Artikkelen er ein introduksjon til den nyleg utgitte Fighting Fascism: How to struggle and how to win av den tyske marxisten Clara Zetkin (Haymarket Boooks 2017, 86 s.). Omsett av Gunnar Danielsen.

Sjeldan har eit ord vore meir slengt ut og mindre forstått enn fascisme. For mange er merkelappen fascist ganske enkelt ei fornærming, retta mot særleg motbydelege og reaksjonære individ eller rørsler. Det blir au vanlegvis brukt som politisk forklaring på høgreorienterte diktatur. Ordet fekk ny vekt i presidentvalet i 2016 i USA, der vinnaren Donald Trump rutinemessig vart samanlikna med Benito Mussolini og andre fascistleiarar.

John Riddell er en kanadisk sosialist. Jobber med å dokumentere den internasjonale revolusjonære bevegelsen i perioden 1907-23 i bokform.
Mike Taber er en amerikansk sosialist. Har redigert engelskspråklige samlinger av skrifter av blant andre Fidel Castro og dokumenter fra Komintern
Foto: Ukjent

«Å samanlikne med fascistar er ikkje nytt i amerikansk politikk», sa ein kommentator i New York Times 28.05.2016. «Men med Trump har slike samanlikningar gått over alle grenser og inn i daglegtalen både i USA og utanlands.»

Sjølv om desse samanlikningane er overdrivne og upresise, må alle skuldingane om fascisme undersøkast seriøst. Arbeidsfolk og undertrykte har all grunn til å frykte den innebygde rasismen, opphevinga av arbeids- og sivilrettar, den brutale undertrykkinga som kjenneteiknar fascismen.

Mens ein utan tvil kan finne likskap til dei fleste høgreorienterte rørsler og regime, så er fascismen i seg sjølv eit spesifikt fenomen med unike drag. Å forstå kjenneteikna og dynamikken til fascismen er ikkje bare ei akademisk øving. Det er ein føresetnad for å kunne kjempe mot han.

Denne korte boka inneheld ein rapport og ein resolusjon frå Clara Zetkins hand til eit leiarmøte i den kommunistiske internasjonalen i 1923, og gir ein omfattande analyse av det som den gongen var noko heilt nytt i verda.

Mange lesarar vil bli slått av klarsynet og framsynet i vurderingane til Zetkin, frå ei tid då den framveksande fascismen framleis var eit mysterium for dei fleste. Nesten eit hundreår seinare, må ein verdsette at ho så tidleg kunne skissere eit konsekvent marxistisk syn på fascismen og korleis ein måtte kjempe mot han.

Fascismen veks fram

Opphavet til fascismen finn ein i Italia i åra etter første verdskrig. I krisetidene i 1919 organiserte Benito Mussolini Fasci Itialiani di Combattimento som ein reaksjon mot den veksande proletære rørsla. Det vil seie den samfunnsmessige klassen til dei som må selje arbeidskrafta si for å overleve.

Inspirerte av sigeren i den russiske revolusjonen, og mishandla av kapitalismen i landet, gjekk dei italienske arbeidarane til militant kamp. I alle lag av det italienske samfunnet såg mange føre seg at det italienske sosialistpartiet – som var med i den kommunistiske internasjonalen – snart ville komme til makta.

Det proletære opprøret nådde eit høgdepunkt i september 1920. Den månaden tok meir enn ein halv million arbeidarar med metallarbeidarane i spissen over fabrikkar over heile landet. Dei byrja organisere produksjonen leia av fabrikkråd, og mange stader oppretta dei raude gardar for å forsvare fabrikkane som var okkuperte. Streikane spreidde seg til jernbanen og andre arbeidsplassar, og mange fattige bønder og landarbeidarar okkuperte jord. Det vart retta kraftfulle appellar til soldatane, som arbeidskameratar i uniform, om at dei måtte nekte å angripe fabrikkane. Framfor denne tilsynelatande ustoppelege bølgja var kapitalistane og deira regjering handlingslamma og fylte av frykt. Det var ein revolusjonær situasjon som utvikla seg, der erobringa av den politiske makta stod på dagsordenen.

Men det italienske sosialistpartiet, og den viktigaste fagforeininga som var knytt til partiet, avviste å sjå den månadslange revolusjonære kampen som noko anna enn rein fagleg kamp. Med eit slikt utgangspunkt instruerte dei faglege leiarane arbeidarane om å forlate fabrikkane i bytte mot ei pakke lokkande, men innhaldslause, løfte frå kapitalistane. På den tida var dei villige til å gå med på alt som gav dei fabrikkane tilbake. Arbeidsfolk i Italia, som hadde håpa på og venta at slutten på kapitalismen var nær, drog mismodige frå fabrikkane.

Dei mislykka fabrikkokkupasjonane demoraliserte store delar av arbeidarklassen. Fascistane sette fart i rekrutteringa, og gjennomførte ei bølgje åtak på arbeidarrørsla. Og dei fekk stadig meir pengestøtte frå leiande kapitalistar, og vern av politiet og andre delar av det italienske statsapparatet. I 1921 og 1922 vart mange tusen arbeidarar og bønder myrda i fascistiske «straffeekspedisjonar». Hundrevis av folkets hus og fagforeiningskontor vart øydelagde.

Det som raskt blei ei masserørsle sette fascistane i stand til å ta kontroll over regjeringa i slutten av oktober i 1922, med Mussolini som statsminister. Då dei først var komme til makta, gjekk fascistane inn for å knuse fagforeiningane fullstendig, saman med all anna sjølvstendig arbeidarorganisering.

Oppmuntra av den fascistiske sigeren i Italia vaks det fram liknande rørsler i andre europeiske land, den sterkaste i Tyskland. Fascistliknande organisasjonar kom au i Polen, Tsjekkoslovakia, Austerrike og elles.

Å forstå det nye

Som med det meste av nye samfunnsmessige fenomen var det ikkje straks klart kva som skjedde. Frå starten var det mange som putta fascismen i bås med anna kontrarevolusjonær vald og terror.

I åra etter første verdskrig var slik terror svært utbreidd. I 1919 var det ei revolusjonær regjering ein kort periode i Ungarn. Etterpå vart 5 000 avretta og 75 000 fengsla. Etter borgarkrigen i Finland vart 10 000 skotne og 100 000 sende i konsentrasjonsleir. Liknande tilfelle av det som vart kjent som «kvit terror» kunne ein sjå i andre land.

Valdsbruken til dei italienske fascistane var nok den same kontrarevolusjonære, men fascismen innebar noko meir. Oppgava med å avdekke fascismens sanne natur fall på den kommunistiske internasjonalen.

Den kommunistiske internasjonalen var noko heilt nytt då han vart grunnlagt i 1919, påverka av den russiske revolusjonen: ei rørsle vigd til å drøfte korleis arbeidarklassen kunne styrte kapitalismen, og så organisere seg for å gjøre det. Under Lenin vart kongressane og møta i Komintern undervisning i revolusjonær politikk.

Komintern hadde sine første organiserte diskusjonar om fascismen på den fjerde kongressen i november 1922. Men den var ikkje særleg fruktbar. Den italienske kommunisten Amadeo Bordiga tok for seg viktige sider ved Mussolinis italienske organisasjon, men hadde mindre suksess med å avdekke fascismens natur. Han la i staden vekt på like trekk hos fascismen og borgarleg demokrati, og spådde at den italienske fascismen ikkje ville leve lenge. Verken Bordigas rapport eller diskusjonen etterpå la særleg vekt på kampen mot fascismen.¹

Dei forstod dei ikkje hadde komme til botnar i spørsmålet, og i juni 1923 tok leiarane i Komintern opp spørsmålet på ny. Møtet var tredje utvida plenum i eksekutivkomiteen i den kommunistiske internasjonalen. Nøkkelpersonen her var Clara Zetkin som innleia til diskusjonen, og skreiv resolusjonen som vart vedtatt.

Clara Zetkin

Clara Zetkin var sekstiseks år i 1923 og ein av dei mest framståande veteranane i Komintern. Ho var ein eineståande person i den internasjonale revolusjonære rørsla.

I 1878, 21 år gammal, slutta ho seg til den sosialistiske rørsla i Tyskland. Det var året dei anti-sosialistiske lovene vart vedtatt i Tyskland; dei gjorde det kriminelt å arbeide for sosialismen, og ulovleg å vere medlem i Det sosialdemokratiske partiet (SPD). Men Zetkin nekta å la seg skremme. Ho vart tvinga i eksil i mange år, og forsterka innsatsen sin i den revolusjonære rørsla, og vart ein leiande aktivist i partiet. I 1891 byrja ho redigere Die Gleichheit, SPDs avis retta til kvinner.

I 1907 var Zetkin den sentrale leiaren då den internasjonale sosialistiske kvinnerørsla vart danna. Eit av dei viktigaste initiativa frå dei var å etablere 8. mars som den internasjonale kvinnedagen, eit vedtak på konferansen deira i 1910.

Ho samarbeidde med Rosa Luxemburg og høyrde til venstrefløya i SPD. I 1914 sveik partiet sine sosialistiske prinsipp, med open støtte til den tyske krigføringa i første verdskrig, og partiet erklærte «borgfred» med den tyske kapitalismen så lenge krigen varte. Zetkin braut den linja og gjekk i aktiv opposisjon. Som del av den revolusjonære undergrunnsorganisasjonen Spartakusligaen vart ho arrestert mange gonger for antikrigsarbeid. I 1918 var ligaen med på å danne Tysklands kommunistiske parti (KPD), der Zetkin blei ein leiar.

Etter mordet på Luxemburg, Karl Liebknecht og andre tidleg i 1919, fekk Zetkin ei sentral rolle i leiinga i kommunistpartiet, slik ho hadde det Komintern.

Zetkin er mest kjent som sentral i den sosialistiske og kommunistiske kvinnerørsla gjennom mange tiår, men ho var mykje meir. Ho var ein dyktig politisk leiar, gjorde djupe analysar som ho trekte praktiske konsekvensar av, slik ho demonstrerte med innleiinga om fascismen i 1923.

Særdrag ved fascismen

I rapporten peika Zetkin på dei viktigaste trekka fascismen hadde:

• Framveksten av fascismen er uløyseleg knytt til den økonomiske krisa i kapitalismen og dei svekka institusjonane hans. Krisa er kjenneteikna av opptrappa åtak på arbeidarklassen, og mellomlaga i samfunnet blir stadig meir pressa og drivne ned i proletariatet.

• «Fascismen har rot i oppløysinga av den kapitalistiske økonomien og den borgarlege staten … Krigen raserte den kapitalistiske økonomien ned til grunnvollane. Det er tydeleg ikkje bare i den sjokkerande utarminga av proletariatet, men au i proletariseringa av svært breie lag av småborgarskapet og mellomsjikta.»

• Framveksten av fascismen skjer fordi proletariatet ikkje klarte løyse den sosiale krisa i kapitalismen ved å ta makta og reorganisere samfunnet. Denne fiaskoen frå leiarane i arbeidarklassen spreier demoralisering hos arbeidarane og dei kreftene i samfunnet som har sett på proletariatet og sosialismen som ein veg ut av krisa.

• Desse sosiale kreftene, peika Zetkin på, hadde håpt på at «sosialismen kunne føre til global endring. Dette håpet vart smerteleg knust … [D]ei mista trua ikkje bare på dei reformistiske leiarane, men au på sjølve sosialismen.»

• Fascismen har massekarakter, med særleg appell til småborgarlege lag som er truga av forfallet under kapitalismen.

• Forfallet under kapitalismen fører til «proletarisering av store delar småborgar- og mellomborgarskap, dei katastrofale tilhøva for småbøndene, og den dystre uroa i ‘intelligensiaen’ … Det som mest av alt tynger dei er manglande tryggleik for dei grunnleggande behova sine.»

• For å vinne støtte frå desse laga, brukar fascismen anti-kapitalistisk demagogi.

• «Massane strøymde i tusenvis til fascismen. Han blei ein fristad for alle som var politisk heimlause, dei som hadde fått dei sosiale røtene rive opp, dei utarma og desillusjonerte … Småborgarskapet og dei sosiale mellomlaga vakla først mellom dei mektige motpartane proletariat og borgarskap. Ut frå sine elendige liv er dei tilbøyelege til å sympatisere med proletariatet, dels ut frå åndeleg lengt og høge ideal, så lenge haldninga er revolusjonær og har utsikt til siger. Under presset frå massane og behova dei har, er jamvel dei fascistiske leiarane tvinga til i det minste å flørte med det revolusjonære proletariatet, sjølv om dei ikkje har sympati med dei.»

• Fascistisk ideologi hevar nasjon og stat over alle klassemotsetningar og klasseinteresser.

• «[D]et [massane] ikkje lenger hadde håp om frå det revolusjonære proletariatet og frå sosialismen, håpte dei no få med hjelp av dei dyktigaste, sterkaste, mest målretta og modige elementa frå alle sosiale klassar. Alle desse kreftene måtte kome saman i eit fellesskap. Og dette fellesskapet er nasjonen for fascistane … Reiskapen for å nå ideala til fascistane er staten. Ein sterk og autoritær stat som vil vere nettopp deira verk og lydige verktøy. Denne staten vil heve seg høgt over alle forskjellar mellom parti og klassar.»

• Den nasjonale sjåvinismen blir brukt av dei fascistiske leiarane som eit dekke for å spore til militarisme og imperialistiske krigar.

• «Dei væpna styrkane [til det fascistiske Italia] skulle bare forsvare fedrelandet. Det var løftet. Men den blomstrande veksten, og det enorme omfanget av krigsmateriell, er retta inn mot store imperialistiske eventyr … Hundrevis av millionar lire er løyvt til tungindustrien for å bygge dei mest moderne og mordariske dødsmaskinar.»

• Eit hovudtrekk ved fascismen er bruken av organisert vald, med stormtroppar retta mot arbeidarklassen, med mål om å knuse all sjølvstendig proletær aktivitet.

• Zetkin peika på at Mussolinis folk i Italia gjekk inn i «direkte, blodig terror». Først på landsbygda slo fascistane til «mot proletariatet der, organisasjonane deira rasert og lagt i oske, og leiarane deira myrda.» Seinare «breidde den fascistiske terroren seg til proletariatet i dei store byane.»

• Rasistisk ideologi og bruk av syndebukkar står sentralt i fascismen. Sjølv om dette enno ikkje var heilt klart i 1923, peika likevel Zetkin på korleis det tyske «fascistiske programmet er metta med frasen ‘bank opp jødane’.»

• På eit visst punkt byrjar viktige delar av kapitalistklassen å støtte og finansiere fascistrørsla, å sjå ho som ein måte å møte trusselen om proletarisk revolusjon.

• «Borgarskapet kan ikkje lenger stole på dei vanlege reiskapane i statsapparatet sitt for å sikre klasseherredømmet. Til det treng dei eit utanom-rettsleg og ikkje-statleg maktmiddel. Det får dei i den blanda samlinga av dei som utgjør den fascistiske mobben.» Kapitalistane «støttar opent fascistisk terrorisme, med pengar og på andre måtar.»

• Når dei først har fått makta, tenderer fascistane mot å bli byråkratisert og går bort frå tidlegare demagogiske appellar, og det fører til oppblomstring av klassemotsetningar og klassekamp.

«Det er ei skrikande motsetning mellom det fascistane lova, og det dei leverer til massane. Alt snakk om at fascistane vil sette interessene til nasjonen over alt anna, brest som såpebobler når dei blir utsette for røyndommens vind. ‘Nasjonen’ viser seg vere borgarskapet; den fascistiske idealstaten sjølv ein vulgær, skruppellaus borgarleg klassestat … Klassemotsetningar er mektigare enn all den ideologien som nektar for at dei finst.

Alternative analysar

Zetkins analyse av fascismen var radikalt annleis enn dei andre som vart lagt fram innanfor arbeidar- og sosialistrørsla.
Av desse tok Zetkin opp synet til dei reformistiske sosialdemokratane. «For dei er ikkje fascismen noko anna enn terror og vald», sa ho.
«Reformistane ser fascismen som eit uttrykk for den urokkelege og uovervinnelege makta og styrken i det borgarlege klassestyret. Proletariatet er ikkje i stand til å ta opp kampen mot fascismen – det ville vere overmodig og dømt til å mislykkast. Så proletariatet kan ikkje gjøre anna enn å trekke seg stille og roleg tilbake, og ikkje provosere tigrane og løvene i det borgarlege klasseherredømmet ved å kjempe for å frigjøre seg og for sitt herredømme.»
Zetkins analyse står au i sterk kontrast til dei analysane av fascismen som seinare blei sett fram av Stalin-leia kommunistparti i åra og tiåra etterpå. Det stalinistiske synet hadde to hovudtrekk som står mot Zetkins syn:

1. Sosialfascisme. Tatt i bruk i Kominterns ultra-venstre «tredje periode» seint på 20-talet og tidleg 30-tal. Det sidestilte sosialdemokratane og fascistane, og rettferdiggjorde slik at KDP avviste felles front med det mektige SDP i kampen mot nazistane.
   Hadde ein slik front komme i stand, ville han hatt støtte frå ein overveldande majoritet av folket i Tyskland, og ville nesten sikkert vore sterk nok til å stå mot nazistane. Det er rett å seie at den ubøyelege avvisinga frå leiarane i begge parti opna døra for at Hitler kunne ta makta.

2. Folkefront. Dette synet vart presentert i full breidde i ein rapport frå Georgi Dimitrov til den sjuande kongressen av det den gongen staliniserte Komintern i 1935. Dimitrov hevda at «fascismen var det opne terroristiske diktaturet til dei mest reaksjonære, mest sjåvinistiske og mest imperialistiske elementa i finanskapitalen.» Fascismen «handlar på vegner av interessene til dei ekstreme imperialistane», som han karakteriserte som «dei mest reaksjonære sirklane i borgarskapet.»²

Ut frå denne analysen var den sentrale oppgava å danne blokker – «folkefrontar» – med antatt mindre reaksjonære, mindre sjåvinistiske og mindre imperialistiske element i borgarskapet – den «anti-fascistiske fløya» deira. Vidare å underordne sjølvstendig klassekamp og politiske aksjonar denne oppgava. I praksis betydde eit slikt syn at stalinistiske parti generelt var mot sjølvstendig revolusjonær og proletær handling fordi dei var ei hindring for folkefronten. Det rettferdiggjorde også indirekte støtte til «anti-fascistiske» kapitalistar som Franklin D Roosevelt i USA, med påskot om at den republikanske motstandaren hans stod for «hovudfienden fascismen».³

Leon Trotskij tok føringa i å avvise desse stalinistiske standpunkta, og forsvarte hovudpunkta Zetkin la fram i 1923. Dei polemiske artiklane Trotskij skreiv om framveksten av fascismen i Tyskland og lærdommen frå nazi-sigeren, er noko av dei klarast framstilte marxistiske analysane av fascismen og kva som krevst for å sigre over han.⁴

Korleis slåst mot fascismen

Liberale pro-kapitalistiske krefter seier ofte at om ein bare overser fascistar, så vil dei forsvinne. Det var ikkje Zetkins syn. For ho var det eit spørsmål om liv eller død for arbeidarklassen med sine allierte å mobilisere fullt ut mot fascismen.

Zetkin la vekt på fleire punkt då ho drøfta kampen mot fascismen:

Det er avgjørande at arbeidarane har sjølvforsvar for å møte fascistiske terrorkampanjar. Framfor alt betyr det organiserte forsvars­grupper for å kjempe mot fascistiske åtak.

«No har proletariatet akutt behov for sjølvforsvar mot fascismen, og dette sjølvforsvaret må ikkje bli sett til sides det minste sekund. Det er proletarane sin personlege tryggleik og eksistens som står på spel, og eksistensen til organisasjonane deira. Proletariatet sitt sjølvforsvar er det akutte behovet. Me må ikkje kjempe mot fascismen på italiensk reformistisk vis – dei trygla «la meg vere, så lar eg deg vere.» Tvert om! Møt vald med vald. Men ikkje i form av individuell terror – det vil slå feil. Men med vald som maktutøvd organisert proletær klassekamp.»

Det er essensielt med felles front for å kjempe mot fascismen, få med alle organisasjonar og retningar i arbeidarklassen, uansett politiske skille.

«[P]roletær kamp og sjølvforsvar mot fascismen krev proletær einskapsfront. Fascismen spør ikkje om sjela til fabrikkarbeidaren er malt blått og kvitt som flagget i Bayern; svart, raudt og gull som i den borgarlege republikken; eller som det raude flagget med hammar og sigd. Han spør ikkje om arbeidaren vil ha tilbake Wittelsbach-dynastiet [frå Bayern], er tilhengar av [SPD-leiar og tysk president Friedrich] Ebert, eller ønsker sjå vår venn [KP-leiar Heinrich] Brandler som president for den tyske sovjetrepublikken. Alt som betyr noko for fascismen, er at dei treff på ein klassemedveten proletar, og så slår dei han i bakken. Det er grunnen til at arbeidarane må stå saman i kampen utan å sjå til band til parti eller ­fagforeining.»

I tillegg til fysisk kamp mot fascismen når det er nødvendig å forsvare seg, må arbeidarklassen føre politisk kamp mot masseappellen fascismen har, særleg innretta på mellomlaga.

«[D]et [italienske kommunist]partiet sjølvsagt gjorde feil var å sjå fascismen som eit reint militært fenomen, og såg bort frå den ideologiske og politiske sida. La oss ikkje gløyme at den italienske fascismen alt før han slo ned proletariatet med terror, hadde vunne ein ideologisk og politisk siger over arbeidarrørsla som la grunnlaget for triumfen. Det er svært farleg om ein ikkje ser det trengande behovet for å sigre over fascismen ideologisk og politisk.»
Slik kamp mot fascismen betyr framfor alt å vise den faste viljen det proletære leiarskapet har til å ta makta frå borgarskapet for å løyse den sosiale krisa i kapitalismen, og legge fram eit program som er retta inn mot å knytte saman dei alliansane som skal til for å gjøre det.

Zetkin trudde perspektivet om revolusjonær kamp for regjeringsmakt grunnlagt på ein allianse av dei utbytta og undertrykte klassane var avgjørande for å sigre over fascismen. Av den grunn la ho vekt at på ei regjeringsfråsegn om dette – ei bonde- og arbeidarregjering – «faktisk er eit vilkår for å kunne nedkjempe fascismen.»

Trusselen frå fascismen i dag

Å kunne forstå dagens fascisme er ikkje bare eit historisk spørsmål.

Ettersom det tjueførste hundreåret skrid fram, er kapitalismen komme i ei tid med sosial krise, prega av opptrappa åtak på rettane og levekåra til det arbeidande folket og alle undertrykte, og skjerpa sosial polarisering. Valet av milliardæren Donald Trump som president i USA i november 2016, etter ein valkamp kjenneteikna av brautande høgredemagogi og opne rasistiske utspel, var både ei spegling av og ei skjerping av denne sosiale krisa.

Som Zetkin såg føre seg for nesten hundre år sidan, er det nettopp situasjonar som dette som på eit gitt tidspunkt kan skape fascistiske rørsler.

Slike rørsler ser den sosiale krisa, men vil flytte ansvaret bort frå det kapitalistiske systemet, og ser etter syndebukkar: immigrantar, svarte, jødar, LGBT-folk, romfolk og andre. Merkelege konspirasjonsteoriar blir trylla fram for å leie merksemda bort frå det sosiale og økonomiske systemet som er ansvarleg for krisa.

For å samle støtte speler fascistiske rørsler på sinne. Dei appellerer til rasistiske, sjåvinistiske og anti-feministiske stemningar som ligg djupt i den såkalla populærkulturen under kapitalismen.

Den reaksjonære fascistiske appellen om å skille arbeidsfolk må møtast med behovet for felles kamp mellom dei undertrykte og utbytta uavhengig av nasjonalitet, etnisk bakgrunn eller kjønn for å kaste av seg kapitalistar og eigarar og starte bygginga av eit meir rettferdig og humant samfunn.

Men dette er ikkje bare ein kamp om idear.

Når den sosiale krisa blir djupare og arbeidsfolk byrjar reagere på ho, vil stadig fleire kapitalistar og deira tenarar ty til lovlege og ulovlege tiltak for å verne klasseherredømmet sitt.

Når desse åtaka eskalerer, må arbeidarar som forsvarer organisasjonane sine svare; dei som slåst mot rasisme, politibrutalitet, og politidrap; dei som slåst for kvinners rett til abort; dei som slåst mot åtaka på borgarrettane; dei som slåst mot kapitalismens miljøøydeleggingar; dei som slåst mot deportasjonar og vald mot innvandrarar – kort sagt alle dei som kjemper for interessene til dei undertrykte og utbytta.

Det er desse aktivistane og kjemparane som vil vere mest interessert i å studere fascismen og historia om kampen mot han.

Mange vil sjå at synet som først vart skissert av Zetkin, og så utvikla av Leon Trotskij, Antonio Gramsci og andre vil vere eit viktig våpen i kampen mot den fascistiske trusselen.

Mange arbeidsfolk og ungdom vil slutte seg til kampen for ei sosialistisk framtid.

Det trudde Clara Zetkin fullt og fast på.

Når ho drøfta fascismens appell til ungdom, peika ho på at «dei beste av dei prøver sleppe unna djup sjelekval. Dei lengtar etter nye og urokkelege ideal, og eit verdssyn som gjør dei i stand til å forstå natur, samfunn og sitt eige liv; eit verdssyn som ikkje er ein steril formel, men skapande og konstruktivt. La oss ikkje gløyme at valdelege fascistiske bandar ikkje bare er sett saman av krigarråskinn, utvalde leigesoldatar og korrupte og medvitslause som gler seg med terror. Blant dei finn me også dei mest handlekraftige frå desse sjikta, dei som er mest i stand til å utvikle seg. Me må møte dei med forståing for vilkåra deira og deira brennande lengt, arbeide blant dei, og vise dei ei løysing som ikkje fører tilbake, men framover til kommunismen. Det storslåtte synet på verda som kommunismen er, vil vinne deira sympati for oss.»

Fascisme er til sjuande og sist eit resultat av kapitalismen, hevda Zetkin. Trusselen frå fascismen vil først vere borte for godt når arbeidarklassen tar makta frå milliardærkapitalistane og startar bygge ei ny verd.

At ho var fast overtydd om det, kan ein sjå i Zetkins usvikelege tru på at arbeidarklassen har revolusjonært potensiale, slik ein kan sjå i konklusjonen på rapporten hennar i 1923:

«Kvar einaste proletar må kjenne seg som meir enn bare lønnsslave, eit leiketøy for vind og storm under kapitalismen og makthavarane. Proletarar må kjenne og forstå seg sjølve som delar av den revolusjonære klassen, som vil smi den gamle staten til eigarklassen om til ein ny stat av sovjettypen. Ført når me vekkar revolusjonært klassemedvit i alle arbeidarar, og tenner proletær handlekraft, kan me førebu og gjennomføre den nødvendige nedkjempinga av fascismen på militært vis. Same kor brutalt kapitalismen kan gå fram mot proletariatet i verda over ei tid, så vil proletariatet til slutt kjempe seg fram til siger.»

Zetkins modige appell om anti-fascistisk aksjon, mindre enn eitt år før ho døydde, står som eit høveleg prov på livet hennar med revolusjonær kamp, og som ei leiestjerne for kommande generasjonar.

Notar

1. Bordigas rapport finst i Riddell (red) Toward the United Front: Proceedings of the Fourth Congress of the Communist International, 1922 (Historical Materialism Book Series, Chicago: Haymarket Books, 2012), s. 402-23.
2. Dimitrovs rapport finst i VII Congress of the Communist International: Abridged Stenographic Report of Proceedings (Moscow: Foreign Languages Publishing House, 1939), s. 126–29. Han finst I tillegg på Marxists Internet Archive.
3. The communist, nr 6, juni 1936, s. 489.
4. Trotskijs opphavlege skrifter om framveksten av fascismen i Tyskland finst i The Struggle Against Fascism in Germany (New York: Pathfinder Press, 1971). Mykje av dette er au til­gjengeleg på Marxists Internet Archive.
5. Dei fire utgitte banda med Komintern-forhandlingar redigerte av John Riddell er: Founding the Communist International: Proceedings and Documents of the First Congress, March 1919 (New York: Pathfinder Press, 1987); Workers of the World and Oppressed Peoples, Unite! Proceedings of the Second Congress, 1920 (New York: Pathfinder Press, 1991); To the Masses: Proceedings of the Third Congress of the Communist International, 1921 (Historical Materialism Book Series, Chicago: Haymarket Books, 2016); and Toward the United Front. Dei tri tilleggsbanda er Lenin’s Struggle for a Revolutionary International 1907–1916 (New York: Pathfinder Press, 1984); The German Revolution and the Debate on Soviet Power (New York: Pathfinder Press, 1986); og To See the Dawn: Baku, 1920—First Congress of the Peoples of the East (New York: Pathfinder Press, 1993).

Rosa Luxemburg (1871–1919) ble født i Polen, men flyttet til Tyskland for å jobbe for sosialisme på fulltid. Hun var en intellektuell teoretiker, men også beinhardt opptatt av praksis. Luxemburg mente at handlingen var det viktigste, og det viste hun ved å dra dit kampene stod for å aksjonere og agitere. Hun ble flere ganger satt i fengsel, blant annet for å argumentere åpent mot Tysklands deltakelse i 1. verdenskrig, men det stoppet henne ikke.

Tomine Sandal er tidligere nestleder i Rød Ungdom. Hun er redaksjonsmedlem i Gnist.
Foto: ukjent

Rosa Luxemburg var en hardfør og analytisk marxist, som så på en sosialistisk revolusjon som historisk nødvendig. Selv om hun var både kvinne, funksjonshemmet, jøde og utlending, var det alltid sosialismen som sto i fokus. Rosa Luxemburg viet hele sitt liv til kampen for sosialismen, og hun arbeidet iherdig for en sosialistisk revolusjon gjennom tykt og tynt, selv om det betydde forfølgelse, fengsel og til sist døden.

Teorier om akkumulasjon av kapital, massestreikens betydning, kritikk av Lenins partielite, antikrigsarbeid, aksjonisme og mye mer: listen er altfor lang til å kunne dekke Rosa Luxemburgs politiske liv og virke i en kort tekst som dette. Derfor kommer jeg til å fokusere på Rosa Luxemburgs syn på reformarbeid, revolusjonær strategi, organisering og handling. Til slutt vil jeg gå nærmere inn på hvorfor jeg mener Rosa Luxemburgs tanker om disse temaene fortsatt er relevante for oss i dag. Denne teksten er ikke kun skrevet for å leses alene, men først og fremst som et utgangspunkt for diskusjon.

Reform eller revolusjon

En av de viktigste politiske konfliktene Rosa Luxemburg deltok i, var debatten om reform eller revolusjon mot revisjonisten Eduard Bernstein. Han mente at man kunne erstatte kapitalismen med sosialisme ved hjelp av mange sosiale reformer, og at en revolusjon da ville bli overflødig. Rosa Luxemburg ble ikke overbevist, og svarte blant annet: «Å forvandle havet av kapitalistisk bitterhet til sosialistisk sukkerdrikke gjennom noen flasker sosialreformistisk lemonade blir i beste fall smakløst!» I all den tid kapitalismen er avhengig av tvangsmessig vekst, og penger og makten ligger hos et fåtall mennesker, vil en revolusjon være nødvendig. Hele det skitne havet må renses opp og erstattes med friskt vann, ikke bare pyntes på og smaksettes med litt lemonade.

Rosa Luxemburgs tilsvar til Bernstein heter «Reform eller revolusjon», men det er slett ikke slik at Rosa Luxemburg mener reformer er unødvendige. Tvert imot, hun mener reformarbeid er svært viktig for å muliggjøre revolusjonen! Det er et viktig skille mellom å være reformist, altså at man ikke mener en revolusjon er nødvendig, og det å arbeide for reformer. Reformarbeid er et viktig aspekt ved å være revolusjonær. Rosa Luxemburg forklarer det slik: «For sosialdemokratiet eksisterer det en uatskillelig sammenheng mellom sosiale reformer og den sosiale revolusjon, idet dets kamp for sosiale reformer er middelet, den sosiale omveltning er derimot målet.» Når Rosa Luxemburg bruker begrepet «sosialdemokratiet», er det viktig å merke seg at det ikke er snakk om dagens sosialdemokrater, men sosialdemokratene i Tyskland på starten av 1900-tallet var revolusjonære. Luxemburgs hovedpoeng er at revolusjonen må være målet, og at veien dit må preges av arbeid for sosiale reformer.

Hva er egentlig reformarbeid? Det kan være mye! Innføringen av 8-timers normalarbeidsdag, abortloven, gratis skolebøker, trygdeordninger, alle disse tingene er eksempler på reformer. Store norske leksikon definerer en reform slik: «en forandring (omdanning) av de bestående forhold som er, eller er ment å være, til det bedre». Enhver politisk sak kan på sett og vis ses på som en reform. Selvsagt er ikke enhver reform bra i våre øyne, vi i Rød Ungdom – som denne artikkelen opprinnelig ble skrevet for – er imot mange reformer som for eksempel pensjonsreformen eller regionreformen. Men det at vi er mot høyresidens reformer, handler mer om at vi er imot høyresidepolitikk, ikke reformer som konsept. Merking av retusjert reklame, leksefri skole og arbeidstillatelse for asylsøkere er eksempler på reformsaker Rød Ungdom har jobbet med de siste årene.

Reformarbeidets to funksjoner

Rosa Luxemburg mener at det sosialistiske partiets reformarbeid har to sider, som vi kan kalle den økonomiske funksjonen og den kulturelle funksjonen. Reformer får en økonomisk funksjon hvis den påvirker den økonomiske situasjonen og videre endrer styrkeforholdet og forutsetningene for klassekampen. Dersom forholdet mellom arbeid og kapital, mellom ansatte og eier, endrer seg i arbeiderklassens favør, vil det bety dårligere kår for kapitalistisk vekst. Det blir vanskeligere å være kapitalist, og lettere å være arbeider. Dette kan bringe den kapitalistiske økonomien et skritt nærmere krise, ettersom man strammer inn profittmulighetene for kapitalister som er avhengig av å hele tiden øke profitten i konkurranse med andre. Ett eksempel på en reform med klar økonomisk funksjon er kampen for sekstimers normalarbeidsdag, fordi kortere arbeidsdag med like mye lønn vil bety at arbeiderne får beholde mer av overskuddet selv. Kampen for merking av retusjert reklame er også et godt eksempel på en reform som har en økonomisk funksjon. Ikke bare vil merking av retusjert reklame være bra for ungdoms selvbilde og psykiske helse, det vil også være et økonomisk nederlag for reklamebransjen og skjønnhets­industrien.

Reformarbeidets kulturelle funksjon handler på sin side om å forberede arbeiderklassen på å kunne gjennomføre en revolusjon. Vårt mål er at arbeiderklassen, folket, skal ta makten. Men i dag er det dessverre slik at størsteparten av befolkningen er politiske tilskuere, ikke deltakere. De politiske avgjørelsene blir i stor grad tatt i lukkede rom. Det er en del av det sosialistiske prosjektet å forsøke å endre dette. Skal arbeiderklassen ta makten, må den være forberedt og ha tro på seg selv. Rosa Luxemburg mener at «Etter den gjengse oppfatning består den sosialistiske betydning av den faglige og den politiske kamp i å forberede proletariatet, dvs. den subjektive faktor i den sosialistiske omveltning, på gjennomføringen av denne omveltning». Folket må innse at de kan ta makt, og at de kan styre, de må gå fra å være politiske tilskuere til å bli politiske deltakere. De må få politisk erfaring og selvtillit, slik at det kan bli mulig å se for seg at en annen verden er mulig, og at vi sammen kan endre verden. Det er dette som er kjernen i den kulturelle funksjonen ved reformer. Det politiske innholdet i en sak er ikke det aller viktigste når det kommer til å oppfylle den kulturelle funksjonen. Om lokallag i Rød Ungdom velger å aksjonere for bedre busstilbud i kommunen, for leksefri skole eller mot okkupasjonen i Palestina, så vil medlemmene i lokallaget uansett få erfaring med å styre selv, med å engasjere seg, med å ta makt over situasjonen og de vil sitte igjen med en følelse av at det går an å endre verden. De vil gå fra å sitte på sidelinjen til å bli demokratiske deltakere. Det holder ikke å bare ha god politikk, folk må også myndiggjøres. Å se på reformers økonomiske og kulturelle funksjoner kan være et godt analyseverktøy for sosialister, for eksempel i arbeidet med arbeidsprogram og strategi.

Brecht og Enhedslisten

Reformarbeidet er i følge Rosa Luxemburg viktig for å nå målet om revolusjon, blant annet på grunn av den økonomiske og den kulturelle funksjonen reformarbeid kan ha. Men vi må ikke glemme at reformer kan være bra i seg selv. Det danske sosialistpartiet Enhedslistens hovedmantra for arbeidet sitt i det danske Folke­tinget er å «stemme for enhver forbedring, og mot enhver forverring». Det er ikke alltid like lett å vurdere om en reform har mest forbedring eller mest forverring i seg, særlig om reformene kommer fra dagens sosialdemokratiske regjeringer. Mantraet er likevel et forsøk på å lage en grunnregel for hvordan et sosialistisk parti kan bruke sin plass i en borgerlig institusjon som Folketinget på en måte som er tjenlig for arbeiderklassen. Et annet mer lokalt eksempel er Sosialistisk Venstrepartis regjeringsdeltakelse. Til tross for at de fikk igjennom en del SV-politikk, ble fortsatt den rødgrønne regjeringen preget av massiv privatisering, fortsatt krigspolitikk og stadig økende økonomiske forskjeller. Eksempelet med Enhedslistens forsøk på å formulere en læresetning som løsning på dette dilemmaet og SVs regjeringsdeltakelse, viser hvor vanskelig det kan være å balansere forholdet mellom revolusjonært reformarbeid og reformisme. Likevel finnes det også gode eksempler på vellykket revolusjonært reformarbeid, for eksempel innføringen av 8-timersdagen eller folkeaksjonen mot oljeboring i Lofoten, Vesterålen og Senja. Vellykket revolusjonært reformarbeid kan være vanskelig, men det er ikke mindre viktig av den grunn, vi må bare være bevisst på fallgruvene som finnes.

Diktet «Herberget» av den tyske dikteren, dramatikeren og sosialisten Bertolt Brecht er interessant å se på når vi diskuterer forholdet, og balansen, mellom reform og revolusjon:

Herberget

Jeg hører at i New York
på hjørnet mellom 26. gate og Broadway
står det om vinteren hver kveld en mann
og skaffer de husløse som samler seg der
penger han samler inn, så de får plass på herberget.

Dette forandrer ikke verden.
Dette forbedrer ikke forholdene mellom
menneskene.
Dette forkorter ikke utbyttingens tidsalder.
Men noen menn får plass på herberget.
Vinden blir holdt borte fra dem en hel natt.
Snøen som skulle falt på dem, faller på gaten.
Menneske, legg ikke vekk boken hvor du leser dette!

Noen mennesker har nå plass på herberget.
Vinden blir holdt borte fra dem en hel natt.
Snøen som skulle falt på dem, faller på gaten.
Men dette forandrer ikke verden.
Dette forbedrer ikke forholdet mellom
menneskene.
Dette forkorter ikke utbyttingens tidsalder.

Reformer kan dramatisk forbedre menneskers liv under kapitalismen, men reformer fjerner ikke de underliggende maktstrukturene, utbyttingen av arbeiderklassen og klasseskiller. Derfor sier Rosa Luxemburg at reformarbeid må brukes som middel for å nå målet om revolusjon. Reformene alene vil ikke kunne fjerne havet av kapitalistisk bitterhet.

Handling, deltakelse og demokrati

For Rosa Luxemburg var handlingen viktigst. Mennesket er et historisk dyr, det vil si at vi er det eneste «dyret» som handler med hensyn til tidligere og kommende generasjoner mennesker. Vi skaper historien, vi lærer av den og vi former framtiden med handlingene våre. Mennesket har en formende kraft, vi skaper det samfunnet vi er en del av. Rosa Luxemburg mente at mennesket blir det mennesket gjør. Nina Björk forklarer det slik i sin bok, Drömmen om det röda: «Et levende demokratisk samfunn krever aktive, deltakende mennesker. Derfor er Rosa Luxemburg framfor alt deltakelsens tenker, aktivismens forsvarer, demokratiets teoretiker». Rosa Luxemburgs kamp for sosialisme var også en kamp for demokrati, for ytringsfrihet og for et samfunn bestående av aktive, deltagende mennesker. For at vi skal nå et slikt samfunn, må handling både være et personlig mål for alle sosialister, men også en stor del av det sosialistiske partiets strategi.

Et av Rosa Luxemburgs egne favorittsitat var Johann Wolfgang von Goethes: «Im Anfang war die Tat», som på norsk kan oversettes til: «I begynnelsen var handlingen». Handlende mennesker, som forstår at kapitalismen ikke er naturgitt og at vi sammen kan endre verden, er grunnleggende for en revolusjon. Dette er en av grunnene til at den kulturelle funksjonen til reformarbeid er så viktig, fordi den gjør mennesker til aktive, handlende deltakere i demokratiet.

Men det er viktig at reformarbeid ikke ender opp med mange ulike adskilte kamper, som ikke knyttes opp mot et større . Det sosialistiske partiets rolle burde derfor, i følge Rosa Luxemburg, være å ta tak i de politiske strømningene som oppstår spontant i samfunnet, knytte disse opp mot en samfunnsendrende kritikk og jobbe for bred organisering. Partiet må være oppmerksom på aksjoner, politiske saker og kamper som oppstår spontant, samtidig som partiet jobber langsiktig. Partiet må være et steg foran, men aldri bevege seg så langt unna folket at de mister dem og deres meninger av synet.

Hvordan kan Rosa Luxemburg være relevant i dag?

Selv om det er hundre år siden Rosa Luxemburg levde, lever tankene og teoriene hennes fortsatt i beste velgående på venstresiden. Hun har hatt stor innflytelse på sosialister over hele verden, og denne innflytelsen ser bare ut til å vokse de siste årene. I denne teksten har fokuset vært på forholdet mellom reform og revolusjon, teori og praksis og hvorfor handlingen er en så essensiell del av det sosialistiske arbeidet. Vi kan studere Rosa Luxemburg som bidrag til diskusjoner om hvordan vi kan drive bedre og mer systemoverskridende reformarbeid, og hvordan vi kan jobbe for å knytte enkeltsaker opp mot det større bildet. Til slutt minner Rosa Luxemburg oss på hvor grunnleggende aktive, deltagende mennesker er for det sosialistiske prosjektet.

Bertolt Brecht, tysk forfatter og teatermann. Fikk stor betydning gjennom sine skuespill og dramaturgiske ideer, som mer appellerte til tilskuernes forstand enn til deres følelser. Under nazistyret i Tyskland oppholdt Brecht seg utenlands. I 1948 flyttet han til Øst-Tyskland, hvor han grunnla og ledet det eksperimentelle teateret Berliner Ensemble, som fikk en banebrytende innflytelse på det europeiske etterkrigsteater. Til Brechts mest kjente stykker hører Galileis liv, Mor Courage, Det gode menneske fra Sezuan, Den kaukasiske krittsirkelen og Tolvskillingsoperaen.

Foto: Das Bundesarchiv/Wikimedia Commons

IKKE KONSTATERBARE FEIL AV KUNSTKOMMISJONEN

Invitert til et møte i Kunstakademiet
ytet de høyeste funksjonærene i Kunstkommisjonen
sin skjerv til den vakre praksis med å utøve selvkritikk
for begåtte feil og mumlet at også de
hadde noen feil å bebreides for. På spørsmålet
om hvilke feil det gjaldt, kunne de riktignok overhodet ikke
erindre noen konkrete tilfeller. Alt utvalget
nå kritiserte dem for, hadde
ikke akkurat vært noen feil, kommisjonen hadde bare
undertrykt verdiløse ting, og selv dem
hadde de egentlig ikke undertykt, bare unnlatt å fremme.
Tross den ivrigste selvransakelse
kunne de ikke erindre å ha begått noen konkrete feil, likevel
fastholdt de energisk, slik skikken er
at feil var blitt begått fra deres side.

700 INTELLEKTUELLE TILBER EN OLJETANK

Uten invitasjon
har vi kommet
Sju hundre (og flere er underveis)
allestedsfra
der ingen vind blåser lenger
fra kvernene som maler langsomt, og
fra ovnene som det sies
at ikke en hund lengre skjuler seg bak.

Og plutselig, over natten
så vi deg
oljetank.

I går eksisterte du ikke
men i dag
fins bare Du.

Hitover, alle sammen!
Dere som sager av greinen dere sitter på
fullt sysselsatte!
Gud har vendt tilbake
i skikkelsen av en oljetank.

Du heslige
er den vakreste!
Øv vold mot oss
du saklige!
Utvisk vårt jeg!
Gjør oss kollektive!
Skje ikke lenger vår vilje
men Din.

Du er ikke laget av elfenben
og ibenholt, men av
jern.
Herlig! Herlig! Herlig!
Du uanselige!

Du er ikke usynlig
ikke uendelig heller!
Derimot sju meter høy.
I deg hviler ingen hemmelighet
men olje.
Og du behandler oss
verken etter behag eller uransakelig
men etter kalkyler.

Hva betyr litt gress for deg?
Du sitter på det.
Der det før vokste gress
står nå Du, oljetank!
Og fremfor deg er en følelse
ingenting.

Hør derfor vår bønn
og frels oss fra ånden.
I elektrifiseringens
det Fordsatte fremskrittets
og statistikkens navn!

BYLANDSKAP

Dere utgaflede fra sardinboksene
igjen én og én, dere som mødrene planla
mellom tallerken og leppe, nok en gang
med selsomt øye, kanskje med eget øyebryn!
Dryppende av tilropets og trøstens olje
som holder dere friske, lettere flattrykte
med skarp brett, dere bokholdere, dere
oppsøker jeg, byenes
lovpriste innhold!

Fra rennesteinsvannet
vaskes det fortsatt gull.
Den store løslatte
over takene, Røyken,
begir seg av sted.

I bakgården henger klesvask: en kvinnes
rosa truser, vinden
feier inn i dem.

Byen sover. Grådig
sluker den søvnen sin. Gurglende
ligger den i rennesteinen, hjemsøkt
av utuktige drømmer og
næringssorger.

Menneskestrømmene
oversvømmer handelskvartalene
som om natten spyles rene
fra skitten og herjingen etter
gårsdagens menneskestrømmer.

I de trege menneskestrømmene
som skvulper mot husveggene
svømmer avissider. Virvler
rundt monumenter og
stiger opp i kontorbygningene.

Byens ni folkeslag sover
utmattet
av egne og andres laster.
Verktøyet ligger rede
for morgendagens arbeid.
Gjennom tomme gater
runger vekternes skritt.
På et jorde langt borte
letter møysommelig
tunge bombefly.

Til daglig er vi vant til å besvare et spørsmål om hvor mye noe er verdt med et pengebeløp. Pengene lar oss sammenligne varer, men det forklarer ikke hvorfor vi verdsetter dem til det vi gjør. Hvordan kan vi si noe mer grunnleggende om en vares verdi? Hva forteller det oss om vårt eget arbeid? Og hvilken konsekvens har det for debatten om privatisering av offentlige tjenester?

Hallvard Berge er informasjonsmedarbeider i Norsk Tjenestemannslag og medlem i Rødt.
Foto:

Denne artikkelen tar for seg Marx sitt oppgjør med Ricardos¹ verdibegrep, hvordan han videreutviklet synet på varens verdi, og hva vi kan ta med oss fra denne debatten når vi argumenterer politisk mot privatisering av velferdstjenester i dag. Artikkelen konkluderer med at argumenter mot privatisering av velferdstjenester kan ha nytte av å synliggjøre forutsetninger som vanligvis ikke gjøres eksplisitte i politikken.

Marx sitt oppgjør med Ricardos verdibegrep

Marx starter Kapitalen med en undersøkelse av begrepet vare og de ulike egenskapene en vare har; noe som er til nytte for mennesker, noe som kan byttes i noe annet, og en representasjon av sosialt nødvendig arbeid. Å starte boken med dette viser oss to ting: For det første at varens verdi er sentralt for å forstå kapitalismen, og for det andre at måten å forstå varens verdi på, er sentral i Marx sin egen posisjonering i den akademiske samtiden. Til sammen gir dette oss et sted å starte når vi skal beskrive Marx sitt bidrag til samfunnsdebatten og det grunnlaget han hadde for sitt politiske ståsted.

Marx tar utgangspunkt i en tradisjon i synet på varens verdi som var utbredt i hans akademiske samtid, arbeidsverditeorien. Denne teorien sier at en vares verdi bestemmes av hvor mye arbeid som kreves for å framstille den, både i den umiddelbare produksjonsprosessen og det som gikk med til å produsere maskiner, bygninger og annet som indirekte inngår i denne prosessen. Denne måten å tenke på har sine røtter helt tilbake til Aristoteles, men i Marx sin samtid var David Ricardo og Adam Smith de mest kjente talspersonene for økonomiske teorier som baserer seg på denne antagelsen. I dag står denne teorien i kontrast til mer subjektivt orienterte teorier om marginal nytte, tilbud og etterspørsel, som på ulike måter legger til grunn at verdien ikke er en egenskap ved varen i seg selv eller dens opphav i produksjonsprosessen, men ved den umiddelbare situasjonen den forsøkes omsettes i.

Sett fra synspunktet til kapitalisten, eller andre som typisk satte seg ned og regnet på slike ting, var det naturlig å uttrykke varens verdi i lønnskostnader. Ricardo mente lønnskostnader var en overfladisk måte å uttrykke varens verdi. Lønnskostnader varierer i tid og rom, mens verdenshandelen viser at varens verdi er uavhengig av lønnsnivået på opprinnelsesstedet. Ricardo målte derfor varens verdi i arbeidstimer, og han antok at handel alltid ville skje med varer av lik verdi og dermed med likt antall arbeidstimer. Fra dette utgangspunktet kom Ricardo også fram til at veien til rikdom for et land er å utnytte de komparative fordeler landet rår over; billig arbeidskraft, attraktive råvarer, tilgang til energi eller lignende.

Marx sin hovedinnvending mot dette var at Ricardo ikke skilte mellom aktiviteten arbeid og varen arbeidskraft, noe som gjorde det vanskelig å forklare hvorfor verdien øker i produksjonsprosessen. Marx viste at det produktive i menneskets arbeid kan uttrykkes som forskjellen mellom den verdien som skapes (arbeidskraftens bruksverdi) og den verdien som går med til å produsere og reprodusere (arbeidskraftens bytteverdi), og at denne forskjellen blir igjen hos kapitalisten i et lønnsarbeidsforhold. Dette var hovedgrunnlaget for det sosialistiske politiske prosjektet, og en motsats til for eksempel Adam Smith, som fulgte Ricardo i synet på varens verdi som et uttrykk for antall arbeidstimer, men som konkluderte med at profitten oppsto i handelsøyeblikket som kapitalistens godtgjøring for sin innsats.

Ricardo og Smiths syn var i Marx sin samtid den rådende måten å tenke om vareproduksjon og om arbeidets rolle i den; arbeidet som en innsatsfaktor som var nødvendig i produksjonen og så til de grader sentral at hele verdibegrepet avhenger av den, men likevel en rigid og målbar ting, noe som kansellerer seg selv ut time for time når produktet avhendes i markedet. Ricardos syn på arbeid var individualistisk og begrenset til den enkelte produksjonsprosessen og ga lite rom for å se på arbeid som noe annet enn et nødvendig onde, og det kunne heller ikke alene forklare hvorfor noen virksomheter i det hjemlige markedet bukket under, mens andre gikk seirende ut av en konkurranse preget av like vilkår, lov og orden.

Et sosialt og immaterielt verdibegrep

Marx så på arbeid som en sosial prosess. Mennesker former omgivelsene sine hele tiden, men det er først når denne formingen har nytte for samfunnet at det blir arbeid, i hvert fall i den betydningen av ordet arbeid som vi kan bruke når vi snakker om varenes verdi, og i den grad man bruker mer tid enn det som kan forventes gir det lite mening å regne med all tiden. Marx brukte derfor begrepet sosialt nødvendig arbeidstid om den delen av arbeidstiden som gir varen verdi. Begrepet sosialt nødvendig arbeidstid gjør arbeidsinnsatsen relativ til samfunnets behov og bransjens produktivitet. Arbeid som ikke bidrar til å fylle et sosialt behov vil heller ikke tilføre verdi.

Dette perspektivet understreker også et annet sentralt aspekt ved Marx sitt syn på varens verdi. Verdi er en immateriell størrelse, en sosial konstruksjon som aldri kan spores tilbake til fysiske egenskaper ved varen. Varens verdi endres med andre ord når samfunnet og forholdene varene produseres under endres.

Hvilken betydning har dette synet på varens verdi for Marx sitt politiske standpunkt? Tanken om et sosialt verdibegrep gjør det mulig for Marx å forklare den sosiale arbeidsdelingen i samfunnet og den konsentrasjonen av rikdom som følger av den. Det immaterielle i verdibegrepet er også viktig for å forstå hvorfor Marx la så mye vekt på lønnsarbeidet som en måte å godtgjøre arbeid. Siden verdi er en sosialt tillagt egenskap oppstår merverdien som en konsekvens av den sosiale arbeidsdelingen i samfunnet, det vil si rollefordelingen mellom klassene i produksjonsprosessen, ikke som en konsekvens av det materielle arbeidet som sådan.

Konsekvenser for politikkutforming

Siden verdibegrepet er immaterielt og sosialt betinget mente Marx at det ikke lar seg gjøre å si hva som er produktivt arbeid på en politisk nøytral måte. Hva som er produktivt avhenger av hvilken klasseinteresse man legger til grunn. Det som er produktivt for kapitalistklassen, det vil si produksjon av varer og tjenester for salg i markedet, er noe helt annet enn det som er produktivt for arbeiderklassen. For arbeideren, og her kan vi si at arbeiderens interesse sammenfaller med menneskeheten som helhet forut for økonomiske roller, ligger interessen i bruksverdien av det som produseres. For kapitalisten er bruksverdien irrelevant, det er en bakenforliggende forutsetning for at varen skal ha den egenskapen deres klasseinteresse etterspør, nemlig en bytteverdi i markedet.

Mange arbeidsprosesser fører ikke til varer med en realiserbar bytteverdi i markedet, blant annet gjelder dette mye av arbeidet i offentlig sektor slik vi kjenner det i europeiske velferdsstater. Kapitalistisk økonomisk politikk vil derfor ha en tendens til å dreie seg om å endre organiseringen av samfunnet i en retning der mer og mer av arbeidet er produktivt sett fra deres egen klasseposisjon: privatisering av offentlige tjenester og markedsutsetting av tidligere ikke-kapitalistiske sfærer i samfunnet der varene ikke selges i markedet og bytteverdien er irrelevant, slik som utdanningssystemet, helsevesenet, barnevernet, vei- og jernbaneutbygging, og mange andre deler av eller tidligere deler av velferdsstaten. Argumentene for slik privatisering er gjerne basert på en påstand om at privat sektor har høyere produktivitet, men der forutsetningene ikke er eksplisitte.

Når vi tenker på hvilken betydning av produktivitetsbegrepet som er interessant for en kapitalist, er det helt naturlig å bruke slike argumenter. Problemet er at produktivitet feilaktig framstår som et universelt argument. Hvordan kan vi vurdere produktivitet når problemstillingen er omorganisering og privatisering av sykehus, SSB, Statoil, universiteter, Entra, Avinor, og så videre?

En objektiv vurdering av produktivitet kan kun gjøres når den sosiale arbeidsdelingen er gitt, det vil si at vi aksepterer premissene for kapitalistisk produksjon, inkludert at varens verdi skal realiseres i et marked. Dette er en av grunnene til at den norske produktivitetskommisjonen hadde så store problemer med å definere hva produktivitet i offentlig sektor innebærer. Det samme gjelder New Public Management som forsknings- og praksisfelt, der man kan argumentere for at det legges til grunn forståelser av produktivitet og varens verdi som ikke er relevant for produksjon av velferdstjenester. Å argumentere politisk for en sterk offentlig sektor som styres etter innbyggernes behov krever derfor å problematisere de forutsetningene som legges i debatten.

Også i EØS-debatten kan verdibegrepet bli viktig. Argumenter mot EØS-avtalen som tar utgangspunkt i de opprivende virkningene av EU-direktiver som gjør norske velferdsordninger eller offentlige finansieringsordninger konkurransevridende vil kunne ha nytte av å synliggjøre at EUs politiske hovedretning og den norske velferdsstaten bygger på ulike syn på varens verdi og hvilket som skal legges til grunn ved vurderingen av velferdsstatens organisering.

Et eksempel her er EUs postdirektiv, som ble innført i Norge i 2013. Postdirektivet går i korthet ut på å bygge ned statlige monopoler i postsektoren og åpne for konkurranse slik at nye selskaper skal kunne etablere seg i dette markedet. Den største fagforeningen i postsektoren, PostKom, satte i gang en kampanje spunnet rundt bokstavrimet Dyrt, Dårlig, Distriktsfiendtlig. Dette var en offensiv kampanje med gode argumenter og slående grafikk, men den maktet ikke å forhindre innføringen av postdirektivet. Postkom klarte etter min mening ikke å sannsynliggjøre at konkurranse i postmarkedet ville føre til dårligere tjenester. Vi kan spekulere i om kampanjen ville tjent på å bygge opp en motsetning mellom på den ene siden post som en nyttig tjeneste for innbyggere og samfunn og på den andre siden post som et lovende og profitabelt investerings­objekt.

Kanskje er dette også grunnen til at Rødts valgkampsak om Velferdsprofitørene fungerte så godt. Ordet velferdsprofitør setter sammen de to motsetningsfulle aspektene ved varens verdi på en helt umiddelbar og syntaktisk velfungerende måte, det brukes som subjekt i slagord, overskrifter og generelt i setningenes hovedledd istedenfor bare i innskutte forklarende delsetninger, og det er egnet til å mane fram et bilde av en type økonomisk aktør som det lar seg gjøre å eliminere.

Begrepet balanserer riktignok mellom å være forståelig og fremmedgjørende. Det er lett å innvende at profittbegrepet er vanskelig å forstå, eller at det kun appellerer til en helt spesiell gruppe mennesker som stemmer på Rødt eller SV uansett. Til gjengjeld kan man si at ved å bruke dette begrepet om problemstillinger i samfunnet som alle kjenner, slik som uforståelige milliardutbytter fra små barnehager eller avslørende saker om uverdige arbeidsforhold og ulovlig innleie, kan vi flytte fokuset fra reaksjonære skillelinjer mellom det norske og det utenlandske, det gamle og det nye, det seriøse og det useriøse, til et skille mellom ulike målsetninger med økonomisk aktivitet, og hva som gagner oss som samfunn.

Noter:
1 David Ricardo (1772–1823), britisk klassisk økonom. Ricardo er mest kjent for teorien om at frihandel basert på bytte av varer med lik verdi mellom land med ulike komparative fordeler kan være gunstig for begge landene.

Norge slutter seg til EUs sanksjoner mot Venezuela

I desember 2017 sluttet Norge seg til EUs sanksjoner mot Venezuela, som blant annet innebærer forbud mot eksport av militært matriell.

Av redaksjonen.

 

Forslag om forbud mot våpeneksport nedstemt

I februar ble SVs forslag om forbud mot eksport av våpen og militært materiell til landene som kriger i Yemen nedstemt. Det betyr at det fortsatt er mulig å selge våpen til Saudi-Arabia og De de forente arabiske emiratene. Krigen har vart i tre år og over 10 000 er drept, mens millioner er ­drevet på flukt.

Trier feirer med Karl Marx-trafikklys

Den tyske byen Trier, Karl Marxs fødeby, feirer 200årsdagen hans med nye trafikklys. Marx levde sine første 17 år i Trier, før han flyttet til Bonn for å studere. Marx står med armene rett ut når lyset er rødt, og går med ei bok under armen når lyset er grønt.

FNs menneskerettighetsråd fordømmer sanksjonene mot Venezuela

I mars vedtok FNs menneskerettighetsråd en fordømmelse av de USA-ledede sanksjonene mot Venezuela. Vedtaket kom etter et forslag fra landene i G-77 gruppen, som historisk har vært landene som ikke valgte side i den kalde krigen. Resolusjonen fra Menneskerettighetsrådet ber land avstå fra å innføre unilaterale sanksjoner, og fordømte enkelte lands bruk av sanksjoner som et politisk pressmiddel. Resolusjonen pekte også på hvordan sanksjonene rammer de fattige i Venezuela hardest, og at blokaden står i veien for realiseringen av menneskerettighetene i landet.

Kongsberg-gruppen inngår kjempekontrakt

I mars ble det klart av Kongsberg-gruppen har inngått en kontrakt med Qatar om salg av våpen og militære systemer. Avtalen kan vare i åtte år og potensielt være verdt 15 milliarder norske kroner. Saudi-Arabia og Qatar stod tidligere på samme side i maktkampen i Midtøsten, men har havnet i konflikt etter at saudiene mente Qatar stod for nært Det muslimske brorskap.

Planlegger «barcode» i flere norske byer

Bane Nor legger ikke bare jernbanespor. Konsernet har store eiendomsplaner i en rekke byer skriver NRK 28.03.2018. Beregninger NRK har gjort viser at Bane Nor Eiendom har konkrete byggeprosjekter på rundt 1,5 millioner kvadratmeter boliger og næringsbygg i et tjuetalls norske byer og tettsteder. Det tilsvarer fem ganger Barcode-prosjektet i Oslo, som er på 300.000 kvadratmeter totalt. I flere byer vil disse eiendomsprosjektene forandre bysentrum i høy grad. Det gjelder ikke minst for Moss og Hamar, der hele bydeler er på tegnebrettet.

11. mars var det et halvt år siden Rødt kom inn på Stortinget. Et par dager tidligere tok redaksjonsmedlem i Gnist, Tomine Sandal, en tur innom stortingskantinen for å intervjue politisk rådgiver og 1. vara Seher Aydar og Marie Sneve Martinussen, nestleder i Rødt og finanspolitisk rådgiver. Rødt gikk til valg på å være en utfordrer på Stortinget, og som et parti med ideologiske røtter i marxismen skiller vi oss ut. Hvordan har det gått så langt?

Seher Aydar er 1. vara til Stortinget for Rødt og politisk rådgiver i stortingssekretariatet. Hun har ansvar for utdanning, helse, feminisme, familie og kultur. I perioden 2012-2014 var hun leder i Rød Ungdom.
Marie Sneve Martinussen er Nestleder i Rødt og politisk rådgiver i stortings­sekretariatet med ansvar for finans. Hun er også utdannet samfunnsøkonom.
Intervjuet av Tomine Sandal, Tidligere nestleder i Rød Ungdom. Hun er redaksjonsmedlem i Gnist.
Foto: André Løyning og Einar Aslaksen

– Hva tror dere er hovedgrunnen til at Rødt skiller seg fra de andre partiene på Stortinget? Har det at vi kommer fra en marxistisk bakgrunn noe å si i praksis?

Marie: Jeg mener at det viktigste vi bærer med oss fra det marxistiske tankesettet er vår analyse av interessemotsetninger. Vi ser at interessemotsetningene finnes. Disse har kanskje blitt enda tydeligere i dag, etter at klassekompromisset har havarert, enn de var på Marx sin tid. Det som skiller oss fra andre partier, er at vi alltid ser disse interessemotsetningene. Det gjelder også saker som feminisme, fordi de hvite middelaldrene mennene som sitter med makten i styrerommene fortsatt ønsker å beholde makten.

Seher: Det er helt sant! De andre partiene snakker ikke om interessekonfliktene. De sier ofte: «Men vi vil jo alle det samme, vi har bare forskjellige løsninger.» Vi i Rødt mener at dette ikke stemmer, vi vil noe helt annet enn det de andre partiene vil. Nå var det nettopp en debatt om barnetrygden på Stortinget, og både høyre- og venstresiden snakket om at de ville ha mindre forskjeller. Men debatten handlet ikke om hva som skapte disse forskjellene. Det samme med saken om velferdsprofitørene. Rødt og Høyre har ikke bare forskjellige løsninger når det gjelder velferdsprofitører, vi vil ha helt forskjellig politikk. Rødt vil ha offentlig ansvar og styring, ikke privatisert med kapitalister.

Marie: I interessekonflikter er det en part som taper og en som vinner. På Stortinget virker det derimot litt som de andre partiene driver med en konkurranse i å være flinkest i klassen på politikk, og at de politiske forskjellene i innhold ikke er like viktige for dem. Rødt er derimot ikke på Stortinget for å være flinke politikere, men for å jobbe for å fremme interessene til dem vi er på lag med. Det har vært litt sjokkerende å se hvor mye de andre partiene koker ned politiske skillelinjer til forskjellige administrative løsninger. Både Rødt og MDG er litt utenfor «det gode selskap» her på Stortinget, men jeg hadde ikke forventet at skulle være så tydelig.

– Tror dere at Høyre og FrP ikke ser interesse­konfliktene i samfunnet?

Seher: Jeg tror de er veldig klar over interessekonfliktene, og regjeringen kjører hard klassekamp fra høyresiden. Det som binder sammen regjeringen med Høyre, FrP og Venstre, er jo at de er helt enige når det kommer til økonomisk politikk.

Marie: Det er helt gjennomsiktig hvem som tjener mest på denne regjeringen, for eksempel har FrP prioritert kutt i formueskatten fremfor politikk som tjener «folk flest». Samtidig ­kutter­ de i velferdsordninger, som pleiepenger og fysioterapi. Klasseperspektivet blir veldig tydelig, og man kan nesten lure på om FrP også har lest Marx, men at de har konkludert helt motsatt av oss.

Seher: Regjeringspartiene er uenige om så mye, men er det én ting de er enige om, så er det akkurat det vi snakker om nå: hvor de står i interessekonflikten. De er superenige om å ikke røre kapitalen. Klassekampen er veldig til stedet her.

Marie: Det store problemet her er jo at klasse­kampen drives frem av høyresiden, mens de andre partiene på den såkalte venstresiden er på defensiven samtidig som de ikke har en marxistisk analyse i bunn, som gjør at de ikke ser interessekonfliktene. Arbeiderpartiet mener at politikken handler om gradsforskjeller av ulike politiske løsninger og at alle «vil det samme».

– Vil dere si at Rødts inntog på Stortinget har påvirket kulturen?

Marie: Ja, jeg tror at vi har påvirket stemningen på Stortinget. Vi har kommet som et fremmedelement inn i det gode selskap. Høyresiden har reagert med å stille spørsmål ved vår ideologi, mens den såkalte venstresiden har blitt veldig usikre på om de skal være på lag med oss eller ta avstand fra oss.

Seher: Rødt på Stortinget utfordrer det etablerte, som gjør at vi rokker med mer enn størrelsen vår skulle tilsi.

Marie: I går stemte vi for vårt første veto til et EØS-direktiv, det handlet om pakkereiser. Rødt var de eneste som stemte mot. Til og med Senterpartiet stemte for direktivet, selv om de også er motstandere av EU og EØS, men de stemte likevel for «av god skikk».

Seher: Kanskje det at Rødt stemte mot direktivet nå, gjør at Senterpartiet og andre EØS-kritiske parti stiller spørsmålstegn ved om de også burde gjort det. Sånn sett kan Rødt sette større spor i Stortinget enn ett mandat skulle tilsi.

– Hvordan forholder de andre partiene seg til at det har kommet marxister inn på Stortinget?

Marie: Et morsomt poeng er at veldig mange stortingsrepresentanter fra høyresiden bruker mye taletid i Stortingssalen på å stille Bjørnar Moxnes spørsmål om sosialisme, planøkonomi og ideologi. Og dette skjer i alle mulige slags debatter! De synes det er sjokkerende og opprørende at vi mener det vi gjør.

Seher: Noen ganger blir de også skikkelig sinte på talerstolen. Det var en fra FrP som ble helt rasende over at Bjørnar kunne finne på å være mot kommersielle barnehager. Det viser jo at det engasjementet vi har for de sakene, ikke er ensidig.

Marie: Det er morsomt at høyresiden blir så ideologisk opprørte! De har så mange spørsmål, det er nesten så jeg tenker de burde få muligheten til å dra på studiesirkel for å lære litt om marxisme, sosialisme og planøkonomi, siden de er så interesserte. Sist var det Høyres Stefan Heggelund som prøvde å «grille» Bjørnar. De er veldig nysgjerrige, kanskje Heggelund er litt Marx-curious?

Seher: Jeg tror litt av grunnen til at de prøver å «stille oss til veggs» med ideologiske spørsmål, er at de prøver å «avsløre» at politikken vår ikke funker. Men det lykkes de ikke med, fordi vi har selvtillit på vår politikk og våre ideologiske standpunkt.

– Synes dere at Stortinget er en jordnær institusjon?

Seher og Marie: Nei, det synes vi ikke!

Marie: I valgkampen lovte vi at vi skulle være en utfordrer på Stortinget, og det er en rolle vi tar veldig på alvor. Den politiske eliten er en elite den også, og når man er en del av den politiske eliten, kan man bli blind for interessene til vanlige folk. Dette ønsker ikke vi å være en del av. Avstanden mellom folk og politikere er altfor stor, bare se på de veldig høye stortingslønnene. Da Rødt foreslo å senke lønnen, var Tetzschner (Høyre) bekymret for å gå «for mye ned i levestandard», og det er jo helt absurd! Kjenner han en renholdsarbeider? Kjenner han en butikkmedarbeider? Vet han hva vanlige folk i Norge tjener?

Seher: SV er enige i at lønnen burde senkes, men Arbeiderpartiet er taus. Min erfaring er at AP lokalt ofte pleier å stemme mot å senke politikerlønninger og honorarer.

– Hvordan forholder Rødt på Stortinget seg til de andre partiene?

Marie: Vi samarbeider med andre partier når vi er enige om saker, og det må vi jo. Vi kan jo ikke bare gå rundt og rope i alle retninger at alle andre er idioter.

Seher: For eksempel har vi nå i etterkant av #metoo foreslått en rekke tiltak mot seksuell trakassering, som egentlig bare er common sense. Vi håper at vi kan få de andre partiene med på det, men selv ting som burde vært åpenbart, er heller ikke alltid like lett å få gjennom. Vi må tenke at vi samarbeider der vi kan, fordi vi faktisk ønsker å forandre på ting og gjøre hverdagen bedre for folk.

Marie: I vår analyse ligger jo både det å se interessekonflikter i samfunnet, men også det å faktisk jobbe for forandring. Det hjelper jo ingenting om vi kan si «vi hadde rett!» dersom verden går under fordi klimaendringene har gjort at alle har dødd.

– Ta for eksempel med saken om bemanningsbyråene. Rødt jobber med saken både utenfor og inne på Stortinget. Hvordan fungerer det?

Seher: Vår viktigste styrke ligger i balansen mellom det som skjer her inne på Stortinget og aksjonismen som skjer utenfor.

Marie: Bevegelsenes trøkk utenfor gjør at vi kan vinne. Om vi får forbud mot bemanningsbransjen, er det fordi fagbevegelsen har kjempet sammen med oss for det. Rødt hadde ikke klart å overbevise Arbeiderpartiet alene. Det er akkurat som med vern av Lofoten, Vesterålen og Senja. Der har den folkelige motstanden har sørget for at vi har vunnet frem gang på gang.

Seher: Det som skiller oss fra andre partier, at vi mener at folk forandrer verden. Ting som skjer på Stortinget, er et resultat av det som skjer utenfor. Hadde ikke kvinner organisert seg mot reservasjonsretten i 2014, så tror jeg at vi hadde tapt saken. Men fortsatt er det veldig mange stemmer som ikke blir hørt av stortingspolitikerne.

Marie: Et viktig poeng for oss i Rødt er at vi faktisk har 100 folkevalgte over hele landet, Bjørnar Moxnes er bare en av dem, og det er her vår styrke ligger. Det er i kommuner over hele landet at vi har påvirket folks hverdag gjennom forsøksprosjekter for leksefri skole, rekommunaliserte tjenester, heltidsprosjekter og så videre. Det er lokalt vi får vist hva Rødt kan få til, og det er der vi har størst mulighet for forandring.

– Hva tenker dere er det viktigste for Rødt å ha i bakhodet de neste årene?

Seher: Det viktigste å huske på er at vi skal lage en folkebevegelse mot forskjells-Norge, og denne kampen står ikke bare på Stortinget, men også lokalt der folk bor. Denne kampen må vi fortsette å ta. Vi kommer ikke til å få til store samfunnsomveltninger på Stortinget, men vi kan pushe på for å gjøre det mulig for oss å bygge motstand over hele landet.

Marie: Fordi felleskap fungerer!

Pensjonsreformen som Stoltenbergs første regjering satte i gang arbeidet med, knesatte som prinsipp at pensjonsytelsene i hovedsak skulle være basert på hva hver enkelt hadde innbetalt. I Folketrygden skulle en alleårsregel erstatte en besteårsregel, noe som de med lange yrkeskarrierer svært tjener godt på. Ny folketrygd ble vedtatt av Stortinget i 2005.

Per Medby er redaksjonsmedlem i Gnist og tidligere tillitsvalgt i NTL
Foto: Pixabay.com

Et problem for «pensjons­reformatorene» var AFP-ordninga. I tariffoppgjøret i 2008 ble AFP i privat sektor omdanna fra en tidligpensjon til en tilleggspensjon til dem som er i stand til å stå lenge i arbeid. I offentlig sektor var det vanskeligere for «pensjons­reformatorene», særlig med tanke på at Stortinget i 2005 faktisk vedtok å videreføre offentlig pensjon som ytelsespensjon med bruttogaranti, noe organisasjonene fulgte opp. Pensjonsoppgjøret i offentlig sektor ble derfor utsatt ett år, til tariffoppgjøret i 2009. Ved dette oppgjøret lyktes det organisasjonene å forsvare mange av prinsippene i offentlig tjenestepensjon, bla. AFP som tidlig pensjon og ytelsesprinsippet.

Etter dette har offentlig pensjon vært en torn øyet på «pensjonsreformatorene», og det har flere ganger vært forsøkt å få til endringer. I desember i fjor godtok dessverre­ organisasjonene å forhandle basert på en påslagsmodell som innebar at offentlig tjenestepensjon ikke lenger skulle ha noen garantert bruttoytelse.

3. mars i år ble det kunngjort at hovedorganisasjonene hadde kommet til enighet med regjeringa om en ny offentlig tjenestepensjon. Bortsett fra noen overgangsordninger legges det opp til at ny offentlig pensjon blir en rein påslagsmodell. De som er født f.o.m. 1970, får ingen overgangsordninger. Borte er prinsippet om at pensjonen skal være en garantert ytelse i forhold til sluttlønna. AFP foreslås omgjort til en rein tilleggspensjon. Pensjon skal kunne opptjenes helt til 75 års alder. De med lange yrkeskarrierer og høy lønn kommer svært godt ut, som oftest er dette personer med lette yrker. Dette er også gruppene som har høyest levealder. Den nye offentlige tjenestepensjonen vil gi ekstreme forskjeller i årlig pensjon mellom dem som må gå av tidlig og dem som er så heldige at de kan stå lenge i arbeid. De som kommer best ut, vil få over 100 prosent av sluttlønna i pensjon, mens de som må gå av tidlig vil måtte klare seg med rundt 40 prosent av sluttlønna.

Denne usolidariske tjeneste­pensjonen kan imidlertid stoppes siden organisasjonene har vedtatt å sende forslaget ut på uravstemning. Vi slutter oss til organisasjonen Forsvar Offentlig Pensjon som anbefaler de fagorganiserte i offentlig sektor å stemme nei til ny offentlig tjenestepensjon!

Vitenskapsfilosofen Karl Popper ga i 1945 ut et tobindsverk med en omfattende kritikk av historisismen, eller ideen om at det finnes historiske lovmessigheter. En av de fremste eksponentene for dette synet, mente han, var Karl Marx, som i følge Popper betraktet

«de menneskelige skuespillere på histor­iens scene, også de ’store’, som rene dukker, der uimodståeligt blev bevæget af økonomiske tråde – af historiske kræfter som de ikke har kontrol over. Han sagde, at historiens scene er placeret i et socialt system, der binder os alle; den er placeret i ’nødvendighedens rige’. (Men en dag vil dukkerne ødelægge dette system og opnå ’frihedens rige’.)»¹

Dette, mente han, ble bekreftet av utviklingen i Sovjetunionen. Selv om han ikke tvilte på revolusjonsledernes motiv, så ville en vitenskapelig inngang, eller kvasivitenskapelig, som han mente det i virkeligheten var, uunngåelig føre til en totalitær utvikling.

Mathias Bismo er redaksjonsmedlem i Gnist

Foto: Wikimedia Commons

Det er all mulig grunn til å stille spørsmålstegn ved Poppers motiver. Han var en dedikert tilhenger av kapitalismen, og sammen med nyliberale guruer som Milton Friedman og Friedrich Hayek, var han blant grunnleggerne av Mont Pèlerin Society.² Men mange av hans samtidige marxister, og også mange av deres forgjengere, gjorde det ikke akkurat vanskelig å få gehør for en slik kritikk. Tvert imot – var det noe som forente mange leninister, reformister­ og sentrister, så var det nettopp oppfatningen av at marxismen ikke bare representerte en vitenskapelig tilnærming til sosialismen, men at den var en vitenskap i seg selv.

Vitenskapelig sosialisme

Begrepet vitenskapelig sosialisme som betegnelse på det marxistiske tankegodset, ble popularisert av Friedrich Engels i boka Sosialismens utvikling fra utopi til vitenskap fra 1880. I denne korte og lettleste boka, som har blitt en av de viktigste innføringsbøkene i marxisme, starter Engels med de tidligste, moderne variantene av sosialisme og viser på bakgrunn av dette hvordan marxismen skiller seg fra disse. Og det som fremfor alt kjennetegner marxismen, mener han, er at den er vitenskapelig.

Nå er ikke marxismen den første sosialistiske retningen der dens tilhengere har forsøkt å benytte begrepet «vitenskap» for å underbygge dens fortreffelighet. Begrepet ble først benyttet av Pierre-Joseph Proudhon, ofte omtalt som anarkismens far, som en betegnelse på et samfunn styrt på grunnlag av fornuft og vitenskap. Begrepet har også blitt benyttet som betegnelse på Henri de Saint-­Simons sosialisme, delvis på samme grunnlag som for Proudhon, men også med bakgrunn i Saint-­Simons tro på at de vitenskapelige fremskrittene i seg selv ville være den viktigste drivkraften for sosialisme. Denne siste varianten er det heller ikke vanskelig å finne belegg for hos Engels, for ikke å snakke om lederne både i den andre og den tredje internasjonale.

En av Marx’ store fortjenester, skriver Engels, var «å framstille den kapitalistiske produksjonsmåten […] i dens historiske sammenheng og dens nødvendighet for et bestemt historisk tidsavsnitt, altså også nødvendigheten av dens undergang.»³ Altså er ikke bare den kapitalistiske produksjonsmåten historisk nødvendig, den utgjør også sin egen undergang. Likevel avsluttes boka med følgende appell:

«Å gjennomføre denne verdensbefriende dåd [den proletariske revolusjon, min anm.] er det moderne proletariats historiske oppgave. Å utforske til bunns denne oppgaves historiske vilkår og dermed finne fram til dens egentlige innhold og så å vekke den i dag undertrykte proletariske klassen som er kalt til aksjon, til bevissthet om sin egen viktige aksjons vilkår og innhold, det er oppgaven for arbeiderbevegelsens teoretiske uttrykk: den vitenskapelige sosialismen.»⁴

Her er plutselig nødvendigheten erstattet med en flammende oppfordring. Her blir proletariatet et handlende subjekt som, selv om dets handlingsalternativer er avgrenset av den faktisk eksisterende virkeligheten, befinner seg langt fra Poppers dukker.

Så hva handler egentlig marxismen om? Handler den om objektive forhold, nødvendighet og vitenskap, eller handler den om aktivisme, klassekamp og vilje? Svaret er nok at det er litt begge deler. Men uten vilje, ingen vitenskap. Det var ikke innsikten i den kapitalistiske produksjonsmåten og arbeiderklassens historiske oppgave som gjorde at Marx sluttet seg til de mest radikale miljøene han fant, enten det var som student i Berlin eller som landflyktig i Paris og Brussel. Selvfølgelig, kan man vel egentlig si, det er få som blir aktivister etter å ha studert en politisk teori og blir overbevist av dens vitenskapelighet – det går som regel motsatt vei.

Utgangspunktet

Sosialisme og kommunisme er begge begreper som hadde et innhold lenge før Marx satte sitt stempel på dem. Selv om vi ikke vet så veldig mye om Marx’ barndom og tidlige ungdomsår, tyder mye på at han allerede før han flyttet hjemmefra i en alder av 17 år var godt kjent med de sosialistiske ideene. Marx’ hjemby Trier var en by som var preget av de franske opplysningsidealene. Blant annet var hans mentor og kommende svigerfar Ludwig von Westphalen inspirert av den franske sosialismen, og særlig sosialismen til Henri de Saint-Simon.

Når Marx selv begynte å regne seg som sosialist eller kommunist, er et åpent spørsmål, men allerede som medarbeider, senere redaktør, i Reinische Zeitung (1842–43), og ikke minst i de påfølgende årene da han befant seg i landflyktighet i Paris, viser hans skriftlige produksjon en klar tilbøyelighet i denne retningen. Det var blant annet i Paris han formulerte sine teser om Feuerbach. Den mest kjente av disse handler om at «[f]ilosofene har bare tolka verden forskjellig, det det kommer an på, er å forandre den.»⁵

Allerede på 1840-tallet ble de fleste grunnleggende prinsippene bak det som senere har blitt til marxisme, utviklet, om enn selvsagt i en noe uferdig form. I Paris knyttet han kontakt med De rettferdiges forbund, et hemmelig selskap av kommunister, primært eksiltyskere. Blant annet skrev han for forbundets avis Vorwärts! Når han aldri ble med i forbundet, har det i stor grad å gjøre med de motsetningene som preget forbundet etter det mislykkede revolusjonsforsøket i 1839.

Det var et fransk hemmelig forbund, under ledelse av den revolusjonære sosialisten Louis Blanqui, mannen som først lanserte begrepet proletariatets diktatur, som sto i spissen for dette revolusjonsforsøket, eller rettere sagt kuppforsøket. Selv om De rettferdiges forbund som sådan ikke deltok i kuppet, var mange av medlemmene involvert. Motsetningene som oppsto i etterkant, var av den typen som skulle prege en stor del av 1800-tallets diskusjoner om revolusjonær strategi – var det nok at en elite med vilje til makt tok makten, eller var det behov for mer omfattende støtte? Og hvor gikk i tilfelle grensa?

For Marx ble dette et helt avgjørende spørsmål. Det nyttet ikke, mente han, å basere en revolusjonær strategi på vilje alene. Man måtte kjenne til virkeligheten, ikke bare slik den fremtrådte, men slik den faktisk var, og strategien måtte utformes i tråd med dette. Det kommunistiske manifest, som Marx og Engels skrev i 1848 på oppdrag av Kommunistenes forbund, der det da nedlagte De rettferdiges forbund utgjorde den medlemsmessige ryggraden, var nettopp et uttrykk for dette – et forsøk på å forstå nødvendigheten.

Nødvendighet og uunngåelighet

Historisk nødvendighet er et begrep man ofte støter på i lesningen av Marx. Eller enda mer bastant, uunngåelighet. For eksempel kan man lese i Det kommunistiske manifest:

«Med utviklinga av storindustrien blir altså selve det grunnlaget som det produserer og tilegner seg produkter på, trukket vekk under beina på borgerskapet. Det produserer framfor alt sine banemenn. Dets undergang og proletariatets seier er like uunngåelige.»⁶

Men hvis det er uunngåelig, hvorfor skal da proletarer i alle land forene seg? Kan man ikke da bare lene seg tilbake og vente på hva det nå enn er som foranlediger denne undergangen? Det er helt klart mulig å finne ansatser til en slik forståelse i flere av Marx’ skrifter, særlig i perioden før 1857. Men da krisa Marx hadde ventet på, kom i 1857, så reiste ikke proletariatet seg. For Marx ble dette en viktig lærdom, og i det han skrev senere er denne sammenhengen nærmest fraværende.⁷

Denne forståelsen av historisk nødvendighet og uunngåelighet ble likevel aldri lagt helt død av Marx’ tilhengere. Den innflytelsesrike tyske sosialistlederen Karl Kautsky argumenterte for eksempel for at kapitalismens økonomiske lover var en garanti for at arbeiderklassen og dens klassebevissthet ville nå et tilstrekkelig nivå. Det eneste arbeiderbevegelsen måtte gjøre, var å bygge en bevegelse som var sterk nok til å ta makta når det uunngåelige inntraff.⁸ Det var også denne forståelsen av historisk nødvendighet og uunngåelighet som lå til grunn for mensjevikenes motstand mot oktoberrevolusjonen i Russland, ikke, som det gjerne har blitt hevdet i ettertid, at de av en eller annen grunn kunne forutse hvordan Sovjetunionen kom til å utvikle seg.

Ingen jernlov

Marx’ tilnærming til historisk nødvendighet var en annen. I et brev til Engels fra 1857 der han blant annet omtalte de da pågående hendelsene i India, skrev Marx:

«Det er mulig jeg kommer til å drite meg ut. Men i så fall er det alltid mulig å komme seg ut av det ved hjelp av litt dialektikk. Jeg har jo selvsagt formulert påstanden min slik at den blir riktig uansett.»⁹

Trass i den spøkefulle tonen, gjenspeiler dette en viktig erkjennelse hos Marx. Selv om forholdene ligger til rette for at noe skal skje, ja, selv om det er overveiende sannsynlig at noe kommer til å skje, så er det ikke gitt at det kommer til å skje. Og skjer det ikke den ene gangen, så er det heller ikke sikkert det skjer den neste gangen. Det ligger alltid et usikkerhetsmoment der, det eksisterer ingen «historisk jernlov». For den som ønsker å forandre noe, er det derfor avgjørende å kjenne til sannsynligheten og å gjøre usikkerhetsmomentet så lite som mulig.

I en slik kontekst handler ikke historisk nødvendighet om hva som kommer til å skje, men om de betingelsene som er nødvendige for at noe skal kunne skje, eller, sagt på en annen måte: hva som skjer eller vil kunne skje dersom betingelsene er til stede. Dette er den vitenskapelige kjernen i marxismen. Man må likevel være forsiktig med å sammenligne denne vitenskapen med naturvitenskap. En naturviter har gjerne et laboratorium, der han eller hun kan finjustere betingelsene etter eget ønske, for dermed å generere det ønskede resultatet. Innenfor samfunnsvitenskapen er det ikke mulig å finjustere betingelsene, man kan bare høyst påvirke dem. Dette er den aktivistiske kjernen i marxismen.

Den økonomiske dritten

I fjor kunne vi markere at det var 150 år siden første bind av Kapitalen kom ut. Utgivelsen markerte kulminasjonen av over 20 års arbeid med «den økonomiske dritten», som Marx oppgitt omtalte det i et brev til Engels. Han innså tidlig behovet for å avdekke den kapitalistiske produksjonsmåten og borgerskapets utbytting av arbeiderklassen. Et første manuskript, kjent som Økonomisk-filosofiske manuskripter eller Parismanuskriptene, som forble upublisert frem til 1932, ble ferdigstilt allerede i 1845. Men til slutt, etter flerfoldige utsettelser og også et mislykket forsøk på å fremstille det i boks form, Til kritikken av den politiske økonomi, ble Kapitalen altså utgitt.

Det finnes mange meninger om hva Kapitalen egentlig er. Men det bør ikke reduseres til en lærebok i politisk økonomi. Tvert imot, det er, som undertittelen tilsier, en kritikk av den politiske økonomien, eller samfunns­økonomien som man kanskje ville kalt det i dag. Derfor bør heller ikke kravene som med ujevne mellomrom dukker opp om å gjøre Marx til pensum på økonomistudier, stå sterkere enn tilsvarende krav innenfor andre fagretninger.¹⁰

For at arbeiderklassen skal kunne ta makten, mente Marx, var den avhengig av å forstå ikke bare hvordan den kapitalistiske produksjonsmåten fremtrer, den må forstå hvordan den faktisk er. Som sådan er den også en kritikk av andre samtidige sosialistiske teorier, som han mente tok utgangspunkt i kapitalismens fremtredelsesform.

Det er ofte vanlig å lese Kapitalen som en spådom om at kapitalismens indre motsigelser til slutt vil nå et punkt som vil bety den kapitalistiske produksjonsmåtens endelikt. Dette var en fortolkning som var særlig utbredt innenfor Den andre internasjonale, men det var også en viktig komponent i prinsippene bak den sovjetiske økonomien – planmessig produksjon vil utvikle produktivkreftene på en helt annen måte enn markedsmesig produksjon. Men sosialisme handler ikke primært om å utvikle produktivkreftene, det handler om å endre produksjonsforholdene. Utvikling av produktivkreftene er bare høyst en velkommen bieffekt.¹¹

For at arbeiderklassen skal kunne ta makten, må det eksistere en arbeiderklasse, og for at det skal kunne eksistere en arbeiderklasse, så trengs det kapitalisme. I boka Marx’ Inferno, som er omtalt av Jokke Fjeldstad i dette nummeret av Gnist, argumenterer imidlertid forfatteren William Clare Roberts for at det egentlig er nok. Det er ikke gjennom utviklingen av produksjonen som sådan at de materielle vilkårene for sosialismen blir skapt, det er gjennom at den skaper et utbyttet arbeiderklassekollektiv. Er dette på plass, så vil arbeiderklassen selv være i stand til å kunne ta makta.12 Som den gjorde under Oktoberrevolusjonen i 1917.

Historisisme og revolusjon

Selv om Oktoberrevolusjonen representerte et opprør mot den historisismen og determinismen som hadde dominert den marxistiske debatten siden Marx’ død, tok det ikke lang tid før perspektivet endret seg hos revolusjonslederne. Men mer generelt så vil enhver politisk retning, i hvert fall så fremt den har et mål eller en retning utover det å styre, ha en tilbøyelighet til historisisme. USAs tidligere president George W. Bush spøkte i sin tid med at det ville vært mye enklere med et diktatur, i hvert fall hvis han fikk være diktator. Sånn er det nok for de fleste politiske aktører, også marxister, men det er slett ikke noe som er unikt for marxismen.

Ulike politiske retninger har imidlertid ulike perspektiver på hva som er til det beste for samfunnet. For Marx handlet ikke dette om profittmaksimering og rikdom, eller fordeling for den saks skyld – det handlet om at arbeiderklassen skulle ta makta over produksjonsmidlene og avskaffe utbyttingen. Dette er et ambisiøst politisk mål, og dermed et ambisiøst prosjekt. Dermed må også det underliggende fundamentet være ambisiøst.

Den italienske kommunisten Antonio Gramsci skrev i sine fengselsopptegnelser om folkevett ( «common sense» i den engelske oversettelsen). Han skriver at i et hvert samfunnssystem er det enkelte ting folk flest tar for gitt. Skal man derimot forandre samfunnet, så må det underlegges kritisk undersøkelse. Dette gjorde Marx, og det han kom frem til, var radikalt. Men alternativet kan ikke være å forsøke å skape grunnlaget for sosialisme på det man skulle ønske var virkeligheten, så lenge det ikke er det. Da vil man i hvert fall ikke få til noe

Det betyr slett ikke at Marx’ vitenskapelige tilnærming er ufeilbarlig. Men hvis man kaller seg sosialist eller kommunist, eller hvis man i det hele tatt ønsker seg et annet samfunnssystem, så må man som et minstekrav kunne si noe om hvordan verden egentlig ser ut og hva man vil endre. Alternativet er «business as usual» – og det var kanskje det Popper egentlig var ute etter?

Sluttnoter:

1) Karl Popper, Det åbne samfund og dets fjender II, Bokklubbens kulturbibliotek 2013, s. 113.

2) Se f.eks. Oscar Dybedahl, Nyliberalismens sterke stat, Gnist 2a 2017.

3) Friedrich Engels, Sosialismens utvikling fra utopi til vitenskap, Forlaget Ny Dag 1970, s. 66.

4) Samme sted, s. 90.

5) Gjengitt i Friedrich Engels, Ludwig Feuerbach og slutten på den klassiske tyske filosofien, Forlaget Oktober 1981, s. 84.

6) Karl Marx og Friedrich Engels, Det kommunistiske manifest, Røde Fane 1998, s. 60.

7) Michael Heinrich, “Crisis Theory, the Law of the Tendency of the Profit Rate to Fall, and Marx’ Studies in the 1870s”, Monthly Review 11/2013.

8) John Molyneux, “Is Marxism deterministic?”, International Socialism 68/1995.

9) Marx & Engels Collected Works, Volume 40, Lawrence & Wishart 1983, s. 152, min overs.

10). Se f.eks. David Harvey, A Companion to Marx’s Capital, Verso 2010.

11) Se f.eks. Michael A. Lebowitz, The Socialist Imperative, Monthly Review Press 2015.

12) William Clare Roberts, Marx’ Inferno, Princeton University Press, 2016, særlig kapittel 7.

Mellom 2011 og 2013 – i løpet av to år – brukte Kina 6 500 millioner tonn sement. USA forbrukte 4 500 millioner tonn sement mellom 1900 og 1999. På to år brukte altså Kina 45 prosent mer sement enn det USA gjorde på 100 år. Kinas gjeld ble firedoblet fra 2007 til 2015.

Dette dramatiske bildet av en verden i rask forandring er ett av flere eksempler som David Harvey tar for seg i sin nyeste bok. Han presenterer og drøfter kritisk de redskapene som Karl Marx ga oss for 135-170 år siden, og han prøver å videreutvikle dem. Kan de hjelpe oss til å forstå verden i 2018? Hva kan forklare det som skjer med Kina, og hva blir konsekvensene?

Av Torstein Dahle, siviløkonom og bystyrerepresentant i Bergen for Rødt.

Foto: davidharvey.org

Jeg er helt sikker på at Karl Marx hadde blitt rasende hvis han hadde visst at folk utga brevene hans i bokform i dag – som grunnlag for spissfindig diskusjon om hva Marx egentlig mente. Selv syntes han aldri at det han skrev, ble godt nok. Han samlet stoff og skrev notater, samlet enda mer stoff og skrev enda flere notater. Uferdige, foreløpige versjoner. Omsider ble Bok 1 av Kapitalen bra nok til at han fant den brukbar for utgivelse i 1867. I forordet varslet han at det ville komme en Bok 2 der han skulle behandle kapitalens sirkulasjonsprosess. Så skulle Bok 3 ta for seg de ­forskjellige formene som kapitalen tar, og hvordan kapitalisten som eier bedriften der merverdien skapes, må dele merverdien med andre kapitalister som tar «sin del» som godtgjørelse for at de driver med utleie, utlån, varehandel mm. Og til slutt skulle han i Bok 4 ta for seg teoriens historie.

Men det ble aldri godt nok for ham. Hans gode venn og støtte, Friederich Engels, forsto fullt ut hvor viktig arbeidet til Marx var. Han var fortvilt da han etter at Marx var død, oppdaget hvor uferdige Bok 2 og Bok 3 var. Det antas at Marx rett og slett ikke våget å fortelle Engels om tingenes tilstand, og det var via datteren til Marx, Eleanor, at Engels fikk overbrakt Marx’ ønske om at Engels skulle redigere Bok 2 og 3 så de kunne utgis.¹ Så der satt Engels, med hauger av notater, en del ferdige biter og mye halvferdig stoff, vesentlig mer av Bok 2 enn av Bok 3. Til deres felles venn August Bebel skrev Engels fem måneder etter at Marx døde at «…hadde jeg visst, så skulle jeg ha plaget ham natt og dag helt til alt sammen var ferdig og trykt. Og det visste Marx bedre enn noen andre».²

Nettopp fordi Marx var en epokegjørende, revolusjonær vitenskapsmann, er det selvsagt viktig å få del i den innsikten han utviklet. Sånn sett er det forståelig at mange i ettertid har vært opptatt av å analysere det materialet han etterlot seg – helt ned til de brevene han skrev. Men først og fremst er det vår oppgave i dag å bruke Marx sin innsats til å få bedre forståelse for det samfunnet vi lever i nå – og de enorme utfordringene som den internasjonale kapitalismen anno 2018 stiller oss overfor. Enkelte spesialistdebatter om små detaljer framstår da som mindre vesentlige. Utfordringen er å bruke Marx sine arbeider som en viktig kilde til å forstå grunnleggende sammenhenger i menneskesamfunnets utvikling, og spesielt til å forstå hvordan kapitalismen egentlig fungerer – bak den overflaten vi ser daglig.

En av dem som virkelig har gjort en stor innsats for å gjøre Marx tilgjengelig på en forståelig og interessant måte for mange, er David Harvey, 82 år gammel professor ved City University of New York. Hans mange foredrag om Kapitalen er berømte. Gå gjerne inn på hans nettside, http://davidharvey.org, og bli inspirert!

I sin nyeste bok Marx, Capital and the Madness of Economic Reason³ påpeker Harvey at selv om Marx’ analyser selvsagt er tidfestet i en viss forstand, så er de enda mer relevante nå enn de var da han skrev dem. Da Marx levde, var kapitalismen det dominerende økonomiske systemet i en ganske liten del av verden, mens den i dag omfatter hele jordkloden og har dramatiske effekter og resultater.⁴ Harvey tar konsekvensen av dette ved å bruke sine kunnskaper om Marx til å levere innsiktsfulle og oppsiktsvekkende analyser av verdensøkonomien anno 2018, blant annet av hvordan og hvorfor Kina stormer fram, og hvilke enorme økonomiske utfordringer Kina og dermed hele verden står overfor. Dette er noe av det som gjør den siste boken hans svært leseverdig. Den kom i høst, og på 210 sider som er imponerende lettleste, klarer han å formidle hovedtrekkene i Marx’ analyse av kapitalen og dens bevegelseslover. Han er særlig opptatt av Bok 2 og deler av Bok 3 av Kapitalen, og sånn sett passer det veldig bra nå når Bok 2 av Kapitalen nettopp er utkommet på norsk. Dessuten kopler han seg stadig opp mot dagens økonomiske virkelighet, med de nær 20 sidene om Kinas økonomiske utfordringer som høydepunktet etter mitt syn.

I Bok 2 utvider Marx perspektivet på Kapitalen fra å ha søkelyset hovedsakelig på produksjon og verdiskaping og utbytting i bedriftene, til å studere kapitalens kretsløp, først og fremst sirkulasjonsprosessen. Han ser på hvordan de produserte varene bare bringer deler av kapitalen over i pengeform igjen når varene selges. Det er nemlig stor forskjell på den delen av kapitalen som er brukt til å kjøpe arbeidskraft og råvarer, som i sin helhet forbrukes gjennom årets produksjon av varer, og den delen av kapitalen som er brukt til å kjøpe maskiner og bygninger, der store deler forblir bundet i årevis.

Noe av kapitalen kommer tidlig over i penge­form igjen, mens det for andre deler kan ta veldig lang tid. I noen faser trengs det å låne kontanter, og i andre faser er det overflod av kontanter. Slik blir utviklingen av et bank- og kredittvesen knyttet til det kretsløpet som kapitalen gjennomgår fra penger til kjøp av arbeidskraft, råvarer, maskiner og bygninger, til merverdiskaping i produksjonsprosessen, til realisering av merverdi og overgang til pengeform igjen når varene selges til kunder.

Bank- og kredittvesenet fungerer på mange måter som «smøring» i dette kretsløpet, slik at det ikke stopper opp i faser med mangel på penger, og omvendt at kapitalen ikke blir liggende død i faser med overflod av penger. Etter hvert vil bank- og kredittvesenet begynne å leve sitt eget liv, og det er et helt sentralt tema i vår tids kapitalisme.

I Bok 2 går Marx nærmere inn på at noe av vareproduksjonen retter seg mot vanlige forbrukere, mens andre deler av vareproduksjonen retter seg mot andre bedrifter og deres behov for innsatsfaktorer. Bedriftenes etterspørsel svinger veldig mye mer enn forbrukernes etterspørsel, noe som i seg selv kan føre til store problemer, jfr. den sterkt svingende aktiviteten i olje- og gassektoren i Norge.

Det er disse temaene i Bok 2 som David Harvey i særlig grad er opptatt av i analysen av vår tids kapitalisme. De utvikles videre i Bok 3, som han også ofte henviser til. Og det er i Harveys bruk av Bok 2 og Bok 3 at det virkelig ligger krutt. Spesielt vellykket synes jeg dette er når han anvender det på Kinas utvikling.

Harvey trekker fram noen virkelig oppsiktsvekkende tall som viser hvilken vanvittig, lånefinansiert investeringsboom Kina har gjennomgått de senere årene. Mellom 2011 og 2013 – i løpet av to år – brukte Kina 6 500 millioner tonn sement. Han sammenligner dette med at USA forbrukte 4 500 millioner tonn sement mellom 1900 og 1999. På to år brukte altså Kina 45 prosent mer sement enn det USA gjorde på 100 år. Kina har de senere årene stått for mer enn halvparten av verdens produksjon og forbruk av stål. Kinas forbruk av verdens viktigste mineraler har ligget på minst 50 prosent – for noen mineraler 60–70 prosent – av verdensforbruket.⁵

Denne kolossale satsingen er i alt vesentlig lånefinansiert. Kinas gjeld ble firedoblet mellom 2007 og 2015. I 2016 utgjorde den formelle gjelden 250 prosent av bruttonasjonalproduktet, hvorav mer enn to tredjedeler var bedriftsgjeld. En viktig forskjell fra mange andre land er at denne gjelden i alt vesentlig er innenlands gjeld i kinesisk valuta.

Harvey mener at Kinas helt vanvittige satsing er en avgjørende forklaring på at den globale kapitalismen ikke fikk vesentlig større problemer etter den verdensomfattende krisen 2007–2008. Han mener at en viktig årsak til denne kinesiske satsingen var at Kinas eksport falt med 30 prosent i 2008, og at resultatet var så stor arbeidsløshet at det ble oppfattet som sosialt og politisk truende for regimet. Jeg tror han har rett i at dette var forhold som var viktige årsaker til den voldsomme satsingen. Men jeg tror vel også at det vanlige, systembetingede behovet for å styrke egen makt og konkurranseposisjon både nasjonalt og internasjonalt var viktig.

Kinas politikk ser ut som oppblåsing av en kolossal boble. Hvordan fungerer det? Harvey viser til den behandlingen Marx har i Bok 3 av Kapitalen av det Marx kaller «fiktiv kapital». Det er behandlet i Bok 3. Kapittel 25 er kalt «Kreditt og fiktiv kapital», men den beste behandlingen er i grunnen i kapittel 29 «Bankkapitalens bestanddeler». Slik jeg leser Bok 3 , tar Marx opp dette fenomenet som et av de motvirkende tiltakene mot profittratens fallende tendens. Det er noe som de største kapitalistene tyr til når profittraten er kommet så lavt at den gir langsommere vekst i kapitalen enn det man kan oppnå ved å satse på aksjer, andre finansplasseringer, eiendomsspekulasjon, oppkjøp og slakting av bedrifter og andre tiltak som liksom kan se ut til å gi vekst i kapitalen. I virkeligheten er det tiltak som innebærer en avsporing ut i «satsing» som ikke innebærer at det skapes merverdi. Omfattende lånefinansiering er et typisk kjennetegn for denne type tiltak. Lånefinansiering for å få en kunstig rask ekspansjon av merverdiproduserende virksomhet kan også komme i kategorien «fiktiv kapital».

La oss ta et hjemlig eksempel: De siste årenes salg av barnehagekjeder med kolossale gevinster. Dels er de enorme salgssummene en effekt av at barnehagene har tjent penger. Men dels er salgssummene også blitt så høye fordi det forventes at barnehagene skal tjene penger i årene som kommer. Kjøperen beregner den såkalte «nåverdien» av framtidige kontantoverskudd fra driften av barnehagene, og betaler for den. Eller for å ta det mer presist: Barnehagene driver produksjon av barnehagetjenester for salg og betaling. De driver vareproduksjon i marxistisk forstand. De ansatte skaper verdier som selges i markedet. De skaper merverdi, som er grunnlaget for profitt. Gjennom flere års drift er det akkumulert merverdi slik at det etter hvert er blitt til en betydelig kapital. Men salgssummen for at en annen kapitalist skal overta eiendomsretten til denne merverdiproduserende virksomheten, settes altså vesentlig høyere enn den kapitalen som allerede er ­akkumulert.

Hvis kjøperen f.eks. betaler 50 mill. kroner ekstra på grunn av forventet profitt fra framtidig drift, vil kjøperen oppfatte det som at 50 mill. kroner av den framtidige profitten ikke er profitt, siden han selv har kjøpt og betalt den. Han vil betrakte 50 mill. kroner som tilbakebetaling av den ekstraprisen han har betalt, ikke som profitt.

Over hele verden foretas det et stort antall bedriftsoppkjøp, som betales med høye priser, fordi man regner inn nåverdien av framtidige profitter og betaler for den nåverdien. Svært ofte er kjøpesummene lånefinansiert. En offensiv kapitalist som skal hevde seg mot sine konkurrenter, låner svære beløp og blir stor og tilsynelatende sterk nå han kjøper seg opp. Flyselskapet Norwegian er et typisk eksempel. Det har kolossale framtidige låneforpliktelser, som det har påtatt seg for å kunne bygge seg raskt opp internasjonalt. Det må altså ha spesielt stor profitt for å kunne betale renter og avdrag på lån. Framtidige profitter er bundet opp mot låneforpliktelsene – kanskje mer enn selskapet kan tåle. Selv om profitten blir høy, kan selskapet gå konkurs på grunn av den svære lånebyrden.

Harvey drøfter det ekstreme investeringsnivået i Kina i dette perspektivet. Kina må ha en enorm framtidig verdiskaping for at de svære lånene skal kunne betjenes.

Harvey peker også på hvordan store deler av arbeiderklassen i verden er nedsunket i personlig gjeld. Det binder opp kampkraften. Hvis man er nødt til å tjene penger for å betale avdrag og renter på store lån, er det ikke så lett å gå til streik eller bruke mye tid på opposisjonell virksomhet.

Harvey har utvilsomt rett i at de senere årenes helt ekstreme oppblåsing av fiktiv kapital er blitt en svær trussel og driver både arbeidsfolk, kapitalister og stater til å ta beslutninger som er stikk i strid med det de burde gjøre ut fra langsiktige hensyn til mennesker og natur. Men slik han uttrykker seg f.eks. på side 80, kan det se ut som at han mener at dette nå er en viktigere kraft enn profittjakt når det gjelder å drive kapitalismen framover.

Her klarer jeg ikke å følge ham. Det som er på det rene, er at Harvey ikke legger avgjørende vekt på profittratens fallende tendens som en grunnleggende drivkraft som leder kapitalismen inn i situasjoner der ulike utløsende faktorer kan føre til kriser. På dette punktet er han på kollisjonskurs med en annen marxist: Michael Roberts. I likhet med Harvey er også Roberts en som gjør en fremragende innsats for å anvende Marx’ avdekking av kapitalismens grunnleggende sammenhenger på analyser av vår tids utfordringer. Roberts legger stor vekt på profittratens fallende tendens som en drivkraft som stadig tvinger kapitalistene til handlinger for å iverksette motvirkende tiltak, der satsingen på fiktiv kapital kanskje er det viktigste.

Debatten mellom Harvey og Roberts er interessant, lærerik og viktig.⁶ Den utvikler seg raskt, og den kan følges på Michael Roberts Blog.

Til slutt må jeg kommentere noen merkelige synspunkter som Harvey utvikler, og som han legger stor vekt på. Under tittelen «Anti-Value: The Theory of Devaluation» bruker Harvey kapittel 4 i boken til å utvikle sitt begrep «anti-verdi». Dette begrepet bruker han også mange andre steder i boken. Etter mitt syn er dette «anti-verdi»-begrepet nonsens, og jeg mener at slik han bruker det, er han langt ute og padler. Det er helt uforståelig.

På side 73 skriver Harvey «Value in Marx exists only in relation to anti-value». Han trekker så en parallell til fysikkens begreper «materie» og «anti-materie». Men meg bekjent finnes ikke begrepet «anti-verdi» hos Marx. Harvey har tydeligvis bygd begrepet sitt på Marx’ begrep «Gegenwert», som Marx bruker i Grundrisse. I den engelske utgaven av Grundrisse er det oversatt med «counter-value». På norsk ville vi si motverdi. Men det er ikke anti-noesomhelst. Det betyr tvert imot «tilsvarende verdi». Slå opp i Språkrådets ordbøker på ordet «valuta», så finner du at en av betydningene av «valuta» er «motverdi, vederlag, få valuta for pengene». Å oversette dette med «anti-verdi» er helt meningsløst og sterkt misvisende.

Men dessverre er ikke dette bare en oversettelsestabbe. Det får store konsekvenser for Harveys tolkning av Marx’ utlegning om kapitalens kretsløp. Harvey ser det slik at den verdien som skapes i produksjonsprosessen, bare er en potensiell verdi inntil den blir realisert. Hvis det ikke er etterspørsel i markedet, er varen verdiløs. Den nulles ut av anti-verdi inntil den blir realisert. Dermed mener Harvey at det blir meningsløst å si at det bare er i produksjonen at verdien skapes, for det er realiseringen som avgjør om varen har noen verdi. Uten realisering – ingen verdi. Og det er jo sant. Så kan vi føre resonnementet videre: Uten et fungerende banksystem, vil kapitalens kretsløp bryte sammen. Det så vi under den såkalte «finanskrisen». Mange varer ble uselgelige da kredittene tørket inn. Så da er det ikke bare gjennom produksjon og realisering at verdier skapes, men også i bankvesenet. Og faktisk: I sitt siste innlegg i debatten med Michael Roberts avslutter Harvey med å spørre: «Can banks produce value?».

Vi har da havnet i selskap med Gro Harlem Brundtland, som kom med det berømte utsagnet om at «alt henger sammen med alt». Farvel til analyse og innsikt.

Saken er at det skapes ikke verdi ved realiseringen eller ved kredittgivningen. Verdien er skapt i produksjonen. Men varen/tjenesten må selges, og det normale er jo at det skjer. Dermed kan man regne med at verdien realiseres. Det er det vanlige, men sikker kan man ikke være. Det er en kortslutning å si at den usikkerheten fører til at salgsleddet også skaper verdi. Analysen vår må ta utgangspunkt i at det kretsløpet som er fundamentet under hele kapitalismen, vanligvis fungerer. Så kan vi som en særskilt oppgave analysere hva som kan få det til å stoppe opp, og hvordan det vil gå da.

Noter

1) Framstillingen bygger på Fred Moseleys introduksjon til Karl Marx, Marx’s Economic ­Manuscript of 1864-1865, edited by Fred Moseley, paperback, Haymarket Books 2017, side 4.

2) Samme sted, note 9. Sitatet er fra brev 30. august 1883 fra Engels til August Bebel, i Karl Marx og Friedrich Engels, Letters, i Marx-Engels Collected Works, Vol. 47, International ­Publishers, New York 1995, side 53

3) David Harvey, Marx, Capital and the Madness of Economic Reason, Profile Books 2017

4) Samme, side xiii

5) Framstillingen i dette og de to neste avsnittene bygger på Harvey side 176-183

6) Se for eksempel: David Harvey, Crisis Theory and the falling rate of profit, Draft of an essay, 2014 https://thenextrecession.files.wordpress.com/2014/12/harvey-on-ltrpf.pdf og Michael Roberts, Monomania and crisis theory – a reply to David Harvey, 2014 https://thenextrecession.files.wordpress.com/2014/12/reply-to-harvey.pdf

Marxismen baserar seg i hovudsak på filosofisk materialisme, som m.a. utelet tilværet av overnaturlege vesen i alle formar. Det er i den verkelege verda ikkje bruk for slike forklåringar på livet og universet – ikkje minst i dag – det gjer vitskap og forsking. Naturen og universet inneheld sine eigne forklåringar, og det gjeld å finne ut av dei for å forstå tilværet stadig betre. Og difor også kapitalismen og kva han gjer med livet, naturen og tilværet.

Ivar Jørde er kunstnar, politisk aktivist, bloggar, medlem i Raudt Bergen, Latin-Amerika-gruppa i Bergen og NTL.

Foto: Pixabay

Hjå Karl Marx finn ein ei tolking av religion som ein materiell framandgjering. Marx talar om to former for framandgjering: om framandgjering i anden og om materiell framandgjering. Det nye med Marx var at han såg at den andelege framandgjeringa hadde eit grunnlag i den materielle framandgjeringa. I skriftet «Til kritikken av Hegels rettsfilosofi», side 66, skriv han m.a.:

«Mennesket som ser etter overmennesket i himmelens fantastiske virkelighet og ikke har funnet noe annet der enn gjenskinnet av seg selv, vil ikke lenger være tilbøyelig til bare å finne skinnet av seg selv, bare finne et umenneskelig vesen, der det søker etter og må søke etter sin sanne virkelighet. Det er mennesket som skaper religionen og ikke religionen som skaper mennesket. Og religionen er da menneskets selvbevissthet og selvfølelse som enten ikke har funnet seg selv ennå eller allerede har mistet seg selv igjen. Men mennesket – det er ikke et abstrakt vesen som holder til et sted utenfor verden. Mennesket – det er menneskets verden. Det er stat, det er samfunn. Denne staten, dette samfunnet produserer religionen, en fordreid verdensbevissthet, fordi de selv er en fordreid verden. Religionen er denne verdens allmenne teori. Den er dens ensyklopediske kompendium (dvs. dens konversasjonsleksikon), dens logikk i populær form, dens spiritualistiske point d’honneur (æresomgrep), dens entusiasme, dens moralske sanksjon, dens høytidelige supplement, dens allmenne kilde til trøst og rettferdiggjøring. Den er den fantastiske virkeliggjøring av menneskets vesen, fordi menneskets vesen har ingen sann virkelighet. Kampen mot religionen er derfor indirekte en kamp mot den verden der religionen er den åndelige aroma. Den religiøse elendighet er samtidig uttrykk for den virkelige elendighet og også protesten mot den virkelige elendighet. Religionen er hjertesukket til en plaget stakkar, hjertet til en hjerteløs verden, på samme måte som den er en åndløs tilstands ånd. Den er folkets opium. Å avskaffe religionen som folkets illusoriske lykke, er å kreve dets virkelige lykke. Kravet om å gi avkall på illusjonene om sin tilstand, er kravet om å forlate en tilstand som trenger illusjoner. Kritikken av religionen er følgelig kimen til en kritikk av den jammerdalen (dvs. den verkelege verda) som religionen er en hellig glorie av». (ss. 66–67)¹

Marknaden og vara som eit utgangspunkt for kapitalistisk religiøsitet

Framandgjeringa gjer at arbeidarane som seljarar av sin eigen arbeidskraft til kapitalen, vert objektivisert og vert ei «vare». I arbeidssituasjonen vert produktet ein arbeidar produserar skild frå arbeidaren, avdi det er kapitalisten som eig produktet og kontrollerar produksjonsprosessen. Produktet står fram difor for arbeidaren som noko «framand», og som ho eller han ikkje har kontroll over. Som nevnt er det nye med Marx at han såg at den andelege framandgjeringa hadde eit grunnlag i den materielle framandgjeringa. I dette ligg også ei mellommenneskeleg framandgjering som har ulike uttrykk. Døme kan være at andre menneske vert sett på som mindreverdige, som snyltarar eller «belastningar på samfunnet», som fiendar eller som «framandkulturelle». Denne framandgjeringa oppstår både mellom arbeidar- og herskarklasse, men også innanfor klassane. Framandgjering kan også hende innan ein religion i høve tru, tilhøvet den truande og presteskapet/guden, osb.

I Kapitalen, i kapittelet «Varens fetisj­karakter og dens hemmelighet», forklårar Marx først kva vara sin fetisjkarakter er, at det fins ein slik fetisjkarakter med fire andre historiske samfunnsformer for til slutt å gå inn på ideologiane som er knytt til fetisjkarakteren. Marx skriv at ei vare ved første blikk ser ut til å vera ein sjølvsagt, triviell ting. Men analysa visar at ho faktisk er ein svært innvikla ting, full av metafysisk spissfindig innhald og teologiske nykkar. Sett som bruksverdi er det ikkje noe mystisk ved ho, anten me no ser på ho som noko som har eigenskapar som gjer at ho kan dekke menneskeleg trong, eller at ho først får desse eigenskapane som produkt av menneskeleg arbeid. Det er innlysande at menneska gjennom verksemda si endrar formene på naturstoffa på ein måte som gjer dei til nyttige ting. Eit eksempel på dette er eit bord som er laga av tre. Forma på treet blir endra når ein lagar bord av det, men bordet held fram med å vere tre, ein alminnelig ting som me kan sanse. Men så snart bordet opptrer som vare, så endrar det seg til ein ting som har oversanselige eigenskapar, skriv Marx. For å finne ein analogi (noko å samanlikna med) må me til religionen. I religionen ser det ut som produkta av den menneskelege hjernen har sitt eige liv. Dei trer fram som sjølvstendige skapnader som står i forhold til kvarandre og til menneska. På same måte er det i vareverda med produkta av den menneskelege handa (men som me har sett, er også hjernen, sanseorgana osb. med her). Det kallar Marx for fetisjisme, og han kleber seg til arbeidsprodukta så snart dei vert produsert som varar, og difor kan denne fetisjismen ikkje skiljast frå vareproduksjonen.²

Vara og vareproduksjon er sjølve essensen i mykje av menneskeleg handling til alle tider, også i kapitalismen, men her lyt ein spørje i høve til problematikken om kapitalismen er ein religion: Har kapitalistar si tru på vara og det ho har som potensiale til profitt, noko religiøst­ over seg? Og er marknaden den heilage staden der ho kan omsettast til beste for vekstraten og aksjonærane? Her må me sjå på David R. Loy sitt syn på marknaden i artikkelen «The Religion of the Market». Herr skriv Loy at marknaden har vorte ein grueleg sirkel av alltid aukande produksjon og konsummering med å late som å tilby ei sekulær frelse. Dette agnet som me som forbrukarar bit på, er sjølve dopet kapitalistane gjev oss og som vert endå meir globalisert gjennom marknaden sitt heilage evangelium: «Kjøp meir, forbruk meir, dykk vert meir lykkelege og me får meir profitt» (mi formulering). Dette saman med kapitalismen si tru på at marknaden løyser alt og regulerar seg sjølv til beste for alle, er religiøst som fenomen og gjev eit sterkt insentiv til vår tids verdsomspennande «nye religion». (s. 286) Loy avsluttar sin artikkel (Ibid, s. 289) med at marknaden ikkje berre er eit økonomisk system, men ein religion. Ikkje ein god ein, fordi marknaden berre kan tilby ei sekulær frelse som aldri heilt kan leverast. Marknaden sin akademiske disiplin, sosialøkonomien, er best forstått som teologi latande som å vera ein vitskap, skriv han. Konklusjonen hans då er at ein religiøs dimensjon må vera løysinga på problemet. Dette også sett ut i frå hans buddhistiske ståstad.³

I både det Loy og Marx skriv, ligg mykje av kjerna til om ein kan tale om kapitalismen som religion. I både den «ekte» religion og i den «materielle» religion, er spørsmålet om noko metafysisk er til stades. For kapitalisten er vara, arbeidaren som sel si arbeidskraft og marknaden, det som skal til for å skaffe profitt, og trua på at marknaden og privat eigarskap i produksjonen er vegen til «økonomisk frelse» og dermed velstand, i tillegg gode investorar. Marx derimot seier at det kun er vara si arbeidskraft som skapar verdiar, men at varene som vert produsert, må seljast på ein marknad for at verdien vert realisert og profitten gå til kapitalisten.

Går ein til kapitalistar og investorar er det mange tankar og haldningar som er interessante i høve problemstillinga om kapitalisme er ein religion eller ikkje. I dette sitatet frå ein artikkel av Bruce Cook, Managing General Partner, Kingdom Venture Partners, er dei religiøse samanlikningar med økonomisk gevinst og direkte sitat frå Bibelen tydelege:

«Selskapet mitt ser til dømes etter forretningar der det er sjanse til å tene minst 5 gonger investeringa (500 %), og helst 10 gonger eller meir (1000 %+). Bibelen seier i Første Mosebok 26:12 at Isak fekk 100 fold på eitt år; 100 fold er 10 000 %. Bibelen taler au om auke på tusen fold og meir (100 000 %), og ulike nivå å bli velsigna på. (Femte Mosebok 1:11, Jesaja 60:22 og Salmane 144:12–15.) Ein auke som er eksponensiell og ikkje stig gradvis gir høve til det bibelen omtalar som «lager». Lager som kornlagera i Egypt (Første Mosebok 41) betyr noko for nasjonar og ikkje bare selskap, byar eller fylke. Det finst moderne lager som Microsoft, Intel, Dell, Home Depot, Federal Express, Southwest Airlines, eBay, Amazon, Berkshire Hathaway, Wal-Mart og andre. Dei har skapt og spreidd enorme rikdommar i verda gjennom si velgjerd, sine arbeidarar, sine investorar, og si skattebetaling. Eg trur Gud no gir Kristi lekam nøklane som opnar skattkammera for kongedømmet, og kunnskapen om «skattar som er løynde i mørkret». (Jesaja 45:3).⁴

Ser ein på økonomar sine tankar om kapitalisme og kva det inneber, finn ein seiingar som: «Eg trur me står framfor ein ny normal. Denne nye normalen inneber høgare naturleg arbeidsløyse … som sju prosent framfor fem og ein halv som ho var på nittitalet. Lågare vekst er au ein del av det … kanskje på to prosent per år i staden for tri prosent som me har hatt dei siste tiåra, og fire som me såg på 1950- og 1960-talet. Dette reiser sjølvsagt spørsmålet … ‘Å gud, kva gjør me med det?’». Edmund Phelps, Nobelprisvinnar i økonomi, 2011.⁵ Ein annan nobelvinnar i økonomi er Friedrich Hayek (1899–1992), austerisk-britisk økonom og politisk filosof, talte ofte om den reine frie marknaden og minimal påverknad i økonomien frå staten. Ein av hans uttalar i høve eit intervju om det påstått gode tilhøve Hayek skulle ha hatt til Pinochet, diktatoren i Chile på 1970- 80-talet, var:

«Eg er heilt mot diktatur som varige institusjonar. Men diktatur kan vere nødvendig i ein overgangsperiode. […] Personleg vil eg heller ha ein liberal diktator framfor ei demokratisk regjering som manglar liberalisme.»⁶

Chile var på denne tida eit beinhardt diktatur og eit nyliberalistisk eksperiment. Ekstrem liberalisering av økonomien med hjelp frå Det Internasjonale Pengefondet (IMF) og USA-økonomar, og storstilt privatisering (kopargruvene var unntaket som var for viktige for staten til å gje slepp på), gjorde at økonomien kom på få hender, men med økonomisk vekst. Likevel var ulikheitene store og fattigdomen høg. Dette tidlege nyliberalistiske eksperimentet vart i «religiøse» ordelag hylla av nyliberale økonomar som Hayek og Friedman⁷, og nyliberale statsleiarar som Reagan og Thatcher.

Avslutning

La meg prøve å samanfatte hovudtrekka i denne artikkelen. Kapitalismen sine ulike fasar, oppgang og nedgang, dei moglege religiøse framtoningane i kapitalistane sin eigenforståing og kapitalismen si krise i kontrast til det, er viktig for å danne seg eit så heilt bilete som råd er av problematikken. I Kapitalen skriv Marx om kriser at det er ei dobbeltheit i kapitalismen, ekspansjonstrongen og grensene for kva som er mogleg, er innebygd i systemet. Når ikkje dette alltid går opp, talar me om krisene som oppstår. I Karl Marx/Friedrich Engels, 1991: skriv Marx om at den første fasen (andelege) i framandgjeringa heng saman med andre fase, materiell framandgjering. Som eg har vore inne på så har vara, i følgje Marx, ein fetisjkarakter og ein metafysikk. Kapitalisten ser på vara, produksjonen og arbeidaren som middel til økonomisk «frelse og velstand». Gjennom å arbeide om naturen skapar mennesket ting til seg gjennom produksjon. Dette kallar han for tingleggjering, men frå det augeblikk den tvungne arbeidsdelinga og privateigendomen oppstår, går denne tingleggjeringa føre seg på ein framandgjort måte. Noko som tyder at det menneskelege fellesskap ikkje har medvete kontroll med dei kreftene som kapitalistane nyttar i produksjonen, også kalla produktivkreftene. Desse kreftene har ein tendens til å verte noko som er lausreve frå menneska og som møter menneska på ein framand og fiendtleg måte. Den heilt utvikla og høgaste form for framandgjering finn ein under kapitalismen, då kapitalen styrer utviklinga ut frå profittbehov og ikkje ut frå dei menneskelege behov, skriv Marx i «Det fremmedgjorte arbeidet» (Ibid, ss. 190–191).

Både Loy og Marx skriv om marknaden og vara som eit utgangspunkt for religiøs åtferd. Likevel er det heilt ulike tilnærmingar. Loy ser på kapitalismen, marknaden og konsumerismen som ein religion, men det er ikkje ein genuin religion. Denne forfeila trua på frelse gjennom marknaden som det heilage, vil han erstatte med den «ekte religion», som menneska er i ferd med å tape perspektivet av. Eg meiner han tek feil. Ser ein på hans omtale av kapitalismen som den «nye religion» kan det hevdast at det er ein «ekte religion» på linje med andre religiøse tenkesett. Marx sitt prosjekt er å forklåre menneskeleg framandgjering både i religiøs og materiell tyding. Han vil sjå på religion som eit lureri der metafysikken, det oversanselege vert presentert som verkeleg. På same vis i den materielle verda, der produktivkreftene (som kapitalistane kontrollerar) og der arbeidaren ikkje har kontroll med eigen produksjon og dermed si eiga arbeidskraft.

Den «nye kommunikasjonen» innanfor systemet og mellom kapitalistar som Chiapello og Fairclough⁸ skriv om, har eit «nyreligiøst» preg over seg. Tankegodset og ideologien om ein «betre» og meir effektiv kapitalisme vert formidla mellom dei ulike aktørane, anten det gjeld bankdirektørar, folk frå Pengefondet, bedriftsleiarar, politikarar eller økonomar og rådgjevingsbyråer. Eit heilt sett av metaforar (t.d. marknaden som gud, evig vekst), samanlikningar med historiar frå Bibelen (som nemnt ovanfor) og trua på at dette er det einaste menneskeskapte systemet som verkar, har religiøse overtonar over seg. Men er det fullt ut å rekne som ein religion? Forskarar, som Loy og Christoph Deutschmann⁹, meiner det. Deutschmann skriv at sidan fenomenet pengar overskridar avstanden mellom det verkelege og det tenkte, har pengar akkurat den same kvalitet som t.d. ideen om ein gud. Den nye religion har kult og krev tilbeding, men den leia ikkje til frelse (Walter Benjamin), berre til alltid aukande «skuld». Når det gjeld dei menneska som får det metafysiske gjennom religiøst/materielt ritual, også kapitalistar, har begge tydlege samanfallande trekk med det eg vil definere som religion. Den kapitalistiske religion fekk tydeleg eit sjokk når finansbobla sprakk hausten 2008. Slike kriser har det vore før, men kapitalismen har vist ei sær evne til å kome seg att kvar gong. Om dette systemet vil vare i «all eva», er det berre dei mest religiøse som trur på, og det krev truleg nokon som er veldig sterke i trua for å lukkast. Men vert dei mange nok eller vert motstanden stor nok? Ein ting er i alle høve viktig å gjera noko med: Avskaffe kapitalismen – religiøs eller ikkje!

Notar

1) Karl Marx/Friedrich Engels: Økonomisk-filosofiske manuskripter og andre ungdomsverker, ss. 66–68 (Klargjerande parentesar er mine. I.J.)

2) Karl Marx: Kapitalen bind 1, Første bok: Kapitalens produksjonsprosess. kapittel 1.4. «Varens fetisjkarakter og dens hemmelighet», ss. 69, 86–87

3) David R. Loy, «The Religion of the Market», i Journal of the American Academy of Religion, ss. 275–290, http://www.jstor.org/stable/1465766

4) http://www.kingdomventures.com/index.php (www.kingdomventures.com/pdf/What_a_Venture_Capitalist_Really_Thinks.pdf)

5) http://thoughteconomics.blogspot.com/p/index-of-all-interviews.html

6) https://en.wikipedia.org/wiki/Friedrich_Hayek

7) https://en.wikipedia.org/wiki/Milton_Friedman

8) Chiapello, E. og Fairclough, N. L., “Understanding the new management ideology: a transdisciplinary contribution from critical discourse analysis and new sociology of capitalism”, i Discourse & Society ss. 185–208. http://das.sagepub.com/content/13/2/185

9) Christoph Deutschmann, “Capitalism as a Religion?: An Unorthodox Analysis of Entrepreneurship”, i European Journal of Social Theory, 4, ss. 387–403. http://est.sagepub.com/content/4/4/387 (Alle hermeteikn er frå Deutschmann.)

5. mai er det 200 år siden Karl Marx ble født. Selv om vi markerer dette i en verden som står fjernt fra det idealet han viet sitt livsverk til, kan man knapt overvurdere den betydningen dette livsverket har hatt. Politiske tenkere kommer og går, Marx består.

 

Det er ikke tall på hvor mange ganger Marx’ tankegods har blitt erklært utdatert, dødt og begravet, men det har vist seg å være seigt – usedvanlig seigt. Det kommunistiske manifest og Kapitalen kommer fortsatt i nye opplag og nye oversettelser. Kommentarlitteraturen – blant annet i form av bøker, tidsskrifter og nettsider – florerer. Nylig arrangerte Rødt Oslo en møteserie om Kapitalen til fulle hus – det var til og med venteliste for å delta.

 

Også i populærkulturen har Marx gjort et comeback. Filmen om den unge Marx omtales i dette nummeret av Gnist, og da det i fjor, for første gang på over 80 år, ble åpnet et nytt kommersielt teater i London, handlet den første oppsetningen om ham. Og senere denne måneden kommer en true crime-bok om mannen som ville drepe Marx, fordi han var for konservativ.

 

Og da er ikke alle de partiene, organisasjonene, bevegelsene og geriljagruppene som baserer seg på dette tankegodset, nevnt. Og heller ikke de tusener av professorer, forskere, studenter og andre akademikere som, hver på sitt vis, trekker inspirasjon fra Marx i sitt arbeid.

Det er umulig å komme utenom Marx dersom man vil forandre verden. Dette er en erkjennelse som hele tiden har ligget til grunn for den bevegelsen Gnist er en del av. Derfor vil vi markere dette jubileet ved å reise flere problemstillinger som ikke bare var viktige for Marx, men som også er viktige for å forstå og for å forandre verden i dag.

 

Redaksjonen

 

Leder: Stem nei til pensjonsranet! 4
Plukk 6

Samtalen:
Marx i makta skorridorer 8

Mathias Bismo: Mellom vilje og vitenskap 16
Jokke Fjeldstad: Kommunisme – himmel, helvete eller frigjøring 22
Ivar Jørdre:Marx om religion og kapitalismen som religion 30
Torstein Dahle: Karl Marx, David Harvey – og gjeldsbobla i Kina 38
Hallvard Berge: Hva bestemmer en vares verdi og hvorfor er det viktig for privatiseringsdebatten? 46

Dikt av Bertolt Brecht 52

Tomine Sandal: Rosa Luxemburg – sosialismens liv og lære 56
John Riddell og Mike Taber: Clara Zetkin og kampen mot fascismen 62
Markus Hansen:< Agenda sitt klasseblinde notat 74
Nadji Aïssa Khéfif: Klassesamfunn i krimfiksjon 78

Bokomtaler:

David Harvey: A companion to Marx’s Capital volume 2 &
William Clare Roberts: Marx’s Inferno – The political theory of Capital 92
Bertolt Brecht: Landskap i eksil 95
Torgny Hasås (red.): Det mørke arbeidslivet 97
Trond Gram og Ole Martin Rønning: De lange linjer. Arbeiderbevegelsens historie i Norge 99
Espen Goffeng: Vikeplikt for høyre 101
Jon Nordenson: Fra opprør til kaos. Midtøsten etter den arabiske våren 103
Ilan Pappe: Ti myter om Israel 108
Frode Ulvund: Antiborgere 110
Nik. Brandal, Cora Alexa Døving, Ingvill Thorson Plesner (red.): Nasjonale minoriteter og urfolk i norsk politikk fra 1900 til 2016. 113
Maria Berg Reinertsen: Reisen til Bretton Woods 116
James Petras & Henry Veltmeyer: The Class Struggle in Latin America. Making History Today &
Alfredo Saad-Filho & Lecio Morais: Brazil. Neoliberalism versus Democracy 118
Hilde Lysengen Havro og Astrid Sverresdotter Dypvik (red.): Kven skal eige jorda? Ei bok om mat og makt. 122
Filmanmeldelse: Raoul Peck (regissør): Den Unge Karl Marx 124
Bokhjørnet: Ronaldo Munck: Marx 2020. After the crisis 126

Er kommunisme forbrytelser, grusomheter og diktatur eller et utopisk drømmesamfunn vi vil få oppleve i framtida. Eller er det arbeiderklassens frigjøring?

Jeg ser på kommunisme som en frigjøringsprosess fra kapitalens utbytting og ikke et virkelighetsfjernt drømmesamfunn. Et samfunn arbeiderklassen idag er gode nok til å skape.

Jokke Fjeldstad er redaksjonsmedlem i Gnist

Foto: Alpha Stock Images

Kommunismen som et helvete

Borgerskapet sine representanter er de som skriker høyest om sin frykt for kommunismen. For dem representere ideen en frykt for å miste alt de har kjært. En frykt for den mest grusomme forbrytelse. At den hellige akkumulasjon ikke vil gi dem maksimal profitt. Dette er klassen som uten ironi kan beskrive børsfall som krigshendelser og profittsvikt som massakre. Det er bare å se på forsiden av klasseavisene Dagens Næringsliv og Finansavisen. Dette borgerskapet har alltid fryktet ideen om at behovet til det store flertallet er viktigere enn profitten for de få som den største forbrytelsen mot mennesket,. Allerede før Karl Marx og Friedrich Engels skrev det i Det kommunistiske manifest, har borgerskapet fryktet kommunismen som et spøkelse som skal hjemsøke deres kapital eller rikdom. Denne kommunismen er for dem iboende i alt som kan være til hinder for kapitalens frie flyt. Det være seg bilfritt sentrum i Oslo, tollbeskyttelse av norske matproduksjon eller reguleringer av kapital og eiendomsforhold.

Borgerskapet hersker ikke bare gjennom rå makt aleine. Antonio Gramsci analyserte hvordan borgerskapet utøvde sitt klasseherredømme. Beskrivelsen av hvordan de dominerer det sivile samfunn, er kaller han hegemoni. Det er et system av politiske og ideologiske allianser som borgerskapet inngår. Å bygge allianser for å isolere ideer som ikke gagner klassen. Ideer som å begrense den frie flyt av kapital og markedets makt.

Det norske klassekompromisset er et godt eksempel på en slik allianse, inngått i en situasjon der borgerskapet virkelig fryktet kommunismen. Arbeiderklassen var på frammarsj, klassekampen mellom arbeid og kapital var tilspissa og Sovjetstaten var en realitet i øst. Klassekompromisset inneholder flere elementer, men i denne sammenheng er det viktigste at de tvang arbeiderbevegelsen til å legge sosialisme/revolusjon på hylla. Siden har denne historiske blokken styrket seg enda mer og den sosialdemokratiske arbeiderbevegelsen har skrotet drømmen om et annet økonomisk system.

Det er helt vanlig å høre at «alle vet» eller «historien viser» at kommunismen ikke virker. Det kan være en fin ide, men den vil alltid føre til voldelig og autoritær utøvelse av makt. Slik vil borgerskapet snu diskusjonen og prøve å etablere grenser for den alminnelige politiske debatten. Deres kritikk av kommunismen har som hensikt å etablere grenser for den politiske debatten og vilkårene for det demokratiske samfunnet. Kommunismen er ikke et akseptabelt alternativ.

Men beskrivelsen av kommunismen som et helvete har enda en rot. Sosialismen i det tjuende århundre var ikke noe glansbilde. Håpene til arbeiderklassen som ble tent i 1917, og gjennom frigjøringsbevegelsene ble dessverre fort druknet av forbrytelser gjort av de nye regimene. Ettpartistat, diktatur, Gulag, med mer kan ikke feies under teppet. Det representerer en blindvei i historien om arbeiderklassens frigjøring. Disse regimene kan ikke framstå som forbilder for frihetselskende mennesker. Borgerskapet veit hvordan de kan bruke denne grusomme historien til å slukke et hvert håp om en bedre verden.

Kommunismen som himmelen

Nesten som et tilsvar til framstillingen av kommunismen som et helvete har mange kommunister et behov for å framstille kommunisme som den rake motsetningen. Kommunismen beskrives som et paradis, like vakker som Guds himmel.

Kommunismen er hvor historien tar slutt. Hvor den lange rekken av klassesamfunn forsvinner. Alle motsetninger mellom mennesker blir løst. Rasismen forsvinner, kvinnene er frigjort, religionen overflødig osv. Menneskene forandres til det nye mennesket. Et menneske som klarer å leve i et nytt demokratisk og solidarisk samfunn.

Denne framstillingen har utgangspunkt i Karl Marx beskrivelse av historien. Historien er en historie om klassekamp. Mennesket historie har gått gjennom en rekke produksjonsmåter fra urkommunismen, slavesamfunnet, føydalismen til kapitalismen. Kommunismen er klassesamfunnets avslutning. Et samfunn der klassene er oppløst.

Mot dette kan vi komme med mange innvendinger. Det er nok åpenbart for de fleste at urkommunismen var et tøft samfunn for mennesket. Det opprinnelige fellesskapet var først og fremst en nødvendighet for å overleve. Denne urkommunismen representerer ikke et samfunn uten konflikter og motsetninger, men et samfunn der vi eide våre produksjons­midler i fellesskap, i en flokk. Utover det har jo dette samfunnet få likheter med visjonen om ­framtidssamfunnet.

Ideen om at menneskene må forandre seg, bli nye menn og kvinner for å bygge kommunismen blir kritisert av Ola Innset i teksten Totalitære utopier i Manifest tidsskrift.¹ Utgangspunktet for teksten er å utforske om venstresida kan lære noe av totalitarismeforskningen. Han mener sosialismen klarer seg helt fint med de menneskene vi har, og at menneskenaturen ikke må forandre seg for å bygge en ny verden. Selv om jeg mener Innset har gode poenger, så gjør han det litt enkelt for seg. Jeg tror alle voksne mennesker kan reflektere tilbake til hendelser som var så betydningsfulle i deres liv at de forandret dem. For meg hadde jeg et slikt punkt i livet da jeg ble far for første gang. I litteraturen finner vi en rekke beskrivelser av mennesker som går gjennom slike eksistensielle endringer. Men også på det politiske nivået i dagens samfunn ser vi at menneske er i utvikling. Endres rollene i familien som en konsekvens av at vi dag har pappa­permisjon, diskuteres jo nå av forskere. De fleste vil hevde at vi har endret oss siden 50-tallets kjønnsrollemønster. Mennesket har evnen til å endre seg. Når vi har denne evnen, er det også sannsynlig at en stor politisk omveltning fører med seg endringer i hvordan vi oppfører oss og ser på oss selv.

Fremmedgjøring er et sentralt begrep hos Marx. For Marx er arbeidet svært viktig. Det er en del av det å være et menneske. I det kapitalistiske system arbeider arbeideren for en annen. Han arbeider på mange måter utenfor seg selv, eller arbeider med noe som ikke tilhører han selv. På denne måten blir han fremmedgjort til sitt arbeid, og derfor også fremmedgjort til seg selv. For Marx viser fremmedgjøringa hvor ødeleggende kapitalismen er for menneskets frihet. Frigjøring fra fremmedgjøring vi opplever under kapitalismen, vil ha konsekvenser for samspillet, de sosiale relasjonene mellom menneskene og det vi opplever som å være mennesker.

På den andre siden er det en voldsom oppgave å skulle overbevise folk som er fornøyd med seg selv, å bli med i en politisk kamp for å endre dem som mennesker. Det er en retorisk oppgave der man gir seg selv små sjanser for å utvikle en folkelig ide.

Det mye større problemet med ideen om det nye mennesket, som nødvendig for framtidssamfunnet, er at man da indirekte går med på en av de mektigste stolpene i det borgerlige hegemoniet. At kommunismen er umulig fordi menneskene er egoistiske. Vi kan ikke yte etter evne og få etter behov fordi vi i utgangspunktet er ute etter å utnytte systemet. Dette er for eksempel et av de bærende trekkene ved dagens NAV-system. Man skal behandle alle trygdemottakere som snyltere fordi det kan være noen som utnytter systemet. Det kan jo godt tenkes at vi bruker større ressurser på å jakte på snyltere enn det snylterne ville lurt til seg. Men viktigere er at behovet for kontroll kommer i veien for å gi støtte. Det store flertallet som mottar støtte fra NAV, vil jeg tro har et ønske om å bidra i samfunnet, men er blitt ekskludert fra det av markedet.

Innset har grunnleggende rett. Dagens mennesker er gode nok for framtidssamfunnet og menneskenaturen må ikke endres for å få en ny verden. Vi møter disse menneskene hver dag og ser ofte at handlingene deres ikke styres ut ifra et ønske om å snylte på andre, men med et sterkt ønske om å bidra med det de kan.

De siste årene har det kommet fram at flere ser på kommunismen som en teknologisk nødvendighet som følge av økt robotisering, effektivisering og ny teknologi. Tron Øgrim må regnes som en norsk pioner for det som i dag diskuteres som fully automated luxury communism. Denne luksuskommunismen bygger på følgende observasjoner: Fler og fler oppgaver i samfunnet blir automatisert bort eller overtatt av roboter. Arbeidet som tidligere blir gjort av den variable kapitalen, arbeidskraften, er nå overtatt av den faste kapitalen, maskiner. Under kapitalismen er automatisering et forsøk på å øke profittmengden, skvise arbeidskraftkostnadene. Når politikere, media eller NHO snakker om at vi må tilpasse oss automatisering og ny teknologi, og samtidig snakker om at vi må jobbe lengre og skape flere jobber, snakker de om to motstridene forskjellige virkeligheter. Luksuskommunismen argumenterer for at automatisering som tjener folket, og ikke profitten, er framskritt. Målet med automatiseringa bør være å gi folk mer fritid, mer tid til fornøyelser. Den teknologiske utviklinga gjør det mulig å se for seg et post-lønnsarbeidsamfunn.

Luksuskommunismen virker forlokkende, men har noen sentrale problemer. Det første er: Hvor ble arbeiderklassen av? Det er en fortelling om kommunismen der arbeiderklassen får sitte i baksetet, mens historien drives fram av teknologiske endringer. En av kommunismens kjernekonsept er at det er klassekamp som skaper historien. Det betyr at vi, du og jeg som skaper historien, er blitt erstattet med at det er teknologien som skaper historien.

Det andre problemet er at når man f.eks. ser selvbetjente kasser i butikken som automatisering, så ser man ikke at det er arbeidet som har flytta seg fra betalt arbeid gjort av butikkansatte til ubetalt arbeid, gjort gratis av forbrukeren. Arbeidet med å skanne varer har i seg selv ikke forsvunnet. Det er kapitalisten som har sluttet å betale for det.

Det tredje problemet er at man ser bort i fra hvordan kapitalismen eser ut i nye deler av samfunnet. Kapitalakkumulasjonen finner nye områder for å utbytte arbeidere og skape merverdi. Dette er drivkraften bak privatisering, varefisering av hva som tidligere var fellesoppgaver eller private oppgaver. Hvordan kapitalismen hele tiden finner tilbake til den primitiv akkumulasjonen eller det som David Harvey omdefinert som «akkumulasjon gjennom frarøvelse».

Jeg tror ikke vi er tjent med kommunismen beskrevet som et drømmesamfunn. Et samfunn der alle problemer er på historias skraphaug. Der kvinneundertrykking, rasisme, miljøødeleggelser, homofobi og andre ting vi ikke liker tar slutt. Jeg vil gjerne bekjempe alt sammen. Og bruker gjerne livet mitt på å forsøke. Men det er og forblir en vakker drøm. Det er selvsagt lov å drømme, problemet er bare hvis det blir for virkelighetsfjernt for de du vil ha med deg.

Kommunisme som frigjøring

Hvorfor skrev aldri Marx den store boka om kommunismen? Ville ikke agitasjon for et annet samfunn kunne vinne støtte for ideen? Marx filosoferte nok over framtidssamfunnet. Som flere har vist, kommer han i flere verk innom framtidssamfunnet. Men et helhetlig verk prioriterte han aldri. Det viktige var å avsløre det kapitalistiske samfunnet, vise motsetningene i systemet, og til sist avsløre kapitalens utbytting av arbeiderklassen. For Marx er arbeiderklassens frigjøring klassens eget verk. Det var for han liten hensikt i å prøve å presentere teoretiske løsninger på teoretiske problemer i et tenkt samfunn. Problemene til det nye samfunnet ville være bestemt av konteksten problemene oppstår i. Løsninger som mennesker som lever i den konteksten, vil være bedre egnet til å løse. Marx er kjent for å ha skrevet «hittil har filosofene vært opptatt av å fortolke verden, det som er viktig er å forandre den». Den samme kritikken kan rettes mot et utopisk framtidsdrømmeri.

Kommunismen kan også bli sett på som en prosess der arbeiderklassen frigjør seg fra utbyttinga og kapitalen. Vi finner dette også hos Marx og Engels. I Manifestet blir vi presentert for arbeiderklassens historiske oppgave. Hvordan all historie er historien om klassekamp og at arbeiderklassen kan frigjøre seg fra klassesamfunnet. I Kapitalen avdekker Marx hvordan kapitalen fungerer i samfunnet. Boka gir arbeiderklassen innsikt i kapitalismen for å kunne frigjøre seg fra den. Friedrich Engels definerte kommunismen som læren om vilkåra for proletariatets frigjøring.

Proletariatets frigjøring, hva betyr nå det? Kapital er en prosess av ekspanderende verdi. Kapitalen bytter i denne prosessen form fra pengekapital til varekapital for å forvandles tilbake til pengekapital. Men når den returnerer til pengekapital har det skjedd noe: den er større, den har tilegnet seg en merverdi. Denne merverdien kommer fra at varen arbeidskraft potensielt skaper større verdier enn den kostnaden den har. Det er kun varen arbeidskraft, som har potensiale til å tilføre varen økt verdi i den andre enden. Dette fordi prisen på varen arbeidskraft defineres av hva som er sosialt nødvendig for at selgeren kan leve fra måned til måned, mens verdien av hva den skaper, kan være så uendelig mye mer. Det at arbeideren bare får en del av den verdien han eller hun tilfører produktet, og på den måten jobber «gratis» et antall timer for en kapitalist, er det vi kaller utbytting. Det er denne utbyttinga i et system der vi produserer for noen andre, vi vil frigjøres fra.

Kapitalismen er en prosess som sniker seg inn i hvert rom den får tilgang til. Den endrer forholdet mellom mennesker til et forhold mellom varer, og menneskeliggjør samtidig vårt forhold til varene. Vi er alle vareeiere i et marked. Gjennom markedet opplever vi en upersonlig disiplinering. Markedet fungerer som en usynlig og uutfordret kraft som dominerer våre liv. En kraft definert av behovene, ønskene, valgene og viljene til en grå fremmed masse. Den upersonlige dominansen er mulig bare fordi tingene er produsert som varer. Og de fleste ting er produsert som varer bare fordi folk flest må selge sin arbeidskraft til dem som eier produksjonsmidlene, i bytte mot lønn. Lønna og arbeidskontrakten er med på å skjule kapitalens despotiske makt over arbeideren. Arbeideren framstår som fri, selv om han er avhengig av å selge sin arbeidskraft. Den despotiske makta blir brukt til å gjøre kjøperen av arbeidskraft enda rikere og mektigere. Dette maktforholdet ble nettopp nylig illustrert på den mest grotesk måten ved at Petter Stordalen gikk ut som P3-reporter og oppfordret folk som ikke var fornøyd med jobben sin, om å slutte. Dette er den samme hotellkongen som ikke har ga et øre i lokale tillegg etter hotellstreiken i fjor.

«Kommunisme er ikke for oss en tilstand som skal opprettes, et ideal som virkeligheten skal innrette seg etter. Vi kaller for kommunisme den virkelige bevegelse som opphever den nåværende tilstanden.»² skriver Marx i Den tyske ideologi. Her er det jo nettopp kommunismen som en prosess for vår frigjøring som er sentralt. Vi vil oppheve den nåværende tilstanden med urettferdighet, utbytting og ufrihet. Det er kapitalismen som skal avskaffes som er det sentrale. Det er det som gir grunnlaget for å se den kommunistiske horisonten som Jodi Dean kaller det. Horisonten som er å gi etter evne og få etter behov. Et fellesskap samfunn der vi eier, arbeider, skaper, styrer og fordeler i fellesskap. Vi vil fortsatt krangle, være uenige, oppleve dritt og baksnakke hverandre. Kommunismen er ikke et drømmesamfunn, det er et virkelig samfunn.

Noter:

1) http://www.manifesttidsskrift.no/totalitaere-utopier/

2) Karl Marx: The German Ideology http://www.marxists.org/archive/marx/works/1845/germanideology/ch01a.htm (forfatters oversettelse)

Erik Skare:
Digital jihad. Palestinian resistance in the digital era.
London: Zed Books, 2016, 240 s.

I blant hender det at norske akademikere leverer forskning som er internasjonalt banebrytende, og som derfor møter stor interesse både innenfor og utenfor universitetsmurene. Digital jihad, som blei utgitt i fjor høst, har på kort tid etablert seg som et standardverk om det som gjerne kalle «hacktivisme». Erik Skare illustrerer dette temaet gjennom en nærstudie av «elektronisk jihad» som et innslag av den palestinske motstands- og frigjøringskampen. Forfatteren har tidligere gitt ut Palestina – ei politisk reisehandbok på Rødt forlag (2012), er aktiv i Rødt og i Palestinakomiteen, har en mastergrad i arabiske studier og er redaktør i Babylon, det nordiske tidsskriftet for Midtøsten-studier.

Digital jihad er en detaljert, konkret og perspektivrik gjennomgang av hacktivisme som en ny kampform, med vekt på miljøer rundt Gaza Hacker Team og KDMS Team. Der de førstnevnte tar sikte på å angripe israelsk cyber-infrastruktur og hjemmesider, både ved å blokkere og ved å forvri dem («deface») til å formidle et budskap rettet mot okkupasjonsmyndighetene, konsentrerer de andre seg om nettsteder i Nord-Amerika og Europa for å spre det palestinske budskapet. I tillegg til å fortelle om en ny virksomhet som er tilpasset vår digitale tidsalder, er det et sentralt poeng hos Skare at en slik aktivisme ikke skal sees på som eksotisk og særegent, men som ett av flere midler som tas i bruk i en felles kamp mot okkupasjon. I virkeligheten er hacking og det å stå ansikt til ansikt med israelske soldater, eller det å fysisk blokkere veier eller blokkere internettkanaler, to sider av samme sak. I den utstrekning motstands- og frigjøringskamp mot okkupasjon er legitim (og ikke kriminalitet eller «terrorisme»), gjelder det samme for en elektronisk hijad og hacktivisme i møtet med undertrykking.

Boka er skrevet uten akademisk sjargong, og er en kilde til informasjon og inspirasjon også utenfor Midtøsten.

Tore Linné Eriksen er historiker, professor em. i utviklingsstudier (HIOA), faglitterær forfatter og redaksjonsmedlem i Gnist.

Hao Ren mfl.:
China in strike. Narratives of workers´ resistance.
Chicago: Haymarket Books, 2016, 224 s.

Den i særklasse mest omfattende migrasjonen i historien, er den som 270 millioner mennesker har foretatt fra landsbygda til industribyene i Kina. Resultatet er velkjent: økonomisk vekst og industriell eksplosjon uten sidestykke. Om ikke folk flest bor i Kina, bor arbeidere flest i dette gigantlandet.

Iblant tegnes det et bilde av kinesiske arbeidere som en passiv, taus og kuet masse, som i fravær av en uavhengig fagbevegelse knapt har noe annet valg enn resignasjon. Men dette er langt fra sannheten, noe som blir grundig dokumentert i China on strike. Boka springer ut av et miljø av radikale samfunnsforskere, der flere regner seg som marxister, og bygger på rikholdige dybdeintervjuer med arbeidere som har vært engasjert i streiker, protester og demonstrasjoner. Materialet er hentet fra Pearl River Delta, som gjennom tretti år har vært et tyngdepunkt i den massive industrialiseringa i form av store fabrikker. Samtalene fant for det meste sted i 2010–2012, og er seinere bearbeidet og føyd sammen med innsiktsgivende analyser. På en nærgående måte dokumenterer de hvor omfattende streike- og protestbevegelsene i virkeligheten er, og i tillegg blir mulige forklaringer diskutert inngående. De gjennomgående fellestrekkene er motstand mot lønnskutt, nedlegginger, umenneskelige arbeidsforhold og arrogante sjefer. Selv om en god del av denne aktiviteten ser ut til å være spontan, er det også eksempler på mer forberedte aksjoner og utbredt tillit til at mange vil slutte seg til.

Boka dokumenterer også hvor hardt myndighetene slår ned på streiker og alternativer til den offisielle fagbevegelsen. Selv om ledelsen ofte gir visse innrømmelser for å få arbeiderne tilbake i produksjonen, etterfølges dette gjerne av at opposisjonelle arbeidere får sparken eller blir fengslet for «oppvigleri». Et annet påfallende trekk ved de mange fortellingene, er den sentrale posisjonen som kvinnelige arbeidere har, når aksjoner gjennomføres.

De som vil følge dette temaet videre, vil ha stor glede og nytte av China Labour Bulletin, som også er på nett: clb.org.uk.

Tore Linnné Eriksen

Luke Sinwell og Siphiwe Mbaha:
The spirit of Marikana. The rise of insurgent trade unionism in South Africa.
London: Pluto Press, 2016, 240 s.

Fagbevegelsen spilte en sentral rolle i kampen mot apartheid i Sør-Afrika, ikke minst gjennom et mangfold av forbund som i 1983 gikk sammen i Congress of South African Trade Unions (Cosatu). En av de sterkeste og mest radikale medlemsorganisasjonene var gruvearbeiderforbundet (NUM), ledet av Cyril Ramaphosa. I dag er han en av Sør-Afrikas rikeste, i tillegg til å være landets visepresident. Cosatu har langt på vei blitt en ukritisk støttespiller for ANC-styret, og illustrerer hvordan fagforeningsbyråkratiet lett kan korrumperes og komme på kant med grasrota. Et av forbundene, med grunnlag i jern- og metallarbeiderne, har nå forlatt Cosatu og nekter å drive valgkamp for ANC. Det tradisjonelle gruvearbeiderforbundet er sterkt svekket, og har fått en uavhengig rival.

Historien om den etablerte fagbevegelsens inkorporering i statsapparatet har lenge opptatt den sørafrikanske samfunnsforskeren Luke Sinwell, og i denne boka har han fått god hjelp av en sosialistisk aktivist, Siphiwe Mbatha. Tittelen viser til myndighetenes nedslakting av 34 streikende arbeidere i Marikana-gruvene i 2012, landets mest sjokkerende politiske massakre sida Sharpeville i 1960. Men boka spenner videre, og tar for seg to streiker til i perioden 2012–2014.

Sør-Afrika er verdens største produsent av platina, som i råvåreboomen før 2007/8 ga rekordprofitt i kombinasjon med synkende reallønner. Det Cosatu-tilknyttete gruvearbeiderforbundet sto i praksis på eiernes side og mante til ro, mens initiativet i denne – og flere påfølgende streikeaksjoner – blei overtatt av spontane arbeiderråd og av det uavhengige forbundet, Association of mineworkers and construction union (AMCU). Det er også avslørt av Cyril Ramaphosa, i egenskap av storaksjoner i Marikana-gruvene i e-poster krevde resolutt opptreden fra politiet. Hovedeier er gruvegiganten Lonmin, hvor også det norske «oljefondet» er inne i bildet.

The spirit of Marikana vever sammen sosiologisk forskning, intervjuer med en lang rekke arbeidere og en skarp analyse av maktforhold i dagens Sør-Afrika. Boka er derfor et overbevisende korrektiv til litteratur som erklærer arbeiderklassens død, eller som tror at den sørafrikanske «regnbuenasjonen» har opphevd klassekampen.

Tore Linné Eriksen

Michael Brøndbo:
Jeremy Corbyn og året som snudde opp–ned på britisk politikk
Forlaget Manifest, 2016, 189 s.

Michael Brøndbos bok Jeremy Corbyn og året som snudde opp–ned på britisk politikk er den tredje boka i Forlaget Manifests serie om radikale bevegelser. Tidligere er gitt ut bøker om Podemos i Spania  og Syriza i Hellas. Men ulikt disse, handler ikke denne boka om noen ny bevegelse – den handler om hvordan én mann plutselig ble et symbol på en radikalisert venstreside.

Det var neppe mange som hadde forestilt seg at Jeremy Corbyn skulle bli partileder da han stilte som kandidat til å overta lederrollen etter valgnederlaget i 2015. Ja, det var ikke engang gitt at han ville bli kandidat – for å bli kandidat måtte man nemlig ha støtte fra minst 35 medlemmer av Underhuset. Det hadde ikke Corbyn. Når han likevel ble kandidat, var det fordi enkelte støttespillere for andre kandidater, i dette tilfellet den "myke" venstresidas kandidat Andy Burnham, av taktiske årsaker lånte ut stemmene sine til Corbyn slik at hans støttespillere ville støtte deres kandidat når, som alle ventet, Corbyn ble slått ut i første runde. Det var i hvert fall slik det hadde gått da Diane Abbott fra partiets "harde" venstreside hadde stilt som kandidat i 2010.

Men, som kjent, Corbyn ble ikke slått ut i første runde. Tvert imot, med 59,5 prosent av stemmene i første runde, satt Labour plutselig med en leder som var minst like upopulær i partieliten som han var populær blant medlemmene og registrerte sympatisører. Han hadde nesten ingen støtte i Underhuset, og heller ikke i de Labour-lojale mediene var det mye støtte å få. Dette har da også preget Corbyns ledertid, og etter folkeavstemningen om fortsatt britisk EU-medlemskap bød anledningen seg. Etter mistillitsvotum i partigruppa, forsøkte motstanderne hans, med nestleder Tom Watson i spissen, å forhindre Corbyn fra å stille på nytt. Dette lyktes nesten, men bare nesten. På tross av at Corbyns motstandere nå samlet seg om en felles motkandidat, den "myke" venstresidens Owen Smith, seiret Corbyn igjen, denne gangen med 61,8 prosent av stemmene.

Det er denne historien Brøndbo forteller, og selv om historien nok ikke er ukjent for bokas potensielle lesere, representerer boka en god oppsummering av hvordan dette har utspilt seg. Om man derimot er interessert i hvorfor ting har utspilt seg som det har gjort, gir boka derimot ikke så mange svar.

En helt avgjørende faktor var, som Brøndbo beskriver, den støtten Corbyn fikk fra de store fagforeningene i privat og offentlig sektor. Disse har tradisjonelt vært støttespillere for den "myke" venstresida, og stilte seg bak Ed Milibands kandidatur i 2010. På samme måte var det forventet at de ville stille seg bak Burnham i 2015. Det gjorde de ikke, og selv om man ikke bør kritisere Brøndbo for ikke å ha et klart svar på hvorfor de endret strategi, burde det i det minste problematiseres. Hva hadde skjedd siden 2010 som gjorde at de nå ville satse på en kandidat som få år tidligere ville vært regnet som uaktuell?

Selv om boka eksplisitt handler om én mann, ville det, i forlengelsen av dette og lignende spørsmål, også vært nyttig med en noe mer utfyllende omtale av det partiet han faktisk ble leder for. Både sammensetningen av partiet og de demokratiske strukturene er av en helt annen karakter enn det vi kjenner de fleste vesteuropeiske sosialdemokratiske partier. Valgsystemet – som i praksis gjør det umulig for nye partier å hevde seg – har skapt et parti som i Norge ville spent fra Rødt til et godt stykke inn i Venstre og kanskje også Høyre. Brøndbo identifiserer riktignok flere fløyer, især den "harde" og den "myke" venstresida, i tillegg til blairistene, men det er ikke alltid like lett å utlede av dette hva det egentlig betyr.

Boka inneholder heller ikke noen egentlig analyse av spenningene i partiet som har kommet til overflaten under Corbyns ledelse. Riktignok forsøker forfatteren seg på en forsiktig analyse i bokas etterord, men for en leser som ønsker seg vurderinger av det politiske prosjektet Corbyn står i spissen for, er det ikke så mye å hente. Dette har da også sammenheng med Labours karakter som parti. Selv om Corbyn står igjen, på et vis, som en usannsynlig seierherre i Labour befinner partiet seg i dag i en kritisk situasjon, med en oppslutning langt under selv katastrofevalget i 2015. Det er kanskje ikke rart at dette skjer i et parti der en stor andel av de profilerte ansiktene er mer opptatt av å motarbeide Corbyn enn de er av å motarbeide Tory, men dette er jo i seg selv også en interessant og viktig del av en debatt om hvilke lærdommer vi kan trekke av det som har skjedd i Storbritannia.

Når det er sagt, så utgir heller ikke boka seg for å være en analytisk bok, det er snarere, som det står på baksiden, "fortellingen om mannen som hatet å være midtpunkt, men som havnet i begivenhetens sentrum." Det lever den så absolutt opp til. Men bokas bidrag til å forstå samtidig politisk historie og fremveksten av radikale bevegelser er likevel noe begrenset.

Jenny Erpenbeck:
Gå, gikk, har gått
Oktober, 2017, 325 s.

Patrick er en eldre tysk enkemann og professor i klassisk litteratur, som har levd hele livet sitt i samme område i Berlin, i den en gang østtyske delen av byen. Det var der han tilbrakte hele sitt yrkesaktive liv ved samme lærested. Det var der han levde sammen med sin kone og sin elskerinne. Og det er der han har sitt lille knippe med venner han har kjent hele livet. Det er der han har sin beskyttede, dog begrensede, virkelighet, sitt univers. Gå, gikk, har gått handler om Patricks plutselige møte med en gruppe afrikanske flyktninger og hvordan dette møtet endrer både hans tilværelse, og hans syn på sitt eget liv.

Historien om Patrick begynner den dagen han blir pensjonist. Etter å ha gått den kjente veien hjem fra jobb for siste gang, oppdager han at han helt uten å legge merke til det har gått rett forbi en gruppe avviste flyktninger som sultestreiker på Alexanderplatz i protest mot at tyske myndigheter vil sende dem ut av landet. «Vi blir synlige» sto det på skiltene deres. Men Patrick så dem altså ikke, og det forbløffer ham. Nok til at han setter i gang sitt eget, private forskningsprosjekt, der han bestemmer seg for å snakke med flyktningene, få dem til å fortelle sine historier.

Vi får bli med Patrick på en reise inn i et, for ham, ukjent univers. De afrikanske flyktningene forteller om sin ferd mot Tyskland, om familiene de har forlatt der hjemme, om dramatiske båtturer over Middelhavet og om sine møter med tyske og andre europeiske lands myndigheter. Patricks refleksjoner under og etter disse møtene beskriver hvordan flyktningene som individer gradvis trer fram for ham. Etter hvert som han møter på deres problemer, både de små og de store, reagerer han nærmest automatisk med å ville løse dem, og han involverer seg mer og mer i deres kamp for å få bli. Det som begynte som noe å fylle hverdagen med, er i ferd med å utvikle seg til noe mye mer.

Boken er helt klart et innspill i flyktningedebatten, og den fikk mye oppmerksomhet da den kom ut i Tyskland. Tyskland var, sammen med Sverige, et av landene som åpnet grensene sine for flyktningene i 2015, før den omstridte avtalen mellom Tyrkia og EU ble inngått, og den største fluktruten ble stengt for godt. I løpet av året tok de imot mer enn en million asylsøkere, og selv om ankomsttallene siden har vært langt lavere, preger dette fortsatt den offentlige debatten, særlig nå i tiden fram mot det avgjørende valget til høsten. Forbundskansler Merkel fortsetter å være en av få europeiske statsledere som lover å ta sin del av ansvaret for å ta imot mennesker på flukt. Men partier på høyre ytterfløy i tysk politikk vokser seg stadig større, og det kan koste henne valgseieren.

Med sin grunnleggende sympatiske innstilling og sitt underliggende, om ikke fullt så elegante spark til innvandringsskeptikerne, skapte boken debatt og fikk delvis rettmessig kritikk for å forfekte en utdatert og kraftig overforenklet forklaring på innvandringsskepsisen som vokser, særlig i det tidligere Øst-Tyskland. Historien er klassisk: Patrick spiller rollen som den smårasistiske og skeptiske, men også veldig ensomme, eldre mannen, som når bare han blir kjent med flyktningene, forstår at de er gode mennesker uten dårlige hensikter. Han «lærer» at det egentlig ikke er så stor forskjell på «oss» og «dem», og at Tyskland og Europa må ta imot flyktninger på en bedre måte. Boken kan dessuten lett kritiseres for å ikke gi flyktningenes stemmer og tanker mer av plassen, men i stedet gi hovedrollen til en «eldre, hvit mann», en side av historien som vi allerede ofte får høre.

Men Patricks tanker og refleksjoner er like fullt fascinerende og interessante, kanskje særlig for utenlandske lesere som har fulgt tysk flyktningpolitikk de siste årene, og som gruer seg til høstens skjebnevalg. For Patrick er funksjonalitet og orden svært viktig i livet, noe annet kan man kanskje ikke forvente av en som tilsynelatende også fant seg godt til rette i det strengt regulerte og organiserte østtyske regimet. I møte med de praktiske og juridiske utfordringene flyktningene møter på, blir han i likhet med leseren overrasket over hvor meningsløse og upraktiske svar byråkratiet gir dem. I møte med flyktningene begynner Patrick også å trekke linjer mellom sitt eget lands historie, og deres opplevelser fra hjemlandet. Møtet med flyktningene utfordrer ham, og tvinger litt etter litt fram en utvidelse av hans horisont, av universet hans.

Min samboers far vokste opp i det gamle Øst-Tyskland, og siden hans familie fortsatt bor der, reiser vi ofte dit på ferie. Og jeg må si at jeg kjenner igjen sider ved denne mannen som boka handler om. Veldig karikert selvsagt, men spor av Patrick finnes i mange av de i dag godt voksne menneskene som vokste opp i en tilværelse der Øst-Tysklands organiserte, og for mange svært trygge og funksjonelle, om enn isolerte og overvåkede hverdag, var det normale. Han gjenkjennes kanskje særlig i de mange som ikke opplevde at gjenforeningen med vest ga den økte velstanden de ble lovet, men som opplever stadig mer fattigdom og økende arbeidsledighet.

Boken gir også et innblikk i tanker en gjør seg når en tar steget og bryter ned de barrierene som skapes mellom oss og flyktningene, setter i gang en samtale og enten blir venner med dem eller til og med lar seg engasjere i deres kamp, slik Patrick gjorde med gruppen fra Alexanderplatz. Selv oppsøkte jeg Palestinerleiren utenfor Jakobs kirke i Oslo sammen med noen venner i 2012, og jeg må både le høyt og tørke en tåre når jeg skamfullt kan kjenne meg igjen i noen av situasjonene Patrick opplever og tankene han gjør seg. Han oppdager at situasjonen for flyktninger i Tyskland ikke er helt som han trodde, og på noen områder mye verre enn han kunne forestille seg, og nettopp dét tror jeg det er liten tvil om at svært mange som har engasjert seg frivillig eller aktivistisk for asylsøkere eller flyktningers rettigheter, vil kunne kjenne seg igjen i.

Maria Wasvik er medlem av antirasistisk og minoritetspolitisk utvalg i Rødt. Er statsviter som har jobba i flere år med asylsøkere og flyktninger, både i asylmottak og barnevern. Nå ansatt som rådgiver på Antirasistisk Senter.

Astrid Hauge Rambøl, Helene Bank:
Profittfri velferd
Forlaget Manifest, 2017, 80 s.

Profittfri velferd er en pamflett som vil være svært nyttig for tillitsvalgte i fagbevegelsen og politikere som vil ha en guide til hvordan det er mulig å stenge døra for velferdsprofitører. Utgivelsen er et samarbeid mellom For Velferdsstaten og Forlaget Manifest og er støttet av Fagforbundet. Det vises til eksempler fra blant annet Oslo, Bergen, Trondheim, Tromsø og Moss, der det politiske flertallet har klart å ta tjenester tilbake. Pamfletten er også nyttig som en oversikt over hva som har skjedd på dette området siden det siste kommunevalget.

Bank og Hauge Rambøl påviser at det ikke er grunnlag for å si at det er penger å spare på privatisering, i hvert fall ikke når transaksjonskostnadene ved anbudsprosesser tas med i beregningene, noe som imidlertid sjelden blir gjort. Kommunene som har konkurranseutsatt tjenester, har vært lite interesserte i å undersøke om de faktisk har spart penger på dette. Det som imidlertid er helt klart, er at de ansattes lønns- og arbeidsvilkår har blitt dårligere og at innsynsretten for befolkninga har blitt svekket.

Forfatterne påviser at det er mulig å drive tjenestene i offentlig egenregi. Da reguleres tjenestene ikke av lov om offentlige anskaffelser. De viser også til at det per i dag hindrer ikke internasjonale handelsavtaler profittfri velferd, men det kan komme framtidige endringer, både gjennom EØS og TISA, som vil vanskeliggjøre dette.

Forfatterne skiller mellom ideelle aktører og kommersielle aktører. De viser at regelverket kan brukes til å favorisere de ideelle aktørene, enten ved det som kalles utvidet egenregi eller ved unntak i anskaffelsesloven som er aktuelt å bruke når det gjelder sektorer med offentlig myndighetsutøvelse.

Pamfletten viser at det er tre muligheter til å ta tjenester tilbake. De kan tas tilbake ved kontraktsutløp, kontraktsbrudd eller ved tilbakekjøp eller hjemfall. I tillegg er det mulig å ta tilbake tjenestene hvis det private selskapet går konkurs. Det enkleste er å ta tilbake tjenestene ved kontraktsutløp. De fleste anbudskontakter er nemlig tidsbegrensede. Når perioden er utløpt, er det med dagens regelverk ingenting til hinder for å ta tjenestene tilbake i egenregi. Å ta tilbake tjenestene ved kontraktsbrudd krever at en leverandør ikke leverer i samsvar med det som står i kontrakten, eller bryter en eller flere lover. Dette må da påvises. Det er dette som i disse dager blir i gjort i Oslo overfor selskapet Veireno (som ikke nevnes i pamfletten siden den er skrevet før søppelkaoset i Oslo). Å ta tilbake tjenestene ved kjøp eller hjemfall er vanskeligere, men slett ikke umulig. Kontrakter som er, inngått kan heves hvis partene er enige om det. Da må som oftest parten som ønsker å heve kontrakten, betale den andre parten kompensasjon. Dette ble gjort med reinholdstjenestene i Tromsø. Hjemfall krever at partene legger inn en klausul om dette. I følge forfatterne er det ingen eksempler på dette i Norge, men i Danmark har det skjedd, og det er ingen legale hindringer for at dette skal kunne gjøres også i Norge.

Det viktigste budskapet i pamfletten slik jeg ser det, er at det er mye som kan gjøres for å holde velferdsprofitørene borte innenfor gjeldende regelverk. Forfatterne framhever imidlertid at det på noen områder slik som barnehage, behandlingsvalg innen helsesektoren og til dels skole er slik at lovverket favoriserer velferdsprofitører. Her må det derfor lovendringer til.

Den eneste svakheten med pamfletten mener jeg, er den utstrakte bruken av det upresise begrepet venstresida. Når det skrives at enkelte på venstresida har tro på konkurranse er det etter mitt syn en indikasjon på at begrepet venstresida brukes for vidt. Arbeiderpartiet har i flere kommuner stemt for konkurranseutsetting og de har også vært tilbakeholdne med å ta tjenester tilbake. Når partiet lokalt er med på å ta tjenester skjer det ofte i situasjoner med sterkt press fra partier til venstre for Arbeiderpartiet og lokal fagbevegelse. Litt om dette kunne vært nevnt også i en kort pamflett.

Per Medby, redaksjonsmedlem i Gnist. Han er aktiv i Rødt og har tidligere vært faglig tillitsvalgt (NTL).

Eystein Garberg:
Rettferdig pensjon på 1–2–3
Forlaget Manifest, 2017, 68 s.

Manifest Tankesmie har nylig utgitt en pamflett med det beskrivende navnet Rettferdig pensjon på 1–2–3. Forfatteren er elektriker og tillitsvalgt, Eystein Garberg fra Trøndelag. Over drøyt 60 sider får leseren en grundig og lett forståelig innføring i dagens pensjonsordning, og de grove urettferdighetene den fører med seg. Pamfletten er tenkt som et debattinnlegg i forkant av LO-kongressen i mai, men det er ingen grunn til at tro at denne teksten går ut på dato når kongressen er vel overstått.

Når man skal gi en vurdering av noe andre har skrevet, er det kanskje ikke vanligst å begynne med å sette fokus på en feil. I dette tilfellet kanskje den eneste feilen av betydning. Men denne feilen har stor betydning for leserne av denne pamfletten, eller rettere sagt hvem som kan komme til å bli lesere av denne pamfletten, dermed velger jeg å starte nettopp der.

I forordet skriver forfatteren ”Denne pamfletten handler først og fremst om pensjonene til oss i privat sektor.”. Dette er en setning som har fått flere jeg kjenner i offentlig sektor til å legge fra seg pamfletten fordi de tror at den ikke er relevant for dem. Dette er helt feil. Denne pamfletten er svært relevant for alle som på et eller annet tidspunkt ser for seg at de kommer til å motta alderspensjon fra folketrygden. Den er enda viktigere for LO-medlemmer, siden den retter seg inn mot LO-kongressen, og LO-medlemmer i privat sektor er mer direkte berørt av enkelte deler av pamfletten enn de øvrige leserne.

Hvorfor mener jeg at dette er en pamflett for alle? Jo, fordi den gir en grundig og lett forståelig framstilling av hvordan alderspensjonen vil bli i åra som kommer – for alle. Det er konkrete eksempler som mange kan kjenne seg igjen i, og figurer og tabeller gjør det lettere å se hva det hele handler om. Alle som er opptatt av pensjon bør skaffe seg denne pamfletten, og de som leser denne pamfletten, vil bli opptatt av pensjon om de ikke var det fra før.

Nå som jeg har ryddet opp i den ene feilen, kan jeg fortsette å legge ut om det jeg liker med pamfletten. Garberg bruker mye tid på å forklare hva som skjedde i forbindelse med LO-kongressen i 2005 da LO ga sin støtte til pensjonsreformen. Han går grundig inn i vedtaksteksten, viser hvilke argumenter som ble brukt og hva som har blitt konsekvensene i ettertid. Han løfter fram vedtakene som tilsier at LO burde protestert langt tydeligere og langt mer, og han påpeker at det ikke er noen hjelp i vedtak hvis ikke det fører til handling.

Både i beskrivelsen av pensjonssystemet og i pamfletten for øvrig, er Garberg veldig tydelig på hva han legger i begrepet rettferdig. Pamfletten heter Rettferdig pensjon på 1–2–3, men rettferdighet kan av og til blir et tomt ord uten innhold. Garberg viser til to hovedtyper av rettferdighet – i form av belønning for innsats og i form av kompensasjon for forhold man ikke rår over, men kan rammes av. Gjennom hele pamfletten viser han hvordan disse to rettferdighetene bygger på ulike holdninger og får ulike konsekvenser. Som leser får du hjelp til å utvikle din egen argumentasjon, og du forstår at rettferdighet er et begrep som må presiseres når du bruker det.

Den delen av pamfletten som framstår som den er bare for privat sektor er kanskje den jeg som lærer, og trygt plassert i offentlig sektor, synes er mest interessant. Jeg snakker om kapitlet om AFP – avtalefestet pensjon. Garberg gir en grundig beskrivelse av hvordan AFP i privat sektor har blitt endret fra å være en tidligpensjon for dem som trengte det, til å bli en tilleggspensjon for alle. Dette har enorm interesse for oss i offentlig sektor, fordi dette er det politikerne ønsker å gjøre med AFP i offentlig sektor også. Denne pamfletten forteller svart på hvitt hva vi får hvis vi går med på disse endringene.

Pamfletten inneholder forslag til konkrete krav inn mot LO-kongressen. Forslag som bøter på de verste utslagene av pensjonsreformen. Garberg er tydelig på at dette ikke er forslag som endrer på de store utslagene, men det gir en ørliten bedring. Bedring er jo en god ting, og noen ganger må man ta ting bit for bit, men jeg synes pamfletten hadde kledd å være litt mer offensiv i denne delen. Garbergs forslag som han selv skriver ”Et så forsiktig forslag som dette burde være ukontroversielt for hele LO å stille seg bak.”

Jeg er enig i at vi ikke klarer å løse problemene her og nå, men jeg mener at kampen for å få et nytt rettferdig pensjonssystem starter her og nå. Det kan være taktisk riktig å stille kompromissforslag, men det er også viktig å peke framover mot de store måla. Fagbevegelsen har vunnet sine største seire gjennom lange kamper. For deg som vil være med i den lange kampen om pensjonene våre, så er denne pamfletten absolutt et godt utgangspunkt og et anvendelig verktøy.

Jorunn Folkvord, tillitsvalgt i Utdanningsforbundet Oslo og styremedlem i Forsvar offentlig Pensjon.

Jan Kristoffer Dale
Arbeidsnever
Kolon forlag, 2016, 96 s.

Arbeidsnever inneholder seks noveller. Alle foregår i samme område på Sørlandet, og noen av navnene og personene finnes i flere av novellene. Vi kan gå ut fra at personene med samme navn er samme person, men novellene forteller om forskjellige sammenhenger i livet til personene.

«Sør», den siste novella, er historia om Gunnvår som flytta sørover til kjærligheten og blei der. Om tapet av foreldra langt nordpå og mannen som dør fra henne. Men mest er det ei fortelling om kjærlighet i flere betydninger og dybder. Og om nødvendigheten og anstendigheten i å ta valg som betyr noe for det ene livet hun har.

Tittelnovella «Arbeidsnever» er om Trygve, som ikke fullførte noen skole, ikke tok lappen, traff ei jente, skal bli pappa og er vikar på bryggeriet. Svigerfar må hente, kjøre til jobben og sammen veien tilbake. Svigerfar som hoster stygt, ikke klarer å slutte. Og drittjobbene vikarene må gjøre, arbeidslederen som pisker dem fram med trusler om ikke å få ny kontrakt. Samarbeidet mellom ledelsen ved bryggeriet og han som hyrer dem inn. Utrygghet, usikkerhet, lite sjøltillit, dårlig økonomi og balansen mellom alle Trygve må ta hensyn til. Men den har også i seg øyeblikk av samhold, solidaritet mellom Trygve og svigerfaren og Trygves vilje til å komme seg videre. Ut av midlertidigheten.

Dale skriver om helt vanlige liv med helt vanlige problemer, og det gjør han med varme og dybde. I flere noveller er et av temaene skillet mellom gutta med og uten høyere utdanning. Hva det betyr å ha høy eller lav inntekt? Hva er det som er forskjellen i vaner, interesser, mat og andre kulturuttrykk? Hvilke konsekvenser kan det få for en vennegjeng når dette kommer tydelig fram på vei til en hyttetur som ender i grøfta? Bokstavelig talt.

I historien «Jon» får vi møte en ung gutt som så kameraten sin sjukne inn i en slags depresjon. Så blei han sendt vekk, men hovedpersonen har aldri glemt han. Når han sjøl får samme symptomer på depresjon og får alvorlige vrangforestillinger, «ser» han kameraten sin i andre. Utviklingen i denne novellen er dramatisk, men ikke på den måten den legger opp til, med vold eller sjølmord. Nerven er veldig godt tatt vare på gjennom hele historien. Den sitter og etterlater leseren (i hvert fall undertegnede) i djupe tanker og takknemlighet.

Novelleformen er ikke lenger så vanlig, i hvert fall ikke i bokform. Det er en fortellerteknikk som krever mye av forfatteren. I min leseverden er nok Kjell Askildsen eneren, og det er urettferdig mot alle å nevne hans knappe og mesterlige skrivekunst. Men Dale får meg til å tenke på Askildsen. Personene i Dales Arbeidsnever har likhetstrekk til personene i Askildsens novelleunivers. De lever litt i utkanten av de store og inkluderte fellesskapene.

Dales fortellerstemme er enkel. I betydningen at det ikke er et blomstrende språk fullt av metaforer, omveier og beskrivelser. Han mestrer å gi tekstene stor dybde ved å skrive enkelt. Jeg bruker et eksempel fra «Levende bevis»:

«Etter legebesøket kjørte han ned til Arendal og parkerte utenfor lagerbygninga. Han hadde lyst på en dusj, men det fikk vente. Om tolv timer skulle han stemple ut, kjøre til Froland og pakke ned resten av moras liv.»

I et par av tekstene tror jeg litt strammere inngang i historien ville gitt en enda bedre historie, men det er litt pirk.

Dale er født i 1984, har jobba på bryggeri og tatt skriveutdanning ved Skrivekunstakademiet i Bergen. Det er bare å skaffe seg boka og ta deg god tid.

Taran Anne Sæther er pensjonert sydame, trikkefører og politisk aktivist.

 

Jane F. McAlevey:
No Shortcuts – Organizing for power in the new gilded age
Oxford University Press, New York, 2016,
253 s.

I skyggen av Donald Trump og høyrepopulismens frammarsj er det behov for strategier for at folkelige venstrebevegelser igjen kan endre verden. Hva må til for å skape de store endringene, ikke bare vinne en enkeltsaker. Hvordan kan folkelige bevegelser prege utviklingen og skape endringer for en bedre framtid?

Vi har gjort det før. Folkelige bevegelser har skapt endringer som har påvirket verden og endret historien. Jane McAlevey peker på fagbevegelsen på 30-tallet og borgerrettighetsbevegelsen på 60-tallet som to bevegelser som klarte nettopp dette i USA.

Det er ikke mangel på kampanjer, aktivister og organisasjoner som forsøker. Og mange lykkes med å nå sine mål. Men hvordan kommer vi videre fra vellykkede enkeltsakskampanjer og over til å få flyttet makt fra de få til de mange.

Organisere, mobilisere eller påvirke

McAlevey skiller mellom det å påvirke, mobilisere og organisere. Selvsagt er det mulig å gjøre flere av disse på en gang, men McAlevey mener at dagens sosiale bevegelser er for opptatt av å mobilisering og påvirkning, og i veldig liten grad driver med organisering. I følge Jane McAlevey er det organisering som må til for å endre samfunnet på en grunnleggende måte. Det er de store massene som har vært det unike våpenet til vanlige folks kamp. Det er når vi har vist at vi er mange, at borgerskapet skjelver i buksene. Det er da de går på nederlag.

Påvirkningsstrategien handler i liten grad om engasjere folk. Påvirkning involverer ikke folk på ordentlig. Det blir opp til politikere, advokater, kommunikasjonsrådgivere til å lede “kampen”. Resultatene skal oppnås gjennom mediestrategi, meningsmålinger og kjøpt reklameplass. Ha de riktige kanalene inn til makta er det som er det viktige. Avtaler og resultater avtales på bakrommet.

Mobiliseringsstrategien beskriver Jane McAlevey som kampanjebasert. Og et langt steg fram fra påvirkningsstrategien. For den har som mål å mobilisere mennesker inn i kampen. Men man kjenner seg fort igjen i Jane McAlevey beskrivelse:

 "Too often they are the same people: dedicated activists who show up over and over at every meeting and rally for all good causes, but without the full mass of their coworkers or community behind them."

Mobiliseringsstrategien er ofte kampanjebasert. Kampanjene er ofte drevet av ansatte i organisasjoner, som ser på seg selv nøkkel aktørene for forandring. Aktivistene som møter opp på markeringen, er i liten grad informert om strategien eller med å utvikle den.

McAlevey argumenterer for at vi må følge en organiseringsstrategi. I dette begrepet legger hun: å organisere grupper som endrer maktstrukturen og svekker makten til motparten. Kampanjer er et ledd i en større strategi for å bygge motmakt. Man baserer seg på en maktanalyse som setter folk i sentrum av den og i utviklinga av den.

Strategisk handler det om masseaksjoner som f.eks. streik der arbeiderne som deltar er med å utvikler strategien og har kontroll over utviklingen. Mobilisering som over blir da et taktisk valg og ikke en strategi.

Maktanalyse

Jane McAlevey beskriver at det vanlige når man skal lage en kampanje eller lignende, så gjør man ofte en analyse av motstanderen. Hvilke forhold, nettverk og hva påvirker motstanderen. Jane McAlevey mener vi da bare forholder oss til den ene sida av maktanalysen og glemmer den viktigste. Hvilke nettverk, forhold og påvirkningsmuligheter de som skal sloss, sitter på. I stedet for å lage en strategi utifra en maktanalyse der et “ondt” selskap er i sentrum og har forhold til finansinstitusjoner, politikere, offentlig myndigheter, underleverandører, media, aksjonærer, sine egne arbeidere, arbeidsgiverorganisasjoner osv. Må man sette arbeiderne eller folket i sentrum for strategien og se på deres nettverk og forhold til politikere, religiøse samfunn, idrettslag, utvida familie, naboer, barnas skole, fritidsaktiviteter, andre fagforeninger, sosiale media osv.

På denne måten kan man engasjere sitt eget lokalsamfunn og nettverk i kampen man fører. Arbeideren blir premissleverandør for strategien i sin egen kamp. Spesielt i kvinnedominerte yrker som i liten grad skiller jobb fra samfunnet man lever i. Der man i mindre grad kan stemple inn og ut av jobben, men tar den med seg etter endt arbeidstid. Jane McAlevey mener at denne måten å legge opp strategien på, er viktig. For det er kun med sitt lokalsamfunn man kan vinne. At folk er sympatiske, støtter saken og ser at dette er en kamp for fellesskapet. Streiker lærerne, så er det foreldrene som er nøkkelen til å vinne streiken.

Strukturbaserte organisasjoner vs selvrekrutterte grupper

Både fagbevegelsen og borgerrettighetsbevegelsen beskriver McAlevey som strukturbasert organisering. Organiseringa kjennetegnes ved at her handler det om å vinne flertall innenfor en allerede eksisterende samfunnsstruktur. Enten det er arbeidsplassen, for fagbevegelsen på 30-tallet eller de svartes menigheter på 60-tallet. Det er disse strukturbaserte organisasjonene som er det beste utgangspunktet for å bygge en sterk progressiv bevegelse. McAlevey setter dette opp mot det som preger sosiale bevegelser i fag, nemlig selvrekrutterende grupper. Det vil si grupper som i hovedsak organiserer aktivister og støttespillere som allerede er enige. Selv om McAlevey anerkjenner at de kan gjennomføre vellykkede kampanjer, har hun liten tro på at de kan bygge makt. Hun viser til at de som nettopp har forstått at det er religiøse institusjoner (i tillegg til fagbevegelsen) som har innflytelse over hvordan folk stemmer, er høyresida.

Organiske ledere

McAleveys kritikk av sine medorganisatorer er at de ofte feiler når det kommer til å se medlemmenes forhold til sine lokalsamfunn strategisk. For store deler av offentlig eller servicesektoren er lokalsamfunnet sentralt i produksjonen. Og det å engasjere seg i lokalsamfunnets politiske spørsmål helt grunnleggende for fagforeningsarbeid.

For å bli en kraft og vinne det store flertallet på en arbeidsplass eller i et lokalsamfunn mener McAlevey det er helt avgjørende å identifisere og overbevise de organiske lederne i denne sosiale strukturen. Organiske ledere er noe uvant begrep for de fleste av oss. Med organisk leder mener hun ikke aktivistene eller de som er lettest å engasjere. Det er en beskrivelse av en slags uformel leder som finnes i de fleste sosiale strukturer. De som har størst innflytelse over andre og er nøkkelpersonen for at de andre kan la seg overbevise. Hun beskriver at ofte er den organiske lederen en av de mest vanskelige å overtale, sjelden ser på seg selv som leder og har et ønske om å være i bakgrunnen. Men får man organisert dem, følger de fleste andre etter. Man kan innvende at dette er en elitistisk måte å se folk på. At man vurderer noen som strategisk viktigere enn andre. McAlevey mener at dette er feil vinkling. Vi må se på identifisering og erkjennelse av organiske ledere som et nyttig verktøy for arbeiderklassen. Hun mener identifisering og å overbevise den organiske lederen er det som skaper grunnlaget for en vellykket organisering.

Å holde streikemuskelen i form

Det helt grunnleggende for fagbevegelsens sjanse til å bygge makt handler om viljen til streike. Det er streiken som er trusselen som tvinger arbeidsgiveren til forhandlingsbordet. Boka har flere eksempler på hvordan fagforeninger som bruker streikemuskelen, endrer forhandlingsposisjonen. Fagforeningsleder Jerry Brown blir sitert “the strike muscle is like any other muscle, you have to keep it in good shape or it will atrophy”. Uten at trusselen om streik føles reell av arbeidsgiversida er det lite rom for fagbevegelsen å vinne gjennom med sine krav.

Noe av det lure organisatorene i fagbevegelsen på 30-tallet skjønte, var hva som var nøkkelsektorene i sin tid. Stål og kull spilte en nøkkelrolle da. Jane McAlevey hevder at den tradisjonelle industrien er tvunget i kne av trusselen om flytting av fabrikken til utlandet. At det i dag i USA er sektorer som ikke kan flyttes ut av landet eller bli relokalisert i en ny by som er de strategisk viktige. Det er i servicesektoren der også det er et direkte forhold mellom arbeidsplass og lokalmiljø. Ofte blir dette forholdet sett på som en komplikasjon. At arbeiderne har nære forhold til brukere, pasienter, elever eller lokalsamfunn. Men McAlevey viser at det egentlig er en strategisk fordel.

Kan vi overføre dette til norske forhold?

Jane McAleveys bok er basert på amerikanske forhold. Når man leser den, ser man at forskjellene mellom norsk og amerikansk arbeidsliv er store. Vil metodene til Jane McAlevey fortsatt være gyldige hvis vi overfører dem til norsk klassekamp? Det er absolutt mye å lære. Mange i norsk fagbevegelse møter en tøffere holdning fra arbeidsgiversida enn før. Amerikanske ledelsesmetoder med lite rom for et organisert arbeidsliv er også populære i norske ledelser. Men vi står likevel ikke på bar bakke. Men vi kan fort ende der. Boka er en påminnelse om at fagbevegelsen i USA har forvitra. Jane McAlevey peker på at det må organisering til for å bygge fagbevegelsen. Mye av det hun mener er feil, som å satse på påvirkning, støtte de riktige politikerne, flytte makten fra arbeiderne over til profesjonelle forhandlere, viktigere med antall medlemmer enn makten de medlemmene har er ting vi kan kjenne igjen i norsk fagbevegelse.

Jokke Fjeldstad er redaksjonsmedlem i Gnist og medlem av næringspolitisk utvalg i LO i Oslo

Jan Bojer Vindheim:
Kurdistan stiger fram
Kolon forlag AS, 2016, 240 s.  

Jan Bojer Vindheims bok er viktig for forståelsen av det som skjer i Kurdistan og resten av Midt-Østen i dag. Og for debatten om mulige veier ut av ei tilsynelatende beksvart virkelighet uten håp for millioner av mennesker.                                                                 

Det krigshelvetet som utspiller seg rett for øya våre i Syria og Irak ser ikke ut til å ha noen ende. Flyktningstrømmene til nabolanda og videre til Europa ser også ut til å være uuttømmelige, sjøl om piggtrådgjerdene rundt grensene våre nå stopper flertallet fra å komme hit.

I Tyrkia har staten enda en gang, nå med president Erdoğan i spissen, siden sommeren 2015 ført krig mot den kurdiske «minoritetsbefolkninga». Den utgjør 1/4-del av innbyggerne, dvs ca 20 millioner. I parlamentsvalget i juni 2015 tapte han kampen om 2/3-dels flertall og direkte presidentstyre. Folkenes Demokratiske Parti, HDP, torpederte forsøket på å innføre direkte presidentstyre. Han sendte umiddelbart hær og flyvåpen inn i de største byene og andre deler av de kurdiske kjerneområdene i østlige Anatolia. Samtidig har den tyrkiske (NATO!) hæren gått inn i nabolanda Syria og Irak, etter i fleire år å ha bistått Daesh (IS), alNusra og andre islamistgrupper med logistikk, våpen, sanitet og terroristkrigere mm, under dekke av «kampen mot Assad». I praksis får vi øye på det nye osmanske (tyrkiske) sultanatet i allianse med IS-kalifatet i kamp mot sekulær kurdiske frigjøringsbevegelse.

Midt oppe i denne menneskeskapte, umenneskelige virkeligheta fortsetter kurderne sin over hundreårige kamp for nasjonale rettigheter. 40 millioner (minst?), uten egen stat eller anerkjente nasjonale rettigheter i 3 (nå) av de 4 statene som utgjør det historiske Kurdistan: Tyrkia, Syria, Irak og Iran.

Her hjemme leiter vi etter årsaker og løsninger. Det ser nok for mange ganske komplisert ut. Spesielt løsningene! På deler av venstresida er det allikevel ganske stor konsensus om årsak: stormaktskontroll, -rivalisering og regional kamp om ressurser og dominans, med utgangspunkt i 100-årig kolonial splitt og hersk, økonomisk utsuging og undertrykking. Høyresida vifter sjølsagt med religion og barbari = islam. Hva kan vi så gjøre?                                                               

Det har forundra anmelderen at det ikke har vært mulig å få øye på de mulige løsningene som faktisk finnes. Knapt nok i «vår egen» del av venstresida får vi øye på dem. Anti-imperialisme og internasjonal solidaritet viser seg å være høyst levende midt i dette kaoset, om vi ser godt etter. Det kan se ut til å være en «blind flekk» i de fleste analyser, reportasjer, lederartikler og kommentarer: kurderne og den kurdiske frigjøringskampen finnes ikke! Dette gjelder så godt som i alle kanaler og media. I det store spillet, «freds»forhandlingene for Syria, er kurderne ikke engang plassert på sidelinja, de finnes ikke, her heller. Tilfeldig? Neppe!

Kurdistan

I denne situasjonen er det svært oppløftende at det kommer ut bøker, på norsk!, med søkelys på  kurdernes og andre minoriteters kamp, historie og fremtidshåp. Ei av disse er Jan B. Vindheims Kurdistan stiger frem. Ei anna er Erling Folkvords Rojava.

Kurdistan stiger fram er (relativt) lettlest, knapp i formen (for knapp noen steder), men full av fakta og nyttig informasjon. Kunnskap om historia i dette området er heilt nødvendig for å kunne analysere og forstå det som skjer akkurat nå. Det samme gjelder kjennskap til de politiske bevegelsene, partier, religioner, folkegrupper, språk og kultur, kolonial og statlig regional og lokal undertrykking gjennom fleire hundreår. Det samme gjelder økonomi og klasseforhold historisk og i dag. Boka tar oss med gjennom en god del av dette, kjapt og i hovedsak oversiktlig, fra noen tusen år tilbake og frem til i dag. Vindheim beskriver fremveksten av kurdisk nasjonal bevissthet og identitet det siste hundreåret, med hovedvekt på de siste tiåra. Han lykkes langt på vei, gitt ei ramme på 200 tekstsider. Boka er ikke fullkommen, men gir leseren et godt grunnlag for både å tenke sjøl og leite videre etter fordyping og meir kunnskap. Denne leseren vil spesielt trekke frem avsnittet om religion i Kurdistan. Avsnittet er spennende og «roper etter meir». Boka vil for svært mange (vil jeg tru?) gi et nytt bilde av de fire landa Syria, Irak, Tyrkia og Iran. Landa er et lappeteppe av etniske, religiøse, kulturelle og nasjonale grupper, med tusenårige røtter. Vindheim beskriver denne skiftende etnografiske virkeligheta og hvordan mye av dette er resultat av århundrers kriger, deportasjoner, massakrer og folkemord og flyktningkatastrofer. Det er forståelig at ei bok på 200 sider ikke gir rom for å gå grundig inn på alt dette.

Hvordan skal «det nasjonale spørsmålet» løses i denne virkeligheta, og med denne historia? Er det siste hundreårs hovedmetode i Europa: «et land – et folk» som statsideologi, fortsatt løsninga? Her kunne forfatteren med fordel ha bora litt djupere i spørsmåla. Det hadde vært spennende! Men det er fullt mulig å gjøre det sjøl!

Et lite sidespor, for anmelderen: Med føtter plassert i Sameland og med god kjennskap, generelt og fra egen familiehistorie, til den norske statens forsøk på å utrydde samisk kultur, identitet og livsgrunnlag de siste 150 åra, er det ikke vanskelig å se likheten mellom kurdisk og samisk historie. Forbud mot opplæring på eget språk, fjell-tyrker og fjell-finn/lappjævel som nedsettende skjellsord, forbud mot å eie/kjøpe jord og gjennom grensestenging mellom de forskjellige delene av sameland. Eller ved marginalisering økonomisk ved store begrensninger i og tvangsavvikling av nomadiseringa/reindrifta, inndraging av fiskerettigheter for kystbefolkninga og industrialiseringa av landbruket med store konsekvenser (også) for sjøsamisk befolkning. Den største forskjellen er befolkningstall, metoder og muligheter for motstandskamp og brutaliteten i den statlige etniske diskrimineringa. Men det er ikke vanskelig å få øye på den nevnte statsideologien anvendt i den norske nasjonsbygginga overfor samene, om en ser etter.

Men, sidespor avslutta: Forfatteren sier i sitt forord at han «har forsøkt å være objektiv i framstillinga ….». Det er ei sympatisk innstilling. Men er den mulig å etterleve? Tvilsomt. Forfatterens eget politiske ståsted skinner da også igjennom innimellom. En del konklusjoner og vurderinger viser det. Spesielt gjelder dette i beskrivelsen av PKK-familien og disse partienes historie. Kan dette også være grunnen til at situasjonen og historia i Tyrkias del av Kurdistan ser ut til å ha fått minst oppmerksomhet i boka?

Et konkret eksempel fra boka er Vindheims beskrivelse av organisasjonen TAK, eller Kurdistans frihetsfalker og dennes forhold til PKK: «mange observatører mener imidlertid at TAK er opprettet for å gjennomføre aksjoner PKK ikke vil ha på sitt rulleblad, men at gruppa fortsatt ledes fra Kandil». (Kandil er et fjellområde ved den irakisk-tyrkiske grensa der PKK og andre geriljagrupper har sine baser). Det Vindheim unnlater å nevne, er andre observatørers oppfatning: at TAK er oppretta og/eller infiltrert av tyrkiske sikkerhetstjenester/paramilitære fascistiske organisasjoner (som det ikke er få av), for å diskreditere og splitte frigjøringskampen. Og gi det statlige tyrkiske voldsapparatet påskudd til angrep på sivilbefolkning, politikere og gerilja. En ikke ukjent fremgangsmåte verden rundt.

Føydal eller folkelig nasjonsbygging

Boka gir gode beskrivelser av utviklinga av kurdisk nasjonalisme og identitet i de forskjellige delene av Kurdistan. Oppløsninga av det osmanske imperiet for 100 år sida åpna for nyoppdeling av Midtøsten mellom imperialistmaktene, men også for utvikling av arabisk, tyrkisk, persisk, assyrisk, armensk og kurdisk nasjonalisme, på godt og vondt. For kurdernes del beskrives det historisk føydale utgangspunktet: landeiere, klan- og stammeledere med altomfattende makt , leilendinger og etter hvert ei urbanisert, proletarisert og marginalisert landsbybefolkning. Også konsekvensene av dette for den nasjonale kampen og det store flertallet av den kurdiske befolkninga beskrives: splittelser, klanledernes egeninteresser, svikefull og skiftende alliansebygging, rivalisering, også militært, med nederlag på nederlag som resultat. Og det siste tiårets utvikling i Den Kurdiske Regionen (KRG) i Irak med utvikling av klientisme og maktkamp. Dette føydale sporet fremstår som det eine av to hovedspor i den kurdiske frigjøringskampen.                                  

Boka beskriver også det andre sporet, med utgangspunkt i alliansen mellom stadig fleire urbane intellektuelle og den voksende og marginaliserte og proletariserte jordbruks og landsbybefolkninga, der millioner er blitt internflyktninger i de større byene. Denne organiseringa fikk fart på 60 og 70-tallet og resulterte i politisk grasrotorganisering, ungdomsopprør, kulturaktivisme, fagforenings- og kvinnekamp. Dette blei møtt, i likhet med klanledernes opprør, med omfattende og brutal vold fra lederne i alle de fire landa. De siste tiåra representert med sjahen/Khomeini, Saddam, Assad og Erdoğan. Det fremste uttrykket for dette sporet er PKK-familien, som i dag dominerer blant kurderne i Tyrkia og Syria.                                                                        

Militarisering av kampen

Boka gir ei oversikt over militariseringa av kampen, knytta til begge disse politiske hovedtendensene. Militariseringa som et nødvendig middel når alle andre metoder for å oppnå likeverdighet og anerkjennelse, som kurdere, er forsøkt, og bare overgivelse og assimilering gjenstår. Er det mulig å gjennomføre frigjøringa uten å ta til våpen? Var det mulig da kampen starta for 100 år sida? Var det mulig på 50- og 60-tallet, eller da PKK i Tyrkia og andre liknende organisasjoner i de andre kurdiske områda starta kampen på nytt på 80-tallet?                                         

Og hvilket av disse to spora har fremtida for seg? Her gir ikke forfatteren noe svar. For anmelderen er konklusjonen ikke så vanskelig å trekke. Den nasjonale og sosiale frigjøringskampen kan ikke ledes av restene av føydal- og landadel, heller ikke i Kurdistan.                           

Forfatteren sier lite om det omfattende og langvarige og vellykka politiske ikke-voldelige grasrotarbeidet som er grunnlaget for den store oppslutninga som ligger bak fremgangen for kurderne de siste tiåra, spesielt i Tyrkia og nå i Syria. Dermed blir det også umulig å få sagt at dersom ikke dette ikke-voldelige politiske arbeidet fortsetter, og utvikles videre, vil den militære delen av den kurdiske revolusjonen spore av og lide samme skjebne som det føydale sporet tidligere. Det frigjørende potensialet vil forsvinne.   

Nye tanker

I beskrivelsen av utviklinga til PKK (og søsterpartiet PYD i Syria) savner anmelderen en grundigere gjennomgang av partienes/bevegelsens utvikling, spesielt etter fengslinga av Öcalan i 1999. Ei utvikling prega av ideologisk nyorientering, fra ortodoks marxisme-leninisme (knytta til Moskva og Sovjet, ikke Mao) til en åpnere anarko-kommunalistisk strategi, med omfattende mobilisering og oppbygging av demokrati nedenfra, innafor de gjeldende statsgrenser. Beskrevet (også av Vindheim!) som «demokratisk føderalisme». Og nedtoning av væpna motstandskamp til fordel for fredsinitiativ gjennom flere ensidige våpenhviler. Vindheim nevner i avsnittene om Nord-Kurdistan noen av de mange grasrotorganisasjonene, men er nøye med å beskrive dem som kontrollert av PKK. Det fremstår for undertegnede som ei fortegning av landskapet. Det stemmer heller ikke. En håndfull frittstående fagbevegelser (KESK m fl.) er en del av bildet. Og spesielt imponerende er vektlegginga av kvinnenes plass på alle nivå i samfunnet, sivilt og militært. Det gjelder også oppbygging av uavhengige kvinneorganisasjoner. Ideologien er meir enn ord, de gjør det de sier!

Rojava                                                                 

Vindheim beskriver og uttaler seg sympatisk om frigjøringsprosjektet i den Syriske delen av Kurdistan, Rojava. Men han sliter med å anerkjenne det flerkulturelle, -religiøse og -etniske demokratiske eksperimentet fullt ut. Til tross for at dette vel skulle være meir i tråd med eget politisk ståsted. At forsøket i Rojava ikke er fullkomment og at det balanserer på en knivsegg mellom USA, Russland, Erdoğan, Assad, Iran og i tillegg sliter med sine kurdiske venner i KRG (Barzani) er det liten grunn til å tvile på. Eller at det kan bli overkjørt eller sveket av nåværende allierte når som helst, som Vindheim påpeker. Men som leser kan en lure på hva forfatteren mener med følgende formulering i avsnittet om Det revolusjonære Rojava:

«Apos' (Abdullah Öcalan) blanding av maoisme og anarkisme er det offisielle grunnlaget for den føderative delstaten Rojava, som har begeistrede tilhengere i radikale miljøer over hele verden, miljøer som lenge har savnet et idealsamfunn å beundre»?

Beundre?                                        

Sånn som virkeligheta ser ut for anmelderen, er det all mulig grunn til å knytte håp til prosjektet i Rojava. Som et av få lyspunkter for demokratiforkjempere, antiimperialister og krigsmotstandere i Syrias helvetesmaskin. Og for folk her hjemme som vil gi uttrykk for støtte til internasjonalisme og solidaritet, ikke som et idealsamfunn, men som en mulig vei ut av dødens favntak, bokstavelig talt. Prosjektet har sjøl som uttalt målsetting å være ei mulig løsning for et fremtidig Syria, med like rettigheter for alle etniske, kulturelle og religiøse grupper, og de er mange, innafor nåværende grenser. Det er sjølsagt ambisiøst og offensivt! Og på sikt kanskje det eneste med muligheter for ei lysere fremtid for befolkninga? Det ser i alle fall slik ut for anmelderen. Resultatet så langt er at Rojava er det største området i Syria uten krigshandlinger og kontrollert av befolkninga sjøl. Et område der det assyriske språket for første gang er anerkjent som offisielt, på linje med arabisk og kurdisk. Et område, i et hav av patriarkat og kvinneundertrykking og med IS-kalifatet som nærmeste nabo og alternativ. Med et mål og en praksis der kvinners deltakelse på alle nivå i samfunnet plasseres i front.                                                      

 Hvorfor Vindheim må karakterisere dette som « … autonomi i form av en revolusjonær ettpartistat» blir litt vanskelig for anmelderen å forstå. Sammenligna med det vi kan se i resten av Syria, Irak og de kurdiske delene av Tyrkia og Iran, fremstår det heller som et Soria-Moria. Spesielt for den kvinnelige halvdelen av befolkninga. Da er vi tilbake til spørsmålet om «den blinde flekken» i vestlige omtaler av Syria og Irak. Og vi har kanskje svaret på hvorfor Rojava ikke er en del av fredsforhandlingene? 

Dette prosjektet er en så stor trussel mot stormaktsdominans og regionale makters ambisjoner at det må bekjempes og usynliggjøres med alle midler. Dersom det ikke kan kontrolleres! Og så langt ser det ut til at de i hovedsak har klart å holde på sin uavhengighet.

I avslutningskapitlet "Revolusjonære perspektiver" sier Vindheim om situasjonen i Sør-Kurdistan: «Barzanis (eneveldig president «på overtid», fra partiet KDP i Sør-Kurdistan/Nord-Irak) allianse med Erdoğan har skapt dype motsetninger ikke bare til PKK, men også til de øvrige partiene i Sør-Kurdistan.» Dette er etter de flestes meining en ganske presis beskrivelse. Spesielt etter at Barzani har sluppet den tyrkiske hæren, med flere tusen soldater og tungt utstyr inn i KRG for å delta i erobringa av Mosul. Og stilltiende godtar Tyrkias bombing av mål i Kandil. Hvorfor forfatteren noen sider tidligere i samme kapittel undrer seg over at: «…flere tusen kampklare peshmergas tilknytta KDP slipper ikke inn i Rojava», blir litt uforståelig. Og spesielt når han forklarer dette med at: PYD (PKKs søsterparti i Rojava/Syria) "vokter … sitt maktmonopol i Rojava nøye". Objektiv beskrivelse?

Til slutt: Boka har ei god litteraturliste knytta til de enkelte kapitler. Anmelderen savner likevel notehenvisninger/referanser, spesielt knytta til en del (udokumenterte) vurderinger av historie og politiske forhold. Det samme gjelder indeks.

Til tross for mine innvendinger og spørsmål. Boka er viktig for forståelsen av det som skjer i Kurdistan og resten av Midt-Østen. Den er viktig som utgangspunkt for debatt om mulige løsninger og veier for frigjøring for millioner av mennesker innestengt i fattigdom, krig og uten fremtidshåp. Den er viktig for de av oss som vil delta i denne kampen gjennom politisk støtte og solidaritetsarbeid her hjemme og i Kurdistan.                                                                

Honnør til Jan Boyer Vindheim: Godt jobba! Til dere andre: Les og diskuter!

Svein Olsen har vært gruppeleder for RV og Rødt i kommunestyrene i Vågan og Bodø de siste tre tiåra. Palestina-aktivist og solidaritetsarbeider, med jevnlige besøk og reiser i Midt-Østen siden 1983. De siste 4 åra mange reiser i Kurdistan (Tyrkia, Irak og Syria).

Bob Hughes:
The bleeding edge
New Internationalist Publications, 2016, 320 s.

Dette er ei svært god bok, ho hevar seg over mange av alle dei andre bøkene som tar for seg rolla og følgjene den nye robotteknologien og kunstig intelligens får i framtidas samfunn. Som Betsy Harmann, professor i utviklingsstudiar ved Hampshire College i USA, seier på baksida boka:

«Mens han avviser både apokalyptisk pessimisme og tekno-optimisme, stakar Hughes ut ein overbevisande veg til ei framtid der informasjonsteknologien er tatt i bruk for fellesskapet.»

Bob Hughes underviste i digitale medium på Oxford Brookes University, men han er i tillegg aktivist, særleg for migrantrettar, som medgrunnleggar av organisasjonen No one is illegal UK i 2003. Danny Dorling, professor i geografi på universitetet i Oxford, skriv eit forord der han seier at «teknologi er nøytral, korleis me brukar han er opp til oss. Det er ikkje maskina som styrer, det gjør selskapa og politikarane … det er ikkje kunstig intelligens som har gjort verda meir ulik. Det er oss.» Det er bodskapet til Hughes.

Hughes opnar med å hevde at teknologiske framsteg har gått hand i hand med utviklinga av kapitalismen. Som følgje av det har datamaskiner, elektronikk, intellektuelle idear blitt gjort om til privat eigedom for å skape profitt, og ført til «ibuande ulikskap». Ja, under kapitalismen er det gjort enorme teknologiske framsteg, som har redusert bruken av råvarer, og tida det tar å levere varer og tenester folk treng. Men kostnaden har vore veksande forskjellar, rovgrisk øydelegging og sløsande bruk av natur og menneske.

Som Dorling seier i forordet, «profittmaksimering er ein styggedom for verkeleg nyskaping.» Som eit ekko av Mariana Mazzucato i boka The Entrepreneurial State – ho viser korleis mange kjerneteknologiar ikkje er resultat av kapitalistisk nyskaping, eller «sprudlande livsglede», men av statleg finansiering og offentleg forsking som så vart ‘gjort til varer’ av kapitalistiske selskap som Apple, Microsoft eller Google.

Men Hughes gir oss au strålande eksempel på korleis kapitalismen og profittjakta forvanskar (og forsinkar) nyskaping folk har behov for. Kodachrome, første filmen laga for ein massemarknad i 1935 (s. 32), var ikkje resultatet av kapitalistisk forsking, men av det to musikarar dreiv med i oppvaskkummen på fritida. Ingen bedrifter brukte tid og pengar for å sjå om menneske kunne fly, det gjorde Wright-brørne på eiga hand. Det er same historia med xerografi (fotokopiering, seinare privatisert til Xerox), eller platelagring (seinare IBM). Desse framstega blei gjort av enkeltindivid på eiga tid, ofte med motbør frå arbeidsgivarane som ønska seg forsking for raske pengar framfor nyskaping.

Ei av dei mest berømte var Colossus, verdas første verkeleg programmerbare digitale datamaskin, utvikla av ingeniørar i statseigde British Post under andre verdskrig. Desse pionerane vart så flytta til grå rutinejobbar etter krigen, og utviklinga av datamaskina vart sett tilbake fleire tiår på grunn av likesæla frå næringslivet. Ein studie frå Brookings Institute viste at 75 % av utviklinga av datamaskiner var finansiert av staten fram til 1950 – etter det gjorde det private næringslivet lite for å utvikle den spennande nyskapinga, og utsette dermed nytteeffekten til langt ut på 1980-talet.

Hughes gir oss så eit kapittel om teknologiutviklinga i klassesamfunn tilbake til føydaltida, og hevdar at den teknologiske utviklinga vart halde tilbake av «forskjellssamfunn som tok over for egalitære samfunn». Det er herifrå og ut boka eg er mest usamd. Forskjellar eller «ei verd med forskjellar» er busemannen for Hughes. Men det er eit upresist omgrep.

Ulikskap har eksistert i mest all menneskeleg sivilisasjon, men det er ein liten elite som har hatt kontrollen og styrt fordelinga av overskotsarbeidskraft og resultat. Historia om korleis menneska har organisert seg etter den primitive kommunismen i jeger- og sankarsamfunna er historia om klassar, for å skrive om Marx. Forskjellar er eit produkt av klassesamfunnet, det er ikkje årsaka. Det er den kapitalistiske produksjonsmåten som har insentiv til å gjøre teknologien skadeleg, ikkje «forskjellar» i seg sjølv. Går du gjennom boka til Hughes og erstattar orda «ulikskap» eller «forskjellsamfunn» med ordet «kapitalisme», så vil årsakssamanhengen bli klar.

Å gjøre «ulikskap» til fiende av teknologiske framsteg smakar av same dobbelttydinga ein kan finne i bøker som The Spirit Level, ei bok som har hatt stor suksess. Ho hevdar at «ulikskap har svært skadeleg effekt på samfunnet: undergrev tillit, aukar angst og sjukdom (og) oppmuntrar til sløsing». Men den verkelege motseiinga er ikkje mellom eit forskjellssamfunn og teknologiske framsteg, men mellom teknologiske forbetringar som kan auke produktiviteten, og kapitalens profitt.

Hughes forklarer framifrå kva kapitalismen (sårri, forskjellssamfunn) betyr for livslengde, høgde, vald, miljø osv., akkurat slik The Spirit Level gjorde. Desse kapitla er svært viktige. Hughes konkluderer med at «ulikskap er elefanten i rommet» som ingen liker å nemne (s. 111). Det er faktisk mange som viser til veksande forskjellar no (som Thomas Piketty, forskjellsøkonomen i vår tid, seier det i intervjuet: «Eg trur på kapitalisme, privat eigedom, marknaden» – men «korleis kan me takle forskjellar?») Men få (inkludert Piketty) knyt årsaka til den kapitalistiske produksjonsmåten. Det er den verkelege elefanten i rommet. Ved å halde fram ulikskap, er det fare for at elefanten blir tatt for ei mus.

I ei rad med kapittel gir Hughes grafiske framstillingar: Om teknologien var eigd av det offentlege og fellesskapet (eller slik han føretrekk med Kropotkin, den tenksame anarkisten, i ‘gjensidig assosiasjon’), så kunne nyskaping ta enorme steg. Han gir ei mengd eksempel, på å løyse global oppvarming, reversere miljøøydeleggingar, minske skadeleg produksjon, vern av naturressursar, medrekna flora og fauna.

Å planlegge ut frå behov er ikkje bare nødvendig, Hughes viser at det no er mauleg med moderne datateknologi som stordata, kunstig intelligens og kvantedatamaskiner. (Sjå kapittel 12 for ei utmerka framstilling av den såkalla ‘kalkulasjonsdebatten’ frå 1980-talet, som skulle bevise at planlegging var umauleg på grunn av millionar av avgjerder, og at sosialismen derfor var ugjennomførleg.) Hughes viser at den sosialistiske regjeringa til Salvador Allende i Chile, den korte tida ho regjerte, faktisk utvikla Cybersyn, eit prosjekt som viste at digital databehandling kunne nyttast til å planlegge ut frå samfunnsmessige behov.

I sluttkapitelet Utopia eller Fallitt drøftar Hughes hovudproblemet for framtidas teknologi. «Automatisering under kapitalismen (her blir den verkelege elefanten nemnt) er mindre for å lette slitet enn for å lette eigarane for litt av lønnskostnadene og avhengigheita av fagarbeidarar» (s. 310). Automatisering under kapitalismen hemmar individuelle idear og innovasjon. Og kapitalismen sløser med ressursane når det til dømes blir bygd vegar framfor offentleg transport og kommunikasjon («når du ser på timane bilen kan spare deg for og timane du bruker for å betale for han … må ein arbeidar setje av om lag to månaders arbeid kvart år» – s. 320). Fly kan bli meir miljøvennlege og komfortable og nyttige om dei bare gjekk saktare (s. 322). Arbeidssparande utstyr for å redusere slitet heime (vaskemaskiner) har faktisk auka tida brukt på omsorg for barn (nær 30 timar i veka for ei kvinne, det same som i 1900! – s. 324). Fellesløysingar ville spare tid og slit på heimefronten – i hovudsak for kvinner. Likevel, som Hughes seier, ser «den kapitalistiske verda ut til å vere fast bestemt på å fjerne offentleg sektor» (s.326).

På slutten av boka spør Hughes «tør me krevje likskap?», og krev ‘forbod mot forskjellar’. Men er det rett stilt spørsmål? Teknologien er faktisk tenaren til det samfunnssystemet som kontrollerer han. Forskjellar er resultatet av samfunnssystemet. Det som trengst er å fjerne dette samfunnssystemet, og erstatte det med det som før vart kalla sosialisme (ikkje ‘post-kapitalisme’ eller ‘likskap’). Kravet me må våge å stille, er felles eigarskap og kontroll over teknologien, ikkje å gjøre slutt på den ulike fordelinga av fruktene av han.

Michael Roberts er en engelsk, marxistisk økonom. Har blant annet skrevet boka The great depression (Haymarket Books, 2016) Artikkelen sto på bloggen hans, https://thenextrecession.wordpress.com.    

Omsett av Gunnar Danielsen

Enrique Dussel¹ er relativt ukjent i det radikale  miljøet i Noreg og den anglo-saksiske verda. Dei tre siste Marx-biografane frå denne verda, Jonathan Sperber², Sven-Eric Liedman³ og Gareth Stedman Jones⁴, kjenner ikkje til Dussel. Dette til tross for at han er ein levande legende i Latin-Amerika, som ein av grunnleggarane av frigjeringsteologien og ein viktig person i kampen mot imperialismen, og den som har levert verdas mest inngåande analyse av heile tekstmengda som høyrer til Marx Kapitalen⁵. Det vil seie at han, ut frå originaltekstane, har gjennomgått i detalj og analysert alle dei fire utkasta til Kapitalen som Marx skreiv.

Terje Valen er lektor med hovedfag i historie. 

Foto: Jonathan Kos-Read

Dussel sitt prosjekt

Dussel sitt prosjekt er å finne ut kva Marx eigentleg skreiv og meinte for å sjå om dei grunnleggande resultata av arbeida hans og tenkemåten kan vere til hjelp i frigjeringskampen i Latin-Amerika. Ved lesing av Dussel sine bøker blir vi tatt med på ei fascinerande reise gjennom Marx sitt arbeid med å skape nye kategoriar som gjer det mogleg å forstå korleis kapitalismen fungerer. Han finn at Marx’ verk har svært mykje å gi i arbeidet for menneska si frigjering frå utbytting og undertrykking, og ikkje berre for folk i dei kapitalistiske kjernelanda, men også for perifere kapitalistiske land. Det handlar til dømes om dei mekanismane som gjer at verdiar blir overført frå dei perifere, avhengige landa til dei sentrale leiande landa. Dette er noko som vil bestemme hovudliner for korleis folk i det perifere landa kan organisere seg på best vis for å frigjere seg frå den tilstanden av underutvikla økonomi som dei blir haldne i.

Eit teoretisk poeng

Eg skal her berre sjå på eit par av dei teoretiske punkta han framhevar. Han seier at Marx påviser at det er produksjonen av meirverdi som skil kapitalismen frå andre økonomiske system. For å forstå og forklare dette var Marx nøydd til å studere og utvikle ei rad med nye kategoriar og omgrep, som ikkje fans før. Dette finn vi første bind av Kapitalen, før vi kjem til kapittelet om korleis kapitalen blir skapt ut av varesirkulasjonen.

Då Marx hadde funne ut korleis dei grunnleggande kategoriane i kapitalen fungerte, gav han seg i veg med å utforske korleis desse kategoriane både bestemde og utvikla seg på overflata av systemet, korleis dei viste seg som overflatefenomen, til dømes korleis meirverdien trer fram som profitt. Og målet var å beskrive dette i detalj heilt fram til eit verk om verdshandelen. Marx blei berre ferdig med første del av arbeidet sitt, men det finnast mykje i dei kladdane han skreiv for å fullføre arbeidet, som gjer det mogleg for oss å forske vidare ut frå Marx sine grunnleggande oppdagingar.

Det Dussel legg vekt på, er at det er arbeidaren som utvekslar seg med naturen rundt gjennom produksjonen som skapar alle verdiar og at det gjeld for alle samfunnsformer. Mennesket må utveksle seg med naturen rundt for å kunne leve og produksjonen er den særeigne menneskelege utvekslingsmåten som skil oss frå andre levande vesen.

Det spesielle med kapitalismen er at dei menneska som produserer er heilt skilde frå produksjonsinstrumenta sine og frå livsmidla sine. I tida før den moderne industrikapitalismen kunne oppstå måtte det derfor skapast vilkår for dette. Nokre av vilkåra var utviklinga av vitskapen, andre var utviklinga av verdshandelen og røvinga av rikdom frå alle stader i verda der dei kunne finne slikt. Eit anna naudsynt vilkår var at dei som arbeidde med jorda og med handverk der dei eigde sine eigne arbeidsinstrument, måtte frårøvast desse. Det skjedde gjennom det Marx kalla den opphavlege akkumulasjonen. Gjennom denne blei mange menneske «sett fri» frå sine eigne produksjonsinstrument (jorda og verktøya) og frå livsmidla sine. Dei blei til hordar av fattige som måtte tigge, stele, be om stønad osb. for å halde seg i live.

Arbeidarane er ikkje kapital

Då fabrikkindustrien oppstod kunne desse menneska selje arbeidsevna eller arbeidskrafta si til kapitalens representantar, kapitalistane for visse tidsrom. Poenget til Dussel er at Marx framhevar at arbeidarane ikkje er kapital, dei kjem inn i kapitalen sin heilskaplege sirkulasjon utanfrå. Dei blir heller ikkje kapital i produksjonsprosessen. Det er arbeidskrafta deira som er kapital når han fungerer som verdiskapande og meirverdiskapande. Marx kallar han då for variabel kapital, fordi han har den spesielle evna at han kan skape større verdi enn han har sjølv. Dette er arbeidskrafta sin bruksverdi for kapitalen.

Det som skjer er altså at kapitalisten (som opptrer som kapitalens representant, kapitalens levande ytringsform som er innforliva med kapitalen) kjøpar arbeidskrafta for pengar, dvs. lønna, som representerer ein verdi som må til for at arbeidaren (og arbeidarane som samfunnsklasse) kan kjøpe dei livsmidla han/ho/dei må ha for å leve. Men det produktet som arbeidaren skapar i utvekslinga si med naturen rundt (råvarer t.d.) blir seld til ein pris som representerer ein høgare verdi enn verdien av det arbeidaren får i lønn.

Det første poenget til Dussel altså er at arbeidarane ikkje sjølv er kapital, men noko ytre i høve til kapitalen, som blir innlemma i kapitalen for eit avgrensa tidsrom på ein spesiell måte (ved at dei sel arbeidskrafta si), men ikkje blir fullstendig underlagt kapitalen. Dette gjer det også mogleg for arbeidarane å sjå på kapitalen og kapitalismen utanfrå og det gjer det mogleg for arbeidarane å avsløre det som kapitalismen verkeleg er, nemleg tjuveri av framand arbeidskraft. Det tyder at dei som meiner at arbeidarklassen er heilt integrert i kapitalismen og ikkje kan sleppe ut av grepet hans, fordi det ikkje er mogleg å avsløre dette forholdet, tar feil. Dette gald til dømes den retninga som blei kalla frankfurtarane. Ut frå ei oppfatning om at arbeidarklassen var heilt integrert i kapitalen blei dei svært pessimistiske i høve til om det var mogleg for denne klassen å avsløre og gjere opprør mot denne samfunnsforma. Denne ikkje-marxistiske haldninga har hatt stor innflyting på korleis mange marxistar i den vestlege verda har oppfatta marxismen.

Kapitalismen som brotsverk

Det andre poenget til Dussel er at kapitalismen, med si skaping av meirverdi, er basert på tjuveri. Kapitalismen er altså basert på eit pågåande brotsverk mot alle som jobbar og strevar for å skape det vi alle lever av, og som ei følgje av det er systemet djupt umoralsk, dvs. brottsleg eller kriminelt.

Det tyder også at Dussel meiner at Marx ser på heile den politiske og juridiske og moralske overbygnaden som støttar opp om kapitalismen som kriminell i utgangspunktet, sjølv om han formelt sett trer fram som rettferdig – eit sal av arbeidskraft  er formelt sett eit rettferdig bytte der den som sel får ein verdi (løn) som gjer at livet kan haldast oppe, og den som kjøper får vara arbeidskraft som han kan bruke til å skape verdi og meirverdi.

Valet i USA som eksempel

Eg tenkjer at ein slik oppfatning gjer det mogleg å forklare den fortvilinga og det raseriet som gjer at folk vil kvitte seg med leiinga i USA. Men fordi dei ikkje har avslørt utspringet til den urettvisa dei er utsett for, så støttar dei opp om folk som politisk trer fram i ein form som skapar ein illusjon av at dei vil fjerne, eller i alle fall minske urettferda. I USA var det slik Obama vart vald (Change – endring). No er han avslørt som ein illusjon saman med den han vil ha som sin etterfølgjar (Clinton). Den illusjonen vender folk seg vekk frå, derfor vel dei ein annan illusjon, ein annan form for lovnad om change. Dei vil nok hauste sine bitre røynsler og med Trump ved det politiske roret. Å tru at ein storkapitalist av hans type skal kunne leie ei rørsle som kan fjerne meirverdisystemet er i USA, er vel å håpe litt mykje! Men skal vi følgje Dussel  sitt resonnement så kan arbeidarklassen (saman  med andre som lid under kapitalismen sin umoral) gjennom sine eigne røynsler oppdage at han må opphevast og ikkje berre ha nye frontfigurar som let som dei vil endre ting, men som korkje vil eller kan det. Det kan ta si tid, men det er heilt mogleg.

Vilkår for å få slutt på elendet

Før arbeidarklassen og mange andre ser den grunnleggande urettferda som heile resten av det urettferdige systemet kvilar på, og ser at vilkåret for grunnleggjande endring er å fjerne systemet der produksjon av bruksverdiar byggjer på kjøp og sal av arbeidskraft, delvis tingliggjering av menneska og den brotslege utvinninga av  meirverdi, så vil vi nok måtte gå gjennom store ulukker og mykje tårer, for å sitere fritt frå ein norsk songar. Men det kan og gjere det mogleg med song og lått når tida er inne.

Innsikta til Dussel gjer det og mogleg å skape breie alliansar for å oppheve kapitalismen, eller pengestyret om du vil. Ein viktig alliansepartnar kan vere dei religiøse som vil sette kampen mot mammon, for frigjering av individ og samfunn, høgare enn å administrere den pågåande kapitalistiske kriminaliteten. Dette er Dussel sine tankar om frigjeringsteologi som eg kan seie meir om ein annan gong.

Noter:

1. Sjå https://en.wikipedia.org/wiki/Enrique_Dussel og https://es.wikipedia.org/wiki/Enrique_Dussel og Dussels heimesidehttp://enriquedussel.com/index.html
2. For ei vurdering av hans verk sjåhttp://www.tvalen.no/onewebmedia/hjemmeside/Sperber%20om%20Marx.htm
3. Sjå https://sv.wikipedia.org/wiki/Sven-Eric_Liedman
4. Sjå https://en.wikipedia.org/wiki/Gareth_Stedman_Jones
5. Dussel har skrive tre bøker som omhandlar dette. Den første er LaProducción teóretica de Marx. Un comentario a los Grundrisse, (Marx’ teoretiske produksjon. Ein kommentar til Grundrisse.) 1985, omsett til fransk La production théorique de Marx. Un commentaire des Grundrisse, 2009. Den andre er Hacia un Marx desconocido. Un commentario de los manuscritos del 61-63, (Mot ein ukjend Marx. Ein kommentar til manuskripta frå 1961-63.) 1988. Den er omsett til engelsk Towards an Unknown Marx. A commentary on the Manuscripts of 1861-63, 2001. Den siste boka er El ultimo Marx y la liberación latinoamericana. Un commentario a la tercera y la cuarta redacción de « El Capital », (Den siste Marx og frigjeringa av Latin-Amerika. Ein kommentar til det tredje og fjerde utkastet til « Kapitalen ».) 1990. Den siste er ikkje omsett.

Et av de viktigste spørsmålene å stille for revolusjonære er dette: Hvilke sosiale krefter kan gjennomføre en samfunnsomveltning, og stå i spissen for framtidsrettede kamper i dag? For å kunne svare på det, er det både nødvendig med en analyse av det eksisterende samfunnets vesentlige trekk, pluss konkret kunnskap om det sosiale landskapet slik det ser ut akkurat nå.

Kjersti Ericsson er professor i kriminolog og forfatter. Hun har utgitt flere diktsamlinger, romaner, faglitteratur og politiske skrifter. Søstre, kamerater! og Den flesrtemnmige revolusjonen er gitt ut på nytt av Forlaget Rødt!. Hun var leder av AKP fra 1980 til 1984.

Abortspørsmålet har stått høyt på dagsorden i 2016. Kvinner har stått i spissen for en bølge av motstand mot angrep på allerede begrensede rettigheter og tilgang til abort. På tvers av Europa – fra Irland til Polen – har store menneskemengder tatt til gatene. I USA planlegges det en marsj med en million kvinner når Donald Trump innsettes som president i januar, i en protest mot den trusselen mot reproduktive rettigheter som administrasjonen hans vil utgjøre. I sitt første intervju etter valget gjorde Trump det klart at han ville virkeliggjøre truslene om å svekke retten til abort. Selv om han tidligere har hevdet han er for valgfrihet, spilte han på lag med lobbyen mot abort og evangeliske forsamlinger for å vinne stemmer.

Judith Orr er medlem av Socialist Workers’ Party i Storbritannia og tidligere redaktør av Socialist Register. Hun har skrevet boka Marxism and Women’s Liberation og arbeider for tiden med en ny bok om kampen for fri abort.

Artikkelen sto første gang i International Socialism nr. 153

Oversatt av Mathias Bismo, redaksjonsmedlem i Gnist.   Foto: Iga Lubczanska

Den skitne hemmeligheten om det faktiske abortforbudet i en del av kongeriket, Nord-Irland, har også fått økt søkelys på seg. Det har vært en rekke rettssaker og et voksende sinne.¹ Kunngjøringen fra Skottlands førsteminister og leder av det skotske nasjonalistpartiet Nicola Strugeon om at hun ville se nærmere på om hun kunne tilby nordirske kvinner abort i det offentlige helsevesenet, er et tegn på de skiftende tider. Det bør imidlertid bemerkes at selv om det offentlige helsevesenet utfører nesten alle aborter i Skottland, er det en generell grense på 18 uker. Denne begrensningen er ikke lovfestet, men det betyr at kvinner som vil avbryte svangerskapet etter dette tidspunktet må dra til England der det skotske offentlige helsevesenet betaler regningen og refunderer reiseutgiftene, hvis du vet hvordan du skal søke.²

I Sør-Irland, der abort er forbudt gjennom det åttende grunnlovstillegget, er det en følelse av at vindene er i ferd med å snu. En demonstrasjon i Dublin 24. september som samlet 30 000, "mer enn tredoblet antallet deltakere fra året før, da det igjen var en dobling fra året før det igjen […] størrelsen, ungdommeligheten, entusiasmen og bestemtheten i demonstrasjonen var kraftigere enn det de fleste hadde forventet."³ I Polen sto kvinner bak en én dags streik 3. oktober – "den svarte mandagen" – i kampen for å forhindre den sosialkonservative høyreregjeringen fra å forsterke allerede svært restriktive lover om abort. Om regjeringens planer hadde lyktes, ville de ikke åpnet for abort i det hele tatt.

Den nye aktivismen er et symptom på en renessanse for aktivitet og debatt om kvinneundertrykking. Den er også et tegn på det voksende misforholdet mellom kvinnenes faktiske rolle i dagens samfunn og tilbakeskuende lover og ideologier som forsøker å kontrollere kvinner og deres kropper. I noen tilfeller har dette blitt drevet frem av en høyreside som har politisert saken og bruker sosiale spørsmål som abort for å mobilisere velgerbasen sin. Nedskjæringer har også ført til drastiske kutt i offentlige tjenester og velferdsgoder som særlig har betydning for arbeiderklassekvinner og deres reproduktive valg.

De senere årene har abortaktivister i økende grad reist kampen fra et menneskerettighetsståsted. En rekke saker har blitt reist, både sør og nord i Irland og andre steder. Utgangspunkt er at det å bli nektet trygg og lovlig abort er et brudd på menneskerettslovgivningen. Det har også vært en eksplosjon i alternative former for abort. Bedre tilgjengelighet på abortpiller har gjort organisasjoner som www.womenonweb.org i stand til å tilby dem og gi medisinske råd via nettet til kvinner internasjonalt der abort er forbudt eller vanskelig tilgjengelig.

Irland

Den irske revolusjonære James Connollys uttalelse om at et delt Irland ville innebære et "reaksjonens sirkus både i nord og i sør", kunne vært rettet mot den grusomme situasjonen for kvinner som ønsker abort på begge sider av grensen.⁴

I flere tiår har tusenvis av kvinner fra hele Irland reist til England for å få utført abort. Irish Family Planning Association (IFPA) anslår at minst 165 400 kvinner og jenter reiste fra Republikken Irland til Storbritannia for å få tilgang til abort mellom januar 1980 og desember 2015.⁵ Slike tall er alltid underdrevne, siden kvinner gjerne vil unngå å oppgi en irsk adresse for å sikre privatlivet. IFPA uttalte i mai 2016 at tallene for 2015 viste at "3 451 kvinner og jenter oppga adresser i Republikken Irland på abortklinikker i England og Wales, en nedgang på 7,6 prosent siden 2014." IFPA-direktør Niall Behan påpekte imidlertid at dette ikke nødvendigvis betydde at færre kvinner ønsket abort, siden "det er umulig å slå fast omfanget av bruken, fordi abortpiller som er bestilt over nettet, har hatt en betydelig innvirkning på nedgangen i antallet kvinner i Irland som oppsøker aborttjenester i Storbritannia".⁶

Men trykket for grunnleggende forandringer bygger seg opp. Det er en oppfatning i Irland at vinden er i ferd med å snu i retning av liberalisering av lovverket. Noen aktivister viser til den overraskende seieren i folkeavstemningen i 2015 om å tillate likekjønnede ekteskap som et bevis på hvordan Irland har endret seg. Folk er i økende grad villige til å innrømme at de har reist utenlands for å få utført abort, siden taushet gjør de irske myndighetene i stand til å snu ryggen til problemet. Enkelte som har reist til England for å få utført en abort, har "tvitret live" under reisen og oppholdet på abortklinikken, noe som har gjort det som ofte er en privat og hemmelig erfaring, offentlig.⁷

De titusener som marsjerte i Dublin i september er det synligste beviset på den senere tidens kamper. De er en del av en bred og voksende kampanje for å oppheve det åttende grunnlovstillegget, der en gravid kvinnes liv likestilles med livet til et ufødt foster. Koalisjonen for å oppheve det åttende tillegget består av mer enn 65 grupper, "herunder kvinnegrupper og grupper for reproduktive rettigheter, sosiale og helserettslige forkjempere, fagforeninger og partier på venstresida."⁸

Markeringen av påskeopprøret, etter at britene henrettet Connolly, har også blitt brukt til å styrke bevegelsen. Den har blitt omtalt som et nytt opprør for fulle rettigheter for alle. Demonstrasjonene i september, i regi at Abortion Rights Campaign, fikk navnet Rise and Repeal (Gjør opprør og opphev). Den irske regjeringen forsøkte å avvæpne bevegelsen ved å innkalle til en folkeforsamling for å diskutere og komme med forslag til abortloven. Men organisasjoner for selvbestemt abort krever umiddelbar handling i stedet for å oppleve at endringene blir utsatt på ubestemt tid eller, som de sier det i Irland, "plassert på langfingeren".

Det åttende grunnlovstillegget er et resultat av en folkeavstemning i 1983 der 67 prosent støttet kravet om å endre grunnloven for å forby abort for alle praktiske formål. Tillegget betyr at i det en kvinne blir gravid, så mister hun autonomien over sin egen kropp. Men mye tyder på at folkemeningen har endret seg siden da. En meningsmåling fra Amnesty International i februar 2016 konkluderte med at "det store flertallet i Irland vil ha økt tilgang til abort (87 prosent) og abort avkriminalisert (72 prosent) […] På mange spørsmål var det progressive holdninger til abort på tvers av alle regioner og sosio-økonomiske grupper."⁹ De fant også ut at 66 prosent mener det er "hyklersk" når grunnloven forbyr abort i Irland, men tillater at kvinner drar utenlands for abort. Så mange som 72 prosent mener det er urettferdig diskriminering mot dem som ikke har råd eller kan dra utenlands når kvinner må reise ut av landet for å få utført abort, og 55 prosent beskriver Irlands abortlover som "rå og umenneskelige". Når det gjelder betydningen av katolisismen, viser undersøkelsen at 82 prosent av dem som regner seg som religiøse ikke ønsket at deres religiøse syn skulle bli påtvunget andre.¹⁰ Denne demonstrasjonen av kirkens reduserte makt, er et resultat av kvinners endrede forventninger til livet. Men kirkens kredibilitet har også blitt kraftig undergravet gjennom avsløringene av barnemishandlingsskandaler og forsøkene på å dekke over disse gjennom mange tiår. Kirken står overfor et motsetningsfylt indre press for å opprettholde sin innflytelse. På den ene siden er det dem som vil tilpasse kirken til kvinnenes økte forventninger, hvorav mange er aktive i menigheten, på den andre siden er det dem som vil tvinge gjennom en mer dogmatisk tilnærming. Pavens kunngjøring om at han ga prestene makt til å "tilgi" kvinner som hadde gjennomgått en abort, var et uttrykk for disse motsetningene. Frem til da kunne kvinner som hadde gjennomgått en abort, noe som fortsatt omtales som en alvorlig synd, bare bli tilgitt av biskoper.

Halpin og O'Grady har analysert utviklingen i folkemeningen over en rekke målinger over tid og skriver at "vi ser at støtten på 64 prosent […] vokser […] til 74 prosent for opphevelse […] mens motstanden faller fra 35 prosent […] til 18 prosent."¹¹

Utfordringen av abortlovgivningen i Irland har delvis blitt stimulert av reaksjoner på enkelte høyprofilerte saker. Frem til saken om X i 1992 kunne ikke engang kvinner motta informasjon om abort eller reise til et annet land for å få det utført. Saken handlet om en 13 år gammel jente som hadde blitt voldtatt, og så ble forhindret fra å reise til England for å få utført en abort. Irsk høyesterett omgjorde utreiseforbudet, men det raseriet saken fremkalte innebar at kravet om i det minste enkelte mindre endringer, ikke lot seg stoppe. En folkeavstemning endret deretter på grunnloven slik at det åttende tillegget ikke kunne brukes til å pålegge kvinner reiseforbud.

I 2012 døde Savita Halappanavar etter å ha blitt nektet en livsnødvendig abort ved et sykehus i Galway etter at hun ble syk 17 uker inn i graviditeten. Da saken ble kjent, brøt det ut protester i Irland og internasjonalt. Savitas død førte til at loven fra 1861 om personkrenkelse, en rest av den britiske imperiemakten, ble avviklet. I dens sted ble det vedtatt en lov i 2013 om beskyttelse av liv under graviditet, som tillot abort om en kvinnes liv var i fare eller det forelå fare for selvmord. Men omfattende "retningslinjer" som regjeringen publiserte kort tid etterpå, var avslørende.¹² De viste at de ikke ville tillate at loven ble fortolket på en slik måte at den ville gi kvinner, selv under de særlige omstendighetene den beskrev, tilgang til lovlig abort. Retningslinjene begynner med en gjentakelse av at abort er en kriminell handling og fortsettes med en beskrivelse av de labyrintene og hindrene en kvinne må forsere for å få lov til å avbryte svangerskapet.

For å få tilgang til abort under loven, må en kvinne møte mellom tre og sju ulike leger og psykiatere for å få avgjort om abort kan rettferdiggjøres. Granskninger utført av The Irish Times viste at hver tredje psykiater i Irland avviste at en kvinne skulle få adgang til abort dersom hun var suicidal. Dette betyr i praksis at loven ikke engang gir de mest sårbare kvinnene noen beskyttelse.¹³

Dette ble bevist i en annen avskyelig sak i 2014. En ung flyktning i Irland som hadde blitt voldtatt i sitt hjemland, ble nektet abort etter åtte uker, selv om hun var suicidal. I desperasjon innledet hun en sultestreik, som endte med at hun ble tvangsforet frem til det ble gjennomført keisersnitt uten hennes samtykke etter 25 uker. Barnet ble satt under omsorg.

Dette er de offentlige sakene, tragediene som oppstår i de mest ekstreme omstendigheter. De skaper med rette sinne og forargelse. Men på den andre siden av skalaen er det hver eneste dag kvinner som reiser over Irskesjøen, samler sammen penger, bestiller reiser og som, når de kommer hjem, lager unnskyldninger for fravær fra jobb og lever med frykt for helsekomplikasjoner som kan føre til at det stilles spørsmålstegn. Alt dette fordi de regnes som kriminelle i sitt eget land for å ville utøve sine reproduktive rettigheter.

Irland har i stor grad ignorert internasjonalt press for å endre sitt ståsted. I mai 2016 slo FNs menneskerettighetsråd i sin periodiske landgjennomgang fast at Irland måtte avvikle abortforbudet. Av de 19 anbefalingene, aksepterte Irland bare én, "en anbefaling fra Sveits om at myndighetene går i dialog med alle relevante interessenter for å finne ut om lovverket som omgir abort kan utvides."¹⁴ Forrige gang, i 2011, hadde Irland avslått alle slike anbefalinger.

Under det andre reaksjonens sirkus på andre siden av grensen, står kvinner og leger overfor risikoen for livstidsstraff under lovverket fra 1861 dersom de legger til rette for eller deltar i en ulovlig abort. Abortloven fra 1967 ble aldri gjort gjeldende for Nord-Irland. En lov fra 1929 som tillot abort for å redde en kvinnes liv, ble utvidet til å gjelde Nord-Irland i 1945. The Standing Advisory Commission on Human Rights (SACHR) la i 1993 frem et offentlig konsultasjonsdokument om abort som slo fast at lovverket i Nord-Irland var så "uklart at det bryter mot standarder for internasjonal menneskerettslov."¹⁵ I mars 2016 la nordirske myndigheter frem et nytt sett med retningslinjer som slo fast at abort bare er tillatt om en kvinnes liv er i fare eller om det er en permanent eller alvorlig fare for hennes mentale eller fysiske helse.

Om lag 2000 kvinner reiser fra Nord-Irland til England årlig for å få utført aborter. Nord-Irland er en del av det forente kongedømmet, kvinner der betaler de samme skattene og de samme sosiale avgiftene, og på alle andre områder innenfor helse behandles de av det offentlige helsevesenet. Likevel nektes de lovlig og trygg abort, og når de reiser til andre deler av landet, nektes de også abort av det offentlige helsevesenet. I stedet tvinges de til å betale høye priser for private svangerskapsavbrudd. Dette gjør Sturgeons inngripen til en viktig utvikling.

Forkjempere for selvbestemt abort har avslørt de britiske myndighetenes hykleri når de uttaler seg om andre lands abortbegrensninger samtidig som de ignorerer anti-abortlovgivningen i Nord-Irland. "Departementet for internasjonal utvikling har, i en rekke publikasjoner, gitt uttrykk for at de oppfatter abort som en menneskerett […] Departementet støtter trygg abort på to grunnlag. For det første er det en rettighet. Kvinner har rett til å fatte valg om sin reproduktive helse. For det andre er det nødvendig […] i et humant og rettferdig samfunn at kvinner og tenåringsjenter har rett til å fatte sine egne valg rundt sitt seksuelle og reproduktive velvære."¹⁶

I november 2015 slo Nord-Irlands øverste domstol fast at abortlovgivningen i Nord-Irland brøt med den europeiske menneskerettighetskonvensjonen i saker der kvinner var voldtatt og i saker med store fosterfeil. Dommer Horner, som knapt er noen militant revolusjonær, sa at loven brøt med menneskerettighetslovgivningen og "smaker av én lov for de reike og en annen lov for de fattige." Nordirske myndigheter har anket avgjørelsen og avventer en avgjørelse fra ankedomstolen. En avstemning om å øke tilgjengeligheten i slike saker ble tapt i det nordirske parlamentet tidlig i 2016.

Men som i sør, beveger folkemeningen seg raskere enn hos politikerne og etablissementet. En undersøkelse fra Amnesty International i september 2016 viste at nesten 60 prosent av folket i Nord-Irland mente abort skulle avkriminaliseres. Når folk ble spurt om kvinner som var gravide som resultat av voldtekt eller kvinner som var gravide med et foster som ikke ville kunne overleve utenfor livmoren, økte støtten til rett til abort til 75 prosent.¹⁷

For kvinner som finner ut at fosteret har alvorlige feil, kan leger i Nord-Irland anbefale abort, men ikke tilby det. Siden en kvinnes graviditet i et slikt tilfelle gjerne er kommet så langt at det ikke kan avsluttes med piller, blir de tvunget til å reise til en fremmed by og et fremmed legekontor, gjerne i dyp sorg over å måtte avbryte et ønsket svangerskap, og å betale hundrevis av pund for en abort. Par som ønsker å begrave levningene hjemme, har i mange tilfeller ikke hatt noe annet valg enn å benytte en vanlig kjølebag. Kvinner reiser ofte tilbake umiddelbart etter aborten for å unngå kostnadene ved å bli i England, med følger for etterbehandlingen i tilfelle komplikasjoner.

Bare måneder etter Horners uttalelse i april 2016 ble en kvinne dømt til tre måneders fengsel for å ha kjøpt piller for å provosere frem en abort etter 10–12 ukers svangerskap. Hun var 19 år da. Hun hadde forsøkt å samle sammen penger til å reise til England for å gjøre en lovlig abort, men hun fikk ikke samlet nok og bestilte piller på nettet i stedet. Hun ble rapportert til politiet av hybelkamerater. Hun ble straffet ikke bare fordi hun var en kvinne med en uønsket graviditet i et land der abort er forbudt. Hun ble også straffet fordi hun var fattig.

I protest mot dommen meldte en rekke abortaktivister seg selv for politistasjoner i Nord-Irland der de fortalte at de enten hadde tatt eller bestilt piller på Internett, og derfor også skulle bli straffeforfulgt.¹⁸ Men politiet nektet å tiltale noen av dem. De fryktet åpenbart den dårlige publisiteten en velorganisert kampanje kunne skape, i motsetning til rettsforfølgelsen av en enkeltstående ung kvinne som bare forsøkte å løse problemet med et uønsket svangerskap på den eneste måten hun kunne.

Polen

Også på den andre siden av Europa endrer folkemeningene seg. Angrepene på abortrettigheter i Polen i 2016 var ikke de første, men det som var nytt var responsen de provoserte frem. Det begynte 4. april 2016 da hundrevis av kvinner, og menn, forlot polske kirker da prestene begynte å lese opp den katolske kirkens støtte for den nye lovgivningen. Videoklipp av eksempler på denne offentlige avvisningen av den dominerende religiøse institusjonen i Polen gikk viralt. Men det var streiken og demonstrasjonene på "den svarte mandagen", da anslagsvis 100 000 mennesker deltok i demonstrasjoner for selvbestemt abort, som ble vannskillet. Det var protester over hele Polen, blant annet i Warszawa, Gdansk, Lódz, Wroclaw og Krakow. Mange av dem som ikke streiket, kledde seg i svart i solidaritet med protestene. I en øyenvitnerapport skrev en polsk sosialist at "Folk tok med seg hundrevis av plakater og banner med slagord som Min kropp, mitt valg, Til helvete med fanatikerne og Jenter vil styrte regjeringen."¹⁹ Fagbevegelsen kom også med støtte til protestene. "Sammenslutningen OPZZ støttet protestene i dag. Dette skjedde etter at lærerforbundet ZNP, Polens største fagforbund, gikk ut med støtte."²⁰

Motstanden var så omfattende at selv den katolske kirken trakk støtten til loven. Tilsynelatende var det avgjørende punktet paragrafen som ville åpnet opp for å straffe kvinner som hadde gjennomgått en ulovlig abort. Krystyna Kacpura, som leder Føderasjonen for kvinner og familieplanlegging og som er en av de ledende abortaktivistene skrev at kirken erkjente at kvinner "utgjør flertallet av dem som deltar i messer og som gir penger" og konkluderte med at de ikke hadde råd til å fremmedgjøre dem fullstendig.²¹ Myndighetene gjennomførte en u-sving få dager senere, selv om den nye og bare svakt mindre drakoniske lovendringen som raskt ble utarbeidet, bare skapte større protester.

Den polske ministeren for forskning og høyere utdanning Jaroslaw Gowin, som er medlem av det styrende høyrepartiet, Lov- og rettferdighetspartiet, uttalte at regjeringen endret oppfatning om å støtte endringene fordi protestene hadde "fått oss til å tenke og lært oss om ydmykelse". Lovutkastet ville forbudt alle aborter i Polen, med fengselsstraff for kvinner som tok abort og helsepersonell som hjalp dem. De foreslåtte endringene ville gjort det like vanskelig å få utført en abort i Polen som i Vatikanstaten eller Malta, som har Europas strengeste abortlover.

Protestene har åpnet opp et potensial for ikke bare å slå tilbake forslag om ytterligere innskjerpinger, men også for å utfordre de patetiske rettighetene kvinner har under dagens lov. Kacpura har sagt at flere mennesker var innom organisasjonens lokaler i juni og juli i 2016 enn i de foregående 25 årene.²² Dette er et tegn på at stadig flere kvinner ikke lenger vil lide i stillhet, eller bli tvunget til å reise ut av Polen for å få tilgang til abort.

Dagens lover i Polen tillater bare abort når en kvinnes liv er i fare, når det er fare for alvorlig og irreversibel skade på fosteret, og når graviditeten er et resultat av voldtekt eller incest. Sistnevnte må bekreftes av en dommer. Det betyr at det store flertallet av aborter som skjer i Polen, selv uten den nye loven, er ulovlige. Polen har en befolkning på 38,5 millioner, men det er bare 1–2 000 lovlige aborter årlig. Til sammenligning var det i 2015 185.824 aborter i Storbritannia med en befolkning på litt over 63 millioner. Noen anslår at tallet på ulovlige aborter i Polen kan være så stort som 150.000.

I virkeligheten nekter så mange leger å utføre selv lovlige aborter, med henvisning til overbevisning, at muligheten til å få gjennomført en lovlig abort er enda vanskeligere enn selv det som følger av loven. Kacpura sier at organisasjonen hennes hører om "minst to eller tre slike saker hver dag". Hun viser til hykleriet med at "noen leger nekter ut fra overbevisning på offentlige sykehus. Samtidig som de tilbyr abort til høye priser ved sine private klinikker."²³

I Polen er prevensjon ofte dyrt og vanskelig å få tak i.. En rapport fra 2012 viste at mange polske leger og etter hvert også apoteker dekker seg bak overbevisning når de nekter å skrive ut eller i det hele tatt lagerføre reseptbelagte angrepiller.²⁴

Italia, USA og Storbritannia

Abortrettigheter er ikke bare et spørsmål i de delene av Europa der abortlovgivningen er strengest, som i Polen og Irland. I Italia døde Valentina Milluzzo i oktober 2016 på et sykehus på Sicilia etter at anti-abort-leger nektet å avbryte svangerskapet selv etter at den ene av de to tvillingene hun bar på, døde i livmoren og hun gikk inn i septisk sjokk. Abort har vært lovlig i Italia siden 1978.

Et fellestrekk ved disse europeiske landene er den katolske kirkens makt. Men det er feil å se lover og ideologi mot abort som utelukkende et katolsk spørsmål. Situasjonen i USA viser dette. I USA, der abort ble lovlig gjennom Høyesteretts dom i saken Roe vs. Wade, var retten til abort allerede under press av delstatsparlamenter som forsøkte å reversere dommen. Men med Donald Trumps seier i presidentvalget har dette fått en ny styrke.

I den siste TV-debatten mot Hillary Clinton påsto Trump at "Hvis du støtter det Hillary sier, kan du i niende måned ta babyen og rive den ut av livmoren, rett før fødselen." Som så mange av Trumps løgner, ble dette avslørt etter debatten. Men det var for sent for å stoppe dette brutale bildet som anti-abortbevegelsen elsker å få spredt til et TV-publikum på over 70 millioner. Nå med valget av Trump, vil disse synene bli enda sterkere profilert.

Trumps visepresident, Mike Pence, som kommer fra vervet som guvernør i Indiana, er manisk i sin motstand mot abort og skrev i løpet av fire år under åtte anti-abortlover.²⁵ I forbindelse med valgkampen i juni 2016 slo Pence fast at han og Trump ville "plassere Roe vs. Wade på historiens skraphaug der den hører til."²⁶ Forkjempere for fritt valg lanserte "Mens for Pence" (nå "Mens for politikere") som en protest der kvinner ble oppfordret til jevnlig å ta kontakt med Pence' kontor med detaljer rundt syklusen sin, siden han tilsynelatende er så opptatt med hva som er i livmoren deres. Det er bestilt transport fra hele USA til de planlagte protestene i januar. Den omfattende støtten de får, viser hvor sterkt folk frykter at tida skal bli skrudd tilbake når det gjelder reproduktive rettigheter.

Det er en åpenbar fare for nye angrep på kvinners rettigheter, som kutt i bevilgningene til Planned Parenthood – den viktigste tilbyderen av råd og tjenester om familieplanlegging i USA – og kutt i bistandsbudsjetter der tilbud av reproduktive helsetjenester er en del. Planned Parenthood rapporterer om en vekst i donasjonene i solidaritet. Abortrettigheter har vært en synlig sak i protestene mot Trump som gikk over USA etter valget, der mange demonstranter gikk med plakater med forsvar for kvinners rett til å velge selv.

Over store deler av kloden nektes kvinner fortsatt retten til å kontrollere sin egen fruktbarhet. Mangelen på abortrettigheter i Latin-Amerika viste seg i fjor med utbredelsen av zika-viruset. Flere land fortsatte å forby eller innskrenke retten til abort trass i at det ble oppdaget at viruset førte til fosterfeil og spedbarn født med mikrocefali. Verdens helseorganisasjon anslår at minst 48 000 kvinner dør årlig som følge av utrygge aborter.²⁷

Selv i England, Skottland og Wales, som er underlagt abortloven fra 1967, har kvinner rett til å kreve abort, uansett hva abortmotstanderne påstår. Kvinnens rett til å velge er faktisk fortsatt betinget og begrenset, og abort er fortsatt ulovlig under 1861-lovgivningen. Etter denne arkaiske loven skal en kvinne som tar abort eller noen som hjelper henne ", kunne holdes fengslet for livet."²⁸ Lovgivningen fra 1967 ga unntak og beskrev når leger kunne utføre en abort uten å straffeforfølges etter 1861-loven, dersom bestemte betingelser ble møtt.

Retten til trygg og lovlig abort, som var et av de tidlige kravene til den andre bølgen av kvinnefrigjøringsbevegelsen i USA og Storbritannia, er ennå ikke oppfylt. I 2017 planlegger abortrettsaktivister å bruke 50-årsjubileet for abortloven i Storbritannia til å vise det store fremskrittet den representerte, men også at kampen for trygg og lovlig abort etter eget ønske ennå ikke er vunnet.²⁹

Samvittighetsreservasjon

Valentina Milluzzos dødsfall på et obstetrikk- og gynekologisykehus på Sicilia, trass i at abort er lovlig, er et varsel om hvordan samvittighetsreservasjon kan undergrave kvinners legale rettigheter. På Sicilia nekter 87,6 prosent av gynekologene å utføre abort ut fra samvittighetsgrunner. Undersøkelser utført av valgfrihetstilhengeren og legen Silvana Agatone viste at av over 10 000 gynekologer i Italia, utfører bare 1200 abort. Hun og mange andre leger som er for selvbestemt abort, nærmer seg pensjonsalderen, og hun er bekymret over veksten i antallet yngre leger som reserverer seg av samvittighetsårsaker. I deler av landet kan ikke kvinner finne noen som vil utføre en abort. Som svar på dette sender den italienske foreningen for demografisk utdannelse abortleger til deler av landet der kvinner ellers ikke ville fått utført en abort.³⁰ En gang i uka reiser for eksempel leger fra Milano eller Roma til Ascoli Piceno i det østlige Sentral-Italia for å utføre aborter ved byens sykehus der det ikke er én eneste gynekolog som vil avbryte et svangerskap.

Bøtene som ilegges kvinner som blir funnet skyldig i å ha fått utført en ulovlig abort, har økt fra 50 til 10 000 euro. Leger rapporterer om at antallet spontanaborter øker som følge av at flere har ulovlige aborter. Til The Guardian fortalte Agatone at det økte bøtenivået gjør at kvinner blir redde for å oppsøke behandling: "Hvis en kvinne i dag står i fare for å bli anklaget for en ulovlig abort, vil hun holde seg hjemme selv om hun ikke er frisk. Dette er svært farlig."³¹ Italias største fagorganisasjon, CGIL, sendte en melding om saken til Europarådet i 2013. Den enstemmige vurderingen fra 2016 slår fast at Italia "bryter mot kvinners rett til helse".³²

Leger i Storbritannia kan reservere seg ut fra samvittighetsårsaker fra å utføre aborter, en innrømmelse som ble bygget inn i loven i 1967. To jordmødre i Skottland tapte en sak for Høyesterett i 2014 da de forsøkte å utvide loven. De ønsket til og med å slippe og ha noe å gjøre med kolleger som tok seg av kvinner som var der for å få utført en abort.³³ En studie fra Marie Stopes i 2007 konkluderte med at 20 prosent av allmennleger beskrev seg selv som "anti-abort", selv om ikke alle disse nekter å henvise kvinner til abort. Marie Stopes anslår at om lag 10 prosent av allmennlegene i Storbritannia reserverer seg av samvittighetsgrunner.³⁴

Det er skremmende materiale som viser at et voksende antall yngre leger nekter å delta i aborter.³⁵ The Royal College og Obstetricians and Gynaecologists uttalte allerede for ti år siden at de merket et "sakte, men voksende problem med turnuskandidater som valgte bort opplæring i svangerskapsavbrudd og er derfor bekymret for aborttjenester i fremtiden."³⁶ Dette kan ha å gjøre med det stigmaet som fortsatt omgir abort – det er ikke en prestisjefylt spesialisering. Men det gjenspeiler kanskje også at abort ikke verdsettes som en grunnleggende livreddende handling av generasjoner som ikke har erfaring med minnet om lidelsen og døden som fulgte av bakgateaborter.

Konklusjon

Spørsmålet om abort vil ikke forsvinne. Der populister og det ekstreme høyre gjør fremskritt, vil angrep på abortretten trolig bli en del av angrepet på de senere tiårenes fremganger. Men, som Polen viser, selv i samfunn der abortrettighetene er minimale kan nye angrep fremprovosere betydelige konflikter og mobiliseringer. Kvinner forventer å være økonomisk uavhengige, de antar at de har politiske rettigheter til å forme offentlig politikk, og de viser at de har fått nok av at kroppene deres benyttes som politiske fotballer.

Abort er en grunnleggende del av høyresidas ideologiske agenda på grunn av den rollen familien har, og som del av denne, den rollen kvinnen har som bærer og oppfostrer av barn. Dette er en rolle som står sentralt i det materielle grunnlaget for kvinneundertrykkingen.³⁷ Tradisjonelle konservative politikere snakker også om de "tradisjonelle" familieverdiene når de vil innskrenke kvinners rettigheter. Men forsøk på å pålegge ekstreme begrensninger på abortrettigheter gjenspeiler ikke interessene og agendaen hos det flertallet av kapitalistklassen der profittjakten avhenger av en stadig mer fleksibel arbeidsstyrke, hvorav kvinner utgjør en stor del. Men akkurat som med tradisjonelle politikeres angrep på immigranter, går høyrepopulistene ett skritt lenger. Enda mer ekstremt er fascistpartiene. Den forrige lederen av det fascistiske Front National, Jean-Marie Le Pen, faren tildagens leder Marines , har omtalt abort som et "anti-fransk folkemord". Marine Le Pen har forsøkt å omprofilere FN og mykne opp bildet av partiet. Men niesen hennes, Marion Maréchal-Le Pen, Frankrikes yngste parlamentariker da hun ble valgt i en alder av 22 år, er utvetydig. Hun er høylydt i sin motstand mot offentlig finansiering av familieplanleggingsklinikker og hevder at de "selger aborter som noe hverdagslig".

Historien viser at kvinner, uavhengig av lov og uavhengig av samfunn, har forsøkt å kontrollere fruktbarheten sin på den måten de kan. Fremskrittene med prevensjon, der det er tilgjengelig og ikke for dyrt, har vært frigjørende ved at sex har blitt løsrevet fra forplanting. Bruken er utbredt og akseptert i de fleste samfunn, med unntak av de mest repressive. Likevel blir fortsatt abort fremstilt i den herskende ideologien som et avvik fra kvinners "naturlige" instinkter, eller i beste fall som et nødvendig onde. I populærkulturen, som i Østkantfolk, blir det alltid fremstilt som noe negativt. Styrken i ideologien som omgir familien og kvinners seksualitet er så omfattende at selv i land der abort er lovlig og der et flertall støtter det, medfører det fortsatt en visst sosial stigmatisering.

På tross av dette er den folkelige støtten til retten til lovlig abort høy over hele Europa. En undersøkelse i 23 land fra Ipsos tidlig i 2016 viste at britene var de som hadde de tredje mest positive holdningene til abort, etter Sverige og Frankrike, med 62 prosent som sa seg enige at en kvinne skulle ha muligheten til å få utført en abort "dersom hun ønsker det".³⁸ Alle de store fagforbundene i Storbritannia støtter kvinners rett til valg, og den største demonstrasjonen for valgfrihet, da 80 000 personer tok til gatene i 1979, var organisert av den faglige hovedsammenslutningen (TUC).

Som overalt på kvinneundertrykkingens område, kan ikke tilgangen til reproduktive rettigheter forstås fullt ut uten å se hen til klasse. TUC klarte å mobiliserte så mange i 1979 fordi så mange fagforeningsfolk innså at lover mot abort rammer arbeiderklassekvinner mest. Rike kvinner har i alle samfunn og alle historiske epoker hatt tilgang til de beste tilgjengelige aborttjenestene. Før 1967 kunne en britisk kvinne oppsøke en lydhør psykiater som – i tråd med Bourne-dommen fra 1938 – kunne bekrefte at fortsatt svangerskap vil "gjøre kvinnen til et fysisk eller mentalt vrak."³⁹ Deretter ville hun bli henvist til en lege for et lovlig privat inngrep. I dag betyr det at hvis du har penger, så kan du reise ut av det landet som nekter deg denne rettigheten, for å få utført en lovlig abort

De få bivirkningene ved medisinske pilleinduserte aborter og tilgangen til dem, har revolusjonert tilgangen til abort. Internett har ofte blitt omtalt som de nye bakgatene, men disse virtuelle bakgatene er mye tryggere enn de faktiske bakgatene som for mange kvinner tidligere var det eneste alternativet. Men hvorfor skal kvinner måtte gå under jorda for å ha tilgang til helsetjenester? Hvorfor kan ikke kvinner i det 21. århundret ha tilgang til abort på et lokalt legekontor eller klinikk, akkurat som de kan ta en celleprøve eller en mammografiundersøkelse som en del av de ordinære helsetjenestene?

Dette er spørsmål mange kvinner – og menn – stiller seg. Samtidig er det klart at kampen for kvinnens rett til å velge, er en kamp som fortsatt må bli ført med kraft. Anti-abortaktivister i Storbritannia har tilpasset propagandaen til det politiske klimaet. Det er få som går direkte ut mot abort. I stedet blir obligatorisk veiledning fremstilt som noe som fremmer kvinners helsevalg. Den moralske forargelsen som oppsto med de uriktige påstandene om at noen etniske minoriteter fikk aborter utført for å få velge barnets kjønn, ble fremstilt som et forsvar for kvinners rettigheter, siden det ble påstått at de var kvinnelige fostre som hovedsakelig ble fjernet.⁴⁰

Disse angrepene må slås tilbake, men det vil komme mer. Aktivister for valgfrihet må komme tilbake til det sentrale poenget – enhver politiker, lege eller ideolog som forteller en kvinne at hun må gjennomføre et uønsket svangerskap opptrer per definisjon mot kvinners rettigheter. En slik tvang kan aldri være progressiv. Alle kvinner må ha rett til selv å bestemme hva hun gjør med sin egen kropp, inkludert når og om hun vil ha et barn. Dette er en grunnleggende rettighet. Uten denne muligheten til å kontrollere vår fruktbarhet, vil kvinner aldri være i stand til å spille en full og likeverdig rolle i samfunnet.

Noter

1. Se www.alliance4choice.com
2. Pearson, 2015.
3. Halpin and O’Grady, 2016, s. 3.
4. Connolly, 1914.
5. Se www.ifpa.ie/Hot-Topics/Abortion/Statistics
6. Irish Family Planning Association, 2016.
7. Se https://twitter.com/itstimetorepeal
8. Halpin and O’Grady, 2016, s. 3.
9. Amnesty International, 2016a.
10. Amnesty International, 2016a.
11. Halpin and O’Grady, 2016, s. 4.
12. Se http://health.gov.ie/wp-content/uploads/2014/09/Guidance-Document-Final-September-2014.pdf
13. O’Regan, 2013.
14. Fitzgerald, 2016.
15. Se www.publications.parliament.uk/pa/cm200910/cmselect/cmniaf/236/236we09.htm
16. Department for International Development, 2009, sitert i Horgan and O’Connor, 2014.
17. Amnesty International, 2016b.
18. Gentleman, 2016.
19. Zebrowski, 2016.
20. Zebrowski, 2016.
21. Kacpura, 2016a.
22. Kacpura, 2016b.
23. Kacpura, 2016b.
24. Kacpura, Więckiewicz, Jawień, Grzywacz and Zimniewska, 2013, s. 32.
25. Berg, 2016.
26. Livengood and Ferretti, 2016.
27. Se www.who.int/mediacentre/factsheets/fs388/en/
28. Se www.legislation.gov.uk/ukpga/Vict/24-25/100/section/58
29. Se www.abortionrights.org.uk
30. Pianigiani, 2016.
31. Kirchgaessner, Duncan, Nardelli and Robineau, 2016.
32. European Committee of Social Rights, 2016.
33. Brooks, 2014.
34. Marie Stopes International, 2007.
35. Strickland, 2011.
36. Royal College of Obstetricians and Gynaecologists, 2007.
37. Orr, 2016.
38. Ipsos, 2016.
39. Bourne-dommen er basert på rettsforfølgelsen i 1938 av gynekologen Aleck Bourne som utførte en abort på en 14-åring som hadde blitt utsatt for flere voldtekter. Han var åpen om sine brudd på loven og håpte at en seier i saken ville sette en ny standard. Seieren åpnet opp for en bredere definisjon av lovlige aborter. Dommen utgjør fortsatt lovgrunnlaget i Nord-Irland.
40. Orr, 2015.

 

Litteratur

• Amnesty International, 2016a, “Irish Public want Expanded Access to Abortion to be a Political Priority for Incoming Government” (4. mars), http://tinyurl.com/johuxdx
• Amnesty International, 2016b, “Northern Ireland: Nearly 3/4 of Public Support Abortion Law Change—New Poll” (18. oktober), http://tinyurl.com/jm7smod
• Berg, Miriam, 2016, “8 Outrageous Facts About Mike Pence’s Record on Reproductive Rights” (20. juli), www.plannedparenthoodaction.org/blog/8-outrageous-facts-about-mike-pencerecord-reproductive-rights
• Brooks, Libby, 2014, “Catholic Midwives’ Abortion Ruling Overturned by Supreme Court”, Guardian (17. desember), www.theguardian.com/world/2014/dec/17/catholic-midwives-abortion-ruling-overturned
• Connolly, James, 1914, “Labour and the Proposed Partition of Ireland”, Irish Worker, www.marxists.org/archive/connolly/1914/03/laborpar.htm
• Department of Health, Social Services and Public Safety for Northern Ireland, 2016, “Guidance for Health and Social Care Professionals on Termination of Pregnancy in Northern Ireland” (March), www.health-ni.gov.uk/sites/default/files/publications/dhssps/guidance-termination-pregnancy.pdf
• European Committee of Social Rights, 2016, Confederazione Generale Italiana del Lavoro (CGIL) vs Italy (publisert 11. april), https://rm.coe.int/CoERMPublicCommonSearchServices/DisplayDCTMContent?documentId=090000168063ecd7
• Fitzgerald, Cormac, 2016, “Ireland has been told by the UN Human Rights Council to Change its Abortion Laws”, thejournal.ie (13. mai), www.thejournal.ie/ireland-hum-rights-2768942-May2016/
• Gentleman, Amelia, 2016, “Northern Irish Women Ask to be Prosecuted for Taking Abortion Pills”, Guardian (23. mai), www.theguardian.com/world/2016/may/23/northern-ireland-women-ask-to-be-prosecuted-for-taking-abortion-pills
• Halpin, Melisa, and Peadar O’Grady, 2016, “Equality, “Democracy, Solidarity: The Politics of Abortion”, Irish Marxist Review, issue 6.
• Horgan, Goretti, and Julia S O’Connor, 2014, “Abortion and Citizenship Rights in a Devolved Region of the UK”, Social Policy and Society, volume 13, issue 1.
• Ipsos, 2016, “Ipsos Global @dvisor”: Abortion” (23. februar), http://ipsos-na.com/download/pr.aspx?id=15335
• Irish Family Planning Association, 2016, “Online Abortion Pills Impact UK Statistics” (17. mai), www.ifpa.ie/node/678
• Kacpura, Krystyna, 2016a, “This Victory on Abortion has Empowered Polish Women—We’ll Never be the Same”, Guardian (6. oktober), www.theguardian.com/commentisfree/2016/oct/06/victory-abortion-rights-empowered-polish-women
• Kacpura, Krystyna, 2016b, “Stop this Crackdown on Abortion in Poland”, Guardian (21. september), www.theguardian.com/commentisfree/2016/sep/21/stop-abortion-law-crackdown-poland-reproductive-rights
• Kacpura, Krystyna, Karolina Więckiewicz, Bożena Jawień, Anka Grzywacz, and Martyna Zimniewska, 2013, Twenty Years of Anti-Abortion Law in Poland (Federation for Women and Family Planning).
• Kirchgaessner, Stephanie, Pamela Duncan, Alberto Nardelli, and Delphine Robineau, 2016, “Seven in 10 Italian Gynaecologists Refuse to Carry Out Abortions”, Guardian (11. mars), www.theguardian.com/world/2016/mar/11/italian-gynaecologists-refuse-abortions-miscarriages
• Livengood, Chad and Christine Ferretti, 2016, “Pence: Abortion Law Will End in History’s ‘Ash Heap’”, Detroit News (29. juli), www.detroitnews.com/story/news/politics/2016/07/28/pence-trump-will-tap-justices-overturn-abortion-law/87678778/
• Marie Stopes International, 2007, “General Practitioners: Attitudes to Abortion”, www.shnwales.org.uk/Documents/485/Report,%20GPs%20attitudes%20to%20abortion%202007%20Marie%20Stopes.pdf
• O’Regan, Eilish, 2013, “More than 100 Psychiatrists Disagree with Abortion Proposal”, Irish News (25. april), www.independent.ie/irish-news/more-than-100-psychiatrists-disagree-with-abortion-proposal-29222046.html
• Orr, Judith, 2015, “We Must Keep up the Fight for Abortion Rights”, Socialist Worker (24. februar), https://socialistworker.co.uk/art/40002/We+must+keep+up+the+fight+for+abortion+rights
• Orr, Judith, 2016, Marxism and Women’s Liberation (Bookmarks).
• Pearson, Hannah, 2015, “‘Scottish Women Face Significant Barriers’—Access to Abortion in Scotland” (20. juli), www.abortionrights.org.uk/scottish-women-face-significant-barriers-access-to-abortion-in-scotland
• Pianigiani, Gaia, 2016, “On Paper, Italy Allows Abortions, but Few Doctors Will Perform Them”, New York Times (16. januar), http://tinyurl.com/zf878pm
• Royal College of Obstetricians and Gynaecologists, 2007, “RCOG Statement on Article ‘Abortion Crisis as Doctors Refuse to Perform Surgery’ (Independent, 16. april 2007)” (16. april), www.rcog.org.uk/en/news/rcog-statement-on-article-abortion-crisis-as-doctors-refuse-to-perform-surgery-independent-16-april-2007/
• Strickland, Sophie L M, 2011, “Conscientious Objection in Medical Students: a Questionnaire Survey”, Journal of Medical Ethics, volume 38, issue 1, http://jme.bmj.com/content/38/1/22.full.pdf+html
• Zebrowski, Andy, 2016, “Fight for Abortion Rights Explodes onto Poland’s Streets”, Socialist Worker (3. oktober), https://socialistworker.co.uk/art/43458/Fight+for+abortion+rights+explodes+onto+Polands+street

LO og andre hovedorganisasjoner må endres. Vi må ta stilling til om vi skal være interesseorganisasjon, serviceorganisasjon eller kamporganisasjon.

Lars Johnsen er leder av Norsk Transportarbeiderforbund.

Over tre års kamp om tariffavtale i Risavika Terminal AS, Holship Norge AS og Yilport Oslo har avslørt svakhetene i de norske reglene for arbeidskamp og fagbevegelsens evne til å stå sammen om den viktigste oppgaven for fagbevegelsen: organisering og sikre medlemmenes lønns- og arbeidsvilkår.

Vi må aldri glemme de som har vært i kamp. Gi faste ukentlige eller månedlige bidrag til Sjauersolidaritet til konto 3060 33 16947 eller vipps 91102260 for å støtte havnearbeiderne i Tromsø og Mosjøen.

De norske reglene for arbeidskamp er regulert i arbeidstvistloven og hovedavtalene. Den første loven om arbeidstvister så dagens lys i 1915, senere kom arbeidstvistloven av 1927 som senere ble revidert flere ganger og som nå er erstattet av arbeidstvistloven av 2012. Loven inneholder regler for hva som er lovlig arbeidskonflikt, hvordan disse skal varsles, regler om meklingsinstitusjonen, mekling og Arbeidsretten, en rett som bare behandler rettstvister mellom organisasjonene i arbeidslivet. Avgjørelser i Arbeidsretten kan ikke ankes videre til andre rettsinstanser, dvs. avgjørelsen fra Arbeidsretten er endelig.

Hovedavtalen, ofte kalt arbeidslivets grunnlov, ble første gang inngått i 1935. Dette var et klassekompromiss presset fram av borgerlige regjeringer som truet med strengere lover mot fagbevegelsen. I tillegg var det en intern konflikttrøtthet i fagbevegelsen etter flere harde og omfattende streiker på 1920-tallet, mange hadde ført til tap. Petter Andersen, som var kasserer i Norsk Transportarbeiderforbund oppsummerte en storstreik i forbundet i 1921 på følgende måte: ”Er det noen skam å tape en streik når vi vet at vi har hele samfunnet, hele overmakta mot oss? Vi måtte gå den veien vi gikk, og vi høstet mange lærdommer. Verden vil gå sin gang om vi gjør en slik fadese hvert tiende år. Likevel finnes det ikke et land i Europa som har laget en bedre streik enn vår.”

Ti år senere i 1931, under lockout, ble politi benyttet til å beskytte streikebryterne. Da ca 2000 arbeidere gikk mot Hydros utskipningshavn på Menstad, valgte forsvarsminister Vidkun Quisling å sette inn militæret mot arbeiderne. Det ble sendt soldater fra Oslo og fire marinefartøy ble sendt opp i Skienselva til Menstad. Erfaringen i fagbevegelsen var at alle midler ville bli tatt i bruk for å slå ned på arbeidskamp.

Samtidig var Norge og verden fortsatt preget av høy arbeidsløshet. Det var i denne situasjonen LO var villig til å inngå Hovedavtalen, en avtale som i tillegg til arbeidstvistloven regulerte og begrenset kampmidlene i arbeidslivet. Dette var selvfølgelig en omstridt avgjørelse, men flertallet i LO valgte å inngå en hovedavtale med fredsplikt og andre begrensinger i retten til arbeidskamp.

I hovedavtalene er det fastslått at der ”det er tariffavtale, må arbeidsstans eller annen arbeidskamp ikke finne sted.” Tilsvarende følger også av arbeidstvistloven. Arbeidskamp er etter arbeidstvistloven og hovedavtalene begrenset til tariffopprettelser og når tariffavtalene er sagt opp, dvs. i tariffoppgjørene. For å støtte opp om et tariffkrav er det lovlig å benytte sympatiaksjon. Det er også det lov til å bruke politiske demonstrasjonsaksjoner. Det er etter arbeidstvistloven og hovedavtalene ikke lov til å gå til arbeidskamp for å få løst en uenighet mellom klubb og bedrift. Dette regnes om en rettstvist som skal løses gjennom forhandlinger eller som en sak for Arbeidsretten.

Tariffsystemet og organisering i havnene

Organisasjons- og avtalesystemet i havnene avviker fra det tariffsystemet som vanligvis benyttes i bedriftene. I havnene er det mange brukere og svært få av dem har behov for eller mulighet til å ha egne faste ansatte. Noen brukere, for eksempel personfergene, har daglig behov for arbeidskraft, men i en kort tidsperiode. Andre brukere har behov for mange arbeidere i en til to dager i løpet av en uke eller måned, mens andre har mer sporadisk behov. For å motvirke løsarbeid i havnene, ble det etablert fagforeninger, opprettet tariffavtaler og losse- og lastekontor for å ivareta faste ansettelser og sikker inntekt for losse- og lastearbeidere. Forutsetningen for at dette systemet skal fungere, er at alle brukerne i havnene, både store og små, benytter seg av systemet, og at losse- og lastearbeiderne ble gitt en fortrinnsrett til arbeidet.

Det samme systemet er også etablert i andre land. Da ny teknologi ble tatt i bruk i skipstrafikken med containerisering, nye større kraner etc., vedtok FN-organet ILO en konvensjon, nr. 137, for å sikre havnearbeiderne sikker jobb og sikker inntekt. I konvensjonens artikkel 3 står det: ”Registrerte havnearbeidere skal ha fortrinnsrett ved tildeling av havnearbeid.” Den samme fortrinnsretten var en del av de tidligere tariffavtalene og ble inntatt i den nye Rammeavtalen som ble opprettet i 1976.

Under høringa om innføringen av ILO 137 i Norge var både Norsk Arbeidsgiverforening (nå NHO) og LO enige om at det ikke var behov for egen lov eller forskrift for å ivareta konvensjonen. De fastslo at tariffavtalene ivaretok intensjonene i konvensjonen.

Norge implementerte ILO-konvensjon 137 i 1975 og fastslo at konvensjonen ”gjelder for alle arbeidere som har havnearbeid som sin hovedbeskjeftigelse og som er regelmessig knyttet til og som er bundet til å stå til disposisjon for et bestemt kontor etablert av en overenskomst mellom hovedorganisasjonene for arbeidsgiverne og arbeiderne.”

Videre fastslo regjeringen i 1976:

”Havnekontorer er opprettet i havnene. Disse kontorene har eksklusiv rett til alt havnearbeid i havna. Alle regulære havnearbeidere må være registrert på dette kontoret.”

FOC-vilkår

En betydelig del av dagens fartøy, både i utenriks- og innenrikstrafikk, er ikke registrert i verken det norske skipsregisteret (NOR) eller i det norske internasjonale registeret (NIS), men derimot flagget ut til stater med lav skatt og ofte lave standarder for lønn og arbeidsforhold, såkalte bekvemmelighetsflaggstater (Bekvemmelighetsflagg = Flag of Convenience = FOC). Om bord i skip med bekvemmelighetsflagg er det den internasjonale transportarbeiderføderasjonen ITF som oppretter tariffavtaler. Dette skjer i samarbeid med havnearbeiderne. Dersom et rederi nekter å inngå tariffavtale, blir skipet boikottet og arbeidet med lossing og lasting blir blokkert. Det samme skjer dersom det ved inspeksjon viser seg at tariffavtalen ikke overholdes.

For å sikre sjøfolka verdige forhold og sikre dem nødvendig fritid, er det inntatt en klausul i tariffavtalene som sier at skipets mannskap eller andre om bord ikke har lov til å utføre losse- og lastearbeid i havner med registrerte havnearbeidere. Dersom NHO og EU lykkes med å fjerne de registrerte havnearbeiderne, vil skipenes mannskap ha rett til å utføre losse- og lastearbeidet på timelønn på 5 dollar (ca. 45 kroner timen). Det vil åpne for en gigantisk sosial dumping i havnene, og i tillegg vil sjøfolkene miste det vernet havnearbeiderne er for å ivareta lønns- og arbeidsvilkårene om bord. Dette må være et kinderegg for kapitalen.

Risavika Terminal

1. november 2013 startet boikotten av Risavika Terminal AS utenfor Stavanger. Bedriften er medlem av NHO og tariffkravet ble behandlet etter hovedavtalen LO/NHO.

Prosessen med å få etablert tariffavtale for losse- og lastearbeidet av skip startet flere år tidligere med en intern avklaring av hvilket forbund i LO som hadde organisasjons- og avtaleretten for dette arbeidet. Saken ble behandlet to ganger i LOs organisasjonskomité etter at Industri Energi (IE) hadde protestert på Norsk Transportarbeiderforbunds krav om å opprette tariffavtale i bedriften. I begge behandlingene vant Norsk Transportarbeiderforbund mot IEs stemme.

Bedriften og NHO avviste kravet om tariffavtale fra LO/Norsk Transportarbeiderforbund. Etter hovedavtalenes regler skal slike tvister løses i en tvistenemnd som er opprettet mellom partene, dvs. at retten til kampmidler er ytterligere begrenset av hovedavtalene i forhold til arbeidstvistloven. Nemnda skulle ta stilling til hvilken av tariffavtalene mellom LO og NHO som benyttes i bedriften. Tvistenemnda kom i dette tilfellet fram til at ingen av tariffavtalene i LO/NHO-menyen var anvendelig for lossing og lasting av skip ved Risavika Terminal, det var et såkalt ”tarifftomt rom”. Denne avgjørelsen ga oss mulighet til å gå til arbeidskamp etter arbeidstvistlovens regler.

Før boikotten av Risavika Terminal fikk vi dom i Oslo tingrett om at varselet var lovlig etter Boikottloven, og vi fikk dom i Arbeidsretten om at boikott var et lovlig kampmiddel etter Hovedavtalen og at det var lovlig med sympatiaksjoner for å støtte opp om kravet om tariffavtale. NHO anket dommen i Oslo tingrett til Borgarting lagmannsrett, men saken ble utsatt i påvente av Høyesterett kjennelse i Holship-saken.

På bakgrunn av rettsavgjørelsene i Oslo tingrett og Arbeidsretten varslet vi og startet boikotten av Risavika Terminal, og den 7. desember 2013 varslet vi utvidelse av konflikten ved å ta losse- og lastearbeiderne i Tromsø og Mosjøen ut i sympatistreik. Etter søknad fra NHO og Alcoa, hjørnesteinsbedriften i Mosjøen, ble det gitt dispensasjon fra sympatistreiken for Alcoa. Sympatistreiken var avslutta i Mosjøen før den kom i gang.

Senere, fra 8. mai 2014, ble losse- og lastearbeiderne utestengt fra arbeidet i Mosjøen havn. Årsaken var at de la ned arbeidet fordi de ikke fikk lønn for utført arbeid. Dette benyttet bedriften til å stenge dem ute.

Holship Norge AS

Norsk Transportarbeiderforbund krevde tariffavtale med Holship Norge AS i Drammen våren 2014. Bedriften er ikke medlem i en arbeidsgiverorganisasjon med tariffavtaler, og kravet ble behandlet etter arbeidstvistlovens regler. Det ble gjennomført mekling mellom bedriften og Norsk Transportarbeiderforbund, men bedriften avviste kravet.

LO og Norsk Transportarbeiderforbund reiste sak for Drammen tingrett for å prøve lovligheten av den varsla boikotten på lik linje med saken vedrørende boikottvarselet av Risavika Terminal AS. Også i Drammen tingrett og i ankesaken Holship Norge reiste for Borgarting lagmannsrett vant Norsk Transportarbeiderforbund.

Holship Norge anket avgjørelsen til Høyesterett, og Bedriftsforbundet og NHO stilte som partshjelpere for bedriften.

Dom i Høyesterett ble avsagt 16. desember 2016, og denne dagen ble en svart dag for havnearbeiderne og Norsk Transportarbeiderforbund. Saken ble ført som en plenumssak og 10 av 17 dommere mente at boikottvarselet var ulovlig fordi det hadde et "rettsstridig formål". Det "rettsstridige formålet" var å kreve at Holship Norge måtte overholde fortrinnsretten etter tariffavtalen og ILO 137.

Førstevoterende dommer Jens Edvin Skoghøy sa følgende:

«Uansett hvordan ILO-konvensjon nr. 137 artikkel 3 skal forstås, må den etter EØS-loven § 2 stå tilbake for etableringsretten etter EØS-avtalen artikkel 31. På denne bakgrunn finner jeg ikke grunn til å ta bestemt stilling til hva som er korrekt folkerettslig forståelse av fortrinnsrettsbestemmelsen i ILO-konvensjon nr. 137.» «Konklusjonen blir etter dette at den varslede boikott er ulovlig etter boikottlovens § 2 bokstav a fordi den har et rettsstridig formål.»

Det er dermed fastslått i Norges høyeste rett at EØS-avtalen har forrang foran norske tariffavtaler og ILO-konvensjoner, og at kampmidler for å få opprettet tariffavtale er ulovlig dersom det strider mot EUs fire friheter og etableringsretten!

Sola-dommen

Retten til å kreve tariffavtale i bedrifter i havnene har også tidligere vært behandlet til topps i rettsapparatet i Norge. Den gang, i 1997, ga Høyesterett Norsk Transportarbeiderforbund rett til å iverksette boikott av Stavanger Havnelager i Risavika. Førstevoterende Liv Gjølstad sa:

«Rammeavtalen med bestemmelsen i § 2 nr. 1 er en alminnelig anerkjent tariffavtale med tradisjon i havnebyene. Den har bakgrunn i de særlige forhold for arbeiderne i havnene, som opprinnelig var løsarbeidere uten sikkerhet for arbeid og lønn. Bakgrunnen for bestemmelsen og utviklingen i tariffsystemet for havnearbeidere fremgår nærmere av lagmannsrettens dom. Jeg tilføyer at bestemmelsen i Rammeavtalens § 2 nr. 1 har vært ansett som ledd i oppfyllelsen av Norges forpliktelse etter ILO-konvensjon nr. 137 om havnearbeid. Etter artikkel 3 i konvensjonen skal registrerte havnearbeidere ha fortrinnsrett til havnearbeid.»

Konklusjonen er at dersom disse to høyesterettsdommene sammenliknes, har det skjedd en betydelig endring av rettstilstanden i Norge i løpet av de siste 20 år. Fra at retten i 1997 fastslo at tariffavtalene i havnene var den måten en internasjonal konvensjon ble gjennomført på, og akseptere kampmidler for å få etablert et avtaleforhold med fortrinnsrett i en bedrift, til i 2016 å fastslå at fortrinnsretten etter den samme internasjonale konvensjon og tariffavtalen måtte vike for EØS-avtalen. Årsaken er utviklingen innen EU-området, bl.a. rettsavgjørelser som Laval-saken, og at EØS-avtalen er i stadig endring (dynamisk) og stadig fører til at Norge innfører nye rettsakter fra EU.

I NOU 2012:2 side 821 slås det fast:

«Innenfor rammene av avtalene (EØS, Schengen med flere) er Stortinget i realiteten ikke lenger selv lovgiver, men må nøye seg med å gjennomføre regler som er utformet i EU. Selv om dette bare dekker en del av Stortingets lovgivning, er det en betydelig del, og den er stadig økende. Når Stortinget selv gir lover må man videre passe på at de nasjonale reglene ikke kommer i motstrid med EU/EØS-retten, og dersom det skjer vil domstolene som hovedregel måtte gi EU/EØS-reglene forrang.» Arbeids- og sosialdepartementets brev av 22.1.2016

Norges implementering av ILO 137, Sola-dommen og regjeringens definisjon av havnearbeid og havnearbeidere var bakgrunnen for at Arbeids- og sosialdepartementet i en e-post den 22. januar 2016 svarte:

"ILO-konvensjon nr. 137 er implementert i Norge gjennom rammeavtalen for losse- og lastearbeid inngått mellom LO/NTF og NHO/NHO logistikk og transport.

Arbeids- og sosialdepartementet rapporterer til ILO om implementering og praktisering av konvensjonen, senest i august 2015. Både LO og NHO kommer med innspill og merknader til rapporten. Partene har også anledning til å ta saken opp i ILO dersom en konvensjon ikke etterleves.

Vi anbefaler at eventuelle manglende oppfyllelse av ILO-konvensjon 137 i første omgang blir tatt opp gjennom en av organisasjonene som er part i tariffavtalen som gjennomfører konvensjonen i norsk rett."

Yilport Oslo

Det tidligere havnestyret i Oslo, med Bernt Stilluf Karlsen i spissen, startet en kamp mot havnearbeiderne i Oslo. I første rekke skjedde dette i lukka rom uten at offentligheten fikk kunnskap om hva som skjedde. Den 12. desember 2012 vedtok styret i Oslo havn en plan unntatt offentlighet i fire punkter:

1. "Forhandlingsveien." Dersom dette ikke førte fram til ønsket resultat, var neste skritt:
2. "Samfunnsmessig påvirkning for lettere å få en avklaring." Dette resulterte i blant annet i en artikkel i Aftenposten om "Verdens dyreste lunsj" og fortsatte med flere artikler der havnearbeideren ble utskjelt og uthengt.
3. "Obstruksjonsveien – hvordan kan vi obstruere slik at bryggearbeiderne vil endre seg?" Dette medførte blant annet endringer av prisene i havna slik at havnearbeiderne mistet arbeidsoppdrag og arbeidsoppgaver, og til slutt til at det tariffesta losse- og lastekontoret ble nedlagt etter vedtak fra arbeidsgiverne.
4. "Modernisering. Hvordan kan vi bruke driftsomleggingen i 2015 til å skape endringer?" Det viktigste punktet i dette punktet var å sikre at havnearbeiderne ikke skulle kunne bruke fortrinnsretten etter at store deler av havna, ca. 70 prosent av arbeidet, ble satt ut på anbud.

Denne planen var utarbeidet i samarbeid med NHO, og NHO påtok seg flere oppgaver for å få gjennomslag for å fjerne havnearbeiderne fra Oslo havn. Blant annet avviste de alle krav om opprettelse av tariffavtaler for brukerne i Oslo havn. NHO fikk gjennomslag i Arbeidsretten for at tariffavtalen i havna og fortrinnsretten ikke kunne gjøres gjeldende der det var gitt eksklusivitet. Deretter valgte Oslo Havn KF å gi de fleste havnebrukerne slik eksklusivitet, slik at arbeidsgiverne "kunne slutte å praktisere tariffavtalen", som NHO formulerte det.

Da det tyrkiske selskapet Yilport fikk anbudet for containerhavna i Oslo, krevde Norsk Transportarbeiderforbund at det ble opprettet tariffavtale for losse- og lastearbeidet. Yilport Oslo er ikke medlem av noen arbeidsgiverforening, og kravet ble behandlet etter arbeidstvistloven. Saken ble oversendt til Riksmekler som innkalte partene til mekling, men Yilport Oslo nektet å møte. På bakgrunn av dette skrev mekler at "det ikke er noe til hinder for at Norsk Transportarbeiderforbund iverksetter den varsla boikotten." I ettertid har eier av Yilport, Robert Yuksel Yıldırım, på svensk TV innrømmet at det var havnemyndighetene, dvs. Oslo Havn KF, som oppfordra selskapet ikke å inngå tariffavtale med havnearbeiderne i Oslo.

Andre konflikter de senere år

Norsk Transportarbeiderforbund har i de senere tiåra også hatt andre konflikter der arbeidsgiverne har blitt mer offensive og aggressive. Etter buss- og godsstreiken i 1998 reiste de erstatningskrav for å straffe de streikende etter streiken og vant fram med betydelige erstatningskrav. I grossiststreiken i 2004 valgte arbeidsgiverorganisasjonen Virke å møte et lite streikeuttak med en betydelig lockout, blant annet av leveringer til sykehus og sykehjem, for å forsøke å tvinge fram tvungen lønnsnemnd. I denne streiken nektet Virke å innvilge dispensasjoner fra nettopp sykehus og sykehjem. I spedisjonsstreiken i 2010 nektet NHO å videreformidle dispensasjonssøknadene de mottok og nektet selvfølgelig å innvilge disse. Dette medførte at sykehus manglet nødvendighetsvarer. I begge tilfeller fikk vi signaler fra helsemyndighetene om at de hadde mottatt bekymringsmeldinger, noe som la et press på oss for å finne rask løsning for å unngå en tvungen lønnsnemnd.

Hva bør gjøres?

Lærdom av havnekonfliktene og andre konflikter de senere år

Etter at LO våren 1916 la ned proteststreiken mot regjeringens voldgiftsvedtak, sa Martin Tranmæl:

«Enten maa arbeiderklassen fremdeles finde sig i at bli diktert sine vilkaar av de andre klasser i samfundet, arbeidskjøperne og kapitalistene, eller ogsaa maa arbeiderklassen se til at indrette sig saaledes at den selv kan komme til den magt som den bør og skal ha i samfundet.
Men skal de ske saa maa kampformerne ændres og nye tas i bruk.»

Erfaringene fra havnekonfliktene og andre arbeidskonflikter i Norsk Transportarbeiderforbund støtter opp Martin Tranmæls uttalelse fra 2016. De regler som kanskje virket i arbeidskamp på 1950- og -60-tallet, virker ikke tilfredsstillende lenger. Vi har ikke lenger "nok verktøy i verktøykassa".

En viktig forutsetning for at fagbevegelsen skal vinne fram, er at organiseringen styrkes. Det er ikke nok å verve mest mulig medlemmer, de må skoleres og få en "ideologisk ryggsekk" som gjør dem i stand til å tåle en kamp, og ikke minst tåle nederlag underveis i kampen. Være i stand til å snu nederlag til seier under mottoet: "Det går bra til slutt, og går det ikke bra, er det ikke slutt!"

LO og andre hovedorganisasjoner må endres. Vi må ta stilling til om vi skal være interesseorganisasjon, serviceorganisasjon eller kamporganisasjon. En kamporganisasjon styres av medlemmene og fagforeningene lokalt, de to andre kan være og er ofte toppstyrte. Det er ikke mulig å si ja takk til alle typene. Dette er et valg som må tas. På LO-kongressen 2017 er det fremmet forslag som svekker de gamle samorganisasjonenes (LO i Oslo, LO i Trondheim osv.) makt og innflytelse. Dersom dette forslaget vedtas, vil LO bli ytterligere svekket som kamporganisasjon. Det er nettopp disse demokratiske lokalorganisasjonene og lokale fagforeningene som har stått i spissen og mobilisert for de viktigste kampene. Disse organisasjonene har i stor grad klart å skape allianser med organisasjoner i andre hovedsammenslutninger utenfor LO og organisasjoner utenfor fagbevegelsen. Uten disse lokale LOene vil lite skje i krysningspunktet mellom fagbevegelse, lokalsamfunn og storsamfunn.

Arbeidstvistloven og hovedavtalene må endres slik at det blir mulig å iverksette partielle tidsavgrensa konflikter. I de fleste land, bl.a. i Sverige, er det lov å gjennomføre tidsavgrensa arbeidskamper, dvs. det er lovlig å ha konflikter som kan skrus av og på av hensyn til målet med konflikten. Dagens system er for forutsigbart for arbeidsgiverne. Starter en konflikt kan den bare endres ved opptrapping, ikke ved at det tas en taktisk retrett. Dersom det iverksettes sympatistreik er denne også uløselig knyttet til hovedkonflikten. Derfor førte havnekonflikten til at våre kamerater i Tromsø ble stående i en konflikt i over tre år og mistet retten til ledighetstrygd etter streiken fordi de ikke hadde hatt "inntektsgivende arbeid" i streikeperioden. Streikebidrag regnes ikke som inntekt og gir ingen rettighet til ledighetstrygd. Dagens system med binding kan føre til frykt for å binde seg opp til en konflikt som kan føre til slike konsekvenser. Vi må derfor skape et system der sympatiaksjoner og -streiker blir mer benyttet. Hele fagbevegelsen må føle og kunne ta et ansvar for at arbeidskamper lykkes, ikke minst at tariffavtaler innføres på tariffiendtlige bedrifter som f.eks. Youngstorget Vertskap.

Retten til bruk av tvungen lønnsnemnd må begrenses betraktelig. Norges bruk av lønnsnemnd har flere ganger blitt kritisert av ILO som mener at bruken er i strid med ILO-konvensjonene om organisasjons- og forhandlingsrett. Tvungen lønnsnemnd må bare brukes i de tilfellene det er reell fare for liv og helse, og ikke fordi arbeidsgiverne framprovoserer fare ved å nekte å bruke dispensasjoner. Dersom det er mulighet til å fjerne faren for liv og helse, må staten kreve at det gis nødvendige dispensasjoner.

Det foretas stadig forsøk på innstramning av reglene for politiske demonstrasjonsaksjoner og -streiker, både i forhold til hva det er lovlig å streike mot, hvilke organer/organisasjoner som fatter vedtak, og lengden på streiken. Da Jernbaneforbundet og Lokomotivmannsforbundet i 2015 gikk til tre timers politisk streik mot jernbanereformen, ble forbundene stevnet for Arbeidsretten av arbeidsgiverorganisasjonen Spekter med påstand om at streiken var ulovlig på grunn av lengden. Spekter tapte saken.

Da Oslo Havn KF fattet sitt vedtak om å kvitte seg med havnearbeiderne i Oslo, ble ikke dette fattet av et politisk organ, men av en forvaltningsbedrift. Dette burde ikke hindre oss i å iverksette en politisk streik mot vedtaket. Her kunne og burde de politiske myndighetene, byrådet og bystyret, ha grepet inn og hindret slike tariffiendtlige vedtak i kommunens forvaltningsorgan og -bedrifter. Dessverre ble vedtaket unntatt offentligheten. Det var og er umulig å iverksette en politisk streik mot et hemmelig vedtak. Vi må ikke akseptere begrensinger i den politiske aksjonsmuligheten, verken i form av tidsavgrensning eller hvem det er lov å iverksette streiken i mot. Målet er jo å påvirke politiske myndigheter til å omgjøre en beslutning, og da må det være lov å streike til dette målet nås.

Streikebryteri er noe svineri og kan aldri aksepteres. Det blir mer og mer vanlig i Norge å akseptere at uorganiserte arbeider under en konflikt. Uansett om de er få eller mange på en arbeidsplass, undergraver de streiken og moralen blant de streikende. Streikebryterne har valgt å støtte arbeidsgiverne i deres kamp for dårligere lønns- og arbeidsvilkår. Likevel krever de at de skal ha samme resultat som de som har kjempet når streiken er slutt og arbeidet er gjenopptatt.

I Arbeiderbladet stod følgende annonse den 11. april 1921 under streik på brygga i Oslo:

"Hans Sæther, Elektrikker, kjører kran i Grønlia. Denne streikebryter går over Jernbanetorvet mellem ½ 8 – 8 hver morgen."

Annonsen var rykket inn av Kristianias Transportarbeiderforenings streikekomite. Det sier mye om den utvikling som har vært de siste hundre år. Det er selvfølgelig ikke et ønske om at vi skal komme tilbake til ei tid der det oppfordres til lynsjing av streikebryterne, men det må kreves at de viser såpass respekt for arbeidskolleger at det holder seg borte fra arbeidet under en konflikt, ellers må det settes opp streikevakter som hindrer streikebryterne å komme på jobb: "Never cross a picket line."

For å utvikle samfunnet, føre makta tilbake til folk og ikke minst hindre angrep på faglige rettigheter, lover og avtaler er det nødvendig at EØS-avtalen sies opp. Holship-dommen fra Høyesterett i 2016 viser at EØS-avtalen trumfer både tariffavtaler og tilsidesetter andre internasjonale forpliktelser som Norge har påtatt seg. ESA, EFTAs overvåkingsorgan, har reist sak mot Norge for allmenngjøringa tariffavtalens bestemmelser for reise, kost og losji etter dommen Høyesterett i Verftssaken. LOs kongress krevde at "ILO-konvensjoner, norske tariffavtaler og norsk arbeidslivslovgivning må gis forrang foran EU-regler." De ovennevnte saker viser at det er EU- og EØS-regler som har forrang. Derfor må LO kreve at Norge sier opp EØS-avtalen!

Verden roper på en bred sosial bevegelse. Tenk om vi befinner oss like forut for den store forandringen? At vi er mange ensomme sjeler, fremdeles forblindet, men på nippet til å åpne øynene for den store forandringens lys?

Vigdis Hjorth er forfatter. I 2017 ble hun nominert til Nordisk råds litteraturpris for sin roman Arv og miljø, 2016.

Artikkelen sto første gang i Morgenbladet 10. februar 2017. Foto:Wikimedia Commons

Roland Barthes skriver om Chaplins film, Modern Times, at den streifer det proletære tema, men aldri er eksplisitt. At den viser oss proletaren som ennå er forblindet, bestemt av sine umiddelbare behov og sin totale fremmedgjøring, i hendene på sine herrer, arbeidsgivere og politi. Et menneske utlevert til sin sult, og som dermed befinner seg like ved en politisk bevisstgjøring, et menneske for hvem en streik er en katastrofe fordi den truer den som bokstavelig talt er blind av sult, et menneske som ikke erkjenner arbeiderklassens situasjon før han smelter sammen med den fattige under politiets blikk og slag.

Modern Times, skriver Barthes, viser oss restaurasjonstidens arbeider, manufakturarbeideren som gjør opprør mot maskinen, hjelpeløs i streikesituasjonen, trollbundet av problemene med å skaffe det daglige brød, men ennå ute av stand til å erkjenne de politiske årssakssammenhenger og innse nødvendigheten av kollektiv strategi.

Barthes hevder at det er fordi Chaplin viser oss den proletaren som ennå står utenfor revolusjonen, at hans representative styrke er så stor. At ikke noe sosialistisk kunstverk hittil har klart å skildre arbeidernes ydmykende situasjon med slik kraft og medfølelse. Og hvor nødvendig det er for kunsten å gripe fatt i det menneske som lever like før revolusjonen, det ensomme mennesket, det som ennå er forblindet, men på nippet til å åpne øynene for revolusjonens lys fordi dets elendige vilkår sprenger alle «naturlige» grenser.

Når andre kunstverk viser oss arbeideren som allerede er engasjert i politisk kamp, beskriver de en politisk realitet som er nødvendig, men ofte mangler estetisk styrke. At styrken i Modern Times består i at Chaplin-figuren viser publikum sin egen blindhet på en slik måte at de på samme tid ser den blinde og det spill han er med i. Og at det å se noen som ikke ser, er det beste middel til å bli intenst oppmerksom på hva det er de ikke ser.

En film som kan fungere på lignende vis, i dag, er den aktuelle Ken Loachs I, Daniel Blake. Som viser hvor komplisert og umulig det er for vanlige folk i England å søke om trygdeytelser de etter loven har rett til. Hvordan de knuses i møte med et uforståelig, forvirrende, nådeløst rigid system som får de fleste til å gi opp i ren utmattelse. Hvordan de søkende blir behandlet med mistenksomhet, nedlatenhet og som om de utelukkende utgjør et samfunnsproblem. Og hvordan den som ikke holder ut denne inhumane ydmykelsen, faller utenfor og synker til bunns og at fra denne bunnen finnes det ingen vei opp igjen. At du da må velge mellom å sulte eller stjele, fryse eller prostituere deg.

Det I, Daniel Blake får oss til å se, er at dette er villet. At det er med forsett systemet er konstruert på denne umulige måten. Det er meningen å forvirre og hindre. De statsansatte er pålagt å behandle de trengende med mistro og kulde.

Verden roper på en bred sosial bevegelse. Tenk om vi befinner oss like forut for den store forandringen? At vi er mange ensomme sjeler, fremdeles forblindet, men på nippet til å åpne øynene for den store forandringens lys?

Den norske venstresiden har de siste årene vært dominert av den såkalte identitetspolitikken; bestemte sosiale grupper, ofte minoriteter, homofile, innvandrere, funksjonshemmede, har kjempet for sin egen gruppes spesifikke rettigheter. Og det er bra at folk organiserer seg, men farene ved tendensen er mange: Forskjellene mellom ulike grupper kan forsterkes og mulighet for allianser hindres. Det store bildet kan bli borte og avgjørende spørsmål fortrenges. Opptattheten av rettighetsforhold kan gå på bekostning av forsøket på å formulere en forvandlende samfunnskritikk.

Dessuten: Spørsmålet om identitet, altså hvem jeg er, kan når alt kommer til alt, ha mindre relevans enn hva jeg gjør.

På de samme årene er fagbevegelsen svekket. Arbeidsgivere, staten medregnet, organiserer seg vekk fra arbeidsgiveransvaret ved å outsource og øke bruken av bemanningsselskaper. Parlamentarisk politikk handler stadig mer om å administrere kutt i offentlige budsjetter. Norge deltar i kriger der intensjonen er uklar og utfallet usikkert bortsett fra at sivilbefolkningen vil lide. Avstanden mellom det trygge mennesket og det utstøtte og utslåtte øker. Med andre ord: Verden roper på en bred sosial bevegelse med et progressivt reformprogram. Men venstresiden mangler analyser, strategier, politikk.

Chaplinfiguren ser ikke, forblindet av sult. Vi, de fleste av oss, i Norge, er ikke forblindet av sult, men av begjær, etter varer, opplevelser, adspredelser, oppmerksomhet. Trollbundet av teknikken, nettet, de dramatiske verdensbegivenhetene, showet, tilsynelatende ubekymret for totaliteten, som om vi ikke sitter i den båten, ikke er en del av helheten. Bare en slags tilskuere, og derfor ansvarsfrie og dessuten maktesløse, blir vi fortalt, har vi erfart, av våre små forsøk. Selv om vi vet, med fornuften, at det er fare på ferde for alle, oppleves det ikke som virkelig. Vi reagerer på bilder av flyktninger over Middelhavet, de druknende (og slik er det blitt, at når jeg skriver: flyktninger over Middelhavet, føler jeg at jeg skriver en klisjé, noe banalt), men gjør ikke noe, og hva skulle vi forresten gjøre, når den nyliberalistiske tenkningen har sneket seg inn overalt, i sykehusværelset, på Nav-kontoret og presenteres og oppleves som en slags objektiv og nødvendig rasjonalitet. Vi skammer oss kanskje litt over å kjøpe klær sydd av barnearbeidere i India, og føler medlidenhet med barnearbeiderne når vi ser dem på tv, men lærer oss å leve med litt skam, litt medlidenhet, for hva er alternativet? Inne i oss har vi egentlig konkludert med at vi ikke makter å forandre disse lidelses- og rikdomsskapende strukturene.

Desillusjonerte på vegne av den store forandringens mulighet diskuterer vi i stedet det som tilhører småtingsskuffen.

Men denne desillusjonertheten kan komme til å koste oss dyrt. Kanskje kommer heller ikke vi til å erkjenne de fattiges og utstøttes behov, før vi, som Chaplinfiguren, smelter sammen med dem?

Det Ken Loach vil ha oss til å se, tror jeg, er at vi ikke har noen mulighet om vi ikke står sammen. Så hva med samling i bånn, som en begynnelse? Om fredsbevegelse, miljøbevegelse, feminisme og fattigdomsbekjempelsen arbeider sammen, fordi alt som kjent henger sammen med alt, og særlig nå. Så kunne vi få politikerne til å forstå at det er umulig å vinne afghanske pikers tillit ved å gi dem skolegang når vi samtidig dreper fedrene deres, og at det er tvilsomt å presentere som en seier for likestillingen at fremtidens bombepiloter over fremmede land er kvinner.

En av Ernest Hemingways karakterer ble en gang spurt om hvordan han gikk konkurs, og svarte: På to måter. Først gradvis. Så plutselig.

Det er gjerne slik det foregår. Først umerkelig, så uventet som et sjokk. Mens det antagelig kunne vært unngått, om fyren hadde vært oppmerksom og tatt affære i tide.

Tenk om vi, som Chaplinfiguren i Modern Times, befinner oss like forut for den store forandringen? At vi er mange ensomme sjeler, fremdeles forblindet, men på nippet til å åpne øynene for den store forandringens lys? Som vi kan hjelpe frem, ved å forene oss i vår forskjellighet og bære over med forskjelligheten fordi den er ubetydelig i forhold til den lengselen vi kjenner etter den veldige forandring, og fordi denne forandringen bare kan komme ved hjelp av oss.

Og fordi det vi også kjenner, dypt i våre kropper, er at følelser som skam og særlig medlidenhet er fortærende om de ikke omsettes i handling.

Revolusjonære syndikalister utfordret makten til ”reformistene”/sosialdemokratiet de første tiårene på 1900-tallet. Artikkelen viser hvordan ”reformistene” innen DNA og LO spilte på lag med kapitalister og statsmakten. Eksemplene er fra Rjukan som i perioden1912–1922 var kraftsenteret for revolusjonær syndikalisme i Norge.

Joar Tranøy  er historiker og kriminolog. Framstillingen bygger vesentlig på kildematerialet fra Statsarkivet Kongsberg og Industriarbeidermuseet på Vemork. Foto: Multerland

Syndikalismen fikk gjennombrudd på det nye industristedet Rjukan i 1912 da  ”Saaheim Jern- og Metallarbeiderforening” og ”Rjukan Salpetersværks arbeiderforening” protesterte mot gjeldende lønnsavtale som ikke tok hensyn til økte levekostnader og prisstigning. Misnøyen over tariffen steg.

På DNAs landsmøte i Stavanger, påsken 1912, møtte tre av arbeiderne fra Salpeterfabrikken på Saaheim (Rjukan) LO-formann, Ole O. Lian, og Arbeidsmandsforbundets formann, Richard Hansen. Arbeiderne ga klar beskjed om at “noget maatte gjøres, da fortjenesten ved Saaheim var for liten, og stemningen […] slik, at hvis organisationen intet gjorde vilde arbeiderne handle paa egen hand”.   

NAF-lederen mente at stemningen på fabrikken var urolig, og at “enkelte 'syndikalister' brugte den uheldige overenskomst til agitationsbasis og fik arbeiderne med sig”. Richard Hansen dro til Rjukan for å forhandle med bedriften.

Forhandlingsresultatet var uakseptabelt, særlig for arbeiderne med de dårligste arbeidsforhold som fikk “tilbud” om de minste tilleggene. Under slagordene “Frie mænd handler frit", “Vi respekterer ikke loven” og “Leve den direkte aktion” gikk Rjukanarbeiderne gjennom gatene en søndag i juni 1912.

Arbeiderne handlet “syndikalistisk ” ettersom de brøt arbeidslivets spilleregler som dreide seg om at stridende parter først møtes til forhandlinger, som regel ved utløpet av en avtaleperiode. Streiken ble kortvarig. Men 1200 arbeidere samlet seg i et protestmøte. Saaheim Jern- og Metallarbeiderforening og Rjukan Salpeterværks arbeiderforening gikk sammen om å kreve ny tariff med høyere minstelønn, enda de var bundet av tariffavtaler fra 1911. Prisene hadde steget. Arbeiderne krevde økt lønn som dekket prisstigningen. Hydro avviste kravene.

Arbeiderne hadde under streiken forsøkt å forhandle med Arbeidsmandsforbundet og LO som ikke ville godkjenne streiken. LO erklærte streiken for ulovlig. Juridisk hadde forbundet ansvaret for streiken og kunne bli stilt overfor et erstatningskrav. Rjukanarbeiderne ble truet med eksklusjon fra forbundet.

Forbundsformannen, Jørgen Borgen, reiste oppover for å snakke arbeiderne til rette. Ingen ville høre på ham. Borgen hadde på forhånd avtalt med de lokale lederne om å samarbeide slik at det utad skulle se ut som forbundet og avdelingen var i konflikt med hverandre. Masken falt da arbeiderne ikke var innstilt på forlik. LO vedtok å ekskludere Rjukan-arbeiderne, men eksklusjonen trådte aldri i kraft. Sekretær i streikekomitéen på Rjukan var jernbanearbeideren Johan Ødegaard. Han ble svartelistet av arbeidskjøperne. Ødegaard ble av LO-representanten Aksel Zachariassen stemplet som en “ytterliggående syndikalist”.

Norsk Hydro nektet å forhandle med de streikende. Myndighetene beordret politi fra hovedstaden. Det forelå ingen opplysninger om opptøyer eller uorden av noe slag. Likevel kom 24 sivile politibetjenter fra Kristiania på “ferietur” til Rjukan. LO protesterte ikke. “Feriegjestenes” oppdrag var å kaste ut arbeiderne som bodde i selskapets boliger. Jørgen Borgen og LO- leder Ole Lian grep seinere inn og fikk til en forhandlingsløsning som gikk ut på at de streikende skulle gå tilbake til arbeidet på de gamle betingelsene, med løfte om lønnsforbedringer. Forhandlingsresultatet ble et tilbakeskritt som skapte stor mistillit hos arbeiderne.

Streiken på Salpeterfabrikken 1912 og demonstrasjonen i 1914 ble et politisk  vendepunkt i Rjukan-arbeidernes historie. Tilliten til LO var svekket . Den reformistiske forhandlingslinje førte ikke fram. Syndikalistiske kampmetoder viste en ny og annen måte å organisere klassekampen på.

Under en antimilitaristisk demonstrasjon 17. mai 1914 marsjerte 1500 arbeidere i toget under fanen med teksten “Ned med tronen, alteret og pengevældet”. De ble møtt av høyreorienterte borgere og Forsvarsforeningens medlemmer som bar merket “Jeg vil verge mitt land”. Rjukans borgerstand ba politimesteren ta affære. Politimesteren ba om forsterkninger fra hovedstaden. Han kontaktet Forsvarsdepartementet for militær assistanse. Departementet svarte med å sende 2. brigade av underoffiserskolens avgangsklasse. 17 personer ble arrestert. De fleste arresterte var ungsosialister og revolusjonære syndikalister. En av disse var Jens Solli, formann for Saaheims Ungsosialistiske forening. Han deltok på LO-kongressen i 1920 og talte syndikalismens sak: “Vi syndikalister er ogsaa revolutionære, men vi ser revolutionen som noget mer end et statskup, som et rollebytte av personer.”

Året etter, i 1915, forhandlet politimesteren med Arbeiderpartiet på Rjukan i forbindelse med arrangementene på 1. mai. Politimesterens brev til amtmanden i Bratsberg amt 18. april innledet med å vise til samtaler han hadde hatt med arbeiderpartiets ledere på Rjukan:

”I anledning av forestaaende 1. mai har jeg hat en del konferance med Arbeiderpartiets ledere her paa stedet for at søke at undgaa gjentagelser av historien fra 17. mai ifjor.”

Politimesteren ønsket assistanse fra amtmannen:

”Det kan formentlig ogsaa let hænde at den sterke uvilje mot politiet fra 17. mai i fjor kan gi anledning til spetakkel paa dagene 1.mai og 17. mai. Jeg skal i denne forbindelse ogsaa gjøre opmersom paa, at det i aar er samlet saa meget ramp her oppe som neppe nogensinde før.
Hvis det derfor er anledning til dertil, tillater jeg mig at anmode om assistance paa en eller annen maate.”

Politimesteren var ikke alene om å ha bekymringer: ”De ( dvs ledere i Arbeiderpartiet. J.T.) nevnte særlig ungsocialisterne og den masse ramp, som nu er her i byen. De mente rampen kunde benytte anledning til at faa i stand uroligheter.”

Reformistiske sosialdemokrater på Rjukan var bekymret i følge Rjukans politimester.

Arbeiderpartiets leder på Rjukan hadde møter med politimesteren som endte i en avtale: ”Formanden i Arbeiderpartiet lovede at anmelde toget og herunder opgi, bl.a. hvilke faner der skulde benyttes, og hvilke personer, der likeoverfor politiet stod ansvarlig for, at der under demonstrationstoget blev gaat frem efter politiets forskrifter.

Saaledes anmeldes igaar og det fremgaar det herav at de 2 faner, som blev forbudt i fjor, ”det brukkne gevær” og ”likkisten”, ogsaa skulde bæres i aar.

Arbeidernes leder uttalte, at de nødig vilde ha historien fra 17. mai i fjor op igjen, og forstod jeg dem herhen, at de vilde rette sig etter efter myndigheternes bestemmelser ogsaa med hensyn til fanerne. De ønskede imidlertid departementets avgjørelse herom, hvis politiet vilde forbyde nogen av de anmeldtes faner.”

Bindende, overordnede avtaler mellom arbeidsoppkjøpere og arbeidere ble kategorisk avvist. “Direkte aksjon” og lokale forhandlinger var sentralt i kampen.17. mai -tumultene i 1914 blottla sosialdemokratiets dobbeltspill .

Kampene på Rjukan fortsatte. Det brøt ut streik våren 1916. Alt arbeid ved Hydros anlegg på Rjukan ble lagt ned. Hydros ledelse ga ikke etter. LO sentralt svarte halvhjertet med å trekke ut flere grupper av arbeidere i sympatistreik. Arbeidsoppkjøperne svarte med å varsle generallockout. Konflikten fikk regjeringen til å be Stortinget om vedta en voldgiftslov.

Arbeiderne på Rjukan forventet at LO ville sette hardt mot hardt og gå til generalstreik, men det skjedde ikke. LO bestemte seg for å heve proteststreiken. Vedtaket kom uventet på den nystiftete faglige samorganisasjonen på Rjukan som var mer eller mindre halvsyndikalistisk. Etter et fem timer langt møte i Folkets Hus vedtok et flertall av de organiserte arbeiderne å følge LO sentralt.

Misnøyen med LOs kompromisspolitikk og forhandlingslinje var imidlertid stor. Voldsgiftsloven ble vedtatt og sanksjonert. Kort etter reagerte Rjukanarbeiderne med sympatistreik da Norsk Arbeidsgiverforening tok lockout mot noen gruvearbeidere. Norsk Hydro tilbød Rjukanarbeiderne dyrtidstillegg, men arbeiderne nektet å ta imot dette. Det var viktigere å være solidariske med sine kamerater.

LO sluttet seg til streiken til å begynne med, men respekterte etter hvert myndighetenes forbud mot arbeidsstans. LO-leder Ole Lian sendte hastetelegram til den faglige samorganisasjonen på Rjukan med følgende ordlyd:

”Sekretariatet maa fastholde sin beslutning om at samorganisationen ikke kan være part i overenskomstforholdet. Saken kan saaledes ikke ordnes som antydet.”

Norsk Jern- og Metallarbeiderforbunds ledelse gjorde som LO-leder Lian. De stilte ultimatum til avdelingen på Rjukan: Hvis Rjukans Faglige Samorganisasjon stod på krava med å forlange en representant ved forhandlingene om Norsk Hydros overenskomster, ville foreningen bli ekskludert. Arbeiderne ville streike umiddelbart om ikke deres krav ble innfridd. Norsk Arbeidmandsforbund godkjente ikke streiken. Arbeidsmandsforbundet erklærte streiken for ulovlig og truet med å ekskludere Rjukanarbeiderne fra forbundet. I demonstrasjonstoget dagen etter protesterte arbeiderne mot forbundet med fanen ”Frie mænd handler fritt.” Streiken er ikke omtalt i Arbeidsmandsforbundets historieverk.

Den fagopposisjonelle Rjukan Faglige Samorganisasjon ble mer uklar i sin kamp mot reformistene. ”Rene” syndikalister savnet mer handlekraft i forhold til reformistene innen LO som avviste lokale kampformer. Syndikalistene var konstant trussel mot sentrale avtaler og fratok ledelsen muligheten til å inngå avtaler på vegne av medlemmene lokalt. Syndikalistene kritiserte mangel på handling på arbeidsplassene.

Mange arbeidere på Rjukan søkte etter ideologiske og politiske alternativer til venstre for det LO sentralt representerte. Etableringen av den syndikalistiske Rjukan Lokale Samorganisasjon i 1919 ble en utfordring til Rjukan Arbeiderforening og LO. Oppslutningen om Rjukan Lokale Samorganisasjon økte, og RLS var alene om å kjempe for unge ufaglære arbeidere på Emaballagefabrikken. Syndikalistene på Rjukan fylte lokalene i Folkets Hus med sine møter. Nest etter Kristiania Lokale Samorganisation var Rjukan Lokale Samorganisation den lokale syndikalistorganisasjon som bidro mest økonomisk til den norske syndikalistiske bevegelsen.

Flertallet i ledelsen i den faglige samorganisasjonen stod i et avhengighetsforhold til reformistene lokalt i Rjukan Arbeiderforening og LO sentralt. Et flertall i ledelsen i Rjukan Faglige Samorganisasjon (RFS) brukte sin makt i 1921 med støtte fra LO til å begrense Rjukan Lokale Samorganisasjon (RLS) sin virksomhet. Flertallet vedtok at syndikalistene ble utelukket fra å holde debattmøter, fester og andre arrangementer. Det var et historisk paradoks ettersom det var syndikalistene som la ned grunnsteinen til Folkets Hus i 1909 som stod ferdig året etter.

Ledelsen i den faglige samorganisasjonen vedtok samtidig å utelukke dobbelmedlemskap i de to arbeiderorganisasjonene. Ledelsen i den faglige samorganisasjonen utelukket syndikalister til å delta på valg av representanter i arbeiderutvalg ved Rjukan Salpeterfabrikk. Syndikalistene klaget fabrikkinspeksjonen i Kristiania og fikk medhold. Men det fikk de lite utbytte av ettersom bevegelsen ble motarbeidet fra flere hold.

Lokale ledere av reformistiske fagforeninger på Rjukan hjalp arbeidskjøperne med å peke ut hvem som var medlemmer av den syndikalistiske organisasjonen, og bidro til at syndikalister fikk sparken på fabrikken. ”Yrkesforbudet” gjaldt ikke bare medlemmer av Rjukan Lokale Samorganisasjon, men også medlemmer av Rjukan Faglige Samorganisasjon.

Etter den landsomfattende storstreiken i 1921 var det strid blant Rjukan-arbeiderne om å gjenoppta arbeidet. Formannen i Rjukan Arbeiderforening med representanter fra LO ledet en høring med avstemning. Høringen var delt i to. Medlemmer av den faglige samorganisasjonen stemte for seg, mens syndikalistene ikke fikk delta på møtet med LO. Et knapt flertall godtok LOs løsning om å gjenoppta arbeidet. Avstemningsresultatet for de frammøtte arbeidere med hensyn til LOs forhandlingsresultat og forslag var 197 for LOs løsning og 171 mot. Det var 2 kasserte stemmesedler og 5 blanke stemmesedler.

Syndikalistene var svært skuffet over forhandlingsresultatet for de unge arbeiderne på Emballagen. Syndikalistavisa Maan” rapporterte:

”Hydro vilde ha blodpresset arbeiderne i pakkeriet til at producere 65 tønder i timen! Hvilket er skandaløst uhørt. Det var fysisk umulig, sa Pettersen. Ingen arbeidere paa Rjukan er allerede saa haardt presset som dem i pakkeriet. Jeg har selv arbeidet der og set kamerater slite til de spyttet blod. Ingen holder ut der.”

Syndikalistavisa ”Alarm” i Kristiania skrev:

”Under talerne fældte mangen taare, til og med dem som har gaat for at være haarde av den faglige organisations medlemmer, men de fik her ogsaa bittert angre sin gjerning og dem talte ut av sine hjerter.

Saa endte altsaa Rjukan-arbeidernes kamp med nederlag, og Rjukan-arbeideren kan med smerte huske den 9. juli, da de gikk med paa at foraade 30 av sine kamerater

Redaktøren av Rjukans syndikalistavis Maanaa var klar i sin dom av LO:

”Der ventes nu standret overfor klasseforræderen. Folkets dom er faldt! Hva Rjukan arbeiderne kan redde gjennem nederlaget.

Kut slæpetauget over som bindes stedets arbeidere til den forældede landsorganisation med sit korrupte lederskap, ti skal der nu fremover paany bli haap at kunne utrette noget, maa det ske lokalt og ved egen hjælp.

Det vet alle som har vet, la derfor nederlagets lærdom tale og la den fælles ulykke binde Rjukan-arbeiderne sammen, til en eneste selvstændig økonomisk organisation."

Fagopposisjonen ble integrert i DNA og LO-hierarkiet Fagopposisjonens virksomhet utspilte i stor grad syndikalistene og bevarte medlemmene for LO, samt organisasjonens enhet. Syndikalistiske holdninger vant utbredelse som en kulturell mentalitet. Arbeiderne representerte en potensiell kraft i samfunnet siden de kontrollerte arbeidet. Streikevåpenet kunne lamme hele samfunnet, og bane vei for en total revolusjon. Denne potensielle kraften ble ikke tatt i bruk takket være reformistenes dominans innen arbeiderbevegelsen. Fagbevegelsen hadde en stor evne til å fordøye sine opprørere en evne den har også i dag.