Koronaviruset setter verden i sjokk, men i stedet for å bekjempe de strukturelle årsakene til pandemien, fokuserer regjeringen i USA på nødtiltak. Dette er en samtale med evolusjonsbiologen Rob Wallace om farene ved Covid-19, ansvaret for agrobusiness og bærekraftige løsninger for å bekjempe infeksjonssykdommer.

Rob Wallace er evolusjonsbiolog og fylogeograf for folkehelse ved University of Minnesota i USA. Han har jobbet med forskjellige sider ved nye pandemier i tjuefem år og er forfatteren av boka Big Farms Make Big Flu (Monthly Review, 2016, 400 s.).
Wallace er intervjuet av Yaak Pabst og sto i det tyske marx21 magasin i mars. Artikkelen er oversatt av Rolv Rynning Hanssen, regnskapsfører i Forlaget Rødt.
Foto: Nick Fewings

Hvor farlig er det nye koronaviruset?

Rob Wallace: Det kommer an på hvor langt utbrudd ditt av Covid-19 er kommet: tidlig, toppnivå, sent? Hvor godt er det lokale, offentlige helsevesenet i stand til å svare på pandemien? Hva er demografien, hvor mange bor der du bor, hvor tett osv.? Hvor gammel er du? Har du nedsatt immunforsvar? Hvordan er helsa di? Stemmer immungenetikken din, genetikken som ligger til grunn for immunresponsen din, med viruset eller ikke?

Så alt dette oppstyret om viruset er bare skremselstaktikk?

Nei, absolutt ikke. På befolkningsnivå, ved starten av utbruddet i Wuhan førte Covid-19 dødsfall til mellom 2 % og 4 % eller CFR (case fatality rate, andel døde av alle som har fått sykdommen, for en gitt periode). Utenfor Wuhan ser CFR ut til å bli 1 % og eller enda mindre, men vi at det er høyere verdier i enkelte områder som Italia og USA. Omfanget virker ikke så høyt når en sammenlikner med f.eks. SARS på 10 %, 1918-influensaen på 5–20 %, fugleinfluensaen H5N1 på 60 %, eller Ebola på opptil 90 %. Men det overstiger absolutt sesonginfluensaen på 0,1 % CFR. Faren er imidlertid ikke bare et spørsmål om dødsraten. Vi må tenke på det som kalles penetrans eller angrepsfrekvens i samfunnet: Hvor stor andel av den globale befolkningen blir berørt av utbruddet.

Kan du være mer spesifikk?

Folk reiser mye over hele verden, rekordmye. Uten vaksiner eller legemidler som virker mot koronavirus, og at det ikke er mange som nå er immune mot viruset, gjør at bare 1 % dødelighet utgjør en betydelig fare. Med en inkubasjonsperiode på opptil to uker og økende sannsynlighet for overføring før sykdomsutbrudd – før vi vet om mennesker er smittet – vil få steder sannsynligvis være smittefrie. Hvis, for eksempel, Covid-19 registrerer 1 % dødelighet og infiserer fire milliarder mennesker, er det 40 millioner døde. En liten andel av et stort antall kan fremdeles være veldig mange.

Dette er skremmende tall for noe som er tilsynelatende mindre sykdomsfremkallende …

Definitivt, og vi er først i begynnelsen av utbruddet. Det er viktig å forstå at mange nye infeksjoner endres i løpet av epidemier. Infeksjonsevne, virulens (evnen til å fremkalle sykdom) eller begge deler kan avta. På den annen side øker virulensen i andre utbrudd. Den første bølgen av influensapandemien våren 1918 var en relativt mild infeksjon. Det var den andre og tredje bølgen den vinteren og inn i 1919 som drepte millioner.

Men pandemiske skeptikere hevder at langt færre pasienter har blitt smittet og drept av koronavirus enn av den typiske sesonginfluensaen. Hva tenker du om det?

Jeg ville være den første til å feire hvis dette utbruddet viser seg å være en blindgjenger. Men disse forsøkene på å avfeie Covid-19 som en mulig fare ved å vise til andre dødelige sykdommer, spesielt influensa, er et retorisk middel for å snu bekymring om koronaviruset og er virkelig malplassert.

Så sammenligningen med sesonginfluensa halter …

Det er ikke fornuftig å sammenligne to patogener (sykdomsframkallende skapninger) på forskjellige deler av epikurver (sykdomsdiagrammer). Ja, sesonginfluensa smitter mange millioner over hele verden, og dreper ifølge WHO opptil 650 000 mennesker i året. Covid-19 er imidlertid bare i gang med sin smittsomme reise. I motsetning til influensa har vi verken vaksine eller flokkimmunitet for å senke infeksjonen og beskytte de mest utsatte befolkningen.

Selv om sammenligningen er misvisende, er begge sykdommene virus, til og med til samme gruppe, RNA-virusene. Begge kan forårsake sykdom. Begge påvirker munn- og halsområdet og noen ganger også lungene. Begge er ganske smittsomme.

Dette er overfladiske likheter som savner en kritisk del i sammenligningen av de to patogenene (bakterier og virus som framkaller sykdom). Vi vet mye om influensas dynamikk. Vi vet veldig lite om Covid-19. Det er ganske ukjent. Det er faktisk mye om Covid-19 som vi neppe vil få vite før det slår ut i full blomst. Samtidig er det viktig å forstå at det ikke er snakk om Covid-19 kontra influensa. Det er Covid-19 og influensa. Fremveksten av flere infeksjoner som er i stand til å bli pandemier og angripe befolkningen på ulike måter og kombinasjoner, bør være fremst og i sentrum for bekymringene.

Du har forsket på epidemier og deres årsaker i flere år. I boka di, Big Farms Make Big Flu, prøver du å se sammenhengene mellom industriell jordbrukspraksis, økologisk landbruk og epidemier som sprer seg raskt. Hva er lærdommene?

Faren ved hvert nytt utbrudd er at vi mislykkes å stoppe den – eller rettere sagt – det er lett å tenke at hvert nytt Covid-19 er en isolert hendelse. Den økte forekomsten av virus er nært knyttet til matproduksjon og lønnsomheten til multinasjonale selskaper. Alle som har som mål å forstå hvorfor virus blir farligere, må undersøke hvordan vi organiserer den industrielle modellen for jordbruket, særlig husdyrproduksjonen. For tida er få regjeringer og forskere forberedt på å gjøre det. Tvert imot.

Når de nye utbruddene dukker opp, er regjeringer, media – og til og med det meste av det medisinske etablissementet – så fokusert på hver enkelt nødssituasjon, at de avfeier de strukturelle årsakene som gjør flere marginaliserte sykdomsframkallende bakterier og viruser (patogener) til en plutselig global «kjendis», det ene etter det andre.

Hvem har skylda?

Jeg sa industrielt landbruk, men det er større enn det. Kapitalen går i bresjen for å overta (landgrabbing) det siste av primærskog og jordbruksområder til småbrukere over hele verden. Disse investeringene fører til avskoging og en utvikling som fører til oppblomstring av sykdommer. Det funksjonelle mangfoldet og kompleksiteten som disse enorme jordområdene representerer, blir strømlinjeformet på en slik måte at tidligere innkapslete patogener smitter over i lokale husdyr- og menneskesamfunn. Kort sagt: Kapitalsentre – steder som London, New York, og Hong Kong – er steder med spesiell stor fare.

For hvilke sykdommer er dette tilfelle?

Det er ingen kapitalfrie patogener på dette tidspunktet. Selv de fjerneste blir berørt, selv om de er langt unna. Ebola, zika, koronavirus, gulfeber, fugleinfluensa og afrikansk svinepest er blant de mange patogenene som tar seg ut fra de mest avsidesliggende områder til urbane strøk, regionale hovedsteder og til slutt ut på globalt reisenettverk. Fra fruktflaggermus (flygehunder) i Kongo for så å drepe folk på Miamis solsenger om noen uker seinere.

Hva er rolla til multinasjonale selskaper i denne prosessen?

Planeten Jorda er nå i stor grad Planeten Landbruk, i både biomasse og brukt land. Landbruksnæringa tar sikte på å legge til rette for matmarkedet.

Nesten alt i dette nyliberale prosjektet er organisert for å støtte selskapene fra mer avanserte industrialisert land for å stjele land og ressurser i svakere land. Som et resultat av dette blir mange av de nye patogenene som tidligere har vært holdt i sjakk over lang tid i skogenes økologi, utviklet over lang tid, noe som nå truer hele verden.

Hvilke effekter har produksjonsmetodene til agrobusines på dette?

Det kapitaliserte jordbruket som erstatter mer naturlige økologier, legger til rette for forhold hvor patogener kan utvikle de mest virulente og smittsomme egenskapene. Man kan ikke lage et bedre system for å avle dødelige sykdommer.

Hvordan det?

Dyrking av genetiske monokulturer med husdyr fjerner uansett muligheten for å bygge immune branngater slik at det er mulig å bremse overføringen. Større populasjonsstørrelser og tetthet gjør større overføringshastigheter mulig. Slike overfylte forhold demper immunresponsen. Høy gjennomstrømning, som er en del av enhver industriell produksjon, gir en kontinuerlig, fornyet tilførsel av smitteutløsende stoffer, drivstoffet for utviklingen av virulens (mikroorganismenes evne til å framkalle sykdom). Med andre ord, agrobusiness er så fokusert på fortjeneste at valg av et virus som kan drepe en milliard mennesker, blir behandlet som en akseptabel risiko.

Hva!?

Disse selskapene kan bare flytte kostnadene for deres smittefarlige drift til alle andre. Fra dyrene selv til forbrukere, gårdsarbeidere, lokale miljøer og myndigheter på tvers av ulike nasjoners rettsregler. Skadene er så omfattende at hvis vi skulle tilbakeføre disse kostnadene til selskapenes økonomiske balanse, ville agrobusiness som vi kjenner det i dag, bli avsluttet for alltid. Ingen selskaper kan gjøre opp for seg ved skadene de påfører.

I mange medier hevdes det at utgangspunktet for koronaviruset var et «eksotisk matmarked» i Wuhan. Er denne beskrivelsen sann?

Ja og nei. Det er mye som taler til fordel for den oppfatninga. Det er kontakt som kan kobles til infeksjoner i Hunan Wholesale Sea Food Market i Wuhan, der ville dyr ble solgt. Miljøprøvetaking ser ut til å utpeke den vestlige enden av markedet der ville dyr ble holdt.

Men hvor langt tilbake og hvor vidt skal vi undersøke? Når begynte egentlig denne nødssituasjonen? Fokuset på markedet savner opprinnelsen til ukontrollert jordbruk i omlandet og dets økende kapitalisering. Globalt, og i Kina, er mat av ville dyr blitt en mer organisert, økonomisk sektor. Men forholdet til industrielt landbruk strekker seg utover bare å dele de samme pengesekkene. Når industriell produksjon – av svin, fjærkre og lignende – utvides til primærskog, legger det et press slik at matoperatører som selger mat fra ville dyr, trenger videre inn i skogen med nye bestander, og øker kontakten med infeksjoner av nye patogener, inkludert Covid-19.

Covid-19 er ikke det første viruset som utviklet seg i Kina, som regjeringen prøvde å dekke over

Nei, men dette er ikke noe spesielt kinesisk. USA og Europa har også tjent som arnested for nye influensaer, nylig H5N2 og H5Nx, og deres multinasjonale selskaper og nykoloniale representanter sto bak fremveksten av ebola i Vest-Afrika og zika i Brasil. Amerikanske offentlige helsetjenestemenn skjulte agrobusinessens rolle under utbruddene H1N1 (2009) og H5N2.

Verdens helseorganisasjon (WHO) har nå erklært en «helsenødsituasjon med internasjonal bekymring». Er dette trinnet riktig?

Ja. Faren for et slikt patogen er at helsemyndighetene ikke tar tak i den statistiske risikofordelingen. Vi aner ikke hvordan patogenet kan reagere. Vi gikk fra et utbrudd i et marked til infeksjoner spredt over hele verden i løpet av noen uker. Patogenet kunne bare ha dødd ut. Det ville være flott. Men vi vet ikke. Med bedre forberedelser vil bedre sjansen for å stagge patogenets evne til å spre seg fort.

WHOs erklæring er samtidig en del av det jeg kaller pandemiteater. Internasjonale organisasjoner er handlingslammet. Det minner om Folkeforbundet. FN-organisasjonene er alltid bekymret for sin betydning, makt og finansiering. Men slike erklæringer kan også vise seg å føre til forberedinger og forebygging som verden trenger for å ødelegge Covid-19s ­overføringskjeder.

Den nyliberale omstillingen av helsevesenet har forverret både forskningen og den generelle omsorgen for pasienter, for eksempel på sykehus. Hvilken forskjell kan et bedre finansiert helsevesen gjøre for å bekjempe viruset?

Det er den forferdelige, men talende historien om den ansatte hos en produsent av medisinske apparater i Miami, som da han kom tilbake fra Kina med influensalignende symptomer, gjorde det eneste rette med hensyn til familien og samfunnet og krevde at et lokalt sykehus skulle teste ham for Covid-19. Han bekymret seg for at hans minimale Obamacare-sykeforsikring ikke ville dekke testene. Han hadde rett. Han fikk presentert for ei regning på 3270 dollar! I USA kan kravet være at det blir vedtatt en forordning som sier at under et pandemiutbrudd, vil alle utestående medisinske regninger relatert til testing for infeksjon og for behandling etter en positiv test, bli betalt av den føderale regjeringen. Vi vil tross alt oppmuntre folk til å søke hjelp i stedet for å gjemme seg bort – og smitte andre – fordi de ikke har råd. Den åpenbare løsninga er et nasjonalt helsevesen som er –fullt bemannet og utstyrt for å håndtere slike samfunnsviktige nødssituasjoner – slik at et så latterlig problem som dette ikke kan oppstå igjen.

Så snart viruset er oppdaget i ett land, reagerer regjeringer overalt med autoritære og straffende tiltak, for eksempel en obligatorisk karantene av hele landområder og byer. Er slike drastiske tiltak berettiget?

Å bruke et slikt utbrudd til å teste hvor langt en kan gå i å innføre eneveldig kontroll etter utbruddet, er katastrofekapitalismens totale avsporing.

Når det gjelder folkehelsa, blir det feil å peke på tillit og medfølelse, som viktige ­epidemiologiske variabler, men uten at noen av dem mister lovgiverne befolkningens støtte. En følelse av solidaritet og felles respekt er en kritisk del av å få fram samarbeidet vi trenger for å overleve slike trusler. Selvkarantener med riktig støtteoppfølging av trente nabolageslag, matforsyning med lastebiler fra dør–til–dør, permitterings- og arbeidsledighetsforsikringer kan lokke fram den slags samarbeid, at vi alle sammen står i dette.

Som du kanskje vet, har vi i Tyskland et de facto nazistparti, AfD, med 94 seter i parlamentet. Det harde nazi-høyre og andre grupper i tilknytning til AfD-politikere bruker koronakrisen i sin agitasjon. De sprer (falske) rapporter om viruset og krever flere autoritære tiltak fra myndighetene: Begrens flyreiser og innreisestopp for migranter, grensestenginger og tvangs karantene …

Høyreradikale vil naturligvis bruke reiseforbud og grensestegninger for å styrke rasismen, mens det i virkeligheten er verdensomspennende sykdommer. Dette er selvfølgelig tull. På dette tidspunktet, gitt at viruset allerede er på vei til å spre seg overalt, er det fornuftige å jobbe med å utvikle den type folkehelseholdninger der det ikke spiller noen rolle hvem som dukker opp med en infeksjon, vi har midler å behandle og kurere dem. Selvfølgelig, slutt å stjel folks land i utlandet og det som i utgangspunktet tvinger fram masseflukt, så vi kan forhindre at patogenene dukker opp i utgangspunktet.

Hva ville være bærekraftige endringer?

For å redusere fremveksten av nye virus­utbrudd, må matproduksjonen endres radikalt. Sjølstendige bønder og en sterk offentlig sektor kan dempe virkningene på miljøet og infeksjoner slik at de ikke løper løpsk. Begynn med ulike variasjoner av bestander og avlinger – og strategisk gjenoppbygging – både på gårds- og regionalt nivå. La matdyr reprodusere seg på stedet for å videreføre testede immuniteter. Koble til rettferdig produksjon med rettferdig omsetning. Subsidier priser og programmer som støtter agroøkologisk produksjon. Forsvar disse eksperimentene fra både tvangen som nyliberal økonomi påfører både individer og lokalsamfunn, og trusselen om kapitalstyrt statlig undertrykkelse.

Hva bør sosialister etterlyse i møte med den økende dynamikken i sykdomsutbrudd?

Agrokapitalismen som en sosial reproduksjon må avsluttes, i det minste fordi det er et spørsmål om folkehelse. Høykapitalisert produksjon av mat setter hele menneskeheten i fare, i dette tilfellet en praksis som bidrar til å slippe løs en ny dødelig pandemi. Vi bør kreve at matsystemer skal sosialiseres på en slik måte at patogener som er farlige, forhindres i å oppstå i utgangspunktet. Det vil kreve å gjeninnføre matproduksjon etter behovene til bygdesamfunn først. Dette vil kreve agroøkologiske tiltak som beskytter miljøet og bøndene når de dyrker maten vår. Det store bildet: Vi må helbrede skadene som oppstår når økologien skilles fra økonomien vår. Kort sagt, vi har en planet å vinne.

Tusen takk for intervjuet!

Vi spør oss hva Norge skal leve av etter oljen. Én mulighet er å bli eier av et globalt, etisk og rettferdig drevet legemiddelfirma.

Legemiddelmangel beskrives som et krisescenario med høy sannsynlighet for å inntreffe. Vi må regne med 2500 dødsfall og  8000 mennesker med forverret sykdomstilstand samt et estimert tap på 2,4 milliarder kroner i løpet av de neste hundre årene på grunn av akutt mangel på medisiner som insulin og antibiotika.

Mette Kalager er professor ved avdeling for helseledelse og helseøkonomi, Det medisinske fakultet, Universitetet i Oslo
Foto: Volodymyr Hryshchenko

Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap foreslår å stille krav til større legemiddellagre. Nylig har regjeringen foreslått at Norge skal lagre råstoffer og produsere tabletter selv.

Dette er vel og bra, men Norge har en unik mulighet til å tenke større og modigere. Akkurat som vi gjorde med oljen, bør vi etablere et statseid legemiddelfirma.

Ved å få eierskap og kunnskap om produksjonen og forsyningskjeden kan vi sørge for nok legemidler. Norge som samfunn har en unik mulighet til å skape et mer rettferdig system for utvikling og salg av legemidler, nasjonalt og globalt.

Arbeidsplasser, kompetanse og kunnskap

I 2017 brukte vi 20 milliarder kroner på legemidler. 1,5 prosent av hele statsbudsjettet går til legemidler. Det tilsvarer 50 prosent av beløpet vi bruker til utdanning og skoler. Salgs­tallene for legemidler er doblet de siste 15 årene. Pfizer, legemiddelfirmaet som har størst omsetning i det norske markedet, hadde i 2017 en totalomsetning på 446 milliarder norske kroner, noe som tilsvarer 38 prosent av Norges statsbudsjett samme år.

Er det én ting vi har lært av oljeeventyret, er det at vi raskt evnet å starte kunnskapsbedrifter, være konkurransedyktige og bli verdensledende – de samme egenskapene vi trenger for å drive et legemiddelfirma. På det meste var over 300 000 mennesker sysselsatt i oljevirksomheten i Norge. Til sammenlikning er 92 000 ansatt i Pfizer.

Vi kan etablere StatMed, med staten som eier, og kjøpe opp legemiddelfirmaer med kompetanse og patenter. StatMed kan bruke kompetansen og verdiene til å bygge opp og videreutvikle norsk kunnskap på området, slik at vi kan bli verdensledende. Dette kan sikre arbeidsplasser, øke vår kompetanse og kunnskap,­ sørge for egen utvikling og være med på å heve nivået på norsk medisinsk forskning.

Medikamenter styrt av behov, ikke gevinst

StatMed vil kunne bidra til en rettferdig legemiddelpolitikk der priser fastsettes etter behov og samfunnsnytte, og ikke bare for gevinstmaksimering. StatMed vil kunne levere legemidler til Norges befolkning direkte – den som selger, vil også være den som kjøper.

StatMed kan også brukes til å øke vårt globale ansvar og bidrag. StatMed kan levere vaksiner, antibiotika og andre legemidler som bistand til fattige land.

StatMed bør ikke bare produsere kopi-medisin (generika), men også utvikle nye medikamenter. StatMed kan for eksempel bruke av sitt overskudd til å være med på å utvikle antibiotika mot multiresistente bakterier. Ifølge en rapport fra FN (https://tinyurl.com/y33v2gus) vil multiresistente bakterier i løpet av de neste 30 årene, føre til at 2,4 millioner mennesker dør i Europa, Nord-Amerika og Australia, og til at rutineinngrep som kneproteseoperasjoner og keisersnitt blir mer risikofylte. Nye antibiotika utvikles ikke i dag, fordi det ikke er lønnsomt for profittdrevne firmaer. Her kan StatMed gjøre en forskjell.

Norge har infrastruktur, erfaring og penger på bok

Stortingsmelding om helsenæringen (https://tinyurl.com/v2zaq6y) identifiserer flere forhold der StatMed kan være en mulig løsning: Tettere samarbeid mellom næring og helsevesen, flere kliniske studier i Norge, og flere patenter som utvikles i det offentlige helsevesenet som kan kommersialiseres med StatMed. Norge har høyt utdannet arbeidskraft med i internasjonal sammenheng lave lønninger. Dette kan være ett av mange konkurransefortrinn i StatMed.

Som Statoil vil StatMed kreve investeringer.­ Staten må tilføre midler i en oppstartsfase. Men legemiddelbransjen har store overskudd til tross for at det er en krevende bransje med strenge krav til produksjon. De 25 største selskapene hadde en profittmargin på rundt 20 prosent, dobbelt så mye som Statoil. På sikt burde det være mer enn nok penger i StatMed.

Vi har infrastrukturen, vi har erfaringen med å bygge ledende miljøer på kort tid, vi kan håndtere store virksomheter, vi er fremst i verden på å ha sikre digitale løsninger, vi har lang tradisjon for å ha profittfirmaer eid av det offentlige, og vi har penger på bok.

De fremsynte menn på 1970 tallet, lot seg ikke stoppe av hva som var vanlig. Akkurat på samme måte bør vi nå tenke langsomme tanker. Vi må tenke nytt – men ikke helt nytt. Vi vet allerede hvordan vi kan opprette og drifte et statseid selskap i en krevende bransje – der det stilles strenge krav til produksjon, innovasjon og nytenkning. Alt ligger til rette for StatMed – den nye oljen.1

Sluttnoter:

 

1 Kronikken er basert på en lederartikkel i Tidsskrift for Den norske legeforening og ble først publisert på forskning.no som du finner her: https://forskersonen.no/helse-helsepolitikk-kronikk/norge-bor-etablere-et-statseid-legemiddelfirmastatmed-kan-bli-den-nye-oljen/1648744

 

Verden slik vi kjenner den har gått i dvale. Det er alvor nå. Et snikende og usynlig alvor som hver dag bringer dystre budskap om nye smittede og tapte liv. Når døden banker på, søker menneskene beskyttelse. Beskyttelse for våre nærmeste, samfunnets sårbare, og i nok provianter. Sterke og varme ord som solidaritet og dugnad er på alles lepper, og sitter løsere enn vi er vante med i Norge. Nå mobiliseres budskapet om at dette krever en innsats av oss alle – fellesskapets innsats er eneste måte å beskytte de mest sårbare i samfunnet vårt nå.

Anne Cecilie Tvedten, anestesilege; Katrin Glatz Brubakk, Barnepsykolog; Hanne Edøy Heszlein-Lossius, anestesilege; Marthe Valle, sykepleier.
Foto: Fotomovimiento / Flickr

Som helsearbeidere er vi svært bekymret for situasjonen, og vi kjenner på en sterk og økende uro. En uro og redsel som også rommer mer enn våre egne kjente, kjære og nære. 

Som mangeårige frivillige i leire og på strendene ved Europas yttergrenser, er vi også livredde for hva som venter menneskene i flyktningleirene på de greske øyene når koronaviruset når tusenvis av dårlig ernærte, kalde og internerte mennesker uten sanitære forhold. 

Dette er en varslet katastrofe, og vi har lenge jobbet for en evakuering av de mest sårbare i den største av disse leirene, Moria Camp på Lesvos. Forholdene har lenge vært kritiske, i Moria spesielt; det bor altfor mange mennesker der i forhold til kapasitet, sanitærforholdene er dårlige, maten er næringsfattig og begrenset. Mange bor i tynne sommertelt i et kaldt og rått klima og helsetjenestene er svært begrenset. 

Nærmere 22 000 av våre medmennesker, deriblant 7 500 barn, er internert under forhold som ødelegger immunforsvar, hvor kroniske sykdommer får utfolde seg fritt i mangel av behandling, og hvor barna sulter. Her er forsvaret til å overleve en viruspandemi lik null før viruset treffer leirene. Her hjemme kan vi trøste foreldre med at viruset ikke rammer barna så hardt. Dette er ikke en trøst vi kan gi til foreldre i Moria. Her finnes over fire skoleklasser med kronisk syke barn. Barn som ikke får den helsehjelpen de trenger. Barn vi frykter vil dø når viruset tar bolig i dem. 

Barndommen i Moria er preget av kronisk frykt. En barndom hvor frykten hindrer barna i å forlate teltene for å leke, en barndom hvor depresjon og selvskading er en del av ­hverdagen. Det er en barndom preget av å være forlatt. Å føle seg forlatt i en hjelpeløs tilstand er noe av det verste og mest skadelige et barn kan oppleve. 

I tillegg til de medisinske og psykologiske aspektene, har situasjonen forverret seg kraftig de siste ukene. På grunn av målrettede angrep av høyreekstreme mot hjelpearbeidere har svært mange organisasjoner sett seg nødt til å evakuere sine frivillige. Der de har bidratt med helsetjenester, utlevering av mat, klær og sanitærprodukter, og gitt et sårt tiltrengt aktivitetstilbud for barna i leiren, er det nå svært lite hjelp å få.

Vi får daglige meldinger fra mennesker som bor i leiren som sier at de er redde. Redde for å bli syke, redde fordi de ikke kan beskytte seg. Redde fordi de ikke får noe informasjon.

I Norge er sykehusene i full beredskap og lager pandemiplaner for opprettelsen av egne ­intensivavdelinger for koronasmittede. Helsedirektoratet forteller oss at vi skal vaske hendene hyppig med såpe og vann. Har du vært i kontakt med en smittet, skal du sitte i karantene. Vi holder oss hjemme i varme og trygge hjem med nok mat og drikkevann i dusjen, og unngår folkemengder. 

I Moria er disse rådene nytteløse: Opp til 1300 personer må dele på én vask og de har ikke varmt vann eller såpe. Det finnes ingen steder å sitte i karantene ved mulig smitte. Det finnes ingen måter for menneskene i Moria å beskytte seg selv fra viruset på. Det finnes ikke såpe til håndvask eller nok antibac. Det finnes ikke nok munnbind.

Det er allerede påvist ett tilfelle av koronaviruset på Lesvos, og det er bare et spørsmål om tid før det ankommer Moria. Da er det allerede for sent, å stanse videre smittespredning vil være umulig. Viruset kommer til å spre seg ukontrollert, og mange mennesker kommer til å dø.

Det er de greske helsemyndighetenes ansvar å ha en plan for hva som må gjøres når koronaviruset treffer Moria. De organisasjonene som er igjen i leiren melder om at en slik plan ikke finnes.

Det er derfor vi må handle, og evakuere de mest sårbare menneskene nå! 

Det kan virke skummelt og komplisert å skulle evakuere en flyktningleir samtidig som det pågår en pandemi. 

De mest sårbare må evakueres til steder med bedre helseberedskap. Det å flytte resten av befolkningen i Moria til andre lokasjoner med tilgang på såpe, vann og større plass vil være kritiske smitteverntiltak for å forhindre videre spredning. 

Det må bli mulig å isolere smittede og mulig smittede. Helsepersonell må få kommet til for å dele ut smittevernsutstyr og informasjon. Å ikke gjøre noen ting og tvinge folk til å bo tett i tett i telt uten muligheter til å beskytte seg, er det samme som å overlate barn, voksne og eldre til en dødelig skjebne i Moria. 

Det er fortsatt tid, men den er i ferd med å renne ut. I all den tid det er en politisk beslutning å holde mennesker i leire som Moria på europeisk jord, må politikere spørre seg selv om hvordan denne beslutningen vil stå seg i ettertiden. Etter korona. 

Vi ser det beste og verste av mennesker når vi nå står i en krise. Kanskje kan vår egen uro øke medfølelsen med mennesker på flukt, og kanskje kan vi lettere kjenne på hva som blir viktig når verden rundt rakner. Vi har selv sett det i krigssoner og i flyktningeleire hvor vi har blitt holdt, invitert og tatt med av dem som har mistet absolutt alt.

Vi stoler på at det norske folk klarer å ha to tanker i hodet på en gang: solidaritet med de svake her hjemme og solidaritet med de svakeste i Moria. 

Vi holder oss hjemme og krever at det settes i gang forebyggende tiltak, og at de mest sårbare fra Moria evakueres nå.

(Skrevet i midten av mars.)

Tusenvis av ungdommer streika for å kutte 60 % av Norges utslipp innen 2030. Drevland Lund mener det krever at det vises et politisk lederskap for å fase ut oljenæringa.

Foto: Didrik Sten Ingebrigtsen
Erik Ness er redaksjonsmedlem i Gnist

Gnist intervjuet Tobias Drevland Lund, nylig avgått leder i Rød Ungdom om alvoret i miljøkrisa, noen uker før koronakrisa.

Først, hvor viktig er miljøkampen egentlig? Kan du beskrive situasjonen for naturen og arten homo sapiens, menneskene, spesielt? Og: Er det krise eller katastrofe?

Miljøkampen er en eksistensiell krise for menneskers, naturen, dyrs og selve planetens overlevelse, men som selvsagt kan ende i katastrofe om vi ikke gjør nok. Klimakrisa kommer ikke om 50 eller 5 år, vi lever i en verden hvor det foregår akkurat nå. Det er bare å se på brannene i Australia, tørken i Afrika og her hjemme ser vi alle jordrasene, nedbøren, oversvømmelsene og hvor mildt det har vært i «vinter». I en slik situasjon har vi ikke tid til klimafornektelse. Vi trenger handling.

Norge kjøper seg ut ansvaret med et system med klimakvoter. Kan du forklarer hvordan systemet fungerer, og si hva du tenker om det?

Jeg er ingen ekspert på klimakvotesystemet, men det største problemet er at det er med på å fraskrive de industrialiserte landene ansvar og heller dytter det over på land i det globale sør. De industrialiserte landene har hatt store utslipp i rundt 200 år. I Rød Ungdom mener vi at landenes historiske ansvar for utslipp må være med i beregningen når klimakuttene skal fordeles internasjonalt, og at man ikke kun skal se på utslippene landene har i dag. En av måtene land kutter klimagassutslipp på i dag, er gjennom kvotekjøp, hvor et land kan betale for miljøtiltak i andre land for å senke sine egne utslippstall. Dette gir land med høye utslipp muligheten til å fraskrive seg ansvar. Siden Norge også har store utslipp, bør vi gå foran som et eksempel og forplikte oss til å betale for miljøtiltak, klimatilpasning og skadeserstatning i andre land.

Norge pumper opp olje. Helge Ryggvik sier i boka, Til siste dråpe, at det ikke er en selvfølgelig at Norge har rett på å bestemme at de skal disponere og få denne grunnrenta/superprofitten. Hva tenker du om denne oljerikdommen?

Det blir ofte sagt at det er på grunn av olja at vi er rike i Norge. Det mener jeg er feil. Det er på grunn av hvordan vi har disponert denne rikdommen. I 1971 behandlet Stortinget «De 10 oljebud», som handlet om hvordan ressursene skulle komme hele samfunnet til gode, gjennom blant annet nasjonal styring og kontroll, ny næringsvirksomhet, natur- og miljøvern og ikke minst opprettelsen av et statlig oljeselskap for å sikre norske interesser. Vi har sikra at oljerikdommen tilfaller staten og det norske folk, ikke bare rike selskaper. Dette er utrolig viktig, og vi bør vi jobbe for å stoppe utarminga av denne modellen, ved å blant annet renasjonalisere Equinor.

Kan du si noe konkret om videre utbygging på norsk kontinentalsokkel? Full stopp, eventuelt hvor?

Jeg er tilhenger av det som ble vedtatt på Rødt sitt landsmøte i 2019 om at vi ønsker «Stans i all ny oljeleting og tildeling av nye oljefelt». Det å åpne nye felt nå, er å gå baklengs inn i framtida. Vi bør heller forvalte de olje- og gassfeltene som allerede er i produksjon, på en fornuftig måte, og som gjør at vi kan nå klimamålene vi har satt oss. I tillegg bør andre særfordeler for oljeindustrien avvikles, som leterefusjonsordninga. Ifølge SSB utgjorde leterefusjonsordninga 17,2 milliarder kroner i 2017. Vi bør heller vri investeringene inn mot nye grønne arbeidsplasser og hjelpe petroleums- og petroleumsrelaterte virksomheter med å omstille seg.

Hva mener dere at Rødt bør vedta angående sluttdato for å ta opp olje?

Rød Ungdom har ikke et vedtak om sluttdato i dagens arbeidsprogram fra 2016. Likevel mener Rød Ungdom at olje- og gassnæringa bør fases ut. Det er tre hovedgrunner til at Rød Ungdom gikk til forsvar for en sluttdato, selv om det også innad hos oss er delte meninger om det;

For å sørge for trygghet og forutsigbarhet for de tusenvis av menneskene som jobber i næringa. De trenger et tydelig signal om at de må forvente mindre aktivitet i årene framover. Da er det uansvarlig å ikke forholde seg til et fastsatt år og tro at utfasinga skal løse seg selv. Det er alt for viktig til å overlate utfasinga til markedet og tilfeldighetene.

På Rødt sitt landsmøte i 2019 ble det, etter forslag fra RU, vedtatt at Rødt ønsker å kutte 60 % av Norges utslipp innen 2030. Dette er det samme kravet som tusenvis av ungdommer streika for. Skal vi få til dette målet om 60 % utslippskutt, er det helt klart at vi trenger en politisk styrt avvikling av oljenæringa som stod for 27 % av norske utslipp i 2018 i følge SSB. Slik vi en gang i tida brukte politisk lederskap for å bygge opp næringa, trengs det politisk lederskap for å fase den ut. Da kan det være lurt med en dato å forholde seg til.

Rødt må være det tydeligste partiet på klima og miljø, men vi må forene både industriarbeidere og klima og miljøbevegelsen. Vi må ha med begge for å få en endring. Vi må få flertall for tiltak som er både røde og grønne. Det er en stor oppgave, men allerede er det dessverre for mange som ikke tenker på Rødt som det miljøpartiet vi faktisk er. Å fjerne sluttdatoen kan forsterke det bildet av Rødt som et parti som ikke vier klima og miljø nok oppmerksomhet.

Og så må det sies at sluttdato egentlig er et litt feil begrep. I dagens arbeidsprogram står det at Rødt vil trappe ned produksjon på norsk sokkel med minst 90 prosent innen 2030. Det vil si at det fortsatt vil være 10 % av dagens aktivitet igjen. Det er legitimt å spørre seg om Norge skal slutte helt med produksjon av olje, men jeg mener altså ikke det. Vi vil ha behov for noe oljeproduksjon også i framtida, siden mange produkter avhenger av olje. Ettersom det ikke er en fornybar ressurs, må oljeforekomstene også forvaltes på en god og langsiktig måte, slik at også framtidas generasjoner kan nyte godt av den viktige naturressursen som olja er.

Hva med arbeidsplasser fra olja? På et eller annet tidspunkt vil den jo uansett fases ut. «Hva gjør vi nu, lille du?» som Kim Larsen skriver i sangen.

Mange snakker om «den nye olja». Slik kommer det ikke til å være. Hverken reklame, turisme, mikrobrygg-øl, kunnskap eller laks er den nye olja. Vi trenger flere bein å stå på, men vi har et godt utgangspunkt.

Vi har en leverandørindustri med fagarbeidere i verdensklasse som i dag leverer komponenter­ til oljeplattformer. De samme arbeidsfolka på Kværner kan levere komponenter til havvindmøller. Vi har en høyproduktiv industri som produserer blant annet verdens reneste aluminium, for eksempel på alle smelteverkene til Hydro. Om vi sikrer norsk grønn vannkraft og gode kraftavtaler til denne industrien, i stedet for å sende krafta gjennom kraftkabler ut av landet, har vi et stort konkurransefortrinn. Med flere fullskala karbonfangst- og lagringsprosjekter kan man for eksempel i mine hjemtrakter på NORCEM i Brevik lage sement med lave klimagassutslipp. Ved å satse på mer landbruk og gi bøndene lønn som fortjent har vi et større potensiale for matproduksjon her til lands. Det kan i neste rekke gi næringsmiddelindustrien større muligheter enn i dag. Om vi fornyer fiskeoppdrettsnæringa, underlegger den strengere miljøkrav, styring og flytter produksjonen til lukka landbaserte anlegg, kan vi også i framtida leve av oppdrettsnæringa.

Og så må vi selvsagt bruke de økonomiske musklene som ligger i oljefondet. Statens Pensjonsfond Utland (SPU) er i dag på over 10 000 milliarder kroner. Rødt har på Stortinget foreslått å sette en del av disse inntektene i et nasjonalt grønt industrifond som kan brukes for å investere i grønne, nye arbeidsplasser her hjemme. Hvis vi tør å bruke alle verktøyene i verktøykassa og gå i bresjen for aktiv næringspolitikk er mulighetene mange!

Rødt er i mot vindkraft på land, og det er stor enighet om det, og flere steder som på Frøya spiller vi en viktig rolle i den lokale kampen, jfr. Dordi Hammers artikkel i Gnist 4/19. Men Rødt blir kritisert både av naturvernere og de som hevder at vindkraft til vanns bare bidrar til eksport av kraft til EU-systemet og sånn bidrar til ytterligere klimaforverring. Hva tenker dere om dette?

I september i fjor la Menon Economics fram en rapport som viser at hvis Norge handler raskt, kan flytende havvind gi opptil 128 400 årsverk og skape verdier opp mot 117 milliarder kroner fordelt på de neste 30 årene. Jeg tenker at vi ikke trenger å bygge ut mer havvind i Norge enn nødvendig for å ha en utviklingsarena for norsk leverandørindustri. Framfor å sende stadig mer kraft ut av landet, kan vi eksportere selve teknologien og plattformene til land som ønsker flytende havvind. Slik bidrar vi til den grunnleggende omleggingen av det globale energisystemet.

Ved etablering av eventuelle havvindmølleparker i Norge må man ta hensyn til fiskeri og naturmangfoldet. Det gjør vi gjennom å styre unna alle feilene som er gjort med utbygging av vindkraft på land, og sørge for at det tas hensyn til eksisterende næringer, lokaldemokratiet og miljøfaglige råd.

Miljøkampen er i dag i stor grad overlatt til tradisjonelle naturvernere, intellektuelle og tenketanker. Har dere tanker om hvordan mobilisere arbeiderklasse, den klassen som faktisk har makt, hvis de vil og blir en kraft?

Vi må bygge en allianse mellom klima- og miljøaktivistene og fagbevegelsen. Det er ingen lett oppgave, men det er det Rødt bør jobbe for framover. Vi er ikke tjent med en polarisert klimadebatt hvor man sitter på hver sin tue og kommer med skjellsord til hverandre. Det må jobbes for å danne brede allianser som kan vare. Derfor kan ikke miljø- og klimapolitikken være skrivebordsbasert, men må ha rot i den virkeligheten og hverdagen som ­arbeidsfolk i industrien lever i. Vi må arbeide for en klima- og miljøpolitikk som kommer nedenfra.

De fleste er enige om at vi må gjøre noe nå, kapitalisme eller ikke, og at det dreier seg om å mobilisere folk. Ideer om å aktivisere?

Over 40 000 norske ungdommer og millioner verden over tok til gatene i mars i fjor for å demonstrere mot regjeringas handlingslammelse i møte med klimaendringene. Vi ser også tillitsvalgte i fagbevegelsen som går i spissen for rødgrønn handlekraft i industri- og klimapolitikken. Det må lages felles møtepunkt mellom bevegelsene og arbeides for en politikk som favner bredt.

Elefanten i rommet: kapitalismen. Stadig flere også i Rødt er opptatt av spørsmålet om det er mulig å redde naturen som et sted for menneske å overleve. Derfor er det nå mange titalls lag i Rødt som studerer studieboka, Forstå for å forandre, som var et spor på Rødts skoleringskonferanse, Grunnmur. Særlig de to første møtene, skrevet av Jorun Gulbrandsen, drøfter vårt tema i dette intervjuet. Kan du utdype hva dere mener sammenhengen mellom miljø og kapitalisme er?

Kapitalisme og miljø står i skarp motsetning til hverandre. Det er ikke mulig med et system basert på evig vekst på en klode med begrensede ressurser. Kapitalistene har også tjent seg rike på å ødelegge klimaet. 100 selskaper står for 71 prosent av verdens utslipp siden 1988 kan The Carbon Majors Report fra 2017 fortelle oss. Både statlige og private storselskaper har i alt for mange år ødelagt for det fremtidige livsgrunnlaget, samtidig som eierne på toppen har tjent seg superrike. Klimaprofitørene har bedre muligheter under kapitalismen.

Klimakampen må også settes inn i et klasseperspektiv, nasjonalt og globalt. Det er de fattigste av oss som taper mest på klimakrisa, og det er befolkningen i det globale sør som ender opp som klimaflyktninger pga naturkatastrofer, tørke og økende havnivå.

Det er land i det globale sør som må leve med resultatet av fråtsinga til rike vestlige land. Vi i Rødt ser ikke rettferdigheten i at kaffebøndene i Guatemala må ta regninga for utslippa til Nestlé som selger kaffen de samme bøndene produserer på det globale markedet.

Jeg stolt av at Rødt forstår at systemet er en del av problemet, men vi kan bli enda flinkere til å kommunisere det utad i møte med velgere og potensielle medlemmer. Vi må bort fra dagens kapitalistiske system basert på vekstvang og urettferdighet og arbeide for et sosialistisk folkestyre, hvor økonomien er underlagt demokratisk kontroll, hvor mennesker, dyr og naturens behov vektlegges og som baserer seg på å være i takt med jordas tåleevne. Det er ingen utopi eller drøm. Det er en nødvendighet.

Er det noen grunn til optimisme?

Absolutt. 40 000 ungdommer bare i Norge har tatt til gatene for handling, samtidig som vi sitter på en oljeformue og industriarbeidere i verdensklasse som står klare for å bygge framtida. Med sterk politisk styring og en bred allianse mellom fagbevegelse og miljøbevegelse, kan det gå riktig godt til slutt. Er det noe arbeiderbevegelsen har lært oss gjennom over 100 år med kamp, så er det at det nytter å kjempe. Men, det blir ikke lett!

Kamerat Britney

I forbindelse med koronakrisen, publiserte popstjernen Britney Spears nylig et innlegg på sosiale medier-plattformen Instagram, hvor hun talte til sine vel over 23 millioner følgere: «We will feed each other, re-distribute wealth, strike». Budskapet er at fellesskap gjør oss stronger than yesterday. Under innlegget kommenterte Britney flere rose-emojis, et symbol som blant annet blir brukt av Democratic Socialists of America. Støtten fra popstjernen ble tatt godt imot av DSA som twitret: «Comrade Britney knows: together we can build a better world, because capitalism is Toxic». Det amerikanske venstreside-tidsskriftet Jacobin kommenterte også innlegget:

Spears has shown she’s a comrade, and will influence her fans to look into the ideas espoused. We have to hope that more celebrities will follow Comrade Spears’s lead and remind the vast majority that their power lies in the withdrawal of their labor.

Det skal fortsatt en del til ­for at Bernie Sanders blir demokratenes presidentkandidat, men kanskje dette er tidspunktet for å peke på en opplagt visepresident-kandidat? Gimme more (votes)!

Instagram-innlegget som startet «Comrade Spears»-memet. Kilde: knowyourmeme.com

Fishy business

2. mars gikk daværende fiskeriminsiter Geir Inge Sivertsen (H) av, etter å ha hatt jobben i kun fem uker. Han hadde søkt om, og fått utbetalt, ulovlig etterlønn etter å ha gått av som ordfører i Lenvik for å bli statsråd. Det ble også klart at han hadde fått lønn for verv i fylkestinget som han skulle hatt permisjon fra. I tillegg fortsatte han å ha en rekke styreverv i det private næringslivet og i frimurerlosjen. Her kunne han skilte med nest høyeste grad: «Høyt opplyste St. Johanneslogens betroede broder» og «Canonici Inferiores og kommandør av vår Herre Jesu Kristi hellige og fattige tempelorden».

Rød Ungdom anmeldte Sivertsen for bedrageri. Daværende RU-leder, Tobias ­Drevland Lund begrunnet anmeldelsen slik:

Vi har et system med klasse­justis. Nav-brukere straffes hardt for mindre summer enn 120 000, mens Sivertsen kan bare si unnskyld, betale tilbake, og så skal alt være greit. Det er forskjell på Jørgen Hattemaker og kong Salomo i Norge, og slik bør det ikke være.
(Dagbladet, 24. februar 2020)

Etter at Fremskrittspartiet gikk ut av regjeringen var det nok mange som spurte seg selv, blir det mindre politisk rabalder nå? Blir det mindre statsrådkaos? Høyre har så langt klart å levere på et høyt nivå. Per nå har Erna Solberg hatt totalt fem fiskeriministere. Kanskje rekker fiskeridepartementet å slå rekorden til justisdepartementet, som per dags dato leder med totalt seks ulike justisministere under Erna styre?

Gnist har snakket med Dan Andre Syversen og Ingjald Gaare om forholdene på bygg nå og de endringene som har skjedd både med fagene og med bransjen de siste tiårene.

Intervju med

• Dan André Syversen, har jobbet i snart 12 år som murer, 10 av dem med svennebrev. Han er tillitsvalgt og nestleder i klubben, sitter i LOs-representantskap, er vara til representantskapet i Fellesforbundet, ungdomsleder og styremedlem i Østfold fagforening og bystyrerepresentant for Rødt i Fredrikstad.
• Ingjald Gaare, opprinnelig arkitekt, men har jobba som murarbeider og murer i 37 år, i rene murmesterbedrifter, med anslagsvis 20–30 ansatte. Har i femti år vært knytta til den politiske bevegelsen som endte opp som partiet Rødt. Regner seg først og fremst som fagforeningsaktivist, og han var tillitsvalgt i den murerbedriften han jobba i, leder i Mursvennenes fagforening i Trondheim og styremedlem i LO i Trondheim.

---

Foto: Charles Deluvio
Av Kari Celius,
redaksjonsmedlem i Gnist

 

Stolt håndverker?

Det er ganske vanlig å snakke ned håndverk og håndverkere. I lunsjen på en kontorarbeidsplass som min går gjerne praten om rørleggeren som ikke kommer, samtidig som «alle» mener de selv kan utføre det meste hjemme hos seg selv, også det arbeidet som krever fagbrev. Hvordan står dere imot ideologi som gjør arbeidet mindreverdig? 

Dan: Ryktet til bransjen er i stor grad ødelagt av bransjen selv. De som går på byggfag eller «polakklinja» som det også kalles, blir ofte omtalt som «byggfagslask» av andre. 

Jeg har enorm respekt for håndverkere og den kunnskapen og nevenyttigheten de innehar. Når andre snakker ned yrket vårt, tror jeg vi oftest forsvarer oss med at det er et fysisk tungt yrke som få andre hadde holdt ut. Kanskje vi burde være bedre på å få frem tradisjonen, kunnskapen og presisjonen som ligger i yrket vårt.

Ingjald: Middelklassens potensielle forakt for lavere klasser oppleves på mange måter. «De har vel aldri murt hos en professor, De?» Det fortalte en murer meg at han fikk høre av en professorfrue da han murte en peis hjemme hos dem. Da professoren attpå til begynte å krangle på prisen, pakka han verktøyet og dro. Noen andre måtte gjøre ferdig peisen. Generelt må en kjempe mot nedvurderinga av arbeiderklassen ved å skape sterke arbeiderkollektiv, heve klassebevisstheten og yrkesstoltheten. Vi må kjempe mot dagens individualistiske tidsånd og dyrking av «elitene».

Hvilke betydning har det for dere at dere kan være stolt av resultatet av jobben dere gjør? Jeg mener utover at skifergulvet er riktig lagt, og at trappen har den rette vinkelen. Har det estetiske en verdi i seg selv? Kan yrkesstoltheten være individuell, i tillegg til kollektiv? 

Dan: Helt klart en stor betydning. Individuell i form av hvem av kollegaene som har det flotteste resultatet eller er raskest. Det er nok ikke rent sjeldent jeg påpeker ovenfor min datter eller mine kamerater hvilke bygg jeg har vært med på å sette opp, og hvilke fasader jeg har murt. 

Eller at jeg spør om min samboer la merke til den flotte flisleggingen på det offentlige toalettet hun besøkte. 

Ingjald: En håndverker kan ha mange forskjellige roller. Fra å jobbe i en småbedrift med to–tre ansatte, som tar på seg oppgaver som krever stor faglig innsikt og dyktighet kombinert med kreativitet og estetisk sans, til de jeg kaller industrihåndverkere, de som er ansatt i større bedrifter eller i utleiefirma, gjerne på store byggeprosjekter der de sammen med andre arbeidere er brikker i en stor produksjonsprosess. Den første gruppa opplever den individuelle stoltheten og prestisjen, og gleden ved å skape vakre håndverksprodukter. Industrihåndverkeren jobber først og fremst for lønna, men har samtidig også en stolthet som ligger i å oppleve sin egen dyktighet, kombinert med den kollektive anerkjennelsen. En murarbeider jeg jobba sammen med i et akkordlag på fire: vi hadde gjort ferdig en akkord der vi nesten hadde dobla lønna vår i forhold til forskuddet: Han var så stolt at han ville ha en kopi av målebrevet så han kunne ramme det inn og henge opp i entreen sin. For industrihåndverkerne er mye av dyktigheten også knytta til å holde seg innafor de ofte svært snevre kravene til presisjon som kreves i anbudskontrakten. Og så ligger det en stolthet i å kunne gå forbi bygget etterpå og kunne si: Dette har jeg vært med på å bygge.

Ingjald, du ble murerarbeider etter en akademisk utdanning. Likevel anbefaler du at ungdom først utdanner seg til håndverker, for å utdanne seg videre kan man gjøre senere i livet. Hvorfor det? Har ikke proletarisering noe for seg for unge på venstresida i 2020? 

Ingjald: Vi har bare ett liv. Skal vi bruke det bare til å tenke på CV og karrierestige? Jeg mener alle som kan, burde unne seg den åndelige og fysiske utviklinga som ligger i å lære seg å mestre et håndverk. Senere i livet kan en eventuelt ta en akademisk utdanning. Da har du et mye bedre utgangspunkt, og du vil faktisk få et rikere liv. Men jeg er absolutt for at mange arbeidere som har potensiell studiekompetanse, likevel blir værende i arbeiderklassen. Det gjelder ikke minst de som hører til på venstresida. Vi som proletariserte oss på 70-tallet, og som ble i arbeiderklassen, har gjort en viktig jobb med å radikalisere fagbevegelsen og politikken generelt. Vi trenger en ny bølge av ungdommer som er villige til å bruke livet sitt til å føre dette arbeidet videre.

Innleie – en trussel mot håndverksfagene

Arbeidsinnvandring, innleie og sosial dumping, kombinert med et tøft anbudsregime, gjør at de som driver fagmessig ryddig med faste stillinger og et høyt lønnsnivå, ofte taper anbudene. Det påvirker også muligheten for å rekruttere ungdom til håndverksyrkene. Hvordan må bransjen endres for at det skal være mulig for en ungdom å både utdanne seg til håndverker og å fortsette å jobbe som håndverker? Hvilke grep skal til for at det også skal være mulig for ufaglærte og arbeidsinnvandrere å opparbeide kompetanse til å ta fagbrev?

Dan: Først og fremst er dette strukturelle endringer som må gjennomføres politisk. Vi har en enorm jobb foran oss med å rydde opp etter feilslått politikk. Nå har man i stor grad tatt knekken på sjøfart, langtransport, industrien og byggebransjen. Det er praktiske jobber som ikke krever årevis med tunge studier, og typiske yrker for unge menn som synes praksis er lettere enn teori. Nå er disse mulighetene i stor grad borte. Vi har blitt skjøvet ut på grunn av et kapitalistisk jag som presser ned lønningene våre og gjør arbeidsvilkåra dårligere. Vi presses ut av yrkene våre og erstattes med billig, innleid arbeidskraft fra Øst-Europa.

Forby kommersielle bemanningsbyråer og gå heller tilbake til offentlig arbeidsformidling. Den gang da formålet med arbeidsformidlingen var å få folk tilbake i fast jobb, ikke å tjene seg rik på kjøp og salg av rimelig arbeidskraft slik det er i dag.

For å nå målet om nok utdannet arbeidskraft i bygg og anlegg må regjeringen ta grep og utvikle utdanningen og kvele den kapitalistiske galoppen i bransjen. Vi må gi de voksne i næringen et kompetanseløft og fagbrev, samt øke rekrutteringen av både unge og voksne. Det har vært underkommunisert hvor viktig og gunstig denne typen utdannelse faktisk er. Men det nytter lite å be ungdommen satse på bransjen, når den ikke er villig til å satse på ungdommen.

Det har vært for stort fokus på at man skal ta høyere akademisk utdannelse. Det er et problem som vokser seg større. Før eller siden vil vi kanskje få generasjoner hvor «alle» skal ta akademiske fag, selv om de ikke har forutsetninger for å klare å gjennomføre det, jeg tror dessverre vi er godt på vei dit.

Konkurransen på pris er blitt knallhard slik at de som leier inn østeuropeere på minstelønn – som åler seg unna arbeidsrettigheter og slipper å betale for mannskap mellom byggeprosjektene – vinner alle anbud. De som forsøker å arbeide på en ærlig måte med faste, fornøyde ansatte har ikke sjans til å konkurrere med cowboyer.

Dagens unge kalles «generasjon prestasjon». Man lever på «likes» og «følgere», man skal helst prestere i alt og være «sjukt busy» hele tiden. Et håndverkeryrke passer ikke inn i det perfekte glansbildet man forsøker å skape av seg selv. Alle har ikke grunnlag for å bli akademikere.  Da ender det kanskje heller med depresjon og seinere arbeidsledighet fordi man har startet på en tung utdannelse man ikke klarer å gjennomføre.

Ingjald: Faktisk har det vært en viss framgang i antall lærlinger i murerfaget den siste tida. Men i det store bildet er det fare for at vår arbeidslivsmodell taper terreng. Utviklinga i for eksempel Tyskland og England har kommet mye lenger enn her hos oss.  Det er ikke mye som tyder på at vi vinner kampen mot sosial dumping og arbeidslivskriminalitet her hos oss heller, med de konsekvensene det har for devaluering av bygghåndverksfagenes status. 

Ellers vil jeg igjen si at det er ikke bare fagbrev det dreier seg om, men å ha et arbeidsliv som også er åpent for ufaglærte til faste stillinger. Problemet nå er at arbeidsinnvandrerne fyller behovet for arbeidskraft med lav kompetanse, gjennom utleiebransjen. Den må bort, rekruttering må skje uten bruk av løsarbeid, og til lønn etter norsk tariff.

Sosial dumping

Det har vel nesten alltid vært arbeidsinnvandrere på norske byggeplasser. På åttitallet, da jeg jobba der, var de fleste murerne og flisleggerne jeg møtte, danske. De hadde kjøleskapet i brakka fullt av delikatesser hjemmefra, vi hadde matpakke. De som kommer nå, kommer fordi de kan tilby arbeidskraft billigere. Hva gjør det med norske arbeidere å ha fått denne nye underklassen under seg? Hvordan tenke dere at det utvikler seg videre? Hva skal til for å heve B-laget uten å svekke betingelsene for A-laget?

Dan: Det har skadet bransjen enormt, og jeg ser ikke helt hvordan vi skal klare å komme oss ut av dette på kort sikt. Etter min erfaring unnlater man å benytte seg av egne faste ansatte håndverkere på prosjekter med dårlig tid, der det nærmest er lagt opp til overtid fra første spadetak for å klare å nå fristen og unngå skyhøye dagsbøter. Jeg har hørt flere byggeledere si at håndverkerne fra Øst-Europa er mer medgjørlige når det kommer til overtid, helgejobbing osv. Og det tror jeg på. De er jo her utelukkende for å arbeide, mens vi lever livet vårt her med familie, fritid og det som hører til. Skal vi jobbe overtid, så forhandles det om gode kompensasjoner. Det styrker ikke vår sak når østeuropeerne er vant til en arbeidskultur der man må gjøre nøyaktig det man får beskjed om av sjefen, samme hvor uheldig eller kjipt det måtte være.

I en tid der det bygges som aldri før og med en bransje som har ødelagt attraktiviteten for seg selv, vil det være helt umulig å dekke opp behovet for håndverkere dersom all utenlandsk arbeidskraft skulle opphøre ­umiddelbart. Derfor må vi jobbe for å øke attraktiviteten og egen rekruttering til bransjen slik at vi klarer å dekke opp behovet.

Når ting først er som de er, så må vi i alle fall jobbe på for å få organisert arbeidsinnvandrerne slik at også de hever sin røst og krever sin rett. Det er både de, fagforeningene og vi tjent med.

Ingjald: Som fagbevegelse har vi kjempa fram mange «riktige» tiltak mot sosial dumping: allmenngjøring, solidaransvar, innsynsrett, likebehandling, skjerping av reglene i § 14.12 i Arbeidsmiljøloven og mere til. Men alt dette har hittil hatt liten effekt. For hvert nytt tiltak vi har kjempa fram, klarer bedriftene å vri seg unna. Da vi fikk lov- og tariffesta likebehandling av innleide, fant mange bedrifter opp nye lavtlønte stillinger som de innleide skulle likebehandles i forhold til. Eller utleiefirmaene tok på seg «underentrepriser» på papiret, slik at det liksom ikke var innleie lenger, og dermed heller ikke nødvendig med likebehandling. En annen variant var at de innleide skulle registrere seg som sjølstendig næringsdrivende. Da adgangen til å leie inn skulle begrenses ved at det ble stilt krav i Arbeidsmiljølovens § 14 om at bedriften som skulle leie inn måtte ha tariffavtale med en landsomfattende fagorganisasjon, fortsetter de fleste bedriftene akkurat som før: De leier inn ulovlig.

Det store innslaget av arbeidsinnvandrere fra utleiefirma på mange byggeplasser har langt på vei ødelagt fellesskapet mellom arbeiderne. Få av utlendingene snakker norsk eller engelsk. De har ofte ikke det samme forholdet til arbeidet sitt som de norske.  De skal jo vanligvis bare være her en begrensa periode, blir det reklamasjoner og reparasjoner, angår det ikke dem. Dessverre har mange av dem også et lavt kompetansenivå, de har neppe fagbrev i ­hjemlandet. De blir derfor lett sett ned på av de norske bygningsarbeidere. Nå skal det også sies at det også finnes svært dyktige og stolte håndverkere blant dem som kommer, ikke minst har jo murerfaget rike tradisjoner på kontinentet. Noen av dem får seg jo også faste jobber i norske firma. 

Jeg frykter en fortsatt utvikling med økt polarisering, ved at dyktige håndverkere får ansvarsfulle lederjobber i forhold til et stort sjikt med løsarbeidere. Dette kan bli en naturlig konsekvens av at fagbevegelsen mister sin innflytelse: individuelle lønnsavtaler, premiering av de dyktigste.  «The winner takes it all», for å si det med ABBA. Hvordan skal vi heve B-laget og samle arbeiderne i et felles kollektiv? Forby bemanningsbransjen, kreve faste ansettelser, og organisering, også av B-laget. Faste ansettelser med garantert tarifflønn må bli en forutsetning for å hente inn arbeidsinnvandrere. 

Anbudsregimet

Anbudsregimet tvinger fram kutt i administrasjon i firmaene. Ingjald sier at formannen er borte fra byggeplassene, og at murerne selv må frakte materiell og verktøy mellom jobbene og være både sekretær og regnskapsfører for jobbene, noe de ikke får kompensert for. Men det er vel positivt også å få jobbe sjølstendig uten at det henger en formann over deg?

Dan: Jeg jobber for en av de største byggentreprenørene i Norge. Vi er alltid totalentreprenør på byggeprosjektene vi har. Hos oss er utviklingen helt motsatt av det Ingjald beskriver. Da jeg startet i byggebransjen i 2008, så hadde byggavdelingen i vår region rundt 140 håndverkere og kanskje 35 funksjonærer. Nå er vi nede i rundt 55 håndverkere og nærmer oss 70 funksjonærer. Kontorene på brakkene er stappfulle av HMS-koordinatorer, prosjektledere, økonomer, formenn, anleggsledere, innkjøpsansvarlig, KS-ansvarlig, regningsavdeling osv. Det er nok vanligere å kutte i administrasjon når man alltid er en av underentreprenørene.

Ingjald: Jeg mener utviklinga mot mer sjølstyrte lag i hovedsak er positiv. Det fører til at arbeiderne får klarere bevissthet om sin egen verdi og får mer kontroll over arbeidsdagen sin. Men samtidig er det en fare for at de blir sterkere knytta til ledelsens tenkning om bedriftens lønnsomhet, og at lojaliteten til bedriften blir sterkere enn klassesolidariteten.  

Anbudsregimet tvinger fram urealistiske planer med altfor korte frister. Og det er arbeidsfolk som skal levere resultatet som noen andre har lovet med for kort frist. Som Ingjald sier: For de som jobber på byggeplassen, er dette oppdraget kun et nummer i rekken av oppdrag, om det er aldri så mye prestisje i det for oppdragsgiveren, og at ekstra innsats ikke skal selges for billig. Kan svaret noen ganger heller være flere folk på jobben enn mer bruk av overtid? 

Dan: I noen tilfeller vil flere folk løse oppgaven raskere. Men veldig ofte blir de ulike faggruppene jobbende oppå hverandre, og det er uheldig for fremdrift og effektivitet. Kommunikasjon med de andre faggruppene ute på arbeidsplassen er nesten blitt ikke-eksisterende pga språkutfordringene. Kommunikasjonen nå må via vår formann som må kontakte deres formann, som igjen kontakter håndverkerne sine. Det er ufattelig tungvint og ineffektivt. Da blir det gjerne heller til at man jobber på hvert sitt område av bygget frem til andre områder blir ledig.

Det er en realitet at byggetidene er urealistisk korte, og dette er et jag og stressmoment på hvert eneste byggeprosjekt. Men den knallharde anbudskonkurransen gjør at byggentreprenørene ikke kan annet enn å akseptere det. 

Ingjald: I anbudskonkurransen dreier det seg om lavest pris, men også om kortest byggetid. Organiseringa av en byggeplass er en krevende oppgave, det er mye som kan gå galt, og det gjør det som regel også. Særlig koordineringa mellom alle faggruppene kan være problematisk. At byggeledelsen involverer lagene tidlig og underveis i byggeperioden, har vist seg å ha en positiv effekt. Måten større bygningsoppdrag gjennomføres på nå, innebærer at de store entreprenørbedriftene satser på ei kjerne av egne dyktige fagarbeidere, og et større antall innleide. I tillegg er det en rekke underentreprenører på mange spesialiserte fagområder. Problemene oppstår gjerne mot slutten av byggeperioden, når tidligere forsinkelser skal tas inn og byggherren begynner å true med dagbøter. Da er det ikke en løsning bare å øke bemanninga, og presset mot å jobbe mye overtid blir sterkt.

Politikk for et bedre arbeidsliv

Hva kan Fellesforbundet – og de lokale foreningene – gjøre for at håndverkere som leies inn fra utleiefirma får skikkelig lønn og bedre vilkår? 

Dan: Loven sikrer innleid arbeidskraft like lønns- og arbeidsvilkår som faste ansatte. Det er konsulentselskapets ansvar å følge opp dette. Her ser vi at det ofte slurves fra bemanningsbyråene, og det trekkes for det ene og det andre slik at den innleide i praksis sitter igjen med en langt lavere timelønn. Her bør Fellesforbundet kontrollere at reglene blir fulgt. Men i de aller fleste tilfeller er ikke de innleide organisert, og da blir det kanskje et spørsmål om Fellesforbundet skal bruke tid og penger på noen som ikke ønsker å organisere seg? Bemanningsbransjen er så kynisk og skakkjørt at det beste Fellesforbundet bør jobbe for, er å avvikle hele den kommersielle bemanningsbransjen.

Ingjald: Igjen: Overordnet må vi jobbe for å forby bemanningsbransjen og kreve faste ansettelser. Og i dagens regime, fortsette å gjøre det vi allerede har holdt på med: Prøve å organisere i utleiebedriftene, kreve likebehandling, kreve at minstelønna i tariffavtalen heves, fortsette med utstrakt overvåking for å avsløre arbeidslivskriminalitet og sosial dumping – kort sagt fortsette det sisyfosarbeidet vi har drevet med i 15–20 år. Men skal motstanden mot sosial dumping oppnå resultater, må vi også ta i bruk skarpere virkemidler. Demonstrasjoner der hvor det foregår dumping og kriminalitet, streiker, blokade og sympatistreiker. Vi møter en motpart som ikke nøler med å bryte loven, da må vi slå hardt og kontant tilbake, og ikke «prøve å gå lovveien først». 

Og i det store bildet må vi jobbe for å få folk til å forstå at hele dette systemet med fri flyt av arbeidskraft, økt bruk av utleie og andre former for atypisk arbeid uten sikkerhetsnett, med tilhørende undergraving av fagbevegelsens mulighet til å stå imot.  Dette er ledd i den internasjonale kapitalens strategi i den store klassekampen som nå foregår over hele kloden. I Norge er det særlig EØS-avtalen som påtvinger oss, og er garantist for, denne utviklinga.  

Statlig og kommunal virksomhet er bundet av innkjøpsreglement som påbyr anbudskonkurranse for selv de miste oppdrag. Hva kan – eller bør – våre folkevalgte (dvs. Rødterne) gjøre for å legge hinder i veien for sosial dumping i utbygginger i kommunal og statlig regi?

Dan: Det ligger allerede en del føringer inne. Vi har flere ulike varianter rundt i Norge som Skiens-modellen, Oslo-modellen, Fredrikstad/Sarpsborg-modellen osv. Disse gir føringer for leverandørene/byggentreprenørene når de skriver kontrakt med kommunen om anskaffelser av varer, tjenester og bygg og anlegg. Her får de en liste med krav fra kommunen som kan si noe om krav til timeverk utført av fagarbeidere med skandinavisk fagbrev, antall timeverk utført av lærlinger, tarifflønn, HMS-bestemmelser, innsyn osv. 

Rødt bør pushe på for at vi utvikler og skjerper kravene og gjør det til en nasjonal føring. Kanskje kan man også jobbe for at dette gjelder for jobber av en viss størrelse, uansett om man bygger for stat, kommune eller private? 

Ingjald: Mange kommuner og fylkeskommuner har nå vedtatt anbudsregler som blant annet stiller krav i anbudsvilkårene om antall lærlinger, en bestemt prosent av fagarbeidere, etterlevelse av regler om minstelønn, likebehandling, og grense for antall ledd i underentreprenørkjeden. Dette regimet bør bli innført i alle kommuner og fylker. Men det er dessverre lite verdt dersom det ikke kombineres med oppfølging og kontroll. Og for at det skal fungere må det ansettes særskilte personer som følger opp dette ansvaret, i samarbeid med fagbevegelsen, politi, Arbeidstilsynet og skattemyndigheter.

Murere og ufaglærte i bygg nå og før.

Murarbeidere eller håndlangere er blitt borte fra byggeplassene. Dette gjelder ufaglært arbeid i flere fag, i andre fag er det tilfelle at kravene til fagbrev svekket. Hvilke grep skal til for at det også skal være mulig for ufaglærte, enten de er unge arbeidsløse eller arbeidsinnvandrere, å opparbeide kompetanse til å ta fagbrev? 

Dan: Det er ikke helt uvanlig med håndlangere i de større murerlagene i dag. Mureryrket er nok blant de ytterst få som fortsatt benytter håndlangere. Vi bruker gjerne håndlanger når vi begir oss ut på større murejobber der flere enn 4 murere skal sørves i en akkord. En selvtenkende og hardtarbeidende håndlanger er helt avgjørende for en god murerakkord. 

Da jeg startet i byggebransjen i 2008 hadde vi alltid 2–3 hjelpearbeidere på alle prosjektene, eller «dakællær» som vi kaller dem i Østfold. Perfekt jobb for de som ikke har et ønske, eller kanskje anlegg, for å ta et fagbrev. Rydding, sjauing, sortering, tildekking osv, arbeid som verken krever bred erfaring eller teori. Disse er nå blitt helt borte, og erstattet med østeuropeere fra bemanningsbyråer. 

Jeg synes det er viktig at et fagbrev henger litt høyt. Det bør fortsatt være litt prestisje og stolthet bak et fagbrev. Det er gode muligheter til å ta et fagbrev i dag selv om man ikke går veien med 2 år på byggfag og 2 år som lærling. Men veien til fagbrevet bør ha en mer praktisk tilnærming enn dagens i for store grad teoretiske tilnærming. Ofte havner man i byggebransjen fordi man synes teori er tyngre enn praksis. Jeg ønsker en opplæringsvei som i større grad er tilpasset de som er praktisk anlagt. 

Ingjald: Murarbeideren var en slags halv fagarbeider, med ansvar for en rekke arbeidsoppgaver som krevde kompetanse og trening. (Mørtelblanding og transport, stillasebygging og planlegging av framdrifta, m. m.) Nå har mekanisering tatt over mye av det tunge arbeidet, andre oppgaver har mer spesialiserte arbeidere tatt over, slik som stillasebygging og rydding, i hvert fall på de på større byggeplassene. Det er også egne firma som har spesialisert seg på rivningsarbeid. For disse er det ikke noen enkel vei til fagarbeiderstatus.

For unge ufaglærte og arbeidsløse er det først og fremst et mål å få seg arbeid. Det å ha fagbrev er jo bra, men du må ha minst fem års praksis i et fag dersom du skal kunne ta fagbrev som praksiskandidat, altså uten å ha gått den tradisjonelle veien som lærling. Mange av jobbene som tilbys ufaglærte, gir ikke den nødvendige treninga i et fag. Problemet er også at bedriftene i liten grad er interessert i å ta inn ungdom uten utdanning, ofte er det bare de som på en eller annen måte kan bruke familie eller bekjentskaper som får sjansen.  For arbeidsinnvandrere er situasjonen slik at de fleste jobber for utleiebedrifter som løsarbeidere, og disse firmaene bryr seg ikke om å bygge opp kompetanse. Det er først og fremst de som har fått seg jobb i et «vanlig» firma, og som har slått seg ned her, som kan satse på norsk fagbrev, og de har ofte gode forutsetninger for å klare det. Et vilkår er imidlertid at de er såpass flinke i norsk at de klarer den teoretiske delen av prøven.

Bruken av akkord og måling av jobber – hvordan står det seg i dag? Er det mulig å si noe om andelen av murerjobber som måles? Er det slik at de som ikke kan yte 100 % uansett årsak gjerne ikke er ønska på akkordlaget, og dermed må akseptere fast timelønn uten muligheter til å dele et akkordoverskudd?

Akkord som lønnssystem i bygningsbransjen:

Mer eller mindre faste lag jobber sammen. Før jobben starter, forhandler laget med mester eller entreprenør om størrelsen på arbeidet og andre forhold som vedrører oppdraget. Prisene i akkordavtalen baserer seg på en landsomfattende akkordtariff som er en del av tariffavtalen og kan ikke forhandles lokalt. Akkordoppdraget avtales skriftlig ved en akkordseddel. Når oppdraget er ferdig, måles det opp av en oppmåler som er ansatt i et målekontor eid av fagforeningen. Hvis jobben går med overskudd, blir overskuddet utover det som er forskuddsbetalt i lønn, delt mellom de som har deltatt på akkordlaget i forhold til arbeidete timer. Går akkorden med underskudd, blir det ingenting å fordele. Fagarbeidernes timer blir regnet med 100 %, mens ufaglærte og lærlinger belaster akkorden med lavere prosentsatser. Målekontoret finansieres ved at det trekkes et målegebyr av jobbene som måles.

Dan: Vi måler alle murejobbene vi kan. Her er det gode penger å tjene for fagarbeiderne og mye tid å spare for byggeleder. Men det er dessverre i liten grad i bruk i dag hos andre byggefirmaer. Mest fordi murerne i stor grad er erstattet av utenlandsk arbeidskraft, og blant dem er det som kjent veldig lav organisasjonsgrad. I Østfold og søndre Akershus er det kun to av de store entreprenørene som benytter seg av akkordtariffen. I Samme område er det et målekontor og 1 mann som i utgangspunktet skal drive med akkordmåling på fulltid for tømmer, mur og betong. Det er gode penger å hente for målekontoret som driftes av Fellesforbundet. På tross av relativt lite målinger på Østlandet er akkordmålinger den største inntekten til Østfold fagforening hvis man ser bort fra andelen vi får av medlemskontingenten.

Jeg er positiv til akkordarbeid.  Dette er kjærkommende penger, og det hjelper veldig på den daglige arbeidsmotivasjonen at det er en gulrot i enden. Det er beintøft når det står på, og det er klart det sliter på kropp og energi i lengden. Men arbeidsdagene går fort og det blir en helt spesiell felleskapsfølelse og «go» i murerlaget. Det har lett for å bli en intern konkurranse innad i akkordlaget om hvem som produserer mest i løpet av arbeidsdagen.

Jo, det blir ofte sånn at de treigeste (uansett grunn) ikke er ønsket på akkordlaget. Men hos oss er det heller ikke alltid sånn at vi som håndverkere kan bestemme hvem vi ønsker å ha med oss i akkordlaget. Ofte ender vi opp med en gruppe håndverkere som er ledig for anledningen. Mureryrket er som kjent et mannsdominert yrke med mye testosteron, høylytt gaping og tilsynelatende ingen sperre for hva man kan si. Så dersom du er den treigeste i laget, kommer for sent, er mye borte fra jobb, gjør noe feil etc., så bør du ikke være i tvil om at du får tydelig beskjed fra kollegaene. Det resulterer nok i at de som ikke klarer å produsere like mye som de andre, heller ikke ønsker å være med i et akkordlag.

En mer rettferdig fordeling ville vært at hvert enkelt byggeprosjekt har en tids- og profittbonus, og så fordeles overskuddet mellom både håndverkerne og ledelsen. Det er mange fordeler med et sånt system. Da vil vi naturligvis i større grad være opptatt av at hele prosjektet flyter godt. Slik det er i dag, vil det være urettferdig for de som av ulike grunner ikke har mulighet til å stå i en akkord. Det blir også alltid konflikt mellom akkordlaget og funksjonærer om timeskriving og sluttsum på akkorden. Problemet med prosjektbonus er at prosjektene ofte i stor grad er dømt allerede når anbudet er levert. Det vil også kreve et helt annet innsyn i prosjektøkonomien fra de tillitsvalgte for å se til at bonusen blir riktig fordelt.

Ingjald: Akkordlønnssystemet har nok vært i tilbakegang over lengre tid, men jeg har inntrykk av at det har stabilisert seg på et relativt lavt nivå. Trondheim er unntaket, vi er målehovedstaden i landet. Hvorfor så lavt nivå på landsbasis? Bedriftene liker ikke akkord, at fagforeningene gjennom målekontorene skal blande seg inn. Lavere organisasjonsprosent og et stort antall innleide gjør det vanskelig å bruke dette lønnssystemet. 

I utgangspunktet har bedriften styringsretten også når det gjelder sammensetning av akkordlagene, så de kunne brukt den til å tvinge gjennom at alle skal få bli med. Men de våger ofte ikke å trosse sterke baser, og dermed vil det utvikle seg til å bli A-lag og B-lag. Men akkord eller ikke, de minst produktive og de med lavest kompetanse havner uansett i de kjedelige og upopulære jobbene. Hvis de i det hele tatt får seg jobb i håndverksbedriftene. NAV sender dem til utleiefirmaene. Det er ikke uten grunn at vi har fått noe som heter «Inkluderende arbeidsliv»; arbeidslivet har blitt mer og mer ekskluderende.

Hvorfor skal vi bry oss om næringspolitikk? Gjør ikke det oss bare til et redskap for kapitalen for lettere å få igjennom avgiftsreduksjoner og skattelettelser, tiltak som på lang sikt vil svekke det offentliges finansiering? Revolusjonære og kommunister vil jo bekjempe utbytting og grådige kapitalister. Vi har jo ikke noe ønske om å være nyttige idioter for kapitalen. Så hvordan kan vi drive næringspolitikk da?

Jokke Fjeldstad er redaksjonsmedlem i Gnist og sitter i LO i Oslo sitt næringspolitiske utvalg.

Næringspolitikk ovenfra

Veldig ofte blir næringspolitikken begrenset til politikk som har som formål å sikre eiernes avkastning. Politikken utformes i eiernes perspektiv. Uten kritisk vurdering av dette blir fort næringspolitikk det samme som tilrettelegging for kapitalistisk utbytting. Næringspolitikkens handlingsrom redusere til spørsmål om skatte- og avgiftsnivåer, eller om reguleringsbestemmelse hemmer den frie konkurransen.

Næringspolitikk blir ofte redusert til å fremme nærings- eller konkurransenøytralitet. Aarbakke-utvalget, som la fram NOU -en: Bedrifts- og kapitalbeskatningen – en skisse til reform i 1989, argumenterte i stor grad for næringsnøytralitet i skattepolitikken. NOU ‘en definerer næringsnøytralitet som “likbehandling mellom næringer i skattepolitikken”. Dette prinsippet er senere også tatt videre fra skattepolitikken til andre områder. Essensen i næringsnøytralitetsbegrepet er at alle næringer i Norge bør være underlagt de samme politiske rammebetingelsene. På den andre siden har man konkurransenøytralitet som heller setter søkelys på like betingelser som de land man konkurrer med. Fra eget forbund veit jeg at mange i butikknæringa langs grensa er opptatt av å få likere vilkår med de svenske butikkene.

Ukritisk høres jo nøytralitet fint ut. Politikere skal ikke blande seg inn i ting de ikke har greie på. Alle blir likebehandla, og det kan jo ikke være urettferdig. Men det begrenser næringspolitikken til å dreie seg om størst mulig verdiskapning, profitt og rentabilitet. Har vi andre mål for næringspolitikken, så må vi avvise nøytralitet og velge en aktiv næringspolitikk. Der vi tar politiske valg for hva og hvordan vi vil tilrettelegge for næring.

Næringspolitikk blir på den andre sida ofte snevra inn til industripolitikk, eller politikk for eksportnæringene. Dette er viktige næringspolitiske områder. Dessverre gjør denne innsnevringa at mange ikke kjenner seg igjen, og blir fremmedgjort fra ideen om næringspolitikk for egen næring. Det blir lagt opp til langt større diskusjoner om hva vi skal gjøre etter olja og med arbeidsplassene der, enn hva vi skal gjøre med butikkdøden innen varehandelen. Selv om den siste næringen gir langt flere brød på bordet enn den første.

Alle næringer har politiske, juridiske og økonomiske rammer. Næringspolitikken handler om rammene for en sektor. Med rammevilkår mener vi hvilke lover, regler, tradisjoner eller naturgitte forutsetninger som setter rammer for en virksomhet. Det er gjennom lovverk, reguleringer og skattlegging at det offentlige lager rammer for næringer. Men også samspillet og beslutninger som næringsaktører gjør i markedet vil kunne være politiske. Det vil alltid være politisk kamp rundt disse beslutningene. Spørsmålet er om kampen skal få defineres ovenfra?

Næringspolitikk nedenfra

Det er med tre perspektiver vi tar med oss når vi jobber med næringspolitikk nedenfra. Den første er en anerkjennelse av vi (arbeiderklassen) selger sin arbeidskraft for å overleve. Alternativet til arbeidet er ikke-arbeid for arbeiderklassen. Arbeid er en forutsetning for at vi har råd til hjem, mat, fritid og underholdning. Derfor må vi jobbe. Vi har kortsiktig interesse av at det finnes et ønske om å kjøpe arbeidskrafta vår. Samtidig har vi langsiktig interesse av å avskaffe det sosiale forholdet mellom arbeid og kapital, da dette er kilden til utbytting og fremmedgjøring. Det står i veien for realisering av oss sjøl som hele mennesker.

Denne grunnleggende interne motsetningen i arbeideren er i seg selv et godt argument for å engasjere seg i næringspolitikk. Vi trenger på kort sikt en næringspolitikk som har sysselsetting og jobbtrygghet som mål. Det å ha en næringspolitikk som skaper arbeidsplasser, fremmer sysselsetting og jobbtrygghet styrker vår forhandlingsposisjon.

Dette bringer meg over i det neste. Næringspolitikk handler om fordeling. Skal man slåss om fordelingen mellom arbeidet på den ene siden og kapital på den andre? Er kunnskap om hvordan verdiene skapes i næringen helt nødvendig? Hvor kommer inntekter fra, hva slags utgifter finnes, hva er de økonomiske vilkårene næringen eksisterer under? Dette er alt grunnlag for det større spørsmålet hvordan fordeles verdiene. Man kan ikke gå inn i lønnsforhandlinger uten å kjenne økonomien i sitt eget foretak og i næringen. Denne kunnskapen har alltid arbeidsgiverne i bakhodet. Så dermed må også vi ha den.

Den viktigste grunnen til å jobbe med næringspolitikk fra et marxistisk utgangspunkt er likevel kampen mot fremmedgjøring.

Karl Marx pekte på hvordan arbeiderne ble fremmedgjort gjennom kapitalismens produksjonsform. Fremmedgjøring går ut på at produktet en arbeider produserer blir skilt fra arbeideren, fordi det er kapitalisten som eier produktet og kontrollerer produksjonsprosessen. Produktet fremstår derfor for arbeideren som noe "fremmed", og som hun eller han ikke har kontroll over.

For å lage f.eks. en avis trenger du arbeidere med ulike yrker. Men når du da tar for eksempel kundeservice vekk fra avisa, så forsterkes denne fremmedgjøringa Marx snakka om. Du slutter å være en del av de som lager avis, og begynner å bli en som lager kundeservice. Blir du i tillegg sentralisert vekk fra området avis kommer ut i, så ser du ikke den fysiske avisa i kiosken eller på butikken. Og produktet som du faktisk er med å lage blir enda mere “fremmed” for deg.

Fremmedgjøringa er en av kapitalens måter å herske over arbeiderklassen på. Derfor er kamp mot nedbemanning, sentralisering og utskilling sentralt for fag- og arbeiderbevegelsen. Det handler om hvordan vi vil at samfunnet og livene våre skal være.

For arbeiderbevegelsen å engasjere seg i næringspolitikk handler om å lage motgift til fremmedgjøringa. Vi får kunnskap og erfaringer til selvstendig å vurdere hva og hvordan ting bør produseres. Vi kan bygge stolthet i arbeiderklassen over hva de bidrar med i samfunnet. Fremmedgjøringen er ingen naturlov, men en konsekvens av den sosiale relasjonen mellom arbeid og kapital. Og dermed er det også mulig å gjøre noe med den gjennom politisk kamp.

Verktøykassa

Kanskje en av de mest oppbrukte klisjéene når det kommer til næringspolitikk er den berømte verktøykassa. Verktøykassa tømmes og fylles opp uten at noen snakker om innholdet. Hvilke politiske virkemidler har vi og kan vi bruke?

Man kan beskrive verktøykassa som en kasse med fem hjørner. 

Skatte og avgiftspolitikken er det man ofte tenker først på. Det er gjerne den som trekkes fram i ordskifter om næringspolitikk. Skatt og avgifter har som hovedfunksjon å finansiere offentlige utgifter. De fleste vil nok være enig i at det bør være et samsvar mellom offentlige utgifter og skattene og avgiftene som blir krevd inn. Forskjellig nivå på skatter og avgifter kan være hensiktsmessig med tanke på at noen næringer kan bidra mer enn andre til fellesskapet. Dagens diskusjon om grunnrenteskatt på oppdrettsnæringa er et eksempel på dette. Men også at man kan påvirke forbruket til innbyggerne. Ekstra avgifter på usunne eller forurensende produkter er eksempler på dette. Dette kan også treffe feil, som når regjeringa økte sukkeravgiftene for å få budsjettet til å gå opp i forhandlingene for et par år siden.

Bedrifter som opplever skjerpet konkurranse, et tøffere marked eller har små marginer ber ofte politikerne om å redusere avgiftene eller skattene de er pålagt. Resultatet av dette ensidig som næringspolitikk betyr fort å skvise velferdsstaten og staten for muligheter til å drive aktiv næringspolitikk på andre områder.

Eierskap er det neste hjørnet i verktøykassa. For noen er statlig eierskap en slags snikinnføring av sosialisme. Solberg-regjeringa har en politisk linje på nedsalg av statlige eierandeler i selskaper. Regjeringa argumenter med maktspredning og at det er ønskelig med flere eller større private eiere. Regjeringens politikk bygger på en ide om at privat eierskap alltid er best, i tråd med den liberalistiske arven fra Adam Smith. Den liberalistiske teorien sier maksimal nytte kommer ut ifra at alle følger egeninteressen i markedet. Dette er jo også en av grunnene til at Adam Smith var skeptisk til aksjeselskap. Man kan ikke følge egeninteressen med andres penger, og på den måten vil man ikke nå maksimal nytte. 

Et annet argument brukt mot statlig eierskap er rolleblanding mellom regulator (staten som vedtar og håndhever lover) og økonomiske interesser som bedriftseier. Frykten er at rolleblanding kan åpne for korrupsjon.

Argumentene for statlig eierskap er flere. Hovedargumentet er ofte å sikre norsk eierskap til norske bedrifter. At nasjonalt eierskap og dermed kontroll er strategisk viktig for en nasjon. Norge er en rik nasjon, med et stort oljefond, som ikke trenger å selge for å få inn inntekter. Selskaper med statlig eierskap går også hovedsakelig bra. Det er i hvert fall ingen grunn til å påstå at de klarer seg dårligere enn de med bare private eiere. Eierskap i bedrifter som går bra gir også inntekter til staten, og er med på å finansiere det offentlige.

Et annet godt argument for statlig eierskap er at man sikrer en langsiktig strategisk eier. Dagens investorer er i større grad enn før det som kan kalles institusjonelle investorer: investorer som har store porteføljer og er ute etter kortsiktig fortjeneste. De kjøper seg opp i selskaper for å kunne påvirke beslutninger. Denne posisjonen bruker de til å sikre beslutninger som gir kortsiktig inntjening, uavhengig om den er lur på lang sikt, før de selger seg ned og går til neste selskap.

Økonomen Mariana Mazzucato har i de siste årene blitt dratt frem i diskusjonen rundt statlig eierskap og innovasjon. Mazzucato mener at staten har evner til å skape markeder og vekst, og ikke bør begrense seg bare til å fikse markedssvikt når kapitalismen feiler. De fleste utviklede kapitalistiske land har programmer for å støtte opp om innovasjon og entreprenørskap. Mazzucato mener staten bør ta en eierandel i bytte for denne støtten. På den måten taper ikke staten bare på prosjekter som ikke realiserer seg, men de vinner også på de prosjektene som blir realisert.

Dette åpner også for en strategisk og offensiv eierskapspolitikk der man velger seg ut næringer man vil utvikle for framtida. Staten kan på denne måten ta en lederrolle i verdiskapning og teknologiutvikling som kan være med å løse klimakrisa og andre samfunnsutfordringer.

Det tredje hjørnet er forskning og utvikling. Offentlige universiteter og høgskoler står for mye av forskninga her til lands. Hva som forskes på og hvilken grunnforskning som gjøres har mye å si for hvilken kunnskap som finnes i et samfunn for å utvikle nye produkter og teknologi.

Det offentlig har også en rekke direkte støtteordninger som ENOVA, Innovasjon Norge m.fl. De er viktige premissleverandører for hva som mottar støtte for å bli utviklet til morgendagens næringsliv. I lokalpolitikken er hva slags videregående opplæring som fins og hvor den er viktig for tilgangen på lærlinger for lokalt næringsliv.

I tillegg er staten en betydelig entreprenør og innovatør. Flyindustrien, halvleder-, atom-, internett-, data- og romindustrien er kanskje de viktigste eksemplene på industrier som har blitt til med statlig hjelp og oppbakking. Statlig finansiering av forskning og utvikling i oppstartsfasen var essensielt for utvikling av disse industriene. Statlige kontrakter og finansiering via militære programmer (som DARPA) er en nøkkel til å forstå hvordan Silicon Valley fikk forutsetningene til å bli det moderne entreprenør-mekka det er i dag.

Både stat, fylker og kommuner driver med mye næringspolitikk i det fjerde hjørnet innkjøp og planlegging. Hvordan kommuner legger arealplaner bestemmer hvor mye næring og hva slags næring det er plass til. Man kan planlegge for at det utvikles ringvirkninger. Ofte er det slik at en næring utvikler seg best i nærhet til seg selv. Med det mener jeg at det finnes flere bedrifter som er ute etter samme kompetanse. Det finnes underleverandører i nærheten. På den måten utvikler man et kunnskapsfortinn ikke bare i den enkelte bedrift, men i et område.

Det offentlige driver også mye næringspolitikk i hvordan den driver innkjøp. Vektlegges annet enn pris? Hvordan henger innkjøp sammen med framtidig næringsutvikling? Prioriterer vi seriøse bedrifter med ordna forhold og lærlinger med mer i tråd med f.eks. Oslomodellen? Plasserer vi den offentlige institusjonen her, hvilke ringvirkninger gir det i samfunnet? 

Utenriks- og handelspolitikk er det siste hjørnet i verktøykassa. Fra 1905 da den nasjonale kontrollen over utenriks- og handelspolitikken sto sentralt, til dagens debatter om frihandelsavtaler og EØS, så er dette absolutt et viktig næringspolitisk område. Hvilke næringer som beskyttes og hvilke næringer som får hjelp til å vinne nye markeder i utenlandet er svært politisk. Både i vårt eget land og for de landene vi handler med. En næringspolitikk som kun er opptatt av det beste for våre egne næringer, sikring av egne arbeidsplasser og profitt maksimering for egne eiere, blir fort en næringspolitikk ovenfra.
Det er viktig å fremme en solidarisk næringspolitikk med mål om sysselsetting, kontroll over egne liv og miljø for alle. Dessverre er det mektige krefter som vil tvinge en annen næringspolitikk på hele verden. En politikk bestående av markedsliberalisme og jakten på maksimal profitt.

Næringspolitikk i Corona-tider

Da jeg begynte å skrive denne artikkelen hadde jeg nettopp hørt en innledning med Ådne Cappelen fra SSB der han viste at vi nå var inne i en ny topp i investeringer, og at de regnet med at det skulle flate seg ut utover 20-tallet. Investeringer er en målestokk på hvordan det går i en næring, hvordan vi oppfatter framtidsutsiktene i næringen. Investeres det mye oppfatter vi det som positivt med tanke på arbeidsplasser.

Så kom Corona-krisen og nå forventer vi alle at det kanskje ser mer ut som etter forrige topp rett før “finanskrisen” i 2008. De fleste som er opptatt av og diskuterer næringspolitikk er i stor grad enige om at det trengs langsiktig tenkning. Investeringer skal ikke bare gjøres med en kort horisont, men fordi det er smart i det lange løp. Likevel viser det seg i praksis at det ofte er når presset er høyt at det gjøres korttenkte næringspolitiske beslutninger. Det er nok et lite troverdig scenario at vi nå har noen unntak midt i Corona-krisen, og så er vi tilbake til normalen i høst.

Som Naomi Klein har vist gjentatte ganger brukes kriser til å endre politikk, vilkårene for hvordan vi lever under kapitalismen. Denne krisen er ikke noe unntak. Derfor må vi være på vakt. Hva skjer med våre næringer og arbeidsplasser? Hva er rammevilkårene for morgendagen?

Men det betyr også at det nå finnes handlingsrom. Corona-krisa vil både føre med seg massiv destruksjon, og en masse entreprenørskap, nye ideer, arbeidsmåter og endra næringer. Vi vil trenge nye satsninger og næringspolitisk strategi. Vi trenger at både fagbevegelse og venstresida er med på å gi den retning. At vi videreutvikler en næringspolitikk nedenfra for framtida.

Lite vil bli som før når den pågående krisa er over. Etterpå vil være langt fra sånn som det var før. Men: Hva skal vi leve av, hva skal vi leve for og hvordan skal vi leve sammen etter koronaen? Pengemakta legger planer allerede. Det er like godt å begynne å tenke på det nå, så med en gang.

Av Per Gunnar Skotåm, sentralstyremedlem i Rødt og fylkestingsrepresentant i Nordland.
(Artikkelen ble levert redaksjonen 27. mars.)
Foto:Robert Metz | Unsplash

Det er pengemaktas representanter ved regjeringa som formidler tiltak daglig sett fra den sida. Arbeidsfolkets og små næringsdrivendes representanter må ta del i striden om hvordan situasjonen skal handteres, om ikke vil de bli sittende med svarteper.

Pandemihandteringa og smittekrisa har avdekket at det er og vil bli en krise på fire måter.

1. Det er en helsekrise, en pandemi, som må bekjempes gjennom å begrense smitte og behandle de som trenger det.
2. Det er en økonomisk krise ved at nedstengning av produksjon og annen samfunnsvirksomhet fører til enorme kostnader og tapte inntekter. Det har trigget en djup finansiell krise i en oppblåst økonomi som er basert på gjeld over hele verden de siste 20 åra.
3. Det er en tillitskrise hvor befolkninga opplever hvordan systemer svikter, og at landet ikke er rustet til å handtere en pandemi med 10 ganger større smittefrekvens enn den årlige influensaen
4. Det vil kunne utvikle seg til en systemkrise fordi folk neppe vil være villig å gå tilbake til det som var for bare noen måneder siden. Det gamle har vist seg å ikke duge når vi ser problemene befolkninga har møtt. Kanskje vil ikke folk la seg styre på den gamle måten, av de samme som har lagt til rette for den sårbarheten folk opplever at landet og befolkninga er i? Med de samme folka menes skiftende regjeringer av ulik farge som har hatt privatisering, globalisering og kapitalistisk vekst som drivkraft.

Permitteringene er omfattende hos private små og store virksomheter, og nedstenging av produksjon og tjenesteyting har kastet folk ut i en usikker økonomisk framtid. De langsiktige perspektivene er usikre. Vi aner konturene av et økonomisk katastrofescenario som vil kaste folk ut i massearbeidsledighet. Stor inntektssvikt vil føre til at folk ikke klarer å overholde forpliktelsene sine på boliglån og andre lån. Den allmenne, reduserte, økonomiske aktiviteten vil tvinge fram konkurser innafor mindre private virksomheter som forretninger, frisørsalonger, restauranter og annen privat tjenesteyting.

Klassekamp på høyt nivå

Er dette krisemaksimering? Jeg tror ikke det, kanskje heller er det kriseminimering? Vi står foran en periode med hard og skjerpet klassekamp. Det har vi allerede tydelig kunnet se av regjeringas første krisepakke hvor lønnsmottakere og sjølstendige næringsdrivende var i ferd med å bli latt i stikken. Men folk krevde og de fikk det igjennom at rentenedsettelsen til bankene fra Norges Bank, i midten mars, skulle iverksettes også til det beste for boliglånskundene. Stopp i utbytter fra selskaper som får tilgang til midler fra krisepakkene, var viktige motkrav. Kapitalkreftene ønsker nå som alltid å sosialisere tapene og privatisere fortjenesten.

Kapitaleierne tenker som Erna Solberg, sikre sine egne først. Steinar Juel var sjefsøkonom i Kreditkassen/Nordea, rådgiver for flere finansministre og nå i Høyres tenketank Civita. Han sier det slik i Dagsrevyen 21. mars:

Skulle man virkelig holde ut lenge, så trenger bedriftene en åpen konto i Oljefondet, hvor de kan trekke ut penger som de ønsker.

Tenke det, prate om det på bakrommet (les: i regjeringa) er én ting, men våge å si det, er dristig, kanskje dumdristig. I hvert fall avslørende.

Kapitalkreftene ønsker som alltid å privatisere fortjenesten og sosialisere tapene (les: la vanlige folk svi) så de rike blir rikere. Nå dreier det seg om liv og død. I det samme innslaget på Dagsrevyen 21. mars sa Steinar Juel:

«Det er spørsmål om å vurdere to onder opp mot hverandre: Å sette mange unge, arbeidsfriske personer i en vanskelig livssituasjon – med kanskje mange år i arbeidsledighet og en vanskelig økonomisk situasjon – eller at man har en situasjon hvor man redder noen, så de kan leve lenger.»

Det er sterk kost. Regjeringa har ikke turt å si at det er de produktive, som skaper verdier og profitt, vi skal ta vare på. Uføre, trygdede, pensjonister og folk med ustabile arbeidsforhold får det gå som det vil med. Dessverre.

Det var ikke normalt før heller

Nå kan vi se at tida før pandemien ikke var en normalsituasjon. Det var tydelige og synlige mangler ved samfunnets organisering som gjør at vi verken kan, vil eller ønsker å gå tilbake til den.

Koronaviruset punkterte den største gjeldsbaserte finansielle bobla i verden gjennom tidene. Det kunne ha vært andre – flere titalls – hendelser som ble den nåla som punkterte bobla. Situasjonen har vært latent lenge. «Finanskrisa» i 2007–2009 skyldtes en tilnærmet fri tilgang til billig kreditt. Da bobla sprakk, var tiltakene fra sentralbanker over hele verden å pøse på med økonomiske stimulanser og øke intensiteten av tilnærmet fri kreditt. Man forsøkte altså å tøyle krisa ved å fortsette med tiltakene som hadde frambrakt den, og i en periode på 11 år klarte man å holde situasjonen stangen. Men gjeldsbyrden fortsatte å øke over hele verden, og vi har fått en bonanza innafor eiendom og aksjemarkedet. Bare noen få uker før koronaviruset krevde tiltak, toppet det amerikanske aksjemarkedet – og det norske – seg med tidenes høyeste «verdi» på aksjebørsene. Begge er nå redusert med en tredel og fortsetter å falle.

Lite tilsier at dette ikke vil fortsette. Aksje- og obligasjonsmarkedet er preget av sterk belåning hvor de som spiller på børs med sikkerhet i belånte aksjer, har fortsatt å spille. Blant finansspekulanter er det helt vanlig å belåne investert beløp både 5 og 10 ganger. Det fungerer slik: Når man investerer 10 millioner kroner, låner man 50 til med pant i de 10. Ved voksende aksjeverdier blir fortjenesten 5 dobbel. Ved fallende aksjeverdier derimot vil banken kreve økt grad av sikkerhet for lånet siden et fall utover 20 prosent i dette tilfellet vil si at sikkerheten på 10 millioner er tapt. I avtalen ligger det en forpliktelse om at banken kan tvangsselge aksjene om ny sikkerhet ikke stilles. Kravet om ekstra sikkerhet kan komme tidlig, kanskje allerede ved 8,10 eller 12 prosents fall. Det er dette som kalles «margin calls». Derfor sprer ei børskrise seg til alle deler av økonomien både den finanskapitalistiske og industri, produksjon og eiendom. I situasjoner hvor det iverksettes margin calls, vil alle typer aktiva bli forsøkt solgt for å frambringe kapital. Når mye bys ut til salgs samtidig, faller prisene. Ikke bare på børsene men i alle markeder. Sannsynligheten for videre børsfall er overhengende, og det er umulig å si hvor det vil ende.

At finansspekulanter taper sine spekulasjonsformuer er i og for seg ikke noe å fortvile over, men dette slår ut i realøkonomien, den virkelige produksjonen hvor verdiskapinga finner sted. Her blir det konkurser, oppsigelser, permitteringer og økonomisk elendighet for folk flest. Det vil også slå inn i den offentlige økonomien for kommuner og fylkeskommuner ved at skatteinngangen reduseres. Allerede pressede kommunebudsjett vil svekkes ytterligere. Kravet om krise- og tiltakspakker fra staten til kommunene må reises.

Oljeprisfallet

Samtidig treffes Norge av et brått fall i oljeprisen som har mer enn halvert prisen per fat siden januar. Den nedgangen man nå ser i verdensøkonomien knyttet til smitteverntiltak kombinert med en finansiell krise, vil uvergelig føre til lavere aktivitet i industriproduksjon og transport over hele verden og påfølgende lavere etterspørsel etter energi og særlig olje. Et videre prisfall på olje er derfor sannsynlig. Dette vil de fleste land tjene på, men for Norge sin del vil det forsterke den økonomiske nedgangen ytterligere. Kostnadene ved norsk oljeproduksjon varierer veldig, men når prisen går under 30 dollar fatet, vil en del felt slite med lønnsomheten. Samtidig ser spekulanter muligheter også her. Det leies nå supertankere på halvårsbasis for å fylles opp med olje i påvente av prisstigning om noen måneder. USA skal fylle opp med 80 millioner fat i sine lagre på en lav oljepris som gjør at deres egen skiferoljeproduksjon blir enda mer ulønnsom.

Debatten i Rødt det siste året har dreid seg om at norsk økonomi må omstille oljesektoren slik at vi får en klimamessig bærekraftig industriproduksjon. Det betyr
– å utvikle landbasert industri med økende grad av videreforedling basert på vår elektriske energiproduksjon
– en rettferdig fordeling som minsker forskjellene
– og en politikk som ivaretar bosetting i distriktene basert på de verdiene som skapes der og tilflyter de større befolkningssentra.

Bakgrunnen for den politiske optimismen som har preget Norge, har vært et oljefond (Statens pensjonsfond utland) som passerte papirverdier tilsvarende 10 000 milliarder NOK i utenlandske papirverdier. For Nordland sitt vedkommende en produsert eksportverdi for 2019 som passerte 30 milliarder kroner, olje og energieksport unntatt.

Så opplever vi krisa med Covid-19 viruset hvor ikke bare Norge går i lock-down, men gjør det sammen med en stor del av resten av verden. En krise hvor de langsiktige konsekvensene for landet, verden og befolkninga bare antydningsvis er synlige. Vi kan bare ane konturene av hva dette vil bety på lengre sikt.

Når siste hand legges på denne artikkelen (27. mars), har vi nettopp vært gjennom en samfunnsdebatt om hvorvidt Stortinget skal gi regjeringa utvidede fullmakter til å styre uten vedtak i Stortinget. Fullmakter som ikke har vært gitt siden 9. april 1940 da tyskerne sto i landet og regjering og storting var på flukt. De fikk det ikke som de ville, men de prøvde seg.

Regjeringene kommer ikke til å rydde opp

Alle illusjoner om at den sittende regjeringa frivillig vil komme med støttepakker for å hjelpe vanlige arbeidende mennesker, må legges til side. Denne regjeringa, som er en videreføring av den politikken som er ført siden 2013, har som formål å støtte de som har mest fra før. All rettferdig sosial fordeling for å avhjelpe den økonomiske situasjonen for folk flest, må kjempes i konfrontasjon mot hovedlinjene i regjeringas politikk. Det trengs derfor samarbeid og alliansebygging mellom partiene til venstre, fagbevegelsen, landbruket, aksjonsgrupper, små og mellomstore bedrifter for å skape motkrefter og for å hindre at vanlige arbeidende mennesker og trygdede blir latt i stikken. Husk hva Gro Harlem Brundtland sa i forbindelse med bankkrisa i 1988 da hun ble utfordret på hvorvidt det var riktig at vanlige lønnsmottagere skulle betale for dette: «Ja, hvem andre skal betale for det». Regninga for dette vil som alltid bli forsøkt presentert for vanlig arbeidende mennesker.

Vi er foreløpig kun i innledende faser av den økonomiske og samfunnsmessige krisa. Børsfall, oljeprisfall, økende utrygghet med arbeidsledighet og forsiktighet fra folk i å bruke penger kan sende verden inn i en økonomisk depresjon ikke ulik og muligens verre enn 1929–1932. Massearbeidsledighet på 20–30 %? Etter den sjokkopplevelsen folk får nå med utrygghet for framtida og egen økonomi, vil spareraten gå opp. Folk vil utsette eller kansellere større kjøp og nøle med å oppta lån om det ikke er absolutt nødvendig. Nedbetaling av gjeld og begrensing av nye kjøp vil drastisk redusere etterspørselen og bringe verdensøkonomien som sliter, inn i en nedadgående spiral. Myndighetene vil kun ha ett svar: fortsatt tilgang til lave rente-billige lån og «Løp og kjøp». Det var det svaret finansministrene Per Kristian Foss og Kristin Halvorsen hadde som svar på krisene i henholdsvis 2002 og 2008. Begge utsagnene kom i november en drøy måned før jul de respektive år. En sannsynlig konsekvens er at mindre industriell aktivitet og mindre transport vil gi redusert klimagassutslipp. Det vil synliggjøre at kapitalismens vekstkrav er den viktigste driveren for klimakrisa og andre miljøutslipp. Samtidig vil folk oppleve at gjennom disse månedene vi gjennomlever med smittevernberedskap, så er det en rekke ting og greier som vi har vært vant til som vi klarer oss godt uten. Folk vil derfor i mindre grad ønske å gå tilbake til det samme forbruksmønsteret vi hadde før mars 2020.

Når det gjelder det helsefaglige og smittevernsmessige kan myndighetene ordner opp – kanskje. Men når det gjelder gjenreising av en bærekraftig økonomi som på lenger sikt gir trygghet mot lignende pandemier og rettferdig økonomisk fordeling på en miljømessig forsvarlig basis, er svaret et klart nei. Den svikten i beredskap vi har opplevd når det gjelder mangel på smittevernutrustning, mangler på egen medisinproduksjon, mangel på matlagre knyttet til nedlegging av kornlagrene som i sin tid var plassert over hele landet, må møtes med politiske krav og protester.

Kommunene sier: Kom til oss!

Omlag 80 prosent av alle kommunene i Norden har befolkningsmessig stagnasjon og befolkningsnedgang. Sammenkoblet med endret demografi hvor andelen eldre øker og antall yngre går ned, har det i berørte kommuner gitt en framtidspessimisme hvor man forsøker å øke attraktiviteten til sin kommune med håp om næringsvekst og befolkningsvekst. Dette brukes av næringsliv og politikere i symbiose for å få tilgang til næringsareal til lands og til sjøs for oppdrett og tangfarmer, utmarksareal til vindmøller og skjærgårdsareal for vindmølleparker osv.. Politikernes lønnlige håp er økte antall arbeidsplasser i byggeperioden og i drifta framover og hjelpe en skranten kommuneøkonomi. Lokale ressurser bys fram på billigsalg og reduserer inntektsgrunnlaget for andre næringsutøvere som benytter de samme arealene. Det reduserer kvaliteten i livet for lokale innbyggere og tilreisende som benytter områdene til fritid og rekreasjon. Det satses ikke på videreforedling lokalt med vår store energiressurs, elektrisk produksjon, eller videre bearbeiding lokalt av metallene som foredles. Lokalt produsert fiskeråstoff fra oppdrett og villfisk eksporteres i hovedsak som ubearbeidet fisk, fryses i blokker og bearbeides utenlands. Det er 20 000 arbeidsplasser i EU knyttet til bearbeiding av fisk fra Nordland. Tilsvarende i Kina for bearbeiding av norsk fisk – oppdrettsfisk og villfisk.

Den politiske høsten og vinteren i Nordland, Nord-Norge, Vestland, Møre- og Romsdal har vært preget av protester. Fakkeltog og delegasjoner knyttet til nedskjæringer på båt- og fergetilbud, nedlegging av linjer på videregående skoler, nedtrapping av tannhelsetjenesten som tilligger fylkeskommunene, for å nevne de viktigste. Det er en underliggende harme og raseri i befolkninga som lever i distriks-Norge. En voksende følelse av at staten og andre myndigheter, som fylkeskommunene, trekker seg ut av distriktene og overlater folk til seg sjøl og private løsninger. Skattegrunnlaget for kraftverk endres slik at mindre del av verdiskapinga tilfaller kommunen hvor kraftverket ligger. Landings- og bearbeidingsplikten lokalt uthules til fordel for de større trålerrederiene. Den såkalte nærpoliti-reformen, som gjør politiet mindre nærværende, nedlegging av tingrettene med påfølgende sentralisering og det samme med trafikkstasjonene. Et svekket og mye dyrere ferge- og hurtigbåttilbud forsterker kostnadene og bryderiet med å bo utafor større sentra. Systematikken i den sentrale politikken over tiår og den fylkeskommunale tilpasningen til den samme politikken er et metodisk opplegg for sentralisering. Dette gjelder både nasjonalt, regionalt innafor fylkene og kommunalt innafor kommunene.

Debattene om hva vi skal produsere i framtida, og hvordan vi skal produsere det, har med lærdommene fra smittekrisesituasjonen og den pågående svekkelsen av økonomien nå fullstendig endret karakter sammenlignet med bare for et par måneder sida.

Avhengig av import, EU og EØS

Folk i Norge opplever nå at vi forsyningsmessig er enormt sårbare. Sammenbruddet for dagliglivet som vi kjenner det, synliggjør hvordan den globaliserte økonomien, svekket sjølforsyningsgrad og pålegg knyttet til EØS-avtalen har gjort landet sårbart på en rekke vitale områder. Vi er i avgjørende grad avhengig av import av landbruksprodukter og import av fôr til dyrehushold og fiskeoppdrett. Hva skjer om Brasil brått stopper forsendelsen av soyaen som er forgrunnlag for kylling, svin og fiskeoppdrett i Norge?

Vi produserer ikke lenger de medisinene som landet trenger, og vitale forbruksartikler innafor helse- og smittevern importeres.

Det trengs en folkelig offensiv for økt grad av sjølberging først og fremst innafor landbruket, men også når det gjelder andre vitale faktorer for bearbeidet mat og produksjon. Den tvangstrøya som EØS utgjør, må vi kjempe oss ut av som en del av en nasjonal plan for industriell utvikling basert på landets fortrinn.

Norges fortrinn

Disse er for det første den store, rene, elektriske energiproduksjonen som må bli et fundament for økt videreforedling og mangfold i produksjon for egne behov og for eksport av bearbeidede eksportprodukter. For det andre har vi det omfattende fisket hvor kystflåten må beholde rettighetene, slik at det blir lokal verdiskaping og bosetting. For det tredje må vi få et bærekraftig fiskeoppdrett uten smittepåvirkning og lokale utslipp.

Den norske oljeformuen som har passert 10 000 milliarder kroner, må benyttes til denne satsinga og ikke til å kjøpe opp handlegater i London eller investeringer i utenlands industri eller finansielle fond. Plassert på utenlandske børser risikerer vi at den reduseres sterkt og en del av papirverdiene er nettopp det – et utrykk for oppblåste børsverdier – ikke realverdier. Verdistigningen i norske kroner i oljefondet (Statens pensjonsfond utland) skyldes utelukkende en svekket norsk krone internasjonalt. I realiteten har rundt 20 % av fondet forsvunnet siste året målt i dollarverdi. Det pågående børsfallet vil redusere dette ytterligere. Verdens oppblåste børsverdier med påfølgende fall har ikke rammet oljefondet som et lyn fra klar himmel. Tvert om har det gjennom sine investeringer bidratt til å blåse opp ballongen som lufta nå er på tur ut av. I slutten av mars ble det bekjentgjort hvem som skal være ny sjefsforvalter for oljefondet. Vedkommende har personlig tjent milliarder på hedgefondinvesteringer og plassert omtrent hele sin formue på mer enn 5 milliarder i skatteparadiset Cayman Islands. Med det perspektivet vil den reine spekulasjonsinnrettinga på oljefondet bli videreført.

Oljefondet ble gitt navnet «Norges pensjonsfond utland». Dette var en propagandamanøver hvor man påsto at dette fondet skulle benyttes til å betale ut framtidige pensjoner i Norge. Dette har egentlig aldri vært meninga, men det bidrar til at kampen om hvordan oljepengene skulle disponeres, omtrent ikke finner sted. Det er sikkert lurt å ikke bruke opp de store reservene på kort tid, men det er uforståelig at ikke deler av midlene brukes til styrking av grunnleggende infrastruktur som jernbane og et styrket riks- og fylkesveinett i distriktene. Det vil på lang sikt bedre næringsgrunnlaget, grunnlaget for å ta hele landet i bruk, og ha en spredt bosetting som fortsetter å produsere mer enn det forbrukes.

Oljefondet gir Norge en mulighet til å utvikle en framtidig bærekraftig industripolitikk hvor eksperimentering går sammen med vitenskaplig og industriell forskning. Alt vil ikke lykkes, men kombinert med landets fremste industrielle miljøer kan det bygge videre på kunnskapen som finnes innafor kraftforedlende industri, leverandørindustrien til en avansert oljeindustri, norsk treforedling, norsk oppdrett, fiskeforedling og landbruk. Jeg nevner her eksplisitt norsk treforedling for av skog kan man produsere alt som i dag produseres av olje, pluss en del mer. Et industrielt arbeid i å utvikle dette i samarbeid med vår to skogrike naboland Sverige og Finland burde absolutt settes på dagsorden og være retningsgivende for Enova og Innovasjon Norge.

Norge har forutsetninger for å dekke en betraktelig større andel landbruksprodukter på eget territorium. Vi har et ansvar overfor oss sjøl og verden i å utnytte fotosyntesen til å dyrke mat på de areal som ligger til rette for det. Vi kan ikke forlite oss på at det kan kjøpes på verdensmarkedet for all framtid. Det trengs en offensiv for en ny landbrukspolitikk som en del av et mer sjølberget Norge.

Ut av den krisesituasjonen vi er i, må det vokse en folkelig bevegelse som forrykker den eksisterende makta som styrer, slik at ikke vekst og kapitalakkumulasjon er meninga med samfunnet.

Et langsommere samfunn

Vi må slutte å fortvile over tilbakegangen i befolkninga i de fleste kommuner. Tvert om må vi med utgangspunkt i at vi lever lengre, bygge på den ressursen som etter hvert en eldre og friskere befolkning utgjør. I dag konkurrerer kommunene i distrikts-Norge med hverandre om å tømme kommunekassa for å bygge kulturhus, kjøpesentra og alpinanlegg for å gjøre «vår» kommune attraktiv sånn at folk bosetter seg her og ikke i nabokommunen. Vel, det blir ikke mer folk utav det. Ønsker vi attraktivitet, må stillingsprosentene økes opp mot heltid i det offentlige, særlig innafor helse- og omsorg. Først da vil unge mennesker oppleve den økonomiske tryggheten som skal til for å stifte bo og skape familier.

Et bærekraftig framtidig Norge må ha menneskelig lykke som mål for produksjonen og være tilværelsens mening. Det innebærer sjølsagt at folk må være mette, ha tak over hodet og produserer dette på et miljømessig forsvarlig grunnlag.

Vi trenger et langsommere samfunn der de som ikke kan delta 100 % i lønnsarbeid, er inkludert og deltar i det samfunnsmessige arbeidet. Det må kjempes for både 6 og 4 timersdagen for å frigjøre den samfunnsmessige ressursen som i dag til dels ufrivillig er støtt ut på sidelinja gjennom trygdeordninger. Et sosialt inkluderende samfunn med overskudd til fritids- og kulturaktiviteter hvor folk i større grad produserer og bearbeider mat lokalt og kortreist.

 

Oppdrettsfisk har blitt en milliardindustri i Norge. Hvordan skal denne industrien bidra til fellesskapet, er det kampen står om?
20 milliarder skattekroner er i spill i tautrekning mellom distrikt, stat og havbruksnæringa denne våren.

Jens Ingvald Olsen er fylkestingsrepresentant for Rødt i Troms og Finnmark
Foto: Norsk Havbrukssenter

Å unndra 20 milliarder kroner i skatt må kunne sies å være et særdeles vellykka kupp. Særlig når det skjer på en tilsynelatende lovlig måte. Dette blir resultatet av lobbykampanja som Sjømat Norge, interesseorganisasjonen for havbruksnæringa i Norge har drevet de siste to åra. Stortinget kommer i løpet av våren til å vedta, med stort flertall, helt marginal økning av beskatninga av oppdrettsnæringa.

Hvem hadde trodd at en grunnrente-debatt i Norge skulle få adrenalinet til å bruse. Det har vært ordbruk i avisspaltene på nyåret fra redaktører, direktører og samfunnstopper i NHO, Norsk Industri, LO, fagforbund, fra ordførere, og fra eiere av oppdrettsselskapene som man ellers finner i kommentartråder på Facebook, men sjelden ser på trykk i avisspaltene.

Grunnrente

Regjeringa oppnevnte 7. september 2018 et utvalg ledet av Karen Helene Ulltveit-Moe for å utrede fremtidig beskatning av fiskeoppdrettsnæringa/havbruksvirksomhet. Utvalget la frem sin innstilling NOU 2019: 18 «Skattlegging av havbruksvirksomhet» 4. november 2019¹. Den sentrale drøftinga i denne NOUen er grunnlaget for de enorme fortjenestemarginene i oppdrettsnæringa de siste årene på nærmere 25 prosent, mens annen virksomhet har hatt et gjennomsnitt på 5 prosent. Det gjennomføres både en drøfting, og dokumentasjon, på at det er grunnrente i oppdrett i sjø slik den foregår langs norskekysten, og at grunnrenta er så stor at den bør beskattes.

Nå skal ikke jeg gå inn på en djuppløyende teoretisk drøfting av grunnrentespørsmålet. Fra Richardo, Malthus og Marx til våre dager har dette vært drøfta, både som teoretisk spørsmål, men også helt konkret om den finnes, hvor den finnes og hvordan grunnrente eventuelt skal beregnes og beskattes.

Forståelsen av grunnrentebegrepet som Ulltveit-Moe-utvalget har basert seg på, er at dette er en arbeids- og investeringsfri ekstrafortjeneste som fiskeoppdrett i sjøen langs norskekysten har. Utvalget kaller det også renprofitt. Oppdrett av laks og ørret i sjø må regnes som en stedbunden næring, sier utvalget, og dermed gi grunnlag for grunnrente. Sjøen er fellesskapets eiendom som oppdrettsnæringa har fått tilnærma gratis tilgang til. Av en beregnet markedsverdi på 200 milliarder ­kroner har ­selskapene betalt 6,8 milliarder kroner (2019-kroner) for tillatelsene/konsesjonene, om lag 3 prosent av markedsverdi.

I Norge i dag er det to næringsvirksomheter som betaler skatt på grunnrente. Det er en statsskatt og gjelder for olje- og gassvirksomheta, der grunnrenteskattesats er 56 prosent i 2020, og for vannkraftverk der den er 34 prosent i 2020. Dette er i tillegg til ordinær overskuddsskatt for bedrifter på 22 prosent. Før denne skatten beregnes, er det en rekke fradrags- og avskrivingsregler før overskuddet kommer til beskatning. Det er ikke tilfeldig at selskapene har et kobbel av skattejurister engasjert for å redusere det skattbare overskuddet mest mulig.

Ekstrafortjenesten i oppdrettsvirksomhet i sjø er så stor i forhold til investering at det etter utvalgets vurdering gir grunnlag for beskatning. Utfra beregning av fortjeneste i oppdrettsnæringa for årene 2016–2018 mener utvalget at grunnrenta, ekstrafortjenesten, utgjør om lag 20 milliarder kroner årlig. Med skattesatsen som de foreslår lagt mellom vannkraft og olje/gass på 40 prosent, vil det utgjøre 7 milliarder kroner i økt skatt. Selskapene vil da beholde 13 av de 20 milliarder kroner i grunnrente.

I tillegg foreslår utvalget at kommunene skal få en produksjonsavgift, uten at de sier hvor stor denne skal være. Denne produksjonsavgiften skal være fradragsberettiget før grunnrenteskatten beregnes. Eiendomsskatten som gjelder nå, foreslås avviklet. Økonomisk har denne gitt helt marginale inntekter til ­kommunene.

På samme måte som eiendomsskatt på landgrunn, vil også en arealavgift, som utvalgets mindretall foreslår, også være en grunnrenteskatt, men den vil da ikke være relatert til bedriftens overskudd og betalingsevne det enkelte år, slik en overskuddsskatt vil være. En arealavgift vil også bli satt langt lavere enn grunnrenteskatt på overskudd, men den skal regnes ut fra 25–35 øre per kilo produsert fisk. Med om lag 1,2 millioner tonn fisk betyr dette en samlet avgift på om lag 350–400 millioner kroner årlig, altså bare 5–6 prosent av det utvalgets flertall foreslår. De som har gått inn for arealavgift, er blant annet Nettverk for fjord- og kystkommuner, (NFKK), Norsk Industri og Sjømat Norge.

Hvorfor blir ikke flertallets forslag vedtatt?

Interesseorganisasjonen til havbruksnæringa i Norge, Sjømat Norge, der Geir-Ove Ystmark er adm.dir. starta allerede tidlig på høsten 2018, da regjeringa oppnevnte Ulltveit-Moe-utvalget, det som nå må betegnes som en av de mest vellykka lobbykampanjene i Norge noen gang.

Landsmøtene i regjeringspartiene H, FrP og V vedtok tilnærma likelydende uttalelser våren 2019, et halvt år før utvalget la frem innstillinga, der de gikk mot innføring av grunnrenteskatt i oppdrettsnæringa. Etter at NOUen ble lagt frem 4. november, har flere parti kommet tilnærma samme konklusjon.

«- Mitt råd til regjeringen er å legge forslaget om en ny statlig ekstraskatt i en skuff, låse skuffen og svelge nøkkelen», sa Geir Pollestad (Sp) til Dagbladet, 6. november 2019

Men fra SV, som tidligere har foreslått en produksjonsavgift på 25–30 øre per kilo, sa stortingsrepresentant fra Troms, Torgeir Fylkesnes til Dagbladet at SV er fornøyd med utvalgets innstilling. SV fremma sitt forslag på Stortinget i 2017. Det ble ikke vedtatt, men var i stor grad grunnlaget for at regjeringa oppnevnte utvalget under ledelse av prof. Karen Helene Ulltveit-Moe.

Undertegnede, som er fylkestingsrepresentant for Rødt Troms og Finnmark, skreiv en kommentar den 6. november der jeg ga tilslutning til utvalgets forslag²:

Arbeiderpartiets konklusjon har latt vente på seg, men ble presentert 19. februar. Cecilie Myrseth, fiskeripolitisk talsperson, sa til NRK/Troms at de også går inn for produksjonsavgift, men ville ikke helt utelukke en statlig grunnrenteskatt. I intervju i Klassekampen 22. februar utdyper hun deres standpunkt ytterligere. Politisk uklarhet har tydeligvis blitt et varemerke for Ap: – Ap går ikke inn for utvalgets forslag fordi regjeringspartiene ikke støtter utvalget! Konklusjonen fra Ap er likevel ikke overraskende. Det viktigste for både Ap og regjeringspartiene er å få fjord- og kystkommunene, særlig i nord, til å legge ut arealer for fortsatt oppdrettsmerder uten rensekrav i åpen sjø. Skal deres mål, som etter vår vurdering er fullstendig uansvarlig, med 5 dobling av oppdrettsnæringa innen 2050, må kommunene få insentiv til å tilrettelegge for denne veksten i oppdrettsnæringa.

Har SV snudd på nytt?

Høringsfristen til NOUen gikk ut 4. februar. De fleste uttalelsene går mot grunnrenteskatt, men støtter forslag om arealleie/produksjonsavgift til kommunene, og delvis til fylkene og noe også til staten. Sjømat Norge følger opp innholdet i lobbykampanja, og går for første gang inn på å kvantifisere hva «moderat arealleie/produksjonsavgift» er. 25–35 øre pr kg produsert laks foreslås. Dette er så godt som identisk med SVs forslag i 2017, og vil utgjøre om lag 350 millioner kroner årlig i inntekt til fellesskapet. Det vil si kun 5 prosent av de 7 milliarder kroner flertallet i lakseskattutvalget gikk inn for som grunnrenteskatt i NOUen.

Intrafish, nettsted for fiskerinæringa, intervjua 7. februar Torgeir Knag Fylkesnes, SV om dette der han uttrykker stor glede over at Sjømat Norge nå støtter SVs forslag. Men denne uttalelsen står, etter det vi kan se, i skarp kontrast til den tilsynelatende støtten Fylkesnes i november ga til forslaget fra lakseskattutvalget.

Et stort flertall på Stortinget ser nå ut til å vedta en skatteordning for oppdrettsnæringa som gir knapper og glansbilder til fellesskapet, mens milliardærene kan fortsette å beholde hele den arbeids- og investeringsfrie grunnrenta på om lag 20 milliarder kroner årlig i egen lomme.

Sakens kjerne

Utdragene fra avisspaltene og høringsuttalelsene viser at det er ulike oppfatninger om det er grunnrente og eventuell beskatning av oppdrettsvirksomhet i fjorder og sund langs norskekysten. Men sakens kjerne dreier seg om oppdrettsselskapene fortsatt skal få beholde det aller meste av superprofitten som de har hatt siste årene, og ligger an til å få i kommende år. Eierne av oppdrettsselskapene har fått tilslutning fra det store flertallet på Stortinget, men også fra mange kystkommuner og fylkeskommuner om at det fortsatt skal være slik. Kommunene skal riktignok få en liten belønning som «insentiv» til fortsatt å tilrettelegge for oppdrett i sjø, uten rensetiltak for det organiske avfallet under merdene, og til fortrengsel for lokale fiskerier og annen bruk.

I dag betaler oppdrettsselskapene ordinær bedriftsskatt, som i 2020 er 22 prosent av skattbart overskudd. I tillegg har kommunene mulighet til å ilegge eiendomsskatt. Det er en minimal skatteinntekt, for Tromsø kommune utgjorde den 114 000 kroner for 6 av 8 oppdrettskonsesjoner. De to siste er «utviklingskonsesjoner» og har fritak for eiendomsskatt. Utover dette betaler selskapene et engangsbeløp for tildeling av nye konsesjoner som går til Havbruksfondet. Disse midlene fordeles på kommunene (70 prosent), fylkeskommunen (20 prosent) og staten (10 prosent). I 2018 fikk Tromsø kommune 32 millioner kroner, mens Troms fylkeskommune 55 millioner kroner. Ytterligere inntekter er avhengig av at nye sjøarealer settes av til oppdrett.

Gründere og milliardkonsern

Det som var en «fisker/bonde»-næring på 70-tallet, er nå en multinasjonal milliardnæring som i hovedsak er eid av børsnoterte selskap. Mowi ASA som John Fredriksen kontrollerer, tidl. Marine Harvest as, eier alene 21 prosent av oppdrettsvirksomheten i Norge. Mens de børsnoterte selskapene eide 40 prosent i 2005, eide de i 2017 68 prosent. I dag er nok ­andelen over 70 prosent. Fire konsern kontrollerer hele 50 prosent av fiskeoppdrett i Norge. Ulike laksesykdommer, omfattende medisinering og antibiotikabruk, internasjonale importrestriksjoner, store økonomiske problemer og konkurser dominerte før årtusenskiftet. Nå har det vært en årrekke med oppkjøp og eierkonsentrasjon og stadig økende fortjenestemarginer. Dette til tross for økende problemer med lakselus hvor det årlig har vært brukt opp mot 5 milliarder kroner til lusebekjeming, og stor fiskedødelighet. Flere titalls millioner fisk dør årlig i merdene. Det er også interessant samtidig å se hvor få personer som er sysselsatt i oppdrettsnæringa.

Distriktene mot Oslo-makta?

Fiskeripolitikk har alltid engasjert, og blitt diskutert på kysten, ofte i heftige ordelag. Kjell Inge Røkkes innmarsj i trålerflåten, som påstått redningsmann for fiskerinæringa særlig i Finnmark for 15 år siden, diskuteres fortsatt fordi lovnadene og pliktene forsvant. Samtidig pågikk struktureringa i kystfiskeflåten, fritt salg og kjøp av torskekvoter, som egentlig er ulovlig. Vi fikk fremveksten av kvotebaronene og nedlegging av landbasert filetindustri, som har hatt enorm betydning for samfunnsutviklinga i kyst-Norge. Men det ble aldri så stort nasjonalt engasjement, hverken fra fagøkonomer eller samfunnets makteliter som vi ser nå om grunnrentebeskatning av oppdrettsnæringa.

Redaktøren i Nordlys formulerte problemstillinga på denne måten i lederartikkel 30. januar i år:

«Fagøkonomer og tunge maktmiljøer i hovedstaden ønsker statlig grunnrenteskatt på distriktsbaserte næringer. Det kan ende med at man flytter inntektene fra vertskommuner og fylker, til statskassen. Dette skjer med bred støtte fra Oslo-mediene, som nok en gang sluker hovedstadslogikken med hud og hår.»³

«Flertallet i Havbruksskatteutvalget har fått stående applaus fra kommentatorer i de største osloavisene.», skreiv Anna Ljungren, leder i NFKK, Geir-Ove Ystmark, Sjømat Norge, og Jørn Lier-Hansen, Norsk Industri i Nordlys den 6. februar⁴.

Sjelden har vi sett at distriktskortet i et slikt omfang har blitt brukt til å tjene en milliard­industris eiere.
Kilde: NOU 2019:18 «Skattlegging av havbruksvirksomhet»

Oversikt over største aktører i oppdrettsnæringen.

Andel av produksjonskapasitet per 31. desember 2017.

Kilde: NOU 2019:18 «Skattlegging av havbruksvirksomhet»

Sysselsatte i havbruksnæringen per fylke

Fylke	Andel i %	Antall
Finnmark	1,4	534
Troms	0,7	595
Nordland	1,1	1 313
Trøndelag	0,7	1 628
Møre og Romsdal	0,7	925
Sogn og Fjordane	0,9	485
Hordaland	0,7	1 780
Rogaland	0,2	434
Øvrige fylker	–	247
Hele landet	0,3	7 941

Kilde: Statistisk sentralbyrå, Panda analyse og Kommunal- og moderniseringsdepartementet
 

Sluttnoter

1 https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/nou-2019-18/id2676239/
2 https://nordnorskdebatt.no/article/et-godt-forslag-lakseskatt
3 https://nordnorskdebatt.no/article/feil-modell-lakseskatt
4 https://nordnorskdebatt.no/article/naive-nordlending

Kanskje kan korona bane vei for et langt grønnere skifte enn det vi hittil har sett omrisset av. Et økologisk skifte for alle, og hvor den usynlige veven som samler oss, ikke lenger heter supply chains, men solidaritet.

---

Foto: João Ramid
Av
Susanne Normann, stipendiat ved Senter for Utvikling og Miljø (SUM), Universitetet i Oslo.
Elise Fjordbakk, prosjektkoordinator for Latin-Amerikagruppene og mastergradsstudent ved SUM.

De siste dagene har nettplattformen The Intercept sirkulert en video av Naomi Klein og boka Sjokkdoktrinen hun utga i 2008. Sjokkdoktrinen handler om krisekapitalisme forklart som høyreregjeringers målbevisste, nyliberale sjokkbehandling av hele lands økonomier samt oppheving av demokratiet i kjølvannet av kriser. Dette er en bok mange har husket de siste ukene. Kriser skaper åpne historiske øyeblikk som kan gå i hvilken som helst retning, skriver Klein i Sjokkdoktrinen. Dette forteller også filosofen Srecko Horvat i et intervju om sin siste bok om apokalypser i Klassekampen lørdag 22. mars. Selv om begge peker på at veien er åpen, advarer de om at mer konsentrasjon av makt, og mer autoritarianisme, kan bli konsekvensen dersom vi ikke foregriper en slik utvikling.

Vi ser det skje nå. Gjennom krisepakker er milliarder allerede overført fra offentlig til privat sektor, og flere slike pakker er varslet. Tusenvis har likevel blitt permitterte og går en usikker fremtid i vente. Hvordan kan vi klare å komme styrket ut av den mangfoldige krisa som koronaviruset har katalysert? Klarer vi å samle oss bak et krav om at milliardoverføringene må gi privat sektor et helt annet type ansvar, når vi er forbi helsekrisa en gang i fremtiden? I The Intercept-videoen krever Klein at framfor å redde en skitten industri som stammer fra forrige århundre, bør vi «booste» rene industrier, «som skal lede oss inn i fremtidens trygghet». Dette er også kjernen i Green New Deal i USA, som promoteres av demokrater, og som har fått et ekko i SVs Grønn New Deal her til lands, eller Green Industrial Revolution i England. Grønn industrialisering, sier Rødt. Og her kommer vi til det som denne teksten egentlig forsøker å reflektere litt rundt; nemlig buzzordet grønn, aluminium og behovet for å rekonstruere en tydelig internasjonal solidaritet.

Det grønne skiftet og fagbevegelsen

Grønn industriutvikling og klimajobber var et av temaene i en av venstresidens siste, store og fysiske samlinger her til lands før smitten nådde også oss: Broen til Framtiden, avholdt i Oslo den 28. februar. Et av hovedspørsmålene i konferansen dreide seg om hvordan vi kan skape klimavennlige arbeidsplasser i nær fremtid. Målet om 100 000 klimajobber har forent LO og miljøvernere i tidligere 1. mai-tog, og har vært blant klimastreikernes paroler.

Grønn industrialisering søker å bety noe annet enn grønnvasking, et begrep som brukes om ufullstendige mekanismer som er med på å tilsløre, eller kanskje til og med forverre eller utvide miljøskader selskaper står for.

I denne teksten har vi to hovedteser: a) prekæriseringen av arbeidsfolk i kjølvannet av korona kan gjøre det mye vanskeligere å gjennomføre det grønne skiftet, siden styrkeforholdet mellom arbeid og kapital er forverret (om ikke vi sammen tar grep nå.) Og b) om ikke denne kampen inneholder et mye tydeligere element av internasjonal solidaritet mellom norsk fagbevegelse og jordløse landarbeidere, urfolk, fiskere og andre tradisjonelle samfunn innenfor og utenfor Norges grenser, vil klasseskillene og grensemurene styrkes enda mer, og miljøskadene vil øke.

Pandemien som nå rammer oss, viser at verden er én, kanskje på en tydeligere måte enn vi hittil har klart å synliggjøre i den minst like alvorlige klimakrisa. Heldigvis er norsk industri, i følge E24, ikke den sektoren av økonomien hvor flest mennesker er permitterte – i hvert fall ikke hittil. Om eierne i industrien vil bruke dette for å i mindre grad imøtegå fagforeningenes krav i fremtiden, er et åpent spørsmål. Vi håper at midt oppe i dette, kan denne krisas «åpne vei», som Horvat og Klein kaller det, skape mer og ikke mindre, internasjonal solidaritet. For å følge opp Horvats apokalypsetenkning: Vi bør ikke akseptere en Kielland uten redningsvester til alle, eller et Titanic, der man på forhånd vet hvem redningsvestene er til, og hvem de ikke er til.

Aluminium i Norge og i verden

I boka Aluminum Dreams: The Making of Light Modernity fra 2014, skriver Mimi Sheller om aluminiumsindustriens lyse og mørke sider. Fra 1910 til 1960 kom aluminium til å spille en sentral del innenfor sektorer som transport, elektrisk konstruksjon, maritim industri og arkitektur; samt for forbruksvarer som sminke, deodoranter og hermetikk. «Å spore de sølvfargede aluminiumstrådene gjennom tid og rom binder sammen noen av de mest fjerne stedene på jorden med noen av de sterkeste sentrumene for global makt, noen av de rikeste menneskene i verden sammen med noen av de fattigste, og noen av de mest presserende miljømessige og politiske bekymringene vi står overfor», skriver Sheller. Boka er fra 2014, men siden den gang har aluminiumens betydning innenfor det grønne skiftet bare vokst ytterligere.

I tillegg til at aluminium kan resirkuleres, er vekten til aluminium om lag en tredjedel av stålets vekt. Det gir aluminium et fortrinn når det kommer til energieffektivitet. Jo lettere, jo mindre energiforbruk, og derfor kan aluminium erstatte stål i for eksempel bilindustrien. Samtidig er produksjonen av aluminium enormt energikrevende: Omtrent 1 prosent av verdens samlede klimagassutslipp stammer fra aluminiumsektoren. Dette er noe av bakgrunnen for at aluminiumsproduserende selskaper nå forsøker å få sertifisert driften sin som bærekraftig og grønn. Dette gjør selskapene for å sikre seg større markedsandeler, fordi innenfor det grønne skiftet skal i prinsippet alle kjøpe og selge grønne løsninger. Sagt med andre ord: Skal Audi kunne selge en «grønn» bil, bør Audi kunne dokumentere at metallet som den ble bygget med, er «grønt», og det vil Audi betale mer for.

Grønt aluminium i Brasil

Vi ble selv opptatt av aluminium og solidaritet fra to ulike utgangspunkt. En av oss var i gang med et doktorgradsprosjekt, hvor hun ser på konsekvensene av en norsk klimapolitikk, som styrker en kraftig nyliberalisering av norsk energisektor. Plutselig opptrer enorme investorfond som Aquila Capital og Blackrock i norsk energisektor, ingen liten endring. Dette på bekostning av blant annet samisk reindrifts rettigheter, og dermed også på bekostning av økologi og matsuverenitet. Det er dette sametingspresident Aili Keskitalo har kalt grønn kolonialisme eller klimaendringenes doble byrde. Men det siste viser Keskitalo til at klimaendringene i seg selv skaper uforutsigbarhet og vanskeligheter for reindrifta, som i tillegg må takle utbygging av fornybar energi og grønn utvinningsindustri på sine beitemarkeder.

To av de mest omstridte utbyggingsprosjektene, Øyfjellet Vindpark og Fosen Vind DA, skal gi strøm til Alcoa sitt aluminiumsanlegg i Mosjøen og til Norsk Hydros aluminiumsverk. Slike langsiktige avtaler, i Norge tilrettelagt gjennom GIEK-ordningen, skal sikre at anleggene sertifiseres som bærekraftige, eller grønne, som man ofte sier. Det var interessant å spore at mye av råvaren, alumina, kom både til Alcoa og Hydro i Norge fra delstaten Pará nord i Brasil, der lokalsamfunn lenge har kjempet mot den gigantiske gruveindustrien. I Pará er det farlig å engasjere seg i politiske aktiviteter eller menneskerettighetsarbeid. På statistikker over drap på miljøvernere og urfolk, rager Brasil høyt, og i Pará enda høyere. På tross av den åpenbart store forskjellen når det gjelder direkte vold er på mange måter sørsamenes og de tradisjonelle samfunnene i Parás erfaringer om å miste land og selvråderett til industriutvikling sammenkoblet under et globalt paradigme om et vekstbasert grønt skifte. Denne sammenkoblingen er dessverre usynliggjort, ikke bare av selskapene, men, også av fagbevegelsen, ser det ut som for oss.

Den andre av oss jobber i organisasjonen Latin-Amerikagruppene i Norge (LAG). I 2018 var LAGs Solidaritetsbrigade¹ i delstaten Pará, kun måneder etter oversvømmelsen av Norsk Hydros rødslam-deponi tilknyttet alumina-fabrikken Alunorte i kommunen Barcarena. Avfall etter aluminaproduksjonen forurenset elvene og skapte det deler av befolkningen kaller en massiv helsekrise. LAG har siden oversvømmelsen vært blant de norske miljø- og solidaritetsorganisasjonene som har støttet krav fra lokalsamfunnene i Barcarena om at Hydro må rydde opp etter seg.

Det som Hydro synes å kalle en ulykke, og lokalbefolkningen kaller miljøkriminalitet, fikk mye oppmerksomhet både i Brasil og Norge. En brasiliansk domstol krevde midlertidig stans av store deler av Hydros produksjon, og inntrykket til mennesker vi har snakket med, var at produksjonsforbudet Hydro var pålagt, og det gjorde selskapet mer mottakelig for kritikk. Selv i en kontekst hvor flere av de lokale aktivistene fortsatt lever med politibeskyttelse etter protestaksjoner mot Hydro i mars 2018, kom avtaler i stand som skulle kompensere lokalbefolkningen, gjennom blant annet drikkevannsforsyninger og helseprøver. Samfunnene har nemlig uttrykt sterk bekymring for at de har høye konsentrasjoner av aluminium i kroppen: De forteller om høye krefttall i området, at sår gror sakte, at de mister håret, og at de har luftveisproblemer. Blod- og hårprøvene kom i stand, men ifølge folk vi har snakket med, ble prøvesvarene ofte holdt tilbake, eller de ble levert tilbake individuelt. I stedet for en gjennomsiktig prosess, med folkehelse som mål, synes prosessen å aktivt ha blitt tilslørt og individualisert. Lokalsamfunnene vi har snakket med, har ingen tillit til Norsk Hydro.

Rekonstruere solidaritet

– Vi tror vi kan produsere alumina uten å forurense, og uten å gjøre lokalsamfunn og arbeidere syke, eller ha konflikt, sier en fagorganisert arbeider ved Alunorte til oss. – Men da må vi endre modellen. Dagens modell er basert på eksklusjon, og hos Hydro ser vi intet annet enn kapitalisme og profitt. De fagorganiserte på Alunorte som vi har snakket med, er opptatt av å bryte ned det de kaller et konstruert skille mellom fagbevegelsen og tradisjonelle samfunn i kommunen Barcarena, og å jobbe for å rekonstruere solidaritet. I Barcarena virker dette viktig: I 2018 var personer fra de tradisjonelle samfunnene, som fortsatt lever av sanking og fiske, og som er i en kamp mot Hydro og andre selskapers ekspansjon, redde for å bli angrepet av Alunortes arbeidere fordi de siste fryktet å miste sin arbeidsplass. Heldigvis skjedde ikke dette, men situasjonen er et speilbilde av hvordan dagens utviklingsmodell fragmenterer solidaritet mellom folkegrupper. Fagbevegelsene organiserer en sektor som i likhet med de fleste av oss gjennom historien har tapt mulighetene til selvberging i forbindelse med opprinnelig akkumulasjon², og har måttet gå med på betingelsene som lønnsarbeidere. I dag er man så presset i kampen for å bevare arbeidsrettigheter mot prekærisering, at å forsvare egne arbeidsrettigheter bidrar til at andre folk mister selvbergingsmulighetene, og til slutt vil presses til å godta de samme premissene, som fremmedgjorte og utbyttet. Det virker lett å glemme, og vi forveksler målet om frie og skapende liv med målet om å holde på arbeidsplass.

I oktober i fjor, da vi var tilbake i Brasil, var produksjonsstansen Norsk Hydro var pålagt av en brasiliansk domstol, opphevet. Norsk Hydros anlegg i Barcarena var blitt sertifisert som bærekraftig (grønn), av DNV GL (tidligere Norske Veritas), og de vi snakket med fortalte at Hydro ikke lenger var imøtekommende ovenfor deres krav. Vi kikket på sertifikatet, som skal være med på å sikre Hydro markedsandeler og samtidig etablere arbeidsplassene i Brasil og i Norge som grønne. Dette vil vi gjerne invitere norske politikere, som jobber med grønn industrialisering til også å gjøre. Sertifikatene er svært enkle dokumenter, som bruker Hydros egen årsrapport som dokumentasjon for å bekrefte at selskapet oppfyller kravene som stilles. Vi er ikke ekspertene her, men vi tror det er viktig å spørre om disse sertifikatene hjelper oss til å ta gode beslutninger, og om ikke dette egentlig er grønnvasking av industri.

Periferiene på jorda: Foren eder!

Det er ikke rart at disse periferiene havner utenfor synsrekkevidden til norske politikere og til fagbevegelsen. Innenfor kapitalismen kan komplekse supply chains føre oss til de minst forventede utkantene, eller periferiene, på denne kloden. Amazonas er kanskje et slikt sted, og de nordiske viddene har også vært et slikt sted. Utkantene kommer kanskje på kartet når det brenner, slik det gjorde i høstens Amazonas, eller når utvinningsindustrien skal utvide grensene. Det har vært skrevet mye om koronaviruset de siste dagene, blant annet at viruset lar oss se alle verdens geografier. Det blir lettere å sammenligne der hvor offentlig politikk feiler og der den kan komme til å ha større suksess. Brasils president, Jair Bolsonaro, har uttalt at koronaviruset er en fantasi. Samtidig er han også en president som mener urfolk skal assimileres, at Brasil skal ut av ILO-konvensjon 169³, og at Paras åpne årer⁴ skal åpnes enda mer for transnasjonale gruveselskaper som Alcoa og Norsk Hydro. I denne konteksten har en føderal domstol nektet Alcoa å sirkulere i Lago Grande, et område hvor selskapet ønsker å åpne en ny gruve for bauksittutvinning. Før forbudet hadde lokalbefolkningen meldt fra om at selskapet forsøkte å vinne befolkningens tillit, på tross av at Lago Grandes befolkning, på lik linje med urfolk er beskyttet av ILO-konvensjon 169 og skal derfor konsulteres. – «Slipper du dragen inn, så spiser den deg», sa en ungdom til oss, da han forklarte at samfunnene forsøker å stanse Alcoa, fordi selskapet har en raffinert diskurs som trigger den internaliserte rasismen⁵ i folk og får dem til å føle seg underutviklet uten gruva. I november marsjerte 3000 ungdommer 37 kilometer gjennom Lago Grande om natten, med fakler og musikk, mens de rope «Lago Grande-territorium fritt for gruvedrift». Hydro, på sin side har signert intensjonsavtale med en ny railway som skal forenkle strømmen av mineraler fra Amazonas hjerte til internasjonale havneanlegg, allerede før urfolksgrendene som får sine landområder kompromittert er blitt konsultert. I Norge er det samene som må vike, for en grønn industrialisering, på tross av at de driver en, fortsatt, økologisk primærnæring som kunne bidratt med forsyningssikkerhet om den hadde fått bedre vilkår.

Alt dette er kapitalens verk, men en fagbevegelse bør komme på banen og jobbe ut ifra prinsipper om internasjonal solidaritet, ikke bare innenfor kategorien, men til alle jordas fordømte. Kanskje kan veiene vi åpner opp etter koronaviruset, på den måten føre til et bedre sted – for oss alle.

---

 

1 Latin-Amerikagruppene har sendt to Solidaritetsbrigader til Latin-Amerika hvert år siden 1982. Der samarbeider brigadene, som består av frivillige, unge mennesker med forskjellige sosiale bevegelser. I dag mottar også Latin-Amerikagruppene brigader fra Brasil, Guatemala og Colombia til Norge. Disse lærer blant annet om norsk venstreside, landbrukspolitikk og arbeiderrettigheter her i Norge.

2 Begrepet ble brukt av Marx om prosessene som ledet frem til kapitalismen, og er tidligere forklart i Gnist, med utgangspunkt nettopp i Amazonas: https:marxisme.no/privat-eiendomsrett-i-amazonas-rett-til-jord-eller-primitiv-akkumulasjon/

3 ILO-konvensjonen om urfolks rettigheter av 1989, også kalt Urfolkskonvensjonen, er en sentral folkerettslig bindende konvensjon om urfolks rettigheter

4 Boka Latin-Amerikas åpne årer, ble skrevet av den uruguayanske forfatteren Eduardo Galeano (940–2015) i 1992. I følge bokklubben er denne klassiske boka historien «om hvordan kontinentet gjennom århundrer er blitt tappet for sine rikdommer. Latin-Amerikas årelating er uløselig knyttet til kapitalismens historie. Ifølge forfatteren er dette systemet uten fremtid.» Boka er en klassiker og en «must read» for venstresiden i Latin-Amerika.

5 Frantz Fanon (1921–1965) var en psykiater fra øya Martinique, som jobbet store deler av sitt liv med frigjøringsbevegelsen i Algerie. Før han skrev den kjente boka Jordas Fordømte, brukte han sin erfaring som psykiater og som svart fra Martinique, en øy kolonisert av Frankrike, for å reflektere om hvordan rasisme og diskriminering til slutt blir forvandlet til en del av oss selv: Vi tror på det overherrene sier om oss, og vi forsøker å bli som de er. Dette ble til boka Hvite masker, svart hud, også den en klassiker.

 

Vi legger artikler ut på nettet, men uregelmessig og forsinka. Det lureste er å abonnere.

Innhold nr 2 2020

Peder Ressem Østring : Leder. Klassekamp i pandemiens tid av s. 4

Plukk  s. 6

Jokke Fjeldstad: Næringspolitikk nedenfra s. 10

Kari Celius: Gnist-samtalen med Dan Andre Syvertsen og Ingjald Gaare s. 18

Erik Ness: Intervju med Tobias Drevland Lund. Spørsmål i klimakampen s. 30

Anne Cecilie Tvedten, Katrin Glatz Brubakk, Hanne Edøy Heszlein-Lossius og Marthe Valle:

Er det plass til flere i solidaritetsdugnaden? s. 36

Per-Gunnar Skotåm: Krise og klassekamp. Hva skal vi leve av etter korona? S. 40

Mette Kalager: StatMed kan bli den nye oljen s. 50

Intervju med Rob Wallace: Kapitalismen – ei smittegryte s. 54

Jens Ingvald Olsen: Kampen om laksemilliardene s. 62

Håkon Edøy Hansen: En alternativ plan s. 70

Rose Maiken Flatmo: Statlig styring av arbeidsmarknaden og arbeidskraftinnvandringa s. 78

Susanne Normann og Elise Fjordbakk: Grønn aluminium og internasjonal solidaritet i krisetider s. 88

Kathrine Kinn: En ny landbrukspolitikk s. 96

Unni Kjærnes: En tiltrengt politisering av matpolitikken s. 102

Timo Daum: Smidige metoder s. 112

Peder Martin Lysestøl: Tok Karl Marx feil? s. 118

Mathias Bismo: «Det var dette Karl Marx kalte kommunisme …» s. 124

Per Velde: DDRs siste dager s. 130

Bokomtaler

Ann Pettifor: The Case for the Green New Deal  s. 142

Mímir Kristjánsson: Mamma er trygda s. 144

Kjetil Gyberg: Boligdrømmen. Hvordan sikre alle et godt sted å bo s. 146

Tore Linné Eriksen: Afrika. Fra de første mennesker til i dag s. 149

Billy Jacobsen: Jack. Et liv i søkk og kav s. 155

Paul Cockshott: How the World Works s. 158

Perry Anderson: Brazil apart (1964–2019) s. 160

Jokke Fjeldstad: Revolusjonens A – Å: Aksjeselskap s. 162

Foto: TedEdward Quinn l  unsplash
Av Peder Ressem Østring,
studerer samfunnsgeografi ved UiO, sitter i Bydelsutvalget for Rødt i Frogner og er redaksjonsmedlem i Gnist.

Med utbruddet av det nye koronaviruset gikk verden inn i en unntakstilstand man ikke hadde sett maken til siden krigen. Vi vet at konsekvensene for liv og helse er alvorlige – samtidig er det også viktig å ta inn over seg hva den nåværende situasjonen har å si for den moderne kapitalismen.

En klassisk spøk er at av de fem siste økonomiske krisene har marxister forutsett åtte. Økonomer som Michael Roberts har lenge påpekt at verdensøkonomien har vært haltende etter resesjonen i 2008, og at de indre motsetningene i systemet langt fra har blitt løst. Allerede før virusutbruddet slet verdensøkonomien med fallende vekstrater, og en gjeldstynget arbeiderklasse hadde tatt opp stadig mer lån for å kompensere for en svak lønnsvekst. Dagens konjunktur er ikke ene og alene et resultat av en uforutsett x-faktor som har veltet et ellers bærekraftig system – koronaviruset er tvert imot dråpen som får begeret til å renne over. Heller ikke opprinnelsen til viruset er nødvendigvis frakoblet kapitalens grep om verden.

Evolusjonsbiolog Rob Wallace advarte i 2016 med sin bok Big farms make big flu om at agrokapitalismen, gjennom fortrenging av stadig flere ville dyr og ensretting av arter i matproduksjonen, har ført til en sårbarhet overfor nettopp slike utbrudd.

Konfrontert med en verdensomspennende krise av et slikt kaliber blir det gjerne sagt at vi alle sitter i samme båt. Det kan være, men ikke alle er innlosjert på samme klasse i pandemiens Titanic. De som må møte fysisk til jobb, har de dårligste lønningene, og de som bor trangt er mest utsatt.

Vi ser nå for alvor konsekvensene av sentralisering og nyliberale kutt i velferden. Det skjer i et helsevesen som allerede har slitt med fulle køer skal møte krisen.

Da det gikk opp for regjeringen i Norge at tiltak måtte på bordet for å bøte på situasjonen, var de første forslagene å utsette av formuesskatt og lønnsoppgjør, i tillegg til å flytte utgiftene til permittering fra arbeidsgiver til arbeidstaker. Dette burde fjerne alle illusjoner om at klassekampen er lagt til side frem til normaliteten ­gjenopprettes.

Tida framover vil bli en prøve for venstresida i å motsette seg premissene fra kapitalen, og reise krav om en progressiv fordeling av byrdene pandemien fører med seg. Sjølforsyning av medisiner, mat og nasjonalisering av strategisk viktige sektorer er mer aktuelt enn på lenge, og i dette nummeret av Gnist vil du få et innblikk i det som må bli svaret på dagens situasjon – en sosialistisk næringspolitikk nedenfra. God lesning!

Ahmet Altan:
Eg får aldri sjå verda igjen
Oslo: Samlaget, 2019, 179 s. s

Av Tomine Sandal,
med i redaksjonen til Gnist, bokredaktør for bøker på norsk og studerer nordisk litteratur ved Universitetet i Oslo.

Hva gjør det med et menneske å bli frarøvet friheten?

I september 2016 ble forfatter og journalist Ahmet Altan arrestert og fengslet. Arrestasjonen er en del av den tyrkiske presidenten Recep Tayyip Erdoğans angrep på den kritiske pressen. Altan beskriver i Eg får aldri sjå verda igjen deler av de kaotiske – og kafkaske – rettsrundene, hvor anklagene stadig skiftes og bevisene aldri legges frem. Til slutt blir han dømt til livstid i fengsel.

Eg for aldri sjå verda igjen er en kort bok, og hvert kapittel består av fragmenterte avsnitt. Den oppstykkede formen passer til bokens innhold, for i fengselet er det ikke akkurat lagt opp til at den livstidsdømte forfatteren skal kunne få muligheten til å skrive. Boken er politisk på flere nivåer, både ved at den beskriver den manglende ytringsfriheten og rettsvernet i Tyrkia, men også ved at Ahmet Altans skrivehandling i seg selv er politisk. Han er fengslet på grunn av ting han har skrevet og sagt, men denne fengslingen kan ikke stoppe han fra å fortsatt heve stemmen sin.

Det er en sjokkerende historie, som dessverre ikke er unik. Gjennom Altans penn blir vi introdusert for flere andre innsatte, som også har opplevd justisens manglende rettferdighet. «Dagen lang prater eg med menneske som ingen har sett eller høyrt, menneske som ikkje fins før eg har prata om dei», skriver han. Gjennom bokens trykte sider blir disse menneskene levende igjen, de blir husket.

Å skrive er ifølge Ahmet Altan både å huske og å glemme. Skrivingen blir en fluktmulighet. Gjennom skrivingen kan Altan glemme den vonde realiteten han befinner seg i, han kan gjemme seg i fantasien, og han kan skape tekster som kan spre seg forbi fengselsmurene og ut i verden. Disse tekstene bidrar til at han som forfatter ikke blir glemt. Senere skriver han: «Dei har makt til å setje meg i fengsel, men ingen har makt til å halde meg innesperra. Eg er ein forfattar.»

Ahmet Altan finner trøst i litteraturen. Han referer ofte til ulike bøker og tekster han tidligere har lest. På ett tidspunkt får han låne en bok av Tolstoj fra fengselsbiblioteket, og dette får stor betydning. Altan diskuterer ikke bare bøker han har lest av andre forfattere, han reflekterer også rundt sitt eget forfatterskap. Disse refleksjonene utvikler seg i retningen av en slags poetikk, altså tekster som reflekterer rundt egen poetisk praksis. Dette er interessante tanker, som alle som er opptatt av skriving og litteratur vil få glede av å lese.

Skrivingen er Altans våpen i kampen mot det autoritære systemet som har stjålet friheten hans. Han finner inspirasjon til å stå i kampen fra blant annet Homers fortelling om den greske helten Odyssevs: «Eg burde kjempe som ein Odyssevs i møte med Poseidons vreide, all mi kraft burde setjast inn på å komme heil gjennom stormen, ikkje ved å fokusere på stormen i seg sjølv, men på kva eg sjølv burde gjere, eg måtte skrive min eigen odyssé i den mørke cella».

Altans kamp er en alvorlig kamp, men Eg får aldri sjå verda er også en forbausende morsom bok. Humoristiske anekdoter dukker stadig opp, også etter mer alvorstunge tekstpassasjer. Vi besøker ikke bare Altan i fengselscellen hans, leseren får også være hans følgesvenn i fantasien. «Sperr meg inne kor de vil, i mitt grenselause sinn slår eg vengjene og fer jorda rundt», skriver han på bokens nest siste side. Eg får aldri sjå verda igjen står som et fysisk bevis på at de tyrkiske myndighetene ikke har vunnet over Ahmet Altan, de har ikke knekt han og det kommer de heller aldri til å gjøre – i hvert fall ikke så lenge han fortsatt er en forfatter.

Alle har ei historie å fortelje til dei som vil lytte. Det er ikkje mangel på historier her i verda, men på lyttarar.

Ahmet Altans historie er verdt å lytte til. Det er vondt å lese om hvordan ytringsfrihet og rettsvern ikke eksisterer i Tyrkia, og hvordan Altan og hans medfanger frarøves friheten av diktatoriske politikere. Men det er viktig fortelling å lytte til. I tillegg skriver Altan enormt godt, og han behandler et alvorlig tema med en letthet og humor som er klart beundringsverdig. Eg får aldri sjå verda igjen er en bok man ikke glemmer. Med denne boken makter Ahmet Altan å overskride fangenskapet han befinner seg i.

 

Hans Husum:
Skjult. Ny krigsmaskin
Larvik: Forlaget Rødt!, 2018, 224 s.

Av Harald Dyrkorn,
pensjonist og bur på Skarnes. Han er samfunnsvitar med bakgrunn i samfunnsgeografi og sosialantropologi.

Hans Husum, forfattar av Skjult, er ein krigskirurg med 40 års erfaring frå mellom anna Afghanistan  der han arbeidde for Afghanistankomiteen. Han har medisinsk doktorgrad i krigsskadar og har publisert ei rad artiklar i internasjonale tidsskrift. Han har skrive fagbøker om emnet som er utgjevne på 12 språk. Saman med den kurdiske filmskaparen Zaradasht Ahmed laga han i 2016 dokumentarfilmen Nowhere to hide frå krigssonene i Irak. Delar av boka Skjult byggjer på materiale frå denne filmen.

Du merkar det med ein gong du får denne boka i handa: Dette er ei annleis bok. Berre ved å bla gjennom henne merkar du at ho verkar kroppsleg eller affektivt på deg. Der er bilete av menneske som står midt oppe i krigen, kombinert med vitnemål frå kirurgens kvardag i feltsjukehusa der nesten sundsprengde kroppar blir borne inn på operasjonsbordet og kirurgen og hjelparane hans fortvila freistar å bøte skadane. Men trass i denne håpløysa greier Husum å gje lesaren innsikt i korleis krigen har endra seg frå å vere den gamle krigen mellom statar om klårt definerte territorium, til å bli ein hyperkrig der fienden er uspesifisert og dehumanisert.

Den nye krigsmaskinen er eit monster. Dette er ikkje den type krig Carl von Clausewitz skreiv om i si kjente bok Om krigen (Vom Kriege) frå 1832. Under lesinga av Skjult kan det likevel vere nyttig å ta med seg ei viktig påminning frå Clausewitz – at krigen er eit framhald av politikken med andre middel. Den reint militære oppgåva til hyperkrigen viser Husum oss ved å sitere US Air Force general Horner (Nasjonalt Militæruniversitet, 1998):

Oppgava er å ødelegge, nedkjempe og kastrere fiendens vilje til motstand. Målet er å levere ei ferdig pakke av ferdigheter som forårsaker sjokk og avmakt til en slik grad at fienden blir gjort varig impotent.

Du startar kanskje å lese framanfrå – som du elles gjer når du les ei bok – men så oppdagar du desse små myggane som Husum har plassert i margen. Det er interne referansar til andre stader i boka. Ved å følgje desse oppdagar du at boka ikkje er ei vanleg lineær bok, men ein hypertekst. Slik skjønar du at du eigentleg kan starte lesinga kvar som helst i boka, noko Husum også tilrår. Boka er såleis eit rhizom – ein bokmodell Husum nok har henta frå dei franske filosofane Gilles Deleuze og Felix Guattari. Husum bruker også rhizomet som tankereiskap fleire stader i boka. Rhizomet er eit omgrep frå botanikken: ein underjordisk stengel som det stendig dukkar opp nye plantar frå. For å få overblikket kan vi ikkje nøye oss med berre det som stikk opp over bakken.

Husum skriv:

Langsomt gående har du mulighet til å lese skjulte mønstre. Se, teppet av hvitveis i vårskogen, så vakkert! Du plukker en blomst, og en til, og du tror du plukker blomster. Men så enkelt er det ikke. Du napper noen vitale skudd fra et rhizom, en svær rotvev av energi, under bakken. Hvitveisen i handa di er like stor som heile skogen.

I ein handteikna illustrasjon på side 132 har Husum erstatta kvitveisen med uttrykk og termar frå hyperkrigens verd – som jo også er eit rhizom, eit skjult mønster som boka til Husum hjelper oss å avdekke.

Hyperkrigen er ikkje berre ein krig mot konvensjonelle militære installasjonar og avdelingar. Det har utvikla seg til ein bykrig der det handlar om å sprenge kroppar, og framfor alt sivile. I dei store verdsbyane forskansar overklassen seg no i sosiale tilfluktsrom åtskilt frå dei store massane som etter kvart blir til overs. I eit lengre avsnitt om sprengkrafta i moderne bykrigsvåpen med sterke illustrasjonar, viser Husum korleis desse våpna er tilpassa føremålet: sjokk og avmakt. Nye våpen særleg designa til å drepe folk heime. Vi får vite at også i Norden blir det produsert våpen som til dømes på Gaza er blitt brukte mot sivile. Nordic Ammunition Company (NAMMO) med hovudkvarter på Raufoss er verdsleiande i å utvikle nye våpen til moderne krigføring.

Korleis finn hyperkrigsmaskinen sine mål? Husum siterer General Fogelman (US Air Force, 1997): «Tidlig i det 21. århundre skal vi kunne finne, spore og i samme sekund ta ut hva som helst som beveger seg på jordas overflate». I boka blir vi gjort kjende med PRISM, det enorme overvakingsnettet til krigsherrane. Amerikanarane kallar det Obamas søppelsil. Det er eit filter som skal skilje ut uønska menneske. Systemet har mellom anna 500 datastasjonar på bakken – ein av dei på Eggemoen ved Hønefoss. Eit slikt system har vi ikkje sett før. Det er basert på at det imperialistiske krigsmaskineriet ikkje veit kva menneskekroppar kan finne på. Det er eit overvakings- og kontrollregime som opererer i notida med eit blikk på framtida. Det har ein ambisjon om å førutsjå og kontrollere kva desse kroppane i det heile teke kan kome til å gjere.

Frå Tidsskrift for Den norske legeforening 21. juni 2016, har eg saksa frå eit intervju med Hans Husum:

Han peker opp i fjellsiden: – Du vet, ­afghanerne har et uttrykk som jeg lurte på i lang tid. ‘Du vinner ikke en krig uten en god fjellbase’, sa de. ‘Fjellbase, fjellbase, hva er det?’ spurte jeg, og lærte at en fjellbase er et sted hvor du er trygg, har ro, hvor du kan tenke og hvor du har dine nærmeste. Hvis ikke du har en fjellbase, kan du ikke vinne en langvarig fight, forklarer han.

Kva tyder dette for oss? Kva kan vere vår fjellbase mot kreftene bak hyperkrigen? Hans Husum fortel at han har ei «storesyster» – vi treng alle ei slik når vi er utafor og fortvila. Storesystra, Swee Chai Ang, politisk flyktning frå Singapore, krigskirurg og overlækjar på Royal London Hospital seier:

– Gå, og gjør godt, Hans. Gode gjerninger kvalifiserer deg.

– Gjør godt?  Men de dreper jo til og med biene!

– Hvem de?

– Veit ikke.

– Så, se nå til å finne det ut.

– Ja. Vi må vel det.

Fjellbasen – det er solidariteten og samhaldet mellom alle som kjempar mot imperialisme, krig og undertrykking. Til det treng vi slike bøker som denne, og vi må ta oss arbeidet med å lese, følgje vegane som myggane i margen viser oss, bli uroa og prøve å forstå.

 

Arundhati Roy er en av Indias modige, radikale stemmer. Hun går åpent ut av forsvarer urbefolkninga som er utsatt for landgrabbing, og Kashmir og Jumma sine rett til nasjonal selvstendig. Ikke minst har hun lenge vært motstander av kastesystemet og forsvarer av de undertrykte, særlig de kasteløse og ofte muslimer. 

Dette bringer henne i konflikt med det regjerende hindufascistiske partiet, BJP, med statsminister Modi. Det er dette essayet handler om. Kampen mot fasciseringa av India.

Essayet ble først holdt som tale 1. mars 2020 på Hum Dekhenge All India Convention of Writers and Artists Against CAA-NPR-NRC in Delhi.

Artikkelen sto i Newsclick 2. mars 2020, og finnes også i essaysamlingen til Roy, Azani – Freedom. Fascism. Fiction. (Penguin Books, 2020). Se også omtalen til Tore Linné Eriksen i dette nummeret av Gnist.

---

Av Arundhati Roy
Oversatt av Anja Rolland, redaksjonsmedlem i Gnist.

 

Kjære venner, kamerater og forfatterkollegaer!

Stedet vi er samlet på i dag, er bare en kort busstur fra hvor en fascistmobb for fire dager siden gjennomførte et væpnet, blodig angrep på muslimer i arbeiderklassekolonier i North East Delhi. De ble oppildnet av taler holdt av medlemmer i det ledende partiet og ble støttet og aktivt hjulpet av politiet.[ref]Bharatiya Janata Party (BJP), regjeringspartiet India. Statsministeren er Narendra Modi. (Alle fotnotene er oversetters.) [/ref] De hadde sikret seg støtte, døgnet rundt, fra en stor del av det digitale massemedia og visste at domstolene ikke ville gjøre noe for å hindre dem.

Angrepet hadde ligget i lufta en stund, så folk hadde kunnet forberede seg litt, og derfor også forsvare seg selv. Markeder, butikker, hus og hjem, moskeer og biler har blitt brent ned. Gatene er fulle av steiner og vrakrester. Sykehusene er fulle av skadde og døende. Likhusene er fulle av de døde, både muslimer og hinduer, inkludert en politimann og en ung medarbeider i etterretningstjenesten. Ja. Mennesker på begge sider har vist seg å være i stand til å utøve grusom brutalitet, men også utrolig styrke og godhet.

Men det går ikke an å sammenlikne. Ingenting endrer det faktum at angrepet ble startet av den fascistiske mobben som messet «Jai Shri Ram!»,[ref]Opprinnelig et hinduistisk slagord, «Glory to Lord Rama» men nå mer et krigsrop hindunasjonalistene bruker i angrep mot andre troende, spesielt muslimer.[/ref] støttet opp av statsapparatet i dette nå åpenlyst fascistiske landet. Uavhengig av slagordene er ikke dette opptøyer mellom hinduer og muslimer. Det er en manifestasjon av den pågående kampen mellom fascister og anti-fascister, hvor muslimer står først i køen blant fascistenes «fiender». Å kalle det opptøyer eller «danga», eller «venstre» mot «høyre» eller til og med «høyre» mot «feil» slik mange gjør, er både farlig og tåkelegger.

Vi har alle sett videoene av politiet som står og ser på, og noen ganger deltar i ildspåsettelsen. Vi har sett dem knuse CCTV-kameraer,[ref]Overvåkningskameraer[/ref] slik de gjorde da de vandaliserte Jamia Millia Islamia University-biblioteket 15. desember. Vi har sett dem banke opp skadde muslimske menn som lå stablet oppå hverandre, og tvinge dem til å synge nasjonalsangen. Vi vet at en av de unge mennene er død. Alle de døde, skadde og ødelagte muslimer så vel som hinduer er ofre av dette regimet ledet av Narendra Modi, vår åpenlyst fascistiske statsminister, som selv ikke er uvant med å være ved roret da en massakre i en mye større skala og som varte i ukesvis tok plass for 18 år siden. 

Anatomien av denne brannkatastrofen vil bli studert i årevis. Men de lokale detaljene vil forbli en historisk kjensgjerning, ettersom krusningene basert på hatefulle rykter fremdrevet på sosiale medier stadig sprer seg, og vi kan allerede ane at mer blod truer i horisonten. Selv om det ikke har vært noen flere drap i North Delhi, kunne man i går (29. februar) se flere folkemengder rope de samme slagordene som brygget opp til angrepene: Desh ke Gaddaron ko, Goli maaron saalon ko! (Skyt forræderene!)

For bare et par dager siden var høyesterettsdommer i Delhi, S. Muralidhar, rasende på Delhi-politiets manglende innsats mot Kapil Mishra, tidligere BJP MLA-kandidat, som brukte nettopp dette som et slagord i valgkampen. Natt til 26. februar fikk dommeren ordre om å bli forflyttet til Punjab høyesterett. Kapil Mishra er nok en gang tilbake i gatene og roper det samme slagordet. Det kan nå brukes inntil videre.

«Lek og moro» med dommere er ikke noe nytt. Vi kjenner historien om dommer Loya. Vi har kanskje glemt historien om Babu Bajrangi, dømt for sin deltagelse i drapene av 96 muslimer i Naroda Patiya-massakren i Gujarat i 2002. Se klipp av ham på YouTube. Der forteller han hvordan «Narendra bhai» fikk ham ut av fengsel ved å bestikke dommerne. 

Vi har lært å forvente massakre slik som denne i forkant av valg – de har blitt en slags barbarisk valgkamp-kampanje for å polarisere velgerne. Men Delhi-massakren skjedde bare noen dager etter et valg, etter at BJP-RSS gikk på et pinlig valgnederlag. Massakren var for å straffe for Delhi og en tydelig melding for det kommende valget i Bihar.

Alt er offentlig og dokumentert. Alt er tilgjengelig for alle å både se og høre – de provoserende talene til Kapil Mishra, Parvesh Verma, regjeringsmedlem Anurag Thakur, førsteminister for Uttar Pradesh Yogi Adityanath, innenriksminister Amit Shah, og til og med selveste statsministeren. Likevel har alt blitt snudd opp–ned, og det blir lagt frem som om hele India er et offer for de titusenvis fullstendig fredelige, for det meste kvinnelige, for det meste – men ikke alltid – muslimske demonstrantene som har vært ute i gatene i nesten 75 dager, for å protestere mot Citizenship Amendment Act (CAA).

CAA, en lovendring som raskt gir indisk statsborgerskap til ikke-muslimske minoriteter, er direkte grunnlovsstridig og åpenbart anti-muslimsk. Sammen med National Population Register og National Register of Citizens er den ment å delegitimere, destabilisere og kriminalisere ikke bare muslimer, men hundrevis av millioner indere som ikke har de nødvendige dokumentene[ref]For å dokumentere retten til eiendom kreves dokumenter. Ingen dokumenter, og du mister retten for eksempel jord. Dette rammer naturligvis de fattigste, som ofte ikke en gang kan lese og skrive.[/ref] – inkludert de som roper «Goli Maaro Saalon Ko»[ref] «Skyt nasjonens forrædere!» [/ref] i dag.

Med en gang det blir satt spørsmålstegn ved statsborgerskap blir det satt spørsmålstegn ved alt – dine barns rettigheter, stemmeretten din, eiendomsretten din. Som Hannah Arendt sa: «statsborgerskap gir deg retten til å ha rettigheter». Den som ikke tror at dette stemmer, kan gjerne rette oppmerksomheten sin mot Assam og se hva som har skjedd med 19 lakh people[ref]1 lakh = 100.000[/ref]  – hinduer, muslimer. De kasteløse (usikker på oversettelsen av ordet Dalits[ref]Dalit er betegnelsen de omkring 167 millioner menneskene som i det indiske kastesystemet er stemplet som «urene», «kasteløse», eller «urørbare».[/ref]), urfolket (også usikker på om urfolk er riktig oversettelse for ordet Adivasis.[ref]Adivasi er en betegnelse som benyttes om en heterogen gruppe av stammefolk som ofte hevder å være Indias urfolk. Det benyttes om stammer som ikke er av et indoarisk opphav.[/ref]) Det har oppstått bråk mellom de lokale stammene og andre deler av befolkningen i delstaten Meghalaya. Det er portforbud i Meghalayas hovedstad Shillong. Delstatens grenser er stengt for ikke-lokale.

Hovedformålet til NPR-NRC-CAA[ref]https://www.newsclick.in/CAA-NRC-NPR-Everything-We-Need-Know[/ref] er å destabilisere og dele folket, ikke bare i India, men i hele subkontinentet.[ref]Arundhati Roy bruker ordet subkontinent når hun omtaler staten India som inkluderer blant annet Kashmir som slåss for selvstendighet.[/ref] Hvis fantom-millionene av mennesker som Indias nåværende innenriksminister kaller «termitter» i det hele tatt eksisterer, kan de ikke bli holdt i interneringssentre, og heller ikke deporteres. Ved å bruke den type terminologi og finne opp en så latterlig og ondskapsfull sammensvergelse setter myndighetene titalls millioner hinduer som bor i Bangladesh, Pakistan og Afghanistan i fare – mennesker myndighetene later som om de er bekymret for, men som kan ende opp med å lide konsekvensene for denne intoleransen som siver ut fra New Delhi.

Se hvor vi har havnet.

I 1947 vant vi selvstendighet over kolonistyret, en kamp som ble kjempet av nesten hele landet, med unntak av våre nåværende ledere. I etterkant er det alle former for sosiale bevegelser, kamp mot kastene, klassekamp, feministisk organisering som har vist vei til der vi er nå.

På 60-tallet var ropet om revolusjon et krav om rettferdighet, for omfordeling av rikdom og å styrte herskerklassen.

Da 90-tallet kom, var vi blitt redusert til å kjempe mot forflytningen av millioner av mennesker fra sine egne eiendommer og bygder, mennesker som ble skadelidende da et nytt India ble bygd, hvor 63 av Indias rikeste mennesker hadde mer rikdom enn det gjennomsnittlige budsjettet til 1200 millioner mennesker.

Nå er vi igjen redusert til å måtte be om å få tilbake våre rettigheter som innbyggere, fra mennesker som ikke hadde noe med byggingen av dette landet å gjøre. Mens vi ber, ser vi staten trekke tilbake sin beskyttelse, vi ser politiet blir overtatt av kommunene, og at domstolene gradvis frasier seg sine plikter. Vi ser at media, hvis rolle skal være å granske de herskende, heller gjøre det motsatte.

I dag er det 210 dager siden Jammu og Kashmirs spesielle statuser ble fjernet, i strid mot grunnloven. Tusenvis av kashmirere, inkludert tre tidligere førsteministre, sitter fortsatt fengslet. Syv millioner mennesker er i virkeligheten under beleiring, et nytt brudd på menneskerettighetene.

26. februar så gatene i Delhi ut som gatene i Srinagar. Det var dagen da kashmirske barn gikk på skolen for første gang på syv måneder. Men hva betyr det å gå på skolen når alt rundt deg sakte kveles?

Et demokrati som ikke beskyttes av en grunnlov og hvis institusjoner har blitt uthulet, kan aldri bli noe mer enn staten til flertallet. Man kan være uenig i hele eller deler av grunnloven, men å late som om den ikke eksisterer slik styresmaktene gjør, er å totalt demontere demokratiet. Kanskje det er målet. Dette er vår versjon av korona-viruset. Vi er syke.

Det er ingen lys i horisonten. Ingen velmenende utenforstående land. Ingen FN.

Ingen politiske partier som ønsker å vinne valg, vil eller kan ta seg råd til å ta et moralsk standpunkt. Fordi det brenner ukontrollert. Ildebrann. Systemet feiler.

Det vi trenger, er folk som tør å være upopulære. Som er forberedt på å sette seg selv i fare. Som sier sannheten. Modige journalister kan gjøre det, og de gjør de. Modige advokater kan gjøre det, og de gjør de. Og kunstnere – vakre, fantastiske, modige forfattere, diktere, musikere, malere og filmskapere kan gjøre det. Den skjønnheten er på vår side. Alt sammen.

Vi har en jobb å gjøre. Og en verden å vinne.

 

Leder 4

Plukk 6

Gnist-samtalen med Ellen Engelstad: Rosa Luxemburg og ettertidens radikale bevegelser 8

Hallvard Berge: Er det progressivt å boikotte selvbetjeningskassene? 16

Kari Celius: Datahaller – den nye olja eller den store floppen? 24

Tale Hammerø Ellingvåg: Historien om den fagforeningsdrevne grønne omstillinga i Odda 30

Christina Colclough: Å få sparken av en algoritme 38

Christian Fuchs: Hva ville Marx sagt om Facebook og Cambridge Analytica? 44

Mathias Bismo: Marx om teknologi 50

Inger Hagerup: Vær utålmodig menneske! 60

Arne Overrein: Fake news, offentlighet og demokratiforfall 62

Unni Kjærnes, Per Medby, Ole Marcus Mærøe og Tomine Sandal: Hva er staten – og for hvem? 74

Magnus Westbye: Nyliberalismens mange ansikter – Bolsonaro og grasrotmotstand 88

Debatt

Eli Aaby: Hvem skal bestemme? 96

Jørgen Sandemose: Den faste kapital må analyseres 98

Jorun Gulbrandsen og Gudmund Dalsbø: Liv og diktning er ett 104

Bokomtaler

Anne Bitsch: Brev til en ufødt datter 114

Hans Husum: Skjult 116

Marte Heian-Engda: Israel, historie, politikk og samfunn 120

James Bloodworth: Innleid og underbetalt. Undercover i et arbeidsliv uten rettigheter 124

Ahmet Altan: Eg får aldri sjå verda igjen 126

Hvordan skal vi forstå statens rolle? Er den en nøytral institusjon som vi kan fylle med innhold, eller reflekterer selve oppbygningen det samfunnssystem og de maktforhold vi lever i? Hvilke funksjoner har staten? Hva med staten i et sosialdemokratisk regime. På hvilke måter skiller den seg fra et liberalistisk regime på den ene sida og et sosialistisk på den andre? Hva skjer med staten under den rådende nyliberalismen?

Av Unni Kjærnes, Per Medby, Ole Marcus Mærøe og Tomine Sandal
Artikkelforfatterne er medlemmer av redaksjonen.
Foto: Wilhelm Joys Andersen

Det marxistiske synet på staten er at den er et apparat som skal bidra til at kapitalismen opprettholdes og sikres. Begrepet «stat» i dagligtalen omtales ofte som synonymt med nasjonen eller nasjonalstaten, altså interessene til et fellesskap hevet over klassene. Det blir av og til også brukt som vikarbegrep for «regjering». Enda mer typisk er bruken av ordet «stat» når man snakker om strukturer for organisering av forskjellige samfunnsmessige oppgaver, den såkalte «velferdsstaten» (herunder kommuner og fylkeskommuner, helseforetak etc.). Da blir «staten» gjerne satt opp mot «markedet» og det enkelte individ.

I dag står ikke den politiske striden i vår del av verden mellom kapitalisme og sosialisme. De politiske motsetningene nå er ofte knytta til i hvor stor grad velferdsstatene som er bygd opp i de fleste vestlige land i ulike varianter, skal bevares eller bygges ned/privatiseres. Det sier litt om det nyliberale hegemoniet som har vært de siste tiårene. En historisk ironi er at antikapitalistiske venstrekrefter i dag framstår som de sterkeste forsvarerne av velferdsstatene, som jo ble bygd opp i stor grad for å forhindre at revolusjonære sosialistiske krefter skulle få samfunnsmakta, for å sikre sosial ro og orden rundt kapitalistiske produksjonsforhold og eierskap til produksjonsmidlene.

Mye av den politiske diskusjonen har dreid seg om omfanget av statlig styring og omfordeling. På den venstre-sosialdemokratiske sida har det vært mer eller mindre underforstått at statlig virksomhet er bra for fellesskapet og for vanlige folk, framfor alt ut fra sin utjevnende funksjon. Arbeiderpartiets tilnærming har vært å balansere statlig sikret sosial trygghet med tro på at økonomisk vekst må skje i profittsøkende, privateide markeder. De seinere åra har partiet understreka at statlig beskyttelse heller ikke må bli for trygt, jamfør debatten om snillisme og arbeidslinja. Konservative og liberale har både tradisjonelt og i dag stort sett argumentert for mindre «offentlige inngrep». Men staten har ikke alltid blitt mindre under konservative og liberale regjeringer. Hva er det da som skjer? Vi ønsker med denne artikkelen å bidra til en mer kritisk debatt om statens rolle. Vi legger vekt på å vise at staten har flere funksjoner som ikke er separerte fra hverandre.

Statens ulike roller

Mange i Norge er som nevnt vant til å se på staten som et uttrykk for fellesskapet, altså oss alle. Det vi da først og fremst tenker på, er tre ting. For det første er det tanken om en velferdsstat som skal gi sosial sikkerhet for alle innbyggere, finansiert gjennom omfordelende skatter. For det andre er det trepartssamarbeidet i arbeidslivet mellom kapitalister/bedrifter, arbeidere og staten i en slags tilrettelegger- eller meklerrolle, gjerne omtalt som «den norske modellen». Statens rolle er her å bidra med sosial sikkerhet, utdanning, ulike typer infrastruktur og annen tilrettelegging. På denne måten er disse to rollene for staten tett forbundet. Når det gjelder omfanget av og formen på statens innsats i tilrettelegging, blir gjerne statlig (byråkratisk) styring satt opp mot marked. Det er ei linje fra en sosialistisk altomfattende stat via den skandinaviske sosialdemokratiske tradisjonen med statlig styring som motvekt til uønskede effekter av profittstyrte markeder, til den liberalistiske tradisjonen med en minimal stat som ikke motvirker, men heller fremmer produksjon og fordeling gjennom markeder. I tradisjonell velferdsstatsforskning blir den sosialdemokratiske velferdsstaten satt opp mot, på den ene siden den liberalistiske «nattvekterstaten» vi finner i angloamerikanske land (og som prega Norge rundt det forrige århundreskiftet) med sterk grad av behovsprøving, på den andre siden den kontinentale sosialstaten, der sosial trygghet er basert på opptjente rettigheter i arbeidslivet. Verken den angloamerikanske eller den kontinentale velferdsmodellen har siktemål om omfordeling og utjevning. (Esping Andersen 1990)¹

Velferdspolitikken i den liberalistiske nattvekterstaten var og er retta mot å dekke bare de mest grunnleggende behov, målretta mot de individer og familier som ikke klarer å dekke disse sjøl, altså med egne midler eller ved å selge arbeidskrafta si og ved anskaffelse i markeder. Innenfor et slikt regime betyr også veldedighet mye. Veldedighet kan kanskje hjelpe mot akutte behov, men det løser ikke de grunnleggende problemene. Klassisk målretta politikk har typisk lagt vekt på skille mellom «verdige» og «uverdige» trengende og har gjerne også hatt sterke innslag av sosial kontroll, i form av arbeidsplikt og kontroll av hva folk gjør. Å gå på fattigkassa var veldig stigmatiserende. Målet har vært å avhjelpe akutte behov med lavest mulig utgifter (og sikre sosial orden), ikke å bringe folk ut av en vanskelig situasjon.

Et viktig kjennetegn ved den typiske skandinaviske varianten av velferdspolitikk har vært at sosiale rettigheter skal gjelde alle, de skal være «universelle». Hensikten var «hjelp til selvhjelp», som den beste måte å sikre at alle selv får forme sine liv og delta aktivt i samfunnet. Argumentet har dels vært praktisk, ved at enhver begrensning i form av målretting gjør tilgjengeligheten vanskeligere for de som trenger det mest (såkalt terskelteori). Dels har begrunnelsen vært politisk, ved at når alle får tilgang, vil ordningene også få støtte av de som har mindre behov og større ressurser. Et typisk eksempel er barnetrygd. I tillegg vil det være enklere å få generell aksept for relativt sjenerøse ordninger med høy kvalitet dersom også de ressurssterke deltar. Slike argumenter er brukt om offentlig drift av skole og helsevesen.

Staten har også en tredje rolle, ivaretakelse av sikkerhet og sosial orden, gjennom lovverk og domstoler og ved hjelp av politi og militærvesen (voldsapparatet). Her handler det om statens rett til å utøve makt og vold for å ivareta det som i den hegemoniske «konsensusbetydningen» forstås som landets felles interesser. Partier til høyre har typisk vært opptatt av såkalte «lov og orden»-saker. Liberalismens tradisjonelle argumenter om en liten stat og individuell frihet omfatter som oftest ikke disse spørsmålene. Den liberalistiske teoretikeren Friedrich von Hayek var for eksempel tilhenger av Pinochets styre i Chile.²

Ifølge marxismen har alle deler av staten som fremste formål å ivareta borgerskapets interesser, ofte omtalt som statens klassekarakter. Voldsapparatet er det ytterste uttrykket for dette.³ Selv om det sjelden nevnes, finnes den repressive delen av staten også i Norge. Lars Borgersrud⁴ har vist at både politiet og militæret ble brukt ofte mot arbeiderbevegelsen i faser av norsk historie da klassekampen var skarpere enn i dag. Det var etablert en hemmelig hær integrert i den offisielle som skulle brukes ved indre uro. Denne var basert på såkalt stille mobilisering per brev til «pålitelige» personer. Men, også på 70-tallet skjedde det flere ganger at politiet ble satt inn mot streikende arbeidere. De siste åra har politiet blitt satt inn mot havnearbeiderne i 2014. Også mot andre folkelige protester har store politistyrker blitt satt inn, for eksempel mot Alta-demonstrasjonene (der det også var nære på at Garnisonen i Porsanger ble satt inn), og mot aksjonene mot gruvedumping i Førdefjorden i 2016. Den indre, skjulte delen av staten, det som av og til omtales som dypstaten, er heller ikke ukjent i nyere norsk historie. Lundkommisjonens rapport⁵ avslørte deler av det omfattende overvåkningsapparatet som ble bygd opp mot venstrekreftene også etter annen verdenskrig, med bl.a. ulovlig overvåkning og den hemmelige hæren Stay Behind.⁶ Saka der Christian Høibø i 2013 sto fram som informant og provokatør for PST i ulike miljøer på venstresida, viser at overvåkinga av venstresida i større eller mindre grad fortsatt pågår etter Lundkommisjonen også.⁷ Beredskapslovene gir fortsatt omfattende fullmakter til å suspendere demokratiet i «krisesituasjoner».

Rollen som maktapparat er ikke uten videre frikopla fra rollen som velferdsprodusent og trepartssamarbeidet. I Norge, som ellers i verden, er mange sosiale tiltak gjennomført etter omfattende protester og opprør, særlig når det gjelder å tilfredsstille grunnleggende behov. Det er bare å se på «de gule vestene» i Frankrike i dag, som har blitt møtt ikke bare med utstrakt voldsmakt, men også med enkelte sosiale reformer. Mange har påpekt at relativ økonomisk utjevning, sosial trygghet og trepartssamarbeidet i Skandinavia har bidratt til generelt lite kriminalitet og politisk konsensus. Eller, sagt på en annen måte, politisk passivisering. Systemer for statlig sosial sikkerhet vil i mange tilfeller bidra til avhengighet og sosial kontroll. NAV og andre velferdstjenester kan ha en repressiv karakter gjennom sterk kontroll av brukerne. Inntrykket er at kontrollerende betingelser har økt de seinere åra. Fremskrittspartiets motstand mot inngrep i alle deler av samfunnslivet har blitt sett på som usolidarisk. Vi kan se forbi den liberalistiske (og brunstenkte) retorikken i partiets program og ledelse og spørre hvorfor mange med lav inntekt og utdannelse stemmer FrP? Det kan være at deres opplevelse av staten først og fremst handler om nettopp sosial kontroll, og mindre om fellesskap og sosial trygghet.

Vi kan legge til en fjerde rolle som staten har, nemlig som investor eller felleskapitalist. I et samfunn med privat eiendomsrett og en forholdsvis sterk stat er det slett ikke gitt at det finnes private kapitaleiere med tilstrekkelig kapital til å satse på store utbygginger, i hvert fall ikke enkeltvis. Historisk har det særlig handlet om utbygging av jernbane og annen infrastruktur, men også industriutbygging (og ikke minst oljevirksomhet). I Norge har staten fortsatt store eierandeler i Equinor og banker.⁸ Da bankene fikk økonomiske problemer i 2008–2009, var det ikke snakk om noen budsjettskranker – bankene fikk det de ba om.⁹ Også i utvikling av for eksempel moderne helse- og utdanningstjenester har statlig finansiering spilt en vesentlig rolle. Det handler om grunnleggende forskning og utvikling, men også om selve utbygginga. Utbygging av velferdstjenester kan dermed sies å være motivert ut fra at staten er en felleskapitalist. Ulike velferdstjenester bidrar også til å «smøre» deler av det kapitalistiske maskineriet – for eksempel bidrar bostøtte til å holde boligprisene oppe. Kjøpekraft blant de fattigste i Norge gir rom for høyere matpriser, til forskjell fra for eksempel USA. Så de ulike delene av staten griper inn i hverandre.

Det tradisjonelle marxistiske synet på staten

Alt i Det kommunistiske manifest fra 1848 hadde Marx og Engels en klar oppfatning om staten: «Det moderne statsapparatet er organ, som forvalter hele borgerskapets felles interesser». Ut fra dette synet tjener statsapparatet i et kapitalistisk samfunn alltid borgerskapets interesser, selv om partier utgått fra arbeiderbevegelsen sitter i regjering. Erfaringene fra Pariserkommunen i 1871 gjorde at Marx og Engels i forordet til 1872-utgaven av Manifestet påpekte at «arbeiderklassen kan ikke ta det eksisterende statsapparatet i besittelse og sette det i bevegelse til sitt formål». Det gamle statsapparatet måtte knuses og en ny sosialistisk arbeiderstat måtte etableres. Også denne arbeiderstaten ville ha en klassekarakter, forskjellen består i hvilken klasse som innehar makta.

En kapitalistisk stat kan ta forskjellige former, fra utstrakt borgerlig demokrati til fascistisk diktatur. De undertrykkende institusjonene og statens administrative apparat består uansett og tjener samla sett borgerskapet. Dette betyr selvsagt ikke at det settes likhetstegn mellom et fascistisk diktatur og en godt utbygd borgerlig demokratisk stat. Ifølge en klassisk marxistisk forståelse er ikke statsoverhodet, parlament, utvalg, partier og statsstøtta medier noe som endrer den borgerlige statens vesen og klassekarakter – de påvirker kun dens framtoning. Selvsagt har statsapparatets funksjoner endret seg betydelig siden Marx og Engels sin tid. Den gangen besto staten av voldsapparatet (militæret og politiet), samt et visst byråkrati som blant annet sto for skatteinnkreving, samt minimal og frihetsberøvende fattighjelp. Det moderne statsapparatet er blitt mye større og mer utbygd, blant annet med velferdstjenester. Men betyr dette at staten har blitt nøytral og ikke lenger ivaretar borgerskapets interesser? Her har sosialdemokrater og sosialister hatt ulike svar.

Radikale eller revolusjonære har ønsket å sosialisere, eller demokratisere, eiendomsretten til produksjonsmidlene, mens de moderate eller reformistiske har argumentert for å begrense kapitalens makt gjennom reformer, politisk styring og regulering. Reformistene har lagt til grunn at det gjelder å overta det borgerlige statsapparatet og gradvis bygge sosialisme basert på dette. Historisk er det ingen eksempler på at sosialisme har blitt innført ved å overta regjeringsmakt i etkapitalistisk land. I mange land overtok den reformistiske arbeiderbevegelsen regjeringsmakta med ambisjoner om sosialisering av produksjonsmidlene. Eiendomsforholdene ble raskt tillagt mindre og mindre vekt av de sosialdemokratiske regjeringene, sosialiseringstanken ble lagt bort og heller satse på utbygging av velferdsstaten. I Sverige ble dette uttrykt som «la dem ha Volvo, vi har jo staten» (Ankarloo 2008).¹⁰ Arbeiderpartiets første statsminister, Christopher Hornsrud, uttrykte i et intervju på sin 100-års dag i 1959 skuffelse over at kapitalismen levde i beste velgående etter 24 år med Arbeiderparti-regjeringer: «Vårt samfunn har vel ikke utviklet seg noe i sosialistisk retning. Sosialisme må bygge på erobring av produksjonsmidlene. Vi har utbygget velferdsstaten, men den er ikke sosialistisk».¹¹

Hvorfor fikk vi velferdsstater?¹²

Velferdsstaten oppstod i Tyskland på 1880-tallet og var et resultat av rikskansler Otto von Bismarcks sosiallovgivning. Politikken var motivert ut fra ønsker om å demme opp for voksende sosial uro og det som ble opplevd som den sosialistiske trusselen. Sosialforsikringsordningene som da ble innført, var ikke de første av sitt slag, men de skilte seg ut fra de foregående ved at de favnet større grupper og var nasjonale. Lovene var basert på forsikringsprinsippet, der de forsikrede, som regel arbeidere, hadde rett til inntektskompensasjon fra fond som de selv hadde bidratt til å bygge opp gjennom et liv i yrkesaktivitet. Som vi har nevnt er fortsatt de kontinentale velferdsstatene basert på en slik tankegang.

Med Oktoberrevolusjonen kom det fart i velferdsreformene. De omfattende dyrtidsprotestene mot slutten av første verdenskrig ble sett som tegn på revolusjonære stemninger. Borgerskapet i de fleste vestlige land ga da visse konsesjoner til den framvoksende arbeiderbevegelsen for å demme opp for ytterligere radikalisering av arbeiderklassen. For eksempel hadde neppe innføring av åttetimersdagen kommet så tidlig uten urolighetene i kjølvannet av Oktoberrevolusjonen.

Som den britiske historikeren Eric Hobsbawm har påpekt, var eksistensen av et konkurrerende økonomisk system avgjørende for at kapitaleierne i Vest-Europa skulle akseptere et kompromiss med arbeiderbevegelsen. Det er interessant å merke seg at velferdsstaten, i den form den fikk av regulert kapitalisme, aldri var et uttrykt mål for arbeiderbevegelsen før den ble til. Målet var sosialisme. Det var i frykt for sosialisme (etter den russiske revolusjonen og en styrking og radikalisering av arbeiderbevegelsen i Vest-Europa omkring andre verdenskrig) at kapitaleierne i Vest-Europa ga etter for mange av arbeiderbevegelsens krav. De gikk frivillig inn for omfattende sosiale kompromiss og ga etter for mange av arbeiderbevegelsens sosiale og økonomiske krav for å vinne tid, samt å dempe radikaliseringen i arbeiderbevegelsen (Wahl 2009).

Ifølge Asbjørn Wahl var klassekompromisset mellom arbeid og kapital et resultat av den økende samfunnsmessige makt arbeiderbevegelsen hadde klart å tilkjempe seg i perioden forut for kompromisset. Kapitalistene og deres organisasjoner hadde erkjent at de – på den tida – ikke var i stand til å nedkjempe fagorganisasjonene. De måtte anerkjenne dem som representanter for de ansatte og forhandle med dem. Det har vært vanlig i Norge å hevde at klassekompromisset hvilte på en sterk arbeiderbevegelse – en styrke som var utviklet nettopp gjennom de kampene og konfrontasjonene som lå forut for kompromisset. Andre peker på at den tidas produksjonsforhold, med store industribedrifter og stadig mer avansert produksjon, gjorde at kapitalistene hadde nytte av lojale og velorganiserte arbeidere (Karimi 2015). Fokus på forhandlinger bidro til å temme de revolusjonære.

Uansett, utviklinga av velferdsordninger førte til bedre og tryggere materielle kår for arbeiderklassen (trygdeordninger, sosiale stønader, omfordeling av verdier, universelle rettigheter, gratis tjenester osv.). Oppslutninga om velferdsstaten økte jevnt i tiåra etter andre verdenskrig. Men grunnleggende er at deler av velferdsstaten er innretta på å kompensere feil og mangler ved det kapitalistiske systemet (f.eks. arbeidsløshetstrygd, stønadsordninger og tjenester knyttet til arbeidsrelaterte helseproblemer og utstøting fra arbeidsmarkedet).

Kort historikk om den norske velferdsstaten og den nordiske modellen

De første velferdsordningene i Norge var utprega målretta ordninger og beskjedne i omfang. Etter en periode med sterk klassekamp, ble det i 1935 inngått to store klassekompromisser i Norge. Nygaardsvold inngikk kriseforlik med Bondepartiet. Samme år kom Hovedavtalen mellom LO og NAF, hvor tariffavtaler ble sikra mot at fagbevegelsen anerkjente eiernes styringsrett. Arbeiderpartiet overtok regjeringsmakt under ledelse av Johan Nygaardsvold.¹³ Nygaardsvolds regjering hadde ambisjoner om utbygging av velferdstjenester, men knappe økonomiske rammer gjorde at lite skjedde før etter andre verdenskrig.

Velferdstjenester som helsetjenester, utdanning og sosiale stønader ble utvikla i alle land ettersom økonomien utvikla seg, med behov for effektiv og kvalifisert arbeidskraft, kollektivtransport med mer. Hvordan skulle denne mer omfattende reproduksjon av arbeidskraften organiseres? Dette er bestemt av særegne historiske, økonomiske, geografiske og politiske forhold i de enkelte landa. I noen land er en stor del av reproduksjonen privat. I Norge og andre nordiske land ble det etter krigen satset på offentlig utdanning, forskning, helse- og sosialvesen, der sosialdemokratiet spilte en hovedrolle. Arbeiderpartiet satt aleine i regjering fra 1935 til 1965. I Norge ville et omfattende privat skole- og helsevesen på det tidspunktet vært umulig å organisere.

Velferdsstaten framstilles ofte som et prosjekt Arbeiderpartiet og arbeiderbevegelsen hadde kjempet fram til beste for den norske arbeiderklassen. I dagens prinsipprogram for Rødt er dette synet også tatt inn. Her står det at «[velferdsstaten] er et resultat av arbeiderbevegelsens kamp gjennom over hundre år». Dette er nok litt for unyansert. Som vi har sett, var velferdsstatsordninger opprinnelig motivert ut fra å hindre radikalisering av arbeiderbevegelsen. Ordningene fikk tilslutning fra store deler av borgerskapet og kan ses som en del av borgerskapets strategi for utviklingen av norsk kapitalisme. Da Folketrygden ble innført i 1967, var det under Per Borten (SP) sin koalisjonsregjering, og reformen ble vedtatt av et enstemmig Storting. Så seint som i 1978 ble ei sykelønnsordning for alle vedtatt, også dette enstemmig.¹⁴ Det er altså ikke riktig å si at velferdsstaten i Norge vokste fram under sterk kamp. Kamp-perioden varte i hovedsak fram til kompromisset i 1935. Perioden da velferdsstaten ble bygd ut i Norge, var prega av lite politisk kamp. Men det er ikke tvil om at LO og Arbeiderpartiet var de som først foreslo og tok initiativ til utbygging av velferdsordninger i Norge. Så det blir også for unyansert å si at arbeiderbevegelsen ikke hadde noen betydning for utbygging av velferdsstaten i Norge.

I Norge og resten av Skandinavia ble velferdsstaten sterkere utbygd enn i andre vestlige land, ikke bare i form av universelle ytelser, men også innen pleie og omsorg. Den kontinentale modellen er mer prega av at slike omsorgsoppgaver utføres i familiene, det vil si ved ubetalt arbeid fra kvinner. Yrkesdeltakelsen blant kvinner er mye lavere på kontinentet enn i Skandinavia. Statsviteren Helga Hernes har kalt det for «den kvinnevennlige velferdsstaten».¹⁵ Den ga arbeid til kvinner og sørga for tjenester som gjorde det mulig å jobbe utafor hjemmet. Flere kvinner fikk økonomisk frihet. Men samtidig gjorde også det at kvinner (og familien som helhet) ble inkludert i det kapitalistiske produksjonssystemet på nye og mer direkte måter.

Et korporativt system: forhandlinger og kompromisser

Klassekompromisser har altså gjennomsyra norsk politikk siden mellomkrigstida. Det gjelder i arbeidslivet, mellom arbeid og kapital. Men det gjelder også i flere sektorer, som i landbruket, det såkalte rød-grønne kompromisset. En viktig side ved disse kompromissene er at beslutninger i stor grad har kommet gjennom forhandlinger. Det har i sin tur gitt utstrakt bruk av korporative løsninger, i form av utvalg, komiteer osv. Her sitter såkalt «berørte parter» sammen for å diskutere seg fram til felles løsninger eller felles råd til statlige myndigheter.

Korporative løsninger har en rekke kjennetegn. For det første vil bare de som anses som «berørt part», få delta i forhandlingene. For det andre kommer innflytelsen i slike organer an på forhandlingsstyrke og organisasjonsressurser, slik som antall medlemmer, generell økonomi, ekspertise og utredningsressurser. Svakt organiserte interesser (eksempler er forbrukere, sektorer med lav organisasjonsgrad for arbeidere, folk med ulike handikap) vil dermed stille svakt, selv om de får plass ved bordet. For det tredje skjer gjerne forhandlingene i lukkede rom. Det vil si at offentlighetens innsyn og muligheter til mobilisering blir svært begrensa. Interesser som berører mange, men med svake organisasjonsressurser, vil ofte lettere få oppmerksomhet og sympati i offentlig debatt. Sterke og godt organiserte grupper vil få lettere gjennomslag i lukkede fora. For det fjerde vil de som deltar i forhandlingsfora som varer over litt tid, ofte utvikle en felles forståelse av hva som er problemet og hvordan det skal løses, altså hva det forhandles om, gjerne godt hjulpet av eksperter og deres måte å snakke på (kooptering). Det bidrar til en teknokratisk utvikling i saker som i bunn og grunn handler om interessekonflikter. Dette blir ekstra viktig om det utvikles prosesser der personene som deltar, flytter seg mellom å være eksperter, organisasjonsrepresentanter, myndighetsrepresentanter og kanskje til og med i politiske partier og fora. Det er mange eksempler på at personer opptrer med vekslende hatter innafor systemet fordi de er kunnskapsrike, har relevant erfaring og er del av nettverket. Samla sett bidrar korporative løsninger til en konsensusprega kultur, med mindre fokus på interessekamp.

«Reformer» av velferdsstaten og overgang til et ny-liberalistisk regime

Fra 1970-tallet avtok den økonomiske veksten og dermed også kapitalismens «rom» eller behov for sjenerøse velferdsordninger. I Storbritannia begrunna Margareth Thatcher drastiske omlegginger med at «there is no alternative». Fra slutten av 1980-tallet fikk vi merke dette også i Norge. Det har skjedd store endringer, såkalte «velferdsreformer», i hovedsak i form av innstramminger. Det går an å si at velferdsstaten har blitt mindre universell. På lignende måte som da ordningene ble innført, har disse reformene vært støtta av både de tradisjonelt borgerlige partiene og Arbeiderpartiet (som på flere tiår ikke har brukt betegnelsen sosialisme).

Likevel spiller ikke staten en mindre rolle nå enn før. Fortsatt er staten en stor aktør som felleskapitalist, slik vi har diskutert over. Videre er statens maktanvendelse ikke bygd ned, snarere tvert om. Militærapparatet er riktignok blitt lagt om til å sikre borgerskapets investeringer i utlandet (olje, våpen osv.). Som saka med Høibø viser, er overvåkningsapparatet intakt og antakelig mer omfattende som følge av de nye mulighetene dagens teknologi gir.

Den såkalte «arbeidslinja» i sosialpolitikken innebærer at velferdsytelsene skal utformes slik at de stimulerer folk til å arbeide framfor å leve på trygd eller sosialhjelp. På mange måter representerer arbeidslinja et forsøk på å balansere to motstridende hensyn. Stønadene skal sikre grunnleggende velferd, samtidig som ikke flere enn høyst nødvendig skal benytte seg av dem. Dette kan opplagt være en målkonflikt. Stortingsmelding nr. 35 fra 1994–1995 presenterte arbeidslinja slik: «Arbeidslinja betyr at virkemidler og velferdsordninger – enkeltvis og samlet – utformes, dimensjoneres og tilrettelegges slik at de støtter opp under målet om arbeid til alle».

Arbeidslinja tar i bruk aktive vilkår og sanksjoner. For å få offentlige stønader er det i økende grad et krav om at brukerne må delta i ulike typer aktiveringstiltak. Flere stønader er blitt redusert for å «stimulere» folk til å arbeide. Det gjelder innstramminger i støtteordninger til enslige mødre, bostøtte og lignende og det gjelder innføringa av levealdersjustering i den nye alderspensjonen. Det er grunn til å tro at effekten av pensjonsreformen stort sett kun vil føre til lavere framtidige pensjoner for de fleste. Problemet er at ikke alle er i stand til å arbeide like lenge og reformene rammer typiske fysisk slitsomme arbeiderklasseyrker hardest. Det er også urettferdig fordi det er store sosiale forskjeller i levealder. Folk i akademiske yrker er friskere, orker å jobbe lenger og lever lenger. Underregulering av alle pensjoner gjør alle som er avhengig av en form for offentlig ytelser, fattigere. Nedbygging av trygdeordninger har effekter, også på arbeidsmarkedet. Når alternativet med sosiale rettigheter blir dårligere eller ikke er tilgjengelig, må folk akseptere arbeid med dårligere vilkår. Det drar ned både lønninger og vilkår.

I Norge som i de fleste andre land er det økende økonomisk ulikhet. Den rød-grønne regjeringa hadde i sine to erklæringer fokus på fattigdomsbekjempelse, selv om bevilgningene stort sett uteble. Vi fikk begrepet «barnefattigdom». Men fattige barn lever i fattige familier. Å hjelpe barn fra fattige familier til å delta i fritidsaktiviteter gjennom ulike former for gratis tilgang løser ingenting og kan bidra til stigmatisering (ref. diskusjon om skolemat i mellomkrigstida, som bare ble gitt til fattige barn). Dette er typisk for målretta politikk, med forutsigbare effekter.

Andre «reformer» har hatt som formål å etterligne markeder og konkurranse i offentlig sektor under betegnelsen New Public Management (forkortet NPM). NPM har siden 1980-tallet hatt som mål å effektivisere offentlig sektor ved hjelp av styringsprinsipper fra privat sektor. NPM regnes ofte som motsats til byråkratisk eller fagstyrt ledelse. Blant virkemidlene som har blitt benytta, er konkurranseutsetting, privatisering, stykkprisfinansiering, internprising og bestiller–utfører-modeller. Konkurranseutsetting av tjenester, mer kontroll ved sosiale ytelser, organisering av sykehus og andre tjenester som offentlige «foretak», offentlige tilsyn for å sikre like betingelser i markeder osv. gir gjerne mer, ikke mindre offentlig byråkrati.¹⁶

Vi har altså ikke fått mindre statlig regulering, men regulering på endra premisser. Reguleringene, enten det handler om regulering av markeder for mat, bolig og transport eller sosiale ytelser og tjenester, skal støtte opp om og bidra til å utvikle kapitalistiske markeder. Dette står i kontrast til den tidligere «blandingsøkonomien», der en sentral rolle for staten var å kompensere for uønskede effekter av kapitalistisk produksjon og markedsbasert distribusjon. I begge former er likevel statens rolle å støtte opp om en kapitalistisk produksjonsmåte.

Den nordiske modellen under dagens borgerlige ledelse

Vi ser altså at det statlige sosiale sikkerhetsnettet stadig strammes inn. Folk som er avhengige av offentlige ytelser, blir fattigere. Sykehusene må spare og pleieinstitusjoner er bare for de aller, aller dårligste. Framtidige pensjonister går mer usikre tider i møte. Sosialdemokratiet og borgerlige partier har – igjen – vært enige om at reformer er nødvendige for å «sikre velferdsstatens framtid» under fanen «det må lønne seg å jobbe». Lojal oppslutning fra arbeiderbevegelsen skal, som Erna Solberg sier, «sikre den nordiske modellen».

Så blir spørsmålet om hva som er hovedproblemet og den strukturelle utfordringa? Handler det om høyrekreftenes styrke eller ligger det innebygde svakheter ved den nordiske modellen og klassekompromisset? Eller er alt dette bare overflatekrusninger på en oljesmurt stat som alle nyter godt av, slik kritiske stemmer i andre land kan antyde? Vi vil trekke fram noen poenger.

Vi mener klart at det vi nå ser, er tilbakevending til normalsituasjonen under kapitalismen. Vedvarende høykonjunktur som vi så i etterkrigstida – og som ga rom for å bygge opp velferdsstaten i Norge – vil vi ikke se igjen med mindre det oppstår en ny storkrig i Europa som ødelegger tilstrekkelig med kapital til å skape et stort nok investeringsbehov. Tvert om blir vilkåra kapitalistene har for å høste profitt, stadig dårligere, noe som etter all sannsynlighet vil føre til ytterligere angrep på velferdstjenester i tida som kommer. Styrkeforholda i klassekampen er sjølsagt avgjørende her. Kapitalen går dit det er størst profitt og norske ordninger blir utfordra av en globalisert kapitalisme. Men jo trangere vilkåra for profitt er, jo mindre velferdsytelser kan det kapitalistiske systemet tåle.

På mange måter betyr det at krav om reversering av innstramningene og å vende tilbake til «den gamle» velferdsstaten i dag er revolusjonære (i betydninga systemoverskridende) krav. Men systemoverskridende krav kommer ingen vei uten en bevisst revolusjonær strategi og en langt sterkere og mindre systemlojal arbeiderbevegelse enn vi har i dag. Til sjuende og sist må kapitalismen vekk. I den sammenhengen er staten den sterkeste motstanderen en revolusjonær bevegelse har.

Noter:

1. Esping Andersen, G. (1990): Three Worlds of Welfare Capitalism
2. Oscar Dybedahl (2016): «Nyliberalismens sterke stat», Vardøger 36/16.
3. Vi kommer tilbake til marxismens syn på Staten i et seinere avsnitt.
4. Se for eksempel Borgersrud (2000): Konspirasjon og Kapitulasjon – Nytt lys på forsvarshistorien 1814-1940. Se også John Strøm «Sulitjelmaaffæren 1918», Gnist, 3/18.
5. Dokument nr. 15 (1995–96) – Rapport til Stortinget frå kommisjonen som ble nedsett av Stortinget for å granske påstandar om ulovleg overvaking av norske borgarar.
6. Stay Behind var en del av beredskapssystem som ble etablert i alle NATO-land. I Hellas ble dette apparatet i 1967 brukt til å gjennomføre kupp mot den folkevalgte regjeringa, se Erling Borgen og John E. Andersson (1973): Storebror ser deg – En kartlegging av overvåkingspolitiet i Norge og NATOs hemmelige kupplaner og Jens Haugland (1970) : Juntaen ut av NATO
7. https://www.nrk.no/dokumentar/her-arresteres-psts-agent-1.10916137
8. Det finnes også motsatte eksempler, der staten overtar drift av noe som er bygget ut med private midler. Som Jan Guillou har beskrevet, ble Bergensbanen bygd ut gjennom et initiativ fra Bergens-kapitalister. En rekke sosiale institusjoner ble i en tidlig fase anlagt av forskjellige veldedige organisasjoner, slik som barnehager, rusmiddelinstitusjoner og gamlehjem.
9. Dette viser statens klassekarakter. Å redde bankene var viktig for den «rød-grønne» regjeringa for å videreføre gjeldende produksjonsforhold. Mål om fattigdomsbekjempelse hadde de ikke råd til å gjennomføre.
10. Intervju med Orientering på hans 100-års dag.
11. Den videre drøftingen er i stor grad basert på Asbjørn Wahl (2009): Velferdsstatens vekst og fall
12. Arbeiderpartiet hadde regjeringsmakt et par uker i 1928.
13. FRP satt ikke på Stortinget i denne perioden.
14. Helga Hernes: Staten – kvinner ingen adgang? Universitetsforlaget 1982
15. En studie av NPM-reformer i Storbritannia viste at reformene verken ga bedre eller billigere ordninger. C.Hood og R.Dixon: A government that worked better and cost less? Oxford 2015.

James Bloodworth:
Innleid og underbetalt. Undercover i et arbeidsliv uten rettigheter
Oslo: Res Publica, 2019, 253 s.

Av Per Emil Skjelbred,
faglig ansvarlig i Rød Ungdom, jobber i bar og studerer samfunnsgeografi ved Universitetet i Oslo.

Arbeidsmarkedet over hele verden er i stadig endring. Nyliberalismen har i stor grad vunnet frem som et globalt hegemoni, og konsekvensene for verdens arbeidere er en hverdag preget av usikkerhet. Mindre jobbsikkerhet, bemanningsbransjen, lavere lønninger, lange arbeidsdager og en nedbrutt psyke er nøkkelord i denne boka av James Bloodworth.

Boka er et resultat av en feltstudie gjennomført av forfatter og journalist James Bloodworth. Den er et djupdykk ned i de verste og mest brutale delene av det britiske arbeidsmarkedet. Gjennom historier fra Amazons varelagre, privat eldreomsorg og som übersjåfør tegner han et bilde av resultatet av flere år med nyliberal policy både i Storbritannia, men også i den Europeiske Union.

I første del av boka er forfatteren ansatt ved et av Amazons megalagre i Midlands i Storbritannia. De tidligere gruvesamfunnene som var kjennetegnet av høy grad av tillit og en sterk fagbevegelse, virker som en fjern virkelighet når Bloodworth skildrer forholdene i dagens samfunn. På arbeidsplassen eksisterer følelsen av den gamle husmannsånden, som regjerte for over to århundrer siden. Arbeiderne er der på nåde fra arbeidsgiver, og hver minste forseelse registreres for enklest mulig å kunne kvitte seg med en arbeider dersom arbeidsgiver ønsker det.

Ved å skildre livet i Rougley viser Bloodworth konsekvensene av Margarth Thatchers nyliberale politikk. Nedleggelsen av kullindustrien var et bevist politisk valg for å knuse den sterke fagbevegelsen. Resultatet ble en fagbevegelse med knekt rygg og en ny klasse med arbeidende fattige, og det er nettopp dette samfunnet Bloodworth trer inn i som lagerarbeider ved Amazon. Denne utviklingen er ikke bare skadelig for arbeidslivet, men det går rett og slett ut over helsen til arbeiderne. Livet består av tungt fysisk arbeid, lange dager, fast food til alle måltider og økt bruk av rusmidler. Dette er de menneskelige konsekvensene av et brutalisert arbeidsliv, som vi som samfunn ikke har råd til.

Virkeligheten som beskrives i Innleid og underbetalt kan også overføres til den utviklingen vi ser i arbeidslivet i mer hjemlige strøk. I andre del av boka er Bloodworth ansatt ved et privat helseomsorgsselskap, uten lønn mellom pasientbesøk og på nulltimers kontrakt. Arbeiderne er i konstant kamp mot tida, der de kjører fra hus til hus for å levere tjenester til de mange kundene. Vi får en forståelse av konsekvensene dette medfører både for de ansatte, men ikke minst for de pleietrengende

I Norge har vi flere eksempler på den samme kommodifiseringen, at alt gjøres til varer, av velferdstjenester og arbeidere innen disse sektorene, som kjøpes og selges mellom selskaper. Dette rokker ved tanken om den trygge og stabile arbeidsplassen der heltid er normen og deltid er unntaket. Denne endringen av velfredssektoren er et resultat av en stadig utvidelse av kapitalismen inn i nye sektorer som tidligere har vært regulert av staten.

Denne boka viser hva som skjer når nyliberalisme og høyrepolitikk får sette premissene for arbeidslivet. Den maler et mørkt bilde av hva som kan skje med arbeidslivet her hjemme i Norge om vi ikke tar ansvar. Det er ikke på grunn av kapitalismen at vi har fått de rettighetene vi har i dag, det er på tross av den. Det er den organiserte fagbevegelsen som har sikra oss de rettighetene vi har i dag, men framtida ser mørkere ut. La denne boka være til inspirasjon for kamp mot høyresida, mot nyliberalisme og EU – og ikke minst for et bedre arbeidsliv.

God lesning!

Marte Heian-Engdal:
Israel. Historie, politikk og samfunn
Oslo: Cappelen Damm Akademisk, 2018, 200 s.

Av Petter Bauck,
statsviter og medredaktør av boka The Oslo Accord. A Critical Assessment. Jobber i dag ved ambassaden i Kyiv.

Marte Heian-Engdal har skrevet en bok om Israel, ikke om konflikten mellom Israel og palestinerne. Allerede i starten av boka gjør hun en klar avgrensning om hva hun akter å skrive om og formidle kunnskap om. Det er en forståelig, men uhyre vanskelig avgrensning, gitt hvor tett ulike sider ved konflikten med palestinerne er knyttet til sentrale trekk ved staten Israel og den politiske elitens politikk. Det er dette som framstår som den svakeste siden ved den foreliggende boka. Jeg kommer nærmere tilbake til dette.

Det prosjektet, som etableringen av staten Israel opplagt har vært, er verdt flere bøker. Staten Israel er et resultat av verdenspolitiske utviklingstrekk gjennom flere tiår, ikke minst i mellomkrigstiden og etter andre verdenskrig, hvor holocausts grusomhet ble avdekket for en hel verden. Samtidig er statens Israel fundert på et av de dristigste og mest kontroversielle vedtak i verdensorganisasjonens spede barndom. I dag framstår Israel og situasjonen som preger landet, som et bevis på den handlingslammelsen som for ofte har preget forsøkene på å institusjonalisere et internasjonalt styresett.

Israel, landet som ble etablert i 1948 etter at FNs generalforsamling hadde vedtatt å dele det tidligere britiske mandatområdet Palestina 29. november 1947, har stått sentralt i mang en politisk diskusjon, i Norge som ellers i verden. Dette nye landet, etablert på ruinene etter andre verdenskrig og holocaust, skulle raskt bli et økonomisk under, slik mange så det. Samtidig ble det sett på som et praktisk eksperiment på sosialisme gjennom den tidlige kibbutz-bevegelsen. Det var ikke minst jøder som kom i perioden fra 1904 til 1913, i den andre migrasjonsbølgen, ofte med bakgrunn fra Russland, og med en sosialistisk eller revolusjonær ideologi. Deres mål var ikke bare et jødisk hjemland, men i like stor grad et bedre og likestilt samfunn. Flere radikale nordmenn dro ned for å oppleve dette. Ørkenen blomstret og etter hvert skjøt industrialiseringen fart.

Israel skulle også bli et trygt hjem for verdens jøder, et svar på visjonen Theodor Herzl lanserte på slutten av 1800-tallet.

Heian-Engdal tar oss med på en reise gjennom statens Israels tilblivelse, fra Theodor Herzl og sionismens framvekst, via det britiske mandatområdet Palestina til Israels opprettelse i maidagene 1948. Vi lærer om immigrantbølgene, og ikke minst hvilke spenninger som etter hvert, og helt fram til i dag, utviklet seg i det israelske samfunnet. Diskusjonen om Israel skal være en jødisk stat eller en stat for jøder er like gammel som staten sjøl, det siste året kronet med Knessets vedtak om nasjonalitetsloven, som fastslår at staten er jødisk, og at jødiske borgere har en spesiell stilling i landet.

Konfliktene som gjennom hele statens eksistens har preget situasjonen, har satt sine spor. Det militære framsto tidlig som kanskje den mest sentrale institusjonen i landet. Ja, allerede før staten var en realitet, opererte jødiske militser, blant annet Stern og Irgun, som terroristorganisasjoner som angrep både britiske interesser og palestinere. Forsvarsindustrien er i dag noe av det viktigste Israel har å by på internasjonalt, «testet i virkelige situasjoner», les: testet i Gaza og på Vestbredden og Øst-Jerusalem. Tre års obligatorisk militærtjeneste for menn og to år for kvinner er utvilsomt viktig i formingen av den israelske befolkningen.

Gjennom boka får leseren et godt innblikk i et svært sammensatt politisk bilde, med skiftende allianser som opp gjennom årene har preget utviklingen. Fra en situasjon, hvor det å være jøde var en identitetsfaktor og kulturell faktor, spiller de religiøse aspektene ved jødedommen nå en langt sterkere rolle. Det «sosialistiske» prosjektet som mange på venstresiden ble fascinerte av på 1950- og 60-tallet, har endret seg til et religiøst prosjekt, som ikke minst kristen-sionistene identifiserer seg med, fordi de ser på jødene som et nyttig redskap for å «rense det lovede landet» før Messias tilbakekomst. For jødene, som fortsatt venter på at Messias skal komme for første gang, ser kristen-sionistene kun to valgmuligheter den dagen Messias kommer tilbake: overgang til kristendommen eller utslettelse. Når ­Heian-Engdal behandler den jødiske staten og den jødiske verden, er dette forhold hun ikke berører.

Israels stadige ekspansjon, gjennom ­militære erobringer og gjennom en utstrakt etablering av ulovlige bosettinger i de okkuperte palestinske områdene, omtales stadig oftere som ledd i et nykolonialistisk prosjekt. Landets første statsminister Ben Gurion uttalte etter FNs delingsvedtak i desember 1947 at dette var et utgangspunkt. Ilan Pappe har seinere dokumentert, basert på israelske arkiver, at lenge før etableringen av staten Israel, var det en uttrykt politikk å stadig erobre nye områder og utvide statens territorium ut over hva FN tilgodeså jødene med. Eretz Israel dekker etter manges mening hele området vest for Jordanelva. Det er også de som mener at landområdet mellom Indus og Nilen er jødenes lovede land. Dette har vært en bærebjelke i landets politikk siden før 1947, og framstår som et svært viktig karaktertrekk ved staten Israel.

Terrorisme er en merkelapp det er lett å sette, særlig på Hamas, den palestinske politiske bevegelsen som i dag kontrollerer Gaza. I boka omtales også de jødiske terrororganisasjonene, som Stern og Irgun, som opererte i den britiske mandatperioden, og som seinere gikk inn i den israelske hæren. Flere ledere fra disse organisasjonene ble seinere framstående politiske og militære ledere i Israel. Israel bruker i dag faren for terrorisme og betydningen av sikkerhet som sitt viktigste argument for politikken overfor de palestinske områdene.

Tilbaketrekningen fra bosettingene i Gaza i 2005 var et ledd i Israels forsøk på å bedre sitt internasjonale omdømme. Men det var også et uttalt skritt for å forsøke å forhindre at den ikke-jødiske befolkningen i et utvidet Israel, inklusive Øst-Jerusalem og Vestbredden, skulle utgjøre flertallet. Det demografiske aspektet av Israels politikk oppfattes som avgjørende for at staten kan betegnes både som jødisk og demokratisk.

Oslo-avtalen, som ble undertegnet i 1993, blir omtalt som viktig i forsøket på å skape fred mellom Israel og palestinerne. For Israel var avtalen viktig av flere grunner, ikke minst som et ledd i å bryte den internasjonale isolasjonen og berede grunnen for økonomisk ekspansjon.

Da Israel ble akseptert som medlem i FN i mai 1949, lovte landet å oppfylle en rekke forpliktelser, inklusive å sikre likeverdige vilkår for den eksisterende befolkningen og sikre flyktningene fra 1947/48 retten til retur. Dette framstår i ettertid som de første av en lang rekke brudd på internasjonale forpliktelser, som Israel er ansvarlig for. Dette er knyttet til konflikten med palestinerne, men det er også sentralt når Israels omdømme i verden som helhet skal vurderes.

Boka er lettlest. Og den er smekkfull av ny kunnskap. Derfor er den verdt å lese. Men som antydet over, er det viktige sider ved staten Israel som ikke dekkes. Det kan innvendes at slik vil det alltid være. Og forfatteren har tatt noen klare forbehold om hva hun har som intensjon å dekke. Men som anmelder er min innsigelse at det er viktige sider ved utviklingen i Israel, og knyttet til Israels rolle i regionen og verden, som forteller viktige ting om staten Israel, om den politiske eliten og om spenningene som landet lever med, som hadde forsvart sin plass i boka. Dette er etter min mening forhold som er avgjørende om vi skal forstå Israel på godt og vondt, om vi skal få et sannferdig bilde, om det er mulig, av denne jødiske staten.

 

Anne Bitsch:
Brev til et en ufødt datter.
Om frihet, sex og søsterskap
Oslo: Spartacus 2018, 110 s.

Av  Anja Ariel Tørnes Brekke,
sitter i Gnist-redaksjonen og går på forfatterstudiet i Tromsø.

Hvorfor skjer voldtekter? Hvordan gjøre noe med det? Hvordan reise seg etter man har blitt krenket? Hvordan leve uten å være redd for seksuell trakassering? Hvordan våge mer? Og vil #metoo føre til faktisk endring?

Brev til en ufødt datter. Om frihet, sex og søsterskap av Anne Bitsch er et utmerket sted å starte får å finne svar på disse spørsmålene.  

Bitsch er samfunnsgeograf og kjønnsforsker. I 2012 ga hun ut boka Bak lukkede dører. En bok om voldtekt (sammen med Anja Emilie Kruse). I 2017 mottok hun Kritikerprisen for beste sakprosabok for Går du nå, er du ikke lengre min datter.

Boka, eller pamfletten, Brev til en ufødt datter består av en rekke brev til en tenkt datter. Alle starter med «Kjære Emma», før Bitsch går inn i ulike temaer. Blant annet seksuell trakassering, sex, voldtekt, mediers fremstilling av dette og fellesskap.

Bitsch sine personlige erfaringer og forskning, blandet med feministisk historie og samfunnets fordommer rundt seksuell trakassering og voldtekt, gjør boka enormt kunnskapsrik og klok. Bitsch er en forfatter og feminist det er lurt å lytte til.

Skildringene fra rettssakene Bitsch har observert, gjør inntrykk. Både fortellingene om jentene som, ut av frykt og skam, ikke klarer å få frem et ord, men også fortellingene om gutter som er tiltalt for voldtekt.

Bitsch skriver:

Mange unge gutter og menn bombarderes med budskapet om at de ikke er noe særlig verdt med mindre de presterer seksuelt. Det fører til en destruktiv og konkurransepreget seksualkultur […] Det er i dette landskapet risikoen for overgrep oppstår.

Hun setter enkelthendelser i system, og peker mot strukturene som ligger til grunn for noe vi kanskje kan kalle en voldtektskultur.

Ett av målene med boka er å utfordre ­klisjeene om verdige ofre og rovdyraktige overgripere. Det er også et viktig poeng for Bitsch i møte med #metoo-kampanjen. Hun sier det godt når hun skriver:

Uten presise analyser […] står vi nemlig tilbake med en fæl overgriperstereotypi som ingen noensinne vil innrømme å ha noe til felles med. Da får vi ikke bare et samfunn med altfor mange tilskuere som ikke griper inn når urett begås, men fortsetter også å oppdra generasjoner av unge menn i den tro at det å utøve ondskap, samt å skade andre seksuelt, er noe alle andre gjør, og ikke noe som angår dem personlig.

Dette er en presis og berettiget kritikk av #metoo, samt et forsøk på å stake ut en kurs videre for bevegelsen.

For det er nettopp bevegelser, store fellesskap, som er grunnlaget for feministiske fremskritt. Når kvinner går sammen blir vi sterkere og modigere. Ikke minst fordi vi overfører erfaring til hverandre, slik Bitsch så sjenerøst gjør i denne boka.

Jeg håper boka når ut til unge kvinner, for dersom de har lest Brev til en ufødt datter, tror jeg de har bedre forutsetning for å leve et fritt og selvstendig liv, uten så mye frykt eller skam.

Dette fyndordet, som er brukt om mange diktere, slår meg som usedvanlig passende når det gjelder den indisk-norske poeten Nirmal Brahmachari. Jeg sitter og prater med ham om den siste diktsamlinga hans, Folkets kamp – og det blir like mye en sam­tale om livet hans. Men også om livet til folkemassene på det indiske subkontinentet.

Av Gudmund Dalsbø,
medlem av Rødt
Jorun Gulbrandsen
medlem av Rødt

Nirmal kom til Norge i 1974, tretti år gammel. Da hadde han tilbrakt flere år i fengsel i hjemlandet, etter å ha vært engasjert i den revolusjonære studentbevegelsen og naxalittenes bonde­opprør. Nå – førtifem år og hundrevis av dikt seinere – er dette fortsatt noe som preger ham.

 

– Jeg skriver fra et indisk perspektiv, ikke fra et vest-europeisk. Men dette er et perspektiv det er viktig å ha også i Norge, om en vil skjønne situasjonen i den tredje verden. Bakgrunnen med årtusener av kultur, med kolonialisme og frigjøringskamp, med nyimperialisme og med folks kamp mot egen overklasse.

– I diktet «På landsbygda i Bengal» skriver du om fattigbøndenes situasjon.

– Ja, det er jo nesten ironisk at disse som ­dyrker jorda og produserer mat for landet, sjøl går sultne til sengs og havner djupere og djupere i gjeld. Det er situasjonen de lever i.

– Men du skriver også om at de er «tilfredse som var dei i himmelen».

– Ja, det er et paradoks jeg prøver å få fram i dette diktet, et paradoks som viser hvorfor det er så vanskelig å få dem til å kjempe. På landsbygda er det ofte mangel på brensel, så folk koker risen én gang, og de neste dagene spiser de restene oppbløtt i vann. Dette er naturligvis ikke særlig godt, så de få dagene de spiser fersk ris, blir reint himmelsk. Mer skal det ikke til for å gjøre dem fornøyde. I tillegg kommer jo at det lett utvikles alkohol av dette, og alkoholen gjør at de holder ut slitet, men ikke opponerer.

– «De blir pint uten å ha gjort noe galt», skriver du i diktet med den enkle tittelen «Barn». Er barne­arbeid fortsatt utbredt i India?

– Ja, det finnes i stor grad, både i India og Bangladesh. Det er kommet en del reguleringer, som gjør situasjonen noe bedre, men det er mange små bedrifter overalt og ikke noe godt system for å kontrollere dem. Og barnas familie trenger de pengene de kan få, så det er vanskelig å få til en kamp mot dette.

– I et dikt skriver du om «diskrimineringens fluer». Hva er det?

– Det er rasismen og den lille diskrimineringen som folk kan møte små stikk av i det daglige. Ja, ikke bare rasisme, men også diskriminering som klasse. Det er slikt jeg stadig kan føle. Det diktet du nevner, hang forresten på t-bane-stasjonene i byen. Kulturrådet og Sporveien hadde et samarbeid, der de valgte ut dikt og trykte dem på plakater.

– Du har flere dikt om kastesystemet. Er det fortsatt utbredt i India?

– Å ja. Særlig på landsbygda. Det har vært mye kamp mot det, men i en del distrikter står det fortsatt sterkt. Framveksten av hinduistisk fundamentalisme har også gjort situasjonen verre mange steder. De kan si at de støtter de kasteløse, men det er mest for å få stemmer fra dem. I praksis er de for å opprettholde dette tusen år gamle systemet.

– Hvordan arter det seg?

– Det er et ekstremt klassesystem. I utgangspunktet står presteklassen øverst, og deretter følger kongens rådgivere, som også er krigere. Under dem er arbeidsfolk som bønder og snekkere, og aller nederst de kasteløse eller ureine. Det er for eksempel de som tar seg av døde kropper. Det «positive» er at om du gjør det bra i den kasten du er i, så kan du komme i en høyere kaste i ditt neste liv. Det er jammen en fin måte å hindre motstand og opprør på.

Systemet har mange utslag som kan virke latterlige i Norge. En kasteløs kan for eksempel ikke gå ved sida av en som har eiendom. Familien min er fra øverste kaste, og om en bonde på landsbygda treffer meg og hører navnet mitt, så vil han bukke dypt og gå minst fire meter unna for å ikke trampe på skyggen min. Det kan nemlig være piskestraff for slik uforskammethet.

På den andre siden kan systemet også ramme høykastefolk. Det har hendt at noen fra overklassen trenger hjelp, men ikke får det fra en av lavere kaste, fordi denne er redd for å bli straffa for å gripe inn. Den indiske nobelprisvinneren Tagore har skrevet en opera, Chandalika, om et slikt tilfelle.

– Dette høres svært gammeldags ut. Det sies jo at også at India er et moderne land med demokratisk styresett. Stemmer ikke det?

– Både og. Det er viktig å være klar over at han som er statsminister i India nå, Narendra Modi, kommer fra det hindu-ekstreme partiet BJP. Han har bekgrunn i RSS, som er en paramilitær halvfascistisk organisasjon. Den har alltid vært reaksjonær – den var mot frigjøringskampen og samarbeida med den britiske kolonimakta, samtidig som lederne under andre verdenskrig uttrykte beundring for Hitler og Mussolini.

Med slike folk ved makta i dag er det ingen opposisjonelle som kan føle seg trygge. Det er farlig å være muslim, for BJP mener at India bare skal være for hinduer. Også de som kjemper for kvinners og barns rettigheter, risikerer fengsel og tortur. Det er diktatur.

Under Kongresspartiets styre var det i alle fall et tilsynelatende demokrati. Det er heilt borte nå. De ville til og med ta Tagores diktning ut av pensum, ettersom han skreiv at India var ett land for alle religioner. Men da blei det protester, han har tross alt skrevet nasjonalsangen til India – og til Bangladesh og Sri Lanka.

– Det er likevel kommunistpartier i India, ikke sant? Faktisk ganske mange. Jeg ser at engelskspråklig Wikipedia ramser opp minst hundre.

– Ja, det er i alle fall mange som kaller seg kommunistiske, og til og med marxist-leninistiske. Ikke alle er det i virkeligheta. Det er også mange splittelser, og til tider er det ærlige kommunister som blir skuffet over egen ledelse og starter nye partier.

– Ja, det er vel korrupsjon og slikt du skriver om i diktet «Gribbene i rangel»? Der skriver du at en ikke trenger å dra ut i jungelen for å finne glupske gripper.

– Ja. Jeg skriver også om dette i «I forandringens tid». De som kjenner for eksempel til moderne historie i Vest-Bengal, vil straks kjenne seg igjen i det diktet.

I Vest-Bengal leda Communist Party (Marxist) i 34 år ei venstreorientert koalisjonsregjering. I 2011 mista de makta. Det skyldtes i stor grad at det etter hvert var mye korrupsjon og vanstyre knytta til CP(m). For eksempel ville de tillate at et av delstatens mest fruktbare landområder blei annektert av Tata, et av Indias største industrikonsern, slik at det kunne bygges bilfabrikk der. Det blei naturligvis store protester blant bøndene, mens medlemmer av CP(m) beskytta fabrikkområdet og begikk drap og voldtekter.

Så, ved valget i 2011, var folk lei og CP(m) mista makta. Da fikk All India Trinamool Congress (TCM) flertall. TCM er en utbryter fra det store, nasjonale Kongresspartiet. Det er leda av Mamata Banerjee, og hun blei som første kvinne statsminister i Vest-Bengal. Hun er en idealist, men har absolutt sitt å slite med.

– Jeg skjønner at mange av dikta dine springer ut av kjærlighet til vanlige folk. Diktet «Jeg elsker» handler for eksempel om kjærligheten til arbeidet og arbeiderklassen.

– Det diktet skreiv jeg i 1965. Det var det første diktet jeg skreiv etter å ha kommet ut av fengsel. Det er faktisk satt melodi til det diktet også. Det var en venn av meg, en komponist, som valgte ut noen av mine dikt som han likte godt og satte tone til dem.

– Hva med «Snakk lavt» («Si sannheten lavt / si hva som er virkelig / si drømmen om i morgen») – hva handler det om?

– Det er det dikt om fattigfolks kamp i ei tid med undertrykking. De kan ikke rope ut sine tanker høyt – det er for farlig. Men de kan heller ikke gi opp den revolusjonære kampen. De må viske til hverandre. Fienden, makthaverne, må ikke høre noe. Det trengs undergrunnsorganisering, rett og slett. Diktet er skrevet på ei tid da det var unntakstilstand i Vest-Bengal.

– Et annet dikt jeg liker, heter «Ikke bind meg». Fortell om det.

– Det viser til en indisk tradisjon med at gamle folk dro ut i skogen for å leve sine siste år i stille meditasjon. Det igjen knytter an til historia om gudeskikkelsen Ram som blei pålagt å leve i eksil i skogene i fjorten år. Han protesterte ikke, for han hadde ikke ønsker om materielle gleder.

Men jeg-personen i diktet vil ikke ut i skogen for å meditere, og heller ikke for å jakte, men for å delta i den revolusjonære ­geriljakrigen.

Det er også et veldig personlig dikt. Navnet mitt, Brahmachari, viser nettopp til en person som går ut i skogen for å meditere. Brahmacharier var også lærere og hadde disipler de underviste på skoler ute i skogen. De var vegetarianere – og levde som ungkarer.

Det er ikke en slik person jeg vil være. Jeg vil ikke gå ut i skogen for å tenke på mine gamle dager. Jeg vil gå ut som ung, som en folkets soldat.

– Og du har sannelig vært en trofast folkets kultursoldat, Nirmal. Gratulerer med 75-årsdagen.

 

På landsbygda i Bengal

Dersom fattige bønder

på landsbygda i Bengal får ete kokt ris ·

bløytt i vatn, vert dei

så tilfredse som var dei i himmelen.

Men dagane deira, og nettene

kjem med svolt.

Ironisk er det, dei dyrkar jorda

og produserer mat for landet

Men gjelda deira vert aldri nedbetalt.

(Gjendikta av Kalpana Brahmachari)

 

 

Barn

Hvor går statistikken

hvert minutt dør et barn i India!

Millioner av barn blir utnyttet som arbeidere –

de arbeider hardt i fabrikker og butikker, på åkrene

for et magert utkomme, og eierne

torturerer og utnytter dem,

barnearbeiderne lever i et mørke!

De er utsatte fra fødselen av, og ulykkelige

de blir pint uten å ha gjort noe galt.

(Gjendiktet av Tone Elisabeth Hødnebø)

 

 

Snakk lavt

Si sannheten lavt

si·hva som er virkelig

si drømmen om i morgen

Tving demringens håp

ut av det forferdelige marerittet fra i går

Søk et gjeldfritt liv

for å fortsette og leve

Opplyst sosial bevissthet

og vitenskapelig tankegang er måten

å seire over gammeldags ondskap og fortvilelse

Si sannheten, si drømmen din lavt

selv lufta har ører

veien er kronglete

en lang vei må vi gå

for å kunne snakke om virkelig frihet

på offentlige møter i nær framtid –

å kamerat, den lange marsjens vei er full av torner!

(Gjendiktet av Tone Elisabeth Hødnebø)

I artikkelen «Profittraten må analyseres på nytt», Gnist nr. 1A for 2019 (s. 62–73), gir Harald Minken en interessant vurdering av Marx’ teori om den faste kapitalens rolle i økonomisk kretsløp. Anledningen er at etter Minkens oppfatning er det uriktig å operere med den definisjon av profittraten som en finner hos Marx. Dette er en brøk hvor merverdien utgjør telleren, mens nevneren består av hele den faste kapitalens verdi pluss verdien av all flytende kapital. Fast kapital står for bygninger, maskineri etc., mens flytende kapital står for arbeidslønn samt rå- og hjelpestoffer.

(Harald Minkens artikkel finner du her: https://marxisme.no/debatt-svar-til-sandemose/)

Foto: Didier Weemaels
Av Jørgen Sandemose,
førstelektor emeritus ved Institutt for filosofi, ide- og kunsthistorie og klassiske språk, Universitetet i Oslo, og har utgitt en rekke filosofiske verk.

Nå er det klart at omslagstiden for flytende kapital er mye kortere enn for fast, ettersom maskiner og bygninger fungerer i årevis med noenlunde konstant kapasitet, mens porsjonene med flytende kapital brukes opp så mye oftere. I mange av sine analyser opererer Marx likevel med en omslagstid = 1 for all kapital, og setter den til ett år. Dette er en ukomplisert antakelse (har man ment).¹

Men Minkens hovedpåstand er at dette ikke rimer. Han godtar selvsagt å sette merverdien (produktet av arbeidernes gratisarbeid) på teller, men vil redusere nevneren gjennom å se bort fra størstedelen av den faste kapitalen, og bare regne inn den delen som må avskrives pga. slitasje.

Så langt en kan forstå Minken, er det enkeltkapitalistenes opplevelse av sin situasjon som et det viktigste moment når det gjelder å konstruere begrepet om profittraten. Slike standpunkter blir kritisert i den teksten som her følger.

Drøfting av «kapitalens organiske sammensetning»

Åpenbart som en forberedelse til diskusjonen, gjør Minken et forsøk på å definere kapitalens sammensetning i arbeidskraft, alternativt levende arbeid, på den ene siden, og produksjonsmidler på den andre. Han skriver:

Tallet k/v kaller Marx kapitalens sammensetning. Han skiller mellom tre måter å uttrykke sammensetningen på. Den tekniske sammensetningen er rett og slett mengden produksjonsmidler som en arbeider kan bearbeide og forbruke på en dag. Siden vi ikke da har prøvd å regne sammen de ulike råvarene som hun forbruker til et felles mål, for eksempel ved å bruke prisene, går det ikke an å uttrykke den tekniske sammensetningen ved en brøk. Om vi derimot bruker prisene til å regne sammen k, og lønna til å uttrykke v, får vi det Marx kaller verdisammensetningen. Om vi i tillegg ser bort fra prisendringer og lønnsendringer, men regner k og v i faste priser, får vi det Marx kaller kapitalens organiske sammensetning. I tråd med begrepet reallønn kunne vi kanskje kalle det kapitalens realsammensetning.

Dette viser hvor vanskelig det må bli å gjøre Minkens begrepsbruk kommensurabel med Marx’. «Kapitalens sammensetning» generelt er ikke k/v, men et allment begrep som klargjøres av selve Marx’ framstilling. Han uttrykker forholdet ikke på tre, men på to måter:

Kapitalens tekniske sammensetning er, ifølge Marx, et fysisk utmålt forhold mellom en kapitals produksjonsmidler (Pm) og den totale mengde arbeid (A) som må anvendes for at produksjonsmidlene holdes i virksomhet. Å redusere dette til omfanget av én arbeiders funksjon er bortenfor Marx’ horisont, og antyder at Minken er overinteressert i å framstille kapitalforholdet på et mikroplan, mellom hver enkelt arbeider og hver enkelt kapitalist.

Å hevde at den tekniske sammensetningen ikke lar seg framstille ved en brøk, er også mystifiserende. Selvsagt lar den seg framstille slik! (Noe helt annet er det at det kan være vanskelig å måle den empirisk.) Dette forholdet kan kalles Pm:A, og er alltid til stede som et forhold mellom tidsmengder. Det er tale om på den ene siden den tid som er nedlagt i hele mengden av Pm, og på den andre hele mengden av det fysiske arbeid som går med til å holde produksjonen i gang. At Minken her trekker inn en omregning til priser, har kanskje å gjøre med et faktum som man kjenner på forhånd, nemlig at han godtar Ladislaus Bortkiewicz’ og Paul Sweezys kritikk av Marx, som feilaktig lager komplikasjoner når det gjelder omregning mellom arbeidsverdier og priser. (Undertegnede har for mer enn femten år siden kritisert dette i herværende tidsskrift, uten å få noe svar.)

De tidsmengder som er nedlagt i dette aktuelle produksjonsforholdet, demonstrerer altså her den tekniske sammensetningen, ikke verdisammensetningen. Dette gjelder jo et forhold (Pm:A) som er sentralt i alle historiske produksjonsmåter. Det er en helt annen sak at tidsmengder under kapitalistiske forhold tar form av verdimengder og dermed tar del i en verdisammensetning (K:V).

Forøvrig består den sentrale forskjellen mellom de to sammensetningene i at den verdimessige opererer med et prisuttrykk for arbeidskraften, mens den tekniske opererer med tidsmengden av utlagt betalt såvel som ­ubetalt arbeid.

Likevel skulle det framgå av disse definisjonene at Marx må ha rett når han sier at det består «et nært vekselforhold» mellom de to sammensetningene. Dette forholdet kaller han, med en viss modifikasjon, for «kapitalens organiske sammensetning».²

Ubegripeligvis overser Minken de forhold og de forskjeller jeg her sist påpekte.

Nå til et neste hovedpunkt, som går på Minkens holdning til Marx’ metode. En gjennomlesning av hans Gnist-artikkel etterlater nemlig det inntrykk at Marx er en økonom uten perspektiver ut over det borgerlige samfunn. Hvis så er tilfellet, innebærer det at Marx’ teori også har alvorlige feilkilder, for kapitalens egen tendens er nettopp å sprenge dette samfunnets rammer. Ergo kan Minken stå i fare for å idyllisere sitt objekt. La oss ta opp noen vesentlige aspekter.

Om metoden, kapitalen i allmenhet

A. Marx opererer ut fra et begrep «Kapitalen i allmenhet». Dette innebærer i praksis blant annet at hans overordnede perspektiv og objekt er en nasjonal totalkapital. Svært så tydelig blir dette i og med at Kapitalens annet bind inneholder hans «reproduksjonsskjemaer», som vil undersøke reproduksjonen (inkludert sirkulasjonen) av samfunnets totalkapital. Når vi derfor taler om enkelt-deler av kapitalen, så må utgangspunktet ligge i hele samfunnets mengde av vedkommende del. Skal vi analysere den faste kapital, må vi først ta for oss hele den faste kapital som fungerer i samfunnet. Det er derfor gitt på forhånd at definisjonen av profittraten må inneholde hele den faste kapital i nevneren, og at samme prinsipp overføres til enkeltkapitalenes profittrater.

B. Når Marx utarbeider begrepet om «Kapitalen i allmenhet», nemlig i Grundrisse fra 1857-58, tar han et avgjørende utgangspunkt i begrepet om forskjellen mellom kapitalen som råstoff-og-hjelpestoff, og kapitalen som arbeidsmiddel (og bygninger o.l.).³ Grunnen er at han vil sette eiendommeligheter i den fysiske arbeidsprosessen i fokus for forståelsen av kapitalismen. I denne forbindelsen er det helt vesentlig for ham å beholde bildet av den faste kapital som en totalitet. Hans intensjon er nemlig å påvise at mengden av (reelt fremmedgjørende) kapital tar enorme proporsjoner overfor den rikdomsskapende befolkning. Også hovedtendensen i førstebindets kapittel 23, om «akkumulasjonens allmenne lov» (fattiggjøringen av befolkningen) gir sterkt uttrykk for dette. Der kommer viktigheten av riktige begreper om kapitalsammensetningen ­tydeligere fram.

Om kriseteori, kapitalens omslag

Kapitalistiske kriser skyldes kapitalens tendens til overakkumulasjon. Hvis vi tar skrittet fra denne generelle sannhet og over til krisenes ytringsformer, så finner vi at Marx antar at de er knyttet til de periodiske fornyelser av den faste kapital. Han regnet med at denne «kapitalens syklus» på hans tid var på omkring ti år, og mye tyder på at dette fortsatt gjelder.

Uansett sykelens lengde er det likevel klart at for å studere de faktiske krisene, er man avhengig av å ha aggregatet av samfunnets faste kapital for øye. Dermed skulle det også være klart at verdien eller prisen på hele den totale faste kapital, enten det er hos enkeltkapitaler eller hos totalkapitalen, må foreligge i nevneren på profittraten.

Dette kommer klart til syne i Marx’ reproduksjonsskjemaer, hvor vi møter en ­spesiell analyse av de følger som erstatningen av den faste kapital vil få. Analysen er konkret i den forstand at her setter Marx til side alle ­antakelser om at den faste kapitals omslagstid = 1. Han viser da at selve forskjellen i kapitalenes erstatningstid for det faste utstyret nødvendigvis vil lede til kriser selv uten akkumulasjon i systemet.⁴

På denne doble bakgrunnen blir problemene med Minkens feilvurdering av helheten i samfunnets totale faste kapital også dobbelt tydelig. Det er verdt å ha i minnet at når Marx insisterer på en realistisk behandling av den faste kapital, dreier det seg om å få fram hvordan enhver kapitalist umiddelbart er et medlem av en og samme samvirkende klasse. Dette er selvsagt noe som gjelder for alle kapitaldeler.

Framveksten av et borgerlig kredittsystem, og den jevnlige fornyelsen av pengemengdene i dette systemet, viser klasseperspektivet på en treffende måte. La oss se kort på dette, før vi avslutter, i samme avsnitt, med en viktig ideologisk følge av visse overflatiske måter å kritisere den borgerlige økonomien på.

Om borgerskapets kredittsystem. («Finanskapital».)

Den krise-kimen som ligger i de uregelmessige pengeststrømmene som i utgangspunktet er myntet på erstatning av fast kapital, er ikke noe som enkeltkapitalistene bør bli forskånet for å begripe. Etter hvert omslag av de produksjonsmidler som brukes opp i prosessen, må kapitalen langsiktig sette av midler som i praksis kan utnyttes av den rentebærende kapitalens interesseorganisasjoner. Dette er enorme summer, og når de manipuleres av yrkesinteressentene, innebærer ikke dette at de kriser som kommer, har et annet utgangspunkt enn nettopp den produktive kapitalen.

Men en slik misforståelse følger rimelig av Minkens måte å lage kategorier på. I en epost til undertegnede av medio mars 2019 begrunner han saken slik:

Vi kunne tenke på det som at det var en ny kapitalist som tok over ved hvert årsskifte og solgte videre ved årets slutt, hvilket ikke er så galt i vår tid av oppkjøp og aksjehandel.⁵

Det er vel snarere slik at hvis det skulle oppstå en kapitalisme som var så schizofren som dette, så ville det være en nærliggende oppgave å forklare hvordan det er blitt slik. Til en slik forklaring trenger vi nettopp det motsatte prinsipp: Å forklare klassesamhørigheten kapitalistene imellom. Og dette gjøres ved en nøyaktig forklaring av hva økonomiske kategorier står for, og hvordan de nettopp eksisterer i kraft av totalkapitalens bevegelse overfor arbeiderklassen. Hvis det dukker opp et system som kan videreeksistere etter at ti kapitalister på rad har nektet å betale for den faste kapitalen de bruker, så vær så god.

Den samme problemstillingen viser seg når Minken gir uttrykk for at hans metode gjør det enklere å forstå uventede hendelser i sirkulasjonssfæren. Slike hendelser vil selvfølgelig være like synlige fra produksjonssiden, og ha sin basis der.

Likevel: Slike eksempler er svært tankevekkende. For i løpet av de siste årene har det kommet på mote en type litteratur som oppfatter kapitalens sirkulasjonssfære som en fruktbar kilde til overnaturlige gaver til kapitalistene.

For eksempel hevder Anwar Shaikh – mannen som i sin tid skrev en hundre sider lang artikkel titulert «Karl Marx’ internasjonale verdier» uten å nevne slike verdier med ett ord – at det finnes «mystikk» i sirkulasjonen som økonomer må være på utkikk etter.⁶ Årsaken til at slike avsindige standpunkter kan oppstå, ligger i at man godtar påstander om at det på uforklarlig vis er kvantitativ uoverensstemmelse mellom aggregatet av alle verdier i Marx’ system, og aggregatet av alle hans produksjonspriser. Og tilsvarende: At mengdeforholdene innen de to summene i merverdiraten også kan endre seg – fra produksjonen til sirkulasjonen.⁷ Minken burde skride ut av dette selskapet.

Noter:

1 Den som likevel er nervøs i sakens anledning, kan kikke på hvordan Marx justerer for kapitalers forskjellige omslagstider når han setter opp skjemaer for verdi-pris-transformasjonen. Jf. Marx-Engels Werke (MEW), Dietz Verlag, Berlin bd. 25, s. 165.

2 For Marx’ formuleringer, se begynnelsen av kapittel 23 i første bind av Kapitalen, for eksempel MEW bd. 23, s. 640.

3 Se særlig Grundrisse, 1953, ss. 175 og 186. (MEW bd. 42)

4 Se bl.a undertegnedes Class and Property in Marx’s Economic Thought. Exploring the Basis for Capitalism. Routledge, Oxford 2018. Også bl.a.: Totalitet og metode, Spartacus, Oslo 2007.

5 Avsendt 16. mars, referat akseptert.

6 Jf. hans bok Capitalism. Competition, Conflict, Crises. Oxford University Press, Oxford 2016 (Digital utgave).

7 Bakgrunnen er selvfølgelig at man godtar Bortkiewicz’-Sweezys «transformasjonsproblem». Det er ikke underlig at så lenge vi har en akademisk verden som aksepterer slikt nonsens, så får man også fakulteter som godtar eksamensordninger i astrologi og «postvestlig vitenskap», etc.

Jeg har lyst til å svare på noen av problemstillingene Eivor Evenrud reiser i artikkelen «Hvem skal bestemme» i Gnist 1/19. Hun skriver: «Det jeg savner i debatten om nemder og kvinners rett til å bestemme over egen kropp er hva som skal skje med et levedyktig foster». Min bakgrunn er at jeg blei aktiv i Kvinnefronten da kampen stod om å få innført sjølbestemt abort og har vært politisk aktiv siden. Jeg er sjukepleier og jordmor og har arbeidet på flere gynekologiske avdelinger og på Klinikk for seksuell opplysning før jeg blei jordmor. Jeg har vært med på mange aborter, både tidlige og seine og også spontane seinaborter og premature fødsler.

Av Eli Aaby,
medlem i kvinnepolitisk lag i Rødt Oslo og i Kvinnefronten.

(Eivor Evenruds artikkel finner du her:https://marxisme.no/debatt-hvem-skal-bestemme/

 

Når det blir utført medisinsk abort (og også noen ganger ved kirurgisk abort) får kvinnen medikamentet Mifegyne i tablettform 36–48 timer før prosessen med å støte ut fosteret settes i gang med andre medisiner. Mifegyne virker inn på slimhinnene inne i livmoren sånn at fosterets vekst/utvikling hemmes. Det virker også på livmoren og på livmorhalsen sånn at de neste tablettene som gir sammentrekninger virker bedre. Etter uke 13 blir det ikke utført kirurgisk abort, dvs at alle aborter etter uke 13 blir som «en fødsel» og skjer på sjukehus, som regel på gynekologisk avdeling før uke 20 og på fødeavdeling etter uke 20. Mange fødeavdelinger i Norge, særlig de mindre, er kombinerte føde-, barsel- og gynekologiske avdelinger.

Ved prematur fødsel før uke 23 er det ikke barnelege tilstede og det gjøres ingenting for å satse på at fosteret skal overleve. Det vanlige da er at hvis fosteret gisper, har rykninger og puls tar vi hensyn til hva mor/foreldrene vil, vil de se fosteret/barnet eller vil de ikke. Det samme gjør vi i praksis ved provoserte aborter.

Det samme vil skje med fostrene enten det er den gravide, en lokal nemnd eller en ankenemnd som har bestemt at det skal aborteres. Jeg har ikke klart å finne tall fra medisinsk fødselsregister på hvor mange barn som overlever fødsel i uke 22, Eivor skriver at det er mange i Norge og det hadde vært fint å se tallene.

I uke 23–24 er det avhengig av hvor vitalt fosteret/barnet er ved fødsel og av foreldrenes ønsker hvor mye som gjøres før, under og etter fødsel. For foreldrene, barnelegene og gynekologene er det vanskelige avgjørelser, de kan ikke vite hvem som klarer seg bra av de som overlever og hvem som ikke gjør det. Det vi veit er at alle som overlever en fødsel i uke 23–25 har et langt og smertefullt sykeleie foran seg med usikkerhet om de vil overleve. Foreldrene har også en krevende tid foran seg med langvarig opphold på prematuravdeling, full av håp og fortvilelse. I uke 23–24 har foreldrene stor innflytelse på valget om det skal satses eller ikke.

I en artikkel fra OUS (Oslo universitets­sykehus) står det at de siste 4 år overlevde 50 % av de som ble født i uke 23, men det er ikke beskrevet hvor mange som overlevde med alvorlige eller moderate seinskader¹. I en annen artikkel med en av barnelegene på Stavanger universitetssjukehus sier hun at 29 % av de født i uke 23 og 56 % av dem i uke 24 ­overlever².

Jeg mener at kvinnen også skal bestemme om hun vil ta abort om fosteret er levedyktig. Jeg synes det etisk vanskelige er at en nemnd kan bestemme at en kvinne skal fullføre et svangerskap hun ikke ønsker og ta imot et barn hun ikke vil ha. Jeg synes også det er etisk vanskelig at barn skal bli født uten å være ønsket.

Noter:

1 https://forskning.no/blogg/forskningssykehuset/hvordan-gar-det-med-ekstremt-premature-barn

2 https://www.babyverden.no/fodsel/prematur-fodsel/rundt-10-prosent-overlever-i-uke-23/

Brasil har i løpet av de siste årene vært gjennom en politisk prosess prega både av høyreekstrem fremvekst og kriminalisering av meningsmotstandere, så vel som hard folkelig motstand og grasrotmobilisering. Det hele kulminerte i den nå så kjente og polariserende valgkampen i 2018, der president Bolsonaros fascistinspirerte tankegods vant frem. Hvordan kan det ha seg at han stakk av med seieren i et land der majoriteten av befolkninga i utgangspunktet ville stemme frem arbeiderpartiet? Og hvordan ser motstanden mot den nye presidenten ut? Det politiske landskapet i Brasil er omfattende og komplekst, men også et tydelig eksempel på hvordan det nyliberale prosjektet i ytterste konsekvens kan se ut.

Brasils president Jair Bolsonaro. Foto: Marcelo Camargo / Agência Brasil
Av Magnus Westbye,
leder for Rødt Oslo Studentlag og deltok høsten 2018 på solidaritets­brigade til Brasil med Latinamerikagruppene i Norge (LAG).

Kuppet mot Dilma

Året er 2014, og den populære arbeiderparti-presidenten Luiz Inacio «Lula» da Silva har funnet sin arvtager. 1. januar inntar dermed Dilma Rouseff presidentpalasset i Brasilia som landets nye leder. Etter en årrekke med landets arbeiderparti Partido dos Trabalhadores (PT) ved makta, skulle det derimot ikke gå lang tid før den nyvalgte presidenten møtte hard motstand. Kun to år etter hennes innsettelse gjennomførte landets konservative høyreside et statskupp; det nyliberale prosjektet hadde etter en årrekke i skyggen av PT igjen tatt makta.

På tross av at Rouseff kom fra arbeiderpartiet, kom store deler av kongressen fra høyrefløyen. En allianse bestående av hennes politiske meningsmotstandere, middelklassen og det enorme, høyrevridde mediehuset Globo, med internasjonal støtte i ryggen, hadde sett seg lei av arbeiderpartiets politikk. Samtidig hadde ikke Rouseff holdt valgløftene sine og derfor mistet store deler av sin sosiale base. Dette gjorde det lettere for alliansen å felle presidenten. Allerede her ble vi kjent med den kommende presidenten Jair Bolsonaro, i det han dediserte sin stemme for å avsette president Rousseff til tidligere oberst Ustra – mannen som var ansvarlig for å torturere henne under militærdiktaturet.

Når Rousseff forsvant ut, kom jurist og tidligere visepresident Michel Temer inn. Blant hans ministre kunne vi telle én kvinne, mens den store majoriteten av de gjenstående var høyt utdanna, hvite menn. Om lag en tredjedel av dem var innblanda i korrupsjonssaker. Det skulle ikke ta lang tid før også han møtte på store utfordringer. Kort tid etter innsettelsen kunne man lese meningsmålinger som viste en historisk lav oppslutning for den nye presidenten. Tidvis hadde under ti prosent av den brasilianske befolkninga tillitt til kuppmakernes fremste representant.

På grunn av den illegitime avsettelsen av Rouseff manglet den nye lederen legitimitet. Det ble dermed enda vanskeligere for høyresida å vinne frem med sine nyliberale argumenter. For ikke å miste grepet om makta, kunne de ikke tillate venstresidas reaksjoner eller oppslutning å vokse frem; å angripe venstresida ble en essensiell del av deres strategi. Under det mye omtalte presidentvalget i 2018 måtte derfor høyresida kriminalisere sine menings­motstandere og drive illegitim valgkamp for å sikre fortsettelsen av sitt politiske prosjekt.

Bolsonaros fremvekst – kuppmakerne tviholder på makta

Under valgkampen utpekte tidligere arbeiderpartipresident Lula seg tidlig som den soleklare lederen på meningsmålingene, og det så lenge ut som venstresida igjen skulle ta tilbake makta. Nettopp derfor var kriminaliseringa av den populære presidentkandidaten så viktig. Lula ble anklaget for korrupsjon og dømt uten tydelige bevis.

For å forstå fengslingas ringvirkninger er det viktig å vite hvor dominerende personfokuset er i den brasilianske politikken. Politikernes partitilhørighet er ikke like avgjørende som i Norge, og det samme gjelder velgernes lojalitet mot et gitt parti. Å hindre Lula fra å stille til valg var derfor en nødvendig og høyst effektiv metode for å lamme arbeiderpartiet. Med den tidligere presidenten ute av spill sank hans parti drastisk på meningsmålingene, mens den stadig mer populære Jair Bolsonaro seilte frem.

Bolsonaro hadde allerede lagt en årrekke med politiske verv bak seg da han ble fremmet som det nyliberale prosjektets nye representant. Likevel klarte han å utnytte den voksende politikerforakten til å relansere seg selv som en «ny» kandidat som ikke sto i forhold til den etablerte, korrupte politikken. Dermed kunne han legitimere sine militære bånd og sitt fascist-inspirerte tankegods ved å love et oppgjør med et tungrodd byråkrati og tillitsløse politikere. I stedet lanserte han enkle løsninger på store problemer – kriminalitet skulle løses med vold, og urfolk skulle ikke få stå i veien for økonomisk utvikling. Høyresidas politiske prosjekt hadde fått en ny leder og et nytt, radikalt ansikt.

Den udemokratiske arven fra kuppet i 2016 kom til uttrykk også under valgkampen, blant annet gjennom sosiale medier, som chattetjenesten WhatsApp, der det i stort omfang ble spredd falske nyheter for å bygge opp et fiendebilde av arbeiderpartiet, og gjennom krav om registrering av ny biometrisk informasjon for å være stemmeberettiga, noe som fratok 3,3 millioner mennesker muligheten til å stemme. Av dem kom 53 prosent fra nord- eller nord-østregionen der arbeiderpartiets kandidat Fernando Haddad hadde høyest oppslutning. Jair Bolsonaro, derimot, hadde her sin laveste oppslutning, noe som tydeliggjør motivasjonen for å innføre de nye kravene. Høyresidas udemokratiske tendenser hindra ikke bare folk fra å utøve sitt demokratiske mandat ved å indirekte frata dem stemmeretten, den brukte også illegitime metoder for å hindre folk fra å ta en avgjørelse basert på faktiske forhold. Dermed vant Bolsonaro til slutt valget, og senere, etter at jubelen fra både folk og militærpoliti hadde lagt seg, inntok han presidentpalasset i verdens femte største land.

Under valgkampen kom han med lovnader og hårreisende utsagn om hvordan Amasonas og urbefolkning skulle fjernes og fremma en nyliberal ideologi, vennlig innstilt til internasjonal kapital. Det nyliberale prosjektet han representerer har blitt pakket inn i en mannssjåvinistisk, xenofobisk og nedlatende retorikk.

Hans praktiske politikk er allikevel vanskelig å få oversikt over. Det har lenge vært knyttet stor spenning til om hans lovnader vil gjennomføres og hvorvidt holdningene vil manifestere seg i konkrete tiltak. Men noen tydelige eksempler har vi fått, som at landbruksdepartementet, en av de viktigste aktørene i brasiliansk politikk på grunn av sin kontroll over enorme landområder med agroindustri, har fått ansvar for fordeling av jord til folket. Altså har storgodseierne fått ansvar for jordreformen. I tillegg ble arbeidsdepartementet lagt ned umiddelbart etter hans innsettelse. Hans våpenpolitikk har også lenge vært et hett tema. For å ta et oppgjør med kriminalitet skal det nå bli lettere å få tak i våpen; ved å sette «hardt mot hardt» er han aktiv forkjemper for vold som løsning på en rekke problemer. Det hersker dermed liten tvil om hvilken klasse hans politikk kommer til gode.

Bolsonaros politiske prosjekt er basert på en nyliberal økonomi pakket inn i et fascistinspirert tankegods. Det kommer blant annet tydelig til uttrykk ved hans ønske om bruk av Amazonas; regnskogen skal åpnes opp for industri, og urbefolkninga som er der vil ikke være et hinder fordi de uansett er mindreverdige borgere. Hans mange utsagn om blant annet urfolk og kvinner er med rette blitt fordømt internasjonalt, så vel som i Brasil. Som tidligere militær, har han en sterk tilknytning til militæret og maler et bilde av militærdiktaturet (1964–1985) som en gyllen tid i Brasils historie. Dette er tydelige tegn på en stadig mer autoritær stat, som han virker villig til å ta i bruk for å få gjennom politikken sin. Dette er viktige saker, men kan også være med på å flytte fokuset vekk fra resten av hans politikk. Finansministeren har sin ideologi og skolering fra Chicago-skolen og kjører i høygir på nyliberalismens motorvei.

For ett år siden ble den svarte og skeive politikeren Marielle Franco fra Rio de Janeiro skutt og drept på vei fra et politisk møte. Det er fortsatt ikke oppklart hvem som drepte henne, men blant de fire mistenkte finner vi to fra militærpolitiet og to med tett tilknytning til Bolsonaro. I nyliberalismens reaksjon på den progressive bølgen brukes vold aktivt som et maktmiddel. Dermed har den brasilianske høyresidas politiske prosjekt nok en gang tatt en autoritær, udemokratisk form.

Motstanden

Blant dem som yter mest høylytt motstand, men som også rammes hardest av den brasilianske høyresida, finner vi De jordløses bevegelse, (MST) den største sosiale bevegelsen i Latin-Amerika. Etter grunnleggelsen i 1984 vokste de frem gjennom å sammenfatte flere kamper – for urbefolkningas og svartes rettigheter og for retten til å jord. Å være jordløs er deres sosiale tilstand, mens deres rolle som rurale arbeidere skaper klassetilhørigheten. Etter hvert som de meislet ut sin ideologi ble de en autonom, revolusjonær, marxistisk bevegelse, med jordreformen som mål. De vil ta tilbake jorda det brasilianske folk ble frarøvet under kolonitida, og som fortsatt eies av en liten elite. På veien mot det endelige målet om en progressiv jordreform har de blitt en sentral aktør både for det brasilianske sivilsamfunnet og for politikken ved at de jobber for delseiere og eksempelvis støtter Lula aktivt når alternativet er Bolsonaro, til tross for at de på visse områder er både helt og delvis uenig med arbeiderpartiets politikk. De har dermed blitt både en skyteskive og en inspirasjon, alt etter hvem man spør.

Bevegelsens struktur og dens grunnleggende prinsipper søker hele tiden mot maktspredning og kollektivisme. Eksempelvis skal det alltid være to representanter – en kvinne og en mann. Det skal alltid konsulteres med grasrota før beslutninger tas, avgjørelser skal komme gjennom konsensus og ikke votering og man kan kun bli sittende med et verv en gitt periode før man flyttes til en annen stilling. Alt dette er tiltak for å hindre konsentrasjonen av makt. En åpenbar ulempe er tiden det tar for en organisasjon av MST sitt omfang å ta avgjørelser på denne måten. Men man kan gjennom MST se hvordan det ­kontinuerlig jobbes med å holde kontakt med sin egen grasrot; det er bedre at det tar tid å bli hørt enn å ikke bli hørt i det hele tatt. Spesielt i den latinamerikanske konteksten som er preget av korrupsjon, er det viktig å søke strukturene som skaper en så transparent og flat organisasjon som mulig.

Ideologisk kamp i praksis

Når MST skal ta tilbake jord for å innlemme den i jordreformen, leter de etter områder som ikke oppfyller kravene grunnloven stiller til den, som ikke oppfyller sin sosiale funksjon. Det betyr at jord hvor det begås miljøkriminalitet, som ligger brakk eller hvor arbeidernes rettigheter ikke respekteres, kan okkuperes. Her begynner konstruksjonen av MSTs ideologi i praksis. Når familiene flytter inn på et ny-okkupert område fordeles jorda, og dyrking settes i gang så fort som mulig. Ofte står ønsket om kollektiv produksjon, der nærliggende familier dyrker jorda sammen, sentralt. Videre deles okkupasjonsleiren inn etter geografiske områder, og det avholdes møter både i de forskjellige basene, samt for områdenes representanter. Her legges grunnlaget for okkupasjonens struktur. Tidvis er det skoleringsmøter, som for eksempel kan handle om agroøkologi. Gjennom intern struktur og støtte fra andre MST-medlemmer opprettes prosedyrer for å håndtere saker som vold i hjemmet eller diskriminering innad.

Det er to sentrale utfordringer for MST når de jobber for den organiseringa av lokalsamfunnene de ønsker. For det første vil man i et grunnleggende kapitalistisk samfunn tidvis bli nødt til å spille på dets premisser. Hvis en bonde organisert gjennom MST kun kan selge varene sine til Nestlé, kan ikke MST hindre bonden i å gjøre det. For det andre er det en lang vei fra MST sentralt sine syn på for eksempel skeives rettigheter til landsbygda som ofte er preget av en sterk tilstedeværelse av kirken. Nøkkelen til å jobbe med disse utfordringene er å ha en bevissthet rundt egen situasjon og å jobbe systematisk. MST ønsker å endre samfunnet drastisk gjennom konkret arbeid, og det tar tid. Derfor er en god analyse avgjørende for å forstå sammenhengen mellom hvor man er, hvor man vil og hvordan forholdene for å komme dit ser ut. En organisasjon av MSTs omfang må ha både analysen, og ikke minst strukturene, for å opprettholde kontakta med en grasrot og få sin analyse ut til sine om lag 1,5 millioner medlemmer.

Når den radikale høyresida med Jair Bolsonaro vinner frem, truer det naturligvis MSTs visjoner. Kriminaliseringa av meningsmotstandere, som blant annet satte Lula i fengsel, rammer også familier og lokale ledere i MST. Allerede under valgnatta i 2018 ble en bosetningsleir i MST-regi satt fyr på, og det har blitt rapportert om vold og drap retta mot lederskikkelser i bevegelsen. Mye av hatet mot MST kommer av at de representerer så mange kamper på en gang. Hvis man er en skeiv, jordløs bonde med urfolksbakgrunn er man på en og samme tid en manifestasjon på tre radikale motpoler til Bolsonaros tankegods.

Represaliene fra Bolsonaro og den brasilianske stat er derfor harde. Men, som bonden Maria Ileuzimar Sobrine uttrykte det da vi besøkte henne i MST-bosetninga Chico Mendes, nordøst i Brasil, har hun ikke tenkt til å gi den opp:

Chico Mendes betyr frihet. Til å uttrykke meg og til å jobbe. Vi trengte arbeid, og de [MST] hjalp oss. Chico Mendes er noe veldig bra. Jeg har allerede vært her en god stund, men å etablere det vi har her har ikke vært lett. Vi har ofra mye, men jeg liker meg godt her. Fremtiden her kommer til å være veldig vanskelig, men vi skal kjempe. Vi har allerede vært her i fem år, i kampen, og vi skal kjempe videre.

Hvorfor vinner høyresidas analyse frem?

Hvordan kan det da ha seg at den høyreekstreme diskursen vinner frem, i et land med en så populær venstresidekandidat, hvor MST og andre bevegelser organiserer grasrota i stort omfang? Svaret er komplekst, men har en overordna, og høyst vellykka, strategi. Høyresida har i stor grad klart å skape et narrativ der kun deres løsninger passer inn.

Gjennom kriminalisering, korrupsjonsanklager og falske nyheter har det blitt bygd opp et fiendebilde, der spesielt arbeiderpartiet og MST blir ansett som korrupte, illojale eller i verstefall terrorister. I spørsmålet om hvorfor noen skulle stemme på Bolsonaro, var det derfor vel så viktig å unngå å stemme på arbeiderpartiet, som å stemme frem høyresida. Ved hjelp av det massive, høyrevridde mediehuset Globo har det nyliberale prosjektet oppnådd stor grad av hegemoni over diskursen, og dermed også kunnet skape et narrativ etter deres verdenssyn. Dette har vært en nødvendighet for at deres politikk skal få oppslutning. I deres narrativ er det kun deres løsninger som passer inn.

Det holder aldri utelukkende å skylde på høyresida. Arbeiderpartiet har utvilsomt også gjort sine feil. Men i den brasilianske konteksten er det viktig å se hvordan høyresidas grep aktivt hindrer venstresidas grasrot fra å organisere seg. MST og andre bevegelser og organisasjoner må hele tiden ta potensielt farlige valg ved å gå imot dagens regjering og dermed forsøke å bryte med høyresidas hegemoni. Allikevel fortsetter MST kampen ved å jobbe konkret for å skape et samfunn etter sine egne prinsipper fra bunnen av.

Foto: Jørgen Håland
Av Arne Overrein,
var inntil pensjonering i 2018 dosent i filosofi ved Universitetet i Tromsø. Medlem av tidsskriftet Vardøgers redaksjon. Medlem av SV. Har blant annet publisert Kampen om folkeretten. Krig makt og rett i verdsenssamfunnet.

I. Det store politiske bildet

I løpet av de siste ti åra har de dominerende liberale elitene i den vestlige verden, inklusive en rekke sosialdemokratiske partier, ikke bare mistet støtte hos store deler av velgermassen men også opplevd at mange velgere aktivt har støttet «uansvarlige» partier og standpunkter på høyre eller venstre fløy. Denne trenden kulminerte i 2016 i Brexit-avstemninga i Storbritannia og valget av Trump som USAs president. Begge disse viktige avstemningene var preget av at store deler av det politiske establishment arbeidet aktivt for den tapende part. Det oppsto en sterk motreaksjon innen blokken av maktpartier (Demokrater og Republikanere i USA og lignende konstellasjoner i andre land). Sammen med disse maktpartiene sto de store mediaselskapene og avishusene som støttet remain i Storbritannia og Trumps motstandere i USA. I Europa kastet i tillegg EU – som i sin ambisjon har som mål å bli et nytt USA i Europa: Europas Forente Stater – inn hele sin autoritet i forsøket på å diskreditere det britiske valgresultatet og å gjøre utmeldingsprosessen mest mulig vanskelig.

I realiteten, til tross for at de påberoper seg å være nøytrale, var og er de store mediehusene tunge aktører i det politiske liv og i de politisk–ideologiske stridene som utfolder seg i massemediene. I USA har avstanden mellom de to store partiene, Demokratene og Republikanerne, blitt større fordi det har skjedd politiske mobiliseringer i partienes ytterfløyer som driver de to partiene fra verandre. Tradisjonelt har de to partiene samarbeidet om helt avgjørende spørsmål, kalt bi-partisanship i den amerikanske debatten. I en rekke europeiske land hersker det imidlertid fortsatt samarbeid innen maktblokken. Det gjelder blant andre Tyskland og i de skandinaviske land. I noen land er de gamle partisystemene diskreditert av velgerne. Vi har en uklar situasjon med til dels nye og uortodokse partier. Det gjelder blant andre Italia og Hellas, i noen grad også Frankrike.

Valget av Trump innevarslet en skjerpet utenrikspolitisk generaldebatt om USAs globale rolle i tida framover. Mye sto på spill, ikke minst for det Demokratiske partiet med vekt på aktiv og ekspansiv utenrikspolitikk og ivaretakelse av USAs alliansenettverk (NATO), men også for en organisasjon som CIA. Det handler om den gradvise nedgangen i USAs og Vestens maktposisjon i verden, så åpenbar for ikke minst den ikke-vestlige verden, men så uendelig tungt å fatte for mange som sitter nær maktas sentrum i de vestlige land. Vestens langvarige nedgang skjøt fart etter en rekke mislykkede kriger (Jugoslavia, Irak, Afghanistan, Libya) ført av USA med allierte (herunder Norge) og av den store økonomiske krisa som startet i 2008, og hvis grunnleggende årsaker man i årene etter krisa ikke har vært i stand til å gjøre noe med. Begge disse forholdene forverret situasjonen for vanlige folk i de vestlige land og la grunnlaget både for brexit, valget av Donald Trump og for oppkomsten av en rekke nye partier i ytterkantene av det politiske spektrum i de øvrige europeiske land.

Tendensen til splittelse innen USAs politiske elite var på ingen måte ny, men var tidligere utkjempet mer tilbaketrukket fra offentlighetenes lys. Da Obama i 2011 besluttet å gå til krig mot Libya, gikk uenigheten tvers gjennom Obama-administrasjonen. Daværende utenriksminister Hillary Clinton var bombetilhenger, mens forsvarsminister Gates mente at USA hadde mer enn nok med å føre de to krigene i Afghanistan og Irak. Gates ble overkjørt av Clinton-fraksjonen ved den anledningen.¹

Dette som her kort er omtalt, er et bakteppe som det er nødvendig å trekke inn når vi skal forstå den intense debatten som foregår omkring medias og offentlighetens betydning, og om demokratiforfall, populisme og fake news. I hele den vestlige verden utfolder det seg en «debatt om debatten», om hvordan offentlige kommunikasjon foregår, hvordan ulike sosiale klasser forholder seg ulikt til media, og hvordan mennesker og velgere påvirkes. I ytterste konsekvens om demokratiets vilkår i en verden med økende avstand mellom elite og masse. Mye av oppmerksomheten har vært rettet mot de såkalte sosiale medier og digitaliseringa av det moderne samfunn. Filosofisk lettvinte og tvilsomme doktriner om at vi lever i en post-faktuell og en post-truth (post-kunnskap) verden er blitt framsatt. Debatten er like uoversiktlig som de kaskader av informasjoner, manipuleringer, usannheter og skjult og åpenlys markedsføring som befolkninga daglig utsettes for.

II. Sannhet, usannhet og fake news

Såkalte fake news er påstander om faktiske forhold som ikke bare er usanne, men der den som sprer påstandene, vet at de er usanne, og der hensikten er å villede eller mislede mottakeren. I den digitale tidsalder vil det kunne være den store offentligheten, altså den offentlige mening. Facebook benytter ikke lenger termen fake news, som kan oversettes med forfalskede nyheter, men false news, falske nyheter. Falske nyheter er påstander som er usanne, men der den som framsetter påstandene ikke nødvendigvis vet at de er usanne.

Usanne påstander i ulike varianter har vært og vil alltid være til stede i det offentlige rom. Forslag om å innføre forbud mot falske nyheter er både absurd og farlig i forhold til den standard av ytringsfrihet som finnes, og som eksempelvis i Norge er beskyttet av grunnlovsbestemmelser. De fleste skriftlig framsatte påstander (enten de er formidlet digitalt eller på «gamlemåten») er usanne eller usikre påstander. Dette gjelder også betydelige mengder av såkalt forskningsbasert litteratur, som i våre dager – der universitetene bruker antall publikasjoner som et avgjørende kriterium på suksess – opplever en massiv økning verden over.

Det er to problemer som her må atskilles. For det første at selve mengden av kunnskap (her inkluderer jeg også kunnskap som er eller viser seg å være usann) og kildene til kunnskap er så enorm at selv ikke myndighetene i et samfunn har noen oversikt over dem. På vanlige mennesker virker dette uoversiktlig og forvirrende. Menneskene blir mer og mer vant til at kunnskap, særlig det som har med politikk å gjøre, viser seg å ikke kunne stoles på. I store deler av befolkninga, især blant dem som har høyere utdanning, oppstår det en grunnleggende skeptisk holdning. Man tror ikke lenger på politikernes budskap. Å «fakta-sjekke» påstandene politikerne kommer med er krevende, nesten umulig. Når man slutter opp om politikere og politiske partier, gjør man en mer diffus helhetsvurdering. Dette kan man kalle tillit. Tillit kan gjelde partier eller personer og ethvert parti må være opptatt av å skaffe seg tillit. Velgerne lytter kun til politikerne i den grad de snakker om ting som direkte berører dem. Mange vil alltid forbli usikre på hva de skal mene om politikk. Det finnes ikke lenger noen absolutte autoriteter, slik det gjorde i det før-moderne og før-kapitalistiske samfunn.

For det andre har vi problemet omkring fake news og muligheten for at vi blir utsatt for manipuleringer, at valgkamper blir forsøkt avgjort av fremmede makter osv. Fake news blir nok produsert og spredd, særlig i situasjoner der mye står på spill. Men dette problemet er mye mindre enn man noen ganger får inntrykk av. Ryktene om fake news er i seg sjøl ofte uttrykk for en slags moralsk panikk, en panikk som forsterkes av etterretningstjenester verden over, særlig når de får lov til å offentliggjøre sine mistanker uten å behøve å bevise dem, slik de har gjort i USA. Det jeg her sier, gjelder både USA, Russland og for så vidt ethvert annet land.

Men det gjenstår her et viktig punkt: Sjøl om fake news spres, må det vises at fake news effektiv endrer befolkningas holdninger. Og da er vi tilbake til det første problemet: mengden av kunnskap, uoversiktligheten dette skaper og den skeptiske holdning dette fører med seg. Dess større mengde av kunnskap og dess større skepsis som finnes i befolkninga, dess mindre betydning har fake news. Dess mindre kunnskap og dess flere fordommer som finnes i en befolkning, dess større sjanser for at fake ­news virker.

Fake news, eller rettere: nytten av å produserer fake news, ble drøftet allerede i 1500-tallets Italia.² Redselen for fake news, og mer generelt at folkemassene blir «villedet» av aktører som makthaverne ikke har kontroll over, er ikke noe som nylig har oppstått med internett og digitale medier.

Makthaverne, enten i en stat, en kirke eller en organisasjon, har alltid møtt nye medier som formidler informasjon med den største mistenksomhet. Ett eksempel er radioen. Da den dukket opp på 1930-tallet, ble det hevdet at denne formen for informasjonsspredning til den store massen var «farligere» og mer uberegnelig enn skrift som måtte leses i aviser og bøker. Et eksempel på radioens destruktive virkning som i ettertid ofte er trukket fram, var den angivelige panikk – i ettertid har man funnet ut at omfanget av panikken var overdrevet – som skulle ha spredt seg da Orsons Wells hørespill om Klodenes kamp ble sendt av amerikanske radiostasjoner i 1938.

Et annet og enda eldre informasjonsmedium er trykte bøker. Da man begynte å trykke bøker i Europa fra slutten av 1400-tallet, var holdninga – både hos den romersk-katolske kirka, hos protestantene og fra de ulike statene – at trykte bøker måtte kontrolleres. Et omfattende system av sensur og statlig overvåkning av trykkerier ble innført, bøker ble også brent offentlig, en skjebne som rammet både Voltaire og Rousseau under den epoken vi kaller Opplysningstida. Dette systemet klarte imidlertid aldri å hindre at bøker ble trykket illegalt eller i fremmede stater, særlig i Nederland, og spredt i hemmelighet.³

Fake news, og redselen for angivelige fake news, er altså ikke et helt nytt fenomen. Makthavere har alltid vært opptatt av hva slags informasjon store menneskemengder blir utsatt for og hvordan ny teknologi skaper nye former for informasjonsspredning. Hva som er nytt, er omfanget – det er så mange informasjonsprodusenter og et enormt antall mulige mottakere i den digitale tidsalderen.

III. Presidentvalget i USA og fake news

Uttrykket fake news ble særlig kjent da CIA i januar 2017 framsatte påstander om at nyvalgt president Trump fikk støtte under valgkampen høsten 2016 av desinformasjon produsert av russere. De liberale elitene var sjokkert over at Hillary Clinton tapte for en primitiv høyrepopulist, og både CIA og media påsto at årsaken til tapet var Russlands hacking og digitale krigføring for å få Trump valgt. I en rapport fra sjefen i National Intelligence i USA, den øverste leder for landets 16 etterretningsorganisasjoner, kunne man lese:

Vi er av den oppfatning (assess) at president Putin ga ordre om en påvirkningskampanje i 2016 mot USAs presidentvalg. Russlands mål var å undergrave den offentlige tillit til USAs demokratiske prosesser, sverte Hillary Clinton og skade hennes valgmulighet …Vi er videre av den oppfatning at Putin og den russiske regjering utviklet en klar preferanse for Trump.

Trump benektet dette og kalte påstandene fake news. Sjefen for National Intelligence ble kort etter byttet ut, slik det normalt skjer når en ny president tiltrer, med en som var foreslått av Trump (og deretter godkjent av Senatet). Trump kunne likevel ikke hindre at etterforskninga av disse påstandene fortsatte, hvilket de har gjort til skrivende stund.

Debatten om fake news eksploderte, og det utviklet seg en atmosfære som minnet om den kalde krigens anti-sovjetiske retorikk eller om faser av «rød frykt» tidligere i USAs historie. Under det hele lå en etter hvert stadig dypere uenighet om USAs utenrikspolitiske linje. Trump var den som ønsket at man ikke burde involvere seg i kostbare kriger uten klare gevinster for USA og at USA og Russland på visse punkter, og særlig i kampen mot IS og internasjonal terrorisme, kunne samarbeide. (Slik Russland og USA faktisk i lang tid har gjort, blant annet i Afghanistan-krigen.) Demokratene og Hillary Clinton var globalister. De var positive til regimeendringer som del av spredninga av den amerikanske samfunnsorden verden over. Menneskerettsargumenter ble brukt aktivt i denne sammenheng, blant annet for å begrunne krigen mot Libya og i kampen mot det syriske regimet.

Demokratene og en god del republikanere i USA og alle NATO-venner i Europa fikk nå i Russland en perfekt fiende. Russland – med et forsvarsbudsjett på om lag en tiendedel av USAs – er i dag begrunnelsen for økte forsvarsutgifter i NATO-landene. Og ikke bare det: Russland tjener også som forklaring på valgnederlag både i USA og i Europa. I stedet for å spørre om årsaken til politisk motgang kanskje ligger i de liberale elitenes egen politikk, så kan oppmerksomheten avledes mot noe helt annet: russisk innblanding.

Her i Norge har PST, som et ekko av amerikansk etterretning, advart mot at Russland gjennom digital krigføring blander seg inn i norske valgkamper. Ifølge PST vil utenlandske etterretningstjenester, og i særdeleshet Russlands, bedrive det PSTs trusselvurdering (her siteres fra trusselvurderinga for 2017) omtaler som «å iverksette tiltak for å påvirke den politiske debatten eller svekke legitimiteten til politiske beslutningsprosesser» i Norge. Skulle Rødt eller SV, som begge ønsker utmelding av NATO, oppleve massiv framgang, noe mange av oss ønsker, må vi, ifølge denne logikken, regne med at disse partiene blir anklaget for å være Putins agenter. Begge partier bedriver jo, som alle partier – det er jo selve meningen med et politisk parti – «påvirkning». Av og til kritiserer både Rødt og SV «legitimiteten til politiske beslutningsprosesser», for eksempel da Norge fattet beslutning om å gå til krig mot Libya i 2011. PST går her langt utover sitt mandat og blander seg med sine hypotetiske mistenkeliggjøringer direkte inn i norsk politikk. Vi burde forvente at en slik praksis var lagt død etter oppgjøret med politisk overvåkning som fant sted på 1990-tallet, nemlig overvåkning og mistenkeliggjøring av lovlig politisk kritikk av norsk sikkerhets- og alliansepolitikk. (Jfr. i denne sammenheng Lund-kommisjonen.⁴

Det er bare ett problem med denne frykten for Russland som nesten daglig uttrykkes gjennom norske og utenlandske media. Den bygger på en lang rekke løse og ubegrunnede antakelser. Den sementerer fast et utdatert verdensbilde som stammer fra den kalde krigen. Den hindrer det som åpenbart burde være i det minste Europas interesse: et realpolitisk fundert samarbeid med Russland, der dette er mulig.

Under den amerikanske valgkampen i 2016 hadde det også skjedd et innbrudd i det demokratiske partiets hemmelige epost-konto. Dermed kom det fram at partiets toppledelse, i forkant av nominasjonsprosessen i det Demokratiske partiet, hadde en plan for å forhindre at sosialisten Bernie Sanders skulle bli Demokratenes presidentkandidat og at Hillary Clinton var favorisert bla ved at spørsmål hun skulle få i CNNs kandidatutspørring var forhåndslekket til henne.⁵ Det var Wikileaks som sto bak denne offentliggjøringa. Vi skal her huske at Wikileaks er en organisasjon for lagring og publisering av ellers hemmelige dokumenter. Organisasjonen trådte for alvor fram i offentligheten i 2010. Da ble, i flere omganger, over 340 000 dokumenter, om krigføringa i Afghanistan og Irak og en rekke diplomatsendinger fra ulike US-ambassader, offentliggjort. Daværende utenriksminister, Hillary Clinton, omtalte dette som «et angrep på USAs utenrikspolitikk og allianser og partnerskap som sikrer global sikkerhet og økonomisk vekst.»⁶ Få år seinere, i 2013, kom den tidligere CIA-ansatte Edvard Snowdens avsløringer som viste at USA avlyttet statsledere også i allierte land (Angela Merkel) og også at amerikanske domstoler hadde pålagt en rekke private selskaper, som Google og Facebook, å avlevere data om amerikanske borgere, og at disse domstolbeslutningene var hemmelige. Dette diskrediterte ikke bare USA men også mediaselskapene som uavhengige og frie ­selskaper.⁷

Under valgkampen i 2016 ble det raskt hevdet at Wikileaks samarbeidet med russiske myndigheter og at det var russiske hackere ­som hadde hentet fram e-postene fra det Demokratiske­­ partiet. Selve saken, de tvilsomme metodene Clintons valgkampanje benyttet seg av, druknet i påstandene om russiske forbindelser. De dominerende liberale media var like lite i stand til å være et nyansert og kritisk korrektiv i dette tilfellet som de var i stand til å motsette seg den krigspsykosen, med en rekke fake news omkring Saddam Husseins angivelige masseødeleggelsesvåpen, som preget det amerikanske samfunn rett før Irakkrigen i 2003.

Noe som ligner bevis for de påstandene som her er nevnt, har ennå ikke blitt framlagt sjøl om etterforskninga av den russiske forbindelsen nå (mars 2019) har pågått i over 2 år.⁸ Heller ikke er det gjort troverdig at den påståtte russiske desinformasjon i form av fake news, om den har skjedd, har vært så effektiv at valgresultatet ble påvirket, enn si avgjort av den. (Ulike valgforskere har betvilt dette.) I tilfellet det Demokratiske partiets e-poster ­handlet det forøvrig ikke om fake news. Det handlet om avsløringer av noe som var sant, men som ble forsøkt holdt hemmelig. Det skulle være i all kritisk journalistikks interesse at dette ble avslørt. At disse e-postene fortalte en sannhet ble også bekreftet av ledelsen av det demokratiske partiet som måtte beklage seg overfor Sanders.

IV. Den indre krise i USAs demokrati

Valget av Trump som president var et symptom, ikke årsak til krisa i det amerikanske samfunnet. Høyrepopulismens seier i USA er et resultat av de gamle liberale elitenes politikk, som verken har greid å hindre nedgang i arbeiderklassens levestandard eller å avslutte landets kriger på en seierrik måte. Krisa går mye dypere og handler om at de erfaringene som preger arbeiderklassens situasjon, har vært ignorert eller framstilt på en fordreid måte av politikerne og media. I dag fører dette til at deler av både arbeiderklasse og middelklasse i USA heller vil gi sin stemme, dersom de stemmer, til kandidater på de politiske ytterfløyene, enn til de etablerte politikerne i sentrum. (Valgdeltakelsen i 2016 var på 55,7 %.)

Hvor svak tilliten er til landets politiske institusjoner framgår av Gallups årlige tillitsbarometer hvor amerikanske borgere blir spurt om de har eller ikke har tillit til institusjonene. I 2016 svarte kun 8 % at de har stor tillit til media (Presse, TV, radio), men de blir slått av landets folkevalgte forsamling, Kongressen, som bare har stor tillit fra 3 %! Big business har stor tillit fra 6 %. Noe større tillit hadde i 2016 presidenten med 16 %, mens de militære styrkene hadde stor tillit fra hele 41 %. Vi må anta at svært mange amerikanere er gått lei av samrøret mellom kongressmedlemmer og big business, som i høy grad finansierer deres valgkamper og blir belønnet for det gjennom stemmegivning i Kongressen.

Med en så svak tillit i folket overfor media sier det seg sjøl at media står overfor utfordringer. Man trenger verken Russland eller fake news for å undergrave tilliten til USAs demokrati. Undergravingen er forårsaket av de politiske elitene sjøl og av måten det politiske systemet fungerer på. Store deler av befolkninga henter åpenbart informasjon og verdiholdninger fra nærmiljøet de lever i eller fra nettsteder de sympatiserer med – i den grad de overhodet har kunnskaper om politiske forhold. Det nytter ikke for media å forsøke å belære eller oppdra folket, om det er i aldri så vakre demokratiske verdier. Særlig ikke dersom en økende del av befolkninga oppfatter bekjennelsen til slike verdier som en form for hykleri. Det nytter ikke med høystemte bekjennelser til «verdiene våre» så lenge det hersker uklarhet eller uenighet (nesten alltid) om hva verdiene våre er. Det finnes på ytterste høyre fløy ofte en større forståelse for disse problemene enn hva man finner blant liberalere – og forståelsen er heller ikke god nok på den sosialistiske venstrefløyen.

Hva er demokrati, rettferdighet, likhet? Enhver som har forsøkt å diskutere slike begreper, vet at det ikke er gjort i en håndvending å bli enige om hva som menes med disse ordene. Dette viser at det ikke bare er fake news som er problemet, men begrepene som brukes og den tolkning som nødvendigvis må gjøres (både av politikere og publikum), når mangfoldet av fakta skal settes sammen i en helhet. Kildene til uenighet er med andre ord flere, og uenighet om fakta er kun en av dem. Derfor vil ikke innføringa av såkalte faktasjekk-institusjoner løse problemet omkring den offentlige politiske kommunikasjon. I verste fall vil faktasjekk tildekke problemet.

V. Demokrati og ytringsfrihet

USA er et ideologisk polarisert og splittet samfunn. Den lave tilliten til media viser at myten om media som en nøytral forvalter av sannheten faktisk er brutt sammen, sjøl om det i Europa ikke er kommet så langt. Ideen om kritisk og uavhengig journalistikk må forsvares, for det er vanskelig å tenke seg en demokratisk offentlighet uten denne. Dette forsvaret må inneholde to elementer. For det første må (dette sagt om de norske forhold) media ta konsekvensen av at de preges av de samme verdier og ideologier som ellers i samfunnet, og at man aldri helt vil kunne frigjøre seg fra disse, kun – i beste fall – ha en kritisk bevissthet om dette forhold. For det andre må den stadige maktkonsentrasjonen i noen få mediehus og i særdeleshet noen få TV-selskaper som systematisk bygger opp under maktblokkens konsensus, stoppes. Disse aktørene vil i politisk kritiske situasjoner, i likhet med da Norge gikk til krig mot Jugoslavia (1999) eller mot Libya (2011), fungere på makthavernes premisser. Wikileaks-avsløringene som viste den amerikanske statsmakt over mediegigantene Facebook og Google, er ikke et enestående tilfelle.

Heller ikke er dette et nytt problem. For over 50 år siden sa Frede Castberg – han var rektor ved Universitetet i Oslo og det som må kalles en god liberaler – følgende i Forelesninger over rettsfilosofi:

Selvsagt kan en forfatning eller lovgivning som sikrer den juridiske adgang til å kritisere statsmyndighetene og i det hele tatt fremholde politiske meninger offentlig, ikke garantere at friheten blir effektiv og reell. Det er klart at for å påvirke offentlig opinion …, må man i våre dager ha økonomiske ressurser som de færreste privatfolk enkeltvis råder over. Dette betyr naturligvis at de kapitalistiske eller organisasjonsmessige, økonomiske maktsentrer kan få – og faktisk får – en dominerende innflytelse gjennom bruken av de forskjellige “masse-media»… Spørsmålet om garantier for den frie meningsdannelse i det politiske demokrati er i det hele – og vil også mer og mer bli – et sentralt problem for gjennomføringen av reellt demokrati i det moderne samfunn.⁹

Det er i høy grad her hovedproblemet ligger. Hvordan kan fri meningsdannelse og demokrati bli realiteter i et samfunn preget av økende ulikheter. Problemet er ikke først og fremst internett eller fake news. Heller ikke populismen, som liberalere setter lik med primitive og irrasjonelle fordommer i folkedypet. Det finnes røster, også på venstrefløy, som ser disse fenomenene som årsak ikke bare til demokratiets, men til sivilisasjonens forfall. Disse analysene er uholdbare. Populismen må sees som et produkt av at venstresidas tradisjonelle organisasjoner (partier og fagforeninger) befinner seg i en krise. Arbeiderklassens atferd i en slik situasjon er ikke konstruktiv, men ­reaktiv. Den gjør motstand og blokkerer de verste sosiale og økonomiske angrepene mot vanlige arbeidsfolk, men uten at det blir utviklet en samlet alternativ politikk som kan utfordre maktblokken. De gule vestenes bevegelse i Frankrike er et godt eksempel. Hva som blir helt galt, er å kople denne populismen sammen med en angivelig fare for fascisme. Populismen kan derimot bli en nødvendig stimulans for demokratiet og tvinge fram en offentlig kommunikasjon som unndrar seg den liberale maktblokkens premisser. Den avgjørende garantien for fortsatt demokrati ligger i at arbeiderklassen og alle former for folkelige elementer gjør seg gjeldende i det offentlige rom med protester og manifestasjoner av ulike slag. Demokratiske retter bevares og forsterkes ved at de brukes. Intellektuell argumentasjon og opplysning er viktig, men i seg sjøl ikke tilstrekkelig for å sikre demokratiet.

Inger Hagerup var en overbevist sosialist og kalte seg gjerne kommunist. Hun skrev dikt om kong Haakon VII, noe andre radikalere som Arnulf Øverland og Nordahl Grieg også gjorde i krigsårene. Inger Hagerup skrev mye i NKP-avisa Friheten, og var med i redaksjonsrådet til tidsskriftet Kvinnen og Tiden.

Av Inger Hagerup (1905–1985)
ble født i Bergen og er en kjent norsk lyriker som også skrev skuespill, hørespill og prosa. Diktet «Vær utålmodig menneske», ble skrevet i 1947, to år etter andre verdenskrig.
Foto: Kilde: H. Aschehaug & Co v/ Bjørg A. Ringstad

 

Vær utålmodig menneske!

Langsomt blir allting til.

Skapelsen varer evig.

Mørket ble lys og lyset ild,

og mennesket våknet en dag og sa:

Jeg vil.

 

Langsomt blir allting til.

Langsomt seiler vår jord mot en ukjent havn.

Ingen kan måle vår fremtid,

og ingen kan gi den navn.

 

Men dette vet vi,

at vi er med på å skape det evige livet,

skape det ondt eller godt.

 

Vi vil ikke tape.

Vi vil ikke miste den ilden vi engang har fått.

 

Mange var veiene. Det bar galt avsted.

Styrken ble makt og makten vold.

Og mennesker trampet hverandre ned.

Men alltid var drømmene den ytterste

virkelighet.

 

Langsomt blir allting til.

Det haster, det haster. Det kan gå galt igjen.

Hva er det vi vil?

 

Drømmer og utopier sier de kloke menn,

de som er kalde av hjertet.

Hør ikke på dem lenger!

Livet er ikke bare hus og mat og penger.

 

Vi er bestandig på vei,

bestandig et stykke lenger,

alltid på vei mot menneskehetens seir

eller nederlag.

 

Det haster, det haster idag!

Vær utålmodig, menneske!

Sett dine egne spor!

Det gjelder vårt evige, korte liv.

Det gjelder vår jord.

 

Av alle myter som er skapt om marxismen – og dem er det mange av – er en av de mest eiendommelige den at det til grunn for Marx’ syn på produksjonen skal ligge en deterministisk teknologiforståelse. Analysen av produksjonen skal altså være basert på en oppfatning av at teknologien er noe som ligger utenfor og er uavhengig av menneskene, og at den dermed former samfunnet uten samfunnsmedlemmenes medvirkning. Går man imidlertid nærmere inn på argumentene som gjerne anføres for dette synet, reduseres det ofte til en liten håndfull isolerte sitater, hvorav det kanskje hyppigst anførte er Marx’ uttalelse om at «[h]åndmøllen medfører et samfunn med feudalherrer, dampmøllen gir et samfunn med industrielle kapitalister.»¹

Foto: Samuel Zeller
Av Mathias Bismo,
byråkrat og redaksjonsmedlem i Gnist.

Nå er det ikke en uvanlig øvelse, verken blant kritikere eller sympatisører av Marx, å isolere enkeltstående utsagn og gi dem en kanonisert status. Men at noe ikke er uvanlig, betyr ikke at det er en fornuftig eller riktig tilnærming. Påstanden om håndmøllen og dampmøllen får sin konkrete betydning først når man ser den i kontekst. I 1847 ga Marx ut boka Filosofiens elendighet som en polemikk mot den franske sosialisten Pierre-Joseph Proudhon, av mange regnet som anarkismens far, blant annet rettet mot dennes syn på produksjonen. Proudhon, mente Marx, hadde nemlig en ahistorisk tilnærming der han blant annet ikke tok hensyn til at ulikt teknologisk nivå har ulike samfunnsmessige uttrykk. Når så Marx skriver at én måte å produsere på skaper én bestemt type maktforhold, så er ikke det annet enn en spissformulering av dette ­argumentet.

Egentlig er det nok heller de som hevder det ikke er slik, som er svar skyldig. Den teknologiske utviklingen, både fra annen halvdel av 1700-tallet og frem til Marx tid og siden da, bekrefter nettopp bildet Marx tegner opp. At det bare trengs én person til å produsere det man tidligere trengte hundre personer til å produsere, og at man på bare noen dager eller timer, ja, ofte bare et øyeblikk, kan levere et produkt det tidligere tok uker og måneder å levere, har åpenbare konsekvenser for hvordan vi organiserer produksjonen og varesirkulasjonen, og dermed også samfunnet. Teknologiens stadige fremskritt gjør tidlige tiders samfunnsmessige uttrykk til anakronismer, til noe som rett og slett ikke passer inn.

Det er riktig at Marx i Filosofiens elendighet stort sett tok teknologien og den teknologiske utviklingen for gitt, at han altså bare i liten grad spurte seg hvor teknologien kom fra. Årsaken til dette er nok todelt. For det første så lå dette utenfor bokas tema, altså kritikken av Proudhon, men for det andre så er det nok også god grunn til å anta at dette ikke var et tema Marx hadde tenkt så mye over på dette tidspunktet. Og det er meget forståelig. Ikke bare hadde industrikapitalismen bare så smått begynt å vinne gjennom på kontinentet, der Marx på denne tida hadde sitt virke, dette var også lenge før han virkelig tok fatt på studiene som etter hvert skulle munne ut i en rik litteratur om økonomiske forhold – en litteratur der teknologien fikk stor plass.

Degradering av arbeidet

Men før vi går videre til disse senere arbeidene, kan det være på sin plass å se kort på hva det faktisk var han skrev om teknologien og måten den gjorde seg gjeldende på, i Filosofiens ­elendighet:

Det som kjennetegner arbeidet i den mekaniske fabrikken, er at det har mistet enhver spesiell karakter. Men fra det øyeblikket enhver særlig utvikling opphører, gjør behovet for universalitet, bestrebelsene etter en allsidig utvikling av individet, seg følbar. Den automatiske fabrikken tilsidesetter spesialister og fagidioti.²

Dette er en påstand som får stor gjenklang i Marx’ senere arbeider, ikke minst i Kapitalens første bok, der han vier over 160 sider (i den norske oversettelsen) til omtale av maskineri og storindustri. «På denne måten,» skriver han her, «blir ikke bare kostnadene som er nødvendige for arbeidskraftens reproduksjon betydelig redusert, samtidig blir også dens hjelpeløse avhengighet av fabrikken som helhet, altså av kapitalisten, gjort fullstendig.»3 Teknologien, som den uttrykker seg gjennom maskineri og i storindustrien, blir «et mekanisk uhyre, med en kropp som fyller hele fabrikkbygninger, og med en demonisk kraft som først er skjult under de nesten høytidelig avmålte bevegelsene til dens kjempelemmer, for derpå å bryte løs i de talløse egentlige arbeidsorganenes febergale hvirveldans.»⁴

Under den kapitalistiske produksjonsmåten fremstår teknologien i en form som frarøver de umiddelbare produsentene nærmest enhver menneskelighet. Arbeiderne blir underkastet teknologien, arbeidet degraderes til å være et vedheng til maskineriet, og hele forholdet mellom arbeider og maskin – mellom levende og dødt arbeid – snus dermed opp-ned. Der produksjonsmidlene tidligere var den umiddelbare produsentens redskap til å gjennomføre sin vilje, blir produsenten under maskinens dominans redusert til et redskap for å gjennomføre viljen som formidles gjennom maskineriet. Eller som Marx skriver i Grundrisse, mens «arbeideren besjeler ­[verktøyet] som et organ med sine ferdigheter og sin styrke, som er avhengig av hans virtuositet for å kunne brukes», så besitter maskinen «i motsetning til arbeideren […] ferdigheter og styrke», det er maskinen «som selv er virtuosen, som har en egen sjel i de mekaniske lovene den virker etter»^.5

Den industrielle revolusjonen

For Marx var ikke den industrielle revolusjonen bare en revolusjon i den umiddelbare produksjonen, den innebar også en revolusjon i måten samfunnet organiseres på. En viktig bidragsyter til denne forståelsen var hans fremtidige nære venn og samarbeidspartner Friedrich Engels som i 1844, etter å ha observert forholdene arbeiderklassen levde under i Manchester med egne øyne, skrev en bok der han oppsummerte den industrielle revolusjonen slik:

Den engelske arbeiderklassens historie begynner i andre halvdel av forrige århundre med oppfinnelsen av dampmaskinen og av maskiner til bearbeidelse av bomull. Disse oppfinnelsene ga som kjent støtet til en industriell revolusjon, en revolusjon som forvandlet hele det borgerlige samfunnet, og som vi først nå er i ferd med å se den verdenshistoriske betydningen av.⁶

Teknologiens demoniske kraft ligger ikke, eller i hvert fall ikke bare, i dampmaskinen og maskiner til bearbeidelse av bomull som sådan, den ligger minst like mye i forvandlingen av det borgerlige samfunnet, eller nærmere bestemt denne forvandlingens form. Når menneskene tar i bruk teknologi, enten det er i form av enkle redskaper eller avanserte maskiner, mente Marx, så gjør de dette for å måtte jobbe mindre for eller bruke mindre krefter på å produsere det de trenger. «Virkelig […] innsparing,» skriver han i ^Grundrisse, «består i innsparing av arbeidstid […], en innsparing som er identisk med utviklingen av produktivkraften.»⁷

Men under kapitalistiske produksjonsforhold antar denne innsparingen form av merarbeid. Arbeidstida begrenses ikke til det som er nødvendig for å holde arbeiderne i live, «for […] å bygge et forsikrings- og reservefond, [for] å utvide reproduksjonen jevnt i det nivået de samfunnsmessige behov krever, og [for å produsere livsnødvendigheter for] samfunnsmedlemmene som ennå ikke eller ikke lenger er arbeidsdyktige.»⁸ Riktig nok reduseres den nødvendige arbeidstida, altså den arbeidstida som trengs for å dekke disse behovene, etter hvert som teknologien utvikles, men siden det ikke er arbeideren som disponerer over sin egen arbeidskraft, bruker kapitalisten arbeidstida som går utover dette – den unødvendige arbeidstida, så å si – til å øke sin egen kapital, å berike seg selv. «Det mest utviklede maskineriet tvinger dermed arbeideren til å jobbe lenger enn villmannen gjør eller han selv gjorde med de enkleste, mest primitive verktøy.»9

Kapitalens fange

Den moderne teknologien introduseres altså ikke for samfunnet i sin rene mekaniske og/eller kjemiske form, eller, som vi kanskje ville sagt om dagens teknologi, sin digitale form, men i en samfunnsmessig formidlet form, i en form som er underkastet den kapitalistiske produksjonsmåten:

Det er […] den vitenskapelige analysen og anvendelsen av mekaniske og kjemiske lover som gjør maskinene i stand til å utføre arbeid arbeiderne utførte før. Utviklingen av maskineriet i denne retningen inntrer imidlertid først når industrien har nådd et høyt utviklingsnivå og all vitenskap er blitt tatt til fange i kapitalens tjeneste.¹⁰

Det er altså en sammenheng og en vekselvirkning mellom den moderne teknologiens opphav og den samfunnsmessige formen den antar. Teknologien i rent materiell form utvikles av kloke vitenskapsmenn og vitenskapskvinner. Gjennom sitt virke omformer de gjennom vitenskapelig analyse sin kjennskap til naturlovene til håndfaste ting, produkter, som gjør det mulig å bruke mindre tid på å produsere det samme som før, altså å øke ­produktiviteten:

Naturen bygger ingen maskiner, ingen lokomotiver, jernbaner, elektriske telegrafer, automatiske spinnemaskiner etc. De er produkter av den menneskelige industrien – naturlige materialer ­forvandlet til organer for den menneskelige viljen overfor, eller dens aktivitet i, naturen. De er den menneskelige hjernens organer skapt av den menneskelige hånden, tingliggjort kunnskapskraft.¹¹

Men når denne kunnskapskraftens tingliggjøring tas til fange i kapitalens tjeneste, innebærer det ikke bare at den benyttes på en bestemt måte, at redusert nødvendig arbeidstid fører til økt merarbeid og ikke redusert faktisk arbeidstid. Det innebærer også at disse oppfinnelsene «blir forretning, og [at] anvendelse av vitenskap på den umiddelbare produksjonen blir et bestemmende og fasiliterende utgangspunkt for vitenskapen selv».¹²

Ikke bare blir oppfinnelsene forretning, måten oppfinnelsene brukes på, fører i neste omgang til at den videre vitenskapelige utviklingen følger en bestemt retning – teknologien blir stiavhengig, som man gjerne sier. Når oppfinnelser først har blitt butikk, så baller dette på seg. Dette er en tendens som, om noe, har eskalert siden Marx’ tid, med patenter, næringslivsfinansiert forskning, kommersialisering av akademia osv. Det er ikke teknologien som sådan, men måten teknologien tas opp i samfunnet, som bestemmer retningen på den teknologiske utviklingen.

De som snakker om at Marx skal ha oppfattet at teknologien er noe som eksisterer utenfor og uavhengig av menneskene, kan ikke ha forstått denne distinksjonen. Ja, om man i det hele tatt skal kunne bruke determinisme-begrepet på denne måten om Marx, så må det begrenses til antakelsen om at menneskene har en indre drift for å redusere arbeidstida som er nødvendig for å holde seg i live og å bringe arten og slekta videre. Riktignok er ikke dette en ukontroversiell antakelse – både det borgerlig-pietistiske arbeids- og nøysomhetsidealet og visjoner om at det en gang skal bli like gøy å jobbe som å danse (forutsatt at man synes det er gøye å danse), er uttrykk for andre tilnærminger – men det er en diskusjon som ligger langt utenfor rammene av denne artikkelen.

Vitenskap

Men hvor kommer så denne vitenskapen eller kunnskapskraften fra? Det er ikke kapitalistene som frembringer den – deres rolle i produksjonen er begrenset til å eie produksjonsmidler og til å tilegne seg merarbeid.

Vitenskapen koster kapitalisten overhodet «ingenting», noe som imidlertid slett ikke forhindrer ham i å utnytte den. «Fremmed» vitenskap blir innlemmet i kapitalen liksom fremmed arbeid. «Kapitalistisk» tilegnelse og «personlig» tilegnelse, enten det gjelder av vitenskap eller av rikdom, er to helt forskjellige ting.¹³

Vitenskapen kapitalistene benytter seg av, er altså fruktene av en annens arbeid. Han går imidlertid ikke nærmere inn på hvem denne andre er, selv om det finnes hentydninger, særlig i Grundrisse. Grunnen til dette er antakelig at naturvitenskapen som en egen profesjon var svært uutviklet på Marx’ tid sammenlignet med i dag. Innovasjon og oppfinnelser var fortsatt i stor grad en integrert del av produksjonen, utviklet av dem som var en del av denne. At dette har endret seg senere, at vitenskapen i dag har blitt en egen profesjon, forandrer ikke på selve dette arbeidets karakter. Derimot er det liten tvil om at det vitenskapelige arbeidet fremstår som noe annet for dem som driver med det, og at vitenskapsmennesker dermed har en annen inngang til selve arbeidet. Selv om de bidrar til produktiviteten, er de ikke umiddelbare produsenter, og mens det som kjennetegner de umiddelbare produsentene – «kjerneproletariatet» – er deres mangel på «fagidioti», er det nettopp denne «fagidiotien» som kjennetegner vitenskapsfolk. Mens de direkte produsentene altså er preget av generell kompetanse og universalitet, er vitenskapsfolk preget av spesialisert kompetanse, med tilhørende markedsverdi for arbeidskraften sin og en tilsynelatende uavhengighet fra kapitalen.

Men denne uavhengigheten er i stor og økende grad illusorisk. Stadig mer av forskningen finansieres av næringslivet, en aktivitet de selvsagt ønsker å få noe igjen for, enten det er i form av patenter de kan selge videre eller resultater de kan bruke direkte i egen produksjon. Også innenfor offentlig finansiert forskningsvirksomhet, er «kommersialisering» et stadig viktigere nøkkelord, og også innenfor akademia opprettes det derfor egne virksomheter i institusjonenes grenseland med kommersialisering, forretning, som uttrykt formål. Illusjonen om uavhengighet er likevel sterkt medvirkende til at vitenskapen lar seg fange i kapitalens tjeneste. Ja, innenfor enkelte bransjer, ikke minst innenfor IKT-sektoren, velger til og med mange å leve fra hånd til munn, påta seg såkalte drittjobber for å finansiere tilværelsen, samtidig som de bruker all sin ledige tid på å gjøre seg attraktive for næringslivet.

Fra arbeid til fri tid

I den grad storindustrien utvikler seg, blir dannelsen av virkelig rikdom mindre avhengig av arbeidstida. […] Så snart arbeidet i umiddelbar form har opphørt med å være hovedkilden til rikdom, opphører arbeidstida, må arbeidstida opphøre, å være rikdommens målestokk, og dermed bytteverdien å være bruksverdiens målestokk.¹⁴

Selv om teknologien fremtrer i en samfunnsbestemt form, så er ikke denne formen avgjørende for dens naturbetingede eksistens. «Selv om kapitalen først antar adekvat skikkelse av bruksverdi innen produksjonsprosessen […] så betyr det på ingen måte at denne bruksverdien – maskineriet i seg selv – er kapital, eller at dens eksistens som maskineri, er identisk med dens eksistens som kapital.»¹⁵ Det er jaget etter merverdi – etter profitt – som gir teknologien sin demoniske karakter. Men uten teknologisk utvikling, vil det, motsatt, heller ikke være mulig å kombinere redusert nødvendig arbeidstid med utvidet reproduksjon. Innsparing av arbeidstid ned mot «produksjonskostnadenes minimum (og reduksjon mot et minimum)» er på ingen måte forsakelse av nytelse, men utvikling av makt, av produksjonsevne, og dermed også evner og midler til nytelse. Evnen til nytelse er en betingelse, altså et middel, for denne, og denne evnen består i utvikling av individuelle anlegg, produktivkraft. Innsparing i arbeidstid er lik økt fri tid, dvs. tid til individets fulle utvikling, som selv igjen virker tilbake på arbeidets produktivkraft som den største produktivkraften.¹⁶

På sett og vis kan en overgang fra den kapitalistiske produksjonsmåten til en produksjonsmåte basert på assosierte produsenter – Marx’ betegnelse på den kommunistiske produksjonsmåten – forstås som en frigjøring av teknologien fra sitt fangenskap under kapitalen. Da vil vitenskapen kunne gå fra å tjene kapitalens interesser til å tjene de direkte produsentenes interesser. I hvilken grad dette gir seg uttrykk i de ulike næringene, vil nok kunne variere – ja, det vil kanskje vel så mye gi seg uttrykk i hvilke næringer ressursene konsentreres rundt. Samtidig er det ikke tvil om at stiavhengigheten teknologien er belemret med, også vil være til stede i et slikt samfunn, i hvert fall i starten, men det gir uansett en mulighet til å velge en annen vei.

Men Marx har også et annet poeng, nemlig at individets fulle utvikling er arbeidets største produktivkraft. Fri tid må altså ikke forstås som fritid, men som en disponibel tid til «[ø]velse, eksperimentell vitenskap, materielt skapende og selv tingliggjort vitenskap.»¹⁷ Først når den nødvendige arbeidstida er redusert til et minimum, vil menneskene ha tilgjengelig tid til å realisere vitenskapens egentlige potensial, men i motsetning til under før-kapitalistiske samfunnsformer, vil det nå være på en kvalitativt ny grunnvoll, skapt av og under den kapitalistiske produksjonsmåten. Antakelsen om at menneskene vil utvikle teknologien mer, ikke mindre, i et kommunistisk enn i et kapitalistisk samfunn, er en antakelse som virkelig har blitt utfordret, ikke minst på bakgrunn av erfaringene fra Sovjetunionen. Men man kan jo snu på det og spørre om det virkelig er slik det å dele arbeidet mellom et lite sjikt av kloke hoder og en stor masse arbeidere som frarøves den frie tida disse kloke hodene gir dem anledning til å frigjøre, er nødvendig for at teknologien skal utvikle seg. Om vi ser på de mange rundt omkring på gutterom og hybler som bruker store deler av den frie tida de faktisk har, til å utvikle teknologi for sin egen skyld, så er nok ikke det helt sikkert. En nærmere diskusjon om dette, vil imidlertid sprenge rammene for denne artikkelen, selv om det er en svært viktig debatt.

Det Marx ikke skrev noe om

Nå har det selvsagt skjedd mye siden Marx formulerte disse tankene. For eksempel er så godt som alt det han skriver om teknologi, omtaler av teknologi slik den blir brukt i produksjonen. Dette er ikke overraskende, all den tid den forbrukerteknologien som faktisk fantes på Marx’ tid, i liten grad skilte seg fra den som fantes før den industrielle revolusjonen. Energikildene som ble brukt i produksjonen, befant seg fortsatt på et nivå som gjorde at de ikke kunne benyttes av forbrukerne, og oppfinnelsene forbrukerteknologien har utviklet seg på grunnlag av, lå fortsatt langt frem i tid.

Den rivende utviklingen som har skjedd siden, har gjort teknologien til en integrert, nærmest uunnværlig, del av hverdagen, i hvert fall i vår del av verden. Det gjør likevel ikke at Marx’ tanker og ideer er foreldet – at teknologien har invadert hele livet vårt, og at teknologien i dag befinner seg på et helt annet nivå i produksjonen, betyr ikke at rollen den spiller i produksjonen, som jo var det Marx var opptatt av, er en annen. Derimot har introduksjonen av teknologi i hjemmet, og da særlig teknologi av samme type som også brukes i produksjonen, skapt nye problemstillinger, noe som særlig gjør seg gjeldende på IKT-feltet. Enkelte har i denne forbindelse tatt i bruk begrepet «forbruksarbeid» som betegnelse på tidligere betalt produktivt arbeid som nå utføres ubetalt av forbrukeren, i stor grad muliggjort av teknologien.¹⁸ Dette er en viktig problematikk, og diskusjonen rundt den er fortsatt bare i ­startgropa.

Når Marx skriver om arbeid, så er det også underforstått at det er snakk om produktivt arbeid, altså arbeid som skaper merverdi. Men så lenge arbeidslivet ikke er begrenset til den produktive sektoren, kan heller ikke spørsmålet om bruken av teknologi i arbeidslivet begrenses til denne sektoren. I dagens offentlighet er det minst like brennende i den uproduktive sektoren, ikke minst i offentlig sektor. Også i offentlig sektor er det en rekke arbeidsoppgaver som vil kunne utføres minst like bra med mindre bruk av arbeidskraft, takket være teknologien. Men det er minst like mange arbeidsoppgaver der dette er mer problematisk, kanskje særlig i helse-, omsorgs- og undervisningssektorene. Naturvitenskapen har gode muligheter for å øke produktiviteten så lenge arbeidsobjektet virker etter naturvitenskapens lover. Men med en gang arbeidsobjektet virker etter sosiale og/eller psykologiske lover, forholder det seg helt annerledes. Hva dette har å si for i hvilken grad teknologien kan utvikles, også utenfor rammene kapitalen setter, i et samfunn der en stor og voksende andel av arbeidskraften nettopp brukes til å dekke slike behov, det er et åpent spørsmål.

Noter

1 Karl Marx, Verker i utvalg 2, Oslo: Pax Forlag 1970, s. 128.

2 Karl Marx/Friedrich Engels, Werke Band 4, Berlin: Dietz Verlag 1988, s. 157. Alle utdragene fra Werke er oversatt av undertegnede.

3 Karl Marx, Kapitalen, Oslo: Forlaget Oktober 1983, bind 3, s. 66.

4 Samme sted, s. 18.

5 Karl Marx/Friedrich Engels, Werke Band 42, Berlin: Dietz Verlag 1983, s. 593.

6 Karl Marx/Friedrich Engels, Werke Band 2, Berlin: Dietz Verlag 1962, s. 237.

7 Marx/Engels 1983, s. 607.

8 Karl Marx/Friedrich Engels, Werke Band 25, Berlin: Dietz Verlag 1964, s. 883.

9 Marx/Engels 1983, s. 604.

10 Samme sted, s. 600. Det kan nevnes at de to engelske oversettelsene av Grundrisse oversetter «gefangengenommen» (tatt til fange) med hhv. «pressed» (presset) og «forced» (tvunget). Begge oversettelsene kan altså gi inntrykk av at det her kan finnes en utenforliggende kraft, utenfor kapitalens herredømme. Siden en betydelig del av debatten om Marx’ forhold til teknologien har foregått på bakgrunn av de engelske oversettelsene, kan dette ha bidratt til å gi Marx et mer deterministisk preg enn det er grunnlag for.

11 Samme sted, s. 602.

12 Samme sted, s. 600.

13 Marx 1983, s. 24.

14 Marx/Engels 1983, s.604–5.

15 Samme sted, s. 595–6.

16 Samme sted, s. 607.

17 Samme sted, s. 607.

18 Se f.eks. Ursula Huws, «Å løyse opp knuten», Tidsskriftet Rødt 2/2014.

Twitter sier de driver med «det folk snakker om akkurat nå».Facebook hevder at «oppdraget er å gi folk makt til å bygge fellesskap og føre verden nærmere sammen. Folk bruker Facebook til å holde kontakten med venner og familie, å oppdage hva som foregår i verden og å dele og uttrykke det som betyr noe for dem».

Foto: Markus Spiske
Av Christian Fuchs,
østerriksk sosiolog, for tiden professor ved Westminster College i London. Han har skrevet flere bøker om digitalt arbeid. Hans siste bok er Digital Demagogue: Authoritarian Capitalism in the Age of Trump and Twitter (Pluto Press 2018).
Oversatt av Mathias Bismo

Artikkelen er en omarbeidet versjon av Christian Fuchs bidrag til boka Anti-Social Media (Theschoolbook.com 2018), tidligere publisert av Open Democracy UK.

Så i følge de sosiale mediebedriftenes beskrivelse av seg selv, handler «sosiale» medier om uttrykk, deling, kommunikasjon og fellesskap. Denne forståelsen er i tråd med den borgerlige samfunnsteoriens begrep om det sosiale. For den franske sosiologen Émile Durkheim, innbefatter det sosiale samfunnsmessige fakta som utøver «en ekstern begrensning» på individet. Følgelig oppfattes ethvert uttrykk sosialt fordi det går inn i andres tanker og oppførsel. Etter Durkheims forståelse er altså enhver post på Facebook og Twitter – selv om ingen svarer – sosial fordi den har et potensial til å inngå i andres tanker og oppførsel. For den tyske sosiologen Max Weber, er en handling sosial hvis den «tar hensyn til andres oppførsel og dermed beveges i tråd med dette». For Weber er altså Facebook og Twitter sosiale i den grad brukere svarer på og kommenterer andres Twitter-­meldinger, Facebook-meldinger osv. Den durkheimske og weberske forståelsen av det sosiale passer godt inn i de sosiale mediebedriftenes verdenssyn som fremstiller disse selskapenes teknologier som essensen av det sosiale. Administrerende direktør i Facebook Mark Zuckerberg sa i et intervju i 2011 at Facebook er sosiale «på ekte» fordi de underbygger «evnen til å holde forbindelsen med flere mennesker». Facebooks operasjonelle leder Sheryl Sandberg hevdet i det samme intervjuet at Facebook er den «sosiale teknologien folk bruker» og at Facebook vil at «alt skal være mer sosialt for alle andre».

Antisosiale sosiale medier

Andre steder har jeg argumentert for at kommersielle sosiale mediers forretningsstrategier fremmer en deltakelses-/forbindelses-/deleie-ideologi. At noe er en ideologi, peker mot en mørkere realitet. Noen som fremmer en ideologi, fremmer en påstand som ikke samsvarer med virkeligheten, en avledning fra den faktiske virkeligheten for å skjule maktstrukturer. «Sosiale» mediebedrifter hevder de er sosiale for å fremme det usosiale og det antisosiale.

Cambridge Analytica-skandalen har fremvist «de sosiale medienes» antisosiale karakter. I 2013 tok nevrovitenskapsmannen Aleksandr Kogan i bruk Facebooks utviklerplattform for å kjøre en personlighetsundersøkelse på Facebook. Her samlet han inn personlige data fra nesten 90 millioner brukere. Disse ble så solgt til Cambridge Analytica. Visepresidenten deres var høryeideologen Steve Bannon, som senere ble Donald Trumps sjefstrateg i Det hvite hus. Cambridge Analytica brukte dataene for å personalisere politiske reklamer i valgkamper. Det er stor enighet om at dette er et forsøk på å manipulere demokratiet. Som en følge av dette, begynte kommentatorer å snakke om Facebooks antisosiale og usosiale karakter. For eksempel begynte Financial Times med ett å snakke om et «antisosialt nettverk».

Problemet med den etablerte offentlige sfærens plutselige oppdagelse av antisosiale medier er at de samme kommentatorene, forståsegpåerne og mediene i årevis har hyllet de sosiale mediebedriftene som den siste store tingen som ville omforme alt og gjøre alt bedre. De overså at antisosialitet er iboende og innebygd i digital kapitalisme.

2018 var ikke bare året Cambridge Analytica-/Facebook-skandalen ble kjent, det var også det året vi feiret Karl Marx’ 200-årsdag. Og det er Karl Marx sin teori som er det kraftigste redskapet for å avsløre næringsdrivende «sosiale» mediers og den digitale kapitalismens usosiale og antisosiale karakter.

De økonomisk-filosofiske manuskriptene fra 1844 er et av Marx’ tidlige filosofiske arbeider. Her formulerer han med kraft og tyngde kritikken av kapitalismen som et antisosialt system gjennom bruken av fremmed­gjøringsbegrepet.

For Marx er mennesker sosiale vesener fordi de produserer det samfunnsmessige livet og samfunnet sammen:

Det er ikke bare materialet for min virksomhet – til og med språket som tenkeren arbeider med – som er gitt meg som et samfunnsmessig produkt, min egen tilværelse er samfunnsmessig virksomhet, den er følgelig det jeg gjør ut av meg selv, det som jeg gjør ut av meg for samfunnet og i bevissthet om at jeg er et samfunnsmessig vesen. […] Individet er det samfunnsmessige vesen. Dets livsytring er derfor – selv når det ikke framtrer i den umiddelbare formen som en samfunnsmessig livsytring som er fullbyrdet i fellessakp med andre – en ytring og en bekreftelse av det samfunnsmessige livet. Menneskets individuelle liv og dets artsliv er ikke forskjellige ting, selv om det individuelle livets eksistensmåte nødvendigvis er en mer spesiell eller mer allmenn form for artslivet, eller artslivet er et mer spesielt eller mer allment individuelt liv.¹

Marx fortolker Hegel materialistisk når han argumenterer for at dominans og klassestrukturer fører til en kløft mellom menneskenes eksistens i det samtidige samfunnet og dets sosiale essens. Kapitalismen gjør at menneskenes essens og deres eksistens blir to ulike ting. Kapitalismen gjør menneskene fremmede for sin sosiale natur. Fremmedgjøringen ­konstituerer kapitalismens usosiale og antisosiale karakter. Marx sier at arbeidsdelingen, klasse­strukturer og varebyttet fører til at samfunnet domineres av «usosiale særinteresser». Menneskene blir fremmede for naturen,de blir fremmede for sin kropp og sin bevissthet, sin ­subjektivitet, og det blir fremmed for «produktet av sitt arbeid, av sin livsvirksomhet», og også fra andre mennesker og samfunnet. I fremmedgjorte strukturer og samfunn kontrollerer ikke menneskene de tingene, strukturene, ressursene og sosiale forbindelsene som de produserer og som de produserer med.

Marx’ fremmedgjøringsbegrep er ikke bare en kritikk av lønnsarbeidet og et privat eierskap til produksjonsmidlene som fremmedgjør mennesker økonomisk fra det de sammen ­produserer i samfunnet, og som er i privat eie av kapitalen. Det er også en kritikk av politiske systemer og institusjoner som fremmedgjør mennesker fra kontroll og innflytelse over forholdene som styrer livene deres. Kritikken av fremmedgjøring er en kritikk av økonomisk og politisk dominans og et krav om politisk demokrati og økonomisk demokrati.

Cambridge Analytica-skandalen er ikke bare en historie om falske nyheter, falsk oppmerksomhet, falske kontoer, falske personlighetstester og falsk reklame i sosiale medier. Det er en historie om hvordan høyrefløyens digitale ideologi, digital kapitalisme og digital nyliberalisme veves sammen. Ideologer og bevegelser på ytre høyre fløy vil gjøre det de kan for å nå sine mål, inkludert å bruke digitale medier på alle måter som er nødvendig for å spre propaganda og bekjempe politiske fiender. En ­politisk kultur med falske nyheter er et uttrykk for et skjema av venner og fiender i en høyst polarisert politisk verden, dominert av ny­nasjonalisme og høyrefløysautoritarianisme.

Facebook er selve inkarnasjonen av digital kapitalisme. Facebook håndterer personlig data for å selge målrettet reklame. I 2017 beløp Facebooks profitt seg til 15,9 milliarder dollar. Målrettet reklame styres av algoritmer som er blinde for innholdet i det som det reklameres for. For Facebook betyr det ikke noe om det annonseres for sjokoladekjeks eller fascisme – de bryr seg bare om å selge målrettet reklame for profittens skyld. Det er derfor ikke overraskende at Facebook har akseptert svært ­problematisk bruk av data. Det er logisk at jo mer nettaktivitet, data og metadata som genereres, jo mer potensiell profitt kommer til syne.

Men som følge av dette, så kommer profitabilitet og kapitalismens økonomiske frihet i et motsetningsforhold til politisk frihet (demokrati) og sosial frihet (rettferdighet, likhet). Kapitalismen er basert på generalisert vareproduksjon utført av arbeidere som ikke eier varene de skaper. Varer er kapital som avgir profitt til kapitalistene. Brukerne av reklamebaserte sosiale medier er digitale arbeidere, det 21. århundrets digitale proletariat. På grunn av den feilslåtte ideologien om at det som er bra for bedriftenes profitt, må være bra for samfunnet, har nyliberal politikk og nyliberale politikere et avslappet forhold til beskyttelse av personvern og regulering av digitale bedrifter. Det nytter ikke å la bedrifter regulere seg selv. Det har blitt åpenbart at det lett kan føre til trusler mot demokratiet.

Cambridge Analytica-skandalen er bare toppen av isfjellet hva angår digital fremmedgjøring. Digitale bedrifter fremmedgjør brukerne fra data og plattformer. Brukere har ikke kontroll over personvernet. ­Nyliberalismen fremmedgjør innbyggerne fra tilgang til ­fellesgoder for å kunne føre et anstendig liv. Demagoger på ytre høyre fremmedgjør samfunnet fra demokratiet.

I kongresshøringene om Facebook i USA, opptrådte Mark Zuckerberg som en uvitende administrerende direktør. Det vanligste svaret han ga på de hundretall spørsmålene som ble stilt til ham i de to høringene, var av typen «jeg vet ikke» og «jeg kommer ikke på det nå, men vi kan følge det opp».

Zuckerberg opptrådte som en stor imitator av Donald Rumsfeld. USAs daværende forsvarsminister er berømt for å ha rettferdiggjort den amerikanske krigen mot Irak med følgende uttalelse: «Det er kjente ukjente. Det vil si at det er ting vi nå vet at vi ikke vet. Men det er også ukjente ukjente. Det vil si ting vi ikke vet at vi ikke vet.» Zuckerberg besvarte fortrinnsvis spørsmål om Facebooks dataovervåkning og digitale kapitalisme med en logikk bestående av kjente ukjente og ukjente ukjente.

Slavoj Žižek hevder at Rumsfeld med overlegg overså at «de største farene ligger i det ukjente kjente – benektelse av tro, antakelser og uanstendig praksis vi later som vi ikke vet noe om, selv om de utgjør grunnvollen for våre offentlige verdier». I en offentlig høring nektet Zuckerberg for å ha kunnskap om den skjulte kunnskapen og de skjulte verdiene som underbygger den digitale kapitalismen, og som derfor utgjør bakgrunnskunnskapen for hans og Facebooks daglige virke. I senatshøringen sa Zuckerberg at Facebook «ikke føles som» et monopol. Men Zuckerberg «føler» og merker helt sikkert de voksende pengesummene på bankkontiene sine, så han vet om det. Men han sier han ikke føler monopolstrukturer. Han vil ikke tenke på de større implikasjonene av kapitalakkumulasjonens monopolistiske praksis på samfunnet, noe som viser at kapitalen er blind for sine egne negative egenskaper og sin negative innvirkning på samfunnet. Implikasjonen er likevel at kapitalen ikke frivillig vil gjøre noe for å dempe sin negative påvirkning. Det er derfor en politisk oppgave å tvinge frem grunnleggende regler for kapitalen ved hjelp av loven, staten og det sivile samfunnet.

Virkelig sosiale medier

Liberalere krever nå bedre regulering av personvern og beskyttelse av data. Men det er ikke noen enkel løsning på den digitale kapitalismens strukturelle problemer. Hva kan gjøres? Det å forby målrettet reklame på nettet vil redusere faren reklamen utgjør for demokratiet. Men det kan bare være effektivt dersom høye bøter for å bryte forbudet innføres og hånd­heves. Et slikt tiltak kan som en begynnelse bli innført i en enkelt nasjonal jurisdiksjon.

Et annet tiltak er å erstatte algoritmisk aktivitet med betalt menneskelig arbeid, utført av dyktige og godt betalte faktasjekkere og profesjonelle kunnskapsarbeidere. Det viktigste tiltaket er å utfordre og bryte opp bedriftenes monopol på sosiale medieplattformer. Vi trenger nye typer nettplattformer som fremmer digitale allmenninger og digitale offentlige tjenester. Offentlige kringkastere burde oppfordres til og gjøres legalt i stand til å bygge og styre sine egne sosiale medieplattformer, for eksempel en offentlig variant av YouTube, drevet av et nettverk av offentlige kringkastere, inkludert BBC, ARD, France Télévisions, RAI, PBS osv. Skattlegging av nettreklame og annen digital profitt vil kunne skape et økonomisk grunnlag for å finansiere alternative sosiale medier og løse problemet med at digitale bedrifter unngår å betale skatt. Dermed kunne man innført en deltakende medieavgift til fordeling blant innbyggerne, som de igjen kunne donere videre til ikke-kommersielle medieprosjekter. Facebook, Twitter og Google kunne blitt gjort om til kooperativer, basert på en ikke kommersiell plattform, ikke eid og kontrollert av aksjeeiere, men av brukerne selv. Å overvinne truslene mot samfunnet og demokratiet fra usosiale sosiale medier tvinger oss til å fremme de digitale allmenningene som alternativer til digital kapitalisme.

Note:

1 Karl Marx og Friedrich Engels, Økonomisk-filosofiske manuskripter og andre ungdomsverker, Oslo: Falken forlag 1991, s. 234.

 

I stedet for å frykte roboter, må vi kunne beherske dem og få på plass reguleringer. Det sier Christina J. Colclough, direktør for plattform- og byråarbeidere, digitalisering og handel hos UNI Global Union.

Foto: Markus Spiske
Dr Christina Colclough,
er Director of Platform & Agency Workers, Digitalisation and Trade for UNI Global Union. Hun er antakelig den internasjonale fagbevegelsens fremste ekspert på data og digitalisering og er en svært mye brukt foredragsholder globalt.
Oversatt av Rolv Rynning Hansen

Denne artikkelen ble opprinnelig publisert av Internasjonalt senter for fagforeningsrettigheter (IKT) i International Union Rights Journal (Fokus på Industri 4.0 – Vol. 25/3, oktober 2018).

Tenk deg om et øyeblikk og vurdere om du ville hatt jobben din hvis en algoritme hadde vært ansvarlig for å ansette deg? Tenk på alle opplysninger om din økonomi, dine helsedata, dine venner på sosiale medier. Er du medlem av en fagforening? Har du en Fitbit (smart sportsklokke)? Hvordan er dine handlevaner og hva gjør du på fritiden? Og så spør, hvordan vil alt dette påvirke arbeidslivet ditt? Vil du bli ansatt, sparket, disiplinert eller forfremmet?

Det som virker som et bisart spørsmål, er faktisk noe som vi alle trenger å tenke på og reagere på. ‘Management-by-algorithm’ sprer seg, og flere og flere data fra mange forskjellige kilder brukes i menneskelige prosesser. Det er kritisk: over hele verden (med et visst unntak i Europa) er det svært få bestemmelser som beskytter mot misbruk av arbeidstakeres personopplysninger i og av bedrifter. Fagforeningene må forsøke å fylle dette hullet i ­lovverket og sette arbeidstakernes datarettigheter på dagsordenen for å kunne holde både bedriftsledelsen og regjeringene ansvarlige.

Hva er dette med data?

Facebook/Cambridge Analytica skandalen viste altfor tydelig verdien av (personlige) data. Datas betydning for reklame, profilering og markedsføring er så stor at det blir tilbudt og solgt for et ukjent beløp hvert år. I 2014 ble verdien av datastrømmer anslått å være 2,8 billioner US dollar. Se nå dette enorme tallet i forhold til det faktum at tre år senere, i 2017, anslo World Economic Forum at 90 prosent av alle data på den tiden hadde blitt produsert siden 2015. Vi kan bare prøve å forestille oss hva verdien av dagens datastrømmer egentlig er.

Vi etterlater dataspor hele tiden: fra våre sosiale mediaprofiler, våre likes og innlegg, til kundeservice telefonsamtaler, besøk til legen, bruk av våre GPS-er eller kontantuttak fra banken. Vi gir gjerne vekk våre navn og e-postadresser når vi logger på gratis Wi-Fi-hotspots i kafeer, flyplasser eller togstasjoner, og vi har mer eller mindre blitt så vant til «gratis» digitale tjenester så vi nesten blir irritert når en mobilapp koster penger. Saken er at ingenting er gratis. Det vi har gjort, og fortsatt gjør, er fritt og ofte frivillig å gi bort vår plassering, vaner, aktiviteter og meninger. Med andre ord betaler vi med våre data.

Men hvem kjøper, leser, analyserer og selger faktisk disse dataene? Det korte svaret er at vi ikke vet, og vi kan heller ikke vite det. Informanter på innsiden, som UNI har snakket med, estimerer at de store teknologibedriftene som Google, Amazon, Facebook, Apple, Microsoft og Alibaba eier mer enn 70 prosent av verdens samlede data.

Denne konsentrasjonen av hva som er en verdifull ressurs, setter disse selskapene i en uakseptabel posisjon når det kommer til økonomisk, digital, sosial og jevn politisk makt.

Arbeidere over hele verden har svært få juridiske rettigheter til å kreve innsikt og innflytelse på bruken av deres personopplysninger. Vi vet om eksistensen av såkalte datameglere, firmaer som lever av å kjøpe og selge data. Vi vet at bedrifter driver datamining av arbeiderens data. Selger de så dem? Og i så fall, til hvem? Hvem får vite hva dine helsedata inneholder, eller hvor produktiv en algoritme eller et selskap mener du er? Hvordan er disse dataene – som tilsynelatende er lett tilgjengelig for alle som har råd til å betale – brukt av bedrifter til å styre arbeidstakere?

Overvåkning, manipulasjon og algoritmisk kontroll

Øynene våre har blitt delvis åpnet pga erfaringene med hvordan data ble brukt til å målrette og manipulere velgere som i USAs valg og i Brexit-avstemminga, men politikere og eksperter vier svært lite oppmerksomhet til hvordan data blir brukt, og potensielt misbrukt, i forhold til arbeid. Det er en kraftig økning i bruken av algoritmer, data og kunstig intelligens (KI) i forhold til menneskelige ressurser og produktivitetsplanlegging. Det popper opp bedrifter som tilbyr KI-løsninger for å redusere kostnadene ved å håndtere mennesker. Fra autonom sortering av jobbsøkere og applikasjoner, til bruk av omfattende data for å måle produktivitet, til å sjekke ansattes humør og holdninger, til måter å automatisk finne ut hva som motiverer deg, og mye mer …

Mens noe av dette kan ha positive effekter, er det stor risiko for arbeidernes privatliv og det er stor risiko for at vi blir målt mot en ­digital norm. Blir du ikke bli forfremmet på grunn av dine helsedata? Vil du ikke få en jobb fordi du er et fagforeningsmedlem, eller har spesielle venner, eller har personlige egenskaper som algoritmen har blitt fortalt å avvise?

Alle dette kan høres hypotetisk ut, men er dessverre ikke det. I UNI Global Union ser vi allerede hvordan disse autonome systemene har en skadelig effekt på arbeidstakere. Spesielt de på ikke-organiserte arbeidsplasser, hvor det ikke er noen kontroll og balanse i form av organisert arbeid, og ingen midler til å oppnå avtaler for å rette opp misligheter.

I et tilfelle var bankansatte i et kundesenter sentrale i et system som måler kundenes og arbeidernes tone og stemme. Det gir deretter arbeiderne råd/instruks om hva de skal si selge og gjøre, og overvåker dem for å lykkes med å gjøre det «rette». For disse ikke-organiserte arbeidstakere har systemet vært katastrofalt. Bedømmelsen var knyttet til ytelse, men systemet klarte ikke å gjenkjenne kvinnelige stemmer så vel som mannlige stemmer, og ga etniske minoritetsaksenter lav score i forhold til hvite menn. Selv om arbeiderne kunne gå gjennom innspillingene med ledelsen, ble feilene sjelden rettet. Alt dette la til data i arbeidstakernes digitale fotavtrykk og kunne ikke bare skade dem i den nåværende jobben, men potensielt også gjøre det vanskeligere for dem å finne en annen jobb.

Det er mange andre eksempler: Ett selskap ga alle arbeidstakere med en FitBit i en konkurranse for å bli et sunt selskap, men brukte deretter GPS-dataene til å gi en advarsel til en overvektig arbeidstaker, som tilsynelatende ikke beveget seg mye i fritiden, om at han kunne bli en byrde for selskapet. Det er lagerarbeidere bevegelsene for hver hånd og arm spores for å sjekke effektivitet i pakking varer, hjemmesykepleiere som er får advarsler om de bruker for mye tid med en klient og arbeidere som får sparken fordi en algoritme sa de burde få det.

Fagforeningenes svar

Det kan være liten tvil om at fagforeningene må handle nå. Vi må organisere, organisere og atter organisere. Vi må bygge allianser med likesinnede andre og kreve en del av datafordelene. Vi må tette de regulatoriske hullene og kreve datarettigheter for arbeidstakerne. Dette bør gjøres på alle nivåer: fra kollektive avtaler til nasjonal og internasjonal lovgivning og konvensjoner. Vi bør mobilisere den internasjonale arbeidsorganisasjonen (ILO), FNs menneskerettighetsråd, nasjonale myndigheter, sivilsamfunnet og selskapene selv.

UNI Global Union jobber med disse problemene over hele verden. Vi diskuterer hvordan vi, fagforeningene, kan hamre inn betydningen av data og dra nytte av innsikten de kan gi. Vi må heve stemmene mot monopolisering av dataeierskap og spør om data skal gjøres til et felleseie, et «commons», et offentlig gode som blir gjort tilgjengelig for alle. En ting er å beskytte våre grunnleggende rettigheter, den andre er å ta det ett skritt videre og kreve et kollektivt eierskap av data. Begge er like viktige.

Vi har også skrevet to sentrale dokumenter, nemlig Topp ti prinsipper for arbeidernes personvern og beskyttelse og Topp ti prinsipper for etisk KI. Dokumentene henger sammen og lister opp de vesentligste kravene vi må stille for å unngå en fremtid hvor arbeidstakere blir utsatt for algoritmiske beslutningsprosesser utenfor menneskelig kontroll og innsikt.

Arbeidernes datarettigheter

Disse prinsippene dekker de viktigste spørsmålene om adgangsrett, innflytelse og konsultasjon.­ I hovedsak fastsetter de at arbeidere må:

• bli informert før databehandling
• ha rett til forklaring i forbindelse med algoritmisk beslutningstaking;
• ha rett til dataportabilitet (dvs. arbeidere må ha lov til å ta med seg dataene når de forlater et selskap) og

har rett til å motsette seg og stille spørsmål om databehandling.
I tillegg bør selskapene forplikte seg til dataminimaliseringsprinsippet, og enda viktigere, å være åpen og ansvarlig i sin databruk. Dette siste punktet er avgjørende og bemerkelses­verdig fraværende i EUs generelle ­databeskyttelsesforordning.

Etisk K

Begrepet «kunstig intelligens» dekker her alle automatiserte/semi-automatiserte systemer, inkludert algoritmisk beslutningstaking. Her dekker våre prinsipper viktige spørsmål som åpenhet, ansvar og kontroll. For det første må vi kreve at autonome systemer kan spores, noe som betyr at dataene som brukes i algoritmen, kan identifiseres.

Alt for ofte vil du høre dataeksperter som sier at det ikke er mulig å pakke ut algoritmen. Dette er helt uakseptabelt. Forestill deg hva det innebærer: at verken ledelse eller arbeidstakere kan kreve å vite på hvilket grunnlag (data) et algoritmisk utfall er bygget på. Dette kan i sin tur føre til en situasjon hvor ledelsen enten bevisst eller utilsiktet underordner kontrollen og ansvaret til en algoritme med alle de risikoer og farer dette stiller ikke bare for arbeidstakere, men samfunnet generelt. Vi må aldri nå situasjonen der ledelsen ganske enkelt kan trekke på skuldrene sine og si, «Algoritmen sa at jeg skulle sparke deg, men jeg vet ikke hvorfor.»

Mennesker må til enhver tid ha kontroll over systemet, ikke omvendt. Vi må heller ikke gi inntrykk av at autonomt system (roboter, algoritmer) kan gjøres ansvarlige. Roboter er ting; de er varer og må aldri tilskrives juridisk ansvar.Det hasterDet haster definitivt nå. Fagforeninger over hele verden må ta opp disse grunnleggende problemene. Vi kan rett og slett ikke stole på at andre vil gjøre det. Digital teknologi utvikler seg med stor hastighet, og våre etiske krav til dem må være klare. Vi kan ikke risikere at folk blir forhindret i å jobbe eller blomstre på arbeidsmarkedet på grunn av en algoritme som ingen hevder å kontrollere, og ingen kan ­­rette opp.

UNI Global Union mener at et kollektivt eierskap til data, etisk KI og datarettigheter for arbeiderne er sentrale spørsmål for fagforeninger. Vi må forplikte bedriftsledelser samt regjeringer til å ta ansvar. Bare ved å gjøre det, kan vi sikre et digitalt arbeidsliv som gir kontroll, er inkluderende og åpent for alle.

De siste fem årene har en diskusjon reist seg om buzz-frasen «grønn omstilling». Alle er enige om at grønn omstilling er noe landet be­høver, men som en følge av at alle er enige er det nesten like mange definisjoner på begrepet som det er aktører i debatten. Diskusjoner om grønn omstilling i Norge har en tendens til å konsentrere seg om innovasjon og nye teknologiske løsninger. Jeg vil hevde at det er en svakhet ved diskusjonen at man ikke ser ut til å kjenne sin egen industrihistorie. Norge har allerede gjennomgått flere større ­industrielle omstillinger, og her er en liten bit av den historien.

Foto: Postkort fra Odda. Kilde: Norsk vasskraft- og industristadmuseum
Av Tale Hammerø Ellingvåg,
masterstudent ved Human Geography ved Universitet i Oslo og tidligere miljøpolitisk ansvarlig i Rød Ungdom.

Det var en gang en mellomstor bygd. Allerede på 1980-tallet gjennomførte det gamle industri­samfunnet Odda en såkalt «grønn om­stilling». Odda og nabobygda Tyssedal tenderte mot å være mono-industri-bygder, ved at de var svært økonomisk avhengige av få, store industrielle anlegg (Hayter 2017). Tre prosessindustrianlegg var hjørnesteinsbedrifter i lokalsamfunnet, to i Odda og ett i Tyssedal. Disse industrielle anleggene var svært forurensende gjennom utslipp til både vann og luft. På et punkt var Sørfjorden, som industrien ligger langs, verdens mest forurensede fjord, og forurensningen bekymret lokalsamfunnet i stadig større grad. Det erfarte at «altanen og klesvasken var kullsvarte», og at fisken forsvant eller ble syk og sort i munnen. En lokal Odda­væring jeg snakket med fortalte det slik:

Det [miljøbevisstheten] har modna over tid, når sjokkrapporter kom om tilstanden om fjorden kom. Folk ble syke og fikk kreft, (…) nådde ikke pensjonsalder (…) og fjorden og bomiljøet ble fælt.

Lokale tillitsvalgte ved en av de tre hjørnesteinsbedriftene, Norzink eller «Zinken», var blant de bekymrede. Disse tillitsvalgte var ildsjeler med en særlig interesse for natur og miljø, og var preget av endringen i diskursen i Norge på denne tiden, hvor natur og miljø for første gang hadde fått større plass i det offentlige ordskiftet. I tiårene fram til dette punktet hadde fagbevegelsen jobbet intensivt med, og fått gjennomslag for, bedret arbeidsmiljø og HMS – gjerne mot bedriftsledelsers ønske. Som en naturlig forlengelse av arbeidet med å forbedre arbeidsplassens indre miljø ble det viktig for noen tillitsvalgte å forbedre ytre miljø. Det ble et veiskille:

Vi måtte ta et valg, vi hadde kjørt en hard kamp for indre miljø, «skal vi liksom gi oss på halvveien»? (…) De lokale direktørene var i utgangspunktet avvisende, for de representerte styret og det var utenlandske eiere, sant. De var jo redd for at dette skulle kunne true profitten. Det var det klassiske utgangspunktet. De merka jo etterhvert folkemeningen, i fagforeninga og lokalsamfunnet.

Et av de viktigste forslagene fra fagforeninga og lokale interesser for å bedre det ytre miljøet var å lagre avfallet fra fabrikken i fjellhaller, i stedet for å dumpe disse i fjorden. Forslaget møtte motbør før man dro en seier i havn. Foreninga var ikke redde for å tråkke på tær, og bestemte seg for at om noe skulle skje, måtte man ikke la seg pille på nesen:

Ledelsen i fagforeninga på Zinken vedtok å okkupere direktørkontoret med Bellona, og det hadde jo aldri skjedd før. De måtte sende telefax til eieren i England. Kravet var at vi opphever ikke okkupasjonen før vi får en avtale signert om at eierne skal sette i gang opprydding av fjorden. I løpet av natta ble det signert en avtale.

Samtidig var det tydelig at det kostet å gå bedriftsledelsen og den politiske makten imot. Som det ble sagt i et av intervjuene er det «ikke lett for en fagforening å si at bedriften skal velge en løsning som de ikke ønsker, som er mer kostbar. Det sitter jo litt langt inne.» Likevel ble kampen ført, på tross av skyllebøtter, forsøk på ansvarsfraskrivelse fra bedriften, trusler om søksmål og å «bli kalt inn på teppet».

Interessemotsetninger

Mange interessemotsetninger var i spill i Odda og Tyssedal på dette tidspunktet. En av de første og mest grunnleggende motsetningene man møtte på var altså den klassiske motsetningen mellom ivaretakelse av natur og maksimering av profitt. Bedriftsledelsen på Norzink var negative til fjellhallene og argumenterte for at disse ville bli for dyre.

Den samme argumentasjonen møtte de lokale ildsjelene da de senere opprettet organisasjonen Aksjon Rein Fjord for å jobbe «utenfor systemet» og knytte til seg nye allierte. De foreslo mekanismer for å begrense forurensningen fra ilmenittsmelteverket i Tyssedal. Forskjellen var stor med tanke på hvordan den lokale fagforeninga forholdt seg til denne motstanden fra bedriftsledelsen. I Tyssedal var fagforeningsledelsen enige med bedriften, og fremførte selv påstander om at «miljøinnsats kan koste arbeidsplasser». Det er kanskje ikke så rart når man ser på Tyssedals historie med nedleggelser og arbeidsledighet. Som en informant sa det: «De var nok litt meir redd for den diskusjonen om arbeidsplasser og miljø og sånn, det sa de jo tidlig.»

På Zinken kjøpte ikke fagforeninga disse påstandene, men argumenterte heller for at det å være i forkant på miljø ville kunne gi bedriftsmessige fordeler også i framtiden, ettersom andre bedrifter ville måtte tilpasse seg strengere miljøkrav. Bedriften ville dermed kunne få pionerfordeler (first mover advantages) (Lieberman og Montgomery 1988).

Motsetningene i hvordan fagforeningene forholdt seg til miljøtiltak på egen arbeidsplass speilet også innstillingen til miljøpolitikk i kommunestyret. Det styrende partiet, ­Arbeiderpartiet, motsatte seg de nye initiativene i lang tid, mens Rød Valgallianse og Sosialistisk Venstreparti stilte seg positive. Dette gjorde at det tok tid før kommunestyret kom på banen. En informant mente at argumentene mot miljøtiltakene fulgte klassiske mønstre om at de ville kunne være en trussel mot arbeidsplassene:

Kommunestyret var egentlig lunkne, det var bare «de radikale i RV som truer arbeidsplassene». Man slo kontant tilbake at «det er miljøsvina som truer arbeidsplassene», og i dag er det alt det rene man skryter av. Man mente den gang at de tillitsvalgte ikke hadde skjønt sine langsiktige interesser.

En annen informant beskriver prosessen slik:

Det har vært en stor politisk kamp, og det tok lang tid før Arbeiderpartiet som største parti aksepterte det. (…) Mange yngre medlemmer og eldre medlemmer, og folk som hadde kjent helseproblemene på kroppen, ble med i kampen. Fagforeningsledere som var med i AP hadde ofte feil interesser, de hadde ikke medlemmenes interesser. Det ble hardt mot hardt i kommunestyret før det etter hvert ble bred enighet.

Fagforeningsledelsen i Tyssedal var aktive i Arbeiderpartiet, og fagforeningsledelsen på Zinken ble omtalt som «radikalere». Disse uenighetene kom også til syne i Samorganisasjonen i Odda og omegn (LO), og Samorganisasjonen lokalt kom ikke på banen som en aktør for miljø før deler av ledelsen ble byttet ut med yngre og mer radikale krefter mot slutten av 1980-tallet. De store uenighetene internt i fagbevegelsen i området kom særlig til syne i forbindelse med markering av arbeidernes dag i 1985, der man endte opp med å arrangere to parallelle arrangementer 1. mai, på grunn av uenigheter om hvordan man skulle forholde seg til utslippene i Tyssedal,og om hvorvidt Samorg skulle drive valgkamp for Arbeiderpartiet eller ikke. Det alternative 1.mai-arrangementet ble drevet fram av Aksjon Rein Fjord og et tjuetalls radikale tillitsvalgte, hvor tema var grønne arbeidsplasser.

Interessekonfliktene kom også til syne i lokal mediedekning, hvor «de radikale» og den nye tverrpolitiske interessegruppen Aksjon Rein Fjord følte seg tilsidesatt:

Aksjon Rein Fjord (…) ble jo totalt boikotta av lokalavisa da, for eksempel. Det var jo Arbeiderpartistyrt (…) og de boikotta oss totalt, vi kom ikke til orde med noen ting der. Vi hadde jo et alternativt 1.mai-arrangement, og det var jo tiet ihjel.

Aktørskap

En viktig grunn til at den grønne omstillingen ved Norzink kunne bli en realitet var de lokale tillitsvalgtes aktørskap (agency). De tillitsvalgte på Zinken representerte arbeidstakere i forholdsvis privilegerte posisjoner (Coe og Jordhus-Lier 2010), sammenliknet med ­Tyssedølene, ettersom arbeidsplassene deres var trygge og i hovedsak faste. Trusler om tapte arbeidsplasser som følge av økte miljøkostnader ble ikke oppfattet som en alvorlig trussel.

De miljøinteresserte tillitsvalgte hadde på eget initiativ skolert seg på konsekvensene av utslipp av tungmetaller og de langsiktige konsekvensene av forskjellig deponeringsteknologi. På denne måten fant de også ut at sinkverk andre steder i Europa hadde større kostnader knyttet til avfallshåndtering enn det ville koste å etablere fjellhaller. De tillitsvalgte hadde også høy tillit hos de ansatte fordi arbeidet med å forbedre de indre HMS-forholdene allerede hadde gitt gode resultater.

En av forutsetningene for disse gjennomslagene var høy organisasjonsgrad som gav fagforeningen reell styrke og aktørskap. Denne styrken har de lokale tillitsvalgte i Odda kjent godt til:

Fagforeningene har alltid vært godt organisert, med nær hundre prosent organisasjonsgrad. Vi er et veldig tett samfunn. Skal man få til store endringer må man ha med seg fagbevegelsen, og fagbevegelsen har vært den viktigste miljøorganisasjonen her, men vi har ikke alltid vært enige.

Trussel om streik og nedleggelse av arbeidet dersom ikke kravet om fjellhaller ble innfridd, var et godt eksempel på at arbeiderne hadde stor grad av strukturelt aktørskap (Kiil og Knudsen 2016). Fagforeninga på Norzink brukte etablerte strukturer, som evnen til å forhandle med bedriftsledelsen og streikekapasiteten, som i sin tid ble etablert i forbindelse med lønnsforhandlinger, og forbedring av HMS, til sin fordel i kampen om fjellhaller.

I Tyssedal ble de eksisterende strukturene i stor grad barrierer for utvikling og fungerte dermed som «lock-in»-mekanismer som gjorde nye ideer og retninger lite attraktive i bedriften (Coenen 2015). «Lock-in» ble et problem både ved at bedrifts- og fagforeningsledelsen forsterket hverandres argumenter mot miljøtiltak, og dette gjorde at det også blant lokalbefolkningen dannet seg et bilde av miljøtiltak som en trussel mot arbeidsplasser. Den tette tilknytningen til de dominerende politiske kreftene i kommunen ble også en barriere når Arbeiderpartiet var så skeptiske til nye tiltak.

Tyssedølene hadde i mange år vært utsatt for det som av mange ble sett på som et «politisk eksperiment» der utviklinga i Tyssedal var usikker og arbeidsplassene truet gjennom hele 1970-tallet. Dette skapte stor uro og uforutsigbarhet, og det ble ikke bedre i 1981 da aluminiumsfabrikken – eller «Nitriden» – ble nedlagt uten at noen klare alternative arbeidsplasser var etablert eller planlagt. Mange års harde politiske kamper om etablering av ny industri og lokalbefolkningens ønske om å beholde vannkrafta i bygda kulminerte til slutt i ilmenitt-verket. Man hadde da stått i en svært utrygg økonomisk situasjon i mange år, og ønsket ikke å risikere eget levebrød. I Tysso Elektrikerforenings jubileumsbok fra 1995 står det om opprettelsen av ilmenittverket, og det de kaller «redningen av Tyssedal» gjennom en etterlengtet avgjørelse, at det var «en avgjørende redningsaksjon, selv om den hadde ført med seg mye støv og drit. «Bedre med ilmenitt enn ille med alt» sa hele Tyssedal i kor, med et smil om munnen» (Tysso Elektrikerforening 1995:11).

Et nytt kapittel

En trygg og forutsigbar arbeidssituasjon på Zinken, samt høy organisasjonsgrad og tillit til de tillitsvalgte gjorde i neste instans at medlemmer og tillitsvalgte hadde overskudd til å ta tak i ytre miljø. I tillegg er det tydelig at god praksis for indre miljø gjorde at arbeids­takere og bedriften lettere tenkte en forlengelse av det indre miljøet ut i det ytre. Dermed ble arbeidet for et bedret ytre miljø en aktiv del av fag­foreningas kjernevirksomhet.

Manglende trygghet og forutsigbarhet for arbeidsplasser var en viktig årsak til at den grønne omstillinga kom senere til Tyssedal enn til Zinken. En slik økonomisk usikkerhet for arbeidstakerne, samt mangel på ildsjeler til å drive kampen internt, gjorde at overskuddet og kapasiteten ikke var til stede for å ta kampen for fjorden. Da fagforeninga heller ikke ønsket å prioritere kampen for «det ytre miljø», men heller hevdet at denne sto i veien for arbeidsplasser, ble det nærmest umulig å føre en kamp for fjorden i Tyssedal. Forutsetningene som gjorde kampen vellykket i Odda var ikke til stede enda. I dag er det Tizir som driver smelteverk i Tyssedal. Går alt som det skal denne gangen, kan Tyssedølene skrive industrihistorie. Målsetningen er nemlig å bytte fra kull som innsatsfaktor i produksjonen til hydrogen fra vann (Mathismoen 2016). Igjen kan de vanvittige kreftene i vannet bli sentralt i et nytt kapittel i fortellingen om Tyssedal, og denne gangen kan bygda bli en viktig del av den grønne omstillinga i tungindustrien.

Empiri basert på intervjuer med fagorganiserte og undersøkelser av dokumenter og vedtak fra fagbevegelsen i Odda og Tyssedal.

Referanseliste:

Coe N. M. og Jordhus-Lier, D. C. (2010) Constrained agency? Re-evaluating the geographies of labour, Progress in Human Geography, 35 (2)

Coenen, L., Moodysson J. og Martin, H. (2015) Path Renewal in Old Industrial Regions: Possibilities and Limitations for Regional Innovation Policy, Regional Studies, 49:5, 850–865

Hayter, R. (2017) «Single Industry Resource Towns». I Sheppard, E. og Barnes, T. J. (redaktører) A companion to Economic Geography, Blackwell Publishing Ltd., Oxford

Kiil, M.B. og Knutsen, H.M. (2016): Agency by exit. Swedish nurses and the “Not below 24,000» movement. Geoforum 70.

Lieberman, M. B. og Montgomery, D. B. (1988) First-mover advantages, Strategic Management Journal, Vol. 9, Special Issue: Strategy Content Research (Summer, 1988), pp. 41–58

Mathismoen, O. (2016) Smelteverk dropper kull – HELT FRIVILLIG, Aftenposten, 30.08.2016, tilgjengelig på https://www.aftenposten.no/viten/i/xVq3Q/Smelteverk-dropper-kull–HELT-FRIVILLIG. Sist lest 16.10.2018.

Tysso Elektrikerforening (1995) 75 år, 1920–1995, Norsk Vasskraft- og Industristadmuseum, Tyssedal.