Trond Gram og Ole Martin Rønning
De lange linjer.
Arbeiderbevegelsens historie i Norge
Res Publica, Oslo 2017, 184 s.

Ole Martin Rønning¹ og Trond Gram² har skrevet sin versjon av den norske arbeiderbevegelsens historie – fra Marcus Thrane til i dag. Boka deres er på 184 små sider, har myke permer, og er utgitt med støtte fra LO. Forfatterne vil skrive på «en lettfattelig og informativ måte» (s.10). Ambisjonen kan være å nå langt ut blant medlemmer og tilhengere av arbeiderbevegelsens organisasjoner, og bidra til større historiebevissthet.

Jørn Magdahl er historiker og kommunestyre­representant for Rødt i Færder kommune (tidligere Nøtterøy).
Foto: Res Publica

Boka står på solid historiefaglig grunn. Spørsmålet blir mer om den ut fra intensjonen er pedagogisk god nok. De fleste kapitlene starter med en «appetittvekker» i form av en dramatisk episode e.l. Det fungerer. Korte biografier av noen nøkkelpersoner er også med. Hver tidsperiode har fått sin plass, og det er bra at også den moderne historia, som av gode grunner mangler eller er mangelfullt behandlet i mange tidligere oversiktsbøker, er viet like mye tekst som den tidligere historia. På liten plass evner forfatterne å få fram vesentlige trekk ved de ulike periodene. Spørsmålet er om det til tross for en del kortfattede forklaringer og resonnement, likevel blir mer beskrivelse enn egentlige linjer som tittelen lover. Kanskje har de ikke vært klare nok på hvilke linjer de vil vise fram. I forordet sier de at de vil følge fire lange linjer: «1) Arbeiderbevegelsens organisering og løsninger som svar på økonomiske utfordringer. 2) Bevegelsens overordnede mål om velferd inkludering og demokrati. 3) Den norske arbeiderbevegelsen som en del av den internasjonale utviklingen. 4) Spørsmålet om makt, styring og veien til innflytelse.» Flere av disse punktene er lite distinkte, og vil til dels overlappe hverandre, målet om sosialisme faller utenfor her, selv om det berøres noen steder i teksten. La meg likevel understreke at det er mye å lære her for dem som ikke veldig godt bevandret i stoffet fra før.

Framstillingen i boka er nøktern og balansert. Den er ikke «AP-lojal», men har vel heller ingen klar(e) «personlig stemme(r)» eller noen vrier, som egger til sterke motforestillinger eller til videre refleksjon. For å understreke poenget kan jeg som en kontrast, vise til Harald Berntsens pamflett Tilbake til start, som jeg anmeldte her i tidsskriftet for noen år siden.

Grunnfortellingen til Rønning og Gram er nok at arbeiderbevegelsen har oppnådd store resultater og har forandret Norge fundamentalt, men i tråd med intensjonen er den mer preget av «logos» enn «patos», og vil neppe skape den helt store begeistring.

Det kjennes ikke helt riktig å pirke i forfatternes stort sett forsvarbare utvalg og vurderinger, men la meg likevel nevne noen eksempler på ting som burde ha vært annerledes. Spesielt påfallende for mange lesere av Gnist vil det være at de har en god framstilling av NKPs rolle under okkupasjonen, men ingenting om Asbjørn Sunde og Osvaldgruppa. De viser viktige områder i nyere tid hvor det har vært opposisjon til lederne i AP, men når de kommer til EØS, blir dette et historisk spørsmål om tilslutningsformen og ikke til et av de store konfliktspørsmåla i fagbevegelsen i dag. «Solidaritetsalternativet» på 1990-tallet er entydig framstilt som den fornuftige og vellykkede løsningen i en situasjon med høy arbeidsledighet.

Martin Tranmæl er gitt betydelig plass «som på mange vis den reelle leder av (Arbeider)partiet i mellomkrigsårene» (s. 40), men innholdet i hans og Fagopposisjonen av 1911 sin offensive faglig strategi, som har vært obligatorisk i alle andre oversiktsframstillinger av arbeiderbevegelsens historie, er her mangelfullt beskrevet. Dermed er det heller ikke å vente at de forklarer hvorfor Arbeiderpartiet under «tranmælismen» fikk store strategiske problemer da de økonomiske konjunkturene ikke lenger gjorde det mulig for arbeiderklassen å flytte fram posisjonene gjennom økonomisk/faglig kamp, men hvor en tvert om blei tvunget over i en defensiv posisjon. Det oppsto et slags ideologisk vakuum, som etter hvert åpnet veien over til sosialdemokratiske posisjoner med klassekompromiss, ministersosialisme og statlig reformpolitikk. Selv i et kort hefte, burde dette ha vært belyst.

Sluttnoter

1. Ole Martin Rønning har doktorgrad i historie med avhandlingen «Stalins elever: Kominterns kaderskoler og Norges Kommunistiske Parti 1926-1949. Han er nestleder i Arbeiderbevegelsens arkiv.
2. Trond Gram har historieutdanning og er ansatt som kommunikasjonsrådgiver i LO.

Torgny Hasås (red.):

Det mørke arbeidslivet
Menneskehandel, arbeidsmiljøkriminalitet og sosial dumping
Gyldendal, 2017, 271 s.

Arbeidsliv og arbeidslivsspørsmål burde ha hatt en langt viktigere plass i valgkampen enn det som har vært tilfellet, rett og slett fordi det pågår en forslumming av arbeidslivet. Alt «går ikke så mye bedre» og sosial dumping og rein arbeidslivskriminalitet er ikke bare et tankefenomen, men noe som rammer de fleste av oss, direkte eller indirekte. Allikevel bagatelliserer høyresida spørsmålene og snakker om «sosial jumping» og at fagbevegelsen vil dra stigen opp etter seg.

Petter Vellesen er leder for Oslo Bygningsarbeiderforening, Fellesforbundet avd 603. Han er faglært forskalingssnekker.
Foto: Gyldendal

Derfor er det helt nødvendig at søkelyset settes skarpt på disse problemene. I et nummer av Bygningsarbeideren anmeldte vi Jonas Bals’ bok Hvem skal bygge landet?, som tar for seg problemstillinga først og fremst fra bygningsbransjens ståsted. Norsk Arbeidsmandsforbund har medlemmer i mange bransjer, og flere av dem er utsatt for denne forslummingen. Forbundet tok derfor initiativet til å gi ut en bok som setter fokus på dette. Boka foreligger nå. Den heter Det mørke arbeidslivet med undertittelen Menneskehandel, arbeidsmiljøkriminalitet og sosial dumping. Det er Torgny Hasås, mangeårig journalist i LO-aktuelt/frifagbevegelse.no og med bakgrunn som elektriker, som har vært redaktør for boka og skrevet de fleste kapitlene.

Denne boka tar for seg flere bransjer, og særlig renholdsbransjen får mye plass. Det er helt naturlig, både siden det er en av bransjene hvor både sosial dumping og arbeidslivskriminalitet er mest utbredt og fordi det er Arbeidsmandsforbundet som organiserer renholderne. Jeg synes disse kapitlene er veldig informative. Men ellers er det nok av lesestoff dersom leseren bare vil se det fra en bygg- og anleggsside også. Både kapittelet om bemanningsbransjen, kapittel 12 om saker fra bygningsbransjen og Steinar Rindhølens kapittel om at arbeidsplassene til norske anleggsarbeidere er under press, burde være særlig interessante for Bygningsarbeiderens lesere. Det samme gjelder oversikten over de kriminelles metoder og de historiske gjennomgangene av kampen om allmenngjøringen, forflytningen av arbeidskraft i Europa og kampen mot sosial dumping. De to siste er skrevet av henholdsvis FAFO-forsker Anne Mette Ødegaard og Jan-Erik Støstad som tidligere var statssekretær i arbeidsdepartementet.

Boka forsøker ikke bare å dokumentere de uønska forholda i arbeidslivet. Den setter også opp noen tiltak for å få bukt med dette ondet. Det viktigste tiltaket tror jeg er det som forbundssekretær Brede Edvardssen skisserer i kapittelet om renholdsbransjen, nemlig ­fagorganisering, fagorganisering, fagorganisering. «Høy organisasjonsgrad, gode tillitsvalgte og velfungerende tillitsvalgtsorganisasjoner ute i bedriftene er det som virker.» Dette er jeg helt enig i, men i denne boka beskrives også en annen virkelighet, «det mørke arbeidslivet», hvor både styrkeforholdene, kultur- og språkproblemene og reell fare for arbeidstakeren fører til at denne linja vil være umulig å følge. I tillegg til en styrking av «oss selv» trengs altså reelle lovendringer og langt sterkere reguleringer. Brede Edvardsen ramser opp en rekke slike tiltak i sitt avslutningskapittel. Skal det pirkes her, så må det være at han ikke har tatt med seg LO-kongressens forslag til tiltak mot bemanningsbransjen. Dessuten synes jeg at de tiltakene som er gjort vedrørende offentlige innkjøp – Telemark-modellen, Oslo-modellen osv – fares litt lett over. Jeg tror at dette er blant de viktigste forebyggende tiltakene man kan gjøre.

Hasås sier i sitt forord at boka er skrevet «for at folk i Norge skal bli mer oppmerksomme på hva som skjer». Jeg tror man kan ha større ambisjoner med boka. Den kan helt sikkert brukes som studiemateriell av tillitsvalgte og aktivister i fagbevegelsen og politikken. Jeg regner med at Norsk Arbeidsmandsforbund har tenkt å bruke den på en sånn måte. Flere andre forbund og foreninger bør henge seg på.

I sin bok, Det moderne fengsels historie, skiller den franske filosofen Michel Foucault mellom to typer forbrytelser: de forbrytelsene som han kaller «små dagligdagse overtredelser», og som han beskriver som forbrytelser som alle lett kan være fristet til å begå; og de forbrytelsene som han kaller «forbrytelse[r] uten etterfølgelse», og som han beskriver som «begått under så uvanlige omstendigheter, i dypeste hemmelighet, med slik villskap, og […] til de grader på randen av det umulige at det nødvendigvis er første og siste gang [de] begås».¹ I følge ham, kan det fremstå som viktigere å straffe de første enn de andre, fordi de første, i motsetning til de andre, kan etterlignes, formere seg, og derfor skape sosial uorden.

Nadji Aïssa Khéfif er sosiolog, med et hovedfag i sosiologi fra NTNU.
Foto: Metrónomo/Wikimedia Commons

I krimfiksjoner er det ofte besteborgere, medlemmer av overklassen, som begår forbrytelsene uten etterfølgelse, mens småfolk, medlemmer av de brede samfunnslagene, fremstilles som bare i stand til å begå små dagligdagse overtredelser. På samme måte, i disse fiksjonene, er det ofte privatdetektiver som prøver å oppklare de forbrytelsene uten etterfølgelse, mens politietterforskere fremstilles som bare i stand til å oppklare små dagligdagse overtredelser. Når politiførstebetjenten Japp står overfor en forbrytelse uten etterfølgelse, ber ham Hercule Poirot om hjelp. Og når politibetjenten Lestrade befinner seg i en lignende situasjon, ber han Sherlock Holmes om hjelp. I krimfiksjoner pleier en klasseforskjell å skille privatdetektiven og politietterforskeren fra hverandre. Og i den grad vi leser og ser på krimfiksjoner, bidrar denne klasseforskjellen til å strukturere vår oppfatning av kriminaliteten. Denne klasseforskjellen bidrar til å definere hvem vi anser som i stand til å begå en type kriminell handling snarere enn en annen type kriminell handling. Og på grunn av dette, ønsker jeg å belyse den.

Sinn over kropp

Fordelen som privatdetektiver som Poirot og Holmes har i forhold til politietterforskerne, er at de føler seg hevet over loven. De føler seg ikke forpliktet til å respektere lover og til å følge prosedyrer. De tenderer mot å tenke at målet helliger middelet. En politietterforsker kan nok oppføre seg på denne måten, men da handler han eller hun som en privatdetektiv og ikke lenger som en politietterforsker.

Selvfølgelig føler privatdetektivene seg ikke nødvendigvis komfortable med det å overskride loven. Men å kjenne en indre uro hjelper dem å oppleve seg selv som sinn snarere enn som kropper, og derfor som medlemmer av en overklasse snarere enn som medlemmer av et bredt samfunnslag, fordi en overklasse er en klasse som antas å ligge over bredere samfunnslag, som sinnet til et stående menneske kan oppleves som liggende over en kropp.

I krimfiksjoner virker det åndelige å være sosialt hevet over det kroppslige. I TV-serien Agatha Christie’s Poirot (1989–2013) har den forfinete Poirot overtaket på Japp og hans respektinngytende skulderbredde. I filmen From Hell (2001) av brødrene Hughes, er den opiatavhengige og hjemsøkte politibetjenten Abberline den glade og overvektige sersjanten Godleys overordnete. Poirot og Abberline er fysisk svake, men viljesterke. De bestemmer og er sta. Japp og Godley befaler over ordensstyrker, men selv adlyder de, stiller organiserte fysiske styrker til rådighet for Poirot og Abberline, og i den grad de iverksetter planer, forvandler de idéer til virkeligheter.

Drøm over faktum

Å oppklare små dagligdagse overtredelser er et fysisk arbeid. Politifolk samler vitnesbyrd og indisier. De foretar arrestasjoner, avhører, tar bilder og avtrykk, utfører rettsmedisinske undersøkelser, kryssjekker opplysninger, skriver rapporter, osv.

Å oppklare forbrytelser uten etterfølgelse er tvert imot et tankespill. Privatdetektivene ser og hører, og sitter i dype tanker ved sine skrivebord. Timene flyr på urskiven. Og plutselig, treffer de en idé som klargjør gåten.

I filmer kan narkotika hjelpe til å gjøre dette tankespillet synlig. I From Hell, kan man se Abberlines indre visjoner når han røyker opium, eller drikker en blanding av absint og laudanum. I filmen Minority Report (2002) av Stephen Spielberg kan man se detektivene Agathas, Dashs og Arthurs indre visjoner mens deres hoder er fulle av dopamin og endorfiner. Da virker narkotika å ha en dobbel effekt: det å dempe stresset som det å være overfølsom innebærer, det å være mer et sinn enn en kropp; og det å forsterke denne overfølsomheten, den åndelige tilstanden, i så stor grad at man ikke bare får intuisjoner men ser bilder. Disse bildene er vanligvis ikke helt realistiske, og virker å komme i en tilfeldig orden. Men slik fremstår fantasien i forhold til virkeligheten: lunefull og diskontinuerlig, en sump av usammenhengende bilder og lyder snarere enn en maskin styrt av kausallover. Privatdetektivene drømmer og tyder sine drømmer, som sjamaner som prøver å gjenopprette en viss sosial balanse som har vært brutt. I motsetning til politietterforskerne, er privatdetektivene ikke metodiske bevismakere.

Sofa over stol

Å vise en privatdetektiv som tar ulovlige stoffer, kan være en måte å stille til skue besteborgerskapets private forhold til loven, samtidig som kontrasten som eksisterer mellom de fine strøkene hvor besteborgerskapet bor og de beryktede bydelene hvor ulovlige stoffer selges.

En detektiv som Poirot reflekterer i et komfortabelt hjemmekontor og handler i luksuriøse stuer, der det å handle i hovedsak består i det å prate uten hensyn til tiden. En politietterforsker for sin del reflekterer på politistasjoner og handler på gater, det vil si både reflekterer og handler på steder som alltid er fulle av mennesker som forter seg og ikke har tid til å snakke. En privatdetektivs hjemmekontor er et privat og individuelt rom, mens en politistasjon er et offentlig og kollektivt rom. En privatdetektiv tenderer mot å blande privatliv og arbeid, mens en politietterforsker må opprettholde et klart skille mellom de to.

En politietterforsker som skulle begynne å sove på sin arbeidsplass, eller å arbeide hjemme, skulle begynne å oppføre seg som en privatdetektiv. Og en privatdetektiv som skulle arbeide for politiet kunne, som, for eksempel, Patrick Jane i TV-serien The Mentalist (2008–2015), være fristet til å be om å få en god skinnsofa i stedet for et vanlig skrivebord som kontorplass ved politistasjonen.

En privatdetektivs kropp virker ikke å være mye mer enn et appendiks. Og dette er spesielt synlig i filmen Minority Report, hvor detektivene Agatha, Dash og Arthur, som forutser kommende mord, sover, spiser og arbeider på en politistasjon, der de aldri forlater liggestolene sine.

Skjønnhet over funksjonalitet

I TV-serien Agatha Christie’s Poirot, har politiførstebetjenten Japp og Hercule Poirot to ulike livsstiler. Poirot spiser à la kontinental i så små porsjoner at maten virker delikat og sofistikert. Poirot gjør sine måltider til seremonier som har som formål å skjule det at han spiser for å nære seg. Politiførstebetjenten Japp for sin del spiser engelske retter, det vil si enkle retter, dagligdagse retter. Han liker å ha sine tallerkener fulle. Han spiser først og fremst for å fylle sin mage, for å varme seg og for å trøste seg. Til frokost spiser Poirot kun et lite bløtkokt egg med et par brødstrimler, mens Japp vil gjerne ha pølser, eggerøre og bakte bønner.

Poirot er en mann som drikker likører i små glass, mens Japp er en mann som drikker mørke øl i store glass. Poirot bor alene i en leilighet som ligger i Londons sentrum, mens Japp bor med sin kone i et lite hus i en forstad til London. Poirot bor i en høyereliggende etasje. Japp bor på gatenivå. Poirot har et interiør av sin tid hvor alle møbler ser ut til å ha vært laget like mye for å bli beundret som for å bli brukt. Japp har et enkelt tidløst funksjonelt interiør.

Klasser over massen

Selvfølgelig, selv i krimfiksjoner, er ikke alle privatdetektiver like velstående som Poirot. De amerikanske privatdetektivene som sies å være hardkokte og variasjoner over den amerikanske krimforfatteren Dashiell Hammetts fiktive privatdetektiv Sam Spade, ligner mer uteliggere enn rike dandyer. De lever vanligvis i dårlig opplyste, skitne, fuktige og rotete leiligheter; og arbeider for rettsvesenet i fargeløse saker hvor de vanligvis har å bekrefte eller avkrefte mistanker.

Disse privatdetektivene er tøffe snarere enn svake, dårlige purker snarere enn super cops, alkoholikere snarere enn narkomane, voldelige snarere enn maniske, jentefuter snarere enn kyske, avvikere snarere enn fremmede. De er engelske privatdetektiver overført til et samfunn som antas å være klasseløst. For dem, er de sosiale ulikhetene mer en kald dusj enn et varmt bad. De er hjemsøkte av en skuffelse som hjemsøker en hel del av den amerikanske skjønnlitteraturen, nemlig: skuffelsen over det at den amerikanske drømmen er bare en drøm; skuffelsen over det at det amerikanske samfunnet faktisk er et klassesamfunn.

I deres verden er motsetningen mellom det gode og det onde ofte en motsetning mellom et vesen og et utseende. Politifolk er korrumpert, og skjuler det bak dydens maske. De, for sin del, er gode mennesker, og skjuler det bak syndens maske. Man kan si at de også tilhører en overklasse som skiller dem fra politietterforskerne, men denne overklassen er moralsk snarere enn sosial og økonomisk.

I krimfiksjoner der samfunnet åpenbart består av sosiale klasser, er det gode og det onde mer tydelig atskilt fra hverandre, men også dobbelte. I de brede samfunnslagene må man se på loven som det gode og på forbrytelser som det onde. I overklassen, må man se på kunnskapen som det gode og på det ukjente som det onde. De små daglige forbrytelsene er ordensforstyrrelser, og de store eksepsjonelle forbrytelsene er intellektuelle utfordringer. Ideelt sett, burde politietterforskerne sørge for at ingen forbrytelse forblir ustraffet, mens privatdetektivene burde sørge for at ingen forbryter forblir ukjente. Det er forskjellen mellom de brede samfunnslagene og overklassen, mellom loven og kunnskapen, som definerer politietterforskerne som ansvarlige og naive, og privatdetektivene som intelligente og uansvarlige. Politietterforskerne har sine fengselsceller. Privatdetektivene har sine små grå celler.

Historier over beviser

Politietterforskerne vil ha beviser for å forvandle muligheter til fakta. Privatdetektivene vil ha indisier for å brette ut den historien som en forbrytelse uten etterfølgelse inneholder. I filmen Zodiac (2007) av David Fincher, forveksler amatørdetektiven Robert Graysmith indisier med beviser, og historie med fakta. Og politibetjenten David Toschi minner ham på at det å ha indisier og en historie tillater ham å gjøre krav på sannheten, men ikke på rettferdigheten, ved å si: «Easy, Dirty Harry. Finish the book.»

I krimfiksjoner, lager privatdetektivene ofte en fortelling som har som formål å mane fram en tilståelse. I Zodiac, maner Graysmiths skriftlige fortelling fram bare en partiell tilståelse i form av et truende blikk. Poirot for sin del klarer alltid å lage muntlige fortellinger som får den skyldige til å innrømme alt, som en demon kan vise seg til en eksorsist i en skrekkfilm.

Poirots fortellinger er torturer som ligner spiritismeseanser. Han samler i et rom alle som hadde en grunn til å begå forbrytelsen, som han prøver å oppklare. Og samtidig som han forteller sin historie, anklager han hver enkelt, turvis, og sparer den personen som han faktisk mistenker til slutten. Poirot har aldri det minste beviset å legge frem til støtte for hans siste anklage. Men forbryterens tilståelse fjerner alltid behovet for bevis. I krimfiksjoners overklasse, er den verste forbrytelsen kanskje ikke å stjele eller å drepe men å tro at man kan holde sin identitet skjult.

Hva gjorde at Jack the Ripper og Zodiac gikk over fra virkeligheten til fiksjonen, fra verden til boken og fra boken til filmen? Hva gjorde dem legendariske kriminelle? Grusomheten av deres forbrytelser, eller det at de aldri har vært formelt identifisert? Deres forbrytelsers enestående karakter har sannsynligvis bidratt til deres berømmelse, til å gjøre dem like mye fiktive som reelle. Men det å ha forblitt gåter for myndigheter som helst vil at alle skal være begripelige og pågripelige, har sannsynligvis også bidratt til det.

Berømmelse over glemsel

I Det moderne fengsels historie setter Foucault krimlitteraturen opp mot de små avisartiklene som oppdaterer folk om det arbeidet som politiet og rettsvesenet utfører: om de siste arrestasjonene, de siste siktelsene, og de siste dommene.² Likevel, vet alle som allerede har lest krimbøker eller sett krimfilmer basert på sanne historier, at slike små avisartikler, i noen tilfeller, blir grunnlaget til krimfiksjoner. Jack the Rippers mord eller Zodiacs mord, for eksempel­, er virkelige forbrytelser som ble grunnlag for krimfiksjoner.

Det er mulig det er når journalistene klarer å formidle en politietterforskning som et spill snarere enn som et arbeid, at denne etterforskningen kommer inn i fiksjonen. I dette tilfellet, kan Zodiac ha fremmet sin egen mytifisering ved å be noen aviser til å publisere som et makabert puslespill noen kodete brev som han hadde lagt.

Når pressen formidler et politiarbeid som et arbeid, ender dette omtalte arbeidet i en skjult administrativ hukommelse som konsentrerer det. Men når pressen klarer å formidle et politiarbeid som et spill, ender dette omtalte arbeidet i en synlig kunstnerisk hukommelse som broderer det. Dagsavisene, bøkene, og filmene ser ut til å utgjør tre lag i denne kunstneriske hukommelsen: dagsavisene som laget til de pågående etterforskningene, bøkene som laget til de historiske etterforskningene, og filmene som laget til de mytiske etterforskningene. Politiarbeidet utføres i nåtiden, mens krimfiksjoner utvikler seg i fortiden, slik at bildene virker å være det som ordene blir etter at de har gått over en viss kritisk masse.

I filmen Zodiac, følger man Toschis politietterforskning før man følger Robert Graysmiths amatøretterforskning. Filmen begynner i en hektisk dagsavisredaksjon, og ender opp i det dystre kjølvannet av en monoman søken. Nåtiden fremstår som en lys, livlig, og kollektiv tid, før fortiden fremstår som en mørk og ensom tid. Men etter hvert, via krimfiksjonen, blir fortiden en lampe som belyser en nåtid som plutselig viser seg mørk.

Kosmopolitter over innvandrere

Man kunne si at krimfiksjonen blomstrer på politiarbeidets nederlag. Det er i hvert fall det som virker å skje i filmen Zodiac. Man kan legitimt spørre seg selv om Graysmith ville ha skrevet en bok om Zodiac hvis politiet hadde funnet beviser som kunne ha begrunnet en rettssak.

I krimfiksjoner kan privatdetektivene bli ansatt fordi de kan vise mer takt og diskresjon enn politiet og pressen.³ Men de er også ansatt når det ser ut som kun det onde kan beseire det onde. Privatdetektivene har en spesiell posisjon i overklassen. De er både inne og ute, både beundret og foraktet, både utfordret og fryktet. De ses på som mennesker som kan bekjempe og jage vekk det onde uten å sette klassen og seg selv i fare. I følge den franske sosiologen Pierre Bourdieu, okkuperte de gamle kvinnene, de svarte menneskene, smedene, slakterne og kornmålerne lignende posisjoner i det kabylske samfunnet.⁴ Dette kan forklare hvorfor noen fiktive gamle damer, som, for eksempel, Miss Marple og Jessica Fletcher, er kjente amatørdetektiver.⁵ I det kabylske samfunnet var kvinnene som ikke lenger kunne føde, sett på som kvinner som hadde vendt tilbake til en vridd og uhellsvanger natur;⁶ nettopp den naturen som mange tillegger Miss Marple, og som man kan være tilbøyelig til å tillegge Jessica Fletcher etter å ha merket at døden virker å følge etter henne uansett hvor hun drar.

Siden det å være en belgier i England er å være en fremmed, men ikke så fremmed at man ikke er en nordeuropeer fra en nordeuropeisk sammensatt kongerike som også er en kolonimakt, er Poirot både inne og ute det engelske samfunnet. Han er en ambivalent og eksentrisk karakter, feiret og spottet, som setter de skarpe bladene som sine små grå celler er, opp mot drapsvåpenet, og sin intelligens’ vold opp mot forbrytelsens vold.

I sin bok Mytologier, skrev den franske semiologen Roland Barthes at «tenkning er en voldsom, katastrofal operasjon» for «en nasjon av forretningsfolk».⁷ I England er Poirot voldelig i den grad han tenker. Å tenke er en overtredelse som gjør det mulig for livet å gjenoppta sin gang, etter at en forbrytelse uten etterfølgelse avbrøyt denne. Tenkningen tåles i den grad det kan hjelpe til å gjenopprette en viss sosial orden, men ellers er det ansett som farlig, og bør helst ikke gjøres.

I det velstående miljøet der Poirot arbeider, er han ansett som en kosmopolitt snarere enn som en innvandrer. En kosmopolitt er en fremmed som man verdsetter ved å forestille seg ham eller henne som sjelden eller enestående, mens innvandrerne er fremmede som man tvert imot nedvurderer ved å forestille seg dem som utbredte eller ordinære. De fremmede som tilhører de brede samfunnslagene, er sett på som innvandrere snarere enn som kosmopolitter.

I overklassen er kosmopolittene så verdsatt—sannsynligvis som et bevis på at miljøet er internasjonalt—at de kan bli privatdetektiver. Men selvfølgelig, er de så få, at bare en, Poirot, har blitt det. I de brede samfunnslagene, er innvandrerne så nedvurderte – sannsynligvis som en trussel mot en viss nasjonal integritet – at de ofte er kontrollert av politiet, og mistenkt for forbrytelser. Kosmopolittene er fremmede subjekter, det vil si fremmede som iakttar og lytter, i så stor grad at de noen ganger er spioner—«jetsetter» à la James Bond eller «traveller» à la Jason Bourne—som verken er sett eller hørt når de gjør en god jobb. Og innvandrerne er fremmede objekter, det vil si sette og hørte fremmede, som noen ganger oppleves som altfor synlige og altfor støyende, og tillegges lite sinn fordi de har språkvansker.

Det at man tenderer mot å se på innvandrerne som litt dumme gjør at man forventer små dagligdagse overtredelser av dem, snarere enn forbrytelser uten etterfølgelse; lovbrudd begått for å tilfredsstille fysiske eller materielle lyster og behov, som, for eksempel, voldtekter eller butikktyverier, snarere enn planlagte lovbrudd gjennomført med kaldt blod, som, for eksempel, et mord uten bevis eller et bankran uten offer.

Selvsagt kan innvandrerne drepe. Men når dette skjer, tenderer man mot å se på disse drapene som noen kulturelle eller politiske drap begått for å gjenopprette en ære, opprettholde et hierarki, eller fremme en ideologi; som noen dumme drap, begått på grunn av dumhet og/eller uvitenhet; snarere enn som noen psykologiske og patologiske mord ment til å gjenopprette en indre fred som en altfor stor intelligens stadig forstyrrer.

Perfekt mord over lommetyveri

Hvis mordet er både den mest avskyelige og den mest fascinerende av alle forbrytelser, er det kanskje fordi det er den forbrytelsen som man føler seg minst i stand til å begå, eller fordi det er den illegitime avskaffelsen av et subjekt, det vil si av et sinn.

Hvis tyveriet tvert imot virker å være den meste banale og ubetydelige av alle forbrytelser, er det kanskje fordi det er den forbrytelsen som man føler seg mest i stand til å begå, eller fordi det er den illegitime avskaffelsen av et objekt, det vi sil av en kropp.

Hierarkiet som foreligger mellom sinnet og kroppen— kanskje fordi man forestiller seg at sinnet ligger i hjernen som selv kan ses på som toppen av kroppen— ser ut til å etablere et hierarki mellom forbrytelsene, hvor angrepene mot sinnet står hevet over angrepene mot kroppen som både mer forferdelige og mer komplekse. Det er kanskje på grunn av denne rangordningen at et mord kan være perfekt og at et tyveri ikke kan være det. Eller det kan være fordi et mord er en avskaffelse som er irreversibel, mens et tyveri er en avskaffelse som er reversibel. Noe stjålet kan gis tilbake, men noen drept kan neppe vekkes opp fra de døde.

Det perfekte mordet er et mord som er gjennomtenkt i en stille og ryddig innside, og gjennomført i en stille og ryddig innside. Det er den berømte «lukket rom»-forbrytelsen. Man kunne nesten si et mord i laboratorium. Selvfølgelig er den stille og ryddige innsiden hvor dette mordet er gjennomtenkt, et besteborgerlig sinn, og den stille og ryddige innsiden hvor dette mordet er gjennomført, er et besteborgelig hus, det vil si et hus som er rent og ryddig hele tiden, og som har tykke vegger som holder verdens støyer og uroer ute.

I motsetning til det perfekte mordet, er lommetyveriet et tyveri som er både gjennomtenkt og gjennomført i den rastløse, forsømte, skitne og brokete utsiden som en folkemengde er, av mennesker som dessverre altfor mange ser på som rastløse, forsømte, skitne og brokete utsider, nemlig innvandrere.

Lommetyveriet er den minste av alle forbrytelser slik det perfekte mordet er den største av alle forbrytelser. Og det er godt mulig at politiarbeidet sprer det strukturelle synet på lommetyveriet som jeg akkurat har malt like mye som krimfiksjonen sprer det strukturelle synet på det perfekte mordet som jeg har beskrevet like før.

De perfekte mordene er begått under lyspærer eller gasslamper, det vil si under et kunstig lys som lar huden være hvit, blodet være kaldt, og gjør det mulig å se i mørket. Lommetyveriene for sin del er begått under solen, det vil si under et naturlig lys som mørker huden, koker blodet, og blinder.

I sin bok Evil Under the Sun (1941) spiller Agatha Christie på kontrasten mellom det perfekte mordet og sollyset. En forbrytelse uten etterfølgelse virker enda mer eksepsjonell når den er begått under en brennende sol. En forbryter som klarer å beholde sitt blod kaldt og sin hud hvit under en slik sol virker enda mer djevelsk, enda mer umenneskelig.

Det er mulig at en brun hud som befinner seg under et kunstig lys virker like mye umenneskelig som en hvit hud som befinner seg under et naturlig lys. Det er mulig at en innvandrer som bryter seg inn i et stort og fint hus, virker like mye umenneskelig som en besteborger som dreper noen på en solrik strand. Men likevel er det sannsynlig at mange skulle ha en tendens til å se på den første som et undermenneske, og på den andre som et overmenneske.

Naturrett over positiv rett

I krimfiksjoner, kan besteborgerne føle seg sosialt deklassert når politiet arresterer dem, og når de må møte frem for retten. Og, de kan føle seg sosialt anerkjent når en privatdetektiv mistenker dem for å ha begått en forbrytelse uten etterfølgelse. Det kan virke merkelig, men en privatdetektivs mistenksomhet kan være en form for sosial anerkjennelse. Og en god privatdetektiv er kanskje ikke noe annet enn en god sosiolog som vet at jo mer han eller hun kommer til å skryte av forbrytelsen, kommer til å si at den har vært vanskelig å oppklare, at den er verket til et genialt individ, jo mer kommer han eller hun til å trekke forbryteren mot tilståelsens kløft. Den gode privatdetektiven bruker den besteborgerlige forbryterens sosiale natur mot hans eller hennes individualitet.

Kun det frie mennesket, det vil si han eller hun som kan vende den sosiale anerkjennelsen ryggen, kan begå den perfekte forbrytelsen, det vil si forbrytelsen som verken en politietterforsker eller en privatdetektiv kan oppklare. Den perfekte forbrytelsen er den platoniske idéen om forbrytelse, den ideale forbrytelsen, som per definisjon ikke kan begås, men som likevel definerer den perfekte forbryteren som han eller hun som etterlater seg ingen bevis og som aldri tilstår.

I krimfiksjoner, er en tilståelse ofte en dom, ikke et samfunns dom over en forbryter, men en forbryters dom over sitt offer eller sine ofre. I krimfiksjoner, innrømmer de besteborgerlige forbryterne ofte at de har vært straffeinstrumentet til en guddommelig rettferdighet som samfunnet ikke har vært i stand til å iverksette. Selvfølgelig er denne rettferdigheten, som antas fra en annen verden, generelt sett ikke noe annet enn forbryternes egen overbevisning og derfor dypt forankret i dem. De ser på seg selv som rettferdighetsforkjempere, av samme grunner som rettferdighetsforkjemperne, som, for eksempel, Zorro, ofte er sett på som forbrytere. De forsvarer en naturrett mot en positiv rett.

Indisier over beviser

I krimfiksjoner, har privatdetektivene ofte en kropp som er svakere enn de fleste, og et sinn som er skarpere enn de fleste. Lite er alminnelig eller gjennomsnittlig hos dem. De er dristige og overskridende snarere enn fornuftige og måteholdne. De er alt politietterforskerne ikke må være for å være gode politietterforskere. De er veldig oppmerksomme på bitte små uregelmessigheter, kommer fram til overbevisninger ut fra bare indisier, og kan være fristet til å håndheve en subjektiv naturrett snarere enn å la en legitim myndighet håndheve en objektiv rett definert med lover.

Politietterforskerne må tenke ut noen hypoteser og teste dem ut. Det forventes ikke av dem at de skal ha andre overbevisninger enn de overbevisningene som de bevisene som de finner tillater dem å ha. Indisiet må være for dem et mindreverdig, tvilsomt, tvetydig tegn, et tegn fremkalt av omstendighetene, som egner seg til allslags fortolkinger. De må ikke la noen historie bli viktigere enn faktaene. De må sammenligne snarere enn kombinere; grunnfeste likheter og forskjeller snarere enn spekulere. De må vise verken skarphet eller blindhet, verken unyttig intellektuell vold eller ulovlig fysisk vold. De må ha den fornuften og det måteholdet som trenges til å produsere beviset, det vil si et likhetstegn (=) mellom to eller flere avtrykk. Politietterforskerne må ikke verdsette indisiet, som er enten noe til overs (+) eller noe som mangler (-).

I krimfiksjoner har politietterforskerne som plikt å heve seg til voksenalderens øko-tekno-byråkratiske romtid, mens privatdetektivene, med deres indisier og overbevisninger, får lov til å forbli innenfor barndommens audio-visjo-tragiske romtid. I filmen Zodiac, er Graysmith en troskyldig avistegner som bruker sine unge barn for å assistere ham i hans amatøretterforskning. Og i filmen Prisoners (2013) av Denis Villeneuve, har den oppmerksomme og voldelige politibetjenten Loki tatoveringer som han ikke helt klarer å skjule under sine kontorskjorter. Loki redder et bortført barn, men tydeligvis mer som et dristig barn enn som en ansvarlig voksen mann, mer som en privatdetektiv enn som en politietterforsker.

Fra klassesamfunn i krimfiksjon til politiarbeid i klassesamfunn

Fra et visst marxistisk standpunkt kan man se på politiet til et vestlig kapitalistisk og demokratisk land som en offentlig sosial styrke som har som formål å forsvare en sosial orden som består av en overklasse, en middelklasse og en underklasse. Men når dette er sagt, må man ikke glemme at politifolk til et vestlig kapitalistisk og demokratisk land også tilhører et klassesamfunn, og at de ikke har de beste posisjonene i dette samfunnet, at de tilhører de brede samfunnslagene snarere enn noen overklasse.

Når man ser på politifolk som store barn som har vansker med å oppfylle øko-tekno-byråkratiske krav, eller når man gjør dem heltene til realityshow der de løper etter og pågriper mennesker som tilhører samfunnets laveste lag, plasserer man dem i de brede samfunnslagene. Man assosierer det kroppslige med de brede samfunnslagene, og det åndelige med overklassen. Man tar i bruk den kognitive strukturen­ som krimfiksjoner formidler ved å vise forbrytelser og etterforskninger som varierer etter sosiale klasser.

Å bli klar over det er å oppnå en viss autonomi i forhold til det sosiale blikket som klassesamfunnet definerer, og derfor i forhold til de sosiale ulikhetene og de utbyttingsprosessene som utgjør dette samfunnet. Jeg snakker ikke om å bli klar over skjulte hensikter. Jeg er ikke en konspirasjonsteoretiker. Jeg snakker om å bli klar over det at sosiale strukturer også er kognitive strukturer, som noen underholdninger, som kan virke helt banale og apolitiske ved første blikk, som, for eksempel, krimfiksjoner, kan spre.

Noter:

1 Michel Foucault, Det moderne fengsels historie, overs. av Dag Østerberg (Oslo: Gyldendal Norsk Forlag, 1977), 85-86.
2 Foucault, Det moderne fengsels historie, 65.
3 Luc Boltanski, Énigmes et complots. Une enquête à propos d’enquêtes (Paris: Gallimard, 2012), 99-100.
4 Pierre Bourdieu, Le sens pratique. (Paris: Éditions de Minuit, 1980), 351-352.
5 Ved siden av Hercule Poirot er Miss Marple den andre berømte detektiven som Agatha Christie har skapt. I motsetning til Poirot, er hun en amatørprivatdetektiv. Men som Poirot, har hun sin TV-serie: Agatha Christie’s Marple (2004- ). Jessica Fletcher er også en amatørprivatdetektiv. Hun er heltinne til TV-serien Murder, She Wrote (1984-1996).
6 Bourdieu, Le sens pratique, 353-356.
7 Roland Barthes, Mytologier, overs. av Einar Eggen, 3. utg. (Oslo: Gyldendal, 1999), 27.

Bertolt Brecht
Landskap i eksil
Gjendiktet av Johann Grip
Kolon forlag, 2017, 36 s.

Bertolt Brecht (1898–1956) er kjent som dramatiker, sangtekstforfatter, manusforfatter, teaterregissør, poet, librettist, litteraturkritiker, skribent. Født i Augsburg i Tyskland opplevde han keisertiden, første verdenskrig, Weimar-republikken, måtte rømme utenlands da Hitler kom til makta i 1933, levde i eksil til etter annen verdenskrig – for en stor del i USA, ble i 1948 skyteskive ved McCarthy-angrepet på Hollywood, og slo seg da ned i Øst-Berlin, der han arbeidet resten av livet.

Jon Egil Brekke er cand.philol., amatørmusiker og mangeårig kulturaktivist, og er nå ansatt som seniorrådgiver FoU i Kulturtanken.
Foto: Kolon Forlag

Et rikt utvalg av diktene hans er nå utgitt på Kolon forlag under tittelen Landskap i eksil, i norsk gjendiktning ved Johann Grip. Det er ikke første gang Brecht gjendiktes til norsk (tidligere er dikt av Brecht utgitt i versjoner ved Georg Johannesen, Kjell Askildsen, og Olav H. Hauge), men dette er en fyldig utgave på drøyt 360 sider, inkludert et 30 siders forord ved Johann Grip. Utvalget spenner over hele Brechts produktive liv, fra slutten av første verdenskrig via eksilperioden og til hans død i Øst-Berlin (men har også utelatt en rekke tekster som er kjent via teaterstykker eller som sanger).

Hvorfor lese dikt av Brecht? Brecht i original har en egen evne til å forme bitende kommentarer ved bruk av enkle ord (og rim, når formen tilsier det). Han er ikke lett å oversette godt. Et eksempel er hvordan Brecht omtaler Adolf Hitler som «der Anstreicher» – et ord med mange nyanser på tysk som ikke på samme måten samles i noe norsk ord: anstreichen kan i følge ordboka bety å pensle ut maling, men også å streke under/overstryke, tenne en fyrstikk, eller å la noen svi for noe de har gjort (i denne utgaven har Grip valgt å bruke den uvanlige norske ordkombinasjonen «plankestrykeren», som knapt tar opp i seg førstnevnte betydning – men dette er blant de få ting som har distrahert anmelderen i Grips gjendiktning).

Brecht identifiserte seg med opprør. Mange av hans dikt gjengir en brutal virkelighet. Fattigdom, krig, heslige sider ved klassesamfunnet. Midtveis på 1920-tallet fattet han interesse for marxismen, som for Brecht også kastet lys over tekster han allerede hadde skrevet: «Når jeg leser Marx, skjønner jeg stykkene mine!» Men Brecht forble alltid en individualist, på leting etter egne, originale innfallsvinkler.

Samtidig som Brecht skrev tekster som velger fattigfolks perspektiv og tar spenntak i samfunnets paradokser, framstår han ikke selv som noen helgen eller rollemodell. Diktene er åpne om dikterens egne dilemmaer og begrensninger, og samtidig ikke fri for blinde flekker og sexistisk slagg her og der. Like fullt: For Bertolt Brecht var det å snu og vende på tilvante tanker noe som lå øverst i den mentale og skrivetekniske verktøykassa han hadde med seg. Og nettopp der finnes en av de gode grunnene til å lese Brecht: Kombinasjonen av engasjement og motforestilling. Evnen til å formulere det han observerte slik at andre synsvinkler enn herskernes ble mulige.

Kolon-utgaven avsluttes pussig nok med en førstelinjeoversikt uten sidehenvisninger. Da er nok det innledende registeret til bedre nytte.

David Harvey
A companion to Marx’s Capital volume 2
Verso, 2013, 404 s.

William Clare Roberts:
Marx’s Inferno – The political theory of Capital
Princeton University Press,
2017, 282 s.

Marxismen og ikke minst Karl Marx sitt hovedverk Kapitalen har igjen fått økt interesse 200 år etter at Karl Marx ble født. Ikke minst som følge av Forlaget Rødts utgivelse av Kapitalen bok 2. Men når man skal prøve å pløye seg igjennom tykke bøker skrevet for 150 år siden, trenger man ofte en diskusjonspartner. For alle som ikke har noen å lese dette verket sammen med, kan de mange leserguidene til Kapitalen være til god hjelp.

Jokke Fjeldstad er redaksjonsmedlem i Gnist
Foto: Verso Books/Princeton University Press

En av de mest populære leseguidene er David Harveys A companion to Marx’s Capital volume 1 og 2. I forbindelse med utgivelsen av Kapitalen bok 2 vil jeg her fokusere på Harveys Volume 2. Bøkene er basert på David Harveys foredragsrekke om kapitalen som også er tilgjengelig som video på http://davidharvey.org. Volume 2 tar for seg Kapitalen bok 2 og delen av bok 3 om kredit og finans.

Generelt er det to ting jeg synes Harvey er veldig god på i sin lesing av Marx. Det første er at han er god på å gjøre boka aktuell i dag. Jevnlig gjennom teksten trekker han inn eksempler fra dagens kapitalisme. Det abstrakte blir konkret og beskrivende på dagens kapitalisme. Det andre er Harveys dialektiske tilnærming til stoffet. Der andre ofte gjør Marx mer statisk for å forklare, viser Harvey hvordan det handler om krefter, bevegelser og motsigelser som gir et mer komplisert bilde av kapitalismen. Og på denne måten avslører han hvilket monster vi står ovenfor.

Andre bok av kapitalen ser på kapitalen i tid og rom. Et tema som er sentralt også for Harvey som samfunnsgeograf. Kapitalen går gjennom et kretsløp fra kapitalen blir lagt ut i pengeform til den vender tilbake med profitt. I den første delen av kretsløpet gjør kapitalisten innkjøp av arbeidskraft og produksjonsmidler. Neste del foregår i produksjonen der arbeidskrafta og produksjonsmidlene blir brukt til å framstille varer. I den siste delen av kretsløpet blir varene solgt og pengene fra salget kan brukes til å sette i gang et nytt kretsløp.

I bok 1 av Kapitalen er Marx hovedsakelig fokusert på produksjonen i kapitalismen. I bok 2 ser Marx mer på hva som skjer med kapitalen i når den sirkulerer i kretsløpet. Varene er nå produsert og må finne et marked for å få realisert merverdien for kapitalisten. Harvey veileder oss gjennom de motsetningene kapitalen må overkomme før den igjen skal inn i produksjonen. At kapital er bundet opp av maskiner, eiendom, lager, at varer må flyttes til markedet, osv. skaper hindre som kapitalen må overkomme. Det blir fort åpenbart at motsetningene i sirkulasjonen ikke kan løses uten at det finnes en form for et kredittsystem. Uten dette ville kapitalen måtte hamstre større og større mengder penger for å kunne løse utfordringene. Noe som ville ført til at pengene ville vært uproduktiv, død kapital. Tatt ut av merverdiproduksjonen. Kapitalen trenger pengereserver for å fornye den faste kapitalen, for å forholde seg til forskjeller i tid når det kommer til produksjonen av forskjellige innsatsfaktorer. Jo mer komplekst og intrikat et kapitalistisk system blir, jo mere penger trenger den å hamstre. Samtidig blir denne hamstringen en større og større barriere for kapitalakkumulasjonen. Dette fordi disse pengene jo kunne vært kapital som satte i gang nye runder med kapitalakkumulasjon

Derfor tar Harvey med oss til delen av bok 3 om varehandelskapitalen, kredittens rolle og banksystemet. Harvey mener at Marx utsetter innføring av kreditt og banksystemet nettopp for å avsløre motsetningene i sirkulasjonen. Kapitalen kan ikke eksistere uten et kredittsystem. Akkumuleringen av rikdom fører også parallelt til en akkumulering av gjeld. Kreditten er sentral for å tilrettelegge for merverdiproduksjon, men også helt avgjørende for den ekspanderende evnen til systemet for å skape og tilegne seg merverdi.

En annen Kapitalen-lesning som fortjener oppmerksomhet, er William Clare Roberts sin Marx’s Inferno. Boka fikk den prestisjetunge prisen Deutscher Memorial Prize i 2017. Roberts forsøker å vise hvordan Kapitalen var skrevet etter modell av Dante Alighieri sitt klassiske verk Inferno. Marx komponerte Kapitalen som et moderne og sekularisert Inferno, for å avsløre det moderne samfunn som et sosialt helvete.

I Inferno blir Dante ledet gjennom helvete av Virgil. Helvetet består av ni sirkler i diktet. Og for hver sirkel kommer man dypere ned i helvetet til man møter Djevelen sjøl i sentrum av det hele frosset fast i en elv. Roberts viser hvordan Marx tar på seg rollen som Virgil og graver oss dypere og dypere inn i det helvetet kapitalismen er. Dette er en spennende og dramatisk Kapitalen-lesning.

Men mer interessant er den andre vinkelen Roberts har i sin lesning av Kapitalen. Han leser Kapitalen som et innlegg i diskusjonen med andre sosialister. Marx er i følge Roberts ute etter å overbevise andre sosialister, radikale arbeidere. At Kapitalen ikke bør eksklusivt leses som et bidrag til den politiske økonomien, men som et forsøk på å vinne diskusjonen blant de revolusjonære og radikale. Det er for Roberts først og fremst en politisk bok.

Roberts er spesielt opptatt av Marx sitt forhold til Proudhon, Fourier, Saint-Simon og Robert Owen. Retorikken i denne sosialistiske tradisjonen fokuserer på spørsmål om likestilling og sosial rettferdighet, og på verdighet og respekt for arbeideren. Roberts leser Marx som en som prøver å bryte med en sosialistisk moralisme og kobler han til en republikansk idetradisjon rundt frihet og ikke-dominans. For Roberts mener Marx at noe mer enn sosial rettferdighet og likhet er nødvendig for den kommunistiske eller sosialistiske bevegelsen.

Roberts peker på at Marx ser for seg kommunismen som «en sammenslutning av frie menn, som arbeider med produksjonsmidlene i fellesskap. Utnytter deres mange forskjellige former for arbeidskraft i full selvbevissthet, som en enkelt sosial arbeidsstyrke.»

Tankesmien Agenda skrev i samarbeid med LO Stat et notat om fagbevegelsen i forbindelse med sin Kartellkonferanse i 2017. Notatet med tittelen «Fagbevegelse søker folk» utforsker hvorfor organisasjonsgraden faller og hva fagbevegelsen kan gjøre for å snu utviklingen. Notatet har identifisert 10 utfordringer som fagbevegelsen må arbeide med. Det som kanskje er det mest interessante med notatet, er hvor fraværende forholdet mellom arbeid og kapital er.

Markus Hansen er faglig leder i Rødt
Foto: Jan Richard Kjelstrup/Arbeids- og sosialdepartementet

I notatet har ikke arbeidsgiver og arbeidstaker motstridende interesser, og de skal i harmoni finne løsninger sammen uten konflikter eller kamp. Tankesmien Agenda er for øvrig LO sin egen tankesmie, opprettet for å styrke sentrum–venstre-samarbeidet.

Notatet tegner et bilde av arbeidslivet litt sånn som vi kjenner det i dag: Utfordringer knyttet til omstillinger, og viktigheten av trepartssamarbeidet. Mye av utfordringene blir fremstilt som om de er naturgitt, at det ikke har ligget politiske beslutninger bak, eller at vi har hatt en liberalisering av sosialdemokratiet i Norge. Agenda nevner EØS én gang, da i forbindelse med at det har gitt økt mobilitet.

«Noen av trendene i arbeidslivet kan politikken påvirke, andre er mer unngåelige». Notatet nevner lite hva slags påvirkninger som har kommet i lys av politiske vedtak, eller mangelen på slike. Alt har på en måte «kommet av seg selv» via markedet. Det skal dog nevnes at notatet understreker at dagens velferdsstat Norge hadde ikke vært mulig uten «sterke» fagforeninger. Dessverre skriver ikke Agenda hva en sterk fagforening er, det kunne jo vært veldig interessant å finne ut av. Det som er gjennomgående i hele notatet, er viktigheten av samarbeid, evne til å finne gode løsninger, yte service til medlemmene og være en pådriver for omstilling i bedriften. Ja, og så er det viktig at den tillitsvalgte «viser vilje til samarbeid med sin arbeidsgiver»(!). Agenda tar utgangspunkt i at det ikke eksisterer noen form for konflikt på arbeidsplassen, og at man sitter i samme rom som sin egen sjef, holder hender, og synger Kumbaja mens man venter på at medlemstelefonen skal ringe for å kunne yte service.

Videre bedyrer Agenda viktigheten av å ha både en sterk arbeidstakerside og en sterk arbeidsgiverside, akkurat som om partene i arbeidslivet er likeverdige og at det ikke eksisterer noen maktforhold på en arbeidsplass. Så lenge man er snille og greie med hverandre, vil trepartssamarbeidet blomstre, og for øvrig kan man gjøre som man vil. Kardemomme by? Nei, det er fortellingen som Agenda vil fortelle.

Det må sies at flere av problemstillingene som Agenda trekker opp, er reelle. Som for eksempel at LO sin andel av de organiserte har gått fra 40 % på 70-tallet, til 25 % i 2016. De andre hovedsammenslutningene UNIO og Akademikerne vil være større enn LO om 20 år om den samme utviklingen fortsetter, siden de organiserer 3 ganger raskere. LO mister andelen av de organiserte. I 1946 jobbet 1/5 i industrien, i 2014 jobbet 1/10 i industrien. Jobbene har gradvis endret seg til tjenestebaserte jobber. Arbeidstakere med utdanning på grunnskolenivå er sjeldnest organisert.

En viktig årsak til at organiseringen har gått nedover er, som Agenda påpeker, at arbeidsmarkedet har endret karakter med økende bruk av bemanningsbransjen hvor folk har en mindre tett tilknytning til arbeidsplassen. Agenda nevner ikke hvem som innførte den, eller hvorfor man åpnet opp for den i år 2000. En annen viktig årsak er den økende individualiseringen i arbeidslivet hvor man i større grad tenker som et individ, enn som et kollektiv. Nesten halvparten av de uorganiserte som har blitt spurt i en undersøkelse, svarte at årsaken til at de ikke er organisert, var at de fikk de samme godene uansett – gratispassasjerer som jeg også kaller det.

I en undersøkelse hvor fagorganiserte er spurt om hva de syntes om fagbevegelsen i Norge, så svarer hele 39 % at «fagforeningene er for tett koplet til politiske partier». Det er vel ikke til å unngå å tenke på koplingen det henvises til er koplingen mellom AP og LO, i negativ forstand. I den samme undersøkelse­n­ fremgår det også at flere ønsker en individualisering av lønnsdannelsen. Dette er å gå imot de kollektive avtalene som fagbevegelsen alltid har kjempet for, men må sees i lys av avsnittet over med tankegangen om økende individualiseringen av arbeidslivet.

Agenda har listet opp disse utfordringene for LO, som undertegnede kommenterer:

1) Forbundene speiler ikke det nye arbeidsmarkedet

LO har vært en av forkjemperne for gratis høyere utdanning, men det kan virke som om LO ikke klarer å tiltrekke seg de med høyere utdanning.

2) Fagbevegelsen ligger ikke foran medlemmenes behov

Agenda lister opp tre motivasjoner for å bli medlem; Egeninteresse, beskyttelse og verdiorientering. Agenda nevner ingenting at det finnes en arbeidsgiver som har andre interesser enn arbeidstakere, og tilsynelatende skal de tillitsvalgte yte service, rådgivning og gi tilgang på advokathjelp til medlemmet, og medlemmet skal få gode bank- og forsikringsordninger.

3) Konflikt, retorikk og kultur som flere ikke kjenner seg igjen i

Her kan det tolkes som at det ikke skal legges vekt på at det verken er motstridende interesser eller kamp. Man skal være konstruktiv, og «forhandlinger skal begrenses til tariffoppgjørene».

4) Fagbevegelsen rekrutterer for lite

Igjen så snakkes det om rekruttering, ikke organisering.

5) Enkeltforbunds interesser går foran fellesskapets beste

Konkurransen om medlemmene strammes til, og forbundene begynner «å spise av hverandre» i stedet for å tenke helhet og felleskap.

6) Medlemskap er for dyrt for mange som trenger fagbevegelsen

Når tankegangen har blitt at man kjøper et produkt ved å organisere seg, så har man allerede tapt. Man må organisere seg inn i et fellesskap, man kan ikke kjøpe seg et produkt og så kan hver og en foreta en «kost–nytte-analyse».

7) For stor avstand fra folk til fagbevegelsen

Når LO forsøker å ta fra lokal-LOene både makt og ressurser, så er det for å redusere aktiviteten lokalt, for så å øke ressursene sentralt. Legg til et voksende pampevelde som ikke har vært på en vanlig arbeidsplass på mange, mange år, så er det ikke rart høyt lønnede tillitsvalgte kopler seg fra medlemmene.

8) Det trengs bedre skolering av tillitsvalgte

«Den tillitsvalgte må bli ansett som konstruktiv og kompetent av arbeidsgiver for å bli inkludert» Her bommer Agenda totalt. Godt skolerte tillitsvalgte må representere medlemmenes interesser på en gode måte. Det har ingenting med arbeidsgiver å gjøre. Medlemmene må velge den som er best skikket for medlemmene.

9) Arbeidsgiversiden må bidra. Forholdene må legges til rette

«… arbeidsgiverne gjør for lite for å oppmuntre sine ansatte til å organisere seg». Her må Agenda gå og spørre seg sjøl om det virkelig ikke finnes motsetningsforhold mellom arbeidstaker og arbeidsgiver. Selvfølgelig ønsker ikke alle arbeidsgivere at ansatte skal organisere seg, så de får økte utgifter, kollektiv lønnsdannelse eller i verste fall begynner å rette felles krav mot bedriften. Agenda faller tilbake på Kardemomme by som nevnt i innledningen.

10) For mange hovedsammenslutninger

Så lenge man har hovedsammenslutninger som sloss om de samme medlemmene i de samme profesjonene eller yrkene, vil det alltid bli konflikter. Punktet er tett knyttet med punkt 5.

Alt i alt lister tenketanken Agenda opp flere viktige utfordringer knyttet til en fallende organisasjonsgrad. Dessverre så er hele notatet fullstendig blottet for motsetningsforholdet mellom arbeid og kapital. Akkurat som om det ikke eksisterer, er fra en svunnen tid eller hører historiebøkene til. Man kan lure om Agenda virkelig mener at arbeidstaker og arbeidsgiver har de samme interessene. Det å være organisert har blitt redusert til et produkt hvor det handler om å være attraktiv, og Agenda faller for fristelsen til å spille på det individuelle uten å nevne viktigheten av samhold, organisering, sterke klubber osv.

Man kan håpe at LO tar utfordringene alvorlig, men samtidig lar være å gjøre som Agenda påpeker flere steder: som blant annet at norske banker bør være en inspirasjonskilde for LO. Man trenger en sterk fagbevegelse i framtiden også, ikke bare i fortiden. Tilsynelatende trenger Agenda skolering i hva en sterk fagbevegelse er, og hvordan kamper på arbeidsplassen vinnes, men også hvordan kamper inspirerer flere til å bli medlemmer av fagforeninga. For det er nemlig slik at samhold gjør en sterk, og kamp nytter. Tør man ikke ta kampen, har man allerede tapt.

Artikkelen er ein introduksjon til den nyleg utgitte Fighting Fascism: How to struggle and how to win av den tyske marxisten Clara Zetkin (Haymarket Boooks 2017, 86 s.). Omsett av Gunnar Danielsen.

Sjeldan har eit ord vore meir slengt ut og mindre forstått enn fascisme. For mange er merkelappen fascist ganske enkelt ei fornærming, retta mot særleg motbydelege og reaksjonære individ eller rørsler. Det blir au vanlegvis brukt som politisk forklaring på høgreorienterte diktatur. Ordet fekk ny vekt i presidentvalet i 2016 i USA, der vinnaren Donald Trump rutinemessig vart samanlikna med Benito Mussolini og andre fascistleiarar.

John Riddell er en kanadisk sosialist. Jobber med å dokumentere den internasjonale revolusjonære bevegelsen i perioden 1907-23 i bokform.
Mike Taber er en amerikansk sosialist. Har redigert engelskspråklige samlinger av skrifter av blant andre Fidel Castro og dokumenter fra Komintern
Foto: Ukjent

«Å samanlikne med fascistar er ikkje nytt i amerikansk politikk», sa ein kommentator i New York Times 28.05.2016. «Men med Trump har slike samanlikningar gått over alle grenser og inn i daglegtalen både i USA og utanlands.»

Sjølv om desse samanlikningane er overdrivne og upresise, må alle skuldingane om fascisme undersøkast seriøst. Arbeidsfolk og undertrykte har all grunn til å frykte den innebygde rasismen, opphevinga av arbeids- og sivilrettar, den brutale undertrykkinga som kjenneteiknar fascismen.

Mens ein utan tvil kan finne likskap til dei fleste høgreorienterte rørsler og regime, så er fascismen i seg sjølv eit spesifikt fenomen med unike drag. Å forstå kjenneteikna og dynamikken til fascismen er ikkje bare ei akademisk øving. Det er ein føresetnad for å kunne kjempe mot han.

Denne korte boka inneheld ein rapport og ein resolusjon frå Clara Zetkins hand til eit leiarmøte i den kommunistiske internasjonalen i 1923, og gir ein omfattande analyse av det som den gongen var noko heilt nytt i verda.

Mange lesarar vil bli slått av klarsynet og framsynet i vurderingane til Zetkin, frå ei tid då den framveksande fascismen framleis var eit mysterium for dei fleste. Nesten eit hundreår seinare, må ein verdsette at ho så tidleg kunne skissere eit konsekvent marxistisk syn på fascismen og korleis ein måtte kjempe mot han.

Fascismen veks fram

Opphavet til fascismen finn ein i Italia i åra etter første verdskrig. I krisetidene i 1919 organiserte Benito Mussolini Fasci Itialiani di Combattimento som ein reaksjon mot den veksande proletære rørsla. Det vil seie den samfunnsmessige klassen til dei som må selje arbeidskrafta si for å overleve.

Inspirerte av sigeren i den russiske revolusjonen, og mishandla av kapitalismen i landet, gjekk dei italienske arbeidarane til militant kamp. I alle lag av det italienske samfunnet såg mange føre seg at det italienske sosialistpartiet – som var med i den kommunistiske internasjonalen – snart ville komme til makta.

Det proletære opprøret nådde eit høgdepunkt i september 1920. Den månaden tok meir enn ein halv million arbeidarar med metallarbeidarane i spissen over fabrikkar over heile landet. Dei byrja organisere produksjonen leia av fabrikkråd, og mange stader oppretta dei raude gardar for å forsvare fabrikkane som var okkuperte. Streikane spreidde seg til jernbanen og andre arbeidsplassar, og mange fattige bønder og landarbeidarar okkuperte jord. Det vart retta kraftfulle appellar til soldatane, som arbeidskameratar i uniform, om at dei måtte nekte å angripe fabrikkane. Framfor denne tilsynelatande ustoppelege bølgja var kapitalistane og deira regjering handlingslamma og fylte av frykt. Det var ein revolusjonær situasjon som utvikla seg, der erobringa av den politiske makta stod på dagsordenen.

Men det italienske sosialistpartiet, og den viktigaste fagforeininga som var knytt til partiet, avviste å sjå den månadslange revolusjonære kampen som noko anna enn rein fagleg kamp. Med eit slikt utgangspunkt instruerte dei faglege leiarane arbeidarane om å forlate fabrikkane i bytte mot ei pakke lokkande, men innhaldslause, løfte frå kapitalistane. På den tida var dei villige til å gå med på alt som gav dei fabrikkane tilbake. Arbeidsfolk i Italia, som hadde håpa på og venta at slutten på kapitalismen var nær, drog mismodige frå fabrikkane.

Dei mislykka fabrikkokkupasjonane demoraliserte store delar av arbeidarklassen. Fascistane sette fart i rekrutteringa, og gjennomførte ei bølgje åtak på arbeidarrørsla. Og dei fekk stadig meir pengestøtte frå leiande kapitalistar, og vern av politiet og andre delar av det italienske statsapparatet. I 1921 og 1922 vart mange tusen arbeidarar og bønder myrda i fascistiske «straffeekspedisjonar». Hundrevis av folkets hus og fagforeiningskontor vart øydelagde.

Det som raskt blei ei masserørsle sette fascistane i stand til å ta kontroll over regjeringa i slutten av oktober i 1922, med Mussolini som statsminister. Då dei først var komme til makta, gjekk fascistane inn for å knuse fagforeiningane fullstendig, saman med all anna sjølvstendig arbeidarorganisering.

Oppmuntra av den fascistiske sigeren i Italia vaks det fram liknande rørsler i andre europeiske land, den sterkaste i Tyskland. Fascistliknande organisasjonar kom au i Polen, Tsjekkoslovakia, Austerrike og elles.

Å forstå det nye

Som med det meste av nye samfunnsmessige fenomen var det ikkje straks klart kva som skjedde. Frå starten var det mange som putta fascismen i bås med anna kontrarevolusjonær vald og terror.

I åra etter første verdskrig var slik terror svært utbreidd. I 1919 var det ei revolusjonær regjering ein kort periode i Ungarn. Etterpå vart 5 000 avretta og 75 000 fengsla. Etter borgarkrigen i Finland vart 10 000 skotne og 100 000 sende i konsentrasjonsleir. Liknande tilfelle av det som vart kjent som «kvit terror» kunne ein sjå i andre land.

Valdsbruken til dei italienske fascistane var nok den same kontrarevolusjonære, men fascismen innebar noko meir. Oppgava med å avdekke fascismens sanne natur fall på den kommunistiske internasjonalen.

Den kommunistiske internasjonalen var noko heilt nytt då han vart grunnlagt i 1919, påverka av den russiske revolusjonen: ei rørsle vigd til å drøfte korleis arbeidarklassen kunne styrte kapitalismen, og så organisere seg for å gjøre det. Under Lenin vart kongressane og møta i Komintern undervisning i revolusjonær politikk.

Komintern hadde sine første organiserte diskusjonar om fascismen på den fjerde kongressen i november 1922. Men den var ikkje særleg fruktbar. Den italienske kommunisten Amadeo Bordiga tok for seg viktige sider ved Mussolinis italienske organisasjon, men hadde mindre suksess med å avdekke fascismens natur. Han la i staden vekt på like trekk hos fascismen og borgarleg demokrati, og spådde at den italienske fascismen ikkje ville leve lenge. Verken Bordigas rapport eller diskusjonen etterpå la særleg vekt på kampen mot fascismen.¹

Dei forstod dei ikkje hadde komme til botnar i spørsmålet, og i juni 1923 tok leiarane i Komintern opp spørsmålet på ny. Møtet var tredje utvida plenum i eksekutivkomiteen i den kommunistiske internasjonalen. Nøkkelpersonen her var Clara Zetkin som innleia til diskusjonen, og skreiv resolusjonen som vart vedtatt.

Clara Zetkin

Clara Zetkin var sekstiseks år i 1923 og ein av dei mest framståande veteranane i Komintern. Ho var ein eineståande person i den internasjonale revolusjonære rørsla.

I 1878, 21 år gammal, slutta ho seg til den sosialistiske rørsla i Tyskland. Det var året dei anti-sosialistiske lovene vart vedtatt i Tyskland; dei gjorde det kriminelt å arbeide for sosialismen, og ulovleg å vere medlem i Det sosialdemokratiske partiet (SPD). Men Zetkin nekta å la seg skremme. Ho vart tvinga i eksil i mange år, og forsterka innsatsen sin i den revolusjonære rørsla, og vart ein leiande aktivist i partiet. I 1891 byrja ho redigere Die Gleichheit, SPDs avis retta til kvinner.

I 1907 var Zetkin den sentrale leiaren då den internasjonale sosialistiske kvinnerørsla vart danna. Eit av dei viktigaste initiativa frå dei var å etablere 8. mars som den internasjonale kvinnedagen, eit vedtak på konferansen deira i 1910.

Ho samarbeidde med Rosa Luxemburg og høyrde til venstrefløya i SPD. I 1914 sveik partiet sine sosialistiske prinsipp, med open støtte til den tyske krigføringa i første verdskrig, og partiet erklærte «borgfred» med den tyske kapitalismen så lenge krigen varte. Zetkin braut den linja og gjekk i aktiv opposisjon. Som del av den revolusjonære undergrunnsorganisasjonen Spartakusligaen vart ho arrestert mange gonger for antikrigsarbeid. I 1918 var ligaen med på å danne Tysklands kommunistiske parti (KPD), der Zetkin blei ein leiar.

Etter mordet på Luxemburg, Karl Liebknecht og andre tidleg i 1919, fekk Zetkin ei sentral rolle i leiinga i kommunistpartiet, slik ho hadde det Komintern.

Zetkin er mest kjent som sentral i den sosialistiske og kommunistiske kvinnerørsla gjennom mange tiår, men ho var mykje meir. Ho var ein dyktig politisk leiar, gjorde djupe analysar som ho trekte praktiske konsekvensar av, slik ho demonstrerte med innleiinga om fascismen i 1923.

Særdrag ved fascismen

I rapporten peika Zetkin på dei viktigaste trekka fascismen hadde:

• Framveksten av fascismen er uløyseleg knytt til den økonomiske krisa i kapitalismen og dei svekka institusjonane hans. Krisa er kjenneteikna av opptrappa åtak på arbeidarklassen, og mellomlaga i samfunnet blir stadig meir pressa og drivne ned i proletariatet.

• «Fascismen har rot i oppløysinga av den kapitalistiske økonomien og den borgarlege staten … Krigen raserte den kapitalistiske økonomien ned til grunnvollane. Det er tydeleg ikkje bare i den sjokkerande utarminga av proletariatet, men au i proletariseringa av svært breie lag av småborgarskapet og mellomsjikta.»

• Framveksten av fascismen skjer fordi proletariatet ikkje klarte løyse den sosiale krisa i kapitalismen ved å ta makta og reorganisere samfunnet. Denne fiaskoen frå leiarane i arbeidarklassen spreier demoralisering hos arbeidarane og dei kreftene i samfunnet som har sett på proletariatet og sosialismen som ein veg ut av krisa.

• Desse sosiale kreftene, peika Zetkin på, hadde håpt på at «sosialismen kunne føre til global endring. Dette håpet vart smerteleg knust … [D]ei mista trua ikkje bare på dei reformistiske leiarane, men au på sjølve sosialismen.»

• Fascismen har massekarakter, med særleg appell til småborgarlege lag som er truga av forfallet under kapitalismen.

• Forfallet under kapitalismen fører til «proletarisering av store delar småborgar- og mellomborgarskap, dei katastrofale tilhøva for småbøndene, og den dystre uroa i ‘intelligensiaen’ … Det som mest av alt tynger dei er manglande tryggleik for dei grunnleggande behova sine.»

• For å vinne støtte frå desse laga, brukar fascismen anti-kapitalistisk demagogi.

• «Massane strøymde i tusenvis til fascismen. Han blei ein fristad for alle som var politisk heimlause, dei som hadde fått dei sosiale røtene rive opp, dei utarma og desillusjonerte … Småborgarskapet og dei sosiale mellomlaga vakla først mellom dei mektige motpartane proletariat og borgarskap. Ut frå sine elendige liv er dei tilbøyelege til å sympatisere med proletariatet, dels ut frå åndeleg lengt og høge ideal, så lenge haldninga er revolusjonær og har utsikt til siger. Under presset frå massane og behova dei har, er jamvel dei fascistiske leiarane tvinga til i det minste å flørte med det revolusjonære proletariatet, sjølv om dei ikkje har sympati med dei.»

• Fascistisk ideologi hevar nasjon og stat over alle klassemotsetningar og klasseinteresser.

• «[D]et [massane] ikkje lenger hadde håp om frå det revolusjonære proletariatet og frå sosialismen, håpte dei no få med hjelp av dei dyktigaste, sterkaste, mest målretta og modige elementa frå alle sosiale klassar. Alle desse kreftene måtte kome saman i eit fellesskap. Og dette fellesskapet er nasjonen for fascistane … Reiskapen for å nå ideala til fascistane er staten. Ein sterk og autoritær stat som vil vere nettopp deira verk og lydige verktøy. Denne staten vil heve seg høgt over alle forskjellar mellom parti og klassar.»

• Den nasjonale sjåvinismen blir brukt av dei fascistiske leiarane som eit dekke for å spore til militarisme og imperialistiske krigar.

• «Dei væpna styrkane [til det fascistiske Italia] skulle bare forsvare fedrelandet. Det var løftet. Men den blomstrande veksten, og det enorme omfanget av krigsmateriell, er retta inn mot store imperialistiske eventyr … Hundrevis av millionar lire er løyvt til tungindustrien for å bygge dei mest moderne og mordariske dødsmaskinar.»

• Eit hovudtrekk ved fascismen er bruken av organisert vald, med stormtroppar retta mot arbeidarklassen, med mål om å knuse all sjølvstendig proletær aktivitet.

• Zetkin peika på at Mussolinis folk i Italia gjekk inn i «direkte, blodig terror». Først på landsbygda slo fascistane til «mot proletariatet der, organisasjonane deira rasert og lagt i oske, og leiarane deira myrda.» Seinare «breidde den fascistiske terroren seg til proletariatet i dei store byane.»

• Rasistisk ideologi og bruk av syndebukkar står sentralt i fascismen. Sjølv om dette enno ikkje var heilt klart i 1923, peika likevel Zetkin på korleis det tyske «fascistiske programmet er metta med frasen ‘bank opp jødane’.»

• På eit visst punkt byrjar viktige delar av kapitalistklassen å støtte og finansiere fascistrørsla, å sjå ho som ein måte å møte trusselen om proletarisk revolusjon.

• «Borgarskapet kan ikkje lenger stole på dei vanlege reiskapane i statsapparatet sitt for å sikre klasseherredømmet. Til det treng dei eit utanom-rettsleg og ikkje-statleg maktmiddel. Det får dei i den blanda samlinga av dei som utgjør den fascistiske mobben.» Kapitalistane «støttar opent fascistisk terrorisme, med pengar og på andre måtar.»

• Når dei først har fått makta, tenderer fascistane mot å bli byråkratisert og går bort frå tidlegare demagogiske appellar, og det fører til oppblomstring av klassemotsetningar og klassekamp.

«Det er ei skrikande motsetning mellom det fascistane lova, og det dei leverer til massane. Alt snakk om at fascistane vil sette interessene til nasjonen over alt anna, brest som såpebobler når dei blir utsette for røyndommens vind. ‘Nasjonen’ viser seg vere borgarskapet; den fascistiske idealstaten sjølv ein vulgær, skruppellaus borgarleg klassestat … Klassemotsetningar er mektigare enn all den ideologien som nektar for at dei finst.

Alternative analysar

Zetkins analyse av fascismen var radikalt annleis enn dei andre som vart lagt fram innanfor arbeidar- og sosialistrørsla.
Av desse tok Zetkin opp synet til dei reformistiske sosialdemokratane. «For dei er ikkje fascismen noko anna enn terror og vald», sa ho.
«Reformistane ser fascismen som eit uttrykk for den urokkelege og uovervinnelege makta og styrken i det borgarlege klassestyret. Proletariatet er ikkje i stand til å ta opp kampen mot fascismen – det ville vere overmodig og dømt til å mislykkast. Så proletariatet kan ikkje gjøre anna enn å trekke seg stille og roleg tilbake, og ikkje provosere tigrane og løvene i det borgarlege klasseherredømmet ved å kjempe for å frigjøre seg og for sitt herredømme.»
Zetkins analyse står au i sterk kontrast til dei analysane av fascismen som seinare blei sett fram av Stalin-leia kommunistparti i åra og tiåra etterpå. Det stalinistiske synet hadde to hovudtrekk som står mot Zetkins syn:

1. Sosialfascisme. Tatt i bruk i Kominterns ultra-venstre «tredje periode» seint på 20-talet og tidleg 30-tal. Det sidestilte sosialdemokratane og fascistane, og rettferdiggjorde slik at KDP avviste felles front med det mektige SDP i kampen mot nazistane.
   Hadde ein slik front komme i stand, ville han hatt støtte frå ein overveldande majoritet av folket i Tyskland, og ville nesten sikkert vore sterk nok til å stå mot nazistane. Det er rett å seie at den ubøyelege avvisinga frå leiarane i begge parti opna døra for at Hitler kunne ta makta.

2. Folkefront. Dette synet vart presentert i full breidde i ein rapport frå Georgi Dimitrov til den sjuande kongressen av det den gongen staliniserte Komintern i 1935. Dimitrov hevda at «fascismen var det opne terroristiske diktaturet til dei mest reaksjonære, mest sjåvinistiske og mest imperialistiske elementa i finanskapitalen.» Fascismen «handlar på vegner av interessene til dei ekstreme imperialistane», som han karakteriserte som «dei mest reaksjonære sirklane i borgarskapet.»²

Ut frå denne analysen var den sentrale oppgava å danne blokker – «folkefrontar» – med antatt mindre reaksjonære, mindre sjåvinistiske og mindre imperialistiske element i borgarskapet – den «anti-fascistiske fløya» deira. Vidare å underordne sjølvstendig klassekamp og politiske aksjonar denne oppgava. I praksis betydde eit slikt syn at stalinistiske parti generelt var mot sjølvstendig revolusjonær og proletær handling fordi dei var ei hindring for folkefronten. Det rettferdiggjorde også indirekte støtte til «anti-fascistiske» kapitalistar som Franklin D Roosevelt i USA, med påskot om at den republikanske motstandaren hans stod for «hovudfienden fascismen».³

Leon Trotskij tok føringa i å avvise desse stalinistiske standpunkta, og forsvarte hovudpunkta Zetkin la fram i 1923. Dei polemiske artiklane Trotskij skreiv om framveksten av fascismen i Tyskland og lærdommen frå nazi-sigeren, er noko av dei klarast framstilte marxistiske analysane av fascismen og kva som krevst for å sigre over han.⁴

Korleis slåst mot fascismen

Liberale pro-kapitalistiske krefter seier ofte at om ein bare overser fascistar, så vil dei forsvinne. Det var ikkje Zetkins syn. For ho var det eit spørsmål om liv eller død for arbeidarklassen med sine allierte å mobilisere fullt ut mot fascismen.

Zetkin la vekt på fleire punkt då ho drøfta kampen mot fascismen:

Det er avgjørande at arbeidarane har sjølvforsvar for å møte fascistiske terrorkampanjar. Framfor alt betyr det organiserte forsvars­grupper for å kjempe mot fascistiske åtak.

«No har proletariatet akutt behov for sjølvforsvar mot fascismen, og dette sjølvforsvaret må ikkje bli sett til sides det minste sekund. Det er proletarane sin personlege tryggleik og eksistens som står på spel, og eksistensen til organisasjonane deira. Proletariatet sitt sjølvforsvar er det akutte behovet. Me må ikkje kjempe mot fascismen på italiensk reformistisk vis – dei trygla «la meg vere, så lar eg deg vere.» Tvert om! Møt vald med vald. Men ikkje i form av individuell terror – det vil slå feil. Men med vald som maktutøvd organisert proletær klassekamp.»

Det er essensielt med felles front for å kjempe mot fascismen, få med alle organisasjonar og retningar i arbeidarklassen, uansett politiske skille.

«[P]roletær kamp og sjølvforsvar mot fascismen krev proletær einskapsfront. Fascismen spør ikkje om sjela til fabrikkarbeidaren er malt blått og kvitt som flagget i Bayern; svart, raudt og gull som i den borgarlege republikken; eller som det raude flagget med hammar og sigd. Han spør ikkje om arbeidaren vil ha tilbake Wittelsbach-dynastiet [frå Bayern], er tilhengar av [SPD-leiar og tysk president Friedrich] Ebert, eller ønsker sjå vår venn [KP-leiar Heinrich] Brandler som president for den tyske sovjetrepublikken. Alt som betyr noko for fascismen, er at dei treff på ein klassemedveten proletar, og så slår dei han i bakken. Det er grunnen til at arbeidarane må stå saman i kampen utan å sjå til band til parti eller ­fagforeining.»

I tillegg til fysisk kamp mot fascismen når det er nødvendig å forsvare seg, må arbeidarklassen føre politisk kamp mot masseappellen fascismen har, særleg innretta på mellomlaga.

«[D]et [italienske kommunist]partiet sjølvsagt gjorde feil var å sjå fascismen som eit reint militært fenomen, og såg bort frå den ideologiske og politiske sida. La oss ikkje gløyme at den italienske fascismen alt før han slo ned proletariatet med terror, hadde vunne ein ideologisk og politisk siger over arbeidarrørsla som la grunnlaget for triumfen. Det er svært farleg om ein ikkje ser det trengande behovet for å sigre over fascismen ideologisk og politisk.»
Slik kamp mot fascismen betyr framfor alt å vise den faste viljen det proletære leiarskapet har til å ta makta frå borgarskapet for å løyse den sosiale krisa i kapitalismen, og legge fram eit program som er retta inn mot å knytte saman dei alliansane som skal til for å gjøre det.

Zetkin trudde perspektivet om revolusjonær kamp for regjeringsmakt grunnlagt på ein allianse av dei utbytta og undertrykte klassane var avgjørande for å sigre over fascismen. Av den grunn la ho vekt at på ei regjeringsfråsegn om dette – ei bonde- og arbeidarregjering – «faktisk er eit vilkår for å kunne nedkjempe fascismen.»

Trusselen frå fascismen i dag

Å kunne forstå dagens fascisme er ikkje bare eit historisk spørsmål.

Ettersom det tjueførste hundreåret skrid fram, er kapitalismen komme i ei tid med sosial krise, prega av opptrappa åtak på rettane og levekåra til det arbeidande folket og alle undertrykte, og skjerpa sosial polarisering. Valet av milliardæren Donald Trump som president i USA i november 2016, etter ein valkamp kjenneteikna av brautande høgredemagogi og opne rasistiske utspel, var både ei spegling av og ei skjerping av denne sosiale krisa.

Som Zetkin såg føre seg for nesten hundre år sidan, er det nettopp situasjonar som dette som på eit gitt tidspunkt kan skape fascistiske rørsler.

Slike rørsler ser den sosiale krisa, men vil flytte ansvaret bort frå det kapitalistiske systemet, og ser etter syndebukkar: immigrantar, svarte, jødar, LGBT-folk, romfolk og andre. Merkelege konspirasjonsteoriar blir trylla fram for å leie merksemda bort frå det sosiale og økonomiske systemet som er ansvarleg for krisa.

For å samle støtte speler fascistiske rørsler på sinne. Dei appellerer til rasistiske, sjåvinistiske og anti-feministiske stemningar som ligg djupt i den såkalla populærkulturen under kapitalismen.

Den reaksjonære fascistiske appellen om å skille arbeidsfolk må møtast med behovet for felles kamp mellom dei undertrykte og utbytta uavhengig av nasjonalitet, etnisk bakgrunn eller kjønn for å kaste av seg kapitalistar og eigarar og starte bygginga av eit meir rettferdig og humant samfunn.

Men dette er ikkje bare ein kamp om idear.

Når den sosiale krisa blir djupare og arbeidsfolk byrjar reagere på ho, vil stadig fleire kapitalistar og deira tenarar ty til lovlege og ulovlege tiltak for å verne klasseherredømmet sitt.

Når desse åtaka eskalerer, må arbeidarar som forsvarer organisasjonane sine svare; dei som slåst mot rasisme, politibrutalitet, og politidrap; dei som slåst for kvinners rett til abort; dei som slåst mot åtaka på borgarrettane; dei som slåst mot kapitalismens miljøøydeleggingar; dei som slåst mot deportasjonar og vald mot innvandrarar – kort sagt alle dei som kjemper for interessene til dei undertrykte og utbytta.

Det er desse aktivistane og kjemparane som vil vere mest interessert i å studere fascismen og historia om kampen mot han.

Mange vil sjå at synet som først vart skissert av Zetkin, og så utvikla av Leon Trotskij, Antonio Gramsci og andre vil vere eit viktig våpen i kampen mot den fascistiske trusselen.

Mange arbeidsfolk og ungdom vil slutte seg til kampen for ei sosialistisk framtid.

Det trudde Clara Zetkin fullt og fast på.

Når ho drøfta fascismens appell til ungdom, peika ho på at «dei beste av dei prøver sleppe unna djup sjelekval. Dei lengtar etter nye og urokkelege ideal, og eit verdssyn som gjør dei i stand til å forstå natur, samfunn og sitt eige liv; eit verdssyn som ikkje er ein steril formel, men skapande og konstruktivt. La oss ikkje gløyme at valdelege fascistiske bandar ikkje bare er sett saman av krigarråskinn, utvalde leigesoldatar og korrupte og medvitslause som gler seg med terror. Blant dei finn me også dei mest handlekraftige frå desse sjikta, dei som er mest i stand til å utvikle seg. Me må møte dei med forståing for vilkåra deira og deira brennande lengt, arbeide blant dei, og vise dei ei løysing som ikkje fører tilbake, men framover til kommunismen. Det storslåtte synet på verda som kommunismen er, vil vinne deira sympati for oss.»

Fascisme er til sjuande og sist eit resultat av kapitalismen, hevda Zetkin. Trusselen frå fascismen vil først vere borte for godt når arbeidarklassen tar makta frå milliardærkapitalistane og startar bygge ei ny verd.

At ho var fast overtydd om det, kan ein sjå i Zetkins usvikelege tru på at arbeidarklassen har revolusjonært potensiale, slik ein kan sjå i konklusjonen på rapporten hennar i 1923:

«Kvar einaste proletar må kjenne seg som meir enn bare lønnsslave, eit leiketøy for vind og storm under kapitalismen og makthavarane. Proletarar må kjenne og forstå seg sjølve som delar av den revolusjonære klassen, som vil smi den gamle staten til eigarklassen om til ein ny stat av sovjettypen. Ført når me vekkar revolusjonært klassemedvit i alle arbeidarar, og tenner proletær handlekraft, kan me førebu og gjennomføre den nødvendige nedkjempinga av fascismen på militært vis. Same kor brutalt kapitalismen kan gå fram mot proletariatet i verda over ei tid, så vil proletariatet til slutt kjempe seg fram til siger.»

Zetkins modige appell om anti-fascistisk aksjon, mindre enn eitt år før ho døydde, står som eit høveleg prov på livet hennar med revolusjonær kamp, og som ei leiestjerne for kommande generasjonar.

Notar

1. Bordigas rapport finst i Riddell (red) Toward the United Front: Proceedings of the Fourth Congress of the Communist International, 1922 (Historical Materialism Book Series, Chicago: Haymarket Books, 2012), s. 402-23.
2. Dimitrovs rapport finst i VII Congress of the Communist International: Abridged Stenographic Report of Proceedings (Moscow: Foreign Languages Publishing House, 1939), s. 126–29. Han finst I tillegg på Marxists Internet Archive.
3. The communist, nr 6, juni 1936, s. 489.
4. Trotskijs opphavlege skrifter om framveksten av fascismen i Tyskland finst i The Struggle Against Fascism in Germany (New York: Pathfinder Press, 1971). Mykje av dette er au til­gjengeleg på Marxists Internet Archive.
5. Dei fire utgitte banda med Komintern-forhandlingar redigerte av John Riddell er: Founding the Communist International: Proceedings and Documents of the First Congress, March 1919 (New York: Pathfinder Press, 1987); Workers of the World and Oppressed Peoples, Unite! Proceedings of the Second Congress, 1920 (New York: Pathfinder Press, 1991); To the Masses: Proceedings of the Third Congress of the Communist International, 1921 (Historical Materialism Book Series, Chicago: Haymarket Books, 2016); and Toward the United Front. Dei tri tilleggsbanda er Lenin’s Struggle for a Revolutionary International 1907–1916 (New York: Pathfinder Press, 1984); The German Revolution and the Debate on Soviet Power (New York: Pathfinder Press, 1986); og To See the Dawn: Baku, 1920—First Congress of the Peoples of the East (New York: Pathfinder Press, 1993).

Rosa Luxemburg (1871–1919) ble født i Polen, men flyttet til Tyskland for å jobbe for sosialisme på fulltid. Hun var en intellektuell teoretiker, men også beinhardt opptatt av praksis. Luxemburg mente at handlingen var det viktigste, og det viste hun ved å dra dit kampene stod for å aksjonere og agitere. Hun ble flere ganger satt i fengsel, blant annet for å argumentere åpent mot Tysklands deltakelse i 1. verdenskrig, men det stoppet henne ikke.

Tomine Sandal er tidligere nestleder i Rød Ungdom. Hun er redaksjonsmedlem i Gnist.
Foto: ukjent

Rosa Luxemburg var en hardfør og analytisk marxist, som så på en sosialistisk revolusjon som historisk nødvendig. Selv om hun var både kvinne, funksjonshemmet, jøde og utlending, var det alltid sosialismen som sto i fokus. Rosa Luxemburg viet hele sitt liv til kampen for sosialismen, og hun arbeidet iherdig for en sosialistisk revolusjon gjennom tykt og tynt, selv om det betydde forfølgelse, fengsel og til sist døden.

Teorier om akkumulasjon av kapital, massestreikens betydning, kritikk av Lenins partielite, antikrigsarbeid, aksjonisme og mye mer: listen er altfor lang til å kunne dekke Rosa Luxemburgs politiske liv og virke i en kort tekst som dette. Derfor kommer jeg til å fokusere på Rosa Luxemburgs syn på reformarbeid, revolusjonær strategi, organisering og handling. Til slutt vil jeg gå nærmere inn på hvorfor jeg mener Rosa Luxemburgs tanker om disse temaene fortsatt er relevante for oss i dag. Denne teksten er ikke kun skrevet for å leses alene, men først og fremst som et utgangspunkt for diskusjon.

Reform eller revolusjon

En av de viktigste politiske konfliktene Rosa Luxemburg deltok i, var debatten om reform eller revolusjon mot revisjonisten Eduard Bernstein. Han mente at man kunne erstatte kapitalismen med sosialisme ved hjelp av mange sosiale reformer, og at en revolusjon da ville bli overflødig. Rosa Luxemburg ble ikke overbevist, og svarte blant annet: «Å forvandle havet av kapitalistisk bitterhet til sosialistisk sukkerdrikke gjennom noen flasker sosialreformistisk lemonade blir i beste fall smakløst!» I all den tid kapitalismen er avhengig av tvangsmessig vekst, og penger og makten ligger hos et fåtall mennesker, vil en revolusjon være nødvendig. Hele det skitne havet må renses opp og erstattes med friskt vann, ikke bare pyntes på og smaksettes med litt lemonade.

Rosa Luxemburgs tilsvar til Bernstein heter «Reform eller revolusjon», men det er slett ikke slik at Rosa Luxemburg mener reformer er unødvendige. Tvert imot, hun mener reformarbeid er svært viktig for å muliggjøre revolusjonen! Det er et viktig skille mellom å være reformist, altså at man ikke mener en revolusjon er nødvendig, og det å arbeide for reformer. Reformarbeid er et viktig aspekt ved å være revolusjonær. Rosa Luxemburg forklarer det slik: «For sosialdemokratiet eksisterer det en uatskillelig sammenheng mellom sosiale reformer og den sosiale revolusjon, idet dets kamp for sosiale reformer er middelet, den sosiale omveltning er derimot målet.» Når Rosa Luxemburg bruker begrepet «sosialdemokratiet», er det viktig å merke seg at det ikke er snakk om dagens sosialdemokrater, men sosialdemokratene i Tyskland på starten av 1900-tallet var revolusjonære. Luxemburgs hovedpoeng er at revolusjonen må være målet, og at veien dit må preges av arbeid for sosiale reformer.

Hva er egentlig reformarbeid? Det kan være mye! Innføringen av 8-timers normalarbeidsdag, abortloven, gratis skolebøker, trygdeordninger, alle disse tingene er eksempler på reformer. Store norske leksikon definerer en reform slik: «en forandring (omdanning) av de bestående forhold som er, eller er ment å være, til det bedre». Enhver politisk sak kan på sett og vis ses på som en reform. Selvsagt er ikke enhver reform bra i våre øyne, vi i Rød Ungdom – som denne artikkelen opprinnelig ble skrevet for – er imot mange reformer som for eksempel pensjonsreformen eller regionreformen. Men det at vi er mot høyresidens reformer, handler mer om at vi er imot høyresidepolitikk, ikke reformer som konsept. Merking av retusjert reklame, leksefri skole og arbeidstillatelse for asylsøkere er eksempler på reformsaker Rød Ungdom har jobbet med de siste årene.

Reformarbeidets to funksjoner

Rosa Luxemburg mener at det sosialistiske partiets reformarbeid har to sider, som vi kan kalle den økonomiske funksjonen og den kulturelle funksjonen. Reformer får en økonomisk funksjon hvis den påvirker den økonomiske situasjonen og videre endrer styrkeforholdet og forutsetningene for klassekampen. Dersom forholdet mellom arbeid og kapital, mellom ansatte og eier, endrer seg i arbeiderklassens favør, vil det bety dårligere kår for kapitalistisk vekst. Det blir vanskeligere å være kapitalist, og lettere å være arbeider. Dette kan bringe den kapitalistiske økonomien et skritt nærmere krise, ettersom man strammer inn profittmulighetene for kapitalister som er avhengig av å hele tiden øke profitten i konkurranse med andre. Ett eksempel på en reform med klar økonomisk funksjon er kampen for sekstimers normalarbeidsdag, fordi kortere arbeidsdag med like mye lønn vil bety at arbeiderne får beholde mer av overskuddet selv. Kampen for merking av retusjert reklame er også et godt eksempel på en reform som har en økonomisk funksjon. Ikke bare vil merking av retusjert reklame være bra for ungdoms selvbilde og psykiske helse, det vil også være et økonomisk nederlag for reklamebransjen og skjønnhets­industrien.

Reformarbeidets kulturelle funksjon handler på sin side om å forberede arbeiderklassen på å kunne gjennomføre en revolusjon. Vårt mål er at arbeiderklassen, folket, skal ta makten. Men i dag er det dessverre slik at størsteparten av befolkningen er politiske tilskuere, ikke deltakere. De politiske avgjørelsene blir i stor grad tatt i lukkede rom. Det er en del av det sosialistiske prosjektet å forsøke å endre dette. Skal arbeiderklassen ta makten, må den være forberedt og ha tro på seg selv. Rosa Luxemburg mener at «Etter den gjengse oppfatning består den sosialistiske betydning av den faglige og den politiske kamp i å forberede proletariatet, dvs. den subjektive faktor i den sosialistiske omveltning, på gjennomføringen av denne omveltning». Folket må innse at de kan ta makt, og at de kan styre, de må gå fra å være politiske tilskuere til å bli politiske deltakere. De må få politisk erfaring og selvtillit, slik at det kan bli mulig å se for seg at en annen verden er mulig, og at vi sammen kan endre verden. Det er dette som er kjernen i den kulturelle funksjonen ved reformer. Det politiske innholdet i en sak er ikke det aller viktigste når det kommer til å oppfylle den kulturelle funksjonen. Om lokallag i Rød Ungdom velger å aksjonere for bedre busstilbud i kommunen, for leksefri skole eller mot okkupasjonen i Palestina, så vil medlemmene i lokallaget uansett få erfaring med å styre selv, med å engasjere seg, med å ta makt over situasjonen og de vil sitte igjen med en følelse av at det går an å endre verden. De vil gå fra å sitte på sidelinjen til å bli demokratiske deltakere. Det holder ikke å bare ha god politikk, folk må også myndiggjøres. Å se på reformers økonomiske og kulturelle funksjoner kan være et godt analyseverktøy for sosialister, for eksempel i arbeidet med arbeidsprogram og strategi.

Brecht og Enhedslisten

Reformarbeidet er i følge Rosa Luxemburg viktig for å nå målet om revolusjon, blant annet på grunn av den økonomiske og den kulturelle funksjonen reformarbeid kan ha. Men vi må ikke glemme at reformer kan være bra i seg selv. Det danske sosialistpartiet Enhedslistens hovedmantra for arbeidet sitt i det danske Folke­tinget er å «stemme for enhver forbedring, og mot enhver forverring». Det er ikke alltid like lett å vurdere om en reform har mest forbedring eller mest forverring i seg, særlig om reformene kommer fra dagens sosialdemokratiske regjeringer. Mantraet er likevel et forsøk på å lage en grunnregel for hvordan et sosialistisk parti kan bruke sin plass i en borgerlig institusjon som Folketinget på en måte som er tjenlig for arbeiderklassen. Et annet mer lokalt eksempel er Sosialistisk Venstrepartis regjeringsdeltakelse. Til tross for at de fikk igjennom en del SV-politikk, ble fortsatt den rødgrønne regjeringen preget av massiv privatisering, fortsatt krigspolitikk og stadig økende økonomiske forskjeller. Eksempelet med Enhedslistens forsøk på å formulere en læresetning som løsning på dette dilemmaet og SVs regjeringsdeltakelse, viser hvor vanskelig det kan være å balansere forholdet mellom revolusjonært reformarbeid og reformisme. Likevel finnes det også gode eksempler på vellykket revolusjonært reformarbeid, for eksempel innføringen av 8-timersdagen eller folkeaksjonen mot oljeboring i Lofoten, Vesterålen og Senja. Vellykket revolusjonært reformarbeid kan være vanskelig, men det er ikke mindre viktig av den grunn, vi må bare være bevisst på fallgruvene som finnes.

Diktet «Herberget» av den tyske dikteren, dramatikeren og sosialisten Bertolt Brecht er interessant å se på når vi diskuterer forholdet, og balansen, mellom reform og revolusjon:

Herberget

Jeg hører at i New York
på hjørnet mellom 26. gate og Broadway
står det om vinteren hver kveld en mann
og skaffer de husløse som samler seg der
penger han samler inn, så de får plass på herberget.

Dette forandrer ikke verden.
Dette forbedrer ikke forholdene mellom
menneskene.
Dette forkorter ikke utbyttingens tidsalder.
Men noen menn får plass på herberget.
Vinden blir holdt borte fra dem en hel natt.
Snøen som skulle falt på dem, faller på gaten.
Menneske, legg ikke vekk boken hvor du leser dette!

Noen mennesker har nå plass på herberget.
Vinden blir holdt borte fra dem en hel natt.
Snøen som skulle falt på dem, faller på gaten.
Men dette forandrer ikke verden.
Dette forbedrer ikke forholdet mellom
menneskene.
Dette forkorter ikke utbyttingens tidsalder.

Reformer kan dramatisk forbedre menneskers liv under kapitalismen, men reformer fjerner ikke de underliggende maktstrukturene, utbyttingen av arbeiderklassen og klasseskiller. Derfor sier Rosa Luxemburg at reformarbeid må brukes som middel for å nå målet om revolusjon. Reformene alene vil ikke kunne fjerne havet av kapitalistisk bitterhet.

Handling, deltakelse og demokrati

For Rosa Luxemburg var handlingen viktigst. Mennesket er et historisk dyr, det vil si at vi er det eneste «dyret» som handler med hensyn til tidligere og kommende generasjoner mennesker. Vi skaper historien, vi lærer av den og vi former framtiden med handlingene våre. Mennesket har en formende kraft, vi skaper det samfunnet vi er en del av. Rosa Luxemburg mente at mennesket blir det mennesket gjør. Nina Björk forklarer det slik i sin bok, Drömmen om det röda: «Et levende demokratisk samfunn krever aktive, deltakende mennesker. Derfor er Rosa Luxemburg framfor alt deltakelsens tenker, aktivismens forsvarer, demokratiets teoretiker». Rosa Luxemburgs kamp for sosialisme var også en kamp for demokrati, for ytringsfrihet og for et samfunn bestående av aktive, deltagende mennesker. For at vi skal nå et slikt samfunn, må handling både være et personlig mål for alle sosialister, men også en stor del av det sosialistiske partiets strategi.

Et av Rosa Luxemburgs egne favorittsitat var Johann Wolfgang von Goethes: «Im Anfang war die Tat», som på norsk kan oversettes til: «I begynnelsen var handlingen». Handlende mennesker, som forstår at kapitalismen ikke er naturgitt og at vi sammen kan endre verden, er grunnleggende for en revolusjon. Dette er en av grunnene til at den kulturelle funksjonen til reformarbeid er så viktig, fordi den gjør mennesker til aktive, handlende deltakere i demokratiet.

Men det er viktig at reformarbeid ikke ender opp med mange ulike adskilte kamper, som ikke knyttes opp mot et større . Det sosialistiske partiets rolle burde derfor, i følge Rosa Luxemburg, være å ta tak i de politiske strømningene som oppstår spontant i samfunnet, knytte disse opp mot en samfunnsendrende kritikk og jobbe for bred organisering. Partiet må være oppmerksom på aksjoner, politiske saker og kamper som oppstår spontant, samtidig som partiet jobber langsiktig. Partiet må være et steg foran, men aldri bevege seg så langt unna folket at de mister dem og deres meninger av synet.

Hvordan kan Rosa Luxemburg være relevant i dag?

Selv om det er hundre år siden Rosa Luxemburg levde, lever tankene og teoriene hennes fortsatt i beste velgående på venstresiden. Hun har hatt stor innflytelse på sosialister over hele verden, og denne innflytelsen ser bare ut til å vokse de siste årene. I denne teksten har fokuset vært på forholdet mellom reform og revolusjon, teori og praksis og hvorfor handlingen er en så essensiell del av det sosialistiske arbeidet. Vi kan studere Rosa Luxemburg som bidrag til diskusjoner om hvordan vi kan drive bedre og mer systemoverskridende reformarbeid, og hvordan vi kan jobbe for å knytte enkeltsaker opp mot det større bildet. Til slutt minner Rosa Luxemburg oss på hvor grunnleggende aktive, deltagende mennesker er for det sosialistiske prosjektet.

Bertolt Brecht, tysk forfatter og teatermann. Fikk stor betydning gjennom sine skuespill og dramaturgiske ideer, som mer appellerte til tilskuernes forstand enn til deres følelser. Under nazistyret i Tyskland oppholdt Brecht seg utenlands. I 1948 flyttet han til Øst-Tyskland, hvor han grunnla og ledet det eksperimentelle teateret Berliner Ensemble, som fikk en banebrytende innflytelse på det europeiske etterkrigsteater. Til Brechts mest kjente stykker hører Galileis liv, Mor Courage, Det gode menneske fra Sezuan, Den kaukasiske krittsirkelen og Tolvskillingsoperaen.

Foto: Das Bundesarchiv/Wikimedia Commons

IKKE KONSTATERBARE FEIL AV KUNSTKOMMISJONEN

Invitert til et møte i Kunstakademiet
ytet de høyeste funksjonærene i Kunstkommisjonen
sin skjerv til den vakre praksis med å utøve selvkritikk
for begåtte feil og mumlet at også de
hadde noen feil å bebreides for. På spørsmålet
om hvilke feil det gjaldt, kunne de riktignok overhodet ikke
erindre noen konkrete tilfeller. Alt utvalget
nå kritiserte dem for, hadde
ikke akkurat vært noen feil, kommisjonen hadde bare
undertrykt verdiløse ting, og selv dem
hadde de egentlig ikke undertykt, bare unnlatt å fremme.
Tross den ivrigste selvransakelse
kunne de ikke erindre å ha begått noen konkrete feil, likevel
fastholdt de energisk, slik skikken er
at feil var blitt begått fra deres side.

700 INTELLEKTUELLE TILBER EN OLJETANK

Uten invitasjon
har vi kommet
Sju hundre (og flere er underveis)
allestedsfra
der ingen vind blåser lenger
fra kvernene som maler langsomt, og
fra ovnene som det sies
at ikke en hund lengre skjuler seg bak.

Og plutselig, over natten
så vi deg
oljetank.

I går eksisterte du ikke
men i dag
fins bare Du.

Hitover, alle sammen!
Dere som sager av greinen dere sitter på
fullt sysselsatte!
Gud har vendt tilbake
i skikkelsen av en oljetank.

Du heslige
er den vakreste!
Øv vold mot oss
du saklige!
Utvisk vårt jeg!
Gjør oss kollektive!
Skje ikke lenger vår vilje
men Din.

Du er ikke laget av elfenben
og ibenholt, men av
jern.
Herlig! Herlig! Herlig!
Du uanselige!

Du er ikke usynlig
ikke uendelig heller!
Derimot sju meter høy.
I deg hviler ingen hemmelighet
men olje.
Og du behandler oss
verken etter behag eller uransakelig
men etter kalkyler.

Hva betyr litt gress for deg?
Du sitter på det.
Der det før vokste gress
står nå Du, oljetank!
Og fremfor deg er en følelse
ingenting.

Hør derfor vår bønn
og frels oss fra ånden.
I elektrifiseringens
det Fordsatte fremskrittets
og statistikkens navn!

BYLANDSKAP

Dere utgaflede fra sardinboksene
igjen én og én, dere som mødrene planla
mellom tallerken og leppe, nok en gang
med selsomt øye, kanskje med eget øyebryn!
Dryppende av tilropets og trøstens olje
som holder dere friske, lettere flattrykte
med skarp brett, dere bokholdere, dere
oppsøker jeg, byenes
lovpriste innhold!

Fra rennesteinsvannet
vaskes det fortsatt gull.
Den store løslatte
over takene, Røyken,
begir seg av sted.

I bakgården henger klesvask: en kvinnes
rosa truser, vinden
feier inn i dem.

Byen sover. Grådig
sluker den søvnen sin. Gurglende
ligger den i rennesteinen, hjemsøkt
av utuktige drømmer og
næringssorger.

Menneskestrømmene
oversvømmer handelskvartalene
som om natten spyles rene
fra skitten og herjingen etter
gårsdagens menneskestrømmer.

I de trege menneskestrømmene
som skvulper mot husveggene
svømmer avissider. Virvler
rundt monumenter og
stiger opp i kontorbygningene.

Byens ni folkeslag sover
utmattet
av egne og andres laster.
Verktøyet ligger rede
for morgendagens arbeid.
Gjennom tomme gater
runger vekternes skritt.
På et jorde langt borte
letter møysommelig
tunge bombefly.

Til daglig er vi vant til å besvare et spørsmål om hvor mye noe er verdt med et pengebeløp. Pengene lar oss sammenligne varer, men det forklarer ikke hvorfor vi verdsetter dem til det vi gjør. Hvordan kan vi si noe mer grunnleggende om en vares verdi? Hva forteller det oss om vårt eget arbeid? Og hvilken konsekvens har det for debatten om privatisering av offentlige tjenester?

Hallvard Berge er informasjonsmedarbeider i Norsk Tjenestemannslag og medlem i Rødt.
Foto:

Denne artikkelen tar for seg Marx sitt oppgjør med Ricardos¹ verdibegrep, hvordan han videreutviklet synet på varens verdi, og hva vi kan ta med oss fra denne debatten når vi argumenterer politisk mot privatisering av velferdstjenester i dag. Artikkelen konkluderer med at argumenter mot privatisering av velferdstjenester kan ha nytte av å synliggjøre forutsetninger som vanligvis ikke gjøres eksplisitte i politikken.

Marx sitt oppgjør med Ricardos verdibegrep

Marx starter Kapitalen med en undersøkelse av begrepet vare og de ulike egenskapene en vare har; noe som er til nytte for mennesker, noe som kan byttes i noe annet, og en representasjon av sosialt nødvendig arbeid. Å starte boken med dette viser oss to ting: For det første at varens verdi er sentralt for å forstå kapitalismen, og for det andre at måten å forstå varens verdi på, er sentral i Marx sin egen posisjonering i den akademiske samtiden. Til sammen gir dette oss et sted å starte når vi skal beskrive Marx sitt bidrag til samfunnsdebatten og det grunnlaget han hadde for sitt politiske ståsted.

Marx tar utgangspunkt i en tradisjon i synet på varens verdi som var utbredt i hans akademiske samtid, arbeidsverditeorien. Denne teorien sier at en vares verdi bestemmes av hvor mye arbeid som kreves for å framstille den, både i den umiddelbare produksjonsprosessen og det som gikk med til å produsere maskiner, bygninger og annet som indirekte inngår i denne prosessen. Denne måten å tenke på har sine røtter helt tilbake til Aristoteles, men i Marx sin samtid var David Ricardo og Adam Smith de mest kjente talspersonene for økonomiske teorier som baserer seg på denne antagelsen. I dag står denne teorien i kontrast til mer subjektivt orienterte teorier om marginal nytte, tilbud og etterspørsel, som på ulike måter legger til grunn at verdien ikke er en egenskap ved varen i seg selv eller dens opphav i produksjonsprosessen, men ved den umiddelbare situasjonen den forsøkes omsettes i.

Sett fra synspunktet til kapitalisten, eller andre som typisk satte seg ned og regnet på slike ting, var det naturlig å uttrykke varens verdi i lønnskostnader. Ricardo mente lønnskostnader var en overfladisk måte å uttrykke varens verdi. Lønnskostnader varierer i tid og rom, mens verdenshandelen viser at varens verdi er uavhengig av lønnsnivået på opprinnelsesstedet. Ricardo målte derfor varens verdi i arbeidstimer, og han antok at handel alltid ville skje med varer av lik verdi og dermed med likt antall arbeidstimer. Fra dette utgangspunktet kom Ricardo også fram til at veien til rikdom for et land er å utnytte de komparative fordeler landet rår over; billig arbeidskraft, attraktive råvarer, tilgang til energi eller lignende.

Marx sin hovedinnvending mot dette var at Ricardo ikke skilte mellom aktiviteten arbeid og varen arbeidskraft, noe som gjorde det vanskelig å forklare hvorfor verdien øker i produksjonsprosessen. Marx viste at det produktive i menneskets arbeid kan uttrykkes som forskjellen mellom den verdien som skapes (arbeidskraftens bruksverdi) og den verdien som går med til å produsere og reprodusere (arbeidskraftens bytteverdi), og at denne forskjellen blir igjen hos kapitalisten i et lønnsarbeidsforhold. Dette var hovedgrunnlaget for det sosialistiske politiske prosjektet, og en motsats til for eksempel Adam Smith, som fulgte Ricardo i synet på varens verdi som et uttrykk for antall arbeidstimer, men som konkluderte med at profitten oppsto i handelsøyeblikket som kapitalistens godtgjøring for sin innsats.

Ricardo og Smiths syn var i Marx sin samtid den rådende måten å tenke om vareproduksjon og om arbeidets rolle i den; arbeidet som en innsatsfaktor som var nødvendig i produksjonen og så til de grader sentral at hele verdibegrepet avhenger av den, men likevel en rigid og målbar ting, noe som kansellerer seg selv ut time for time når produktet avhendes i markedet. Ricardos syn på arbeid var individualistisk og begrenset til den enkelte produksjonsprosessen og ga lite rom for å se på arbeid som noe annet enn et nødvendig onde, og det kunne heller ikke alene forklare hvorfor noen virksomheter i det hjemlige markedet bukket under, mens andre gikk seirende ut av en konkurranse preget av like vilkår, lov og orden.

Et sosialt og immaterielt verdibegrep

Marx så på arbeid som en sosial prosess. Mennesker former omgivelsene sine hele tiden, men det er først når denne formingen har nytte for samfunnet at det blir arbeid, i hvert fall i den betydningen av ordet arbeid som vi kan bruke når vi snakker om varenes verdi, og i den grad man bruker mer tid enn det som kan forventes gir det lite mening å regne med all tiden. Marx brukte derfor begrepet sosialt nødvendig arbeidstid om den delen av arbeidstiden som gir varen verdi. Begrepet sosialt nødvendig arbeidstid gjør arbeidsinnsatsen relativ til samfunnets behov og bransjens produktivitet. Arbeid som ikke bidrar til å fylle et sosialt behov vil heller ikke tilføre verdi.

Dette perspektivet understreker også et annet sentralt aspekt ved Marx sitt syn på varens verdi. Verdi er en immateriell størrelse, en sosial konstruksjon som aldri kan spores tilbake til fysiske egenskaper ved varen. Varens verdi endres med andre ord når samfunnet og forholdene varene produseres under endres.

Hvilken betydning har dette synet på varens verdi for Marx sitt politiske standpunkt? Tanken om et sosialt verdibegrep gjør det mulig for Marx å forklare den sosiale arbeidsdelingen i samfunnet og den konsentrasjonen av rikdom som følger av den. Det immaterielle i verdibegrepet er også viktig for å forstå hvorfor Marx la så mye vekt på lønnsarbeidet som en måte å godtgjøre arbeid. Siden verdi er en sosialt tillagt egenskap oppstår merverdien som en konsekvens av den sosiale arbeidsdelingen i samfunnet, det vil si rollefordelingen mellom klassene i produksjonsprosessen, ikke som en konsekvens av det materielle arbeidet som sådan.

Konsekvenser for politikkutforming

Siden verdibegrepet er immaterielt og sosialt betinget mente Marx at det ikke lar seg gjøre å si hva som er produktivt arbeid på en politisk nøytral måte. Hva som er produktivt avhenger av hvilken klasseinteresse man legger til grunn. Det som er produktivt for kapitalistklassen, det vil si produksjon av varer og tjenester for salg i markedet, er noe helt annet enn det som er produktivt for arbeiderklassen. For arbeideren, og her kan vi si at arbeiderens interesse sammenfaller med menneskeheten som helhet forut for økonomiske roller, ligger interessen i bruksverdien av det som produseres. For kapitalisten er bruksverdien irrelevant, det er en bakenforliggende forutsetning for at varen skal ha den egenskapen deres klasseinteresse etterspør, nemlig en bytteverdi i markedet.

Mange arbeidsprosesser fører ikke til varer med en realiserbar bytteverdi i markedet, blant annet gjelder dette mye av arbeidet i offentlig sektor slik vi kjenner det i europeiske velferdsstater. Kapitalistisk økonomisk politikk vil derfor ha en tendens til å dreie seg om å endre organiseringen av samfunnet i en retning der mer og mer av arbeidet er produktivt sett fra deres egen klasseposisjon: privatisering av offentlige tjenester og markedsutsetting av tidligere ikke-kapitalistiske sfærer i samfunnet der varene ikke selges i markedet og bytteverdien er irrelevant, slik som utdanningssystemet, helsevesenet, barnevernet, vei- og jernbaneutbygging, og mange andre deler av eller tidligere deler av velferdsstaten. Argumentene for slik privatisering er gjerne basert på en påstand om at privat sektor har høyere produktivitet, men der forutsetningene ikke er eksplisitte.

Når vi tenker på hvilken betydning av produktivitetsbegrepet som er interessant for en kapitalist, er det helt naturlig å bruke slike argumenter. Problemet er at produktivitet feilaktig framstår som et universelt argument. Hvordan kan vi vurdere produktivitet når problemstillingen er omorganisering og privatisering av sykehus, SSB, Statoil, universiteter, Entra, Avinor, og så videre?

En objektiv vurdering av produktivitet kan kun gjøres når den sosiale arbeidsdelingen er gitt, det vil si at vi aksepterer premissene for kapitalistisk produksjon, inkludert at varens verdi skal realiseres i et marked. Dette er en av grunnene til at den norske produktivitetskommisjonen hadde så store problemer med å definere hva produktivitet i offentlig sektor innebærer. Det samme gjelder New Public Management som forsknings- og praksisfelt, der man kan argumentere for at det legges til grunn forståelser av produktivitet og varens verdi som ikke er relevant for produksjon av velferdstjenester. Å argumentere politisk for en sterk offentlig sektor som styres etter innbyggernes behov krever derfor å problematisere de forutsetningene som legges i debatten.

Også i EØS-debatten kan verdibegrepet bli viktig. Argumenter mot EØS-avtalen som tar utgangspunkt i de opprivende virkningene av EU-direktiver som gjør norske velferdsordninger eller offentlige finansieringsordninger konkurransevridende vil kunne ha nytte av å synliggjøre at EUs politiske hovedretning og den norske velferdsstaten bygger på ulike syn på varens verdi og hvilket som skal legges til grunn ved vurderingen av velferdsstatens organisering.

Et eksempel her er EUs postdirektiv, som ble innført i Norge i 2013. Postdirektivet går i korthet ut på å bygge ned statlige monopoler i postsektoren og åpne for konkurranse slik at nye selskaper skal kunne etablere seg i dette markedet. Den største fagforeningen i postsektoren, PostKom, satte i gang en kampanje spunnet rundt bokstavrimet Dyrt, Dårlig, Distriktsfiendtlig. Dette var en offensiv kampanje med gode argumenter og slående grafikk, men den maktet ikke å forhindre innføringen av postdirektivet. Postkom klarte etter min mening ikke å sannsynliggjøre at konkurranse i postmarkedet ville føre til dårligere tjenester. Vi kan spekulere i om kampanjen ville tjent på å bygge opp en motsetning mellom på den ene siden post som en nyttig tjeneste for innbyggere og samfunn og på den andre siden post som et lovende og profitabelt investerings­objekt.

Kanskje er dette også grunnen til at Rødts valgkampsak om Velferdsprofitørene fungerte så godt. Ordet velferdsprofitør setter sammen de to motsetningsfulle aspektene ved varens verdi på en helt umiddelbar og syntaktisk velfungerende måte, det brukes som subjekt i slagord, overskrifter og generelt i setningenes hovedledd istedenfor bare i innskutte forklarende delsetninger, og det er egnet til å mane fram et bilde av en type økonomisk aktør som det lar seg gjøre å eliminere.

Begrepet balanserer riktignok mellom å være forståelig og fremmedgjørende. Det er lett å innvende at profittbegrepet er vanskelig å forstå, eller at det kun appellerer til en helt spesiell gruppe mennesker som stemmer på Rødt eller SV uansett. Til gjengjeld kan man si at ved å bruke dette begrepet om problemstillinger i samfunnet som alle kjenner, slik som uforståelige milliardutbytter fra små barnehager eller avslørende saker om uverdige arbeidsforhold og ulovlig innleie, kan vi flytte fokuset fra reaksjonære skillelinjer mellom det norske og det utenlandske, det gamle og det nye, det seriøse og det useriøse, til et skille mellom ulike målsetninger med økonomisk aktivitet, og hva som gagner oss som samfunn.

Noter:
1 David Ricardo (1772–1823), britisk klassisk økonom. Ricardo er mest kjent for teorien om at frihandel basert på bytte av varer med lik verdi mellom land med ulike komparative fordeler kan være gunstig for begge landene.

Norge slutter seg til EUs sanksjoner mot Venezuela

I desember 2017 sluttet Norge seg til EUs sanksjoner mot Venezuela, som blant annet innebærer forbud mot eksport av militært matriell.

Av redaksjonen.

 

Forslag om forbud mot våpeneksport nedstemt

I februar ble SVs forslag om forbud mot eksport av våpen og militært materiell til landene som kriger i Yemen nedstemt. Det betyr at det fortsatt er mulig å selge våpen til Saudi-Arabia og De de forente arabiske emiratene. Krigen har vart i tre år og over 10 000 er drept, mens millioner er ­drevet på flukt.

Trier feirer med Karl Marx-trafikklys

Den tyske byen Trier, Karl Marxs fødeby, feirer 200årsdagen hans med nye trafikklys. Marx levde sine første 17 år i Trier, før han flyttet til Bonn for å studere. Marx står med armene rett ut når lyset er rødt, og går med ei bok under armen når lyset er grønt.

FNs menneskerettighetsråd fordømmer sanksjonene mot Venezuela

I mars vedtok FNs menneskerettighetsråd en fordømmelse av de USA-ledede sanksjonene mot Venezuela. Vedtaket kom etter et forslag fra landene i G-77 gruppen, som historisk har vært landene som ikke valgte side i den kalde krigen. Resolusjonen fra Menneskerettighetsrådet ber land avstå fra å innføre unilaterale sanksjoner, og fordømte enkelte lands bruk av sanksjoner som et politisk pressmiddel. Resolusjonen pekte også på hvordan sanksjonene rammer de fattige i Venezuela hardest, og at blokaden står i veien for realiseringen av menneskerettighetene i landet.

Kongsberg-gruppen inngår kjempekontrakt

I mars ble det klart av Kongsberg-gruppen har inngått en kontrakt med Qatar om salg av våpen og militære systemer. Avtalen kan vare i åtte år og potensielt være verdt 15 milliarder norske kroner. Saudi-Arabia og Qatar stod tidligere på samme side i maktkampen i Midtøsten, men har havnet i konflikt etter at saudiene mente Qatar stod for nært Det muslimske brorskap.

Planlegger «barcode» i flere norske byer

Bane Nor legger ikke bare jernbanespor. Konsernet har store eiendomsplaner i en rekke byer skriver NRK 28.03.2018. Beregninger NRK har gjort viser at Bane Nor Eiendom har konkrete byggeprosjekter på rundt 1,5 millioner kvadratmeter boliger og næringsbygg i et tjuetalls norske byer og tettsteder. Det tilsvarer fem ganger Barcode-prosjektet i Oslo, som er på 300.000 kvadratmeter totalt. I flere byer vil disse eiendomsprosjektene forandre bysentrum i høy grad. Det gjelder ikke minst for Moss og Hamar, der hele bydeler er på tegnebrettet.

11. mars var det et halvt år siden Rødt kom inn på Stortinget. Et par dager tidligere tok redaksjonsmedlem i Gnist, Tomine Sandal, en tur innom stortingskantinen for å intervjue politisk rådgiver og 1. vara Seher Aydar og Marie Sneve Martinussen, nestleder i Rødt og finanspolitisk rådgiver. Rødt gikk til valg på å være en utfordrer på Stortinget, og som et parti med ideologiske røtter i marxismen skiller vi oss ut. Hvordan har det gått så langt?

Seher Aydar er 1. vara til Stortinget for Rødt og politisk rådgiver i stortingssekretariatet. Hun har ansvar for utdanning, helse, feminisme, familie og kultur. I perioden 2012-2014 var hun leder i Rød Ungdom.
Marie Sneve Martinussen er Nestleder i Rødt og politisk rådgiver i stortings­sekretariatet med ansvar for finans. Hun er også utdannet samfunnsøkonom.
Intervjuet av Tomine Sandal, Tidligere nestleder i Rød Ungdom. Hun er redaksjonsmedlem i Gnist.
Foto: André Løyning og Einar Aslaksen

– Hva tror dere er hovedgrunnen til at Rødt skiller seg fra de andre partiene på Stortinget? Har det at vi kommer fra en marxistisk bakgrunn noe å si i praksis?

Marie: Jeg mener at det viktigste vi bærer med oss fra det marxistiske tankesettet er vår analyse av interessemotsetninger. Vi ser at interessemotsetningene finnes. Disse har kanskje blitt enda tydeligere i dag, etter at klassekompromisset har havarert, enn de var på Marx sin tid. Det som skiller oss fra andre partier, er at vi alltid ser disse interessemotsetningene. Det gjelder også saker som feminisme, fordi de hvite middelaldrene mennene som sitter med makten i styrerommene fortsatt ønsker å beholde makten.

Seher: Det er helt sant! De andre partiene snakker ikke om interessekonfliktene. De sier ofte: «Men vi vil jo alle det samme, vi har bare forskjellige løsninger.» Vi i Rødt mener at dette ikke stemmer, vi vil noe helt annet enn det de andre partiene vil. Nå var det nettopp en debatt om barnetrygden på Stortinget, og både høyre- og venstresiden snakket om at de ville ha mindre forskjeller. Men debatten handlet ikke om hva som skapte disse forskjellene. Det samme med saken om velferdsprofitørene. Rødt og Høyre har ikke bare forskjellige løsninger når det gjelder velferdsprofitører, vi vil ha helt forskjellig politikk. Rødt vil ha offentlig ansvar og styring, ikke privatisert med kapitalister.

Marie: I interessekonflikter er det en part som taper og en som vinner. På Stortinget virker det derimot litt som de andre partiene driver med en konkurranse i å være flinkest i klassen på politikk, og at de politiske forskjellene i innhold ikke er like viktige for dem. Rødt er derimot ikke på Stortinget for å være flinke politikere, men for å jobbe for å fremme interessene til dem vi er på lag med. Det har vært litt sjokkerende å se hvor mye de andre partiene koker ned politiske skillelinjer til forskjellige administrative løsninger. Både Rødt og MDG er litt utenfor «det gode selskap» her på Stortinget, men jeg hadde ikke forventet at skulle være så tydelig.

– Tror dere at Høyre og FrP ikke ser interesse­konfliktene i samfunnet?

Seher: Jeg tror de er veldig klar over interessekonfliktene, og regjeringen kjører hard klassekamp fra høyresiden. Det som binder sammen regjeringen med Høyre, FrP og Venstre, er jo at de er helt enige når det kommer til økonomisk politikk.

Marie: Det er helt gjennomsiktig hvem som tjener mest på denne regjeringen, for eksempel har FrP prioritert kutt i formueskatten fremfor politikk som tjener «folk flest». Samtidig ­kutter­ de i velferdsordninger, som pleiepenger og fysioterapi. Klasseperspektivet blir veldig tydelig, og man kan nesten lure på om FrP også har lest Marx, men at de har konkludert helt motsatt av oss.

Seher: Regjeringspartiene er uenige om så mye, men er det én ting de er enige om, så er det akkurat det vi snakker om nå: hvor de står i interessekonflikten. De er superenige om å ikke røre kapitalen. Klassekampen er veldig til stedet her.

Marie: Det store problemet her er jo at klasse­kampen drives frem av høyresiden, mens de andre partiene på den såkalte venstresiden er på defensiven samtidig som de ikke har en marxistisk analyse i bunn, som gjør at de ikke ser interessekonfliktene. Arbeiderpartiet mener at politikken handler om gradsforskjeller av ulike politiske løsninger og at alle «vil det samme».

– Vil dere si at Rødts inntog på Stortinget har påvirket kulturen?

Marie: Ja, jeg tror at vi har påvirket stemningen på Stortinget. Vi har kommet som et fremmedelement inn i det gode selskap. Høyresiden har reagert med å stille spørsmål ved vår ideologi, mens den såkalte venstresiden har blitt veldig usikre på om de skal være på lag med oss eller ta avstand fra oss.

Seher: Rødt på Stortinget utfordrer det etablerte, som gjør at vi rokker med mer enn størrelsen vår skulle tilsi.

Marie: I går stemte vi for vårt første veto til et EØS-direktiv, det handlet om pakkereiser. Rødt var de eneste som stemte mot. Til og med Senterpartiet stemte for direktivet, selv om de også er motstandere av EU og EØS, men de stemte likevel for «av god skikk».

Seher: Kanskje det at Rødt stemte mot direktivet nå, gjør at Senterpartiet og andre EØS-kritiske parti stiller spørsmålstegn ved om de også burde gjort det. Sånn sett kan Rødt sette større spor i Stortinget enn ett mandat skulle tilsi.

– Hvordan forholder de andre partiene seg til at det har kommet marxister inn på Stortinget?

Marie: Et morsomt poeng er at veldig mange stortingsrepresentanter fra høyresiden bruker mye taletid i Stortingssalen på å stille Bjørnar Moxnes spørsmål om sosialisme, planøkonomi og ideologi. Og dette skjer i alle mulige slags debatter! De synes det er sjokkerende og opprørende at vi mener det vi gjør.

Seher: Noen ganger blir de også skikkelig sinte på talerstolen. Det var en fra FrP som ble helt rasende over at Bjørnar kunne finne på å være mot kommersielle barnehager. Det viser jo at det engasjementet vi har for de sakene, ikke er ensidig.

Marie: Det er morsomt at høyresiden blir så ideologisk opprørte! De har så mange spørsmål, det er nesten så jeg tenker de burde få muligheten til å dra på studiesirkel for å lære litt om marxisme, sosialisme og planøkonomi, siden de er så interesserte. Sist var det Høyres Stefan Heggelund som prøvde å «grille» Bjørnar. De er veldig nysgjerrige, kanskje Heggelund er litt Marx-curious?

Seher: Jeg tror litt av grunnen til at de prøver å «stille oss til veggs» med ideologiske spørsmål, er at de prøver å «avsløre» at politikken vår ikke funker. Men det lykkes de ikke med, fordi vi har selvtillit på vår politikk og våre ideologiske standpunkt.

– Synes dere at Stortinget er en jordnær institusjon?

Seher og Marie: Nei, det synes vi ikke!

Marie: I valgkampen lovte vi at vi skulle være en utfordrer på Stortinget, og det er en rolle vi tar veldig på alvor. Den politiske eliten er en elite den også, og når man er en del av den politiske eliten, kan man bli blind for interessene til vanlige folk. Dette ønsker ikke vi å være en del av. Avstanden mellom folk og politikere er altfor stor, bare se på de veldig høye stortingslønnene. Da Rødt foreslo å senke lønnen, var Tetzschner (Høyre) bekymret for å gå «for mye ned i levestandard», og det er jo helt absurd! Kjenner han en renholdsarbeider? Kjenner han en butikkmedarbeider? Vet han hva vanlige folk i Norge tjener?

Seher: SV er enige i at lønnen burde senkes, men Arbeiderpartiet er taus. Min erfaring er at AP lokalt ofte pleier å stemme mot å senke politikerlønninger og honorarer.

– Hvordan forholder Rødt på Stortinget seg til de andre partiene?

Marie: Vi samarbeider med andre partier når vi er enige om saker, og det må vi jo. Vi kan jo ikke bare gå rundt og rope i alle retninger at alle andre er idioter.

Seher: For eksempel har vi nå i etterkant av #metoo foreslått en rekke tiltak mot seksuell trakassering, som egentlig bare er common sense. Vi håper at vi kan få de andre partiene med på det, men selv ting som burde vært åpenbart, er heller ikke alltid like lett å få gjennom. Vi må tenke at vi samarbeider der vi kan, fordi vi faktisk ønsker å forandre på ting og gjøre hverdagen bedre for folk.

Marie: I vår analyse ligger jo både det å se interessekonflikter i samfunnet, men også det å faktisk jobbe for forandring. Det hjelper jo ingenting om vi kan si «vi hadde rett!» dersom verden går under fordi klimaendringene har gjort at alle har dødd.

– Ta for eksempel med saken om bemanningsbyråene. Rødt jobber med saken både utenfor og inne på Stortinget. Hvordan fungerer det?

Seher: Vår viktigste styrke ligger i balansen mellom det som skjer her inne på Stortinget og aksjonismen som skjer utenfor.

Marie: Bevegelsenes trøkk utenfor gjør at vi kan vinne. Om vi får forbud mot bemanningsbransjen, er det fordi fagbevegelsen har kjempet sammen med oss for det. Rødt hadde ikke klart å overbevise Arbeiderpartiet alene. Det er akkurat som med vern av Lofoten, Vesterålen og Senja. Der har den folkelige motstanden har sørget for at vi har vunnet frem gang på gang.

Seher: Det som skiller oss fra andre partier, at vi mener at folk forandrer verden. Ting som skjer på Stortinget, er et resultat av det som skjer utenfor. Hadde ikke kvinner organisert seg mot reservasjonsretten i 2014, så tror jeg at vi hadde tapt saken. Men fortsatt er det veldig mange stemmer som ikke blir hørt av stortingspolitikerne.

Marie: Et viktig poeng for oss i Rødt er at vi faktisk har 100 folkevalgte over hele landet, Bjørnar Moxnes er bare en av dem, og det er her vår styrke ligger. Det er i kommuner over hele landet at vi har påvirket folks hverdag gjennom forsøksprosjekter for leksefri skole, rekommunaliserte tjenester, heltidsprosjekter og så videre. Det er lokalt vi får vist hva Rødt kan få til, og det er der vi har størst mulighet for forandring.

– Hva tenker dere er det viktigste for Rødt å ha i bakhodet de neste årene?

Seher: Det viktigste å huske på er at vi skal lage en folkebevegelse mot forskjells-Norge, og denne kampen står ikke bare på Stortinget, men også lokalt der folk bor. Denne kampen må vi fortsette å ta. Vi kommer ikke til å få til store samfunnsomveltninger på Stortinget, men vi kan pushe på for å gjøre det mulig for oss å bygge motstand over hele landet.

Marie: Fordi felleskap fungerer!

Pensjonsreformen som Stoltenbergs første regjering satte i gang arbeidet med, knesatte som prinsipp at pensjonsytelsene i hovedsak skulle være basert på hva hver enkelt hadde innbetalt. I Folketrygden skulle en alleårsregel erstatte en besteårsregel, noe som de med lange yrkeskarrierer svært tjener godt på. Ny folketrygd ble vedtatt av Stortinget i 2005.

Per Medby er redaksjonsmedlem i Gnist og tidligere tillitsvalgt i NTL
Foto: Pixabay.com

Et problem for «pensjons­reformatorene» var AFP-ordninga. I tariffoppgjøret i 2008 ble AFP i privat sektor omdanna fra en tidligpensjon til en tilleggspensjon til dem som er i stand til å stå lenge i arbeid. I offentlig sektor var det vanskeligere for «pensjons­reformatorene», særlig med tanke på at Stortinget i 2005 faktisk vedtok å videreføre offentlig pensjon som ytelsespensjon med bruttogaranti, noe organisasjonene fulgte opp. Pensjonsoppgjøret i offentlig sektor ble derfor utsatt ett år, til tariffoppgjøret i 2009. Ved dette oppgjøret lyktes det organisasjonene å forsvare mange av prinsippene i offentlig tjenestepensjon, bla. AFP som tidlig pensjon og ytelsesprinsippet.

Etter dette har offentlig pensjon vært en torn øyet på «pensjonsreformatorene», og det har flere ganger vært forsøkt å få til endringer. I desember i fjor godtok dessverre­ organisasjonene å forhandle basert på en påslagsmodell som innebar at offentlig tjenestepensjon ikke lenger skulle ha noen garantert bruttoytelse.

3. mars i år ble det kunngjort at hovedorganisasjonene hadde kommet til enighet med regjeringa om en ny offentlig tjenestepensjon. Bortsett fra noen overgangsordninger legges det opp til at ny offentlig pensjon blir en rein påslagsmodell. De som er født f.o.m. 1970, får ingen overgangsordninger. Borte er prinsippet om at pensjonen skal være en garantert ytelse i forhold til sluttlønna. AFP foreslås omgjort til en rein tilleggspensjon. Pensjon skal kunne opptjenes helt til 75 års alder. De med lange yrkeskarrierer og høy lønn kommer svært godt ut, som oftest er dette personer med lette yrker. Dette er også gruppene som har høyest levealder. Den nye offentlige tjenestepensjonen vil gi ekstreme forskjeller i årlig pensjon mellom dem som må gå av tidlig og dem som er så heldige at de kan stå lenge i arbeid. De som kommer best ut, vil få over 100 prosent av sluttlønna i pensjon, mens de som må gå av tidlig vil måtte klare seg med rundt 40 prosent av sluttlønna.

Denne usolidariske tjeneste­pensjonen kan imidlertid stoppes siden organisasjonene har vedtatt å sende forslaget ut på uravstemning. Vi slutter oss til organisasjonen Forsvar Offentlig Pensjon som anbefaler de fagorganiserte i offentlig sektor å stemme nei til ny offentlig tjenestepensjon!

Vitenskapsfilosofen Karl Popper ga i 1945 ut et tobindsverk med en omfattende kritikk av historisismen, eller ideen om at det finnes historiske lovmessigheter. En av de fremste eksponentene for dette synet, mente han, var Karl Marx, som i følge Popper betraktet

«de menneskelige skuespillere på histor­iens scene, også de ’store’, som rene dukker, der uimodståeligt blev bevæget af økonomiske tråde – af historiske kræfter som de ikke har kontrol over. Han sagde, at historiens scene er placeret i et socialt system, der binder os alle; den er placeret i ’nødvendighedens rige’. (Men en dag vil dukkerne ødelægge dette system og opnå ’frihedens rige’.)»¹

Dette, mente han, ble bekreftet av utviklingen i Sovjetunionen. Selv om han ikke tvilte på revolusjonsledernes motiv, så ville en vitenskapelig inngang, eller kvasivitenskapelig, som han mente det i virkeligheten var, uunngåelig føre til en totalitær utvikling.

Mathias Bismo er redaksjonsmedlem i Gnist

Foto: Wikimedia Commons

Det er all mulig grunn til å stille spørsmålstegn ved Poppers motiver. Han var en dedikert tilhenger av kapitalismen, og sammen med nyliberale guruer som Milton Friedman og Friedrich Hayek, var han blant grunnleggerne av Mont Pèlerin Society.² Men mange av hans samtidige marxister, og også mange av deres forgjengere, gjorde det ikke akkurat vanskelig å få gehør for en slik kritikk. Tvert imot – var det noe som forente mange leninister, reformister­ og sentrister, så var det nettopp oppfatningen av at marxismen ikke bare representerte en vitenskapelig tilnærming til sosialismen, men at den var en vitenskap i seg selv.

Vitenskapelig sosialisme

Begrepet vitenskapelig sosialisme som betegnelse på det marxistiske tankegodset, ble popularisert av Friedrich Engels i boka Sosialismens utvikling fra utopi til vitenskap fra 1880. I denne korte og lettleste boka, som har blitt en av de viktigste innføringsbøkene i marxisme, starter Engels med de tidligste, moderne variantene av sosialisme og viser på bakgrunn av dette hvordan marxismen skiller seg fra disse. Og det som fremfor alt kjennetegner marxismen, mener han, er at den er vitenskapelig.

Nå er ikke marxismen den første sosialistiske retningen der dens tilhengere har forsøkt å benytte begrepet «vitenskap» for å underbygge dens fortreffelighet. Begrepet ble først benyttet av Pierre-Joseph Proudhon, ofte omtalt som anarkismens far, som en betegnelse på et samfunn styrt på grunnlag av fornuft og vitenskap. Begrepet har også blitt benyttet som betegnelse på Henri de Saint-­Simons sosialisme, delvis på samme grunnlag som for Proudhon, men også med bakgrunn i Saint-­Simons tro på at de vitenskapelige fremskrittene i seg selv ville være den viktigste drivkraften for sosialisme. Denne siste varianten er det heller ikke vanskelig å finne belegg for hos Engels, for ikke å snakke om lederne både i den andre og den tredje internasjonale.

En av Marx’ store fortjenester, skriver Engels, var «å framstille den kapitalistiske produksjonsmåten […] i dens historiske sammenheng og dens nødvendighet for et bestemt historisk tidsavsnitt, altså også nødvendigheten av dens undergang.»³ Altså er ikke bare den kapitalistiske produksjonsmåten historisk nødvendig, den utgjør også sin egen undergang. Likevel avsluttes boka med følgende appell:

«Å gjennomføre denne verdensbefriende dåd [den proletariske revolusjon, min anm.] er det moderne proletariats historiske oppgave. Å utforske til bunns denne oppgaves historiske vilkår og dermed finne fram til dens egentlige innhold og så å vekke den i dag undertrykte proletariske klassen som er kalt til aksjon, til bevissthet om sin egen viktige aksjons vilkår og innhold, det er oppgaven for arbeiderbevegelsens teoretiske uttrykk: den vitenskapelige sosialismen.»⁴

Her er plutselig nødvendigheten erstattet med en flammende oppfordring. Her blir proletariatet et handlende subjekt som, selv om dets handlingsalternativer er avgrenset av den faktisk eksisterende virkeligheten, befinner seg langt fra Poppers dukker.

Så hva handler egentlig marxismen om? Handler den om objektive forhold, nødvendighet og vitenskap, eller handler den om aktivisme, klassekamp og vilje? Svaret er nok at det er litt begge deler. Men uten vilje, ingen vitenskap. Det var ikke innsikten i den kapitalistiske produksjonsmåten og arbeiderklassens historiske oppgave som gjorde at Marx sluttet seg til de mest radikale miljøene han fant, enten det var som student i Berlin eller som landflyktig i Paris og Brussel. Selvfølgelig, kan man vel egentlig si, det er få som blir aktivister etter å ha studert en politisk teori og blir overbevist av dens vitenskapelighet – det går som regel motsatt vei.

Utgangspunktet

Sosialisme og kommunisme er begge begreper som hadde et innhold lenge før Marx satte sitt stempel på dem. Selv om vi ikke vet så veldig mye om Marx’ barndom og tidlige ungdomsår, tyder mye på at han allerede før han flyttet hjemmefra i en alder av 17 år var godt kjent med de sosialistiske ideene. Marx’ hjemby Trier var en by som var preget av de franske opplysningsidealene. Blant annet var hans mentor og kommende svigerfar Ludwig von Westphalen inspirert av den franske sosialismen, og særlig sosialismen til Henri de Saint-Simon.

Når Marx selv begynte å regne seg som sosialist eller kommunist, er et åpent spørsmål, men allerede som medarbeider, senere redaktør, i Reinische Zeitung (1842–43), og ikke minst i de påfølgende årene da han befant seg i landflyktighet i Paris, viser hans skriftlige produksjon en klar tilbøyelighet i denne retningen. Det var blant annet i Paris han formulerte sine teser om Feuerbach. Den mest kjente av disse handler om at «[f]ilosofene har bare tolka verden forskjellig, det det kommer an på, er å forandre den.»⁵

Allerede på 1840-tallet ble de fleste grunnleggende prinsippene bak det som senere har blitt til marxisme, utviklet, om enn selvsagt i en noe uferdig form. I Paris knyttet han kontakt med De rettferdiges forbund, et hemmelig selskap av kommunister, primært eksiltyskere. Blant annet skrev han for forbundets avis Vorwärts! Når han aldri ble med i forbundet, har det i stor grad å gjøre med de motsetningene som preget forbundet etter det mislykkede revolusjonsforsøket i 1839.

Det var et fransk hemmelig forbund, under ledelse av den revolusjonære sosialisten Louis Blanqui, mannen som først lanserte begrepet proletariatets diktatur, som sto i spissen for dette revolusjonsforsøket, eller rettere sagt kuppforsøket. Selv om De rettferdiges forbund som sådan ikke deltok i kuppet, var mange av medlemmene involvert. Motsetningene som oppsto i etterkant, var av den typen som skulle prege en stor del av 1800-tallets diskusjoner om revolusjonær strategi – var det nok at en elite med vilje til makt tok makten, eller var det behov for mer omfattende støtte? Og hvor gikk i tilfelle grensa?

For Marx ble dette et helt avgjørende spørsmål. Det nyttet ikke, mente han, å basere en revolusjonær strategi på vilje alene. Man måtte kjenne til virkeligheten, ikke bare slik den fremtrådte, men slik den faktisk var, og strategien måtte utformes i tråd med dette. Det kommunistiske manifest, som Marx og Engels skrev i 1848 på oppdrag av Kommunistenes forbund, der det da nedlagte De rettferdiges forbund utgjorde den medlemsmessige ryggraden, var nettopp et uttrykk for dette – et forsøk på å forstå nødvendigheten.

Nødvendighet og uunngåelighet

Historisk nødvendighet er et begrep man ofte støter på i lesningen av Marx. Eller enda mer bastant, uunngåelighet. For eksempel kan man lese i Det kommunistiske manifest:

«Med utviklinga av storindustrien blir altså selve det grunnlaget som det produserer og tilegner seg produkter på, trukket vekk under beina på borgerskapet. Det produserer framfor alt sine banemenn. Dets undergang og proletariatets seier er like uunngåelige.»⁶

Men hvis det er uunngåelig, hvorfor skal da proletarer i alle land forene seg? Kan man ikke da bare lene seg tilbake og vente på hva det nå enn er som foranlediger denne undergangen? Det er helt klart mulig å finne ansatser til en slik forståelse i flere av Marx’ skrifter, særlig i perioden før 1857. Men da krisa Marx hadde ventet på, kom i 1857, så reiste ikke proletariatet seg. For Marx ble dette en viktig lærdom, og i det han skrev senere er denne sammenhengen nærmest fraværende.⁷

Denne forståelsen av historisk nødvendighet og uunngåelighet ble likevel aldri lagt helt død av Marx’ tilhengere. Den innflytelsesrike tyske sosialistlederen Karl Kautsky argumenterte for eksempel for at kapitalismens økonomiske lover var en garanti for at arbeiderklassen og dens klassebevissthet ville nå et tilstrekkelig nivå. Det eneste arbeiderbevegelsen måtte gjøre, var å bygge en bevegelse som var sterk nok til å ta makta når det uunngåelige inntraff.⁸ Det var også denne forståelsen av historisk nødvendighet og uunngåelighet som lå til grunn for mensjevikenes motstand mot oktoberrevolusjonen i Russland, ikke, som det gjerne har blitt hevdet i ettertid, at de av en eller annen grunn kunne forutse hvordan Sovjetunionen kom til å utvikle seg.

Ingen jernlov

Marx’ tilnærming til historisk nødvendighet var en annen. I et brev til Engels fra 1857 der han blant annet omtalte de da pågående hendelsene i India, skrev Marx:

«Det er mulig jeg kommer til å drite meg ut. Men i så fall er det alltid mulig å komme seg ut av det ved hjelp av litt dialektikk. Jeg har jo selvsagt formulert påstanden min slik at den blir riktig uansett.»⁹

Trass i den spøkefulle tonen, gjenspeiler dette en viktig erkjennelse hos Marx. Selv om forholdene ligger til rette for at noe skal skje, ja, selv om det er overveiende sannsynlig at noe kommer til å skje, så er det ikke gitt at det kommer til å skje. Og skjer det ikke den ene gangen, så er det heller ikke sikkert det skjer den neste gangen. Det ligger alltid et usikkerhetsmoment der, det eksisterer ingen «historisk jernlov». For den som ønsker å forandre noe, er det derfor avgjørende å kjenne til sannsynligheten og å gjøre usikkerhetsmomentet så lite som mulig.

I en slik kontekst handler ikke historisk nødvendighet om hva som kommer til å skje, men om de betingelsene som er nødvendige for at noe skal kunne skje, eller, sagt på en annen måte: hva som skjer eller vil kunne skje dersom betingelsene er til stede. Dette er den vitenskapelige kjernen i marxismen. Man må likevel være forsiktig med å sammenligne denne vitenskapen med naturvitenskap. En naturviter har gjerne et laboratorium, der han eller hun kan finjustere betingelsene etter eget ønske, for dermed å generere det ønskede resultatet. Innenfor samfunnsvitenskapen er det ikke mulig å finjustere betingelsene, man kan bare høyst påvirke dem. Dette er den aktivistiske kjernen i marxismen.

Den økonomiske dritten

I fjor kunne vi markere at det var 150 år siden første bind av Kapitalen kom ut. Utgivelsen markerte kulminasjonen av over 20 års arbeid med «den økonomiske dritten», som Marx oppgitt omtalte det i et brev til Engels. Han innså tidlig behovet for å avdekke den kapitalistiske produksjonsmåten og borgerskapets utbytting av arbeiderklassen. Et første manuskript, kjent som Økonomisk-filosofiske manuskripter eller Parismanuskriptene, som forble upublisert frem til 1932, ble ferdigstilt allerede i 1845. Men til slutt, etter flerfoldige utsettelser og også et mislykket forsøk på å fremstille det i boks form, Til kritikken av den politiske økonomi, ble Kapitalen altså utgitt.

Det finnes mange meninger om hva Kapitalen egentlig er. Men det bør ikke reduseres til en lærebok i politisk økonomi. Tvert imot, det er, som undertittelen tilsier, en kritikk av den politiske økonomien, eller samfunns­økonomien som man kanskje ville kalt det i dag. Derfor bør heller ikke kravene som med ujevne mellomrom dukker opp om å gjøre Marx til pensum på økonomistudier, stå sterkere enn tilsvarende krav innenfor andre fagretninger.¹⁰

For at arbeiderklassen skal kunne ta makten, mente Marx, var den avhengig av å forstå ikke bare hvordan den kapitalistiske produksjonsmåten fremtrer, den må forstå hvordan den faktisk er. Som sådan er den også en kritikk av andre samtidige sosialistiske teorier, som han mente tok utgangspunkt i kapitalismens fremtredelsesform.

Det er ofte vanlig å lese Kapitalen som en spådom om at kapitalismens indre motsigelser til slutt vil nå et punkt som vil bety den kapitalistiske produksjonsmåtens endelikt. Dette var en fortolkning som var særlig utbredt innenfor Den andre internasjonale, men det var også en viktig komponent i prinsippene bak den sovjetiske økonomien – planmessig produksjon vil utvikle produktivkreftene på en helt annen måte enn markedsmesig produksjon. Men sosialisme handler ikke primært om å utvikle produktivkreftene, det handler om å endre produksjonsforholdene. Utvikling av produktivkreftene er bare høyst en velkommen bieffekt.¹¹

For at arbeiderklassen skal kunne ta makten, må det eksistere en arbeiderklasse, og for at det skal kunne eksistere en arbeiderklasse, så trengs det kapitalisme. I boka Marx’ Inferno, som er omtalt av Jokke Fjeldstad i dette nummeret av Gnist, argumenterer imidlertid forfatteren William Clare Roberts for at det egentlig er nok. Det er ikke gjennom utviklingen av produksjonen som sådan at de materielle vilkårene for sosialismen blir skapt, det er gjennom at den skaper et utbyttet arbeiderklassekollektiv. Er dette på plass, så vil arbeiderklassen selv være i stand til å kunne ta makta.12 Som den gjorde under Oktoberrevolusjonen i 1917.

Historisisme og revolusjon

Selv om Oktoberrevolusjonen representerte et opprør mot den historisismen og determinismen som hadde dominert den marxistiske debatten siden Marx’ død, tok det ikke lang tid før perspektivet endret seg hos revolusjonslederne. Men mer generelt så vil enhver politisk retning, i hvert fall så fremt den har et mål eller en retning utover det å styre, ha en tilbøyelighet til historisisme. USAs tidligere president George W. Bush spøkte i sin tid med at det ville vært mye enklere med et diktatur, i hvert fall hvis han fikk være diktator. Sånn er det nok for de fleste politiske aktører, også marxister, men det er slett ikke noe som er unikt for marxismen.

Ulike politiske retninger har imidlertid ulike perspektiver på hva som er til det beste for samfunnet. For Marx handlet ikke dette om profittmaksimering og rikdom, eller fordeling for den saks skyld – det handlet om at arbeiderklassen skulle ta makta over produksjonsmidlene og avskaffe utbyttingen. Dette er et ambisiøst politisk mål, og dermed et ambisiøst prosjekt. Dermed må også det underliggende fundamentet være ambisiøst.

Den italienske kommunisten Antonio Gramsci skrev i sine fengselsopptegnelser om folkevett ( «common sense» i den engelske oversettelsen). Han skriver at i et hvert samfunnssystem er det enkelte ting folk flest tar for gitt. Skal man derimot forandre samfunnet, så må det underlegges kritisk undersøkelse. Dette gjorde Marx, og det han kom frem til, var radikalt. Men alternativet kan ikke være å forsøke å skape grunnlaget for sosialisme på det man skulle ønske var virkeligheten, så lenge det ikke er det. Da vil man i hvert fall ikke få til noe

Det betyr slett ikke at Marx’ vitenskapelige tilnærming er ufeilbarlig. Men hvis man kaller seg sosialist eller kommunist, eller hvis man i det hele tatt ønsker seg et annet samfunnssystem, så må man som et minstekrav kunne si noe om hvordan verden egentlig ser ut og hva man vil endre. Alternativet er «business as usual» – og det var kanskje det Popper egentlig var ute etter?

Sluttnoter:

1) Karl Popper, Det åbne samfund og dets fjender II, Bokklubbens kulturbibliotek 2013, s. 113.

2) Se f.eks. Oscar Dybedahl, Nyliberalismens sterke stat, Gnist 2a 2017.

3) Friedrich Engels, Sosialismens utvikling fra utopi til vitenskap, Forlaget Ny Dag 1970, s. 66.

4) Samme sted, s. 90.

5) Gjengitt i Friedrich Engels, Ludwig Feuerbach og slutten på den klassiske tyske filosofien, Forlaget Oktober 1981, s. 84.

6) Karl Marx og Friedrich Engels, Det kommunistiske manifest, Røde Fane 1998, s. 60.

7) Michael Heinrich, “Crisis Theory, the Law of the Tendency of the Profit Rate to Fall, and Marx’ Studies in the 1870s”, Monthly Review 11/2013.

8) John Molyneux, “Is Marxism deterministic?”, International Socialism 68/1995.

9) Marx & Engels Collected Works, Volume 40, Lawrence & Wishart 1983, s. 152, min overs.

10). Se f.eks. David Harvey, A Companion to Marx’s Capital, Verso 2010.

11) Se f.eks. Michael A. Lebowitz, The Socialist Imperative, Monthly Review Press 2015.

12) William Clare Roberts, Marx’ Inferno, Princeton University Press, 2016, særlig kapittel 7.

Mellom 2011 og 2013 – i løpet av to år – brukte Kina 6 500 millioner tonn sement. USA forbrukte 4 500 millioner tonn sement mellom 1900 og 1999. På to år brukte altså Kina 45 prosent mer sement enn det USA gjorde på 100 år. Kinas gjeld ble firedoblet fra 2007 til 2015.

Dette dramatiske bildet av en verden i rask forandring er ett av flere eksempler som David Harvey tar for seg i sin nyeste bok. Han presenterer og drøfter kritisk de redskapene som Karl Marx ga oss for 135-170 år siden, og han prøver å videreutvikle dem. Kan de hjelpe oss til å forstå verden i 2018? Hva kan forklare det som skjer med Kina, og hva blir konsekvensene?

Av Torstein Dahle, siviløkonom og bystyrerepresentant i Bergen for Rødt.

Foto: davidharvey.org

Jeg er helt sikker på at Karl Marx hadde blitt rasende hvis han hadde visst at folk utga brevene hans i bokform i dag – som grunnlag for spissfindig diskusjon om hva Marx egentlig mente. Selv syntes han aldri at det han skrev, ble godt nok. Han samlet stoff og skrev notater, samlet enda mer stoff og skrev enda flere notater. Uferdige, foreløpige versjoner. Omsider ble Bok 1 av Kapitalen bra nok til at han fant den brukbar for utgivelse i 1867. I forordet varslet han at det ville komme en Bok 2 der han skulle behandle kapitalens sirkulasjonsprosess. Så skulle Bok 3 ta for seg de ­forskjellige formene som kapitalen tar, og hvordan kapitalisten som eier bedriften der merverdien skapes, må dele merverdien med andre kapitalister som tar «sin del» som godtgjørelse for at de driver med utleie, utlån, varehandel mm. Og til slutt skulle han i Bok 4 ta for seg teoriens historie.

Men det ble aldri godt nok for ham. Hans gode venn og støtte, Friederich Engels, forsto fullt ut hvor viktig arbeidet til Marx var. Han var fortvilt da han etter at Marx var død, oppdaget hvor uferdige Bok 2 og Bok 3 var. Det antas at Marx rett og slett ikke våget å fortelle Engels om tingenes tilstand, og det var via datteren til Marx, Eleanor, at Engels fikk overbrakt Marx’ ønske om at Engels skulle redigere Bok 2 og 3 så de kunne utgis.¹ Så der satt Engels, med hauger av notater, en del ferdige biter og mye halvferdig stoff, vesentlig mer av Bok 2 enn av Bok 3. Til deres felles venn August Bebel skrev Engels fem måneder etter at Marx døde at «…hadde jeg visst, så skulle jeg ha plaget ham natt og dag helt til alt sammen var ferdig og trykt. Og det visste Marx bedre enn noen andre».²

Nettopp fordi Marx var en epokegjørende, revolusjonær vitenskapsmann, er det selvsagt viktig å få del i den innsikten han utviklet. Sånn sett er det forståelig at mange i ettertid har vært opptatt av å analysere det materialet han etterlot seg – helt ned til de brevene han skrev. Men først og fremst er det vår oppgave i dag å bruke Marx sin innsats til å få bedre forståelse for det samfunnet vi lever i nå – og de enorme utfordringene som den internasjonale kapitalismen anno 2018 stiller oss overfor. Enkelte spesialistdebatter om små detaljer framstår da som mindre vesentlige. Utfordringen er å bruke Marx sine arbeider som en viktig kilde til å forstå grunnleggende sammenhenger i menneskesamfunnets utvikling, og spesielt til å forstå hvordan kapitalismen egentlig fungerer – bak den overflaten vi ser daglig.

En av dem som virkelig har gjort en stor innsats for å gjøre Marx tilgjengelig på en forståelig og interessant måte for mange, er David Harvey, 82 år gammel professor ved City University of New York. Hans mange foredrag om Kapitalen er berømte. Gå gjerne inn på hans nettside, http://davidharvey.org, og bli inspirert!

I sin nyeste bok Marx, Capital and the Madness of Economic Reason³ påpeker Harvey at selv om Marx’ analyser selvsagt er tidfestet i en viss forstand, så er de enda mer relevante nå enn de var da han skrev dem. Da Marx levde, var kapitalismen det dominerende økonomiske systemet i en ganske liten del av verden, mens den i dag omfatter hele jordkloden og har dramatiske effekter og resultater.⁴ Harvey tar konsekvensen av dette ved å bruke sine kunnskaper om Marx til å levere innsiktsfulle og oppsiktsvekkende analyser av verdensøkonomien anno 2018, blant annet av hvordan og hvorfor Kina stormer fram, og hvilke enorme økonomiske utfordringer Kina og dermed hele verden står overfor. Dette er noe av det som gjør den siste boken hans svært leseverdig. Den kom i høst, og på 210 sider som er imponerende lettleste, klarer han å formidle hovedtrekkene i Marx’ analyse av kapitalen og dens bevegelseslover. Han er særlig opptatt av Bok 2 og deler av Bok 3 av Kapitalen, og sånn sett passer det veldig bra nå når Bok 2 av Kapitalen nettopp er utkommet på norsk. Dessuten kopler han seg stadig opp mot dagens økonomiske virkelighet, med de nær 20 sidene om Kinas økonomiske utfordringer som høydepunktet etter mitt syn.

I Bok 2 utvider Marx perspektivet på Kapitalen fra å ha søkelyset hovedsakelig på produksjon og verdiskaping og utbytting i bedriftene, til å studere kapitalens kretsløp, først og fremst sirkulasjonsprosessen. Han ser på hvordan de produserte varene bare bringer deler av kapitalen over i pengeform igjen når varene selges. Det er nemlig stor forskjell på den delen av kapitalen som er brukt til å kjøpe arbeidskraft og råvarer, som i sin helhet forbrukes gjennom årets produksjon av varer, og den delen av kapitalen som er brukt til å kjøpe maskiner og bygninger, der store deler forblir bundet i årevis.

Noe av kapitalen kommer tidlig over i penge­form igjen, mens det for andre deler kan ta veldig lang tid. I noen faser trengs det å låne kontanter, og i andre faser er det overflod av kontanter. Slik blir utviklingen av et bank- og kredittvesen knyttet til det kretsløpet som kapitalen gjennomgår fra penger til kjøp av arbeidskraft, råvarer, maskiner og bygninger, til merverdiskaping i produksjonsprosessen, til realisering av merverdi og overgang til pengeform igjen når varene selges til kunder.

Bank- og kredittvesenet fungerer på mange måter som «smøring» i dette kretsløpet, slik at det ikke stopper opp i faser med mangel på penger, og omvendt at kapitalen ikke blir liggende død i faser med overflod av penger. Etter hvert vil bank- og kredittvesenet begynne å leve sitt eget liv, og det er et helt sentralt tema i vår tids kapitalisme.

I Bok 2 går Marx nærmere inn på at noe av vareproduksjonen retter seg mot vanlige forbrukere, mens andre deler av vareproduksjonen retter seg mot andre bedrifter og deres behov for innsatsfaktorer. Bedriftenes etterspørsel svinger veldig mye mer enn forbrukernes etterspørsel, noe som i seg selv kan føre til store problemer, jfr. den sterkt svingende aktiviteten i olje- og gassektoren i Norge.

Det er disse temaene i Bok 2 som David Harvey i særlig grad er opptatt av i analysen av vår tids kapitalisme. De utvikles videre i Bok 3, som han også ofte henviser til. Og det er i Harveys bruk av Bok 2 og Bok 3 at det virkelig ligger krutt. Spesielt vellykket synes jeg dette er når han anvender det på Kinas utvikling.

Harvey trekker fram noen virkelig oppsiktsvekkende tall som viser hvilken vanvittig, lånefinansiert investeringsboom Kina har gjennomgått de senere årene. Mellom 2011 og 2013 – i løpet av to år – brukte Kina 6 500 millioner tonn sement. Han sammenligner dette med at USA forbrukte 4 500 millioner tonn sement mellom 1900 og 1999. På to år brukte altså Kina 45 prosent mer sement enn det USA gjorde på 100 år. Kina har de senere årene stått for mer enn halvparten av verdens produksjon og forbruk av stål. Kinas forbruk av verdens viktigste mineraler har ligget på minst 50 prosent – for noen mineraler 60–70 prosent – av verdensforbruket.⁵

Denne kolossale satsingen er i alt vesentlig lånefinansiert. Kinas gjeld ble firedoblet mellom 2007 og 2015. I 2016 utgjorde den formelle gjelden 250 prosent av bruttonasjonalproduktet, hvorav mer enn to tredjedeler var bedriftsgjeld. En viktig forskjell fra mange andre land er at denne gjelden i alt vesentlig er innenlands gjeld i kinesisk valuta.

Harvey mener at Kinas helt vanvittige satsing er en avgjørende forklaring på at den globale kapitalismen ikke fikk vesentlig større problemer etter den verdensomfattende krisen 2007–2008. Han mener at en viktig årsak til denne kinesiske satsingen var at Kinas eksport falt med 30 prosent i 2008, og at resultatet var så stor arbeidsløshet at det ble oppfattet som sosialt og politisk truende for regimet. Jeg tror han har rett i at dette var forhold som var viktige årsaker til den voldsomme satsingen. Men jeg tror vel også at det vanlige, systembetingede behovet for å styrke egen makt og konkurranseposisjon både nasjonalt og internasjonalt var viktig.

Kinas politikk ser ut som oppblåsing av en kolossal boble. Hvordan fungerer det? Harvey viser til den behandlingen Marx har i Bok 3 av Kapitalen av det Marx kaller «fiktiv kapital». Det er behandlet i Bok 3. Kapittel 25 er kalt «Kreditt og fiktiv kapital», men den beste behandlingen er i grunnen i kapittel 29 «Bankkapitalens bestanddeler». Slik jeg leser Bok 3 , tar Marx opp dette fenomenet som et av de motvirkende tiltakene mot profittratens fallende tendens. Det er noe som de største kapitalistene tyr til når profittraten er kommet så lavt at den gir langsommere vekst i kapitalen enn det man kan oppnå ved å satse på aksjer, andre finansplasseringer, eiendomsspekulasjon, oppkjøp og slakting av bedrifter og andre tiltak som liksom kan se ut til å gi vekst i kapitalen. I virkeligheten er det tiltak som innebærer en avsporing ut i «satsing» som ikke innebærer at det skapes merverdi. Omfattende lånefinansiering er et typisk kjennetegn for denne type tiltak. Lånefinansiering for å få en kunstig rask ekspansjon av merverdiproduserende virksomhet kan også komme i kategorien «fiktiv kapital».

La oss ta et hjemlig eksempel: De siste årenes salg av barnehagekjeder med kolossale gevinster. Dels er de enorme salgssummene en effekt av at barnehagene har tjent penger. Men dels er salgssummene også blitt så høye fordi det forventes at barnehagene skal tjene penger i årene som kommer. Kjøperen beregner den såkalte «nåverdien» av framtidige kontantoverskudd fra driften av barnehagene, og betaler for den. Eller for å ta det mer presist: Barnehagene driver produksjon av barnehagetjenester for salg og betaling. De driver vareproduksjon i marxistisk forstand. De ansatte skaper verdier som selges i markedet. De skaper merverdi, som er grunnlaget for profitt. Gjennom flere års drift er det akkumulert merverdi slik at det etter hvert er blitt til en betydelig kapital. Men salgssummen for at en annen kapitalist skal overta eiendomsretten til denne merverdiproduserende virksomheten, settes altså vesentlig høyere enn den kapitalen som allerede er ­akkumulert.

Hvis kjøperen f.eks. betaler 50 mill. kroner ekstra på grunn av forventet profitt fra framtidig drift, vil kjøperen oppfatte det som at 50 mill. kroner av den framtidige profitten ikke er profitt, siden han selv har kjøpt og betalt den. Han vil betrakte 50 mill. kroner som tilbakebetaling av den ekstraprisen han har betalt, ikke som profitt.

Over hele verden foretas det et stort antall bedriftsoppkjøp, som betales med høye priser, fordi man regner inn nåverdien av framtidige profitter og betaler for den nåverdien. Svært ofte er kjøpesummene lånefinansiert. En offensiv kapitalist som skal hevde seg mot sine konkurrenter, låner svære beløp og blir stor og tilsynelatende sterk nå han kjøper seg opp. Flyselskapet Norwegian er et typisk eksempel. Det har kolossale framtidige låneforpliktelser, som det har påtatt seg for å kunne bygge seg raskt opp internasjonalt. Det må altså ha spesielt stor profitt for å kunne betale renter og avdrag på lån. Framtidige profitter er bundet opp mot låneforpliktelsene – kanskje mer enn selskapet kan tåle. Selv om profitten blir høy, kan selskapet gå konkurs på grunn av den svære lånebyrden.

Harvey drøfter det ekstreme investeringsnivået i Kina i dette perspektivet. Kina må ha en enorm framtidig verdiskaping for at de svære lånene skal kunne betjenes.

Harvey peker også på hvordan store deler av arbeiderklassen i verden er nedsunket i personlig gjeld. Det binder opp kampkraften. Hvis man er nødt til å tjene penger for å betale avdrag og renter på store lån, er det ikke så lett å gå til streik eller bruke mye tid på opposisjonell virksomhet.

Harvey har utvilsomt rett i at de senere årenes helt ekstreme oppblåsing av fiktiv kapital er blitt en svær trussel og driver både arbeidsfolk, kapitalister og stater til å ta beslutninger som er stikk i strid med det de burde gjøre ut fra langsiktige hensyn til mennesker og natur. Men slik han uttrykker seg f.eks. på side 80, kan det se ut som at han mener at dette nå er en viktigere kraft enn profittjakt når det gjelder å drive kapitalismen framover.

Her klarer jeg ikke å følge ham. Det som er på det rene, er at Harvey ikke legger avgjørende vekt på profittratens fallende tendens som en grunnleggende drivkraft som leder kapitalismen inn i situasjoner der ulike utløsende faktorer kan føre til kriser. På dette punktet er han på kollisjonskurs med en annen marxist: Michael Roberts. I likhet med Harvey er også Roberts en som gjør en fremragende innsats for å anvende Marx’ avdekking av kapitalismens grunnleggende sammenhenger på analyser av vår tids utfordringer. Roberts legger stor vekt på profittratens fallende tendens som en drivkraft som stadig tvinger kapitalistene til handlinger for å iverksette motvirkende tiltak, der satsingen på fiktiv kapital kanskje er det viktigste.

Debatten mellom Harvey og Roberts er interessant, lærerik og viktig.⁶ Den utvikler seg raskt, og den kan følges på Michael Roberts Blog.

Til slutt må jeg kommentere noen merkelige synspunkter som Harvey utvikler, og som han legger stor vekt på. Under tittelen «Anti-Value: The Theory of Devaluation» bruker Harvey kapittel 4 i boken til å utvikle sitt begrep «anti-verdi». Dette begrepet bruker han også mange andre steder i boken. Etter mitt syn er dette «anti-verdi»-begrepet nonsens, og jeg mener at slik han bruker det, er han langt ute og padler. Det er helt uforståelig.

På side 73 skriver Harvey «Value in Marx exists only in relation to anti-value». Han trekker så en parallell til fysikkens begreper «materie» og «anti-materie». Men meg bekjent finnes ikke begrepet «anti-verdi» hos Marx. Harvey har tydeligvis bygd begrepet sitt på Marx’ begrep «Gegenwert», som Marx bruker i Grundrisse. I den engelske utgaven av Grundrisse er det oversatt med «counter-value». På norsk ville vi si motverdi. Men det er ikke anti-noesomhelst. Det betyr tvert imot «tilsvarende verdi». Slå opp i Språkrådets ordbøker på ordet «valuta», så finner du at en av betydningene av «valuta» er «motverdi, vederlag, få valuta for pengene». Å oversette dette med «anti-verdi» er helt meningsløst og sterkt misvisende.

Men dessverre er ikke dette bare en oversettelsestabbe. Det får store konsekvenser for Harveys tolkning av Marx’ utlegning om kapitalens kretsløp. Harvey ser det slik at den verdien som skapes i produksjonsprosessen, bare er en potensiell verdi inntil den blir realisert. Hvis det ikke er etterspørsel i markedet, er varen verdiløs. Den nulles ut av anti-verdi inntil den blir realisert. Dermed mener Harvey at det blir meningsløst å si at det bare er i produksjonen at verdien skapes, for det er realiseringen som avgjør om varen har noen verdi. Uten realisering – ingen verdi. Og det er jo sant. Så kan vi føre resonnementet videre: Uten et fungerende banksystem, vil kapitalens kretsløp bryte sammen. Det så vi under den såkalte «finanskrisen». Mange varer ble uselgelige da kredittene tørket inn. Så da er det ikke bare gjennom produksjon og realisering at verdier skapes, men også i bankvesenet. Og faktisk: I sitt siste innlegg i debatten med Michael Roberts avslutter Harvey med å spørre: «Can banks produce value?».

Vi har da havnet i selskap med Gro Harlem Brundtland, som kom med det berømte utsagnet om at «alt henger sammen med alt». Farvel til analyse og innsikt.

Saken er at det skapes ikke verdi ved realiseringen eller ved kredittgivningen. Verdien er skapt i produksjonen. Men varen/tjenesten må selges, og det normale er jo at det skjer. Dermed kan man regne med at verdien realiseres. Det er det vanlige, men sikker kan man ikke være. Det er en kortslutning å si at den usikkerheten fører til at salgsleddet også skaper verdi. Analysen vår må ta utgangspunkt i at det kretsløpet som er fundamentet under hele kapitalismen, vanligvis fungerer. Så kan vi som en særskilt oppgave analysere hva som kan få det til å stoppe opp, og hvordan det vil gå da.

Noter

1) Framstillingen bygger på Fred Moseleys introduksjon til Karl Marx, Marx’s Economic ­Manuscript of 1864-1865, edited by Fred Moseley, paperback, Haymarket Books 2017, side 4.

2) Samme sted, note 9. Sitatet er fra brev 30. august 1883 fra Engels til August Bebel, i Karl Marx og Friedrich Engels, Letters, i Marx-Engels Collected Works, Vol. 47, International ­Publishers, New York 1995, side 53

3) David Harvey, Marx, Capital and the Madness of Economic Reason, Profile Books 2017

4) Samme, side xiii

5) Framstillingen i dette og de to neste avsnittene bygger på Harvey side 176-183

6) Se for eksempel: David Harvey, Crisis Theory and the falling rate of profit, Draft of an essay, 2014 https://thenextrecession.files.wordpress.com/2014/12/harvey-on-ltrpf.pdf og Michael Roberts, Monomania and crisis theory – a reply to David Harvey, 2014 https://thenextrecession.files.wordpress.com/2014/12/reply-to-harvey.pdf

Marxismen baserar seg i hovudsak på filosofisk materialisme, som m.a. utelet tilværet av overnaturlege vesen i alle formar. Det er i den verkelege verda ikkje bruk for slike forklåringar på livet og universet – ikkje minst i dag – det gjer vitskap og forsking. Naturen og universet inneheld sine eigne forklåringar, og det gjeld å finne ut av dei for å forstå tilværet stadig betre. Og difor også kapitalismen og kva han gjer med livet, naturen og tilværet.

Ivar Jørde er kunstnar, politisk aktivist, bloggar, medlem i Raudt Bergen, Latin-Amerika-gruppa i Bergen og NTL.

Foto: Pixabay

Hjå Karl Marx finn ein ei tolking av religion som ein materiell framandgjering. Marx talar om to former for framandgjering: om framandgjering i anden og om materiell framandgjering. Det nye med Marx var at han såg at den andelege framandgjeringa hadde eit grunnlag i den materielle framandgjeringa. I skriftet «Til kritikken av Hegels rettsfilosofi», side 66, skriv han m.a.:

«Mennesket som ser etter overmennesket i himmelens fantastiske virkelighet og ikke har funnet noe annet der enn gjenskinnet av seg selv, vil ikke lenger være tilbøyelig til bare å finne skinnet av seg selv, bare finne et umenneskelig vesen, der det søker etter og må søke etter sin sanne virkelighet. Det er mennesket som skaper religionen og ikke religionen som skaper mennesket. Og religionen er da menneskets selvbevissthet og selvfølelse som enten ikke har funnet seg selv ennå eller allerede har mistet seg selv igjen. Men mennesket – det er ikke et abstrakt vesen som holder til et sted utenfor verden. Mennesket – det er menneskets verden. Det er stat, det er samfunn. Denne staten, dette samfunnet produserer religionen, en fordreid verdensbevissthet, fordi de selv er en fordreid verden. Religionen er denne verdens allmenne teori. Den er dens ensyklopediske kompendium (dvs. dens konversasjonsleksikon), dens logikk i populær form, dens spiritualistiske point d’honneur (æresomgrep), dens entusiasme, dens moralske sanksjon, dens høytidelige supplement, dens allmenne kilde til trøst og rettferdiggjøring. Den er den fantastiske virkeliggjøring av menneskets vesen, fordi menneskets vesen har ingen sann virkelighet. Kampen mot religionen er derfor indirekte en kamp mot den verden der religionen er den åndelige aroma. Den religiøse elendighet er samtidig uttrykk for den virkelige elendighet og også protesten mot den virkelige elendighet. Religionen er hjertesukket til en plaget stakkar, hjertet til en hjerteløs verden, på samme måte som den er en åndløs tilstands ånd. Den er folkets opium. Å avskaffe religionen som folkets illusoriske lykke, er å kreve dets virkelige lykke. Kravet om å gi avkall på illusjonene om sin tilstand, er kravet om å forlate en tilstand som trenger illusjoner. Kritikken av religionen er følgelig kimen til en kritikk av den jammerdalen (dvs. den verkelege verda) som religionen er en hellig glorie av». (ss. 66–67)¹

Marknaden og vara som eit utgangspunkt for kapitalistisk religiøsitet

Framandgjeringa gjer at arbeidarane som seljarar av sin eigen arbeidskraft til kapitalen, vert objektivisert og vert ei «vare». I arbeidssituasjonen vert produktet ein arbeidar produserar skild frå arbeidaren, avdi det er kapitalisten som eig produktet og kontrollerar produksjonsprosessen. Produktet står fram difor for arbeidaren som noko «framand», og som ho eller han ikkje har kontroll over. Som nevnt er det nye med Marx at han såg at den andelege framandgjeringa hadde eit grunnlag i den materielle framandgjeringa. I dette ligg også ei mellommenneskeleg framandgjering som har ulike uttrykk. Døme kan være at andre menneske vert sett på som mindreverdige, som snyltarar eller «belastningar på samfunnet», som fiendar eller som «framandkulturelle». Denne framandgjeringa oppstår både mellom arbeidar- og herskarklasse, men også innanfor klassane. Framandgjering kan også hende innan ein religion i høve tru, tilhøvet den truande og presteskapet/guden, osb.

I Kapitalen, i kapittelet «Varens fetisj­karakter og dens hemmelighet», forklårar Marx først kva vara sin fetisjkarakter er, at det fins ein slik fetisjkarakter med fire andre historiske samfunnsformer for til slutt å gå inn på ideologiane som er knytt til fetisjkarakteren. Marx skriv at ei vare ved første blikk ser ut til å vera ein sjølvsagt, triviell ting. Men analysa visar at ho faktisk er ein svært innvikla ting, full av metafysisk spissfindig innhald og teologiske nykkar. Sett som bruksverdi er det ikkje noe mystisk ved ho, anten me no ser på ho som noko som har eigenskapar som gjer at ho kan dekke menneskeleg trong, eller at ho først får desse eigenskapane som produkt av menneskeleg arbeid. Det er innlysande at menneska gjennom verksemda si endrar formene på naturstoffa på ein måte som gjer dei til nyttige ting. Eit eksempel på dette er eit bord som er laga av tre. Forma på treet blir endra når ein lagar bord av det, men bordet held fram med å vere tre, ein alminnelig ting som me kan sanse. Men så snart bordet opptrer som vare, så endrar det seg til ein ting som har oversanselige eigenskapar, skriv Marx. For å finne ein analogi (noko å samanlikna med) må me til religionen. I religionen ser det ut som produkta av den menneskelege hjernen har sitt eige liv. Dei trer fram som sjølvstendige skapnader som står i forhold til kvarandre og til menneska. På same måte er det i vareverda med produkta av den menneskelege handa (men som me har sett, er også hjernen, sanseorgana osb. med her). Det kallar Marx for fetisjisme, og han kleber seg til arbeidsprodukta så snart dei vert produsert som varar, og difor kan denne fetisjismen ikkje skiljast frå vareproduksjonen.²

Vara og vareproduksjon er sjølve essensen i mykje av menneskeleg handling til alle tider, også i kapitalismen, men her lyt ein spørje i høve til problematikken om kapitalismen er ein religion: Har kapitalistar si tru på vara og det ho har som potensiale til profitt, noko religiøst­ over seg? Og er marknaden den heilage staden der ho kan omsettast til beste for vekstraten og aksjonærane? Her må me sjå på David R. Loy sitt syn på marknaden i artikkelen «The Religion of the Market». Herr skriv Loy at marknaden har vorte ein grueleg sirkel av alltid aukande produksjon og konsummering med å late som å tilby ei sekulær frelse. Dette agnet som me som forbrukarar bit på, er sjølve dopet kapitalistane gjev oss og som vert endå meir globalisert gjennom marknaden sitt heilage evangelium: «Kjøp meir, forbruk meir, dykk vert meir lykkelege og me får meir profitt» (mi formulering). Dette saman med kapitalismen si tru på at marknaden løyser alt og regulerar seg sjølv til beste for alle, er religiøst som fenomen og gjev eit sterkt insentiv til vår tids verdsomspennande «nye religion». (s. 286) Loy avsluttar sin artikkel (Ibid, s. 289) med at marknaden ikkje berre er eit økonomisk system, men ein religion. Ikkje ein god ein, fordi marknaden berre kan tilby ei sekulær frelse som aldri heilt kan leverast. Marknaden sin akademiske disiplin, sosialøkonomien, er best forstått som teologi latande som å vera ein vitskap, skriv han. Konklusjonen hans då er at ein religiøs dimensjon må vera løysinga på problemet. Dette også sett ut i frå hans buddhistiske ståstad.³

I både det Loy og Marx skriv, ligg mykje av kjerna til om ein kan tale om kapitalismen som religion. I både den «ekte» religion og i den «materielle» religion, er spørsmålet om noko metafysisk er til stades. For kapitalisten er vara, arbeidaren som sel si arbeidskraft og marknaden, det som skal til for å skaffe profitt, og trua på at marknaden og privat eigarskap i produksjonen er vegen til «økonomisk frelse» og dermed velstand, i tillegg gode investorar. Marx derimot seier at det kun er vara si arbeidskraft som skapar verdiar, men at varene som vert produsert, må seljast på ein marknad for at verdien vert realisert og profitten gå til kapitalisten.

Går ein til kapitalistar og investorar er det mange tankar og haldningar som er interessante i høve problemstillinga om kapitalisme er ein religion eller ikkje. I dette sitatet frå ein artikkel av Bruce Cook, Managing General Partner, Kingdom Venture Partners, er dei religiøse samanlikningar med økonomisk gevinst og direkte sitat frå Bibelen tydelege:

«Selskapet mitt ser til dømes etter forretningar der det er sjanse til å tene minst 5 gonger investeringa (500 %), og helst 10 gonger eller meir (1000 %+). Bibelen seier i Første Mosebok 26:12 at Isak fekk 100 fold på eitt år; 100 fold er 10 000 %. Bibelen taler au om auke på tusen fold og meir (100 000 %), og ulike nivå å bli velsigna på. (Femte Mosebok 1:11, Jesaja 60:22 og Salmane 144:12–15.) Ein auke som er eksponensiell og ikkje stig gradvis gir høve til det bibelen omtalar som «lager». Lager som kornlagera i Egypt (Første Mosebok 41) betyr noko for nasjonar og ikkje bare selskap, byar eller fylke. Det finst moderne lager som Microsoft, Intel, Dell, Home Depot, Federal Express, Southwest Airlines, eBay, Amazon, Berkshire Hathaway, Wal-Mart og andre. Dei har skapt og spreidd enorme rikdommar i verda gjennom si velgjerd, sine arbeidarar, sine investorar, og si skattebetaling. Eg trur Gud no gir Kristi lekam nøklane som opnar skattkammera for kongedømmet, og kunnskapen om «skattar som er løynde i mørkret». (Jesaja 45:3).⁴

Ser ein på økonomar sine tankar om kapitalisme og kva det inneber, finn ein seiingar som: «Eg trur me står framfor ein ny normal. Denne nye normalen inneber høgare naturleg arbeidsløyse … som sju prosent framfor fem og ein halv som ho var på nittitalet. Lågare vekst er au ein del av det … kanskje på to prosent per år i staden for tri prosent som me har hatt dei siste tiåra, og fire som me såg på 1950- og 1960-talet. Dette reiser sjølvsagt spørsmålet … ‘Å gud, kva gjør me med det?’». Edmund Phelps, Nobelprisvinnar i økonomi, 2011.⁵ Ein annan nobelvinnar i økonomi er Friedrich Hayek (1899–1992), austerisk-britisk økonom og politisk filosof, talte ofte om den reine frie marknaden og minimal påverknad i økonomien frå staten. Ein av hans uttalar i høve eit intervju om det påstått gode tilhøve Hayek skulle ha hatt til Pinochet, diktatoren i Chile på 1970- 80-talet, var:

«Eg er heilt mot diktatur som varige institusjonar. Men diktatur kan vere nødvendig i ein overgangsperiode. […] Personleg vil eg heller ha ein liberal diktator framfor ei demokratisk regjering som manglar liberalisme.»⁶

Chile var på denne tida eit beinhardt diktatur og eit nyliberalistisk eksperiment. Ekstrem liberalisering av økonomien med hjelp frå Det Internasjonale Pengefondet (IMF) og USA-økonomar, og storstilt privatisering (kopargruvene var unntaket som var for viktige for staten til å gje slepp på), gjorde at økonomien kom på få hender, men med økonomisk vekst. Likevel var ulikheitene store og fattigdomen høg. Dette tidlege nyliberalistiske eksperimentet vart i «religiøse» ordelag hylla av nyliberale økonomar som Hayek og Friedman⁷, og nyliberale statsleiarar som Reagan og Thatcher.

Avslutning

La meg prøve å samanfatte hovudtrekka i denne artikkelen. Kapitalismen sine ulike fasar, oppgang og nedgang, dei moglege religiøse framtoningane i kapitalistane sin eigenforståing og kapitalismen si krise i kontrast til det, er viktig for å danne seg eit så heilt bilete som råd er av problematikken. I Kapitalen skriv Marx om kriser at det er ei dobbeltheit i kapitalismen, ekspansjonstrongen og grensene for kva som er mogleg, er innebygd i systemet. Når ikkje dette alltid går opp, talar me om krisene som oppstår. I Karl Marx/Friedrich Engels, 1991: skriv Marx om at den første fasen (andelege) i framandgjeringa heng saman med andre fase, materiell framandgjering. Som eg har vore inne på så har vara, i følgje Marx, ein fetisjkarakter og ein metafysikk. Kapitalisten ser på vara, produksjonen og arbeidaren som middel til økonomisk «frelse og velstand». Gjennom å arbeide om naturen skapar mennesket ting til seg gjennom produksjon. Dette kallar han for tingleggjering, men frå det augeblikk den tvungne arbeidsdelinga og privateigendomen oppstår, går denne tingleggjeringa føre seg på ein framandgjort måte. Noko som tyder at det menneskelege fellesskap ikkje har medvete kontroll med dei kreftene som kapitalistane nyttar i produksjonen, også kalla produktivkreftene. Desse kreftene har ein tendens til å verte noko som er lausreve frå menneska og som møter menneska på ein framand og fiendtleg måte. Den heilt utvikla og høgaste form for framandgjering finn ein under kapitalismen, då kapitalen styrer utviklinga ut frå profittbehov og ikkje ut frå dei menneskelege behov, skriv Marx i «Det fremmedgjorte arbeidet» (Ibid, ss. 190–191).

Både Loy og Marx skriv om marknaden og vara som eit utgangspunkt for religiøs åtferd. Likevel er det heilt ulike tilnærmingar. Loy ser på kapitalismen, marknaden og konsumerismen som ein religion, men det er ikkje ein genuin religion. Denne forfeila trua på frelse gjennom marknaden som det heilage, vil han erstatte med den «ekte religion», som menneska er i ferd med å tape perspektivet av. Eg meiner han tek feil. Ser ein på hans omtale av kapitalismen som den «nye religion» kan det hevdast at det er ein «ekte religion» på linje med andre religiøse tenkesett. Marx sitt prosjekt er å forklåre menneskeleg framandgjering både i religiøs og materiell tyding. Han vil sjå på religion som eit lureri der metafysikken, det oversanselege vert presentert som verkeleg. På same vis i den materielle verda, der produktivkreftene (som kapitalistane kontrollerar) og der arbeidaren ikkje har kontroll med eigen produksjon og dermed si eiga arbeidskraft.

Den «nye kommunikasjonen» innanfor systemet og mellom kapitalistar som Chiapello og Fairclough⁸ skriv om, har eit «nyreligiøst» preg over seg. Tankegodset og ideologien om ein «betre» og meir effektiv kapitalisme vert formidla mellom dei ulike aktørane, anten det gjeld bankdirektørar, folk frå Pengefondet, bedriftsleiarar, politikarar eller økonomar og rådgjevingsbyråer. Eit heilt sett av metaforar (t.d. marknaden som gud, evig vekst), samanlikningar med historiar frå Bibelen (som nemnt ovanfor) og trua på at dette er det einaste menneskeskapte systemet som verkar, har religiøse overtonar over seg. Men er det fullt ut å rekne som ein religion? Forskarar, som Loy og Christoph Deutschmann⁹, meiner det. Deutschmann skriv at sidan fenomenet pengar overskridar avstanden mellom det verkelege og det tenkte, har pengar akkurat den same kvalitet som t.d. ideen om ein gud. Den nye religion har kult og krev tilbeding, men den leia ikkje til frelse (Walter Benjamin), berre til alltid aukande «skuld». Når det gjeld dei menneska som får det metafysiske gjennom religiøst/materielt ritual, også kapitalistar, har begge tydlege samanfallande trekk med det eg vil definere som religion. Den kapitalistiske religion fekk tydeleg eit sjokk når finansbobla sprakk hausten 2008. Slike kriser har det vore før, men kapitalismen har vist ei sær evne til å kome seg att kvar gong. Om dette systemet vil vare i «all eva», er det berre dei mest religiøse som trur på, og det krev truleg nokon som er veldig sterke i trua for å lukkast. Men vert dei mange nok eller vert motstanden stor nok? Ein ting er i alle høve viktig å gjera noko med: Avskaffe kapitalismen – religiøs eller ikkje!

Notar

1) Karl Marx/Friedrich Engels: Økonomisk-filosofiske manuskripter og andre ungdomsverker, ss. 66–68 (Klargjerande parentesar er mine. I.J.)

2) Karl Marx: Kapitalen bind 1, Første bok: Kapitalens produksjonsprosess. kapittel 1.4. «Varens fetisjkarakter og dens hemmelighet», ss. 69, 86–87

3) David R. Loy, «The Religion of the Market», i Journal of the American Academy of Religion, ss. 275–290, http://www.jstor.org/stable/1465766

4) http://www.kingdomventures.com/index.php (www.kingdomventures.com/pdf/What_a_Venture_Capitalist_Really_Thinks.pdf)

5) http://thoughteconomics.blogspot.com/p/index-of-all-interviews.html

6) https://en.wikipedia.org/wiki/Friedrich_Hayek

7) https://en.wikipedia.org/wiki/Milton_Friedman

8) Chiapello, E. og Fairclough, N. L., “Understanding the new management ideology: a transdisciplinary contribution from critical discourse analysis and new sociology of capitalism”, i Discourse & Society ss. 185–208. http://das.sagepub.com/content/13/2/185

9) Christoph Deutschmann, “Capitalism as a Religion?: An Unorthodox Analysis of Entrepreneurship”, i European Journal of Social Theory, 4, ss. 387–403. http://est.sagepub.com/content/4/4/387 (Alle hermeteikn er frå Deutschmann.)

5. mai er det 200 år siden Karl Marx ble født. Selv om vi markerer dette i en verden som står fjernt fra det idealet han viet sitt livsverk til, kan man knapt overvurdere den betydningen dette livsverket har hatt. Politiske tenkere kommer og går, Marx består.

 

Det er ikke tall på hvor mange ganger Marx’ tankegods har blitt erklært utdatert, dødt og begravet, men det har vist seg å være seigt – usedvanlig seigt. Det kommunistiske manifest og Kapitalen kommer fortsatt i nye opplag og nye oversettelser. Kommentarlitteraturen – blant annet i form av bøker, tidsskrifter og nettsider – florerer. Nylig arrangerte Rødt Oslo en møteserie om Kapitalen til fulle hus – det var til og med venteliste for å delta.

 

Også i populærkulturen har Marx gjort et comeback. Filmen om den unge Marx omtales i dette nummeret av Gnist, og da det i fjor, for første gang på over 80 år, ble åpnet et nytt kommersielt teater i London, handlet den første oppsetningen om ham. Og senere denne måneden kommer en true crime-bok om mannen som ville drepe Marx, fordi han var for konservativ.

 

Og da er ikke alle de partiene, organisasjonene, bevegelsene og geriljagruppene som baserer seg på dette tankegodset, nevnt. Og heller ikke de tusener av professorer, forskere, studenter og andre akademikere som, hver på sitt vis, trekker inspirasjon fra Marx i sitt arbeid.

Det er umulig å komme utenom Marx dersom man vil forandre verden. Dette er en erkjennelse som hele tiden har ligget til grunn for den bevegelsen Gnist er en del av. Derfor vil vi markere dette jubileet ved å reise flere problemstillinger som ikke bare var viktige for Marx, men som også er viktige for å forstå og for å forandre verden i dag.

 

Redaksjonen

 

Leder: Stem nei til pensjonsranet! 4
Plukk 6

Samtalen:
Marx i makta skorridorer 8

Mathias Bismo: Mellom vilje og vitenskap 16
Jokke Fjeldstad: Kommunisme – himmel, helvete eller frigjøring 22
Ivar Jørdre:Marx om religion og kapitalismen som religion 30
Torstein Dahle: Karl Marx, David Harvey – og gjeldsbobla i Kina 38
Hallvard Berge: Hva bestemmer en vares verdi og hvorfor er det viktig for privatiseringsdebatten? 46

Dikt av Bertolt Brecht 52

Tomine Sandal: Rosa Luxemburg – sosialismens liv og lære 56
John Riddell og Mike Taber: Clara Zetkin og kampen mot fascismen 62
Markus Hansen:< Agenda sitt klasseblinde notat 74
Nadji Aïssa Khéfif: Klassesamfunn i krimfiksjon 78

Bokomtaler:

David Harvey: A companion to Marx’s Capital volume 2 &
William Clare Roberts: Marx’s Inferno – The political theory of Capital 92
Bertolt Brecht: Landskap i eksil 95
Torgny Hasås (red.): Det mørke arbeidslivet 97
Trond Gram og Ole Martin Rønning: De lange linjer. Arbeiderbevegelsens historie i Norge 99
Espen Goffeng: Vikeplikt for høyre 101
Jon Nordenson: Fra opprør til kaos. Midtøsten etter den arabiske våren 103
Ilan Pappe: Ti myter om Israel 108
Frode Ulvund: Antiborgere 110
Nik. Brandal, Cora Alexa Døving, Ingvill Thorson Plesner (red.): Nasjonale minoriteter og urfolk i norsk politikk fra 1900 til 2016. 113
Maria Berg Reinertsen: Reisen til Bretton Woods 116
James Petras & Henry Veltmeyer: The Class Struggle in Latin America. Making History Today &
Alfredo Saad-Filho & Lecio Morais: Brazil. Neoliberalism versus Democracy 118
Hilde Lysengen Havro og Astrid Sverresdotter Dypvik (red.): Kven skal eige jorda? Ei bok om mat og makt. 122
Filmanmeldelse: Raoul Peck (regissør): Den Unge Karl Marx 124
Bokhjørnet: Ronaldo Munck: Marx 2020. After the crisis 126

Er kommunisme forbrytelser, grusomheter og diktatur eller et utopisk drømmesamfunn vi vil få oppleve i framtida. Eller er det arbeiderklassens frigjøring?

Jeg ser på kommunisme som en frigjøringsprosess fra kapitalens utbytting og ikke et virkelighetsfjernt drømmesamfunn. Et samfunn arbeiderklassen idag er gode nok til å skape.

Jokke Fjeldstad er redaksjonsmedlem i Gnist

Foto: Alpha Stock Images

Kommunismen som et helvete

Borgerskapet sine representanter er de som skriker høyest om sin frykt for kommunismen. For dem representere ideen en frykt for å miste alt de har kjært. En frykt for den mest grusomme forbrytelse. At den hellige akkumulasjon ikke vil gi dem maksimal profitt. Dette er klassen som uten ironi kan beskrive børsfall som krigshendelser og profittsvikt som massakre. Det er bare å se på forsiden av klasseavisene Dagens Næringsliv og Finansavisen. Dette borgerskapet har alltid fryktet ideen om at behovet til det store flertallet er viktigere enn profitten for de få som den største forbrytelsen mot mennesket,. Allerede før Karl Marx og Friedrich Engels skrev det i Det kommunistiske manifest, har borgerskapet fryktet kommunismen som et spøkelse som skal hjemsøke deres kapital eller rikdom. Denne kommunismen er for dem iboende i alt som kan være til hinder for kapitalens frie flyt. Det være seg bilfritt sentrum i Oslo, tollbeskyttelse av norske matproduksjon eller reguleringer av kapital og eiendomsforhold.

Borgerskapet hersker ikke bare gjennom rå makt aleine. Antonio Gramsci analyserte hvordan borgerskapet utøvde sitt klasseherredømme. Beskrivelsen av hvordan de dominerer det sivile samfunn, er kaller han hegemoni. Det er et system av politiske og ideologiske allianser som borgerskapet inngår. Å bygge allianser for å isolere ideer som ikke gagner klassen. Ideer som å begrense den frie flyt av kapital og markedets makt.

Det norske klassekompromisset er et godt eksempel på en slik allianse, inngått i en situasjon der borgerskapet virkelig fryktet kommunismen. Arbeiderklassen var på frammarsj, klassekampen mellom arbeid og kapital var tilspissa og Sovjetstaten var en realitet i øst. Klassekompromisset inneholder flere elementer, men i denne sammenheng er det viktigste at de tvang arbeiderbevegelsen til å legge sosialisme/revolusjon på hylla. Siden har denne historiske blokken styrket seg enda mer og den sosialdemokratiske arbeiderbevegelsen har skrotet drømmen om et annet økonomisk system.

Det er helt vanlig å høre at «alle vet» eller «historien viser» at kommunismen ikke virker. Det kan være en fin ide, men den vil alltid føre til voldelig og autoritær utøvelse av makt. Slik vil borgerskapet snu diskusjonen og prøve å etablere grenser for den alminnelige politiske debatten. Deres kritikk av kommunismen har som hensikt å etablere grenser for den politiske debatten og vilkårene for det demokratiske samfunnet. Kommunismen er ikke et akseptabelt alternativ.

Men beskrivelsen av kommunismen som et helvete har enda en rot. Sosialismen i det tjuende århundre var ikke noe glansbilde. Håpene til arbeiderklassen som ble tent i 1917, og gjennom frigjøringsbevegelsene ble dessverre fort druknet av forbrytelser gjort av de nye regimene. Ettpartistat, diktatur, Gulag, med mer kan ikke feies under teppet. Det representerer en blindvei i historien om arbeiderklassens frigjøring. Disse regimene kan ikke framstå som forbilder for frihetselskende mennesker. Borgerskapet veit hvordan de kan bruke denne grusomme historien til å slukke et hvert håp om en bedre verden.

Kommunismen som himmelen

Nesten som et tilsvar til framstillingen av kommunismen som et helvete har mange kommunister et behov for å framstille kommunisme som den rake motsetningen. Kommunismen beskrives som et paradis, like vakker som Guds himmel.

Kommunismen er hvor historien tar slutt. Hvor den lange rekken av klassesamfunn forsvinner. Alle motsetninger mellom mennesker blir løst. Rasismen forsvinner, kvinnene er frigjort, religionen overflødig osv. Menneskene forandres til det nye mennesket. Et menneske som klarer å leve i et nytt demokratisk og solidarisk samfunn.

Denne framstillingen har utgangspunkt i Karl Marx beskrivelse av historien. Historien er en historie om klassekamp. Mennesket historie har gått gjennom en rekke produksjonsmåter fra urkommunismen, slavesamfunnet, føydalismen til kapitalismen. Kommunismen er klassesamfunnets avslutning. Et samfunn der klassene er oppløst.

Mot dette kan vi komme med mange innvendinger. Det er nok åpenbart for de fleste at urkommunismen var et tøft samfunn for mennesket. Det opprinnelige fellesskapet var først og fremst en nødvendighet for å overleve. Denne urkommunismen representerer ikke et samfunn uten konflikter og motsetninger, men et samfunn der vi eide våre produksjons­midler i fellesskap, i en flokk. Utover det har jo dette samfunnet få likheter med visjonen om ­framtidssamfunnet.

Ideen om at menneskene må forandre seg, bli nye menn og kvinner for å bygge kommunismen blir kritisert av Ola Innset i teksten Totalitære utopier i Manifest tidsskrift.¹ Utgangspunktet for teksten er å utforske om venstresida kan lære noe av totalitarismeforskningen. Han mener sosialismen klarer seg helt fint med de menneskene vi har, og at menneskenaturen ikke må forandre seg for å bygge en ny verden. Selv om jeg mener Innset har gode poenger, så gjør han det litt enkelt for seg. Jeg tror alle voksne mennesker kan reflektere tilbake til hendelser som var så betydningsfulle i deres liv at de forandret dem. For meg hadde jeg et slikt punkt i livet da jeg ble far for første gang. I litteraturen finner vi en rekke beskrivelser av mennesker som går gjennom slike eksistensielle endringer. Men også på det politiske nivået i dagens samfunn ser vi at menneske er i utvikling. Endres rollene i familien som en konsekvens av at vi dag har pappa­permisjon, diskuteres jo nå av forskere. De fleste vil hevde at vi har endret oss siden 50-tallets kjønnsrollemønster. Mennesket har evnen til å endre seg. Når vi har denne evnen, er det også sannsynlig at en stor politisk omveltning fører med seg endringer i hvordan vi oppfører oss og ser på oss selv.

Fremmedgjøring er et sentralt begrep hos Marx. For Marx er arbeidet svært viktig. Det er en del av det å være et menneske. I det kapitalistiske system arbeider arbeideren for en annen. Han arbeider på mange måter utenfor seg selv, eller arbeider med noe som ikke tilhører han selv. På denne måten blir han fremmedgjort til sitt arbeid, og derfor også fremmedgjort til seg selv. For Marx viser fremmedgjøringa hvor ødeleggende kapitalismen er for menneskets frihet. Frigjøring fra fremmedgjøring vi opplever under kapitalismen, vil ha konsekvenser for samspillet, de sosiale relasjonene mellom menneskene og det vi opplever som å være mennesker.

På den andre siden er det en voldsom oppgave å skulle overbevise folk som er fornøyd med seg selv, å bli med i en politisk kamp for å endre dem som mennesker. Det er en retorisk oppgave der man gir seg selv små sjanser for å utvikle en folkelig ide.

Det mye større problemet med ideen om det nye mennesket, som nødvendig for framtidssamfunnet, er at man da indirekte går med på en av de mektigste stolpene i det borgerlige hegemoniet. At kommunismen er umulig fordi menneskene er egoistiske. Vi kan ikke yte etter evne og få etter behov fordi vi i utgangspunktet er ute etter å utnytte systemet. Dette er for eksempel et av de bærende trekkene ved dagens NAV-system. Man skal behandle alle trygdemottakere som snyltere fordi det kan være noen som utnytter systemet. Det kan jo godt tenkes at vi bruker større ressurser på å jakte på snyltere enn det snylterne ville lurt til seg. Men viktigere er at behovet for kontroll kommer i veien for å gi støtte. Det store flertallet som mottar støtte fra NAV, vil jeg tro har et ønske om å bidra i samfunnet, men er blitt ekskludert fra det av markedet.

Innset har grunnleggende rett. Dagens mennesker er gode nok for framtidssamfunnet og menneskenaturen må ikke endres for å få en ny verden. Vi møter disse menneskene hver dag og ser ofte at handlingene deres ikke styres ut ifra et ønske om å snylte på andre, men med et sterkt ønske om å bidra med det de kan.

De siste årene har det kommet fram at flere ser på kommunismen som en teknologisk nødvendighet som følge av økt robotisering, effektivisering og ny teknologi. Tron Øgrim må regnes som en norsk pioner for det som i dag diskuteres som fully automated luxury communism. Denne luksuskommunismen bygger på følgende observasjoner: Fler og fler oppgaver i samfunnet blir automatisert bort eller overtatt av roboter. Arbeidet som tidligere blir gjort av den variable kapitalen, arbeidskraften, er nå overtatt av den faste kapitalen, maskiner. Under kapitalismen er automatisering et forsøk på å øke profittmengden, skvise arbeidskraftkostnadene. Når politikere, media eller NHO snakker om at vi må tilpasse oss automatisering og ny teknologi, og samtidig snakker om at vi må jobbe lengre og skape flere jobber, snakker de om to motstridene forskjellige virkeligheter. Luksuskommunismen argumenterer for at automatisering som tjener folket, og ikke profitten, er framskritt. Målet med automatiseringa bør være å gi folk mer fritid, mer tid til fornøyelser. Den teknologiske utviklinga gjør det mulig å se for seg et post-lønnsarbeidsamfunn.

Luksuskommunismen virker forlokkende, men har noen sentrale problemer. Det første er: Hvor ble arbeiderklassen av? Det er en fortelling om kommunismen der arbeiderklassen får sitte i baksetet, mens historien drives fram av teknologiske endringer. En av kommunismens kjernekonsept er at det er klassekamp som skaper historien. Det betyr at vi, du og jeg som skaper historien, er blitt erstattet med at det er teknologien som skaper historien.

Det andre problemet er at når man f.eks. ser selvbetjente kasser i butikken som automatisering, så ser man ikke at det er arbeidet som har flytta seg fra betalt arbeid gjort av butikkansatte til ubetalt arbeid, gjort gratis av forbrukeren. Arbeidet med å skanne varer har i seg selv ikke forsvunnet. Det er kapitalisten som har sluttet å betale for det.

Det tredje problemet er at man ser bort i fra hvordan kapitalismen eser ut i nye deler av samfunnet. Kapitalakkumulasjonen finner nye områder for å utbytte arbeidere og skape merverdi. Dette er drivkraften bak privatisering, varefisering av hva som tidligere var fellesoppgaver eller private oppgaver. Hvordan kapitalismen hele tiden finner tilbake til den primitiv akkumulasjonen eller det som David Harvey omdefinert som «akkumulasjon gjennom frarøvelse».

Jeg tror ikke vi er tjent med kommunismen beskrevet som et drømmesamfunn. Et samfunn der alle problemer er på historias skraphaug. Der kvinneundertrykking, rasisme, miljøødeleggelser, homofobi og andre ting vi ikke liker tar slutt. Jeg vil gjerne bekjempe alt sammen. Og bruker gjerne livet mitt på å forsøke. Men det er og forblir en vakker drøm. Det er selvsagt lov å drømme, problemet er bare hvis det blir for virkelighetsfjernt for de du vil ha med deg.

Kommunisme som frigjøring

Hvorfor skrev aldri Marx den store boka om kommunismen? Ville ikke agitasjon for et annet samfunn kunne vinne støtte for ideen? Marx filosoferte nok over framtidssamfunnet. Som flere har vist, kommer han i flere verk innom framtidssamfunnet. Men et helhetlig verk prioriterte han aldri. Det viktige var å avsløre det kapitalistiske samfunnet, vise motsetningene i systemet, og til sist avsløre kapitalens utbytting av arbeiderklassen. For Marx er arbeiderklassens frigjøring klassens eget verk. Det var for han liten hensikt i å prøve å presentere teoretiske løsninger på teoretiske problemer i et tenkt samfunn. Problemene til det nye samfunnet ville være bestemt av konteksten problemene oppstår i. Løsninger som mennesker som lever i den konteksten, vil være bedre egnet til å løse. Marx er kjent for å ha skrevet «hittil har filosofene vært opptatt av å fortolke verden, det som er viktig er å forandre den». Den samme kritikken kan rettes mot et utopisk framtidsdrømmeri.

Kommunismen kan også bli sett på som en prosess der arbeiderklassen frigjør seg fra utbyttinga og kapitalen. Vi finner dette også hos Marx og Engels. I Manifestet blir vi presentert for arbeiderklassens historiske oppgave. Hvordan all historie er historien om klassekamp og at arbeiderklassen kan frigjøre seg fra klassesamfunnet. I Kapitalen avdekker Marx hvordan kapitalen fungerer i samfunnet. Boka gir arbeiderklassen innsikt i kapitalismen for å kunne frigjøre seg fra den. Friedrich Engels definerte kommunismen som læren om vilkåra for proletariatets frigjøring.

Proletariatets frigjøring, hva betyr nå det? Kapital er en prosess av ekspanderende verdi. Kapitalen bytter i denne prosessen form fra pengekapital til varekapital for å forvandles tilbake til pengekapital. Men når den returnerer til pengekapital har det skjedd noe: den er større, den har tilegnet seg en merverdi. Denne merverdien kommer fra at varen arbeidskraft potensielt skaper større verdier enn den kostnaden den har. Det er kun varen arbeidskraft, som har potensiale til å tilføre varen økt verdi i den andre enden. Dette fordi prisen på varen arbeidskraft defineres av hva som er sosialt nødvendig for at selgeren kan leve fra måned til måned, mens verdien av hva den skaper, kan være så uendelig mye mer. Det at arbeideren bare får en del av den verdien han eller hun tilfører produktet, og på den måten jobber «gratis» et antall timer for en kapitalist, er det vi kaller utbytting. Det er denne utbyttinga i et system der vi produserer for noen andre, vi vil frigjøres fra.

Kapitalismen er en prosess som sniker seg inn i hvert rom den får tilgang til. Den endrer forholdet mellom mennesker til et forhold mellom varer, og menneskeliggjør samtidig vårt forhold til varene. Vi er alle vareeiere i et marked. Gjennom markedet opplever vi en upersonlig disiplinering. Markedet fungerer som en usynlig og uutfordret kraft som dominerer våre liv. En kraft definert av behovene, ønskene, valgene og viljene til en grå fremmed masse. Den upersonlige dominansen er mulig bare fordi tingene er produsert som varer. Og de fleste ting er produsert som varer bare fordi folk flest må selge sin arbeidskraft til dem som eier produksjonsmidlene, i bytte mot lønn. Lønna og arbeidskontrakten er med på å skjule kapitalens despotiske makt over arbeideren. Arbeideren framstår som fri, selv om han er avhengig av å selge sin arbeidskraft. Den despotiske makta blir brukt til å gjøre kjøperen av arbeidskraft enda rikere og mektigere. Dette maktforholdet ble nettopp nylig illustrert på den mest grotesk måten ved at Petter Stordalen gikk ut som P3-reporter og oppfordret folk som ikke var fornøyd med jobben sin, om å slutte. Dette er den samme hotellkongen som ikke har ga et øre i lokale tillegg etter hotellstreiken i fjor.

«Kommunisme er ikke for oss en tilstand som skal opprettes, et ideal som virkeligheten skal innrette seg etter. Vi kaller for kommunisme den virkelige bevegelse som opphever den nåværende tilstanden.»² skriver Marx i Den tyske ideologi. Her er det jo nettopp kommunismen som en prosess for vår frigjøring som er sentralt. Vi vil oppheve den nåværende tilstanden med urettferdighet, utbytting og ufrihet. Det er kapitalismen som skal avskaffes som er det sentrale. Det er det som gir grunnlaget for å se den kommunistiske horisonten som Jodi Dean kaller det. Horisonten som er å gi etter evne og få etter behov. Et fellesskap samfunn der vi eier, arbeider, skaper, styrer og fordeler i fellesskap. Vi vil fortsatt krangle, være uenige, oppleve dritt og baksnakke hverandre. Kommunismen er ikke et drømmesamfunn, det er et virkelig samfunn.

Noter:

1) http://www.manifesttidsskrift.no/totalitaere-utopier/

2) Karl Marx: The German Ideology http://www.marxists.org/archive/marx/works/1845/germanideology/ch01a.htm (forfatters oversettelse)

Erik Skare:
Digital jihad. Palestinian resistance in the digital era.
London: Zed Books, 2016, 240 s.

I blant hender det at norske akademikere leverer forskning som er internasjonalt banebrytende, og som derfor møter stor interesse både innenfor og utenfor universitetsmurene. Digital jihad, som blei utgitt i fjor høst, har på kort tid etablert seg som et standardverk om det som gjerne kalle «hacktivisme». Erik Skare illustrerer dette temaet gjennom en nærstudie av «elektronisk jihad» som et innslag av den palestinske motstands- og frigjøringskampen. Forfatteren har tidligere gitt ut Palestina – ei politisk reisehandbok på Rødt forlag (2012), er aktiv i Rødt og i Palestinakomiteen, har en mastergrad i arabiske studier og er redaktør i Babylon, det nordiske tidsskriftet for Midtøsten-studier.

Digital jihad er en detaljert, konkret og perspektivrik gjennomgang av hacktivisme som en ny kampform, med vekt på miljøer rundt Gaza Hacker Team og KDMS Team. Der de førstnevnte tar sikte på å angripe israelsk cyber-infrastruktur og hjemmesider, både ved å blokkere og ved å forvri dem («deface») til å formidle et budskap rettet mot okkupasjonsmyndighetene, konsentrerer de andre seg om nettsteder i Nord-Amerika og Europa for å spre det palestinske budskapet. I tillegg til å fortelle om en ny virksomhet som er tilpasset vår digitale tidsalder, er det et sentralt poeng hos Skare at en slik aktivisme ikke skal sees på som eksotisk og særegent, men som ett av flere midler som tas i bruk i en felles kamp mot okkupasjon. I virkeligheten er hacking og det å stå ansikt til ansikt med israelske soldater, eller det å fysisk blokkere veier eller blokkere internettkanaler, to sider av samme sak. I den utstrekning motstands- og frigjøringskamp mot okkupasjon er legitim (og ikke kriminalitet eller «terrorisme»), gjelder det samme for en elektronisk hijad og hacktivisme i møtet med undertrykking.

Boka er skrevet uten akademisk sjargong, og er en kilde til informasjon og inspirasjon også utenfor Midtøsten.

Tore Linné Eriksen er historiker, professor em. i utviklingsstudier (HIOA), faglitterær forfatter og redaksjonsmedlem i Gnist.

Hao Ren mfl.:
China in strike. Narratives of workers´ resistance.
Chicago: Haymarket Books, 2016, 224 s.

Den i særklasse mest omfattende migrasjonen i historien, er den som 270 millioner mennesker har foretatt fra landsbygda til industribyene i Kina. Resultatet er velkjent: økonomisk vekst og industriell eksplosjon uten sidestykke. Om ikke folk flest bor i Kina, bor arbeidere flest i dette gigantlandet.

Iblant tegnes det et bilde av kinesiske arbeidere som en passiv, taus og kuet masse, som i fravær av en uavhengig fagbevegelse knapt har noe annet valg enn resignasjon. Men dette er langt fra sannheten, noe som blir grundig dokumentert i China on strike. Boka springer ut av et miljø av radikale samfunnsforskere, der flere regner seg som marxister, og bygger på rikholdige dybdeintervjuer med arbeidere som har vært engasjert i streiker, protester og demonstrasjoner. Materialet er hentet fra Pearl River Delta, som gjennom tretti år har vært et tyngdepunkt i den massive industrialiseringa i form av store fabrikker. Samtalene fant for det meste sted i 2010–2012, og er seinere bearbeidet og føyd sammen med innsiktsgivende analyser. På en nærgående måte dokumenterer de hvor omfattende streike- og protestbevegelsene i virkeligheten er, og i tillegg blir mulige forklaringer diskutert inngående. De gjennomgående fellestrekkene er motstand mot lønnskutt, nedlegginger, umenneskelige arbeidsforhold og arrogante sjefer. Selv om en god del av denne aktiviteten ser ut til å være spontan, er det også eksempler på mer forberedte aksjoner og utbredt tillit til at mange vil slutte seg til.

Boka dokumenterer også hvor hardt myndighetene slår ned på streiker og alternativer til den offisielle fagbevegelsen. Selv om ledelsen ofte gir visse innrømmelser for å få arbeiderne tilbake i produksjonen, etterfølges dette gjerne av at opposisjonelle arbeidere får sparken eller blir fengslet for «oppvigleri». Et annet påfallende trekk ved de mange fortellingene, er den sentrale posisjonen som kvinnelige arbeidere har, når aksjoner gjennomføres.

De som vil følge dette temaet videre, vil ha stor glede og nytte av China Labour Bulletin, som også er på nett: clb.org.uk.

Tore Linnné Eriksen

Luke Sinwell og Siphiwe Mbaha:
The spirit of Marikana. The rise of insurgent trade unionism in South Africa.
London: Pluto Press, 2016, 240 s.

Fagbevegelsen spilte en sentral rolle i kampen mot apartheid i Sør-Afrika, ikke minst gjennom et mangfold av forbund som i 1983 gikk sammen i Congress of South African Trade Unions (Cosatu). En av de sterkeste og mest radikale medlemsorganisasjonene var gruvearbeiderforbundet (NUM), ledet av Cyril Ramaphosa. I dag er han en av Sør-Afrikas rikeste, i tillegg til å være landets visepresident. Cosatu har langt på vei blitt en ukritisk støttespiller for ANC-styret, og illustrerer hvordan fagforeningsbyråkratiet lett kan korrumperes og komme på kant med grasrota. Et av forbundene, med grunnlag i jern- og metallarbeiderne, har nå forlatt Cosatu og nekter å drive valgkamp for ANC. Det tradisjonelle gruvearbeiderforbundet er sterkt svekket, og har fått en uavhengig rival.

Historien om den etablerte fagbevegelsens inkorporering i statsapparatet har lenge opptatt den sørafrikanske samfunnsforskeren Luke Sinwell, og i denne boka har han fått god hjelp av en sosialistisk aktivist, Siphiwe Mbatha. Tittelen viser til myndighetenes nedslakting av 34 streikende arbeidere i Marikana-gruvene i 2012, landets mest sjokkerende politiske massakre sida Sharpeville i 1960. Men boka spenner videre, og tar for seg to streiker til i perioden 2012–2014.

Sør-Afrika er verdens største produsent av platina, som i råvåreboomen før 2007/8 ga rekordprofitt i kombinasjon med synkende reallønner. Det Cosatu-tilknyttete gruvearbeiderforbundet sto i praksis på eiernes side og mante til ro, mens initiativet i denne – og flere påfølgende streikeaksjoner – blei overtatt av spontane arbeiderråd og av det uavhengige forbundet, Association of mineworkers and construction union (AMCU). Det er også avslørt av Cyril Ramaphosa, i egenskap av storaksjoner i Marikana-gruvene i e-poster krevde resolutt opptreden fra politiet. Hovedeier er gruvegiganten Lonmin, hvor også det norske «oljefondet» er inne i bildet.

The spirit of Marikana vever sammen sosiologisk forskning, intervjuer med en lang rekke arbeidere og en skarp analyse av maktforhold i dagens Sør-Afrika. Boka er derfor et overbevisende korrektiv til litteratur som erklærer arbeiderklassens død, eller som tror at den sørafrikanske «regnbuenasjonen» har opphevd klassekampen.

Tore Linné Eriksen

Michael Brøndbo:
Jeremy Corbyn og året som snudde opp–ned på britisk politikk
Forlaget Manifest, 2016, 189 s.

Michael Brøndbos bok Jeremy Corbyn og året som snudde opp–ned på britisk politikk er den tredje boka i Forlaget Manifests serie om radikale bevegelser. Tidligere er gitt ut bøker om Podemos i Spania  og Syriza i Hellas. Men ulikt disse, handler ikke denne boka om noen ny bevegelse – den handler om hvordan én mann plutselig ble et symbol på en radikalisert venstreside.

Det var neppe mange som hadde forestilt seg at Jeremy Corbyn skulle bli partileder da han stilte som kandidat til å overta lederrollen etter valgnederlaget i 2015. Ja, det var ikke engang gitt at han ville bli kandidat – for å bli kandidat måtte man nemlig ha støtte fra minst 35 medlemmer av Underhuset. Det hadde ikke Corbyn. Når han likevel ble kandidat, var det fordi enkelte støttespillere for andre kandidater, i dette tilfellet den "myke" venstresidas kandidat Andy Burnham, av taktiske årsaker lånte ut stemmene sine til Corbyn slik at hans støttespillere ville støtte deres kandidat når, som alle ventet, Corbyn ble slått ut i første runde. Det var i hvert fall slik det hadde gått da Diane Abbott fra partiets "harde" venstreside hadde stilt som kandidat i 2010.

Men, som kjent, Corbyn ble ikke slått ut i første runde. Tvert imot, med 59,5 prosent av stemmene i første runde, satt Labour plutselig med en leder som var minst like upopulær i partieliten som han var populær blant medlemmene og registrerte sympatisører. Han hadde nesten ingen støtte i Underhuset, og heller ikke i de Labour-lojale mediene var det mye støtte å få. Dette har da også preget Corbyns ledertid, og etter folkeavstemningen om fortsatt britisk EU-medlemskap bød anledningen seg. Etter mistillitsvotum i partigruppa, forsøkte motstanderne hans, med nestleder Tom Watson i spissen, å forhindre Corbyn fra å stille på nytt. Dette lyktes nesten, men bare nesten. På tross av at Corbyns motstandere nå samlet seg om en felles motkandidat, den "myke" venstresidens Owen Smith, seiret Corbyn igjen, denne gangen med 61,8 prosent av stemmene.

Det er denne historien Brøndbo forteller, og selv om historien nok ikke er ukjent for bokas potensielle lesere, representerer boka en god oppsummering av hvordan dette har utspilt seg. Om man derimot er interessert i hvorfor ting har utspilt seg som det har gjort, gir boka derimot ikke så mange svar.

En helt avgjørende faktor var, som Brøndbo beskriver, den støtten Corbyn fikk fra de store fagforeningene i privat og offentlig sektor. Disse har tradisjonelt vært støttespillere for den "myke" venstresida, og stilte seg bak Ed Milibands kandidatur i 2010. På samme måte var det forventet at de ville stille seg bak Burnham i 2015. Det gjorde de ikke, og selv om man ikke bør kritisere Brøndbo for ikke å ha et klart svar på hvorfor de endret strategi, burde det i det minste problematiseres. Hva hadde skjedd siden 2010 som gjorde at de nå ville satse på en kandidat som få år tidligere ville vært regnet som uaktuell?

Selv om boka eksplisitt handler om én mann, ville det, i forlengelsen av dette og lignende spørsmål, også vært nyttig med en noe mer utfyllende omtale av det partiet han faktisk ble leder for. Både sammensetningen av partiet og de demokratiske strukturene er av en helt annen karakter enn det vi kjenner de fleste vesteuropeiske sosialdemokratiske partier. Valgsystemet – som i praksis gjør det umulig for nye partier å hevde seg – har skapt et parti som i Norge ville spent fra Rødt til et godt stykke inn i Venstre og kanskje også Høyre. Brøndbo identifiserer riktignok flere fløyer, især den "harde" og den "myke" venstresida, i tillegg til blairistene, men det er ikke alltid like lett å utlede av dette hva det egentlig betyr.

Boka inneholder heller ikke noen egentlig analyse av spenningene i partiet som har kommet til overflaten under Corbyns ledelse. Riktignok forsøker forfatteren seg på en forsiktig analyse i bokas etterord, men for en leser som ønsker seg vurderinger av det politiske prosjektet Corbyn står i spissen for, er det ikke så mye å hente. Dette har da også sammenheng med Labours karakter som parti. Selv om Corbyn står igjen, på et vis, som en usannsynlig seierherre i Labour befinner partiet seg i dag i en kritisk situasjon, med en oppslutning langt under selv katastrofevalget i 2015. Det er kanskje ikke rart at dette skjer i et parti der en stor andel av de profilerte ansiktene er mer opptatt av å motarbeide Corbyn enn de er av å motarbeide Tory, men dette er jo i seg selv også en interessant og viktig del av en debatt om hvilke lærdommer vi kan trekke av det som har skjedd i Storbritannia.

Når det er sagt, så utgir heller ikke boka seg for å være en analytisk bok, det er snarere, som det står på baksiden, "fortellingen om mannen som hatet å være midtpunkt, men som havnet i begivenhetens sentrum." Det lever den så absolutt opp til. Men bokas bidrag til å forstå samtidig politisk historie og fremveksten av radikale bevegelser er likevel noe begrenset.

Jenny Erpenbeck:
Gå, gikk, har gått
Oktober, 2017, 325 s.

Patrick er en eldre tysk enkemann og professor i klassisk litteratur, som har levd hele livet sitt i samme område i Berlin, i den en gang østtyske delen av byen. Det var der han tilbrakte hele sitt yrkesaktive liv ved samme lærested. Det var der han levde sammen med sin kone og sin elskerinne. Og det er der han har sitt lille knippe med venner han har kjent hele livet. Det er der han har sin beskyttede, dog begrensede, virkelighet, sitt univers. Gå, gikk, har gått handler om Patricks plutselige møte med en gruppe afrikanske flyktninger og hvordan dette møtet endrer både hans tilværelse, og hans syn på sitt eget liv.

Historien om Patrick begynner den dagen han blir pensjonist. Etter å ha gått den kjente veien hjem fra jobb for siste gang, oppdager han at han helt uten å legge merke til det har gått rett forbi en gruppe avviste flyktninger som sultestreiker på Alexanderplatz i protest mot at tyske myndigheter vil sende dem ut av landet. «Vi blir synlige» sto det på skiltene deres. Men Patrick så dem altså ikke, og det forbløffer ham. Nok til at han setter i gang sitt eget, private forskningsprosjekt, der han bestemmer seg for å snakke med flyktningene, få dem til å fortelle sine historier.

Vi får bli med Patrick på en reise inn i et, for ham, ukjent univers. De afrikanske flyktningene forteller om sin ferd mot Tyskland, om familiene de har forlatt der hjemme, om dramatiske båtturer over Middelhavet og om sine møter med tyske og andre europeiske lands myndigheter. Patricks refleksjoner under og etter disse møtene beskriver hvordan flyktningene som individer gradvis trer fram for ham. Etter hvert som han møter på deres problemer, både de små og de store, reagerer han nærmest automatisk med å ville løse dem, og han involverer seg mer og mer i deres kamp for å få bli. Det som begynte som noe å fylle hverdagen med, er i ferd med å utvikle seg til noe mye mer.

Boken er helt klart et innspill i flyktningedebatten, og den fikk mye oppmerksomhet da den kom ut i Tyskland. Tyskland var, sammen med Sverige, et av landene som åpnet grensene sine for flyktningene i 2015, før den omstridte avtalen mellom Tyrkia og EU ble inngått, og den største fluktruten ble stengt for godt. I løpet av året tok de imot mer enn en million asylsøkere, og selv om ankomsttallene siden har vært langt lavere, preger dette fortsatt den offentlige debatten, særlig nå i tiden fram mot det avgjørende valget til høsten. Forbundskansler Merkel fortsetter å være en av få europeiske statsledere som lover å ta sin del av ansvaret for å ta imot mennesker på flukt. Men partier på høyre ytterfløy i tysk politikk vokser seg stadig større, og det kan koste henne valgseieren.

Med sin grunnleggende sympatiske innstilling og sitt underliggende, om ikke fullt så elegante spark til innvandringsskeptikerne, skapte boken debatt og fikk delvis rettmessig kritikk for å forfekte en utdatert og kraftig overforenklet forklaring på innvandringsskepsisen som vokser, særlig i det tidligere Øst-Tyskland. Historien er klassisk: Patrick spiller rollen som den smårasistiske og skeptiske, men også veldig ensomme, eldre mannen, som når bare han blir kjent med flyktningene, forstår at de er gode mennesker uten dårlige hensikter. Han «lærer» at det egentlig ikke er så stor forskjell på «oss» og «dem», og at Tyskland og Europa må ta imot flyktninger på en bedre måte. Boken kan dessuten lett kritiseres for å ikke gi flyktningenes stemmer og tanker mer av plassen, men i stedet gi hovedrollen til en «eldre, hvit mann», en side av historien som vi allerede ofte får høre.

Men Patricks tanker og refleksjoner er like fullt fascinerende og interessante, kanskje særlig for utenlandske lesere som har fulgt tysk flyktningpolitikk de siste årene, og som gruer seg til høstens skjebnevalg. For Patrick er funksjonalitet og orden svært viktig i livet, noe annet kan man kanskje ikke forvente av en som tilsynelatende også fant seg godt til rette i det strengt regulerte og organiserte østtyske regimet. I møte med de praktiske og juridiske utfordringene flyktningene møter på, blir han i likhet med leseren overrasket over hvor meningsløse og upraktiske svar byråkratiet gir dem. I møte med flyktningene begynner Patrick også å trekke linjer mellom sitt eget lands historie, og deres opplevelser fra hjemlandet. Møtet med flyktningene utfordrer ham, og tvinger litt etter litt fram en utvidelse av hans horisont, av universet hans.

Min samboers far vokste opp i det gamle Øst-Tyskland, og siden hans familie fortsatt bor der, reiser vi ofte dit på ferie. Og jeg må si at jeg kjenner igjen sider ved denne mannen som boka handler om. Veldig karikert selvsagt, men spor av Patrick finnes i mange av de i dag godt voksne menneskene som vokste opp i en tilværelse der Øst-Tysklands organiserte, og for mange svært trygge og funksjonelle, om enn isolerte og overvåkede hverdag, var det normale. Han gjenkjennes kanskje særlig i de mange som ikke opplevde at gjenforeningen med vest ga den økte velstanden de ble lovet, men som opplever stadig mer fattigdom og økende arbeidsledighet.

Boken gir også et innblikk i tanker en gjør seg når en tar steget og bryter ned de barrierene som skapes mellom oss og flyktningene, setter i gang en samtale og enten blir venner med dem eller til og med lar seg engasjere i deres kamp, slik Patrick gjorde med gruppen fra Alexanderplatz. Selv oppsøkte jeg Palestinerleiren utenfor Jakobs kirke i Oslo sammen med noen venner i 2012, og jeg må både le høyt og tørke en tåre når jeg skamfullt kan kjenne meg igjen i noen av situasjonene Patrick opplever og tankene han gjør seg. Han oppdager at situasjonen for flyktninger i Tyskland ikke er helt som han trodde, og på noen områder mye verre enn han kunne forestille seg, og nettopp dét tror jeg det er liten tvil om at svært mange som har engasjert seg frivillig eller aktivistisk for asylsøkere eller flyktningers rettigheter, vil kunne kjenne seg igjen i.

Maria Wasvik er medlem av antirasistisk og minoritetspolitisk utvalg i Rødt. Er statsviter som har jobba i flere år med asylsøkere og flyktninger, både i asylmottak og barnevern. Nå ansatt som rådgiver på Antirasistisk Senter.

Astrid Hauge Rambøl, Helene Bank:
Profittfri velferd
Forlaget Manifest, 2017, 80 s.

Profittfri velferd er en pamflett som vil være svært nyttig for tillitsvalgte i fagbevegelsen og politikere som vil ha en guide til hvordan det er mulig å stenge døra for velferdsprofitører. Utgivelsen er et samarbeid mellom For Velferdsstaten og Forlaget Manifest og er støttet av Fagforbundet. Det vises til eksempler fra blant annet Oslo, Bergen, Trondheim, Tromsø og Moss, der det politiske flertallet har klart å ta tjenester tilbake. Pamfletten er også nyttig som en oversikt over hva som har skjedd på dette området siden det siste kommunevalget.

Bank og Hauge Rambøl påviser at det ikke er grunnlag for å si at det er penger å spare på privatisering, i hvert fall ikke når transaksjonskostnadene ved anbudsprosesser tas med i beregningene, noe som imidlertid sjelden blir gjort. Kommunene som har konkurranseutsatt tjenester, har vært lite interesserte i å undersøke om de faktisk har spart penger på dette. Det som imidlertid er helt klart, er at de ansattes lønns- og arbeidsvilkår har blitt dårligere og at innsynsretten for befolkninga har blitt svekket.

Forfatterne påviser at det er mulig å drive tjenestene i offentlig egenregi. Da reguleres tjenestene ikke av lov om offentlige anskaffelser. De viser også til at det per i dag hindrer ikke internasjonale handelsavtaler profittfri velferd, men det kan komme framtidige endringer, både gjennom EØS og TISA, som vil vanskeliggjøre dette.

Forfatterne skiller mellom ideelle aktører og kommersielle aktører. De viser at regelverket kan brukes til å favorisere de ideelle aktørene, enten ved det som kalles utvidet egenregi eller ved unntak i anskaffelsesloven som er aktuelt å bruke når det gjelder sektorer med offentlig myndighetsutøvelse.

Pamfletten viser at det er tre muligheter til å ta tjenester tilbake. De kan tas tilbake ved kontraktsutløp, kontraktsbrudd eller ved tilbakekjøp eller hjemfall. I tillegg er det mulig å ta tilbake tjenestene hvis det private selskapet går konkurs. Det enkleste er å ta tilbake tjenestene ved kontraktsutløp. De fleste anbudskontakter er nemlig tidsbegrensede. Når perioden er utløpt, er det med dagens regelverk ingenting til hinder for å ta tjenestene tilbake i egenregi. Å ta tilbake tjenestene ved kontraktsbrudd krever at en leverandør ikke leverer i samsvar med det som står i kontrakten, eller bryter en eller flere lover. Dette må da påvises. Det er dette som i disse dager blir i gjort i Oslo overfor selskapet Veireno (som ikke nevnes i pamfletten siden den er skrevet før søppelkaoset i Oslo). Å ta tilbake tjenestene ved kjøp eller hjemfall er vanskeligere, men slett ikke umulig. Kontrakter som er, inngått kan heves hvis partene er enige om det. Da må som oftest parten som ønsker å heve kontrakten, betale den andre parten kompensasjon. Dette ble gjort med reinholdstjenestene i Tromsø. Hjemfall krever at partene legger inn en klausul om dette. I følge forfatterne er det ingen eksempler på dette i Norge, men i Danmark har det skjedd, og det er ingen legale hindringer for at dette skal kunne gjøres også i Norge.

Det viktigste budskapet i pamfletten slik jeg ser det, er at det er mye som kan gjøres for å holde velferdsprofitørene borte innenfor gjeldende regelverk. Forfatterne framhever imidlertid at det på noen områder slik som barnehage, behandlingsvalg innen helsesektoren og til dels skole er slik at lovverket favoriserer velferdsprofitører. Her må det derfor lovendringer til.

Den eneste svakheten med pamfletten mener jeg, er den utstrakte bruken av det upresise begrepet venstresida. Når det skrives at enkelte på venstresida har tro på konkurranse er det etter mitt syn en indikasjon på at begrepet venstresida brukes for vidt. Arbeiderpartiet har i flere kommuner stemt for konkurranseutsetting og de har også vært tilbakeholdne med å ta tjenester tilbake. Når partiet lokalt er med på å ta tjenester skjer det ofte i situasjoner med sterkt press fra partier til venstre for Arbeiderpartiet og lokal fagbevegelse. Litt om dette kunne vært nevnt også i en kort pamflett.

Per Medby, redaksjonsmedlem i Gnist. Han er aktiv i Rødt og har tidligere vært faglig tillitsvalgt (NTL).

Eystein Garberg:
Rettferdig pensjon på 1–2–3
Forlaget Manifest, 2017, 68 s.

Manifest Tankesmie har nylig utgitt en pamflett med det beskrivende navnet Rettferdig pensjon på 1–2–3. Forfatteren er elektriker og tillitsvalgt, Eystein Garberg fra Trøndelag. Over drøyt 60 sider får leseren en grundig og lett forståelig innføring i dagens pensjonsordning, og de grove urettferdighetene den fører med seg. Pamfletten er tenkt som et debattinnlegg i forkant av LO-kongressen i mai, men det er ingen grunn til at tro at denne teksten går ut på dato når kongressen er vel overstått.

Når man skal gi en vurdering av noe andre har skrevet, er det kanskje ikke vanligst å begynne med å sette fokus på en feil. I dette tilfellet kanskje den eneste feilen av betydning. Men denne feilen har stor betydning for leserne av denne pamfletten, eller rettere sagt hvem som kan komme til å bli lesere av denne pamfletten, dermed velger jeg å starte nettopp der.

I forordet skriver forfatteren ”Denne pamfletten handler først og fremst om pensjonene til oss i privat sektor.”. Dette er en setning som har fått flere jeg kjenner i offentlig sektor til å legge fra seg pamfletten fordi de tror at den ikke er relevant for dem. Dette er helt feil. Denne pamfletten er svært relevant for alle som på et eller annet tidspunkt ser for seg at de kommer til å motta alderspensjon fra folketrygden. Den er enda viktigere for LO-medlemmer, siden den retter seg inn mot LO-kongressen, og LO-medlemmer i privat sektor er mer direkte berørt av enkelte deler av pamfletten enn de øvrige leserne.

Hvorfor mener jeg at dette er en pamflett for alle? Jo, fordi den gir en grundig og lett forståelig framstilling av hvordan alderspensjonen vil bli i åra som kommer – for alle. Det er konkrete eksempler som mange kan kjenne seg igjen i, og figurer og tabeller gjør det lettere å se hva det hele handler om. Alle som er opptatt av pensjon bør skaffe seg denne pamfletten, og de som leser denne pamfletten, vil bli opptatt av pensjon om de ikke var det fra før.

Nå som jeg har ryddet opp i den ene feilen, kan jeg fortsette å legge ut om det jeg liker med pamfletten. Garberg bruker mye tid på å forklare hva som skjedde i forbindelse med LO-kongressen i 2005 da LO ga sin støtte til pensjonsreformen. Han går grundig inn i vedtaksteksten, viser hvilke argumenter som ble brukt og hva som har blitt konsekvensene i ettertid. Han løfter fram vedtakene som tilsier at LO burde protestert langt tydeligere og langt mer, og han påpeker at det ikke er noen hjelp i vedtak hvis ikke det fører til handling.

Både i beskrivelsen av pensjonssystemet og i pamfletten for øvrig, er Garberg veldig tydelig på hva han legger i begrepet rettferdig. Pamfletten heter Rettferdig pensjon på 1–2–3, men rettferdighet kan av og til blir et tomt ord uten innhold. Garberg viser til to hovedtyper av rettferdighet – i form av belønning for innsats og i form av kompensasjon for forhold man ikke rår over, men kan rammes av. Gjennom hele pamfletten viser han hvordan disse to rettferdighetene bygger på ulike holdninger og får ulike konsekvenser. Som leser får du hjelp til å utvikle din egen argumentasjon, og du forstår at rettferdighet er et begrep som må presiseres når du bruker det.

Den delen av pamfletten som framstår som den er bare for privat sektor er kanskje den jeg som lærer, og trygt plassert i offentlig sektor, synes er mest interessant. Jeg snakker om kapitlet om AFP – avtalefestet pensjon. Garberg gir en grundig beskrivelse av hvordan AFP i privat sektor har blitt endret fra å være en tidligpensjon for dem som trengte det, til å bli en tilleggspensjon for alle. Dette har enorm interesse for oss i offentlig sektor, fordi dette er det politikerne ønsker å gjøre med AFP i offentlig sektor også. Denne pamfletten forteller svart på hvitt hva vi får hvis vi går med på disse endringene.

Pamfletten inneholder forslag til konkrete krav inn mot LO-kongressen. Forslag som bøter på de verste utslagene av pensjonsreformen. Garberg er tydelig på at dette ikke er forslag som endrer på de store utslagene, men det gir en ørliten bedring. Bedring er jo en god ting, og noen ganger må man ta ting bit for bit, men jeg synes pamfletten hadde kledd å være litt mer offensiv i denne delen. Garbergs forslag som han selv skriver ”Et så forsiktig forslag som dette burde være ukontroversielt for hele LO å stille seg bak.”

Jeg er enig i at vi ikke klarer å løse problemene her og nå, men jeg mener at kampen for å få et nytt rettferdig pensjonssystem starter her og nå. Det kan være taktisk riktig å stille kompromissforslag, men det er også viktig å peke framover mot de store måla. Fagbevegelsen har vunnet sine største seire gjennom lange kamper. For deg som vil være med i den lange kampen om pensjonene våre, så er denne pamfletten absolutt et godt utgangspunkt og et anvendelig verktøy.

Jorunn Folkvord, tillitsvalgt i Utdanningsforbundet Oslo og styremedlem i Forsvar offentlig Pensjon.

Jan Kristoffer Dale
Arbeidsnever
Kolon forlag, 2016, 96 s.

Arbeidsnever inneholder seks noveller. Alle foregår i samme område på Sørlandet, og noen av navnene og personene finnes i flere av novellene. Vi kan gå ut fra at personene med samme navn er samme person, men novellene forteller om forskjellige sammenhenger i livet til personene.

«Sør», den siste novella, er historia om Gunnvår som flytta sørover til kjærligheten og blei der. Om tapet av foreldra langt nordpå og mannen som dør fra henne. Men mest er det ei fortelling om kjærlighet i flere betydninger og dybder. Og om nødvendigheten og anstendigheten i å ta valg som betyr noe for det ene livet hun har.

Tittelnovella «Arbeidsnever» er om Trygve, som ikke fullførte noen skole, ikke tok lappen, traff ei jente, skal bli pappa og er vikar på bryggeriet. Svigerfar må hente, kjøre til jobben og sammen veien tilbake. Svigerfar som hoster stygt, ikke klarer å slutte. Og drittjobbene vikarene må gjøre, arbeidslederen som pisker dem fram med trusler om ikke å få ny kontrakt. Samarbeidet mellom ledelsen ved bryggeriet og han som hyrer dem inn. Utrygghet, usikkerhet, lite sjøltillit, dårlig økonomi og balansen mellom alle Trygve må ta hensyn til. Men den har også i seg øyeblikk av samhold, solidaritet mellom Trygve og svigerfaren og Trygves vilje til å komme seg videre. Ut av midlertidigheten.

Dale skriver om helt vanlige liv med helt vanlige problemer, og det gjør han med varme og dybde. I flere noveller er et av temaene skillet mellom gutta med og uten høyere utdanning. Hva det betyr å ha høy eller lav inntekt? Hva er det som er forskjellen i vaner, interesser, mat og andre kulturuttrykk? Hvilke konsekvenser kan det få for en vennegjeng når dette kommer tydelig fram på vei til en hyttetur som ender i grøfta? Bokstavelig talt.

I historien «Jon» får vi møte en ung gutt som så kameraten sin sjukne inn i en slags depresjon. Så blei han sendt vekk, men hovedpersonen har aldri glemt han. Når han sjøl får samme symptomer på depresjon og får alvorlige vrangforestillinger, «ser» han kameraten sin i andre. Utviklingen i denne novellen er dramatisk, men ikke på den måten den legger opp til, med vold eller sjølmord. Nerven er veldig godt tatt vare på gjennom hele historien. Den sitter og etterlater leseren (i hvert fall undertegnede) i djupe tanker og takknemlighet.

Novelleformen er ikke lenger så vanlig, i hvert fall ikke i bokform. Det er en fortellerteknikk som krever mye av forfatteren. I min leseverden er nok Kjell Askildsen eneren, og det er urettferdig mot alle å nevne hans knappe og mesterlige skrivekunst. Men Dale får meg til å tenke på Askildsen. Personene i Dales Arbeidsnever har likhetstrekk til personene i Askildsens novelleunivers. De lever litt i utkanten av de store og inkluderte fellesskapene.

Dales fortellerstemme er enkel. I betydningen at det ikke er et blomstrende språk fullt av metaforer, omveier og beskrivelser. Han mestrer å gi tekstene stor dybde ved å skrive enkelt. Jeg bruker et eksempel fra «Levende bevis»:

«Etter legebesøket kjørte han ned til Arendal og parkerte utenfor lagerbygninga. Han hadde lyst på en dusj, men det fikk vente. Om tolv timer skulle han stemple ut, kjøre til Froland og pakke ned resten av moras liv.»

I et par av tekstene tror jeg litt strammere inngang i historien ville gitt en enda bedre historie, men det er litt pirk.

Dale er født i 1984, har jobba på bryggeri og tatt skriveutdanning ved Skrivekunstakademiet i Bergen. Det er bare å skaffe seg boka og ta deg god tid.

Taran Anne Sæther er pensjonert sydame, trikkefører og politisk aktivist.

 

Jane F. McAlevey:
No Shortcuts – Organizing for power in the new gilded age
Oxford University Press, New York, 2016,
253 s.

I skyggen av Donald Trump og høyrepopulismens frammarsj er det behov for strategier for at folkelige venstrebevegelser igjen kan endre verden. Hva må til for å skape de store endringene, ikke bare vinne en enkeltsaker. Hvordan kan folkelige bevegelser prege utviklingen og skape endringer for en bedre framtid?

Vi har gjort det før. Folkelige bevegelser har skapt endringer som har påvirket verden og endret historien. Jane McAlevey peker på fagbevegelsen på 30-tallet og borgerrettighetsbevegelsen på 60-tallet som to bevegelser som klarte nettopp dette i USA.

Det er ikke mangel på kampanjer, aktivister og organisasjoner som forsøker. Og mange lykkes med å nå sine mål. Men hvordan kommer vi videre fra vellykkede enkeltsakskampanjer og over til å få flyttet makt fra de få til de mange.

Organisere, mobilisere eller påvirke

McAlevey skiller mellom det å påvirke, mobilisere og organisere. Selvsagt er det mulig å gjøre flere av disse på en gang, men McAlevey mener at dagens sosiale bevegelser er for opptatt av å mobilisering og påvirkning, og i veldig liten grad driver med organisering. I følge Jane McAlevey er det organisering som må til for å endre samfunnet på en grunnleggende måte. Det er de store massene som har vært det unike våpenet til vanlige folks kamp. Det er når vi har vist at vi er mange, at borgerskapet skjelver i buksene. Det er da de går på nederlag.

Påvirkningsstrategien handler i liten grad om engasjere folk. Påvirkning involverer ikke folk på ordentlig. Det blir opp til politikere, advokater, kommunikasjonsrådgivere til å lede “kampen”. Resultatene skal oppnås gjennom mediestrategi, meningsmålinger og kjøpt reklameplass. Ha de riktige kanalene inn til makta er det som er det viktige. Avtaler og resultater avtales på bakrommet.

Mobiliseringsstrategien beskriver Jane McAlevey som kampanjebasert. Og et langt steg fram fra påvirkningsstrategien. For den har som mål å mobilisere mennesker inn i kampen. Men man kjenner seg fort igjen i Jane McAlevey beskrivelse:

 "Too often they are the same people: dedicated activists who show up over and over at every meeting and rally for all good causes, but without the full mass of their coworkers or community behind them."

Mobiliseringsstrategien er ofte kampanjebasert. Kampanjene er ofte drevet av ansatte i organisasjoner, som ser på seg selv nøkkel aktørene for forandring. Aktivistene som møter opp på markeringen, er i liten grad informert om strategien eller med å utvikle den.

McAlevey argumenterer for at vi må følge en organiseringsstrategi. I dette begrepet legger hun: å organisere grupper som endrer maktstrukturen og svekker makten til motparten. Kampanjer er et ledd i en større strategi for å bygge motmakt. Man baserer seg på en maktanalyse som setter folk i sentrum av den og i utviklinga av den.

Strategisk handler det om masseaksjoner som f.eks. streik der arbeiderne som deltar er med å utvikler strategien og har kontroll over utviklingen. Mobilisering som over blir da et taktisk valg og ikke en strategi.

Maktanalyse

Jane McAlevey beskriver at det vanlige når man skal lage en kampanje eller lignende, så gjør man ofte en analyse av motstanderen. Hvilke forhold, nettverk og hva påvirker motstanderen. Jane McAlevey mener vi da bare forholder oss til den ene sida av maktanalysen og glemmer den viktigste. Hvilke nettverk, forhold og påvirkningsmuligheter de som skal sloss, sitter på. I stedet for å lage en strategi utifra en maktanalyse der et “ondt” selskap er i sentrum og har forhold til finansinstitusjoner, politikere, offentlig myndigheter, underleverandører, media, aksjonærer, sine egne arbeidere, arbeidsgiverorganisasjoner osv. Må man sette arbeiderne eller folket i sentrum for strategien og se på deres nettverk og forhold til politikere, religiøse samfunn, idrettslag, utvida familie, naboer, barnas skole, fritidsaktiviteter, andre fagforeninger, sosiale media osv.

På denne måten kan man engasjere sitt eget lokalsamfunn og nettverk i kampen man fører. Arbeideren blir premissleverandør for strategien i sin egen kamp. Spesielt i kvinnedominerte yrker som i liten grad skiller jobb fra samfunnet man lever i. Der man i mindre grad kan stemple inn og ut av jobben, men tar den med seg etter endt arbeidstid. Jane McAlevey mener at denne måten å legge opp strategien på, er viktig. For det er kun med sitt lokalsamfunn man kan vinne. At folk er sympatiske, støtter saken og ser at dette er en kamp for fellesskapet. Streiker lærerne, så er det foreldrene som er nøkkelen til å vinne streiken.

Strukturbaserte organisasjoner vs selvrekrutterte grupper

Både fagbevegelsen og borgerrettighetsbevegelsen beskriver McAlevey som strukturbasert organisering. Organiseringa kjennetegnes ved at her handler det om å vinne flertall innenfor en allerede eksisterende samfunnsstruktur. Enten det er arbeidsplassen, for fagbevegelsen på 30-tallet eller de svartes menigheter på 60-tallet. Det er disse strukturbaserte organisasjonene som er det beste utgangspunktet for å bygge en sterk progressiv bevegelse. McAlevey setter dette opp mot det som preger sosiale bevegelser i fag, nemlig selvrekrutterende grupper. Det vil si grupper som i hovedsak organiserer aktivister og støttespillere som allerede er enige. Selv om McAlevey anerkjenner at de kan gjennomføre vellykkede kampanjer, har hun liten tro på at de kan bygge makt. Hun viser til at de som nettopp har forstått at det er religiøse institusjoner (i tillegg til fagbevegelsen) som har innflytelse over hvordan folk stemmer, er høyresida.

Organiske ledere

McAleveys kritikk av sine medorganisatorer er at de ofte feiler når det kommer til å se medlemmenes forhold til sine lokalsamfunn strategisk. For store deler av offentlig eller servicesektoren er lokalsamfunnet sentralt i produksjonen. Og det å engasjere seg i lokalsamfunnets politiske spørsmål helt grunnleggende for fagforeningsarbeid.

For å bli en kraft og vinne det store flertallet på en arbeidsplass eller i et lokalsamfunn mener McAlevey det er helt avgjørende å identifisere og overbevise de organiske lederne i denne sosiale strukturen. Organiske ledere er noe uvant begrep for de fleste av oss. Med organisk leder mener hun ikke aktivistene eller de som er lettest å engasjere. Det er en beskrivelse av en slags uformel leder som finnes i de fleste sosiale strukturer. De som har størst innflytelse over andre og er nøkkelpersonen for at de andre kan la seg overbevise. Hun beskriver at ofte er den organiske lederen en av de mest vanskelige å overtale, sjelden ser på seg selv som leder og har et ønske om å være i bakgrunnen. Men får man organisert dem, følger de fleste andre etter. Man kan innvende at dette er en elitistisk måte å se folk på. At man vurderer noen som strategisk viktigere enn andre. McAlevey mener at dette er feil vinkling. Vi må se på identifisering og erkjennelse av organiske ledere som et nyttig verktøy for arbeiderklassen. Hun mener identifisering og å overbevise den organiske lederen er det som skaper grunnlaget for en vellykket organisering.

Å holde streikemuskelen i form

Det helt grunnleggende for fagbevegelsens sjanse til å bygge makt handler om viljen til streike. Det er streiken som er trusselen som tvinger arbeidsgiveren til forhandlingsbordet. Boka har flere eksempler på hvordan fagforeninger som bruker streikemuskelen, endrer forhandlingsposisjonen. Fagforeningsleder Jerry Brown blir sitert “the strike muscle is like any other muscle, you have to keep it in good shape or it will atrophy”. Uten at trusselen om streik føles reell av arbeidsgiversida er det lite rom for fagbevegelsen å vinne gjennom med sine krav.

Noe av det lure organisatorene i fagbevegelsen på 30-tallet skjønte, var hva som var nøkkelsektorene i sin tid. Stål og kull spilte en nøkkelrolle da. Jane McAlevey hevder at den tradisjonelle industrien er tvunget i kne av trusselen om flytting av fabrikken til utlandet. At det i dag i USA er sektorer som ikke kan flyttes ut av landet eller bli relokalisert i en ny by som er de strategisk viktige. Det er i servicesektoren der også det er et direkte forhold mellom arbeidsplass og lokalmiljø. Ofte blir dette forholdet sett på som en komplikasjon. At arbeiderne har nære forhold til brukere, pasienter, elever eller lokalsamfunn. Men McAlevey viser at det egentlig er en strategisk fordel.

Kan vi overføre dette til norske forhold?

Jane McAleveys bok er basert på amerikanske forhold. Når man leser den, ser man at forskjellene mellom norsk og amerikansk arbeidsliv er store. Vil metodene til Jane McAlevey fortsatt være gyldige hvis vi overfører dem til norsk klassekamp? Det er absolutt mye å lære. Mange i norsk fagbevegelse møter en tøffere holdning fra arbeidsgiversida enn før. Amerikanske ledelsesmetoder med lite rom for et organisert arbeidsliv er også populære i norske ledelser. Men vi står likevel ikke på bar bakke. Men vi kan fort ende der. Boka er en påminnelse om at fagbevegelsen i USA har forvitra. Jane McAlevey peker på at det må organisering til for å bygge fagbevegelsen. Mye av det hun mener er feil, som å satse på påvirkning, støtte de riktige politikerne, flytte makten fra arbeiderne over til profesjonelle forhandlere, viktigere med antall medlemmer enn makten de medlemmene har er ting vi kan kjenne igjen i norsk fagbevegelse.

Jokke Fjeldstad er redaksjonsmedlem i Gnist og medlem av næringspolitisk utvalg i LO i Oslo

Jan Bojer Vindheim:
Kurdistan stiger fram
Kolon forlag AS, 2016, 240 s.  

Jan Bojer Vindheims bok er viktig for forståelsen av det som skjer i Kurdistan og resten av Midt-Østen i dag. Og for debatten om mulige veier ut av ei tilsynelatende beksvart virkelighet uten håp for millioner av mennesker.                                                                 

Det krigshelvetet som utspiller seg rett for øya våre i Syria og Irak ser ikke ut til å ha noen ende. Flyktningstrømmene til nabolanda og videre til Europa ser også ut til å være uuttømmelige, sjøl om piggtrådgjerdene rundt grensene våre nå stopper flertallet fra å komme hit.

I Tyrkia har staten enda en gang, nå med president Erdoğan i spissen, siden sommeren 2015 ført krig mot den kurdiske «minoritetsbefolkninga». Den utgjør 1/4-del av innbyggerne, dvs ca 20 millioner. I parlamentsvalget i juni 2015 tapte han kampen om 2/3-dels flertall og direkte presidentstyre. Folkenes Demokratiske Parti, HDP, torpederte forsøket på å innføre direkte presidentstyre. Han sendte umiddelbart hær og flyvåpen inn i de største byene og andre deler av de kurdiske kjerneområdene i østlige Anatolia. Samtidig har den tyrkiske (NATO!) hæren gått inn i nabolanda Syria og Irak, etter i fleire år å ha bistått Daesh (IS), alNusra og andre islamistgrupper med logistikk, våpen, sanitet og terroristkrigere mm, under dekke av «kampen mot Assad». I praksis får vi øye på det nye osmanske (tyrkiske) sultanatet i allianse med IS-kalifatet i kamp mot sekulær kurdiske frigjøringsbevegelse.

Midt oppe i denne menneskeskapte, umenneskelige virkeligheta fortsetter kurderne sin over hundreårige kamp for nasjonale rettigheter. 40 millioner (minst?), uten egen stat eller anerkjente nasjonale rettigheter i 3 (nå) av de 4 statene som utgjør det historiske Kurdistan: Tyrkia, Syria, Irak og Iran.

Her hjemme leiter vi etter årsaker og løsninger. Det ser nok for mange ganske komplisert ut. Spesielt løsningene! På deler av venstresida er det allikevel ganske stor konsensus om årsak: stormaktskontroll, -rivalisering og regional kamp om ressurser og dominans, med utgangspunkt i 100-årig kolonial splitt og hersk, økonomisk utsuging og undertrykking. Høyresida vifter sjølsagt med religion og barbari = islam. Hva kan vi så gjøre?                                                               

Det har forundra anmelderen at det ikke har vært mulig å få øye på de mulige løsningene som faktisk finnes. Knapt nok i «vår egen» del av venstresida får vi øye på dem. Anti-imperialisme og internasjonal solidaritet viser seg å være høyst levende midt i dette kaoset, om vi ser godt etter. Det kan se ut til å være en «blind flekk» i de fleste analyser, reportasjer, lederartikler og kommentarer: kurderne og den kurdiske frigjøringskampen finnes ikke! Dette gjelder så godt som i alle kanaler og media. I det store spillet, «freds»forhandlingene for Syria, er kurderne ikke engang plassert på sidelinja, de finnes ikke, her heller. Tilfeldig? Neppe!

Kurdistan

I denne situasjonen er det svært oppløftende at det kommer ut bøker, på norsk!, med søkelys på  kurdernes og andre minoriteters kamp, historie og fremtidshåp. Ei av disse er Jan B. Vindheims Kurdistan stiger frem. Ei anna er Erling Folkvords Rojava.

Kurdistan stiger fram er (relativt) lettlest, knapp i formen (for knapp noen steder), men full av fakta og nyttig informasjon. Kunnskap om historia i dette området er heilt nødvendig for å kunne analysere og forstå det som skjer akkurat nå. Det samme gjelder kjennskap til de politiske bevegelsene, partier, religioner, folkegrupper, språk og kultur, kolonial og statlig regional og lokal undertrykking gjennom fleire hundreår. Det samme gjelder økonomi og klasseforhold historisk og i dag. Boka tar oss med gjennom en god del av dette, kjapt og i hovedsak oversiktlig, fra noen tusen år tilbake og frem til i dag. Vindheim beskriver fremveksten av kurdisk nasjonal bevissthet og identitet det siste hundreåret, med hovedvekt på de siste tiåra. Han lykkes langt på vei, gitt ei ramme på 200 tekstsider. Boka er ikke fullkommen, men gir leseren et godt grunnlag for både å tenke sjøl og leite videre etter fordyping og meir kunnskap. Denne leseren vil spesielt trekke frem avsnittet om religion i Kurdistan. Avsnittet er spennende og «roper etter meir». Boka vil for svært mange (vil jeg tru?) gi et nytt bilde av de fire landa Syria, Irak, Tyrkia og Iran. Landa er et lappeteppe av etniske, religiøse, kulturelle og nasjonale grupper, med tusenårige røtter. Vindheim beskriver denne skiftende etnografiske virkeligheta og hvordan mye av dette er resultat av århundrers kriger, deportasjoner, massakrer og folkemord og flyktningkatastrofer. Det er forståelig at ei bok på 200 sider ikke gir rom for å gå grundig inn på alt dette.

Hvordan skal «det nasjonale spørsmålet» løses i denne virkeligheta, og med denne historia? Er det siste hundreårs hovedmetode i Europa: «et land – et folk» som statsideologi, fortsatt løsninga? Her kunne forfatteren med fordel ha bora litt djupere i spørsmåla. Det hadde vært spennende! Men det er fullt mulig å gjøre det sjøl!

Et lite sidespor, for anmelderen: Med føtter plassert i Sameland og med god kjennskap, generelt og fra egen familiehistorie, til den norske statens forsøk på å utrydde samisk kultur, identitet og livsgrunnlag de siste 150 åra, er det ikke vanskelig å se likheten mellom kurdisk og samisk historie. Forbud mot opplæring på eget språk, fjell-tyrker og fjell-finn/lappjævel som nedsettende skjellsord, forbud mot å eie/kjøpe jord og gjennom grensestenging mellom de forskjellige delene av sameland. Eller ved marginalisering økonomisk ved store begrensninger i og tvangsavvikling av nomadiseringa/reindrifta, inndraging av fiskerettigheter for kystbefolkninga og industrialiseringa av landbruket med store konsekvenser (også) for sjøsamisk befolkning. Den største forskjellen er befolkningstall, metoder og muligheter for motstandskamp og brutaliteten i den statlige etniske diskrimineringa. Men det er ikke vanskelig å få øye på den nevnte statsideologien anvendt i den norske nasjonsbygginga overfor samene, om en ser etter.

Men, sidespor avslutta: Forfatteren sier i sitt forord at han «har forsøkt å være objektiv i framstillinga ….». Det er ei sympatisk innstilling. Men er den mulig å etterleve? Tvilsomt. Forfatterens eget politiske ståsted skinner da også igjennom innimellom. En del konklusjoner og vurderinger viser det. Spesielt gjelder dette i beskrivelsen av PKK-familien og disse partienes historie. Kan dette også være grunnen til at situasjonen og historia i Tyrkias del av Kurdistan ser ut til å ha fått minst oppmerksomhet i boka?

Et konkret eksempel fra boka er Vindheims beskrivelse av organisasjonen TAK, eller Kurdistans frihetsfalker og dennes forhold til PKK: «mange observatører mener imidlertid at TAK er opprettet for å gjennomføre aksjoner PKK ikke vil ha på sitt rulleblad, men at gruppa fortsatt ledes fra Kandil». (Kandil er et fjellområde ved den irakisk-tyrkiske grensa der PKK og andre geriljagrupper har sine baser). Det Vindheim unnlater å nevne, er andre observatørers oppfatning: at TAK er oppretta og/eller infiltrert av tyrkiske sikkerhetstjenester/paramilitære fascistiske organisasjoner (som det ikke er få av), for å diskreditere og splitte frigjøringskampen. Og gi det statlige tyrkiske voldsapparatet påskudd til angrep på sivilbefolkning, politikere og gerilja. En ikke ukjent fremgangsmåte verden rundt.

Føydal eller folkelig nasjonsbygging

Boka gir gode beskrivelser av utviklinga av kurdisk nasjonalisme og identitet i de forskjellige delene av Kurdistan. Oppløsninga av det osmanske imperiet for 100 år sida åpna for nyoppdeling av Midtøsten mellom imperialistmaktene, men også for utvikling av arabisk, tyrkisk, persisk, assyrisk, armensk og kurdisk nasjonalisme, på godt og vondt. For kurdernes del beskrives det historisk føydale utgangspunktet: landeiere, klan- og stammeledere med altomfattende makt , leilendinger og etter hvert ei urbanisert, proletarisert og marginalisert landsbybefolkning. Også konsekvensene av dette for den nasjonale kampen og det store flertallet av den kurdiske befolkninga beskrives: splittelser, klanledernes egeninteresser, svikefull og skiftende alliansebygging, rivalisering, også militært, med nederlag på nederlag som resultat. Og det siste tiårets utvikling i Den Kurdiske Regionen (KRG) i Irak med utvikling av klientisme og maktkamp. Dette føydale sporet fremstår som det eine av to hovedspor i den kurdiske frigjøringskampen.                                  

Boka beskriver også det andre sporet, med utgangspunkt i alliansen mellom stadig fleire urbane intellektuelle og den voksende og marginaliserte og proletariserte jordbruks og landsbybefolkninga, der millioner er blitt internflyktninger i de større byene. Denne organiseringa fikk fart på 60 og 70-tallet og resulterte i politisk grasrotorganisering, ungdomsopprør, kulturaktivisme, fagforenings- og kvinnekamp. Dette blei møtt, i likhet med klanledernes opprør, med omfattende og brutal vold fra lederne i alle de fire landa. De siste tiåra representert med sjahen/Khomeini, Saddam, Assad og Erdoğan. Det fremste uttrykket for dette sporet er PKK-familien, som i dag dominerer blant kurderne i Tyrkia og Syria.                                                                        

Militarisering av kampen

Boka gir ei oversikt over militariseringa av kampen, knytta til begge disse politiske hovedtendensene. Militariseringa som et nødvendig middel når alle andre metoder for å oppnå likeverdighet og anerkjennelse, som kurdere, er forsøkt, og bare overgivelse og assimilering gjenstår. Er det mulig å gjennomføre frigjøringa uten å ta til våpen? Var det mulig da kampen starta for 100 år sida? Var det mulig på 50- og 60-tallet, eller da PKK i Tyrkia og andre liknende organisasjoner i de andre kurdiske områda starta kampen på nytt på 80-tallet?                                         

Og hvilket av disse to spora har fremtida for seg? Her gir ikke forfatteren noe svar. For anmelderen er konklusjonen ikke så vanskelig å trekke. Den nasjonale og sosiale frigjøringskampen kan ikke ledes av restene av føydal- og landadel, heller ikke i Kurdistan.                           

Forfatteren sier lite om det omfattende og langvarige og vellykka politiske ikke-voldelige grasrotarbeidet som er grunnlaget for den store oppslutninga som ligger bak fremgangen for kurderne de siste tiåra, spesielt i Tyrkia og nå i Syria. Dermed blir det også umulig å få sagt at dersom ikke dette ikke-voldelige politiske arbeidet fortsetter, og utvikles videre, vil den militære delen av den kurdiske revolusjonen spore av og lide samme skjebne som det føydale sporet tidligere. Det frigjørende potensialet vil forsvinne.   

Nye tanker

I beskrivelsen av utviklinga til PKK (og søsterpartiet PYD i Syria) savner anmelderen en grundigere gjennomgang av partienes/bevegelsens utvikling, spesielt etter fengslinga av Öcalan i 1999. Ei utvikling prega av ideologisk nyorientering, fra ortodoks marxisme-leninisme (knytta til Moskva og Sovjet, ikke Mao) til en åpnere anarko-kommunalistisk strategi, med omfattende mobilisering og oppbygging av demokrati nedenfra, innafor de gjeldende statsgrenser. Beskrevet (også av Vindheim!) som «demokratisk føderalisme». Og nedtoning av væpna motstandskamp til fordel for fredsinitiativ gjennom flere ensidige våpenhviler. Vindheim nevner i avsnittene om Nord-Kurdistan noen av de mange grasrotorganisasjonene, men er nøye med å beskrive dem som kontrollert av PKK. Det fremstår for undertegnede som ei fortegning av landskapet. Det stemmer heller ikke. En håndfull frittstående fagbevegelser (KESK m fl.) er en del av bildet. Og spesielt imponerende er vektlegginga av kvinnenes plass på alle nivå i samfunnet, sivilt og militært. Det gjelder også oppbygging av uavhengige kvinneorganisasjoner. Ideologien er meir enn ord, de gjør det de sier!

Rojava                                                                 

Vindheim beskriver og uttaler seg sympatisk om frigjøringsprosjektet i den Syriske delen av Kurdistan, Rojava. Men han sliter med å anerkjenne det flerkulturelle, -religiøse og -etniske demokratiske eksperimentet fullt ut. Til tross for at dette vel skulle være meir i tråd med eget politisk ståsted. At forsøket i Rojava ikke er fullkomment og at det balanserer på en knivsegg mellom USA, Russland, Erdoğan, Assad, Iran og i tillegg sliter med sine kurdiske venner i KRG (Barzani) er det liten grunn til å tvile på. Eller at det kan bli overkjørt eller sveket av nåværende allierte når som helst, som Vindheim påpeker. Men som leser kan en lure på hva forfatteren mener med følgende formulering i avsnittet om Det revolusjonære Rojava:

«Apos' (Abdullah Öcalan) blanding av maoisme og anarkisme er det offisielle grunnlaget for den føderative delstaten Rojava, som har begeistrede tilhengere i radikale miljøer over hele verden, miljøer som lenge har savnet et idealsamfunn å beundre»?

Beundre?                                        

Sånn som virkeligheta ser ut for anmelderen, er det all mulig grunn til å knytte håp til prosjektet i Rojava. Som et av få lyspunkter for demokratiforkjempere, antiimperialister og krigsmotstandere i Syrias helvetesmaskin. Og for folk her hjemme som vil gi uttrykk for støtte til internasjonalisme og solidaritet, ikke som et idealsamfunn, men som en mulig vei ut av dødens favntak, bokstavelig talt. Prosjektet har sjøl som uttalt målsetting å være ei mulig løsning for et fremtidig Syria, med like rettigheter for alle etniske, kulturelle og religiøse grupper, og de er mange, innafor nåværende grenser. Det er sjølsagt ambisiøst og offensivt! Og på sikt kanskje det eneste med muligheter for ei lysere fremtid for befolkninga? Det ser i alle fall slik ut for anmelderen. Resultatet så langt er at Rojava er det største området i Syria uten krigshandlinger og kontrollert av befolkninga sjøl. Et område der det assyriske språket for første gang er anerkjent som offisielt, på linje med arabisk og kurdisk. Et område, i et hav av patriarkat og kvinneundertrykking og med IS-kalifatet som nærmeste nabo og alternativ. Med et mål og en praksis der kvinners deltakelse på alle nivå i samfunnet plasseres i front.                                                      

 Hvorfor Vindheim må karakterisere dette som « … autonomi i form av en revolusjonær ettpartistat» blir litt vanskelig for anmelderen å forstå. Sammenligna med det vi kan se i resten av Syria, Irak og de kurdiske delene av Tyrkia og Iran, fremstår det heller som et Soria-Moria. Spesielt for den kvinnelige halvdelen av befolkninga. Da er vi tilbake til spørsmålet om «den blinde flekken» i vestlige omtaler av Syria og Irak. Og vi har kanskje svaret på hvorfor Rojava ikke er en del av fredsforhandlingene? 

Dette prosjektet er en så stor trussel mot stormaktsdominans og regionale makters ambisjoner at det må bekjempes og usynliggjøres med alle midler. Dersom det ikke kan kontrolleres! Og så langt ser det ut til at de i hovedsak har klart å holde på sin uavhengighet.

I avslutningskapitlet "Revolusjonære perspektiver" sier Vindheim om situasjonen i Sør-Kurdistan: «Barzanis (eneveldig president «på overtid», fra partiet KDP i Sør-Kurdistan/Nord-Irak) allianse med Erdoğan har skapt dype motsetninger ikke bare til PKK, men også til de øvrige partiene i Sør-Kurdistan.» Dette er etter de flestes meining en ganske presis beskrivelse. Spesielt etter at Barzani har sluppet den tyrkiske hæren, med flere tusen soldater og tungt utstyr inn i KRG for å delta i erobringa av Mosul. Og stilltiende godtar Tyrkias bombing av mål i Kandil. Hvorfor forfatteren noen sider tidligere i samme kapittel undrer seg over at: «…flere tusen kampklare peshmergas tilknytta KDP slipper ikke inn i Rojava», blir litt uforståelig. Og spesielt når han forklarer dette med at: PYD (PKKs søsterparti i Rojava/Syria) "vokter … sitt maktmonopol i Rojava nøye". Objektiv beskrivelse?

Til slutt: Boka har ei god litteraturliste knytta til de enkelte kapitler. Anmelderen savner likevel notehenvisninger/referanser, spesielt knytta til en del (udokumenterte) vurderinger av historie og politiske forhold. Det samme gjelder indeks.

Til tross for mine innvendinger og spørsmål. Boka er viktig for forståelsen av det som skjer i Kurdistan og resten av Midt-Østen. Den er viktig som utgangspunkt for debatt om mulige løsninger og veier for frigjøring for millioner av mennesker innestengt i fattigdom, krig og uten fremtidshåp. Den er viktig for de av oss som vil delta i denne kampen gjennom politisk støtte og solidaritetsarbeid her hjemme og i Kurdistan.                                                                

Honnør til Jan Boyer Vindheim: Godt jobba! Til dere andre: Les og diskuter!

Svein Olsen har vært gruppeleder for RV og Rødt i kommunestyrene i Vågan og Bodø de siste tre tiåra. Palestina-aktivist og solidaritetsarbeider, med jevnlige besøk og reiser i Midt-Østen siden 1983. De siste 4 åra mange reiser i Kurdistan (Tyrkia, Irak og Syria).

Bob Hughes:
The bleeding edge
New Internationalist Publications, 2016, 320 s.

Dette er ei svært god bok, ho hevar seg over mange av alle dei andre bøkene som tar for seg rolla og følgjene den nye robotteknologien og kunstig intelligens får i framtidas samfunn. Som Betsy Harmann, professor i utviklingsstudiar ved Hampshire College i USA, seier på baksida boka:

«Mens han avviser både apokalyptisk pessimisme og tekno-optimisme, stakar Hughes ut ein overbevisande veg til ei framtid der informasjonsteknologien er tatt i bruk for fellesskapet.»

Bob Hughes underviste i digitale medium på Oxford Brookes University, men han er i tillegg aktivist, særleg for migrantrettar, som medgrunnleggar av organisasjonen No one is illegal UK i 2003. Danny Dorling, professor i geografi på universitetet i Oxford, skriv eit forord der han seier at «teknologi er nøytral, korleis me brukar han er opp til oss. Det er ikkje maskina som styrer, det gjør selskapa og politikarane … det er ikkje kunstig intelligens som har gjort verda meir ulik. Det er oss.» Det er bodskapet til Hughes.

Hughes opnar med å hevde at teknologiske framsteg har gått hand i hand med utviklinga av kapitalismen. Som følgje av det har datamaskiner, elektronikk, intellektuelle idear blitt gjort om til privat eigedom for å skape profitt, og ført til «ibuande ulikskap». Ja, under kapitalismen er det gjort enorme teknologiske framsteg, som har redusert bruken av råvarer, og tida det tar å levere varer og tenester folk treng. Men kostnaden har vore veksande forskjellar, rovgrisk øydelegging og sløsande bruk av natur og menneske.

Som Dorling seier i forordet, «profittmaksimering er ein styggedom for verkeleg nyskaping.» Som eit ekko av Mariana Mazzucato i boka The Entrepreneurial State – ho viser korleis mange kjerneteknologiar ikkje er resultat av kapitalistisk nyskaping, eller «sprudlande livsglede», men av statleg finansiering og offentleg forsking som så vart ‘gjort til varer’ av kapitalistiske selskap som Apple, Microsoft eller Google.

Men Hughes gir oss au strålande eksempel på korleis kapitalismen og profittjakta forvanskar (og forsinkar) nyskaping folk har behov for. Kodachrome, første filmen laga for ein massemarknad i 1935 (s. 32), var ikkje resultatet av kapitalistisk forsking, men av det to musikarar dreiv med i oppvaskkummen på fritida. Ingen bedrifter brukte tid og pengar for å sjå om menneske kunne fly, det gjorde Wright-brørne på eiga hand. Det er same historia med xerografi (fotokopiering, seinare privatisert til Xerox), eller platelagring (seinare IBM). Desse framstega blei gjort av enkeltindivid på eiga tid, ofte med motbør frå arbeidsgivarane som ønska seg forsking for raske pengar framfor nyskaping.

Ei av dei mest berømte var Colossus, verdas første verkeleg programmerbare digitale datamaskin, utvikla av ingeniørar i statseigde British Post under andre verdskrig. Desse pionerane vart så flytta til grå rutinejobbar etter krigen, og utviklinga av datamaskina vart sett tilbake fleire tiår på grunn av likesæla frå næringslivet. Ein studie frå Brookings Institute viste at 75 % av utviklinga av datamaskiner var finansiert av staten fram til 1950 – etter det gjorde det private næringslivet lite for å utvikle den spennande nyskapinga, og utsette dermed nytteeffekten til langt ut på 1980-talet.

Hughes gir oss så eit kapittel om teknologiutviklinga i klassesamfunn tilbake til føydaltida, og hevdar at den teknologiske utviklinga vart halde tilbake av «forskjellssamfunn som tok over for egalitære samfunn». Det er herifrå og ut boka eg er mest usamd. Forskjellar eller «ei verd med forskjellar» er busemannen for Hughes. Men det er eit upresist omgrep.

Ulikskap har eksistert i mest all menneskeleg sivilisasjon, men det er ein liten elite som har hatt kontrollen og styrt fordelinga av overskotsarbeidskraft og resultat. Historia om korleis menneska har organisert seg etter den primitive kommunismen i jeger- og sankarsamfunna er historia om klassar, for å skrive om Marx. Forskjellar er eit produkt av klassesamfunnet, det er ikkje årsaka. Det er den kapitalistiske produksjonsmåten som har insentiv til å gjøre teknologien skadeleg, ikkje «forskjellar» i seg sjølv. Går du gjennom boka til Hughes og erstattar orda «ulikskap» eller «forskjellsamfunn» med ordet «kapitalisme», så vil årsakssamanhengen bli klar.

Å gjøre «ulikskap» til fiende av teknologiske framsteg smakar av same dobbelttydinga ein kan finne i bøker som The Spirit Level, ei bok som har hatt stor suksess. Ho hevdar at «ulikskap har svært skadeleg effekt på samfunnet: undergrev tillit, aukar angst og sjukdom (og) oppmuntrar til sløsing». Men den verkelege motseiinga er ikkje mellom eit forskjellssamfunn og teknologiske framsteg, men mellom teknologiske forbetringar som kan auke produktiviteten, og kapitalens profitt.

Hughes forklarer framifrå kva kapitalismen (sårri, forskjellssamfunn) betyr for livslengde, høgde, vald, miljø osv., akkurat slik The Spirit Level gjorde. Desse kapitla er svært viktige. Hughes konkluderer med at «ulikskap er elefanten i rommet» som ingen liker å nemne (s. 111). Det er faktisk mange som viser til veksande forskjellar no (som Thomas Piketty, forskjellsøkonomen i vår tid, seier det i intervjuet: «Eg trur på kapitalisme, privat eigedom, marknaden» – men «korleis kan me takle forskjellar?») Men få (inkludert Piketty) knyt årsaka til den kapitalistiske produksjonsmåten. Det er den verkelege elefanten i rommet. Ved å halde fram ulikskap, er det fare for at elefanten blir tatt for ei mus.

I ei rad med kapittel gir Hughes grafiske framstillingar: Om teknologien var eigd av det offentlege og fellesskapet (eller slik han føretrekk med Kropotkin, den tenksame anarkisten, i ‘gjensidig assosiasjon’), så kunne nyskaping ta enorme steg. Han gir ei mengd eksempel, på å løyse global oppvarming, reversere miljøøydeleggingar, minske skadeleg produksjon, vern av naturressursar, medrekna flora og fauna.

Å planlegge ut frå behov er ikkje bare nødvendig, Hughes viser at det no er mauleg med moderne datateknologi som stordata, kunstig intelligens og kvantedatamaskiner. (Sjå kapittel 12 for ei utmerka framstilling av den såkalla ‘kalkulasjonsdebatten’ frå 1980-talet, som skulle bevise at planlegging var umauleg på grunn av millionar av avgjerder, og at sosialismen derfor var ugjennomførleg.) Hughes viser at den sosialistiske regjeringa til Salvador Allende i Chile, den korte tida ho regjerte, faktisk utvikla Cybersyn, eit prosjekt som viste at digital databehandling kunne nyttast til å planlegge ut frå samfunnsmessige behov.

I sluttkapitelet Utopia eller Fallitt drøftar Hughes hovudproblemet for framtidas teknologi. «Automatisering under kapitalismen (her blir den verkelege elefanten nemnt) er mindre for å lette slitet enn for å lette eigarane for litt av lønnskostnadene og avhengigheita av fagarbeidarar» (s. 310). Automatisering under kapitalismen hemmar individuelle idear og innovasjon. Og kapitalismen sløser med ressursane når det til dømes blir bygd vegar framfor offentleg transport og kommunikasjon («når du ser på timane bilen kan spare deg for og timane du bruker for å betale for han … må ein arbeidar setje av om lag to månaders arbeid kvart år» – s. 320). Fly kan bli meir miljøvennlege og komfortable og nyttige om dei bare gjekk saktare (s. 322). Arbeidssparande utstyr for å redusere slitet heime (vaskemaskiner) har faktisk auka tida brukt på omsorg for barn (nær 30 timar i veka for ei kvinne, det same som i 1900! – s. 324). Fellesløysingar ville spare tid og slit på heimefronten – i hovudsak for kvinner. Likevel, som Hughes seier, ser «den kapitalistiske verda ut til å vere fast bestemt på å fjerne offentleg sektor» (s.326).

På slutten av boka spør Hughes «tør me krevje likskap?», og krev ‘forbod mot forskjellar’. Men er det rett stilt spørsmål? Teknologien er faktisk tenaren til det samfunnssystemet som kontrollerer han. Forskjellar er resultatet av samfunnssystemet. Det som trengst er å fjerne dette samfunnssystemet, og erstatte det med det som før vart kalla sosialisme (ikkje ‘post-kapitalisme’ eller ‘likskap’). Kravet me må våge å stille, er felles eigarskap og kontroll over teknologien, ikkje å gjøre slutt på den ulike fordelinga av fruktene av han.

Michael Roberts er en engelsk, marxistisk økonom. Har blant annet skrevet boka The great depression (Haymarket Books, 2016) Artikkelen sto på bloggen hans, https://thenextrecession.wordpress.com.    

Omsett av Gunnar Danielsen