Bokomtale

av Magnus Bernhardsen

Arbeidaranes kommunistparti er no inne i ein partibyggjande fase. Studier vil verte ein naudsynt og grunnleggjande del av det arbeidet. Om vi ikkje er «begyndere» kan det ha mykje for seg å friske opp att dei gamle læresetnadane i marxismen og leninismen.

Danmarks Kommunistiske Parti/Marxist-Leninisterne tykte også ein slik oppfriskning ville vera sunt, og bad forfattaren John Max Pedersen (1942-92) skrive ei folkeleg framstilling av marxismen-leninismen. Han skulle leggje serleg vekt på å sameine dei ålmenne grunnsetnadane med døme frå dei danske røynslene og tilhøva. Boka til Pedersen kom i 1985, og vart nytta til skolering innafor partiet. I 1991 avgjorde partileiinga å gje boka ut og gjera ho offentleg. Pedersen ynskja å gjera ein rad med rettingar og endringar, men han døydde før han fekk gjort arbeidet sitt ferdig. Denne utgava er difor i det heile den same boka som vart nytta i 1985.

Kva kan så vi her i Noreg hente frå denne boka? Sjølv likte eg ho svært godt. Eg følte rett som det var at eg var på studiering for fyrste gong att. Det er ein fryd å lese ei bok om politisk teori skriven av ein som til vanleg skriv skjønnprosa. Boka er spekka med fantasifulle døme og bilete. Ho har mange nye vis å syne fram gamle idear på.

Oppbygginga er i stor grad slik både AKP og Raud Ungdom sine studieringar har vori. Tre delar: Filosofi, økonomi og sosialisme samsvarar med gangen i våre eigne bøker. Innafor desse hovudbolkane handsamar Pedersen ei rekkje ulike spørsmål. Her skil partia våre seg på ein del område. Til dømes er kvinnespørsmålet plassert saman med rase- og aldersdiskriminering i avsnittet «Kunstige politiske modsætninger».

Handsaminga tek først og framst opp spørsmålet om den borgarlege feminismen som ikkje vil at kvinner tek del i klassekampen. Ikkje noko om serskild kvinneorganisering, kvinnekamp i klassekampen og så bortetter.

Maoismen er med i bolken «Afsporinger» som tek føre seg feilstega innafor marxismen-leninismen. Slik vert han handsama:

«Maoismen har været virksom i Kina fra længe før 1949 og den revolutionære magtovertagelse, men har ikke voldt megen skade, så længe det var den borgerlige demokratiske revolution, der stod på dagsordenen. Siden har den været en kim til råddenskap i den nye marxistiske-leninistiske bevægelse, der utviklede sig på ruinerne af de gamle Moskva-revisionistiske partiene. Maoismen er gennemsyret med filosofisk idealisme, det er en småborgerlig strømning, der underordner proletariatet under bønderne, som operer med fejlagtige pluralistiske ideer for den ideologiske udvikling af samfundet, som rummer en solid sjat liberalisme på alle områder, og som ikke mindst har forvoldt stor skade med sin teori om «de tre verdner». Denne forvrængning af modsætningerne i verdensmålestok afsporer fuldstændig den revolutionære bevægelse, hvor teorien tages i anvændelse.»

Dei fleste har vel no fått nokre idear om usemjene mellom «oss og dei».

Boka oppmodar heile tida til å lese vidare på eigen hand, og forfattaren kjem med framlegg til kva for bøker ein bør lese. Dette er sers positivt, tykkjer eg. Ein lærer sjeldan så mykje som når ein les originalbøkene. For dei som ynskjer å lese seg til eit grunnlag for eigne meiningar, lyt boka vere ein god start. Ein kan kjøpe ho hjå Tronsmo bokhandel, eller tinga ho frå Forlaget Arbejderen.

Debatt

av Pål Steigan

Røde Fanes redaksjon har bedt meg om å drøfte spørsmålet om data og makt. Dette er et tema som har opptatt meg siden slutten av syttitallet.

Jeg prøvde for ti-femten år siden å dra i gang en debatt om disse spørsmåla i AKP(m-l), men enten var jeg dårlig til å formulere meg eller også var situasjonen lite moden for dette temaet, for noen særlig debatt ble det ikke. Jeg fikk nærmest det inntrykket at mine partifeller så på meg som en teknologifantast som hadde fått en ny grille. Noen partikamerater fulgte det opp, slik som f.eks. Trond Andresen og Tron Øgrim. De hadde egne utspill og initiativer, men det ble aldri noe bredde over det. Det får være som det er. Resultatet ble at m-l-bevegelsen i Norge gikk glipp av en gyllen anledning til å komme alle andre politiske bevegelser i forkjøpet. Det er synd, for når jeg ser meg rundt i datamiljøet i dag, er det vanskelig å kaste en murstein uten å treffe en gammel m-l-er. Vi hadde hatt folka og ressursene, hvis vi hadde brukt dem.

Produktivkrefter og produksjonsforhold

En av de debattene jeg prøvde å få i gang, var debatten om produktivkrefter og produksjonsforhold. Dogmatisk marxist som jeg var (og for såvidt fortsatt er), mente jeg at en så radikal endring av produktivkreftene som datarevolusjonen representerer, måtte få vidtrekkende virkning på klasse- og maktforholda i samfunnet. Jeg så datarevolusjonen som et materielt vilkår for å kunne skape et virkelig kommunistisk samfunn. Det er mange grunner til det, f.eks. at informasjonen om all produksjon i samfunnet for første gang blir så omfattende og samtidig så gjennomsiktig at det faktisk er mulig å drive en avansert planøkonomi, uten å gi avkall på dynamikk og fleksibilitet. En annen grunn er at informasjonen kan spres ut i alle ledd av samfunnet på en annen måte enn under den gamle industrialismen (enten den var kapitalistisk eller sosialistisk). En tredje grunn er at datarevolusjonen langt overgår det spontane pengemarkedet som informasjonsbærer om behov og ressursuttak i alle ledd av samfunnet. En relevant kritikk fra markedsøkonomisk hold mot sosialismen har vært at den mangler den typen tilbakemelding fra enkeltindividene i samfunnet som markedet gir. En kommunisme med fullt utbygde datanett vil oppheve dette argumentet og vende det mot markedsøkonomien, fordi den informasjonen markedet gir, er forvrengt av klasse- og maktforhold. En fjerde grunn er at den robotiserte produksjonen åpner døra til det frihetens rike som Marx drømte om. Arbeidet blir ikke borte, men det skifter karakter. Mulighetene for å oppheve lønnsslaveriet oppstår, gitt at de økonomiske og maktpolitiske forholda endres så grunnleggende at muligheten kan omdannes til virkelighet.

Vi fikk aldri en debatt om kommunismen satt inn i et slikt perspektiv. Jeg veit ikke om dagens revolusjonære ennå er innstilt på å ta denne diskusjonen, eller om de er så paralysert over sosialismens midlertidige nederlag, at de ikke evner å gå på offensiven for en kommunisme for det tjueførste århundre. Derfor er jeg litt avventende med å reise debatten i sin fulle bredde. Vil den kvinnelige fagforeningslederen synes at dette er viktig, vil miljøaktivisten se poenget, vil grunnfjellet i det som er igjen av den revolusjonære bevegelsen se at dette er deres greie? Det vil bare tida vise. I de ti åra som er gått siden jeg skreiv om dette i På den himmelske freds plass, har jeg til gode å bli bedt om å innlede om disse spørsmåla for noe sentralt organ i AKP. Jeg kjenner ikke til at det har vært tema på noen større faglig konferanse og med noen ganske få unntak har det heller ikke vært noen diskusjon i Klassekampen. Derfor har jeg mine tvil. I stedet for å komme med enda et soloutspill om kommunismens muligheter i datarevolusjonens tid, velger jeg i holde noen kort på vestlomma til jeg ser at det virkelig er interesse for denne debatten. La meg derfor midlertidig legge debatten om data og makt på det store planet til side og i stedet kort lansere en innfallsport til data og makt fra «geriljasynsvinkelen».

Geriljakrigeren og den bærbare pc-en

Da vi som var unge på sekstitallet starta det som skulle bli den norske m-l-bevegelsen, satsa vi på løpesedler, tidsskrifter, avis. Dette er fortsatt helt nødvendig for å skape en revolusjonær opinion, men den nye generasjonen har en ny virkelighet å forholde seg til. En revolusjonær bevegelse på slutten av 1990-tallet som ikke er eksperter på å bruke internett og andre datanettverk til organisasjonsbygging, påvirkning, informasjonsinnhenting osv er en vits, en anakronisme. Siden de færreste ønsker å bli en vits, foreslår jeg at noe gjøres. RV har oppretta hjemmeside på nettet. Det er fint, men det må nå utvikles en strategi for dette arbeidet. Jeg vil foreslå noen tiltak.

Klassekampen legges på nettet. Dette er en gammel tanke. Trond Andresen har foreslått det mange ganger, uten å få gjennomslag. Nå er tida overmoden, teknologien billig og det politiske utbyttet garantert.

Faglig utvalg i AKP lager et nett av fagforeninger, tillitsvalgte og andre med muligheter til å hente erfaringer, be om støtte, gi informasjon, drive mobilisering. Dette knyttes vidt og bredt inn og ut av LO og på tvers av landegrensene. Larsens tavle het et forsøk på å gjøre noe slikt i sin tid. Det var en god ide, men nå er tilgjengeligheten og mulighetene så mye bedre.

Det bør lages ressursdatabaser som er tilgjengelige på nettet. Artikler, rapporter, faktasamlinger bør legges inn. Konferanser som holdes som tradisjonelle møter bør kunne forberedes elektronisk og fortsette etter at delegaten har reist hjem.

Internasjonalt utvalg i AKP og Rød Ungdom bør bygge opp et anti-imperialistisk og anti-rasistisk nett og leite opp e-mail og nettadresser til så mange interessante kilder som mulig. Det bør etableres et revolusjonært internasjonalt diskusjonsforum. Det bør ha undergrupper for politisk økonomi, kvinnekamp, miljøspørsmål osv.

Det må lages enkle tilknytningsrutiner og drives skolering slik at folk virkelig tar dette i bruk i masseskala. For noen år siden besøkte jeg Japan og der hadde det japanske søsterpartiet til AKP alt den gangen et landsomfattende og meget avansert datanettverk. Enhver tillitsvalgt var forpliktet til å lære og til å bruke nettet.

Jeg kaller dette avsnittet for geriljakrigeren og den bærbare pc-en fordi dagens «geriljakrigere» må lære seg å beherske denne teknologien. Noen av dem gjør allerede det. En skal ikke være overraska om det plutselig dukker opp e-mail fra jungelen i Kalimantan eller avsidesliggende landsbyer i Bolivia. De store kapitalgruppene og regjeringene har sjølsagt all verdens forsprang på arbeiderklassen teknologisk, økonomisk og kunnskapsmessig, men det fine med denne teknologien er at den gir rom for den som er kreativ og fantasirik. Den gir rom for den som klarer å kombinere ressurser. Det er ikke gitt at det alltid vil være de som har mest penger og makt som er best nå dette feltet. Hva om vi byr dem kamp?

av Solveig Aamdal

Nepal er noe så motsigelsesfylt som et halvføydalt, halvkolonialt kongedømme med ei regjering fra kommunistpartiet.

I et av verdens fattigste land vant kommunistene valget høsten 1994 og har danna regjering. Denne regjeringa har til nå overlevd i fem måneder. Men fiendene er sterke og velorganiserte. Nepal er et lite land med mellom 18 og 20 millioner innbyggere. Det har grenser til Kina og India.

Fra 1960 til 1990 var alle politiske organisasjoner i Nepal forbudt. Det gjaldt fagforeninger, kvinneorganisasjoner, ungdomsorganisasjoner og politiske partier. Det eneste partiet som var tillatt var kongens parti. Samtlige organisasjoner og partier var under jorda. Nepal Congress, som er sterkt knytta til det indiske kongresspartiet, hadde hele ledelsen sin i India. De ulike kommunistpartiene jobba i hovedsak inne i Nepal, og blei utsatt for beinhard forfølging.

Etter mye uro og tre måneders sammenhengende demonstrasjoner blei det i 1990 innført et parlamentarisk demokrati. Kommunistene måtte ta stilling til om de skulle bli et åpent parti etter 30 år under jorda, de måtte avgjøre om de skulle delta i valg og om de skulle sitte i komiteen som skulle utforme den nye konstitusjonen. De gikk inn for alt dette. Kommunistpartiet blei ved det første valget det største opposisjonspartiet, og det største partiet ved valget i 1994. Av de 205 plassene i parlamentet har de fått 88. Nepal Congress har 83. Kongens parti har 20 plasser. Kommunistene har en mindretallsregjering og er avhengig av at venstresida i kongresspartiet støtter dem.

Splittelser og enhet

For seks år siden var det 18 kommunistpartier i Nepal. Det første partiet blei danna i 1949. Partiet hadde bonde-, student- og ungdomsbevegelse. I 60-åra var det en rekke splittelser, først og fremst mellom de som støtta Sovjet og de som støtta Kina. «Sovjet»- og «Kina»-partiene splitta seg så opp i mindre partier. I et lite land som Nepal kan det virke uforståelig at det blei så mange splittelser. Men det er flere ting som forklarer det. De var hele tida under jorda, noe som førte til at de hadde problemer med å avholde konferanser og landsmøter. Mange var arrestert i lange perioder. De hadde derfor store problemer med å utvikle en felles politikk. Kommunikasjonene mellom de ulike delene av landet var elendige. I tillegg var det kamp om hvem som skulle være leder, når noen samla seg om en lederkandidat, danna de ofte et nytt parti viss det var umulig å få gjennomslag for forandring.

I de siste seks åra har det vært enhetsjobbing, og åtte partier gikk sammen og danna Communist Party of Nepal (Unified Marxist-Leninists). Partiet kalles i Nepal bare for UML. Men det finnes fremdeles flere kommunistpartiet, et av dem er representert i parlamentet med fire medlemmer, to fra Vest-Nepal og to fra Baktahpur. Maoistene har nylig splitta seg i to partier og gikk inn for å boikotte valget i 1994. Enkelte av de andre kommunistpartiene er sterkt kritiske til at UML har tatt på seg regjeringsmakta. Andre kommunistpartiet har UML samtaler med. Målet at de skal tilslutte seg partiet.

UML har 50.000 medlemmer og 200.000 kandidatmedlemmer. Kandidattida er to år. Flesteparten av medlemmene, 85 %, kommer fra landsbyene, og er landarbeidere og småbønder. Arbeiderklassen i Nepal er liten, og de som er arbeidere kommer sjøl fra landsbyer. I partiet er det mange unge folk. Det anser de som viktig. Dette er medlemmer som har kommet inn i partiet etter splittelsene, og som derfor ikke har lojaliteten sin til andre enn partiet. På partiets siste kongress var det mye ungdom, og mange ungdommer sitter i sentralkomiteen.

På partiets femte kongress i 1994, vedtok de å gå inn for et «folkets flerpartisystem» (People’s Multi-Party Democracy). Dette hadde stor støtte i partiet. De gikk og inn for å delta i komiteen som skulle lage en ny konstitusjon. Dette var det uenighet om både innafor partiet og mellom de kommunistiske partiene. I grunnlaget for å gå inn for flerpartimodell, sier partiet at det bare kan etableres ved å eliminere føydalismen, kompradorborgerskapet og imperialismen. De mener at den flerpartimodellen de går inn for, forener både folkets demokrati og flerpartisystem. Hovedtrekket ved flerpartisystemet representerer den parlamentariske styreformen og folkets demokrati definerer organiseringa av statsmakta. De ønsker et system som integrerer og kombinerer disse to styreformene.

Kritikken fra høyresida er at en ikke kan stole på kommunister som går inn for et flerpartisystem, og at CNP(uml) prøver å lure folk til å stemme på dem for så i neste omgang innføre et autoritært ett-partisystem.

Kritikken fra venstre går ut på at et politisk system basert på marxismen-leninismen ikke kan støtte et flerpartisystem, det er en form for revisjonisme som orienterer seg mot kapitalismen.

Nepal er et av verdens fattigste land. Inntekten er 160 dollar pr. capita. 60 % lever under fattigdomsgrensa som betyr at de bare kan spise et måltid om dagen. 60 % er analfabeter. Kravet til ikke å være analfabet er at en kan skrive sitt eget navn og telle til hundre. 1/3 av statens inntekter er støtte og lån fra utlandet. Nepal er avhengig av at både import og eksport må gå gjennom India eller Kina. Veiene til India er i en elendig forfatning, og veien til Kina er enda verre. I tillegg er den stengt om vinteren.

India driver en imperialistisk politikk i området Pakistan, Nepal, Bangladesh og Sri Lanka.

Sjølråderett, demokrati og regjeringsmakt

Utfordringene for et parti som vil styre på en slik måte at det er til det beste for folket, en mange og vanskelige.

I diskusjonene om hvorvidt det var rett å danne regjering, la partiet stor vekt på at massene trengte å bli leda. Partiet har stor tillit blant folk, i enkelte områder var det 90 % som stemte på UML. Folk ønska en kommunistisk regjering. I Nepal er tradisjonen med valgfusk høyst oppegående. Til tross for dette, blei UML det største partiet ved valget. Kongresspartiet hadde den forrige regjeringa. De hadde så mange indre motsigelser at de fikk store problemer og måtte skrive ut nyvalg i fjor høst. De var i realiteten ikke i stand til å danne regjering i høst. Skulle de ha gjort det, måtte de ha støtta seg kongens parti, og det ville vært politisk umulig for dem. Siden dette var det eneste lovlige partiet i tredve år, og sto for undertrykking og å gi Nepals naturressurser til utlandet, har dette reaksjonære partiet minimal støtte i befolkninga. Kongresspartiet ville derfor kompromittert seg ved å gå i regjeringssamarbeid med dette partiet.

For kommunistene i Nepal har det nasjonale spørsmålet vært viktig. India mener i realiteten at Nepal skulle vært en del av India. Sjøl om UML ser på Kina som en sosialistisk stat, er det ikke bare enkelt med en så stor nabo. Nepal er rikt på vannressurser. Snøen fra Himalaya danner mektige elver og fosser. Men landet er for fattig til å bygge ut denne vannkrafta uten hjelp utenfra. De har derfor bygd flere kraftverk i samarbeid med India. Fordelinga av denne krafta blir regulert etter en avtale fra 1950. Den er blodig urettferdig mot Nepal. Da den blei inngått, gikk kongen med på hva som helst for å sikre sin egen rikdom og posisjon.

India får derfor 98 % av krafta og 95 % av vannet til irrigasjon. De påstår av elevene er deres. På den andre sida nekter India Bangladesh å bruke elevene når de igjen renner ut av India. For Nepal betyr denne imperialistiske politikken at de for å få et minimum av kraft må gi bort elevene sine til India. De prøver nå å få reforhandla avtalen fra 1950, men det er ikke India villige til.

Kommunistpartiet sier at det er de som er de nasjonale og de som er demokratene. Det gikk de til valg på, og i diskusjoner hadde de stor forståelse for AKPs kamp mot norsk medlemsskap i Europaunionen.

At de i tillegg til å si at de er de nasjonal også legger vekt på at de er demokratiske, har sin forklaring i at de andre partiene er dypt udemokratiske. En ting er valgfusk, med de går ikke av veien for trakassering av velgere, trusler eller drap. Den forrige generalsekretæren i UML, Madan Bhandari, blei myrda. Gjennom det håpa de reaksjonære på å knuse kommunistene, men oppnådde det motsatte. Folk blei rasende, det var store demonstrasjoner i Katmandu, og kommunistene fikk økt oppslutning.

UML ser det slik at de ikke hadde noe valg når det gjaldt å ta på seg regjeringsansvaret. De var det største partiet, de hadde et program de ønska å gjennomføre så langt det er mulig, ingen andre partier var istand til å styre landet. Samtidig understreker de sterkt at Nepal ikke er et sosialistisk land, og at de må styre innafor den nåværende konstitusjonen.

Men de møter store problemer. De har sterke fiender. Den hovedmetoden fiendene bruker nå, er å hindre UML å styre på noen annen måte enn de andre partiene ville ha gjort. Dette gjør de delvis ved å hindre at det blir flertall for progressive forslag, delvis ved å bruke byråkratiet mot regjeringa. Byråkratiet er gammeldags og reaksjonært. Tradisjonelt har det blitt brukt mot folkets interesser. Det er et korrupt system som har vært sterkt knytta til kompradorborgerskapet. Dette byråkratiet er UML avhengige av når de skal styre landet.

Folk venter seg mye av den nye regjeringa. Samtidig er det slik at mange lover trenger 2/3 flertall for å bli vedtatt. For folk som ikke kan lese og skrive, er det vanskelig å forstå at partiet de har stemt på, ikke straks innfører alt de lovte i valgkampen. Mange kommer til partikontorene rundt om i landet og krever jobb og hus. Det var jo derfor de stemte på kommunistene.

Kampen mot føydale produksjonsforhold

UML er klar over alle disse problemene, og gjort tiltak for å løse dem. Den oppgava som regjeringa prioriterer høyest, er kampen mot føydalismen. For 20 år siden var det slaveri i Vest-Nepal. Den formen for slaveri som er i dag er av en mer vanlig type. De landsløse har bare arbeid deler av året. For å overleve må de låne penger av landeiere og pengeutlånere. Renta er høy, og det er umulig for de landløse å betale pengene tilbake. De må derfor binde seg til å arbeide i så og så lang tid, og undertegne på at hele familien skal jobbe for landeieren en bestemt tid. Denne formen for slaveri et utbredt. Regjeringa har satt ned en jordreformkomite, for å omfordele jorda og gjøre slutt på makta til de store landeierne.

I Nepal er det 2 millioner mennesker, 10 % av befolkninga, som mangler jord og hus. Regjeringa har satt igang ei kampanje for at disse skal få jord og hus. Fram til april var det 10.000 av disse som hadde fått dette. De får da jord som de kan ha dyrka i mange år, men som de ikke har hatt eiendomsretten til. Landeierne er naturligvis sterkt mot denne politikken, og kommunistene må forsvare seg, også fysisk i disse områdene.

Den andre prioriterte oppgava er å utvikle landsbyene. De fleste mennesker i Nepal bor i landsbyer. Mange av disse er ekstremt fattige. Regjeringa overfører store pengesummer til landsbyene i tillegg til teknisk ekspertise og materialer for at de skal være mulig å utvikle dem. Denne utviklinga går ut på at alle skal ha mulighet til å gå på skole, at det skal være helsevesen med felles helsesenter for flere landsbyer, at det skal finnes arbeid og hus til de som bor der. I tillegg er det viktige oppgaver som transport, drikkevann, irrigasjonsanlegg. I alle landsbyer er det komiteer som skal styre denne utviklinga. De må vise til resultater viss de skal få økonomisk støtte.

For å utvikle landbrukssektoren har regjeringa satt av 56 millioner dollar. Dette skal gå til å utvikle markedet for landbruksprodukter, industri knytta til landbruk, bonde- og forbrukerorganisasjoner. Den samme summen er satt av til å utvikle vanningsanlegg.

Regjeringa har satt av penger til å utvikle industrien. Her satser de på småindustri. Målet for industrien er å kunne dekke hjemmemarkedet, men seinere også bli i stand til å eksportere. Samtidig går regjeringa inn for en viss grad av privatisering. Målet være at regjeringa ikke skal drive industri som går med underskudd. Ved privatisering skal det taes hensyn til nasjonale interesser. Slik det er nå, er de avhengig av å importere dyre varer, særlig fra India. Det er derfor viktig å utvikle Nepals egen industri.

Utdanning og velferd for folket

I dag er det bare 18 % av jentene og 40 % av guttene som går på skole. Jentene slutter vanligvis når de er 10-12 år. Regjeringa har satt av penger til utdanning og sosial velferd. Det skal være gratis utdanning opp til 9. klasse. Alfabetiseringskampanjer skal settes igang for mer enn en halv million voksne. Det er bestemt at den første leseopplæringa skal foregå på barnas morsmål. Dette er imidlertid vanskelig fordi det er mange svært små språkgrupper i Nepal.

Over hele landet skal det være gratis primærhelsestell og gratis medisiner. De som jobber i landsbyene sier imidlertid at de får alt for lite. Helsestellet er svært dårlig for dem som ikke kan betale for det.

Folk over 75 år får for første gang i sitt liv pensjon. Den er ikke stor, men nok til å overleve på et minimum.

Det er satt igang egne utviklingsprogram for kvinner. Kvinnene i Nepal er ekstremt undertrykt. De har ikke hatt eiendoms- eller arverett. Det nepalske kvinneforbundet var forbudt fram til 1990. De blei danna i 1950, og har i hovedsak jobba under jorda. I dag har de 400.000 medlemmer. Det viktigste de arbeider med er alfabetiseringsprogram, å opplyse kvinner om at de har rett til skilsmisse viss de blir mishandla av mannen eller hans familie. De krever at regjeringa innfører eiendoms- og arverett for kvinner. Prostitusjon er et stort problem i Nepal, jenter blir regelrett solgt til bordeller. Motstanden mot dette er en viktig oppgave for kvinneunionen, og de har store forventninger til den nye regjeringa.

Mens vi var i Nepal, hadde vi et utall av møter. Med representanter for partiet på ulike nivå, regjeringa, kvinneorganisasjoner, fagforeninger, intellektuelle, folk som jobber i utviklingsprosjekt i landsbyene, bønder og landarbeidere. Disse organisasjonene hadde vært forbudt i tredve år, og har først de siste fem åra hatt mulighet til å avholde åpne møter, til å komme sammen for å diskutere, til å snakke med folk fra andre land. De var svært interesserte i å få kontakter utafor Nepal, med fagforeninger, skoler, universiteter, kvinneorganisasjoner og andre. De ville gjerne at så mange som mulig skulle reise til Nepal for å bli kjent med landet. Gjennom å ha mange internasjonale kontakter vil det og være vanskeligere å forby alle disse organisasjonene viss de gamle makthaverne skulle ta tilbake makta.

Alle var optimistiske, samtidig som alle understreke problemene regjeringa står ovenfor. De blir pressa både fra utlandet og krefter inne i Nepal. Det er vanskelig for dem å gjennomføre en politikk som er i samsvar med det de ønsker. Gapet mellom det de ønsker å gjennomføre og det de har ressurser til, er enormt. Samtidig hadde folk store forventninger til den nye regjeringa, og regna med at ting ville bli mye bedre etter hvert. Og i et så fattig land som Nepal er det absolutt nødvendig at folk får det bedre. Sjøl om et kommunistparti som regjerer et halvføydalt, halvkolonialt kongedømme sikkert må sluke kameler med flere enn to pukler.

Leder

av Solveig Aamdal

Nei til EUs landsmøte vedtok: «Nei til EU går inn i en fase der folkets nei til EU-medlemskap skal trygges. Målet er å sikre et fortsatt flertall i folket mot norsk innmelding i EU, avsløre og stoppe alle forsøk på å omgå resultatet av folkeavstemminga ved tilpasninger og binding til EUs politikk. Folkets nei skal forsvares gjennom et bredt engasjement på grasrotnivå.»

Dette er et viktig vedtak. For det første viser det hvor langt diskusjonen innafor Nei til EU er kommet etter at rådet i januar sendte ut fire forskjellige modeller for framtidig jobbing i organisasjonen. For det andre viser det styrken i motstanden. Vi skal ikke bare avsløre alle forsøk på å omgå folkeavstemminga, vi skal stoppe dem. Dette er ingen liten oppgave. Det vil kreve at Nei til EU makter å alliere seg med store grupper utafor organisasjonen, slik som fagbevegelsen, politiske partier og folkelige organisasjoner.

Innafor Nei til EU uenighet om hvor sterkt vi skal kritisere regjeringas politikk, og hva vi skal kalle EU-tilpassing. Det er heller ikke enighet om hvorvidt vi skal stemple regjeringas linje for å utvide EØS-avtalen som EU-tilpassing. For det store flertallet av medlemmene i Nei til EU er det ikke vanskelig å se at den politikken regjeringa fører står i sterk kontrast til resultatet av folkeavstemminga. Folket sa ikke nei for at regjeringa i neste omgang skal styre oss i samsvar med Maastricht-traktatens målsettinger.

Når enkelte innafor Nei til EU har problemer med å se dette, henger det i stor grad sammen med det synet de har på det parlamentariske demokratiet. At vårt «folkestyre» kan brukes mot folkets interesser ser de, men så lenge storting og regjering er valgt på lovlig, demokratisk måte, later enkelte til å mene at det de gjør, ikke skal kritiseres. For Nei til EU vil dette være ei linje som ikke bare vil bryte med landsmøtevedtaket, men hindre organisasjonen i å bygge de alliansene som vil være nødvendige.

Regjeringas og stortingetsflertallets politikk må stemples som det det er. Vi må være villige til å slå fast at regjeringa ikke respekterer folkeavstemminga. Det eneste de ikke har gjort, er å melde Norge direkte inn i EU, det ville da også ha vært politisk umulig.

Nei til EU vedtok på sitt landsmøte å fortsette aktiviteten, fortsette arbeidet mot EØS og fortsette som medlemsorganisasjon. Dette var en stor seier for aktivistene i organisasjonen. Men vi som ønsker at Nei til EU skal fortsette som en organisasjon for aktivister, må ikke si oss fornøyd med det. I tida framover må vi kaste oss inn i den lokale jobbinga, stå på stand, være med og arrangere åpne møter og ikke minst – jobbe for at vi får så breie styrer som mulig på fylkes- og lokalplan. Uten at vi får aktive styrer som støtter opp om målsettinga til Nei til EU, vil det lokale arbeidet kunne falle sammen.

I kampen mot EØS framover, er det viktig at Nei til EU ikke bare går mot enkeltdirektiv, men blir den samlende organisasjonen for all motstand mot EØS. Det er den beste metoden for å avsløre og stoppe alle forsøk på å omgå resultatet av folkeavstemminga.

av Arnljot Ask

Trenger vi en ny kommunistisk internasjonale? I tilfelle, på hvilken politisk og organisatorisk plattform?

Siden nedleggelsen av Den tredje internasjonalen (Komintern) på tampen av den andre verdenskrigen har både det organisatoriske og politiske uttrykket for den internasjonale kommunistiske bevegelsen skifta flere ganger. Oppsplitting og avskallinger har vært hovedtendensen i størsteparten av perioden, sjøl om det har vært et avgrensa samarbeid, og også dialog, mellom ulike fløyer på flere områder.

AKP tok det standpunktet i 1980-åra at Komintern allerede fra starten av ble bygd opp for mye likt et verdensparti og dermed kom i konflikt med de økonomiske og politiske vilkåra som revolusjonene i vår tid skjer under. Dette var en objektiv faktor for gradvis utvikling av uenigheter og konflikter. Men den viktigste grunnen til splittelse og tilbakeslag var borgerskapets gjenerobring av makta i de sosialistiske hovedlanda; først i Sovjet og seinere i Kina. Det fikk store ideologiske og materielle følger for den kommunistiske bevegelsen også i andre land.

Sammenbruddet av Sovjet-imperiet på 1990-tallet har midlertidig splintra også den revisjonistiske leiren og satt den kraftig tilbake.

Det er mot denne bakgrunnen vi nå ser ulike forsøk på igjen å samle kommunistiske og revolusjonære partier og organisasjoner til større politisk og organisatorisk enhet. Det er ingen tvil om at det er behov for en slik gjenoppbygging, og at kommunister i Norge bør delta aktivt i dette arbeidet. AKP har hatt ei bevisst linje og brukt ressurser på dette feltet siden starten, også i de siste 10-15 åra. Når det nå ser ut til at vinden er i ferd med å snu, til å være et objektivt grunnlag for utvikling av større enhet, er det viktig at det blir en breiere debatt om dette blant revolusjonære i Norge. Hvilken politisk/organisatorisk plattform skal vi jobbe for at en fjerde kommunistiske internasjonale skal stå på? Skal den ta et oppgjør med hele «Komintern-tradisjonen», som har vært samlingsmerket til opposisjonen innenfor m-l-bevegelsen her til lands, ivrig understøttet av trotskistiske inspiratorer?

Revisjonistene

Revisjonismen er sjølsagt ikke gått i grava med Sovjet-staten. Den vil opptre både i forhold til samlingsbestrebelsene og prøve å konstituere seg organisatorisk igjen. Et konkret uttrykk for dette er at et førtitalls partier fra den tidligere Sovjet-leiren samler seg til møte i Praha denne sommeren.

Det er heller ingen overraskelse at trotskistene er aktive i denne «omgrupperingsfasen». Her til lands har de allerede kommet med flere utspill for å trekke RV over til den såkalte «Fjerde internasjonale» som Trotskij & co proklamerte i Paris i 1938. (Trotskist-internasjonalen gikk forøvrig i oppløsning under krigen og etterpå var det ulike retninger som gjorde krav på arven etter den. Den fløya som i dag er mest aktiv under dette navnet har sitt sekretariat i Paris. En del av Arbeidermaktgruppa (AMG) er medlemmer der.)

Anstrengelsen for å samle den internasjonale kommunistiske bevegelsen på nytt vil ikke først og fremst være en kjølig, intellektuell oppsummering av tidligere erfaringer for å unngå gamle feiltrinn eller bestemme hvem som hadde rett. Det vil være et produkt av den nåtidige klassekampen på alle plan og den praktiske innsatsen til de ulike aktørene her. Prosessen vil kreve både prinsippfasthet (men ikke sjølgodhet) og toleranse.

Sovjet

Sjøl om makta i Sovjet forlengst var tatt over av et borgerskap, som ikke hadde annet til felles med kommunismen enn gevantene, fikk sammenbruddet der svære følger både for den internasjonale kommunistiske bevegelsen og folkemassene i verden.

Restene av sosialistiske strukturer i økonomien og sosiale fordeler for arbeiderklassen forsvant med et jafs da overgangen til rå markedskapitalisme starta. Vanlige folk i det tidligere Sovjet og Øst-Europa fikk langt vanskeligere materielle levekår. Til nå har de heller ikke klart å utnytte de politiske frihetene de i prinsippet fikk tildelt til å organisere seg skikkelig og vinne fram i kampen for sine levekår og en ny sosialistisk revolusjon. Men det er spirer, og jordsmonnet er sannsynligvis mer fruktbart enn hva som har vært de gjengse spådommene. AKP har blitt kritisert av noen venner og kontakter innenfor den internasjonale kommunistiske bevegelsen for at vi applauderte Sovjet-imperiets fall. De viser til følgene det har fått for folkene der. Muligens så vi for ensidig på hendelsene og la for lite vekt på at dette også innebar en åpning av disse landene for også den vestlige imperialismens barbari. Men for at folket igjen kunne få mulighet til å slåss om makta, var det en nødvendighet at det militaristiske byråkratborgerskapet ble revet fra maktens tinder. Det var dessverre ikke mulig å reformere SUKP.

For folk og enkelte revolusjonære bevegelser i den tredje verden fikk sammenbruddet av Østblokken også flere umiddelbare negative følger. USAs monopolstilling som supermakt gjorde det vanskeligere å spille på motsigelser i imperialistleiren. Golfkrigen illustrerte dette til fulle.

Sjøl om Sovjet prøvde å utnytte sin materielle og politisk støtte til ulike tredjeverdenland til egen fordel, var det enkelte som klarte å balansere uten å falle i Sovjets garn. At Sovjet brukte sosialistiske talemåter, hadde også en tosidig funksjon. I noen tilfeller hvor hjelp fra Sovjet ga umiddelbare fordeler, ga det også prestisje for sosialismen blant folk, sjøl om vi kan si at den bygde på feile premisser. Den tiltroen til markedsliberalismens velsignelser som skjøt fart etter Sovjets fall, åpnet veien for folkelige illusjoner om at kompromiss med imperialismen kunne gi fordeler. Både på den diplomatiske og den hjemlige arenaen kom revolusjonære og antiimperialistiske regimer og organisasjoner i klemma. Noen eksempler:

I klemma

• Palestina. Til tross for at PLO ikke var Moskva-avhengig, ble deres spillerom betydelig mindre. Oslo-avtalen var ikke noe offensivt trekk, men et defensivt forsøk på sjølforsvar i en svært trengt posisjon.
• Nicaragua/El Salvador. Det er ingen tvil om at den materielle situasjon til de revolusjonære kreftene her ble svekka av utviklinga i Sovjet. Også med ideologiske overtoner i deler av frontene.
• Cuba og Nord-Korea. Ingen av disse landa (sjøl om Cuba innordna seg i Comecon-økonomien) var i henda på Sovjet. Allikevel er det soleklart at de kom i en svært trengt posisjon pga. Sovjets fall.

Enkelte tredjeverdenland og bevegelser kom i første omgang styrka ut av Sovjets fall, men har fått føle vanskelighetene med den internasjonale situasjonen etterpå. Det gjelder for eksempel Eritrea og Etiopia, Afghanistan og Kambodsja. Folkene i disse landa sloss mot Sovjet-imperialismen og bidro til at den falt sammen. Den nye internasjonale situasjonen har imidlertid ført til at manøvreringsrommene er blitt mindre, noe som Eritrea og Etiopia nå erfarer når de står overfor svære gjenoppbyggingsoppgaver som gir USA og Verdensbanken anledning til å presse.

Når det gjelder utviklinga i de imperialistiske kjernelanda (USA, Vest-Europa og Japan) har angrepene på levekår, faglige rettigheter m.m. generelt forsterka seg på grunn av utviklinga i verdensøkonomien de siste tiåra. Sovjets fall har forsterka dette på det viset at den ideologiske støtten for markedsliberalismen har fått ytterligere vind i seila, og ved at det lille som har vært av kommunistisk og revolusjonær organisering, med noen få unntak, har blitt ytterligere svekka i første omgang.

Det bildet som er skissert her, viser at sammenbruddet av Sovjet til nå har ført til vanskeligere kår for folkene i verden, både innenfor og utenfor den gamle Sovjetblokka. I den forstand kan vi snakke om en «seier for imperialismen», sjøl om det var ei imperialistisk supermakt som bukka under i konkurransen. Det finnes unntak, hvor revolusjonære krefter har klart å utnytte situasjonen til sin fordel. Det mest slående er vel den kurdiske bevegelsen som har fulgt strategien til Kurdistans arbeiderparti (PKK). Intensiveringa av utbyttinga og undertrykkinga har også flere steder ført til at klassekamp og andre former for sosiale opprør er i ferd med å ta seg opp. Det signaliserer at «halleluja-perioden» til imperialismen kan bli kortere enn sjøl revolusjonære optimister våget å håpe.

Denne artikkelen skal ikke gå videre på vurderinger av framtidsutsiktene fra denne synsvinkelen. Jeg skal ta for meg utviklinga innenfor den kommunistiske og revolusjonære bevegelsen, og vil hevde at Sovjets fall har lagt grunnlaget for en revitalisering av den internasjonale kommunistiske bevegelsen, når vi overvinner virkningene av den første likvidatoriske bølgen som slo inn flere steder på tampen av 1980-tallet, og også her til lands prøvde å nedlegge kommunistpartiet, AKP.

Etter Komintern

Etter at Komintern ble oppløst i 1943, ble det multilaterale samarbeidet mellom de kommunistiske partiene organisert i et løsere nettverk. Først gjennom Kominform (Kommunistisk informasjonsbyrå), som ble opprettet i Warszawa i 1947 og fungerte fram til 1956. Deretter via «Konferanser mellom søsterpartier» som fant sted i Moskva 1957 og Bucuresti 1960. Revisjonistenes erobring av SUKP førte til nedbrytning av et stort antall kommunistpartier verden over. Nye partier ble dannet i kjølvannet av den såkalte «store polemikken» som Kinas kommunistiske parti (KKP) tok initiativet til i 1963. KKP gikk ikke inn for å danne noen ny internasjonale etter Komintern-malen. Men det utviklet seg bilaterale (tosidige) bånd og også regionale sammenkomster mellom den nye generasjonen kommunistpartier og gamle som brøyt med Moskva. Noen partier stilte seg utenfor polemikken men la først og fremst vekt på å utvikle en linje tilpassa de lokale forholda. I Latin-Amerika fikk vi en gruppe vi kan kalle «guevaristiske» organisasjoner. Som navnet tilsier, har de stor tiltru til Che Guevaras revolusjonsstrategi.

Etter skismaet mellom KKP og Arbeidets parti Albania (APA) fikk vi flere splittelser innenfor tidligere «maoistpartier», og etterhvert splittet hver av disse «familiene» seg også opp i flere fraksjoner på grunnlag av den revisjonistiske utviklingen i KKP og APA. Noen splittelser var «riktige», men en stor del var det jeg vil kalle «venstre»-dogmatiske og skadelige for den kommunistiske bevegelsen.

Tidligere rivaler

Når vi unngikk større splittelser av dette slaget i Norge, tar jeg det som en bekreftelse både på at AKP i hovedsak hadde en sjølstendig, fornuftig linje for det internasjonale kontaktarbeidet, og at partiet hadde evnet å gro røtter i egen jord.

Etter at «fyrtårna» slokna, har vi sett en utvikling mot at tidligere «rivaler» innafor det jeg har kalt den nye kommunistiske bevegelsen har tatt opp kontakten og utvikler samarbeid og debatt. Det gjelder både på nasjonalt plan, som at flere titalls m-l-partier i India nå er «sanert» til en håndfull hovedretninger gjennom ulike fusjoner, til at det opprettes kontakter internasjonalt både på bilateralt plan og via felles møter.

AKP har hatt som linje å utvikle kontakter på brei front på dette grunnlaget, samtidig som vi holder på vår egen sjølstendighet. Vi deltar også på møter hvor partier som vi regner som revisjonistiske også er tilstede, etter en konkret vurdering av sammensetningen og formålet med møtet. Etter sammenbruddet av Sovjet er revisjonistpartiene splittet opp, og det er i seg sjøl en oppgave å trekke de som står på en kommunistisk plattform med i samlingsprosessen, samtidig som vi svekker potensialet for regrupperinga av revisjonistfamilien som vi har nevnt er på gang. Vi har også kontakter med statsbærende partier som Cubas kommunistiske parti og Arbeidets parti i Nord-Korea, uten at det innebærer at AKP skal gi sitt «godkjent»- eller «forkastet»-stempel til om de to landa skal kalles sosialistiske eller ei. AKP er imidlertid imot at de statsbærende partiene skal gis noen spesiell plass i de fellesfora som utvikler seg.

På det nåværende stadiet mener AKP at det viktigste er å komme sammen for å utveksle erfaringer og diskutere seg fram til en størst mulig grad av politisk enhet og enhet om visse praktiske oppgaver i kampen mot imperialismen. Vi mener det er feil å forsere fram deklarasjoner og programmatiske vedtak som ikke er bygd på brei konsensus. Både fordi det vil fungere splittende i dag og fordi det vil være dårlig utnyttelse av tida til samlingene som finner sted. Det betyr ikke at vi er imot politisk-ideologisk kamp. Tvert imot. Men en holdning som har som premiss at «maoister» har mer rett enn «albanister», ja også at en type «maoister» må godta en annen types standpunkter, er lite fruktbare i møter hvor alle fløyer deltar. Her må vi ta tida til hjelp og la praksis og grundige oppsummeringer få bestemme på sikt.

Sjølsagt kan så de enkelte retningene ha sine egne, smalere samlinger. Det kan også være fruktbart, dersom de ikke brukes til å bygge opp konkurrerende fora og til utfall mot partier en ellers har kontakt med. AKP har deltatt på slike møter mellom partier fra deler av den maoistiske tradisjonen siden 1988, men avsto i 1994 fra å underskrive omfattende programmatiske erklæringer som et flertall gikk inn for. Vi skrev heller ikke under på en erklæring fra et seminar vi deltok på i anledning Maos 100-årsdag som den samme grupperingen sto bak høsten 1993, sjøl om vi var enige i det meste som sto der.

Situasjonen i dag

1. De tidligere revisjonistpartiene i Sovjetblokken er splitta i grovt regna tre hovedfløyer:

• Toppsjiktet som stort sett har skifta frakk og opptrer som nye herskere i stuereine sosialdemokratiske eller åpne borgerlige partier.
• Et sjikt anført av standhaftige bresjnevister som har som mål å gjenreise de tidligere statsbærende partiene og regimene.
• Et sjikt som regner seg som anti-revisjonister og som kritiserer utviklinga i øst-partiene fra Khrusjtsjov sine dager.

2. Partier som tok stilling for KKPs linje i den store polemikken, og som nå er i ferd med å søke sammen igjen etter innbyrdes splittelser de siste drøyt 15 åra. Flere av disse har betydelig massestøtte og spiller en ledende rolle i klassekampen i sine land. Det cubanske og det nordkoreanske partiet tenderer mot å søke til denne grupperingen.

3. Partier som ikke engasjerte seg spesielt i den store polemikken eller internasjonalt samrøre i tida etterpå, begynner å engasjere seg internasjonalt i forhold til partiene i gruppe 2. Som for eksempel PKK og m-l-partier som står sentralt i Chiapas-opprøret.

4. Revisjonistpartiene i Vesten er i stor grad gått i oppløsning eller splitter seg parallelt til utviklingen i øst-partiene. I flere land har majoriteten omdanna partiet til åpne sosialdemokratiske partier. I noen land, som i Norge, er flertallet for å holde på den gamle linja, mens enkeltpersoner søker samarbeid med partier i gruppe 2, går over til SV eller går i passivitet. I noen land har utbrytergrupper også gått inn i nye samarbeidsprosjekter både med trotskister og tidligere anti-revisjonister. Hovedtrenden i Vest-Europa er at vi har hatt en gallopperende opportunisme rundt disse nye samlingsforsøkene.

I denne situasjonen er det viktig å stimulere samarbeidet som utvikles rundt gruppene 2 og 3. Samtidig prøve å trekke de som regner seg som anti-revisjonister i gruppe 1 og gruppe 4, med. I dag er det godt over 100 partier og organisasjoner som er inne i denne kretsen. På et møte i Brussel 2.-4. mai i år var 60 av de til stede. Det ble jobba fram en plattform for den videre samarbeidsprosessen. Neste år skal det være en tilsvarende konferanse som skal ha den antiimperialistiske kampen i dag som hovedtema, hvor også antiimperialistiske organisasjoner som ikke regner seg som kommunistiske, skal inviteres. I 1997 skal det holdes en konferanse som markerer 80-årsdagen for Oktoberrevolusjonen.

Det er betydelige uenigheter i synet på de sosialistiske erfaringene blant partiene som deltar i denne prosessen. Den viktigste gjelder kontrarevolusjonsteorien og synet på Sovjet-samfunnet mellom Khrusjtsjov og Gorbatsjov. Så lenge dette ikke slår ut i konfrontasjoner rundt viktige saker i dagens klassekamp, burde det imidlertid være mulig å utvikle samarbeidet og også komme fram til større politisk-ideologisk enhet gjennom undersøkelser og videre debatt.

Etter AKPs syn er det en svakhet at de tradisjonelle stridsspørsmåla i stor grad overskygger felles anstrengelser for å utvikle nye sider ved den kommunistiske strategien. Eksempelvis knytta til kampen for kvinnefrigjøring, økologispørsmålet og forholdet plan/marked i den sosialistiske økonomien. Men vi bør vokte oss for å være sjølgode. Flere enkeltpartier har både praktiske og teoretiske erfaringer både knytta til disse spørsmåla og flere andre. Den internasjonale anti-kommunistiske kampanja som har feid flere m-l-partier av banen, har imidlertid i stor grad bestemt dagsorden de siste åra og trengt slike «nye» spørsmål til side.

Trotskismen splitter

Vi kan slå fast at en form for «nytenkning» som har hatt en viss suksess her på berget, og som truer med å ødelegge RV som revolusjonært parti, ikke er å trakte etter. Feil og overgrep mot det sosialistiske demokratiet er viktige både å påtale og nedfelle i strategien for bygginga av sosialismen i Norge. Men å gjøre dette til platt, generell anti-stalinisme er langt fra nytenkning. Det er gammel trotskisme og borgerlig svartmaling av de sosialistiske forsøka. Vi bør snart skjønne at å gå inn i en revolusjonær samlingsprosess med trotskistiske grupperinger er sjølmotsigende. Praksis viser at det er splittende. Det får holde med samarbeid på klassekampsaker vi kan enes om. Det kan være konstruktivt. Også debatt kan være nyttig.

Leder i RV, Jørn Magdahl, er imidlertid av motsatt oppfatning. For han er organisatorisk samrøre med trotskistene nå blitt så viktig at han gikk hardt inn for å overbevise RV-ledelsen om at RV burde møte som observatør på trotskistinternasjonalens verdenskongress nå i sommer. Er RV-lederen klar over at han er i ferd med å oppfylle ett av de måla som er streket opp i den slagplanen for innsirkling av RV som står svart på hvitt i sirkulærer fra Fjerde internasjonale-kretser?

Bokomtale

Overskrifta er namnet på eit nytt hefte om Kurdistan og det kurdiske folket sin strid for fridom. Det kurdiske namnet tyder «Leve Kurdistan!» og er eit kjend slagord frå den kurdiske oppreisten. Røde Fane har snakka med forfattarane av heftet, Lars Julin og Magnus Bernhardsen.

– Nyhende om tilhøva i Kurdistan kjem no hyppigare enn nokon gong sidan Golfkrigen. Det kan vera vanskeleg å skjøne kva som hender ut i frå dei stutte meldingane «frå kjelder i det tyrkiske militæret». For deg som ynskjer å få eit overblikk over stoda i Kurdistan og dei politiske linene som ligg til grunn for hendingane der, kan dette heftet vera til stor hjelp, seier dei.

Heftet opnar med ein generell presentasjon av Kurdistan. Kva veks der, kven bur der, kor mange kurdarar finst det, kva slags mål er kurdisk med meir. Så fylgjer ein bolk om soga til kurdarane i alle underkuarstatane. Partiya Karkeren Kurdistan, PKK, som leier den kurdiske nasjonale frigjeringsstriden vert handsama i eit eige kapitel.

– For oss har det vore viktig å gje lesarane eit breitt oversyn over stoda i Kurdistan, og soga til kurdarane. Heftet er ikkje eit «debatthefte», men inneheld nok kontroversielle standpunkt. Vonaleg vil dei som les heftet verte inspirerte til å handle. Vi ynskjer at solidaritetsarbeidet vert bedra, og oppmodar folk til å ta kontakt med samstende-rørslene.

Magnus og Lars var på ein studieferd i Kurdistan før dei skreiv heftet.

– Vi var i eit hersatt land. Eit stort fengsel. Mellom anna vart vi sette i hotellarrest i byen Cizre. Vi skjønar at Tyrkia ikkje ynskte utlendingar der. Dei har tømd byen for fridomshungrige kurdarar og fylt han med quislingar og samarbeidsfolk – og politi, militære og spesialstyrkar. Vi var og med på opninga av «rettssaken» mot dei seks DEP-parlamentarikarane. Heile dagen vart nytta til å lese opp nokre hundre sider av anklagen mot parlamentarikarane.

Både Magnus og Lars er aktive i solidaritetsarbeid her heime og arbeider i komiteen Kurdaranes Vener. Magnus er leiar i Oslo-avdelinga, medan Lars er leiar i Oslo Raud Ungdom.

Heftet er gjeve ut av Raud Ungdom med stønader frå Norad og Studieforbundet Ny Verden, og kan tingast frå Raud Ungdom.

av Gro Lindstad

Lesbiske jobber for å få med noe om lesbiskes situasjon og rolle i sluttdokumentet fra Kvinnekonferansen i Beijing i september. Motstand er stor blant annet fra religiøst funderte grupperinger, hvor Vatikanet er sentrale.

I september 1995 møtes kvinner fra hele verden til FNs 4. internasjonale kvinnekonferanse, som denne gang holdes i Beijing. For første gang vil Landsforeningen for lesbisk og homofil frigjøring (LLH) være representert, sammen med lesbiske fra andre deler av verden. Vi vil være der for å sette lesbiske og rett til egen seksualitet på dagsorden.

Forberedelsene til denne konferansen har vist seg å by på mange utfordringer og ennå flere vanskeligheter.

Nasjonalt har LLH sittet som medlem av UDs kontaktforum for kvinneorganisasjonene i Norge, og har på den måten fått tilgang til informasjon og dokumenter i forberedelsesprosessen. Barne- og familiedepartementet (BFD) har ansvar for produksjon av en nasjonal rapport fra Norge til konferansen i Beijing. Rapporten ble sendt på høring til omlag 40 kvinneorganisasjoner og frivillige organisasjoner. Kommentarene ble ikke tatt inn i selve rapporten fra Norge, men sendt direkte til FNs kvinnesekretariat og kan ellers spesialbestilles fra BFD.

Fra LLH sin side blir dette sett på som en svakhet, fordi man da bidrar til at lesbiskes liv i Norge fremdeles usynliggjøres. Fra LLH sin side ble det skrevet et eget bidrag om lesbiskes liv i Norge. Den offisielle rapporten inneholder kun en kort kommentar om at Norge har fått partnerskapslov, og at vi fikk lovfestet vern mot diskriminering i 1981.

Den 50 siders rapporten nevner ellers blant annet likestilling, utdanning, sysselsetting, helse, seksualisert vold, kvinner i kultur, media, idrett, kirke, ungdomsarbeid og innvandrerkvinner. Vedleggene fra de frivillige organisasjonene inneholder kritiske kommentarer og standpunkter som, ved å ikke tas med usynliggjøres for de aller fleste. Kun de som særbestiller vil se mangfoldet.

LLH har ved henvendelse direkte til statsråd Grete Berget bedt om å få være del av Norges offisielle delegasjon til selve konferansen. Dette både for å synliggjøre lesbiske, samt at det vil stadfeste norske myndigheters vilje til å synliggjøre utad den politikk man i de siste år har ført med positive holdninger til lesbiske og homofile også fra myndighetenes side. For lesbiske globalt vil dette være viktig som et signal til andre land som fremdeles fører en undertrykkende politikk. I mange land i verden er vi vitne til forfølgelse, overgrep, tortur og mord. Norge er fremdeles et av fåtall land med positiv lovgivning, mens mange andre land nekter for lesbiskes eksistens.

Internasjonalt har forberedelsene til Forum (den alternative kvinnekonferansen) og selve konferansen vært preget av turbulens, med stor uenighet om hva konferansen skal diskutere og konkludere med. Forslaget til sluttdokument er pr. i dag på ca. 140 sider, med 40 % av det i klammer. Det vil si at det fremdeles er 40 % av dokumentet det ikke er enighet om. Uenigheten og diskusjonene har gått så langt at man til og med har satt betegnelsen «gender» (sosialt kjønn) i klamme, og diskuterer om det i det hele tatt skal brukes.

Lesbiske har jobbet hardt for å få inkludert noe om lesbiskes situasjon og rolle i sluttdokumentet, og møter stor motstand fra religiøst funderte grupperinger, hvor også Vatikanet spiller en stor rolle. LLH jobber i forkant av konferansen sammen med andre organisasjoner globalt for å få FNs medlemsstater til å anerkjenne retten til å bestemme over egen seksuell identitet og retten til kontroll over egen kropp, særlig ved inngåelse av intime forhold. Vi ønsker også anerkjennelse for retten til å velge om, når og med hvem man ønsker å få og oppdra barn.

Det å ha en så stor konferanse i Kina er stor prestisje for kinesiske myndigheter. Kineserne har til nå gjort alt mulig for å fjerne alt som kan se ut som kritikk. Det ryktes at organisasjonskomiteen i Kina vil forby rundt 500 ikke-statlige organisasjoner (NGOs) fra å delta på konferansen. Det vil i så fall være aktivister som støtter abort, har uvelkomne syn på Tibets uavhengighet, homoseksualitet, menneskerettigheter og Taiwan. Akkrediteringene til konferansen er når dette skrives, ennå ikke kommet.

I tillegg har kinesiske myndigheter flyttet Forum ut av selve Beijing til Hoairou, nær den kinesiske mur. Det betyr minimal kontakt mellom deltakerne på Forum og den offisielle konferansen. Presset på FN og kinesiske myndigheter er trappet opp betraktelig for å få Forum flyttet tilbake til selve Beijing.

Et av de andre temaene som skal diskuteres i Beijing er helse, og herunder hiv og aids. Inntil nylig ville kinesiske myndigheter nekte personer med hiv/aids adgang til Kina, fordi man i Kina har en lov som forbyr slik adgang. Etter stort press fra grupper i mange land gjorde kinesiske myndigheter helomvending og sa at det hele tiden hadde vært meningen å gi dispensasjon under konferansen og at alt annet stammet fra rykter i media. Tro det den som vil!

Kinesiske myndigheter har også hevet prisene på overnatting i Beijing i hele august og september til det mangedobbelte, og hvis man ikke får gjort noe med dette vil det særlig ramme kvinners deltagelse fra land i Afrika, Asia og Latin-Amerika. Mange vil rett og slett ikke ha økonomisk mulighet til å delta på konferansen.

Det blir nå interessant å følge forberedelsene de siste måneder før det hele braker løs, for å se om det blir en konferanse med innhold eller en ren parodi.

Debatt

av Harald Minken

Siri Solbakken tar feil i at du blir fremmedgjort fra naturen av å bearbeide den med avansert utstyr.

Jeg leste et intervju med en av soldatene som lempa sandsekker på Kjeller under flommen. «Dette er meningsfylt!» sa han. Noe ved intervjuet fikk meg til å tenke at det som var meningsfylt, ikke så mye var å redde en eller annen offentlig bygning på Kjeller, som det

• å slåss mot naturen
• å slite med sandsekker på 12- eller 16-timers skift
• kameratskapet i arbeidet.

Jeg har følt det samme som denne soldaten. Ofte da jeg jobba i kabelfabrikken, og det oppsto driftsfeil som måtte rettes opp i løpet av minutter for å berge kabelen, eller når vi jobba dag og natt for å få ordren ferdig til båten skulle gå på mandag. Eller på øvelser i det militære, når vi pumpa vann i 40 kuldegrader. Vannet frøys i slangene, så vi måtte ta dem inn i teltet og tine dem sammen med soveposene.

Derfor skjønner jeg og setter pris på Siri Solbakkens innlegg i Røde Fane nr 1, 1995. Kommunismen må ikke fjerne oss fra arbeidet og fra kampen mot naturen. Menneskene er slik laga at hvis du fjerner det tunge og rutineprega arbeidet, tar det ikke lang tid før de melder seg på et acrobics-kurs. Allikevel blir det ikke det samme. Det som mangler acrobicsen, er kampen mot naturen. Så overnatter de i snøhuler. Men det blir heller ikke det samme. Det bidrar ikke til samfunnet. Det tjener ikke noen andre utenom deg sjøl.

Noe av det verste som har skjedd i Norge de siste åra, er at de unge guttene ikke trengs lenger (de unge jentene trengs til å trøste og bære). De trengs visst ikke, verken til å bære femtikilossekker, reparere traktorer eller måke snø fra tak? Det er lett å se på TV hvor lykkelige de blir når de blir utkommandert til flomsikring. De tror kanskje at de har blitt voksne når de kan være ute på byen hele natta, men de blir ikke voksne før de kommer inn i bakerlæra og må legge seg klokka ni.

Hvis dette er rett, må vi da gå mot den tekniske utviklinga, automatiseringa og fjerninga av det rutineprega arbeidet?

Er det kanskje slik at det som er feil, ikke bare er kapitalismen, men også den tekniske utviklinga? Er det slik som Horkheimer, Adorno og Schmidt sier (i artikkelen til Terje Valen i samme nummer) at jo mer utvikla produktivkreftene er, uansett samfunnsform, desto mer ødelegger vi både menneskene og naturen?

Jeg trur ikke det. Jeg trur at når vi avskaffer kapitalismen, kan vi

• fordele det nødvendige arbeidet, slik at alle skjønner at arbeidet med å bearbeide naturen er grunnlaget for samfunnet, og alle får erfaring med det.
• gi folk frihet til å gjøre meningsfylt og skapende arbeid på fritida (både gubben som sitter på sofaen og bestiller pizza ved hjelp av tv-en, og de endeløse filosofiske samtalene er ensidige vrengebilder av kommunismen).

Jeg trur Siri Solbakken tar feil i at du blir fremmedgjort fra naturen av å bearbeide den med avansert utstyr. Han som sitter i en stor gravemaskin, er ikke nødvendigvis mer fremmedgjort enn han med slegge og spett. Poenget er at han kan det han gjør og veit hvorfor han gjør det, og hvilke virkninger det har.

Jeg jobba en gang i et steinknuseri. Det var bare meg på mitt skift. For det aller meste satt jeg i kontrollrommet, og alle lamper lyste grønt som de skulle. Noen ganger per skift målte jeg dybden i siloene. Det var rutinearbeid. Men til enhver tid kunne det skje at en maskin stoppa, og da gjaldt det å slå av transportbåndene raskest mulig, og så var det ut i anlegget med skuffe og ta opp det som hadde kommet på golvet. Det var da du måtte vite hva du gjorde, og hvordan anlegget virka.

Sjøl det best planlagte og automatiserte opplegget vil alltid gå i stå fra tid til annet. Derfor kan det bli ganske morsomt under kommunismen også.

Debatt

av Harry Magdoff

Det er liten tvil om at størrelsen og tidspunktet for den flnansielle ekspiosjonen har skapt et kasinosamfunn.

Et sentralt poeng i kamerat Haralds innlegg er at «mulighetene til å forsikre seg mot risiko … er det viktigste trekket ved finansmarkedene». Dersom dette er tilfelle må man spørre hvorfor finansmarkedene opplever den dramatiske veksten som begynte rundt 1970 og fortsetter idag? Se på tabell 2 i boka The Irreversible Crisis. Før cirka 1970 dreide handel med «futures» i USA og andre land seg først og fremst om varer, opp- og nedgang fulgte stort sett resten av økonomien. Men siden den gangen har det vært en eksplosjon i handel rned «futures» knytta til valutahandel (som henger sammen med sammenbruddet til Bretton Woods-avtalen), renter, aksjepriser, og en mengde nyoppfinninger når det gjelder spekulasjonsinstrumenter. Hvorfor har dette skjedd de siste 25 åra, hvorfor skjedde det ikke tidligere? På midten av 1960-tallet var størrelsen på det internasjonale bankvesenet cirka én prosent av den kapitalistiske verdens brutto produkt. På midten av 1980-tallet var den tjue prosent, og dermed større enn internasjonal handel. Hvorfor? Hvis det var slik Harald påstår, skyldes denne økninga at firmaer garderer seg mot risiko, da må vi slutte at graden av risiko har økt med fem ganger seg sjøl siden 1970?

Baring, et eksempel

Jeg kan ikke se hvordan noen kan benekte at den enorme veksten til finanssektoren får sin næring fra en utenomordentlig økning i de spekulative aktivitetene og i finansielt lureri. Finansfolka snakker åpent om det, og konkursen til Baring (den engelske banken som nylig gikk konk og ble kjøpt opp på grunn av spekulasjonsvirksomhet i det asiatiske finansmarkedet; oversetters anm.) er et konkret eksempel. Det er liten tvil om at størrelsen og tidspunktet for den finansielle eksplosjonen har produsert et kasinosamfunn. Når det gjelder ideen om at «det er mengden merverdi som skapes i produksjonen som setter grensene for størrelsen på nettoprofittene som kan realiseres i den finansielle verden», må man blant annet undersøke rollen til de økende prisene på aktiva (assets).

Debatt

av Jan R Steinholt

Etter at både AKP og NKP i vår har avholdt sine landsmøter, er det gledelige tegn til ny erkjennelse av at en eller annen form for reorganisering av de kommunistiske kreftene er nødvendig.

Begge partier har slått fast at partibygging og/eller gjenreising av den kommunistiske bevegelsen er en hovedoppgave, men denne gangen uten krav på å være «eneste sentrum». «Vi vil bygge den kommunistiske bevegelsen, men vi innser at det finnes kommunister utafor AKP,» sier leder Solveig Aamdal. NKP har for sin del tidligere gjort det klart at kommunister også er å finne utenfor partirekkene.

Denne nye virkelighetsforståelsen har sittet langt inne i begge partier, utvilsomt fordi en med dette åpner for at partibyggings- eller gjenreisingsprosessen ikke nødvendigvis må eller vil finne sted innafor de organisatoriske rammene som pr. i dag eksisterer. At denne modna erkjennelsen nå blir uttrykt offentlig, er et positivt skritt i riktig retning.

Spørsmålet nå er hvem som våger å ta det neste skrittet. Skal nyerkjennelsen ha noen verdi, må den omsettes i handling, slik at kommunister i ulike partier, grupper og «leire» begynner å kommunisere direkte med hverandre.

Visst spriker de ulike kommunistiske miljøene fortsatt kraftig i mange teoretiske, ideologiske og organisatoriske spørsmål. Men dette er ikke lenger noen holdbar grunn til ikke å opprette felles diskusjonsfora om hva som er hovedhindringene for gjenreising av en kommunistisk bevegelse, og om hva som må til for å overvinne disse hindringene. Faktum er at det ideologiske spriket ofte er like stort innafor de ulike kommunistiske partiene som mellom dem. Fløyer og fraksjoner eksisterer, tross formell aksept av den demokratiske sentralismen. De massive angrepene på sosialismen og kommunismen de seinere åra har ikke vært uten virkning. Sjøl om mange kappesvingere og renegater har forlatt partiene har de rukket å sette sine spor i form av en partikultur preget av opportunisme, liberalisme og normoppløsning.

Av disse og andre grunner befinner atskillige kommunister seg «utafor», som medlemmer i «frontpartier» som RV, som sjølstendige smågrupperinger og som enkeltpersoner.

Denne håpløse situasjonen kan ikke vare ved hvis vi skal ha håp om å gjenskape en slagkraftig, kommunistisk bevegelse. Situasjonen er overmoden for å forsøke å forene de som i dag tross alt holder fast ved marxismen-leninismen som teori og veiledning til handling, det som tilsammen kan kalles det kommunistiske Norge.

Ett sted må vi begynne. Både Friheten (NKP) og Røde Fane (AKP) bør nå åpne opp for en konstruktiv debatt om hvilke problemer vi står ovenfor, og om hva som må være et ideologisk minstegrunnlag for at den kommunistiske bevegelsen kan styrkes og utvikles. Så vil debatten vise om opportunismen er rotfesta, eller om den kan la seg overvinne.

Vi har uansett ikke lov til å si at det er «nytteløst» før vi har forsøkt! Ingen andre enn borgerskapet og reformistene tjener på at splittelsen og kaoset i kommunistenes rekker varer ved.

---

Profittratens tendens til å falle er blitt oversatt til norsk. Oversetteren Johan Petter Andresen oppfordrer andre til å lese boka gjennom å gi tre grunner til at han sjøl har arbeida med den.

I

En gang, på andre halvdel av 1970-tallet, satt Lars i kantina og leste interessert i Aftenpostens næringslivsdel. Jeg skotta bort på ham og slo en fleip om at han hadde vel investert i aksjer. Han svarte til min forbauselse: Det er viktig å lese næringslivssidene! Her kan man følge med på det som skjer innafor økonomien og dessuten brukes næringslivssidene som et sted der de ulike delene av borgerskapet kommer med viktige meldinger til hverandre.

Økonomi var ikke min sterke side, men jeg begynte å bla uforpliktende i Aftenpostens andre del.

I 1978 begynte kampen mot nedlegginga av Jøtul i Oslo. Vi AKPere jobba med å sette oss inn i bakgrunnen for det som skjedde. Hvorfor kjøpte Norcem Jøtul i 1978? Hvorfor kjøpte Jøtul Kråkerøy Verk? Etterhvert som vi jobba med disse spørsmåla, tentes min interesse for økonomi. Og siden har den holdt seg ved like.

II

Hvorfor lese boka? I disse tre kapitlene i Kapitalens bok 3 går Marx inn på konsekvensene av at den kapitalistiske produksjonsmåten må øke arbeidets produktivitet. Han analyserer konsekvensene både for de enkelte produksjonsgrener, for enkelte land og for systemet som helhet. Han tar opp hvordan verdi blir overført fra land med lavere arbeidsproduktivitet til land med høyere. Han viser hvordan sykliske kriser i de enkelte bransjer og land må komme. Og hvordan de løses. Han beskriver hvordan kapitalen blir mer konsentrert og sentralisert.

Marx analyserer hvorfor det må bli arbeidsløshet. Han begrunner hvorfor kapitalismen er avhengig av ekspanderende markeder og produksjonsområder. Og sist men ikke minst viser han hvorfor det kapitalistiske samfunnet nødvendigvis er en forbigående sak. Nettopp det siste er viktig i en tid der det erklæres at kapitalismen har seira over sosialismen og at vi er ved historias slutt.

Metoden til Marx er slik at det ene følger det andre. Det er en slags logisk nødvendighet. Man blir tvunget til å ta stilling til helheten i hans tankegang – for eller imot. Slik jeg ser det er disse sidene det beste han har skrevet om den kapitalistiske produksjonsmåten.

Disse kapitlene til Marx er svært fortetta og svært krevende lesing for oss vanlige dødlige. Men dersom man tar seg tid og er tålmodig vil man få mye igjen for innsatsen. Naturligvis er ikke alt det Marx skreiv for over hundre år sida gyldig idag. Jeg synes blant annet at det han skriver om økonomiens innvirkning på befolkningsøkning ikke passer idag.

Ved siden av at han er tung å lese, er det uklart hvilken vekt han legger på ulike sider ved prosessene han beskriver. Det kan ikke ha vært noen enkel sak for Engels å sette sammen disse handskrevne notatene.

Det har gått lang tid siden Marx skrev disse orda. Etter min mening er den viktigste boka om det kapitalistiske systemet etter Kapitalen, Imperialismen av Lenin. I sluttkapitlet beskriver Lenin monopolkapitalismen som råtnende kapitalisme, men noen nærmere analyse av disse forholda går han ikke inn på.

Etter Lenin er det produsert en del av Rosa Luxemburg; SUKP som AKP ga ut på 1970-tallet, og dessuten har vi Ernst Mandel, Sweezy og Baran, Sweezy og Magdoff, og Samir Amin og sikkert en del jeg ikke kjenner til.

Problemet nå er at det er svært varierende oppfatninger om hvilke lovmessigheter det er som gjelder i imperialismens tidsalder. Det er ikke frustrerende at det er uenighet, men det er frustrerende at det ikke drives systematiske diskusjoner for å utvikle disse uenighetene og på den måten etablere en ny enhet. Spesielt må det være frustrerende for de revolusjonære økonomene.

III

På begynnelsen av 1980-tallet utga AKP en bra bok om kriser i kapitalismen. Det var tydeligvis meninga at boka skulle begynne en debatt om temaet. Dessverre ble det ingenting av debatten den gang. Jeg håper at vi i løpet av 1990-tallet kan sette igang en debatt her i Røde Fane. Slik jeg ser det er det nødvendig å komme noen skritt videre i forståelsen av utviklingslovene til den kapitalistiske produksjonsmåten. En slik debatt bør kunne føres over tid, og ikke være forbeholdt økonomene. Til alle som ikke mener seg meningsberettiget til å mene noe som helst om noe man ikke kan noe om, vil jeg anbefale Profittraten som en måte å bli kjent med Marx’ tankegang når det gjelder det kapitalistiske systemet. Er det noe du ikke forstår, skriv til Røde Fane og vi vil gi deg svar, uten at det vil koste deg annet enn det frimerket du sjøl må spandere. Og viktigst – er det slitsomt, så bruk lengre tid – bare ikke gi deg. Ta fatt på profittraten!

Lars Magnusson: Teorier om imperialism, Stockholm: 1985. 179 sider, ISBN 91-7054-481-6

---

Politisk kamp er også kampen om å få sette det riktige ord på en foreteelse.

I politikken vil det alltid være strid om begrepene. Utvanna begrep bidrar gjerne til at analysene svekkes, i vitenskapen som i politikken.

I den seinere tid i EU-kampen har vi opplevd at kulturraddiser spiller på lag med tysk imperialisme. De tror det er både progressivt, solidarisk, internasjonalistisk og radikalt. Ser vi oss tilbake, er arbeiderbevegelsens historie full av slike tilfeller.

I boka Teorier om imperialism beskriver Lars Magnusson den andre internasjonales sammenbrudd, etter at dens fremste ledere hadde tatt parti for sine respektive lands regjeringer ved krigsutbruddet i 1914. Kautsky støttet den tyske regjeringen og Plekhanov tok parti for den russiske tsaren. Alt dette til tross for alle tidligere resolusjoner om internasjonalistisk å forene kreftene mot krigsmaktene. Lenin forsøkte etter sjokket å finne ut hvordan dette sviket var mulig. Hans svar finnes i boka Imperialismen som kapitalismens høyeste stadium.

Lars Magnusson går i boka Teorier om imperialism gjennom de ulike imperialismeteorier. Han viser til at debatten om imperialismen var spesielt sterk rundt århundreskiftet. Men Magnusson viser at imperialismeteoriene er eldre enn Lenin. Samtidig som Lenin også gjorde sine undersøkelser og analyser, bygde han på tidligere teoretikere som eksempelvis Bakunin, Kautsky, Hilferding og Hobsen. Sjøl om alle disse ofte trakk andre konklusjoner.

Og ikke alle teoretikere delte Lenins konklusjon om at imperialismen er et spesielt og siste stadium i kapitalismen. Noen mente at imperialisme var et generelt uttrykk for en kapitalistisk politikk, andre at imperialisme var en ekspansjonistisk kolonipolitikk også før kapitalismen og noen mente imperialisme var en landområdeerobringspolitikk. Tyske sosialdemokrater skilte mellom imperialistisk politikk og kapitalistisk økonomi, mens kommunistene hevdet at imperialistisk politikk var en naturlig konsekvens av en monopolkapitalistisk økonomi.

Magnusson starter boka med en beskrivelse av tre historiske bilder fra midten av 1800-tallet:

Russlands erobring av Tasjkent, britisk erobring av kongedømmet Øvre Burma og fransk kolonisering av Afrika. For fransk kolonisering var byggingen av jernbanen fra Algerie til Senegal et viktig strategisk middel. Britenes krig mot den burmesiske kongen i Mandalay ble begrunnet med det eksisterende vanstyret i landet, mens den reelle grunnen var ønsket om å ta hånd om handelen: Handelen med varer som diamanter, elfenben og bomull.

På denne tiden, med en kraftig ekspansjon fra Russland, Tyskland, Frankrike og England, ble ordet imperialisme brukt både som skjellsord og honnørord (Gladstone og Disraeli). Men politikeren, økonomen og engelskmannen John Atkinson Hobson reiste i 1902 en radikal kritikk i bokform (Imperialism – a study). Denne boken fikk stor innflytelse innenfor sosialistiske kretser, men også iblant mer liberale; for eksempel blant fabianerne. Hobson påpekte at det ved slutten av 1800-tallet vokste fram en aggressiv imperialisme av en ny type. Til tross for dette ble Hobson kritisert fra venstre for å ville sosialreformere imperialismen. Uansett bidro Hobsons faktarikdom til at han aktivt ble referert av datidens sosialister.

Marx behandlet ikke imperialismen som sådan. Han var mer opptatt av kapitalismens og produktivkreftenes utvikling. Marx og Engels var imidlertid sterkt opptatt av og kritisk til den engelske kolonialiseringa av Irland. Magnusson mener at Marx hadde lite kjennskap til uteneuropeisk kultur (i motsetning til Hobson som hadde bodd i Sør-Afrika), men Marx endret noe fokus på slutten av sitt liv etter en studie av Orienten.

Marx hadde egentlig planlagt seks bøker (bokverk), hvorav det sjette skulle ha tittelen Verdenshandelen, men han kom ikke lengre enn til første bind, Kapitalen.

Men i den uferdige tredje bok omhandles teorien om profittratens fallende tendens som kriseårsak. Denne teorien har seinere virket inn på marxistiske imperialismeanalytikere. Og det på bakgrunn av Marx sine egne utlegninger om faktorer som motvirket profittratens fall: Arbeidets utbyttingsgrad, reduksjon av arbeidslønna, billigere konstant kapital, tilvekst av nye bransjer og utenrikshandelen. Det er spesielt den siste faktoren, utenrikshandelen, som har interesse for imperialismeteori.

Boka Teorier om imperialism omhandler teoretikere som Rosa Luxemburg og Otto Kuusinen. Og nyere teoretikere som Samir Amin og Bill Warren: En rekke andre teoretikere og teorier er også nevnt i denne boka.

I korthet kan man si at boka til Magnusson er en historisk gjennom av teoretikerne og et kort innblikk i teoriene.

Forfatteren legger stor vekt på Hobson, Marx og Lenin, noe som sikkert er vanskelig å unngå. Og det er tydelig at forfatteren sjøl har et marxistisk utgangspunkt – uten at han eksplisitt tar stilling for noen av teoriene. Men det er interessant i seg sjøl at en svenske midt i jappetiden, 1985, gir ut en bok av denne typen.

Har boka mangler? En slående mangel ved boka er at en person som Mao overhode ikke er nevnt. Nå kan han jo meine at Mao var en ubetydelig teoretiker innafor emnet imperialisme, men beviselig ble hans artikler en stor inspirasjonskilde for ulike samtidige bevegelser som sloss mot imperialisme og monopolkapitalisme.

Og tre-verdener-teorien ble aktivt brukt av politikere i den tredje verden og i de alliansefrie landa, politikere som forøvrig stod langt fra marxismen.

I forbindelse med EU-kampen vil en gjennomgang av denne instruktive boka gi bra ballast. Jeg tror at i dagens situasjon ville norsk venstreside vært tjent med større teoretisering av EU og imperialisme.

Boka viser at teorier ikke bare er teorier, men medfører praktiske konsekvenser: Karl Kautsky ble sosialsjåvinist og Rudolf Hilferding ble sosialdemokrat. Som sosialdemokrat proklamerte Hilferding i 1933 at kommunistene, ikke nazistene, var hovedmotstandere i Tyskland.

Teorier om imperialism anbefales for alle som har interesse for temaet. Boka koster 145 norske kroner og kan bestilles på Tronsmo bokhandel. Den er i lettlest svensk språkdrakt og er utgitt på svensk Tiden.

1. Erik Ness: Ikke mobb kameraten min! (leder)
2. Hans Olav Brendberg: «Annleislandet» – og det nasjonale spørsmålet
3. Gerda Christensson: Om manns-lem-tillegg og behovet for varmestuer
4. Paul Bouffartigue: En kritikk av tesen om to-tredels-samfunnet
5. Per-Gunnar Skotåm: Et forsvar for Siemens og Statoil?
6. William Hinton: Gjensyn med Maos landbrukspolitikk
7. Magnhild Folkvord: Sekstimarsdagen: Vil mannfolk ha den?
8. Bjørn Andersen: Om Sovjetstatens vekst og fall (bokmelding)

---

Det «nasjonale spørsmålet» er ikkje «Iøyst» ein gong for alle. Like lite som velferdsstaten «løyste» det «sosiale spørsmålet».

Etter at nyliberalismen vann fram i Storbritannia på slutten av 1970-talet, vart han seld til folk med Falklandskrig, kronprinsbryllup og slagord om å «make Britain great again». Det verka. For sjølv om Storbritannia som stormakt er ein vits, er historia der – som alle stader – ein del av det politiske landskapet. Truleg går det enno an å gjera politisk mynt på gamle imperiedraumar i Storbritannia – sjølv om landet utspelte si rolle som verdsmakt under siste storkrigen. Det er verre å slå politisk mynt på norsk historie når den same nyliberalismen skal seljast her ti år etter. Jan Henry-effekten, DNA sin ynskereprise på Knut Hoem-marerittet frå 1972, var eit slag i lufta. Og når syttandemai-komitear nektar folk å ta med seg paragraf 1 i Grunnlova i toget på grunnlovsdagen, vert det heile synleg parodisk. Det er rett og slett verre å passa dei nyliberalistiske ideala inn i den norske samanhengen. Og når DNA gjer det, får dei det nasjonale spørsmålet i fanget.

«Annleislandet»

Visst finst det nasjonale særdrag. Nokre av desse – som at britane drikk te, medan nordmenn drikk kaffi – har knapt serleg politisk tyding. Men andre har politisk tyding – enkeltvis – og i den større samanhengen den politiske nasjonen utgjer.

«Annleislandet» har vorte eit omgrep i det politiske ordskiftet her i landet i denne EU-runden. Nokre rynker på nasen av det – men omgrepet vert brukt – av di det på den eine sida gjev namn til noko folk oppfattar som reelt. På den andre sida er det så vagt at folk legg ulike ting i det. Det nasjonale spørsmålet her til lands dreier seg ikkje lenger om grunnleggjande demokratiske rettar, som i Kurdistan, eller om å samla alle nordmenn i ein stat, som i Irland. Det vil likevel ikkje seia at «det nasjonale spørsmålet» er «løyst» ein gong for alle. Like lite som at velferdsstaten «løyste» det «sosiale spørsmålet» på sekstitalet. Dei fleste menneskelege skipnader har det sams at dei gjev mellombels – og utilnærma – løysingar. Det gjeld for den del sosialismen, om ein så talar om sosialisme i russisk eller kinesisk tapping.

Marxistisk latin

Nasjonane er eit produkt av dei borgarlege revolusjonane, som i sin tur var eit resultat av at borgarskapen som klasse hadde vakse seg so sterk at han trong til å sprenga dei råmene føydalismen sette for produksjon, handel og politikk. Dette skulle vera eit nokso greitt samandrag av gjengs marxistisk latin når det gjeld det nasjonale spørsmålet. Mykje sant er det i det óg. Det er berre det at det stemmer berre av og til.

Ein nasjon som Saudi-Arabia er eit produkt av ei religiøs rørsle som vaks fram som ein reaksjon på forfallet i den ottomanske staten på slutten av 1700-tallet. Nokon borgarskap i tradisjonell tyding er det vanskeleg å øygna som drivkraft i den tidlege wahabismen – byrjinga på den nasjonale revolusjonen som endte med etableringa av kongedømet til Saud-familien. Gjer ein kapitteloverskriftene i verdssoga til fasitmodell for all nasjonal framvokster, må det bli gale. For det som er typisk for nasjonal framvokster, er nett ei mengd variasjonar – alt etter kor på kloden dei er – og om det dreier seg om store eller små nasjonar.

Føydalisme i Noreg?

Det same er det viktig å ha klart for seg når det gjeld Noreg.

Kva føydalisme var det som rådde i Noreg før 1814? Ei kan for so vidt seia mykje om den sosiale organisasjonen i Noreg på 1700-tallet. Føydalisme var det likevel ikkje. Å tru at nokon tradisjonell borgarskap var drivkraft i 1814-revolusjonen, vert like gale. Kven skulle det vera – sagbrukeigarane som gjekk konkurs nokre år etter? Stutt sagt: Ein kan bruka marxismen anten til å gå med hovudet eller ræva fyrst. Å gjera som mange – berre å glåpe mot dei store utsyna marxismen gjev – vert like gale som berre å grave seg ned i detaljane.

For å setja opp eit grovt skjema: Grunnleggjande for norsk politisk historie er det at Noreg aldri vart føydalisert i mellomalderen. Her i landet leigde anten småbøndene jorda på etter måten sikre vilkår, eller dei åtte henne. Flukten frå landsbygda – anten ein snakkar om Storbritannia eller Peru – dreier seg om at fattigfolk systematisk vert fråtekne høvet til å livnæra seg på bygdene, og difor søkjer inn til storbyslum der dei lever frå hand til munn – som rein «arbeidskraft». Denne prosessen har aldri vorte gjennomførd i fullt mål, og ein gong for alle, i Noreg. Kvotepolitikken i fisket er nett eit uttrykk for det.

Den norske arbeidarrørsla skjøna delvis at ein slikt «flukt fra landsbygda» ville vera til skade for arbeidarklassen – av di det ville gjeva arbeidskjøparane meir makt over arbeidsmarknaden. Difor er Noreg «annleis» – med ein viss grad levande bygdesamfunn, ei fagrørsle som trass alt er sterkare enn i dei fleste andre europeiske land – og nokso stor sosial likskap.

Den norske nasjonalstaten har vore ein føresetnad for dette: Konsesjonslover, råfisklov, kollektive tariffavtalar, landbrukssamvirke. Alt dette er institusjonar som er bygt opp innanfor det politiske spelerommet den norske nasjonalstaten har gjeve. Det nasjonale spørsmålet i Noreg er i grunnen så einfelt: Det gjeld å sikra at nasjonalstaten også i framtida skal gje folk effektive maktmiddel andsynes den «frie» marknaden og kapitalen.

Fisk og politisk makt

Men så er det ikkje så einfelt, likevel. Nasjonen dreier seg om meir enn politiske institusjonar og økonomisk styring. Det var knapt råfisklova folk risikerte liv og lemer for under siste krig. Det nasjonen har gjeve i vår del av verda, er eit legitimt fundament for politisk makt – og politiske strategiar. Nasjonen utgjer ein fellesskap på tvers av slike skil i samfunnet. Nasjonar – det dreier seg om språk, tradisjonar, historiske minne – ein vev av ting der sams kulturdrag og etablerte verdiar er renningen, politiske konflikter innslaget. Det som skjer når renningen ryk, er ikkje at eit sigerrikt proletariat taktfast kan marsjera fram og trø ned dei gamle borgarlege dygdene på vegen mot sosialisme. Tvert om er det då ein verkeleg får «kreftenes frie spel» – i verste fall situasjonar som krigsherranes Kina i mellomkrigstida eller dagens Jugoslavia.

I slike urotider har faktisk småfolk anna å tenkja på enn å byggja «makt nedanfrå» – slike ting som å berga mat, klede, liv og lemer for seg og sine. Difor har og den sosialismen som har vakse ut av slike situasjonar, vore «fødd med rynkar». Men samstundes: Det som gav legitimitet til ein Tito, ein Mao – eller for den del Stalin, så lenge han levde – var at dei greidde etablera ein ny renning i slike kaossituasjonar.

Nasjonen gjev i vår situasjon sjølve forutsetningane for fornuftig politisk tenkjing og handling, nett av di han gjev eit slikt råmeverk. Og føremunen nasjonen har, er at han gjev spelerom for meir enn elitane. Det er faktisk berre eit mindretal – rett nok stort – som veit serleg om den franske revolusjonen, som er grunnleggjande for å skjøna politiske ideologiar og handlemønster i vår del av verda. Men du skal vera flink om du har unngått å høyra noko om 1814 – som i og for seg er samme historiske ovringa, om så i norsk utgave – med alt det inneber. For å byggja eit samfunn med makt nedanfrå – for ikkje å snakke om sosialisme – trur eg ikkje ein kjem utanom ein politisk dialog innanfor eit råmeverk av kjente føresetnader. Her er nasjonen på den eine sida stor nok som eining til å gje handlekraft andsynes internasjonale marknadskrefter og stormaktsspel, på den andre sida liten nok til å vera nett så inkluderande at gud og kvar mann i prinsippet kan ta del i politiske ordskifte og avgjerdsprosessar. Det politiske ordskiftet på til dømes «europeisk» nivå krev nett så mykje kjennskap til «Cassis de Dijon», «subsidaritetsprinsippet» og anna at den store mengda er ekskludert på førehand. Det veit dei óg.

Kampområde

Kva skal så til for å halda i hevd desse gode sidene av den nasjonale fellesskapen frametter? Framvoksteren av norsk storkapital – Hydro og Statoil til dømes – har endra styrketilhøva innanfor den norske nasjonalstaten. Når det styringsviljuge, klassiske sosialdemokratiet så i løpet av berre ti år har bytt dress og vil la marknaden eta seg inn i alt frå helsestell til vasskraftproduksjon, seier det seg sjølv at nokon kvar kan verta pressa attover i sofaen. Likevel: Her kjem ein freistnad på å blenkja ut dei viktigaste felta frametter:

1. Kamp om arbeidsmarknaden: Kollektive tariffavtaler i staden for lovfesta minstestandard, streikerett, fagorganisering av den store «nye» gruppa uorganiserte, og ikkje minst forsvar for normalarbeidsdagen. Her står i dag hovudslaga når det gjeld føresetnadene for røynleg norsk sjølvstyre. Dette kan andre seie meir om enn meg, så eg stoggar her.

2. Forsvar av bygde-Noreg: Ein skal ikkje ha reist mykje rundt i distrikta før ein ser at det skjer ting for tida. Og det er mykje som røyner på når det gjeld føresetnadene for livskraftige bygdesamfunn. Om ein ikkje greier gjera noko her, kan ein berre gløyma å snu defensivar under punkt 1 om til ein offensiv. Forsvar av bygde-Noreg gjeld fiske og jordbruk – men vel så viktig er kulturelle mønster og identitetsskaping, der kanskje rota til mange av vanskane i bygde-Noreg ligg.

3. Kultur: Utan ein særprega kultur vil det i lengda bli tungt å halda i hevd den norske nasjonalstaten. Når niandeklassingar i Trondheim synest det er pinleg når det vert snakka norsk på film, er det eit teikn på at noko er på gang, likeeins når norske forelesarar foreles på engelsk for norske studentar på NTH. Her er vel lite tenkt og gjort sidan 1970-talet. Diverre – og difor syng ein ikkje lenger på politiske tilskipingar, i alle fall ikkje nye songar.

Artikkelen har tidligere vært trykket i de svenske tidsskriftene Forum nr 3, 1991 og Anarkistisk tidskrift nr 10, 1994, og er gjengitt med forfatterens tillatelse.
Artikkelen er en redigert versjon av en innledning holdt for Forum på et seminar i 1991.

Gerda Christensson er mangeårig medlem av den svenske Kvinnofronten, tidligere medlem av Sveriges Kommunistiska Arbetarförbund SKA.

Oversatt til norsk av Kjersti Røhme

---

Det pågår en krig mot kvinner. Kapitalen og menn i allminnelighet fører en felles krig mot kvinner. Hvis dere synes det høres overdrevent, så prøv å se det fra vår synsvinkel. Kvinner i dag lever under krigstilstand.

Mens du leser dette tidsskriftet, blir et ukjent antall kvinner mishandlet av sine menn. Hvor mange vet vi ikke, for vi ser bare dem som søker hjelp. Vi ser «bare» dem. I dag, den dagen du leser dette kommer «bare» cirka 40 mishandlete kvinner til å anmelde sine mishandlere til politiet (1). Noen av dem kommer kanskje til å dø av sine skader – resultatet av en manns brutalitet. En av dem kommer kanskje til å dø, for det dør én kvinne i Sverige hver uke som en direkte følge av kvinnemishandling (2).

Mens du leser dette blir også en kvinne voldtatt, for det blir kvinner i Sverige omtrent hvert kvarter. Dette ifølge krisesentrenes beregninger, mens en statlig utredning regner med at det i gjennomsnitt går 45 minutter mellom voldtektene (3). En økende del av voldtektene begås av flere menn mot én kvinne. Og en økende del av voldtektene består ikke i at en mann tvinger en kvinne til samleie, men i at man bruker gjenstander i stedet – knyttnever, flaskehalser, kosteskaft – for å skjende kvinnenes kropper for å tilfredsstille menns behov for seksuell makt (4).

Det er bare på det individuelle planet, i hverdagen, denne volden er et spørsmål om enkelte menns vold mot kvinner. Dette er ikke enkeltstående tilfeller av vold, dertil er det alt for utbredt. Det er en strukturell vold som er godtatt av samfunnet.

En strukturell vold

Menns vold mot kvinner har i vårt samfunn vært ansett, og er i noen samfunn fortsatt ansett, som et uttrykk for maskulinitet. Det har vært en del av mannskulturen å få gå hjem og slå kone og barn når man har lidt nederlag ute i verden. Først når mannen går over grensen for lov og orden, har det vært sett på som kriminelt.

I England sto det helt fram til 1991 skrevet i loven at selv om voldtekt i seg selv er forbudt, fikk gifte menn dispensasjon til å voldta sine koner; den såkalte immunitetsparagrafen. Fortsatt gjelder liknende immunitetsparagrafer i noen av USAs delstater (5). Og det er ganske nylig at vold innen familien ble kriminalisert i Sverige. Det er bare 11 år siden konemishandling ble et alminnelig lovbrudd i Sverige, og voldtekt var frem til omkring samme tid et lovbrudd bare hvis det ble begått mot en kvinne mannen ikke hadde et forhold til. Dette synet hang sammen med kvinnenes manglende betydning. Voldtektsmannen forbrøt seg da mot annen manns eiendom.

Før voldtekt kom med i loven som seksuell forbrytelse, fantes altså tyveri av annen manns hustru blant andre eiendomsforbrytelser i lovboka (6). Men selv etter at voldtekt formelt ble en seksualforbrytelse, gjaldt det samme: sin egen eiendom, sin kvinne, gjorde mannen som han ville med. Legalt helt fram til i dag. Og selv om voldtekt i dag både i og utenfor et forhold regnes som lovbrudd i Sverige, så er det ikke et kulturelt lovbrudd. En mann anses ikke for å være mindre mann om han bruker makt mot kvinner. Tvert imot er det en del av den mannlige identiteten å ha makt over kvinner.

En mann som ikke har makt over kvinner, er en tøffelhelt. Den som ikke har makt over kvinner er underordnet. Noen mellomting mellom machomannen – maktutøveren – og tøffelhelten – han som er underordnet kvinnen – finnes ikke i mannskulturen (7).

Menns vold mot kvinner er strukturell, fordi det er innebygget i den mannlige identiteten å ha makt over kvinner, og vold er en måte å opprettholde makten på. En mann har ifølge mannskulturen rett til å bruke makt mot kvinner. Han må bare ikke gå over grensene for hva samfunnet har satt som ramme for kjønnsmakt.

Vold godkjent av samfunnet

Pornoen er kanskje det beste eksemplet på hvor akseptert og innebygd kjønnsmakta er i vårt samfunn. Gå til hvilken som helst kiosk og du finner 10-20 forskjellige svenske og importerte pornoblader. I dem beskrives bruken, utnyttingen av og volden mot kvinner som noe seksuelt frigjørende og opphissende. Ja, du kan jo like gjerne gå til matvarebutikkene eller bensinstasjonene. Og videobutikkene. Hver tiende videofilm i Sverige er en pornofilm. Men hver fjerde utleide film er en pornofilm (8).

Pornografi er overgrep mot de kvinnene og barna som er med i filmene/bildene. Og pornoen fungerer som reklame for overgrep. Sammenhengen mellom pornografi og kvinnemishandling, voldtekt, incest og andre seksuelle overgrep er helt klar (9). Men den ties i hjel, til og med når det er politiet som beskriver den, som i den daværende politiinspektør Monica Dahlström-Lannes bok Mot disse våre minste (10).

Pornografi er en seksualisering av kvinners underordning. I pornoen gjøres volden mot kvinner til noe sexy og tøft. Pornografi er underholdning, får vi vite. Og trykkefrihet. Dermed er pornoen det absolutte beviset på kvinners mangel på verdighet i dette samfunnet. For, som den amerikanske feministen Andrea Dworkin uttrykte det: «Når voldtekten din blir underholdning, er din mangel på verdighet fullstendig.» (11)

Det finnes, selges og leies ut så mye porno i Sverige i dag fordi så mange svenske menn liker det og er villige til å betale for det – kanskje også noen av dere som leser dette nå.

I Stockholm oppfordret politiet, på et åpent møte for noen år siden, oss kvinner til ikke å gå ut alene om kvelden og natta. Tema for møtet var «vold mot kvinner». Dette ble omtalt i massemedia uten kommentarer (12). Jeg ser nå bort fra den usynliggjøringa av kvinners virkelighet som det er at man nesten overalt og alltid fokuserer på den volden mot kvinner som foregår på gater og torv, selv om det virkelig farligste sted en kvinne kan ferdes, er i sitt eget hjem. Jeg ser bare på politiets konkrete oppfordring. Tenk dere om politiet oppfordret alle innvandrere til å holde seg inne om kvelden og natta på grunn av risiko for overgrep fra rasister i stedet for å hindre rasistene i å begå overgrepene. Da tror jeg tross alt at noen fortsatt ville reagere. Men at kvinner tvinges til å begrense sin bevegelsesfrihet, vekker ikke oppsikt. Det er naturlig i et samfunn der kvinner reduseres fra mennesker til objekt.

Ville dere menn ha akseptert portforbud på livstid? Ville dere stilltiende ha godtatt det uten å reagere hvis det handlet om en annen gruppe enn kvinner?

Vi kvinner utsettes stadig for seksuell undertrykking. Det gjelder oss alle, i alle aldre og i alle samfunn. Det kan være alt fra reklamens og dagligvarepornoens fornedrende kvinnebilder til slike voldsomme terrorhandlinger som voldtekt, kvinnemishandling og drap. Alle kvinner jeg kjenner – kvinnefrontere, naboer, venner, slektninger og arbeidskamerater – alle har vært utsatt for en eller annen form for seksuelle overgrep, ettersom jeg også regner med sånt som det å bli klådd på på bussen og på t-banen. Sammenlign de groveste formene for seksuell undertrykking; voldtekt og kvinnemishandling med andre former for fysiske overgrep, tortur og mord.

Hvorfor ser man ikke på kvinneundertrykking med tilsvarende alvor?

Økonomisk og seksuell undertrykking

Det er mange grunner til at man ikke vil se denne undertrykkinga, ikke vil analysere den og ta konsekvensene av den. Men jeg tror marxister har er ekstra grunn: det passer ikke inn i den tradisjonelle marxistiske analysen.

Wilhelm Reich skrev om marxistenes manglende evne til å analysere hvordan kampen mot den seksuelle undertrykkinga skulle føres. Det kom av at marxister var vant til å resonnere i økonomiske termer. Og det ligger noe grunnleggende positivt i bevisstheten om den økonomiske undertrykkinga. En person som blir klar over at han eller hun blir økonomisk undertrykket, vil også se at det finnes en undertrykker. Og det gjør personen sterk å reise seg mot kapitalisten, den som undertrykker henne økonomisk. Hatet mot undertrykkeren blir en spore, en ytterligere drivkraft til å reise seg.

Men å reise seg mot den seksuelle undertrykkinga fungerer helt annerledes. For i det tilfellet er undertrykkeren ikke bare den hatede kapitalisten. Det er også, for dem av oss som er heteroseksuelle, den mannen vi elsker og har valgt å leve sammen med. Kvinner kan ikke bare slippe til hatet mot undertrykkeren, vi vil også leve sammen med mennene. Viljen til å ta opp kampen mot den seksuelle undertrykkinga blandes med viljen til å minske og dempe bevisstheten om den, sånn at hatet ikke skal bli for stort til at vi skal orke å fortsette å elske. Analysen av hvordan vi skal kjempe mot den seksuelle undertrykkinga må bli annerledes. Men hvordan?

Marxismen har hittil valgt å slippe å diskutere det, slippe å analysere det. Hvis vi tvinges til å se hvordan den seksuelle undertrykkinga er strukturert og delvis organisert utenfor den generelle økonomiske analysen, vil vi også tvinges til å diskutere marxismens forhold til patriarkatet.

«Kvinneundertrykkinga er underordnet klasseundertrykkinga, kvinnekampen er underordnet klassekampen,» sier de mannlige marxistene.

Så er vi kvitt det problemet.

Det andre kjønnet

Nå har jeg snakket om de fysiske, seksuelle overgrepene. Men kvinner er annenrangs mennesker i alle sammenhenger i samfunnet. Jeg skal ikke snakke mye om det, jeg tror dere kjenner til en del av det allerede. Men jeg skal ta opp noen saker.

FN har lagt frem tallene som viser kvinnenes vilkår i verden (13).

• 75 prosent av alle arbeidstimer i verden utføres av kvinner.
• 10 prosent av alle lønninger går til kvinner.
• 1 prosent av all eiendom eies av kvinner.
• De eiendomsløse er i hovedsak kvinner.

Innafor EU lever 55 millioner mennesker under fattigdomsgrensa. Over halvparten av dem er enslige mødre eller eldre kvinner (14). Kvinner har hovedansvaret for hjem og barn uansett om vi er utearbeidende eller ikke. I Sverige er det omtrent like mange yrkesaktive kvinner som menn (15). Av dem jobber nesten 40 prosent av LO-medlemmene som har små barn, uregelmessig eller har ubekvem arbeidstid for å orke/rekke både jobb ute og ansvar for hjemmet. Tilsvarende tall for TCO-kvinnene er 9 prosent og SACO-kvinnene 2 prosent (16).

I Sverige i dag er det arbeiderkvinnene som har de tyngste jobbene. Det er dårlig med heisekraner og gaffeltrucker innen helsesektoren, som Sven Lindqvist uttrykte det. 61 prosent av unge arbeiderkvinner utfører daglig tunge løft. Tilsvarende tall for menn og for privatansatte av begge kjønn er 46 prosent (17).

Av de sju dårligst betalte yrkene i Sverige, er seks typiske kvinneyrker: hjemmehjelp, vaskehjelp, butikkdame, kjøkkenhjelp, barnehageassistent og hjelpepleier. Ett er mannlig: lagerarbeider (18). På 1970-tallet minsket lønnsforskjellen mellom kjønnene, men på 80-tallet har den økt igjen, særlig for statsansatte (19). Hver femte heltidsansatte arbeiderkvinne når ikke opp til minstesatsen for sosialhjelp. Blant dem som jobber deltid er det naturligvis enda færre som når opp til den (20).

Nesten annenhver kvinne i Sverige jobber deltid (21). I de typiske kvinneyrkene er det ofte vanskelig å få heltidsarbeide. For eksempel er 74 prosent av alle stillingene innen apotekbransjen deltidsjobber (22). I løpet av 1980-tallet har deltidsarbeidet minsket blant kvinnelige funksjonærer, men økt blant kvinnelige arbeidere (23). Det er ikke rart at kravet om seks timers normalarbeidsdag har mest støtte blant kvinnene. Å jobbe deltid er å bekoste sin egen arbeidstidsforkortelse for å orke å jobbe med det ubetalt husarbeidet. Satt på spissen kan man si at mange av oss som lever sammen med en mann, jobber kortere arbeidsdag og får del i hans lønn mot at vi stiller som bakkemannskap for han og/eller hans barn. 93 prosent av all omsorgspermisjon blir tatt ut av kvinner (24).

Som pensjonister får vi igjen for det: Omlag 30 prosent av kvinnene lever på minstepensjon. Tilsvarende tall for menn er 6 prosent (25). Den sammenlagte, gjennomsnittlige pensjonen for kvinnelige pensjonister var ifølge statistikken for 1990 på 48.000 kroner, for mannlige var den 80.000 kroner (26).

En hel del av det jeg har sagt nå, tror jeg dere visste allerede. Jeg håper at dere visste det. Problemet er ikke at ingen vet det. Problemet er at ingen tar konsekvensene av det.

Og det er der min største skuffelse over den kommunistiske bevegelsen ligger. For hvis det er noe sted man kunne håpe å finne viljen til en virkelig analyse av kvinners vilkår, må det vel være innenfor den bevegelsen som har tatt på seg den store oppgaven å revolusjonere hele menneskeheten. Menn-skeheten var det …

Mannen som norm

Min egen historie fra venstresida er at jeg sist i tenårene gikk på studiesirkel hos FNL-gruppene. Det åpnet øynene mine for sammenhengen i verden. Jeg var med litt i bakgrunnen i FNL-gruppene. Jeg var også interessert i Nei til EEC-gruppene i begynnelsen av 1970-tallet. Jeg var generelt åpen mot venstre. Men det var i kvinnebevegelsen jeg følte meg hjemme og slo meg til. Og det var innenfor kvinnebevegelsen at jeg fikk mest skolering om samfunnet og verden.

Med årene førte det til et stadig sterkere behov for også å organisere meg som kommunist. Og jeg ble med i det nydannete SKA (Sveriges Kommunistiska Arbetarförbund). Min naivitet var stor. Jeg trodde at mennene der bare var uvitende om kvinners vilkår. Og når jeg kom med min kunnskap innenfor mitt område så skulle jeg bli møtt med samme respekt som andre som kom med sine kunnskaper for eksempel folk fra miljøbevegelsen. Det ble en bitter oppvåkning.

Når faglige spørsmål ble diskutert, var ikke mine erfaringer interessante. Jeg har jobbet innenfor det mest vanlige kvinneyrket i Sverige. Hvor mange vet da hva yrket mitt er?

Jeg har vært kontordame. Men ikke en gang når kvinnene jobbet for eksempel innenfor grafisk, som jo er et yrke som har status blant kommunister, var deres erfaringer særlig interessante. De var jo som oftest ikke fagforeningsledere eller satt i styret eller noe slikt. Og det enorme faglige arbeidet de gjorde på grunnplanet, blant annet gjennom å aktivisere sine arbeidskamerater, var liksom ikke fint nok.

Vilkårene på arbeidsmarkedet er skapt av menn, for menn. Og det såkalte kommunistiske faglige arbeidet gikk ut i fra den samme normen som kapitalens – heltidsansatte menn. Vi fattige kontordamer med dårlige arbeidsforhold, liksom våre søstre innenfor helsevesenet, var ingen ordentlig arbeiderklasse i følge den alminnelige definisjonen av arbeidere.

Lenge, lenge aksepterte jeg at vi kvinner alltid, i alle sammenhenger, kom i siste rekke. Jeg var overbevist om at vi, kommunistene i SKA, jo hadde det store felles målet å knuse kapitalismen, og at det måtte være overordnet.

At jeg til slutt ikke lenger aksepterte at kvinnene alltid kom i siste rekke, kom av at jeg innså at det ikke var bare det som skjedde. Ved å la kvinnene komme i siste rekke, allierte de kommunistiske mennene seg med kapitalen. Alle menn tjener på kvinneundertrykkinga i det små, men det er kapitalen som er den store vinneren. Direkte gjennom at kvinners underordning og splittinga mellom kjønnene gir økonomisk gevinst, men på lang sikt vil splittinga mellom kjønnene umuliggjøre det store: kampen for en revolusjon som skal føre til et klasseløst samfunn uten undertrykking. Selve forutsetninga for revolusjonen er jo at arbeiderklassen forener seg, at vi slåss sammen for både menns og kvinners rettigheter.

Kvinnekampen er revolusjonær. Å se verden fra en arbeidende kvinnes ståsted, er å gjennomskue kapitalen. Men samtidig er det å snu opp ned på hele det samfunnsmessig etablerte tankegodset siden det absolutt siste som ville falle dette samfunnet inn, ville være å ta utgangspunkt i arbeiderkvinnens vilkår, behov og rettigheter.

Jo mer kunnskap vi kvinneaktive innenfor SKA fikk om hvilke forhold kvinner i verden levde under, jo tydeligere så vi manglene i våre mannlige kameraters kunnskaper. For eksempel mener jeg, som flere menn innenfor venstresida, at en godt utarbeidet analyse av imperialismen og et anti-imperialistisk arbeid er uhyre viktig for oss i Sverige i dag. Men hvordan kan man snakke om en grundig analyse av imperialismen uten å ta med analysen av kvinnenes vilkår i den tredje verden? Kvinneundertrykkinga er jo en grunnleggende del av imperialismens økonomiske basis. En analyse av imperialismen som ikke tar opp usynliggjøringa av kvinners jordbruksarbeid, av kvinner som de viktigste matprodusentene og av kvinner som billig arbeidskraft, kan aldri bli en grundig analyse. For ikke å snakke om sexreisene, organiseringa av en prostitusjon så utbredt at hele land i Øst-Asia blir hallikstater, direkte skapt av imperialismen (27).

En analyse av kvinnenes vilkår i den tredje verden er absolutt nødvendig og må få konsekvenser for vår generelle analyse av imperialismen og for vår antiimperialistiske strategi.

At vi kvinneaktive i SKA begynte å forstå kvinnekampens avgjørende betydning for å forene arbeiderklassen og kampen for revolusjonen, førte til at vi drev stadig mer kvinnekamp innenfor SKA. Og da støtte vi på den virkelige motstanden. Da utviklet mennene sine herskerteknikker og gjorde alt de kunne for å kue oss og få oss til å holde kjeft.

Sammen med resten av utviklinga i SKA, førte dette til at en del av oss ble passive mens andre av oss gikk ut av SKA og trappet opp vårt arbeide i Kvinnefronten.

Overalt og alltid det samme

Det hadde ikke vært interessant å fortelle om dette her i dag, hvis det bare var noe som gjaldt SKA. Men det gjelder hele den såkalte venstresida både i Sverige og i resten av verden. Mens jeg jobbet med denne innledningen traff jeg en kvinne som er politisk flyktning. Hun kom til Sverige midt på 1970-tallet. Her møttes flyktningene fra hennes land i en gruppe. Etter flere år oppdaget hun flere tilfeller av kvinnemishandling og et tilfelle av incest i flyktningegruppa. Dette ville hun gjøre noe med. Men mennene prøvde å stoppe henne med den begrunnelsen at om det ble kjent, ville det ramme alle innvandrere og øke rasismen i Sverige. Hun sto på sitt og sa at det muligens kunne øke rasismen og det var hun lei for, men det fikk hun ta, heller enn at noen av kvinnene skulle dø i morgen. Hun ble faktisk ikke helt frosset ut av gruppa. Mannen hennes støttet henne, så helt utfrosset ble hun ikke – fordi hun hadde en manns støtte.

For to år siden viste jeg lysbildeforedraget «Hva vet du om porno – egentlig?» for ei kvinnegruppe på anarkistenes samling A-92 i Stockholm. Kvinnegruppa ble sett ned på av mange menn, som jo brukte tida til «viktigere» ting, som kampen mot fascismen. Porno interesserte dem ikke. De forstod ikke noe av pornoens kvinneundertrykking, og kunne i enda mindre grad se noen sammenheng mellom porno og kapitalismen – eller fascismen.

Pornoindustrien er en del av kapitalismen. Pornoindustrien tar utgangspunkt i en kvinneforakt som allerede finnes i samfunnet. Denne kvinneforakten forener de med den nysgjerrigheten og uvitenheten om sex som kjennetegner et puritansk samfunn. Det er det konseptet de bygger sin profitable virksomhet på. Det er jo ikke noe unormalt i et kapitalistisk samfunn. Og jo mer pornoindustrien kan flytte grensene for hva vi oppfatter som normalt, jo mer kan de selge.

De tjener penger – mye penger – på å spre en ideologi som sier at: en gruppe (menn) er overordna, og en annen gruppe (kvinner) er underordna, og at den overordna gruppen har rett til å øve vold mot den underordna.

Hvis vi stryker ordene «menn» og «kvinner» i denne beskrivelsen: Ville like mange forsvare at denne ideologien helt uforstyrra ble spredd i Sverige i det omfang den faktisk blir? Og hvis dette ikke handlet om kjønn, ville da de anarkistiske mennene på A-92 i Stockholm vært like ute av stand til å se fascistisk ideologi rett framfor øynene sine?

De anarkistiske mennene på A-92 har sjølsagt denne kjønnsblindheten til felles med mennene i andre venstregrupper. I min lokale gruppe i Kvinnefronten var vi en stund jenter som representerte nesten hver eneste venstregruppering; det var SKP, Rød Ungdom, syndikalistene, SKA, KPML(r) og VPK. Men nesten alle hadde gått ut av sin organisasjon – i skuffelse over at kvinnesak aldri sto på dagsordenen. Alle hadde vi bittert lært oss det som gjelder på venstresida: at den som snakker om kvinners vilkår i arbeiderklassen, snakker ut fra «kvinneperspektiv» og om «kvinnekamp». Men den som snakker om mennenes vilkår, snakker om «arbeiderklassen» og «revolusjonen».

Historisk har det vært likedan: arbeiderklassens kvinner har måttet bøye seg for arbeiderklassens menn. Alternativet har vært å drive kvinnekamp på borgerkvinnenes premisser.

Et illustrerende eksempel er kampen for stemmerett i begynnelsen av dette århundret (28). Borgerkvinnene med Fredrika Bremer-forbundet i spissen, krevde stemmerett for kvinner, og de mente at alle kvinner fra alle samfunnsklasser kunne samles til felles kamp. Men de krevde bare at kvinner med en viss inntekt eller eiendom skulle få stemmerett, det vil si det samme systemet som gjaldt for menn på den tiden. Borgerkvinnenes krav var altså en stemmerett for kvinner som ikke skulle komme arbeiderkvinnene til gode.

På den andre siden krevde arbeiderbevegelsen alminnelig stemmerett. Den kaltes «alminnelig», men skulle bare gjelde menn. Midt i mellom sto arbeiderkvinnene. Deres menn sa at kampen for den alminnelige stemmeretten ville svekkes om de på det daværende tidspunkt også krevde stemmerett for kvinner. Noen arbeiderkvinner bøyde seg for mennene, andre gikk sammen med borgerkvinnene i kampen for stemmerett for kvinner.

Takket være arbeiderbevegelsen, ble alminnelig stemmerett gjennomført for menn i 1918, men det var takket være borgerkvinnenes kamp at den alminnelige stemmeretten fra 1921 også omfattet kvinner.

Man kan si at uten arbeidermennenes kamp hadde stemmeretten for kvinner ikke kommet arbeiderkvinnene til gode, men uten borgerkvinnenes kamp hadde den alminnelige stemmeretten ikke kommet arbeiderkvinnene til gode. Skal vi noen gang trekke noen lærdom av historia?

Venstresida – mennenes høyborg

Hittil har ikke venstresida villet trekke noen lærdom av kvinners erfaringer. Hittil har venstresida vært mannens høyborg. Og sånn kan det sikkert fortsette.

Jeg var med på en heftig og militant «Ta natta tilbake»-demonstrasjon på den internasjonale kvinnedagen for noen år siden. Det var ungdommer som arrangerte den, og det var mange gutter med på demonstrasjonen. Derfor var det tillatt med rop som: «Knus sexismen», men ikke tillegget – «kvinnekamp». Da begynte gutta høylytt å rope andre slagord i stedet. Det var guttene som bestemte hvordan jentenes «Ta natta tilbake»-demonstrasjon skulle være. Jeg kjente meg igjen. Og jeg tror nok at de unge jentene er innstilt på å bøye seg. Ikke minst i glede over at guttene faktisk var der. Historien gjentar seg.

Men vi som tilhører mødregenerasjonen, vi har ikke lyst til å bøye oss lenger. Vi synes at enten får gubbene på venstresida skjerpe seg, eller så får det være. Dere synes kanskje det høres hardt ut. Uforsonlig. Negativt mot menn. Det er jo ikke så lett for mennene heller.

Selv synes jeg ikke at jeg forlanger så mye. Se hva jentene sier på tegningen her. Den er hentet fra et faglig studieopplegg om lønnsdiskriminering (29).

Hva sier dere om å holde dere i bakgrunnen et par århundrer? Ikke noe særlig, hva? Selv er jeg ikke så rettferdighetskrevende som jentene på tegningen. Jeg forlanger bare at dere skal utvide synsfeltet. Skaff dere kvinneperspektiv. Og gjør det nå!

Hva dere bør gjøre

Hva betyr det konkret? Mange ting. Det absolutt første og viktigste:

– Slutt å skyve fra dere ansvaret

Når dere for eksempel får kritikk for at tidsskriftet deres mangler kvinneperspektiv; ikke skyld på at kvinner er så dårlige til å skrive, at dere har bedt dem om å gjøre ditt og datt, at dere synes det er så viktig, men kvinnene gjør jo ingenting selv om de blir bedt.

Det er deres jobb å trene opp kvinnebevisstheten. Et av de store problemene når det gjelder forståelsen av kvinneundertrykkinga, er at dere ikke kan sette dere inn i hvordan kvinners verden ser ut. Da vi var småjenter, lærte vi oss tidlig å forstå noe av deres verden, mens dere ikke hadde peiling på vår. Vi leste både pikebøker og guttebøker, dere leste bare guttebøker. Vi så filmer om gutter, de fleste filmene vi så handlet om gutters verden for det er så få som handler om jentenes. Og var det noe som handlet om jenters verden, så valgte dere bort det. Dere vet så lite om oss. Dere må forandre på det! Lytt til kvinnene rundt dere. Les bøker om kvinners vilkår. Se filmer og tv-programmer med kvinnevinkling. Det er ikke ofte de sender slike programmer, men det hender. Tren opp bevisstheten for å ta igjen alt det dere har gått glipp av under oppveksten og frem til nå. Det er ikke vi som skal fikse dette for dere, det er dere som skal forandre dere.

– Bruk kvinnebriller

Prøv å tenke ut fra et kvinneperspektiv. Prøv å sette dere inn i hvordan det er som kvinne å være «omgitt av en både reell og symbolsk makt», som Leif Nylén skrev i Dagens Nyheter like etter 8. mars i år (30). Og som han sier:

«… leve i et samfunn der menn fremdeles hovedsakelig er de høyeste sjefene, de ansvarligste politikerne, de største ekspertene eller de mest respekterte kunstnerne.

Så avgjørende som kjønnet – biologisk og kulturelt – naturlig nok må være for vår grunnleggende identitetsopplevelse, må det vel ofte føles som å være på besøk, ikke i et fiendeland, men i et fremmed land uten en naturlig identifikasjonsmulighet med «makthavernes» biologi og kulturelle mønster. Jeg vet selv hvor unaturlig og språkløs jeg kan føle meg hvis jeg havner i kvinnedominerte miljøer og situasjoner – utenfor «brorskapet».»

Det finnes et kjønnsfellesskap på samme måte som det finnes klassefellesskap. Se det. Se hvilke konsekvenser det har.

– Se kvinnevinklinga

I så å si alle spørsmål finnes det kvinnelige og mannlige aspekter. Siden vi lever i et samfunn der mannen er norm og kvinnen avvik, er det de mannlige aspektene som framføres i alle sammenhenger.

Når dere diskuterer faglige spørsmål, så tenk over kvinnenes vilkår. Hvilke forhold kan kvinner drive faglig arbeid under? Hvilke spørsmål er viktige å prioritere sett fra et kvinneperspektiv, det vil si en deltidsarbeidende og lavtlønnet.

Når man diskuterer arbeidsmiljø, er asbestproblemet en mannlig vinkling. Tenk ut en kvinnelig!

Øv dere i å tenke på at ingenting i samfunnet er kjønnsnøytralt. Hvis dere diskuterer de kjønnsnøytrale «MLT» – markedslønnstilleggene – innenfor offentlig sektor, så spør dere hvor mange av dem som går til kvinner. Svaret er cirka 5-10 prosent. Vi pleier å kalle dem «manns-lems-tillegg».

Når massemediene diskuterer den økende «ungdomsvolden», så er det «guttevolden» de snakker om. Og egentlig er det ingen som tror at det handler om en gjeng med jenter som gjør innbrudd i butikker, juler opp innvandrere, setter fyr på kirker, velter gravsteinene til jøder som har overlevd konsentrasjonsleirene, skjærer over halsen på hverandre, antaster gutter og mishandler dem seksuelt som ren underholdning – og så får mer medlidenhet enn sine ofre, siden de – i følge vanlig forklaring – oppdras av enslige fedre som i sin overbeskyttende engstelse for sine døtre, er årsaken til at døtrene begår disse mannehatske forbrytelsene (31). Nei, det er ingen som tror det. Men kjønnsnøytraliteten usynliggjør jentenes virkelighet og hindrer oss i å lage en virkelig analyse av fenomenet.

– Gi avkall på følelsesmessige privilegier

Kjersti Ericsson skriver i heftet Den progressive mannen – alliert eller bremsekloss? at menns fordeler av kvinneundertrykkinga handler om håndfaste privilegier, men også om følelsesmessig trygghet og identitet som mann (32). Hun skriver:

«Lyrikeren Rolf Jacobsen har skrevet et dikt om hvordan det føles når kona hans dør. Men dette diktet forteller ikke bare hvordan det er å miste noen en er glad i. Det sier også mye om kvinnerollen i samfunnet vårt. Diktet lyder slik:

To hender var som et hus
De sa:
Flytt inn her.

Ikke regn, ikke frost, ikke frykt.
Jeg har bodd i dette huset
uten regn, uten frost, uten frykt
til tiden kom og rev det ned.

Nå er jeg ute på veiene igjen.
Kappen min er tynn. Det trekker opp
til sne.

Tiden kommer til å rive ned dette huset for alle mannfolk, for kvinnene kommer ikke til å fortsette å være varmestuer for menn i all evighet. De har større oppgaver i livet og historia. Kanskje er det noe av dette mannfolk aner – og som skremmer dem like mye som oppvask og kjønnskvotering.»

Kjenn etter. Tenk over hvordan dere følelsesmessig opplever kvinnefrigjøringa. Diskuter det med andre menn. Støtt kvinner som river ned husene. Kanskje det går an å bygge et annet slags hus, kvinner og menn sammen. Dere må også ta

– et oppgjør med bruken av herskerteknikker

Det er jo slik at menn benytter seg av spesielle herskerteknikker for å jekke ned og stoppe kjeften på kvinner. Det er like vanlig innafor venstresida som overalt ellers. En av deres oppgaver blir derfor å lære dere å kjenne igjen deres egne herskerteknikker og øve dere på å slutte å bruke dem. Berit Ås, norsk kvinneforsker og politiker, har satt navn på de fem vanligste (33).

Herskerteknikkene kan brukes én og én eller i kombinasjon. Og de fem vanligste i følge Berit Ås er:

1. Usynliggjøring. Usynliggjøringa skjer når kvinner blir glemt, forbigått eller overkjørt. Herskerteknikken usynliggjøring forteller oss kvinner at vi ikke er noe verdt, at det vi har å komme med ikke er viktig, at vi personlig er uten betydning. Det er svært vanlig at menn henvender seg til menn, utelukkende snakker til menn (hvis det da ikke gjelder kaffe) og refererer bare til hverandres uttalelser på møter hvor begge kjønn er representert.

2. Latterliggjøring. Latterliggjøring er det som skjer når kvinners innsats blir hånet, utledd eller sammenlignet med dyr, for eksempel høns. Og det er når kvinner blir fremstilt som spesielt følsomme eller seksuelle eller kalde og kyniske; altså når man diskuterer hvordan og hvorfor de sier noe i stedet for å diskutere hva de sier. – Det var jo bare fleip, sier mennene. Men det er en metode for å bringe noen til taushet.

3. Tilbakeholdelse av informasjon. Tilbakeholdelse av informasjon er når menn som en selvfølge henvender seg til andre menn, mens kvinner ikke får informasjon om viktige saker på arbeidsplassen og i det politiske livet.

4. Dobbeltstraffing. Dobbeltstraffing skjer når det både er feil det som kvinner gjør og det de ikke gjør. «Damn if you do, damn if you don’t.» For eksempel når kvinnene i kvinnebevegelsen blir beskyldt for å være årsak til skilsmisser og samtidig beskyldes for at de ikke er aktive nok i politikken.

5. Påføring av skyld og skam. Det skjer gjennom en kombinasjon av latterliggjøring og dobbeltstraffing. Et eksempel på dette er når kvinnene på venstresida får høre at vi ikke er drivende nok, samtidig som at de som er det, får høre at de ikke er representative for kvinnene i gruppa, at de er dominerende – ordentlige hekser.

Det kan også skje gjennom en omdefinering av virkeligheten, som når ei mishandla kvinne får høre at det var hun som hadde skylda for mishandlinga – på grunn av sin personlighet eller sine handlinger – når ansvaret på denne måten tas fra gjerningsmannen.

– Avslør skinnproblematisering

Det er omdefinering av virkeligheten som finner sted også når vi kvinner får dytta på oss og tar på oss ansvaret for kvinneundertrykkinga. Sånne former for ideologisk undertrykking er ofte vanskelig å gjennomskue, siden vi blir påvirka indirekte. Derfor er det spesielt viktig at vi snakker med hverandre om hvordan undertrykkinga opprettholdes.

Som oftest blir vi kvinner usynliggjort i kjønnssammensatte forsamlinger. Når vi likevel klarer å ta opp kvinneundertrykkinga til debatt i sånne sammenhenger, blir vi som oftest møtt med ulike typer skinnproblematisering for å skjule mannsmakta (34). Eksemplene på skinnproblematisering er mange, så jeg skal bare nevne noen få:

– Problematiser kvinnene. Dette er en skyll-på-offeret-taktikk, akkurat som i eksemplet med den mishandla kvinnen som blir gjort ansvarlig for mishandlinga. Dette er også en taktikk som ofte benyttes av den enkelte mann mot den kvinnen han lever sammen med.

– Krymping. Kvinner gjøres til en «undergruppe», og man snakker om «kvinner, barn, handikappede og eldre» som smågrupper utenfor den normale (les mannlige) verden. Som om ikke kvinner fins innafor alle disse gruppene og som om ikke kjønnsproblematikken går langt utover det.

Kvinnebevegelsen pleier å svare at vi er verdens største minoritet – på bare 51 prosent!

Metoden kan også gå ut på at man understreker at de viktige kampene foregår et annet sted, blant de viktige spørsmålene som arbeid/kapital, svart/hvit, demokrati/diktatur.

– Rokering. Her prøver man å få det til å se ut som om det er kvinnen som står bak alt og derfor har den egentlige makta; i familien, over barna, at mannen på grunn av sin kjærlighet til og sin avhengighet av kvinnene er underordna henne osv.

Ei venninne møtte en gang et rokeringsargument på denne måten: – Det er ikke engang sant at kvinnene har makta over kjelene. Men hvis vi hadde det, så er det likevel menn som har den økonomiske, sosiale, ideologiske, religiøse, kulturelle, politiske og alt-hva-det-kan-være-makta i dette samfunnet. Og hadde de villet ha makta over kjelene så hadde de helt sikkert tatt den også!

– Definer en ny mannsrolle

Kjersti Ericsson har også skrevet (35):

Det finnes forskjellige former for borgerskapets diktatur – vi har borgerlig demokrati, og vi har fascistisk diktatur. Med en litt haltende sammenligning kan vi si at kvinnemishandling, voldtekt osv, det er mannsmaktas fascistiske diktatur.

Hun skriver videre at det er helt feil å tro at vi kvinner synes at mannsrollen bare er noe dritt. Noen sider ved mannsrollen kunne vi kvinner også ønske oss. Hun skriver:

Vi vil kunne reise oss og synge ut når vi mener vi blir tråkka på – uten å få angst eller dårlig samvittighet for det. Vi vil bli hovedpersoner i vårt eget liv. Vi vil ha en selvfølgelig trygghet på at vi også har rettigheter som vi kan slåss for. Vi vil interessere oss for alt i universet. Vi vil kunne la oss oppsluke av ei sak eller et emne og jobbe konsentrert med det uten at samvittigheten gnager konsentrasjonen i småbiter. Vi vil bli trygge på kroppen vår, at den er fysisk i stand til å gjøre det vi vil. Dette er noen av de flotte sidene ved mannsrollen som vi også vil ha del i.

Når vi krever at dere må forandre dere, så mener vi ikke at alt med dere er noe dritt. Men mannsrollen sånn som den er nå, forutsetter makt over kvinner. Og når vi krever at dere forandrer dere, så mener vi ikke at vi vil ha menn som går i åttendemarstog og føler seg som den snille gutten i klassen som gir eple til frøken. Vi vil ha menn som i solidaritet med kvinnene og i egen interesse jobber aktivt med å skape en revolusjonær mannsrolle.

Marxismen og patriarkatet

Og hvis dere vil diskutere mer på det intellektuelle planet, finnes det faktisk en hel del spennende tanker rundt temaet «kvinner og marxisme». Venstresida i Sverige har gått glipp av alle de interessante diskusjonene om marxismen og patriarkatet som spredte seg i mange land på 1980-tallet. Disse diskusjonene gikk for det meste mellom radikale feminister, men en og annen mann etter Engels har faktisk brydd seg om kvinners vilkår, for eksempel Eli Zaretsky som skrev boka Det personlige er politisk. Kapitalen, familien og privatlivet (36). Den ble til og med gitt ut på svensk i 1976. Jeg kjøpte rundt 20 bøker for én krone stykket på salg i begynnelsen av 80-åra og gav dem til en del mannfolk innenfor SKA på den tiden, men jeg tror ikke at noen leste den.

I antologien Feminisme og marxisme – en forelskelse med forhindringer, skriver den amerikanske økonomen og forskeren Heidi Hartman at

Verken Engels, Zaretsky eller Dalla Costa i tilstrekkelig grad analyserer arbeidsprosessen i familien. Hvem har utbytte av kvinnenes arbeide? Utvilsomt kapitalistene, men helt sikkert også mennene som i egenskap av ektefeller og fedre får personlig service i hjemmet. Innholdet i denne oppvartningen kan være forskjellig i ulike klasser og etniske grupper, men det faktum at de vartes opp står fast. Mennene har også høyere levestandard når det gjelder luksusforbruk, fritid og personlig service. En materialistisk analyse må ikke se bort fra dette avgjørende punktet. Som en følge av den, har mennene en materiell interesse av at kvinner fortsatt blir undertrykt.(37)

Heidi Hartman mener at kapitalismen og patriarkatet er to forskjellige maktsystemer; i kapitalismen er klassebegrepet det sentrale og i patriarkatet er kjønnsbegrepet det sentrale. Hennes teori tar utgangspunkt i at kapitalismen og patriarkatet er to systemer i vårt samfunn som påvirker hverandre, motvirker og samarbeider. At patriarkatet fantes i noen form før kapitalismen, at kapitalismen tilpasset seg denne allerede eksisterende maktstrukturen, men at patriarkatet også forandret seg under påvirkning av kapitalismen.

Andre mener at det er ett maktsystem og at man bør diskutere forholdet mellom klasse og kjønn innenfor dette systemet. Problemet er da at i den tradisjonelle marxistiske teorien er ikke kjønnsdelinga problematisert. Kvinneundertrykkinga ble bare sett på som en følge av klasseundertrykkinga, uten egen materiell basis.

Det går an å diskutere disse ulike teoriene. Det er jo ingen tvil om at marxismen har vært svært tåkete i sin analyse av kvinneundertrykkinga. På venstresida anses teoribygging i andre sammenhenger som svært viktig. Men når det gjelder kvinneundertrykkinga, virker det som om den alminnelige oppfatninga er at det er noe marxister verken vil eller behøver befatte seg med. Så hvilke konklusjoner skal vi marxistiske feminister trekke av at mannlige kommunister ikke en gang bryr seg om å sette seg inn i, langt mindre diskutere det for oss så avgjørende spørsmål som kjønn/maktstrukturen er? Hvordan er det med marxismen og feminismen? Skal vi ha et forhold eller skal vi skilles?

Kjønn og makt

I dag befinner jeg meg i samme situasjon som jeg gjorde for snart tyve år siden. Jeg er organisert som feminist, men ikke som marxist. Det føles halvt. For noen år siden var jeg på en enormt lærerik konferanse om kjønn og makt. Den var organisert av ROKS, «Riksorganisasjonen för kvinnojourer i Sverige» (Krisesentrene for mishandla og voldtatte, oversetters anm), og handlet om pornografi (38). Det var en historisk konferanse. Det kom kjente forelesere fra Sverige, Norge og USA; professorer, forfattere og debattanter, personer som hadde viet tiår til studier av sitt emne, å analysere det, forske i det og skrive lovforslag til spørsmålet. Også deltakerne var blant de mest kyndige innen området. Det var en viktig konferanse, en internasjonal samling om emnet, utveksling av erfaringer og en satsning innenfor såvel nasjonalt som internasjonalt samarbeid. Følgene har blitt store – innafor kvinnebevegelsen. Men i massemedia ble ikke konferansen nevnt med et ord.

Sånn er det å jobbe med kvinnespørsmål. Sånn er vilkårene for oss. Både i det borgerlige Sverige og innafor den såkalte venstresida.

Etter konferansen følte jeg meg usikker på alle de nye tankene jeg hadde fått, det var vanskelig å analysere alt som var blitt sagt fordi klasseperspektivet ikke var til stede hos en del av foreleserne. Akkurat da var det ekstra vanskelig å ikke være organisert også som kommunist.

På den annen side var det ingen menn fra den kommunistiske bevegelsen blant de få mennene som deltok på konferansen. Og det hadde jo ikke vært noen hjelp for meg å være organisert et sted hvor kjønn og makt var usynliggjort eller ganske enkelt ansett som mindre viktig.

Og hvordan blir framtida?

Jeg leste en artikkel i Aftonbladet i forbindelse med at jeg begynte å jobbe med denne innledningen, en artikkel om venstresida i Sverige i dag, og den het «Er venstresida en gråhåret mannlig akademiker?» Ja, dessverre er det nok sånn. Og blant de som er yngre, ser det ut til at det er den samme ideologien som gjelder som blant de gråhåra.

En stor del av den voksende gruppen personer som ikke stemmer ved valg i dag, er kvinner som jobber i offentlig sektor. Samtidig ser vi i Kvinnefronten stadig flere kvinner som vil engasjere seg politisk. I dag vokser Kvinnefronten som organisasjon selv om det går langsomt. Ulike nettverk oppstår mellom kvinner rundt i landet. Ett kvinneparti har blitt starta og holder på å bygges opp. Det er altså ikke sannsynlig at det er kvinnene som er blitt mindre politisk interessert. Men stadig flere, inkludert meg selv, ser det som umulig å arbeide partipolitisk, og som stadig vanskeligere i det hele tatt å jobbe politisk sammen med menn. Denne utviklinga skremmer meg siden det er min dypeste overbevisning at menn og kvinner en gang, et sted må kunne møtes.

Det burde mane til ettertanke hos dere menn. Venstresida kunne være en bevegelse også for kvinner, for arbeiderkvinner, for debatt om begreper som makt og kjønn, for diskusjon og analyse av kvinners virkelighet. Det er ikke sånn i dag. Og så lenge det ikke er sånn, tror jeg ikke venstresida har noen framtid som de som kan forene folk i Sverige, verken i dag eller framover. Ikke noen del av venstresida. En énkjønnet venstreside i framtida vil lykkes like lite som venstresida har gjort fram til i dag. Og så lenge den ser ut som i dag, kommer det til å handle om en énkjønnet venstreside.

Det går an å rette på det. Det går an å gjøre venstresida til et forum for hele arbeiderklassen, både kvinner og rnenn. Men det kreves en hel del for at det skal bli et sånt forum. Det kreves at dere begynner å tenke på en helt ny måte, arbeide på en helt ny måte.

Hvis dere vil ha oss kvinner med.

Valget er deres.

---

Noter

1. Totalt anmeldte tilfeller av kvinnemishandting i 1992:15.152. ROKS (Riksorganisationen för kvinnojourer i Sverige).
2. Leif G W Persson: Kvinnomisshandel – en kortfattad kriminologisk beskrivning.
3. SOU 1982:61 Våldtäkt och andra sexuella övergrepp.
4. Unni Rustad (red) m.fl: Porno. Friundervisningens Forlag, Norge 1982.
5. Marylin French: Krigen mot kvinnene, 1992.
6. I «Kristofer landslag» fra 1442 stod det at «beste tingen bonden har i sitt hus, er hans ektevidde hustru». Voldtekt fantes ikke som forbrytelse, men tyveri av annen manns hustru var med som eiendomsbrudd i «Tjuvabalken».
7. Naturligvis finnes ikke noe sånt som en underordnet mann. For selv om en mann mot formodning skulle la seg dominere av sin kone, så er han jo ikke underordnet kvinner i samfunnet for øvrig. Men myten fungerer siden den gjør at menn ikke stiller spørsmål ved mannsrollen.
8. Film og video nr 7/8.
9. F.eks Andrea Dworkin: Letters from a War Zone, Secker & Warburg USA 1988.
10. Monica Dahlström-Lannes: Mot dessa våra minsta. Seksuella övergrepp mot barn. Gothia/Rädda barnen, 1990.
11. Se note 9. «When your rape is entertainment, your worthlessness is absolute.» (Min uautoriserte oversettelse.)
12. Dagens Nyheter 13/12 1990 m.fl.
13. FNs kvinnekonferanse i København, 1975.
14. Marianne Eriksson: Är EG en kvinnofälla? Nej til EGs skriftserie nr 10 (1993), samt Kvinnefronten m.fl.: Litt du trenger å vite om kvinner og EF. Norge, 1990.
15. SCB (Sveriges statistiske sentralbyrå).
16. Kvinnofronten: 6 timmars arbetsdag åt alla – med 8 timmars lön! Debattskrift 1987, 1988.
17. (Note 17, 18, 19, 20, 23, 25 og 26 kommer fra Sven Lindqvist i Dagens Nyheter 10., 13., og 15. mai 1990, men jeg har valgt å angi hvor han har opplysningene fra.) 17. LO-rapport: Om ungdomars välferd, 1990.
18. SCB: På tal om kvinnor och män, 1990.
19. Se note 18.
20. Se note 17.
21. Se note 15.
22. Se note 16.
23. Se note 17.
24. Se note 15.
25. Se note 18.
26. Se note 18.
27. Kjersti Ericsson: Søstre, kamerater! Forlaget Oktober, Norge 1987.
28. Lotta Forsman/Marianne Paas: «De få vara tacksamma att vi ge dem arbete.» En bok om arbeiderkvinnenes kamp i Sverige, PAN/Norstedts 1976.
29. TCO-S, KTK, Ptk: Rätt ska vara rätt! Ett diskusjonsmaterial om lönediskriminering, 1987.
30. Dagens Nyheter 12/3 1991.
31. Amy Elman: «Den svenska modellen», i boka Pornografi – verklighet eller fantasi? ROKS 1991.
32. Kjersti Ericsson: Den progressive mannen – alliert eller bremsekloss? AKP(m-l) 1986.
33. Se også De fem härskarteknikerne! Brosjyre fra ROKS, 1990.
34. Ann-Sofie Hermansson beskriver i sin oppgave Arbetarrörelsen och feminismen (Sociologiska Institutionen vid Göteborgs universitet, 1993) Yvonne Hirdmans teorier om skinnproblematisering.
35. Se note 32.
36. Eli Zaretsky: Det personliga är politiskt. Kapitalismen, familjen och privatlivet, Prisma 1976.
37. Hillevi Ganetz (red) m.fl: Feminism och marxism. En förälskelse med förhinder. Arbetarkultur 1986.
38. Konferansen er dokumentert i boka Pornografi – fantasi eller verkelighet? ROKS 1991.

Artikkelen sto første gang i Le Temps Modernes og er derfor en kritikk av to-tredels-teoretikerne ut fra franske forutsetninger.
Artikkelen gjengis her i en betydelig forkortet utgave, som sto i Clarté nr 2, 1993.
Bearbeidet og oversatt til svensk av Hans Isaksson. Oversatt fra svensk av Lars Svenson.

---

I følge enkelte observatører utvikler vi oss mot et to-tredels-samfunn hvor flertallet (vanligvis inkludert observatøren sjøl) tilhører et flertall som kommer til, eller bør få det stadig bedre, mens et mindretall skyves ut og «dessverre» stilles utenfor velstandsutviklingen.

I Norge, som andre steder, har to-tredels-samfunnets teoretikere nå og da blitt oppfattet som radikale kritikere av kapitalismen. Men viser ikke erfaringene også i dette tilfellet at en statisk beskrivelse av samfunnet, hvor radikal den enn framstår, raskt utvikles til et forsvar for det bestående?

Siden slutten av syttitallet har noen teoretikere, først den mest radikale; André Gorz, brøytet vei for en slags halvt beskrivende, halvt vurderende analyse av krisa og av de forandringene som våre utviklede samfunn gjennomgår. Senere har haugevis med skrifter blitt produsert, ofte i mer eller mindre intimt samarbeid med de styrende, med det formål å søke et alternativ til den keynesianske modellen for full sysselsetting, som så åpenlyst har kollapset. Framfor alt gjennom å fremme dannelsen av en «tredje», «uformell» sektor mellom markedet og den offentlige sektor.

«Tredje sektor»

Disse analysene har verken manglet indre logikk eller pedagogisk evne. De har hentet næring fra virkelige fenomener som økende sosial utrygghet og ekskludering. Fra krisa for de folkelige bevegelsene, spesielt arbeiderbevegelsen – fra utvisking av klassegrensene og fra tilbaketoget til de sjøloppnevnte progressive, som vi har opplevd gjentatte ganger siden 1700-tallet. Og på sin måte har disse teoretikerne vært seg bevisst den brutte forbindelse mellom økonomi og samfunn som kjennetegner det fordistiske kompromisset i de «ærefulle tredveåra».

Vi vil langt fra benekte disse fenomenene. Men vi må sette dem inn i en flerdimensjonal analyse av det sosiale rom som skjuler den rollen utbyttingsforholdet fortsatt spiller. Og vi må la dette forholdet bli påvirket av nye former for sosial differensiering. Dvs former som blir mye mer vesentlige når samfunnsklassene og den samfunnsmessige politiske og symbolske representasjon er i full oppløsning og omdanning.

Et stort antall fakta støtter denne måten å angripe spørsmålet på. Når det gjelder å sette spørsmålstegn ved forholdet mellom økonomi og samfunn, mener vi at «lokalsamfunnets» eller «den sosiale økonomiens» teoretikere har stoppet opp på halvveien. Mange av disse betraktningsmåtene er tilsynelatende radikale, men de er helt i tråd med den aktuelle liberale utvikling og dens dynamikk – en politikk som ofte fremmer ulikhet og oppsplitting.

Noen påstander

Vi skal her legge fram og utvikle følgende påstander:

• at det som blir betegnet som utstøtte grupper blir rekruttert fra en brei sone av økonomisk sårbarhet og at dette henger sammen med lønnsarbeidets avregulering;
• at denne sonen i hovedsak faller sammen med de lavere klassene i byene, og særlig med hva vi fortsatt kan betegne som «arbeiderklassen», også hvis mellomsjiktene ikke holdes helt utenfor;
• at denne kjernen i lønnstakerklassen sjøl rystes av indre forskyvninger som medfører økt ulikhet og økt sosial utrygghet;
• at denne sonen samtidig er et resultat av, og en betingelse for, moderniseringens hovedform. Dette skyldes at overgangen til postfordismen får betydning for lønnstakernes ansettelsesforhold og derved omfatter utvelgelse og utstøting som ikke kan skilles fra hverandre;
• at krisa for det sosiale fellesskapet innbefatter både lønnstakerklassens «sentrum» og dens «periferi».

Av alle disse grunnene mener vi at å snakke om «det delte samfunn» eller «to-tredels-samfunnet» ikke tilsvarer virkeligheten.

Modernisering – avregulering

Det ser ut som om det i dag ikke finnes noe ideelt begrep som dekker det vi gjerne kaller «utstøting». Vi mener at begrepet «sosial massemarginalisering» er det minst dårlige.

Det hjelper oss nemlig å tenke i prosessbegreper heller enn i tilstander. Med prosess mener vi noe motsigelsesfullt og reversibelt, noe som påvirker samfunnsgruppers og familiers liv og selve individenes historie. Flertallsformen peker mot det mangefasetterte i denne prosessen, og de gruppene den omfatter.

Ordforklaringer Postfordistisk: Begrepet fordistisk produksjonsmåte stammer fra samlebåndsproduksjonen utvikla på Ford-fabrikkene i begynnelsen av dette århundret. Samlebåndsproduksjonen forutsetter at arbeiderne blir satt til rutineprega arbeid. (Den fordistiske produksjonsmåten er godt beskrevet av Charlie Chaplin i filmen Modem Times.) Postfordistisk produksjonsmåte er den nye produksjonsmåten som forutsetter utstrakt bruk av datakraft og roboter. Arbeiderne jobber ikke lenger etter samlebåndsprinsippet, men i f.eks produksjonsgrupper, og har mer funksjon som kontrollør enn utfører. Keynesiansk: Keynes var en britisk økonom fra begynnelsen av dette århundret, som fikk brei tilslutning til sine teorier rundt det offentliges rolle i økonomien. I følge den keynesianske modellen kan det offentlige påvirke svingningene i den kapitalistiske økonomien ved å øke etterspørselen i nedgangstider, og stramme til i oppgangstider, slik at man unngår kriser og høy inflasjon. Posttayloristisk: Taylor, som ble kjent for sine tidsstudier rundt begynnelsen av dette århundret, utviklet egen teori for hvordan man kan rasjonalisere produksjonen ved å bedre arbeidsdelinga i samlebåndsproduksjon, og rasjonalisere tida hver enkelt operasjon tar i produksjonen ved å studere hvordan hver enkelt arbeidsoperasjon langs samlebåndet blir utført. Posttayloristisk beskriver nye former for organisering av produksjonen etter introduksjon av roboter og datautstyr, der samlebåndet og rutineprega arbeid spiller en mindre rolle.

Prefikset «masse-» innfører et paradoks i begrepet, men det understreker også at disse foreteelsene kvantitativt sett ikke på noen måte er marginale.

Dessuten er disse fenomenene flerdimensjonale. De lar seg ikke redusere til bare å handle om økonomisk utrygghet, og de omfatter dimensjoner av utdanning, helse, samfunnsliv, politikk. Fenomenene er av natur sjølforsterkende og nettopp i sin sammenveving fører de til marginalisering.

Det bør legges til at som begrepet utstøting må også begrepet marginalisering presiseres: Hva marginaliseres man i forhold til? Gjelder det samfunnet generelt? Gjelder det det ene eller det andre området av sosiale relasjoner, eller i forhold til den ene eller den andre klassen eller samfunnssjiktet? Hvis det gjelder en distansering i forhold til samfunnslivet generelt, og i og med at det særlig er folkets breiere sjikt som blir rammet, bør marginaliseringens klassekarakter gjennom at vi omtaler den i forhold til arbeiderkulturen som ble konsolidert i løpet av tretti-førti-femtiåra, ja, vi bør til og med snakke om tendensen til marginalisering av hele denne kulturen. Mange mener at hele «arbeiderkontinentet» allerede har blitt «stille og oppsplittet». De sosiale marginaliseringene fører til en svekket normdannelse – de marginaliserte makter ikke å utvikle sine egne livsnormer.

Bred, sårbar sone

Mellom «senter» og «utstøtte» finnes en bred, ustabil og sårbar sone.

Det er umulig å oppdage noen klar grense, noen «stadig dypere kløft» mellom «integrerte» og «utstøtte», siden marginaliseringsprosessen foregår i en brei og differensiert sone av økonomisk utrygghet som strekker seg fra de stabile lønnstakerne til dem som befinner seg i grov økonomisk utrygghet. Arbeidsløsheten er ikke lenger noe forbigående fenomen for dem som rammes, og hvis vi legger til de ulike tilstander av økonomisk utrygghet som er forbundet med arbeidsløshet, er det cirka en tredel av lønnstakerne og cirka halvparten av de lavtlønte som i dag på ulike måter har en utrygg stilling

Arbeidsløsheten har antatt masseomfang, og det er ikke bare de som har vært arbeidsløse i lang eller svært lang tid – de kommer ikke til å bli færre sjøl om den generelle arbeidsløsheten minsker – som trues av sosial marginalisering. Erfaringene viser at arbeidsløsheten gjør individene varig mer utsatte. I følge en undersøkelse var bare 25 prosent av de som var arbeidsløse på et gitt tidspunkt i jobb to år seinere, og bare 12 prosent hadde det vi kan kalle en fast stilling.

Men arbeidsløsheten er bare det mest åpenbare tegnet på at arbeidsmarkedet ødelegges. I nær sammenheng med arbeidsløsheten har det utviklet seg en brei sone av utrygghet og sårbarhet som omfatter fire millioner ansatte – eller ansatte på prøve – med utrygge ansettelsesforhold eller med deltidsarbeid. Disse ansettelsesformene spiller en mye større rolle dersom man er oppmerksom på at det dreier seg om overgangsformer heller enn faste størrelser. De har blitt den nye formen for nyansettelser (mer enn to tredeler av nyansettelsene). Denne utviklingen fremmer arbeidsløshet og utrygghet og fører til større bevegelse hos arbeidskraften. Og hvor mange utover de fire millionene står i en situasjon hvor usikre ansettelseskontrakter ikke kan beskytte mot arbeidsløshet? For eksempel de 400.000 som årlig blir avskjediget av økonomiske grunner, som tilsvarer 20 prosent av de arbeidssøkende. Denne gruppa er resultatet av en lang utvelgelsesprosess som har foregått i form av et negativt utvalg.

Rammer ulikt

Vi vet at denne økte utryggheten hos de lønnsarbeidende ikke rammer likt for ulike kategorier av kjønn, alder, utdanning, kvalifikasjoner, virksomhetsområder, yrker og sosiale sjikt. Tvert imot er alle de faktorene som tradisjonelt har gitt dominans og segmentering av arbeidsmarkedet, i full virksomhet. Vi skal her peke på tre fenomener:

• ulikheter med hensyn til alder: halvparten av ei gitt aldersgruppe, men så mye som 2/3 av de unge, som har en utdanning på artiumsnivå eller lavere, kommer inn på, eller prøver å komme seg inn på, arbeidsmarkedet via en periode med arbeidsløshet eller økonomisk utrygghet. Samtidig har eldre arbeidere vanskeligheter med å holde seg i eller gjeninntre på arbeidsmarkedet.
  Hva blir de sosiale konsekvensene av en slik opplæring av den unge generasjon; helt på sida av den solide lønnstakerklassen? Når det gjelder de unge som før eller siden lykkes å ta seg inn på arbeidsmarkedet – hvor stor andel kommer igjen til å rammes av utrygghet i ansettelse og økonomi for 40-50-års alderen?
• bremseeffekt på kvinnefrigjøringa som i at den kvinnelige arbeidskraften er mest utsatt for ulike former for utrygghet i ansettelsen – særlig i form av deltidsarbeid.
• det at det store flertall av de arbeidsløse, de sosialt utsatte og fattige tilhører de breie folkemassene. De sosiale marginaliseringene rammer i første rekke de lavere samfunnsklassene, men ikke utelukkende den ikke-utdannede arbeidskraften. Det finnes altså ikke en «økende kløft» eller «klar skillelinje» mellom «utstøtte» og «stabile», men en hel sone av overgangsposisjoner, hvor atskilte og bevegelige grenselinjer krysser hverandre på en sammensatt måte. Bildet av en «gruppe individer» som spenner over et – stadig mindre – beskyttet område, og en «ventegruppe» av disse som holder på bli avskåret, er utvilsomt et mer riktig bilde enn bildet av en økende «kløft» mellom en «enorm mellomgruppe» og en liten minoritet av utstøtte.

Eksistensen av varig massearbeidsløshet og dens sosiale selektivitet, og på et samfunnsmessig plan selektiviteten i de sosiale marginaliseringene peker mot et antall mekanismer som nå er godt kjente. Disse mekanismene henger sammen med de sosiale utvalgsprosessene som i den franske modellen har som formål å gjøre lønnstakerrelasjonen mer fleksibel.

Det handler om:

• Det postfordistiske bruddet i den keynesianske gode sirkel: produktivitet – tilvekst – sysselsetting. Nedskjæringen i antallet ansatte, redusert tilgang til intern utdanning og avansementsmuligheter, sammen med andre metoder som gir større fleksibilitet, brukes for å tilpasse til markedenes usikkerhet og til behovet for omstillinger i produksjonen.
• Konsekvensene av en tayloristisk styring av arbeidet, som fortsatt består.
  De millioner av uutdanna arbeidere som ble ansatt i produksjonen i 50-60-åra, ble satt inn i ikke-utdanningskrevende arbeidsformer, og har heller ikke fått noen ytterligere utdanning. Disse er de første ofrene for de effektiviserende nedskjæringene, sammen med visse utdannede arbeidere, hvis stillinger er blitt foreldet på grunn av den nye produksjonens krav.
• Tendensen til krav om overkvalifikasjon for stillinger. Denne henger sammen med arbeidsgiverens og samfunnets metode med å bruke eksamener som filter eller markør for kompetanse. På et stadium med overskudd av arbeidskraft har arbeidsgiverne høynet kravene til de nyansatte betydelig, også for stillinger som formelt ikke burde kreve utdanning. Disse stillingene stenges dermed for uutdannede. Og av den grunn behøver man ikke å tilby de ansatte noen økt trygghet i sin stilling.

Derfor; hvis vi bare undersøker den prosessen som gjelder arbeidet og ansettelsesformen, virker det som om omfanget og formrikdommen når det gjelder segmentering og segregasjon i tilgangen på arbeid, motsier tesen om en enkel todeling av samfunnet. Hvis det finnes noen deling av arbeidsmarkedet berører den mange flere mennesker blant sjikt i underordna stillinger og i folkets breie lag. Også hvis vi presiserer på denne måten, virker det ikke som begrepet kan forklare det som ved første øyekast framtrer som en voldsom økning i forskjeller i ansettelsesforhold.

Fleksibilitet og ulikhet

Selve lønnstakerklassens «senter» påvirkes også av den samme prosessen som skaper fleksibilitet og ulikhet.

Vi har nettopp vist hvordan prosessen som skaper økt utrygghet blant lønnstakerne, henger sammen med den nåværende moderniseringen. I bunn og grunn er den økte utryggheten uatskillelig koblet sammen med den reduksjonen av lønnsmassen som har vært et hinder for markedsreformene. Her kan vi ikke komme inn på alle de motsigelsene som preger den postfordistiske modernisering av produksjonsordningen, men vi vil peke på fire ulike fenomen som motsier tesen om at «den store massen av gjennomsnittslønnstakere» kan unngå den utstøtingsprosess og de motsigelser som i klassisk betydning nettopp kjennetegner stillingen som lønnsarbeider.

1. Forandringene i lønnstakernes stilling preges av at inntektsfordelingen mellom arbeid og kapital har endret seg, i ugunstig retning for arbeidet helt siden 1980-åra. Selv om det er åpenbart at denne klasserelasjonen i mindre enn før tenderer til å polarisere de sosiale konfliktene (noe som igjen henger sammen med den dype krisa for arbeider- og fagbevegelsen), så spiller den uten tvil fortsatt en stor rolle for mange økonomiske og sosiale problemer.

2. Man ser i lønnsarbeiderklassen at holdninger i retning økt ulikhet har blitt svært vanlige. Forverringa av arbeidsvilkårene, lønnen og ansettelsesforholdene, som både skyldes arbeidsløsheten og utrygghet i stillingen for dem som er i arbeid, virker sammen med en avregulering i mye videre betydning. Dette svekker de kollektive garantienes rolle og fremmer oppblomstringen av individuelle ansettelsesvilkår og ulike former for vurdering av kvalifikasjoner. De forhandlingene som finner sted mellom ansatte og arbeidsgivere når det gjelder opprettelse av nye regler i bedriftene, blir som regel styrt av de sistnevntes styrke, f.eks i spørsmål om avansement og arbeidstid.

3. Denne liberale avreguleringen minner om den moderne næringsvirksomhetens mer allmenne strategier. Disse har som formål å gå over til posttaylorismen. En nisje med krav om nye former for kompetanse står åpen for en del lønnstakere innenfor triaden allsidighet, sjølstendighet og ansvar, men bare i den grad folk er villige til å la seg integrere, og det på en høyst selektiv måte. Den posttayloristiske modell for utnytting av kompetanse betyr slutten på arbeidets objektivitet – det er nå egenskapen som produktiv organisasjon som gir den sin verdi. Denne underordningen av fagkunnskap under bedriftens logikk, og innordningen av kollektivets solidaritet i bedriftens økonomiske formål er utvilsomt en faktor som gjør den ansattes posisjon mer utsatt.

4. Det lar seg ikke påvise at mulighetene for profesjonell mobilitet er mer utviklet i sentrale lønnstakergrupper enn i de «utstøtte» – som per definisjon er satt ut av spill. Tvert imot har den vertikale bevegeligheten blitt stadig mer uvanlig, og mer langsom, og formelle eksamener blir stadig mer avgjørende for den endelige posisjon man oppnår – «stadig mer nødvendig og stadig mindre tilstrekkelig» – for å oppnå avansement.

Man kan riktignok ikke snakke om en generell økt utrygghet hos alle lønnstakere, fordi noen yngre høyt utdanna grupper holdes mer eller mindre skadesløse i denne prosessen.

Men på den andre sida kan man sette spørsmål ved tesen om «middelklassefikseringen», fordi mellomsjiktet i dag utgjør en høyst differensiert gruppe som er utsatt for mange ulike indre spenninger.

For å oppsummere: Vareformens fornya styrke i forholdet mellom bedrift og lønnstaker fører til at mange av dens kjennetegn blir mer synlige. Vi bør spørre oss om ikke disse forandringene, som berører selve arbeidets mening og innhold, ligger til grunn for bedriftenes og institusjonenes effektivitetskrise og derved for arbeidsløsheten. Denne motsetningen kommer for en dag i form av individuell og kollektiv motstand mot moderniseringer, der grupper av lønnstakere plutselig finner seg diskvalifiserte. Og den kommer til uttrykk i ulike former for motstand mot lønnsarbeidets underordning under verdiøkningsprosessen. Dette gjelder f.eks blant unge. Dette viser den dyptgående sammenhengen mellom de sosiale marginaliseringene og motsigelsene i lønnsarbeidet.

Konklusjoner

1. Dersom det skjer en todeling av samfunnet, f.eks en utvikling mot et to-tredels-samfunn, må vi tenke oss at denne prosessen er sentral for den type modernisering (teknologisk, økonomisk, sosial) som skjer i det franske samfunnet?

Hvis det slik skjer en utstøting – hvordan kan vi da tenke oss disse utstøtte som våre samtidige, «midt i overflodssarnfunnet» som deltar i samme utvikling som fører til vår modernitet.

Skal vi bare akseptere denne «urettferdigheten i selve hjertet av samfunnet»? Kort sagt – hvordan skal vi kunne plassere denne prosessen av sosiale marginaliseringer i en historisk sammenheng? Dette har vært vårt hovedmotiv. Vi har på denne måten prøvd å unngå å dele analysen av moderniseringen i to deler, og isteden betraktet samtlige forandringer som ulike momenter i en overgang til et postindustrielt samfunn. Derfor mener vi at begrepene «to-tredels-amfunn» eller «utstøtte grupper» ikke er spesielt klargjørende.

2. De analyser som gjør bruk av termer som oppdeling, til og med de mest gjennomtrengende og radikale, har alle en felles blind flekk: De er ute av stand til utlede den splittelse som kjennetegner våre samfunn, fra rasjonaliteten hos den framherskende produksjonsmåten. Bare dersom man overvinner denne motsigelsen kan man danne seg et bilde av hvordan en utvei skal se ut. Sameksistensen av to radikalt atskilte sfærer, – som de samme individene beveger seg mellom i følge André Gorz’ radikale versjon – er illusorisk, fordi kapitalismens økonomiske rasjonalitet tenderer til å underordne seg alle områder av menneskelig virksomhet.

Og i de «myke» versjonene som dominerer hos dem som driver den nåværende sosial- og sysselsettingspolitikken, kan en rein økonomisme meget godt eksistere side om side med propagandaen for ikke-lønnede aktiviteter i en «tredje sektor» og med paroler om «arbeidsdeling». I disse tilfeller befinner man seg ikke langt fra den amerikanske liberale modell, der en arbeidsløshet, forholdsvis lavere enn i Frankrike, ikke på noen måte står i veien for en like oppsplittende samfunnsutvikling.

I USA er det nettopp denne ulike-utviklinga som har skapt en viss sysselsetting i tjenesteyting for de mest velhavende. En utstøtning i form av altfor lave eller uregelmessige inntekter erstatter der vår nasjonale arbeidsløshetspolitikk. Hvis det i vårt land skjer en viss «arbeidsdeling», er det i en form som øker ulikheten når det gjelder tilgang til kvalifiserte jobber, samtidig som vi ser en økning av deltidsarbeidet.

3. I motsetning til den herskende tanke bør vi igjen sette arbeidet i sentrum for analysen. Bare et synsbedrag har fått enkelte sosiologer til å tro at arbeidet ikke lenger er det mest sentrale i det moderne samfunnslivet. Vi er altså ikke enige med André Gorz når han skriver: «Arbeid er ikke lenger det viktigste sosiale kittet, og ikke hovedmidlet for integrasjon i samfunnet. Det er heller ikke vår hovedvirksomhet, ikke hovedkilden for rikdom og velstand, ikke mening og senter for våre liv», og når han føyer til at 35-50 prosent av befolkningen i USA, England eller Frankrike i dag befinner seg utenfor den industrielle sivilisasjonen og dens vurderinger.

Bortsett fra enkelte destruktive effekter, som f.eks at mangelen på arbeid fremmer en nedvurdering av arbeidets betydning, er vi sannsynligvis langt fra en situasjon hvor det settes spørsmålstegn ved dets sentrale rolle som grunnlag for den samfunnsmessige orden og individets identitet. Selv om arbeidets totale andel av livstiden minsker – også hvis vi tar hensyn til kvinnenes økte yrkesdeltakelse – og selv om yrkestilhørigheten mindre enn før bestemmer sosiale lojaliteter og atferd, bør man merke seg at en stor del av fritiden brukes til utdanning som stort sett bestemmes av behovene i arbeidslivet.

Det som derimot ikke kan benektes, er at innenfor rammen av arbeidslivet minsker det «direkte arbeidet» til fordel for «disponibel tid» eller «ikke bunden» tid, dvs intellektuelle, informasjonsinnretta sider av arbeidet som per definisjon i mindre grad lar seg kontrollere.

Dersom det er i løpet av denne økte disponible tid at individenes sosiale og faglige kompetanse utvikles, er dette på sin måte kanskje mer undergravende enn det forhold at det i dag settes spørsmålstegn ved lønnsarbeidets stilling.

---

Framover mot år 2000 vil det norske forsvaret gjennomgå en radikal omlegging. Det vil bli en fleksibel del av et imperialistisk militærapparat, et forsvar for Siemens og Statoil. Som et nasjonalt forsvar mot invasjon vil det være helt uhensiktsmessig.

Det norske forsvaret gjennomgår nå en radikal omlegging. Omleggingen har fire hovedårsaker:

1. Endringene i det ytre trusselbildet; sannsynligheten for en okkupasjon fra Sovjet/Russland er forholdsvis liten.
2. Ubalansen mellom driftsutgifter og materiellinvesteringer ville ved konstant nivå på forsvarsbudsjettet føre til at alle bevilgningene ville gått til drift i år 2015.
3. Framveksten av EU og EUs militære redskap Vestunionen (VEU) i forhold til USA, og Natos manglende vilje og evne til å opprettholde sine bevilgninger til materiell og militære infrastrukturtiltak i Europa og Norge.
4. Ukritisk overføring av en del lærdommer fra Golfkrigen til norske forhold.

Premissene for de endringene som nå skjer, er nedfelt i Forsvarskommisjonen av 1990 og Forsvarsstudien av 1991, begge samlet i NOU 1992:12. Disse er videreutviklet av regjeringen i Stortingsmelding 16 fra 1992/93, kalt Langtidsmeldingen for forsvaret.

Regjeringas strategi

Langtidsmeldingen behandler utviklingen av forsvarsstrukturen helt fram til år 2008, og her er regjeringens strategi kort nevnt i noen punkter:

Omlegging av deler av Forsvaret med elementer fra alle våpengrener til en brannkorpsmodell for innsetting utenfor landets grenser sammen med allierte. Altså et redskap for også å være til stede militært, for å øve innflytelse til fordel for norske økonomiske og politiske interesser.

En halvering av de mobiliserbare hærstyrkene og oppgivelse av et invasjonsforsvar av Sør-Norge. Knytte de gjenværende styrkene enda sterkere enn nå til et skallforsvar i påvente av og for å sikre amerikansk unnsetning. Meldingen legger større vekt på yrkessoldater som element i de stående styrker og i ekspedisjonskorpset. Det innebærer å bygge opp tropper som lettere vil la seg kunne bruke også mot nordmenn, ved at identifikasjonen med det sivile samfunn blir svekket.

Gjennom halveringen av de mobiliserbare styrkene svekkes vernepliktforsvaret som institusjon. Dette kombineres med en sterk reduksjon av treningsstandarden ved å kutte i antall repetisjonsøvinger for å spare penger.

Alle ideer om at det er mulig/riktig å planlegge et nasjonalt uavhengig forsvar som ikke er bygd på et premiss om unnsetningsstyrker fra USA eller Tyskland, legges definitivt bort. Ved at Norge parallelt med Nato-medlemskapet også nærmer seg Vestunionen, gjøres Norge avhengig av den militært sterkeste makta i år 2008. Det vil si; ingen mulighet for en egen uavhengig linje.

Massivt kutt i stillinger

Langtidsmeldingen har også en strategi for hvordan omleggingen skal gjennomføres.

For det første legger den opp til en reduksjon med minst 6.400 ansatte over en tiårsperiode. Det planlegges økt bruk av rammefinansiering og delegering av ansvar innad i Forsvaret, gjennom desentralisering av avgjørelsene om innsparinger. De enkelte avdelingene må nå avgjøre om reduksjon av driftsutgifter skal skje ved færre ansatte eller mindre forbruk av dieselolje og ammunisjon til øvingsaktivitet. Dermed nøytraliseres faglig, profesjonell og politisk motstand mot omstillingen, gjennom å sette ulike grupper opp mot hverandre.

For det andre har regjeringen allerede planlagt riset bak speilet gjennom å varsle alternative forsvarskonsept. Dersom den varslede nye strukturen ikke kan oppnås gjennom de tiltenkte økonomiske rammer, kan det føre til oppgivelse av alt invasjonsforsvar i hele landet. Dette er pressmiddelet innad i Forsvaret for at organisasjonen skal engasjere seg positivt i omstillinga, trusselen er et forsvar med ytterligere redusert stridsevne. Uansett er de varslede alternative forsvarskonsept neste trinn i en strategi for å redusere de offentlige utgiftene enda mer i framtida.

Klassekamp om og i Forsvaret

Forsvarets sterke stilling i Norge er tufta på at flertallet av folket mener landet er verdt å forsvare. Vernepliktsordninga har gjort at denne oppgava stilles for flertallet av norske menn og etter hvert en del kvinner og er en vesentlig identifikasjonsfaktor mellom folk og forsvar. Nato-medlemskapet har sin oppslutning i det norske folk fordi den vegeterer på oppfatninga om at det styrker forsvaret av landet, og fordi den imperialistiske sida er blitt kamuflert fra makthavernes side.

AKP evna fra slutten av 1970-tallet og til slutten av 80-tallet å gjøre forsvars- og militærpolitikk også til et spørsmål for arbeidsfolk og venstresida. Forsvarspolitikken må bli et hovedtema også for dem som mener norsk sjølstendighet er verdt å forsvare. EU-motstanderne må ta ansvar for forsvarspolitikken som en del av kampen for nasjonal sjølstendighet. I dag forvaltes forsvaret av landet politisk av de mest unasjonale kreftene. Det er uhyre viktig at disse spørsmåla ikke igjen overlates til makta, borgerskapet og reaksjonen.

Norsk forsvarspolitikk avspeiler både interessemotsetninger mellom imperialistlanda og klassemotsetninger i Norge. Forsvarsdebatten i Norge påvirker også norsk utenrikspolitikk og tempoet i EU-tilnærminga.

Det er nå en skarp klassekamp på gang knytta til utviklinga av Forsvaret. Det er både en avspeiling av ulike klasseinteresser i samfunnet hvor deler av offiserskorpset er rekruttert fra borgerskapet og deler av småborgerskapet på landsbygda, men det er også et uttrykk for en kamp for å bevare levebrødet for dem som blir overflødig. Forsvaret kan ikke opprettholdes som et reint sysselsettingstiltak, men her er folk i ferd med å miste jobben fordi Forsvaret endres fra å ha en viss nasjonal karakter til en imperialistisk og unasjonal karakter. Faglige og politiske kamper knytta til dette spørsmålet fortjener derfor støtte. Denne kampen splitter befalskorpset og flere av de politiske partiene.

Senterpartiet er nå det mest konsekvente Nato-partiet, og vinner også oppslutning fra høyrefolk på dette. Høyre har problemer med sitt ansvar for Forsvarskommisjonen (den ble nedsatt av Syse-regjeringen), og klarer ikke å formidle sitt ønske om EU-medlemskap og VEU-tilknytning til folk med tradisjonell, verdikonservativ Nato-tilknytning. Fremskrittspartiet er splitta. Markedsliberalistene er for EU, VEU og Nato. Populistene er mot EU, men for Nato og VEU. Hele FrP er for økte forsvarsbevilgninger.

Kristelig Folkeparti og Venstre er mot EU, og deres sikkerhetspolitiske plattform er Nato.

Sosialistisk Venstreparti har store illusjoner om FNs rolle, men er klart mot EU, VEU og Nato. SV støttet Rød Valgallianses forslag under behandlinga av forsvarsbudsjettet på Stortinget i høst, forslaget lød: «Stortinget ber Regjeringen utrede hva som må til for å utvikle et sterkt, nasjonalt og uavhengig forsvar utenfor Nato, basert på konvensjonelle våpen.»

Endra trusselbilde

General Sir Garry Johnson, sjef for Natos Nordkommando, gjorde et sitat fra en romersk senator til sitt i omtalen av Østblokkens kollaps da han holdt foredrag i Oslo Militære Samfund 18. januar 1993: «Hva gjør vi nå som barbarene ikke lenger står ved våre porter – de var – disse folkene – også en form for løsning.» «Trusselen» fra øst ble brukt til å presse hele Vesten inn i en lik ideologisk og politisk form i etterkrigstida og dempe klassekampen i vår del av verden. Den ble brukt av sosialdemokratiet i Norge som en herskerteknikk og til terrorisering av opposisjonen i fagbevegelsen (jfr overvåkingsskandalene). Undertrykking i vår del av verden ble forsvart ved å peke mot øst som noe verre. Sir Garry Johnsons bekymring er til vår fordel fordi det nå er rom for andre tolkninger og løsninger enn det det var politisk rom for så lenge sosialimperialismen rådde. Omorganiseringa av Forsvaret og splittelsen av partiene gir rom for politiske allianser og løsninger som ville vært umulig for 5-10 år sia.

Ja til EU-sida kommer sannsynligvis til å kjøre hardt på det sikkerhetspolitiske aspektet ved EU-medlemskap utover høsten. Nei-partiene som Sp, KrF og Venstre vil svare med Nato som løsning opp mot VEU. Venstresida, ungdom og kvinner vil nøytraliseres i den debatten hvis vi ikke kjører egen politikk for nasjonalt uavhengig forsvar, internasjonal solidaritet og likeverd. Det er en oppgave i seg sjøl å få de delene av nei-fronten som reiser antiimperialistisk kritikk av VEU, til å se at mye av kritikken rammer deres egen plattform – Nato. Hvis vi gjør den feilen å ikke ha egen propaganda av frykt for å splitte nei-sida, vil vi bidra til å befeste imperialistiske premisser for EU-motstanden (Nato). Dette vil innhente oss det nærmeste tiåret hvor Nato med stor sannsynlighet vil bli ytterligere svekket. Sikkerhetspolitiske argumenter for Nato vil bli argumenter for EU og VEU, og neisida risikerer å møte seg sjøl i døra.

Vår strategiske plassering

Norges plassering på kloden gjør landet viktig i enhver krig hvor to av tre følgende konstellasjoner er representert: USA – sentraleuropeiske land (EU) – Russland. Sånn har det vært i dette århundret og betydninga av Norge har økt med større sjø- og luftmobilitet i krigføringa. Norges betydning ligger i hovedsak ikke i noe vi har, men i det vi er. Et mulig brohode, hangarskip for den annen part i en krig. Vår posisjon gjør at krigførende parter må føle seg trygge på at motstanderen ikke får tilgang til vårt territorium. Den beste måten å gjøre det på, er ved å okkupere landet. Tilfeldigheter gjorde at tyskerne kom før engelskmennene i 1940.

Et Norge som er nøytralt i forhold til de imperialistiske maktblokkene, må ha et forsvar som oppfattes som troverdig av de samme imperialistiske blokkene. Med evne til å avverge forsøk fra noen annen part på å okkupere landet. Dette premisset må debatten om et sterkt, nasjonalt og uavhengig forsvar ha med seg i dag, og i overskuelig framtid. For i en verdensutvikling hvor nettopp hovedtrekkene er rivaliseringa mellom USA – EU – Japan om og med Russland om Sovjets tidligere republikker og randstater i Øst-Europa, har utfordringene til en korrekt uavhengig linje økt.

Maktas angst

Denne utfordringa fyller makta, borgerskapet og ledelsen i Forsvaret, med angst. Den samme angst som gjorde at det ikke var vilje og handlekraft til full motstand i 1940. Den samme angst som dreiv Norge inn i blokk med USA i 1948-49 da spørsmålet om uavhengighet sto forrige gang, kan nå drive Norge inn i EU og VEU. Tidligere forsvarsminister Holst gjentok til stadighet parallellen mellom dagens valg og valget som ble gjort i 1948-49, f.eks i foredrag i Oslo Militære Samfund 6. juni 1992 og 11. oktober 1993.

Frykten for å bli stående aleine i en situasjon hvor USA trekker tilbake sin våpenhjelp og infrastrukturstøtte, gir en egen begrunnelse for at Norge skal stille raske tropper til disposisjon for såkalte fredsbevarende/fredsopprettende operasjoner i VEU-/Nato-regi. Det blir begrunna som en forsikringspremie: Vi stiller styrker hvis dere kommer og hjelper oss hvis vi trenger det.

Det avgjørende for myndighetene og forsvarsledelsen når de gjør sine valg, er sjølsagt ikke ideologiske og politiske betraktninger. Disse blir overbygning og forklaringsmodeller på grunnleggende økonomiske klasseinteresser. Svikten i 1940 skyldtes at kapitalkreftene ikke ønsket en aktiv motstandskamp i Norge, og de ledende sjikt av makta har i dag heller ingen interesse av å opprettholde forvaret av nasjonalstaten. Dette driver fram EU-medlemskapet, nedlegging av deler av det «nasjonale forsvaret» som unødvendig utgiftspost og styrking av de forsvarselementene som bare kan brukes som ekspedisjonskorps sammen med andre deler av Nato og VEU. Norge har som resultat av oljeeventyret (for noen) fått økonomisk grunnlag for imperialistisk ekspansjon. De ledende kapitalgrupperingene i Norge ønsker å være til stede der det er mulig å flytte fram politiske og økonomiske posisjoner. Norge er for svakt til å spille en egen militær rolle, sammen med andre imperialistiske land kan vi bli en del av «The winning team».

Nato erstattes av VEU

Nato-toppmøtet i januar 1994 oppfattes av mange som ei veiskille. VEU (EUs organ for sikkerhets- og forsvarspolitikk) tar over rollen som førende part i utviklinga av Nato i Europa etter USA. VEU får deler av Natos militærapparat, infrastruktur og kommandoapparat stilt til disposisjon. Vestunionen som til nå har manglet det meste av alt, får dermed et operativt militært apparat.

Kjernen i Natos nye opplegg er det som på engelsk kalles Combined Joint Task Forces – CJTF. Det vil si kombinerte fellesstyrker. Det dreier seg om et konsept som gjør det mulig å sette sammen skreddersydde styrker for ethvert politisk formål, hvor og når det måtte oppstå behov for det. Det innebærer bl.a at noen Nato-land kan sette i verk felles militære operasjoner uten at f.eks USA er med, men likevel med full utnyttelse av Natos militære apparat.

For å dekke over at EU nå er førende for utviklinga av Nato, ble begrepet for CJTF kalt «separable, but not separate». Adskillelige, men ikke adskilt.

Reservasjoner i forsvarsledelsen

Forsvarsledelsen representert ved Forsvarssjefen har de siste to åra gitt uttrykk for noen reservasjoner knytta til Norges internasjonale engasjement.

Forsvarssjef Torolf Rein sier i Atlanterhavskomiteens skriftserie nr 172 følgende: «Så lenge Nato er aktuell, kan jeg ikke se at vi blir sikkerhetspolitisk akterutseilt ved å stå utenfor EU og derved uten medlemskap i VEU. Men svekkes Nato og taper sin verdi, kan vi ikke tåle å bli stående alene. En tilknytning til et europeisk sikkerhetsfellesskap vil da bli tvingende nødvendig. Dette kan bli vanskelig uten å være medlem av EU. Deltakelse i et europeisk sikkerhetsfellesskap vil ventelig måtte skje ved fullt medlemskap i VEU. Dette kan føre til at vi må påta oss utvidete forpliktelser i internasjonale militære engasjement i forhold til de forpliktelser vi i dag har i Nato.»

Med premisset om at vi ikke kan ha en sjølstendig linje, vil Natos svekkede posisjon sannsynligvis drive resten av forsvarsledelsen og store deler av offiserskorpset over på en pro-EU- og VEU-linje.

«Sjøforsvaret inn i det 21. århundre» er tittelen på den nye doktrinen for sjøforsvaret. Som en av fire hjørnesteiner for Norges sjøforsvar nevnes «evne til deltakelse i flernasjonale styrker i fred, krise og krig, i norske farvann såvel som utenfor». Det påpekes at dette er viktigere nå enn det var da Norge hadde en trussel fra Sovjet. Tilpassinga til de nye oppgavene utafor landets grenser skjer for tida med rekordfart.

Natos CJTF sammen med norsk målsetting om å stille styrker til disposisjon sammen med tilpasningen til EU og VEU, gjør at vi i større og større grad får et norsk forsvar etter lego-prinsippet.

Forsvar etter lego-prinsippet

Styrker som akkurat som byggeklosser kan puttes sammen med andre europeiske styrker for å løse de oppgaver EU ser seg tjent med – som en del av Natos nye reaksjonsstyrker – Immediate Response Forces (IRF) og deler av CJTF. Legoklossprinsippet vil svekke integreringa i det norske totalforsvaret og treninga i samvirke med norske avdelinger.

Utenom den forsterka infanteribataljonen som nå bygges opp ved Kongsberg (Heistadmoen), er det ei målsetting for Norge å avse 2 fregatter, 4 ubåter, 2 minejaktfartøyer, 6 maritime patruljefly og 1 skvadron F16 jagerfly.

Prioriteringen av disse styrkene til internasjonale krigseventyr vil koste betraktelig mer enn om de ble brukt som integrerte deler av det norske Forsvaret. Det vil innenfor de samme bevilgningsrammene svekke de gjenværende delene ytterligere.

Forsvarskommisjonen av 1990, ledet av Fylkesmannen i Oslo – tidligere statsminister og partileder for Høyre Kåre Willoch, la de fleste av premissene for den omstilling og nedlegging av Forsvaret som nå finner sted. Dette rir nå Høyre som en mare og vanskeliggjør oppslutning blant grupper som tradisjonelt har vært Høyres støtter, de såkalte forsvarsvennene.

Høyre har ett angrepspunkt mot det som skjer: at Forsvarskommisjonens økonomiske forutsetninger ikke er blitt fulgt. Sammen med store overskridelser på kommando- og våpensystemene til ubåtene, ferdigstillelsen av mineryddingsfartøyene og oppgradering av F16 flyene, betyr det at det økonomiske etterslepet etter hvert vil true den bebudede materiellfornyelsen eller alternativt prinsippet om å opprettholde invasjonsforsvaret i den nordligste landsdelen. Sannsynligvis vil forsvarsledelsen prioritere materiellet og heller gå over til alternative forsvarskonsept som jeg antyda i begynnelsen av denne artikkelen. Det betyr at målsettinga om å være i stand til å slå tilbake en invasjon i noen landsdel legges vekk.

Slutt på et invasjonsforsvar

I Langtidsmeldingen for forsvaret står det ulike alternativer:

1. Forsvaret kan organiseres som et invasjonsforsvar bygget på en risikobetonet forutsetning om store allierte forsterkninger.
2. Forsvaret kan organiseres som et kjerneforsvar dimensjonert for å ivareta fredsoppgavene, kombinert med en kadrefunksjon for gjenoppbygging av en større organisasjon over en lengre periode.
3. Ambisjonen om å kunne bekjempe en invasjon forlates til fordel for et lavere ambisjonsnivå, og strukturen tilpasses dette.

Ingen av disse alternativene vil evne å slå tilbake et massivt invasjonsforsøk. I tillegg vil store deler av strukturen uansett være knyttet opp til forsvar av landsettingsområder for forventa allierte styrker.

Et av de mulige konsept som beskrives i meldinga er at norske styrker blir totalintegrert i Natos nye reaksjonsstyrker, IRF. Det innebærer at forsvaret av Norge i realiteten ikke er et nasjonalt anliggende, men et Nato-anliggende (les VEU).

Tydeligere kan det vel ikke sies. Arkitektene bak Langtidsmeldinga knytter forsvaret av Norge til deltakelse i Nato og VEU, og forutsetningene om såkalte allierte forsterkninger. Hvis disse forsterkningene ikke kommer, vil Forsvaret kollapse nettopp fordi det bygges på denne forutsetninga. De som har skrevet meldinga, mener det da vil være nytteløst å ta opp kampen/fortsette striden – altså går de inn for norsk overgivelse.

De såkalte forsvarsvennene i Norges Forsvarsforening er de som i dag mest høylytt kritiserer omstillingene i Forsvaret. De har det samme premiss med Nato/VEU, men etterlyser mer penger for å oppfylle Forsvarskommisjonens forutsetning. Deres linje er at hvis det ikke blir mer penger, vil det være uansvarlig å oppfordre folk til motstand – altså er overgivelse også forsvarsvennenes svar. Jeg har flere steder brukt betegnelsen et sterkt, nasjonalt forsvar uten å forklare det nærmere. Å utvikle premisser og innhold til hva det bør bestå av, er manges ansvar og oppgave.

Jeg vil kort skissere hva jeg mener vi bør legge i begrepet i forhold til dagens situasjon og inviterer flere til å engasjere seg.

For et sterkt, nasjonalt og uavhengig forsvar

Det er nødvendig at flere kaster seg inn i debatten og utfordrer det unasjonale og imperialistiske premisset som ligger til grunn for forsvarsledelsen, makta og borgerskaper. AKP er tilhengere av et sterkt, nasjonalt og uavhengig forsvar som baserer seg på konvensjonelle våpen. Ryggraden i dette forsvaret må være vernepliktsordninga. Vi er mot deltakelse i alle urettferdige militærallianser som brukes aggressivt mot andre stater, nasjoner og folk og/eller gir Norge en ulikeverdig posisjon. På dette grunnlag går vi imot Norges videre integrering i VEU, og er for oppsigelse av avtalen om assosiert medlemskap i VEU. På samme grunnlag går vi inn for norsk utmeldelse av Nato og går mot alle bevilgninger til Natos infrastrukturprogram og utgifter til forhåndslagring av materiell i Norge. Vi går mot Nato-øvelser på norsk jord.

Norges integrering i USAs militærdoktrine gjennom Nato-medlemskapet har gitt oss en usjølstendig stilling og vanskeliggjort et forsvar av landet i dybden. Med dybde menes både tid og rom. Det norske forsvaret er i for stor grad knyttet til et skallforsvar strukturert av flyplassene og forventningene/premisset om unnsetninger utenfra. I fall slike unnsetninger ikke skulle komme, vil hele det eksisterende forsvarskonsept bryte sammen. Den strukturelle oppbyggingen av krigsorganisasjonen knyttet til forsvaret vil gjøre den ekstra utsatt innledningsvis og vanskeliggjøre et forsvar over tid.

Oppgraderingsprogrammene for F16-flyene stanses. Dette programmet suger en uforholdsmessig andel av investeringsmidlene i åra framover. Frigjorte midler må nyttes til videre investeringer på mobilt luftvern, panservern, mobilt kystartilleri, styrka mineforsvar (sjø), forbedrede ildledningssystemer for artilleriet og forbedra ammunisjonstyper for det samme.

Mobilitet som gir mulighet for slagkraft over tid må være et nøkkelelement. Da kan ikke forsvarsevnen knyttes til kostbare våpenbærere som F16 som relativt raskt kan føre til at en stor del av egen defensiv og offensiv kapasitet settes ut av spill.

Hæren som det sentrale elementet i det norske forsvaret må styrkes. Programmet med de vedtatte stormpanservognene er et feilspor og må stanses. Frigjorte midler brukes til styrka avdelingspanservern og styrking av feltartilleriets muligheter til panserbekjempelse.

AKP vil lage et hefte som går djupere inn i disse spørsmålene enn denne artikkelen har rom for å gjøre. Målet er at heftet foreligger 1. september 1994. Synspunkter knytta til problematikken mottas gjerne.

Artikkelen sto første gang i Monthly Review mars 1989 (nr 10). Forfatteren har skrevet mer om samme tema i boka The Great Reversal, MR Press 1990.
Copyright 1990 William Hinton. Gjengitt med tillatelse fra Monthly Review Foundation. Oversatt av Taran Sæther og Morten Falck.

Etter at «Gjensyn med Dazhai» sto trykt i Monthly Review (mars 1988) skreiv Hugh Deane et svar, både på den artikkelen og på Herb og Ruth Gansbergs korrespondanseartikkel «Mer om Dazhai » (september 1988).

Deanes artikkel er en krass oppsummering av «reformatorenes» anklager mot Maos politikk generelt og landbrukspolitikken hans spesielt, og denne artikkelen ble følgelig skrevet for å svare på disse anklagene, med fokus på hovedpunktene i dem.

---

Et spørsmål som landbruksreformene (1) i Kina reiser, er: Var det, alt i alt, flere kollektive feilslag enn det var kollektive suksesser? Min konklusjon er at det var det ikke.

En gruppe unge økonomer som gjorde den analysen som ledet fram til reformene, fortalte meg i 1980 at omtrent 30 prosent av landsbykollektivene gjorde det bra, andre 30 prosent gjorde det veldig dårlig, og midt i kunne det sies at de resterende 40 prosentene verken blomstret eller brøt sammen, men ikke desto mindre støtte på mange problemer. Når disse opplysningene er gitt, kan man trekke forskjellige slutninger. Man kan legge sammen de 30 prosentene i bunnen og de 40 prosentene på midten og si at flertallet gjorde det dårlig. Man kan legge sammen de 30 prosentene på toppen og de 40 prosentene i midten og si at flertallet hadde det i det minste levelig. Eller man kan si at suksessene og nederlagene var omtrent like mange (øvre og nedre 30 prosent), mens det dominerende var varierende resultater (de midtre 40 prosentene).

Jeg tror den siste av disse er den mest realistiske. Dessuten mener jeg at en kooperativ bevegelse som er 30 prosent vellykket er en usedvanlig framgang i et land av Kinas størrelse. Det betyr at noe sånt som 240 millioner mennesker har gjort det bra som kooperatører. Hvis så mange mennesker kunne gjøre det godt ved å arbeide sammen, var kooperasjon en brukbar måte å leve på for kinesiske bønder. De 240 millioner bøndene som gjorde det dårlig, kunne med hjelp fra regjeringa, omorganisering, og hardt arbeid, også lære å gjøre det bra. Det samme gjelder de 320 millioner som samarbeidet med varierende resultater i midten av spekteret.

Mine informanter kan sjølsagt ha kommet fram til gale forholdstall. Hvis det er andre oversikter som konkluderer med andre forhold mellom feilslag og suksesser, bør de legges på bordet. Men selv om de vellykte kooperativene utgjorde en betydelig mindre del av helheten, hvis titalls millioner bønder lærte seg å lykkes kooperativt. Implikasjonene er ekstraordinære; for det som millioner kan gjøre, kan andre millioner også gjøre. Det er grunnen til at spørsmålet om Dazhai, som i Maos tid ble holdt fram over hele landet som en vellykket modell, er så viktig. Hvis Dazhai var en suksess, viste Dazhai en vei framover som andre bønder kunne følge.

Kornfronten

Jeg bestrider ikke slutningen om at Kinas kornproduksjon bare så vidt holdt tritt med befolkningsveksten i den kollektive perioden. Dette var sant, trass i den kjensgjerning at mange veldrevne kollektiver fordoblet, tredoblet og firedoblet avkastningen sin. Dette innebærer at et stort antall kollektiver aldri realiserte sitt potensiale, men det innebærer ikke at den kooperative organiseringa av jordbruket er ubrukelig av natur. Siden den nå i minst fem eller seks år har vært erstattet med et produksjonssystem basert på familiekontrakter, er det på sin plass å spørre om det nye systemet har bedret kornproduksjon per capita (latin – betyr per hode (overs. anm)).

Svaret er: tydeligvis ikke. Siden 1984, da regjeringa rapporterte en kornproduksjon på over 400 millioner tonn, viser de offisielle tallene et voldsomt fall, deretter en langsom stigning, som ikke har greid å gjenerobre det nivået som gikk tapt i 1985. Nå skriver pressa rutinemessig om stagnasjon i kornproduksjonen, om kornmangel, om fallende produksjon, for i inneværende år å ende med at 20 millioner bønder står overfor hungersnød, 80 millioner er i alvorlige vansker og 200 millioner har sviktende avlinger.

Så vidt jeg veit produserte Kina dessuten aldri de 400 millioner tonnene som regjeringa nå gjør krav på for 1984. Den rikelige tilgangen av korn på markedet det året kom bare delvis fra årets produksjon. Overskuddet kom fra frigjorte lagre av kollektivt korn. Dette kornet ble solgt på markedet eller delt ut til bøndene da kollektivene ble stykket opp. Det var mulig å selge det med stor fortjeneste, takket være den voldsomme økningen i kornprisene som fulgte reformen, og takket være bonusene som ble betalt for overskuddskorn. På samme vis var det store fallet i avlingene som ble rapportert i 1985, ikke først og fremst et resultat av svikt i produksjonen, men av at kornlagrene var tømt. Den avlingen som i virkeligheten ble høstet årlig fra 1983 til 1988 har svingt mellom 350 millioner og 380 millioner tonn. Hvis vi tar det høyeste tallet som utgangspunkt (noe som er temmelig optimistisk), og fordeler det på 1,1 milliarder mennesker (den anslåtte befolkningen for øyeblikket), kommer vi til et gjennomsnitt på 345 kg korn per person. Dette er ikke mye høyere enn det gjennomsnittet Hugh Deane rapporterer for 1978. Det ser derfor ikke ut som reformen har greid å få bukt med kornproblemet.

Dette betyr ikke at alle direktivene og de politiske retningslinjene for kollektiviseringen var korrekte. Et punkt som ofte blir tatt opp av reformatorene, er at i kollektivperioden utgjorde en overdreven anvendelse av Maos «korn er nøkkelleddet» en alvorlig hindring for allsidighet på landsbygda. Det synes klart at i løpet av den kooperative perioden la regjeringa fra tid til annen for mye vekt på korn på bekostning av olje- og industrivekster og spesialiteter som frukt, husdyrhold og biprodukter. Det som overhodet ikke er klart, er årsaken til dette, og hvem som skal holdes ansvarlig. Det var ingenting i veien med Maos slagord. Det var vel avrundet og lød: «Ta korn som nøkkelleddet, praktiser husdyrhold, skogbruk, fiske og sideordnede næringer for å skape velstand overalt på landsbygda.» Det slagordet var godt den gangen og er godt nå. Selve utpekingen av korn som et «ledd» betyr at korn ikke er «alt» og at andre ledd i kjeden må og kan bli utviklet så lenge kornproduksjonen blir skjøttet vet.

Hvis ensidig politikk i visse perioder reduserte allsidigheten, så er løsningen å korrigere den ensidige politikken. Det er ingenting ved den kooperative bevegelsen som sådan som hindrer allsidighet. Veldrevne kooperativer er faktisk i en mye bedre posisjon til å være allsidige, til å bruke alle evner, alle talenter og alle ressurser, enn individuelle bønder i en privatisert økonomi. Mange framstående samfunn demonstrerte dette om igjen og om igjen, i 1960-åra, 1970-åra og 1980-åra. Et aktuelt eksempel er Doudian landsby som i dag befinner seg i Beijings forsteder.

Et annet punkt som Deane tar opp, igjen som et ekko av reformatorene, er at leveforholda stagnerte i den kooperative perioden. Og det er sant, over vide områder hvor kooperativene ikke gjorde det så bra, stagnerte levestandarden. I andre områder gjorde den det ikke. Visse samfunn utviklet en bemerkelsesverdig velstand.

Oppgaven om at 42,8 prosent av brigadene hadde en per capita-inntekt under 50 yuan i året ser ut til å motsi tallene jeg fikk oppgitt om en deling på 30-40-30. Men det er ikke klart hva tallene refererer til, om det er total inntekt eller disponibel inntekt. I den kooperative perioden ble mange tjenester og fordeler distribuert uten vederlag.

Folk tjente også en del av sitt kooperativs akkumulasjonsfond og ble beriket som eiere av sitt kooperativs investeringer. Alle produksjonsutgiftene ble betalt av fellesskapet. Før man gjør sammenlikninger, må begrepene som sammenliknes analyseres med omhu. De virkelige inntektene beløp seg antakelig minst til det dobbelte av de 50 yuan som blir oppgitt. Men når det gjelder å tilfredsstille de daglige behovene, er en større disponibel inntekt selvfølgelig en nødvendighet, og landsbygda som helhet gikk ikke fram som den skulle ha gjort, eller som den hadde potensiale til i å gjøre, i 1960-åra og 1970-åra. Det var alt for mange og alt for omfattende områder som var i stagnasjon, enten det var 30 prosent eller 42,8 prosent. Landsbygda forlangte forandring. Spørsmålet er ikke om det skulle ha vært forandring, men hva den forandringen skulle være. Fantes det ingen effektive løsninger tilgjengelige innenfor kooperativsystemets kontekst som kunne overvinne stagnasjonen? Var privatisering den foretrukne løsningen på de problemene som oppsto?

En annen anklage er at utarminga på landsbygda var spesielt alvorlig på bondelandet i nordvest. Fjerntliggende innlandsområder hadde en tendens til å sakke akterut etter frigjøringa, trass i at de fikk en del spesiell oppmerksomhet fra Beijing. Landet er fattig, markedene er langt borte, og det er få muligheter utenom landbruk. Disse problemene møtte bondekooperativene, og de møter fortsatt de individuelle kontraktørbøndene i dag. Men dagens bønder møter dem aleine, familie for familie, i en én-for-én kamp mot naturen og det upartiske markedet, i stedet for sammen som et fellesskap. Avhengig av hvor godt eller hvor dårlig et gitt kooperativ ble drevet, kan dette historisk sett være en fordel eller en ulempe, men som helhet vil en bonde i løsshøylandet (løss er en finkorna, porøs jordart. Overs. anm) finne det vanskelig å møte livet aleine.

Jeg tilbragte en måned i løsshøylandet nordøst før Yanan i 1988. Mitt inntrykk var at situasjonen var temmelig desperat. Åkerjorda som ble dyrket på kontrakt, kunne ikke gi tilstrekkelig mat, om ikke annet så fordi bøndene ikke hadde råd til kunstgjødsel, og ikke engang kunne få tak i den hvis de hadde råd. Som et resultat dyrket de opp fjellsidene som «hjelpeland» og ødela dem i prosessen. Demninger, terrasser og andre kollektive ingeniørarbeider falt fra hverandre. Vi så overgitte vanningssystemer og utvaskede jordvoller. Det var helt klart at mange av dem aldri ville ha blitt bygd under en privat økonomi og at de nå ikke ville bli reparert uten en rekollektivisering. Bønder vi snakket tilfeldig med var sinte og sa de hadde hatt det bedre under det kooperative systemet.

Prissaksa

En meget alvorlig anklage som Deane reiser, er at Maos sosialistiske politikk presset et altfor stort overskudd ut av bøndene. Kina var og er i hovedsak et jordbruksland. Akkumulasjon for industriinvesteringer måtte komme fra landbruket i utgangspunktet. Det fantes ikke noe annet valg. Den nye regjeringa satte virkelig innkjøpsprisen for korn og andre landbruksprodukter lavt. Disse lave prisene gjorde det mulig å forsyne byene med billig mat og slik holde lønningene til arbeiderne i byene lave også. Denne politikken sørget også for råvarer til lave priser. Med billig mat og råvarer ble akkumulasjonsratene i industrien høye. Men noe av denne akkumulasjonen gikk tilbake til investeringer i landbruket i form av maskiner, utstyr, kunstgjødsel og plantevernmidler. Fra 1953 til 1977 var 4,27 prosent av de totale investeringene i industrien rettet mot produkter til landbruket, og disse produktene ble solgt tilbake til bondekooperativene til svært lave priser, som sank ettersom tida gikk. I 1959 måtte bøndene skaffe 116.500 kg hvete for å kjøpe en 75-hestekrefters beltetraktor. I 1979 hadde dette falt til 53.500 kg. I 1950 trengtes 1,6 kg hvete for å kjøpe 1 kg kunstgjødsel. I 1979 kunne 0,5 kg hvete betale l kg kunstgjødsel. I 1960 trengtes 35 kg hvete for å kjøpe 1 kg plantevernmidler. I 1979 hadde dette sunket til 5 kg. (2)

Landbrukssektoren ble beskattet, men ikke utsuget. Tvert imot ble den kontinuerlig beriket med moderne produkter gjennom et gjensidig støtteforhold som reduserte tappingen av landsbygda og mildnet virkninga av den klassiske «saksa» (gapet mellom prisene på landbruksprodukter og prisene på industriprodukter).

Videre hjalp staten landområdene med direkte investeringer i landbrukets infrastruktur. Dette økte fra 7,3 prosent av de totale investeringene i den første femårsplanen til 11,4 prosent i 1978 (den femte femårsplanperioden). Forholdet mellom statlige investeringer i landbruket og direkte landbruksinntekter gikk fra 49 prosent i den første femårsplanperioden til 56 prosent i den andre perioden, til 164 prosent i den fjerde og femte perioden. (3)

Siden 1980 har både direkte statlige landbruksinvesteringer og statlige investeringer i industri som er innrettet på å forsyne landbruket, falt kraftig.

Investeringene i den industrien som er innrettet på landbruket falt fra gjennomsnittet i åra 1953-1977 på 4,27 prosent til et gjennomsnitt på 1,3 prosent i åra 1980-1985. Samtidig falt direkte investeringer i infrastrukturen fra høydepunktet på 11,5 prosent i 1978 til 6,3 prosent i perioden 1980-1985, og så ned til 4 prosent i perioden 1985-1987. Samtidig falt bøndenes egne investeringer av arbeid i kapitalkonstruksjon (vesentlig landbrukets infrastruktur) fra hele åtte milliarder arbeidsdager per år på slutten av 1970-tallet til mindre enn en fjerdedel av dette i dag Disse to reduksjonene til sammen (redusert statsfinansiering og redusert innsats av bondearbeid) utgjør et kritisk – man kan si ødeleggende – tilbaketog fra omdanningen av naturen, fra det Dazhai-inspirerte forsøket på å oppnå høy og stabil avkastning ved hjelp av ressursbevarende ingeniørarbeider. (4)

Samtidig har den klassiske «saksa» åpnet seg på vidt gap, trass i omfattende prisøkninger for korn og andre landbruksprodukter. I løpet av de siste fem til sju åra har kunstgjødselprisen gått opp med fra 37,7 til 60 prosent, dieselolje har gått opp 22 prosent, strømprisen har økt med 167 prosent og prisen på kunstig vanning har gått opp med 100 til 200 prosent. I kjølvannet av dette har det fulgt vesentlige økninger i produksjonskostnadene og vesentlig nedgang i det kontantbeløpet som bøndene faktisk bruker på tilførsler fra industrien, noe som igjen betyr enda mer radikal nedgang i antallet slike produkter som faktisk ble kjøpt. (5) Jeg tror det er unødvendig å si at i jo større utstrekning bondeprodusentene kommer ut på markedet, jo sterkere vil virkningen av «saksa» være, og jo hardere vil de bli utbyttet.

Deane påstår også at Maos politikk førte til overdrevent akkumulasjonstempo. Ja, det tror jeg den gjorde noen ganger. I sin entusiasme for å omdanne verden raskt, drev vill-ledede kadre akkumulasjonstakten til ufornuftige høyder i visse perioder og på visse steder. Det er ikke klart om dette gjelder for hele landsbygda. Jeg vil gjette på at det kan argumenteres ganske bra for det. Men dette er ikke en faktor som er innbygget i kooperasjonen som system. Akkumulasjonstakten bestemmes av politikken, for høyt tempo kan justeres. Det er ikke nødvendig å gi avkall på hele systemet for å oppnå en fornuftig balanse mellom forbruk og investeringer.

Deanes påstand om at den delen av akkumulasjonsfondene som ble brukt på velferd, falt fra 40,2 prosent til 22,5 prosent på to tiår, trenger grundigere analyser. Disse tallene behøver ikke nødvendigvis bety noen absolutt nedgang i velferdsfondene. Alt avhenger av størrelsen på akkumulasjonsfondene. Siden produksjonen økte, om enn for langsomt, økte antakelig akkumulasjonen også.

Problemet med kommandometoder

Reformatorene hevder nå at Maos utålmodighet tvang bøndene inn i kooperativer før de var innstilt på det, og slik gjorde alvorlig skade på den kooperative bevegelsen og jordbruksproduksjonen. Det er sant at kommandometoder var utbredt, ikke bare i den perioden da kooperativene ble dannet, men gjennom hele den kollektive perioden. Kadre presset mange bønder inn i kooperasjon før de var klar for det, før den kooperative formen hadde bevist sin verdi for dem. Dette brøt med ideen om frivillighet og lemlestet bevegelsen alvorlig på mange steder. Kooperativer som ble dannet med kommandometoder, hadde en tendens til å utarte til stillestående føydale len, drevet av kommunistiske herrer som i noen tilfeller var minst like ille som, om ikke verre enn, godseierne de hadde erstattet.

Kommandometoder, i form av byråkratisk innblanding i den daglige driften av selv de beste kooperativer, holdt også igjen utviklingen deres. Kooperativene hadde et stort, allment behov for større sjølstendighet, og særlig for større sjølstendighet i å skjøtte sine ressurser og i fordelingen av sine investeringer. Jeg tror det er riktig å si at hvis kooperativene hadde fått halvparten av den sjølstendigheten som enkeltbøndene automatisk ble sikret i det øyeblikk de skrev kontrakt på jorda si i 1980-åra, ville en mye større del av kooperativene ha gjort det bra. Én bestemmelse i det nye reglementet ga i seg selv systemet en større fleksibilitet. Det var bestemmelsen om at bøndene ikke behøvde å dyrke det kornet de skrev kontrakt om å levere. De kunne dyrke en helt annen avling, selge den, og kjøpe nok korn til å fylle kvoten sin. Slik kunne hver produsent selv bestemme, nede på grasrota, hvilke avlinger det var mest fornuftig å dyrke, hvilke avlinger som ga det største utbyttet. Kooperative enheter kunne ha vært gitt betraktelig sjølstendighet i dette spørsmålet, og hvis det gikk ut over kornproduksjonen, kunne regjeringa ha brukt prisstimulanser for å gjenopprette balansen, slik de har gjort det igjen og igjen siden reformen. Nylig har prismanipuleringen ført til alvorlig ubalanse,

men det er et separat spørsmål som skriver seg fra måten markedet har blitt manipulert på og knyttet til svekne prisløfter, ukontrollert inflasjon i prisene på gårdsutstyr, korrupsjon, og mange andre faktorer som henger sammen med den nye situasjonen som reformen har skapt. Kommandometoder har uten tvil vært et alvorlig og vedvarende problem, men det er vanskelig å argumentere for at kommandometoder og kooperasjon hører sammen. Løsningen på problemet med kommandometoder er opplagt å innføre mer sjølstyre, mer demokrati i systemet, og å bruke markedsmekanismer heller enn regjeringsdirektiver for å påvirke avgjørelsene i produksjonen. Det er ingen grunn til at ikke titusener av kooperative enheter skulle kunne forholde seg til hverandre og til den statsdrevne økonomien gjennom markedet, akkurat sånn som de individuelle bøndene gjør det nå. Kommandometodene som var så ødeleggende for den kooperative bevegelsen, var i stort monn bare en utvidelse av fortidas byråkratiske sentralisme, jekket opp flere hakk og forsterket av en den kommunistiske bevegelsens sentralistiske tradisjon. Funksjonærene i Kina går bare ut fra at de har rett til å bestemme alt, ned til de minste detaljer i folks liv. Denne tradisjonen er virkelig føydal. Den er inderlig avskydd på grunnplanet, og det er en av grunnene til den usedvanlige tiltrekninga et fritt marked – som det som nå kommer til syne i Shenjen – øver på vanlige, kinesiske borgere. For folk som lider under føydale begrensninger, ser markedsfriheten ut til å kunne bety en radikal frigjøring, der det som teller er dyktighet og ikke innflytelse som skyldes sosiale forbindelser. (Hittil er det selvfølgelig de øverste kadrenes barn som har vært i stand til å få kloa i pengene og dominere forholdet.)

Den innebygde ironien i dette spørsmålet om kommandometoder, er at reformatorene, under foregivende av å bekjempe kommandometodene, oppløste den kooperative bevegelsen på landsbygda på kommando. Det er ingen tvil om at mange bønder ønsket systemet med familiekontrakter velkommen og «stemte med føttene» for å oppgi kooperativene, men mange andre bønder gjorde det ikke. Deane må støtte opp sin påstand om at mange bønder «stemte med føttene» for å oppgi kollektivene, med noen data som er til å stole på, før det spørsmålet kan betraktes som avgjort. Å forandre retning med «ett kutt med kniven» (fullstendig, gjennomgripende forandring uten noe rom for kompromiss eller avvik) er notorisk framherskende i Kina. Kadre på alle nivåer, som er mobilisert fra sentralmakta, vifter opp sterke politiske vinder og innfører strenge sanksjoner på den som sleper føttene etter seg, for ikke å nevne motstand eller obstruksjon. Så det er svært vanskelig å vite hva folk virkelig mener eller virkelig vil. Akkurat som kommandometoder drev mange uvillige bønder inn i kollektivene til å begynne med, drev kommandometoder mange uvillige bønder ut av dem i annen omgang.

Privatiseringsbølgen

Lange Bue landsby sto imot familiekontraktene i to år og ga til slutt etter bare fordi høyere ledere i kommunistpartiet stilte den lokale partikomiteen overfor et ultimatum: Del ut jorda på kontrakt innen en måned, eller bli ekskludert fra partiet. Lederne i Wanggongzhuang unngikk et slikt ultimatum ved å forsvinne hver gang fylkeslederne kom for å sette i gang reformen.

Spredt utover hele Kina kan man finne samfunn som enten ikke endret det kollektive systemet sitt i det hele tatt, eller bare gjorde overflatiske endringer for å føye seg etter regjeringsdirektivene, mens de opprettholdt en sterk, kollektiv kjerne. Dessverre – sett fra mitt synspunkt – utgjør de bare en liten brøkdel av totalen, sannsynligvis mindre enn én prosent, noe som stiller spørsmål ved påstanden om at de fortsatt kjemper imot. Problemet her er å få et realistisk bilde av bøndenes ønsker. Når kampanjens omfang er gitt, når straffen for å ikke delta er gitt, når de svært påtakelige belønningene for deltakelse er gitt, og når vi innser at det alltid er lettere å vende tilbake til fortida enn å være pioner for framtida, så er det ikke overraskende at reformatorene var i stand til å oppløse kollektivene overalt, til og med der de gjorde det bra.

Det er ingen som stiller spørsmål ved at over store områder der landbruksøkonomien stagnerte, der kollektivene representerte noe som lå mye nærmere føydale len dyrket av leilendinger enn frivillige fellesskap av frigjorte produsenter, feiret bøndene reformen som en «annen frigjøring». De var absolutt henrykt over å bli kvitt kadrene. Men i landet som helhet befant bøndene seg i mange slags situasjoner som inkluderte områder hvor store antall av vellykte kooperativer eksisterte side om side med enda større antall av mindre vellykte, der utsiktene var blandet – og alt sammen iblandet visse samfunn der utsiktene var dystre.

De enkelte familienes respons på hver av disse situasjonene kunne variere sterkt. Selv i de mest veldrevne, mest vellykte kooperativene, som ble lojalt støttet av flesteparten av medlemmene, fantes det ambisiøse individer med spesielle ferdigheter og arbeidskraft som ønsket å prøve seg på egen hånd. Jo mindre vellykket kooperativet var, jo mer utbredt var slike holdninger. Samtidig var det selv i de dårlig drevne kooperativene mange familier som ikke hadde noen spesielle ferdigheter, og som hadde få eller ingen sterke arbeidere, som så på kooperativene som redningen og derfor ønsket å fortsette kooperativene. Og her og der gjennom systemet, spredt på de mest uventede steder, fant man individer med ekstraordinære evner som kunne bli velstående i enhver situasjon, men som var inspirert av sosialistiske idealer og så kooperasjonen som Veien fram for Kinas bønder som helhet og brukte livene sine for å få det til å fungere. For sin egen del ba de ikke om annet enn sin del av den kommende velstanden.. Jeg har personlig kjent en god del slike mennesker. Reformivrige kadre har angrepet dem som «konservative» som gikk imot privatiseringen, fordi det satte deres status som kooperativkadre i fare.

De fleste mennesker veit enten ikke, eller bryr seg ganske enkelt ikke om i hvilken utstrekning statlige dekreter har fordreid lovene, reglene, skatte- og pengepolitikken for å støtte privatproduksjon mot kooperasjonen i reformens løp. Sentraldokument nr 1 for 1983 gjorde det lovlig å leie arbeidskraft, og legaliserte privat innkjøp av store produksjonsvarer (prosessutstyr, traktorer, lastebiler), å slå sammen kapital til private investeringer, og å leie ut kollektiv eiendom til individer. I kjølvannet av alt dette begynte enkeltpersoner også å låne ut penger privat til ågerrenter. Den nye skatte- og kredittpolitikken ga skattefritak til nye private virksomheter og autoriserte liberale banklån til slike virksomheter såvel som til spesialiserte enkelthusholdninger, samtidig som den i praksis avskar kreditten til de eksisterende produsentkooperativene, landsbybrigadene. Jo større foretakende som ble drevet av de spesialiserte husholdningene, jo større privat virksomhet, jo bedre lånebetingelser fikk de, og jo lettere ble det å få lån. Private kontraktører som leide kollektive foretak, fikk rett til å ansette og si opp, bestemme lønnsnivå og profittmarginer, og, hvis de reinvesterte kraftig i foretakendet, fikk de retten til gradvis å omdanne hele greia til privat eiendom.

De fleste mennesker kjenner videre ikke til, eller bryr seg ganske enkelt ikke om den skandaløse plyndringa som dominerte likvideringen av kollektiveiendommen og hjalp til med å skape de såkalte spesialiserte familiene med de nødvendige «penger, styrke og evner» til å bli rike først. Da tida kom til å fordele de kollektive verdiene, var folk med innflytelse og forbindelser – kadre og deres slektninger, venner og kompiser – i stand til å kjøpe for en slikk og ingenting de traktorene, lastebilene, brønnene, pumpene, prosessutstyret og annen produktiv eiendom som kollektivene hadde akkumulert over tiår med hardt arbeid av alle medlemmene. Ikke bare greide kjøperne å fastsette lave priser for disse kapitaltilgangene (ofte en tredjedel eller mindre av verdien), men de kjøpte dem ofte med lette kreditter fra statsbankene, for så til slutt ofte å unnlate å betale det de hadde lovet. Det er tvilsomt om det noen gang i verdenshistorien har vært en privilegert gruppe som har tilegnet seg mer for mindre. Skalaen på disse transaksjonene og omfanget av den skade som ble gjort kooperativenes gjennomsnittsmedlemmer, skaker bevisstheten.

Når vi kjenner til den raske likvideringen av fellesgodene, en masse-berikelsen av de privilegerte som hadde åndsnærværelse nok til å sette leppene til karet i tide, og den fordelaktige behandlingen som deretter ble sikret alle med nok velstand til å bli en «spesialist», er det ikke overraskende at reformen fikk snøballeffekt, i stand til å bære hele regioner foran seg. Når en slik «berik deg selv»-vind først tar til å blåse, tar det ikke lang tid for de fleste innser at faen tar den bakerste, og at de må slenge seg på mens det er noe å hente. Å stå fast, å holde et godt kooperativ sammen på grunn av dets langsiktige fordeler, er ekstremt vanskelig når alle rundt deg grafser etter umiddelbar rikdom og fordeler. Og ikke bare det: Bøndene i de privatiserte samfunnene hadde en tendens til å se på avlingene og eiendelene til bestående kollektiver som modne for tilegning, bare nok en ansamling av felleseie som ventet på å bli likvidert. Slik ble kollektivene gjort til beleirede øyer, svært vanskelige å forsvare og svært vanskelige å holde sammen.

Med de ovennevnte omstendighetene i mente er det nesten irrelevant å spørre hvor stor del av bøndene som støttet reformene. Det valget de sto overfor da tida kom, var ikke et valg mellom to systemer. Den beslutningen var allerede fattet på sentralt hold. Det familieoverhodene på landsbygda hadde å ta stilling til, var hvordan de skulle maksimere familiens eiendom og familiens inntekter da kooperativene ble stykket opp, hvordan de skulle få mest mulig mens det var noe å hente, slik at de ikke ville komme i bakleksa i framtida.

Den påstanden en ofte kan høre, og som Deane gjentar, at arbeidets produktivitet gikk tilbake i Mao-tida og steg kraftig i reformtida, er tvilsom. Det er riktig at i dårlig drevne kooperativer la folk inn en mengde uproduktive timer fordi arbeidsmoralen var lav. Men samtidig oppveide selve målestokken på produksjonen, størrelsen på åkrene, det rasjonelle mønsteret på vanningskanalene og bruken av maskiner – om så bare til pløying og harving – til en viss grad problemene med motivasjonen. I reformens første bølge var det betydelig færre folk som dyrket det samme landområdet som før og økte avkastningen på det, men de gjorde det med en enorm økning av anvendt arbeidskraft. Mens enhetsavkastningen (avkastning per hektar) kanskje økte, er det nesten helt sikkert at arbeidets produktivitet målt i skjepper avling dyrket per forbrukt time gikk ned. Hovedgrunnen til dette er de oppstykkete jordene. Reformen stykket store åkre opp i smale striper, ofte ikke mer enn noen få meter eller noen få fot breie. I mange tilfelle kunne kontraktørbøndene ikke engang få en kjerre ut på jordene for å losse gjødsel eller laste avlingen, for ikke å snakke om å greie å pløye, plante eller høste med traktorer.

Reformen slo fast at hakka er det herskende jordbruksredskapet, og sikret at den ikke på kort sikt vil bli erstattet med noe mer moderne.

Skal man se realistisk på det, framkalte reformen en massiv forsering av tempo. Folk sto opp tidligere, arbeidet hardere, blei lenger på markene for med intensivt håndarbeid på minimale jordstrimler å skape det som i enhver fornuftig skala kunne ha vært rasjonalisert og modernisert steg for steg. Tallene som viser den raske økningen i antall traktorer i seinere år, motsier ikke dette, siden flesteparten av traktorene aldri blir brukt på jordene likevel, de blir brukt til transport til og fra jordene og ut på hovedveiene. I den utstrekning traktorer blir brukt på jordene, er lønnsomheten et problem på grunn av at eiendommene er så små. For i det hele tatt å kunne dyrke jorda, må bøndene ha et visst sett av redskaper og utstyr. Men siden åkerlappene de kontrakterer er så små og så spredt, har de ikke annet valg enn å overinvestere.

Det store spranget

Deane gjentar også påstanden om at ikke bare var Det store spranget framover en katastrofe, men at Mao aleine skal bære skylda for det. Hvordan skal Det store spranget vurderes? Jeg tror det er allmenn enighet om at utopisme, voluntarisme, kommandometoder, gigantomani, likhetsmakeri, overdrivelser og andre sjukdommer rei Det store spranget som en mare, at de framkalte kaos i økonomien og i samfunnslivet og bidro sterkt til produksjonskrise, avlingssvikt og endelig hungersnød. (Hvor utbredt og ødeleggende hungersnøden var, er ennå ikke klart.) På et så seint tidspunkt som dette, er det fruktesløst å krangle om den relative betydninga av dårlig vær i forhold til dårlig politikk når det gjaldt å framkalle nederlaget. Begge deler spilte en vesentlig rolle. Men det har imidlertid noe for seg å se djupere på spørsmålet om Det store sprangets politikk, og å stille spørsmålet om Maos visjon i seg sjøl var grunnleggende feilaktig, eller om den blei ugjenkallelig forkvaklet i utførelsen, og i såfall hvordan dette kunne skje.

Det store sprangets allmenne strategi var å mobilisere Kinas veldige, ørkesløse arbeidskraftreserve på landsbygda for å utnytte noen av landets enorme ubrukte ressurser – ubrukt mark, vann til kunstig vanning, fossilt brennstoff og mineraler. Det var ikke noe ufornuftig mål. I kampanjens løp skapte bøndene i Hunan noen kommuner som et middel til å konsentrere arbeidskraft til store prosjekter. Mao godkjente det. Han så dem som en måte til å slippe løs menneskelige muligheter og skape rom for å fortsette revolusjonen. Gjennom å skape nye, ikke-byråkratiske, selvstyrte institusjoner som kombinerte industri, jordbruk, handel, utdannelse og militære spørsmål i én autonom lokal enhet, hadde bøndene tatt et skritt mot avskaffing av den tradisjonelle statsmakta.

Alt dette skremte visse krefter i partiet, krefter som hadde gått imot landbruksprodusent-kooperativer som «feilaktige, farlige og utopiske». Disse lederne hadde enda mindre bruk for kommuner. Maurice Meisner skriver:

«De politiske funksjonene som maoistene tilla kommunene i teorien, og realiteten i dannelsen av kommunene, utgjorde en alvorlig trussel mot det eksisterende parti- og statsbyråkratiet. Hadde folkekommunene virkelig utviklet seg på den måten som maoistene opprinnelig forestilte seg, ville sentralmakta i Kina ha blitt grunnleggende underminert – på mye av den samme måten som Marx tilla Pariskommunen muligheten til å gjenopprette den samfunnsmessige makt som staten hadde tatt fra produsentene. De antibyråkratiske implikasjonene i å danne kommunene var umiskjennelige, og byråkrater med fordekte motiver i å bevare samfunnsordenen fra før Det store spranget begynte snart å reagere på trusselen. (6)

Dette avsnittet peker på et spørsmål som har en tendens til å bli neglisjert av den gjengse akademiske visdommen og av nåværende kinesiske beretninger – nemlig tidas politiske kontekst, den grunnleggende splittelsen innafor kommunistpartiet og i det kinesiske samfunnet generelt i spørsmålet om hvilken retning revolusjonen skulle ta etter at kommunistene kom til makta.

Etter 1949 utkrystalliserte det seg to hovedkvarter som lenge hadde ligget latent i partiet. Ett, ledet av Mao, gikk inn for å bygge sosialismen så snart jordreformen var fullført. Det andre, ledet av Liu Shaoqi og Deng Xiaoping, var for en endeløs utstrekning og konsolidering av blandingsøkonomien under nydemokratiet (som reformatorene nå kaller for sosialismens første stadium). Hver side hadde tilhengere helt på toppen og røtter i midtre og lavere nivåer i partiet, såvel som i samfunnet. Siden Lius gruppe kontrollerte partiets organisasjonsdepartement, som var ansvarlig for rekruttering, disiplin, opplæring og partibygging generelt, kan man si at de hadde mest å si når det gjaldt å formulere og administrere partiets politikk dag for dag. Ikke desto mindre var det Mao som vant slaget om jordbrukskooperasjonen. Det som kom til syne i det virkelige livet, var imidlertid ikke en likefrem mobilisering av bøndene for å bygge kooperativer, men en alvorlig og langvarig tautrekking, en serie av aksjoner og reaksjoner, initiativer og mot-initiativer, framkalt av de motstående sidene. Kampen startet med de første, nølende skrittene mot gjensidig hjelp og løp tvers igjennom kommunenes tilsynekomst og videre. Den fortsetter til denne dag, selv om det store flertallet av kollektiver på landsbygda for lengst har gått i oppløsning.

Maos overtak var aldri mer enn marginalt. Det avhang i stor utstrekning av hans evne til å mobilisere støtte nedafra. Han gikk ofte utenom opposisjonen ved å snakke direkte til aktivister og vanlige mennesker på grunnplanet. Slik stilte han Liu og Deng overfor en rekke fait accomplîer, som de i sin tur svarte på med sine egne fait accomplîer, og de sistnevnte ble satt ut i livet av det omfattende nettverket av funksjonærer som sto under deres organisatoriske kontroll. Under disse omstendighetene hadde politikken en tendens til å bli sterkt forvrengt, noen ganger helt inn i karikaturen eller til og med speilbildet av seg sjøl, det som var effektivt i den, ble tømt for alt innhold, svakhetene i den ble forstørret. Man kan vanskelig vente at funksjonærer som hadde liten tro på utfallet eller tilmed var motstandere av hele ideen, helhjertet skulle utføre så kompliserte saker som å bygge kooperativer og kommuner. De var vare for alskens negative signaler fra sentralkomiteen. De visste hvordan de skulle slepe føttene etter seg, hvordan de skulle gjennomføre en opposisjon med lav profil, eller til og med hvordan de skulle hoppe på og drive offisielle direktiver ut i det absurde, så de kunne sikre seg at initiativene falt til jorda av egen tyngde.

Den gjengse meningen tillegger nå Mao og maoistene alt som var ekstremt, ultravenstre, utopisk og voluntaristisk, mens Liu og hans gruppe blir godskrevet en konsistent, edruelig linje for blandingsøkonomi. Riktignok synes det klart at Mao overvurderte massenes sosialistiske entusiasme og åpnet døra for ekstremisme med snakk om en «overgang til kommunismen», men hans posisjon var ikke på langt nær så «venstre» som det blir utmalt nå. For eksempel så han for seg tjue, ikke to femårsplaner (100 år, ikke 10) for overgangen fra kollektiv til kommunistisk eiendom, og gikk kategorisk imot kollektiv tilraning av privat eiendom og andre former for «utjamning» som var vanlig på den tida.

Venstre i form, høyre i innhold

På den andre sida er det mange bevis for at Liu over lang tid gjentatte ganger svingte fra høyreopportunisme, til og med kapitulasjon, til «venstre»-eventyrpolitikk i politiske hovedspørsmål. Da han ble stilt overfor borgerkrigsspøkelset etter andre verdenskrig, rygget han tilbake fra jordreformen. Men da jordreformen brøt ut og ikke lenger kunne fornektes, hoppet han på og dreiv den til det ytterste «venstre» med en «linje for fattigbønder og leiebønder», et ekstremt egalitært program som nesten førte til en katastrofe for revolusjonen ved å fjerne den fra mellombøndene og alle andre mellomkrefter. Denne linja angrep den store massen av bondeaktivister som i virkeligheten gjennomførte jordreformen fordi de hadde sviktet i å skape «likhet», et destruktivt ultravenstre-initiativ som ikke klarte å skille klart mellom venner og fiender. I Den sosialistiske oppdragelsesbevegelsen, og seinere under Kulturrevolusjonen, sto Liu fram med «venstre i form, høyre i innhold»-linjer, som under dekke av superrevolusjonær retorikk om og om igjen gjorde massene av kadre på lavere nivå til skyteskive, heller enn å blottstille villederne på toppen. Dette hjalp til med å avspore Maos kampanje mot «partifolk med autoritet som slår inn på den kapitalistiske veien».

Selv om det er vanskelig å bevise at Lius skarer bevisst brukte ultravenstretaktikk under Det store spranget, bærer mange av de ekstreme handlingene som styrtet landsbygda ut i kaos, det nå velkjente «venstre i form, høyre i innhold»-preget som var så karakteristisk for Lius motstøt gjennom åra. De gjorde alle bruk av «ett kutt med kniven»-teknikken. Når en politisk retningslinje kommer ovenfra, så ta tak i én side ved den og driv den ned i bakken. Hvis Mao oppfordrer til å ta korn som nøkkelleddet, så ta korn som alt, raser frukthager for å plante korn, skjær ned på oljevekster for å plante korn, plant korn på skråninger der det burde vært plantet trær, og så videre. Hvis Mao oppfordrer til å pløye djupt, så start med å grave én fot djupt, så to, så tre, og kast bort talløse arbeidsdager. Det samme kan brukes om tett planting, jern- og stålproduksjon i bakgården, gratis forsyninger, felleskjøkkener, militarisering av landarbeidet – driv alt sammen ut i det ekstreme. Siden en stor del av byråkratiet, spesielt på mellomnivå, besto av Liu-rekrutterte og Liu-kontrollerte kadre, er det vanskelig å klandre maoistene aleine for alle disse dårskapene. Provokasjoner har lenge vært et viktig våpen i de kinesiske mandarinenes arsenal. Det finnes ikke noen bedre måte å diskreditere en aksjon på enn å drive den til absurde ytterligheter. Når disse kreftene først hadde mislykkes i å stoppe en hvilken som helst bevegelse, ville det ikke virke fornuftig for dem å hoppe på og styre den mot et katastrofalt mål? Hvis du ikke kan slå dem, så slutt deg til dem. Vend spådommer om katastrofe til en sjøloppfyllende profeti. Jeg tror slike handlinger forekom.

Sett i et annet perspektiv er alle de ovenstående argumentene irrelevante hva angår det hovedpunktet som står til diskusjon: Om produsentkooperativer på landsbygda er en levedyktig basis for Kinas jordbruksøkonomi. Selv om bevegelsen ble avsporet av ytterligheter i 1958, var det som til slutt utkrystalliserte seg et tretrinns system av lag-brigade-kommune, som fungerte bra for hundremillionervis av bønder gjennom midten av 1960-åra, hele 1970-åra og inn på 1980-tallet. Å fordømme det for tilbakeslag og ulykker som ble frambragt flere år tidligere, gir ikke mening. Kooperativene bør bedømmes ut fra hva de oppnådde, og det var atskillig, og ut fra sitt potensiale, som var enormt, siden de framskaffet en målestokk og en infrastruktur som muliggjorde moderniseringa og mekaniseringa av den kinesiske landsbygda, en utvikling som har blitt alvorlig hemmet om ikke totalt avbrutt av familiekontrakt-systemet.

Deane tar opp et annet emne, spørsmålet om miljøødeleggelsene som vannvernsprosjektene gjorde under Det store spranget. Han nevner spesielt forsaltingen og alkaliseringen av deler av den nord-kinesiske sletta. Det er ingen tvil om at noen av prosjektene under Det store spranget ødela miljøet på enkelte steder. Men de ødeleggelsene som ble gjort den gangen, ble mer enn oppveid av prosjekter som beskyttet miljøet. Enn videre blekner enhver ødeleggelse som Det store spranget forårsaket til ubetydeligheter, sammenliknet med det totalangrepet på miljøet som har foregått i nesten alle områder av Kina siden ansvarssystemet ble satt ut i livet. Siden slagorda nå er «Noen må bli rike først», «Det er ærefullt å bli rik», og «Berik dere selv», gjør hundremilionervis av bønder nå hva som helst som hjelper dem til å øke sine inntekter på kort sikt. Gjetere har trappet opp overbeitinga av slettelandet, mens bønder har trappet opp pløyinga der, skogbrukere og tømmerhungrige bønder har skruppelløst skåret tømmer over alt hvor de kan finne det. Overalt, og spesielt i løsshøylandet i Nord-Shanxi, fjellområdene i det vestlige Sichuan og fjellene i Nord-Hobei (områder jeg har observert med mine egne øyne), tar bøndene i bruk fjellskråninger som aldri skulle ha vært dyrket, og de gjør det i massiv målestokk. Det er tvilsomt om det noen gang i historien har forekommet et så massivt, totalt angrep på miljøet som det som nå forekommer i Kina.

Med penger fra Verdensbanken, har Kina nylig gjennomført flere store drenerings- og avsaltningsprosjekter langs Den gule flods nedre løp. Jeg besøkte ett av disse mindre enn to år etter at det var fullført. Kortsynte bønder hadde allerede fylt igjen mange av de tredjerangs grøftene for å legge noen få fot til sine ynkelig små teiger. Ved å atomisere jordeiendommen og gjøre hver familie ansvarlig for sin egen profitt og sine egne tap, har regimet faktisk sikret slike ødeleggelser. Verken regler eller formaninger kan stoppe det. Det vil aldri være nok politimenn til å postere én ved hver grøft.

Kulturrevolusjonen

Spørsmålet om å legge skylda for Det store spranget på Mao, leder naturligvis til spørsmålet om Kulturrevolusjonen.

Var den en katastrofe, som det vanligvis blir hevdet? Og i så fall, er Mao aleine om å bære ansvaret? Dette er et mye større og mer sammensatt spørsmål enn det om Det store spranget. Imidlertid må svaret konsentrere seg om mye av det samme problemet – den politiske og sosiale konteksten som omga Maos forsøk på å sette sin sosialistiske politikk ut i livet. Her må vi igjen hanskes med den kjensgjerning at det var en grunnleggende splittelse mellom de to hovedkvarterene innenfor kommunistpartiet og konfrontasjonen mellom de motsatte linjene.

Med den vending tingene har tatt, synes det klart at Mao vurderte opposisjonen korrekt med hensyn til hva den sto for og hva den ville bruke makta til. Siden Maos død og Hua Guofengs avskjed fra embetet, har Deng og hans gruppe steg for steg avviklet nesten hele det økonomiske systemet og den sosiale og politiske overbygninga som ble bygget opp i de første tretti åra etter frigjøringa, og de har det travelt med å gjøre kål på det som står igjen. De siste forslagene om å utstede aksjer tyder på at i framtida håper staten å selge unna så mye som 80 prosent av sine verdier i hele den statlige sektoren, hvor statlig eiendom hittil er blitt holdt fram som garantien for at Kina fortsatt praktiserer sosialisme. Ut fra tempoet i privatiseringa av forskjellige sektorer i den tida som har gått, virker det usannsynlig at utsalget vil stoppe på 80 prosent, eller på noen som helst annen prosent under 100. Hva vil være igjen av sosialismen da?

Mao forutså dette, han kalte det, «den kapitalistiske veien», og kalte Liu og Deng «vandrere på den kapitalistiske veien». Han startet Kulturrevolusjonen i en stor kampanje uten historiske forbilder, for å fjerne dem fra makt og hindre dem i å gjennomføre sin linje. Han led nederlag til slutt. Det som er viktig å huske på det nåværende tidspunkt, er at Kulturrevolusjonen virkelig var en revolusjon, en enorm klassekamp, en form for revolusjonær krig om du vil, for å avgjøre Kinas framtid. Den kan ikke bare betraktes som gjennomføringen av noen av Maos politiske retningslinjer – «‘kryptiske instruksjoner’ mens folk bøyde seg for bildet av ham under morgengymnastikken». Akkurat som det skjedde under Det store spranget, men i mye større målestokk, satte Kulturrevolusjonen i gang aksjon og motaksjon, initiativ og motinitiativ, omringing og motomringing, alle slags eksesser, fra venstre og høyre, og en generell situasjon som virvlet ut av enhver kontroll. Å klandre Mao aleine for de ødeleggelsene denne kampen forårsaket, for de tilbakeslagene og ulykkene som fulgte, er jevngodt med at Guomindang anklaget kommunistene for ødeleggelsene under Kinas frigjøringskrig. «De kan ikke bygge noe,» klaget en Guomindang-offiser til meg, «alt de kan gjøre er å sprenge bruer og rive opp jernbanelinjer.» Hvis det ikke fantes noe opprør ledet av kommunistene, klaget Guomindang, ville Kina ha hatt fred og kunnet fortsette gjenoppbygginga.

Men selv om «treet foretrekker ro, nekter vinden å legge seg». Klassekampen vil være der uavhengig av menneskets vilje. For å gjennomføre et program, må du ha politisk makt. De som arvet ruinene av Kinas ancien regime (det gamle regimet, dvs. regimet før revolusjonen. Uttrykket skriver seg fra den franske revolusjonen. Overs. anm) i kraft av sin seier i 1949, arvet også sine egne klassemotsetninger, som lenge hadde vært holdt i sjakk av en serie dødsfiender. Kampen mellom de motsatte kreftene i form av sammenstøt om jordpolitikken, brøt ut allerede før krigens siste skudd døde hen. Takket være historiske omstendigheter som er særegne for Kina, hadde alle politiske retninger i etterkrigstida – alle krefter som spilte noen rolle, alle spørsmål som telte – en tendens til å samles i kommunistpartiet. På den måten tok kampen form av en indre strid om kontroll over partiet, og gjennom det om kontroll over landet. Mao så dette fenomenet ganske klart, og begynte kampen mot opposisjonen svært tidlig. Ettersom tida gikk, ble kampen trappet opp, og nådde et klimaks i Kulturrevolusjonen.

Selv om Mao vant noen slag ved hvert stadium av konflikten, vant han på ingen måte krigen. Han oppnådde ikke på langt nær det han hadde satt seg som mål å oppnå da han gikk ut til folket med oppfordringen om å «bombardere hovedkvarteret». I stedet for å konsolidere de nye ideene, arbeiderklassens kultur, vaner og skikker, som Mao så som avgjørende for å bygge sosialismen, endte Kulturrevolusjonen i realiteten med å gå i stå. Begge sider ravet, og samfunnet som helhet opplevde det tredoble tap av tiltro som Deane beskriver: Tap av tiltro til partiet, til sosialismen og til framtida. Sannelig en mangedobbelt krise!

Situasjonen ble umåtelig vanskeliggjort av firerbandens ultravenstre-ideologi og virksomhet. Jeg går ikke god for noen «femmerbande»-teori som slår Mao politisk i hartkorn med sin kone og hennes tre konsorter, selv om han utvilsomt i utgangspunktet var ansvarlig for at de kom til makta. De forvrengte Maos politiske retningslinjer og direktiver grovt, dreiv sunne initiativer til ytterligheter som vrengte innsida ut på dem og snudde dem opp ned, og de lyktes i å ødelegge alt de fikk fingrene i. Selv om Mao i tidligere perioder hadde vært i stand til å korrigere både høyre- og «venstre»-overdrivelser, befant han seg i 1960-åra «på Liang-fjellet» hva «venstreismen» angår – det vil si at han faktisk var satt ut av spill av en motsigelse til høyresida som han følte bandt hendene hans når det gjaldt å ta seg av «venstre».

Det er ikke noe spørsmål om hvorvidt Kulturrevolusjonen endte i krise. Det store spørsmålet er om overgangen til markedsøkonomi var det åpenbare svaret på den økonomiske tregheten, og om det å åpne seg for verden på den kritikkløse måten som denne politikken har utviklet seg på, var svaret på den teknologiske tilbakeliggenheten. Det var det åpenbare svaret for Deng og hans tilhengere, for det hadde vært programmet deres hele tida, men var det det beste for Kina?

Deane sier at denne politikken hadde vært alternativet til maoismen siden midten av 1950-tallet. Men jeg er ikke enig. Man kan argumentere for at dette alternativet står åpent for Kina i dag (selv om jeg ikke tror det er riktig), men det er svært vanskelig å argumentere for at dette alternativet sto åpent for Kina i 1950-åra.

For det første lå spørsmålet om «åpning» ikke i Kinas hender. Mao valgte aldri å avskjære Kina fra Vesten. Han var fullstendig villig til å etablere normale forbindelser med De forente stater. Det var ikke Kina, men USA som brøt alle kontrakter, trakk tilbake sine diplomater, beordret sine borgere hjem, og la embargo på all handel og all finansiell utveksling. Denne embargoen var ekstremt tett, helt ned til å små bagateller som de 25 dollar som jeg ønsket å sende min datter i Beijing hver måned for å forsørge henne. Etter loven om handel med fienden måtte jeg hver sjette måned få fornyet en lisens for kontroll med utenlandske aktiva for å kunne sende pengene. Gene Moy, redaktør av China Daily News, måtte gå i fengsel i Danbury, Connecticut, fordi han hadde tatt imot penger fra Kinas bank for en annonse om hvordan oversjøiske kinesere skulle sende remisser.

For det annet var Kinas økonomi den gangen for svak til å kunne være på likefot med utenlandsk kapital. Kina hadde et svakt banksystem, lite grunnleggende industri, tung eller lett, minimal infrastruktur – transport, havnefasiliteter, kapasitet til å generere kraft, vannforsyning – et svakt kommersielt nettverk, og et svært tilbakeliggende jordbruk. Under disse omstendigheter ville en fri markedsøkonomi kombinert med en åpen dør, slik som døra har blitt stilt på vidt gap i dag, ha overlatt landet til den utenlandske kapitalens nåde og unåde.

Hvis vi ser bort fra spørsmålet om utenlandsk kapital, ville utviklingen for det tredje, hvis Kina den gangen hadde stolt på markedskreftene, ha vært ekstremt ensidig – drivhusvekst i visse kystområder, stillstand i resten av landet. Sentral planlegging fordelte investeringene til alle områder av landet, og bygde stålindustri i Indre Mongolia, Sørøst-Shanxi, Sichuan og Yunnan (for bare å nevne noen få steder), en kjemisk industri i Shanxi, Gansu, Hunan og Heiluongjiang, tekstilindustri i Shanxi, Hunan, Hobei, Sichuan, tungmaskin-industri og verktøymaskin-industri i Yunnan, Hunan, Sichuan, Hobei – blant andre. Times Atlas of China, utgitt i 1974, viser tjue større industribaser og tjue mindre spredt over Kina-kartet fra nord til sør, fra øst til vest. Noen av dem var gamle (men enormt utvidet på det tidspunkt), men de fleste av dem var nye. Tretti år med hard kamp skapte industrikartet over det moderne Kina etter 1949. Og det på en planmessig måte, ved å utnytte fordelene av naturressurser på stedet og sikre utviklingen av alle områder.

På grunnlag av det kooperative landbrukets evne etter 1957 til å mobilisere vinterens ørkesløse arbeidskraft til arbeid med kapitalkonstruksjon, forbedret Kinas bønder for det fjerde Kinas jordbruksinfrastruktur i høy grad over hele landet. De terrasserte millioner av hektar med åser og fjell, gjenvant elvebreddmark, utvidet områdene med kunstig vanning enormt, og beskyttet det med vindskjermer. Slik skapte de vilkår for høye, stabile avkastninger på steder hvor det ikke hadde eksistert noe slikt tidligere. Siden kontraktsystemet ble gjennomført, har det ikke bare funnet sted svært lite kapitalkonstruksjon på jorda, men prosjektene og ingeniørarbeidene som er bygd tidligere, har ikke blitt godt vedlikeholdt. Den infrastrukturen som så omhyggelig ble bygget opp i 1960-åra og 1970-åra, faller overalt fra hverandre, med ugunstig virkning på produksjonen.

Å si at Deng og konsorter – ved hjelp av en alternativ politikk med blandingsøkonomi og fri markedsdannelse, enten på det industrielle område eller på jordbruksområdet – kunne ha bygget noe som i størrelsesorden kom i nærheten av det Kina bygget under Maos ledelse, er rein spekulasjon. Én ting er å skape en kortvarig boom ved å privatisere kollektiveiendommen og gi bort alle de offentlige verdiene som er skapt og akkumulert gjennom tiår til dem som har en fordelaktig posisjon. Det er noe helt annet å skape alt dette i utgangspunktet. Én ting er å live opp økonomien ved å gi lette kreditter til individuelle entreprenører som opererer på et selgers marked, ved å gi eksisterende offentlige verdier til private bestyrere for at de skal drive dem kommersielt i jakten på profitt, og ved å trekke til seg utenlandske investorer ved å gi konkurransedyktige konsesjoner som stadig trappes opp til det punkt hvor de truer Kinas selvstendighet og integritet. Det er noe helt annet under hardhendt utenlandsk embargo å bygge en økonomi opp fra ingenting til et punkt hvor den er sterk nok til å hanskes med vestlig multinasjonal business på like fot, og er i stand til å diktere vilkår for utenlandsk deltakelse som er gunstige for Kina, og ikke bare de første skrittene mot fornyet nykolonial status og eventuelt gjeldsslaveri.

Tvilsomme påstander om politikken

Dette bringer oss tilbake til utgangspunktet: Spørsmålet om den nåværende regjeringas påstander om at den aktuelle politikken er vellykket. Deane påstår at bøndenes inntekter er tredoblet og at brutto nasjonalprodukt er fordoblet siden reformene begynte. Med nødvendig respekt for de toårige rapportene fra Statens statistiske byrå er det likevel sikkert tilrådelig, som Deane selv erkjenner, å ikke gi avkall på mistro når det gjelder kinesisk statistikk.

Det er sikkert at man må være skeptisk når det gjelder tredobling av bøndenes inntekter siden de ga opp kollektivene. Det er vel kjent at reformpolitikken ble innført med store prisøkninger på korn, som over flere år beløper seg til mer enn 100 prosent. Så hvor mye av den økte inntekten skyldes påbudte prisøkninger? Dette framkaller spørsmålet om hva som ville ha skjedd med den kollektive økonomien hvis den hadde fått bestå mens kornprisene ble fordoblet og andre priser forble stabile. Neste spørsmål lyder: Er disse inntektstallene korrigert for den inflasjonen som kom etterpå? Ettersom det som utgjør inntekt må omdefineres radikalt når man går fra en kollektiv til en privat økonomi, må man også spørre: Er Deanes tall for inntekter før og etter reformen mer sammenlignbare enn de tilsvarende inntektstallene som er oppgitt for Dazhai, som jeg analyserte tidligere?

Når det gjelder bruttonasjonalproduktet (BNP), reiser det samme spørsmålet seg om inflasjonen. Og det er videre et beslektet spørsmål. BNP omfatter tilsynelatende kapital som er investert i bygging. Beløpene er sannelig høye. Det store spørsmålet er: Hvor mye av investeringene går til ny produksjon og hvor mye til uproduktiv bruk, først og fremst husbygging? Alle rapporter tyder på at forholdene er langt ute av balanse og at en sterk økning i forbruk på toppen av denne investeringen for forbruk blåser opp inflasjonen. Enhver sammenligning av de relative forholdene mellom produktive og uproduktive investeringer før og etter reformen ville helt sikkert falle gunstig ut for de førstnevnte. Anklagen er naturligvis at akkumulasjonstempoet og investeringene var for høye i fortida. Det kan godt være sant, men det er også en svært alvorlig feil hvis de nå er for lave, for da lever landet på trykte penger, på lånte penger, og lånt tid.

Siden 1979 har det utvilsomt vært en stor vekst i biprodukter på landsbygda. I den grad bøndenes inntekter har steget, har de steget på grunn av prisøkninger på landbruksprodukter og økt produksjon som ikke skriver seg fra jordbruket, ikke økt landbruksproduksjon. Men her er også tallene ofte forvrengt, slik som de har blitt i Dazhai, i den betydning at det ikke gis noen kreditt for biprodukter som allerede eksisterte i fortida. Hele økningen blir gjengitt som noe som oppsto med reformen og ikke kunne ha hendt uten den, noe som er en grov forvrengning. Med en passende politikk ovenfra kunne sideproduksjon meget godt ha utviklet seg fortere på en kollektiv basis enn på en privat basis.

Og den beslektete påstanden om at livskvaliteten er blitt bedre i Kina, er helt avhengig av hvilken vekt man tillegger de forskjellige faktorene. Det er en meget subjektiv bedømmelse. Politisk føler folk seg sikkert friere, men sosialt møter de alle slags nye og gjenfødte onder – som prostitusjon, tigging, salg av barn, abort av jentefostre, privat utbytting, økning av sykdommer – alt fra syfilis til sneglefeber – utbredt korrupsjon, og nå, verst av alt, akselererende inflasjon. Det er en enorm misnøye, både på landsbygda og i byene.

Deane skriver: «Det finner sted en viss underminering på landsbygda ettersom utbytting av arbeidskraft, tilgang til ressurser og politisk innflytelse skaper kapitalverdier og økonomisk makt. Alt det er en del av den kinesiske kompleksiteten.» Sant nok, men spørsmålet er om alt det er en del av å bygge en kinesisk sosialisme? Deanes insistering på at sosialistiske produksjonsforhold fortsatt er et stridsspørsmål på landsbygda, er etter min oppfatning ønsketenkning.

Jeg er fullstendig klar over at det fortsatt er noen svært vellykte kooperative landsbyer i funksjon i forskjellige deler av Kina, og at de gjør det en god del bedre enn sine nabokontraktører. De består fordi noen mennesker hadde motet og muligheten til å stå imot gjennomføringa av ansvarssystemet, til å ri av privatiseringsvinden og til å bevare en sterk kollektiv kjerne. Dersom regjeringa bestemte seg for å gjenbygge og fremme kooperasjonen, ville det ikke være for seint å gjenopplive en betydelig kooperativ sektor. Men så langt har ikke regjeringa vist noen slik tilbøyelighet. Det er tydelig at det ikke har dannet seg noen samstemmighet til fordel for kooperasjon på høyere nivå i partiet. Kadre som nektet å være med på å oppløse kooperativene, blir fortsatt straffet med degradering og overføring. Det planleggerne snakker om nå, er hvordan de best skal selge ut store deler av offentlig industri til private eller sammenslutninger av aksjeeiere, ikke hvordan de skal gjenskape eller gjenoppbygge kooperasjonen på landsbygda.

For at kooperativene skal gjenoppstå og vokse, må det være et passende klima. Både kredittpolitikken, prispolitikken, investeringspolitikken, mekaniseringspolitikken, politikken for utvikling av teknikken, arvepolitikken, helse- og omsorgspolitikken og så videre må begunstige kooperasjonen. Kulturen må ha som drivkraft at den vil oppmuntre «først det offentlige, så selvet» som den etiske normen. Slike slagord som «Noen må bli rike først», «Det er strålende å bli rik» og «Berik deg selv» må bli motsagt. Det måtte være en kolossal omvending på kulturarenaen – en slags proletarisk motoffensiv som i det minste ville utfordre det rådende monopolet borgerlige normer og ideologi har på hele området.

Endelig sier Deane at vi har behov for sannheten om Maos beklagelige praksis. Sannheten trenger vi, det er sant og visst. Men får vi den fra reformatorene og deres støttespillere? Disse kommentarenes grunnleggende tese er at det gjør vi ikke. Hvis sannheten var sånn som Deane skisserer, hvordan skulle man da forklare den høye prestisjen Mao fortsatt nyter i så stor utstrekning på landsbygda, på fabrikkgulvet og i mange andre sektorer av det kinesiske dagliglivet? Nå har etterfølgerne svertet Maos navn i et tiår. For flere år siden beordret myndighetene partikomiteene til å fjerne portrettet av ham fra veggene sine. I fjor sendte de folk med pressluftbor for å rive ned Mao-statuen ved Beijing-universitetet. Mao forsvant plutselig fra mange andre steder både før og etter det, skjønt foreløpig ikke fra Tiananmen-porten. I mellomtida har det blitt satt opp en statue av Liu i Beijing.

Men til tross for alt dette, finnes det portretter og byster av Mao i millioner av bonde-, gjeter- og arbeiderhjem og på veggene til mange partikomiteer. Jeg har hørt mengder av mennesker si «Når alt kommer til alt, hadde den gamle mannen rett!»

Det ser ut til at siste kapittel ikke er skrevet.

---

Noter

1. Siden bruken av ordet «reformer» i forbindelse med disse reaksjonære tiltaka er alminnelig akseptert, har jeg godtatt denne bruken av ordet uten å sette det i anførselstegn. Men det skulle framgå av min analyse at det langt fra å handle om forbedringer, snarere er snakk om en kontrarevolusjon.
2. Tallene er oppgitt av Ching Pao-yu: «China’s Rural Reform and Grain», upublisert manus, november 1988.
3. Samme sted.
4. Samme sted.
5. Samme sted.
6. Maurice Meisner: Mao’s China (New York, The Free Press, 1977), side 241.

---

Er det ein provokasjon for fleirtalet av fagorganiserte menn når kravet om sekstimarsdagen blir reist som eit kvinnekrav?

«På tide med sekstimersdag» heiter artikkelen til Johan Petter Andresen (JPA) i Røde Fane nr 1, 1994. Han er sikkert ikkje usamd i at det i grunnen har vori «på tide» i lang tid. Artikkelen gir meg eit påskot til å lufta noko eg i grunnen har lurt på lenge: Er det ein provokasjon for fleirtalet av fagorganiserte menn når kravet om sekstimarsdagen blir reist som eit kvinnekrav?

JPA refererer i artikkelen sin til at det er «bare i Norge at arbeidstidsforkortinga blir stilt som et krav om forkorting av den daglige arbeidstida» – medan det elles i Europa blir stilt krav om kortare arbeidsveke på ymse vis. Stort sett er det arbeidsløysa eller fare for oppseiingar som er bakgrunn for konkrete krav om kortare arbeidsveke. Så er det eg må spørja meg om det er slik at kravet om arbeidstidsforkorting blir stilt som forkorting av den daglege arbeidstida her til lands. Heismontørane har kjempa sin kamp for å få gjennomføra rullerande permitteringar, dvs firedagarsveke. Heismontørane er kjent for å vera ein av dei «tøffaste» fagforeiningane når det gjeld å forsvara faglege rettar, dei har også på eit tidleg tidspunkt markert seg som aktive forsvararar av sekstimarsdagen. Men i den konkrete situasjonen valde dei å slåst for retten til fire dagars veke (eg har ingen grunn til å seia at dei «burde» gjort noko anna).

Når det gjeld kampen for sekstimarsdagen, er prøveordninga som det er gjort avtale om i Oslo, eit viktig eksempel som JPA nemner i artikkelen sin. Men her er det ikkje snakk om tiltak mot arbeidsløysa, her er det kvinnefagforeiningar som går i spissen for å få prøveordningar i kvinneyrke der det tradisjonelt er tungt arbeid og høgt sjukefråver.

Prøveordningane er viktige fordi dei vil gi erfaringar med korleis det er å ha ein full jobb som er på seks timar per dag, og det vil dessutan gi praktiske erfaringar i korleis arbeidet kan organiserast med kortare dagleg arbeidstid. – Det er ikkje merkeleg at makta er redd for smittefaren!

Det seier noko om kor grunnleggjande eit krav seks timars normalarbeidsdag er, at Karl Glad «raste» over heile framsida i Arbeiderbladet da diskusjonen gjekk om Oslo-prosjektet. Han hadde beint fram skjønt poenget – kortare normalarbeidsdag betyr at prisen på arbeidskrafta går opp, og eit sterkare forsvar av normalarbeidsdagen set grenser for «fleksibiliseringa». Han makta ikkje å stansa Oslo-prosjektet, men han bør vera godt nøgd med at Arbeiderpartiet saman med Høyre sørga for å røysta ned framlegget om landsomfattande prøveprosjekt i Stortinget.

Når JPA forklarer kvifor det heller blir stilt krav om kortare veke enn om kortare normalarbeidsdag i andre europeiske land, seier han at «Hovedgrunnen til dette er den manglende innflytelsen til kvinnene i denne kampen». På eit vis har han sikkert rett i det. Det er tydeleg at kvardagserfaringane gjer at kvinner kjenner meir på kroppen at den daglege arbeidstida er avgjerande. Men når det gjeld kva normalarbeidsdagen betyr, må vi vel kunna venta at også den mannlege delen av fagrørsla skulle vera i stand til å skjønna det. Har dei alt gitt opp kampen for å forsvara normalarbeidsdagen når dei forhandlar om tre eller fire dagars veke? – Eller er kampen for normalarbeidsdagen utsett til betre tider? Kven vil i så fall tru at den let seg ta opp att dersom arbeidsgivarane får herja fritt med fleksibilisering over tid?

Tilbake til dei strålande tilstandar her heime. Eg ser at arbeidsløysa gir høve til å ta opp spørsmål om arbeidstidsforkorting, men eg lurer på kvifor ikkje fleire mannsdominerte fagforeiningar nyttar høvet til å reisa offensive krav for å forsvara seks timars normalarbeidsdag med det same. Karl Glad sitt «raseri» skulle vera eit godt hint om at det er eit viktig krav. Eg er altså ikkje imponert over dei faglege menn så langt, og vågar å ta opp att spørsmålet: blir det for vanskeleg å vera på parti med eit «kvinnekrav» – eller er det slik at fleirtalet av menn eigentleg ikkje ønsker kortare dagleg arbeidstid, sjølv om dei i teorien veit at normalarbeidsdagen er viktig? Er det meir freistande å få lenger helg eller ei friveke innimellom heller enn å vera nøydd til å komma tidleg heim frå jobb kvar einaste dag? Ville sekstimarsdag for alle bety at ein del menn faktisk måtte gi frå seg nokre privilegium dei ikkje vil misse? Eg spør ikkje for å provosera meir enn det som må til, eg trur berre at vi treng ærlege svar om det skal vera mogleg å byggja den einskapsfronten som trengst for å forsvara oss mot skadeverknadene av arbeidsløysa og kapitalen sine ymse åtak mot våre faglege rettar. – Og for å vera heilt sikker på ikkje å bli misforstått: eg er fullt klar over at mange menn stiller seg vilkårslaust på parti med sekstimarsdagen, spørsmålet gjeld det store fleirtalet som må med om vi skal få verda på rett kjøl!

Åsmund Egge: Fra Alexander II til Boris Jeltsin – Russlands og Sovjetunionens moderne historie
Universitetsforlaget, 293 sider, 298 kr

---

Den som har to bukser, bør selge den ene, og kjøpe denne boka isteden.

For marxister var spørsmålet om «Sovjetstatens karakter» helt sentralt på 70-tallet. Debatten var intens og de ulike teoretiske posisjonene varierte fra «degenerert arbeiderstat» og «overgangssamfunn» til «statskapitalisme» og «diktatur av Hitler-typen».

Debatten hadde ikke primært et historisk/akademisk utgangspunkt, men reflekterte snarere forskjellige venstregrupperingers behov for å distansere seg fra hverandre og forsvare sine respektive oppfatninger av innholdet i begrepene sosialisme og kapitalisme. Åsmund Egge var sjøl en sentral aktør i den såkalte «Sovjetdebatten». Med distanse til datidens behov for å manøvrere mellom debattanter «med uten rød frakk», eller «keisere uten klær» som det også ble sagt, er det interessant å lese faghistorikerens vurderinger, når han nå gjør et dristig forsøk på å gi en samlet framstilling av Russlands og Sovjetunionens moderne historie.

Uten å være verken faghistoriker eller noen kjenner av russisk historielitteratur, er det min vurdering at dette har blitt et meget vellykket bokprosjekt.

Boken tar for seg perioden fra Aleksander II og opphevelsen av livegenskapet i 1861, til augustkuppet mot Gorbatsjov i 1991. I tillegg gir Egge innledningsvis et kort riss av Russlands særegne plassering mellom øst og vest, de ekspansive tradisjonene, den ortodokse kirkens innflytelse og særtrekk ved det russiske imperiets styreform; autokratiet eller det absolutte enevelde. Å gi en historisk framstilling av en periode på 130 år på under 300 sider er antakelig ingen enkel oppgave, og innebærer selvfølgelig at det er de store linjene som må trekkes. Dette er også bokens styrke, men måten det er gjort på viser at en her også har å gjøre med en forfatter med solide kunnskaper om detaljene i det historiske kildematerialet.

Det er ikke mulig å gå i detalj i en kort anmeldelse, men jeg vil særlig framheve tre forhold som etter mitt syn gjør denne boken til en utrolig god veiviser for den som ønsker kunnskaper om bakgrunnen for den sovjetiske arbeiderstatens framvekst og Sovjet-imperiets raske sammenbrudd.

For de av Røde Fanes lesere som i hovedsak er kjent med stalinistisk historieframstilling, for eksempel Sovjetunionens kommunistiske parti (bolsjevikenes) historie, er Egges bok uendelig mye mer kritisk og nyansert. Forfatteren har også delvis benyttet seg av tidligere ukjent kildemateriale som ble offentliggjort fra slutten av 1980-årene. Av særlig interesse her er nye opplysninger om utrenskningene og de såkalte Moskvaprosessene i 1930-årene.

For det andre er det en befrielse å lese en historiker som behersker det marxistiske teorien og begrepsapparatet og dermed unngår åpenbare misforståelser av den typen som preger enkelte av de vestlige sovjethistorikernes framstillinger. Særlig framtredende er dette i kapitlene som behandler Stalin-perioden og «revolusjonen ovenfra» og den økonomiske og sosiale utviklingen under Bresjnev-tidens regime, herunder avsnittet som tar for seg planøkonomien og dens problemer.

Endelig må framstillingen av Sovjet-samfunnets økonomiske utvikling framheves. Egge har tidligere argumentert mot å operere med noe strengt analytisk skille mellom økonomi og politikk, samt understreket at det grunnleggende ved økonomisk utvikling nettopp er produksjons- og klasseforholdene (Materialisten nr 2, 1980). Ved å anlegge dette perspektivet på sin egen historieframstilling, illustreres de grunnleggende problemene som kom til å prege sovjetøkonomiens utvikling; i tillegg til kommandoøkonomiens særegne problemer, manglende direkte produksjonskoplinger og ubetydelige og sågar negative indirekte koplinger som bidro til at økonomien ble frosset fast i en periferiliknende utvikling. Dessuten er drøftingen av det sovjetiske jordbruket spesielt lærerik, og Egge viser på en overbevisende måte hvorfor nettopp jordbrukssektoren var og fortsatt er sovjetøkonomiens akilleshæl.

Til slutt noen ord om framstillingsformen. På omslaget heter det at boken i første rekke er skrevet for studenter ved universiteter og høyskoler. Boken er imidlertid usedvanlig lettlest, inneholder ikke en eneste fotnote (!) og er helt fri for jålete akademisk språkbruk. I den grad vanskelige faguttrykk er brukt, er de også forklart.

Med spesiell adresse til klassebevisste arbeidere og kommunister som ønsker å forstå bakgrunnen for den sovjetiske arbeiderstatens vekst og fall, er det derfor fristende å gjenta Jens Bjørneboes oppfordring fra anmeldelsen av David Horowitz bok USA og den tredje verden: «Den som har to bukser, bør selge den ene og kjøpe seg denne boken isteden.»

Bokmelding

av Bjørn Andersen

Den som har to bukser, bør selge den ene, og kjøpe denne boka isteden.

For marxister var spørsmålet om «Sovjetstatens karakter» helt sentralt på 70-tallet. Debatten var intens og de ulike teoretiske posisjonene varierte fra «degenerert arbeiderstat» og «overgangssamfunn» til «statskapitalisme» og «diktatur av Hitler-typen».

Debatten hadde ikke primært et historisk/akademisk utgangspunkt, men reflekterte snarere forskjellige venstregrupperingers behov for å distansere seg fra hverandre og forsvare sine respektive oppfatninger av innholdet i begrepene sosialisme og kapitalisme. Åsmund Egge var sjøl en sentral aktør i den såkalte «Sovjetdebatten». Med distanse til datidens behov for å manøvrere mellom debattanter «med uten rød frakk», eller «keisere uten klær» som det også ble sagt, er det interessant å lese faghistorikerens vurderinger, når han nå gjør et dristig forsøk på å gi en samlet framstilling av Russlands og Sovjetunionens moderne historie.

Uten å være verken faghistoriker eller noen kjenner av russisk historielitteratur, er det min vurdering at dette har blitt et meget vellykket bokprosjekt.

Boken tar for seg perioden fra Aleksander II og opphevelsen av livegenskapet i 1861, til augustkuppet mot Gorbatsjov i 1991. I tillegg gir Egge innledningsvis et kort riss av Russlands særegne plassering mellom øst og vest, de ekspansive tradisjonene, den ortodokse kirkens innflytelse og særtrekk ved det russiske imperiets styreform; autokratiet eller det absolutte enevelde. Å gi en historisk framstilling av en periode på 130 år på under 300 sider er antakelig ingen enkel oppgave, og innebærer selvfølgelig at det er de store linjene som må trekkes. Dette er også bokens styrke, men måten det er gjort på viser at en her også har å gjøre med en forfatter med solide kunnskaper om detaljene i det historiske kildematerialet.

Det er ikke mulig å gå i detalj i en kort anmeldelse, men jeg vil særlig framheve tre forhold som etter mitt syn gjør denne boken til en utrolig god veiviser for den som ønsker kunnskaper om bakgrunnen for den sovjetiske arbeiderstatens framvekst og Sovjet-imperiets raske sammenbrudd.

For de av Røde Fanes lesere som i hovedsak er kjent med stalinistisk historieframstilling, for eksempel Sovjetunionens kommunistiske parti (bolsjevikenes) historie, er Egges bok uendelig mye mer kritisk og nyansert. Forfatteren har også delvis benyttet seg av tidligere ukjent kildemateriale som ble offentliggjort fra slutten av 1980-årene. Av særlig interesse her er nye opplysninger om utrenskningene og de såkalte Moskvaprosessene i 1930-årene.

For det andre er det en befrielse å lese en historiker som behersker det marxistiske teorien og begrepsapparatet og dermed unngår åpenbare misforståelser av den typen som preger enkelte av de vestlige sovjethistorikernes framstillinger. Særlig framtredende er dette i kapitlene som behandler Stalin-perioden og «revolusjonen ovenfra» og den økonomiske og sosiale utviklingen under Bresjnev-tidens regime, herunder avsnittet som tar for seg planøkonomien og dens problemer.

Endelig må framstillingen av Sovjet-samfunnets økonomiske utvikling framheves. Egge har tidligere argumentert mot å operere med noe strengt analytisk skille mellom økonomi og politikk, samt understreket at det grunnleggende ved økonomisk utvikling nettopp er produksjons- og klasseforholdene (Materialisten nr 2, 1980). Ved å anlegge dette perspektivet på sin egen historieframstilling, illustreres de grunnleggende problemene som kom til å prege sovjetøkonomiens utvikling; i tillegg til kommandoøkonomiens særegne problemer, manglende direkte produksjonskoplinger og ubetydelige og sågar negative indirekte koplinger som bidro til at økonomien ble frosset fast i en periferiliknende utvikling. Dessuten er drøftingen av det sovjetiske jordbruket spesielt lærerik, og Egge viser på en overbevisende måte hvorfor nettopp jordbrukssektoren var og fortsatt er sovjetøkonomiens akilleshæl.

Til slutt noen ord om framstillingsformen. På omslaget heter det at boken i første rekke er skrevet for studenter ved universiteter og høyskoler. Boken er imidlertid usedvanlig lettlest, inneholder ikke en eneste fotnote (!) og er helt fri for jålete akademisk språkbruk. I den grad vanskelige faguttrykk er brukt, er de også forklart.

Med spesiell adresse til klassebevisste arbeidere og kommunister som ønsker å forstå bakgrunnen for den sovjetiske arbeiderstatens vekst og fall, er det derfor fristende å gjenta Jens Bjørneboes oppfordring fra anmeldelsen av David Horowitz bok USA og den tredje verden: «Den som har to bukser, bør selge den ene og kjøpe seg denne boken isteden.»

Leder

av Erik Ness

«Skal vi ikke banke opp nazisvina? Åssen skal vi ellers få stoppa dem?» – en aktuell problemstilling ikke bare om hvordan føre den antirasistiske kampen, men også om metoder i kampen mot EU, misseshow og puppebarer.

AKP (m-l) hadde den maoistiske masselinja som sitt grunnleggende syn på folk da partiet ble stiftet i 1973 – og har det fortsatt i dag. Masselinja er ikke det samme som «å være snill med massene». Det er å ta utgangspunkt i vanlige folks tanker og ideer, diskutere og oppsummere og organisere for å vinne enkeltsaker og kampen om samfunnsmakta. Å bruke «masselinja» skaper et aktivt grunnplan og erfarne ledere. Det ligger i korta at kommunister må oppføre seg ordentlig og vise respekt og ærbødighet over for vanlige folk (les: massene). «Massene er de virkelige heltene. Sjøl er vi ofte dumme og uvitende,» sa Mao.

Det som skiller terrorister i venstrefrakk – som Bader Meinhof-gruppa i Vest-Tyskland på 1970-tallet – fra revolusjonære kommunister, er ikke ønsket om forandring, men synet på folk.

Synet på folk er et strategisk, prinsipielt spørsmål, fordi det dreier seg om hvem som skal bestemme, hvem som skal ha makt. Er det en liten gruppe lesere? Er det partiet? Eller mener vi virkelig at det er de utbytta, undertrykte – kvinnene og mennene – som skal holde roret i et sosialistisk Norge? I tilfelle svaret er «ja» på det siste: Skal vi vente til rett før revolusjonen med «å gi» (hør hvor vilt det høres ut!) dem makta?

Det er et slikt perspektiv vi må vurdere aksjoner og aksjonsformer.

Når Arne Myrdal & co kommer til byen og skal spre svineriet sitt, er spørsmålet: Hva skal vi gjøre for at folk skal ta avstand? Det fins ingen bedre vaksine mot rasisme og nazisme enn mobilisering av folk – mange mennesker – til å vise avsky. Vi er redde for en sekterisk antirasisme som vil «hive ut», «denge opp» og «kjeppjage» nazisvina på vegne av folk. Det er et blindspor som begrenser mulige aktivister, og legitimerer bruk av vold og terror, som så igjen vil bli brukt mot antirasistene.

Alternativet for å møte Myrdal, er å mobilisere sånn at han må snakke til en mur av motdemonstranter. Minst tusen vanlige mennesker lar seg mobilisere i en hvilken som helst småby på et ikke-voldelig, men kraftfullt anti-rasistisk grunnlag.

Det fins tendenser til elitetenkning og oppbygging av eliteorganisering blant radikale, unge antirasister som skal «slå til når det trengs». I stedet oppfordrer vi antirasister til å slutte opp om SOS Rasisme.

Rett metode for å uskadeliggjøre rasismen er å sørge for at rasismen ikke får jord å gro i. Da trengs det organisering og diskusjoner med mange deltakere.

av Gerda Christensson

Det pågår en krig mot kvinner. Kapitalen og menn i allminnelighet fører en felles krig mot kvinner. Hvis dere synes det høres overdrevent, så prøv å se det fra vår synsvinkel. Kvinner i dag lever under krigstilstand.

Mens du leser dette tidsskriftet, blir et ukjent antall kvinner mishandlet av sine menn. Hvor mange vet vi ikke, for vi ser bare dem som søker hjelp. Vi ser «bare» dem. I dag, den dagen du leser dette kommer «bare» cirka 40 mishandlete kvinner til å anmelde sine mishandlere til politiet (1). Noen av dem kommer kanskje til å dø av sine skader – resultatet av en manns brutalitet. En av dem kommer kanskje til å dø, for det dør én kvinne i Sverige hver uke som en direkte følge av kvinnemishandling (2).

Mens du leser dette blir også en kvinne voldtatt, for det blir kvinner i Sverige omtrent hvert kvarter. Dette ifølge krisesentrenes beregninger, mens en statlig utredning regner med at det i gjennomsnitt går 45 minutter mellom voldtektene (3). En økende del av voldtektene begås av flere menn mot én kvinne. Og en økende del av voldtektene består ikke i at en mann tvinger en kvinne til samleie, men i at man bruker gjenstander i stedet – knyttnever, flaskehalser, kosteskaft – for å skjende kvinnenes kropper for å tilfredsstille menns behov for seksuell makt (4).

Det er bare på det individuelle planet, i hverdagen, denne volden er et spørsmål om enkelte menns vold mot kvinner. Dette er ikke enkeltstående tilfeller av vold, dertil er det alt for utbredt. Det er en strukturell vold som er godtatt av samfunnet.

En strukturell vold

Menns vold mot kvinner har i vårt samfunn vært ansett, og er i noen samfunn fortsatt ansett, som et uttrykk for maskulinitet. Det har vært en del av mannskulturen å få gå hjem og slå kone og barn når man har lidt nederlag ute i verden. Først når mannen går over grensen for lov og orden, har det vært sett på som kriminelt.

I England sto det helt fram til 1991 skrevet i loven at selv om voldtekt i seg selv er forbudt, fikk gifte menn dispensasjon til å voldta sine koner; den såkalte immunitetsparagrafen. Fortsatt gjelder liknende immunitetsparagrafer i noen av USAs delstater (5). Og det er ganske nylig at vold innen familien ble kriminalisert i Sverige. Det er bare 11 år siden konemishandling ble et alminnelig lovbrudd i Sverige, og voldtekt var frem til omkring samme tid et lovbrudd bare hvis det ble begått mot en kvinne mannen ikke hadde et forhold til. Dette synet hang sammen med kvinnenes manglende betydning. Voldtektsmannen forbrøt seg da mot annen manns eiendom.

Før voldtekt kom med i loven som seksuell forbrytelse, fantes altså tyveri av annen manns hustru blant andre eiendomsforbrytelser i lovboka (6). Men selv etter at voldtekt formelt ble en seksualforbrytelse, gjaldt det samme: sin egen eiendom, sin kvinne, gjorde mannen som han ville med. Legalt helt fram til i dag. Og selv om voldtekt i dag både i og utenfor et forhold regnes som lovbrudd i Sverige, så er det ikke et kulturelt lovbrudd. En mann anses ikke for å være mindre mann om han bruker makt mot kvinner. Tvert imot er det en del av den mannlige identiteten å ha makt over kvinner.

En mann som ikke har makt over kvinner, er en tøffelhelt. Den som ikke har makt over kvinner er underordnet. Noen mellomting mellom machomannen – maktutøveren – og tøffelhelten – han som er underordnet kvinnen – finnes ikke i mannskulturen (7).

Menns vold mot kvinner er strukturell, fordi det er innebygget i den mannlige identiteten å ha makt over kvinner, og vold er en måte å opprettholde makten på. En mann har ifølge mannskulturen rett til å bruke makt mot kvinner. Han må bare ikke gå over grensene for hva samfunnet har satt som ramme for kjønnsmakt.

Vold godkjent av samfunnet

Pornoen er kanskje det beste eksemplet på hvor akseptert og innebygd kjønnsmakta er i vårt samfunn. Gå til hvilken som helst kiosk og du finner 10-20 forskjellige svenske og importerte pornoblader. I dem beskrives bruken, utnyttingen av og volden mot kvinner som noe seksuelt frigjørende og opphissende. Ja, du kan jo like gjerne gå til matvarebutikkene eller bensinstasjonene. Og videobutikkene. Hver tiende videofilm i Sverige er en pornofilm. Men hver fjerde utleide film er en pornofilm (8).

Pornografi er overgrep mot de kvinnene og barna som er med i filmene/bildene. Og pornoen fungerer som reklame for overgrep. Sammenhengen mellom pornografi og kvinnemishandling, voldtekt, incest og andre seksuelle overgrep er helt klar (9). Men den ties i hjel, til og med når det er politiet som beskriver den, som i den daværende politiinspektør Monica Dahlström-Lannes bok Mot disse våre minste (10).

Pornografi er en seksualisering av kvinners underordning. I pornoen gjøres volden mot kvinner til noe sexy og tøft. Pornografi er underholdning, får vi vite. Og trykkefrihet. Dermed er pornoen det absolutte beviset på kvinners mangel på verdighet i dette samfunnet. For, som den amerikanske feministen Andrea Dworkin uttrykte det: «Når voldtekten din blir underholdning, er din mangel på verdighet fullstendig.» (11)

Det finnes, selges og leies ut så mye porno i Sverige i dag fordi så mange svenske menn liker det og er villige til å betale for det – kanskje også noen av dere som leser dette nå.

I Stockholm oppfordret politiet, på et åpent møte for noen år siden, oss kvinner til ikke å gå ut alene om kvelden og natta. Tema for møtet var «vold mot kvinner». Dette ble omtalt i massemedia uten kommentarer (12). Jeg ser nå bort fra den usynliggjøringa av kvinners virkelighet som det er at man nesten overalt og alltid fokuserer på den volden mot kvinner som foregår på gater og torv, selv om det virkelig farligste sted en kvinne kan ferdes, er i sitt eget hjem. Jeg ser bare på politiets konkrete oppfordring. Tenk dere om politiet oppfordret alle innvandrere til å holde seg inne om kvelden og natta på grunn av risiko for overgrep fra rasister i stedet for å hindre rasistene i å begå overgrepene. Da tror jeg tross alt at noen fortsatt ville reagere. Men at kvinner tvinges til å begrense sin bevegelsesfrihet, vekker ikke oppsikt. Det er naturlig i et samfunn der kvinner reduseres fra mennesker til objekt.

Ville dere menn ha akseptert portforbud på livstid? Ville dere stilltiende ha godtatt det uten å reagere hvis det handlet om en annen gruppe enn kvinner?

Vi kvinner utsettes stadig for seksuell undertrykking. Det gjelder oss alle, i alle aldre og i alle samfunn. Det kan være alt fra reklamens og dagligvarepornoens fornedrende kvinnebilder til slike voldsomme terrorhandlinger som voldtekt, kvinnemishandling og drap. Alle kvinner jeg kjenner – kvinnefrontere, naboer, venner, slektninger og arbeidskamerater – alle har vært utsatt for en eller annen form for seksuelle overgrep, ettersom jeg også regner med sånt som det å bli klådd på på bussen og på t-banen. Sammenlign de groveste formene for seksuell undertrykking; voldtekt og kvinnemishandling med andre former for fysiske overgrep, tortur og mord.

Hvorfor ser man ikke på kvinneundertrykking med tilsvarende alvor?

Økonomisk og seksuell undertrykking

Det er mange grunner til at man ikke vil se denne undertrykkinga, ikke vil analysere den og ta konsekvensene av den. Men jeg tror marxister har er ekstra grunn: det passer ikke inn i den tradisjonelle marxistiske analysen.

Wilhelm Reich skrev om marxistenes manglende evne til å analysere hvordan kampen mot den seksuelle undertrykkinga skulle føres. Det kom av at marxister var vant til å resonnere i økonomiske termer. Og det ligger noe grunnleggende positivt i bevisstheten om den økonomiske undertrykkinga. En person som blir klar over at han eller hun blir økonomisk undertrykket, vil også se at det finnes en undertrykker. Og det gjør personen sterk å reise seg mot kapitalisten, den som undertrykker henne økonomisk. Hatet mot undertrykkeren blir en spore, en ytterligere drivkraft til å reise seg.

Men å reise seg mot den seksuelle undertrykkinga fungerer helt annerledes. For i det tilfellet er undertrykkeren ikke bare den hatede kapitalisten. Det er også, for dem av oss som er heteroseksuelle, den mannen vi elsker og har valgt å leve sammen med. Kvinner kan ikke bare slippe til hatet mot undertrykkeren, vi vil også leve sammen med mennene. Viljen til å ta opp kampen mot den seksuelle undertrykkinga blandes med viljen til å minske og dempe bevisstheten om den, sånn at hatet ikke skal bli for stort til at vi skal orke å fortsette å elske. Analysen av hvordan vi skal kjempe mot den seksuelle undertrykkinga må bli annerledes. Men hvordan?

Marxismen har hittil valgt å slippe å diskutere det, slippe å analysere det. Hvis vi tvinges til å se hvordan den seksuelle undertrykkinga er strukturert og delvis organisert utenfor den generelle økonomiske analysen, vil vi også tvinges til å diskutere marxismens forhold til patriarkatet.

«Kvinneundertrykkinga er underordnet klasseundertrykkinga, kvinnekampen er underordnet klassekampen,» sier de mannlige marxistene.

Så er vi kvitt det problemet.

Det andre kjønnet

Nå har jeg snakket om de fysiske, seksuelle overgrepene. Men kvinner er annenrangs mennesker i alle sammenhenger i samfunnet. Jeg skal ikke snakke mye om det, jeg tror dere kjenner til en del av det allerede. Men jeg skal ta opp noen saker.

FN har lagt frem tallene som viser kvinnenes vilkår i verden (13).

• 75 prosent av alle arbeidstimer i verden utføres av kvinner.
• 10 prosent av alle lønninger går til kvinner.
• 1 prosent av all eiendom eies av kvinner.
• De eiendomsløse er i hovedsak kvinner.

Innafor EU lever 55 millioner mennesker under fattigdomsgrensa. Over halvparten av dem er enslige mødre eller eldre kvinner (14). Kvinner har hovedansvaret for hjem og barn uansett om vi er utearbeidende eller ikke. I Sverige er det omtrent like mange yrkesaktive kvinner som menn (15). Av dem jobber nesten 40 prosent av LO-medlemmene som har små barn, uregelmessig eller har ubekvem arbeidstid for å orke/rekke både jobb ute og ansvar for hjemmet. Tilsvarende tall for TCO-kvinnene er 9 prosent og SACO-kvinnene 2 prosent (16).

I Sverige i dag er det arbeiderkvinnene som har de tyngste jobbene. Det er dårlig med heisekraner og gaffeltrucker innen helsesektoren, som Sven Lindqvist uttrykte det. 61 prosent av unge arbeiderkvinner utfører daglig tunge løft. Tilsvarende tall for menn og for privatansatte av begge kjønn er 46 prosent (17).

Av de sju dårligst betalte yrkene i Sverige, er seks typiske kvinneyrker: hjemmehjelp, vaskehjelp, butikkdame, kjøkkenhjelp, barnehageassistent og hjelpepleier. Ett er mannlig: lagerarbeider (18). På 1970-tallet minsket lønnsforskjellen mellom kjønnene, men på 80-tallet har den økt igjen, særlig for statsansatte (19). Hver femte heltidsansatte arbeiderkvinne når ikke opp til minstesatsen for sosialhjelp. Blant dem som jobber deltid er det naturligvis enda færre som når opp til den (20).

Nesten annenhver kvinne i Sverige jobber deltid (21). I de typiske kvinneyrkene er det ofte vanskelig å få heltidsarbeide. For eksempel er 74 prosent av alle stillingene innen apotekbransjen deltidsjobber (22). I løpet av 1980-tallet har deltidsarbeidet minsket blant kvinnelige funksjonærer, men økt blant kvinnelige arbeidere (23). Det er ikke rart at kravet om seks timers normalarbeidsdag har mest støtte blant kvinnene. Å jobbe deltid er å bekoste sin egen arbeidstidsforkortelse for å orke å jobbe med det ubetalt husarbeidet. Satt på spissen kan man si at mange av oss som lever sammen med en mann, jobber kortere arbeidsdag og får del i hans lønn mot at vi stiller som bakkemannskap for han og/eller hans barn. 93 prosent av all omsorgspermisjon blir tatt ut av kvinner (24).

Som pensjonister får vi igjen for det: Omlag 30 prosent av kvinnene lever på minstepensjon. Tilsvarende tall for menn er 6 prosent (25). Den sammenlagte, gjennomsnittlige pensjonen for kvinnelige pensjonister var ifølge statistikken for 1990 på 48.000 kroner, for mannlige var den 80.000 kroner (26).

En hel del av det jeg har sagt nå, tror jeg dere visste allerede. Jeg håper at dere visste det. Problemet er ikke at ingen vet det. Problemet er at ingen tar konsekvensene av det.

Og det er der min største skuffelse over den kommunistiske bevegelsen ligger. For hvis det er noe sted man kunne håpe å finne viljen til en virkelig analyse av kvinners vilkår, må det vel være innenfor den bevegelsen som har tatt på seg den store oppgaven å revolusjonere hele menneskeheten. Menn-skeheten var det …

Mannen som norm

Min egen historie fra venstresida er at jeg sist i tenårene gikk på studiesirkel hos FNL-gruppene. Det åpnet øynene mine for sammenhengen i verden. Jeg var med litt i bakgrunnen i FNL-gruppene. Jeg var også interessert i Nei til EEC-gruppene i begynnelsen av 1970-tallet. Jeg var generelt åpen mot venstre. Men det var i kvinnebevegelsen jeg følte meg hjemme og slo meg til. Og det var innenfor kvinnebevegelsen at jeg fikk mest skolering om samfunnet og verden.

Med årene førte det til et stadig sterkere behov for også å organisere meg som kommunist. Og jeg ble med i det nydannete SKA (Sveriges Kommunistiska Arbetarförbund). Min naivitet var stor. Jeg trodde at mennene der bare var uvitende om kvinners vilkår. Og når jeg kom med min kunnskap innenfor mitt område så skulle jeg bli møtt med samme respekt som andre som kom med sine kunnskaper for eksempel folk fra miljøbevegelsen. Det ble en bitter oppvåkning.

Når faglige spørsmål ble diskutert, var ikke mine erfaringer interessante. Jeg har jobbet innenfor det mest vanlige kvinneyrket i Sverige. Hvor mange vet da hva yrket mitt er?

Jeg har vært kontordame. Men ikke en gang når kvinnene jobbet for eksempel innenfor grafisk, som jo er et yrke som har status blant kommunister, var deres erfaringer særlig interessante. De var jo som oftest ikke fagforeningsledere eller satt i styret eller noe slikt. Og det enorme faglige arbeidet de gjorde på grunnplanet, blant annet gjennom å aktivisere sine arbeidskamerater, var liksom ikke fint nok.

Vilkårene på arbeidsmarkedet er skapt av menn, for menn. Og det såkalte kommunistiske faglige arbeidet gikk ut i fra den samme normen som kapitalens – heltidsansatte menn. Vi fattige kontordamer med dårlige arbeidsforhold, liksom våre søstre innenfor helsevesenet, var ingen ordentlig arbeiderklasse i følge den alminnelige definisjonen av arbeidere.

Lenge, lenge aksepterte jeg at vi kvinner alltid, i alle sammenhenger, kom i siste rekke. Jeg var overbevist om at vi, kommunistene i SKA, jo hadde det store felles målet å knuse kapitalismen, og at det måtte være overordnet.

At jeg til slutt ikke lenger aksepterte at kvinnene alltid kom i siste rekke, kom av at jeg innså at det ikke var bare det som skjedde. Ved å la kvinnene komme i siste rekke, allierte de kommunistiske mennene seg med kapitalen. Alle menn tjener på kvinneundertrykkinga i det små, men det er kapitalen som er den store vinneren. Direkte gjennom at kvinners underordning og splittinga mellom kjønnene gir økonomisk gevinst, men på lang sikt vil splittinga mellom kjønnene umuliggjøre det store: kampen for en revolusjon som skal føre til et klasseløst samfunn uten undertrykking. Selve forutsetninga for revolusjonen er jo at arbeiderklassen forener seg, at vi slåss sammen for både menns og kvinners rettigheter.

Kvinnekampen er revolusjonær. Å se verden fra en arbeidende kvinnes ståsted, er å gjennomskue kapitalen. Men samtidig er det å snu opp ned på hele det samfunnsmessig etablerte tankegodset siden det absolutt siste som ville falle dette samfunnet inn, ville være å ta utgangspunkt i arbeiderkvinnens vilkår, behov og rettigheter.

Jo mer kunnskap vi kvinneaktive innenfor SKA fikk om hvilke forhold kvinner i verden levde under, jo tydeligere så vi manglene i våre mannlige kameraters kunnskaper. For eksempel mener jeg, som flere menn innenfor venstresida, at en godt utarbeidet analyse av imperialismen og et anti-imperialistisk arbeid er uhyre viktig for oss i Sverige i dag. Men hvordan kan man snakke om en grundig analyse av imperialismen uten å ta med analysen av kvinnenes vilkår i den tredje verden? Kvinneundertrykkinga er jo en grunnleggende del av imperialismens økonomiske basis. En analyse av imperialismen som ikke tar opp usynliggjøringa av kvinners jordbruksarbeid, av kvinner som de viktigste matprodusentene og av kvinner som billig arbeidskraft, kan aldri bli en grundig analyse. For ikke å snakke om sexreisene, organiseringa av en prostitusjon så utbredt at hele land i Øst-Asia blir hallikstater, direkte skapt av imperialismen (27).

En analyse av kvinnenes vilkår i den tredje verden er absolutt nødvendig og må få konsekvenser for vår generelle analyse av imperialismen og for vår antiimperialistiske strategi.

At vi kvinneaktive i SKA begynte å forstå kvinnekampens avgjørende betydning for å forene arbeiderklassen og kampen for revolusjonen, førte til at vi drev stadig mer kvinnekamp innenfor SKA. Og da støtte vi på den virkelige motstanden. Da utviklet mennene sine herskerteknikker og gjorde alt de kunne for å kue oss og få oss til å holde kjeft.

Sammen med resten av utviklinga i SKA, førte dette til at en del av oss ble passive mens andre av oss gikk ut av SKA og trappet opp vårt arbeide i Kvinnefronten.

Overalt og alltid det samme

Det hadde ikke vært interessant å fortelle om dette her i dag, hvis det bare var noe som gjaldt SKA. Men det gjelder hele den såkalte venstresida både i Sverige og i resten av verden. Mens jeg jobbet med denne innledningen traff jeg en kvinne som er politisk flyktning. Hun kom til Sverige midt på 1970-tallet. Her møttes flyktningene fra hennes land i en gruppe. Etter flere år oppdaget hun flere tilfeller av kvinnemishandling og et tilfelle av incest i flyktningegruppa. Dette ville hun gjøre noe med. Men mennene prøvde å stoppe henne med den begrunnelsen at om det ble kjent, ville det ramme alle innvandrere og øke rasismen i Sverige. Hun sto på sitt og sa at det muligens kunne øke rasismen og det var hun lei for, men det fikk hun ta, heller enn at noen av kvinnene skulle dø i morgen. Hun ble faktisk ikke helt frosset ut av gruppa. Mannen hennes støttet henne, så helt utfrosset ble hun ikke – fordi hun hadde en manns støtte.

For to år siden viste jeg lysbildeforedraget «Hva vet du om porno – egentlig?» for ei kvinnegruppe på anarkistenes samling A-92 i Stockholm. Kvinnegruppa ble sett ned på av mange menn, som jo brukte tida til «viktigere» ting, som kampen mot fascismen. Porno interesserte dem ikke. De forstod ikke noe av pornoens kvinneundertrykking, og kunne i enda mindre grad se noen sammenheng mellom porno og kapitalismen – eller fascismen.

Pornoindustrien er en del av kapitalismen. Pornoindustrien tar utgangspunkt i en kvinneforakt som allerede finnes i samfunnet. Denne kvinneforakten forener de med den nysgjerrigheten og uvitenheten om sex som kjennetegner et puritansk samfunn. Det er det konseptet de bygger sin profitable virksomhet på. Det er jo ikke noe unormalt i et kapitalistisk samfunn. Og jo mer pornoindustrien kan flytte grensene for hva vi oppfatter som normalt, jo mer kan de selge.

De tjener penger – mye penger – på å spre en ideologi som sier at: en gruppe (menn) er overordna, og en annen gruppe (kvinner) er underordna, og at den overordna gruppen har rett til å øve vold mot den underordna.

Hvis vi stryker ordene «menn» og «kvinner» i denne beskrivelsen: Ville like mange forsvare at denne ideologien helt uforstyrra ble spredd i Sverige i det omfang den faktisk blir? Og hvis dette ikke handlet om kjønn, ville da de anarkistiske mennene på A-92 i Stockholm vært like ute av stand til å se fascistisk ideologi rett framfor øynene sine?

De anarkistiske mennene på A-92 har sjølsagt denne kjønnsblindheten til felles med mennene i andre venstregrupper. I min lokale gruppe i Kvinnefronten var vi en stund jenter som representerte nesten hver eneste venstregruppering; det var SKP, Rød Ungdom, syndikalistene, SKA, KPML(r) og VPK. Men nesten alle hadde gått ut av sin organisasjon – i skuffelse over at kvinnesak aldri sto på dagsordenen. Alle hadde vi bittert lært oss det som gjelder på venstresida: at den som snakker om kvinners vilkår i arbeiderklassen, snakker ut fra «kvinneperspektiv» og om «kvinnekamp». Men den som snakker om mennenes vilkår, snakker om «arbeiderklassen» og «revolusjonen».

Historisk har det vært likedan: arbeiderklassens kvinner har måttet bøye seg for arbeiderklassens menn. Alternativet har vært å drive kvinnekamp på borgerkvinnenes premisser.

Et illustrerende eksempel er kampen for stemmerett i begynnelsen av dette århundret (28). Borgerkvinnene med Fredrika Bremer-forbundet i spissen, krevde stemmerett for kvinner, og de mente at alle kvinner fra alle samfunnsklasser kunne samles til felles kamp. Men de krevde bare at kvinner med en viss inntekt eller eiendom skulle få stemmerett, det vil si det samme systemet som gjaldt for menn på den tiden. Borgerkvinnenes krav var altså en stemmerett for kvinner som ikke skulle komme arbeiderkvinnene til gode.

På den andre siden krevde arbeiderbevegelsen alminnelig stemmerett. Den kaltes «alminnelig», men skulle bare gjelde menn. Midt i mellom sto arbeiderkvinnene. Deres menn sa at kampen for den alminnelige stemmeretten ville svekkes om de på det daværende tidspunkt også krevde stemmerett for kvinner. Noen arbeiderkvinner bøyde seg for mennene, andre gikk sammen med borgerkvinnene i kampen for stemmerett for kvinner.

Takket være arbeiderbevegelsen, ble alminnelig stemmerett gjennomført for menn i 1918, men det var takket være borgerkvinnenes kamp at den alminnelige stemmeretten fra 1921 også omfattet kvinner.

Man kan si at uten arbeidermennenes kamp hadde stemmeretten for kvinner ikke kommet arbeiderkvinnene til gode, men uten borgerkvinnenes kamp hadde den alminnelige stemmeretten ikke kommet arbeiderkvinnene til gode. Skal vi noen gang trekke noen lærdom av historia?

Venstresida – mennenes høyborg

Hittil har ikke venstresida villet trekke noen lærdom av kvinners erfaringer. Hittil har venstresida vært mannens høyborg. Og sånn kan det sikkert fortsette.

Jeg var med på en heftig og militant «Ta natta tilbake»-demonstrasjon på den internasjonale kvinnedagen for noen år siden. Det var ungdommer som arrangerte den, og det var mange gutter med på demonstrasjonen. Derfor var det tillatt med rop som: «Knus sexismen», men ikke tillegget – «kvinnekamp». Da begynte gutta høylytt å rope andre slagord i stedet. Det var guttene som bestemte hvordan jentenes «Ta natta tilbake»-demonstrasjon skulle være. Jeg kjente meg igjen. Og jeg tror nok at de unge jentene er innstilt på å bøye seg. Ikke minst i glede over at guttene faktisk var der. Historien gjentar seg.

Men vi som tilhører mødregenerasjonen, vi har ikke lyst til å bøye oss lenger. Vi synes at enten får gubbene på venstresida skjerpe seg, eller så får det være. Dere synes kanskje det høres hardt ut. Uforsonlig. Negativt mot menn. Det er jo ikke så lett for mennene heller.

Selv synes jeg ikke at jeg forlanger så mye. Se hva jentene sier på tegningen her. Den er hentet fra et faglig studieopplegg om lønnsdiskriminering (29).

Hva sier dere om å holde dere i bakgrunnen et par århundrer? Ikke noe særlig, hva? Selv er jeg ikke så rettferdighetskrevende som jentene på tegningen. Jeg forlanger bare at dere skal utvide synsfeltet. Skaff dere kvinneperspektiv. Og gjør det nå!

Hva dere bør gjøre

Hva betyr det konkret? Mange ting. Det absolutt første og viktigste:

– Slutt å skyve fra dere ansvaret

Når dere for eksempel får kritikk for at tidsskriftet deres mangler kvinneperspektiv; ikke skyld på at kvinner er så dårlige til å skrive, at dere har bedt dem om å gjøre ditt og datt, at dere synes det er så viktig, men kvinnene gjør jo ingenting selv om de blir bedt.

Det er deres jobb å trene opp kvinnebevisstheten. Et av de store problemene når det gjelder forståelsen av kvinneundertrykkinga, er at dere ikke kan sette dere inn i hvordan kvinners verden ser ut. Da vi var småjenter, lærte vi oss tidlig å forstå noe av deres verden, mens dere ikke hadde peiling på vår. Vi leste både pikebøker og guttebøker, dere leste bare guttebøker. Vi så filmer om gutter, de fleste filmene vi så handlet om gutters verden for det er så få som handler om jentenes. Og var det noe som handlet om jenters verden, så valgte dere bort det. Dere vet så lite om oss. Dere må forandre på det! Lytt til kvinnene rundt dere. Les bøker om kvinners vilkår. Se filmer og tv-programmer med kvinnevinkling. Det er ikke ofte de sender slike programmer, men det hender. Tren opp bevisstheten for å ta igjen alt det dere har gått glipp av under oppveksten og frem til nå. Det er ikke vi som skal fikse dette for dere, det er dere som skal forandre dere.

– Bruk kvinnebriller

Prøv å tenke ut fra et kvinneperspektiv. Prøv å sette dere inn i hvordan det er som kvinne å være «omgitt av en både reell og symbolsk makt», som Leif Nylén skrev i Dagens Nyheter like etter 8. mars i år (30). Og som han sier:

«… leve i et samfunn der menn fremdeles hovedsakelig er de høyeste sjefene, de ansvarligste politikerne, de største ekspertene eller de mest respekterte kunstnerne.

Så avgjørende som kjønnet – biologisk og kulturelt – naturlig nok må være for vår grunnleggende identitetsopplevelse, må det vel ofte føles som å være på besøk, ikke i et fiendeland, men i et fremmed land uten en naturlig identifikasjonsmulighet med «makthavernes» biologi og kulturelle mønster. Jeg vet selv hvor unaturlig og språkløs jeg kan føle meg hvis jeg havner i kvinnedominerte miljøer og situasjoner – utenfor «brorskapet».»

Det finnes et kjønnsfellesskap på samme måte som det finnes klassefellesskap. Se det. Se hvilke konsekvenser det har.

– Se kvinnevinklinga

I så å si alle spørsmål finnes det kvinnelige og mannlige aspekter. Siden vi lever i et samfunn der mannen er norm og kvinnen avvik, er det de mannlige aspektene som framføres i alle sammenhenger.

Når dere diskuterer faglige spørsmål, så tenk over kvinnenes vilkår. Hvilke forhold kan kvinner drive faglig arbeid under? Hvilke spørsmål er viktige å prioritere sett fra et kvinneperspektiv, det vil si en deltidsarbeidende og lavtlønnet.

Når man diskuterer arbeidsmiljø, er asbestproblemet en mannlig vinkling. Tenk ut en kvinnelig!

Øv dere i å tenke på at ingenting i samfunnet er kjønnsnøytralt. Hvis dere diskuterer de kjønnsnøytrale «MLT» – markedslønnstilleggene – innenfor offentlig sektor, så spør dere hvor mange av dem som går til kvinner. Svaret er cirka 5-10 prosent. Vi pleier å kalle dem «manns-lems-tillegg».

Når massemediene diskuterer den økende «ungdomsvolden», så er det «guttevolden» de snakker om. Og egentlig er det ingen som tror at det handler om en gjeng med jenter som gjør innbrudd i butikker, juler opp innvandrere, setter fyr på kirker, velter gravsteinene til jøder som har overlevd konsentrasjonsleirene, skjærer over halsen på hverandre, antaster gutter og mishandler dem seksuelt som ren underholdning – og så får mer medlidenhet enn sine ofre, siden de – i følge vanlig forklaring – oppdras av enslige fedre som i sin overbeskyttende engstelse for sine døtre, er årsaken til at døtrene begår disse mannehatske forbrytelsene (31). Nei, det er ingen som tror det. Men kjønnsnøytraliteten usynliggjør jentenes virkelighet og hindrer oss i å lage en virkelig analyse av fenomenet.

– Gi avkall på følelsesmessige privilegier

Kjersti Ericsson skriver i heftet Den progressive mannen – alliert eller bremsekloss? at menns fordeler av kvinneundertrykkinga handler om håndfaste privilegier, men også om følelsesmessig trygghet og identitet som mann (32). Hun skriver:

«Lyrikeren Rolf Jacobsen har skrevet et dikt om hvordan det føles når kona hans dør. Men dette diktet forteller ikke bare hvordan det er å miste noen en er glad i. Det sier også mye om kvinnerollen i samfunnet vårt. Diktet lyder slik:

To hender var som et hus
De sa:
Flytt inn her.

Ikke regn, ikke frost, ikke frykt.
Jeg har bodd i dette huset
uten regn, uten frost, uten frykt
til tiden kom og rev det ned.

Nå er jeg ute på veiene igjen.
Kappen min er tynn. Det trekker opp
til sne.

Tiden kommer til å rive ned dette huset for alle mannfolk, for kvinnene kommer ikke til å fortsette å være varmestuer for menn i all evighet. De har større oppgaver i livet og historia. Kanskje er det noe av dette mannfolk aner – og som skremmer dem like mye som oppvask og kjønnskvotering.»

Kjenn etter. Tenk over hvordan dere følelsesmessig opplever kvinnefrigjøringa. Diskuter det med andre menn. Støtt kvinner som river ned husene. Kanskje det går an å bygge et annet slags hus, kvinner og menn sammen. Dere må også ta

– et oppgjør med bruken av herskerteknikker

Det er jo slik at menn benytter seg av spesielle herskerteknikker for å jekke ned og stoppe kjeften på kvinner. Det er like vanlig innafor venstresida som overalt ellers. En av deres oppgaver blir derfor å lære dere å kjenne igjen deres egne herskerteknikker og øve dere på å slutte å bruke dem. Berit Ås, norsk kvinneforsker og politiker, har satt navn på de fem vanligste (33).

Herskerteknikkene kan brukes én og én eller i kombinasjon. Og de fem vanligste i følge Berit Ås er:

1. Usynliggjøring. Usynliggjøringa skjer når kvinner blir glemt, forbigått eller overkjørt. Herskerteknikken usynliggjøring forteller oss kvinner at vi ikke er noe verdt, at det vi har å komme med ikke er viktig, at vi personlig er uten betydning. Det er svært vanlig at menn henvender seg til menn, utelukkende snakker til menn (hvis det da ikke gjelder kaffe) og refererer bare til hverandres uttalelser på møter hvor begge kjønn er representert.

2. Latterliggjøring. Latterliggjøring er det som skjer når kvinners innsats blir hånet, utledd eller sammenlignet med dyr, for eksempel høns. Og det er når kvinner blir fremstilt som spesielt følsomme eller seksuelle eller kalde og kyniske; altså når man diskuterer hvordan og hvorfor de sier noe i stedet for å diskutere hva de sier. – Det var jo bare fleip, sier mennene. Men det er en metode for å bringe noen til taushet.

3. Tilbakeholdelse av informasjon. Tilbakeholdelse av informasjon er når menn som en selvfølge henvender seg til andre menn, mens kvinner ikke får informasjon om viktige saker på arbeidsplassen og i det politiske livet.

4. Dobbeltstraffing. Dobbeltstraffing skjer når det både er feil det som kvinner gjør og det de ikke gjør. «Damn if you do, damn if you don’t.» For eksempel når kvinnene i kvinnebevegelsen blir beskyldt for å være årsak til skilsmisser og samtidig beskyldes for at de ikke er aktive nok i politikken.

5. Påføring av skyld og skam. Det skjer gjennom en kombinasjon av latterliggjøring og dobbeltstraffing. Et eksempel på dette er når kvinnene på venstresida får høre at vi ikke er drivende nok, samtidig som at de som er det, får høre at de ikke er representative for kvinnene i gruppa, at de er dominerende – ordentlige hekser.

Det kan også skje gjennom en omdefinering av virkeligheten, som når ei mishandla kvinne får høre at det var hun som hadde skylda for mishandlinga – på grunn av sin personlighet eller sine handlinger – når ansvaret på denne måten tas fra gjerningsmannen.

– Avslør skinnproblematisering

Det er omdefinering av virkeligheten som finner sted også når vi kvinner får dytta på oss og tar på oss ansvaret for kvinneundertrykkinga. Sånne former for ideologisk undertrykking er ofte vanskelig å gjennomskue, siden vi blir påvirka indirekte. Derfor er det spesielt viktig at vi snakker med hverandre om hvordan undertrykkinga opprettholdes.

Som oftest blir vi kvinner usynliggjort i kjønnssammensatte forsamlinger. Når vi likevel klarer å ta opp kvinneundertrykkinga til debatt i sånne sammenhenger, blir vi som oftest møtt med ulike typer skinnproblematisering for å skjule mannsmakta (34). Eksemplene på skinnproblematisering er mange, så jeg skal bare nevne noen få:

– Problematiser kvinnene. Dette er en skyll-på-offeret-taktikk, akkurat som i eksemplet med den mishandla kvinnen som blir gjort ansvarlig for mishandlinga. Dette er også en taktikk som ofte benyttes av den enkelte mann mot den kvinnen han lever sammen med.

– Krymping. Kvinner gjøres til en «undergruppe», og man snakker om «kvinner, barn, handikappede og eldre» som smågrupper utenfor den normale (les mannlige) verden. Som om ikke kvinner fins innafor alle disse gruppene og som om ikke kjønnsproblematikken går langt utover det.

Kvinnebevegelsen pleier å svare at vi er verdens største minoritet – på bare 51 prosent!

Metoden kan også gå ut på at man understreker at de viktige kampene foregår et annet sted, blant de viktige spørsmålene som arbeid/kapital, svart/hvit, demokrati/diktatur.

– Rokering. Her prøver man å få det til å se ut som om det er kvinnen som står bak alt og derfor har den egentlige makta; i familien, over barna, at mannen på grunn av sin kjærlighet til og sin avhengighet av kvinnene er underordna henne osv.

Ei venninne møtte en gang et rokeringsargument på denne måten: – Det er ikke engang sant at kvinnene har makta over kjelene. Men hvis vi hadde det, så er det likevel menn som har den økonomiske, sosiale, ideologiske, religiøse, kulturelle, politiske og alt-hva-det-kan-være-makta i dette samfunnet. Og hadde de villet ha makta over kjelene så hadde de helt sikkert tatt den også!

– Definer en ny mannsrolle

Kjersti Ericsson har også skrevet (35):

Det finnes forskjellige former for borgerskapets diktatur – vi har borgerlig demokrati, og vi har fascistisk diktatur. Med en litt haltende sammenligning kan vi si at kvinnemishandling, voldtekt osv, det er mannsmaktas fascistiske diktatur.

Hun skriver videre at det er helt feil å tro at vi kvinner synes at mannsrollen bare er noe dritt. Noen sider ved mannsrollen kunne vi kvinner også ønske oss. Hun skriver:

Vi vil kunne reise oss og synge ut når vi mener vi blir tråkka på – uten å få angst eller dårlig samvittighet for det. Vi vil bli hovedpersoner i vårt eget liv. Vi vil ha en selvfølgelig trygghet på at vi også har rettigheter som vi kan slåss for. Vi vil interessere oss for alt i universet. Vi vil kunne la oss oppsluke av ei sak eller et emne og jobbe konsentrert med det uten at samvittigheten gnager konsentrasjonen i småbiter. Vi vil bli trygge på kroppen vår, at den er fysisk i stand til å gjøre det vi vil. Dette er noen av de flotte sidene ved mannsrollen som vi også vil ha del i.

Når vi krever at dere må forandre dere, så mener vi ikke at alt med dere er noe dritt. Men mannsrollen sånn som den er nå, forutsetter makt over kvinner. Og når vi krever at dere forandrer dere, så mener vi ikke at vi vil ha menn som går i åttendemarstog og føler seg som den snille gutten i klassen som gir eple til frøken. Vi vil ha menn som i solidaritet med kvinnene og i egen interesse jobber aktivt med å skape en revolusjonær mannsrolle.

Marxismen og patriarkatet

Og hvis dere vil diskutere mer på det intellektuelle planet, finnes det faktisk en hel del spennende tanker rundt temaet «kvinner og marxisme». Venstresida i Sverige har gått glipp av alle de interessante diskusjonene om marxismen og patriarkatet som spredte seg i mange land på 1980-tallet. Disse diskusjonene gikk for det meste mellom radikale feminister, men en og annen mann etter Engels har faktisk brydd seg om kvinners vilkår, for eksempel Eli Zaretsky som skrev boka Det personlige er politisk. Kapitalen, familien og privatlivet (36). Den ble til og med gitt ut på svensk i 1976. Jeg kjøpte rundt 20 bøker for én krone stykket på salg i begynnelsen av 80-åra og gav dem til en del mannfolk innenfor SKA på den tiden, men jeg tror ikke at noen leste den.

I antologien Feminisme og marxisme – en forelskelse med forhindringer, skriver den amerikanske økonomen og forskeren Heidi Hartman at

Verken Engels, Zaretsky eller Dalla Costa i tilstrekkelig grad analyserer arbeidsprosessen i familien. Hvem har utbytte av kvinnenes arbeide? Utvilsomt kapitalistene, men helt sikkert også mennene som i egenskap av ektefeller og fedre får personlig service i hjemmet. Innholdet i denne oppvartningen kan være forskjellig i ulike klasser og etniske grupper, men det faktum at de vartes opp står fast. Mennene har også høyere levestandard når det gjelder luksusforbruk, fritid og personlig service. En materialistisk analyse må ikke se bort fra dette avgjørende punktet. Som en følge av den, har mennene en materiell interesse av at kvinner fortsatt blir undertrykt.(37)

Heidi Hartman mener at kapitalismen og patriarkatet er to forskjellige maktsystemer; i kapitalismen er klassebegrepet det sentrale og i patriarkatet er kjønnsbegrepet det sentrale. Hennes teori tar utgangspunkt i at kapitalismen og patriarkatet er to systemer i vårt samfunn som påvirker hverandre, motvirker og samarbeider. At patriarkatet fantes i noen form før kapitalismen, at kapitalismen tilpasset seg denne allerede eksisterende maktstrukturen, men at patriarkatet også forandret seg under påvirkning av kapitalismen.

Andre mener at det er ett maktsystem og at man bør diskutere forholdet mellom klasse og kjønn innenfor dette systemet. Problemet er da at i den tradisjonelle marxistiske teorien er ikke kjønnsdelinga problematisert. Kvinneundertrykkinga ble bare sett på som en følge av klasseundertrykkinga, uten egen materiell basis.

Det går an å diskutere disse ulike teoriene. Det er jo ingen tvil om at marxismen har vært svært tåkete i sin analyse av kvinneundertrykkinga. På venstresida anses teoribygging i andre sammenhenger som svært viktig. Men når det gjelder kvinneundertrykkinga, virker det som om den alminnelige oppfatninga er at det er noe marxister verken vil eller behøver befatte seg med. Så hvilke konklusjoner skal vi marxistiske feminister trekke av at mannlige kommunister ikke en gang bryr seg om å sette seg inn i, langt mindre diskutere det for oss så avgjørende spørsmål som kjønn/maktstrukturen er? Hvordan er det med marxismen og feminismen? Skal vi ha et forhold eller skal vi skilles?

Kjønn og makt

I dag befinner jeg meg i samme situasjon som jeg gjorde for snart tyve år siden. Jeg er organisert som feminist, men ikke som marxist. Det føles halvt. For noen år siden var jeg på en enormt lærerik konferanse om kjønn og makt. Den var organisert av ROKS, «Riksorganisasjonen för kvinnojourer i Sverige» (Krisesentrene for mishandla og voldtatte, oversetters anm), og handlet om pornografi (38). Det var en historisk konferanse. Det kom kjente forelesere fra Sverige, Norge og USA; professorer, forfattere og debattanter, personer som hadde viet tiår til studier av sitt emne, å analysere det, forske i det og skrive lovforslag til spørsmålet. Også deltakerne var blant de mest kyndige innen området. Det var en viktig konferanse, en internasjonal samling om emnet, utveksling av erfaringer og en satsning innenfor såvel nasjonalt som internasjonalt samarbeid. Følgene har blitt store – innafor kvinnebevegelsen. Men i massemedia ble ikke konferansen nevnt med et ord.

Sånn er det å jobbe med kvinnespørsmål. Sånn er vilkårene for oss. Både i det borgerlige Sverige og innafor den såkalte venstresida.

Etter konferansen følte jeg meg usikker på alle de nye tankene jeg hadde fått, det var vanskelig å analysere alt som var blitt sagt fordi klasseperspektivet ikke var til stede hos en del av foreleserne. Akkurat da var det ekstra vanskelig å ikke være organisert også som kommunist.

På den annen side var det ingen menn fra den kommunistiske bevegelsen blant de få mennene som deltok på konferansen. Og det hadde jo ikke vært noen hjelp for meg å være organisert et sted hvor kjønn og makt var usynliggjort eller ganske enkelt ansett som mindre viktig.

Og hvordan blir framtida?

Jeg leste en artikkel i Aftonbladet i forbindelse med at jeg begynte å jobbe med denne innledningen, en artikkel om venstresida i Sverige i dag, og den het «Er venstresida en gråhåret mannlig akademiker?» Ja, dessverre er det nok sånn. Og blant de som er yngre, ser det ut til at det er den samme ideologien som gjelder som blant de gråhåra.

En stor del av den voksende gruppen personer som ikke stemmer ved valg i dag, er kvinner som jobber i offentlig sektor. Samtidig ser vi i Kvinnefronten stadig flere kvinner som vil engasjere seg politisk. I dag vokser Kvinnefronten som organisasjon selv om det går langsomt. Ulike nettverk oppstår mellom kvinner rundt i landet. Ett kvinneparti har blitt starta og holder på å bygges opp. Det er altså ikke sannsynlig at det er kvinnene som er blitt mindre politisk interessert. Men stadig flere, inkludert meg selv, ser det som umulig å arbeide partipolitisk, og som stadig vanskeligere i det hele tatt å jobbe politisk sammen med menn. Denne utviklinga skremmer meg siden det er min dypeste overbevisning at menn og kvinner en gang, et sted må kunne møtes.

Det burde mane til ettertanke hos dere menn. Venstresida kunne være en bevegelse også for kvinner, for arbeiderkvinner, for debatt om begreper som makt og kjønn, for diskusjon og analyse av kvinners virkelighet. Det er ikke sånn i dag. Og så lenge det ikke er sånn, tror jeg ikke venstresida har noen framtid som de som kan forene folk i Sverige, verken i dag eller framover. Ikke noen del av venstresida. En énkjønnet venstreside i framtida vil lykkes like lite som venstresida har gjort fram til i dag. Og så lenge den ser ut som i dag, kommer det til å handle om en énkjønnet venstreside.

Det går an å rette på det. Det går an å gjøre venstresida til et forum for hele arbeiderklassen, både kvinner og rnenn. Men det kreves en hel del for at det skal bli et sånt forum. Det kreves at dere begynner å tenke på en helt ny måte, arbeide på en helt ny måte.

Hvis dere vil ha oss kvinner med.

Valget er deres.

Noter

1. Totalt anmeldte tilfeller av kvinnemishandting i 1992:15.152. ROKS (Riksorganisationen för kvinnojourer i Sverige). [Tilbake]
2. Leif G W Persson: Kvinnomisshandel – en kortfattad kriminologisk beskrivning. [Tilbake]
3. SOU 1982:61 Våldtäkt och andra sexuella övergrepp. [Tilbake]
4. Unni Rustad (red) m.fl: Porno. Friundervisningens Forlag, Norge 1982. [Tilbake]
5. Marylin French: Krigen mot kvinnene, 1992. [Tilbake]
6. I «Kristofer landslag» fra 1442 stod det at «beste tingen bonden har i sitt hus, er hans ektevidde hustru». Voldtekt fantes ikke som forbrytelse, men tyveri av annen manns hustru var med som eiendomsbrudd i «Tjuvabalken». [Tilbake]
7. Naturligvis finnes ikke noe sånt som en underordnet mann. For selv om en mann mot formodning skulle la seg dominere av sin kone, så er han jo ikke underordnet kvinner i samfunnet for øvrig. Men myten fungerer siden den gjør at menn ikke stiller spørsmål ved mannsrollen. [Tilbake]
8. Film og video nr 7/8. [Tilbake]
9. F.eks Andrea Dworkin: Letters from a War Zone, Secker & Warburg USA 1988. [Tilbake]
10. Monica Dahlström-Lannes: Mot dessa våra minsta. Seksuella övergrepp mot barn. Gothia/Rädda barnen, 1990. [Tilbake]
11. Se note 9. «When your rape is entertainment, your worthlessness is absolute.» (Min uautoriserte oversettelse.) [Tilbake]
12. Dagens Nyheter 13/12 1990 m.fl. [Tilbake]
13. FNs kvinnekonferanse i København, 1975. [Tilbake]
14. Marianne Eriksson: Är EG en kvinnofälla? Nej til EGs skriftserie nr 10 (1993), samt Kvinnefronten m.fl.: Litt du trenger å vite om kvinner og EF. Norge, 1990. [Tilbake]
15. SCB (Sveriges statistiske sentralbyrå). [Tilbake]
16. Kvinnofronten: 6 timmars arbetsdag åt alla – med 8 timmars lön! Debattskrift 1987, 1988. [Tilbake]
17. (Note 17, 18, 19, 20, 23, 25 og 26 kommer fra Sven Lindqvist i Dagens Nyheter 10., 13., og 15. mai 1990, men jeg har valgt å angi hvor han har opplysningene fra.) 17. LO-rapport: Om ungdomars välferd, 1990. [Tilbake]
18. SCB: På tal om kvinnor och män, 1990. [Tilbake]
19. Se note 18. [Tilbake]
20. Se note 17. [Tilbake]
21. Se note 15. [Tilbake]
22. Se note 16. [Tilbake]
23. Se note 17. [Tilbake]
24. Se note 15. [Tilbake]
25. Se note 18. [Tilbake]
26. Se note 18. [Tilbake]
27. Kjersti Ericsson: Søstre, kamerater! Forlaget Oktober, Norge 1987. [Tilbake]
28. Lotta Forsman/Marianne Paas: «De få vara tacksamma att vi ge dem arbete.» En bok om arbeiderkvinnenes kamp i Sverige, PAN/Norstedts 1976. [Tilbake]
29. TCO-S, KTK, Ptk: Rätt ska vara rätt! Ett diskusjonsmaterial om lönediskriminering, 1987. [Tilbake]
30. Dagens Nyheter 12/3 1991. [Tilbake]
31. Amy Elman: «Den svenska modellen», i boka Pornografi – verklighet eller fantasi? ROKS 1991. [Tilbake]
32. Kjersti Ericsson: Den progressive mannen – alliert eller bremsekloss? AKP(m-l) 1986. [Tilbake]
33. Se også De fem härskarteknikerne! Brosjyre fra ROKS, 1990. [Tilbake]
34. Ann-Sofie Hermansson beskriver i sin oppgave Arbetarrörelsen och feminismen (Sociologiska Institutionen vid Göteborgs universitet, 1993) Yvonne Hirdmans teorier om skinnproblematisering. [Tilbake]
35. Se note 32. [Tilbake]
36. Eli Zaretsky: Det personliga är politiskt. Kapitalismen, familjen och privatlivet, Prisma 1976. [Tilbake]
37. Hillevi Ganetz (red) m.fl: Feminism och marxism. En förälskelse med förhinder. Arbetarkultur 1986. [Tilbake]
38. Konferansen er dokumentert i boka Pornografi – fantasi eller verkelighet? ROKS 1991. [Tilbake]

av Hans Olav Brendberg

Det «nasjonale spørsmålet» er ikkje «Iøyst» ein gong for alle. Like lite som velferdsstaten «løyste» det «sosiale spørsmålet».

Etter at nyliberalismen vann fram i Storbritannia på slutten av 1970-talet, vart han seld til folk med Falklandskrig, kronprinsbryllup og slagord om å «make Britain great again». Det verka. For sjølv om Storbritannia som stormakt er ein vits, er historia der – som alle stader – ein del av det politiske landskapet. Truleg går det enno an å gjera politisk mynt på gamle imperiedraumar i Storbritannia – sjølv om landet utspelte si rolle som verdsmakt under siste storkrigen. Det er verre å slå politisk mynt på norsk historie når den same nyliberalismen skal seljast her ti år etter. Jan Henry-effekten, DNA sin ynskereprise på Knut Hoem-marerittet frå 1972, var eit slag i lufta. Og når syttandemai-komitear nektar folk å ta med seg paragraf 1 i Grunnlova i toget på grunnlovsdagen, vert det heile synleg parodisk. Det er rett og slett verre å passa dei nyliberalistiske ideala inn i den norske samanhengen. Og når DNA gjer det, får dei det nasjonale spørsmålet i fanget.

«Annleislandet»

Visst finst det nasjonale særdrag. Nokre av desse – som at britane drikk te, medan nordmenn drikk kaffi – har knapt serleg politisk tyding. Men andre har politisk tyding – enkeltvis – og i den større samanhengen den politiske nasjonen utgjer.

«Annleislandet» har vorte eit omgrep i det politiske ordskiftet her i landet i denne EU-runden. Nokre rynker på nasen av det – men omgrepet vert brukt – av di det på den eine sida gjev namn til noko folk oppfattar som reelt. På den andre sida er det så vagt at folk legg ulike ting i det. Det nasjonale spørsmålet her til lands dreier seg ikkje lenger om grunnleggjande demokratiske rettar, som i Kurdistan, eller om å samla alle nordmenn i ein stat, som i Irland. Det vil likevel ikkje seia at «det nasjonale spørsmålet» er «løyst» ein gong for alle. Like lite som at velferdsstaten «løyste» det «sosiale spørsmålet» på sekstitalet. Dei fleste menneskelege skipnader har det sams at dei gjev mellombels – og utilnærma – løysingar. Det gjeld for den del sosialismen, om ein så talar om sosialisme i russisk eller kinesisk tapping.

Marxistisk latin

Nasjonane er eit produkt av dei borgarlege revolusjonane, som i sin tur var eit resultat av at borgarskapen som klasse hadde vakse seg so sterk at han trong til å sprenga dei råmene føydalismen sette for produksjon, handel og politikk. Dette skulle vera eit nokso greitt samandrag av gjengs marxistisk latin når det gjeld det nasjonale spørsmålet. Mykje sant er det i det óg. Det er berre det at det stemmer berre av og til.

Ein nasjon som Saudi-Arabia er eit produkt av ei religiøs rørsle som vaks fram som ein reaksjon på forfallet i den ottomanske staten på slutten av 1700-tallet. Nokon borgarskap i tradisjonell tyding er det vanskeleg å øygna som drivkraft i den tidlege wahabismen – byrjinga på den nasjonale revolusjonen som endte med etableringa av kongedømet til Saud-familien. Gjer ein kapitteloverskriftene i verdssoga til fasitmodell for all nasjonal framvokster, må det bli gale. For det som er typisk for nasjonal framvokster, er nett ei mengd variasjonar – alt etter kor på kloden dei er – og om det dreier seg om store eller små nasjonar.

Føydalisme i Noreg?

Det same er det viktig å ha klart for seg når det gjeld Noreg.

Kva føydalisme var det som rådde i Noreg før 1814? Ei kan for so vidt seia mykje om den sosiale organisasjonen i Noreg på 1700-tallet. Føydalisme var det likevel ikkje. Å tru at nokon tradisjonell borgarskap var drivkraft i 1814-revolusjonen, vert like gale. Kven skulle det vera – sagbrukeigarane som gjekk konkurs nokre år etter? Stutt sagt: Ein kan bruka marxismen anten til å gå med hovudet eller ræva fyrst. Å gjera som mange – berre å glåpe mot dei store utsyna marxismen gjev – vert like gale som berre å grave seg ned i detaljane.

For å setja opp eit grovt skjema: Grunnleggjande for norsk politisk historie er det at Noreg aldri vart føydalisert i mellomalderen. Her i landet leigde anten småbøndene jorda på etter måten sikre vilkår, eller dei åtte henne. Flukten frå landsbygda – anten ein snakkar om Storbritannia eller Peru – dreier seg om at fattigfolk systematisk vert fråtekne høvet til å livnæra seg på bygdene, og difor søkjer inn til storbyslum der dei lever frå hand til munn – som rein «arbeidskraft». Denne prosessen har aldri vorte gjennomførd i fullt mål, og ein gong for alle, i Noreg. Kvotepolitikken i fisket er nett eit uttrykk for det.

Den norske arbeidarrørsla skjøna delvis at ein slikt «flukt fra landsbygda» ville vera til skade for arbeidarklassen – av di det ville gjeva arbeidskjøparane meir makt over arbeidsmarknaden. Difor er Noreg «annleis» – med ein viss grad levande bygdesamfunn, ei fagrørsle som trass alt er sterkare enn i dei fleste andre europeiske land – og nokso stor sosial likskap.

Den norske nasjonalstaten har vore ein føresetnad for dette: Konsesjonslover, råfisklov, kollektive tariffavtalar, landbrukssamvirke. Alt dette er institusjonar som er bygt opp innanfor det politiske spelerommet den norske nasjonalstaten har gjeve. Det nasjonale spørsmålet i Noreg er i grunnen så einfelt: Det gjeld å sikra at nasjonalstaten også i framtida skal gje folk effektive maktmiddel andsynes den «frie» marknaden og kapitalen.

Fisk og politisk makt

Men så er det ikkje så einfelt, likevel. Nasjonen dreier seg om meir enn politiske institusjonar og økonomisk styring. Det var knapt råfisklova folk risikerte liv og lemer for under siste krig. Det nasjonen har gjeve i vår del av verda, er eit legitimt fundament for politisk makt – og politiske strategiar. Nasjonen utgjer ein fellesskap på tvers av slike skil i samfunnet. Nasjonar – det dreier seg om språk, tradisjonar, historiske minne – ein vev av ting der sams kulturdrag og etablerte verdiar er renningen, politiske konflikter innslaget. Det som skjer når renningen ryk, er ikkje at eit sigerrikt proletariat taktfast kan marsjera fram og trø ned dei gamle borgarlege dygdene på vegen mot sosialisme. Tvert om er det då ein verkeleg får «kreftenes frie spel» – i verste fall situasjonar som krigsherranes Kina i mellomkrigstida eller dagens Jugoslavia.

I slike urotider har faktisk småfolk anna å tenkja på enn å byggja «makt nedanfrå» – slike ting som å berga mat, klede, liv og lemer for seg og sine. Difor har og den sosialismen som har vakse ut av slike situasjonar, vore «fødd med rynkar». Men samstundes: Det som gav legitimitet til ein Tito, ein Mao – eller for den del Stalin, så lenge han levde – var at dei greidde etablera ein ny renning i slike kaossituasjonar.

Nasjonen gjev i vår situasjon sjølve forutsetningane for fornuftig politisk tenkjing og handling, nett av di han gjev eit slikt råmeverk. Og føremunen nasjonen har, er at han gjev spelerom for meir enn elitane. Det er faktisk berre eit mindretal – rett nok stort – som veit serleg om den franske revolusjonen, som er grunnleggjande for å skjøna politiske ideologiar og handlemønster i vår del av verda. Men du skal vera flink om du har unngått å høyra noko om 1814 – som i og for seg er samme historiske ovringa, om så i norsk utgave – med alt det inneber. For å byggja eit samfunn med makt nedanfrå – for ikkje å snakke om sosialisme – trur eg ikkje ein kjem utanom ein politisk dialog innanfor eit råmeverk av kjente føresetnader. Her er nasjonen på den eine sida stor nok som eining til å gje handlekraft andsynes internasjonale marknadskrefter og stormaktsspel, på den andre sida liten nok til å vera nett så inkluderande at gud og kvar mann i prinsippet kan ta del i politiske ordskifte og avgjerdsprosessar. Det politiske ordskiftet på til dømes «europeisk» nivå krev nett så mykje kjennskap til «Cassis de Dijon», «subsidaritetsprinsippet» og anna at den store mengda er ekskludert på førehand. Det veit dei óg.

Kampområde

Kva skal så til for å halda i hevd desse gode sidene av den nasjonale fellesskapen frametter? Framvoksteren av norsk storkapital – Hydro og Statoil til dømes – har endra styrketilhøva innanfor den norske nasjonalstaten. Når det styringsviljuge, klassiske sosialdemokratiet så i løpet av berre ti år har bytt dress og vil la marknaden eta seg inn i alt frå helsestell til vasskraftproduksjon, seier det seg sjølv at nokon kvar kan verta pressa attover i sofaen. Likevel: Her kjem ein freistnad på å blenkja ut dei viktigaste felta frametter:

1. Kamp om arbeidsmarknaden: Kollektive tariffavtaler i staden for lovfesta minstestandard, streikerett, fagorganisering av den store «nye» gruppa uorganiserte, og ikkje minst forsvar for normalarbeidsdagen. Her står i dag hovudslaga når det gjeld føresetnadene for røynleg norsk sjølvstyre. Dette kan andre seie meir om enn meg, så eg stoggar her.

2. Forsvar av bygde-Noreg: Ein skal ikkje ha reist mykje rundt i distrikta før ein ser at det skjer ting for tida. Og det er mykje som røyner på når det gjeld føresetnadene for livskraftige bygdesamfunn. Om ein ikkje greier gjera noko her, kan ein berre gløyma å snu defensivar under punkt 1 om til ein offensiv. Forsvar av bygde-Noreg gjeld fiske og jordbruk – men vel så viktig er kulturelle mønster og identitetsskaping, der kanskje rota til mange av vanskane i bygde-Noreg ligg.

3. Kultur: Utan ein særprega kultur vil det i lengda bli tungt å halda i hevd den norske nasjonalstaten. Når niandeklassingar i Trondheim synest det er pinleg når det vert snakka norsk på film, er det eit teikn på at noko er på gang, likeeins når norske forelesarar foreles på engelsk for norske studentar på NTH. Her er vel lite tenkt og gjort sidan 1970-talet. Diverre – og difor syng ein ikkje lenger på politiske tilskipingar, i alle fall ikkje nye songar.

av Magnhild Folkvord

Er det ein provokasjon for fleirtalet av fagorganiserte menn når kravet om sekstimarsdagen blir reist som eit kvinnekrav?

«På tide med sekstimersdag» heiter artikkelen til Johan Petter Andresen (JPA) i Røde Fane nr 1, 1994. Han er sikkert ikkje usamd i at det i grunnen har vori «på tide» i lang tid. Artikkelen gir meg eit påskot til å lufta noko eg i grunnen har lurt på lenge: Er det ein provokasjon for fleirtalet av fagorganiserte menn når kravet om sekstimarsdagen blir reist som eit kvinnekrav?

JPA refererer i artikkelen sin til at det er «bare i Norge at arbeidstidsforkortinga blir stilt som et krav om forkorting av den daglige arbeidstida» – medan det elles i Europa blir stilt krav om kortare arbeidsveke på ymse vis. Stort sett er det arbeidsløysa eller fare for oppseiingar som er bakgrunn for konkrete krav om kortare arbeidsveke. Så er det eg må spørja meg om det er slik at kravet om arbeidstidsforkorting blir stilt som forkorting av den daglege arbeidstida her til lands. Heismontørane har kjempa sin kamp for å få gjennomføra rullerande permitteringar, dvs firedagarsveke. Heismontørane er kjent for å vera ein av dei «tøffaste» fagforeiningane når det gjeld å forsvara faglege rettar, dei har også på eit tidleg tidspunkt markert seg som aktive forsvararar av sekstimarsdagen. Men i den konkrete situasjonen valde dei å slåst for retten til fire dagars veke (eg har ingen grunn til å seia at dei «burde» gjort noko anna).

Når det gjeld kampen for sekstimarsdagen, er prøveordninga som det er gjort avtale om i Oslo, eit viktig eksempel som JPA nemner i artikkelen sin. Men her er det ikkje snakk om tiltak mot arbeidsløysa, her er det kvinnefagforeiningar som går i spissen for å få prøveordningar i kvinneyrke der det tradisjonelt er tungt arbeid og høgt sjukefråver.

Prøveordningane er viktige fordi dei vil gi erfaringar med korleis det er å ha ein full jobb som er på seks timar per dag, og det vil dessutan gi praktiske erfaringar i korleis arbeidet kan organiserast med kortare dagleg arbeidstid. – Det er ikkje merkeleg at makta er redd for smittefaren!

Det seier noko om kor grunnleggjande eit krav seks timars normalarbeidsdag er, at Karl Glad «raste» over heile framsida i Arbeiderbladet da diskusjonen gjekk om Oslo-prosjektet. Han hadde beint fram skjønt poenget – kortare normalarbeidsdag betyr at prisen på arbeidskrafta går opp, og eit sterkare forsvar av normalarbeidsdagen set grenser for «fleksibiliseringa». Han makta ikkje å stansa Oslo-prosjektet, men han bør vera godt nøgd med at Arbeiderpartiet saman med Høyre sørga for å røysta ned framlegget om landsomfattande prøveprosjekt i Stortinget.

Når JPA forklarer kvifor det heller blir stilt krav om kortare veke enn om kortare normalarbeidsdag i andre europeiske land, seier han at «Hovedgrunnen til dette er den manglende innflytelsen til kvinnene i denne kampen». På eit vis har han sikkert rett i det. Det er tydeleg at kvardagserfaringane gjer at kvinner kjenner meir på kroppen at den daglege arbeidstida er avgjerande. Men når det gjeld kva normalarbeidsdagen betyr, må vi vel kunna venta at også den mannlege delen av fagrørsla skulle vera i stand til å skjønna det. Har dei alt gitt opp kampen for å forsvara normalarbeidsdagen når dei forhandlar om tre eller fire dagars veke? – Eller er kampen for normalarbeidsdagen utsett til betre tider? Kven vil i så fall tru at den let seg ta opp att dersom arbeidsgivarane får herja fritt med fleksibilisering over tid?

Tilbake til dei strålande tilstandar her heime. Eg ser at arbeidsløysa gir høve til å ta opp spørsmål om arbeidstidsforkorting, men eg lurer på kvifor ikkje fleire mannsdominerte fagforeiningar nyttar høvet til å reisa offensive krav for å forsvara seks timars normalarbeidsdag med det same. Karl Glad sitt «raseri» skulle vera eit godt hint om at det er eit viktig krav. Eg er altså ikkje imponert over dei faglege menn så langt, og vågar å ta opp att spørsmålet: blir det for vanskeleg å vera på parti med eit «kvinnekrav» – eller er det slik at fleirtalet av menn eigentleg ikkje ønsker kortare dagleg arbeidstid, sjølv om dei i teorien veit at normalarbeidsdagen er viktig? Er det meir freistande å få lenger helg eller ei friveke innimellom heller enn å vera nøydd til å komma tidleg heim frå jobb kvar einaste dag? Ville sekstimarsdag for alle bety at ein del menn faktisk måtte gi frå seg nokre privilegium dei ikkje vil misse? Eg spør ikkje for å provosera meir enn det som må til, eg trur berre at vi treng ærlege svar om det skal vera mogleg å byggja den einskapsfronten som trengst for å forsvara oss mot skadeverknadene av arbeidsløysa og kapitalen sine ymse åtak mot våre faglege rettar. – Og for å vera heilt sikker på ikkje å bli misforstått: eg er fullt klar over at mange menn stiller seg vilkårslaust på parti med sekstimarsdagen, spørsmålet gjeld det store fleirtalet som må med om vi skal få verda på rett kjøl!

av Paul Bouffartigue

I følge enkelte observatører utvikler vi oss mot et to-tredels-samfunn hvor flertallet (vanligvis inkludert observatøren sjøl) tilhører et flertall som kommer til, eller bør få det stadig bedre, mens et mindretall skyves ut og «dessverre» stilles utenfor velstandsutviklingen.

I Norge, som andre steder, har to-tredels-samfunnets teoretikere nå og da blitt oppfattet som radikale kritikere av kapitalismen. Men viser ikke erfaringene også i dette tilfellet at en statisk beskrivelse av samfunnet, hvor radikal den enn framstår, raskt utvikles til et forsvar for det bestående?

Siden slutten av syttitallet har noen teoretikere, først den mest radikale; André Gorz, brøytet vei for en slags halvt beskrivende, halvt vurderende analyse av krisa og av de forandringene som våre utviklede samfunn gjennomgår. Senere har haugevis med skrifter blitt produsert, ofte i mer eller mindre intimt samarbeid med de styrende, med det formål å søke et alternativ til den keynesianske modellen for full sysselsetting, som så åpenlyst har kollapset. Framfor alt gjennom å fremme dannelsen av en «tredje», «uformell» sektor mellom markedet og den offentlige sektor.

«Tredje sektor»

Disse analysene har verken manglet indre logikk eller pedagogisk evne. De har hentet næring fra virkelige fenomener som økende sosial utrygghet og ekskludering. Fra krisa for de folkelige bevegelsene, spesielt arbeiderbevegelsen – fra utvisking av klassegrensene og fra tilbaketoget til de sjøloppnevnte progressive, som vi har opplevd gjentatte ganger siden 1700-tallet. Og på sin måte har disse teoretikerne vært seg bevisst den brutte forbindelse mellom økonomi og samfunn som kjennetegner det fordistiske kompromisset i de «ærefulle tredveåra».

Vi vil langt fra benekte disse fenomenene. Men vi må sette dem inn i en flerdimensjonal analyse av det sosiale rom som skjuler den rollen utbyttingsforholdet fortsatt spiller. Og vi må la dette forholdet bli påvirket av nye former for sosial differensiering. Dvs former som blir mye mer vesentlige når samfunnsklassene og den samfunnsmessige politiske og symbolske representasjon er i full oppløsning og omdanning.

Et stort antall fakta støtter denne måten å angripe spørsmålet på. Når det gjelder å sette spørsmålstegn ved forholdet mellom økonomi og samfunn, mener vi at «lokalsamfunnets» eller «den sosiale økonomiens» teoretikere har stoppet opp på halvveien. Mange av disse betraktningsmåtene er tilsynelatende radikale, men de er helt i tråd med den aktuelle liberale utvikling og dens dynamikk – en politikk som ofte fremmer ulikhet og oppsplitting.

Noen påstander

Vi skal her legge fram og utvikle følgende påstander:

• at det som blir betegnet som utstøtte grupper blir rekruttert fra en brei sone av økonomisk sårbarhet og at dette henger sammen med lønnsarbeidets avregulering;
• at denne sonen i hovedsak faller sammen med de lavere klassene i byene, og særlig med hva vi fortsatt kan betegne som «arbeiderklassen», også hvis mellomsjiktene ikke holdes helt utenfor;
• at denne kjernen i lønnstakerklassen sjøl rystes av indre forskyvninger som medfører økt ulikhet og økt sosial utrygghet;
• at denne sonen samtidig er et resultat av, og en betingelse for, moderniseringens hovedform. Dette skyldes at overgangen til postfordismen får betydning for lønnstakernes ansettelsesforhold og derved omfatter utvelgelse og utstøting som ikke kan skilles fra hverandre;
• at krisa for det sosiale fellesskapet innbefatter både lønnstakerklassens «sentrum» og dens «periferi».

Av alle disse grunnene mener vi at å snakke om «det delte samfunn» eller «to-tredels-samfunnet» ikke tilsvarer virkeligheten.

Modernisering – avregulering

Det ser ut som om det i dag ikke finnes noe ideelt begrep som dekker det vi gjerne kaller «utstøting». Vi mener at begrepet «sosial massemarginalisering» er det minst dårlige.

Det hjelper oss nemlig å tenke i prosessbegreper heller enn i tilstander. Med prosess mener vi noe motsigelsesfullt og reversibelt, noe som påvirker samfunnsgruppers og familiers liv og selve individenes historie. Flertallsformen peker mot det mangefasetterte i denne prosessen, og de gruppene den omfatter.

Prefikset «masse-» innfører et paradoks i begrepet, men det understreker også at disse foreteelsene kvantitativt sett ikke på noen måte er marginale.

Dessuten er disse fenomenene flerdimensjonale. De lar seg ikke redusere til bare å handle om økonomisk utrygghet, og de omfatter dimensjoner av utdanning, helse, samfunnsliv, politikk. Fenomenene er av natur sjølforsterkende og nettopp i sin sammenveving fører de til marginalisering.

Det bør legges til at som begrepet utstøting må også begrepet marginalisering presiseres: Hva marginaliseres man i forhold til? Gjelder det samfunnet generelt? Gjelder det det ene eller det andre området av sosiale relasjoner, eller i forhold til den ene eller den andre klassen eller samfunnssjiktet? Hvis det gjelder en distansering i forhold til samfunnslivet generelt, og i og med at det særlig er folkets breiere sjikt som blir rammet, bør marginaliseringens klassekarakter gjennom at vi omtaler den i forhold til arbeiderkulturen som ble konsolidert i løpet av tretti-førti-femtiåra, ja, vi bør til og med snakke om tendensen til marginalisering av hele denne kulturen. Mange mener at hele «arbeiderkontinentet» allerede har blitt «stille og oppsplittet». De sosiale marginaliseringene fører til en svekket normdannelse – de marginaliserte makter ikke å utvikle sine egne livsnormer.

Bred, sårbar sone

Mellom «senter» og «utstøtte» finnes en bred, ustabil og sårbar sone.

Det er umulig å oppdage noen klar grense, noen «stadig dypere kløft» mellom «integrerte» og «utstøtte», siden marginaliseringsprosessen foregår i en brei og differensiert sone av økonomisk utrygghet som strekker seg fra de stabile lønnstakerne til dem som befinner seg i grov økonomisk utrygghet. Arbeidsløsheten er ikke lenger noe forbigående fenomen for dem som rammes, og hvis vi legger til de ulike tilstander av økonomisk utrygghet som er forbundet med arbeidsløshet, er det cirka en tredel av lønnstakerne og cirka halvparten av de lavtlønte som i dag på ulike måter har en utrygg stilling

Arbeidsløsheten har antatt masseomfang, og det er ikke bare de som har vært arbeidsløse i lang eller svært lang tid – de kommer ikke til å bli færre sjøl om den generelle arbeidsløsheten minsker – som trues av sosial marginalisering. Erfaringene viser at arbeidsløsheten gjør individene varig mer utsatte. I følge en undersøkelse var bare 25 prosent av de som var arbeidsløse på et gitt tidspunkt i jobb to år seinere, og bare 12 prosent hadde det vi kan kalle en fast stilling.

Men arbeidsløsheten er bare det mest åpenbare tegnet på at arbeidsmarkedet ødelegges. I nær sammenheng med arbeidsløsheten har det utviklet seg en brei sone av utrygghet og sårbarhet som omfatter fire millioner ansatte – eller ansatte på prøve – med utrygge ansettelsesforhold eller med deltidsarbeid. Disse ansettelsesformene spiller en mye større rolle dersom man er oppmerksom på at det dreier seg om overgangsformer heller enn faste størrelser. De har blitt den nye formen for nyansettelser (mer enn to tredeler av nyansettelsene). Denne utviklingen fremmer arbeidsløshet og utrygghet og fører til større bevegelse hos arbeidskraften. Og hvor mange utover de fire millionene står i en situasjon hvor usikre ansettelseskontrakter ikke kan beskytte mot arbeidsløshet? For eksempel de 400.000 som årlig blir avskjediget av økonomiske grunner, som tilsvarer 20 prosent av de arbeidssøkende. Denne gruppa er resultatet av en lang utvelgelsesprosess som har foregått i form av et negativt utvalg.

Rammer ulikt

Vi vet at denne økte utryggheten hos de lønnsarbeidende ikke rammer likt for ulike kategorier av kjønn, alder, utdanning, kvalifikasjoner, virksomhetsområder, yrker og sosiale sjikt. Tvert imot er alle de faktorene som tradisjonelt har gitt dominans og segmentering av arbeidsmarkedet, i full virksomhet. Vi skal her peke på tre fenomener:

• ulikheter med hensyn til alder: halvparten av ei gitt aldersgruppe, men så mye som 2/3 av de unge, som har en utdanning på artiumsnivå eller lavere, kommer inn på, eller prøver å komme seg inn på, arbeidsmarkedet via en periode med arbeidsløshet eller økonomisk utrygghet. Samtidig har eldre arbeidere vanskeligheter med å holde seg i eller gjeninntre på arbeidsmarkedet.
  Hva blir de sosiale konsekvensene av en slik opplæring av den unge generasjon; helt på sida av den solide lønnstakerklassen? Når det gjelder de unge som før eller siden lykkes å ta seg inn på arbeidsmarkedet – hvor stor andel kommer igjen til å rammes av utrygghet i ansettelse og økonomi for 40-50-års alderen?
• bremseeffekt på kvinnefrigjøringa som i at den kvinnelige arbeidskraften er mest utsatt for ulike former for utrygghet i ansettelsen – særlig i form av deltidsarbeid.
• det at det store flertall av de arbeidsløse, de sosialt utsatte og fattige tilhører de breie folkemassene. De sosiale marginaliseringene rammer i første rekke de lavere samfunnsklassene, men ikke utelukkende den ikke-utdannede arbeidskraften. Det finnes altså ikke en «økende kløft» eller «klar skillelinje» mellom «utstøtte» og «stabile», men en hel sone av overgangsposisjoner, hvor atskilte og bevegelige grenselinjer krysser hverandre på en sammensatt måte. Bildet av en «gruppe individer» som spenner over et – stadig mindre – beskyttet område, og en «ventegruppe» av disse som holder på bli avskåret, er utvilsomt et mer riktig bilde enn bildet av en økende «kløft» mellom en «enorm mellomgruppe» og en liten minoritet av utstøtte.

Eksistensen av varig massearbeidsløshet og dens sosiale selektivitet, og på et samfunnsmessig plan selektiviteten i de sosiale marginaliseringene peker mot et antall mekanismer som nå er godt kjente. Disse mekanismene henger sammen med de sosiale utvalgsprosessene som i den franske modellen har som formål å gjøre lønnstakerrelasjonen mer fleksibel.

Det handler om:

• Det postfordistiske bruddet i den keynesianske gode sirkel: produktivitet – tilvekst – sysselsetting. Nedskjæringen i antallet ansatte, redusert tilgang til intern utdanning og avansementsmuligheter, sammen med andre metoder som gir større fleksibilitet, brukes for å tilpasse til markedenes usikkerhet og til behovet for omstillinger i produksjonen.
• Konsekvensene av en tayloristisk styring av arbeidet, som fortsatt består.
  De millioner av uutdanna arbeidere som ble ansatt i produksjonen i 50-60-åra, ble satt inn i ikke-utdanningskrevende arbeidsformer, og har heller ikke fått noen ytterligere utdanning. Disse er de første ofrene for de effektiviserende nedskjæringene, sammen med visse utdannede arbeidere, hvis stillinger er blitt foreldet på grunn av den nye produksjonens krav.
• Tendensen til krav om overkvalifikasjon for stillinger. Denne henger sammen med arbeidsgiverens og samfunnets metode med å bruke eksamener som filter eller markør for kompetanse. På et stadium med overskudd av arbeidskraft har arbeidsgiverne høynet kravene til de nyansatte betydelig, også for stillinger som formelt ikke burde kreve utdanning. Disse stillingene stenges dermed for uutdannede. Og av den grunn behøver man ikke å tilby de ansatte noen økt trygghet i sin stilling.

Derfor; hvis vi bare undersøker den prosessen som gjelder arbeidet og ansettelsesformen, virker det som om omfanget og formrikdommen når det gjelder segmentering og segregasjon i tilgangen på arbeid, motsier tesen om en enkel todeling av samfunnet. Hvis det finnes noen deling av arbeidsmarkedet berører den mange flere mennesker blant sjikt i underordna stillinger og i folkets breie lag. Også hvis vi presiserer på denne måten, virker det ikke som begrepet kan forklare det som ved første øyekast framtrer som en voldsom økning i forskjeller i ansettelsesforhold.

Fleksibilitet og ulikhet

Selve lønnstakerklassens «senter» påvirkes også av den samme prosessen som skaper fleksibilitet og ulikhet.

Vi har nettopp vist hvordan prosessen som skaper økt utrygghet blant lønnstakerne, henger sammen med den nåværende moderniseringen. I bunn og grunn er den økte utryggheten uatskillelig koblet sammen med den reduksjonen av lønnsmassen som har vært et hinder for markedsreformene. Her kan vi ikke komme inn på alle de motsigelsene som preger den postfordistiske modernisering av produksjonsordningen, men vi vil peke på fire ulike fenomen som motsier tesen om at «den store massen av gjennomsnittslønnstakere» kan unngå den utstøtingsprosess og de motsigelser som i klassisk betydning nettopp kjennetegner stillingen som lønnsarbeider.

1. Forandringene i lønnstakernes stilling preges av at inntektsfordelingen mellom arbeid og kapital har endret seg, i ugunstig retning for arbeidet helt siden 1980-åra. Selv om det er åpenbart at denne klasserelasjonen i mindre enn før tenderer til å polarisere de sosiale konfliktene (noe som igjen henger sammen med den dype krisa for arbeider- og fagbevegelsen), så spiller den uten tvil fortsatt en stor rolle for mange økonomiske og sosiale problemer.

2. Man ser i lønnsarbeiderklassen at holdninger i retning økt ulikhet har blitt svært vanlige. Forverringa av arbeidsvilkårene, lønnen og ansettelsesforholdene, som både skyldes arbeidsløsheten og utrygghet i stillingen for dem som er i arbeid, virker sammen med en avregulering i mye videre betydning. Dette svekker de kollektive garantienes rolle og fremmer oppblomstringen av individuelle ansettelsesvilkår og ulike former for vurdering av kvalifikasjoner. De forhandlingene som finner sted mellom ansatte og arbeidsgivere når det gjelder opprettelse av nye regler i bedriftene, blir som regel styrt av de sistnevntes styrke, f.eks i spørsmål om avansement og arbeidstid.

3. Denne liberale avreguleringen minner om den moderne næringsvirksomhetens mer allmenne strategier. Disse har som formål å gå over til posttaylorismen. En nisje med krav om nye former for kompetanse står åpen for en del lønnstakere innenfor triaden allsidighet, sjølstendighet og ansvar, men bare i den grad folk er villige til å la seg integrere, og det på en høyst selektiv måte. Den posttayloristiske modell for utnytting av kompetanse betyr slutten på arbeidets objektivitet – det er nå egenskapen som produktiv organisasjon som gir den sin verdi. Denne underordningen av fagkunnskap under bedriftens logikk, og innordningen av kollektivets solidaritet i bedriftens økonomiske formål er utvilsomt en faktor som gjør den ansattes posisjon mer utsatt.

4. Det lar seg ikke påvise at mulighetene for profesjonell mobilitet er mer utviklet i sentrale lønnstakergrupper enn i de «utstøtte» – som per definisjon er satt ut av spill. Tvert imot har den vertikale bevegeligheten blitt stadig mer uvanlig, og mer langsom, og formelle eksamener blir stadig mer avgjørende for den endelige posisjon man oppnår – «stadig mer nødvendig og stadig mindre tilstrekkelig» – for å oppnå avansement.

Man kan riktignok ikke snakke om en generell økt utrygghet hos alle lønnstakere, fordi noen yngre høyt utdanna grupper holdes mer eller mindre skadesløse i denne prosessen.

Men på den andre sida kan man sette spørsmål ved tesen om «middelklassefikseringen», fordi mellomsjiktet i dag utgjør en høyst differensiert gruppe som er utsatt for mange ulike indre spenninger.

For å oppsummere: Vareformens fornya styrke i forholdet mellom bedrift og lønnstaker fører til at mange av dens kjennetegn blir mer synlige. Vi bør spørre oss om ikke disse forandringene, som berører selve arbeidets mening og innhold, ligger til grunn for bedriftenes og institusjonenes effektivitetskrise og derved for arbeidsløsheten. Denne motsetningen kommer for en dag i form av individuell og kollektiv motstand mot moderniseringer, der grupper av lønnstakere plutselig finner seg diskvalifiserte. Og den kommer til uttrykk i ulike former for motstand mot lønnsarbeidets underordning under verdiøkningsprosessen. Dette gjelder f.eks blant unge. Dette viser den dyptgående sammenhengen mellom de sosiale marginaliseringene og motsigelsene i lønnsarbeidet.

Konklusjoner

1. Dersom det skjer en todeling av samfunnet, f.eks en utvikling mot et to-tredels-samfunn, må vi tenke oss at denne prosessen er sentral for den type modernisering (teknologisk, økonomisk, sosial) som skjer i det franske samfunnet?

Hvis det slik skjer en utstøting – hvordan kan vi da tenke oss disse utstøtte som våre samtidige, «midt i overflodssarnfunnet» som deltar i samme utvikling som fører til vår modernitet.

Skal vi bare akseptere denne «urettferdigheten i selve hjertet av samfunnet»? Kort sagt – hvordan skal vi kunne plassere denne prosessen av sosiale marginaliseringer i en historisk sammenheng? Dette har vært vårt hovedmotiv. Vi har på denne måten prøvd å unngå å dele analysen av moderniseringen i to deler, og isteden betraktet samtlige forandringer som ulike momenter i en overgang til et postindustrielt samfunn. Derfor mener vi at begrepene «to-tredels-amfunn» eller «utstøtte grupper» ikke er spesielt klargjørende.

2. De analyser som gjør bruk av termer som oppdeling, til og med de mest gjennomtrengende og radikale, har alle en felles blind flekk: De er ute av stand til utlede den splittelse som kjennetegner våre samfunn, fra rasjonaliteten hos den framherskende produksjonsmåten. Bare dersom man overvinner denne motsigelsen kan man danne seg et bilde av hvordan en utvei skal se ut. Sameksistensen av to radikalt atskilte sfærer, – som de samme individene beveger seg mellom i følge André Gorz’ radikale versjon – er illusorisk, fordi kapitalismens økonomiske rasjonalitet tenderer til å underordne seg alle områder av menneskelig virksomhet.

Og i de «myke» versjonene som dominerer hos dem som driver den nåværende sosial- og sysselsettingspolitikken, kan en rein økonomisme meget godt eksistere side om side med propagandaen for ikke-lønnede aktiviteter i en «tredje sektor» og med paroler om «arbeidsdeling». I disse tilfeller befinner man seg ikke langt fra den amerikanske liberale modell, der en arbeidsløshet, forholdsvis lavere enn i Frankrike, ikke på noen måte står i veien for en like oppsplittende samfunnsutvikling.

I USA er det nettopp denne ulike-utviklinga som har skapt en viss sysselsetting i tjenesteyting for de mest velhavende. En utstøtning i form av altfor lave eller uregelmessige inntekter erstatter der vår nasjonale arbeidsløshetspolitikk. Hvis det i vårt land skjer en viss «arbeidsdeling», er det i en form som øker ulikheten når det gjelder tilgang til kvalifiserte jobber, samtidig som vi ser en økning av deltidsarbeidet.

3. I motsetning til den herskende tanke bør vi igjen sette arbeidet i sentrum for analysen. Bare et synsbedrag har fått enkelte sosiologer til å tro at arbeidet ikke lenger er det mest sentrale i det moderne samfunnslivet. Vi er altså ikke enige med André Gorz når han skriver: «Arbeid er ikke lenger det viktigste sosiale kittet, og ikke hovedmidlet for integrasjon i samfunnet. Det er heller ikke vår hovedvirksomhet, ikke hovedkilden for rikdom og velstand, ikke mening og senter for våre liv», og når han føyer til at 35-50 prosent av befolkningen i USA, England eller Frankrike i dag befinner seg utenfor den industrielle sivilisasjonen og dens vurderinger.

Bortsett fra enkelte destruktive effekter, som f.eks at mangelen på arbeid fremmer en nedvurdering av arbeidets betydning, er vi sannsynligvis langt fra en situasjon hvor det settes spørsmålstegn ved dets sentrale rolle som grunnlag for den samfunnsmessige orden og individets identitet. Selv om arbeidets totale andel av livstiden minsker – også hvis vi tar hensyn til kvinnenes økte yrkesdeltakelse – og selv om yrkestilhørigheten mindre enn før bestemmer sosiale lojaliteter og atferd, bør man merke seg at en stor del av fritiden brukes til utdanning som stort sett bestemmes av behovene i arbeidslivet.

Det som derimot ikke kan benektes, er at innenfor rammen av arbeidslivet minsker det «direkte arbeidet» til fordel for «disponibel tid» eller «ikke bunden» tid, dvs intellektuelle, informasjonsinnretta sider av arbeidet som per definisjon i mindre grad lar seg kontrollere.

Dersom det er i løpet av denne økte disponible tid at individenes sosiale og faglige kompetanse utvikles, er dette på sin måte kanskje mer undergravende enn det forhold at det i dag settes spørsmålstegn ved lønnsarbeidets stilling.

av Per-Gunnar Skotåm

Framover mot år 2000 vil det norske forsvaret gjennomgå en radikal omlegging. Det vil bli en fleksibel del av et imperialistisk militærapparat, et forsvar for Siemens og Statoil. Som et nasjonalt forsvar mot invasjon vil det være helt uhensiktsmessig.

Det norske forsvaret gjennomgår nå en radikal omlegging. Omleggingen har fire hovedårsaker:

1. Endringene i det ytre trusselbildet; sannsynligheten for en okkupasjon fra Sovjet/Russland er forholdsvis liten.
2. Ubalansen mellom driftsutgifter og materiellinvesteringer ville ved konstant nivå på forsvarsbudsjettet føre til at alle bevilgningene ville gått til drift i år 2015.
3. Framveksten av EU og EUs militære redskap Vestunionen (VEU) i forhold til USA, og Natos manglende vilje og evne til å opprettholde sine bevilgninger til materiell og militære infrastrukturtiltak i Europa og Norge.
4. Ukritisk overføring av en del lærdommer fra Golfkrigen til norske forhold.

Premissene for de endringene som nå skjer, er nedfelt i Forsvarskommisjonen av 1990 og Forsvarsstudien av 1991, begge samlet i NOU 1992:12. Disse er videreutviklet av regjeringen i Stortingsmelding 16 fra 1992/93, kalt Langtidsmeldingen for forsvaret.

Regjeringas strategi

Langtidsmeldingen behandler utviklingen av forsvarsstrukturen helt fram til år 2008, og her er regjeringens strategi kort nevnt i noen punkter:

Omlegging av deler av Forsvaret med elementer fra alle våpengrener til en brannkorpsmodell for innsetting utenfor landets grenser sammen med allierte. Altså et redskap for også å være til stede militært, for å øve innflytelse til fordel for norske økonomiske og politiske interesser.

En halvering av de mobiliserbare hærstyrkene og oppgivelse av et invasjonsforsvar av Sør-Norge. Knytte de gjenværende styrkene enda sterkere enn nå til et skallforsvar i påvente av og for å sikre amerikansk unnsetning. Meldingen legger større vekt på yrkessoldater som element i de stående styrker og i ekspedisjonskorpset. Det innebærer å bygge opp tropper som lettere vil la seg kunne bruke også mot nordmenn, ved at identifikasjonen med det sivile samfunn blir svekket.

Gjennom halveringen av de mobiliserbare styrkene svekkes vernepliktforsvaret som institusjon. Dette kombineres med en sterk reduksjon av treningsstandarden ved å kutte i antall repetisjonsøvinger for å spare penger.

Alle ideer om at det er mulig/riktig å planlegge et nasjonalt uavhengig forsvar som ikke er bygd på et premiss om unnsetningsstyrker fra USA eller Tyskland, legges definitivt bort. Ved at Norge parallelt med Nato-medlemskapet også nærmer seg Vestunionen, gjøres Norge avhengig av den militært sterkeste makta i år 2008. Det vil si; ingen mulighet for en egen uavhengig linje.

Massivt kutt i stillinger

Langtidsmeldingen har også en strategi for hvordan omleggingen skal gjennomføres.

For det første legger den opp til en reduksjon med minst 6.400 ansatte over en tiårsperiode. Det planlegges økt bruk av rammefinansiering og delegering av ansvar innad i Forsvaret, gjennom desentralisering av avgjørelsene om innsparinger. De enkelte avdelingene må nå avgjøre om reduksjon av driftsutgifter skal skje ved færre ansatte eller mindre forbruk av dieselolje og ammunisjon til øvingsaktivitet. Dermed nøytraliseres faglig, profesjonell og politisk motstand mot omstillingen, gjennom å sette ulike grupper opp mot hverandre.

For det andre har regjeringen allerede planlagt riset bak speilet gjennom å varsle alternative forsvarskonsept. Dersom den varslede nye strukturen ikke kan oppnås gjennom de tiltenkte økonomiske rammer, kan det føre til oppgivelse av alt invasjonsforsvar i hele landet. Dette er pressmiddelet innad i Forsvaret for at organisasjonen skal engasjere seg positivt i omstillinga, trusselen er et forsvar med ytterligere redusert stridsevne. Uansett er de varslede alternative forsvarskonsept neste trinn i en strategi for å redusere de offentlige utgiftene enda mer i framtida.

Klassekamp om og i Forsvaret

Forsvarets sterke stilling i Norge er tufta på at flertallet av folket mener landet er verdt å forsvare. Vernepliktsordninga har gjort at denne oppgava stilles for flertallet av norske menn og etter hvert en del kvinner og er en vesentlig identifikasjonsfaktor mellom folk og forsvar. Nato-medlemskapet har sin oppslutning i det norske folk fordi den vegeterer på oppfatninga om at det styrker forsvaret av landet, og fordi den imperialistiske sida er blitt kamuflert fra makthavernes side.

AKP evna fra slutten av 1970-tallet og til slutten av 80-tallet å gjøre forsvars- og militærpolitikk også til et spørsmål for arbeidsfolk og venstresida. Forsvarspolitikken må bli et hovedtema også for dem som mener norsk sjølstendighet er verdt å forsvare. EU-motstanderne må ta ansvar for forsvarspolitikken som en del av kampen for nasjonal sjølstendighet. I dag forvaltes forsvaret av landet politisk av de mest unasjonale kreftene. Det er uhyre viktig at disse spørsmåla ikke igjen overlates til makta, borgerskapet og reaksjonen.

Norsk forsvarspolitikk avspeiler både interessemotsetninger mellom imperialistlanda og klassemotsetninger i Norge. Forsvarsdebatten i Norge påvirker også norsk utenrikspolitikk og tempoet i EU-tilnærminga.

Det er nå en skarp klassekamp på gang knytta til utviklinga av Forsvaret. Det er både en avspeiling av ulike klasseinteresser i samfunnet hvor deler av offiserskorpset er rekruttert fra borgerskapet og deler av småborgerskapet på landsbygda, men det er også et uttrykk for en kamp for å bevare levebrødet for dem som blir overflødig. Forsvaret kan ikke opprettholdes som et reint sysselsettingstiltak, men her er folk i ferd med å miste jobben fordi Forsvaret endres fra å ha en viss nasjonal karakter til en imperialistisk og unasjonal karakter. Faglige og politiske kamper knytta til dette spørsmålet fortjener derfor støtte. Denne kampen splitter befalskorpset og flere av de politiske partiene.

Senterpartiet er nå det mest konsekvente Nato-partiet, og vinner også oppslutning fra høyrefolk på dette. Høyre har problemer med sitt ansvar for Forsvarskommisjonen (den ble nedsatt av Syse-regjeringen), og klarer ikke å formidle sitt ønske om EU-medlemskap og VEU-tilknytning til folk med tradisjonell, verdikonservativ Nato-tilknytning. Fremskrittspartiet er splitta. Markedsliberalistene er for EU, VEU og Nato. Populistene er mot EU, men for Nato og VEU. Hele FrP er for økte forsvarsbevilgninger.

Kristelig Folkeparti og Venstre er mot EU, og deres sikkerhetspolitiske plattform er Nato.

Sosialistisk Venstreparti har store illusjoner om FNs rolle, men er klart mot EU, VEU og Nato. SV støttet Rød Valgallianses forslag under behandlinga av forsvarsbudsjettet på Stortinget i høst, forslaget lød: «Stortinget ber Regjeringen utrede hva som må til for å utvikle et sterkt, nasjonalt og uavhengig forsvar utenfor Nato, basert på konvensjonelle våpen.»

Endra trusselbilde

General Sir Garry Johnson, sjef for Natos Nordkommando, gjorde et sitat fra en romersk senator til sitt i omtalen av Østblokkens kollaps da han holdt foredrag i Oslo Militære Samfund 18. januar 1993: «Hva gjør vi nå som barbarene ikke lenger står ved våre porter – de var – disse folkene – også en form for løsning.» «Trusselen» fra øst ble brukt til å presse hele Vesten inn i en lik ideologisk og politisk form i etterkrigstida og dempe klassekampen i vår del av verden. Den ble brukt av sosialdemokratiet i Norge som en herskerteknikk og til terrorisering av opposisjonen i fagbevegelsen (jfr overvåkingsskandalene). Undertrykking i vår del av verden ble forsvart ved å peke mot øst som noe verre. Sir Garry Johnsons bekymring er til vår fordel fordi det nå er rom for andre tolkninger og løsninger enn det det var politisk rom for så lenge sosialimperialismen rådde. Omorganiseringa av Forsvaret og splittelsen av partiene gir rom for politiske allianser og løsninger som ville vært umulig for 5-10 år sia.

Ja til EU-sida kommer sannsynligvis til å kjøre hardt på det sikkerhetspolitiske aspektet ved EU-medlemskap utover høsten. Nei-partiene som Sp, KrF og Venstre vil svare med Nato som løsning opp mot VEU. Venstresida, ungdom og kvinner vil nøytraliseres i den debatten hvis vi ikke kjører egen politikk for nasjonalt uavhengig forsvar, internasjonal solidaritet og likeverd. Det er en oppgave i seg sjøl å få de delene av nei-fronten som reiser antiimperialistisk kritikk av VEU, til å se at mye av kritikken rammer deres egen plattform – Nato. Hvis vi gjør den feilen å ikke ha egen propaganda av frykt for å splitte nei-sida, vil vi bidra til å befeste imperialistiske premisser for EU-motstanden (Nato). Dette vil innhente oss det nærmeste tiåret hvor Nato med stor sannsynlighet vil bli ytterligere svekket. Sikkerhetspolitiske argumenter for Nato vil bli argumenter for EU og VEU, og neisida risikerer å møte seg sjøl i døra.

Vår strategiske plassering

Norges plassering på kloden gjør landet viktig i enhver krig hvor to av tre følgende konstellasjoner er representert: USA – sentraleuropeiske land (EU) – Russland. Sånn har det vært i dette århundret og betydninga av Norge har økt med større sjø- og luftmobilitet i krigføringa. Norges betydning ligger i hovedsak ikke i noe vi har, men i det vi er. Et mulig brohode, hangarskip for den annen part i en krig. Vår posisjon gjør at krigførende parter må føle seg trygge på at motstanderen ikke får tilgang til vårt territorium. Den beste måten å gjøre det på, er ved å okkupere landet. Tilfeldigheter gjorde at tyskerne kom før engelskmennene i 1940.

Et Norge som er nøytralt i forhold til de imperialistiske maktblokkene, må ha et forsvar som oppfattes som troverdig av de samme imperialistiske blokkene. Med evne til å avverge forsøk fra noen annen part på å okkupere landet. Dette premisset må debatten om et sterkt, nasjonalt og uavhengig forsvar ha med seg i dag, og i overskuelig framtid. For i en verdensutvikling hvor nettopp hovedtrekkene er rivaliseringa mellom USA – EU – Japan om og med Russland om Sovjets tidligere republikker og randstater i Øst-Europa, har utfordringene til en korrekt uavhengig linje økt.

Maktas angst

Denne utfordringa fyller makta, borgerskapet og ledelsen i Forsvaret, med angst. Den samme angst som gjorde at det ikke var vilje og handlekraft til full motstand i 1940. Den samme angst som dreiv Norge inn i blokk med USA i 1948-49 da spørsmålet om uavhengighet sto forrige gang, kan nå drive Norge inn i EU og VEU. Tidligere forsvarsminister Holst gjentok til stadighet parallellen mellom dagens valg og valget som ble gjort i 1948-49, f.eks i foredrag i Oslo Militære Samfund 6. juni 1992 og 11. oktober 1993.

Frykten for å bli stående aleine i en situasjon hvor USA trekker tilbake sin våpenhjelp og infrastrukturstøtte, gir en egen begrunnelse for at Norge skal stille raske tropper til disposisjon for såkalte fredsbevarende/fredsopprettende operasjoner i VEU-/Nato-regi. Det blir begrunna som en forsikringspremie: Vi stiller styrker hvis dere kommer og hjelper oss hvis vi trenger det.

Det avgjørende for myndighetene og forsvarsledelsen når de gjør sine valg, er sjølsagt ikke ideologiske og politiske betraktninger. Disse blir overbygning og forklaringsmodeller på grunnleggende økonomiske klasseinteresser. Svikten i 1940 skyldtes at kapitalkreftene ikke ønsket en aktiv motstandskamp i Norge, og de ledende sjikt av makta har i dag heller ingen interesse av å opprettholde forvaret av nasjonalstaten. Dette driver fram EU-medlemskapet, nedlegging av deler av det «nasjonale forsvaret» som unødvendig utgiftspost og styrking av de forsvarselementene som bare kan brukes som ekspedisjonskorps sammen med andre deler av Nato og VEU. Norge har som resultat av oljeeventyret (for noen) fått økonomisk grunnlag for imperialistisk ekspansjon. De ledende kapitalgrupperingene i Norge ønsker å være til stede der det er mulig å flytte fram politiske og økonomiske posisjoner. Norge er for svakt til å spille en egen militær rolle, sammen med andre imperialistiske land kan vi bli en del av «The winning team».

Nato erstattes av VEU

Nato-toppmøtet i januar 1994 oppfattes av mange som ei veiskille. VEU (EUs organ for sikkerhets- og forsvarspolitikk) tar over rollen som førende part i utviklinga av Nato i Europa etter USA. VEU får deler av Natos militærapparat, infrastruktur og kommandoapparat stilt til disposisjon. Vestunionen som til nå har manglet det meste av alt, får dermed et operativt militært apparat.

Kjernen i Natos nye opplegg er det som på engelsk kalles Combined Joint Task Forces – CJTF. Det vil si kombinerte fellesstyrker. Det dreier seg om et konsept som gjør det mulig å sette sammen skreddersydde styrker for ethvert politisk formål, hvor og når det måtte oppstå behov for det. Det innebærer bl.a at noen Nato-land kan sette i verk felles militære operasjoner uten at f.eks USA er med, men likevel med full utnyttelse av Natos militære apparat.

For å dekke over at EU nå er førende for utviklinga av Nato, ble begrepet for CJTF kalt «separable, but not separate». Adskillelige, men ikke adskilt.

Reservasjoner i forsvarsledelsen

Forsvarsledelsen representert ved Forsvarssjefen har de siste to åra gitt uttrykk for noen reservasjoner knytta til Norges internasjonale engasjement.

Forsvarssjef Torolf Rein sier i Atlanterhavskomiteens skriftserie nr 172 følgende: «Så lenge Nato er aktuell, kan jeg ikke se at vi blir sikkerhetspolitisk akterutseilt ved å stå utenfor EU og derved uten medlemskap i VEU. Men svekkes Nato og taper sin verdi, kan vi ikke tåle å bli stående alene. En tilknytning til et europeisk sikkerhetsfellesskap vil da bli tvingende nødvendig. Dette kan bli vanskelig uten å være medlem av EU. Deltakelse i et europeisk sikkerhetsfellesskap vil ventelig måtte skje ved fullt medlemskap i VEU. Dette kan føre til at vi må påta oss utvidete forpliktelser i internasjonale militære engasjement i forhold til de forpliktelser vi i dag har i Nato.»

Med premisset om at vi ikke kan ha en sjølstendig linje, vil Natos svekkede posisjon sannsynligvis drive resten av forsvarsledelsen og store deler av offiserskorpset over på en pro-EU- og VEU-linje.

«Sjøforsvaret inn i det 21. århundre» er tittelen på den nye doktrinen for sjøforsvaret. Som en av fire hjørnesteiner for Norges sjøforsvar nevnes «evne til deltakelse i flernasjonale styrker i fred, krise og krig, i norske farvann såvel som utenfor». Det påpekes at dette er viktigere nå enn det var da Norge hadde en trussel fra Sovjet. Tilpassinga til de nye oppgavene utafor landets grenser skjer for tida med rekordfart.

Natos CJTF sammen med norsk målsetting om å stille styrker til disposisjon sammen med tilpasningen til EU og VEU, gjør at vi i større og større grad får et norsk forsvar etter lego-prinsippet.

Forsvar etter lego-prinsippet

Styrker som akkurat som byggeklosser kan puttes sammen med andre europeiske styrker for å løse de oppgaver EU ser seg tjent med – som en del av Natos nye reaksjonsstyrker – Immediate Response Forces (IRF) og deler av CJTF. Legoklossprinsippet vil svekke integreringa i det norske totalforsvaret og treninga i samvirke med norske avdelinger.

Utenom den forsterka infanteribataljonen som nå bygges opp ved Kongsberg (Heistadmoen), er det ei målsetting for Norge å avse 2 fregatter, 4 ubåter, 2 minejaktfartøyer, 6 maritime patruljefly og 1 skvadron F16 jagerfly.

Prioriteringen av disse styrkene til internasjonale krigseventyr vil koste betraktelig mer enn om de ble brukt som integrerte deler av det norske Forsvaret. Det vil innenfor de samme bevilgningsrammene svekke de gjenværende delene ytterligere.

Forsvarskommisjonen av 1990, ledet av Fylkesmannen i Oslo – tidligere statsminister og partileder for Høyre Kåre Willoch, la de fleste av premissene for den omstilling og nedlegging av Forsvaret som nå finner sted. Dette rir nå Høyre som en mare og vanskeliggjør oppslutning blant grupper som tradisjonelt har vært Høyres støtter, de såkalte forsvarsvennene.

Høyre har ett angrepspunkt mot det som skjer: at Forsvarskommisjonens økonomiske forutsetninger ikke er blitt fulgt. Sammen med store overskridelser på kommando- og våpensystemene til ubåtene, ferdigstillelsen av mineryddingsfartøyene og oppgradering av F16 flyene, betyr det at det økonomiske etterslepet etter hvert vil true den bebudede materiellfornyelsen eller alternativt prinsippet om å opprettholde invasjonsforsvaret i den nordligste landsdelen. Sannsynligvis vil forsvarsledelsen prioritere materiellet og heller gå over til alternative forsvarskonsept som jeg antyda i begynnelsen av denne artikkelen. Det betyr at målsettinga om å være i stand til å slå tilbake en invasjon i noen landsdel legges vekk.

Slutt på et invasjonsforsvar

I Langtidsmeldingen for forsvaret står det ulike alternativer:

1. Forsvaret kan organiseres som et invasjonsforsvar bygget på en risikobetonet forutsetning om store allierte forsterkninger.
2. Forsvaret kan organiseres som et kjerneforsvar dimensjonert for å ivareta fredsoppgavene, kombinert med en kadrefunksjon for gjenoppbygging av en større organisasjon over en lengre periode.
3. Ambisjonen om å kunne bekjempe en invasjon forlates til fordel for et lavere ambisjonsnivå, og strukturen tilpasses dette.

Ingen av disse alternativene vil evne å slå tilbake et massivt invasjonsforsøk. I tillegg vil store deler av strukturen uansett være knyttet opp til forsvar av landsettingsområder for forventa allierte styrker.

Et av de mulige konsept som beskrives i meldinga er at norske styrker blir totalintegrert i Natos nye reaksjonsstyrker, IRF. Det innebærer at forsvaret av Norge i realiteten ikke er et nasjonalt anliggende, men et Nato-anliggende (les VEU).

Tydeligere kan det vel ikke sies. Arkitektene bak Langtidsmeldinga knytter forsvaret av Norge til deltakelse i Nato og VEU, og forutsetningene om såkalte allierte forsterkninger. Hvis disse forsterkningene ikke kommer, vil Forsvaret kollapse nettopp fordi det bygges på denne forutsetninga. De som har skrevet meldinga, mener det da vil være nytteløst å ta opp kampen/fortsette striden – altså går de inn for norsk overgivelse.

De såkalte forsvarsvennene i Norges Forsvarsforening er de som i dag mest høylytt kritiserer omstillingene i Forsvaret. De har det samme premiss med Nato/VEU, men etterlyser mer penger for å oppfylle Forsvarskommisjonens forutsetning. Deres linje er at hvis det ikke blir mer penger, vil det være uansvarlig å oppfordre folk til motstand – altså er overgivelse også forsvarsvennenes svar. Jeg har flere steder brukt betegnelsen et sterkt, nasjonalt forsvar uten å forklare det nærmere. Å utvikle premisser og innhold til hva det bør bestå av, er manges ansvar og oppgave.

Jeg vil kort skissere hva jeg mener vi bør legge i begrepet i forhold til dagens situasjon og inviterer flere til å engasjere seg.

For et sterkt, nasjonalt og uavhengig forsvar

Det er nødvendig at flere kaster seg inn i debatten og utfordrer det unasjonale og imperialistiske premisset som ligger til grunn for forsvarsledelsen, makta og borgerskaper. AKP er tilhengere av et sterkt, nasjonalt og uavhengig forsvar som baserer seg på konvensjonelle våpen. Ryggraden i dette forsvaret må være vernepliktsordninga. Vi er mot deltakelse i alle urettferdige militærallianser som brukes aggressivt mot andre stater, nasjoner og folk og/eller gir Norge en ulikeverdig posisjon. På dette grunnlag går vi imot Norges videre integrering i VEU, og er for oppsigelse av avtalen om assosiert medlemskap i VEU. På samme grunnlag går vi inn for norsk utmeldelse av Nato og går mot alle bevilgninger til Natos infrastrukturprogram og utgifter til forhåndslagring av materiell i Norge. Vi går mot Nato-øvelser på norsk jord.

Norges integrering i USAs militærdoktrine gjennom Nato-medlemskapet har gitt oss en usjølstendig stilling og vanskeliggjort et forsvar av landet i dybden. Med dybde menes både tid og rom. Det norske forsvaret er i for stor grad knyttet til et skallforsvar strukturert av flyplassene og forventningene/premisset om unnsetninger utenfra. I fall slike unnsetninger ikke skulle komme, vil hele det eksisterende forsvarskonsept bryte sammen. Den strukturelle oppbyggingen av krigsorganisasjonen knyttet til forsvaret vil gjøre den ekstra utsatt innledningsvis og vanskeliggjøre et forsvar over tid.

Oppgraderingsprogrammene for F16-flyene stanses. Dette programmet suger en uforholdsmessig andel av investeringsmidlene i åra framover. Frigjorte midler må nyttes til videre investeringer på mobilt luftvern, panservern, mobilt kystartilleri, styrka mineforsvar (sjø), forbedrede ildledningssystemer for artilleriet og forbedra ammunisjonstyper for det samme.

Mobilitet som gir mulighet for slagkraft over tid må være et nøkkelelement. Da kan ikke forsvarsevnen knyttes til kostbare våpenbærere som F16 som relativt raskt kan føre til at en stor del av egen defensiv og offensiv kapasitet settes ut av spill.

Hæren som det sentrale elementet i det norske forsvaret må styrkes. Programmet med de vedtatte stormpanservognene er et feilspor og må stanses. Frigjorte midler brukes til styrka avdelingspanservern og styrking av feltartilleriets muligheter til panserbekjempelse.

AKP vil lage et hefte som går djupere inn i disse spørsmålene enn denne artikkelen har rom for å gjøre. Målet er at heftet foreligger 1. september 1994. Synspunkter knytta til problematikken mottas gjerne.

av William Hinton

Et spørsmål som landbruksreformene (1) i Kina reiser, er: Var det, alt i alt, flere kollektive feilslag enn det var kollektive suksesser? Min konklusjon er at det var det ikke.

En gruppe unge økonomer som gjorde den analysen som ledet fram til reformene, fortalte meg i 1980 at omtrent 30 prosent av landsbykollektivene gjorde det bra, andre 30 prosent gjorde det veldig dårlig, og midt i kunne det sies at de resterende 40 prosentene verken blomstret eller brøt sammen, men ikke desto mindre støtte på mange problemer. Når disse opplysningene er gitt, kan man trekke forskjellige slutninger. Man kan legge sammen de 30 prosentene i bunnen og de 40 prosentene på midten og si at flertallet gjorde det dårlig. Man kan legge sammen de 30 prosentene på toppen og de 40 prosentene i midten og si at flertallet hadde det i det minste levelig. Eller man kan si at suksessene og nederlagene var omtrent like mange (øvre og nedre 30 prosent), mens det dominerende var varierende resultater (de midtre 40 prosentene).

Jeg tror den siste av disse er den mest realistiske. Dessuten mener jeg at en kooperativ bevegelse som er 30 prosent vellykket er en usedvanlig framgang i et land av Kinas størrelse. Det betyr at noe sånt som 240 millioner mennesker har gjort det bra som kooperatører. Hvis så mange mennesker kunne gjøre det godt ved å arbeide sammen, var kooperasjon en brukbar måte å leve på for kinesiske bønder. De 240 millioner bøndene som gjorde det dårlig, kunne med hjelp fra regjeringa, omorganisering, og hardt arbeid, også lære å gjøre det bra. Det samme gjelder de 320 millioner som samarbeidet med varierende resultater i midten av spekteret.

Mine informanter kan sjølsagt ha kommet fram til gale forholdstall. Hvis det er andre oversikter som konkluderer med andre forhold mellom feilslag og suksesser, bør de legges på bordet. Men selv om de vellykte kooperativene utgjorde en betydelig mindre del av helheten, hvis titalls millioner bønder lærte seg å lykkes kooperativt. Implikasjonene er ekstraordinære; for det som millioner kan gjøre, kan andre millioner også gjøre. Det er grunnen til at spørsmålet om Dazhai, som i Maos tid ble holdt fram over hele landet som en vellykket modell, er så viktig. Hvis Dazhai var en suksess, viste Dazhai en vei framover som andre bønder kunne følge.

Kornfronten

Jeg bestrider ikke slutningen om at Kinas kornproduksjon bare så vidt holdt tritt med befolkningsveksten i den kollektive perioden. Dette var sant, trass i den kjensgjerning at mange veldrevne kollektiver fordoblet, tredoblet og firedoblet avkastningen sin. Dette innebærer at et stort antall kollektiver aldri realiserte sitt potensiale, men det innebærer ikke at den kooperative organiseringa av jordbruket er ubrukelig av natur. Siden den nå i minst fem eller seks år har vært erstattet med et produksjonssystem basert på familiekontrakter, er det på sin plass å spørre om det nye systemet har bedret kornproduksjon per capita (latin – betyr per hode (overs. anm)).

Svaret er: tydeligvis ikke. Siden 1984, da regjeringa rapporterte en kornproduksjon på over 400 millioner tonn, viser de offisielle tallene et voldsomt fall, deretter en langsom stigning, som ikke har greid å gjenerobre det nivået som gikk tapt i 1985. Nå skriver pressa rutinemessig om stagnasjon i kornproduksjonen, om kornmangel, om fallende produksjon, for i inneværende år å ende med at 20 millioner bønder står overfor hungersnød, 80 millioner er i alvorlige vansker og 200 millioner har sviktende avlinger.

Så vidt jeg veit produserte Kina dessuten aldri de 400 millioner tonnene som regjeringa nå gjør krav på for 1984. Den rikelige tilgangen av korn på markedet det året kom bare delvis fra årets produksjon. Overskuddet kom fra frigjorte lagre av kollektivt korn. Dette kornet ble solgt på markedet eller delt ut til bøndene da kollektivene ble stykket opp. Det var mulig å selge det med stor fortjeneste, takket være den voldsomme økningen i kornprisene som fulgte reformen, og takket være bonusene som ble betalt for overskuddskorn. På samme vis var det store fallet i avlingene som ble rapportert i 1985, ikke først og fremst et resultat av svikt i produksjonen, men av at kornlagrene var tømt. Den avlingen som i virkeligheten ble høstet årlig fra 1983 til 1988 har svingt mellom 350 millioner og 380 millioner tonn. Hvis vi tar det høyeste tallet som utgangspunkt (noe som er temmelig optimistisk), og fordeler det på 1,1 milliarder mennesker (den anslåtte befolkningen for øyeblikket), kommer vi til et gjennomsnitt på 345 kg korn per person. Dette er ikke mye høyere enn det gjennomsnittet Hugh Deane rapporterer for 1978. Det ser derfor ikke ut som reformen har greid å få bukt med kornproblemet.

Dette betyr ikke at alle direktivene og de politiske retningslinjene for kollektiviseringen var korrekte. Et punkt som ofte blir tatt opp av reformatorene, er at i kollektivperioden utgjorde en overdreven anvendelse av Maos «korn er nøkkelleddet» en alvorlig hindring for allsidighet på landsbygda. Det synes klart at i løpet av den kooperative perioden la regjeringa fra tid til annen for mye vekt på korn på bekostning av olje- og industrivekster og spesialiteter som frukt, husdyrhold og biprodukter. Det som overhodet ikke er klart, er årsaken til dette, og hvem som skal holdes ansvarlig. Det var ingenting i veien med Maos slagord. Det var vel avrundet og lød: «Ta korn som nøkkelleddet, praktiser husdyrhold, skogbruk, fiske og sideordnede næringer for å skape velstand overalt på landsbygda.» Det slagordet var godt den gangen og er godt nå. Selve utpekingen av korn som et «ledd» betyr at korn ikke er «alt» og at andre ledd i kjeden må og kan bli utviklet så lenge kornproduksjonen blir skjøttet vet.

Hvis ensidig politikk i visse perioder reduserte allsidigheten, så er løsningen å korrigere den ensidige politikken. Det er ingenting ved den kooperative bevegelsen som sådan som hindrer allsidighet. Veldrevne kooperativer er faktisk i en mye bedre posisjon til å være allsidige, til å bruke alle evner, alle talenter og alle ressurser, enn individuelle bønder i en privatisert økonomi. Mange framstående samfunn demonstrerte dette om igjen og om igjen, i 1960-åra, 1970-åra og 1980-åra. Et aktuelt eksempel er Doudian landsby som i dag befinner seg i Beijings forsteder.

Et annet punkt som Deane tar opp, igjen som et ekko av reformatorene, er at leveforholda stagnerte i den kooperative perioden. Og det er sant, over vide områder hvor kooperativene ikke gjorde det så bra, stagnerte levestandarden. I andre områder gjorde den det ikke. Visse samfunn utviklet en bemerkelsesverdig velstand.

Oppgaven om at 42,8 prosent av brigadene hadde en per capita-inntekt under 50 yuan i året ser ut til å motsi tallene jeg fikk oppgitt om en deling på 30-40-30. Men det er ikke klart hva tallene refererer til, om det er total inntekt eller disponibel inntekt. I den kooperative perioden ble mange tjenester og fordeler distribuert uten vederlag.

Folk tjente også en del av sitt kooperativs akkumulasjonsfond og ble beriket som eiere av sitt kooperativs investeringer. Alle produksjonsutgiftene ble betalt av fellesskapet. Før man gjør sammenlikninger, må begrepene som sammenliknes analyseres med omhu. De virkelige inntektene beløp seg antakelig minst til det dobbelte av de 50 yuan som blir oppgitt. Men når det gjelder å tilfredsstille de daglige behovene, er en større disponibel inntekt selvfølgelig en nødvendighet, og landsbygda som helhet gikk ikke fram som den skulle ha gjort, eller som den hadde potensiale til i å gjøre, i 1960-åra og 1970-åra. Det var alt for mange og alt for omfattende områder som var i stagnasjon, enten det var 30 prosent eller 42,8 prosent. Landsbygda forlangte forandring. Spørsmålet er ikke om det skulle ha vært forandring, men hva den forandringen skulle være. Fantes det ingen effektive løsninger tilgjengelige innenfor kooperativsystemets kontekst som kunne overvinne stagnasjonen? Var privatisering den foretrukne løsningen på de problemene som oppsto?

En annen anklage er at utarminga på landsbygda var spesielt alvorlig på bondelandet i nordvest. Fjerntliggende innlandsområder hadde en tendens til å sakke akterut etter frigjøringa, trass i at de fikk en del spesiell oppmerksomhet fra Beijing. Landet er fattig, markedene er langt borte, og det er få muligheter utenom landbruk. Disse problemene møtte bondekooperativene, og de møter fortsatt de individuelle kontraktørbøndene i dag. Men dagens bønder møter dem aleine, familie for familie, i en én-for-én kamp mot naturen og det upartiske markedet, i stedet for sammen som et fellesskap. Avhengig av hvor godt eller hvor dårlig et gitt kooperativ ble drevet, kan dette historisk sett være en fordel eller en ulempe, men som helhet vil en bonde i løsshøylandet (løss er en finkorna, porøs jordart. Overs. anm) finne det vanskelig å møte livet aleine.

Jeg tilbragte en måned i løsshøylandet nordøst før Yanan i 1988. Mitt inntrykk var at situasjonen var temmelig desperat. Åkerjorda som ble dyrket på kontrakt, kunne ikke gi tilstrekkelig mat, om ikke annet så fordi bøndene ikke hadde råd til kunstgjødsel, og ikke engang kunne få tak i den hvis de hadde råd. Som et resultat dyrket de opp fjellsidene som «hjelpeland» og ødela dem i prosessen. Demninger, terrasser og andre kollektive ingeniørarbeider falt fra hverandre. Vi så overgitte vanningssystemer og utvaskede jordvoller. Det var helt klart at mange av dem aldri ville ha blitt bygd under en privat økonomi og at de nå ikke ville bli reparert uten en rekollektivisering. Bønder vi snakket tilfeldig med var sinte og sa de hadde hatt det bedre under det kooperative systemet.

Prissaksa

En meget alvorlig anklage som Deane reiser, er at Maos sosialistiske politikk presset et altfor stort overskudd ut av bøndene. Kina var og er i hovedsak et jordbruksland. Akkumulasjon for industriinvesteringer måtte komme fra landbruket i utgangspunktet. Det fantes ikke noe annet valg. Den nye regjeringa satte virkelig innkjøpsprisen for korn og andre landbruksprodukter lavt. Disse lave prisene gjorde det mulig å forsyne byene med billig mat og slik holde lønningene til arbeiderne i byene lave også. Denne politikken sørget også for råvarer til lave priser. Med billig mat og råvarer ble akkumulasjonsratene i industrien høye. Men noe av denne akkumulasjonen gikk tilbake til investeringer i landbruket i form av maskiner, utstyr, kunstgjødsel og plantevernmidler. Fra 1953 til 1977 var 4,27 prosent av de totale investeringene i industrien rettet mot produkter til landbruket, og disse produktene ble solgt tilbake til bondekooperativene til svært lave priser, som sank ettersom tida gikk. I 1959 måtte bøndene skaffe 116.500 kg hvete for å kjøpe en 75-hestekrefters beltetraktor. I 1979 hadde dette falt til 53.500 kg. I 1950 trengtes 1,6 kg hvete for å kjøpe 1 kg kunstgjødsel. I 1979 kunne 0,5 kg hvete betale l kg kunstgjødsel. I 1960 trengtes 35 kg hvete for å kjøpe 1 kg plantevernmidler. I 1979 hadde dette sunket til 5 kg. (2)

Landbrukssektoren ble beskattet, men ikke utsuget. Tvert imot ble den kontinuerlig beriket med moderne produkter gjennom et gjensidig støtteforhold som reduserte tappingen av landsbygda og mildnet virkninga av den klassiske «saksa» (gapet mellom prisene på landbruksprodukter og prisene på industriprodukter).

Videre hjalp staten landområdene med direkte investeringer i landbrukets infrastruktur. Dette økte fra 7,3 prosent av de totale investeringene i den første femårsplanen til 11,4 prosent i 1978 (den femte femårsplanperioden). Forholdet mellom statlige investeringer i landbruket og direkte landbruksinntekter gikk fra 49 prosent i den første femårsplanperioden til 56 prosent i den andre perioden, til 164 prosent i den fjerde og femte perioden. (3)

Siden 1980 har både direkte statlige landbruksinvesteringer og statlige investeringer i industri som er innrettet på å forsyne landbruket, falt kraftig.

Investeringene i den industrien som er innrettet på landbruket falt fra gjennomsnittet i åra 1953-1977 på 4,27 prosent til et gjennomsnitt på 1,3 prosent i åra 1980-1985. Samtidig falt direkte investeringer i infrastrukturen fra høydepunktet på 11,5 prosent i 1978 til 6,3 prosent i perioden 1980-1985, og så ned til 4 prosent i perioden 1985-1987. Samtidig falt bøndenes egne investeringer av arbeid i kapitalkonstruksjon (vesentlig landbrukets infrastruktur) fra hele åtte milliarder arbeidsdager per år på slutten av 1970-tallet til mindre enn en fjerdedel av dette i dag Disse to reduksjonene til sammen (redusert statsfinansiering og redusert innsats av bondearbeid) utgjør et kritisk – man kan si ødeleggende – tilbaketog fra omdanningen av naturen, fra det Dazhai-inspirerte forsøket på å oppnå høy og stabil avkastning ved hjelp av ressursbevarende ingeniørarbeider. (4)

Samtidig har den klassiske «saksa» åpnet seg på vidt gap, trass i omfattende prisøkninger for korn og andre landbruksprodukter. I løpet av de siste fem til sju åra har kunstgjødselprisen gått opp med fra 37,7 til 60 prosent, dieselolje har gått opp 22 prosent, strømprisen har økt med 167 prosent og prisen på kunstig vanning har gått opp med 100 til 200 prosent. I kjølvannet av dette har det fulgt vesentlige økninger i produksjonskostnadene og vesentlig nedgang i det kontantbeløpet som bøndene faktisk bruker på tilførsler fra industrien, noe som igjen betyr enda mer radikal nedgang i antallet slike produkter som faktisk ble kjøpt. (5) Jeg tror det er unødvendig å si at i jo større utstrekning bondeprodusentene kommer ut på markedet, jo sterkere vil virkningen av «saksa» være, og jo hardere vil de bli utbyttet.

Deane påstår også at Maos politikk førte til overdrevent akkumulasjonstempo. Ja, det tror jeg den gjorde noen ganger. I sin entusiasme for å omdanne verden raskt, drev vill-ledede kadre akkumulasjonstakten til ufornuftige høyder i visse perioder og på visse steder. Det er ikke klart om dette gjelder for hele landsbygda. Jeg vil gjette på at det kan argumenteres ganske bra for det. Men dette er ikke en faktor som er innbygget i kooperasjonen som system. Akkumulasjonstakten bestemmes av politikken, for høyt tempo kan justeres. Det er ikke nødvendig å gi avkall på hele systemet for å oppnå en fornuftig balanse mellom forbruk og investeringer.

Deanes påstand om at den delen av akkumulasjonsfondene som ble brukt på velferd, falt fra 40,2 prosent til 22,5 prosent på to tiår, trenger grundigere analyser. Disse tallene behøver ikke nødvendigvis bety noen absolutt nedgang i velferdsfondene. Alt avhenger av størrelsen på akkumulasjonsfondene. Siden produksjonen økte, om enn for langsomt, økte antakelig akkumulasjonen også.

Problemet med kommandometoder

Reformatorene hevder nå at Maos utålmodighet tvang bøndene inn i kooperativer før de var innstilt på det, og slik gjorde alvorlig skade på den kooperative bevegelsen og jordbruksproduksjonen. Det er sant at kommandometoder var utbredt, ikke bare i den perioden da kooperativene ble dannet, men gjennom hele den kollektive perioden. Kadre presset mange bønder inn i kooperasjon før de var klar for det, før den kooperative formen hadde bevist sin verdi for dem. Dette brøt med ideen om frivillighet og lemlestet bevegelsen alvorlig på mange steder. Kooperativer som ble dannet med kommandometoder, hadde en tendens til å utarte til stillestående føydale len, drevet av kommunistiske herrer som i noen tilfeller var minst like ille som, om ikke verre enn, godseierne de hadde erstattet.

Kommandometoder, i form av byråkratisk innblanding i den daglige driften av selv de beste kooperativer, holdt også igjen utviklingen deres. Kooperativene hadde et stort, allment behov for større sjølstendighet, og særlig for større sjølstendighet i å skjøtte sine ressurser og i fordelingen av sine investeringer. Jeg tror det er riktig å si at hvis kooperativene hadde fått halvparten av den sjølstendigheten som enkeltbøndene automatisk ble sikret i det øyeblikk de skrev kontrakt på jorda si i 1980-åra, ville en mye større del av kooperativene ha gjort det bra. Én bestemmelse i det nye reglementet ga i seg selv systemet en større fleksibilitet. Det var bestemmelsen om at bøndene ikke behøvde å dyrke det kornet de skrev kontrakt om å levere. De kunne dyrke en helt annen avling, selge den, og kjøpe nok korn til å fylle kvoten sin. Slik kunne hver produsent selv bestemme, nede på grasrota, hvilke avlinger det var mest fornuftig å dyrke, hvilke avlinger som ga det største utbyttet. Kooperative enheter kunne ha vært gitt betraktelig sjølstendighet i dette spørsmålet, og hvis det gikk ut over kornproduksjonen, kunne regjeringa ha brukt prisstimulanser for å gjenopprette balansen, slik de har gjort det igjen og igjen siden reformen. Nylig har prismanipuleringen ført til alvorlig ubalanse,

men det er et separat spørsmål som skriver seg fra måten markedet har blitt manipulert på og knyttet til svekne prisløfter, ukontrollert inflasjon i prisene på gårdsutstyr, korrupsjon, og mange andre faktorer som henger sammen med den nye situasjonen som reformen har skapt. Kommandometoder har uten tvil vært et alvorlig og vedvarende problem, men det er vanskelig å argumentere for at kommandometoder og kooperasjon hører sammen. Løsningen på problemet med kommandometoder er opplagt å innføre mer sjølstyre, mer demokrati i systemet, og å bruke markedsmekanismer heller enn regjeringsdirektiver for å påvirke avgjørelsene i produksjonen. Det er ingen grunn til at ikke titusener av kooperative enheter skulle kunne forholde seg til hverandre og til den statsdrevne økonomien gjennom markedet, akkurat sånn som de individuelle bøndene gjør det nå. Kommandometodene som var så ødeleggende for den kooperative bevegelsen, var i stort monn bare en utvidelse av fortidas byråkratiske sentralisme, jekket opp flere hakk og forsterket av en den kommunistiske bevegelsens sentralistiske tradisjon. Funksjonærene i Kina går bare ut fra at de har rett til å bestemme alt, ned til de minste detaljer i folks liv. Denne tradisjonen er virkelig føydal. Den er inderlig avskydd på grunnplanet, og det er en av grunnene til den usedvanlige tiltrekninga et fritt marked – som det som nå kommer til syne i Shenjen – øver på vanlige, kinesiske borgere. For folk som lider under føydale begrensninger, ser markedsfriheten ut til å kunne bety en radikal frigjøring, der det som teller er dyktighet og ikke innflytelse som skyldes sosiale forbindelser. (Hittil er det selvfølgelig de øverste kadrenes barn som har vært i stand til å få kloa i pengene og dominere forholdet.)

Den innebygde ironien i dette spørsmålet om kommandometoder, er at reformatorene, under foregivende av å bekjempe kommandometodene, oppløste den kooperative bevegelsen på landsbygda på kommando. Det er ingen tvil om at mange bønder ønsket systemet med familiekontrakter velkommen og «stemte med føttene» for å oppgi kooperativene, men mange andre bønder gjorde det ikke. Deane må støtte opp sin påstand om at mange bønder «stemte med føttene» for å oppgi kollektivene, med noen data som er til å stole på, før det spørsmålet kan betraktes som avgjort. Å forandre retning med «ett kutt med kniven» (fullstendig, gjennomgripende forandring uten noe rom for kompromiss eller avvik) er notorisk framherskende i Kina. Kadre på alle nivåer, som er mobilisert fra sentralmakta, vifter opp sterke politiske vinder og innfører strenge sanksjoner på den som sleper føttene etter seg, for ikke å nevne motstand eller obstruksjon. Så det er svært vanskelig å vite hva folk virkelig mener eller virkelig vil. Akkurat som kommandometoder drev mange uvillige bønder inn i kollektivene til å begynne med, drev kommandometoder mange uvillige bønder ut av dem i annen omgang.

Privatiseringsbølgen

Lange Bue landsby sto imot familiekontraktene i to år og ga til slutt etter bare fordi høyere ledere i kommunistpartiet stilte den lokale partikomiteen overfor et ultimatum: Del ut jorda på kontrakt innen en måned, eller bli ekskludert fra partiet. Lederne i Wanggongzhuang unngikk et slikt ultimatum ved å forsvinne hver gang fylkeslederne kom for å sette i gang reformen.

Spredt utover hele Kina kan man finne samfunn som enten ikke endret det kollektive systemet sitt i det hele tatt, eller bare gjorde overflatiske endringer for å føye seg etter regjeringsdirektivene, mens de opprettholdt en sterk, kollektiv kjerne. Dessverre – sett fra mitt synspunkt – utgjør de bare en liten brøkdel av totalen, sannsynligvis mindre enn én prosent, noe som stiller spørsmål ved påstanden om at de fortsatt kjemper imot. Problemet her er å få et realistisk bilde av bøndenes ønsker. Når kampanjens omfang er gitt, når straffen for å ikke delta er gitt, når de svært påtakelige belønningene for deltakelse er gitt, og når vi innser at det alltid er lettere å vende tilbake til fortida enn å være pioner for framtida, så er det ikke overraskende at reformatorene var i stand til å oppløse kollektivene overalt, til og med der de gjorde det bra.

Det er ingen som stiller spørsmål ved at over store områder der landbruksøkonomien stagnerte, der kollektivene representerte noe som lå mye nærmere føydale len dyrket av leilendinger enn frivillige fellesskap av frigjorte produsenter, feiret bøndene reformen som en «annen frigjøring». De var absolutt henrykt over å bli kvitt kadrene. Men i landet som helhet befant bøndene seg i mange slags situasjoner som inkluderte områder hvor store antall av vellykte kooperativer eksisterte side om side med enda større antall av mindre vellykte, der utsiktene var blandet – og alt sammen iblandet visse samfunn der utsiktene var dystre.

De enkelte familienes respons på hver av disse situasjonene kunne variere sterkt. Selv i de mest veldrevne, mest vellykte kooperativene, som ble lojalt støttet av flesteparten av medlemmene, fantes det ambisiøse individer med spesielle ferdigheter og arbeidskraft som ønsket å prøve seg på egen hånd. Jo mindre vellykket kooperativet var, jo mer utbredt var slike holdninger. Samtidig var det selv i de dårlig drevne kooperativene mange familier som ikke hadde noen spesielle ferdigheter, og som hadde få eller ingen sterke arbeidere, som så på kooperativene som redningen og derfor ønsket å fortsette kooperativene. Og her og der gjennom systemet, spredt på de mest uventede steder, fant man individer med ekstraordinære evner som kunne bli velstående i enhver situasjon, men som var inspirert av sosialistiske idealer og så kooperasjonen som Veien fram for Kinas bønder som helhet og brukte livene sine for å få det til å fungere. For sin egen del ba de ikke om annet enn sin del av den kommende velstanden.. Jeg har personlig kjent en god del slike mennesker. Reformivrige kadre har angrepet dem som «konservative» som gikk imot privatiseringen, fordi det satte deres status som kooperativkadre i fare.

De fleste mennesker veit enten ikke, eller bryr seg ganske enkelt ikke om i hvilken utstrekning statlige dekreter har fordreid lovene, reglene, skatte- og pengepolitikken for å støtte privatproduksjon mot kooperasjonen i reformens løp. Sentraldokument nr 1 for 1983 gjorde det lovlig å leie arbeidskraft, og legaliserte privat innkjøp av store produksjonsvarer (prosessutstyr, traktorer, lastebiler), å slå sammen kapital til private investeringer, og å leie ut kollektiv eiendom til individer. I kjølvannet av alt dette begynte enkeltpersoner også å låne ut penger privat til ågerrenter. Den nye skatte- og kredittpolitikken ga skattefritak til nye private virksomheter og autoriserte liberale banklån til slike virksomheter såvel som til spesialiserte enkelthusholdninger, samtidig som den i praksis avskar kreditten til de eksisterende produsentkooperativene, landsbybrigadene. Jo større foretakende som ble drevet av de spesialiserte husholdningene, jo større privat virksomhet, jo bedre lånebetingelser fikk de, og jo lettere ble det å få lån. Private kontraktører som leide kollektive foretak, fikk rett til å ansette og si opp, bestemme lønnsnivå og profittmarginer, og, hvis de reinvesterte kraftig i foretakendet, fikk de retten til gradvis å omdanne hele greia til privat eiendom.

De fleste mennesker kjenner videre ikke til, eller bryr seg ganske enkelt ikke om den skandaløse plyndringa som dominerte likvideringen av kollektiveiendommen og hjalp til med å skape de såkalte spesialiserte familiene med de nødvendige «penger, styrke og evner» til å bli rike først. Da tida kom til å fordele de kollektive verdiene, var folk med innflytelse og forbindelser – kadre og deres slektninger, venner og kompiser – i stand til å kjøpe for en slikk og ingenting de traktorene, lastebilene, brønnene, pumpene, prosessutstyret og annen produktiv eiendom som kollektivene hadde akkumulert over tiår med hardt arbeid av alle medlemmene. Ikke bare greide kjøperne å fastsette lave priser for disse kapitaltilgangene (ofte en tredjedel eller mindre av verdien), men de kjøpte dem ofte med lette kreditter fra statsbankene, for så til slutt ofte å unnlate å betale det de hadde lovet. Det er tvilsomt om det noen gang i verdenshistorien har vært en privilegert gruppe som har tilegnet seg mer for mindre. Skalaen på disse transaksjonene og omfanget av den skade som ble gjort kooperativenes gjennomsnittsmedlemmer, skaker bevisstheten.

Når vi kjenner til den raske likvideringen av fellesgodene, en masse-berikelsen av de privilegerte som hadde åndsnærværelse nok til å sette leppene til karet i tide, og den fordelaktige behandlingen som deretter ble sikret alle med nok velstand til å bli en «spesialist», er det ikke overraskende at reformen fikk snøballeffekt, i stand til å bære hele regioner foran seg. Når en slik «berik deg selv»-vind først tar til å blåse, tar det ikke lang tid for de fleste innser at faen tar den bakerste, og at de må slenge seg på mens det er noe å hente. Å stå fast, å holde et godt kooperativ sammen på grunn av dets langsiktige fordeler, er ekstremt vanskelig når alle rundt deg grafser etter umiddelbar rikdom og fordeler. Og ikke bare det: Bøndene i de privatiserte samfunnene hadde en tendens til å se på avlingene og eiendelene til bestående kollektiver som modne for tilegning, bare nok en ansamling av felleseie som ventet på å bli likvidert. Slik ble kollektivene gjort til beleirede øyer, svært vanskelige å forsvare og svært vanskelige å holde sammen.

Med de ovennevnte omstendighetene i mente er det nesten irrelevant å spørre hvor stor del av bøndene som støttet reformene. Det valget de sto overfor da tida kom, var ikke et valg mellom to systemer. Den beslutningen var allerede fattet på sentralt hold. Det familieoverhodene på landsbygda hadde å ta stilling til, var hvordan de skulle maksimere familiens eiendom og familiens inntekter da kooperativene ble stykket opp, hvordan de skulle få mest mulig mens det var noe å hente, slik at de ikke ville komme i bakleksa i framtida.

Den påstanden en ofte kan høre, og som Deane gjentar, at arbeidets produktivitet gikk tilbake i Mao-tida og steg kraftig i reformtida, er tvilsom. Det er riktig at i dårlig drevne kooperativer la folk inn en mengde uproduktive timer fordi arbeidsmoralen var lav. Men samtidig oppveide selve målestokken på produksjonen, størrelsen på åkrene, det rasjonelle mønsteret på vanningskanalene og bruken av maskiner – om så bare til pløying og harving – til en viss grad problemene med motivasjonen. I reformens første bølge var det betydelig færre folk som dyrket det samme landområdet som før og økte avkastningen på det, men de gjorde det med en enorm økning av anvendt arbeidskraft. Mens enhetsavkastningen (avkastning per hektar) kanskje økte, er det nesten helt sikkert at arbeidets produktivitet målt i skjepper avling dyrket per forbrukt time gikk ned. Hovedgrunnen til dette er de oppstykkete jordene. Reformen stykket store åkre opp i smale striper, ofte ikke mer enn noen få meter eller noen få fot breie. I mange tilfelle kunne kontraktørbøndene ikke engang få en kjerre ut på jordene for å losse gjødsel eller laste avlingen, for ikke å snakke om å greie å pløye, plante eller høste med traktorer.

Reformen slo fast at hakka er det herskende jordbruksredskapet, og sikret at den ikke på kort sikt vil bli erstattet med noe mer moderne.

Skal man se realistisk på det, framkalte reformen en massiv forsering av tempo. Folk sto opp tidligere, arbeidet hardere, blei lenger på markene for med intensivt håndarbeid på minimale jordstrimler å skape det som i enhver fornuftig skala kunne ha vært rasjonalisert og modernisert steg for steg. Tallene som viser den raske økningen i antall traktorer i seinere år, motsier ikke dette, siden flesteparten av traktorene aldri blir brukt på jordene likevel, de blir brukt til transport til og fra jordene og ut på hovedveiene. I den utstrekning traktorer blir brukt på jordene, er lønnsomheten et problem på grunn av at eiendommene er så små. For i det hele tatt å kunne dyrke jorda, må bøndene ha et visst sett av redskaper og utstyr. Men siden åkerlappene de kontrakterer er så små og så spredt, har de ikke annet valg enn å overinvestere.

Det store spranget

Deane gjentar også påstanden om at ikke bare var Det store spranget framover en katastrofe, men at Mao aleine skal bære skylda for det. Hvordan skal Det store spranget vurderes? Jeg tror det er allmenn enighet om at utopisme, voluntarisme, kommandometoder, gigantomani, likhetsmakeri, overdrivelser og andre sjukdommer rei Det store spranget som en mare, at de framkalte kaos i økonomien og i samfunnslivet og bidro sterkt til produksjonskrise, avlingssvikt og endelig hungersnød. (Hvor utbredt og ødeleggende hungersnøden var, er ennå ikke klart.) På et så seint tidspunkt som dette, er det fruktesløst å krangle om den relative betydninga av dårlig vær i forhold til dårlig politikk når det gjaldt å framkalle nederlaget. Begge deler spilte en vesentlig rolle. Men det har imidlertid noe for seg å se djupere på spørsmålet om Det store sprangets politikk, og å stille spørsmålet om Maos visjon i seg sjøl var grunnleggende feilaktig, eller om den blei ugjenkallelig forkvaklet i utførelsen, og i såfall hvordan dette kunne skje.

Det store sprangets allmenne strategi var å mobilisere Kinas veldige, ørkesløse arbeidskraftreserve på landsbygda for å utnytte noen av landets enorme ubrukte ressurser – ubrukt mark, vann til kunstig vanning, fossilt brennstoff og mineraler. Det var ikke noe ufornuftig mål. I kampanjens løp skapte bøndene i Hunan noen kommuner som et middel til å konsentrere arbeidskraft til store prosjekter. Mao godkjente det. Han så dem som en måte til å slippe løs menneskelige muligheter og skape rom for å fortsette revolusjonen. Gjennom å skape nye, ikke-byråkratiske, selvstyrte institusjoner som kombinerte industri, jordbruk, handel, utdannelse og militære spørsmål i én autonom lokal enhet, hadde bøndene tatt et skritt mot avskaffing av den tradisjonelle statsmakta.

Alt dette skremte visse krefter i partiet, krefter som hadde gått imot landbruksprodusent-kooperativer som «feilaktige, farlige og utopiske». Disse lederne hadde enda mindre bruk for kommuner. Maurice Meisner skriver:

«De politiske funksjonene som maoistene tilla kommunene i teorien, og realiteten i dannelsen av kommunene, utgjorde en alvorlig trussel mot det eksisterende parti- og statsbyråkratiet. Hadde folkekommunene virkelig utviklet seg på den måten som maoistene opprinnelig forestilte seg, ville sentralmakta i Kina ha blitt grunnleggende underminert – på mye av den samme måten som Marx tilla Pariskommunen muligheten til å gjenopprette den samfunnsmessige makt som staten hadde tatt fra produsentene. De antibyråkratiske implikasjonene i å danne kommunene var umiskjennelige, og byråkrater med fordekte motiver i å bevare samfunnsordenen fra før Det store spranget begynte snart å reagere på trusselen. (6)

Dette avsnittet peker på et spørsmål som har en tendens til å bli neglisjert av den gjengse akademiske visdommen og av nåværende kinesiske beretninger – nemlig tidas politiske kontekst, den grunnleggende splittelsen innafor kommunistpartiet og i det kinesiske samfunnet generelt i spørsmålet om hvilken retning revolusjonen skulle ta etter at kommunistene kom til makta.

Etter 1949 utkrystalliserte det seg to hovedkvarter som lenge hadde ligget latent i partiet. Ett, ledet av Mao, gikk inn for å bygge sosialismen så snart jordreformen var fullført. Det andre, ledet av Liu Shaoqi og Deng Xiaoping, var for en endeløs utstrekning og konsolidering av blandingsøkonomien under nydemokratiet (som reformatorene nå kaller for sosialismens første stadium). Hver side hadde tilhengere helt på toppen og røtter i midtre og lavere nivåer i partiet, såvel som i samfunnet. Siden Lius gruppe kontrollerte partiets organisasjonsdepartement, som var ansvarlig for rekruttering, disiplin, opplæring og partibygging generelt, kan man si at de hadde mest å si når det gjaldt å formulere og administrere partiets politikk dag for dag. Ikke desto mindre var det Mao som vant slaget om jordbrukskooperasjonen. Det som kom til syne i det virkelige livet, var imidlertid ikke en likefrem mobilisering av bøndene for å bygge kooperativer, men en alvorlig og langvarig tautrekking, en serie av aksjoner og reaksjoner, initiativer og mot-initiativer, framkalt av de motstående sidene. Kampen startet med de første, nølende skrittene mot gjensidig hjelp og løp tvers igjennom kommunenes tilsynekomst og videre. Den fortsetter til denne dag, selv om det store flertallet av kollektiver på landsbygda for lengst har gått i oppløsning.

Maos overtak var aldri mer enn marginalt. Det avhang i stor utstrekning av hans evne til å mobilisere støtte nedafra. Han gikk ofte utenom opposisjonen ved å snakke direkte til aktivister og vanlige mennesker på grunnplanet. Slik stilte han Liu og Deng overfor en rekke fait accomplîer, som de i sin tur svarte på med sine egne fait accomplîer, og de sistnevnte ble satt ut i livet av det omfattende nettverket av funksjonærer som sto under deres organisatoriske kontroll. Under disse omstendighetene hadde politikken en tendens til å bli sterkt forvrengt, noen ganger helt inn i karikaturen eller til og med speilbildet av seg sjøl, det som var effektivt i den, ble tømt for alt innhold, svakhetene i den ble forstørret. Man kan vanskelig vente at funksjonærer som hadde liten tro på utfallet eller tilmed var motstandere av hele ideen, helhjertet skulle utføre så kompliserte saker som å bygge kooperativer og kommuner. De var vare for alskens negative signaler fra sentralkomiteen. De visste hvordan de skulle slepe føttene etter seg, hvordan de skulle gjennomføre en opposisjon med lav profil, eller til og med hvordan de skulle hoppe på og drive offisielle direktiver ut i det absurde, så de kunne sikre seg at initiativene falt til jorda av egen tyngde.

Den gjengse meningen tillegger nå Mao og maoistene alt som var ekstremt, ultravenstre, utopisk og voluntaristisk, mens Liu og hans gruppe blir godskrevet en konsistent, edruelig linje for blandingsøkonomi. Riktignok synes det klart at Mao overvurderte massenes sosialistiske entusiasme og åpnet døra for ekstremisme med snakk om en «overgang til kommunismen», men hans posisjon var ikke på langt nær så «venstre» som det blir utmalt nå. For eksempel så han for seg tjue, ikke to femårsplaner (100 år, ikke 10) for overgangen fra kollektiv til kommunistisk eiendom, og gikk kategorisk imot kollektiv tilraning av privat eiendom og andre former for «utjamning» som var vanlig på den tida.

Venstre i form, høyre i innhold

På den andre sida er det mange bevis for at Liu over lang tid gjentatte ganger svingte fra høyreopportunisme, til og med kapitulasjon, til «venstre»-eventyrpolitikk i politiske hovedspørsmål. Da han ble stilt overfor borgerkrigsspøkelset etter andre verdenskrig, rygget han tilbake fra jordreformen. Men da jordreformen brøt ut og ikke lenger kunne fornektes, hoppet han på og dreiv den til det ytterste «venstre» med en «linje for fattigbønder og leiebønder», et ekstremt egalitært program som nesten førte til en katastrofe for revolusjonen ved å fjerne den fra mellombøndene og alle andre mellomkrefter. Denne linja angrep den store massen av bondeaktivister som i virkeligheten gjennomførte jordreformen fordi de hadde sviktet i å skape «likhet», et destruktivt ultravenstre-initiativ som ikke klarte å skille klart mellom venner og fiender. I Den sosialistiske oppdragelsesbevegelsen, og seinere under Kulturrevolusjonen, sto Liu fram med «venstre i form, høyre i innhold»-linjer, som under dekke av superrevolusjonær retorikk om og om igjen gjorde massene av kadre på lavere nivå til skyteskive, heller enn å blottstille villederne på toppen. Dette hjalp til med å avspore Maos kampanje mot «partifolk med autoritet som slår inn på den kapitalistiske veien».

Selv om det er vanskelig å bevise at Lius skarer bevisst brukte ultravenstretaktikk under Det store spranget, bærer mange av de ekstreme handlingene som styrtet landsbygda ut i kaos, det nå velkjente «venstre i form, høyre i innhold»-preget som var så karakteristisk for Lius motstøt gjennom åra. De gjorde alle bruk av «ett kutt med kniven»-teknikken. Når en politisk retningslinje kommer ovenfra, så ta tak i én side ved den og driv den ned i bakken. Hvis Mao oppfordrer til å ta korn som nøkkelleddet, så ta korn som alt, raser frukthager for å plante korn, skjær ned på oljevekster for å plante korn, plant korn på skråninger der det burde vært plantet trær, og så videre. Hvis Mao oppfordrer til å pløye djupt, så start med å grave én fot djupt, så to, så tre, og kast bort talløse arbeidsdager. Det samme kan brukes om tett planting, jern- og stålproduksjon i bakgården, gratis forsyninger, felleskjøkkener, militarisering av landarbeidet – driv alt sammen ut i det ekstreme. Siden en stor del av byråkratiet, spesielt på mellomnivå, besto av Liu-rekrutterte og Liu-kontrollerte kadre, er det vanskelig å klandre maoistene aleine for alle disse dårskapene. Provokasjoner har lenge vært et viktig våpen i de kinesiske mandarinenes arsenal. Det finnes ikke noen bedre måte å diskreditere en aksjon på enn å drive den til absurde ytterligheter. Når disse kreftene først hadde mislykkes i å stoppe en hvilken som helst bevegelse, ville det ikke virke fornuftig for dem å hoppe på og styre den mot et katastrofalt mål? Hvis du ikke kan slå dem, så slutt deg til dem. Vend spådommer om katastrofe til en sjøloppfyllende profeti. Jeg tror slike handlinger forekom.

Sett i et annet perspektiv er alle de ovenstående argumentene irrelevante hva angår det hovedpunktet som står til diskusjon: Om produsentkooperativer på landsbygda er en levedyktig basis for Kinas jordbruksøkonomi. Selv om bevegelsen ble avsporet av ytterligheter i 1958, var det som til slutt utkrystalliserte seg et tretrinns system av lag-brigade-kommune, som fungerte bra for hundremillionervis av bønder gjennom midten av 1960-åra, hele 1970-åra og inn på 1980-tallet. Å fordømme det for tilbakeslag og ulykker som ble frambragt flere år tidligere, gir ikke mening. Kooperativene bør bedømmes ut fra hva de oppnådde, og det var atskillig, og ut fra sitt potensiale, som var enormt, siden de framskaffet en målestokk og en infrastruktur som muliggjorde moderniseringa og mekaniseringa av den kinesiske landsbygda, en utvikling som har blitt alvorlig hemmet om ikke totalt avbrutt av familiekontrakt-systemet.

Deane tar opp et annet emne, spørsmålet om miljøødeleggelsene som vannvernsprosjektene gjorde under Det store spranget. Han nevner spesielt forsaltingen og alkaliseringen av deler av den nord-kinesiske sletta. Det er ingen tvil om at noen av prosjektene under Det store spranget ødela miljøet på enkelte steder. Men de ødeleggelsene som ble gjort den gangen, ble mer enn oppveid av prosjekter som beskyttet miljøet. Enn videre blekner enhver ødeleggelse som Det store spranget forårsaket til ubetydeligheter, sammenliknet med det totalangrepet på miljøet som har foregått i nesten alle områder av Kina siden ansvarssystemet ble satt ut i livet. Siden slagorda nå er «Noen må bli rike først», «Det er ærefullt å bli rik», og «Berik dere selv», gjør hundremilionervis av bønder nå hva som helst som hjelper dem til å øke sine inntekter på kort sikt. Gjetere har trappet opp overbeitinga av slettelandet, mens bønder har trappet opp pløyinga der, skogbrukere og tømmerhungrige bønder har skruppelløst skåret tømmer over alt hvor de kan finne det. Overalt, og spesielt i løsshøylandet i Nord-Shanxi, fjellområdene i det vestlige Sichuan og fjellene i Nord-Hobei (områder jeg har observert med mine egne øyne), tar bøndene i bruk fjellskråninger som aldri skulle ha vært dyrket, og de gjør det i massiv målestokk. Det er tvilsomt om det noen gang i historien har forekommet et så massivt, totalt angrep på miljøet som det som nå forekommer i Kina.

Med penger fra Verdensbanken, har Kina nylig gjennomført flere store drenerings- og avsaltningsprosjekter langs Den gule flods nedre løp. Jeg besøkte ett av disse mindre enn to år etter at det var fullført. Kortsynte bønder hadde allerede fylt igjen mange av de tredjerangs grøftene for å legge noen få fot til sine ynkelig små teiger. Ved å atomisere jordeiendommen og gjøre hver familie ansvarlig for sin egen profitt og sine egne tap, har regimet faktisk sikret slike ødeleggelser. Verken regler eller formaninger kan stoppe det. Det vil aldri være nok politimenn til å postere én ved hver grøft.

Kulturrevolusjonen

Spørsmålet om å legge skylda for Det store spranget på Mao, leder naturligvis til spørsmålet om Kulturrevolusjonen.

Var den en katastrofe, som det vanligvis blir hevdet? Og i så fall, er Mao aleine om å bære ansvaret? Dette er et mye større og mer sammensatt spørsmål enn det om Det store spranget. Imidlertid må svaret konsentrere seg om mye av det samme problemet – den politiske og sosiale konteksten som omga Maos forsøk på å sette sin sosialistiske politikk ut i livet. Her må vi igjen hanskes med den kjensgjerning at det var en grunnleggende splittelse mellom de to hovedkvarterene innenfor kommunistpartiet og konfrontasjonen mellom de motsatte linjene.

Med den vending tingene har tatt, synes det klart at Mao vurderte opposisjonen korrekt med hensyn til hva den sto for og hva den ville bruke makta til. Siden Maos død og Hua Guofengs avskjed fra embetet, har Deng og hans gruppe steg for steg avviklet nesten hele det økonomiske systemet og den sosiale og politiske overbygninga som ble bygget opp i de første tretti åra etter frigjøringa, og de har det travelt med å gjøre kål på det som står igjen. De siste forslagene om å utstede aksjer tyder på at i framtida håper staten å selge unna så mye som 80 prosent av sine verdier i hele den statlige sektoren, hvor statlig eiendom hittil er blitt holdt fram som garantien for at Kina fortsatt praktiserer sosialisme. Ut fra tempoet i privatiseringa av forskjellige sektorer i den tida som har gått, virker det usannsynlig at utsalget vil stoppe på 80 prosent, eller på noen som helst annen prosent under 100. Hva vil være igjen av sosialismen da?

Mao forutså dette, han kalte det, «den kapitalistiske veien», og kalte Liu og Deng «vandrere på den kapitalistiske veien». Han startet Kulturrevolusjonen i en stor kampanje uten historiske forbilder, for å fjerne dem fra makt og hindre dem i å gjennomføre sin linje. Han led nederlag til slutt. Det som er viktig å huske på det nåværende tidspunkt, er at Kulturrevolusjonen virkelig var en revolusjon, en enorm klassekamp, en form for revolusjonær krig om du vil, for å avgjøre Kinas framtid. Den kan ikke bare betraktes som gjennomføringen av noen av Maos politiske retningslinjer – «‘kryptiske instruksjoner’ mens folk bøyde seg for bildet av ham under morgengymnastikken». Akkurat som det skjedde under Det store spranget, men i mye større målestokk, satte Kulturrevolusjonen i gang aksjon og motaksjon, initiativ og motinitiativ, omringing og motomringing, alle slags eksesser, fra venstre og høyre, og en generell situasjon som virvlet ut av enhver kontroll. Å klandre Mao aleine for de ødeleggelsene denne kampen forårsaket, for de tilbakeslagene og ulykkene som fulgte, er jevngodt med at Guomindang anklaget kommunistene for ødeleggelsene under Kinas frigjøringskrig. «De kan ikke bygge noe,» klaget en Guomindang-offiser til meg, «alt de kan gjøre er å sprenge bruer og rive opp jernbanelinjer.» Hvis det ikke fantes noe opprør ledet av kommunistene, klaget Guomindang, ville Kina ha hatt fred og kunnet fortsette gjenoppbygginga.

Men selv om «treet foretrekker ro, nekter vinden å legge seg». Klassekampen vil være der uavhengig av menneskets vilje. For å gjennomføre et program, må du ha politisk makt. De som arvet ruinene av Kinas ancien regime (det gamle regimet, dvs. regimet før revolusjonen. Uttrykket skriver seg fra den franske revolusjonen. Overs. anm) i kraft av sin seier i 1949, arvet også sine egne klassemotsetninger, som lenge hadde vært holdt i sjakk av en serie dødsfiender. Kampen mellom de motsatte kreftene i form av sammenstøt om jordpolitikken, brøt ut allerede før krigens siste skudd døde hen. Takket være historiske omstendigheter som er særegne for Kina, hadde alle politiske retninger i etterkrigstida – alle krefter som spilte noen rolle, alle spørsmål som telte – en tendens til å samles i kommunistpartiet. På den måten tok kampen form av en indre strid om kontroll over partiet, og gjennom det om kontroll over landet. Mao så dette fenomenet ganske klart, og begynte kampen mot opposisjonen svært tidlig. Ettersom tida gikk, ble kampen trappet opp, og nådde et klimaks i Kulturrevolusjonen.

Selv om Mao vant noen slag ved hvert stadium av konflikten, vant han på ingen måte krigen. Han oppnådde ikke på langt nær det han hadde satt seg som mål å oppnå da han gikk ut til folket med oppfordringen om å «bombardere hovedkvarteret». I stedet for å konsolidere de nye ideene, arbeiderklassens kultur, vaner og skikker, som Mao så som avgjørende for å bygge sosialismen, endte Kulturrevolusjonen i realiteten med å gå i stå. Begge sider ravet, og samfunnet som helhet opplevde det tredoble tap av tiltro som Deane beskriver: Tap av tiltro til partiet, til sosialismen og til framtida. Sannelig en mangedobbelt krise!

Situasjonen ble umåtelig vanskeliggjort av firerbandens ultravenstre-ideologi og virksomhet. Jeg går ikke god for noen «femmerbande»-teori som slår Mao politisk i hartkorn med sin kone og hennes tre konsorter, selv om han utvilsomt i utgangspunktet var ansvarlig for at de kom til makta. De forvrengte Maos politiske retningslinjer og direktiver grovt, dreiv sunne initiativer til ytterligheter som vrengte innsida ut på dem og snudde dem opp ned, og de lyktes i å ødelegge alt de fikk fingrene i. Selv om Mao i tidligere perioder hadde vært i stand til å korrigere både høyre- og «venstre»-overdrivelser, befant han seg i 1960-åra «på Liang-fjellet» hva «venstreismen» angår – det vil si at han faktisk var satt ut av spill av en motsigelse til høyresida som han følte bandt hendene hans når det gjaldt å ta seg av «venstre».

Det er ikke noe spørsmål om hvorvidt Kulturrevolusjonen endte i krise. Det store spørsmålet er om overgangen til markedsøkonomi var det åpenbare svaret på den økonomiske tregheten, og om det å åpne seg for verden på den kritikkløse måten som denne politikken har utviklet seg på, var svaret på den teknologiske tilbakeliggenheten. Det var det åpenbare svaret for Deng og hans tilhengere, for det hadde vært programmet deres hele tida, men var det det beste for Kina?

Deane sier at denne politikken hadde vært alternativet til maoismen siden midten av 1950-tallet. Men jeg er ikke enig. Man kan argumentere for at dette alternativet står åpent for Kina i dag (selv om jeg ikke tror det er riktig), men det er svært vanskelig å argumentere for at dette alternativet sto åpent for Kina i 1950-åra.

For det første lå spørsmålet om «åpning» ikke i Kinas hender. Mao valgte aldri å avskjære Kina fra Vesten. Han var fullstendig villig til å etablere normale forbindelser med De forente stater. Det var ikke Kina, men USA som brøt alle kontrakter, trakk tilbake sine diplomater, beordret sine borgere hjem, og la embargo på all handel og all finansiell utveksling. Denne embargoen var ekstremt tett, helt ned til å små bagateller som de 25 dollar som jeg ønsket å sende min datter i Beijing hver måned for å forsørge henne. Etter loven om handel med fienden måtte jeg hver sjette måned få fornyet en lisens for kontroll med utenlandske aktiva for å kunne sende pengene. Gene Moy, redaktør av China Daily News, måtte gå i fengsel i Danbury, Connecticut, fordi han hadde tatt imot penger fra Kinas bank for en annonse om hvordan oversjøiske kinesere skulle sende remisser.

For det annet var Kinas økonomi den gangen for svak til å kunne være på likefot med utenlandsk kapital. Kina hadde et svakt banksystem, lite grunnleggende industri, tung eller lett, minimal infrastruktur – transport, havnefasiliteter, kapasitet til å generere kraft, vannforsyning – et svakt kommersielt nettverk, og et svært tilbakeliggende jordbruk. Under disse omstendigheter ville en fri markedsøkonomi kombinert med en åpen dør, slik som døra har blitt stilt på vidt gap i dag, ha overlatt landet til den utenlandske kapitalens nåde og unåde.

Hvis vi ser bort fra spørsmålet om utenlandsk kapital, ville utviklingen for det tredje, hvis Kina den gangen hadde stolt på markedskreftene, ha vært ekstremt ensidig – drivhusvekst i visse kystområder, stillstand i resten av landet. Sentral planlegging fordelte investeringene til alle områder av landet, og bygde stålindustri i Indre Mongolia, Sørøst-Shanxi, Sichuan og Yunnan (for bare å nevne noen få steder), en kjemisk industri i Shanxi, Gansu, Hunan og Heiluongjiang, tekstilindustri i Shanxi, Hunan, Hobei, Sichuan, tungmaskin-industri og verktøymaskin-industri i Yunnan, Hunan, Sichuan, Hobei – blant andre. Times Atlas of China, utgitt i 1974, viser tjue større industribaser og tjue mindre spredt over Kina-kartet fra nord til sør, fra øst til vest. Noen av dem var gamle (men enormt utvidet på det tidspunkt), men de fleste av dem var nye. Tretti år med hard kamp skapte industrikartet over det moderne Kina etter 1949. Og det på en planmessig måte, ved å utnytte fordelene av naturressurser på stedet og sikre utviklingen av alle områder.

På grunnlag av det kooperative landbrukets evne etter 1957 til å mobilisere vinterens ørkesløse arbeidskraft til arbeid med kapitalkonstruksjon, forbedret Kinas bønder for det fjerde Kinas jordbruksinfrastruktur i høy grad over hele landet. De terrasserte millioner av hektar med åser og fjell, gjenvant elvebreddmark, utvidet områdene med kunstig vanning enormt, og beskyttet det med vindskjermer. Slik skapte de vilkår for høye, stabile avkastninger på steder hvor det ikke hadde eksistert noe slikt tidligere. Siden kontraktsystemet ble gjennomført, har det ikke bare funnet sted svært lite kapitalkonstruksjon på jorda, men prosjektene og ingeniørarbeidene som er bygd tidligere, har ikke blitt godt vedlikeholdt. Den infrastrukturen som så omhyggelig ble bygget opp i 1960-åra og 1970-åra, faller overalt fra hverandre, med ugunstig virkning på produksjonen.

Å si at Deng og konsorter – ved hjelp av en alternativ politikk med blandingsøkonomi og fri markedsdannelse, enten på det industrielle område eller på jordbruksområdet – kunne ha bygget noe som i størrelsesorden kom i nærheten av det Kina bygget under Maos ledelse, er rein spekulasjon. Én ting er å skape en kortvarig boom ved å privatisere kollektiveiendommen og gi bort alle de offentlige verdiene som er skapt og akkumulert gjennom tiår til dem som har en fordelaktig posisjon. Det er noe helt annet å skape alt dette i utgangspunktet. Én ting er å live opp økonomien ved å gi lette kreditter til individuelle entreprenører som opererer på et selgers marked, ved å gi eksisterende offentlige verdier til private bestyrere for at de skal drive dem kommersielt i jakten på profitt, og ved å trekke til seg utenlandske investorer ved å gi konkurransedyktige konsesjoner som stadig trappes opp til det punkt hvor de truer Kinas selvstendighet og integritet. Det er noe helt annet under hardhendt utenlandsk embargo å bygge en økonomi opp fra ingenting til et punkt hvor den er sterk nok til å hanskes med vestlig multinasjonal business på like fot, og er i stand til å diktere vilkår for utenlandsk deltakelse som er gunstige for Kina, og ikke bare de første skrittene mot fornyet nykolonial status og eventuelt gjeldsslaveri.

Tvilsomme påstander om politikken

Dette bringer oss tilbake til utgangspunktet: Spørsmålet om den nåværende regjeringas påstander om at den aktuelle politikken er vellykket. Deane påstår at bøndenes inntekter er tredoblet og at brutto nasjonalprodukt er fordoblet siden reformene begynte. Med nødvendig respekt for de toårige rapportene fra Statens statistiske byrå er det likevel sikkert tilrådelig, som Deane selv erkjenner, å ikke gi avkall på mistro når det gjelder kinesisk statistikk.

Det er sikkert at man må være skeptisk når det gjelder tredobling av bøndenes inntekter siden de ga opp kollektivene. Det er vel kjent at reformpolitikken ble innført med store prisøkninger på korn, som over flere år beløper seg til mer enn 100 prosent. Så hvor mye av den økte inntekten skyldes påbudte prisøkninger? Dette framkaller spørsmålet om hva som ville ha skjedd med den kollektive økonomien hvis den hadde fått bestå mens kornprisene ble fordoblet og andre priser forble stabile. Neste spørsmål lyder: Er disse inntektstallene korrigert for den inflasjonen som kom etterpå? Ettersom det som utgjør inntekt må omdefineres radikalt når man går fra en kollektiv til en privat økonomi, må man også spørre: Er Deanes tall for inntekter før og etter reformen mer sammenlignbare enn de tilsvarende inntektstallene som er oppgitt for Dazhai, som jeg analyserte tidligere?

Når det gjelder bruttonasjonalproduktet (BNP), reiser det samme spørsmålet seg om inflasjonen. Og det er videre et beslektet spørsmål. BNP omfatter tilsynelatende kapital som er investert i bygging. Beløpene er sannelig høye. Det store spørsmålet er: Hvor mye av investeringene går til ny produksjon og hvor mye til uproduktiv bruk, først og fremst husbygging? Alle rapporter tyder på at forholdene er langt ute av balanse og at en sterk økning i forbruk på toppen av denne investeringen for forbruk blåser opp inflasjonen. Enhver sammenligning av de relative forholdene mellom produktive og uproduktive investeringer før og etter reformen ville helt sikkert falle gunstig ut for de førstnevnte. Anklagen er naturligvis at akkumulasjonstempoet og investeringene var for høye i fortida. Det kan godt være sant, men det er også en svært alvorlig feil hvis de nå er for lave, for da lever landet på trykte penger, på lånte penger, og lånt tid.

Siden 1979 har det utvilsomt vært en stor vekst i biprodukter på landsbygda. I den grad bøndenes inntekter har steget, har de steget på grunn av prisøkninger på landbruksprodukter og økt produksjon som ikke skriver seg fra jordbruket, ikke økt landbruksproduksjon. Men her er også tallene ofte forvrengt, slik som de har blitt i Dazhai, i den betydning at det ikke gis noen kreditt for biprodukter som allerede eksisterte i fortida. Hele økningen blir gjengitt som noe som oppsto med reformen og ikke kunne ha hendt uten den, noe som er en grov forvrengning. Med en passende politikk ovenfra kunne sideproduksjon meget godt ha utviklet seg fortere på en kollektiv basis enn på en privat basis.

Og den beslektete påstanden om at livskvaliteten er blitt bedre i Kina, er helt avhengig av hvilken vekt man tillegger de forskjellige faktorene. Det er en meget subjektiv bedømmelse. Politisk føler folk seg sikkert friere, men sosialt møter de alle slags nye og gjenfødte onder – som prostitusjon, tigging, salg av barn, abort av jentefostre, privat utbytting, økning av sykdommer – alt fra syfilis til sneglefeber – utbredt korrupsjon, og nå, verst av alt, akselererende inflasjon. Det er en enorm misnøye, både på landsbygda og i byene.

Deane skriver: «Det finner sted en viss underminering på landsbygda ettersom utbytting av arbeidskraft, tilgang til ressurser og politisk innflytelse skaper kapitalverdier og økonomisk makt. Alt det er en del av den kinesiske kompleksiteten.» Sant nok, men spørsmålet er om alt det er en del av å bygge en kinesisk sosialisme? Deanes insistering på at sosialistiske produksjonsforhold fortsatt er et stridsspørsmål på landsbygda, er etter min oppfatning ønsketenkning.

Jeg er fullstendig klar over at det fortsatt er noen svært vellykte kooperative landsbyer i funksjon i forskjellige deler av Kina, og at de gjør det en god del bedre enn sine nabokontraktører. De består fordi noen mennesker hadde motet og muligheten til å stå imot gjennomføringa av ansvarssystemet, til å ri av privatiseringsvinden og til å bevare en sterk kollektiv kjerne. Dersom regjeringa bestemte seg for å gjenbygge og fremme kooperasjonen, ville det ikke være for seint å gjenopplive en betydelig kooperativ sektor. Men så langt har ikke regjeringa vist noen slik tilbøyelighet. Det er tydelig at det ikke har dannet seg noen samstemmighet til fordel for kooperasjon på høyere nivå i partiet. Kadre som nektet å være med på å oppløse kooperativene, blir fortsatt straffet med degradering og overføring. Det planleggerne snakker om nå, er hvordan de best skal selge ut store deler av offentlig industri til private eller sammenslutninger av aksjeeiere, ikke hvordan de skal gjenskape eller gjenoppbygge kooperasjonen på landsbygda.

For at kooperativene skal gjenoppstå og vokse, må det være et passende klima. Både kredittpolitikken, prispolitikken, investeringspolitikken, mekaniseringspolitikken, politikken for utvikling av teknikken, arvepolitikken, helse- og omsorgspolitikken og så videre må begunstige kooperasjonen. Kulturen må ha som drivkraft at den vil oppmuntre «først det offentlige, så selvet» som den etiske normen. Slike slagord som «Noen må bli rike først», «Det er strålende å bli rik» og «Berik deg selv» må bli motsagt. Det måtte være en kolossal omvending på kulturarenaen – en slags proletarisk motoffensiv som i det minste ville utfordre det rådende monopolet borgerlige normer og ideologi har på hele området.

Endelig sier Deane at vi har behov for sannheten om Maos beklagelige praksis. Sannheten trenger vi, det er sant og visst. Men får vi den fra reformatorene og deres støttespillere? Disse kommentarenes grunnleggende tese er at det gjør vi ikke. Hvis sannheten var sånn som Deane skisserer, hvordan skulle man da forklare den høye prestisjen Mao fortsatt nyter i så stor utstrekning på landsbygda, på fabrikkgulvet og i mange andre sektorer av det kinesiske dagliglivet? Nå har etterfølgerne svertet Maos navn i et tiår. For flere år siden beordret myndighetene partikomiteene til å fjerne portrettet av ham fra veggene sine. I fjor sendte de folk med pressluftbor for å rive ned Mao-statuen ved Beijing-universitetet. Mao forsvant plutselig fra mange andre steder både før og etter det, skjønt foreløpig ikke fra Tiananmen-porten. I mellomtida har det blitt satt opp en statue av Liu i Beijing.

Men til tross for alt dette, finnes det portretter og byster av Mao i millioner av bonde-, gjeter- og arbeiderhjem og på veggene til mange partikomiteer. Jeg har hørt mengder av mennesker si «Når alt kommer til alt, hadde den gamle mannen rett!»

Det ser ut til at siste kapittel ikke er skrevet.

Noter

1. Siden bruken av ordet «reformer» i forbindelse med disse reaksjonære tiltaka er alminnelig akseptert, har jeg godtatt denne bruken av ordet uten å sette det i anførselstegn. Men det skulle framgå av min analyse at det langt fra å handle om forbedringer, snarere er snakk om en kontrarevolusjon. [Tilbake]
2. Tallene er oppgitt av Ching Pao-yu: «China’s Rural Reform and Grain», upublisert manus, november 1988. [Tilbake]
3. Samme sted. [Tilbake]
4. Samme sted. [Tilbake]
5. Samme sted. [Tilbake]
6. Maurice Meisner: Mao’s China (New York, The Free Press, 1977), side 241. [Tilbake]

«Ekornene (sciurus) hører til gnagerne. De har en lang busket hale. « –» Flagg, et stykke tøy avbestemt farvesammensetning og mønster, som ved å festes til en stang eller ved andre midler bringes til å flagre i vinden …

«Så knappe og fyndige kunne artiklene i Arbeidernes Leksikon være. Det var ikke noe hvilket som helst leksikon. Det var et leksikon som skulle tjene arbeiderklassen. I forordet til første bind som kom i 1932 sto det:

«I vår tid er arbeiderklassen den mest samfundsbevisste del av befolkningen. Arbeiderklassen har allerede innenfor det kapitalistiske samfund skapt den største massebevegelse som noen gang er sett, og den forbereder seg på, i konsekvens av en lang utvikling, å ta makten i samfundet, beherske dets produksjon og omsetning og hele den samfundsmessige oppbygging. Denne bevegelsen har sitt eget åndsinnhold, sin egen oppfatning av samfundsutviklingen og samfundsforholdene, et åndsinnhold som sammenfattes under begrepet marxisme.

Dette bestemmer hvad slags stoff et arbeidernes leksikon må legge vesentlig vekt på åbringe med størst mulig utførlighet.»

Alle samfundsmessige forhold

Dette innebar at: «Hovedvekten i dette leksikon er lagt på fremstillingen av alle samfundsmessige forhold, hvorav vi nevner særskilt: samfundshistorie, samfundsøkonomi, klassene og klassemessige forhold, politikk og politiske bevegelser, organisasjonsliv, særlig arbeidernes organisasjoner, sosialistisk teori, arbeiderbevegelsen, nasjonalt og internasjonalt.»

Når en blar i og leser i Arbeidernes Leksikon så slår det en at målsettinga er fulgt bra opp. De mange biografiske artiklene konsentrerer seg om arbeiderklassens pionerer og tillitsmenn. Konger og keisere er høvlet ned eller kuttet ut. På kulturfronten er det lagt mest vekt på å fortelle om skaperne av klassens egen kultur. Det fører til at en lyriker som Olaf Bull får firelinjer. Men den nesten ukjente, unge døde østkantdikteren Marius Brått blir skikkelig presentert – «fordi den ene av dem har hatt en betydning for arbeiderbevegelsen som den annen ikke har.»

I Sovjet-encyklopediens ånd

Sjøl om arbeiderkulturen sto sterkt i Norge i begynnelsen av trettiåra, ville det neppe blitt noe leksikon om en ikke hadde hatt sovjetiske kilder å øse av. I den unge Sovjet-staten bygdes sosialismen og noen av dens forkjempere toko gså på seg å tømre sammen det drabelige «Bolsjaja sovjetskaja encyklopedia», det store sovjetleksikonet på 65 bind. Det vesle (! ) sovjetleksikonet på 10 bind var blitt ferdig i1931. De norske redaktørene hentet mye stoff herfra. Det er neppe feil å anta at nordmennene også var preget av sovjet-encyklopediene ånd, en veldig opplysningsånd.

«Arbeidermagasinet» sto bak

Det var «Arbeidermagasinet» som finansierte og distribuerte leksikonet. «Arbeidermagasinet» nådde ut til mange, uten det ville nok ikke leksikonet blitt den suksessen det virkelig ble.

DNA og Arbeiderbladet gjorde hva de kunne for å motarbeide foretakendet. NKP-eren Jacob Friis var satt på som redaktør. Han fikk med Trond Hegna, som igjen trakk med Mot Dag-folk. Dette var nok et lykkelig valg. Motdagistene kom til å prege utgivelsen, og en kan si hva en vil om dem –men skrive leksikon kunne de. Bare tanken på at Tranmæls og Nygaardsvolds DNA skulle ha fått kloa i leksikon-utgivelsen,får en til å fryse på ryggen. Det skulle blitt nydelige artikler om f. eks. demokratisk sentralisme og proletariatets diktatur –PAX-UTGAVEN –40 ÅR ETTER Arbeiderpartiet, med Tiden forlag, har aldri våget seg utpå med noe arbeiderleksikon.

Å lage leksika har vært en borgerlig syssel, med resultater tuftet trygt på den borgerlige vitenskapensgrunn. Så ruver de da i hyllene Aschehougs ogGyldendals store, med mye forloren «objektivitet» bakom skinnbindene og mange slag på status-tromma i salgskampanjene.Det tjener Pax til ære at forlaget nå har prøvdå bryte borgerskapets leksikonvoll ved å nyutgi Arbeidernes Leksikon.

Nyutgaven er en sterkt amputert versjon. Og det er klart at nedskjæringhar vært nødvendig. Å bringe trettiåras artikler om automobilen og flyvemaskinen om igjen idag ville bare hatt kuriositetene interesse. Et 6-binds verk uten artikler om sånne emner som atombomben, 2. verdenskrig og Mao Tsetungs tenkning ville vært et mangelfullt verk.

BRA, MEN IKKE LYTEFRITT

I forordet sier redaktørene Fredrik Engelstadog Einhart Lorenz at utvalget kan kritiseres. Det har de rett i. Men først må det slås fast at hovedsida er bra. Utgangspunktet har vært at nyutgaven «skal tjene til å fremme arbeiderklassens frigjøring». Det er jo sterke ord. Men de tre tynne bindene holder mål. Der redaktørene har sittet med blåblyanten og redigert, har deholdt seg politisk på matta. Hovedlinjene i leksikonet har de ikke tukla med. Utvalget avartikler er ikke et høyreopportunistisk utvalg.Kritikken blir derfor en detaljkritikk, men med en konklusjon utover bare å si at ditt og datt mangler: Arbeidernes leksikon anno 1973 kunne ha vært ett bind sterkere!

Svakhetene er særlig at så mange biografier er kuttet ut, at omtalen av mange land – særlig u-land – er sløyfet og at en rekke interessante artikler om historiske og politiske begivenheter,om religion, om jus, om økonomi osv. ikke har funnet nåde for blåblyanten.

KOLLWITZ –KOLLONTAY

Noen eksempler kan belyse et snodig (og uvitenskapelig?) utvalg når det gjelder biografiene. Den tyske billedkunstneren Kåthe Koll-witz har fått sin velfortjente plass, mens en kvinne som Alexandra Kollontay litt lenger foran i alfabetet er radert ut. Hvorfor? Slår vi opp på en bokstav som Z, så oppdager vi til vår forskrekkelse at personer som Emiliano Zapata, Clara Zetkin og Emile Zola er borte vekk. Det står ikke noe videre klokt om dem i borgerlige leksika. Hadde det ikke vært lurt med en omtale i arbeidernes? Mengder av bra norske menn og kvinner er også gått med i dragsuget. Camilla Collett og Vinje, bondeledere som Jaabæk og Ueland –vi savner dem sårt. Og den som har lest Hegnas fortreffelige artikler om Bjørnson og Ibsen i nyutgaven vil forstå vår sårhet over at ikke andre forfattere er tatt med. Jonas Lie er med, ikke Kielland. Her er det bare ett ord som dekker: inkonsekvens, venner Pax-redaktører!

BØKER OG TIDSSKRIFTER, INDIA OG AGADIR-KONFLIKTEN

Kinas historie er med, men ikke Indias. Ingen moderne leser ville hatt vondt av å lese Trygve Bulls India-artikkel som slutter slik: «Indias politiske fremtid vil avhenge av om den indiske arbeiderklasse kan ta ledelsen blandt småborgerne og bøndene i det øieblikk borgerskapet går direkte over i kontrarevolusjonen». Verdens lands historier har fått en like ublid skjebnesom hundrevis av mennesker: strøket. Religionene –blåst! Og det er synd, for trettiåras hardhudede ateister kunne både om bibel og koran. Hørt om Agadir-konflikten? Ikke det nei, men det er ikke så rart, for episoden som kunne ført til verdenskrig mellom imperialistene i 1911 er ikke av de mest omskrevne. I det gamle Arbeidernes Leksikon står det en trenger å vite.

ET NYTT KRAFTTAK?

Slik kunne vi fortsatt, men lar være. Vi har skrevet såpass mye om leksikon i dette Røde Fane fordi vi mener at det er viktig med leksikon. Vi roser Pax fordi vi mener Pax fortjener ros, og har også svingt riset littegrann.Det hadde vært fint med et fjerde bind. Men noe hadde vært enda gjevere: En nylage t6-bindsutgave, et fullstendig Arbeidernes Leksikon, up to date, smekkfullt av bra politikk, svært og flott! Det vil i så fall bli et krafttak. Prosjektet ville nok kreve et samarbeid på hele venstresida. Det er mye som tyder på at et sånt samarbeid ikke ville være helt enkelt, innvendinger og pekefingre kan reises i fleng. Finanser og distribusjon ville kreve mye. Det ville kreves mange sterke hoder og mye stri jobbing. Kanskje ville det til og med være politisk galt å prioritere et leksikon framfor andre oppgaver i dag. Men at det er umulig på sikt? Foreløpig får vi nøye oss med nyutgaven, og de som vil ha mer kan sikkert greie å lete opp den gamle på biblioteket. Å sitte med de seks bindene mellom hendene er ikke det samme som å ha funnet «de vises stein», men det er neiggu ikke langt unna!

 

Et av de viktigste spørsmåla som ml-bevegelsen brøt med SFs kulturradikalisme på, var kampen mot den småborgerlige pasifismen. Vi stilte den væpna revolusjonens vei opp imot vage illusjoner om «ikke-vold», vi stilte soldatkampen og den anti-militaristiske kampen opp imot sivilarbeidet og militærnektinga.

I dag kan vi se at denne konsekvente linja har ført til at venstresida og ml-bevegelsen er blitt betydelig styrka. I dag er det organiserte militærarbeidet kommet på et så høyt nivå at vi er i stand til å trekke en god del av militærstatens innerste hemmeligheter fram i lyset. Soldatkampen har skapt uopprettelig uro i monopolborgerskapets «innerste gemakker».

Den framgangsrike anti-pasifistiske kampen har sammen med de skjerpede internasjonale motsigelsene imidlertid skapt grunnlag for et overslag i militaristisk retning. I dag sier noen: Fordi USA, EEC og kanskje til og med Sovjet kan tenkes å angripe Norge, så er det uansvarlig av progressive ikke å gå inn for at vi har et forsvar som kan avvise et slikt angrep.

Fra dette standpunktet er det bare et lite skritt videre til synspunktet: Vi går inn for et «forsvar» som forsvarer «norske» interesser, bare det ikke skjer i samarbeid med f eks. NATO-alliansen, eller vi vil stemme for de bevilgningene på forsvarsbudsjettet som bare kan brukes «utad». Men dermed beveger de seg ut på samme vei som de tyske sosialdemokratene som før og under første verdenskrig endte side ved side med Krupp & Co.

Det er svært viktig å få klarhet i disse spørsmåla, ikke bare for soldater, men for den progressive bevegelsen i sin helhet. I SV står i dag kampen mellom en revisjonistisk eller revolusjonær militærpolitikk, og utfallet av denne kampen bør ikke NKPs og KUs revisjonister få være aleine om å avgjøre.

Samtidig er nye tendenser i ferd med å melde seg i den internasjonale situasjonen. Mye tyder på at den midlertidige «avspenninga» mellom Sovjet og Vestblokken er i ferd med å bli avløst av skjerping av motsigelsene. Derfor er det av overmåte stor betydning at en feilaktig militærpolitikk ikke får feste på venstresida.

Det norske militærapparatet

er i dag et imperialistisk militærapparat. Dets oppgave er å ta vare på imperialistisk eiendom, på sjø og land. Samtidig er det innfletta i NATO-alliansen, som er en allianse av imperialistiske land. Det er en fullstendig misforståelse å tro at det norske militærapparatet blir «nasjonal» eller «ikke-imperialistisk» fordi om NATO brytes opp.

Det er viktig nok at våre hjemlige generaldirektører som en ekstra sikring og kanskje for å unngå litt ekstra bekymring fra sterkere og fetere konkurrenter, har latt seg innrullere i NATO, men det bør ikke forvirre noen. Det endrer ikke innholdet i deres maktgrunnlag overhodet.

«Proletariatet tar sin stilling til armeen etter den klasse og den politikk som armeen er et verktøy for. Det er ikke vedkommende lands hærordning eller armeens organisasjon som er avgjørende, men om den ifølge sin politiske rolle er en imperialistisk, nasjonal eller proletærarme.» (Sitat fra KOMINTERNs 6. verdenskongress, 1928. Politiske teser og beslutninger om kampen mot krigsfarer.)

Fordi det norske militærapparatet er imperialistisk, så må dette også bestemme hvilken stilling vi tar til det. Ingen «relativisering», «hvis og kanskje» kan endre dette enkle faktumet. Og i dette hovedspørsmålet fins det bare ett svar: Ikke ett øre, ikke en mann.

I den korte tida handelskapitalistene hadde makta i Norge, i slutten av det forrige hundreåret, blei det skapt en nasjonal militærmakt. Under det svære folkelige presset som oppsto i og med folkevæpninga i perioden før 1905, spilte den en progressiv rolle. Men å tro at et imperialistisk monopolborgerskap i en «pressa situasjon» skulle bli «nasjonalt» etter over et halvt århundres herredømme, det er en historisk anakronisme.

Den modernerevisjonismen

har følgende analyse av militærapparatet i Norge: Vi må ut av NATO, dermed vil vi få et nasjonalt forsvar. Dernest må det «folkeliggjøres» ved at fascistiske elementer hives ut. Denne prosessen vil gå parallelt med at staten blir overtatt og «sosialisert», omdannet, til en sosialistiskstat. Alt dette vil skje i «fredelige former», p.g.a. «arbeiderklassens internasjonale styrke» og» det norske samfunnets demokratiske tradisjonen». Denne analysen er på alle vesentlige punkter identisk med revisjonistenes analyser i Chile.

Mens revisjonismen sier: Forberede oss på at offiserene kan angripe oss hvis … , så sier vi: Væpna kamp mot staten vil med sikkerhet bli nødvendig, fordi folket i Norge skal ta makta fra monopolborgerskapet.

Mens revisjonismen sier: den kapitalistiske staten kan «omdannes» og «utvikles» til en sosialistisk stat, så sier vi: den kapitalistiske staten må knuses gjennom nedkjempinga av dens militæravdelinger. Her ser vi tydelig kjernen i revisjonistenes syn; de løsriver det kapitalistiske klasseherredømmet fra dets maktgrunnlag: våpenmakta. Følgen blir at staten «flyter fritt» og «forsvaret» enda friere. Reidar Larsen angriper offiserene med velment glød, samtidig som han i sak etter sak, i år etter år, kjemper for enhet med offiserenes oppdragsgivere i DNA.

Om å bruke historiske eksempler

Det er nødvendig å gå konkret inn på de historiske eksemplene som «soldat fra Andøya» trekker fram.

Araberstatene i Midt-Østen. Krig mot staten Israel er absolutt progressivt, men det viktige spørsmålet er ikke om disse landa faktisk har deltatt i dette eller hint slag. Det avgjørende for vurderingene av deres «forsvar» er hvorvidt det har hindret eller stimulert denne krigen, i forhold til folkets objektive interesser, på langsikt.

Legger vi dette til grunn, ser vi følgende: Riktignok har disse landas militærstyrker deltatt i kamper mot Israel, sjøl om de har stått for ei klar kapitulasjonslinje, fordi de har vært knytta til ulike imperialistiske staters interesser og ikke folkets. Men derfor har de også gang på gang vært i aksjon innad, for å massakrere palestinere (Syria, Jordan og Libanon) og for å hindre revolusjonering av massene (Egypt). Å støtte disse landas militærapparat er i dag følgelig reaksjonært.

Island skulle tilsynelatende oppvise eksemplet på det nasjonale progressive «forsvaret» jfr. fiskerigrensestriden. Men eksemplet halter av mer enn en grunn: for det første at det er den amerikanske imperialismen som både formelt og reelt kontrollerer øya militært, og at det følgelig overhode ikke eksisterer et «islandsk forsvar» i det hele tatt. For det andre at fiskerioppsynet derfor har en helt annen oppgave enn f. eks. den norske marinen.

For det andre: Å trekke fram et eksempel fra1882 for å bevise at det er mulig og nødvendig med et progressivt nasjonalt forsvar i 1974 eller seinere, det forteller først og fremst om manglende historiske kunnskaper. Det er riktignok at «under offiserar og befal elles stilte seg i hovudsaka på det norske folket si side» den gangen. Kravet om en nasjonal hær i motsetning til den svensk-kontrollerte som eksisterte var jo et av hovedkrava til det nasjonale borgerskapet. Nettopp fra 1882 av samla de krefter for å føre den borgerlige nasjonale revolusjonen fram til seier.

Men i 1974 er situasjonen en helt annen, det er 70 år siden den nasjonale revolusjonen ble fullført. Nå er det den sosialistiske revolusjonen retta mot en imperialistisk stat som er hovedspørsmålet på lang sikt. Det endrer ikke saka at andre og større imperialiststater er aggressive.

Klasseargumentene

Å hevde at vanlige soldater og lavere befal ikke vil la seg bruke mot folket fordi de sjøl kommer fra folket, det er å gjenta revisjonistenes dødelige feil i Chile. «Men HV-soldatene er inne til tenest ei eller to veker i året, og svært få arbeidarar og bønder i Noreg let seg hente rett frå arbeidsplassane for å slåst mot arbeidskameratane sine», sier du. Dette er illusjoner som blei motbevist over 30 ganger bare mellom år 1900 og 1940. Mesteparten av denne tida var tjenestetida bare noen få uker.

Videre: Det ville utvilsomt være en ønskedrøm for monopolkapitalen å disponere soldater fritt til «meningsfylt arbeid». Det ville bety press på arbeidsmarkedet og å legge alt klart for direkte og indirekte streikebrytervirksomhet, kort sagt: svik mot folket.

Endelig ender argumentene i reine meningsløsheter når du hevder at kommunistenes militærpolitikk skal utvikles (også) ut ifra hensynet til at en må hente støtte fra lavere befal.

Hva da med vår politikk overfor de som er ansatt i reklameindustrien? Eller tobakksindustrien?

Også på dette spørsmålet har revisjonistene i Chile «vist vei». Deres politikk var nemlig ikke bare å trekke til seg offiserskorpset ved å gi dem høyere lønn, spesielle bydeler og priviligerte forretningsstrøk. Til og med det nyeste militæreutstyret fra USA blei innkjøpt, for å understreke tilliten.

Strategien er overordna taktikken

Vår militærpolitiske strategi er å knuse den borgerlige krigsmakta i Norge gjennom en væpna revolusjon. Av dette avleder vi vår strategiske paroler: Ingen bevilgninger, ikke et øre, ikke en mann. Innafor denne strategien må vi så utvikle en taktikk som går ut på å avsløre og å svekke militærapparatet maksimalt på ethvert tidspunkt.

Eksempel på slike taktiske paroler er: Ingen militærøvelser mot folket. Denne parolen har vi kjørt opp som en av de viktigste parolene i dag, ut ifra Trædal/Wintex-avsløringene. «Ein soldat» nevner andre eksempler på slike taktiske paroler som ganske sikkert vil bli reist i framtida. Det som er viktig med de taktiske parolene er at de faktisk bidrar til å avsløre og å presse monopolborgerskapet, uten at de samtidig sprer illusjoner om militærapparatet og statens karakter.

NKPs parole om et «nasjonalt forsvar» bidrar til lite annet enn å spre illusjoner, akkurat som revisjonistene i hovedsak hadde en reaksjonær militærpolitikk i Chile. Istedenfor den mystiske og abstrakte parolen «For et nasjonalt forsvar» sier vi: «Kamp mot alle militærallianser».

«Ein soldat» gjør hovedfeilen i det han fra de taktiske behovene han ser rundt seg, utvikler en strategi som er underordna taktikken. For alle hans argumenter går på typisk taktikk, enten det nå er å unngå å støyte fra seg befal, eller å få til praktiske endringer innafor krigsmakta. Det han imidlertid ikke tar opp noe sted, er kommunistenes strategi og helhetlige analyse. Å lage en politikk for dagskampen uten å se de enkelte krav i samband med strategien, for den sosialistiske revolusjonen, betyr at en i metoden stiller seg helt på linje med sosialdemokratiet.

Med denne metoden i bakhanda ender vi på lang sikt opp med å støtte det borgerlige militærapparatet i praktisk politikk og i ideologi. Det er derfor uholdbart å diskutere vår militærpolitikk uten å ta utgangspunkt i hvilken strategi vi velger. NKP har forlengst forlatt den væpna revolusjonens vei, i strategien som i taktikken. De har derfor endt opp med å støtte borgerlig militarisme og å spre illusjoner om statens klassekarakter.

Mot dettesviket stiller vi de marxistiske parolene:

BARE FOLKEMASSENES VÆPNA REVOLUSJON KAN KNUSE DEN KAPITALISTISKE STATEN.

INGEN BEVILGNINGER TIL DET BORGERLIGE MILITÆRAPPARATET.