Dette intervjuet med Stathis Kouvelakis vart gjort i januar. Me tar eit kritisk blikk for å forstå opphavet, utviklinga i og maulege utfordringar for denne politiske formasjonen.

Utan å nøle har me kasta oss uti komplekse indre tilhøve i den forbløffande mangfaldige radikale venstresida i Hellas. Men Kouvelakis snakkar også om somme av dei direkte og konkrete utfordringane partiet vil møte etter å ha overtatt makta.

Stathis Kouvelakis er medlem av sentralkomiteen i Syriza, og leiande medlem av Venstreplattforma. Han underviser i politisk teori på King’s College i London, og er forfattar av «Philosophy and Revolution from Kant to Marx og medforfattar av Lenin Reloaded» og Critical Companion to Contemporary Marxism.

Sebastian Budgen intervjua Kouvelakis for magasinet Jacobin (https://www.jacobinmag.com). Han er redaktør i Verso Books, og med i redaksjonen for Historical Materialism.

Artikkelen er omsett av Gunnar Danielsen.

Fortel om Syriza: Når og korleis vart denne koalisjonen av radikale venstreparti skapt?

Syriza vart danna av mange ulike organisasjonar i 2004, som ein valallianse. Den største var Synaspismos, partiet til Alexis Tsipras – opphavleg Koalisjonen av Venstre og progressive, til slutt omdøypt til Koalisjonen av venstre og aktivistar, som hadde eksistert som parti sidan 1991. Det oppsto på grunn av ein serie kløyvingar i den kommunistiske rørsla.

På andre sida består Syriza også av mange mindre grupper. Somme av desse kjem frå det gamle greske ytre venstre. Særleg KOE, ei av dei store maoistiske gruppene i landet. Dei fekk tri parlamentsmedlemmer ved valet i mai 2012. Det same gjeld DEA som kjem frå ein trotskistisk tradisjon, og andre grupper i hovudsak med kommunistisk bakgrunn. For eksempel AKOA som gjekk ut frå det gamle KP(Interior).¹

Syriza vart danna i 2004, og hadde frå starten relativt lite suksess. Like fullt kom dei inn i parlamentet, då dei klarte sperregrensa på 3 prosent. For å gjøre ei lang historie kort, var Syriza resultatet av ei relativt kompleks reorganisering av den radikale venstresida i Hellas.

Etter 1968 har den radikale venstresida vore delt i to motpolar. Den første var det greske kommunistpartiet (KKE) som sjølv fekk to splittingar: den første i 1968, under oberstdiktaturet, som førte til KKE(Interior). Dei var av eurokommunistisk slag. Og ei ny splitting i 1991, etter at Sovjetunionen kollapsa.

Det eurokommunistiske partiet gjekk gjennom ei splitting i 1987, då høgrefløya danna Gresk venstre (EAR), dei slutta seg til Synaspismos frå starten. Venstresida omdanna seg til AKOA. Det KKE som var igjen etter desse to kløyvingane, var forunderleg tradisjonalistisk, niheldt på ein stalinistisk modell som blei markant meir rigid etter splittinga i 1991. Partiet vart bygd opp igjen på ei plattform som var både stridbar og sekterisk. Dei klarte å få ein relativt betydeleg aktivistbase i arbeidarklassen og folkelege sjikt, og blant ungdommen, særleg på universiteta.

Den andre polen, Synaspismos, som opna seg i 2004 då Syriza vart danna, var sjølv resultatet av samling av to tidlegare utbrot frå KKE. Synaspismos har endra seg betydeleg over tid. På starten av 1990-talet kunne dei røyste for Maastricht-traktaten, og var eit moderat venstreparti.

Men dei var au eit ueinsarta parti sett saman av ulike klare retningar. Svært harde interne kampar sette venstresida mot høgrefløya, og dei siste mista gradvis kontrollen. Danninga av Syriza forsegla venstredreiinga i Synaspismos.

Kva innverknad har den kommunistiske tradisjonen i Synaspismos?

Det kommunistiske opphavet er klart merkbart i kulturen i partiet. Ein del kom frå den eurokommunistiske retninga som opna seg for nye sosiale rørsler frå 1970-talet. Dei viste seg slik i stand til å fornye det organisatoriske og teoretiske grunnlaget, og poda tradisjonane frå den nye radikalismen over på det eksisterande kommunistiske rammeverket.

Det er eit parti som glir lett inn i kvinnerørsla, blant ungdom, anti-globaliseringsaktivistar, anti-rasistar og homorørsla. Samtidig har dei betydelege innslag i fagrørsla. Ein annan del kjem frå sjiktet av kader og medlemmer som forlét KKE i 1991, størstedelen av dei er i dag ein del Venstreretninga, sjølv om mange medlemmer i leiinga og av kaderen også høyrer til her.

Me bør merke oss at partiets kader og aktivistar i hovudsak er utdanna yrkesaktive – folk med universitetseksamenar. Dei har ein svært urban veljarmasse, eit parti med svært sterke røter mellom intellektuelle. Inntil svært nyleg hadde Synaspismos absolutt fleirtal i foreininga for høgare utdanning, i motsetning til KKE, som etter kløyvingane 1989–1991 har mista alle privilegium i intellektuelle sirklar.

Partileiinga har au eit kommunistisk preg. La deg ikkje lure av alderen til Tsipras: Han starta sjølv som aktivist i KKEs ungdomsorganisasjon tidleg på 1990-talet. Mange av dei eldste blant kaderen og leiarane kjempa side om side i den illegale tida, og er veteranar frå fengsel og deportasjonsleirar.

Av den grunn er den greske radikale venstresida prega av kiv, sjølv om det for tida er KKE aleine som held det ved lag – dei stemplar Synaspismos og no Syriza som «forrædarar» som derfor representerer deira «hovudfiende». Det er grunnen til at då Syriza oppretta bilaterale avtalar med alle partia i parlamentet etter vala i mai 2012 – då dei hadde rett til å freiste danne regjering – så avslo KKE jamvel å møte dei.

Og korleis vil du karakterisere Syrizas linje? Vil du seie at denne koalisjonen følgjer ei anti-kapitalistisk linje, eller har dei ei gradvis, reformistisk tilnærming?

Programmatisk og ideologisk har Syriza ei sterk anti-kapitalistisk linje, og har avgrensa seg svært skarpt frå sosialdemokratiet. Det er endå viktigare om me ser på kampane internt i Synaspismos, der retningar som var svake for alliansar med sosialdemokratiet stod mot retningar som var fiendtlege til alle former for avtalar eller koalisjonar, medrekna på lokalnivå eller i fagforeiningane.

Den «sosialdemokratiske» fløya i Synaspismos mista definitivt kontrollen over partiet i 2006 då Alekos Alavanos vart valt til president. Denne høgrefløya som vart leia av Fotis Kouvelis, kom mest bare frå den eurokommunistiske høgregruppa frå EAR, og dei forlét til slutt partiet og starta nytt parti kalla Demokratisk venstre (Dimar): ei gruppe som hevdar vere noko halvvegs mellom Pasok og den radikale venstresida.

Så Syriza er ein anti-kapitalistisk koalisjon som tar opp spørsmålet om makt som eit dialektisk forhold mellom valalliansar og suksess ved valurna, og kamp og mobilisering nedanfrå. Det vil seie at Syriza og Synaspismos ser seg sjølve som klassekampparti, som organisasjonar som representerer spesifikke klasseinteresser.

Koalisjonen av det radikale venstre

Dei ønsker fremme grunnleggande antagonisme mot det noverande systemet. Det er grunnen til namnet «Syriza» som betyr «koalisjonen av det radikale venstre» (Synaspismós Rizospastikís Aristerás). Og denne bevisste radikalismen er ein ekstremt viktig del av partiets identitet.

Korleis er maktforholda blant Syriza-aktivistane, og kor mange folk er det i dei ulike delane av koalisjonen?

I 2012 hadde Synaspismos rundt 16 000 medlemmer. Det maoistiske KOE hadde 1 000–1 500 aktivistar, og du kan rekne meir eller mindre det same for AKOA. Praksisen og organisasjonsforma til Synaspismos har utvikla seg i takt med ideologien. Tradisjonelt var det slett ikkje eit aktivistparti, men dei hadde mange store namn og var retta mot valkamp. Men partiets organisasjon og aktivisme har endra seg mykje, på to nivå.

For det første utvikla det seg ein drivande ungdomsorganisasjon i tida med anti-globaliseringsaksjonar og anti-rasisme. Partiet vart sterkt blant ungdommen, særleg blant studentar, eit område der dei tradisjonelt hadde vore svake. Ungdomsorganisasjonen har no mange tusen medlemmer. Mange frå denne ungdomsorganisasjonen er i dag i kretsen rundt Tsipras. Dei er kjenneteikna av ekte ideologisk radikalisme og identifiserer seg med marxismen, av det althusserianske slaget.

For det andre fekk fagorganiserte ei viktigare rolle i Synaspismos på 2000-talet, då dei vart ankerfeste for venstrefløya i partiet. Med bakgrunn i hovudsak frå KKE, er denne venstrefløya eit arbeidarklasseelement som står for etter måten tradisjonelle klassekampstandpunkt og er svært kritiske til EU.

Det betyr ikkje at det ikkje finst moderate i partiet i dag. Me kan spesielt ta leiande økonomisk talsperson Yannis Dragasakis og somme av kaderen som stod Fotis Kouvelis nær, men som ikkje følgde han over til Dimar.

Det sosialdemokratiske partiet Pasok

Du sa at så langt har Syriza i det vesentlege hatt ein urban og aktivistisk veljarbase. Endra det seg med valgjennombrotet til Syriza i mai 2012, då dei vart nest største parti med 16,7 prosent av røystene og gjekk forbi Pasok?

Absolutt. Det er avgjørande å forstå sosiologien i oppslutninga om Syriza i 2012. Den kvalitative endringa er eit like stort jordskjelv som det kvantitative spranget. Det er relativt lett å forstå det som skjedde i mai og juni 2012 – i kjerna var det eit klasseval. Yrkesaktive arbeidarklasseveljarar i dei store byane som før hadde røysta Pasok, braut over tvert til fordel for Syriza.

Syriza vart størst i stor-Athen, der rundt ein tredjedel av grekarane bur, og i dei andre store byane, og kontrollerer etter dei siste vala i mai «regionråda». Dei fekk sine beste resultat i område med arbeidarklasse og vanlege folk som tradisjonelt var bastionar for Pasok – og også KKE.

Tilbakegangen for KKE byrja i desse områda, og det vil bli verre. Me har sett KKE-veljarar gå over til Syriza. Dette er arbeidarveljarar, men også utdanna yrkesaktive. Syrizas oppslutning blant dei mellom 18–24 og 24–30 år var nær landsgjennomsnittet deira, men blant dei sjikta som utgjør kjerna i arbeidarklassen (30+), gjorde partiet det betre enn landssnittet.

Den svakaste oppslutninga kom blant folk som ikkje var yrkesaktive, folk på lands-bygda (medrekna bønder), pensjonistar, husmødrer, sjølvstendig næringsdrivande og uavhengige akademikarar. Så Syriza har grunnlaget sitt i yrkesaktiv arbeidarklasse – medrekna dei øvre sjikta her; folkelege grupper og arbeidslause i dei store byane.

I kva grad har Syriza støtte frå offentleg tilsette?

Valundersøkingar viser at Syriza fekk støtte frå 33 prosent av dei offentleg tilsette og frå 34 prosent i privat sektor i juni 2012, meir eller mindre like tal, litt meir blant offentleg tilsette om me tar med utviklinga mellom juni 2012 og EU-vala i mai. Men dei aller beste resultata kom i den andre valkretsen i Pireus – ein viktig industri- og arbeidarklassekrets – og i Xanthi-provinsen nord i Hellas, med fleirtal av muslimar og tyrkisktalande. Syriza fekk faktisk valt to tyrkisktalande muslimar til parlamentet frå dette området.

Korleis forklarer du den brå valsuksessen til Syriza i 2012?

Det er tri faktorar. Den første er den valdelege sosiale og økonomiske krisa i Hellas og slik ho utvikla seg frå 2010, med innstrammingskrava gjennom dei berykta felles memoranduma (avtalane den greske regjeringa signerte med troikaen for å sikre landets evne til å betale gjelda).

Den andre ligg i det faktum at Hellas – og no også Spania – er dei einaste landa der denne sosiale og økonomiske krisa har utvikla seg til ei politisk krise. Det gamle politiske systemet basert på eit svært stabilt to-parti-styre hadde kollapsa.

Den tredje faktoren er folkeleg mobilisering. Det er ikkje tilfeldig at dei to europeiske landa der den radikale venstresida har tatt av, er Hellas og Spania, landa med den sterkaste folkelege mobiliseringa dei seinare åra. I Spania hadde dei indignados-rørsla, mens Hellas hadde ei djupare og sosialt meir mangfaldig rørsle.

Dei fleste av dei som hadde frigjort seg frå dei tradisjonelle formene for politisk representasjon, har vendt seg til den radikale venstresida, mens ein del som har blitt ståande utanfor denne utviklinga har latt vere å røyste, dei blei vesentleg fleire etter starten på krisa eller gått til det ekstreme høgre, nemleg nynazistane i partiet Gyllent Daggry.

Men den politiske og veljarmessige suksessen til Syriza kan forklarast meir nøyaktig av det faktum at partiet har gått mot memoranduma og sjokkterapien i innstramminga heilt frå starten. Etter lange debattar, særleg innan Synaspismos, avviste Syriza tanken om alliansar med Pasok heilt frå alliansen først vart danna.

Og på grunn av den «aktivistiske» ånda viste partiet seg konkret og praktisk i stand til å følgje opp dei sosiale rørslene og kollektive aksjonane som har vore i Hellas dei siste åra. Det har dei gjort samtidig med at dei har respektert desse rørslene som autonome, medrekna dei nyaste og mest spontane mobiliseringsformene. For eksempel støtta dei torgokkupasjonsrørsla me hadde i 2011, mens KKE fordømte desse som «anti-politiske», og skulda dei for å vere dominert av småborgarar og anti-kommunistiske element.

Det er eit parti som også har gjort mykje for solidariske nettverk på lokalnivå, for å handtere den traumatiske sosiale krisa og dei konkrete effektane ho har på kvardagen til folk. Det er au ei kraft som er synleg nok i institusjonane, og gjennom det synest i stand til å endre den politiske maktbalansen på nasjonalt nivå.

Når det er sagt, Syriza tok av på meiningsmålingane først dei siste vekene i valkampen i 2012. Det verkelege gjennombrotet kom då Tsipras konsentrerte valkampen sin om å danne «ei anti-innstrammingsregjering frå venstresida», han presenterte det som eit allianseforslag mellom KKE, ytre venstre og små dissidentelement i Pasok.

Det var det som bokstaveleg talt endra retninga på valkampen, og sette ein heilt ny dagsorden. Det var då me byrja høyre ei rørsle – det var nesten noko fysisk – og Syrizas oppslutning for i veret. Frå då av måtte dei andre partia reagere på tilbodet frå Syriza, som hadde eit konkret politisk perspektiv – eit som faktisk var oppnåeleg – der Hellas kunne riste av seg åket frå memoranduma og troikaen.

Ein lite sekterisk politikk, til venstresida å vere?

Ja, absolutt. Syriza er svært truverdige med slike forslag på grunn av arbeidet deira i dei sosiale rørslene, men au på grunn av sin eigen indre struktur. Det vil seie, det er ein politisk front, og jamvel innanfor Syriza er det ei praktisk tilnærming som tillèt sameksistens mellom ulike politiske kulturar. Eg vil kalle Syriza eit hybrid-parti, eit synteseparti, med ein fot i tradisjonen etter den greske kommunistrørsla og den andre foten i dei nye formene for radikalisme som har vakse fram i denne nye perioden.

Trur du den sosiale rørsla me såg i torgokkupasjonane betydde noko for Syrizas framgang ved valurnene?

Absolutt. Somme trudde at desse rørslene ikkje bare var spontane, men au anti-politiske, at dei stod på utsida og mot politikken. Dei avviste politikken dei såg gjennomført, men dei såg samtidig etter noko annleis. Både Podemos i Spania og Syriza i Hellas viser at om den radikale venstresida legg fram høvelege forslag, då kan dei bli samde med desse rørslene, og by på eit truverdig politisk «konsentrat» av krava deira.

Kva for konkrete erfaringar har Syriza med lokale og regionale styringsposisjonar etter 2012?

Frå 1990- og 2000-talet avviste den radikale venstresida alle alliansar med Pasok, og av den grunn var verken Syriza eller KKE involverte i regionale styringsorgan, og i svært få på lokalnivå, heilt opp til nyleg. I dag er det eit skarpt skille mellom det gjennombrotet Syriza har gjort på nasjonalt og EU-nivå, og stoda på lokalt nivå.

Partiet fekk svakare resultat i vala på lokalt og regionalt nivå 25. mai 2014 enn dei hadde nasjonalt og i EU-vala: 18 framfor 27 prosent. Men det var likevel store framsteg, med fleirtal til Syriza i to regionar, medrekna Attica der nær 40 prosent av grekarane bur.

Alexis Tsipras

Korleis ser grekarane på Alexis Tsipras?

Det fremste kjenneteiknet hans er alderen: Når det kjem til stykket er han ein ung mann. Men kaderen og leiarane til den radikale venstresida er framleis dominerte av ein generasjon som nærmar seg seksti, eller jamvel meir, som framleis nyt prestisjen frå kampen mot oberstdiktaturet.

Alekos Alavanos som var president i Synaspismos, gav kontrollen over til Tsipras for å markere brot med denne typen generasjonsforkalking. Det var ei stor politisk handling. Tsipras er populær fordi han alt før han kom inn i leiinga i Synaspismos, toppa partilista ved kommunevalet i Athen.

Han er ikkje akkurat ein karismatisk folkevald. Han er heller ingen dårleg talar, men han har avgjort ikkje talegavene til George Galloway eller Jean-Luc Mélenchon. Han har au gjort nokre mistak, spesielt da han som svært mange på den radikale venstresida i Hellas frå starten undervurderte kor djup krisa var, og korleis den offentlege gjelda ville bli brukt for å rettferdiggjøre innstrammingstiltaka.

I 2010 og tidleg 2011 såg det ut til at han hang etter hendingane. Så la han om til ein stridbar stil i parlamentet, særleg i opposisjon til Pasok-regjeringa og dåverande statsminister George Papandreou. Slik forbetra han den folkevalde profilen sin. Og forslaget hans i forkant av vala i mai 2012 om ei regjering som samla den radikale venstresida og alle som var mot innstrammingane, sikra gjennombrotet hans.

Han har endra biletet av den radikale greske venstresida, som heilt opp til no vart sett som ein stor, viktig, eller nyttig del av sosiale rørsler, men ikkje som ei kraft som tok på seg det historiske ansvaret med å finne ein veg ut av krisa. Det er ein verkeleg omsnu for venstresida som framleis er traumatisert etter nederlaget til kommunismen på 1900-talet. Og i dag vil dei bort frå rolla som evig minoritet – dei som er dømde til bare å drive «motstand».

Kan du gi oss tal på den relative styrken til Syriza, med medlemstal og tyngde etter 2012, og så meir om den indre dynamikken i Syriza, venstreplattforma, ulike grupper der – og den motsette sida, sentrum og høgre?

Straks etter vala i 2012 starta sameiningsprosessen i det som til då hadde vore ein partikoalisjon. Først var det nasjonale konferansar, som for første gong valte eit leiande organ, og så stiftingskongressen i juli 2013. Eg trur nokre viktige avgjerder om partistruktur og det me kan kalle type parti vart gjort på det stadiet, men det vart prioritert ein rask prosess som ikkje gav rom for grundige og djupare politiske diskusjonar.

På same tid opna partiet seg, men utan å rette seg mot spesifikke veljargrupper eller folk i sosiale rørsler. Så det var meir eller mindre ein prosess som førte til eit parti av medlemmer enn eit parti av aktivistar eller aktive medlemmer, eit parti med tilhengarar framfor eit parti av militante. Noko som au betyr at Syriza var eit parti som til ein viss grad var mottakeleg for om ikkje klientelisme², i det minste ein praksis med tradisjonelle maktnettverk på lokalnivå, som framleis er sterke i Hellas.

Dei samfunnsberande partia er øydelagde på nasjonalt nivå. Dei eksisterer ikkje som sentraliserte parti, eller nesten ikkje. Pasok har gått fullstendig i oppløysing, og det var utan samanlikning den sterkaste partiorganisasjonen i Hellas. Nytt Demokrati som var eit masseparti på høgresida er også alvorleg svekka, men nettverka knytte til desse partia er framleis sterke på lokalnivå. Me såg til dømes det i dei siste lokalvala, der gapet mellom valoppslutninga til Syriza og evna til å få lokale styringsposisjonar er svært, svært tydeleg.

Det andre negative trekket i den nye strukturen er at Syriza er blitt eit tydeleg leiarsentrert parti, og det blir forsterka av at indre strukturar er svært ulike, dysfunksjonelle og fungerer mindre og mindre som reelle organ for å utvikle politikk eller vedtak. Heile vedtaksprosessen er blitt meir sentralisert, mindre open, der leiinga speler ei avgjørande rolle, kombinert med ulike uformelle nettverk av leiarar. Det er ikkje eit kollektivt leiarskap, heller ikkje ei avgrensa leiargruppe.

Eg trur eit av måla til partileiinga var å marginalisere venstresida i Syriza. Dei trudde på alvor at me var relativt sterke i det gamle Syriza (før 2012) som var organisert som ein koalisjon, ei samling av fleire parti, men at med straumen av nye medlemmer ville den relative styrken vår minske kraftig.

Eit eksempel som meir gjeld den langt største delen, Synaspismos: På siste kongressen i partiet, der Dimar splitta ut, hadde venstresida leia av Alavanos om lag 25 prosent av røystene.

Så då Venstreplattforma fekk 25 prosent på den førebuande nasjonale konferansen til Syriza i november 2012, kom det som ei stor overrasking på leiinga. Det var ei endå større overrasking på dei at Venstreplattforma auka den relative styrken til over 30 prosent på stiftingskonferansen.

I mellomtida hadde medlemstalet i Syriza omtrent dobla seg, og det held seg stabilt der, ein auke frå rundt 17–18 000 medlemmer til 35–36 000. Utviklinga var kraftig reint geografisk, men gapet mellom veljaroppslutning og medlemsoppslutning er framleis stor, og banda mellom partiet og kjerneveljarane – arbeidarklassen i byane – er framleis veike.

Syriza er framleis sterkt dominert av intellektuelle sjikt: høgt kvalifiserte og utdanna offentleg tilsette. Alder er au ganske problematisk: Den relative tyngda av yngre folk er framleis avgrensa.

Finst det ein ungdomsorganisasjon?

Ja, det er ein ungdomsorganisasjon, danna av ungdomsavdelingane til dei som samla seg i Syriza, men han er relativt liten målt mot oppslutninga Syriza har i desse gruppene. Det mest oppmuntrande er kanskje at Syriza har styrka seg i fagforeiningane, omtrent ei dobling, men utgangspunktet var lågt. Framleis har Syriza svak oppslutning blant fagorganiserte, særleg i privat sektor, samanlikna med KKE.

Kvalitativt er sjølvsagt stoda noko annleis. Og interessant nok, sjølv om kommunistpartiet totalt sett framleis er sterkt og samansveisa, er bastionane deira no i mindre dynamiske delar av fagrørsla, eller i område som har vore lite aktive siste tida, av fleire grunnar (delvis fordi det har skjedd lite i privat sektor).

I dei mest aktive foreiningane, der mobiliseringa har vore kraftig, er ikkje bare Syriza sterkare (det var dei på forhand), men dei har au utvikla seg mest. For eksempel er partiet leiande kraft i forbundet for lærarar i vidaregåande utdanning, eit svært viktig forbund i gresk fagrørsle. Det er også klart at ytre venstre har styrka seg gjennom ulike faglege frontar, med folk både frå Syriza og Antarsya.

Så det har utvikla seg eit radikalt miljø i fagrørsla den siste tida, og det er au tilfelle på universiteta, der den radikale venstresida har styrka seg (jamvel KKE har styrka seg litt), og ytre venstre mest. Mens Syriza har stagnert på universiteta – resultatet er ganske tydeleg i studentvala i Hellas – og det er interessant at dei radikale studentane som i hovudsak røyster på lister der Antarsya-aktivistar er ryggrada, i større og større grad røyster på Syriza i nasjonale val utanfor universiteta.

Me har sett denne todelte haldninga stadfesta i andre val, særleg lokalval, eller i gapet mellom dei regionale vala og EU-vala. I dei regionale vala fekk lista til Antarsya, ytre venstre-koalisjonen, rundt 2 prosent, og i EU-vala bare ei veke seinare fekk dei bare 0,72 prosent.

Så det er klart at i visse sektorar med mykje mobilisering og aktivisme lokalt eller nasjonalt er det ein tendens til at organ eller aksjonar leia av ytre venstre får støtte. Men når det kjem til politisk representasjon, blir Syriza på eit vis den viktigaste representanten for desse kreftene.

Slik blir noko av det mest markante som har skjedd den siste perioden at skillet på den radikale venstresida i Hellas no går mellom eit svært fastgrodd, svært sekterisk og svært isolert KKE, og alle dei andre (Syriza, Antarsya og så vidare).

Venstreplattforma

Kan du seie oss litt meir om korleis Venstre-plattforma har utvikla seg etter 2012: samansetting, framgang, graden av einskap og så vidare?

Venstreplattforma har to delar, Venstreretninga, ei slags tradisjonell kommunistisk retning – i hovudsak fagforeiningsfolk som kontrollerer storparten av den faglege sektoren i Syriza. Det store fleirtalet av desse folka kjem frå KKE, dei som braut med KKE ved den siste splitten i 1991. Så er det den trotskistiske delen (DEA og Kokkoino som nyleg slo seg saman).

Venstreplattforma har vore utsett for intenst press frå leiinga, men au av måten arbeidsstil og struktur i partiet har utvikla seg under og etter samlingsprosessen. Presset frå partifleirtalet har virka saman med strukturelt press på grunn av utviklinga av partiet, og nedgangen i aksjonar og mobilisering den siste perioden.

Alle desse faktorane var negative, eller kunne verka negativt på den relative tyngda til Venstreplattforma. Men totalt sett klarte Venstreplattforma presset ganske bra. Mangfaldet i gruppa fungerte som ein styrke. Slik kan ein seie at trass i at plattforma er bygd på ulike kulturar, så er det indre samhaldet mykje sterkare enn i fleirtalsblokka, som er ei mykje meir heterogen samling av politiske kulturar.

Blant fleirtalet kan du til dømes finne folk som kjem frå sosialdemokratiet, aktivistar som kjenner seg nær ytre venstre, aktivistar som er orienterte mot såkalla nye sosiale rørsler, og svært tradisjonelle reformistar som enten kjem frå eurokommunistane eller frå KKE; men også venstrenasjonalistar, vanlegvis frå Pasok, og dei mest ekstreme anti-nasjonalistane – nesten ein gresk versjon av eit anti-tysk fenomen.

For ikkje å snakke om maoistane (KOE)!

La oss seie at maoistane sjølvsagt står nærmare den første venstrenasjonalistiske polen. Så totalt er fleirtalet mykje meir heterogent.

Det Venstreplattforma klarte i perioden mellom vala i 2012 og stiftingskonferansen, var å trekke til seg eit breitt sjikt av aktivistar som verken assosierer seg med Venstreretninga eller trotskistane, og som eigentleg ikkje bryr seg om desse skillene.

Det dei bryr seg om er å støtte den interne venstreopposisjonen eller venstreperspektivet, eit klarare radikalt syn i Syriza, og det er grunnen til at den svært manipulerande taktikken til fleirtalet slo tilbake og enda opp med å styrke Venstreplattforma, jamvel under sjølve kongressen.

Me enda opp med å få meir enn 30 prosent av delegatane, sjølv når ein reknar med at me var underrepresenterte på kongressen i forhold til røystene me fekk i partiet. Og til det kan ein legge dei 1,5 prosentane av røystene til den såkalla Kommunistplattforma (danna av tilhengarar av Alan Woods og Den internasjonale marxist-tendensen).³

Utviklinga etter kongressen har vore positiv ikkje bare for Venstreplattforma, men meir allment for maktbalansen internt i Syriza, fordi fleirtalssida sprakk under valkampen til dei siste regional- og lokalvala og EU-valet. Meir presist har venstrefløya av fleirtalet – i hovudsak aktivistar og utsplitta folk frå Tsipras’ fløy i Synaspismos (Venstreeinskap) – avgrensa seg frå resten. (På typisk gresk vis er resultatet av prosessen at me no har Venstre Venstreeinskap (sic) og Høgre Venstreeinskap (sic) rundt Tsipras.)

Venstresida av fleirtalet har samla seg om «Plattforma til dei 53» underteikna av 53 medlemmer av sentralkomiteen og nokre parlamentsmedlemer i juni 2014, straks etter EU-valet. Dei kritiserte Tsipras kraftig for forsøka på å trekke til seg politikarar frå etablissementet, og for å drive valkamp som ikkje gav nok rom for sosial mobilisering og aksjonar, for ein kampanjestil svært sentrert rundt han som person med PR-teknikk og knep, og også for å dempe nokre avgjørande punkt i programmet – meir spesifikt spørsmål som gjelda, nasjonalisering av bankane og så vidare.

Så om Venstreplattforma fekk over 30 prosent på stiftingskongressen (pluss 1,5 prosent frå woodistane), har ein etter det kunne måle styrken til Venstreplattforma i partiet? Og korleis vil du anslå styrken til Venstre Venstreeinskap?

Mi oppfatning er – noko ein i det minste kan sjå i sentralkomiteen – at Venstreplattforma pluss venstrefløya i fleirtalet har fleirtal i partiet, og det har vist seg siste perioden, som i det avgjørande spørsmålet om alliansar. Leiinga gjekk sterkt inn for ein allianse med Dimar, og dei nådde ikkje fram. Dei klarte det ikkje fordi reaksjonen i partiet var overveldande, og motoren i denne reaksjonen var desse to venstrekomponentane.

Så trass i at eurospørsmålet framleis hindrar ei meir samanhengande haldning frå det me no kan kalle den breie venstresida i partiet, er det like fullt tilfelle at leiinga har fått mykje meir avgrensa manøvreringsrom.

Ulykkelegvis har fleirtalet i leiinga fristilt seg enno meir frå partiet og sett bort frå partivedtak. Eg snakkar ikkje her om noko enkelt skille mellom leiarskap og grasrot – eg meiner fristilt frå partiet som eit heile. Og det er sjølvsagt ein alvorleg risiko for framtida.

Sentralkomiteen har vore samla svært sjeldan, og det blir meir og meir vanleg at viktige vedtak blir fatta svært lite opent, som resultat av stadig hestehandling mellom ulike grupper og lobbyistar som prøver få gjennom sitt syn, og så vidare.

Kor solid vil du seie Venstreplattforma er? Eg meiner, dei veit kva dei er mot – fleirtalet – men i kva grad er dei einige om kva dei er for, særleg når det gjeld spørsmålet om regjeringsmakt og utsikter til jobbtilbod, regjeringsposisjonar og så vidare?

Eg trur som eg har sagt før, at Venstreplattforma ikkje bare negativt men også positivt er langt betre samansveisa enn partifleirtalet. Og sjølv i programmatiske spørsmål er ho langt meir samla og einig. Den rolla Costas Lapavitsas har hatt, og hans innsats i økonomiske spørsmål har vore ganske avgjørande, med ekspertisen han har i ei rad økonomiske spørsmål.

Det som pregar fleirtalet, er at dei langt frå har ein samanhengande politikk. Somme har ei svært fast haldning til gjeldsspørsmålet. Dei meiner betalingsnekt absolutt er eit alternativ, og at me må stå fast på kravet om å skrive av hovuddelen av gjelda.

Men når ein spør «Ok, kva gjør me når det skjer?», og kor gjennomførbart det er utan å forlate euroen – ein nesten direkte konsekvens, ikkje eit val – vil dei helst ikkje svare og hoppar over spørsmålet ved å seie at det vil avhenge av maktbalansen i Europa. Venstreplattforma har i motsetning til det langt meir presise svar.

Viktigaste interne usemja i Venstreplattforma – ein nesten automatisk og uunngåeleg konsekvens av dei to kulturane som skal eksistere saman – er usemja om geopolitiske spørsmål, utanrikspolitiske spørsmål. Venstreretninga har eit meir tradisjonelt kommunistisk og anti-imperialistisk syn, dei er heller ikkje fiendtlege til, heller for, nasjonale referansar, eller ein kombinasjon av nasjonale og klassereferansar.

DEA har ei meir internasjonalistisk – eller det dei trur er meir internasjonalistisk – kultur. Det betyr at i spørsmål som Kypros eller tilhøvet til Tyrkia, eller Ukraina eller slike spørsmål, er det meiningsskilnader avhengig av saka det gjeld.

Korleis ser Venstreplattforma på ein potensiell seier for Syriza? Er det ei felles haldning til ikkje å bli med i regjeringa, ikkje ta ministerpostar, eller kva slag mobilisering – utanomparlamentarisk eller aktivisme – dei kan vere med på?

Eg trur det som kjenneteiknar ikkje bare Venstreplattforma, men den breie venstresida i Syriza, som inkluderer delar av fleir-talet, er det faktum at dei ser regjeringsmakt som eit middel til å utløyse sosial kamp. Og dei meiner det verkeleg, fordi dei er gjennomsyra av ein praksis retta mot mobilisering.

Sjølve oppfatninga dei har av partiet og kva politikk dreier seg om, er retta mot aktivisme, for å seie det kort. Det er ganske klart at den politikken Tsipras eller fleirtalet i leiinga har stått for siste perioden, gir mykje mindre rom for sosiale rørsler og mobilisering.

Bare for å gi deg eit eksempel: I 2012 la Tsipras sterk vekt på at det ikkje bare dreidde seg om ei Syriza-regjering, men ei regjering av heile den venstreorienterte anti-innstrammingssida – det gjeld framleis, men betyr lite så lenge det er klart at verken ytre venstre eller KKE går med på slikt samarbeid.

Men minst like viktig var at det skulle bli regjeringa til dei sosiale rørslene og dei som er mot innstramminga. På den tida viste Tsipras spesifikt til erfaringane frå Bolivia, og ein av dei viktigaste initiativa frå Syriza mellom vala i mai og juni 2012 var å kalle inn ei slags generalforsamling av rørsler i dialog med leiinga i Syriza. Det var ei svært uvanleg hending.

Leiarane frå kampanjar, fagforeiningar – slike folk i dialog med Tsipras og nokre andre frå leiinga gav eit svært sterkt bilete av det politiske og sosiale synet Syriza stod for på det tidspunktet. Det skjedde ikkje noko samanliknbart i den siste perioden.

På den andre sida må me også seie at heile atmosfæren i Hellas har endra seg dramatisk: Sosiale rørsler er mindre aktive, saman med meir allmenn demoralisering og passivitet – trass i at det sjølvsagt har vore viktige kampar i visse sektorar.

Atmosfæren i landet er svært annleis enn i 2012, spesielt er det mindre sosial mobilisering. Frå det perspektivet er linja til Syriza meir ei tilpassing til utviklinga.

Så Venstreplattforma vil ha ein modell om lag som Folkefronten i Frankrike⁴, der ei venstreregjering er verktøyet som skal mobilisere klassekamp og aktivitet i samfunnet, som så skal legge press på regjeringa? Ein fot innanfor og ein fot utanfor?

Vel, det er vanskeleg å spå. Du refererer til folkefrontregjeringa, men situasjonen då var at folket hadde heilt andre krav enn det svært avgrensa programmet til Folkefronten sjølv. Så sigrane, erobringane og framgangane til Folkefronten kom straks gjennom presset frå masserørslene.

Med Syriza no trur eg det er rettare å sjå Syriza-siger som ein utløysar, fordi det gir sjølvtillit og bryt den resignerte haldninga den siste perioden, men au fordi det må tiltak til å opne rom for sosial mobilisering. Her trur eg det mest avgjørande spørsmålet kanskje er forslaget om minstelønn tilbake på nivået før memoranduma, og kanskje viktigare, få på plass igjen heile systemet med kollektivavtalar og arbeidsrettslovgivinga som er slakta dei siste fire åra.

Det ville ikkje bare opne rom for kamp, men også bygge opp igjen fagrørsla som er i forferdeleg forfatning i dag.

Men på spørsmålet om ministerpostar og det å ha ei rolle i regjeringa er det inga felles linje? Folk må bestemme seg når så langt kjem?

Nei, absolutt ikkje. Eg trur Venstreplattforma er svært klare på at graden av involvering på regjeringsnivå vil avhenge av kva for strategiske val regjeringa gjør. Det er slik me behandlar det spørsmålet, og ikkje omvendt.

Og det trur eg kanskje er det som viser korleis vår politiske praksis skil oss frå andre: Me set ikkje ministerpostar først, men linja som er valt, og dei første strategiske avgjerdene til regjeringa. Så alt avheng av kva for linje som vinn fram. Og no, mens me snakkar saman, er ikkje alt avklart. For å seie det forsiktig, treng programmet til Syriza mange avklaringar.

Men overordna er linja vår slik: Me skal halde oss til den heilt grunnleggande politikken til Syriza slik han er.

Det noverande programmet eller programmet frå 2012?

Eg meiner det noverande programmet. Og minimumsplattforma frå Thessaloniki-kongressen som Tsipras har endra litt nyleg: bare å halde seg til det betyr å gå inn i store konfrontasjonar, det må sjølvsagt bety støtte frå og stimulans til folkeleg mobilisering på den eine sida, og mobilisering av partiet og andre sosiale og politiske krefter i heile prosessen.

Det meiner eg er rolla til Venstreplattforma: å vere katalysatoren i dialektikken mellom det som skjer på regjeringsnivå, og det som skjer ute i samfunnet. Det er oppgava, kanskje den historiske oppgava om alt går bra, til Venstreplattforma. Me er ei meir samstemt kraft i partiet, me kan agere som katalysator for innsats, og hindre at det opnar seg eit gap mellom grasrota og regjeringsnivå.

Som du godt veit, ville den klassiske manøveren vere å tilby venstresida arbeidsministeren og ministeren for sport og kultur, og reservere nøkkeldepartementa til høgrefløya i partiet …

Ja, men det er ingen risiko for det no. Eg trur at risikoen er at dei nettopp ikkje vil gjøre det. Dei vil tilby nokre strategiske postar, men kanskje utan å vere klar på den politiske linja. Noko som betyr at dei vil binde hendene våre på forhand.

Så eg trur det avgjørande vil vere om linja med å ta ansvaret for konfrontasjonar, både heime og sjølvsagt med EU og europeiske krefter, vinn. Om det skjer, kan ikkje kampen vinnast utan svært seriøse avklaringar i Syriza og på den breiare greske venstresida.

Mitt håp (men eg trur det er realistisk) er at det vil føre til samling bak Syriza, og at sektorar som i dag er skeptiske og nølande til Syriza, vil ta klare standpunkt. Då trur eg me vil ha noko som liknar ein felles front.

Kan du seie litt om Panagiotis Lafazanis som den viktigaste talspersonen for Venstreplattforma?

Ja, han er ein nøkkelperson, og det er både ein styrke og eit minus. Syriza er svært leiarorientert, eller heller den vegen, og eg er redd Venstreplattforma og meir spesifikt Venstreretninga som er største delen, langt på veg er ein personsentrert organisasjon. Antonis Davanellos (frå DEA) er også ganske framståande, men på nasjonalt nivå speler Lafazanis ei svært avgjørande rolle.

Han er representativ for den aktivistgenerasjonen som stod i front i kampen mot diktaturet. Han er ein av under ti kommunistiske ungdommar i heile Hellas som rømte frå fengsel i diktaturtida. Han er av den generasjonen.

Han klatra i hierarkiet i KKE på sytti- og åttitalet, og blei med i politbyrået, men stod spesielt nær tidlegare generalsekretær (1973-1989) Harilaos Florakis. Han gjekk ut av partiet saman med ei rekke leiande personar ved splitten i 1991, der han stod sentralt.

Mange forlét Synaspismos eller Syriza, om dei blei tok dei høgrestandpunkt (som Dragasakis). Det som er spesielt med Lafazanis er at der andre gjekk mot høgre, stod han fast på marxismen, men braut med stalinismen (sjølv om me kan seie at han var av dei som bak lukka dører i leiinga i KKE var svært kritisk til Sovjetunionen seint på syttitalet og på åttitalet).

Mange i KKE mistenkte han den gongen for å vere eurokommunist, han var kjent for omfattande studiar av Gramsci og liknande, men alt det var svært hemmeleg – bare kjent i dei aller inste sirklane i partiet, og offentleg stod han på partilinja.

Lafazanis blir no utpeika og angripen av greske media fordi han blir sett som ein hard negl. Han er den i Syriza som media og sjølvsagt høgresida og systemlojale krefter elskar å hate, og som konstant blir stigmatisert. Han blir presentert som herr Anti-Euro og herr Bryt-med-EU i Syriza. Eit nyleg eksempel: Rett etter brotet i forhandlingane mellom Syriza og Dimar trykte den største dagsavisa i Hellas (Ta Nea) ein skrikande usignert leiar på førstesida som sa:

Pass på, grekarar: De røystar på Tsipras, men det er faktisk Lafazanis som styrer partiet.

Ein må forstå at ein av hovudgrunnene til at media og den politiske eliten er fiendtlege til Syriza, er at det er svært sterke venstrekrefter i partiet. Tsipras må ta omsyn til det, og det er grunnen til førstesideoppslag som «Tsipras! Do a Papandreou»», altså bli kvitt den indre opposisjonen og bli ein reell leiar. Bli kvitt desse hardnakka galne venstre-folka og så vidare.

KKE

Ettersom me nemnde KKE kan me like godt gjøre oss ferdig med dei raskt. Folk er framleis nysgjerrige på dei. I kva grad trur du linja deira er rasjonell, eller er ho bare sjølvmorderisk?

Begge delar. Eg trur det einaste KKE er opptatt av er å halde partiet gåande, halde dei flytande. KKE drøymar om å komme tilbake til stoda i 2009, då dei framleis var dominerande krafta på den radikale venstresida. Det er det dei verkeleg ønsker. Dei vil vere eit parti med 7–8 prosent oppslutning, med leiinga i visse sektorar og så vidare.

Det er eit svært konservativt partiapparat, og det skaper eit stort gap mellom det indre livet i KKE og tredje perioden-retorikk som dei nyttar reint overflatisk. I debattar får ein stadige referansar til revolusjonær retorikk, til sosialismen, til arbeidarklassen, arbeidarmakt og så vidare, men KKE har reint faktisk vore ekstremt passive alle desse åra.

Partiet har konsekvent vore svært fiendtlege til grasrotmobiliseringar. Dei fordømte på ein sinnssjuk måte torgaksjonane (våren 2011), omtalte dei som del av eit antikommunistisk plott. Så det er eit svært konservativt parti, eit parti som ikkje liker grunnleggande endringar.

Men er dette eit samstemt syn? Er det ikkje pressa gjennom av autoritære krefter i leiinga?

Det er pressa gjennom, men dei har eit svært sterkt partiapparat og har skapt eit svært samansveisa parti. All opposisjon er nådelaust utrydda gjennom åra, og dei har klart å halde kontrollen over partiet. Eg har mistanke om at det svært dårlege resultatet dei vil få i vala no kanskje vil få noko å seie.

På siste kongressen i april 2013 såg me alvorleg usemje, men leiinga klarte å kvitte seg med dei fleste dissidentane, og eg trur alt vil avhenge av korleis ting utviklar seg. Verdssynet til KKE og delar av ytre venstre kviler på at Syriza mislykkast og gjør forræderi. Dei krev det, og det er ein slags sjølvoppfyllande profeti der.

Dette synet har spelt ei rolle som me må ta omsyn til – og eg seier ikkje det for å frita Syriza-leiinga for sitt ansvar. Det at desse kreftene gjorde alt for å isolere Syriza frå resten av den radikale venstresida, la sjølvsagt til rette for at partiet skulle moderere linja og politikken.

Påstanden er at nettopp den kommande fiaskoen til Syriza vil radikalisere massane og frigjøre dei frå reformistiske illusjonar, men dette blir kategorisk avvist av stadig fleire i det greske samfunnet som tar det for det det er, nemleg ei fullstendig uansvarleg og ganske sinnsjuk linje. Det er bortkasta bruk av krefter, og det kan bare endrast om stoda kvesser seg til framover.

For første gong i Europa etter andre verdskrigen har eit radikalt venstreparti slått sosialdemokratane i val. Syriza gjekk forbi Pasok på grunn av eigen innsats, men au på grunn av kollapsen i sosialdemokratiet. Vil overtaket vare?

Sjokkterapien Hellas har opplevd har gitt same resultat som i landa i Sør der han er brukt tidlegare. Det gamle politiske systemet har kollapsa, og det er første gongen det skjer i eit vesteuropeisk land etter krigen.

Dei to store partia er ramma: Pasok, og i mindre grad Nytt Demokrati. I 2012 mista dei 20 prosent av veljarane, det svakaste resultatet for høgresida sidan Hellas vart sjølvstendig.

Pasoks kollaps er meir alvorleg enn tala aleine viser. I dei store byane kom Pasok på sjette- eller sjuandeplass. I dei fleste arbeidardistrikta dei hadde som bastionar, blei dei slått av nynazistane i Gyllent Daggry. Oppslutninga blant 18–24-åringar var bare 2,6 prosent, og brorparten av veljarane deira (13,4 prosent av veljarane) var pensjonistar og folk på landsbygda og mindre provinsbyar.

Pasok

Så Pasok er totalt diskreditert i auga til grekarane?

Partiet er totalt øydelagt. Alt som er tilbake i Pasok er restane av det gamle nettverket mellom stat og parti. Dei to partia som veksla om makta etter oberstdiktaturet, var masseparti men også statsparti; det vil seie parti svært knytte til staten og fordelinga av jobbar og ressursar som dei kunne kontrollere ut frå grepet dei hadde på statsapparatet.

Pasok og Nytt Demokrati bygde arbeidet sitt på lukka nettverk, ikkje bare den gammaldagse varianten med å gi fordelar til eliten, men klientelisme bygd på byråkratiet, medrekna fagforeiningsrørsla. Nytt Demokrati var «eit folkeleg høgreparti», eit Volkspartei likt dei tyske Kristelegdemokratane, og som kunne stø seg på ein relativt sterk del av fagrørsla.

Ingen kontakt mellom Syriza og Pasok idag?

Utanfor Hellas er det vanskeleg å forstå den djupe kløfta som skil Pasok ikkje bare frå den radikale venstresida, men frå heile det greske samfunnet. Sidan 1990-talet for KKEs del og 2000-talet for Syriza del, har alliansar med Pasok vore utenkeleg, på alle nivå.

Så grunnen til at det er ei buffersone rundt Pasok er at resten av venstresida ikkje reknar det som eit venstreparti lenger.

Det er viktig å forstå ein ting om språket til den greske venstresida. Fram til 1974 fanst det ikkje noko sosialistparti i Hellas, og i vårt politiske vokabular betyr «eg høyrer til venstresida» «eg er til venstre for Pasok». Pasok har faktisk aldri vore rekna til venstresida i den greske oppfatninga av ordet. I Hellas er venstresida knytt til den kommunistiske tradisjonen i brei forstand. Og det utelukkar sosialdemokratar som Pasok.

La oss snakke om resentreringa av Syrizas linje det siste året. Kva er det som har skjedd?

Den såkalla re-sentreringa dreier seg om at debatten i partiet gjekk føre seg på fleire nivå. Tsipras eller leiinga la opp til diskusjonar på mange nivå.

Dei to viktigaste økonomane i partiet er Giannis Dragasakis og George Stathakis – og det er dei som reelt representerer dei mest høgreorienterte i partiet. Stathakis er rett fram, Dragasakis manøvrerer meir taktisk, og dei har utvikla sin eigen politikk i økonomiske spørsmål, som systematisk avvik frå vedtak på kongressane eller partiets offisielle linje.

Tsipras måtte ofte gripe inn for å opprette ein slags balanse igjen, men det førte med seg at utgangspunktet – kongressvedtaka frå 2013 – vart utvatna. Dragasakis og Stathakis erklærte for eksempel at ei Syriza-regjering aldri einsidig ville avvise å betale gjelda, mens vedtaket frå kongressen eksplisitt seier at alle våpen er på bordet, og at ingen tiltak er utestengde om kreditorane driv utpressing av ei Syriza-regjering.

Dei to har til tider vore uklare, avhengig av kven dei har snakka med eller til, til og med i spørsmål om å avvise memoranduma eller om Syriza kravde avskriving av heile eller delar av gjelda.

For det andre har Tsipras reist mykje den siste perioden. Det var nødvendig fordi han er leiar av eit parti som til nyleg hadde oppslutning på rundt 5 prosent, og ikkje hadde truverde som statsleiar. Han måtte forbetre det, for ikkje å snakke om kunnskapen om internasjonal politikk.

Derfor besøkte han stader og institusjonar som blir dyrka av samfunnseliten og dei økonomiske oligarkane, som Ambrosetti Forum. Det er ein slags svært eksklusive klubbar der viktige folk frå næringsliv og finans samlar seg og diskuterer. Inntrykket var at han på slike stader presenterte ein mildare versjon av partiets politikk.

For eksempel drog han til New York og talte på Brookings Institute, og hadde mange referansar til New Deal og Franklin Roosevelt. I Austin i Texas sa han at Syriza aldri ville forlate eurosona, mens partiets haldning er, som han sjølv seinare sa, at me ikkje blir vilkårslaust i eurosona.

Alt dette skapte inntrykket at Syriza ikkje er heilt klare på avgjørande og strategiske spørsmål, og at debatten går på ulike plan. Slik vart det skapt skepsis om dei verkelege intensjonane til Syriza, og om dei vil stå fast mot presset alle fornuftige menneske veit ei Syriza-regjering vil bli møtt med.

Dette utløyste stadige interne debattar og diskusjonar i partiet, smertefulle til tider, men like fullt har dei ført til somme resultat. Det har kosta, men i det minste har ikkje Syriza offentleg svikta sine grunnleggande standpunkt.

Det kan me faktisk sjå no. Sjølv om det er uklare punkt rundt korleis ein skal oppnå desse standpunkta og måla, er det klart for alle at Syrizas politikk har svært lite å gjøre med europeiske sosialdemokratiske parti. Det er ein politikk for eit verkeleg brot med nyliberalismen og kuttpolitikken. Syriza viser ein politisk kultur som er knytt til sosial, politisk og ideologisk radikalisme som ligg djupt i genane i partiet.

Det betyr ikkje at overraskande ting ikkje kan skje, det betyr ikkje at me har garantiar mot at resultatet vil bli dårleg. Men det betyr at sjansen for ei avgjørande endring av maktforholdet mellom klassekreftene er der. I Hellas er folk over eit breitt spekter klar over at det er det einaste reelt maulege, og at om me taper, vil det vere eit tap for ein lang historisk periode framover.

Har folk forlate partiet siste tida? John Milios er kjent i den engelsktalande verda gjennom bøkene sine, og no for intervjuet i The Guardian og ser ut til å ta avstand frå partileiinga?

Inntil nyleg var ikkje Milios spesielt viktig blant dei leiande økonomane i partiet (Dragasakis og Stathakis hadde styrt spelet). Rolla hans var å gi ein slags marxistisk argumentasjon mot dei som kravde brot eller eit klart brot med EU, og meir spesifikt i spørsmålet om euroen.

Milios kom med mange marxistiske og radikale argument, sa at brot med euroen ville bety devaluering av arbeidet, ei tilbakevending til nasjonalistiske standpunkt. På ein måte som han har brukt tiår på å utvikle, skulda han meir eller mindre folk som gjekk inn for brot med euroen for gjenbruk av sentrum–periferi-tenkinga frå 1970-talet, og at det verkelege prosjektet deira var ein nasjonalt basert gresk kapitalisme.

Etter dette synet blir truleg det å unngå å bryte med euroen ein nesten mytisk garanti for eit internasjonalistisk og sosialistisk perspektiv. Konkret betydde det at Milios forsvarte dei mildt reformistiske standpunkta til Dragasakis og Stathakis.

Milios byrja ta avstand frå dette på to nivå. Først i spørsmålet om politiske alliansar, der det var klart at han ikkje vilkårslaust ville opne for folk frå Pasok eller det gamle etablissementet. Han avviser au å mjuke opp dei anti-nyliberale delane av programmet. Eg trur han var svært skuffa over at Syriza ikkje utvikla eigen politikk på spørsmålet om skattereform (som var ein av hans hovudinteresser), det vil seie ein modig omfordelingspolitikk – skattlegge dei rike og så vidare.

Det er ganske uklart kva Syriza vil gjøre med bankane, og kva dei vil gjøre med privatiseringane. Dei vil nok i det minste kansellere nokre av dei mest skandaløse sala av offentleg eigedom til latterlege prisar. Men fråsegner frå Dragasakis og Stathakis nyleg om bankar og privatisering er ikkje oppløftande, når dei klart går tilbake på vedtak og politikk frå kongressen.

Så dette er svært viktige spørsmål ei Syriza-regjering må ta stilling til, ikkje på lengre eller litt lengre sikt, men straks.

Kanskje du kan seie noko om dei kandidatane fleirtalet har utnemnt til det kommande valet?

Igjen trur eg det er eit viktig spørsmål i partiet. I partilaga og også i regionane har mest alle forsøka på infiltrasjon og på å få posisjonar frå den gamle politiske eliten feila. Dei vart avviste av eit overveldande fleirtal, og det er ein indikator på at Venstreplattforma og det «breie venstre» i partiet ikkje er ei isolert gruppe, men reelt i stand til å få gjennomslag i svært viktige spørsmål.

Reaksjonen frå Tsipras og leiinga var først systematiske forseinkingar av sesjonane i sentralkomiteen, og dermed paralyserte dei politiske vedtak på dette nivået. På den måten fekk leiinga bortimot blankofullmakt for 50 av desse 450 kandidatane (det er 300 i parlamentet, men 450 kandidatar). Det betyr at det er først no me kan sjå den endelege samansettinga av alle listene.

Tanken om samarbeid med Dimar stranda på grunn av reaksjonen han møtte. Mange kandidatar blei også forkasta av lokalavdelingane. Og no er det ein slags diskusjon om dei folka som vil få fallskjermar, ført svært ovanfrå og ned.

På den andre sida er det faktum at Costas Lapavitsas vart godkjent som kandidat svært viktig. Det blei alt diskutert under EU-vala, og fleirtalet i partileiinga forkasta kandidaturet hans.

Dette er svært viktig fordi Lapavitsas ikkje bare er eit individ – han er symbolet på ein spesiell og svært konsekvent politikk for korleis ein skal handtere krisa, med Europa, med gjelda, med heile rekka økonomiske spørsmål. Med han på lista og som parlamentsmedlem blir det meir sannsynleg at Syriza verkeleg meiner det når ein seier «alle val er opne».

Om Syriza blir størst i valet, treng dei fleirtal i parlamentet. Er det mauleg – og korleis?

Eg ser ikkje bort frå eit valskred til fordel for Syriza. Meiningsmålingane seier 35 prosent, ikkje langt frå absolutt fleirtal, ettersom valordninga i Hellas gir ein bonus på femti plassar til det største partiet. Så det er mauleg og jamvel sannsynleg at Syriza vil få absolutt fleirtal.

Det er sant at dei ikkje har openbare allierte: KKE har avvist alle alliansar, mens Dimar som var ein del av den styrande koalisjonen for eitt år sidan, er avvist. Det er ein av vanskane Syriza vil møte, men me skal ikkje gløyme at det uttrykker eit avgjørande politisk spørsmål: somme medlemmer ønsker moderere Syrizas politikk, og stoler her på konsesjonar dei må gjøre for å bygge alliansar.

Dei greske veljarane er klar over dette, og det kan godt gi Syriza klart fleirtal til å gjennomføre programmet sitt utan å måtte gi konsesjonar til eit parlamentsfleirtal.

Kva meiner du om haldninga til Nytt Demokrati, som speler på «den raude faren» og fryktar kaos om Syriza vinn?

Ein må forstå at etter fire år med memorandum, så er ikkje bare høgresida, men au sentrum–venstre – eller det som er igjen av det – ekstremt autoritære formasjonar som står for ein jernnevepolitikk.

Den noverande statsministeren frå Nytt Demokrati, Antonis Samaras, kjem frå den nasjonalistiske fløya i partiet, og han er omgitt av ei gruppe der dei fleste kjem frå det ekstreme høgre. Dette er ein erkekonservativ høgrefløy som speler på djupe antikommunistiske refleksar i delar av det greske folket.

Så regjeringa nyttar ein fryktretorikk, dei har ingen andre argument. Og det er ein del av det autoritære «muskelspelande» synet dei har på politikk. Om Syriza mislukkast, vil framtidsutsiktene for landet vere svært reaksjonære og autoritære.

Kva for område prioriterer Syriza?

Det er fire hovudsaker, utan at eg set dei i prioritert rekkefølgje her. Den første saka er hastetiltak for å hanskast med dei mest sjokkerande sidene av katastrofen dei siste åra; gi alle husvære elektrisiteten tilbake, skolemåltid til alle barna, og få på plass igjen eit helsestell som er verdt namnet. Slik stoda er, står ein tredjedel av innbyggarane utanfor helsestellet.

Den andre saka er å avvikle kjernetiltaka frå memoranduma. Det betyr minimumslønna tilbake til der ho var før 2010, og få på plass igjen kollektivavtalar og sosiallovverket som er totalt øydelagt. Det vil opne eit handlingsrom for arbeidarane, og straks føre til forbetringar. Me må au bli kvitt dei absurde eigedomsskattane som staten har tvinga ut av befolkninga i fleire år. Det er ikkje rom for forhandlingar på noko av dette.

Den tredje saka er gjelda – og her må det bli visse forhandlingar. Ein får ikkje orden på Hellas så lenge gjeldsvilkåra frå memorandum-regimet held fram med å køyre landet gjennom kverna.

Kutta i offentlege utgifter og sosiale tiltak har vore blodige, for å frigjøre budsjettoverskot til å betale gjelda. Dette lar seg ikkje gjennomføre. Budsjettoverskotet kan aldri bli nok til å betale gjelda, som har auka mens BNP har gått ned. No er gjelda på 177 prosent av BNP.

Me må finne ei løysing på dette. Syriza vil insistere på ei løysing lik den Tyskland fekk i 1953: det vil seie å slette storparten av gjelda og betale resten på grunnlag av veksten i økonomien.

Kva gjør me om europearane nektar?

Igjen er alle val på bordet, men Syriza vil ikkje bøye av og la seg presse på same vis som Anastassiades. Han var president på Kypros våren 2013, frå høgrefløya, då parlamentet på Kypros samrøystes avviste gjeldsplanen frå EU.

Den fjerde saka er å få fart på den øydelagde økonomien, for å handtere den massive arbeidsløysa (26 prosent, og 50 prosent mellom ungdom) Hellas har i dag. Bare offentlege investeringar kan løyse dette. Det er eit svært komplisert spørsmål, men me treng ein omstart på økonomien på ein måte som svarer til sosiale og miljømessige behov, svært forskjellig frå det me har i dag.

Så la oss sjå for oss at vala er over og at Syriza har fått absolutt fleirtal og ikkje treng stole på tvilsame allierte. Eit valskred. Som du veit skreiv Paul Mason eit stykke om kva faremoment Syriza ville møte dei første få vekene etter ei slik hending, og kva for enormt press dei ville bli utsett for, både frå marknaden og frå EU.

For augneblinken er linja til Tsipras å krevje at EU viser korta og satse på at det er nok, at krisa Hellas vil skape i eurosona vil vere nok til at ting blir roa ned. Kva er di oppfatning av denne strategien, og korleis er Syriza budd for dette presset?

For det første er det ikkje forstått kor valdeleg det politiske klimaet og valkampen er i Hellas. Det same var tilfellet i 2012. Det er heilt ærleg nærmare ein valkamp i eit latin-amerikansk land enn i Europa.

Heile haldninga og retorikken og debattforma som både regjeringa og media har utvikla, er å framstille Syriza som ei grunnleggande illegitim kraft. Den djupare meininga er: at når Syriza kjem til makta, vil det bli heil apokalyptiske tilstandar – at Hellas vil bli kasta ut frå eurosona, hyllene i butikken vil bli tomme. Dei lagar til og med fotomontasjar med tomme, eller påstått tomme, hyller i Venezuela og Argentina med bodskapen: «Det er dette som vil skje i Hellas».

På ein måte har desse truslane vore nyttige, særleg dei mange erklæringane frå EU-talspersonar siste tida. Alle var svært fiendtlege til Syriza, alle bygd på truslar. Syriza må møte det, dei må stå mot dette. Haldninga i dag er at me ikkje vil endre krava våre, me vil ikkje vatne dei ut.

På andre sida ønsker Syriza å forsikre veljarane om at det er folk og krefter i Europa som er meir opne for forhandlingar og visse konsesjonar. Tsipras skreiv til dømes ein svært uheldig artikkel der han antyda at den italienske og franske regjeringa til ein viss grad var mot kuttpolitikken.

No framhevar dei fråsegner frå tyske sosialdemokratar eller ein artikkel i Bloomberg, der det blir sagt at «Grexit» ikkje vil skje – det er ikkje eit sannsynleg scenario, at ingen tenker på det. Men det viktige er at måten Syriza blir framstilt på i dominerande europeiske media, har endra seg dei siste vekene eller dagane.

Kva betyr denne endringa? Før var linja «Dei er hardbarka venstreorienterte, dei er ein trussel, me må stå mot dei og knuse dei og så vidare». Direkte fiendskap. No er tonen «Dei er faktisk meir fornuftige enn dei høyrest ut, og uansett vil ikkje mykje endre seg.»

Så til sjuande og sist er det slik at same kva du gjør, må du halde fram innafor den eksisterande ramma, og somme speler den snille purken og andre den stygge. Men i røynda er jernburet der framleis, og handlingsrom eksisterer faktisk ikkje.

Eg meiner det moderate synet i partiet er forståeleg til eit visst punkt – ettersom ei meir defensiv linje kanskje kan bli nødvendig i visse tilfelle. Men problemet er at det ikkje førebur folk ute i samfunnet på det som uunngåeleg vil komme om Syriza vinn: at vedtak om å sette ut i livet heile programmet vil vise seg føre til svære konfrontasjonar, både internt og med resten av den europeiske unionen.

Igjen, eg meiner at sjølv i valkampen har venstresida i Syriza ei rolle å spele ved på lojalt vis å vere trufaste mot programmet og så vidare, men legge vekt på det faktum at ting ikkje blir lett, at me må vere budd på alvorlege kampar, og me må legge vekt på dette ut frå situasjonen og veike punkt i fleirtalets standpunkt.

Men Tsipras speler au det kortet innimellom, så det er eit konstant spel å balansere dei ulike motseiingane. Om du ser sakene litt på avstand, ligg motseiingane i situasjonen i seg sjølv, i den forstand at ein vanskeleg kan unngå slike motseiingar slik stoda er.

Me snakkar om ein situasjon der den sosiale mobiliseringa har vore svært lågt ein ganske lang periode, og stoda no er valkamp, ikkje opprør. Maktbalansen internasjonalt er ikkje til fordel for Syriza, trass i utviklinga i Spania nyleg. Totalt i Europa er det klart at ei Syriza-regjering vil bli ganske isolert.

Derfor er denne nølinga med tvitydige svingingar delvis uunngåeleg, så lenge me er klare på det faktum at me står framfor valet mellom konfrontasjon eller å gi opp og overgi seg. Eg ser ingen mellomposisjonar mellom å overgi seg og konfrontasjon.

Gjelda og euroen

La oss ta spørsmålet om gjelda og euroen som er kjerna i splittinga og kjernespørsmål for den radikale venstresida. Dei er delvis tatt opp både av Venstreplattforma i Syriza og av Antarsya. Det er nøkkelspørsmål dei hevdar fleirtalet ikkje behandlar skikkeleg, unngår eller prøver tåkelegge. Kan du seie noko om både den symbolske tyngda og meir konkrete strategiske tyngda om no Syriza vinn valet?

Det er mange spørsmål i eitt her. La oss starte på det symbolske planet: Eg trur at når det gjeld ideologisk hegemoni, så har den herskande klassen i Hellas bygd sin dominans på det europeiske prosjektet – ideen om at Hellas kunne bli eit «moderne» land ved å slutte seg til europeisk integrasjon, eit «utvikla vest-europeisk land», og slik endeleg og uomgjengeleg bli med i klubben med dei mest utvikla og framståande i Vest-Europa.

Det er ein seigliva fantasi i Hellas, heilt frå landet vart sjølvstendig, å bli ein fullt ut akseptert del av Vest-Europa. Og det første tiåret etter å ha slutta seg til euroen, såg det ut til at fantasien var blitt verkeleg.

Ein skal sjølvsagt ikkje undervurdere den symbolske krafta i euroen: Her kan ein tenke på analysen Marx gjorde av rolla pengar og valuta speler, og alle symbolske verdiar knytt til det. Det fungerte. Alle veit at Hellas og dei andre landa i EU-periferien – før krisa, før memoranduma – hadde høgast oppslutning om både EU-prosjektet og om felles valuta.

Eg trur det er typisk tenking i underordna land. Sjølvsagt har denne støtta gått dramatisk ned i løpet av krisa, men røyndommen er faktisk meir tvitydig enn det: på eine sida er det mistru til EU fordi dei kom med memoranduma og troika-styret.

På den andre sida ser det ut til at folk i ein slags desperasjon klyngar seg til restane av tidlegare symbolsk status. Innimellom er dei endå meir desperate over å miste statusen, eller antatt status, som fulle medlemmer av «klubben» av Europas mest avanserte land. Sunn fornuft har det ikkje lett.

Om politiske strategiar: Retningar i Syriza, spesielt dei som har ein viss eurokommunistisk bakgrunn (og i mindre grad dei som har aktivistbakgrunn) uttrykker sterk støtte til sjølve det europeiske prosjektet.

Motsett, dei med bakgrunn til venstre for KKE (som Venstreretninga) er tradisjonelt meir fiendtlege til EU-integrasjonen, og har heilt frå starten av krisa hatt ei meir negativ haldning til euroen og heile strategien, og EU som institusjon eller samling av institusjonar.

Men ikkje frå eit venstrenasjonalistisk perspektiv?

Eg trur det er feil å seie at dei som har bakgrunn frå KKE er venstrenasjonalistar. Det finst ein tradisjon med venstrepatriotisme, sterkt knytt til den anti-fascistiske rørsla. Men om du til dømes tar konflikten med Makedonia eller forholdet til Tyrkia, då er KKE og folka som kjem frå KKE-verda ekstremt milde i Tyrkia-spørsmålet. Eller om du tar Makedonia, der var KKE det einaste partiet som ikkje var med i den såkalla nasjonale konsensusen tidleg på 1990-talet som ikkje ville godkjenne nasjonalt sjølvstende for Makedonia.

I Syriza utvikla Venstreplattforma ein prinsipiell kritikk av EU, og ser at Hellas som del av eurosona er ein del av kjerna i problemet. Om ein ikkje er klar til å bryte med eurosona, om det står att som einaste val i ei Kypros-liknande utpressing, då har du på forhand bunde hender og føter.

Fleirtalet i Syriza gjekk sterkt mot det synet, og argumenterte på ein måte som overflatisk ser svært venstre ut, som å seie at ei slik haldning fører tilbake til nasjonale løysingar. Dei kritiserer ikkje bare mangel på internasjonalisme, men au mangel på anti-kapitalisme, fordi dei seier det underliggande her er å vende tilbake til nasjonalistisk kapitalisme. Svært på linje med det resten av den radikale venstresida i Europa sa.

Påverka av Antonio Negri eller liknande standpunkt?

Når det gjeld fleirtalet i Syriza trur eg ikkje det er Negri. Negri kan ha spelt ei rolle i den meir aktivistiske fløya, men når det gjeld fleirtalet, trur eg Die Linke og Rosa Luxemburg-stiftinga har spelt ei nøkkelrolle. Dei er viktige i å tåkelegge mange område, som indre reformer i EU, å forstå krisa, og når dei seier måten å komme ut av krisa på i kjerna dreier seg om omfordeling.

Bak dette ligg ideen om at me må endre maktbalansen direkte på EU-nivå, unngå alle einsidige tiltak på nasjonalt nivå. Alle andre strategiar vil gi tilbakeslag fordi dei bygger på nostalgi for den gamle nasjonal-staten og så vidare. Slik gjekk debatten. Euroen blei eit punkt som splitta.

Det andre spørsmålet som er minst like viktig, er gjelda. Her er ikkje geometrien eller grunnlaget for debatten den same. Somme av folka som er mot å bryte med euroen, er for ei radikal haldning til gjelda. Dei ser klart for seg at det kan bli uunngåeleg å la vere å betale gjelda, eller i det minste at ein må vurdere det som våpen i forhandlingane rundt restrukturering av den greske gjelda.

Haldninga til fleirtalet i Syriza er likevel at du kan skilje dei to spørsmåla, og starte diskusjonen rundt gjelda. Fordi brot med innstrammingane og memoranduma er ufråvikelege, er ein etter denne logikken i ein motsett utpressingssituasjon, den svake mot den sterke. Du bryt einsidig med innstramminga, og derfor har Merkel og kompani ikkje anna val enn å godta ei positiv omstrukturering av gjelda, til fordel for debitoren.

Eg meiner dette blir ein form for sirkelargumentasjon. Det verkelege spørsmålet er: Alle er samde om at brot med innstramminga og å handle einsidig mot memoranduma er einaste vegen ut av stoda i dag. Og her vil me ha støtte frå fleirtalet i Hellas, så det er eit avgjørande vilkår.

Så er spørsmålet om det kan skje innafor ramma av euroen eller ikkje? Eg trur det framleis er eit opent spørsmål, og bare praktisk erfaring vil gi eit gyldig svar.

Mi meining, og meininga til Venstreplattforma, er at desse spørsmåla ikkje kan løysast utan å drøfte eurospørsmålet. Spørsmålet om gjeld og memorandum er lakmustesten på politikken til fleirtalet i Syriza.

Veken drakme eller euro?

På andre sida blei haldninga til KKE svært raskt, nesten straks: «Dette er ein falsk debatt, me bryr oss ikkje om valutaen.» Det offisielle slagordet er «Verken euro eller drakme; innanfor kapitalismen er det likegyldig om me er for eller mot EU». Dei seier at dei som er for å bryte med euroen er endå farlegare fiendar, fordi det er å avleie kampen frå dei verkelege måla i klassekampen, og så vidare.

Verken drakme eller euro, men rubel og internasjonal sosialisme!

Vel, du kan fjerne rubelen frå likninga no, men ja, ein slags mytisk arbeidarmakt. Det blir gjort til ei slags umiddelbar demarkasjonslinje mellom reformistar og revolusjonære, som fullstendig undervurderer

a) maktbalansen i det greske samfunnet og stillinga til den reelle radikale venstresida, og

b) blandar strategiske mål med delmål og krav.

Og denne ultimatismen, som set dette spørsmålet som ein føresetnad for alle slags radikale eller felles eller samlande politiske standpunkt, er blankt avvist i stoda i dag. Den avgjørande testen vil komme svært raskt. Me får vite om det er mauleg å bryte med kuttpolitikken og bli innafor eurosona. Så langt tyder alt på at det ikkje er mauleg.

Det er denne typen utpressing både Irland og Kypros har vore utsette for nyleg, som europeiske regjeringar bruker i dag når dei seier «OK, kanskje grexit kan unngåast om de blir innafor dagens rammer. Kanskje de ikkje er så farlege som de prøver vere, derfor vil de raskt gå inn på sporet andre venstreregjeringar har følgt dei siste åra, i ulike europeiske land, der Frankrike var først».

Så eg trur Venstreplattforma vil bli reinvaska av det som kjem og som me står framfor, men rette måten å ta opp dette spørsmålet på er ikkje å sjå euroen som eit vilkår, men også blankt avvise ideen om at me skal godta offer eller konsesjonar for å bli i eurosona.

Men reduserer ikkje det på eit vis skillet mellom fleirtalet og Venstreplattforma i dette spørsmålet til eit skinnval? Splittelsen ser ikkje ut til å vere så viktig, og heng mykje på offentlege erklæringar, som delvis er skodespel: bløffe, avvise og stemple Merkel og kompani som bløffmakarar. Det ser ikkje særleg reelt ut.

Eg trur det er langt meir reelt enn du meiner.

På papiret kan du sette opp den slags kompromiss: «Me står fast på euroen», «Alle val er på bordet, men me vil ikkje gå ut av eurosona», og det er denne typen formuleringar du finn i alle nøkkeldokument frå partiet. Men slike kompromiss er ikkje stabile, og hendingane sjølv har vist det.

På eine sida er standpunktet «me skal halde fast på euroen», og på andre sida «me må vere budde på alle typar initiativ og mål». Det konkrete resultatet er at Syriza ikkje er budd. Det finst ingen plan B. Partiet er ikkje gjort klar, ikkje det greske samfunnet, ikkje folket. Og det blir framleis brukt til å presse det greske folket, og vil utan tvil bli brukt til å presse ei Syriza-styrt regjering.

For å gjøre det klart: Me snakkar om utgang eller potensiell utgang frå eurosona, ikkje EU? Ingen i Syriza gjør framlegg om å gå ut av EU?

Ikkje heilt sant. I det minst er Venstreretninga fiendtlege til EU.

Men kan ein sjå føre seg Hellas bli i EU etter å ha gått ut av eurosona?

Ja, men det reiser spørsmål om dei europeiske traktatane, og i kva grad dei passar saman med alternative løysingar. Frå det perspektivet kan du seie at standpunktet til Venstrefronten i Frankrike, i det minste på papiret, om å vere ulydige mot traktatane, er relevant her. Bortsett frå at me har sett i vala nyleg at det stod i programmet og på papiret, har det aldri vore tatt opp offentleg og utvikla og forsvart.

Debatten i Hellas er meir avansert fordi dette har blitt reelle spørsmål i den offentlege debatten, og ikkje bare blant snevre grupper av intellektuelle eller aktivistar. Og eg meiner det er verdfulle lærdommar den breie venstresida i Europa kan trekke ut av den.

Nato

Korleis kjem Nato-spørsmålet inn her?

Eg trur Nato-motstand framleis ligg i ryggmargen hos folk på den radikale venstresida i Hellas. Men etter at krisa opna seg, har motstand mot troikastyret stått over alt anna. Det er til og med slik at sjølv USA med Obama blir vurdert som meir velvillig enn Merkels Tyskland.

Eg trur det er delar av Syriza som kanskje ser USA som eit motvekt til eit Merkel-dominert EU. Eg delar ikkje den oppfatninga, og eg trur det blir dyrekjøpte politiske val. Grekarar som hevdar slike standpunkt, er tilbøyelege til å støtte den utanrikspolitikken dagens regjering og politiske elite står for, nemleg ein allianse med Israel der ein prøver bruke Israel som eit kort i forholdet til Tyrkia, og slik snu den tradisjonelle aksen eller alliansen mellom Hellas og den arabiske verda, eller i det minste delar av ho.

Eg er grunnleggande usamd i dette, men ein må forstå at oppfatninga er at hovudmotsetninga er innanfor Europa og med Tyskland, då har det på eit vis erstatta spørsmålet om USA-imperialismen.

Å gå ut av Nato er ikkje ein del av programmet?

Det er også eit diskusjonstema i Syriza. Venstreplattforma er sterkt for einsidig utmelding av Nato, men ordbruken som dominerer innanfor den radikale venstresida er «oppløysing av Nato». Det er som med gjelda. Me vil forhandle om gjelda, men kva skjer om motparten er ueinig i forslaga dine? Kva betyr «oppløysing» av Nato? Det veit eg verkeleg ikkje.

Men eg er samd i at det ikkje er den viktigaste oppgava til den greske regjeringa. Du kan ikkje kjempe på alle frontar samtidig. Og hovudkampen no er sjølvsagt mot troikaen og dei herskande innanfor EU.

Kanskje tar eg feil, men eg får inntrykk av at Venstreplattforma, i det minste den siste teksten frå Heiner Flassbeck og Lapavitsas snakkar om å avskrive delar av gjelda, og ser ut til å tone ned borgarkontroll med gjelda. Det var i vinden med Attac og prosessen i Ecuador, som ein deltakande prosess der folket kunne gå inn i rekneskapen til staten og undersøke korrupsjon og feilfordeling, og legge til rette for folkets eigen kontroll med statsfinansane.

Det ser ikkje akkurat ut til å vere sentralt her. Det blir ikkje sett som ein spesifikk politisk masseprosess. Er det rett?

Det er mange spørsmål her. Innsikt i og kontroll med gjelda var eit av krava som vart vedtatt på kongressen til Syriza, og på plass i sluttdokumentet. Men det er eit av krava det er blitt tyst om frå majoriteten si side.

Det som gir meir grunn til uro, er at sjølv om det var ei byrjande kampanje på dette spørsmålet dei to første kriseåra, stilna slike krav kraftig, og det ser ikkje ut til å vere eit viktig spørsmål i den offentlege debatten.

Lapavitsas har lagt stor vekt på spørsmålet i det han har skrive. Når han skriv saman med Flassbeck, må han stå meir på ei konsensuslinje, visse emner blir sett til sides, blant dei er dette. Dette er eit av problema som på positiv måte kan og bør køyrast i ei skikkeleg internasjonal kampanje, ettersom det er eit hovudtema som mange ulike krefter kan samlast om.

Men det kan ikkje bli seriøse diskusjonar om gjelda utan at ein stiller spørsmålet «Kva vil de gjøre om motparten seier ‘nei’?» Mange av debattane sidan 2012 har ein tendens til å tilsløre spørsmålet ved å gå ut frå at den andre sida uunngåeleg må gi konsesjonar. Det er ganske enkelt ikkje tilfelle.

Kva slags samfunn vil Hellas vere i juli 2015

Tenk at det er juli 2015. Syriza har vunne valet, Venstreplattformas politikk er gjennomført, med grexit frå euroen, memoranduma er avvist og i det minste delar av banksystemet er nasjonalisert, det er slutt på privatiseringar og så vidare. Kva slags samfunn vil Hellas vere i juli 2015?

Me veit alle at sosialisme i eit land ikkje vil gå. I kva grad vil eit venstresosialdemokrati i eit fattig, tilbakeståande europeisk land vere i stand til å endre ting, utan tilgang til internasjonale lån, og utestengd frå eurosona?

For det første ville det då etter ditt bilete vere starten på gresk betalingsnekt. Fordi det er til sommaren svære summar skal betalast av på gjelda, og med gresk betalingsnekt og etterfølgjande utgang eller utkasting frå eurosona, er det ei lang rekke vanskar ein må handtere.

Men alle samfunnsendringar opp til i dag har skjedd med ei fiendtleg innstilt omverd. Og her er vurderinga av tid og stund heilt avgjørande. Politikk dreier seg i kjerna om å gripe inn i tida og bytte ut den herskande makta med noko nytt. Sjølvsagt er sosialisme i eitt land strategisk ikkje mauleg. Og samfunnsendringar kan bare skje i Europa om ein får ei utvikling bygd rundt dette.

Så mitt svar er som følgjer: Det blir sjølvsagt hardt for Hellas, men handterbart om måla regjeringa og politikarane har sett seg får sterk støtte frå samfunnet og folket.

Ei venstreorientert regjering som tar Hellas den vegen, vil vekke ei enorm bølgje av støtte frå store delar av opinionen i Europa, og aktivisere den radikale venstresida i desse landa til eit nivå me ikkje kan tenke oss i dag, med grunnlag for at dei kan bli sterke maktfaktorar i eige land.

Spania er den mest openbare kandidaten der ein kan få eit gresk-liknande scenario, men eg trur at sjølv om det ser usannsynleg ut i dag, så er Frankrike ei potensiell svak lenke i EU, om vinden frå sør blir sterk nok.

Me har erfaringar frå eit land som er kapitalistisk som Hellas, med eit kapitalistisk borgarskap, med radikale reformistar eller jamvel revolusjonære i regjering, og som samtidig kan dra fordel av oljereservar, og som til ein viss grad har kunna dra fordel av støtte frå resten av kontinentet, med velvillige eller til og med pro-Chavez-regjeringar.

Stoda i Hellas er mykje verre enn for den bolivariske revolusjonen – færre fordelar og mindre internasjonal støtte. Og det står ikkje så bra til i Venezuela i dag. Så kva for reservar finst som kan føre til at det vil gå betre i Hellas?

For det første har det venezuelanske eksperimentet for å endre samfunnet vart i femten år. Venezuela hadde ikkje sterke venstreradikale tradisjonar, ingen kamptradisjonar lik dei i Hellas eller resten av Latin-Amerika. Venezuela vart sett på som eit Dubai eller emirat. Bare les Los pasos perdidos (Tapte steg), ein roman av Alejo Carpentier⁵, då ser du samfunnsendringar som skjer over ein uvanleg kort tidsperiode, då eit tilbakeståande land raskt blir noko som Saudi-Arabia eller emirata.

Politisk, sosialt og økonomisk er Hellas eit langt meir avansert kapitalistisk samfunn enn Venezuela: samfunnsstruktur, politiske tradisjonar, grunnlova, samansettinga av klassar og sosiale krefter er mykje nærmare eit gjennomsnittleg europeisk land.

Men med eit stort småborgarskap …

Ok, eit stort småborgarskap, men ikkje noko nært Venezuela, der uformell sektor representerer rundt 50 prosent av befolkninga, spesielt etter dei nyliberale reformene. På toppen av det var oljereservane eit mektig våpen, men dei hindra au alle endringar av økonomien i Venezuela. Så det er eit tviegga sverd.

Derfor er synet mitt på Hellas:

a) Om me får ein periode på femten år utan kvalitative framgangar, men med sosiale endringar, då er det flott;

b) Hellas høyrer sjølvsagt til periferien, men sentrums indre periferi, det betyr at det destabiliserande potensialet eit gresk eksperiment kan ha på det kapitalistiske systemet kanskje er større enn Venezuela;

c) Den samla politiske erfaringa til sosiale og politiske krefter i Hellas – og eg ønsker ikkje å nedvurdere det enormt viktige som har skjedd i Venezuela – kan bare ikkje samanliknast.

Hellas har rike tradisjonar med politisk kamp. Det som skil solidaritet med Hellas frå tidlegare solidaritetsarbeid, er at det i dag ikkje dreier seg om land som geografisk er langt borte og svært ulike i samfunnsstruktur og utviklingsnivå.

Hellas i periferien?

Hellas er periferi om du vil, men periferi i Europa. Dei politiske prosessane i Hellas kan ekspandere på ein heilt anna måte og meir direkte her enn i Latin-Amerika, fordi den greske krisa er ein del av ei større krise i den europeiske kapitalismen. Og Europa er trass i den posisjonen det har – langt unna det den ein gong var – framleis eit av hovudsentra i det kapitalistiske verdssystemet.

Kva med indre opposisjon? Kor truleg er eit chilensk scenario om presset frå EU ikkje er tilstrekkeleg?

Eg har lese mykje om Chile i det siste, mellom anna den fantastiske boka til Franck Gaudichaud⁶ om arbeidarkamp og sosial kamp i Folkefront-perioden.

Den store skilnaden mellom Hellas og Chile er at i Chile hadde me ein svært aktiv arbeidarklasse og sterke sosialistiske og kommunistiske parti med rot i massane. Det har me ikkje i Hellas, og Syriza er ikkje eit masseparti knytt til arbeidarklassen og folk på landsbygda slik stoda var til partia i Folkefronten og ytre venstre i Chile den gongen.

På andre sida er motstandarane like rovlystne. Så for å kvele ei venstreorientert regjering i Hellas er økonomisk sabotasje sjølvsagt mauleg. Eit anna val kan vere ein spenningsstrategi. Det må takast alvorleg.

Hovudfaren kjem ikkje frå hæren. Hendingar nyleg har vist at så langt finst det ikkje nettverk i hæren som kan mobilisere raskt til ein slags kuppsituasjon. På den andre sida er det tydelege nettverk av den typen i politiet, i delar av rettsapparatet og det me kan kalle «den djupe staten».

Gyllent Daggry viste det. Me må ikkje gløyme at då leiinga i Gyllent Daggry vart arresterte, vart to toppfigurar i det greske politiet og ein frå gresk etterretning arresterte på grunn av banda dei hadde til organisasjonen.

Så eg trur det vil vere hovudtrusselen for Syriza. Det og media. Greske media er som venezuelanske media. Retorikken dei bruker – den uvanlege aggresjonen mot Syriza – den verbale og symbolske valden dei tar i bruk, ryddar grunnen for noko meir konkret og valdeleg.

Kan du seie noko om mauleg negativ dialektikk mellom på eine sida desse kreftene i statsapparatet og anarkistane eller autonomistane eller desse ultra-venstreelementa – oppfatninga om at motstand frå utanomparlamentariske krefter, sårbare for provo-katørar med vidare, kan bli brukt for å styrke politiet og provosere fram hendingar dei kan dra nytte av?

Sjølvsagt kan ein ikkje sjå bort frå det, fordi det vil vere hendingar som er lite opne, men eg reknar anarkistmiljøet i Hellas som ei viktig retning i Hellas. Dei representerer ein bestemt gruppe, nemleg ungdommen. Rørsla er sett saman av svært ulike delar, mange uutvikla, og det er vanskeleg å snakke om retningar, tendensar med vidare.

Men ein viktig del av miljøet er ganske positive til Syriza. Partiet har tatt svært gode standpunkt mot ein autoritær stat, og har ofte forsvart anarkistar og andre som er arresterte. Det har forsvart rettane til folk som er tiltalte etter samanstøytar med politiet og så vidare.

Eit Nettverk for sosiale og politiske rettar står nært partiet, og er svært aktive som forsvarar av folk som er forfølgde av politiet, medrekna den væpna 17. november-gruppa, eller anarkistar som driv bygerilja-liknande aktivitetar. Mange frå partiet har vitna i retten til fordel for dei tiltalte i slike saker.

Det betyr at i det minste dei mest politisk bevisste (men svært viktige) delane av anarkistmiljøet har ei positiv haldning til Syriza. Det som skjedde med Nikos Romanos⁷, er også talande. Syria hadde ei klar og svært positiv haldning – Tsipras greip sjølv inn for at sveltestreiken skulle ende godt. Slike kampar må vinnast politisk, og me må finne måtar å jobbe politisk inn mot delar av dette miljøet.

Kvinner i Syriza?

Alle namn til no trur eg har vore menn. Kva slags kvinnepolitikk har Syriza?

Den politiske kulturen i Syriza er den som er minst macho etter gresk standard. Det er den politiske retninga som historisk har mest band til feminist- og LGBT-rørsler, og blir jamt hetsa for å vere homoparti på grunn av at dei forsvarer minoritetar.

Det finst eit par sterke kvinner, kanskje den mest prominente er Zoe Konstantopoulou, ein framståande advokat som eg trur får ei rolle i framtidige regjeringar på rettsområdet, og som høgresida angrip på svært sexistisk vis. Ho er svært karismatisk.

Så er det Nadia Valavani, historisk frå kampen mot diktaturet, ungkommunist den gongen, og svært aktiv i utanrikspolitiske saker i dag. Eller Rena Dourou, som er valt til prefekt i Attica-regionen. Parlamentsgruppa til Syriza har utan samanlikning den beste kjønnsbalansen, og eg trur det vil halde fram i det nye parlamentet.

Men det er eit stort kjønnsgap, og mykje trengst å bli gjort. Alle organ i Syriza har ei minstekvote. I sentralkomiteen 35 til 40 prosent. Eg trur det er sterk vilje for å få tilnærma kjønnsbalanse blant listekandidatane til valet. Det er spørsmål partiet er opptatt av heile tida.

No er det eit gap mellom det og resultatet i form av dei som faktisk bli valde, men eg vil streke under at Syriza som politisk kultur – på kjønnsspørsmål, minoritetsspørsmål, LGBT-rettar – står for noko særskild, står for noko heilt anna enn resten av gresk politikk.

Om internasjonal solidaritet: mykje vil avhenge av i kva grad Syriza kan sleppe til utanfor dei vanlege kanalane. Kva form kan det få konkret når radikale venstrekrefter ikkje har statsmakt i Europa for tida? Og kva – utover å drive klassekamp, og utanfor Europa, i USA der Jacobin held til – er det mauleg å skape når me snakkar solidaritet?

Tri ting er viktige her. Det første er solidaritet på aktivistnivå. Med ei hypotetisk Syriza-regjering etter 25. januar er det nødvendig med ei brei solidaritetsrørsle for å bryte isolasjonen til Syriza, og for å hindre så mange som råd av europeiske regjeringar frå utpressing av Hellas. Me treng støtte på svært konkrete saker som gjelda, brot med kuttpolitikken og så vidare. Det er ei side av det.

Altså noko nær Bourdieus ide om ei europeisk samling av sosiale rørsler?

Eg kjem til det. Det andre nivået er at det er livsviktig å bryte den politiske isolasjonen, så den beste solidariteten med Hellas er å få politisk framgang i det eigne landet og endre maktbalansen der. Det er sjølvsagt mange, og truleg for mange, forventningar til Hellas her, men utan det kan du ikkje mobilisere og du kan ikkje fange hjertet og hjernen til folk.

Så det er ein nødvendig del for å kunne løyse ut verkelege politiske framgangar. Framveksten av Podemos er det beste nye som kunne skje for Syriza. Bare det faktum at det politiske landskapet i Spania endrar seg raskt, og opnar opp for noko liknande det som skjer i Hellas på relativt kort tid, er som eit friskt vindpust for oss.

Ein tredje ting er at me treng politiske verktøy på internasjonalt nivå, der er eg einig med deg. Me har det europeiske venstrepartiet, me har kampanjar eller paraplystrukturar som Alter Summit, me har restane av sosiale fora. Det er sjølvsagt betre enn ingenting, men ikkje nok, langt frå det som trengst i situasjonen no.

Det me treng er ein slags ny internasjonale, eit noko meir handfast internasjonalt nettverk. Utan å bli stormannsgal, eller hellenosentrisk, trur eg at med ei Syriza-regjering så kan Athen bli sentrum for politiske prosessar på europeisk og internasjonalt nivå. Med ei Syriza-regjering er det behov for ei stor politisk samling i Athen – ikkje bare for å støtte Syriza, men for seriøse diskusjonar, og for å skape nye og andre politiske verktøy enn dei me har, som ikkje er mykje.

Og bygge Syriza som internasjonalt parti? I augneblinken ser det ut til internasjonale avdelingar blir drive av den greske diasporaen.

Eg ser ikkje Syriza som ein modell som passar alle. Partiet har avdelingar utanlands fordi Hellas har ein relativt stor diaspora. Dei kan spele ei rolle her og der, men det som er nødvendig er å samle dei fragmenterte venstrekreftene i kvart enkelt land og skape framgang i strategiske og programmatiske spørsmål.

Det siste spørsmålet er meir teoretisk. Me lever i merkelege tider der mange av dei radikale tankane og teoriane me har lest og diskutert i årevis – for det meste abstrakte debattar, i bøker og tidsskrift – blir ei levande kraft.

Me hadde ein periode då ideane til Negri og Holloway vart ei levande kraft (anti-globaliseringsrørsla), og me kan vurdere om det var ein suksess eller mislykka. No lever me i ein periode der me har to store politiske krefter i sørlege Europa, som me grovt sagt kan seie samsvarer med spesifikke modellar: ein Laciau-modell i Spania, og ein Poulantzas-modell i Hellas.

Først av alt, er du einig, og kva kan seiast om ein slik situasjon? For det andre, kva kan du seie om politiske formasjonar på grunnlag av ideane til Poulantzas og Laclau?⁸ Og finst det ein tredje modell?

Eg er samd – det er så avgjort slik. Meir personleg kan eg seie at eg dei siste fire åra har lese oppatt mykje av det som frå starten danna grunnlaget for mi politiske tenking, Gramsci og Poulantzas.

Eg les mykje av Gramsci for å forstå det spesifikke ved krisa i Hellas, og måten den økonomiske krisa har utvikla seg til ei fullskala politisk eller «organisk» krise for å bruke Gramscis uttrykk. Vidare den rolla det politiske nivået har i å gripe inn i det som frå starten såg svært opent ut, men au svært kaotisk. Det var også nyttig å vurdere skilnader mellom stoda i Hellas og den typiske «krig mellom posisjonar»-måten til Gramsci.

På eine sida ser me standpunkta til Gramsci-Poulantzas stadfesta, om å få makta gjennom val, men samordne det med sosial mobilisering, og bryte med tanken om dobbel makt som eit opprørsåtak på staten utanfrå – staten må overtakast frå innsida og frå utsida, ovanfrå og nedanfrå.

På andre sida er det som manglar i den tradisjonelle «krigen mellom posisjonar», at me ikkje har sterke posisjonar i Gramscis meining, sterke og stabile organisasjonar for underklassane som kan føre langvarige konfrontasjonar. Fagrørsla er svært svak i Hellas, og er desorganisert av krisa. Dei politiske partia til venstresida, medrekna Syriza, kan ikkje samanliknast med masseorganisasjonane til arbeidarrørsla i det førre hundreåret. Så me har ikkje desse sterke organiserte blokkene som me kan utvikle og bygge mothegemoni gjennom.

Men stoda er langt meir labil når det gjeld sosiale konfrontasjonar. Me har hatt store eksplosjonar, på grensa til opprørsliknande situasjonar, spesielt mellom juni og oktober i 2011. Men dei som håpte på ein slags gresk Tahrir-situasjon, forstod svært raskt at ting ikkje ville gå føre seg på den måten. Politikk og også val var framleis svært strategiske nivå. Det er sjølvsagt grunnen til at ideen om ei anti-kuttregjering frå Syriza faktisk fenga.

Men eg har au lese mykje Poulantzas, særleg nyare ting, ikkje bare om strategiske spørsmål om «den demokratiske vegen til sosialisme», men au for å forstå risikoen i Syrizas partiform og meir spesifikt om å unngå at Syriza blir «statifisert». Risikoen med ein slik strategi er at ein før ein får makta, eller straks etterpå, blir absorbert av staten. Og me veit sjølvsagt at staten ikkje er nøytral, at han reproduserer kapitalistiske maktrelasjonar og så vidare.

Så eg har lese mykje av dette for å forstå situasjonen strategisk. Og eg har kombinert denne lesinga med Daniel Bensaïds⁹ tekstar om behovet for strategisk nytenking på venstresida.

Spørsmålet du reiser er verkeleg relevant, fordi stoda i Spania liknar mykje på den i Hellas. For å sitere Bensaïd har spanjolane forstått at indignados ikkje var tilstrekkeleg, og at det var ein «sosial illusjon» å tru ein kunne endre situasjonen bare gjennom indignados-rørsla. På andre sida er Podemos verkeleg noko heilt unikt: svært sjølvbevisste populistar som bygger på Laclaus tankar.

Mi oppfatning av det er at sjølv om Laclaus tankar i tid kom etter Poulantzas’ – dei kom på ei tid då spørsmåla som vart reist hadde dreidd bort frå overgangen til sosialisme og spørsmålet om å gripe statsmakta som Poulantzas hadde tatt opp. Derfor meiner eg Poulantzas ligg foran Laclau.

Med det meiner eg ganske enkelt at problema Podemos vil møte som parti, startar først no. Som organisasjon, som ein type intervensjon og strategi, på politisk nivå, programmessig, i partiet, i tilhøvet til staten, til internasjonale realitetar, alt: Dei har så vidt starta. Så på ein måte, står alvoret – og plagene – framfor dei.

Mi oppfatning er at dei må gå vidare enn Laclau for å møte desse oppgavene. Og for å vere litt mindre optimistisk, om Syriza mislykkast, og viser seg ikkje vere i stand til å tåle presset, er eg ikkje optimist når det gjeld sjansane for at noko mindre strukturert (som Podemos) skal stå mot denne typen press.

Notar:

1. KP(Interior): eurokommunistar. «Interior spiller på at de betrakta seg som det kommunistpartiet som bygde på gresk grunn, mens KKE ble kalt «Exterior» og pekte på at de fulgte utenlandske krefter, det vil si Moskva. (Arnljot Ask.)
2. Klientelisme: forhold mellom politikarar og grupper av veljarar, der politiske leiarar utnytter sine politiske verv og fordeler goder til eigne tilhengarar og slik skaffar seg lojale maktbasar. (Wikipedia.)
3. Den internasjonale marxist-tendensen er trotskistisk, og Alan Woods er medlem her. (Wikipedia.)
4. Folkefronten i Frankrike hadde regjeringsmakt i landet i tri korte periodar på 1930-talet. (Wikipedia.)
5. Alejo Carpentier (1904–1980): cubansk forfattar og musikar. (Wikipedia.)
6. Franck Gaudichaud: Fransk samfunnsvitar som har skrive mange bøker om Latin-Amerika. (http://www.internationalviewpoint.org/spip.php?auteur732)
7. Nikos Romanos (1993– ): såg barndomsvennen bli drepen av politiet i 2008. I 2013 vart han arrestert saman med to andre for bankran. Dei vart mishandla og fengsla av politiet, som leverte ut retusjerte bilete av dei til media. Dei vart tiltalt og dømd for væpna ran, sjølv om vitner i retten sa dei ikkje brukte våpna nettopp på grunn av gisla. I fengselet gjekk Romanos til sveltestreik då styresmaktene nekta han å studere på universitetet. (http://roarmag.org/2014/12/nikos-romanos-hunger-strike-victory/)
8. Nicos Poulantzas (1936–1979): gresk-fransk marxist som utvikla seg frå leninist til eurokommunist. Han såg ikkje staten som eit verktøy for kapitalistane, men eit apparat som sikrar kapitalismen. (Wikipedia.) Ernesto Laclau (1935–2014): argentinsk teoretikar ofte kalla post-marxist. Han og likesinna forkasta det dei kalla marxistisk økonomisk determinisme, og det at klassekampen var den einaste avgjørande motseiinga i samfunnet. Det var eit mangfald av motseiingar, og dei la fram det dei kalla eit «radikalt og pluralistisk demokrati». (Wikipedia.)
9. Daniel Bensaïd (1946–2010): filosof og leiar av den franske trotskistrørsla. Under opprøret i 1968 var han student og ein av frontfigurane. Han såg spørsmålet om revolusjon eller reform som ei falsk motseiing, og gjekk inn for å danne det han kalla «breie parti». (Wikipedia.)

Kim G. Helsvig:
Pax forlag 1964–2014. En bedrift
Pax forlag, 2014, 381 sider

I forbindelse med sitt femtiårsjubileum har forlaget Pax fått historiker Kim G. Helsvig til å oppsummere, under tittelen Pax forlag 1964–2014 og den noe mer fiffige, doble undertittelen En bedrift.

I 1964 ble forlaget etablert i forlengelsen av tidsskriftet under samme navn, gitt ut av Folkereisning mot krig og laget av «unge militærnektere og pasifister i tjueårene, pluss den 31 år gamle Johan Galtung». Tidsskriftet ble kjapt utvidet. Undertittelen Pasifistisk månedstidsskrift ble fjernet, og første nummer i 1964 hadde temaet «Pop, sex og pax».

Pax var fra begynnelsen av et radikalt forlag, uten tette bånd til noe parti, men med et ønske om å «bidra til en mer generell «radikaliseringsprosess» i det norske samfunnet.» En av forlagsgründer Tor Bjerkmanns forretningsideer var å kontakte norske forfattere som tilhørte andre forlag, men som passet mer naturlig inn i et radikalt forlag. Bjerkmann hadde sterk tro på at det ville garantere Pax suksess.

Politiske pocketbøker til folket

Forlaget ble kjapt banebrytende innen politiske og samtidsorienterte billigpocketer, med en unik kombinasjon av innhold og form. En av annonsene de brukte, illustrerer forlagets dybde. Slagordet er «En god avis speiler døgnet – billigboken gir deg bakgrunnen». Annonsen viser Dagbladet-faksimiler med ulike oppslag og notiser koblet til forsider av ulike bøker fra Pax’ sortiment.

Spenningen mellom det sentrale og det tilgjengelige eksisterte også i forlagets katalog. Pax prøvde bevisst å «finansiere de «egentlige» og «viktige» Pax-bøkene ved at man med jevne mellomrom utga bestselgere med bredt nedslagsfelt.» Men bredden var ikke alltid i løsrevet fra politikken. I serien «Barnepax» ga forlaget ut «barnebøker med mening», som Eventyr fra Vietnam og Da barna tok makten. Med boka Hva skjer i Nord-Norge? av Ottar Brox lanserte Pax alt på 60-tallet den selverklærte venstrepopulismens inntog i norsk politikk.

De omtrent to millioner Pax-bøker som ble spredt i det norske samfunnet fram til midten av 1970-årene var i stor grad bærere av en antiautoritær, kritisk og ofte populistisk og elitekritisk holdning som kunne inspirere langt utover den radikale venstrebevegelsen.

En forfatter med flere ny- og gjenutgivelser på Pax, var Jens Bjørneboe, blant annet fordi billigbokformatet kunne nå et langt større publikum «blant ellers ikke kjøpekraftige mennesker. Dvs. dannede mennesker.» Pax ga også ut den første utgaven av George Orwells Animal Farm på norsk, under tittelen Kamerat Napoleon. Og i forlagshistorien kan vi lese at den «ga et godt signal om forlagets profil i den første tiden. Boken solgte godt og ble senere trykket opp i mange nye opplag.»

Designadel

Et annet adelsmerke var bøkenes design, som «signaliserte at disse billigbøkene var helt annerledes», med «et karakteristisk uttrykk og en særegen identitet». Enkle, men hardtslående forsider preget av stiliserte illustrasjoner, solid typografi og god fargebruk.

Historiegjennomgangen er også illustrert med en forside fra hvert av forlagets femti leveår. Et veldig fint grep, som dessverre havner litt i bakgrunnen av lesinga underveis, fordi forsidene, i likhet med bokas andre illustrasjoner som regel er plassert i utakt med bokas innhold.

Det at boka er organisert langs en uklar tematisk inndeling, gir mange hopp fram og tilbake, som gjør det vanskeligere å forstå hvor på tidslinja man befinner seg, og som sannsynligvis gjør boka mer langdryg og repeterende enn nødvendig. Her kunne tydeligere kronologi og et skarpere skille mellom ordinær historisk gjennomgang/oppramsing og de større begivenhetene vært til hjelp.

Sirkus Pax

I en sammenligning Fredrik Engelstad gjorde til sin doktoravhandling, kom det fram at Pax-medarbeiderne la langt større vekt på å være modige og fantasifulle enn sine kolleger i de andre forlagene. I boka får vi høre om jevnlige opphold i Tunisia for forlag og forfattere, for å – med Bjerkmann – «bruke opp underskuddet». Hvor blant annet «Ottar Brox møtte den tunisiske landbruksministeren og intervjuet lokale fiskere med Jon Elster som tolk.»

Etter at Trygve Hegnar i Kapital ønsket forlaget en stille død og forlagssjefen jobb i en pølsebod, stilte daværende leder Paul Hedlund i lånt pølsebod i Lille Grensen med gratis wienerpølser og tilbud på Pax-bøker. Pax solgte støtteaksjer, Hegnar ble utnevnt til «ærespaxsjonær».

På 80-tallet satte de i gang en salgsaksjon hvor de solgte bøker fra to NSB-tog som kjørte over hele landet og fra sirkustelt ved Munch-museet på Tøyen i Oslo, hvor Einar Førde holdt foredraget «Dei ideelle forlaga si rolle i det norske kulturbilete».

En annen banebrytende fortelling oppstår da billigutgaven av PaxLeksikon kom i 1982. Forlaget etablerte samarbeid med en liten bokhandel i Volda drevet av Harald Haugen som prøve å nå et større publikum utenfor lokalsamfunnet gjennom salg på postordre. I dag er Haugen Bok Norges største nettbokhandel.

Når forlaget gjentatte ganger måtte redde seg inn økonomisk, skjedde dette gjennom kraftig mobilisering av leserne. Dette var blant annet utgangspunktet for Aksjon Gjennombrudd allerede i 1965, hvor man rekrutterte hundrevis av faste bokkjøpere som tegnet seg for en treårsperiode.

Som det står i boka:

Forlagets spektakulære redningsaksjoner og finansielle disposisjoner gjennom 1980-årene står ikke tilbake for mye av den såkalte jappe-tidens finansakrobatiske øvelser. Idealisme, optimisme og kapitalisme gikk hånd i hånd gjennom tunge og kritiske år.

Fra vekst og fall til stabilt sideleie

De to første tiårene i Pax var kronet med vekst, men parallelt påløp vel så store likviditetsproblemer. Forlaget sto ovenfor økonomisk ruin og nedleggingstrusler minst sju ganger før tjueårsjubileet. I følge egne ord skyldtes ikke utestående betalinger «for mye rot», men rett og slett «for lite penger». Mens resten av Vest-Europa sto midt oppi et studentopprør meldte Morgenbladet på forsideplass i 1968 at «Pax balanserer på randen av konkurs».

Mye av forlagets vekst kom nettopp fra voksende studentbefolkning i Norge. Både i forlagets oppstartsfase, under den «akademiske demokratiseringsbølgen i kjølvannet av det internasjonale studentopprøret» og mot slutten av 80-tallet, da arbeidsledigheten steg og studenttallene økte.

Ved inngangen av 80-tallet var forlaget «redusert fra å være et flaggskip for en bred, entusiastisk og framgangsrik venstrebevegelse (…), til å bli et miniforlag med tre ansatte». Det var på denne tida også enighet om at til og med bokdesignet – «forlagets gamle adelsmerke» var blitt altfor dårlig.

Ved å anskaffe en aksjepost i De norske bokklubbene på 90-tallet kom forlaget seg gjennom en økonomisk snuoperasjon som muliggjorde konsolidering og forsiktig ekspansjon til å bli et lite forlag med åtte–ti ansatte. Etter dette har Pax kunnet skyte inn kapital til andre «trengende», som Tronsmo, Morgenbladet, Klassekampen m.fl.

Det kommer også fram av boka at Pax kanskje har hatt en reelt sterkere posisjon enn rykte i nyere tid. Blant annet gjennom å være hovedforlag til den anerkjente franske sosiologen Pierre Bourdieu i Norge. De har også mange oversatte skjønnlitterære nobelprisvinnere i katalogen. I tillegg til at folk som tidligere har spilt en viktig rolle i forlagsdriften og deltar aktivt i den pågående politiske debatten, som Rune Slagstad, fortsatt sokner til Pax.

På tross av sterke innslag er det allikevel lite igjen av politiske billigbøker, oppsiktsvekkende design og spektakulære stunts. Men det er kanskje ikke Pax aleine som skal ha skylda for det? Markedet for «billigbøker med mening» er betydelig mindre, rommet for de større radikale prosjektene viser seg trangt, med noen hederlige unntak.

På nittitallet postulerte Bjørn Smith-Simonsen (som er nummer tre i rekken på Pax-tronen etter Bjerkmanns oppstart og deretter et turbulent forsøk på kollektiv ledelse, hvor alle ansatte skulle ha lik medbestemmelsesrett i alle beslutningsprosesser, med medførende stress, mas, overarbeid og økonomisk kaos) at det ikke lenger var noen som skrev ting som «representerer et vitalt alternativ til dagens post-sosialdemokratiske forretningsdrift».

På 80-tallet kunne man gjennomføre et prosjekt som Pax-leksikonet med 400 involverte bidragsytere uten godtgjørelse, ment som et moderne og oppdatert motstykke til Arbeidernes leksikon produsert av miljøet rundt Mot Dag på tredvetallet. I nåtidas alternativ-leksikale litteratur finner vi Cappelens Forslags konversasjonsleksikon, med rundt 80 bidragsytere på tekstfronten, flere hundre har bidratt med forhåndsfinansiering (til forveksling lik Pax-modellen på 60-tallet). På samme måte som Pax-leksikonet har dette blitt omtalt som et con amore-prosjekt, men det fyller altså en noe annerledes rolle.

Populisme i nye kanaler

Pax forlag begynte som en reaksjon på den «undertrykkende konvensjonalismen i det norske debattklimaet» og «så dagens lys som et opprør mot en trang norsk debattkultur på begynnelsen av 1960-årene, midt i den sosialdemokratiske velferdsstatens «lykkelige øyeblikk»». Pax’ venstrepopulisme baserte seg på en kritikk av «sentrum», i betydning høyresida og de dominerende og Nato-vennlige delene av Arbeiderpartiet.

Når Kim G. Helsvig avslutter med et såkalt «uvitenskapelig etterskrift» er boka på sitt mest kritiske og verdt å lese. Han peker ut til et «gryende, og av og til kokende, populistisk opprør mot de politiske og kulturelle elitene» i Europa, og fraværet av dette og andre internasjonale samtidsdramaer i Pax sin katalog de senere årene.

I norsk kontekst viser han til at tidligere Pax-aksjonær Hans Rustad har fanget opp noe av denne protesten gjennom det elite-, innvandrings- og islamkritiske nettstedet Document.no, startet opp i protest mot «konsensusideologien i norske medier».

Men samtidig med en høyrepopulistisk framgang framhever han «kraftfulle venstrepopulistiske partier» i flere av de landene der krisen har rammet hardest, som Syriza i Hellas og Podemos i Spania.

For det finnes også en venstrepopulisme å regne med, og den er i likhet med Hva skjer i Nord-Norge? og andre sentrale Pax-utgivelser fortsatt basert på solid motekspertise, men Helsvig skriver at dette i dag, framfor å komme til syne i billigbøker, mobiliserer på sosiale medier.

Da er det kanskje ikke rart Pax må ty til utgivelser om luestrikking for å holde forlaget økonomisk flytende. Derfor blir dette fortellingen om hvordan Pax går fra en bedrift til en av mange bedrifter. Så selv om boka til tider tærer på tålmodigheten, har den en god balanse mellom underholdning og opplysning, og bør leses av alle som interesserer seg for kulturbransjens utvikling og venstresidas historie. Dessuten er det forhåpentligvis noen halsbrekkende momenter som kan være til inspirasjon for radikale hobbygründere.

For mest av alt får boka meg til å kjenne på ønsket om et kraftfullt, radikalt og folkelig prosjekt også her til lands, og da kommer man ikke utenom å bygge tilsvarende motekspertise.

Fredrik V. Sand

Tristram Hunt:
Kommunist i frack
Stockholm: Leopard, 2013, 456 s. Oversatt av Stefan Lindgren.
Original: The frock-coated communist London: Penguin, 2010, 464 s.

Da jeg kom over en relativt nyoversatt Engels-biografi i en svensk bokhandel, tenkte jeg at den kunne være «kjekk å ha» – om jeg skulle få god tid en gang. Da jeg likevel begynte å bla litt hist og her, blei jeg entusiastisk! Dette er en av de beste biografiene jeg har lest. For så vidt er det godt kjent, både fra Marx’ og Engels’ egne skrifter og fra sekundærlitteraturen, hvordan de utviklet tenkningen sin gjennom kritikk av den tyske filosofien og på analyse av engelsk industrialisering og franske revolusjonserfaringer. Men hos Hunt er denne historien usedvanlig spenstig og lærerikt fortalt, og interesserte vil ha utbytte av å lese denne boka enten de kan sin Sosialismen fra utopi til vitenskap eller ikke. Det betyr selvfølgelig ikke at alt er hevet over kritikk. F.eks. mener jeg at Hunt nedvurderer Marx´og Engels´ analyse av erfaringene fra Pariserkommunen.

Et viktig forehavende for Tristram Hunt (f. 1974) – historiker, programskaper og et framtredende medlem i Labour Party – er å vise at Engels var noe mer enn en helt nødvendig diskusjons- og tenkepartner for Marx, og mer enn en økonomisk støtte for han og familien hans. Likevel har biografien befestet forestillingen min om at den mest avgjørende innsatsen til Engels lå nettopp her, sjøl om han også var viktig som politisk organisator, aktivist, polemiker og teoretiker. Hunt legger særlig vekt på Engels´ systematiske studier av Arbeiderklassens levevilkår i England (1845). Tre år etter var han medforfatter til Det kommunistiske manifestet. De viktigste teoretiske bidraga hans var ellers analysen av familien og kvinneundertrykkinga, og videreføringen av arbeidet med Kapitalen etter Marx` død. Han skreiv også om militære spørsmål, der han hadde egne erfaringer, og trakk inn moderne natur-vitenskaplige perspektiver i filosofien.

Noen vil huske at historikeren Øystein Sørensen i sin jakt på totalitære ideologier i Drømmen om det fullkomne samfunn, la stor vekt på Engels´ grovt rasistiske uttalelser om slaviske folk. Hunt bekrefter at Engels hadde disse holdningene, men han setter dem inn i en historisk sammenheng, og viser hvordan han kom på bedre tanker. Han polemiserer mot dem som vil gi Marx´ og Engels´ tenkning ansvaret for totalitarisme og undertrykking i deres navn. Hunt gjentar også hvordan Marx og Engels utviklet synet sitt fra å se på kapitalismens spredning gjennom imperialismen, som i hovedsak «siviliserende» og historisk progressiv – til i hovedsak å bli anti-imperialister.

Det er fullt begripelig at tida gjorde det mulig å skape en teori som den marxistiske /engelsistiske, men det er litt vanskeligere å forstå hvorfor akkurat Friedrich Engels skulle komme til å bli som han blei, og spille den rollen han gjorde. At han fulgte i farens fotspor som kapitalist, da han gjennom 20 år ledet familiens tekstilindustri i Manchester, må riktignok forstås som et bevisst valg han motstrebende gjorde som revolusjonær, for å kunne gi Marx muligheten til å arbeide med Kapitalen. Han så på dette som et offer, sjøl om han tidvis også pleide sosial omgang i overklassekretser i Manchester, og gikk på revejakt. Men Engels var ikke bare sønn av en kapitalist. Han kom fra en pietistisk kristen familie i et ditto miljø. Han bryter tidlig med det han oppfattet som sneverheten i bakgrunns-miljøet. Ikke bare i det at han blei revolusjonær, noe som var en følge av at han i yngre år hele tida oppsøkte miljø og erfaringer som skulle vise seg å drive han videre i den retningen, men han var også personlig liberal og mye av en livsnyter, i følge Hunt. Han var først samboer med Mary Burns, en irsk industriarbeider, nesten analfabet, som han traff i Manchester, og som førte han i arbeiderklassemiljøer der. Da hun døde, blei han samboer med hennes storesøster Lizzie, som hadde vært husholderske for dem. Grunnen til at Lizzie og han ikke giftet seg var kritikken hans av den borgerlige familien, men han hadde delvis holdt forholdet til Mary skjult, siden dette var under kritikk fra både pietister, kondisjonerte og sosialister. Det siste var nok ikke bare uttrykk for illibe-ralitet, men også for dårlig erfaringer med at overklassemenn «tok seg» elskerinner fra underklassen. Da Marx etter alt å dømme fikk en sønn Freddy (Frederick) Demuth med husholdersken sin, så Engels etter at han hadde det bra hos fosterforeldrene, og lot det skinne igjennom at han selv var faren.

I litteraturen fins det en omfattende kritikk av måten Engels (d. 1895) forvaltet arven etter Marx (d. 1883) på, en oppgave han uansett tok på ytterste alvor. Kritikken har gått på at den eldre Engels angivelig var en slags positivist, determinist og reformist – og så å si den første revisjonist. Siste ordet er helt sikkert ikke sagt i denne debatten, men sosialdemokraten Hunt argumenterer for at Engels hadde stor tro på at tyskerne og det svært framgangsrike tyske SPD, kunne nå sosialismen ad fredelig vei. I ettertid antar vi at en medvirkende grunn til at det ikke lyktes å innføre sosialisme i Tyskland, nettopp var at flertallsretningen i SPD med Karl Kautsky i spissen sto for en deterministisk forståelse av den historiske materialismen. Partiet kunne konsentrere seg om organisasjon og valg, så ville utviklinga i hovedsak ordne resten, kanskje med hjelp av et lite «puff» på terskelen til sosialismen. Om denne filosofien på noen måte bygger på Engels kan altså diskuteres, men at dette i så fall skulle skyldes Engels syn på at ikke bare i samfunnet, men også naturen utvikler seg dialektisk, er jeg som Hunt uenig i.

Hunt har skrevet en biografi som elegant og svært vellykket, balanserer mellom – og integrerer – idéhistorie, stedshistorie (inspirert av moderne samfunnsgeografi, særlig i beskrivelsen av Manchester, som er et høyde-punkt i boka) – og klok individvurdering.

Boka er oversatt til svensk av Stefan Lindgren, som av noen eldre lesere av Rødt! blir husket som redaktør av m-l-avisa Gnistan (1976–1980), og som sjøl er forfatter av flere gode faglitterære bøker. Jeg har ikke sett på den engelske originalteksten, men den svenske fungerer altså meget bra.

Jørn Magdahl

Dag Seierstad:
Folket sa nei
Norsk EU-motstand frå 1961 til i dag
Samlaget, 320 sider.

«Et dobbeltjubileum for oss som har har folkestyre og nasjonal sjølstendighet som sentrale verdier», skriver Heming Olaussen om 2014 i forordet til boken. At det var 200 år siden Grunnloven ble til og 20 år siden folkeavstemningen om norsk EU-medlemskap ble høytydelig markert av Nei til EU i fjor. Som en del av markeringen gikk organisasjonen sammen med Samlaget om å gi ut dette historieverket som dekker hele den norske EU-motstanden. Resultatet er et praktverk som vil fylle alle hull i hukommelsen til vetaranene, og gi unge en mulighet til å oppleve den EU-kampen de selv var for unge til å delta i.

Det er Nei til EUs grand old man, Dag Seierstad, som har fått i oppgave å føre i pennen historien om EU-kampen. Valget av Seierstad er trygt for det finnes knapt noen andre som har så stor kjennskap både til EU-systemet og den lange kampen for å holde Norge utenfor. Seierstad har allerede skrevet en rekke hefter og årbøker for Nei til EU og de som har lest hans spalter i Ny tid og Klassekampen vet at han har et talent for å analysere og forutse direktivene og traktatene som kokes sammen i Brussel.

Boken begynner med at Seierstad skriver i førsteperson om da han sammen med tusen andre protesterte utenfor Stortinget en tirsdag ettermiddag i 1962. Mennene i lange frakker, som det ifølge Seierstad var flest av på den tiden, protesterte mot norsk innlemmelse i Fellesmarkedet, EF. Hadde de den gangen visst hvor lang og utmattende kampen kom til å bli, spørs det om ikke mange hadde mistet troen og tatt med seg hatten sin og gått hjem. Det gjorde de ikke, og de neste 50 årene kom til å bringe mange viktige slag, og heldigvis vant vi de to viktigste, i 1972 og 1994.

EU-kampen i 72 vies god plass, men hovedvekten er imidlertid på den siste folk-eavstemmingen. Fra tidligere er det skrevet langt mer om 72 enn 94. Behovet for å skrive ned den nye historien er viktigere, så det er en riktig vurdering å fokusere på 94 i dette verket. At det ikke er skrevet mer om 94, skyldes nok at det fortsatt er så nært at de fleste kan huske det. For unge EU-motstandere er det svært viktig at denne boken kommer for å gi større mulighet til å lære seg historien uten å være avhengig av gjenfortellinger fra eldre meningsfeller. Jeg har sjøl opplevd at det kan være vanskelig å hive seg inn i diskusjoner om 94 fordi man sitter på langt mindre informasjon og troverdighet enn dem som sjøl aktivt deltok i kampen.

Det er likevel enkelt å forstå hvorfor 72-kampen har fascinert mest. Mens den politiske situasjon i 94 i grove trekk er lik som i dag, er 72 virkelig fra en annen tid. Et av momentene som gjør fortellingen om EU-motstanden så interessant, er at Nei-siden vant på tross av å være «underdogen», og spesielt gjaldt dette i 72. Sjøl om de største partiene og massemedia sto på ja-siden i 94, var nei-siden godt forberedt, organisert og hadde partier og organisasjoner i ryggen. I 72 var styrkeforholdende mer groteske. Iløpet av kort tid måtte nei-siden tilegne seg kunnskap om EF, spre informasjonen i ett mer grisrendt landt enn i dag og stable en stor organisasjon på beina. Det var knapt noen hjelp å få fra myndighetene og de etablerte mijøene for skape en nøktern debatt om temaet. Nå som EU-saken er tydelelig og velkjent er det lett å glemme at det ikke er en selvfølge at det i det hele tatt ble noe EU-kamp. Nei-siden måtte kjempe for å politisere og skape engasjement om spørsmålet og foruten innsatsen som ble gjort på 60- og 70-tallet kunne Norge blitt et av de landene som tilegnet seg unionen uten en bred folkelig debatt. Det ville blitt langt vanskeligere for nei-siden å vinne i 1994 dersom det ikke hadde vært en tidligere folkeavstemning og uten erfaringene som ble opparbeidet den gang.

Etter de innledende avsnittene, går Seierstad over til den mer tradisjonelle sakprosastilen som vanligvis brukes i denne typen historieverk. Jeg kunne gjerne ha tenkt meg mer førstehåndsbeskrivelser og litterære virkemidler. Seierstad har aktivt deltatt i EU-kampen sjøl, så det skulle være mer enn nok å ta av. Teksten bærer også litt preg av at alle som nevnes bør faktisk blir nevnt, og at alle betydningsfulle hendelser skal med i historien. Tidvis kan det bli litt mye oppramsing av styremedlemmer, møtevedtak og voteringsoversikter. Dette gjør at boken ikke får den samme nerven som i Kjell-Erik Kallsets Makta midt imot om EU-kampen i Arbeiderpartiet. Det kan virke som om redaktørene i Samlaget deler mitt savn etter Kallsets beskrivelser, for Makta midt imot er hyppig sitert i boken. Til Seierstads forsvar skal det sies at det nok nødvendigvis må bli på denne måten når man skal skrive et historieverk på oppdrag fra en organisasjon. Det blir viktigere å få med alle bidragsyterne, betydningsfulle hendelser og personer enn at boken flyter som fortelling. Kapitlene om EU-kampen i fylkeslagene virker for eksempel mest som et frieri for å få finansiert boken og er ikke like interessante for en leser som ikke har vært aktiv i et fylkeslag sjøl. På den andre siden passer det godt at en bok om nei-siden bærer preg av å ha blitt til gjennom en demokratisk prosess med inslag fra hele landet. De som først og fremst har fortjent denne boken, er de som sikret nei-flertall i folkeavstemingene, og det ville ikke passet Nei til EU å lage en bok med mål om å tilfredstille en kritiker i Oslo.

Seiarstads brødtekst er imidlertid bare halve boken, for på hver eneste av bokens 300 sider er det bilder eller tekstbokser med morsom og interessant informasjon. Dette er et praktverk som bør ligge på stuebordet og blas i hyppig. I en tid der det mases om stadig mer digitalisering, er dette et eneste stort forsvar for den tradisjonelle papirboken. Det er gjort en stor jobb med å samle bilder, faksimiler, plakater og effekter for å krydre boken; og sidene er brede, fargerike og av tykt papir. Bare for bildene ville denne boken vært verdt kjøpet. I boksene kan man lese morsomme fakta som når Aftenposten på lederplass i 1972 gjorde narr av at Folkebevegelsen arrangerte et møte om EF og kvinnene. Ifølge lederskribenten var det så idiotisk at man like godt kunne arrangere møter om EF og skiløperne eller EF og frimerkersamlerne. Klassekampen gjorde også en pinlig blunder på lederplass da de i 1970 skrev at Folkebevegelsen kun «representerer den statsmonopolitiske norske landbrukskapitalen og en del annen norsk kapital som strir mot EEC.»

Det skyldes kanskje det store antallet av slike bokser, for det må ha godt litt i surr for ombrekkerne noen steder. Enkelte av boksene er grønne og andre er blå, uten at jeg skjønner om det er av estetiske grunner eller om det skal symbolisere innhold av en annen karakter. Av og til virker det som om det er Seierstad som er avsender, noen ganger står det «vi» i teksten uten avsender, og det varierer om siteringer fra andre kilder er i kursiv eller ikke. Det er ikke noe stort problem for et historieverk til en organisasjon, men for en politisk nøytral leser eller for bruk i forskningsøyemed kan det virke litt slurvete å ikke ha en konsekvent linje for fremstillingene i tekstboksene.

Evnen til å gi ut et praktverk som dette i en tid der EU-debatten i praksis er død, er et styrketegn for nei-bevegelsen. En bok som dette er med å lage en felles historieskrivning og kultur i Nei-alliansen, og det trengs for å hindre at bevegelsen faller fra hverandre utenom de kortsiktige kampene. Sjøl om kampen om EU-medlemskap virker vunnet i uoverskuelig fremtid, er det nok å ta fatt på i kampen for folkestyre og sjølstendighet. I kampen mot EØS og Tisa-avtalen, er det mye styrke å hente i historien til norsk EU-motstand. Ikke minst viser den at det er mulig å få til bred folkelig mobilisering mot kompliserte handelstraktater sjøl med mektig motstandere som helst vil tie saken i hjel.

Stian Nicolajsen

Avtalen med troikaen som kom i stand i kjølvannet av kollapsen i gresk økonomi, inneholdt en bestemmelse om å selge lønnsomme statseide selskaper for å tilbakebetale lån til utenlandske långivere.

Dette førte til en delvis privatisering av Pireus, Hellas’ største havn.

Siden den gang har havnearbeidere ført en militant og vedvarende kamp for å få havnen tilbake til fullt offentlig eierskap og for å forbedre de dårlige arbeidsforholdene ved de privatiserte COSCO-terminalene.

Katy Fox-Hodess er doktorgradsstudent i sosiologi ved University of California, Berkeley, der hun skriver sin avhandling om internasjonal solidaritet mellom havnearbeidernes fagforeninger.

Giorgos Gogos er havnearbeider og fagforeningsleder fra Pireus Havn. Han er medlem av Syriza, er aktiv på partiets regionale nivå og i dets fagforeningsarbeid.

Intervjuet sto i http://www.internationalviewpoint.org rett etter valget, og er oversatt av Karin Hågensen.

Hvordan har folk i nabolaget ditt reagert på valgresultatene?

Generelt ble det mottatt med stor entusiasme av mange, ikke bare av de som stemte på Syriza, men også andre mennesker som tradisjonelt hørte til andre partier og ikke kunne bryte med forpliktelsene sine der. Jeg tror alle sa «OK, la oss se hvordan denne nye linja er» og «vi må på en eller annen måte forsøke oss på en ny måte å nærme oss hele problemet på».

Partiene

Når du sier andre partier, mener du da Pasok og kommunistpartiet?

For det meste Pasok og Nytt Demokrati. Jeg har ikke mange bekjente fra Kommunistpartiet, men jeg tror at folk som ikke tilhører partiets struktur, som ikke er medlemmer av partiet, aksepterer dette valgresultatet med lettelse. I begynnelsen kan vi si at det var en negativ reaksjon. De stilte seg tvilsomme til muligheten av å regjere sammen med Anel, Uavhengige grekere, som jo er et høyrepopulistisk parti, selv om alle uttalelsene deres egentlig er ganske anti-Troika og anti-avtale (anti-memorandum). Men jeg tror at etter at den nye regjeringen ble dannet, den nyvalgte regjeringen, så forstår mange mennesker at det må til samarbeid innen regjeringen. Den nye regjeringen har vært ganske samkjørt, og vi har sett de første kunngjøringene fra flere ministre som bekrefter overfor folket at hovedlinjene i valgkampprogrammet skal settes ut i livet med en gang.

Hvordan har reaksjonen vært i havnen?

I havnen var vi virkelig glade, spesielt etter at vi fikk høre de første kunngjøringene fra den nye marineministeren. Han bekreftet nok en gang at privatiseringsprosessen i havnene skulle avsluttes, spesielt i Pireus havn og i Thessaloniki havn.

En av de første kunngjøringene fra Syriza etter valget var å stoppe privatiseringen av havnene. Hvorfor tror du Syriza har prioritert dette så høyt, og hvorfor er det viktig å kjempe for offentlige havner?

Du vet, i havna sier vi at alle som har vært imot havnearbeiderne i Pireus, har mistet makten, har mistet regjeringsmakten, har blitt slått ut, så ikke kjemp mot oss. Javel, dette er en ganske macho forklaring, den er ikke politisk. For Syriza er privatisering generelt noe som ikke er akseptabelt. Den privatiseringen som skjedde veldig, veldig raskt var privatiseringen av havnene, spesielt Pireus havn. Derfor tror jeg det var symbolsk, og på samme tid var det en viktig melding om at vi ikke skal privatisere. Og selvfølgelig, det er jo veldig viktig at havne-arbeiderne og dokkarbeiderne i Pireus har vist vilje og styrke til å forsvare den offentlige havna.

Først og fremst er det et strategisk poeng for et land som Hellas, ikke bare på grunn av de mange øyene som forbinder folk som bor der og som reiser der, ikke bare på grunn av at det er hovedporten for innkommende og utgående last og varer. Det er også på grunn av at når et statseid selskap går over til private investorer, så er de private investorene opptatt av profitten sin og ikke noe annet. Derfor vil ikke folkets transportbehov bli tilfredsstilt. Bortsett fra dette påvirker det samfunnet og økonomien generelt. Det var, og vil bli lønnsomt. Den har ikke hatt tap de siste femti årene. Og en regjering som Syriza trenger lønnsomme offentlige selskap slik at man kan omfordele rikdom. Dessuten vil vi miste jobbene våre og arbeidsrettighetene våre, og organiseringen av arbeidet vårt vil komme under press og trues, og det vil påvirke familiene våre. Så vi kjemper for jobbene våre og for barna våre.

Blir Pireus privatisert?

Er du optimistisk når det gjelder at Syriza vil lykkes i prosessen med å konfrontere COSCO og troikaen og med å stoppe privatiseringsprosessene i havnene?

Syriza er sterke bare hvis de forplikter seg til valgkampprogrammet. I tillegg trenger de støtte fra folket og samfunnet. For eksempel er vi sikre på at de vil få press fra utlandet, fra Kina, fra Den europeiske unionen, fra troikaen og fra medlemsstater i Europa. Men alt dette vil bli mindre effektivt hvis folk står bak regjeringens beslutninger. En av de første tingene Alexis Tsipras sa til Dijsselbloem (Eurogruppens leder), var at han vil gjøre ting forskjellig fra de som hadde makten før ham. Han sa at han vil følge de løftene han ga til folket. Det er viktig å høre dette fra en leder, fra stats-ministeren, at han vil følge programmet han har vist folket, og som han ble valgt på. På denne måten kan de ikke gå tilbake på planene, og i tilfellet de må forandre planene, må de først spørre om folkets og samfunnets mening.

Jeg har tillit til kameratene mine i Syriza. Og jeg har tillit til at de ikke bare vil være ansvarlige, men at de også vil følge det de har sagt. Jeg har tillit til at de har mottatt meldingen fra samfunnet som sier: Sett i gang og gjør det dere har sagt at dere vil gjøre. Selvfølgelig vet vi at som fagforening har vi vår selvstendighet. Vi kommer ikke slavisk til å følge noe et medlem av Syriza sier eller noe en minister fra Syriza sier. Vi har et veldig sunt og ærlig samarbeid.

Er det viktig for fagforeningen og for koalisjonen i Pireus å organisere og bli mobilisert for å presse på nedenfra for at Syriza skal holde løftene sine?

Selvsagt. Organisering og mobilisering av fagforeningen generelt, og spesielt i en sektor som vår, er det en nødvendighet og en betingelse for alt du ønsker å gjøre på et hvilket som helst tidspunkt. Uansett hvilket parti som har makten, uansett hva avgjørelsene dreier seg om. Hittil har alle avgjørelsene vært negative for fagforeningene. Det er første gang i Helles at vi ser noe pro-arbeid og anti-privatisering osv. Men vi ønsker likevel å bli mobilisert. Vi ønsker ikke at folk skal holde seg i sofaene sine. Vi vil heller være på vakt og fremme våre krav slik at de ikke skuffer oss. Og vi vil fremme kravene våre og regjeringens avgjørelser, de som Den europeiske unionen eller andre land ikke aksepterer, og som de presser den greske regjeringen til å gi opp. Vi har allerede begynt å ha diskusjoner oss imellom. Alle har vært glade hele denne uka. Det er første gang vi har ledd etter annonseringen av en ny regjering, men samtidig, eller neste dag, begynte vi å snakke om det, og si: Nå har vi en regjering som sier nei til privatisering, men i tilfelle de blir presset av Europa til å ofre havnene, hva skal vi gjøre da? Vi skal stå utenfor døra til Sjøfartsdepartementet og havna vår, og vi skal fortsette kampen vår.

Samme dag som Syriza kunngjorde at de ville stoppe prosessen med privatisering av havnene, kunngjorde de også at de skulle gjeninnsette renholdsarbeiderne fra Finansdepartementet og tusenvis av folk som hadde blitt ulovlig oppsagt fra offentlig sektor. Hva er viktig ved å prioritere disse avgjørelsene?

Det er først og fremst veldig symbolsk, for denne gruppen av kvinner var veldig militante, veldig aktive og veldig sterkt tilstede i hver eneste kamp som fant sted i Athen. Så det er veldig symbolsk og et veldig godt eksempel. Ikke på alle måter, for de gjorde visse feil etter min mening, og det var noen som ville si mye rart, men de er likevel helter. Men jeg liker ikke å bruke ordet helt for det setter dem helt utenfor og så glemmer du dem og på den andre siden så bløffer du. De er folk som oss, de er kvinner som oss, og de er veldig ivrige i kampen. Så det er veldig viktig for Syriza å støtte dem og å løse problemet deres. Det oppfordrer andre fagforeninger til å bli like ivrige.

Fagforeningene i Hellas

Hva betyr valget for arbeidere og fagforeninger i Hellas generelt?

Det er det viktigste øyeblikket i demokratiet. Det er øyeblikket da vi alle skal velge hvem som skal representere oss og støtte og forsvare rettighetene og stillingen vår. Vi er ikke redd for valg. Tvert imot tror jeg at grekerne burde spørres oftere. For eksempel er det konstitusjonelt tillatt å ha folkeavstemninger, og jeg tror den nye regjeringen vil bruke denne prosessen og mobilisere folk til å være deltakere og ikke tilskuere. Dette er viktig. Det trengs tid. Det er ikke noe som vil forandres i løpet av ett, eller to eller fem år. Men hvis en venstreregjering kan holde seg ved makten i mer enn fem år, i to regjeringsperioder, og bygge et sterkt grunnlag, da vil den forandre holdningene våre som borgere. Vi tror på dette, fordi som fagforening bruker vi hyppige avstemninger, og vi har kollektive avgjørelsesprosesser.

Tror du Syriza vil prioritere å reversere anti-arbeiderlovgivningen til den forrige regjeringa, som rettet seg mot kollektive forhandlinger og fagforeninger?

Det er en av de første tingene de sier de skal ordne. De skal reversere alle disse negative lovene som hindrer kollektive forhandlinger og gjeninsette alle de lovene som beskyttet den mindre mektige parten i markedet, som er arbeiderne og ikke arbeids-giverne. Det er et løfte, og jeg tror det er en av de første lovene de vil reversere.

Anel

Hva mener du om alliansen mellom Syriza og Anel?

I begynnelsen var jeg ganske skeptisk. Men majoriteten med 149 parlamentsmedlemmer gir dem muligheten til å spille en rolle med denne regjeringen. Det greske samfunnet generelt er ikke så progressivt. En stor del av det greske samfunnet er ganske konservativt, ikke bare i sin tenkemåte, i sin væremåte, men i sin måte å se en rekke ting på, for eksempel seksuell orientering eller menneskerettigheter for immigranter. Dette er tema som mange grekere ikke er for. De er ganske konservative. Størsteparten av det greske folket er ikke så religiøse, men de er ganske bundet til tradisjonen med Den ortodokse kirke. Eden som den nye statsministeren, Tsipras, avla, var politisk med hensyn til lederen for Den greske kirke, da han sa at jeg skal avlegge en politisk ed, men jeg ønsker også dine gode ønsker for at denne regjeringen skal lykkes. Det peker på noe viktig. Ja, man trenger et konservativt parti som kan støtte i denne kampen, i den felles kampen mot avtalepolitikken, og etter det tror jeg det greske folket kan godta at for eksempel ekteskap mellom lesbiske, homofile, bifile og transpersoner ikke er det avgjørende, man kommer ikke til å bli påvirket, man kommer ikke til å bli smittet, det er en menneskerett. Man blir sterkere av å ha et konservativt parti med seg og etter en tid, et år, seks måneder ved makten så har du vist at du tror på det du sier, og at du kjemper for det og ønsker å gjennomføre det. Det er viktig å ha en konservativ stemme i en slik regjering for å formidle visse ideer. Det er lurere, vet du, å ha dem på innsiden, og ærlig talt, på den måten at du for eksempel kan si til dem: OK karer, vi har et problem med noen tusen unger som er født her i Hellas, foreldrene deres var statsborgere i andre land og de har ikke noe statsborgerskap, men de er greske, der er oppvokst her, de har gått på greske skoler, de er våre barns venner, så vi burde gi dem statsborgerskap, de er greske.

Så du sier at når Anel er med i koalisjonen, så tvinger det Syriza til å forsøke å snakke og overbevise mennesker på høyresiden?

Ja, og jeg tror det er et redskap for å gjøre konservatismen i Hellas mindre. Kanskje er det jeg sier for romantisk og at det ikke har noen politisk forklaring, men det er mitt personlig inntrykk. Jeg har sett dette i fagforeningen min. Noen konservative folk har sett medlemmer av fagforeningen vår, venstreside-karer, som er engasjerte og hardt arbeidende, og gjennom deres eksempel har de blitt overbevist om at uansett om du står til høyre eller venstre, kjemper du for noe som er riktig. De stoler mer på deg, og de blir overbevist om at det er OK at du stemte på Syriza. Hvis du skal bake brød, tilsetter du mel og vann og blander det, og så får du brød. Denne prosessen tror jeg vil foregå i regjeringen, og den vil bli overført også til samfunnet.

Er det ikke en risiko for at Syriza vil bevege seg mot høyre?

Nei, ikke på grunn av Anel. Jeg tror ikke det er noen fare fordi Anel er i regjeringen. Hvis vi får en slik bevegelse, vil det være på grunn av andre krefter utenfor regjeringen, mektigere spillere i dette spillet, staten eller store kapitalister – hele systemet, på en måte. Men ikke fra Anel.

Hva er de største utfordringene og det største presset Syriza vil møte når de skal gjennomføre sitt program?

Først og fremst, hvis vi legger til side saken med havnen og privatisering og alt det, så vil anti-privatiseringspolitikken bli det området der troikaen vil presse oss. For eksempel, hvis du ikke følger vårt program, stopper vi pengetilførselen. Det første de må gjøre, er å behandle gjeldskrisa på europeisk nivå. Det er ikke lett. Det er flere artikler denne uka, for eksempel, om hvordan de to statsministrene Mariano Rajoy i Spania og Pedro Passos Coehlo i Portugal avviser et slikt forslag. De sier det vil bli ødeleggende for oss alle og at markedet vil straffe oss, akkurat slik Antonis Samaras, den forrige statsministeren for eksempel ville si. Men jeg tror at hvis denne saken tas opp av folket og de europeiske sosialdemokratiske partiene som fremdeles har noen venstresynspunkter av betydning igjen, så tror jeg at man kan finne flere allianser og flere alliansepartnere. Dette er det første. For gjelden ikke bare kveler oss, den truer også de sunnere økonomiene. Selv Tyskland har slike problemer. Det er ikke så synlig nå, men det vil komme senere. Og på den andre siden, når det gjelder innenrikspolitiske saker, mener jeg de burde begynne å gi signaler om at borgerne er hovedsaken, ikke selskapene. De burde, som jeg sa, for eksempel begynne å forbedre arbeidslovgivningen og gjøre endringer i helse- og utdanningssystemet og gjøre alvorlige forsøk på å skattlegge store formuer. Dette ville være signaler til samfunnet og til de fattigste delene av samfunnet om at noe er forandret, at de ikke er som de andre, at de rike ikke er urørlige og at resten av oss ikke vil bli rundlurt om igjen.

Tror du at koalisjonen med Anel vil vare?

Det vet jeg ikke. Jeg tror ikke at denne typen regjering vil vare særlig lenge. Jeg vet ikke om det vil bli et år eller to år, men jeg tror ikke det vil vare i fire år. De vil stå overfor store utfordringer i nærmeste fremtid. Jeg setter en frist, la oss si til sommeren, når vi kommer til å stå overfor de første alvorlige problemene med å betale tilbake noe av gjelda. Hvis vi ikke får noen alternative ressurser til å betale disse pengene, tror jeg vi vil få nye valg. Så Syriza må i løpet av denne perioden vise folket hvilken retning de har og at de er forskjellige fra den forrige regjeringen. Så kan de styrke, kanskje med bedre resultater, den nye regjeringen. Egentlig ser jeg helst at denne koalisjonen ikke varer i fire år. Jeg ser gjerne at venstrepartiet blir mektigere gjennom denne koalisjonen slik at vi snart ser lys i tunnelen og går til nye valg med en større oppslutning for Syriza, slik at de får et absolutt flertall.

Hva bør arbeidere og fagforeninger i Hellas generelt gjøre for å støtte Syriza?

De bør bli mer aktive og reagere på oppfordringene om dialog. Syriza har forpliktet seg til at ingen avgjørelser vil bli tatt uten en dialog mellom regjeringen og de partene som er involvert. Derfor må vi først og fremst arbeide hardere for å lage uttalelser slik at vi har noe vi skulle ha sagt, og ikke bare si lydig ja eller nei, men fortsette å være kritiske. På den andre siden må vi begynne prosesser, debatter og ta initiativ for å se at vi ikke er de eneste som har problemer, men at det ved siden av oss er folk med større eller mindre problemer. På den måten kan vi ha jevnbyrdige forhold med andre som er nær oss.

Det er ikke vanskelig å få dette til å skje, spesielt i Pireus, for vi har arbeidssenteret. Dessverre ligger makten hos Kommunistpartiet (KKE) når det gjelder fagforeningsvirksomhet, og de er ikke så samarbeidsvillige. De har ikke bare en bestemt oppbygging og bestemte diskusjoner, de følger også bestemte direktiver fra partiet sitt. Og deres målsetting er å få mer makt til partiet i stedet for å utvikle et mer sammenhengende program og nærme seg arbeiderne. Jeg tror vi har masse arbeid foran oss hvis vi ønsker å være konstruktive, og hvis vi ønsker å utvide ideen om solidaritet og samhandling. Jeg tror de dagene da hver sektor kjempet hver for seg, er over. Det er ikke effektivt lenger. Og hvis Syriza ikke gjør det bra og mister makt, vil en mer konservativ regjering uten tvil komme til makten. Så vi må gjøre det beste ut av denne tiden, ikke bare for å forandre ting til det bedre, men, i tilfellet vi får dårlige resultater, må vi være forberedt på å møte den konservatismen som garantert vil komme. Men dette er den pessimistiske måten å se ting på. Det finnes et mer optimistisk synspunkt, å være konstruktive, utvikle forslag, å ta selvkritikk på hvorfor vi ikke lyktes som fagforeninger tidligere, og å se på hva slag ting som må forandres i strukturer og i prosesser for å bli mer demokratisk og mindre klientilistisk. Vi har masse å gjøre.

Hvordan er forholdet mellom Syriza og fagforeningene? Er det sterke bånd?

Nei, det er ikke sterke forbindelser, for egentlig er Syrizas oppslutning innenfor fagforeningsstrukturen den samme som den var for fem år siden. Så folk fra Syriza er i mindretall i fagforeningene. Selv om samfunnet har forandret seg, som følge av klientilisme, personlige forbindelser og alle de råtne systemene, det er ikke lov å puste på demokratisk vis. Så Syriza ved makten skaper en bedre stilling for å sette disse prosessene fremst og i fokus. Men jeg vet ikke hvor stor motstanden vil bli, spesielt fra kommunistenes side. Fordi Kommunistpartiet dessverre er en del av denne klientilismen og har spesielle ikke-demokratiske måter å beholde makten innenfor fagforeningene på. Jeg har hørt fryktelige historier, og jeg vet at de ikke bare er historier, om hvordan fagforeninger som tilhører Kommunistpartiet bruker veldig udemokratiske midler for å beholde makten sin.

Hovedproblemet er med andre ord fagforeningenes struktur – at de er klientilistiske og ikke særlig demokratiske – noe som gjør det vanskelig for Syriza å skaffe seg innpass i fagforeningene?

De var veldig nær de partiene som hadde makten. Syriza må ikke gå i fellen med å bruke makten sin i regjering til å så de samme frøene på dette området. De må la fagforeningene være i fred slik at de kan forandre seg selv.

Et parti av folket?

En kritikk av Syriza går ut på at partiet er dominert av universitetsintellektuelle, ikke av folk fra fagbevegelsen – deler du dette synspunktet?

Det er mer eller mindre sant. Men som jeg sa, problemet er ikke at folk i fagforeningene som er medlemmer av Syriza, er få i antall. Og for å være ærlig, etter min mening, jeg fremhever meg ikke som fagforeningsmann i Syriza og som medlem av Syriza i fagforeningen. Dette er to forskjellige roller. Jeg forsøker å skille og å handle etter hvor jeg er. Når det gjelder disse to rollene, prioriterer jeg selvfølgelig å være havnearbeider og forsvare arbeidskameratene og jobben min så godt jeg kan. Men bortsett fra dette trenger jeg noen politiske verktøy for å få dette til. Jeg tror det vil bli færre universitetskarer og flere fagforeningsfolk med tiden. Men jeg må også si at fagforeningsvirksomhet er ganske dårlig ansett i Hellas.

Det er negative holdninger til fagforeninger?

Ja, på grunn av den sterke forbindelsen mellom partiene Nytt Demokrati og Pasok og fagforeningene. Jeg tror jeg sa tidligere at mange av lederne i Konføderasjonen av greske arbeidere blir ministre etterpå, uten at de forklarer seg eller at det er en åpen prosess i forhold til folket eller fagforeningene. Det ble bare en veldig personlig avgjørelse å gå fra én rolle til en annen. Så alle disse handlingene skapte problemer og folk forlot fagforeningene. Det vi forsøker å gjøre i vår forening, er å bekjempe slik atferd. Vi har heller veldig åpne tilnærminger, vi forsøker å mobilisere folk, vi forsøker å trekke nye medlemmer og unge medlemmer inn i avgjørelsesprosesser i fagforeningen. Så selv om vi kanskje ikke er av de beste, så mener jeg vi har en ganske god tilnærming til dette. Og vi mener at fagforeningsvirksomhet er et verktøy for å få frem felles krav og for å kjempe for våre felles krav. Det burde ikke ses på som bare et skritt for en person til å bli mektigere eller mer dominerende. De som innehar disse stillingene, skal tjene til det beste for alle sammen, ikke tjene sine personlige interesser.

Pireus B valgdistrikt i nærheten av havnen hadde den sterkeste støtten til Syriza i valgene i 2012 og 2015. Hvorfor har det vært så sterk støtte der?

Generelt er det slik at i de fattigste områdene fikk Syriza den største oppslutningen. Stemmingen var ganske klasseorientert. I Pireus og i området rundt Pireus tror jeg Syrizas seriøse tilnærming, den oppriktige handlingsmåten, alle aktivitetene de siste tre årene, vet du, har gitt Syriza denne oppslutningen i valget.

Du har vært veldig aktiv i å organisere sammen med partiet i Pireus. Hva slag aktiviteter har Syriza vært med på der?

Solidaritet for alle i Pireus, en organisasjon støttet i hovedsak av Syriza, serverer daglige måltider. Det er også «solidaritetstimer», gratistimer for studenter som ikke har råd til å ha privattimer før universitetseksamener, og sosiale apotek og sosiale leger som sjekker folk gratis og skriver ut resepter osv. Dette er direkte handlinger overfor samfunnet som gjøres uten at man sjekker folks status, i motsetning til Gyllent Daggry. Alle sårbare personer blir mottatt. Det er en sunn handling overfor samfunnet. Vi forsøker selvfølgelig å fortelle folk at de bør mobilisere og kreve sine rettigheter kollektivt. Men det er ikke slik at vi gjør dem til medlemmer av Syriza eller får dem til å arbeide for Syriza osv.

Det finnes også en enhet av anti-fascister i Pireus, og vi er med i den. Vi har ikke våre egne kampanjer. Vi forsøker å støtte de felles kampene, de anti-fascistiske kampene. Kommunistpartiet har helt motsatt stilt seg utenfor dette med sine egne aksjoner, som er svært svake, må jeg si. De har sjelden protester o.l., selv om de var mål for, og fremdeles er mål for fascistene. Men de er veldig redde for å bli blandet inn i en felles kamp. På den andre siden har vi veldig et godt forhold til folk fra Antarsya, spesielt i de anti-fascistiske kampene, på tross av våre forskjeller. Jeg tror ikke det er en eneste anti-fascistisk bevegelse eller demonstrasjon, i de minste i Pireus, der vi ikke deltar.

De brune

Støtten til Gyllent Daggry er mindre enn den var for ett, to eller tre år siden. Hvorfor tror du det er sånn?

Etter min mening burde de være enda mindre sterke, de burde miste mer enn 5 prosent av oppslutningen. Dessverre beholder de 6,5 prosent eller noe sånt. Det er stor oppslutning hvis du tar i betraktning at lederskapet er i fengsel, at de ikke har de økonomiske ressursene de pleide å ha, og, ikke minst viktig, at det nå er vel kjent at de er innblandet i kriminelle handlinger. Så det er et uheldig resultat og det er ganske smertefullt å ha omtrent 6 000 av naboene dine som stemmer på Gyllent Daggry. Jeg forventer fra Syriza først og fremst at de stiller dem for retten, gir dem en rettferdig dom, og samtidig, fra stillingen i regjering fremmer anti-fascisme og anti-rasisme, slik at det skapes forandring i tenkningen til de menneskene som nå stemmer på Gyllent Daggry, for å forandre deres orientering og for å avsløre overfor samfunnet deres kriminelle ansikt.

Som fagforeningsleder og Syriza-medlem, når du snakker til medlemmer av din egen fagforening eller til arbeidere generelt som ikke er medlemmer eller tilhengere av Syriza, hva slags argumenter har folk og hvordan svarer du og forsøker å organisere dem?

Først og fremst er de redde for at de skal opptre som de tidligere regjeringene. De sier nå at de ikke kommer til å privatisere havnen, men til syvende og sist vil de gjøre det. Dette er de viktigste argumentene jeg hører. Jeg sier at jeg oppriktig talt ikke tror de vil gjøre det, men i tilfelle de presses eller de forandrer mening, er jeg sikker på at vi vil sloss fra en bedre posisjon. Vi kommer opplagt til å ha en mer demokratisk regjering. Jeg er sikker på at vi kommer til å delta i en åpen dialog, og i alle fall er det ikke bare en evne, men også en plikt for oss å kjempe. Og vi kommer til å være mot alle, selv Syriza ved makten, som undergraver rettighetene og arbeidet vårt. Det er klart.

Er det andre strategiske sektorer du gjerne skulle sett overlatt til offentlig eierskap?

Helt sikkert energiselskap. Jeg trenger ikke å nevne helsevesenet og utdannings-systemet, universitetene. Tog og veier burde tas tilbake fra underkontraktører som har tatt en veldig stor del av pengene. Jeg reiste for eksempel nylig til min fødeby, som er 350 km fra Athen, i juleferien, og vi betalte 45 euro i bompenger, for veier som staten betalte da de ble bygget. Jeg vil gjerne treffe faren min, men jeg vil ikke betale 45 euro for å reise å treffe ham. Så jeg mener alle disse sektorene burde forbli offentlige.

Euroen

Hva mener du om argumentene til Syriza-representanter som Costas Lapavitsas for at Hellas bør forlate eurosonen?

Personlig mener jeg at euroen som valuta er et middel, ikke et mål. Den er et middel til å ha en økonomi. Hva er en økonomi? En økonomi er OK hvis den tjener folk og sørger for et visst nivå av sikkerhet hos folket – arbeid, helsevesen, utdanning. Så, på den måten er euroen et redskap. Ved siden av dette er den et politisk spørsmål. Jeg vil foretrekke å se hvilke sjanser vi har innenfor eurosonen. Og deretter, i hvert fall innenfor den Europeiske unionen, som er noe annet. Og etter det, hvis de insisterer, hvis de sier, du må fortsatt finne deg i å bli rundlurt, du må ofres for å bli i eurosonen, nei. Jeg synes at hvis det øyeblikket kommer, burde vi ha en folkeavstemning og avgjøre det hele. Og med hensyn til Lapavitsas, jeg fulgte ham gjennom 2011 og 2012 – i to år fulgte jeg med på talene hans. Jeg var ganske åpen for å høre slike meninger, men jeg ble ikke overbevist om at de har et klart svar, spesielt ikke for den første overgangsperioden fra euro til lokal valuta. De overbeviste meg ikke om at de har noe konkret å foreslå til folket for de første kritiske seks overgangsmånedene. Og, som du vet, har ikke vårt samfunn kunnskap eller trening til å lide under slike forhold. For eksempel, hvis du forlater euroen, vil iPhone’n bli tre ganger så dyr. Det betyr ikke noe for meg. Jeg gir blaffen. Men mange mennesker bryr seg om noen ting som de ikke engang har råd til å betale for i euro. Jeg kan godt vente på bensin og gjøre det jeg kan og ikke kreve mer, men jeg kjenner mange karer rundt omkring som er fornøyd med bare å få sin del og sin families del hver måned. Så jeg tror ikke vi er nok trent til å møte en slik fare.

Det har vært noe kritikk rundt at Syriza har beveget seg i retning av personalistisk lederskap og er blitt for fokusert på individuelle politikere – deler du disse synspunktene?

De har blitt for presidentaktige, ja. Det er sant. Jeg er en av dem som kritiserer Tsipras selv om jeg godtar at han er veldig karismatisk, veldig flink, veldig effektiv. Han kan representere våre kjerneideer og alt det som vi kaller Syriza. Uheldigvis har vi de siste seks månedene sett at partiprose-dyrer ikke har blitt respektert og at noen avgjørelser har blitt tatt av en liten gruppe rundt presidenten. Dette er et problem. Dette er et problem som vi har reist overfor ham innenfor partiets organer. Det er noe vi ikke kan avverge nå, nå når han er statsminister. Denne slags ting vil skje mer og mer, tror jeg. Men jeg håper de kollektive reaksjonene, de kollektive inngrepene vil forbedre dette. Og selvfølgelig sier jeg ikke at han er som Georgios Papandreo eller Samaras. Han er en venstrekar. Og han kommer ikke til å oppføre seg på den måten. Men OK, innenfor venstrespekteret har han gjort noen feil – å ikke respektere partiets organer – og han forsøkte spesielt i perioden før valget å holde ting tilbake så godt som mulig og ha mindre kollektive prosedyrer. Jeg er kritisk til dette. Men jeg vet ikke om det er avgjørelser fra folk som er rundt ham. For eksempel er det en eller to typer som etter min mening ikke er særlig flinke og som ikke har en kollektiv måte å handle på, selv om jeg ikke ønsker å minske hans eget ansvar. Jeg foretrekker å gi ansvar til et team, et parti, en fagforening. Det er derfor jeg anklager lederskapsteamet. Det gjelder ikke bare én mann.

Akoa. Femtitregruppen

Deltar du i en politisk retning innenfor Syriza?

Jeg deltok i møtene til Akoa, Nye kommunistiske økologiske venstre, et eurokommunistisk parti og en av grunnleggerne av Syriza. Innenfor Syriza skapte Akoa sammen med to mindre grupper Anasa, som på gresk betyr puste. Anasa ble en offisiell politisk retning. Den har ikke noen struktur, det er en åpen dialog mellom Anasa og noen karer fra majoriteten i partiet, noe som betyr nært Tsipras og nært presidentens gruppe. De er kritiske og de lagde det som kalles Femtitregruppen, femtitre medlemmer av sentralkomiteen. Så ble denne Femtitregruppen større og større. Det er ikke femtitre lenger, det er flere. Vi har ikke noen sterk struktur. Egentlig er det en dialoggruppe som forsøker å fremme kollektivitet i partiet, forsøker å hindre fraksjonering, forsøker å hindre lederskapet i å ta beslutninger uten at de er godkjent av kollektivet, og forsøker å hindre at lederskapsgruppen gjør feil og tar avgjørelser over hodet på partiet.

Hva kan arbeiderbevegelser generelt lære av denne erfaringen?

Dette emnet kunne vi snakke om i lang tid. Hør her, mottoet som Syriza brukte i perioden før valget, var at det er håp. Så nå føler vi at håpet har kommet, og vi tror det er en god anledning for arbeiderklassen til å begynne å puste. Etter min personlige mening er det en periode med ansvar for oss alle til å gå ut over oss selv, ikke først og fremst å kreve for vår fagforening, for oss selv, men å forsøke å utvikle mer kollektive krav, mer grunnleggende krav, og å begynne det harde arbeidet med positiv kritikk, med tema som har stor betydning. For nå tror jeg at vi kjemper fra en bedre posisjon, men vi kjemper fortsatt. Det betyr ikke at bare fordi vi har en veldig karis-matisk statsminister med gode ministre, så er det slutten på historien, nei. Jeg har kjent disse karene i mange år. De er karer som oss selv. Så jeg kan forestille meg hvor viktig det ville være for meg å ha folkets støtte hvis jeg var i dere stilling. Jeg ville følt meg tryggere hvis folk støttet meg. Å ikke følge dem og å si ja til alt de sier, nei. Men å støtte de rette avgjørelsene, å gjøre seg gjeldende, å holde seg til linja vår og være aktiv i alle avgjørelser som tas. Det er virkelig alvorlig, og jeg føler mer ansvar fordi, som generalsekretær for fagforeningen er det masse arbeid for meg med å mobilisere folk, og å oppfylle deres hovedkrav, som betyr at havnen ikke skal selges. Jeg vil at staten skal eie den. Det er vanskelig. Men det er den eneste måten vi skal lykkes når vi vet at programmet ikke er revolusjonært. Det er et klart sosialdemokratisk program. Men for at vi skal oppnå et sosialistisk samfunn, trenger vi litt tid, slik at vi kan gå gjennom en sosialdemokratisk fase med sosialisme som det endelige målet.

Hvilken betydning har valget for arbeidere utenfor Hellas?

Jeg må fortelle deg at jeg har mottatt mange, mange meldinger og gratulasjoner, veldig optimistiske meldinger fra våre venner som er havnearbeidere i Europa. De venter, i hvert fall de folkene jeg er i kontakt med, og de står veldig nært min måte å tenke på, de ble veldig glade. Og de ønsker virkelig at denne regjeringen skal lykkes, for de føler at det vil utløse forandringer i samme retning i deres land. Jeg tror virkelig at regjeringsendringen i Hellas kan ha en snøballeffekt.

Hva kan folk utenfor Hellas gjøre for å støtte den politiske prosessen i Hellas?

Først og fremst bør de ikke høre på de store massemediene, og de bør forsøke å finne alternativ informasjon. Det er virkelig viktig. Jeg har fulgt med på hva massemediene i Tyskland har sagt de siste to eller tre dagene, og de er virkelig altfor partiske. De er imot den nye regjeringen, og de forteller ikke sannheten. Det andre er at de bør vise sin solidaritet aktivt. For eksempel vet jeg at i dag (31. januar) har Podemos en stor demonstrasjon i Madrid for å kritisere Rajoy for hans uttalelser på det europeiske møtet om europeisk gjeld. Denne typen handlinger oppmuntrer virkelig det greske folket og oppmuntrer den nyvalgte greske regjeringen til å fortsette. Til europeere må jeg si at vi må stå sammen og fortsette sammen som nasjoner, ikke som selskaper eller som multinasjonale selskaper. Syriza er et nytt gresk eksperiment. Hellas har vært et eksperiment i nedskjæringspolitikk de siste fem årene. Nå tror jeg vi vil bli et eksperiment i fremgang.

Marta Breen, Madeleine Schultz og Jenny Jordal:
F-ordet – 155 grunner til å være en feminist
Forlaget Manifest, 2015, 228 sider

På bokas vaskeseddel er den beskrevet som «en morsom og politisk selvhjelpsbok for deg som lurer på om du er feminist, eller som bare vil få bekreftet at du har rett». F-ordet er langt fra den eneste feministiske boka utgitt i Norge de seneste åra, med forgjengere som Rosa prosa, Råtekst, Bitterfitter, Generasjon Sex og Bullshitfilteret er det all grunn til å stille spørsmålstegn ved nødvendigheten av en ny slik bok. Derfor ble jeg svært forventningsfull da jeg leste forordet:

Det finnes hundrevis av bøker om feminisme, så hvorfor skrive en ny? Vi har to hovedgrunner: For det første ønsker vi å skrive om det som skjer akkurat her og nå. Vi tror nemlig vi befinner oss midt inne i en ny bølge i norsk feminisme. Og for det andre ville vi skrive en bok som kan leses av hvem som helst – ikke bare de som har tatt mastergrad i kjønnsteori eller likestillingsstudier. Kanskje mest av alt ønsker vi oss unge lesere (…) Vi håper å nå deg som er enig i vår påstand om at kjønn fremdeles har for stor innflytelse over spillerommet i våre liv, men som ennå ikke har tatt steget over til feminisme. Og deg som allerede er en svoren feminist. Og så vil vi veldig gjerne nå deg som bare er nysgjerrig.

Intensjonen om å lage en bok om feminisme for folk flest er god, og forfatterne gjør et godt forsøk. Boka har et kult og lettlest format, med tøffe fonter, tegneseriesnutter, punktlister og illustrasjoner. Dette gjør at forfatterne kan formidle tidvis tung teori på en lettfatta og ukomplisert måte. Bok- og filmtips, lister over kvinnelige forbilder og feministiske aksjoner fra hele verden er inspirerende. Siste delen av boka er en liste over 155 grunner til å være feminist, dette er et effektivt virkemiddel som understreker behovet for feminisme og avslutter boka med en eksplosjon.

Dessverre kan det virke som om forfatterne prøver å favne over en for stor gruppe lesere: De vil skrive en bok som appellerer til de yngste og ferskeste feministene, samtidig som den skal tilfredsstille den eldre gardes behov for nye ideer og debatter. Resultatet blir en rotete blanding av ABC-feminisme og ting for spesielt interesserte, med tematikk og vanskelighetsgrad som varierer fra kapitel til kapitel. I ett kapitel blir hersketeknikkene presentert, i det neste får vi inngående beskrivelser av svensk kvinnebevegelse, så følger et kapitel om sexisme, deretter et brev fra Marta Breen om kvinnebevegelsens forhold til sex.

I bokens første kapitel omtales en såkalt fjerde bølge feminisme, som forfatterne mener foregår nå.

Hvis vi skal trekke fram én ting som kjenne-tegner den fjerde bølgen, vil vi hevde at det er en økt vilje og evne til å se sammenhenger mellom ulike former for diskriminering. Vi vet for eksempel at det er strukturer i samfunnet som undertrykker andre seksualiteter enn den heteroseksuelle, andre opphav enn det hvite, andre klasseidentiteter enn middelklasse og andre kjønnsidentiteter enn den binære.

Forfatterne har altså gjenoppdaget 70-talls-feminismen. Allerede da snakket Angela Davis om den triple undertrykkinga (rase, klasse, kjønn), og i vår egen bevegelse diskuterte man behovet for å se klassekamp og kvinnekamp i sammenheng. Videre beskrives sosiale medier som den fjerde bølgens sterkeste våpen, og det trekkes fram at kjendiser som Beyonce Knowles og Emma Watson tar til ordet for feminisme internasjonalt. Jeg applauderer gjerne at en mer kollektiv feminisme er i vinden og at nittitallets interesse for individ og selvrealisering er passé, og syns dessuten det er hyggelig om det er andre enn Ottar som fronter feminismen utad. At feminisme er populært på sosiale medier er vel og bra, det er et godt virkemiddel for å spre meninger og ideer, rekruttere i feministiske organisasjoner og aksjoner. Å kalle dette for en fjerde bølge for feminismen blir likevel å gå for langt, da en slik bølge må innebære at kvinne-bevegelsen vokser, og at oppslutningen rundt aksjoner og aktiviteter blir større.

Jeg skulle ønske jeg kunne konkludere med at boka vil sette spor etter seg, gjennom å skape ny debatt eller rekruttere nye feminister. Dessverre er dette gammelt stoff i ny og trendy innpakning, og bidrar ikke til ny debatt. Boka fremstår som i en slags identitetskrise, der den prøver å være både lavterskel, debattbok for erfarne feminister, opplysende og underholdende – og lykkes i grunn ikke med noen av delene. F-ordet – 155 grunner til å være feminist hadde blitt en bedre bok dersom forfatterne hadde rendyrket ideen om å lage en hip og kul innføring i feminisme anno 2015. Fjern svett kritikk av egen kvinnebevegelse og flaue fortellinger om forfatternes forhold til egen klitoris, og boka kunne vært pensum i ungdomsskolen. Begreper som «interseksjonalitet» er forresten ikke kult i en bok som skal vekke yngre leseres interesse. Behovet for feminisme har riktig nok aldri vært større, og jeg ønsker en ny bølge hjertelig velkommen, men det blir nok ikke gjennom denne boka.

Kaisa Celius

Da de såkalte fremmedarbeiderne kom til Norge på 1960- og 70-tallet, var det fra land som Tyrkia og Pakistan. Mange av dem var muslimer, men det utløste ikke en stor samfunnsdebatt om religion. Det var deres arbeidsvilkår, boforhold og språkopplæring som ble diskutert.²

Etter hvert som deres familier fulgte etter og ble en del av befolkningen, kunne man se kvinner med sjal over hodet uten at det utløste krav om forbud mot religiøse hodeplagg. Dette betyr ikke at det ikke fantes rasisme og diskriminering.

Men det var ikke en motstand mot muslimer og islam slik vi ser i dag.

Mariette Lobo sitter i landsstyret til Rødt og jobber til daglig med likestilling og anti-diskriminering

Barn som vokser opp i dag har ikke opplevd et Norge der muslimer og islam ikke var et dagligdags tema rundt kjøkkenbord, i skolen, på arbeidsplassen, i media og i politikken. Muslimer har en hverdag der de stadig blir pekt ut som annerledes. Derfor var det befriende å høre hvorfor Johanna Engen sto i fredsring rundt en moské i vinter.

Johanna Engen er en enkeltperson som sammen med noen andre tok initiativ til en fredsring utenfor en moské i Oslo en uke etter at en lignende fredsring ble holdt foran synagogen. Hun begrunnet markeringen slik:

Vi ønsker å vise støtte til vanlige muslimer. Muslimer som står opp på morgenen, spiser frokost, leverer barna i barnehagen og går på jobb. Muslimer blir utsatt for mye urett, hets og rasisme. Mange definerer muslimer ut ifra hva de tror på, og ser ikke på dem som enkeltpersoner. Det er ikke religionen som skal definere et menneske, men hvem du er som person og hva du står for.

Så enkel er kjernen i anti-rasismen

I februar i år arrangerte unge muslimske nordmenn en symbolsk fredsring ved synagogen i Oslo for å vise solidaritet med jøder etter terrorangrepet i Paris som også var rettet mot en jødisk kosherbutikk. Fredsringen var et viktig taktskifte i den antirasistiske kampen fordi det markerte en enhet mot hets, hat og vold på tvers av de to religiøse minoritetene som er mest utsatt for rasisme og diskriminering i Europa. Det markerte også en enhet mot rasisme og diskriminering på tvers av hvilket syn man har i Palestinakonflikten. Krig skaper fiendebilder, og det eksisterer fiendebilder av jøder og muslimer på begge sider. Den israelske staten bruker kampen mot islamsk terrorisme som et retorisk grep i sine maktdemonstrasjoner overfor den palestinske frigjøringskampen. Med fredsringen viste de unge med muslimsk bakgrunn at det ikke kan settes likhetstegn mellom muslim og antisemitt. Rabbineren viste i sin appell at det heller ikke kan settes likhetstegn mellom jøde og islamofob.

Rasismen definerer folk inn i grupper, og rangerer oss i et hierarki. Muslimer, jøder, rom, samer, asylsøkere, arbeidsinnvandrere med flere er utsatt for rasisme og diskriminering. Venstresiden må selvfølgelig bekjempe alle former for rasisme, uansett hvem som utøver den og hvem den rammer. Mistenksomheten og nedverdigelsen av muslimer har skilt seg ut de siste tiårene fordi den er massiv og nesten altomfattende, og har blitt så normalisert at selv sosialister og anti-rasister risikerer å ikke se den. Derfor er det viktig å avkle islamofobien i alle dens former, og ikke gå seg vill i at den spiller på verdier som både liberalister og sosialister forsvarer. Muslimer og islam hevdes å true ytringsfriheten, likestillingen, sekularismen og demokratiet. Samtidig beskyldes venstresiden for å svikte disse verdiene ved å forsvare alle sider ved muslimer og islam i multikulturalismens navn. Politisk korrekthet brukes som et skjellsord mot folk som forsvarer rettigheter til muslimer og andre minoriteter. Anti-rasismen i dag er derfor mer kompleks enn for eksempel på 1980-tallet da kampen sto mot ny-nazister og deres åpenbare rasisme.

Frykter muslime mer enn klimakrise

I et NRK-program kalt «Sofa» tas man inn i stuen til ulike folk mens de ser på TV. Like etter Paris-terroren fikk vi et lite innblikk i reaksjonene til et ungt norsk par med minoritetsbakgrunn mens de så på en nyhetssending. De sa noe sånt som: «Før var det pakistanere og somaliere, nå er det bare muslimer.»

Det har ikke alltid vært slik oppmerksomhet om muslimer og islam. Fram til 1990-tallet ble innvandrere beskrevet med deres landbakgrunn. Så skjedde det et skifte der pakistanere, somaliere, afghanere, tyrkere, irakere og andre fra muslimskdominerte land ble båset sammen under betegnelsen «muslim». I Europa og USA ble muslimer i økende grad pekt ut som «de andre».¹ En bestemt del av befolkningen ble og blir definert kun ut i fra deres religion – eller rettere sagt – ut i fra deres hudfarge og antatte religion. Når ordet muslim brukes i den offentlige debatten, er det få som ser for seg de bosniske flyktningene som kom hit på 1990-tallet. Ordet muslim assosieres med mørkhudede kvinner, menn, barn og unge med bakgrunn fra muslimskdominerte land.

Under overskriften «Frykten slipper ikke» presenterte Dagbladet nylig en undersøkelse gjort av MMI. De har i ett år målt hva nordmenn mener er de største utfordringene i verden. I fjor sommer var det klimaendringene folk fryktet mest. Nesten over natten hadde dette endret seg kraftig fra 23 prosent til kun 16 prosent som på sensommeren svarte at klimaendringene var det de var mest redde for. Derimellom lå sommerens terroralarm utløst av politiets sikkerhetstjeneste (PST) og regjeringen. En nasjonal øvelse i mistenksomhet mot muslimer, kalte Antirasistisk senter sin leder Rune Berglund Steen det som skjedde. Det ble sendt ut en tynt begrunnet advarsel om at det var ventet et islamistisk terrorangrep i Norge om kort tid, og befolkningen ble anmodet om å si fra hvis de hørte eller så noe mistenkelig. Fordi varselet gjaldt islamister uten noe nærmere konkretisering, var det nærliggende at mange ville tolke det slik at de skulle være oppmerksomme på muslimer generelt. Omtrent samtidig ble det økende mediaoppmerksomhet rundt gruppen ISIL sitt framrykk i Syria og Irak, og om grusomheter begått av dem. Frykten for muslimer og islam fikk ny næring. Nå er det religiøse konflikter som topper hva nordmenn frykter mest. Hele 23 prosent svarer dette. 14 prosent frykter terrorisme mest, og bare tre prosent svarer at de er mest redd for den økonomiske utviklingen.³

I januar i år presenterte Ipsos MMI en annen undersøkelse laget på oppdrag fra Dagbladet.4 Et utvalg av velgere for hvert av partiene på Stortinget ble stilt følgende spørsmål:

Hvor enig eller uenig er du i at muslimsk innvandring og påvirkning fra islam utgjør en trussel for det norske samfunn?

Dette var utvalgets svar fordelt på hvilket parti de stemte på: FrP: 88 %, Høyre: 49 %, Krf: 48 %, Sp: 45 %, Ap: 33 %, Venstre: 19 %, De Grønne: 18 % og SV: 15 %.

Bak disse tallene ligger det hos noen motstand mot muslimer og islam, mens det hos andre er en engstelse og utrygghet i at Norge endres. Det siste handler ikke om at det har kommet flere fra muslimsk-dominerte land til Norge de siste årene. I så fall skulle den store polske arbeidsinnvandringen ha utløst en engstelse og utrygghet overfor katolikker og katolisismen. Tvert imot klarer folk flest å skille mellom den polske naboen som kanskje er katolsk og den katolske kirken som institusjon. Når det har blitt avslørt at katolske prester har begått seksuelle overgrep, og når den katolske kirken i Norge har begått økonomiske misligheter, klistres ikke det på alle polske innvandrere. Men det kan skje. Rasismen er ikke konstant. Hets og hat mot arbeidsinnvandrere fra østeuropeiske land har økt blant annet i Storbritannia i takt med den økonomiske nedgangen.

Det er ikke rart at klimakrise, økonomisk krise og krig gjør oss alle usikre. Den typen utrygghet tar vi som sosialister på alvor, og vi gir politiske svar på hvorfor og hvordan vi som kollektiv kan og må endre verden. Det betyr at vi aldri gir lillefingeren hvis noen skylder på arbeidsinnvandrere for at de mister jobben, på antall mørkhudede barn for at skolen er dårlig eller på muslimer for at Norge ikke er et likestilt land. Vi ansvarliggjør arbeidsgivere, politikere, kommunen og staten. Men det er en annen form for utrygghet som også når overflaten stadig vekk, og det handler om at noen ikke vil at Norge skal endres gjennom innvandring, og særlig muslimsk innvandring. Dette er en form for utrygghet som vi ikke kan jatte med, men må avvise. Samfunnet er i konstant endring, og vi vil at den skal endres av folk til det bedre for flertallet. Det gjelder ikke bare politisk, men også kulturelt.

Med oss eller mot oss – en skapt frykt

George Bush jr. innledet hans krig mot terror med å stille et ultimatum: «Enten er du med oss eller så er du med terroristene.» Den britiske statsministeren Tony Blair sa det slik: «Dette er en kamp som angår oss alle, hele den demokratiske, siviliserte og frie verden.» Med disse ordene startet de nyere tids vestlige intervensjoner og kriger som vi ennå ikke har sett slutten på i Afghanistan, Irak, Libya og Syria. Bush, Blair og deres allierte, inkludert Norge, tegnet opp en front mellom Vesten og muslimskdominerte land. Det stemmer ikke slik enkelte hevder i dag at det er reaksjonære islamistiske krefter som har lansert en sivilisasjonskrig. Det var heller ikke Bush og Blair som kom opp med dette. Det var kristne fundamentalister, sionister og noen intellektuelle krefter i USA som utviklet og spredte ideen om et muslimsk barbari mot vestlig sivilisasjon.

I boken The Islamophobia Industry beskriver forfatteren Nathan Lean hvordan reaksjonene på terroraksjonen 11. september 2001 hentet næring fra en islamofobi som allerede var utviklet, og forsterket den. Slik det har skjedd etter andre terroraksjoner begått av reaksjonære islamister. Mistenkeliggjøringen, overvåkingen, hetsen og volden mot muslimer vokste i etter-dønningene av terrorangrepene i Madrid i 2004 og London i 2005, og det samme etter angrepene i Paris og i København i år.

Lean viser til krefter i USA som i lang tid har skapt et bilde av «et muslimsk monster». Det går tilbake til den iranske revolusjonen i 1979 der sjahen ble styrtet i en revolusjon ledet an av Ayatollah Khomeini og hans tilhengere. Utover 1980-tallet var det kidnappinger, flykapringer og angrep mot amerikanske mål utført av grupper med muslimsk tilknytning, som Hezbollah i Libanon. Selv om de elitistiske og terroristiske metodene ikke kan forsvares, var dette grupper som førte frigjøringskamper blant annet for Palestina. De drev ikke en religionskrig eller en sivilisasjonskrig. Lean beskriver hvordan terrorangrep skaper frykt, og hvordan frykten utnyttes til å skape monsterbilder, i dette tilfellet islamofobi:

Det islamske skremselet representerer det nyeste kapittelet i Amerikas lange rekke av monsterfortellinger. Gitt de mange hendelsene med vold begått av muslimske ekstremister, er en slik fremvekst nesten uunngåelig. Som med trusselen fra bayerske Illuminati på slutten av 1790-tallet, den angivelige infiltrasjonen av katolikker på 1850-tallet og redselen for en kommunistisk overtakelse gjennom hele 1900-tallet, har faktiske hendelser i verden provosert fram frykt i visse deler av landet, og frykten for islam er intet unntak. Men som med nasjonens tidligere monstre, har også den islamske trusselen blitt kapret av noen, i dette tilfellet av en islamofobiindustri som bruker uhyggelig symbolikk, et følelsesladd språk, ladede stereotypier og gjentakelser for å forsterke frykten for en større-enn-livet, alltid på lur muslimsk tilstedeværelse. Denne industrien består i stor grad av ideologisk drevne høyrefløyaktivister, hvorav mange av disse identifiserer seg som evangelisk kristne. De har funnet gjenklang i likesinnede entusiaster i Tea Party-bevegelsen og i ulike andre perifere politiske og sosiale grupper. Tiltross for deres plassering i det amerikanske samfunnet, har deres rop om en forventet muslimsk overtakelse fått drahjelp fra mer hovedstrøms- og moderate miljøer.⁵

Forfatteren Deepa Kumar beskriver i boken Islamophobia and the Politics of Empire hvordan det i kolonitiden utviklet seg forestillinger om «den muslimske verden» under en forståelse kalt «orientalisme». Orientalisme beskriver Midt-Østen og Nord-Afrika som eksotisk og fremmed sett med vestlige øyne. Slik kunne kolonimaktene fremstilles som mer overlegne og utviklet enn koloniområdene, og dermed legitimere koloniseringen. Parallelt med dette ble det utviklet teorier om utvikling og modernisering, som på sin side legitimerte at land i sør var underutviklede og skulle dras opp av de vestlige utviklede landene. Både orientalismen og modernismen opererer slik med «oss» og «dem», og ble smeltet sammen av statsviterne Bernard Lewis og Samuel Huntington da de på 1990-tallet utviklet konseptet om «the Clash of Civilizations» eller sivilisasjonskrigen.⁶ De hevder at verden etter den kalde krigen har gått inn i en periode med konflikter utløst av kulturelle forskjeller mellom ulike sivilisasjoner, der den islamske sivilisasjonen er særlig truende for Vesten. Av andre fremstilt som islamsk barbari mot vestlig sivilisasjon.

Bildet av «det muslimske monsteret» sammen med forestillingen om et islamsk barbari i kamp mot vestlig sivilisasjon og et dommedagsprofeti om «Eurabia» har skapt grunnmuren for islamofobien vi ser i hele den vestlige verden. 22. juli-terroristen var inspirert av eurabiatenkerne som mener at Norge og andre europeiske land er i ferd med å bli overtatt av muslimer. Europa er i ferd med å bli til «Eurabia». Tidligere leder av Norsk Presseforbund Per Edgar Kokkvold skrev etter terroren i Paris i år:

Vi vet ikke sikkert hvor mange muslimer på verdensbasis som støtter terroren, men det dreier seg om hundretusener, mens de som sympatiserer, utvilsomt kan telles i millioner. Vi står overfor en religiøs fascisme minst like brutal som den politiske vi for 60–70 år siden måtte bekjempe så å si med alle midler. Den voldelige islamismen er forlengst flyttet over fra den muslimske verden til vår egen. Målet er ikke lenger, slik det delvis var, å endre Vestens Midtøsten-politikk. Målet er å endre Vesten selv, som islamistene vil skal styres etter sharialover. De «vantro» skal utryddes.⁷

I etterkant av dette innlegget skrev journalist Elin Ørjasæter en støtteerklæring til Kokkvold, Dagen-redaktør Vebjørn Selbekk og Human Rights Service sin Hege Storhaug.⁸ Ørjasæter mener som dem at det pågår en verdikamp mellom islamske og vestlige verdier som uforenlige størrelser, og at den kampen også utspiller seg her.

I boken Anders Breivik and the Rise og Islamophobia viser forfatter Sindre Bangstad til antropologen Arjun Appadurai som beskriver eurabiatenkningen som en angst for små tall. Muslimer utgjør ca 4 prosent av den norske befolkningen⁹, og ca seks prosent av befolkningen i Europa.¹⁰ Med andre ord en liten minoritet uten makt. Men ifølge eurabiatenkerne står venstresiden i ledtog med muslimer for å omvelte Europa. Derav hatet mot Arbeiderpartiet og venstresiden som vi finner hos Breivik og hos rasister på nettet.

Hovedfienden i den «eurabiske» konspirasjonsteorien, som er veldig pro-Israel og politisk på høyresiden, er ikke overraskende «venstresiden»: Etter kommunismens sammenbrudd i 1989, skal «tredjeverdenister», ny-kommunister og islamistene ha dannet «en innflytelsesrik jihadistkoalisjon mot vestlige demokratier og deres allierte».¹¹

Rosetog og fortsatt rasisme

I oktober i fjor kom Arbeiderpartiets leder Jonas Gahr Støre ut med boken I bevegelse der han skriver at tiden er inne for å ta et oppgjør med 22. juli-terroristens ideologi. Det samme har partisekretær Raymond Johansen sagt i lengre tid. Den tidligere AUF-lederen Eskil Pedersen snakket allerede kort tid etter terrorangrepet om behovet for å ta et oppgjør med rasismen.

Hvorfor ble ikke oppgjøret påbegynt allerede 23. juli 2011? Rosetogene var viktige og samlende i den frykten og usikkerheten som vi alle kjente på. Folk sang «Til ungdommen» og «Barn av regnbuen» side om side med fremmede mennesker. Det var imidlertid en samling i frykt, ikke starten på en folkelig og bred samling mot rasisme og det muslimhatet som Breivik sto for.

Fra første stund ble det klart at terroristens budskap skulle det ikke snakkes om. Det ble raskt skapt en klam «enighet» mellom de største politiske partiene og de fleste mediene om at man skulle opptre verdig og dempe sinnet. 22. juli måtte ikke politiseres. Politikere som nevnte terroristens ideologi, ble beskyldt for å bedrive stemmefiske før kommunevalget, og andre igjen ble beskyldt for å være ufølsomme. Statsminister Jens Stoltenberg snakket om åpenhet, demokrati og humanitet. Ordet rasisme ble ikke nevnt.

Tre år etter var Fremskrittspartiet i regjering.

Fremskrittspartiet (FrP) som har fremstilt muslimer som en eksistensiell trussel de siste 25 år slik det fremgår av Bangstad, ble tatt inn i den politiske varmen. Høyre, Venstre og Krf åpnet døren for partiet inn til landets øverste maktposisjoner. Dermed ble alt FrP hadde stått for av hets og hat mot asylsøkere, innvandrere og særlig muslimer renvasket. Hvis det er lov for et regjeringsparti å mene alt FrP har ment og mener, er det greit for folk flest å mene det samme.

Bangstad minner oss på hvorfor FrP aldri må gis makt. I 2008 foreslo partiet egne flyktningkvoter for muslimer, konkretisert som somaliere, pakistanere og afghanere. Begrunnelsen var at muslimer er vanskelige å integrere. I 2009 sa partileder og nåværende finansminister Siv Jensen at kampen mot radikal islam var vår tids viktigste kamp. På partiets landsmøte samme år lanserte hun begrepet «snikislamisering». Forøvrig et begrep utviklet av islamofober i USA ifølge Lean.¹² Da Jensen ble spurt om å forklare begrepet, viste hun til at muslimer stiller urimelige krav for eksempel om hijab i politiet, halalmat i fengsler og kjønnsegregering i skolen. I 2010 kom kronikken «Drøm om Disneyland» signert FrPerne Christian Tybring-Gjedde og Kent Andersen. Der retter de sterke beskyldninger mot Arbeiderpartiet for å ha utsatt landet for et flerkulturelt eksperiment som vil rasere Norge.¹³

De som måtte tro at bare FrP fikk regjeringsmakt ville de bli ansvarliggjort og legge fra seg rasismen forsto ikke hvordan FrP i lang tid allerede hadde satt altfor mange av premissene i debatten om flyktninger, innvandrere og muslimer. Det er ikke bare unntak og tilfeldigheter når FrPere stadig kommer med rasistiske utspill, mens Siv Jensen og inkluderingsminister Solveig Horne stilltiende samtykker.

Så kunne vi ha gjort hele den antirasistiske kampen til en kamp mot FrP og de organiserte rasistene i form av Pegida og Stopp islamiseringen av Norge (SIAN). Men fordi mistenksomheten og stigmatiseringen av muslimer er så altomfattende, må det tas et oppgjør med islamofobien i alle dens former – og i alle politiske leirer. Det gjelder ikke minst i spørsmål om likestilling og sekularisme.

Likestilling som brekkstang i rasismen

«Hvor er de kvinnelige imamene? Hvor er de homofile imamene?» sa en opprørt Pegida-demonstrant da de første gang marsjerte i Norge i februar i år.

«Dagens kvinnekamp bør dreie seg om vår solidaritet med våre medsøstre,» skrev FrPs Silvi Listhaug i en kronikk rett før årets 8. mars, og etterlyste en kvinnebevegelse som brøler utenfor moskeer og muslimske miljøer.¹⁴

Verken Pegida-demonstranten eller Listhaug har troverdighet når de tilsynelatende er opptatt av likestilling for muslimske kvinner, all den tid den politikken de selv står for handler om å frata muslimer rettigheter. De er begge uttrykk for hvordan islamofobien har tatt opp i seg likestillings-retorikk. Islamofobene har lykkes i altfor stor grad i å sette muslimske kvinners frigjøring på dagsorden, uten at andre kontinuerlig og kontant har avslørt deres islamofobiske premisser. Krigen mot terror ble ikke bare begrunnet med at verden skulle befris for islamistiske terrorister, men med at Vesten skulle skjenke Afghanistan og Irak demokrati og kvinnefrigjøring. Folket skulle befris fra diktatur, og kvinnene fra religionens åk. Det var en fortelling som var uforenlig med bilder av sterke og taleføre muslimske kvinner som selv uttrykker hva de vil endre i eget land og hvordan. Vi ble heller servert et ensidig bilde av den tause og kuete “muslimske kvinnen» fullstendig underlagt islam og mannens velde. Altså et bilde som ikke ga en riktig gjen-givelse av den kvinneundertrykkingen som også muslimske kvinner faktisk opplever, men som gikk til angrep på hennes tro og muslimske menn på svært generaliserende og unyanserte måter.

Denne fremstillingen av «den muslimske kvinnen» sammen med forestillingen av en sivilisasjonskrig gjør at muslimske kvinner som synliggjør sin religiøse identitet blir selve symbolet på det tradisjonelle i motsetning til Vestens modernitet. Hun blir et symbol på alt ved islam som angivelig bryter med såkalte vestlige verdier. Derfor må den muslimske kvinnen reddes eller frigjøres enten hun vil eller ei fordi hun inngår i den pågående sivilisasjonskrigen mellom islam og Vesten. Det ultimate er at muslimske kvinner slutter å være muslimer. Derfor handler ikke Pegida-demonstrantens utsagn og Listhaugs kronikk om muslimske kvinners faktiske frigjøring, men om å understreke at vi står i denne kampen mellom islam og Vesten. Mellom «deres» orientalisme og barbari og «vår» modernisme og sivilisasjon.

For å snu om på et ordtak så krever dette at vi på venstresiden noen ganger må holde hodet kaldt og hjertet varmt. Det vil si at vi ikke lar oss rive med av debatter med følelsesladde beskrivelser av kvinneundertrykking som kjønnslemlestelse og tvangsekteskap uten å være bevisste på de underliggende premissene for debatten. Vi kan enes om at vi vil slik tvang og vold til livs, men aldri på islamofobiske premisser. Ellers ender man fort opp med å støtte opp om tiltak som i stedet for å frigjøre kvinner gjør det motsatte. I angsten for å bli beskyldt for å svikte muslimske kvinner, må vi holde våre sosialistiske ideer og prinsipper varme.

Vi må ikke legge oss flate for den gjentagende kritikken om at venstresiden har sviktet minoritetskvinner ved å ikke ta opp kampen mot tvangsekteskap og omskjæring. De som fører denne kritikken stiller aldri opp konkrete bevis på at noen på venstresiden har forsvart slike overgrep eller har vært uvillige til å snakke om dette som overgrep som må stoppes. Det man derimot finner er at deler av venstresiden både i Norge og ellers i Europa har vært uklare på hvordan islamofobien spiller på likestillingsretorikk. Derfor har også folk og partier på venstresiden støttet opp om tvangstiltak mot muslimer i en misforstått tro på at tvang kan gi frigjøring. Det gjelder for eksempel tiltak som tvungen underlivsundersøkelse for å avdekke omskjæring, eller innføring av 21-års aldersgrense for å kunne gifte seg med en person i utlandet. Begge tiltak rammer tilfeldig og oppleves som svært inngripende. De som forsvarer slike tiltak ville neppe ha godtatt at intetanende barn plutselig hentes på skolen av politi for å gjennomgå tvungen underlivsundersøkelse mens foreldrene holdes i arrest, for å avdekke mulig incest. Eller at det innføres 21-års aldersgrense for å gifte seg i Norge for å forebygge kvinnemishandling.

Arbeiderpartiets Jan Bøhler gjenreiste i fjor forslaget om et forbud mot niqab og burka som er heldekkende plagg som skjuler også det meste av ansiktet. FrPs Mazyar Keshvari hadde en ordbruk som vi kjenner igjen fra de som forfekter at det pågår en sivilisasjonskrig:

Heldekkende plagg som burka og niqab hører ikke hjemme i et sivilisert og moderne demokrati som det norske.¹⁵

Jan Bøhler brukte likestillingsargumenter:

(Det er) enkelte grupper som legger et økende press på kvinner, blant annet for å få dem til å kle seg i heldekkende religiøse plagg. Det kan presse kvinner ut av muligheten til å nyte godt av verdier som likestilling og deltakelse.

Med så ulikt politisk ståsted bygger begge her opp om at det er en motsetning mellom heldekkende muslimsk bekledning og verdier som ansees som viktige i det norske samfunnet. Den muslimske kvinnen er også her en taus og homogen gruppe som det er fritt opp til andre å mene noe om enten det gjelder hvorfor hun kler seg som hun gjør, hvordan hun selv opplever å være muslimsk kvinne i Norge eller hva hun selv mener er veien til egen frigjøring. Som vi ofte ser begrunnes forbud og tvangstiltak med at det er til den muslimske jentens eller kvinnens eget beste. Bøhler dokumenterer ikke engang hans påstand om at muslimske kvinner opplever økende press i enkelte grupper. Om det er slik, er det verdt å spørre seg hvorfor. Når menneskers tro angripes samler man seg om egen religion, og da kan folk både bli mer religiøse og mer konservativt religiøse.

Historien har vist oss mange eksempler på at når folk angripes for hvem de er, velger de ulike strategier. Noen velger å avskrive hvem de egentlig er, som da svarte barn prøvde å vaske seg hvite under raseskilleregimet i USA. Andre velger å fremheve det som angripes for å jobbe fram en kollektiv stolthet, som James Brown med hans sang «I´m Black and I´m Proud». Andre igjen blir politiske aktivister, som Malcolm X og hans bevegelse for de svartes rettigheter. Alt dette finner vi også blant muslimer i Norge i dag fordi de blir angrepet for hvem de er. Derfor kan en kvinne med niqab faktisk være undertrykket av sin mann og påtvunget plagget. Eller hun kan være en opprører som tar sin muslimske identitet ut i det ytterste. Og hun kan være en politisk aktivist som mener at også hun har rett til å være en fullverdig borger med like rettigheter uansett hva hun har på seg. Eller hun kan enkelt og greit være en religiøs kvinne som bare ønsker å leve et fredelig liv i pakt med sin tro slik hun tolker den.

«Dette er drømmen, her har jeg lyst å jobbe», sa Stavanger-kvinnen Keltoum Hasnaoui Missoum da hun i 2009 søkte om å bli politikvinne. Hun ble rystet over den voldsomme debatten hun utløste. Den handlet ene alene om hennes hodeplagg, hijaben. Justisminister Knut Storberget snudde over natten da han så reaksjonene, og endte med å ikke tillate religiøse hodeplagg i politiet fordi han mente at opinionen ikke var klar for det. Rødt og SV gikk mot Ap og støttet Keltoum og andre sin rett til å bli politifolk også med hijab eller turban. Ap hadde her en glimrende anledning til å skjære gjennom den rasistiske støyen og sette en standard for hva et flerkulturelt samfunn betyr. Isteden feiget de ut. Opinionen ble ikke mer positiv til muslimer etter det. Tvert imot bekreftet Storberget islamofobiens mantra om at muslimer må ta av seg sin religion for å tilpasse seg samfunnet, og at muslimer stiller urimelige krav om at samfunnet skal tilpasse seg dem.

Sekularisme og kristne verdier

Hijab, halalmat og ramadan var fremmed for folk flest som vokste opp i Norge for bare femti år siden. Nå inngår disse ordene i folks dagligtale. Det er flott fordi det viser at mange har en nærhet til muslimer gjennom hverdagslivet i skole og på jobb. Men det bor også hinduer, buddhister og pinsevenner i Norge, og folk flest har ikke særlig kjennskap til begreper derfra. Det skyldes islamofobien som kontinuerlig løfter fram og problematiserer nettopp islam.

22. juli-terroristen gjorde et stort poeng av å være kristen. Han er ikke alene om å sette opp en motsetning mellom islam og kristendom. Igjen en gjenklang av sivilisasjonskrigens logikk. Det er sharia og jihad mot kristne og humanistiske verdier. For venstresiden er det ikke en debatt om kristendom opp mot islam som er interessant, men om religion opp mot sekularisme. Marxister er materialister. Det betyr at vi ikke tror på en åndelig kraft som bestemmer over våre liv, men at vi er formet av materielle forhold og kan samtidig selv påvirke virkeligheten. Vi argumenterer for at arbeiderklassen som kollektiv har makt til å endre verden, ikke en gud. En del folk på venstresiden blir derfor provosert av religion fordi den ikke er rasjonell. Men nettopp av den grunn kan man ikke fremme sekularisme gjennom rasjonelle argumenter eller ved å angripe folks tro. Vi må gjøre noe med årsakene til at religion finnes. Marx uttrykte sin forståelse av religion blant annet slik:

… (Religion) er på en og samme tid et uttrykk for virkelig lidelse og en protest mot virkelig lidelse. Religion er de undertryktes sukk, hjertet i en hjerteløs verden og sjelen i en tilværelse uten sjel.¹⁶

Religion er de undertryktes trøst, og kan også være de undertryktes uttrykk for motstand. Men religion brukes også av undertrykkende regimer. Derfor er det ikke selve religionen vi må bekjempe, men undertrykkingen. Og vi må gi politiske svar der religion kommer til kort. Religion kan ikke gi svar på palestinernes frigjøringskamp, krigen i Syria, på den økonomiske krisen, klimakrisen eller på rasismen og diskrimineringen i Norge. I mangel på tydelige og handlekraftige politiske alternativer kan religiøstbaserte grupper vinne oppslutning. Det har vi sett med grupper som Det muslimske brorskap, Hamas og ISIL. Og i Norge med Islam Net og Profetens Ummah.

Når regjeringen, media og PST er opptatt av å hindre radikalisering av unge muslimer, må vårt svar være at vi er for radikalisering. Det er bra at muslimer reagerer på Vestens kriger og ikke finner seg i å bli sett på som annenrangs borgere i deres hjemland, Norge. Men vi vil at de skal sloss politisk herfra sammen med oss som også vil ha slutt på krig og rasisme. Ved å forene grupper i arbeiderklassen som i dag splittes av rasisme og islamofobi, øker vi vår felles styrke, og vi gjør religion mindre viktig.

Litteratur:

• Deepa Kumar, Islamophobia and the Politics of Empire, Haymarket Books 2012
• Nathan Lean, The Islamophobia Industry, PlutoPress 2012
• Sindre Bangstad, Anders Breivik and the Rise og Islamophobia, Zed Books 2014
• Liz Fekete, A Suitable Enemy, PlutoPress 2009
• Arun Kundnani, The End of Tolerance, Pluto Press 2007
• Hassan Mahamdallie, Defending Multiculturalism, Bookmarks 2011
• Gareth Jenkins, Culture and Multiculturalism, International Socialism Journal issue 131, 2011
• Halvard Tjelmeland, Norsk innvandringshistorie bind 3, Pax forlag 2003
• Brian Richardson ed., Marxism and the Fight against Racism, Bookmarks Publication 2013

Noter:

1. Bangstad s. 49
2. Norsk innvandringshistorie, bind 3, s. 105-
3. Dagbladet 12.03.15 papirutgaven. Referert til i Vårt land: http://www.vl.no/mobile/samfunn/religiøse-konflikter-er-nordmenns-største-frykt-1.344222
4. http://www.dagbladet.no/2015/01/26/nyheter/samfunn/politikk/innenriks/frp/37380372/
5. Lean, s. 39–40
6. Kumar, s. 35–39
7. http://www.aftenposten.no/meninger/kommentarer/Kokkvold-Vi-bekjemper-ikke-egen-rasisme-og-islamistisk-terror-ved-a-benekte-fakta-7899726.html
8. http://www.aftenposten.no/meninger/debatt/Elin-Orjasater-skriver-Per-Fugelli-har-valgt-feil-side-i-verdikampen-7930083.html
9. Bangstad, s. 39
10. http://www.pewresearch.org/fact-tank/2015/01/15/5-facts-about-the-muslim-population-in-europe/
11. Bangstad, s. 151
12. Lean, s. 57–65
13. http://www.aftenposten.no/meninger/kronikker/Drom-fra-Disneyland-6270375.html
14. http://www.vg.no/nyheter/meninger/kronikk-du-maa-ikke-taale-saa-inderlig-vel/a/23408636/
15. http://www.vg.no/nyheter/innenriks/islam-debatten/heldekkende-plagg-kan-bli-forbudt-i-norge/a/23244247/
16. https://www.marxists.org/archive/marx/works/1843/critique-hpr/intro.htm

Seiersropene etter det greske venstrepartiet Syrizas brakvalg har stilnet. Nå begynner den lange og harde kampen mot EU, Verdensbanken og IMF om framtidas Hellas.

Hva er den politiske situasjonen nå, etter valget i februar?

Vassilis Chatzilambrou er medlem av parlamentet i Hellas, i sin andre periode, og medlem av Utenriks- og forsvarskomiteen. Han er koordinator for Syrizas arbeid i departementene, og har bakgrunn fra KOE.

Brage Aronsen er redaktør av Rødt Nytt og sekretær Rødt Oslo.

Intervjuet er gjort for Rødt Nytt og Rødt!, og er oversatt av Brage Aronsen.

– Valget var det greske folkets oppgjør med nedskjæringspolitikken og troikaens overformynderi, og marginaliserte de politiske kreftene som støtter kutt- og innstrammingspolitikken. Resultatet ga Syriza 36,5 % oppslutning, akkurat for lite til å kunne regjere alene, forteller Chatzilambrou.

På lag med folkelige bevegelser

For å kunne etablere regjering ble Syriza noe motvillig nødt til å danne en koalisjon med det konservative partiet Uavhengige grekere (Anel), som også avviser IMF og EUs låneavtale med krav om kutt og innsparinger fra 2010, kjent som memorandumet.

Etter at regjeringa for første gang sa nei til troikaen og EU-sjefenes krav, tok folk igjen til gatene, denne gangen til støtte for regjeringa. På de neste meningsmålingene fikk regjeringa 60–65 % oppslutning, langt høyere enn valgresultatet. Dette sender et tydelig signal. Vi er avhengig av å spille på lag med folk flest for å møte det kvelende presset vi vet kommer i tida framover.

Regjeringa er forplikta til å inspirere folket gjennom ideer, initiativ og prosjekter på det økonomiske feltet, slik at vi kan skape et nytt rammeverk og en vei framover uten nye memorandum og økonomisk nyliberalisme. Dette er kanskje vår største utfordring, både i Hellas og resten av verden.

Kan du fortelle litt om hva Syriza vil gjøre for å bedre situasjonen for grekere flest?

Den nye regjeringa har introdusert to viktige lovforslag jeg vil trekke fram. Det første var direkte rettet mot den humanitære krisa, og sørget for at 150 000 langvarig arbeidsløse nå får tilgang til elektrisitet, mat og husleie-støtte så de kan leve verdige liv. Selv om den vanskelige økonomiske situasjonen rammer langt flere, var dette et tiltak med stor symbolsk verdi. Rett etter dette vedtok regjeringa en tiltakspakke for folk flest som blant annet innebar en drastisk reduksjon av økonomiske straffereaksjoner og bøter, og lavere renter for dem som har høy gjeld til staten eller forsikringsselskapene. Rundt 3,5 millioner innbyggere har slik gjeld og har problemer med å betale på grunn av krisa.

Andre lovforslag som skal til behandling i parlamentet, er et forslag om å stoppe tvangssalg av boliger, gjenåpning av den offentlige tv-kanalen, samt en formell forespørsel om krigserstatning fra Tyskland, inkludert tilbakebetaling av penger nazi-Tyskland tvang de greske bankene til å «låne» dem under annen verdenskrig. Regjeringa vil også reformere TAIPED, en organisasjon som arbeider med privatisering av offentlig eiendom og offentlige selskaper for å skaffe penger til nedbetaling av Hellas’ gjeld.

Åpen framtid

Chatzilambrou forklarer at troikaen, EU, Verdensbanken og Det internasjonale penge-fondet, allerede har lagt ned veto mot flere av regjeringens tiltak. De hevder tiltakene er «ensidige handlinger» og i strid med memorandumet fra 2010.

Så langt er regjeringas svar klart og utvetydig: Vi vil gå videre med disse tiltakene fordi de er nødvendige for å oppfylle våre grunnleggende forpliktelser til det greske folket som ga oss regjeringsmakta. Vi venter fortsatt på reaksjonene fra våre «partnere» og er spent på konsekvensene. Den politiske utviklingen i Hellas går veldig raskt, og det er ekstremt vanskelig å spå om framtida i skrivende stund.

20. februar i år kom den såkalte broavtalen mellom Hellas og EU på plass. Avtalen skal i prinsippet fungere som en bro fra utløpet av den forrige avtalen og fram til en ny avtale kan komme på plass.

Kan dere bruke broavtalen av 20. februar til å bedre situasjonen for grekere flest og samtidig bekjempe EUs kuttpolitikk?

Det er ingen tvil om at den såkalte broavtalen var et tøft kompromiss for regjeringa. Det er verdt å merke seg at sentralkomiteen i Syriza selv karakteriserte avtalen som «vanskelig og på flere nivåer smertefull». Mangelen på likviditet gjorde at regjeringen gikk med på avtalen for å skaffe seg handlingsrom og mer tid. Men de europeiske institusjonene vil ikke gi oss noen av delene. Strupingen av den greske økonomien fortsetter, Hellas er ekskludert fra Mario Draghis nødlånsprogram, Den europeiske sentralbanken aksepterer ikke greske statsobligasjoner og ELA (Emergency liquidity assistance) er den eneste kilden til likviditet.

Samtidig benytter reaksjonære kretser i EU uklarheter i avtalen til å forhindre regjeringa i å oppfylle de mest grunnleggende forpliktelsene overfor folket. Alt i alt må vi konkludere med at avtalen så langt ikke fungerer som et verktøy for å bedre situasjonen for landets innbyggere. En ny avtale, eller en ny fortolkning av avtalen, er nødvendig for å la regjeringa få sette politikken sin ut i livet og gi tid til en mer effektiv forhandlingsrunde i løpet av de neste 3–4 månedene. Det er ingen tvil om at dette blir en ekstremt vanskelig oppgave, uavhengig av hvilken retning det kommende EU-toppmøtet ønsker å gå.

Jeg liker ikke å være dommedagsprofet, men jeg tror ikke det er gitt at vi kan nå fram til en avtale i overenstemmelse med det greske eller de europeiske folks ønsker. For øyeblikket balanserer vi på en tynn line, vi står overfor kompliserte valg med mange risikoer. Foruten de problemene som ville følge av en Grexit, frykter jeg en ytterligere geostrategisk destabilisering av regionen dersom Hellas dyttes utfor kanten av stupet. For øyeblikket er alle scenarier mulige, og vi er avhengig av en mer sofistikert tilnærming til problemet.

Unionen knaker

Har den felleseuropeiske valutaen noen framtid? Hvordan vil du svare de som mener at Hellas bør skrote euroen?

Det er ingen tvil om at den europeiske, nyliberale strukturen og den monetære unionen nå knaker i sammenføyningene. Folk i både Nord- og Sør-Europa lider under nedskjæringstiltak. Rikdommen samles på færre og færre hender. Demokratiet slik vi kjenner det, taper stadig terreng for Maastricht-traktaten, de såkalte stabiliseringsprogrammene og euroen. Det er ikke urimelig å hevde at EU enten må forandres grunnleggende, oppløses gjennom en folkelig, demokratisk revolusjon eller at unionen rett og slett vil kollapse.

Det er likevel ikke helt enkelt å svare dem som mener Hellas bør forlate euroen. Spørsmålet om euroen er langt mer enn et monetært spørsmål. Vi må for eksempel spørre oss hvordan Hellas skal fungere produktivt uten euroen? Hva er våre Hellas sine fordeler i en internasjonalisert økonomi? Hva slags modeller vil i så fall erstatte dagens?

Det brennende spørsmålet er hva slags samfunn som kan erstatte et kollapset Europa. Det er en debatt som forutsetter et internasjonalt initiativ langt mer omfattende enn noe jeg kan gå inn på her. Jeg har ingen tro på å besvare kompliserte spørsmål med slagord, avslutter Chatzilambrou.

Ønsker allianser

Syrizas regjering og utviklingen i Hellas følges nøye av mange ulike aktører internasjonalt. Chatzilambrou forklarer at det går begge veier. Partiet er mer enn er åpne for å samarbeide med sosiale bevegelser og partier som deler deres mål.

Hvordan kan progressive krefter i Norge bidra til arbeidet deres? Er det noe den norske regjeringa kunne gjort?

Vi følger interessert med på norske folke-lige bevegelser, og da særlig Nei til EU som har bedt den norske regjeringa slutte å finansiere den forfeilede nedskjæringspolitikken overfor Hellas gjennom IMF.

Du er sikkert også klar over at Hellas har mottatt store pengebeløp de siste fem årene, som utelukkende har blitt brukt til redningspakker til europeiske banker som satt på greske statsobligasjoner. Disse lånene har ikke bare ødelagt den greske økonomien og oppløst samfunnsstrukturen, de ble kastet i et bunnløst sluk som har gjort Hellas’ gjeld så stor at den er umulig å innfri. Så det er bra at Rødt foreslår at den norske regjeringen skal tilby direkte hjelp med anstendige betingelser. Det er dette vi ønsker. Vi vil ikke ha nye lån. Vi vil ikke ta i mot penger fra Europas innbyggere som vi aldri vil bli i stand til å betale tilbake. Vi ønsker å begynne reorganiseringen av den greske økonomien, vi ønsker å lette arbeidernes situasjon så økonomien kan fungere og vi kan betale tilbake det vi faktisk skylder. Dette kan være grunnlag for et ærlig og redelig samarbeid mellom bevegelsene og folkene i våre respektive land.

Hvem er Syrizas viktigste allierte internasjonalt i skrivende stund?

Det er et enkelt spørsmål. Våre viktigste allierte er folket, mannen i gata, det store flertallet som hver dag, i alle verdenshjørner, står overfor den samme undertrykkelsen, den samme utbyttinga, og som kjemper for de samme drømmene og idealene som oss. Vi retter blikket mot de europeiske landene som nå forbereder seg på store forandringer: Spania, Irland og Portugal. Vi retter blikket mot hvert land i sør så vel som nord der folk slåss, stiller krav, vinner eller taper i møte med mektige motstandere. For det første vil vi nødig skuffe dem med alt vi forsøker å få til og slåss for i det lille landet vårt. For det andre vil vise solidaritet og støtte de forandringene i dagens maktforhold som kanskje blir mulig i morgen.

Du vet, motsetningen mellom den politiske makten hos de mange og den økonomiske makten hos de få kan nok en gang vise seg avgjørende for historias framdrift. Folk som står samla, er vår største inspirasjonskilde

Det tok av med TISA

Etter at Rolv Rynning Hanssen skrev om TISA i Rødt! før jul, er spørsmålet blitt en del av samfunnsdebatten. Ikke bare på grunn av artikkelen, men den bidro og var til hjelp for Rødt som hadde stands 50 steder i februar. For mange er det grunnartikkelen når en breiere allianse nå går på gatene 18. april, den internasjonale dagen mot TISA og TTIP.

Men fortsatt er det nesten ingen som svarer «Ja, dette er jeg imot», når de mottar løpesedler. Det er denne «tåka» rundt forhandlingene om handelsavtalen om tjenester som gjør at tilhengerne enda ikke er utfordret på en åpen bane. For det er fortsatt mulig å si: Ja, men det er ikke privatisering det dreier seg om. Bevis det!

Det er derfor utmerket at Senterpartiet tok initiativet og fikk SV med slik at kravet om fullt innsyn i forhandlingene, Norges krav og forhandlingsmandat nå er stilt til Stortinget: Full åpenhet!

Hellas sin EU-kamp

Dette nummeret har hovedtema om Hellas. Om hvordan Troikaen har tatt full kontroll over både politikk og økonomi, detaljstyrer grekerne – og ikke minst: hvordan Syriza, fagbevegelsen og det greske folket slåss mot kneblinga.

Syriza er et sosialistisk parti, en samling av en brei venstreside med sosialister og kommunister. Bortsett fra størrelsen og den politiske virkeligheten de står i, ikke helt ulikt Rødt.

Kampen om Hellas kan få revolusjonerende konsekvenser, hvis de greier å stå imot.

Det viser sprengkrafta og betydninga av nasjonal sjølråderett.

Hellas er heller ikke til salgs!

Erik Ness

Syriza-regjeringen i Hellas står i en dag for dag kamp mot EU-institusjonene og IMF, som bruker ren utpressing for fortsatt å få landet til å følge deres økonomiske politikk. Dette vil pågå helt fram til sommeren, hvis ikke Hellas blir tvunget ut av eurosonen før eller klarer å skaffe seg finansielt armslag på annet vis.

Bakgrunnen er ikke bare Hellas-krisa, men en krise for hele EU-konstruksjonen og kapitalismen, med ringvirkninger også utover Europa.

Arnljot Ask er landsstyremedlem i Rødt og sitter i Internasjonalt utvalg i Rødt.

Mye står på spill, også for Merkel og topplederne i de fleste EU-landa, og for flertallet av folk som får svi for den rådende politikken. Syriza slåss derfor ikke bare for grekerne, men for alle europeere som er utsatt for den ekstreme nyliberalismen som EU er eksponent for. Også radikale i Norge bør derfor engasjere seg på grekernes side.

Norge er ikke noe unntak, sjøl om vi står utenfor EU. Gjennom husmannskontrakten EØS og ved at norsk økonomi er tett sammenvevd med EU berøres vi av krisepolitikken som føres i Europa. Norske myndigheter er på lag med Merkel & Co og er med både på å utpresse og tjene på krisa i Hellas. De 55 milliarder kronene som Stoltenberg-regjeringen skjøt inn i IMFs lånepakke våren 2012, har til nå gitt ca. 4 milliarder kroner i avkastning. Det er mer enn det Hellas 9. april måtte betale tilbake for den lånepakka Norge var med på.

Syriza tar ansvar

En sentral stolpe i Syrizas strategi har vært at de slåss for et annet Europa og ser seg som en aktør på den europeiske arenaen. Alexis Tsipras stilte som toppkandidat for den parlamentariske europeiske venstresida ved EU-valget i mai 2014, og de legger vekt på at dette er ei europeisk krise, ikke bare ei gresk krise, og ber om internasjonal støtte.

Det er historiske årsaker til at venstresida i Hellas må utvikle en annen strategi og taktikk enn den vi har her i Norge. Røttene fra antikken om Hellas som den europeiske sivilisasjonens vugge, virker inn, og ikke minst grekernes uavhengighetshistorie de siste hundreåra: fra krigen mot det osmanske herredømet i 1821–1830, kampen mot den tyske okkupasjonen under 2. verdenskrig og de to høyrediktaturene til Metaxas fra 1936–1941 og oberstjuntaen 1967–1974. Særskilt demokrati- og uavhengighetskampene i det forrige århundret medvirker til den positive holdningen både til EU og euroen i Hellas. Da Hellas ble med i EU i 1981, ble det sett på av flertallet av grekere som en inntreden i den europeiske sivilisasjonen igjen, mens utfalla mot Tyskland som nå dukker opp til overflaten, også fra Syrizas ledere, gjenspeiler skepsisen mot hva Tyskland igjen påfører Europa.

Under massemønstringene rundt 2011–2012 økte i følge Political Barometer oppslutningen om å forlate euroen til rundt 40 % en periode. Det siste året har den droppet til rundt 20 % igjen, sannsynligvis av frykt for at ting blir enda verre hvis Hellas går ut av eurosonen. Den økte oppslutningen om Syriza ved valget i januar 2015 skyldes motstanden mot Troika-politikken. Det var ikke grunnlag for Syriza til å gå til valg på å ta Hellas ut av euroen, dersom de hadde mål om å få regjeringsmakt.

Innad i Syriza var det imidlertid flere som ville ha «ut av euroen» som valgparole. Disse har fått økt oppslutning nå, når en ser hvordan EU-sjefene, den europeiske Sentralbanken (ECB) og Verdensbanken (IMF) fortsetter sin utpressingspolitikk overfor Hellas. Den såkalte «Bridge Agreement» av 20. februar, som skulle gi grekerne en pustepause på fire måneder før en ny avtale om reformprogrammet som fulgte låne-avtalene skal forhandles, fjernet ikke nakketaket på grekerne fordi de ikke har alternativ tilgang til kreditter. EU og ECB stengte av kapitaltilførselen som fulgte de såkalte memorandumene allerede sist høst. Bare da greske banker var i ferd med å gå tom for likvider, åpnet ECB kranen litt i første uka av april, men fortsatt holdes restutbetalingen av lånet, på 7,2 milliarder euro, tilbake. Det gjør at de progressive reformene i 20. februar-avtalen fortsatt står under hardt press.

Fortsatt sier Syriza-ledelsen at førstevalget er å stå i eurosonen og slåss for en ny EU-politikk, men de er nå er i ferd med å få underhånden tilsagn om økonomisk støtte fra annet hold (Russland, Kina, Iran osv). Er dette mer enn taktikk for å myke opp Merkel & Co, og vil Tyskland tillate en «trojansk hest» som kan forandre EU-politikken som har gitt nettopp Tyskland så store fordeler? I dag tyder lite på at uenighetene som finnes innad i EU, i nærmeste framtid vil bli sterke nok til at Hellas kan få støtte fra andre land, før eventuelt Syriza-lignende partier tar makta noen steder.

De røde strekene?

Verken Tsipras eller finansminister Varoufakis setter opp det å bli i eurosonen som et prinsipielt mål. Hvis det går på bekostning av de to røde strekene jeg oppfatter at de har trukket, så er det farvel til euroen. Varoufakis sier at det avgjørende er å føre en politikk som tjener folkeflertallet, om de har euro eller drakmer er underordna. Det er dette som også ligger til grunn for at de har valgt å stå fast på at bevilgningene til den humanitære pakken fra Thessaloniki-programmet står fast, sammen med diverse symboltiltak for å ta inn noen offentlige ansatte igjen, heve minstelønn og pensjoner i to skritt fram mot oktober 2016 osv.

Sjøl om de det foreløpig bare er vedtatt å sette ut i livet ca 10 % av denne krisepakka, prøver EU å ødelegge det finansielle grunnlaget for den. Eurogruppemøtet i Riga 24. april vil avklare om EU vil sette kniven på strupen til Hellas og tvinge dem til å misligholde innbetalinger til Troikaen, ved å fortsatt tilbakeholde de 7,2 milliarder euro på restlånet. Da er det i tilfelle EU som tvinger fram en Grexit.

Den andre røde streken er tvillingsøstra til den første: De vil ikke bøye nakken for Troikaen men holde på den anstendigheten som ble gjenvunnet gjennom valgseieren. Memorandumene er nå borte og er erstatta med en foreløpig overgangsavtale, der representantene for de tre institusjonene hver for seg skal samtale med den greske regjeringen. Troika-teknokrater i skal ikke sitte i Athen og overstyre de greske departementene. Tsipras har frabedt seg tysk kritikk av utspill under møtet med Putin 8. april, hvor han sa at sanksjonene mot Russland nørte opp om en ny kald krig.

Vi er ingen gjeldskoloni men en sjølstendig stat med rett til å drivevår egen utenrikspolitikk.

Det er kompromissløsheten på disse to områdene som har gjort at Syriza har holdt på oppslutningen, trass i kompromisser som ellers er inngått. I februar og mars har Syriza holdt på en oppslutning mellom 45 og 50 %, over det dobbelte av Nytt Demokrati, ifølge Metron analysis. De trenger å beholde denne folkelige oppslutninga dersom de skal få støtte til et brudd med EU om det blir nødvendig de nærmeste ukene eller månedene. Derfor har de også brakt spørsmålene om folkeavstemning eller nyvalg på banen i de siste basketaka. Og sjølorganiseringa rundt «Solidaritet for alle» er fortsatt like viktig framover.

Tilbake til utgangspunktet, at dette også er ei EU/Europa-krise, så er det at Hellas har valgt å slåss innad i EU også en fordel for andre som følger i fotspora: Podemos, Sinn Fein, portugiserne, italienere og franskmenn. Skal EU knuses, må flere bidra. Vår solidaritet og bidrag teller med!

Les mer:

• Her finner du aktuell debatt fra miljøet rundt Syriza: http://www.analyzegreece.gr/

• Nettsida til Solidaritet for alle: http://www.solidarity4all.gr/en/node/220

• Lik og spre Solidarity 4 All sin norske side på Facebook: https://www.facebook.com/sol4all?fref=ts

Swaziland: Angrepene på faglige tillitsvalgte øker

Afrikas siste eneveldige monarki har intensivert angrepene på fagforeninger og aktivister. Politiske partier er forbudt i Swaziland. Lederen av partiet People’s United Democratic Movement, Mario Masuku, og ungdomslederen deres,Maxwell Dlamini, sitter i fengsel etter å ha deltatt i 1. mai-demonstrasjon i fjor. Menneskerettsadvokaten Thulani Maseko og journalisten Bheki Makhubu fikk to års fengselsstraff for å ha skrevet kritiske artikler rettet mot rettsvesenet. 19. mars ble Thulani satt i isolat etter publisering av et brev som markerte ettårsdagen for hans fengsling.

Regjeringen nekter å anerkjenne fagforeninger som TUCOSWA og la dem få drive faglig aktivitet.

E-postkampanje: http://www.labourstartcampaigns.net/show_campaign.cgi?c=2692

Undersøkelseskommisjon om gresk lånepakke

Det greske parlamentet vedtok i begynnelsen av april å sette ned en undersøkelseskomite for å se på under hvilke forhold Hellas gikk med på lånepakka fra EU og IMF. Hellas fikk 240 milliarder euro i lån, i bytte mot spareprogrammer diktert av IMF og EU. Hellas betaler 3,6 prosent rente på lånene til IMF. IMF har ifølge Jubileekampanjen tjent 2,4 milliarder euro i profitt på lånene til Hellas så langt.

– Etter fem år med parlamentarisk stillhet om de store problemene som forårsaket en gjeldskatastrofe, starter vi i dag en prosess som vil gi svar på spørsmål til det greske folk, sa statsminister Alexis Tsipras før avstemningen.

Irsk folkeavstemning om homoekteskap

22. mai går irene til valgurnene for å stemme over om homoseksuelle skal få lov til å gifte seg på lik linje med hetroseksuelle. Alle de store politiske partiene og over 75 % av folket i menningsmålinger sier de er tilhengere av en slik lovendring. Homoseksualitet ble først lovlig i Irland i 1993. I 2006 tapte to kvinner i høyesterett en rettsak for å få anerkjent sitt kanadiske ekteskap i Irland. I 2010 fikk Irland en partnerskapslov. I Irland må alle grunnlovsendringer ut på folkeavstemning.

Quebec: Studentstreik mot nedskjæringspolitikk

Over 60 000 studenter forlot sine forelesninger i protest mot nedskjæringspolitikken. Dette er den største studentstreiken i Canada siden 2012 da en stor studentbevegelse sloss mot økning i studieavgiftene. Streiken den gang førte til et politisk skifte og at økningene som ble foreslått, ble lagt i skuffen. Studentene satser på en enda større markering sammen med fagforeninger 1. mai.

Fem kinesiske feminister arrestert

Fem kinesiske feminister, Nu Rongrong, Zheng Churan, Li Tingting, Wang Man and Wei Tingting, har sittet i varetekt siden mars for å ha delt ut løpesedler mot seksuell trakasering. Saken har vekt oppmerksomhet internasjonalt. Damene risikerer opptil fem år i fengsel hvis de blir dømt. President Xi Jinping har ført en tøff linje mot landets opposisjonelle, og håper med dette å framstå som Kinas sterke mann.

Nesten en av ti sysselsatte i petroleumsnæringen

Nye tall fra SSB viser at 239 000 sysselsatte i den norske økonomien kan knyttes til petroleumsnæringen. Dette vil si at 8,7 prosent av alle sysselsatte er direkte eller inndirkete knyttet til petroleumsnæringen.

I 2006 var tallet 186 000.

Rapporten viser at åtte prosent av brutto-produktet fra fastlands-Norge er tilknyttet leveranser til petroleumsnæringen.

Mattias Tesfaye:
Kloge hænder– et forsvar for håndværk og faglighed
København: Gyldendal, 2013,182 s.

Den danske mureren, fagforeningsmannen, politikeren og synseren Mattias Tesfaye ga i fjor ut boka «Kloge hænder – et forsvar for håndværk og faglighed». Boka fikk relativt stor oppmerksomhet i Norge til å være en heller sær utgivelse, og ble gjenstand for en artikkelserie i Klassekampen. Boka har også vært en hyppig referanse både i spørsmål knytta til yrkesfag og i debatter om arbeidsvandring og manglende krav til faglighet ved underentrepriser og innleie. Det kan derfor være grunn til å se en gang til, og kanskje litt mer kritisk, på hva boka faktisk formidler.

I tillegg til forfatterens åpenbare faglige kompetanse, ligger bokas styrke i metoden for formidling. Gjennom hele boka konkluderer Tesfaye etter å ha latt andre presentere analyser og formulere standpunkt. Boka er en sammenhengende samling sitater og referanser der Tesfaye gir ordet til arbeidskamerater og andre håndverkere, grundere, yrkesfaglærere, forskere, bedriftsledere og politikere. Sjøl om utvalget av autoriteter åpenbart er gjort for å stemme overens med Tesfayes egne konklusjoner, gir denne metoden boka soliditet og troverdighet. Boka gir en stemme til de som på tross av åpenbar meningsberettigelse og kunnskap forblir målløse. Bare det er en god grunn til å lese boka og rydde plass til debatten den reiser.

Boka er delt inn i fire deler som hver av dem har sitt eget budskap og langt på vei egne konklusjoner. Jeg skal i det følgende se på boka del for del.

Del 1 – Kloge hender

Første del er en hyllest til håndverket, fagligheta og den praktiske kunnskapen og kunnskapsformidlinga sin historiske betydning. Tesfaye viser hvordan håndverket har skapt og videreført sivilisasjoner, hvordan både den tidløse kunsten og de monumentale historiske byggverka hviler på godt håndverk og praktisk kunnskap. Samtidig viser han hvordan hverdagen, hvordan vi til ei hver tid har det og hvordan all samfunnsmessig utvikling avhenger av det praktiske arbeidet. Et samfunns mulighet til å lykkes og utvikle seg avhenger ifølge Tesfaye av den håndverksmessige soliditeten og evna til å formidle praktisk kunnskap og ferdighet gjennom generasjoner.

For en håndverker som leser boka er dette en sann svir av bekreftelse og formulering av alt vi alltid har visst. For norsk venstreside som til de grader er prega og lamma av intelligentsia, burde dette være en spore til ettertanke og sjølransaking. I en offentlighet som kun problematiserer mangelen på teoretiske ferdigheter, er dette å banne i kirka.

«Del 2 – Håndværk og teknologi»

Andre del handler nettopp om dette, om hvordan den framvoksende kapitalismen fant ulike måter å organisere produksjonen og ivareta eller neglisjere håndverksmessige ferdigheter. Ytterlighetene her framstilles som på den ene sida taylorismen i Ford Motor Co, på den andre sida det håndverksmessig skikkelige i utviklinga av nordeuropeisk industri. Som utviklingslinjer er nok beskrivelsen riktig, men hva som i et kapitalistisk perspektiv er det mest hensiktsmessige kan i høyeste grad diskuteres.

Det blir også til tider problematisk å følge resonnementene når det på det ene siden hevdes at ingen samfunn kan lykkes og utvikles uten industriell produksjon, samtidig som Tesfaye faller om halsen på Janne Carlson og hans organisasjonsteori med vektlegging av tjenesteproduksjon der staffasjen blir overordna substansen. Konklusjonen i denne delen av boka blir at u-landenes misære skyldes at de er rene råvareleverandører, og at det derfor er nødvendig for de vestlige velstandssamfunna å opprettholde og videreutvikle industriproduksjonen og håndverket. For å kunne gjøre det i konkurranse med lavkostprodusenter, eller som han sier: i påvente av en lønnsutjamning, er det nødvendig at høyere kostnadsnivå kompenseres med faglig kvalitet og serviceytelser knytta til sjølve produktet.

Del 3 – Håndværk og innovation

Denne delen har så langt jeg kan se to – og kun to – poenger. Det ene er å peke på konkurransefortrinnet i å ta de kloke hendene, de ansatte, med på råd både når det gjelder utforming av produksjonen og produktutvikling. Dette er en produksjonsfilosofi Tesfaye ikke har sugd av eget bryst, men noe som er lett gjenkjennelig fra TPS (Toyota Production System) og Lean Manufacturing som er sjølve kvintessensen av moderne organisasjons- og produksjonstenkning. Det andre poenget er synliggjøringa av og hyllesten til gründeren. Slik Tesfaye ser det er de som bruker sine kloke hender til å løse billett og dra ut på klassereise, viktige bidragsytere til å løse den økonomiske krisa som rir Europa.

Del 4 – Håndværk og politik

Den siste delen skal oppsummere det hele. Her brukes Sveits som referanse for å vise nødvendigheta av å styrke formidlinga av praktisk kunnskap generelt og fagopplæringa spesielt. Det blir også poengtert at teknologisk utvikling vil redusere mengden av praktisk arbeid, men ikke nødvendigvis fordumme det. Den samme teknologien som kan forenkle og fordumme prosesser kan også brukes til å gjøre prosessene mer komplekse og skjerpe krava til faglighet hos arbeiderne. Slik anvendelse av teknologi vil høyne kvaliteten på det som produseres, og dermed være samfunnsmessig nyttig.

Boka avsluttes med at Tesfaye presenterer sitt program for et bedre Danmark. I korthet består programmet av en trepartsavtale (partene i arbeidslivet og det offentlige) om mer eller mindre kontinuerlig voksen- og etterutdanning og etablering av nasjonale kunnskapssentre for håndverk. Videre at håndverksfaga styrkes og praktiske ferdigheter integreres i den teoretiske undervisninga i grunnskolen. Til slutt at moderne organisering av offentlige tjenester med produksjonsmål, lønnsomhetsvurderinger, detaljert rapportering og strenge kontrolltiltak blir erstattet av sjølstendig arbeid og fokus på faglighet i tjenesteproduksjonen.

Boka avslutter med å slå fast at Danmark (og Europa) står overfor valget mellom å utvikles som håndverkssamfunn eller degenerere til u-land.

Det Tesfaye ikke vil se

Tesfaye viser på glimrende vis offentligheta sin dyrking av det akademiske, hvordan det har marginalisert håndverket og det manuelle arbeidet, og hvordan yrkesutdanninga og yrkesutdanningas prestisje har blitt og stadig blir svekka. For Tesfaye er grunnen til dette et mysterium. For han framstår kvalitetsforringelsen i verdiskapinga som fremmedgjøring og dårlig håndverk medfører, som noe ingen er tjent med. Denne tesa viser seg å bli bokas store svakhet.

Samfunnet burde se seg tjent med kvalitet både i produkter, produksjonsmidler, infrastruktur og bygningsmasse. Innafor rammene av kapitalismen er det imidlertid ikke så enkelt. Sko og bukser som ikke går i stykker reduserer potensielt salget av sko og bukser og virker dermed bremsende på den økonomiske veksten. Produksjonsutstyr som bare produserer er bra for den enkelte produsent, men reduserer behovet for utskifting og vedlikehold. Slik er det et konkurransefortrinn for den enkelte, men som generell tilstand til hinder for systemet. Slutter veier å rase ut får entreprenørene mindre å gjøre og målet på kapitalistisk lykke, BNP og privat sektors andel av BNP svekkes. Godt bygde bygg trenger ikke å rives og i liten grad vedlikeholdes. Riving og stort rehabiliteringsbehov oppfatter Tesfaye som et samfunnsmessig problem. Det burde han ha rett i, men for bygningsindustrien er det en sann svir.

Gode og vakre bygg med evige kvaliteter har verdi i seg sjøl og har en lei tendens til å bli freda eller på annet vis få så stor samfunnsmessig betydning at de må stå der. Dette er et hinder for turbokapitalisten. For eksempel er Freiaparken og den gamle fabrikkbygninga med Freiasalen og Edvard Munch sine veggmalerier en kilde til stolthet og trivsel for sjokoladearbeiderne, det er en berikelse for Norge, men et problem for Mondalez (de amerikanske eierne av det som en gang var Freia). Mondalez skulle helst ha kvitta seg med det hele. Det er dyrt å vedlikeholde og kan ikke brukes til noe som helst, men det lar seg ikke selge for det kan ikke brukes til noe som helst. Hadde det ikke vært for bygningsmessige, arkitektoniske og kunstneriske kvaliteter, hadde det hele vært revet og erstattet av langt mer profitabel bygningsmasse.

Tesfaye har en politisk nomadetilværelse bak seg. Fra å bli født inn i DKP ml, har han gått via Enhedslisten og SF (hvor han var nestleder) til Socialdemokratene. Et sted på denne veien har marxismen og forståelsen av at det svært sjeldent er samsvar mellom det samfunnsmessig fornuftige og det profitable blitt borte. Boka gir derfor en strålende dokumentasjon av håndverket og det manuelle arbeidet sin verdi og hvordan dette diskrediteres. Når han så skal skissere løsninger for framtida blir det derimot feil fordi han ikke vil se føringene som det kapitalistiske systemet legger, og derfor heller ikke ser nødvendigheta å utfordre sjølve systemet. For Tesfaye er styrka faglighet et konkurransefortrinn som vil forsvare nordeuropeisk produksjon mot lavkostland og mot sosial dumping i eget marked. Det er et poeng som blir borte i det øyeblikk flere enn Nord-Europa ser det, og det er en metode som ikke bidrar til rettferdighet og en bedre verden.

For denne håndverkeren (undertegnete) står økt kvalitet og faglighet i motstrid til sjølve det økonomiske systemet. Samtidig vil det at vi stiller krav til kvalitet og faglighet i eget arbeid både innafor håndverk, industri og tjenesteproduksjon bidra til styrka sjøltillit og klassebevissthet. Ser vi systemoverskridende på det hele vil ei venstreside som ikke rehabiliterer håndverket og det manuelle arbeidet aldri forandre verden, og et samfunn som ikke vektlegger det håndverksmessige vil aldri bli hverken sivilisert eller bærekraftig. Dette har Tesfaye gitt et svært viktig bidrag til å vise, sjøl om han ikke evner å trekke naturlige konklusjoner av egne observasjoner.

Roar Ellingvåg

Sigmund Aas og Thomas Vestgården:
Skammens historie. Den norske stats mørke sider 1814–2014
Oslo: Cappelen Damm, 2014, 320 s.

Sigmund Aas og Thomas Vestgården fortjener honnør for å ha samlet en fra før (i all hovedsak) kjent dokumentasjon på statlige norske overgrep. Dette er overgrep alle i Norge bør ha kunnskap om, og denne boka er et bidrag til dette. Synderegisteret dreier seg om overgrep mot etniske minoriteter, mot barnehjemsbarn og sinnslidende, om justismord og sensur av kulturelle ytringer osv., men fortjenestefullt også om f.eks. våpeneksport og hemmelig krigsdeltakelse (i Vietnam). I forordet deler de to forfatterdebutantene sjøl inn materialet i

1) Eksempler på aktive statlige inngrep og menneskerettighetsbrudd (ofte begrunnet med «gode hensikter»)

2) Unnlatelsessynder

3) Interessemotivert – dvs. profittstyrt – praksis. Forfatterne beretter saklig og nøkternt, men det er umulig ikke å bli følelsesmessig berørt. Da er det bra at de også gir en god oversikt over primærlitteraturen de bygger på, så leserne sjøl kan fordype seg i denne.

Boka er lansert som et apropos til 200-årsjubileet – hvilket også framgår av undertittelen Den norske statens mørke sider 1814–2014 – og kan være en nyttig motvekt mot nasjonal sjølforherligelse. Overgrepene mot etniske minoriteter er for øvrig tiltenkt en sjølsagt plass i de offisielle jubileumsmarkeringene. Derimot er det lagt lite vekt på å tydeliggjøre den sterke tråden i norsk historie, der kampen for demokrati og sjølråderett er knyttet sammen. Ved dette jubileet er det faktisk mer tabubelagt å reflektere over hva EØS-medlemskapet gjør med norsk suverenitet og demokrati, enn å omtale historiske overgrep.

Skammens historie er blottet for teori og virkelig analyse. Underteksten er riktignok en advarsel mot etnosentrisme og norsk sjølgodhet – og en oppfordring til å være maktkritisk. Men her er det nesten ikke sammenlikninger med ande stater, som kan fortelle noe mer om hva som var tidstypisk – og hvor en eventuelt må leite etter særnorske forklaringer. Ideene bak handlingene er lite utdypet, og årsaken til at en del typer overgrep er bragt til opphør mens andre vedvarer (eller fortsetter i nye former) er heller ikke forklart. Boka er tjukk som den er med sine 319 sider, og kanskje er det å ønske seg en annen bok å etterlyse mer analyse, men den bidrar lite til å skape historiebevissthet. I verste fall kan den bestyrke oppfatninger om allmenn menneskelig ondskap. Forfatterne er da heller ikke historikere, men har master i henholdsvis menneskerettigheter og statsvitenskap. Antydningen i forordet om at mange av overgrepene skyldes en «godhets»- og «renhetslengsel», kan ha noe for seg, men virker utenpåklistret og er ikke begrunnet.

Baksideteksten sier at «dette er de svakes norgeshistorie», og en samlet framstilling av ofrenes historie dekker et behov. At Marcus Thranes arbeiderforeninger blei knust av staten, er viet plass – og det er også overvåkinga av kommunistene. Men ikke noe tyder på at staten som klassestat eller som imperialistisk, er noe mer enn fremmedord for disse forfatterne. Virkelig systemkritikk er et savn.

Et kapittel skiller seg negativt ut. Det er sluttkapitlet om den 22. juli. Det handler om alt ved beredskapen og den indre sikker-heten sviktet i praksis, og er i hovedsak parafrasering av de offentlige granskningsrapportene. Islamofobi og annet utbredt tankegods, som dannet det ideologiske bakteppet for Behring Breiviks terror, og som ser ut til å ha spredt seg ytterligere i etterkant, er derimot forbigått i stillhet. Den nasjonale læringsprosessen etter den 22. juli må langt på vei sies å ha sporet av. Her har Aas og Vestgården forspilt en sjanse, og da er kanskje heller ikke overraskende at de ikke går inn på spørsmål som er kontroversielle i dag – som asylpolitikken eller behandlinga av sigøynere/rom.

Jørn Magdahl

Wolfgang Streeck:
GekaufteZeit. Die Krise des demokratischen Kapitalismus,
Berlin: SuhrkampVerlag, 2013, 219 s.

Svensk utgave: Köpt tid. Den demokratiska kapitalismens uppskjutna kris
Göteborg: Bokförlaget Daidalos, 2013.

I Norge feirer vi nå 200 årsjubileet for Grunnloven, en feiring som også av mange oppfattes som en markering av demokratiets opprinnelse her i landet. Nettopp i et slikt år får Wolfgang Streecks bok Kjøpt tid – Den demokratiske kapitalismens utsatte krise en spesiell betydning. Wolfgang Streeck er sosiolog, født i 1946 og direktør for Max-Planck-Instituttet for samfunnsforskning i Köln fra 1995, der han også er professor ved fakultetet for vitenskaper om økonomi og samfunn siden 1999. Før dette var han professor i sosiologi og industrielle forhold ved University of Wisconsin-Madison. I studietiden var han medlem av Sosialdemokratisk høyskoleforbund. Boken er en utvidet fremstilling av hans Adorno-forelesninger i Frankfurt i 2012.

Bokas viktigste påstand er at vi er inne i en periode der det kapitalistiske demokratiet ikke lenger kan opprettholdes, og at vi i tiden fremover må velge mellom kapitalisme uten demokrati eller en form for demokrati uten kapitalisme. Med tanke på at dette er en stadig mer aktuell problemstilling, skal jeg i denne omtalen gi i en fyldig presentasjon av bokens viktigste tanker.

Teoretisk utgangspunkt

Forfatteren starter med å minne om at de rike demokratiene fremdeles er kapitalistiske, slik noen later til å tro, og at de derfor bare kan forstås ved hjelp av en teori om kapitalismen som tar utgangspunkt i nøkkelbegreper som vi finner hos Marx. Frankfurtskolens teorier fra 1970-tallet brukte slike begreper i et forsøk på å forstå hvordan etterkrigstidens økonomi endret seg.

Streecks oppfatning er at teoriene til frankfurterne, representert ved Adorno, Habermas og Offe, i hovedsak inneholdt mye korrekt, men at en fikk noen overraskelser. De mente at det fantes en grunnleggende spenning mellom samfunnslivet på den ene siden og en økonomi styrt av tvangen til kapitalavkastning og kapitaloppsamling på den andre siden. De samfunnsinstitusjonene som oppsto, og særlig de økonomiske og politiske, var kompromisser mellom uforenlige handlingsveier og samfunnssystem som var ustabile og som bare kunne være i balanse rent tilfeldig. Man så ikke at det ofte tar lang tid å demontere samfunnsinstitusjoner. Man må regne med mange motvirkende årsaker og en fantastisk oppfinnsomhet i krisesituasjoner, når det gjelder å bevare det grunnleggende økonomisk-politiske systemet, som f. eks. kapitalismen.

Tre uventete prosesser

Det var særlig tre prosesser som Streeck mener at det legges for lite vekt på. Den første var kapitalismens raske og fremgangsrike overgang eller tilbakegang til såkalte selvregulerende markeder som skjedde gjennom et nyliberalt forsøk på å få liv i den kapitalistiske akkumulasjonen gjennom avreguleringer, privatiseringer og markedsekspansjon av alle typer og i alle retninger. Så var det at forventningene om videre utvikling av legitimitets- og motivasjonskrisen på 1970-tallet ikke ble innfridd. Derimot fikk vi en omfattende akseptering av markedstilpasning og markedsdrevne livsformer gjennom kvinners etterspørsel etter «fremmedgjort» lønnsarbeid og utvikling av forbrukssamfunnet utover alle forventninger. Til sist fikk de økonomiske krisene, som inflasjonen på 1970-tallet og den statlige gjeldsoppbyggingen på 1980-tallet, liten plass innen teorien om en legitimitetskrise.

Kapitalens frigjøring fra sine lenker

Siden 1970-tallet kapitalen gjort opprør mot etterkrigstidens blandingsøkonomi, og de ekspanderende arbeids- og produksjonsmarkedene oppnådde stor popularitet. De økonomiske krisene henger sammen med det. Foreløpig har de kulminert i krisen for bankene, statskassene og den økonomiske tilveksten nå (2012–13).

Den globale kapitalismens «frigjøring fra sine lenker» i siste tredjedel av 1900-tallet følger av kapitaleiernes og de kapitalavhengiges fremgangsrike motstand mot de krav som kapitalismen ble tvunget til å godta etter 1945, for å bli akseptabel igjen under de politiske betingelser som da eksisterte.

Hvordan legitimiteten ble opprettholdt

Det kapitalistiske systemet som markeds-økonomi fikk ifølge Streeck ny kraft gjennomen statlig politikk for å kjøpe tid for systemet med penger. Det sikret det nyliberale samfunnsprosjektet som forbrukssamfunn en lojalitet fra massene som teorien om seinkapitalismen ikke kunne forestille seg. Først økte en pengemengden, så sørget en for økning i den statlige gjelden, og dernest sørget en for en sjenerøs tildeling av kreditt til de private husholdningene.

Etter hvert ble disse strategiene oppbrukt ved at de begynte å underminere funksjonsevnen til den kapitalistiske økonomien, som blant annet er avhengig av de kapitalistiske forventningene om at en rimelig avkastning respekteres og blir tilgodesett. Slik oppsto legitimitetsproblemet gang på gang, ikke så mye blant massene som hos kapitalen. Det kom frem i kriser for reproduksjon og akkumulasjon, noe som igjen vekket uro for systemets legitimitet i de demokratisk styrkete befolkningene. Liberaliseringen av den politiske økonomien og immuniseringen mot demokratisk trykk nedenfra ble så drevet på for å gjenvinne «markedenes» tiltro til systemet.

Demokratiets avvikling

Krisehistorien etter 1970-tallet er en utvikling av en gammel og grunnleggende spenning mellom kapitalisme og demokrati –en gradvis oppløsning av det tvangsekteskapet mellom dem som ble arrangert etter 2. verdenskrig. Da den demokratiske kapitalismens legitimitetsproblem ble til et akkumulasjonsproblem for kapitalen, måtte den kapitalistiske økonomien stadig mer befris fra demokratisk innblanding for å løse dette problemet. Så ble plassen for å sikre en massebasis for den moderne kapitalismen forskjøvet fra politikken til markedet, som en mekanisme for å skape de kapitalistiske grunnmotivene greed and fear, samtidig som økonomien ble immunisert mot demokrati som massedemokrati.

Fra keynesianisme til hayekianisme

Dette var en omdanning fra det keynesianske politisk-økonomiske institusjonssystemet fra etter krigen til et hayekiansk økonomisk regime. Friedrich August von Hayek (1899–1992) var en østerriksk økonom som er kjent som en av liberalismens fedre og en inspirator for hele denne ideologien. Etter krisene er gjeldsstaten i ferd med å forvandles til en konsolideringsstat, og fullbyrder det europeiske statssystemets og dets politiske økonomis brudd med den keynesianske etableringsfasen.

Det er i denne forbindelse interessant at forfatteren viser til en artikkel som Hayek skrev i tidsskriftet New Commonwealth Quarterly allerede i 1939, som kan leses som en planskisse for det EU som seinere er skapt. Forvandlingen av EU til et middel for å frigjøre den europeiske kapitalen fra en spe begynnelse på 1970-tallet og videre på 1980-tallet betød rask avdemokratisering av økonomien og parallell avøkonomisering av demokratiet med det mål å få befestet markedsrettferdighetens hegemoni over den samfunnsmessige rettferdigheten – dette er en hayekianiseringen av den europeiske kapitalismen.

EU sine tiltak innskrenker stadig mer den nasjonale sjølråderetten til unionens nasjoner. Konsolidering av offentlige finanser og minsking av statlig gjeld skal forsikre finansmarkedene om at deres krav kan imøtekommes, og at de i tvilstilfeller kommer til å prioriteres fremfor medborgernes.

Ifølge Streeck ser vi her et langsiktig sammenfall mellom det kapitalistiske demokratiets samfunnspakt i overgangen til en konsolideringsstat og nødvendigheten av fiskal disiplin. Det krever en branngate mellom økonomi og politikk som gjør det mulig for markedet å fremme sin versjon av rettferdighet uten å bli hemmet av politiske inngrep. Da må samfunnet tåle økonomiske ulikhet. Den utkoblete overflødige befolkningen må derfor lære seg å se på politikk som underholdning for mellomsjiktene som den ikke kan forvente seg noe av. De henter sin identifisering og sine tolkninger av verden fra den globale kulturindustriens drømmefabrikker, ikke fra politikken. De gigantiske profittene her tjener også til å legitimere en hurtig økende merverdislusing til stjerner i andre bransjer, særlig pengeindustrien.

Et annet grunnlag for kapitalismens videre frigjøring fra inngrep som er demokratisk motivert, er et nyprotestantisk mellomsjikt av humankapitaleiere som vil ha «prestasjonsrettferdighet» og konkurranse, og som derfor er svært opptatt av å investere i sin egen og sine barns fremtid, med forbruksnormer som er så krevende at kollektive ikke duger.

Nyutviklet statssystem

Streeck ser tre viktige momenter i omdanning til konsolideringsstaten. Først betyr konsolidering nesten alltid nedskjæring i statlige utgifter. Skatteøkninger vil med andre ord ikke finne sted i særlig grad. Så nedskjæringene vil først og fremst ramme dem som på grunn av sine lave inntekter lever på sosiale bidrag. Sysselsettingen i offentlig sektor vil bli ytterligere redusert, og presset på lønnene der vil øke. Vi vil få nye privatiseringsbølger og fortsatt økende lønnsforskjeller. Offentlig pleie, omsorg og utdanning kommer mer og mer til å differensieres etter ulike gruppers kjøpekraft. Nedskjæringen vil ytterligere befeste markedets stilling som den viktigste mekanismen for fordelingen av muligheter i livet, og slik fortsette det nyliberale programmet for en omdanning eller avvikling av etterkrigstidens velferdsstat. Til slutt vil mer av statenes utgifter bli bundne i stedet for å kunne anvendes etter egen oppfatning og til nye programmer som reagerer på endrete problemer i samfunnet. Flere trenger hjelp under krisene og de totale utgiftene vil derfor ikke minke, selv om den enkelte stønadsmottaker kan få en smertefull nedskjæring i sine inntekter. Denne utviklingen rammer særlig hardt investeringer i fysisk infrastruktur samt politikk for familie, utdanning, forskning og aktivt arbeidsmarked.

Det finnes andre muligheter til å finansiere flere positive tiltak også innenfor kapitalismen, men det er usannsynlig at disse vil bli brukt eller at de vil løse de grunnleggende problemene på sikt.

Tiltak for tilvekst

Streeck går i detalj inn på forskjellige prosjekter i Europa for å få i gang tilveksten igjen, og påviser at de er lite virkningsfulle. Han ser på fire linjer i EUs og de ledende statenes handlingsmønster siden krisen begynte. For det første må «markedene» spares for kostnader med å «redde» stater som ikke kan betale. Bare de andre statene, dvs. deres medborgere, skal betale. For det andre må banker i krise ikke nasjonaliseres, men reddes med allmenne midler, og så ubemerket som mulig, for ikke å skape sinne hos dem som rammes av denne politikken. Det må skjules i budsjetter og regnskaper. For det tredje skal en ikke la stater som ikke kan betale, gripe til statsbankerott eller ensidig omfordeling av gjelden sin. I nødsfall må de få kassatilskudd for å betale ut sine kreditorer slik at disse i fremtiden er beredt til å gi de konsoliderte gjeldsstatene kreditter. Også dette må skjules best mulig. For det fjerde må en mulig allmenn nedskriving av statsgjeldene, for å bidra til en løsning av krisen, foregå mykt og over lang tid, blant annet for å gi de store og sanksjonssterke investorene mulighet til å beskytte sine aksjeverdier gjennom omplasseringer. Også til dette trengs eksperter som kan tenke ut hvordan regjeringer kan få ned statsgjelden på småsparernes bekostning, ved hjelp av økt inflasjon og lave renter og tiltak for å tvinge banker og forsikringsselskap til å investere i statspapirer.

Den politisk-økonomiske klassen synes å tro på at det er mulig å styre Europa med fast hånd. En slik sterk sentralmakt er helt OK for demokrater som håper at de en gang skal kunne demokratisere den. Liberalerne støtter den på sin side så lenge målet er hayekiansk med frigjøring av markedene fra alle former av politiske korrigeringer og bruk av statens styrke til å avskaffe seg selv som intervensjonsstat. Ideen om å kunne styre slik er selvfølgelig en illusjon, selv om den er nødvendig.

Motstand mot konsolideringsstaten

Streeck legger med rette stor vekt på at partier, valg, parlament blir en bremse for marsjen inn i konsolideringsstaten. Konstruktiv opposisjon for reformer innenfor det kapitalistiske systemet som kommer arbeiderne og deres organisasjoner til gode og hjelper kapitalismen til å løse produksjons- og reproduksjonsproblemer, som den ikke kunne løse med sine egne institusjoner, er blitt umulig.

Hvis en ikke vil nøye seg med å betale på gjeld hele livet, gjenstår bare destruktiv motstand, innrettet på å skade og ødelegge systemet. Det kan ta lang tid før denne innsikten gjør seg gjeldende. Men det virker som om stadig flere medborgere i Europa føler at regjeringene deres ikke tar dem på alvor. Kritiske intellektuelle bør ifølge Streeck derfor prøve å forsterke denne følelsen i stedet for å bekymre seg for sin egen anseelse blant dem som har hegemoni.

De som protesterer mot denne fortellingen i Spania og Portugal, kaller seg «indignados». Vi oversetter det ofte med «de opprørte», men direkte oversatt betyr det «de som blir behandlet med forakt og krenkes i sin verdighet». En effektiv samfunnsmessig motstand mot konsolideringsstaten må uttrykke sin vrede mot den postdemokratiske kapitalismens uforskammete oppførsel. På samme måte må en motstandskraftig bevegelse mot «finansmarkedenes» angrep på demokratiet først bestride legitimiteten i pengefabrikkenes krav på å få innløst den gjelden som tar beslag i de små menneskenes liv. Suverene stater kan, i motsetning til privatpersoner, nulle ut gjelden sin eller rett og slett innstille betalingene sine.

Foretak kan under kapitalismen gå konkurs, likvidere gjelden sin og dermed starte opp igjen. Er det da noen grunn til at vanlige mennesker, i for eksempel Hellas, skal betale ned gjelden for en stat og banker som har lånt opp midler i deres navn for å fylle kassene, fordi de som virkelig er rike ikke har betalt sine skatter? Nå må grekere med lav og middels inntekt gi avkall på behandling ved sykdom og på pensjoner for å betale for en økonomisk politikk som ganske ubemerket er blitt lurt eller prakket på dem av et sammensvoret fellesskap av nasjonale politikere, regjeringer i andre land, internasjonale organisasjoner og globale finansinstitusjoner, uten at de har fått forklart risikoene på noen skikkelig måte.

Det er også verdt å merke seg at Streeck viser hvordan den profesjonelle statsvitenskapen ofte undervurderer det han kaller den moralske indignasjonens politiske produktivkraft. Den vet derfor ikke hva den skal gjøre, når den ser at konsolideringsstatens nye og gamle regenter viser stor frykt for vreden blant de som kjenner seg sviktet og lurt av den globale finanskapitalismens løsningseksperter.

Forestillingen om at «markedene» skal tilpasse seg menneskene istedenfor omvendt, sees i dag på som vanvittig, og i dagens virkelighet er den selvfølgelig det. Men den kan bli mer realistisk om den blir fremført gang på gang utenfor det institusjonaliserte demokratiets stengte kanaler. Nå kan ikke opposisjonen mot konsolideringsstaten gjøre mer enn å strø sand i maskineriet på kapitalens tilstrammingspolitikk og -diskurs. Men den kan øke de styrendes redsel for at medborgerne, like mye som investorene, kan gripes av «panikk» og reagere «irrasjonelt». Selv om de ikke har sedler som argumenter, men bare ord, eller kanskje gatesteiner.

Hva kommer nå?

Det oppfinnes stadig nye triks for at kapitalismen på krita, som havarerte i 2008, skal få oppleve en ny vår. Det er tvilsomt at dette kan utsette kapitalismens legitimitetskrise i tiår eller mer. Tilveksten i de utviklete kapitalistiske økonomiene etter krisen i 1982–83 steg fra 2,25 % til 4 % i 1988, for så å synke til 2,25 % igjen i 1993–95. Så kom en ny stigning til 3,25 % i år 2000 og etter det et fall til 2,25 % i 2005, en stigning til 2,2 % i 2007 og så et fall til 1 % i 2009 og ca 0,7 % i 2011. Det eneste alternativet vil være å gå tilbake til inflasjonsøkonomien. Den vil lett komme ut av kontroll fordi den ikke er drevet av arbeidsmarkedet, men av sentralbankene som beskytter långiverne ved å redde de som har gjeld. Det vil ikke først og fremst ramme formueseierne, som i en verden med fri flyt av kapital mye lettere kan hoppe fra valuta til valuta, men de stadig større skarene av pensjonister og bidragsmottakere. Lønnsmottakerne vil og rammes fordi de ikke lenger har sterke fagforeninger som kan sørge for at lønnene holder tritt med inflasjonen. Som massedemokratisk instrument for pasifisering vil inflasjon i dag utspille sin rolle raskere enn før. Risikoen for at den tvert imot vil lede til misnøye og politisk ustabilitet, er enorm.

Det er mot en slik bakgrunn at Streeck rett og slett stiller spørsmålet: Kanskje vi nå, til forskjell fra 1970-tallet, faktisk lever under sluttfasen for etterkrigstidens politisk-økonomiske formasjon, slik datidens kriseteorier forutså og rett ut ønsket seg, om enn i en annen form.

Kapitalisme eller demokrati?

Hvis den konsolideringsstatlige kapitalismen ikke lenger klarer å skape en illusjon om rettferdig fordelt tilvekst, kommer det øyeblikket når kapitalisme og demokrati må gå hver sin vei. Det sannsynlige resultatet i dag vil da etter forfatterens oppfatning være en fullbyrding av den hayekianske samfunnsmodellen: det kapitalistiske markedsøkonomiens diktatur beskyttet mot alle demokratiske korrigeringer. Dens legitimitet er avhengig av i hvor stor grad det som en gang var statsfolket, har lært seg selv å se på markedsrettferdighet og sosial rettferdighet som samme sak. I tillegg kreves et instrument som kan sørge for at de som ikke vil akseptere dette, blir holdt ideologisk marginalisert, politisk desorganisert og fysisk i sjakk.

Alternativet til kapitalisme uten demokrati vil da være demokrati uten kapitalisme, i det minste uten kapitalisme slik vi nå kjenner den. Det er en annen løsning enn den hayekianske, men i motsetning til sistnevnte så ligger den ikke i forlengingen av den historiske trenden, men krever tvert imot en omkasting av den. Derfor fremstår den i dag som urealistisk.

Kamp for mer demokratisk kontroll med markedene

Fordi denne løsningen er urealistisk akkurat nå, må dagens motstand, selv om den går ut fra at den demokratiske kapitalismen ikke har innfridd sitt løfte, ikke legge skylden på demokratiet, men på kapitalismen. Det handler om forbedringer for dem som er blitt utestengt fra den nyliberale veksten, eventuelt på bekostning av samfunnsfred og tilvekst. Demokratipolitisk sett må det først og fremst handle om å gjenopprette institusjonene etter fire tiår med nyliberal rasering og så bra som mulig forsvare restene av og bygge opp igjen de politiske institusjonene som er best skikket til å modifisere markedsrettferdigheten, eller rett ut erstatte den med sosial rettferdighet.

I denne sammenhengen understreker Streeck at det mer enn noen gang er meningsfullt å snakke om demokrati. I dag må demokratisering bety å bygge opp institusjoner som kan brukes til å legge markedene inn under demokratisk kontroll igjen. Arbeidsmarkeder som åpner for sosialt liv, marked for varer som ikke ødelegger naturen, markeder for lån som ikke forfører til masseproduksjon av uoppfylte løfter. Før dette kan settes på dagsordenen, trengs minst flere år med politisk mobilisering og stadige forstyrringer av den fremvoksende samfunnsordenen.

Ut av euroen – ut av EU-systemet

Et gjennomgangstema hos forfatteren er en diskusjon av EU-systemet og dets aktuelle utviklingstrekk. Her viser han ikke minst hvordan innføringen av euroen skapte et Euroland som lå nær idealet om en markedsøkonomi som gjennom politikk ble befridd for politikk: en politisk økonomi uten parlament og regjering. Et slikt Euroland består av formelt selvstendige nasjonalstater, men de har for evig frasagt seg retten til egen valuta og dermed muligheten til å forbedre sine medborgeres økonomiske situasjon gjennom devaluering. Dermed eliminerte euroen et viktig politisk handlingsrom og forpliktet de deltakende landenes regjeringer, selv om de ønsket befolkningens sysselsetting, velferd og sosiale trygghet, til bare å anvende de nyliberale instrumentene for indre devaluering: økt produktivitet og konkurransekraft gjennom mer fleksible arbeidsmarkeder, lavere lønner, lengre arbeidstider, høyere andel i arbeid og en velferdsstat innrettet på vareproduksjonssystemet. Han sier at det fører til en situasjon der tiltak som utløser problemer, fører til nye tiltak som betyr mer av det samme, frem til oppløsning av det nasjonale demokratiet. EU-systemet er helt uegnet til å løse de problemene som har oppstått. Vi må ut av EU-systemet og gjenopprette nasjonalstatene, med det økte handlingsrom for demokratisk påvirkning som ligger i dette.

På den fristilte kapitalens alter

Med diagrammer, tall og argumenter søker Streeck å vise at det er hold i hans påstander. Han viser at det er en tydelig fare for at demokratiet kan bli redusert til en kombinasjon av rettsstat og offentlig hjelp, og at denne prosessen med avdemokratisering av kapitalismen og avøkonomisering av demokratiet har gått langt selv i Europa, ja, kanskje nettopp her.

Om vår tid også er en sluttfase for kapitalismen, må likevel forbli et åpent spørsmål. Det avhenger av om kapitalen klarer å kontrollere befolkningen gjennom en varig periode med kriser og elendighet, eller om det kan oppstå en motstand som kan oppheve hele systemet.

Gjennom kamp mot EU for nasjonal sjølråderett er det kanskje mulig å vinne tid slik at massebevegelser kan vokse frem som kan sikre en utvikling fra kapitalisme uten demokrati til demokrati uten kapitalisme. Og i denne tid er det selvsagt ikke noe uoverkommelig paradoks at partier som vil ha Norge helt inn i EU, eller som støtter EØS-avtalen, feirer det kapitalistiske demokratiet i Norge som de nettopp er i ferd med å ofre på den fristilte kapitalens alter.

Som det forhåpentlig har gått fram av denne bokomtalen, er Wolfgang Streecks bok et meget viktig bidrag til å forstå den økonomiske krisen og dens politiske virkninger. Særlig interessant er det europeiske perspektivet. Forslagene til handlingsvalg kan alltids diskuteres, men ellers synes hans påstander å være godt underbygget. Det finnes mange bøker på fremmede språk med marxistisk inspirerte analyser av den krisetiden vi er inne i, men få er oversatt til norsk. En bok om emnet oversatt til svensk, som ligger så nært vårt eget språk, gjør den særlig velkommen.

Terje Valen

Carsten Jensen og Anders Sømme Hammer
Alt dette kunne vært unngått
En reise gjennom det nye Afghanistan
Oslo: Forlaget Press, 2014
183 sider og 60 fotografier.

Carsten Jensen og Anders Sømme Hammer har gjennom boka Alt dette kunne vært unngåt» ønsket å gi oss et innblikk i dagens Afghanistan, i ruinene etter 30 år med frigjøringskrig, borgerkrig, undertrykking og internasjonal militær intervensjon. De lar oss møte en rekke afghanere, fra ulike deler av landet og fra ulike samfunnslag, menn som kvinner. Tittelen på boka, som er hentet fra utsagnene fra flere av dem bokas forfattere har møtt på sin reise, indikerer at dagens situasjon kunne ha vært unngått. Forfatterne ønsker å vise hva følgene i all sin gru av den internasjonale intervensjonen har vært for den jevne afghaner, 13 år etter.

Det nye Afghanistan

«Dette er historien om det nye Afghanistan», heter det på bokas omslag. Det betyr at Carsten Jenssen og Anders Sømme Hammer sikter høyt med denne boka. Det er fryktens Afghanistan de presenterer, gjennom sterke intervjuer med enkeltmennesker fra ulike deler av landet og i svært ulike situasjoner, fra krigsherrer til bønder, familier som har mistet sine kjære. Og kvinner som trosser restriksjoner og trusler i Kandahar.

At krig skaper frykt og usikkerhet, medfører utvilsomt riktighet. Mer enn 30 års konflikt, fra Sovjets invasjon i 1979, krigen om Kabul fra 1992, da det prosovjetiske regimet hadde falt og mujahedin-partiene, som slåss mot invasjonsstyrkene, forsøkte å enes om en regjering, til Taliban, som skritt for skritt tok kontroll over størsteparten av landet fra 1994, som en reaksjon mot lokale krigsherrers vilkårlige maktbruk. Dette resulterte i et religiøst regime uten presedens i afghansk historie med sterke restriksjoner på ikke minst kvinners muligheter. Så fulgte invasjonen fra USA og dets allierte i 2001. I sum har disse mer enn 30 årene gitt opphav til frykt, lidelse, død, flukt og ødeleggelser av uante dimensjoner.

Mitt første møte med Afghanistan fant sted lenge før de omfattende konfliktene tok til. Den sterkeste lærdommen fra den gangen er at om du respekterer en afghaner, så vil afghaneren respektere deg. Jeg har seinere lært hvor mye ære betyr i en afghansk sammenheng. Det samme med likhetsbegrepet, som er nedfelt i pashtonernes æreskodeks pashtonwali. I seinere møter, i Pakistan på 1980-tallet, med millioner av flyktninger og en voksende motstandsbevegelse, på 1990-tallet i Kabul, Kunar-provinsen og i Pakistan, og siden 2005 i Kabul, Faryab-provinsen, Herat og iMazar-i-Sharif har jeg møtt konsekvensene av år med konflikt, jeg har møtt frykt og usikkerhet, men jeg har også møtt viktige trekk fra det Afghanistan jeg kjente fra 1970 – stolthet, uavhengighet og respekt.

For Jensen og Sømme Hammer synes det bare som frykten og de dramatiske følgene av konflikten siden 2001 står igjen. Til og med Taliban er preget av frykten, som om det skulle være noe overraskende. Med målrettede likvideringstokter i over 10 år, har utvilsomt de utenlandske styrkene spredd frykt. Det slående er at på tross av dette, har motstanden mot regjeringen i Kabul og de fremmede soldatene vokst i styrke og utbredelse, ikke på grunn av frykt, men som en følge av ønske om nasjonal frihet, hevn for ydmykende overgrep fra de internasjonale eller nasjonale sikkerhetsstyrkene eller for å sikre fortsatt gunstige vilkår for narkoøkonomien.

Dette er en bok som bringer fram den usikkerheten og utryggheten som afghanere over hele landet nå opplever. Den internasjonale militære tilstedeværelsen har ikke brakt verken sikkerhet, demokrati eller økonomisk utvikling. Den optimismen som rådet de første årene etter 2001, ble raskt snudd til skepsis og etter hvert regelrett fiendtlighet, ikke minst fordi utlendingene ikke leverte hva den lovet.

En illegitim regjering

Krigsherren Halim i Kandahar gir et godt bilde av hvor krigen har brakt Afghanistan anno 2014. Hans kontante budskap er at «i 35 år har jeg ventet på døden hver dag. Jeg har lagt mitt liv i Allahs hender, regjeringen har overlatt sitt til de utenlandske styrkene». Etter hans mening regjeres Afghanistan i dag av «tallerkenskyllere og dovaskere», alle de som flyktet til Europa og USA for å redde livet, som måtte påta seg de mest ydmykende jobbene for å overleve, for så å komme tilbake med den amerikanske invasjonen i 2001.

Uønsket i resten av verden

I kapittelet «En god gutt», forteller Anders Sømme Hammer om besøket til gravplassen i Faryab, hvor Samaruddin ligger begravet, den afghanske politimannen som tok livet av to utenlandske soldater. Han oppfattes nå som en helgen av mange, med helbredende evner. Her skriver Hammer at «Vesten invaderte Afghanistan med minimal kulturforståelse. I Afghanistan settes ære høyere enn de fleste andre verdier, hevndrap er ikke uvanlig. Men jeg tror det bare er en del av forklaringen. Den store utryggheten gjør noe med mennesker. Det aldri å kunne slappe helt av virker nedbrytende. Det er bare de færreste som har ressurser til å rømme fra frykten. Afghanere er uønsket i resten av verden, og de vet det. En undersøkelse viser at et afghansk pass er det som gir deg minst frihet til å reise.»

I alle konflikter forsøker mennesker å komme seg til sikrere steder. De fleste velger å reise til andre deler av eget land. Valg nummer to er nabolandene. For afghanerne var det millioner som dro til Pakistan og Iran etter den sovjetiske invasjonen i 1979, og nye millioner som valgte tilflukt samme steder da borgerkrigen raste fra 1993. Tilsvarende var man vitne til en ny bølge flyktninger mens Taliban regjerte i Kabul fra 1996. De ble ikke avkrevd noen pass for å krysse grensene. Det er alltid de få som beveger seg over større avstander, både fordi båndene til familie og hjemsted er sterke, og fordi ressursene til en reise til fjerntliggende steder ikke finnes. I tillegg kommer det faktum at Europa, ikke minst de siste tiårene, har skjerpet innreiserestriksjonene for nettopp å hindre flyktninger fra konfliktområder på andre kontinenter å søke tilflukt. Det har rammet afghanere som det har rammet palestinere, somaliere, eritreere og andre.

Forfatterne treffer også en gruppe afghanske unge menn, som har jobbet som tolker for det tyske militære i Kunduz. Prosessen de må gjennom for eventuelt å få politisk asyl i Tyskland, er illustrerende, og en av tolkene blir funnet drept før resultatet foreligger. Parallellen til behandlingen av tolker og annet støttepersonell for det norske militære er nærliggende. Budskapet fra forfatterne er at de utenlandske aktørene, inklusive Norge, ikke har skjønt hva samarbeid kan bety for hvilket stempel tolker og andre får i lokalsamfunnet. Faren for at noen kan bli drept eller utstøtt er reell.

Det står respekt av jobben forfatterne har gjort. Virkeligheten for den vanlige afghaner har vanligvis kun nådd oss i bisetninger når norske eller internasjonale soldater eller journalister har vært skadet eller drept.

Forfatterne har reist ut til lokalsamfunn i ulike deler av landet, i øst til Kunar-provinsen, i nord til Kunduz og Faryab-provinsene, i sør til den gamle hovedstaden og kjerneområdet for Taliban; Kandahar, og sjølsagt til hovedstaden Kabul. Hele veien suppleres teksten med flotte bilder, av personene de snakker med så vel som bilder som illustrerer tekstens budskap.

Hvordan kunne det vært unngått?

Forfatterne veksler mellom de nære møtene med enkeltpersoner, og de reflekterende passasjene, hvor de analyserer observasjonene i en større sammenheng, et godt utgangspunkt for å utvikle en best mulig forståelse for den aktuelle situasjonen og ut-fordringene framover. Men nettopp her, i denne vekslingen, opplever jeg bokas svakeste side. Hvorfor? Jeg tror det i første rekke er to forhold som svekker bokas budskap:

Bokas tittel indikerer at den dramatiske situasjonen Jensen og Hammer observerer og gir en sterk innlevelse i, kunne vært unngått. Etter å ha lest boka spør jeg meg sjøl om forfatterne mener at den internasjonale invasjonen seinhøstes 2001 kunne skjedd på en bedre måte og uten de fatale konsekvensene forfatterne observerer, om man hadde «forstått Afghanistan bedre», eller om USA og dets allierte ikke skulle ha gått inn?

Den historieløsheten forfatterne peker på som en svakhet i grunnlaget for den utenlandske intervensjonen i 2001, blir dessverre også en svakhet i denne boka. Sentrale spørsmål som betydningen av forholdet mellom den sentrale staten og periferien opp gjennom historien, og betydningen av de skjerpede etniske spenningene, ikke minst som følge av den siste krigen, berøres omtrent ikke. Heller ikke betydningen av Vestens bruk av Afghanistan i den kalde krigens siste fase, på 1980-tallet. En videreutvikling av de kommenterende delene av boka kunne på en enkel måte ha gjort opp for denne svakheten.

Et spørsmål jeg sitter igjen med etter å ha lest boka, er om frykten er så framtredende og dominerende som forfatterne hevder. Er Afghanistan anno 2014 et land så ødelagt som en følge av årtier med konflikt og krig, og ikke minst som en følge av de siste 12 årenes utenlandske intervensjon, at håpløsheten er mer framtredende enn håpet? Eller ville et sterkere fokus på den afghanske stoltheten og æresbegrepet, og en mer nyansert tilnærming til den voksende motstanden mot de fremmede militære troppene de siste 6–7 årene, gitt et mer sammensatt bilde?

Illegitimiteten, både når det gjelder regjeringen styresmaktene i Kabul og de utenlandske militære som framkommer i boka i mange sammenhenger, hadde fortjent en grundigere diskusjon. Frykten og illegitimiteten henger tett sammen i dagens Afghanistan, slik jeg ser det.

Kritikk av invasjonen

Utvilsomt vil boka til Jensen og Hammer bli oppfattet som en kraftig kritikk av den amerikansk-ledede invasjonen. Forståelsen av Afghanistan var fraværende og resultatene har uteblitt. Ødeleggelse og frykt er hva befolkningen sitter igjen med ved inngangen til året da de internasjonale styrkene skal trekke seg ut.

Etter å ha fulgt Afghanistan i over 30 år, siden den sovjetiske invasjonen i 1979, har jeg gang på gang blitt slått av hvor historie-løse vi er når vi skal se på utviklingen i landet. På mange måter kan det virke som Afghanistan før 2001 er å sammenlikne med et svart hull, uten historie og utvikling. Landets meget rike og turbulente historie, betydningen av veletablerte stammetradisjoner i deler av landet og det faktum at et utall ulike etniske grupper deler et felles territorium, blir utelatt. Med dette mener jeg ikke at tradisjoner ikke har blitt utfordret og har endret seg, men alle som har fulgt Afghanistan over tid, veit at sporene er der fortsatt, som de er i alle andre samfunn på denne kloden.

Og hva med konsekvensene av den vestlige verdens bruk av afghanerne på 1980-tallet i den siste fasen av den kalde krigen? Omfattende vestlig støtte til ulike mujahedin-organisasjoner for å svekke Moskva, resulterte i framveksten av krigsherrer og Taliban, og ga rom for terror-organisasjoner som Al Qaida. Sammen med det prosovjetiske regimet i Kabul, som satt fra 1978 til 1992, la dette grunnlaget for framveksten av en rekke lokale militser, som det internasjonale militære til dels de siste årene har revitalisert under navnet «Afghanistan Local Police» og «Arbakis», eller lokale sjølforsvarsgrupper.

Dagens situasjon i Afghanistan er et resultat av kombinasjonen av Vestens bruk av afghanerne i siste del av den kalde krigen, verdens likegyldighet i forhold til landet etter at det prosovjetiske styret falt i 1992, og invasjonen i 2001 med de påfølgende 13 årenes konflikt. På 1980-tallet var det den kalde krigen som begrunnet USAs og dets alliertes interesse. I dag er det først og fremst krigen mot terror, etter angrepet på New York og Washington i 2001, som er motivasjonen. Afghanernes interesser har hele tida kommet i andre rekke.

Boka til Hammer og Jensen gir oss et godt innblikk i hvordan en del afghanere opplever situasjonen etter 13 år med utenlandske tropper og økende usikkerhet. Frykten er det gjennomgående budskapet. Svaret på hva som skulle vært gjort annerledes er famlende. Afghanerne som ser muligheter og håp er fraværende, i boka, men ikke i Afghanistan.

Petter Bauck

Zapatistopprøret, som startet for 20 år siden i år, rystet Mexico og fikk berømmelse og støtte i hele verden.

I denne reviderte og oppdaterte artikkelen, opprinnelig skrevet for opprørets tiårsjubileum, ser Lance Selfa og Stuart Easterling på røttene til zapatistenes opprør og dets innflytelse på politikk i Mexico og internasjonalt 20 år etter.

Lance Selfa er medredaktør i International Socialist Review og forfatter av boka The Democrats: A Critical History. (Haymarket Books, 2012)

Stuart Easterling er forfatter av boka The Mexican Revolution 1910–1920 (Haymarket Books, 2013)

Trykkes med tillatelse fra Socialist Worker, der artikkelen sto første gang i http://socialistworker.org/2014/01/21/twenty-years-after-the-zapatista-uprising

Artikkelen er oversatt av Hilde Nylen.

Mens Mexicos ledere skålte inn det nye året 1. januar 1994, inntok over 2000 gerilja-soldater fire byer i den sørlige delstaten Chiapas. Det var starten på et opprør som skulle bli feiret over hele verden.

Med sin erklæring om å marsjere til Mexico City for å kaste «den dårlige regjeringen» og med lovnader om å etablere autonome områder der befolkningen skulle få «retten til å fritt og demokratisk velge sine egne administrative myndigheter», punkterte den til da ukjente Zapatisthæren for nasjonal frigjøring (EZLN) den meksikanske herskerklassens selvgodhet.

Zapatistenes manifest gjorde krav på deres naturlige rettigheter i den meksikanske grunnloven til å «endre eller modifisere deres form for styre», og krevde at regjeringen skulle anerkjenne dem som en krigførende part.

Vi er et produkt av 500 års kamp: først mot slaveri, så i frigjøringskrigen mot Spania … så for å unngå å bli slukt av nordamerikansk imperialisme, deretter for å sikre grunnloven og utvise det franske imperiet fra vår jord … Senere nektet diktaturet til Porfirio Diaz oss en rettferdig innføring av reformlovene, folket gjorde opprør og ledere som Villa og Zapata vokste frem, fattige folk akkurat som oss.

EZLN valgte å fremføre sitt budskap nyttårsdagen for 20 år siden fordi det var dagen da den nordamerikanske frihandelsavtalen NAFTA trådte i kraft.

For Mexicos ledere representerte NAFTA-avtalen et håp om å befeste et spesielt – og lønnsomt – forhold med det Nord-Amerikanske frihandelsområdet. Men for de indianske bøndene som støttet zapatistene, betød avtalen en «dødsattest» – fordi den ville undergrave deres egen landbruksproduksjon, sa en geriljasoldat i et radiointervju.

I stedet for å feire den meksikanske økonomiens inntreden i «den første verden», slapp den daværende president Carlos Salinas de Gortaris regjering løs et voldsomt militært angrep på den sivile befolkningen i Chiapas. Men i løpet av noen få dager ble Salinas tvunget til å avblåse angrepet, ettersom tusenvis av meksikanere strømmet inn til El Zócalo, grunnlovsplassen i Mexico City, for å vise sin solidaritet med zapatistene.

Zapatistopprøret revitaliserte en venstre-side i Mexico som hadde vært sovende i mange år – og satte søkelyset på rettig-hetene til Mexicos 20 millioner urfolk.

For den internasjonale venstresiden representerte opprøret det første store tilbake-slaget for det frie markedets triumftog som hadde regjert siden Sovjets kollaps i 1991. I det neste tiåret bidro zapatistene og deres fremste talsperson, den svært sitatverdige Subcomandante Marcos, til å popularisere venstresidens økende kritikk av det frie markedets agenda om en økonomisk globalisering, også kjent som «nyliberalismen».

Opprørets røtter

For de fleste observatører var oppstanden til EZLN en overraskelse. Gruppen vokste frem fra selvforsvarsbrigader som var satt opp for å beskytte bønder fra terroren til Chiapas’ kaffebaroner og kvegeiere.

Fredelige landokkuppasjoner ble blodige da landeiernes pistoleros (skyttere) angrep bønder. Marcos sa i et intervju at over tid «så kameratene at det ikke var nok å benytte selvforsvar av et enkelt lokalsamfunn, men heller å etablere allianser med andre og å begynne å danne militære og paramilitære kontingenter i en større skala».

Om en enkelt hendelse kan sies å ha presset disse paramilitære gruppene mot veien til væpnet opprør, er det Salinas regjerings beslutning i 1992 om å oppheve Artikkel 27 i den føderale grunnloven. Artikkel 27, et produkt av den meksikanske revolusjonen, garanterte bøndene rettigheten til å gjøre krav på ubrukte, private landområder eller landområder eid av staten.

Siden revolusjonen nesten et århundre tidligere hadde kvaliteten på landområder som ble distribuert ved hjelp av artikkel 27 gått ned, med bare rundt en femtedel ansett som dyrkbar mark. Men å oppheve artikkel 27 fjernet alt håp for bønder om å få mulighet til å kunne kalle et jordstykke for sitt eget.

Regjeringens opphevelse av artikkelen polariserte urfolkssamfunn og bondeorganisasjoner i to fløyer: de som støttet fortsatt fredelige former for motstand, og de som valgte den væpnede kampen. Debatten som brøt ut om hvordan man skulle svare myndighetene, ble vunnet av fløyen som argumenterte for å ta til våpen. Lenge før NAFTA var ratifisert av Kongressen i USA, hadde ledelsen i EZLN satt datoen for et opprør.

EZLN utviklet seg fra forsøkene fra maoistorganisasjonen Popular Politics (PP). Dens ledende teoretiker Adolfo Berlinguer, professor ved Mexicos største universitet Universidad Nacional Autónoma, argumenterte for at studentradikalere og intellektuelle måtte leve med massene og organisere dem.

Ved ett tilfelle ble Samuel Ruíz, erkebiskopen av Chiapas og talsmann for frigjøringsteologien, så imponert av PPs naboorganisering i Torreón at han inviterte PP-aktivister til å flytte til Chiapas. Subcomandante Marcos sa at han var en av de første 12 PP-aktivistene som flyttet til Chiapas i 1983 for å organisere en geriljakrig.

Radikalerne opererte under kirkens beskyttelse, ofte fulgte de prester på religiøse misjoner til rurale områder. De krevde «arbeid, land, hus, mat, helse, utdannelse, uavhengighet, frihet, rettferdighet og fred», og gav lovnader om å danne en «fri og demokratisk regjering». Samtidig som de appellerte til meksikansk nasjonalisme snakket de også på vegne av Mexicos undertrykte urbefolkning.

Kamp og solidaritet

Opprøret i Chiapas var den første gerilja-utfordringen mot regimet siden 1970-årene. To ganger forsøkte regjeringen å undertrykke EZLN militært: en gang i januar 1994 og igjen i februar 1995. Begge gangene ble regjeringen tvunget til å trekke seg tilbake i møtet med massive protester i Mexico City, resten av landet og over hele verden.

I mai 1994 tvang zapatistene regjeringen til å møte deres ledere og tilby EZLN en serie reformer. Disse inkluderte generelle krav, fra bedre helsetjenester og sanitærforhold til økte landbrukspriser. Regjeringen gikk også med på spesifikke krav om å imøtekomme behovene til regionens urbefolkning, som støtte til radiostasjoner som benyttet urfolksspråk.

EZLN argumenterte for at regjeringens tilbud ikke var tilstrekkelig, og avslo det i juni 1994. Siden den gang har så mange som 25 000 tropper omringet zapatistene i skogene i Lacandonajungelen – mens hæren driver en lavintensivitetskrig mot befolkningen i Chiapas.

Etter noen år med forhandlinger av-og-på trodde EZLN at de hadde nådd en avtale med representanter for president Ernesto Zedillos regjering i 1996. Denne avtalen, kjent som San Andrés-avtalen, fastslår lokal autonomi for urfolk i Mexico, i tillegg til nye utdannelses-, sosiale- og kulturelle rettigheter. Den krever endringer i føderal, delstats- og lokal lovgivning, og i den meksikanske grunnloven, og den forplikter den meksikanske regjeringen til å eliminere «fattigdommen, marginaliseringen og den utilstrekkelige politiske deltakelsen til millioner av urfolk i Mexico».

Imidlertid, etter å ha signert, snudde Zedillos regjering og nektet å implementere avtalen. I mellomtiden økte hæren sin «skitne krig» mot den sivile befolkningen i Chiapas, i et forsøk på å underminere støtten til opprørerne.

Den mest brutale hendelsen skjedde i desember 1997, i landsbyen Acteal, hvor 45 sivile inkludert 36 kvinner og barn, ble drept av regjeringsstøttede paramilitære. Actealmassakren resulterte i avgangen til regjeringens innenriksminister og guvernøren i Chiapas, som ble avslørt i å ha nær kjennskap til drapene.

Som et svar på den fastlåste situasjonen og volden fra paramilitære forsøkte EZLN å mobilisere bredere støtte fra den meksikanske offentligheten. I 1999 organiserte de en nasjonal avstemning rundt spørsmålene om urfolks rettigheter og implementeringen av San Andres-avtalen. Over 3 millioner meksikanere deltok, og 95 prosent støttet EZLNs krav.

For å bygge opp støtte til godkjenning av San Andres-avtalen bega zapatistene og deres støttespillere seg ut på en 16 dager lang karavane, som bragte Marcos og andre EZLN-kommandanter fra Chiapas til Mexico City i februar og mars 2001. Ved alle stopp langs veien ble de møtt av entusiastiske folkemengder som støttet EZLN og San Andres-avtalen. Så mange som en kvart million marsjerte til El Zócalo i Mexico City i solidaritet med zapatistenes krav. Likevel avslo Kongressen avtalen, og zapatistene returnerte tomhendte til Chiapas.

Med noen få unntak har zapatistene og Subcomandante Marcos siden den gang for det meste forholdt seg på avstand fra store politiske begivenheter. På et tidspunkt levde 38 pro-EZLN samfunn i Chiapas på støtte fra frivillige organisasjoner i USA og Europa.

I løpet av de to tiårene som har gått siden opprøret, har mye av det zapatistene advarte mot, blitt virkelighet₁. Reallønnen til meksikanske arbeidere har falt siden 1994, mens en vekst i økonomien på 1,2 % per år har vært blant de laveste i Latin-Amerika.

Så mange som 2 millioner meksikanske bønder har blitt drevet bort fra sine områder, og landet importerer nå mais til tortillaer. Disse fryktelige forholdene bragte tusenvis av bønder til gatene i 2004, og fikk de store fagforbundene til å true med generalstreik mot president Fox’ plan om å øke skattene på arbeidsfolks basisvarer. Protestene kulminerte i demonstrasjonen som bidrog til å ta knekken på WTO-toppmøtet i Cancún det året.

Zapatistopprøret bidrog også til å tvinge en åpning i det politiske systemet i Mexico. Som et resultat tapte det lengesittende regjeringspartiet PRI i 2000 sitt første presidentvalg på sytti år. Men i årene etterpå har høyrepartiet PAN, deretter etterfulgt av PRI, som i fjor gjenvant regjeringsmakt, fortsatt å privatisere og demontere landets minimale sosiale goder. Sent i fjor stemte den PRI-dominerte regjeringen for å privatisere det nasjonale oljeselskapet PEMEX.

Selv om EZLN ikke var den eneste inspirasjonskilden til den globale bevegelsen mot markedsfundamentalismen som økte rundt 1990, var de definitivt en del av kampen. Likevel er EZLN i dag fremdeles isolert i skogene i Chiapas, ute av stand til å få regjeringen til å implementere San Andres-avtalen. Det er en klar oppfatning av at zapatistene har mistet det politiske momentum som holdt dem oppe i de første årene etter opprøret.

Da zapatistene startet opprøret, lovet de å marsjere til Mexico City, og oppfordret meksikanere til å reise seg for å «avsette diktatoren» Salinas. Men noen få uker inn i opprøret sa EZLNs talsperson Subcomandante Marcos at zapatistene ikke hadde noe ønske om å «ta makt», heller ikke å blande seg i valget som var planlagt i august 1994.

Mens sympatien for zapatistene holder seg rundt om i landets distrikter, er de isolert fra majoriteten av meksikanere, som er arbeidere bosatt i og rundt landets urbane områder.

EZLN har gjort mange forsøk på å danne et støttenettverk. De lanserte fronten FZLN for å skape en forbindelse med sivilsamfunnet i 1995. Dessverre har mangelen på et klart fokus og overdreven respekt for Marcos hindret Fronten fra å vokse utenfor den eksisterende venstresiden.

Zapatistene har generelt avstått fra å innta posisjoner i nasjonale valg. Mens deres fordømmelse av vanlige partier på grunn av korrupsjon og støtte til nyliberalismen er rosverdig, har deres motstand mot å projisere sin innflytelse i et bredere meksikansk samfunn og bygge et politisk alternativ vært en av deres største svakheter.

Under valget i 2006 lanserte zapatistene «den andre kampanjen», med markeringer mot kapitalisme og rasisme, og for demokrati. Deres markeringer trakk titusenvis, mens populistkandidaten Andrés Manuel López Obrador trakk millioner. Men da PAN og de høyreorienterte mediene konspirerte for å snyte López Obrador for sin sannsynlige seier, trakk zapatistene seg tilbake til Chiapas og nektet å delta i massemobiliseringene for å forsvare valgets virkelige vinner.

Denne typen avholdenhet kostet zapatistene mye moralsk autoritet i den bredere meksikanske venstresiden. De har i stedet konsentrert seg om å organisere autonome samfunn, kjent som caracoler («sneglehus») og juntas de buen gobierno («gode regjeringer»), i de dypeste delene av jungelen i Chiapas.

En ny modell for den revolusjonære venstresiden?

Mange vestlige radikale har trukket zapatistene frem som eksempler på en ny type venstreside som «forandrer verden uten å ta makt». Heller enn å søke å utfordre statens makt på nasjonalt nivå skulle zapatistene gå foran med et eksempel i periferien i Chiapas.

Men ikke bare er det veldig lite kjent hvordan EZLN faktisk styrer sine autonome samfunn; zapatistenes beslutning om å fjerne seg fra den nasjonale debatten er også problematisk, i følge spaltisten Guillermo Almeyra i La Jornada₂ :

Etter min mening var det også en feil å isolere urfolks kamp fra andre kamper, slik som motstand mot oljeprivatisering og kamp for demokrati. På samme måte en svakhet at EZLN ikke har maktet å knytte urfolk i Mexico til urfolks internasjonale kamp, som for eksempel i Ecuador og Bolivia. Dette fratok også den øvrige meksikanske befolkningen den viktige støtten de kunne ha trengt fra dem som med våpen i hånd har reist til seg motstand i et lite hjørne av Chiapas.

Zapatistbevegelsen har reist mange spørsmål som utfordrer prioriteringene til det frie markedet. En EZLN-soldat intervjuet under de første opprørsdagene skal ha sagt at det han kjempet for var «sosialisme som på Cuba, bare bedre».

Likevel: zapatistene er ikke sosialister. Tvert i mot plasserer de seg eksplisitt i den meksikanske revolusjonære nasjonalist-tradisjonen til Zapata og Villa. Deres «første deklarasjon fra Lacandonajungelen», utgitt på kvelden under opprørets første dag, siterte den meksikanske grunnloven for å legitimere opprøret. «Vi er patrioter», erklærte de, «og våre opprørske soldater elsker og respekterer vårt trefargede flagg».

Men i Mexico i dag er systemet med et fritt marked ansvarlig for å holde millioner av folk i fattigdom og utnyttelse. Bare arbeider-klassen på begge sider av grensen mellom USA og Mexico har makten til å tvinge systemet i kne.

Å bekjempe kreftene til globaliseringen som knuser meksikanske arbeidere, bønder og urfolk vil kreve ikke bare opprør, men en revolusjon som erstatter et system basert på profitt og grådighet med et samfunn styrt av arbeidere, som vil tilfredsstille menneskelige behov.

Noter:

1. http://www.nytimes.com/roomfordebate/2013/11/24/what-weve-learned-from-nafta/under-nafta-mexico-suffered-and-the-united-states-felt-its-pain
2. http://www.rebelion.org/noticia.php?id=179576&titular=juan-gelman-siempre-estuvo-del-lado-de-los-trabajadores-y-el-socialismo-

 

zapatistene

 

www.latinorebels.com

zapatistene

Resultatet av vala til den andre grunnlovs-forsamlinga i Nepal i 2013 sjokkerte både verda og maoistane i Nepal.

Ingen hadde sett føre seg at partiet som vart det største i vala til grunnlovsforsamlinga i 2008 med 229 sete skulle ende med ein tredjedel i 2013, med bare 80 sete.

Kva gjekk galt? Kva ligg bak tapet?

Shyam Shrestha er politisk kommentator og aktivist i Kirtipur i Nepal. Omsett av Gunnar Danielsen.

Maoistane hadde fleire folkevalte enn den samla styrken til NC og CPN-UML* styrken til maoistane krympa til litt over halvparten av CPN-UMLs 175 sete.

Korleis kunne maoistane lide eit så audmjukande nederlag på så kort tid? Var det bare på grunn av «valfusk» som maoistane hevda etter nederlaget? Eller er det meir indre årsaker? Venstreorienterte over heile verda er djupt urolege og sjokkerte over det uventa resultatet, fordi maoistane i Nepal etter fredsprosessen i 2006 har oppnådd enorme og epokegjørande resultat. Nepal har vore sentrum for håp og tildraging for progressive og folk over heile verda.

Det dei har oppnådd

Alt er relativt i verda. Det store nederlaget til maoistane i vala til den andre grunnlov-givande forsamlinga i Nepal var desto meir forvirrande fordi det kom trass i alt det imponerande dei har oppnådd politisk etter aprilrevolusjonen i 2006. Det to tusen år gamle føydale monarkiet vart avvikla, og Nepal vart ein demokratisk republikk etter vedtak i den første sesjonen i grunnlovsforsamlinga i 2008. Og det skjedde så fredeleg, meir fredeleg enn nokon hadde sett føre seg, fordi det sto ein opprørshær og eit væpna maoistopprør i bakgrunnen som ei uovervinneleg kraft. Det svært sentraliserte og udelte Nepal var omgjort til ein føderal stat. Verdas einaste hindu-kongedømme var omgjort til ein sekulær stat.

Resultata etter innføringa av deltakande demokrati i Nepal var også forbløffande. Form og innhald var sosialistisk og inkluderande.

Den midlertidige grunnlova frå november 2006¹ slo fast at kvinner, dalitar**, etniske minoritetar, madhesi-område***, undertrykte grupper, arbeidarar, fattigbønder hadde rett til å delta i statstyret på alle nivå med forholdsvis representasjon. Det var ein grunnleggande sosial rett, og denne særretten vart likeins tatt samrøystes inn i det nye grunnlovsutkastet.²

Både den midlertidige grunnlova og det nye grunnlovsutkastet slo fast retten til arbeid, gratis vidaregåande utdanning, gratis helsestell, mat, trygd til barn, gamle, enker og fattige som grunnleggande rettar for alle borgarar. Med det var Nepal blitt ein sosialt demokratisk velferdsstat.

I tillegg til desse rettane var retten til skikkeleg husvære og retten til gratis høgare utdanning for dalitar og dei som ligg under fattigdomsgrensa tatt inn i det nye grunnlovsutkastet.³

Kvinnene fekk historisk eineståande rettar og politisk representasjon. Erklæringa frå det gjeninnsette parlamentet i 2006 der dei gav kvinnene 33 % representasjon i alle statlege organ var ein milepæl for kvinners likeverd i Nepal.

Den midlertidige grunnlova garanterte i tillegg tri viktige rettar for kvinner: lik arverett for døtrer og søner; retten til å ta mors namn (når dei var utan far, og fødde utanfor ekteskap) og retten til reproduktiv helseomsorg.⁴

Det nye grunnlovsutkastet gjør framlegg om nye progressive rettar for kvinner. Viktigast av alle er retten til å delta i statstyret på alle nivå etter deira del av befolkninga (opp frå 33 prosent til 50 frå no av). Det er også samrøystes vedtatt at leiaren og nestleiaren av den lovgivande forsamlinga må ha motsett kjønn. Mann og kone vil no ha like rettar og like mykje å seie når det gjeld familieeigedom og familiesaker.⁵

Ein av dei svært oppsiktsvekkande rettane arbeidarar og bønder har etter det nye grunnlovsutkastet, er retten til forholdsvis representasjon i statsstyringa og rett til å streike. I tillegg er dei sikra skikkeleg lønn og trygdeordningar.⁶

Dalitane har for første gong fått rett til forholdsvis representasjon i alle organ, instansar og sektorar i statsstyringa. Dei har fått rett til tilleggsplassar som kompensasjon for diskrimineringa og uretten dei har møtt i hundrevis av år – 3 prosent på føderalt og 5 prosent på provinsnivå. Jordlause dalitar har fått rett til å få jord av staten når den nye grunnlova er vedtatt. Rettane dalitane i Nepal er gitt i det nye grunnlovsutkastet, ser langt meir progressive og framskridne ut enn det dalitane i India har fått så langt gjennom dei siste seksti åra.

Førsteutkastet til den nye grunnlova har au gitt madhesiar, janajatiar* og muslimar rett til representasjon i statlege organ og styringsverk på alle nivå, forholdsvis etter kor mange dei er. Dei svært marginaliserte og utsette samfunna vil få særleg rettsvern og rett til å vere med på alle nivå i det føderale statsapparatet.

Den eksemplariske praksisen med inkluderande og deltakande demokrati kunne ein sjå i den første grunnlovgivande forsamlinga sjølv. Der var det 33 % kvinner, 8 % dalitar, 34 % madhesiar, 35 % janajatiar og 3 % muslimar, i seg sjølv eit stort gjennombrot.

Etter alle målestokkar var ikkje dette vanlege politiske resultat. Det var ein djup politisk revolusjon som endra kartet over det føydale regimet i Nepal fullstendig. Og denne revolusjonen var ideologisk leia av maoistane i Nepal.

Røttene til nederlaget

Då reiser spørsmålet seg: Om dei politiske resultata var så påfallande, korfor møtte maoistane eit så audmjukande nederlag? Ei av dei viktige årsakene var at maoistane ikkje på skikkeleg vis kunne forklare det store fleirtallet av folket dei revolusjonære resultata, og kva det betydde for livet og rettane deira.

Dei fire hovudfeila til dei maoistiske leiarane tærte på populariteten deira frå botn til topp og spela ei viktig rolle i det audmjukande nederlaget.

Den første feilen var at maoistane klarte å endre det politiske systemet i Nepal enormt, men dei mislykkast i å endre landet økonomisk, sosialt og kulturelt. Viktigast av alt makta dei ikkje levere noko kvalitativt svært viktig eller revolusjonært dei to gongene dei sat i regjering.

Politisk revolusjon vart ikkje følgt opp med sosio-økonomiske endringar på landsbygda. Det vart ingen progressiv jordreform, sjølv om det var eit punkt i fredsavtalen som sa at alle restar av føydalismen skulle fjernast gjennom ein systematisk jordreform. Dess meir ironisk var det at UCPN-M* gjekk med på å gi tilbake all jord og eigedom til godseigarar som ikkje sjølv budde på jorda, jord som vart tatt og fordelt mellom jordlause bønder og faktiske brukarar under det væpna opprøret som del av ein jordreform. Utan jordreform, industrialisering og sosio-økonomiske forandringar på landsbygda merka ikkje det store fleirtallet på bygdene, fattige bønder, arbeidarklassen og lågare middelklasse markante forandringar av den maoistleia politiske revolusjonen. Det var dei fremste klassane som hadde støtta maoistane under det væpna opprøret fram til den siste grunnlovsforsamlinga, og dei mista tilliten og håpa dei hadde hatt til dei. Resultatet vart at maoistpartiet vart skilt frå sjølve klasse-basisen sin.

Det andre store mistaket var at maoistane i regjering var ute av stand til å starte viktige reformer i det eksisterande statsapparatet i Nepal, som var svært korrupt og mot fattige og folk utan makt. Progressive reformer i statsbyråkratiet, hæren, rettssystemet og politistyrkane var nøkkelområda som kunne gitt vanlege menneske ei kjensle av reelle endringar. Og klare forordningar om reformer i hæren og administrasjonen var på plass i fredsavtalen. Då maoistane først kom til makta i 2008 under leiing av Prachanda, var det rett tid til sette i verk slike reformer i statsapparatet. Alle var klare for det på det tidspunktet, av frykt eller respekt. Prachanda hadde ein posisjon og popularitet så høg den gongen at ingen våga utfordre han. Men i dei viktige første månadene valte han justeringar av status quo framfor å sette i verk dei venta reformene. Strategien kan ha vore at han ville konsolidere grepet på statsapparatet først og starte reformer seinare. Men den strategien viste seg virke svært mot si hensikt. Ein stor sjanse til å endre og reformere statsapparatet gjekk tapt. Då han tok steg for å sparke den ulydige hærsjefen Rukmangagad Katuwal på feil tidspunkt (då han likevel skulle gå av to månader seinare), slo det tilbake. Prachanda sjølv måtte gå ut av regjeringa.

Det tredje store mistaket var at maoist-leiarane og -kaderen ikkje viste seg kvalita-tivt annleis og framskridne når det galdt moral, kultur, etikk og haldningar når dei kom inn i fredsprosessen og til makta. Dei viste seg leve like korrupte og ødselt som kva for helst styrande borgarleg parti. Den omfattande korrupsjonen og sløsete livsstilen til dei fleste maoistleiarane og kaderen minka populariteten til maoistane i heile samfunnet på kort tid. Simha Darwar har vore sete for den nepalske staten i eit hundre-år. Det er eit levande symbol på statsapparatet til den herskande eliten, borgarskapet i Nepal og godseigarane. Maoistane kom ut av jungelen for å forandre Simha Darwar. Men tragedien til revolusjonen i Nepal var at Simha Darwar blei som før, like korrupt og mot folket. Det var ingen endringar av kjerna i regimet. I staden var det Simha Darwar som endra maoistane kolossalt.

Den fjerde, men største feilen var at maoistane som største parti i grunnlovsforsamlinga og leiande parti i regjeringa ikkje klarte å lage og vedta ei ny grunnlov i tide. Det var ein kollektiv feil frå alle dei fire store politiske retningane: UCPN-M, NC, CPN-UML og madhesi-partia. Det er ingen tvil om at NCP-UML og NC hadde ei vital og aktiv rolle i oppløysinga av grunnlovsforsamlinga, då leiaren Subhash Newang kom frå CPN-UML, og leiaren for grunnlovsutkastkomiteen Nilamber Acharya kom frå NC. Dei kunne lett redda forsamlinga og gitt ho suksess i tillegg, om dei etter reglane hadde tatt opp dei omstridde spørsmåla i plenum innanfor tidsramma som var sett (då det ikkje var felles haldning mellom dei store), og stemt over det på demokratisk vis eller i ei folkerøysting. Men dei valte ikkje nokon av dei maulege alternativa innanfor tidsramma. Dei gav uavgrensa tid til eit dusin partileiarar for å få semje, og sette leiarskapet til grunnlovsforsamlinga i fare. Det gjekk føre seg til siste minutt då det ikkje var tid igjen. Subhash Newang som leia forsamlinga var ikkje med på siste plenumssesjonen 27. mai kl 1100, ein sesjon han sjølv hadde kalt inn til. Oppløysing av grunnlovsforsamlinga vart då uunngåeleg, fordi høgsterett hadde slått fast at ho ikkje kunne sitte saman etter 27. mai. To av dei store partia som var tilhengarar av status quo, leita faktisk etter påskot for å stanse kunngjøring av ein progressiv og grunnlov under leiing av maoistane. Det var eit spel om tillit og om frykt for progressive forandringar. Men idiotiet til maoistleiarane var at dei gav dei nødvendige påskota i dei siste og avgjørande timane i grunnlovsforsamlinga.

Hovudstridsspørsmåla i den første grunnlovsforsamlinga som førte til oppløysinga, var spørsmåla om namn, antall og grenser på føderale provinsar, pluss spørsmålet om kva form den føderale regjeringa skulle ha. Det var mauleg med eit kompromiss og ein avtale om desse spørsmåla 15. mai 2012 etter initiativ frå utvalet for å løyse stridsspørsmål som Prachanda sjølv leia. Kompromisset gjekk ut på at provinsnamna skulle avgjørast av provinsforsamlingane sjølve etter at dei var valte. Det skulle vere 11 provinsar, og grensene skulle avgjørast av det sittande parlamentet etter forslag frå ein ekspertkommisjon. Regjeringa skulle dannast etter blanda fransk modell med direkte valt president og ein statsminister valt av parlamentet. Det skulle vere klar maktdeling mellom dei to embeta.

Sjølv om det var alvorlege svake punkt i kompromisset med ein blanda regjeringsmodell (fordi Nepal kunne bli politisk ustabilt på grunn av krangel mellom dei to maktsentra), så var kompromisset om føderale spørsmål bra. Det hefta ikkje svært dårlege ting med det. Men maoistleiarane trekte seg straks frå avtalen etter press frå både madhesi-partia og janajati-leiarane. Å trekke seg frå avtalen i ellevte time viste seg vere ein politisk blunder fordi det ikkje var tid til å utforme ny avtale. Det gav tilstrekkeleg påskot til dei som ønska den venstredominerte og maoistleia forsamlinga oppløyst utan å ha vedtatt ny grunnlov. Dessutan var striden om namn og antall provinsar spørsmål ein kunne kompromisse om. Men den ideologiske forvirringa til maoistleiarane var at dei ikkje kunne skille klart mellom kva ein kunne kompromisse om og ikkje. Dermed vart dei som største parti og leiar for alle medansvarlege for oppløysinga av grunnlovsforsamlinga.

Det alvorlege mistaket den maoistiske leiinga gjorde i grunnlovsforsamlinga var også at dei mangla masselinje eller ein metode for å kjempe innanfor grunnlovsforsamlinga og ved forhandlingsbordet, med aktiv støtte frå heile plenum og det store fleirtallet av folket ute på gata. I grunnlovsarbeidet kjempa dei bare taktisk rundt forhandlingsbordet i eit lukka rom, til dei i siste minutt vart utmanøvrerte av svært erfarne, hendige og dyktige parla-mentariske politikarar. Dei informerte og mobiliserte aldri folket eller plenum i grunnlovsforsamlinga på desse svært viktige spørsmåla, kampane og hindringane dei møtte ved forhandlingsbordet.

Om NC og CPN-UML var motvillige, så kunne Prachanda og statsminister Baburam Bhattari ha kalt inn plenumssesjonen den siste dagen, lagt fram realitetane og problema i eit siste forsøk på å redde grunnlovsforsamlinga og det som var oppnådd. Dei fleste utsendingane var for å vedta ei ny grunnlov, samla seg der, og venta på toppleiarane. Om det hadde skjedd, kunne den politiske kursen i Nepal vore annleis. Maoistane forsømte den siste sjansen også, då dei ikkje gjekk til plenumssesjon i grunnlovsforsamlinga.

Tidlegare, då maoistane hadde vunne valet i 2008, kunne dei fått med seg NC og CPN-UML og tatt initiativ til å dele på maktstillingane, bydd NC presidentstillinga og CPN-UML leiaren i grunnlovsforsamlinga, og nokre postar som visestatsminister eller visepresident til madhesipartia. Eit slikt initiativ ville starta ein konsensusprosess i Nepal og grunnlovsarbeidet ville blitt lettare og ført fram. Maoistane ville ha etablert eit solid og uimotsagt leiarskap. Men vinnararrogansen til maoistane hindra dei i det. (Dei sveik også CPN-UML-leiaren Madhav Kumar Nepal, ved først å by han presidentstillinga og så nekte han den i siste augneblink.) Seinare fekk dei desse postane, ikkje som resultat av initiativ frå maoistane for å dele makta, men ein allianse av NC og UML mot maoistane. Resultatet vart at dei to store partia og leiarane der vart svært revansjelystne og aktive mot dei. Politikken vart fylt av motsetningar og hemn som drukna heile grunnlovsprosessen.

Slik er det audmjukande nederlaget for maoistane ikkje anna enn ein sint og blind reaksjon frå svært frustrerte menneske. Menneske som hadde store håp om ei progressiv grunnlov, varig fred og progressive sosio-økonomiske forandringar med maoistane i leiinga. For maoistane er nederlaget som ein sjokkterapi folket har gitt dei for å tvinge dei til å rette opp avvik og feil i ein partiorganisasjon som ideologisk og kulturelt er svært forureinsa og politisk avspora.

Nederlaget betyr ikkje at NC og CPN-UML er meir populære, ukorrupte eller ikkje har gjort same feila som maoistane har gjort. Framgangen dei har hatt, ser i hovudsak ut til å vere resultat av protest-stemmer i frustrasjon over maoistane, haldningar som kan forsvinne på kort tid. Dei hadde også andre fordelar. CPN-M*, utbrytarpartiet frå UCPN-M, røysta på desse partia over heile landet. Dei ville gi UCPN-M eit nederlag for ein kvar pris, sjølv om den offisielle linja var aktiv boikott. Hastige tilbaketrekkingar av maoistar frå opptellingslokala etter påstandar om valfusk gav også dei andre partia fordel.

UCPN-M har hevda at det uventa val-resultatet er resultat av valfusk der valkommisjonen og hæren er involvert. Som protest gjekk dei så langt som å trekke alle partirepresentantar ut den andre dagen av opptellinga, over heile landet. Dei erklærte til og med at dei ikkje ville akseptere resultatet, og ikkje delta i grunnlovsforsamlinga om det ikkje blir sett ned ein uavhengig granskingskommisjon for å undersøke jukset. Det er no semje om at det nye parlamentet skal sette ned ein slik granskingskommisjon.

Ja, det er sant at ulike former for utstudert juks skjedde på enkelte stader denne gongen.

Sjølv om valet generelt var fritt, rettferdig og fredeleg, ser det ut til at jukset har skjedd etter avrøystinga og før opptellinga, då internasjonale og nasjonale valobservatørar var nesten fråverande. Årsaka var tipunktsdirektivet frå valkommisjonen som kom i ellevte time. Ulikt alle val før fekk ikkje partirepresentantar lov til å forsegle valurnene mange stader. Dei fekk ikkje lov å bli med urna til tellelokalet. Uvanleg nok var hæren med på å frakte urner, noko som førte til bruk av politi og væpna politi. Somme stader vart urnene oppbevart i militærbrakker fleire timar utan at partirepresentantar var der, og på fleire stader var dei som frakta urna borte i timevis sjølv om avstanden til tellelokalet var kort. Partirepresentantar fekk ikkje forsegle urnene og opphalde seg der urnene vart oppbevart før telling. Urner med brote forsegling, opent lokk, der signaturen til valfunksjonæren ikkje var stadfesta, eller urna var mindre eller større enn på forseglingstidspunktet – alt vart godkjent etter direktivet frå valkommisjonen.

Men det kan ikkje vere hovudårsaka til det overraskande nederlaget, fordi ikkje noko tyder på at slikt juks skjedde alle stader over heile landet. Det ser ut til å ha skjedd bare på svært spesielle og utpeika stader, om lag femti til seksti totalt. Maoistane hevda grovt hundre. Det ramma ikkje bare maoistane, men også andre parti. Det føderale sosialistpartiet leia av Ashok Rai, Rashtria Prajantantrapartiet leia av Pashupati Shamser og Surya Bahadur Thapa, madhesipartia og eit dusin andre mindre parti har lagt fram prov på same type juks.

Det er grunnen til at det er ganske feilaktig å konkludere med at årsaka til nederlaget for maoistane er valjuks. Ingen borgarlege val er frie for juks. Hovudgrunnen til nederlaget er den øydelagde partiorganisasjonen til maoistane. Valjuks kan bare vere ei underordna årsak. Faktisk var leiinga av den noverande byråkratiske regjeringa, leiinga av valkommisjonen, og avgjerda om å bruke hæren i valet biprodukt av forslag og initiativ frå maoistane sjølve. Som ein sår må ein hauste.

Hovudårsaka til det audmjukande nederlaget for maoistane er å finne i deira eigne organisatoriske feil.

I valet til grunnlovsforsamlinga var UCPN-M-leiarane og kadrane på landsbygda, og arbeidde aktivt blant dei undertrykte og arbeidande klassene. Leiarane i NC og CPN-UML var bare i hovudstaden og byane. Denne gongen var det ganske annleis. Dei fleste maoistleiarane var opptatt med å tene pengar, skaffe seg privilegium og leve i luksus i byane eller distriktshovudkvartera, og mange av dei har ikkje vore i landsbyane hos klassegrunnlaget sitt dei siste fem åra. Resultatet vart at maoistane sine grunnorganisasjonar på grasrota var nesten døde. Dermed var banda til klasse-basisen og vanlege menneske i hovudsak kutta.

Dei maoistiske leiarane har gjort ein svær organisatorisk tabbe når dei dei siste seks åra har latt svært korrupte, kriminelle og reaksjonære element slutte seg til partiet, i staden for å bygge eit parti av vel prøvde og ideologisk trente kadrar med basis i arbeidarklassen, småbøndene og undertrykte. Det har ført til at dei mista populariteten, og øydelagt det biletet folk hadde av dei raskare enn noko anna. I tillegg hindra dei enorme distrikts- og rikskomiteane med 300 til 600 medlemmar effektivt arbeid før og under valet. Dei kunne verken gjennom-føre eit vanleg meiningsfullt møte eller drøfte, planlegge eller evaluere sakene skikkeleg. Mange av komiteane brydde seg ikkje ein gong om veljarane deira hadde registrert seg eller ikkje til valet. I valkampen samla dei tusenvis av folk og var størst av alle. Men på valdagen vart det avdekka at ein tredjedel av dei ikkje hadde registrert seg som veljarar.

Medlemmer av den maoistiske raude hæren som vendte tilbake til landsbyane, var misnøgde etter ein krenkande integrasjon i hæren, og hadde inntrykk av at pengane dei fekk frå regjeringa var misbrukt av partileiinga. Dette skada au i stor grad det biletet folk i landsbyane hadde av maoistane. Mange av dei ser ut til å ha vore aktive for å gi dei korrupte leiarane sine eit nederlag.

I tillegg svekka splittinga av partiet til ein viss grad maoistane.

Spørsmålet om ein etnisk stat som maoistane reiste skada dei også mykje.

Slik sett var ikkje nederlaget eit resultat av ein eller to feil, som alle overalt naturlegvis kan gjøre. Det var konsekvensen av mange samanfallande faktorar, toskeskap og feil.

Konklusjon

Maoistane var ein revolusjonær frigjørar i fredsprosessen. Dei siste sju åra har dei endra seg og tilpassa seg status quo. Ein stor revolusjonær sjanse til å endre landets regime og sosio-økonomi vart ille misbrukt. Det utenkelege nederlaget var prisen for den misbrukte sjansen.

Nederlaget er ei viktig melding frå folket i Nepal til maoistane: gjør ein seriøs, total og ærleg sjølvkritikk her og no. Legg om og reparer frå topp til botn ideologisk, kulturelt og organisatorisk. Dere går i heilt feil retning no. Den rette vegen er vegen mot sosialisme og revolusjon, ikkje tilpassing til status quo.

Eit nederlag i eit borgarleg val er ikkje slutten for ei revolusjonær kraft, men det kan bli eit høve til å legge om og forbetre seg og finne rett veg. Det er bare eit slag, ikkje sjølve krigen som er tapt. Vegen til neste siger ligg i å gå til rota til nederlaget, ikkje i å skulde andre for det. Å skulde andre, skaper bare unnskyldningar for å dekke eigne mistak og feil.

Framleis, om me vurderer organisatorisk, er maoistane den største politiske krafta i Nepal, og større enn NC og CPN-UML til saman. Politikken i Nepal i dag dreier seg i hovudsak om dei og den sakslista dei set. Det politiske rommet for revolusjonær politikk med basis i arbeidarklassen, småbøndene, folkefleirtalet av utestengte og undertrykte er framleis ledig. I dag er ingen andre politiske krefter i stand til å rive til seg det rommet. Åtti er ikkje eit lite tall om dei blir organisert på meiningsfullt vis. Maoistane må gå inn i den nye grunnlovsforsamlinga og arbeide hardt for å få med så mange revolusjonære resultat som råd i den nye grunnlova. Men dei må ikkje gjøre same blunder denne gongen: dei må ikkje slåst isolerte ved forhandlingsbordet, men med støtte frå og ved å mobilisere dei undertrykte klassane og folket i gata som er langt meir progressive enn noko politisk parti i Nepal.

Notar:

1 UNDP (United Nations Development Programme) Nepal, 2009. The Interim Constitution of Nepal, 2063(2007), paragraf 21, s 72.

2 The Secretariat of Parliament 2013. Sambidhan Sabha Darpan (The Mirror of Constituent Assembly) s 354.

3 Som ovanfor: The Secretariat of Parliament 2013, s 351–55

4 UNDP Nepal. 2009. The Interim Constitution of Nepal, 2063 (2007). Paragrafane 20, 8 og 20 s 72 og 60.

5 The Secretariat of Parliament. 2013. Sambidhan Sabha Darpan (The Mirror of Constituent Assembly) s 352 og 3546 Som ovanfor: Secretariat of Parliament 2013 s 352.

* NC: Nepali Congress – Kongresspartiet; CPN-UML: Communist Party of Nepal (unified marxist-leninists) (Wikipedia)

** Dalit: kastelaus. “Dalit” betyr direkte «dei undertrykte». (Wikipedia)

*** Madhesi er fellesnamnet som blir nytta på dei fleirnasjonale befolkningane som tradisjonelt bur på det tropiske slettelandet Tarai på grensa mot India. (Wikipedia)

Jonathan Sperber:
Karl Marx. A nineteenth-century life
New York/London: Liveright Publishing Corporation, 2013/2014,
648 s.

 

Neil Faulkner:
A marxist history of the world from neanderthals to neoliberals
London: Pluto Press,
342 s.

 

David Harvey:
A companion to Marx´s Capital Volume 1
London: Verso, 2010,
320 s.

 

David Harvey:
A companion to Marx´s Capital Volume 2
London: Verso, 2013,
404 s.

 

Michael Löwy:
On changing the world. Essays in political philosophy, from Karl Marx to Walter Benjamin
Chicago: Haymarket Books, 2013,
200 s.

Karl. Marx. A nineteenth century life er en omfangsrik biografi om Karl Marx, skrevet av en historiker som er kjent både for oversiktsverker om Europa på 1800-tallet, enkeltstudier om 1848-revolusjonen og om tysk radikalisme i Rhinområdet midtveis i århundret. Sperbers anliggende er å fortelle om Marx liv som en historisk person i sin samtid, dvs. at han ikke interesserer seg for ideenes betydning i ettertid og de forskjellige retningene som i dag knytter seg til hans navn. Innafor ei slik ramme er det ingen tvil om at Sperber byr på stor detaljrikdom og tidvis dyp innsikt, og at han bygger på et usedvanlig omfattende kildemateriale. Derfor er det mye spennende å lese om både unge år, de forskjellige fasene i forfattervirksomheten, forholdet til Engels, privatliv, økonomisk slit på avgrunnens rand, journalistisk kommentarvirksomhet og et politisk arbeid som ofte foregikk i motbakke.

Her er altså mye – og selvsagt kontroversielt – stoff som utfyller andre biografier, og som mange vil ha glede og nytte av lese. Men dette er så avgjort ikke boka å gå til for dem som vil forstå hvorfor Karl Marx fortsatt har betydning og bør leses i dag. Sperber har mye å fortelle om hva som lå til grunn for Marx´ analyse av akkurat den formen for kapitalisme og de formene for samfunnsmotsetninger som var framherskende på 1800-tallet, ikke minst i Storbritannia. Men samtidig er han av den oppfatning at endringene i den globale kapitalismen gjennom 150 år er så store at den aktuelle relevansen – for ikke å snakke om den profetiske verdi – er heller liten. Heldigvis er det ikke mangel på gode alternativer for dem som ikke deler et slikt synspunkt.

Fra neanderthalere til nyliberalister

Mens Sperbers ovennevnte biografi altså har beskjeden tiltro til anvendbarheten til marxistiske analyser i dag, blir fruktbar-heten av en marxistisk tilnærming til historieforståelse solid dokumentert av Neil Faulkner. Han er historiker ved Universitetet i Bristol, og er i utgangspunktet ekspert på antikkens historie. Gjennom lengre tid har han skrevet artikler om verdenshistoriske temaer for nettstedet www.counterfire.org, der han fortsett legger ut bidrag om aktuelle emner. Det betyr at han tilstreber en form som er tilgjengelig for en brei leserkrets, uten unødvendig fagsjargong og fotnoter. Mot denne bakgrunn har han bearbeidet et stort stoff til ei sammenhengende bok, med de samme kvaliteter som nettartiklene, og med – bokstavelig talt – en rød tråd. Det vil si, det er egentlig tale om flere tråder eller drivkrefter som framstillinga konsentrerer seg om, der de viktigste er teknologi (produktivkrefter), rivalisering (mellom elite, makthavere og stater) og klassekamp. Innafor ei slik ramme er det utrolig hva Faulkner klarer å få med, uten at vi som lesere blir overveldet eller kjørt i senk.

Forfatteren fram hva som er særpreg ved de viktigste periodene i historien, og hva som kan forklare overgangen mellom den, helt fra de første menneskeliknende vesener reiste seg på to bein fram til den globale kapitalismens aktuelle krise. Heldigvis klarer Faulkner å unngå at det blir en skjematisk eller deterministisk fasehistorie, til det har han altfor stor sans for menneskers skaper-evne, aktørers betydning og verdien av de gode fortellingene. Kanskje kunne han ha vært bedre til å trekke inn stoff fra andre deler av verden i de siste århundrene, og bortsatt fra i kapitlene om antikkens historie og de første statsdannelsene er det vanskelig å si at kjønnsperspektiver gjennomsyrer boka. Men det som står, er mye nok, og mer enn bra bok. Et pluss er også ei fyldig tidslinje mot slutten.

 Om å lese Kapitalen

Skal vi bevege oss over fra biografier og historiske analyser til «the real thing», er det ingen vei utenom studier av Kapitalen selv. For å hjelpe til med å lese et omfattende, detaljert og – i alle fall for mange av oss – ganske kronglet verk i flere bind, er det flere skarpskodde marxister i vår tid som rekker ut ei hjelpende hånd. På norsk er vi så heldige at vi kan gå til Ben Fine og Alfredo Saad-Filhos kortfattete introduksjon, som kom på Forlaget Rødt! i Harald og Anne Minkes gode oversetting.

Et skritt å gå videre for engelskyndige er å oppsøke den marxistiske geografen David Harvey, som etter årtusenskiftet har skrevet ei rekke bøker om den nye imperialismen, nyliberalismens historie og krisa i den globale kapitalismen. Parallelt med dette har han på hjemmesida si (www.davidharvey.org) lagt ut populariserte nettforelesninger om hvor viktig det er å lese Kapitalen, og hvordan det etter hans oppfatning kan gjøres. (Her ligger også en timinutters tegnefilm hvor han forklarer dagens krise på en inter-essevekkende og humoristiske måte. (Det er ingen liten bragd!).

Med utgangspunkt i disse forelesningene har Harvey skrevet to «guidebøker». I seg selv er det ikke originalt å gå gjennom, forklare og formidle Marx, men Harvey gjør mer enn å ta oss med på ei reise gjennom begreper som produktivkrefter, produksjonsforhold, akkumulasjon, penger, sosialt nødvendig arbeid, merverdi og utbytting. Fordi han gir seg selv bedre plass enn i tilsvarende introduksjoner, går han både inn på et forsvar mot kritikere, og viser med et vell av eksempler hva de grunnleggende kampene – f.eks. når det gjelder arbeidstidas lengde – handler om i dag. Det er da også nærliggende å kople Marx´ kriseforståelse til dagens dyptgripende krise. Mot postmodernistiske kritikere er han, som alltid, nådeløs, og med marxistiske begreper viser han at det først og fremst er produksjon og kapitalisme som former våre samfunn og våre liv, og at temaer som nasjon, kjønn og identitet er utfyllinger istedenfor erstatninger.

 Fra Marx til Walter Benjamin

David Harvey er selvsagt ikke aleine om å anvende – og fornye – marxistisk tenkning i vår egen tid. Michael Löwy, som har en jødisk/brasiliansk/fransk bakgrunn, er etter manges mening en av vår tids fremste tenkere innenfor en marxistisk tradisjon, og som særlig ser det som sin oppgave å frigjøre marxistiske teorier fra den stalinistiske tvangstrøya. At han selv forbindes med en form for trotskistisk retning, og har levert tungtveiende analyser av «den permanente revolusjonen», betyr så langt fra at han forholder seg ukritisk til Trotskij som en slags ufeilbarlig kirkefader. Han har også et godt rykte for å løfte fram både etisk-humanistiske og – ikke minst – økologiske aspekter ved marxismen, og har gjennom ei lang liste av arbeider kastet nytt lys over bl.a. Walter Benjamin, Georg Lukács, Rosa Luxemburg og Antonio Gramsci. Dette er ikke bare filosofiske retninger, det er i de fleste tilfeller tale om tenkere som spilte en viktig rolle i sine hjemlands sosialistiske/kommunistiske partier. En rød tråd hos Löwy er da også hvor avgjørende klassekamp, sosialistisk bevissthet og revolusjonære handlinger er, dvs. at han gjennomgående advarer mot teknologisk-deterministiske tilbøyeligheter, «produktivistisk» framtidstro og forestillinger om historiens mål gjennom definerte stadier. Han går heller ikke av veien for å løfte fram forbindelser mellom Marx og latinamerikanske frigjøringsteologer, og er kjent for å legge vekt på det revolusjonære potensialet hos småbønder og jordløse landarbeidere i Sør. Ikke minst har han tilknytning til MST-rørsla i Brasil.

En bedre introduksjon til Löwys usedvanlig rikholdig produksjon på en rekke språk enn denne essaysamlinga, kjenner i alle fall ikke jeg til. Samtidig som de forskjellige kapitlene henger sammen, kan de godt leses og fordøyes en av gangen, det gjør et tidvis krevende språk lettere å komme gjennom. Det er verdt strevet!

Til slutt: Dette er en av mange usedvanlig viktige og spennende utgivelser fra USA-forlaget Haymarket Books, som også utmerker seg med billigutgaver av dyre bøker som tidligere er gitt ut på europeiske forlag. Sjekk ut nye og kommende utgivelser på http://www.haymarketbooks.org.

 Tore Linné Eriksen

Under general Suhartos maktovertakelse i Indonesia i 1965/66 ble opp mot 3 millioner mennesker myrdet og omkring 1.5 millioner ble satt i arbeidsleire.

Med USAs hjelp var målet å kvele «den livsfarlige farsotten kommunismen». Men det lar seg ikke gjøre å drepe idéer. Kommunismen lever fortsatt i Indonesia.

Anna-Britt Sternfeldt er svensk frilansskribent. Hun har skrevet to e-bøker: Hundarna på Bali og Muslimska Kvinnors Strävan Efter Jämlikhet. Se mer om forfatteren på http://www.sternfeldt.se/ Artikkelen er oversatt av Birger Thurn-Paulsen.

Etter at Indonesia ble selvstendig i 1949, så USA med uro på utviklingen i landet. En viss grad av demokratisk utvikling kunne nok tolereres, men den anti-kapitalistiske og anti-imperialistiske tendensen som vokste seg stadig sterkere, likte de ikke. Daværende president Sukarno pakket ikke inn ordene sine. Han var hard i sin kritikk av den vestlige verden, og han handlet deretter. Han tvang både Verdensbanken og det Internasjonale Valutafondet ut av landet, etter å ha anklaget dem for å konspirere med multinasjonale konserner. Han nasjonaliserte flere nøkkelindustrier, og utviklet nære forbindelser med det indonesiske kommunistpartiet, PKI, som på det tidspunktet var verdens tredje største kommunistparti. Sukarno inspirerte mange i Asia, men skremte den vestlige verden med sin politikk og sin støtte til PKI.

Indonesia er et land med enorme naturressurser som den vestlige verden med sin kolonihistorie gjerne ville legge beslag på. Slik det utviklet seg på 1960-tallet, risikerte de imidlertid å bli snytt for festen. Men det tenkte ikke USA å gå med på. Sammen med det indonesiske militæret, religiøse ledere og høyreøkonomer iscenesatte USAs regjering et statskupp. Den 30. september 1965 ble sju høyerestående offiserer myrdet, av dem var det seks generaler. Skylden ble lagt på PKI. General Suharto tok over den militære ledelsen, «kuppet» ble slått ned, hvorpå det ble innledet en massakre på 3 millioner mennesker og 1,5 millioner havnet i arbeidsleire under fryktelige forhold. «Den livsfarlige farsotten kommunismen skulle kveles.» Det kunne være nok å være venn eller slektning med en kommunist, eller være intellektuell eller etnisk kinesisk. Alle som ble betraktet som en trussel mot den politiske ordningen som Suharto og hans allierte ville innføre, ble anklaget for å være kommunister. Og de skulle elimineres.

Jeg treffer overlevende fra massakrene i Bukittinggi på vestre Sumatra. Det er en gruppe eldre kvinner og menn, kristne og muslimer, alle medlemmer av YPKP 65, en organisasjon som undersøker og dokumenterer det som skjedde i løpet av 1965 og 1966. Den øver også press på regjeringa for å få oppreisning. De treffes også for å kjenne fellesskapet og gi hverandre støtte i det daglige livet, som kan være vanskelig når man har traumatiske opplevelser bak seg. Johanna Maria var lærer på en skole som ble drevet av Gerwani, kvinneorganisasjonen til PKI. For den «forbrytelsen» fikk hun 12 år i arbeidsleir. Ali Munar studerte økonomi og kommunisme ved universitetet.

Han fikk også 12 år. Muluk var med i en ungdomsorganisasjon som hjalp PKI. Han ble aldri fengslet, men var tvunget til å møte opp hos politiet hver uke i 12 år. En gang ble han vitne til at 15 mennesker ble drept i nærheten av avlingene sine. Militæret visste ikke at det ble drevet jordbruk i området, så de brukte denne plassen til regelmessige henrettelser. De lot bare kroppene ligge der og råtne, forteller Muluk. Stanken var forferdelig.

Rosnina var medlem i Gerwani og fikk 12 år i arbeidsleir. Hun hadde med seg sitt ettårige barn i fengslet. Barnet døde etter en tid. Mannen hennes ble også satt i en leir, men han forsvant etter sju måneder. Hun forteller:

De fortalte meg at de hadde hugget hodet av ham og slengt det i elva, og etterpå hadde de kastet kroppen i en ravine. Det var en del av torturen. Jeg måtte ofte se på at mennesker ble drept. Det var noe de gjorde for å true meg. Hvis jeg ikke sa det de ville vite, truet de med å drepe meg.

Manismar var også aktiv i Gerwani og i likhet med de andre fikk hun straffen på 12 år i leir. Hun hadde med seg sin 9 måneder gamle datter i fengslet, og der måtte hun vokse opp. Mannen til Manismar var en leder i PKI, og han ble drept. Selv ble hun stygt torturert.

De satte tunge bord på føttene mine, så i dag har jeg ikke noen følelse i stortærne.

De dro av meg håret og slo ut tennene mine. De stakk pistoler i magen min og truet med å drepe meg.

Akkurat som de andre kvinnene har fortalt, sier hun at en av venninnene hennes ble voldtatt. Jeg lurer på hvilken av kvinnene som egentlig snakker om seg selv. Kanskje alle sammen.

De er herjet, skadet og sover dårlig om natten. Men de er fortsatt kommunister. Fangenskap og tortur kunne ikke drepe troen på et politisk system som bygger på likhet og rettferdighet, på en økonomi som setter mennesket i sentrum framfor kapitalen. Når Manismar, som nå er 80 år, spør om jeg kjenner til marxismen, svarer jeg at jeg ikke bare kjenner til den, men at jeg til og med har studert den. Da lyser hun opp som et lykkelig lite barn, hun får tårer i øynene og omfavner meg heftig.

Stigmatiseringen som fulgte massakrene i 1965, og Suhartos systematiske heksejakt og indoktrinering har likevel ikke hindret en ny generasjon i å oppdage og bli tiltrukket av den kommunistiske ideologien. Jeg treffer noen av dem i Medan på nordre Sumatra i et lokale som tilhører kulturorganisasjonen LEKRA. Det er et navn som ble valgt etter det kommunistiske partiets kulturorganisasjon som ble forbudt samtidig med PKI. Det er bedre at vi er en kulturorganisasjon, sier Faisal Rizal. Han er 34 år og eldst i gruppa av omtrent 40 gutter og jenter som treffes for å diskutere politikk.

Det er tillatt å være kommunist som individ, men kommunistiske grupper med en politisk plattform er forbudt.

Derfor har Faisal og hans venner begynt å hjelpe til med lokale prosjekter som er i tråd med deres synspunkter, men uten at de trenger å skilte med at de er kommunister. Det kan dreie seg om å bygge en bærekraftig bondebevegelse, eller skape alternative økonomiske modeller, for eksempel selvforsørgende permakulturprosjekter. Det handler i det hele tatt om å jobbe med lokale prosjekter som styrker mennesker på grasrotnivå, og som er en motvekt til den kapitalistiske utsugingen.

Slik håper vi å kunne gjenoppbygge den kommunistiske bevegelsen med fornyelse og forandring som ledetråd. Og når tida er moden, kan vi si at det vi holder på med er kommunisme i praksis – makt og eierskap til folket.

Den kommunistiske gruppa i Medan har blitt utviklet gjennom venners nettverk og sosiale media, som er viktige fora for kontakt. Som de overlevende i Bukittinggi består også denne gruppa både av kristne og muslimer. Ferdinand Jonathan, 24 år, synes ikke man skal blande religion inn i politikken. Hver enkelt må få ha sin tro. Han mener det er en styrke for gruppa at de har ulike religioner. Jeg er nysgjerrig etter å få vite mer om mulighetene til å forene islam og kommunismen. Faisal mener det går helt utmerket siden de deler samme verdier om fred, rettferdighet og solidaritet. Allerede under en kommunistisk kongressen i Indonesia i 1923 ble det erklært at alle muslimer plikter å anerkjenne de menneskelige rettighetene, og at Mohammed har sagt at en av Guds befalinger er at vi må kjempe mot undertrykkelse og utsuging – akkurat som kommunismen.

Det finnes kommunister innenfor mange organisasjoner i Indonesia. Det forteller Bedjo Utung, som jeg treffer i den indonesiske hovedstaden Djakarta. Han er leder for YPKP 65. Kommunistpartiet hadde en enorm støtte i folket, og det forsvinner ikke sånn uten videre, uansett hvilke overgrep.

Mange kommunister holder seg ganske enkelt «gjemt» i lovlige venstregrupper og andre organisasjoner, som for eksempel vårt YPKP. Det er en måte å leve «stuerent» til det politiske klimaet blir mer sjenerøst og vi får den demokratiske retten til å velge vår politiske oppfatning.

Bedjo satt selv i en leir under fryktelig forhold, med tortur og sult. For å overleve måtte han og hans medfanger spise det de kunne komme over når de arbeidet på rismarkene. Det kunne være løv, snegler, rotter, slanger, hunder og katter. Men alt det vanskelege som Bedjo har gått gjennom, har ikke drept den politiske lidenskapen hans, snarere tvert i mot. Han jobber med glød for YPKP, og for at han og vennene hans en dag skal få oppreisning.

Hittil har hverken den indonesiske regjeringa eller domstolen for menneskerettigheter erkjent noen som helst slags misforhold knyttet til tidligere regimer. Landets kommisjon for menneskerettigheter, Komnas HAM, leverte en rapport med intervjuer av 349 øyenvitner til statsadvokaten i 2012, og ba om en offisiell gransking av det som skjedde i 1965/66. Statsadvokaten avslo søknaden med den begrunnelsen at det ikke fantes tilstrekkelig bevis til å motivere en offisiell juridisk gransking. Nok en gang ble alt bare sopt under matta. Men så hendte det noe.

I desember 2012 kom dokumentarfilmen The Act of Killing. Den er laget ut fra perspektivet til overgriperne den gang, og da ble det som har vært helt tabu i Indonesia plutselig et diskusjonstema i hele landet. Stillheten er brutt en gang for alle, selv om ingen så langt er stilt til ansvar.

Frustrasjonen etter avslaget på rapporten fra Komnas HAM, og inspirasjonen etter det sterke budskapet i The Act of Killin førte til at noen menneskerettsaktivister og overlevende fra 1965/66 samlet seg i Holland, og bestemte seg for å organisere et Folkets Tribunal i Haag i 2015. Nettopp Haag har stor symbolverdi, og året 2015 har betydning siden det markerer «50 års stillhet». Arbeidet er bare i innledningsfasen, så foreløpig er det ikke annet å si om det enn at tribunalet har politisk støtte i Holland, og at Komnas HAM gir sin fulle støtte. Nå er det ikke bare den indonesiske regjeringa som er skyldig overfor folket sitt. Suhartos overgrep foregikk mens hele den vestlige verden gjorde gode miner til slett spill. Så det er mange som har et ansvar for at tribunalet i Haag i 2015 får oppmerksomhet, og for at de indonesiske ofrene får oppreisning.

Den indiske forfatteren og aktivisten, Arundhati Roy, vart intervjua av David Barsamian i Alternative Radio i Chicago 17. mars ifjor.

Voldtektene i India dominerer media, men hva handler spillet på det politiske teateret om?

Hvordan slåss mot de store foretaka som bestemmer i India, gjøre opprør og slåss for kvinnefrigjøring?

Arundhati Roy er forfattaren av Guden av Små Ting og vinnar av den prestisjefylde Booker Prize. New York Times kallar henne «Indias mest lidenskaplege kritikar av globalisering og amerikansk påverknad.» Ho har mottatt Lannanprisen for Kulturell Fridom. Roy har skrive mange bøker, blant andre Sjekkheftet & Kryssarraketten, Feltnotatar om Demokrati: Lytte til Grashopper og På vandring med kameratane (Rødt! nr 4/2010).

David Barsamian er ein amerikansk-armensk radiomann og skribent. Er blant anna kjend for sine intervju med Noam Chomsky. Stifter og leder av Alternative Radio.

Dette intervjuet sto i International Socialist Review nr 90, http://isreview.org/issue, og trykkes med tidsskriftets tillatelse.

Oversetting ved Einar Jetne.

I Eqbal Ahmad-førelesinga di som du heldt ved Hampshire College i 2001, samanlikna du India med «ein hammarhai med auge som ser i diametralt motsette retningar, eit India på veg mot ei strålande framtid mens det andre berre smeltar inn i mørkret». Kva hendte i det dusin år som har gått etter at du gav desse kommentarane?

Hammarhaien har vorte vaksen, og auga hans er til og med endå fjernare frå kvarandre no. Vi kjenner dette om India, eit India som på ei side blir kalla ei supermakt med akselerert vekst, ein vekst som minkar, men framleis er sterk, og på den andre sida har du fleire fattige menneske i India enn i alle dei fattigaste landa i Afrika til saman. Du har dei fleste av verdas feilernærde barn der, du har 700 til 800 millionar menneske som lever på mindre enn 50 cent om dagen.

Det plagsame er at ein trong ikkje vere eit geni for å kunne slå dette fast då. Og ein treng ikkje vere noko geni for å seie det som eg seier no. Den målretta måten som denne maskinen framleis arbeider på, ynglar millionærar i den eine enden, og tømmer fattige rett til havs på den andre sida. Det heile er så bevisst. Så, ærleg talt, krisa er ikkje lenger å vedgå det, å snakke om det, eller til og med å skrive om det. Poenget er: Kva kan vi gjere med det?

Sist eg var i India, drog eg til Ambience Mall i Vasant Kunj-området i Delhi. Har du vore der?

Ja, det har eg. Eg har sett filmar der. Det er eit fantastisk parallelt univers: dei mest glitrande butikkar, både utanlandske og heimlege, ein gigantisk matmarknad. Og eg minnest at eg fraus der på grunn av den ekstreme airconditionen. Nokre få veker før eg besøkte Ambience Mall var eg i Jharkhand, i landsbyar der. Og kontrasten var av ein annan verden, som auga på den hammarhaien, det eine retta ein veg og det andre den motsette vegen.

Det stemmer. Eg vil rettnok kanskje legge noko til ideen om dette parallelle universet. Det er ei rift i India der du ser begge tett ved kvarandre. Frå Ambience Mall treng du ikkje dra til Jharkhand. Nei, du treng berre kjøre førtifem minutt ut, og du ser eit område fullt av heimlause menneske.

Eg trur at det vi først og fremst må halde opp med, er å sjå alt dette innafor ramma av ei nasjonal grense. Det vi ser i dagens verden, er lausrivinga av middel- og overklassene, framfor alt overklassene i eit land som Amerika, ut i eit ytre rom der dei alle blir eit land. Og deretter syg dei ressursane ut av resten av verda. Mange av dei krigane som no blir kjempa, enten det skjer i Libya, i Syria eller i delar av Afrika, er verkeleg ressurskrigar, forkledde som krigar mot islam eller krigar mot despotar. Også India er no med i dette racet, i land som Etiopia og Sudan. Indiske selskap er der. Men India er også eit land som på skamfullt vis koloniserer seg sjølv, på ein måte fortærer seg sjølv.

Du har skrive om det «vogntoget av urettferd» som eksisterer i India og «dei spektakulære kampane til folkelege rørsler som nektar legge seg ned og døy». Kva er dagens status til nokre av desse folkelege rørslene og forsvarskampane?

Til og med frå den tid då eg byrja bli knytt til og engasjerte meg med dei og med å skrive, då eg skreiv om rørsla mot oppnemning i Narmadadalen, på ny og på ny høyrer eg folk seie, og eg sa det sjølv, at viss ei regjering ikkje respekterer fornuftig ikkjevaldeleg usemje, då set regjeringa vald som standard. Og kva har skjedd, viss du les nytt frå India: Det er meir og meir det som skjer – eg brukar ikkje ordet vald, men la oss seie enten væpna kamp i skogar eller militante opprør andre stader, valdeleg slått ned av staten.

Men på eit meir allment nivå, viss du ser på India, la oss seie mot slutten av 1960-åra, snakka ein etter sjølvstendet om å gjere slutt på det som vart kalla zamindari-systemet, den føydale landadelen, og fordele jorda på ny. Det var ei mengd prat fordi alle parlamentarikarane på den tid kom frå landadelen, og dei gjorde alt muleg for å undergrave nyfordelinga. Deretter byrja militante rørsler som Naxalit-rørsla på slutten av 1960-talet i landsbyen Naxalbari i Vest-Bengalen. I dag er dei forvandla til det som er kalla maoist-rørsla. Naxalit-rørsla vart knust av regjeringa. Menneske vart drepne i titusenvis. Deretter starta Jayaprakash Narayan Sampoorna Kranti, Total Revolusjon, ei gandhistisk rørsle. Desse rørslene bad om nyfordeling av jord. Dei hadde ein draum om eit meir likestilt samfunn.

Enten det var anti-dam-rørsla, den maoistiske rørsla i skogen, rørsla mot Vedanta i Niyamgiri, det gigantiske aluminiumsselskapet, rørslene mot dei spesielle økonomiske sonene, kva enn dei større rørslene er, så står ein overfor massive ran av jord gjennomført av store selskap. Alle desse rørslene yt motstand mot slike ran. Men du vil oppdage ein stor forskjell. På 1960-talet bad folk om nyfordeling av jordareal. I dag er kampen redusert til å gjelde lov til å bli verande på den vesle jordflekken dei har. Det er altså ein enorm tilbakegang til og med i måten radikale rørsler ser på seg sjølve. Til og med den jordlause Dalit-rørsla er splitta. Heile draumen om rettferd eller likskap har vorte redusert til berre å stå i mot dette enorme presset, dette enorme land-ranet. Det er altså slik at dei største selskapa i India, dei som i grunnen eig India – Reliance, Tata, Adani – alle saman er dei landmafiar. Dei kontrollerer land med ressursane som finst der.

Har du nokon gong tenkt på korleis terrorisme blir definert? Det vanlege er: Ein buss blir sprengt eller ein politistasjon blir angripe, eller noko liknande. Chomsky snakkar om «detaljist-terrorisme» – terrorismen til små grupper, individ og gjengar – men så stor merksemd blir ikkje vist «grossist-terrorisme», terrorisme sett i verk av staten.

Fordi staten blir styrt av desse gigantselskapa, må vi i India no sjå for oss staten på ny. Ser du på eit selskap som Reliance eller Tata, trur eg at du til og med i USA må leite lenge om du skal finne eit selskap som ter seg slik. Grunnen er den enorme krysseigarskapen innafor forretningsdrifta. Ser du på Reliance, så har dei petrokjemiaktivitet, dei driv med naturgass og dei har tjugesju tv-kanalar. Tata eig alt frå , på ny, kraftprosjekt, kjøretøy, TV, breiband, salt, forleggarverksemd, bokhandlarkjeder osv. På eit vis har dei full manøvreringskontroll. I aukande grad vil du på stader som Odisha og Jharkhand sjå at gruveselskapa styrer sin eigen mafia. Heile politiet arbeider på instruks frå dei. Så, kva er staten for noko? Dette er ikkje noko nytt. Det var dette som skjedde i Latin-Amerika då Eduardo Galeano skreiv Latin-Amerika Sine Opne Årer, bortsett frå at på den tida hadde ikkje global kapital og selskap armslag som no, og argumenta om klimaendring hadde ein ikkje. Det er altså slik i dag at ei handfull store selskap reelt styrer India.

Denne underdanige staten er i stand til å sleppe laus all slag vald mot ein kvar. Til å byrje med gjaldt det berre svake landsbysamfunn og statane Kashmir, Manipur og Nagaland. Det har vi vore gjennom. Men no har du ein situasjon der vi har sett at den indiske hæren er sett inn mot «sitt eige folk» heilt frå 1947 av. Det har ikkje gått eit einaste år utan at hæren har vore brukt. Men no vil alt dette bli tatt i bruk for å tene selskapa sine prosjekt. I Arunachal er noko slik som 260 dammar under bygging. Dissens vil bli kontrollert og knust av hæren, av tryggingsstyrkane.

Du bli oppfatta som uforsiktig om du kallar det terrorisme, men situasjonen er den at India ikkje kan tvinge gjennom den økonomiske agendaen sin utan å bli ein militærstat, utan å vedta lover som er så undertrykkande at folk på ei side trur dei har eit demokrati og på den andre sida at demokratiet blir underminert av ei overflod at lover, slike som Dei Væpna Styrkane si Særskilde Maktlov, ei lov som gir under-offiserar løyve til å drepe på mistanke. Desse lovene var altså der i Kashmir, Nagaland og Manipur. No ønskjer regjeringa å bruke hæren i Chhattisgarh i Sentral-India mot dei fattigaste folka i landet og i verda. Hæren vil ikkje handle utan at han er straffe-fri ved hjelp av Dei Væpna Styrkane si Særskilde Maktlov. Og dei har alt spesielle tryggleikslover for området, lover som kriminaliserer all slags dissens.

Det er svært interessant det eg trur indiske styremakter, som er regjeringa og den korporativiserte regjeringa, eksperimenterer med. Korleis kan du oppretthalde dette bildet av det nesten sirkuslike akrobat-demokratiet som held slike val-show, og som legalt og på alle vis fullstendig underminerer demokratiet. I India, i motsetning til Kina og til nyleg også i Pakistan, gjeld det ikkje ei regjering som blir meir og meir autoritær. Det gjeld om å skape ei gruppe menneske som er så forskansa i systemet at heile denne klassen av menneske konspirerer i administrasjonen av den militariserte staten, som omfattar media osv.

Og på ny, for kanskje å utvide definisjonen av terror, korleis kan ein forstå at 270 000 indiske bønder gjer sjølvmord på grunn av finansiell armod? Og det talet er oppfatta som konservativt. Sannsynlegvis er talet mykje større. Eller dei hundretusenvis av indiske barn som døyr av mangel på vatn og mat?

Når det gjeld bondesjølvmorda, trur eg at styresmaktene heller beundrar bønder som gjer sjølvmord, fordi dei trass alt ikkje er sjølvmordsbombarar. Dei drep berre roleg seg sjølve. Og så må familiane deira gå omkring og tigge om å få kome inn i lista over bønder. Og definisjonen på kven som er ein bonde og kven som ikkje er det, avgjer om du kan få kompensasjon eller ikkje. Så 270 000, som du seier, er eit konservativt overslag, for ei mengd folk blir berre fortald at dei er ikkje bønder. Mange kvinner, for eksempel, er ikkje på den lista, trass i at dei er bønder som prøver sikre familiane sine.

Men for å forstå kva som skjer i India, må du nærme deg det frå så mange ulike vinklar. Vi er eit samfunn som har institu-sjonalisert ulikskap knytt til kaste. I aukande grad trur eg at du ikkje kan forstå India før du forstår kaste. Du må forstå at desse forsegla samfunna finst, folk som ikkje nødvendigvis bryr seg eller angrar noko som rammar andre. Eg seier ikkje at bøndene som drep seg sjølve, høyrer til ein lågare kaste. Dei gjer ikkje det. Dei er alle for det meste små bønder som verkeleg har prøvd kome inn i det store toget, men som så ramla av vogna.

Det eg seier, er: Korfor skaper det ikkje ubehag? Korfor blir det ikkje ein skandale? Det skjer ikkje. Til og med i dag held politikarar fram med vatningssvindel og kunstgjødselsvindel og all slags svindel innafor områda der desse sjølvmorda finn stad. Det er ein merkeleg maktbruk som er sett i verk. I så lang tid har eg skrive om utdriving og alt dette. Stadig oftare høyrer eg middelklassen seier at «India kan bli det mektigaste landet i verda. Eit kvart land som har vorte mektig har ‘ei fortid’. Vi får ikkje» – når eg no seier «vi» snakkar eg om denne gruppa menneske som har late seg forme og smelte saman med ideen om nasjonen. «Vi får ikkje framsteg utan at nokon betaler prisen. Og ein kan ikkje ha all slags finføling for menneskerettar og sympati. Nokon må yte.» Folk snakkar ope om at det er slik det var tidlegare, og at slik må det også bli no.

Du høyrer desse stygge stadfestingane. Du høyrer at folk på TV prøver å provosere fram krig med Pakistan, folk som ope snakkar om atomkrig, som ope snakkar om det faktum at den leiande kandidaten til vervet som statsminister i India er Narendra Modi. Og når det gjeld det faktum at han var ministeren som leidde massakren av tusenvis muslimar på den mest brutale måten i Gujarat, seier dei berre: «Gløym det.»

Til og med folk som oss, som er politisk bevisste og som skriv politisk, treng å forstå at når vi framkallar folks sympati, beskriv grufulle hendingar, beskriv noko frykteleg, så når det ikkje nødvendigvis opp til det moralsk lyttande området som du trur finst. Men du må gjere det. Du må halde fram med det. Du må halde foten på pedalen.

Men vi må også forstå at no står vi overfor noko svært stygt, noko som vil bli stadig styggare neste år når vi nærmar oss val. Det som skjer er at den skinnande indiske økonomien, menneska som no sit om bord i flyet, klare til å lette, blant dei har den oppøste stemninga som dei følte vendt seg til panikk fordi økonomien ikkje lenger veks i det tempo som dei venta skulle skje. Og den panikken skaper ei mengd styggedom. Han tar ulike former og slår i ulike retningar, men du kan sjå valdsbruken og sinnet hos denne middelklassen som var så lykkeleg for berre få år sidan. Den valdsbruken, det sinnet og det utolmodet veit ikkje dei politiske partia korleis dei skal handtere. Det er nytt. Dei prøver å skubbe det bakover og inn i dei gamle områda som alle veit om og kjenner igjen – intern strid eller ein krig med Pakistan eller ein eller annan provokasjon i Kashmir – for dette er kjent terreng. Samtidig som denne nye middelklassen er aggressiv, veit han at han kan få mediemerksemd, og går til angrep på den etablerte oppfatninga av politikk.

Det har vore ei massiv folkevandring frå landsbygda og inn i mega-byane – Kolkata, Delhi, Mumbai, Chennai, Hyderabad, Bangalore osv. Pankay Mishra har skrive om kor rotlause dei er, mange av desse migrantane utan fagkunnskap. På eit vis er dei skipbrotne, kasta inn i, desse nye urbane omgivnadane. Han ser potensialet for ein enorm eksplosjon.

Vi bør vere litt varsame med dette fordi Chidambaram og Manmohan Singh og Montek Singh Ahluwalia har ope sagt at draumen til dette nye India er at 70 prosent av folket skal bu i byar, noko som tyder at dei drøymer om å flytte noko slikt som 500 til 600 millionar menneske ut av landsbyane og inn i byane. Den prosessen er i gang. Folk blir pressa ut av landsbyane av ut-viklingsprosjekt, gruver og dammar, og dei drar i flokkevis til byane.

Men valdsbruken som du ser i byane, kjem ikkje frå desse folka. Valdsbruken kjem frå dei nyrike, slike som i Delhi, folk som har seld jorda si til kjøpesentera og som plutseleg har fått hand om ein heil del pengar på grunn av politisk status, og eit slag aggresjon som følgjer med det. Ta for eksempel det kjende tilfellet av gjengvaldtekt og mord i Delhi. Då var Manmohan Singh og Chidambaram og alle andre svært raske til å seie: «Vi må vere svært forsiktige når det gjeld desse rotlause fattigfolka.»

I utgangspunktet kjem tanken om å kriminalisere dei lågare klassane raskt opp, ideen om at der finst dei valdelege folka. Men reelt er det dei den enorme valdsbruken i byane er retta mot – av politiet og av byggeentreprenørane. Det lever ti millionar menneske, eller fleire, i utkantane til Delhi, folk som arbeider lik slavearbeiderar under fryktelege forhold. Men desse er ikkje dei valdelege folka. Dei har tidvis reist seg, i Honda-fabrikken eller i Maruti-fabrikken. I etterkant av ei mengd provokasjon har noko hendt. Men i det store og heile er dei verkeleg ofra for vald. Dei er ofra som sakte har fått pressa alt oksygen ut av lungene sine, som har fått lågare og lågare lønningar, som har måtta betale stadig meir og meir fordi prisane veks så raskt. Og bokstavleg talt lever arbeidarar i India under forhold som eg trur folk i Amerika og Europa ikkje ein gong kan sjå for seg.

Kvar gong noko hender, brukar regjeringa det som påskot mot dei, trass i at nettopp dei er ofra for valden. Det er ikkje dei som startar valdsbruken. Som i Delhi-tilfellet der jenta vart valdteken og deretter drepen! Då kom raskt kravet: «Vi treng fleire politistasjonar, vi treng meir over-vaking, og vi treng fleire kamera.» Det heile avspeglar ideen om at innbyggaren er den kriminelle. Men, viss du verkeleg ville grave i noko som hende, ville sjansen langt oftare vere at politiet er bak nesten all kriminell aktivitet i byane.

Det er sikkert at det som hendte i Delhi midt i desember i 2012 fekk global merksemd. I ein reportasje sa BBC at «saka reiser spørsmål rundt korleis India behandlar kvinnene sine.» Kva for spørsmål vart reist i kjølvatnet av dette angrepet og drapet?

Det er eit svært stort tema som gjer det vanskeleg for meg å forklare korleis angsten grip meg. Viss nokon treng ein bakgrunn, vart ei ung jente brutalt gjengvaldteken og deretter myrda på ein privat buss i Delhi. Valdtektsmennene, mordarane, vart tatt. Men viss du les avisene i dag, så er det berre referert til ei gjengvaldtekt. Du kunne få for deg at jenta ikkje vart drepen. «Delhis offer for gjengvaldtekt» eller «Delhis gjengvaldtekts valdtektsmenn». Dei blir ikkje kalla mordarar.

Dette viser deg eit slag forvridd sosialt stigma som er knytt til valdtekt i India, og korleis det er bygd opp. Det var store og eineståande protestar rundt det, noko som var svært bra med unnatak av at det reiser visse angstreaksjonar i slike som meg. Heilt enkelt er det vanskeleg å forklare det. Men i India finst det ulike måtar som valdtekt er brukt på for å oppretthalde status quo. I Kashmir har hæren valteke ei mengd kvinner, og Dei Væpna Styrkane si Særskilde Maktlov gir dei immunitet og tillèt at det skjer. Slik er det også i Manipur og Nagaland. Då eg gjekk til fots saman med kameratar i Chhattisgarh, skreiv eg om korleis mange kvinner såg på at søstrene deira eller mødrer eller barn vart valdtekne og myrda. Då pogromen mot muslimar fann stad i 2002 i Gujarat, vart kvinner ope gjengvaldtekne, gravide kvinner fekk magen oppriven, og dei vart brende levande. Ei skrekkeleg hending fann stad i ein landsby som heitte Karalanji i Maharashtra der rundt 300 overkaste-folk omringa huset til ein Dalit-familie. Dei valdtok og drap ei mor og dotter, og deretter drap dei heile familien. Det tok meir enn ein månad før media i det heile rapporterte det, og til og med vart folka seinare kalla maoistar.

Så du må byrje undre deg på kva slags valdtekter det er som bryr dei nasjonale og internasjonale media, og kva for valdtekter det er vi berre må akseptere som ei rutinesak. Men for å yte rettferd: til å byrje med, då protestane fann stad i Dehli, byrja kvinner å reise desse problema, og det utvikla seg til mykje meir politiske syn på kva som skjedde. Og deretter, sjølvsagt, hadde vi den forordninga som vart gitt. Men du ser på ny at i forordninga såg regjeringa på valdtekt berre som eit spørsmål om tryggleik. Det fører med seg at i ein stor by der det vil vere tilfelle av valdtekt innafor ekteskapet, Dei Væpna Styrkane si Særskilde Maktlov, kaste, alt slikt vart berre på ny sopa under teppet. Det var ein viktig augneblink for å reise ei rekke spørsmål, spørsmål som nokre reiste. Samtidig såg du at dei på eit vis utvikla seg frå anti-korrupsjons-protestane og så vidare. Men kven var det som då dukka opp?

Det er også knytt til fenomenet med desse massive folkevandringane inn til byane, og det at unge jenter byrjar arbeide. Unge jenter byrjar forlate heimane for å bli finansielt ubundne, byrjar bryte med tradisjonell oppførsel, noko som skaper eit enormt sinne blant tradisjonelle menn. Alt dette skjer.

Men vart det gnisten til ein diskusjon om kvinnehat og patriarkat? Fordi det ikkje er sett inn i ein samanheng, blir det berre redusert til å omhandle gjerningsmenn, til å gjelde dei folka som utfører kriminelle handlingar.

Det skjedde, men eg trur patriarkat vart brukt av folk som tilsynelatande nettopp hadde oppdaga det ordet. Kva var det verkeleg det tydde? Uheldigvis trur eg at eit tilfelle av gjengvaldtekt i ein buss ikkje er det beste utgangspunktet for å starte ein diskusjon om patriarkatet. Eg trur vi må gå tilbake til eit anna spørsmål: Kva er det, når det gjeld kvinnerørsla i India og i resten av verda, som på ein måte har avpolitisert henne?

Så har du ulike feministorganisasjonar i India. Dei er nøgde med å diskutere visse problem, viktige saker, som sosialt kjønn og alt det. Men la oss seie dei kvinnene eg skreiv om, dei som er i skogane i Dantewada, dei 90 000 kvinnene som hører til Krantikari Adivasi Mahila Sangathan på den tida då eg var saman med folk i skogen. Det var den aller viktigaste augeopnaren for meg, det som skjedde med kvinnene der og korleis dei organiserte. Og i dag ser dei profesjonelle feministane ikkje på desse kvinnene som feministar, kvinner som har kjempa for jorda si, som til og med har kjempa innafor sine eigne samfunn for eit anna liv, for ulike rettar, for ulike måtar å bli sett på, omtalt og definert. Korfor er det slik? Eg har skrive mykje om det i essayet som eg kalla Kapitalisme, Ei Skrømthistorie, om korleis finansiering har verka inn på NGO-iseringa av feministrørsla.

Desse kvinnene som du møtte i jungelen i Chhattisgarh, dei har gått frå å vere massive offer til å bli aktivt handlande som gjer noko med situasjonen sin.

Historia til kvinnene i Naxalit-rørsla, og deretter i alle dei ulike fragmenta av henne, og i dag i maoistrørsla, er ei interessant, nervøs, utfordrande, svært ofte deprimerande, men også svært inspirerande historie, så eg kan ikkje seie noko heilt enkelt om ho. Men, då eg gjekk inn i skogen, hadde eg på ein heller klisjéaktig måte gått ut frå at ei kvar rørsle som vel å væpne seg, vil ende med å øve vald mot kvinner. Eg vart sjokkert då eg kom dit, og fann at meir enn 40 prosent av gerilja-frigjeringshæren var kvinner. Eg snakka til dei og spurde dei om korfor dei hadde slutta seg til – og eg har brukt mykje tid, til og med saman med kvinner som brukte å vere med i partiet. Eg kjenner ei mengd historier, og slett ikkje alle er gode historier. Men eg trur der er eit basketak, ein kamp om å prøve forstå kva denne kampen gjeld. Ein ting er at i skogen, der er det å gå ut frå at stammesamfunn på ein måte er urørte (opphavlege) og behandlar kvinner likeverdig og alt slikt, det stemmer ikkje. Det har vore tretti år med politisk arbeid i det området. Nokre kvinner slutta seg til nettopp for å kome seg bort frå dei kvelande sidene ved deira eigne samfunn, og nokre slutta seg til etter dei massive angrepa frå selskapa sine paramilitære troppar med valdtekter av kvinner og alt det som skjedde.

Og viss du ser på Narmada-rørsla, Niaymgiri, så mange rørsler, ser du at kvinner er så aktive i sentrum av desse protestane fordi dei veit at det som ventar dei i det andre livet som dei blir tilbydd, der dei er bedne om å slutte seg til hovudretninga, det er eit svært, svært skremmande liv, der dei taper alt. Derfor kjempar dei. Tidlegare har feministrørsla hatt desse debattane, og andre versjonar av dei finn stad no. Men det er eit breitt gap mellom det som no formelt blir sett på som feminist, og dei kampane desse kvinnene fører. Grunnen til det er at alt som trugar den overgripande økonomiske orden, ikkje bli sett på som feminist. Fordi feministrørslene har vorte finansierte slik – ikkje alle, og til og med dei som blir finansierte, driv med viktig arbeid – det dei går glipp av, det dei ekskluderer, trur eg utgjer ein definisjon av kva politikken er.

Finst denne kvinnedeltakinga i motstandsrørslene også i Kashmir?

Sjølvsagt. Kashmir er ein stad der dei likar å presentere eit spesielt, fullstendig falskt bilde av ein slags Talibantype, Wahhabi-fundamentalistar i kamp med denne demokratiske staten, og alle kvinner lever bak burkaar osv. Men ein kvar som er to dagar i Kashmir, vil sjå at det på ingen måte er tilfelle. Det er eit så differensiert samfunn som noko anna, og kvinnene står no på ny i fremste linje. Du ser dei stå opp mot politiet, stå opp mot hæren, fysisk, på utruleg modig og skarpt vis.

I denne diskusjonen om vald mot kvinner finst det sjølvsagt medgift-relaterte «ulykker» der mange kvinner er offer for brann i kjøkkena, der kleda deira på mystisk vis tar fyr og dei døyr. Det er ei side. Og så har vi babyane som blir aborterte så snart foreldra oppdagar at dei er jenter – på bakgrunn av denne besettelsen etter mannleg avkom.

Drapa på jentebarn trur eg omfattar millionar i India. Som eg sa då du siterte BBC-spørsmålet om korleis India behandlar kvinnene sine: Kva meiner du med India, og kva meiner du med kvinner, er den første instinktive reaksjonen. Sidan India er eit land der eg trur eg har sett det mest forunderlege, dei friaste kvinnene blant alle kvinner som eg nokon stad har sett. Og deretter, som du sa, har du heile spekteret i mellom. Du har eit enormt spekter av det som er kvinneverda der. Og du kan ikkje ein gong bryte det ned på enkelt vis. For eksempel då pogromen mot muslimar fann stad i Gujarat, var kvinner i stor grad ein part, kvinner stod sterkt bak. Så å innbille seg at kvinner er fredselskande menneskje som vil gjere verda til ein betre stad, det er litt for enkelt.

Det ser ut til å ha vore den eine skandalen etter den andre i India, den neste meir horribel og større enn den førre. Jayati Gosh som underviser ved JNU i New Delhi, skreiv i The Guardian om «eksplosjonen av avdekkingar av korrupte praksisar som peikar mot dei verste utskeiingane til kompiskapitalisme», og så legg ho til: «Regjeringspolitikk genererte ein Wild-West-lik økonomisk vekst.» Dette fører oss tilbake til det du sa tidlegare om dette stat–selskap-samrøret i utvinninga av naturressursar.

Det er innlysande at anti-korrupsjons-protestane i India også har hatt innverknad på debattane om India over heile verda. For meg er korrupsjon eit svært så risikofylt tema å bygge politiske rørsler på, for kva meiner du med korrupsjon? For meg er det innlysande at du aldri vil oppleve å kome i ein situasjon der du er i eit korrupsjonsfritt samfunn. Men korleis minimaliserer du det? Korrupsjon er ein funksjon av svært ulik fordeling av makt. Viss du ikkje står opp mot det, vil du berre ta for deg symptoma. I India, som eg nemnde, dominerer desse kjempeselskapa heile spektret frå salt til kjøre-tøy, frå tekstilar til energi – til å finansiere universitet, både i India og i utlandet, til å drive desse massive stiftelsane, ekvivalentane til Rockefeller og Ford Foundations. Reliance og Tata har desse stiftelsane – dei finansierer opposisjonen, dei kan kjøpe det dei måtte ønske.

Viss du ikkje set eit tak på denne typen kryss-eigarskap i forretningslivet, og utan at du set eit tak på kor mykje ein person, eit selskap, kan kontrollere eit land, så vil det vere innlysande at det må bli verande korrupsjon. Du kan ikkje appellere til noko slag moralsk kjerne. Du må møte problemet strukturelt. Strukturelt er situasjonen slik: Du kan gjere ei stikkprøve og avdekke at ein eller annan Dalit-politikar tar pengar frå nokon og puttar dei i eigen lomme. Men når Pranab Mukherjee som finansminister gjer ein liten vri for å unnskylde Reliance si unnaluring av titals millionar rupis i inntektsskatt, korleis handterer du det?

Du har vore ei tid i Tihal Fengsel i New Delhi. Det er eit av dei største fengsla i heile landet. Det var to dødsfall i det fengslet, eit i februar 2013 og eit i mars. Dei liknar bokstøtter. Det eine gjaldt Afzal Guru, og det andre Ram Singh. La oss byrje med Afzal Guru som vart hengd.

La meg prøve sjå korleis eg kan forklare det så kortfatta som muleg. Som bakgrunn må vi huske at etter 11. september-angrepa i Amerika hadde det høgreorienterte hindu-partiet BJP makta. Det slaget massiv islamo-fobi som 9/11-angrepa utløyste, trengde inn i politikken til BJP vis-á-vis det muslimske samfunnet. Dei hadde alt rive Babri Masjid, ein moske frå det fjortande hundreåret. Det var det som førte BJP til makta. Det var dette sterke ønsket om å plassere seg sjølve i den same sfæren som USA, som offer for terrorisme. Det har vore eit ved-varande tema i India.

Den 13. desember 2001 fann det svært uvanlege, mislykka «terrorist»-angrepet på parlamentet i Delhi stad. Fem «terroristar» – eg snakkar i hermeteikn – kjørte inn i parlamentet på ein i høgste grad ueigna måten i ein kvit bil med ein stor plakat med påskrifta: «India er eit svært dårleg land.» Det hang leidningar ut av doningen. Og da dei vart stoppa, hoppa dei ut, og drap nokre politi-menn og ein gartnar. Deretter vart alle 5 drepne. Dette vart India sitt 9/11. Fem personar vart arrestert: ein professor i arabisk ved Delhi-universitetet, kalla S.A.R. Gilani, og deretter Afzal Guru og søskenbarnet hans, Shaukat, og kona til Shaukat, Afzan Guru, som var i fengslet då eg også var der. Eg møtte henne.

Det var eit enormt mediesirkus der media sa alt dei ville om desse fire personane, om korleis dei hadde sådd frøa til terrorisme frå Delhi til London og korleis dei gjekk til angrep på demokratiet osv. Nokre av oss vart svært forstyrra av alt dette. Det klang ikkje sant, verken måten angrepet hende på, eller det som vart sagt om desse folka. Det var uprofesjonelt, om du vil, og dumt.

Mange kjende denne unge professoren, Gilani, som hadde vorte arrestert, og hadde vondt for å tru at han hadde noko å gjere med det. Nandita Kaksar, ein jurist, danna ei gruppe som vart kalla komiteen for å ein fri og rettferdig rettargang for S.A.R. Gilani. Eg deltok også i den. Stemninga var vond på den tid. BJP-folka sa: «De må sikte desse folka også. Dei er forrædarar.» Men likevel, det som skjedde, var at retten til slutt frikjende Gilani. Dei sa at dei ikkje kunne finne noko prov mot han.

Men Afzal Guru hadde ei anna historie. Han hadde budd i Kashmir. Mot slutten av 1990-talet då tusenvis av unge menneske i Kashmir, trøyte av valfusk og alt slikt, hadde kryssa over til Pakistan og vorte trena og kom tilbake som militante, var han ein av dei. Men straks han var tilbake, overgav han seg fordi han hadde vorte svært desillusjonert av det han såg på den andre sida. Men straks du overgir deg i Kashmir, er du ein som blir overvaka av tryggleiksstyrkane, slik Afzal var i svært mange år. Det er vanskeleg for meg å beskrive dette kort fordi eg har skrive ein heil del, og eg har følgd denne saka. Vi har til og med nettopp gitt ut ei bok om ho.

Korfor er det så viktig? På grunn av korleis den indiske staten har manipulert denne saka?

Det er viktig fordi, sjå, rundt 68 000 kashmirarar er drepne mellom 1990 og no. Dei fleste av dei har vorte drepne i denne krigstilstanden, i Kashmir, der det er totalt straffe-fritak, og hæren og politiet har dradd dei ut av heimane deira, og dei har vorte myrda i forhøyrssenter eller i simulerte eller reelle trefningar. Mange har dokumentert dette i detalj.

Skilnaden mellom dei og det som skjedde med Afzal Guru er at rettargangen mot han fann stad i ope dagslys med alle institusjonane i Indias «store demokrati», media og rettssalane til stades. Alle spela si rolle. Og til slutt, det som i realiteten hende, var at Afzal ikkje hadde nokon advokat då den lågaste rettsinstansen behandla saka hans, den rettsinstansen der bevis blir presentert, og der vitne blir utspurde. Han hadde ikkje advokat. Staten peika ut ein advokat for han. Den advokaten sa: «Eg vil ikkje møte for han.» Men retten sa: «Du møter.» Den advokaten aksepterte belastande bevis mot sin eigen klient på dette stadiet av rettargangen. Mot slutten av rettsbehandlinga, då høgsterett til slutt dømde Afzal til døden, sa retten to ting i ei svært lang domsavseiing. Han sa at han ikkje hadde noko direkte bevis. Det einaste han hadde, var indisia. Mange av oss har skrive om korleis bevisa vart fabrikkerte, korleis vitna laug, korleis politiet laug. Og merkeleg nok, i denne uvanlege byråkratiakta er det eit slag dualisme i dommen. Retten prøver vere opphøgd og korrekt. Men å rett fram skrive at bevis var fabrikkerte, det kan ein ikkje. Tilståingane er dradd ut i varetekt, og derfor kan dei ikkje bli brukte som legale bevis. Alt dette er skrive svart på kvitt i dommen. Og deretter går han vidare til å seie at vi ikkje har noko direkte bevis for at han høyrde til i noko terroristgruppe. Og så litt lengre fram seier dommen, for å tilfredsstille det kollektive samvitet til samfunnet, at vi dømmer han til døden. Det er skamlaust sjokkerande at nokon seier noko slikt, endå meir at ein høgsterett i noko som skal vere eit stort demokrati, seier det.

Du ser korleis media oppførde seg. Anti-terrorisme-cella i politiet i Delhi drog ut mange versjonar av tilståingane hans, nokre av dei på video. Retten seier at du kan ikkje bruke varetektstilståingar, men media sine tv-kanalar, til og med kanalar som var rekna for å vere sekulære og liberale, viser desse tilståingane utan å fortelje at dei skriv seg frå politiet si varetekt. Og du kan sjå dei skammelege og partiske kommentarane i sendingane: «Heng han etter ballane i Lai Chowk» og «Skjær han i bitar og fôr hundane».

I det «store demokratiet» sitt amfiteater, der kvar institusjon spelar si rolle, hengde dei han berre plutseleg i førre månad. Det var også illegalt, som generaladvokaten sa. Faktisk var denne spesielle generaladvokaten amicus curiae (merknad frå oversettaren: som Wikipedia definerer slik: «overvåke at dommen blir etterfulgt samt forfatter av en upartisk redegjørelse til retten») i ei sak som samtidig gjekk for høgsterett, ei sak der Afzals tilfelle var tatt opp fordi han alt hadde sitte tolv år i isolat. Det var ei sak i høgsterett som sa at for folk som hadde vorte haldne ekstraordinært lenge i fengsel skulle retten vurdere dødsstraffa på ny. Dette var til behandling i retten. Retten hadde reservert dommen sin. Og før retten kunne gje vurderinga si, så hengde regjeringa han, nekta han retten ho hadde gitt alle andre fangar som stod overfor dødsstraff.

Dette skapte eit enormt undergrund-raseri i Kashmir, for det heroiske med Afzal var at han berre var ein alminneleg kasjmirar som hadde stått ansikt til ansikt overfor det som titusenvis av ordinære kasjmirar hadde møtt, nemleg brutal tortur. I boka som vi har gitt ut, er det faktisk eit intervju av Parvaiz Bukhari med Davinder Singh som var nestleiaren i desse avhøra til Spesialstyrkane. Og han seier heilt ope, ja, før angrepet på parlamentet vart Afzal regelmessig plukka opp og torturert og pengar vart røva frå han, slik ein plar gjere med alle slike folk. Og denne mannen seier, ja, eg helte bensin i ræva på han, og, ja, eg brukte elektrisitet på genitalane hans. Men han hadde ikkje noko å avsløre. Og dette skjer månader før han deretter vart sperra inne.

Det er heilt skamlaust å gjere noko slikt med nokon. Han har vorte portrettert som denne Lashkar-e-Toiba, Jesh-e-Muhammad, islamsk fundamentalist som går til angrep på demokratiet, som dei seier. Men sonen til Afzal vart kalla Ghalib. Alle som veit noko om Ghalibs poesi veit at Ghalib ikkje var ein muslimsk fundamentalist av noko slag. Poenget er at du står overfor ein mann som ikkje ein gong var sikta for å vere hjernen bak noko, men berre for å vere ein fotsoldat, og hengt, mens retten seier at det ikkje finst noko direkte bevis, og alle og ein kvar seier: «Elleve år etter angrepet på indisk demokrati, rettferd til slutt.»

Eg spør: Då tusenvis av muslimar, kalla illegale frå Bangladesh, vart massakrerte i Nellie i Assam i 1983, var ikkje det eit angrep på demokrati? Då 3 000 sikhar vart drepne i 1984, under Kongresspartiet, etter at fru Gandhi var drepen, var ikkje det eit angrep på demokrati?, Då Shiv Sena i 1993 massakrerte muslimar på gatene i Bombay, var ikkje det eit angrep på demokrati? Då Narendra Modi var lokal politisk leiar (BJP) i Gujarat, og tusenvis av muslimar vart drepne, valdtekne, brende og drivne bort frå heimane sine, var ikkje det eit angrep på demokrati? Og så har vi Srikrishna-rapporten som direkte peikar ut Shiv Sena. Så mykje bevis peikar mot BJP-maskineriet i Gujarat, og saker som Ehsan Jafri, der rolla til Modi endå ikkje har vorte fullt ut klarlagt. Kan du nokon gong sjå for deg at det indiske systemet kunne fengsle Bai Thackeray eller Modi for så mykje som ei veke, for ikkje å snakke om elleve år, eller tillate dei dømde til døden? Men Bal Thackeray, leiaren i Shiv Sena, som nyleg døydde, han som aldri har hatt eit offentleg verv, han fekk statleg gravferd. Og Modi sjølvsagt, som vi veit, vil sannsynlegvis bli statsministerkandidat.

Val i India skal finne stad neste år. Bryr du deg om kva ein kan få å velje mellom, det som berre kan bli mellom eit svært diskreditert og heller upopulært Kongressparti og det såkalla alternativet, BJP?

Eg veit ikkje kva som kan skje i vala. Men eg trur at det ein kan vere mest redd for, er at Kongresspartiet, diskreditert som det er, og BJP, politisk vinglande på grunn av indre strid, begge vil prøve omgruppering. Som eg sa, er det eit faktum at økonomien på ein måte har stivna. Det finst millionar i denne nye middelklassen som er i ferd med å få snudd livet frå høge draumar til panikk. Og både BJP og Kongresspartiet prøver tvinge politikken tilbake i flaska. Denne nye middelklassen, med aspirasjonane sine, med gleda rundt å skaffe seg ting, med aggresjonen sin, dei vil ikkje akseptere politikken slik han brukte vere. Og dette er ikkje nødvendigvis noko progressivt. Det er heller litt skremmande. Mens BJP og Kongresspartiet ønskjer sleppe kommunalismeånda ut av flaska.

Førre gong var valslagordet til BJP: «Nasjonen skammar seg over at Afzal framleis er i live.» Så no må dei finne eit anna slagord. På eit vis prøvde Kongresspartiet å ut-BJPe BJP. I forsøket på det var henginga mynta på Kashmir, fullt medvite om at ho ville utløyse raseri der, samtidig som ein sjølvsagt veit at i 2014, når amerikanarane dreg seg ut av Afghanistan, vil heile likevekta i det området skifte. Så alle – Pakistan, India, Kongresspartiet, BJP – vil sette pris på ein liten krig. Men kan du ha ein liten krig med to atommakter? Alle vil bli tilfredse med å polarisere muslimane og hinduane.

Noko av det mange av oss er redde for akkurat no, er at eit av dei aggressive trekka til den indiske regjeringa er Amarnath Yatra i Kashmir, der hundretusenvis av hindupilegrimar dreg til denne Amarnath-grotta til fjells i Kashmir, beskytta av hæren. Det er ein svært, svært spent og aggressiv situasjon der. Noko av det ein er redd for no, som vi veit, er at desse hindu-terror-utkledningane finst. Dei sprenger bomber og gjennomfører utblåsingar, og hevdar at dei er muslimgrupper. Ei mengd folk er svært redde for det faktum at ein av desse hindu-organisasjonane kan gå til angrep på Amarnath Yatra. Resultatet av det ville bli ei brå polarisering, og hindurøystene kunne då på eit vis samle seg bak BJP.

Altså ei mengd skitne spel. Til og med dette angrepet på parlamentet var eit skittent spel. Vi veit ikkje kven som gjekk til åtak på parlamentet, men vi veit at ein heil del løgner vart fortald, feil folk vart arrestert, og feil mann vart hengt. Og no i oppløpet mot valet er det tid for at India, ironisk nok, er den mest valdelege, den mest skremmande, den mest underfundige. Du er verkeleg symjande i skummelt farvatn frå no av og fram til vala finn stad. Eg veit ikkje kva som vil skje i 2014 når dei amerikanske troppane dreg seg ut av Afghanistan, fordi likevekta vil også skifte mellom India og Pakistan.

Ram Singh hengde seg i Tihar-fengselet, blir det sagt. Det var han som kjørte den bussen der den famøse valdtekta og drapet fann stad. Det reiser alle slags spørsmål rundt korleis dette kunne hende innafor så sikre rammer.

Ok, det synest vere svært merkeleg, fordi eg har vore i det fengslet og kjenner til kor små cellene er. Viss tre menneske søv, rører kroppane kvarandre. Viss ein reiser seg opp om natta, kor vil han finne eit reip. Dei seier at han reiv opp nokre teppe eller noko liknande, laga reipet og hengde seg. Det ser ut til at nokon ønska han død.

På ny, som eg seier, banda mellom politiet og kriminelle er så tette at til og med denne hendinga, då rana dei nokon før dei greip jenta og valdtok og drap henne. Dette følgde ikkje politiet opp. Og etter at dei kasta jenta og vennen hennes ut av bussen – eg trur at ho alt kan ha vore død eller nærpå død – stod politiet berre rundt dei og gjorde verkeleg ingen ting. Dei krangla om kva politistasjon det kunne vere som hadde ansvaret. Dei ønska ikkje å ha noko med det å gjere. Så banda er svært, svært tette.

Eg ønskjer berre å seie endå litt om denne saka. Når ei jente er valdteken i India, er stigmaet så enormt at ingen har lov til å avsløre namnet hennes. Det førde til at dei ulike oppøste avisene og media veksla om å gje henne ulike namn. Dermed kalla nokre henne Damini, og andre Nirbhaya, som tyder den fryktlause, trass i at eg ikkje veit korleis dei kunne gå ut frå at ho var fryktlaus. Noko svært merkeleg å gjere overfor ei ung jente som var myrda på det viset.

Men John Kerry ønska nyleg å ære henne på Kvinnedagen eller noko i USA fordi han syntest å vere så rørt av denne historia. Og det fann eg så grotesk på bakgrunn av kva amerikanarane dei siste få åra har gjort mot kvinnene i Irak, mot kvinnene i Libya, tvinga heile land, millionar av kvinner tilbake i purdha (omsettaren sin merknad: å gøyme seg bak slør), tilbake i dei mest ulikstilte liv – kvinner som var poetar og forfattarar og legar og vitskapsfolk har vorte tvinga tilbake mot deira vilje. Det er ikkje det at dei er kvinner som vel å vere slik, men situasjonen som var skapt av krigane, har tvinga dei tilbake. Og så drar du fram ei ung jente som vart valdteken og heidrar henne, mens du pressar millionar av kvinner bakover og set klokkevisarane tilbake for millionar av kvinner. Du kjem og plukkar fram det eine tilfellet som er fullstendig upolitisk. Det som hende henne, var ei kriminell handling. Det som hende kvinnene i Libya og kvinnene i Irak og kvinnene i Afghanistan, er politisk. Du gjer ikkje ei kriminell handling mot ein person, men ei kriminell handling mot land av kvinner.

Det er lett å bli dydig om valdtekts- og drapssaka i Delhi i motsetning til droneangrepa på Pakistan.

Ja, det er svært lett. Eg minnest eg var i Sharjah då president Obama vann sin andre periode. Han kom opp på scenen med kona og døtrene sine og snakka om kor vidt dei skulle eller ikkje skulle skaffe seg endå ein hund. Og ein mann frå det bomba området i Pakistan vart sitert slik i media:

Eg har mista kona mi og borna mine og heile familien min i eit droneangrep. Så når eg ser Obama og familien hans kome fram på det viset, kva ventar ein at eg skal tenkje?

Alltid ber folk meg spørje Arundhati om når ho vil skrive ein ny roman? Du starta på ein for få år sidan. Korleis er framdrifta?

Akkurat no er det den eg er fullt opptatt med. Det er vanskeleg å vite kor lenge det vil ta, men eg føler som om – kva enn eg har skrive og gått gjennom og sett desse siste åra, for meg er det no ingen direkte måte eg kan uttrykke det eg tenkjer og føler på. Eg treng fiksjonen si undergraving, eg treng fiksjonen si sanning.

Kan du gje eit hint om kva temaet er, kva du skriv om?

For meg er romanar aldri om tema. Romanar er om den – eg vil til og med ikkje seie den menneskelege tilstanden, fordi det ville bli lite. Eg trur romanar skulle handle om alt på ein måte. Det handlar ikkje berre om eit tema, fordi det er det eg har gjort med ikkje-fiksjons-skrivinga mi. Men fiksjon har noko så delikat og så vakkert med seg. Han er ikkje sak-driven.

Dei politiske essaya dine er karakteriserte av eit fokusert raseri og ei skarp penn. Har du modellar som har inspirert deg?

Eg beundrar mange forfattarar, enten det er Galeano eller Berger eller like så vel eldre forfattarar. Akkurat no les eg Iliaden. Og eg finn at er blir så oppslukt. For meg er det vakre og reelle ved å skrive til slutt eit spørsmål om det tåler tidas prøve. For vi kan alle lett tru at det som skjer oss no, aldri har skjedd før og at det er unikt. Men det er, og det er ikkje. Spesielt no trur eg India er i ferd med å bli svært lik USA, så opptatt av seg sjølv, og den indiske middelklassen meir og meir arrogant, meir og meir trangsynt, inneslutta. For meg er det svært, svært viktig å vere i stand til å skrive noko som er sant i forhold til staden, men som heller ikkje godtar desse grensene, som også skaper resonans i hjarta og i medvitet til folk som erfarer liknande terror, liknande kjærleik, liknande redsler, liknande, men ikkje det same. Korleis kan du famne folk slik? For meg gjer folk som Eduardo Galeano og John Berger det.

Men på nokre måtar er skrivekunsten så kunstlaus, og samtidig er han noko som fyller mange av mine vakne timar. Korleis kan eg formidle dette, eller korleis kan eg forklare det? Ikkje til nokon spesielt. Til og med raseriet skriv seg frå kjærleik. Det kjem frå å tru at nokon skulle vite, eller at nokon ønskjer å vite, kva dette handlar om. Før har eg sagt at det ikkje er nokon stor skilnad på fiksjon og ikkje-fiksjon. Men det er det. Når eg skriv no, veit eg at det er. Og det spelet som du gir deg sjølv lov til i fiksjonen, er komplett ulikt. Du treng ikkje vere skarp og «to the point» og fokusert. Du kan ikkje vere det. Du må spele.

Kapitalismens konsekvenser for miljøet er så store at mange som er engasjerte miljøvernere trekker konklusjonen revolusjon. På den andre siden har vi også mange grønne som ser at vi må gjøre noe med klima nå, og ikke har tid til å vente på noen revolusjon. Det samme resonnementet ser vi hos demokratiforkjempere, privatiseringsmotstandere, dyrerettsaktivister, kjempende småbønder og feminister. Revolusjon trengs for å oppnå manges drømmer. De er alle viktige deler av den flerstemmige alliansen for sosial revolusjon. Men jeg ønsker her å utbrodere mine tanker om hvorfor kommunister trekker konklusjonen revolusjon, og stille det opp mot et grønt perspektiv på revolusjon.

Friedrich Engels definerte kommunismen som læren om vilkåra for proletariatets frigjøring. Proletariatet, eller arbeiderklassen, kjennetegnes ved at den skaffer det den trenger for å leve ved å selge sin arbeidskraft. Klassens medgang og motgang er avhengig av etterspørselen etter arbeid. Med dette utgangspunktet, hva er en moderne kommunist? For det første er det ønsket om å frigjøre arbeiderklassen, og i dens forlengelse avskaffe klassene og få et klasseløst samfunn. Da må man ta stilling til hvordan forholdet mellom klassene har endra seg historisk. Det kommunistiske manifest går gjennom hovedtrekkene i hvordan klassekampen har endra forholdet mellom styrende og styrte, fra fri mann og slave, patrisier og plebeier, baron og livegen, laugsborger og svenn til borger og proletar. Historia har endra seg  som et resultat av kamp mellom klassene. Sjølsagt har det vært enkelt individer i klassene som har måttet ta avgjørende valg gjennom historia. Men i motsetning til den borgerlige individualiserte historieforståelsen, ser kommunister på dette som uttrykk for klassekamp framfor guddommelig individualisme. Hvis man ser på klassekampen som den avgjørende krafta for å endre samfunnet til et klasseløst fellesskapssamfunn, så må man også ta stilling til hvilken klasse man støtter i klassekampen. Kommunister er de som tar side med arbeiderklassen. Arbeiderklassen er de som har som rolle i produksjonen å selge sin arbeidskraft.

Videre krever dette en analyse av hvordan produksjonen er organisert. Utgangspunktet for kapital er å få penger til å bli mer penger. Å investere 100 millioner for å få tilbake 100 millioner har ingen hensikt for kapitalen. Målet med investeringa er nettopp å øke kapitalen. Utgangspunktet for arbeideren er å selge sin arbeidskraft for å få en inntekt å leve av. At man har tilgang på de forbruksvarer man trenger for å fungere i samfunnet man lever i. Det er i møte mellom disse to interessene at vi vil oppdage noe essensielt, etter min mening. Marx forteller oss at kapitalen bruker penger i en sirkulasjonsfase for å kjøpe inn varene arbeidskraft og produksjonsmidler (frabrikker, råvarer, olje osv.), i produksjonsfasen omdannes dette til nye varer som i neste sirkulasjonsfase blir realisert i mer penger enn opprinnelig investert. Det er her kun én vare, som har potensial til å tilføre varen økt verdi i den andre enden. Det er varen arbeidskraft. Dette fordi prisen på varen arbeidskraft defineres av hva som er sosialt nødvendig for at selgeren kan leve fra måned til måned, mens verdien av hva den skaper, kan være så uendelig mye mer. Det at arbeideren bare får en del av den verdien han eller hun tilfører produktet, og på den måten jobber «gratis» et antall timer for en kapitalist, er det vi kaller utbytting.

Det er på grunn av at vi vil avskaffe utbyttinga, at kommunister ser revolusjon som en nødvendighet. Det er nemlig umulig å reformere utbyttinga ut av kapitalismen. Konsekvensen av å forsøke å ta utbyttinga vekk fra kapitalismen vil føre til at vi har skapt et helt annet økonomisk system. Kapitalen vil opphøre å eksistere som kapital, og dermed er revolusjonen et faktum.

Dette betyr at for kommunister er ikke revolusjon en drøm om palasstorminger, opprør og våpen. Det er en drøm om å organisere samfunnsproduksjonen på en helt annen måte som betyr at folk ikke blir utbytta. Og det er denne endringen vi ser på som den virkelige revolusjonen, og ikke det politiske spillet som skjer i land i dramatisk endring.

Ser man på den revolusjonære bevegelsen i Vesten, så taper en slik klasseorientert kommunistisk argumentasjonrekke mot andre fokus. Jeg vil ikke her argumentere mot å ha flere tanker i hue på en gang, men jeg mener det kan være nyttig å synliggjøre forskjellene mellom forskjellige ideer. Spesielt hvis vi ønsker å bygge allianser mellom oss. Den grønne kritikken av kapitalismen er på frammarsj. Både gjennom økt oppslutning rundt rene grønne prosjekter, men også ved forsøk på å omskrive tradisjonelle venstrestandpunkt til grønn ideologi.

Kapitalismen har ført med seg en historisk enorm vekst. Vi har til nå i kapitalismens historiske epoke også fått en voldsom vekst i befolkning og i bruk av naturressurser. Ressurser som i tidligere tider virket som utømmelige, er det nå tydelig at er begrensede. Sammen med kapitalismens vekst har vi fått en vekst i forbruket av fossilt brennstoff og klimagassutslipp. Dette har også ført til en kritikk av veksten fra naturens ståsted. De fleste av dem har ikke koblet ønsket om nullvekst samfunnet med avskaffelse av kapitalismen. Men det finnes mange som også gjør det. Det at formålet med å investere kapital er å få tilbake kapitalen og mer kapital i framtida. Kapitalen blir plassert der man tror man får mest igjen for den i framtida. Når framtida kommer, skal da den opprinnelige kapital pluss merkapitalen investeres på nytt for å kunne få enda mer merkapital til investeringer i framtida. Denne karusellen gjentar seg til det står om absurd store summer. La oss si at veksten i BNP skal være på tre prosent fram mot 2030 vil vi få en verdensøkonomi på over 100 billioner dollar. En tre prosent vekst av det vil si at man må finne investeringer for nye tre billioner dollar. En sum tilsvarende Latin-Amerikas samlede BNP i 2003.

Disse to perspektivene har forskjellig utgangspunkt og problembeskrivelse. Den ene kritikken av at kapitalismen fokuserer på effektene eller bivirkningene av kapitalisme. Hadde kapitalismen kunne løst disse problemene, ville behovet for å avskaffe kapitalismen forsvinne. Det andre perspektivet beskriver kjerna i kapitalismen, motsetninga mellom arbeid og kapital som det sentrale problemet. Dette betyr ikke at det ikke finnes annen urettferdighet og andre problemer under kapitalismen. Når kjerna i problembeskrivelsen er kapital og utbytting av arbeid, så kan det bare løses ved å avskaffe utbyttinga og kapital. Dermed blir videreføring av kapitalismen umulig både teoretisk og reelt. En revolusjon av produksjonsforholdene er ikke da siste utvei, men eneste utvei.

Når de globale utslippene og veksten er det overordnede problemet, fører det lett med seg konklusjoner om behov for kontroll ovenfra. Ressursene som kan brukes, er svært begrensede og må fordeles rettferdig. For å kunne gjennomføre dette er man avhengig av kontroll over staten, og at staten tar kontroll over produksjonen. Det holder ikke bare å gjøre det på nasjonalt plan. Dette prosjektet er avhengig av en internasjonal kontroll. De mest ivrige ser for seg en sosialistisk verdensstat som sikrer en produksjon av det menneskene trenger innenfor naturens bæreevne. Staten og ekspertveldet blir en sterk aktør i dette nye samfunnet.

Det kommunistiske perspektivet har historisk sett hatt et delt syn på staten. Staten skal være et redskap for å avskaffe privateiendommen, overføre den til fellesskapet, og på den måte være med å frigjøre arbeiderklassen. Den samme staten skulle så bygges ned, visne bort, da den hadde utspilt sin historiske rolle. Erfaringene fra Sovjet og Kina viser behovet for minst mulig stat. Staten er en kime til et nytt klassesamfunn. Det er ved å frigjøre oss fra kapitalen vi får mulighet til å styre over produksjonen sjøl, i fellesskap. Med et slikt mål er det ikke ønskelig at staten skal ta over styringa. Det vil være umyndiggjørende.

Det kommunistiske perspektivet bygger på at forholdet mellom mennesker bør endres. At vi skal slutte å være utbytter og utbytta. Denne motsetningen mellom folk er helt sentral for hvorfor vi må endre samfunnet. I det grønne perspektivet er det i hovedsak et fokus på at vi er like. Vi er like avhengig av økosystemet vårt. Så dette tjener på et overordnet plan oss alle. Likheten mellom folk er utgangspunktet.

Man kan avfeie hele diskusjonen ved å argumentere at uten en jordklode ingen klassekamp. Vi må sloss både for naturen og mot klassesamfunnet. For med kapitalisme vil det ikke bli en jordklode igjen. På den andre siden kan man hevde at vi ikke har tid til å vente på revolusjonen hvis vi skal redde vår jord. Den må jo reddes nå!

Jeg tror ikke at det er en ulempe å innrømme at det grønne og røde perspektivet ikke alltid er det samme. Vi må bygge allianser mellom oss. Men det er nødvendig at vi er tydelige på vårt utgangspunkt også. Mange som har forsøkt å ta mer av det grønne inn i sine programmer, ender ettermin mening med å ta ut mye av det røde. Man kaster barnet ut med badevannet og fyller balja med nytt innhold. Jeg mener det er helt nødvendig at vi plukker barnet opp.

Jokke Fjeldstad

Hvor skapes verdiene på Internett? I denne siste delen av artikkelen drøfter Ursula Huws skillet mellom produktivt og uproduktivt arbeid.

Dette er del tre av artikkelen Å løse opp knuten – levekår, arbeid og verdi.

Ursula Huws er professor på fagfeltet arbeid og globalisering ved University of Hertfordshire i Hatfield i Storbritannia, og har vore opptatt av dei samfunnsmessige konsekvensane av ny teknologi, mellom anna som redaktør for tidsskriftet Work organisation, labour and globalisation, og gjennom fleire artikler og bøker, som The Making of a Cybertariat sammen med Colin Leys i 2003.

Ei lengre utgave av artikkelen vart trykt i Socialist Register 2014, under tittelen: «The Underpinnings of Class in the Digital Age: Living, Labour and Value».

Artikkelen er omsett av Gunnar Danielsen.

Arbeid

Alle forsøk på å kategorisere ulike former for arbeid må starte med det uvanleg vanskelege spørsmålet om kva arbeid eigentleg er. Ordet i seg sjølv dekkar eit vidt spekter av meiningar frå det fysiske arbeidet med å føde på den eine ytterkanten til formell sysselsetting, eller politisk representasjon for folk som arbeider på den andre.

Om me bruker det på aktivitetar som er eller kan bli betalt med lønn i ein «arbeidsmarknad », då må me ta med ei lang rekke aktivitetar dei fleste menneske utfører utan betaling, medrekna sex, omsorg for barn, matlaging, reingjøring, hagearbeid, song, å få folk til å le, og andre ting som interesserer oss.

Om me går meir subjektivt til verket og prøver utelukke aktivitetar me gjør for eiga glede, då står me framfor det kinkige faktum at same aktivitet kan opplevast som plikt eller glede, alt etter forholda, og dessutan at somme aktivitetar, betalt eller ubetalt, kan vere både tyngande og fornøyelege samtidig. Spebarnet kan for eksempel gi deg eit strålande smil mens du fjernar ei stinkande bleie; den lange og einsame dagen til lastebilsjåføren kan bli avbroten med glimt av svimlande vakre landskap; hardt fysisk arbeid i røft miljø kan skape kameratskap mellom arbeidarane som varmar lenge etter at muskelverken har gitt seg; å løyse eit kinkig problem kan utløyse brå bølgjer med glede, jamvel om problemet ikkje er ditt.

Eit anna aspekt som kan bidra til å skille mellom «arbeid» og «fornøyelsar», er om det blir utført frivillig eller under tvang, styrt av ein annan person eller organisasjon. Igjen blir det som ser ut som eit ukomplisert skille, forunderleg vanskeleg å bruke i praksis. Ein vanske har opphav i korleis slikt som kjønnsroller, pliktoppfatningar og jamvel kastebasert oppdeling av arbeid opp gjennom historia har blitt internalisert og skapt strukturar med makt og tvang som er usynleg for alle partar. Det kan gi tjenestehandlingar ein subjektiv kvalitet som frivillige kjærleikshandlingar, sjølv når objektive analysar peikar mot at dei inneber at ein person utbyttar arbeidet til ein annan. Tvang kan au brukast på ein meir indirekte måte. Ein speleavhengig kan til dømes oppfatte sine tvangshandlingar som eigne beslutningar, utan å sjå det samfunnsmessige presset som tilskyndar dei. Det same kan kanskje seiast om mange av dei aktivitetane folk bruker så mykje på nettet, som nettspel og samhandling med andre på sosiale medier. Det er kanskje ein mistanke om dette sosiale presset som får mange i debatten om digitale media til å insistere på at desse ubetalte aktivitetane er ein slags «gratis» arbeid.²⁷

Ubetalt arbeid er sjølvsagt ikkje eit nytt fenomen. Men marxistar har bare innimellom brydd seg om det, og sett det som ein slags restar av dei førkapitalistiske samfunnsforholda som lønnsarbeidet seinare utvikla seg frå. Ved sida av drøftingar av slaveriet mellom historikarane, har mesteparten av debatten om ubetalt arbeid inntil nyleg dreidd seg om det som lauseleg kan kallast «reproduktivt arbeid», spesielt blant feministar på 1970-tallet. I desse diskusjonane var hovudspørsmålet om ein kunne seie at ubetalt heimearbeid eller «husarbeid» produserte meirverdi fordi kapitalismen ikkje kunne eksistere utan. Det vart hevda at reproduksjonen av arbeidsstyrken var heilt avhengig av ubetalt arbeid heime, ikkje bare for å oppfostre neste generasjon arbeidarar, men også for å sørge for næring, husstell og den helseomsorgen som må til for at den eksisterande arbeidsstyrken skal vere effektiv på arbeidsmarknaden. I 1976 skreiv Batya Weinbaum og Amy Bridges ein banebrytande artikkel²⁸ der dei hevda at under monopolkapitalismen omfatta ikkje slikt arbeid bare å produsere tjenester heime, men au forbruk av varer produsert i marknaden. Begrepet «forbruksarbeid», der ubetalt arbeid erstattar arbeid som tidlegare var betalt arbeid utført av distribusjonsarbeidarar, er noko eg utvikla vidare seint på 1970-tallet²⁹. Eg hevdar no det er relevant for å forstå nokre av dei nye formene for ubetalt arbeid både på og utanfor nettet.

Bygd på noko av dette arbeidet legg eg her fram ein noko grov typologi over ubetalt arbeid i håp om at det kan vere eit utgangspunkt for ei inndeling som vil gjøre debatten klarare.

Tabell 1 Arbeid-kategorier     Betalt arbeid Ubetalt arbeid Reproduktivt (produktivt for samfunnet/kapitalismen generelt) A   Offentlig administrasjon og tjenester (medregna NGOer;) private private tjenesteytingar B   Husarbeid (omsorg for barn, stell av huset osv, medrekna gratis kulturelle aktiviteter) Direkte produktivt (for inviduelle kapitaliske bedrifter) C   Vareproduksjon, medregna distribusjon D   Forbruksarbeid

Første kategori er arbeid utført utan bruk av marknaden for å produsere bruksverdiar i heimen, arbeidskategorien i feltet B i tabellen ovanfor. Det er «uproduktivt» i den forstand at det ikkje skaper direkte verdi for kapitalen i form av meirverdi frå direkte arbeid. Men det er «reproduktivt» i den forstand at det er naudsynt for å reprodusere arbeidsstyrken. Det omfattar mange oppgaver kjent frå tradisjonelt familiejordbruk og husarbeid. Om nokon blir tilsett for å gjøre slikt arbeid av den som bruker tjenesten (som hustjenar, barnepassar, vaskehjelp eller gartnar), då er den arbeidaren ein uproduktiv arbeidar etter Marx’ oppfatning. Men om dei er tilsett via ein kapitalistisk mellommann (t.d. kommersiell barnepass, reingjørings- eller gartnarfirma) ender dei i kategorien produktiv arbeidar³⁰ (etter tabellen ovanfor går dei frå A til C). I den grad vedlikehald av psykisk helse og sosiale nettverk for familien er nødvendig for at hushaldsmedlemmene skal overleve, så kan ein inkludere ei rekke ikkje-fysiske aktivitetar i denne kategorien. Mange av desse aktivitetane blir utført på nettet i dag, derfor kan i det minste delar av det som skjer på sosiale media, knyttast til denne kategorien (representert ved feltet B).

Andre kategori ubetalt arbeid er det eg har referert til ovanfor som «forbruksarbeid» (felt D). Det inneber at forbrukaren tar over oppgaver som tidlegare vart utført av betalte arbeidarar som del av distribusjonseller produksjonsprosessen. Ettersom desse oppgavene er nødvendige for varedistribusjonen, og aukar profitten for selskapa som produserer varene gjennom å fjerne arbeidsoppgaver som tidlegare vart betalt, er det sterke argument for å kategorisere dette som «produktivt arbeid», sjølv om det er ubetalt. Men fordi det ikkje skaper inntekt direkte til arbeidaren, må ein sjå det annleis enn betalt arbeid når det gjeld bidrag til livsopphald, eit emne eg kjem attende til seinare. Det er med andre ord «utanfor knuten». Som alt sagt blir stadig meir forbruksarbeid utført på nettet, ettersom internett har opna for mange måtar å sette ut³¹ arbeid på.

Tredje kategori omfattar kreativt arbeid. Her gjorde Marx standpunktet sitt klart: Til dømes var Milton ein uproduktiv arbeidar. I motsetning til dette er skribenten som leverer rutinearbeid til forlaget sitt, ein produktiv arbeidar. Milton laga Paradise Lost slik silkeormen produserer silke, som uttrykk for sin eigen natur. Seinare selde han produktet for 5 pund, og då dreiv han med sal av ein vare. Ein som syng som ein fugl, er ein uproduktiv arbeidar. Om ho sel songen for pengar, er ho for den delen lønnsarbeidar eller sel ein vare. Men same songar, engasjert av ein som vil bruke songen hennar for å gjøre pengar, er ein produktiv arbeidar, fordi ho produserer kapital direkte.³²

I den grad det er arbeid som blir utført bare for å gi uttrykk for det ein føler, har lyst til, eller vil, som ubetalt kunstnarleg arbeid, som blogging eller legge ut foto av seg sjølv, musikk eller videoar, går det etter denne oppfatninga rett inn i kategorien Marx kalla «uproduktivt» arbeid. (Som eg heller ville sjå som ubetalt reproduktivt arbeid, produksjon av sosial bruksverdi.) Om produktet av dette arbeidet blir selt etterpå, eller stolen, for å bli grunnlag for ein vare, endrar ikkje det statusen. Det er bare om arbeidaren blir hyra til å utføre arbeidet for lønn, at det blir produktivt arbeid etter Marx’ oppfatning av begrepet – det vil seie at det går frå B til C i tabellen. Som Ross har peika på, svingar mange kunstnarar mellom desse formene:

Skapande menneske har stått framfor slike val sidan 1700-tallet, då starten på kommersielle kulturmarknader baud dei valet om å kare saman til livsopphald saman med blekksmørarane i Popes Grub Street* eller skape seg eit namn hos eit lunefullt publikum.³³

Men det faktum at same person utfører begge typar arbeid, opphever ikkje skillet mellom dei. Ein må derfor sjå at kreativt arbeid omfattar fleire ulike område i arbeidsmarknaden³⁴, medrekna sjølvstendig næringsdrivande, lønna tilsette og småprodusentar. Det fører svært ofte til at kreative arbeidarar får ein motsetningsfylt identitet.

Same logikken gjeld i dei omdiskuterte tilfella med «gratis arbeid» som skapte internettet. Store delar av nettet vart utforma av idealistiske programvareutviklarar som gav arbeidskrafta si gratis i den tru at dei skapte eit felles gode for menneska. (Med andre ord produserte dei sosial bruksverdi utan betaling, og var dermed i felt B i tabellen.) Som Marx sa, kan «arbeid med same innhald vere både produktivt og uproduktivt ».³⁵ Sjølv om resultatet av arbeidet deira vart annektert av kapitalen og brukt i nye varer, kan ikkje det opprinnelege ubetalte arbeidet deira vurderast som produktivt i den forstand at det produserer meirverdi for kapitalen under tvang (det er dermed ikkje «inne i knuten»). Verdiane som vart produsert, kan meir passande plasserast i kategorien handel, som eg ovanfor sa også omfattar tjuveri.

Ei fjerde (men overlappande) form for ubetalt arbeid som oftare blir drøfta, er den omfattande bruken av praktikantar eller «frivillig» arbeid.³⁶ Noko tvetydig plassert mellom utdanning og eigen marknadsføring er det utan tvil nytta svært utbyttande av arbeidskjøparane som direkte erstatning for betalt arbeid. Innimellom er direkte tvang brukt for å tvinge arbeidaren til ubetalt «arbeidstrening», til dømes av statlege arbeidskontor som truar med å trekke arbeidsløysetrygden frå dei som nektar. Men som det ubetalte forbrukararbeidet me alt har drøfta: Mens slikt arbeid klart bidrar med verdi til vareproduksjonen, bidrar det ikkje til å skape inntekt for arbeidaren og må derfor plasserast «utanfor knuten», sjølv om det indirekte produserer verdi for den ubetalte arbeidaren i form av å bli «attraktiv for arbeidsmarknaden». For å forstå tilhøvet mellom ubetalt arbeidskraft og kapitalen er det klart at me må rekne med det tredje tauet i knuten som dannar arbeidsverditeorien: levebrødet eller «livsopphaldet» til arbeidaren.

Livsopphald

Spørsmålet om korleis arbeidaren betaler levekostnadene, er overraskande fråverande frå det meste av debatten om «fritt» digitalt arbeid. Kanskje fordi dei sjølve ofte har trygge akademiske jobbar, forsømmer fleirtallet av desse debattantane å spørje korleis desse entusiastiske arbeidarane som skapte internett ved gratis arbeid faktisk overlevde. Dei som er talerøyr for «Creative Commons»** på nettet, og som alle forfattarar tydeleg bør skjenke arbeidet sitt gratis til, har heller aldri klarlagt korleis desse forfattarane skal betale husleige og fø familien sin. Men arbeidsverditeorien kan ikkje nyttast utan denne informasjonen. For å vite kor stor meirverdi som er skapt og korleis av ei gitt arbeidsmengde, treng me vite reproduksjonskostnaden for arbeidaren, og kor mykje av hans eller hennar arbeidstid som er «nødvendig arbeidstid» for å dekke livsopphaldet. Bare då kan me sjå kor mykje som er att som meirverdi, og byrje formulere vilkår for fordeling av den. Det er sjølvsagt ikkje eit mekanisk reknestykke. Det er fullt mauleg at arbeidarar får mindre enn det som trengst til livsopphald. Kva bryr arbeidskjøparen seg om dei døyr, om det er mange fleire der dei kjem frå? Likeins er det mauleg for velorganiserte grupper av arbeidarar med knappe kunnskapar å slåst over sin eigen vektklasse, og få kapitalen til å betale lønn over eksistensminimum – til og med ei lønn som set dei i stand til å tilsette andre arbeidarar som tjenarar. Like fullt krev kapitalismen som system ifølgje Marx ein arbeidarklasse som er tvinga til å selje arbeidskrafta si for å overleve, på same vis som det krevst kapitalistar som kan tilsette denne arbeidskrafta til å produsere varer som har ein større samla verdi på marknaden enn den totale lønna til arbeidsstyrken som produserte varene. Og det er den direkte erfaringa med å vere tvinga til å kjempe om eigarskapet til arbeidstida med arbeidskjøparen som produserer fremmendgjøringa, som kan føre til klassemedvit. Ein kan derfor ikkje vri seg unna spørsmålet om «nødvendig arbeidstid».

Men sjølv for Marx er dette eit ganske problematisk tema. Ein grunn er at sjølv om arbeidarane normalt går ut i arbeidsmarknaden som enkeltindivid, så går liva deira føre seg i hushaldningar der mange menneske kan bu saman.³⁷ Fordi desse hushaldningane varierer mykje i antall og samansetting, og kor mange som driv betalt arbeid, kan same lønn måtte dekke levekostnadene for eit varierande antall menneske. Marx og Engels drøftar den «naturlege» (sic) arbeidsdelinga i familien, som dei ser på som ei form for «latent slaveri», som til og med kan sjåast som opphavet til all eigedom.³⁸ Frå dette grunnlaget, at kvinner og barn er eigedommen til det mannlege overhovudet i familien, kan dei konkludere med at når kvinner og barn går inn i arbeidsstyrken:

så var kjøp og sal av arbeidskraft tidlegare eit forhold mellom frie personar; no blir barn og mindreårige kjøpt; arbeidaren sel no kone og barn – han blir ein slavehandlar.³⁹

I det tjueførste hundreåret, der kvinner utgjør nær halvparten av arbeidsstyrken i dei fleste utvikla land og bare ein minoritet er økonomisk inaktive, strekk ikkje ei slik forklaring til. Kvar enkelt tilsett arbeidar må behandlast som eit eige individ med eigne levekostnader å dekke. Men det faktum at folk bur saman med andre arbeidarar, kan bety at «nødvendig arbeidstid» må dekke ein del og ikkje heile livsopphaldet for enkeltindividet, eller med andre ord at slikt som «familielønn» er overflødig i dei fleste tilfelle. Ei rekke andre faktorar har også komme til og gjort det vanskeleg å finne enkelt samsvar mellom det ein person tjener og kva det kostar å overleve, i det minste når denne personen bur saman med, eller har ansvar for, andre økonomisk. Slike kompliserande faktorar omfattar samfunnsmessige overføringar i form av pensjon, trygdeordningar eller skattefrådrag; overføringar mellom generasjonane innanfor familien, pengesendingar frå folk som jobbar i utlandet, og former for subsidiar for enkelte (eller ressurstapping av andre). Trass i slike svært reelle vanskar med reknestykket, er det likevel fullt mauleg å analysere inntekta til eit gitt individ i eit gitt hushald og komme opp med eit overslag over korleis denne inntekta blir skapt. Når det gjeld «fritt arbeid» på internettet, er det truleg at mange ulike inntektskjelder er involvert. Noko av dette arbeidet kan bli utført av folk som er økonomisk avhengige av foreldra sine, noko av folk som lever på pensjon eller andre velferdsordningar, noko kan bli gjort av folk med fast lønn og nok fritid til å blogge, sørfe på nettet eller skrive bidrag for Wikipedia. Noko kan bli gjort av folk (som frilansjournalistar, konsulentar, eller akademikarar) med jobbar som krev at dei marknadsfører seg sjølve. Og andre kan få midlar frå utleige, spel, avkasting frå handel, kriminalitet eller andre aktivitetar. Men det er klart at dei ikkje kunne drive med desse ubetalte aktivitetane utan noko slags subsidiar annanstads frå. Korleis kunne dei elles ete? Når dei forsømmer å organisere seg på produksjonspunktet, gir dei frå seg sitt sterkaste våpen: makta til å trekke tilbake arbeidskrafta si der det gjør mest direkte vondt for kapitalen.

Konklusjon

Me lever i eit samfunn der kapitalen er svært konsentrert, der det meste av vareproduksjonen blir utført av selskap som får skjebnen sin styrt av finansielle investorar. Varene dei produserer, materielle eller immaterielle, blir gjort tilgjengelege for oss i ein global marknad, levert gjennom komplekse verdikjeder der vårt eige ubetalte arbeid i stadig større grad er blanda inn. For mange av oss har informasjons- og kommunikasjonsteknologi påverka skillet i tid og rom mellom arbeid og privatliv i den grad at grensene er håplaust blanda saman, og dei færraste forhold er urørt av teknologi. I ein slik situasjon, er ikkje slike grenser som blir trekt i artikkelen her latterleg pirk? Bør me ikkje akseptere at me alle på ein eller annan måte er del av ein svær udifferensiert arbeidsstyrke som produserer udifferensierte verdiar for ein udifferensiert kapitalistklasse?

Eg hevdar nei. Kapitalismen er eit samfunnsmessig forhold der arbeidarane speler spesifikke roller i produksjonen av spesifikke varer. Dette forholdet er heilt avgjort avhengig av samtykke frå arbeidarane. Om me ikkje forstår dette forholdet med sine spesifikke sider, kan me ikkje finne dei kritiske punkta i produksjons- og distribusjonsprosessen der arbeidarane kan bruke makta si med ein viss effekt. Og kan me ikkje finne dei, forstår ikkje arbeidarane makta dei har til å samtykke eller ikkje til den spesifikke avtalen dei blir bydd. Det hindrar dei i å reforhandle vilkåra i avtalen – det einaste dei kan gjøre for å forbetre situasjonen sin. Heller ikkje kan me utan denne kunnskapen sjå kva for grupper som har felles interesser, korleis desse felles interessene kan bli gjensidig synlege, eller korleis arbeidet deira kan vere knytt saman.

Alle dei ulike formene for ubetalt arbeid som er omtalt, påverkar betalt arbeid og opnar for potensielle spenningar og kløyvingar i arbeidarklassen. Praktikantar som arbeider utan lønn for å bli attraktive på arbeidsmarknaden, underminerer forhandlingsposisjonen til dei betalte arbeidarane i same jobb. Å utføre ubetalt forbruksarbeid rammar tjenestearbeidarane ved å redusere arbeidsmengda og intensivere arbeidet gjennom taylorisering og nye standardiseringsformer som forverrar arbeidsvilkåra. Å skrive Wikipedia-oppslag, blogge eller legge ut videoklipp eller foto gratis på nettet truar levebrødet til journalistar, forskarar eller andre kreative arbeidarar som manglar lønn frå akademia eller andre kjelder, og må lite på sitt kreative arbeid for å skaffe seg ein inntekt. I mange tilfelle har dei same folka desse betalte og ubetalte rollene i ulike stillingar. Endå meir vanleg er at ulike medlemmer av same hushaldning kan gjøre dette. Å sjå på ubetalte arbeidarar som streikebrytarar som undergrev betalte arbeidarar, er sjølvsagt overforenkla. Då ser ein bort frå dei tvingande krava som driv fram slik oppførsel, og den breiare røyndommen at alle blir utbytta, men i ulik form. Men ein analyse som sidestiller felles utbytting med ei lik rolle i meirverdiskapinga, og slår saman alle desse ulike posisjonane til ein felles identitet som «masse» gjør det uråd å identifisere produksjonspunktet, punktet der arbeidarane har makt til å utfordre kapitalen: knuten.

Kjedsommeleg som det kan vere å avdekke dei komplekse globale verdikjedene og få plassert arbeidsprosessane våre i forhold til dei, så ser det for meg ut som ei nødvendig oppgåve om me skal forstå korleis dette systemet kan bli endra, og byrje å sjå for oss maulege alternativ.

 

* Popes Grub Street: Tidleg på 1800-tallet var Grub Street ved fattigstrøka i London samlingsstad for folk som freista livnære seg ved å skrive, trykke og selje «dusinlitteratur». Livet her er framstilt i boka Dunciad av Alexander Pope. Grub Street har seinare blitt brukt nedsettande om kiosklitteratur. (Wikipedia.)

** Creative Commons: («Skapande allmenningar») er ein organisasjon som har laga eit sett med ulike opphavsretttypar med same namn – frå at teksten, fotoet etc. er fritt tilgjengeleg, til at det er visse avgrensingar. (Wikipedia.)

Notar:

1. Hardt, M. og A. Negri (2004) Multitude: War and Democracy in the Age of Empire, New York: Penguin.
2. Standing, G. (2011) Precariat: the New Dangerous Class, London and New York: Bloomsbury.
3. Hardt, M. og A. Negri, A. Op cit
4. Terranova, T. (2000) ‘Free Labor: Producing Culture for the Digital Economy’, Social Text,18 (2): 33–58
5. Sjå til dømes: Andrejevic, M. (2009) ‘Exploiting YouTube: Contradictions of user-generated labour’, i P. Snickers & P. Vonderau (red.), The YouTube Reader. Stockholm: National Library of Sweden; Arvidsson, A. and E. Colleoni (2012) ‘Value in Informational Capitalism and on the Internet’, The Information Society, 28 (3): 135–150; Banks, J. & S. Humphreys (2008) ‘The Labor of User Co-creators’, Convergence, 14 (4): 401–418; Fuchs, C. (2010) ‘Labor in Informational Capitalism and on the Internet’, The Information Society, 26: 179–196; Fuchs, C. (2012) ‘With or Without Marx? With or Without Capitalism? A Rejoinder to Adam Arvidsson and Eleanor Colleoni’, TripleC 10 (2): 633–645; Hesmondhalgh D. (2011) ‘User-generated content, free labour and the cultural industries’, Ephemera, 10 (3/4): 267–284; Ross. A. (2012) ‘On the digital labour question’ in T. Scholz (ed) The Internet as Playground and Factory, New York, Routledge; Scholz, T. (2012) The Internet as Playground and Factory, New York, Routledge; Terranova, T. (2012) ‘Free Labor,’ in T. Scholz (red) The Internet as Playground and Factory, New York, Routledge.
6. Kücklich, J. (2005) ‘Precarious Playbour: Modders and the Digital Games Industry’, The Fibreculture Journal, Issue 5.
7. Alvin Toffler skapte dette begrepet i 1980 i boka The Third Wave, Bantam Books. Det er seinare tatt i bruk av mange andre marxistiske skribentar, som Christian Fuchs og Ed Corner.
8. Banks, J. og Humphreys. S. (2008) ‘The Labour of User Co-creators’, Convergence, Vol 14 No 4: 401–418, bruker eit uttrykk avleia frå Prahalad, C.K & Ramaswamy, V. (2000) ‘Co-Opting Customer Competence’, Harvard Business Review, Januar/februar.
9. Huws, U. (2012) ‘Crisis as Capitalist Opportunity: The new accumulation through public service commodification’, Socialist Register:64–84.
10. Huws, U. (1979) ‘Domestic technology: liberator or enslaver?’, brukt igjen i Huws, U. (2003) The Making of a Cybertariat: virtual work in a real world, New York, Monthly Review Press: 35–41.
11. Huws, U. (1999) ‘Material World: the myth of the weightless economy’, Socialist Register: 29–56.
12. Smythe, D. W. (1977) ‘Communications: blindspot of Western Marxism’, Canadian Journal of Political and Social Theory, 1 (3): 1–27.
13. Fuchs, C. (2012) ‘Dallas Smythe Today – The Audience Commodity, the Digital Labour Debate, Marxist Political Economy and Critical Theory. Prolegomena to a Digital Labour Theory of Value’, Triple C, 10(2): 692–740.
14. Smythe, D. W. (1981) ‘On the audience commodity and its work’, i M.G. Duncan og D.M. Kellner (red.), Media and Cultural Studies, Malden, MA: Blackwell: 233.
15. Hearn, A. (2010) ‘Structuring feeling: Web 2.0, online ranking and rating, and the digital “reputation “economy’, Ephemera, 10 (3/4):421–438
16. Morini, C. og Fumagalli, A. (2010), ‘Life put to work: Towards a life theory of value’, Ephemera, 10 (3/4):234–252
17. Marx, K. (1867) Kapitalen, kapittel 1. Henta 21.01.2013 på nettet: http://www.marxists.org/archive/marx/works/1867-c1/commodity.htm
18. Huws, U. (2003) The Making of a Cybertariat: virtual work in a real world, New York: Monthly Review Press: 17
19. Dette punktet er framstilt litt annleis i ei drøfting av skillet mellom produktivt og uproduktivt arbeid av Marx i Kapitalen (kapittel 4) henta på nettet 21.01.2013 frå http://www.marxists.org/archive/marx/works/1863/theories-surplus-value/ch04.htm
20. Unntatt i spesielle tilfelle, som når arbeidarar blir betalt for å gå på Facebook og klikke “like” på kommersielle nettsider etter “betal-per-klikk”- modellen. Men her er dei ikkje betalte av Facebook, men av selskapa på dei kommersielle sidene som vil selje varer. Meir nøyaktig bør ein derfor sjå desse arbeidarane som ein del av verdikjeden til desse selskapa.
21. Arvidsson A og Colleoni, E. (2012) ‘Value in Informational Capitalism and on the Internet’, The Information Society, 28 (3): 135–150.
22. Eg har drøfta begrepet “forretningsfunksjon” (business function) og forholdet til marxistisk analyse skriftleg mange gonger. Sjå til dømes Huws, U. (2006) ‘The restructuring of global value chains and the creation of a cybertariat’ i May, Christopher (red.) Global Corporate Power: (Re) integrating companies into International Political Economy (International Political Economy Yearbook volume 15), Lynne Rienner Publishers: 65–84, and Huws, U. (2007) ‘The emergence of EMERGENCE: the challenge of designing research on the new international division of labour’, Work Organisation, Labour and Globalisation, 1 (2):20–35.
23. Kittur et al (2013), ‘The Future of Crowd Work’. Henta 18.03.2013 frå http://hci.stanford.edu/publications/2013/CrowdWork/futureofcrowdwork-cscw2013.pdf
24. Holts, K. (2013) ‘ Towards a Taxonomy of Virtual Work’, Hertfordshire Business School Working Paper.
25. Marx, K, Grundrisse. Henta 20.01.2013 frå: file:///Z:/ARTICLES/Economic%20Manuscripts%20%20Grundrisse%20%20p%20501%20-%20p%20550%20transport%20to%20market%20belongs%20in%20production.htm. Ein må merke seg at ei slik tolking av sitatet er omtvista. Marx blir ofte oppfatta som at han gjør særleg unntak for transportarbeidarar. (Kanskje fordi dei var ei gruppe med sterkt organiseringspotensiale – eit potensiale som vart meir enn realisert på 1900-tallet då transportarbeidarane spelte ei nøkkelrolle i aksjonane innanfor industrien.) Etter mitt syn kan argumentasjonen hans nyttast på andre former for arbeid som bidrar til å få varer fram til marknaden, mange av dei kunne ein ikkje sjå for seg på den tida han skreiv.
26. Terranova, T. (2000) ‘Free Labor: Producing Culture for the Digital Economy’, Social Text,18 (2): 33–58
27. Weinbaum, B. og Bridges, A. (1976) ‘The other side of the paycheck: monopoly capital and the structure of consumption’, Monthly Review, 28 (3).
28. Sjå for eksempel Huws (1982) ‘Domestic Technology: liberator or enslaver?’ in Scarlet Women, No 14, trykt igjen i Huws (2003) The making of a cybertariat: virtual work in a real world, New York: Monthly Review Press: 35–41.
29. Sjå Marx, K. Economic Manuscripts, kapittel 4, henta 20.01.2013 frå: file:///Z:/ARTICLES/Economic%20Manuscripts%20%20Theories%20of%20SurplusValue,%20Chapter%204%20productive%20and%20unprod.htm
30. Eg bruker begrepet “sette ut” (externalising) her for vise til måten arbeidsgivarar aukar produktiviteten til dei betalte tilsette ved å overføre somme eller alle oppgavene deira til ubetalte oppgaver utført av ubetalte forbrukarar som sjølvbetjening – enten ved bruk maskiner som minibankar eller sjølvbetjening på supermarknaden, eller på nettet med å bestille billettar, legge inn skatteopplysningar eller varebestilling.
31. Marx, K. Economic Manuscripts, kapittel 2. Henta 20.01.2013 frå: file:///Z:/ARTICLES/Economic%20Manuscripts%20%20Chapter%202%20%20Results%20of%20the%20Direct%20Production%20Process%20%28productive%20&%20unproductive%20labour%29.htm
32. Ross. A. (2012) ‘In search of the lost paycheck’ i T. Scholz (red) The Internet as Playground and Factory, New York, Routledge: 15.
33. Eg har dissekert dette grundigare i Huws (2010) ‘Expression and expropriation: the dialectics of autonomy and control in creative work’, Ephemera 10(3/4): 504–521
34. Ross, ibid.
35. Sjå til dømes Perlin, R. (2011) Intern Nation: how to earn nothing and learn little in the Brave New Economy, London: Verso.
36. Eg har skrive meir utfyllande om dette i Huws, U. (2012) ‘The reproduction of difference: gender and the global division of labour’, Work Organisation, Labour and Globalisation 6 (1):1-10
37. Marx, K. (1845) ‘Division of Labour and Forms of Property – Tribal, Ancient, Feudal’ in Part 1, A, German Ideology. Henta 01.02 2012 frå: http://www.marxists.org/archive/marx/works/1845/german-ideology/ch01a.htm#5a3.'
38. Engels, F. (1877) On Marx’s Capital, Moscow: Progress Publishers (Engelsk utgave 1956):89.

Hvor skapes verdiene på Internett? I denne artikkelen drøfter Ursula Huws om profitten på internett stammer fra grunnrente eller vareproduksjon.

Dette er del to av tre av artikkelen Å løse opp knuten – levekår, arbeid og verdi.

Ursula Huws er professor på fagfeltet arbeid og globalisering ved University of Hertfordshire i Hatfield i Storbritannia, og har vore opptatt av dei samfunnsmessige konsekvensane av ny teknologi, mellom anna som redaktør for tidsskriftet Work organisation, labour and globalisation, og gjennom fleire artikler og bøker, som The Making of a Cybertariat sammen med Colin Leys i 2003.

Ei lengre utgave av artikkelen vart trykt i Socialist Register 2014, under tittelen: «The Underpinnings of Class in the Digital Age: Living, Labour and Value».

Artikkelen er omsett av Gunnar Danielsen.

Verdi

Enkelt sagt er det tri hovudmetodar selskap skaper profitt på under kapitalismen, der dei to første au eksisterte under andre system. Dei er grunnrente, handel og meirverdi gjennom vareproduksjon. Fordi det er den typiske måten å skape verdi på under kapitalismen, er det vareproduksjon marxistiske analytikarar er mest opptatt av. Om ein aktivitet openbart skaper verdi, leitar ein oftast etter varen som ligg til grunn. Om ein ikkje enkelt kan definere ein vare, eller om han ikkje synest bli produsert ved å hente meirverdi frå betalte arbeidarar, då konkluderer ein innimellom med at arbeidsverditeorien til Marx ikkje gjeld, og enten er forelda eller treng tilpassingar. Men før ein hoppar på konklusjonen at det trengst heilt nye teoriar for å forklare aktivitetar på nettet, er det bryet verdt å analysere dei opp mot tradisjonelle former for verdiskaping for å sjå om dei passar desse kategoriane.

Grunnrente

Utgangspunktet for mange av diskusjonane i dag om verdi skapt på internett er den udiskutable realiteten at nettselskap som Google og Facebook er svært lønnsamme. Om dei skaper profitt, blir det då argumentert, må det vere fordi dei produserer ein slags vare. Det fører i sin tur til spørsmålet om nøyaktig kva desse varene kan vere, og kven si arbeidskraft som produserer dei. I Googles og Facebooks tilfelle kjem inntektene i hovudsak frå annonsar, som kan målrettast svært presist ved hjelp av stadig meir sofistikert analyse av dei data som brukarane skaper. Her har mange kommentatorar tatt til seg Smythes ide om «publikumsvaren»¹³, medrekna Fuchs.¹⁴ Ideen blei først utvikla som del av eit marxistisk forsøk på å forstå annonseøkonomien i kommersiell radio- og TV-drift, og framstiller publikum som varen som blir selt til annonsørane for å skape avkasting:

Fordi publikumsmakt blir skapt, selt, handla og konsumert, krev det ein pris og er ein vare.¹⁵

Fuchs bruker denne logikken på internett:

den produktive arbeidstida som blir utbytta av kapitalen … involverer … all tida som brukarane er på nettet.

Han held fram med å seie at «utbyttingsraten går mot uendeleg om arbeidarane er  ubetalte. Dei er uendeleg utbytta.» Andre bidragsytarar i debatten om digitalt arbeid meiner at «omdømme»¹⁶ eller jamvel livet sjølv (produsert av «bio-arbeid»¹⁷ har blitt varer.

Smythes begrep har utan tvil gitt nyttig innsikt i massemedias natur, men samtidig ført til mykje forvirring. Tilhengarane til Smythe ser ut til å meine at begrepet «vare» kan brukast om alt som kan bli kjøpt og selt. Det er ein viss sirkelargumentasjon her. Ettersom Marx erklærer at «varer er ikkje anna enn materialisert arbeid» og at «eit gode bare har verdi fordi arbeid er til stades eller materialisert i det»¹⁸, då må det i følgje denne logikken bety at alt som blir kalla vare, må vere resultat av produktivt arbeid. Men kor nyttig er ei slik vid oppfatning av begrepet?

For meg ser det ut som at det trengst ein noko annleis definisjon for å forstå særpreget vareforma har under kapitalismen. Eg har tidlegare19 definert varer som «standardiserte produkt eller tjenester til sals i ein marknad der salet vil skape profitt per vare som aukar i samsvar med produksjonsomfanget ». Denne definisjonen skiller ut kapitalistiske varer som fundamentalt annleis enn dei som er produsert under andre system. Ein tradisjonell snikkar som lagar og sel stolar direkte til kundane har meir eller mindre same profitt på kvar stol. Kapitalisten som opnar ein fabrikk og hyrer tilsette for å masseprodusere stolar må investere i maskiner, bygningar og så vidare, og vil ikkje tjene noko på den første stolen. Men dess fleire stolar som bli laga i fabrikken, dess større blir profitten på kvar stol. Det gir stolane produsert på fabrikken eit grunnleggande anna særpreg enn dei som er produsert individuelt av ein handverkar, når det gjeld verdi. Det er ei rad tjenester, medrekna ikkje-fysiske (som forsikringspolisar eller dataprogram) som har same karakter. Det er dei samfunnsmessige forholda dei er produsert under (det tvangsarbeidet lønnsarbeidarane utfører kontrollert av kapitalistane), som gir dei denne karakteren.²⁰

Om ikkje kjelda er salet av varer, korleis skal me forstå profitten som blir skapt på nettet i sosiale nettverk eller av søkemotorselskap? Det er ei alternativ forklaring, og ho har ei lang forhistorie i verda utanfor nettet: profitten kjem frå grunnrente. Eit enkelt historisk eksempel på ein liknande måte å få inntekter på kan vere ein gatemarknad der leiga ein må betale for salsplass, er høgare i område der dei fleste (eller rikaste) kundane vil passere. Slike eksempel kan ein finne på Fifth Avenue i New York, Oxford Street i London, eller i andre gater med eit stort og lukrativt kundegrunnlag: dess fleire som passerer, dess høgare grunnrente. I meir enn eit hundre år har eigedommar langs travle vegar kunna tene pengar på å leige ut plass til reklameskilt. Følger ikkje desse nettselskapa ganske enkelt same opplegg, men med gater som er virtuelle og ikkje brusteinsdekka, og med noko meir sofistikerte metodar for å finne dei mest lukrative kundane og samle inn opplysningar om ønskene deira? Verdiane som går til dei sosiale nettstadene og søkemotorane, kjem så absolutt frå meirverdi skapt av arbeid i første instans. Men det er arbeid utført av arbeidarane som produserte varene som blir annonsert på desse nettsidene, ikkje arbeidet til brukarane av sidene.²¹

Somme av dei som er med i debatten om digitalt arbeid, som Adam Arvidsson og Eleanor Colleoni²² drar i tvil Fuchs si oppfatning om at brukarane av sosiale nettverk skaper meirverdi. Også dei hevdar at ein heller kan sjå verdiane som skapt av grunnrente. Men dei bruker begrepet «rente» på verdiane som dei finansielle investorane i desse selskapa får. Men her seier dei ikkje kva det er som gjør nettselskap annleis enn andre børsnoterte selskap som får finansielle investeringar. I forsøket på å klassifisere nøyaktig kva det er som skaper verdiane som trekk til seg slike investorar, utviklar dei ei forklaring som seier at «sosiale media som Facebook fungerer som kanalar der kjenslemessige investeringar frå massene kan bli omsett til tingleggjorte former for abstrakte kjensler som kan danne basis for verdsetting i kroner og øre.» Dei hevdar vidare at slike selskap oppnår sin del av «sosialt produsert meirverdi» gjennom «evnen til å trekke til seg emosjonelle investeringar … frå massene eller publikum globalt». Denne noko intrikate modellen glir unna det meir prosaiske spørsmålet om kven som betaler kven for kva for å skape avkasting på investeringane til aksjeeigarane. Etter mi meining kan ein ganske enkelt svare at det er annonsørane (produsentar av varer for sal) som betaler sosiale media eller søkemotorselskapa for å kunne nå ut til brukarane av slike medier med reklame.

Det er mange andre nettaktivitetar som bygger på ein eller annan kombinasjon av bruks- eller bestillingsavgift til tjenesteytarar og/eller tjenestebrukarar og/eller annonsørar – med andre ord grunnrente.

Handel

Handel inneber å skaffe seg noko til éin pris (medrekna å stele) og selje til ein høgare pris, og slik skape ein profitt. Enkelte former for tjuveri, som å tileigne seg andre folks intellektuelle eigedom, kan skje på nettet. Men det er au svært mange selskap som driv nettsal på ein måte som kopierer handel utanfor nettet. (Amazon er kanskje det mest kjente eksemplet.) Mange etablerte handelsselskap kjøper og sel no både på nettet og utanfor. Sjølv om det kan ha forandra somme arbeidsprosessar og gjort dei tradisjonelle grensene mellom distribusjonsaktivitetane til produsentar, grossistar og detaljistar meir uklare, er det ikkje noko mystisk ved måten verdiar blir skapt i slike selskap. Storleiken på mange av desse selskapa, og det faktum at dei må bygge ein omfattande infrastruktur for å handtere betaling over landegrensene, har ført til at somme av dei har kunna starte utleigeaktivitet som i sin tur har skapt grunnlag for nye former for vareproduksjon. Det blir drøfta i neste seksjon.

Vareproduksjon

Det fører oss til den siste kategorien: verdi som blir generert gjennom produksjon av varer. Å skille ut det digitale arbeidet i verdiskapinga her byr på mange utfordringar. Bruk av informasjonsteknologi i dei fleste økonomiske sektorar, kombinert med bruk av telekommunikasjon i nesten all kommunikasjon, betyr at det er få økonomiske aktivitetar som ikkje inneber element av digitalt arbeid. Det gjeld enten dei går føre seg i landbruket, fabrikkar, varehus, kontorar, butikkar, heime eller i transport. Dessutan er desse aktivitetane knytta saman i komplekse kjeder som kryssar grensene mellom selskap, sektorar, regionar og land. Det er inga lett oppgåve å spore ein gitt aktivitet tilbake til opphavet, eller framover til sluttproduktet han har bidradd til. Like fullt er det slett ikkje umauleg. Ein nyttig tilnærmingsmåte her er å analysere økonomiske aktivitetar funksjonelt.²³

Forsking, utvikling og formgiving tjener for eksempel direkte til utvikling av nye varer (eller tilpassing av eksisterande). Mykje av arbeidet i desse aktivitetane kjem i dag i kategorien digitalt arbeid, då dei nyttar datamaskinbaserte verktøy og/eller blir levert i digital form til arbeidarane som tar dei vidare til produksjonsstadiet. Det same gjeld for aktivitetar som skal utvikle innhald i bøker, filmar, CD-ar eller andre kulturprodukt. Det er au digitalt arbeid i ei rekke produksjonsprosessar, enten dei omfattar bruk av datastyrte maskiner, vedlikehald av programvare, framstilling av immaterielle produkt eller tilsyn med andre arbeidarar som utfører desse prosessane.

Når det gjeld «tjeneste»-aktivitetar er det nyttig – men stadig vanskelegare – å lage eit hovudskille mellom dei som bidrar direkte til produksjonen (som reingjøring av fabrikkgolv eller vedlikehald av maskinene); dei som bidrar til vedlikehald eller leiing av arbeidsstyrken (som å køyre lønnsdata eller rekruttering eller opplæring); dei som bidrar i den meir generelle leiinga av bedrifta (medrekna finansiell leiing); dei som er involverte i aktivitetar knytta til innkjøp, sal og marknadsføring; og dei som er involverte i distribusjon. Alle desse kategoriane omfattar aktivitetar som blir utført på nettet og/eller bruker ein kombinasjon av informasjons- og kommunikasjonsteknologi. Men dei blir meir og meir vanskeleg å skille frå kvarandre, av mange samanknytta årsaker.

Første grunnen er at mange arbeidsprosessar blir likare og likare. Arbeidarar som tastar inn talldata kan for eksempel gjøre det for ein bank, eit departement eller eit produksjonsselskap, av grunnar som er fullstendig ukjente for dei. Telefonseljarar kan bruke standard programvare til sal, kundetjenester, innkreving av gjeld, undersøkingar for styresmaktene, pengeinnsamling og ei rekke andre funksjonar. Arbeidsinnhaldet er uavhengig av alle inndelingar av arbeidet etter funksjon. Programvareutviklarar kan utvikle nye produkt eller vedlikehalde eksisterande.

Nært knytta til denne standardiseringa er at slike aktivitetar har stor sjanse til å bli sett ut til andre selskap, ofte selskap som buntar saman ei rekke ulike funksjonar for ulike kundar til grupper av aktivitetar som blir utført i eit felles sørvissenter. Det at slike og andre tjenester kan utførast på nettet, vil gjøre skillet mellom tjenester utført for næringslivet og dei utført for sluttkundar, enno meir uskarpt. Om alle kan bestille varer frå varehus på nettet og få dei levert på døra, då blir skillet mellom «engros»- og «detalj»-handel eit kunstig skille. På liknande vis blir ei stadig lengre rekke med standardiserte immaterielle produkt like enkelt selde til enkeltindivid som til selskap. Det gjeld alt frå dataprogram til banktjenester og forsikring.

Eksistensen av nettbaserte plattformer som kan samordne arbeidsoppgaver, har ført til ei ekstrem oppdeling av oppgaver, innimellom kalla «mikro-arbeid», «klyngearbeid »²⁴ eller «klyngeinnkjøp»²⁵. Men uansett kor oppsplitta slike aktivitetar er, kan ein utan problem rekne dei som arbeid som skaper direkte meirverdi – «arbeid inne i knuten» – dersom det er utført av betalte arbeidarar tilsette i selskap som er drivne for profitt. Men ettersom grensene mellom produksjon, distribusjon og forbruk blir stadig meir utydelege, og same aktivitet vekselvis kan utførast av betalt eller ubetalt arbeidskraft, treng dette ukompliserte standpunktet å bli modifisert. Marx var litt ambivalent til distribusjonsarbeid. Han såg på transport som produktivt og detaljhandel som uproduktivt. Men ein stad i Grundrisse hevdar han at ein må sjå heile prosessen med å bringe eit produkt til marknaden som produktivt arbeid:

Å flytte eit produkt geografisk er eit vilkår for å bringe produktet til marknaden, og høyrer økonomisk sett til produksjonsprosessen. Produktet er eigentleg ferdig først når det er på marknaden.²⁶

Etter same logikk må ei rekke med funksjonar ein kan finne i selskap i vår tid reknast som direkte produktive, medrekna marknadsføring, logistikkadministrasjon, distribusjon, transport, kundestøtte, detaljog engrossal (på og utanfor nettet) og utlevering – kort sagt heile verdikjeden frå fabrikkporten (eller nettstaden der programvare blir utvikla) til forbrukaren må sjåast som produktivt arbeid. Men bare dei som er utført av betalte arbeidarar, er «inne i knuten» og står dermed i eit direkte forhold til kapitalen, eit forhold som faktisk eller potensielt inneber kamp.

Å løyse opp knuten – levekår, arbeid og verdi – del 3

Notar:

1. Hardt, M. og A. Negri (2004) Multitude: War and Democracy in the Age of Empire, New York: Penguin.
2. Standing, G. (2011) Precariat: the New Dangerous Class, London and New York: Bloomsbury.
3. Hardt, M. og A. Negri, A. Op cit
4. Terranova, T. (2000) ‘Free Labor: Producing Culture for the Digital Economy’, Social Text,18 (2): 33–58
5. Sjå til dømes: Andrejevic, M. (2009) ‘Exploiting YouTube: Contradictions of user-generated labour’, i P. Snickers & P. Vonderau (red.), The YouTube Reader. Stockholm: National Library of Sweden; Arvidsson, A. and E. Colleoni (2012) ‘Value in Informational Capitalism and on the Internet’, The Information Society, 28 (3): 135–150; Banks, J. & S. Humphreys (2008) ‘The Labor of User Co-creators’, Convergence, 14 (4): 401–418; Fuchs, C. (2010) ‘Labor in Informational Capitalism and on the Internet’, The Information Society, 26: 179–196; Fuchs, C. (2012) ‘With or Without Marx? With or Without Capitalism? A Rejoinder to Adam Arvidsson and Eleanor Colleoni’, TripleC 10 (2): 633–645; Hesmondhalgh D. (2011) ‘User-generated content, free labour and the cultural industries’, Ephemera, 10 (3/4): 267–284; Ross. A. (2012) ‘On the digital labour question’ in T. Scholz (ed) The Internet as Playground and Factory, New York, Routledge; Scholz, T. (2012) The Internet as Playground and Factory, New York, Routledge; Terranova, T. (2012) ‘Free Labor,’ in T. Scholz (red) The Internet as Playground and Factory, New York, Routledge.
6. Kücklich, J. (2005) ‘Precarious Playbour: Modders and the Digital Games Industry’, The Fibreculture Journal, Issue 5.
7. Alvin Toffler skapte dette begrepet i 1980 i boka The Third Wave, Bantam Books. Det er seinare tatt i bruk av mange andre marxistiske skribentar, som Christian Fuchs og Ed Corner.
8. Banks, J. og Humphreys. S. (2008) ‘The Labour of User Co-creators’, Convergence, Vol 14 No 4: 401–418, bruker eit uttrykk avleia frå Prahalad, C.K & Ramaswamy, V. (2000) ‘Co-Opting Customer Competence’, Harvard Business Review, Januar/februar.
9. Huws, U. (2012) ‘Crisis as Capitalist Opportunity: The new accumulation through public service commodification’, Socialist Register:64–84.
10. Huws, U. (1979) ‘Domestic technology: liberator or enslaver?’, brukt igjen i Huws, U. (2003) The Making of a Cybertariat: virtual work in a real world, New York, Monthly Review Press: 35–41.
11. Huws, U. (1999) ‘Material World: the myth of the weightless economy’, Socialist Register: 29–56.
12. Smythe, D. W. (1977) ‘Communications: blindspot of Western Marxism’, Canadian Journal of Political and Social Theory, 1 (3): 1–27.
13. Fuchs, C. (2012) ‘Dallas Smythe Today - The Audience Commodity, the Digital Labour Debate, Marxist Political Economy and Critical Theory. Prolegomena to a Digital Labour Theory of Value’, Triple C, 10(2): 692–740.
14. Smythe, D. W. (1981) ‘On the audience commodity and its work’, i M.G. Duncan og D.M. Kellner (red.), Media and Cultural Studies, Malden, MA: Blackwell: 233.
15. Hearn, A. (2010) ‘Structuring feeling: Web 2.0, online ranking and rating, and the digital “reputation “economy’, Ephemera, 10 (3/4):421–438
16. Morini, C. og Fumagalli, A. (2010), ‘Life put to work: Towards a life theory of value’, Ephemera, 10 (3/4):234–252
17. Marx, K. (1867) Kapitalen, kapittel 1. Henta 21.01.2013 på nettet: http://www.marxists.org/archive/marx/works/1867-c1/commodity.htm
18. Huws, U. (2003) The Making of a Cybertariat: virtual work in a real world, New York: Monthly Review Press: 17
19. Dette punktet er framstilt litt annleis i ei drøfting av skillet mellom produktivt og uproduktivt arbeid av Marx i Kapitalen (kapittel 4) henta på nettet 21.01.2013 frå http://www.marxists.org/archive/marx/works/1863/theories-surplus-value/ch04.htm
20. Unntatt i spesielle tilfelle, som når arbeidarar blir betalt for å gå på Facebook og klikke “like” på kommersielle nettsider etter “betal-per-klikk”- modellen. Men her er dei ikkje betalte av Facebook, men av selskapa på dei kommersielle sidene som vil selje varer. Meir nøyaktig bør ein derfor sjå desse arbeidarane som ein del av verdikjeden til desse selskapa.
21. Arvidsson A og Colleoni, E. (2012) ‘Value in Informational Capitalism and on the Internet’, The Information Society, 28 (3): 135–150.
22. Eg har drøfta begrepet “forretningsfunksjon” (business function) og forholdet til marxistisk analyse skriftleg mange gonger. Sjå til dømes Huws, U. (2006) ‘The restructuring of global value chains and the creation of a cybertariat’ i May, Christopher (red.) Global Corporate Power: (Re) integrating companies into International Political Economy (International Political Economy Yearbook volume 15), Lynne Rienner Publishers: 65–84, and Huws, U. (2007) ‘The emergence of EMERGENCE: the challenge of designing research on the new international division of labour’, Work Organisation, Labour and Globalisation, 1 (2):20–35.
23. Kittur et al (2013), ‘The Future of Crowd Work’. Henta 18.03.2013 frå http://hci.stanford.edu/publications/2013/CrowdWork/futureofcrowdwork-cscw2013.pdf
24. Holts, K. (2013) ‘ Towards a Taxonomy of Virtual Work’, Hertfordshire Business School Working Paper.
25. Marx, K, Grundrisse. Henta 20.01.2013 frå: file:///Z:/ARTICLES/Economic%20Manuscripts%20%20Grundrisse%20%20p%20501%20-%20p%20550%20transport%20to%20market%20belongs%20in%20production.htm. Ein må merke seg at ei slik tolking av sitatet er omtvista. Marx blir ofte oppfatta som at han gjør særleg unntak for transportarbeidarar. (Kanskje fordi dei var ei gruppe med sterkt organiseringspotensiale – eit potensiale som vart meir enn realisert på 1900-tallet då transportarbeidarane spelte ei nøkkelrolle i aksjonane innanfor industrien.) Etter mitt syn kan argumentasjonen hans nyttast på andre former for arbeid som bidrar til å få varer fram til marknaden, mange av dei kunne ein ikkje sjå for seg på den tida han skreiv.
26. Terranova, T. (2000) ‘Free Labor: Producing Culture for the Digital Economy’, Social Text,18 (2): 33–58
27. Weinbaum, B. og Bridges, A. (1976) ‘The other side of the paycheck: monopoly capital and the structure of consumption’, Monthly Review, 28 (3).
28. Sjå for eksempel Huws (1982) ‘Domestic Technology: liberator or enslaver?’ in Scarlet Women, No 14, trykt igjen i Huws (2003) The making of a cybertariat: virtual work in a real world, New York: Monthly Review Press: 35–41.
29. Sjå Marx, K. Economic Manuscripts, kapittel 4, henta 20.01.2013 frå: file:///Z:/ARTICLES/Economic%20Manuscripts%20%20Theories%20of%20SurplusValue,%20Chapter%204%20productive%20and%20unprod.htm
30. Eg bruker begrepet “sette ut” (externalising) her for vise til måten arbeidsgivarar aukar produktiviteten til dei betalte tilsette ved å overføre somme eller alle oppgavene deira til ubetalte oppgaver utført av ubetalte forbrukarar som sjølvbetjening – enten ved bruk maskiner som minibankar eller sjølvbetjening på supermarknaden, eller på nettet med å bestille billettar, legge inn skatteopplysningar eller varebestilling.
31. Marx, K. Economic Manuscripts, kapittel 2. Henta 20.01.2013 frå: file:///Z:/ARTICLES/Economic%20Manuscripts%20%20Chapter%202%20%20Results%20of%20the%20Direct%20Production%20Process%20%28productive%20&%20unproductive%20labour%29.htm
32. Ross. A. (2012) ‘In search of the lost paycheck’ i T. Scholz (red) The Internet as Playground and Factory, New York, Routledge: 15.
33. Eg har dissekert dette grundigare i Huws (2010) ‘Expression and expropriation: the dialectics of autonomy and control in creative work’, Ephemera 10(3/4): 504–521
34. Ross, ibid.
35. Sjå til dømes Perlin, R. (2011) Intern Nation: how to earn nothing and learn little in the Brave New Economy, London: Verso.
36. Eg har skrive meir utfyllande om dette i Huws, U. (2012) ‘The reproduction of difference: gender and the global division of labour’, Work Organisation, Labour and Globalisation 6 (1):1-10
37. Marx, K. (1845) ‘Division of Labour and Forms of Property – Tribal, Ancient, Feudal’ in Part 1, A, German Ideology. Henta 01.02 2012 frå: http://www.marxists.org/archive/marx/works/1845/german-ideology/ch01a.htm#5a3.'
38. Engels, F. (1877) On Marx’s Capital, Moscow: Progress Publishers (Engelsk utgave 1956):89.

Ingvild Hedemann Rishøi:
La stå, 2007, 142 sider
Historien om fru Berg, 2011, 120 sider
Vinternoveller, 2014, 129 sider
Oslo: Gyldendal Norsk Forlag

Planen var å omtale Vinternoveller. Men Rishøis språk og fortellerstemme er spesiell, den setter deg i nåsituasjoner, i historiens samtid. Jeg ble nysgjerrig på hennes to foregående novellesamlinger og bøkene ble lest kronologisk.

La stå

Den første samlinga, La stå, kom i 2007, og inneholder sju ganske korte tekster. I «Kanskje for alltid» skriver Rishøi leseren inn i et vakkert og vondt forhold mellom ei frisk jente og en gutt som har en funksjonsnedsettelse. Ei jente som har vært på andre sida av månen. Her møter vi Jimmy, han er overbevist om at han er adoptert. Et kort utsnitt fra side 54 i novellen «Jimmy sa» viser hvor godt Rishøi bruker språket:

Så. Alt jeg ville var å dra til søstera mi. Men hu hadde jo plutselig fått type også og da var jeg liksom. Aleine da.

Jo, hu hadde det, og han likte jeg ikke liksom. Han var sånn brun treningsfyr.

Det veit jeg ikke. Ute på byen eller noe.

Nei, han var streit på en måte, og hadde bil og kåk og alt men. Det var et eller annet gærent med han.

Vil du ha litt kaffe?

Du må begynne å drikke kaffe, veit du. Da kan du liksom glede deg mer til pausene, ikke sant. Å bare lene seg tilbake på benken med en kaffekopp og sola i trynet.

Værsågod.

Historien om fru Berg

Samlingen etter, Historien om fru Berg, kom i 2011, og har fem noveller. Tekstene er blitt litt lengre, og det samme nærværet er her. Tittelnovellen er en historie om svik, skuffelser, fortvilelse. Fortellerstemmen tilhører ei lita jente som også opplever å bli tatt på alvor og forstått. Rishøi skriver oss inn på innsiden. Vi får følge ei jente som opplever at søstera aldri får en plass i det sosiale fellesskapet. Og hun som har trøbbel med å finne seg til rette på skolen og er prikk lik Janis Joplin. Hun får en praksisplass og jobben er å skjære ned trær. Hun gjør det med perfekt teknikk, timing og vet det. Den nye praksisgutten. Hun vet han vil komme til henne. Når han kommer og hun er prikk lik Janis Joplin.

Rishøi har evnen til å skrive oss inn i barns tanker og følelser, få oss til å oppleve situasjoner som barn gjør det. Med det skarpe enkle språket barn har, uten voksnes analytiske forstyrrelser. Og hun velger deres side.

Vinternoveller

Årets utgivelse heter Vinternoveller, og inneholder tre lange noveller.

I «Søsken» er vi med når storesøster tar det ansvaret de voksne skulle tatt. Hun flykter til ei hytte med småsøsknene, fra barnevernet. På første side står det: «Det håret hennes er altfor rødt» helt i begynnelsen. Setningen er ikke uttrykk for hva fortellerstemmen mener om lillesøsterens hår. Det er en stemning som sier noe om det dramatiske og farefulle i historien. Kort og presist. Effektiviteten i språket til Rishøi blir veldig tydelig i denne novellen. Hun får fram den ekstremt komplekse situasjonen storesøster er i gjennom blant annet ved å gjengi tanker fortellerstemmen har om situasjoner der hun tror at ting kunne blitt annerledes, hvis hun hadde gjort noe annet enn hun gjorde. Kontrasten mellom hennes liv og venninnens, hun som var gnisten til tiltakskjeden for å få et bedre liv i hele familien. Villaen, hytta og skole i England, mens storesøsters liv handler om å ta ansvar for mor, småsøsken og seg sjøl.

De to andre novellene er også sterke historier om håp, dumme valg, nye muligheter, hjelp og støtte, svik og gleder. Rishøi tar standpunkt for karakterene sine ved å la dem fortelle på sine premisser. Vi får møte hjelpeinstitusjoner gjennom barnevern og fengselspsykologen, se hvordan deres ståsted både kan bidra på gode måter. Men også hvor utrolig feil det kan gå når «vesenet» blir moralske istedenfor hjelpere.

Jeg må gi slipp på min egen tid og eget sted mens jeg leser. Språket er «kort», uten adjektiver og beskrivende elementer. Korthugde setninger, samtaler, stillhet. Her er det ingen betrakterstemme som forteller. En blir andpusten av å lese disse historiene. Å følge fortelleren i hver historie er fylt av forskjellige følelser; uro, glede, gjenkjennelse, usikkerhet, håp og håpløshet, hele registeret. Når det går dårlig, er leseren med, og det er kjipt. Er det håp, kjenners det som et brus gjennom årene. Det tas stilling på den måten at Rishøi skriver oss inn i situasjoner til mennesker som har sjuke foreldre, venner som ikke er innafor «skjema», fedre som går bananas, mødre som ruser seg, arbeidskamerater som står som klipper osv. Rishøi tar deres utgangspunkt og forteller med respekt og kjærlighet.

Og det er virkelig kjærlighetshistorier på sitt mest alvorlige. Til oss vanlige mennesker som strever og går på trynet noen ganger i løpet av et liv. Det er politisk på den måten at tekstene tar stilling for enkeltmenneskene mot store systemer og for den som tar ansvar for mer enn seg sjøl. Samtidig er det kritikk mot klasseinnholdet i holdningene i f.eks. barnevernet. Kritikk av tausheten rundt erfaringene til dem som ikke passer i middelklassens beskrivelse av «normaliteten».

Fra de korte tekstene i La stå til de lange novellene i Vinternoveller har varmen i de korte setningene holdt seg. Kommer de til å holde i en roman?

Taran Anne Sæther

Leo Panitch mfl. (red.).
Registering class Socialist Register 2014
London/New York: Merlin Press/ Monthly Review Press, 2013, 325 s.

Ved sida av tidsskriftene Monthly Review , New Left Review og International Socialism, er årboka Socialist Register det fremste eksemplet på at en uavhengig, marxistisk tradisjon fortsatt er levende. SR har kommet ut hver eneste år etter 1964, alltid i rute, og alltid med et overgripende tema og rundt femten bidrag på omkring 20 sider. Innholdet bærer preg av at praktisk alt alle forfattere har en akademisk bakgrunn og er vel bevandret i bruk av fotnoter, men for engelskyndige er det ingen grunn til å la seg avskrekke.

Ildsjelen fra starten var Ralph Miliband, en britisk samfunnsforsker og sosialistisk teoretiker, som døde før han fikk oppleve sine sønner Ed og David gjøre høyresosialdemokratiske karrierer. (Noen ganger faller eplet et stykke fra stammen, kanskje er det til og med tale om nedfallsfrukt.) Lenge var de fleste bidragsyterne av engelsk opprinnelse, ikke minst var det mange viktige artikler fra historikeren E. P. Thompson. Seinere har redaksjonen fått sitt feste i Nord-Amerika, men det er medarbeidere fra alle deler av verden, og de forskjellige kapitlene avspeiler et bredt internasjonalt nedslagsfelt.

Gjennomgangstemaer sida starten har vært diskusjonen om klasse, sosialistisk strategi, statens rolle og endringer i kapitalismens funksjonsmåte både nasjonalt og globalt. I 2014-utgava er det klasseanalysene som står i sentrum, eksempler på dette er den artikkelen fra Ursula Huws som er oversatt i litt forkortet versjon i dette nummer av Rødt!, og gjennomgangen av det sosiale opprøret i Brasil som blei gjengitt i nr. 4/2013. I tillegg til at SR kommer som bok til overkommelig pris, er det mulig å tegne et nettabonnement til 25 pund, det gir i løpet av året fri tilgang til alle artikler som har stått på trykk gjennom 50 år!

Morten Harper (red.).
Hvor går EU? Får vi euroens forente stater eller kan utviklingen snus til et nasjonens Europa? Årbok 2014
Oslo: Nei til EU, 128 s.

Vi er nå godt inne i et år med mange tilbakeblikk, men det handler ikke bare om Eidsvollsgrunnloven i 1814. Av minst like stor betydning er det å minne om at det er tjue år sida Norge blei en del av EØS-avtalen, samtidig som det er gode grunner å feire tjueårsjubileet for folkeavstemninga i 1994. Mens EØS-avtalen blir stadig mer omstridt på alle hold, viser meningsmålingene at de som ivrer for omkamp om EU-medlemskap, blir en stadig mindre flokk. For å forberede seg til EØS/ EU-markeringene, eller for å løfte fram en debatt hvis DNA/Høyre vil forbigå dem i stillhet, er det all å grunn til skaffe seg Nei til EUs årbok 2014.

De mange og varierte artiklene handler i liten grad om norsk medlemskap, men gir isteden grunnlag for en velinformert diskusjon om spenninger og utviklingstrekk innad i EU. Det er nok å minne om tendensene til splittelse mellom nordlige og sørlige land, diskusjonen om ytterligere suverenitetsavståelse («Euroens forente stater») eller tilbakeføring av myndighet og kampen mellom unionsmakt – forøvrig et ord Wordstaveprogrammet ikke kjenner – og arbeidsfolks rettigheter. De aller fleste av skribentene hører hjemme innenfor EU-området, noe som viser at de tar feil som tror at Nei til EU bare er opptatt av norsk medlemsdebatt. Årboka gir et godt utgangspunkt for å forstå det som skjer innad i unionen i et år med både parlamentsvalg og viktige veivalg. Ikke minst er den fyldige «årskavalkaden» gull verdt. Uavhengig av spørsmålet om norsk medlemskap er det viktig å forstå utviklinga i vår egen verdensdel, og Nei til EU bidrar mer til debatt enn det som kommer fra regjeringa Europaminister, som mener at «aktiv Europapolitikk» bare består i å godta alt som dikteres fra Brussel.

Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek (red.):
Arbeiderhistorie. Årbok 2013
Oslo: LO Media, 2013, 235 s.

En annen årbok som bør følges nøye, og med stor glede, kommer fra Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek. AAB er ikke bare en uvurderlig kilde for studier av den norske og internasjonale arbeiderbevegelsens mangslugne historie, men en viktig institusjon som gir forståelse mer allment for vårt samfunns fortid og nåtid. Det er derfor ikke noe lite skadeverk dagens regjering i sin ideologiske enøydhet volder med en varslet offensiv mot statlige kutt. Årets utgave følger et velkjent mønster, med både spredte bidrag og artikler samlet rundt et tema. Det starter med Vibeke Baniks spennende oversikt over begrensinger i stemmerett og politisk deltakelse i 1913, som med regler for utestenging av folk med sosialhjelp og strenge krav statsborgerskap rammet mange – og med en innebygd kjønnsdiskriminering.

Hovedkjernen i den nyeste årboka består i et knippe studier av Arbeiderpartiets og arbeiderbevegelsens forhold til «de andre», enten det dreier seg om målrørsla, samer eller innvandrere. Særlig aktuell er den gjennomgangen som Frank Meyer (AABs leder) foretar av omtalen av rom/sigøynere i Arbeiderbladet, VG og Aftenposten fra 1947 til 1992. Et interessant funn er det at Arbeiderbladet skiller seg positivt ut i sammenlikning med borgerskapets viktige massemedier, og at det sjelden gis uttrykk for den fordomsfylt og nedlatende forakt som pressen ellers var fylt med. Her er mye stoff til ettertanke, og det samme gjelder artikkelen om endringer i LOs forhold til innvandrere, der det i alle fall har vært tegn til forbedringer i representasjon og interesse for å ivareta særegne interesser. Samtidig vises det at det ikke tale om noen enhetlige holdninger, men om ulikheter mellom fagforbund og forskjellige retninger. Anbefalt lesning for folk som Grete Faremo og Live Rieber-Mohn.

Tore Linné Eriksen

Petter Næss er professor i planlegging i byregioner ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet. Han har i nesten 30 år forsket på ulike temaer som har med bærekraftig byutvikling å gjøre, og er med i Klima – og næringspolitisk utvalg i Rødt.

I diskusjonen om hvordan et sosialistisk Norge konkret kunne se ut, er ideen om å oppheve skillet mellom by og land igjen trukket fram. Mange tenker seg at man under sosialismen bør desentralisere arbeidsplasser til landsbygda og redusere tettheten i byene så det blir plass til urbant landbruk. Dette er i tråd med tanker om byutvikling som har lange tradisjoner blant sosialister og kommunister. Den svenske byplanprofessoren Elias Cornell skrev tidlig på 1970-tallet begeistret om Kinas politikk for å ruralisere byene og urbanisere landsbygda. Desentraliseringstanken stod sterkt også blant norske venstreorienterte planleggere, og kravet om «arbeid der vi bor» var et refreng mange av oss sang med i – også jeg selv.

I dag er jeg svært skeptisk til ideene om å viske ut skillet mellom by og land. Tvert imot tror jeg en miljøvennlig og bærekraftig utvikling av arealbruk, bosetting og arbeidsplasser krever at byene blir mer urbane og landsbygda mer rural. Dette betyr ikke at jeg går inn for sentralisering fra utkant- Norge til storbyregionene, eller at landsbygda bare skal bestå av bondegårder og fiskebruk. Vi trenger fortsatt et mønster av større og mindre tettsteder i de rurale delene av Norge, men det vil være mer miljøvennlig, ressurssparende og gi bedre muligheter for sosial kontakt hvis hvert enkelt av tettstedene blir tettere i stedet for å bre seg utover i landskapet.

Figur 1

Både i Norge og i resten av Europa var byutviklingen de fire første tiårene etter 2. verdenskrig preget av byspredning (utadrettet byvekst) – med økt byareal og lavere befolkningstetthet som konsekvens. I Norge har imidlertid hovedtendensen i byutviklingen endret seg de siste 20–30 årene fra byspredning til fortetting. Siden år 2000 har befolkningstettheten innenfor det bymessig bebygde arealet økt i åtte av de ti største norske byområdene, og aller mest i Stor-Oslo (se figur 1). Bygging på dyrket jord eller skogområder utenfor bybebyggelsen er redusert til en brøkdel av nivået i etterkrigsperioden før 1990. Også i resten av Europa er det blitt mer byfortetting de seneste tiårene, men oftest i kombinasjon med omfattende utbygging av boliger, arbeidsplassområder og kjøpesentre på ubebygde arealer i utkanten av byområdene (European Environmental Agency 2006). Norge er, kanskje sammen med Sverige, det landet i Europa der byutviklingen klarest har endret karakter fra byspredning til fortetting. Gitt at det skal skje en vekst i bygningsmassen i byområdene, er kompakt byutvikling klart å foretrekke framfor en spredt og arealkrevende utbygging – både ut fra miljømessige og sosiale grunner.

Det var ikke bare blant venstreorienterte arkitekter og planleggere at tanken om å bygge ned skillet mellom by og land stod sterkt i 1970-årene. Utbygging av drabantbyer og forsteder omgitt av grønne områder og med store åpne arealer mellom husene var en del av funksjonalismens byplanideal. Bl.a. av hygieniske grunner og for å redusere lokale miljøproblemer, så man det som viktig å separere ulike byfunksjoner fra hverandre. Det ble derfor bygd rene boligområder, rene næringsområder, separate områder for offentlige funksjoner osv. Planleggeridealer om frittstående hus i grønne omgivelser og gode muligheter for motorisert transport var bare en av grunnene til den spredte byutviklingen. Slik byvekst var også fordelaktig for viktige kapitalinteresser (bl.a. bilbransjen, oljeselskaper, vei- og anleggsentreprenører). Veibygging og økt bilhold gjorde det mulig å pendle fra stadig mer fjerntliggende områder, og var en viktig forutsetning for den spredte byutviklingen. Også utbygging av forstadsbaner og trikkelinjer har bidratt til utadrettet byvekst, men da først og fremst omkring stoppestedene.

Utbyggingen av transportsystemet henger dels sammen med at innbyggerne i stigende grad forventes og forventer å kunne velge mellom et stort antall arbeidsplasser, butikker, fritidstilbud osv. Denne økte valgfriheten bidrar i seg selv til økt transport. Dessuten har byspredning betydd at avstandene mellom boliger, arbeidsplasser, butikker osv. er blitt lengre. Det er blitt nødvendig med økt transport bare for å kunne nå samme antall fasiliteter som tidligere. Kombinasjonen av byspredning og kravet om økt tilgjengelighet har resultert i akselererende transportbehov. Der tilgjengelighet tidligere ble oppnådd gjennom nærhet, kreves nå økt mobilitet. Endelig er det skjedd en individualisering av transporten, idet flere og flere turer foretas som privatbilisme framfor kollektiv transport.

Alle disse faktorene – kravet om økt tilgjengelighet, den avstandsskapende byspredningen og transportens individualisering – har gjort det «nødvendig» å bygge flere og bredere veier for å gi rom for en stadig mer plasskrevende biltrafikk. Nye, store veianlegg og parkeringsplasser har selv bidratt betydelig til veksten i byenes areal. Denne utadrettede og bilbaserte byutviklingen kalles på engelsk «urban sprawl».

Byspredning skader naturen

Når folk fra miljøbevegelsen engasjerer seg i byplanspørsmål, handler det ofte om å bevare og utvide innslaget av natur i byen. Hvis vi kan bevare grønne områder i byen mot å bli lagt under betong og asfalt, eller plante trær i stedet for å bygge på ledige «grå» arealer, er det selvsagt bra for naturen og det biologiske mangfoldet. Vel å merke dersom dette ikke fører til at man bare flytter utbyggingen til steder der inngrepene i naturen blir enda større. Det er imidlertid det som lett skjer, hvis planer om fortetting inne i byen blir avvist. For vi tror vel ikke at byggherrene dermed gir opp å bygge noe i det hele tatt?

Samlet belaster byer med lav bebyggelse og stor avstand mellom husene miljøet mye mer end tette byer (Newman & Kenworthy 1999, Næss 2001). Hvis tettheten er lav, legger byen beslag på mer areal. Mer landbruksjord går tapt, og konfliktene med naturverninteresser blir større. Internasjonalt er byspredning en av de viktigste årsakene til tap av økosystemer og biodiversitet (Beatley 2000). Det skjer ikke bare når det bygges i naturområder, men også når tidligere skoger, myrer eller andre naturområder dyrkes opp som kompensasjon for landbruksarealer som avgis til byggetomter, veier og parkeringsplasser. Byspredning medfører også stort forbruk av fossil energi til transport og oppvarming.

Mest miljøbelastende er eneboligen, som ligger spredt, har stort forbruk av arealer, materialer og energi til oppvarming, og som er vanskelig å kombinere med ressurssparende kollektive løsninger, særlig når det gjelder transport (se Næss 2012 for en oversikt over transportkonsekvenser av byutvikling). En rekke undersøkelser viser at energiforbruket til transport stiger i takt med byarealet per innbygger. Andre undersøkelser viser at beboere i forsteder reiser lengre med motorisert transport og foretar en større del av transporten med bil enn beboere i sentrale bydeler – også når det tas hensyn til sosioøkonomiske forskjeller. I motsetning til sentrale bydeler, der innbyggerne lett kan nå en rekke arbeidsplasser, butikker og fritidsaktiviteter innenfor gang- eller sykkelavstand, bor de fleste forstadsbeboerne så langt fra daglige reisemål at bare de ivrigste mosjonistene velger sykkelen. Resultatet er stor avhengighet av biltransport. Andelen bileiere er betydelig høyere i forstedene enn i de sentrale bydelene, også når vi sammenlikner husstander med samme inntektsnivå, antall barn i husstanden, yrkesaktivitet osv.

Figur 2

I Københavnområdet og Stor-Oslo gir boliglokaliseringen utslag i 2–3 ganger lengre gjennomsnittlige reiselengder med motorisert transport på hverdager i de perifere enn i de sentrale bydelene (se figur 2), og enda større forskjeller i reiselengder med bil. Også for arbeidsplasser gir perifer lokalisering større energiforbruk og utslipp enn om arbeidsstedet ligger nær byens sentrum (se avsnittet «Myten om grønne forsteder og det grønne livet på landet» senere i artikkelen). En rekke undersøkelser viser dessuten at folks valg av transportmiddel påvirkes av hvor lett det er å parkere, særlig for reisen til jobben. Transportmiddelvalget påvirkes også av hvor godt trafikken «flyter» og hvor raskt man kommer fram med kollektiv transport sammenliknet med privatbil. Veibygging for å motvirke køkjøring på veiene vil derfor som regel føre til at flere går over til å bruke bil, med nye køproblemer som resultat (Litman 2013).

I tillegg til å skade miljøet er den spredte byutviklingen kritisert for å skape ikke bare fysiske, men også sosiale avstander. Særlig i USA henger forstadsutviklingen klart sammen med sosial segregering, der fattige og folk fra etniske minoriteter gjennom økonomiske sorteringsmekanismer hindres i å bosette seg i de velstående, hvite forstedene. Forstedene kritiseres også for å redusere mulighetene for uformell sosial kontakt, særlig med folk fra andre samfunnsgrupper enn dem en selv tilhører. Forstedene er dessuten blitt anklaget for å bidra til å fastholde kvinneundertrykkende kjønnsrollemønstre (Friedan, 1963). En kjensgjerning er i hvert fall at arbeidsplassene for kvinner og menn bosatt i sentrale bydeler gjennomsnittlig ligger omtrent like langt hjemmefra, mens kvinner i forstedene arbeider innenfor et snevrere geografisk område enn mannlige forstadsbeboere. De har altså færre jobber å velge mellom enn mennene. Slike forskjeller, som er funnet både i skandinaviske storbyer og i en så forskjellig samfunnsmessig situasjon som i Kina (Hjorthol 1998, Næss 2008), henger sammen med kjønnsulikheter mht. omsorgsforpliktelser og tradisjonelle oppfatninger om hvem i familien som har førsteretten til bilen. For svært mange kvinner vil mulighetene for å nå hverdagens aktiviteter og gjøremål være bedre i tette enn i spredte byer.

Tette byer forurenser mindre

De mange negative sidene ved byspredningen har fått byplanleggere og forskere til å spørre seg hvordan skadevirkningene av måten vi bygger byene på, kan reduseres. Én opplagt løsning er å bygge tettere. Som nevnt har denne strategien fått ganske stort gjennomslag i Norge. Hvis byggetomtene utnyttes effektivt, minskes arealet til byutvidelser. De områdene som ellers ville blitt omgjort til nye bydeler, kan forbli natureller landbruksområder. Tettere byutvikling kan skje både ved å bygge høyere og mer kompakt på den enkelte tomta (f.eks. blokk- eller rekkehusbebyggelse i stedet for eneboliger) og ved å bygge på ledige eller lavt utnyttede arealer innenfor den eksisterende byen. I mange europeiske og nordamerikanske byer har det i de siste 20–30 årene oppstått store fortettingsmuligheter på gamle industritomter og havnearealer som er blitt ledige etter massiv utflytting av produksjonsvirksomheter og godstrafikken til og fra disse. Hvis man bygger blokker i stedet for eneboliger, kan miljøbelastningen begrenses. Tette byer resulterer dessuten i kortere reiseavstander og bedre muligheter for å bruke miljøvennlige transportmidler (Næss, 2012).

Basert på argumentene ovenfor framstår den kompakte byen som en aktuell strategi for å redusere negative miljøkonsekvenser av at bygningsmassen i byene vokser. Ifølge dette byidealet vil byutviklingen bli mer bærekraftig ved å følge denne oppskriften: Mesteparten av nybyggingen bør skje som fortetting i eksisterende byområder. Og det meste av fortettingen bør skje i områder som allerede er teknisk påvirket (f. eks. tidligere industri- eller trafikkarealer), så inngrep i byens grønne områder kan unngås. Bygging av blokkleiligheter og rekkehus må prioriteres framfor nye eneboliger. Det bør legges restriksjoner på bilkjøring i byen, samtidig som kollektivtransporten styrkes. I stedet for de «monofunksjonelle» områdene som har preget mye av byutviklingen siden 1930-årerne, er der ønskelig med en større grad av «funksjonsblanding» med både boliger, arbeidsplasser, butikker, offentlig service osv. i samme bydel. Graden av funksjonsblanding bør imidlertid være større i indre bydeler enn i ytterområdene. I byens perifere områder vil det bare være transportmessig gunstig å lokalisere ikke-spesialiserte arbeidsplasser og servicefunksjoner som kan rekruttere arbeidskraft fra og funksjonelt betjene den lokale bydelen.

Tett – men også grønn?

Noen miljøforkjempere og fagfolk har som nevnt vært skeptiske overfor tanken om tettere byer og har i stedet argumentert for åpne og grønne byer. Et viktig motiv for dette er å beholde lokale naturressurser i kretsløp der de brukes om igjen. Et pedagogisk poeng er at gjenbruken skjer så lokalt som mulig. Et annet poeng er at parker og grønne områder gir byfolk muligheter til mosjon og friluftsliv og dermed medvirker til innbyggernes generelle trivsel. Grønne områder inne i byen kan inneholde biologisk mangfold av betydning for hele byregionen – og i noen tilfelle av nasjonal verdi. Av flere grunner er tapet av biologisk mangfold likevel oftest større hvis byggingen skjer i naturområder utenfor byen (Beatley 2000). Det bygges normalt tettere i sentrale enn i perifere bydeler, og derfor forsvinner som regel mer natur ved byutvidelse i utkanten enn når byggingen skjer som fortetting. Mangfoldet av arter er dessuten normalt størst i større, sammenhengende naturarealer.

Grønnstrukturen inne i byene spiller en viktig rolle for å gjøre byene mer robuste mot de klimaendringene vi må regne med å oppleve i dette århundret (Gill et al., 2007). Vegetasjon i byen demper hetebølger og beskytter avløpssystemene mot overbelastning ved kraftige regnskyll. I stedet for å redusere de grønne områdene inne i byene, taler klimatilpasnings-hensyn for å utvide dem. Ved å plante trær langs fortauene, etablere «grønne tak» og lokale nedsivingsanlegg, og ved omgjøring av asfaltarealer til plener, buskas eller andre vegetasjonsdekte arealer, kan disse utfordringene møtes uten å gå på kompromiss med tettheten.

Mytene om grønne forsteder og det grønne livet på landet

Noen har hevdet at forstedenes transportbehov og bilavhengighet kan oppheves ved å flytte tilstrekkelig mange arbeidsplasser og servicefunksjoner ut i forstedene så det blir balanse mellom boliger, arbeidsplasser og service i hver bydel. For at dette skal gi mindre transport, må bl.a. arbeidsplassenes kvalifikasjonskrav passe med de lokale beboernes kvalifikasjoner. I dagens spesialiserte «kunnskapssamfunn» er dette urealistisk, særlig hvis husstanden har to yrkesaktive.

Hvis flere boliger bygges i forstedene og ytterområdene av de store byregionene, vil beboerne som regel være avhengige av lange daglige reiser, og med mindre de bruker bil, vil beboere i forstadsområder med lav tetthet normalt få lang reisetid til og fra jobb og andre reisemål. I dag er slike boliger ganske populære, men hvis restriksjoner som monner ble innført på biltrafikk i byregionene, ville slike perifert lokaliserte forstadsboliger raskt bli mindre populære. Dette skjedde til dels i USA og Australia i 2005–2006 da oljeprisen gikk kraftig opp (Dodson & Sipe 2008). Det førte til kraftig verdifall for bilavhengige forstadsboliger og var en medvirkende årsak til at «boligboblene » sprakk – og dermed en utløsende faktor for den økonomiske krisa vi ennå befinner oss i.

Fordi tilgjengeligheten med kollektiv transport som regel er dårligere i ytterområdene av byen og fordi det er bedre parkeringsmuligheter og mindre kø på veiene der enn i de indre bydelene, bruker som regel langt flere bil til jobben når arbeidsplassen ligger i forstedene enn hvis den er sentralt lokalisert. Det er derfor smart å plassere arbeidsplasser nær sentrum av byen hvis man vil ha de ansatte til å reise kollektivt, gå eller sykle. Arbeidsplasser som er plasskrevende og avhengige av mye godstransport vil likevel skape færrest miljøproblemer hvis de ligger nær hovedveier (gjerne også ved en jernbanelinje) i de ytre delene av byen. Andre arbeidsplasser, f.eks. dagligvarebutikker, barneskoler, barnehager og postkontorer, skal betjene lokalområder og bør selvfølgelig ligge nær der kundene, elevene og brukerne bor.

Ligger svaret i stedet i å krympe byene og velge en landlig livsform? I deler av miljøbevegelsen – særlig i Danmark, men også i Norge – har et slikt ideal lenge stått sterkt. I Danmark viste DR2 (som tilsvarer NRK2) for noen år siden en serie med over 35 tv-sendinger om øko-samfunnet «Friland». Som nesten alle danske og norske øko-samfunn ligger Friland på landet. Det viser seg imidlertid at beboerne i slike områder (i hvert fall hittil) er temmelig avhengige av biltransport. Og de beboerne som har etablert lokale arbeidsplasser, f.eks. innenfor kunsthåndverk, er avhengige av kunder som kommer i bil – ofte over ganske lange avstander.

Det har vært hevdet at ny teknologi, bl.a. 3D-printing, kan muliggjøre storstilt desentralisering av industriproduksjon. Men 3D-printere gror ikke opp av et agrarsamfunn. Modernitetens produkter og tjenester krever spesialisert fagkunnskap. Vil det finnes nok fagfolk i nabolaget omkring spesialiserte arbeidsplasser på landsbygda, eller må folk pendle dit? Jeg er nokså overbevist om at realiteten ville bli det siste. Man kunne selvfølgelig forestille seg ordninger der hver arbeidsplass sørget for boliger for de ansatte i nærheten, som i det kinesiske Danwei-systemet (Mason 2012). Men hva da hvis det er to yrkesaktive i husstanden? Skal valg av ektefelle/samboer innskrenkes til dem man jobber sammen med? Hvis mange husstander har to yrkesaktive der begge har spesialiserte jobbkvalifikasjoner, vil desentralisert beliggende, spesialiserte arbeidsplasser med høy sannsynlighet gi mange lange (og bilbaserte) arbeidsreiser.

Hvis befolknings- og arbeidsplassveksten skjer utenfor selve storbyene, men i de ytre delene av de byregionene disse byene ligger i, vil det bli mye pendling på kryss og tvers. Og siden slik krysspendling ofte går langs strekninger der kollektivtrafikken har vanskelig for å konkurrere med bilen, vil befolknings- og arbeidsplassvekst i de ytre delene av storbyregionene gi sterk vekst i biltrafikken. Eller, hvis biltrafikken dempes gjennom restriksjoner: lang og byrdefull pendling for flere.

Det har vært hevdet at informasjonsteknologi kan gjøre avstander mindre viktige. Men mail, mobiltelefon og videokonferanser kan neppe erstatte transport til og fra jobben for mer enn liten del av arbeidstakerne og en begrenset del av arbeidsdagene. For en rekke andre reiseformål er det vanskelig å tenke seg at informasjonsteknologien i det hele tatt vil bidra nevneverdig til redusert transport. I praksis vil man med bosted i utkanten av byområdet som regel måtte velge mellom høy bilavhengighet eller reduserte valgmuligheter mht. arbeidsplasser og servicetilbud.

Det finnes selvfølgelig noen ildsjeler som er så innstilt på det lokale, grønne livet at de avstår fra byens fristelser, og som frivillig begrenser valget av jobbmuligheter til de som finnes lokalt. Men hvis det skal bli vanlig praksis å jobbe lokalt i desentraliserte småsamfunn, må flere akseptere å jobbe med andre ting enn det de er utdannet til. Dessuten er det ikke nok at den som søker jobb, er villig til å innsnevre det geografiske området hun/han søker jobb innenfor. Vedkommende må også selv bli utvalgt til den aktuelle jobben – i konkurranse med andre søkere.

Å basere byplanleggingen på at alle bare benytter de tilbudene som finnes i lokalsamfunnet, er en farlig veg å gå. Vi bør i stedet velge en annen strategi, som sikrer tilgjengelighet og valgmuligheter – ikke gjennom stadig høyere mobilitet, men gjennom tetthet og nærhet.

Gjenbruk og effektivisering er ikke tilstrekkelig

Bygger man tettere, effektiviserer man utnyttelsen av arealressursene. Legger man ny bebyggelse på f.eks. nedlagte industriog havneområder, gjenbruker man byareal. Effektivisering og gjenbruk er strategier som anbefales innenfor en rekke samfunnsområder for å redusere miljøbelastninger uten at måtte gi avkall på de forbruksgodene som opprinnelig førte til miljøbelastningene. Denne tankegangen er sentral i det som kalles økologisk moderniseringsteori. Denne teorien, som Brundlandkommisjonens rapport om bærekraftig utvikling i stor grad bygde på, hevder at det er mulig å løse miljøproblemene innenfor rammene av et kapitalistisk vekstsamfunn (se f. eks. von Weizsäcker 1998). Kapitalismen må riktignok gjennomgå en omdanningsprosess så veksten kan frakoples fra miljøkonsekvensene. Dette skal skje gjennom mer miljøeffektiv teknologi («produsere mer av mindre») og ved å endre sammensetningen av forbruket fra miljøbelastende til miljøvennlige produkter.

Oslo er på mange måter et skoleeksempel på økologisk modernisering innenfor byutvikling (Næss mfl. 2011). Byen har likevel bare delvis oppnådd å frakople veksten i bebyggelse og infrastruktur fra negative miljøkonsekvenser. Økning av bygningsmassen gir økt energiforbruk til oppvarming, lys og ventilasjon samt økt forbruk av byggematerialer og arealer. Selv om fortetting reduserer forbruket av nye arealer til bygging, er fortettingen ikke uten negative effekter på vegetasjon og økosystemer. I perioden 1999–2004 ble de åpne områdene i Oslo (dvs. arealer uten bygninger, veier, baner, havneanlegg, dyrket jord, kirkegårder, sjøer eller elver) redusert med fem prosent, bl.a. for å gi plass til barnehager og skoler i områder der fortetting hadde ført til befolkningsvekst som oversteg den lokale kapasiteten av offentlig servicefunksjoner.

Et annet viktig aspekt er at en stor del av nybyggingen på tidligere industri- og havneområder bare har vært mulig fordi industri er flyttet ut av Oslo til bl.a. land i Asia der arbeidskraften er billigere og miljølovgivningen mangelfull, og fordi godstransport på skip er erstattet med lastebiltransport. Den delvise frakoplingen av miljøkonsekvenser av veksten i bygningsmassen i Oslo og andre skandinaviske byer er forbundet med store inngrep i naturen i nylig industrialiserte land og en miljøbelastende økning i godstransporten på vei. Man har «plukket frukten som henger lavest»: det er forholdsvis lett å redusere miljøbelastningen per produsert enhet (av for eksempel leiligheter og kontorlokaler) ved å gjenbruke industriarealer til nybygging. Samtidig har utflyttingen av fabrikker til andre land redusert forbruket av energi og materialer til industriproduksjon i det landet produksjonen er flyttet fra. Den (geografisk avgrensete) frakoplingen er imidlertid kortvarig. Etter noen tiår er det ikke mer industri igjen å flytte ut.

Er vekst i bygningsmassen per innbygger overhodet bærekraftig?

Bygging er i utgangspunktet en aktivitet som belaster miljøet, selv om omfanget av negative miljøkonsekvenser påvirkes mye av hvilke løsninger som velges. Hvis nye bygninger (eller ny infrastruktur) kommer i tillegg til allerede eksisterende bygningsmasse og tekniske anlegg, vil de i beste fall være miljøvennlige i relativ forstand, dvs. sammenlignet med andre, mer miljøbelastende løsninger. Nybygging er sjelden miljøvennlig i absolutt forstand – med mindre den nye bebyggelsen kommer som erstatning for nedrevne, mer miljøbelastende bygninger. Miljøforbedringstiltak i eksisterende bygninger, f.eks. solpanel og solceller, bedre varmeisolering, installering av varmepumper osv., kan i større eller mindre grad kompensere for miljøvirkningene av at bygningsmassen øker, men vekst i bygningsmassen vil i seg selv ha en tendens til å øke miljøbelastningen.

Det leder oss over til spørsmålet om det overhodet kan sies å være forenlig med bærekraftig utvikling å øke bygningsmassen per innbygger i Norge og andre rike land.

Folketallsveksten, endringene i befolkningssammensetningen med stadig flere små husstander og sentraliseringen til de største byregionen tyder på at det blir behov for betydelig vekst i antall boliger og yrkesbygg i norske byer i årene framover. Noen befolkningsgrupper bor dessuten dårlig og trangt. Vi står derfor overfor en enorm dobbel utfordring på boligsektoren: Å sikre alle en boligstandard som tilfredsstiller grunnleggende velferdskrav, samtidig som boligforbruket og boligsektorens miljøbelastning bringes ned til et nivå som er miljømessig bærekraftig og globalt rettferdig. Hvis vi stiller begge disse kravene, er det opplagt at bygging av flere boliger i øvre halvdel av standard-skalaen utgjør et hovedproblem. Hvis boligforbruket per innbygger i Norge allerede er så høyt at det ikke bør vokse mer (noe jeg mener det er), kommer økning av boligstandarden for dem som allerede bor bra, i direkte konflikt med heving av boligstandarden for dem som bor dårligere.

Bygging av slike boliger som folk med over middels inntekt og formue har pleid å kjøpe de siste tiårene, medfører stort ressursforbruk og miljøbelastning. Det handler ikke bare om forbruket til rikinger som Røkke og Andresen, men om den sammenhengende tendensen til forbruksøkning (bortsett fra noen små dykk i krisetider) som den velutdannete middelklassen, selvstendige håndverkere mfl. står for – også innenfor boligsektoren. En hoveddrivkraft bak denne forbruksøkningen er kapitalismens veksttvang. Uten forbruksvekst får kapitalistene problemer med å få solgt varene, og profitten daler. Derfor fores vi med en massiv forbrukspropaganda gjennom reklame, tv-programmer og gjennom måten vi generelt snakker på. De herskende tanker er de herskendes tanker – i hvert fall i spørsmålet om vekst og forbruk.

Folk på venstresiden som har jobbet med boligpolitikk, har lenge vært opptatt av å sikre boligkvalitet bl.a. ved å stille krav om minstestandarder for golvareal, men hva med maksimumsgrenser for størrelsen på nybygde boliger? Gjennomsnittlig boligforbruk i Norge i dag (ca. 60 m2 per person) ligger blant de høyeste i verden og er allerede miljømessig sterkt problematisk. Det ville gi enorm global miljøbelastning hvis et slikt boligforbruk ble realisert i fattige land. Endringene i befolkningssammensetningen betyr samtidig at det neppe er eneboliger det trengs flere av i årene framover. Siden eneboligen er den mest ressurskrevende og miljøbelastende boligtypen (se foran), gir miljø- og solidaritetshensyn gode grunner til å reise en parole om å stoppe eneboligbyggingen i de største byområdene i Norge (f. eks. de kommunene de 10 største «tettstedene» ligger i). Noe av behovet for nybygging bør dessuten reduseres ved å gjennomføre oppdeling av de største luksusboligene, samt gjennom ordninger som stimulerer til etablering av bokollektiver.

Jeg er selvfølgelig klar over at verken maksimumsstørrelse på nye boliger, stopp i eneboligbyggingen i storbyområdene eller oppdeling av store luksusboliger er realistisk politikk i dagens nyliberale, kapitalistiske kontekst. Likevel er det slike tiltak som må til, sammen med tiltak for å skaffe gode boliger til dem som mangler bolig eller bor dårlig, hvis Norge skal sikre velferd på boligsektoren for alle og samtidig redusere miljøbelastningen ned mot et globalt bærekraftig nivå.

I en langsiktig strategi for bærekraftig byutvikling bør også spørsmålet om reduksjon av byarealet etter hvert komme på dagsordenen, særlig i byer der folketallet stagnerer eller går ned. Hvis den samlete bygningsmassen ikke skal vokse, bør bygging av nye, mer miljøeffektive bygninger kompenseres med avvikling av noen av de miljømessig mest uheldige bebyggelsene, f. eks. de mest bilavhengige eneboligområdene og næringsparkene. Dette kan samtidig gi mulighet for naturgjenopprettingsprosjekter og større sammenheng i de bynære naturområdene og kulturlandskapene. I en framtidig situasjon der det bevisst planlegges for negativ vekst i økonomien, kan det bli aktuelt å krympe bygningsmassen ved å rive større deler av de mest ressurskrevende og uheldig plasserte bebyggelsene. En slik beslutning om negativ vekst – en planlagt og villet reduksjon av forbruksnivå, arbeidstid og generell travelhet – ligger imidlertid langt utenfor dagsordenen i dagens samfunnssystem. Men hvis byene våre skal bli bærekraftige, er det kanskje nettopp dette som må til.

Arbeidet for å utvikle mer miljø- og menneskevennlige byer bør ikke begrenses til smartere bygnings- og byplanmessige løsninger for nybygging. Vi må også våge å løfte blikket og spørre hvilke behov som egentlig tilfredsstilles når det bygges stadig større boliger, butikker, kontorer, andre bygninger og veier. Og hvilke endringer som skal til for å oppnå bedre by i stedet for mer by.

Det siste reiser spørsmålet om en miljøprioritert byutvikling med lav eller ingen vekst i bygningsmassen overhodet er mulig innenfor et økonomisk system som ellers har vekst som hovedmantra. Boligsektoren, transportsektoren og bygg og anlegg står samlet for en stor del av den norske økonomien. Bortfall av vekst på disse områdene ville sannsynligvis forplante seg til andre sektorer og gi kraftig oppbremsing av den samlete økonomiske veksten. En politikk for å oppnå nullvekst eller negativ vekst i bygningsmasse og infrastruktur vil trolig bare være mulig hvis samfunnet ikke lenger har økonomisk vekst og kapitalakkumulasjon som overordnete mål. Særlig hvis slikt fravær av vekst ikke skal føre til drastisk dårligere boforhold for folk med lave eller middels inntekter.

En virkelig miljøvennlig og solidarisk – også i et globalt fordelingsperspektiv – byutvikling vil, slik jeg ser det, bare kunne la seg gjennomføre innenfor en eller annen form for øko-sosialistisk samfunn (se f. eks. http://climateandcapitalism.com/category/ecosocialism). Det langsiktige arbeidet for bærekraftig byutvikling bør stille opp en slik visjon. På kort sikt vil et realistisk mål for folk på venstresiden som engasjerer seg i byutviklingsspørsmål være å få gjennomført mest mulig av et program for økologisk modernisering av byene, og å kjempe fram sterkest mulig prioritering av lavinntektsgruppers og vanlige folks behov framfor luksusbehov. Det er i seg selv ingen liten oppgave.

Litteraturreferanser

• Beatley, T. (2000) Preserving biodiversity: Challenges for planners. Journal of the American Planning Association 66, s. 5–20.
• Dodson, J. & Sipe, N. (2008) Shocking the Suburbs: Urban Location, Homeownership and Oil Vulnerability in the Australian City. Housing Studies 23, s. 377-401
• European Environmental Agency (2006): Urban sprawl in Europe: The ignored challenge. EEA report No. 10/2006. København: European Environmental Agency.
• Friedan, B. (1963) The Feminine Mystique. New York: W.W. Norton and Company Inc.
• Gill, S. E.; Handley, J. F.; Ennos, A. R. & Pauleit, S. (2007) Adapting Cities for Climate Change: The Role of the Green Infrastructure. Built Environment 33, s. 115-133.
• Hjorthol, R. (1998): Hverdagslivets reiser. En analyse av kvinners og menns daglige reiser i Oslo. TØI rapport 391/1998. Oslo: Transportøkonomisk institutt.
• Litman, T. (2013) Generated Traffic and Induced Travel. Implications for Transport Planning. Victoria: Victoria Transport Policy Institute. http://www.vtpi.org/gentraf.pdf.
• Mason, T. P. W. (2012) The Chinese Danwei: Mediating Continuity and Change. London: University College London.
• Newman, P. W. G. & Kenworthy, J. R. (1999) Sustainability and Cities. Overcoming Automobile Dependence. Washington DC/Covelo, California: Island Press.
• Næss, P. (2001) Urban Planning and Sustainable Development. European Planning Studies 9(4), s. 503-524.
• Næss, P. (2008) Gender differences in the influences of urban structure on daily-life travel. I Priya, T. & Cresswell, T. (red.): Gendered Mobilities, s. 173-192. Aldershot: Ashgate.
• Næss, P. (2012) Urban form and travel behavior: experience from a Nordic context. Journal of Transport and Land Use 5(2), s. 21-45.
• Næss, P.; Næss, T. & Strand, A. (2011): Oslo’s farewell to urban sprawl. European Planning Studies, 19(1), s.113-139.
• Riksrevisjonen (2007) Riksrevisjonens undersøkelse av bærekraftig arealplanlegging og arealdisponering i Norge. Dokument nr. 3:11 (2006–2007). Oslo: Riksrevisjonen.
• Statistisk sentralbyrå (2014) Tabell: 04859: Areal og befolkning i tettsteder (T). Nedlastet 14.2.14 fra https:// www.ssb.no/statistikkbanken
• Von Weizsäcker, E. U. (1998) Factor Four: Doubling Wealth, Halving Resource Use: A Report to the Club of Rome. London: Earthscan.

I denne verden
er alt mulig.
I denne verden
er alt
snudd på hodet.
Språket er for
vrengt
når krig er
humanisme,
demokrati er
en patent
som skal spres
med hard hånd
til de som ikke vil
mens gribbene venter
på sitt bytte.
Hykleriet er blitt
sannhet.
Du har full frihet
til ikke å gjøre
noe.
Still ingen store
spørsmål, de vet
hva du skal
spørre om og har
svaret klart.
Å pleie ditt ego
er en dyd, du kan
til og med bli
rik av det.
Men: I denne verden
er alt mulig!
Når vi er trett
av løgnene og
de manges mange
spørsmål
blir et samlet
kor av Vi Vil! De få
skal tilhøre
historietimen.

Birger Thurn-Paulsen

Terje Samuelsen er bryggesjauer og 2. nestleder i Norsk Transportarbeiderforbund, tidligere leder av Norsk Havnearbeiderforening. Vegard Holm er tidligere transportarbeider og redaktør i Transportarbeideren

I begynnelsen av november i fjor startet Transportarbeiderforbundet boikotten av Risavika Terminal som lenge hadde nektet å inngå tariffavtale for losse- og laste-arbeid på terminalen. En måned seinere startet sympatistreik blant havnearbeiderne i Tromsø og Mosjøen. Havneoperatøren Nor Lines i Tromsø har svart med storstilt bruk av streikebrytere, mens havnedirektøren i byen har utestengt bryggesjauerne fra ISPS-området på kaia. Det omfattende streikebryteriet og havnesjefens aksjon med å stenge ute havnearbeiderne fratar dem streikeretten.

De siste åra er konfliktene i havnene skjerpa: NHO og bedriftene har nekta å inngå tariffavtaler mange steder, og satt fortrinnsretten til bryggesjauerne under press. Havnearbeiderne i flere havner har svart med aksjoner.

Frontene i havnekonflikten er tydelige. Makthaverne i havne-Norge skal nedkjempe havnearbeidernes fortrinnsrett til losse- og lastearbeidet på skip langs hele den lange kysten. Sjefene har startet klassekrigen. Havnearbeiderne har ikke annet valg enn å kjempe i mot. Å ha en tariffavtale er helt essensielt, men denne kampen handler om så mye mer.

Kampen om Risavika

Det er lenge siden Norsk Transportarbeiderfobund (NTF) krevde tariffavtale i Risavika Terminal (RT) ved Stavanger. Da bedriften, med støtte fra NHO, nektet å inngå avtale, varslet NTF boikott av bedriften. Boikottvarslet er behandlet både i Arbeidsretten og Tingretten etter at NHO stevnet NTF for ulovlig å ta boikottmiddelet i bruk. Begge rettsinstanser har slått fast at NTF har rett til å bruke boikott som kampmiddel i konflikten.

I november i fjor ble boikotten satt ut i livet, og i desember ble havnearbeiderne i Tromsø (se bilde) og Mosjøen tatt ut i sympatistreik for å øke presset på Risavika Terminal slik at tariffavtalen skulle komme på plass.

ILO-konvensjon 137

ILO-konvensjon 137 ble vedtatt i 1973, ratifisert av Norge i 1974, og trådte i kraft i 1975. Konvensjonen har som målsetting å skjerme og sikre havnearbeiderne en sikker og forutsigbar inntekt. For arbeidskjøperne er konvensjonen en rød klut, og må bort. For arbeiderklassen må den forsvares. Her er noe av det konvensjonen slår fast: Artikkel 1.1: Denne konvensjonen gjelder personer som til vanlig er disponible for arbeid som havnearbeidere og som er avhengig av dette arbeid som sin viktigste årlige inntekt. Artikkel 2.1: Det skal være vedkommende lands politikk å oppmuntre alle dem som berøres av dette til å skaffe havnearbeiderne fast eller regelmessig sysselsetting så langt det er mulig. Artikkel 3.2: Registrerte havnearbeidere skal ha fortrinnsrett ved tildeling av havnearbeid. Artikkel 3.3: Registrerte havnearbeidere plikter å være disponible for arbeid på den måte som nasjonal lovgivning eller praksis bestemmer. Artikkel 6: Hvert medlemsland skal sørge for at passende regler for sikkerhet, helse, velferd og yrkesopplæring blir gjort gjeldende for havnearbeidere.

Kampen for tariffavtale i Risavika Terminal er en helt ordinær tariffstrid, men det spesielle er at det på terminalen ikke er ansatte havnearbeidere. De er fast ansatt i et losse- og lastekontor som blir tilkalt når skip skal losses og lastes. Det er her viktig å understreke at dette losse- og lastekontoret ikke er et vikarbyrå (som noen sjefer forsøker å framstille det som) som leier ut arbeidskraft til hvem som helst, men kun til lossing og lasting av skip. Det er dette kontoret som har ansvar for utdanning og opplæring i havnearbeideryrket med alle de sikkerhetskurs og annet som trengs for en havnearbeider. Denne ordningen har lange tradisjoner i Norge, og er tariffestet gjennom avtale mellom NTF og NHO. ILO-konvensjon 137, som gir havnearbeiderne fortrinnsrett til å losse og laste skip, er også en del av tariffavtalene på norske havner. Mer om dette under.

Ledelsen ved Risavika Terminal ønsker ikke tariffavtale fordi lossinga og lastinga av skip vil bli for dyrt. De vil bruke sjøfolk til en billig penge (eller helst gratis) til denne jobben, dermed blir det mer penger til eierne og en bedret konkurransesituasjon i forhold til de andre havnene i nærheten.

Samtidig som Risavika Terminal i fire måneder har sagt at boikotten fra NTF ikke har fått økonomiske konsekvenser, har nå selskapet bedt om en redningspakke på 50 millioner kroner fra staten. I Stavanger Aftenblad 26. februar skylder direktøren på at selskapet taper i konkurransen med billig veitransport. En underlig påstand. I Risavika handteres skipene billigere enn i andre havner (i følge ledelsen der) enn i havner med «dyre» havnearbeidere med tariffavtale. Havner som Kristiansand og Oslo har hatt vekst i den samme perioden. Kanskje det hadde vært lurt av ledelsen ved Risavika Terminal å inngå tariffavtale – raskt.

Striden i Oslo havn

Konflikten i Oslo havn er annerledes. Her er tariffavtalen på plass, men arbeidskjøperne bryter den kontinuerlige. Tre eksempler:

1. Det økonomiske bidraget til tillitsvalgtarbeid er holdt tilbake over lang tid.
2. Når bruk av innleide arbeidere er mer enn 10 prosent, skal antallet fast ansatte økes, i følge avtale. På tross av økt bruk av innleide over lang tid er bemanninga på Oslo havn redusert.
3. På grunn av for få ansatte er andre satt til lossing og lasting, og fortrinnsretten bevisst undergravd av sjefene på havna.

«Trompeten i Oslo havn», blir han kalt, Bernt Stilluf Karlsen, styrelederen i Oslo havn KF. Det er han som har stått i fronten for alle angrepene på bryggesjauerne i Oslo i lang tid.

Målet for angrepene er å få bort den fortrinnsretten som de registrerte havnearbeiderne har til lossing og lasting av skip i norske havner. I Oslo har angrepene tatt mange former. Det startet med oppslagene i norske medier på våren i fjor da påstanden om at havnearbeiderne i Oslo hadde «verdens dyreste lunsj». Sjauergjengen på en båt skal være tre på grunn av produksjonen og sikkerheten. Derfor må lunsjen tas samtidig. Havnearbeiderne har foreslått tiltak for å gjøre det mulig med kontinuerlig produksjon, mens sjefene har avvist alle endringer. Men det har ikke hindret de usaklige angrepene på havnearbeiderne. Sannheten er åpenbart ikke så viktig, og kan ikke tas hensyn til når målet er å få bryggesjauerne bort fra havna. Og store deler av pressa hang seg velvillig på i klagesangen.

De mange bløffene fortsatte utover sommeren og høsten 2013. Stilluf Karlsen kunne fortelle at havnearbeiderne knapt var på jobben, og tjente svært godt. 605 000 kroner hadde de i gjennomsnitt i årslønn, og ikke jobba de mer enn 28,5 timer i uka. Denne bløffen ble også tatt som sannheten i deler av media i Norge, egne undersøkelser var ikke interessant. At dette er en bløff er lett å sjekke opp mot den tarifferte timelønna i 2012 som var på kr. 166,63. Havnearbeiderne har ikke lokale lønnsforhandlinger, så det er den faktiske timelønna i bransjen. Det førte til at denne yrkesgruppa fikk lavlønnstillegget ved mellomoppgjøret i fjor, fordi de lå under 90 prosent av industriarbeidernes gjennomsnittslønn. Stilluf Karlsen har ennå ikke dokumentert sin løgnaktige påstand om lønnsnivået til bryggesjauerne.

At havnearbeiderne tjener mer i årslønn enn tariffavtalen tilsier, har sin årsak i at de jobber til alle døgnets tider; og lørdag og søndag. Og sjølsagt har de tillegg for all ubekvem arbeidstid.

Planlagte angrep

I desember i fjor ble det avslørt et hemmelig dokument vedtatt i styret i Oslo havn ett år tidligere. Der kommer det fram at målet til ledelsen i havna var å fjerne tariffavtalen for losse- og lastearbeid, og få bort fortrinnsretten og havnearbeiderne. Her lå blant annet konkrete planer for hvordan myndighetene skal påvirkes, og hvordan skape vansker for bryggesjauerne. Det siste punktet er særlig interessant fordi det her lå konkrete planer om å redusere arbeidsmengden for havnearbeiderne og stoppe overtidsarbeidet. Provokasjoner mot bryggesjauerne var satt i system.

Da Bernt Stilluf Karlsen gikk ut i Dagens Næringsliv 28. november i fjor, og hevda det var gamle kommunister som sto bar striden i norske havner, falt mye på plass. Sjefene hadde ingen skrupler for å oppnå målene sine: Fagforeningsknusing og sosial dumping.

At det dreier seg om fagforenings-knusing og sosial dumping dokumenteres i et notat fra havnedirektøren til styret i Oslo havn i desember 2012. Havnedirektør Anne Sigrid Hamran skriver at sentrale parter som havnestyret, NHO og Dampskipsekspeditørenes forening (arbeidsgivere i Oslo havn) må utarbeide en felles strategi. Konklusjonen til havnedirektøren er at «gjeldende tariffavtaler og arbeidsordninger for bryggearbeiderne er et av de største problemene for kontinuerlig drift på terminalene i dag». Ikke underlig at notatet er unntatt offentliggjøring.

NHO og Bedriftsforbundet på banen

Arbeidskjøperne lar ingenting være uprøvd i striden i havne-Norge. NHO har stevnet Norge inn for ESA fordi de mener tariffavtalens bestemmelser om fortrinnsrett til havnearbeid er i strid med den frie etableringsrett i EØS-avtalen. NHO vil ha hjelp av EU for å få bort en tariffavtale de sjøl er part i, og som de seinest i 2012 fornyet med Transportarbeiderforbundet. I denne sammenhengen er det interessant å se at AP Møller (Mærsk) snart har enerett (eller de facto monopol) på lossing og lasting av konteinere i de nordiske store havnene som Gøteborg, Århus og København. Det samme kan skje etter at Oslo havn har utlyst anbud på havnevirksomheten i hovedstaden.

Bedriftsforbundet, der selskapet Holship i Drammen er med, har klaget Norge inn for Europarådets sosiale komite for å bryte med menneskerettene (NHO støtter). Bedriftsforbundet hevder at det er en forutsetning for å være havnearbeider at en samtidig er medlem i NTF, altså et såkalt «closed shop»-prinsipp i norske havner. Transportarbeiderforbundet organiserer i dag om lag 95 prosent i norske havner, noe som neppe kan være ulovlig. Bedriftsforbundet får imidlertid ikke støtte fra den norske regjeringsadvokaten som mener det ikke er dokumentert brudd på organisasjonsfriheten i norske havner.

Kampen er internasjonal

Havnearbeidere over hele verden kjenner seg igjen i angrepene på norske havnearbeidere. Derfor er kampen i norske havner internasjonal. Det ble bekreftet da havnearbeidere i Danmark, Sverige, England og Belgia stilte med sine fagforeningsfaner på demonstrasjonen for tariffavtale ved Risavika Terminal i november i fjor. At kampen er internasjonal ble også bekreftet da havnearbeidere over hele Europa stoppa arbeidet og solidariserte seg med oppsagte bryggesjauere i Lisboa i februar i år. Havnearbeiderne i Lisboa fikk jobben tilbake.

Havnearbeidere over hele verden kjenner seg igjen når kolleger blir angrepet i andre land enten det dreier seg om privatisering og konkurranseutsetting av havnene, om det er angrep på ILO-konvensjon 137 som sikrer fortrinnsrett til å losse og laste skip, eller om det handler om sosial dumping når skipsredere og meklere vil ha sjøfolk til å laste og losse båtene billig, eller helst gratis.

Kamper i Europa

Siden boikottaksjonen av Risavika Terminal startet 1. november 2013 har engasjementet rundt aksjonen internasjonalt vært enormt. Havnearbeiderne i Norge har fått sympatierklæringer fra alle verdensdeler, fra små som store forbund. Det som er gledelig, er at havnearbeidernes og sjøfolks fagforbund ser alvoret i situasjonen og støtter opp om de alvorlige og harde angrepene som ikke bare bryggesjauerne i Norge blir utsatt for, men også i Hellas, Spania og Portugal. Vi vet at dette bare er begynnelsen, det er allerede varslet angrep på havnearbeiderne i belgiske havner.

Det startet i Hellas hvor myndighetene solgte havna i Pireus til det statseide kinesiske selskapet Cosco. Statsansatte havnearbeidere ble arbeidsløse, og tvunget inn i nye arbeidskontrakter med lønns- og arbeidsordninger langt under det de hadde. Greske myndigheter har omgjort lovverket: Fra tidligere at fagforeninger ikke hadde begrensninger, til nå å måtte ha minimum 25 medlemmer for å få avtale. Hele strukturen i Pireus er endret slik at ingen operatører har mer enn 24 ansatte. Dette er et godt eksempel på fagforeningsknusing, satt ut i livet av den greske staten, og utført av Cosco.

Spania er anmeldt til EU-kommisjonen for brudd på de fire friheter i forbindelse med havnepoolene i spanske havner. Arbeidsgiverne vil ta fra spanske havnearbeidere de rettighetene de har bygd opp gjennom mer enn 100 års faglig kamp. Spanske myndigheter, som mener den nåværende modellen har fungert bra, må følge opp krav fra EU og pålegg fra Kommisjonen. Det skal også sies at myndighetene og fagforeningene i Spania jobber tett sammen i denne saken. Rettsaken er ikke kommet opp ennå, men utgangspunktet er ikke godt.

I september i fjor ble 47 portugisiske havnearbeidere i Lisboa utestengt fra jobben. De ble erstattet med streikebrytere. Et sterkt internasjonalt press, i tillegg til sympatiaksjoner i mange europeiske havner førte til at det nå i februar ble forhandlet fram en løsning som gjør at alle de 47 bryggesjauerne har fått jobben sin tilbake. Det skal også sørges for bedre arbeids- og utdanningsmuligheter. Det skal også forhandles fram en ny tariffavtale som skal være ferdig innen september. Dette er en stor og viktig seier som forteller at internasjonal solidaritet arbeidsfolk i mellom virker.

Må vinnes!

Havnearbeidernes kamp i Norge må vinnes her hjemme, akkurat som andre lands arbeidere må vinne sine kamper. Men nasjonal og internasjonal støtte og solidaritet er avgjørende for å holde ut litt lenger enn arbeidskjøperne og deres venner.

Sjøl om angrepene på havnearbeiderne i Norge er massive fra en samlet makt, har vi stor tro på at denne kampen kan vinnes. Men det krever styrke og standhaftighet hos de streikende, massiv sympati og støtte fra norsk fagbevegelse, og ikke minst en internasjonal støtte som får motkreftene våre til å tenke seg om.

Dette er en kamp arbeiderklassen i Norge ikke har råd til å tape! Havnearbeiderne viser vei, og resten av fagbevegelsen må stille opp!

Vidar Våde (født 1942) er snekker, fagforeningsmann og politisk aktivist, bosatt i Tyssedal. Var blant Rød Valgallianses første kommunestyrerepresentanter etter valget i 1975. Et verv han beholdt i 28 år. Ved kommunevalget i 1983 var Vaade RVs debattant i partilederdebatten.

«Illusjoner?»

Stille.
Bare sus
av bladløse trær.
Måkene seiler i vinden.
Svakt høres lyden
fra hjemkommet stær.
Finner seg hvile i linden.

Sjøen er lun
som et nyslått tun.
Ingen krusning å se.
Det lukter av fred.

To går til sjøen
Setter ut båten.
Fisk vil de få
vestenfor øyen.
Slik det har vært
etter måten.
Slik ønsker vi
at verden er.
Stille og rolig,
idyllisk.
Glede oss over
hjemkommet stær.

Men langt bort
i øst
høres duren.
Verden er jo i brann.

Folk kneler ned
foran muren,
håper at «Guden»
er sann.

Så løfter de øksa.
Mann mot mann
og kjemper
for nettopp «Han».

Trekke kort

Hvem skal
bære byrdene
de neste fire år?
Er det hyrdene,
eller det sorte får.
Blir det verre
når Knut Arild
trekker kort
om abort?
Med Siv og Erna
på samme madrass.
faller mye på plass?
Da hjelper det lite
lite å rømme.
Men du kan fortsatt drømme.

«Kjæresten» min

Tømmermannsblyant,
er et kjærlig ord.
Har laget mange streker
på uhøvla bord.
Er med når jeg reker
omkring som en fant.
Og er veldig godt vant.
Blir kvesset og spisset
så streken blir fin.

Disse ord er myntet
på «kjæresten» min.
Uten deg min kjære.
Ville jeg ikke være
en brukende snekker.
Når jeg trekker
deg fram fra min lomme,
kan jeg måle både
meter og tomme.

Forgjengelighet

Da motorsagen
blottet treets
ringer,
så jeg
livets
forgjengelighet.

De senere årene har flere debattanter på venstresida nærmest avskrevet arbeiderklassens revolusjonære potensiale. Guy Standing, for eksempel, har lansert teorien om det han kaller prekariatet, en klasse mennesker hvis arbeidshverdag er preget av usikkerhet, flyktighet og lønn ned mot eksistensminimum. Dette prekariatet, mener Standing, er den nye farlige klassen for borgerskapet etter at den klassiske arbeiderklassen i stor grad er avvæpnet gjennom å ha blitt inkorporert som en slags middelklasse. Forfatterduoen Michael Hardt og Toni Negri, på sin side, mener at kapitalen har utviklet seg til et imperium, og at det eksisterer et mangfold av motkrefter mot dette, der ikke arbeiderklassen har en særegen posisjon.

Ursula Huws er uenig i dette. Under kapitalismen, er verdiskapingen konsentrert i vareproduksjonen, der arbeideren skaper en større mengde verdi, en merverdi for kapitalisten, enn det som er nødvendig for å opprettholde arbeidskraften og utbetales i lønn. Dette utelukker imidlertid ikke eksistensen av andre former for arbeid. Marx skilte mellom produktivt og uproduktivt arbeid, der det produktive arbeidet var kjennetegnet ved produksjon av merverdi, mens arbeid som ikke skapte merverdi, var uproduktivt, sett fra kapitalens ståsted. Det er fremfor alt i det produktive arbeidet at arbeid og kapital møtes, og selv om det uproduktive arbeidet også er avledet av den dominerende produksjonsmåten, er det her potensialet for en avgjørende konfrontasjon ligger.

Huws nyanserer litt på dette, og skiller heller mellom produktivt og reproduktivt arbeid, blant annet for å understreke at også ikke-produktivt arbeid har en funksjon for kapitalismen. Hun tar også med seg den feministiske kritikken av det ulønnede arbeidet i hjemmet, som vi kjenner best fra Kjersti Ericssons forfatterskap, men som også var del av en stor diskusjon i Storbritannia på 70-tallet. Hun lanserer også en fjerde form for arbeid, produktivt ikke-lønnet arbeid, såkalt forbrukerarbeid, men samtidig holder hun fast på at det er vareproduksjonen, felt C i Tabell 1 i artikkelen, som utgjør selve knuten i det kapitalistiske systemet. Det er utgangspunktet for å forstå de andre formene for arbeid – offentlig administrasjon og tjenester, husarbeid og forbrukerarbeid. Det er, tross alt, i dette punktet at verdiene skapes og dermed lønnen som gjør det mulig for den enkelte å drive ulønnet arbeid, genereres.

Som individer utfører de aller fleste flere former for arbeid, men det er likevel en tendens, mener hun, at stadig mer av arbeidet ender opp i vareproduksjonen. Det digitale arbeidet, eller det immaterielle arbeidet som blant andre Hardt og Negri har kalt det, er ikke noe unntak her, selv om omfanget av dette arbeidet nok har blitt noe overdrevet i debatten. Så lenge arbeidet utføres for å skape merverdi for en kapitaleier, uavhengig av hvor i prosessen fra innovasjon til distribusjon det konkrete arbeidet utføres, er det vareproduksjon. Selv om det kanskje er innslag av grunnrente og handelskapital inne i bildet, er det verdiproduksjonen som gjør seg gjeldende dersom man faktisk undersøker de konkrete prosessene.

Derimot ser Huws en tendens til at vareproduksjonen de senere tiårene i større grad har presset seg inn i de andre formene for arbeid, og gjort det ulønnede arbeidet produktivt. Dette skjer også uavhengig av det digitale arbeidet, som for eksempel gjennom ordninger som arbeid for trygd, at private firmaer får arbeidskraften billigere enn om de måtte betalt tarifflønn. Imidlertid bidrar det digitale arbeidet, i følge Huws, til å styrke det ulønnede arbeidets produktive karakter, delvis ved at forbrukeren gjør mer av jobben selv uten at det kompenseres for det, som i nettbanken, eller ved at giganter som Google og Facebook gjennom sine lisensavtaler tilegner seg retten til folks ubetalte kreative arbeid.

Selv om det digitale arbeidet fortsatt er en relativt liten del av den samlede verdiskapningen, er dette endringer som styrker vareproduksjonen, og dermed motsetningen mellom arbeid og kapital, heller enn å svekke den i et samfunnsmessig perspektiv. I stedet for å fremstille teknologiske og/eller samfunnsorganisatoriske endringer som noe nytt, ser hun de ulike tendensene sitt forhold til produksjonen.

Huws’ artikkel forteller at det er i den vareproduserende arbeiderklassen den direkte konfrontasjonen mellom arbeid og kapital vil kunne finne sted. Man må derfor hele tiden vurdere utviklingen av og endringer i arbeidsdelingen, samt forholdet mellom klassene, på bakgrunn av hva som faktisk skjer inne i denne knuten.

Mathias Bismo

 

Å løyse opp knuten – levekår, arbeid og verdi – del 1