Jorun Gulbrandsen er leder av AKP

---

Bli med, bli med!

Vær med og gjør EU sitt toppmøte til en kraftig manifestasjon mot EU og all dens vesen!

Mot EUs fire friheter. Mot fri flyt av munn- og klovsyke. Mot fritt leide for privatisering av helse og velferd. Mot individuelle lønnsavtaler. Mot den europeiske festingen mot folk fra sør. Mot europahær og angrepskrig. Mot Brüsseldiktatur og EØS-avtale. Mot WTO og Verdensbanken. Mot gjeldsslaveri og utsuging av fattige folk.

Demonstrer for en velferdsstat, for at folk skal kunne bo og jobbe i distriktene, for at ethvert storting skal gjøre sine egne vedtak uten innblanding fra fremmede makter, uansett hvor dumme vedtaka kan være. Demonstrer gjerne for å legge hele pengediktaturet i grava!

Til Göteborg kommer også folk som støtter EU. Men som mener at EU også har noen kritikkverdige feil. «Et annerledes Europa» snakker de om. Ikke et Europa befridd fra EU. De skal ha «Et annerledes EU»-EU.

Det kommer folk som vil demonstrere mot markedets tyranni. Men som faktisk ser EU som redskapet for å temme «den globale kapitalen». For EU, mot USA. Sosialdemokrater i AP og SV har organisert seg i «Radikalt Europa». De skal forsøke å gjøre det legitimt å være ja-folk på venstresida.

Den norske regjeringa manøvrerer nå for å kunne sende en ny søknad om EU-medlemskap. Göteborg-toppmøtet er en god anledning til å gi EU-motstanden her i Norge en kraftig vitamininnsprøyting. Mot all «annerledes Europa»- propaganda ønsker AKP å styrke nei-sida og kampviljen mot EU. Den vil i sannhet komme til nytte. Bli med til Göteborg 15. og 16. juni!

Jeg sitter på konserntillitsvalgtmøte i LO, Folkets hus 8. mars 2001. En dame fra delegasjonen i Brussel forteller nytt fra EU. Nå er det europeiske selskap gått i orden. Strålende forteller hun om årlige innsparinger på 30 milliarder. Det europeiske selskap betyr at du ikke lenger er nødt til å registrere selskapet i hvert enkelt EU/EØS-land. Det holder med en registrering. Vi tillitsvalgte undrer på om det ikke betyr at det blir ulike mye lettere å flytte både hovedkontor og inntekter mellom land. Jo, det er nok sannsynlig, sier hun, men hun vet i grunnen ikke så mye mer. Litt surrealistisk er det at vi nettopp har hørt NHOs president Jens Ulltveit-Moe med entusiasme og glød legge ut om betydningen av nasjonalt eierskap og betydningen av hvor hovedkontoret for et selskap blir lagt.

I juni 1999 er jeg i Stortinget. Vi tillitsvalgte arbeider med å skaffe smelteverksindustrien langsiktige kraftkontrakter. Vi opplever å ha gjennomslag for prinsippet om at våre naturressurser skal brukes til å holde landet i hevd, lokalsamfunn levende og folk i arbeid. Så kommer brevet fra Anne. Det summer i korridorene. Komiteen har fått brev fra fungerende olje- og energiminister Anne Enger Lahnstein. Går de et komma lenger enn regjeringa har foreslått i Stortingsmelding nr 52, så vil avtalene komme i strid med EØS-avtalen. Det er ingenting vi kan gjøre. Det politiske flertall går opp i røyk, ingen vil ta det politiske ansvaret for å bli dømt av ESA (Eftas overvåkningsorgan).

I juni 2000 er jeg på nytt i Stortinget. Ved det de kaller et arbeidsuhell har Bellona anket fjorårets kraftkontrakter inn for ESA. Nå var jo resultatet av fjorårets stortingsbehandling så ødeleggende at det ikke var stort å tape. Men iallfall kom nå regjeringa pliktskyldigst med en ny stortingsmelding, nr 78, for å tilfredsstille norsk politikks overdommer. Her er den aller minste sjanse for å få industrien til å skaffe seg langsiktige stortingsbestemte kraftkontrakter effektivt fjernet. Så nå er værvarsler like viktige som konjunkturer for våre arbeidsplasser.

Fesil-konsernet

I februar 2001 er mitt konsern, Fesil, hovedoppslag i Dagens næringsliv. EU-kommisjonen og EU-parlamentet har vedtatt en tolkning av EUs konkurranseregler som sier at dersom en miljøavgift først er innført i et land, så skal den være lik. Dersom dette blir gjennomført for Lilleby Metall så er det øyeblikkelig nedlegging. Vi hadde da nettopp slåss hele høsten for å unngå ei el-avgift på industrien på 1,5 øre/kWh. Og når vi vant igjennom, skal vi altså oppleve at EU sier smelteverksindustrien skal gi det samme som vi betaler hjemme: 11,1 øre/kWh.

Det er ikke bare jeg som har grunn til å være oppgitt. Tenk dere det valget Stortinget blir satt overfor: Avskaff en miljøavgift på over 8 milliarder eller legg ned prosessindustrien. Med et vedtak har EU enkelt og greitt avskaffet muligheten til å føre både miljøpolitikk og industripolitikk, nå er det enten eller.

ESA rår

Jeg bor i Trondheim. Her betaler vi 14,2 % i arbeidsgiveravgift på all lønn. Mine arbeidskamerater på Fundia i Mo i Rana, gamle Norsk Jernverk, hadde 5,1% arbeidsgiveravgift på lønna si. Inntil i fjor, da vedtok ESA at den måtte opp på 14,2%. Fordi de konkurrerte med EUs stålindustri fikk de ikke utsettelse til 2003 slik de fleste andre distriktsordninger fikk. Men da er det igjen EU som bestemmer. Med et enkelt håndgrep har EU avskaffet muligheten til å føre en avgifts- og skattepolitikk som også gagner distriktene.

Akkurat nå sitter vi og diskuterer ervervsmeldingen fra de nye eierne av konsernet, etter at de passerte 50%-grensen. Vi har ingen illusjoner om lov om erverv. Men vi har likevel gode erfaringer med at vi får svar på en del av våre spørsmål og kommer i dialog. Nå skal ESA i løpet av en måned vurdere om den er ulovlig.

For en måned siden falt det en ny avgjørelse i Brussel. Denne gangen tilsynelatende gledelig. Utenlandske arbeidstakere på norsk sokkel hadde krav på norsk barnetrygd, uansett om de bor i Norge eller ikke. 200 millioner vil dette koste den norske stat årlig. Hvorfor reagere på det? Det må da være bra at våre arbeidskamerater i andre land får dele våre goder? Men det er også den viktigste saken til nå for å undergrave den norske velferdsmodellen. I vår særegne nordiske modell har du rettigheter knyttet til at du er statsborger og/eller fast bosatt i landet, ikke bare til at du har vært i lønnet arbeid en viss mengde år og med en viss inntekt.

Universelle rettigheter?

EU sier at barnetrygd er en arbeidstakerrettighet, verken knyttet til statsborgerskap eller fast bopel i Norge. Svært mange av rettighetene våre er nettopp universelle, ikke knyttet til et livslangt arbeid. Barnetrygd, kontantstøtte, sosialstøtte, minstepensjon, morstrygd, overgangsstønad er universelle i Norge. Fødselspermisjon, arbeidsledighetstrygd og avtalefestet pensjon har ganske kort opptjeningstid. I praksis vil dette føre til at Norge må se på måter å unngå dette på og det er bare en måte: Å knytte rettigheten til arbeidet med opptjeningstid, helst lang. Det er slike vurderinger som ligger i kortene dersom mobiliteten over landegrensene øker. Og det er EUs mål. I Danmark har de allerede forandret førtidspensjonen som følge av EU-systemet.

Så kommer debatten om Attac. En bevegelse som hevder at en annen verden er mulig. Men EU skal ikke et norsk Attac bry seg om.

Hvorfor gikk det slik? Hvorfor sitter jeg som tillitsvalgt, som en kunnskapsrik EU-motstander, med 30 års erfaring fra politisk kamp, helt uten en ide om hvordan jeg skal berge min egen arbeidsplass fra EØS? Hvorfor er de som eier denne industrien og som opplagt blir rammet på pungen, fortsatt tilhengere både av EU og EØS? Hvorfor er PIL, Prosessindustriens landsforening, så lojale mot dette systemet at de til og med presterer å si at vi aldri skulle krevd stortingsbestemte kraftkontrakter og regjeringa skulle bøyd seg for EUs pålegg om arbeidsgiveravgift for årevis siden, ja aldri protestert? Hvordan kan en handfull glødende EU-tilhengere manipulere Attac Norge bort fra å bry seg med den globaliseringa som faktisk rammer det norske folk og samtidig hevde at en annen verden er mulig? Jeg vet ikke om det lar seg forklare, men forsøker.

Hvorfor vi er der vi er?

Historia om EU er i korthet slik: Allerede i 1972 sa vi EU-motstandere at EU ville bli en Union. Og EU prøvde da også å vedta union, men uten å lykkes. Inntil en gruppe europeiske finans- og industriledere, organisert i European Round Table, sa: «Glem unionen. Lag et indre marked med fri flyt av varer, tjenester, kapital og arbeidskraft.»

Dette indre markedet forutsetter en pengeunion. Pengeunionen forutsetter en økonomisk union. Budskapet var: Bruk markedet til å presse fram en union, bruk EU og EF-domstolen til å passe på at det aldri er noen vei tilbake, du må ta neste skritt opp trappa du aldri skulle begynt på. Denne planen har i sannhet fungert. Ved årsskiftet erstattes tyske mark og østerrikske schilling med euro.

Men EU er som en syklist, EU kan aldri stanse opp og kan heller ikke tillate at EU-land stanser opp. Det er et ekstremt skjørt byggverk uten en felles økonomi til å tåle et økonomisk sjokk som rammer EU-landa ulikt og uten politisk legitimitet i medlemslanda. Og nå kommer de politiske tiltakene, markedets frihet krever nemlig stadig nye politiske tiltak.

1. Budsjettdisiplinen må opprettholdes. EU går til angrep på Irland som har prioritert økonomisk vekst og arbeidsplasser framfor inflasjon.
2. Stemmerettsreglene må forandres slik at EU blir et mer effektivt redskap for de store EU-land. Østutvidelsen er påskuddet.
3. Den svindyre landbruks- og regionalpolitikken må legges drastisk om, store områder må avfolkes. Østutvidelsen er påskuddet. Ja, til og med kugalskap og munn- og klauvsyke kan brukes som et argument.
4. Økt kontroll på tvers av landegrensene.
5. Oppbygging av en EU-hær som skal passe på unionens interesser.
6. Amerikanisering av EU. Økt mobilitet over landegrensene.

EU er ikke som de andre

For å forstå utviklinga av EU framover må en forstå EUs særtrekk. Globaliseringsmotstanderne beskriver ofte EU som en regional avdeling av Verdens handelsorganisasjon) WTO på linje med Asean, Apec og andre frihandelsordninger (mer om disse i neste artikkel). Her tar de grundig feil. EU er ikke som alle andre. EU er det eneste forsøk på å bruke frihandelsordningen til å skape en union, en ny statsdannelse. EU er også den eneste frihandelsordningen med den fjerde frihet: fri flyt av arbeidskraft.

I årene som kommer er det denne fjerde friheten som vil være hovedredskapet for å drive unionen videre. Det første skritt på dette området var Schengen, underlegging av justis- og politisamarbeidet under EU, fjerne de indre grenser i EU også for personer, slik som statsgrensene i USA. I virkeligheten var Schengen et like grunnleggende skritt i danning av unionen som det indre markedet og den økonomiske unionen. Hva er en sjølstendig stat uten kontroll over egne grenser? Fra 25. mars 2001 kl. 00.00, da Schengen ble innført i Norge, er det EU som bestemmer hvordan Norge skal gjennomføre denne grensekontrollen og hvilke regler Norge skal ha for innvandring, asyl og visumpolitikk. Når grensekontrollen faller bort, må dette kompenseres med stikkprøvekontroll innad, krav om et EU-identifikasjonsbevis og et europeisk FBI, kalt Europol.

Vetoretten fjernet

I Nice fjernet EU all mulig tvil om sine hensikter ved uttrykkelig å fjerne vetoretten på:

• Standarder og prosedyrer som skal følges ved personkontroll på de ytre grenser. Konkret:
• Betingelser og prosedyrer for visum.
• Betingelser for tredjelandsborgere ved fri reise mellom medlemslandene i 3 måneder.
• Minimumsstandarder for flyktninger.
• Foranstaltninger vedrørende ulovlig innvandring og ulovlig opphold.
• Foranstaltninger som skal sørge for at rettslige dokumenter gjelder på tvers av grensene, felles forståelse av hvilke lover som gjelder, lette sivile rettssaker.

I parentes bemerket er det to helt nye og sentrale områder utenom dette, der vetoretten ble fjernet i Nice:

• De nærmere regler for Den europeiske unionens deltagelse i WTO.
• Inngåelse av internasjonale avtaler vedrørende intellektuell eiendomsrett og tjenesteytelser.

Arbeidsmarkedet

28. februar 2001 vedtok EU-kommisjonen sin nye strategi for å bygge det nye europeiske arbeidsmarkedet i 2005. Kommisjonær for det indre marked Frits Bolkestein sa: «Vi må forbedre det europeiske arbeidsmarkedet for arbeidssøkere, for folk som ønsker å arbeide i en annen medlemsstat og for bedrifter som vil ansette folk med de rette kvalifikasjoner. Det indre markedet kan gi et betydelig bidrag til dette ved å fjerne hindringer når det gjelder tilbud av tjenester, ved å gjøre det enklere for folk å oppnå godkjenning av sine kunnskaper og ved å sikre at arbeidere i bedriftsvise pensjonsordninger ikke blir straffet når de ønsker å bevege seg mellom medlemsstatene.»

Kommisjonen peker på at i en 10-års periode vil 24% av USAs innbyggere ha flyttet til en annen stat, i EU bare 4%. Kommisjonen identifiserer de største hindringene. Noen av disse som språk og kulturelle barrierer er ikke overvunnet i en håndvending. Derfor er det logisk å gripe fatt i de to mest konkrete: Økonomisk: pensjoner, skatt og velferd. Og kvalifikasjonsmessig: utdanning.

Lovverket må endres

Det er ikke vanskelig å se at det norske lovverket nå endres i samsvar med disse mobilitetskrava. Giskes utdanningsreform, med internasjonale titler som bachelor-grad og internasjonal lengde på studiet er en slik tilpasning. Den nye reformen for bedriftspensjoner med lineær opptjening og innskuddsbasert pensjon er mobilitetsfremmende etter EU-modellen.

Men skikkelig vei i vellinga blir det ikke før de kan gripe fatt i og samordne våre velferdsordninger. Her blir rett og slett den frie flyten av arbeidskraft brukt til å tvinge medlemsstatene til å harmonisere velferdstiltaka til EU-modellen. Når det nå legges vekt på at EU ikke vant fram i Nice med å få bort vetoretten på skatter, avgifter og sosiale rettigheter, så er dette ikke en gang en halv sannhet.

De har faktisk skaffet seg redskapet til å gå direkte inn. I desember 2000 underskrev Storbritannia i Nice EUs charter for grunnleggende rettigheter under den forutsetning at charteret ikke skulle være lov. Den 8. februar 2001 sa generaladvokat ved EU-domstolen, Antonio Tizzino, at de britiske reglene om arbeidstid er i strid med europeisk lovgivning, fordi arbeidstakere skal arbeide i 13 sammenhengende uker for samme arbeidsgiver for å få rett til ferie. Som ved barnetrygd i Nordsjøen, er jo dette tilsynelatende bra for arbeidstakerne. Men har de først skaffet seg retten til å gripe inn i lands velferdsordninger, så har de den retten.

«Det annorlunda Europa»

Vi er tilbake der vi startet. Slik de allerede har angrepet våre grunnleggende distriktsstøtteordninger som konkurransevridende og vår miljøpolitikk som konkurransevridende, så vil de nå angripe vår velferdspolitikk for å være et hinder for fri flyt av arbeidskraft. Fri flyt av arbeidskraft vil så igjen føre til et press både på lønninger og velferdsstater. Og EUs svar er: Europeiske tariffavtaler, forhandlet lovgivning og felles europeiske minstestandarder. Og dette kravet vil fort spre seg nedover i tillitsmannssjiktet, og influere venstresida. Når nasjonal styring er forbudt og dette er en del av de rammevilkåra vi må forholde oss til, er det bare kravet om et annorlunda Europa som står igjen, dette ropet som gjør de gamle utopistene til de største realister.

Nå vil det jo ikke gå sånn. Det vil bare gå sånn på overflaten. De europeiske nasjonene lar seg ikke oppløse og kampen for et annorlunda EU er umulig. Så motstanden vil øke, enten skjult i dypet og ledet av den ekstreme høyresida eller åpent i dagen og ledet av den nye venstresida, der Nei til EU er den samlende biten. Attac kan enten bli en viktig del av denne fronten, kanskje spesielt på kampen mot EØS (at et Norge uten EØS er mulig), men Attac kan også bli import av den tragiske europeiske venstresida til Norge, en venstreside som overlater den nasjonale kampen til høyresida. EU er uansett dømt til å gå i oppløsning. De som reiser det kravet nå, kan overleve som politisk retning den dagen bruddet skjer.

Mass Soldal Lund er medlem i AKP og fylkestingsrepresentant for RV i Akershus.
Per-Gunnar Skotåm er forsvarspolitisk talsmann i AKP.

---

Det norske militærapparatet er borgerskapets militærapparat. Det er kjerna i borgerskapets voldsapparat og eksisterer for å forsvare det norske borgerskapets interesser mot utenlandske og innenlandske trusler. I hovedsak kan denne funksjonen deles i tre:

1. Forsvar av borgerskapets kontroll over produksjonsmidlene fra en okkupasjonsmakt, og sikre at produksjonen og profitten holdes oppe. Dette er invasjonsforsvaret som nødvendigvis har som oppgave å forsvare norsk territorium.
2. Hindre indre opprør, dvs. som siste skanse når de andre metodene å herske på, ikke lenger nytter. Forsvare borgerskapets politiske kontroll samt kontrollen over produksjonsmidlene fra for eksempel streiker og tilløp til sosialistisk revolusjon. Et eksempel på dette er det såkalte Menstad-slaget.
3. Sikre borgerskapets interesser i utlandet, enten ved okkupasjon av områder, skade handelsmotstandere eller sikre seg økonomisk og politisk kontroll over et område. Med andre ord: Det vi kan kalle imperialistisk krigføring.

Mens punkt 2 og 3 er lette å forholde seg til – vi går sterkt imot sånt – fortjener punkt 1 en nærmere drøfting. Er det så entydig som det er formulert her, kunne man sagt at også dette er vi mot siden vi er mot kapitalkreftene og borgerskapets utbytting av arbeidsfolk. Så enkelt er det dog ikke.

Norge kom ut av 2. verdenskrig med en delt oppsummering om hva som skjedde under kampene mot den tyske invasjonen og besettelsen april-juni 1940.

Det var en historie om svik og unnfallenhet fra politiske ledere og offiserer, men også om det motsatte med sterk innsats fra enkelte politiske ledere og ansvarlige offiserer som mobiliserte for å stanse tyskernes frammarsj. En sterk innsatsvilje og offervillighet fra soldater og sivilbefolkning klarte på flere kampavsnitt å bremse og hindre tyskernes frammarsj. Det viktigste her er kampene på Narvikavsnittet hvor i hovedsak vernepliktssoldater under ledelse av general Fleicher stanset tyskerne, og drev dem tilbake og ut av Narvik gjennom ett felttog som strakk seg over to måneder.

Frykt for revolusjonsforsøk

Samtidig er det dokumentert i ettertid, blant annet av historikeren Lars Borgersrud, at mye av årsaken til den svake mobilisering i 1940 skyldes at hele forsvarsordninga var innrettet på indre opprør og ikke i hovedsak for å forsvare landet mot utenlandske inntrengere. Vernepliktsordninga i Norge hadde vokst fram som en del av de nasjonale frigjøringsbestrebelsene i forhold til Danmark og Sverige. Men den var også en motvekt mot ideer om et profesjonalisert, verva forsvar med et reaksjonært underoffiserskorps i sin kjerne i første del av forrige århundre. Den militære og politiske eliten fryktet revolusjonsforsøk fra arbeidsfolk i Norge mer enn en eventuell utenlandsk fiende. Sabotasjen av motstandskampen i aprildagene i 1940 skjedde derfor gjennom en mobiliseringsordning som systematisk og bevisst hindra arbeiderungdom og landsens ungdom som møtte fram ved garnisonene, å få utlevert de nødvendige våpen for å bekjempe inntrengeren.

Det norske Forsvaret blei gjenoppbygd etter krigen under parola Aldri mer 9. april!, og hadde en sterk folkelig basis etter de erfaringene som var gjort gjennom drøyt fem år. Alminnelig verneplikt for menn og et sterkt Heimevern med kort mobiliseringstid knytta denne forsvarsordninga til den folkelige oppslutninga.

Samtidig knytta Norge seg nært til USA og Nato på slutten av 1940-tallet og påtok seg rollen som en frontlinjestat mot Sovjet og Østblokken sterkt integrert i og underlagt USAs militærdoktriner.

Sjøl om militærappatet er styrt av borgerskapet, er forsvaret bra i den grad det er bygd opp for å motstå utenlandsk intervensjon og derigjennom er i stand til å hindre at norsk territorium og befolkning blir underlagt utenlandske herskere uansett hvilken politisk plattform de kommer med. Borgelig demokrati er dessuten å foretrekke framfor fascistisk okkupasjonsstyre.

Vernepliktshær

I Norge har vi vernepliktshær, og dersom den skal brukes til noe fornuftig må det finnes forsvarsvilje blant soldatene og derfor også i folket. Arbeiderklassen vil utgjøre store deler av denne hæren, og deres motivasjon må være å forsvare det norske folket og ikke borgerskapets økonomiske interesser. Når motivasjonen til de væpnede styrkene er å være et forsvar for det norske folket, er sjansene for at de faktisk vil være det, større.

Er det norske militærapparatet borgerskapets imperialistiske hær eller et folkeforsvar? Det er begge deler og i tillegg en del av borgerskapets voldsapparat for å holde indre ro. Med andre ord kan man si at det norske militærapparatet har ei progressiv og ei reaksjonær side.

Det norske militærapparatet endrer seg som et resultat av endringer som skjer i Norge, gjennom sterk økning av behovet for kapitaleksport og det som skjer i verden. Etter oppløsinga av Sovjetunionen og den kalde krigens slutt er det ingen umiddelbar krigstrussel mot Norge. Samtidig har styrkeforholda i verden endra seg og det åpner for imperialistisk omfordeling.

Det norske militærapparatet beveger seg mot at den defensive sida knytta til forsvaret av territoriet raskt skal reduseres og den offensive, imperialistiske sida blir mer fremtredende. NATO-bombinga av Jugoslavia som Norge stilte styrker til, er bare den foreløpige toppen av dette. Det har vært en gradvis utvikling: Kystvaktskipet Andenes deltok i Golf-krigen i 1991, NATOs nye doktrine, opprettelsen og bruken av Telemarksbataljonen og andre IRF-styrker (bl.a. de norske flya i Jugoslavia), den nye beordringslova som i praksis gjør at befal kan tvinges til utenlandstjeneste. I stortingsmelding nr. 22 (1997-98), Hovedretningslinjer for Forsvarets virksomhet og utvikling i tiden 1999-2002, slås det fast at Norge nå ikke har noen stor ytre trussel. Til gjengjeld er «internasjonale fredsoperasjoner» nevnt i nesten annethvert avsnitt, og vi kan jo tenke oss hva det betyr.

Sterke reaksjoner

Den sterke nedbygginga av anti-invasjonskapasiteten samt omlegging av Forsvaret som nå finner sted, vekker sterke reaksjoner både innad i Forsvaret, i de politiske miljøene og blant folk flest særlig i de områdene der nedlegginga planlegges.

Landsdelsutvalget for Nord-Norge som er et felles politisk uttrykk for de fire nordligste fylkene, la nylig fram en utredning om Forsvarets omstilling hvor de lister opp Forsvarets oppgaver i prioriterte punkter og hvor internasjonalt militært engasjement settes på siste plass.

Utvalget sammenfatter sin vurdering av den omstilling som er på gang med følgende formulering: «Norge står overfor noe mer enn en reorganisering av Forsvaret. Vi står overfor et nasjonalt strategisk veivalg. Et veivalg som omfatter hele nasjonens fremtid, hvor Forsvarets bidrag på flere områder er av avgjørende betydning.»

Den nylig avtroppede øverstkommanderende for Nord-Norge Einar Skorgen krevde onsdag 17. januar forsvarssjefens avgang siden han kun lyttet til sine nærmeste medarbeidere. I Norge er slik strid mellom ledende militære forholdsvis uhørt, men forteller noe om de reaksjoner omlegginga medfører.

Det eneste vi veit om framtida, er at den er umulig å spå sikkert og at ting kan endre seg raskt – i et 20 års perspektiv kan nesten hva som helst skje. Så sjøl om det ikke er noen militær trussel mot Norge idag, kan vi ikke være sikre på at det vil fortsette å være sånn.

Sjøl om det er umulig å spå om framtida, går det an å tenke seg noe av retninga verden vil ta. En større imperialistisk omfordelingskrig i overskuelig framtid er sannsynlig. Det er ihvertfall ingen ting som tyder på at vi kommer til å få en noe særlig fredeligere verden framover. Om det skulle komme en større imperialistisk omfordelingskrig og denne krigen skulle komme til å foregå bl.a. på norsk jord, vil det være riktig å forsvare det norske folket sjøl om Norge er en imperialistisk makt .Det ville være reaksjonært å la være. (Det ville sjølsagt også være reaksjonært å støtte bruk av norske styrker til imperialistiske formål).

Det bringer oss over på en anna problemstilling: Hva bør være vår linje for forsvar av Norge? Et vesentlig element må være å ta del i den debatten og politiske kampen som nå pågår for å støtte opp om vernepliktsordninga knyttet til militærinstallasjoner og våpen som er egna til å hindre fiendtlig okkupasjon av Norge. Å la være å gjøre dette med begrunnelse av at den ledende eliten i Norge sjøl har imperialistiske ambisjoner, vil nettopp gjøre det lettere for disse å gjennomføre endringa i offensiv, militær ekspansjonistisk retning.

Det kan tenkes at militærapparatet kan endre karakter så mye at det vil være riktig å være mot enhver bevilgning og enhver soldat til det norske militærapparatet, men situasjonen er ikke så endra ennå.

Hvilke andre linjer må vi ha? Vi er sjølsagt mot norsk, imperialistisk krigføring og NATO, og dette er paroler som vi må bli ennå flinkere til å bruke i tida framover. Men dette er samtidig argumenter for vernepliktforsvaret. For hvis vi er mot norsk NATO-medlemsskap og en eventuell verva hær, må vi ha et alternativ. Det mest demokratiske og best forsvarsmessige egnede alternativet er et bredt vernepliktsforsvar – et folkeforsvar om man vil. Linja vår må være et folkeforsvar som omfatter store deler av befolkninga og på det premisset også verneplikt for kvinner, samt ei videreføring av totalforsvarstanken.

Et forsvar av denne typen vil være den beste forsikringa vi kan få mot imperialistisk bruk av norske styrker. For det første vil et sånt forsvar være avhengig av den tidligere nevnte forsvarsviljen for å fungere. For det andre vil soldatene i et sånt forsvar være et tilnærma snitt av den norske befolkninga, og de politiske strømningene i befolkninga vil gjenspeile seg i forsvaret. Det vil gjøre det mulig å drive en politisk agitasjon ovafor soldatene som vil være mye mer nytteløst ovafor soldatene i en profesjonell hær.

Når det gjelder spørsmålet spørsmål om bevilgninger til militæret, må bevilgninger til det nasjonalt, forankra invasjonsforsvaret støttes, og bevilgninger til det internasjonale ekspedisjonskorpset motarbeides.

Det er fortsatt rett å oppfordre til avtjening av verneplikt og på andre måter gå inn i militæret. For det første må verneplikta støttes opp om så lenge det gir et viktig bidrag til nasjonal forsvarsevne, hvis vi er prinsipielt for den. For det andre – og det mener vi nesten er uavhengig av militærapparatets karakter – er det nødvendig med motvekter innad i militærapparatet. Forsvaret er en hjernevaskingsanstalt på mange måter, og det er viktig at det er fornuftige og radikale folk som kan stå imot og diskutere med og føre politisk arbeid blant soldatene. Det er veldig nødvendig at det finnes folk i forsvaret, som kan argumentere mot at de vernepliktige skriver kontrakt for utenlandsoperasjoner.

Det er i og for seg bra at det er noen som nekter militærtjeneste på politisk grunnlag, og på den måten skaper debatt rundt militærpolitikk og setter den norske forsvarspolitikken på dagsorden. Men vi må huske at Forsvaret nesten er et snitt av den unge mannlige befolkninga og vi kan derfor ikke isolere oss fra Forsvaret.

Sekterisme

Så lenge den revolusjonære bevegelsen i Norge er så liten som nå, vil det være sekterisk, og vi vil ha et stort problem, hvis all radikal og revolusjonær ungdom skulle nekte verneplikta. Ennå mer sekterisk blir det hvis vi skal være tilhengere av et vernepliktsforsvar, men være mot å gå inn i det sjøl.

Stig Berntsen er ansatt på Oslo AKPs kontor

---

For kommunister har den antirasistiske kampen en særstilling. Grunnen er enkel. Rasismen setter arbeidsfolk opp mot arbeidsfolk og tjener som lynavleder for dem som sitter med makta. Kampen for sosialisme og kommunisme vil aldri kunne vinnes så lenge rasistiske ideer og holdninger vinner oppslutning i befolkninga.

Det har vært vanlig å se på rasismen som et troll med fire huer: Statlig rasisme, hverdagsrasisme, nazister/organisert voldsrasisme og høyrepopulisme/FRP-rasisme. Jeg skal her se litt på det største og styggeste av trollhuene, nemlig den statlig rasismen og hvordan den gir seg uttrykk i asyl- og flyktningepolitikken.

Mye av inspirasjonen til å skrive denne artikkelen har jeg fått ved å lese Innvandringspolitikk og utlendingslov – samtidens klagemur (redigert av Turid Heiberg, Fagbokforlaget 1998), og jeg har rappa grådig både fra denne boka og andre kilder (se kildehenvisning).

Den norske staten har en lang og jævlig historie med rasistisk undertrykkelse. Det er nok å nevne annekteringa av samenes land og vann, tvangssteriliseringa av tatere og utestenginga av jødiske flyktninger under den andre verdenskrigen.

Statens mål med norsk flykninge- og asylpolitikk er å opprettholde en humanistisk fasade, samtidig som en mest mulig effektivt hindrer fattige mennesker på flukt adgang til riket. Råskapen i den norske flyktningepolitikken kan knappest overdrives.

Imperialismen er skyld i krig og fattigdom som tvinger mennesker på flukt. Norge i dag er en aktiv imperialistmakt, og er medskyldig i at stadig flere mennesker tvinges på flukt fra krig elendighet.

Den nye utlendingsloven

I 1988 blei den nye utlendingsloven, lov om utlendingers adgang til riket og deres opphold her, vedtatt i Stortinget. Den avløste fremmedloven av 1956. Det uttalte målet var å «lage et forslag til lov som kan danne det best mulige instrumentet til gjennomføring av den innvandringspolitikk som myndighetene til enhver tid finner det hensiktsmessig å føre». Loven er derfor en fullmaktslov. På viktige områder er det åpent for myndighetene å komme med utfyllinger og nye bestemmelser.

Utlendingsloven og forskriftene har gjennomgått en rekke endringer de seinere åra og stadige rundskriv og nye retningslinjer forteller hvordan myndighetene vil at loven skal fortolkes. Retningslinjene er ofte diffuse, noe som gjør at mange fotvilte menneskers skjebne er overlatt til forvaltninga og den enkelte saksbehandlers skjønn.

Kontrollapparatet

I Norge svulmet kontrollapparatet opp i fra 1970 og som et av sluttproduktene i denne prosessen, ble Utlendingsdirektoratet oppretta i 1988. Direktoratets oppgave er å samordne statens virksomhet overfor flyktninger, asylsøkere og innvandrere. Samtidig blei det ansatt et betydelig antall personer i politiet, i stats- og lokaladministrasjonen, i sosialsektoren, juridiske rådgivere o.l. for å utforme den nye innvandringspolitikken, og strømlinjeforme kontrollpolitikken. Norge har også en rekke utenriksstasjoner i tredje verden-land som har som oppgave å motvirke at flyktninger kommer seg til Norge.

Utlendingsdirektoratet (UDI) har den utøvende makta i flyktninge- og asylpolitikken. UDI tar seg av både asylavhørene og den videre behandlinga av den enkelte sak. 1. januar i år startet Utlendingsnemda sitt virke. Nemda har overtatt departementets rolle som ankeinstans i asyl- og flyktningepolitikken. Dette har vært begrunna med ønsket om en klageinstans som skulle stå på egne bein og være uavhengig av departementet. At nemda domineres av tidligere byråkrater fra UDI og Justisdepartementet sår berettiga tvil om nemdas uavhengighet.

Fram til 1. januar i år var det Justisdepartementet som hadde det politiske ansvaret for flyktninge- og asylpolitikken. Dette ansvaret er nå overlatt Kommunal- og regionaldepartementet.

Nesten ingen får flyktningestatus

I 1999 søkte 10.160 personer om asyl i Norge. Ifølge utlendingsloven har asylsøkere som har en velbegrunna frykt for forfølgelse i hjemlandet, krav på å få innvilget asyl, dvs. få flyktningestatus. Frykten for forfølgelse må bygge på asylsøkerens rase, religion eller politiske oppfatning. Frykten for forfølgelse må være individuelt betinga. Det er ikke nok å tilhøre en utsatt minoritet. Asylsøkeren må i tillegg sannsynligjøre at hun som enkelt individ har grunn til å frykte forfølgelse, for eksempel på grunn av politisk aktivitet.

Det var kun 181 personer som fikk innvilget asyl, dvs fikk flyktningestatus, i 1999.

De langt fleste som får bli her i landet, får opphold på humanitært grunnlag. I 1999 fikk 3.032 mennesker oppholdstillatelse på dette grunnlaget. Asylsøkere kan få innvilget opphold på humanitært grunnlag utifra følgende tre vilkår:

1. Når sterke menneskelige hensyn tilsier det. Her åpnes det for at asylsøkere som vil bli uforholdsmessig hardt rammet ved en tilbakesendelse, skal kunne få opphold på humanitært grunnlag. Det skal svært mye til for at noen får opphold på dette grunnlaget. Norge har sendt hjem dødsjuke mennesker som kun har kort tid igjen å leve, med den begrunnelsen at personen vil dø uansett. Medmenneskelighet er mangelvare i den norske asyl- og flyktningepolitikken.
2. Sterk tilknytning til riket. Det er ikke lett å vite hvilke kriterier myndighetene legger til grunn for å godta at en person har sterk tilknytning til riket. I følge myndighetene behøver du ikke ha sterk tilknytning til riket om du har bodd her i ti år, eller om du har barn og kjæreste i landet. Få får opphold fordi de har sterk tilknytning til riket.
3. Flyktningeliknende årsaker. Asylsøkere kan få opphold på dette grunnlaget når myndighetene mener at personen ikke oppfyller FNs flyktningekonvensjons kriterier for å få flyktningestatus, men at personen har grunn til å frykte forfølgelse av «liknende årsaker». De fleste som får opphold på humanitært grunnlag, får bli på grunn av «flyktningeliknende årsaker».

FNs høykommisær for flyktninger har ved flere anledninger kritisert Norge for å ha etablert for streng praksis når det gjelder å definere hvem som oppfyller kriteriene for å få flyktningestatus. Til tross for dette hevder Norge at de bygger på Høykommissærens anbefalinger. Sverige har en annen og mer liberal tolkning av flyktningebegrepet.

Det kan virke som om myndighetene bevisst velger å gi asylsøkere opphold på humanitært grunn lag i stedet for å dem status for flyktningestatus. På den måten åpnes det i mye større grad for bruk av skjønn i saksbehandlingen, siden det ikke finnes noen gode kriterier for hva som er sterke medmenneskelige hensyn, eller sterk tilknytning til riket.

Kollektiv beskyttelse

I massefluktsituasjoner kan midlertidig oppholds- og arbeidstillatelse gis på kollektivt grunnlag til en gruppe mennesker etter gruppevurdering. Kollektiv beskyttelse har blitt benytta både overfor bosniere fra 1992-1998 og nå nylig for kosovoalbanere. De midlertidige tillatelsene gis for et år av gangen og danner ikke grunnlag for bosettingstillatelse før etter fire år. Hvis situasjonen i hjemlandet etter fire år fremdeles er sånn at norske myndigheter ikke kan sende dem tilbake, kan flyktningene få ordinære, permanente tillatelser.

Dette er en nyvinning i flyktningepolitikken som norske myndigheter har stor sans for, og det snakkes om å føre «en aktiv tilbakevendingspolitikk». Jeg tror det bare er snakk om tid før de første forslaga om at alle oppholdstillatelser skal være av midlertidig varighet, kommer.

Ordninga med kollektiv oppholdstillatelse for bosnierne blei av norske myndigheter sett på som delvis mislykka. Krigen varte lenger enn de hadde trodd. Resultatet var at flere bosniere enn staten ønska, blei værende i Norge og at de til slutt fikk permanent oppholdstillatelse.

Tvangsdeportasjoner

Når dette skrives, skjer den største tvangsdeportasjonen av flyktninger i Norges historie i gang. 4.500 kosovoalbanere som fikk kollektiv beskyttelse av midlertidig varighet, skal tvangsdeporteres tilbake til Kosova. Over 2.000 av dem har ikke fått ferdigbehandla asylsøknadene sine. De som har fått avslag på søknadene sine og velger å anke, blir straffa ved at myndighetene da ikke gir dem etableringstilskuddet på 15.000 kroner. Dette er å undergrave asylretten, og det er et klart brudd på menneskerettighetene.

UDI organiserer tvangsdeportasjonene og det første flyet med kurs for Kosova gikk 9.mars. UDI har satt opp en plan hvor det skal lette to charterfly i uka fram til sommeren. Dette til tross for den svært vanskelige situasjonen i Kosova:

• Arbeidsløsheten er på 85%.
• Infrastrukturen er sønderknust.
• Stor boligmangel.
• Kosova er i en krigstilstand, og det er stadige trefninger og drap i Sør-Serbia og på grensa til Makedonia.

Hvorfor har myndighetene sånn hast med å kaste ut kosovaalbanerne i denne situasjonen? De fleste kosovoalbanerne ønsker jo uansett å reise tilbake til hjemlandet når de føler at situasjonene er mer stabil. Jeg tror det har å gjøre med at de lyktes dårlig med å få sendt tilbake bosnierne. For myndighetene står nå kampen om hele ordningen med kollektiv beskyttelse. Derfor haster det med å få kosovaalbanerne ut nå mens det ennå ikke er full krig i området. Anti-rasister svar er at det organiseres motstand mot utkastelsene. Det arrangeres aksjoner, demonstrasjoner og å jobbes med å skjule flyktningene for norske utkastelsesmyndigheter.

Ulovlige mennesker?

Siden januar 1997 har Norge sammen med 15 andre deltakerland i Intergovermental Consultation (IGC) deltatt i en strategisk informasjonsutveksling av opplysninger om såkalt ulovlig innvandring. Denne informasjonsutvekslingen kalles Trafficking Information Exchange System (TIES). Samarbeidet bygger på følgende felles definisjon av ulovlig innvandring: «Migrasjon som omfatter ulovlig transittering, innreise, og/eller opphold hvor den enkelte ulovlige innvandrer får hjelp på en eller annen måte, og der hjelpen kan være organisert.» Kriminalpolitisentralen (KRIPOS) skriver sjøl på sine hjemmesider at «ved bruk av denne definisjonen omfattes de fleste asylsøkere til Norge, i det det store flertall har mottatt en eller annen form for assistanse, enten i form av rådgivning, eller i form av bistand som pass og/eller billetter eller reisefølge».

På den måten blir flesteparten av verdens flyktninger stempla som illegale. Dette bryter med menneskerettighetene. Retten til å søke asyl er nedfelt i FNs menneskerettigheter, og FNs flyktningekonvensjon slår fast at det ikke er ulovlig å ta seg inn i landet med falske papirer når hensikten er å søke asyl, og at det ikke skal få innvirkning på behandlingen av asylsøknaden. De vesteuropeiske landa undergraver aktivt denne paragrafen i FNs flyktningekonvensjon. Schengen-avtalen pålegger flyselskapene transportøransvar. Det vil si at flyselskapene må betale for tilbakesendelse av asylsøkere som reiser uten gyldige papirer.

Menneskesmugling

Herskerne i det rike Vesten bygger Festung Europas som beskyttelse mot det fattige sør. Schengen-avtalen er en del av denne muren. Det er på denne bakgrunn vi må forstå menneskesmuglingen som det har skrevet mye om i media det siste året. Her blir all menneskesmugling framstilt som kriminalitet på lik linje med narkotika og våpenhandel.

Det er ikke noen grunn til å tvile på at det finnes mange kyniske bakmenn som tjener seg rike på desperate mennesker på flukt, men hovedproblemet er at flyktninger er avhengig av denne type hjelp for i det hele tatt få muligheten til å benytte seg av asylretten. Her er vi ved kjernepunktet: Europeisk flyktningepolitikk er til for å beskytte det rike Europa mot fattige flyktninger, ikke for å sikre mennesker på flukt sikkerhet mot nød og forfølgelse. En rekke flyktninger har endt sitt liv i forsøk på å innta Festung Europas. Media har omtalt en rekke av disse tragiske skjebnene. Fokuset har imidlertid ensidig vært lagt på de fæle menneskesmuglerne som er skyld i flyktningenes død, og ikke det rike Europas militarisering av grensepostene, for å hindre å måtte dele rikdommen sin med fattige flyktninger.

Det er et paradoks når norske myndigheter varsler krig mot menneskesmuglerne, noe følgende eksempel viser. Gholam fikk oppholdstillatelse som afghaner i 1990. Seinere blei alle tillatelser trukket tilbake og politiet prøvde å ta beslag i familiens pass og ID- kort. Myndighetene påsto nå at familien var pakistansk. De blei så sendt med fly til Karachi ekskortert av seks politifolk. De var utstyrt med en lapp fra norsk politi hvor navnene som norske myndigheter hadde gitt dem, sto skrevet. På flyplassen tok imidlertid familien fram det afghanske passet som norske myndigheter påsto var falskt. Passet, som var utstedt av den afghanske ambasssaden i London, var ekte og de seks politifolkene blei tatt inn til avhør mistenkt for menneskesmugling. Hva ville skjedd hvis dette var i Norge, og det var pakistanske politifolk som påsto at familien var norske statsborgere?

Visumplikt

Skal man søke asyl i et vesteuropeisk land, må søknaden innleveres i vedkommende land ved personlig frammøte. Samtidig veit vi at Norge, og resten av det rike Vest-Europa, innfører visumplikt for alle såkalte «flyktningeproduserende land». I dag står mellom 115 og 130 land oppført på EUs og Schengen-landas liste over visumpliktige nasjonaliteter. Nye land føres stadig på denne lista hvis det kommer et visst antall asylsøkere fra vedkommende land.

Et megetsigende eksempel er henta fra KRIPOS sine nettsider. I forbindelse med temaet menneskesmugling står følgende å lese under overskriften Sigøynere til Norge fra Slovakia:

Flere land i Europa, deriblant Norge, opplevde i vår en betydelig økning av tilreisende sigøynere fra Slovakia. Denne utviklingen opphørte imidlertid gjennom innføring av visumplikt for slovakiske borgere. Det er likevel grunn til å være oppmerksom på liknende trender ettersom man har mottatt meldinger som går utpå at sigøynere blir fordrevet fra flere stater på Balkan.

Det tas ikke med i vurderingen at sigøynerne faktisk kan ha gode grunner til å flykte. At det har vært en utstrakt forfølgelse av sigøynere på Balkan og en rekke rasistisk motiverte drap interesserer ikke KRIPOS. For dem er spørsmålet kun hvordan man kan hindre dem i å komme innenfor Norges grenser. Et annet eksempel er henta fra Utlendingsdirektoratets årsrapport for 1999: «…med 2.453 utgjorde asylsøkere fra Øst-Slavonia den klart største søkergruppen i 1998. I 1999 var det tilsvarende antall bare 60. Nedgangen skyldes at det blei innført visumplikt for kroatiske borgere i juni 1998.»

Personer fra disse «flyktningeproduserende» landa blir som regel nektet visum og begrunnelsen er det verdt å bite seg merke i: «Begrunnelsen for å avslå slike søknader vil gjennomgående være at det er særlig grunn til å tro at vedkommende vil søke opphold her etter ankomst.» Dermed er farsen fullkommen. Det innføres visum fordi det er land der mennesker vil kunne ha grunn til å flykte, og de blir nekta visum fordi det er fare for at de vil benytte seg av den menneskeretten det er å kunne søke asyl. Visum er en svært effektiv måte å frarøve flyktninger den menneskerettigheten som det er å få søke om asyl.

Arbeidsinnvandring

I Norge blei det innført midlertidig innvandringsstopp i 1975. I vedtaket var det innbakt en klausul som gjorde det mulig å gjøre unntak for høyt utdanna eksperter. Klausulen gjør at norske myndigheter kan innhente hvite, resurssterke eksperter etter behov, mens fattige svarte arbeidere blir effektivt stengt ute. Innvandringsstoppen var ment å skulle ha kun et års varighet og blei begrunna med at en trengte tid til å legge forholda bedre til rette for dem som allerede hadde kommet til landet. Siden blei den forlenge hvert år inntil den blei gjort permanent i 1988. Begrunnelsen for å forlenge innvandringsstoppen var å beskytte av norske arbeidsplasser, og blei forsvart av grupperinger langt ut på venstresida (Klassekampen forsvarte innvandringsstoppen på lederplass!).

I dag veit vi at Norge i de nærmeste ti åra vil være avhengig av innvandring for å ikke komme i underskudd på arbeidskraft. Ved innføring av EØS-avtalen trodde man at den skulle løse problemene. Nå kan vi slå fast at norske myndigheter nok overvurderte hvor attraktivt Norge er for andre europeere. De aller fleste, enten det er finske sjukepleiere eller svenske bygningsarbeidere, reiser tilbake når det blir ledige jobber i hjemlandet. Dette har ført til en gryende erkjennelse av at en del av den arbeidskraften vi trenger, må komme fra land utafor EØS-området. Dette har det vært mye debatt om den siste tida, og både NHO og Unge Høyre har vært blant dem som har krevd oppheving av innvandringsstoppen. Spørsmålet er imidlertid hva som skal være kriteriene for arbeidsinnvandringen.

RVs antirasistiske manifest er det nærmeste venstresida har kommet i å utforme en politikk på dette området. Det er så bra at jeg gjengir noe av det:

Innvandringsstoppen overfor arbeidsfolk fra land utafor EØS fungerer rasistisk og undertrykkende. Hvite eksperter slipper inn, mens folk fra Afrika, Asia, Latin-Amerika – og alle arbeidsfolk utafor EØS – stenges ute. Mot dette vil RV slåss for lik (formell) rett til å komme til Norge for å søke arbeid, og til å bo i landet om de har arbeid eller kan bli forsørget på annen måte. (…) Vi vil åpne grensene for arbeidsinnvandring. Alle skal ha rett til å komme til Norge for å søke seg jobb, og få tre måneder til å skaffe seg arbeid. Norge må også tilrettelegge for at folk skal kunne søke seg jobber i Norge, fra det landet de lever i. Vi går samtidig inn for at innvandrere som jobber i Norge skal ha lønns- og arbeidsvilkår i tråd med landsomfattende norske tariffavtaler.

Dette er ikke hva NHO og Unge Høyre ønsker. Høyresida ønsker en arbeidsinnvandring som lett kan reguleres etter konjunkturene i arbeidsmarkedet. Kjapt inn når vi har behov for arbeidskraften, og på hue og ræva ut igjen når arbeidsmarkedet blir strammere. Utgangspunktet må være at de som får seg arbeid i Norge har kommet for å bli. Det må føres en integreringspolitikk i tråd med utgangspunktet – at de har kommet for å bli.

Hvis målet for dem som sitter med makta er at arbeidsinnvandrerne kun skal være her for et avgrensa tidsrom, vil de heller ikke bruke ressurser på integrering. Det trengs derfor ressurser til norskopplæring, morsmålsundervisning, gode boliger og andre velferdskrav.

Kilder

• Utlendingslov og flyktningepolitikk – samtidens klagemur (Turid Heiberg)
• Kriminalpolitisentralens hjemmesider
• Utlendingsdirektoratets hjemmesider
• Kommunal og regionaldepartementets hjemmesider
• Årsrapport for Utlendingsdirektoratet 1999
• Utlendingslovens av 1988
• Utlendingsforskriftene
• RVs antirasistiske manifest

Ingrid Baltzsersen er sentralstyremedlem i AKP, med i AKPs kvinneutval og nestleiar i ungdomsgruppa til LLH i Oslo.

---

Stonewallopprøret, den natta lesber og homsar i New York City nekta politiet å stenga baren deira og trakassera dei, vert sett på som starten på den moderne homokampen. Men kva gjorde homsar og lesber før Stonewallopprøret i 1969?

Homofil identitet

I lister over kjende homofile, lesbiske og bifile finn ein alltid filosofar, kunstnarar og andre frå gamle tider. Dei gamle grekarane hadde unge mannlege elskarar, men dette var normalt og sett på som ein del av danninga. Det var heller ikkje livsvarige kjærleiksforhold, dei tok slutt når den yngste gifta seg og fekk seg sin eigen yngre elskar. Den homofile identiteten, slik som me kjenner, fanst ikkje, i alle fall vart han sett på som unormal.

Ein kan sei at starten på homopolitikken kom når den homofile legninga blei identifisert av psykoanalytikarane. Dette hendte på slutten av 1800-talet. Før det var sodomitten ein som hadde sex med menn. Han var ein forbrytar, men vart ikkje sett på som noko særleg annleis enn andre menn. Nå fekk den homoseksuelle ein vidare identitet, som ikkje handla berre om seksuelle handlingar enkeltvis. Første gong termen homoseksualitet synte seg, var i Tyskland i ein pamflett av ein lege og sexolog som jobba for avskaffing av sodomilova i Preussen. Eg har difor vald å skriva om dei hundre åra frå den homofile identiteten blei identifisert, og til Stonewallopprøret i 1969. Det å skildra all homokamp i Vesten gjennom hundre år er umogleg, så eg har plukka spanande tidsperiodar og stader. Eg har ikkje skrive noko om homopolitikken i Noreg, men det håper eg det vert tid og plass til seinare.

Sodomi

Oscar Wilde (1854-1900) er den homofile folk flest kjenner til frå attenhundretalet. Han vart offer for lovgjevinga mot sex mellom menn som fanst i dei fleste europeiske landa på den tida. Wilde var ein kunstnar, ein estetikar og glad i vakre menn. Han hadde eit kjærleiksforhold med sonen til ein marki, Lord Alfred Douglas (Bosie), og faren til Bosie skreiv eit fornærmande brev To Oscar Wilde, ponce and Sodomite, som Wilde anmeldte. Dette var ikkje ei særleg taktisk handling på den tida. Rettssaka snudde seg, og Wilde vart i staden dømt til to års straffarbeid. Wilde var ikkje oppteken av homopolitikk, og han trudde heller ikkje at han kunne bli dømt for å vera homoseksuell. Men saka mot han, der han ikkje angra noko, men derimot var vittig, fekk mykje presse. Det var ein vekkar for dei homofile. Dei blei meir redde for å bli arrestert, men «kjærleiken som ikkje tør sei sitt namn» hadde fått eit fjes.

Den tidlege homopolitikken i Tyskland handla mykje om lova mot sodomi, eller paragraf 175. Karl Heinrich Ulrichs (1825-95), ein av pionerane, skreiv på 1860-talet vitskapleg litteratur om homoseksualitet. Han meinte at mannlege og kvinnelege homofile var eit tredje kjønn.

I 1897 to år etter at Ulrichs var daud starta den første homopolitiske organisasjonen, The Scientific Humanitarian Committee. Dei jobba for å oppheva paragraf 175, opplysa folk om homoseksualitet, og få dei homofile interesserte i kamp for eigne rettar. Komiteen eksisterte i trettifem år, og hadde 5.000 medlemmer i 1908. Dei aksepterte teorien til Ulrichs om det tredje kjønn. Dr. Magnus Hirschfeld (1868-1935) starta komiteen og var leiar for instituttet dei opna i 1919. The Institute for Sexual Science er ein forgjengar for det amerikanske Kinsey Institute for Sex Research. I 1919 vart det og laga ein film med homofilt tema, Anders als die Andern (Annleis enn dei andre). Men under fascismens frammarsj vart den homofile rørsla sett tilbake. Hirschfeld var i tillegg jøde, og vart forsøkt drepen. Han flykta til Paris, der han daude i 1935. I 1933 vart instituttet angripe og bøkene brende. Sjølv om den første homofile rørsla starta i Tyskland, vart ikkje paragraf 175 oppheva før i 1968.

I USA var det på starten av 1900-talet fleire foredragshaldarar som reiste rundt og snakka om homoseksualitet. Det var ikkje noko organisering av homofile i USA på den tida, men mange møtte opp på foredraga. Ein del av foredragshaldarane var frå den tyske komiteen, men den amerikanske feministen og anarkisten Emma Goldman snakka òg om homoseksualitet på reisene sine. Ho vart kritisert av andre anarkistar fordi dei meinte anarkismen var misforstått nok om dei ikkje skulle ta opp homofili. Men det berre gjorde Goldman «surer of myself, more determined to plead for every victim, be it one of social wrong or of moral prejudice».

Bohemar

Mange av dei eksperimentelle, liberale miljøa på 1900-talet i både USA, Frankrike, Tyskland og England hadde ein viss grad av homofil, lesbisk og bifil utprøving. I Paris ved århundreskiftet var det chic å vera lesbisk kvinne, i alle fall for unge, ugifte jenter. Collette, Natalie Barney, Radclyffe Hall og Djuna Barnes er forfattarar som var unge på den tida. Dette fortsette på 20-talet med ein del av dei same kvinnene. Skilnaden var at no fanst det etablerte lesbiske par, slik som det kjente paret Gertrude Stein og Alice B. Toklas. I Tyskland, spesielt Berlin, fram til nazistane fekk makta var homolivet stort. Det var uteliv og filmar, forskning og politikk. På 10- og 20-talet i the Greenwich Village i New York, var det på same måte som i Paris på moten å vera litt lesbisk. I Harlem, New York på 20-talet, under den svarte renessansen der, var mange av jazzmusikarane og diktarane biseksuelle, og det fanst opne lesbiske og homofile. Både i Greenwich Village, Harlem, og i Paris ved århundreskiftet fanst det ikkje eit separat homofilt miljø, men den generelle liberale haldninga til sex gjorde at det gjekk an å ha eit biseksuelt image, i alle fall for kvinner.

Andre verdskrig

Under andre verdskrig i Tyskland vart mange homofile og nokre få lesbiske internerte i konsentrasjonsleirar og drepne. Dette sette homokampen i Tyskland mange tiår tilbake. Dei homofile fekk heller ikkje erstatning for lidingane sine, dei var jo dømde for ein paragraf som framleis fanst i lova. Hos dei allierte vart mange kvinner og menn separerte, menn var i krigen og kvinnene gjorde alt heime. Dette er noko som som regel fører til kjærleik og erotikk mellom menn i krigen og at kvinnene får testa ut nye kjønnsroller med å jobba i industri og fly jagarfly. Men dette er midlertidige endringar i liva til folk på grunn av ekstreme hendingar. Samtidig fekk dei prøva ut noko dei aldri hadde prøvd før, og ikkje alle gjekk tilbake til den vanlege heterofile kjernefamilien. Under krigen fekk mange homofile namn på legninga si for fyrste gong, det amerikanske forsvaret innførte nemlig det berømte spørsmålet «er du homoseksuell» som gjorde at alle amerikanske soldatar måtte tenkja over det og sei nei. Homofile barer blomstra i dei amerikanske havnene. Det var i etterkrigstida at dei homofile bydelane i store amerikanske byar starta å vakse, og kvinner hadde fått smake fridomen utan menn og med arbeid. I 1948 kom Kinsey-rapporten som viste at det fanst mange mannlege homofile, og i 1953 laga Kinsey-instituttet ein rapport som viste at det fanst kvinnelege homofile òg.

Borgarrett og opprør

I etterkrigstidas USA kom alle borgarrettsgruppene. Dei kjempar for rettane til svarte, indianarar og kvinner. Homofile vart inspirerte av dette og i 1951 starta The Mattachine Society og et år etterpå One Inc. Dei homofile kvinnene starta i 1955 The Daughters of Bilitis. The Mattachine Society blei starta av kommunistar og eks-kommunistar, og var i starten organsiert i celler. Dei såg på dei homofile som ein minoritet, på lik linje med svarte, indianarar og meksikanarar i USA. Men etter kvart tok andre over, og dei var meir opptekne av at homofile var like heterofile.

Joseph McCharthy meinte at kommunistane øydela hjernane og dei homofile øydela kroppane til «gode amerikanarar» og homofile vart forfølgde som fiendar av den amerikanske staten. Amerikanarane tvang dette på britane òg, og denne haldninga til homofile haldt seg lenge etter McCharthy. Men kanskje på grunn av dette fortsette dei homofile å organisera seg. På 60-talet blei organisasjonane spreidd over heile landet, og i 1967 var den første gruppa offisielt akseptert på eit universitetsområde. Gay is Good vart teke i bruk på same måte som Black is beautiful for å heva dei homofile sitt sjølvbilete. Dei homofile var meir synlege. Dei ville ikkje bli undertrykte lenger, og ei sommarnatt i 1969 i New York City, reiste dei seg og slost mot politiet.

 

Den eneste unaturlige seksuelle handlingen er den du ikke er i stand til å gjennomføre.
Alfred Kinsey (1894-1956)

Kjelder

• Warren J. Blumenfeld og Diane Raymond: Looking at gay and lesbian life, Boston, Massachusetts 1988, oppdatert og utvida utgåve 1993
• Neil Miller: Out of the past, New York 1995

Denne artikkelen er klippet ut av et undervisningshefte om Globaliseringen av fiskeriene ved Victoriasjøen med tillatelse av forfatteren. Undervisningsheftet og en video om samme tema, Big Fish – Small Fry, er gratis og kan bestilles gjennom FN-Sambandet, Storgata 33a, 0184 Oslo, www.fn-sambandet.no.

---

Victoriasjøen i Øst-Afrika har gjennom flere hundre år hatt rike fiskegrunner som befolkningen rundt sjøen har kunnet høste av. Inntil for 20 år siden gikk fangsten av fisk i all hovedsak til befolkningen rundt sjøen og i landene som deler den. Ca. 100.000 tonn fisk ble fanget i Victoriasjøen hvert år frem til 1980. For fattige som ikke hadde råd til å spise kjøtt, var fisk derfor den viktigste kilden til animalske proteiner. Produksjonen og bearbeidingen av fisk, og handelen med den foregikk i lokalsamfunnene rundt Victoriasjøen. Flere hundre tusen menn og kvinner var sysselsatt og fikk inntekter i tilknytning til fisket i Victoriasjøen.

Tidlig på 1980-tallet fant det sted stor endringer i og ved Victoriasjøen. Disse hang sammen med at engelskmenn, de tidligere koloniherrene, hadde satt ut fiskearten nil-abbor i 1960-årene. Veksten og fangsten av nil-abboren, som er en rovfisk, ‘eksploderte’ i løpet av 1980-årene. I 1979 var fangsten av nil-abbor 1000 tonn, og ti år senere, i 1989, hadde den økt til 325,000 tonn. Store kvanta av flere hundre typer småfisk ble totalt spist opp og utryddet av nil-abboren. Den totale fangsten i Victoriasjøen gikk i samme tidsrom opp fra 100.000 til 500.000 tonn. FAO har beregnet at i 1990-årene kom 25% av den totale fangsten fra innlandsfiske i Afrika fra Victoriasjøen.

Lokalbefolkningen tilpasset seg raskt den mangedobbelte fangsten. Titusener av arbeidsledige og undersysselsatte kvinner og menn trakk ned til strendene langs Victoriasjøen og fikk arbeid som fiskere, fiskeforedlere og fiskehandlere. Etter en noe nølende start, tok etterspørselen seg raskt opp i Øst-Afrika. Folk flest både likte nil-abboren og hadde råd til å kjøpe den.

Nil-abboren hadde imidlertid potensiale også utenfor det lokale markedet. Det utviklet seg raskt et internasjonalt, globalt marked for fisken. Tidlig på 1980-tallet ble de første foredlingsbedriftene med utenlandsk kapital etablert langs strendene ved Victoriasjøen. Her ble nil-abboren filetert. Fiskefiletene ble eksportert til Europa, Midtøsten, USA og Japan hvor nil-abboren slo godt an. Store matvarekjeder i de industrialiserte landene begynte å etterspørre fisken fra Victoriasjøen. Siden fangsten av fisk på den nordlige halvkule synker, synes markedet for nil-abbor i nord nå å være ubegrenset.

I løpet av 1980-tallet og begynnelsen av 1990-tallet ble mer enn 35 foredlingsbedrifter etablert rundt sjøen, og en stadig større del av fangsten ble eksportert. Fabrikkene har nå kapasitet til å bearbeide langt mer fisk enn de greier å få tak i (overkapasitet). Konkurransen om å skaffe nok fisk fra Victoriasjøen er derfor knivskarp mellom foredlingsbedriftene. På 1980-tallet var det en stilltiende regel blant eksportbedriftene at nil-abbor under 2 ½ kg var for liten til å fileteres fordi den ikke var blitt kjønnsmoden. Gradvis har størrelsen på fisk som blir filetert gått nedover. I dag er det ikke uvanlig å se fisk på 600 gram som blir sendt til fabrikkene. Dette betyr at nesten all fisk som lar seg eksportere, blir filetert og sendt til utlandet.

Den nil-abboren som blir igjen til lokalbefolkningen, er den som er for liten til å fileteres eller er bedervet og råtten. I tillegg kjøper lokalbefolkningen fiskeskjelettene som er igjen, etter at filetene er skåret av. På skjelettene henger det igjen kjøttrester som spises. En hel industri, som sysselsetter flere tusen mennesker, har utviklet for å bearbeide avfallsproduktene fra nil-abboren. Hundre tusener av fattige konsumenter spiser nå avfallsrestene av nil-abboren etter at den er filetert.

Fisk til menneskeføde eller dyrefor?

I løpet av det siste tiåret har ca. 60% av fangsten av fisk i Victoriasjøen vært nil-abbor og ca. en tredjedel av totalfangsten vært en liten sardinlignende fisk (R. Argentea), som går under ulike lokal navn omena, dagaa, mukene. Til sammen utgjør disse to fiskeslagene over 90% av fangsten av fisk fra sjøen. Sardinfisken er svært ernæringsrik. I følge ernæringsfysiologer vil 10 gram av denne fisken i soltørket tilstand, tilfredsstille dagsbehovet for et barn for jern, sink og vitamin A. Tradisjonelt har sardinen vært regnet som «fattigmannsmat». Fisken har til vanlig vært billig, og fordi den er så liten, går det lett an å kjøpe små kvanta av den til bare noen få shilling (ca. 50 øre).

Fra slutten av 1980-tallet oppdaget dyrefor-industrien i Kenya at fiskemelet som kunne lages av denne sardinen, egnet seg ypperlig som en viktig ingrediens i dyrefor til kylling/broilere og storfe. De første årene var det for det meste sardinene, som av ulike grunner ikke egnet som menneskeføde, som ble sendt til dyrefor-fabrikkene. Da det viste seg at det kunne lages mye billigere fiskemel av sardinen fra Victoriasjøen enn importert fiskemel fra Latin-Amerika og Europa, økte etterspørselen. Kravene til kvalitet på fiskemelet ble også skjerpet, slik at dyrefor-industrien i stadig større grad konkurrerte med lokalbefolkningen om den samme sardinen. Prisen økte, og mange fattige spiste mindre av den, eller sluttet helt å spise sardinen. I de senere årene har flere internasjonale dyrefor-fabrikker vist interesse for sardinen, og når kvaliteten på fiskemelet fra Kenya forbedres ytterligere, kan det bli tale om eksport. Etterspørselen etter fiskemel er stor og representanter fra flere dyrefor-fabrikker, fortalte at de kun har nok fiskemel til kyllingforet, men ikke tilstrekkelig til foret for storfe, hunder og katter.

Også på et annet område er det konkurranse mellom den fattige delen av befolkningen i Øst-Afrika og dyreforindustrien om fisken fra Victoriasjøen. Fiskeskjelettet, med hode og kjøttrester som henger igjen på skjelettet etter at nil-abboren er filetert, har, som sardinen, blitt regnet for fattigmannskost. Skjelettet ble skåret opp i småstykker, kokt i olje og sendt rundt på lokale markeder over hele Øst-Afrika. Dyrefor-fabrikkene har også oppdaget ernæringsverdien av dette produktet. Nær to tredjedeler av fiskeskjelettene sendes nå i lastebiler direkte fra fileteringsfabrikkene til dyreforfabrikkene. Denne utviklingen har også blitt påskyndet av EU. EU har et regelverk for behandling av fiskeavfall for å unngå forurensing. EU-inspektørene som besøker eksportbedriftene rundt Victoriasjøen, har i flere tilfelle anbefalt at fiskeskjelettene bør sendes rett til oppmaling til fiskemel slik at ikke filetene som sendes til Europa blir forurenset.

Matvaresikkerhet

Til tross for at fangsten av fisk fra Victoriasjøen ble mangedoblet i løpet av 20 år, har forbruket av fisk i mange lokalsamfunn gått ned. Flere forskningsrapporter, utarbeidet av myndighetene i Øst-Afrika og internasjonale forskningsinstitutt, viser at ernæringssituasjonen blant barn som bor langs Kenyas del av Victoriasjøen er meget alvorlig. Ca. 50 % av barna er feilernært og/eller underernært. Det er et paradoks at ingen andre steder i Kenya lider en så stor del av barna av feil- og underernæring, som de som bor rett ved siden av Victoriasjøen, landets kanskje rikeste proteinkilde.

Det er altså ikke mangel på fisk som er problemet. Fisken finnes, men det meste av den går til eksport eller produksjon av fiskemel. Mange av fiskerne står i gjeld til eksportfabrikkene eller til deres agenter og er nødt til å levere fisken direkte til dem. Også på grunn av den sterke etterspørselen etter nil-abbor og fiskemel, har mange fattige ikke råd til å kjøpe fisk lenger, siden prisen på fisk har økt.

Matvaresikkerhet for lokalbefolkningen henger nøye sammen med den kjøpekraften kvinner og menn har. Når mange tusen kvinner som tidligere tilvirket og handlet med fisk, mister arbeidet sitt p.g.a. eksportindustrien, har de heller ikke råd til å kjøpe fisk. Det samme er tilfelle med alle mennene som tidligere eide sine egne kanoer, men som nå har tapt i konkurransen med mekaniserte båter. Kanoene deres er trukket på land og for de aller fleste er det vanskelig å finne annet arbeid.

De fleste som arbeider i nær tilknytning til fiske langs Victoriasjøen spiser allikevel fremdeles relativt mye fisk. Det er blant de gruppene av mennesker som er konkurrert ut av den moderne fiskeindustrien, og folk som ikke er knyttet til fiskeindustrien, at konsumet av fisk har gått ned. Mens konsumet av fisk i Kenya på midten 1980-tallet var 6 kg per person, har konsumet gått ned til 3 kg i 1997.

Helsedepartementet i Kenya er meget bekymret over utviklingen. Myndighetene i Kenya har henvendt seg til Unicef og bedt om å få vitamin A-piller og proteinpiller som skal deles ut fra helseklinikkene langs Victoriasjøen til underernærte barn.

Kvinnenes viktige rolle i fiskeriene

Kvinnenes viktige rolle i fiskeriene ved Victoriasjøen, har ofte blitt oversett. De er sjelden synlig i offisiell statistikk eller planer for fiskeriene. De er en del av den uformelle økonomien som tradisjonelle økonomer og planleggere ikke har bakgrunn for eller begreper til å fange inn og forstå. Selv om ikke kvinner deltar i fisket fra båten, er de aktivt med i nesten alle andre viktige arbeidsoperasjoner. De har i stigende grad også kommet inn på eiersiden i fisket.

Tradisjonelt, har kvinnene hatt en sterk rolle innenfor foredling av fisk og handel med den. Når båtene legger til land med fangsten, er kvinnene på plass. Hver båt har som regel «sine» kvinner som tar hånd om fisken. Fisken bringes til en markedsplass like ved stranden hvor den først veies og så selges videre.

Eksporten av nil-abbor har i stor grad endret dette mønsteret. Ved ankomst leverer fiskerne fangsten direkte til en agent for en eksportfabrikk. Det er vanlig at fiskerne står i en gjeldssituasjon til denne agenten som har lånt dem penger til båt og garn. De har ikke noe valg mellom hvem de kan selge fisken til, og dette utnytter agenten ved å presse prisen nedover. Mye av nil-abboren som nå landes, går derfor rett fra båtene til vekten og deretter rett inn i lastebiler med kjøleutstyr. Kvinnene får kun handle med den nil-abboren som er bedervet eller for liten for fabrikkene.

I Kenya, alene, har forskere beregnet at ca 12.000 arbeidsplasser, i hovedsak for kvinner, kunne vært skapt om lokalbefolkningen hadde fått tilvirke og handle med nil-abboren som i dag går til eksport. Noen arbeidsplasser er imidlertid kommet til gjennom eksportindustrien. I Kenya arbeider ca. 2.000 personer, hvorav de fleste er kvinner, i de moderne eksportfabrikkene som fileterer nil-abboren. Eksportfabrikkene har også skapt en annen form for sysselsetting. Et par tusen mennesker er blitt sysselsatt for å bearbeide fiskeskjelettene som blir igjen etter at fisken er blitt filetert. Fiskeskjelettene stekes og selges over hele Øst-Afrika og til med i de østlige områdene av Kongo.

Et sterkt uttrykk for hvor stort behov det er for arbeid og inntekt blant kvinner, kan en observere rett utenfor en av de største eksportfabrikkene ved Victoriasjøen, i Homa Bay i Kenya. Her dumpes fiskeskjelettene ut gjennom et hull i den høye muren som omgir fabrikken. Hundrevis av kvinner samles her hver dag utenfor muren, mens de venter på å få tak i noen fiskeskjelett som de kan steke og selge videre. Fordi bare en liten del av kvinnene får tak i fiskeskjeletter, har en de siste årene på denne plassen organisert kvinnene i fire grupper på ca. 200 personer i hver gruppe. Tre av gruppene får tilgang til skjelettene to dager i uken, mens den siste gruppen kun får det en gang per uke. De dagene kvinnene ikke får fiskeskjeletter, er det lite arbeid og inntekter. Som vi så ovenfor, trues disse arbeidsplassene ved at stadig mer av fiskeskjelettene males opp til fiskemel for dyrefor-industrien.

Deltakelse av kvinner i fiskeriene har meget positive ringvirkninger. I langt større grad enn for menn, bruker kvinnene sine inntekter fra fisket til mat for familien og til barna. Skolepenger for barna er et av de mest vanlige formål å spare penger til. Kvinner er flinke til å samarbeide og støtte hverandre også. Langs hele Victoriasjøen finnes det merry go round-grupper av kvinner. I disse gruppene sparer hver kvinne noen få kroner per uke som går til en felles kasse. Hver annen eller tredje måned får den enkelte kvinne hele potten som da kan brukes til litt større utgifter eller investeringer. Vanlige formål å bruke denne summen til er: skolepenger, bygging av hus eller dekke utgifter til en begravelse.

En del kvinner har gjort det så bra innen handel og tilvirking av fisk at de har gått inn og investert i båter og garn. Flere kvinner i Kenya eier et titalls båter utstyrt med garn. De sysselsetter opp til hundre menn som arbeider på båtene deres og organiserer arbeidet til en hel flåte.

Mange menn har ikke samme nøysomhet og sparekultur som kvinnene langs sjøen. Undersøkelser viser at spesielt unge menn, kan bruke mer enn halvparten av inntektene sine til alkohol. De store landingsstedene for fisk har alle barer, hoteller og restauranter med musikk og kvinner. Der kan fiskerne slappe av etter en lang dag eller natt i sjøen. Dette er steder hvor også mange blir smittet med HIV. Mange av kvinnene som arbeider i fiske og med handel på fiskelandingsplassene, er skilte eller enker og selv HIV-smittet.

Når en skal vurdere hvem som er taperne i utviklingen av fiskeriene ved Victoriasjøen, er det i stor grad kvinnene som arbeider innenfor tilvirking og handel med fisk. Deres arbeidsplasser er blitt rasert og tusener er blitt marginalisert i forhold til fiske. De aller fleste har ikke funnet noe annet alternativ for å skaffe seg arbeid og inntekt. Dette går igjen utover barna deres som er avhengig av å få del i morens inntekt.

Myndighetenes rolle i fiskeriene

Myndighetene i de tre landene som deler Victoriasjøen, har en felles fiskeripolitikk. Det er et overordnet mål at fiskebestanden skal forvaltes på en bærekraftig måte. Dernest skal fisket bidra til matvaresikkerhet ved at befolkningen i landene skal få tilgang til ernæringsrik fisk. Fisket skal videre organiseres på en slik måte at det skaper sysselsetting og inntekter og positive ringvirkninger for befolkningen rundt sjøen. Til slutt skal fisket bidra til å tjene inn utenlandsk valuta ved eksport av fisk.

Til tross for flotte målsettinger om betydningen av lokal matvaresikkerhet og sysselsetting, vedtatt både på nasjonalt og internasjonalt plan, er det ikke noe tvil om hvilket valg myndighetene har tatt. Eksportnæringen har fått prioritet og myndighetene gjør alt de kan for å legge forholdene til rette for økt eksport. Infrastrukturen ved fiskemottak langs sjøen bygges opp for å tilfredsstille de hygieniske krav som EU stiller, siden EU-landene importerer ca. 60% av nil-abboren. Eksportfabrikkene, med støtte fra myndighetene, gjør alt de kan for å få ISO 9002-sertifikat. Med dette sertifikatet beviser eksportfabrikkene at produktet deres tilfredsstiller alle de krav som stilles til import av fisk i nord.

For mange i Øst-Afrika er denne moderniseringen av fiske ved Victoriasjøen et fremskritt. Nye fabrikker med flotte avanserte maskiner fra Europa, arbeidere i hvite frakker som får regelmessig lønning, blir sett på som om utviklingen går i riktig retning. Det gamle fisket med små kanoer og seil og salg av fisk til kvinnelige småhandlere, tilhører en «primitiv» fortid, som må legges bak seg så fort som mulig.

Mens myndighetene tidligere forholdt seg til små og lokale aktører i fiske, ble det plutselig et helt nytt sett av aktører som kom inn på banen i 1980-årene. Det var velstående investorer som etablerte fabrikkene rundt sjøen. De fleste av investorene tilhørte den asiatiske befolkningsgruppen i Øst-Afrika, men også belgiere, nederlendere, grekere, italienere, sveitsere, islendinger, nordmenn, koreanere og israelere investerer i eksportfabrikker. Ingen av disse hadde tidligere vært engasjert i Victoriasjøens fiskerier. Noen få afrikanere, gjerne i samarbeid med utlendinger, gikk også inn på eiersiden.

Dette var aktører som på en helt annen måte enn de lokale fiskerne kunne påvirke myndighetenes praktiske utforming av fiskeripolitikken. For investorene gjaldt det å få nedbetalt sine investeringer fortest mulig, for så å hente inn fortjenesten. Mange av investorene hadde et kortsiktig perspektiv på sine investeringer.

På grunn av at det var et ubegrenset marked i nord for filetene av nil-abboren fra Victoriasjøen, økte investeringene i eksportindustrien. Undersøkelser fra 1997 viser at kun halvparten av kapasiteten i fabrikkene ble utnyttet. Det var ikke ressursgrunnlag for de investeringene som ble gjort. Det skjerpet konkurransen mellom eksportfabrikkene, og mange fabrikker begynte å bruke ulovlige måter for å få tak i mest mulig fisk. Tråling, fisking med garn med for liten maskevidde, fisking til gale tider og på gale steder, er metoder som praktiseres. Myndighetene i Øst-Afrika har oppsynsmenn som skal overvåke at reglene for fiske overholdes. Men disse er dårlig betalt, og lar seg lett bestikke. Også representanter for myndighetene på sentralt hold som har satt kvoter for hvor mye de enkelte fabrikkene kan eksportere ut av landet, kan unnlate å håndheve bestemmelsene, for en motytelse fra fabrikkeierens side. Det er penger å tjene for politikere og representanter for myndighetene som rydder veien for økt eksport. Det er således mange fra myndighetenes side som har fått en sterk interesse knyttet til at det skal eksporteres så mye fisk som mulig. Korrupsjon på mange nivåer innenfor statsadministrasjonen, bidrar derfor til at myndighetene ikke forvalter fiskeressursene på en bærekraftig og forsvarlig måte.

Utviklingen av fiskeriene ved Victoriasjøen i dag bestemmes i stor grad av en allianse mellom myndighetene og nasjonale og internasjonale investorer i eksportindustrien. Det er de valg disse aktørene gjør i fiskerisektoren som påvirker arbeidsmuligheter, livsvilkårene og matvaresikkerhet for millioner av mennesker som er avhengig av fisken for arbeid og mat. Det er en stor forskjell mellom de eksterne aktørene som investerer i eksportfiske og lokalbefolkningen. Når fangsten av fisk faller, eller profitten går ned, reiser investorene til nye steder, mens lokalbefolkningen som alltid har vært avhengig av fiske, blir igjen og må leve med de konsekvenser som eksportfisket har skapt.

Rollen til det internasjonale samfunn

Hvilken rolle har det internasjonale samfunn spilt i utviklingen av fisket ved Victoriasjøen? Allerede i kolonitiden begynte engelskmennene med fiskeriforskning ved Victoriasjøen for å kartlegge fiskebestanden og regulere fisket. Etter frigjøringen til de tre øst-afrikanske landene tidlig på 1960-tallet, var det få bistandsorganisasjoner som var opptatt av å yte assistanse til utviklingen av fisket rundt sjøen. Det tok også litt tid før bistandsorganisasjonene kom på banen etter at eksportfisket kom i gang. Flere av eksportbedriftene finansierte sine investeringer ved hjelp av kommersielle banklån. Europeerne som kom inn i industrien fra midten på 1980-tallet, begynte imidlertid å søke støtte fra multilaterale utviklingsbanker og bilaterale bistandsorganisasjoner.

Det var tydelig at modernisering og eksportfiske var en utvikling banker og bistandsorganisasjoner ville støtte. Siden ca. 60 % av eksporten av nil-abboren går til landene i EU, har EU spilt en sentral rolle i denne sammenheng. Bl.a. støtter EU i dag et stort fiskeriforskningsprogram ved Victoriasjøen. EU har også gitt støtte til at infrastrukturen legges til rette for eksport av fiske som tilfredsstiller de strenge krav EU setter til import. Langs stranden hvor fisken landes skal det bygges brygger med moderne fasiliteter og på flyplasser installeres det kjølerom. Verdensbanken, Afrikabanken og mange bilaterale bistandsorganisasjoner har gitt billige lån slik at fabrikkene kan få rimelig og moderne, kjøleanlegg, renseutstyr og fileteringsmaskiner.

«Fiske er noe vi kan,» synes å være en holdning som preger en del av de internasjonale bistandsorganisasjonene, og flere vil gjerne overføre sine egne erfaringer og kapitalvarer til fabrikkene ved Victoriasjøen. Samtalepartnere til bistandsorganisasjonene er ofte eliten i u-landene og sentrale representanter for myndighetene. De sistnevntes perspektiver er mer orientert mot utlandet og hovedstaden enn deres egen landsbygd, og de vil gjerne ha det siste og beste innen moderne fiskeriteknologi. Det primitive fiske med kano og seil tilhører en fortid de gjerne vil legge fortest mulig bak seg. Når myndighetene, som er de som bistandsorganisasjonene oftest oppfatter som «mottaker» av bistanden, vil ha en moderne utvikling, er det det de skal få. Dette er i full overensstemmelse med prinsippet om «mottakeransvar» i bistanden som sier at det er mottakermyndighetenes prioriteringer som skal legges til grunn for den bistanden som gis. Mange bistandsorganisasjoner synes å ha lite forståelse for at myndighetene og eliten i u-landene, kan ha diametralt motsatte interesser til de fattige lag av folket når det gjelder hvorledes fisket ved Victoriasjøen skal utvikles.

Eksport av fisk og utenlandsk valuta

Et av argumentene myndighetene i Øst-Afrika bruker for å forsvare den sterke satsingen på eksportnæringen, er at landene vil tjene utenlandsk valuta, som igjen skal komme næringslivet til nytte. Undersøkelser forskere har gjort i forbindelse med den utenlandske valuta eksportfabrikkene tjener, viser at den i svært liten grad kommer landene eller lokalbefolkningen til gode.

Eksportfabrikkene gjør alt de kan overfor myndighetene for å vise at de tjener lite på eksport av fisk. Det er ikke uvanlig at pakker med stempel som viser at de inneholder 5 kg filet av nil-abbor, veier 7 kg. Det manipuleres også med den prisen som fisken blir kjøpt for i Europa. Mot bestikkelser, overser representanter for myndighetene disse og andre måter fra fabrikkeierenes side for å vise at fortjenesten er lav i eksportnæringen. Dermed slipper man med å betale mye mindre i skatt og avgifter. Også mye av den utenlandske valutaen som tjenes, forblir i utlandet. Mange av eksportørene, spesielt de europeiske fabrikkeierne, har sine økonomiske interesser i utlandet, og vil ikke reinvestere sitt overskudd under usikre forhold i Øst-Afrika, bortsett fra å importere utenlandsk kapitalutstyr til fabrikkene sine når det trenges. De ser på sine økonomiske investeringer ved Victoriasjøen som tidsavgrenset og kun knyttet til eksport av fisk. Det blir således lite positive økonomiske ringvirkninger av eksportfisket.

Handel med mat forskjellig fra handel med spiker

Internasjonal handel griper stadig mer om seg. Store internasjonale organisasjoner som IMF, Verdensbanken og WTO (Verdens handelsorganisasjon) støtter og legger forholdene til rette for økt handel mellom nord og sør. Internasjonal handel skal liberaliseres, og reguleringer som har hindret handel over grensene, skal fjernes. Denne artikkelen må ikke leses som en generell kritikk mot handel mellom nord og sør. Men likevel dreier denne artikkelen seg om noe mer enn bare handel med fisk fra Victoriasjøen og de virkninger den handelen har for lokalbefolkningen der.

Det som fisket ved Victoriasjøen har til felles med en rekke andre steder og situasjoner i sør, er knyttet til eksport og handel med mat fra en lokal naturressurs som lokalbefolkningen tidligere selv produserte og spiste. Denne type handel mellom nord og sør, er av en helt annen karakter og har helt andre virkninger enn for eksempel handel med tekstiler, spiker, etc. fra sør til nord.

Det som kjennetegner situasjonen ved Victoriasjøen, er at en lokal naturressurs som i hundrevis av år har blitt forvaltet av lokalbefolkningen, plutselig blir oppdaget av eksterne investorer med mye kapital. Når de rike, eksterne aktørene begynner å utnytte den samme lokale naturressursen, kommer de ofte i konflikt med lokalbefolkningen. Den samme type interessekonflikt finner en også eksempler på i mange land i sør med hensyn til skog, vann og landbruk. Ofte vil de eksterne aktørene produsere for eksportmarkedet, mens lokalbefolkningen tidligere produserte for lokale og regionale markeder.

Ved Victoriasjøen har markedskreftene fått fritt spillerom. Her gjelder den sterkestes rett. Når myndighetene i Øst-Afrika har intervenert, har det heller vært for å legge forholdene til rette for de eksterne aktørene. Det samme er tilfelle for internasjonale utviklingsbanker og bistandsorganisasjoner. Når disse har intervenert har det vært for å gi billige og subsidierte lån til oppbygging av eksportfabrikkene. Hvis lokale naturressurser blir overtatt av eksterne aktører, med finansiell støtte fra det internasjonale samfunnet, kan det få omfattende følger for lokalsamfunnet. Ved Victoriasjøen har vi sett hvorledes store deler av lokalbefolkningen har blitt marginalisert, etter at de nye aktørene overtok styringen.

Bjarne Nærum har bakgrunn fra informatikk og sosiologi. Han har nå pappapermisjon fra Norsk telemuseum.

Dette er en noe lengre versjon av artikkelen enn den som er trykt i bladet.

bjarne@bo.online.no

---

«Jeg spår uansett en overgang til et nettsamfunn. (…) Om tyve år – i år 2001 – foreligger det erfaringsgrunnlag nok til å kunne forkaste disse enkle spekulasjoner.» Dette skrev den norske sosiologen Stein Bråten i 1981. [1] Nå er vi her, i år 2001. I det nye nettsamfunnet? Med grunn til ny optimisme?

Frimodig lanserte Stein Bråten i 1981 sin teori om «nettsamfunnet» – en ny samfunnsform og samværstype med trekk fra både «nærsamfunnet» og «organisasjonssamfunnet», men en tredje og delvis overskridende form av disse, dels med basis i nye datanettverk. Bråten bygger her på den tyske sosiologen Ferdinand Tönnies’ klassiker Gemeinschaft und Gesellschaft fra 1887, med undertittelen «sosialismens og kommunismens empiriske former». Tönnies beskrev overgangen fra det førindustrielle til det industrialiserte samfunnet som et skifte fra Gemeinschaft (fellesskap) til Gesellschaft (selskap). [2]

Bråten fører altså dette videre til vår egen tids overgang til nettsamfunnet. Og det mange år før «alle»andre, ikke minst Manuel Castells som nå er blitt verdenskjent – rettmessig nok – for sitt omfattende trebindsverk om «the Network Society«. [3]

I denne artikkelen vil Castells likevel komme litt i skyggen av Bråten. [4] Jeg vil, etter noen enkle eksempler på hva vi snakker om her, foreta en teoretisk tilnærming til det nye «nettsamfunnet», ved disse to. Deretter vil jeg se litt nærmere på to nye sosiale bevegelser av økende omfang og betydning i dag – zapatistbevegelsen og Attac. Ennå unge, men radikale barn av et nytt og radikalt nettsamfunn? Til slutt litt mer om kampen på nettet – og kampen om nettet.

Vår i lufta?

Det er alltid fare for sure reaksjoner fra venner på venstresida hvis jeg sier noe om at samfunnet endrer seg fort. Og særlig hvis jeg tar ord som IKT eller IT-samfunnet i min munn. [5] Det er kanskje ikke så rart, når en tenker på alt som er blitt sagt om sånt de siste tiåra. En kan forstå Kjartan Fløgstads ironiske sukk fra 1988:

«Dermed står vi framfor den fagre nye verda som ustanseleg blir lovprisa av børskometar og unge høgrepolitikarar og trygve hegnarar og postmoderniserte sosialistar av alle slag. Vi står framfor det semiotiske slaraffenland som heiter informatikksamfunnet eller er det informasjonssamfunnet det heiter?» [6]

Eller er det nettsamfunnet? Jeg mener faktisk alvor, og vet at jeg stiller hodet fram for hogg. Men vi kan ikke fortsette å snu ryggen til viktige samfunnsendringer, dessverre en lang tradisjon på venstresida i Norge. «Den lever fortsatt tidlig i det 20. århundre. I stedet burde den løfte hodet og snu det framover,» skrev Pål Steigan nylig her. Og man kan få øye på lovende vårtegn, tidlig i det nye tusenåret. Ifølge Steigan burde noen av de rystelsene vi nå er vitne til – den nye nettverksøkonomien m.m. – «være som vårluft for venstresida». [7]

Framtidssjokk

Vårluft hjelper lite om man lider av pustevansker, og venstresida sliter nok med et «framtidssjokk», et slags kultursjokk i møtet med raske samfunnsendringer. La meg bare nevne to eksempler fra denne, nevnte «tradisjonen».

I en anmeldelse av nettopp Framtidssjokket – Alvin Tofflers bok fra 1970, seinere på norsk, om problemene med å takle hurtige samfunnsendringer og ny teknologi, ei bok som flere på venstresida kanskje burde lest – skrev Dag Solstad at dette var ei bok som «ingen oppegående mennesker burde lese». [8] To tiår seinere innleda Roald Helgheim en omtale av Ottar Brox’ bok Dit vi ikke vil på denne måten: «Det beste med den siste boka til Brox er at ho ikkje handlar om moderne teknologi.» [9]

Javel. Jeg mener derimot at venstresida i dag må forholde seg aktivt og offensivt til ulike politiske, sosiale og kulturelle spørsmål relatert til «moderne teknologi», ikke minst til IKT. På en rekke områder ser vi i dag hurtige endringer knytta til nye anvendelser av blant annet Internett. Her følger noen eksempler.

Nye nettverk

I 1991 skrev noen av våre fremste tele- og mediaforskere boka Nye nettverk. Telekommunikasjon i samfunnet – uten å nevne Internett med ett ord. [10] I dag har både forskerne og Telenor, samt andre selskaper, i stor grad omorganisert seg etter mottoet «alt over Internett – Internett over alt». Det er ikke bare venstresida som har opplevd større eller mindre framtidssjokk de siste åra!

Heller ikke ekspertene bak en omfattende scenarioanalyse for Postverket i 1992 nevnte Internett. [11] I dag er de fleste postkontora våre som kjent nedlagt. Disse lå inntil helt nylig spredt i tusenvis over hele landet, og bidro foruten posttjenester og lokale arbeidsplasser med et slags sosialt sentrum og møtested i svært mange norske lokalsamfunn.

Jeg mener for all del at slike endringer ikke bare skyldes ny teknologi, men i stor grad også ny ideologi. «Ny teknologi» brukes i våre dager for alt den er verdt som brekkstang og syndebukk for politisk styrte samfunnsendringer. For venstresida blir dermed både politikk og ideologikritikk skadelidende når interesse for teknologi og innsikt i relasjonene mellom teknologi, ideologi og samfunn mangler.

Flere eksempler. Ta skolen, som har vært relativt uforandra i lange tider. Samtidig ser vi for eksempel at NKI Nettskolen nå i fem år på rad har hatt en årlig fordobling av antall kurspåmeldinger, med omlag 6.000 påmeldte i fjor. Ved utgangen av september 2000 hadde Nettskolen ca. 2.500 aktive nettstudenter i 15 land. Det kan ha vært omlag 10.000 nettstudenter på 500 ulike nettkurs i Norge ved inngangen til år 2001. Stadig flere tar også kurs ved internasjonale nettskoler. Antakelig fins det derfor nå mer enn 100.000 kurs som norske studenter kan følge via Internett. [12]

Hvordan vil morgendagens skole se ut? Vil klasserommets døde murer sprenges i filler? Vil kanskje «den lille mobile», som er forbudt på mange skoler i dag, bli selve læremiddelet i morgen? Vil vi få oppleve nysgjerrige elever som summer i alle samfunnets kroker, med direkte tilgang til lærere og andre ressurser i ulike nettverk – via sine små mobile? Nettskolene retter seg nå allerede mot en utvikling fra «e-læring» til «m-læring», utdannelse basert på mobil teknologi for mobile studenter som kan studere hva de vil, hvor de vil. [13]

La oss også ta med noen endringer i partipolitikken. Statsviterne snakker nå om de nye nettverkspartiene, som har noen klare likhetstrekk med de tidligste partiene som i Norge vokste fram på 1880-tallet. [14] Vi ser i dag blant annet at mindre lister med tydelige ledere og saker oppstår utafor partiene, og at politisk suksess krever ledere og saker som klarer å fange oppmerksomhet i samfunnets medier og nettverk.

Trond Nordby ser nå en økende tendens til populisme i partipolitikken, noe han mener henger sammen med en ny transformasjon – fra industrisamfunnet til det postindustrielle samfunn. Også Nordby refererer her til Tönnies’ tolkning av den forrige transformasjonen, inn i industrisamfunnet (se foran, og lenger ned). I vår tid svekkes igjen medborgernes tilhørighet til «selskap» (Gesellschaft) som partier og interesseorganisasjoner, hevder Nordby. Vi ser en økende individualisering. Nordby nevner også at tallet på ansatte i primærnæringene går kraftig tilbake. Og nye produksjonsformer har revet arbeiderne ut av produksjonsfellesskap der de før sto side om side, og der de delte slit og tanker. [15]

Her var betingelsene gode for solidariske kollektivdannelser – i hvertfall lokalt, og nasjonalt. Hvordan blir betingelsene for sånt i nettsamfunnet? Umulige, eller nå tvert om mulige også i global skala?

På sporet av nettsamfunnet

John Barnes var den som først henta begrepet «nettverk» til samfunnsfagene. Det var i 1954, i en sosialantropologisk undersøkelse av øysamfunnet Bremnes, på den vestnorske øya Bømlo. Historien forteller at Barnes fikk ideen mens han så på fiskegarn som hang til tørk. Han fant deretter at «nettverk» var en god metafor for å beskrive livet og de sosiale strukturene i dette lille samfunnet. [16]

Stein Bråten hadde lenge før han lanserte begrepet om nettsamfunnet vært opptatt av teknologi, som en av så altfor få sosiologer. Bråten har gjennom ulike bidrag gjort pionerarbeid innenfor det nå gryende fagfeltet samfunnsinformatikk, som han sjøl ga navn til tidlig på 80-tallet. [17] I boka Dialogens vilkår i datasamfunnet skriver Bråten at han «fra 60-tallet og fremover har fulgt den datateknologiske utviklingen, som deltaker og tilskuer». [18]

La oss stoppe opp ved et foredrag han holdt i Frankrike i 1968:

I Frankrike våren 1968

Bråten tilhører den såkalte «gullalderen» i norsk sosiologi. Men selv om han også har gitt viktige bidrag knytta til makt og ideologikritikk – særlig er hans teori om modellmakt kjent [19] – regnes han normalt ikke blant «opposisjonssosiologene». [20]

Det er kanskje riktig, for i sydende maidager i Frankrike 1968 valgte Bråten å holde foredrag om «den forestående datateknologiske utviklingen» for en samling bedriftsledere i Bretagne. Som ramme for mer datatekniske forventninger trakk han her opp en rekke «forventninger om samfunnsmessige endringstendenser», under følgende spissformuleringer: [21]

1. Fra menneskestyring til maskinstyring av systemer: Forventning om økende automatisering i produksjonen.
2. Fra husmor til husdatamaskin, «som ville avlaste husfar og husmor i små- og storfamiliegrupper og fylle rollen til slaven i de greske og romerske husstander – også når det gjelder å bistå med opplysninger og oppdragelse».
3. Fra betaling for å lære fra seg til betaling for å lære seg selv, «med vekt på kontinuerlig læring og stadig økende belønning for å plassere seg selv i ‘innlæringsposisjon’».
4. Fra adferdspåvirkning til adferdskontroll: Økende tendenser til kontroll gjennom læring og til forsøk på regulering fra samfunnets side i en mer dyptgående og total forstand enn tidligere.
5. Fra fysisk distribusjon til informasjonsdistribusjon: Overgang fra industrisamfunn til informasjonssamfunn, med elektroniske informasjonsnett som en av nøklene.
6. Fra markedsvurderinger til samfunnssvurderinger, «med parallelle redefineringer av begreper om økonomi og konkurranse, arbeid og fritid».
7. Fra sosialt mangfold til sosial ensretting, jfr. visdommen i beretningen om Babels tårn. Forventning: «Etter en periode med sosiale eksplosjoner og gnisninger vil denne variasjonsrikdom etterhvert kunne avta.»

Flere av disse punktene er interessante å se nærmere på i dag, men her skal vi bare slå fast at Bråten allerede i 1968 er på sporet av nettsamfunnet. Noen av endringene over har forøvrig skutt fart først det siste tiåret, ikke minst som følge av Internett.

Bråten kan kanskje sies å ha vært optimistisk her, men tvisynet er et av hans kjennetegn. I tråd med punkt 7 over, og Bråtens egen modellmaktteori, advarer han blant annet om at «datamangfold kan gi modellmonopol». Vi kan for eksempel spørre om vi i dag har fått større mangfold på TV, med 100 nye kanaler? Gir nyhetene i det «globaliserte kunnskapssamfunnet» oss noe mer enn før, eller bare mer CNN overalt? Dagens «globale mangfold» betyr også «McDonaldisering», på og utafor TV-skjermen.

«Nettsamfunnet»

Kjernen i Stein Bråtens nå 20 år gamle teori om nettsamfunnet er en forventning om at samfunnet vil endre seg. Bråten er særlig opptatt av endringene innen samværs- og kommunikasjonsformer som oppstår i kjølvannet av IKT-utviklingen. Dette er utgangspunktet når han drøfter og spår utviklingen av en ny samfunnstype. Bråten tror og håper at nettsamfunnet vil åpne for kommunikasjon mellom personer som føler nærhet i tid, rom og skjebne – selv om de befinner seg på avstand fra hverandre.

I sin drøfting av dette henter Bråten inn kjente, sosiologiske begreper fra blant andre Ferdinand Tönnies [22], som nevnt innledningsvis. Gemeinschaft preges av ansikt-til-ansikt-relasjoner. Folk samhandler på bakgrunn av naturgitte samkvemsformer, samlokalisert i tid og rom. De er medlemmer av et fellesskap, nært og naturlig knyttet sammen, bygget på vane og erfaring, med bruk av dagligspråk. Medlemmene er følelsesmessig forbundet, i familie og slektskap (blod), lokale naboskapsforhold (sted) og vennskap (ånd). [23]

I kontrast til denne «typen»står det mer upersonlige Gesellschaft, hvor «fellesskapet» i større grad hviler på overenskomst og kontrakter. Folk handler og forhandler mer som aktører i et marked, de bruker et sakstilpasset språk og kan organisere sitt samvær gjennom planlegging. Organisasjoner som et departement eller en bedrift preges normalt av slike kjennetegn.

Vi kan kanskje tenke oss et «rent Gemeinschaft», men neppe et «rent Gesellschaft» – de to typene vil ifølge Tönnies eksistere side om side i ethvert samfunn. Men hans teori – fra den forrige, «store transformasjonen» – hevder at en tildels smertefull utvikling flytter tyngdepunktet fra det nære, tette landsbypregede Gemeinschaft over til det kaldere, løsere, mer bypregede Gesellschaft. Med sine egne begreper karakteriserer Bråten denne utviklingen som en overgang fra nærsamfunnet til organisasjonssamfunnet. Men Tönnies hevder at Gesellschaft-samfunnet, enten i kapitalistisk eller statssosialistisk variant, bærer i seg kimen til sin egen oppløsning, og følgelig må vi vente en framtidig, dialektisk «pendelsvingning» tilbake til Gemeinschaft – eller nærsamfunnet.

Bråten fører denne dialektikken et skritt videre. Om pendelen svinger tilbake har jo mye endra seg i mellomtida. Bråten finner utviklingstrekk som peker mot en ny samfunnsform som dels sammenblander, dels overskrider både nær- og organisasjonssamfunnet. Han ser brytninger i det moderne hierarkiske organisasjonssamfunnet, men nye kulturelle og teknologiske forutsetninger sprenger uansett også nærsamfunnets skjema:

«Det gjelder ikke minst datateknologiske (…) forutsetninger for at folk kan danne seg nettverk selv når de naturlige forutsetninger (nærhet i tid og rom; skjebnefellesskap) ikke er til stede.» [24] Bråten understreker at de nye nettene som knytter deltagerne sammen i nettsamfunnet, er med på å bestemme samhørighetsfølelse og prege deres (våre) samværsformer – på godt og vondt:

«Etterhvert som hjemmene blir noder i store omfattende informasjonsnettverk, ligger det en slags invitasjon til at man ikke lenger behøver å flytte på kroppen sin for å komme i kontakt med andre. Samhold og samvær kan bli elektronisk formidlet og forankret; selv om det blir psevdoformer for samhold og samvær.» [25]

Hvordan vil disse nye formene slå ut, ikke minst for dannelsen av kollektiv solidaritet og nye, alternative og maktkritiske nettverk? Bråten advarer mot et «se og høre, men ikke røre»-samfunn. Men det er også trekk ved det nye nettsamfunnet som gir grunn til optimisme. Bråten skriver blant annet:

«Det kvalitativt nye består ikke bare i endrede betingelser for nettverksdannelser, men at nettene dannes på tvers av og ved hjelp av midler som springer ut av organisasjons-samfunnets tilbud, samtidig som de unndrar seg vertikal styring og kontroll ‘ovenfra’ gjennom sin horisontale og delvis ‘usynlige’ karakter». [26]

Vi ser hvordan Bråten her treffer blant annet Internetts – og Attacs? – seinere utvikling. [27] I dag er det interessant å knytte nettopp slike fenomener til nettsamfunnet. Men mer generelt vil dette ifølge Bråtens teori framstå med følgende, mulige kjennetegn: [28]

1. Blanding av både person- og saksorientert menings- og informasjonsutveksling, med tilbud på et mangfold av modeller, data og språkspill.
2. Uformelle og formelle horisontale nettverk på tvers av tett familiestruktur og løs arbeidsstruktur og en viss grad av (tilrevet) selvstyring.
3. Allsidig og bred personkontakt på tvers av samliv og arbeid i varierte tidsavsnitt på samme sted; direkte bytte supplerer kanalisert bytte, nærkontakt suppleres av kontakt via nett.

Bråten gir som vi ser en ganske løs framstilling av nettsamfunnets trekk og innhold, i 1981. Han utdyper dette noe mer, men ifølge Bråten fordrer dannelsen av nettsamfunnet beskrivelser «som ikke søker å redusere og ensidiggjøre det» – til dette er samfunnsutviklingen for «flertydig og flersidig». Dette gjelder ikke bare i forhold til teknologi, men på alle plan i samfunnet. Bråten legger blant annet vekt på nye tendenser mot selvrealisering, selvorganisering, selvhjelp osv.

Også dette på godt og vondt, Bråten ser flere farer i tendensene til økt individualisering – før jappetidas utbrudd. Men selvorganisering, anlagt på sosiale grupper og systemer, innebærer ifølge Bråten også at deltagerne trekker sine grenser innenfra (og ikke får dem pålagt utenfra/ovenfra), og at de ordner seg og tolker sine sammenhenger på egne premisser (og ikke blir pålagt ordninger og tolkninger på andres premisser). Datateknologien rommer mulighet for utvikling både i retninger som hemmer og som fremmer mulighet for selvorganisering, hevder Bråten. Og dette blir et springende punkt hos ham:

«Jeg spår uansett en overgang til et nettsamfunn. Men innebærer det ikke samtidig en økt grad av selvorganisering – er det igjen åpent for overganger tilbake til en av de tradisjonelle typer». [29]

«The Network Society»

Det nye nettsamfunnet som Manuel Castells beskriver i dag, har kort fortalt sin opprinnelse i tre uavhengige, men i tid (fra omkring 1970) sammenfallende prosesser: 1) IKT-revolusjonen, 2) kriser innen både kapitalismen og «statismen», og 3) mylderet av nye og sterke sosiale bevegelser, i kamp for blant annet menneskerettigheter, kvinnefrigjøring og miljøvern. [30]

Det er ikke rom for å gå inn i Castells’ omfattende teori om vår tid her, jeg vil bare raskt peke på etpar sider. Selve nøkkelbegrepet er her utvilsomt «nettverk» og det i en langt videre betydning enn bare «informasjonsnettverk». Castells knytter maktforholdene i nettsamfunnet tett til flytstrømmene i ulike nettverk, ikke minst den uhyre omfattende, globaliserte valutahandelen. Med andre ord selve det konkrete angrepspunktet for den nye Attac-bevegelsen.

Det som kanskje er mest oppsiktsvekkende ved Castells’ teori, er hvor stor vekt han legger på de nye sosiale bevegelsenes politiske betydning. Disse er ifølge ham nettverkssamfunnets «historiske subjekter». Mens blant annet fagbevegelsen og mer tradisjonelle partier nå kommer i bakgrunnen. I litt for stor grad, vil mange av gode grunner mene.

Castells har lenge vært opptatt av sosiale bevegelser, blant annet i tilknytning til sin forskning på urbanisme. I sitt siste verk vier han mye plass til sosiale bevegelser i nettsamfunnet, ikke minst den nye Zapatist-bevegelsen i Mexico. Castells omtaler den som «the First Informational Guerrilla Movement», først og fremst på grunn av bevegelsens utstrakte og suksessrike bruk av Internett. Vi ser at Internett har styrka zapatistenes muligheter for selvorganisering, jfr. Bråten.

Det globalt sammenvevde nettsamfunnet åpner ikke bare for at jordas undertrykte, som i Chiapas, får langt bedre muligheter til å spre informasjon til verden om sin tilstand og kamp. Det setter også de ulike lands, som Mexicos, økonomi i en svært sårbar stilling. «Støy» i informasjonsflyten kan umiddelbart skape rusk i pengeflyten. Meldinger om opprør i et land kan direkte og dramatisk påvirke landets økonomiske og politiske liv. Når dette skrives har zapatistene nådd helt inn til kongressen i Mexico by og hylles av 150.000 frammøtte. [31]

Som Castells skriver – blant annet med henvisning til eksperter fra Rand Corporation, som alt i 1993 beskrev framtidas revolusjonære krefter som multiorganiserte nettverk uten noen klar nasjonal identitet, med utspring fra sivilsfæren og med bruk av avansert kommunikasjonsteknologi: «The Zapatistas seem to have realized the worst nightmares of experts of the new global order.» [32]

Opprøret i Chiapas

Zapatistenes opprør starta natt til 1. januar 1994, samme dag som Mexico gikk inn i NAFTA for frihandel sammen med USA og Canada. Kjartan Fløgstad omtalte samme år dette som det «første ettermoderne opprør», ifølge ham et opprør som går «utover dei moderne formene for politikk», som kjemper for «eit sivilt samfunn som kan forandra statmakta nedanfrå», og som «krev forandringar som går utover både statssosialismen og den eksisterande kapitalismen». Først og fremst retter opprøret seg mot frihandel og økonomisk liberalisme. Det har, stadig ifølge Fløgstad, «avslørt to grunnleggande politiske kriser ved avslutninga av modernitetens historie». Det dreier seg for det første om fraværet av reelt demokrati og politiske valgmuligheter. Den andre er framprovosert av de sosiale følgene av markedsliberalismen. [33]

NAFTA var utløsende årsak til opprøret i Mexico, og Fløgstad mener EU er en annen side av samme sak: «Begge er dei dogmatiske forlengingar av moderniseringsstrevet inn i ei tid då moderniteten produserer meir avfall enn vekst.» Men, fortsetter Fløgstad, «i dag står indianerfolka i Latin-Amerika i brodden både for motstanden mot kapitalistisk profittstyring, og for leitinga etter nye former for utvikling.» Og like lite som opprøret i Chiapas, er vår egen motstand mot EU en førmoderne og fremmedfiendtlig reaksjon mot Den Andre, skriver Fløgstad: Det er derimot en kamp for «nye former for folkestyre og økonomisk rettferd». Det er en kamp «for ulikskap, ikkje identitet, mot marknadens einsrettande og totalitære makt».

Her peker Fløgstad direkte på noe som Castells understreker, nemlig at suksess for de nye bevegelsene krever en proaktiv «prosjektidentitet», motsatt av reaktiv «motstandsidentitet». Her ligger kanskje en forklaring på både zapatistenes og Attacs (foreløpige) suksess. En annen forklaring er – Internett.

Fra Chiapas til Attac – overalt?

Noe av det mest spennende med den nye og eksplosivt voksende Attac-bevegelsen, er den sterke forankring den har lokalt, i folks eget hverdagsliv. Nye lokallag blomstrer opp hele tida, og det i stadig flere land. Bare i Frankrike, hvor Attac så dagens lys i 1998, har bevegelsen ca. 30.000 medlemmer og mer enn 200 lokallag spredt over hele landet. Samtidig som Attac blir en stadig sterkere politisk kraft internasjonalt, fungerer den nasjonalt og lokalt som en slags folkeopplysningsbevegelse og inspirator for politisk engasjement. [34]

I denne nye, spennende politiske situasjonen ser vi at Internett både enkelt og effektivt muliggjør utvikling og koordinering av bevegelser, aksjoner m.m. – og dette uten en sterk sentralstyring «ovenfra». Attac-bevegelsen vokser i stor grad «nedenfra». Det dannes daglig nye lokallag som med stor grad av selvorganisering (jfr. Bråten) ser ut til å utvikle stor entusiasme og et sterkt engasjement. Attac kan bli en global nettverksbevegelse – ikke mot globalisering, men for en alternativ globalisering, en globalisering nedenfra. Og Internett er den nye infrastrukturen som kan gjøre dette mulig.

Jørgen Steen Nielsen – sjefsredaktør i avisa Information, som tok initiativet til å stifte Attac i Danmark – sa dette i sin innledning under et stort debattmøte om Attac i februar:

«Det taler også til gunst for sagen, at dette sker i netværkssamfundets tidsalder. Det netværksarbejde (man før presterte, min anm.) fordrede maskinskrivning, fotokopiering, brevpakning og frimærkeslikning i det uendelige. Slidsomt, langsomt og dyrt.

I har laptop’ene og Internettet og kan indsamle og sprede analyser, argumenter og kampagneplaner med lynets hast, Jorden rundt og med få omkostninger. Hver af jer kan i aften gå hjem og klikke jer ind på www.attac.org og bestille Attac’s internationale nyhedsbrev leveret til jeres computer på minutter. Hvis I forstår at bruge den ny teknik, så kan I realisere den dynamiske netværksbevægelse, som i sig selv næsten kan overflødiggøre de bureaukratiske, hierarkiske kontrolstrukturer, som hæmmer engagementet og avler indre mistænksomhed.» [35]

Attac sprer seg nå som ild i tørt gress. I skrivende stund meldes det at Attac får Sofieprisen og 100.000 dollar. Her er litt av begrunnelsen: «Gjennom Attacs enestående mobiliseringsevne, har grunnleggende verdier som solidaritet og rettferdighet igjen blitt satt på den internasjonale dagsorden, i en tid da finansmarkedenes økonomiske profittmotiv dominerer». [36]

Det er helt korrekt, men hva er det som gir Attac en så enestående mobiliseringsevne? Det er selvsagt flere forklaringer, men uansett er det umulig å overse Internett. I 2001, to tiår etter Bråtens spådom om et «nettsamfunn», er Attac i ferd med å både bekrefte spådommen og bli et radikalt symbol for det nye nettsamfunnet.

Et radikalt nettsamfunn?

Både Stein Bråten og seinere Manuel Castells har gitt oss klart tvisynte beskrivelser av nettsamfunnets utvikling. Deres analyser og utsikter skifter mellom optimisme og pessimisme. I et svært engasjert foredrag Bråten holdt i 1999, kort etter at krigen igjen hadde blusset opp i Europa med Norge som deltaker, minnet han flere ganger om sitt forbehold i 1981 – muligheten for at en katastrofe kunne kaste om kull alle hans gjetninger. Bråten anså ikke denne muligheten for å være mindre nå enn dengang, snarere tvert i mot. [37]

Også når det gjelder mer hverdagssosiale forhold i nettsamfunnet – som Bråten blant annet advarte om med uttrykket «se og høre, men ikke røre»-samfunnet – ser vi nå trekk som gir grunn til bekymring. Som mange vil huske innleda kong Harald himself dette «nettsamfunnets år» 2001 med en kritisk nyttårstale. Her ga han blant annet uttrykk for sviktende fellesskapsforståelse i samfunnet, og sin egen skepsis mot bruken av Internett som erstatning for de mange fysiske, sosiale møtestedene som nå forsvinner. «Det er møter med individene, samtalene og direkte kontakt som skaper et godt liv,» sa kongen til de tusen hjem.

Jeg har foran allerede nevnt de tusentalls postkontora som er blitt nedlagt over hele landet de siste åra. Sjøl har jeg lenge vært bekymra for de negative sosiale konsekvensene av slike endringer. Jeg skal ikke gå nærmere inn i dette her, men bare vise til Ottar Brox som knytter denne utviklingen til det han kaller «oppdragelse til demokrati». Han mener noe viktig går tapt når selvgrodde lokalsamfunn og nabolag – der folk angår hverandre, på godt og vondt – går i oppløsning. Men det er absolutt umulig å få folk til å forstå verdien ved arenaer der folk må treffe andre som de ikke sjøl har valgt å omgås, slår Brox fast. I nettsamfunnet «frigjør» vi oss jo i tid og rom fra en rekke slike arenaer. Men det er her vi «oppdras til demokrati», hevder Brox: «Den politiske samtalen – som i min barndom foregikk på butikken og posthuset – er avløst av ufruktbare og underholdende konfrontasjoner i TV.» [38]

Dette er åpenbart viktige innvendinger, men det er utvilsomt også nye og verdifulle trekk ved nettsamfunnet som vi ikke må overse, og som tross alt gir grunn til optimisme.

Manuel Castells er kanskje den som i dag er mest kjent for analyser av slike trekk ved samtida, og han framstilles derfor ofte som en slags glad forkynner av det nye «evangelium». Det er i beste fall upresist. Hans teori om nettsamfunnet bygger nemlig også på tunge analyser av økende sosiale ulikheter og «the black holes of social exclusion» under vår tids seine fase av kapitalismen. Eller informasjonalismen, med Castells’ eget begrep. De som ikke er «online» og med i ulike nettverk, blir bare stadig mer «offline». «I dag pågår det en sosial polarisering uten historisk sidestykke,» sa Castells i et intervju med svenske Dagens Nyheter i fjor. Og han legger ikke skjul på at slike pessimistiske trekk kan styrkes ytterligere under nettsamfunnets videre framvekst. Men Castells er også opptatt av å trekke fram og belyse andre muligheter, som her i et foredrag i Sverige rett før jul:

«Det finnes alternative sosiale bevegelser som forsøker å omprogrammere nettverkenes koder. På den måten kan ideer om menneskelige rettigheter, solidaritet, likhet mellom kjønnene og miljøvern prioriteres over hensynet til makt og penger.» [39]

I denne artikkelen har vi bare sett på to slike bevegelser for alternativ utvikling, nemlig zapatistene og Attac. Men vi har sett noe av potensialet for frigjøring og mobilisering i de nye IKT-baserte nettverkene, et potensiale for en ny radikalisering av samfunnet som vi ennå kanskje bare øyner konturene av. Og som kan komme til å utvikle seg langt raskere enn tilsvarende endringer har gjort tidligere.

Zapatistene og Attac er ikke enslige svaler på en kald og mørk vinterhimmel. Det er flere vårtegn å få øye på, om man bare ser etter. Og det er det mange som nå gjør. Jørgen Steen Nielsen nevner bl.a. «efterretningstjenester, store PR-bureauer, ledende forretningsfolk, erhvervsmagasiner og politikere i mange lejre». Alle disse er for tida «febrilsk optaget af at forsøge at begribe, hvad pokker der foregår. Hvor protesterne og den politiske aktivisme pludselig kommer fra.» [40]

I mange land heter det nye Attac, skriver Nielsen videre. «Men andre steder – f.eks. i USA, Canada, Storbritannien og Asien – hedder det nye alt mulig andet. Det er ‘et mangehovedet uhyre’, opstået simultant og spontant mange steder på kloden som et ganske uforudset, men tydeligvis uundgåeligt produkt af tiden og globaliseringen.»

Søvnløs etter Seattle

Jørgen Steen Nielsen refererer også til det multinasjonale PR-selskapet Burson-Marsteller, som for sine klienter i næringslivet nå har laget en «Guide om Seattle-nedsmeltningen, ‘ikke så meget som et tilbageblik på det forgangne, men mere som et alarmerende varsel om fremtiden’.»

Seattle var ikke noe særtilfelle, skriver PR-selskapet om den nye aktivismen, som for alvor ble bevisst seg sjøl og synlig for «systemet» og omverdenen under WTOs feilslåtte møte i Seattle før jul 1999. Ifølge Nielsen sier guiden at «spektaklet i Seattle har skabt ‘markante, kortsigtede skadevirkninger for erhvervsverdenen. Hvad man ikke har forstået – men hvad der måske er vigtigere – er den potentielle evne, som den fremvoksende koalition af disse grupper har til alvorligt at genere bredere, langsigtede selskabsinteresser’.»

Burson-Marsteller tilbyr derfor sine klienter en grundig oversikt over 49 av de organisasjoner og nettverk som stod bak Seattle-suksessen, og som fortsetter aktivitetene i dag. Attac-mannen Nielsen gjør oppmerksom på at det er så mange av disse nye nettverk og bevegelser at selveste Attac ikke engang har fått plass på lista!

Nielsen skriver også at det er «den samme oplevelse af noget nyt, voldsomt og faretruende, der har fået den canadiske efterretningstjeneste, Canadian Security Intelligence Service, til at udarbejde en ny rapport om det ændrede ‘trusselsbillede’, Anti-Globalization – A Spreading Phenomenon.» Han siterer fra rapporten:

«Møder i internationale monetære organisationer, handelsorganisationer og miljøorganer, som før i tiden påkaldte sig ringe eller slet ingen kritisk interesse, er nu i fokus for tusinder af antiglobaliserings aktivister.» Disse aktivister «deler en fælles antipati mod de multinationale selskabers magt. Store selskaber med internationale aktiviteter står anklaget for social uretfærdighed, urimelig adfærd over for deres ansatte – herunder slavelignende løn-, arbejds- og leveforhold – samt for manglende ansvarlighed over for miljøet, misbrug af naturlige ressourcer og økologisk ødelæggelse.

Målet for protesterne rækker imidlertid ud over selskabernes påståede misgerninger. Multinationale økonomiske institutioner som WTO, Verdensbanken og den internationale valutafond IMF fremstår som drivkræfter for og forvaltere af en global handelspraksis og opfattes som spydspids for den økonomiske globalisering. Disse instanser, der betragtes som villige tjenere for selskabsinteresser og besidder større magt end valgte regeringer, og som alene anses for drevet af ønsket om at skabe større fortjenester, de er i stigende grad blevet demonstranternes hovedmål.»

Kampen på nettet

Det er ikke minst den hurtig voksende «nettaktivismen» som gir grunn til å tro at vi nå går mot et nytt og mer radikalt nettsamfunn. Den nye globalpolitiske kampen sprer seg og kjempes i økende grad via Internett. Sett fra etterretningstjenestenes synsvinkel er det nye – og høyst besværlige – at de stadig flere aktivistene ikke lenger er til å holde styr på. Jørgen Steen Nielsen siterer videre fra den samme e-rapporten fra Canada:

«‘Det er slut med det gode gammeldags protestmøde, hvor man indskrænkede sig til at svinge med plakater og bannere, råbte ad talere og gennemførte velordnede protestmarcher til bestemte mål,’ erkender de canadiske efterretningsmyndigheder. Internettet og mobiltelefonen kombineret med unges modvilje mod stive strukturer har gjort en ende på det.

‘Internettet har skabt basis for dramatiske forandringer og har derigennem fået en voldsom betydning – bl.a. ved at gøre det muligt for initiativtagere hurtigt og let at arrangere demonstrationer og protester, om nødvendigt på global basis. Enkeltpersoner og grupper er nu i stand til at aftale datoer, dele erfaringer, påtage sig ansvar, arrangere logistik og iværksætte myriader af andre opgaver, som det tidligere var ganske umuligt at klare enkelt og hurtigt.’

‘Internettet har,’ skriver efterretningstjenesten og nævner også mobiltelefonen, ‘pustet nyt liv i den anarkistiske filosofi ved at tillade kommunikation og koordinering uden nødvendigheden af en central ledelse. Som Internettet selv er den globaliseringskritiske bevægelse en bevægelse, der kan overleve og endda trives uden noget hoved.’

Her rammer efterretningsagenterne én central del af forklaringen på den pludselige, grænseoverskridende politiske vækkelse blandt ikke mindst unge: Den moderne informationsteknologi har fjernet den barriere for engagement og aktive deltagelse, som mange har oplevet i de tunge, hierarkiske, langsomme og bureakratiske organisations- og partistrukturer. Med Internettet kan den enkelte pludselig forene behovet for individuel handling, frihed og hurtighed med ønsket om at engagere sig politisk for den fælles fremtid.»

Det kan her igjen være på sin plass å sitere fra Bråtens spådom om nettsamfunnet, som ifølge ham kunne komme til å åpne for informasjonsmessig mangfold samt desentraliserte og dels Gemeinschaft-pregede former for informasjonsutveksling – «former for kontaktnettverk og tverrkontakt som kan ligne det som skjedde ved vannposten, på torvet, i forsamlingslokalet i bygda.» [41] Og – som vi har sett Bråten forutsi ovenfor:

«Det kvalitativt nye består ikke bare i endrede betingelser for nettverksdannelser, men at nettene dannes på tvers av og ved hjelp av midler som springer ut av organisasjonssamfunnets tilbud, samtidig som de unndrar seg vertikal styring og kontroll ‘ovenfra’ gjennom sin horisontale og delvis ‘usynlige’ karakter.» [42]

Ikke nok med at nettopp dette nå er blitt en pine for etterretningstjenesten i mange land, og for andre makter. Med dette kan vi kanskje også omskrive Marx’ berømte utsagn om at kapitalismen frambringer sine egne banemenn, proletariatet. Ser vi nå at seinkapitalismen frambringer en nettteknologi som gir grunnlag for dens egen avskaffelse?

Eller, for å omskrive Lenin, med et av Castells’ nye begreper: Er det informasjonalismen, ikke imperialismen, som er kapitalismens siste fase?

Store ord, alt dette, men vi bør heller ikke undervurdere nettets uoverskuelige potensiale for mobilisering og frigjøring, som vi har sett ovenfor. Og heller ikke potensialet for opplysning og mer tilgjengelig utdanning, som vi kanskje bare aner konturene av i dagens økende satsning på nettbasert utdanning og «e-læring» (jfr. eksempler foran).

Nylig meldte Massachusetts Institute of Technology (MIT) i Boston at dette svært velrenommerte forsknings- og lærestedet i løpet av et par år vil ha lagt ut alt sitt undervisningsmateriale fritt og gratis tilgjengelig på web. For godt til å være sant? [43]

Avslutning: Kampen om nettet

Motstanden mot den globale markedsliberalismen er blitt klart sterkere de siste åra. Opprøret i Chiapas var kanskje vendepunktet. Seinere har vi hatt en bølge av store demonstrasjoner, først i Seattle og siden så hyppig og med en sånn kraft at verdensøkonomiens herskere knapt kan møtes i fred noe sted mer. Det har oppstått nye sosiale bevegelser som Attac og helt nye begivenheter som World Social Forum, i Porto Alegre i Brasil nylig. [44]

Det ville være en sterk overdrivelse å hevde at alt dette skyldes den siste tids raske utvikling og spredning av Internett. Men det ville også være en overdrivelse å hevde at det samme hadde vært mulig uten Internett. Trolig er Internett blant de viktigste forutsetningene for at disse nyradikale tendensene har fått utvikle seg i den grad som de har gjort.

For all del, Internett og andre former for IKT har også blitt av største betydning for «den nye økonomien» og hele det kapitalistiske system i inneværende fase. Spørsmålet er bare om ikke kapitalistenes relative fordel av Internett nå er mindre enn den relative fordel Internett gir deres motstandere. Det er kanskje en skjebnens ironi i dette. Internett ble først utvikla av det amerikanske forsvaret under den kalde krigen. Siden har kapitalistene lært å utnytte Internett for å tjene sine interesser. Men samtidig har hele denne utviklingen også frambragt en teknologi som kan tjene til å ryste kapitalismen i dens grunnvoller.

Det bør ikke komme som noen overraskelse, og særlig ikke for oppvakte folk på den politiske venstresida, at kampen om nettet nå hardner til. Vi ser stadig nye eksempler på at både myndigheter og kommersielle krefter – gjerne i tospann – gjør ulike tiltak for å styrke kontrollen over nettet. Argumentene er ofte gode nok, for folk flest. Som at myndighetene må overvåke nett-trafikken for å bekjempe spredning av barnepornografi. Men de kan også ha helt andre motiver for å overvåke og ta kontroll over nettet.

Kampen mot den stadig sterkere nettaktivismen er selvsagt en viktig grunn. En annen er å gjøre nettet til et sikrere og mer blomstrende kjøpesenter. Nylig ble f.eks. den nye britiske politienheten The National Hi-Tech Crime Unit gjort operativ, i en rolle mellom etterretningstjenesten og det tradisjonelle politiet. Enheten som teller hele 80 mann er oppretta på initiativ fra innenriksminister Jack Straw, som ved den formelle åpningen i april sa at målet med den nye politienheten blant annet er å gjøre Storbritannia til det sikreste stedet i verden å drive netthandel i. [45]

For fem år tilbake, på en konferanse om Media and Democracy i San Francisco 1996, sa Andy Sharpless – Vice President of Progressive Networks of Seattle – «independent, Internet-based media outlets had just five years to compete against large, corporate sites». [46] Nå har denne tida gått, og vi ser at kampen om «det frie nettet» blir stadig hardere. Jeg skal ikke følge dette noe lenger her, det får eventuelt bli tema for en annen artikkel.

Men det som bør være klart, også for andre og langt flere enn Progressive Networks of Seattle, er at kampen om nettet nå er i ferd med å bli en viktig politisk kamp. Den norske venstresida bør derfor ikke bare interessere seg mer for denne kampen, den bør nå også utvikle en radikal nettpolitikk. Teoriene om nettsamfunnet, som jeg har støtta meg til i denne artikkelen, bør være fruktbare å ha med seg i denne prosessen. Både for å forstå og dermed bedre kunne påvirke viktige trekk ved vår tids samfunnsutvikling. Tegn tyder på at denne utviklingen nå går mot en ny radikalisering, men kampen om nettet kan avgjøre dette

---

Noter:

1. Bråten 1981: Modeller av menneske og samfunn, Universitetsforlaget, s. 295. Artikkelen bygger også på Bråten 1983: Dialogens vilkår i datasamfunnet, samme forlag. Kap. 3: «Mot et nettsamfunn?» Bråten (f. 1934) er dr. philos. i psykologi og professor i sosiologi ved Universitetet i Oslo.
2. Utdypes seinere. For en kortfatta presentasjon, se Bråtens egne bøker; Østerbergs Nøkkelbegreper, Cappelen 1984; eller Sosiologisk leksikon, Universitetsforlaget 1997.
3. Castells 1996-98: The Information Age: Economy, Society and Culture. Blackwell Publ. Bind I, 1996: The Rise of the Network Society. Bind II, 1997: The Power of Identity. Bind III, 1998: End of Millennium. Mye om Castells kan søkes på nettet, også på norsk. Anbefales: P. Waterman: The Brave New World of Manuel Castells, www.laka.org/~waterman/castells.html
4. Denne artikkelen bygger videre på min kronikk om bl.a. Castells: «Ikke en ny Marx», Klassekampen 19.2.2001. Takk til Geir Sundet og Erik Ness for kommentarer.
5. Heretter bare IKT, for informasjons- og kommunikasjonsteknologi.
6. Fløgstad, K. 1988: Tyrannosaurus Text. Essays. Gyldendal.
7. Steigan, P. 2000: «Fra bytteverdisamfunn til bruksverdisamfunn». Røde Fane nr 4, 2000.
8. «Drømmen om den umåtelige friheten under monopolkapitalismen». Vinduet nr 1, 1973.
9. Klassekampen 27.4.1995.
10. Mathisen, K.O, T. Rasmussen, S. Tetzchner (red) 1991: Nye nettverk. Telekommunikasjon i samfunnet. Gyldendal. Skrevet på Kjeller, første stedet utenfor USA som ble knytta til Inter- eller ARPAnet, i 1973.
11. Postdirektoratet 1992: Perspektivanalyse for Posten i Norge.
12. Paulsen, M.F. 2001: Nettbasert utdanning – erfaringer og visjoner, NKI Forlaget, s. 25.
13. Paulsen 2001:239.
14. Heidar, K. 2001: «Det moderne nettverkspartiet», i Baldersheim, H., B. Hagtvet og K. Heidar (red.) 2001: Statsvitenskapelige utsyn. Politiske tema og tenkemåter i en oppbruddstid. Høyskoleforlaget.
15. Nordby, T. 2001: «Populismen», i tidsskriftet Demo nr 1, 2001.
16. Barnes, J.A. 1954: «Class and Committees in a Norwegian Island Parish», in Human Relations 7, 39-58.
17. Bråten fikk oppretta faget samfunnsinformatikk ved Universitetet i Oslo rundt 1985, men det ble ofra i en hard maktkamp.
18. Bråten 1983:11. Etter 1985 har han flytta seg til andre fagfelt, og har bl.a. leda forskernettet Teoriforum med noen av verdens fremste spedbarnsforskere.
19. Bl.a. beslekta med Bourdieus begrep om «symbolsk makt», og Marx’ tanker om «ideers innvandring» og at «de herskendes tanker er de herskende tanker». Men ifølge Bråten er modellmakt ikke nødvendigvis forankra i en materiell basis. For en kortfatta presentasjon, se Bråtens bøker – f.eks. Kommunikasjon og samspill. Tano 1998 – eller Sosiologisk leksikon 1997.
20. Jfr. Slagstad, R. 1998: De nasjonale strateger, Pax. Her nevnes Lysgaard, Mathiesen, Brox , Østerberg m.fl.
21. Bråten 1983:11f. Som forbehold viste han ydmykt til en fremtidsstudie fra 1937, som helt overså både atomenergi, antibiotika, radar, jetmotor og EDB-maskin – alt kom bare få år etter …
22. Også Durkheims (1858-1917) skille mellom mekanisk og organisk solidaritet, Parsons’ (1902-79) mønstervariabler og skille mellom ekspressivitet og instrumentalitet, Nils Christies skille mellom tette og løse samfunn og Tofflers nyere «bølgeanalyser» danner bakgrunn når Bråten viderefører og fornyer noen av disse analyserammene med nettsamfunnet og andre begreper.
23. Her bør vel også medregnes arbeidets bånd, jfr. bl.a. Sverre Lysgaard: Arbeiderkollektivet. De undertryktes sosiologi, Universitetsforlaget 1961, og Per Otnes: «Renessanse for Gemeinschaft? Om nærmiljø, lokalsamfunn, nettverk og hverdagsliv». Tidsskrift for samfunnsforskning, nr 4, 1991.
24. Bråten 1983:48.
25. Bråten 1983:67.
26. Mye av den frie, «hacker-pregede» utviklingen bak Internett, Linux m.m. kan anses som en global «delekultur». Forøvrig betyr både «Gamainz» (gotisk) og «communis» (latin) «delte forråd», jfr. Otnes 1991.
27. Bråten 1981:290.
28. Bråten 1981:295.
29. Castells 1998:336.
30. Se bl.a. Klassekampen 29.3.2001.
31. Castells 1997:81.
32. Fløgstad, K. 1994: Pampas Unión. Latinamerikanske reiser, Gyldendal. Kapitlet «Hell Dorado».
33. Se f.eks. «Attac kjører lokalt», Morgenbladet 23.03.2001: http://www.morgenbladet.no/01/0323/25124.htm Og ellers Attacs norske sider her: www.attac.no
34. «En bevægelse kommer til Danmark», Information 26.2.2001. Søk og finn på nettet!
35. Nettavisen 28.3.2001: http://www.nettavisen.no/servlets/page?section=6&item=149561
36. Bråten: «Følelser og dialog: Nye perspektiver på kommunikasjon over nettet». Foredrag og samtale i Webforum, Universitetet i Oslo, 4.5.1999.
37. «Eliten som trussel». Kronikk i Dagbladet 30.5.1996. Søk og finn på nettet!
38. «Følelsesløst nettverk», av Ana Duran, Klassekampen 10.3.2001.
39. «Det nye trusselsbillede». Information 24.3.2001. Søk og finn på nettet!
40. Bråten 1983:41. Merk likevel kong Haralds og Ottar Brox’ skepsis, ovenfor …
41. Bråten 1983:67.
42. Pressemelding 17.4.2001, http://web.mit.edu/newsoffice/nr/2001/ocw.html
43. Se f.eks. Berge Furres tale på siste SV-landsmøte: «Gjev oss i dag vårt daglege brød», fullt gjengitt i Klassekampen 16.3.2001. Og hans «Porto Alegre: Ei annleis verd er mogleg», kronikk i Aftenposten 16.2.2001.
44. «Uniformert nettpoliti i England»: http://www.nettavisen.no/servlets/page?section=9&item=152126
45. Pfaffenberger, B: «In Seattle’s Aftermath: Linux, Independent Media, and the Survival of Democracy», LinuxJournal, 13.12.1999: http://www2.linuxjournal.com/articles/currents/013.html

Anthony Arnove er redaktør ved South End Press i USA og har skrevet bøker om blokaden av Irak.
Artikkelen gjengis med tillatelse fra forfatteren og Monthly Review.
Oversatt av Harriett Rudd.

---

Det er nå 10 år siden FN vedtok omfattende sanksjoner mot Irak. Sanksjonene ble vedtatt den 6.august 1990, på dagen 45 år etter USA slapp en atombombe over Hiroshima. Bomben drepte anslagsvis ett hundre tusen mennesker og etterlot seg radioaktiv forurensning som fremdeles påvirker befolkningen i området. Kort tid etter fulgte angrepet på Nagasaki. Sammentreffet i datoer er avslørende. På tross av den amerikanske regjeringens retoriske kamp for å hindre spredning av masseødeleggelsesvåpen står USA i en særklasse når det gjelder bruk og produksjon av slike våpen. Bruken av atombomber mot Japan var avskyelig, men i de siste ti årene har det dødd mellom fem og ti ganger så mange mennesker i Irak som en følge av krigshandlinger og sanksjoner. Denne krigen føres under FN-flagget og ledes av USA og Storbritannia.

FN vedtok sanksjoner mot Irak fire dager etter invasjonen i Kuwait og opprettholdt dem etter den brutale Gulfargen i 1991. Krigen krevde ti tusener av irakiske liv, fordrev Irak fra Kuwait og førte landet tilbake til et «førindustrielt samfunn», som en FN-ledet delegasjon observerte rett etter krigen (1). Det ble hevdet at sanksjonen ble forlenget for å uskadeliggjøre Iraks masseødeleggelsesvåpen. Lite ble sagt om at de land – USA og andre medlemmer av Sikkerhetsrådet – som uttrykte slik bekymring for Iraks masseødeleggelsesvåpen, er de samme landene som er ansvarlige for en overveldende del av våpensalget i regionen og på i verden. Enda mindre ble sagt om en del andre ubeleilige fakta: I årene forut for invasjonen av Kuwait hadde Iraks ødeleggende og undertrykkende kapasitet blitt utviklet med støtte og oppmuntring fra venner i Washington, London og andre vestlige hovedsteder. Israel hadde på dette tidspunktet et atomvåpenarsenal på omtrent to hundre stridshoder, og okkuperte fremdeles Sør-Libanon og territorier de røvet til seg i 1948 og 1967 i strid med en rekke FN-resolusjoner.

Ti år senere, til tross for bevis fra tidligere sjefer for FNs våpeninspektører og andre internasjonale institusjoner for at Irak er «kvalitativt avvæpnet» blir sanksjonene opprettholdt. Sanksjonene vil bli fastholdt «til tidenes ende eller så lenge han (Saddam Hussein) sitter ved makten», forklarte president Bill Clinton. Mens USA nå ønsker et regimebytte i Irak, holdt de bevisst Saddam Hussein ved makten i sluttfasen av Gulf Krigen. Eller for å sitere New York Times-korrespondenten, Thomas Friedman: USA foretrakk en «irakisk junta som styrer med jernhånd» fremfor et folkelig opprør (2).

Den amerikanske regjeringen ønsker egentlig at en fra de militæres rekker tar makten og styrer landet, på samme måte som Saddam Hussein gjorde da han var USAs allierte i krigen mot Iran i årene 1980-1988 og frem til invasjonen av Kuwait. Men, USA vil også at det skal være en person uten regionale makt ambisjoner som kan komme i konflikt med den viktigste regelen for amerikansk politikk i Midt-Østen: USA er sjef! Loven, med det latterlige navnet Iraqi Liberation Act (Loven om Iraks frigjøring), har satt av nittisyv millioner dollar til den såkalte irakiske opposisjonen. Det er en dypt splittet gruppe med base i London, som helt mangler sosial base i Irak. Blant grupperingene som mottar penger og støtte fra USA er en som håper å gjenopprette monarkiet i Irak (3).

I mellomtiden dør ufattelige mange vanlige irakere som en bevisst og forutsigelig følge av en politikk som har som formål å strupe den irakiske økonomien. De som betaler prisen, er de fattige – arbeiderklassen og spesielt barna – og ikke de som hevdes å være målet for sanksjonene, nemlig president Hussein og hans innerste krets i det styrende Baath-partiet. Tvert i mot har sanksjonene på mange måter styrket regjeringen, men splitter og svekker befolkningen. En liten gruppe har blitt utrolig rike på svartebørshandelen generert av embargoen. I sentrum av Bagdad kan man se splitter nye Mercedes-sedaner og firehjulsdrevne terrengbiler blant de skrøpelige dødsfellene vanlige irakere kjører. Sammen navigerer de gjennom 4-felts kryss uten fungerende lys. Selv om embargoen har hindret Irak i å importere varer som er helt nødvendige for å opprettholde vann- og sanitærsystemet – blant annet klorin – smugler den lille eliten i Bagdad inn klorin til sine private svømmebasseng. Det har vært en sterk vekst i byggingen av private svømmebasseng under embargoen (4).

Etter å ha foretatt omfattende landsdekkende undersøkelser oppdaget Unicef at dødligheten for barn under fem år var fordoblet i sentrale og sørlige deler av Irak, og at dette hovedsakelig skyldes Golf-krigen, dens ettervirkninger og sanksjonene. I et land med tjueto millioner mennesker tilsvarer det opp mot fem hundre tusen «ekstra» dødsfall over en ti år periode. Den viktigste dødsårsaken blant barn under fem år i Irak er dehydrering som følge av diaré. Det amerikanske utenriksdepartementet hevder at disse dødsfallene er Saddams feil. De viser til forbedringen i dødligheten for barn under fem år i de autonome, kurdisk kontrollerte delene i det nordlige Irak.

Dette argumentet tåler ikke nærmere etterprøving. Den nordligste delen av landet har et langt rikere jordbruk enn den sørlige og sentrale delen, den mottar større humanitære bidrag per hode – inkludert kontant bidrag som er forbudt i resten av landet og kan dra nytte av illegal handel over den tyrkiske grensen. Sist men ikke minst ble dette området påført langt færre skader på infrastrukturen og utsatt for mindre forurensning som en følge av Golf-krigen enn de sørlige delene av landet hvor det amerikanske militæret avfyrte mer en million runder ammunisjon med utarmet uran (5).

Irakere står nå ovenfor utbredt feilernæring og andre sykdommer som er typiske i den fattige tredje verden, slik som malaria, kolera og tuberkulose. Selv om Iraks regjering var undertrykkende og udemokratisk, hadde Irak på slutten av 1980-tallet en avansert medisinsk, utdannings- og sosial infrastruktur. Den har blitt ødelagt. FNs sanksjonskomite, som må godkjenne alle kjøp den irakiske regjeringen ønsker å gjøre med sine oljeinntekter, avslår rutinemessig godkjennelse av kontrakter for å bygge opp igjen denne infrastrukturen med begrunnelse i sitt «dobbeltbruk» kriterium: Irak kan ikke importere sivile varer som kan ha en potensiell militær anvendelse. Blant de varene som har blitt holdt ute gjennom denne mekanismen, hovedsakelig fordi den amerikanske representanten legger ned veto, er ambulanser, klorprodukter og til og med blyanter. Pr. dags dato er varer for rundt 1,8 milliarder dollar som Irak har bedt om er holdt tilbake takket være disse restriksjonene. I noen tilfeller fører dette også til at varer som har blitt importert, for eksempel reservedeler, blir verdiløse.

Den undersøkende journalisten, John Pilger, som holder til i London, konfronterte nylig Peter van Walsum, lederen for FNs sanksjonskomite, med hvordan komiteen fatter beslutninger.

Pilger: Hvor mye makt utøver USA over din komite?
Van Walsum: Vi handler etter konsensus.
Pilger: Og hvis USA er i mot?
Van Walsum: Da handler vi ikke. (6)

I 1990 var en irakisk dinar verdt omtrent tre dollar. I dag, hos Bagdads vekselmeklere, er kursen for en dollar 2.200 dinarer. Som et resultat har spare- og inntjeningsevnen til nesten hver eneste iraker blitt ødelagt. Barn forlater skolen tidlig – hvis de overhodet begynner – for å hjelpe familiene sine med å overleve på. I en syvende klasse utenfor Bagdad som jeg besøkte sammen med en delegasjon fra Fellowship of Reconcilliation and Voices in the Wilderness i mars 2000, stod læreren foran en full klasse uten tilgang til et eneste ark, blyanter, lærebøker eller kladdebøker. Da hun spurte elevene på arabisk om å rekke opp en hånd hvis de måtte jobbe etter skolen, rekte hver eneste elev opp hånda. En del av barna pusser sko eller selger parafin, andre selger kroppene sine. Senere, i gangen, forklarte læreren at hun også måtte jobbe etter skolen fordi hun ikke lenger kunne leve av sin lærerlønn som tilsvarer omtrent tre dollar i måneden. Hun ikke hadde råd til medisinsk behandling som hun trengte.

Blod for olje

For å forstå hva som skjer i Irak, må man starte med et enkelt faktum som sjelden blir trukket frem i media: Nest etter Saudi-Arabia har Irak verdens største bekreftede oljereserve. Noe sånt som 11 prosent av verdens olje ligger under Irak og fordi den er så nær overflaten, er den blant verdens billigste å utvinne. Den irakske oljen er derfor mer lønnsom enn olje fra Mexicogolfen eller Nordsjøen.

Noen har prøvd å forklare amerikansk irakpolitikk ved å vise til bensinprisen på amerikanske bensinstasjoner, men bildet er mer komplisert. USAs ledende oljeleverandør er faktisk Canada, og de overtok for kort tid siden denne plassen fra Venezuela. USAs interesse for Midt-Østens olje stikker dypere. Amerikanske byråkrater har lenge forstått at i tillegg til å være svært lønnsom, er oljereservene i Midt-Østen av enestående geostrategisk betydning. Så tidlig som i 1945 bemerket det amerikanske utenriksdepartementet at olje «historisk har spilt en større rolle for USAs utenriksforbindelser enn noen annen handelsvare» (7). Regjeringen innså særskilt at kontroll over regionens olje ville gi USA en strategisk fordel ovenfor konkurrerende kapitalistiske stater, spesielt Japan og Tyskland.

I 1930- og 1940-årene ble Irak dominert av britiske interesser. Men da det ble oppdaget store olje reserver i Irak i begynnelse av 50-årene, ville USA dytte Storbritannia til siden. «Forholdene endret seg dramatisk» i Irak i 1950-årene, forklarer historikeren Samira Haj. «Produksjonsnivået økte, konsesjonsinntektene steg kraftig og olje ble den ledende sektoren i den (irakiske) økonomien.» Som sosialisten Tony Cliff bemerket:

«Når vi snakker om imperialisme i Midt-Østen, er det første man tenker på olje. (…) Hvis vi snakket om olje i Midt-Østen før andre verdenskrig, ville vi hovedsakelig snakket om britisk oljeimperialisme. Storbritannia kontrollerte da 100 prosent av Irans olje og 47,5 prosent av Iraks olje, USAs andel var bare 23,75 prosent i Irak (det samme som Frankrike). Etter det har situasjonen forandret seg radikalt: I 1959 steg USAs andel til 50 prosent av all olje i Midt-Østen, mens Storbritannias andel sank til 18 prosent. (Frankrike hadde 5 prosent, Nederland 3 prosent, andre – inkludert de lokale arabiske regjeringene 24 prosent.) Nå er oljeimperialisme egentlig USA-imperialisme.» (8)

USA gikk ut av den andre verdenskrigen som en enestående økonomisk og militær makt. De søkte umiddelbart å kapitalisere de fordelene de hadde oppnådd. USA ønsket å utvikle «et mønster av relasjoner som vil tillate oss å opprettholde denne situasjonen av ulikhet uten faktisk å svekke vår nasjonal sikkerhet» (som George Kennan, strateg i utenriksdepartementet, skrev i et internt planleggingsdokument i 1948) ved å etablere nære relasjoner med klientregimer i regionen. USA kom særlig til å støtte seg på Israel og Iran under Sjahen (9). Men i 1979 ble dette regionale «mønstret av relasjoner» brutt opp. Da den USA-støttede Sjahen ble forvist fra Iran etter revolusjonen, vendte USA seg mot Irak og Saddam Hussein – som hadde steget opp gjennom Baath-partiets maktstruktur til å bli president i 1979 – for å holde Iran i sjakk. Under den blodige krigen med Iran fra 1980-1988 gav USA Irak våpen og støtte, samtidig som de underhånden spilte de to landene opp mot hverandre.

I dag skriver media side opp og side ned om hvordan Hussain «gasset sitt eget folk». Men da tusener av kurdere ble gasset i Halabja-massakren i mars 1988, økte USA sine jordbrukskreditter til regimet og sende en delegasjon av politikere fra Washington, deriblant senator Robert Dole, for å fremme bedre relasjonene mellom de to landene og for å gi Hussein råd om hvordan han skulle takle amerikanske medier.

Regional imperialisme

Hussein ville selvfølgelig raskt gå fra å være en diktator, hvis våpen og undertrykking ble sett på med velvilje (fordi de var stemplet med Made in the USA), til å bli regjeringens verste fiende, og tema for endeløse diskusjoner om ondskapen USA møter på verdensarenaen. Som historikeren Howard Zinn kommenterer: «Det er som om USA aldri har støtt på en diktator tidligere,» sett bort fra Sjahen i Iran, Suharto i Indonesia, Mobutu Sese Seko i Zaire (nå Kongo) og Hussain i Irak (10).

1979 var viktig på en annen måte også. Maktbalansen i Midt-Østen ble forskjøvet. Da Anwar Sadat i september 1978 signerte Camp David-avtalen med Israel, som ledet frem mot en fredsavtale mellom Israel og Egypt i mars 1979, var spørsmålet om hvem i den arabiske verden som – for å sitere Naseer Aruri – «skulle bli den ledende kraften i motstanden mot Israel» (11). Hussein håpet at Irak kunne fylle tomrommet, en ambisjon som skulle føre ham på kollisjonskurs med USA.

Irak representerer et tydelig eksempel på det Alex Callinicos har beskrevet som fremveksten av regional imperialisme i den tredje verden:

«Nøkkelfaktoren i utviklingen av en mer pluralistisk og ustabil verden har vært fremveksten av de regionale imperialismene i løpet av de siste tjue årene – dvs. tredje-verdenland med aspirasjoner om den type politisk og militært herredømme på et regionalt plan som bare supermakter har kunnet glede seg over globalt. Midt-Østen – den mest ustabile regionen etter 1945 (…) er uheldigvis også det området med flest land som konkurrerer om å oppnå en slik posisjon – Israel, Iran, Irak, Egypt, Syria og Tyrkia.» (12)

Hussein gikk for langt da han i august 1990 invaderte Kuwait. USA hadde bygget opp det irakske regimet mot Iran av strategiske årsaker, men de var ikke villige til å la Hussein oppnå sine regionale ambisjoner uhindret. Spesielt ikke hvis det truet USAs kontroll over olja. Golf-krigen sikret i seg selv USAs interesser. Iraks infrastruktur ble brutalt ødelagt og også steder av kulturell og historisk betydning, ble utsatt for angrep. Handelsembargoen har hindret Irak å gjenoppbygge landet og ført til at befolkningen utsettes for store lidelser fordi USA er fast bestemt på å opprettholde «politisk og militær kontroll».

Den skjulte krigen

Sanksjonene har blitt presentert som et alternativ til militær intervensjon, men har faktisk ført til større skade enn Golf-krigen. Dessuten har boikotten stadig blitt supplert med en rekke militære angrep på Irak. En av Clintons første beslutninger som president, etter å ha returnerte haitiske flyktninger som søkte asyl, var å sende raketter mot sentrum i Bagdad. En rekke irakere ble drept, blant annet artisten Leila al-Attar. Etter den brutale Operasjon Desert Fox-bombingen i desember 1998, har amerikanske og britiske jagerfly bombet Irak nesten daglig.

«Sivile dødsfall og skader er en regulær del av de lite omtalte amerikanske og britiske luftoperasjonene over Irak,» vedgikk Washington Post i en av de få artiklene som omtaler angrepene i de såkalte flyforbudssonene over Irak. De to landene hevder bombetoktene er «håndhevelse» av en FN-resolusjon, men resolusjonen er ikke-eksisterende, sonene mangler juridisk basis. Operasjonene – som har kostet mange milliarder dollar – har for lengst passert omfanget av fjorårets Nato-operasjon på Balkan, men har bevisst blitt holdt unna det offentlige søkelys av den amerikanske og britiske regjeringen. I følge Pentagon har amerikanske og britiske kampfly gjennomført i overkant av 280.000 tokt over «flyforbudssonene» siden de ble opprettet. Etter at angrepene ble kraftig trappet opp i desember 1998, har Storbritannia sluppet anslagsvis syttiåtte tonn sprengstoff bare over det sørlige Irak. Til sammenligning ble det i de foregående seks årene bare sluppet 2,5 tonn (13).

I Basra, den viktigste byen i det sørlige Irak, traff jeg Iqbal Fartous som nå kaller seg UM Hydir («mor av Hydir»), etter sønnen hun mistet i et slik bombeangrep i januar 1999. Hydir ble drept sammen med flere andre naboer i en trang bygate. Hennes andre sønn, Mustafa, som nå er seks år, overlevde. Um Hadyr trakk opp skjorta og tok ned buksa for å vise oss de mange glasskårene og splintene som var tydelige under hudoverflaten. FN-medarbeidere, inkludert Hans von Sponeck, som nylig sa opp sin stilling som FNs humanitære koordinator i Irak som en protest mot sanksjonene, har dokumentert at bombene rutinemessig treffer sivile, viktig infrastruktur og buskap.

USA hevder at flyforbudssonene ble etablert for å beskytte kurderne i det nordlige Irak og shiamuslimene i sør. Likevel har de ikke bidratt til dette i det hele tatt. Det hyklerske i USAs politikk ble nok en gang avslørt i april. Da satte Tyrkia i gang et stort militær angrep i Nord-Irak for å gjennomføre en kampanje for etnisk rensing, som skulle utrydde de samme kurderne som de vestlige styrkene hevdet å beskytte.

Tyrkia er en viktig alliert for USA og Nato og «spiller en kritisk rolle når det gjelder å beskytte amerikanske interesser i regionen,» ifølge New York Times. Landet stiller også baser til disposisjon for USAs militære operasjoner i regionen, inkludert angrepene i flyforbudssonene. «I det som har blitt en årlig begivenhet som markerer at våren har kommet,» rapporterte avisa Guardian i Storbritannia, «har tusener av tyrkiske tropper de siste dagene krysset grensen inn i det nordlige Irak for å jakte på medlemmer av det opposisjonelle Kurdiske arbeiderpartiet (…) Omtrent alle andre steder i verden, ville tusener av tungt bevæpnede styrker som krysser en internasjonal grense, være en stor nyhet, men denne siste tyrkiske innmarsjen i Irak vil knapt bli registrert i vesten.» (14)

Å snu tidevannet

Selv om forkjemperne for sanksjoner har prøvd, meget hardt, å skjule bevisene – de humanitære følgene – av krigen mot Irak, befinner de seg nå stadig mer på defensiven takket være presset fra en voksende aktivistbevegelse. «(Clinton-)administrasjonens Irak-politikk møter økende diplomatisk motstand og internasjonal bekymring for at de økonomiske sanksjonene vedtatt av FN, straffer det irakiske folket og ikke Husseins regjering,» skrev New York Times i juli. FNs sikkerhetskomite blir også «møtt med økende kritikk av handelsembargoer som ikke synes å avskrekke diktatorer, men ofte skader sivile,» og «har fått en tøff jobb med å imøtegå kritiske røster av sanksjonene mot Irak, hvor 80% av befolkningen har blitt rammet i følge nye beregninger fra Røde kors og Røde halvmåne.» Sent i mars innrømmet FNs generalsekretær, Kofi Annan: «Vi står i fare for å tape diskusjonen eller propagandakrigen – hvis vi ikke har tapt den allerede – om hvem som er ansvarlig for situasjonen, president Saddam Hussein eller FN. Vi blir beskyldt for å påføre en hel befolkning lidelse,» la han til (15).

Da Hans von Sponeck sa opp sin stilling denne våren, ble han den andre høyt plasserte FN-tjenestemannen som har forlatt sin stilling. Han fulgte det moralske eksemplet til Dennis Halliday, den tidligere humanitære koordinatoren som trakk seg høsten 1998, og som siden bruker sitt liv til å få slutt på det han beskriver som «folkemordet» i Irak. Rett etter von Sponecks gikk av, sa også Jutta Burghardt, direktøren for FNs matvareprogram i Irak, opp sin stilling. «Jeg støtter fullt ut det von Sponeck sa», uttalte Burghardt, «det er en sann humanitær tragedie som skjer her, og jeg tror at alle mennesker som ser på fakta og konsekvensene av sanksjonene for lokalbefolkningen, ikke vil fornekte at han har rett.» Tun Myat som overtok etter von Sponeck, rapporterte i oktober at «selv om (Iraks mat-)distribusjon regnes for å være blant verdens beste, så har den vanlige irakers situasjon ikke blitt bedre fordi kronisk fattigdom hindrer en bedring av livsvilkårene» (16).

Media har i større grad begynt å dekke krigen på en måte vi ikke har sett tidligere i den tiårsperioden krigen har vart. Bladet The Economist skrev nylig:

«Sanksjonene møter irakerne hvert minutt, hver dag. I Basra, Iraks nest største by, slår strømmen seg av og på og er ikke til å stole på de timene på dagene da den er tilgjengelig. Røyk fra dårlige aggregater og kjøretøy henger over byen som en tykk sky. Vannet i krana gir diare, men få har råd til vann på flaske. Fordi kloakken har brutt sammen, er det dammer med illeluktende møkk over hele byen. Dette avløpet kombinert med forurensning lengre opp i elven har drept mesteparten av fisken i elven Shatt al-Arab, og gjort resten uspiselig. Regjeringen kan ikke lenger sprøyte mot sandlopper eller mygg, så mengden insekter har økt kraftig, og det samme har sykdommene de bærer med seg.

Mesteparten av det en gang så velutviklede apparatet av offentlige tjenester, har forsvunnet. Arkeologene har begynt å begrave ruinene som de med stor møye har gravd frem, fordi de mangler de riktige kjemikaliene for å kunne bevare funnene. Det offentlige vannings- og dreneringsnettverket har falt sammen. Det har ført til at mye av Iraks beste jordbruksområder enten er for tørre eller for salte til å dyrke. Sau og kyr er ikke lenger beskyttet av et offentlig vaksinasjonsprogram og har blitt rammet av pester og sykdommer i hundre- og tusentall. Mange lærere i de offentlige skolene gidder ikke møte på jobb lenger. De som gjør det, må undervise slappe og feilernærte barn uten bøker, pulter eller tavler.» (17)

I fjor gjennomførte aktivister i USA, med stor suksess, aksjoner i forbindelse med at Madeleine Albright – en verbal forkjemper for sanksjonene – holdt eksamenstaler ved University of California, Berkeley, George Washington University og Northeastern University. Under eksamenshøytideligheten ved Berkeley gav Fadia Rafeedie – som ble tildelt høyeste utmerkelse for en senior – en sterk tale som fordømte krigen mot Iraks folk. Albright ble spart for å måtte høre Rafeedies ord fordi universitetet omgjorde programmet slik at Albright fikk tale først. Mens demonstranter inne i salen holdt opp bannere som beskrev Albright som en krigsforbryter, ble hun raskt eskortert ut av sikkerhetsvakter og forbi en stor demonstrasjon utenfor auditoriet – femtini demonstranter ble fjernet fra hallen.

Slik aktivisme var avgjørende for å få slutt på krigen i Vietnam, og ble også viktig i de bredere kampene i dette landet for kvinners rettigheter, homofil frigjøring, borgerrettigheter og sosialisme. I en tid da et økende antall mennesker har blitt radikalisert og stiller spørsmål ved hvilken pris vanlige mennesker, her til lands og i utlandet, må betale for USAs imperialisme og kontroll over institusjoner som De forente nasjoner, Verdens handelsorganisasjon, Verdensbanken og Det internasjonale pengefondet, er mulighetene for å revitalisere den antiimperialistiske venstresiden bedre enn noen gang. Det er ikke en overdrivelse å si at millioner av liv avhenger av at det blir bygget en antiimperialistisk bevegelse der det første skrittet må være oppgaven med få opphevet sanksjonene mot Irak.

---

Noter

1. Martti Ahtisaarik: The impact of War on Iraq: Report to the Secretary-General on Humanitarian Needs in Iraq in the Immediate Post-Crisis Enviroment, 20. mars 1991, Westfield, New Jersey: Open Magazine Pamphlet Series 7, 1991.
2. Barbara Crosette: «For Iraq, a Dog House with Many Rooms», New York Times 23. november 1997, side 4: 4, og «US Monitor Now Argues Iraqis Have Little to Conceal», New York Times 3. juli 2000, side A7. Thomas L. Friedman, «A Rising Sense that Iraq’s Hussein must Go», New York Times 7. juli 1991, side 4:1. Tim Russert intervju med Madeleine Albright, NBC, Meet the Press 2. januar 2000.
3. Se Ken Silverstein: «Crazy About Hussein», The Nation 268:17 (10. mai 1999), side 19-23.
4. Se Sandro Contenta: «The Rich get Richer, the Poor», Toronto Star 25. juni 2000.
5. Unicef and Government of Iraq, Ministery og Health, Child and Maternal Mortality Survey 1999: Prelimenary Report, Bagdad: Unicef 1999, og relaterte dokumenter tilgjengelig på internett http://www.unicef.org. Se Peter L Pellett: «Sanctions, Food, Nutriotion, and Health in Iraq», i Anthony Arnove (red): Iraq Under Siege: The Deadly Impact og Sanctions and War, Cambridge: South End Press 2000; London: Pluto Press 2000, side 161-163.
6. John Pilger: «Collateral Damage», i Arnove: Iraq Under Siege, side 63.
7. Gabriel Kolko: The Politics of War: The World and United States Foreign Policy, 1943-1945, New York: Vintage 1968, side 294.
8. Samira Haj: The Making of Iraq, 1900-1963: Capital, Power and Ideology, New York: SUNNY Press 1997, side 71. Tony Cliff: «The Struggle in the Middle East», i Tariq Ali (red): The New Revolutionaries: A Handbook of the International Radical Left, New York: Wiliam Morrow 1969, side 219-220.
9. State Deparment Policy Planning Study 23. februar 1948, sitert i Noam Chomsky: On Power and Ideology: The Managua Lectures, Boston: South End Press 1987, side 15-16.
10. Howard Zinn: «Iraq Under Siege», 10. april 2000, New York.Utskrift tilgjengelig fra Alternative Radio (http://www.alternativeradio.org).
11. Naseer Aruri: «America’s War Against Iraq: 1990-1999», i Arnove: Iraq under Siege, side 25. Se også Ivor Lucas: «Twenty Years of Saddam Hussein 1979-1999», i Campaign Against Sanctions on Iraq (CASI, Sanctions on Iraq: Background, Concequenses, Strategies), Cambridge: CASI 2000, side 15.
12. Alex Callinicos: «Marxism and Imperialism Today», i Alec Collinicos m.fl.: Marxism and the New Imperialism, Chicago og London: Bookmarks 1994, side 45.
13. Edward Cody: «Under Iraqi Skies, a Canvas og Death,» Washington Post 16. juni 2000, side A1. David Usborne: «The West’s Forgotten Conflict,» Guardian 23. juni 2000. Richard Norton-Taylor: «Step-up in Bombing of Iraq Questioned,» Guardian 8. juni 2000.
14. Chris Morris: «Turks Pursue Kurds Inside Northern Iraq», Guardian 3. april 2000, side 13.
15. Steven Lee Myers: «Flight Tests Show Iraq Has Resumed a Missile Program», New York Times 1. juli 2000, side A1. Barbara Crossette: «UN Council to Review its Policy on Sanctions», New York Times 18. april 2000, side A10. «Annan Exhorts UN Council on ‘Oil for Food’ for Iraqis», New York Times 25. mars 2000, side A3.
16. Agence France-Presse: «UN Food Aid Chief Joins Protest Against UN Resolution on Iraq», 16. februar 2000. Christoffer Wren: «Iraq Poverty Said to Undermine Food Programe», New York Times 20. oktober 2000, side A16.
17. «When Sanctions Don´t Work», The Economist 354/865 (8.-14. april 2000), side 23-24.

Rolf Andersson er advokat i Stockholm.

Artikkelen sto i Tidskrift för folkets rättigheter nr 4, 2000, og trykkes her med tillatelse fra tidsskrift og forfatter.
Oversettelse ved Språksmia.

---

Tysklands nasjonaldemokratiske parti (NPD) har nylig gjennomført mediedekkede demonstrasjoner i flere tyske byer. I enkelte tilfeller har aksjonene blitt oppløst av politiet, som skylder på at de ikke har kunnet opprettholde ro og orden når «motdemonstrantene» vil stoppe demonstrasjonene og forhindre utøvelse av borgerrettigheter. I Berlin startet demonstrasjonen fra Alexanderplatz, og den gikk fram til, og rett igjennom, Brandenburger Tor under paroler som «Tyskland kan ikke forbys» og «Argumenter i stedet for forbud». Bakgrunnen var at forfatningsdomstolen i Karlsruhe hadde fått en søknad fra den tyske regjeringen og forbundsrådet om å forby og oppløse NPD.

NPDs demonstrasjon i Berlin ble fulgt av utspill fra lokale politikere innen CDU og SPD. De ville begrense demonstrasjons- og forsamlingsfriheten, som har en viss forankring i den tyske forfatningen. Eckhart Wertebach, innenrikssenator og CDU-politiker, mente at myndighetene måtte ha rett til å kunngjøre «fredlyste områder» hvor demonstrasjoner skulle være forbudt helt og holdent. Forbudet skulle også gjelde demonstrasjoner når «de er til skade for Forbundsrepublikkens vesentlige interesser, særlig utenrikspolitiske interesser eller folkerettslige forpliktelser» (Süddeutsche Zeitung 21.11). Fra forskjellig hold ble det konstatert at om NPD skulle forbys, så burde også andre ekstreme partier, til høyre eller venstre, kunne forbys.

Forbundsrepublikken Tysklands grunnlov (Grundgesetz) har sine røtter i forfatningen vedtatt i 1949 for Vest-Tyskland som de allierte da okkuperte. Da denne forfatningen ble innført, var det neppe en avgjørelse som stadfestet det tyske folkets egen styrke og ansvar for framtiden. Grunnloven var mer en beslutning som ble tatt i overensstemmelse med de alliertes påbud, og den var provisorisk. Denne grunnloven gjelder i det vesentlige ennå, men tilpasset Maastricht-traktaten, og er nå det forente Tysklands grunnlov.

Den tyske forfatningen har henvisninger til det som vanligvis betegnes som «det kjempende demokratiet». I forordet til en massespredd pocketutgave (Beck-Texte) av grunnlovsteksten framhever en professor i statsrett på tradisjonelt vis Grundgesetz som en reaksjon på erfaringene fra Weimar-republikken. Han mener at Weimar-tidens demokrati var verdinøytralt og funksjonelt innrettet, det kunne fylles med et hvilket som helst innhold.

Forfatningens fiender utnyttet de grunnlovsfestede frihetene til å ødelegge forfatningen. Etterkrigstidens grunnlov gjorde, ifølge professoren, opp med denne Weimar-forfatningens relativistiske og verdinøytrale holdning – med «Demokrati som selvmord». Den nye forfatningen la grunnlaget for et forsvarsberedt demokrati som holder i beredskap, mener professoren: «Ingen frihet til frihetens fiende.» Ett eksempel på slike bestemmelser var reglene om Berufsverbot (yrkesforbud for tjenestemenn som man antok sviktet i trofasthet eller lojalitet til «den frihetlig demokratiske samfunnsordenen», et begrep som ikke defineres i forfatningen, men, som denne, overlates til doktrine og praksis å presisere).

Det er ikke vanskelig å se at Grundgesetz er resultatet av tysk tradisjon og etterkrigstid. Hvorvidt den tyske forfatningen utgjør et adekvat svar på erfaringene fra Weimar-tidens politiske strider og republikkens undergang, er et spørsmål for seg. Så vidt jeg kan bedømme, har den i betydelig omfang overtatt uheldig tankegods fra den tiden. Det finnes imidlertid visse sperrer i grunnloven som er spesielt interessante.

Grunnlov mot angrepskrig

En slik sperre i den tyske forfatningen, artikkel 26, første del, lyder slik: «Handlinger som er egnet til og har til hensikt å forstyrre folkenes fredelige sameksistens, særlig å forberede føring av en angrepskrig, er forfatningsugunstige. De skal straffeforfølges.» Denne grunnlovsbestemmelsen følges opp i den tyske straffelovens § 80: «Den som forbereder en angrepskrig (artikkel 26, første del, grunnloven), hvor Forbundsrepublikken Tyskland skal være delaktig, og gjennom dette framkaller fare for en krig for Forbundsrepublikken Tyskland, straffes med livstidsdom eller med frihetsberøvelse ikke under 10 år.»

Disse bestemmelsene i grunnlov og straffelov kunne anvendes da den tyske Forbundsdagen 16. oktober 1998 tok stilling til tysk deltaking i de planlagte NATO-aksjonene mot Jugoslavia. Av 580 tilstedeværende parlamentsmedlemmer stemte 500 for regjeringa Kohls forslag om at den tyske forsvarsmakten skulle delta i en militærinnsats mot Jugoslavia med 500 soldater og 14 kampfly. Nei-stemmene kom fra PDS (samtlige tilstedeværende 29 medlemmer), SPD (21 mot og 7 avholdende), Forbundet 90/De grønne (9 mot, 8 avholdende), FDP (1 mot, 1 avholdende) og CDU/CSU (0 mot, 2 avholdende). Det var ingen nevneverdige forskjeller i debatten mellom den avgående Kohl-regjeringa og den utnevnte Schröder-regjeringa. Schröder henviste til at det gjaldt å unngå at Tyskland ble «mål for en stor flyktningestrøm».

Den planlagte bombingen av Jugoslavia som fant sted våren 1999, var uten rettsgrunnlag. Volden var ikke sanksjonert av FNs sikkerhetsråd, og den stred mot FN-statuttenes entydige bestemmelser. Den overveldende majoriteten i den tyske forbundsdagen stemte altså i strid med grunnloven ved å delta i en angrepskrig mot en suveren stat. Forbundskansler Schröder, forsvarsminister Scharping og de parlamentsmedlemmene og andre som forberedte bombekrigen, burde stilles til ansvar og idømmes straff i henhold til § 80 i den tyske straffeloven. Det skjer neppe, til tross for at den alvorlige forbrytelsen deres ble anmeldt.

Motstand

Et moment i «det kjempende demokratiet» er en omstridt bestemmelse (artikkel 20, fjerde del) i den tyske grunnloven, etter kapittelet om grunnrettigheter: «Mot enhver som forsøker å undergrave denne ordningen, har alle tyskere retten til motstand når annen hjelp er umulig.»

Det fantes en opposisjon i Tyskland mot aggresjonen mot Jugoslavia. Den hadde all rett til å støtte seg til artikkel 20, fjerde del, så fremt denne bestemmelsen skal ha et reelt innhold. Opposisjonen var svak. Den greide iallfall ikke å manifestere motstanden mot angrepskrigen på en slagkraftig måte. Til og med NPD var med i opposisjonen. I forbindelse med den tyske medvirkningen i aggresjonen rettet NPDs partiledelse en appell til «alle tyske embetsmenn og soldater». Her heter det: «Vær tro mot deres tjeneste-ed! Motsett dere å medvirke i angrepskrigen mot Forbundsrepublikken Jugoslavia! – Vernepliktige bør motsette seg å gjøre tjeneste! En ordre om innsats i Jugoslavia bør ikke adlydes! Motsett dere å tjenestegjøre for en kriminell sak! Bruk retten deres til motstand ifølge artikkel 20 i grunnloven.»

NPD-ledelsen henviste spesielt til at det var spørsmål om en angrepskrig slik dette blir oppfattet i grunnloven, FN-statuttene og London-statuttene av 8. august 1945 (1).

Tilsvarende oppfordringer kom også fra andre kanter, ikke minst fra kirkelige kretser. I NPDs tilfelle førte appellen til at partiets hovedkontor i Stuttgart ble ransaket. Påtalemyndigheten mente at appellen oppfordret til rettsstridige handlinger som lydighetsbrudd og mytteri. Saken ble prøvd for en domstol som avviste NPDs anke ved å vise til at det ikke dreide seg om en folkerettsstridig aggresjon, men en «nødhjelpaksjon verdsatt av FN».

NPDs formann Udo Voight konstaterte at SPD og De grønne hadde blitt forvandlet til rene krigspartier, at venstrefløyen av fredsbevegelsen for lengst var død og at PDS ikke utgjorde noen troverdig opposisjon. Så vidt jeg kan bedømme hadde han rett i dette. Han mente at det åpnet muligheten for NPD til å ta ledelsen for en ny nasjonal fredsbevegelse.

NPDs muligheter

At partiets holdning til aggresjonen mot Jugoslavia neppe var tilfeldig, framgår av partiets programuttalelse i enkelte utenrikspolitiske spørsmål. Uttalelsen tar et klart standpunkt til tradisjonelle, men stadig mer omstridte, prinsipper for mellomstatlige forhold:

«Forutsetningen for en verdensomfattende fred er folkenes likeverd. Den tyske utenrikspolitikken må derfor først og fremst orientere seg om sitt eget lands interesser. Det hører til dette at Tyskland strengt holder seg borte fra alle internasjonale konflikter; dette gjelder spesielt for borgerkrig og andre interne konflikter i andre stater. Utenrikspolitikken må holde seg til grunnsetningen om ikke-innblanding i andres anliggender. Nasjonal sikkerhetspolitikk må være innrettet mot en nasjonal forsvarspolitikk. Den har til hensikt å tjene opprettholdelsen av freden i Europa. Tyske troppestyrker skal ikke være middel for internasjonal stormaktspolitikk.»

I Tyskland ble det startet prosesser rettet mot personer som undertegnet opprop mot krigen i Jugoslavia med oppfordringer til soldatene om å desertere eller motsette seg å delta i angrepene. Dette gjaldt også medlemmer av NPD. Både frifinnende og fellende dommer har falt. Domstolen i Berlin frifant den katolske presten Hubertus Janssen, men uten å ta stilling til om det dreide seg om en angrepskrig. Domstolen valgte å tolke hans oppfordringer til «faneflukt» og «lydighetsbrudd» som tillatte ytringer ifølge artikkel 5 i grunnloven, som handler om menings- og ytringsfrihet.

NPDs bakgrunn, partiforbudene

NPD ble grunnlagt for 35 år siden. Det er et lite parti som ikke får noen nevneverdig oppslutning (som regel bare 0,2 prosent av stemmene). Partiet får imidlertid statsstøtte på grunn av visse lokale framganger. Innen NPD strides det om den korrekte linja. I den konservative ukeavisa Jünge Freiheit blir et medlem av NPD, Steffen Hubka, intervjuet (17.11). Hubka tilhører partiets radikale fløy og er talsmann for «Den revolusjonære plattformen», som tilsynelatende består av nynazistiske grupperinger. Denne Hubka er veldig typisk for de bevegelsene som befinner seg i den tyske politikkens utkanter. 38-årige Hubka har vært medlem av Deutsche Volksunion (DVU), NPDs ungdomsorganisasjon Unge nasjonaldemokrater, organisasjonen Aksjonsfront nasjonale sosialister/Nasjonale aktivister (ANS), som ble forbudt i 1983, organisasjonen Nasjonalistisk front (NF), som ble forbudt i 1992, «Freie Kameradenschaften» (en slags uparlamentarisk krets) og i oppbyggingen av Sosialrevolusjonær arbeiderfront, og siden i NPD, hvor han har vært landsleder i Sachsen-Anhalt, medlem av forbundsledelsen og utdanningsleder. Han er nå utsatt for eksklusjonsforslag i NPD!

Forbudsforslaget mot NPD er det tredje forsøket i etterkrigstiden på å få et parti forbudt. På femtitallet ble det innledet to slike saker, en mot Tysklands kommunistiske parti og en mot Det sosialistiske rikspartiet. Det første ble forbudt i 1956, det andre i 1952.

Den tyske grunnloven inneholder bestemmelser om partiene. Det finnes også en egen partilov. Ifølge forfatningen tildeles partiene en bestemt rolle med visse rettigheter og forpliktelser. De anses som nødvendige bestanddeler av den bestående orden og fyller offentlige oppgaver. Artikkel 21, første del, presiserer: «Partiene medvirker ved folkets politiske viljedannelse. Deres indre ordning må følge demokratiske grunnprinsipper. De må fremlegge offentlige regnskaper som viser opphav og anvendelse av midler.»

I den samme artikkelens andre del finnes igjen en bestemmelse som utgjør den juridiske grunnen for framgangsmåten mot NPD: «Partier som ifølge sine mål eller sine tilhengeres framferd har til hensikt å angripe eller utrydde den frihetlige demokratiske samfunnsordenen eller utsette Forbundsrepublikken Tysklands eksistens for fare, er forfatningsfiendtlige. Spørsmål om forfatningsfiendtlighet avgjøres av forfatningsdomstolen.»

NPD-forbud omstridt

Forbudsforslaget har utløst debatt i Tyskland. Innenriksminister Otto Schily la i et intervju i Süddeutsche Zeitung (SZ) 20.10.2000 fram argumentasjonen bak forslaget:

SZ: Dere vil fremme en søknad om forbud mot NPD for forfatningsdomstolen. Er dette på grunn av tilhengernes voldelige framferd eller på grunn av partiets forfatningsfiendtlige mål?

Schily: Begge deler. Den forfatningsfiendtlige målsettingen er svært tydelig. For NPD handler det om å vinne over systemet, det vil beseire den frihetlige-demokratiske samfunnsordenen, og det foreligger et vesensslektskap mellom det og NSDAP (2). Det er det ene. Det andre er NPDs aggressive framferd.

SZ: Har NPD gitt ordre om å utøve vold mot utlendinger og dermed gjort seg skyldig i medvirkning i strafferettslig mening?

Schily: Å påvise det i det enkelte tilfelle er vanskelig. I det store og hele ser jeg det slik: Her har vi et parti som ut fra sin propagandistiske innretning, hele sin framferd, i offentlig opptreden og etter sin begrepsbruk å dømme støtter voldsbrukere. Materialet vi har satt sammen viser at NPD gir psykisk og fysisk støtte til volden.

SZ: Men et kjempende demokrati må vel kunne omgås dumskap og idioti på andre måter enn forbud? Demokrater må vel være tilstrekkelig sterke til å kunne hamle opp med dette?

Schily: Jeg har forbudt foreningen Blood and Honour. Vi må i alle fall få fram at det høyreekstremister tenker og sier, er forstadiet til det de senere omsetter i handling. Dagens tanker er morgendagens gjerninger. NPD er antisemittisk, rasistisk, fremmedfiendtlig, voldsfremmende. Vi må ta konsekvensene av dette.

Søknaden

I et dokument på nærmere 60 sider blir det gjort greie for grunnene til å søke om forbud (3). I den første, innledende delen blir partiets politiske mål, organisasjon, størrelse og innflytelse kortfattet behandlet. Der opplyses det at partiet ifølge egne kilder har rundt 7.000 medlemmer, og at deres viktigste publikasjon, månedstidsskriftet Deutsche Stimme, har et opplag på 10.000.

I den andre delen går man nærmere inn på spørsmålet om NPDs forfatningsfiendtlige mål og aktiviteter. Søknaden følger her forfatningsdomstolens retningslinjer fra tidligere dommer. Ifølge domstolen kan et parti stenges ute fra det politiske livet bare dersom det avviser det frihetlige demokratiets fremste grunnprinsipper. Etter rettspraksis skulle det i det minste innebære:

1. respekt for de menneskelige rettighetene som er konkretisert i grunnloven,
2. folkesuvereniteten,
3. forvaltningens lovbundenhet, maktfordelingen, domstolenes uavhengighet, regjeringens ansvar, og
4. majoritetsprinsippet og de politiske partienes like sjanser.

I søknaden vises det til en mengde sitater fra taler, bøker og partipresse som bevis for at NPDs politiske voldsanskuelse er uforenlig med disse grunnprinsippene. Her gis det stor plass til tolkinger av begreper som er relevante for NPDs innstilling, slike som Volksgemeinschaft, Allgemeinwohl, Volkswohl, Volkssouveränitet (folkefellesskap, det allmennes vel, folkets vel – red. TFFR), og til å underbygge at partiet anvender en terminologi som slutter seg til NSDAPs. Det gjelder bruken av ord som Endlösung, das System, das Reich (den endelige løsning, systemet, riket – red.). Det blir hevdet at partiet er antisemittisk, men sitatene i den delen er få og forholdsvis tynne. For øvrig behandler dette avsnittet emner som rasisme/fremmedfiendtlighet, avvisning av parlamentarismen (blant annet påberopes: «Den tyske deltakelsen i Nato-angrepskrigen mot Serbia viser at de tyske lisenspartiene stadig oppfatter seg som sine USA-herskeres puddel»), oppgivelse av prinsippet om folkeforsoning og fredelig sameksistens (blant annet gjelder det grenserevisjoner, krigserstatningsspørsmål og løgner om mordet på de europeiske jødene) samt spørsmålet om vesensslektskap med NSDAP når det gjelder program, forestillingsverden og stil, for eksempel at NPDs krav om å «overvinne det kapitalistiske rentenæringslivet» ligger nær punkt 11 i NSDAPs program fra 1920 (4).

«NPD er ikke lenger for eldre herrer»

I den siste delen behandles spørsmålet om hvorvidt NPD har den aktivt stridbare og aggressive holdningen mot den frihetlige samfunnsordenen som ifølge praksis kreves for et forbud. I denne delen hevdes det at NPD holder på å forvandles fra et «Altherrenpartei» innrettet på valg til et parti som vil se seg som ledelse for ulike brede sosiale protestbevegelser og som går inn i fellesaksjoner med snauskaller og nynazister. Organisasjonene til disse ble i stor grad forbudt i årene 1992-1996. Et ledd i strategien angis å være å kjempe om makten på gata gjennom demonstrasjoner og andre aksjoner. Slike demonstrasjoner, der nynazister og snauskaller har deltatt, påberopes som bevis for den aggressive holdningen, i tillegg til at flere partifunksjonærer har en fortid i de forbudte organisasjonene. Videre vises det til en bruk av militant språkbruk og et ambivalent forhold til vold (i søknaden vises det til et par tilfeller der vold mot innvandrere direkte blir koplet til NPD).

I tysk presse har det kommet fram at en vesentlig del av bevisene i saken mot NPD kommer til å bestå av utsagn fra ansatte innen forfatningsvernet og andre hemmelige kilder. NPD akter ifølge eget utsagn å forsvare seg med at den tyske staten gjennom såkalte innflytelsesagenter og provokatører «overfører» voldskriminalitet til NPD. I utkastet til forbudssøknaden finnes det egentlig ingen påstander om at NPD skulle gi anvisninger til funksjonærer eller medlemmer om å utføre lovstridige handlinger. Men ifølge praksis er et partiforbud et preventivt tiltak. Ifølge forfatningsdomstolens prejudikat skal det forhindre lovsstridig virksomhet i tide, dersom det gjennom taler og handlinger allerede har blitt åpenbart at man må ta med i beregningen at slikt kan inntreffe.

Forbudslinja

I avslutningen hevdes det at forbudet er nødvendig. Man har forsøkt med alt fra «opplysning gjennom forfatningsvernsmyndighetene» til «opplysningsarbeid gjennom Sentrum for politisk dannelse». Dette sies å ikke hatt innvirkning på NPDs vekslende aggressivitet og økende tiltrekningskraft hos ungdom. Søknaden tyder ikke på noen særlig selvtillit hos eller tiltro til de demokratiske kreftene i Tyskland.

Det ser ut til å bli en svært lang prosess for forfatningsdomstolen. Det er nok ikke uten en viss forventning at NPD ser fram til å få komme i rampelyset og få ut sitt budskap. Hvorfor den tyske staten tar initiativet til denne prosessen nå, er ikke helt lett å forstå. Som politisk kraft har det isolerte NPD ingen likheter med NSDAP.

Forbudslinja har gammel tradisjon i Tyskland. Den ble praktisert i ødeleggende omfang under hele Weimar-republikken. Demokratiske borgerrettigheter ble inndratt og forbud vedtatt mot partier, aviser og talere. Forbudene ble rettet mot nazister og andre. At den linja var framgangsrik, er det få som tør hevde.

Ei forbudslinje blir et spørsmål om forbud mot spredning av informasjon og synspunkter og retten til å danne en opinion gjennom organisert virksomhet. Det finnes mange problemer med en slik linje. Den forvrenger lett perspektivet og gjør det vanskeligere å avgjøre hvem som er demokratiets virkelige undergravere og hvem som fungerer som provokatører. Alt er jo ikke hva det gir seg ut for å være. Spillerommet for saklig diskusjon blir begrenset til fordel for ideologisering og demonisering. Man driver fram og forsterker en kultur av forbud og overvåking samt medborgerlig passivitet. Proporsjoner blir snudd opp-ned, gjenger med snauskaller blir til demokratiets farligste fiender. Grenser for det straffbare eller på andre måter sanksjonerte området blir utvidet og gjøres uklare. I tillegg kommer det at forbud sannsynligvis ikke er effektive, de leder snarere til at det forbudte finner nye veier eller går under jorda, til at martyrer skapes og at myter gror fram.

Det var uheldig at den gjennomtenkte, generelle svenske lovgivningen mot å bære såkalt politiske uniformer ble underminert av domstolene. Det var en lovgivning som uten skadelige inngrep i borgerrettighetene bidro til å opprettholde en fornuftig politisk kultur. Den svenske linja er vikende, men den ble på slutten av fjoråret godt formulert av en svensk justisminister med følgende ord:

«Det demokratiske samfunnet må ikke innskrenke demokratiet i kampen mot ekstremistene; det er ofte slike innskrenkninger som er målet med terroren deres. Det er derfor det er så viktig å bekjempe ondskap med demokratiets gode midler. Synspunkter skal møtes med argumenter. Handlinger skal vi forhindre og påtale.» (Laila Freivalds, Svenska Dagbladet 18.11.99)

Det blir stilt spørsmål ved dette utgangspunktet, men det uttrykker en svensk tradisjon som er vel verdt å opprettholde.

---

Se også Mathias Bismo: Litt om NPD

Noter

1. Londonstatuttene av 8. august 1945 ble vedtatt av de allierte seiersmaktene og la grunnlaget for Nürnberg-prosessen etter den andre verdenskrigen. [Tilbake]
2. NSDAP var Adolf Hitlers parti, Det nasjonalsosialistiske tyske arbeiderparti (National-Sozialistische Deutsche Arbeiter Partei). [Tilbake]
3. Grunnene for forbudssøknaden finnes på nettadressen http://www.bmi.bund.de – det tyske forbundsinnenriksdepartementets hjemmeside. [Tilbake]
4. NSDAPs program (skrevet 1920) finnes på svensk i boka E. Göthe: Den vanliga vägen.

Hans Isaksson:
24 lögner i sekunden: eftertexter om film
(med teckningar av Robert Nyberg), Stockholm: Manifest kulturproduktion 2000

Birger Thurn-Paulsen er lystekniker, redaksjonsmedlem i Røde Fane og medlem i AKP.

---

Hans Isaksson har skrevet boken 24 lögner i sekunden. Isaksson er lege, sosialist og en av dem som lager og skriver i det svenske tidsskriftet Clarté. I tillegg er han en kunnskapsrik, kritisk og underholdende filmentusiast.

Isaksson har sett mye film og TV, er opptatt av mediet, og ikke minst opptatt av hva disse mediene inneholder og hva de gjør med oss. Boka består av en hel rekke anmeldelser eller omtaler av filmer og TV-serier. I tillegg får vi en del filmhistorie, vurderinger og analyser av filmen som moderne industri, og en bekymret kommentar om filmens framtid, eller rettere sagt framtiden til kino-filmen.

Siden han er en marxistisk kritiker, settes filmomtalen inn i en sammenheng, slik at hver omtale også gir biter av historisk og politisk kunnskap.

«Man kan alltid lære seg noe av en film. Dels gjennom hva som sies der, det må man ta stilling til. Dels gjennom å se etter hvordan det sies, og hvordan filmskaperen forsøker å overbevise oss. Om filmen er dårlig – hva gjør den dårlig? Hva består løgnaktigheten av? Og hvorfor ljuger man?»

Med dette utgangspunktet ser Isaksson film, og med dette utgangspunktet kommenterer han, analyserer og kler av løgnene, ofte på bitende sarkastisk vis.

Borgerskapet opererer med en slags naturlov om at kunst er kunst og handler om mennesker og evige verdier. Det har ingenting med propaganda å gjøre. Propaganda er det når noe inneholder et klart klassestandpunkt, eller ser fenomener med radikale briller, eller rett og slett avslører samfunnsforhold. Etter denne oppskriften fungerer også filmkritikk, og annen kunstkritikk.

Isaksson tar for seg filmer av Steven Spielberg. Han lager tildels spektakulære filmer, men også filmer med såkalt seriøst og humanistisk innhold – filmer som gis stor oppmerksomhet, mange priser, og de fleste kritikeres lovprisning.

Schindlers liste hører til denne kategorien. Oscar Schindler var en tysk krigsprofitør som tjente store penger på slavearbeidet til jødiske fanger. Mot slutten av krigen får han samvittighetskvaler. Han iverksetter en operasjon som redder et stort antall jøder fra gasskammeret. Vel og merke slavearbeidere fra hans egen fabrikk. Sannsynligvis reddet han også sitt eget hode. Isaksson refererer vitnesbyrd fra overlevende «Schindlerjøder». Disse beretningene forteller at Schindlers slavearbeidere ble utbyttet på en mer human måte enn andre. Men betyr det at Schindler dermed kvalifiserer seg som humanist, spør Isaksson. «Ingenting er lettere enn i offerets øyne å kvalifisere seg som innerst inne god – det er bare å avstå en eneste gang fra å te seg som et svin. Men blir man av den grunn en helgen? Ja, svarer Spielberg, og er dermed i godt selskap med det norske Nobelinstituttet som har gitt Fredsprisen til såvel Menachem Begin, som Henry Kissinger.»

«Om vi bare hadde tjent mer penger kunne vi ha reddet flere, sier den angrende Schindler på slutten av filmen, da kunne jeg ha reddet flere. Dette er i konsentrat borgerens forhold til det sosiale.»

Spielberg fikk noe sånt som åtte Oscars for filmen. Isaksson gjør en liknende gjennomgang av Menig Ryan. Det viktige er at disse filmene hylles, ikke minst for sitt innhold – seriøse filmer om historiens grusomheter, framstilt slik at det er humanismen, det gode i mennesket som seirer.

Land og frihet – og hvite høner

Ken Loach er en anerkjent engelsk filmskaper, som lager filmer med samfunnskritisk innhold. Filmer som Raining Stones og Land og frihet. Loach er dessuten, som så mange engelske intellektuelle, trotskist. Land og frihet er det vel mange som kjenner. Den handler om den spanske borgerkrigen, og er noe såpass uvanlig som en filmatisk skildring av en revolusjonær periode, sett innenfra og nedenfra. Hva sier Isaksson?

«Alle vet at han (Loach) er venstre og et geni. Det må være en stor lettelse for borgerlige anmeldere, hvordan han, midt i en historisk periode der høyre og fascismen i nye former er på frammarsj i Europa, lykkes i å skildre en antifascistisk bevegelse uten på noen måte å gripe inn i dagens historie, eller gi de fortsatt eksisterende imperialistmaktene noe skudd for pannen, de som den gangen la grunnlaget for fascismens seier i Spania.» Og: «Noen veiledning i moderne antifascistisk kamp for en ny generasjon gir filmen ikke.»

Isaksson beskriver filmen som full av forenklet historieskriving, antistalinisme og en framstilling i den grad sett med trotskistiske øyne, at Loach, ifølge Isaksson, konkluderer med at det var kommunistene, snarere enn fascistene som knuste den spanske revolusjonen.

Selv har jeg ikke sett denne filmen, men omtale og referater fra andre kan tyde på at Isaksson har et godt poeng. Les boka, de som har sett filmen! Forøvrig avslutter han dette kapitlet med en ganske typisk bitende kommentar: «Et typisk tegn på at en høne er uproduktiv og derfor burde avlives, er at dens fjærskrud var skinnende hvit og tilsynelatende ren.» Sammenlikningen med trotskistene er slik: «En snøhvit framtoning – masse kakling, men ingenting kommer ut av det.»

En hel rekke filmer får gjennomgå på liknende vis. Filmer som er åpenbart løgnaktige, filmer som er tilslørende og filmer som på forskjellig vis er utfordrende i forhold til hva de faktisk formidler. Det er ikke så farlig å levne arbeiderklassen en viss ære og verdighet, så lenge den ikke er noen trusel. Det samme gjelder indianerne, så lenge de er slått og kuet.

Han ser på Hollywood-filmer, og på svenske og andre europeiske filmer. Bortsett fra et par australske, er det altså europeisk og amerikansk film som omtales. Det produseres mye film andre steder i verden også, og det hadde vært interessant å lese omtaler av disse med Isakssons innfallsvinkel, men det er vel noe med hva man rekker over her i verden. Dessuten er det svært få av dem som når våre kinoer.

USA mot Fellini

Det sier selvfølgelig noe om hele filmindustrien, og hvem som dominerer den. Isaksson gir innblikk i dette også. Den nordamerikanske dominansen på filmens område øker raskt for tiden. I løpet av de siste ti år har amerikanske filmer økt sin markedsandel innenfor EU-området fra 59% til 75%. Bemerkelsesverdig nok har USA-filmen 75% av markedet i et land som Italia, som har Fellini og en hel rekke sterke filmskapere. Isaksson kommenterer dette slik:

«Det er altså ikke nødvendigvis så ille, at det intellektuelt magre, men teknisk og visuelt overdådige filmtilbudet henger sammen med at markedet nå gir folk det de vil ha. Det kommer snarere av at markedet, i motsetning til filminstitutter og stipendienemnder med kunstnerisk produsentinnflytelse, gir folk hva kinopublikum, det vil si barn mellom 12 og 17 år i USA, vil ha. Og vi andre må henge med.»

Et visst opplysende poeng i denne sammenhengen er at salget av TV-programmer og filmer foregår slik at det ikke lar seg gjøre å velge ut bare kvalitetsfilmene. De presenteres i pakker: Kjøp av en god film eller serie koples sammen med et knippe middelmådigheter, eller det som verre er. Det forklarer også i noen grad hvorfor film- og serietilbudet er så uutholdelig likt på de forskjellige TV-kanalene.

Killing in Kosovo – på TV

Bombingen på Balkan og Golf-krigen viser at krig er i ferd med å bli TV-underholdning. Her kan løgnene pakkes inn i umåtelig mange lag, våre humanistiske følelser for en såret verden kan pirres mens dramaet går over skjermen og blodet flyter. Det kommenteres før og etter, vi får såkalte trailere, kanskje også reklame mellom slagene. Isaksson sammenligner det med fotball-VM. Siden idretten er nevnt – boka har et kapittel om idrett, TV og kapital. Lesere av dette kan vel raskt ane sammenhengen, eller som Isaksson sier det: «Kapitalismen skiter ned alt den tar i.»

Man kommer ikke utenom såpene når TV som drømmefabrikk skal omtales. Det gjør heller ikke Isaksson. Tittelen på kapitlet er: «Det såpede helvetet».

Boka setter hele veien ting i sammenheng. Når det gjelder film, og særlig TV-mediet, settes utviklingen i sammenheng med at alt for tida i stor fart gjøres om til vare. Kulturens vareform har trengt vekk dens bruksform, som Isaksson uttrykker det.

Men – i forhold til flommen av løgn og illusjon, dop og drømmer, er det vanskelig å komme vekk fra spørsmålet om hvorfor såpeoperaen som dramatisk form har en så sterk konkurransekraft. Isaksson har lyst til å komme tilbake til det spørsmålet. Kanskje det blir ny bok?

Alt bare løgn og fanteri?

Liker han ikke noe av det han ser? Joda. Han framhever folk som brødrene Coen, som blant annet har laget Fargo, Stanley Kubrick, som vel burde være velkjent, og brødrene Kaurismäki. Og han anbefaler sterkt en for meg ukjent film: Kjære Emma, en ungarsk film som problematiserer den såkalte liberaliseringen av Øst-Europa, og som gir innblikk i menneskenes kamp for å overleve i dette samfunnet.

Luis Bunuel omtales med respekt og et ønske om å få se flere av hans filmer. På den andre siden er det mange storheter innenfor fransk og italiensk film som ikke har fått plass her.

Han levner forresten ikke Bergman så mye ære, og særlig ikke den nærmest avgudsdyrkende oppmerksomhet han er gjenstand for. Bergman kalles visstnok filmens Strindberg. Isaksson mener at det i noen grad stemmer – forutsatt at man blant annet tar vekk slike elementer hos Strindberg som klassefølelse, kritikk av øvrigheten, humor og ironi.

Boka er underholdende, gir mye kunnskap og setter i gang tanker. Film – og TV – er en gigantisk industri og samtidig et medium for massespredning av kultur, på kunstnerisk nivå og på underholdningsnivå. I denne tid hvor innpakningen nærmest er innholdet er det viktig å lete etter hva som er hva, spørre hva det gjør med oss, og hvorfor. Samtidig som det er viktig å se sammenhenger og avsløre, skal vi vel også kunne ha glede av filmopplevelser, selv om de ikke er helt politisk korrekte?

En av mine yndlingsfilmer er Hasse Alfredssons Den enfoldige morderen. Så hvorfor ikke Isaksson har tatt med den, er meg en gåte. Bortsett fra det, anbefales boka varmt.

Tore Sivertsen arbeider ved Norges veterinærhøgskole og er aktiv i RV og AKP

---

For fem år siden skrev jeg en dobbeltkronikk i Klassekampen («Hvorfor gikk det ikke» og «Hva gjør vi nå», juni 1995). Der reiste jeg tvil om Marx’ slutning at sosialismen med nødvendighet vil seire over kapitalismen. Jeg påpekte at denne slutningen var basert på at han mente sosialismens samfunnsmessig styrte planøkonomi ville frigjøre de moderne produktivkreftene, og dermed være kapitalismen overlegen som produksjonsforhold. Ut fra erfaringene til nå kom jeg til at denne antagelsen er tvilsom, spesielt på grunn av vanskene med å planlegge teknologisk utvikling. Sosialismens framtidige seier er da ikke så opplagt som Marx mente, og jeg konkluderte med at vi måtte belage oss på å leve med kapitalismen – og slåss mot den – på ubestemt tid.

Jeg fikk grundige svar; fra Kjell Underlid, Jan Steinholt og Pål Steigan. Siden har jeg diskutert spørsmålet med mange andre kloke folk. Dessverre har ingen til nå overbevist meg om at resonnementet er galt. Og spørsmålet er viktig. Derfor tar jeg nå debatten opp igjen. Og, for ordens skyld; jeg tar den opp på vegne av meg sjøl, ikke på vegne av AKP. Flertallet er trolig uenige med meg, både i AKP og RV.

I arbeidsfolks interesse

I 1995 påpekte Kjell Underlid at jeg syntes å ha glemt klassestandpunket når jeg diskuterte planøkonomiens styrker og svakheter. Jeg stilte ikke spørsmålet «fordelaktig/ ufordelaktig for hvem?». Enig. Grunnen var at jeg regnet det som unødvendig. For meg er det åpenbart at det er arbeidsfolk som tjener på en planøkonomi utfra samfunnets felles behov. Den frie konkurransen tjener vinnerne, de sterke og rike; og rammer de fattige. I verdensmålestokk er det de fattigste som møter nøden og sulten, det er de fattigste kvinnene som må prostituere seg. Planøkonomi kan gi trygghet og sikre basisbehovene, og det må være i arbeiderklassens interesse. Logikken bekreftes av erfaringene fra Sovjet, Kina, Cuba og andre steder. I utgangspunktet fattige land, som på kort tid og under harde angrep fra omverdenen sikret nesten hele befolkningen mat, klær, hus, helsestell og grunnleggende utdanning.

Samfunnsmessig planøkonomi er i arbeiderklassens og vanlige folks interesse, så sant den fungerer. Derfor har sosialistiske ideer i alle land stått sterkest i arbeiderklassen. Derfor er jeg og mange andre sosialister. Trolig var det også derfor Marx var det. Et klassespørsmål, ja. Og en kamp for menneskeretter, og humanisme. For det gode, om en vil.

Dette leder fram til en annen kritikk jeg er blitt møtt med, både av Underlid, Steinholt, Steigan og andre: At jeg syntes å gi opp kampen for sosialismen, fordi den har mislyktes til nå. Den kritikken er jeg også enig i, slik jeg formulerte meg i 1995. Siden planøkonomi og sosialisme faktisk må være til fordel for flertallet av menneskeheten, kan vi ikke slutte å slåss for det, så lenge vi ikke ser noe bedre alternativ. Men hvordan er mulighetene for å seire? Hvilke odds har kampen? Det var det spørsmålet Marx mente å ha et vitenskapelig svar på, og som var hovedpoenget i debatten jeg reiste. Og det er et annet spørsmål.

Produktivkreftenes makt

Skal vi behandle Marx’ teorier med vitenskapelig respekt, må vi kunne se kritisk og uavhengig på hver del av teoriene, så sant delene ikke har ugjendrivelig logisk sammenheng. En del som etter mitt syn har tålt alle angrep, er hovedprinsippene i den historiske materialismen: Den grunnleggende drivkrafta i historien er produktivkreftenes utvikling. Det avgjørende for om en type produksjonsforhold overlever kriser og opprør eller går under og blir erstattet av en ny type; det er hvilken av de to typene som best fremmer produktivkreftenes utvikling på det tidspunktet i historien. Så lenge produksjonsforholdene er tilpasset produktivkreftenes nivå, er de tross alt stabile. Derfor ble nesten alle middelalderens bondeopprør knust. Og de som seiret, førte bare til et nytt kongedynasti.

Hvorfor er det sånn? Hvorfor kan vi ikke, slik en del i miljøbevegelsen hevder, legge mindre vekt på produksjon og vekst, og slippe denne «tvangstrøya» fra produktivkreftene? Svaret er dessverre enkelt. Tenk på enhver situasjon der en type produksjonsforhold har vunnet fram i noen land, mens andre områder lever med en annen type. Da vil den sida der produksjonskapasitet og teknologi vokser fortest, ha avgjørende fordeler. Handelsmessig, fordi de produserer best og billigst. Og – ikke minst – militært. Teknologisk og produksjonsmessig styrke bestemmer riktignok ikke alt i en krig. Både Vietnamkrigen og krigen i Afghanistan er påminnelser om det. Men blir den teknologiske og produktive forskjellen for massiv, da er det militære utfallet gitt. Og blir forskjellen i produksjonseffektivitet og teknologi stor nok, da kan det også røyne på i indre styrke for det samfunnet som ligger etter.

Dessverre er det ikke gitt at det er de mest rettferdige og humane produksjonsforholdene som vinner. De antikke slavesamfunnene avløste eller underkuet til dels mer egalitære ætte- og stammesamfunn. Det førte til mange slaveopprør, men slavesamfunnene besto i mange hundre år. Deres styrke var basert på harde økonomiske realiteter.

Marx forsto dette. Derfor mente han at sosialismen bare kunne seire om den reelt frigjorde produktivkreftene. Sjøl kom han til at den ville gjøre det, at moderne produktivkrefter på hans tid faktisk hadde nådd et nivå der kapitalismen var et hinder for videre utvikling, og at sosialismen kunne fjerne disse hindrene. Dette var hans konklusjon på en konkret analyse. Den følger ikke med nødvendighet av den historiske materialismen som prinsipp. Spørsmålet er om han hadde rett, i den konkrete vurderingen.

Hvorfor gikk det ikke?

I dag har sosialismen gått under eller blitt oppgitt i de fleste tidligere sosialistiske land. Hvorfor? Var imperialismen ennå for sterk, og knuste forsøkene til slutt? Var det først og fremst politiske feil fra kommunistpartiene? Var problemet at alle forsøkene startet i tilbakeliggende land? Eller dreide alt seg om virkningen av manglende demokrati, stalinismens overgrep og kulturrevolusjonens galskap? Alle disse forklaringene har noe for seg. Men jeg tror også vi er nødt til å se på planøkonomiens faktiske styrker og svakheter, som produksjonsforhold. Ikke bare fra et klasseperspektiv, men i evne til å frigjøre produktivkreftene.

Da hjelper det heller ikke å stille spørsmålet «Planøkonomi – for hvem?», slik Pål Steigan gjorde i en artikkel i Røde Fane, der han påpekte at mange kapitalistiske land har brukt statlig planlegging, i kapitalens interesse. For dette er planlegging som supplement til kapitalismen, innenfor rammen av styring ut fra konkurranse og profitt. Basisen forblir kapitalismens lover, på godt og vondt. Reell samfunnsmessig planøkonomi betyr derimot en planmessig utvikling av produksjonen ut fra flertallets interesser. Det er den type planleggingsevne – til å frigjøre produktivkreftene – spørsmålet dreier seg om. At en slik reell planøkonomi, hvis den fungerer, vil være et gode for arbeiderklassens og vanlige folks interesser, det er vi enige om. Men må det gode seire?

Hvilke erfaringer har vi?

Marx’ og Engels’ hovedargumenter for at en sosialistisk planøkonomi ville være kapitalismen overlegen som produksjonssystem var:

• At den ville gjøre slutt på sløseriet som lå i de tilbakevendende overproduksjonskrisene og i de herskende klassenes «vanvittige luksusforbruk».
• At «anarkiet i den samfunnsmessige produksjonen ville bli erstattet med planmessig og bevisst organisasjon» og at «en samfunnsmessig produksjon etter forut fastsatte planer» dermed ville bli mulig.

Hvordan har virkeligheten blitt, til nå? Sovjet gjorde etter mitt syn et reelt forsøk på å bygge en samfunnsmessig planøkonomi, iallfall til godt etter annen verdenskrig. Politisk degenererte Sovjet ganske fort til partidiktatur, og etterhvert til en politistat og et nomenklatur-klassesamfunn. Viktige trekk ved plansystemet bestod likevel lenge. Kina gjorde også et seriøst forsøk, iallfall til sist i 70-åra. Etter hvert vant andre linjer fram, som helt har endret den kinesiske økonomien. Forsøkene som ble gjort i mange mindre land, er verre å vurdere, fordi de reelt var såpass avhengige av de to store. Men Sovjet og Kina gir oss to eksempler med minst 30 års forsøk på samfunnsmessig planøkonomi med sosialistiske mål, i to ganske forskjellige land. Hvordan var egentlig resultatene? Og nå snakker jeg ikke om de sosiale resultatene, om fordelene for arbeiderklassen. Jeg snakker om resultatene målt i økonomisk og teknologisk utvikling, om evne til å frigjøre produktivkreftene.

Imponerende resultater

Resultatene var mye bedre enn dagens nyfrelste kapitalismeprofeter vil innrømme. Femårsplanene forandret Sovjet med en fart som forbløffet verden. Landet ble en industrinasjon på 20 år, sto i mot Tysklands angrep, og ble gjenreist i høyt tempo. I 50- og 60-åra kunne deler av teknologien konkurrere med USAs. Kina hadde også en imponerende utvikling i sine første 30 år, til tross for feilskjærene i «det store spranget» og problemene i kulturrevolusjonen. Det «økonomiske underet» i dagens Kina bygger i stor grad på grunnlaget fra Maos tid.

Hva muliggjorde disse gode resultatene? To faktorer er veldig tydelige. Den ene er evnen til å mobilisere hele befolkningen, ved en blanding av politisk overbevisning og kommando. Den andre er nettopp det Marx nevnte: Det var en «produksjon etter forut fastsatte planer» ved hjelp av en «planmessig og bevisst organisasjon». Å legge en konkret plan for industriell oppbygning, og bruke hele statsapparatets styrke til å gjennomføre den, viste seg meget effektivt. Mye tyder på at en del av disse erfaringene er allmenngyldige for land som skal prøve å ta igjen en mer utviklet verdensøkonomi. Andre fattige land, først og fremst i Asia, som helt eller delvis har klart dette, har også brukt plan og styring ved hjelp av statsapparatet. I dette lyset blir dagens IMF-politikk direkte grotesk. Den er en oppskrift for fortsatt underutvikling i fattige land.

Planøkonomiens problemer

Så mye for de positive erfaringene. Hva med de negative? Det som oftest blir trukket fram fra Sovjet, er problemene med tilpasning av produksjonen til behovet, spesielt i forbruksvaremarkedet. Vi kjenner alle beskrivelsene av butikk-køene, og historiene om produksjon av store spiker for å fylle planmålet i kilo. Disse problemene var reelle. Men de var også åpent vitset med, diskutert og analysert. Det ble høstet mye erfaring og utviklet interessant teori: Bevisst bruk av kombinasjonen plan/marked, mekanismer for løpende korrigering av planen, bruk av datateknologi; her er diverse muligheter. Noen av problemene var nok også spesielle for Sovjet, spesielt på landbruks- og matvareområdet. Kina, som hadde en annen bakgrunn, var mindre preget av traurige butikk-køer. I strid med alminnelig oppfatning tror jeg faktisk ikke at dette problemet er det vanskeligste for en samfunnsmessig planøkonomi.

Et større problem er arbeidsproduktiviteten. Både i sovjetisk og kinesisk industri ble produktiviteten liggende langt etter i forhold til tilsvarende fabrikker i kapitalistiske land. Noen mener at hovedårsaken var at planøkonomiene ikke kunne eller ville bruke arbeidsløsheten som middel. Jeg tror dette synspunktet er for enkelt. Den viktigste faktoren i produktiviteten er ikke hvor hardt folk jobber, selv om det er viktig nok. Den viktigste faktoren er den teknologiske utviklingen, bruken av stadig bedre maskiner for å øke produksjonen pr. ansatt. Under kapitalismen blir denne rasjonaliseringen tvunget fram av økonomiske lover. I en sosialistisk planøkonomi må rasjonaliseringene gjøres etter plan. Rasjonalisering betyr ofte vraking av brukbare fabrikker, rasering av lokalsamfunn, flytting og arbeidsløshet for folk. Derfor kan sosialistiske samfunn ha en sterk tendens til å holde igjen på dette området; og tendensen kan bli sterkere jo mer demokratisk samfunnet er. Under kapitalismen har man ikke noe valg. Det er umenneskelig, men det utvikler produktiviteten.

[Merknad: I papirutgaven var det en feil i dette avsnittet. Den er korrigert her, og i papirutgaven av Røde Fane nr 2b.]

Den uregjerlige teknologien

Det største problemet for en sosialistisk planøkonomi, på lengre sikt, tror jeg imidlertid ligger enda dypere: I problemet med å planlegge teknologisk utvikling. Ny teknologisk utvikling er i stor grad uforutsigbar. En vet ikke hva som vil bli oppfunnet før det faktisk skjer. En vet heller ikke hva som vil få praktisk betydning, eller når utviklingen av en bestemt teknologi stopper opp. Hvem gjettet i 1960 at passasjerflyteknologien i hovedsak skulle slutte å utvikle seg videre? Ikke de som satset på overlydsfly iallfall. Hvem gjettet i 1980 at pc-en skulle bli det totalt dominerende datamaskinprodukt mindre enn 10 år etter? Ikke folkene i Norsk Data iallfall. Slike overraskelser fører til at store verdier sløses bort, og noen taper mye penger; men for kapitalismen er det ikke noe problem. Nettopp fordi systemet styres blindt etter profitt tilpasser det seg ganske raskt, ofte uten at noen forstår hva som skjer før etterpå. For en sosialistisk planøkonomi er dette mye verre. Hvordan skal en planlegge utviklingen av teknologi og produksjon når ingen veit hvor en skal hen?

Betydde dette problemet noe for sammenbruddene og degenereringen av planøkonomiene i Sovjet og Kina? Det er vanskelig å si sikkert. Når Sovjet fra 60-åra etter hvert ble liggende håpløst etter vesten teknologisk, kan det ha flere årsaker. Ufriheten og det stivbeinte systemet betydde nok mye, den nye overklassens snylting kan også ha gått ut over skaperkraften blant folk. I Kina betydde kulturrevolusjonens forakt for intellektuelt arbeid sitt, og de lå lenger etter fra start. Jeg kan likevel ikke fri meg fra tanken at problemet med å planlegge det uforutsigbare bidro til svikten, særlig i datateknologisk utvikling.

Det store dilemmaet

Min konklusjon er derfor at en sosialistisk, samfunnsmessig planøkonomi har vist seg å ha noen overlegne trekk som produksjonssystem, i tråd med Marx resonnement: Den muliggjør planmessig industriutvikling og en samlet mobilisering av befolkningen. Men motsatt har den anarkistiske, profittbaserte kapitalismen noen andre fordeler, først og fremst i utviklingen av produktivitet og teknologi. Disse fordelene er knyttet til uforutsigbarheten ved teknologisk utvikling, og til brutaliteten og planløsheten i profittsystemet. Sosialismens overlegenhet i evne til å frigjøre produktivkreftene er derfor ikke så opplagt som Marx antok. Og dette vil gjelde alle former for sosialistisk planøkonomi, enten den er ledet despotisk eller gjennom et reelt fungerende sosialistisk demokrati.

Er det slik, betyr det at sosialismens og kommunismens seier over kapitalismen ikke er noen historisk nødvendighet. Likevel argumenterte jeg i innledningen til artikkelen for å fortsette å kjempe for en sosialistisk planøkonomi; fordi en slik økonomi, demokratisk planstyrt ut fra flertallets og samfunnets behov, åpenbart er i arbeiderklassens og vanlige folks interesse.

Dette er et dilemma. Hvordan kan en opprettholde en kompromissløs klassekamp og kamp for sosialismen, hvis en ikke kan stole på at denne kampen vil føre til seier? Avvæpner ikke mitt standpunkt hele den revolusjonære bevegelsen, og må det ikke føre til at en oppgir hele kampen og ender opp med en sosialdemokratisk tilpasningslinje? Jan Steinholt påpekte dette dilemmaet i et hudflettende svar til meg i KK for fem år sida, og flere har gjort det siden.

Sosialdemokratiet har ingen løsning

Jeg forstår og har sans for disse innvendingene, og har ikke noe enkelt svar på dem. Men noen tanker har jeg gjort meg. For å ta det siste først: Er mitt standpunkt et argument for sosialdemokratiet? Etter mitt syn, nei. Sosialdemokratiets ide er basert på at det er mulig å gjøre kapitalismen menneskelig, ved å regulere den gjennom statsapparet. Til støtte for denne ideen påpeker sosialdemokrater alle de godene arbeiderklassen har oppnådd, særlig i Norge og andre vesteuropeiske land. Problemet er at de glemmer hva som gjør kapitalismen til kapitalisme. Det er sjølve den blinde profittjakta som gir kapitalismen dens styrke, derfor kan den heller aldri bli varig «snill» eller «human».

De godene arbeiderklassen i rike industriland har vunnet, er delvis et resultat av produksjonsnivået og av utbyttingen av fattigere områder. Litt av imperialismens rikdommer har dryppet på vanlige folk. Men først og fremst er godene et resultat av klassekamp, på to plan: Den direkte kampen arbeiderklassen i våre egne land har ført, gjennom fagforeninger og på andre måter. Og revolusjonene i Sovjet, Kina og andre land. Det samme gjelder de fordeler folk i den tredje verden tross alt har klart å vinne.

Eksistensen av de (mer og mindre) sosialistiske landene tvang kapitalistene i resten av verden til kompromisser, for å unngå at revolusjonene skulle spre seg. Etter hvert som sosialismen degenererte

Ofrer jeg drømmen?

Kommunister og revolusjonære sosialister har ikke bare vært avgjørende for klassekampens vilkår gjennom de store sosialistiske revolusjonene. Også i den daglige klassekampen i de kapitalistiske landene og i den tredje verden har revolusjonære av ulike avskygninger hele tida gått i spissen; med mot, stahet og offervilje. Jeg er enig i at en del av denne staheten har kommet fra vissheten om at vi var del av en stor historisk prosess som til sist ville seire. Troen på sosialismens uunngåelige seier har dermed vært en materiell historisk kraft i halvannet århundre. Hvorfor i alle dager vil jeg undergrave den?

For det første fordi jeg mener vi er pent nødt. Hvis resonnementet faktisk ikke henger sammen, så må vi innrømme det. Holder vi fast på et grunnlag som ikke holder, har vi i lengda ikke mulighet til å mobilisere noen. For det andre, så sier jeg ikke at sosialismen ikke kan seire. Jeg sier bare at den sosialistiske planøkonomien har åpenbare svakheter i forhold til kapitalismen, i evnen til å frigjøre teknologisk utvikling. Det forandrer ikke sosialismens sterke sider; som det eneste alternativ vi kan se i dag som gir mulighet for bedre og mer rettferdige samfunn, det eneste vi ser som kan stanse kapitalismens onde sirkel av overproduksjon, arbeidsløshet, krig og sult.

Men det betyr at vi må være villig til å diskutere både de sterke og de svake sidene. Vi må kjenne og være forberedt på begge deler, både i kampen for sosialismen og når og hvis noen igjen får mulighet til å bygge sosialistiske land. Det å bygge sosialismen kan økonomisk sett vise seg å være arbeid i motbakke, på ganske lang sikt: Omliggende kapitalistiske land vil kanskje ha fordeler som befolkningen i sosialistiske land må jobbe hardt for å kompensere. Det kan bety at andre trekk ved det sosialistiske samfunnet kan bli mer avgjørende. Skal folk tåle å leve med en teknologisk underlegenhet, må de oppleve at de lever i et mer rettferdig samfunn, som det er verdt å kjempe for. Da må blant annet sosialistisk demokrati, ytringsfrihet og rettssikkerhet være reelle. Det nytter mindre å la hensikten hellige midlet, hvis sosialismen er et økonomisk motbakkeprosjekt som er varig avhengig av folkeflertallets lojalitet og engasjement.

Klassekampen fortsetter

Noen har hevdet at når jeg trekker Marx’ argument for sosialismen og kommunismens uunngåelige seier i tvil, så støtter jeg samtidig ideen om at kapitalismen vil «vare evig». Det er jeg ikke enig i. Menneskeheten vil neppe leve evig, men vi kan håpe arten vil bestå lenge, kanskje i flere millioner år. Den kan også dø ut langt raskere enn det. Menneskenes samfunns- og produksjonsforhold har i historisk tid avløst hverandre med langt kortere tidsintervall, i størrelsesorden noen hundre til noen tusen år. Som alle andre historiske hendelser har disse omslagene vært lettest å analysere i ettertid. Jeg er overbevist om at det vi kaller kapitalisme og imperialisme vil bli avløst av noe nytt, før eller siden. Av hva, og hvordan det vil skje, det veit vi simpelthen ikke. Men vi må forholde oss til verden ut fra det vi kjenner. Og i dag er det mest menneskelige alternativ til kapitalismens barbari jeg kan se en verden av samarbeidende land organisert som demokratiske, sosialistiske planøkonomier, med kommunistiske fordelings- og samfunnsprinsipper som rettesnor og mål.

Så lenge vi ikke kan se noe bedre, må vi fortsette å slåss for en slik verden, og mobilisere folk for det. Skal vi klare det, må vi ikke lure oss sjøl eller andre til å tro at kampen er lettere enn den er, eller at seieren er viss når vi ikke kan vise at den er det. Kanskje vil vi likevel lykkes. Eller kanskje vil vår kamp bare bremse kapitalismens verste herjinger, og bidra til å forsvare de undertrykte klassenes interesser. Til det hele vokser over i en annen, ny samfunnsorganisering vi i dag ikke kan forestille oss, og ikke har noe navn på. Vi kan ikke legge ned kampen for et bedre samfunn av den grunn. Like lite som legevitenskapen kan gi opp kampen mot kreftsjukdommene selv om den kanskje aldri kan fjerne dem.

Et slikt grunnlag for revolusjonært arbeid, som ikke kan love noen sikker seier, er kanskje vanskelig å mobilisere på. Men det kan også bidra til å rense lufta og klare tankene. Jeg tror den viktigste basisen for oppslutningen om revolusjonære organisasjoner alltid har vært vår evne og vilje til å lede klassekampen. Og klassekampen vil fortsette, så lenge klassesamfunn består. Kanskje vil en mer nøktern holdning til oddsen heller styrke kampen på lang sikt.

Jeg påtar meg ikke å spå. Jeg har bare kommet til at Marx argumenter for sosialismens uunngåelige seier er for svake, og det må vi se i kvitøyet og ta opp til diskusjon.

---

Les en kommentar her.

Bjørgulf Claussen er allmennpraktiserende lege og forsker i trygdemedisin ved Universitetet i Oslo

---

Det gode må ikke seire, for framtida er uviss. Jorda kan ødelegges av en meteoritt eller av forurensning. Menneskene kan lage framtida vår værre for de fleste av oss i det rike nord enn det flertallet her opplever i dag. Det er ikke mye vi kan spå om framtida, heller ikke med den historiske materialismen til hjelp.

Jeg tror derimot ikke at borgerskapet kan tenkes å seire fordi de er overlegne arbeiderklassen når det gjelder å bruke moderne teknologi, slik Tore Sivertsen spør seg. Jeg tror heller ikke at den historiske materialismen med rimelighet kan tolkes slik han forsøksvis gjør. Men jeg skjønner godt at han stiller dette spørsmålet, for hele den historisk-materialistiske læren oppmuntrer til spådommer.

Marx laget også spådommer, men langt mer forsiktig enn sine etterfølgere. Han mente at arbeiderklassen med nødvendighet ville etterfølge borgerskapet som den herskende klassen, i form av et sosialistisk styre, men han spådde ikke om når eller hvordan.

Nødvendigvis, er ikke framtida uviss? Dette er en av de mange motsetningene i marxismen som vi tar for lett på. Når Marx sa nødvendigvis, bygde han på et optimistisk framtidssyn som ikke er så vanlig i dag som på hans tid. Han mente at produktivkreftene nødvendigvis ville utvikle seg, dels fordi vi stadig blir flere mennesker og trenger mer produksjon, dels fordi vi mennesker er arbeidssomme og oppfinnsomme, slik Tore beskriver. Her kommer den berømte motsetningen mellom produktivkrefter og produksjonsforhold inn. Kapitalismen kan ikke leve med denne motsigelsen i lengden, fordi den teknologiske utviklingen krever stadig mer investeringer og stadig mindre arbeid. Og siden profitten kommer fra arbeidet, må profittraten på sikt falle.

Det siste tror ikke Tore på. Det er rimelig, for de siste hundre årene har vist oss en langt mer levedyktig kapitalisme enn marxistene noengang har forstått. Kanskje er loven om profittratens fallende tendens feil, kanskje har kapitalismen overlevd ved imperialisme og krig, ved utbytting av feudalister og leilendinger, ved listig bruk av seddelpresse og arbeideraristokrati.

Den store spådommen til Marx om at sosialismen med nødvendighet må seire, sto også på et annet bein, nemlig Hegel sin ide om at ingen samfunnsformer varer evig. Historien viser at den ene herskerklassen følger den andre. Marx argumenterer overbevisende for at det ikke finnes noen andre enn arbeiderklassen til å bli den neste. Slik sett er det ikke det gode som seirer med nødvendighet, det er helt andre historiske lover som nødvendigvis fører til sosialisme.

Marx stimulerte etterfølgerne sine til å lage altfor kortsiktige spådommer, også Tore. Sosialismen vil nesten helt sikkert seire, men det kan ta flere hundre år. Det kan også skje om ti år, vi kan ikke spå. Men hvis det skjer i overskuelig framtid, vil borgerskapet nesten helt sikkert ha ført oss gjennom økonomiske og militære katastrofer før det gir opp. Sosialisme på kort sikt vil ikke bli noen idyll, men vil starte med et nesten helt ødelagt samfunn. Noen konkurranse med vitale kapitalister i andre vestlige land om å ta i bruk avansert teknologi er helt usannsynlig. Vi får ingen entusiasme i en urealistisk diskusjon om hva vi skal gjøre dersom sosialismen seirer i et rikt, velorganisert samfunn som Norge i dag.

Men hvorfor skal vi være sosialister hvis vi ikke sloss for det gode? Av to grunner. For det første driver sosialister en flott dagskamp for gode formål, ikke bare ved å være aktive selv, men også ved å drive gode politiske analyser. Det er grunn nok.

For det andre er det et gode for samfunnsengasjerte folk å være på parti med framtida. At arbeiderklassen er framtida, har enda ingen marxisme-kritikere greidd å tilbakevise.

av Bjørgulf Claussen

Det gode må ikke seire, for framtida er uviss. Jorda kan ødelegges av en meteoritt eller av forurensning. Menneskene kan lage framtida vår værre for de fleste av oss i det rike nord enn det flertallet her opplever i dag. Det er ikke mye vi kan spå om framtida, heller ikke med den historiske materialismen til hjelp.

Jeg tror derimot ikke at borgerskapet kan tenkes å seire fordi de er overlegne arbeiderklassen når det gjelder å bruke moderne teknologi, slik Tore Sivertsen spør seg. Jeg tror heller ikke at den historiske materialismen med rimelighet kan tolkes slik han forsøksvis gjør. Men jeg skjønner godt at han stiller dette spørsmålet, for hele den historisk-materialistiske læren oppmuntrer til spådommer.

Marx laget også spådommer, men langt mer forsiktig enn sine etterfølgere. Han mente at arbeiderklassen med nødvendighet ville etterfølge borgerskapet som den herskende klassen, i form av et sosialistisk styre, men han spådde ikke om når eller hvordan.

Nødvendigvis, er ikke framtida uviss? Dette er en av de mange motsetningene i marxismen som vi tar for lett på. Når Marx sa nødvendigvis, bygde han på et optimistisk framtidssyn som ikke er så vanlig i dag som på hans tid. Han mente at produktivkreftene nødvendigvis ville utvikle seg, dels fordi vi stadig blir flere mennesker og trenger mer produksjon, dels fordi vi mennesker er arbeidssomme og oppfinnsomme, slik Tore beskriver. Her kommer den berømte motsetningen mellom produktivkrefter og produksjonsforhold inn. Kapitalismen kan ikke leve med denne motsigelsen i lengden, fordi den teknologiske utviklingen krever stadig mer investeringer og stadig mindre arbeid. Og siden profitten kommer fra arbeidet, må profittraten på sikt falle.

Det siste tror ikke Tore på. Det er rimelig, for de siste hundre årene har vist oss en langt mer levedyktig kapitalisme enn marxistene noengang har forstått. Kanskje er loven om profittratens fallende tendens feil, kanskje har kapitalismen overlevd ved imperialisme og krig, ved utbytting av feudalister og leilendinger, ved listig bruk av seddelpresse og arbeideraristokrati.

Den store spådommen til Marx om at sosialismen med nødvendighet må seire, sto også på et annet bein, nemlig Hegel sin ide om at ingen samfunnsformer varer evig. Historien viser at den ene herskerklassen følger den andre. Marx argumenterer overbevisende for at det ikke finnes noen andre enn arbeiderklassen til å bli den neste. Slik sett er det ikke det gode som seirer med nødvendighet, det er helt andre historiske lover som nødvendigvis fører til sosialisme.

Marx stimulerte etterfølgerne sine til å lage altfor kortsiktige spådommer, også Tore. Sosialismen vil nesten helt sikkert seire, men det kan ta flere hundre år. Det kan også skje om ti år, vi kan ikke spå. Men hvis det skjer i overskuelig framtid, vil borgerskapet nesten helt sikkert ha ført oss gjennom økonomiske og militære katastrofer før det gir opp. Sosialisme på kort sikt vil ikke bli noen idyll, men vil starte med et nesten helt ødelagt samfunn. Noen konkurranse med vitale kapitalister i andre vestlige land om å ta i bruk avansert teknologi er helt usannsynlig. Vi får ingen entusiasme i en urealistisk diskusjon om hva vi skal gjøre dersom sosialismen seirer i et rikt, velorganisert samfunn som Norge i dag.

Men hvorfor skal vi være sosialister hvis vi ikke sloss for det gode? Av to grunner. For det første driver sosialister en flott dagskamp for gode formål, ikke bare ved å være aktive selv, men også ved å drive gode politiske analyser. Det er grunn nok.

For det andre er det et gode for samfunnsengasjerte folk å være på parti med framtida. At arbeiderklassen er framtida, har enda ingen marxisme-kritikere greidd å tilbakevise.

av Eirik G Jansen

Victoriasjøen i Øst-Afrika har gjennom flere hundre år hatt rike fiskegrunner som befolkningen rundt sjøen har kunnet høste av. Inntil for 20 år siden gikk fangsten av fisk i all hovedsak til befolkningen rundt sjøen og i landene som deler den. Ca. 100.000 tonn fisk ble fanget i Victoriasjøen hvert år frem til 1980. For fattige som ikke hadde råd til å spise kjøtt, var fisk derfor den viktigste kilden til animalske proteiner. Produksjonen og bearbeidingen av fisk, og handelen med den foregikk i lokalsamfunnene rundt Victoriasjøen. Flere hundre tusen menn og kvinner var sysselsatt og fikk inntekter i tilknytning til fisket i Victoriasjøen.

Tidlig på 1980-tallet fant det sted stor endringer i og ved Victoriasjøen. Disse hang sammen med at engelskmenn, de tidligere koloniherrene, hadde satt ut fiskearten nil-abbor i 1960-årene. Veksten og fangsten av nil-abboren, som er en rovfisk, ‘eksploderte’ i løpet av 1980-årene. I 1979 var fangsten av nil-abbor 1000 tonn, og ti år senere, i 1989, hadde den økt til 325,000 tonn. Store kvanta av flere hundre typer småfisk ble totalt spist opp og utryddet av nil-abboren. Den totale fangsten i Victoriasjøen gikk i samme tidsrom opp fra 100.000 til 500.000 tonn. FAO har beregnet at i 1990-årene kom 25% av den totale fangsten fra innlandsfiske i Afrika fra Victoriasjøen.

Lokalbefolkningen tilpasset seg raskt den mangedobbelte fangsten. Titusener av arbeidsledige og undersysselsatte kvinner og menn trakk ned til strendene langs Victoriasjøen og fikk arbeid som fiskere, fiskeforedlere og fiskehandlere. Etter en noe nølende start, tok etterspørselen seg raskt opp i Øst-Afrika. Folk flest både likte nil-abboren og hadde råd til å kjøpe den.

Nil-abboren hadde imidlertid potensiale også utenfor det lokale markedet. Det utviklet seg raskt et internasjonalt, globalt marked for fisken. Tidlig på 1980-tallet ble de første foredlingsbedriftene med utenlandsk kapital etablert langs strendene ved Victoriasjøen. Her ble nil-abboren filetert. Fiskefiletene ble eksportert til Europa, Midtøsten, USA og Japan hvor nil-abboren slo godt an. Store matvarekjeder i de industrialiserte landene begynte å etterspørre fisken fra Victoriasjøen. Siden fangsten av fisk på den nordlige halvkule synker, synes markedet for nil-abbor i nord nå å være ubegrenset.

I løpet av 1980-tallet og begynnelsen av 1990-tallet ble mer enn 35 foredlingsbedrifter etablert rundt sjøen, og en stadig større del av fangsten ble eksportert. Fabrikkene har nå kapasitet til å bearbeide langt mer fisk enn de greier å få tak i (overkapasitet). Konkurransen om å skaffe nok fisk fra Victoriasjøen er derfor knivskarp mellom foredlingsbedriftene. På 1980-tallet var det en stilltiende regel blant eksportbedriftene at nil-abbor under 2 ½ kg var for liten til å fileteres fordi den ikke var blitt kjønnsmoden. Gradvis har størrelsen på fisk som blir filetert gått nedover. I dag er det ikke uvanlig å se fisk på 600 gram som blir sendt til fabrikkene. Dette betyr at nesten all fisk som lar seg eksportere, blir filetert og sendt til utlandet.

Den nil-abboren som blir igjen til lokalbefolkningen, er den som er for liten til å fileteres eller er bedervet og råtten. I tillegg kjøper lokalbefolkningen fiskeskjelettene som er igjen, etter at filetene er skåret av. På skjelettene henger det igjen kjøttrester som spises. En hel industri, som sysselsetter flere tusen mennesker, har utviklet for å bearbeide avfallsproduktene fra nil-abboren. Hundre tusener av fattige konsumenter spiser nå avfallsrestene av nil-abboren etter at den er filetert.

Fisk til menneskeføde eller dyrefor?

I løpet av det siste tiåret har ca. 60% av fangsten av fisk i Victoriasjøen vært nil-abbor og ca. en tredjedel av totalfangsten vært en liten sardinlignende fisk (R. Argentea), som går under ulike lokal navn omena, dagaa, mukene. Til sammen utgjør disse to fiskeslagene over 90% av fangsten av fisk fra sjøen. Sardinfisken er svært ernæringsrik. I følge ernæringsfysiologer vil 10 gram av denne fisken i soltørket tilstand, tilfredsstille dagsbehovet for et barn for jern, sink og vitamin A. Tradisjonelt har sardinen vært regnet som «fattigmannsmat». Fisken har til vanlig vært billig, og fordi den er så liten, går det lett an å kjøpe små kvanta av den til bare noen få shilling (ca. 50 øre).

Fra slutten av 1980-tallet oppdaget dyrefor-industrien i Kenya at fiskemelet som kunne lages av denne sardinen, egnet seg ypperlig som en viktig ingrediens i dyrefor til kylling/broilere og storfe. De første årene var det for det meste sardinene, som av ulike grunner ikke egnet som menneskeføde, som ble sendt til dyrefor-fabrikkene. Da det viste seg at det kunne lages mye billigere fiskemel av sardinen fra Victoriasjøen enn importert fiskemel fra Latin-Amerika og Europa, økte etterspørselen. Kravene til kvalitet på fiskemelet ble også skjerpet, slik at dyrefor-industrien i stadig større grad konkurrerte med lokalbefolkningen om den samme sardinen. Prisen økte, og mange fattige spiste mindre av den, eller sluttet helt å spise sardinen. I de senere årene har flere internasjonale dyrefor-fabrikker vist interesse for sardinen, og når kvaliteten på fiskemelet fra Kenya forbedres ytterligere, kan det bli tale om eksport. Etterspørselen etter fiskemel er stor og representanter fra flere dyrefor-fabrikker, fortalte at de kun har nok fiskemel til kyllingforet, men ikke tilstrekkelig til foret for storfe, hunder og katter.

Også på et annet område er det konkurranse mellom den fattige delen av befolkningen i Øst-Afrika og dyreforindustrien om fisken fra Victoriasjøen. Fiskeskjelettet, med hode og kjøttrester som henger igjen på skjelettet etter at nil-abboren er filetert, har, som sardinen, blitt regnet for fattigmannskost. Skjelettet ble skåret opp i småstykker, kokt i olje og sendt rundt på lokale markeder over hele Øst-Afrika. Dyrefor-fabrikkene har også oppdaget ernæringsverdien av dette produktet. Nær to tredjedeler av fiskeskjelettene sendes nå i lastebiler direkte fra fileteringsfabrikkene til dyreforfabrikkene. Denne utviklingen har også blitt påskyndet av EU. EU har et regelverk for behandling av fiskeavfall for å unngå forurensing. EU-inspektørene som besøker eksportbedriftene rundt Victoriasjøen, har i flere tilfelle anbefalt at fiskeskjelettene bør sendes rett til oppmaling til fiskemel slik at ikke filetene som sendes til Europa blir forurenset.

Matvaresikkerhet

Til tross for at fangsten av fisk fra Victoriasjøen ble mangedoblet i løpet av 20 år, har forbruket av fisk i mange lokalsamfunn gått ned. Flere forskningsrapporter, utarbeidet av myndighetene i Øst-Afrika og internasjonale forskningsinstitutt, viser at ernæringssituasjonen blant barn som bor langs Kenyas del av Victoriasjøen er meget alvorlig. Ca. 50 % av barna er feilernært og/eller underernært. Det er et paradoks at ingen andre steder i Kenya lider en så stor del av barna av feil- og underernæring, som de som bor rett ved siden av Victoriasjøen, landets kanskje rikeste proteinkilde.

Det er altså ikke mangel på fisk som er problemet. Fisken finnes, men det meste av den går til eksport eller produksjon av fiskemel. Mange av fiskerne står i gjeld til eksportfabrikkene eller til deres agenter og er nødt til å levere fisken direkte til dem. Også på grunn av den sterke etterspørselen etter nil-abbor og fiskemel, har mange fattige ikke råd til å kjøpe fisk lenger, siden prisen på fisk har økt.

Matvaresikkerhet for lokalbefolkningen henger nøye sammen med den kjøpekraften kvinner og menn har. Når mange tusen kvinner som tidligere tilvirket og handlet med fisk, mister arbeidet sitt p.g.a. eksportindustrien, har de heller ikke råd til å kjøpe fisk. Det samme er tilfelle med alle mennene som tidligere eide sine egne kanoer, men som nå har tapt i konkurransen med mekaniserte båter. Kanoene deres er trukket på land og for de aller fleste er det vanskelig å finne annet arbeid.

De fleste som arbeider i nær tilknytning til fiske langs Victoriasjøen spiser allikevel fremdeles relativt mye fisk. Det er blant de gruppene av mennesker som er konkurrert ut av den moderne fiskeindustrien, og folk som ikke er knyttet til fiskeindustrien, at konsumet av fisk har gått ned. Mens konsumet av fisk i Kenya på midten 1980-tallet var 6 kg per person, har konsumet gått ned til 3 kg i 1997.

Helsedepartementet i Kenya er meget bekymret over utviklingen. Myndighetene i Kenya har henvendt seg til Unicef og bedt om å få vitamin A-piller og proteinpiller som skal deles ut fra helseklinikkene langs Victoriasjøen til underernærte barn.

Kvinnenes viktige rolle i fiskeriene

Kvinnenes viktige rolle i fiskeriene ved Victoriasjøen, har ofte blitt oversett. De er sjelden synlig i offisiell statistikk eller planer for fiskeriene. De er en del av den uformelle økonomien som tradisjonelle økonomer og planleggere ikke har bakgrunn for eller begreper til å fange inn og forstå. Selv om ikke kvinner deltar i fisket fra båten, er de aktivt med i nesten alle andre viktige arbeidsoperasjoner. De har i stigende grad også kommet inn på eiersiden i fisket.

Tradisjonelt, har kvinnene hatt en sterk rolle innenfor foredling av fisk og handel med den. Når båtene legger til land med fangsten, er kvinnene på plass. Hver båt har som regel «sine» kvinner som tar hånd om fisken. Fisken bringes til en markedsplass like ved stranden hvor den først veies og så selges videre.

Eksporten av nil-abbor har i stor grad endret dette mønsteret. Ved ankomst leverer fiskerne fangsten direkte til en agent for en eksportfabrikk. Det er vanlig at fiskerne står i en gjeldssituasjon til denne agenten som har lånt dem penger til båt og garn. De har ikke noe valg mellom hvem de kan selge fisken til, og dette utnytter agenten ved å presse prisen nedover. Mye av nil-abboren som nå landes, går derfor rett fra båtene til vekten og deretter rett inn i lastebiler med kjøleutstyr. Kvinnene får kun handle med den nil-abboren som er bedervet eller for liten for fabrikkene.

I Kenya, alene, har forskere beregnet at ca 12.000 arbeidsplasser, i hovedsak for kvinner, kunne vært skapt om lokalbefolkningen hadde fått tilvirke og handle med nil-abboren som i dag går til eksport. Noen arbeidsplasser er imidlertid kommet til gjennom eksportindustrien. I Kenya arbeider ca. 2.000 personer, hvorav de fleste er kvinner, i de moderne eksportfabrikkene som fileterer nil-abboren. Eksportfabrikkene har også skapt en annen form for sysselsetting. Et par tusen mennesker er blitt sysselsatt for å bearbeide fiskeskjelettene som blir igjen etter at fisken er blitt filetert. Fiskeskjelettene stekes og selges over hele Øst-Afrika og til med i de østlige områdene av Kongo.

Et sterkt uttrykk for hvor stort behov det er for arbeid og inntekt blant kvinner, kan en observere rett utenfor en av de største eksportfabrikkene ved Victoriasjøen, i Homa Bay i Kenya. Her dumpes fiskeskjelettene ut gjennom et hull i den høye muren som omgir fabrikken. Hundrevis av kvinner samles her hver dag utenfor muren, mens de venter på å få tak i noen fiskeskjelett som de kan steke og selge videre. Fordi bare en liten del av kvinnene får tak i fiskeskjeletter, har en de siste årene på denne plassen organisert kvinnene i fire grupper på ca. 200 personer i hver gruppe. Tre av gruppene får tilgang til skjelettene to dager i uken, mens den siste gruppen kun får det en gang per uke. De dagene kvinnene ikke får fiskeskjeletter, er det lite arbeid og inntekter. Som vi så ovenfor, trues disse arbeidsplassene ved at stadig mer av fiskeskjelettene males opp til fiskemel for dyrefor-industrien.

Deltakelse av kvinner i fiskeriene har meget positive ringvirkninger. I langt større grad enn for menn, bruker kvinnene sine inntekter fra fisket til mat for familien og til barna. Skolepenger for barna er et av de mest vanlige formål å spare penger til. Kvinner er flinke til å samarbeide og støtte hverandre også. Langs hele Victoriasjøen finnes det merry go round-grupper av kvinner. I disse gruppene sparer hver kvinne noen få kroner per uke som går til en felles kasse. Hver annen eller tredje måned får den enkelte kvinne hele potten som da kan brukes til litt større utgifter eller investeringer. Vanlige formål å bruke denne summen til er: skolepenger, bygging av hus eller dekke utgifter til en begravelse.

En del kvinner har gjort det så bra innen handel og tilvirking av fisk at de har gått inn og investert i båter og garn. Flere kvinner i Kenya eier et titalls båter utstyrt med garn. De sysselsetter opp til hundre menn som arbeider på båtene deres og organiserer arbeidet til en hel flåte.

Mange menn har ikke samme nøysomhet og sparekultur som kvinnene langs sjøen. Undersøkelser viser at spesielt unge menn, kan bruke mer enn halvparten av inntektene sine til alkohol. De store landingsstedene for fisk har alle barer, hoteller og restauranter med musikk og kvinner. Der kan fiskerne slappe av etter en lang dag eller natt i sjøen. Dette er steder hvor også mange blir smittet med HIV. Mange av kvinnene som arbeider i fiske og med handel på fiskelandingsplassene, er skilte eller enker og selv HIV-smittet.

Når en skal vurdere hvem som er taperne i utviklingen av fiskeriene ved Victoriasjøen, er det i stor grad kvinnene som arbeider innenfor tilvirking og handel med fisk. Deres arbeidsplasser er blitt rasert og tusener er blitt marginalisert i forhold til fiske. De aller fleste har ikke funnet noe annet alternativ for å skaffe seg arbeid og inntekt. Dette går igjen utover barna deres som er avhengig av å få del i morens inntekt.

Myndighetenes rolle i fiskeriene

Myndighetene i de tre landene som deler Victoriasjøen, har en felles fiskeripolitikk. Det er et overordnet mål at fiskebestanden skal forvaltes på en bærekraftig måte. Dernest skal fisket bidra til matvaresikkerhet ved at befolkningen i landene skal få tilgang til ernæringsrik fisk. Fisket skal videre organiseres på en slik måte at det skaper sysselsetting og inntekter og positive ringvirkninger for befolkningen rundt sjøen. Til slutt skal fisket bidra til å tjene inn utenlandsk valuta ved eksport av fisk.

Til tross for flotte målsettinger om betydningen av lokal matvaresikkerhet og sysselsetting, vedtatt både på nasjonalt og internasjonalt plan, er det ikke noe tvil om hvilket valg myndighetene har tatt. Eksportnæringen har fått prioritet og myndighetene gjør alt de kan for å legge forholdene til rette for økt eksport. Infrastrukturen ved fiskemottak langs sjøen bygges opp for å tilfredsstille de hygieniske krav som EU stiller, siden EU-landene importerer ca. 60% av nil-abboren. Eksportfabrikkene, med støtte fra myndighetene, gjør alt de kan for å få ISO 9002-sertifikat. Med dette sertifikatet beviser eksportfabrikkene at produktet deres tilfredsstiller alle de krav som stilles til import av fisk i nord.

For mange i Øst-Afrika er denne moderniseringen av fiske ved Victoriasjøen et fremskritt. Nye fabrikker med flotte avanserte maskiner fra Europa, arbeidere i hvite frakker som får regelmessig lønning, blir sett på som om utviklingen går i riktig retning. Det gamle fisket med små kanoer og seil og salg av fisk til kvinnelige småhandlere, tilhører en «primitiv» fortid, som må legges bak seg så fort som mulig.

Mens myndighetene tidligere forholdt seg til små og lokale aktører i fiske, ble det plutselig et helt nytt sett av aktører som kom inn på banen i 1980-årene. Det var velstående investorer som etablerte fabrikkene rundt sjøen. De fleste av investorene tilhørte den asiatiske befolkningsgruppen i Øst-Afrika, men også belgiere, nederlendere, grekere, italienere, sveitsere, islendinger, nordmenn, koreanere og israelere investerer i eksportfabrikker. Ingen av disse hadde tidligere vært engasjert i Victoriasjøens fiskerier. Noen få afrikanere, gjerne i samarbeid med utlendinger, gikk også inn på eiersiden.

Dette var aktører som på en helt annen måte enn de lokale fiskerne kunne påvirke myndighetenes praktiske utforming av fiskeripolitikken. For investorene gjaldt det å få nedbetalt sine investeringer fortest mulig, for så å hente inn fortjenesten. Mange av investorene hadde et kortsiktig perspektiv på sine investeringer.

På grunn av at det var et ubegrenset marked i nord for filetene av nil-abboren fra Victoriasjøen, økte investeringene i eksportindustrien. Undersøkelser fra 1997 viser at kun halvparten av kapasiteten i fabrikkene ble utnyttet. Det var ikke ressursgrunnlag for de investeringene som ble gjort. Det skjerpet konkurransen mellom eksportfabrikkene, og mange fabrikker begynte å bruke ulovlige måter for å få tak i mest mulig fisk. Tråling, fisking med garn med for liten maskevidde, fisking til gale tider og på gale steder, er metoder som praktiseres. Myndighetene i Øst-Afrika har oppsynsmenn som skal overvåke at reglene for fiske overholdes. Men disse er dårlig betalt, og lar seg lett bestikke. Også representanter for myndighetene på sentralt hold som har satt kvoter for hvor mye de enkelte fabrikkene kan eksportere ut av landet, kan unnlate å håndheve bestemmelsene, for en motytelse fra fabrikkeierens side. Det er penger å tjene for politikere og representanter for myndighetene som rydder veien for økt eksport. Det er således mange fra myndighetenes side som har fått en sterk interesse knyttet til at det skal eksporteres så mye fisk som mulig. Korrupsjon på mange nivåer innenfor statsadministrasjonen, bidrar derfor til at myndighetene ikke forvalter fiskeressursene på en bærekraftig og forsvarlig måte.

Utviklingen av fiskeriene ved Victoriasjøen i dag bestemmes i stor grad av en allianse mellom myndighetene og nasjonale og internasjonale investorer i eksportindustrien. Det er de valg disse aktørene gjør i fiskerisektoren som påvirker arbeidsmuligheter, livsvilkårene og matvaresikkerhet for millioner av mennesker som er avhengig av fisken for arbeid og mat. Det er en stor forskjell mellom de eksterne aktørene som investerer i eksportfiske og lokalbefolkningen. Når fangsten av fisk faller, eller profitten går ned, reiser investorene til nye steder, mens lokalbefolkningen som alltid har vært avhengig av fiske, blir igjen og må leve med de konsekvenser som eksportfisket har skapt.

Rollen til det internasjonale samfunn

Hvilken rolle har det internasjonale samfunn spilt i utviklingen av fisket ved Victoriasjøen? Allerede i kolonitiden begynte engelskmennene med fiskeriforskning ved Victoriasjøen for å kartlegge fiskebestanden og regulere fisket. Etter frigjøringen til de tre øst-afrikanske landene tidlig på 1960-tallet, var det få bistandsorganisasjoner som var opptatt av å yte assistanse til utviklingen av fisket rundt sjøen. Det tok også litt tid før bistandsorganisasjonene kom på banen etter at eksportfisket kom i gang. Flere av eksportbedriftene finansierte sine investeringer ved hjelp av kommersielle banklån. Europeerne som kom inn i industrien fra midten på 1980-tallet, begynte imidlertid å søke støtte fra multilaterale utviklingsbanker og bilaterale bistandsorganisasjoner.

Det var tydelig at modernisering og eksportfiske var en utvikling banker og bistandsorganisasjoner ville støtte. Siden ca. 60 % av eksporten av nil-abboren går til landene i EU, har EU spilt en sentral rolle i denne sammenheng. Bl.a. støtter EU i dag et stort fiskeriforskningsprogram ved Victoriasjøen. EU har også gitt støtte til at infrastrukturen legges til rette for eksport av fiske som tilfredsstiller de strenge krav EU setter til import. Langs stranden hvor fisken landes skal det bygges brygger med moderne fasiliteter og på flyplasser installeres det kjølerom. Verdensbanken, Afrikabanken og mange bilaterale bistandsorganisasjoner har gitt billige lån slik at fabrikkene kan få rimelig og moderne, kjøleanlegg, renseutstyr og fileteringsmaskiner.

«Fiske er noe vi kan,» synes å være en holdning som preger en del av de internasjonale bistandsorganisasjonene, og flere vil gjerne overføre sine egne erfaringer og kapitalvarer til fabrikkene ved Victoriasjøen. Samtalepartnere til bistandsorganisasjonene er ofte eliten i u-landene og sentrale representanter for myndighetene. De sistnevntes perspektiver er mer orientert mot utlandet og hovedstaden enn deres egen landsbygd, og de vil gjerne ha det siste og beste innen moderne fiskeriteknologi. Det primitive fiske med kano og seil tilhører en fortid de gjerne vil legge fortest mulig bak seg. Når myndighetene, som er de som bistandsorganisasjonene oftest oppfatter som «mottaker» av bistanden, vil ha en moderne utvikling, er det det de skal få. Dette er i full overensstemmelse med prinsippet om «mottakeransvar» i bistanden som sier at det er mottakermyndighetenes prioriteringer som skal legges til grunn for den bistanden som gis. Mange bistandsorganisasjoner synes å ha lite forståelse for at myndighetene og eliten i u-landene, kan ha diametralt motsatte interesser til de fattige lag av folket når det gjelder hvorledes fisket ved Victoriasjøen skal utvikles.

Eksport av fisk og utenlandsk valuta

Et av argumentene myndighetene i Øst-Afrika bruker for å forsvare den sterke satsingen på eksportnæringen, er at landene vil tjene utenlandsk valuta, som igjen skal komme næringslivet til nytte. Undersøkelser forskere har gjort i forbindelse med den utenlandske valuta eksportfabrikkene tjener, viser at den i svært liten grad kommer landene eller lokalbefolkningen til gode.

Eksportfabrikkene gjør alt de kan overfor myndighetene for å vise at de tjener lite på eksport av fisk. Det er ikke uvanlig at pakker med stempel som viser at de inneholder 5 kg filet av nil-abbor, veier 7 kg. Det manipuleres også med den prisen som fisken blir kjøpt for i Europa. Mot bestikkelser, overser representanter for myndighetene disse og andre måter fra fabrikkeierenes side for å vise at fortjenesten er lav i eksportnæringen. Dermed slipper man med å betale mye mindre i skatt og avgifter. Også mye av den utenlandske valutaen som tjenes, forblir i utlandet. Mange av eksportørene, spesielt de europeiske fabrikkeierne, har sine økonomiske interesser i utlandet, og vil ikke reinvestere sitt overskudd under usikre forhold i Øst-Afrika, bortsett fra å importere utenlandsk kapitalutstyr til fabrikkene sine når det trenges. De ser på sine økonomiske investeringer ved Victoriasjøen som tidsavgrenset og kun knyttet til eksport av fisk. Det blir således lite positive økonomiske ringvirkninger av eksportfisket.

Handel med mat forskjellig fra handel med spiker

Internasjonal handel griper stadig mer om seg. Store internasjonale organisasjoner som IMF, Verdensbanken og WTO (Verdens handelsorganisasjon) støtter og legger forholdene til rette for økt handel mellom nord og sør. Internasjonal handel skal liberaliseres, og reguleringer som har hindret handel over grensene, skal fjernes. Denne artikkelen må ikke leses som en generell kritikk mot handel mellom nord og sør. Men likevel dreier denne artikkelen seg om noe mer enn bare handel med fisk fra Victoriasjøen og de virkninger den handelen har for lokalbefolkningen der.

Det som fisket ved Victoriasjøen har til felles med en rekke andre steder og situasjoner i sør, er knyttet til eksport og handel med mat fra en lokal naturressurs som lokalbefolkningen tidligere selv produserte og spiste. Denne type handel mellom nord og sør, er av en helt annen karakter og har helt andre virkninger enn for eksempel handel med tekstiler, spiker, etc. fra sør til nord.

Det som kjennetegner situasjonen ved Victoriasjøen, er at en lokal naturressurs som i hundrevis av år har blitt forvaltet av lokalbefolkningen, plutselig blir oppdaget av eksterne investorer med mye kapital. Når de rike, eksterne aktørene begynner å utnytte den samme lokale naturressursen, kommer de ofte i konflikt med lokalbefolkningen. Den samme type interessekonflikt finner en også eksempler på i mange land i sør med hensyn til skog, vann og landbruk. Ofte vil de eksterne aktørene produsere for eksportmarkedet, mens lokalbefolkningen tidligere produserte for lokale og regionale markeder.

Ved Victoriasjøen har markedskreftene fått fritt spillerom. Her gjelder den sterkestes rett. Når myndighetene i Øst-Afrika har intervenert, har det heller vært for å legge forholdene til rette for de eksterne aktørene. Det samme er tilfelle for internasjonale utviklingsbanker og bistandsorganisasjoner. Når disse har intervenert har det vært for å gi billige og subsidierte lån til oppbygging av eksportfabrikkene. Hvis lokale naturressurser blir overtatt av eksterne aktører, med finansiell støtte fra det internasjonale samfunnet, kan det få omfattende følger for lokalsamfunnet. Ved Victoriasjøen har vi sett hvorledes store deler av lokalbefolkningen har blitt marginalisert, etter at de nye aktørene overtok styringen.

av Ingrid Baltzersen

Stonewallopprøret, den natta lesber og homsar i New York City nekta politiet å stenga baren deira og trakassera dei, vert sett på som starten på den moderne homokampen. Men kva gjorde homsar og lesber før Stonewallopprøret i 1969?

Homofil identitet

I lister over kjende homofile, lesbiske og bifile finn ein alltid filosofar, kunstnarar og andre frå gamle tider. Dei gamle grekarane hadde unge mannlege elskarar, men dette var normalt og sett på som ein del av danninga. Det var heller ikkje livsvarige kjærleiksforhold, dei tok slutt når den yngste gifta seg og fekk seg sin eigen yngre elskar. Den homofile identiteten, slik som me kjenner, fanst ikkje, i alle fall vart han sett på som unormal.

Ein kan sei at starten på homopolitikken kom når den homofile legninga blei identifisert av psykoanalytikarane. Dette hendte på slutten av 1800-talet. Før det var sodomitten ein som hadde sex med menn. Han var ein forbrytar, men vart ikkje sett på som noko særleg annleis enn andre menn. Nå fekk den homoseksuelle ein vidare identitet, som ikkje handla berre om seksuelle handlingar enkeltvis. Første gong termen homoseksualitet synte seg, var i Tyskland i ein pamflett av ein lege og sexolog som jobba for avskaffing av sodomilova i Preussen. Eg har difor vald å skriva om dei hundre åra frå den homofile identiteten blei identifisert, og til Stonewallopprøret i 1969. Det å skildra all homokamp i Vesten gjennom hundre år er umogleg, så eg har plukka spanande tidsperiodar og stader. Eg har ikkje skrive noko om homopolitikken i Noreg, men det håper eg det vert tid og plass til seinare.

Sodomi

Oscar Wilde (1854-1900) er den homofile folk flest kjenner til frå attenhundretalet. Han vart offer for lovgjevinga mot sex mellom menn som fanst i dei fleste europeiske landa på den tida. Wilde var ein kunstnar, ein estetikar og glad i vakre menn. Han hadde eit kjærleiksforhold med sonen til ein marki, Lord Alfred Douglas (Bosie), og faren til Bosie skreiv eit fornærmande brev To Oscar Wilde, ponce and Sodomite, som Wilde anmeldte. Dette var ikkje ei særleg taktisk handling på den tida. Rettssaka snudde seg, og Wilde vart i staden dømt til to års straffarbeid. Wilde var ikkje oppteken av homopolitikk, og han trudde heller ikkje at han kunne bli dømt for å vera homoseksuell. Men saka mot han, der han ikkje angra noko, men derimot var vittig, fekk mykje presse. Det var ein vekkar for dei homofile. Dei blei meir redde for å bli arrestert, men «kjærleiken som ikkje tør sei sitt namn» hadde fått eit fjes.

Den tidlege homopolitikken i Tyskland handla mykje om lova mot sodomi, eller paragraf 175. Karl Heinrich Ulrichs (1825-95), ein av pionerane, skreiv på 1860-talet vitskapleg litteratur om homoseksualitet. Han meinte at mannlege og kvinnelege homofile var eit tredje kjønn.

I 1897 to år etter at Ulrichs var daud starta den første homopolitiske organisasjonen, The Scientific Humanitarian Committee. Dei jobba for å oppheva paragraf 175, opplysa folk om homoseksualitet, og få dei homofile interesserte i kamp for eigne rettar. Komiteen eksisterte i trettifem år, og hadde 5.000 medlemmer i 1908. Dei aksepterte teorien til Ulrichs om det tredje kjønn. Dr. Magnus Hirschfeld (1868-1935) starta komiteen og var leiar for instituttet dei opna i 1919. The Institute for Sexual Science er ein forgjengar for det amerikanske Kinsey Institute for Sex Research. I 1919 vart det og laga ein film med homofilt tema, Anders als die Andern (Annleis enn dei andre). Men under fascismens frammarsj vart den homofile rørsla sett tilbake. Hirschfeld var i tillegg jøde, og vart forsøkt drepen. Han flykta til Paris, der han daude i 1935. I 1933 vart instituttet angripe og bøkene brende. Sjølv om den første homofile rørsla starta i Tyskland, vart ikkje paragraf 175 oppheva før i 1968.

I USA var det på starten av 1900-talet fleire foredragshaldarar som reiste rundt og snakka om homoseksualitet. Det var ikkje noko organisering av homofile i USA på den tida, men mange møtte opp på foredraga. Ein del av foredragshaldarane var frå den tyske komiteen, men den amerikanske feministen og anarkisten Emma Goldman snakka òg om homoseksualitet på reisene sine. Ho vart kritisert av andre anarkistar fordi dei meinte anarkismen var misforstått nok om dei ikkje skulle ta opp homofili. Men det berre gjorde Goldman «surer of myself, more determined to plead for every victim, be it one of social wrong or of moral prejudice».

Bohemar

Mange av dei eksperimentelle, liberale miljøa på 1900-talet i både USA, Frankrike, Tyskland og England hadde ein viss grad av homofil, lesbisk og bifil utprøving. I Paris ved århundreskiftet var det chic å vera lesbisk kvinne, i alle fall for unge, ugifte jenter. Collette, Natalie Barney, Radclyffe Hall og Djuna Barnes er forfattarar som var unge på den tida. Dette fortsette på 20-talet med ein del av dei same kvinnene. Skilnaden var at no fanst det etablerte lesbiske par, slik som det kjente paret Gertrude Stein og Alice B. Toklas. I Tyskland, spesielt Berlin, fram til nazistane fekk makta var homolivet stort. Det var uteliv og filmar, forskning og politikk. På 10- og 20-talet i the Greenwich Village i New York, var det på same måte som i Paris på moten å vera litt lesbisk. I Harlem, New York på 20-talet, under den svarte renessansen der, var mange av jazzmusikarane og diktarane biseksuelle, og det fanst opne lesbiske og homofile. Både i Greenwich Village, Harlem, og i Paris ved århundreskiftet fanst det ikkje eit separat homofilt miljø, men den generelle liberale haldninga til sex gjorde at det gjekk an å ha eit biseksuelt image, i alle fall for kvinner.

Andre verdskrig

Under andre verdskrig i Tyskland vart mange homofile og nokre få lesbiske internerte i konsentrasjonsleirar og drepne. Dette sette homokampen i Tyskland mange tiår tilbake. Dei homofile fekk heller ikkje erstatning for lidingane sine, dei var jo dømde for ein paragraf som framleis fanst i lova. Hos dei allierte vart mange kvinner og menn separerte, menn var i krigen og kvinnene gjorde alt heime. Dette er noko som som regel fører til kjærleik og erotikk mellom menn i krigen og at kvinnene får testa ut nye kjønnsroller med å jobba i industri og fly jagarfly. Men dette er midlertidige endringar i liva til folk på grunn av ekstreme hendingar. Samtidig fekk dei prøva ut noko dei aldri hadde prøvd før, og ikkje alle gjekk tilbake til den vanlege heterofile kjernefamilien. Under krigen fekk mange homofile namn på legninga si for fyrste gong, det amerikanske forsvaret innførte nemlig det berømte spørsmålet «er du homoseksuell» som gjorde at alle amerikanske soldatar måtte tenkja over det og sei nei. Homofile barer blomstra i dei amerikanske havnene. Det var i etterkrigstida at dei homofile bydelane i store amerikanske byar starta å vakse, og kvinner hadde fått smake fridomen utan menn og med arbeid. I 1948 kom Kinsey-rapporten som viste at det fanst mange mannlege homofile, og i 1953 laga Kinsey-instituttet ein rapport som viste at det fanst kvinnelege homofile òg.

Borgarrett og opprør

I etterkrigstidas USA kom alle borgarrettsgruppene. Dei kjempar for rettane til svarte, indianarar og kvinner. Homofile vart inspirerte av dette og i 1951 starta The Mattachine Society og et år etterpå One Inc. Dei homofile kvinnene starta i 1955 The Daughters of Bilitis. The Mattachine Society blei starta av kommunistar og eks-kommunistar, og var i starten organsiert i celler. Dei såg på dei homofile som ein minoritet, på lik linje med svarte, indianarar og meksikanarar i USA. Men etter kvart tok andre over, og dei var meir opptekne av at homofile var like heterofile.

Joseph McCharthy meinte at kommunistane øydela hjernane og dei homofile øydela kroppane til «gode amerikanarar» og homofile vart forfølgde som fiendar av den amerikanske staten. Amerikanarane tvang dette på britane òg, og denne haldninga til homofile haldt seg lenge etter McCharthy. Men kanskje på grunn av dette fortsette dei homofile å organisera seg. På 60-talet blei organisasjonane spreidd over heile landet, og i 1967 var den første gruppa offisielt akseptert på eit universitetsområde. Gay is Good vart teke i bruk på same måte som Black is beautiful for å heva dei homofile sitt sjølvbilete. Dei homofile var meir synlege. Dei ville ikkje bli undertrykte lenger, og ei sommarnatt i 1969 i New York City, reiste dei seg og slost mot politiet.

Kjelder

• Warren J. Blumenfeld og Diane Raymond: Looking at gay and lesbian life, Boston, Massachusetts 1988, oppdatert og utvida utgåve 1993
• Neil Miller: Out of the past, New York 1995

av Jorun Gulbrandsen

Bli med, bli med!

Vær med og gjør EU sitt toppmøte til en kraftig manifestasjon mot EU og all dens vesen!

Mot EUs fire friheter. Mot fri flyt av munn- og klovsyke. Mot fritt leide for privatisering av helse og velferd. Mot individuelle lønnsavtaler. Mot den europeiske festingen mot folk fra sør. Mot europahær og angrepskrig. Mot Brüsseldiktatur og EØS-avtale. Mot WTO og Verdensbanken. Mot gjeldsslaveri og utsuging av fattige folk.

Demonstrer for en velferdsstat, for at folk skal kunne bo og jobbe i distriktene, for at ethvert storting skal gjøre sine egne vedtak uten innblanding fra fremmede makter, uansett hvor dumme vedtaka kan være. Demonstrer gjerne for å legge hele pengediktaturet i grava!

Til Göteborg kommer også folk som støtter EU. Men som mener at EU også har noen kritikkverdige feil. «Et annerledes Europa» snakker de om. Ikke et Europa befridd fra EU. De skal ha «Et annerledes EU»-EU.

Det kommer folk som vil demonstrere mot markedets tyranni. Men som faktisk ser EU som redskapet for å temme «den globale kapitalen». For EU, mot USA. Sosialdemokrater i AP og SV har organisert seg i «Radikalt Europa». De skal forsøke å gjøre det legitimt å være ja-folk på venstresida.

Den norske regjeringa manøvrerer nå for å kunne sende en ny søknad om EU-medlemskap. Göteborg-toppmøtet er en god anledning til å gi EU-motstanden her i Norge en kraftig vitamininnsprøyting. Mot all «annerledes Europa»- propaganda ønsker AKP å styrke nei-sida og kampviljen mot EU. Den vil i sannhet komme til nytte. Bli med til Göteborg 15. og 16. juni!

av Mass Soldal Lund og Per-Gunnar Skotåm

Det norske militærapparatet er borgerskapets militærapparat. Det er kjerna i borgerskapets voldsapparat og eksisterer for å forsvare det norske borgerskapets interesser mot utenlandske og innenlandske trusler. I hovedsak kan denne funksjonen deles i tre:

1. Forsvar av borgerskapets kontroll over produksjonsmidlene fra en okkupasjonsmakt, og sikre at produksjonen og profitten holdes oppe. Dette er invasjonsforsvaret som nødvendigvis har som oppgave å forsvare norsk territorium.
2. Hindre indre opprør, dvs. som siste skanse når de andre metodene å herske på, ikke lenger nytter. Forsvare borgerskapets politiske kontroll samt kontrollen over produksjonsmidlene fra for eksempel streiker og tilløp til sosialistisk revolusjon. Et eksempel på dette er det såkalte Menstad-slaget.
3. Sikre borgerskapets interesser i utlandet, enten ved okkupasjon av områder, skade handelsmotstandere eller sikre seg økonomisk og politisk kontroll over et område. Med andre ord: Det vi kan kalle imperialistisk krigføring.

Mens punkt 2 og 3 er lette å forholde seg til – vi går sterkt imot sånt – fortjener punkt 1 en nærmere drøfting. Er det så entydig som det er formulert her, kunne man sagt at også dette er vi mot siden vi er mot kapitalkreftene og borgerskapets utbytting av arbeidsfolk. Så enkelt er det dog ikke.

Norge kom ut av 2. verdenskrig med en delt oppsummering om hva som skjedde under kampene mot den tyske invasjonen og besettelsen april-juni 1940.

Det var en historie om svik og unnfallenhet fra politiske ledere og offiserer, men også om det motsatte med sterk innsats fra enkelte politiske ledere og ansvarlige offiserer som mobiliserte for å stanse tyskernes frammarsj. En sterk innsatsvilje og offervillighet fra soldater og sivilbefolkning klarte på flere kampavsnitt å bremse og hindre tyskernes frammarsj. Det viktigste her er kampene på Narvikavsnittet hvor i hovedsak vernepliktssoldater under ledelse av general Fleicher stanset tyskerne, og drev dem tilbake og ut av Narvik gjennom ett felttog som strakk seg over to måneder.

Frykt for revolusjonsforsøk

Samtidig er det dokumentert i ettertid, blant annet av historikeren Lars Borgersrud, at mye av årsaken til den svake mobilisering i 1940 skyldes at hele forsvarsordninga var innrettet på indre opprør og ikke i hovedsak for å forsvare landet mot utenlandske inntrengere. Vernepliktsordninga i Norge hadde vokst fram som en del av de nasjonale frigjøringsbestrebelsene i forhold til Danmark og Sverige. Men den var også en motvekt mot ideer om et profesjonalisert, verva forsvar med et reaksjonært underoffiserskorps i sin kjerne i første del av forrige århundre. Den militære og politiske eliten fryktet revolusjonsforsøk fra arbeidsfolk i Norge mer enn en eventuell utenlandsk fiende. Sabotasjen av motstandskampen i aprildagene i 1940 skjedde derfor gjennom en mobiliseringsordning som systematisk og bevisst hindra arbeiderungdom og landsens ungdom som møtte fram ved garnisonene, å få utlevert de nødvendige våpen for å bekjempe inntrengeren.

Det norske Forsvaret blei gjenoppbygd etter krigen under parola Aldri mer 9. april!, og hadde en sterk folkelig basis etter de erfaringene som var gjort gjennom drøyt fem år. Alminnelig verneplikt for menn og et sterkt Heimevern med kort mobiliseringstid knytta denne forsvarsordninga til den folkelige oppslutninga.

Samtidig knytta Norge seg nært til USA og Nato på slutten av 1940-tallet og påtok seg rollen som en frontlinjestat mot Sovjet og Østblokken sterkt integrert i og underlagt USAs militærdoktriner.

Sjøl om militærappatet er styrt av borgerskapet, er forsvaret bra i den grad det er bygd opp for å motstå utenlandsk intervensjon og derigjennom er i stand til å hindre at norsk territorium og befolkning blir underlagt utenlandske herskere uansett hvilken politisk plattform de kommer med. Borgelig demokrati er dessuten å foretrekke framfor fascistisk okkupasjonsstyre.

Vernepliktshær

I Norge har vi vernepliktshær, og dersom den skal brukes til noe fornuftig må det finnes forsvarsvilje blant soldatene og derfor også i folket. Arbeiderklassen vil utgjøre store deler av denne hæren, og deres motivasjon må være å forsvare det norske folket og ikke borgerskapets økonomiske interesser. Når motivasjonen til de væpnede styrkene er å være et forsvar for det norske folket, er sjansene for at de faktisk vil være det, større.

Er det norske militærapparatet borgerskapets imperialistiske hær eller et folkeforsvar? Det er begge deler og i tillegg en del av borgerskapets voldsapparat for å holde indre ro. Med andre ord kan man si at det norske militærapparatet har ei progressiv og ei reaksjonær side.

Det norske militærapparatet endrer seg som et resultat av endringer som skjer i Norge, gjennom sterk økning av behovet for kapitaleksport og det som skjer i verden. Etter oppløsinga av Sovjetunionen og den kalde krigens slutt er det ingen umiddelbar krigstrussel mot Norge. Samtidig har styrkeforholda i verden endra seg og det åpner for imperialistisk omfordeling.

Det norske militærapparatet beveger seg mot at den defensive sida knytta til forsvaret av territoriet raskt skal reduseres og den offensive, imperialistiske sida blir mer fremtredende. NATO-bombinga av Jugoslavia som Norge stilte styrker til, er bare den foreløpige toppen av dette. Det har vært en gradvis utvikling: Kystvaktskipet Andenes deltok i Golf-krigen i 1991, NATOs nye doktrine, opprettelsen og bruken av Telemarksbataljonen og andre IRF-styrker (bl.a. de norske flya i Jugoslavia), den nye beordringslova som i praksis gjør at befal kan tvinges til utenlandstjeneste. I stortingsmelding nr. 22 (1997-98), Hovedretningslinjer for Forsvarets virksomhet og utvikling i tiden 1999-2002, slås det fast at Norge nå ikke har noen stor ytre trussel. Til gjengjeld er «internasjonale fredsoperasjoner» nevnt i nesten annethvert avsnitt, og vi kan jo tenke oss hva det betyr.

Sterke reaksjoner

Den sterke nedbygginga av anti-invasjonskapasiteten samt omlegging av Forsvaret som nå finner sted, vekker sterke reaksjoner både innad i Forsvaret, i de politiske miljøene og blant folk flest særlig i de områdene der nedlegginga planlegges.

Landsdelsutvalget for Nord-Norge som er et felles politisk uttrykk for de fire nordligste fylkene, la nylig fram en utredning om Forsvarets omstilling hvor de lister opp Forsvarets oppgaver i prioriterte punkter og hvor internasjonalt militært engasjement settes på siste plass.

Utvalget sammenfatter sin vurdering av den omstilling som er på gang med følgende formulering: «Norge står overfor noe mer enn en reorganisering av Forsvaret. Vi står overfor et nasjonalt strategisk veivalg. Et veivalg som omfatter hele nasjonens fremtid, hvor Forsvarets bidrag på flere områder er av avgjørende betydning.»

Den nylig avtroppede øverstkommanderende for Nord-Norge Einar Skorgen krevde onsdag 17. januar forsvarssjefens avgang siden han kun lyttet til sine nærmeste medarbeidere. I Norge er slik strid mellom ledende militære forholdsvis uhørt, men forteller noe om de reaksjoner omlegginga medfører.

Det eneste vi veit om framtida, er at den er umulig å spå sikkert og at ting kan endre seg raskt – i et 20 års perspektiv kan nesten hva som helst skje. Så sjøl om det ikke er noen militær trussel mot Norge idag, kan vi ikke være sikre på at det vil fortsette å være sånn.

Sjøl om det er umulig å spå om framtida, går det an å tenke seg noe av retninga verden vil ta. En større imperialistisk omfordelingskrig i overskuelig framtid er sannsynlig. Det er ihvertfall ingen ting som tyder på at vi kommer til å få en noe særlig fredeligere verden framover. Om det skulle komme en større imperialistisk omfordelingskrig og denne krigen skulle komme til å foregå bl.a. på norsk jord, vil det være riktig å forsvare det norske folket sjøl om Norge er en imperialistisk makt .Det ville være reaksjonært å la være. (Det ville sjølsagt også være reaksjonært å støtte bruk av norske styrker til imperialistiske formål).

Det bringer oss over på en anna problemstilling: Hva bør være vår linje for forsvar av Norge? Et vesentlig element må være å ta del i den debatten og politiske kampen som nå pågår for å støtte opp om vernepliktsordninga knyttet til militærinstallasjoner og våpen som er egna til å hindre fiendtlig okkupasjon av Norge. Å la være å gjøre dette med begrunnelse av at den ledende eliten i Norge sjøl har imperialistiske ambisjoner, vil nettopp gjøre det lettere for disse å gjennomføre endringa i offensiv, militær ekspansjonistisk retning.

Det kan tenkes at militærapparatet kan endre karakter så mye at det vil være riktig å være mot enhver bevilgning og enhver soldat til det norske militærapparatet, men situasjonen er ikke så endra ennå.

Hvilke andre linjer må vi ha? Vi er sjølsagt mot norsk, imperialistisk krigføring og NATO, og dette er paroler som vi må bli ennå flinkere til å bruke i tida framover. Men dette er samtidig argumenter for vernepliktforsvaret. For hvis vi er mot norsk NATO-medlemsskap og en eventuell verva hær, må vi ha et alternativ. Det mest demokratiske og best forsvarsmessige egnede alternativet er et bredt vernepliktsforsvar – et folkeforsvar om man vil. Linja vår må være et folkeforsvar som omfatter store deler av befolkninga og på det premisset også verneplikt for kvinner, samt ei videreføring av totalforsvarstanken.

Et forsvar av denne typen vil være den beste forsikringa vi kan få mot imperialistisk bruk av norske styrker. For det første vil et sånt forsvar være avhengig av den tidligere nevnte forsvarsviljen for å fungere. For det andre vil soldatene i et sånt forsvar være et tilnærma snitt av den norske befolkninga, og de politiske strømningene i befolkninga vil gjenspeile seg i forsvaret. Det vil gjøre det mulig å drive en politisk agitasjon ovafor soldatene som vil være mye mer nytteløst ovafor soldatene i en profesjonell hær.

Når det gjelder spørsmålet spørsmål om bevilgninger til militæret, må bevilgninger til det nasjonalt, forankra invasjonsforsvaret støttes, og bevilgninger til det internasjonale ekspedisjonskorpset motarbeides.

Det er fortsatt rett å oppfordre til avtjening av verneplikt og på andre måter gå inn i militæret. For det første må verneplikta støttes opp om så lenge det gir et viktig bidrag til nasjonal forsvarsevne, hvis vi er prinsipielt for den. For det andre – og det mener vi nesten er uavhengig av militærapparatets karakter – er det nødvendig med motvekter innad i militærapparatet. Forsvaret er en hjernevaskingsanstalt på mange måter, og det er viktig at det er fornuftige og radikale folk som kan stå imot og diskutere med og føre politisk arbeid blant soldatene. Det er veldig nødvendig at det finnes folk i forsvaret, som kan argumentere mot at de vernepliktige skriver kontrakt for utenlandsoperasjoner.

Det er i og for seg bra at det er noen som nekter militærtjeneste på politisk grunnlag, og på den måten skaper debatt rundt militærpolitikk og setter den norske forsvarspolitikken på dagsorden. Men vi må huske at Forsvaret nesten er et snitt av den unge mannlige befolkninga og vi kan derfor ikke isolere oss fra Forsvaret.

Sekterisme

Så lenge den revolusjonære bevegelsen i Norge er så liten som nå, vil det være sekterisk, og vi vil ha et stort problem, hvis all radikal og revolusjonær ungdom skulle nekte verneplikta. Ennå mer sekterisk blir det hvis vi skal være tilhengere av et vernepliktsforsvar, men være mot å gå inn i det sjøl.

av Rolf Andersson

Tysklands nasjonaldemokratiske parti (NPD) har nylig gjennomført mediedekkede demonstrasjoner i flere tyske byer. I enkelte tilfeller har aksjonene blitt oppløst av politiet, som skylder på at de ikke har kunnet opprettholde ro og orden når «motdemonstrantene» vil stoppe demonstrasjonene og forhindre utøvelse av borgerrettigheter. I Berlin startet demonstrasjonen fra Alexanderplatz, og den gikk fram til, og rett igjennom, Brandenburger Tor under paroler som «Tyskland kan ikke forbys» og «Argumenter i stedet for forbud». Bakgrunnen var at forfatningsdomstolen i Karlsruhe hadde fått en søknad fra den tyske regjeringen og forbundsrådet om å forby og oppløse NPD.

NPDs demonstrasjon i Berlin ble fulgt av utspill fra lokale politikere innen CDU og SPD. De ville begrense demonstrasjons- og forsamlingsfriheten, som har en viss forankring i den tyske forfatningen. Eckhart Wertebach, innenrikssenator og CDU-politiker, mente at myndighetene måtte ha rett til å kunngjøre «fredlyste områder» hvor demonstrasjoner skulle være forbudt helt og holdent. Forbudet skulle også gjelde demonstrasjoner når «de er til skade for Forbundsrepublikkens vesentlige interesser, særlig utenrikspolitiske interesser eller folkerettslige forpliktelser» (Süddeutsche Zeitung 21.11). Fra forskjellig hold ble det konstatert at om NPD skulle forbys, så burde også andre ekstreme partier, til høyre eller venstre, kunne forbys.

Forbundsrepublikken Tysklands grunnlov (Grundgesetz) har sine røtter i forfatningen vedtatt i 1949 for Vest-Tyskland som de allierte da okkuperte. Da denne forfatningen ble innført, var det neppe en avgjørelse som stadfestet det tyske folkets egen styrke og ansvar for framtiden. Grunnloven var mer en beslutning som ble tatt i overensstemmelse med de alliertes påbud, og den var provisorisk. Denne grunnloven gjelder i det vesentlige ennå, men tilpasset Maastricht-traktaten, og er nå det forente Tysklands grunnlov.

Den tyske forfatningen har henvisninger til det som vanligvis betegnes som «det kjempende demokratiet». I forordet til en massespredd pocketutgave (Beck-Texte) av grunnlovsteksten framhever en professor i statsrett på tradisjonelt vis Grundgesetz som en reaksjon på erfaringene fra Weimar-republikken. Han mener at Weimar-tidens demokrati var verdinøytralt og funksjonelt innrettet, det kunne fylles med et hvilket som helst innhold.

Forfatningens fiender utnyttet de grunnlovsfestede frihetene til å ødelegge forfatningen. Etterkrigstidens grunnlov gjorde, ifølge professoren, opp med denne Weimar-forfatningens relativistiske og verdinøytrale holdning – med «Demokrati som selvmord». Den nye forfatningen la grunnlaget for et forsvarsberedt demokrati som holder i beredskap, mener professoren: «Ingen frihet til frihetens fiende.» Ett eksempel på slike bestemmelser var reglene om Berufsverbot (yrkesforbud for tjenestemenn som man antok sviktet i trofasthet eller lojalitet til «den frihetlig demokratiske samfunnsordenen», et begrep som ikke defineres i forfatningen, men, som denne, overlates til doktrine og praksis å presisere).

Det er ikke vanskelig å se at Grundgesetz er resultatet av tysk tradisjon og etterkrigstid. Hvorvidt den tyske forfatningen utgjør et adekvat svar på erfaringene fra Weimar-tidens politiske strider og republikkens undergang, er et spørsmål for seg. Så vidt jeg kan bedømme, har den i betydelig omfang overtatt uheldig tankegods fra den tiden. Det finnes imidlertid visse sperrer i grunnloven som er spesielt interessante.

Grunnlov mot angrepskrig

En slik sperre i den tyske forfatningen, artikkel 26, første del, lyder slik: «Handlinger som er egnet til og har til hensikt å forstyrre folkenes fredelige sameksistens, særlig å forberede føring av en angrepskrig, er forfatningsugunstige. De skal straffeforfølges.» Denne grunnlovsbestemmelsen følges opp i den tyske straffelovens § 80: «Den som forbereder en angrepskrig (artikkel 26, første del, grunnloven), hvor Forbundsrepublikken Tyskland skal være delaktig, og gjennom dette framkaller fare for en krig for Forbundsrepublikken Tyskland, straffes med livstidsdom eller med frihetsberøvelse ikke under 10 år.»

Disse bestemmelsene i grunnlov og straffelov kunne anvendes da den tyske Forbundsdagen 16. oktober 1998 tok stilling til tysk deltaking i de planlagte NATO-aksjonene mot Jugoslavia. Av 580 tilstedeværende parlamentsmedlemmer stemte 500 for regjeringa Kohls forslag om at den tyske forsvarsmakten skulle delta i en militærinnsats mot Jugoslavia med 500 soldater og 14 kampfly. Nei-stemmene kom fra PDS (samtlige tilstedeværende 29 medlemmer), SPD (21 mot og 7 avholdende), Forbundet 90/De grønne (9 mot, 8 avholdende), FDP (1 mot, 1 avholdende) og CDU/CSU (0 mot, 2 avholdende). Det var ingen nevneverdige forskjeller i debatten mellom den avgående Kohl-regjeringa og den utnevnte Schröder-regjeringa. Schröder henviste til at det gjaldt å unngå at Tyskland ble «mål for en stor flyktningestrøm».

Den planlagte bombingen av Jugoslavia som fant sted våren 1999, var uten rettsgrunnlag. Volden var ikke sanksjonert av FNs sikkerhetsråd, og den stred mot FN-statuttenes entydige bestemmelser. Den overveldende majoriteten i den tyske forbundsdagen stemte altså i strid med grunnloven ved å delta i en angrepskrig mot en suveren stat. Forbundskansler Schröder, forsvarsminister Scharping og de parlamentsmedlemmene og andre som forberedte bombekrigen, burde stilles til ansvar og idømmes straff i henhold til § 80 i den tyske straffeloven. Det skjer neppe, til tross for at den alvorlige forbrytelsen deres ble anmeldt.

Motstand

Et moment i «det kjempende demokratiet» er en omstridt bestemmelse (artikkel 20, fjerde del) i den tyske grunnloven, etter kapittelet om grunnrettigheter: «Mot enhver som forsøker å undergrave denne ordningen, har alle tyskere retten til motstand når annen hjelp er umulig.»

Det fantes en opposisjon i Tyskland mot aggresjonen mot Jugoslavia. Den hadde all rett til å støtte seg til artikkel 20, fjerde del, så fremt denne bestemmelsen skal ha et reelt innhold. Opposisjonen var svak. Den greide iallfall ikke å manifestere motstanden mot angrepskrigen på en slagkraftig måte. Til og med NPD var med i opposisjonen. I forbindelse med den tyske medvirkningen i aggresjonen rettet NPDs partiledelse en appell til «alle tyske embetsmenn og soldater». Her heter det: «Vær tro mot deres tjeneste-ed! Motsett dere å medvirke i angrepskrigen mot Forbundsrepublikken Jugoslavia! – Vernepliktige bør motsette seg å gjøre tjeneste! En ordre om innsats i Jugoslavia bør ikke adlydes! Motsett dere å tjenestegjøre for en kriminell sak! Bruk retten deres til motstand ifølge artikkel 20 i grunnloven.»

NPD-ledelsen henviste spesielt til at det var spørsmål om en angrepskrig slik dette blir oppfattet i grunnloven, FN-statuttene og London-statuttene av 8. august 1945 (1).

Tilsvarende oppfordringer kom også fra andre kanter, ikke minst fra kirkelige kretser. I NPDs tilfelle førte appellen til at partiets hovedkontor i Stuttgart ble ransaket. Påtalemyndigheten mente at appellen oppfordret til rettsstridige handlinger som lydighetsbrudd og mytteri. Saken ble prøvd for en domstol som avviste NPDs anke ved å vise til at det ikke dreide seg om en folkerettsstridig aggresjon, men en «nødhjelpaksjon verdsatt av FN».

NPDs formann Udo Voight konstaterte at SPD og De grønne hadde blitt forvandlet til rene krigspartier, at venstrefløyen av fredsbevegelsen for lengst var død og at PDS ikke utgjorde noen troverdig opposisjon. Så vidt jeg kan bedømme hadde han rett i dette. Han mente at det åpnet muligheten for NPD til å ta ledelsen for en ny nasjonal fredsbevegelse.

NPDs muligheter

At partiets holdning til aggresjonen mot Jugoslavia neppe var tilfeldig, framgår av partiets programuttalelse i enkelte utenrikspolitiske spørsmål. Uttalelsen tar et klart standpunkt til tradisjonelle, men stadig mer omstridte, prinsipper for mellomstatlige forhold:

«Forutsetningen for en verdensomfattende fred er folkenes likeverd. Den tyske utenrikspolitikken må derfor først og fremst orientere seg om sitt eget lands interesser. Det hører til dette at Tyskland strengt holder seg borte fra alle internasjonale konflikter; dette gjelder spesielt for borgerkrig og andre interne konflikter i andre stater. Utenrikspolitikken må holde seg til grunnsetningen om ikke-innblanding i andres anliggender. Nasjonal sikkerhetspolitikk må være innrettet mot en nasjonal forsvarspolitikk. Den har til hensikt å tjene opprettholdelsen av freden i Europa. Tyske troppestyrker skal ikke være middel for internasjonal stormaktspolitikk.»

I Tyskland ble det startet prosesser rettet mot personer som undertegnet opprop mot krigen i Jugoslavia med oppfordringer til soldatene om å desertere eller motsette seg å delta i angrepene. Dette gjaldt også medlemmer av NPD. Både frifinnende og fellende dommer har falt. Domstolen i Berlin frifant den katolske presten Hubertus Janssen, men uten å ta stilling til om det dreide seg om en angrepskrig. Domstolen valgte å tolke hans oppfordringer til «faneflukt» og «lydighetsbrudd» som tillatte ytringer ifølge artikkel 5 i grunnloven, som handler om menings- og ytringsfrihet.

NPDs bakgrunn, partiforbudene

NPD ble grunnlagt for 35 år siden. Det er et lite parti som ikke får noen nevneverdig oppslutning (som regel bare 0,2 prosent av stemmene). Partiet får imidlertid statsstøtte på grunn av visse lokale framganger. Innen NPD strides det om den korrekte linja. I den konservative ukeavisa Jünge Freiheit blir et medlem av NPD, Steffen Hubka, intervjuet (17.11). Hubka tilhører partiets radikale fløy og er talsmann for «Den revolusjonære plattformen», som tilsynelatende består av nynazistiske grupperinger. Denne Hubka er veldig typisk for de bevegelsene som befinner seg i den tyske politikkens utkanter. 38-årige Hubka har vært medlem av Deutsche Volksunion (DVU), NPDs ungdomsorganisasjon Unge nasjonaldemokrater, organisasjonen Aksjonsfront nasjonale sosialister/Nasjonale aktivister (ANS), som ble forbudt i 1983, organisasjonen Nasjonalistisk front (NF), som ble forbudt i 1992, «Freie Kameradenschaften» (en slags uparlamentarisk krets) og i oppbyggingen av Sosialrevolusjonær arbeiderfront, og siden i NPD, hvor han har vært landsleder i Sachsen-Anhalt, medlem av forbundsledelsen og utdanningsleder. Han er nå utsatt for eksklusjonsforslag i NPD!

Forbudsforslaget mot NPD er det tredje forsøket i etterkrigstiden på å få et parti forbudt. På femtitallet ble det innledet to slike saker, en mot Tysklands kommunistiske parti og en mot Det sosialistiske rikspartiet. Det første ble forbudt i 1956, det andre i 1952.

Den tyske grunnloven inneholder bestemmelser om partiene. Det finnes også en egen partilov. Ifølge forfatningen tildeles partiene en bestemt rolle med visse rettigheter og forpliktelser. De anses som nødvendige bestanddeler av den bestående orden og fyller offentlige oppgaver. Artikkel 21, første del, presiserer: «Partiene medvirker ved folkets politiske viljedannelse. Deres indre ordning må følge demokratiske grunnprinsipper. De må fremlegge offentlige regnskaper som viser opphav og anvendelse av midler.»

I den samme artikkelens andre del finnes igjen en bestemmelse som utgjør den juridiske grunnen for framgangsmåten mot NPD: «Partier som ifølge sine mål eller sine tilhengeres framferd har til hensikt å angripe eller utrydde den frihetlige demokratiske samfunnsordenen eller utsette Forbundsrepublikken Tysklands eksistens for fare, er forfatningsfiendtlige. Spørsmål om forfatningsfiendtlighet avgjøres av forfatningsdomstolen.»

NPD-forbud omstridt

Forbudsforslaget har utløst debatt i Tyskland. Innenriksminister Otto Schily la i et intervju i Süddeutsche Zeitung (SZ) 20.10.2000 fram argumentasjonen bak forslaget:

SZ: Dere vil fremme en søknad om forbud mot NPD for forfatningsdomstolen. Er dette på grunn av tilhengernes voldelige framferd eller på grunn av partiets forfatningsfiendtlige mål?

Schily: Begge deler. Den forfatningsfiendtlige målsettingen er svært tydelig. For NPD handler det om å vinne over systemet, det vil beseire den frihetlige-demokratiske samfunnsordenen, og det foreligger et vesensslektskap mellom det og NSDAP (2). Det er det ene. Det andre er NPDs aggressive framferd.

SZ: Har NPD gitt ordre om å utøve vold mot utlendinger og dermed gjort seg skyldig i medvirkning i strafferettslig mening?

Schily: Å påvise det i det enkelte tilfelle er vanskelig. I det store og hele ser jeg det slik: Her har vi et parti som ut fra sin propagandistiske innretning, hele sin framferd, i offentlig opptreden og etter sin begrepsbruk å dømme støtter voldsbrukere. Materialet vi har satt sammen viser at NPD gir psykisk og fysisk støtte til volden.

SZ: Men et kjempende demokrati må vel kunne omgås dumskap og idioti på andre måter enn forbud? Demokrater må vel være tilstrekkelig sterke til å kunne hamle opp med dette?

Schily: Jeg har forbudt foreningen Blood and Honour. Vi må i alle fall få fram at det høyreekstremister tenker og sier, er forstadiet til det de senere omsetter i handling. Dagens tanker er morgendagens gjerninger. NPD er antisemittisk, rasistisk, fremmedfiendtlig, voldsfremmende. Vi må ta konsekvensene av dette.

Søknaden

I et dokument på nærmere 60 sider blir det gjort greie for grunnene til å søke om forbud (3). I den første, innledende delen blir partiets politiske mål, organisasjon, størrelse og innflytelse kortfattet behandlet. Der opplyses det at partiet ifølge egne kilder har rundt 7.000 medlemmer, og at deres viktigste publikasjon, månedstidsskriftet Deutsche Stimme, har et opplag på 10.000.

I den andre delen går man nærmere inn på spørsmålet om NPDs forfatningsfiendtlige mål og aktiviteter. Søknaden følger her forfatningsdomstolens retningslinjer fra tidligere dommer. Ifølge domstolen kan et parti stenges ute fra det politiske livet bare dersom det avviser det frihetlige demokratiets fremste grunnprinsipper. Etter rettspraksis skulle det i det minste innebære:

1. respekt for de menneskelige rettighetene som er konkretisert i grunnloven,
2. folkesuvereniteten,
3. forvaltningens lovbundenhet, maktfordelingen, domstolenes uavhengighet, regjeringens ansvar, og
4. majoritetsprinsippet og de politiske partienes like sjanser.

I søknaden vises det til en mengde sitater fra taler, bøker og partipresse som bevis for at NPDs politiske voldsanskuelse er uforenlig med disse grunnprinsippene. Her gis det stor plass til tolkinger av begreper som er relevante for NPDs innstilling, slike som Volksgemeinschaft, Allgemeinwohl, Volkswohl, Volkssouveränitet (folkefellesskap, det allmennes vel, folkets vel – red. TFFR), og til å underbygge at partiet anvender en terminologi som slutter seg til NSDAPs. Det gjelder bruken av ord som Endlösung, das System, das Reich (den endelige løsning, systemet, riket – red.). Det blir hevdet at partiet er antisemittisk, men sitatene i den delen er få og forholdsvis tynne. For øvrig behandler dette avsnittet emner som rasisme/fremmedfiendtlighet, avvisning av parlamentarismen (blant annet påberopes: «Den tyske deltakelsen i Nato-angrepskrigen mot Serbia viser at de tyske lisenspartiene stadig oppfatter seg som sine USA-herskeres puddel»), oppgivelse av prinsippet om folkeforsoning og fredelig sameksistens (blant annet gjelder det grenserevisjoner, krigserstatningsspørsmål og løgner om mordet på de europeiske jødene) samt spørsmålet om vesensslektskap med NSDAP når det gjelder program, forestillingsverden og stil, for eksempel at NPDs krav om å «overvinne det kapitalistiske rentenæringslivet» ligger nær punkt 11 i NSDAPs program fra 1920 (4).

«NPD er ikke lenger for eldre herrer»

I den siste delen behandles spørsmålet om hvorvidt NPD har den aktivt stridbare og aggressive holdningen mot den frihetlige samfunnsordenen som ifølge praksis kreves for et forbud. I denne delen hevdes det at NPD holder på å forvandles fra et «Altherrenpartei» innrettet på valg til et parti som vil se seg som ledelse for ulike brede sosiale protestbevegelser og som går inn i fellesaksjoner med snauskaller og nynazister. Organisasjonene til disse ble i stor grad forbudt i årene 1992-1996. Et ledd i strategien angis å være å kjempe om makten på gata gjennom demonstrasjoner og andre aksjoner. Slike demonstrasjoner, der nynazister og snauskaller har deltatt, påberopes som bevis for den aggressive holdningen, i tillegg til at flere partifunksjonærer har en fortid i de forbudte organisasjonene. Videre vises det til en bruk av militant språkbruk og et ambivalent forhold til vold (i søknaden vises det til et par tilfeller der vold mot innvandrere direkte blir koplet til NPD).

I tysk presse har det kommet fram at en vesentlig del av bevisene i saken mot NPD kommer til å bestå av utsagn fra ansatte innen forfatningsvernet og andre hemmelige kilder. NPD akter ifølge eget utsagn å forsvare seg med at den tyske staten gjennom såkalte innflytelsesagenter og provokatører «overfører» voldskriminalitet til NPD. I utkastet til forbudssøknaden finnes det egentlig ingen påstander om at NPD skulle gi anvisninger til funksjonærer eller medlemmer om å utføre lovstridige handlinger. Men ifølge praksis er et partiforbud et preventivt tiltak. Ifølge forfatningsdomstolens prejudikat skal det forhindre lovsstridig virksomhet i tide, dersom det gjennom taler og handlinger allerede har blitt åpenbart at man må ta med i beregningen at slikt kan inntreffe.

Forbudslinja

I avslutningen hevdes det at forbudet er nødvendig. Man har forsøkt med alt fra «opplysning gjennom forfatningsvernsmyndighetene» til «opplysningsarbeid gjennom Sentrum for politisk dannelse». Dette sies å ikke hatt innvirkning på NPDs vekslende aggressivitet og økende tiltrekningskraft hos ungdom. Søknaden tyder ikke på noen særlig selvtillit hos eller tiltro til de demokratiske kreftene i Tyskland.

Det ser ut til å bli en svært lang prosess for forfatningsdomstolen. Det er nok ikke uten en viss forventning at NPD ser fram til å få komme i rampelyset og få ut sitt budskap. Hvorfor den tyske staten tar initiativet til denne prosessen nå, er ikke helt lett å forstå. Som politisk kraft har det isolerte NPD ingen likheter med NSDAP.

Forbudslinja har gammel tradisjon i Tyskland. Den ble praktisert i ødeleggende omfang under hele Weimar-republikken. Demokratiske borgerrettigheter ble inndratt og forbud vedtatt mot partier, aviser og talere. Forbudene ble rettet mot nazister og andre. At den linja var framgangsrik, er det få som tør hevde.

Ei forbudslinje blir et spørsmål om forbud mot spredning av informasjon og synspunkter og retten til å danne en opinion gjennom organisert virksomhet. Det finnes mange problemer med en slik linje. Den forvrenger lett perspektivet og gjør det vanskeligere å avgjøre hvem som er demokratiets virkelige undergravere og hvem som fungerer som provokatører. Alt er jo ikke hva det gir seg ut for å være. Spillerommet for saklig diskusjon blir begrenset til fordel for ideologisering og demonisering. Man driver fram og forsterker en kultur av forbud og overvåking samt medborgerlig passivitet. Proporsjoner blir snudd opp-ned, gjenger med snauskaller blir til demokratiets farligste fiender. Grenser for det straffbare eller på andre måter sanksjonerte området blir utvidet og gjøres uklare. I tillegg kommer det at forbud sannsynligvis ikke er effektive, de leder snarere til at det forbudte finner nye veier eller går under jorda, til at martyrer skapes og at myter gror fram.

Det var uheldig at den gjennomtenkte, generelle svenske lovgivningen mot å bære såkalt politiske uniformer ble underminert av domstolene. Det var en lovgivning som uten skadelige inngrep i borgerrettighetene bidro til å opprettholde en fornuftig politisk kultur. Den svenske linja er vikende, men den ble på slutten av fjoråret godt formulert av en svensk justisminister med følgende ord:

«Det demokratiske samfunnet må ikke innskrenke demokratiet i kampen mot ekstremistene; det er ofte slike innskrenkninger som er målet med terroren deres. Det er derfor det er så viktig å bekjempe ondskap med demokratiets gode midler. Synspunkter skal møtes med argumenter. Handlinger skal vi forhindre og påtale.» (Laila Freivalds, Svenska Dagbladet 18.11.99)

Det blir stilt spørsmål ved dette utgangspunktet, men det uttrykker en svensk tradisjon som er vel verdt å opprettholde.

Se også Mathias Bismo: Litt om NPD

Noter

1. Londonstatuttene av 8. august 1945 ble vedtatt av de allierte seiersmaktene og la grunnlaget for Nürnberg-prosessen etter den andre verdenskrigen. [Tilbake]
2. NSDAP var Adolf Hitlers parti, Det nasjonalsosialistiske tyske arbeiderparti (National-Sozialistische Deutsche Arbeiter Partei). [Tilbake]
3. Grunnene for forbudssøknaden finnes på nettadressen http://www.bmi.bund.de – det tyske forbundsinnenriksdepartementets hjemmeside. [Tilbake]
4. NSDAPs program (skrevet 1920) finnes på svensk i boka E. Göthe: Den vanliga vägen. [Tilbake]

av Stig Berntsen

For kommunister har den antirasistiske kampen en særstilling. Grunnen er enkel. Rasismen setter arbeidsfolk opp mot arbeidsfolk og tjener som lynavleder for dem som sitter med makta. Kampen for sosialisme og kommunisme vil aldri kunne vinnes så lenge rasistiske ideer og holdninger vinner oppslutning i befolkninga.

Det har vært vanlig å se på rasismen som et troll med fire huer: Statlig rasisme, hverdagsrasisme, nazister/organisert voldsrasisme og høyrepopulisme/FRP-rasisme. Jeg skal her se litt på det største og styggeste av trollhuene, nemlig den statlig rasismen og hvordan den gir seg uttrykk i asyl- og flyktningepolitikken.

Mye av inspirasjonen til å skrive denne artikkelen har jeg fått ved å lese Innvandringspolitikk og utlendingslov – samtidens klagemur (redigert av Turid Heiberg, Fagbokforlaget 1998), og jeg har rappa grådig både fra denne boka og andre kilder (se kildehenvisning).

Den norske staten har en lang og jævlig historie med rasistisk undertrykkelse. Det er nok å nevne annekteringa av samenes land og vann, tvangssteriliseringa av tatere og utestenginga av jødiske flyktninger under den andre verdenskrigen.

Statens mål med norsk flykninge- og asylpolitikk er å opprettholde en humanistisk fasade, samtidig som en mest mulig effektivt hindrer fattige mennesker på flukt adgang til riket. Råskapen i den norske flyktningepolitikken kan knappest overdrives.

Imperialismen er skyld i krig og fattigdom som tvinger mennesker på flukt. Norge i dag er en aktiv imperialistmakt, og er medskyldig i at stadig flere mennesker tvinges på flukt fra krig elendighet.

Den nye utlendingsloven

I 1988 blei den nye utlendingsloven, lov om utlendingers adgang til riket og deres opphold her, vedtatt i Stortinget. Den avløste fremmedloven av 1956. Det uttalte målet var å «lage et forslag til lov som kan danne det best mulige instrumentet til gjennomføring av den innvandringspolitikk som myndighetene til enhver tid finner det hensiktsmessig å føre». Loven er derfor en fullmaktslov. På viktige områder er det åpent for myndighetene å komme med utfyllinger og nye bestemmelser.

Utlendingsloven og forskriftene har gjennomgått en rekke endringer de seinere åra og stadige rundskriv og nye retningslinjer forteller hvordan myndighetene vil at loven skal fortolkes. Retningslinjene er ofte diffuse, noe som gjør at mange fotvilte menneskers skjebne er overlatt til forvaltninga og den enkelte saksbehandlers skjønn.

Kontrollapparatet

I Norge svulmet kontrollapparatet opp i fra 1970 og som et av sluttproduktene i denne prosessen, ble Utlendingsdirektoratet oppretta i 1988. Direktoratets oppgave er å samordne statens virksomhet overfor flyktninger, asylsøkere og innvandrere. Samtidig blei det ansatt et betydelig antall personer i politiet, i stats- og lokaladministrasjonen, i sosialsektoren, juridiske rådgivere o.l. for å utforme den nye innvandringspolitikken, og strømlinjeforme kontrollpolitikken. Norge har også en rekke utenriksstasjoner i tredje verden-land som har som oppgave å motvirke at flyktninger kommer seg til Norge.

Utlendingsdirektoratet (UDI) har den utøvende makta i flyktninge- og asylpolitikken. UDI tar seg av både asylavhørene og den videre behandlinga av den enkelte sak. 1. januar i år startet Utlendingsnemda sitt virke. Nemda har overtatt departementets rolle som ankeinstans i asyl- og flyktningepolitikken. Dette har vært begrunna med ønsket om en klageinstans som skulle stå på egne bein og være uavhengig av departementet. At nemda domineres av tidligere byråkrater fra UDI og Justisdepartementet sår berettiga tvil om nemdas uavhengighet.

Fram til 1. januar i år var det Justisdepartementet som hadde det politiske ansvaret for flyktninge- og asylpolitikken. Dette ansvaret er nå overlatt Kommunal- og regionaldepartementet.

Nesten ingen får flyktningestatus

I 1999 søkte 10.160 personer om asyl i Norge. Ifølge utlendingsloven har asylsøkere som har en velbegrunna frykt for forfølgelse i hjemlandet, krav på å få innvilget asyl, dvs. få flyktningestatus. Frykten for forfølgelse må bygge på asylsøkerens rase, religion eller politiske oppfatning. Frykten for forfølgelse må være individuelt betinga. Det er ikke nok å tilhøre en utsatt minoritet. Asylsøkeren må i tillegg sannsynligjøre at hun som enkelt individ har grunn til å frykte forfølgelse, for eksempel på grunn av politisk aktivitet.

Det var kun 181 personer som fikk innvilget asyl, dvs fikk flyktningestatus, i 1999.

De langt fleste som får bli her i landet, får opphold på humanitært grunnlag. I 1999 fikk 3.032 mennesker oppholdstillatelse på dette grunnlaget. Asylsøkere kan få innvilget opphold på humanitært grunnlag utifra følgende tre vilkår:

1. Når sterke menneskelige hensyn tilsier det. Her åpnes det for at asylsøkere som vil bli uforholdsmessig hardt rammet ved en tilbakesendelse, skal kunne få opphold på humanitært grunnlag. Det skal svært mye til for at noen får opphold på dette grunnlaget. Norge har sendt hjem dødsjuke mennesker som kun har kort tid igjen å leve, med den begrunnelsen at personen vil dø uansett. Medmenneskelighet er mangelvare i den norske asyl- og flyktningepolitikken.
2. Sterk tilknytning til riket. Det er ikke lett å vite hvilke kriterier myndighetene legger til grunn for å godta at en person har sterk tilknytning til riket. I følge myndighetene behøver du ikke ha sterk tilknytning til riket om du har bodd her i ti år, eller om du har barn og kjæreste i landet. Få får opphold fordi de har sterk tilknytning til riket.
3. Flyktningeliknende årsaker. Asylsøkere kan få opphold på dette grunnlaget når myndighetene mener at personen ikke oppfyller FNs flyktningekonvensjons kriterier for å få flyktningestatus, men at personen har grunn til å frykte forfølgelse av «liknende årsaker». De fleste som får opphold på humanitært grunnlag, får bli på grunn av «flyktningeliknende årsaker».

FNs høykommisær for flyktninger har ved flere anledninger kritisert Norge for å ha etablert for streng praksis når det gjelder å definere hvem som oppfyller kriteriene for å få flyktningestatus. Til tross for dette hevder Norge at de bygger på Høykommissærens anbefalinger. Sverige har en annen og mer liberal tolkning av flyktningebegrepet.

Det kan virke som om myndighetene bevisst velger å gi asylsøkere opphold på humanitært grunn lag i stedet for å dem status for flyktningestatus. På den måten åpnes det i mye større grad for bruk av skjønn i saksbehandlingen, siden det ikke finnes noen gode kriterier for hva som er sterke medmenneskelige hensyn, eller sterk tilknytning til riket.

Kollektiv beskyttelse

I massefluktsituasjoner kan midlertidig oppholds- og arbeidstillatelse gis på kollektivt grunnlag til en gruppe mennesker etter gruppevurdering. Kollektiv beskyttelse har blitt benytta både overfor bosniere fra 1992-1998 og nå nylig for kosovoalbanere. De midlertidige tillatelsene gis for et år av gangen og danner ikke grunnlag for bosettingstillatelse før etter fire år. Hvis situasjonen i hjemlandet etter fire år fremdeles er sånn at norske myndigheter ikke kan sende dem tilbake, kan flyktningene få ordinære, permanente tillatelser.

Dette er en nyvinning i flyktningepolitikken som norske myndigheter har stor sans for, og det snakkes om å føre «en aktiv tilbakevendingspolitikk». Jeg tror det bare er snakk om tid før de første forslaga om at alle oppholdstillatelser skal være av midlertidig varighet, kommer.

Ordninga med kollektiv oppholdstillatelse for bosnierne blei av norske myndigheter sett på som delvis mislykka. Krigen varte lenger enn de hadde trodd. Resultatet var at flere bosniere enn staten ønska, blei værende i Norge og at de til slutt fikk permanent oppholdstillatelse.

Tvangsdeportasjoner

Når dette skrives, skjer den største tvangsdeportasjonen av flyktninger i Norges historie i gang. 4.500 kosovoalbanere som fikk kollektiv beskyttelse av midlertidig varighet, skal tvangsdeporteres tilbake til Kosova. Over 2.000 av dem har ikke fått ferdigbehandla asylsøknadene sine. De som har fått avslag på søknadene sine og velger å anke, blir straffa ved at myndighetene da ikke gir dem etableringstilskuddet på 15.000 kroner. Dette er å undergrave asylretten, og det er et klart brudd på menneskerettighetene.

UDI organiserer tvangsdeportasjonene og det første flyet med kurs for Kosova gikk 9.mars. UDI har satt opp en plan hvor det skal lette to charterfly i uka fram til sommeren. Dette til tross for den svært vanskelige situasjonen i Kosova:

• Arbeidsløsheten er på 85%.
• Infrastrukturen er sønderknust.
• Stor boligmangel.
• Kosova er i en krigstilstand, og det er stadige trefninger og drap i Sør-Serbia og på grensa til Makedonia.

Hvorfor har myndighetene sånn hast med å kaste ut kosovaalbanerne i denne situasjonen? De fleste kosovoalbanerne ønsker jo uansett å reise tilbake til hjemlandet når de føler at situasjonene er mer stabil. Jeg tror det har å gjøre med at de lyktes dårlig med å få sendt tilbake bosnierne. For myndighetene står nå kampen om hele ordningen med kollektiv beskyttelse. Derfor haster det med å få kosovaalbanerne ut nå mens det ennå ikke er full krig i området. Anti-rasister svar er at det organiseres motstand mot utkastelsene. Det arrangeres aksjoner, demonstrasjoner og å jobbes med å skjule flyktningene for norske utkastelsesmyndigheter.

Ulovlige mennesker?

Siden januar 1997 har Norge sammen med 15 andre deltakerland i Intergovermental Consultation (IGC) deltatt i en strategisk informasjonsutveksling av opplysninger om såkalt ulovlig innvandring. Denne informasjonsutvekslingen kalles Trafficking Information Exchange System (TIES). Samarbeidet bygger på følgende felles definisjon av ulovlig innvandring: «Migrasjon som omfatter ulovlig transittering, innreise, og/eller opphold hvor den enkelte ulovlige innvandrer får hjelp på en eller annen måte, og der hjelpen kan være organisert.» Kriminalpolitisentralen (KRIPOS) skriver sjøl på sine hjemmesider at «ved bruk av denne definisjonen omfattes de fleste asylsøkere til Norge, i det det store flertall har mottatt en eller annen form for assistanse, enten i form av rådgivning, eller i form av bistand som pass og/eller billetter eller reisefølge».

På den måten blir flesteparten av verdens flyktninger stempla som illegale. Dette bryter med menneskerettighetene. Retten til å søke asyl er nedfelt i FNs menneskerettigheter, og FNs flyktningekonvensjon slår fast at det ikke er ulovlig å ta seg inn i landet med falske papirer når hensikten er å søke asyl, og at det ikke skal få innvirkning på behandlingen av asylsøknaden. De vesteuropeiske landa undergraver aktivt denne paragrafen i FNs flyktningekonvensjon. Schengen-avtalen pålegger flyselskapene transportøransvar. Det vil si at flyselskapene må betale for tilbakesendelse av asylsøkere som reiser uten gyldige papirer.

Menneskesmugling

Herskerne i det rike Vesten bygger Festung Europas som beskyttelse mot det fattige sør. Schengen-avtalen er en del av denne muren. Det er på denne bakgrunn vi må forstå menneskesmuglingen som det har skrevet mye om i media det siste året. Her blir all menneskesmugling framstilt som kriminalitet på lik linje med narkotika og våpenhandel.

Det er ikke noen grunn til å tvile på at det finnes mange kyniske bakmenn som tjener seg rike på desperate mennesker på flukt, men hovedproblemet er at flyktninger er avhengig av denne type hjelp for i det hele tatt få muligheten til å benytte seg av asylretten. Her er vi ved kjernepunktet: Europeisk flyktningepolitikk er til for å beskytte det rike Europa mot fattige flyktninger, ikke for å sikre mennesker på flukt sikkerhet mot nød og forfølgelse. En rekke flyktninger har endt sitt liv i forsøk på å innta Festung Europas. Media har omtalt en rekke av disse tragiske skjebnene. Fokuset har imidlertid ensidig vært lagt på de fæle menneskesmuglerne som er skyld i flyktningenes død, og ikke det rike Europas militarisering av grensepostene, for å hindre å måtte dele rikdommen sin med fattige flyktninger.

Det er et paradoks når norske myndigheter varsler krig mot menneskesmuglerne, noe følgende eksempel viser. Gholam fikk oppholdstillatelse som afghaner i 1990. Seinere blei alle tillatelser trukket tilbake og politiet prøvde å ta beslag i familiens pass og ID- kort. Myndighetene påsto nå at familien var pakistansk. De blei så sendt med fly til Karachi ekskortert av seks politifolk. De var utstyrt med en lapp fra norsk politi hvor navnene som norske myndigheter hadde gitt dem, sto skrevet. På flyplassen tok imidlertid familien fram det afghanske passet som norske myndigheter påsto var falskt. Passet, som var utstedt av den afghanske ambasssaden i London, var ekte og de seks politifolkene blei tatt inn til avhør mistenkt for menneskesmugling. Hva ville skjedd hvis dette var i Norge, og det var pakistanske politifolk som påsto at familien var norske statsborgere?

Visumplikt

Skal man søke asyl i et vesteuropeisk land, må søknaden innleveres i vedkommende land ved personlig frammøte. Samtidig veit vi at Norge, og resten av det rike Vest-Europa, innfører visumplikt for alle såkalte «flyktningeproduserende land». I dag står mellom 115 og 130 land oppført på EUs og Schengen-landas liste over visumpliktige nasjonaliteter. Nye land føres stadig på denne lista hvis det kommer et visst antall asylsøkere fra vedkommende land.

Et megetsigende eksempel er henta fra KRIPOS sine nettsider. I forbindelse med temaet menneskesmugling står følgende å lese under overskriften Sigøynere til Norge fra Slovakia:

Flere land i Europa, deriblant Norge, opplevde i vår en betydelig økning av tilreisende sigøynere fra Slovakia. Denne utviklingen opphørte imidlertid gjennom innføring av visumplikt for slovakiske borgere. Det er likevel grunn til å være oppmerksom på liknende trender ettersom man har mottatt meldinger som går utpå at sigøynere blir fordrevet fra flere stater på Balkan.

Det tas ikke med i vurderingen at sigøynerne faktisk kan ha gode grunner til å flykte. At det har vært en utstrakt forfølgelse av sigøynere på Balkan og en rekke rasistisk motiverte drap interesserer ikke KRIPOS. For dem er spørsmålet kun hvordan man kan hindre dem i å komme innenfor Norges grenser. Et annet eksempel er henta fra Utlendingsdirektoratets årsrapport for 1999: «…med 2.453 utgjorde asylsøkere fra Øst-Slavonia den klart største søkergruppen i 1998. I 1999 var det tilsvarende antall bare 60. Nedgangen skyldes at det blei innført visumplikt for kroatiske borgere i juni 1998.»

Personer fra disse «flyktningeproduserende» landa blir som regel nektet visum og begrunnelsen er det verdt å bite seg merke i: «Begrunnelsen for å avslå slike søknader vil gjennomgående være at det er særlig grunn til å tro at vedkommende vil søke opphold her etter ankomst.» Dermed er farsen fullkommen. Det innføres visum fordi det er land der mennesker vil kunne ha grunn til å flykte, og de blir nekta visum fordi det er fare for at de vil benytte seg av den menneskeretten det er å kunne søke asyl. Visum er en svært effektiv måte å frarøve flyktninger den menneskerettigheten som det er å få søke om asyl.

Arbeidsinnvandring

I Norge blei det innført midlertidig innvandringsstopp i 1975. I vedtaket var det innbakt en klausul som gjorde det mulig å gjøre unntak for høyt utdanna eksperter. Klausulen gjør at norske myndigheter kan innhente hvite, resurssterke eksperter etter behov, mens fattige svarte arbeidere blir effektivt stengt ute. Innvandringsstoppen var ment å skulle ha kun et års varighet og blei begrunna med at en trengte tid til å legge forholda bedre til rette for dem som allerede hadde kommet til landet. Siden blei den forlenge hvert år inntil den blei gjort permanent i 1988. Begrunnelsen for å forlenge innvandringsstoppen var å beskytte av norske arbeidsplasser, og blei forsvart av grupperinger langt ut på venstresida (Klassekampen forsvarte innvandringsstoppen på lederplass!).

I dag veit vi at Norge i de nærmeste ti åra vil være avhengig av innvandring for å ikke komme i underskudd på arbeidskraft. Ved innføring av EØS-avtalen trodde man at den skulle løse problemene. Nå kan vi slå fast at norske myndigheter nok overvurderte hvor attraktivt Norge er for andre europeere. De aller fleste, enten det er finske sjukepleiere eller svenske bygningsarbeidere, reiser tilbake når det blir ledige jobber i hjemlandet. Dette har ført til en gryende erkjennelse av at en del av den arbeidskraften vi trenger, må komme fra land utafor EØS-området. Dette har det vært mye debatt om den siste tida, og både NHO og Unge Høyre har vært blant dem som har krevd oppheving av innvandringsstoppen. Spørsmålet er imidlertid hva som skal være kriteriene for arbeidsinnvandringen.

RVs antirasistiske manifest er det nærmeste venstresida har kommet i å utforme en politikk på dette området. Det er så bra at jeg gjengir noe av det:

Innvandringsstoppen overfor arbeidsfolk fra land utafor EØS fungerer rasistisk og undertrykkende. Hvite eksperter slipper inn, mens folk fra Afrika, Asia, Latin-Amerika – og alle arbeidsfolk utafor EØS – stenges ute. Mot dette vil RV slåss for lik (formell) rett til å komme til Norge for å søke arbeid, og til å bo i landet om de har arbeid eller kan bli forsørget på annen måte. (…) Vi vil åpne grensene for arbeidsinnvandring. Alle skal ha rett til å komme til Norge for å søke seg jobb, og få tre måneder til å skaffe seg arbeid. Norge må også tilrettelegge for at folk skal kunne søke seg jobber i Norge, fra det landet de lever i. Vi går samtidig inn for at innvandrere som jobber i Norge skal ha lønns- og arbeidsvilkår i tråd med landsomfattende norske tariffavtaler.

Dette er ikke hva NHO og Unge Høyre ønsker. Høyresida ønsker en arbeidsinnvandring som lett kan reguleres etter konjunkturene i arbeidsmarkedet. Kjapt inn når vi har behov for arbeidskraften, og på hue og ræva ut igjen når arbeidsmarkedet blir strammere. Utgangspunktet må være at de som får seg arbeid i Norge har kommet for å bli. Det må føres en integreringspolitikk i tråd med utgangspunktet – at de har kommet for å bli.

Hvis målet for dem som sitter med makta er at arbeidsinnvandrerne kun skal være her for et avgrensa tidsrom, vil de heller ikke bruke ressurser på integrering. Det trengs derfor ressurser til norskopplæring, morsmålsundervisning, gode boliger og andre velferdskrav.

Kilder

• Utlendingslov og flyktningepolitikk – samtidens klagemur (Turid Heiberg)
• Kriminalpolitisentralens hjemmesider
• Utlendingsdirektoratets hjemmesider
• Kommunal og regionaldepartementets hjemmesider
• Årsrapport for Utlendingsdirektoratet 1999
• Utlendingslovens av 1988
• Utlendingsforskriftene
• RVs antirasistiske manifest

av Tore Sivertsen

For fem år siden skrev jeg en dobbeltkronikk i Klassekampen («Hvorfor gikk det ikke» og «Hva gjør vi nå», juni 1995). Der reiste jeg tvil om Marx’ slutning at sosialismen med nødvendighet vil seire over kapitalismen. Jeg påpekte at denne slutningen var basert på at han mente sosialismens samfunnsmessig styrte planøkonomi ville frigjøre de moderne produktivkreftene, og dermed være kapitalismen overlegen som produksjonsforhold. Ut fra erfaringene til nå kom jeg til at denne antagelsen er tvilsom, spesielt på grunn av vanskene med å planlegge teknologisk utvikling. Sosialismens framtidige seier er da ikke så opplagt som Marx mente, og jeg konkluderte med at vi måtte belage oss på å leve med kapitalismen – og slåss mot den – på ubestemt tid.

Jeg fikk grundige svar; fra Kjell Underlid, Jan Steinholt og Pål Steigan. Siden har jeg diskutert spørsmålet med mange andre kloke folk. Dessverre har ingen til nå overbevist meg om at resonnementet er galt. Og spørsmålet er viktig. Derfor tar jeg nå debatten opp igjen. Og, for ordens skyld; jeg tar den opp på vegne av meg sjøl, ikke på vegne av AKP. Flertallet er trolig uenige med meg, både i AKP og RV.

I arbeidsfolks interesse

I 1995 påpekte Kjell Underlid at jeg syntes å ha glemt klassestandpunket når jeg diskuterte planøkonomiens styrker og svakheter. Jeg stilte ikke spørsmålet «fordelaktig/ ufordelaktig for hvem?». Enig. Grunnen var at jeg regnet det som unødvendig. For meg er det åpenbart at det er arbeidsfolk som tjener på en planøkonomi utfra samfunnets felles behov. Den frie konkurransen tjener vinnerne, de sterke og rike; og rammer de fattige. I verdensmålestokk er det de fattigste som møter nøden og sulten, det er de fattigste kvinnene som må prostituere seg. Planøkonomi kan gi trygghet og sikre basisbehovene, og det må være i arbeiderklassens interesse. Logikken bekreftes av erfaringene fra Sovjet, Kina, Cuba og andre steder. I utgangspunktet fattige land, som på kort tid og under harde angrep fra omverdenen sikret nesten hele befolkningen mat, klær, hus, helsestell og grunnleggende utdanning.

Samfunnsmessig planøkonomi er i arbeiderklassens og vanlige folks interesse, så sant den fungerer. Derfor har sosialistiske ideer i alle land stått sterkest i arbeiderklassen. Derfor er jeg og mange andre sosialister. Trolig var det også derfor Marx var det. Et klassespørsmål, ja. Og en kamp for menneskeretter, og humanisme. For det gode, om en vil.

Dette leder fram til en annen kritikk jeg er blitt møtt med, både av Underlid, Steinholt, Steigan og andre: At jeg syntes å gi opp kampen for sosialismen, fordi den har mislyktes til nå. Den kritikken er jeg også enig i, slik jeg formulerte meg i 1995. Siden planøkonomi og sosialisme faktisk må være til fordel for flertallet av menneskeheten, kan vi ikke slutte å slåss for det, så lenge vi ikke ser noe bedre alternativ. Men hvordan er mulighetene for å seire? Hvilke odds har kampen? Det var det spørsmålet Marx mente å ha et vitenskapelig svar på, og som var hovedpoenget i debatten jeg reiste. Og det er et annet spørsmål.

Produktivkreftenes makt

Skal vi behandle Marx’ teorier med vitenskapelig respekt, må vi kunne se kritisk og uavhengig på hver del av teoriene, så sant delene ikke har ugjendrivelig logisk sammenheng. En del som etter mitt syn har tålt alle angrep, er hovedprinsippene i den historiske materialismen: Den grunnleggende drivkrafta i historien er produktivkreftenes utvikling. Det avgjørende for om en type produksjonsforhold overlever kriser og opprør eller går under og blir erstattet av en ny type; det er hvilken av de to typene som best fremmer produktivkreftenes utvikling på det tidspunktet i historien. Så lenge produksjonsforholdene er tilpasset produktivkreftenes nivå, er de tross alt stabile. Derfor ble nesten alle middelalderens bondeopprør knust. Og de som seiret, førte bare til et nytt kongedynasti.

Hvorfor er det sånn? Hvorfor kan vi ikke, slik en del i miljøbevegelsen hevder, legge mindre vekt på produksjon og vekst, og slippe denne «tvangstrøya» fra produktivkreftene? Svaret er dessverre enkelt. Tenk på enhver situasjon der en type produksjonsforhold har vunnet fram i noen land, mens andre områder lever med en annen type. Da vil den sida der produksjonskapasitet og teknologi vokser fortest, ha avgjørende fordeler. Handelsmessig, fordi de produserer best og billigst. Og – ikke minst – militært. Teknologisk og produksjonsmessig styrke bestemmer riktignok ikke alt i en krig. Både Vietnamkrigen og krigen i Afghanistan er påminnelser om det. Men blir den teknologiske og produktive forskjellen for massiv, da er det militære utfallet gitt. Og blir forskjellen i produksjonseffektivitet og teknologi stor nok, da kan det også røyne på i indre styrke for det samfunnet som ligger etter.

Dessverre er det ikke gitt at det er de mest rettferdige og humane produksjonsforholdene som vinner. De antikke slavesamfunnene avløste eller underkuet til dels mer egalitære ætte- og stammesamfunn. Det førte til mange slaveopprør, men slavesamfunnene besto i mange hundre år. Deres styrke var basert på harde økonomiske realiteter.

Marx forsto dette. Derfor mente han at sosialismen bare kunne seire om den reelt frigjorde produktivkreftene. Sjøl kom han til at den ville gjøre det, at moderne produktivkrefter på hans tid faktisk hadde nådd et nivå der kapitalismen var et hinder for videre utvikling, og at sosialismen kunne fjerne disse hindrene. Dette var hans konklusjon på en konkret analyse. Den følger ikke med nødvendighet av den historiske materialismen som prinsipp. Spørsmålet er om han hadde rett, i den konkrete vurderingen.

Hvorfor gikk det ikke?

I dag har sosialismen gått under eller blitt oppgitt i de fleste tidligere sosialistiske land. Hvorfor? Var imperialismen ennå for sterk, og knuste forsøkene til slutt? Var det først og fremst politiske feil fra kommunistpartiene? Var problemet at alle forsøkene startet i tilbakeliggende land? Eller dreide alt seg om virkningen av manglende demokrati, stalinismens overgrep og kulturrevolusjonens galskap? Alle disse forklaringene har noe for seg. Men jeg tror også vi er nødt til å se på planøkonomiens faktiske styrker og svakheter, som produksjonsforhold. Ikke bare fra et klasseperspektiv, men i evne til å frigjøre produktivkreftene.

Da hjelper det heller ikke å stille spørsmålet «Planøkonomi – for hvem?», slik Pål Steigan gjorde i en artikkel i Røde Fane, der han påpekte at mange kapitalistiske land har brukt statlig planlegging, i kapitalens interesse. For dette er planlegging som supplement til kapitalismen, innenfor rammen av styring ut fra konkurranse og profitt. Basisen forblir kapitalismens lover, på godt og vondt. Reell samfunnsmessig planøkonomi betyr derimot en planmessig utvikling av produksjonen ut fra flertallets interesser. Det er den type planleggingsevne – til å frigjøre produktivkreftene – spørsmålet dreier seg om. At en slik reell planøkonomi, hvis den fungerer, vil være et gode for arbeiderklassens og vanlige folks interesser, det er vi enige om. Men må det gode seire?

Hvilke erfaringer har vi?

Marx’ og Engels’ hovedargumenter for at en sosialistisk planøkonomi ville være kapitalismen overlegen som produksjonssystem var:

• At den ville gjøre slutt på sløseriet som lå i de tilbakevendende overproduksjonskrisene og i de herskende klassenes «vanvittige luksusforbruk».
• At «anarkiet i den samfunnsmessige produksjonen ville bli erstattet med planmessig og bevisst organisasjon» og at «en samfunnsmessig produksjon etter forut fastsatte planer» dermed ville bli mulig.

Hvordan har virkeligheten blitt, til nå? Sovjet gjorde etter mitt syn et reelt forsøk på å bygge en samfunnsmessig planøkonomi, iallfall til godt etter annen verdenskrig. Politisk degenererte Sovjet ganske fort til partidiktatur, og etterhvert til en politistat og et nomenklatur-klassesamfunn. Viktige trekk ved plansystemet bestod likevel lenge. Kina gjorde også et seriøst forsøk, iallfall til sist i 70-åra. Etter hvert vant andre linjer fram, som helt har endret den kinesiske økonomien. Forsøkene som ble gjort i mange mindre land, er verre å vurdere, fordi de reelt var såpass avhengige av de to store. Men Sovjet og Kina gir oss to eksempler med minst 30 års forsøk på samfunnsmessig planøkonomi med sosialistiske mål, i to ganske forskjellige land. Hvordan var egentlig resultatene? Og nå snakker jeg ikke om de sosiale resultatene, om fordelene for arbeiderklassen. Jeg snakker om resultatene målt i økonomisk og teknologisk utvikling, om evne til å frigjøre produktivkreftene.

Imponerende resultater

Resultatene var mye bedre enn dagens nyfrelste kapitalismeprofeter vil innrømme. Femårsplanene forandret Sovjet med en fart som forbløffet verden. Landet ble en industrinasjon på 20 år, sto i mot Tysklands angrep, og ble gjenreist i høyt tempo. I 50- og 60-åra kunne deler av teknologien konkurrere med USAs. Kina hadde også en imponerende utvikling i sine første 30 år, til tross for feilskjærene i «det store spranget» og problemene i kulturrevolusjonen. Det «økonomiske underet» i dagens Kina bygger i stor grad på grunnlaget fra Maos tid.

Hva muliggjorde disse gode resultatene? To faktorer er veldig tydelige. Den ene er evnen til å mobilisere hele befolkningen, ved en blanding av politisk overbevisning og kommando. Den andre er nettopp det Marx nevnte: Det var en «produksjon etter forut fastsatte planer» ved hjelp av en «planmessig og bevisst organisasjon». Å legge en konkret plan for industriell oppbygning, og bruke hele statsapparatets styrke til å gjennomføre den, viste seg meget effektivt. Mye tyder på at en del av disse erfaringene er allmenngyldige for land som skal prøve å ta igjen en mer utviklet verdensøkonomi. Andre fattige land, først og fremst i Asia, som helt eller delvis har klart dette, har også brukt plan og styring ved hjelp av statsapparatet. I dette lyset blir dagens IMF-politikk direkte grotesk. Den er en oppskrift for fortsatt underutvikling i fattige land.

Planøkonomiens problemer

Så mye for de positive erfaringene. Hva med de negative? Det som oftest blir trukket fram fra Sovjet, er problemene med tilpasning av produksjonen til behovet, spesielt i forbruksvaremarkedet. Vi kjenner alle beskrivelsene av butikk-køene, og historiene om produksjon av store spiker for å fylle planmålet i kilo. Disse problemene var reelle. Men de var også åpent vitset med, diskutert og analysert. Det ble høstet mye erfaring og utviklet interessant teori: Bevisst bruk av kombinasjonen plan/marked, mekanismer for løpende korrigering av planen, bruk av datateknologi; her er diverse muligheter. Noen av problemene var nok også spesielle for Sovjet, spesielt på landbruks- og matvareområdet. Kina, som hadde en annen bakgrunn, var mindre preget av traurige butikk-køer. I strid med alminnelig oppfatning tror jeg faktisk ikke at dette problemet er det vanskeligste for en samfunnsmessig planøkonomi.

Et større problem er arbeidsproduktiviteten. Både i sovjetisk og kinesisk industri ble produktiviteten liggende langt etter i forhold til tilsvarende fabrikker i kapitalistiske land. Noen mener at hovedårsaken var at planøkonomiene ikke kunne eller ville bruke arbeidsløsheten som middel. Jeg tror dette synspunktet er for enkelt. Den viktigste faktoren i produktiviteten er ikke hvor hardt folk jobber, selv om det er viktig nok. Den viktigste faktoren er den teknologiske utviklingen, bruken av stadig bedre maskiner for å øke produksjonen pr. ansatt. Under kapitalismen blir denne rasjonaliseringen tvunget fram av økonomiske lover. I en sosialistisk planøkonomi må rasjonaliseringene gjøres etter plan. Rasjonalisering betyr ofte vraking av brukbare fabrikker, rasering av lokalsamfunn, flytting og arbeidsløshet for folk. Derfor kan sosialistiske samfunn ha en sterk tendens til å holde igjen på dette området; og tendensen kan bli sterkere jo mer demokratisk samfunnet er. Under kapitalismen har man ikke noe valg. Det er umenneskelig, men det utvikler produktiviteten.

[Merknad: I papirutgaven var det en feil i dette avsnittet. Den er korrigert her, og i papirutgaven av Røde Fane nr 2b.]

Den uregjerlige teknologien

Det største problemet for en sosialistisk planøkonomi, på lengre sikt, tror jeg imidlertid ligger enda dypere: I problemet med å planlegge teknologisk utvikling. Ny teknologisk utvikling er i stor grad uforutsigbar. En vet ikke hva som vil bli oppfunnet før det faktisk skjer. En vet heller ikke hva som vil få praktisk betydning, eller når utviklingen av en bestemt teknologi stopper opp. Hvem gjettet i 1960 at passasjerflyteknologien i hovedsak skulle slutte å utvikle seg videre? Ikke de som satset på overlydsfly iallfall. Hvem gjettet i 1980 at pc-en skulle bli det totalt dominerende datamaskinprodukt mindre enn 10 år etter? Ikke folkene i Norsk Data iallfall. Slike overraskelser fører til at store verdier sløses bort, og noen taper mye penger; men for kapitalismen er det ikke noe problem. Nettopp fordi systemet styres blindt etter profitt tilpasser det seg ganske raskt, ofte uten at noen forstår hva som skjer før etterpå. For en sosialistisk planøkonomi er dette mye verre. Hvordan skal en planlegge utviklingen av teknologi og produksjon når ingen veit hvor en skal hen?

Betydde dette problemet noe for sammenbruddene og degenereringen av planøkonomiene i Sovjet og Kina? Det er vanskelig å si sikkert. Når Sovjet fra 60-åra etter hvert ble liggende håpløst etter vesten teknologisk, kan det ha flere årsaker. Ufriheten og det stivbeinte systemet betydde nok mye, den nye overklassens snylting kan også ha gått ut over skaperkraften blant folk. I Kina betydde kulturrevolusjonens forakt for intellektuelt arbeid sitt, og de lå lenger etter fra start. Jeg kan likevel ikke fri meg fra tanken at problemet med å planlegge det uforutsigbare bidro til svikten, særlig i datateknologisk utvikling.

Det store dilemmaet

Min konklusjon er derfor at en sosialistisk, samfunnsmessig planøkonomi har vist seg å ha noen overlegne trekk som produksjonssystem, i tråd med Marx resonnement: Den muliggjør planmessig industriutvikling og en samlet mobilisering av befolkningen. Men motsatt har den anarkistiske, profittbaserte kapitalismen noen andre fordeler, først og fremst i utviklingen av produktivitet og teknologi. Disse fordelene er knyttet til uforutsigbarheten ved teknologisk utvikling, og til brutaliteten og planløsheten i profittsystemet. Sosialismens overlegenhet i evne til å frigjøre produktivkreftene er derfor ikke så opplagt som Marx antok. Og dette vil gjelde alle former for sosialistisk planøkonomi, enten den er ledet despotisk eller gjennom et reelt fungerende sosialistisk demokrati.

Er det slik, betyr det at sosialismens og kommunismens seier over kapitalismen ikke er noen historisk nødvendighet. Likevel argumenterte jeg i innledningen til artikkelen for å fortsette å kjempe for en sosialistisk planøkonomi; fordi en slik økonomi, demokratisk planstyrt ut fra flertallets og samfunnets behov, åpenbart er i arbeiderklassens og vanlige folks interesse.

Dette er et dilemma. Hvordan kan en opprettholde en kompromissløs klassekamp og kamp for sosialismen, hvis en ikke kan stole på at denne kampen vil føre til seier? Avvæpner ikke mitt standpunkt hele den revolusjonære bevegelsen, og må det ikke føre til at en oppgir hele kampen og ender opp med en sosialdemokratisk tilpasningslinje? Jan Steinholt påpekte dette dilemmaet i et hudflettende svar til meg i KK for fem år sida, og flere har gjort det siden.

Sosialdemokratiet har ingen løsning

Jeg forstår og har sans for disse innvendingene, og har ikke noe enkelt svar på dem. Men noen tanker har jeg gjort meg. For å ta det siste først: Er mitt standpunkt et argument for sosialdemokratiet? Etter mitt syn, nei. Sosialdemokratiets ide er basert på at det er mulig å gjøre kapitalismen menneskelig, ved å regulere den gjennom statsapparet. Til støtte for denne ideen påpeker sosialdemokrater alle de godene arbeiderklassen har oppnådd, særlig i Norge og andre vesteuropeiske land. Problemet er at de glemmer hva som gjør kapitalismen til kapitalisme. Det er sjølve den blinde profittjakta som gir kapitalismen dens styrke, derfor kan den heller aldri bli varig «snill» eller «human».

De godene arbeiderklassen i rike industriland har vunnet, er delvis et resultat av produksjonsnivået og av utbyttingen av fattigere områder. Litt av imperialismens rikdommer har dryppet på vanlige folk. Men først og fremst er godene et resultat av klassekamp, på to plan: Den direkte kampen arbeiderklassen i våre egne land har ført, gjennom fagforeninger og på andre måter. Og revolusjonene i Sovjet, Kina og andre land. Det samme gjelder de fordeler folk i den tredje verden tross alt har klart å vinne.

Eksistensen av de (mer og mindre) sosialistiske landene tvang kapitalistene i resten av verden til kompromisser, for å unngå at revolusjonene skulle spre seg. Etter hvert som sosialismen degenererte

Ofrer jeg drømmen?

Kommunister og revolusjonære sosialister har ikke bare vært avgjørende for klassekampens vilkår gjennom de store sosialistiske revolusjonene. Også i den daglige klassekampen i de kapitalistiske landene og i den tredje verden har revolusjonære av ulike avskygninger hele tida gått i spissen; med mot, stahet og offervilje. Jeg er enig i at en del av denne staheten har kommet fra vissheten om at vi var del av en stor historisk prosess som til sist ville seire. Troen på sosialismens uunngåelige seier har dermed vært en materiell historisk kraft i halvannet århundre. Hvorfor i alle dager vil jeg undergrave den?

For det første fordi jeg mener vi er pent nødt. Hvis resonnementet faktisk ikke henger sammen, så må vi innrømme det. Holder vi fast på et grunnlag som ikke holder, har vi i lengda ikke mulighet til å mobilisere noen. For det andre, så sier jeg ikke at sosialismen ikke kan seire. Jeg sier bare at den sosialistiske planøkonomien har åpenbare svakheter i forhold til kapitalismen, i evnen til å frigjøre teknologisk utvikling. Det forandrer ikke sosialismens sterke sider; som det eneste alternativ vi kan se i dag som gir mulighet for bedre og mer rettferdige samfunn, det eneste vi ser som kan stanse kapitalismens onde sirkel av overproduksjon, arbeidsløshet, krig og sult.

Men det betyr at vi må være villig til å diskutere både de sterke og de svake sidene. Vi må kjenne og være forberedt på begge deler, både i kampen for sosialismen og når og hvis noen igjen får mulighet til å bygge sosialistiske land. Det å bygge sosialismen kan økonomisk sett vise seg å være arbeid i motbakke, på ganske lang sikt: Omliggende kapitalistiske land vil kanskje ha fordeler som befolkningen i sosialistiske land må jobbe hardt for å kompensere. Det kan bety at andre trekk ved det sosialistiske samfunnet kan bli mer avgjørende. Skal folk tåle å leve med en teknologisk underlegenhet, må de oppleve at de lever i et mer rettferdig samfunn, som det er verdt å kjempe for. Da må blant annet sosialistisk demokrati, ytringsfrihet og rettssikkerhet være reelle. Det nytter mindre å la hensikten hellige midlet, hvis sosialismen er et økonomisk motbakkeprosjekt som er varig avhengig av folkeflertallets lojalitet og engasjement.

Klassekampen fortsetter

Noen har hevdet at når jeg trekker Marx’ argument for sosialismen og kommunismens uunngåelige seier i tvil, så støtter jeg samtidig ideen om at kapitalismen vil «vare evig». Det er jeg ikke enig i. Menneskeheten vil neppe leve evig, men vi kan håpe arten vil bestå lenge, kanskje i flere millioner år. Den kan også dø ut langt raskere enn det. Menneskenes samfunns- og produksjonsforhold har i historisk tid avløst hverandre med langt kortere tidsintervall, i størrelsesorden noen hundre til noen tusen år. Som alle andre historiske hendelser har disse omslagene vært lettest å analysere i ettertid. Jeg er overbevist om at det vi kaller kapitalisme og imperialisme vil bli avløst av noe nytt, før eller siden. Av hva, og hvordan det vil skje, det veit vi simpelthen ikke. Men vi må forholde oss til verden ut fra det vi kjenner. Og i dag er det mest menneskelige alternativ til kapitalismens barbari jeg kan se en verden av samarbeidende land organisert som demokratiske, sosialistiske planøkonomier, med kommunistiske fordelings- og samfunnsprinsipper som rettesnor og mål.

Så lenge vi ikke kan se noe bedre, må vi fortsette å slåss for en slik verden, og mobilisere folk for det. Skal vi klare det, må vi ikke lure oss sjøl eller andre til å tro at kampen er lettere enn den er, eller at seieren er viss når vi ikke kan vise at den er det. Kanskje vil vi likevel lykkes. Eller kanskje vil vår kamp bare bremse kapitalismens verste herjinger, og bidra til å forsvare de undertrykte klassenes interesser. Til det hele vokser over i en annen, ny samfunnsorganisering vi i dag ikke kan forestille oss, og ikke har noe navn på. Vi kan ikke legge ned kampen for et bedre samfunn av den grunn. Like lite som legevitenskapen kan gi opp kampen mot kreftsjukdommene selv om den kanskje aldri kan fjerne dem.

Et slikt grunnlag for revolusjonært arbeid, som ikke kan love noen sikker seier, er kanskje vanskelig å mobilisere på. Men det kan også bidra til å rense lufta og klare tankene. Jeg tror den viktigste basisen for oppslutningen om revolusjonære organisasjoner alltid har vært vår evne og vilje til å lede klassekampen. Og klassekampen vil fortsette, så lenge klassesamfunn består. Kanskje vil en mer nøktern holdning til oddsen heller styrke kampen på lang sikt.

Jeg påtar meg ikke å spå. Jeg har bare kommet til at Marx argumenter for sosialismens uunngåelige seier er for svake, og det må vi se i kvitøyet og ta opp til diskusjon.

Les en kommentar her.

av Anthony Arnove

Det er nå 10 år siden FN vedtok omfattende sanksjoner mot Irak. Sanksjonene ble vedtatt den 6.august 1990, på dagen 45 år etter USA slapp en atombombe over Hiroshima. Bomben drepte anslagsvis ett hundre tusen mennesker og etterlot seg radioaktiv forurensning som fremdeles påvirker befolkningen i området. Kort tid etter fulgte angrepet på Nagasaki. Sammentreffet i datoer er avslørende. På tross av den amerikanske regjeringens retoriske kamp for å hindre spredning av masseødeleggelsesvåpen står USA i en særklasse når det gjelder bruk og produksjon av slike våpen. Bruken av atombomber mot Japan var avskyelig, men i de siste ti årene har det dødd mellom fem og ti ganger så mange mennesker i Irak som en følge av krigshandlinger og sanksjoner. Denne krigen føres under FN-flagget og ledes av USA og Storbritannia.

FN vedtok sanksjoner mot Irak fire dager etter invasjonen i Kuwait og opprettholdt dem etter den brutale Gulfargen i 1991. Krigen krevde ti tusener av irakiske liv, fordrev Irak fra Kuwait og førte landet tilbake til et «førindustrielt samfunn», som en FN-ledet delegasjon observerte rett etter krigen (1). Det ble hevdet at sanksjonen ble forlenget for å uskadeliggjøre Iraks masseødeleggelsesvåpen. Lite ble sagt om at de land – USA og andre medlemmer av Sikkerhetsrådet – som uttrykte slik bekymring for Iraks masseødeleggelsesvåpen, er de samme landene som er ansvarlige for en overveldende del av våpensalget i regionen og på i verden. Enda mindre ble sagt om en del andre ubeleilige fakta: I årene forut for invasjonen av Kuwait hadde Iraks ødeleggende og undertrykkende kapasitet blitt utviklet med støtte og oppmuntring fra venner i Washington, London og andre vestlige hovedsteder. Israel hadde på dette tidspunktet et atomvåpenarsenal på omtrent to hundre stridshoder, og okkuperte fremdeles Sør-Libanon og territorier de røvet til seg i 1948 og 1967 i strid med en rekke FN-resolusjoner.

Ti år senere, til tross for bevis fra tidligere sjefer for FNs våpeninspektører og andre internasjonale institusjoner for at Irak er «kvalitativt avvæpnet» blir sanksjonene opprettholdt. Sanksjonene vil bli fastholdt «til tidenes ende eller så lenge han (Saddam Hussein) sitter ved makten», forklarte president Bill Clinton. Mens USA nå ønsker et regimebytte i Irak, holdt de bevisst Saddam Hussein ved makten i sluttfasen av Gulf Krigen. Eller for å sitere New York Times-korrespondenten, Thomas Friedman: USA foretrakk en «irakisk junta som styrer med jernhånd» fremfor et folkelig opprør (2).

Den amerikanske regjeringen ønsker egentlig at en fra de militæres rekker tar makten og styrer landet, på samme måte som Saddam Hussein gjorde da han var USAs allierte i krigen mot Iran i årene 1980-1988 og frem til invasjonen av Kuwait. Men, USA vil også at det skal være en person uten regionale makt ambisjoner som kan komme i konflikt med den viktigste regelen for amerikansk politikk i Midt-Østen: USA er sjef! Loven, med det latterlige navnet Iraqi Liberation Act (Loven om Iraks frigjøring), har satt av nittisyv millioner dollar til den såkalte irakiske opposisjonen. Det er en dypt splittet gruppe med base i London, som helt mangler sosial base i Irak. Blant grupperingene som mottar penger og støtte fra USA er en som håper å gjenopprette monarkiet i Irak (3).

I mellomtiden dør ufattelige mange vanlige irakere som en bevisst og forutsigelig følge av en politikk som har som formål å strupe den irakiske økonomien. De som betaler prisen, er de fattige – arbeiderklassen og spesielt barna – og ikke de som hevdes å være målet for sanksjonene, nemlig president Hussein og hans innerste krets i det styrende Baath-partiet. Tvert i mot har sanksjonene på mange måter styrket regjeringen, men splitter og svekker befolkningen. En liten gruppe har blitt utrolig rike på svartebørshandelen generert av embargoen. I sentrum av Bagdad kan man se splitter nye Mercedes-sedaner og firehjulsdrevne terrengbiler blant de skrøpelige dødsfellene vanlige irakere kjører. Sammen navigerer de gjennom 4-felts kryss uten fungerende lys. Selv om embargoen har hindret Irak i å importere varer som er helt nødvendige for å opprettholde vann- og sanitærsystemet – blant annet klorin – smugler den lille eliten i Bagdad inn klorin til sine private svømmebasseng. Det har vært en sterk vekst i byggingen av private svømmebasseng under embargoen (4).

Etter å ha foretatt omfattende landsdekkende undersøkelser oppdaget Unicef at dødligheten for barn under fem år var fordoblet i sentrale og sørlige deler av Irak, og at dette hovedsakelig skyldes Golf-krigen, dens ettervirkninger og sanksjonene. I et land med tjueto millioner mennesker tilsvarer det opp mot fem hundre tusen «ekstra» dødsfall over en ti år periode. Den viktigste dødsårsaken blant barn under fem år i Irak er dehydrering som følge av diaré. Det amerikanske utenriksdepartementet hevder at disse dødsfallene er Saddams feil. De viser til forbedringen i dødligheten for barn under fem år i de autonome, kurdisk kontrollerte delene i det nordlige Irak.

Dette argumentet tåler ikke nærmere etterprøving. Den nordligste delen av landet har et langt rikere jordbruk enn den sørlige og sentrale delen, den mottar større humanitære bidrag per hode – inkludert kontant bidrag som er forbudt i resten av landet og kan dra nytte av illegal handel over den tyrkiske grensen. Sist men ikke minst ble dette området påført langt færre skader på infrastrukturen og utsatt for mindre forurensning som en følge av Golf-krigen enn de sørlige delene av landet hvor det amerikanske militæret avfyrte mer en million runder ammunisjon med utarmet uran (5).

Irakere står nå ovenfor utbredt feilernæring og andre sykdommer som er typiske i den fattige tredje verden, slik som malaria, kolera og tuberkulose. Selv om Iraks regjering var undertrykkende og udemokratisk, hadde Irak på slutten av 1980-tallet en avansert medisinsk, utdannings- og sosial infrastruktur. Den har blitt ødelagt. FNs sanksjonskomite, som må godkjenne alle kjøp den irakiske regjeringen ønsker å gjøre med sine oljeinntekter, avslår rutinemessig godkjennelse av kontrakter for å bygge opp igjen denne infrastrukturen med begrunnelse i sitt «dobbeltbruk» kriterium: Irak kan ikke importere sivile varer som kan ha en potensiell militær anvendelse. Blant de varene som har blitt holdt ute gjennom denne mekanismen, hovedsakelig fordi den amerikanske representanten legger ned veto, er ambulanser, klorprodukter og til og med blyanter. Pr. dags dato er varer for rundt 1,8 milliarder dollar som Irak har bedt om er holdt tilbake takket være disse restriksjonene. I noen tilfeller fører dette også til at varer som har blitt importert, for eksempel reservedeler, blir verdiløse.

Den undersøkende journalisten, John Pilger, som holder til i London, konfronterte nylig Peter van Walsum, lederen for FNs sanksjonskomite, med hvordan komiteen fatter beslutninger.

Pilger: Hvor mye makt utøver USA over din komite?
Van Walsum: Vi handler etter konsensus.
Pilger: Og hvis USA er i mot?
Van Walsum: Da handler vi ikke. (6)

I 1990 var en irakisk dinar verdt omtrent tre dollar. I dag, hos Bagdads vekselmeklere, er kursen for en dollar 2.200 dinarer. Som et resultat har spare- og inntjeningsevnen til nesten hver eneste iraker blitt ødelagt. Barn forlater skolen tidlig – hvis de overhodet begynner – for å hjelpe familiene sine med å overleve på. I en syvende klasse utenfor Bagdad som jeg besøkte sammen med en delegasjon fra Fellowship of Reconcilliation and Voices in the Wilderness i mars 2000, stod læreren foran en full klasse uten tilgang til et eneste ark, blyanter, lærebøker eller kladdebøker. Da hun spurte elevene på arabisk om å rekke opp en hånd hvis de måtte jobbe etter skolen, rekte hver eneste elev opp hånda. En del av barna pusser sko eller selger parafin, andre selger kroppene sine. Senere, i gangen, forklarte læreren at hun også måtte jobbe etter skolen fordi hun ikke lenger kunne leve av sin lærerlønn som tilsvarer omtrent tre dollar i måneden. Hun ikke hadde råd til medisinsk behandling som hun trengte.

Blod for olje

For å forstå hva som skjer i Irak, må man starte med et enkelt faktum som sjelden blir trukket frem i media: Nest etter Saudi-Arabia har Irak verdens største bekreftede oljereserve. Noe sånt som 11 prosent av verdens olje ligger under Irak og fordi den er så nær overflaten, er den blant verdens billigste å utvinne. Den irakske oljen er derfor mer lønnsom enn olje fra Mexicogolfen eller Nordsjøen.

Noen har prøvd å forklare amerikansk irakpolitikk ved å vise til bensinprisen på amerikanske bensinstasjoner, men bildet er mer komplisert. USAs ledende oljeleverandør er faktisk Canada, og de overtok for kort tid siden denne plassen fra Venezuela. USAs interesse for Midt-Østens olje stikker dypere. Amerikanske byråkrater har lenge forstått at i tillegg til å være svært lønnsom, er oljereservene i Midt-Østen av enestående geostrategisk betydning. Så tidlig som i 1945 bemerket det amerikanske utenriksdepartementet at olje «historisk har spilt en større rolle for USAs utenriksforbindelser enn noen annen handelsvare» (7). Regjeringen innså særskilt at kontroll over regionens olje ville gi USA en strategisk fordel ovenfor konkurrerende kapitalistiske stater, spesielt Japan og Tyskland.

I 1930- og 1940-årene ble Irak dominert av britiske interesser. Men da det ble oppdaget store olje reserver i Irak i begynnelse av 50-årene, ville USA dytte Storbritannia til siden. «Forholdene endret seg dramatisk» i Irak i 1950-årene, forklarer historikeren Samira Haj. «Produksjonsnivået økte, konsesjonsinntektene steg kraftig og olje ble den ledende sektoren i den (irakiske) økonomien.» Som sosialisten Tony Cliff bemerket:

«Når vi snakker om imperialisme i Midt-Østen, er det første man tenker på olje. (…) Hvis vi snakket om olje i Midt-Østen før andre verdenskrig, ville vi hovedsakelig snakket om britisk oljeimperialisme. Storbritannia kontrollerte da 100 prosent av Irans olje og 47,5 prosent av Iraks olje, USAs andel var bare 23,75 prosent i Irak (det samme som Frankrike). Etter det har situasjonen forandret seg radikalt: I 1959 steg USAs andel til 50 prosent av all olje i Midt-Østen, mens Storbritannias andel sank til 18 prosent. (Frankrike hadde 5 prosent, Nederland 3 prosent, andre – inkludert de lokale arabiske regjeringene 24 prosent.) Nå er oljeimperialisme egentlig USA-imperialisme.» (8)

USA gikk ut av den andre verdenskrigen som en enestående økonomisk og militær makt. De søkte umiddelbart å kapitalisere de fordelene de hadde oppnådd. USA ønsket å utvikle «et mønster av relasjoner som vil tillate oss å opprettholde denne situasjonen av ulikhet uten faktisk å svekke vår nasjonal sikkerhet» (som George Kennan, strateg i utenriksdepartementet, skrev i et internt planleggingsdokument i 1948) ved å etablere nære relasjoner med klientregimer i regionen. USA kom særlig til å støtte seg på Israel og Iran under Sjahen (9). Men i 1979 ble dette regionale «mønstret av relasjoner» brutt opp. Da den USA-støttede Sjahen ble forvist fra Iran etter revolusjonen, vendte USA seg mot Irak og Saddam Hussein – som hadde steget opp gjennom Baath-partiets maktstruktur til å bli president i 1979 – for å holde Iran i sjakk. Under den blodige krigen med Iran fra 1980-1988 gav USA Irak våpen og støtte, samtidig som de underhånden spilte de to landene opp mot hverandre.

I dag skriver media side opp og side ned om hvordan Hussain «gasset sitt eget folk». Men da tusener av kurdere ble gasset i Halabja-massakren i mars 1988, økte USA sine jordbrukskreditter til regimet og sende en delegasjon av politikere fra Washington, deriblant senator Robert Dole, for å fremme bedre relasjonene mellom de to landene og for å gi Hussein råd om hvordan han skulle takle amerikanske medier.

Regional imperialisme

Hussein ville selvfølgelig raskt gå fra å være en diktator, hvis våpen og undertrykking ble sett på med velvilje (fordi de var stemplet med Made in the USA), til å bli regjeringens verste fiende, og tema for endeløse diskusjoner om ondskapen USA møter på verdensarenaen. Som historikeren Howard Zinn kommenterer: «Det er som om USA aldri har støtt på en diktator tidligere,» sett bort fra Sjahen i Iran, Suharto i Indonesia, Mobutu Sese Seko i Zaire (nå Kongo) og Hussain i Irak (10).

1979 var viktig på en annen måte også. Maktbalansen i Midt-Østen ble forskjøvet. Da Anwar Sadat i september 1978 signerte Camp David-avtalen med Israel, som ledet frem mot en fredsavtale mellom Israel og Egypt i mars 1979, var spørsmålet om hvem i den arabiske verden som – for å sitere Naseer Aruri – «skulle bli den ledende kraften i motstanden mot Israel» (11). Hussein håpet at Irak kunne fylle tomrommet, en ambisjon som skulle føre ham på kollisjonskurs med USA.

Irak representerer et tydelig eksempel på det Alex Callinicos har beskrevet som fremveksten av regional imperialisme i den tredje verden:

«Nøkkelfaktoren i utviklingen av en mer pluralistisk og ustabil verden har vært fremveksten av de regionale imperialismene i løpet av de siste tjue årene – dvs. tredje-verdenland med aspirasjoner om den type politisk og militært herredømme på et regionalt plan som bare supermakter har kunnet glede seg over globalt. Midt-Østen – den mest ustabile regionen etter 1945 (…) er uheldigvis også det området med flest land som konkurrerer om å oppnå en slik posisjon – Israel, Iran, Irak, Egypt, Syria og Tyrkia.» (12)

Hussein gikk for langt da han i august 1990 invaderte Kuwait. USA hadde bygget opp det irakske regimet mot Iran av strategiske årsaker, men de var ikke villige til å la Hussein oppnå sine regionale ambisjoner uhindret. Spesielt ikke hvis det truet USAs kontroll over olja. Golf-krigen sikret i seg selv USAs interesser. Iraks infrastruktur ble brutalt ødelagt og også steder av kulturell og historisk betydning, ble utsatt for angrep. Handelsembargoen har hindret Irak å gjenoppbygge landet og ført til at befolkningen utsettes for store lidelser fordi USA er fast bestemt på å opprettholde «politisk og militær kontroll».

Den skjulte krigen

Sanksjonene har blitt presentert som et alternativ til militær intervensjon, men har faktisk ført til større skade enn Golf-krigen. Dessuten har boikotten stadig blitt supplert med en rekke militære angrep på Irak. En av Clintons første beslutninger som president, etter å ha returnerte haitiske flyktninger som søkte asyl, var å sende raketter mot sentrum i Bagdad. En rekke irakere ble drept, blant annet artisten Leila al-Attar. Etter den brutale Operasjon Desert Fox-bombingen i desember 1998, har amerikanske og britiske jagerfly bombet Irak nesten daglig.

«Sivile dødsfall og skader er en regulær del av de lite omtalte amerikanske og britiske luftoperasjonene over Irak,» vedgikk Washington Post i en av de få artiklene som omtaler angrepene i de såkalte flyforbudssonene over Irak. De to landene hevder bombetoktene er «håndhevelse» av en FN-resolusjon, men resolusjonen er ikke-eksisterende, sonene mangler juridisk basis. Operasjonene – som har kostet mange milliarder dollar – har for lengst passert omfanget av fjorårets Nato-operasjon på Balkan, men har bevisst blitt holdt unna det offentlige søkelys av den amerikanske og britiske regjeringen. I følge Pentagon har amerikanske og britiske kampfly gjennomført i overkant av 280.000 tokt over «flyforbudssonene» siden de ble opprettet. Etter at angrepene ble kraftig trappet opp i desember 1998, har Storbritannia sluppet anslagsvis syttiåtte tonn sprengstoff bare over det sørlige Irak. Til sammenligning ble det i de foregående seks årene bare sluppet 2,5 tonn (13).

I Basra, den viktigste byen i det sørlige Irak, traff jeg Iqbal Fartous som nå kaller seg UM Hydir («mor av Hydir»), etter sønnen hun mistet i et slik bombeangrep i januar 1999. Hydir ble drept sammen med flere andre naboer i en trang bygate. Hennes andre sønn, Mustafa, som nå er seks år, overlevde. Um Hadyr trakk opp skjorta og tok ned buksa for å vise oss de mange glasskårene og splintene som var tydelige under hudoverflaten. FN-medarbeidere, inkludert Hans von Sponeck, som nylig sa opp sin stilling som FNs humanitære koordinator i Irak som en protest mot sanksjonene, har dokumentert at bombene rutinemessig treffer sivile, viktig infrastruktur og buskap.

USA hevder at flyforbudssonene ble etablert for å beskytte kurderne i det nordlige Irak og shiamuslimene i sør. Likevel har de ikke bidratt til dette i det hele tatt. Det hyklerske i USAs politikk ble nok en gang avslørt i april. Da satte Tyrkia i gang et stort militær angrep i Nord-Irak for å gjennomføre en kampanje for etnisk rensing, som skulle utrydde de samme kurderne som de vestlige styrkene hevdet å beskytte.

Tyrkia er en viktig alliert for USA og Nato og «spiller en kritisk rolle når det gjelder å beskytte amerikanske interesser i regionen,» ifølge New York Times. Landet stiller også baser til disposisjon for USAs militære operasjoner i regionen, inkludert angrepene i flyforbudssonene. «I det som har blitt en årlig begivenhet som markerer at våren har kommet,» rapporterte avisa Guardian i Storbritannia, «har tusener av tyrkiske tropper de siste dagene krysset grensen inn i det nordlige Irak for å jakte på medlemmer av det opposisjonelle Kurdiske arbeiderpartiet (…) Omtrent alle andre steder i verden, ville tusener av tungt bevæpnede styrker som krysser en internasjonal grense, være en stor nyhet, men denne siste tyrkiske innmarsjen i Irak vil knapt bli registrert i vesten.» (14)

Å snu tidevannet

Selv om forkjemperne for sanksjoner har prøvd, meget hardt, å skjule bevisene – de humanitære følgene – av krigen mot Irak, befinner de seg nå stadig mer på defensiven takket være presset fra en voksende aktivistbevegelse. «(Clinton-)administrasjonens Irak-politikk møter økende diplomatisk motstand og internasjonal bekymring for at de økonomiske sanksjonene vedtatt av FN, straffer det irakiske folket og ikke Husseins regjering,» skrev New York Times i juli. FNs sikkerhetskomite blir også «møtt med økende kritikk av handelsembargoer som ikke synes å avskrekke diktatorer, men ofte skader sivile,» og «har fått en tøff jobb med å imøtegå kritiske røster av sanksjonene mot Irak, hvor 80% av befolkningen har blitt rammet i følge nye beregninger fra Røde kors og Røde halvmåne.» Sent i mars innrømmet FNs generalsekretær, Kofi Annan: «Vi står i fare for å tape diskusjonen eller propagandakrigen – hvis vi ikke har tapt den allerede – om hvem som er ansvarlig for situasjonen, president Saddam Hussein eller FN. Vi blir beskyldt for å påføre en hel befolkning lidelse,» la han til (15).

Da Hans von Sponeck sa opp sin stilling denne våren, ble han den andre høyt plasserte FN-tjenestemannen som har forlatt sin stilling. Han fulgte det moralske eksemplet til Dennis Halliday, den tidligere humanitære koordinatoren som trakk seg høsten 1998, og som siden bruker sitt liv til å få slutt på det han beskriver som «folkemordet» i Irak. Rett etter von Sponecks gikk av, sa også Jutta Burghardt, direktøren for FNs matvareprogram i Irak, opp sin stilling. «Jeg støtter fullt ut det von Sponeck sa», uttalte Burghardt, «det er en sann humanitær tragedie som skjer her, og jeg tror at alle mennesker som ser på fakta og konsekvensene av sanksjonene for lokalbefolkningen, ikke vil fornekte at han har rett.» Tun Myat som overtok etter von Sponeck, rapporterte i oktober at «selv om (Iraks mat-)distribusjon regnes for å være blant verdens beste, så har den vanlige irakers situasjon ikke blitt bedre fordi kronisk fattigdom hindrer en bedring av livsvilkårene» (16).

Media har i større grad begynt å dekke krigen på en måte vi ikke har sett tidligere i den tiårsperioden krigen har vart. Bladet The Economist skrev nylig:

«Sanksjonene møter irakerne hvert minutt, hver dag. I Basra, Iraks nest største by, slår strømmen seg av og på og er ikke til å stole på de timene på dagene da den er tilgjengelig. Røyk fra dårlige aggregater og kjøretøy henger over byen som en tykk sky. Vannet i krana gir diare, men få har råd til vann på flaske. Fordi kloakken har brutt sammen, er det dammer med illeluktende møkk over hele byen. Dette avløpet kombinert med forurensning lengre opp i elven har drept mesteparten av fisken i elven Shatt al-Arab, og gjort resten uspiselig. Regjeringen kan ikke lenger sprøyte mot sandlopper eller mygg, så mengden insekter har økt kraftig, og det samme har sykdommene de bærer med seg.

Mesteparten av det en gang så velutviklede apparatet av offentlige tjenester, har forsvunnet. Arkeologene har begynt å begrave ruinene som de med stor møye har gravd frem, fordi de mangler de riktige kjemikaliene for å kunne bevare funnene. Det offentlige vannings- og dreneringsnettverket har falt sammen. Det har ført til at mye av Iraks beste jordbruksområder enten er for tørre eller for salte til å dyrke. Sau og kyr er ikke lenger beskyttet av et offentlig vaksinasjonsprogram og har blitt rammet av pester og sykdommer i hundre- og tusentall. Mange lærere i de offentlige skolene gidder ikke møte på jobb lenger. De som gjør det, må undervise slappe og feilernærte barn uten bøker, pulter eller tavler.» (17)

I fjor gjennomførte aktivister i USA, med stor suksess, aksjoner i forbindelse med at Madeleine Albright – en verbal forkjemper for sanksjonene – holdt eksamenstaler ved University of California, Berkeley, George Washington University og Northeastern University. Under eksamenshøytideligheten ved Berkeley gav Fadia Rafeedie – som ble tildelt høyeste utmerkelse for en senior – en sterk tale som fordømte krigen mot Iraks folk. Albright ble spart for å måtte høre Rafeedies ord fordi universitetet omgjorde programmet slik at Albright fikk tale først. Mens demonstranter inne i salen holdt opp bannere som beskrev Albright som en krigsforbryter, ble hun raskt eskortert ut av sikkerhetsvakter og forbi en stor demonstrasjon utenfor auditoriet – femtini demonstranter ble fjernet fra hallen.

Slik aktivisme var avgjørende for å få slutt på krigen i Vietnam, og ble også viktig i de bredere kampene i dette landet for kvinners rettigheter, homofil frigjøring, borgerrettigheter og sosialisme. I en tid da et økende antall mennesker har blitt radikalisert og stiller spørsmål ved hvilken pris vanlige mennesker, her til lands og i utlandet, må betale for USAs imperialisme og kontroll over institusjoner som De forente nasjoner, Verdens handelsorganisasjon, Verdensbanken og Det internasjonale pengefondet, er mulighetene for å revitalisere den antiimperialistiske venstresiden bedre enn noen gang. Det er ikke en overdrivelse å si at millioner av liv avhenger av at det blir bygget en antiimperialistisk bevegelse der det første skrittet må være oppgaven med få opphevet sanksjonene mot Irak.

Noter

1. Martti Ahtisaarik: The impact of War on Iraq: Report to the Secretary-General on Humanitarian Needs in Iraq in the Immediate Post-Crisis Enviroment, 20. mars 1991, Westfield, New Jersey: Open Magazine Pamphlet Series 7, 1991. [Tilbake]
2. Barbara Crosette: «For Iraq, a Dog House with Many Rooms», New York Times 23. november 1997, side 4: 4, og «US Monitor Now Argues Iraqis Have Little to Conceal», New York Times 3. juli 2000, side A7. Thomas L. Friedman, «A Rising Sense that Iraq’s Hussein must Go», New York Times 7. juli 1991, side 4:1. Tim Russert intervju med Madeleine Albright, NBC, Meet the Press 2. januar 2000. [Tilbake]
3. Se Ken Silverstein: «Crazy About Hussein», The Nation 268:17 (10. mai 1999), side 19-23. [Tilbake]
4. Se Sandro Contenta: «The Rich get Richer, the Poor», Toronto Star 25. juni 2000. [Tilbake]
5. Unicef and Government of Iraq, Ministery og Health, Child and Maternal Mortality Survey 1999: Prelimenary Report, Bagdad: Unicef 1999, og relaterte dokumenter tilgjengelig på internett http://www.unicef.org. Se Peter L Pellett: «Sanctions, Food, Nutriotion, and Health in Iraq», i Anthony Arnove (red): Iraq Under Siege: The Deadly Impact og Sanctions and War, Cambridge: South End Press 2000; London: Pluto Press 2000, side 161-163. [Tilbake]
6. John Pilger: «Collateral Damage», i Arnove: Iraq Under Siege, side 63. [Tilbake]
7. Gabriel Kolko: The Politics of War: The World and United States Foreign Policy, 1943-1945, New York: Vintage 1968, side 294. [Tilbake]
8. Samira Haj: The Making of Iraq, 1900-1963: Capital, Power and Ideology, New York: SUNNY Press 1997, side 71. Tony Cliff: «The Struggle in the Middle East», i Tariq Ali (red): The New Revolutionaries: A Handbook of the International Radical Left, New York: Wiliam Morrow 1969, side 219-220. [Tilbake]
9. State Deparment Policy Planning Study 23. februar 1948, sitert i Noam Chomsky: On Power and Ideology: The Managua Lectures, Boston: South End Press 1987, side 15-16. [Tilbake]
10. Howard Zinn: «Iraq Under Siege», 10. april 2000, New York.Utskrift tilgjengelig fra Alternative Radio (http://www.alternativeradio.org). [Tilbake]
11. Naseer Aruri: «America’s War Against Iraq: 1990-1999», i Arnove: Iraq under Siege, side 25. Se også Ivor Lucas: «Twenty Years of Saddam Hussein 1979-1999», i Campaign Against Sanctions on Iraq (CASI, Sanctions on Iraq: Background, Concequenses, Strategies), Cambridge: CASI 2000, side 15. [Tilbake]
12. Alex Callinicos: «Marxism and Imperialism Today», i Alec Collinicos m.fl.: Marxism and the New Imperialism, Chicago og London: Bookmarks 1994, side 45. [Tilbake]
13. Edward Cody: «Under Iraqi Skies, a Canvas og Death,» Washington Post 16. juni 2000, side A1. David Usborne: «The West’s Forgotten Conflict,» Guardian 23. juni 2000. Richard Norton-Taylor: «Step-up in Bombing of Iraq Questioned,» Guardian 8. juni 2000. [Tilbake]
14. Chris Morris: «Turks Pursue Kurds Inside Northern Iraq», Guardian 3. april 2000, side 13. [Tilbake]
15. Steven Lee Myers: «Flight Tests Show Iraq Has Resumed a Missile Program», New York Times 1. juli 2000, side A1. Barbara Crossette: «UN Council to Review its Policy on Sanctions», New York Times 18. april 2000, side A10. «Annan Exhorts UN Council on ‘Oil for Food’ for Iraqis», New York Times 25. mars 2000, side A3. [Tilbake]
16. Agence France-Presse: «UN Food Aid Chief Joins Protest Against UN Resolution on Iraq», 16. februar 2000. Christoffer Wren: «Iraq Poverty Said to Undermine Food Programe», New York Times 20. oktober 2000, side A16. [Tilbake]
17. «When Sanctions Don´t Work», The Economist 354/865 (8.-14. april 2000), side 23-24. [Tilbake]

av Birger Thurn-Paulsen

Hans Isaksson har skrevet boken 24 lögner i sekunden. Isaksson er lege, sosialist og en av dem som lager og skriver i det svenske tidsskriftet Clarté. I tillegg er han en kunnskapsrik, kritisk og underholdende filmentusiast.

Isaksson har sett mye film og TV, er opptatt av mediet, og ikke minst opptatt av hva disse mediene inneholder og hva de gjør med oss. Boka består av en hel rekke anmeldelser eller omtaler av filmer og TV-serier. I tillegg får vi en del filmhistorie, vurderinger og analyser av filmen som moderne industri, og en bekymret kommentar om filmens framtid, eller rettere sagt framtiden til kino-filmen.

Siden han er en marxistisk kritiker, settes filmomtalen inn i en sammenheng, slik at hver omtale også gir biter av historisk og politisk kunnskap.

«Man kan alltid lære seg noe av en film. Dels gjennom hva som sies der, det må man ta stilling til. Dels gjennom å se etter hvordan det sies, og hvordan filmskaperen forsøker å overbevise oss. Om filmen er dårlig – hva gjør den dårlig? Hva består løgnaktigheten av? Og hvorfor ljuger man?»

Med dette utgangspunktet ser Isaksson film, og med dette utgangspunktet kommenterer han, analyserer og kler av løgnene, ofte på bitende sarkastisk vis.

Borgerskapet opererer med en slags naturlov om at kunst er kunst og handler om mennesker og evige verdier. Det har ingenting med propaganda å gjøre. Propaganda er det når noe inneholder et klart klassestandpunkt, eller ser fenomener med radikale briller, eller rett og slett avslører samfunnsforhold. Etter denne oppskriften fungerer også filmkritikk, og annen kunstkritikk.

Isaksson tar for seg filmer av Steven Spielberg. Han lager tildels spektakulære filmer, men også filmer med såkalt seriøst og humanistisk innhold – filmer som gis stor oppmerksomhet, mange priser, og de fleste kritikeres lovprisning.

Schindlers liste hører til denne kategorien. Oscar Schindler var en tysk krigsprofitør som tjente store penger på slavearbeidet til jødiske fanger. Mot slutten av krigen får han samvittighetskvaler. Han iverksetter en operasjon som redder et stort antall jøder fra gasskammeret. Vel og merke slavearbeidere fra hans egen fabrikk. Sannsynligvis reddet han også sitt eget hode. Isaksson refererer vitnesbyrd fra overlevende «Schindlerjøder». Disse beretningene forteller at Schindlers slavearbeidere ble utbyttet på en mer human måte enn andre. Men betyr det at Schindler dermed kvalifiserer seg som humanist, spør Isaksson. «Ingenting er lettere enn i offerets øyne å kvalifisere seg som innerst inne god – det er bare å avstå en eneste gang fra å te seg som et svin. Men blir man av den grunn en helgen? Ja, svarer Spielberg, og er dermed i godt selskap med det norske Nobelinstituttet som har gitt Fredsprisen til såvel Menachem Begin, som Henry Kissinger.»

«Om vi bare hadde tjent mer penger kunne vi ha reddet flere, sier den angrende Schindler på slutten av filmen, da kunne jeg ha reddet flere. Dette er i konsentrat borgerens forhold til det sosiale.»

Spielberg fikk noe sånt som åtte Oscars for filmen. Isaksson gjør en liknende gjennomgang av Menig Ryan. Det viktige er at disse filmene hylles, ikke minst for sitt innhold – seriøse filmer om historiens grusomheter, framstilt slik at det er humanismen, det gode i mennesket som seirer.

Land og frihet – og hvite høner

Ken Loach er en anerkjent engelsk filmskaper, som lager filmer med samfunnskritisk innhold. Filmer som Raining Stones og Land og frihet. Loach er dessuten, som så mange engelske intellektuelle, trotskist. Land og frihet er det vel mange som kjenner. Den handler om den spanske borgerkrigen, og er noe såpass uvanlig som en filmatisk skildring av en revolusjonær periode, sett innenfra og nedenfra. Hva sier Isaksson?

«Alle vet at han (Loach) er venstre og et geni. Det må være en stor lettelse for borgerlige anmeldere, hvordan han, midt i en historisk periode der høyre og fascismen i nye former er på frammarsj i Europa, lykkes i å skildre en antifascistisk bevegelse uten på noen måte å gripe inn i dagens historie, eller gi de fortsatt eksisterende imperialistmaktene noe skudd for pannen, de som den gangen la grunnlaget for fascismens seier i Spania.» Og: «Noen veiledning i moderne antifascistisk kamp for en ny generasjon gir filmen ikke.»

Isaksson beskriver filmen som full av forenklet historieskriving, antistalinisme og en framstilling i den grad sett med trotskistiske øyne, at Loach, ifølge Isaksson, konkluderer med at det var kommunistene, snarere enn fascistene som knuste den spanske revolusjonen.

Selv har jeg ikke sett denne filmen, men omtale og referater fra andre kan tyde på at Isaksson har et godt poeng. Les boka, de som har sett filmen! Forøvrig avslutter han dette kapitlet med en ganske typisk bitende kommentar: «Et typisk tegn på at en høne er uproduktiv og derfor burde avlives, er at dens fjærskrud var skinnende hvit og tilsynelatende ren.» Sammenlikningen med trotskistene er slik: «En snøhvit framtoning – masse kakling, men ingenting kommer ut av det.»

En hel rekke filmer får gjennomgå på liknende vis. Filmer som er åpenbart løgnaktige, filmer som er tilslørende og filmer som på forskjellig vis er utfordrende i forhold til hva de faktisk formidler. Det er ikke så farlig å levne arbeiderklassen en viss ære og verdighet, så lenge den ikke er noen trusel. Det samme gjelder indianerne, så lenge de er slått og kuet.

Han ser på Hollywood-filmer, og på svenske og andre europeiske filmer. Bortsett fra et par australske, er det altså europeisk og amerikansk film som omtales. Det produseres mye film andre steder i verden også, og det hadde vært interessant å lese omtaler av disse med Isakssons innfallsvinkel, men det er vel noe med hva man rekker over her i verden. Dessuten er det svært få av dem som når våre kinoer.

USA mot Fellini

Det sier selvfølgelig noe om hele filmindustrien, og hvem som dominerer den. Isaksson gir innblikk i dette også. Den nordamerikanske dominansen på filmens område øker raskt for tiden. I løpet av de siste ti år har amerikanske filmer økt sin markedsandel innenfor EU-området fra 59% til 75%. Bemerkelsesverdig nok har USA-filmen 75% av markedet i et land som Italia, som har Fellini og en hel rekke sterke filmskapere. Isaksson kommenterer dette slik:

«Det er altså ikke nødvendigvis så ille, at det intellektuelt magre, men teknisk og visuelt overdådige filmtilbudet henger sammen med at markedet nå gir folk det de vil ha. Det kommer snarere av at markedet, i motsetning til filminstitutter og stipendienemnder med kunstnerisk produsentinnflytelse, gir folk hva kinopublikum, det vil si barn mellom 12 og 17 år i USA, vil ha. Og vi andre må henge med.»

Et visst opplysende poeng i denne sammenhengen er at salget av TV-programmer og filmer foregår slik at det ikke lar seg gjøre å velge ut bare kvalitetsfilmene. De presenteres i pakker: Kjøp av en god film eller serie koples sammen med et knippe middelmådigheter, eller det som verre er. Det forklarer også i noen grad hvorfor film- og serietilbudet er så uutholdelig likt på de forskjellige TV-kanalene.

Killing in Kosovo – på TV

Bombingen på Balkan og Golf-krigen viser at krig er i ferd med å bli TV-underholdning. Her kan løgnene pakkes inn i umåtelig mange lag, våre humanistiske følelser for en såret verden kan pirres mens dramaet går over skjermen og blodet flyter. Det kommenteres før og etter, vi får såkalte trailere, kanskje også reklame mellom slagene. Isaksson sammenligner det med fotball-VM. Siden idretten er nevnt – boka har et kapittel om idrett, TV og kapital. Lesere av dette kan vel raskt ane sammenhengen, eller som Isaksson sier det: «Kapitalismen skiter ned alt den tar i.»

Man kommer ikke utenom såpene når TV som drømmefabrikk skal omtales. Det gjør heller ikke Isaksson. Tittelen på kapitlet er: «Det såpede helvetet».

Boka setter hele veien ting i sammenheng. Når det gjelder film, og særlig TV-mediet, settes utviklingen i sammenheng med at alt for tida i stor fart gjøres om til vare. Kulturens vareform har trengt vekk dens bruksform, som Isaksson uttrykker det.

Men – i forhold til flommen av løgn og illusjon, dop og drømmer, er det vanskelig å komme vekk fra spørsmålet om hvorfor såpeoperaen som dramatisk form har en så sterk konkurransekraft. Isaksson har lyst til å komme tilbake til det spørsmålet. Kanskje det blir ny bok?

Alt bare løgn og fanteri?

Liker han ikke noe av det han ser? Joda. Han framhever folk som brødrene Coen, som blant annet har laget Fargo, Stanley Kubrick, som vel burde være velkjent, og brødrene Kaurismäki. Og han anbefaler sterkt en for meg ukjent film: Kjære Emma, en ungarsk film som problematiserer den såkalte liberaliseringen av Øst-Europa, og som gir innblikk i menneskenes kamp for å overleve i dette samfunnet.

Luis Bunuel omtales med respekt og et ønske om å få se flere av hans filmer. På den andre siden er det mange storheter innenfor fransk og italiensk film som ikke har fått plass her.

Han levner forresten ikke Bergman så mye ære, og særlig ikke den nærmest avgudsdyrkende oppmerksomhet han er gjenstand for. Bergman kalles visstnok filmens Strindberg. Isaksson mener at det i noen grad stemmer – forutsatt at man blant annet tar vekk slike elementer hos Strindberg som klassefølelse, kritikk av øvrigheten, humor og ironi.

Boka er underholdende, gir mye kunnskap og setter i gang tanker. Film – og TV – er en gigantisk industri og samtidig et medium for massespredning av kultur, på kunstnerisk nivå og på underholdningsnivå. I denne tid hvor innpakningen nærmest er innholdet er det viktig å lete etter hva som er hva, spørre hva det gjør med oss, og hvorfor. Samtidig som det er viktig å se sammenhenger og avsløre, skal vi vel også kunne ha glede av filmopplevelser, selv om de ikke er helt politisk korrekte?

En av mine yndlingsfilmer er Hasse Alfredssons Den enfoldige morderen. Så hvorfor ikke Isaksson har tatt med den, er meg en gåte. Bortsett fra det, anbefales boka varmt.

av Bjarne Nærum

«Jeg spår uansett en overgang til et nettsamfunn. (…) Om tyve år – i år 2001 – foreligger det erfaringsgrunnlag nok til å kunne forkaste disse enkle spekulasjoner.» Dette skrev den norske sosiologen Stein Bråten i 1981. [1] Nå er vi her, i år 2001. I det nye nettsamfunnet? Med grunn til ny optimisme?

Frimodig lanserte Stein Bråten i 1981 sin teori om «nettsamfunnet» – en ny samfunnsform og samværstype med trekk fra både «nærsamfunnet» og «organisasjonssamfunnet», men en tredje og delvis overskridende form av disse, dels med basis i nye datanettverk. Bråten bygger her på den tyske sosiologen Ferdinand Tönnies’ klassiker Gemeinschaft und Gesellschaft fra 1887, med undertittelen «sosialismens og kommunismens empiriske former». Tönnies beskrev overgangen fra det førindustrielle til det industrialiserte samfunnet som et skifte fra Gemeinschaft (fellesskap) til Gesellschaft (selskap). [2]

Bråten fører altså dette videre til vår egen tids overgang til nettsamfunnet. Og det mange år før «alle»andre, ikke minst Manuel Castells som nå er blitt verdenskjent – rettmessig nok – for sitt omfattende trebindsverk om «the Network Society«. [3]

I denne artikkelen vil Castells likevel komme litt i skyggen av Bråten. [4] Jeg vil, etter noen enkle eksempler på hva vi snakker om her, foreta en teoretisk tilnærming til det nye «nettsamfunnet», ved disse to. Deretter vil jeg se litt nærmere på to nye sosiale bevegelser av økende omfang og betydning i dag – zapatistbevegelsen og Attac. Ennå unge, men radikale barn av et nytt og radikalt nettsamfunn? Til slutt litt mer om kampen på nettet – og kampen om nettet.

Vår i lufta?

Det er alltid fare for sure reaksjoner fra venner på venstresida hvis jeg sier noe om at samfunnet endrer seg fort. Og særlig hvis jeg tar ord som IKT eller IT-samfunnet i min munn. [5] Det er kanskje ikke så rart, når en tenker på alt som er blitt sagt om sånt de siste tiåra. En kan forstå Kjartan Fløgstads ironiske sukk fra 1988:

«Dermed står vi framfor den fagre nye verda som ustanseleg blir lovprisa av børskometar og unge høgrepolitikarar og trygve hegnarar og postmoderniserte sosialistar av alle slag. Vi står framfor det semiotiske slaraffenland som heiter informatikksamfunnet eller er det informasjonssamfunnet det heiter?» [6]

Eller er det nettsamfunnet? Jeg mener faktisk alvor, og vet at jeg stiller hodet fram for hogg. Men vi kan ikke fortsette å snu ryggen til viktige samfunnsendringer, dessverre en lang tradisjon på venstresida i Norge. «Den lever fortsatt tidlig i det 20. århundre. I stedet burde den løfte hodet og snu det framover,» skrev Pål Steigan nylig her. Og man kan få øye på lovende vårtegn, tidlig i det nye tusenåret. Ifølge Steigan burde noen av de rystelsene vi nå er vitne til – den nye nettverksøkonomien m.m. – «være som vårluft for venstresida». [7]

Framtidssjokk

Vårluft hjelper lite om man lider av pustevansker, og venstresida sliter nok med et «framtidssjokk», et slags kultursjokk i møtet med raske samfunnsendringer. La meg bare nevne to eksempler fra denne, nevnte «tradisjonen».

I en anmeldelse av nettopp Framtidssjokket – Alvin Tofflers bok fra 1970, seinere på norsk, om problemene med å takle hurtige samfunnsendringer og ny teknologi, ei bok som flere på venstresida kanskje burde lest – skrev Dag Solstad at dette var ei bok som «ingen oppegående mennesker burde lese». [8] To tiår seinere innleda Roald Helgheim en omtale av Ottar Brox’ bok Dit vi ikke vil på denne måten: «Det beste med den siste boka til Brox er at ho ikkje handlar om moderne teknologi.» [9]

Javel. Jeg mener derimot at venstresida i dag må forholde seg aktivt og offensivt til ulike politiske, sosiale og kulturelle spørsmål relatert til «moderne teknologi», ikke minst til IKT. På en rekke områder ser vi i dag hurtige endringer knytta til nye anvendelser av blant annet Internett. Her følger noen eksempler.

Nye nettverk

I 1991 skrev noen av våre fremste tele- og mediaforskere boka Nye nettverk. Telekommunikasjon i samfunnet – uten å nevne Internett med ett ord. [10] I dag har både forskerne og Telenor, samt andre selskaper, i stor grad omorganisert seg etter mottoet «alt over Internett – Internett over alt». Det er ikke bare venstresida som har opplevd større eller mindre framtidssjokk de siste åra!

Heller ikke ekspertene bak en omfattende scenarioanalyse for Postverket i 1992 nevnte Internett. [11] I dag er de fleste postkontora våre som kjent nedlagt. Disse lå inntil helt nylig spredt i tusenvis over hele landet, og bidro foruten posttjenester og lokale arbeidsplasser med et slags sosialt sentrum og møtested i svært mange norske lokalsamfunn.

Jeg mener for all del at slike endringer ikke bare skyldes ny teknologi, men i stor grad også ny ideologi. «Ny teknologi» brukes i våre dager for alt den er verdt som brekkstang og syndebukk for politisk styrte samfunnsendringer. For venstresida blir dermed både politikk og ideologikritikk skadelidende når interesse for teknologi og innsikt i relasjonene mellom teknologi, ideologi og samfunn mangler.

Flere eksempler. Ta skolen, som har vært relativt uforandra i lange tider. Samtidig ser vi for eksempel at NKI Nettskolen nå i fem år på rad har hatt en årlig fordobling av antall kurspåmeldinger, med omlag 6.000 påmeldte i fjor. Ved utgangen av september 2000 hadde Nettskolen ca. 2.500 aktive nettstudenter i 15 land. Det kan ha vært omlag 10.000 nettstudenter på 500 ulike nettkurs i Norge ved inngangen til år 2001. Stadig flere tar også kurs ved internasjonale nettskoler. Antakelig fins det derfor nå mer enn 100.000 kurs som norske studenter kan følge via Internett. [12]

Hvordan vil morgendagens skole se ut? Vil klasserommets døde murer sprenges i filler? Vil kanskje «den lille mobile», som er forbudt på mange skoler i dag, bli selve læremiddelet i morgen? Vil vi få oppleve nysgjerrige elever som summer i alle samfunnets kroker, med direkte tilgang til lærere og andre ressurser i ulike nettverk – via sine små mobile? Nettskolene retter seg nå allerede mot en utvikling fra «e-læring» til «m-læring», utdannelse basert på mobil teknologi for mobile studenter som kan studere hva de vil, hvor de vil. [13]

La oss også ta med noen endringer i partipolitikken. Statsviterne snakker nå om de nye nettverkspartiene, som har noen klare likhetstrekk med de tidligste partiene som i Norge vokste fram på 1880-tallet. [14] Vi ser i dag blant annet at mindre lister med tydelige ledere og saker oppstår utafor partiene, og at politisk suksess krever ledere og saker som klarer å fange oppmerksomhet i samfunnets medier og nettverk.

Trond Nordby ser nå en økende tendens til populisme i partipolitikken, noe han mener henger sammen med en ny transformasjon – fra industrisamfunnet til det postindustrielle samfunn. Også Nordby refererer her til Tönnies’ tolkning av den forrige transformasjonen, inn i industrisamfunnet (se foran, og lenger ned). I vår tid svekkes igjen medborgernes tilhørighet til «selskap» (Gesellschaft) som partier og interesseorganisasjoner, hevder Nordby. Vi ser en økende individualisering. Nordby nevner også at tallet på ansatte i primærnæringene går kraftig tilbake. Og nye produksjonsformer har revet arbeiderne ut av produksjonsfellesskap der de før sto side om side, og der de delte slit og tanker. [15]

Her var betingelsene gode for solidariske kollektivdannelser – i hvertfall lokalt, og nasjonalt. Hvordan blir betingelsene for sånt i nettsamfunnet? Umulige, eller nå tvert om mulige også i global skala?

På sporet av nettsamfunnet

John Barnes var den som først henta begrepet «nettverk» til samfunnsfagene. Det var i 1954, i en sosialantropologisk undersøkelse av øysamfunnet Bremnes, på den vestnorske øya Bømlo. Historien forteller at Barnes fikk ideen mens han så på fiskegarn som hang til tørk. Han fant deretter at «nettverk» var en god metafor for å beskrive livet og de sosiale strukturene i dette lille samfunnet. [16]

Stein Bråten hadde lenge før han lanserte begrepet om nettsamfunnet vært opptatt av teknologi, som en av så altfor få sosiologer. Bråten har gjennom ulike bidrag gjort pionerarbeid innenfor det nå gryende fagfeltet samfunnsinformatikk, som han sjøl ga navn til tidlig på 80-tallet. [17] I boka Dialogens vilkår i datasamfunnet skriver Bråten at han «fra 60-tallet og fremover har fulgt den datateknologiske utviklingen, som deltaker og tilskuer». [18]

La oss stoppe opp ved et foredrag han holdt i Frankrike i 1968:

I Frankrike våren 1968

Bråten tilhører den såkalte «gullalderen» i norsk sosiologi. Men selv om han også har gitt viktige bidrag knytta til makt og ideologikritikk – særlig er hans teori om modellmakt kjent [19] – regnes han normalt ikke blant «opposisjonssosiologene». [20]

Det er kanskje riktig, for i sydende maidager i Frankrike 1968 valgte Bråten å holde foredrag om «den forestående datateknologiske utviklingen» for en samling bedriftsledere i Bretagne. Som ramme for mer datatekniske forventninger trakk han her opp en rekke «forventninger om samfunnsmessige endringstendenser», under følgende spissformuleringer: [21]

1. Fra menneskestyring til maskinstyring av systemer: Forventning om økende automatisering i produksjonen.
2. Fra husmor til husdatamaskin, «som ville avlaste husfar og husmor i små- og storfamiliegrupper og fylle rollen til slaven i de greske og romerske husstander – også når det gjelder å bistå med opplysninger og oppdragelse».
3. Fra betaling for å lære fra seg til betaling for å lære seg selv, «med vekt på kontinuerlig læring og stadig økende belønning for å plassere seg selv i ‘innlæringsposisjon’».
4. Fra adferdspåvirkning til adferdskontroll: Økende tendenser til kontroll gjennom læring og til forsøk på regulering fra samfunnets side i en mer dyptgående og total forstand enn tidligere.
5. Fra fysisk distribusjon til informasjonsdistribusjon: Overgang fra industrisamfunn til informasjonssamfunn, med elektroniske informasjonsnett som en av nøklene.
6. Fra markedsvurderinger til samfunnssvurderinger, «med parallelle redefineringer av begreper om økonomi og konkurranse, arbeid og fritid».
7. Fra sosialt mangfold til sosial ensretting, jfr. visdommen i beretningen om Babels tårn. Forventning: «Etter en periode med sosiale eksplosjoner og gnisninger vil denne variasjonsrikdom etterhvert kunne avta.»

Flere av disse punktene er interessante å se nærmere på i dag, men her skal vi bare slå fast at Bråten allerede i 1968 er på sporet av nettsamfunnet. Noen av endringene over har forøvrig skutt fart først det siste tiåret, ikke minst som følge av Internett.

Bråten kan kanskje sies å ha vært optimistisk her, men tvisynet er et av hans kjennetegn. I tråd med punkt 7 over, og Bråtens egen modellmaktteori, advarer han blant annet om at «datamangfold kan gi modellmonopol». Vi kan for eksempel spørre om vi i dag har fått større mangfold på TV, med 100 nye kanaler? Gir nyhetene i det «globaliserte kunnskapssamfunnet» oss noe mer enn før, eller bare mer CNN overalt? Dagens «globale mangfold» betyr også «McDonaldisering», på og utafor TV-skjermen.

«Nettsamfunnet»

Kjernen i Stein Bråtens nå 20 år gamle teori om nettsamfunnet er en forventning om at samfunnet vil endre seg. Bråten er særlig opptatt av endringene innen samværs- og kommunikasjonsformer som oppstår i kjølvannet av IKT-utviklingen. Dette er utgangspunktet når han drøfter og spår utviklingen av en ny samfunnstype. Bråten tror og håper at nettsamfunnet vil åpne for kommunikasjon mellom personer som føler nærhet i tid, rom og skjebne – selv om de befinner seg på avstand fra hverandre.

I sin drøfting av dette henter Bråten inn kjente, sosiologiske begreper fra blant andre Ferdinand Tönnies [22], som nevnt innledningsvis. Gemeinschaft preges av ansikt-til-ansikt-relasjoner. Folk samhandler på bakgrunn av naturgitte samkvemsformer, samlokalisert i tid og rom. De er medlemmer av et fellesskap, nært og naturlig knyttet sammen, bygget på vane og erfaring, med bruk av dagligspråk. Medlemmene er følelsesmessig forbundet, i familie og slektskap (blod), lokale naboskapsforhold (sted) og vennskap (ånd). [23]

I kontrast til denne «typen»står det mer upersonlige Gesellschaft, hvor «fellesskapet» i større grad hviler på overenskomst og kontrakter. Folk handler og forhandler mer som aktører i et marked, de bruker et sakstilpasset språk og kan organisere sitt samvær gjennom planlegging. Organisasjoner som et departement eller en bedrift preges normalt av slike kjennetegn.

Vi kan kanskje tenke oss et «rent Gemeinschaft», men neppe et «rent Gesellschaft» – de to typene vil ifølge Tönnies eksistere side om side i ethvert samfunn. Men hans teori – fra den forrige, «store transformasjonen» – hevder at en tildels smertefull utvikling flytter tyngdepunktet fra det nære, tette landsbypregede Gemeinschaft over til det kaldere, løsere, mer bypregede Gesellschaft. Med sine egne begreper karakteriserer Bråten denne utviklingen som en overgang fra nærsamfunnet til organisasjonssamfunnet. Men Tönnies hevder at Gesellschaft-samfunnet, enten i kapitalistisk eller statssosialistisk variant, bærer i seg kimen til sin egen oppløsning, og følgelig må vi vente en framtidig, dialektisk «pendelsvingning» tilbake til Gemeinschaft – eller nærsamfunnet.

Bråten fører denne dialektikken et skritt videre. Om pendelen svinger tilbake har jo mye endra seg i mellomtida. Bråten finner utviklingstrekk som peker mot en ny samfunnsform som dels sammenblander, dels overskrider både nær- og organisasjonssamfunnet. Han ser brytninger i det moderne hierarkiske organisasjonssamfunnet, men nye kulturelle og teknologiske forutsetninger sprenger uansett også nærsamfunnets skjema:

«Det gjelder ikke minst datateknologiske (…) forutsetninger for at folk kan danne seg nettverk selv når de naturlige forutsetninger (nærhet i tid og rom; skjebnefellesskap) ikke er til stede.» [24] Bråten understreker at de nye nettene som knytter deltagerne sammen i nettsamfunnet, er med på å bestemme samhørighetsfølelse og prege deres (våre) samværsformer – på godt og vondt:

«Etterhvert som hjemmene blir noder i store omfattende informasjonsnettverk, ligger det en slags invitasjon til at man ikke lenger behøver å flytte på kroppen sin for å komme i kontakt med andre. Samhold og samvær kan bli elektronisk formidlet og forankret; selv om det blir psevdoformer for samhold og samvær.» [25]

Hvordan vil disse nye formene slå ut, ikke minst for dannelsen av kollektiv solidaritet og nye, alternative og maktkritiske nettverk? Bråten advarer mot et «se og høre, men ikke røre»-samfunn. Men det er også trekk ved det nye nettsamfunnet som gir grunn til optimisme. Bråten skriver blant annet:

«Det kvalitativt nye består ikke bare i endrede betingelser for nettverksdannelser, men at nettene dannes på tvers av og ved hjelp av midler som springer ut av organisasjons-samfunnets tilbud, samtidig som de unndrar seg vertikal styring og kontroll ‘ovenfra’ gjennom sin horisontale og delvis ‘usynlige’ karakter». [26]

Vi ser hvordan Bråten her treffer blant annet Internetts – og Attacs? – seinere utvikling. [27] I dag er det interessant å knytte nettopp slike fenomener til nettsamfunnet. Men mer generelt vil dette ifølge Bråtens teori framstå med følgende, mulige kjennetegn: [28]

1. Blanding av både person- og saksorientert menings- og informasjonsutveksling, med tilbud på et mangfold av modeller, data og språkspill.
2. Uformelle og formelle horisontale nettverk på tvers av tett familiestruktur og løs arbeidsstruktur og en viss grad av (tilrevet) selvstyring.
3. Allsidig og bred personkontakt på tvers av samliv og arbeid i varierte tidsavsnitt på samme sted; direkte bytte supplerer kanalisert bytte, nærkontakt suppleres av kontakt via nett.

Bråten gir som vi ser en ganske løs framstilling av nettsamfunnets trekk og innhold, i 1981. Han utdyper dette noe mer, men ifølge Bråten fordrer dannelsen av nettsamfunnet beskrivelser «som ikke søker å redusere og ensidiggjøre det» – til dette er samfunnsutviklingen for «flertydig og flersidig». Dette gjelder ikke bare i forhold til teknologi, men på alle plan i samfunnet. Bråten legger blant annet vekt på nye tendenser mot selvrealisering, selvorganisering, selvhjelp osv.

Også dette på godt og vondt, Bråten ser flere farer i tendensene til økt individualisering – før jappetidas utbrudd. Men selvorganisering, anlagt på sosiale grupper og systemer, innebærer ifølge Bråten også at deltagerne trekker sine grenser innenfra (og ikke får dem pålagt utenfra/ovenfra), og at de ordner seg og tolker sine sammenhenger på egne premisser (og ikke blir pålagt ordninger og tolkninger på andres premisser). Datateknologien rommer mulighet for utvikling både i retninger som hemmer og som fremmer mulighet for selvorganisering, hevder Bråten. Og dette blir et springende punkt hos ham:

«Jeg spår uansett en overgang til et nettsamfunn. Men innebærer det ikke samtidig en økt grad av selvorganisering – er det igjen åpent for overganger tilbake til en av de tradisjonelle typer». [29]

«The Network Society»

Det nye nettsamfunnet som Manuel Castells beskriver i dag, har kort fortalt sin opprinnelse i tre uavhengige, men i tid (fra omkring 1970) sammenfallende prosesser: 1) IKT-revolusjonen, 2) kriser innen både kapitalismen og «statismen», og 3) mylderet av nye og sterke sosiale bevegelser, i kamp for blant annet menneskerettigheter, kvinnefrigjøring og miljøvern. [30]

Det er ikke rom for å gå inn i Castells’ omfattende teori om vår tid her, jeg vil bare raskt peke på etpar sider. Selve nøkkelbegrepet er her utvilsomt «nettverk» og det i en langt videre betydning enn bare «informasjonsnettverk». Castells knytter maktforholdene i nettsamfunnet tett til flytstrømmene i ulike nettverk, ikke minst den uhyre omfattende, globaliserte valutahandelen. Med andre ord selve det konkrete angrepspunktet for den nye Attac-bevegelsen.

Det som kanskje er mest oppsiktsvekkende ved Castells’ teori, er hvor stor vekt han legger på de nye sosiale bevegelsenes politiske betydning. Disse er ifølge ham nettverkssamfunnets «historiske subjekter». Mens blant annet fagbevegelsen og mer tradisjonelle partier nå kommer i bakgrunnen. I litt for stor grad, vil mange av gode grunner mene.

Castells har lenge vært opptatt av sosiale bevegelser, blant annet i tilknytning til sin forskning på urbanisme. I sitt siste verk vier han mye plass til sosiale bevegelser i nettsamfunnet, ikke minst den nye Zapatist-bevegelsen i Mexico. Castells omtaler den som «the First Informational Guerrilla Movement», først og fremst på grunn av bevegelsens utstrakte og suksessrike bruk av Internett. Vi ser at Internett har styrka zapatistenes muligheter for selvorganisering, jfr. Bråten.

Det globalt sammenvevde nettsamfunnet åpner ikke bare for at jordas undertrykte, som i Chiapas, får langt bedre muligheter til å spre informasjon til verden om sin tilstand og kamp. Det setter også de ulike lands, som Mexicos, økonomi i en svært sårbar stilling. «Støy» i informasjonsflyten kan umiddelbart skape rusk i pengeflyten. Meldinger om opprør i et land kan direkte og dramatisk påvirke landets økonomiske og politiske liv. Når dette skrives har zapatistene nådd helt inn til kongressen i Mexico by og hylles av 150.000 frammøtte. [31]

Som Castells skriver – blant annet med henvisning til eksperter fra Rand Corporation, som alt i 1993 beskrev framtidas revolusjonære krefter som multiorganiserte nettverk uten noen klar nasjonal identitet, med utspring fra sivilsfæren og med bruk av avansert kommunikasjonsteknologi: «The Zapatistas seem to have realized the worst nightmares of experts of the new global order.» [32]

Opprøret i Chiapas

Zapatistenes opprør starta natt til 1. januar 1994, samme dag som Mexico gikk inn i NAFTA for frihandel sammen med USA og Canada. Kjartan Fløgstad omtalte samme år dette som det «første ettermoderne opprør», ifølge ham et opprør som går «utover dei moderne formene for politikk», som kjemper for «eit sivilt samfunn som kan forandra statmakta nedanfrå», og som «krev forandringar som går utover både statssosialismen og den eksisterande kapitalismen». Først og fremst retter opprøret seg mot frihandel og økonomisk liberalisme. Det har, stadig ifølge Fløgstad, «avslørt to grunnleggande politiske kriser ved avslutninga av modernitetens historie». Det dreier seg for det første om fraværet av reelt demokrati og politiske valgmuligheter. Den andre er framprovosert av de sosiale følgene av markedsliberalismen. [33]

NAFTA var utløsende årsak til opprøret i Mexico, og Fløgstad mener EU er en annen side av samme sak: «Begge er dei dogmatiske forlengingar av moderniseringsstrevet inn i ei tid då moderniteten produserer meir avfall enn vekst.» Men, fortsetter Fløgstad, «i dag står indianerfolka i Latin-Amerika i brodden både for motstanden mot kapitalistisk profittstyring, og for leitinga etter nye former for utvikling.» Og like lite som opprøret i Chiapas, er vår egen motstand mot EU en førmoderne og fremmedfiendtlig reaksjon mot Den Andre, skriver Fløgstad: Det er derimot en kamp for «nye former for folkestyre og økonomisk rettferd». Det er en kamp «for ulikskap, ikkje identitet, mot marknadens einsrettande og totalitære makt».

Her peker Fløgstad direkte på noe som Castells understreker, nemlig at suksess for de nye bevegelsene krever en proaktiv «prosjektidentitet», motsatt av reaktiv «motstandsidentitet». Her ligger kanskje en forklaring på både zapatistenes og Attacs (foreløpige) suksess. En annen forklaring er – Internett.

Fra Chiapas til Attac – overalt?

Noe av det mest spennende med den nye og eksplosivt voksende Attac-bevegelsen, er den sterke forankring den har lokalt, i folks eget hverdagsliv. Nye lokallag blomstrer opp hele tida, og det i stadig flere land. Bare i Frankrike, hvor Attac så dagens lys i 1998, har bevegelsen ca. 30.000 medlemmer og mer enn 200 lokallag spredt over hele landet. Samtidig som Attac blir en stadig sterkere politisk kraft internasjonalt, fungerer den nasjonalt og lokalt som en slags folkeopplysningsbevegelse og inspirator for politisk engasjement. [34]

I denne nye, spennende politiske situasjonen ser vi at Internett både enkelt og effektivt muliggjør utvikling og koordinering av bevegelser, aksjoner m.m. – og dette uten en sterk sentralstyring «ovenfra». Attac-bevegelsen vokser i stor grad «nedenfra». Det dannes daglig nye lokallag som med stor grad av selvorganisering (jfr. Bråten) ser ut til å utvikle stor entusiasme og et sterkt engasjement. Attac kan bli en global nettverksbevegelse – ikke mot globalisering, men for en alternativ globalisering, en globalisering nedenfra. Og Internett er den nye infrastrukturen som kan gjøre dette mulig.

Jørgen Steen Nielsen – sjefsredaktør i avisa Information, som tok initiativet til å stifte Attac i Danmark – sa dette i sin innledning under et stort debattmøte om Attac i februar:

«Det taler også til gunst for sagen, at dette sker i netværkssamfundets tidsalder. Det netværksarbejde (man før presterte, min anm.) fordrede maskinskrivning, fotokopiering, brevpakning og frimærkeslikning i det uendelige. Slidsomt, langsomt og dyrt.

I har laptop’ene og Internettet og kan indsamle og sprede analyser, argumenter og kampagneplaner med lynets hast, Jorden rundt og med få omkostninger. Hver af jer kan i aften gå hjem og klikke jer ind på www.attac.org og bestille Attac’s internationale nyhedsbrev leveret til jeres computer på minutter. Hvis I forstår at bruge den ny teknik, så kan I realisere den dynamiske netværksbevægelse, som i sig selv næsten kan overflødiggøre de bureaukratiske, hierarkiske kontrolstrukturer, som hæmmer engagementet og avler indre mistænksomhed.» [35]

Attac sprer seg nå som ild i tørt gress. I skrivende stund meldes det at Attac får Sofieprisen og 100.000 dollar. Her er litt av begrunnelsen: «Gjennom Attacs enestående mobiliseringsevne, har grunnleggende verdier som solidaritet og rettferdighet igjen blitt satt på den internasjonale dagsorden, i en tid da finansmarkedenes økonomiske profittmotiv dominerer». [36]

Det er helt korrekt, men hva er det som gir Attac en så enestående mobiliseringsevne? Det er selvsagt flere forklaringer, men uansett er det umulig å overse Internett. I 2001, to tiår etter Bråtens spådom om et «nettsamfunn», er Attac i ferd med å både bekrefte spådommen og bli et radikalt symbol for det nye nettsamfunnet.

Et radikalt nettsamfunn?

Både Stein Bråten og seinere Manuel Castells har gitt oss klart tvisynte beskrivelser av nettsamfunnets utvikling. Deres analyser og utsikter skifter mellom optimisme og pessimisme. I et svært engasjert foredrag Bråten holdt i 1999, kort etter at krigen igjen hadde blusset opp i Europa med Norge som deltaker, minnet han flere ganger om sitt forbehold i 1981 – muligheten for at en katastrofe kunne kaste om kull alle hans gjetninger. Bråten anså ikke denne muligheten for å være mindre nå enn dengang, snarere tvert i mot. [37]

Også når det gjelder mer hverdagssosiale forhold i nettsamfunnet – som Bråten blant annet advarte om med uttrykket «se og høre, men ikke røre»-samfunnet – ser vi nå trekk som gir grunn til bekymring. Som mange vil huske innleda kong Harald himself dette «nettsamfunnets år» 2001 med en kritisk nyttårstale. Her ga han blant annet uttrykk for sviktende fellesskapsforståelse i samfunnet, og sin egen skepsis mot bruken av Internett som erstatning for de mange fysiske, sosiale møtestedene som nå forsvinner. «Det er møter med individene, samtalene og direkte kontakt som skaper et godt liv,» sa kongen til de tusen hjem.

Jeg har foran allerede nevnt de tusentalls postkontora som er blitt nedlagt over hele landet de siste åra. Sjøl har jeg lenge vært bekymra for de negative sosiale konsekvensene av slike endringer. Jeg skal ikke gå nærmere inn i dette her, men bare vise til Ottar Brox som knytter denne utviklingen til det han kaller «oppdragelse til demokrati». Han mener noe viktig går tapt når selvgrodde lokalsamfunn og nabolag – der folk angår hverandre, på godt og vondt – går i oppløsning. Men det er absolutt umulig å få folk til å forstå verdien ved arenaer der folk må treffe andre som de ikke sjøl har valgt å omgås, slår Brox fast. I nettsamfunnet «frigjør» vi oss jo i tid og rom fra en rekke slike arenaer. Men det er her vi «oppdras til demokrati», hevder Brox: «Den politiske samtalen – som i min barndom foregikk på butikken og posthuset – er avløst av ufruktbare og underholdende konfrontasjoner i TV.» [38]

Dette er åpenbart viktige innvendinger, men det er utvilsomt også nye og verdifulle trekk ved nettsamfunnet som vi ikke må overse, og som tross alt gir grunn til optimisme.

Manuel Castells er kanskje den som i dag er mest kjent for analyser av slike trekk ved samtida, og han framstilles derfor ofte som en slags glad forkynner av det nye «evangelium». Det er i beste fall upresist. Hans teori om nettsamfunnet bygger nemlig også på tunge analyser av økende sosiale ulikheter og «the black holes of social exclusion» under vår tids seine fase av kapitalismen. Eller informasjonalismen, med Castells’ eget begrep. De som ikke er «online» og med i ulike nettverk, blir bare stadig mer «offline». «I dag pågår det en sosial polarisering uten historisk sidestykke,» sa Castells i et intervju med svenske Dagens Nyheter i fjor. Og han legger ikke skjul på at slike pessimistiske trekk kan styrkes ytterligere under nettsamfunnets videre framvekst. Men Castells er også opptatt av å trekke fram og belyse andre muligheter, som her i et foredrag i Sverige rett før jul:

«Det finnes alternative sosiale bevegelser som forsøker å omprogrammere nettverkenes koder. På den måten kan ideer om menneskelige rettigheter, solidaritet, likhet mellom kjønnene og miljøvern prioriteres over hensynet til makt og penger.» [39]

I denne artikkelen har vi bare sett på to slike bevegelser for alternativ utvikling, nemlig zapatistene og Attac. Men vi har sett noe av potensialet for frigjøring og mobilisering i de nye IKT-baserte nettverkene, et potensiale for en ny radikalisering av samfunnet som vi ennå kanskje bare øyner konturene av. Og som kan komme til å utvikle seg langt raskere enn tilsvarende endringer har gjort tidligere.

Zapatistene og Attac er ikke enslige svaler på en kald og mørk vinterhimmel. Det er flere vårtegn å få øye på, om man bare ser etter. Og det er det mange som nå gjør. Jørgen Steen Nielsen nevner bl.a. «efterretningstjenester, store PR-bureauer, ledende forretningsfolk, erhvervsmagasiner og politikere i mange lejre». Alle disse er for tida «febrilsk optaget af at forsøge at begribe, hvad pokker der foregår. Hvor protesterne og den politiske aktivisme pludselig kommer fra.» [40]

I mange land heter det nye Attac, skriver Nielsen videre. «Men andre steder – f.eks. i USA, Canada, Storbritannien og Asien – hedder det nye alt mulig andet. Det er ‘et mangehovedet uhyre’, opstået simultant og spontant mange steder på kloden som et ganske uforudset, men tydeligvis uundgåeligt produkt af tiden og globaliseringen.»

Søvnløs etter Seattle

Jørgen Steen Nielsen refererer også til det multinasjonale PR-selskapet Burson-Marsteller, som for sine klienter i næringslivet nå har laget en «Guide om Seattle-nedsmeltningen, ‘ikke så meget som et tilbageblik på det forgangne, men mere som et alarmerende varsel om fremtiden’.»

Seattle var ikke noe særtilfelle, skriver PR-selskapet om den nye aktivismen, som for alvor ble bevisst seg sjøl og synlig for «systemet» og omverdenen under WTOs feilslåtte møte i Seattle før jul 1999. Ifølge Nielsen sier guiden at «spektaklet i Seattle har skabt ‘markante, kortsigtede skadevirkninger for erhvervsverdenen. Hvad man ikke har forstået – men hvad der måske er vigtigere – er den potentielle evne, som den fremvoksende koalition af disse grupper har til alvorligt at genere bredere, langsigtede selskabsinteresser’.»

Burson-Marsteller tilbyr derfor sine klienter en grundig oversikt over 49 av de organisasjoner og nettverk som stod bak Seattle-suksessen, og som fortsetter aktivitetene i dag. Attac-mannen Nielsen gjør oppmerksom på at det er så mange av disse nye nettverk og bevegelser at selveste Attac ikke engang har fått plass på lista!

Nielsen skriver også at det er «den samme oplevelse af noget nyt, voldsomt og faretruende, der har fået den canadiske efterretningstjeneste, Canadian Security Intelligence Service, til at udarbejde en ny rapport om det ændrede ‘trusselsbillede’, Anti-Globalization – A Spreading Phenomenon.» Han siterer fra rapporten:

«Møder i internationale monetære organisationer, handelsorganisationer og miljøorganer, som før i tiden påkaldte sig ringe eller slet ingen kritisk interesse, er nu i fokus for tusinder af antiglobaliserings aktivister.» Disse aktivister «deler en fælles antipati mod de multinationale selskabers magt. Store selskaber med internationale aktiviteter står anklaget for social uretfærdighed, urimelig adfærd over for deres ansatte – herunder slavelignende løn-, arbejds- og leveforhold – samt for manglende ansvarlighed over for miljøet, misbrug af naturlige ressourcer og økologisk ødelæggelse.

Målet for protesterne rækker imidlertid ud over selskabernes påståede misgerninger. Multinationale økonomiske institutioner som WTO, Verdensbanken og den internationale valutafond IMF fremstår som drivkræfter for og forvaltere af en global handelspraksis og opfattes som spydspids for den økonomiske globalisering. Disse instanser, der betragtes som villige tjenere for selskabsinteresser og besidder større magt end valgte regeringer, og som alene anses for drevet af ønsket om at skabe større fortjenester, de er i stigende grad blevet demonstranternes hovedmål.»

Kampen på nettet

Det er ikke minst den hurtig voksende «nettaktivismen» som gir grunn til å tro at vi nå går mot et nytt og mer radikalt nettsamfunn. Den nye globalpolitiske kampen sprer seg og kjempes i økende grad via Internett. Sett fra etterretningstjenestenes synsvinkel er det nye – og høyst besværlige – at de stadig flere aktivistene ikke lenger er til å holde styr på. Jørgen Steen Nielsen siterer videre fra den samme e-rapporten fra Canada:

«‘Det er slut med det gode gammeldags protestmøde, hvor man indskrænkede sig til at svinge med plakater og bannere, råbte ad talere og gennemførte velordnede protestmarcher til bestemte mål,’ erkender de canadiske efterretningsmyndigheder. Internettet og mobiltelefonen kombineret med unges modvilje mod stive strukturer har gjort en ende på det.

‘Internettet har skabt basis for dramatiske forandringer og har derigennem fået en voldsom betydning – bl.a. ved at gøre det muligt for initiativtagere hurtigt og let at arrangere demonstrationer og protester, om nødvendigt på global basis. Enkeltpersoner og grupper er nu i stand til at aftale datoer, dele erfaringer, påtage sig ansvar, arrangere logistik og iværksætte myriader af andre opgaver, som det tidligere var ganske umuligt at klare enkelt og hurtigt.’

‘Internettet har,’ skriver efterretningstjenesten og nævner også mobiltelefonen, ‘pustet nyt liv i den anarkistiske filosofi ved at tillade kommunikation og koordinering uden nødvendigheden af en central ledelse. Som Internettet selv er den globaliseringskritiske bevægelse en bevægelse, der kan overleve og endda trives uden noget hoved.’

Her rammer efterretningsagenterne én central del af forklaringen på den pludselige, grænseoverskridende politiske vækkelse blandt ikke mindst unge: Den moderne informationsteknologi har fjernet den barriere for engagement og aktive deltagelse, som mange har oplevet i de tunge, hierarkiske, langsomme og bureakratiske organisations- og partistrukturer. Med Internettet kan den enkelte pludselig forene behovet for individuel handling, frihed og hurtighed med ønsket om at engagere sig politisk for den fælles fremtid.»

Det kan her igjen være på sin plass å sitere fra Bråtens spådom om nettsamfunnet, som ifølge ham kunne komme til å åpne for informasjonsmessig mangfold samt desentraliserte og dels Gemeinschaft-pregede former for informasjonsutveksling – «former for kontaktnettverk og tverrkontakt som kan ligne det som skjedde ved vannposten, på torvet, i forsamlingslokalet i bygda.» [41] Og – som vi har sett Bråten forutsi ovenfor:

«Det kvalitativt nye består ikke bare i endrede betingelser for nettverksdannelser, men at nettene dannes på tvers av og ved hjelp av midler som springer ut av organisasjonssamfunnets tilbud, samtidig som de unndrar seg vertikal styring og kontroll ‘ovenfra’ gjennom sin horisontale og delvis ‘usynlige’ karakter.» [42]

Ikke nok med at nettopp dette nå er blitt en pine for etterretningstjenesten i mange land, og for andre makter. Med dette kan vi kanskje også omskrive Marx’ berømte utsagn om at kapitalismen frambringer sine egne banemenn, proletariatet. Ser vi nå at seinkapitalismen frambringer en nettteknologi som gir grunnlag for dens egen avskaffelse?

Eller, for å omskrive Lenin, med et av Castells’ nye begreper: Er det informasjonalismen, ikke imperialismen, som er kapitalismens siste fase?

Store ord, alt dette, men vi bør heller ikke undervurdere nettets uoverskuelige potensiale for mobilisering og frigjøring, som vi har sett ovenfor. Og heller ikke potensialet for opplysning og mer tilgjengelig utdanning, som vi kanskje bare aner konturene av i dagens økende satsning på nettbasert utdanning og «e-læring» (jfr. eksempler foran).

Nylig meldte Massachusetts Institute of Technology (MIT) i Boston at dette svært velrenommerte forsknings- og lærestedet i løpet av et par år vil ha lagt ut alt sitt undervisningsmateriale fritt og gratis tilgjengelig på web. For godt til å være sant? [43]

Avslutning: Kampen om nettet

Motstanden mot den globale markedsliberalismen er blitt klart sterkere de siste åra. Opprøret i Chiapas var kanskje vendepunktet. Seinere har vi hatt en bølge av store demonstrasjoner, først i Seattle og siden så hyppig og med en sånn kraft at verdensøkonomiens herskere knapt kan møtes i fred noe sted mer. Det har oppstått nye sosiale bevegelser som Attac og helt nye begivenheter som World Social Forum, i Porto Alegre i Brasil nylig. [44]

Det ville være en sterk overdrivelse å hevde at alt dette skyldes den siste tids raske utvikling og spredning av Internett. Men det ville også være en overdrivelse å hevde at det samme hadde vært mulig uten Internett. Trolig er Internett blant de viktigste forutsetningene for at disse nyradikale tendensene har fått utvikle seg i den grad som de har gjort.

For all del, Internett og andre former for IKT har også blitt av største betydning for «den nye økonomien» og hele det kapitalistiske system i inneværende fase. Spørsmålet er bare om ikke kapitalistenes relative fordel av Internett nå er mindre enn den relative fordel Internett gir deres motstandere. Det er kanskje en skjebnens ironi i dette. Internett ble først utvikla av det amerikanske forsvaret under den kalde krigen. Siden har kapitalistene lært å utnytte Internett for å tjene sine interesser. Men samtidig har hele denne utviklingen også frambragt en teknologi som kan tjene til å ryste kapitalismen i dens grunnvoller.

Det bør ikke komme som noen overraskelse, og særlig ikke for oppvakte folk på den politiske venstresida, at kampen om nettet nå hardner til. Vi ser stadig nye eksempler på at både myndigheter og kommersielle krefter – gjerne i tospann – gjør ulike tiltak for å styrke kontrollen over nettet. Argumentene er ofte gode nok, for folk flest. Som at myndighetene må overvåke nett-trafikken for å bekjempe spredning av barnepornografi. Men de kan også ha helt andre motiver for å overvåke og ta kontroll over nettet.

Kampen mot den stadig sterkere nettaktivismen er selvsagt en viktig grunn. En annen er å gjøre nettet til et sikrere og mer blomstrende kjøpesenter. Nylig ble f.eks. den nye britiske politienheten The National Hi-Tech Crime Unit gjort operativ, i en rolle mellom etterretningstjenesten og det tradisjonelle politiet. Enheten som teller hele 80 mann er oppretta på initiativ fra innenriksminister Jack Straw, som ved den formelle åpningen i april sa at målet med den nye politienheten blant annet er å gjøre Storbritannia til det sikreste stedet i verden å drive netthandel i. [45]

For fem år tilbake, på en konferanse om Media and Democracy i San Francisco 1996, sa Andy Sharpless – Vice President of Progressive Networks of Seattle – «independent, Internet-based media outlets had just five years to compete against large, corporate sites». [46] Nå har denne tida gått, og vi ser at kampen om «det frie nettet» blir stadig hardere. Jeg skal ikke følge dette noe lenger her, det får eventuelt bli tema for en annen artikkel.

Men det som bør være klart, også for andre og langt flere enn Progressive Networks of Seattle, er at kampen om nettet nå er i ferd med å bli en viktig politisk kamp. Den norske venstresida bør derfor ikke bare interessere seg mer for denne kampen, den bør nå også utvikle en radikal nettpolitikk. Teoriene om nettsamfunnet, som jeg har støtta meg til i denne artikkelen, bør være fruktbare å ha med seg i denne prosessen. Både for å forstå og dermed bedre kunne påvirke viktige trekk ved vår tids samfunnsutvikling. Tegn tyder på at denne utviklingen nå går mot en ny radikalisering, men kampen om nettet kan avgjøre dette

Noter:

1. Bråten 1981: Modeller av menneske og samfunn, Universitetsforlaget, s. 295. Artikkelen bygger også på Bråten 1983: Dialogens vilkår i datasamfunnet, samme forlag. Kap. 3: «Mot et nettsamfunn?» Bråten (f. 1934) er dr. philos. i psykologi og professor i sosiologi ved Universitetet i Oslo. [Tilbake]
2. Utdypes seinere. For en kortfatta presentasjon, se Bråtens egne bøker; Østerbergs Nøkkelbegreper, Cappelen 1984; eller Sosiologisk leksikon, Universitetsforlaget 1997. [Tilbake]
3. Castells 1996-98: The Information Age: Economy, Society and Culture. Blackwell Publ. Bind I, 1996: The Rise of the Network Society. Bind II, 1997: The Power of Identity. Bind III, 1998: End of Millennium. Mye om Castells kan søkes på nettet, også på norsk. Anbefales: P. Waterman: The Brave New World of Manuel Castells, www.laka.org/~waterman/castells.html [Tilbake]
4. Denne artikkelen bygger videre på min kronikk om bl.a. Castells: «Ikke en ny Marx», Klassekampen 19.2.2001. Takk til Geir Sundet og Erik Ness for kommentarer. [Tilbake]
5. Heretter bare IKT, for informasjons- og kommunikasjonsteknologi. [Tilbake]
6. Fløgstad, K. 1988: Tyrannosaurus Text. Essays. Gyldendal. [Tilbake]
7. Steigan, P. 2000: «Fra bytteverdisamfunn til bruksverdisamfunn». Røde Fane nr 4, 2000. [Tilbake]
8. «Drømmen om den umåtelige friheten under monopolkapitalismen». Vinduet nr 1, 1973. [Tilbake]
9. Klassekampen 27.4.1995. [Tilbake]
10. Mathisen, K.O, T. Rasmussen, S. Tetzchner (red) 1991: Nye nettverk. Telekommunikasjon i samfunnet. Gyldendal. Skrevet på Kjeller, første stedet utenfor USA som ble knytta til Inter- eller ARPAnet, i 1973. [Tilbake]
11. Postdirektoratet 1992: Perspektivanalyse for Posten i Norge. [Tilbake]
12. Paulsen, M.F. 2001: Nettbasert utdanning – erfaringer og visjoner, NKI Forlaget, s. 25. [Tilbake]
13. Paulsen 2001:239. [Tilbake]
14. Heidar, K. 2001: «Det moderne nettverkspartiet», i Baldersheim, H., B. Hagtvet og K. Heidar (red.) 2001: Statsvitenskapelige utsyn. Politiske tema og tenkemåter i en oppbruddstid. Høyskoleforlaget. [Tilbake]
15. Nordby, T. 2001: «Populismen», i tidsskriftet Demo nr 1, 2001. [Tilbake]
16. Barnes, J.A. 1954: «Class and Committees in a Norwegian Island Parish», in Human Relations 7, 39-58. [Tilbake]
17. Bråten fikk oppretta faget samfunnsinformatikk ved Universitetet i Oslo rundt 1985, men det ble ofra i en hard maktkamp. [Tilbake]
18. Bråten 1983:11. Etter 1985 har han flytta seg til andre fagfelt, og har bl.a. leda forskernettet Teoriforum med noen av verdens fremste spedbarnsforskere. [Tilbake]
19. Bl.a. beslekta med Bourdieus begrep om «symbolsk makt», og Marx’ tanker om «ideers innvandring» og at «de herskendes tanker er de herskende tanker». Men ifølge Bråten er modellmakt ikke nødvendigvis forankra i en materiell basis. For en kortfatta presentasjon, se Bråtens bøker – f.eks. Kommunikasjon og samspill. Tano 1998 – eller Sosiologisk leksikon 1997. [Tilbake]
20. Jfr. Slagstad, R. 1998: De nasjonale strateger, Pax. Her nevnes Lysgaard, Mathiesen, Brox , Østerberg m.fl. [Tilbake]
21. Bråten 1983:11f. Som forbehold viste han ydmykt til en fremtidsstudie fra 1937, som helt overså både atomenergi, antibiotika, radar, jetmotor og EDB-maskin – alt kom bare få år etter … [Tilbake]
22. Også Durkheims (1858-1917) skille mellom mekanisk og organisk solidaritet, Parsons’ (1902-79) mønstervariabler og skille mellom ekspressivitet og instrumentalitet, Nils Christies skille mellom tette og løse samfunn og Tofflers nyere «bølgeanalyser» danner bakgrunn når Bråten viderefører og fornyer noen av disse analyserammene med nettsamfunnet og andre begreper. [Tilbake]
23. Her bør vel også medregnes arbeidets bånd, jfr. bl.a. Sverre Lysgaard: Arbeiderkollektivet. De undertryktes sosiologi, Universitetsforlaget 1961, og Per Otnes: «Renessanse for Gemeinschaft? Om nærmiljø, lokalsamfunn, nettverk og hverdagsliv». Tidsskrift for samfunnsforskning, nr 4, 1991. [Tilbake]
24. Bråten 1983:67. [Tilbake]
25. Bråten 1983:48. [Tilbake]
26. Bråten 1983:67. [Tilbake]
27. Mye av den frie, «hacker-pregede» utviklingen bak Internett, Linux m.m. kan anses som en global «delekultur». Forøvrig betyr både «Gamainz» (gotisk) og «communis» (latin) «delte forråd», jfr. Otnes 1991. [Tilbake]
28. Bråten 1981:290. [Tilbake]
29. Bråten 1981:295. [Tilbake]
30. Castells 1998:336. [Tilbake]
31. Se bl.a. Klassekampen 29.3.2001. [Tilbake]
32. Castells 1997:81. [Tilbake]
33. Fløgstad, K. 1994: Pampas Unión. Latinamerikanske reiser, Gyldendal. Kapitlet «Hell Dorado». [Tilbake]
34. Se f.eks. «Attac kjører lokalt», Morgenbladet 23.03.2001: http://www.morgenbladet.no/01/0323/25124.htm Og ellers Attacs norske sider her: www.attac.no [Tilbake]
35. «En bevægelse kommer til Danmark», Information 26.2.2001. Søk og finn på nettet! [Tilbake]
36. Nettavisen 28.3.2001: http://www.nettavisen.no/servlets/page?section=6&item=149561 [Tilbake]
37. Bråten: «Følelser og dialog: Nye perspektiver på kommunikasjon over nettet». Foredrag og samtale i Webforum, Universitetet i Oslo, 4.5.1999. [Tilbake]
38. «Eliten som trussel». Kronikk i Dagbladet 30.5.1996. Søk og finn på nettet! [Tilbake]
39. «Følelsesløst nettverk», av Ana Duran, Klassekampen 10.3.2001. [Tilbake]
40. «Det nye trusselsbillede». Information 24.3.2001. Søk og finn på nettet! [Tilbake]
41. Bråten 1983:41. Merk likevel kong Haralds og Ottar Brox’ skepsis, ovenfor … [Tilbake]
42. Bråten 1983:67. [Tilbake]
43. Pressemelding 17.4.2001, http://web.mit.edu/newsoffice/nr/2001/ocw.html [Tilbake]
44. Se f.eks. Berge Furres tale på siste SV-landsmøte: «Gjev oss i dag vårt daglege brød», fullt gjengitt i Klassekampen 16.3.2001. Og hans «Porto Alegre: Ei annleis verd er mogleg», kronikk i Aftenposten 16.2.2001. [Tilbake]
45. «Uniformert nettpoliti i England»: http://www.nettavisen.no/servlets/page?section=9&item=152126 [Tilbake]
46. Pfaffenberger, B: «In Seattle’s Aftermath: Linux, Independent Media, and the Survival of Democracy», LinuxJournal, 13.12.1999: http://www2.linuxjournal.com/articles/currents/013.html [Tilbake]

---

Med dagens system for tariffoppgjør vil aldri de store kvinnegruppene, verken i privat eller offentlig sektor, få hevet lønna så det monner. De vil forbli lavlønte i forhold til andre grupper. Dette kan sjølsagt virke noe deprimerende, men først og fremst er det urettferdig, og det eneste rette er å gjøre opprør mot oppgjørssystemet. Men det er ikke lett, for systemet er lagd slik at det splitter og hersker. Hva er det som er så galt? Jeg vil under, se på noe av det som står i veien for et lønnsløft for kvinner i offentlig sektor.

Rammene må sprenges!

Så lenge det settes snevre rammer for oppgjøret, om det kalles «solidaritetsalternativ» eller Arntsenutvalg, blir lønnsoppgjøret alles kamp mot alle. Ingen på arbeidstakersida er tjent med slike rammer. Innenfor ei ramme på 3,5%, eller 3,25% som er trukket opp i statsbudsjettet, er det helt umulig å heve store grupper uten at andre står nærmest stille i lønn. Derfor må de forskjellige yrkesgruppene slåss om å framheve nettopp sin egen gruppe for å albue seg fram i tariffoppgjøret. I kampen om offentlige smuler har vi sett annonsekampanjer for millioner på millioner av kroner, først for den ene gruppa, så for den andre gruppa. Slik håver de største mediene inn annonsepenger, mens forbundas streikekasser minker tilsvarende. Men kvinnegruppene vil ikke oppnå stort uten at rammene sprenges, og for å få til det trengs samarbeid, ikke krig forbunda i mellom.

Prosenter tilslører

For tida regnes alt som har med tariff å gjøre i prosent. Lønnsøkning regnes i prosent. Det sier seg sjøl at den som har lav lønn vil få langt lavere lønnstillegg enn den som har høy lønn når lønnsøkningen gis med samme prosentsats. Slik øker lønnsforskjellene i kroner, og den med lav lønn i utgangspunktet får etter oppgjøret langt færre kroner å handle for enn den med høyere lønn. Dette rammer sjølsagt kvinnegruppene som alle i utgangspunktet har relativt lav lønn.

Offentlig sektor taper

I dag er det stor mangel på helsepersonell, lærere og førskolelærere for å nevne noen grupper offentlig sektor er helt avhengig av. Den lave lønna i kvinnegruppene i offentlig sektor undergraver velferdsstaten og offentlig helse- og utdanning. Kvinner har i høyeste grad interesse av å opprettholde en sterk offentlig sektor. Flere av de store forbunda i offentlig sektor står bak Aksjon forsvar velferdsstaten. Det bør bli en grasrotbevegelse med lokale avleggere over hele landet. Lønna i offentlig sektor må opp, og det bør bli en felles kamp for blant annet denne bevegelsen.

Krev at Storting og regjering tar ansvar!

Hittil har Storting og regjering toet sine hender og henvist til den frie forhandlingsretten når kvinneforbund og kvinnebevegelse har stilt krav til dem om penger til lønn. Men når forhandlingssystemet ikke duger for å løse kvinnelønnsproblemet, er ikke forhandlingene mye frie. Dette kravet må bli mye sterkere. Storting og regjering må som arbeidsgivere i offentlig sektor stilles til ansvar for den store kjønnsmessige lønnsdiskrimineringa! Krev at det settes av kvinnepott i statsbudsjettet!

Offentlig oppgjør på egne bein – kvinnebein!

Så lenge konkurranseutsatt industri er utgangspunkt for hva som kan gis i lønnstillegg, er det heller ikke særlig håp om bedring for kvinnegruppene. Oppgjøret i offentlig sektor må stå på egne bein. Det kan ikke være den konkurranseutsatte industrien som legger lista. Krev et offentlig oppgjør på egne kvinnebein!

Lokale forhandlinger – ei kvinnefelle!

I dag lar gruppe etter gruppe seg lure av besnærende lokale forhandlinger. Når «vår» gruppe får 0,5% over pro rata, blir vi så stolte og glade. Da glemmer vi fort at kvinnegruppene med lavere lønn faktisk tapte på at vi vant vår halve prosent! Når rammene er så trange, blir vi så glade og slår oss på brystet for det minste lille smutthull, sjøl om det splitter oss, og ingen er tjent med det på lengre sikt.

For å komme ut av uføret, må kvinnene faktisk sette seg ned å snakke sammen på tvers av organisasjonene. Eneste veien ut er etter min mening å danne breie allianser, lage en felles strategi og kjempe sammen, ikke mot hverandre. Kvinnegruppene er nødt til å samarbeide på tvers for å komme videre, både i likelønnskampen, i kampen for å heve den lave kvinnelønna og i kampen for å bevare offentlig sektor. Og mannsgruppene, de må støtte opp!

Arne Byrkjeflot er nestleder i LO Trondheim og leder av klubben på Ila Lilleby smelteverk

---

Både LO og YS har gjort undersøkelser blant sine medlemmer og funnet ut at folk vil ha kortere arbeidstid. Overraskende mange foretrekker dette framfor lønnsøkning.

I tariffoppgjøret 1998 ble partene enige om å be LO og NHO om å utrede mulige framtidige arbeidstidsordninger. «Det skal ses på arbeidstakernes behov for fleksibilitet i ulike livsfaser og på bedriftenes behov for fleksibilitet ut fra stadig sterkere konkurranse. En slik utredning skal spesielt vurdere timekontoordninger som kan innbefatte for eksempel ferie og arbeidstid, herunder permisjon til omsorg og utdanning.»

Denne utredningen er nå lagt fram. Fra LOs side har blant andre Evy Buverud Pedersen, Stein Reegård og Stein Kristiansen vært med. Med mandatet som skal tjene både herre og trell, prøve å forene bedriftenes ønske om den fullstendig fleksible arbeider og arbeidernes ønske om mer fritid kan det ikke ha vært enkelt.

Tariffoppgjøret år 2000

Stemninga i fagbevegelsen foran tariffoppgjøret er ganske klar: Alle vil ha den femte ferieuka og penger. Likevel skal vi ikke se bort fra at det blir fremmet krav om tidskonto, med bakgrunn i vedtak fra LO-kongressen og Kanal 99. Da er det viktig å være klar over at LO-kongressen riktignok gikk inn for tidskonto, men også for kortere normalarbeidsdag med 6-timersdag som mål. LO-kongressen kan tolkes. I Kanal 99 var det alt for lav deltakelse fra LO-medlemmer til at den kan brukes.

Utredningen

anbefales. Den har en god og kortfattet framstilling av utvikling i arbeidstid, hvilke ordninger som fins i dag og en gjennomgang av ordninger i andre land.

Arbeidstidas plassering
Andel av alle yrkesaktive. Prosent
	1971-72	1981-82	1990-91
Lørdagsarbeid	47	31	32
Søndagsarbeid	24	19	20
Kvelds/nattarbeid (17-07)	31	27	29
Kveld/natt menn	35	31	25
Kveld/natt kvinner	24	23	34

Vi ser en dramatisk endring når det gjelder kjønn i forhold til kvelds/nattarbeid. Dette er en konsekvens av at den mannsdominerte industrien minsker, mens Hotell og Restaurant og helsesektoren øker. 2. kvartal 1998 viser arbeidskraftundersøkelsen at 17 % av oss jobber regelmessig om kvelden (18-22), mens 5% jobber regelmessig om natta (22-06).

Andel deltid
	Alle	Kvinner	Menn
1997	24	46	10
1983		55	10

Kilde: Den tyske arbeidsgiverorganisasjonen BDA

Konklusjonen er at bruk av deltid er synkende og forskyves for begge kjønn mot de yngste. Om deltid vil fortsette å synke når flere og flere går over i deltidsbransjene helse og omsorg, hotell og restaurant og handel, er vel mer tvilsomt.

Den siste arbeidstidsforkortelsen i Norge kom i 1986. Siden da har Norge sakket akterut i forhold til land det er naturlig å sammenligne seg med.

Arbeidstid/ferie
land	uke	ferie	fridager	årlig	pensjonsalder
USA	40	12	11	1.904	65
Sveits	40,5	24,3	9	1.844	k: 62, m: 65
Hellas	40	22	9	1.840
Portugal	40,5	22	14	1.823	65
Irland	39			1.802
Luxemburg	40	28	10	1.784
Spania	39,6			1.782
Storbritannia	38,9	25	8	1.774	k: 60, m: 65
Frankrike	39	25	9	1.771	65
Sverige	39,1	25	12	1.752	65
Italia	40	27	17	1.736	65
Norge	37,5	21	9	1.733	67
Finland	40	25	20	1.716	65
Nederland	38,5	26,5	11,5	1.715
Østerrike	38,4	26,5	11,5	1.713
Belgia	37	20	11	1.702
Danmark	37	25	11	1.665	67
Tyskland	35,8	30	11,3	1.573	65

Kilde: Den tyske arbeidsgiverorganisasjonen BDA

Fleksibilitet

Når vi nå igjen står foran arbeidstidsreduksjoner, er det verdt å merke seg at arbeidstidsreduksjoner har gitt fleksible løsninger i Tyskland (1994), Finland (1996), Nederland (1996) og Østerrike (1997). I Østerrike kan et ukentlig timetall mellom 33 og 45 timer behandles som mertid og gjennomsnittsberegnes opptil 52 uker. I Tyskland hadde 19 tariffområder avtaler om tidskonto. Ordningene er fra det vi i Norge kaller fleksitidsordninger, avspasering for overtid og gjennomsnittsberegning. I Nederland har 56 av 101 kollektive avtaler med arbeidstidsforkorting koblet til nesten full fleksibilitet. I Storbritannia har Rover og Peugeot etter avtale innført årsarbeidstid for 65% av sine ansatte.

Timekontoordninger

I Sverige avsettes 0,5% av lønn i 1998, 1% i 1999 og 1,5% i 2000 på individuelle timekonti. Uttak kan skje i fritid, pensjonspremie eller lønn. Maks oppsparing er 1,5%, overskytende betales ut som lønn.

Utvalgets forslag

Det foreslås å avsette 2% av lønn ved hvert tariffoppgjør; det tilsvarer 43 min. pr uke, 37,5 timer pr år. Etter fem tariffoppgjør kan en få en måneds utdanningspermisjon årlig, etter 12 tariffoppgjør har vi 6-timersdagen. Det foreslås at det er penger – ikke tid – som står på konto. Dette krever endring av skattereglene, slik at skatt først trekkes når pengene blir utbetalt. Dette krever også at oppsparing også foregår ved sykdom/arbeidsledighet/permisjon og at fritid ikke går tapt ved sykdom under uttak. Det krever at oppsparinga ikke går tapt ved konkurs. Det krever et system for overføring ved skifte av jobb.

Utvalget har ikke noen løsning på om det skal være tillatt å ta ut oppsparinga i form av penger. Utvalget peker på at det vil være nødvendig når folk ikke kan benytte rettigheten ved sykdom, alder eller utvandring. Ved arbeidsledighet vil det også være naturlig å få utbetalt penger, men i dag vil det føre til tap av arbeidsledighetstrygd. Om og hvordan en skal sikre at uttak i form av penger ikke blir regelen, sier utvalget ikke noe om.

Naturlig nok deler utvalget seg når vi kommer til NHOs fleksible samfunn. NHO uttrykker dette svært klart:

«Den grunnleggende forskjell mellom timekontokonseptet og det som kalles normalarbeidstidsordninger ligger i hva som skal være styrende for arbeidsinnsatsen i bedriften. Timekontoordninger styres av behovet for hva som skal produseres eller hvilke tjenester som skal ytes, mens normalarbeidsdagen er basert på at det er en begrenset og på forhånd fastsatt tid til disposisjon for produksjon.» «Adgangen til overtidsbruk sikrer ikke den nødvendige fleksibilitet for bedriftene ettersom overtid ikke kan benyttes som en fast ordning, Arbeidsmiljøloven har dessuten som utgangspunkt at overtid skal begrenses» «Når gjennomsnittlig timelønn i industrien er på kr 120, betyr det at bare arbeidsoppgaver som er lønnsomme ved en timebetaling på over kr 180 vil bli utført ved for eksempel overtid.»

NHOs løsning er enkel. Det åpnes for lokale avtaler med de tillitsvalgte innenfor Arbeidsmiljølovens rammer, fra 06.00 til 21.00 med gjennomsnittsberegning over et år og fri plassering av den enkeltes arbeidstid. Blir en ikke enig lokalt gjelder tariffavtalen med sin normalarbeidsdag. Tid utover den avtalte årlige arbeidstid kan overføres, så slipper de overtidstillegg også på denne tida. NHOs utgangspunkt er ingen arbeidstidsforkorting.

LO viser til at det er tilstrekkelig fleksibilitet i tariffavtalene, de forsvarer ulempetillegg og mener «arbeidstakerne selv vil kunne velge om de vil ta ut opparbeidet tid/nedsatt arbeidstid i løpet av året gjennom daglig, ukentlig eller månedlige uttak, eller opparbeide seg mertid i et lenger tidsperspektiv.»

Nei til timekonto

Timekontoordningen er markedsført som en måte å løse motsetningene mellom de som ønsker lavere pensjonsaler/ferie og de som ønsker kortere normalarbeidsdag/sekstimersdag. I stedet for å slåss seg imellom, så kan vi forenes om tidskonto så får alle ta det ut som det passer dem.

Det kan sjølsagt virke besnærende å gradvis få innført 6-timersdagen sjøl om det vil ta 12 tariffoppgjør. Det er jo gått noen år siden dette kravet ble reist. Jeg ser heller ikke bort fra at en sterk fagbevegelse som hadde 6 timers normalarbeidsdag som felles mål, kunne brukt timekontoordningen som en taktisk omvei.

Hvordan vil en timekontoordning fungere i praksis. Mange har i dag muligheten til å opptjene avspasering. Erfaringene er at avspaseringa hoper seg opp, det er nesten umulig å få fri. Mange opplever det slik at om de tar fri, så må de bare ta det igjen seinere. I praksis blir mye av avspaseringa tatt ut i penger der dette er mulig, eller går rett og slett tapt. Det samme gjelder fleksitidsordningene, spesielt i det offentlige. Folk jobber gratis utover rammene. Der det før ble tilsagt overtid, forventes det nå at folk gjør dette på fleksitid av seg selv.

Dette er den hverdagen en timekontoordning skal fungere innafor. Alle avtaler som den enkelte skal ha herredømme over, er den enkelte dømt til å tape overfor arbeidsgiverens krav. Alternativet er å bli sett på som sær og vanskelig.

Det blir ikke stort bedre om dette skal være opp til den enkelte forening eller klubb. Dersom en bedrift i en bransje inngår fleksible og konkurransedyktige arbeidstidsavtaler, så skal det være litt av noen tillitsvalgte som greier å stå imot på de andre bedriftene. Klubbene vil også stadig stå under press av de mest fleksible ansatte.

Jeg tror det vil være vanskelig å hindre at dette tas ut i lønn, enten frivillig eller etter press fra arbeidsgiver. Selve modellen med opptjening i form av penger, ikke tid, tilsier dette. I praksis vil det bli regnet som en del av den vanlige lønna. Noe som det da også er, siden det tas av potten i tariffoppgjøret. For de som faktisk tar det ut i form av fritid, vil det derfor bli å se på som nedsatt arbeidstid uten lønnskompensasjon. Det vil i tillegg bli press fra arbeidsgiver for å bruke av denne tida til opplæring som ellers ville foregått i arbeidstida.

Etter hvert vil denne ordninga føre til ei rad forskjellige ordninger. En framtidig felles kamp for felles arbeidstidskrav vil bli svekket, fordi utgangspunktet er så forskjellig.

De kollektive tariffavtalene ordner i prinsippet kun to ting, lønn og arbeidstid. Når spørsmålet om arbeidstid overføres fra en kollektiv avtale til et individuelt forhold mellom den enkelte og arbeidsgiver, så undergraver dette selve fagbevegelsens fundament.

Jared Diamond: Guns, germs, and steel: the fates of human societies, New York: W W Norton 1997

Dette er en kort verdenshistorie på 425 sider

---

Det er vanskelig å fri seg fra den støy som henger igjen etter fyrverkeriet ved 2000-års jubileet. Selv japanske, kinesiske og arabiske datamaskiner måtte tilpasse seg tallet 2000. Tilsynelatende en global triumf for Jesu fødsel.

Hvordan er det blitt slik?

Noen vil si at det er Gud som har styrt det slik. Hegel skrev mye om Verdensånden. Marx og Lenin ville ha rystet på hodet overfor slik galskap. Hva med den hvite manns endelige seier i Jesu klær?

Faghistorikere vil stort sett abdisere i forhold til en slik gigantisk problemstilling.

Jared Diamond abdiserer ikke i sin bok Guns, Germs, and Steel. Det er en kort verdenshistorie på 425 sider og roter ikke rundt omkring, men annonserer klart og tydelig at den er antirasistisk. Mennesket er en art. Det er bestemte historisk-geografiske forhold som har hatt som resultat at det er indoeuropeere som i dag dominerer verden. Boka har en livlig skildring av slaget i Peru den 16. november 1532 der tusenvis av inkasoldater ble massakrert av noen hundre spanske soldater. Boka spør: Hvorfor erobret europeere Amerika og ikke omvendt: Hvorfor erobret ikke indianerne Europa?

I historie eksisterer alltid den dobbelte dimensjonen: Det som skjedde og det som kunne ha skjedd. Diamond kaster seg dristig inn i tilsynelatende tomme spekulasjoner, men han setter alltid de nærliggende (proximate) faktorer opp mot de «langsiktige» (ultimate) faktorer. Dette gjør han så vågalt – kanskje frekt – at han gir et helt annet bilde av verden enn det du får hos konvensjonelle historikere.

Underlig nok fikk boka Pulitzer-prisen. At Bill Gates – datageni og kanskje den rikeste mann i verden – roser boka, gjør meg litt urolig!

Personlig bakgrunn

Jared Diamond er ikke faghistoriker. Han er professor i fysiologi, men har tilbrakt flere tiår på Ny-Guinea blant annet som fugleforsker. Det merkes at hans utgangspunkt for synet på verdenshistorien er Ny-Guinea som aldri ble helt kolonisert av europeerne pga det spesielle klimaet. Det fins ennå 1.000 språk på Ny-Guinea, og Diamond har kastet seg ivrig inn i lingvistiske og arkeologiske spørsmål med en selvtillit som tar pusten fra meg iallfall. Som nordmann savner jeg Anne Stine og Helge Ingstad blant kildene til hans presentasjon av vikingene, selv om deres resultater er inkludert i hans fremstilling.

Ny-Guinea er kanskje et av de få steder der jordbruket oppstod av seg selv.

Homo sapiens

Den første figuren i boka viser en kanskje konvensjonell skisse av menneskets utvikling. Det begynner i Afrika for 7 millioner år siden. Mennesket som homo erectus forlater Afrika for 1 million år siden og når Sørøst Asia omtrent på samme tid, mens det i Europa bare fins levninger fra 500.000 år siden. Mellom 100.000 og 50.000 foregår det Diamond kaller Det Store Spranget Fremover. Det vil si en forandring i mennesket som får mer effektive og standardiserte redskaper og utvikler en slags kunst. Høydepunktene her er hulemaleriene i Cro Magnon i Nord-Frankrike og maleriene i Australia der menneskene kom for 40.000 år siden. Det fins to uavklarte spørsmål:

a) Skjedde disse forandringene pga endringer i hjernen eller som Diamond tror pga endringer i stemmebåndene som førte til språk?

b) Hvor skjedde dette? På ett bestemt sted eller var det parallelle utviklinger på forskjellige steder?

Det som er klart i dag: Det fins bare en art mennesker på jorda: Homo sapiens.

Dette Store Spranget er det viktigste i hele menneskets historie. Det er en forutsetning for pyramider, skrift, fly, biler, Shakespeare, Bach, Einstein og atombomben. Det vil si for menneskets dominans på jorda.

Jordbruk

Det andre store spranget er at mennesket utvikler jordbruket. Egentlig begynner Diamonds historiebok først rundt 11-12.000 f.Kr. Da kom mennesket til Amerika. Det kom over Beringstredet, forble 1.000 år i isødet i Nord-Amerika og kom så gjennom en korridor i isen i det vestlige Nord-Amerika. Deretter fór mennesket som en vind sørover og nådde spissen av Sør-Amerika omtrent 10.000 f.Kr.

8.500 f.Kr. er tidligste dato for menneskets første jordbruk. Det skjedde i The Fertile Crescent (den fruktbare halvmåne), området mellom Middelhavet og Iran og Irak. California, Chile, Sør-Afrika og Sørvest-Australia er ved siden av Middelhavet de fem områdene i verden med Middelhavsklima, men i disse områdene var det bare i The Fertile Crescent at jordbruket oppstod helt uavhengig, og det området ble det første og viktigste jordbruksområdet i verden. Foruten klimaet var det mange ville vekster og dyr som lett kunne brukes av menneskene uten for store endringer. Det var store forskjeller i høyde som gjorde et mangfold av vekster og sesonger mulig. Fra The Fertile Crescent spredde vekster og dyr seg lett både mot vest og øst. Det fins bare fire andre områder der jordbruket oppstod helt uavhengig: Kina, Andes, Mellom Amerika og nordøst i Nord Amerika. Andre områder som Ny-Guinea er mer usikre.

Diamond nevner det ikke, men det er vanskelig å glemme at de tre store religioner: Den jødiske, kristne og muslimske, er meget nærværende i dette området den dag i dag.

«Domestication»

Dette er et ord som er vanskelig å oversette. Det er noe mer enn å temme eller kunstig dyrke. Det betyr at menneskene bevisst tar i bruk visse planter og dyr. Diamond understreker at de viktigste plantene og husdyrene ble tatt i bruk på et meget tidlig stadium. Det gjelder hvete, ris, erter osv. – mais kom i bruk noe seinere i Mellom Amerika – sauer, geiter, griser, kuer, hester osv. Det underlige er at Afrika som kanskje har flest store pattedyr, ikke var arnestedet for flere husdyr. Sebra, neshorn og bøfler lot seg ikke temme eller «domesticate». Det har man ikke greid til denne dag. Diamond kan ikke la være å spekulere på hvordan Romerriket kunne ha blitt nedkjempet av afrikanere ridende på neshorn!

Germs (mikrober)

Diamond er fysiolog og ser ut til å ha spesielt god greie på virus og bakterier. Han spør til og med hvorfor virus ofte dreper sin vert når det beste for viruset ville være å holde verten i live så lenge som mulig. Hovedkonklusjonen hans blir at mikrobene kom fra husdyrene til menneskene og at jordbrukerne etter hvert oppnådde en slags immunitet mot sykdommene med visse unntak som Svartedauen osv. Mikrobene som europeerne brakte med seg til ulike naturfolk var katastrofale for spesielt indianerne i Amerika.

Samfunnsform

For 10.000 år siden levde homo sapiens i små grupper ikke ulikt grupper av sjimpanser og gorillaer. Jordbruket førte til større befolkningstetthet og faste bosteder. Resultatet ble: Fra grupper til stammer til høvdingdømmer til stater. I gruppene var det stor likhet, men den større befolkning førte til spesialisering i form av høvdinger, konger, byråkrater, krigere, prester og håndverkere. Diamond innfører et nytt ord: kleptocracy der eliten samler stor materiell rikdom. Han har i tankene en del stater i Afrika, men det ville ikke være så galt å kalle USA eller Norge i dag for et «kleptocracy».

Erobring

Jordbruket var en uimotståelig kraft. Jegere og samlere hadde to alternativer: Enten rømme unna eller sette i gang med jordbruk selv. Begge deler ble forsøkt. Den mest dramatiske folkevandring er europeernes erobring av Amerika. Der ble indianerne i stor grad tilintetgjort gjennom krig og mikrober som de ikke hadde immunitet mot. I Nord-Amerika anslår Diamond tallet på indianere til 20 millioner, mens han som barn i skolebøker leste om bare 1 million indianere. En annen dyster erobring var jordbrukere fra Sør-Kina som spredte seg ut over øyene i Stillehavet som Taiwan, Indonesia, Filippinene osv. Der forsvant jegerne og samlerne så å si sporløst. Ny-Guinea ble spart pga det spesielle klimaet.

Eurasia

Diamond understreker at Europa og Asia er ett kontinent. Hovedaksen går fra øst mot vest. I Afrika og Amerika går hovedaksen fra nord mot sør. Det vil si at en vekst som hvete kunne lett spre seg i Eurasia fordi forskjellen i klima mellom nord og sør var mindre, mens det i Afrika og Amerika var vanskelig å omstille planter og dyr gjennom forskjellige klimasoner. Dette førte til en mye seinere utvikling.

Skrift

Ved siden av jordbruket er oppfinnelsen av skrift den store oppfinnelsen i menneskets historie. Det begynte med behovet for regnskap. Sumerene var pionerene 3.000 f.Kr. Diamond hevder at det er bare to steder en kan være sikker på at skrift oppstod helt uavhengig, nemlig Mesopotamia (sumerene) og Mellom Amerika 600 f.Kr. Det er grunn til å tro at for eksempel i Kina og Egypt oppstod skrift som imitasjons eller ut fra kunnskapen om at skrift eksisterte andre steder.

Diamond analyserer de tre forskjellige former for skrift: Logogrammer (et tegn for et helt ord), stavelsesskrift og alfabetskrift der bokstaver beskriver lyder. Men det viktigste han understreker er at skrift ikke bare ble brukt i regnskap, men ble et uhyre kraftig ideologisk våpen til å sveise stater sammen og gjøre befolkningen moden for krig mot hverandre.

Indoeuropeere

Indoeuropeerne er det dominerende folkeslaget den dag i dag gjennom USA og Europa (EU og Russland). Det folkeslaget oppstod mellom Svartehavet og Det Kaspiske Hav. Det spredte seg både mot øst og vest, men det er ekspansjonen mot vest som ble viktigst. I dag er det bare ungarer, finner og baskere som i Europa ikke har en indoeuropeisk opprinnelse. Diamond behandler dette emnet mer nøye i en annen bok: The Third Chimpanzee. Han understreker også at lederne i Sør-Amerika også i dag stort sett er indoeuropeere.

Kritikk

Guns, Germs, and Steel inneholder mye informasjon som kan virke overveldende. Forhåpentlig er det meste noenlunde korrekt. Likevel blir boka et knyttneveslag mot vårt konvensjonelle historiebilde.

Det styggeste en kan si om boka, er at den er en slags unnskyldning for USAs dominerende stilling i dag, selv om den uttalte hensikt er antirasistisk. Jeg er i tvil om den vil bli en klassiker som The Age of Extremes av Eric Hobsbawn. Den kan også beskyldes for å være vulgærmaterialistisk, det vil si vulgærbiologisk eller vulgærgeografisk. Det kan også pekes på en slags selvmotsigelse når Diamond tar utgangspunkt i biologien. Riktig nok understreker han at homo sapiens er en art, men er det ikke mulig at noen biologiske forskjeller kan oppstå i løpet av 50.000 år?

Tankegangen i boka synes å være grunnlaget for det beste President Clinton sa i Oslo: Hvis en undersøker hundre personer fra Vest-Afrika, USA eller Norge, så er forskjellene innen gruppene større enn mellom gruppene.

Hva er et folkeslag som indoeuropeere bortsett fra språket? Det forklares ikke i boka.

At koner røves fra andre grupper blir nevnt. Ellers er kjønn usynlig. Friedrich Engels var svært opptatt med «kvinnenes historiske nederlag». Kjenner Diamond til denne påstanden?

Sosialismen, de to verdenskrigene og den kalde krigen er ikke diskutert i det hele tatt.

På visse punkter hadde jeg store vanskeligheter med boka, var den et misantropisk angrep på hele menneskehetens historie?

«Homo sapiens is not a nice guy»

Det er grunn til å komme til en motsatt konklusjon. Boka er båret frem av en forskerentusiasme som minner om glede hos de forskere som sender raketter mot månen og ut i verdensrommet.

Diamond diskuterer noen generelle problemstillinger i historie. Han går mot Thomas Carlyle (Heros and Hero – Worship in the historic history), som understreker betydninga av Den Store Mann. Som kontrast siterer han Bismarck som hevder at en statsmanns oppgave er å høre Guds skritt i historien (Hegels Verdensånd?).

Diamond er neppe klar over egen selvmotsigelse når han spør på alvor: Hva ville ha skjedd hvis Hitler var blitt drept i en trafikkulykke i 1930?

Det beste jeg kan si om Guns, Germs, and Steel er at boka ikke polemiserer mot andre historiebøker. Den lager sitt eget historiske univers med et tyngdepunkt lenge før Athen, Roma og Jerusalem.

Refleksjoner

Hele verden deltok i 2000-jubileet. Tidskalenderen og Olympiaden er de mest konkrete vitnesbyrd om vestens seier og dominans.

Fyrverkeriet uttrykte både stolthet over fortiden og forhåpninger om fred og velstand i fremtiden. Likevel kunne det ikke helt få oss til å glemme de mørke sider ved vår historie.

Vi vet i dag at livet på jorda kan fortsette svært lenge hvis det ikke blir ødelagt av menneskene. Vi vet også at dette livet er helt unikt i vårt solsystem og kanskje i vår galakse. Fysikk og matematikk er selve utgangspunktet for vår utforskning av verdensrommet. Biologi derimot er innfallsporten til vår forståelse av livet på jorda.

Det Diamond har greid er å rette en biologisk lyskaster mot menneskenes historie. Lyskasteren viser oss klart og tydelig at vår vestlige dominans ikke skyldes noen biologisk eller «rasemessig» overlegenhet. Vestlige våpen og kapital kontrollerer verden i dag, men det vil ikke vare evig.

Denne artikkelen sto opprinnelig i NACLA Report on the Americas, vol. 33, no. 3
Copyright 2000: North American Congress on Latin America, 475 Riverside Drive, Suite 454, New York, NY, 10115, www.nacla.org

Den første delen av artikkelen er oversatt av Ken Jackson. Den andre av Kurt Nilsen.

---

«Nå er historien om de myrdete kvinnene fra Ciudad Juárez blitt så gammel at de som bor der knapt bryr seg om den lenger. Den er bare interessant for de dreptes familier, og for utenbys journalister som fortsatt flyr til Texas-byen El Paso for å dekke blodbadet fra rett over landegrensen.»

Juárez er Mexicos fjerde største by, og det synes godt. Et lite sentrumsdistrikt med bleknede herskapshus i kolonistil er omringet av milevis med støvete slumområder, og trafikkorker hvor alderstegne biler og busser trenges mens de frakter tusenvis av arbeidere til byens enorme industriområder. For førti år siden fantes ikke industriområdene og alt var mye stillere. Den gang bygget Juárezes økonomi på den vanlige grensehandelen: Valutaspekulasjoner, fortolling, raske skilsmisser for gringos. Og så syndens distrikt, med barer og prostitusjon. Opprinnelig betjente det soldater fra Fort Bliss i El Paso, og forbudstidens turister på jakt etter sprit og sex for penger.

Denne økonomien ble fortrengt på midten av sekstitallet, da Mexico startet industrialiseringsprogrammet for grenseområdene, Border Industrialization Program (BIP). BIP skapte maquiladorene, eller forkortet maquilaene – utenlandskeide fabrikker som bruker billig meksikansk arbeidskraft til å sette samme importerte deler, for så å eksportere det ferdige produktet tilbake til land som USA, mens de bare skatter av merverdien skapt av den billige arbeidskraften. Før maquilaene kom hadde Juárez en befolkning på noen få hundre tusen. Nå kan det være så mye som to millioner i byen. Tallet er usikkert på grunn av den konstante strømmen med innflyttere som fra Mexicos kriserammete landsbygd og innlandsbyer.

Halvparten av befolkningen i Juárez er gamle nok til å jobbe, og mer enn en femtedel av dem – 230.000 ble det anslått i 1998 – arbeider i en av byens 400 maquilas. I begynnelsen av industrialiseringsprogrammet var nesten alle arbeiderne i maquilaene unge kvinner. De ble foretrukket fremfor menn fordi kvinner ifølge fabrikklederne har mer smidige hender. De mente også at kvinner var bedre rustet til å holde ut kjedsomheten ved samlebåndet. Men det viktigste var at kvinner ikke tradisjonelt hadde vært industriarbeidere, hadde liten erfaring med fagorganisering, og derfor var mindre tilbøyelig til å kreve bedre arbeidsforhold eller stoppe produksjonen på grunn av misnøye. Da 1990-årene kom hadde maquilasindustrien vokst så mye at det var underskudd på kvinnelige arbeidere. Derfor ble det rekruttert menn, og i dag er kjønnsdelingen i fabrikkene i Juárez omtrent femti-femti.

Uansett kjønn er arbeiderne generelt svært unge: Seksten eller syttenåringer er normalen, og det er ikke uvanlig å finne fjortenåringer med forfalskete fødselsattester i fabrikkene. Mange hjelper alt til med å forsørge familier. Andre jobber for å ha egne penger og for å slippe ut av hjemmet i et land hvor unge kvinner tradisjonelt har blitt holdt hjemme, og hvor utdannelse er en uoppnåelig luksus for de fleste av arbeiderklassens tenåringer. Den «ladete» minimumslønnen for disse unge arbeiderne er omtrent $1,36 i timen, eller litt under elleve kroner. «Ladet» inkluderer bonger for matvarer i fabrikkens butikk, og avgiften til Mexicos trygdesystem. «Uladet» betyr kontantene de får ut hver uke etter 45 timers arbeid. Det blir omtrent $ 26, eller litt over to hundre kroner – langt mindre enn den meksikanske regjeringen mener er nødvendig for å fø en familie på fire. En grunn til de lave lønnene er mangelen på fagforeninger, som bare finnes i ti til femten prosent av fabrikkene i Juárez. Selv når det finnes en fagforening kan maquila-ledelsen ofte forhandle frem kontrakter helt uten medvirkning fra arbeiderne, og fagforeningsrepresentantene samarbeider ofte med formennene og personalsjefene. Under slike forhold skiftes opp til 100% av arbeidstokken ut hvert år i denne industrien. Konstant forflytning fra fabrikk til fabrikk motvirker organisering for å få bedre betalt, og styrker ideen om at arbeidere er en billig, lett erstattelig vare. Dette har vært ekstra sant siden devalueringen av pesoen i 1994, da minstelønnen styrtet både i forhold til dollaren og til inflasjonen. Verdifallet har vært fryktelig for de fattige, men fantastisk for utenlandsk kapital på jakt etter billig arbeidskraft. Det var også bra for ideologien til den nordamerikanske frihandelsavtalen NAFTA, som ble innført i 1994.

Det var på omtrent denne tiden at mordraten i Juárez – som frem til den tiden var langt under mordraten for USA-byer på samme størrelse – plutselig eksploderte. I 1998, det nyeste året det finnes tall for, er det registrert omtrent 54 mord for hver 100.000 innbyggere. Det er omtrent det dobbelte av mordraten i Monterrey, fire ganger Guadaljaras og nesten fem ganger så mange som i Mexico City. Mange av ofrene er menn: Ungdom knivstukket i gjengslagsmål, og eldre menn skutt på mafiamåten og kastet inntyllet i tepper, pakketape over øynene. Juárez ble i 1990-årene en stadig viktigere rute for handelen med heroin, kokain og marihuana, og det er utvilsomt grunnen til mye av denne volden. Kvinner har også dødd, omtrent 200 siden 1993. Som de mannlige ofrene har noen blitt drept mens narkosmuglere kranglet. Andre har blitt skutt, stukket eller slått til døde av ektemenn og elskere, som virker mer voldelige mot sine partnere enn noen gang i historien til Juárez.

Dusinvis av kvinner har møtt en annen død: Jack the Ripper-lignende sexmord. Liket av et av de første ofrene, Alma Chavira Farel, ble funnet tidlig i 1993. Obduksjonen viste at hun hadde blitt kvalt og voldtatt «por las dos vias» – et meksikansk uttrykk for vaginalt og analt. I løpet av de neste månedene ble åtte unge kvinner til myrdet på lignende vis. Mønsteret fortsatte i 1994 og 1995. Da sommeren kom det året ble det oppdaget nye lik hver uke, begravet i eller strødd rundt søppelplasser i utkanten av byen. Ofte var alt som var igjen bleknede benrester, men de bedre bevarte likene delte visse trekk. De var nesten alltid slanke, med skulderlangt svart hår. Av de som kunne identifiseres kom det store flertallet fra fattige familier. Mange hadde arbeidet i maquiladoraene.

I 1993 og 1994 ble funnene av disse likene bare nevnt i korte notiser på avisenes krimsider. Familier som presset på politiet for at de skulle finne deres forsvunne døtre ble møtt med likegyldighet. Ikke før i 1995 begynte Ocho de Marzo, en nystartet lokal kvinnekampkoalisjon, å kreve rettferdighet for Juárez’ eksplosivt økende antall ofre for sexmord. Gruppen sendte mordrapporter til pressen og internasjonale kvinne- og borgerrettsgrupper. Medlemmene holdt høylydte demonstrasjoner og fordømte rettsapparatets likegyldighet i forum som FN. På den tiden var det det nasjonale handlingspartiet, PAN, som hadde makten i Juárez. De hadde overtatt makten fra Mexicos tradisjonelle regjeringsparti, det institusjonelle revolusjonære parti, PRI. PRI begynte å fordømme PANs manglende evne til å beskytte byens kvinner. Resultatet var at byens ledelse og politiet kom under sterkt press for å fange det politiet og media kalte meksikansk histories verste seriemorder.

Historien så langt er forferdelig, men til å være seriemord var det klassisk. Selv om mennesker som voldtar og dreper gjentatte ganger utvilsomt har eksistert til alle tider, er ideen om serie-sexdrap ny for vestlig kultur. Den skriver seg fra kriminologisk teori fra slutten av det nittende århundre, og særpreges av følgende kjennetegn:

• Gjerningsmannen er av hankjønn. Han drives av hat mot kvinner, og lyst til å se dem påført sadistisk seksuell vold. Rituell voldtekt og tortur gir ham intens, sågar orgasmisk, utløsning for følelsene.
• Utløsningen følges av ro, så kommer oppbyggingen av mordlyst som krever et nytt mord. Fordi prosessen er så seksuell, og fordi sex mellom to personer vanligvis skjer privat, handler drapsmannen vanligvis på egen hånd. Selv om han kan utføre sine mord med den ytterste kalkulasjon og kaldblodighet, er hans motiver i grunne langt mer følelsesbaserte enn rasjonelle.

I oktober 1995 trodde politiet i Juárez de hadde fanget seriemorderen. Han var Sharif Abdel Latif Sharif, en egypter med en lang forhistorie i USA som inkluderte en dom for voldelige seksuelle overgrep. Sharif var en kjemiker som hadde sittet fengslet for voldtekt i Florida. Tidlig i 1990-årene ble han anklaget for en lignende forbrytelse i Texas. Han arbeidet for Midland på den tiden, og sjefen hans hjalp ham unna anklagen ved å flytte ham til Juárez for å yte konsulenttjenester til maquilaene. Sharif bodde i et velstående strøk i Juárez og kjørte en ny bil. Han ble arrestert etter at en tenåring fortalte politiet at hun akkurat hadde unnsloppet fra ham. Hun sa at Sharif hadde plukket henne opp i en bar og tatt henne med til sitt hus. Så hadde han angrepet henne og sagt at hun ville «ende opp på søppelplassen» som de andre kvinnene funnet der. Politiet fant raskt vitner som hadde sett Sharif sammen med kvinner som senere ble funnet drept. Like raskt benektet Sharif å ha drept noen, selvom han innrømmet at han «kjente alle de prostituerte i sentrum». Han ble til slutt dømt for å ha voldtatt og drept et av ofrene, og avtjener nå 30 år i fengsel. Anklagerne tror han drepte 16 kvinner til, men fant ikke nok bevis til å få ham dømt.

Byens lettelse over arrestasjonen av Sharif varte ikke lenge. Han var knapt plassert bak fengselsgitteret før flere kvinnelik dukket opp. Under den videre etterforskningen oppdaget politiet at flere av ofrene pleide å tilbringe frikveldene sine i barene i sentrum, og dro dit alene eller sammen med venninner. De døde kvinnenes foreldre ble sjokkert og traumatisert da de fikk vite om denne oppførselen. For mens barbesøk i helgene er vanlig blant arbeidende kvinner i utviklede land, har det til helt nylig vært tabu for meksikanske kvinner. Å bryte tabuet er å risikere merkelappen hore. Politiets oppdagelse av ofrenes forbindelse med barer fikk borgermesteren i Juárez til å komme med retoriske uttalelser som: «Vet du hvor din datter er i kveld?» Implikasjonen var at sexmordene skjedde på grunn av moralsk utglidning. Eller som mange innbyggere i Juárez sa det, de skjedde på grunn av jenter som levde et dobbeltliv som kyske fabrikkarbeidere på dagen og syndefulle barbesøkende om natten. Tilfeldigvis høres det spanske uttrykket for et dobbeltliv, la doble vida, ganske likt las dos vias, sex både i vagina og anus.

Likheten mellom de to uttrykkene kan være helt tilfeldig. Ikke desto mindre finnes det en forbindelse mellom utviklingen av maquilaene, som har oppmuntret til «la doble vida», og den seksualiserte volden mot kvinner som ser ut som en reaksjon mot deres endrede økonomiske og sosiale stilling i områdene ved Mexicos nordre grense.

Bevisene for forbindelsen er indirekte men dukker opp over alt, fra sosialvitenskapens data til fiksjonen fra forfattere som Carlos Fuentes. Avslørende bakgrunnsopplysninger kommer fra sosiologen Leslie Salzinger, som tidlig på nittitallet observerte forholdet mellom menn og kvinner i maquiladoraene i Juárez. Salzinger jobbet selv ved samlebåndet ved siden av maquiladora-arbeiderne. Der merket hun at ledelsen fortsatt fostrer strenge skiller mellom kvinner og menn, selvom fabrikkene har gitt opp politikken med å bare ansette kvinner. Skillene baseres på de tradisjonelle forestillinger om manndom og kvinnelighet. Her er Salzingers beskrivelse av ansettelsespolitikken ved en stor fjernsynsapparat maquiladora som hun ga pseudonymet Panoptimex:

«Personalavdelingen planlegger grundig og bruker mye tid for å ansette «riktig» kjønn til de ledige jobbene. Irene Pérez, leder for personalavdelingen, har detaljerte kriterier for de fleste samlebåndsjobbene, og de begynner med å være kvinne og ung, og fortsetter med slankhet, smale hender og korte negler.»

Faktisk legges det så stor vekt på en attraktiv, konvensjonelt kvinnelig fremtreden at en kvinnelig arbeidsleder ved en annen fabrikk sa til Salzinger at «hos Panoptimex ser de ikke etter arbeidere, de ser etter modeller – korte skjørt, høye hæler, skjønnheter.»

Salzinger ga fabrikken navn etter panoptikonet fordi kontrollen med produksjonsprosessen er så gjennomført visuell. Sjefene sitter i kontorer høyt over produksjonslinjene og kikker ned på arbeiderne gjennom vinduer. På fabrikkgulvet går formennene – og alle er menn – konstant langs samlebåndene. En av dem, Carlos, stiger ned fra kontoret …

«Full av maskulinitet og eieglad omgjengelighet, og «vitser» med kvinnelige arbeidere … Når han går stopper han og snakker til de «unge og søte» … Disse samtalene er flørtende og fristende, fulle av erting på begge sider, milde, rødmende betroelser fra arbeiderne, og falsk faderlig støttende fra hans side. Han nøyer seg heller ikke med å snakke. Det er velkjent i fabrikken at han har en elskerinne ved samlebåndet, og det samme har sjefen for produksjonen. Slik blir hver samtale farget av tvetydighet og forbudt seksualitet.»

Mellom slike samhandlinger står formenn som Carlos og sjekker grafer som henger ved hver arbeiders hode, merket med gull, grønne og røde prikker som symboliserer godt og feilaktig arbeid. Sammen med flørtingen slår denne oppførselen «god arbeider» og «attraktiv kvinne» sammen i et begrep. Vekten på kvinnelig skjønnhet forsterkes i fritidsaktiviteter som byens «Senorita Maquila»-konkurranse, hvor kvinner fra forskjellige fabrikker konkurrerer mot hverandre i grenene badedrakt og festkjole.

På grunn av industriens mangel på nok kvinnelige arbeidere ansetter Panoprtimex og andre fabrikker også unge menn. De blir likevel ofte bevisst skilt fra sine kvinnelige kolleger: Gjennom klassifiseringen av arbeidet (kvinner gjør «lett» arbeid som å lodde kretskort, mens mennene setter sammen større og tyngre fjernsynskabinetter), ved fargen på arbeidsklærne (i en fabrikk har mennene mørkeblå, kvinnene lyseblå), og ved fysisk å bli plassert i forskjellige avdelinger av fabrikken. Slik blir mennene vist som forskjellige fra kvinnene. Men de blir også likestilt med kvinner på forskjellige nedverdigende måter. En av dem er at de får samme lønn som kvinnene: En luselønn som sjefene alltid har forsvart å betale kvinnene med at det er – sier de – ektemennene, som arbeider utenfor maquilaene, som skal være familiens forsørgere. Mannlige maquila-arbeidere føler seg også nedvurdert av at sjefene ignorerer deres maskulinitet. Mens hun var ved Panoptimex og en annen maquila i Juárez merket Salzinger at «kvinnelighet» – dvs passivitet og medgjørlighet – konstant ble forsterket, noe industrien fortsatt ser som bra for produksjonen. «Manndom» hos mannlige arbeidere blir derimot ignorert eller til og med motarbeidet. I beste tilfelle er mannlige arbeidere usynlige. I verste tilfelle blir de som bråker eller gjør en dårlig jobb straffet ved å bli flyttet til et samlebånd betjent av kvinner. Den verste tenkelige ydmykelsen for de unge mannlige arbeiderne i Juárez er derfor å bli symbolsk gjort til kvinner.

Det er ikke så overraskende at denne behandlingen oppmuntrer aggressivitet fra unge mannlige arbeidere mot deres kvinnelige kolleger. Salzinger så ganske mye mobbing fra menn mot kvinner, og cotorreo – insisterende masing om stevnemøter og sex – selv om samme oppførsel fra unge kvinner mot menn er tabu. Kvinnelige arbeidere reagerer på mennenes oppførsel med munter, grovkornet spøk. Som et resultat er fabrikkgulvet svært seksualisert og full av det arbeiderne kaller «ambiente», eller atmosfære. Det er så stimulerende at mange kommer på jobb en halvtime før skiftet starter, for å sladre og intrigere med kolleger. Denne intrigen erstatter en anstendig lønn, eller håp om forfremmelse, og distraherer unge arbeidere fra det dødskjedelige arbeidet langs samlebåndet.

Maquilaseksualiteten slipper ut fra fabrikkene i fritiden. Sentrum av Juárez er fullt av barer hvis klientell i hovedsak er samlebåndsarbeidere. Inngangsbilletten og ølet er billig på steder som Alive, Noa Noa og La Tuna Country. Nordamerikansk rock, disco og meksikansk musikk vibrerer fra enorme høytalere ved dansegulvet, og pausene fylles med konkurranser om «mest vågede bh» og «Wet String Bikini» for de kvinnelige kundene, såvel som opptredener av kjekke unge mannlige strippere.

Scenen blir febrilt fanget i Carlos Fuentes roman The Crystal Frontier. I denne utvidete meditasjonen over den transnasjonale meksikansk-USA kulturen i NAFTA-alderen har et kapittel en gruppe unge kvinner på nattlig visitt til Malibu, en oppdiktet bar i Juárez. Mens kvinnene lar seg hypnotisere av rockens rytme:

«Hvilke ville ideer de hadde, armer her, føtter der, knærne bøyd, håret flyende, brystene dissende, romper ristet fritt, og mest av alt ansiktene, uttrykkene – ekstase, hån, forførelse, sjokk, trusler, sjalusi, ømhet, lidenskap, løssluppenhet … Alt sammen var tillatt på Malibus dansegulv.»

Minutter senere nyter det utelukkende kvinnelige publikummet uhemmet «the Chippendales», «gringo» mannlige dansere «importert fra Texas»:

«Barbrystet hadde de på seg sløyfer, ankelhøye støvler, og minimale truser hvis tråder gled mellom rompeballene, og som knapt dekket kjønnsorganene deres mens de likevel avslørte formene og utfordret jentene: Opphiss meg med øynene dine … Jentene knuffer hverandre. I min seng, bare tenk. I din. Hvis han bare ville ta meg, jeg er rede. Hvis han bare ville kidnappe meg, jeg kan kidnappes.»

---

Dolores: «I mange deler av Mexico sees Juárez fortsatt som en kabaret, det er fortsatt et bordell.»Consuleo (en middelaldrende innflytter fra Mexico City): «Nesten alle (kvinner fra Juárez) som jeg ser eller vet, om holder sigaretter, eller røyker, eller drikker.» Perversjonen er så sterk at den også farger oppfatningene av de lokale mennene. Esteban fra Juárez forteller at når han besøker byer i det indre av Mexico, spør venner alltid: «Hva skjer i Juárez? Det er bare sopere der!» Kabareter, eller cantinas, var en gang i tiden den eneste grunnen til bekymringen over «syndens by». Men som sitatene under viser, har det kommet en enda mer demonisert institusjon nylig: Maquiladoraen. Grisel: «Mange jenter kom fra kabaretene, fra prostitusjonen, og begynte å arbeide i maquilas.» Margarita: «Maquilaene er bare pinche puteadero (forpult prostitusjon), bare pinche fordervelse. Jeg synes en chingada (forpult) cantina er bedre enn maquilaene.»

Jeg kan kidnappes. I Fuentes diktning er det maquiladoraenes kvinner som fantaserer om å bli bortført. I den virkelige verden langs grensen er kidnapping med i det skremmende repertoaret av seksuell vold som brukes mot nettopp denne gruppen. Å bli bortført med vold, voldtatt «por las dos vias», kvelt til døde, og dumpet i ørkenen er en forferdelig skjebne. Men hvilke forferdelig ting er det kvinnene gjør som krever en slik hevn? Er mennenes symbolske kastrasjon i maquiladoraene nok til at de angriper og myrder det annet kjønn? Eller er det noe mer grunnleggende som gir næring til raseriet?

Forskningen til sosiologen Pablo Vila tyder på at ja, volden kan være provosert av forstyrrelser i de dype, grunnleggende måtene frontizeros – de som bor langs grensen – ser seg selv som menn, kvinner, grenseboere og meksikanere. I løpet av 1990-årene, som del av en studie av hvordan folk langs gensen mellom Mexico og USA bygger sine identiteter, intervjuet Vila og hans studenter hundrevis av meksikanere som bodde i området Juárez-El Paso. Mange var ferske innflyttere fra det indre av Mexico. Andre var født i Juárez, eller hadde bodd der i årevis. Når de snakket med forskerne koblet de ofte visse mennesker og institusjoner, spesielt kabareter, maquilas og kvinner som besøker eller jobber i dem, med en ulovlig seksualitet så pervers at den sees som en trussel mot selve Mexicos selvstendighet. I bemerkningene under assosierer de intervjuede fortsatt Juárez og kvinnene der med «syndens by» begrepet som skriver seg fra byens utvikling som et underholdningssenter for US-soldater og forbudstidens turister:

Meksikanernes assosiering av maquiladoraene og deres kvinnelige ansatte med moralsk fordervelse kan være overraskende for industrien, spesielt for utlendingene i administrasjonen. Under planlegningen og de første årene av industrialiseringsprogrammet for grenseområdene hevdet ofte dets forkjempere at de nye fabrikkene ville redde grensekvinnene fra prostitusjonen, formodentlig til da det eneste levebrødet tilgjengelig. Med disse påstandene om frelse kopierte forkjemperne for maquiladoraene, kanskje ubevisst, dyptfølte, til og med mytiske, meksikanske bekymringer for landets grense mot USA.

I følge Vila er det ikke tilfeldig at forestillinger om grensehandelen og kulturen her er blandet med forestillinger om seksuell degenerering. Vila nevner blandingskulturen. Menneskekroppen symboliserer ofte det sosiale systemet, der kroppens grenser representerer systemets grenser. Men en grense løper ofte sammen med annen, og de kan likeens overskrides eller gjennomtrenges. Allikevel så innebærer de et forsvar mot uønsket forplantning og voldtekt. Eller som Vila legger til «besmittelse og farer». For meksikanere sier han, er grensa mot nord en spesielt betydningsfull grense. For det er her landet deres møter landet som er deres historiske fiende. Landet som ifølge meksikansk historie stjal halvparten av deres nasjonale område. På dette vis sammenligner mange de meksikanske grensebyene med sårbare kropper, – maskuline og feminine.

Den symbolske betydningen bli mer betent når prostitusjonen blandes inn. Prostituerte i byer som Juarez, betjener både meksikanere og utlendinger. Men det er utlendingene man legger merke til. Prostituerte sees på som kvinner som åpner kroppen sin til bruk for US soldater og turister. Symbolsk blir disse kvinnekroppene lik grensa som åpnes for at andre kan ta seg til rette. Denne åpenheten skriver Vila, er ikke bare kjennetegnet ved den stadig trafikken av amerikanske menn i Juarez cantinaer, men også av industriprogrammet, og dets overveldende bruk av unge meksikanske jenter i fabrikkene. Det er derfor ikke rart at mange av grensebeboerne sammenligner maquilaene med prostitusjonen. Dette skjer ikke pga noen nye eller tilfeldige bekymringer.

Vila legger til at ideen om «den åpne kvinnekroppen», knytter seg til historiske forestillinger i Mexico, med røtter helt til bake til landets okkupasjon av conquistatadoren Hernan Cortes elskerinne og tolk, Malintzin. Som den meksikansk-amerikanske feministen Norma Alacorn bemerker. Jomfruen fra Guadeloupe spiller i de nasjonale meksikanske mytene, rollen som landets «gode mor». Malintzin derimot, er jomfruens onde motpol. Hun er landets «onde mor», den fallne synder. Og hun opptrer under flere navn: Dona Marina, La Malinche, og La Cingada. Den siste betegner en kvinne som både har blitt knullet med hensyn til å ha fordel av det, og en som bokstavelig talt har blitt knullet, eller opptrådt seksuelt. Som La Malinche, har begge typer av «chingadas» fordeler av sine erobringer, selv om disse «landets mødre» forråder sitt «patria» – sitt fedreland.

Slike refleksjoner omkring symbolske myter, kan kanskje virke svært abstrakte, helt til vi vender tilbake til de mye mindre analytiske meksikanske utsagna om kvinner i grenseområdene. Men sammenlign disse med f.eks. Carlos Fuentes oppdiktede fabrikk arbeidersker som er ute på byen. Ei av jentene, som Fuentes har kalt Marina, binder den unge sønnen sin til sengestolpen med et tau, før hun drar på kabareten. Hun og arbeidskameratene har sett ferdig nummeret der gringo danserne the Chippendales opptrer sammen med ei naken meksikansk jente, som forestiller bruden i et bryllup. Men så får de beskjed om at Marinas sønn er død av kveling. Forestillingen om den meksikanske gutten, landets farsarv som blir ødelagt av dets moderlige del, bli her gjenskapt i rollen som den kvinnelige samlebåndsarbeideren spiller i Fuentes roman. I kapitlet med tittelen Malintzin of the Maquilas.

En mye mer prosaisk fornærmelse blir tildelt de kvinnelige fabrikkarbeiderne av prostituerte i Tijuana. Disse ble intervjuet av sosiologer da de undersøkte prostitusjonen i denne grensebyen, lik Juarez har den hundrevis av utenlandske fabrikker. I spørsmåla om personlig moral, diskuterte intervjuerne «la doble vida», måten de strevde å holde sitt levebrød skjult på, fra familie og venner. Med en nesten patriotisk glød, beskrev de også hvorfor de nektet å gjennomføre sex por los dos vias med sine klienter. Dette fordi anal sex blir betraktet som «utenlandsk», og derfor anti meksikansk. Når det dreide seg om faren for å få seksuelt overført sykdommer, beskrev en av de intervjuede de forsiktighetsreglene prostituerte tok for å unngå infeksjon. Hun regnet med at smittefaren kom fra mens nytelsessyke uforsiktighet, ikke fra de prostituerte. Men så sammenligner hun oppførselen til disse libertinerne som løper rundt, med kvinnene fra maquiladorene. Ut fra sine moralske normer har derfor de prostituerte som blir ansett for å være de mest moralsk fordømte i Mexico, en høyere moral enn de kvinnelige fabrikkarbeiderene.

Sett på bakgrunn av dette er det foruroligende å høre Luz, en av Juarez beboerne som ble intervjuet av sosiologen Pavlo Vila. Å rense byen sier hun, ville kreve at man ikke bare ble kvitt bulene, men også at ble kvitt kvinnene. Hennes bemerkninger får en til å tenke på kvinnene i Juarz som skadedyr, eller unyttig berme man helst skulle være foruten. Kan det være at dette negative synet på kvinnene i grenseområdene forklarer den ekstreme volden som har blitt rettet mot dem i Juarez, siden NAFTAS inntreden startet. Muligheten er tilstede, særlig når en ser hvor vanskelig det har vært for politiet å oppklare sexdrapene. I 1996, da det ble klart at Sharif Abdel ikke kunne ha tatt livet av de kvinnene som ble drept mens han satt i fangeskap, arresterte myndighetene noen menn kalt «Rebellene». En gjeng bestående av en del unge menn som arbeidet i barene på strøket. Disse jobbet som dansere, utkastere, stoff selgere og halliker. Politiet mente at den fengslede Sharif hadde leid gjengen, og betalt dem noen få hundre dollar per drapsoffer, slik at han selv skulle virke uskyldig. Da denne gjengen ble arrestert ble den klassiske teorien om den ensomme seriemorder trukket tilbake, selv spesialister på seksualdrap fra FBI, innleid av myndighetene i Juarez sa at de aldri hadde vært hørt om tilfeller der så mange utførte seksualdrap sammen.

Etter at Rebellene ble fengslet i 1996, har Juarez blitt hjemsøkt av flere kvinnemord, utført som ren forretningsvirksomhet, eller ennå verre, utført som «lagsport», nærmest lik fotball. Det store antallet av mordtilfeller fortsatte i 1997, og i 1998 var det flere mord inkludert seksualmord enn i noe år siden 1993. I mai 1998 kunngjorde politiet arrestasjonen av en annen såkalt gjeng. Denne gjengen besto hovedsakelig av gutter i 14 til 16 års alderen, som det ble sagt hadde loddtrekning for å bestemme hvilke av dem som skulle drepe kvinner. Guttene forsvant deretter på et mystisk vis vekk fra politiets journaler, for så å bli erstattet våren 1999 av en ny gjeng. Denne gangen var de anklagede bussjåfører, som arbeidet for den kaotiske ansamlingen av private selskaper som hadde kontrakter med fabrikkene om å kjøre de ansatte til og fra jobben, i utrangerte amerikanske skolebusser. «Bussjåførhistoria» gjenopplivet det gamle temaet om Latif Sharifs utrolige evne til å gjøre mordavtaler fra fengselscella, for å uskyldiggjøre seg selv. På nytt har antall mord minket etter at bussjåførene ble arrestert. Men både fengslinga av disse, samt tidligere arrestasjoner har blitt preget av tvilsomt politiarbeid, inkludert tortur av de mistenkte for å tvinge fram tilståelser.

Men hvem er da de virkelige skurkene? Viss vi bare setter fokus på sexmordene, og spør om det er fordi disse kvinnene som setter sammen smådelene til det globale forbruket for ei ussel lønn, derfor selv blir plukket fra hverandre til smådeler, av noen samvittighetsløse menn, som gjør dette for småpenger. Eller kan vi anta at dette «fri markedssenarioet» med sin historie om leieoppdrag, og lønn for drap, samt mishandling av kvinner, ikke er annet enn en fryktelig urban myte, i en by så «maquilized», at ingenting uført etter samlebåndsmetoden synes å være umulig mer. Ikke engang døden «por los dos vias». Skjønt ingen av disse fortolkningene inkluderer det faktum at Juarez også har det høyeste antall med registrerte tilfeller av hjemmevold i Mexico: Juling, slag, og voldtekt av kvinner, der gjerningsmennene nesten alltid er kjærester, ektemenn og andre av hankjønn. Denne mishandlingen er mye mer vanlig enn seksualmord, men disse overgrepene har også steget med rakettfart siden 1993. Men dette regnes som hverdagslig, og pådrar seg ikke noe interesse i media, verken lokalt eller internasjonalt.

I mens synes folk i Juarez å være utmattet av volden. Støttegrupper for voldsofrene, tegner rosa firkanter med svarte kors på telefonkioskene, i et desperat forsøk på rette bybeboernes oppmerksomhet mot krisen. Kvinneorganisasjoner som Ocho de Marzo retter sitt arbeid mot staten og de lokale myndighetene for å få opprettet kontorer ved politikamre og domsseter som spesielt skal ta seksualforbrytelser. Aktivistene fra Ocho de Marzo har også åpnet et krisesenter for ofre for mishandling og seksuelle overgrep, de hjelper og fabrikkindustrien med å start selvforsvarsskurs for de kvinnelige arbeiderne.

Selv om det sikkert er godt ment, kan det hende at disse tiltakene ikke blir annet enn plaster, dersom de overnasjonale selskapene fortsetter å utnytte kjønnsforskjeller i sin tilegnelse av arbeidskraft.

Denne praksisen nyttes langt mer enn bare i Mexico, og når den innføres i tradisjonelle patriarkalske kulturer, kan dette føre til forhold mellom kvinner og menn som ikke er særlig oppmuntrende. I steden for at den gamle maskuliniteten blir mindre betydningsfull sosialt og økonomisk, samtidig som det feminine blir mer oppvurdert. Kan disse nye ordningene oppmuntre til et dobbelt livet «doble vida», – gamle og nye roller, fulgt av et vulkansk mannlig raseri som grunnleggerne av maquilaene aldri hadde forventet seg. Men hvorfor skulle de det? Globale samlebånd drives ikke med hensyn til kulturell følsomhet, men ut fra hensyn til effektivitet og profitt. Til sist er det kanskje disse «dos vias», som ligger bak lidelsene og døden til kvinnene fra Ciudad Juarez.

Forfattaren er 19 år, studerer arabisk i Oslo, er sentralstyremedlem i AKP, er med i AKP sitt kvinneutval og er nestleiar i ungdomsgruppa til LHL i Oslo

---

Eksperiment 1:

Forsøk i ein ny samanheng å leggja merke til kor lang tid det tar før du veit at ein person er heterofil. Måten du utfører dette eksperimentet på er å høyra etter og notera deg kvar gong nokon forteller at dei såg ein fin film med kjærasten, smakte ein ny vin med mannen, var i eit brullaup med kona osv. Kor lang tid tar det før du har fått sterke indisier på at dei fleste i gruppa er heterofile? Ikkje særleg lang tid …

Eksperiment 2:

Forsøk når du pratar i ein ny samanheng å bytta kjønn på din eventuelle heterofile kjærast/samboar/ektefelle. Studer reaksjonane nøye. Dei vil antageleg kunne delast i tre deler: 1: Dei som tar det heilt normalt. 2: Dei som føler seg beæra fordi ein har fortalt noko så personleg (at ein har dame!) 3: Dei som reagerer med at ein er ekkel, eller at ein fortel alt for personlege og intime ting (at ein såg ein fin film med kjærasten!).

Heterofil sosialisering

Frå me er små regner folk med at ein er heterofil. Små jenter vert pynta i små kjolar og små kåper, og små gutar vert pynta i små dressar med små hattar. Og så vert dei sett saman og fotografert, og alle seier: «så søtt lite par». På barneskulen vert ungane erta for kjærastepar viss dei har vener av motsett kjønn, og på seinare er spørsmålet til ei jente: «Har du type? Kva for ein gut er du forelska i?» Ein vert heile tida pressa inn i eit heterofilt ideal, og dei som ikkje passar inn i idealet vert lett usynlege. For det er enklare å unngå spørsmåla, eller å lyga, enn å svara «Eg er forelska i Grete».

Heterofil til det motsette er bevist

Og vidare i livet hender ofte akkurat det same. For det gjeld ein regel: «Alle er heterofile inntil det motsette er bevist.» Heterofile kan fortelja om helga med mannen, den fine typen dei såg på byen osv. Det å sleppa ein slik tilfeldig bemerkning kan for homofile og lesbiske vera vanskeleg, fordi ein då gjer ein aktiv handling. Ein seier ikkje berre tilfeldigvis kva ein gjorde i helga, ein fortel og noko om seksualiteten sin. Og ein veit ikkje alltid kva reaksjonen er. Ei heterofil dame får ikkje eit forbausa spørsmål: «Har du mann?», mens ei lesbisk jente kan venta å få alle reaksjonar. Dette gjer det enkelt å usynleggjera seg sjølv. For sjølv om ein som regel får ein eller annan positiv reaksjon, så kan ein risikera at helvete er laus, berre fordi ein opplyste at filmen ein gjekk på med kjærasten var fin.

Patriarkatet

Grunnen til at reaksjonane kan vera negative, ligg i eldgamle samfunnsstrukturar. Samfunnet vårt fram til no har vore støtta opp av det eldgamle patriarkalske systemet. Systemet er ein måte å organisera ein institusjon der mange av samfunnsoppgåvene vert tekne vare på. Den institusjonen er familien. Det å oppdra ungar, det å sørga for at arbeidsmannen, og etterkvart kona, har ein stad å koma heim til, ein stad der mat vert laga, og ein kan slappa av, vert organisert gjennom familien. Dette systemet er og bygd opp rundt kvinneundertrykking. Ein har ett kjønn, kvinner, som gjer flesteparten av dei ekstra oppgåvene. Kvinner gjer framleis mest husarbeid og tener berre litt over halvparten av menn (fordi dei jobbar mykje deltid, har lågtlønnsyrker osv). Kvinner vert utsette for vald i heimen, for det meste av menn.

Fram til no har det å laga ein homofil familie ikkje vore så sentralt. Og då er dei homofile og lesbiske ei gruppe som fell utanfor den vanlege måten å organisera seg på, utanfor det vanlege samfunnet. Samtidig er ein av grunnane til at det ikkje har vore aktuelt å laga ein homofil familie før no, det at samfunnet rundt ikkje ville ha godteke det.

Homofile før

NOVA-rapporten fortel om akkurat det når dei oppsummerer tidlegare forskning om homofile. Dei referer til forskning som har vist at homofile, spesielt menn, har levd på utsida av samfunnet, eller hatt eit dobbeltliv. Dei har ofte hatt heterofile familiar, og i tillegg oppsøkt eit homofilt miljø. Det å «komma ut» til familie og vener har ikkje vore noko sentralt, heller det å komma inn i miljøet og finna likesinna. Først på 60- og 70-talet vart det å komma ut sentralt. Korleis lesbiske kvinner har løyst dette problemet er meir uklart. Antageleg har dei ikkje hatt så stor sjanse til å treffa andre lesbiske på byen, og har nok anten levd gifte eller som ugifte frøkener, og eventuelt levd ut legninga si i nære venskap.

Det å starta ein homofil eller lesbisk familie var altså ikkje eit alternativ, og det at ein ikkje levde i nesten normale familiar, var ein av grunnane til at ein vart stigmatisert. Kapitalismen tener på kvinneundertrykkinga og patriarkatet, og ser ingen grunn til at nokon skal kunna visa alternative livsformer som kan truga dette systemet. Det å krevja å få vera lukkeleg og ikkje i ein tradisjonell framilie truger systemet. Det å krevja å vera homofil, lesbisk, eller for den saks skyld einsleg gjer at fleir kan hende kunne tenkja seg å leva alternativt frå normen.

I tillegg til å tena på å stigmatisera homofile og lesbiske fordi dei har falt utanfor familiesystemet, tener kapitalismen generelt på å stigmatisera homofile og lesbiske. Det å stigmatisera ei gruppe gjer at andre grupper tek ut aggresjonen på den gruppa, og ikkje på kapitalismen. Men no når det å vera homofil og lesbisk nesten vert normalt, treng den gruppa nødvendigvis å vera dei homofile? Kva hender viss homofile, lesbiske og bifile vert normale?

Kva er normalt?

Kva liv som er den såkalla normalen no, er vanskeleg å sei. Men sjølv om det å ha sex med personar av same kjønn ofte vert framstilt som «mote», ser eg ein annan tendens i samfunnet mot det å laga ein god gammaldags familie. Det å forlova seg med fin ring til jenta, å planleggja gigantbryllaup i i alle fall eit år, og det at mora til ungane er heime nokon år (fordi barnehagar skal vera usunt), har blitt eit ideal.

Dette idealet er vanskeleg å leva opp til for heterofile. No skal ein først ha ei utsvevande ungdomstid, og så skal ein laga ein trygg gammaldags familie, i ei tid der folk vert skilde like ofte som tidlegare. Ofte er det økonomiske hensyn som gjer at folk tar valget om å bli 50-tals familie. Det å ha ei heimeverande mor er ofte billigare enn at mora går i jobb fordi barnehage er vanskeleg å få tak i, mora tener ofte mykje mindre enn faren, og kontantstøtta er omtrent like mykje som differansen mellom mors lønn og barnehageprisen.

Syn på homofili

Spørreundersøkingar kan sei ein del om korleis grupper vert oppfatta. NOVA-rapporten fortel om ei positiv utvikling i korleis ser på homofile. Dei har sammenligna spørreundersøkingar frå 1967, 1983, 1988 og 1992 og fann følgande framgang på spørsmål:

• 81 % ville akseptert ein homofil kollega i 1988, mot 65% i 1967
• 74 % ville ikkje sagt opp ein homofil leigebuar i 1988 mot ca 44 % i 1967
• 80 % ville ikkje bryta kontakten med ein homofil bekjent i 1988 mot 42 % i 1967

Dessutan meinte 25 % i 1988 at «homofile må gjøre alt de kan for å bekjempe sine spesielle tilbøyeligheter» mot 72 % av mennene og 81 % av kvinnene i 1967.

Desse tala viser framgang, men seinast i 1988 meinte 25 % av befolkninga at me som ikkje er heterofile ikkje burte tenkja og føla slik me gjør.

Me har sett den siste tida at samfunnstoppar har stått fram indirekte eller direkte. Anne Holt inngjekk partnerskap, Per Kristian Foss fortalte at han var homofil. Det å vera høgt oppe i Høgre og samtidig homofil er ikkje eit stort problem lenger, slik det var då Wenche Lowzow stod fram. Desse folka er jo eksempel på folk som endeleg meinte at det å stå fram ikkje kunne skada dei meir enn dei tålte.

Homofile lesbiske og bifile vil antageleg bli sett på som normale, viss ein tilpassar seg 50-talets familieideal. Og det er eit ideal som er idealet til mange homofile lesbiske og bifile og. Dei vil finna ein person som dei kan leva trygt saman med resten av livet, og som dei kan starta ein liten familie med.

Spørsmålet er om dei fleste homofile og lesbiske passar inn i dette idealet, og eit stort spørsmål er og kva som då hender med den mangfaldige homokulturen som finst i dag.

Seksuell fristad

Homorørsla har skapa eit samfunn på sida av det andre samfunnet, der forskjeller frå den såkalla normale seksualiteten lettare vert godteke. Me har folk som ikkje føler seg vel i den kjønnsrolla dei har, og tek ut andre sider av seg, slik som butch lesber og femi homser. Folk som ikkje føler seg som det biologiske kjønnet sitt i det heile tatt, dei transseksuelle, høyrer og ofte til miljøet. I homoparadar viser ein stolt fram lærhomser, sterke topplause lesber, menn i miniskjørt og høghela sko, og kvinner og menn som går hand i hand og ser heilt vanlege ut.

Nye samlivsformer

Det homofile miljøet har på mange måtar vore ein seksuell fristad, og her har det blitt utvikla nye samlivsformer. Når ein først har havna utanfor det tradisjonelle familiemønsteret, er det enklare å utforska vidare vegane livet har. Og folk lever på heilt ulik måte. Nokon har eit fritt seksualliv, og lever åleine men med gode vener, fordi dei ikkje føler for å stifta ein familie, noko heterofile ofte føler eit sterkt press om. Nokon har forhold til fleir personar på ein gong. Og mange lever i vanlege parforhold. Kjønnsrollene vert og lettare utforska, ein har ikkje ferdig laga roller slik som dei heterofile. Sjølv om heterofile har større variasjon i kjønnsrollene sine no enn for 30 år sidan, så havner ein likevel ofte i dei gamle fellene. Når ein er to av same kjønn kan ikkje begge ha problem med å takla kjensler, slik som den tradisjonelle kjønnsrolla for menn er, og begge kan heller ikkje berre tenkja på den andre slik som den tradisjonelle kjønsrolla for kvinner er. Arbeidsdelinga i heimen er heller ikkje så sjølsagt, jenter har ofte lært det arbeidet som mora gjorde, og gutter det arbeidet faren gjorde. Og det er litt vanskeleg når begge kan mekka bil og ingen kan laga mat og omvendt. Eg trur at det fører til at homofile, lesbiske og bifile må tenkja gjennom og utprøva fleir ting som heterofile tar for gitt.

Sjølv når homofile lagar ein familie, er det ofte dei ikkje lagar ein tradisjonell familie. To jenter og to gutar kan ikkje laga barn av seg sjølv, og difor hender det at ungar i homofile familiar har fire foreldre som samarbeider om å ta seg av dei.

Levande utopi

Homomiljøet har og blitt ein utviklar for ny teori rundt kjønn og legning. Egalias døtre av Gerd Brantenberg er eit eksempel på det. I romanen vert kjønnsroller sett på hovudet, og kvinnehistoria vist gjennom eit alternativt samfunn der kvinnene er direktørar og menn husfedrer. Romanen fortel om korleis historia kanskje kunne ha gått, viss andre ting hadde hendt ein gong i urtida. Andre har òg laga slike utopier som seier mykje om samfunnet vårt. Ei amerikansk forfattar som heiter Marge Piercy har laga ein slik i boka Kvinne ved tidens rand. Ho har laga ein positiv framtidsutopi, der kjønn, familie og legning ikkje eksisterer på same måte som her. Alle menneske får ta ut dei sidene dei har, og difor er det ikkje stor forskjell på kjønn. Og når kjønn ikkje finst, men menneska er ulike og spanande, foresker ein seg i personar og ikkje kjønn. Familien er og organisert litt på same måte som dei homofile familiane eg nemde; ei lita gruppe av menneske oppdrar ungar saman.

Desse spanande tankane vart skapa av kvinner som er feministiske og lesbiske/ inspirert av det homofile miljøet. Dei set saman radikale tankar, med dei ideane kring kjønn og famile som har blitt prøvd ut i det homofile miljøet. Utan at forfattarane hadde forsøkt å sprenga grensene kjønn og heteroseksualitet lagar hadde ikkje desse spanande bøkene blitt til.

Retten til å vera «normal»

Sjølvsagt skal homofile ha rett til å gifta seg, få ungar og alt det andre heterofile får. Men viss ein berre krev slike ting, vert det lett å glømma alle dei som ikkje kan eller vil passa inn i den nye hetero-liknande normen. Sjølv om legninga vår har blitt undertrykt i mange hundre år, tyder ikkje det at me må svelga alt det dei heterofile har rått.

Det å pressa seg inn i 50-talets familieideal med kjernefamilie og tradisjonelle kjønnsroller er ikkje sunt, verken for heterofile eller homofile. Men biletet av familien er jo ikkje så svart kvitt. Etter det store heterofile brullaupet ender som regel kjerenfamilien i dag i eit par skilsmisser. Ynsker me å ta del i den delen av kjernefamilien og?

Kan homofile, lesbiske og bifile bli normale i dette samfunnet? Og viss me kan det, kva er dei positive og negative konsekvensene for oss som enkeltpersonar og gruppe?

Artikkelen er et utdrag fra kapitlet Sjablongkvinnen i Søstre, kamerater!, nyutgitt av Røde Fane høsten 1999 (marxisme.no/forlaget)

---

Det hender ikke så reint sjelden at motstandere av en eller annen kvinnesak bruker som argument at forkjemperne for saka er lesbiske. Et kjent eksempel er Høyrerepresentanten Anders Melteigs innlegg i Oslo bystyre i 1982, da forslagene fra Osloprosjektet mot prostitusjon ble debattert. Et av forslagene gikk ut på å kriminalisere horekunder. Melteig kommenterte dette slik (gjengitt etter Finstad, 1986, side 129):

«Og jeg må til slutt få lov å være oppriktig nok til å tilstå at jeg har vært særlig betenkt ved dette lovforslag på grunn av en beklemmende følelse av at det er sprunget ut av en fiks ide, unnfanget – det må vel være det riktige ordet i denne forbindelse av en kvinne som, såvidt jeg har forstått, ser med misbilligelse eller skepsis på enhver kjønnsforbindelse mellom mann og kvinne og mener at det er en uting som bare fører til undertrykkelse av kvinnen både i bokstavelig og annen forstand.»

Den kvinnen Melteig siktet til var Liv Finstad, prostitusjonsprosjektets leder. Hun har ganske riktig stått åpent fram som lesbisk.

Men også heterofile kvinner kan bli utsatt for det samme: at de saklige argumentene deres blir forsøkt undergravd ved å påstå at de som fremmer dem, er lesbiske, eller at de ligger under for «lesbisk ideologi». I debatten som fulgte etter utgivelsen av boka Mannfolk i 1983, en kvinnepolitisk antologi som tok opp en rekke ulike temaer, ble «lesbisk» og «lesbisk ideologi» brukt som karakteristikker for å gjøre forfatternes argumenter ugyldige. Nina Karin Monsen anmeldte boka i Morgenbladet 8/11 1983. «Av artikkelforfatterne er det påfallende mange lesbiske,» hevder hun, før hun fortsetter:

«Om vi legger forfatterne sammen, og trekker et budskap fra dem, blir det: Kvinnene bør ikke forholde seg til menn, men bli lesbiske, incestforbrytere og horekunder henges ut offentlig, menn som driver med sexpress fjernes fra sine stillinger, menn skal diskrimineres i arbeidslivet, kvinner skal ikke dømmes om de dreper menn som mishandler dem, og gatene skal pyntes med innvollene til menn som har begått kvinnedrap.»

Dette selsomme utbruddet fra den tidligere feministen Nina Karin Monsen viste seg å være godt stoff. Monsen ble belønnet med et lørdagsportrett i Aftenposten under tittelen «Hun banner i feministenes kirke». Blant mye annet har hun følgende å si:

«Mannshatet slår dessuten ut i påstander som kommer fra lesbisk hold om at kvinner egentlig, dypest sett, bare kan utvikle en meningsfylt kjærlighet overfor andre kvinner. For noe forskrekkelig vrøvl! Naturligvis er vårt kjærlighetsliv innrettet på menn.»

I Arbeiderbladet slår Finn Gustavsen an de samme tonene. En kommentarartikkel om pornokampen 3/11 1983 har denne «analysa»:

«Flere strømninger gjør seg gjeldende, med AKP i spissen. Dets spesifikke nymoralisme – med smitteeffekt på hele venstresida, går i hop med KrFs mørkemannspietisme og en lesbisk ideologi som preger deler av en sterkt redusert kvinnebevegelse.»

Hvordan svarer en på slikt? For heterofile kvinner ligger det snublende nær å svare: Nei, jeg er slett ikke lesbisk, jeg er heterofil så god som noen. Men i et slikt svar ligger en innrømmelse av at seksuell legning er av betydning i den aktuelle saka. Vi godtar da at det er et argument mot kriminalisering av horekunder at den som fremmer forslaget er lesbisk.

Hvordan kan «du er lesbisk» bli et argument mot kvinnekamp? Hvordan kan til og med bevisste, sterke kvinner bli sårbare for et slikt argument? Det må ha noe med styrken i forestillinga om sammenhengen mellom «naturlig» kjønnskjærlighet og overordnings-/underordningsforholdet mellom mann og kvinne å gjøre. Kvinnens underordning under mannen er en så uatskillelig del av kjærligheten mellom dem at bare kvinner som ikke retter sin kjønnskjærlighet mot menn, kan sette spørsmålstegn ved dette underordningsforholdet.

Den lesbiske kvinnen blir dermed en utfordring til samfunnets kjønnssystem. Hun løser opp båndet mellom kjærlighet og underordning under mannen. Hun undergraver familiens plass i samfunnshierarkiet ved å være et levende eksempel på at det går an å leve på andre måter enn sammen med en mann i familien. I det siste har også lesbiske kvinners kamp for rett til inseminasjon og adopsjon utfordret kontrollen over kvinners seksualitet. Opp gjennom historia har kvinners seksualitet blitt strengt kontrollert som et middel til å gi ektemannen ektefødte arvinger. Moderne prevensjonsmetoder har svekket kontrollen over kvinners seksualitet (sjøl om den også har hatt den effekten som Bell Hooks peker på: å gi menn ubegrenset adgang til kvinners kropper). Kvinners seksualitet er blitt noe eget – ikke bare et middel til å føde barn. Lesbiske kvinners krav om rett til inseminasjon og adopsjon setter dette skillet på spissen. Og det utfordrer bildet av den hellige, naturlige familie, med mor, far og barn.

Lesbiske kvinner har vært, og er, hardt undertrykt, og blir stempla som «unaturlige» og perverse. Denne undertrykkinga tar høyst håndfaste former. Det er nok å minne om Hitlers forsøk på å utrydde lesbiske og homofile under siste krig. Under mer «normale» omstendigheter har lesbiske og homofile blitt utsatt for diskriminering på arbeids- og boligmarkedet og i alle andre sammenhenger, de er blitt møtt med vold og forakt og utnevnt til psykiatriske kasus på grunn av sin seksuelle legning. Svært mange (de fleste) har prøvd å «løse» problemet ved å skjule at de er lesbiske og homofile. Å holde en så vesentlig side ved personligheten sin skjult som en skammelig ting, er sjølsagt en enorm påkjenning. Fordømmelsen og forakten eter seg inn i sjølbildet. Da den lesbiske og homofile frigjøringsbevegelsen oppsto, var det en viktig oppgave å kjempe fram en ny, positiv identitet.

Lesbiske kvinner har vært i den situasjonen at de er blitt dobbelt usynliggjort. I kvinnebevegelsen har de forsvunnet bak den heterofile «sjablongkvinnen». Det har nok også vært en viss motstand mot å gjøre lesbiske kvinner altfor synlige, fordi det kunne bidra til å gjøre kvinnebevegelsens argumenter ugyldige i offentlighetens øyne. I den homofile bevegelsen har lesbiske forsvunnet bak den homofile mannen. Men i mange situasjoner er lesbiske kvinners og homofile menns situasjon og interesser svært forskjellig, fordi de tilhører hvert sitt kjønn. (Se Enderud & Ringstad, 1987.)

Lesbiske kvinner er særegent undertrykt. Men de har også særegne styrker. Den viktigste styrken springer kanskje ut av at de er blitt tvunget til å reflektere over sin egen kjønnsidentitet på en annen måte enn heterofile kvinner. Samfunnet byr den heterofile kvinnen et ferdig møns-ter å gå inn i. Det er et mønster som har sine belønninger, men på bekostning av underordning under mannen. Noe slikt mønster har ikke samfunnet å by den lesbiske kvinnen. I høyden har det en grotesk karikatur å tilby. Lesbiske kvinner må i mye større grad bygge opp en positiv identitet sjøl, en kvinneidentitet som ikke innebærer underordning under mannen som en uatskillelig del av et kjærlighetsforhold. I kampen for å forandre de sosiale kjønnene som dette samfunnet skaper, er derfor lesbiske kvinners erfaringer av betydning for alle kvinner.

Lesbiske kvinner kan også spille en særegen rolle i kvinnebevegelsen på en annen måte. Ved å utfordre kvinnebevegelsen til å gjøre lesbiske kvinner synlige, tvinger de heterofile kvinner til å ta et oppgjør med forestillinga om at kvinnebevegelsens argumenter mister gyldighet når mange lesbiske deltar. Å ta oppgjør med denne forestillinga er å ta oppgjør med den ideen som fortsatt lever sitt eget liv i underbevisstheten vår: at kvinnens underordning under mannen er det eneste «normale» og «naturlige». Lesbiske kvinners krav om sin rettmessige plass i kvinnebevegelsen eksponerer det traurige tankegodset mange av oss fortsatt bærer på.

Finn Sjue er frilansjournalist og dokumentarforfatter. Han har skrevet flere bøker sammen med Ronald Bye og andre om de hemelige tjenestene.
Les også artikkelen hans i forrige nummer, nr 1/1999, av Røde Fane.

---

Goethe sa en gang at erfaring nesten alltid er en parodi på ideen. Livet er det som oftest mer komplisert enn tanken om livet. Slik er det også med journalistikken. Den blir ofte til i et lang mer uryddig og vanskelig terreng enn presseetikkens ideelle fordringer. Slik har det også vært i mitt arbeid som journalist og redaktør. I lange perioder har jeg hatt følelsen av å bevege meg i et minefelt. Men jeg skal ikke klage. Det har vært en frivillig sak.

I denne artikkelen tar jeg opp en del erfaringer jeg har høstet nettopp i dette minefeltet. Jeg føler rett og slett en trang til å skrive om disse erfaringene. 30 års «stridskontakt» med de hemmelige tjenestene og 15 års aktivt journalistisk arbeid har gått med for å tvinge opp døra – inn i det moderne tabernaklets innerste rom. I det minste har den blitt åpnet litt på gløtt.

Jeg prøver også å svare på hva slags dagsorden jeg har fulgt i dette arbeidet. Og enkelt sagt, den dreier seg om å avsløre skjult maktmisbruk. Slike avsløringer gjør det lettere å forstå hva slags instrument en klassestat egentlig er. At avsløringene ofte har dreid seg om det maktmisbruket som i etterkrigsåra er blitt satt i scene av Arbeiderpartiet indre krets, skyldes ikke spesielle fordommer mot Thorbjørn Jaglands forgjengere fra min side. Det skyldes rett og slett disse forgjengernes egne gjerninger. Jeg har med andre ord fulgt en helt åpen dagsorden, ikke en skjult.

Derfor – velkommen til en liten tur inn i minefeltet.

Lundkommisjonens funn

Lund-kommisjonen viste at både AKP(m-l), partiets avis Klassekampen, Palestinakomiteen i Norge og mange andre venstrevridde aktiviteter var under avlytting og andre former for overvåking. Den blir til og med omtalt som ganske massiv i visse perioder. Ikke minst ble Palestinakomiteen fulgt nøye. Dette kom ikke som et sjokk for oss som drev aktivt. Heller ikke som en opplevelse av «aha». Det var gammelt nytt, men bra å få det godt dokumentert.

Nær kontakt med Fatah-ledere

Våren 1970 slapp Sigurd Allern meg, under tvil, inn på en studiesirkel. Men snart var jeg medlem av MLG, en forløper til AKP(m-l).

Sammen med Peder Martin Lysestøl og en del andre ildsjeler var jeg på den tida først og fremst med på å bygge opp palestinaarbeidet.Vi var aldri i tvil om at «noen så og hørte oss». De unge nordmennene hadde særs god kontakt med sentrale Al Fatah-ledere. Personlig var jeg i Jordan på seinsommeren for å knytte nye kontakter. Det lyktes, midt i skuddsalver i gatene, kanondrønn og blodige soldater i hvinende jeeper. Et brutal slakt av overmodige palestinere ble satt i scene av kong Hussein og USA. Jeg var også med som en slags observatør i Jordandalen en mørk kveld. Den unge nordmannen skulle oppleve et Fatah-angrep på en av Israels militære utposter på Vestbredden.

Palestinakomiteen var liten, men interessant – ikke minst på grunn av sitt nære forhold til sentrale palestinske ledere. Derfor fotfulgte fra tid til annen overvåkingspolitiet noen av oss. Da den svenske «hysj-dødaren» Jan Guillou sammen med Peter Bratt i 1973 avslørte den sosialdemokratisk styrte hysj-organisasjonen IB i Sverige, fikk vi bekreftet at «Palestina-vennen» Gunnar Ekberg var IB-agent. Det var den samme unge mannen som hadde forsøkt å infiltrere Palestinakomiteen i Norge. Det viste seg at Ekberg hadde bakgrunn som marinedykker og nær kontakt med Mossad.

Både tøv og fornuft i Klassekampen

Slike erfaringer gjorde inntrykk. De ble raskt en del av ryggmargsrefleksen. Vi hadde ingen illusjoner om «klassepurk og SIPO». Da jeg begynte i Klassekampen i desember 1971 og så ble offisiell redaktør i februar 1973 var refleksen en naturlig ballast. Det var ikke et konstruert hysteri. Jovisst, en del tiltak for å verne avis og parti var ganske konstruerte. Dekknavn florerte i redaksjonen. Personlig vekslet jeg mellom «Bjørn» og «Håvard». Mange møter var altfor konspirative i formen. Dette hisset opp en del av de stakkars politispanerne som forsøkte å følge oss. Men slett ikke alle tiltak var tøvete. Noen var fornuftige og realistiske.

Snart viste det seg at avisa Klassekampen ikke bare var et avskrivingsbyrå for Kinas kommunistiske parti og Arbeidets parti i Albania. Store militærøvelser med politisk betente scenarier ble avslørt. Øvelser som ble avsluttet med bruk av atomvåpen, på papiret, ble avdekket. Lekkasjer om Jens Evensen og Arne Treholts taktikk for å forhandle om havrett i Moskva vakte oppsikt. Midt under den såkalte Listesaken i 1977 fikk vi plutselig en stor kartotekskuff full av navn på ansatte i e-tjenesten. Journalist Egil Ulateig var budbringeren. Avsenderne var desperate journalister og medhjelpere i og rundt SVs ukeavis Ny tid. For politiet hadde los. Plutselig slo de til med razziaer. Journalistene følte at viktig dokumentasjon måtte skjultes og sikres. Vi hjalp dem med det. I 1994 skulle jeg oppleve et gjensyn med denne saken. I pervertert form. Det skal jeg komme tilbake til.

Parti og avis gikk i bresjen mot Erik Blücher og Hitlers nye arvtakere i Norge. Det måtte til ei bombe mot førstemaitoget i 1979 før vi så at overvåkingspolitiet begynte å ta disse kreftene mer på alvor. En person lå skadet tilbake på gata utenfor Høyres hus i Oslo sentrum. Men også etter dette følte og visste vi at spanere først og fremst fortsatte å se vår vei. POTs infiltratører var det også mulig å ane.

Det var ofte tøffe tak for redaksjonen. Den ene dagen sto jubelen i taket. Den neste var ansiktene askegrå. Vi halte oss sjøl etter håret. En god porsjon galskap kom godt med.

Underet over alle undre – dagsavisa Klassekampen – så dagens lys 1. april 1977. Ut på høsten var så min tid som redaktør ute. Avisa var partiets avis. Partiets ledelse som jeg sjøl var med i, bestemte. Og slik ble det. I to år hadde jeg forsøkt å lede avisa med to fingre på venstre hånd. Med direktiver fra telefonkiosk, som gode kollega Alf Skjeseth titt og ofte har sagt. Grunnen? Jeg var også partisekretær. Det var det få som visste. POT hadde nok oppdaget det, selv om de aldri klarte å oppdage partiets landsmøter i tide, ei heller sentralkomiteens møter. Nå måtte avisa moderniseres. Andre hadde bedre muligheter til å gjøre det. Egil Fossum tok over. Snart ble Sigurd Allern sideordnet redaktør, og etter ei tid tok han over ansvaret aleine. Avisa var allerede bra i gang. Nå ble det journalistiske ansiktsløftet stadig tydeligere. Resultatene lot ikke vente på seg. Heller ikke når det gjaldt spørsmål som 70-åras avis hadde lagt vekt på: antifascisme og front mot politisk overvåking. Journalist Per Bangsund tok hånd om de sakene.

Siden er både han, Allern og avisa blitt kritisert for å ha hatt for nær kontakt med overvåkingspolitiet og Forsvarets sikkerhetstjeneste. Dette er en kritikk Sigurd Allern har avvist. Uten at jeg har førstehands erfaring med hva avisa drev med den gangen, tror jeg han har gjort rett i det.

Noen spurte om våpen

Personlig var jeg engasjert i forlagsarbeid i Oktober, valgarbeid i RV, daglig ledelse av AKP(m-l) og internasjonalt arbeid for partiet. På nytt ble nær kontakt knyttet til både PLO, Al Fatah, andre frigjøringsbevegelser og titalls på titalls av «ml-partier» rundt om i verden. Mange ønsket hjelp og råd fra det lille partiet i Norge. Dette lille partiet i Norge var fortsatt ganske stort i forhold til svært mange andre liknende partier rundt om i verden.

Enkelte frigjøringsbevegelser spurte til og med om våpen og sambandsutstyr til bruk i okkuperte områder. I 1979 brukte jeg selv time på time et sted i Vest-Tyskland for å forklare palestinere hvorfor vi måtte si nei – og alltid gjorde det. Vår jobb var å drive politisk solidaritet i vårt eget land. Denne «dogmatismen» forsto de fleste. Om overvåkingspolitiets folk helt forsto dette er jeg fortsatt ikke sikker på. Men enkelte på POTs C-avsnitt for antiterror som holdt øye med avis og parti, gjorde det nok. Allerede i midten av 70-åra hadde de oppdaget at terrorromantikere i rød frakk fra tyske Roter Arme Fraktion forsøkte å få innpass i AKP(m-l). Et og annet medlem i østlandsområdet fikk besøk på døra. Alarmen gikk til partiledelsen. Venstreterroristene ble kontant avvist. Dette fanget noen tjenestemenn i Overvåkingspolitiet opp, og registrerte det nok med betydelig interesse.

Men også i 80-åra var det mange nok i POT som lot seg styre av gamle reflekser. Funn og konklusjoner i Lund-kommisjonens rapport taler sitt tydelige språk om det.

Som «møkkagraver»

I 1985 ble jeg bedt om å komme tilbake til Klassekampen. Og etter et par år som leder av den internasjonale redaksjonen i avisa ba jeg om å få spille libero, bli «møkkagraver». Det var blitt for stille om avisa. En journalistikk som ikke blir lagt merke til, som ikke forarger, irriterer, utløser hat hos noen og glede hos andre, ligger på sotteseng. Allern ga full støtte.

I åra som fulgte drev jeg vekselbruk mellom all slags nyheter, avsløringer av nynazisme og rasisme og – de hemmelige tjenestene. Det var nok å ta fatt på. Forskeren Nils Petter Gleditsch hadde for lengst gjort en av de viktigste og dyktigste jobbene: å avdekke lyttestasjonene i Norge. Ekspolitikeren Ronald Bye hadde kommet med den viktige boka Sersjanten om det skjulte maktspillet på Youngstorget. Eksredaktør i Morgenbladet Chr. Christensen (CC) hadde åpnet et og annet skrin med det rare i. Temaene sto i kø: Haakon Lies rolle. E-tjenestens rolle og avlyttingsstasjon under Ruseløkka skole i Oslo. Jens Chr. Hauges rolle som gudfar for stay behind-nettet i Norge. USA som lytter på telekommunikasjon i Norge. POTs forsøk på å samarbeid med Israels grensepoliti. Titalls på titalls oppslag fulgte. Noen vakte stor oppsikt. Ofte var det Arbeiderpartiets gamle frontfigurer som måtte til pers. Det meste var riktig. Noe var skjemmet av mindre feil. Slikt skjer når veien går gjennom et ukjent og uberegnelig minefelt.

Mange kontakter

I disse åra fant jeg fram til og oppsøkte mange i og rundt de tre hemmelige tjenestene. Svært mange var forhenværende tjenestemenn, bokstavelig talt menn. En god del aktive. Unge og gamle. Noen bitre, andre tvert om. Noen ønsket hevn, andre roste tingenes tilstand. Mange imponerte meg. Noen ytterst få var skikkelige drittsekker. Her var alle varianter. I sine politiske sympatier representerte de nesten hele partispektret. Fra 1987 til i dag har jeg hatt kontakt med 300-350 slike personer. Sjøl om tjenestene var, og er, ganske store og tallrike i Norge, må det være tillatt å si at dette er ganske mange i et så lite land. Trass i mindre kontroverser har jeg kommet bra ut av det med nesten alle. Ikke en eneste kilde er blitt røpet mot kildens vilje. Heller ikke er en eneste kilde røpet til Lund-kommisjonen eller andre utvalg som har gransket tjenestene i 90-åra. Det står faktisk svart på hvitt i Lund-kommisjonens rapport. Kontakten med alle disse personene kan ikke kalles et uformelt nettverk. Til det har, og er, kontakten for sporadisk. Det må i stedet kalles et svært løst kontakt- og kildenett. Men noen titalls personer har jeg hatt noe mer kontakt med enn de øvrige.

Fenomenet Iver Frigaard

En av disse kontaktene var Iver Frigaard. Kollega Per Bangsund snakket en del med denne lederskikkelsen på C-avsnittet. Politiinspektøren med antiterror og anti-subversivt virke som sitt ansvar. Jeg plukket opp tråden på nytt.

Frigaard var av den moderne ledertypen. Han ville knuse gamle fiendebilder. Lille AKP(m-l) mente han var i ferd med å bli pent og pyntelig, nærmest tilpasset borgerlige forhold. Bortkastet tid å holde dem under oppsyn, mente han. Da heller ut i miljøer hvor utlendinger fantes. Flyktninger, asylsøkere, innvandrere. Fantes det noen med basis i Midtøsten eller andre konfliktområder som forsøkte å bygge opp ei sovende celle eller to? Han ønsket også å følge med i ytre høyremiljøene i Norge. Fantes det nye bombemenn? Frigaard ville ha nærmere kontakt mellom POT og intellektuelle miljøer. Analysen av verden, Europa og Skandinavia måtte forbedres. Han var lett å samtale med. Åpen, sjarmerende. Men samtidig nøye med hvor grensene for innsyn skulle settes. Med forakt for passivt bokholderi som lederprinsipp. Med evner og lyst til å overbevise samfunn og folk om at POT var deres venn. Frigaard var kort sagt en dyktig leder. En farlig dyktig leder.

Noen ganger kastet han fram høyst uortodokse forslag. I en periode moret han seg tydelig over å foreslå at Harald Stanghelle som nå er Dagblad-redaktør, jeg og et par andre journalister burde gå sammen om å starte ei ny avis. Et norsk svar på engelske The Independent. Om han mente det seriøst? Kanskje.

Klarte han med sin behagelige omgangsform å pumpe samtalepartnere for opplysninger? Tja. Jeg vet at noen journalister og forskere lot seg sjarmere vel mye. Men om de sa noe ut over det de burde, vet jeg ikke. Jeg kan bare svare for meg sjøl. I de fleste samtalene – og det ble en del – var det greitt å holde stø kurs. Andre ganger måtte jeg klype meg i armen og minne meg om noen enkle fakta. Her satt POTs raskt stigende stjerne. Dyktig, farlig dyktig. Her måtte profesjonelle forhold råde grunnen. I ettertanke vil jeg hevde at jeg fulgte sunne presseetiske regler. Noen har ment at enkelte oppslag bar for sterkt preg av at Frigaard måtte være kilden. Det gjaldt blant annet kontroversene mellom Frigaard og sjefen hans, Jostein Erstad. Det var jo Erstad som i stortingshøringene om Lund-rapporten kalte Frigaard en «laushest» – uten å nevne hans navn. Har kritikerne rett? Personlig tror jeg ikke det.

Myrdal-saken

En slik kritikk tror jeg først og fremst har sugd næring fra det samspillet som avisa og jeg hadde med POT og Frigaard i den såkalte Arne Myrdal-saken. Over en 11 måneders periode i 1988-89 arbeidet jeg svært mye for å avsløre Folkebevegelsen mot Innvandring (FMI) og fenomenet Arne Myrdal. En god medhjelper i dette arbeidet var Tom Krømcke, en individuell infiltratør i FMI. Etter hvert ble det klart at Myrdal planla et attentat mot asylmottaket i Hove leir utenfor Arendal. Verken redaktør Sigurd Allern eller jeg kunne sitte stille og vente på et slikt «scoop». Her sto plikten til å beskytte asylsøkere mot alvorlig anslag opp mot pressas frie rett til å forfølge en sak på sin måte. Valget var lett. POTs antiterrorsjef Iver Frigaard ble varslet. Attentatet ble stanset. Myrdal bel arrestert 5. januar 1989. Siden ble Myrdal dømt til fengsel. Dommen ble stadfestet i Høyesterett.

Jeg skulle gjerne se den journalist eller redaktør med vett i behold som hadde gjort et annet valg.

Når hensikten helliger midlet

Siden måtte Frigaard forlate POT sammen med sjefen Svein Urdal. Det skjedde i kjølvannet av Mossad-skandalen høsten 1991. Harald Stanghelle avslørte i Aftenposten at det norske overvåkingspolitiet lurte palestinske avhoppere trill rundt. I avhør ble de fortalt at tolker som var til stede var nordmenn. I virkeligheten var det Mossads folk. Et kynisk spill ble avslørt. Hovedregien bak spillet hadde Frigaard. Igjen, farlig dyktig – nå for palestinerne. Men nå ble han også farlig for seg sjøl. Den ikke helt ukjente «hensikten helliger midlet»-filosofien ble hans bane. Her dreide det seg ikke minst om kjøp og salg av hysjinformasjon mellom norske og israelske tjenester. En slik «børsing» er hovedregelen på det internasjonale hysjmarkedet. Skal du få noe, må du først gi noe. Frigaard og det norske POT ga Mossad noe. I neste omgang kunne POT forvente å få noe tilbake fra Mossad. I sin rendyrkete form kan dette spillet få groteske følger. Mossad-skandalen var et eksempel på det.

Nedturen for den kommende overvåkingssjefen i Norge ble brutal. Men nedturen er allerede over. Nå sitter Frigaard i Lyon som en av Europa-lederne i Interpol.

Kjøp og salg. Gi og ta. En gave er den andre verdt. Dette er elementær gavesosiologi. Slike regler gjelder ikke bare i spillet mellom tjenestene. De spiller inn i alle menneskelige forhold. Bevisst som ubevisst. Også i forholdet mellom kilde og journalist. Og mellom journalist og tjenestemann. Får du noe som journalist av en slik elitekilde, bør du derfor telle fingrene dine grundig når du forlater åstedet. Har du gitt bort en finger for det du fikk? Da er det bare du som kan lastes, ingen andre. Jeg vil hevde med stor sikkerhet at alle mine 10 fingre fortsatt er på plass.

Det var nyttig å gå inn i 90-åra med en slik erfaring og ballast. For det var i disse åra at hemmeligholdet slo sprekker og gamle og nye skjeletter virkelig raste ut av skapene. Hysj-monolitten begynte å revne. Toppledere i USAs tjenester måpte. Rablet det for lille Norge?

I krigen uten solid rustning

Det var etter at boka Vi som styrer Norge hadde skapt storm høsten 1992. Viggo Johansen, Pål T. Jørgensen og jeg satte et kritisk søkelys mot Arbeiderpartiets rolle i de hemmelige tjenestene. Vi gikk også løs på noe som den gang var nærmest et tabu: E-tjenesten, veteranen Trond Johansen og hans doble rolle som sentral e-mann og som medlem i sentrale Ap-utvalg.

Vi ble advart fra nesten alle hold: Gå ikke ut i den krigen uten kanoner, dynamitt og solid rustning. Vi trodde at vi hadde skaffet oss alt dette. Kildene var mange og varierte. Tidligere statsråder, sentrale partiskikkelser, advokater, pensjonerte og aktive tjenestemenn i de hemmelige tjenestene. Det var ikke måte på hva de kunne fortelle. Kryssjekk og doble kilder ga oss en slags indre ro. Vi mente at dokumentasjonen holdt. Vi drev ikke en-kildejournalistikk. 80 prosent av boka følte vi oss helt trygge på. Den prosenten skulle også vise seg å holde. Her var sak på sak, nyhet på nyhet om e-tjenesten. Vi var også sikre på at kritikken mot Johansens dobbeltrolle holdt. Isen føltes derimot mer usikker under føttene våre på et område. Hadde vi gode nok kilder som ville stå fast på fast på en alvorlig påstand når det blåste opp til storm: At denne sentrale personen hadde misbrukt tjenestens ressurser til ulovlig overvåking av politiske motstandere i eget og andre partier? Vi trodde likevel det holdt. Noen kilder sverget på at de skulle stille i retten om det hele endte som injuriesak.Vi hadde også andre kilder som aldri siden er blitt omtalt i noen sammenheng – heller ikke i Lund-rapporten. Vi endte opp med å stole på de anonyme kildene. Dette var ene og alene vårt ansvar og vår feil.

Det er blitt hevdet at vi ikke en gang forsøkte å få Trond Johansen i tale.

De skulle bare ha visst. Gang på gang forsøkte vi. I flere måneder. Rett på. Via omveier. Svaret var nei, nei og atter nei. I tillegg ble Johansens venner i tjenesten stumme. I stedet for å stille opp og argumentere for ham, ble de tause som østers. Vi ba verken Johansen eller dem om nødvendigvis å stille opp i åpne intervjuer. Det viktigste var å få hovedpersonen til å gi sin versjon. Off the record. Den fikk vi aldri. Det styrket mistanken om at her var noe galt. Personlig tror jeg at Johansen med sitt gode intellekt nå angrer på at han ikke åpnet døra på gløtt for oss. Men igjen, det var vårt ansvar og feil at vi lot det stå til.

Skarpe hjerner som konsulenter

Andre har hevdet at vi måtte ha hatt dårlige konsulenter og jurister som også lot det stå til. Til det vil jeg svare nei, tvert om. Her var noen av de virkelig skarpe hjernene til stede. Med høyst ulik bakgrunn. Det er ikke vanligvis ikke god kutyme å røpe hvem som er konsulenter på ei bok. Jeg skal heller ikke bryte denne regelen, på ett unntak nær. Grunnen er at jeg snakket med denne juridiske konsulenten en stund etter at stormen om boka hadde lagt seg. Han markerte klart at han ikke hadde noe imot at hans rolle ble nevnt.

Denne konsulenten var høyesterettsadvokat Alf Nordhus – som døde noen år seinere. Nordhus var en av landets suverent dyktigste forsvarsadvokater. En skrankens elegantier det neppe fantes maken til. Dessuten en mann med stor, personlig innsikt i de hemmelige tjenestene og Arbeiderpartiets forhold til tjenestene. Det første han sa da han hadde lest manus var: «Jeg er vilt begeistret!» Så pekte han på noen svakheter som vi etter evne rettet opp. En svakhet formulerte han slik: «Husk, dere kan ha rett så mye dere vil. Men det er nesten alltid umulig å bevise at avlytting har funnet sted.» Nesten alltid. Kloke ord.

Vi valgte å tro at dokumentasjonen og kildene ville holde. Slik gikk det ikke. Jeg bebreider ikke kildene.

Lund-kommisjonen fant ikke dokumentert at Trond Johansen hadde gjort noe ulovlig. Vi forfattere måtte beklage påstandene. Selvsagt måtte vi det. Det burde vi ha gjort uansett – også om VG ikke hadde tatt på seg å, rigge opp gapestokk for oss. Å beklage er ikke bare god presseetikk. Det er også god folkeskikk. Men det var ei tid som ikke var spesielt morsom.

Men boka ga kravet om gransking av tjenestene et kraftig skyv framover. Smale utvalg ble satt ned. Arbeiderparti-ledelsen kjempet intenst for å hindre en omfattende gransking. Ny kritikk ble reist. Sammen med major Johan M. Setsaas satte den tidligere statssekretæren og statsminister Kåre Willochs «lommekalkulator», Hans Henrik Ramm, støkk i Høyre. De påsto at en Ap-styrt, fjerde tjeneste fortsatt arbeidet med stor kraft. De hevdet at også Høyre-folk ble rammet av denne tjenesten, ikke bare venstresida.

Det neste sjokket kom i november 1993. Boka De visste alt … som Ronald Bye, Alf R. Jacobsen og jeg laget sammen skapte langt kraftigere støy enn i alle fall jeg hadde trodd. Å avsløre en avlyttingssentral i Folkets hus er ikke hverdagskost. Og konsekvensene lot ikke vente på seg. Først og fremst takket være Ronald Bye tok det bare noen uker før partiene hadde tvunget Arbeiderpartiet i kne. Snart var Lund-kommisjonen et faktum.

Det har vært en merkelig opplevelse å gå i dette minefeltet i så mange år. Yr glede har vekslet med frustrasjon. Å treffe så mange skikkelige mennesker fra tjenestene har vært stort. Det gjør det lettere å bære over med de ganske få kverulantene. Å jobbe sammen med dyktige kolleger som Ronald Bye, Gerhard Helskog og Bjørn Nilsen har vært en fryd.

Det var også flott å jobbe sammen med Alf R. Jacobsen – så lenge det varte. Siden ble det verre. Han valgte sin vei. Det er hans rett. Jeg valgte min. Med samme rett.

Rykter og insinuasjoner

Underveis i minefeltet har jeg støtt på en og annen skunk. Stanken har vært lett å lokalisere. Hver gang siver den fram fra en eller annen som løper i gang et rykte. Rammer et rykte hardt nok, kan det drepe.

I 1994 løp SVs tidligere sekretær Lasse Jahnsen i gang et slikt rykte. Han var en av de som smertelig fikk føle hvordan politiet oppførte seg i en mye omtalt sak fra 70-åra. I en Dagblad-kronikk 26. oktober tok han opp Listesaken fra 1977 på ny. Kronikken endte ut med å spørre: «Hva er egentlig AKPs rolle i forhold til disse tjenestene, og hvor står «overvåkingsdødaren» Finn Sjue i dette bildet?» Og hva hadde egentlig skjedd med navne-kartoteket over e-ansatte som jeg hadde vært med på å ta imot fra desperate Ny tid-folk den gang? I debatten som fulgte tok det ikke lang tid før den underforståtte insinuasjonen kom til syne. For hadde jeg ikke vært på handletur til overvåkingspolitiet, mon tro? Listene ble jo ikke publisert. Hadde jeg ikke gitt POT arkivet mot at jeg skulle få godsaker fra dem som jeg siden kunne skrive om? Det tok ikke lang tid før Lars-Jacob Krogh, da på gjestevisitt i TV Norge, forsøkte å få ryktene til å gå på egne bein.

Men forsøkene på insinuasjoner og halvkvedete rykter falt pladask etter noen dager. Blant annet tok Harald Stanghelle som da var journalist i Aftenposten, et kraftig oppgjør med den slags rykter og insinuasjoner. I en kommentar 28.oktober 1994 rettet han først en flengende kritikk mot AKP (m-l) og Klassekampens sekteriske holdning til Listesaken i 1977. Den kritikken kan jeg si meg helt enig i. I den første fasen av saken var i alle fall Klassekampen mer opptatt av å skjelle ut SVere som ikke ville publisere navnelistene enn å forsvare dem mot politiets forfølgelse og razziaer. Nå skiftet avisa holdning ganske raskt. Men så lenge utskjelling sto på dagsorden, var det hele ikke bare sekterisk. Det var uverdig.

Så langet Stanghelle ut mot «giftig mistenkeliggjøring». Han skrev videre: «… alle som har fulgt Finn Sjues journalistikk, vet at påstanden om ham som skjult agent eller provokatør er bare tull. Både etterretningsfaglig og journalistfaglig er påstanden bare en ren konstruksjon».

Stanghelle har selv fått føle halvkvedete viser og rykter. Ingen har satt dem på trykk. At Stanghelle skulle ha vært skjult agent eller provokatør er da også bare tull. Men den slags snakk bak ryggen lever sitt eget, skjulte liv. En vond eim henger igjen etter den slags. Det følte i alle fall jeg.

Radarparets tragiske prosjekt

Verre var det da Ramm og Setsaas begynte å sette ut sine rykter. De startet etter at jeg først hadde undersøkt de sentrale påstandene deres over lang tid. De hadde også fått normal dekning av noen saker i Klassekampen.

Men etter hvert syntes vi at radarparet begynte å snuble over stokk og stein. Konspirasjonene deres ble for drøye og for luftige. Påstandene holdt ikke mål. Mange journalister hadde forsøkt å finne hode og hale på sakene de presenterte. Mange begynte å riste oppgitt på hodet.

Personlig syntes jeg prosjektet deres begynte å bli var tragisk. Tragisk fordi det var noe riktig i påstandene deres. Men påstandene var så blåst opp og forstørret ut over enhver rimelig dimensjon at radarparet var i ferd med å grave sin egen grav. Det skrev jeg også i en kommentar i Klassekampen. Da de fikk vite dette, forlangte de nærmest at avisa måtte stanses … Fra da av var jeg innlemmet i deres fiendebilde. En suspekt person i et konspiratorisk nett.

Allerede i 1993 hadde jeg begynte å bli skeptisk til mange av deres deres påstander og metoder. Den gang lot de meg få se et strengt fortrolig notatet som de hadde sendt til fire parlamentariske ledere. Her ble nettverk og suspekte aktører pekt ut. Plutselig oppdaget jeg at en av mine beste venner og seige joggekamerat gjennom mange år var pekt ut som en av de skumle – en av de som truer demokratiet her til lands. Årsaken oppdaget jeg snart. De hadde forvekslet etternavnet hans med en person med samme navn, men som tilhørte en helt annen familie. De hadde også funnet ut at han bodde mistenkelig nær Lutvann leir. Her holder Forsvarets skole i etterretning og sikkerhet til. Og da var jo saken klar …

Når metoden bygger på mistenksomhet, skrittlengde og datasøk kan de mest utrolige konklusjoner trekkes.

I mars 1996 begynte så Hans Henrik Ramm og Johan M. Setsaas å spre et gigantisk, «uoffisielt» bokmanus på omtrent 1.000 sider i Stortinget og i mange andre miljøer. «Grogate» var tittelen. Dette var deres «motmelding» til Lund-kommisjonens rapport som skulle komme i mai. Her fantes mange interessante småelementer side om side med de mest vanvittige og forskrudde konstruksjoner. På rad og rekke ble politikere, byråkrater og journalister plassert i den store sammensvergelsen som Ramm og Setsaas omtaler som den fjerde tjeneste – ledet av Gro Harlem Brundtland. Personlig fikk jeg omlag 50 siders omtale, nesten like mye som Trond Johansen. Jeg var ikke lenger bare suspekt, men vokst til en slags femdobbelt agent. Jeg var agent for Helge Spilhaug, «Kjettingmannen» og sjef i en av de private hysj-gruppene – som Ronald Bye og jeg hadde avslørt. Jeg var dessuten agent for Israel på en eller annen måte, for Trond Johansen, for Iver Frigaard og for stay behind-nettet. Journalister som Erling Borgen. Alf R. Jacobsen og Harald Stanghelle fikk også passet påskrevet.

Både før og etter at dette gigantmanus ble spredd høyt og lavt oppsøkte radarparet politikere på rekke og rad. Deres dagsorden var enkel. De la fram kvintessensen i sine «funn». Og de advarte mot meg. Dette vet jeg ettersom det kom både en og flere meldinger tilbake til meg mens de to beveget seg i det tverrpolitiske landskapet. Noen av de politikerne som de hadde forsøkt å overbevise, ristet oppgitt på hodet. Men noen få fikk en rynke eller to i panna. Kunne det være sant at …? Rundt 2000-årsskiftet arbeider de med et bokmanus om Lillehammer-saken i 1973. En viktig sak som fortjener grundig gransking. Men når jeg hører at de ringer rundt for å sjekke hvordan også jeg blant flere samarbeider med Mossad, føler jeg diplomatisk sagt all grunn til å skru ned forventningene til bokverket deres.

Er det noen grunn til hefte seg ved disse skikkelsene? I norsk etterkrigshistorie blir de neppe en fotnote en gang. Men i løpet av en kort periode har de uten tvil hatt en viss innflytelse. De fikk VG på tuppa i en måned. De skapte uro i Høyre. På sin perverterte måte bidro de faktisk til at Lund-kommisjonen ble satt ned. Men etter hvert klarte de ikke bare å kompromittere seg sjøl. Det gjorde oppgaven vanskelig også for en del ærlige sjeler som forsøker å gå e-tjenesten nøyere etter i sømmene. De gjør seriøse kritikere av e-tjenestene og andre deler av det hemmelige Norge en bjørnetjeneste. Av alle disse grunnene fortjener de en kommentar.

Jeg tror fortsatt at Ramm har en del viktige erfaringer. Han har store kunnskaper. Han var på sporet av noe. Men dessverre sviktet hans sosiale intelligens. Han falt som offer for dårlig kompaniskap. Derfor havarerte prosjektet.

Den endelige sannheten?

Fant så Lund-kommisjonen den endelige sannheten? Jeg tror den gravde ganske dypt i POT og i Forsvarets S-tjeneste. Kommisjonen hadde et begrenset mandat. Den skulle først og fremst undersøke om norske statsborgere var blitt overvåket på politisk grunnlag. På dette grunnlaget fant kommisjonen solide aktstykker fra tidligere tiders overvåking også i regi av Forsvarets etterretningstjeneste. Men den fant ikke noe liknende dokumentert i nyere tid. Spørsmålet er om kommisjonen loddet dypt nok.

Videre, spilte noen i Norge eller i de norske tjenestene på lag med Mossad da Ahmed Bouchikhi ble drept på Lillehammer i 1973? Dette kom Lund og hans etterforskere aldri helt til bunns i. Det er da heller ingen enkel oppgave å løse. Jeg har gang på gang forsøkt å finne svaret. Jeg ser det finnes spor. Jeg tror de ender i alle fall en av tjenestene. Men foreløpig mangler dokumentasjonen. Slikt er frustrerende. Et par kolleger har i flere år fulgt noen av disse sporene. Det er svært viktig om de lykkes i å finne fram til stedet hvor sporene ender. Uansett hvor det måtte være.

Personlig tror jeg at journalister har mye å hente om de bestemmer seg for å gå dypere i E-tjenesten. Jeg tenker ikke nødvendigvis på spørsmålet om overvåking, men om tjenestens rolle på den globale arenaen. Som aktør i det store internasjonale maktspillet. Spørsmålet er om noen orker. Og tør.

---

Noen leveregler

Det har vært lærerikt å bevege seg i minefeltet. En og annen journalistisk leveregel har brent seg fast. Og kanskje er dette regler som kan ha en viss nytte for langt flere enn journalister:

• Vær ikke redd for å være nysgjerrig.
• Hev blikket, se etter de store sammenhengene.
• Let etter det enkleste svaret, men utelukk ikke at det faktisk finnes en og annen konspirasjon.
• Sørg alltid for å mistenke din egen mistanke.
• Skal du få vite noe om de hemmelige tjenester, må du skaffe deg mange og ulike kontakter. Men arbeid aldri ut fra en «ekstra dagsorden».
• Gi aldri opp kampen for å sikre deg dokumentasjon. Men tror heller ikke at sannheten bare finnes skrevet på et papir.
• Bli ikke offer for kildenes tyranni. Om det er mulig, unngå anomyme kilder. Men gjør ikke det til et sterilt dogme.
• Bevar din uavhengige posisjon overfor kilder og tjenester.
• Tell fingrene når du forlater en samtale. Spør deg alltid – har du gitt for mye?
• Ha respekt for kildene. Mange kan oppleve ubehag på grunn av kontakten med journalisten. Lek derfor ikke smågud som kan skalte og valte med kilders navn og skjebne.
• Ha respekt for kolleger. Men vær ikke opportunist. Reis kritikk om du mener det er riktig. Mot flokkinstinktet. Mot de som opererer med en skjult dagsorden.
• Gjør du noen urett, vær ikke redd for å kritisere deg sjøl og be om unnskyldning.
• Lev et normalt liv – også utenfor journalistikken. La ikke Saken ta kontroll over deg.

Dette er mitt ståsted. Erfaringene har dessuten lært meg at en journalist som har mye nær- og stridskontakt med de hemmelige tjenestene, ikke bør ta sentrale tillitsverv i et politisk parti. I alle fall ikke i et kommunistisk parti som har som mål å erstatte herskerklassens gamle stat med en ny og ganske annen. Faren for å bli beskyldt for å bære to hatter, å drive dobbelt bokholderi og å tyste kan da bli akutt. Å stå uavhengig og helt på egne bein når du driver den slags møkkagraving, behøver derfor ikke være et utslag av galopperende individualisme. Det kan faktisk være et vilkår for å bevare egen integritet og å overleve. Og for å bli trodd av leserne.