram mot 2015, og at dette vil føre til at 90 % av all olje må importeres. Det betyr at India er nødt til å finne nye kilder for sin energiforsyning gjennom letevirksomhet og produksjon i utlandet. Dette er hovedoppgaven til Oil and Natural Gas Company (ONGC), som nå har kastet seg over afrikanske land som bl.a. Libya. Nigeria. Sudan og Elfenbeinskysten.

I sin utenrikspolitikk er India innstilt på å samarbeide med en lang rekke partnere, men uten at landet binder seg til noen få og utvalgte stater eller utvikler et avhengighetsforhold. Av denne grunn opprettholder India sine forbindelser til Russland, som bl.a. leverer store mengder våpen. For India er det også viktig å videreutvikle forbindelsene til andre asiatiske land. Dette gjelder både Japan og Sør-Korea, som India i 2006 og 2010 undertegnet omfattende samarbeidsavtaler med, i tillegg til ressursrike sentralasiatiske stater.

Kina

Helt fra 1960-tallet har Kina gitt militæropplæring og annen støtte til enkelte frigjøringsbevegelser i Afrika. Det ble også gjennomført flere store utviklingsprosjekter, slik jernbanen mellom Tanzania og Zambia (TAZARA) tidlig på 1970-tallet, som fortsatt regnes som kronjuvelen i kinesisk bistandshistorie. Med et rentefritt lån på flere milliarder kroner, ble jernbanen bygd for å gi muligheter for koppertransport fra Zambia uten å gå veien om sørafrikanske havner. Dessuten var det på denne tida en ideologisk oppgave å motvirke den innflytelsen Sovjetunionen hadde i Øst-Afrika.

I dag er det utvilsomt Kinas økende behov for Afrikas naturressurser som ligger til grunn for et fornyet engasjement, selv om det er liten tvil om at de fleste afrikanske ledere lenge har ønsket seg nærmere forbindelser med Kina. Det betyr ikke at alle er like begeistret, for eksempel viser opinionsundersøkelser i Sør-Afrika at Kina oppfattes av mange som en trussel.

Kina har interesser i Afrika på fire viktige felter: adgang til råvarer, tilgang på nye markeder, politisk innflytelse og ønsket om å isolere Taiwan på det afrikanske kontinentet. Ifølge den amerikanske samfunnsforskeren David Shinn importerer Kina rundt 90 prosent av sitt forbruk av kobolt, mens andelen er 35 prosent for mangan, 30 prosent for tantalum og 5 prosent for tømmer. Allerede for ti år sida forbrukte Kina 35 prosent av all aluminium og alt stål i verden, 32 prosent av alt jern og kull og 40 prosent av all sement, og disse andelen er utvilsomt klart høyere i dag.⁴ Mest kjøper Kina fra Angola, som er den neste største leverandør av olje til Kina, men det er også høy oljeimport fra Sudan og Nigeria.

På samme måte som vestlige land, går Kinas vekst hand i hand med et voksende behov for å finne markeder for en voksende industriproduksjon. Afrikas industri-eksport til Afrika har nesten blitt tidobla i løpet av det siste tiåret. Men denne eksporten er konsentrert om noen få land, f.eks. står seks land for 60 prosent av all eksport: Sør-Afrika, Egypt, Nigeria. Algerie. Marokko og Benin. Det er ikke minst maskiner, biler og elektronikk som står for den raske veksten, og som nå utgjør omtrent halvparten av Kinas eksport til Afrika.

En av forutsetningene for denne handelen er at afrikanske land holder seg til «Ett-Kina»-politikken, dvs. at de bare må godkjenne Kina og godta at Taiwan er en del av fastlandet. Dette viser at Taiwan fortsatt er et viktig stridsspørsmål. Kina tar derfor i bruk sin geopolitiske og økonomiske makt – samt sin vetorett – til å straffe afrikanske land – som har forbindelser med Taiwan. Dette gjelder selv om det kinesiske kommunistpartiet selv tolererer handel med Taiwan.

Ikke overraskende er Kina også opptatt av å styrke sin politiske posisjon i verden. Det er en av grunnene til at landet må bruke sin økonomiske makt til å skaffe seg støtte fra 54 afrikanske land, som nå utgjør mer enn en firedel av FNs 193 medlemsland. Dette kan komme godt med i institusjoner som FNs Sikkerhetsråd, FNs menneskerettighetsråd, for ikke å snakke om i de forhandlinger og konflikter i Verdens Handelsorganisasjon WTO) som ikke ser ut til å ta noen ende.

Sør-Afrika

Til slutt skal vi kort se på Sør-Afrika, som særlig er opptatt av to mål på det afrikanske kontinentet.

For det første er det tale om landets egen innflytelse som en regional hegemon, inkludert kampen for politisk og økonomisk ekspansjon. Dette skjer bl.a. gjennom humanitær bistand og deltaking i fredsbevarende aksjoner i stater som er rammet av krig. Dette er aktiviteter som Sør-Afrika bruker som et steg på veien mot økonomisk herredømme i områder som direkte har vært underlagt vestlige lands direkte utbytting. Sørafrikanske kapitalinteresser gjør seg i dag særlig gjeldende innenfor gruvedrift, finanssektoren, militærindustri, turisme og varehandel, dvs. virksomheter som ofte er avhengig av billig energi.

For det andre inntar Sør-Afrika en mellomposisjon – eller en sub-imperialistisk posisjon – mellom de ledende imperialistmaktene (bl.a. Storbritannia og USA) på den ene sida og fattige og underutviklete land med rikelige naturressurser på den andre. Blant slike land i periferien er DR Kongo, Mosambik og Zambia, men de er langt fra aleine.

En slik form for sub-imperialistiske framstøt i Afrika skjer både gjennom egne storselskaper og utenlandskeide flernasjonale storselskaper med tett og langvarig tilknytting til Sør-Afrika. Blant dem er også selskaper som tidligere hadde sitt hovedkontor i Sør-Afrika, slik som Anglo-American, De Beers and BHP Billiton. Det er nå også nye storselskaper som er eid og kontrollert av svarte, slik som African Rainbow Minerals, i tillegg til flere mindre selskaper med tilknytning til ANC eller presidenten personlig.

Noter:

1. Norsk Hydro kjøpte i 2011 Vales bauxittgruver og aluminiumsverk i Brasil for mer enn 30 milliarder kroner, som er den største norske utenlandsinvesteringen noen sinne. Mesteparten av betalingen skjedde ved at Vale fikk en eierandel på 22 % i Hydro, og blei konsernets største eier ved sida av Staten. I 2014 solgte Vale sine Hydroaksjer. O.a.
2. Selskapet er eier av Marikana-gruvene, der det sørafrikanske politiet drepte 100 streikende arbeidere i 2012. Det norske «oljefondet» eier 2,36 prosent av aksjene i Lonmin gjennom en investering på 434 millioner kroner. O.a.
3. Norilsk er verdens ledende produsent av nikkel og palladium, og er i Norge mest kjent for sitt ekstremt forurensende smelteverk i Nikel på Kolahalvøya. O.a.
4. Vanlige anslag går ut på mer enn halvparten av all sement og all jernmalm i 2012. O.a.

De jordløses bevegelse (MST) i Brasil har eksistert i 30 år.

Denne artikkelen drøfter kampen om jordreformer, historisk og MSTs plattform idag

Matheus Gringo de Assunção studerer økonomi ved Universitetet for Latinamerikansk Integrasjon (UNILA), hvor han er medlem av studiegruppen for avhengighetsteori. Han var med i MSTs ledelse på delstatsnivå og aktivist i bevegelsens utdanningssektor. I 2008 var han på utveksling med Latinamerikagruppene (LAG).

Artikkelen er oversatt av Victoria B-G Stadheim.

De jordløses bevegelse (MST) i Brasil oppstod i 1984 sør i Brasil, og i løpet av noen få år spredte den seg rundt om i hele landet, og er fremdeles en av de viktigste sosiale bevegelsene i Brasil. Denne viktige milepælen i kampen for demokratisering av jord er en anledning til å presentere MSTs analyse av virkeligheten på landsbygda i Brasil i dag, i tillegg til prosjektet som har til hensikt å endre denne virkeligheten. Denne teksten er inspirert av MSTs nye jordbruksprogram og de ulike debattene som fant sted under den sjette nasjonale konferansen i Brasilia 10.–14. februar i år.

Agrobusiness: en ny fase av kapitalismen på landsbygda

Begrepet agrobusiness refererer til hvordan kapitalen omorganiserer produksjonen og de sosiale produksjonsforholdene i landbruket under den nyliberale og «finansialiserte» kapitalismen. I denne konteksten oppstår det en ny maktblokk innen herskerklassen på landsbygda, nemlig alliansen mellom transnasjonale selskaper, banker, masse-media og de store jordeierne. De kontrollerer produksjon og handel av råvarer. Det medfører dyptgripende endringer i fordeling av jord og naturressurser, salg av varer, klassesammensetningen, teknologi og forskning. Alt dette har konsekvenser for kampen for jordreform.

Denne kontrollen medfører konsentrasjon og sentralisering av kapital. I Brasil blir nesten all handel av råvarer nå kontrollert av de 50 største transnasjonale selskapene som har tilknytning til landbruket. Dette er den historiske tendensen til konsentrasjon og sentralisering som Marx beskriver i Kapitalen. I tillegg til å påvirke eieforhold og rikdom, ser man den samme tendensen i forhold til spesialisering i jordbruket. 85 % av agrobusinessens produksjon i Brasil er konsentrert innen soya og mais, sukkerrør, eukalyptus og kjøtt. Dette understreker hvilken rolle Brasil har i den nye internasjonale arbeidsdelingen.

Tall fra Det brasilianske instituttet for geografi og statistikk (IBGE, 2006) gir en oversikt over den nye klassesammensetningen i jordbruket. Kapitalistklassen eier 450 000 jordbruksenheter som til sammen utgjør omtrent 300 millioner hektar. I tillegg kontrollerer de all kommersialisering av råvarer. Arbeiderklassen består av både faste og midlertidig lønnsarbeidere som utgjør ca. 2,2 millioner arbeidere. I tillegg kan bønder som driver småskala jordbruk og som disponerer mindre enn 100 hektar, ansees som medlemmer av arbeiderklassen. Det er denne delen av arbeiderklassen som har interesser av en omfattende jordreform, ettersom hele 3,5 millioner småbønder ikke klarer å drive et økonomisk bærekraftig jordbruk under dagens modell.

Agrobusinessens jordbruksform har også ført til total utarming av naturgrunnlaget, i tillegg til å være helseskadelig for befolkningen. Etter 2008 har Brasil vært verdens største forbruker av plantevernmidler og står for 20 % av det globale forbruket. Brasil bruker stadig mer av disse kjemikalene, og dette betyr skader for både arbeiderne i jordbruket og forbrukerne i byene.¹

Under dagens fase av kapitalismen på landsbygda, er de sosiale styrkeforholdene ikke gunstige for organisasjoner som kjemper for jordreform. Utfordringen er å sette jordreform tilbake på samfunnets dagsorden. Dette må gjøres ved å sette spørsmålstegn ved dagens produksjons-modell, ved å styrke småskala jordbruk, og ved å konsolidere en allianse som kjemper for sosial endring i Brasil.

Et prosjekt for ’folkelig’ jordreform

Jordreform er ikke noe som er spesifikt for Brasil eller for land i periferien. Tvert imot finner vi de første jordreformene² i perioden da den industrielle kapitalismen i Vest-Europa og USA konsoliderte seg fra midten av 1800-tallet. Det var et grunnleggende trekk at det var staten som foretok jordreformene under press fra industriborgerskapet, for å skape et internt marked, demokratisere tilgangen til jord, og gjøre småbøndene om til produsenter og forbrukere. Denne type endring i jordbrukets struktur kalles vanligvis for ’klassisk borgerlig jordreform’.

I Latin-Amerika etter andre verdenskrig var denne type jordreform på dagsorden – blant annet gjennom ECLAC3, som et av virkemidlene for å overvinne underutvikling. Men selv om det i de fleste latin-amerikanske land, og særlig i Brasil, fantes sosiale bevegelser som forsvarte og kjempet for omfordeling av jord, var det ingen reell jordreform som fant sted i betydningen av en dyptgripende prosess der jord omfordeles og jordbruksstrukturen endres radikalt.

MST oppstod i 1980-årene da sosiale bevegelser vokste frem igjen etter 20 år med militærdiktatur (1964–1984). De ønsket å kjempe for retten til jord, jord-reform og en transformasjon av det brasilianske samfunnet. Men med den historiske utviklingen hadde det også oppstått nye utfordringer for de som kjempet for disse endringene. Kapitalismens herredømme på landsbygda hadde endret karakter, og det betydde at også prosjektet for jordreform måtte forandres. Det var ut i fra en slik analyse at MSTs krav om folkelig, eller ’populær’ jordreform oppstod. ’Populær’ refererer til «et brudd med ideen om klassisk jordreform innenfor rammen av kapitalistisk utvikling» og «utfordringen knyttet til å komme over på et annet nivå innen utviklingen av produktivkreftene og i de sosiale produksjonsforholdene, som er nødvendig for en annen form for bruk og eierskap av jord.» (MSTs jordbruksprogram, s. 33, 2014).

Videre understreker bevegelsen at:

Folkelig jordreform kan løse de konkrete problemene til hele befolkningen som lever på landsbygda (…)

Grunnlaget for folkelig jordreform er demokratisering av jord, men den har også til hensikt å produsere sunn mat for hele befolkningen (…)

(…) denne type jordreform krever en allianse mellom småbønder og alle arbeiderne i byene (…)

Den representerer en akkumulasjon av krefter for småbønder og hele arbeiderklassen i konstruksjonen av et nytt samfunn.⁴

Målene med MSTs forslag om jordreform kan sammenfattes slik:

1. Jorden og alle naturressurser bør være under sosial kontroll
2. Vann og andre naturressurser bør ikke gjøres om til varer
3. Frø bør være under småbøndenes kontroll, de bør tjene hele menneskeheten og ikke være under private aktørers kontroll
4. Produksjonen bør utvikles under arbeidernes kontroll
5. Tilgang til kultur og utdanning for alle som bor på landsbygda, og den bør være rettet mot frigjøring av arbeiderne.5

Under den nyliberale perioden og med de endringene i kapitalens reproduksjon i jordbruket som kort ble beskrevet i begynnelsen av artikkelen, er kampen for jordreform ikke lenger utelukkende et krav fra små-bønder. Det er også i interessen til samfunnet som helhet. For at dette skal bli virkelighet, er det helt essensielt at hele arbeiderklassen bidrar til å sette ’folkelig’ jordreform dagsorden, og at denne kampen løftes opp på et helt annet nivå innenfor dagens klassekamp. Det å kjempe for jord i Brasil er også å kjempe mot transnasjonal kapital i brasiliansk jordbruk.

Derfor, under mottoet «Kjemp, og bygg folkelig jordreform!» styrker MST sin innsats i kampen for populær jordreform. Dette er en måte å samle mot og styrke sammen med de ulike delene av arbeiderklassen med den hensikt å bygge et nytt samfunn bygget på sosialistiske idealer.

Noter:

1. For mer informasjon om kampanjen se http://www.contraosagrotoxicos.org/
2. Her forstått som endringer i eiendomsstrukturen av jord innen et avgrenset territorium.
3. FNs økonomiske kommisjon for Latin-Amerika og Karibien.
4. Utdrag fra MSTs jordbruksprogram
5. Utdrag fra MSTs webside: http://www.mst.org.br/

For å forstå Brasil presenterer forfatteren Brasils politiske økonomi og historie i korte trekk.

Deretter skriver han om de dypere nasjonale og kontinentale strømningene som har preget Lula-regimet og plassert det til ‘venstre’ i et større bilde.

Til slutt: Står Lula-regimet foran undergangen, med folkelige opprør og protester i landet nesten daglig siden juni 2013?

Einar Braathen er forsker ved internasjonal avdeling på Norsk institutt for by- og regionforskning (NIBR). Har arbeidet med Brasil siden 2003. Akkurat ferdig med klippen på dokumentarfilmen ’Gult kort til VM’. Han er medlem av redaksjonsrådet i Vardøger.

Et kritisk blikk på Lulas Brasil

The Economist og andre liberale voktere av verdens utvikling har utropt Brasil til et vellykket ‘case’: Landet har kombinert moderat økonomisk vekst over lang tid med betydelig reduksjon av fattigdom og et levende men stabilt demokrati.

Denne artikkelen presenterer et mer kritisk syn. President Luiz Inácio Lula da Silva skapte forventninger om radikale endringer da han ble valgt i 2002 med sitt sosialistiske Arbeidernes Parti (PT) som det største (men i mindretall) i nasjonalkongressen. Pragmatikeren Lula overrasket alle med å følge en regjeringsstrategi som var konservativ i dobbel forstand.

For det første videreførte han den nyliberale makroøkonomiske ortodoksien til sin forgjenger, Fernando Henrique Cardoso. Lula har lagt vekt på lav inflasjon, budsjettdisiplin, gjeldsnedbetaling, markedsdrevet økonomisk vekst og integrering i det globale kapitalistiske systemet (Kingstone and Ponce, 2010; Hunter 2011). Denne konservatismen forhindret imidlertid ikke Lulas administrasjon fra å innføre innovative programmer på det sosiale området, med pengeoverføringer til de fattigste husholdningene (Bolsa Familia) og gjenoppliving av sosial boligbygging (Minha Casa Minha Vida).

For det andre var Lula-perioden kjennetegnet av en brei politisk koalisjon mellom sentrum-venstre partiene og landets herskende klasse – de tradisjonelle konservative elitene innenfor det økonomiske og politiske liv. Disse elitene har hatt sitt fremste politiske instrument i høyrepartiet PMDB, som har sin opprinnelse fra militærdiktaturet 1964–85, og som siden 2006 har vært Lulas og PTs viktigste regjeringspartner. Denne konservative – og korrumperende – pakten har begrenset rommet for radikale initiativer fra venstrefløyen i PT og Lulas regjering. Dette ledet til en sakte kvelning av PTs varemerke på 1980- og 90-tallet, nemlig direkte politisk deltakelse i form av deltakende budsjettering og inkluderende rådsforsamlinger for byplanlegging (Baiocchi, Braathen & Teixeira 2013). Med 89 prosent av befolkningen bosatt i urbane områder, har svekkelsen av tiltaka for å styrke folkelig innflytelse i lokalpolitikken vært en sterk kilde til skuffelse i mange sosiale bevegelser. (Rolnik 2013) Siden regjeringa i stigende grad tilgodeså de store jordeierne og big business, har den konservative pakten i tillegg svekket stemmen til miljøbevegelsen, som lenge var en del av grunnstammen i PT. Lulas tidligere miljøminister og Amazonas-aktivisten Marina Silva har brutt med PT og stilt som uavhengig presidentkandidat med støtte fra De grønne og andre sentrumskrefter i sentrum. Størsteparten av venstrefløyen har forlatt partiet i frustrasjon, mange av dem startet Partiet for Sosialisme og Frihet (PSOL).

Det underlige er at PT synes ikke bare å ha overlevd, men blitt mer populært og med flere medlemmer enn noen gang. En omfattende sosial og politisk omgruppering har skjedd i det brasilianske samfunnet de siste ti årene. (Singer 2012) Det er større bevegelse og mer uro i de brasilianske massene enn noen gang siden militærkuppet for 50 år siden. (1. april 1964) (Maricato 2013)

Brasils politiske økonomi og historie i korte trekk¹

Portugiserne bygde en koloni med to økonomiske bein å stå på. Den ene var en ekstrem fruktbar jord, som ble rundhåndet stykket ut som fazendas på størrelse med norske fylker til kongens støttespillere. Kolonivarene sukker og seinere kaffe ble eksportert til Europa. Slaver fra Afrika var en forutsetning for denne jordbruksøkonomien, og Brasil var det siste landet som avskaffet slaveriet (i 1889). Det andre beinet å stå på var gruvedrift. Dette overlot portugiserne til sine britiske allierte. Denne høstningsøkonomien basert på eksport av commodities i allianse mellom godseierklassen og utenlandsk kapital dominerer Brasil den dag i dag. Godseierklassen – os fazendeiros – har for lenge siden flyttet inn til byene, og eier også her all bebyggelig grunn, og aksjene i bankene. De militære, dommerne og politikerne er rekruttert fra – og kontrollert av – denne overklassen. Landets kapitalister investerer i liten grad i moderne industri med mindre staten garanterer avkastningen, og de ser av samme grunn liten grunn til å ‘investere’ i et utdannet og produktivt folk. Ufaglært og underbetalt arbeidskraft, har også etter slaveriets avskaffelse, dominert arbeidsmarkedet.

Disse herskende strukturene har blitt utfordret siden 1930 da Getulio Vargas ledet et militærkupp og utviklet et regime for modernisering ovenfra: statsledet industrialisering og infrastrukturutvikling (desenvolvimentismo), og statskontrollert samarbeid mellom arbeid og kapital med sikte på å forbedre folkets utdannings- og helse-nivå (korporativisme). Fagforeninger ble etablert i alle sektorer unntatt i jordbruket. Mussolinis Italia utgjorde et visst forbilde, og Vargas innførte sin Estado Novo i 1937. Han snudde etter Stalingrad og ble USA-alliert, gikk av i 1945 og lot etterfølgeren utpekes gjennom frie valg, men vant selv valgene i 1951. I de påfølgende årene etablerte han viktige statlige institusjoner for nasjonal kontroll over den økonomiske utviklingen – statsindustribanken BNDES og oljeselskapet Petrobras. I dette nasjonalistiske reformarbeidet ble han stilt overfor ultimatum fra USA-vennlige generaler: gå av, eller bli styrtet. Han valgte i stedet å begå selvmord.

På mange måter kaster Vargas fortsatt skygge over Brasil. På den ene siden danner økonomisk og sosial ‘modernisering ovenfra’ basert på pragmatisme og størst mulig harmoni mellom klassene rammene for alle landets seinere regjeringer. På den andre siden gjenspeiler motsetningene mellom hans egne prosjekter seg som hovedmotsetninger i Brasils politikk etter hans død i 1954: motsetningen mellom autoritært og demokratisk styre, og motsetningen mellom nasjonalt orientert og USA-orientert økonomisk utvikling. Vargas’ motstander og etterfølger, Juscelino Kubitschek (1955–60), var demokrat, men satset på utenlandske (amerikanske) investeringer, særlig i bilindustrien, for å få fart på økonomien. I denne perioden ble fagforeningene som var preget av Vargas, mer uavhengige og radikale, og Vargas-partiet PTB vant valgene i 1960 på en mer nasjonalistisk og anti-imperialistisk plattform. Revolusjonen på Cuba skapte økt ideologisk polarisering. USAs ambassade organiserte en konspirasjon mot landets demokratisk valgte (og pro-cubanske) myndigheter. Noen uker etter at president João Goulart annonserte grunnleggende reformer (reformas de base) i by og land, i form av agrarreform og boligreform satte de militære seg i bevegelse for å stanse kommunismens frammarsj i Brasil. Militærkuppet 1. april 1964 var det første i en serie kontrarevolusjoner støttet av president Lyndon B. Johnson og hans etterfølgere. Brasils generaler anvendte den autoritære og USA-orienterte formen for modernisering ovenfra. Da det folkelige presset tvang dem til å gi fra seg makten i 1985, hadde de tvunget arbeidsfolks lønninger ned til 1950-tallets nivå, og deres industrivekstmodell basert på statsgaranterte lån fra utlandet hadde kjørt staten konkurs. Likevel klarte de militære å beholde alle sine politiske, økonomiske og juridiske privilegier gjennom den nye konstitusjonen av 1988. De var innvilget straffefrihet for alle brudd på menneskerettighetene begått under diktaturet; deres pensjoner var himmelske og gikk i arv til barna; og grunnloven ga dem frie hender til å gripe inn i politikken på nytt for å ‘redde landet og konstitusjonen’.

Ved presidentvalgene i 1989 hadde den radikale venstresiden to populære kandidater som ikke klarte å samarbeide: Leonel Brizola, lederen for de venstreorienterte Vargas tilhengerne, og Lula, lederen for den nye arbeider- og venstrebevegelsen. Splittelsen banet veien for de ny-liberale representantene for det herskende oligarkiet, først representert av Collor de Mello (1990–92), så Itamar Franco (1993–94) og deretter Fernando Henrique Cardoso (1995–2002). Heretter gikk nesten halvparten av statsbudsjettet til gjeldsbetaling innenlands og utenlands. Den innenlandske gjelden var til bankene og landets små- og storborgerskap som hadde kjøpt statsobligasjoner. Gjennom Plano Real skulle Cardoso styrke det ‘nasjonale’ finanskapitalist-sjiktet ved å holde inflasjonen lavest mulig og statsbankenes realrente høyest mulig. Dette kvelte langsiktige industriinvesteringer, og landet ble nesten avindustrialisert. Arbeidsledigheten nådde historiske høyder. Samtidig ble statlige banker, telefonselskap, gruveselskap (Vale) og andre infrastrukturer privatisert – angivelig for å lette statsgjelden. Utenlandske kapitalgrupper i samarbeid med politiske allierte i de nasjonale bankene ervervet seg statlig arvesølv for nesten en slikk og ingenting.

Lula-regimet

PTs partikongress hadde vedtatt ‘Demokratisk revolusjon’ for Brasil, og var inspirert av den nye militansen i De jordløses bevegelse (MST), og den ideologiske kampviljen til Verdens Sosiale Forum holdt for første gang i Porto Alegre i 2001. Trass i at meningsmålingene spådde overlegen seier for Lula ved presidentvalget i oktober 2002, tok ikke kampanjeledelsen noen sjanser. I forkant av valget offentliggjorde Lula ‘Brev til det brasilianske folk’, et brev som egentlig var skrevet til det brasilianske og internasjonale borgerskapet. Her lovet Lula at han skulle fortsette Cardosos økonomiske politikk og respektere statens inngåtte forpliktelser overfor innenlandske og utenlandske kreditorer. Dermed garanterte han at det ikke ville finne sted noen redistribusjon av rikdom fra rike til fattige, og at det ikke ville være finansielt rom for omfattende sosiale reformer. Tre forhold gjorde likevel at Lula ble sett på som den største sosiale og nasjonale velgjøreren siden Getulio Vargas.

‘Smarte’ reformer²

For det første gjennomførte han et sett av ‘smarte reformer’ – reformer som kostet relativt lite, men fikk merkbare positive sosiale effekter. Dette skjedde særlig i hans første mandatperiode (2003–2006). Først ble Minstelønna økt langt over prisstigningen. Dette var ikke blitt gjort siden 1964. Minstelønna er en institusjon innført i Vargas sin regjeringstid, og fastsettes gjennom presidentdekret. Foruten at over en firedel av arbeidsstokken går på minimumslønn, påvirker den ytelsene til de litt bedre betalte arbeiderne, og statens minstepensjonister (som utgjør flertallet av pensjonistene) får sine utbetalinger bestemt av Minstelønna. Lula sørget etter hvert for å innføre en ‘handlingsregel’: at Minstelønna hvert år skal øke minst like mye som prisstigninga siste året pluss gjennomsnittet av landets økonomiske vekst de siste to årene. Resultatet er at de minsteløntes kjøpekraft er blitt fordoblet siden Lula ble president.

Den andre smarte reformen var innføring av barnetrygd: Bolsa Familia. Denne gis til barnefamilier med inntekt under halvparten av Minstelønna. Det vil si til familier som knapt har arbeidsinntekt i det hele tatt – gjerne unge enslige mødre uten mer enn grunnskoleutdanning. Bolsa Familia overfører ca én prosent av landets nasjonalprodukt til de 10 prosent fattigste familiene, som dermed heves fra under eksistensminimum til litt over. Økonomene i Verdensbanken skryter av programmet fordi det er ‘treffsikkert’, basert på pålitelige offentlige registre, og går rett inn på bankkontoen til familieoverhodet, uten korrupte mellomledd. Bolsa Familia danner nå forbilde for ‘cash transfer programs’ i en rekke land i Afrika, Asia og selvsagt Latin-Amerika.

Den siste viktige ingrediensen i de smarte reformene er at de statlige bankene, Banco do Brasil og Caixa Economica, er pålagt å åpne bankkontoer og utstede kredittkort til alle, også til mottakerne av Bolsa Familia. Butikker har ikke lov å nekte noen med slike kredittkort å kjøpe på avbetaling.

Multplikatoreffekten av disse ‘smarte’ reformene er at nesten hele den fattigste befolkningen i Brasil har skaffet seg nødvendige hvitvarer som kjøleskap og stekeovner, samt farge-TV. En stor andel familiefedre har skaffet seg moped eller motor-sykkel, og kommer seg lettere på arbeid. Den innenlandske etterspørselen etter disse varige forbruksgodene har økt sterkt, og vært en viktig faktor bak veksten i landets produksjon og økonomi under Lula. Denne veksten sikret økt sysselsetting, som igjen økte etterspørselen.

Offentlig finansiert bygningsarbeid

I sin andre presidentperiode 2007–2010 gjennomfører Lula prosjekter som både skal konsolidere sysselsettingsveksten og kutte ned på det enorme etterslepet i landets infrastrukturer. Knapt noen nye kraftverk, veier, broer, flyplasser, bussterminaler, undergrunnsbaner eller kloakknett var bygd siden militærdiktaturet kjørte staten konkurs rundt 1980. Finanskrisa i 2008 satte enda større fart på prosjektene og ga dem status som motkonjunkturtiltak. Særlig to programmer ble finansiert av den føderale regjeringa. For det første ‘Programmet for akselerert vekst’ (PAC), som særlig finansierte infrastrukturtiltak men også ga rom for byfornyelse og erstatningsboliger i slumområder.

Det andre programmet var ‘Mitt Hus Mitt Liv’ (A Minha Casa Minha Vida) som skulle bøte på det enorme boligunderskuddet i landet. To millioner boliger er bygd til nå. En tredel av boligene skulle fordeles sterkt subsidiert til familier med inntekt under tre minstelønner.

Kritikken av disse prosjektene er at de først og fremst sikrer oppdrag og profitter til de gigantiske entreprenørselskapene i Brasil, som Odebrecht, OAS og Andrade Gutierrez. Boligprogrammet ‘Mitt Hus Mitt Liv’ blir utført av private firmaer som kjøper privat land der det er billigst – nemlig i periferien av byene, der øvrig infrastruktur mangler, og fra hvor det kan ta timer for arbeidsfolk å bli transportert til arbeidsplassen (Braathen et al 2013).

«Vårt pass inn i framtida»³

I 2007 gjorde Lula det offentlig kjent at landet hadde enorme oljeforekomster off-shore og på flere tusen meters dyp (‘pre-salt’). Dette var de største oljefunnene som var gjort på kloden de siste 20 årene. Han annonserte at dette var rikdommer som skulle komme hele det brasilianske folket til gode, og bidra til å utrydde fattigdommen i landet en gang for alle. «Dette er vårt pass inn i framtida», slo han fast.

Slik meldte han Brasil inn i klubben av olje- og gassrike nasjoner i Latin-Amerika: ‘ressursnasjonalistiske’ land som gjennom ‘neo-ekstraktivisme’ kunne øke landets internasjonale uavhengighet/handlekraft, fremme et bedre liv for landets fattigste, samt sikre langvarig folkelig oppslutning om landets regime og lederskap. Grunnrentebaserte superinntekter til staten gjennom eierskap, royalties og andre skatter og avgifter gjør det mulig for regjeringer å foreta store og kostbare sosiale reformer uten å ta fra de rikeste. En kan sikre fred mellom klassene samtidig som en utvikler landet og velferden. Dette er et perspektiv som Hugo Chavez i Venezuela, Evo Morales i Bolivia, Rafael Correa i Ecuador og Lula i Brasil sannsynligvis har hatt til felles.

Lula nedsatte en hurtigarbeidende komité med lederne fra nøkkeldepartementer og statsoljeselskapet Petrobras. Allerede i 2009 kunne komitéen legge fram nye lovforslag for presidenten. Kjernen i forslaget var at en trengte å tiltrekke internasjonal kapital for å gjennomføre de enorme investeringene som ‘pre-salt’ feltene ville kreve, men all utvinning skulle skje under kontroll av Petrobras. Petrobras skulle være operatør, og staten skulle ha direkte eierandel på minst 40 % på alle felt. Statens inntekter fra direkte eierandeler og royalties skulle gå inn i et føderalt ‘Sosialt Fond’. Dette oljefondet skulle investere sine inntekter i nasjonale og internasjonale verdipapirer, og avkastningen skulle brukes til å sikre en framtidig velferdsstat – særlig innen utdanning og helse. Den nevnte komitéen hadde besøkt Oslo og Stavanger, og et visst slektskap med den norske modellen for petroleumsforvaltning kan spores.

Komiteens lovforslag ble behandlet og vedtatt med hurtigtogfart. Lula kunne som sin siste presidenthandling i desember 2010 underskrive de nye petroleumslovene. Dermed skrev han seg inn som direkte arvtaker etter Getulio Vargas – presidenten som hadde etablert Petrobras for å sikre at ‘oljen er vår’ – O petroleo é nosso. Men til forskjell fra Vargas, klarte Lula å sikre demokratisk stabilitet rundt sin politikk, og han maktet å gjøre fornøyd både borgerskap og arbeiderklasse, og nasjonal så vel som internasjonal kapital.

I et større historisk perspektiv, derimot, hadde ikke Lula endret på landets politisk-økonomiske struktur. Brasil er fortsatt basert på eksport av commodities fra landbruk og mineralutvinning. Noen av spesifikasjonene er riktignok nye – soya er blitt det viktigste produktet fra i det industrielle monopollandbruket, og Kina er den viktigste kunden og etter hvert den største utenlandske investoren i gruve- og oljesektoren.

Et regime foran undergangen?

Mange har spurt seg om det ‘lulistiske’ regimet kan fortsette uten Lula. Hans håndplukkede etterfølger, Dilma Rousseff, mangler Lulas karisma, mangler Lulas flaks når det gjaldt de internasjonale økonomiske konjunkturene, og mangler Lulas enorme forhandlingsevner og kapasitet til å gjøre enhver fiende til venn. Men før juni-dagene i 2013 var Dilma rimelig godt likt – nærmere 60 % synes hun gjorde en god jobb. Etter juni-dagene var bare 30 % av den samme mening. I skrivende stund – mai 2014, noen uker før et fotball-VM som pga pengesløseriet har blitt er ganske upopulært blant brasilianere flest, og noen måneder før presidentvalget – er inflasjonen på vei opp. Prognosene for landets økonomiske vekst blir stadig nedjustert og nærmer seg usle 1 % for 2014. Oljeproduksjonen øker ikke som planlagt. Borgerskapet og den øverste middelklassen er absolutt misfornøyde. Men hva mener folket?

På den ene siden gjør de opprør. Over 10 millioner mennesker var på gatene i 450 byer i juni 2013. Brasil var paralysert. Den kjente statsviteren fra São Paulo, André Singer (2014), har gjennomgått alle spørre-undersøkelser foretatt blant demonstrantene. Han konkluderer at de som var på gata var unge, de fleste mellom 20 og 30, like mange under 20 som mellom 30 og 40. De aller fleste hadde langt høyere utdanning enn gjennomsnittet i befolkningen. Men deres familier hadde lavere eller like lav inntekt som gjennomsnittet av befolkningen. Singer knekker denne nøtta ved å formulere en hypotese om at det er et nytt sosialt sjikt, et nytt proletariat, som er ute og protesterer. Bedre utdannet enn sine arbeiderklasseforeldre, men med svært usikre framtidsutsikter på et arbeidsmarked som er like fleksibilisert og forrående som i andre turbokapitalistiske land. Singer foreslår betegnelsen ‘prekariat-proletariat’ (Singer 2014).

De ekstreme boligkostnadene, som er et resultat av boligspekulasjon som ifølge David Harvey tilfredsstiller finanskapitalens akkumulasjonsbehov, men før eller seinere bryter ut i finanskrise (Harvey 2008), gjør det umulig for unge arbeidere å etablere seg og stifte familie. I en by som Rio de Janeiro har husleie og boligutgifter for folk flest blitt fordoblet de siste tre årene. Storbyenes krise i Brasil – ikke bare boligmangelen men også fraværende kloakkanlegg, uendelige køer i trafikken, elendig kollektivtrafikk, privatisering av offentlige rom, mangel på offentlig sikkerhet, den totale mangelen på respekt fra politiets overfor folk som bor i fattige områder – skaper nye sosiale bevegelser (Braathen et al 2013). Men den nye aktivismen og politiske bevisstheten kanaliseres ikke inn i politiske partier, ikke en gang i det venstreradikale PSOL, fordi alle har vært vitne til hvor fort og dypt PT falt, moralsk og ideologisk, så snart de fikk høy oppslutning. Fagforeninger særlig i offentlig sektor har derimot fått nytt liv, og ikke siden Lulas dager som streikeleder i 1978 til 1980 har det vært så mange tapte arbeidsdager pga streik som i 2012, 2013 og kanskje i enda høyere grad i 2014 (DIEESE 2013).

På den andre siden er arbeidsløsheten rekordlav. Store deler av arbeiderklassen har opplevd historisk løft i levestandard og framtidsutsikter. De har liten grunn til å gjøre opprør. De har stor grunn til å identifisere seg positivt med Lula og PT. PT spiller fremdels nøkkelrollen i valget av landets framtidige kurs. Partiet er fortsatt landets største og mest populære, med et reformprogram som velgerne oppfatter som til venstre-for-sentrum. Selv om det ikke lenger er et sosialistisk og klassebevisst parti med ønske om å innføre et arbeidermaktbasert demokrati, er det et parti av og for den fattigste halvdelen av befolkningen. Det har vunnet subproletariatet over til seg særlig i nordøst i landet, som tidligere var under kontroll av lokale konservative stormenn (Singer 2012).

På sikt er spørsmålet hvorvidt Brasils ‘mange arbeiderklasser’ – subproletariatet i utkantene, den tradisjonelle arbeiderklassen, det unge og bedre utdannede prekariat-proletariatet i megabyene – makter å finne sammen politisk. De trenger å fravriste finans- og landoligarkiet makten, de trenger å ta sterkere kontroll over internasjonale investorer, de trenger å fremme en virkelig bærekraftig utvikling med anstendig bolig, trygt arbeid og miljøvennlige byer for alle.

Litteratur:

Baiocchi, G., Braathen, E. & Teixeira, A.C., 2013. ‘Transformation institutionalized? Making sense of participatory democracy in the Lula era’, in K Stokke & O Törnquist (eds.), Democratization in the global south: The importance of transformative politics. Palgrave Macmillan, Basingstoke, Hampshire.

Braathen, E., Sørbøe, C.M., Bartholl, T., Christovão, A.C. & Pinheiro, V., 2013. “Rio de Janeiro: Favela policies and recent social mobilizations”. NIBR Working Paper, no.110, Norwegian Institute for Urban and Regional Research, Oslo.

Braathen, E., 2014. ‘Passive revolution? Social and political struggles surrounding Brazil’s new found oil reservoirs’ in J-A McNeish, A Borchgrevink & O Logan (eds.) Converting energy into political power in Latin America and beyond, Zed Books, London (kommer).

Coutinho, C.N., 2008. Contra a Corrente. Ensaios sobre Democracia e Socialismo. Cortez, São Paulo.

DIEESE, 2013. Studies and Researches. Overview of the strikes in 2012. Inter-union

Department of Statistics and socio-economical studies. Tilgjengelig: http://www.dieese.org.br/balancodasgreves/2012/estPesq66balancogreves2012.pdf. Tilgang 10 February 2014.

Harvey, D., 2008. “The Right to the City”. New Left Review 53: 23-40.

Hunter, W., 2011. ‘Brazil: The PT in power’, in S Levitsky & KM Roberts (eds.), The resurgence of the Latin American left, The John Hopkins University Press, Baltimore, MD.

Kingstone, P.R. & Ponce, A.F., 2010. ‘From Cardoso to Lula: The triumph of pragmatism in Brazil’, in K Weyland, RL Madrid & W Hunter (eds.), Leftist governments in Latin America: Successes and shortcomings, Cambridge University Press, New York, NY.

Maricato, E., 2013. ‘É a questão urbana, estúpido!’ in D Harvey et al., Cidades rebeldes: Passe livre e as manifestações que tomaram as ruas do Brasil, Boitempo Editorial, São Paulo.

Rolnik, R., 2013. ‘Ten years of the City Statute in Brazil: From the struggle for urban reform to the World Cup cities’, International Journal of Urban Sustainable Development’, vol.5, no.1, pp. 54–64.

Singer, A.V., 2012. Os sentidos do lulismo: Reforma gradual e o pacto conservador. Companhia Das Letras, São Paulo.

Singer, A.V., 2014. “Rebellion in Brazil. Social and Political Complexion of the June Events”. New Left Review, 85, Jan/Feb 2014.

Noter:

1 Inspirert av Coutinho 2008.

2 Dette avsnittet er basert på Singer 2012.

3 Dette avsnittet er basert på Braathen 2014.

Er Kina kapitalistisk eller sosialistisk?

Spørsmålet er dårleg stilt, for generelt og abstrakt til å gi eit fornuftig svar på slike absolutte alternativ.

Kina har følgt sin eigen veg sidan 1950, kanskje heilt frå Taiping-revolusjonen* på 1800-tallet.

Eg skal prøve avklare kva denne eigne vegen har vore og er, på alle stadier frå 1950 og til i dag – 2012.

Samir Amin er egyptisk marxist og økonom, busett i Senegal. Han har skrive meir enn 30 bøker. Blant dei viktigaste er: Imperialism and Unequal Development, Accumulation on a World Scale, Delinking og Obsolecent Capitalism. På norsk finst boka Eurosentrismen. Sjå også referansar til andre bøker bakerst i artikkelen. Teksten her er eit kapittel frå boka The implosion of capitalism (Pluto Press, 2013).

Artikkelen er omsett av Gunnar Danielsen.

Takk Dette kapittelet er stor takk skyldig til debattane organisert i Kina (november–desember 2012) av Lau Kin Chi (Linjang Universitet, Hong Kong) i samarbeid med Sør-vestuniversitetet i Chongqing (Wen Tiejun), Renmin og Xinhua Universitet i Beijing (Dai Jinhua, Wang Hui), CASS (Huan Ping), og til møter med aktivistgrupper frå landsbygda i provinsane Shanxi, Shaanxi, Hubei, Hunan og Chongqing. Eg rettar ei takk til dei alle, og håper artikkelen vil vere nyttig i dei vidare diskusjonane deira. Kapittelet bygger au mykje på lesing av Wen Tiejun og Wang Hui. Samir Amin

Diskusjonane om Kina i notid og framtid – ei «oppstigande» makt – overbeviser meg aldri. Somme hevdar at Kina ein gong for alle har valt «den kapitalistiske vegen», og jamvel ønskar å akselerere integrasjonen i den globaliserte kapitalismen. Dei er svært fornøgde med det, og håper bare at denne «tilbakevendinga til det normale» – kapitalismen er «historias slutt» – fører med seg demokrati etter vestleg mønster (fleirpartisystem, val, menneskerettar). Dei trur – eller treng å tru – at Kina på den måten skal «ta igjen», gradvis, dei velståande samfunna i Vesten i per capita-inntekt, noko eg ikkje trur er mauleg. Høgresida i Kina deler synet deira. Andre gret over eit slikt «forræderi mot sosialismen». Somme knyttar seg til dei dominerande vurderingane frå Kina-fordømmarane i Vesten. Andre igjen – dei med makta i Beijing – kallar den valte vegen for «sosialisme på kinesisk», utan å vere meir presise. Men særtrekka går fram om ein les offisielle tekstar nøye, særleg femårsplanane, som er nøyaktige, og som blir tatt svært alvorleg.

Bondespørsmålet

Mao kalla revolusjonen kommunistpartiet gjennomførte i Kina ein anti-imperialistisk og anti-føydal revolusjon med blikket retta mot sosialismen. Mao meinte aldri at det kinesiske folket etter oppgjøret med imperialismen og føydalismen hadde «bygd» eit sosialistisk samfunn. Han kalte alltid dette byggverket for det første steget på den lange vegen til sosialismen.

Eg må understreke den særeigne måten den kinesiske revolusjonen handterte bonde-spørsmålet på. Den fordelte (jordbruks)jorda vart ikkje privatisert; den var framleis nasjonens eige gjennom landsbykommunane, med bruksrett bare for familiar på landsbygda. Det var ikkje tilfellet i Russland, der Lenin, framfor eit eksisterande bondeopprør i 1917, godkjente privat eigedomsrett for dei som fekk tildelt jord.

Korleis var det mauleg å følge prinsippet om at jord ikkje er ein vare i Kina (og Vietnam)? Det blir stadig gjentatt at bønder verda over vil ha eigedomsrett, og bare det. Om det hadde vore tilfelle i Kina, ville avgjerda om nasjonalisering av jorda ha ført til ein endelaus bondekrig, slik det var i Sovjetunionen då Stalin tvinga gjennom kollektiviseringa.

Haldninga til bøndene i Kina og Vietnam (og ingen andre stader) kan ikkje forklarast med ein antatt «tradisjon» der dei ikkje kjente til privat eigedom. Det er resultatet av ein intelligent og uvanleg politikk frå kommunistpartia i desse to landa.

Den andre internasjonalen tok bøndenes uunngåelege ambisjon om eigedom for gitt, noko som var reelt nok i Europa på 1800-tallet. Gjennom den lange omdanninga av Europa frå føydalisme til kapitalisme (1500–1800), vart tidlegare føydale former for tilgang til jord gradvis oppløyst, som rettar delt mellom kongar, jordeigarar og trellar. Dei vart erstatta av moderne borgarleg eigedomsrett, der jorda blir sett som ein vare – eit gode eigaren kan disponere fritt (kjøpe og selje). Sosialistane i Den andre internasjonalen godtok dette resultatet av den borgarlege revolusjonen, sjølv om dei beklaga det djupt.

Dei meinte au at småbruk ikkje hadde noka framtid; framtida tilhøyrte store mekaniserte bruk med konsentrasjon av eigedommar for å utnytte jorda effektivt (sjå Kautskys artiklar om emnet). Historia viste at dei tok feil. Bondebruka rydda vegen for kapitalistiske familiebruk i dobbel forstand: eit som produserer for marknaden (eige forbruk på garden var blitt minimalt), og eit som gjør bruk av moderne utstyr, industrielle innsatsmiddel og bankkredittar. Og ikkje minst har dette kapitalistiske familie-jordbruket vist seg vere ganske effektivt samanlikna med store bruk når det gjeld produksjon per mål per arbeidar og år. Det utelukkar ikkje det faktum at den moderne kapitalistiske bonden blir utbytta av monopolkapitalen, som kontrollerer tilgangen på innsatsmiddel og kreditt, og marknadsføringa av produkta. Bøndene har blitt underkontraktørar for storkapitalen.

(Feilaktig) overtydde om at store selskap alltid er meir effektive enn små på alle område – industri, sørvis og jordbruk – gjekk dei radikale sosialistane i Den andre internasjonalen ut frå at opphevinga av eigedomsrett til jord (nasjonalisering) la grunnlaget for store sosialistiske bruk (som dei framtidige sovjetiske sovkosane og kolkosane). Men dei var ikkje i stand til å prøve ut slike tiltak ettersom revolusjonen ikkje stod på sakslista i deira land, dei imperialistiske sentra.

Kina-fordømmarane (The practitioners of China bashing) Uttrykket viser til favorittsporten i vestlege media av alle slag – uheldigvis er venstresida medrekna – som inneber systematisk nedrakking, jamvel kriminalisering av alt om skjer i Kina. Kina eksporterer billig søppel til fattige marknader i tredje verda (det er sant), eit forferdeleg brotsverk. Men landet produserer au lyntog, fly, satellittar med fantastisk teknologisk kvalitet som blir hylla i Vesten. Kina-fordømmarane ser ut til å meine at masseutbygginga av bustader for arbeidarklassen ikkje er anna enn slum, og set skilnader i Kina (arbeidarklassebustader er ikkje overdådige villaer) lik dei i India (overdådige villaer side om side med slummen) og så vidare. Kina-fordømmarane appellerer til den infantile haldninga i enkelte retningar av den makteslause «venstresida» i Vesten: om det ikkje er kommunisme for det 21. hundreåret er det forræderi! Kina-fordømmarane er med i ei systematisk fiendtleg kampanje mot Kina, i tilfelle eit mauleg militært åtak. Det er ikkje mindre enn eit spørsmål om å øydelegge sjansen for ei ekte oppstiging for eit stort folk i Sør. S.A

Bolsjevikane godtok desse tesane fram til 1917. Dei vurderte nasjonalisering av storgodsa til det russiske aristokratiet, og å overlate allmenningsjorda til bøndene. Men det kom uventa på dei at bøndene gjorde opprør og tok dei store godsa.

Mao drog lærdommar av denne historia og utvikla ei heilt anna linje. Frå 1930-tallet i det sørlege Kina, og gjennom den lange frigjørings- og borgarkrigen, bygde Mao eit stadig sterkare kommunistparti på ein solid allianse med fattige og jordlause bønder (fleirtallet), hadde vennlegsinna tilhøve til middelklassen av bøndene, og isolerte rikbøndene (kulakkane) på alle stadier i krigen, utan nødvendigvis å gjøre dei til fiendar. Det gode resultatet av denne linja førebudde det store fleirtallet av folket på landsbygda på å godta ei løysing på problema deira som ikkje innebar privat eigedomsrett til fordelte jordlappar. Eg trur ideane til Mao og den vellykka gjennomføringa av dei har rot i det Taiping-opprøret på 1800-tallet ikkje klarte: etablere ein solid allianse med fleirtallet på landsbygda. I Russland eliminerte det fullbyrda faktumet frå sommaren 1917 seinare høve til å danne ein allianse med fattig- og middelklassebønder mot dei rike (kulakkane), fordi dei førstnemnde var opptatte av å forsvare den nyvunne eigedommen sin, og derfor valte å følge kulakkane framfor bolsjevikane.

Desse «kinesiske særdraga» – med store og viktige konsekvensar – gjør at me absolutt ikkje kan kalle vår tids Kina (jamvel i dag) «kapitalistisk», fordi den kapitalistiske vegen er basert på at jorda er omgjort til ein vare.

Småproduksjon i dag og i framtida

Når først eit slikt prinsipp er godtatt, kan bruksformene for eit slikt felles gode (jorda i landsbyane) vere varierte. For å forstå det må me skille mellom småproduksjon og småeigedom. Småprodusentar – bønder og handverkarar – dominerte produksjonen i alle tidlegare samfunn. Det har beholdt ein viktig plass i moderne kapitalisme, no knytta til småeigedom – i landbruk, sørvis, og jamvel visse delar av industrien. Det går klart tilbake innanfor den dominerande triaden i vår tid (USA, Europa og Japan). Eit eksempel på det er at småbutikkar forsvinn og blir erstatta av store butikkjedar. Det betyr ikkje at desse endringane er «progressive», heller ikkje meir effektive, slett ikkje om ein tar med sosiale, kulturelle og sivilisasjonsmessige sider. Det er faktisk eit eksempel på korleis dominerande og profitthungrig monopolkapital gjør ting vanskelegare. Så kanskje småproduksjon kan få tilbake ei viktig rolle under sosialismen i framtida. I Kina i dag har småproduksjon – utan nødvendigvis å vere knytta til småeigedom – framleis ein viktig plass i den nasjonale produksjonen, ikkje bare innanfor landbruket, men au på viktige livsområde i byane.

Kina har hatt ganske ulik og jamvel kontrastfylt bruk av jord som eit felles gode. På den eine sida må me drøfte effektivitet – produksjonsvolum per hektar per arbeidar i året – og på den andre dynamikken endringane fører med seg. Desse formene kan styrke tendensane i kapitalistisk retning, som vil ende opp i at det blir stilt spørsmål ved korfor jorda ikkje skal ha varestatus, eller dei kan vere del av ei utvikling i sosialistisk retning. Desse spørsmåla kan ein bare finne svar på ved å undersøke desse formene konkret, slik dei vart tatt i bruk steg for steg frå 1950 til i dag.

Frå starten på 1950-tallet var forma små familiebruk kombinert med enkle former for samarbeid om vatning, visse typar felles arbeidsoppgaver og bruk av visse typar utstyr. Og slike små familiebruk vart ein del av den statlege økonomien, der staten hadde monopol på kjøp av avlinga som skulle til marknaden, og kreditt og innsatsmiddel, alt på grunnlag av planlagte prisar bestemte av sentrale planleggarar.

Lærdommane frå innføringa av kommunane etter etableringa av produksjonskollektiv på 1970-tallet er mange. Det var ikkje nødvendigvis eit spørsmål om å gå frå småproduksjon til store bruk, sjølv om mange som støtta dette vart inspirerte av ideen om den overlegne storproduksjonen. Initiativet til å opprette kommunar hadde opphav i ønsket om eit desentralisert sosialistisk samfunn. Kommunane hadde ikkje bare ansvar for å styre landbruksproduksjonen i ein stor landsby, eller i eit kollektiv av landsbyar og grender (som i seg sjølv var ein miks av små familiebruk og meir ambisiøs spesialisert produksjon). Dei gav au eit rammeverk for industriverksemd som sysselsette sesongledige bønder; økonomisk aktivitet knytt til styringa av sosiale tjenester (utdanning, helse, husvære); og byrja desentraliseringa av den politiske administrasjonen av samfunnet. Nettopp slik Pariskommunen hadde som intensjon, skulle den sosialistiske staten, iallfall delvis, bli ein føderasjon av sosialistiske kommunar. Utan tvil var kommunane på mange måtar føre si tid, og dialektikken mellom desentralisering av beslutningsmakt, og sentraliseringa det allstadverande kommunistpartiet tok for gitt, gjekk ikkje alltid smertefritt. Likevel er resultata langt frå katastrofale, slik høgre-sida vil ha oss til å tru. Ein kommune i Beijing-regionen, som sette seg mot ordren om å oppløyse systemet, held fram med å levere framifrå økonomiske resultat knytta saman med standhaftige politiske diskusjonar av høg kvalitet, noko som forsvann dei andre stadene. Dagens (2012) prosjekt for «gjenoppbygging av landsbygda», sett i verk av kommunar på landsbygda i mange regionar i Kina er inspirerte av erfaringane frå folkekommunane.

Deng Xiaopings avgjerd om å oppløyse kommunane i 1980 styrka familiebasert småproduksjon, som vart den dominerande forma dei tri tiåra etter avgjerda (1980–2012). Men lista over brukarrettar (for landsbykommunar og familieeiningar) er atskillig lengre. Det er blitt mauleg for dei som har brukarrett, å «leige» ut jorda (men aldri «selje» ho) enten til andre småprodusentar – noko som legg til rette for migrasjon til byane, spesielt utdanna ungdom som ikkje vil bu på landsbygda. Eller det kan vere til selskap som organiserer mykje større moderniserte bruk (aldri storgods, det eksisterer ikkje i Kina, men likefullt vesentleg større enn familiebruka). Denne forma er meint å oppmuntre til spesialisert produksjon (som kvalitetsvin, der Kina har henta inn ekspertise frå Bourgogne), eller utprøving av nye vitskaplege metodar (GMO og andre).

Etter mitt skjønn har det inga meining å «bifalle» eller «fordømme» desse ulike systema a priori. Nok ein gong er det viktig å analysere dei kvar for seg, både innhaldet og måten dei er sett ut i livet på. Det er eit faktum at oppfinnsame og mangfaldige måtar å bruke felleseigd jord på har gitt fenomenale resultat. For det første i form av økonomisk effektivitet, sjølv om bybefolkninga har auka frå 20 til 50 prosent av totalen. Kina har klart å auke landbruksproduksjonen til å halde tritt med dei gigantiske behova urbaniseringa fører med seg. Det er eit påfallande og uvanleg resultat, utan like i landa i det «kapitalistiske» Sør. Det har tatt vare på og styrka landets matsuverenitet, sjølv om dei har ein stor hemsko: landbruket før 22 prosent av befolkninga i verda sjølv om dei bare har 6 prosent av verdas dyrkbare jord. I tillegg, når det gjeld levemåte (og levekår) på landsbygda, har kinesiske landsbyar ikkje lenger noko til felles med det som framleis dominerer i den kapitalistiske tredje verda. Komfortable og godt utstyrte permanente byggverk står i slåande kontrast ikkje bare til tidlegare svolt og ekstrem fattigdom i Kina, men også den ekstreme fattigdomen som framleis dominerer landsbygda i India eller Afrika.

Politikken og prinsippa som er følgt (felleseige av jorda, støtte til småproduksjon utan småeigedom) er årsaka til desse makelause resultata. Dei har opna for ein relativt kontrollert migrasjon frå landsbygda til byane. Samanlikn det med den kapitalistiske vegen i Brasil, for eksempel. Privat eigedomsrett til jorda har tømt landsbygda i Brasil – i dag representerer den bare 11 prosent av befolkninga. Men minst 50 prosent av bybuarane bur i slum (favelas), og overlever bare på grunn av den «uformelle økonomien» (medrekna organisert kriminalitet). Det er ikkje noko liknande i Kina, der bybuarane som eit heile har skikkeleg arbeid og husvære, sjølv samanlikna med mange «utvikla land», utan ein gong å nemne dei som har BNP per capita på kinesisk nivå.

Folkeflyttinga frå den tett befolka kinesiske landsbygda (bare Vietnam, Bangladesh og Egypt er samanliknbare) var nødvendig. Den forbetra kåra for småproduksjon på landsbygda ved å gjøre meir jord tilgjengeleg. Denne flyttinga, sjølv om den var relativt kontrollert (igjen, ingenting er perfekt i menneska si historie, verken i Kina eller elles), truar kanskje med å bli for rask. Det blir diskutert i Kina.

Kinesisk statskapitalisme

Den første merkelappen som dukkar opp for å beskrive Kina, er «statskapitalisme». Greit nok, men merkelappen er vag og overflatisk så lenge det særeigne innhaldet ikkje blir analysert.

Det er kapitalisme i den forstand at forholda som arbeidaren blir utsett for av dei overordna som organiserer produksjonen, er lik dei som kjenneteiknar kapitalisme: underordna og fremmendgjort arbeid, utvinning av meirverdi. Brutale former for ekstrem utbytting eksisterer i Kina for eksempel i kolgruvene, og i det vanvittige tempoet på kvinnearbeidsplassar. Det er skandaløst i eit land som hevdar dei går på vegen til sosialisme. Like fullt er etableringa av statskapitalisme uunngåeleg, og vil vere det over alt. Dei utvikla kapitalistiske landa vil ikkje vere i stand til å slå inn på ein sosialistisk veg (det står ikkje på sakslista i dag) utan å gå gjennom denne første fasen. Det er det innleiande stadiet for alle samfunn som vil frigjøre seg frå den historiske kapitalismen, på den lange vegen fram mot sosialisme/kommunisme. Sosialisering og reorganisering av økonomien på alle nivå, frå bedrifta (grunnivået), til nasjonen og verda, krev ein langvarig kamp gjennom ein historisk tidsperiode som ikkje kan forkortast.

Ut over desse innleiande refleksjonane, må me konkret beskrive statskapitalismen ved å sjå på karakteren og prosjektet til landet det dreier seg om. Det finst ikkje ein type statskapitalisme, men mange ulike. Statskapitalismen i den femte republikken i Frankrike frå 1958 til 1975 var utforma for å tjene og styrke private franske monopol, ikkje for å sende landet på vegen til sosialismen.

Kinesisk statskapitalisme vart skipa for å nå tri mål:

1) Bygge eit integrert og sjølvstendig moderne industrielt system.

2) Styre forholdet mellom dette systemet og småproduksjonen på landsbygda.

3) Kontrollere måten Kina vart integrert i eit verdssystem dominert av dei store monopola i den imperialistiske triaden.

Desse tri måla er uunngåelege. Resultatet er at det opnar for å gå framover på den lange vegen mot sosialismen, men samtidig styrkar ein tendens til å forlate denne vegen til fordel for ei rein og skjær kapitalistisk utvikling. Ein må godta at denne konflikten både er uunngåeleg, og at den alltid vil vere der. Spørsmålet blir då: Favoriserer Kinas konkrete val ein av dei to vegane?

Kinesisk statskapitalisme kravde i sin første fase (1954–1980) nasjonalisering av alle selskap (saman med nasjonalisering av landbruksjorda), stort og smått. Så følgte ei opning mot private føretak, nasjonale eller utanlandske, og liberalisert småproduksjon på landsbygda og i byane (små selskap, handel, sørvis). Men store kjerneindustriar og kredittsystemet oppretta i maoisttida vart ikkje avnasjonaliserte, sjølv om måten dei inngjekk i ein «marknadsøkonomi» på vart modifisert. Desse vala gjekk hand i hand med etableringa av kontrollmekanismar for privat drift og potensielle partnarskap med utanlandsk kapital. Det står att å sjå i kva grad desse tiltaka fyller oppgava si, eller om dei tvert imot ikkje har blitt tomme skall, når maskepi med privat kapital (ved «korrupsjon» av leiinga) har fått overtaket.

Like fullt har kinesisk statskapitalisme oppnådd ganske utrulege framgangar mellom 1950 og 2012. Dei har klart å bygge eit sjølvstendig og samordna moderne produksjonssystem tilpassa dette gigantiske landet, som ikkje kan samanliknast med det i USA. Dei har lagt bak seg den tette teknologiske avhengigheita dei starta med (import av sovjetiske, så vestlege modellar) ved å utvikle evne til teknologiske oppfinningar sjølve. Men dei har ikkje (enno?) byrja reorganisere styringa av arbeidet ut frå eit sosialistisk perspektiv. Planen – og ikkje «opninga» – er stadig det sentrale middelet for å utvikle dette systematiske byggverket.

I maoistperioden var Planen tvingande i alle detaljar: innhald og plassering for alle nyetableringar, produksjonsmål, prisar. På det stadiet var det ikkje tenkeleg med alternativ. Eg vil nemne her, utan å trekke det lenger, den interessante debatten rundt kva slag verditeori som låg til grunn for planlegginga på denne tida. Det var suksessen – ikkje fiaskoen – i denne første fasen som kravde endra metodar i intensiverte utviklingsprosjekt. «Opninga» for private initiativ – med start i 1980, men framfor alt frå 1990 – var nødvendig for å unngå stillstanden som vart fatal for Sovjetunionen. Trass i at denne opninga fall saman med at liberalismen triumferte globalt – og alle negative effektar av samanfallet, noko eg kjem tilbake til – valet av ein «marknadssosialisme», eller betre ein «sosialisme med marknaden» som grunnlag, for denne andre fasen intensivert utvikling, er det etter mi meining forsvarleg.

Nok ein gong, resultata av dette valet er ganske enkelt utrulege. På få tiår har Kina bygd opp eit produktivt urbant industrisystem der 600 millionar menneske er ført saman, to tredjedelar av dei vart urbaniserte dei siste to tiåra (nesten tilsvarande befolkninga i Europa!). Det er på grunn av Planen og ikkje marknaden. Ingen andre land i Sør (unntatt Korea og Taiwan) har klart det. I India og Brasil er det bare få spreidde element av slike sjølvstendige prosjekt, ingenting anna.

Metodane som er brukt for å utforme og gjennomføre Planen, er forandra under dei nye vilkåra. Planen er framleis tvingande for dei store investeringane i infrastruktur prosjektet krev: for å huse 400 millionar nye byinnbyggarar på god måte, og for å bygge eit makelaust nettverk med motorvegar, vegar, jernbanar, dammar og kraftverk; for å opne mest heile den kinesiske landsbygda; og for å flytte utviklingstyngdepunktet frå kystregionane til innlandsområda i vest. Planen er framleis tvingande – i det minste delvis – for måla og finansieringa av offentlege eigde selskap (stats-, provins- og kommunalt eigde). For det utanom peikar planen på maulege og tenkbare mål, både for små urbane vareprodusentar og for industri og annan privat aktivitet. Desse måla blir tatt alvorleg, og dei politiske og økonomiske ressursane dei krev er spesifisert. Som eit heile avvik ikkje resultata mykje frå dei «planlagte» måla.

Kinesisk statskapitalisme har tatt tydelege sosiale (eg seier ikkje «sosialistiske») dimensjonar inn i utviklingsprosjektet sitt. Desse måla var alt til stades i maoistæraen: utrydding av analfabetismen, grunnleggande helsestell for alle og så vidare. Den første delen av tida etter Mao (1990-åra) var tendensen utan tvil å sette til sides arbeidet med desse måla. Men ein må merke seg at den sosiale dimensjonen i prosjektet seinare har vunne tilbake plassen sin, og som svar på aktive og kraftfulle folkerørsler er det venta at arbeidet vil skyte fart. Den nye urbaniseringa er utan sidestykke i andre land i Sør. Visst er det «stilige» bukvarter, mens andre absolutt ikkje er velståande. Men det finst ikkje slum, noko som framleis brer seg i byane elles i den tredje verda.

Kinas integrasjon i den kapitalistiske globaliseringa

Me kan ikkje analysere den kinesiske statskapitalismen – kalla « marknadssosialisme» av regjeringa – utan å sjå på korleis han blir integrert i globaliseringa.

Sovjet såg føre seg å kople seg frå det kapitalistiske verdssystemet, og komplettere fråkoplinga med å bygge eit integrert sosialistisk system som omfatta Sovjet og Aust-Europa. Sovjetunionen klarte langt på veg denne fråkoplinga, ikkje minst på grunn av eit fiendtleg Vesten, som jamvel skulda blokaden for isolasjonen. Men prosjektet med å integrere Aust-Europa kom aldri langt, trass i initiativ frå Comecon. Nasjonane i Aust-Europa blei i utrygge og sårbare situasjonar, delvis fråkopla – på strikt nasjonal basis – og delvis opne for Vest-Europa frå 1970-tallet. Det var aldri på tale med integrasjon mellom Sovjet og Kina, ikkje bare fordi kinesisk nasjonalisme ikkje ville godtatt det, men mest fordi det ikkje var ein del av Kinas prioriterte oppgaver. Maoist-Kina praktiserte si eiga fråkopling. Har landet med å re-integrere seg i globaliseringa frå starten av 1990-tallet fullt og heilt gitt opp fråkoplinga?

Kina gjekk inn i globaliseringa på 1990-tallet med å auke industrieksport av varer som passa produksjonssystemet, og gav førsteprioritet til produkt med vekst-ratar over veksten i BNP. Den triumferande nyliberalismen hylla framgangen for dette valet i femten år (frå 1990 til 2005). Dette valet er diskutabelt, ikkje bare på grunn av dei politiske og sosiale verknadene, men au fordi det er trua av samanbrotet til den globaliserte kapitalismen, som starta i 2007. Den kinesiske regjeringa ser ut til å vere klar over det, og byrja tidleg å korrigere ved å legge større vekt på marknaden heime, og utvikling av den vestlege delen av landet.

Å seie, slik ein høyrer til det kjedsommelege, at Kinas suksess skyldast at dei forlot maoismen (som var ein tydeleg «fiasko»), opninga mot omverda og utanlandsk kapital, er rett og slett idioti. Utan det fundamentet det maoistiske byggverket la, ville ikkje opninga blitt den velkjente suksessen. Samanliknar ein med India som ikkje har gjennomført ein tilsvarande revolusjon, ser ein det. Å seie at Kinas suksess i hovudsak, til og med «fullstendig» skyldast initiativ frå utanlandsk kapital, er ikkje mindre idioti. Det er ikkje fleirnasjonal kapital som bygde det kinesiske industrisystemet og gjennomførte urbaniseringa og bygde infrastrukturen. Suksessen skyldast 90 prosent det sjølvstendige kinesiske prosjektet. Opninga for internasjonal kapital har opplagt vore nyttig: ho har auka importen av moderne teknologi. Men på grunn av sine partnarskapsmetodar har Kina sugd til seg desse teknologiane, og har no forbetra dei. Det finst ikkje tilsvarande andre stader, heller ikkje i India og Brasil, langt mindre i Thailand, Malaysia, Sør-Afrika eller andre stader.

Kinas integrasjon i globaliseringa har dessutan vore delvis og kontrollert (eller i det minste kontrollerbar, om ein ønskar det). Kina står framleis på utsida av den finansielle globaliseringa. Banksystemet er fullt ut nasjonalt, og konsentrert om kreditt-marknaden heime. Kina styrer framleis yuanen sjølv. Yuanen blir ikkje utsett for dei lunefulle vekslingskursane finansiell globalisering fører til. Beijing kan seie til Washington: «Yuanen er våre pengar og dykkar problem», nettopp slik Washington sa til europearane i 1971: «Dollaren er våre pengar og dykkar problem.» Dessutan har Kina ein stor reserve til bruk i det offentlege kredittsystemet. Den offentlege gjelda er minimal samanlikna med gjelda som blir sett utoleleg i USA, Europa, Japan og mange av landa i Sør. Dermed kan Kina auke den offentlege pengebruken utan alvorleg fare for inflasjon.

Den utanlandske kapitalen i Kina, som dei har hatt fordel av, står ikkje bak suksessen. Tvert imot er det suksessen til det kinesiske prosjektet som har gjort investeringar i Kina attraktive for vestlege selskap. Landa i Sør, som opna dørene mykje vidare enn Kina og godtok å underlegge seg globaliseringa utan vilkår, har ikkje vore tilsvarande attraktive. Kina drar ikkje til seg utanlandsk kapital for at dei skal plyndre landets naturressursar, heller ikkje utan overføring av teknologi få etablere industri og ta fordel av låge lønningar; heller ikkje dra fordel av opplæring og integrasjon av avdelingar utanlands utan band til ikkje-eksisterande nasjonale produksjonssystem, som i Marokko og Tunisia. Heller ikkje for å gjennomføre finansielle raid slik det skjedde i Mexico, Argentina og Søraust-Asia. I Kina derimot, kan utanlandsinvesteringar sjølvsagt dra fordel av låge lønningar og gjøre gode profittar så lenge planane deira passar inn i Kinas, og tillet teknologioverføring. I sum er det «normale» profittar, men dei kan få meir om dei samarbeider med kinesiske styresmakter.

Kina, oppstigande makt

Ingen tviler på at Kina er ei oppstigande makt. Ein påstand er at Kina bare prøver ta tilbake plassen landet hadde i hundrevis av år og mista på 1800-tallet. Men ideen – ganske korrekt og ikkje minst smigrande – er ikkje til stor hjelp for å forstå karakteren til denne oppstiginga, og kva det betyr for verda i dag. Elles har dei som står for denne vage og allmenne ideen, ingen interesse av å drøfte om Kina vil stige opp ved å slutte seg til dei allmenne kapitalistiske prinsippa (som dei trur kanskje er naudsynt), eller om landet vil ta på alvor prosjektet «sosialisme med kinesiske særdrag». For min del hevdar eg at om Kina verkeleg er ei oppstigande makt, er det nettopp fordi dei ikkje har valt den reine og enkle kapitalistiske utviklingsvegen. Og som ein konsekvens, om dei hadde valt å følgje den kapitalistiske vegen, ville oppstigingsprosjektet stått i fare for å slå feil.

Tesa eg støttar, inneber å forkaste ideen om at folk kan hoppe over nødvendige utviklingssekvensar; dermed må Kina gå gjennom ei kapitalistisk utvikling før dei går laus på spørsmålet om ei mauleg sosialistisk framtid. Debatten om dette spørsmålet mellom dei ulike marxistiske retningane vart aldri konkludert. Marx var heile tida nølande. Me veit at rett etter dei første europeiske åtaka (Opiumskrigen), skreiv han at neste gong du (England) sender hærane til Kina, vil dei bli møtt med banneret «Pass på, dere er ved grensa til den borgarlege republikken Kina». Dette er ein strålande innsikt, og viser tillit til det kinesiske folkets evne til å svare på utfordringa, men samtidig feil fordi banneret faktisk sa: «Dere er ved grensa til folkerepublikken Kina». Men me veit at Marx ikkje forkasta ideen om at Russland kunne hoppe over det kapitalistiske stadiet (sjå korrespondansen hans med Vera Zasulich). I dag kunne ein tru at den første Marx hadde rett, og at Kina verkeleg er på veg til kapitalismen.

Men Mao forstod – betre enn Lenin – at den kapitalistiske vegen ville føre ingenstads, og at bare kommunistane kunne attreise Kina. Qing-keisarane på slutten av 1800-tallet, og deretter Sun Yat Sen og Kuomintang, hadde alt førebudd eit svar på utfordringa frå Vesten. Men dei såg ikkje føre seg nokon annan veg enn den kapitalistiske, og hadde ikkje intellektuelle ressursar til å forstå kva kapitalismen verkeleg er, og korfor denne vegen var stengt for Kina. Og for alle land i periferien av det kapitalistiske verdssystemet for den del. Mao, sjølvstendig marxist, forstod det. Meir enn det forstod Mao at denne kampen ikkje var vunne på førehand – gjennom sigeren i 1949 – og at konflikten mellom lovnaden om den lange vegen til sosialismen, og tilbakevending til den kapitalistiske falden ville vare i overskueleg framtid.

Personleg har eg alltid delt Maos analyse, og eg skal komme tilbake til emnet med nokre tankar rundt Taiping-revolusjonen. Eg ser på den som det fjerne opphavet til maoismen, 1911-revolusjonen i Kina, og andre revolusjonar i Sør i byrjinga av 1900-tallet. Og til diskusjonane i starten av Bandung-perioden* og analysane av uføret dei såkalla oppstigande landa i Sør er i etter å ha bunde seg til den kapitalistiske vegen. Alt dette er naturlege følger av mi sentrale tese om polariseringa (det vil seie kontrasten mellom sentrum og periferi) som ligg innebygd i utviklinga til den historiske kapitalismen. Polariseringa eliminerer sjansen eit land i periferien har til «å nå igjen» innanfor ei kapitalistisk ramme. Me må trekke konklusjonen: om «å nå igjen» dei rike landa er umauleg, må ein gjøre noko anna; det er kalla å følge den sosialistiske vegen.

Kina har ikkje følgt ein eigen veg sidan 1980, men frå 1950, sjølv om denne vegen har gått gjennom fasar som på mange måtar er ulike. Kina har utvikla eit samanhengande sjølvstendig prosjekt tilpassa sine eigne behov. Det er slett ikkje kapitalisme, med ein logikk som krev at jorda skal vere ein vare. Dette prosjektet er sjølvstendig så lenge Kina blir utanfor den finansielle globaliseringa.

Det at det kinesiske prosjektet ikkje er kapitalistisk, betyr ikkje at det er sosialistisk, bare at det gjør det mauleg å gå framover på den lange vegen til sosialisme. Like fullt er Kina au trua av ei strømning som skyv det ut av den vegen, og ender opp med ganske enkelt å vende tilbake til kapitalisme.

Kinas suksess er fullt ut resultatet av dette sjølvstendige prosjektet. I den forstand er Kina det einaste ekte oppstigande landet (saman med Korea og Taiwan, som eg skal seie meir om seinare). Ingen av dei mange andre landa Verdsbanken har sertifisert som oppstigande, er verkeleg det, fordi ingen av desse landa har sitt eige samanhengande sjølvstendige prosjekt. Alle følger rett og slett dei grunnleggande prinsippa til kapitalismen, sjølv i eventuelle sektorar innanfor statskapitalismen deira. Alle har akseptert å underordne seg vår tids globalisering i alle sine former, medrekna finansielt. Russland og India er delvise unntak frå dette siste punktet, men ikkje Brasil, Sør-Afrika og andre. Innimellom er det bitar av ein «nasjonal industripolitikk», men ikkje noko som kan samanliknast med det systematiske kinesiske prosjektet der dei bygger eit komplett, integrert og sjølvstendig industrielt system (spesielt på området teknologisk ekspertise).

Av desse grunnane er alle desse alt for raskt kalla oppstigande landa sårbare, sjølvsagt i varierande grad, men alltid langt meir enn Kina. Av alle desse grunnane er kjenne-teikna på oppstiging – solide vekstratar, eksport av industrivarer – alltid knytta til utarmingsprosessar for fleirtallet av folket (spesielt bøndene). Det er ikkje tilfellet i Kina. Aukande forskjellar er absolutt tydeleg overalt, medrekna Kina, men det er ein overflatisk og villeiande observasjon. Ulik fordeling av goder i ein veksande økonomi som like fullt ikkje set nokon på utsida (og jamvel inneber reduserte fattigdomslommer – det er tilfelle i Kina) er ein ting; ulik fordeling av vekst der bare ein minoritet får noko (frå 5 til 30 prosent, avhengig av land) mens resten er desperate, er noko anna. Kina-fordømmarane er uvitande om – eller læst vere det – denne avgjørande skilnaden. Forskjellane som er synlege i form av luksuriøse villaer på den eine sida, og gode husvære for middel- og arbeidarklassen på den andre, er ikkje same ulikskap ein ser i velståande bustadområde for middelklassen og slum for fleirtallet.

Gini-koeffisienten* er nyttig for å måle endringar frå eit år til eit anna innanfor eit stabilt system. Men i samanlikningar mellom land med ulike system mistar den meining, som alle andre nasjonale makro-økonomiske mål. Dei oppstigande landa (utanom Kina) er verkeleg «kommande marknader», opne for at monopola i triaden kan trenge seg inn. Desse marknadene lar desse monopola dra ut ein vesentleg del av meirverdien som blir skapt i landet det dreier seg om. Kina er annleis: det er ein oppstigande nasjon der systemet gjør det mauleg å halde tilbake storparten av meirverdien som blir skapt.

Korea og Taiwan er dei einaste to autentiske eksempla på oppstiging i og med kapitalisme. Desse to landa hadde suksess av geostrategiske grunnar – USA lot dei gjøre det dei nekta andre å gjøre. Kontrasten mellom USAs støtte til statskapitalismen i desse to landa og den ekstremt valdelege motstanden mot kapitalismen i Nassers Egypt eller Boumediennes Algerie er ganske opplysande her.

Eg vil ikkje drøfte potensielle oppstigings-kandidatar her, som Vietnam eller Cuba, eller vilkåra for å ta fatt igjen på vegen som Russland. Heller ikkje vil eg drøfte strategiske mål for progressive krefter elles i det kapitalistiske Sør. Eller om India, Søraust-Asia, Latin-Amerika, den arabiske verda og Afrika kan komme ut av dødvatnet, og føre sjølvstendige prosjekt som bryt med logikken i den herskande kapitalismen.

Store framgangar, nye utfordringar

Kina har ikkje nettopp nådd vegskillet, dei har vore der kvar dag sidan 1950. Sosiale og politiske krefter frå høgre og venstre som er aktive i samfunnet og partiet har støytt saman heile tida.

Kor kjem det kinesiske høgre frå? Sjølvsagt vart det tidlegare komprador-* og byråkratborgarskapet fråtatt makta. Men under frigjøringskrigen nærma store delar av middelklassen, akademikarar, funksjonærar og industrifolk seg kommunistpartiet, jamvel melde seg inn, fordi dei var skuffa over Kuomintangs manglande effektivitet i krigen mot Japans aggresjon. Mange av dei – men ikkje alle – var bare nasjonalistar, ikkje meir. Med opninga for privat initiativ frå 1990-tallet dukka eit nytt og meir kraftfullt høgre opp. Det er ikkje avgrensa til «businessmen» som hadde gjort suksess og (innimellom kolossale) formuer gjennom kundane sine – medrekna personar i stats- og partiapparat. Dei blandar kontroll med maskepi og jamvel korrupsjon. Slik suksess oppmuntrar alltid til høgrestandpunkt i dei veksande utdanna mellomlaga. Det er i den samanhengen veksande forskjellar er ein stor politisk fare, sjølv om dei ikkje har noko til felles med ulikskap i andre land i Sør. Det er den som spreiar høgreidear, avpolitisering og naive illusjonar.

Her må eg komme med ei tilleggsvurdering eg meiner er viktig: småproduksjon, spesielt jordbruk, er ikkje grunna i høgre-idear slik Lenin meinte (sjølv om det var det i Russland). Stoda i Kina står i motsetning til det tidlegare Sovjet. Kinesiske bønder er som heilskap ikkje reaksjonære, fordi dei ikkje forsvarer prinsippet om privat eigedomsrett slik bøndene i Sovjet gjorde, og som kommunistane aldri klarte rive laus frå å støtte kulakkane og privat eigedomsrett. Tvert imot er dei småproduserande (og ikkje småeigande) kinesiske bøndene i dag ein klasse som ikkje står for høgreløysingar, men ein del av dei kreftene som går inn for dei modigaste samfunnsmessige og økologiske løysingane. Den kraftfulle rørsla for «fornying av landsbygda» vitnar om det. Dei kinesiske bøndene står i hovudsak på venstresida, saman med arbeidarklassen. Venstresida har sine eigne intellektuelle, og ein viss innflytelse på stats- og partiapparat.

Den evige konflikten mellom høgre og venstre i Kina har alltid vist seg i politikken som er sett ut i livet av leiinga i stat og parti. I maoisttida vann ikkje venstrelinja utan kamp. Då Mao vurderte at høgreideane i partiet og leiinga utvikla seg litt som i Sovjet, sleppte han laus kulturrevolusjonen for å slåst mot det. «Bombarder hovudkvarteret», det vil seie partileiinga, der det «nye borgarskapet» blir danna. Men sjølv om kulturevolusjonen svarte til Maos forventningar dei to første åra, så spora det deretter av i anarki då Mao og venstresida i partiet mista kontrollen over det som skjedde. Denne avsporinga førte til at stat og parti tok kontroll igjen, og det gav høgresida sjansen. Sidan då har høgresida stått sterkt i alle leiande organ. Men venstresida er til stades på grasrota, og syter for at leiinga må kompromisse med «sentrum» – men er det sentrum høgre eller sentrum venstre?

For å forstå kva slags utfordringar Kina står framfor i dag, er det viktig å forstå at konflikten mellom Kinas sjølvstendige prosjekt slik det eksisterer, og den nord-amerikanske imperialismen med sine underordna europeiske og japanske allierte, vil auke i intensitet så lenge Kinas suksess held fram. Det er mange konfliktområde: Kinas disposisjon over moderne teknologi, tilgang til ressursane på planeten, styrkinga av Kinas militære kapasitet. Og arbeidet for å bygge opp igjen internasjonalt samkvem på grunnlag av suverene nasjonar som kan velje sitt eige politiske og økonomiske system. Alt dette står i direkte konflikt med måla til den imperialistiske triaden.

USAs strategiske mål er militær kontroll over planeten, den einaste måten Washington kan halde på sine hegemoniske fordelar. Det skjer gjennom preventive krigar i Midtausten, og i den forstand er desse krigane forløparen til den preventive (kjernefysiske) krigen mot Kina. Ein krig den nordamerikanske herskarklassen kaldblodig ser for seg kan vere naudsynt «før det er for seint». Å fyre opp under fiendskap til Kina er ein uskilleleg del av denne globale strategien, slik den viser seg i støtte til slaveeigarane i Tibet og Sinkiang, styrkinga av den amerikanske marinen i Kinahavet, og i ubegrensa oppmuntring til at Japan skal bygge opp sine militære styrkar. Kina-fordømmarane bidrar til å holde dette fiendskapet i live.

Samtidig er Washington bestemt på å manipulere for å roe ned ambisjonane Kina og andre såkalla oppstigande land måtte ha. Opprettinga av G20 skal gi desse landa illusjonen at dei tjener på å vere fast knytta til globaliseringa. G2 (USA og Kina) er slik sett ei felle som ved å gjøre Kina medskyldig i USAs imperialistiske eventyr kan føre til at Kinas fredelege utanrikspolitikk mistar all truverde.

Det einaste maulege effektive svaret på denne strategien må gå på to nivå:

1) Styrke Kinas militære styrkar og utstyre dei til å avskrekke.

2) Hardnakka jobbe fram mot å gjenskape eit polysentrisk internasjonalt politisk system, med respekt for all nasjonal suverenitet, og derfor jobbe for å rehabilitere FN som no er marginalisert av NATO.

Det siste er heilt avgjørande, og inneber å prioritere gjenoppbygging av ein «Sør-front» (Bandung 2?) som kan bygge opp under dei sjølvstendige initiativa frå folka og statane i Sør. Det inneber dermed at Kina blir klar over at dei ikkje har midlar til noko så absurd som å komme på linje med rovdyrpraksisen til imperialismen (plyndre naturressursane på planeten), ettersom dei manglar ei militærmakt tilsvarande den til USA, som til sjuande og sist er det som kan garantere suksess for imperialistiske prosjekt. På den andre sida har Kina mykje å vinne på å utvikle tilboda sine om støtte til industrialisering av landa i Sør, som klubben av imperialistiske «givarar» prøver gjøre umauleg.

Språket kinesiske styresmakter bruker i internasjonale spørsmål, tilbakehaldent til det ekstreme (som er forståeleg), gjør det vanskeleg å vite i kva grad leiarane i landet er klar over utfordringane som er analysert ovanfor. Meir alvorleg er at dette ordvalet forsterkar naive illusjonar og avpolitisering i opinionen heime.

Den andre delen av utfordringa dreier seg om å demokratisere den politiske og sosiale styringa av landet.

Mao formulerte og sette ut i livet eit generelt prinsipp for den politiske styringa av det nye Kina som han oppsummerte slik: samle venstresida, nøytralisere (og ikkje eliminere) høgresida, styre frå sentrum venstre. Etter mitt syn er dette beste måten for å kunne gå fram stegvis på ein effektiv måte, som blir forstått og støtta av det store fleirtallet. På den måten gav Mao eit positivt innhald til demokratisering av samfunnet kombinert med sosiale framsteg, på den lange vegen til sosialisme. Han formulerte metoden for dette: «masselinja» – gå ut til massane, lær kampane deira, gå tilbake til makta på toppen. Lin Chun har gitt ein presis analyse av metoden og resultata som masselinja gjør mauleg.

Demokratiseringsspørsmålet knytt til sosial framgang – i kontrast til eit «demokrati» skilt frå sosial framgang, og jamvel ofte knytt til sosial tilbakegang – gjeld ikkje bare Kina, men alle folk i verda. Framgangsrike metodar kan ikkje summerast opp i enkle formlar som er gyldige til alle tider og stader. Uansett bør formelen som vestlege propagandamedier byr på – fleirpartisystem og val – ganske enkelt forkastast. Dessutan blir denne formen for «demokrati» til ein farse både i Vesten og ikkje minst andre stader. Masselinja var metoden som skapte semje om og rykka fram strategiske mål, steg for steg. Det står i kontrast til den «konsensus» ein oppnår i Vesten gjennom mediamanipulasjon og valfarsar, som ikkje er noko anna enn å rette seg etter krava frå kapitalen.

Men korleis skal Kina i dag skape noko tilsvarande ei ny masselinje, under nye sosiale vilkår? Det blir ikkje lett fordi makta i partileiinga for det meste har gått til høgre, og dei baserer stabilitet for styret sitt på avpolitisering og tilhøyrande naive illusjonar. Sjølve suksessen for politikken styrkar den spontane tendensen til å gå i den retninga. Det er ei vanleg oppfatning i middelklassen i Kina at kongsvegen til å ta igjen levemåten i dei rike landa er open, fri for hindringar; dei trur Triaden ikkje er mot dette; amerikanske metodar er like ukritiske beundra og så vidare. Det gjeld særleg den urbane middelklassen, som veks raskt og har fått levekåra sine heilt utruleg forbetra. Hjernevasken kinesiske studentar er utsette for i USA, særleg i samfunnsfaga, saman med forkastinga av den offisielle fantasilause og kjedsommelege framstillinga av marxismen, har bidradd til å snevre inn rommet for radikale og kritiske debattar.

Regjeringa i Kina er ikkje ufølsamme for det sosiale spørsmålet, ikkje bare på grunn av ein debattradisjon som bygger på marxismen, men au fordi det kinesiske folket som lærte seg slåst og framleis gjør det, styrer regjeringas hand. Om den sosiale dimensjonen vart tona ned på 1990-tallet på grunn av det umiddelbare behovet for auka vekst, så er det snudd heilt om i dag. Nøyaktig no som dei sosialdemokratiske velferdserobringane blir undergravd i det velståande Vesten, utvidar fattige Kina det sosiale sikringsnettverket på tri plan – helse, husvære, pensjonar. Den populære bustadpolitikken i Kina, rakka ned på av Kina-fordømmarane på høgre- og venstresida i Europa, er misunt, ikkje bare i India eller Brasil, men au i kriseramma område i Paris, London eller Chicago!

Trygdeordningar og pensjonssystem dekkar alt over 50 prosent av bybefolkninga (hugs dei har auka frå 200 til 600 millionar), og Planen (framleis i bruk i Kina) legg opp til å dekke 85 prosent av befolkninga dei neste åra. La Kina-fordømmande journalistar gi oss tilsvarande eksempel frå «landa som går den demokratiske vegen» som dei stadig hyllar. Men debatten om kva for metodar ein skal ta i bruk, er framleis open. Venstresida går inn for det franske systemet, basert på solidaritet mellom generasjonane – det legg til rette for innføring av sosialismen. Mens høgresida sjølvsagt går for det fråstøytande amerikanske systemet med pensjonsfond, som splittar arbeidarane og overfører risikoen frå kapital til arbeid.

Men å få sosiale velferdstiltak er utilstrekkeleg om dei ikkje er kombinerte med demokratisering av den politiske styringa av samfunnet, med repolitisering gjennom metodar som styrkar kreative og oppfinnsamme former for den sosialistiske/kommunistiske framtida.

Ei utvikling etter prinsippa om fleirpartisystem og val som vestlege media og Kina-fordømmarane tar opp att til det kjedsommelege, forsvart av «dissidentar» presenterte som ekte «demokratar», vil ikkje svare på utfordringa. Tvert om ville innføring av desse prinsippa i Kina bare føre til – slik alle erfaringar i dag demonstrerer (Russland, Aust-Europa, den arabiske verda) – at prosjektet for oppstiging og sosial fornying vart øydelagt. Og det er det faktiske målet for desse prinsippa, dekka av tom retorikk: «Det finst inga anna løysing enn fleirpartisystem og val.» Men det er ikkje nok å slå mot denne dårlege løysinga ved å falle attende på den stivbeinte haldinga med å forsvare partiprivilegium. Eit parti som sjølv er inntørka og forvandla til ein rekrutteringsinstitusjon for stillingar i statsadministrasjonen. Ein må finne opp noko nytt.

Ein kan ikkje skape repolitisering og vilkår for å finne nye svar gjennom propagandakampanjar. Det kan ein bare oppnå gjennom sosiale, politiske og ideologiske kampar. Det inneber at ein i utgangspunktet må sjå desse kampane som legitime, og eit lovverk bygd på kollektiv rett til å organisere seg, uttrykke seg og til å komme med lovframlegg. Det inneber i sin tur at partiet sjølv er involvert i desse kampane. Med andre ord, at den maoistiske masselinja blir gjenoppfunne. Repolitisering er utan meining om ho ikkje blir kombinert med metodar som fremmar at arbeidarane gradvis erobrar styringa av samfunnet på alle nivå – bedrift, lokalt, nasjonalt. Eit slikt program utelukkar ikkje at individuelle personlege rettar blir anerkjent. Tvert om inneber det at dei blir formaliserte. Når dei blir formaliserte, vil det vere mauleg å finne nye måtar å velje leiarar på.

* Taipingopprøret: bondeopprør frå 1850 til 1864 mot Qing-dynastiet i Kina. Opprørarane fekk kontroll over større område, men blei til slutt slått ned etter at Qing fekk hjelp frå vestlege land. (Wikipedia.)

* Bandung-konferansen: Ein konferanse i provinshovudstaden Bandung i Indonesia i april 1955 blir rekna som starten på samarbeidet mellom dei alliansefrie statane. Tjuetri asiatiske og seks afrikanske land var med på konferansen. (Wikipedia, Store Norske Leksikon.

* Gini-koeffisienten: eit mål for statistisk spreiing, vanlegvis brukt på forskjellar i inntekt eller formue i eit land. Koeffisienten har tallverdi frå 0 til 1, ved null har alle lik inntekt eller formue, på 1 eig ein person all inntekt eller formue. (Wikipedia.)

* Komprador: eit opprinneleg portugisisk omgrep, ein som knytte saman koloniale handelshus med import- og eksportmarknader i koloniane. Særleg viktig frå slutten av 1700-tallet i Kina. (Danske Wikipedia.)

Referansar:

Den kinesiske vegen og bondespørsmålet

Karl Kautsky:»On the Agrarian Question», 2 band (1899 ; repr., Winchester, MA: Zwan Publications, 1988).

Samir Amin: «À l’origine du monde contemporain: la Commune de Paris (1871), la révolution des Taipings (1851–1864)» (Opphavet til verda i dag: Pariskommunen (1871), Taiping-opprøret, 1851–1864), finst på http://www.samir-amin.com/rub3fr/communedeparisettaipings.pdf

Samir Amin: «The 1911 Revolution in a World Historical Perspective: A Comparison with the Meiji Restoration and the Revolutions in Mexico, Turkey and Egypt» (utgitt på kinesisk i 1990).

Samir Amin: «Ending the Crisis of Capitalism or Ending Capitalism?» (Oxford: Pambazuka Press, 2011), kap. 5, «The Agrarian Question. »

Globaliseringa og den imperialistiske utfordringa

Samir Amin: «A Life Looking Forward: Memoirs of An Independent Marxist» (London and New York: Zed Books, 2006), kap. 7, «Deployment and Erosion of the Bandung Project.»

Samir Amin: «The Law of Worldwide Value» (New York: Monthly Review Press, 2010), «Initiatives from the South,» seksjon 4, 121ff. Samir Amin, L’implosion du capitalisme contemporain: automne du capitalisme, printemps des peuples? (Samanbrotet i vår tids kapitalisme: Haust for kapitalismen, vår for folka?) (Paris: Éditions Delga, 2012), chap. 2, « Le Sud: émergence et lumpendéveloppement » (Sør: Oppstiging og filleproletarisering).

Samir Amin: «Beyond U.S. Hegemony» (London and New York: Zed Books, 2006), særleg «The Project of the American Ruling Class»; «China, Market Socialism?»; «Russia, Out of the Tunnel?»; «India, A Great Power?»; «Multipolarity in the 20th Century.»

Samir Amin: «Obsolescent Capitalism» (London and New York: Zed Books, 2003), kap. 5, «The Militarization of the New Collective Imperialism.»

André Gunder Frank: «ReOrient: Global Economy in the Asian Age» (Berkeley: University of California Press, 1998).

Yash Tandon: «Ending Aid Dependence», (Oxford: Fahamu, 2008).

Den demokratiske utfordringa

Samir Amin: «The Democratic Fraud and the Universalist Alternative,» Monthly Review 62/5 (Oktober 2011): 29–45.

Lin Chun: «The Transformation of Chinese Socialism» (Durham, NC: Duke University Press, 1996).

BRICS – Brasil, Russland, India, Kina og Sør-Afrika – er, for øyeblikket, et forsiktig forsøk fra sørlige kraftsentra på å sikre seg det de ser som sin rettmessige plass på verdensscenen.

Vijaya Prashad er professor i Sør-Asias historie og internasjonale studier ved Trinity College i Hartford, USA. Han er en av den tredje verdens ledende intellektuelle, og er forfatter av bl.a. The darker nations: A people´s history of the third world (2010) og The poorer nations. A possible history of the global South (2012). Teksten er hentet fra en publikasjon utgitt av Rosa Luxemburg Stiftung. Artikkelen er oversatt av Hilde Loftesnes Nylén.

Da Indias statsminister Manmohan Singh var generalsekretær for den mellomstatlige organisasjonen South Commission (nå South Centre, oversetter anm.), ble han slått av to kjensgjerninger. Den første var den katastrofale gjeldskrisen som hindret afrikanske, asiatiske og latinamerikanske lands muligheter til å skape økonomisk vekst; og det andre var det regimet for patentrettigheter som ble presset på dem av Nord, og som stengte disse landene ute fra vitenskapelig og teknologisk utvikling. Det så ut til å være forutbestemt at det globale Sør skulle gå gjennom millennier med fattigdom og elendighet. Problemet for Sør var ikke bare de interne svakhetene. Singh argumenterte for at det var regelverket, i hovedsak skapt av Nord på deres vegne, som begrenset Sørs mulighet til å puste.

På en pressekonferanse i Genève, Sveits, den 18. juli 1988, konsentrerte Singh sin oppmerksomhet rundt det fryktelige gjeldsoverhenget som rammet den tredje verden. Man måtte vurdere nye måter å håndtere gjelden på. «Dette er den tøffe realiteten», sa han, og med mindre du organiserer deg i offentligheten, med mindre det kollektive synet på den tredje verden kan bli formulert til en meningsfull dialog, vil ikke en mengde tekniske løsninger ordne opp i «gjeldsproblemet». For å ytterligere understreke poenget, sa generalsekretær Singh at

det vi i den tredje verden trenger, er global perestrojka, en omstrukturering av internasjonale økonomiske forhold, som vil ta hensyn til det legitime håp de fire femdeler av menneske-heten som bor i den tredje verden, har for et bedre liv for sine folk.

Bruken av uttrykket «perestrojka» var dristig. Det var blitt godt kjent det foregående året, da Mikhail Gorbatsjov hadde brukt det til å omtale restruktureringen av Sovjetunionen. Singh brukte det for å vise til behovet for en reformering av globale institusjoner som Det internasjonale penge-fondet (IMF),Verdensbanken og FNs sikkerhetsråd. Men i 1988 var det lite håp om at synspunktene til Sør ville bli tatt alvorlig. Mellom sent 1980-tall og midten av 2000-tallet var det ingen bevegelse i prosessen med global perestrojka.

Den første viktige stimulansen for en slik utvidet restrukturering var fremveksten til Brasil, Russland, India, Kina og Sør-Afrika (BRICS). I september 2006 møttes utenriksministrene til Brasil, Russland, India og Kina i New York for å drøfte dannelsen av et institusjonelt rammeverk for å diskutere ulike temaer. En rekke møter fulgte dette, men de ble avbrutt av alvoret i finanskrisen fra 2007 og fremover, da Nord ba Sør om hjelp til å redde verdensøkonomien fra det som syntes å være en permanent krise. 16. mai 2008, i Jekaterinburg i Russland, dannet de fire landene BRIC-blokken. To år senere, i desember 2010, ble Sør-Afrika sluppet inn i gruppen, og dermed var navnet blitt til BRICS.

Det første store BRIC-toppmøtet fant sted i juni 2009, i de mørke dagene av finanskrisen. Dette er grunnen til at deres første felles uttalelse var preget av finanskrisen og dens løsninger gjennom G20-rammeverket og gjennom reformer fra det internasjonale finanssystemet. Alle de øvrige elementene i den politiske retningen til BRIC (og senere BRICS) var allerede tydelige: multipolar regionalisme, en bekreftelse av Rio-agendaen om klimaendringer, tekno-logisk samarbeid og viktigheten av dialog fremfor bruk av makt. Regjeringssjefene i BRICS-landene har møttes til årlige toppmøter. Så langt har BRICS-landene avholdt fem slike møter: BRIC nr. 1 i Jekaterinburg, 16. juni 2009; BRIC nr. 2 i Brasilia, 16. april 2010; BRICS nr. 3 i Sanya i Kina, 14. april 2011; BRICS nr. 4 i New Delhi, 29. mars 2012; og BRICS nr. 5 i Durban i Sør-Afrika, 26–27. mars 2013.

Mellom disse toppmøtene har andre statsråder også møttes, noen ganger som personlige representanter for regjeringssjefene for å fastsette dagsorden for toppmøtene, og andre ganger for å diskutere temaer som krevde framdrift (som møtene mellom finansministrene om en BRICS Utviklingsbank). Disse møtene har ikke resultert i dannelsen av et eget BRICS-sekretariat, for å skape en parallell til G8 eller OECD, begge institusjonelle sekretariater for den nordatlantiske og japanske blokken. BRICS har med andre ord dannet bare et rammeverk for å etablere et nytt politisk handlingsrom, nye politiske initiativ og nye samordningsmekanismer. Dette er en beskjeden begynnelse.

BRICS som en drivkraft

BRICS-blokken er en demografisk drivkraft. Den representerer 40 % av verdens befolkning og strekker seg over 25 % av verdens landområder. Av verdens totale BNP står BRICS for en fjerdedel. De fem landene i blokken er delt av kultur – språk, religion og sosiale normer. De er også differensiert etter sine økonomiske strukturer og utviklingslinjer – noen av landene er styrt av en eksportrettet industriproduksjon, mens andre er avhengige av råvareeksport .

Slike ulikheter reduserer imidlertid ikke blokkens politiske verdi. I konvensjonelle termer er ikke dette småstater – tre av de fem er erklærte atomvåpenmakter, to har fast plass i FNs sikkerhetsråd og to andre venter på fast plass. De har, så langt, skapt en multilateral plattform.

Deres ambisjon er å bruke sin samlede vekt som en motvekt til det velkjente mønsteret som gir forrang til Nord, og til å utvikle et forum for å ta opp saker og analyser som ikke har hatt muligheten til å nå frem. En slik inntreden i sfæren av problematiske politiske arenaer (selv Palestina–Israel-konflikten) og i debatten om finansreform og utviklingsstrategi markerer BRICS’ forsøk på å gjøre sin tilstedeværelse som en politisk plattform seg bemerket på verdensscenen.

Men dette begrenses av nøling hos ledelsen i BRICS-landene – anført av Kina, som er engstelige for enhver utfordring overfor Nord. De foretrekker å operere passivt, ved å bygge handelsrelasjoner mellom landene og, ved hjelp av BRICS Utviklingsbank, skape et utviklingsprogram for Sør som vil dreies rundt deres egne vekstplaner. Det er ikke noen frontal utfordring til Nords institusjonelle hegemoni eller til det nyliberale politiske rammeverket. BRICS er, for øyeblikket, et forsiktig forsøk fra sørlige kraftsentra på å sikre seg det de ser som sin rettmessige plass på verdensscenen.

Likevel har Nord blitt overrasket over fremveksten til BRICS-landene. I løpet av de mørke dagene under finanskrisen forsøkte G8 å binde landene i Sør til deres agenda; G20 ble gjenopplivet for nettopp dette formålet – og holdt sitt første toppmøte i 2008 i Washington DC, under ledelse av USAs president George W. Bush.

Den internasjonale krisen syntes så alvorlig at G20 møttes to ganger årlig i 2009 og 2010, og toppmøtene i London og Pittsburgh skulle overtale Sør til å bruke en større del av sitt finansielle overskudd til å hjelpe det skrantende Nord. Det var betydelig snakk om de fremvoksende BRICS-landene som «partnere». I januar 2008, på et møte i New Delhi, fortalte den franske president Nikolas Sarkozy næringslivsledere at han skulle ønske at «det neste G8-toppmøtet ble omgjort til et G13-toppmøte», dvs. at de tok med seg BRICS-landene.

Disse offisielle erklæringene ble ikke til noe. En mer dekkende vurdering kom fra USAs ambassadør til Frankrike, Craig R. Stapleton, som sa til den tidligere franske statsministeren Michel Rocard i oktober 2010 at

vi trenger en mekanisme hvor vi kan finne løsninger for disse utfordringene (veksten til India og Kina) – så når disse monstrene kommer om 10 år, vil vi være i stand til å håndtere dem.

Fremveksten av BRICS

For å forstå BRICS-landene, må man gå tilbake til perioden på 1980-tallet da utviklingsagendaen kollapset sammen med nederlaget for prosjektet «Den tredje verden».

Det var ut av dette nederlaget, og den katastrofale kursendringen i den nyliberale politikkens æra, at den nye formasjonen oppstod. Om du ikke ser denne mot en slik spesifikk bakgrunn, vil du kanskje bare forvente at BRICS er en gruppe land som, av opportunistiske grunner, har samlet seg på et tidspunkt der Nord er svakt (på grunn av finanskrisen og overforbruket gjennom krigene på 2000-tallet).

Faktisk stammer ikke BRICS-landenes agenda fra opportunisme, men fra IBSA-dialogen (IBSA: India, Brasil og Sør-Afrika), som igjen springer ut fra et trykk fra Sør som kom til syne gjennom Latin-Amerika og i «lokomotivene i Sør». Det er dette historiske sporet som best forklarer den type dynamikk som er tydelig for BRICS, men som også gjør det nødvendig å se begrensningene i et slikt prosjekt.

Forhistorien til BRICS må altså plasseres i to beslektede prosesser: a) nederlaget til Tredje verden-prosjektet; og b) fremveksten av nyliberalisme ledet av Nord. Det er disse to temaer vi nå skal vende blikket mot.

Tredje verden-prosjektets nederlag

Tredje verden-prosjektet (1928–1983) var et ideologisk og institusjonelt fremstøt fra de nye nasjonene i den tidligere koloniserte verden. Prosjektet var forankret i ideene om politisk uavhengighet fra både den vestlig-atlantiske blokken og fra Sovjetunionen (institusjonelt plassert i Organisasjonen av alliansefrie nasjoner – Non-Aligned Movement/NAM), om statlig styring av næringslivet og prinsippet om importsubstitusjon, dvs. at industrialisering basert på å erstatte tidligere importvarer med hjemlig produsert. Det siste var institusjonelt plassert i FNs konferanse for handel og utvikling/UNCTAD). I tillegg kom ønsket om å utvikle sosiale og kulturelle forbindelser mot rasistiske hierarkier (institusjonelt plassert i FN-organer som UNESCO).

Landene i Tredje verden-prosjektet bygde sine egne institusjonelle baser gjennom FN, spesielt UNCTAD; gjennom deres blokk i FN, G77; gjennom deres egen multilaterale plattform NAM; og gjennom en rekke andre faste fora og organisasjoner. Det var gjennom disse institusjonene at Tredje verden-prosjektet var i stand til å hevde sitt eget ideologiske og politiske syn – mot den koloniale vanen med politisk og økonomisk overhøyhet fra Nords side.

Tredje verden-prosjektet utviklet en omfattende agenda for å takle arven etter kolonitiden og ulikhetene skapt i den nye verden på 1950- og 60-tallet. Økonomisk transformasjon var en sentral del av prosjektet. Den koloniale arven, som handlet om omdanning til monokulturproduksjon, gjorde mange av de mindre, nye statene mer utsatt for verdensmarkedet, hvor prisene for deres mineraler og landbruksavlinger ble fastsatt uten deres innflytelse.

Dette er hovedgrunnen til at prosjektet presset på for å danne råvarekarteller, hvorav det mest vellykkede var Organisasjonen av oljeeksporterende land (OPEC). På grunn av svingninger i råvareprisene, handlet prosjektet også om å få UNCTAD til å opprette et stabiliseringsfond for å jevne ut opp- og nedturene. Dette var et fornuftig forslag, men det ble knust under vekten av Nord.

Politisk samlet prosjektet seg rundt teorien om alliansefrihet, noe som i praksis betød en motvilje mot den kalde krigens logikk. Da de nye landene sluttet seg til den ene eller den andre supermakten, ble det obligatorisk for dem å bygge opp sin militære kapasitet, en utgift som tappet deres evne til å gjennomføre en utviklingsagenda. Presset fra supermaktene var imidlertid for stor for NAM til å gjøre sin dagsorden gjeldende.

Prosjektets kulturpolitikk er identisk med den postkoloniale kulturelle oppfatning om nødvendig av kulturell frigjøring fra tidligere kolonimakter. Nye kulturelle forbindelser på tvers av de nye nasjonene ble fremhevet gjennom kulturelle organisasjoner og ut-veksling av kulturelle produkter. Ideer fra panafrikanisme, panasianisme, afro-asianisme, latin-amerikanisme og selvsagt «third world-ism» står sentralt i denne delen av prosjektet. Kun deler av disse ideene overlevde kollapsen av Tredje verden-prosjektet i 1980.

Gjeldskrisen tidlig på 1980-tallet, skapt av Volcker-sjokket fra USAs sentralbank i 1979, knuste grunnlaget for Tredje verden-prosjektet. Den dollar-tilknyttede gjelden – av en rekke tatt opp som følge av forbruksvekst blant den nye eliten, inkludert våpenkjøp og kravene fra utenlandsk kapital om infrastrukturutvikling – økte. Renten på dollarlån økte med 21 %. Overskuddsbudsjetter ble omdannet til katastrofale underskudd, ettersom landene ikke lenger var i stand til å oppfylle sine mest grunnleggende økonomiske forpliktelser. Det var da prosjektet med den tredje verdens samhold kollapset.

Penger tillot ikke den tredje verden å danne en felles front mot sine långivere. Det var dette Fidel Castro hadde foreslått på NAM-møtet i New Delhi i 1983. Det ble lyttet alvorlig til, og deretter lagt bort. Parisklubben (av statslångivere) og Londonklubben (av kommersielle långivere) møtte de gjeldstyngede statene én etter én, alt i hemmeligholdets og de private kapital-interessenes navn. Hver stat fikk krav om en om solid dose endringer (for sikkerhets skyld kalt «reformer», for det meste under navnet strukturtilpasning). Dette betød at et kortsiktig problem med betalingsbalansen ikke lenger kunne bli håndtert som et likviditetsproblem; men istedet omgjort til et problem som skulle løses med politiske og økonomiske valg i retning av privatisering, liberalisering og demontering av staten. I praksis ville det si at internasjonale pengefondet (IMF) og andre finansinstitusjoner kunne komme inn og bestemme retningen for et land.

 Fremveksten av Nord-ledet nyliberalisme

Frem fra ruinene av Tredje verden-prosjektet steg det ideologiske og institusjonelle hegemoniet til nyliberalismen. Nyliberalismen, den fremvoksende politiske plattformen, stormet fram på ryggen av gjelds- eller likviditetskrisen fra 1980-tallet. Den grunnleggende læresetningen i nyliberalismen er at staten ikke skal ha noen operativ rolle i lands økonomiske og sosiale liv. Med sammenbruddet i Tredje verden-prosjektet og i det europeiske sosialdemokratiet på 1980-tallet, tok de hittil marginale nyliberale ideene ledelsen. Institusjonene dominert av Nord og den globale finanssektoren presset på for en reduksjon i statens rolle i samfunnslivet, og for en begrenset suverenitet i landene generelt.

En metode for å nå dette målet var for IMF, for eksempel, å foreslå at staten skulle kutte ned på sosiale utgifter og, i effektivitetens navn, overføre en større del av virk-somheten på private hender. Privatisering var med andre ord spydspissen i den nyliberale politikken. De politiske anbefalingene kom ikke kledd i noen politisk eller ideologisk drakt, med andre ord som resultatet av nyliberal logikk. I stedet oppfordret IMF, og dets allierte organisasjoner, land i den tredje verden til å ikke lenger behandle økonomi som et politisk eller ideologisk sett med metoder. De ble også bedt om å overgi seg til «effektiviteten», altså en antatt teknokratisk tilnærming til offentlig politikk. Nyliberalismen kom maskert som teknokrati heller enn ideologi eller politikk.

Nyliberalismens politiske agenda kom sammen med en ny arkitektur for global produksjon og handel – nemlig globalisering. I Nord var lønningene, av en rekke grunner, vesentlig høyere enn i Sør, spesielt i Øst-Asia hvor tilsvarende faglært arbeidskraft som i Nord ble betalt med en mye lavere grunnpris. Bedriftene var ivrige etter å flytte til disse nye områdene, men for å gjøre det måtte to prosesser gjennomføres: nye teknologier som muliggjorde flytting av produksjonslinjer og nye rettslige regimer for å beskytte bedriftenes eiendom.

Datamaskiner, kontainerskip og sikre kommunikasjonslinjer gav bedriftene mulighet til å splitte produksjonen mellom steder som Stillehavskysten, Karibia og Mellom-Amerika. Denne teknologien tillot å splitte opp produksjonsprosessen og lokalisere de ulike delene av en produksjonslinje i ulike land. Dette betød at landene ikke lenger kunne utøve noen kontroll over produksjonsprosessen. Hvis et land nasjonaliserte sin del av varekjeden, ville det fortsatt være prisgitt det multinasjonale selskapet, hvis endelige kontroll over hele produksjonskjeden gjorde det umulig for den nasjonaliserende staten å utøve noen kontroll i samhandlingen. Globalisering svekket ikke bare statens evne til å bestemme sin egen politikk, men den begrenset hvilke typer politiske muligheter (for eksempel nasjonalisering) som var tilgjengelig for landene til å forbedre sine nasjonale økonomier.

Et nytt internasjonalt eiendomssystem ble utviklet, med patentrettigheter – eller immaterialrett – som kronjuvel. Dette nye regimet ble kalt TRIPS (Trade Related Intellectual Property Rights – Den internasjonale patentavtalen), og var det viktigste resultatet av Uruguay-runden i GATT (General Agreement on Trade and Tariffs, WTOs forløper, oversetter anm.). Det TRIPS gjorde, var å ikke lenger patentere prosessen for fremstillingen av en vare, noe som tillot konkurrenter å finne nye veier til samme sluttprodukt via «omvendt utvikling» eller ny, uavhengig utvikling. Nå var patentet på selve produktet et viktig virkemiddel for multinasjonale selskaper, basert i Nord, for å legge sine produksjonssteder i utlandet og opprettholde kontrollen med produktet som ble produsert i andre land.

Stater kunne ikke lenger utøve kontroll over disse selskapene, hvis diktater nå var nedfelt i lov og i Nords makt. Dette var globaliseringens magi.

Under Tredje verden-prosjektets æra forsøkte stater i Sør å skape kommersielle og politiske relasjoner på tvers av nasjonalgrensene, for å skape velferd og solidaritet, grunnlaget for prosjektet deres. Nå måtte disse statene vende seg til IMFs hovedkvarter for å motta deres påbud. Disse økonomiske påbudene kom parallelt med en ny politisk orden. På samme måte som alles øyne var vendt mot IMF-hovedkvarteret i Washington, mens Sovjetunionens maktgrunnlag svant hen, skulle også alles politiske ører vende seg mot Washington, denne gang for å motta marsjordre av sikkerhetsmessige årsaker.

Dette «nav–eike-systemet» startet på 1980-tallet og vedvarer, nå forankret i teoriene om anti-terror. USA er navet, mens deres klienter er eikene som holder igjen kreftene av uorden (dekket). Som en del av denne strategien ble det påkrevd med den amerikanske militærbasemodellen og dens ekstraterritorielle jurisdiksjon. Militære allianser med Vesten ble formet og felles militærøvelser igangsatt. USAs Pentagon skapte teorien om «interoperabilitet», hvor de væpnede styrkene kunne synkroniseres med styrkene til deres allierte og venner. Øvelsene deres tillot de amerikanske væpnede styrker å samordne driften av militære styrker over hele verden til sine formål.

Militærbaser fra den kalde krigen ble styrket med sikkerhetsbaser, «diskrete baser», som USAs daværende NATO-ambassadør Victoria Nuland kalte dem. Basene skulle drives av pensjonerte ikke-stridende personell, som ville sette bort eller kontrahere basevedlikehold. Trusler om terror og piratvirksomhet tillot USA å prioritere sin agenda fremfor de øvrige i regionen, noe som kulminerte i krigen mot terror på 2000-tallet, da USA forsøkte å overta styringen over hele klodens sikkerhetsagenda. Dette var høydepunktet i USAs overlegenhet.

Ved begynnelsen av 1990-tallet var ikke lenger landene i det tidligere Tredje verden-prosjektet i posisjon til å hevde sin suverenitet. De ble begrenset av Nord og dets institusjoner (inkludert, i økende grad, FN og mange av dets organer). Mot slutten av tiåret befant landene i Afrika, Asia og Latin-Amerika seg i en klientposisjon, med svært lite rom til å manøvrere for sine egne behov. Bush-agendaen på 2000-tallet handlet ikke bare å om gjøre det klart at disse tre kontinentene sto i svekket posisjon, men den tiljublet også i smakløse oppvisninger av amerikanisme. En meningsmåling gjort av BBC i 2004 spurte innbyggere i 21 land om hva de mente om det mulige gjenvalget av president George W. Bush, som var legemliggjøringen av Nords selvgratulasjoner. Et flertall av befolkningen i 16 land og en rekke innbyggere i to øvrige land mente at gjenvalg ville være ødeleggende for verdens fred og sikkerhet. At Bush deretter ble gjenvalgt hjalp ikke den generelle følelsen av at resten av verden behøvde å finne en mekanisme for å komme bort fra dominansen fra USA og andre deler av Nord.

Blodfattig nordlig makt

Glimtene av en ny og kollektiv Sør-plattform dukket opp på tidlig 2000-tall, ført frem av fire forskjellige årsaker. Da USA åpnet sine to fronter i Krigen mot terror, mot Afghanistan og Irak, muligjorde det den sosiale og politiske oppvåkningen i utviklingen i Sør-Amerika og Karibia.

Valget i Venezuela hadde allerede ført til regjeringsmakt for Hugo Chávez (1999), som snart skulle bli gitt regional støtte gjennom valget av venstreorienterte regjeringer i Chile (2000), Brasil (2003), Argentina (2003), Uruguay (2005), Bolivia (2006), Honduras (2006), Ecuador (2007), Nicaragua (2007), Paraguay (2008), El Salvador (2009) og Peru (2011). Det USA-støttede kuppforsøket mot Chávez i 2002 mislyktes, og til tross for suksessen til det USA-støttede statskuppet i Honduras i 2009 og i Paraguay i 2012, pekte styrkeforholdet i retning av et det som skulle bli kalt for et slags bolivarisk herredømme over regionen.

En svekket nordlig økonomi og dets mer omstridte militære kraft tillot de latinamerikanske landene å gjøre disse valgseirene til en åpen utfordring av det nordlige hegemoniet. Venezuela ledet bevegelsen for å senke den nyliberale og USA-ønskede frihandelsavtalen mellom de amerikanske landene (Free Trade Agreement of the Americas – FTAA) i 2005, og tok et initiativ i retning av Den bolivarianske alliansen for vårt Amerika (ALBA) – denne skulle bl.a. bygge på petroleumsdiplomatiet mellom Venezuela og Cuba (2004). ALBA skulle etter planen styrke det økonomiske samarbeidet gjennom BancoSur og den virtuelle valutaen sucre.

Chávez-regimet fremmet en kulturell agenda gjennom en regional TV-kanal (TeleSur), og økt kontakt på tvers av verdensdelen, for å bygge tette bånd mellom folk og vise det menneskelige ansiktet til de nye økonomiske ordningene. Innen 2010 kulminerte enheten i verdensdelen i opprettelsen av Fellesskapet av latinamerikanske og karibiske stater (CELAC), som i motsetning til Organisasjonen av amerikanske stater (1948) ikke lenger hadde USA som medlem. ALBA og CELAC understreket slutten på USAs overlegenhet i regionen, en konsekvens av Chávez’ bolivarianske agenda. Selv USAs viktigste partner i regionen, Colombia, måtte bli med i CELAC, til stor irritasjon for Washington. Sør-Amerika var den første regionen som gikk bort fra nyliberalismens rigide rammeverk.

Svekkelsen av Nord og deres mer blodfattig makt muliggjorde det latin-amerikanske gjennombruddet. Det var ikke mange i Nord som virkelig forstod svakhetene før finanskrisen i 2007, selv om tegnene var tydelige i det økonomiske fundamentet og i det politiske gjennombruddet forårsaket av latinamerikanerne. Til tross for beskyttelse av immaterielle rettigheter begynte Nord å forstå at selv om eksporten av arbeidsplasser hadde beriket deres multinasjonale selskaper og de 1 % rikeste, hadde den også uthulet deres egne økonomier.

Disse ble nå basert på kredittbasert forbruk, eiendomsspekulasjon og finansspekulasjon, med kredittkortgjeld, boliggjeld og pensjonsplaner som ofte ble brukt som pott. Før finanskrisen i 2007, begynte politiske eksperter fra IMF å advare om «global ubalanse». Som Raghuram Rajan, leder av IMFs forskningsavdeling, sa i 2005: USA trenger å bremse sitt gjeldsdrevne forbruk og Kina trenger å øke sin befolknings kapasitet til å forbruke mer.

Mangel på innsikt i de nordatlantiske statenes økonomiske problemer ble omsatt til en aggressiv holdning mot resten av verden, i både militær og politisk forstand. Ikke minst kom dette til uttrykk gjennom deres maktutøvelse i internasjonale organer, ofte under dekket av en det de kalte «humanitær intervensjonisme».

Denne arrogansen begynte å komme på kant med de nylig framvoksende landene i Sør, som følte at deres demografiske og økonomiske tyngde ikke ble tilstrekkelig anerkjent på verdensscenen. I 2003, forsøkte NAM-lederen, Sør-Afrikas Thabo Mbeki, å skape en fredelig løsning på USAs hastverk for krig mot Irak. Massive protester i gatene over hele Sør (og i Nord) så ut til å være for en fredelig løsning. USA presset derimot Sør-Afrika til å utvise Iraks ambassadør, men mislyktes til slutt. De gikk imidlertid til krig, uten hensyn til folkemeningen og NAM. Det amerikanske angrepet på Irak slo alarm om et verdenssystem ute av kontroll, som tillot ett land å bruke alle nødvendige midler for å gjøre seg av med sine motstandere. En uendelig krigføring startet i 2001 i Afghanistan og ble intensivert i 2003 i Irak, samt en kostbar utvidelse av militær makt i Stillehavet, i Det indiske hav, og i Afrika – og førte samtidig til reduksjon i USAs maktprojeksjon. Landet var ganske enkelt spredt for tynt, og hadde brukt for mye av sin pengebeholdning på militarisme; regningen for de første ti årene av «krigen mot terror» utgjorde tross alt 7 600 milliarder amerikanske dollar.

Med innblandinger i stadig flere kriger og med et finanssystem på randen av kollaps, så Nord at de demografisk betydelige landene i Sør, som Kina og India, sakte hadde forfulgt sin egen versjon av nyliberalismen for å øke sine vekstrater. Det massive industrielle kraftsentrum fra Kinas og fra Indias fremvekst som tjenesteleverandør antydet at disse landene nå var forberedt på å enten bistå Nord i forvaltningen av planeten eller å erstatte Nords hegemoni. Det første virket mer realistisk og nærmere temperamentet til Sørs ledelse, noe som er grunnen til at de sluttet seg til forslaget om å bruke G20 som en mekanisme for et slags fellesstyre over kloden. Sørs vekst var imidlertid grunnlagt på høye råvarepriser og lave lønnssatser, dvs. de motsetningene innenfor globaliseringen som nå favoriserte statene i Sør, selv om det ikke favoriserte deres egen befolkning.

Rammeverket med immaterial rett og rigide handelsregler begynte å nærme seg grensen for hva som var mulig fra Sør. HIV/AIDS-medisiner utgjorde testen, det gjorde også bomullssubsidier til landbruket i Nord, der landene nektet å ha en meningsfull diskusjon om handel og utvikling. De insisterte på at subsidiene til eget landbruk ikke brøt med deres egne frihandelsprinsipper. Dette gjorde Sør fortørnet under WTO-toppmøtet i Cancun i 2003. Brasil, Kina, India, Sør-Afrika, gruppen av de minst utviklede landene (MUL), og Den afrikanske, karibiske og stillehavsblokken (APC) motsto presset fra WTOs generaldirektør Pascal Lamy om å «styre» organisasjonen til et «kompromiss», noe som ville betydd seier til Nord. Sør vant, og Lamy beklaget: «WTO er fortsatt en middelaldersk organisasjon,» noe som innebar at det ikke var så lett som før å få alle land til å føye seg etter Nord.

Selv ikke de mer føyelige statene i Sør, som India og Kina, kunne bli enige med Nord, noe som særlig skyldtes at Nords tradisjonelle overlegenhet i G20 forhindret et reelt partnerskap.

Avvik i nasjonale interesser i aksen Nord-Sør betød at G20 var dømt til å mislykkes.

IBSA-dialogen

Dette var konteksten hvor utenriksministrene i Brasil, India og Sør-Afrika møttes i juni 2003 i Evian, Frankrike. Celso Amorim (Brasil), Yashwant Sinha (India) og Nkosaza-na Dlamini-Zuma (Sør-Afrika) formulerte en protokoll for etablering av en ny organisasjon. De tre møttes igjen i Brasil, hvor de ga ut Brasiliaerklæringen. Ut fra disse diskusjonene oppstod India–Brasil–Sør-Afrika-dialogen (IBSA), som siden har hatt årlige møter samt støttet en rekke arbeidsgrupper.

Brasiliaerklæringen var beskjeden, en oppsummering av hvilke typer tiltak som var støttet av de tre landene i løpet av de foregående årene. Ideen om det nye fellesskapet hadde blitt foreslått tidligere, som en slags G7 i Sør, eller, som et sørafrikansk handelsdokument fra 2001 kalte det: et G-Sør. Ingenting i oppførselen eller erklæringene til det nyopprettede IBSA antydet en revidering av verdensordningen. IBSA begynte med forsiktighet, støttet prinsippene i verdenssystemet som det var, og ba bare om en utvidelse slik at disse tre landene kunne tre inn i lederskapet.

Gitt sammenhengen med Irak-krigen og Washingtons overlegenhet, er det ikke rart at IBSAs mest fremtredende prinsipp var at verden skulle opprettholde et slags regulert lovstyre. Tidlig i sitt kommuniké tok utenriksministrene til orde for «viktigheten av å respektere regelen om folkerett, styrke FN og Sikkerhetsrådet, og prioritere utøvelse av diplomati som et middel for å opprett-holde internasjonal fred og sikkerhet». Heller enn å argumentere for en omlegging av de internasjonale institusjonene, ønsket IBSA å se dem utvidet, å gi rom for en mer demokratisk funksjon. Konkret betød dette at IBSA-medlemmene ønsket å ha en fast plass i FNs sikkerhetsråd og en tydeligere stemme i IMF og Verdensbanken.

Det er viktig å merke seg at ideen om multipolaritet eller multilateralt diplomati dukket opp på 1990-tallet for å beskrive trekk ved land utenfor rekkevidden av USAs overlegenhet. Når kineserne initierte Shanghaigruppen (Shanghai Cooperation Organization) for å håndtere problemet med Taliban i Afghanistan (1996), snakket de om behovet for en multipolar og regional løsning på sin trussel. Etter 11.september 2001 fortalte Kinas statsminister Hu Jintao et europeisk publikum at

multipolaritet utgjør en viktig base for verdens fred, og demokratisering av internasjonale relasjoner er en viktig garanti for denne freden.

I et kommuniké undertegnet av kinesiske og indiske myndigheter i januar 2005 hevdet de at

dagens internasjonale situasjon preget av en globalisering som representerer både en mulighet og en utfordring.

Denne situasjonen krever at internasjonale forbindelser er demokratiske og derfor multipolare. I desember 2004 ble de sør-amerikanske landene samlet i Cusco, Peru, for å skape De søramerikanske lands union, hvis prinsipp om internasjonale relasjoner var «basert på aksept av en effektiv gjennomføring av multilateralisme som knytter økonomisk og sosial utvikling fast og effektivt til verdens agenda». Disse trådene av multipolar regionalisme skulle finne veien inn til IBSA, og deretter til BRICS.

Det andre store prinsippet til IBSA var å «maksimere fordelene av globaliseringen og sikre at det blir en positiv kraft for vedvarende økonomisk vekst i utviklingsland». Ideen om «vedvarende vekst» sammen med globalisering viser at IBSA er komfortabel med ideen om at eksportdrevet vekst («globalisering») i seg selv ikke er ansvarlig for de ikke-bærekraftige sosiale krisene som forstyrrer planeten. Det er ingen store, alternative gjennombrudd bort fra det nyliberale handlingsrommet foreslått av Nord på slutten av 1980-tallet – den nye utviklingen er å bli sett innenfor rammen av en politikk som favoriserer privat sektor over offentlig sektor, finanskapital over industrikapital og absolutt over arbeiderne, og kredittdrevet forbruk snarere enn produksjon av sosiale goder.

Disse to prinsippene ble tydelig forankret i IBSA. Tre land, uansett hvor vesentlige de er, kan ikke utgjøre noen forskjell i en verden som er nært knyttet til de nordatlantiske statenes maktposisjon. I et NAM-møte i september 2006 i Havana, Cuba, påpekte den sørafrikanske president Thabo Mbeki at «folkemassene alltid oppfordrer oss til å snakke med en enhetlig stemme», og at derfor har «styrking av Sør–Sør-samarbeid bidratt til å skape en sterkere stemme for utviklingsland i multilaterale fora». Fra 2003 hevdet IBSA å snakke for Sør, som en undergruppe av NAM.

IBSA, og senere også BRICS, la ikke opp til en konfronterende agenda overfor det globale Nord. Den grunnleggende vurderingen var at Nords uetiske atferd i saker som handelsregler, subsidier, teknologi-overføring og økonomiregelverk hemmet Sørs evne til å vokse. I Cancún (2003) var problemet subsidier og handelsregler; på de ulike klimamøtene var problemet overføring av teknologi; og på G8-møtene var problemet mangel på hjelp og det uberegnelige når det gjaldt utenlandske direkteinvesteringer. På grunn av stahet i Nord om mange av disse spørsmålene, vedtok IBSA uttrykket «Sør-Sør-samarbeid», for å indikere et behov for handel i Sør, mellom deres tre stater i særdeleshet, og som en måte å omgå det de så som en urettferdig handelsgeografi dominert av Nord.

I Cancún og København kom kineserne med i samtalene, og sørget for tyngde til IBSA og dens Sør-konstellasjon. Det var en unik hendelse. På WTOs ministermøte i Hong Kong i 2005 hadde Kina vært forsiktige. Kinas diplomatiske instinkt siden de ble med i WTO i 2001 var å «bidra til å balansere dominansen» til USA, Japan, EU og Canada. Noen få år inn i vårt eget århundre endret forholdene seg litt. Det enorme kinesiske handelsoverskuddet overfor EU og USA, samt Kinas fremvekst som den nest største økonomien i verden (etter USA), ga betydelig tro på at landet kunne forme internasjonale relasjoner mer etter sine interesser.

Kinas utenrikspolitikk var ikke lenger fanget rundt spørsmålet om Taiwans rolle i verden. Beijing begynte nå å agere i alle disse verdensforaene som en beskjeden leder av Sør. Et svekket NAM hadde forsøkt å presse seg selv fremover gjennom G15, hvis svikt skapte IBSA. Det ble tydelig at IBSAs viktigste framgang da Kina for alvor kom på banen. «Kina er muskelen i gruppen», som en analytiker uttrykte det: «Det er de som har de store reservene. De er det største potensielle markedet». Diskusjonen om Kina og Russlands inntreden i IBSA i 2005 startet prosessen mot etableringen av BRICS.

Goldman Sachs

Ved begynnelsen av 2000-tallet begynte forskningsanalytikere hos Goldman Sachs, den store investeringsbanken, å ta hensyn til den nye sørlige blokken. I 2001 innførte Jim O’Neill, en av deres ledende analytikere, begrepet BRIC: Brasil, Russland, India og Kina. O’Neill hadde ingen følelse for politikk; han var bare interessert i økonomi. For Goldmans analytikere betydde størrelsen noe: BRIC-landene dekket store arealer bebodd av svært store befolkningsgrupper, og disse menneskene hadde nå begynt å produsere enorme mengder varer og tjenester. Brasil og Russland leverte råvarer til India og Kina, som i sin tur leverte industri-varer og tjenester.

Samhandelen mellom disse gigantene hadde potensial til å foregå uten Europa, Japan og USA, som hittil hadde vært sentrumsmakter og meglere for mesteparten verdens handel. Ikke bare ville BRIC fremstå som store enheter på kloden, men analytikere mente også at BRIC-landene hadde potensiale til å fortrenge Nord. I 2003 skrev Goldman-teamet at BRICS-landene ville bli den viktigste «motoren for ny etterspørselsvekst og kjøpekraft», som kunne «motvirke effekten av en aldrende befolkning og lavere vekst i de avanserte industrilandene». Goldman Sachs håpet at BRIC-landenes potensial ville redde Nord fra kriser som avindustrialisering og finans-iell ustabilitet.

Lenge så det ut til at verden kunne suge opp i seg store deler av verdensøkonomisk overskuddsproduksjon, og samtidig øke etterspørselen etter et stort antall råvarer. Goldman Sachs anslo i 2004 at BRIC-landene ville doble sin årlige inntekt og på den måten bli forbrukere av varer fra Nord. Kina skulle lede vei, og deretter India, med om lag 500 millioner av den delen av BRICS’ befolkning som kunne å håpe på gjennomsnittsinntekt på linje med G7. Ulikheter ville fortsatt eksistere, men dette var ikke viktig for Goldman. De så BRIC (eller fremvoksende markeder) som en investering. «Hvis BRICS’ potensial oppfylles, vil lokale aksjemarkeder trolig fortsette å være gode investeringer på lang sikt,» kunne man lese i et Goldman-dokument i 2005.

For Goldman Sachs hadde BRIC-landene bare en økonomisk rolle. Dermed overså man fullstendig den dynamikken som strekker seg fra G15 til IBSA, og til IBSA + C (også kalt BASIC). Disse grupperingene har både politisk styrke vilje og økonomisk potensial, men den økende økonomiske veksten i disse landene hadde ikke resultert i noen tilsvarende politisk tyngde. Det var motsetningen mellom deres nye økonomiske makt og deres svake politiske rolle som gav plass for etableringen først av IBSA, deretter BASIC, og til slutt BRICS.

BRICS-agendaen

IMFs 2011-rapport antyder at innen 2016 vil ikke USA lenger være den største økonomien i verden. Dette er, for å låne et uttrykk fra den franske historikeren Fernand Braudel, «høsttegnet» for atlantisk hegemoni. Signalene om tilbakegang er synlige i de atlantiske statenes skjøre økonomiske fundament, med røde varsellamper i en økonomi som domineres av finansinteresser i kombinasjon med økning i militærutgiftene. Siden 2001 har USA alene brukt 7 600 milliarder dollar på sine kriger og sitt nasjonale sikkerhetsapparat. Dette kommer ved siden av massive kutt i sosiale utgifter og skattelettelser til de rike. Da det ble klart at Storbritannia stod foran sin høst i 1925, proklamerte Winston Churchill: «Jeg vil heller se finansen mindre stolt og industrien mer tilfreds.» Disse ordene vil gjelde for Wall Street, City of London og andre børser som utøver sin dominans over livsnerven i samfunnsøkonomien.

Etter IMFs anslag vil altså Kina være den største økonomien i 2016, men de ser ikke ut til å ønske å hevde seg alene. Kina synes tilfreds med å dele scenen med BRICS-landene, og å presse på for multipolaritet og økonomisk mangfold. Faktisk gjør kineserne det klart så ofte som mulig at de verken er interessert i en tid med forrang for Beijing eller å bruke de ulike multi-laterale plattformene til å presse på for en BRICS- eller Beijing-konsensus. Det de sier, er ikke annet enn at det er en maktubalanse som favoriserer Nord, og at denne ubalansen må rettes opp. Den mest omfattende formuleringen av BRICS-prinsippene så langt er Delhi-erklæringen (2012). Mange av de elementene som allerede var på plass i 2009, kom enda tydeligere fram her. Her skal vi gå nærmere inn på dem.

Finansreform

Finanskrisen siden 2007 er fortsatt merkbar for BRICS-landene. Deres vekstmodell, som forutsetter eksport til Nord og til hverandre, har lidd under svakere etterspørsel fra Nord. Derfor sømmer det seg for BRICS-landene å utarbeide en agenda for enten å bryte fri fra sin avhengighet av etterspørselen fra Nord, eller å bidra til å finne en måte å gjenopplive etterspørselen på. Så langt har BRICS beveget seg langs begge fronter, men det primære på kort sikt ser klart ut til å handle om gjenopp-livingen av etterspørselen fra Nord. Det har samtidig vært flere forbehold i støtten til det IMF-drevne nyliberale politiske rammeverket. I Delhi-erklæringen oppfordret BRICS-landene Nord til følge «ansvarlig makroøkonomisk og finanspolitikk» og til å gjennomføre strengere reformer av deres økonomiske system.

Oppfatningen om at Nord ikke lenger har monopol på gode ideer om økonomisk politikk har ført til krav om et institusjonelt skifte av kontroll fra Nord til et Nord-Sør-samarbeid – for å gjøre G20 til det fremste forumet for å lage en plan for global handling, til å spre ledelsen i IMF og Verdensbanken (også på høyeste nivå), og til å styrke FNs konferanse for handel og utvikling (UNCTAD), et globalt organ med et syn som ofte har vært kritisk til den nyliberale konsensus. UNCTADs 2011-rapport inneholdt f.eks. en grundig og velargumentert analyse av makt og innflytelse over finanskapitalen. I kapittelet om råvaremarkedene hevder UNCTAD at utviklingen ikke kan forklares med økt etterspørsel fra BRICS-landene. I stedet kan synderen finnes blant børsinvestorer og råvarespekulanter som motiveres av «faktorer helt urelaterte til råvareprisen». Det som forklarer økningen i råvareprisene, inkludert mat og olje, er

den større tilstedeværelsen av finansinvestorer, som anser råvarer som et alternativ til finansiell eiendom i sine porteføljer. Selv om disse aktørene ikke har noen interesse av fysiske varer, og ikke handler på grunnlag av grunnleggende tilbuds- og etterspørselsforhold, kan de inneha – individuelt eller som en gruppe – svært viktige posisjoner i råvaremarkedene, og dermed utøve betydelig innflytelse på funksjonen til disse markedene.

Det kan med andre ord ikke bli noen utviklingsagenda uten en seriøs vurdering av utsiktene til økonomiske omlegginger.

Utviklingsagenda

Siden den effektive lammelsen av utviklings-agendaen i Cancún i 2003, om ikke allerede under WTO-toppmøtet i Seattle i 2000, har det vært lite bevegelse rundt kjernespørsmålene om sosial utvikling. Diskusjon om tusenårsmålene har vist seg å være skalkeskjul for utilstrekkelige tiltak på den globale scenen. Tusenårsmålene er mål som enkeltstater kan pålegges å møte, men utgjør ikke på noen måte en erstatning for en omfattende avtale om råvarepriser, subsidier, utviklingsfinansiering og tekno-logioverføring. Det har ikke vært noen realitetsbehandling av disse spørsmålene siden 1970-tallet, da UNCTADs møter var et sentralt sted for slike samtaler.

Etter hvert som UNCTADs rolle har blitt marginalisert, har Sør mistet sin plass ved bordet. Følgelig har det vært mindre av en utviklingsdialog og mer av en utviklingsmonolog, med IMF og Verdensbankens strukturtilpasningsagenda maskert som en utviklingsagenda.

BRICS-landene krever nå en fornyet diskusjon om utvikling, inkludert etablering av en ny utviklingsbank (en BRICS-bank), gjenoppliving av Doha-runden på multilateralt vis, en helt annen vektlegging av teknologioverføring utenfor det strenge immaterialrettsregimet i TRIPS, og samarbeid om viktige saker som helsevesen, landbruksproduksjon og produktivitet.

Ute av stand til å endre dagsorden i Verdensbanken, vil BRICS-blokken nå opprette en BRICS Utviklingsbank med startkapital på rundt 50 milliarder dollar. Kinesiske overskudd vil bruke banken som en resirkuleringsmekanisme for å bygge opp infrastruktur, ikke bare i resten av BRICS-landene (med India og Sør-Afrika som de viktigste eksempler), men også i resten av Sør. Det er anslått at innen BRICS-landene selv vil regningen for infrastrukturutbygging være ca 15 billioner dollar. Verdensbanken er ikke bare lite begeistret for slike utlegg, men er heller ikke på bølgelengde med den type utviklingsvisjon som skisseres av BRICS-landene i deres nasjonale områder og på den internasjonale plattformen.

Multipolar regionalisme

Omsider har BRICS-landene begynt å vise at de ikke lenger vil tillate Nord, med USA i spissen, å dominere internasjonal politikk. Siden slutten av 1980-tallet har Nord hatt makt til i å treffe de viktigste beslutningene i FN (gjennom Sikkerhetsrådet), og de har langt på vei forsøkt å binde de fleste multi-laterale organer til sin agenda. Dette «nav- og eike-systemet» for håndtere verdens anliggender var kanskje aller tydeligst på 1990-tallet. Amerikanske baser og ekstra-territorielle jurisdiksjon, under dekke av «humanitær intervensjonisme», dannet den nye arkitekturen i det som George H. W. Bush kalte for «the New World Order». Når USA nå har nådd grensen for sin makt, og med regionale grupperinger som søker å utøve lederskap i regionale konflikter, har dette systemet raknet.

BRICS-landene har nå støttet ideen om en FN-reform, med en agenda som inkluderer å begrense myndigheten til de faste medlemmene av Sikkerhetsrådet. De har også støttet ideen om et «multilateralt diplomati» i stedet for amerikansk dominans og enegang. Dette er et betydelig avvik fra de generelt rolige BRICS-landene, særlig Kina, som har vært ukomfortabel med å markere seg i konflikter utenfor sine grenser. Til sammen utgjør altså disse tre poengene – økonomisk reform, en utviklingsagenda og multipolar regionalisme – kjerneelementene i BRICS-agendaen.

Toppmøtenes politikk

I 2013 ble det femte BRICS-toppmøtet avsluttet i Durban, Sør-Afrika, til minimalt med fanfare. Brasil, Russland, India, Kina og Sør-Afrika lanserte ingen større satsing. Selv den mye etterlengtede BRICS Utviklingsbanken (punkt 9 i toppmøtets «eThekwini-erklæringen») ble kunngjort på en dempet måte: «Vi har blitt enige om å etablere en ny utviklingsbank». Dette ser ut til å være stilen til BRICS: en slags sjenert inntreden på verdensscenen uten noen store politiske alternativer og ingen stor PR-kampanje.

En av grunnene til denne skyheten er at BRICS ikke har noen vesentlig ny tilnærming til grunnleggende spørsmål i internasjonal politikk, begrenset som de er av den generelle innføringen av nyliberal politikk i sine egne land, og fanget som de er av en djevelsk syklus av lavkostproduksjon for kredittdrevne enklaver i det globale Globale Nord. Det myke språket om «bærekraftig vekst» og «fattigdomsbekjempelse» kom sammen med det samme gamle, vanlige, snakket om behovet for å øke utenlandske direkteinvesteringer og «støtte vekst og fremme finansiell stabilitet». De gode intensjonene om å få en slutt på fattigdom undergraves av mantraet om vekst, gitt den økende enigheten om at den type vekststrategier som følges i disse landene øker ulikheten snarere enn å redusere fattigdom.

BRICS-blokken ønsker å omdanne sine nye økonomiske gevinster til politisk makt, spesielt med tanke på å hevde seg som leder for en ny utviklingsdialog. Indikasjoner på en alternativ tilnærming til den frie markeds-fundamentalismen i Nord har vært tydelige i BRICS-fora og i eThekwini-erklæringen fra 2013. BRICS-blokken er for eksempel ikke alltid besatt av å sette det beste i privat sektor over det beste i offentlig sektor, og har en anerkjennelse av «den viktige rollen som statseide selskaper spiller i økonomien». Det er selvsagt ikke lenger tilfelle at offentlig sektor kun jobber for folkets beste heller, når statseide selskaper av og til er de rike elitenes leketøy. Likevel er offentlig sektor en viktig arena for sosial utvikling i sektorer som utdanning og helsevesen, og for jobbskaping.

Staten er også nødvendig som et bolverk mot spekulative tradere i råvare- og valutamarkedene, der det er kortsiktig økonomisk gevinst som har forrang for produsentenes interesser. BRICS-blokken har skapt en beredskapsreserveordning på 100 milliarder dollar for å beskytte statene i Sør fra kortsiktige likviditetskriser, en tilstand som ofte brukes av IMF for å kreve at de bunnskrapte landene vedtar nyliberal politikk («kondisjonalitet»). Det er også årsaken til at BRICS-blokken har etablert sin utviklingsbank, selv om denne ble satt på vent fordi inderne og russerne ønsket ytterligere undersøkelse av bankens mulige virkninger. En del av diskusjonen rundt banken og beredskapsfondet har vært en bevegelse for å skape et ratingbyrå i Sør i tillegg til ratingbyråene i Nord, slik som Moodys og Standard & Poors.

Opprettelsen av egne institusjoner – beredskapsreserveordningen og BRICS-banken – er ikke en erstatning for BRICS-landenes egne ambisjoner om å søke innflytelse og ansvar i de institusjonene som allerede eksisterer. Reform i IMF og WTO har kommet til å bety en større stemmeandel for statene i Sør, og når det gjelder WTO viser BRICS-blokken at den vil lede en koalisjon av Sør-stater for å få valgt en representant for Sør som den neste generaldirektøren. I Doha i 2012 forsøkte Nord, ledet av Sveits, å bremse mandatet til UNCTAD, ved å presse konferansen til å sette til side sine egne synspunkter på en reform av finanssektoren. I Delhi-erklæringen (2012) og i eThekwini-erklæringen (2013), bekrefter BRICS arbeidet med UNCTAD innen «beslektede saker som handel, investeringer, finans, og teknologi fra et utviklingsperspektiv». De avgjørende ordene her er «beslektede» og «finans», dvs. signaler fra UNCTADs handels- og utviklingsrapport fra 2011, som påpekte at det er den spekulative kraften i den globale økonomien som ikke bare har skapt økonomiske stormer i Nord, men også hindret ethvert utviklingsprosjekt for Sør.

Begrensninger i BRICS-plattformen

BRICS-plattformen er begrenset på flere måter. For det første følger den innenlandske politikken til BRICS-landene den generelle kursen til det man kan kalle nyliberalisme med Sør- kjennetegn. I dette ligger eksportproduksjon av varer og lave lønninger til arbeiderne, samtidig som en stor del av overskuddet plasseres i obligasjoner og kredittinstitusjoner i Nord. I praksis betyr det få forbedringer i livsgrunnlaget for de aller fleste av deres egne innbyggere. For eksempel kjennetegnes India av en befolkning som er rammet av fattigdom og sult i takt med at veksten er stadig økende. Snarere enn å bruke slik vekst til overføringer i form av sosialhjelp og offentlige goder, synes landet å følge rådet fra Verdensbankens tidligere, Robert Zoellick, om å bruke sitt overskudd til å «hjelpe den globale økonomien med å komme seg fra krisen». Det er noe uanstendig over det å få «lokomotivene fra Sør» til å trekke vognene i Nord, spesielt når man ser på Nords egen tilbakeholdenhet med å bruke sitt eget overskudd til å avlaste andre under gjeldskrisen på 1980-tallet.

For det andre har BRICS-alliansen ikke vært i stand til å skape et nytt institusjonelt grunnlag for å fremme endringer i måten verden er organisert på. Den nøyer seg fortsatt med å be om et mer demokratisk FN og mer demokrati i IMF og Verdensbanken. Disse bønnene har gitt få og små resultater. Under finanskrisens topp lovet G8 å oppløse seg selv og arbeide gjennom G20, dette er i dag glemt. Høyst beskjedne økninger i stemmeandelene i IMF gjorde ikke Sør i stand til å legge frem en felles kandidat til leder sommeren 2011.

For det tredje har BRICS ikke sluttet seg til et ideologisk alternativ til nyliberalismen. Det er mange forslag til etablering av en mer bærekraftig økonomisk orden, men disse har blitt overlatt til seg selv. Rio-formelen for «separat- og særbehandling» lar Sør stille krav om innrømmelser om universelle retningslinjer som Nord nekter å gi sin tilslutning til. Dette er ikke minst tilfelle når det er tale om klimaspørsmål. Dette er en høyst defensiv posisjon, og det har ennå ikke blitt lagt fram noe positivt alternativ. Det kan selvsagt dukke opp som en følge av nye krampetrekninger, dvs. i en situasjon hvor mange, om ikke de fleste, mennesker ser på det eksisterende systemet som grunnleggende feilslått.

Til slutt, BRICS-prosjektet har ingen mulighet til å innskrenke den militære dominansen fra USA og NATO. Når FN stemmer for å tillate «medlemsland å bruke alle nødvendige tiltak», som de gjorde i resolusjon 1973 om Libya, gis det i hovedsak blankofullmakt til den atlantiske verden til å bruke militærmakt. Det er ingen regionale alternativer som har evnen til å fungere som en motvekt. USAs maktambisjoner forblir globale – med baser på alle kontinenter og med evne til å slå til nesten hvor som helst. Regionale mekanismer for fred og konfliktløsning er svekket av denne globale tilstedeværelsen av NATO og USA. Overveldende militær makt omsettes til politisk makt.

Regionalisme og multipolaritet står i sentrum i de nyeste diskusjonene. Dette kan vi se konturene av i form av en viss økonomisk vekst som kan gi grunnlag for regionale politiske allianser uten amerikansk forrang. Som eksempel: under det 16. toppmøtet i Den alliansefrie bevegelsen (NAM) startet Afghanistan, India og Iran et samarbeid omkring den sørøstlige iranske havnebyen Chabahar. Det USA-okkuperte Afghanistan importerer 50 prosent av sin olje fra Iran, til tross for amerikanske og europeiske sanksjoner. USAs mål om å isolere Teheran er rett og slett ikke gjennomførbart i en multipolar verden.

Den framvoksende politikken i NAM, oppmuntret av BRICS, handler ikke lenger om alliansefrihet, men om regionalisme og multipolaritet. Gjeldskriser i Nord og innsparingsløsninger vil også legge press på disse statenes evne til å prakke sin militære makt på hele kloden. Kineserne, som om ikke lenge vil ha den største økonomien, er opptatt av multipolaritet. Dette er grunnen til at den nye intellektuelle retningen for BRICS (regionalisme og multipolaritet) faktisk har en viss realisme. Det vil ikke komme et nytt amerikansk århundre; isteden er vi i begynnelsen av et eksperiment med multipolaritet istedenfor et enkelt sentrum. BRICS-prosjektet er ikke Uhuru (frihet) til Sør. Likevel har oksygenet igjen begynt å strømme inn i det politiske rammeverket. IBSA-dialogen og BRICS-plattformen gir fornyet styrke og inspirasjon til eldre ideer om Sør–Sør-samarbeid, dvs. et begrep som stod i fare for å bli foreldet på 1990-tallet og 2000-tallet.

Dette må også få betydning for nye måter for land i Sør å komme i kontakt med hverandre utenom å gå gjennom det globale Nord som et nav for all kommunikasjon. De som i dag vil prøve å fly fra Bamako til Niamey, finner ut at den eneste måten å gjøre dette på er å bruke Air France via Paris; mens en inder som forsøker å lese skjønnlitteratur skrevet på swahili, finner ut at det bare går gjennom engelsk. Vi har nå nye institusjonelle plattformer som kan formes med en mye mer romlig fantasi.

Hvor går BRICS?

De nåværende lederne i de enkelte BRICS-landene gir ikke noen indikasjon på at BRICS-agendaen vil utvikle seg i en dyptgripende, dypt progressiv retning. Men det er en BRICS -dynamikk som forsøker å vippe kompassnålen mer mot egne interesser og sitt næringsliv. Tanken er i alle fall at deres utviklingsagendaer kan bryte ut av dagens gjeldskriser og patentrettigheter, og at deres egne bedrifter kan konkurrere mot Nord-baserte transnasjonale selskaper som bruker begreper som «Sør–Sør-samarbeid» som et argument for særbehandling.

Brasils forsøk på å begrense de progressive mulighetene til den latinamerikanske Banco-Sur viser imidlertid grensene for regimene i BRICS-landene. Hvis de nåværende lederne beholder makten i BRICS-landene, er det liten grunn til å anta at dynamikken i BRICS vil være noe annerledes enn det vi allerede har sett.

Dersom, på den annen side, progressive regjeringer kommer til makten i BRICS-landene, noe som har skjedd i Latin-Amerika i løpet av de siste femten årene, kan andre muligheter for BRICS-blokken åpne seg. Et offensivt trekk kan være å overføre overskuddet i Sør til sine egne innbyggere, i takt med et skifte i vekstmodellen for de enkelte statene, ville ha en umiddel-bar innvirkning på mulighetene for en slik institusjon som BRICS-banken. Et nytt grunnlag for innenlandsk økonomi kunne også være basert på ekte Sør-Sør handel, ved hjelp av mekanismer for prissetting som er til fordel for både produsenter og forbrukere, uten at privat kapital tar hovedgevinstene i en slik handel. En slik progressiv agenda kunne gjøre det mulig for landene i Sør, og BRICS i særdeleshet, å redusere sin avhengighet av markeder og teknologi i Nord økonomisk, og dermed bryte sin politiske avhengighet av Washington.

Dette er en mulig historie om Sør. Det er imidlertid ikke det mest sannsynlige resultatet av BRICS-blokken hvis vi tenker på dagens klassesammensetning i BRICS-landene. Det vi har i dag, er rett og slett en justering av maktforhold, ikke en omdanning av dem. Slik ser BRICS-blokken ut per i dag.

Norske massemedier forteller oss stadig at en helt ny verdensordning er i emning, om den ikke allerede er der. Statsråder og næringslivsdelegasjoner legger ut på tur til det som kalles for «framvoksende markeder». For et par år sida overtok Hydro en stor del av den brasilianske giganten Vale, og endelig ser Statoil ut til å få betalt for norske bistandskroner til Mosambik og Tanzania. Afrika er ikke bare elendighet, men misjonsmark for selgere av mobiltelefoner.

Ja, heldigvis er ikke alt som før. USA og EU får det ikke alltid som de vil, og Verdensbankens diktater følges ikke like lydig som før.

Det store spørsmålet er imidlertid om den globale kapitalismen og kursen mot klimasammenbrudd blir utfordret av nye vekstland som Kina, India, Brasil og Sør-Afrika.

Artiklene i dette nummeret av Rødt! reiser denne debatten, og byr på analyser fra flere av vår tids ledende aktivister og sosialistiske teoretikere. En rød tråd er at BRICS-statene representerer nyliberalisme med «Sør-kjennetegn», at deres herskende klasser er på kollisjonskurs med sin egen befolkning, og at deres investeringer i Afrika har mange trekk til felles med den klassiske imperialismen. Valgene i Sør-Afrika og India i mai måned, forteller oss dessuten at motkreftene er dårlig organisert. Men samtidig gir Sør-Afrika og India (legg gjerne til Kina og Brasil) mange eksempler på at det under overflaten finnes en folkelig kamp, og at både fagforeninger, organisasjoner for småbønder, miljø- og kvinnebevegelser holder håpet levende.

Det beste vi kan gjøre, er å føre den samme anti-kapitalistiske kampen videre i vårt land. Det er det som menes med internasjonal solidaritet.

Tore Linné Eriksen

Innhold:

Leder: Kampen fortsetter! … side 3

Vijaya Prashad: Fremveksten av BRICS. Nyliberalisme med Sør-kjennetegn … side 4

Samir Amin: Kina: Det oppstigande landet … side 24

Einar Braathen: Brasil – en skygge av en stormakt i kamp med seg selv … side 40

Matheus Gringo De Assunção: MST 30 år: Kampen for jord under den nyliberale kapitalismen … side 48

Baruthi Amisi: Kappløpet om Afrika … side 52

Bokomtaler:

Torkjell Leira: Brasil. Kjempen våkner omtale av Celina Sørbøe … side 60

3 bøker: ’Fra Marikana til Mandela’ omtaler av Tore Linné Eriksen … side 63 – John S. Saul og Patrick Bond: South Africa. The present as history – Peter Alexander m.fl.: Marikana. A view from the mountain and a case to answer – John S. Saul: A flawed freedom. Rethinking Southern African liberation 

Tore Linné Eriksen: Mist ikke lenkene! … side 67  

Bjørn Tore Egeberg er ansatt som organisasjonssekretær i Heismontørenes Fagforening, og er leder av Rødt arbeiderlag i Oslo.

Sverige var lenge ett av de beste landene i verden for en arbeider. Etter noen tiår med markedsliberalistisk poltikk har det blitt en dramatisk forverring. Nå møter den svenske arbeideren vilkår på linje med de mest arbeidsgivervennlige landa i Europa. Den nordiske modellen er død, i alle fall for Sveriges vedkommende. Hvem skulle trodd at det kunne gå så fort?

Jeg vil i denne artikkelen minne om hva som var den nordiske modellen.Videre vil jeg se på hvordan den borgerlige regjeringen målbevisst har svekket arbeiderklassens posisjon. Og jeg vil se på hvilken rolle det Socialdemokratiske partiet spiller.

Folkhemmet – det som var

Den svenske arbeideren bodde i Folkhemmet. Han jobba på Volvo eller på SKF og hadde et kollektivavtal (tariffavtale) som regulerte alt fra overtidsbetaling og skifttillegg til rett til arbeidsklær og permisjoner. Overgangen fra timelønn til månedslønn hadde skjedd uten protester fra arbeidsgiverne (bortsett fra at skogsarbeiderne måtte streike for å få skogeierne til å forstå den svenske modellen). Alle piler pekte oppover, og det var mangel på arbeidskraft. Om arbeideren hadde barn som ingen arbeidsgiver ønsket å ansette, så fikk de likevel jobb til slutt, for bedriftene hadde alltid behov for folk, og var tjent med en moral om at også de svake skulle få være med i Folkhemmet.

Så begynte ting å skje, som et varsel om det framtida skulle bringe. Fem store skipsverft i Vest-Sverige ble nedlagt. Volvo flytta deler av personbil-produksjonen ut av landet. Vår arbeider mista jobben på Volvo. Men han kom inn på arbeidsmarkedstiltak, og omskolerte seg til elektriker. Etter noen år var han tilbake på jobb, nå på Göteborgs byggeplasser. Tilsynelatende hadde ingen ting skjedd. Men flere av de sterkeste fagforeningene var nå borte, og det kom ingen som overtok deres plass. Strategene i det svenske høyre-partiet, Moderaterna, begynte å se lyst på framtida. De syntes Folkhemmet var et nitrist samfunn hvor alt hadde stått stille siden middelalderen. Nå ønska de seg fleksibel arbeidskraft, privatisering og lavere skatter. Med en svekka fagbevegelse kunne det være mulig å revolusjonere Sverige.

En svensk jobbare har alltid visst hvor han/hun hadde Facket. Forhandlinger mellom arbeidsgiverne og Facket har fastsatt lønns- og arbeidsforhold på store og små arbeidsplasser. Da vår arbeider begynte i nytt firma, en elektriker-sjappe, visste han at han kom til ordna forhold. Her kom det ikke til å bli tilbud om å motta deler av lønna svart. Her kom det ikke til å bli trekk i lønn for ventetid, når han stod på en byggeplass og venta på deler. Alle viktige økonomiske betingelser var regulert i kollektivavtalen. Dette partsforholdet regnes for å være hovedpilaren i den svenske modellen. Dette har skapt et arbeidsliv som kjennetegnes av høy organisasjonsgrad, demokratiske lønnsforhandlinger, ledighetstrygd som ikke ligger langt under lønna, en aktiv arbeidsmarkedspolitikk, og ikke minst en ambisiøs arbeidsmiljøpolitikk.¹

Den svenske modellen stod trygt på tre bein:

1. Topartssamarbeidet
2. Økonomisk trygghet ved sykdom
3. Velferdstjenester uten egenbetaling.

Den svenske modellen var Folkhemmet.

Indre og ytre press mot den svenske modellen

Som nevnt ville det svenske høyrepartiet, Moderaterne, ha bort den svenske modellen. De ønska markedsliberalisme. Her var det en indre press mot den svenske modellen. Men det var også et ytre press.

I hele etterkrigstida har eierne krevd større og større profitt. Uavhengig av om bedriften ligger i Egypt, i Italia eller i Sverige. Den eneste kilden til denne profitten er arbeiderne – hver arbeider skaper verdier som er langt større enn det han/ hun får utbetalt som lønn. Eierne får både glede og søvnløse netter av de store profittene. For de må investeres på nytt for å gi enda større profitter i framtida. At dette er et problem, vises tydelig av Volvos utvikling. På 50- og 60-tallet var det en økonomisk vekst som førte til at flere og flere familier kunne kjøpe seg bil. Alle bilfabrikanter gledet seg, og økte produksjonskapasiteten kraftig. Så begynte det å butte i mot. De fattige var fortsatt fattige og hadde ikke råd til bil. Og de med god råd trengte ikke flere biler enn de allerede hadde. Resultatet ble en knallhard konkurranse og flere konkurser.

Arbeidere verden over blir ofre for motsigelsen i denne måten å produsere på: At det kreves økt profitt, samtidig som lønna holdes nede – mens økt lønn isolert sett hadde vært det eneste kortet å satse på for å drive vekst-spiralen videre. Men angrepet på lønn og arbeidsbetingelser rammer forskjellig. I Europa har EU helt siden opprettelsen prøvd å skjerme den europeiske kapitalen fra problemene, først og fremst gjennom:

• Å angripe lønns- og arbeidsvilkår og fagbevegelsen i medlemslandene
• Å kreve lukrative betingelser for europeiske investeringer i fattige land

I 1994 var det folkeavstemning om EU-medlemskap i Sverige

Vår arbeider stolte på Socialdemokratenes forsikringer om at EU-medlemskap var nødvendig for å trygge arbeidsplassene. Han stemte ja. Det gjorde flertallet, og Sverige ble EU-medlemmer fra 1995. Dermed hadde Sverige sluttet seg til prinsippet om fri flyt av arbeidskraft. EU har systematisk arbeidet for å redusere lønningene i alle medlemsland. Eller på deres nytale: «få en mer effektiv konkurranse, gjennom fri flyt av arbeidskraft». Dette er et forsøk på å løse de problemene som produksjonsmåten skaper. Spesielt i Tyskland og Sverige har arbeidsforholdene blitt drastisk forringet, men krisa slår hardest ut i Sør-Europa. Etter øst-utvidelsen av EU har svenske bedrifter utnyttet den lave lønna i øst ved å etablere seg i Polen og Baltikum, og dermed kreve at deres øst-europeiske ansatte skal jobbe i Sverige på øst-europeiske betingelser. EU støtter varmt opp om å etablere en lavtlønna del i det svenske arbeidsmarkedet, for å få konkurransen til å virke.

Arbeidsløsheten skjøt i været etter at Sverige ble EU-medlem. Dette satte også den svenske modellen under press. Om staten skal spille en aktiv rolle med å skaffe nye arbeidsplasser, må det skaffes penger til arbeidsmarkedstiltak og støtte til nyetableringer. Dagpengene til arbeidsløse må også betales. Etter den svenske modellen er svaret å øke skattene og ta opp nye lån. Men det ytre presset mot den svenske modellen gjorde det lettere for Socialdemokratene og de borgerlig å avvise dette.

Det ytre presset er også knytta til en gjeldstynget stat. Fram til 1977 var den svenske statens gjeld på under 100 milliarder svenske kroner. I 1993 hadde statens gjeld tidoblet seg, og har ligget stabilt på dette nivået siden da.

Med denne statsgjelda er ropet om kutt i offentlige utgifter av naturlige grunner høyere enn i Sverige enn i Norge, hvor Oljefondet er mer enn tre ganger større enn den svenske statsgjelda.

Krisa gir EU en mulighet til å diktere politikken

Jeg kan i svake øyeblikk drømme om en norsk regjering som begynner å styre kapitalen, og som sender en klar melding til Brüssel om at alt økonomisk samarbeid med EU heretter skal bygge på respekt for faglige rettigheter, og ikke på fri flyt. For et land som står utenfor EU, har full sysselsetting og en sterk statsøkonomi er dette gjennomførbart, selv om Trygve Hegnar sikkert vil hyle så det kan høres helt til Finnmark. For en regjering i et krise-ramma medlemsland i EU er det vanskeligere. Svenske regjeringer må enten ta full konfrontasjon med kapitalen og med EU, eller godta et knøttlite handlingsrom i den økonomiske politikken. Dette er en av årsakene til at det Socialdemokratiske partiet ikke vil ha en partileder som snakker om å redusere ulikheter, og om solidaritet. Håkon Juholt, som hørtes ut som en sosialdemokrat, ble sparka som partileder etter ett år. Et parti med regjeringsambisjoner vil ha en statsministerkandidat som fullt ut bekjenner seg til vår tids kapitalistiske forpliktelser. Dermed blir den svenske riksdags-debatten preget av hvordan landet skal tilpasse seg de nye kravene fra EU og fra svensk og internasjonal storkapital.

Etter at Sverige ble EU-land, har arbeidsløsheten økt og medlemstallet i LO har falt. Hvordan gikk det med vår arbeider, elektrikeren? Jo, han beholdt LO-medlemskapet sitt, men han la merke til at det dukka opp nye firma der arbeiderne stod utenfor LO. Han fikk også litt å slite med på hjemmefronten. Sønnen var ferdig med gymnaset, og det fantes ikke jobb å få. Skulle han gå til Manpower? Ville han for alltid være en vikar, aldri få fast arbeid?

Regjeringsskiftet i 2006

Men så kom 2006. Socialdemokratene tapte valget, og inn i regjeringskontorene kom den borgerlige alliansen. Nå skulle Sverige moderniseres, og fagbevegelsen skulle utraderes. Spesielt skulle langtidssyke og arbeidsledige få merke at det var slutt på store statlige subsidier til slabbedasker som ikke gidder å jobbe. Først satte regjeringen opp medlemsavgiften i A-kassene², i første omgang fra 90 kroner i måneden til 340 kroner. Deretter døpte regjeringen om medlemsavgiften til arbeidsløshetsavgift, og fjerna det solidariske prinsippet. De som jobba i bransjer med høy arbeidsløshet, måtte nå betale mye mer enn de 340 kroner. De som jobba i bransjer med lav ledighet, slapp billigere unna. Samtidig ble retten til skattefradrag for fagforeningskontingent fjerna. Arbeiderne hadde på kort tid fått et mye dyrere faglig medlemskap og en mye dyrere A-kasse. Resultatet var at mange medlemmer forsvant fra fagbevegelsen. Regjeringen sa at det var opp til fag-bevegelsen sjøl å gjøre medlemskapet attraktivt. Også blind høne kan finne korn. Hadde fagbevegelsen møtt angrepene fra regjeringa med streiker og andre sterke aksjonsformer, kan det være at flere hadde beholdt medlemskapet. Men det er ingen tvil om at regjeringens hensikt var å ramme fagbevegelsen hardt.

Den borgerlige alliansen så ingen fordel i å ha et stort antall arbeidere med høy kompetanse og god lønn. Sammen med arbeidsgiverne har de målbevisst splitta arbeidslivet i to. Ett nytt B-lag med lavtlønte arbeidere uten fagutdanning har vokst fram, og det har skjedd svært raskt. I flere fag har regjeringen bygd ned den offentlige fagutdanninga, slik at all fagopplæring nå foregår i bedriften, på arbeidsgivers premisser. Den typiske arbeider på B-laget er ufaglært. Sønnen til vår arbeider har blitt en del av dette B-laget. Etter at den borgerlige regjeringen innførte nye regler for A-kassene, klarer han bare å tjene opp rett til ytterst lave dagpenger. Og selv disse dagpengene mister han om han ikke søker på en hvilken som helst underbetalt jobb, for eksempel som telefonselger på deltid og provisjonslønn. Han må godta en lønn som hans far aldri ville drømt om å jobbe for. I likhet med sine kamerater er han heller ikke fagorganisert. Han synes kontingenten gjør for stort innhogg i den lille lønna. Side om side med B-laget finnes også arbeidslivets A-lag med fagorganiserte arbeidere, ofte med fagbrev eller annen viktig kompetanse. A-laget støtter fortsatt Socialdemokratene. Men de borgerlige strategenes våte drøm er at arbeidslivets B-lag vil være lettere å vinne med løfter om skattelette, og at et eventuelt opprør fra B-laget vil gå til høyre, og ikke til venstre.

Sykelønnsordningen var det neste som den borgerlige regjeringen skulle rive ned. De har innført administrative grenser for hvor lang sykemelding legen har lov å gi på den enkelte sykdommen. De som må gå ned i deltid på grunn av sykdom, får ikke rehabiliteringspenger/uføretrygd for resten av stillingsprosenten, men tvinges til å si opp jobben og melde seg arbeidsledige. Alt sammen er markedsført under slagordet «Utenforskapet». Ut fra borgerlig samfunnsmoral er det skadelig å ha ordninger som syke kan leve av, for da vil de vende seg til og låse seg fast i tilværelsen som utenfor. For, ettersom de borgerlige vet at de fleste kan jobbe hvis de gidder, vil lave ytelser bringe dem tilbake til arbeidslivet. Beviset er at sykefraværet og antall på rehabilitering går ned. Men alt de har oppnådd, er å skape en forferdelig situasjon for mange av dem aller nederst og flytte dem til en annen statistikk, enten til arbeidsledig eller til sosialhjelpsmottaker. Det Socialdemokratiske partiet har i flere politiske utspill vist at bare tre prosent av de som blir kasta ut av sykepengeordningen kommer i ordinær jobb.

Men angrepene på sykelønnsordningen begynte lenge før 2006. Gerd Liv Vallas nye bok minner oss om sykelønnsbataljen i Norge i 2006, da LO slo tilbake Stoltenberg-regjeringens forslag om å øke arbeidsgivernes andel av utgiftene til sykepenger. Som Valla oppsummerer, ville større arbeidsgiveransvar for syke gjøre bedriftene mer forsiktige med å ansette mennesker med risiko for langtidsfravær. Men dette dårlige forslaget hadde verken Stoltenberg eller Hansen finni på sjøl. I 2003 bestemte den sosialdemokratiske regjeringa i Sverige at arbeidsgiverne heretter skulle betale sykelønn for de første 21 dagene med fravær, mot tidligere 14. Samme regjering fikk gjennom at arbeidsløse ikke hadde rett på sykepenger ut over det de ville fått i dagpenger.

Offentlig velferd settes ut på anbud

Privatiseringen er kommet langt. Høyrepolitikerne i Stockholm kan snart legge ned siste rest av kommunal eldreomsorg. Av Stockholms äldreboenden (sykehjem) er i dag 74,4 prosent private. Av vårdcentralerna (hjemmebasert omsorg) er 65,7 prosent private. Av grunnskolene er 45,1 prosent private. I denne situasjonen ville jeg håpe og tro at svensk arbeiderbevegelse går samlet ut i gatene og roper: «Ta tjenestene tilbake!». Men det gjør de ikke. Det Socialdemokratiske partiet aksepterer privatiseringen. Deres alternativ er mer regulering av de private. De vil kreve at private firmaer i omsorg og skole holder høyere kvalitet enn i dag, og de vil kreve at det skal bli vanskeligere å ta ut fortjeneste fra driften.

Fra debatten i Sverige:

Valfriheten i välfärden är central och något vi vill utveckla. Människor vill själva välja skola, hemtjänst och vårdcentral. Att det finns flera utförare skapar en positiv konkurrens som kan bidra till att höja kvaliteten i all verksamhet. Men det är hela tiden valfriheten för medborgaren som ska stå i centrum, inte valfriheten för företagen. Idag ser vi på många håll en över-etablering inom välfärden, inte minst i gymnasieskolan. Många skolor kommer på grund av detta att få svårt att klara sig de kommande åren. Detta går ut över eleverna och deras utbildning. Att låta företag fritt välja var och när de ska etablera sig är inte att ta ansvar för de personer som drabbas när brukarunderlaget plötsligt viker. Det är inte att ta ansvar, varken för utbildning, vård och omsorg eller för människors valfrihet. (Lena Hallengren, riksdagsmedlem for Socialdemokratene).³

«Å sette bestemor på anbud» het det før, og det var folk mot. Nå har de svenske Socialdemokratene døpt det om til «en positiv konkurrens som kan bidra til att höja kvaliteten i all verksamhet».

Ingen konsekvent opposisjon mot høyrepolitikken

Om du skulle tro at det svenske sosialdemokratiske partiet har valgt en myk kurs, som skiller seg fra kampen som de andre europeiske sosialdemokratiske partiene fører mot krisa: Tro om igjen! Dag Seierstad hadde, i Klassekampen 10.11.12, en trist gjennomgang av stoda:

Heller ikke fra sentrum-venstre-partier har det vært mer enn verbal støtte til en alternativ krisepolitikk – enten de har vært i regjering eller ikke. Det store italienske sentrumvenstrepartiet Demokratene ga støtte til den kuttpolitikken som Berlusconis regjering sto for – og har seinere gitt like full støtte til de markedsliberale strukturreformene til Mario Monti. Også i Hellas, Portugal og Spania har sosialdemokratiske regjeringer stått for en perspektivløs sparepolitikk. ….

I Tyskland har Sosialdemokratene og De Grønne stemt for fiskalpakten (pakten som binder regjeringer til å kutte i offentlige utgifter) – mot et løfte fra Angela Merkel om en avgift på finanstransaksjoner. Forhåpningene var derfor store da François Hollande i vår gikk til valg på at kuttpolitikken måtte avsluttes og erstattes med en effektiv vekstpolitikk. Han lovte at fiskalpakten skulle opp til ny behandling hvis han ble president. Men det var før valget. Etter valget har den franske regjeringen godkjent fiskalpakten uten å flytte på et komma.»

Paul Bjerke sier det slik i Klassekampen 29.11.12 i en kommentar til Aps Torgeir Larsen:

… krisa er ingen naturkatastrofe. Den er resultat av en rekke avgjørende politiske valg som er gjort i EU de siste 30 årene – og som samtlige er varmt støttet av Larsens parti.

Det gjelder etableringen av EUs indre marked som systematisk har fremmet fri flyt av varer, kapital, tjenester og arbeidskraft på bekostning av styringsmekanismer for økonomi og arbeidsliv, som har svekket fagbevegelsens posisjoner …

Det gjelder håndteringa av finanskrisa, der toppene i Europas sosialdemokratier sto samlet om å redde bankene uten å sosialisere dem og deretter lot bankdirektørene drive utpressing av de mest kriserammede landene.

Jo visst skal vi lære av Sverige. Vi skal jobbe for en sterk fagbevegelse. Vi skal slå tilbake alle forsøk på svekke dagpengeordningen og sykelønnsordningen, uansett hvor mye skattelette de vil sukre pillen med. Men vi skal ikke minst fortsette kampen mot EUs arbeidslivspolitikk, enten gjennom å jobbe for reservasjoner mot fagforeningsfiendtlige direktiv, gjennom å ta arbeidslivet ut av EØS-avtalen, og kanskje en dag vi kan få gjennomslag for at Norges økonomiske samarbeid med andre europeiske land skal bygge på respekt for faglige rettigheter, og ikke på fri flyt av kapital, arbeidskraft osv. I denne kampen står en Arbeiderpartidominert regjering på feil side.

Noter:

1. Persson, Carlén og Suhonen: Bokslut Reinfeldt. Ordfront, 2010.
2. I Sverige er det bransjevise a-kasser som betaler ut dagpenger under arbeidsløshet. A-kassene samarbeider nært med fagbevegelsen. A-kassene finansieres med medlemsavgifter og arbeidsgiveravgifter.
3. Dagens Nyheters nettutgave 01.12.1). Se: http://www.dn.se/debatt/regeringen-slar-vakt-om-valfardsforetagensratt-till-stora-vinster

 

Rolv Rynning Hanssen er ansvarlig for abonnementsregisteret i tidsskriftet Rødt!, og fører regnskapet. Han er tidligere bussjåfør i Trondheim, og arbeider nå i Public Services International, fagforeningsinternasjonalen for offentlig ansatte.

Jeg ble bedt om å skrive denne artikkelen med utgangspunkt i at jeg ble faglig tillitsvalgt under tida Maggie Thatcher fikk herje. Bakgrunnen min er tillitsvalgt fra det kommunale busselskapet i Trondheim (Trondheim Trafikkselskap) – og vi var vel de første som virkelig fikk smake full pakke av thatcherismen som kom til Norge.

Thatcher sa i biografien sin at hun så privatisering som «fundamentalt for å forbedre Storbritannias økonomiske yteevne.»

I dagene etter hennes død ble det slått fast at hun initierte privatiseringsbølgen som ble kopiert verden rundt. Mer enn femti store selskap ble solgt/privatisert. Dette var viktige selskaper for landets infrastruktur: gass, elektrisitet, vann, telekom, stål, skipsverft, havner og mye mer.

Vi kan se at over hele verden er disse virksomhetene under press, og private ønsker å gjøre profitt på det som da var offentlige.

The enemy within

Thatcher beskrev fagbevegelsen som «the enemy within». Den indre fienden. Vi var nok en del av det, og mange at Thatchers virkemidler ble satt ut eller forsøkt satt ut i livet i Norge og.

De viktigste antifaglige tiltakene Thatcher fikk vedtatt, var:

• Å stoppe ordningen med pliktig medlemskap i fagforeninger (noe som var viktig i England).
• Å forby sympatistreiker.
• Å legge sterke restriksjoner på streikevakter (picket lines).
• Å legge restriksjoner på hva man kunne streike for/imot.
• Detaljerte regler om hvordan streik kunne startes (bl.a. gjennom postavstemminger hvor det skulle tas inn advarsel om streik på stemmeseddelen.)
• Fagforeningene kunne bli økonomisk ansvarlig for ikke å overholde disse reglene.
• Fagforeningen ble pålagt å ta avstand fra ulovlige streiker.
• Arbeidsgiverne fikk tillatelse til å bruke en rekke nye virkemidler for å stoppe streikene.
• Myndighetene kunne (som under gruvestreiken) beslaglegge streikefond.

De konservative med Thatcher i spissen hadde regjeringsmakt fra 1979 til 1997. I disse årene ble medlemstallet i fagbevegelsen i Storbritannia redusert fra 12,6 til 7,5 millioner takket være slike tiltak.

Disse tiltak har ikke blitt reversert med Labour-regjerninger (Blair mfl).

I Norge har man prøvd, men ikke greid å svekke alle disse rettighetene, men man prøver for eksempel stadig å redusere retten til sympatistreik.

Markedsliberalismen

Thatchers ideer kom til Norge. Det interessante er at vi i fagbevegelsen, både på topp- og grunnplan var uforberedt. Det som skjedde, var utenkelig. Toppledelsen var mer eller mindre et speilbilde av regjeringa, men også på grunnplanet ble vi tatt på senga. Vi var vant til å slåss en lokal klassekamp. Direktører og sjefer i bedriften var de vi sloss mot. Det kunne være vanskelig nok, men på en måte var vi ganske gode til å slåss lokalt. Det var framgang, vi krevde nye reformer, og den gang betydde reformer noe positivt, ikke nedskjæringer. Og gjennomslag kom. Kapitalen fikk stort sett jobbe i fred og avspiste oss med små, men for oss viktige forbedringer.

Vi så det rå kjøret mot gruvearbeiderne og bevilget støtte, og fikk pengene fram. Vi begynte å skjønne at dette var mer enn en vanlig arbeidskonflikt da vi så hvor vanskelig det var å få fram pengene på grunn av forbudet mot internasjonal støtte. Men dessverre – Thatcher knuste gruvearbeiderne, og inspirerte lokale størrelser til fagforeningsknusing.

Angrepene i Norge kom etter hvert på bred front. De kom ikke i form av lokale tiltak – men i hovedsak kom de som et resultat av en nasjonal politikk hvor privatisering sto i fokus. Riktignok bruker en ikke ordet privatisering – ansvaret og risikoen forble offentlig, men drift av offentlige oppgaver og muligheten til profitt ble privatisert.

Markedsliberalismen var på vei inn for fullt. Ikke bare Thatchers «ære», ideologien hadde blitt lagt i god tid i forveien, men Thatchers rå stil kjempet den gjennom og inspirerte andre nyliberale til å ta over.

Ikke knytta til noe politisk parti

Litt konkurranse skader vel ingen, var ordene vi stadig vekk fikk høre. Det var AP-regjeringen som ivret for anbud og konkurranse på slutten 90-tallet og la grunnlaget for loven som seinere har ført til en massiv nedgang i lønns- og arbeidsvilkår for min yrkesgruppe. Syse-regjeringa tok over for Brundtland og fremma lovforslaget, og da Brundtland kom tilbake igjen, fullførte hennes regjering jobben. En skikkelig H–AP allianse med andre ord. Dette var ett eksempel av mange. Men for oss som analyserte dette og skjønte at konkurransen vi skulle drive med var å vinne flere tilhengere for kollektive løsninger på bekostning av privatbilen – ikke konkurrere med kamerater i andre kollektivselskap – var det oppoverbakke.

Vi fikk ikke støtte i LO, langt i fra. De var et ekko av Brundtland. Vi fikk ikke støtte i eget forbund, slett ikke. Å slåss mot loven var fraksjonsvirksomhet og daværende leder i Kommuneforbundet Liv Nilsson slo beinhardt ned på vår lobbyvirksomhet, drevet av noen lokale fagforeninger i bussbransjen.

Og vi hadde ingen allierte, jeg kan huske de diskusjonene vi hadde med framtredende RV-ere, som heller ikke skjønte at anbud og konkurranseutsetting var markedsliberalisme og ville føre til lønnsnedslag og nedskjæringer.

Men vi var sju fagforeninger i bussbransjen som var enige og som så konsekvensene av konkurransen komme. Vi så at eneste mulighet til å konkurrere var på prisen på arbeidskrafta, lønn, arbeidstid, sosiale goder, pensjon og fleksibilisering. Arbeidsgiverne så også dette. De utnyttet hele tida muligheten. De bedrev tariffhopping – sjøl opplevde vi sosial dumping i form av forsøk på å skifte tariffavtale ved å melde selskapet ut av KS og inn i NHO. Sjølsagt var ikke endringene til fordel for arbeidstakerne. Selskapet kunne kanskje spare 60–70 000 per ansatt per år.

Fagforeninga mi var en av organisatorene av de første Trondheimskonferansene. Det var viktig for oss i denne kampen. Vi kunne drive politisk «undervisning» av andre fagforeninger i konkurranseutsettingsspørsmålet, vi kunne bygge støtte fra likesinnede, og nettverket konferansen utgjorde, var ekstremt viktig. Vi så det ikke minst etter at vår streik sjølsagt ble dømt tariffstridig og vi ble dømt til en kjempebot. Diskusjonen gikk på hvordan vi kunne slå foreninga konkurs, og om vi ville makte å gjenoppstå. Men nettverket vi hadde bygd gjennom streiken og konferansene, var overveldende og sørget gjennom mange, mange bidrag for at vi kunne fortsette som fagforening og kanskje mer enn noen gang bidra til at andre også kunne få støtte.

Privatiseringa vi ble utsatt for, var først og fremst drevet av muligheten til lønnsdumping. Så ble det bygd ei slags ideologisk plattform omkring dette.

Når vi så gikk til Norges første streik mot sosial dumping, fikk vi til fulle føle metoder i Thatchers ånd, folk fikk rekommanderte brev på døra med beskjed om ikke å møte på jobb neste dag.

Snudde for seint

I 1994 – tre år etter at lovendringa som åpna for anbud ble vedtatt, vant vi fram. Forbundslederen var død. En ny ledelse under Jan Davidsen tok over Kommuneforbundet og lokalforeningene fikk endelig støtte i kampen mot sosial dumping og markedsliberalisme.

Men det var for seint, loven var der, og i dag er 68 % av busstrafikken på anbud i følge NHO. Å snu dette, med Stortinget fylt til randen av markedsliberalere, er vanskelig.

Tvert om så ser vi på felt etter felt at de markedsliberale turer fram og gjennomfører Thatcher-inspirerte forsøk på område etter område. Om det ikke privatiseres direkte, skal man drive offentlig virksomheter etter markedsprinsipper. Et grelt eksempel er organiseringen av sykehusforetaka, hvor man med offentlig eierskap styrer etter bedriftsøkonomiske retningslinjer. Dette skjer på område etter område.

Vi kan ikke gi Thatcher skylda for alt dette, men skiftet skjedde i hennes regjeringstid. Eksporten av ideene har tatt lenger tid, men det kommer stadig nye ideer for å innføre markedstenkning. Jeg husker godt hvordan vår lille bedrift ble delt opp i resultatenheter. Man sendte regninger til hverandre, bussene måtte betale parkeringsavgift til en annen del av bedriften for å stå på bedriftens eiendom og andre selsomme utslag.

Resultatet er nedslående for arbeidsfolk. Og enda mer nedslående fordi man ikke fikk lov til å ta kampen da den kunne vinnes – hovedavtalen tillot arbeidsgiver å manipulere. Tariffhopping er ordet vi oppfant når anbud var på trappene. Fagforeningsknusing er et annet, knallharde tiltak mot radikale fagforeninger, støtte – i alle fall underhånden – til å danne alternative fagforeninger og å etablere fagforeninger til å slåss med hverandre om retten til medlemmer og innflytelse. Så kaotisk kan det bli etter thatcherismens stille inntog i Norge.

Oppsummering

Et lite streif, i en liten del av Thatchers innflytelsessfære, men nokså typisk. I ettertid er Thatchers innflytelse åpenbar. Men da var ikke koblinga så klar.

Vi var ikke forberedt. På 80-tallet trudde vi det bare kunne gå oppover. Vi fikk ikke politisk støtte fra der vi burde fått det. Heller ikke i egen organisasjon fikk vi støtte før det var for seint. Men frontene blir tydeligere nå. EØS-avtalen gjør med oss som Thatcher gjorde med gruvearbeiderne sine: forsøker å knuse den organiserte arbeiderklassen.

Vi levde i ei tru om at det i alle fall ikke kunne bli verre – sjøl om vi kanskje sa det fra tid til annen. Men at det virkelig skulle ramme oss, var ikke særlig sannsynlig. Gruvearbeiderne i Storbritannia streika i et år – da de tapte var det fritt fram for nyliberalismen. Vi drev streikestøttearbeid. Fagforeningene, også min, bevilga solide bidrag. Vi sendte penger med kurér til England for å omgå Thatcher. Men den internasjonale støtten burde vært mye større – vi visste ikke riktig hvor viktig kampen deres var. Nå veit vi det. Nå føler vi det.

Det betyr at internasjonal solidaritet blir mye, mye viktigere. Og vi skal ikke tru at det ikke kan bli verre. Thatchers regime økte andelen fattige på pensjon fra 13 % til 43 %. Dette gjennom kutt i pensjonsytelser og velferdsytelser. I Storbritannia har andelen fagorganiserte blitt halvert siden Thatcher kom til makta. Det er denne kampen vi kjemper nå. Det kan bli verre. Mye verre.

Sjøl om Thatcher er borte, slåss også folk i landet vårt for reformer som følger hennes idealer. Reformer betyr nå nedskjæringer. Arbeidsfolk må organisere for å møte dette!

 

Kari Celius er med i redaksjonen i tidsskriftet Rødt!, og varamedlem til landsstyret i Rødt. Hun var en del av den venstreopposisjonen i Sosialistisk Ungdom som i 1981 gikk ut og dannet Arbeidermaktgruppa. AMG deltok både i aksjonistmiljøet rundt Blitz, i demonstrasjoner og streikestøttearbeid (for gruvearbeiderstreiken, og senere for AS Sydvaranger).

Politiet ble satt inn mot demonstrantene. Det ble brukt hunder og kraftig mye tåregass, og spekulert om CS-gass ble brukt. Aksjonen fikk store presseoppslag rundt om i Europa, særlig i de britiske avisene, der overskrifter som «Opptøyer ødelegger Oslo-besøk» og «Pro-IRA-opptøyer i Oslo» var typiske. Demonstrasjonen ble selvfølgelig fordømt av den borgerlige delen av pressa i Norge også, og høyresida reagerte med avsky, men demonstrantene vant nok i stor grad opinionen.

Tall og fakta

Den lovlige demonstrasjonen foregikk i Rådhusets borggård. Demonstrasjonen var godt organisert og mobilisert til av det meste av venstresida, inkludert solidaritetsbevegelsen for Sør-Afrika og Natur og Ungdom. Istedenfor å løse opp demonstrasjonen etter at den var ferdig i borggården, valgte vi å fortsette ned til Akershus festning, hvor det overraskende nok var mulig å komme helt inn på festningsområdet, og opp til slottsporten. Der ropte vi slagord: «Maggie, Maggie, Maggie – Out! Out! Out! » og «Free Nelson Mandela!» Danny Morrison fra Sinn Fein fikk holdt en appell retta mot Thatchers harde linje i Nord- Irland. Da hadde politiet fått summet seg, og resten var køller, tåregass i øynene, hester inn i folkemengden og hunder som glefsa. Men vi klarte å holde blokaden en time, og de festkledde som skulle delta på den tvilsomme festmiddagen, var faktisk nødt til å forsere et område der tåregassen lå tett og ellers var tydelig prega av kamp. Visstnok var det bare en person som ble arrestert.

En lite velkommen gjest

Maggie Thatcher startet sitt norgesbesøk i Tromsø 11. september 1986. I Tromsø ble hun fraktet sjøveien til dampskipskaia, og der ble hun møtt med ANC-flagg, paroler og afrikanske trommer. Representantskapet i Tromsø AP og SV hadde vedtatt å boikotte Thatchers besøk. Heller ikke fylkesordføreren fra AP møtte på lunsjen, noe som sikkert var ganske pinlig for statsminister Gro Harlem Brundtland. Jeg husker det ikke, men det er sannsynlig at Thatcher var blitt invitert mens Kåre Willoch ennå var statsminister, og at vi hadde å gjøre med et noe uvillig vertskap. Av saker som ble tatt opp av den norske regjeringa under besøket, var spørsmålet om å få til bindende sanksjoner i FN mot apartheid-regimet i Sør-Afrika, og muligheten for å bli enige om å redusere oljeproduksjonen på kontinentalsokkelen (som Storbritannia og Norge deler) med 10 % for å hindre overproduksjon (og dermed fallende oljepris). Det kan vel sies at fru Thatcher ikke var særlig interessert i å diskutere noen av disse sakene.

Nord-Irland, gruvestreiken og Sør-Afrika

Aksjonen i festningsgården ble oppsummert som en vellykket ulovlig demonstrasjon – hvordan var det mulig? I dette tilfellet var det mange faktorer som var på vår side:

• Som allerede nevnt, den lovlige demonstrasjon

hadde en ulovlig «hale», og begge var godt organisert. Vi brøyt politivedtektene, og bestemte oss for å demonstrere videre på et annet sted enn der det var gitt tillatelse. De fleste av dem som hadde møtt opp til den lovlige demonstrasjonen, ble med videre til den ulovlige, og de var innforstått med at det kunne bety at det ble mye politi og muligheter for å bli arrestert. – Grunnlaget for demonstrasjonen hadde brei støtte på hele venstresida. Kombinasjonen støtte til apartheid-regimet, hard linje i Nord-Irland og overfor fagbevegelsen gjorde Maggie Thatcher til et godt fiendebilde. Britisk uvillighet til å forplikte seg til felleseuropeiske tiltak mot luftforurensing mobiliserte i tillegg de unge miljøaktivistene. – Aksjonen mot Thatcher-besøket var i stand til å forene «gamle» og unge demonstranter, både de som lot seg mobilisere på de politiske sakene og de som var mobilisert mot «makta» eller mot politiet. I etterspillet var det stort fokus på politiets metoder og måten politiet blir brukt på.

Når man først skal grave i fortida, kan det være interessant å se mer på hva som var den politiske virkeligheten i Norge og i Storbritannia på midten av åttitallet – hva som var bakteppet til demonstrasjonen mot Thatcher. Da er det nødvendig å si noe om det aksjonistmiljøet som var i Norge, og hvordan venstresida forholdt seg til det. Vi må ta fram igjen noe av det som viser Thatchers framferd overfor den britiske fagbevegelsen, og se hvordan det påvirket oss. Hvordan var situasjonen her til lands? Var det noe som lignet thatcherisme i Norge? Er det forresten noen som fremdeles husker konfliktvåren 1986?

Aksjonisme på midten av 80-tallet – Situasjonen i Oslo

Siden tidlig på åttitallet hadde det politiske ungdomsmiljøet vært preget av ulike aksjonsbevegelser, der ungdom kjempet for sjølstyrte ungdomshus og deltok i husokkupasjoner. Engasjementet gjaldt også politiske saker, mot apartheid, mot NATO, mot rasisme og ny-nazisme. Dette var en løst organisert del av venstresida som hadde sitt utspring i arbeids- og boligløse-organiseringen og punke- og filleproletariatet – som sloss der de var: på gata.

Situasjonen var tilsvarende i de andre store byene i Norge, og i København var det en enda større bevegelse av BZ-ere¹ med De Autonome som spydspiss.

Politiets harde linje

Oslo-politiet med Willy Haugli i spissen sto for en konfrontasjonslinje. Denne konfrontasjonslinja virket mobiliserende i seg sjøl. Demonstrasjon var i ferd med å bli en «kamp-form» som hadde gatene som arena. Enhver demonstrasjon kunne potensielt bli til en demo mot politiet, uansett hvilke planer som var blitt lagt på forhånd.

Det var en frustrasjon for politiet at de aldri fant ledelsen i Blitz. De forsto ikke, og ville heller aldri trodd på, at et allmannamøte kunne være der avgjørelsene ble tatt. «Noen» måtte jo stå bak, noe som førte til en klappjakt på noen sentrale blitzere. De var derfor de første som ble arrestert, noen ganger før demonstrasjonen hadde startet. Dette fokuset på enkeltpersoner, sammen med en voldsbruk som på ingen måte sto i forhold til de ulovlighetene politiet ble satt inn mot, bidro til å sette politiet i et dårlig lys. En demonstrasjon, den såkalte «Haugli-demonstrasjonen», som retta seg mot politiets metoder mobiliserte opp mot 10 000 mennesker. (Dette skjedde året etter Thatchers besøk, i 1987.)

Diskusjon om aksjonisme og politiske linjer

Det fantes altså en stor bevegelse av aksjonister som ikke tilhørte venstresidas organisasjoner. Dette ble diskutert og analysert av organisasjonene på venstresida, både bevegelsens klassemessige karakter og hvor grensen går for når aksjonisme blir elitistisk og ikke lenger kan mobilisere bredt. Samtidig var den organiserte venstresida interessert i bevegelsen, både i å bidra til å trekke bevegelsen i den retningen man mente var den riktige, og samtidig trekke til seg enkeltpersoner med tanke på rekruttering. Å beskylde hverandre for «å fiske i opprørt vann» var en del av diskusjonen, og det ville være historieforfalskning å unnslå at noen av oss brukte vel så mye ressurser på analysen som på deltakelse i aksjonene.

Thatcherisme og fagforeningsknusing

I perioden fra 1979 til 1985 ble 20 % av den britiske industrien regelrett slaktet. Det er særlig to arbeidskonflikter som kan illustrere kampen mot nedleggelse av arbeidsplasser og mot de lovendringene som den britiske regjeringa vedtok for å begrense fagforeningenes muligheter til å opptre kollektivt: den nesten et år lange gruvearbeiderstreiken i 1984–85, og streiken i Murdocks aviser i London tidlig i 1986.

Gruvestreiken (1984–1985)

I 356 dager streiket opp mot 150 000 gruvearbeidere mot det nasjonale Kullstyrets planer om å legge ned 20 lønnsomme kullgruver, noe som ville gjøre mer enn 20 tusen gruvearbeidere uten arbeid. National Union of Miners (NUM) under ledelse av Arthur Scargill klarte å holde skansen til tross for at de fikk en dom mot seg allerede etter 4 måneder og at de bare fikk begrenset støtte i form av sympatistreiker. Det var en stor skuffelse at TUC, britiske LO, aldri klarte å støtte streiken med mer aktiv innsats, til tross for betingelsesløs støtte på kongressen like etter at streiken startet. Generalstreiken kom aldri i stand, og det var bare bryggearbeiderne og jernbanen som aktivt aksjonerte. Det ble anslått at streiken kostet den britiske staten tilsvarende 70 milliarder norske kroner, og hele 1,5 milliarder av disse hadde gått til bruk av politi. Politivolden i forbindelser med streikevakter og politiets direkte trakasseringer av gruvearbeiderne og deres familier er vel noe av det styggeste som har vært i forbindelse med arbeidskonflikter, og den førte til alvorlige sår som har grodd svært langsomt i det britiske samfunnet. Enkeltpersoner fikk dommer og store bøter for vold mot politiet etter sammenstøt på blokader.

Den organiseringa som foregikk lokalt i gruvesamfunnene, var en stor inspirasjon for oss på venstresida og i fagbevegelsen i Norge, og det var en stor streikestøttebevegelse, faktisk den største utenom Storbritannia, i gang helt til slutten.

Streiken endte som kjent med tap for gruvearbeiderne, og de gikk tilbake til arbeidet uten at det ble inngått noe avtale med Kullstyret og uten at de som var blitt oppsagt i løpet av streiken ble tatt inn igjen. Thatcher sin harde linje hadde virket til slutt.

En splittet fagbevegelse

Etter gruvestreiken kom splittelsen innad i TUC tydelig fram. «Elektrikerforbundet» EETPU og gruppen av gruvearbeidere som brøt ut under streiken, utgjorde en høyreopposisjon som var villig til å akseptere reguleringen etter de nye lovene som Thatcher hadde innført for fagforeningene, blant annet krav om uravstemning ved viktige avgjørelser, ved valg av ledelse og i spørsmålet om å gå til streik. EETPU fikk også spille en viktig rolle da de grafiske foreningene ble neste offer tidlig i 1986. I skjul for de grafiske arbeiderne og deres fagforeninger Sogat og NGA hadde Rupert Murdock bygget sin «nyhetsfabrikk», et helt nytt avishus med fullstendig teknologisk fornyet produksjonsanlegg. Da foreningene ikke ville akseptere vilkårene i en ny avtale som skulle binde dem til løfter om å avstå fra aksjoner ved konflikter («non strike deal»), ble 5500 grafiske arbeidere og kontoransatte i Murdocks eksisterende avishus tatt ut i streik og umiddelbart etter sagt opp. Det nye avisproduksjonshuset ble så bemannet med nytt personell, og EETPU inngikk avtale med Murdock for dem. Det var forventet at denne usolidariske oppførselen skulle føre til eksklusjon av EETPU fra TUC, men det skjedde ikke.

Maskin-knusere?

I etterpåklokskapens klare lys kan vi se gruvestreiken og streiken mot Murdocks nye avispalass som protesten fra en del av arbeiderklassen som den teknologiske utviklinga var i ferd med å valse over. I dag er det journalistene som sitter ved datamaskinene, typografer og trykkere er ikke lenger en del av arbeideraristokratiet, og de gamle gruvebyene er øde. Denne fornyinga av kapitalismen hadde allerede startet da Thatcher kom til makta i 1979. Det er ingen tvil om at første del av strategien var å gjennomføre storstilte privatiseringer, der offentlig virksomhet ble delt opp og delt ut til private investorer, som kunne stå for rasjonaliseringen i praksis. Neste steg var å ta grep overfor sterke fagforeninger, som de mente hadde for stor innflytelse i arbeidslivet. Nå var det ikke slik at teknologien som skulle fornye produksjonen var klar til å tas i bruk, eller at det var vilje til investeringene som krevdes, men ryddejobben var nødvendig for å legge til rette for bruk av ny teknologi. Det krevde en «ryddehjelp» som var i stand til å opptre så kynisk som det var nødvendig, og som tålte å bli det ultimate hat-objektet. En rolle fru Thatcher fylte svært godt. Vi ser også nå – i det samme klare lyset at den omstillingen det var snakk om, var en omstilling til arbeidsløshet for arbeiderklassen i Europa når det meste av industrien ble demontert og flyttet til steder i verden der arbeidskraften kan kjøpes billig.

Kull og klimakrav

Da Thatcher kom til Norge, var det ventet at et norsk krav om at britene skulle forplikte seg til å redusere sine utslipp av svovel med 30 % innen 1993 ville skape stor diskusjon. 30 % kravet var et felles tiltak i Nord-Europa mot sur nedbør. Den britiske regjeringa hadde imidlertid like før besøket bevilget 600 millioner pund til renseanlegg ved de tre største kullkraftverkene, samt vedtatt at tilsvarende rensing skulle settes i verk på alle britiske kullkraftverk – etter hvert. Det ble spekulert i om dette kun ble gjort for å unngå at norgesbesøket skulle bli for pinlig. På midten av åttitallet ble 75 % av det britiske energibehovet dekket av kullkraft, og alternativene som skulle overta når kull skulle fases ut, var olje, gass og atomkraft. Bygging av atomkraftverk med nærhet til Nordsjøen var et omstridt alternativ. Det er det fremdeles, samtidig som kullkraftverk uten tilstrekkelig rensing er et klimapolitisk umulig alternativ.

Norge 1986: det store konfliktåret

I forkant av tariffoppgjøret 1986 er det Høyre-regjering, og Kåre Willoch er statsminister. LO stilte offensive krav om økt kjøpekraft, noe norske arbeidsfolk ikke hadde hatt på mange år. Derimot var det jappetid og spekulasjonsøkonomi, godt støttet av Høyre-regjeringa, som førte til større økonomiske forskjeller. I tillegg krevde LO at økningen i kjøpekraft skulle ha en sosial profil, og at Lavtlønnsfondet som hadde vært finansiert av partene siden 1980, skulle oppheves. Det viktigste kravet var at det skulle innføres 37,5 timers uke for alle, lik arbeidstid for arbeidere og funksjonærer. Frontene med LO med LO-leder Tor Halvorsen på den ene siden og Norsk Arbeidsgiverforening ledet av Pål Kraby på den andre sto steilt mot hverandre da oppgjøret startet. N.A.F. kunne i prinsippet tilby lik arbeidstid, mot at kravet om lønnstillegg og lavtlønnsgaranti ble frafalt. De hevdet at å oppheve Lavtlønnsfondet ville bety kroken på døra for en rekke lavtlønnsbedrifter.

7. april går N.A.F. til det skrittet å stenge over 100 000 arbeidere i private bedrifter ute fra sine arbeidsplasser etter at forhandlingene med LO hadde gått i stå. Lockouten kom overaskende på mange av medlemsbedriftene, som på ingen måte var godt kjent med virkemidlet. Det var en ganske selsom situasjonen der faglige tillitsvalgte måtte fortelle sine direktører hva lockout betydde – at det faktisk betydde at smelten i ovnene ble ødelagt, og at ordrer gikk tapt. Det ble lagt et betydelig press på Kraby og sentralstyret i N.A.F. som enstemmig hadde vedtatt lockouten, og etter tretten dager endte det med full sier til LO.

Full seier? Det viste seg at det var åpnet for økt fleksibilitet og lokale tilpasninger for hvordan arbeidstida skulle settes ned til 37,5 timer, og det var ingen garantier i avtalen om at arbeidstidsreduksjonen skulle gi nedsatt daglig arbeidstid. Likevel ble det avtalt at normalarbeidsdagen ikke skulle utvides, noe vi i dag vil si var en viktig seier.

Oppgjøret fikk imidlertid ringvirkninger: Den mislykkete lockouten førte til at Kraby måtte gå av som leder i N.A.F. Enten det hadde direkte sammenheng eller ikke med stemningsbølgen etter lockouten så bestemte Arbeiderpartiet seg for å gjøre felles sak med FrP og felte Willoch-regjeringen på innstrammingstiltakene i den såkalte «påskepakka». Ett av de viktigste tiltakene i «påskepakka» var økning av bensinavgiften med 35 øre literen, dermed støtten fra FrPs to representanter. 9. mai tok Gro Harlem Brundtland over som statsminister, og da var ikke oppgjøret over ennå i offentlig sektor. Dermed ble det Gro som møtte Maggie i september 1986. Nå kan det også legges til at den offensive stemningsbølgen ikke vedvarte. Etter hvert som oljeprisen sank ytterligere, ble bensinavgiften satt opp likevel. Mellomoppgjøret i 1987 ble moderat og i 1988 ble det innført lønnslov, som førte til svært liten lønnsutvikling i perioden 1988–90.

Thatcherismen i Norge

Til tross for det pinlige intermessoet med tariffoppgjøret i 1986 var også det norske borgerskapet på offensiven, og ønska å synliggjøre og formalisere at styrkeforholdet mellom klassene var i endring. Som i Storbritannia foregikk det her til lands en nedbygging av industrien på åttitallet og utover nittitallet. Arbeidskonfliktene på 80-tallet var stort sett mer langvarige og bitrere enn de hadde vært både tidligere og seinere, og det var defensive kamper som dreide seg om prinsipielle spørsmål, grunnleggende sett forsvar av arbeidsplasser eller faglige rettigheter. Som vi så fra Thatcher- England var det snakke om å legge ned gode arbeidsplasser i industribedrifter som i noen tilfeller også gikk med overskudd.

I Oslo sto kampen blant annet om Nylands verksted og Jøtul. I begge tilfellene ble streik brukt i et siste desperat forsøk på å forhindre nedleggelse eller utflytting, og kanskje derfor led begge streikene nederlag. Ønsket om å fjerne industrien fra Oslo var nok både på grunn av at lønnsnivået i Oslo var noe høyere enn i resten av landet, og et ønske om å fjerne eller nøytralisere sterke klubber og fagforeninger med til dels brysomme lokale tillitsvalgte. I tilfellet med Jøtul var det opprettholdelse av arbeidsplassene på Kråkerøy, på bekostning av Oslo, og da ASEA Per Kure skulle legges ned, var det lovnad om nytt arbeid i Drammen.

Klassekampen skjerpet seg ikke bare i Oslo. På åttitallet så vi også et skifte i statens politikk når det gjaldt støtte til industribedrifter som var bærebjelken for et helt lokalsamfunn, såkalte ensidige industristeder. Buvikutvalget leverte sin innstilling om nedbygging av statlig eierskap til industri, og satte i gang en protestbevegelse i mange lokalsamfunnet som sto i fare for å bli nedlagt. Streikene og aksjonene i Tyssedal, i Sydvaranger (fire måneders ulovlig streik i 1985) og Sulitjelma fikk masseoppslutning lokalt, men hadde det til felles at de ikke ble støtta av LO-ledelsen og i for liten grad greide å mobilisere resten av grunnplanet i fagbevegelsen. Derfor mislyktes de i å øve nok politisk press mot Stortinget til å snu utviklinga.

Etter nederlaget med den mislykkete lockouten var det viktig for NAF at de gjenvant sin autoritet. Det gjorde de etter en lang og bitter streik ved Vinmonopolet høsten 1986. På Vinmonopolet, som nylig hadde meldt seg inn i NAF, hadde tonen blitt stadig dårligere mellom ledelsen og de ansatte. Konflikten startet med at hovedtillitsvalgte Håkon Høst ble flyttet vekk fra tapperiet, der han jobbet. Dette var et rent disiplinærtiltak, som han motsatte seg fordi det ville gjøre det umulig for han å gjøre jobben sin som tillitsvalgt. Høst fikk støtte helt til topps i Nærings-og nytelsesmiddelarbeiderforbundet i å nekte å la seg flytte, men ledelsen svarte med å gi han avskjed. Vinmonopolets arbeiderforening gikk til streik, en ulovlig streik som fikk massiv støtte fordi det gjaldt et så viktig prinsipp som en tillitsvalgts rett til å utøve sitt verv. 10 000 gikk til to timers sympatistreik allerede da konflikten hadde vart en uke. Men det gjaldt også et viktig prinsipp for arbeidsgiversida: en ulovlig streik skulle ikke få vinne. Polstreiken led nederlag, uten at Høst fikk jobben tilbake. Dette var et nederlag som fikk stor betydning for ettertida: Lærdommen ble at det ikke nytter å streike når streiken blir dømt ulovlig. Arbeidsgiversida hadde lykkes med noe så kontroversielt som å gi en tillitsvalgt avskjed. I tillegg slo Arbeidsretten i domspremissene fast en kraftig utvidelse av arbeidsgivers styringsrett. Fra da av har ansatte kunnet settes til hvilket som helst arbeid innafor en bedrift uavhengig av stillingsbeskrivelse og kontrakt.

Til avslutning: Alt henger sammen med alt – for det sier Gro Harlem Brundtland og Boye Ullmann. Maggie Thatcher proklamerer: «There is no society, only individuals ».² Dette sammenfatter også den viktigste effekten av thatcherismen: At alt er blitt individuelle løsninger og valg, og vi skal velge det billigste. Men det er alltid noen som betaler prisen for våre individuelle valg. Det gjør cabinpersonalet i Ryan Air og fabrikkarbeiderne i Bangladesh som produserer for H&M. Thatcherismens siste stadium er opphør av et samfunn. Vi er ikke der, og vi skal ikke dit.

Kilder:

• Usystematisk samlete klipp fra Arbeiderbladet og Klassekampen i perioden 1985–1987
• Diskusjoner om Thatcher-demo og aksjonisme: Moldvarp: Internblad for Arbeidermaktgruppa (AMG) nr. 3/1988
• Knut Øygard: Fagbevegelsen i Norge på 80- og 90-tallet (Internasjonale sosialister)

Noter:

1. «Besetzere» eller husokkupanter
2. «I think we’ve been through a period where too many people have been given to understand that if they have a problem, it’s the government’s job to cope with it. ‘I have a problem, I’ll get a grant.’ ‘I’m homeless, the government must house me.’ They’re casting their problem on society. And, you know, there is no such thing as society. There are individual men and women, and there are families. And no government can do anything except through people, and people must look to themselves first. It’s our duty to look after ourselves and then, also to look after our neighbour. People have got the entitlements too much in mind, without the obligations. There’s no such thing as entitlement, unless someone has first met an obligation.» Prime minister Margaret Thatcher, talking to Women’s Own magazine, October 31 1987

Tom Mills er medredaktør for New Left Project (http://www.newleftproject.org/), ein britisk nettstad som lagar grundige analysar og kommentarar retta til heile venstresida. Han er forskar og doktorgradsstudent ved School of Applied Sciences ved University of Bath der hanforskar på BBCs rolle i industrikonfliktar, og kontraterrorisme.

Artikkelen sto i New Left Project 8. mars 2013. Omsett frå engelsk av Gunnar Danielsen.

Det har vore litt snakk på venstresida om korleis me skulle reagere når denne gamle og svekka kvinna møtte sin skapar. Det er ofte sagt at me ikkje bør feire bortgangen. Ikkje bare fordi det ville vere usmakeleg, men fordi det er idéretninga thatcherismen, ikkje personen Thatcher, som er den verkelege fienden. Det er sjølvsagt sant. Thatcher var ingen intellektuell, og fann ikkje opp det som skulle bli kjent som thatcherismen. Men thatcherismen var heller ikkje ei pakke ubehagelege idéar som ho som gav dei namnet, skreiv ut motvillig. Nyliberalismen var og er eit politisk prosjekt som krev politiske agentar for å oppnå hegemoni. I Storbritannia var det Margaret Thatcher meir enn nokon annan som var ansvarleg for å omskape dei nyliberale draumane til menn som Hayek og Friedman til eit levande politisk mareritt.

Oppveksten

Margaret Hilda Thatcher vart fødd i Grantham, Lincolnshire i Midlands 13. oktober 1925 som nest eldste dotter av Alfred og Beatrice Roberts. Faren som ho beundra sterkt, idealiserte til og med, var lokalpolitikar og lekpredikant som eigde og dreiv ein daglegvarebutikk i byen. Den unge Margaret Thatcher stod ikkje mora nær, og då ho ein gong fekk spørsmål om mora, sa ho bare: «Mor var fantastisk – ho hjelpte far.»

Sjølv om oppveksten var relativt privilegert, var det snautt vanleg kost for den herskande klassen i Storbritannia. Utan tvil styrka nok det dei populistiske instinkta og referansane hennar. Både tilhengarar og motstandarar knyttar Thatchers politikk til dei småborgarlege røttene hennar i småbyen. I 1983 skreiv journalisten Peter Riddell:

Thatcherismen er i røynda eit instinkt, meir ei oppfatning av moralske verdiar og ein måte å leie på, enn ideologi. Thatcherismen er eit uttrykk for fru Thatchers oppvekst i Grantham, bakgrunnen hennar med hardt arbeid og familieansvar, ambisjonar og tilsidesette ønske, plikt og patriotisme.¹

Dette nokså romantiske synet på Thatchers politikk delte ho utan tvil sjølv. I The path to power (Vegen til makt) skriv ho:

Ikkje noko gir betre grunnlag for å forstå den frie marknaden enn livet i butikken på hjørnet.

At den «frie marknaden» som Thatcher stod for, i røynda førte til at småbyane vart dominerte av supermarknader og andre mektige konsern, er bare eit av mange eksempel på at retorikken og politikken hennar var skrekkeleg i utakt.

I det verkelege Grantham, motsett den konservative utopien i Thatchers innbilning, vil ho ikkje bli hugsa med glede. I hennar statsministertid vart mange av fabrikkane i byen tvinga til å legge ned, og kolgruvene i nabobyen Nottinghamshire vart stengt. Som Tim Adams meldte for mange år sidan, røysta 85 prosent av lesarane i lokalavisa mot at det blei reist ein bronsestatue av Thatcher, til fordel for ein utrangert dampveivals som ein gong stod i byens største park.

Thatcher drog frå Grantham i 1943 etter å ha fått stipend til Somerville College i Oxford, og kom sjeldan attende. Ho studerte kjemi, og vart president i den konservative studentforeininga. Etter eksamen i 1947 arbeidde ho mange år som forskar, først ved British Xylonite (BX) Plastics, der ho gjekk inn i fagforeininga Association for Scientific Workers. Så gjekk ho til næringsmiddelsselskapet J Lyons & co, der det blir sagt at ho var med og utvikla softisen. Men ifølgje Jon Agar finst det ikkje prov på det.²

I vala i 1950 og 1951, då ho framleis var midt i tjueåra, stod Margaret Roberts som ho då heitte, som konservativ kandidat i Labour-høgborgen Dartford. Det var au året ho møtte og straks etter gifta seg med millionæren og forretningsmannen Denis Thatcher. Den økonomiske ryggdekninga mannen gav var uvurderleg. Ho studerte jus, og sikra seg i tillegg parlamentsplass i valkretsen Finchley i Nord-London. Men som Peter Clarke konstaterer då han melder Vegen til makt, så vedstod ho seg knapt at alle pengane til mannen betydde noko. Ho dvelte heller ved sitt enkle opphav som kjøpmannsdatter, og førestellinga om at ho hadde vunne fram på grunn av hardt arbeid og sjølvdisiplin.

Thatcher vart først valt til Underhuset i oktober 1959. Ho hadde sekretærstillingar i regjeringa til Macmillan før ho blei talsperson i undervisningsspørsmål for opposisjonen. I 1970 blei ho undervisningsminister i den ulykksalige Tory-regjeringa til Edward Heath. Det var i denne perioden ho oppheva ordninga med gratis skolemjølk, for å få ned utgiftene til undervisning – og til all tid skulle ho bli håna med regla «Thatcher, Thatcher, Milk Snatcher». (Milk Snatcher = mjølketjuv.)

Edward Heath

Heath og Thatcher kom ikkje godt ut av det med kvarandre, og saman med andre frå den hardbarka høgrefløya i partiet viste ho seinare djup avsky for den forsonlege politikken hans. Etter deira syn hadde Heath starta rett. På eit møte på Selsdon Park Hotel i Surrey i januar 1970 la skyggeregjeringa og rådgivarane hans opp ein reaksjonær politikk som skulle demme opp for bølgene med radikalisme og folkeleg mobilisering som uroa makta i Storbritannia på 60-tallet. Dei gjorde framlegg om ei ny lov mot å gå inn på andres eigedom utan løyve (for å bekjempe aktivistiske og antirasistiske studentrørsler), og nye industrireguleringar som skulle bremse ein stadig meir umedgjørleg arbeidarklasse. Samtidig skulle næringsliv og finans bli avregulert og få skattane kutta. Med ord som kunne vore brukt om thatcherismen, kalla statsminister Harold Wilson frå Labur Selsdon-vedtaka «eit primitivt ønske om å snu 25 års sosial revolusjon» og «eit omsynslaust, kalkulert og overlagt steg mot større ulikska».

Om det var meininga at vedtaka skulle bryte den samstemte etterkrigspolitikken (og det er ikkje heilt klart om det var slik), så mislykkast Heath der Thatcher seinare vann fram. Forsøk på å begrense makta til fagforeiningane, slutta med at regjeringa gjekk på eit audmjukande nederlag mot gruvearbeidarforbundet, og Heaths frimarknadspolitikk vart forlatt då britiske kapitalistar viste liten interesse for å investere i britisk industri. Andre økonomiske tiltak gav like bedrøvelege resultat. Då kontrollen med bankutlån vart fjerna i 1971 (drive fram av bank- og finansnæringa), skapte det ein kortvarig økonomisk opptur, i hovudsak i eigedomsbransjen. Oppgangen kollapsa dramatisk med den internasjonale nedturen og etterfølgande brå veksten i oljeprisen.³ I 1974 vart Heath i praksis tvinga frå makta av ei sjølvsikker arbeidarrørsle etter at han utfordra fagforeiningane med valkampslagordet «Kven styrer landet?» – og tapte.

Heath heldt fram som leiar for dei konservative etter å ha tapt nok ein valkamp mot sin mangeårige rival Harold Wilson. Margaret Thatcher og andre reaksjonære i det konservative partiet lengta etter eit kraftig motåtak på arbeidarrørsla, og byrja no samle seg om Keith Joseph – den tidlegare sosialministeren til Heath, som kort etter det første valnederlaget i 1974 vart omvendt til dei nyliberalistiske dogmene.

Nyliberalismen vart utvikla gjennom fleire tiår av ei gruppe intellektuelle i eliteorganisasjonen Mount Pelerin Society. Den mest kjente av dei var truleg den austerrikske økonomen Friedrich Hayek, som i The Road to Serfdom (Vegen til trelldom) hevda at all statleg innblanding i økonomien ville føre til diktatur. Thatcher las først The Road to Serfdom på universitetet, og etter si Damaskus-oppleving oppmoda Keith Joseph ho til å studere dei andre skriftene til Hayek. (Då ho var valt til leiar, skal Thatcher ha vifta med eit eksemplar av Hayeks The Constitution of Liberty og sagt «det er dette me trur på!»)

I Storbritannia var det The Institute of Economic Affairs (IoEA) som hadde gått i bresjen for Hayeks idear. Ein tenketank finansiert av ein millionær og forretningsmann, og leia av to engasjerte flygebladskribentar, Ralph Harris og Arthur Seldon. Keith Joseph hadde vore i kontakt med begge, og andre nyliberale tenkarar som Alan Walters, økonom og medlem av Mount Pelerin Society, Bill og Shirley Letwin (foreldra til den konservative ministeren Oliver Letwin). Med støtte frå desse høgreorienterte pionerane danna Thatcher og Joseph ein ny tenketank kalla Centre for Policy Studies (CPS) som starta arbeidet med å vinne partiet over til nyliberalismen. Saman med IoEA vart CPS eit samlingspunkt for det nye høgre, og kunne no operere sjølvstendig i og frå det offisielle partiapparatet som framleis stod for den såkalla One Nation-konservatismen ein forbandt med Edward Heath og andre som Chris Patten og James Prior.

Thatcher vart leiar for den harde kjerna av høgreorienterte i det konservative partiet etter ein forunderleg uklok tale av Keith Joseph i oktober 1974, om familien og «siviliserte verdiar». Han snakka om «degenerering » og «moralsk forfall som viste seg i, og forsterka økonomisk nedgang». Sjølvsagt måtte fattige få hjelp, sa han, men – og me høyrer ekkoet av det i dag i talane til Iain Duncan Smith* – «å gjøre dei meir avhengig, er å øydelegge dei moralsk». Keith Josephs fullførte sjølvmordet ved å seie at «likevekta i samfunnet, vår menneskelege beholdning er trua» fordi «ein høg og veksande del av barna blir fødd av mødrer i sosialgruppe 4 og 5 som blir gravide i puberteten».

Det blir ofte framstilt som det journalistar likar å kalle ein «tabbe», men Joseph hadde lenge hatt klassefordommar og idear om rasehygiene. Ein tidlegare tjenestemann i innanriksdepartementet mintest at tilsette her «var klar over at han hadde slike synspunkt, men hadde styrt han klar».⁴

Joseph blei breitt fordømt for talen, og diskredittert som utfordrar til Tory-leiinga. Thatcher var hans næraste allierte, og steig inn i hans plass med hans fulle støtte. Ho mintest seinare at ho sa til han:

Keith, om du ikkje stiller, vil eg, fordi nokon med våre synspunkt må stille.⁵

Heath hadde tapt to val på eitt år, så suksessen Thatcher hadde i starten, var ikkje overraskande. Det var meir uventa at oppslutninga ho skaffa seg i den første voteringa, gav ho full siger i andre runde då Heath var ute. Slik, med store dosar flaks, blei Thatcher leiar av det konservative partiet i februar 1975.

Mediarådgivaren hennar var Gordon Reece, tidlegare programskapar i TV. Han starta eit selskap som forsynte næringslivleiarar med videoar og medierådgiving. Merkevaren Thatcher, «politikaren med meiningar», vart gitt ein ny profil av Reece, som overtalte ho til å endre klesstil, kroppshaldning, til og med ta timar i taleteknikk. Som Germaine Greer har konstatert:

Reece starta den lange prosessen som skulle gjøre den pyntelege millionærfrua med den falske, krystallklare aksenten til den likeframme kjøpmannsdattera.

Thatcher sjølv sa seinare:

Gordon var fantastisk. Han sa eg måtte endre hår- og klesstil, og at me måtte gjøre noko med stemmen min. Det var ganske interessant, fordi eg ikkje hadde tenkt over desse tinga før.⁶

Reece leigde reklamebyrået Saatchi & Saatchi, og leiaren Tim Bell vart au ein nøkkelrådgivar. Saman dirigerte Reece og Bell Thatchers mediaoppvisingar, og – heilt nytt for toryane – dei oppvarta tabloidpressa, med regelmessige møter med Larry Lamb i

The Sun og David English i Daily Mail.⁷

The Sun, eigd av Rupert Murdoch sidan 1969, var ei tid venstreorientert, men støtta no dei konservative, og trass i at dei tidlegare hadde vore svært kritiske til Thatcher då ho var undervisningsminister, gav dei ho no full støtte. Som James Curran og Colin Leys seier, denne høgreorienteringa var resultat av endringar i eigarkonstellasjonane i media, som frå 60-tallet blei dominert av store selskap, og det snudde trenden mot journalistisk autonomi.⁸

Sjølv med oppfinnsamme kampanjestrategiar og støtte frå fleirtallet i media, låg toryane bak Labour Party på meiningsmålingane på slutten av den urolege femårsperioden. Thatcher sjølv var langt mindre populær enn statsminister James Callaghan. Det var streikebølgen vinteren 1978–79 – den såkalla misnøyens vinter – som skulle gi Thatcher valsigeren. Hennar allierte i den reaksjonære pressa greip dagen, kalla Callaghan ein sjølvgod leiar for ei regjering som var «gislar» for militante fagorganiserte. I februar 1979 kunne dei konservative glede seg over 18 prosents leiing, og dei endte med å få eit sterkt fleirtall på 43 seter i vala i mai 1979.

Kva slags folk røysta på Thatcher? Sjølv om det var ei markert høgredreiing i 1979, så har denne tendensen blitt grovt overdrive av støttespelarane til Thatcher (som likar sjå hennar reaksjonære revolusjon som ei folkeleg reising mot restriksjonane i den sosialdemokratiske staten, og ikkje eit klasseherredømme ovanfrå). Som alle politiske leiarar hadde ho sjølvsagt støtte frå enkelte på tvers av klassegrensene. Men støtta i arbeidarklassen til dei konservative hadde gått ned i lang tid, og denne nedgangen heldt fram i hennar tid.

Inn i Downing Street

Kjerneveljarane til Thatcher var mobilisert av den økonomiske krisa og framveksten av «New Left», det var dei mest reaksjonære delane av middelklassen – UKIP-veljarane** United Kingdom Independence Party, parti med hovudmål å trekke Storbritannia ut av EU. Fekk 3,1 prosent av røystene ved parlamentsvalet i 2010. ** i dag – med antipati for fagforeiningane og venstresida, med uro for det dei oppfatta som moralsk og økonomisk forfall. Slik var dei mottake-lege for Thatchers nasjonalistiske, autoritære og småborgarlege retorikk. Kanskje viktigast, sjølv om Thatcher var i stand til å mobilisere vesentlege delar av veljarane, så var ikkje støtta eit politisk mandat til nyliberalismen. Thatcher og rådgivarane var alltid nøye med ikkje å presentere sin politiske dagsorden i valkampen. I 1979 valte dei å framstille Thatcher som ein folkeleg figur, og gjekk til åtak på Labour fordi dei ikkje var «økonomisk truverdige». Ironisk nok gjekk Thatcher inn i Downing Street nr 10 med det eit løfte om å skape harmoni og håp i staden for splid og fortviling.

Den thatcheristiske myten som gradvis vart allmenn oppfatning i Storbritannia, er at dei konservative innførte økonomiske reformer, som sjølv om dei var smertefulle og upopulære, gjenoppretta velstanden etter år med Labours økonomiske vanstyre. I røynda hadde Labour stabilisert økonomien med relativt stor suksess. Dei fekk ned den høge inflasjonen dei arva frå Heaths regjering ved ein kombinasjon av budsjettnedskjæringar og tiltak mot lønnsvekst – dei prøvde faktisk å løyse den økonomiske krisa ved å senke levestandarden til dei som støtta dei. Denne politikken kvilte på Labours tilhøve til fagforeiningane, ein politikk som sjølvsagt ikkje var mauleg for Thatcher. I staden vendte regjeringa hennar seg til den moterette monetaristiske teorien, ifølgje den var det «tilgangen på pengar» som var nøkkelen til å kontrollere økonomisk vekst og inflasjon. Leiinga i Labour hadde i ein viss grad alt tatt i bruk «monetaristiske » tiltak i 1976, pressa av IMF, og påverka av Peter Jay, svigerson til James Callaghan. Men Thatcher køyrde no fram ein heller ubehøvla versjon, med karakteristisk glød. Thatchers andre finansminister Nigel Lawson kalte seinare denne politikken «bakstreversk trangsynt monetarisme».

Sant nok var ho aldri i stand til å sette ut i livet den reine monetarismen som dei mest dogmatiske rådgivarane hennar stod for. Dei gjekk for (takka vere nyklassisk økonomi og misoppfatning av pengar og kreditt) å kontrollere pengemengda som tiltak mot inflasjonen. Denne politikken vart stansa av bank- og finansnæringa som heller ville heve renta.⁹ Og under Thatcher fekk City det City ville ha. Det omfatta slutt på valutakontroll, som blei oppheva nesten med ein gong, noko som vart øydeleggande for evnen til politisk og demokratisk styring av økonomien.

Mens City hadde høgkonjunktur, leid industrien hardt og arbeidsløysa vart dobla. Veksten gjekk ned, inflasjonen steig igjen, og midt i ein alvorleg nedgang kom Geoffrey Howe med budsjettnedskjæringar. Frå nasjonalt perspektiv var politikken like katastrofal som upopulær. Thatcher, som hadde omtalt Labour som «det naturlege arbeidsløysepartiet», og drive valkamp med den kjente valplakaten til Saatchi & Saatchi som viser ein endelaus trygdekø, fekk no arbeidsløysetalla opp i tri millionar. «One Nation»-toryen Ian Gilmour som var med i Thatchers første regjering, konstaterte at Thatcher og hennar nyliberale kameratar «vart skjerma for dei menneskelege kostnadene av politikken sin fordi dei var overraskande ufølsomme, og av ei sterk dogmatisk tru, som rett blei noko svekka.»¹⁰ Uansett så visste Thatcher (iallfall på det tidspunktet) når ho måtte gi etter. Etter dei berømte orda frå oktober 1980: «Denne dama snur ikkje», så gjorde ho stille og rolig det i 1981.

Kontroll av pengemengda viste seg langt vanskelegare i praksis enn ideologar som Milton Friedman hadde tenkt seg, og dei første tiltaka frå Thatcher-regjeringa blei avvikla i det stille. Å sjå det som fiasko for thatcherismen er å misoppfatte dama og rørsla ho leia. Thatcherismens interesse for monetarismen var politisk og ikkje akademisk. Peter Jay sa ein gong at å forklare monetarisme for Thatcher, var «som å vise Djengis Khan eit kart over verda». Alan Budd, ein av grunnleggarane av Monetary Policy Committee i Bank of England, meinte at «80-tallspolitikken der ein angreip inflasjonen ved å sette økonomi og offentlege budsjett under press, var eit dekke for å ramme arbeidarane».¹¹

Monetarismen gav ei intellektuell og teknokratisk forklaringsramme for å kutte i offentlege utgifter og undergrave arbeidarrørsla, for ikkje å snakke om å betre vilkåra for finanskapitalen som i realiteten var makta bak Thatcher. Når dei første økonomiske forsøka frå thatcherittane trua med å undergrave desse strategiske måla, vart dei avvikla eller i det minste reviderte.

Thatchers tidlege makro-økonomiske politikk skilte seg markant frå tidlegare politikk, men på mange andre område var ho relativt forsiktig dei første åra ved makta. Det var dels fordi regjeringa framleis hadde med sterke tradisjonelt konservative medlemmer (menn ho kalte «liberale» fordi dei ikkje var samde med ho), men det var au fordi ho trass i krigersk ordbruk var ein dyktig strateg som forstod at om ho provoserte til konfrontasjon med ei samla arbeidarrørsle, då ville ho sannsynlegvis tape. Som ein av dei nære rådgivarane Charles Powell sa:

Fru Thatcher var ein radikalar, men ho har ein pragmatisk radikalar.¹²

Slik var det då National Coal Board kunngjorde gruvestengingar i februar 1981, planane vart raskt lagt til sides då gruvearbeidarforbundet trua med å streike. Som Nigels Lawson seinare kommenterte:

Thatcher rygga svært, svært raskt, og det var rett den gongen, fordi det ikkje var gjort tiltak av noko slag for å halde ut ein streik.¹³

Lawson hevdar at Thatcher sa til han då han vart energiminister i 1981: «Nigel, me må ikkje få kolstreik.»

Sjølv om Thatcher i utgangspunktet skygga unna konflikt med gruvearbeidarane, gjorde ho hemmelege førebuingar til krig. Då han kom tri år seinare, var ho ikkje bare godt budd, men oppildna av seirane i Falklandskonflikten og valet i 1983. Framgangen i valet, trass i latterlege lite resultat å vise til, er ofte knytta til den første, og Falklandskonflikten hadde utan tvil stor betydning for sjølvtilliten og leiarstatusen hennar. Men sanninga er at ho i 1983 fekk servert Storbritannia på eit fat av ein splitta opposisjon. I mars 1981 braut leiande folk i Labour ut og danna Social Democratic Party (SDP), som så gjekk inn i valallianse med dei liberale. I valet i 1983 fekk denne alliansen 25 prosent av røystene, men på grunn av valordninga fekk dei lite uttelling i form av mandat. Samtidig gjekk oppslutninga om dei konservative noko ned, men dei fekk likevel det største fleirtallet i Underhuset sidan valgskredet til Atlee i 1945. Slik arbeidarpartiregjeringa endra den politiske kursen i Storbritannia etter krigen, ville Thatcher no gjøre det same.

Som Thatchers tidlegare rådgivar John Redwood vedgjekk seinare, hadde dei konservative igjen vore svært vage på kva slags politikk dei ville føre når dei kom til makta.¹⁴ Men det var ikkje viktig. For fru Thatcher bad ikkje om politiske mandat, bare mandat til å styre. Den Churchill-liknande haldninga hennar under Falklandskonflikten hadde gitt ho ein smak for krig som skulle bli eit kjenneteikn. Som John Campbell, ein av dei mange biografane, skriv:

Eit av kjenneteikna på Margaret Thatcher som politikar var behovet for fiendar. For å gi næring til aggresjonen som dreiv ho fram, måtte ho finne nye motstandarar heile tida, som kunne bli demoniserte, konfronterte og nedkjempa.¹⁵

På toppen av dødslista til Thatcher stod gruvearbeidarforbundet National Union of Mineworkers. Gruvearbeidarane vart kalla «den indre fienden», og det knusande nederlaget dei leid etter månader med bitter kamp, var truleg Thatchers eine store politiske seier. Det var ingen popularitetskonkurranse, og den skaffa ho ikkje nye venner, men denne kampen endra det politiske landskapet i Storbritannia grunnleggande. Som Seumas Milne har antyda, representerte gruvearbeidarforbundet ein alternativ visjon for det britiske samfunnet, basert på fellesskap, solidariet og kollektiv handling, ikkje individualisme og grådigheit.¹⁶ Nederlaget deira var derfor ikkje bare ein viktig strategisk seier, men han hadde historisk symbolsk resonans. Thatcher stridslystne lakei Norman Tebbit skreiv seinare at Thatcher «ikkje bare hadde brote ein streik, men ein trolldom».

Etter seieren mot gruvearbeidarane

Etter å ha tatt i bruk heile det statlege tvangsapparatet for å slå ned det mektigaste og mest politiserte fagforbundet i landet, gjekk Thatcher i gang med å konsolidere seieren. Nye lover avgrensa retten til å streike, til å gå streikevakt og til avtalar om obligatorisk medlemskap i fagforeining. Fagforeinings- «reformene» ho sette i verk, styrka eigarsida og svekka makta og sjølvtilliten til arbeidarrørsla. Organisasjonsgrunnlaget for venstre-sida vart ytterlegare underminert av politiske nyskapingar, skremmande vanlege i dag: Mindre lokalstyre og fleire statlege granskings- og utgreiingskomitear, utkontraktering og privatisering av kommunale og offentlege tjenester og foretak. Seint i 1984 selde Thatcher British Telecom, og heldt fram med å selje store delar av offentleg infrastruktur, som British Gas i desember 1986, British Airways i februar 1987, Rolls- Royce mai 1987, British Airport Authority juli 1987, British Steel desember 1988, og dei regionale vassverka desember 1989.

Privatiseringa viste seg svært lønnsame for City of London, og representerte enorme overføringar av rikdom frå offentleg eige til private hender. Dei vart gjennomført med ein forakt for folkemeininga som i stadig større grad kjenneteikna Thatchers styre. Ho er berømt for å ha kalla seg sjølv ein «politikar med meiningar», som i praksis betydde at ho var svært intolerant og full av forakt for all usemje i regjeringa. Denne eineveldige stilen var ikkje bare eit personleg særdrag, det spegla au hennar politiske filosofi – eller kanskje ho vart trekt av det første mot det siste. Nettopp på grunn av si underlege oppfatning av fridom har dei nyliberale alltid hatt djup mistru til demokrati. Då Nigel Lawson såg attende på den politiske arven etter Thatcher, sa han at for hans del er demokrati «langt mindre viktig enn fridom», og at det var nødvendig med ei «sterk regjering» for å verne det siste. Det var nøyaktig det Thatcher sørga for: eit langvarig, valdeleg angrep på det britiske samfunnet på vegner av storkapitalen, i namnet til ei «sterk regjering» og tilslørt med retorikk om nasjonal fornying. Den stridbare politiske stilen hennar skulle til slutt føre ho i undergangen, men det var meining i galskapen hennar. Aggresjonen gjorde at ho kunne sikre seg, konsolidere og forankre avgjørande seirar. Ho forstod at det britiske politiske systemet gav tid til å drive fram ein upopulær nybrottspolitikk, og satsa (korrekt) på at sosialdemokratane ville tilpasse seg og ikkje utfordre dei djupe endringane ho tvinga gjennom.

Mykje er sagt om den ideologiske krafta i Thatchers politiske visjon, men i røynda freista ho ikkje å overtyde folk om at «there is no alternative». Ho tvinga folk til aksept ved å angripe det samfunnsmessige grunnlaget for kollektive handlingar og idear, og kastrerte dei institusjonane som kunne gjøre det mauleg å skape eller jamvel sjå for seg alternativ. Som marxistane ho forakta, trudde Thatcher at det i siste instans er dei materielle vilkåra som skaper det politiske medvitet, og ho freista derfor få i stand institusjonelle endringar som ville føre til ideologisk nyorientering. I eit intervju med Sunday Times i mai 1981 seier ho derfor kjenslekaldt: «Økonomien er metoden, målet er å endre hjerte og sjel.» Som Kevin Birch skriv representerte dei politiske nyskapingane i hennar styringstid ei djuptgåande endring mot ein politikk for å heve formue, ikkje inntekt. Det håpte thatcherittane ville binde folk materielt og ideologisk til det kapitalistiske systemet, og skape det dei etter Harold Macmillan likte å kalle eit «sjølveigardemokrati».

Om Thatchers verkelege mål var å endre hjerte og sjel på britane, då mislykkast ho. Meiningsmålingar viser klart at nyliberal politikk var påfallande upopulær i Thatchers tid, og at folket heldt hardnakka fast på den gamle sosialdemokratiske samfunnskontrakten. I 1990 sa sosiologen Stephen Hill at «eit resultat av 80-tallet er at underordna grupper framleis i stor grad har radikale, egalitære og opposisjonelle idear».¹⁷ Det er lenge sidan Ivor Crewe knuste oppfatninga om at Thatcher skapte vesentlege haldningsendringar i samfunnet¹⁸, mens den tidlegare konservative ministeren Ian Gilmour medgir at «i Thatcher-tida blei folkemeininga verande i sentrum, og om ho endra seg, gjekk ho til venstre.»

Det får vere som det vil, men Thatcher let ikkje det politiske prosjektet sitt bli avspora fordi om ho ikkje klarte vinne folkets hjerte og sjel. Hegemoni treng ikkje bygge på samtykke frå folket, og uansett kva Thatcher måtte ha ønska var det aldri nødvendig å vinne oss for nyliberale idear – bare nøytralisere all reell motstand. Som Colin Leyes konstaterte:

Ein ideologi treng ikkje å vere elska for å ha hegemoni, bare vere utan seriøse rivalar.¹⁹

Thatcher klarte å slå alle seriøse rivalar, men ho var aldri elska, og det visste ho. I mars 1990, utan mot til å ta fatt på ein ny valkamp, og med utsikt til nasjonal revolt mot koppskatten ** «Poll tax», koppskatt (etter tysk kopf = hovud), ein skatt som blir betalt med likt beløp per person. **, sa ho til Woodrow Wyatt, rådgivaren:

Det er meg dei ikkje liker. Slik har det alltid vore.²⁰

På den tida gjekk ho for å vere uhelbredeleg forstokka, og ei stadig tyngre bør for sine allierte. Edwina Currie kommenterte seinare: Ho var hovudhinderet då me skulle konsolidere revolusjonen.²¹

Det er noko ynkeleg over Thatchers endelege undergang og fall, den skremmande kvinna vart endeleg avsett av sine patetiske, kua kameratar. Sjølv om ho aldri lot seg røre av det offera hennar måtte lide, kom tårane då ho tenkte på sin eigen vanskjebne. Dei erkekonservative støttespelarane hennar var likeins knuste. Andrew Marr hugsar eit medlem av Tory-gruppa No Turning Back (som omfatta Liam Fox, Francis Maude, Michael Portillo og Iain Duncan Smith) som braut ut i gråt då meldinga kom om at ho trekte seg. Men under patosen låg det ei skjult sanning om Thatcher og thatcherismen. Bak opprøret mot leiarskapen hennar låg ei motseiing som heile tida hadde trua med å undergrave den mektige alliansen ho leia. John Campbell skriv at:

sjølv om ho i teorien forkasta at det fanst klassar … så kriga ho heile tida utan stans for sin eigen klasse.</bq>

Campbell definerer den som «lågare og midlare middelklasse», det Thatcher refererte til som «slike folk eg vaks opp med».22 Men i realiteten var det ikkje små næringsdrivande, men store multinasjonale selskap, og særleg finanssektoren som drog fordel av den reaksjonære revolusjonen hennar – og det var deira interesser ho tjente heilt konsekvent.

Thatcher appellerte til ei rad reaksjonære impulsar som utvikla seg under krisa som ulma frå 1970-tallet. Med suksess smelta ho dei saman til ein vagt samanhengande politisk ideologi. Det er godt kjend at ho (som Rupert Murdoch) prøvde å samle massestøtte til storkapitalen ved å framstille marknaden som ei demokratiserande kraft. Men først og fremst var dei ei moralsk kraft for ho. Samd med Keith Joseph hevda ho at statleg innblanding ikkje bare hadde hemma den britiske økonomien, men forderva britane moralsk. Som leiar for nye høgre fusjonerte ho nyliberalismen med moralistisk og reaksjonær «middelklasse- England»-politikk. Dei hardhjerta interessene til kapitalen vart knytta saman med dei trangsynte ideane til kjerneveljarane til toryane – på same vis som Thatcher var dei forbitra på den liberale og forsonlege makteliten i etterkrigstida, den ettergivande og overbærande tilpassinga til krava frå dei lågaste i samfunnet.

Europa

Den økonomiske eliten og den lågare middelklassen hadde felles interesse av å undergrave makta til fagforeiningane, bygge ned velferdsstaten og kutte skattane. Men i visse spørsmål skilte dei lag, og nøkkelspørsmålet var Europa. Eit fleirtall av storkapitalistane var for europeisk integrasjon, det blei kraftig motarbeidd av små næringsdrivande og den fremmendfiendtlege tory-basen. Det må seiast at Thatcher sjølv ikkje var Powellnasjonalist. Ho stemte for å gå inn i EEC i 1970, og som leiar for opposisjonen støtta ho ja-sida ved folkerøystinga i 1975. I 1986 gav ho full støtte til Single European Act, som opna europeiske marknader for britiske selskap.²³ Men ho var sterkt imot overnasjonale europeiske institusjonar, kanskje ut frå ektefølt nasjonalisme, eller kanskje fordi ho frykta at dei politiske seirane hennar kunne bli utvatna av europeiske statar som framleis hadde sine sosialdemokratiske drag.

Thatcher openhjertige motstand mot Europa mot slutten av regjeringstida førte ho i konflikt med tunge medlemmer i regjeringa, som Nigel Lawson og Geoffrey Howe. Dei var meir pålitelege representantar for dei samfunnskreftene som dominerte Storbritannia etter at Thatcher sleppte dei laus. Lawson gjekk ut av regjeringa i 1989, og Howe eitt år seinare. Howe heldt ein berykta tale i Underhuset, med Lawson ved si side, der han fordømte Thatchers europapolitikk og sa:

Kva slags visjon gir det næringslivet vårt, som driv forretningar der kvar dag, for finansnæringa vår som freistar gjøre London til pengehovudstaden i Europa…?</bq>

Slik Robin Ramsay har forklart, var ikkje Thatcher sjølv særleg glad i finansnæringa, men gjennom det tidlege «monetaristiske eksperimentet» hadde ho lært at City of London var ei «interessegruppe» ho ikkje kunne klå seg på.²⁴ Mange år etter då dei politiske representantane for City forlangte at ho måtte gjøre «det endelege offeret»²⁵, viste ho ikkje noko av den trassen som hadde kjenneteikna ho som regjeringssjef.

Innimellom blir det hevda at Thatcher etter mange år ved makta «mista grepet» eller vart rusa av makta. Men den autoriserte biografen Charles Moore, som intervjua ho straks etter fallet, seier ho var prega av «ulykkeleg skjebnetru». Då ho ikkje klarte sikre seg endeleg seier mot Michael Heseltine som ufordra leiaren, mista ho støtta frå regjeringa, og gjekk motvillig med på å trekke seg. Kenneth Baker som var formann i det konservative partiet sa til media:

Endå ein gong har Margaret Thatcher sett interessene til landet og partiet framfor sine eigne.</bq>

Trass i Bakers teatralske prat, Thatcher takla ikkje nederlaget med stil. Ho var såra fordi ho vart tvinga til å gå, og kritiserte ofte den nye partileiinga, særleg for Europa-politikken, som ho med tida meinte var ein slags «sosialistisk» trussel. Ho samla ei gruppe skribentar for å skrive memoarane sine. Der gjekk ho til bitre åtak på tidlegare kameratar – framfor alle Geoffrey Howe, han vart skulda for «raseri og forræderi». Som Tony Blair mange år seinare drog ho på signingsturar, og reiste ei tid verda rundt og heldt høgt betalte talar og menga seg med dei rike og mektige. Ho hadde au ei lukrativ rolle som lobbyist for tobakksgiganten Philip Morris Inc. Dei var vertskap for 70-årsdagen hennar som kosta 1 million dollar.

Gradvis, ettersom ho vart fjernare frå makta, så vart fysisk og mental helse svekka. Charles Moore skriv:

Tida, og maulegens etterverknaden av så mange kvilelause arbeidsår, sløva tankane til lady Thatcher. Seint på 90-tallet vart det gradvis tydeleg at korttidsminnet hennar svikta. … Ved tusenårsskiftet hadde ho mista sin lidenskaplege og detaljerte interesse for det som skjedde i samtida.

På det tidspunktet var Thatchers variant av råbarka høgrepolitikk like trangsynt og antikvert som dama sjølv. Det var ein talande augneblink i 1997 då British Airways avdekka nye logoar på flya sine, som erstatta nasjonalfargane frå Union Jack. For opne fjernsynskamera dekka Thatcher over den nye logoen med lommetørkledet og sa:

Me flyr med det britiske flagget, ikkje det forskrekkelege dere puttar på halevingane. </bq>

Kanskje var det dårleg design. BA bytta ut logoen seinare. Men seansen illustrerte kor tydeleg Thatcher var ute av takt med krava til den kapitalistiske eliten som ho hadde jobba så intenst for å forsvare og støtte. Storkapitalen er lunefull, og hadde på det tidspunktet alt en masse hoppa over til New Labour, som såg ut til å vere langt betre i stand til konsolidere det som var vunne gjennom Thatchers grusomme krig, enn det splitta partiet ho etterlot seg. Hennar krigerske og splittande politikk var ikkje lenger nyttig, og heller ikkje dama sjølv. Ei av dei siste politiske handlingane hennar var å forsvare Augusto Pinochet offentleg. Den avdanka chilenske diktatoren fengsla og torturerte over 40 000 politiske motstandarar gjennom sine sju år ved makta.

Etter ei rekke mindre slag i 2002 nekta legane ho å halde offentlege talar, og helsa hennar vart stadig dårlegare i åra etterpå. Tapet av fysiske og mentale evner vart hovudfokus i den merkeleg upolitiske kinofilmen The Iron Lady. Filmen fekk kritikk frå høgresida av toryane, som ville hugse Thatcher på sitt meste potente og stridbare. På eit vis har dei rett. Det er også slik me bør hugse ho, meiner eg. Ikkje for det ho blei då sansane svikta, men for det ho var på høgda av makta: ein forkjempar for ulikskap, ein venn av diktatorar og våpenhandlarar, ein forsvarar av makt og privilegium, og ei svøpe for dei fattige og sårbare. Ein ekte blå klassekrigar.

 * Iain Duncan Smith: Skotte, Tory-leiar 2001–2003. Han er leiar for Centre for Social Justice, ei gruppe som er uavhengig av det konservative partiet.

** UKIP: United Kingdom Independence Party, parti med hovudmål å trekke Storbritannia ut av EU. Fekk 3,1 prosent av røystene ved parlamentsvalet i 2010.

Notar:

1. Bob Jessop et al, Thatcherism: A Tale of Two Nations (Polity Press, 1988) p. 4.
2. Jon Agar, ‘Thatcher, Scientist’, Notes and Records of the Royal Society, Vol.65, No.3, 20. september 2011, 215-232. http://rsnr.royalsocietypublishing.org/content/65/3/215.full
3. ‘Back to the future: the 1970s reconsidered’, Lobster, Winter 1998, Issue 34.
4. John Welshman, From transmitted deprivation to social exclusion: policy, poverty and parenting (The Policy Press, 2007) p.62.
5. John Campbell, Margaret Thatcher Volume Two: The Iron Lady (Random House, 2011) p.72.
6. Thatcher: The Path to Power—and Beyond, BBC1, 12. juni 1995.
7. Mark Hollingsworth, The Ultimate Spin Doctor: the Life and Fast Times of Tim Bell (1997) p.70
8. James Curran og Colin Leys, ‘Media and the Decline of Liberal Corporatism in Britain’, i James Curran og Myung- Jin Park (red.), De-Westernizing Media Studies (London: Routledge, 2000) pp. 221-36.
9. Robin Ramsay, ‘Mrs Thatcher, North Sea oil and the hegemony of the City’, Lobster, Issue 27: 1994.
10. Ian Gilmour, Dancing with Dogma (Simon & Schuster, 1992) p.60.
11. David Harvey, A Brief History of Neoliberalism p.59.
12. Tory! Tory! Tory! The Exercise of Power, sendt på BBC4 11. august 2007, kl 1340.
13. Ibid.
14. Ibid.
15. John Campbell, Margaret Thatcher Volume Two: The Iron Lady (Random House, 2011) p.351.
16. Seumas Milne, The Enemy Within: The Secret War Against the Miners (London: Verso, 1994) p.ix.
17. Stephen Hill, ‘Britain: The Dominant Ideology Thesis after a decade’, i Nicholas Abercrombie, Stephen Hill og Bryan S. Turner (red.), Dominant Ideologies (London: Unwin Hyman, 1990) p.6.
18. Ivor Crewe, ‘Values: The Crusade that Failed’, i Dennis Kavanagh og Anthony Seldon (red.), The Thatcher Effect (Oxford University Press, 1989) pp. 239-50.
19. Colin Leys, ‘Still a question of hegemony’, New Left Review, 181, p.127.
20. John Campbell, Margaret Thatcher Volume Two: The Iron Lady (Random House, 2011) p.674.
21. Tory! Tory! Tory! The Exercise of Power, sendt på BBC4 11. august 2007, kl 1340.
22. John Campbell, Margaret Thatcher Volume Two: The Iron Lady (Random House, 2011) p.352.
23. Andrew Gamble, ‘Europe and America’, i Ben Jackson og Robert Saunders (red.), Making Thatcher’s Britain (Oxford University Press, 2012) p.219.
24. Robin Ramsay, ‘Mrs Thatcher, North Sea oil and the hegemony of the City’, Lobster, Issue 27: 1994.
25. Tory! Tory! Tory! The Exercise of Power, sendt på BBC4 11. august 2007, kl 1340.

Et band som kanskje mer enn noen illustrerer denne epoken i britisk musikk, er det Essex-baserte punkbandet Crass, med sin anarkistiske og pasifistiske grunnholdning. Trommeslager Penny Rimbaud har da også i ettertid omtalt Thatcher som noe i nærheten av en gudegave til et band som forsøkte å skrive sanger om kapitalismens herjinger. I 1982 ga de ut singelen «Sheep farming in the Falklands», med klar referanse til den britiske krigføringen, og året etter fulgte de opp med «How does it feel (to be the mother of 1000 dead)?»

Begge nådde toppen av de såkalte indielistene, det vil si listene over de mest solgte platene som var gitt ut av andre enn de store plateselskapene, og «How does it feel?» ble endatil referert til fra Underhusets talerstol i debatten om Falklandskrigen. Det gikk så langt at det konservative parlamentsmedlemmet Tom Eggar forsøkte å få et forbud mot sangen med henvisning til lovgivningen om obskøniteter, riktignok uten å lykkes. Før de ble oppløst i 1984, rakk Crass også å lage en kassett med en fiktiv telefonsamtale mellom Thatcher og Ronald Reagan, der de blant annet diskuterte muligheten for å senke et britisk skip som en falskt flagg-aksjon mot Argentina.

Thatcher-musikken fikk hovedsakelig to uttrykk. På den ene siden ble det laget en rekke sanger som direkte angrep Thatcher på en måte man sjelden har sett blitt angrepet på før. På den andre siden ble det laget kanskje enda flere sanger som var en respons på Thatchers politikk. The Specials’ nummer 1-hit fra 1981 «Ghost Town», Pet Shop Boys’ «Opportunities» og sangen «Shipbuilding», som ble spilt inn av både Robert Wyatt og Elvis Costello, er velkjente eksempler, og i Irland ble det heller ikke spart på ammunisjonen mot Thatcher i forbindelse med hennes håndtering av konflikten i nord.

Morrisey er en musiker som aldri har gått av banen for kontroverser, og allerede i 1984, da han sang for The Smiths, ble hjemmet hans ransaket på bakgrunn av uttalelser han hadde kommet med om Thatcher til Melody Maker. I 1988 kom han med sitt første soloalbum, som solgte til gull i både Storbritannia og USA. Blant sangene var «Margaret on the guillotine,» der han omtalte dette som en vakker drøm, og fulgte opp med oppfordringen «Please die!» Tidligere nevnte Elvis Costello uttrykte også mye av den samme forakten i sin sang «Tramp the dirt down», der han ga uttrykk for et ønske om et langt liv, om ikke for annet, så i hvert fall for å kunne trampe på graven til Thatcher.

Også en folkekjær musiker som Elton John, i dag kanskje mest kjent som en nær venn av Prinsesse Diana, har bidratt til den musikalske anti-Thatcher kanonen. I 2005 hadde musikalversjonen av Billy Elliot premiere på Londons West End, og Elton John sto for musikken. I likhet med filmen, handler musikalen om den britiske gruvestreiken i 1984–85, og et av høydepunktene i musikalen er sangen «Merry Christmas Maggie Thatcher», sunget av Elton John, der det blir oppfordret til å feire hver dag, fordi hver dag vil være én dag nærmere Thatchers dødsdag. Sangen ble da også spilt på oppsetningen dagen Thatcher døde. Sangen slutter for øvrig med en spenstig melding til partifelle Michael Heseltine: «You’re a tosser, you’re a wanker, and you’re just a Tory Swine!»

Mange andre sanger kunne vært nevnt. Pink Floyd ønsket for eksempel Thatcher velkommen til «Fletcher Memorial Home,» sammen med blant andre Bresjnev, Reagan, Nixon og McCartys gjenferd, mens Sinead O’Connor anklaget Thatcher for å gjøre det samme hun kritiserte kinesiske myndigheter for å gjøre. Av andre prominente musikere som har bidratt til lydsporet mot Thatcher, kan nevnes Simply Red, UB40, The The, New Model Army, Madness, The Jam, The Beat og ikke minst Billy Bragg. Selv vår hjemlige Hans Rotmo kom med sitt bidrag, da han beskyldte Thatcher for å være møring.

Så sent som i februar ga Primal Scream ut singelen «2013», med teksten «Thatcher’s children make the millions pay… how long will this shit last?». Umiddelbart etter Thatchers død sendte Chumbawamba, som blant de fleste nok er kjent som en one-hit-wonder, ut sin siste plate, EPen In Memoriam: Margaret Thatcher, som var spilt inn flere år før Thatchers død, men først skulle mangfoldiggjøres etter hennes død, som også ble etter bandets død. Og det var altså bare én enkelt artist som skulle forhindre at Thatchers død ble feiret med sangen fra The Wizard of Oz.

Hva så med hyllester til Thatcher i musikalsk form? Én sang som i dagene etter Thatchers død gikk oppover listene, var sangen «I’m in love with Margaret Thatcher» fra 1979, gitt ut av det nokså obskure britiske punkbandet Notsensibles. Sangen nådde 35. plass på listene. Bandet har selv imidlertid påpekt det noe ironiske i at konservative briter har omfavnet denne sangen som bare var ment som et morsomt påfunn av et upolitisk punkband. Det er selvsagt også britiske band og musikere som har uttrykt støtte til Thatcher eller sider ved hennes politikk. Men det er svært vanskelig å finne noe materialisert vitnesbyrd.

Mathias Bismo

 

Den britiske statsministeren David Cameron har foreslått at Storbritannia skal reforhandle sin avtale med EU. Han foreslår også og at det britiske folket skal ha en folkeavstemning om Storbritannia skal fortsette som EU-medlem med en reforhandlet avtale, eller forlate unionen. Folkeavstemningen vil finne sted etter det neste parlamentsvalget i 2015, og innen 2018 dersom det konservative partiet fortsatt sitter i regjering. Kravet har støtte langt utover de konservatives rekker, og EU-skepsisen er sterk i det britiske folk.

Statsminister Cameron la vekt på at EU må endres grunnleggende. Unionen må bli mer konkurransedyktig og fleksibel, og han ønsker å føre noe av EUs makt tilbake til medlemslandene uten å konkretisere det nærmere. I sin tale nevnte Cameron at det allerede i dag finnes land, Sveits og Norge, som har alternative avtaler med EU, men at det ikke er den veien han vil gå.

Storbritannia vil for eksempel kunne bli medlem av EFTA og dermed vende tilbake til dette felleskapet bestående av Norge, Island, Sveits og Liechtenstein. Man ville da bli tilsluttet en lang rekke handelsavtaler med land i hele verden, inkl. EU. Noe slikt ville kunne skape en helt ny situasjon og en ny dynamikk i forholdet mellom EU og viktige naboland. Dette er en del av den britiske debatten.

Samtidig presser EU Sveits til å skulle godta en form for EØS-løsning, mens Island ventelig vil avslutte medlemskapsforhandlingene med EU etter sitt Alltingsvalg seinere i april.

I Norge er det sterk EØS-skepsis og et ønske om å diskutere alternativer til EØS-avtalen.

Til sammen bør dette kunne gi en plattform for en ny debatt i Norge om grunnlaget for vårt forhold til EU. Dagens EØS-avtale har så mange problematiske sider, ikke minst demokratisk, at en bilateral løsning vil være langt å foretrekke.

Nei til EU oppfordrer regjeringen til å ta kontakt med de britiske styresmakter og samarbeidspartnerne i EFTA for å få til samtaler om det finnes et felles grunnlag for å forhandle sammen de fem landene imellom på den ene siden og EU på den andre. En slik løsning er en av flere som er beskrevet i Alternativrapporten fra 16 organisasjoner i Norge. Nei til EU ønsker en ny avtale med EU som respekterer det enkelte lands sjølstendighet og sjølråderett.

(Uttalelse fra Nei til EUs rådsmøte, april 2013)

– Margaret Thatcher prøvde å ødelegge livet mitt. Men fordi jeg var sterk, og fordi de andre gruvearbeiderne var sterke, klarte hun ikke å oppnå det. Jeg er virkelig stolt over at jeg sto opp for min klasse. Jeg lever fortsatt, hun er død. (Norman Strike, tidligere gruvearbeider)

– Thatcher var nyliberalismens globale pioner, og det hun oppnådde var å svekke den organiserte arbeiderklassen, endre den britiske kapitalismen til en økonomi drevet av finans og få individualisme dypt inn i samfunnet, noe som har blitt videreført av etterfølgende regjeringer. Nå ser vi at regjeringer rundt om ønsker å radikalise nyliberalismen ytterligere. I hele Europa står vi overfor dette problemet. En krise utløst av nyliberalismen blir kurert med enda mer nyliberalisme. Utfordringen er å beseire den. (Alex Callinicos, professor i Europeiske studier, Kings College – London)

– Hun var en venn av apartheid. Hennes rolle var å åpne døren til en forhandlingsløsning i stedet for en revolusjonær forandring. Sør- Afrika var på randen av en revolusjon som kunne ha forandret alle sørafrikaneres liv dramatisk. Forhandlingsløsningen betydde at veldig lite endret seg for de fleste i Sør-Afrika (Moyra Samuels, lærer, opprinnelig fra Sør-Afrika)

– Arven etter henne er de dype splittelsene i samfunnet som hun hyllet ved å gjøre de rike rikere, de fattige fattigere og ved å få oss til å betale for alt. Hun ødela lokalsamfunn. Arven etter Thatchers er noe vi er nødt til å fortsette å kjempe imot. (Aktivist)

 

COOP har satt ut bygging av sitt nye hovedlager til den store franske entreprenøren, GSE, som opererer i hele Europa. Bortsett fra et par heismontører og en handfull rørleggere kommer de ca 500 arbeiderne fra firmaer fra hele Europa.

Lønna er helt nede i 45 kroner timen. Klatring i stillas i opp til 27 meter uten sikring. Arbeidstilsynet hadde vært på COOPanlegget sju ganger uten å oppdage noe!

COOP lovte fra første øyeblikk at de skulle rydde opp og ta på seg «solidar»-ansvar, dvs betale norsk allmenngjort tariff fra første stund.

COOP engasjerte advokat Jan Fougner, og så langt vil de bare betale et mindre beløp av det de skylder de spanske rørleggerne.

Med EU/EØS og fri flyt av arbeidskraft, og i dette tilfellet tjenester, er kampen mot sosial dumping ressurskrevende og komplisert. Mange arbeidere tør ikke stå fram når de arbeider i engelske, irske, spanske og slovenske firmaer. I deres hjemland er det stor arbeidsledighet, og fagbevegelsen har liten eller ingen makt. Ytringsfrihet og anstendige arbeidsforhold er fremmed der de kommer fra.

Dette er en villet politikk fra EU, høyresida og aller mest NHO. AP-ledelsens forsvar av EØS-avtalen med de fire friheter skaper nettopp lønnskonkurranse med sosial dumping som resultat.

«Litt ditt»-bedriften, COOP, må rydde opp etter seg!

Leder: Coop – litt ditt? ………………. side 3
Sagt om Thatcher ……………………… side 4
Uttalelse fra Nei til EU ………………. side 5
Mathias Bismo: Thatcher som musikk ……… side 7
Tom Mills: Ein klassekrigar døyr ……….. side 9
Kari Celius: 1986: Thatcher til Oslo ……. side 22
Rolv Rynning Hanssen: Thatcherismen lever .. side 30
Bjørn Tore Egeberg: Folkhemmet rakner …… side 36