Siden valget av Bush har The New Christian Right (heretter: NCR) flyttet posisjonene framover og har i dag tette forbindelser helt inn i Det hvite hus. Pat Robertson, en ledende amerikansk kristenfundamentalist som tidligere "trakk seg" fra politikken etter å ha tapt nominasjonen til republikanernes presidentkandidat i 1988, er i dag en av presidentens tetteste personlige rådgivere. Men også på grasrota i det amerikanske samfunnet gjør kristenfundamentalistene seg bemerket. En amerikansk ungdom forteller:

 

Lars Akerhaug er internasjonal ansvarlig i RV, styremedlem i Komiteen for fritt Irak og medlem av AKP

---

 

Byen vi har flyttet fra, er en småby med rundt 4.000 innbyggere. På siste klasse High School går vanligvis bare så vidt 100 elever. Jeg gikk på denne skolen fra barnehagen til fjerde klasse. På denne skolen ble religion daglig helt åpent propagandert og hamret inn. Fra fjerde klasse ble elevene tatt ut av skolen til en lokal kirke der de fikk "religiøs utdanning". Selvfølgelig var ikke dette pliktig. Men det var bare tre barn i fjerde klasse som ikke deltok. Mange av studentene som deltok, var heller ikke fundamentalister, men redde for sosial utestegning om de ikke var med. Ja, så når foreldrene mine trakk meg ut av klassen fordi de syntes det var for ekstremt, begynte ryktene å gå om at familien min var satanister. Før klassen begynte, hadde moren min ringt læreren om kurset, en aktiv kristenfascist i lokalsamfunnet, og helt enkelt spurt hva som ville bli gitt av opplæring der. Tydeligvis virket dette spørsmålet truende for denne kvinnen og det religiøse etablissementet i byen, så denne kvinnen utførte en omfattende undersøkelse av familien vår. Hun fant fram til min mors pikenavn og trakasserte flere av familiemedlemmene. På den tiden pleide jeg å gå hjem fra skolen og ofte spurte andre barn meg: "Hvorfor går du ikke til religionstimen?" Det var grusomt. Plutselig ble jeg en målskive for lærerne, fordi jeg likte å se på Star Wars-filmer, som fundamentalistene mente var en satanistisk filmtriologi. (1)

 

Før vi går videre, hva betyr ordet "fundamentalisme"? Akademisk blir begrepet blant annet definert som en "tilbakevending" der religiøse ideer eller tekster ses som feilfrie og et ønske om å gjenopplive tradisjonelle verdier og samfunnsformer. Samtidig mobiliserer fundamentalister sosiale grupper og bruker moderne teknologi. (2) Fundamentalisme som begrep er blitt kritisert for å være både for omfavnende og for restriktivt, samtidig som det demoniserer tilhengerne sine og fremstiller dem som homogene. (3) Men begrepet kommer vi ikke utenom når vi snakker om selverklærte kristne fundamentalister i USA. Lawrence beskriver denne retningen av fundamentalisme som "literalistiske", i at de avviser andre enn sin egen, bokstavtro lesning av Bibelen som riktig. (4)

The New Christian Right: Røtter og utvikling

Det er vanlig å se framveksten av kristenfundamentalisme i USA i to faser. Framveksten blir normalt knyttet til begynnelsen av det 20. århundre. Det var en reaksjon på sosiale endringer og at verdier som tidligere hadde vært så godt som enerådende, kom under press. Reaksjonene førte til organiserte kampanjer mot religiøs liberalisme i kirkene og mot undervisningen av evolusjon i skoleverket. (5) Gruppene var ikke minst motstandere av ny teologi. Forkjemperne for det nye, kristne høyre ble født ut fra en reaksjon mot nye former for kristendom. Lederne for disse bevegelsene endte opp med å bli kalt fundamentalister. De avviste den nye kristendommens sterke engasjement for det moderne, urbane livets rasjonalitet og verdier. De la vekt på personlig, individuell frelse som kristendommens nøkkel, i kontrast til sine motstandere, de sosiale gospelkirkenes vekt på sosiale spørsmål. (6)

Disse fundamentalistene tapte kampen om hegemoniet, men forble en subbkulturell gruppe. (7) Perioden 1940 og 1965, mellom det første oppsvinget av kristenfundamentalisme og den nye fundamentalistiske aktivismen, er blitt forklart med at det nordamerikanske samfunnet i denne perioden var relativt stabilt. I for stor grad eksisterte det en kulturell konsensus til å gi rom for fundamentalistenes kritikk.

Ved midten av 1970-tallet gjorde kristenfundamentalistene seg igjen bemerket i offentligheten i USA. TV-predikanter som Jerry Falwell og Pat Robertson representerte et brudd med en periode der fundamentalistene hadde foretrukket å isolere seg fra samfunnet. The New Christian Right (heretter: NCR) ønsket å endre hvordan historien forløp seg. (8) Politisk aktivitet i forskjellige former var et naturlig resultat.

Amerikansk kristenfundamentalisme var på begynnelsen av 1900-tallet en reaksjon mot noe annet enn en bokstavtro lesning av evangeliet. (9) Fundamentalistiske bevegelser kan ses på som en reaksjon på skillet mellom stat og religion. Men når de ønsker politisk innflytelse, blir de likevel tvunget til å bevege seg vekk fra et rent teologisk paradigme. Slik er det mulig å se kristenfundamentalisme som en del av moderniseringskrisen. (10) Framveksten av kristenfundamentalisme i USA har blitt sett på som en reaksjon der småbyene og kjøpmannsstanden fører en tapt kamp mot moderne økonomi (11), og som en reaksjon fra distriktene og småbyene mot nye kulturelle normer disse ikke kunne identifisere seg med. (12) Fra disse perspektivene ser vi kristenfundamentalisme definert negativt i opposisjon til nye utviklingstrekk, eller som et resultat av en svekket posisjon for bevegelsens sosiale basis.

Fremveksten av kristenfundamentalisme kan også ses på som en konflikt om sosial status i USA, der særlig grupper i småbyer og på bygda har opplevd at den moderne verden ikke lenger samsvarer med deres kulturelle normer. De opplevde at de var i ferd med å miste sosial status. (13) I dag har fundamentalistiske grupper i stor grad oppnådd en sterkere sosial status. Men det er også mulig å overføre begrepet til hvordan NCR har sett på USAs status og særlig trusselen mot USAs relative styrke. Konfrontert blant annet med Vietnam-krigen og USAs voksende utenrikspolitiske problemer oppsto en vekkelse for å "gjøre Amerika stort igjen". Kanskje kan vi også forstå bevegelsen som en del av en global konflikt om sosial status og kristenfundamentalismen som én måte å reagere på globaliseringen.

Bærere av nasjonen i en globalisert verden

Kristenfundamentalisme er noe mer enn bare en evangelisk bevegelse, eller en bevegelse som bare bryr seg om teologiske spørsmål. Det er også en politisk bevegelse. (14) NCR var blant annet en bevegelse for å gjøre "Amerika stort igjen" og å bekjempe utfordringer mot USAs hegemoni. (15) Som nevnt ovenfor var også framveksten av The New Christian Right knyttet til et brudd med den apokalyptiske tendensen i den kristenfundamentalistiske bevegelsen. De ble politisk aktive. NCRs budskap var religiøs oppvåkning, moralsk regenerering og en gjenoppliving av den amerikanske nasjonen. (16) Et fiendebilde for NCR var internasjonal kommunisme (17), et fiendebilde som i dag ser ut til å bli erstattet av islam. (18) Til forskjell fra liberale bevegelser gir kristenfundamentalistene det onde et konkret ansikt. Slik er bevegelsen et resultat av globaliseringen, der forskjellige bevegelser, blant dem NCR søker å gjeninnføre tradisjonelle metoder for å kommunisere sitt budskap. Verden blir delt inn i "oss" og "dem".

Økt religiøs aktivitet i USA kan knyttes sammen med NCRs økte politiske aktivisme og et oppgjør med den rådende kulturelle situasjonen. Nøkkelen til å gjøre "Amerika stort igjen" er å gjøre kulturell bot for å avverge katastrofen. Altså en utadvent strategi. Strategien knyttes sammen med utenrikspolitiske saker som forsvar av Israel. (19)

Her er det interessant å merke seg at Reagans seier i presidentvalget i 1980 ble sett på som en seier for NCR. Hvis de følgende årene ikke ga de seierene Falwell og Robertson hadde ønsket seg, vil kristenfundamentalister se den politiske utviklingen i USA etter presidentvalget i 2000 som en fremgang tilsvarende 1980. George Bush, selv om han er personlig kristen, representerer ikke nødvendigvis NCR. Men begrepsbruken særlig med "den onde aksen" som en oppfølger til Reagans "the evil empire", kan sammenliknes med NCRs oppdeling av verden i det gode og det onde.

Her kan vi minne om Marx' tese om at "de herskende tanker er de herskendes tanker" og spørre om delingen av verden i godt og ondt er en rettferdiggjøring av en streben for verdensherredømme. (20) Samtidig ser vi at Wallerstein, i en videreutvikling av marxismen, ser på globaliseringen som en klassedeling av verden. (21) Men differensieringen trenger ikke bare å være økonomisk og politisk, som hos Wallerstein. Den kan også omfatte områder som politiske, legale, militære og religiøse institusjoner. (22) Som vi har sett tidligere er det mulig å snakke om global statuspolitikk, der NCR også er en drivkraft. Kanskje kan kristenfundamentalisme i USA oppfattes som en refleksjon av at deler av herskerklassens kan ha behov for å rettferdiggjøre den globale arbeidsdelingen.

Fundamentalistisk fascismefare?

Når vi snakker om sterkt religiøse bevegelser er det ikke uvanlig å sammenligne "fundamentalistiske" bevegelser med fascisme. For eksempel er begrepet "hinduvatafascisme" et innarbeidet begrep på indisk venstreside. Deler av den amerikanske venstresiden snakker om "kristenfascisme". Å omtale en bevegelse som fascistisk innebærer selvsagt mer enn begrepbruk. Revolutionary Communist Party i USA (23) hevder at det nå foregår en intern konflikt i borgerskapet mellom de borgerlig-demokratiske kreftene (i hovedsak eliten i Demokratene) og fascistene, der de borgerlig-demokratiske kreftene også blir trukket mot høyre. (24) Et eksempel kan være at Demokratene i store trekk støttet innstrammingen av borgerlige rettigheter i Bush' Homeland Security-lovgivning. Men det er også interessant å se på retorikken til USAs kristenfundamentalister. La oss gi ordet til Falwell og Robertson.

TV-prest og kristenfundamentalist Jerry Falwell, rett etter angrepene 11. september:

"Jeg mener faktisk at hedningene, abortistene (sic) og feministene, homsene og lesbene, de som faktisk driver og gjør det der til en alternativ livsstil, ACLU, People for the American Way – alle de som prøver å sekularisere Amerika – jeg peker dem i ansiktet og sier: "Dere bidro til at dette skjedde!"

Pat Robertson, rådgiver til President Bush, kandidat i den republikanske presidentnominasjonen i 1988 og ledende kristenfundamentalist:

"Vel, jeg er helt enig." (25)

Diskusjonen om "kristenfascisme" reiser to viktige spørsmål; det første er om det er riktig å forstå NCR som en fascistisk bevegelse. RCP hevder at betegnelsen fascistisk følger naturlig av bevegelsens propaganda for en bokstavelig tolkning av bibelen. De viser til bibelsitat om drap på homofile, forbud mot skilsmisse, etc. (26) Men selv om religiøse bevegelser selv hevder nettopp en slik bokstavtro forståelse av bibelen, vil de svært ofte kompromisse med sine egne tufter i møtet med omverdenen. NCR er også selektive i hvilke bibeltekster de fremhever. Samtidig er det flere trekk som også passer godt med merkelappen fascistisk, og som til dels skiller seg fra andre "fundamentalister" som deler av islamistbevegelsene i Midtøsten. Et viktig poeng er at mens mange av de fundamentalistiske bevegelsene i tredje verden har et utgangspunkt om sosiale krav, er NCR tuftet på nettopp en avvisning av den "sosiale" kristendommen, og en renessanse for individets ansvar ovenfor både egen lykke og Gud. Denne reaksjonen blir fulgt av en intens kulturell kamp mot "modernitet" og pluralistiske symboler på denne moderniteten. Spørsmålet om NCRs karakter avhenger også av hvordan de møter omverdenen, som bringer oss over til det andre spørsmålet som møter oss i kjølvannet av analysen om "kristenfascister". Er USA i dag et samfunn hvor en fascistisk bevegelse kan vinne spillerom? På amerikansk venstreside har det eksistert en oppfatning om at det amerikanske samfunnet er "immunt" mot fascisme. På grunn av USAs historisk sterke demokratiske tradisjoner og anti-statlige holdninger er samfunnet immunt mot fascisme, for eksempel sammenliknet med Frankrike eller Tyskland før andre verdenskrig. I disse landene sto staten langt sterkere. Videre ser man den stabile kapitalismen i USA som inkompatibel med fascisme, et system som først oppstår når staten ser seg truet, en trussel som i dag ikke eksisterer i USA.

Dette kan og blir brukt som et argument mot RCPs analyser. Men her hevder RCP at det ikke nødvendigvis trenger å være noen "perfekt match" mellom NCR og borgerskapets behov; det viktigste er at kristenfundamentalismen som bevegelse har en egen dynamikk og er en bevegelse i frammarsj. Bevegelen i dag er blitt en svært viktig velgergruppe for det republikanske partiet og holder også viktige posisjoner i toppen av den politiske eliten. Her mener RCP at det nye avhengighetsforholdet vil gjøre republikanernes valgløfter for å tekkes kristenfundamentalistene vanskelige å bryte. (27)

Et verdensbilde på frammarsj

På en måte kan det virke merkelig i det hele tatt å stille spørsmålet om NCR så vel som målsettingene for den sittende amerikanske administrasjonen er fascistisk. For de over 100.000 menneskene som er drept i Irak eller de tusener som blir torturert i amerikanske fangeleire over hele verden, spiller det neppe noen stor rolle om disse er ideologiske fascister eller ikke. Verdensbildet USA bygger sin makt på, er uansett avhengig av en selvforståelse av "dem" og "oss", der amerikanske interesser er hevet over prinsipper som rettsfrihet og menneskerettigheter – for de andre. Men det er nettopp her kristenfundamentalismen kan bidra til å gi en "mening" eller en rasjonalitet til dette verdensbildet. Som marxister bør vi etterstrebe å forstå hva religionen er for de menneskene som tilber den. For kristenfundamentalister i den amerikanske eliten er religionen også en måte å rettferdiggjøre det de oppfatter som en kamp mellom "de gode" og "de onde". På denne måten bidrar NCR til å rettferdiggjøre den imperialistiske verdensdelingen. Samtidig er de en drivkraft for å ytterligere forsterke den og "gjøre Amerika stort igjen". I en situasjon der det kan være sannsynlig at USA vil møte sterkere økonomiske og kanskje også militære utfordringer virker det naivt å tro at ikke faren er tilstede for en ytterligere fascistisk utvikling. Det er også feil å se på truslene mot USAs verdensherredømme utelukkende ut fra hva som skjer innenfor den amerikanske staten. På grunn av den amerikanske økonomiens avhengighet av utbyttingen i tredje verden er også potensielle trusler mot denne utbyttingen like mye en trussel mot USAs stabilitet som interne krefter.

Samtidig er det viktig å understreke at NCR, selv om bevegelsen bygger på en antimoderne og antitolerant agenda, samtidig også reflekterer et reelt tap av verdier for store grupper av mennesker. Sekulariseringen eller moderniseringen av det moderne samfunnet har ikke bare ført med seg en økt relativisering og normoppløsning, men også en tilflukt til tradisjonelle verdier som en motvekt mot dette. Med andre ord reflekterer NCR også et reelt, følt behov for mennesker som på forskjellige måter føler seg marginalisert i det amerikanske samfunnet. Og det er interessant å legge merke til at mange kristenfundamentalister faktisk opplever økonomisk framgang og en opplevelse av økt kulturell kapital (innenfor sitt eget paradigme). Den kulturelle konfrontasjonen, på samme måte som the clash of the civilizations, er både konstruert på den måten at den trekker opp falske motsetninger, men også reell i at den tegner et kart av reelle politiske og økonomiske konflikter som eksisterer i det moderne samfunnet.

---

Bibliografi

• Ammerman, Nancy T: "The Dynamics of Christian Fundamentalism: An introduction", i Accounting for Fundamentalisms. The Dynamic Character of the Movement, redigert av Martin E Marty og R Scott Appleby. Chicago: University of Chicago Press 1994, side 13-17.
• Accounting for Christian Fundamentalisms: Social Dynamics and Rhetorical Strategies (Chicago: University of Chicago Press 1994), side 149-170.
• Avakian, Bob: "The center – can it hold? The Pyramid as two ladders" (Revolution #004, 29. mai 2005). Tilgjengelig på www.revcom.us.
• Avakian, Bob: "The danger of the Christian fascists and the challenges this poses" (Revolutionary Worker #1257, 24. april 2005). Tilgjengelig på www.rwor.org.
• Beyer, Peter: Religion and Globalization. London: Sage, 1994, side 14-45, side 114-135.
• Bruce, Steve: God is Dead: secularization in the West. Oxford: Blackwell Publishing, 2002, side 1-43, side 204-227.
• Furseth, Inger og Pål Repstad: Innføring i religionssosiologi. Oslo: Universitetsforlaget, 2003.
• Lawrence, Bruce B: From fundamentalism to fundamentalisms: a religious ideology in multiplie forms. Oxford: Blackwell, 1998, side 89.
• Wuthnow, Robert & Matthew P Lawson: Sources of Christian Fundamentalism in the United States. Chicago: University of Chicago Press, 1994, side 149-170.

---

Noter

• 1. Anonym: "Growing Up In Christian fascist heartland America, a letter to Chairman Avakian" (Revolutionary Worker #1274, 10. april 2005, nettutgave).
• 2. Furseth og Repstad: Innføring i religionssosiologi, side 191-192.
• 3. Bruce B Lawrence: From fundamentalism to fundamentalisms, redigert av Paul Heelas: Religion, modernity and postmodernity (Oxford: Blackwell, 1998), side 89.
• 4. Ibid: side 89-90.
• 5. Nancy T Ammerman, "The Dynamics of Christian Fundamentalism: An introduction", i Accounting for Fundamentalisms. The Dynamic Character of Movements, redigert av Martin E Marty og R Scott Appleby (Chicago: University of Chicago Press 4, 1994), side 14.
• 6. Peter Beyer: Religion and Globalization (London: Sage Publications, 1994), side 118.
• 7. Ammerman: The Dynamics of Christian Fundamentalism: An introduction, side 14.
• 8. Nancy T. Ammerman: "Accounting for Christian Fundamentalisms", i Fundamentalisms: Social Dynamics and Rhetorical Strategies i Accounting for Fundamentalisms. The Dynamic Character of Movements, redigert av Martin E Marty og R Scott Appleby (Chicago: University of Chicago Press 4, 1994), side 158.
• 9. Lawrence: God is Dead, secularization in the West, side 213-217.
• 10. Furseth og Repstad: Innføring i religionssosiologi, side 193-194.
• 11. Wuthnow og Lawson: Sources of Christian Fundamentalism in the United States, side 20.
• 12. Beyer: Religion and Globalization, side 118.
• 13. Ibid, side 118.
• 14. Beyer: Religion and Globalization, side 117.
• 15. Beyer: Religion and Globalization, side 126.
• 16. Ibid, side 122.
• 17. Ibid, side 127-128.
• 18. Wuthnow og Lawson: Sources of Christian Fundamentalism in the United States, side 45.
• 19. Ammerman: The Dynamics of Christian Fundamentalism: An introduction, side 156-157.
• 20. Furseth & Repstad: Innføring i religionssosiologi, side 45.
• 21. Beyer: Religion and Globalization, side 16-17.
• 22. Beyer: Religion and Globalization, side 35.
• 23. RCP USA, del av den maoistiske internasjonalen RIM og et av de større revolusjonære partiene i USA, www.rwor.org.
• 24. Avakian, Bob, 2005: "The center – can it hold? The Pyramid as two ladders" (Revolution #004, 29. mai 2005).
• 25. CBN, 13. september, 2001.
• 26. Avakian, Bob, 2005. "The danger of the christian fascists and the challenges this poses" (Revolutionary Worker #1257, 24. april 2005.
• 27. Avakian, Bob, 2005. "The danger of the christian fascists and the challenges this poses".

 

I denne teksten vil eg freista syna likskapar og ulikskapar og freista gjera greie for korvidt bolsjevismen kan reknast som ein logisk etterfølgjar av dei ulike sosialistiske tankeretningane tidlegare i den russiske soga. For å gjera dette vil eg først gje eit stutt oversyn over soga til sosialismen i Russland i den aktuelle tidbolken, før eg peiker på korleis dei skil seg frå kvarandre. Til slutt vil eg grunngje kvifor eg meiner bolsjevikane spelte på arven frå dei tidlegare sosialistiske grupperingane. Dei vann kampen om statsmakta i 1917 av di dei hadde lært av dei politiske feila dei sosialistiske føregjengarane hadde gjort og samstundes utvikla marxismen til å bli handgripeleg for ein klasse som skulle erstatta ein annan ved makta. 

Jan Erik Skretteberg studerer slaviske språk ved universitet i Oslo og er aktiv i AKP og NKS

---

Jamvel om sosialismen kan seiast å ha hatt hovudutviklinga si i Vest-Europa, var også dei sosialistiske retningane i Russland skjellsetjande i den sosialistiske verdsrørsla, også før revolusjonen i 1917. I kva grad og på kva vis skil bolsjevismen seg frå dei andre sosialistiske tankeretningane i Russland frå sosialismen fekk gjennombrotet sitt kring 1870 fram til revolusjonen og bolsjevikane si konsolidering av makta etter sigeren i borgarkrigen rundt 1920?

Sosialismen i Russland

Sosialistiske tankeretningar spelte ei rolle for den russiske intelligentsiaen heilt frå Marx og Engels gav ut Det kommunistiske manifest i 1848. Skriftet kom ut på russisk (omsett av Mikhail Bakunin) på byrjinga av 1860-talet og narodnikane nytta Marx' analyser av kapitalismen i kampen sin mot den russiske utviklinga i retning ein vestleginspirert kapitalisme bygd på industriutvikling. Narodnikane likevel ikkje til marxistane og ynskte å byggja ein slags russisk bondesosialisme med miren, det russiske landsbyfellesskapet, som fundament. Grunnen til dette var at Russland ikkje såg ut til å slå inn på den industrielle revolusjonen på same viset som i Vest-Europa; i staden måtte ein ta utgangpunkt i den veldige massa russiske bønder. Bøndene hadde framleis dårlege levekår eit drøyt tiår etter opphevinga av liveigenskapen i 1861, samstundes hadde dei óg ein kollektiv tradisjon. Som narodnikane sa; dei var ikkje korrumperte av den private eigedomsretten.

Etter at narodnikane sin "gå til folket"-kampanje vart mislukka på slutten av 1870-talet stod Folkeviljen (Narodnaja volja) fram som den viktigaste sosialistiske grupperinga i Russland. Gruppa hadde sitt utspring frå narodnikane og arbeidsmetoden var å nytta individuell terror som politisk verkemiddel. Slik måtte Aleksander II bøta med livet i 1881. Resultatet av dette drapet vart ikkje gnisten til eit folkeleg opprør, slik Folkeviljen vona. Tsarregimet knuste gruppa og avretta dei fleste leiande figurane, mellom anna bror til Lenin etter at styresmaktene avslørte ein konspirasjon for å ta livet av Aleksander III.

Somme av frontfigurane frå Folkeviljen fekk fart att på dei revolusjonære strøymingane i Russland på 1890-talet, denne gongen gjennom eit politisk parti – Det sosialrevolusjonære partiet (Partija sotsialistov-revoljutsionerov), eller SRarane. Partiet tok del i Den andre arbeidarinternasjonalen og arbeidde for lokalt sjølvstyre, sosialisering av jorda, ålmen røysterett og størst mogeleg sosial likskap. Den leiande krafta i dette partiet var Aleksandr Kerenskij, som skulle leia den provisoriske regjeringa etter februarrevolusjonen i 1917. (1)

Det allrussiske sosialdemokratiske arbeidarpartiet (Rossijskaja sotsial-demokratitsjeskaja rabotsjaja partija) (RSDRP (2)) vart skipa i løyndom i Minsk i 1898. Dette var Russlands første marxistiske parti. Alt i 1903 vart partiet i realiteten splitta. Det sentrale spørsmålet var om partiet skulle vera eit elite- eller eit masseparti. (3) Grunnlaget for denne splittinga var Lenins teoriar om eit parti av yrkesrevolusjonærar av arbeidarar og intellektuelle som kan gjennomføra ein sosialistisk revolusjon åleine. (4) Mindretalsfraksjonen ville ha eit masseparti som søkte støtte hjå venlegsinna innstilte delar i borgarskapet. Fleirtalsfraksjonen (bolsjevikane) si line vann, jamvel om mindretalsfraksjonen (mensjevikane) gjekk inn for å samarbeida med borgarskapet etter februarrevolusjonen i 1905.

Etter bolsjevikane si maktovertaking i oktober 1917 starta maktkampen mellom bolsjevikane og mensjevikane. Ved utbrotet av borgarkrigen i 1918 var mensjevikane mellom barken og veden. Dei støtta ikkje bolsjevikane, men hadde heller inga interesse av ein kontrarevolusjon. Situasjonen resulterte i eit kompromiss fram til avslutninga av borgarkrigen. Då trongen til einskap var borte etter at borgarkrigen var slutt, starta forfølginga av mensjevikane. Politisk opposisjon hadde vorte kriminalisert – igjen.

Ulike avskuggingar av sosialismen i det før-revolusjonære Russland

Tidlegare i teksten skreiv eg at RSDRP var det første marxistiske partiet i Russland. Med dette meiner eg at det var det første partiet/den første gruppa som var tufta direkte på meir eller mindre ortodoks marxisme og grunngav eksistensen sin og legitimerte trongen til ein overgang til sosialismen tufta på Marx' lære. Narodnikane hadde drive ei omfattande brevveksling med Karl Marx då Marx levde (1818-83), men vart aldri rekna, korkje av andre eller seg sjølv, som marxistar.

Kva ligg denne ulikskapen i? Marx hevda at sosialismen (altså kommunismen, eller det klasselause samfunnet, sitt forstadium) berre kunne vera resultat av ei revolusjonær omdanning av samfunnet som måtte ta utgangspunkt i arbeidarklassen, som hadde dei beste representantane sine organisert innanfor eit kommunistparti. Dette grunngav Marx med at den utopiske sosialismen berre kunne enda opp i feilslåtte eksperiment basert på ei feil forståing av den historiske utviklinga. I staden, meinte Marx, måtte ein sjå på sosialismen som ein vitskap som måtte bryta med det borgarlege samfunnet ved å kutta over banda til det sistnemnde med eitt hugg; ein sosialistisk revolusjon.

Den veksande russiske arbeidarklassen var meir positive til ein marxistisk sosialisme og marxistiske slagord enn til ein séreigen russisk bondesosialisme. (5) Lenin skreiv i Hva må gjøres? frå 1902 at mange av dei grupperingane som kalla seg sosialistiske, berre "maskerer seg bak marxismen". (6) I det same verket utarbeider Lenin teorien om at det er arbeidarklassen som må vera den kjempande fortroppen i revolusjonen. Ved å halda seg innanfor råmene som økonomistane oppgav (berre den økonomiske kampen hovudsakeleg utvikla og fremja av Aleksandr Martynov (7)), meinte Lenin at det var umogeleg å utvikla det politiske medvitet til arbeidarklassen. Det einaste viset ein kunne gjera dette på, var å gå ut mellom arbeidarane og agitera. Ein måtte leia tenkjinga til dei som ynskte endring av samfunnstilhøva. Eit lag eliterevolusjonære måtte ta leiinga i arbeidarklassen.

Det teoretiske utgangspunktet for spørsmålet om makta etter den sosialistiske revolusjonen, var teorien om proletariatets demokratiske diktatur. I eit klassesamfunn som sosialismen framleis kom til å vera, ville staten framleis vera den viktigaste reiskapen for utøvinga av makt, hadde Marx skrive. I alle klassesamfunn var staten uttrykk for interessene til den herskande klassen, under sosialismen ville det seia arbeidarklassen. Kor som er var dette ein teori som berre seier noko om tilhøvet mellom klasseinnrettinga hjå dei som har makta, ikkje noko om styreforma.

Også terror tok Lenin avstand frå. Dette var nok ikkje berre grunna politisk analyse, men også røynslene frå broren Aleksandr som vart avretta i 1887 for å ha delteke i planleggjinga av eit attentat mot tsar Aleksander III. Kritikken mot terroristane (eller likviditorane) gjekk på at dei ikkje fulgte Marx' lære, og at historia synte at folket aldri ville vakna til kamp som eit resultat av terrorverksemd retta mot leiande representantar for klassestaten. Usemje om dette leia jo også til at dei sosialrevolusjonære (som var den viktigaste gruppa som dreiv med terrorverksemd etter Folkeviljen) vart splitta i 1906.

Bolsjevikane og mensjevikane – same parti, to ideologiar?

Skjellsetjande for den førrevolusjonære soga til dei russiske marxistane var splitten i RSDRP i 1903. Splittinga resulterte som nemnd i at partiet var delt i to fløyar; fleirtalsmennene (bolsjevikane) og mindretalsmennene (mensjevikane). Og det var ikkje berre innanfor partistrategi at ulikskapane mellom gruppene var store. Mensjevikane meinte til dømes at Russland ikkje var mogent for ein sosialistisk revolusjon, men at ein heller måtte la den borgarlege revolusjonen "mogna" samfunnet slik at overgangen til eit sosialistisk styresett skulle gå lettare etter ei tid. Følgeleg måtte statsmakta etter tsarens fall først liggja i henda på borgarskapet. Dette var meir ortodoks marxisme enn det Lenin utvikla i det teoretiske arbeidet sitt. Leiande mellom mensjevikane etter splitten var mannen som introduserte marxismen i Russland, Georgij Plekhanov. Tidlegare hadde Plekhanov vore med og skipa RSDRPs avis Gnisten (Iskra) i lag med Lenin i 1900 i tillegg til å ha teke initiativet til den første marxistiske gruppa i Russland, Arbeidets frigjering (Osvobozjdenie truda), i 1883. I denne perioden var dei marxistiske gruppene i Russland spreidde over ulike stadar av landet (mest i byane), slik at Plekhanovs gruppe (som dei andre gruppene) i liten grad klarte å oppnå politisk makt på noko vis. Dette overtydde Plekhanov at ei samling i eit parti var den einaste vegen å gå. Han valde å følgja mensjevikane si side i 1903. Han fordømte den bolsjevistiske propagandaen ved revolusjonsframstøytet i 1905 og ville heller at sosialistane skulle gå inn i allianse med dei liberale delane av borgarskapet for heller å gjennomføra den borgarlege revolusjonen i Russland. Utan ein revolusjon i to stadie, var sosialismen ikkje oppnåeleg i Russland, hevda Plekhanov. Lenin var usamd i dette. Det fanst ein russisk veg til sosialismen. Dette grunngav han med å peika på kapitalismens ujamne utvikling og at Russland, som det svakaste leddet i den kapitalistiske kjeda, kunne, trass i at det var økonomisk tilbakeståande, gjennomføra revolusjonen før vesteuropeiske, kapitalistisk utvikla og fullt ut industrialiserte land. Dette kunne gå i påvente av verdsrevolusjonen. Ja, ein revolusjon i Russland kunne til og med vera gnisten som utløyste dette.

I dette finn me kan henda også kimen til splittinga mellom bolsjevikar og mensjevikar. Lenin gjekk, i likskap med Marx, inn for eit disiplinert parti med demokratisk sentralisme som styringsprinsipp. Marx føresette kor som er at det kapitalistiske stadiet først var gått gjennom før brotet med den gamle samfunnsstrukturen kom. Dette hadde som fundament at kommunistane først hadde fremja politikken sin innanfor eit samfunn kor ein borgarleg revolusjon hadde trygga ulike typar politiske rettar som ytringsfridom. Spørsmålet er korvidt Russland allereie var industrialisert då revolusjonen kom i 1917. Viktig for at maktovertakinga skulle bli vellukka var også det at bolsjevikane gjennomførte dei sosialrevolusjonære sitt landbruksprogram med å nasjonalisera og redistribuera jorda. Slik reduserte ein motstanden og likesæla til bøndene andsynes bolsjevikregimet, jamvel om han langt frå forsvann.

Jamvel om RSDRP vart splitta, er det ikkje grunnlag for å hevda at det var to ulike ideologiar som vart resultatet. Grunnlaget for politisk kamp var det same – ein ynskte ei reell endring av samfunnstilhøva og basisen for dette var det same, nemleg marxismen. Lenin valde å vidareutvikla marxismen slik han meinte var meir riktig, også for at revolusjonen i Russland skulle vera gnisten som starta verdsrevolusjonen. Han gjekk inn for at det fanst ein séreigen russisk veg til sosialismen. Mensjevikane og Plekhanov var meir bokstavtru mot Marx' lære og tolka Marx slik at for dei var det riktig å gå inn for ein revolusjon i to etappar. Det var altså teoretiske ulikskapar mellom dei to gruppene, men ikkje ideologiske.

Var bolsjevikane ei vidareføring av tidlegare sosialistiske strøymingar i Russland?

Nistad hevdar at Lenin kan sjåast på like mykje som narodnik som marxist. (8) Dette grunngjev han med at Lenins partiteori har meir sams med arven frå narodnikane som med Marx' lære. Trua på ein eigen russisk veg til sosialismen kor ein kunne hoppa over det kapitalistiske stadiet er også eit argument for dette. Legg ein dette til grunn, er det ikkje vanskeleg å hevda at bolsjevikane i Russland var ei slags vidareføring av narodnikane. Men dette var også noko Marx sjølv opna for i si levetid, jamvel om Engels gjekk vekk frå dette etter at Marx var daud.(9) Samstundes var Lenin ein tenkjar som utvikla marxismen frå å vera ein politisk teori basert på eit vitskapleg grunnlag til å bli ein reiskap ein kunne mobilisera arbeidarklassen med for at maktovertakinga skulle bli mest mogeleg legitim og møta minst mogeleg motstand. Dette var eit originalt bidrag til marxismen som teori og ikkje ei vidareføring av nokon russisk tradisjon. Gjennom Hva må gjøres? konkretiserte Lenin marxismen slik at marxistane kunne føregripa hendingane og gå utanom utviklinga av kapitalismen.

Arbeidarklassen som klasse var også eit nytt fenomen i Russland, sidan landet låg merkbart bak Vesten kva galdt industrialisering. Slik vart også sosialismen og marxismen eit byfenomen. Den store fiendskapen mot bolsjevikane på landsbygda sette først inn etter at kollektiviseringa starta. At ein på landsbygda også var positivt innstilt til bolsjevikane i byrjinga hadde også samanheng med at den provisoriske regjeringa til Kerenskij frå februar til oktober 1917 ikkje klarte å gjennomføra lovnadene sine andsynes bøndene. (10) Dette var noko bolsjevikane utnytta til fulle i propagandaen sin.

Bolsjevikane skil seg frå andre sosialistiske grupperingar i Russland frå kring 1870 til 1920 ved at dei utvikla sosialismen til ein teori som var handgripeleg for arbeidarklassen. I dette ligg det ikkje at Lenin og bolsjevikane var like mykje narodnikar som marxistar, slik Nistad skriv i boka si (11), men ei politisk gruppe/parti som vidareførte marxismen til å bli ein reiskap for klassen som skulle ta over makta gjennom ein sosialistisk revolusjon.

Jamført med mensjevikane var det store teoretiske ulikskapar hjå bolsjevikane. Dette gjekk på strategi, partimodell og utvikling av sosialismen. Samstundes såg båe desse gruppene på samansvergingar og kuppframstøyt som feilslegne i kampen for sosialismen og meinte at berre arbeidarklassen kunne vera krafta bak ei reell samfunnsomvelting. Det kan her sjølvsagt bli drege fram som motargument at sjølve maktovertakinga i oktober 1917 var eit kupp, men det kan ikkje herska tvil om at breie lag av arbeidarklassen støtta dei enkle og handgripelege krava bolsjevikane hadde sett fram, samstundes som dei også, saman med bøndene, var skuffa over dei brotne lovnadene til den provisoriske regjeringa.

Politisk terror ville berre legitimera herskarklassen sine overgrep mot sosialistiske grupper. Det var ein lærdom Lenin hadde hausta tidleg i ungdomen då broren Aleksandr vart avretta av tsarveldet. Ein av hjørnesteinane i marxismen er at samfunnsutviklinga er styrt lovmessig og at dette er ei utvikling det ikkje er mogeleg å framskunda eller endra. Dette var på slutten av 1800-talet motstridande til hovudtendensen mellom russiske radikalarar og særleg mellom narodnikane. Dei sistnemnde sin agrarsosialisme basert på det russiske landsbyfellesskapet var på defensiven. Dette var noko marxistane nytta for å argumentera for tesene sine om ei historisk utvikling styrt av objektiv lovlydnad.

I eit Russland som var i rask endring såg bolsjevikane at det var opning for å vinna statsmakta ved å gå utanom ei langtrekt kapitalistisk utvikling, slik også Pjotr Tkatsjov (12) hadde argumentert for på 1870-talet. Framvoksteren av ein arbeidarklasse hadde så vidt funne stad i dei store byane. Lenins utvikling av marxismen gjorde det mogeleg å vinna makta i 1917.

Samstundes hadde også bolsjevikane ein arv frå tidlegare sosialistiske rørsler i Russland. Tkatsjov gjekk på 1870-talet inn for ein teori om at samfunnsendring berre kunne koma gjennom ei lita elitegruppe (jfr Lenins partiteori), som greip makta og deretter gjennomførte gjennomgripande endringar. Bolsjevikane hadde lært at denne kampen ikkje kunne vinnast gjennom terrorisme som verkemiddel og berre dersom ein hadde støtte/ikkje møtte motstand frå breie lag av folket. Terrororganisasjonane sine røynsler frå 1880-talet var kan henda den viktigaste kjelda til denne lærdomen. Like fullt vart Tkatsjov studert av Lenin og me finn att mykje av Tkatsjovs tenkjing i Hva må gjøres? og i Lenins politiske gjerning for øvreg, jamvel om Lenin og bolsjevikane må reknast som marxistar som stod på ein annan grunn og hadde ein annan strategi enn narodnikane.

Årsakene til dette kan vera at bolsjevikane avviste å følgja Marx og Engels' lære slavisk. I staden moderniserte dei og utvikla tenkjinga, slik at ho var mogeleg å overføra og tilpassa til Russland anno 1917. Det er desse røynslene me no må studera og læra av i kampen for å skapa eit anna samfunn no på 2000-talet, jamvel om tankane sjølvsagt ikkje er direkte overførbare til i dag.

---

Kjelder

• Egge, Åsmund: Fra Aleksander II til Boris Jeltsin, Universitetsforlaget, Oslo 1994.
• Lenin, Vladimir: Hva må gjøres? Brennende spørsmål for bevegelsen vår, Oktober, Oslo 1976 (Band 2 i serien Utvalgte verker i 12 bind).
• Lenin, Vladimir: To slags taktikk for sosialdemokratiet i den sosialistiske revolusjonen, Oktober forlag, Oslo 1979 (Band 4 i serien Utvalgte verker i 12 bind).
• Marx, Karl og Friedrich Engels: Det kommunistiske manifest: proletarer i alle land, forén dere!, Røde Fane, Larvik 1998. (Ligg også på nettet.)
• Nistad, Bjørn: Russisk politisk idéhistorie fra opplysningstiden til i dag, Solum forlag, Oslo 2004.
• Schapiro, Leonard: The Communist Party of the Soviet Union, Methuen, London 1970.

Noter

• 1. Datoar før februar 1918 blir gjeve att etter den gamle tidrekninga, som låg omtrent to veker etter vestleg tidrekning. [Tilbake]
• 2. Av praktiske omsyn vél eg å nytta dei russiske forkortingane i denne teksten. [Tilbake]
• 3. Egge peiker på andre motsetnader som årsak til splittinga og konflikten om eliteparti vs. masseparti ein konsekvens av splittinga (side 66-69). Sidan teksten ikkje dreier seg om årsakene til splitten mellom bolsjevikar og mensjevikar, vil eg av praktiske omsyn nytta "den klassiske oppfatninga" av hovudårsaka til splitten. Eg tolkar også Nistad i den retninga (side 215). [Tilbake]
• 4. Teoriar utvikla i Hva må gjøres? (Tsjto delat?) frå 1902, som eigentleg var retta mot økonomistane. Alle referansar til boka Hva må gjøres? i denne teksten, er til Lenins Hva må gjøres?, ikkje til Tsjernysjevskijs bok med same titelen. [Tilbake]
• 5. Det må likevel bli sagt her at Marx sjølv på slutten av livet i eit brev til Vera Zasulitsj og også i forordet til den russiske 1882-utgåva opna for ein russisk variant av sosialismen. Dette var då Marx og Engels rekna Russland som spjutspiss for utviklinga av sosialisme i Europa. Nistad grunngjev dette med å peika på at Marx og Engels var tyskarar og nok hadde eit sérskild horn i sida til tsar-Russland (side 214). Engels gjekk like fullt etter Marx' død vekk frå denne lina. [Tilbake]
• 6. Side 88. [Tilbake]
• 7. Ein av dei leiande tenkjarane mellom økonomistane. Polemiserte mot Lenin og hans Iskra (Gnisten) i økonomistane si ujamnt utgjevne Rabotsjee Delo (Arbeidaranes sak) og vart seinare ein føregangsfigur mellom mensjevikane. Desse avisene freista ein forresten å slå saman for å samla dei russiske sosialdemokratane att etter splittinga i 1903. [Tilbake]
• 8. Side 240-242. [Tilbake]
• 9. Nistad side214. [Tilbake]
• 10. Sjå Egge side 97 for ei nærare innføring. [Tilbake]
• 11. Nistad side 242. [Tilbake]
• 12. Tkatsjov vart kjend gjennom eit essay han skreiv medan han satt fengsla i St. Petersburg i 1870 kor han sammenfatta tankane sine om korlei eit samfunn bør sjå ut. Dette var eit samfunn tufta på full likskap mellom medlemene. [Tilbake]

 

Al-'Intiqâd intervjuet Jan Myrdal 21. februar i år. Al-'Intiqâd er et libanesisk politisk ukemagasin utgitt i Beirut. Magasinet tilhører Hizbollah og er anerkjent som et viktig magasin for bevegelsen. Al-'Intiqâd betyr "kritikken". Nettsida deres finner du på http://intiqad.com/english.

Jan Myrdal er en svensk intellektuell og debattant i hjemlandet og internasjonalt. Har skrevet 80 bøker. Les mer om Jan Myrdal i Morten Falcks artikkel «Det er itjnå som kjem tå seg sjøl i Røde Fane nr 3, 2004.

Intervjuet trykkes med tillatelse fra Jan Myrdal og er oversatt av Lars Akerhaug.

---

Al-'Intiqâd: Velkommen til herr Jan Myrdal og takk for at du gir dette intervjuet til Al-'Intiqâd.

Jan Myrdal: Jeg er glad for denne muligheten til å diskutere og ytre min mening om generelle spørsmål til et antiimperialistisk, muslimsk publikum. Jeg er ikke muslim; det er viktig for meg å si det helt fra begynnelsen av, fordi det finnes sterk imperialistpropaganda som påstår at det er et uforsonlig gap mellom slike som meg og muslimer. Jeg mener at det ikke er slik.

Jeg prøver nå gjennom denne diskusjonen å fortsette å si det som jeg har forsøkt å si på forskjellige konferanser i Stockholm, Paris, Istanbul og i Jordan: Den pågående konflikten er ikke en sivilisasjonskrig eller en krig mellom kulturer.

La meg være konkret. I løpet av Istanbul-tribunalet mot Irakkrigen ble Bush og Blair funnet skyldige i den samme type forbrytelser som ble fordømt under Nürnberg-tribunalet mot nazistlederne. Begge disse to politiske lederne snakker ofte om hva de tror på og hva som er deres idealer. Bush er det som blir kalt en "gjenfødt" kristen, og Blair har visstnok sagt at han gikk i bønn før han tok beslutningen om å gå til krig. Men deres handlinger er ikke uttrykk for noen kristen tro. Om ikke annet er de hyklere.

Deres krig er ikke en religiøs, kristen krig mot Islam. Min avdøde bestemor var en troende kristen. Vi har millioner som henne i våre land. Disse troende kristne er ikke fiender av deres land og folk, det er ikke de som går til krig. Bush og Blair og deres likemenn har en veldig enkel dagsorden. De kjemper for å beholde herredømmet, for økonomisk overherredømme og for å sikre seg naturressurser; som i deres land særlig er olje.

Dagens situasjon er ikke veldig annerledes fra tidligere moderne historie gjennom det 19. og 20. århundre. Dere i deres land så vel som vi i våre land må se klart hva det er. Vi må ikke la oss lure til å snakke som om politikken til Bush bestemmes av hans interesse for "menneskerettigheter" eller "demokrati" eller hans kristne tro. For nettopp det gjør den ikke, det dreier seg om olje og makt, økonomi og militær styrke. Som dere alle vet, får Halliburton enorme inntekter fra denne krigen i Irak.

Dette må vi ha klart for oss. La meg minne dere om at Cheney, den nåværende visepresidenten i USA (og den tidligere sjefen i Halliburton) i mai 2001 la fram en rapport om sikring av olje til USA. I følge Cheney ville egenproduksjonen falle fra 8,5 millioner fat per dag til sju millioner per dag i 2020. Samtidig skal forbruket øke fra 19,5 millioner til 22,5 millioner fat. Å sikre disse energiressursene må nødvendigvis bli en førsteprioritet for USAs utenrikspolitikk. Vi vet alle – og dere har kjent det på kroppen – hvordan denne politikken er blitt satt ut i livet. Hvis du merker av de 570 militærinstallasjonene til USA på et verdenskart, vil du se hvordan de er ligger opp til oljereserver og rørledninger over hele verden. Selvfølgelig forsøker lederne for det rovgriske USA å tåkelegge spørsmålet. Siden de muslimske landene i Midtøsten er rike på olje, forsøker de å maskere kampen om denne oljen som en antimuslimsk kampanje eller en "krig mellom kulturer" ("et korstog", som Bush sa, eller "å innføre demokrati og respekt for menneskerettigheter" som Blair kunne kalle det).

Denne kampanjen mot Islam som religion og muslimer som troende, er virkelig. Den farger massemedia og de politiske diskusjonene i våre land. Den blir brukt innenrikspolitisk mot minoriteter i våre europeiske land (innbyggerne i "banlieus" i Frankrike, for eksempel). Derfor er det nødvendig for oss – gjennom artikler, diskusjoner og konferanser – å vise at dette er en falsk ideologi.

La oss gå tilbake. Hvis du går til historiebøkene, vil du lese om religionskrigene i Europa på seksten- og syttenhundretallet. Det er sant at det var mye snakk om religion. I følge propagandaen gikk den svenske kong Gustav Adolf, den store protestantiske helten fra Nord, inn i Tyskland for religionens skyld. Men gjorde han det? Vel, det var det han sa, han var protestant og han sloss mot katolske generaler, men han gjorde det med lønn fra kardinal Richelieu av Frankrike. Denne katolske kardinalen brukte den protestantiske svenske kongen i sin kamp mot den katolske tyske keiseren i Wien. Sannheten bak fasaden av religionskrig var at det var en ny fase i maktkampen om overherredømme i Europa. Jeg sier dette fordi vi skal være klar over at det ikke er de kristne som sådan (de millionene i Europa og andre deler av verden som er troende kristne, slik min bestemor var), men imperialistiske makter, som i egen interesse tar i bruk forskjellige ideologier. De kaller det "menneskerettigheter", de kan snakke – som det religiøse ytre høyre i USA – om religionen sin, men i virkeligheten er det et spørsmål om profitt, herredømme og naturressurser.

Dette betyr at vanlige folk i Vesten i virkeligheten har den samme interessen av fred og respektfullt samarbeid – ikke røverkrig – som de i deres land. Det er opp til oss skribenter og intellektuelle å gjøre dette tydelig og gå i mot denne falske bevisstheten.

La meg ta et annet eksempel for å klargjøre dette. Sverige har en heller liten befolkning, men vi sitter på 15 prosent av verdens uranressurser. Vi har tatt en politisk beslutning om å ikke benytte oss av dette. USA la til og med engang sterkt press på oss for ikke å utvikle vårt – på den tiden vitenskapelig interessante – egne atomteknologiprogram, men forbli avhengige av dem. Som jeg sa det i 1964: Hvis Sverige prøver å gå sin egen vei, kommer USA og Sovjet til å gå sammen om å bombe oss!

Men på et bestemt tidspunkt vil USA – når oljeressursene ebber ut og energibehovet fortsatt er høyt – sikkert prøve å grafse til seg disse svenske uranreservene. Til tross for lokale protester er skjerpingen allerede i gang.

Hvis vi ikke aksepterer å la USA bruke våre naturressurser til sine egne interesser og egen profitt, men krever vår rett til nasjonal uavhengighet samtidig som vi ikke har forberedt et virkelig forsvar som kan (som Nord-Korea!) avskrekke dem, da vil USA helt sikkert prøve å få tak i vår malm. De kunne bruke det ene eller det andre påskuddet. For eksempel kunne de si at Sverige i mer enn sytti år har hatt et mer eller mindre sentrumsorientert sosialdemokratisk styresett, som i følge dem manglet respekt for privat eiendomsrett, og at svenskene trenger å bli frigjort inn i en ekte markedsøkonomi. Eller – ettersom uranreservene ligger nord i landet – kunne de peke på at det samiske folket er undertrykt og må ha hjelp av USAs militærmakt til å bygge en uavhengig nasjonalstat.

Jeg sier dette fordi dere må forstå at dere ikke er de eneste som blir utsatt for politikken deres. Se på Jugoslavia! Så lenge USA under den kalde krigen hadde bruk for Tito mot Sovjetunionen, støttet de Jugoslavia politisk så vel som økonomisk og lovpriste den jugoslaviske staten. Da de hadde vunnet den kalde krigen, endret de politikk. Det var i deres interesse – sammen med Tysklands interesse – å splitte den jugoslaviske staten. Splitt og hersk!

Al-'Intiqâd: Med hvilke strategier utøver dagens imperialistiske makter sin kontroll og sitt herredømme? Indirekte gjennom lokale agenter eller gjennom direkte styring? Og med hvilke slagord prøver de å maskere sine ambisjoner om herredømme?

Jan Myrdal: I deres land så vel som vårt land vil det alltid være enkelte grupper som tjener på det imperialistiske overherredømmet. De ble kalt "kompradorer" under kolonitida i Kina og andre land. De ble kalt "kollaboratører" i det okkuperte Frankrike. Intellektuelle og forretningsfolk direkte knyttet til den styrende koloni- eller okkupasjonsmakta.

Hvis du ser på Indias kolonihistorie, vil du se at det alltid var et stort segment av det indiske samfunnet som var tett knyttet til den britiske imperialismen og tjente på det; føydalfyrster, leiesoldater, byråkrater og forretningsmenn. Dere har hatt dette i alle landene deres. Disse samfunnsgruppene eksisterer fortsatt, og vi har selvfølgelig også liknende grupper. I visse situasjoner kan de være ekstremt farlige. I dag vil de sannsynligvis mer eller mindre bevisst kle seg opp med betegnelser som "frivillige menneskerettighetsorganisasjoner" osv. Historien om Sovjetunionens oppløsning og de utenlandsfinansierte "menneskerettighetsgruppenes" rolle er svært opplysende.

Når det gjelder menneskerettigheter: Du må huske at når ledere i Vesten nå om dagen snakker om "menneskerettigheter", så er den eneste menneskeretten de virkelig bry seg om, retten til eiendom. Ikke i betydningen individuell eiendom (et hus, en bankkonto, en liten butikk), men privat kontroll over naturressurser, banker, monopoler og forvaltningsmidler. De er helt klare til å fengsle og torturere i strid med ethvert lovverk, så lenge denne eiendomsretten deres forblir hellig. Ta kampanjen deres mot Kuba som et eksempel. Lederne i USA har aldri tilgitt kubanerne at USA mistet sitt dominerende overherredømme over Kuba (og at bordellene og spillehusene de eide der, ble stengt). Men så kan du se på overlevelsesraten til kubanske barn. De kubanske barna lever fordi USAs innflytelse ble avskaffet (og kollaboratørene deres kastet ut).

Hva er den mest sentrale menneskerettigheten? Det er retten til å eksistere, retten til å overleve. Du kan se den nyliberale dagsordenens grusomheter over hele verden. Se på det fattige Russland – jeg var, som dere kanskje vet, ikke veldig glad i Sovjets politikk – men nå har befolkningsnedgangen blitt til et virkelig folkemord! Men Vestens ledere kaller det russiske folkets skjebne – hvordan deres felles rikdom ble stjålet av en håndfull korrupte individer, hvordan den forventede levealderen til den jevne russer sank drastisk etter innføringen av markedsøkonomi – for en triumf for demokratiet og menneskerettighetene! Så man skal være veldig forsiktig med "menneskerettigheter". De er gyldige i kampen mot tortur og utbytting, sykdom og fattigdom, for retten til å overleve og for et skikkelig liv. Dette er menneskerettigheter. Men de som nå mer eller mindre åpent og bevisst tjener imperieinteresser, vil i dag kle ut intrigene sine som "menneskerettigheter", "demokrati" eller hva de nå kaller det.

Al-'Intiqâd: Er ikke disse såkalte "menneskerettighetssakene" veldig selektive, er det ikke slik, i følge Vesten, at noen folk er mer verdt enn andre?

Jan Myrdal: Selvfølgelig. Hvis en kamp for å ta igjen stjålet jordbruksland i et land i Afrika fører til at ti hvite bosettere dør, så blir det et vesentlig menneskerettighetsspørsmål i Vesten. Men 100.000 døde afrikanske barn er uinteressant; det er bare det normale.

Hvis du eier patentet til en medisin mot en vanlig, dødelig sykdom, får du enorme inntekter. Du holder prisene oppe. Du forbyr billig medisin som kan få barna til å overleve. Hvis et tredje verden-land begynner å lage medisinen selv for å redde befolkningen sin fra sykdom og død, så hyler USAs regjering mot denne forbrytelsen og vil bruke alle de redskaper de har i sin makt mot dette tyvaktige landet.

Den veldig enkle sannheten er at noen små grupper i de imperialistiske vestmaktene (som også land som Japan og andre små rovmakter som Sverige må regnes med til) tjener på undertrykking og utbytting (både direkte og gjennom det de forskjønnende kaller "handelsbetingelser") i det som blir kalt Den tredje verden.

Jeg sier dette for enda en gang å påpeke at du må se forskjellen mellom vanlige folk i våre land og de herskende kretsene.

Al-'Intiqâd: Hva er ditt syn på Palestina-spørsmålet?

Jan Myrdal: Dette er et meget alvorlig spørsmål. Hva var det vi på venstresiden i Europa sa før og under Den annen verdenskrig? Det vi trodde den gangen, var at når den antikoloniale kampen fikk britene ut av Palestina, så ville det bli et Palestina for folk av forskjellige religioner, kristne, muslimer, jøder – et forent Palestina – frigjort fra britene.

Det var ikke det som skjedde. Årsakene til dette må vi søke i det som i juridisk språkbruk blir kalt en pactum turpe – en skitten politisk avtale om du vil – spesielt mellom den tidens USA og Sovjetunionen, som begge, men av forskjellige grunner, ønsket å rive opp og erstatte det som da fremdeles var det britiske imperiet. Noen ledere av det som var i ferd med å bli den sosialistiske leiren, hadde den merkelige illusjonen at en sionistisk stat ville bli dem en sosialistisk venn. USA regnet realistisk med at en sånn stat ville bli et trofast brohode.

Det er også noe som dere i deres land må forstå. Den latente antisemittismen i Europa ble kynisk brukt for å skape en masseflukt til Palestina. Jøder som overlevde den tyske forfølgelsen, ble i Vest-Europa holdt i leire for fordrevne personer under elendige forhold. Det var skammelige pogromer i Polen og av de 80.000 overlevende jødene i Polen hadde 20.000 allerede et år etter at krigen var slutt, flyktet vestover til disse leirene. Ikke noe land i Europa – og bestemt ikke USA – ønsket seg folkemengdene i leirene for fordrevne. Av de 335.000 jødene i Romania og de 200.000 i Ungarn var flertallet utarmet, og til tross for offisielle regjeringsfraser ble de drevet ut mot Palestina. Disse fattige og undertrykte massene ble brukt som redskap for å åpne Palestina for masseinnvandring. Det var en ekstremt kynisk politikk.

Resultatet er at den nye staten ikke ble til en postkolonial stat for Palestinas befolkning – folk med forskjellig tro – men til en kunstig og rasedefinert kolonial og avhengig enhet hvis opprinnelige befolkning var fordrevet. Det palestinske folket ble flyktninger eller undertvungne innfødte. Slik ble Israel gjort til en underlig rasiststat i evig konflikt og ekspansjon. Dette er en ekstremt ustabil situasjon.

Den har allerede ført til en varig krig i flere faser. I 1967 da jeg, etter seksdagerskrigen, snakket om dette på protestmøtet vi holdt i Stockholm, pekte jeg på at denne krigen kunne komme til å vare i hundre år eller mer.

Man må alltid huske på at uansett hvilke håp vi har, finnes det også negative muligheter. For seks hundre år siden kunne verken folkene i det som nå blir kalt Australia eller i Nord-Amerika, forestille seg at de ville bli utryddet (delvis utryddet sør for det som nå er grensen mellom Mexico og USA og fullstendig nord for den grensen og i Australia). Men det har de blitt. Folkemordet i det som nå er Mexico, var tallmessig ett av de største vi kjenner i skriftlig historie. Folkemordet i det som nå er USA, er så godt som fullstendig. Der fortsatte det til begynnelsen av det 20. århundre, og det er nå bare små grupper igjen av urbefolkningen. Vi må huske at palestinerne også kan bli utryddet. Et folk kan forsvinne. For enkelte grupper i Israel – for eksempel enkelte bosettere – er det en mulighet at det palestinske folket forsvinner. Av kulturelle årsaker finnes det også i USA en tradisjonell aksept for slike folkemord.

Al-'Intiqâd: Hvordan bør palestinerne nå reagere på denne situasjonen?

Jan Myrdal: I denne situasjonen er det selvfølgelig veldig viktig at de foretar en svært omhyggelig analyse av hele situasjonen. Kampen er nødvendig for at de skal kunne overleve, men kamp og heltemot er ikke nok. Ingen kan si at urbefolkningen i det som nå er De forente stater – de såkalte indianerne – ikke kjempet og ikke forsvarte seg heltemodig.

En forskjell er at vi nå har en faktor som internasjonal solidaritet. Urbefolkningen i Nord-Amerika hadde ikke sterke nabofolk. Men palestinerne har det. Og det er en voksende forståelse i alle våre land at det som har skjedd med palestinerne disse siste seksti årene, kan skje med hvem som helst av oss. Som John Donne sa i 1622 – og som Hemingway siterte i sin roman om det spanske folkets kamp mot fascismen – "send aldri noen for å få vite hvem klokkene ringer for, de ringer for deg". Solidaritet er én faktor. Men vi kjenner alle til dens begrensinger både i våre land og blant de herskende kretsene i Midtøsten.

En annen faktor er tid og demografi. Urbefolkningen i det som nå er USA var sparsom; de kunne elimineres. Sør for grensen var situasjonen annerledes. Palestinerne er mange – og de multipliserer seg slik urbefolkningen har gjort det i Mexico og Bolivia. En statsdannelse av typen Israel, bygd på raseteori, er ikke levedyktig i det lange løp. I løpet av hundre år, eller to eller tre hundre – vil den falle sammen, slik korsfarerstaten eller den sørafrikanske staten falt sammen. Ikke på den måten at folket som lever der, vil forsvinne. De vil bli assimilert slik de som ble igjen etter korsfarerne ble assimilert og slik afrikaanerne nå blir assimilert etter at deres anerkjente stat forsvant. Men for øyeblikket virker støtten til Israel i FN og EU sterk. Selv Sverige samarbeider militært med Israel. Men ettersom dette strir mot interessene og ønskene til et flertall i vårt folk, bør vi være i stand til å få satt en stopper for det. Slik kan det bli endringer i europeisk politikk, det kan til og med bli endringer i Israel. Tross alt er det sosiale og politiske motsigelser i Israel som har lett for å føre til endringer i situasjonen. Ingenting er sikkert.

Den viktigste internasjonale støtten til staten Israel kommer fra USA. USA bruker nå Israel som et brohode. Men det er ikke noe vennskap, noen lojalitet, noen kjærlighet eller noen evige allierte i internasjonal politikk. Hvis det var i USAs interesse å bytte side i Israel-spørsmålet – her finnes det flere scenarier -, ville Israel mistet støtten over natta.

Al-'Intiqâd: Hvordan har det seg at Japan og Tyskland etter annen verdenskrig, da de ble okkupert, kapitulerte totalt for okkupasjonsmakten uten å yte mere motstand? De samarbeidet til og med med okkupasjonsmakten. Men de muslimske eksemplene fra okkupert Palestina og Irak viser en sterk militær og ideologisk motstand mot okkupasjonsmakten. Hva skyldes denne forskjellen, er det de okkuperte landenes ideologi, eller historiske faktorer?

Jan Myrdal: Det er ikke noen likhetstrekk. Den nåværende kampen mot okkupasjonsmaktene i Irak, Afghanistan og Palestina er som kampen mot de tyske okkupantene i Europa og mot japanske okkupanter i Korea, Kina, Vietnam og Burma. Det betyr at disse kampene var og er nasjonale frigjøringskamper. Selvfølgelig ofte veldig kompliserte – husk at situasjonen i Burma var veldig komplisert.

Al-'Intiqâd: Men hvorfor gjorde ikke folket i Tyskland og Japan motstand mot at landene deres ble okkupert?

Jan Myrdal: Situasjonen var, som jeg sa, helt forskjellig. Folket hadde blitt hardt undertrykt av de nazistiske og keiserlige herskerne. De ønsket verken hitleristene eller de keiserlige herskerne tilbake. I begynnelsen trodde de derfor på de vestlige frasene om demokratisering. De herskende kretsene byttet side, og slik beholdt de sin posisjon som herskere. Hvis du ser tilbake, vil du se at det er de samme kapitalgrupperingene som bestemmer over Tyskland i dag som i nazitiden. I Japan også; der Vesten til og med beholdt krigsforbryteren Hirohito som keiser. De gamle herskerne og okkupantene samarbeidet også intenst; hele USAs romfartsprogram ble bygd opp av nazispesialister. USAs kapasitet til bakteriologisk krigføring ble mer enn forsterket med bakteriologiske eksperter fra Japan. USA stilte dem ikke for retten, slik Sovjetunionen gjorde. De benyttet dem og resultatene av eksperimentene deres (også på vevsprøver fra allierte krigsfanger).

Al-'Intiqâd: Hva er din mening om den pågående krigen i Irak og forsøkene som skjer nå på å okkupere landet? Hva er den langsiktige strategien i denne planen?

Jan Myrdal: USA prøver å kolonisere Irak og selvfølgelig vil enkelte grupper i Irak samarbeide med dem, fordi det lønner seg. Men de er ikke så dumme at de ikke husker det franske ordtaket om at man kan bruke bajonetter til mye – bare ikke til å sitte på. Derfor vil de forsøke å sette i gang en "balkanisering" av Irak. De har interesse av at Irak deles opp i minst tre stater, kanskje flere. I beste fall, slik de ser det, vil de tre statene kontinuerlig ha et anspent forhold til hverandre og kanskje være i krig, da vil de ha mer eller mindre fullstendig herredømme. Balkanisering er en metode for å herske.

Jeg husker da jeg bodde i India, at USAs representanter som vi regnet for å tilhøre CIA – "Vennene" som de ble kalt – pleide å si at India kunne deles opp i 16 stater. Kina kunne deles i 6 kinesiske stater (noe som forklarer den kinesiske regjeringens voldsomme reaksjon mot Tien-an-men-demonstrasjonene i 1989) og Iran i minst 5 enheter. Disse USA-representantene kalte dette en demokratisk mulighet. Men i virkeligheten var det en oppskrift for USA-herredømme. Splitt og hersk. Skap svake stater. Klientstater.

Akkurat nå fører Washington en ny kampanje mot Iran. Hvis de kan invadere Iran eller nok en gang styrte den iranske regjeringen – slik de en gang organiserte kuppet mot Mossadeq – vil de gjøre det. Ikke på grunn av ideer eller religion. Bare for profitt og olje! Grunnen til at de lager så mye ståhei om Irans atomenergipolitikk, er ikke bare at de kan frykte at Iran bygger en atombombe, men at hvis Iran anriker sitt eget uran, vil landet ha større kontroll over sine egne energiressurser (sammenlign med situasjonen i Sverige!).

Gun Kessle og jeg bodde i Iran i Sjahens tid. Vi likte og respekterte folket og kulturen, men USAs innflytelse var veldig sterk og den sosiale undertrykkingen var åpenbar. Vi trodde at det ville bli en revolusjon hvert øyeblikk. Vi var ikke alene om å tro det. Også den svenske ambassadøren, Ragnvald R:son Bagge på den tiden, trodde dette. Men det tok mange år før det skjedde. Man kan aldri forutsi akkurat hva som vil skje, selv om man kan se enkelte store linjer og du også kan se konfliktlinjer.

Al-'Intiqâd: Vil de andre regionale og internasjonale maktene sitte stille og se på at USA setter sin aggressive politikk og ekspansjonisme ut i livet i regionen?

Jan Myrdal: Verken Russland eller Kina er lykkelige over USAs militærbaser i Sentral-Asia. Enda en gang er det som da Russland og Det britiske imperiet kjempet om å begrense hverandres innflytelsessfære i Persia, Afghanistan og Tibet. Imperiene konkurrerte, det britiske ville på denne tiden ha bomullen og handelsrutene, og Russland ønsket handelsruter ned til det varme havet. Dette førte til tre britisk-afghanske kriger. Prisen det afghanske folket måtte betale var veldig høy, men det britiske militæret tapte alle de tre krigene. Og til slutt – etter den tredje krigen – klarte det afghanske folket å gjenvinne full selvråderett.

De imperialistiske ambisjonene som førte til Sovjetunionens invasjon i Afghanistan, og senere USAs invasjon, er de samme. Den folkelige kampen er også den samme, og jeg stoler helt trygt på at resultatet vil bli det samme – men det afghanske folket vil nok en gang måtte betale en høy pris.

Men verken tsaren, den britiske kongen og imperieoverhodet, Bresjnev eller Bush hadde andre motiver enn ren grådighet. Afghanerne kjempet, mens de britiske gentlemen så på dem som usiviliserte og grusomme – men de vant sin uavhengighet.

Al-'Intiqâd: Fenomenet Hizbollah, og fenomenet islamsk motstand i sin alminnelighet, hvorfor har ikke USA med sine imperialistiske ambisjoner møtt slik motstand tidligere?

Jan Myrdal: Når det gjelder Hizbollah så tror jeg at jeg generelt kan si, at det er en bredt fundert massebevegelse som klarte å drive tilbake den sterke israelske okkupasjonshæren. Men det ligger en fare i spørsmålet ditt. Hizbollah er tapre. Men det er ikke den første folkelige bevegelsen mot USA-imperialismen. Husk på den heltemodige væpnede filippinske motstanden mot USA-imperialismen etter det som blir kalt den spansk-amerikanske krigen. Husk på den mexicanske revolusjonen. Husk den heroiske koreanske krigen mot USAs aggresjon. For ikke å snakke om de sørøst-asiatiske folkenes kamp. Noen ganger det siste århundret har USA virket uslåelige, men i seinere tiår har de amerikanske imperialistene flere ganger blitt slått militært av et væpnet folk! Den andre verdenskrigen var både en krig mellom forskjellige imperialistiske interesser og en krig hvor folk kjempet for sin uavhengighet. I Europa kjempet nordmennene, den franske motstandsbevegelsen, geriljaen i Nord-Italia for sin nasjonale frigjøring, akkurat som palestinerne, irakerne og afghanerne gjør i dag.

Der det er undertrykking, vil folk reise seg i opprør. Ideologiene vil endre seg i takt med tiden og historien, men hvis folk er undertrykt, vil de reagere og gjøre opprør og deres kamp vil være rettferdig.

I dag har muslimsk eller islamsk ideologi i mange land, særlig i Asia, blitt en drivkraft i den folkelige motstanden mot undertrykking. Situasjonen og derfor ideologiene var annerledes for patriotene i Europa eller Kina under andre verdenskrig. Men da som nå: Å gjøre opprør mot undertrykking er rettferdig. Jeg tror at dere vil vinne til sist. Imperialismen vil ikke kunne holde ut i det lange løp. Den fører sine kriger på lånte penger. I det lange løp er de i en situasjon uten vinnere. Men løpet kan bli langt!

Al-'Intiqâd: En gang sa du i en tale at om du ikke bent ut kan beseire en okkupasjonsmakt, bør du i det minste prøve å gjøre okkupasjonen ubehagelig for undertrykkeren.

Jan Myrdal: Ja, det er sant. La oss ta årsaken til at det er riktig å kjempe i en situasjon der du ikke umiddelbart har noe å vinne. Du kan ta en enkel situasjon fra europeisk historie. Under andre verdenskrig hadde du La Résistance – de Gaulle og andre – i Frankrike. De kjempet med folkelig støtte, men uten et sterkt militærapparat. Så fikk du den virkelig sterke allierte invasjonen i Normandie i 1944. USA hadde allerede trykt opp pengesedler for et okkupert Frankrike frigjort av de allierte. Frankrike skulle bli en mindre europeisk stat undere USAs overherredømme. Så klarte de Gaulle nesten gjennom et "kupp" å gjenopprette den uavhengige franske staten, da de allierte tillot ham å gå i land i Normandie.

Etter det ble de Gaulle og kommunistene enige om at befolkningen i Paris måtte frigjøre seg selv gjennom væpnet kamp. Amerikanerne sa det var unødvendig. De allierte armeene ville gjøre det. Men de Gaulle og kommunistene organiserte den væpnede oppstanden i Paris, mange ble drept. Man kan si at hvis pariserne hadde sittet stille på rumpene sine, ville de blitt frigjort av amerikanerne uansett. Slik ville mange ha overlevd. Men i et underordnet Frankrike!

I oppstanden i 1944 ble mange drept, andre handikappet, men franskmennene frigjorde Paris på egen hånd og fortsatte å kjempe mot de tyske troppene, og derfor eksisterer Frankrike i dag som en nasjon.

Al-'Intiqâd: Palestinerne kjemper for en demokratisk stat, også islamistene ser for seg det: en stat med like rettigheter hvor muslimer, jøder og kristne kan bo. Israel er ikke for en demokratisk stat. Bør dette bli godtatt? Burde palestinerne bare kapitulere for den sterkeste parten og godta denne apartheidstaten?

Jan Myrdal: Beslutningen om hva palestinerne bør gjøre, må ligge i det palestinske folkets hender. De kan få støtte fra utlandet, også fra oss i Europa, men de må ta avgjørelsen.

Kravet om en demokratisk stat med like rettigheter der kristne, jøder og muslimer kan bo, er et krav som før 1948 hadde sterk støtte i de kretsene jeg vokste opp i. For meg ser det fortsatt ut til å være den eneste løsningen for en fredelig utvikling i området. Men hvordan man kan nå det målet, avgjørelsen om hvilke kamper som er nødvendige, må det palestinske folket få avgjøre.

Al-'Intiqâd: Hvordan har det seg at det er islamistene som i dag går i spissen for motstanden mot verdenshegemoni, mot forskjellige former for dominans, imperialisme og nykolonialisme?

Jan Myrdal: Det er et viktig spørsmål. USA-imperialismen har lenge vært en direkte trussel mot interessene til folk i forskjellige deler av verden. Ta Filippinene som et eksempel. USAs okkupasjon var brennpunktet for den antiimperialistiske bevegelsen for et århundre siden. De kristne innfødte kjempet mot okkupasjonen. Mark Twain skrev om det (amerikanske soldater torturerte kristne prester på den samme forferdelige måten som de nå torturerer muslimer).

Nå har USA måttet forlate basene sine på grunn av folkets kamp. Kampen fortsetter stadig. Slik har den fortsatt gjennom mange, mange generasjoner under forskjellige slagord, delvis væpnet, delvis politisk.

I Bolivia har ideologiene bak kampen for frigjøring fra USA-imperialismen andre røtter. I mange deler av Latin-Amerika har den kristne frigjøringsteologien, som Castro sa, spilt en positiv rolle mot USA-imperialismens herredømme. Alt dette kan bli analysert på samme måte som atferden til de forskjellige klassene i samfunnet kan bli analysert. I mange land i det som kalles Den tredje verden, vil middelklassen, "borgerskapet", også ha uavhengighet. Så det er en veldig komplisert situasjon.

Det er åpenbart at muslimske – eller islamistiske, hvis du heller vil si det på den måten – grupper har tatt ledelsen i store deler av verden. For en stor del har dette å gjøre med at viktige deler av den intellektuelle venstresiden har degenerert som revolusjonære (deres sosiale bakgrunn var ofte fra middelklassen), blitt tatt opp i kompradorklassen og mistet legitimitet som representanter for de undertrykte massene. Men husk at dagens islamistiske bevegelser fører kampen mot USA-imperialismen av religiøse årsaker. Dette må bli forstått.

Jeg er selvfølgelig ikke muslim, og jeg er ikke religiøs, men jeg er ingen liberaler. Jeg ser på religion som en veldig virkelig og viktig kraft i samfunnet. Hvis du går til svensk historie, vil du legge merke til at de første demokratiske bevegelsene blant folket tidlig i det 19. århundret var religiøse, kristne.

Som jeg påpekte i Jordan, ble hele strukturen av svenske "folkrörelser" som har skapt det moderne Sverige, også arbeiderbevegelsen, formet av disse religiøse bevegelsene fra tidlig i det 19. århundret. De fleste svensker er ikke klar over dette i dag, men det er en annen sak.

Hvis du går lenger tilbake, til perioden med de store bondekrigene i det 15. og 16. århundre, vil du se at de seiret i Sverige, Sveits og Nord-Finland. Dette gjorde landene våre noe forskjellige fra resten av Europa.

Men i Tyskland var bondekrigene religiøse bevegelser. Ta en stor historisk figur og demokratisk martyr som Thomas Müntzer. Han var en leder for bonderevolusjonen. Men han var det fordi han var religiøs læremester. Hans oversettelse av bibelen var viktig, det var der han fant sin sannhet som drev ham til å lede en revolusjon. Hvis jeg plutselig hadde havnet i det 16. århundre, og gått bort til Müntzer og sagt: "Kjære venn, jeg vet at du er en bonderevolusjonær", ville han sett på meg og sagt: "Nei, nei, nei. Jeg kjemper for Gud!"

Jeg vil at dere som muslimer skal forstå at fra utsiden, som ikke-muslim, kan jeg se på rollen til en organisasjon som Hizbollah først og fremst som antiimperialistisk. Jeg kan hevde at dette er et objektivt faktum. Men jeg vet og respekterer at motivasjonen for Hizbollahs antiimperialistiske posisjon er religiøs, det hellige ord. Å si dette, er ikke å rakke ned på religionen på noen måte.

Al-'Intiqâd: Sionistene krever en ydmykende kapitulasjon fra palestinerne, irakerne, libaneserne og afghanerne. Ville ikke bare å kapitulere og dele samme skjebne som de nordamerikanske innfødte indianerne, bare føre til enda større konflikter og kriger?

Jan Myrdal: Jeg tror ikke spørsmålet om kapitulasjon eksisterer. Det er ikke et alternativ. Du kan si at mange av de føydale herskerne i India på sytten- og attenhundretallet godtok britisk styre. I følge den offisielle propagandaen styrte britene fredelig til de forlot India av egen fri vilje. Men det er en løgn!

Først fikk britene den store krigen i 1875 – Den første uavhengighetskrigen – de slo tilbake med massiv, sadistisk vold. Så var det en kontinuerlig, folkelig kamp mot britisk imperialisme. Gandhi var en ruvende historisk personlighet. Men det indiske folkets kamp ble ført på alle måter – fredelig og voldelig. Min første svigerfar var det som britene for syttifem år siden kalte en "bengalsk terrorist", og han hadde mye å fortelle om. Så i 1942 ble "Quit India"-bevegelsen både sterk og ekstremt voldelig. Og hvorfor måtte britene fem år senere forlate India, "kronjuvelen" i imperiet? Fordi:

a) De hadde tapt investeringene sine i løpet av andre verdenskrig.

b) Under Bombay-mytteriet gjorde flåten deres opprør mot dem.

c) De hadde mistet kontrollen over hæren sin. De klarte ikke engang å dømme selv lederne for Den indiske nasjonalhæren som Subhas Chandra Bose – Netaji – hadde ledet til krig mot dem. Britene var ute av stand til å beholde India uten en blodig krig – som de ville tape.

Men hvorfor reiste ikke det tyske folket seg mot Hitler? Grunnen er den samme som at det britiske folket ikke reiste seg mot imperiebyggerne, eller hvorfor bare en liten del av folket i USA reiser seg mot Bush og hans imperiekriger. Det er en enkel grunn: Den tyske befolkningen hadde den beste levestandarden i Europa under andre verdenskrig. Ettersom naziregimet røvet hele det okkuperte Europa og ga en liten andel av plyndringen videre til det tyske folket, stilnet protestene mot Hitler. Når det regner på presten, drypper det på klokkeren!

Hizbollah, som afghanerne, palestinerne og kineserne, koreanerne, inderne og alle andre før dem, kan ikke stole på at undertrykkerne og deres likemenn skal skifte sinn.

Imperialistene kan gi sin egen befolkning enkelte fordeler av imperieherredømmet. Så lenge de gjør det, vil de ha en viss støtte. Når krigen går dårlig, når tapene blir for store, slik som under Vietnamkrigen, da kan imperialistene bli tvunget til retrett. Hva vil skje i Irak? Det avhenger delvis av hvor store tapene i antall menn og dollar blir for USA. Du kan si at for hver døde GI (menig USA-soldat), øker mulighetene for en retrett. Men først vil de prøve å få sine villige allierte til å gjøre drittarbeidet (se på Afghanistan). Samtidig vil USA forsøke å balkanisere, hisse den ene gruppa opp mot den andre. Hvis de kan få i stand en borgerkrig mellom forskjellige grupper av folket i Irak, så kan USA fortsette å profittere og troppene deres kan forbli i sine forlegninger i en lang tid framover.

Mao, som var en dyktig politiker, sa at imperialismen er en papirtiger, men at den har virkelige klør. En ting er å si at USAs herredømme er dømt til å mislykkes, ikke noe tre vokser inn i himmelen. Eller for å se på det økonomiske, et imperium som USA som lever av lånte penger, vil før eller siden bryte sammen. En dag må Kina, Saudi-Arabia eller Japan nekte å ta imot papirvaluta uten reell verdi. Så langt er de redde for at det internasjonale valutakorthuset skal rase sammen. Men før eller siden blir de nødt, for å beskytte egne interesser. Å vente på det, kan ta lang tid.

Ta min generasjons erfaring i Europa under annen verdenskrig. Vi visste fra desember 1941, da Hitler ikke maktet å ta Moskva og måtte trekke seg tilbake, at Det tredje rike var dømt. Men det tok lang tid, mange år og millioner av døde før slutten kom.

Al-'Intiqâd: Konflikten er ikke lenger mellom Israel og Palestina. Krigene som forberedes mot Syria, Iran og Libanon, grunner i at disse landene støtter motstanden til palestinerne og Hizbollah. Hva er ditt syn på disse kommende konfliktene?

Jan Myrdal: Kampen om energiressurser og militærbaser for å beskytte dem har en egentyngde som tvinger USA til å fortsette krigene. På den andre siden begynner deres militære ressurser og valutasituasjonen allerede å bli anstrengte. Det er et springende punkt. Hvilken vei katten hopper, er ikke innlysende.

Hvis USA kan presse EU til å bli en villig støttespiller, er det selvfølgelig mulig at de kan utvide den væpnede konflikten til Iran og/eller Syria. Men det er lettere å starte en krig enn å gjøre slutt på den.

Jeg tror de kan komme til å være litt forsiktige før de starter en ny krig. De gjorde en feil i Irak. De kunne styrte Saddam Hussein, men de har ikke klart å seire. Hvis de utvider krigen, vil visse folk bli veldig rike i USA – Halliburton-gjengen, oljeselskapene og våpenindustrien. Men mange i USA, blant imperialismens støttespillere også, er allerede urolige. Dette virker ikke som den beste måten å sikre profittene på. Og deres nåværende politikk fører til stadig økende motsetninger mellom USA og makter som Russland og Kina. Selv de EU-statene som inntil nylig oppførte seg som servile klientstater, er i ferd med å bli urolige.

Det vi kan gjøre i våre egne land, er selvsagt å øke kunnskapen om dette, å øke solidaritetsarbeidet og styrke antikrigsbevegelsen.

Al-'Intiqâd: Du har mot til å benytte deg av borgerrettighetene dine, og gå ut og si det de fleste ikke tør si. Ditt engasjement i disse sakene gir palestinerne og andre undertrykte folk håp. Hvordan har det seg at du ble engasjert i disse sakene og kan du virkelig jobbe fritt, eller prøver de å begrense og sensurere arbeidet ditt?

Jan Myrdal: Jeg kan være sta. Det er alt. Som mange i min generasjon i Europa måtte jeg som ung mann, en gutt kan du si, ta standpunkt under den andre verdenskrig. Slik var jeg heldig nok til å bli stemplet som "rød" av det svenske sikkerhetspolitiet (og av den amerikanske ambassaden), allerede før jeg ble atten. Dette hindret meg effektivt fra å bli en normal, lojal og tjenestevillig europeisk intellektuell, om jeg hadde ønsket å bli det. (Det ville jeg ikke!).

Det som så skjedde, var at jeg og min kone reiste og bodde flere år fra femtitallet og framover i Asia – Iran, Afghanistan, India, Kina, Burma, i det som den gang var sovjetisk Sentral-Asia og senere i Kambodsja, Saudi-Arabia, Egypt og Nord-Afrika – og som du kan se av det vi publiserte, endret perspektivene våre seg. Vår bok om Afghanistan fra 1960 har nå blitt gitt ut i sin sjette utgave i Sverige og har hatt en viss betydning for å skape solidaritet med det afghanske folket.

I enkeltperioder, som McCarthy-årene som også var vanskelige i Sverige, måtte jeg være forsiktig for å bli utgitt i det hele tatt. Ikke det at jeg løy, men jeg måtte skrive på en "æsopsk" måte. I andre perioder har det vært lettere. Og Sverige har blitt et av de mest åpne samfunnene i Europa. Jeg har bare blitt stilt for retten én gang for ikke å ha vært forsiktig nok i mitt valg av ord. Og vi vant den saken mot myndighetene.

Selvsagt er det mulig å gjøre karriere i Sverige som i andre land ved å velge sine ord med omhu. Men det er ikke særlig morsomt. For meg er det nå veldig enkelt: Når du nærmer deg en alder på åtti år og har en viss posisjon, er det ikke særlig mye de kan gjøre. Ikke at de ikke prøver.

Fire ganger prøvde de å hive meg ut av den svenske PEN-klubben, en forening for godt ansette forfattere. Men det klarte de ikke. Til slutt gadd jeg ikke mer og sluttet bare å betale medlemskontingenten.

Al-'Intiqâd: Mener du at Internettet har ført til en demokratisering av media, at du også kan spre budskapet gjennom Internettet? Vil det bryte ned informasjonsmonopolet til massemediene?

Jan Myrdal: Det er mulig å bruke Internettet, men det er ekstremt vanskelig å vite hva som er sant og ikke på nettet. Jeg sjekket noe på nettet her om dagen. Plutselig fant jeg en seriøs artikkel som hevdet at foreldrene mine hadde vært naziagenter og at jeg hadde skrevet det! Det er ikke bare en løgn, det er en idiotisk løgn. Men noen kan komme til å tro det.

Når det gjelder trykksaker, vet du at å forfalske en bok er vanskelig. Du kan sjekke når den ble trykt og hvor. Men på nettet kan du aldri virkelig undersøke gyldigheten av påstander. Men selvfølgelig bruker jeg det. Med den største forsiktighet.

Al-'Intiqâd: Virker demokratiet i Sverige i dag?

Jan Myrdal: "Demokrati" er et farlig ord. Det kan stå for hva som helst. Du har demokratiet i oldtidens Aten der ni tiendedeler av befolkningen var slaver. Samtidig vet vi hva vi legger i det. Sverige er et land hvor det er stort rom for uavhengighet og ytringsfrihet. Vi har også tradisjoner som går tilbake til våre framgangsrike bondekriger i det 15. århundret som fortsatt er viktige. Men selvsagt er det usant å hevde at folket bestemmer. Hvis vi med et flertall på 90 prosent skulle vedta politiske tiltak mot arbeidsløshet, for bedre eldreomsorg, for et bedre helsevesen som gikk utenom de kalde markedsreglene, ville vårt vedtak bli kjent dødt og maktesløst fordi det gikk imot EU-reglene. Liker jeg det? Nei!

Al-'Intiqâd: Er regimet i Sverige representativt og legitimt, eller finnes det et gap mellom de styrende og folket?

Jan Myrdal: Det svenske demokratiet har blitt utviklet på en plebiscitær måte, litt som Napoleon III, det vil si at valgene ikke er virkelige valg lenger, men folkeavstemninger. Valget står mellom forskjellige nyanser av "ja", mellom forskjellige statsfinansierte grupper. (Selv for det tidligere kommunistpartiet, Vänsterpartiet, består bare 5 prosent av partifinansene av bidrag fra medlemmer og sympatisører.) Husk at befolkningen i Frankrike stemte for Napoleon III i den formelt korrekte folkeavstemningen før krigen i 1870. Men som du kan se av historien, sier det svært lite om den politiske stemningen hos det franske folket på den tiden.

En svensk regjering kan ikke bli sittende på tvers av folkemeningen. På den andre siden har regjeringen i mange år vært en for det meste byråkratisk struktur definert av markedets økonomiske lover. Partiene er politisk svært svake statsfinansierte strukturer med færre og færre medlemmer. Allerede for flere år siden hørte jeg en sosialdemokrat si at den sosialdemokratiske ungdomsbevegelsen ikke lenger er en bevegelse, det er en kø for å få embete.

Al-'Intiqâd: Du har kalt den sittende svenske statsministeren Göran Persson en "lokalpolitiker2. Kan du forklare hva du mener med det?

Jan Myrdal: En lokalpolitiker i Sverige kan være ærlig såfremt ærlighet er å gjøre det beste ut av situasjonen. Men det han kan gjøre, er alltid bestemt ovenfra av spillets regler. Göran Persson er ikke en mann med store visjoner. Han har dessverre også hengt seg opp i Israel. Det gjør ham forskjellig fra hans forgjenger Olof Palme. Men det fører meg også til noe som kan forklare Sverige.

Olof Palme var internasjonalt viktig og interessant som politiker. Ikke det at han og jeg alltid var enige. Men han hadde en visjon. Men når du snakker om Olof Palme og Sverige, må du ha tre fakta i mente:

1) Vi vet alle at Olof Palme er død.
2) Vi vet alle sammen at han ble myrdet.
3) Vi vet også alle sammen at det ikke var noen reell politietterforskning.

Utenom dette vet vi ingenting. Enhver forklaring blir en hypotese. Men det er ikke enestående i Sverige. Den største katastrofen de siste tiårene fant sted om natten 27. september 1994 da M/S Estonia sank under en storm i Østersjøen og 859 liv gikk tapt.

• Vi vet at Estonia sank.
• Vi vet at 859 personer døde.
• Vi vet at myndighetene i Estland, Finland og Sverige bestemte seg for ikke å foreta noen virkelig etterforskning og forbød enhver undersøkelse av vraket. Enhver som prøver seg, vil kunne bli saksøkt.

Hvorfor de tok den merkelige avgjørelsen, vet vi ikke. Dette er også Sverige! Etter som Sverige er et fritt land, finnes det metervis med bøker i bibliotekene og bokhandlene som spekulerer rundt begge disse mysteriene. Men myndighetene har stengt døren til enhver virkelig kunnskap om både mordet på Olof Palme og senkingen av Estonia. Så vidt jeg forstår på grunn av spørsmål om statssikkerhet.

Al-'Intiqâd: Hvis du var leder for Hamas eller Hizbollah, hva ville du gjøre?

Jan Myrdal: Det er et veldig hypotetisk spørsmål. Selvfølgelig føler jeg at valgseieren til Hamas er viktig, men:

a) Jeg er svenske og sitter i Sverige. Jeg er ikke palestiner. Jeg har ikke noen virkelig kunnskap.

b) Det er ikke opp til meg, eller noen utenfor Palestina å gi den slags råd. Dette er et prinsippspørsmål. Hvis Hamas er en virkelig representant for det palestinske folket, må de stå ansvarlig overfor det palestinske folket og ikke overfor velmenende folk fra det ene eller det andre kontinentet, uansett hvor vennlige de er! Og selvsagt enda mindre overfor politikere i Israel, USA, EU og heller ikke FN!

Det samme gjelder for Hizbollah.

Spørsmålet om internasjonal solidaritet er faktisk veldig enkelt. Vi formulerte det under krigen mot USAs aggresjon i Sørøst-Asia: – Støtt frigjøringsfronten på dens egne vilkår!

Dette er et prinsipp som er gyldig i vår periode. Vi må huske på at dette er en lang historisk periode. Imperialismen og dens folkemordspolitikk begynte hundre år før jeg ble født. Jeg er nå 79 og blir 80 neste sommer. Hvis jeg sa at jeg håpet å se en avgjørende folkelig seier i min tid, ville jeg vært dum. Mine barnebarn er rundt 30. Når deres barnebarn når min alder, kan det hende de vil se slutten på denne onde tiden!

 

Harry Magdoff døde i sitt hjem i Burlington, Vermont 1. januar i år, 92 år gammel. Han var redaktør av magasinet Monthly Review (MR) fra 1969, først sammen med grunnleggeren av MR, Paul Sweezy og etter hans død, sammen med John Bellamy Foster. Harry var sosialist og en av verdens ledende økonomiske analytikere på området kapitalismen og imperialismen.

Monthly Review | Magdoff-artikler på nettet | Monthly Review i Røde Fane og Rødt!

Les også Harry Magdoff: Grensene for internasjonal økonomisk reform i dette nummeret

---

Med dette er en av de store tradisjonsbærerne innafor den nålevende marxistiske tradisjon borte. Sjøl blei jeg først oppmerksom på MR-miljøet gjennom artikler av Paul Sweezy i polemikk med blant annet Charles Bettelheim og Maurice Dobb, om sosialismens utvikling i Sovjet, utgitt på svensk i 1971. Seinere også artikler av Harry Magdoff, sjøl om jeg ikke blei fast abonnent av MR før i 1991.

Det var derfor svært interessant å få møte Magdoff i forbindelse med AKPs konferanse i Oslo, "Markedskreftenes triumf – eller sviende blåmandag" i 1992. Innledningen kan fortsatt fåes hos AKP. At det var AKP som brakte Magdoff til Norge var ingen tilfeldighet. Det har hele tiden vært "ml-bevegelsen" som har stått nærmest MR-tradisjonen i Norge, som stadig har dratt artikler derfra inn i den norske debatten, blant annet gjennom Røde Fane/Rødt!.

Magdoff sitt mest innflytelsesrike verk var The Age of Imperialism: The Economic of U.S. Foreign Policy (1969) (Imperialismens tidsalder). Denne hadde enorm innflytelse på venstresida i USA under Vietnamkrigen. Den solgte i 100.000 eksemplarer og blei oversatt til tre språk. Andre større arbeider inkluderer: Imperialism: From the Colonial Age to the Present (1978) og fem bøker med økonomiske analyser samlet fra Monthly Review og gitt ut i samarbeid med Paul Sweezy (The Dynamic of US Capitalism (1970), The End of Prosperity (1977), The Deepening Crises of US Capitalism (1980), Stagnation and the Financial Explosion (1987) og The Irreversible Crises (1988)). Senest i 2005 publiserte han et større essay i Monthly Review (nr 3, volum 57, juli – august) sammen med sin sønn Fred Magdoff: "Approaching Socialism".

Harry blei født 21. august 1913 i Bronx, sønn av en arbeider som var russisk jødisk emigrant. Hans første møte med Karl Marx var da han 15 år gammel fant et eksemplar av Bidrag til kritikken av den politiske økonomien i en bruktbokhandel. Han har seinere fortalt at forordet gjorde dypt inntrykk, og at det fikk ham i gang med å lese om økonomi, sjøl om han sa han ikke forsto resten av boka. Han begynte på City College i New York på ingeniør-, matte- og fysikkfag, men ble suspendert på grunn av venstreorienterte politiske aktiviteter. Disse inkluderte medlemskap i Social Problems Club og redigering av organisasjonens blad, Frontiers. Harry var også aktiv i den radikale National Student League, og redigerte (sammen med poeten Muriel Rukeyser) organisasjonens blad, The Student Review, i 1932-33. Det var på denne tiden han giftet seg med Beatrice Greizer (kalt Beadie av venner). Etter eksamen fra New York-universitetet med en BS-grad i økonomi begynte han å arbeide for forskjellige New Deal-organer, inkludert Works Progress Administration (som administrerte nødsarbeid). Mens han arbeidet her, utviklet han målemetoder for produktivitet innen industrien som fortsatt brukes av blant andre Arbeidsdirektoratet. Han skrev blant annet forskningsrapporten "Production, Employment, and Productivity in 59 Manufacturing Industries, 1919–1936". Da USA ble med i andre verdenskrig, ble han med i styret for krigsproduksjonen (War Production Board) som ansvarlig for inspeksjon, planlegging og kontroll av fabrikker som produserte maskiner og utstyr for metallbearbeidingsindustrien. I 1944 ble han sjefsøkonom i Handelsdepartementet (i Current Business Analysis Division). Senere var han spesialassistent for handelsminister (tidligere visepresident) Henry A Wallace.

Da mccarthyismen startet, ble Magdoff effektivt svartelistet og ble tvunget til å forlate alt regjeringsarbeid og offentlig politisk arbeid. Tidlig i 1950-årene måtte han for å overleve ta jobb på Wall Street som finansanalytiker og aksjemegler, og ga tidvis råd til fagforeninger om investeringer til pensjonsfonds. På slutten av 50-tallet begynte han i publiseringsfirmaet Russel & Russel. Disse hadde spesialisert seg i å utgi akademiske bøker som var gått ut av produksjon, blant annet ga de ut Black Reconstruction in America av W E B DuBois, som Harry fikk i stand. Firmaet hadde stor suksess, og Harry ble etter hvert medeier. Ved salget til Atheneum i 1965 gjorde hans andel av salgssummen Harry mer økonomisk uavhengig og han ville følge sine egne politiske lyster. Han underviste noen år på New School of Social Research og Yale, fagene inkluderte økonomisk planlegging, økonomisk utvikling, økonomisk teoris historie og marxistisk økonomi. Han publiserte "Problems of United States Capitalism" i Socialist Register i 1965. Harry ble en nær venn av Paul Baran og redaktørene i Monthly Review, Paul Sweezy and Leo Huberman. Etter Hubermans død i 1968, ble Harry medredaktør i Monthly Review.

Magdoff var spesielt opptatt av imperialismen, og til hans 90-årsdag arrangerte MR-organisasjonen et stort seminar, "Imperialism Today", som blant annet resulterte i MRs dobbeltnummer "Imperialism Now" juli – august 2003, med mange av innledningene fra seminaret. Boka Imperialism without Colonies, en samling av artikler av Harry Magdoff, ble gitt ut til jubileet, og jeg vil anbefale alle som leser engelsk og er opptatt av politikk, å lese både boka og Monthly Review nr 3, volum 55. I forbindelse med USAs offensiv i verden og den økte interessen for litteratur som kan forklare dette, er det heller ikke tilfeldig at Monthly Review har tatt opp kampen mot alternative, ufarliggjørende forklaringsmodeller, som Michael Hardt og Antonio Negris bøker Empire og Multitude: War and Democracy in the Age of Empire. I et av de siste numrene Magdoff var redaktør for, har blant annet Samir Amin et kraftig oppgjør med disse teoriene under tittelen "Post-Imperialist Empire or Renewed Expansion of Imperialism?".

Med sin bakgrunn i grundige studier av kapitalistisk produksjon og spesielt planarbeid, og kapitalistisk planproduksjon fra krigen og New Deal var han også en av de med best forutsetninger for å vurdere spørsmålene om planproduksjon kontra marked. I en svært interessant artikkel fra MR i oktober 2002, "Creating a Just Society: Lessons from Planning in the U.S.S.R. and the U.S", går han inn på dette og i det siste større arbeidet hans (sammen med sønnen Fred Magdoff), "Approaching Socialism", kommer han inn på aspektet marked kontra plan, og erfaringer fra Sovjet og Kina.

Harry Magdoff har fortsatt mye å lære oss gjennom bøker og artikler på engelsk, men også mange oversatt til norsk for Røde Fane/ Rødt!, og tilgjengelig på AKPs hjemmeside. Han har også vært en stor inspirasjon for mange. At han og mange med ham har stått på og bidratt med teoriutvikling og kommentarer opp i en meget høy alder, bør være til en fortsatt inspirasjon for unge og gamle på den revolusjonære venstresida i årene framover.

 

Den største myten som gjennomsyrer argumentene for en ny økonomisk verdensorden, er at det er mulig å oppnå en ny inntektsfordeling mellom rike og fattige land i det kapitalistiske verdenssystemet med diplomatiske forhandlinger. Det mer realistiske spørsmålet som trenger et svar, er helt annerledes: Er sjølberget utvikling i den tredje verden overhodet mulig så lenge disse landene er vevet inn i det imperialistiske nettverket og de grunnleggende avhengighetsforholda består? I bunn og grunn hviler spørsmålet på valget mellom reform under imperialismen og utbrudd fra imperialismen," skriver Harry Magdoff i 1978 i denne artikkelen.

Denne artikkelen sto første gang i Monthly Review i mai 1978. Artikkelen trykkes med tillatelse fra Monthly Review, og er oversatt av Morten Falck

Monthly Review | Magdoff-artikler på nettet | Monthly Review i Røde Fane og Rødt!

Les også Kjell Johansen: Harry Magdoff – 21. august 1913 – 1. januar 2006 i dette nummeret

---

Selv den beste reformbevegelse har en tendens til å fostre illusjoner. Og den foreslåtte Nye økonomiske verdensorden er ikke noe unntak. Den tredje verdens ledere har med rette vært misfornøyd med den tradisjonelle økonomiske verdensorden og imperialistmaktenes praksis, og har energisk presset på for å få en New Deal – en som tilhengerne håper og forventer på lengre sikt skal resultere i at rikdommen blir mer likelig fordelt mellom rike og fattige land. At tredje verden-nasjonene samler seg om et felles program – og spesielt et program som erkjenner en grunnleggende interessekonflikt mellom sentrum og periferien – er i seg selv utvilsomt et viktig skritt framover, og kan til og med vise seg å markere begynnelsen på en ny fase i imperialismens historie. Samtidig skaper begrunnelsene og retorikken som brukes til å fremme programmet, falske forhåpninger om hva det faktisk er mulig å oppnå innafor rammene av det imperialistiske systemet.

Ny økonomisk verdensorden

De ideene som er inkorporert i slagordet om en Ny økonomisk verdensorden, tok form over en periode på omtrent 20 år, der tredje verden-nasjonene førte politiske kamper for å overvinne det som for dem så ut til å være de tydeligste hindringene for deres økonomiske vekst. Det tok ikke de nylig avkoloniserte landene lang tid å bli klar over at politisk uavhengighet ikke automatisk fjernet imperialismens lenker. Og på den ene eller andre måten har de sammen med de eldre politisk uavhengige nasjonene i periferien lett etter måter å samle seg på og utøve press for å få oppreisning.

Det første skrittet i denne retninga ble tatt i 1955, da 29 nasjoner sendte representanter til den asiatisk-afrikanske konferansen som ble holdt i Bandung i Indonesia. Blant annet tok delegatene der opp ett av nøkkelkrava for periferiens selvforsvar, i det de ba om tiltak som ville eliminere de store svingningene i inntekter av råvareeksporten til de sentrale metropolene. Men betydningen av den konferansen gikk langt ut over det å utforme spesifikke forslag til reformer. For det var der prinsippet begynte å komme til syne om at den tredje verden hadde felles interesser som sto i motsetning til de imperialistiske sentrenes interesser. Denne konferansen var i virkeligheten et forspill til forskjellige andre forsøk på å etablere en politisk, og etter hvert økonomisk maktbase, som kunne handle uavhengig av metropolene og fravriste dem innrømmelser.

Ved flere toppmøter av statsoverhoder i "alliansefrie stater" ble det generert ytterligere krav om endringer i de eksisterende politiske og økonomiske ordningene. Det startet med et åpningsmøte i Beograd i 1961. Videre ble de fire FN-konferansene om handel og utvikling, som startet med at Unctad I kom sammen i Genève i 1964, viktige fora (og bare fora) der representanter for den tredje verden (på Unctad IV deltok 2.000 delegater fra 139 land) satte ord på sine plager og formulerte krav om endringer i imperialistenes praksis på utvalgte områder der det var mulig å nå fram til enighet.

Mens alle disse forskjellige tiltakene fostret en stadig tydeligere og mer integrert tredje verden-ideologi, forsterket de også følelsen av frustrasjon. Det kom ganske enkelt aldri noen betydelige innrømmelser fra de imperialistiske sentrene, til tross for all larmen og vreden, og til tross for den potensielle politiske makta som lå i en samlet tredje verden-blokk. I alt vesentlig vendte metropolene det døve øret til periferiens krav.

Charter om økonomiske rettigheter og statsforpliktelser

Men utviklingen førte til to ting som i det minste tvang herskerne i de imperialistiske sentrene til å rette seg opp, lytte og hykle enighet om behovet for reformer. Den første var at OPEC lyktes i å oppnå en vesentlig økning av oljeprisene i 1973. Og den andre var styrkeendringen i avstemninger i De forente nasjoner. Ved begynnelsen av 1970-tallet hadde antallet tredje verden-medlemmer i FN økt til over 110. Denne stemmeblokka kunne – med støtte fra USSR, de øst-europeiske landene, Folkerepublikken Kina og skandinaviske land – utgjøre en majoritet i mange saker som var viktige for den tredje verden. Da den ikke lenger kunne avspise behandlinga av reformkravene med underordnete debattfora, traff FNs generalforsamling endelig selv tiltak i saken. Den sjette spesialsesjonen i FNs generalforsamling, som fant sted i 1974, vedtok en "Erklæring og handlingsprogram om etablering av en ny økonomisk orden", som hadde til hensikt å "arbeide øyeblikkelig for å opprette en ny økonomisk verdensorden. … som skal rette opp ulikheter, råde bot på eksisterende urett, og gjøre det mulig å eliminere det stadig økende gapet mellom utviklede land og utviklingsland. …" Denne ble fulgt av formelt vedtak av et "Charter om økonomiske rettigheter og statsforpliktelser". (1)

Selv om disse dokumentene etterlyste et sterkt handlingsprogram, har likevel de fire åra som er gått siden den gang, ført til lite annet enn stadig flere konferanser og endeløse stridigheter om hvordan FN-resolusjonene skal settes ut i livet. Grunnen til det er enkel nok. Hvert av hovedtemaene på dagsordenen – reduksjon av barrierene mot import av industriprodukter fra de underutviklede landene, stabilisering av inntektene fra råvareeksporten, større kontroll for mottakerne over teknologioverføring, og gjeldsreduksjon (inkludert gjeldssletting når det trengs) – gjør i siste instans inngrep i profittene som tilfaller de framskredne kapitalistiske nasjonene. Derfor er det ikke overraskende at de imperialistiske sentrene, som var tvunget til å delta i forhandlinger, har spilt et sabotasjespill som tar en av to former: 1) enten nekter de åpenlyst å sette de foreslåtte reformene ut i livet, eller 2) de setter fram motforslag som enten er bare skuebrød eller er utformet for å dekke deres egne behov, som å oppnå en sikrere strøm av råvarer fra Den tredje verden.

Det ser ikke ut til at disse vanskene for alvor har tatt motet fra periferiens ledere. For dem er og blir håpet om en ny økonomisk verdensorden den herskende ideologien og brennpunktet for deres kollektive anstrengelser på den internasjonale scenen. Og her er det viktig å erkjenne at visjonens standhaftighet i lys av de magre resultatene som er oppnådd, i seg selv er en gjenspeiling av det imperialistiske uføret de nødvendigvis er fanget i. Denne innesperringen kommer både ideologisk og faktisk av i hvor stor utstrekning deres økonomiske overlevelse, for ikke å snakke om framgang, avhenger av metropolenes velstand. Eller for å si det mer konkret: den avhenger av hvor mye metropolene vil kjøpe av deres eksport. Denne avgjørende avhengigheten av ytre etterspørsel gjelder til og med for de tredje verden-land som har satt ut i livet de dristigste reformtiltakene innenriks, inkludert utstrakt statlig innblanding i investeringsvedtak. Det sier seg selv at i mangel av en strategi som tar sikte på å sprenge den tradisjonelle støpeformen kapitalismens lange historie har tvunget dem inn i, forblir periferinasjonene viljeløse tannhjul i den imperialistiske maskinen. Og uansett hvor klar de er over de begrensninger de imperialistiske båndene setter, må de nøye seg med å kjøpslå om innrømmelser, hvor dystre utsiktene til å lykkes enn måtte være.

De som har tro på at en ny økonomisk verdensorden lar seg gjennomføre og ville være effektiv, avviser naturligvis dette synet. De er overbevist om at bare noen ytre hindringer for økonomisk vekst blir fjernet, vil det i det minste åpne døra for utvikling av selvbergede, uavhengige kapitalistiske økonomier som ligner på dem i de framskredne kapitalistiske nasjonene. Kjernen i dette synet er enten åpent uttrykt eller stilltiende det teoretiske perspektivet at det finnes klare, universelle lover for kapitalistisk utvikling, som gjelder likt for ethvert land som velger den kapitalistiske veien.

Nå er det sant at det kan gi mening å abstrahere seg fram til utviklingsstadier som de framskredne kapitalistiske systemene i Vest-Europa, De forente stater og Japan har gjennomgått. Men hvis vi undersøker denne utviklinga, vil vi avsløre at de vilkåra som har vært grunnleggende for å nå fram til disse vellykte kapitalistiske økonomiene, er diametralt motsatte av vilkåra i periferilandene i dag. Og det er nettopp disse forskjellene som reiser alvorlig tvil om periferilandenes evne til å kopiere utviklingsstadiene til de utviklete, selvbergede nasjonene på noen meningsfull måte.

Fem nøkkeltrekk

Her kan vi ikke foreta noen fullstendig analyse av disse forskjellene. De som er interessert i å forfølge temaet gjør klokt i å ta for seg Samir Amins Unequal Development (Monthly Review Press, 1976) og hans artikkel "Self-Reliance and the New Economic Order" (Monthly Review, juli – august 1977). For våre nåværende formål vil vi bare notere noen av de nøkkeltrekkene ved de utviklete kapitalistiske nasjonene som er mest relevante for å synliggjøre kontrasten mellom kjerne og periferi.

1) I de landene hvor den oppsto, hadde den industrielle revolusjonen en jordbruksrevolusjon til forløper. Den tradisjonelt lave og upålitelige tilgangen på mat og råvarer hadde i mange århundrer satt grenser for mulighetene til økonomisk vekst. Det var først etter at utstrakte og temmelig raske framganger i landbruksmetoder økte matoverskuddet som ble produsert i Vest-Europa, at trusselen om periodisk hungersnød ble overvunnet. Med det ble en veisperring mot økonomisk framgang fjernet og forholdene ble lagt til rette for et ekspanderende marked både for forbruksvarer og kapitalvarer (til å begynne med først og fremst for landbruket). (2)

2) Det var typisk for spredningen av den industrielle revolusjonen at den innebar en omfattende "låning" av teknologi. Men de vellykte lånerne var de som gjorde det hovedsakelig på sine egne vilkår, og dermed forårsaket et stort hjemlig forråd av fagfolk og teknikere, og aktivt deltok i de hjemlige teknologiske framskrittene.

3) Kontinuerlig revolusjon i produktivkreftene gjorde det mulig med en vedvarende vekst i produktivitet og en stadig større mengde merverdi, som i neste omgang satte stor fart i kapitalakkumulasjonen og veksten i hjemmemarkedene. Blant flere andre faktorer økte kravene fra den avanserte teknologien og urbaniseringen verdien av arbeidskrafta og la grunnlaget for en økning av reallønna. Det er viktig å forstå at selv om utbyttinga av den tredje verden har vært en vesentlig bestanddel i kjernelandenes velstand og at eksporthandelen har vært en avgjørende stimulans, har det uunnværlige grunnlaget for industriveksten i de vellykte kapitalistiske systemene vært evnen til å utvide hjemmemarkedene sine.

4) Det som lå under revolusjoneringa av produktivkreftene, var veksten i kapasiteten til å framstille et bredt spekter av kapitalvarer så vel som masseforbruksvarer. Utviklingen av en maskinbyggingsindustri bidro med en høy grad av fleksibilitet når det gjaldt å hanskes med raskt skiftende muligheter på indre og ytre markeder, og veksten i produksjonsutstyrsindustrien var i seg selv en viktig kilde til akselererende sysselsetting og dermed etterspørsel etter forbruksvarer.

5) I hvert av de utviklete kapitalistiske systemene utviklet det seg en integrert og sterk nasjonalstat, en stat som først og fremst var innstilt på å støtte industrikapitalismen og dens forbundsfeller innen finans og handel. Staten støttet aktivt, og hjalp til med, å mobilisere de interne ressursene for kapitalakkumulasjon. Og like viktig: dens utenrikspolitikk var et redskap for å skape det kapitalistiske verdenssystemet, som ble delt mellom på den ene sida en liten gruppe av framskredne kapitalistiske land, og på den andre sida, et stort antall periferiland som er underlagt metropolene og tjener deres behov.

La oss nå sammenligne denne beskrivelsen med dagens tilstand i periferilandene. Der har stort sett jordbruksrevolusjonen ennå ikke funnet sted. Selv om det er nådd høy produktivitet for noen eksportavlinger, er og blir utbyttet av de fleste matvareavlinger utrolig lavt. Som et resultat av dette forblir den interne etterspørselen etter flere forbruksvarer forholdsvis liten: Lav produktivitet i jordbruket holder et lokk på bøndenes evne til å kjøpe industrivarer, og det lille og upålitelige overskuddet av matvarer fører til at reallønna holdes nede. Jordbruksreformer, selv de som innebærer en ærlig omfordeling av jorda, har ikke lykkes i å fjerne de viktigste hindringene for vekst i jordbruket. Årsaken er at det å skape en ny klasse av små jordeiere i seg selv gjør lite eller ingenting for å mildne de større jordeiernes, kjøpmennenes og pengeutlånernes undertrykking av bondebefolkninga.

Eksport til metropolene

Det som i virkeligheten særpreger periferiens historie til denne dag, er at vekstmotoren har vært dens eksport til metropolene. Som en konsekvens blir ressurser fordelt og infrastruktur bygget først og fremst som svar på den etterspørselen som kommer fra de framskredne kapitalistiske landene, og bare i annen rekke som svar på den som hjemmemarkedene skaper. Denne typen økonomisk vekst øker en viss type intern etterspørsel, men det er stort sett etterspørselen etter luksusvarer til middel- og overklassen. Det tilbakestående jordbruket, det nedpressete lønnsnivået og den vedvarende arbeidsløsheten forkrøpler veksten av markeder for masseforbruksvarer.

Potensialet for selvberget industrialisering

På bakgrunn av dette er potensialet for selvberget industrialisering nødvendigvis begrenset. Dette er blitt tydelig demonstrert av erfaringene til de underutviklete landene som har tatt innledende skritt med sikte på å oppnå større uavhengighet og sjølberging. Disse forsøkene har tatt den formen som er blitt kjent som "importerstatning", det vil si etablering av hjemlig produksjonskapasitet for å erstatte importerte forbruksvarer. Begrensningene i denne strategien ble raskt åpenbare, delvis fordi den gjorde lite for å utvide de snevre hjemmemarkedene. Hva viktigere er, avhengigheten av import og den derav følgende belastningen på betalingsbalansen ble ikke særlig mindre: mellomkomponenter, kapitalutstyr og i noen tilfeller råmaterialer måtte skaffes fra utlandet. I det siste har utilstrekkeligheten i denne strategien, sammen med fortsatte vansker knyttet til tradisjonell eksport, ført til et alternativt program for utvikling: Konsentrasjon om å skape industrier som er innrettet mot eksport. Og her slutter vi sirkelen, for det er nettopp barrierene mot salget av slike produkter i de utviklete landene som har gitt økt styrke til kampanjen for en ny internasjonal økonomisk orden.

Finanser og teknologi fra Vesten

Enda en faktor som har spesiell betydning for å kullkaste periferiens forskjellige forsøk på industrialisering, er at framgang stadig i så stor utstrekning avhenger av import av finanser og teknologi fra Vesten. I større eller mindre grad har tredje verden-nasjonene mislykkes i å skape en befolkning av fagarbeidere og teknikere av det slaget som satte de utviklete landene i stand til å bli herrer over sin egen industrielle revolusjon. (3) Tredje verden-nasjonene har heller ikke vært i stand til å skape en hjemlig kapitalvaresektor av et slag som kunne komplementere masseforbruksvareindustrier. I de få tilfellene hvor det har vært gjort framskritt i maskinbygging, har det vært begrenset til å lette framstillingen av uviktige luksusvarer og militærutstyr.

Klasseallianse

Endelig har periferilandene – i motsetning til metropolene – ikke lykkes i å utvikle stater som er målbevisst innrettet på å utvikle og støtte en uavhengig hjemlig kapitalisme. Generelt består den herskende makta i disse landene av klasseallianser hvor grupper som er knyttet til utenlandsk investeringsvirksomhet, er tungt representert. Men selv når innflytelsen fra disse er fraværende i toppen, har de underliggende avhengighetsforholdene en tendens til å bekrefte seg sjøl. For så lenge de vesentlige trekkene ved den tradisjonelle økonomiske strukturen fortsatt hersker og de kreftene som produserer ustabilitet vedvarer, er mulighetene for grunnleggende endringer strengt begrenset. Hver eneste av de tilbakevendende krisene som er iboende i den eksportorienterte økonomien – et kritisk problem med betalingsbalansen, en avlingssvikt, manglende evne til å dekke utestående utenlandsgjeld – bringer selv den mest uavhengighetsstrevende og viljefast reforminnstilte herskergruppe tilbake i avhengighetsfolden, for å søke hjelp gjennom flere utenlandske investeringer eller nye lånekilder utenlands.

Hvis man undersøker den foreslåtte nye økonomiske verdensorden i lys av disse betraktningene, er det klart at de reformene den innebærer går utenom hovedproblemene. Dette er synlig på hvert av de fire vurderte nøkkelområdene.

1. Jordbruket

De foreslåtte endringene dreier seg først og fremst om å stabilisere, og om mulig, øke inntektene fra jordbruks- (og mineral)eksport. Store svingninger i inntekt og vanskelige handelsbetingelser skaper selvfølgelig alvorlige problemer for periferien. Men det er viktig å innse at disse forslagene ikke har noe å gjøre med de mer grunnleggende begrensningene på jordbruksområdet, som skyldes tilbakeliggende produktivitet i matvareavlingene og innenlandske sosiale hindringer for å utvide tilgangen på fødevarer.

2. Industrieksport

Her ligger hovedvekten på å fjerne handelsbarrierer og oppnå spesielt gunstige muligheter til å trenge inn på markedene i industrilandene. Men slike innrømmelser ville ikke sette ut av spill de normale konkurransekreftene som virker i disse landene. For å utkonkurrere produktene fra metropolenes industri, må fabrikantene i periferien forlange betydelig lavere priser, en fordel som bare kan opprettholdes ved å holde lønningene nede, og slik blokkere utviklinga av hjemmemarkeder for masseforbruksvarer.

3. Teknologioverføring

De reformene som er foreslått under denne overskriften, handler om å forbedre betingelsene for å få tilgang til teknologi fra multinasjonale selskaper. Selv om slike reformer, dersom de ble oppnådd, kan lette noen av byrdene med betalingsbalansen, angriper de ikke det sentrale spørsmålet om å utvikle en uavhengig teknologisk basis og en hjemlig kapasitet for forskning og utvikling for den teknologigenerasjonen som er tilpasset deres spesielle behov. Når det kommer til stykket, vil de foreslåtte reformene fortsatt holde de underutviklete landene i trelldom under de multinasjonale selskapene og den framskredne kapitalismens teknologi.

4. Gjeldsreform

Dette dreier seg om sårt trengt hjelp mot den økende utenlandsgjeldens kvelertak. Men de ulike formene for hjelp som har vært på tale, inkludert gjeldsslette, handler bare om overflatefenomener og ikke om de vilkåra som skaper mer eller mindre permanent gjeldsslaveri. Gjeldsproblemet oppsto lenge før økningen i oljeprisene; det er en utgammel byrde som sammenfatter hele avhengighetsmønsteret. Tilbakevendende underskudd på betalingsbalansen skriver seg ikke bare fra eksportinntektenes ustabilitet, men viktigere fra den evige og stadig økende flommen av kapital til firmaer i metropolene som betaling for frakt, forsikring, banktjenester, avgifter på patenter og varemerker, styrehonorarer, dividender og renter. Hvor viktig lettelser i gjelda enn er i den aktuelle situasjonen, kan det bare tjene til midlertidig lindring så lenge de vilkåra som skaper behovet for gjeld vedvarer.

De framskredne kapitalistiske landa

Så langt har vi diskutert den nye økonomiske verdensorden fra den tredje verdens side. Men hva med de framskredne kapitalistiske landene?

Det er tenkelig at metropolene teoretisk sett kan være tilbøyelige til å gjøre noen innrømmelser, særlig slike som ville gi dem visse fordeler i det lange løp, som å sikre mer pålitelige råvarekilder, beskytte deres multinasjonale firmaer fra nasjonalisering og konfiskering, og bygge opp juniorpartnere som er forberedt på å hjelpe til med å bevare kapitalismen i den tredje verden. Men disse mulige langsiktige fordelene oppveies av virkelige og tvingende begrensninger på kort sikt. Imperialistmaktene har gått inn i et nytt stadium av stagnasjon. (4) Det internasjonale pengesystemet skjelver. Verdenshandelen går langsommere. Handels- og valutakonkurransen blant de ledende maktene er blitt mer intens. Hvert eneste av de industrialiserte landene står overfor interne problemer som skriver seg fra varig arbeidsløshet og svake industri- og finanssektorer. Dette er knapt slike vilkår som gjør imperialistmaktene tilbøyelige til å vurdere reformer som bærer i seg løfter om å skjerpe deres indre motsigelser. (5)

Den største myten som gjennomsyrer argumentene for en ny økonomisk verdensorden, er at det er mulig å oppnå en ny inntektsfordeling mellom de rike og fattige land i det kapitalistiske verdenssystemet med diplomatiske forhandlinger. Det mer realistiske spørsmålet som trenger et svar, er helt annerledes: Er sjølberget utvikling i den tredje verden overhodet mulig så lenge disse landene er vevet inn i det imperialistiske nettverket og de grunnleggende avhengighetsforholda består? I bunn og grunn hviler spørsmålet på valget mellom reform under imperialismen og utbrudd fra imperialismen. De endringene som den nye økonomiske verdensorden går inn for, vil, om de ved et mirakel skulle bli vedtatt, ikke overvinne utarmingen av massene, det tilbakeliggende jordbruket, forkvaklete industristrukturer og økonomiske strukturer i metropolenes tjeneste, analfabetisme, utilstrekkelige utdannings- og helsetjenester, og alle de andre sykdommene som rir disse samfunnene. Slike problemer kan bare finne sin løsning ut fra endringer i de hjemlige klassekreftene som fører til en revolusjonær endring av sosiale prioriteringer slik at massenes interesser blir løftet opp i første rekke.

General, din tank er en sterk vogn.
Den bryter ned en skog og knuser hundre mennesker.
Men den har en feil:
Den trenger en sjåfør.

Bertolt Brecht (til norsk ved Georg Johannesen)

---

Noter

1. En verdifull oppsummering og analyse finnes hos Orlanda Letelier og Michel Mofitt: The New International Economic Order, del 1, Washington DC, Transnational Institute, 1977. [Tilbake]

2. Se Paul Bairoch: "Agricultural and Industrial Revolution, 1700-1914", i Carlo M Cipolla (red): The Industrial Revolution, London, Fontana/Collins, 1973. [Tilbake]

3. Noen av landa i den tredje verden, som India og Kina, har en lang, flott historie med håndverk. Mye av dette (men ikke alt) ble ødelagt i imperialismens mest ekspansive periode, da de ble oversvømmet av billige produkter fra industrialismens senter. Det har vist seg å være umulig å starte på nytt uten å fjerne seg fra den imperialistiske strukturen. [Tilbake]

4. Se Paul M Sweezy: "The present Stage of the Global Crisis of Capitalism", Monthly Review april 1978. [Tilbake]

5. Interessant og illustrerende for å forstå holdningene deres er den uroen i de store stålfabrikkene her (USA) og i utlandet, da den relativt lille ståleksporten kom i gang fra enkelte land i den tredje verden. Like bemerkelsesverdig er avtalen mellom USA og Mexico, der USA reduserte tollen på frukt, grønnsaker og håndverksprodukter – en gruppe produkter som i 1976 sto for 63 millioner dollar av Mexicos eksport til USA. Som takk for denne gavmildheten insisterte USA på, og fikk, innrømmelser fra Mexico på eksport av tørrmelk og annen melk, smult, fruktcocktail på boks, elektriske motorer og andre produkter! (Se Clyde H. Farnsworth: "Mexico Makes Reverse Concessions in U.S. Trade Pact", New York Times 3. desember 1977.) [Tilbake]

 

I de siste årene har den britiske historikeren Anthony Beevor preget det internasjonale bokmarkedet om andre verdenskrig. Flere av arbeidene hans finnes på norsk, i tillegg til flere ikke-oversatte arbeider, som til sammen har solgt i millionopplag. "Svært kortfattet kan man si at en fellesnevner i forfatterskapet er å kaste lys over kommunismens bestialiteter, enten den strekker sine fangarmer inn i Stalingrads forsteder, i Berlins ruiner, ved Ebro-fronten i Spania eller i Paris gater i 1944," skriver Lars Borgersrud i denne artikkelen.

Lars Borgersrud er historiker

---

Anmelderne, som attesterer Beevor for å være kildenær, kritisk og etterrettelig, gir ham stor oppmerksomhet. Det er lett å forstå; bøkene er spennende og godt skrevet. Han skriver direkte og gir kunnskap i en lettfattelig form. Bøkene hans handler om viktige ting. De unngår å bli preget av forskernes ofte sære interesse for å dra helt spesielle spørsmål ut i det små. Beevor tegner med sterke farger, og viker ikke tilbake for dramatiske og gruoppvekkende effekter. Her finnes riktignok lite nye forskingsresultater eller nye problemstillinger. Han er formidler og popularisator, med strålende omtaler fra Klassekampen til Aftenposten.

Hvem er så Anthony Beevor? Han er født i 1946, utdannet ved Winchester og militærakademiet Sandhurst. Han kombinerer en rolle som offiser og historiker som har lange tradisjoner i Storbritannia. Etter publisering av nokså tradisjonelle arbeider om britisk militærhistorie, har han profilert seg med kontroversielle bøker om andre verdenskrig. Svært kortfattet kan man si at en fellesnevner i forfatterskapet er å kaste lys over kommunismens bestialiteter, enten den strekker sine fangarmer inn i Stalingrads forsteder, i Berlins ruiner, ved Ebro-fronten i Spania eller i Paris gater i 1944. Som brite har Beevor selvfølgelig også et kritisk blikk på den tyske nazismen og Wehrmacht, som han formidler viktig kunnskap om. Men med hans offisersbakgrunn er hans blikk først og fremst den militære profesjonens, ikke den kritiske intellektuelles. Anvendt på tyskernes krig blir det de rasjonelle tyske generalenes kritikk av den gale Hitler.

Fordi han i Sovjet, med ytterst få unntak, ikke finner noen egentlig militærprofesjon etter utrenskningene i 1937-38, og i alle fall ikke finner noen kontinuitet til det gamle russiske offisersmiljøet, retter hans kritikk seg mot Den røde hær i sin alminnelighet. Kritikken går over hele skalaen, som at seirene på østfronten skyldes terror mot egne soldater, at sovjetsoldatene begikk grenseløse masseovergrep mot fremmede folk – av og til også eget – med plyndringer og drap, til at sovjetiske militære ledere begikk de mest urimelige fagmilitære feilgrep på grunn av Stalins psykologi, på grunn av sin kommunistiske overbevisning eller rett og slett på grunn av mangel på elementære kunnskaper. Hans bilde av den sovjetiske militære leder er at han var primitiv, usivilisert, forfyllet og uvitende. Hans soldatbilde er mer sammensatt. Vi finner av og til en ærlig, skikkelig person, men nesten aldri en ærlig kommunist. Mest utrert er kanskje hans tese om at Den røde hær forvandlet seg til et regulært røverpakk så snart de krysset inn i Tyskland, og hans tese – servert som sannhet i flere bøker – om at praktisk talt alle tyske kvinner i tilgjengelig alder og helse ble voldtatt, og at svært mange vanlige soldater var voldtektsmenn, med Stalins velvilje, selvfølgelig.

Det kontroversielle ved Beevors synspunkter ligger ikke i påstanden om at det foregikk overgrep på østfronten også fra Den røde hær, som i all krig, men i det voldsomme omfanget han hevder at det hadde. Metodologisk kan det også innvendes at han bruker en helt annen mal i sin skildring av Den røde hær enn på andre lands hærer. Han reflekterer ikke over om det foregikk liknende overgrep fra vestallierte militære. Det er kanskje ikke tilfeldig at slikt ikke er fokusert i vestlig militærhistorie.

Beevors tiltro til sannhetsgehalten i tyske militære kilder og litteratur er stor, mens han er konsekvent i sin skepsis til sannhetsgehalten i de sovjetiske. På disse områdene representerer ikke Beevor noe brudd med den rikholdige militære kaldkrigslitteraturen om andre verdenskrig i sitt hjemland, men snarere en fortsettelse av den.

Det er noe underlig ved Beevors forfatterskap: Siden 1998 har han utgitt de fire store bøkene Stalingrad (1998), Berlin 1945 (2002), The Mystery of Olga Chekhova (2004), redigert A Writer at War: Vasily Grossman with the Red Army 1941-1945 (2005), og bidratt i flere andre, som i The British Army, Manpower and Society into the Twenty-First Century (red. Hew Strachan, 2003). Alle hevder å basere seg på grundige arkivstudier, omfattende tekstanalyser og innsamling av intervjumateriale. Det betyr et verk på hundrevis av sider praktisk talt hvert år. For de som har vært igjennom liknende arbeid og besøkt de samme arkivene, framstår dette som på grensen av det fysisk mulige. Det tar mange år å skrive et godt historisk fundert forskningsarbeid. De fleste historikere klarer det ikke mer enn en gang i livet, de dyktigste høyst to-tre ganger. Men Beevor utgir altså slike bøker på samlebånd. Man må lure på hvordan han får det til. Har han en usynlig stab av hjelpere? Selv presenterer han seg som en vanlig solohistoriker. Ingen av våre hjemlige anmeldere har grepet fatt i dette i sine rosende omtaler. Kan forklaringen på hans produktivitet være at han i virkeligheten tar en mengde innersvinger og slett ikke tar seg tid til alle de grundige kildeundersøkelsene han hevder å gjøre? Bare en inngående kildekritikk, ikke minst fra russiske historikere, kan bringe klarhet i det.

Uansett hvordan dette forholder seg, har Beevor truffet et intellektuelt behov hos den vesteuropeiske leseren, akkurat som Dan Brown. Men i motsetning til Browns prosjekt med å konstruere en alternativ kristen mystikk for post-New-Age-ere, er Beevors prosjekt neppe intellektuelt særlig ambisiøst, annet enn å framstå som den ledende britiske og internasjonale publisist innen feltet. Og det har han lyktes med.

Boka Stalingrad

Når dette er sagt, skal vi se nærmere på Beevors hovedverk til nå, Stalingrad. Man skal ikke lese mange sidene før man blir slått av en grunnleggende teknikk hos forfatteren. Istedenfor å presentere de historiske aktørene på sovjetisk side gjennom deres funksjon, presenterer Beevor dem systematisk med personlige, lattervekkende eller usympatiske trekk. Om den sovjetiske ambassadøren i Berlin i 1941 leser vi, med henvisning til en bok av sine hjemlige kolleger, at han "har et lite nebb av en nese og noen sorte hårstrå klistret over hodet". "Han var kjent som bøddelen fra Baku", med torturkammer i ambassadekjelleren, "som et dyr i bur". Beevor vet til og med hva dyret tenkte (norsk utgave, side 18). Hvor relevant dette er i forbindelse med meldingene om det tyske angrepet i 1941, kan vi nok være skeptiske til. Men med liknende teknikker beskrives Stalin, "som var mest berømt for sine hensynsløse knep", da han mottok meldingene ut fra sine "tvangspregede feilberegninger" og "hvis bøllete vesen også omfattet et sterkt innslag av feighet" (side 20), eller, hvis "mangel på omtanke for den sultende befolkning var like kynisk som Hitlers" (side 45). Vi leser om hans "uhyggelige instinkt" (side 46) osv. side opp og ned.

Selvfølgelig kan personkarakteristikk av og til være nødvendig som ledd i historisk forklaring også av enkeltforhold som er politiske og samfunnsmessige. Men uansett om de er treffende eller ikke – og etter mitt syn forteller Beevors vell av personkarakteristika mer om ham selv enn om de personene han forsøker å forklare – er det nødvendigvis unntak. Politiske og militære forhold og aktører krever en samfunnsmessig tilnærming for at de skal bli begripelige for oss. Men Beevor søker så ofte til det private når han møter problemer, at det framstår som en forklaringsmodell. Noen av hans poenger blir da også så tullete at de blir vanskelige å forstå. Når Beevor for eksempel beskriver kunngjøringen fra Stalin om at han ikke ville forlate Moskva under angrepet på byen høsten 1941, så forsøker han å formidle noe ved situasjonen ved å gjøre et poeng av utseendet til den som kunngjorde nyheten "med sitt uttrykksløse Buddha-ansikt, med tykke hornbriller som hvilte på den lille oppstoppernesen" (side 46), men ikke med den størst velvilje forstår vi hva.

Slik beskrives ikke bare de mange sovjetiske aktørene, men også enkelte tyske. Men også når det gjelder dem, er problemet nokså innlysende at politiske og militære beslutninger ikke kan forklares slik. Tvert imot, de fleste beskrivelsene er mytepregete og intetsigende for temaet. I tillegg kan man se av henvisningene eller mangelen på slike at Beevor sjelden kan ha grunnlag for dem. Han kjenner ikke disse menneskene og kan heller ikke kjenne dem, annet enn gjennom tilfeldige bemerkninger i litteraturen. Trolig er det noe han har pønsket ut som del av en teknikk, kanskje for å sprite opp persongalleriet, og for å føre inn ondskapen og dumskapen som drivende krefter.

Et annet gjennomgående trekk er Beevors omgang med årsaksforklaringer. Helt konsekvent gjennomført er at alle nederlag og feildisponeringer på sovjetisk side direkte tilbakeføres til Stalins beslutninger eller mangel på slike, Stalins personlighetstrekk eller mangel på slike, mens framgang forklares ut fra inngripen av de få sovjetiske generalene som faller i nåde for Beevors blikk – eller tyske feilvurderinger. Disse igjen forklares like konsekvent ut fra Hitlers tro på sin ufeilbarlighet. Her kan det gis en mengde eksempler som jeg ikke skal trette leserne med.

Det er overraskende å finne slike teknikker hos Beevor. I bunn og grunn er det ikke annerledes enn klassisk, borgerlig historieskriving, hvor all fokus legges på de store menns vilje og personlighet, mens de komplekse drivkreftene i historien forsvinner ("Cesar erobret gallerne. Hadde han ikke engang med seg en kokk?". "Djengis Kahn var så blodtørstig at han ville erobre verden".) Blant britiske militærhistorikere finnes nemlig også en annen tradisjon, representert ved Beevors lærer ved Sandhurst, John Keegan, og dennes inspirator og forgjenger, Liddel Hart, hvor ressurser, militærstrategiske og taktiske motsigelser, økonomiske og politiske forhold tillegges langt større vekt. Liddel Harts klassiker Andre verdenskrig legger langt større vekt på rasjonaliteten i Hitler beslutninger og kontinuiteten i russisk forsvarsstrategi fra Napoleonskrigenes tid.

Keegan og Hart skrev sine bøker uten tilgang på sovjetiske kilder. Annerledes med Beevor. Nå er et vell av sovjetiske kildebestander tilgjengelig, og det kan se ut som at han har utnyttet slike. Likevel er inntrykket at de store grepene og forklaringsmodellene er hentet fra et nokså lite antall vestlige historikere og ikke minst tysk memoarlitteratur. I tillegg til disse er det særlig en sovjetisk forfatter som preger hans noteapparat, krigskorrespondenten og forfatteren Vasili Grossmann. Fordi det tilsynelatende gir Beevor et preg av å også målbære den sovjetiske versjonen av krigen, skal vi se litt nøyere på hvordan han bruker Grossmann.

Grossmann

Hvem var så Vasili Grossmann? Grossmann (1905-64) var forfatter med jødisk bakgrunn fra Berdisjev i Ukraina. På grunn av sine arbeider på 1930-tallet ble han i krigens første år knyttet til Den røde hærs avis Krasnaja Zvezda (Røde stjerne). Under sin redaktør David Ortenberg, og med kolleger som Ilja Ehrenburg, Pavel Trojanovskij og Konstantin Simonov, ble denne avisa en av de viktigste informasjonsorganer fra østfronten, ikke bare for soldatene og sovjetborgerne, men også for vestlige korrespondenter. Sammen med Ehrenburg ble Grossmann en særlig elsket krigskorrespondent, fordi han – kanskje også i motsetning til Ehrenburg – ikke bare skrev om de store hendingene, men vinklet dem ut fra sovjetsoldatens nære liv og problemer, savn og slit. Han var til stede på alle viktige frontavsnitt, fra kampene foran Moskva i 1941, den mislykkede sovjetiske motoffensiven i 1942, han oppholdt seg fire måneder blant de innbitte forsvarerne i Stalingrad i 1942/43, var vitne til historiens største stridsvognslag ved Kursk sommeren 1943 på nært hold og fulgte med Den røde hær under den store vestoffensiven i 1944 og 1945. Grossmann var den første som brakte sannheten fra utryddelsesleirene i Polen til verdensopinionen. Hans rapport fra Treblinka ble brukt som bevismateriale under Nürnberg-prosessene. Etter krigen skrev han flere bøker med stadig sterkere innslag av kritikk av sovjetstyret. Bare to er utgitt på engelsk, Forever Flowing (1972) og hans mesterverk, romanen Life and Fate (1980). Life and Fate er aldri utgitt i Russland, åpenbart på grunn av hans inngående analyse av degenerering og byråkratisering. Det er ingen antikommunistisk eller antisovjetisk bok. Grossmann skriver med all den kunnskap om sovjetsamfunnet fra topp til bunn som et intellektuelt liv på innsida av systemet ga ham. Hans blikk er reformatørens på innsida av samfunnet, ikke dissidentens utenfor som den kristne, mystiske og nasjonalistiske Solsjenitsyn.

Life and Fate er kanskje det mest dyptpløyende skjønnlitterære arbeidet som er skrevet om andre verdenskrig. Det hører til i verdenslitteraturen. I sin klassiske, monumentale form og voldsomme bredde har det mye til felles med Leo Tolstojs Krig og fred, men i motsetning til hos Tolstoj er nøkkelhendingene til Grossmann nært knyttet til det han selv personlig opplevde. Jeg kjenner ingen skjønnlitterær forfatter som har skrevet så realistisk om moderne krig. Det er synd at han er så lite lest i Norge, ikke minst blant radikalere. Her vil de finne en annen inngang til kritikk av sovjetkommunismen enn de mange utvendige og overflatiske vestlige, som ofte har en skjult agenda.

Jeg har dessverre ikke plass her til å gå nærmere inn på Grossmanns omfattende og spennende forfatterskap, men skal begrense meg til berøringspunktene med Beevor.

A Writer at War

Poenget her er at Beevors Stalingrad er nært knyttet til Grossmann. Under arbeidet med boka kom han eller kanskje den mest sentrale av hans assistenter, Luba Vinogradova, over Grossmanns notater fra andre verdenskrig, som er arkivert i Moskva. Det viste seg at notatene var svært verdifulle fordi de ga en fortettet informasjon om krigsbegivenhetene som kunne leses sammenhengende, ja, så verdifulle at Beevor så muligheten for å utgi nok en bok. Det ble til A Writer at War. Vasily Grossman with the Red Army 1941-1945, som kom i 2005. Det fortjener Beevor i og for seg ros for, for ellers ville vi neppe fått tilgang til disse notatene.

Men under lesing av A Writer at War med sideblikk på Stalingrad, er det slående at det her foreligger nesten en oppskrift for Stalingrad. Grossmanns notater er skrevet med journalistens blikk for soldaten der og da, i øyeblikket og i situasjonen. Han griper fatt i følelsene til høy og lav, stridsvogngeneralen såvel som snikskytteren, sykepleieren såvel som liaison-offiseren, den sibirske infanteristen såvel som den moskovittiske, politiske kommissæren. Når han intervjuer høy og lav, er det ikke bare mennesket og soldaten han interesserer seg for, men sovjetmennesket og sovjetsoldaten. Han deler ut personkarakteristikker, men avdempede og slik at de gir mening i hans sammenheng. I Krasnaja Zvedza ble notatene omformet til journalistiske blinkskudd.

Det er disse virkelige menneskene Grossmann senere brukte i persongalleriet i Life and Fate, hvor de er vevd sammen med en inngående analyse av sovjetsamfunnet. Mye tyder på nettopp disse notatene som har gitt Beevor mange av hans poenger, men løsrevet fra Grossmanns helhet. At dette ikke bare er påstander, men i all fall et stykke på vei realiteter, gir Beevor selv ufrivillige beviser på i komposisjonen av A Writer at War. Boken er nemlig bygget opp av Beevor på en ganske spektakulær måte. Etter en innføring har han ordnet kapitler og underkapitler sammen med egne tekster, etterfulgt av korte eller noen lengre sitater fra Grossmanns notater. Notatene er dessuten stykket opp med kommentarer av Beevor hvor han forteller leseren hva Grossmann egentlig mener. Det er gjort slik at Grossmanns tekst tilsynelatende bekrefter Beevors poenger.

Her skal vi se på noen eksempler. I en kommentar til retretten i 1941 i retning av Kiev skriver Beevor at "Grossmann oppdaget at Den røde hærs stabsoffiserer ikke tok faren alvorlig. I Kreml nektet Stalin å innse realitetene i truslene" (side 22). Hva skriver så Grossmann, som Beevor tolker slik? Sitatet viser til følgende formulering av Grossmann: "Alvorlige saker ble diskutert, ikke et unødvendig ord ble sagt … Ponomarenko – sier til en militær avdelingssjef: "Du må ikke skjelle ut et medlem av sentralkomiteen." Generalen ble redd: "Jeg forbannet ham ikke. Jeg var forbannet over hele situasjonen." Med andre ord noe helt annet.

Under motoffensiven i 1942, som Beevor gir Stalin skylden for mot Sjukovs råd, skriver Beevor at Grossmann noterte opplysninger om liknende feilvurderinger fra første verdenskrig, som kunne blitt farlige for ham, underforstått fra NKVD eller Stalins side (side 93). Men ser vi på Grossmanns ord, så handler de bare om betraktninger om nyttesløse, taktiske seire, som kunne føre til nye tilbaketog.

Når Grossmann forteller om materiellmangel og improvisasjon blant flyverne, som i en hvilestund over et glass vodka kom med sine hjertesukk til ham, skriver Beevor at "den eneste måten å få erstatninger på var å bestikke en kvartermester med vodka", som om det fantes materiell likevel og at mangelen som gikk ut over soldatene skyldes en slags sammensvergelse (side 94). Når Grossmann samme sted skriver om en pilot som ammunisjonløs fløy sitt eget fly inn i et tysk, skriver Beevor som om Grossmann mente at det var helt vanlig i første del av krigen at de sovjetiske pilotene brukte sine jagerfly til å ramme tyske jagere, i stedet for å skyte på dem.

Et annet sted skriver Grossmann om en løytnant som begikk selvmord fordi han ikke ville leve som krøpling (side 233). Beevor henger på en lang forklaring om at sovjetsoldatene var mye mer redd for å bli krøplinger enn for å bli drept. "Den grusomme sannheten om deres skjebne kom ikke for en dag før etter krigen, da krøplede soldater ble behandlet med utrolig ubarmhjertighet av sovjetmyndighetene. De som hadde mistet sine lemmer ble kalt samovarer. Etter krigen ble de samlet sammen og sendt til byer i Arktis slik at den sovjetiske hovedstaden ikke skulle bli full av veteraner uten lemmer." Selv om jeg ikke vet noe om dette, høres det for utrolig ut til å være sant. Men uansett hvor vanvittig ubarmhjertig Stalin kan ha vært, så finnes det ikke belegg i Grossmanns tekst om at sovjetsoldatene heller ville dø enn å bli såret.

I et notat om Kursk-slaget noterte Grossmann at mange avdelingssjefer ikke tok nok hensyn til sine soldaters mat og daglige tilværelse, at de ikke snakket med dem etter kamp, og ikke stilte spørsmål til dem. "Det er ofte fordi de er så unge", noen ganger til og med yngre enn sine soldater, forklarer han (side 237). Beevor utlegger hans ord slik: "Grossmann finner nok en gang at … avdelingene i Den røde hær led av (offiserenes) manglende evne til å tenke ting igjennom". Mens Grossmann altså reflekterte over en bestemt gruppe i en bestemt situasjon, vrir Beevor det til en generell vurdering av hele Den røde hær.

Grossmanns notat etter frigjøringen av hans hjemby Berdisjev i Ukraina omhandler hvordan jødene der var blitt myrdet av tyskerne, inkludert hans egen mor (side 256). Beevors kommentar er at en artikkel som Grossmann skrev i denne forbindelsen var blitt sensurert av myndighetene for å redusere inntrykket av jødene som ofre og for å kamuflere hvor mange ukrainere som hadde deltatt i grusomhetene. Hvordan Beevor vet det, opplyser han ikke noe om. Kanskje han har det fra andre kilder? Vi får ikke vite. Men Grossmanns interessante opplysning om at hans egen bror hadde overlevd fordi han hadde sluttet seg til partisanene, kommenterte Beevor ikke. Det er neppe tilfeldig, fordi de over 1,5 millionene partisanene stort sett ikke spiller noen rolle i Stalingrad. De var tvunget av Stalin og NKVD med trussel om likvidering til å bli partisaner.

Det er altså stadig til stede en overtolkning fra Beevors side av hva Grossmann faktisk skriver, han blir tolket som en talsmann for Beevors synspunkter. I et notat om frigjøringen av Odessa skriver Grossmann rosende om utviklingen av Den røde hærs offiserer (side 266). Beevors kommentar: "Nå ser det ut til at han har forstått at stalinismen ikke ville forandre seg." Og når Grossmann kritiserer tilfeller av overgrep i Polen og i forbindelse med at han observerte noen transportsoldater som spiste et herremåltid, bemerker at mange har sluttet å spise den militære feltmaten og erstattet den med mat de har tatt fra sivilbefolkningen, skriver Beevor at "Grossmann fant snart ut at Den røde hær endret sin oppførsel på fremmed jord (side 321). Han forsøkte fortsatt å idealisere troppene i første linje og i stedet skyldte på soldatene i bakre linjer … I virkeligheten var det stridsvogntroppene, som han så ofte idealiserte, som var de verste plyndrerne og voldtekterne."

Grossmann skriver om overgrep og voldtekter han ble vitne til med voldsom indignasjon. Men mens det for ham var brudd på reglementer og ordre, er det for Beevor nært knyttet til stalinismen og hvordan Den røde hær egentlig var. Her ser vi nok et trekk i Beevors metode. Han ikke bare overtolker Grossmann, men han polemiserer direkte mot ham i sine innskutte tekstsnutter, der han ikke synes at de er anti-stalinistiske nok. Man skal lese Grossmanns tekst nøye for å se det i selve boken.

Men i etterordet med det talende navnet "Seierens løgner", tar Beevor skrittet helt ut og polemiserer mot Grossmann. Der skriver han at anti-semitisme var uløselig knyttet til stalinismen som system, en påstand Grossmann helt sikkert ville si seg uenig i. Beevor mener at Grossmann måtte bli utsatt for Stalins mistenksomhet, fordi han hadde deltatt i Den jødiske anti-fascistiske komite. Hans syn på sammenhengen er slik: "Men Stalins anti-semitisme var ikke helt lik nazistenes. Den var mer basert på fremmedhatets mistenksomhet, enn på rasehat" (side 344). Det skal vi tro er sannsynlig om Stalin, som slett ikke var russer, men georgier. Beevor mener stalinismen og nazismen i grunn var like, og han kritiserer Grossmann for mangel på politisk dømmekraft, på tross av at hans egen jødiske bakgrunn ser ut til å ha vært en belastning for ham under Stalins siste utrenskninger i forbindelse med det såkalte lege-komplottet, rett før han døde.

Konklusjon

Verken stalinisme eller andre verdenskrig er tema her, men hvordan Beevor har konstruert sin bok Stalingrad. Såvidt jeg kan forstå ser det ut til at det er Grossmanns notater som har gjort boka mulig. Beevor kommentarer i A Writer at War viser hvordan han har gått fram, med overtolkinger, løsriving av enkeltpersoner og sammenhenger. Det betyr ikke at Stalingrad ikke står på egne bein. Men det kan forklare hvordan Beevor kunne produsere boka så raskt og framstå som en fremragende kildegransker også ut fra sovjetiske kilder og ståsted. Grossmann var trolig snarveien. Det er ikke sikkert at dette er riktig. Kanskje er det urettferdig mot Beevor. Men hvis det er det, vil vi trolig snart høre fra russiske forskere.

 

Kamper pågår for fullt i Frankrike. Studenter og arbeidere kjemper mer innbitt enn noensinne mot den sosiale raseringen som arbeidsgiverne og regjering har iverksatt – et økonomisk diktatur som har som mål å undergrave de store sosiale vinningene på 1900-tallet – for å gjeninnføre slaveritilstandene fra 1800-tallet

Dette er en hilsen holdt av André Fadda, hovedtillitsvalgt ved skipsverftet i Saint-Nazaire,
les Chantiers de l'Atlantique på Nei til EUs konferanse 24. april i år

---

Sterke krefter er i gang for å forverre forholdene i Frankrike og Europa. Dette vekker motstand og kampvilje.

Arrangørene har spesielt bedt meg snakke om situasjonen ved skipsverftet i Saint-Nazaire, les Chantiers de l'Atlantique, som nylig ble overtatt av det norske Aker-konsernet.

En kan lure på hva dette store franske industrianlegget har å gjøre med Bolkestein-direktivet (1). Svaret på dette er at ledelsen i Alstom-konsernet allerede fra 2001, i strid med fransk arbeidsrett, satte arbeidstakerne i konkurranse med hverandre. I så måte var de langt forut for dette direktivet, som de i fjor sa var trukket tilbake og som nylig er endret.

I tiden mellom 1999 og 2003 var vi 12.000-14.000 arbeidstakere ved dette verftet. 4.000 var Alstom-ansatte. De øvrige 8.000-9.000 arbeidet for underleverandører, hvorav de fleste jobbet på midlertidige kontrakter. Antall utlendinger var stigende. 700 bedrifter var på anlegget. I dag er mange borte som følge av nedbemanning og kamuflerte masseoppsigelser. Nå er vi 5.000-6.000 personer på anlegget.

Da vi var mellom 12.000 og 14.000, utgjorde den utenlandske arbeidsstokken fra 2.000 til 2.500 personer. Den gangen var det 700 underleverandørselskaper. Jo lenger ned på underleverandørstigen en går, dess verre var lønns- og arbeidsvilkårene.

Deregulering

Ved å benytte underleverandører kommer oppdragsgiveren seg unna en rekke sosiale og skattemessige forpliktelser, samt overfører eventuell risiko til underleverandørselskapene. Med risiko mener jeg arbeidsulykker, yrkesskader, arbeidsvilkår og lønninger. Bruk av underleverandører har også som mål å ødelegge vedtekter og tariffavtaler ved at arbeiderne settes opp mot hverandre som konkurrenter. Det er viktig å understreke dette, for når en snakker om arbeidsinnvandrere, så er det dette det handler om: en deregulering av sosiale garantier i Frankrike.

I 2001, fikk CGT (2) tak i et internt, strengt fortrolig notat i Alstom med den kyniske tittelen Operasjon eksotisk. I notatet oppmuntret ledelsen de franske underleverandørene til å hente inn lavtlønnsarbeidere fra andre land. Det var et nytt skritt i den kapitalistiske globaliseringen.

En skulle tro det var Bolkestein som var utnevnt til personaldirektør i Chantiers de l'Atlantique. Dette førte i praksis til at mer enn 2.000 utlendinger i 2002/2003 deltok i byggingen av blant annet det store cruiseskipet Queen Mary 2. Men den tøffe konkurransen førte til at arbeidere måtte jobbe under slaveliknende forhold.

Illegale arbeidsvilkår

CGT hadde tidligere gått ut med kritikk mot allerede eksisterende praksis i forhold til enkelte utlendinger – kroatere, italienere og portugisere – som var utsatt for slik diskriminering. Men nå slo vi spesielt ned på måten arbeidet ble organisert på og den omfattende bruken av – ikke illegal arbeidskraft – men illegale arbeidsvilkår. Vi hadde konstatert at disse arbeiderne jobbet fra 230 til 250 timer i måneden – langt mer enn det som er tillatt etter fransk arbeidslov.

Vi gikk ut med sterk kritikk av de lange arbeidsdagene og den diskrimineringen disse arbeiderne ble utsatt for i form av skjult arbeid og lønninger som er i strid med franske tariffavtaler og fransk lov.

I Les Chantiers de l'Atlantique jobber CGT i nettverk, og vi merket oss og listet opp en rekke forhold disse arbeiderne ble tilbudt: De 230 indiske arbeiderne som var sendt til verftet – og likeledes polske, rumenske og andre arbeidere – hadde ikke garderobe. De ankom i arbeidstøy klokka sju om morgenen. De spiste om bord på skipet under skitne forhold. De fikk 20 minutters pause for å innta et kaldt måltid, et eple, ett egg, brød og litt smør samt en liter appelsinsaft til deling på to.

Vi forsøkte å komme i kontakt med dem om bord på skipet gjennom kamerater som snakket engelsk, men det var uhyre vanskelig på grunn av språkbarrieren, men spesielt på grunn av arbeidernes redsel, som de alle bar preg av. De utenlandske arbeiderne, uansett nasjonalitet, hadde fått beskjed fra ledelsen om spesielt ikke å diskutere med de franske arbeiderne, ellers ville de risikere å bli sagt opp og sendt hjem. Det var derfor vanskelig, ja nesten umulig, å komme i kontakt med dem.

Konfiskerte passene

Vi bestemte derfor å følge etter dem utenfor verftet for å finne ut hvor de bodde. Og det var da vi gradvis oppdaget hvordan de levde. Enkelte nasjonaliteter, for eksempel de 230 indiske arbeiderne som var hyret inn på anlegget, mottok en lønn på 300 euro i måneden (mens lovfestet minstelønn i Frankrike er 1.000 euro). Transport- og boutgifter pluss kost ble ført som forskudd og ble trukket fra på lønnsslippene deres. Når det gjaldt sykemeldinger, ble arbeiderne tatt med direkte til en lege utpekt av bedriften, men måtte selv betale. Det som sjokkerte oss mest, var at de konfiskerte arbeidernes pass, slik det også praktiseres i landene i Den persiske golf. Det er et svært effektivt pressmiddel for å unngå at arbeidere fremsetter krav eller gjør opprør mot arbeidsvilkårene.

I 2003 kjempet indere, grekere, portugisere og rumenere for sine rettigheter, med støtte fra CGT. Først og fremst for sine menneskerettigheter: å få tilbake passene som var konfiskert av ledelsen, for skikkelige boforhold, levevilkår og arbeidsvilkår.

De kjempet for rettighetene sine som lønnstakere, for å få utbetalt utestående lønninger og for bedre arbeidskontrakter, hvis de i det hele tatt eksisterte. Arbeiderne gjenvant verdigheten gjennom kampen for sine rettigheter i et land hvor det fremdeles finnes en arbeidslov. Etter disse kampene, som ofte førte fram til seier og som alltid var populære, hadde vi håpet at vi aldri skulle oppleve slike moderne slaveritilstander igjen.

CGT fortsatte imidlertid å følge nøye med og tok daglig kontakt med de nærmere 600 underleverandørselskapene. Vi visste godt at de samme årsakene ga de samme utslagene. Slik arbeidet var organisert med underleverandør i flere sjikt og mafialedere som kunne dekke seg bak oppdragsgiverne, ville det fortsatt kunne oppstå uholdbare forhold som gjorde det nødvendig å gjøre sterk motstand.

Polakkene i 2005

Også i 2005 ble vi overrumplet, og var rede til å gå til kamp, da 13 polakker lenket seg fast i porten til Les Chantiers de l'Atlantique. Noen uker i forkant hadde CGT delt ut et flygeblad på polsk til polakker som jobbet ombord. Dette var startsskuddet. Etter 15 dager med streik, hvorav en sultestreik, takket være de 13 polakkens resolutte opptreden og deltakelse fra befolkningen i Saint Nazaire (CGT, foreninger og politiske partier) og fra CGT sentralt, vant arbeiderne – og stemningen var overveldende. I månedene som fulgte, gikk ytterligere tre andre grupper polakker til aksjon sammen med CGT for å få lønningene sine.

Denne kampen ga resultater. Det var første gang utenlandske arbeidere klarte å tvinge sine oppdragsgivere til å garantere deres sosiale rettigheter.

I midten av september (2005) vant 14 polske arbeidere i et annet foretak en brakseier (etter 3 dager). For første gang i Frankrike oppnådde de, i tillegg til utbetaling av utestående beløp (lønn, overtid, betaling av streikedager), at alle deler av tariffavtalen for metallarbeidere i fylket Loire-Atlantique skulle anvendes for utenlandske arbeidere og at de skulle ansettes på faste kontrakter.

Likevel er det ikke kommet noen løsning med hensyn til de grunnleggende problemene. Vi har kritisert disse forholdene overfor regjeringen og arbeidstilsynet. Alle har reagert med total taushet og en likegyldig holdning. Hva er grunnen til det? Det er fordi Alstom-Marine Est er en stat i staten. Når det gjelder organisering av arbeidet, er det et laboratorium hvor det eksperimenteres med nye former for hersking/kontroll (i meksikansk maquilas-stil), der rettigheter krenkes, der franske arbeidere utsettes for diskriminering, og enda verre, der utenlandske arbeidere utnyttes under moderne slaveritilstander.

Bruken av utenlandsk arbeidskraft har vanligvis som mål å minske arbeidskostnadene, men det er samtidig et middel til å sette arbeidere opp mot hverandre. Det tredje elementet er fleksibilitet. Disse arbeiderne pålegges en fleksibilitet som franske arbeidere nekter å godta. Når utenlandske arbeidere jobber fra 230 til 250 timer i måneden, betyr det at de jobber fra 10 til 12 timer per dag, inkludert lørdag og søndag. Etter fransk lov kan arbeidstiden ikke overskride 48 timer. Når folk tvinges til å jobbe utover det, er det i strid med loven.

Et annet typisk trekk ved slik utenlandsk underleveranse, er den store gjennomtrekken av arbeidskraft. Dette ser man både når det gjelder kroatere og polakker, som er to-tre måneder på ett industrianlegg og som så flyttes til et annet sted for å unngå at de begynner å stille krav.

Hvem tjener på et slikt moderne slaveri?

Det er klart at europeiske arbeidsgivere, med hjelp fra EU-institusjonene, vil anvende EU-direktivet som gir dem muligheten til å redusere arbeidskostnadene ytterligere og skape slike alvorlige forhold overalt, dvs. Bolkestein-direktivet. Arbeidsgiverne og regjeringen går inn for å gjeninnføre forholdene som rådde på 1800-tallet. For arbeidsgiverne gjelder det å fjerne den sosiale lovgivningen raskest mulig (betalt ferie, lovfestet minstelønn, retten til arbeid, 35 eller 39 timers uke osv.).

Reformene som planlegges på europeisk plan (begrensning av arbeidstilsynets makt, generell bruk av korttidskontrakter, undergraving av fransk arbeidslivslov, arbeidstid som overskrider 48 timer per uke …), er ikke annet enn en å legge tilrette for bruk av billig arbeidskraft!

De har bestemt seg for at uhemmet fri konkurranse skal vinne fram i Europa ved å hjelp av Bolkestein-direktivet og en liberal europeiske integrasjon. Dette direktivet tar sikte på å innføre "opprinnelseslandsprinsippet", som skal gjelde for foretak uten at offentlige myndigheter gis noen muligheter til å føre kontroll. Opprinnelseslandsprinsippet gjør det mulig å fjerne de nåværende strukturene og bryte ned arbeidsmarkedet i land hvor prinsippet innføres.

Med andre ord: Hvis et foretak i et europeisk land får tildelt en kontrakt i Frankrike, kan foretaket håndheve gjeldende arbeidslivslovgivning i det landet hvor forretningskontoret ligger overfor sine ansatte, og ikke lenger fransk arbeidslov! I tillegg har foretaket anledning til å overskride 48 timers arbeidsuke! Det vil dermed være fritt fram for alle typer misbruk!

WTOs holdning (Word Trade Organisation) med hensyn til fysiske personers mobilitet er følgende:

"De største fordelene innen handel vil ikke komme fra integrasjon … , men med muligheten for å anvende ansatte som er mer kvalifiserte, mer effektive og billigere enn dem som eventuelt er tilgjengelige på det lokale arbeidsmarkedet."

WTO går inn for bruk av utenlandsk arbeidskraft til lavere pris.

Vi har sett hva som har skjedd, og hva som fortsatt skjer i Frankrike. Mens kvalifisert arbeidskraft finnes på stedet, søker arbeidsgivere alltid etter arbeidstakere som er enda dårligere stilt enn de som allerede har det dårlig. Slik får de folk til å godta hva som helst, enten det gjelder utenlandske arbeidere eller lokale innenlandske arbeidere, ved å sette dem opp mot hverandre.

Direktivet vil legalisere de skandaløse metodene vi allerede ser ved mange verft og industrianlegg i Europa, der rumenske, indiske og polske arbeidere rekrutteres fra sine hjemland til en lønn og med sosiale vilkår som er lavere enn de som gjelder i det landet de skal jobbe. Direktivet vil få alvorlige konsekvenser for arbeidstakerne og deres familier.

Den direkte konsekvensen av direktivet vil være at de sosiale garantiene som lønnstakerne i vårt land fremdeles nyter godt av, vil bli nedbygd. Vi vil raskt få føling med de negative virkningene for sysselsettingen, lønninger, arbeidsvilkår og sosial beskyttelse. (Ifølge dette direktivet skal foretakene betale de sosiale avgiftene i opprinnelseslandet, noe som vil føre til en svekking av den sosiale beskyttelsen for samtlige lønnstakere.)

Europaparlamentets vedtak av Bolkestein-direktivet – etter noen justeringer – har som mål å sette en stopper for alle framskritt på dette området, og det vil tvert i mot føre til at konkurransen mellom lønnstakerne vil bli utvidet til alle sektorer av økonomien. Da er vi tilbake til slavehandelen.

Den solidariteten og det samarbeidet som er kommet til uttrykk under kampene i Saint-Nazaire de siste årene, er nyttige erfaringer i fremtidige kamper mot det nye Aker-konsernet. Disse erfaringene bør bidra til utformingen av prosjekter og samarbeid for å skape en annen skipsindustri, et annet Europa. Robert, en av de 13 polakkene som i august 2005 sultestreiket for at deres rettigheter skulle respekteres, sa etter at seieren var i havn "at han hadde kjempet for å unngå at polske tilstander ble innført i Europa", at det var nødvendig å kjempe for like rettigheter for alle og for å beholde de beste. I et Annet Europa og en annen verden. Det sosiale verdensforum i Caracas og alternativer som er i ferd med å se dagens lys i søramerikanske land, viser at det er mulig. For å unngå at arbeidstakere og ulike folkeslag settes opp mot som konkurrenter slik at aksjonærene kan tjene mer, trenger vi en annen verden med solidaritet og samarbeid.

Bolkestein-direktivet og det liberale Europa må bekjempes med besluttsomhet. Det dreier seg om vår felles framtid!

---

Noter

1) I resten av Europa kalles tjenestedirektivet for Bolkestein-direktivet. Les en aktuell vurdering om tjenestedirektivet i Nationen av Boye Ullmann. [Tilbake]

2) CGT, Confédération Générale du Travail, den største faglige landsorganisasjonen i Frankrike, grunnlagt 1895, syndikalistisk til 1946, deretter sterkt knyttet til det franske sovjetkommunistiske partiet, i dag partipolitisk uavhengig. [Tilbake]

 

Jeg vil sette to modeller eller reindyrka bilder av kampen for sosialismen opp mot hverandre. Det ene bildet representerer den klassiske, sosialistiske modellen. Det kan kanskje liknes med en mektig, enhetlig bølge som ruller fram og river med seg alt (A). Det andre bildet handler mer om mangfold og motsetninger. Her er det ikke én bølge, men mange strømmer som får den kapitalistiske skuta til å forlise (B)

Kjersti Ericsson var leder av AKP fra 1984 til 1988.

Denne artikkelen er et utdrag fra boka Den flerstemmige revolusjonen (Oktober 1991), som du også finner her. Besøk Ericssons nettsted

---

Disse to modellene har forskjellig syn på

1. Hvordan grunnlaget for sosialismen dannes,
2. Hvordan den revolusjonære krafta ser ut,
3. Hva den revolusjonære kraftas oppgave er,
4. Hvordan framtidssamfunnet skapes.

1. Grunnlaget

Slik ser de to modellene på hvordan grunnlaget for sosialismen dannes:

A: Kapitalismen utvikler produktivkreftene, gjør produksjonen mer samfunnsmessig, mer konsentrert. Kapitalismen trenger inn overalt, sprenger de gamle, før-kapitalistiske produksjonsforholda og skaper storindustriell produksjon. Denne prosessen vil etterhvert skje over hele verden. Slik dannes det økonomiske grunnlaget for at sosialistiske produksjonsforhold kan innføres etter en revolusjon.

B: Kapitalismen og imperialismen som system fører uunngåelig til polarisering i kapitalistiske sentre og kapitalistisk periferi. Periferien kan aldri bli "økonomisk moden for sosialisme" i klassisk forstand innafor imperialismens rammer. Frigjøring fra kapitalisme og imperialisme, og oppbygging av et nytt samfunn må derfor skje fra mange, radikalt ulike utgangspunkt. Heller ikke i sentrene omgjøres alt til storindustri og vareproduksjon. Det ubetalte arbeidet utafor den kapitalistiske produksjonen utgjør en svær andel av det samla arbeidet som utføres i samfunnet. Også i de kapitalistiske sentrene vil det nye samfunnet måtte ta utgangspunkt i en økonomi der et vesentlig trekk er ikke-kapitalistisk småproduksjon innafor familiens rammer.

2. Den revolusjonære krafta

Slik ser de to modellene på den revolusjonære krafta:

A: Kapitalismen skaper sjøl sine banemenn, det moderne industriproletariatet. Kapitalismen oppdrar, disiplinerer og utdanner denne klassen til den rollen de skal spille i det nye samfunnet. Dette er en klasse med i hovedsak enhetlige interesser. Grunnlaget for kvinnefrigjøring er at kvinnene kommer ut i "samfunnsmessig produksjon" og dermed blir en del av denne klassen, blir mer lik klassens menn. Også i de fattige landa må det skje en industrialisering som kan skape grunnlaget for et moderne proletariat. Før dette er skjedd, er ikke landa modne for en sosialistisk revolusjon.

B: Den krafta som skal gjennomføre revolusjonen og oppbygginga av det nye samfunnet, er ikke enhetlig, verken i verdensmålestokk eller innafor hvert enkelt samfunn. Arbeiderklassen og det arbeidende folket i de kapitalistiske sentrene og i periferien har ulik materiell og sosial situasjon, tildels ulike interesser og ulik bevissthet. Det samme gjelder svarte og hvite, kvinner og menn. En felles kamp kan ikke bygge på at alle er like. Den må bygge på en allianse der ulike utgangspunkt blir respektert, der motsetninger og undertrykkingsforhold tas opp og bearbeides.

3. Den revolusjonære kraftas oppgave

Slik ser de to modellene på den revolusjonære kraftas oppgave:

A: Den revolusjonære arbeiderklassens oppgave er å "plukke" den økonomien kapitalismen har modnet for sosialisme, frata borgerskapet makta, oppheve den kapitalistiske konkurransens anarki og styre den samfunnsmessige, konsentrerte, storindustrielle økonomien etter en helhetlig plan.

B: Den revolusjonære kraftas oppgave er å skape en økonomisk utvikling som kommer flertallet til gode og tar vare på naturen. Oppgaven er videre å skape mest mulig likeverdighet gjennom nødvendig forskjellsbehandling. Og det er å gi folk mer makt og kontroll over egne livsvilkår. Planen må bygges nedafra, med utgangspunkt i folks hverdagsliv.

4. Hvordan framtidssamfunnet skapes

Og slik ser de på hvordan framtidssamfunnet skapes:

A: Planøkonomien styrt av arbeiderklassen vil danne grunnlaget for en enda raskere utvikling av produktivkreftene, som gradvis gjør at mindre og mindre tid går med til materiell produksjon. Overflodssamfunnet inntrer, folk kan få etter behov og yte etter evne, den eneste formen for likhet eller likeverdighet som ikke gjør vold på det uomtvistelige faktum at mennesker er skapt forskjellig. Videre er det ikke lenger noe materielt grunnlag for å skille ut en egen klasse eller et eget sjikt som skal styre samfunnet. Det klasseløse, kommunistiske samfunnet inntrer.

B: Det nye samfunnet kan i hovedsak ikke bygges fra et utgangspunkt der produksjonen av livsnødvendigheter tar minimalt med tid. Dermed finnes det grunnlag for at et nytt herskersjikt utvikler seg. For å bevare makta hos folket, må motkreftene mot ei slik utvikling organiseres. Det betyr blant annet å bygge opp makt nedafra, ved at kunnskapsproduksjon, teknologiproduksjon og økonomisk strategi tar utgangspunkt i vanlige folks interesser, erfaringer og hverdagsvirkelighet. Dette er umulig dersom all vesentlig planlegging og kunnskapsproduksjon skjer i et senter på toppen, i stedet for i mange sentra på grunnplanet.

"Historiens ubevisste redskap"

Det første bildet jeg har skissert (i reindyrka og unyansert form), og som jeg har kalt den klassiske sosialismemodellen, er et storslagent tankesystem med en helhetlig, indre logikk. Og det er bygd på virkelige utviklingstrekk i historie og samfunn som sentrale, sosialistiske teoretikere, som Marx og Engels, observerte og sammenfatta. Marx og Engels ville fange det vesentlige i samfunnets utviklingshistorie, og vise hvordan en ny samfunnsform, sosialisme og kommunisme, var nødvendige konsekvenser av kapitalismens utvikling. I hovedtrekk er det denne modellen som har gått under navnet "vitenskapelig sosialisme". Med "vitenskapelig sosialisme" menes en sosialistisk strategi som ikke bygger på fagre ønsker og ideelle ideer konstruert i hodene på folk som drømmer om en bedre verden, men på virkelige, historiske og samfunnsmessige prosesser. Disse prosessene kan være grusomme og føre med seg uendelige lidelser. Marx' syn på dette illustreres klart i det han skriver om India. Sin vane tro legger han ikke fingrene imellom når det gjelder å beskrive kapitalismens og kolonialismens vanvittige brutalitet. Men likevel (Marx, dansk utg. 1938, side 566):

"Det er sant nok, at England ble drevet av de laveste interesser, da det utløste den sosiale revolusjon (ødela de tradisjonelle samfunnsforholda, min anm.) i Hindustan og gjennomførte den med meningsløse midler. Men det er ikke det, det dreier seg om. Spørsmålet er: kan menneskehetens bestemmelse skje fyllest uten en fundamental revolusjon i Asias sosiale tilstand? Hvis ikke, så var England, hvilke forbrytelser det enn har begått, likevel historiens ubevisste redskap når det brakte denne revolusjonen hit."

Den mektige bølgen må rulle fram, bokstavelig talt over lik. Det er umulig å få historias hjul til å trille bakover. Men arbeiderklassens kamp kan få dem til å trille fortere framover. I den andre enden av lidelsene og grusomhetene skimtes det nye samfunnet, der kapitalismens iboende motsigelser er løst gjennom en sosialistisk revolusjon, og de veldige produktivkreftene kan utnyttes planmessig til flertallets beste.

Denne modellen har også ei politisk-organisatorisk side, som vanligvis forbindes med Lenins navn. Klassekampen må ledes av et parti som uttrykker interessene til "kapitalismens banemenn", det moderne industriproletariatet. Siden klassekampens oppgave er å få historias hjul til å trille fortere, må partiet være et "bevisst element" med innsikt i lovene for samfunnsutviklinga. Partiet må tilføre den kjempende arbeiderklassen denne bevisstheten, slik at klassen kan kjempe med, og ikke mot, historia. Innafor denne tradisjonen oppsto også Komintern, som i praksis var et verdensparti for å samordne kampen i mange ulike land. Det er ikke så rart at modellen med den mektige, enhetlige bølgen også ga opphav til ideen om det mektige, enhetlige verdenspartiet.

Den klassisk-sosialistiske modellen er blitt tappet for det revolusjonære innholdet sitt i to omganger. Resultatet av den første tappinga ble sosialdemokratisk reformisme, som i våre dager framstår som vanlig kapitalistisk vekstfilosofi og utviklingsoptimisme. Resultatet av den andre tappinga ble de sentraliserte, undertrykkende byråkratregimene i Øst-Europa som nå går i oppløsning og/eller blir feid vekk.

Revolusjonær fundamentalisme?

Hva skal så vi gjøre som mener at verden aldri har hatt mer behov for revolusjonær forandring enn nå? Skal vi lete oss fram til den opprinnelige, revolusjonære sosialistiske modellen, pusse den rein og ta den i bruk på nytt? Eller er det noe annet enn revolusjonær fundamentalisme som trengs?

Jeg tror det siste. For bildet av den mektige bølgen slo sprekker på et nokså tidlig stadium av sosialismens historie. Lenin, og enda klarere Mao, slo fast at framveksten av imperialismen hadde skapt en ny situasjon. Den gamle formen for borgerlig revolusjon, som ryddet vekk føydale samfunnstrekk og skapte grunnlaget for en nasjonal kapitalisme (som så i sin tur kunne modne samfunnet for sosialisme) var ikke lenger mulig. For Mao sto det klart at de fattige landa måtte gjennomføre en ny type revolusjon som han kalte "nydemokratisk": En brei allianse fra arbeiderklasse og fattigbønder til nasjonalt borgerskap rev seg løs fra imperialismen og kvittet seg med føydale rester. Men i stedet for å bygge opp en nasjonal kapitalisme, var nydemokratiet bare første steg i ei sosialistisk samfunnsutvikling. Forsøk på å bygge opp en nasjonal kapitalisme ville uunngåelig ende i nykolonial og imperialistisk undertrykking. Utviklinga i verden siden den kinesiske revolusjonens seier i 1949 har til fulle bevist at Mao har rett på dette punktet.

Dermed var den mektige bølgen brutt, med vidtgående og uoversiktlige konsekvenser for sosialistisk teori og praksis. Siden er mer kommet til:

Kvinnebevegelsen har synliggjort den veldige massen av ubetalt arbeid utafor den kapitalistiske produksjonen som utføres av kvinner i alle deler av verden. Kapitalismen ser ikke slik ut som borgerlig økonomi og tradisjonell marxisme, i sin felles enøyde konsentrasjon rundt det som produseres for et marked, har framstilt den. Videre har de enorme miljøødeleggelsene gjort tanken om at betingelsene for sosialisme må modnes gjennom fortsatt uhemmet kapitalistisk utvikling i verdensmålestokk, absurd. I så fall må den mektige bølgen ikke bare rulle over lik, men over etterhvert over ei jord ubeboelig for mennesker.

Dette er forhold som sosialistisk teori ikke kan se bort fra. Det er "den mektige bølgen" i sin helhetlige form som nå framstår som utopisk, hvis vi med utopisk mener virkelighetsfjern. Mange av premissene for sosialistisk teori og politisk praksis er endret. Kanskje vil den andre modellen jeg har skissert, kunne fange noen vesentlige sider ved dagens verden, og hjelpe oss når vi skal handle. I denne boka ønsker jeg å prøve ut dette perspektivet.

Men det er ikke bare alle endringene som har skjedd i virkelighetens verden siden "klassikernes" tid som gjør det nødvendig å prøve ut nye perspektiver. Alle, også de største revolusjonære teoretikere og ledere, er fanger av sitt samfunn og sin tid. De bærer med seg en arv "under huden" som preger tankene og handlingene deres, og de bevegelsene de er en del av. Denne arven kan forstørres og forgroves i tidas løp, ettersom den blir overført til nye generasjoner.

Problemet med den "klassiske" tradisjonen er ikke at den er for revolusjonær. Problemet er heller at den ikke er revolusjonær nok. Deler av det gamle samfunnets verdisystem har overvintret sammen med det nye, revolusjonære. At de undertrykte, forakta klassene, arbeiderklassen, fattigbøndene i den tredje verden, er historias drivkraft og helter, er et syn så stikk i strid med herskende og inngrodde verdier at det er en kamp å ta det på alvor, også for dem som har dette synet som sin politiske eksistensberettigelse. At de som er ennå lenger ned, kvinnene i disse klassene, skulle ha noen annen rolle enn å vente beskjedent i bakgrunnen til revolusjonens menn gir dem frigjøring i gave, ja, at de til og med skulle ha sine egne ideer om hva frigjøring er, ikke bare for seg sjøl, men for hele menneskeheten – det er uendelig vanskelig å fatte. Og at mennesket ikke er naturens herre, med selvfølgelig rett til å bruke, kontrollere og herske, det er et spørsmål som har ligget utafor det politiske synsfeltet.

Det trengs et djupere oppgjør med den kapitalistiske og patriarkalske tradisjonen enn revolusjonære har tatt hittil. Det blir et oppgjør med elementer som langt på vei er felles for den tradisjonen revolusjonære har plassert seg i, og den tradisjonen de har kjempet mot.

 

Korleis skal vi definere omgrepa sosialisme og kommunisme? Dette blir diskutert no, og det er bra. Pål Steigan har tatt opp temaet i ein interessant artikkel i Rødt! og han har prøvd seg med ein kort definisjon som er slik: "Sosialismen defineres økonomisk som et samfunn der "produksjonsmidlene er eid av samfunnet og blir utnyttet på en planmessig måte, der profitten ikke lenger er drivkrafta i økonomien, og der det samfunnsmessige overskuddet kommer folket til gode".

 

Dette må tyde at han også kan tenke seg ein annan, politisk, definisjon av sosialismen, som han ikkje går inn på. Eg trur at vi ikkje slepp unna ein definisjon som ikkje bare er økonomisk, men eg trur og at det er lurt å ta utgangspunkt i eigedomstilhøva til produksjonsmidla. Det meiner eg er godt i samsvar med slik Marx tenkte det og.

I Det kommunistiske manifest samanfattar Marx heile kampen for kommunismen slik:

"Når proletariatet i kampen mot borgerskapet med nødvendighet forener seg til klasse, gjennom en revolusjon gjør seg til herskende klasse og som herskende klasse med makt opphever de gamle produksjonsforholda, da opphever det med disse produksjonsforholda klassemotsigelsenes eksistensbetingelser, klassene i det hele tatt og dermed sitt eget klasseherredømme." (Det kommunistiske manifest i omsetting av Morten Falck, Røde Fane, side 69.)

Kommunismen sin første fase (sosialismen) kjem rett etter revolusjonen. Det er ein fase der arbeidarklassen er den herskande klassen og då han med makt opphevar dei gamle kapitalistiske produksjonsforholda. Dette er etter mi meining den kortaste definisjonen av kommunismens første fase.

Marx utdjupar dette slik:

"Proletariatet vil benytte sitt politiske herredømme til gradvis å fravriste borgerskapet all kapital, sentralisere alle produksjonsredskaper i hendene på staten, dvs. det som herskende klasse organiserte proletariat, og så raskt som mulig øke produktivkreftene.

Dette kan til å begynne med naturligvis bare skje ved hjelp av despotiske inngrep i eiendomsretten og de borgerlige produksjonsforholda, altså ved forholdsregler som ser ut til å være økonomisk utilstrekkelige og uholdbare, men som i bevegelsens løp går ut over seg sjøl og er uunngåelige som middel til omveltning av hele produksjonsmåten." (Same verk, side 68.)

Den andre fasen av kommunismen tar til "når klasseforskjellene under utviklingens gang er forsvunnet og all produksjon er konsentrert i hendene på de sammensluttede individene". Når det skjer, "så mister den offentlige makta sin politiske karakter". Det tyder at "den organiserte makta til en klasse for å undertrykke en annen" dvs. "den politiske makta i egentlig forstand" "er forsvunnet". (Alle sitat frå same verk side 69.)

Viss vi ser tilbake på Steigan sin definisjon av kommunismen sin første fase (sosialismen), så ser vi at det han står tilbake med når han tar vekk det politiske, er ein definisjon av kommunismen sin andre og høgare fase, og ikkje den første fasen.

Det som ikkje kjem fram i Steigan sin definisjon, er jo nett den politiske makta som Marx meiner er hovudskiljet mellom kommunismens første og andre fase, mellom sosialismen og kommunismen. Kommunismens første fase er nett den fasen der eigedomsretten til produksjonsmidla er politisk, arbeidarklassen konstituerer seg som stat, og gjennom staten tar han litt etter litt all produktiv eigedom frå borgarskapet. Dette er ein politisk aksjon, gjennom eit politisk apparat, statsapparatet. Og den felles eigedomsretten til proletariatet over produksjonsmidla blir då utøvd gjennom proletariatet sitt politisk maktorgan, staten. Når denne tileigningsprosessen er ferdig ligg vilkåra til rette for at arbeidarklassen sitt politiske organ, staten blir oppheva, saman med arbeidarklassens sjølv og andre klassar. Då blir eigedomsretten til produksjonsmidla direkte og upolitisk samfunnsmessig, produksjonsmidla blir sosiale. Derfor har eg kalla den første fasen av kommunismen (sosialismen) for politisk kommunisme og den andre for sosial kommunisme. Dette tok eg opp i Marxistisk renessanse – kommunistisk offensiv, Vestanbok forlag 1992, side 110-112. Det er nett dette skiljet Marx etablerer i Manifestet og.

Viss eg skulle prøve meg på ein definisjon av kommunismen sin første fase ut frå dette, så ville eg, med utgangspunkt i Steigan sine formuleringar, seie noe slikt som: "Kommunismen sin første fase (sosialismen) er produksjonsforhold der arbeidarklassen har gjort revolusjon og konstituert seg som herskande klasse, og der han gjennom staten sin tileignar seg eigedomsretten til alle produksjonsmidla for å utvikle produktivkreftene og produksjonsforholda vidare til kommunismens andre fase."

Så vil eg føye til at når Marx snakkar om kommunisme, så er det nett i forhold til eigedomsretten til den produktive eigedommen, til produksjonsmidla. Derfor er heller ikkje kommunismen sluttpunktet på menneskesamfunnet si utvikling. For bortanfor den reint materielle produksjonen og det som blir produsert her, som vi under kommunismen kan organisere på måtar som er verdige for menneska og i takt med naturen rundt, utviklar menneska eit nytt fridomsrike der den tvangen som alltid vil finnast i produksjonen, ikkje er tilstades. Dette står det om i Kapitalen, bind 3, kapittel 48, III, side 2 og 3. Du finn ei omsetting av det i Marxistisk renessanse – kommunistisk offensiv, side 184-187. Du finn dette og meir utdjupande om same emne på http://home.online.no/~tervalen.

Terje Valen 

Når me diskuterer sosialismen, er det greitt å ta utgangspunkt i tre spørsmål:

1. Kva er sosialisme? – og kommunisme?
2. Kva problem i verda i dag ropar på andre løysingar enn dagens?
3. Er sosialisme og kommunisme mulig?

Leiv Olsen er leiar for Rogaland RV og medlem av AKP

---

1) Kva er sosialisme?

Rødt! nr 4, 2005 har fleire artiklar om sosialisme. Mímir Kristjánsson skriv at sosialisme er ei vidareføring av det borgarlege demokratiet. Meir og betre demokrati. I tillegg nemner han ordningar for å sikra at folk får sleppa til i media, og at det trengst deltakande demokrati à la Porto Alegre. Men kva som er den store forskjellen på sosialisme og kapitalisme, bortsett frå at ingen skal eiga andres arbeid, ser eg ikkje at han tar opp. Sosialisme blir meir av (det beste ved) dagens samfunn.

Ingrid Baltzersen skriv at sosialisme er arbeidarklassen ved makta. Det har me sagt i alle år i AKP, og det får fram ein tydeleg forskjell på sosialisme og kapitalisme. Men ser me på samfunn me har oppfatta som sosialistiske, kan ein med god grunn spørra om arbeidarklassen hadde makt. Faktisk var dei temmeleg undertrykte. Blir "arbeidarklassen ved makta" ein floskel, eller seier det noko reelt?

Og er det bare arbeidarklassen som skal ha makt? Kva med andre: bønder, "middelklassen", sjølvstendige næringsdrivande – og for den skuld, direktørar; dei skal då delta i det politiske livet på like fot med arbeidarane? Og kven er "arbeidarklassen"? Alle som mottar lønn? Tilmed professorar og lønna overingeniørar og direktørar? Eller bare folk i klart underordna stillingar som utfører manuelt eller rutineprega arbeid? Her er me mildt sagt uklare.

Me kan seia at sosialisme er "den organiserte arbeidarbevegelsen" ved makta. Då stemmer definisjonen med virkeligheten i Sovjet etter 1917 og Kina etter 1949, sjølv om arbeidsfolk flest ikkje hadde stort dei skulle ha sagt. Men når slutta dei erklærte leiarane å representera arbeidarklassen? Så kan me seia at Sovjet og Kina ikkje var sosialistiske. Eller at desse landa var sosialistiske – ein stund, i alle fall, så lenge dei faktisk representerte klassen, og kor lenge det var, avhenger av den politiske dommen, eller rettare: av det politiske synet til den som fell dommen. Så tøyelege definisjonar, som står og fell med det politiske standpunktet til kvar enkelt, er lite brukande. Då endar det gjerne med at samfunn me liker, kallar me sosialisme – så lenge me liker dei. Blir kritikken for krass, seier me at landa ikkje var sosialistiske likevel.

Me må prøva å komma lenger, nå fram til ei oppfatning av begrepet "sosialisme" som ikkje er avhengig av det politiske standpunktet til den enkelte. Pål Steigan foreslår følgjande økonomiske definisjon på sosialismen:

Produksjonsmidlene er eid av samfunnet og blir utnyttet på en planmessig måte, der profitten ikke lenger er drivkrafta i samfunnsøkonomien, og der det samfunnsmessige overskuddet kommer folket til gode. (Rødt! nr 4, 2005, side 35.)

Dette er i alle fall ein definisjon som er nokså eintydig. Skjønt – kva vil det seia at profitten ikkje lenger er drivkraft, og kva vil det seia at det samfunnsmessige overskotet kjem folket til gode? Kanskje me heller skal setta punktum ved det fyrste kommaet og stryka resten.

2) Og kva er kommunisme?

Sosialismen skal vera det fyrste steget på veg mot kommunismen. Marx skreiv at kommunismen slik den framstod frå det kapitalistiske samfunnet, enno prega av samfunnet den hadde utvikla seg frå, måtte bli forskjellig frå den meir utvikla kommunismen. Kommunistar skilde seinare mellom sosialismen: samfunnet slik det var utvikla frå kapitalismen, og enno prega av dette; og kommunismen: det utvikla, framtidige klasselause samfunnet. Sosialisme blei oppfatta som eit "overgangssamfunn", mellom kapitalisme og kommunisme, eit samfunn som enno kan utvikla seg i begge retningar. Men kva er i så fall kommunisme – bortsett frå at me håper at klassane då vil forsvinna?

Når me skil mellom jeger- og samlarsamfunn, slavesamfunn, føydalsamfunn og kapitalisme, skil me mellom samfunn der dei mellommenneskelege forholda er ulike fordi samfunna har ulik teknologi. Steinaldersamfunna var ikkje kapitalistiske, og kunne ikkje vera det, fordi (stor)industrien ikkje var oppfunne. Forskjellen på dagens kapitalisme og framtidas kommunisme er ikkje fyrst og fremst politisk eller økonomisk, sjølv om den også er det. Og det er ikkje fyrst og fremst spørsmål om kva for ein klasse som har makta, sjølv om det også er det. Spartacus-oppstanden i Romarriket var storslått, men dømt til nederlag så lenge det ikkje fanst ein teknologi som gjorde slaveøkonomien underlegen. Kapitalisme og kommunisme må vera to samfunn med ulikt materielt grunnlag; bygde på ulik teknologi. Marx sa ein gong at handteina gav eit føydalt samfunn, dampmaskinen eit kapitalistisk. Men Marx trudde at storindustrien, som frambrakte kapitalismen, også skulle frambringa kommunismen. Det var hans største feilslutning. Min påstand er at samfunn som bygger på storindustrien, blir nøydde til å gjenskapa mange av kapitalismens trekk. Og det er dét historia har vist.

Me kan ønska oss sosialisme så mykje me orkar. Så lenge samfunnet bygger på den same teknologien som har frambrakt kapitalismen, må det nødvendigvis dra med seg mange trekk frå dagens kapitalistiske samfunn. Kapitalismens problem (klasseforskjellar, lønnsforskjellar, vekstpolitikk, rovdrift på naturen osb.) følgjer med på lasset. Politiske viljeserklæringar hjelper fint lite.

Kapitalismen vil bukka under når den private eigedomsretten og marknadsøkonomien blir ei tvangstrøye på utviklinga av teknologien. Til no har kapitalismen vore utruleg progressiv, og utvikla ny teknologi i eit tempo som tar pusten frå ein. Men me har fått visse forvarslar om at det ikkje treng vera slik i all framtid. Rettssaka mot DVD-Jon og forsøka på å forby gratis omsetting av åndsprodukt (idear, kunstverk, vitskap, alle former for informasjon) viser ei klart reaksjonær side ved kapitalismen.

Vil datateknologien legga grunnlaget for produksjonsforhold som vil bli kapitalismen overlegen? Og skjer det på andre område ei teknologisk utvikling som vil gjera samfunnsendringar nødvendige? Det kan me bare uttala oss om dersom me studerer teknologien, og set oss inn i kva muligheter og utfordringar den stiller. Inntil me kan seia noko fornuftig om kva slags teknologiske endringar som eventuelt kan bana vegen for nye måtar å organsiera samfunnet på, blir alle forestillingar om kommunismen vage og usikre. Men inntil den teknologiske utviklinga gjer eit klasselaust samfunn mulig, blir kommunismen bare ein utopi.

Me må studera teknologi!

3) Andre løysingar

Kva problem i verda i dag ropar på andre løysingar enn dagens? – som ikkje nødvendigvis er sosialisme, men i alle fall at me må vekk frå dagens løysingar?

Rovdrifta på jordas ressursar er i ferd med å skapa klimaendringar som ikkje lar seg reversera. Utbyttinga av den tredje verda, spesielt Afrika, tar livsgrunnlaget frå ein stor del av verdas befolkning. Dei er "overflødige" – utan livets rett.

Dette er kanskje dei to mest himmelropande problema. Men det er mange andre:

• Den stadige vekslinga mellom oppgangstider og kriser – skjønt det er kanskje noko verda kan leva med i generasjonar, så lenge ei krise før eller sidan blir følgt av ny oppgang.
• Velferdssamfunnet blir undergravd. Om ikkje denne undergravinga gjer det tvingande nødvendig å finna andre løysingar – andre enn kapitalisme -, så er i alle fall velferdssamfunnet noko som er verdt å forsvara.
• Kvinnene blir utnytta – det er dei som skal stilla opp, helst gratis, for å ta seg av alt arbeidet som samfunnet ikkje organiserer på andre måtar, dei som må gjera mykje av det nødvendige arbeidet, gratis eller underbetalt, og som derfor blir verdas fattigaste. I tillegg kjem den ekstreme utnyttinga av kvinner som slavar i sexindustrien.
• Den tredje verda skal levera billege råvarer og matvarer til Vesten, men får knapt produsera mat til seg sjølv.
• Alt og alle her i verda får ein prislapp. Du blir verdsett – og verdien er marknadsverdien, det vil seia: kor mykje andre kan tjena på deg. Kan ingen tjena på deg, har du ingen verdi.

Før eller sidan må kapitalismen avløysast av noko anna, noko som kan løysa i alle fall nokre av desse problema. Eller vi undergrev vårt eige livsgrunnlag.

4) Er sosialisme og kommunisme mulig?

Her nyttar ikkje proklamasjonar. Faktum er at sosialismen både i Sovjet og Kina til slutt gjekk dukken. Så kva tilseier at det skal vera mulig i andre land, under andre forhold? Problema som knekte sosialismen i Sovjet og Kina, forsvinn ikkje av seg sjølv. I dag finst ingen mekanismar som regulerer forholdet mellom produksjon og forbruk betre enn marknaden gjer. Ingen. Kan me då i framtida klara oss utan marknad og pengeøkonomi?

Den suverene planlegginga som kan seia kva alle i samfunnet skal produsera for å dekka folks behov, har eg lita tru på. Me kan planlegga mykje, men me klarar aldri å få putta alt inn i planen.

Sosialismen skal planlegga ut frå "folks behov". Kva er folks behov? At kvart mannfolk har behov for to – tre – fem – åtte skjorter? med lange ermer, med korte ermer? av den eine eller andre fasongen? Har alle kvinnfolk behov for skjørt? kjoler? Kona mi bruker bare bukser. Kven kan påstå at damene har behov for det eine eller andre, og bare så-og-så mange av kvart slag? Kor mange feriereisar har kvar enkelt behov for? og til kva reisemål? Har alle "behov" for ein sydentur? til Gran Canaria, til Thailand, eller ein safari i Afrika? Då har vel alle kinesarar det same behovet? Om ein prøver å tenka så konkret, blir det heile ein parodi. Det er kort sagt massevis av behov som ikkje kan planleggast av ein samfunnssentral og deretter pådyttast folk.

På den andre sida blir produksjonen av sånne ting meir og meir verdilaus. Det går stadig fortare å produsera, og produksjonen legg beslag på stadig mindre menneskeleg arbeidskraft. Derfor kan me utan problem setta ned tida folk skal bruka til å produsera eller arbeida for andre, til seks timar dagen, og sikkert endå mindre, for eksempel til fire timar. I dag. Og kanskje endå mindre i framtida. Samt lange feriar og tidleg pensjonsalder. Det betyr at folk kan bruka mesteparten av livet sitt og tida si til å gjera det dei sjølv har lyst til og interesse for.

Og mange ting kan tas ut av marknaden og leverast gratis. Mesteparten av transporten kan like gjerne vera gratis. Flyreisar og bensin bør kosta, elles blir livsviktige ressursar sløst bort, men buss, båt, tog og trikk kan med fordel vera gratis (då betaler samfunnet for bensin, lønn, vedlikehald osb, og dekker kostnadene over skatteseddelen). Det er også mulig å gi folk gratis bensinkvoter der det ikkje finst eit brukbart kollektivtilbod. Kanskje kan også varetransport vera gratis? Barnehagar, skolar og helsevesen bør vera gratis. Og då meiner eg gratis. Offentlege tjenester bør i det heile tatt vera gratis, bort sett frå slike som bør prissettast for å unngå overforbruk. Tjenester som kostar, er ikkje offentleg tilgjengelege for alle. Kanskje kan visse basismatvarar tas ut av marknaden og leverast gratis? Me kan ha gratis kantinar. Kanskje gratis husvære, så lenge folk tar til takke med husvære av ein standard som samfunnet fastset?

Mange tjenester kan i dag leverast digitalt (og bør då vera gratis). I dag kjempar nokon ein beinhard kamp for å sikra opphavsrettar og patentrettar. Denne kampen trugar med å gjera all informasjon til eit monopol for dei som har stor nok lommebok. All informasjon og alle åndsverk bør vera gratis! Kva med dei som skapar musikk, litteratur, annan kunst, utviklar ny vitskap og teknologi? Dei bør på ein eller annan måte sikrast av samfunnet, ikkje av enkeltpersonars bruk.

Kva avgjer om ei yting kan tas ut av marknaden? Dersom den kan leverast vel så godt, og kanskje betre, som ei gratistjeneste, kan den med fordel tas ut av marknaden. Dersom slikt vil føra til kvalitetsfall, vil folk likevel betala for å få tak i betre ytingar, om nødvendig på ein svart marknad. God vilje eller politiske proklamasjonar hjelper ikkje.

Kort sagt: I dag bør det vera mulig å ta store delar av samfunnsverksemda ut av marknaden (noko av det var gratis for 20-30 år sidan). Det som ikkje kan tas ut av marknaden i overskueleg framtid, blir meir og meir verdilaust. Folk må ha kjøpekraft, det vil seia pengar, for å skaffa seg slike produkt, men betalinga treng ikkje vera skyhøg, og tida dei bruker i slik produksjon, kan vera kort. Så kan dei bruka mesteparten av livet sitt til aktivitetar dei gjer av lyst og interesse, og stort sett gratis. På den andre sida kan ingen nekta dei å ta betalt for ting dei gjer på fritida, dersom andre er villige til å betala for det. Så i overskueleg framtid ser eg ikkje for meg ein pengefri økonomi. Men kanskje i ei litt fjernare framtid?

Til no har eg tenkt ut frå dagens samfunn, og dagens teknologi. Men teknologien held på å forandra samfunnet. Då tenker eg spesielt på datateknologien. Kan det føra til at produksjonen ikkje bare blir meir verdilaus, men faktisk heilt verdilaus – gratis? Me vil i overskueleg framtid ha viktige hindre: energien er begrensa, råvarer er begrensa, matvarer er begrensa. Det siste er kanskje det minste problemet, for matvarer kan fordelast og ingen kan meir enn eta seg mette. Men enkeltpersonar kan utvikla eit vanvittig energiforbruk, for eksempel få for vane å reisa på helgeturar eller handleturar til den andre sida av kloden. "Kjeder meg sånn. Og er lei av dei 88 buksene i klesskapet. Såg at det var tilbod på concordeturar til Samoa. Tar ein handletur dit, er tilbake i kveld, må rekka raketten til New York, til partyet på Manhattan."

Me kan i alle fall ikkje gi forbruket frie tøylar. Til no har dette regulert seg sjølv via marknaden, det vil seia at dei pengesterke står fyrst i køen, mens dei pengelense står fritt til å sulta ihel. Marknaden set heller ikkje noko tak på forbruksveksten. Det blir me før eller sidan nøydde til å innføra, og det betyr samfunnsstyring. Eg ser for meg ein begrensa og regulert marknad, der samfunnet eig produksjonsmidlane, men der pengar framleis spelar ei rolle. Men marknad og pengar kan vekka kapitalismen til live på nytt. På sikt må me finna ein utveg til å avvikla heile marknaden, men det lar seg ikkje gjera før det er utvikla teknologi som opnar for det.

Eg oppfattar ikkje sosialisme som ein sjølvstendig samfunnsformasjon, på linje med for eksempel føydalsamfunn eller kapitalisme. Sosialisme er eit forsøk på å komma bort herifrå, og då helst i retning av kommunismen. Sosialisme vil eg spissformulera som seks timars arbeidsdag, gratis offentlege tjenester og samfunnseige til produksjonsmidlane. Kommunisme – framtidsdraumen: eit klasselaust samfunn bygd på datateknologi.

Oppgåvene

Om sosialisme nødvendigvis må likna på kapitalisme, og kommunisme bare er ein draum – ein framtidsvisjon – nyttar det då å kjempa? Ja, me må, uretten og problema i verda i dag kan ikkje halda fram. Eg vil skissera følgjande sentrale oppgåver for eit revolusjonært parti:

• 1. Me må arbeida for at arbeidsfolk skal ha det godt i verda i dag. Det betyr: kjempa for seks timars normalarbeidsdag, gode offentlege og gratis tjenester, forsvara rettar folk har, slåst mot undertrykking og utbytting, mot imperialismen, berga naturen.
• 2. Me må studera teknologi og diskutera kva muligheter og utfordringar den reiser.
• 3. Me må søka makt som er uavhengig av det borgarlege maktapparatet – uavhengige folkelege bevegelser, partiuavhengig fagbevegelse osb.
• 4. Me må støtta folk som gjer opprør, og delta i opprør når slikt skjer hos oss.

Og seirar revolusjonen under omstende som enno ikkje er "modna" for kommunismen, så får me gjera det beste ut av det og bygga samfunn så gode som det lar seg gjera.

Kapitalismen er det mest progressive samfunnssystemet verda har sett, med eit nær uuttømmeleg utviklingspotensiale. Og kapitalismen er eit umenneskeleg system som truger livsgrunnlaget til oss alle. Den er begge delar på same tid! Me kan ikkje leva med dette systemet i lengda. Og me kan inntil vidare ikkje kvitta oss med det.

 

Thailand er Østens riseksportør i så stor grad at eksport på thai, song awk tang pratesh, betyr å sende ut ris. Risen er den ene grunnen til at Thailand er et relativt rikt land, sammenliknet med omkringliggende land og det ikke så fjerntliggende India. Den andre grunnen er at Thailand ikke har vært okkupert eller kolonialisert i moderne tid.

 

 

William Stevenson: The revolutionary king
Robinson 2001, ISBN-1-84119-451-4

---

Ettervirkningene av Det store spillet – kolonimaktenes kamp om å kolonisere India, Kina, Burma, Vietnam, Laos o.a. – er der fortsatt. Kolonitida ble erstattet av imperialistisk utbytting, og av og til okkupasjon som i Vietnam. Men Thailand ble ikke okkupert i det forrige århundre. Verken Storbritannia, USA, Frankrike eller Japan greidde det. Kongedømmet spilte en ikke uvesentlig rolle for unngå det.

William Stevenson har skrevet boka om den thailandske kongen, Bhumibol, som ble født i 1927, ble konge i 1946 og er det fortsatt. Han har en popularitet som langt overgår det norske kongehusets, og med gode grunner.

I 1932 ble kongedømmet styrtet ved et militærkupp, men det nye regimet greidde ikke å styre pga manglende legitimitet i befolkninga. Så går det noen år, lillebroren til nåværende konge, Nan, sitter en kort periode, blir drept i senga i palasset i 1946 og Bhumibol blir konge i 1946, men bor i Lausanne til han er ferdig med å studere.

Kongens moralske – og politiske – makt i åra fram til i dag, basert på tre stolper:

• I Thailand dominerer buddhismen, og tradisjonelt blir kongen ansett som Buddhas mann på jorda, halvt gud. En parallell er keiserens rolle i den gamle Kina.
• Thailand skulle ikke underlegge seg verken britisk eller amerikansk dominans eller la seg okkupere av Japan. Det var nok av de stadig skiftende regjeringene som lot seg bestikke og som gjerne solgte landets uavhengighet.
• Økonomisk uavhengighet til den thailandske staten, men gaver fra fattige og rike som ble brukt til eget underhold og utbygging skoler og universitet og kjøp av landområder som ble drevet ut fra sosiale målsettinger.

Bhumibol vokste opp i USA og Sveits, snakket flytende engelsk og fransk, spilte saksofon i jazzband og ville bli ingeniør, da han ble konge og måtte lære seg thai og hoffets ritualer og intriger. Kongen var en mann av denne verden, men ble tildelt en overopphøyet rolle nær Buddha. Hadde det vært opp til han – og Thailand ikke hadde vært Thailand og imperialisme ikke hadde vært imperialisme – hadde han i 1946 revet ned all mystikken rundt kongen. Men da hadde antakeligvis Thailand vært et lydrike under president Bush.

Etter bare noen få år, gikk han i buddhistisk kloster i et snaut år og lærte seg religionen folket trodde på, som var viktig for å skjønne kulturen og åssen folk tenkte. Når det var uro, statskupp og demonstrasjoner, kledde han seg ut som en fattiglem og gikk på byen og pratet med folk og lærte.

For at kongen skulle ha en kanal ut til folket, bygde han seg sin egen lille radiostasjon og sendte regelmessige programmer om nyvinninger innen risdyrking, behovet for kraftstasjoner og dammer, kampen mot narkotika osv. Og ikke minst viktig: Han hadde en kanal ut til folket når de statlige radio- og tv-kanalene ble stengt for han.

De ulike statsministrene hatet sjølsagt den nye og etter hvert etablerte og populære kongen. Bhumibol kunne ikke drive politikk i konkurranse med regjeringa, men han kunne innkalle stadig nye kuppmakere og utnytte tradisjonen slik at de kom kravlende på gulvet til audiens hos kongen og måtte erklære lydighet til land og konstitusjon. Og han kunne nekte å skrive under stadig nye grunnlover som ville gi all makt statsministeren.

The revolutionary king er også en bok om det mulige og det ønskelige, en bok om taktikk og strategi, om å argumentere for dyrking av mat framfor økte klasseskiller, korrupsjon, mercedeser – kort sagt den ensidige økonomien som karakteriserer en tigerstat i Sørøst-Asia.

Det er noen bøker som er så spennende at man lurer på om det er mulig. Kong Lepolds arv av Adam Hochschild er sånn. The revolutionary king er også sånn. Og begge er til å bli kloke av.

Erik Ness 

 

Michael A. Lebowitz er professor emeritus – pensjonert professor – i økonomi ved Simon Fraser University i Vancouver, Canada. Han bor nå i Venezuela, der han er aktiv i den politiske prosessen som pågår der. Men han er opprinnelig fra USA. Med arbeiderklassebakgrunn (faren var maskinarbeider, mora kontoransatt) blei det full jobb om dagen og kveldskole for å lære økonomi på unge Michael. Han begynte også å studere marxisme, og blei aktiv innafor den amerikanske venstresida.

 

I 1965 blei han ansatt på universitetet i Canada, og blei med i det sosialdemokratiske partiet New Democratic Party. Da NDP en periode satt med regjeringsmakta i delstaten British Columbia, var Lebowitz i partiledelsen. «I starten var det å jobbe i NDP ei interessant erfaring, fordi det var der arbeiderklassen var. Men når det kom til stykket var hele greia bare nok en valgkampmaskin, og ikke et redskap for frigjøring av arbeiderklassen», sier Lebowitz nå om dette.

I 1992 ga Lebowitz ut boka Beyond Capital – Marx’ political economy of the working class. Boka kom i en ny, utvida og omarbeidet versjon i 2003, og fikk en
prestisje-tung pris året etter.

Beyond Capital har som utgangspunkt at Marx’ Kapitalen var ufullstendig, at den mangler kapitlene om arbeiderklassen som motstykke til kapitalen og som historisk subjekt. Marx rakk aldri å skrive utførlig teoretisk om dette. Lebowitz’ bok er et forsøk på å løse denne oppgaven.

Beyond Capital anbefales varmt for de litt teoretisk viderekomne. (Kvartalstidsskriftet Historical Materialism brukte 100 sider i sin utgave nr 2 i 2006 til debatt om Lebowitz’ bok).

Sosialisme skapes ikke i himmelen, denne nye boka av Michael Lebowitz, den boka du holder i hendene i norsk oversettelse nå, er av et annet slag. Den bygger sjølsagt på den teoretiske og historiske innsikten forfatteren har opparbeidet gjennom livet. Men den er ikke skrevet som et innlegg i en «akademisk» debatt – den er skrevet som ei bruksbok for et bredt og aktivt publikum. Store deler av den er opprinnelig skrevet som foredrag for konferanser og massemøter. Sosialisme skapes ikke i himmelen! er ei bok for de som vil ha mer innsikt og tyngde i diskusjonen om et nytt, et alternativt samfunn. Hvorfor og hvordan må dette samfunnet skapes?

Les Michael Lebowitz’ svar på dette!

 

---

Redaksjonen takker Einar Jetne, Morten Falck, Gunnar Danielsen, Kjell Johansen, Ragna Schvenke, Harald Minken, Ken Jackson og Jon Børge Hansen for oversettelse til norsk. Jon Børge Hansen har skrevet teksten om forfatteren på denne siden.
Bildene er tatt av Peter M. Johansen og Olaf Svorstøl Sierraalta på deres studietur i Venzuela som resulterte i heftet Morgengry i Venezuela, utgitt av Rødt! desember 2006. Bestill heftet ved å sende epost til roedt@marxisme.no eller skriv til Rødt!, PB 124, 3251 Larvik. Pris kr 30

Klassereise: Hvis man kan reise fra en klasse til en annen, betyr det at klasser finnes. Noen definerer sosiale lag som klasser, og legger vekt på hva du spiser, om du drikker øl eller vin, om du liker ompamusikk eller klassisk, bor i blokk eller rekkehus osv. Marxistene definerer klasse som fellestrekk for store, gjenkjennbare grupper i samfunnet, ut fra deres samfunnsmessige plassering. Menneskene er i ulike samfunnsmessige klasser fordi de er ulikt plassert i den samfunnsmessige produksjonen, har ulik grad av makt, er utbyttet eller utbytter og får ulik stykker av den samfunnsmessige kaka.

Karin Sveen har skrevet boka Klassereise. Et livshistorisk essay (Oktober 2000). Her beskriver hun, filosoferer og teoretiserer rundt sin egen klassereise. Fra industriarbeiderhjemmet på Hamar til studier og universitetsjobb. Fra Arbeiderpartikulturen og inn i det lovede landet der utdanning, kunnskap og sosial trygghet skulle skape likhet også i universitetsmiljøene. Men hun forble en fremmed fugl som alltid måtte forklare seg, på arenaen til borgerskapets sønner og døtre.

På syttitallet kom lovene og løftene om demokrati. Studentene fikk medinnflytelse i styrer og utvalg. Fagbevegelsen fikk stemmerett ved styrebordene og havnet i alle komiteene. Arbeiderpartiet og LO sa de ville bygge ut demokratiet, men kompromisset med kapitalen for å administrere den. Utbyttinga består fortsatt. Staten er borgerskapets stat.

Den sosialdemokratiske bevegelsens toppledere foretok en klassereise, et klassesvik, til 1. klasse – for seg selv. Det store flertallet må foreta den neste, store klassereisen sammen – for å frigjøre menneskene til et samfunn uten klasser.

 

I den siste boka si forteller Per Petterson om da han som ung gutt satt ved kjøkkenbordet i Groruddalen og leste Simone de Beauvoirs sjølbiografi. Hun satte ord på noe i hans egen uro den gang. "Først og fremst skildra hun ei jente født inn i denne klaustrofobiske verdenen som først bare er det de andre gjør henne til, men som sakte men sikkert blir seg sjøl. Hun brøyt ut med en kunnskapstørst som var uten mette, som gjorde opprør. Dette suget etter noe mer, ikke mer penger eller trygghet, men heller mer utrygghet og kunnskap som beviste at det behøvde ikke være som det var nå, ja det var suverent tegna opp og framfor alt bevisst gjort." (Månen over porten, side 102)

Jon Børge Hansen jobber til daglig med globale spørsmål og internasjonal politikk, og er bosatt i Tromsø

---

Det er lett å kjenne seg igjen i dette, i dette suget etter å få være et individ. Ikke et sløvt "livsnytende" eller besteborgerlig trygt, men et aktivt og skapende og søkende menneske.

For de fleste er det ikke mulig å finne utløp for denne trangen i våre kapitalistiske samfunn. Både i arbeid og fritid blir det tvunget inn i baner som vrir og vrenger og tilpasser det profittjaget den veldige kapitalakkumulasjonen er avhengig av. I produksjon og konsum og sosialt liv for øvrig ender det opp som fremmedgjøring.

For høyresida i politikken er dette greit. Det reproduserer det samfunnet de vil ha. For venstresida er det ei utfordring. Både målet med grunnleggende å forandre dette samfunnet og energien til å få gjort nettopp dette ligger innafor det vi kan sirkle inn som menneskelig frigjøring.

Magnus Marsdal og Bendik Wold har grepet fatt i dette. Gjennom boka Tredje venstre forsøker de å rydde plass for en radikal individualisme. Målet deres er å ta fra høyresida hegemoniet når det gjelder fortolkning og forvaltning av hele individualismebegrepet. Og de vil ta et oppgjør ved det de oppfatter som venstresidas teoretiske og politiske fornekting av det individuelle.

Tredje venstre har da også fått mye oppmerksomhet og stort sett positiv mottakelse på den venstresida den er skrevet for. Boka er med på å forme tenkinga til mange aktive radikale nå. Den debatteres fortsatt, et halvt år etter at den kom ut.

Min kommentar til denne boka er som følger: den inneholder masse nyttig og godt stoff – men som utgangspunkt for å fornye og vitalisere venstresida er den ubrukelig. I alle fall dersom det er ei sosialistisk venstreside det er snakk om.

Ei slik venstreside må ta som utgangspunkt ei analyse av den kapitalismen vi lever i. Det gjør ikke denne boka.

Ei slik analyse vil resultere i at klasseinteresser nok en gang må inn som nøkkelord når strategien skal utarbeides. Veien til det frie individet er kollektivets vei. Den store utfordringa for venstresida nå er ikke å utvikle en ny individualisme, men møysommelig å bygge opp en ny solidaritet og en ny arbeiderklassebevissthet. Det materielle grunnlaget for det finnes i dagens samfunn. En bedre forståelse av dette er det vi i første omgang trenger. Tredje venstre peker i gal retning her.

I denne artikkelen skal jeg begrunne disse påstandene nærmere. Og siktemålet mitt er å prøve å gi et konstruktivt innspill i debatten om framtida for venstresida her i landet.

Finnes det rom?

Denne venstresida ser for seg den aller nærmeste framtida omtrent slik: det viktigste som vil skje er sannsynligvis et regjeringsskifte etter valget i høst. Og etter det? Arbeid med å bygge opp en brei bevegelse, med fagforeninger som kjerne, for å presse AP/SV/SP-regjeringa til å holde valgløfter. Bygge videre for å forsvare det som er igjen av velferdsstaten, og kanskje presse fram nye reformer. Bygge opp en opinion for å få denne regjeringa til å trekke Norge ut av rollen som aktiv spiller på Bush sitt krigslag. Med et par RV-ere – gjerne i vippeposisjon! – på Tinget vil alt dette være lettere.

Med forbehold for det med RV på Tinget er dette ei virkelighetsoppfatning de fleste på venstresida deler. Og i et slikt perspektiv er det sjølsagt det reine nonsens å diskutere om det er rom for en ny politikk i dagens kapitalistiske samfunn. Sjølsagt er det det. Faktoren som avgjør hvor mye rom det blir, er hvor sterkt press arbeiderklassen og allierte klarer å bygge opp. Kampsaker er det nok av: pensjoner, sjukehus, fiskekvoter, arbeidsmiljøloven, norske styrker i Irak og i Afghanistan, sekstimersdag, sosial dumping, EØS-regler, friskoler og nasjonale prøver, EU-søknad, nasjonalt forsvar og mer til.

Men om vi endrer perspektiv – hvor mye rom er det da for radikale endringer? Om vi tar inn over oss at Norge er et lite land i verden. At norsk kapitalisme er og vil fortsette å være en integrert del av den reelt eksisterende, globale kapitalismen, uansett regjering. Og at denne kapitalismen har ei århundrelang historie med vekst og ekspansjon – gjennom kriser, ødeleggende rivalisering, barbariske kriger, utplyndring av land i "periferien", massearbeidsløshet og perioder med fascisme i de europeiske kjernelandene. Og nå, i 2005, etter mer enn et kvart århundre med stagnasjon og strukturell krise, lever vi med et system der kjernestaten USA på nytt griper til krig og militarisering som overlevingsstrategi. Ikke som tilfeldig eller desperat valgt utvei, men som ei løsning drevet fram av den indre logikken i motsigelsene som river og røsker i dagens kapitalisme.

Hvor mye rom har borgerskapet for å manøvrere nå? I USA, i Norge, i Kina? Og hvor mye rom har vi, folket?

Dette av nummeret av Rødt! går inn i denne diskusjonen. Fire artikler prøver å legge noen premisser for debatten om hva som bør skje videre – etter valget i høst. Hva slags bevegelse trengs det å bygges opp på venstresida? Hva slags retning bør marxister jobbe for å gi denne bevegelsen? For å kunne gi fornuftige svar på disse spørsmålene må vi i første omgang forsøke å klargjøre hva slags virkelighet vi har å forholde oss til. Hva slags verden er det vi tar sikte på å forandre?

Et innlegg i debatten

Boka Tredje venstre er et bidrag i den norske debatten om disse spørsmålene.

Tredje venstre er ei pussig bok. Det er ikke lett å få tak i hva ambisjonsnivået for boka er. Vil den forferdelig mye, eller vil den vil egentlig ikke det? Vil den skissere en plattform for en ny sosialistisk bevegelse? Vil den levere en skarp, oppdatert kritikk av kapitalismen? Eller er den skrevet for å hive inn noen spredte momenter i diskusjonen om hva venstresida bør legge vekt på når det skal utformes politikk og strategi framover? Basert på en sammenfatning av en del av debatten rundt noen få, men viktige trekk ved dagens kapitalisme: nyliberalismen, postmodernismen og underholdningsindustrien?

Jeg leste boka for noen måneder siden, og sitter og blar i den nå. Og er stadig like forvirra. Problemet er sannsynligvis innpakninga: forfatterne lanserer boka som et slags manifest for en ny epoke, og avslutter med sine mer eller mindre seriøse forslag til "10 bud for den nye venstresiden".

Dette gjør det vanskelig å vurdere prosjektet. Marsdal og Wold har skrevet ei lettlest og nyttig bok om sine tre områder (altså nyliberalismen, postmodernismen og underholdningsindustrien), og de har reist en debatt om individualismen (i del 2 av boka). Boka selger godt, den blir lest og brukt og diskutert. Dette er en bragd god nok i seg sjøl, det; det er ikke mange som har bidratt så offensivt fra venstre i ideologikampen det siste tiåret.

Men som nevnt: på et litt uklart vis blir vi fortalt at pretensjonene er større enn som så. Det er en grunnstein til et helt nytt byggverk vi har fått i hendene – "det tredje venstre", arvtakeren etter de borgerlige revolusjonene fra 1789 og der omkring, og fornyeren etter arbeiderbevegelsen (den sosialdemokratiske så vel som den kommunistiske) sin aktverdige, fåfengte og dessverre historisk akterutseilte kamp for et bedre samfunn. 1789 var første venstre, arbeiderbevegelsen var andre venstre, og tredje venstre – hva er nå det? "Hva slags venstreside er det som skal komme? Ingen kan vite sikkert," sier forfatterne sjøl, på de oppsummerende siste sidene i boka.

Neivel. Det er på mange måter greit nok det. Epoker er slutt, det er oppbruddstider igjen, og det nye har uklare konturer. Forsøk på oppsummeringer, analyser og nytenkning hilses velkommen av meg. Men jeg har innvendinger mot mye av det som legges fram i denne boka. Og jeg stiller spørsmålet: hvor nytt og hvor radikalt er det egentlig, dette "tredje venstre"?

De lange linjene

Det Marsdal og Wold vektlegger ved det de kaller "første venstre" (de borgerlige revolusjonene, for å fokusere på det fortetta uttrykket for dette), er det demokratiske aspektet – det at de la grunnlaget for et slags demokrati. Det er ikke at de la grunnlaget for kapitalismen som samfunnssystem forfatterne holder fram som det vesentlige.

Arbeiderbevegelsen – både den revolusjonære og den reformistiske – blir vurdert etter samme kriterium: utvida de dette demokratiet eller ikke.

Og "det tredje venstre" blir navnet på den bevegelsen som skal videreføre dette historiske prosjektet, utvide demokratiet til "også å omfatte økonomien". "Hva er venstresidens alternativ til den bestående samfunnsorden?" spør forfatterne (side 211). Og svarer: "mer demokrati". De vil innføre det de kaller "sosialistisk folkestyre" gjennom å "underlegge økonomien demokratiets beslutninger".

Marsdal og Wold skriver forunderlig uklart om dette som ser ut til å være ment som det viktigste poenget i bidraget deres til strategisk tenkning for dette "tredje venstre". Det er ikke engang klart om de ser det å avskaffe kapitalismen som ei nødvendig målsetning for en sosialistisk bevegelse. Og hva slags begrep de har om staten, og om politisk makt er det ikke lett å bli klok på. Det er fristende å konkludere med at forfatterne bare har overtatt det liberale borgerskapets virkelighetsoppfatninger.

Og det er fristende å gå til bokhyllene og dra fram stabler med tidligere innlegg i den århundrelange debatten om reform, revolusjon og sosialisme. I reolene bak meg til høyre der jeg sitter og skriver står polemikken mellom Eduard Bernstein og Rosa Luxemburg pent oppstilt. Den er 105 år gammel nå. Men Luxemburgs innsigelser mot Bernsteins reformistiske teorier kunne vært skrevet som kritiske merknader i margen på Tredje venstre-boka.

Så er kanskje ikke idegrunnlaget for det "nye venstre" så aldeles nytt likevel? Kanskje er det mer tradisjonelt sosialdemokrati enn det egentlig ønsker å være? Jeg skal se nærmere på det, men først ei nødvendig presisering, om mitt syn på demokrati og sosialisme. Nødvendig fordi diskusjonen ellers med stor sannsynlighet risikerer å bli ført inn på et blindspor, der "demokrater" og "diktaturtilhengere" først blir stilt opp mot hverandre, og der neste runde er en dum kappestrid om hvem som egentlig er de største demokratene.

Sosialisme uten demokrati?

Altså, i klartekst: sosialisme uten demokrati er en umulighet. Vi kan diskutere erfaringer, negative og positive, fra Pariserkommunen til kinesiske folkekommuner, vi kan vurdere kritisk – slik Marx gjorde i 1871 – politikken som er ført i samfunn der sosialismen er satt på dagsordenen. Vi kan – som Marx – kritisere kommunardene for å være for lite rede til å bruke makt mot motstanderne, og – som Rosa Luxemburg – kritisere bolsjevikene for å satse for mye på nettopp maktbruk. Hun advarte jo, prinsipielt og klokt, mot de langsiktige virkningene innskrenkninger i demokrati, mangfold og ytringsfrihet kunne få for et revolusjonært, sosialistisk samfunn.

Vi kan diskutere hvilke reelle valg de sosialistiske pionerene sto ovenfor; og vi kan trekke inn det konkrete i de historiske situasjonene, krigene, mangelen på ressurser, materielle og menneskelige, vi kan diskutere hva som var uunngåelige feil og hva som ikke var det; og slik prøve å unngå lettvint moralisme i oppsummeringene. Men slik jeg ser det vil vi bli stående igjen med at sosialismen som samfunnsprosjekt må være et demokratiprosjekt. Sosialismen vil verken utvikles eller overleve uten å forankres stadig djupere i folkelig deltakelse og innflytelse. Dette er ikke et taktisk, det er et strukturelt spørsmål. Det vil gjelde i samfunn som det rike norske, der det finnes lange borgerligdemokratiske og folkeligdemokratiske tradisjoner å bygge på. Men erfaringene har vist at dette også er gyldig for land der det sosialistiske prosjektet har vært identisk med et industrialiserings- og moderniseringsprosjekt.

Gi fra seg kontrollen?

Så mye om sosialismen i denne omgang. Men hva med kapitalismen og demokrati? Historisk har kapitalismen eksistert i samfunn med svært varierende grader av demokrati, fra bonapartisme eller totalt fascistisk diktatur til nordisk parlamentarisme. Globalt er variasjonen like stor i dag, et raskt blikk på verdenskartet bør være nok til å minne oss om det.

Det har alltid vært det klassemessige styrkeforholdet som har avgjort hva slags rom og slingringsmonn kapitalen har villet gi – eller vært tvunget til å gi – til innflytelsen fra de folkelige kreftene. Den avgjørende kontrollen over samfunnsutviklinga har kapitalistklassen derimot aldri gitt slipp på. Og er kapitalen pressa, prøver den alltid å ta offensiven og stramme grepet. Bush-administrasjonens hjemlige "antiterror"-tiltak og EU-toppenes nye grunnlov bør sees i lys av dette.

Tidene er blitt hardere igjen. Men drømmen om å redde kapitalismen fra seg sjøl lever stadig. Altså ikke drømmen om å avskaffe, men om å demokratisere imperialismen – den globale kapitalismen. Den engelske liberaleren George Monbiot har for eksempel nylig gitt ut ei svært omtalt bok der han legger fram luftige tanker om hvordan dagens imperialisme skal bringes under demokratisk styring og kontroll. Han ser for seg både et verdensparlament og institusjoner for "demokratisk kontroll av det internasjonale finansmarkedet".

Meningsmaskinen Thomas Hylland Eriksen anmeldte boka i Morgenbladet, og forutsigelig nok erklærte han Monbiots forslag som genialt nyskapende. Aslak Sira Myhre plukka derimot Monbiots utspill fra hverandre i en anmeldelse i Klassekampen. Magnus Marsdal intervjua Monbiot for Klassekampen da boka kom på norsk, og sjøl om han var sparsom med kritiske spørsmål der, tar jeg det for gitt at han oppfatter Monbiots vyer som håpløse banaliteter. Så hvorfor trekke fram dette nå, i denne omtalen av boka Tredje venstre? For å minne om at motstand mot nyliberalismen ikke er det samme som motstand mot kapitalismen. Og at ensidig fokus på "mer demokrati" som problemløsning kan åpne for fordummende tomprat.

Overflatisk

Sjølsagt er det fullt mulig å innta et standpunkt mot nyliberalismen og for en kapitalisme med et menneskelig ansikt. Slik det er mulig å ha et standpunkt mot imperialistiske kriger uten dermed å forkaste hele det økonomiske og politiske systemet som rår på kloden i dag. Dette er ikke bare mulig, det er svært vanlig å ha slike standpunkter.

Og det er i og for seg utmerka, det gjør det mulig å bygge omfattende fronter mot konkrete kriger (som den i Irak nå), og mot konkrete privatiseringsframstøt (som pensjonskampen nå).

Men slike standpunkter er etter mi oppfatning ikke velfunderte. De er overflatiske. De bygger ikke på en historisk forståelse av kapitalismen. Eller på ei analyse av den djupere dynamikken i kapitalismen, den som driver fram disse krigene, og som ligger under den steinharde kampen for profitt borgerskapet som klasse fører nå.

De som har slike ståsteder, folk som Monbiot, vil tendere mot å se forrige århundres kriser, verdenskriger og fascisme som avvik, som forferdelige, men tilfeldige avbrudd fra kapitalismens normale vekst og utvikling. De tenderer mot å redusere problemene til et spørsmål om "feil politikk" og ditto politikere ("den gale Hitler" og "den neokonservative Bush-gjengen" er ekstremvariantene av dette). De vil leite etter løsninger i en annen politikk (keynesianisme, regulere monopolene, overnasjonale organer, utvide demokratiet, osv.) og nye politikere (Kerry som president, Kristin som statsminister).

En god del av alternativene kan være vel verd å slåss for. Og kampen for demokrati er en kontinuerlig og helt nødvendig kamp for arbeiderklassen og folkelige bevegelser.

Men mer enn pustepauser vil det aldri kunne bli – om ikke kampen rettes inn på å avskaffe hele kapitalismen.

Den eneste løsninga

I en annen artikkel i dette nummeret av Rødt! tar John Bellamy Foster, redaktør av det viktige marxistiske tidsskriftet Monthly Review, opp denne problematikken. I "Slutten på 'rasjonell kapitalisme'" argumenterer han mot ideen om en mulig renessanse for Keynes og klassisk sosialdemokratisk politikk. Foster gir et historisk riss av bakgrunnen for trua på en rasjonelt styrt kapitalisme, og viser hvorfor den hadde, og måtte ha, ei begrensa levetid. Det finnes ikke lenger noe rom for en rasjonell venstrepolitikk som kan harmonere med kapitalens logikk, konkluderer Foster. "Den eneste løsninga, hvor vanskelig det enn må være å tenke seg det nå, er sosialisme," sier han. Leserne får sjøl vurdere argumentasjonen hans.

Jeg har gjennom årene lært mye av kretsen rundt Monthly Review. De to tidligere redaktørene, Paul Sweezy og Harry Magdoff, har jeg også hatt gleden av å møte og samtale med i New York. Respekten for det disse folkene har bidratt med av analyser gjennom årtiene er formidabel, også fra min side. Men det er ett aspekt ved marxistisk teori de ikke legger særlig vekt på, og det er verditeorien til Marx. De klarer seg på sitt vis uten den, som eksplisitt redskap i de løpende teoretiske arbeidene sine i det minste. Men etter mitt syn gir verditeorien en nøkkel til enda djupere forståelse av dynamikken i kapitalismen. Så derfor et delvis overlappende, delvis supplerende resonnement fra meg nå. Det går som følger:

Jag etter produktivitet

Krisa i kapitalismen nå, den som ytrer seg som valutauro (dollarens fall!), amerikanske underskudd, kinesisk frammarsj, rivalisering, kriger og stagnasjon, denne krisa har sjølsagt djupe røtter. De er uttrykk for djupere strukturelle problemer i økonomien, Det handler om globale konflikter knytta til teknologisk konkurranse, produktivitet og verdiskapning. Verken finansspekulasjoner eller overproduksjon er årsaken til krisa, krisa avspeiler mer grunnleggende problemer i produksjonssystemet. Og sjøl om problemene i USAs økonomi må stå sentralt i en hver diskusjon om utviklinga av krisa nå, er det ikke nok å legge USA under mikroskopet. Krisa er global i utgangspunktet. Den springer ut av den globale kampen mellom kapitaler.

Den teknologiske konkurransen er helt sentral i å drive fram utviklinga i økonomien. Ny og effektiv teknologi fører til økt produktivitet – antall produserte enheter per investert kapitalenhet øker. Og i denne prosessen skyves samtidig arbeid ut av produksjonsprosessen – bedre maskiner og færre arbeidere blir sett som veien framover for hver enkelt bedrift. Stadig færre folk skaper stadig flere produkter. (Relativt sett er dette tilfelle også for Kina i dag, sjøl om ny industri basert på enorme mengder billig arbeidskraft der vokser fram i høyt tempo.)

Baksida av denne måten å vokse på er arbeidsløshet. Det begrenser ytterligere det kjøpedyktige markedet produktene skal omsettes på. Med jamne mellomrom fører dette da også til metting av markedet, overproduksjonskriser for større eller mindre deler av næringslivet, konkurser, mer arbeidsløshet, de store skviser ut de små og tar over de mellomstore, og spiralen vokser videre inn i nye sykliske oppganger og vansker.

Det handler om verdier

Men under dette velkjente mønsteret ligger problemer knytta til verdiskapninga. Verdien – et uttrykk for det menneskelige arbeidet som er blitt brukt i produksjonsprosessen, og som har resultert i varer som omsettes i markedet – denne verdimengden synker i takt med nedgangen i mengden menneskelig arbeid som ligger bak produktene. Varemengden øker, mens verdimengden synker. Dette er en tendens i utviklinga av økonomien.

De som skaffer seg et forsprang i produktivitet i forhold til konkurrentene ved å erstatte arbeid med ny teknologi, er i den paradoksale situasjonen at de er med på å presse ned verdimengden som produseres, men samtidig kan de sope til seg en større andel av profitten som blir skapt enn før. Dette kan de gjøre gjennom prisene – de kan senke prisene og erobre større markedsandeler, eller de kan beholde prisnivået og få inn mer netto per enhet de selger. Prismekanismene er altså et middel til å omfordele verdi mellom produsentene.

En slik omfordeling av verdi fra de med lav til de med høy produktivitet skjer også internasjonalt. Vekslingskursene er et redskap for å gjennomføre dette når prisene blir uttrykt i ulike valutaer.

Andre metoder

Konkurransen tvinger de som henger etter teknologisk og produktivitetsmessig, de som blir tapere i kampen om å omfordele verdi mellom produsentene, til å sikre sin egen profitt gjennom å presse desto mer ut av arbeidskrafta i sjølve produksjonen. De vanligste metodene for dette er økt bruk av overtidsarbeid og skiftordninger, større arbeidsintensivitet, mer "fleksibel" arbeidskraft, og ved å presse lønna nedover. Høy arbeidsløshet og svake fagbevegelser gjør alt dette lettere å drive gjennom.

Er det ikke mulig å drive fram høyere effektivitet på denne måten, finnes det andre måter å sikre profitten. Devaluering av landets valuta kan brukes som konkurransemiddel for å hold oppe eksporten og minke importen. Sjøl om devaluering fører til mindre penger i kassa (i utenlandsk valuta) per solgt enhet for eksportørene og færre enheter varer inn per krone for importørene – altså tap av verdiandeler både gjennom eksporten og importen – kan dette likevel komme ut positivt for profittmengden.

Mangelen på høyprofitable investeringsobjekter innafor produksjonssektoren driver mer og mer av den ledige kapitalen over i finans- og spekulasjonssektorene. Den går inn i kampen om den verdimengden som allerede er skapt, eller som vil bli skapt, i den produktive sektoren. Det er blitt blomstringstid for spekulantene, de som investerer for å ta ut enorme og kjappe gevinster på marginale endringer i valutakurser og verdipapirer. En stadig større del av kapitalen prøver å sikre profitten sin på denne måten. Slik slår profittkrisa blant annet over i valutauro.

Mye må ha mer

Rentepolitikk og pengepolitikk kan også brukes for å overføre verdi fra arbeid til kapital hjemme. Inflasjon senker som regel reallønna til folk flest, og øker den delen av verdiskapinga kapitalen kan tilegne seg.

I mange land i den såkalte tredje verden har kombinasjonen av å henge etter teknologisk, voldsom inflasjon og devalueringer ført store deler av befolkninga inn i ei hengemyr av fattigdom. Krisa i 1997 og ettervirkningene av den illustrerer dette.

I de siste åra har inflasjon blitt et tabuord i store deler av verden, fram for alt i Europa. Hardere konkurranse, ikke minst fra Kina, gjør det vanskeligere å sikre profitten ved å øke prisene. Det skapes store verdimengder i Kina nå, verdens største industrinasjon pøser ut varer. Men det skjer under betingelser som akselererer deflasjonstendensene i verdensøkonomien. Ikke inflasjon, men en deflasjonsspiral er blitt det nye spøkelset som truer stabiliteten.

Å få ned sine egne priser gjennom å kutte lønnskostnader er svaret fra de fleste bedriftene i andre land nå. Den kinesiske utfordringa øker presset. Men det er viktig å merke seg at krisa vi snakker om ikke skyldes den nye konkurransen fra lave lønninger og storskalaproduksjon i Asia. Den starta et kvart århundre før dette blei en viktig faktor.

Europeisk kapital strever med å posisjonere seg i dette farvannet. Ved innføringa av euro som felles valuta blei også devaluering fjerna fra det interne EU-vokabularet. De ledende kretsene i EU og EØS ville bort fra en situasjon prega av kamp om omfordeling av verdi mellom land til større produksjon av verdi i hvert enkelt land. Dette betyr at de landene som henger etter, må avstå fra å bruke tradisjonelle metoder som devaluering og inflasjon for å klare seg i den internasjonale konkurransen. De blir tvunget til å satse på å presse fram mer verdi direkte i produksjonsprosessen, og på overføring av verdi fra arbeid til kapital gjennom nedbygging av offentlig sektor og innstramningspolitikk. Medlemsland i ØMU har som kjent måttet forplikte seg til å kutte budsjettunderskudd og holde inflasjonen nede. Hele EU-prosjektet handler jo om å sikre profitten for den største europeiske kapitalen i en situasjon med knallhard global konkurranse.

Militarisering

Innføringa av euro handler både om omfordeling av verdi innafor EU og om kampen om den internasjonale verdien utafor EU.

Valutamarkedet har vært ustabilt siden begynnelsen av 1970-åra., da den langtrukne økonomiske krisa vi fortsatt er inne i, for alvor starta. Det var noenlunde ro i rekkene så lenge USA hadde et teknologisk, og gjennom det et produktivitetsmessig forsprang på resten av verden.

Da USA mista dette konkurransefortrinnet, blei også dollarens stilling som "verdensvaluta" trua. Fortsatt trykker USAs regjering penger for uhemma å kunne kjøpe varer fra andre land – altså bruke dollarens unike posisjon til å overføre store mengder ekstra verdi til USA. Det amerikanske handelsunderskuddet på rundt regna 600 milliarder dollar i året blir jo som kjent finansiert på dette viset. Og de daglige netto verdioverføringene på 2 milliarder dollar om dagen fra omverdenen til USA, overføringene USA i dag er avhengig av for å holde seg oppegående, de kan komme til å opphøre om tilliten til dollaren ramler for langt ned.

Så lenge det går, så går det. Men som mange etter hvert er blitt klar over, har USAs borgerskap vært nødt til å kompensere for svekka hjemlig verdiskaping med å satse som aldri før på å sikre sin posisjon internasjonalt med de midlene det har monopol på: supermaktas seddelpresse og militære slagkraft. Den akutte kampen om kontrollen over den uunnværlige oljen, og mulige utsikter til at vesentlige deler av den internasjonale oljehandelen skal gli i retning euro, har som vi vet vært avgjørende faktorer for å drive fram de imperialistiske krigene vi opplever nå.

Den globale kampen mellom kapitalene har altså nok en gang slått ut i brutal krig. I første omgang med oljelandet Irak som viktigste slagmark. I neste omgang? Krig mellom USA og oppadstigende rival Kina? I en artikkel i dette nummeret av Rødt! tar Tron Øgrim en titt på framtidsperspektivene. Under tittelen "Kapitalismen skifter sjef, verdenshistoriske virkninger av at Kina går forbi USA" legger han fram argumenter for at krig mellom de to store kan bli en realitet i løpet av de neste 20 åra.

Etapper i en stafett?

"Nyliberalismen" er altså bare en del av bildet, den er ett av uttrykkene jakta på profitt og kampen om verdiene får i dag. En beskrivelse av nyliberalismen er sjølsagt ikke en beskrivelse av kapitalismen i dag.

Det har da heller ikke Marsdal og Wold påstått. I boka si drøfter de nyliberalismen som "den politiske og ideologiske retningen som mer enn noen annen er assosiert med privatiseringer, dereguleringer og økende forskjeller". Sammen med "postmodernismen" og "underholdningsindustrien" har "nyliberalismen" vært virksomme for å skape den "borgerlige individualismens ortodoksi", som har erstatta "forestillingen om klassesamfunnet" hos både folk og elite i dagens samfunn, hevder de to forfatterne (side 14).

Og som nevnt innledningsvis, jeg synes de leverer ei nyttig drøfting av disse fenomenene i første del av boka si.

Problemet melder seg i del to. Der tar de fatt på to oppgaver: De vil gi ei kritisk framstilling av individualismen. Og de vil med utgangspunkt i det de har lagt fram av analyser i boka begynne arbeidet med å skissere en plattform for et nytt, et "tredje venstre".

Det er prisverdig at de tar opp til diskusjon et så viktig trekk ved (ikke minst vestlige) kapitalistiske samfunn som individualismen. Målet deres er, som jeg nevnte innledningsvis, å ta fra høyresida hegemoniet når det gjelder fortolkning og forvaltning av dette begrepet. Og de vil ta et oppgjør ved det de oppfatter som venstresida teoretiske og politiske fornekting av det individuelle.

Men framstillinga de gir av historia om individualismen er problematisk. Det blei mange kommentarer i margen fra min side da jeg leste den. Ikke minst i kapitlet om Marx. På samme måte som de i første del presenterte historia om borgerskapets framvekst og revolusjoner som første etappe i en lang og målretta prosess for demokrati, der arbeiderklassens kamper og revolusjoner var mer eller mindre vel- og/eller mislykka etapper i samme stafetten (og "tredje venstre" skal nå målet gjennom å "utvide demokratiet til økonomien") – på samme vis framstiller de Marx som filosofen som mest konsekvent ivaretar og viderefører borgerskapets egentlige verdier og målsetninger (se side 177-178). Borgerskapet kunne ikke virkeliggjøre sine egne idealer, det var arbeiderklassens oppgave å gjøre dette, gjennom å forandre samfunnet, hevder Marsdal og Wold at Marx mente. "Det var gjennom en revolusjonerende utvidelse av demokratiet til å omfavne også økonomien at Marx så for seg at det kunne bli mulig å virkeliggjøre liberalismen og demokratiets idealer," skriver de to (side 180).

Menneskesynet

For å få til dette – borgerlig liberale – bildet av Marx, må de beskrive han slik: "han tok utgangspunkt i de konkrete menneskene, ikke et abstrakt Menneske, som var det eneste den borgerlige filosofi og sosialøkonomi ville se for seg" (side 174-175). Men det Marx kritiserte, var at borgerskapets ideologer manglet et historisk perspektiv. De opererte noen ganger med det abstrakte Mennesket, noen ganger med det konkrete menneske – men alltid med en inkarnasjon av mennesket i det eksisterende borgerlige kapitalistiske samfunnet. De så verken at dette mennesket er historisk frambrakt eller at det daglig skapes av sine livsbetingelser i dette samfunnet. De så det som evig. Marx sitt syn på mennesket, slik vi kan lese det i alt fra manusskriftene fra 1844 til de siste notatene til Kapitalen, er ei dialektisk historisk oppfatning av mennesket som sosialt og kreativt vesen, skapt (ut i fra sine biologiske forutsetninger) av sin egen aktivitet. Den borgerlige individualismen har utspring i det atomiserende borgerlige, kapitalistiske samfunnet. Men grunnleggende ved mennesket er det relasjonelle. Mennesket kan bare eksistere som individ i relasjoner med andre. Og da først og fremst i produktive relasjoner. Mennesket må bokstavelig talt produsere sitt eget liv. Det er den småborgerlige intellektuelles privilegium å tru seg hevet over dette.

Marx overtok ikke borgerskapets idealoppfatninger om mennesket, han kritiserte dem, og så for seg sosialismen som en prosess der det menneskelige potensialet kunne utvikles og frie sosiale individer utfolde seg. (At blant annet sovjetkommunister trudde de kunne erstatte den virkelige historiske prosessen med religiøse proklamasjoner om "det nye mennesket", kan ikke Marx ta ansvar for.) Det er altså vel så mye brudd som kontinuitet mellom for eksempel Rousseau og Marx.

Hva er i fokus?

Det produktive mennesket, i både konkret og vid betydning, er i fokus hos Marx. Og i arbeiderklassen så han de som hadde både virkelig djupe interesser av og potensiell kraft til å styrte kapitalismen.

Arbeiderklassen har ikke en sånn sentral plass i boka til Marsdal og Wold. Og det er på mange måter typisk for boka at når de skriver om Marx' syn på arbeiderklassen, nøyer de seg med å berette om en klasse som er "underlagt tvangen på arbeidsmarkedet" og "utlevert til svingningene på det kapitalistiske verdensmarkedet" (side 175 og 179). Vekta legges ikke på rollen i produksjonen, ikke på verdiskapinga eller på utbyttinga. Problemet blir plassert i markedet, som må kontrolleres – på mest mulig demokratisk vis. Jeg har ikke noe ønske om å trekke dette etter hårene, men vil minne om at hele den reformistiske tradisjonen innafor arbeiderbevegelsen bygger på et slikt fokus: de ser ikke at måten distribusjonen organiseres i et samfunn, bare gjenspeiler måten produksjonen er organisert på. Produksjonssfæren strukturerer sirkulasjonssfæren, for å si det på Marx sitt vis.

Reformistene er først og fremst opptatt av markedet, ikke livet innafor fabrikkportene. "Demokratisk kontroll med markedskreftene" har erstatta visjonen om sosialisme hos dem. Og klassemotsetningene blir omdefinert til forskjeller mellom rike og mindre rike personer (i Norge), og rike og fattige land i verden. Politikk blir et spørsmål om fordeling, ikke om klassekamp. Og det seige organisasjonsarbeidet og mobiliseringa på grunnplanet blir erstatta av moralske appeller, valgsirkus og hestehandel.

Men skal samfunnet endres radikalt, er det måten produksjonen foregår på som må i fokus. Alt annet blir lappverk og sisyfosarbeid. Forskjellene og klassemotsetningene i et samfunn er for eksempel avleda av utbyttinga og undertrykkinga i produksjonssfæren – ikke omvendt. (Reformismens oppfatning som banalitet er uttrykt i SVs slagord "del godene".)

Et nytt fellesskap

Marx sitt prosjekt var verken ei bedre fordeling eller en mer human kapitalisme. Marx' prosjekt var et menneskelig frigjøringsprosjekt, og han så ei total samfunnsomveltning som ei forutsetning for å kunne gå den veien. Borgerskapet måtte fratas statsmakta. Kapitalismen måtte avskaffes, helt og fullstendig. Dette siste kunne bare skje gjennom en lengre prosess, der måten å produsere og måten å leve i samfunn på blei endra. Utvikling av et virkelig demokrati, både på arbeidsplassene og i samfunnet som helhet, var en del av denne prosessen, der mennesket skaper seg sjøl gjennom å ta del i denne kollektive praksisen. Det Marx så for seg, var ikke å virkeliggjøre den borgerlige liberalismens individualistiske idealer, men et nytt, fritt individ i et nytt sosialt fellesskap. Det er mulig dette kan karakteriseres som en visjon om en "livsnytersosialisme" (Marsdal og Wolds visjon). Men da må vi i det minste presisere at sentralt for Marx var erkjennelsen om at for mennesket er det å få utfolde skapertrangen noe som gir mer nytelse enn passivt konsum, og at denne utfoldelsen må skje innafor og på bakgrunn av sosiale relasjoner.

En filosofi for vår tid

Kollektivet har altså en sentral plass innafor Marx' tankeverden, både når det gjelder framtidssamfunnet og når det gjelder kampen for å styrte kapitalismen. Frigjøring av individet og det å bygge gode kollektiv står i et dialektisk forhold til hverandre. En så individfokusert filosof som Sartre forsto etter hvert dette, og forsøkte etter andre verdenskrig (ikke uten et visst hell, etter mitt syn) å inkorporere elementer fra eksistensfilosofien sin i marxismen. Mange i min generasjon har vokst opp intellektuelt med dette, med både Marx og Sarte i hyllene våre. Men Sartre slo etter hvert fast følgende: "epoker med skapende filosofi er sjeldne. Mellom det 17. århundret og det tjuende ser jeg tre slike perioder, som jeg betegner med navnene på de som dominerte dem: der finnes perioden til Descartes og Locke, Kants og Hegels periode, og til slutt Marx'. Disse tre filosofiene blir i tur og orden grunnlaget for enhver tenkning og horisonten for all kultur, det er umulig å komme forbi dem så lenge den historiske perioden de er utrykk for ikke er forbi. Jeg har ofte konstatert at et "antimarxistisk" argument bare er en førmarxistisk ide i ny og yngre drakt. En såkalt "overskridelse" av marxismen vil i verste fall bare være en tilbakevending til en førmarxistisk ide, i beste fall en gjenoppdaging av en tanke som allerede finnes i den filosofien som man trur man har overskredet." (J P Sartre: Til Frågan om metoden. Side 9-10. Arkiv forlag, Lund 1984. Opprinnelig utgitt i 1957. Min overs.)

Utopister?

Nå påberoper ikke Marsdal og Wold seg noen "overskridelse av marxismen", bare en overskridelse av "det andre venstre", arbeiderbevegelsens 150-årige historie er fortid, en ny epoke har begynt. Men de vil gjerne ha med Marx som legitimerende autoritet i det nye prosjektet sitt. Spørsmålet er om de ikke likevel opererer innafor en annen, en førmarxistisk tradisjon – den utopiske sosialismen. Er det ikke et lite ekko av Proudhon & co i bokas siste del? Der de lansere tanker om strategi, litt uhøytidelig presentert som "Ti bud for den nye venstresiden". Der 2. bud lyder: "Venstresidens mål er demokratiet. Er vi i mot kapitalismen, er det fordi den står i veien for demokratiet." Og 10. og siste bud er: "Venstresidens prosjekt må være større valgfrihet og mer fritid for folk flest. Det gode samfunn kommer med livsnytersosialismen, selv for oss pietistiske nordmenn." (Side 229)

Er det ikke om sånne sosialister Marx skreiv i Manifestet, noget sarkastisk, at "man behøver bare å forstå systemet deres for å erkjenne at det er den beste mulige plan for det beste mulige samfunn"? (Det kommunistiske manifest, Røde Fanes utgave, side 81.) Egentyngden i de gode argumentene, appellen om å innse vårt felles beste, ville åpne dørene til det gode samfunn. Visjoner har erstatta analyse. Og den harde og oftest dramatiske klassekampen om statsmakta forsvinner som tema. Utopismen er reformismens nære slektning.

Første bud?

Som 1. bud i sitt plattforminnspill setter Marsdal og Wold dette: "Venstresiden må være individualistisk. Kollektive løsninger er til for å gi individet økt frihet." Som krydder i tilværelsen er dette helt fint, som en påminnelse om behovet for mangfold og kreativitet og dristighet i den store kampen og den ofte grå hverdagen.

Men den store utfordringa for venstresida nå er ikke å utvikle en radikal individualisme. Det er å møysommelig bygge opp et nytt kollektiv og en ny arbeiderklassebevissthet. Sett i den sammenhengen blir en "radikal individualisme" fort bare en variant av tendensen i tida, et slikt prosjekt blir neppe mer enn en medstrøms ferd understøtta av kapitalens atomiserende logikk. I blafrende, studentprega bevegelser med begrensa målsetninger (antiglobalisering, antikrig, for eksempel) vil dette sikkert fungere stimulerende og fint i perioder.

Men for en sosialistisk bevegelse, en bevegelse som må ha som mål å avskaffe hele kapitalismen, finnes ingen vei utenom oppgaven med å bygge opp en ny solidaritet. Det materielle grunnlaget for denne solidariteten finnes i dagens samfunn. En sosialistisk bevegelse er nå som før nødt til å ta utgangspunkt i de sentrale motsigelsene i den norske og den globale kapitalismen. Og den mest sentrale er klassekampen i produksjonen, kampen der verdiene – grunnlaget for både profitt og lønn og sosial velferd – skapes.

En sosialistisk bevegelse må altså – som sine forgjengere i det Marsdal og Wold omtaler som det litt forhistoriske "andre venstre" – bygges opp med arbeiderklassen som kjerne. Er ikke dette mulig, er heller ingen sosialisme mulig.

Hva slags retning?

Jeg trur ikke Marsdal og Wold vil være så uenige i dette, ved ettertanke. Men det er ikke dette de vektlegger i boka si. Ikke det kollektive aspektet. Ikke kapitalismen som globalt produksjonssystem. Ikke de imperialistiske krigene som en integrert del av dette systemet. Ikke engang EU og EØS blir behandla i denne boka der den nyliberalistiske offensiven her hjemme er sentralt tema. De har tatt opp noen få, avgrensa områder. (Og som nevnt innledningsvis: første del av boka er nyttig og bra den.) Men med dette – snevre – utgangspunktet er det ikke lett å si noe fornuftig om strategi for en ny sosialistisk bevegelse.

Dersom det var det de ville med boka.

Men regjeringsskiftet etter høstens valg – hva har det med denne boka og denne diskusjonen å gjøre? For å gjenta meg sjøl nok en gang, fra de innledende avsnitta: Ei såkalt "rød-grønn" regjering vil stille nye og store krav til alt som regner seg som "venstreside" her i landet. Skal det som er av radikale bevegelser legge seg i forsonlig hvile- og ventestilling for å gi "vår" regjering arbeidsro? Hvem skal gi en gryende bevegelse retning?

Sjøl er jeg i alle fall sikker på dette: med et par RV-representanter av Torstein Dahle og Erling Folkvords type på Tinget ville vi i det minste ha et par stykker der som både kan og vil skjære gjennom ull og tull og snakke i klartekst – fra et revolusjonært, sosialistisk perspektiv. Tredje venstre har ikke gjort meg mindre overbevist om at det trengs.

Uten slike røster vil ikke engang det som objektivt sett finnes av manøvreringsrom for "en ny politikk" bli utnytta. Og det trengs noen som sier fra, som tar opp som tema – fra talerstolen på Stortinget, fra tv-ruta, på folkemøter og i avisspalter – at det faktisk finnes grenser for hva det er mulig å få til innafor kapitalismen.

 

Det tjuende århundres dominerende myte var myten om den rasjonelle kapitalismen. De to økonomene som bidro mest til å fremme denne ideen var John Maynard Keynes og Joseph Schumpeter. Arbeidet til begge to var utløst av den store historiske krisa i kapitalismen som kom til uttrykk i første verdenskrig, den store depresjonen (note 1) og andre verdenskrig. Etter de største redslene verden har sett, fulgt av framveksten av et alternativt og konkurrerende system i Sovjetunionen, var det nødvendig for kapitalismen i etterkrigstida å etablere seg på nytt, både ideologisk og materielt.

John Bellamy Foster er redaktør av tidsskriftet Monthly Review.
Artikkelen er oversatt av Harald Minken og trykkes med tillatelse av Monthly Review.

---

De to økonomene som mest effektivt hadde svart på den ideologiske utfordringa, var Keynes og Schumpeter – ikke bare fordi de representerte det beste i borgerlig økonomisk ideologi, men også fordi de var ledende representanter for den borgerlige økonomiske vitenskapen. Det de formulerte i sine økonomiske analyser, var forutsetningene for en rasjonell kapitalisme, og i det minste et håp om at disse forutsetningene kunne oppfylles.

La oss først ta for oss Keynes. Keynes, som virket i Cambridge i England, var sjølve inkarnasjonen av rasjonell kapitalisme. Han så ikke bare motsigelser i systemet, men trodde også at de lot seg styre rasjonelt. Det gjaldt både forholdene mellom kapitalistiske stater og reguleringen av de indre motsigelsene i akkumulasjonsprosessen. I Økonomiske konsekvenser av freden (1919) kritiserte han Versailles-traktaten for de rovgriske krigsskadeerstatningene som den påla Tyskland som tapende part i krigen. De kunne føre til en ny verdenskrig, antydet han. Som svar på den store depresjonen skreiv Keynes sitt hovedverk, Den generelle teorien om sysselsetting, rente og penger (1936), der han tilbakeviste Says lov (den ortodokse oppfatningen til tilbudssideøkonomene om at tilbudet skaper sin egen etterspørsel). For første gang i borgerlig økonomisk vitenskap tok dette verket alvorlig opp spørsmålet om strukturelle økonomiske kriser under kapitalismen og hva statene kunne gjøre med det.

For Keynes var nøkkelen å få staten til å gripe inn og skape tilstrekkelig effektiv etterspørsel (note 2) til å sikre full sysselsetting. Som Paul Sweezy påpekte i et foredrag ved Istanbul-universitetet for ti år sida ("Finanskapitalens triumf", Monthly Review juni 1994), var det også Keynes' oppfatning at framveksten av en dominerende stilling for finanskapitalen, som i 1920-åra, betyr slutten for den rasjonelle kapitalismen, og forvandler produktiv næringsvirksomhet til "en boble på en virvelstrøm av spekulasjon", for å bruke hans ord. Derfor tok han til orde for "barmhjertighetsdrap på rentenisten". Han argumenterte for regulering av frihandelen og en viss grad av nasjonal sjølberging, som svar på globaliseringstendensene i hans tid. Han var en av hovedarkitektene bak Bretton Woods-systemet, som skulle stabilisere verdenshandelen og verdens finanssystem gjennom opprettelsen av GATT (Hovedavtalen om tollsatser og handel), Pengefondet og Verdensbanken. Generelt anser man at keynesianismen pekte framover mot sosialdemokratiet og velferdsstaten som den kapitalistiske rasjonalitetens uttrykksformer. Den så ut til å innvarsle en reformasjon grunnlagt på et politisk kompromiss mellom arbeid og kapital.

Ved starten av den store depresjonen i 1930 skreiv Keynes en artikkel kalt De økonomiske mulighetene for våre barnebarn. Der hevdet han at det økonomiske problemet, dvs problemet med å tilfredsstille basisbehovene til alle i de rike landene, kunne være løst om hundre år. Spørsmålet ville da bli hvordan en skulle takle fritida, når arbeidsuka blei redusert til tre timer om dagen i fem dager. På det tidspunktet ville kanskje en ny moral utvikle seg og bringe samfunnet "ut av den økonomiske nødvendighetens tunnel og inn i dagslyset", hevdet han. Men inntil da ville verden måtte holde seg til en foreldet moralkodeks der "rettferdig er stygt og stygt er rettferdig", dvs en moral bygd på den grådighet og utbytting som driver den kapitalistiske akkumulasjonsprosessen.

Schumpeter, som virket ved Harvard i USA, var en mer konservativ type, og i opposisjon til Keynes og keynesianismen. Han framholdt begrepet om den rasjonelle entreprenøren som kjerna i kapitalismen, og hevdet konsekvent at framveksten av monopoler og oligopoler, så uunngåelig den enn er, på sikt kunne føre til kapitalismens undergang. Han argumenterte mot forestillinger om strukturelle økonomiske kriser i kapitalismen, og brukte teorien om lange bølger (Kondratieffs femtiårsbølger) for å forklare den lange nedgangsperioden rundt den store depresjonen. Ikke noe var mer feilaktig for Schumpeter enn synspunktet til Alvin Hansen, den ledende keynesianeren i USA, om at kapitalismen tenderte mot økonomisk stagnasjon av økonomiske grunner. Schumpeter mente at kapitalismens problemer var sosiologiske, nemlig på den måten at de nødvendige ytre betingelsene for fri utfoldelse av entreprenørens funksjoner ville komme til å forsvinne. I et kapittel om "murer som styrter sammen" i hovedverket Kapitalisme, sosialisme og demokrati (1942) forklarer han hvordan entreprenørånden og dens vitale rolle nå, i kapitalkonsentrasjonens tidsalder, er undergravd av fraværende, passive eiere uten funksjoner i bedriften og av "mekaniseringen av framskrittet". Dette underminerer det kapitalistiske systemet.

Schumpeter hevdet også at kapitalismen som et rasjonelt økonomisk system står i motsetning til imperialismen, som oppstår, i våre dager som i fortida, når det utvikles en krigsmaskin. Økonomiske faktorer som bidrar er også framveksten av monopolistiske storselskaper. "Kapitalismen er av natur anti-imperialistisk," sier han i Imperialismenes sosiologi (1919). "Vi kan ikke på noen enkel måte avlede de imperialistiske tendensene som faktisk finns, fra kapitalismen, men må åpenbart betrakte dem bare som fremmedelementer, innført i kapitalismens verden fra utsida, og understøttet av ikke-kapitalistiske aktører i den moderne verden."

Verken Keynes eller Schumpeter var så naive at de trodde at kapitalismen kunne utvikle seg utelukkende etter sin egen logikk, uten inngrep utenfra. Dette er et syn som forbindes med myten om det sjølregulerende markedet, som nå har erstattet myten om den rasjonelle kapitalismen i den dominerende ideologien, og som forbindes med navnet Friedrich Hayek og våre dagers nyliberalisme. Med Schumpeters ord: "Ingen samfunnssystemer kan noensinne overleve om de tillates å utvikle seg etter sin egen logikk. Du kan bare se på dagens situasjon. Det finns ikke den bedrift, den bransje eller det land som kunne overleve under de reglene som de sikkert ville leve under hvis de fikk bestemme sjøl." (Note 3.) Det samme gjelder kapitalismen som helhet. Overlatt til seg sjøl ville den så grundig påføre sin logikk på alt annet rundt seg at det ville underminere de sosiologiske og kulturelle elementene som den ikke kunne klare seg uten. Etter Schumpeters pessimistiske syn var kapitalismen skjebnebestemt til å undergrave seg sjøl på denne måten, siden forsøkene på å regulere den og redde den fra seg sjøl ville føre til samme resultat, om ikke raskere. Kapitalismen, konkluderte han, vil ikke overleve. Likevel har Schumpeter, i like stor grad som Keynes, formulert noen av vilkårene for det som blei oppfattet som rasjonell kapitalisme.

Den nye mytologien om en rasjonell kapitalisme sprang naturligvis ikke ut av hodene til to økonomer. Den gjenspeilte ånden i en tid med gjenskapt kapitalisme under USAs ledelse. USA hadde kommet så å si uskadd fra andre verdenskrig, og sto for halvparten av verdensproduksjonen, 60 % av industrien, en valuta som blei betraktet som så god som gull, og monopol på atomvåpen. USA, som økonomisk, politisk og militært var langt den mektigste makta etter andre verdenskrig, så ut til å representere denne nye kapitalistiske rasjonaliteten. Opprettelsen av Bretton Woods-systemet for internasjonal handel og finans og plasseringen av FN i New York, ga løfter om en annen og mer stabil kapitalisme. Den forholdsvis milde behandlingen av det okkuperte Tyskland og Japan og etableringen av Marshall-hjelpa for å hjelpe de europeiske landene i den økonomiske gjenoppbyggingen, tydet på en velvillig politikk fra den nye verdensmakta. USA etablerte Nato og en enda breiere allianse mellom USA, Europa og Japan. I Vest-Europa blomstret sosialdemokratiet i et tilsynelatende komfortabelt og gjensidig nyttig partnerskap med kapitalen. Velferdsstatens framvekst blei det klareste uttrykk for den nye organiserte kapitalismen.

Økonomien i Vest-Europa og Japan blei raskt gjenoppbygd. Rask økonomisk vekst utløste en ny gullalder, som minnet om de beste åra i kapitalismens ungdom. Den europeiske kolonialismen gjorde retrett i møtet med antikoloniale bevegelser og revolusjoner i den tredje verden. USA, som framstilte seg som en motmakt mot kolonialismen, tok initiativet i en ny utviklingsideologi for eksport til periferien.

I USA sjøl gjennomførte man antitrusttiltak for å sikre fortsatt konkurranse. Presis bruk av de finanspolitiske og pengepolitiske virkemidlene blei sett som nøkkelen til å styre økonomien. Drøye to tiår etter krigen proklamerte de ledende amerikanske økonomene, som Paul Samuelson, den første vinneren av Nobelprisen i økonomi, at konjunktursvingningenes tid var forbi. De ledende guruene i USA fant opp uttrykket Pax Americana for å beskrive den nye æraen av framskritt under amerikansk hegemoni. Andre ganger snakket de om "det amerikanske århundret". Samfunnsvitenskapsfolk over hele Vesten feiret den nye rasjonelle og funksjonelle kapitalistiske orden.

Alt dette utspilte seg med den kalde krigen som bakgrunn, inkludert to varme kriger i Asia. I USA blei mccarthyismen, den antikommunistiske heksejakta, brukt til å knuse New Deal-koalisjonen mellom arbeidere, borgerrettsforkjempere og småbønder. I Et essay for vår tid (1951) kalte den kritiske kulturhistorikeren H Stuart Hughes USA for "det nye Bysants". Det syntes han var et mer dekkende uttrykk enn "det nye Rom". Med det ville han framheve den konservative og religiøst-moralistiske karakteren til dette verdensriket, og ideen om at USA hadde blitt siste skanse for en utdøende sivilisasjon. Washington blandet seg inn over hele verden og påførte millioner av mennesker død og ødeleggelse for å understøtte diktaturregimer som den sa var støttespillere for "den frie verden". Men alt dette kunne forklares, ifølge den dominerende ideologien, som et forsvar for en ny rasjonell kapitalistisk sivilisasjon. Det var slett ikke en forlengelse av det gamle kapitalistiske imperiet.

Naturligvis var det ikke alle økonomer som tok opp ideen om en ny rasjonell kapitalisme. Kritikken var særlig sterk i den marxistiske tradisjonen. Et av disse avvikende synspunktene sprang ut av det som ofte har blitt kalt monopolkapital-teorien. Den forbindes med Paul Baran og Paul Sweezy og Monthly Review i USA, men vokste fram fra de kritiske økonomiske teoriene til Michal Kalecki og Josef Steindl i Europa. Midt under gullalderen til etterkrigskapitalismen, i 1966, ga Baran og Sweezy ut Monopolkapitalen. Der framholdt de at velstandsveksten i etterkrigstida så langt fra skyldtes en mer rasjonell og organisert kapitalisme, men var et forbigående produkt av særlige utviklingsfaktorer i den spesielle historiske situasjonen. Kapitalismen i sitt monopolkapitalistiske stadium tenderer normalt mot økonomisk stagnasjon på grunn av manglende mulighet til å absorbere det veldige faktiske og potensielle overskuddet som den disponerer over. Gitt denne tendensen til stagnasjon i monopolkapitalismen var det ikke stagnasjonen som trengte en forklaring, men heller velstandsveksten. Derfor festet de oppmerksomheten på kreftene som motvirket stagnasjonen, og som hadde virket til å holde den kapitalistiske økonomien på beina. Noen av dem var reint forbigående, som for eksempel:

• 1. Oppbyggingen av pengereserver på forbrukernes hender i USA under andre verdenskrig, som rett etter krigen fant utløp i en forbruksfest.
• 2. Den andre store økningen av bilkjøp og bilbruk i USA, knyttet til veksten i forstedene og utbyggingen av det nasjonale hovedvegnettet. Dette stimulerte stål-, glass- og gummiindustrien.
• 3. Gjenoppbyggingen av økonomien i Europa og Japan etter krigen.
• 4. Stabiliteten som fulgte med USAs fullstendige hegemoni over verdensøkonomien, kjennetegnet ved dollarens absolutte dominans.

I tillegg til disse mer forbigående faktorene var det imidlertid også langsiktige strukturendringer i kapitalismens virkemåte, særlig i USA. De omfattet:

• 5. En massiv og varig økning i militærutgiftene i USA, opprinnelig med begrunnelse i den kalde krigens våpenkappløp, men i hovedsak innrettet mot å opprettholde det imperialistiske systemet.
• 6. Utviklinga av moderne reklame og markedsføring, eller med andre ord en økonomi basert på høyt forbruk, understøttet av markedsføring, utviklinga av forbrukskreditt og høy gjeld i husholdningene.
• 7. Framveksten av en kvalitativt ny finansiell overbygning som til en viss grad opererer uavhengig av den produktive basisen i den kapitalistiske økonomien, og finanseksplosjonen i kjølvannet av det.

For Baran og Sweezy representerte dette nye akkumulasjonsregimet et "irrasjonelt system" (det er navnet på siste kapittel i Monopolkapitalen), i motsetning til myten om en ny rasjonell kapitalisme. Få, om noen, av kjennetegnene på den rasjonelle kapitalismen, slik Keynes og Schumpeter oppfattet den, gjelder under monopolkapitalismen. Kapitalismen har ikke blitt mindre imperialistisk. Snarere har imperialismen og militarismen blitt bygd inn i hver fiber av dens daglige operasjoner, og er integrert i dens økonomiske virkemåte som aldri før. Det amerikanske hegemoniet kunne bare opprettholdes gjennom kriger i Asia og andre steder. Stimulering av den effektive etterspørselen gjennom offentlig forbruk og finanspolitisk og pengepolitisk finstyring – kjennemerkene på keynesiansk politikk – var fullstendig utilstrekkelig til å hindre tendensen til stagnasjon under kapitalismen. Velferdsstaten, som blei hyllet av keynesianerne og sosialdemokratene, forblei alltid underutviklet i den mest utviklede, mest stabile kapitalistiske nasjonen, USA. De etablerte interessene sørget for det. Det man oppfattet som suksesshistorier i økonomisk vekst og stabilitet var i virkeligheten produktene av gunstige historiske omstendigheter og kunstige økonomiske stimuli. Veksten under dette systemet var avhengig av markedsføring og lånefinansiering snarere enn produktive investeringer. Schumpeters entreprenør var ikke lenger sentral i systemet, men var erstattet av gigantiske monopolselskaper. Kapitalismens delvise misforståelse – dens idealiserte teori om likt bytte – har brutt nesten fullstendig sammen under monopolistisk prissetting og produksjonsbegrensende avtaler.

Tross manglende etterspørsel holdt man fortjenestemarginene oppe ved å la maskiner og fabrikker stå stille i stedet for å senke prisene. Det førte til konstant høye andeler av ledige kapasitet. Lønnsutbyttinga blei hardere i stedet for å bli redusert og gi økt fritid, slik Keynes hadde tenkt seg. Samtidig blei fritida bare en ny form for utbytting, "lettfordøyelig underholdning", utformet for å styrke et økonomisk system som til tross for den veldige produksjonskapasiteten ikke var i stand til å endre menneskenes vilkår på noen meningsfull måte eller lette byrdene på den enkelte arbeider.

Sentralt i Baran og Sweezys analyse sto synspunktet at det monopolkapitalistiske systemet ikke kunne fortsette uten kriser i framtida, til tross for alle de veldige, irrasjonelle tiltakene som blei brukt for å holde det sammen. Stagnasjonskreftene truet hele tida med å få overhånd. Tidlig i 1970-åra, bare få år etter at boka kom ut, var USA igjen fanget i en alvorlig økonomisk krise. Denne nye krisa blei ekstra komplisert av at den kom samtidig som en energikrise i kjølvannet av Opecs reaksjon på Yom Kippur-krigen, og på grunn av sterkere økonomisk konkurranse fra utlandet, som innvarslet at USAs hegemoni var på retur. Hele det USA-sentrerte økonomiske verdenssystemet viste seg å være ustabilt.

Krisa i begynnelsen av 1970-åra blei ytterligere komplisert av USAs tap i Vietnam. Krigen hadde bidratt til en alvorlig svekkelse av dollaren, og dermed en stor strøm av dollar ut av landet og oppbyggingen av eurodollarmarkedet. Resultatet var slutten på gull-dollar-standarden i 1971, da Nixon lot dollaren flyte fritt i forhold til gull. Imens hadde tapet i Vietnam medført sterke begrensninger på USAs mulighet til å bruke sin krigsmaskin til å løse sine økonomiske problemer ved å øke sitt nærvær utenlands.

Sammen med Harry Magdoff, forfatteren av Imperialismens tidsalder (1969), var Paul Sweezy redaktør av Monthly Review da den økonomiske krisa brøt ut igjen. De to understreket alle de faktorene som tidligere var presentert i Baran og Sweezys Monopolkapitalen, men insisterte dessuten enda tydeligere på at stagnasjon var monopolkapitalismens normaltilstand, slik at det som trengte forklaring var grunnlaget for den økonomiske veksten som nå var borte, snarere enn stagnasjonen sjøl. Det faktum at stagnasjonen var kommet tilbake til tross for alle de store anstrengelsene for å holde veksten oppe, viste til fulle hvor dyp motsigelsen var. Slik forholdene var, var krisa derfor irreversibel.

Nå, nesten fire årtier etter at Monopolkapitalen kom ut, er det ingen tvil om at den vurderinga i all hovedsak var riktig. Veksten i verdensproduksjonen per innbygger (bruttonasjonalproduktet per innbygger i alle land) var åpenbart langsommere i 1970-åra enn i 1960-åra. Men det var ikke slutten på problemene: Den var langsommere i 80-åra enn i 70-åra, langsommere i 90-åra enn i 80-åra, og så langt langsommere i det nye århundret enn i 1990-åra (se "Stagnasjonen i sysselsettinga", Monthly Review april 2004). Utviklinga i den amerikanske økonomien og økonomien til de andre rike landene følger samme mønster, med tiår av stadig dypere stagnasjon.

Svaret til de kapitalistiske landene på det nye frambruddet av stagnasjon kom ganske raskt og likt over hele linja. Ved slutten av 1970-åra hadde det fått sin faste form både på det nasjonale og globale plan. Hvis rasjonell kapitalisme (i den keynesianske utgava) hadde vært noe annet enn en ideologisk luftspeiling, ville man nå ha forsøkt å iverksette mer radikale keynesianske og sosialdemokratiske programmer som svar på krisa. Formodentlig ville dette ha tatt forma av omfordeling av formue og inntekt fra toppen av samfunnet til de fattigste, utbygging av velferdsstaten og en politikk for full sysselsetting og økonomisk trygghet generelt – og dessuten det som man av og til forestilte seg som en "global Marshall-plan" for å hjelpe den tredje verden. Det faktum at ikke noe av dette blei forsøkt, og at den oppskrytte keynesianismen forsvant øyeblikkelig, uten kamp, så snart kapitalen følte overskuddet sitt truet, er talende nok i seg sjøl.

Som Joyce Kolko bemerket i Omstruktureringa av verdensøkonomien i 1989, så "foretar kapitalen restrukturering gjennom vekst, ikke etter en strategisk plan". Det som raskt dukker opp, var en tilbudssidetenking som gjenspeilte kapitalens forsøk på å få orden på sin akkumulasjonslogikk. Alle tidligere forsøk på å begrense og regulere systemet blei oppgitt. Slik opplevde vi i 1970- og 80-åra at en rekke nye begreper, som nå har blitt dagligdagse, dukket opp: stivheter, omstrukturering, avregulering, privatisering, det frie markedet og (med en mer kritisk klang) nyliberalismen. Målet blei å tvinge lønningene nedover, bryte fagforeningenes makt, fjerne trygdeordninger og forbrukssubsidier, fjerne hindringer for den frie bevegelsen av kapital, omfordele inntekt fra de lavtlønte til de høytlønte, og tilsvarende tiltak i verdensmålestokk. På grunnleggende områder som sysselsetting, helsevesen, utdanning, pensjon, matvaretilgjengelighet, miljøet osv tok prinsippet om den uinnskrenkede kapitalismen over. Den antatte rasjonaliteten, som forbindes med tenkere som Keynes og Schumpeter, og før dem Max Weber, som beskreiv kapitalismen som "fornuftens temming" av en "irrasjonell impuls", var plutselig bare et fjernt minne, retorikk fra en svunnen tidsalder (note 4).

Til tross for at de kapitalistiske økonomiene vokste seinere for hvert tiår, blei ikke markedsfetisjismen svakere, men vokste seg sterkere og sterkere. Etter hvert som kapitalismen oppnådde vekstrater godt under det den oppnådde rett etter krigen, og klasseorganiseringen nederst i samfunnet blei mye svakere enn før, gikk systemet tilbake til en mer direkte utbyttende form. Den gjorde ikke mye for å fremme velferden i nasjonene som helhet, men økte likevel rikdommen på toppen. De herskende ideene, dvs. ideologien til den herskende klassen, endret seg i samsvar med det. Med den nye trua på systemets sjølregulerende evne blei Hayek plutselig betraktet som Keynes' overmann.

Ikke bare kapitalismen kom tilbake. I kjølvannet av Sovjetblokkas sammenbrudd tok den nakne imperialismen seg opp, når USA dro fordel av Sovjets sammenbrudd og forsøkte å reetablere eller endatil utvide sitt verdensherre-dømme. Om imperialismen for Schumpeter var et biprodukt av krigsmaskinen og monopoliseringen, snarere enn en indre egenskap ved kapitalismen, så viser virkeligheten i dag at et slik skille enten er irrelevant eller falskt. USA, den mektigste staten i det kapitalistiske verdenssystemet, og den som ser seg sjøl som den beste representanten for systemets logikk, har åpent valgt en strategi for å beholde sitt økonomiske og politiske herredømme ved militære midler. Man gikk så langt som til å erklære dette for hele verden i Den nasjonale sikkerhetsstrategien for USA, utarbeidet i 2002. Samtidig med denne erklæringen begynte Washington å slå på krigstrommer for en invasjon i Irak – kanskje det landet som har de største uutnyttede oljereservene i verden, og derfor kanskje de største mulighetene til å utvide oljeproduksjonen – under påskudd av forsvar mot de ikke-eksisterende masseutryddelsesvåpnene. I løpet av få måneder var invasjonen et faktum, fulgt av en langvarig okkupasjon og fortsatt krig. I dette tilfellet var maktutøvelsen sjøl begrunnelsen for maktutøvelsen. Imperiet skulle nå æres. Terroristangrepene i 2001 hadde forvandlet resten av verden til røverhuler, som måtte holdes i sjakk på den måten som USA, i koalisjon med de mindre landene som var villige til å underkaste seg USAs interesser, fant det for godt.

På den økonomiske fronten ga stagnasjonen opphav til en verdensomspennende kasinoøkonomi, etter hvert som kapitalen søkte nye plasseringer for overskuddet. Det vi ser er ikke Keynes' "barmhjertighetsdrap på rentenisten", men en relativ reduksjon i produksjonen i de kapitalistiske landene, hvor produksjonen har blitt underordnet en "verdipapiriseringsprosess". Sjøl om dette snarere er en virkning enn en årsak til stagnasjonen, har det frambrakt en virkelig endring av systemet, i form av finanskapitalens dominans og en mer ustabil, ukontrollerbar kapitalisme. Som Sweezy bemerket i Finanskapitalens triumf: "I tidligere tider var det ingen" (heller ikke Keynes) "som drømte om at spekulasjonskapitalen – et fenomen like gammelt som kapitalismen sjøl – skulle vokse til å dominere en hel nasjonaløkonomi, langt mindre en hele verden. Men det har den gjort." En konsekvens av dette, i følge Sweezy, er at makta har blitt flyttet fra styrerommene til storselskapene og over i finansmarkedene (hvor storselskapene sjøl er blant de store aktørene). Stater har også i stigende grad måttet innse at de er fanger av kapitalmarkedene. Derfor, sier Sweezy, "har Adam Smiths usynlige hånd gjort comeback, og med ny kraft". Men resultatet har ikke blitt en mer rasjonell, men en mindre rasjonell kapitalisme. Den usynlige handa er nå handa til finanskapitalen, som jakter jorda rundt, som en utvekst fra den globaliserte monopolkapitalismen.

Disse tiåra med økonomisk stagnasjon og finansiell eksplosjon har også vært tiår hvor kapitalen mer og mer har tæret på miljøet i verden. Akkumulasjonssystemet under den globaliserte monopolkapitalismen undergraver de grunnleggende biokjemiske prosessene på planeten, i det det fremmer prangende avfallsproduksjon og voksende ulikhet. Global oppvarming har stått fram siden 1980-åra som den største trusselen mot biosfæren slik vi kjenner den, og problemet har raskt blitt verre. Det virker nå svært usannsynlig at gjennomsnittstemperaturen på jorda skal øke så lite at samfunnet enkelt kan tilpasse seg. En økning i gjennomsnittstemperaturen på to grader over nivået fra før den industrielle revolusjonen – den antatte skillelinja mellom katastrofalt og ikke-katastrofalt nivå – vil snart være uunngåelig. I tillegg frykter vitenskapsmennene mer og mer at vi skal få en global oppvarming ute av kontroll på grunn av de kumulative virkningene som forbindes med svekket evne til opptak av CO₂ i verdenshavene og skogene – en sannsynlig effekt av den globale oppvarminga sjøl. I Antarktis smelter isbreene og iskappa blir tynnere, hvilket kan gi stigning i havnivået. Alle økosystemer på jorda er nå i forfall. Artene står overfor utrydding i et tempo som ikke har vært sett på 65 millioner år. Verdensomspennende mangel på ferskvann truer. Giftnivået i jorda øker. Alt dette og mer er bare å vente nå som en fornuftig regulering av miljøet under kapitalismen har vist seg å være en farlig drøm. Hva mer er, i stedet for direkte forsøk på å stoppe denne slags tendenser blir vi nå fortalt at i den nyliberale globaliseringens tidsalder er alle slike forsøk nytteløse – jamfør USAs nekting av å underskrive Kyoto-protokollen. I stedet blir vi bedt om å stole på markedets magi når det gjelder å redde miljøet. Men det er ikke noe i kapitalismen, som ikke har noen annen logikk enn kapitalakkumulasjonens logikk, som skulle tilsi at noe slikt skulle skje.

Alt dette er med på å knuse Keynes' forhåpninger om at det økonomiske problemet (og det materielle problemet generelt) kunne la seg løse på hundre år. På den ene sida blir det økonomiske problemet – eksistensen av sult og ulikhet – forlenget i tid og på mange måter gjort verre av kapitalismen sjøl. På den andre sida resulterer illusjonen om at "stygt er rettferdig", som Keynes var talsmann for, i en rask forverring av de materielle vilkårene for eksistens på jorda. Som Jared Diamond forklarer i boka Kollaps, er det nå fornuftig å regne med muligheten for et økologisk sammenbrudd for det kapitalistiske verdenssamfunnet, på liknende vis som tidligere tiders økologiske sammenbrudd av sivilisasjoner.

Kort sagt, i en verden der alt er overlatt til markedet, dvs kapitalakkumulasjonen, vil de grunnleggende problemene som splitter og truer menneskesamfunnet og planeten, med nødvendighet bli verre.

Den politiske betydningen av alt dette blir klar om vi innser at venstresidas politikk i Vesten etter krigen bygde fra starten på ideen om en rasjonell kapitalisme. Det gjelder både sosialdemokratiet og det som blei kalt eurokommunismen. Det man gikk inn for var radikale reformer på grunnlag av en ny, stabil, organisert, samlende og rasjonell kapitalisme. Som Lucien Goldmann, en ledende europeisk marxistisk intellektuell, uttrykte det: "Med begrepet 'organisert kapitalisme' mener vi den nåværende perioden der nye reguleringsmekanismer bygd på statlige inngrep har gjort det mulig med kontinuerlig økonomisk vekst, og reduksjon, for ikke å si full avskaffelse, av samfunnsskapte sosiale og økonomiske kriser" (note 5). Men den grunnleggende vurderinga bak dette var helt feil, som vi har sett. Om enn Keynes og Schumpeter klarte å pynte de farlige motsigelsene i den kapitalistiske samfunnsordenen med et håp om rasjonell kapitalisme, så var de likevel de farlige motsigelsene som slo igjennom til sist. Når stagnasjonen igjen viste seg, gikk kapitalismen i sitt monopolistiske stadium atter en gang tilbake til sin grunnleggende natur: å skånselsløst fremme akkumulasjonen, uansett hva det koster. Den kutta ut alle meningsfulle løfter om sosial forbedring og tok opp igjen maktas språk: "Det finns ikke noe alternativ."

Resultatet av denne klimaendringen har vært et dramatisk fall for sosialdemokratiet som politisk bevegelse. I 1981 blei Francois Mitterand valgt til den første sosialdemokratiske presidenten i Frankrike. Men hans klassiske sosialdemokratiske strategi med nasjonalisering og stimulering av etterspørselen brøt raskt sammen da kapitalen satte seg imot. På bare noen få år, med Mitterand framleis i presidentstolen, vendte Frankrike tilbake til nyliberalismen. Mitterands nederlag blei i vide kretser framstilt som et nederlag for sosialismen, men det det i stedet avslørte, var grensene for en sosialdemokratisk politikk, nå som etterkrigsboomen var slutt og kapitalismen hadde vendt tilbake til sin grunnform. Venstrepolitikken hadde basert seg på å iverksette rasjonelle reformer som var forenlige med en rasjonell kapitalisme, men uten å mobilisere en massebevegelse og bygge på styrken i folket. Men rommet for meningsfulle reformer som var spiselige for systemet hadde skrumpet inn til nesten ingen ting.

Sovjetblokkas fall gjorde alle ting verre, i den forstand at det nå ikke lenger så ut til å være noen hindringer for kapitalismens universelle utbredelse, og dermed ingen grunn lenger for systemet til å kle seg i fåreklær. Fra 1990-åra av blei verden vitne til en enda mer dramatisk overgang til naken kapitalisme, hjerteløs både i sin behandling av arbeiderne og i sitt herredømme over landene på bunnen av verdenshierarkiet. Både klassekamp fra toppen og imperialismen blei intensivert etter kapitalismens seier i den kalde krigen.

Sjølsagt er enda ikke alt tapt. Europa bevarer enda rester av velferdsstaten og sosialdemokratiet. Men de historiske seirene for arbeiderklassen forsvinner fort for nyliberalismens angrep. Når EU utvides trur framleis de landene som blir med, eller har utsikter til å bli med, som Tyrkia, at de slutter seg til en mer rasjonell kapitalistisk orden, modifisert av sosialdemokratiet. Men EU sjøl beveger seg raskt i en annen retning, mot en mer grunnleggende kapitalisme. Å bygge en strategi på å slutte seg til det europeiske sosialdemokratiet er å plukke opp en lære som er avkledd alle sine attraksjoner, og å strekke seg mot et sett av løfter som ikke lenger kan oppfylles, ikke engang midlertidig. Resultater er nødt til å bli skuffelser. Den vedvarende stagnasjonen har gjort middelvegen (som Storbritannias "tredje veg") umulig, unntatt som en måte å lette framveksten av liberalismen sjøl. Sosialdemokratiet som rasjonell politikk for en rasjonell kapitalisme har forvandlet seg til uhemmet kapitalistisk politikk for en uhemmet kapitalisme.

Den opplagte konklusjonen er at det ikke finns rom for en rasjonell venstrepolitikk i samsvar med kapitalens logikk. Alle forspeilinger om det motsatte har vist seg å være illusjoner. Men like sant er det at kapitalismen ikke lar seg forene med noe som kunne kalles en rasjonell høyrepolitikk. Med stagnasjonen og framveksten av nyliberal global omstrukturering har konservatismen blitt redusert til å få det frie markedet til å fungere ved å fjerne alle hindringer for kapitalakkumulasjonen på alle samfunnsområder. Resultatet er at alle aspekter av samfunnslivet og kulturlivet er redusert til varer og varehandel, noe som har skapt en dyp krise i familien, lokalsamfunnet og samfunnet som helhet. Og systemet fortsetter å stagnere uten noen synlig utveg, hvilket krever stadig større kutt i den sosiale infrastrukturen som holder det oppe, og stadig større menneskelige ofre. Intet økonomisk system, og særlig ikke kapitalismen, kan overleve hvis det overlates til å følge sin egen logikk uhindret, som Schumpeter understrekte. Til slutt vil det underminere seg sjøl. Ideen om det frie markedet er en farlig illusjon i en tid med økende klassemotsetninger, monopolisering, spekulasjon, militarisme og imperialisme. Høyrekreftenes politikk, med sin mangel på substans og rasjonelt grunnlag, har i økende grad dreid i retning av en rovkultur med åpent barbari: på nytt åpen rasisme, krig, imperialisme, sexisme og religiøs fundamentalisme. Til slutt vil et slikt samfunn, fanget i stagnasjonen og overlatt til å følge sin egen nedadgående logikk, ødelegge seg sjøl og alt innen rekkevidde – ikke gjennom økonomisk sammenbrudd, men gjennom økt barbarisme i verdensmålestokk.

Dette bringer oss tilbake til den grunnleggende sannhet at problemet er kapitalismen. Den eneste løsning, så vanskelig det enn måtte være å forestille seg det på det nåværende tidspunkt, er sosialismen, dvs. sosialisme slik bevegelsen alltid har ment den skulle være: revolusjonær, demokratisk, egalitær, miljøvennlig, og basert på massedeltakelse og massemobilisering. Vanskene med å etablere et slikt samfunn er enorme. Men enorm er ikke det samme som umulig, som Daniel Singer engang sa (note 6). Ønsker vi et stabilt, rettferdig, egalitært, bærekraftig samfunn der "den enkeltes frie utvikling er forutsetningen for alles frie utvikling", så er det ikke noe annet alternativ enn en lang marsj til sosialismen, drevet framover av en voksende sosialistisk bevegelse. Allerede ser vi tegn til en ny demring – i et bredt spekter som spenner fra antiglobaliseringsbevegelsen til de tapre revolusjonære ungdommene i fjellene i Nepal. Det er dette nye spennet av revolusjonære bevegelser som vi nå må vie oss til og gi vår støtte.

---

Noter:

1. Krisa i trettiåra kalles i USA den store depresjonen. Oversetters anm. [Tilbake]

2. Effektiv etterspørsel er et begrep hos Keynes, og betyr kjøpekraftig etterspørsel. Oversetters anm. [Tilbake]

3. Joseph Schumpeter (1991): The economics and sociology of capitalism. Princeton University Press, Princeton, New Jersey, side 194 og 301. Joseph Schumpeter (1950): Capitalism, socialism and democracy. Harper and Brothers, New York, side 131-142. Schumpeters argument om monopol i Capitalism, socialism and democracy blir ofte misoppfattet som et enkelt og rettfram forsvar for økonomisk konsentrasjon. Schumpeter forsvarte i stor grad det økonomiske grunnlaget for storselskapene, slik han hadde for vane, men så dem samtidig som krefter som undergravde de sosiologiske røttene til det kapitalistiske samfunnet. [Tilbake]

4. Max Weber (1958): The protestant ethic and the spirit of capitalism. Charles Scribner's Sons, New York, side 17. [Tilbake]

5. Sitert fra Istvan Meszaros (1989): The power of ideology. New York University Press, New York, side 63. [Tilbake]

6. Daniel Singer (1988): Is socialism doomed? Oxford University Press, New York, side 277. [Tilbake]

 

 

Vi har sett at Bernsteins sosialisme består i en plan om å la arbeiderne få del i den samfunnsmessige rikdommen, å forvandle de fattige til rike. Hvordan skal det bli virkelighet? I sine artikler om "sosialismens problemer" i Neue Zeit (note 1) lot Bernstein bare noen få knapt forståelige antydninger skinne gjennom, men i boka si gir han fullstendige opplysninger om disse spørsmålene: Hans sosialisme skal bli virkelighet på to måter: Ved hjelp av fagforeningene, eller som Bernstein kaller det: Bedriftsdemokratiet, og ved hjelp av samvirkebevegelsen. Med fagforeningene vil han industriprofitten og med samvirkebevegelsen handelsprofitten til livs (side 118).

 

Dette er et avsnitt av en større artikkel, utgitt i brosjyreform under tittelen Samfunnsreform eller revolusjon? i 1899, og i 2. utgave i 1908.  Opprinnelig trykt som en serie artikler i Leipziger Volkszeitung  nr 219-225, 21.-28. september 1898 og nr 76-80, 4.-8. april 1899.  Dette avsnittet er artikkelen fra 5. april 1899, oversatt av Morten Falck etter den tyske teksten i 2. utgave, som ligger på The Marxist Internet Archive, gjengitt etter Rosa Luxemburg: Gesammelte Werke, Bd. 1, Erster Halbband, Dietz Verlag, Berlin 1982

---

Når det gjelder samvirkebevegelsen, og særlig produsentsamvirket, så utgjør det etter sitt vesen en bastard midt i den kapitalistiske økonomien: en produksjon som er sosialisert i det små, men har beholdt det kapitalistiske varebyttet. Men i den kapitalistiske økonomien behersker varebyttet produksjonen. Og stilt overfor konkurransen gjør den hensynsløs utbytting, det vil si at kapitalens interesser har fullstendig herredømme over produksjonen, til bedriftens eksistensvilkår. I praksis kommer dette til uttrykk i nødvendigheten av å gjøre arbeidet så intensivt som mulig, forlenge det eller forkorte det ettersom markedssituasjonen tilsier, og alt ettersom markedet krever det å tiltrekke seg arbeidskraft eller utstøte den og sette den på gata. For å si det kort: det kommer til uttrykk gjennom praktisering av alle de kjente metodene som gjør en kapitalistisk bedrift konkurransedyktig. I produsentsamvirket oppstår derfor den motsigelsesfulle nødvendigheten av at arbeiderne styrer seg selv med all den absolutismen som kreves, at de må spille rollen som kapitalistisk bedriftsherre overfor seg selv. På denne motsigelsen går også produsentsamvirket til grunne, enten ved å utvikle seg tilbake til kapitalistisk foretak, eller, hvis arbeidernes interesser er sterkere, ved å gå i oppløsning. Det er kjensgjerningene, som Bernstein selv konstaterer, men misforstår, fordi han som fru Potter-Webb (note 2) ser årsaken til produsentsamvirkets undergang i England i manglende "disiplin". Det som her overflatisk og lettvint blir kalt for "disiplin", er ikke annet enn kapitalens naturlige absolutte herredømme, som arbeiderne i hvert fall umulig kan utøve overfor seg selv (note 3).

Av dette følger det at produsentsamvirket bare kan sikre sin eksistens midt i den kapitalistiske økonomien når det via en omvei kan oppheve den skjulte motsigelsen mellom produksjonsmåten og byttemåten, ved kunstig å unndra seg den frie konkurransens lover. Dette kan det bare når det på forhånd sikrer seg et avsetningsmarked, en fast krets av forbrukere. Som et slikt hjelpemiddel tjener forbrukersamvirket. Her, og ikke i skillet mellom innkjøps- og salgssamvirket, eller hvordan Oppenheimers innfall nå lyder, ligger den hemmeligheten Bernstein behandler: årsaken til at selvstendige produksjonskooperativer går til grunne, og først forbrukersamvirket makter å sikre dem en eksistens.

Men hvis produsentsamvirkets eksistensbetingelser i dagens samfunn er knyttet til forbrukersamvirkets eksistensbetingelser på denne måten, så følger det av dette som en ytterligere konsekvens at produsentsamvirket i beste fall er henvist til lokal avsetning i liten skala, og et fåtall produkter som dekker umiddelbare behov, for eksempel levnetsmidler. Forbrukersamvirket, og dermed også produsentsamvirket, er på forhånd utestengt fra alle de viktigste greinene i den kapitalistiske produksjonen: Tekstil-, kull-, metall- og oljeindustrien så vel som maskin-, lokomotiv- og verftsindustrien. Selv om vi ser bort fra deres karakter av mellomform, kan produsentsamvirket ikke ta form av en allmenn samfunnsreform, bare av den grunn at det å gjennomføre den forutsetter avskaffing av verdensmarkedet og at den bestående verdensøkonomien blir oppløst i små, lokale produksjons- og byttegrupper – altså i bunn og grunn en tilbakegang fra storkapitalistisk til middelaldersk vareøkonomi.

Men også innenfor rammene av sin mulige virkeliggjøring, på det nåværende samfunnets grunn, blir produsentsamvirket med nødvendighet redusert til et reint vedheng til forbrukersamvirket, som dermed trer i forgrunnen som hovedbæreren av den tilsiktede sosialistiske reformen. Men dermed blir hele den sosialistiske reformen gjennom samvirkebevegelsen redusert fra å være en kamp mot produktivkapitalen, dvs mot den kapitalistiske økonomiens hovedstamme, til en kamp mot handelskapitalen, ja, til og med mot småhandels- og mellomhandelskapitalen, det vil si bare mot små avgreininger på den kapitalistiske stammen.

Når det gjelder fagforeningene, som ifølge Bernstein på sin side skal utgjøre et middel mot produktivkapitalens utbytting, så har vi allerede vist at fagforeningene ikke er i stand til å sikre arbeiderne innflytelse over produksjonsprosessen, verken når det gjelder produksjonsomfanget eller den tekniske framgangsmåten.

Men når det gjelder den reint økonomiske sida, "Lønnsratens kamp mot profittraten", som Bernstein kaller det, så blir – som vi også allerede har påvist – ikke denne kampen utkjempet i løse lufta, men innenfor lønnslovens fastsatte rammer, slik at den ikke makter å bryte gjennom disse rammene, men bare å virkeliggjøre dem. Dette blir også tydelig, når man griper saken an fra en annen side og spør seg hva som er fagforeningenes egentlige funksjoner.

I arbeiderklassens frigjøringskamp tildeler Bernstein fagforeningene rollen som leder av det egentlige angrepet mot den industrielle profittraten og oppgaven med trinnvis å oppløse den i lønnsraten. Men fagforeningene er slett ikke i stand til å føre noen økonomisk angrepspolitikk mot profitten – nemlig fordi de ikke er noe annet enn arbeidskraftas organiserte defensiv mot profittens angrep, arbeiderklassens forsvar mot den kapitalistiske økonomiens tendens til å presse den stadig nedover. Det er to grunner til dette.

For det første har fagforeningene som oppgave gjennom sin organisasjon å øve innflytelse på markedsposisjonen til varen arbeidskraft. Men organisasjonen blir stadig brutt opp gjennom den proletariseringsprosessen som rammer mellomsjiktene, og som stadig tilfører arbeidsmarkedet nye varer. For det annet har fagforeningene som mål å heve levestandarden, å øke arbeiderklassens andel av den samfunnsmessige rikdommen. Men på grunn av veksten i arbeidets produktivitet blir denne andelen stadig mindre, like uavvendelig som en naturprosess. Man trenger slett ikke være marxist for å innse dette, det er nok at man en gang har hatt i sin hånd Til belysning av det sosiale spørsmålet av Rodbertus (note 4).

I begge sine økonomiske hovedfunksjoner forvandler altså fagforeningenes kamp seg til et slags sisyfosarbeid (note 5), på grunn av objektive prosesser i det kapitalistiske samfunnet. Dette sisyfosarbeidet er riktignok uunnværlig, hvis arbeideren overhodet skal oppnå det lønnsnivået som tilfaller ham etter øyeblikkets markedsposisjon, hvis den kapitalistiske lønnsloven skal settes ut i livet og den lønnssenkende tendensen i den økonomiske utviklinga bli lammet i sin utvikling, eller rettere sagt svekket. Men har man til hensikt å forvandle fagforeningene til et redskap som trinn for trinn kan senke profitten til fordel for arbeidslønna, forutsetter dette framfor alt to sosiale betingelser: for det første en stillstand i proletariseringa av mellomsjiktene og veksten i arbeiderklassen, for det annet en stillstand i veksten av arbeidets produktivitet. Altså i begge tilfeller – akkurat som i realiseringa av samvirkeøkonomien – en tilbakegang til tilstander fra før storkapitalismen.

Begge Bernsteins virkemidler for sosialistisk samfunnsomdanning, både samvirket og fagforeningene, viser seg altså å være helt ute av stand til å omskape den kapitalistiske produksjonsmåten. I bunn og grunn er Bernstein også selv dunkelt klar over dette, og oppfatter dem bare som middel til å svekke den kapitalistiske profitten, og på den måten gjøre arbeiderne rikere. Men dermed gir han selv avkall på kampen mot den kapitalistiske produksjonsmåten, og innretter den sosialdemokratiske bevegelsen på kampen mot den kapitalistiske fordelinga. Bernstein formulerer også gjentatte ganger sin sosialisme som streving etter en "rettferdig", "rettferdigere" (side 51 i boka hans), ja, en "enda rettferdigere" fordeling (Vorwärts 26. mars 1899) (note 6).

Den nærmeste impulsen til en sosialdemokratisk bevegelse, i det minste blant folkemassene, er ganske riktig den "urettferdige" fordelinga i den kapitalistiske samfunnsorden. Og i og med at de kjemper for å gjøre hele økonomien samfunnsmessig, streber sosialdemokratiet dermed selvfølgelig også etter en "rettferdig" fordeling av den samfunnsmessige rikdommen. Men takket være den innsikten Marx vant, om at den til enhver tid eksisterende fordelinga bare er en naturlovmessig følge av den samtidig eksisterende produksjonsmåten, innretter ikke sosialdemokratiet sin kamp mot fordelinga innafor rammene av den kapitalistiske produksjonen, men kjemper for å oppheve selve vareproduksjonen. For å si det kort vil sosialdemokratiet innføre en sosialistisk fordeling ved å avskaffe den kapitalistiske produksjonsmåten, mens Bernsteins måte er den stikk motsatte: han vil bekjempe den kapitalistiske fordelinga, og håper at han på den måten gradvis kan innføre den sosialistiske produksjonsmåten.

Men hvordan kan i så fall den bernsteinske samfunnsomdanninga begrunnes? Gjennom bestemte tendenser i den kapitalistiske produksjonen? Ikke på noen måte, for han fornekter jo disse tendensene, og dessuten betrakter han jo som sagt den ønskede produksjonsformen som en virkning av og ikke en årsak til fordelinga. Grunnlaget for hans sosialisme kan altså ikke være økonomisk. Etter å ha stilt sosialismens hensikt og midler og dermed de økonomiske forholda på hodet, kan han ikke gi noen materialistisk begrunnelse for sitt program, men er nødt til å gripe etter en idealistisk begrunnelse.

"Hvorfor må vi avlede sosialismen av økonomisk nødvendighet?" hører vi ham si. "Hvorfor skal vi degradere innsikten, rettsbevisstheten, menneskenes vilje?" (Vorwärts 26. mars 1899.) Bernsteins enda rettferdigere fordeling skal altså bli virkelighet i kraft av menneskets frie vilje, som ikke styres av den økonomiske nødvendigheten. Eller mer nøyaktig: ettersom viljen selv bare er et instrument, i kraft av innsikten i hva som er rettferdig, kort sagt i kraft av rettferdighetens ide.

Da er vi altså kommet lykkelig fram til rettferdighetsprinsippet, denne gamle traveren som alle verdensforbedrere gjennom tusener av år har ridd i mangel av sikrere historiske befordringsmidler. Vi har nådd fram til den avfeldige Rosinante som alle historiens Don Quijote'r (note 7) har ridd ut på mot den store verdensreformen, for til slutt ikke å komme hjem med annet enn et blått øye.

Forholdet mellom fattig og rik som samfunnsmessig grunnlag for sosialismen, samvirke-"prinsippet" som dens innhold, den "rettferdigere fordeling" som dens mål og ideen om rettferdighet som dens eneste historiske legitimering – med hvor mye mer kraft, med hvor mye mer ånd, med hvor mye mer glans representerte ikke Weitling (note 8) for mer enn femti år siden denne typen sosialisme! Den geniale skredderen kjente i det minste ennå ikke til den vitenskapelige sosialismen. Og når hans oppfatninger, som Marx og Engels rev i stumper og stykker, i dag etter et halvt århundre lykkelig skal flikkes sammen og tilbys det tyske proletariatet som vitenskapens siste ord, trengs det iallfall en skredder … men ikke en genial en.

* * *

På samme måte som fagforeningene og samvirket utgjør de økonomiske støttepunktene, er den viktigste politiske forutsetningen for den revisjonistiske teorien en stadig videreutvikling av demokratiet. Dagens reaksjonære utbrudd er for revisjonismen bare "krampetrekninger", som den betrakter som tilfeldige og forbigående, og som man ikke trenger å regne med når man stiller opp de allmenne retningslinjene for arbeidernes kamp.

Ifølge Bernstein for eksempel oppstår demokratiet som et uunngåelig trinn i utviklinga av det moderne samfunnet. Ja, for ham, akkurat som for liberalismens borgerlige teoretikere, er demokratiet den store grunnloven i samfunnsutviklingen overhodet, et grunnprinsipp som alle virksomme makter i det politiske liv må tjene virkeliggjøringen av. I denne absolutte formen er denne oppfatninga grunnfalsk, og ikke noe annet enn et småborgerlig, og til og med overflatisk sjablongbilde av resultatet av en ørliten forhøyning i den borgerlige utviklinga de siste 25-30 åra. Ser man nærmere på demokratiets utvikling i historien og samtidig på kapitalismens politiske historie, kommer et vesentlig annet resultat til syne.

Når det gjelder Bernsteins første påstand, så finner vi demokrati i de forskjelligste samfunnsformasjoner: i de opprinnelige kommunistiske samfunnene, i de antikke slavestatene, i de middelalderske bykommunene. På samme måte møter vi selvherskerdømmet og det konstitusjonelle monarkiet i de forskjelligste økonomiske sammenhenger. På den andre sida kaller kapitalismen i sin begynnelse – som vareproduksjon – til live en demokratisk forfatning i bykommunene. Seinere, i sin mer utviklete form, som manufaktur, finner den sin tilsvarende politiske form i det absolutte kongedømmet. Endelig som utviklet industriøkonomi frambringer den i Frankrike vekselvis den demokratiske republikken (1793), Napoleon Is absolutte monarki, Restaurasjonstidas adelsmonarki (1815 til 1830), det borgerlig-konstitusjonelle monarkiet til Louis-Philippe, igjen den demokratiske republikken, igjen monarkiet til Napoleon III, endelig for tredje gang republikken. I Tyskland er den eneste virkelig demokratiske institusjonen, den alminnelige stemmeretten, ikke en borgerlig-liberal erobring, men et verktøy for å sveise sammen småstatsvesenet, og bare i den forstand har den noen betydning for utviklinga av det tyske borgerskapet, som for øvrig slår seg til tåls med et halvføydalt konstitusjonelt monarki. I Russland trivdes kapitalismen lenge under det orientalske selvherskerdømmet, uten at borgerskapet gjorde mine til å lengte etter demokrati. I Østerrike har den alminnelige stemmeretten for det meste tjent som livbøye for det smuldrende monarkiet. Og endelig i Belgia står arbeiderbevegelsens demokratiske erobring – den alminnelige stemmeretten – uten tvil i sammenheng med militarismens svakhet, altså med Belgias særegne geografisk-politiske stilling. Og fremfor alt er dette "stykke demokrati" ikke vunnet gjennom borgerskapet, men mot borgerskapet.

Demokratiets uavbrutte framvekst, som for vår revisjonisme så vel som for den borgerlige liberalismen ser ut som den store grunnloven i den menneskelige eller i det minste i den moderne historien, er dermed ved nærmere ettersyn en luftspeiling. Det lar seg ikke gjøre å konstruere noen allmenn, absolutt sammenheng mellom utviklingen av kapitalismen og demokratiet. Den politiske formen er i hvert tilfelle resultatet av den samlede summen av indre og ytre politiske faktorer, og tillater innen sine grenser hele skalaen fra det absolutte kongedømmet til den demokratiske republikken.

Når vi dermed også må gi avkall på en generell historisk lovmessig utvikling av demokratiet innafor rammene av det moderne samfunn og bare vender oss mot den nåværende fasen av den borgerlige historien, oppdager vi også her i den politiske situasjonen faktorer som ikke fører til virkeliggjøring av Bernsteins skjema, men snarere det stikk motsatte, til at det borgerlige samfunnet prisgir de demokratiske erobringene som hittil er vunnet.

På den ene sida har de demokratiske institusjonene, i høy grad utspilt sin rolle for den borgerlige utviklinga, og dette er svært viktig. I den grad de var nødvendige for å sammensveise småstatene og utvikle moderne storstater (Tyskland, Italia), har den økonomiske utviklinga i mellomtida ført til en indre, organisk sammenvoksing.

Det samme gjelder i forbindelse med omdanninga av hele den politisk-administrative statsmaskinen fra en halv- eller helføydal til en kapitalistisk mekanisme. Denne omdanninga, som historisk ikke kunne skilles fra demokratiet, er i dag på samme vis gjennomført i så stor grad, at de reint demokratiske ingrediensene i statsvesenet, den alminnelige stemmeretten, den republikanske statsformen, kan avskaffes, uten at administrasjonen, finansvesenet, forsvaret osv. behøver å falle tilbake til sine førborgerlige* former. [* Rosa Luxemburg bruker uttrykket vormärzlichen Formen, som direkte oversatt betyr "former fra før marsrevolusjonen i 1848". (O. a.)]

Om liberalismen på denne måten hovedsakelig er blitt overflødig for det borgerlige samfunnet som sådan, så er den på den annen side på viktige områder blitt en direkte hindring. Her kommer to faktorer i betraktning som direkte behersker hele det politiske livet i de nåværende statene: verdenspolitikken og arbeiderbevegelsen. Begge er bare to forskjellige sider av den nåværende fasen av kapitalismens utvikling.

Utviklinga av verdensøkonomien og skjerpinga og allmenngjøringa av konkurransekampen på verdensmarkedet har gjort militærapparatet og marinen som verdenspolitiske verktøy til det toneangivende elementet i både det ytre og indre livet til de store statene. Men hvis verdenspolitikken og bruk av militærvesenet er en oppadstigende tendens i den nåværende fasen, så må nødvendigvis det borgerlige demokratiet bevege seg langs en nedadgående line. I Tyskland ble den tunge opprustningas æra, som skriver seg fra 1893, og den verdenspolitikken som ble innledet med Jiaozhou (note 9) øyeblikkelig betalt av det borgerlige demokratiet med to ofre: frisinnets oppløsning og sentrums kuvending fra opposisjonsparti til regjeringsparti (note 10). De nyeste riksdagsvalgene i 1907 (note 11), som ble utkjempet under kolonipolitikkens merke, markerer på samme måte den tyske liberalismens historiske begravelse.

Om utenrikspolitikken slik driver borgerskapet i armene på reaksjonen, så gjør ikke mindre innenrikspolitikken – den oppadstrebende arbeiderklassen – det samme. Bernstein innrømmer dette selv, når han gir den sosialdemokratiske "etelegenden", dvs arbeiderklassens sosialistiske bestrebelser, ansvaret for det liberale borgerskapets faneflukt. I tilknytning til dette råder han proletariatet til å gi avkall på sitt sosialistiske mål, for å lokke den livredde liberalismen ut igjen fra reaksjonens musehull. Men når han gjør bortfallet av den sosialistiske arbeiderbevegelsen til livsbetingelse og den sosiale forutsetninga for det borgerlige demokratiet i dag, beviser han imidlertid selv på den mest slående måte at dette demokratiet står i motsetning til det nåværende samfunnets indre utviklingstendens i samme grad som den sosialistiske arbeiderbevegelsen er et direkte produkt av denne tendensen.

Men dermed beviser han enda en ting. Når han stiller som forutsetning og betingelse for å gjenopplive det borgerlige demokratiet at arbeiderklassen gir avkall på sitt sosialistiske sluttmål, viser han selv i hvor liten grad det borgerlige demokratiet på den andre sida kan være en nødvendig forutsetning og betingelse for den sosialistiske bevegelsen og sosialismens seier. Her lukker Bernsteins resonnement seg til en sirkel av feil, hvor den siste slutninga "eter" sin første forutsetning.

Utveien fra denne sirkelslutninga er meget enkel: Av den kjensgjerning at den borgerlige liberalismen av redsel for den framrykkende arbeiderbevegelsen og dens sluttmål har utåndet sin sjel, følger det bare at den sosialistiske arbeiderbevegelsen allerede i dag er den eneste støtten demokratiet har og kan ha, og at det ikke er den sosialistiske bevegelsens skjebne som er knyttet til det borgerlige demokratiet, men motsatt: den demokratiske utviklingas skjebne er knyttet til den sosialistiske bevegelsen. At demokratiet ikke er levedyktig i samme utstrekning som arbeiderklassen oppgir sin frigjøringskamp, men omvendt, i samme utstrekning som den sosialistiske bevegelsen blir sterk nok til å bekjempe de reaksjonære følgene av verdenspolitikken og borgerskapets faneflukt. At den som ønsker å styrke demokratiet, også må ønske å styrke og ikke svekke den sosialistiske bevegelsen, og at dersom man gir opp kampen for sosialismen gir man også opp arbeiderbevegelsen og demokratiet.

---

Eduard Bernstein (1850-1932)

Revisjonismens hovedteoretiker. Sluttet seg til det tyske sosialdemokratiske partiet i 1872, medforfatter til Gotha-programmet. Levde i eksil i Sveits fra 1878, seinere i London, hvor han ble venn og medarbeider av Engels og en av dennes testamentfullbyrdere. Etter Engels' død i 1895 gikk Bernstein inn for en systematisk revidering av marxismen, først gjennom artikkelserien Probleme des Sozialismus (1896-98), og så i boka Die Voraussetzungen des Sozialismus und die Aufgaben der Sozialdemokratie (1899). Bernstein hevdet selv at hans teorier var i pakt med marxismen, men han forkastet i virkeligheten selve marxismens erkjennelsesteoretiske grunnlag, den dialektiske og historiske materialismen.

Bernsteins revisjonisme ble forkastet av partiet, men fikk likevel stor innflytelse. Bernstein representerte partiet i riksdagen fra 1902. Under 1. verdenskrig stemte han mot krigskredittene, og meldte seg ut av partiet i protest mot partiledelsens unnfallenhet, men gikk inn i partiet igjen etter krigen og var en av hovedmennene bak uforminga av et reint reformistisk partiprogram i 1921. Rosa Luxemburg var hans skarpeste kritiker i det tyske partiet. Skarp kritikk av Bernstein finnes også hos Lenin (Hva må gjøres, Staten og revolusjonen).

---

Noter

1) Neue Zeit: tysk sosialdemokratisk tidsskrift, grunnlagt av Karl Kautsky i 1883. Ble snart marxismens teoretiske hovedorgan, og spilte også internasjonalt en stor rolle. Den store debatten mot revisjonismen ble utkjempet i spaltene til Neue Zeit ved århundreskiftet. Framtredende medarbeidere i tisskriftet var blant annet Plekhanov, Mehring, Rosa Luxemburg og Lenin. Under 1. verdenskrig mistet tidsskriftet mye av sin innflytelse. Det ble nedlagt i 1923. [Tilbake]

2) Beatrice Potter-Webb (1858-1943) skrev sammen med sin mann Sidney en rekke bøker om den engelske arbeiderbevegelsens historie og teori. En av stifterne av The Fabian Society, en viktig teoretiker innafor den evolusjonære reformismen. Under første verdenskrig inntok hun et sosialsjåvinistisk standpunkt, på 1930-tallet ble hun en ivrig tilhenger av Stalin. [Tilbake]

3) "Arbeidernes egne kooperative fabrikker representerer det nyes første spirer innafor den gamle formen, selv om de naturligvis overalt i sin virkelige organisering reproduserer, og må reprodusere, alle manglene i det bestående systemet organisering." Marx: Kapitalen, 3. bind, I, ss. 427 (Karl Marx: Capital, Vol. 3, i Marx/Engels: Collected Works, vol. 37, p. 438, Lawrence & Wishart, London 1998) (fotnote av Rosa Luxemburg). [Tilbake]

4) Johann Carl Rodbertus-Jagetzow (1805-1875): Nasjonaløkonom og politiker, ideolog for det førborgerlige prøyssiske junkerveldet. Som motstander av marxismen sto han for statskapitalistiske ideer. Hans ideer var temmelig innflytelsesrike innafor det tyske sosialdemokratiet. [Tilbake]

5) Sisyfos: mytologisk konge i Theben i det gamle Hellas. Fordi han hadde røpet en av Zevs' hemmeligheter, måtte han etter sin død rulle en stein oppover et fjell i Hades. Hver gang han nesten nådde toppen, rullet steinen ned igjen og han måtte starte på nytt. Uttrykket "sisyfosarbeid" brukes om et tungt arbeid som aldri kan avsluttes, et evighetsarbeid. [Tilbake]

6) Vorwärts: Dagsavis, Det tyske sosialdemokratiske partiets hovedorgan, redigert av Wilhelm Liebknecht fra grunnleggelsen i 1890 til 1900. Avisa ble forbudt av nazistene i 1933. [Tilbake]

7) Don Quijote: Helten i Miguel de Cervantes' satiriske ridderroman, som ble utgitt i 1605-1615. Don Quijote innbiller seg å kjempe mot fryktelige jetter, men i virkeligheten slåss han mot vindmøller. Rosinante er navnet han gir den utmagrede hesten sin. [Tilbake]

8) Wilhelm Weitling (1808-1871): Tidlig tysk sosialist og forfatter, skredder. Kom som vandrende gesell til Paris i 1835. Her sluttet han seg til De rettferdiges forbund, seinere omdøpt til Kommunistenes forbund – den organisasjonen som Marx og Engels skrev Det kommunistiske manifest for. Marx satte ham opprinnelig høyt, men kritiserte etter hvert teoriene hans meget skarpt. Weitling var og forble utopist, og bygget mye på Fourier, Owen og Blanqui. Hans to grunnleggende verker er Garantien der Harmonie und Freiheit (1842) og Evangelium des armen Sünders (1843). [Tilbake]

9) Under påskudd av at to tyske misjonærer var blitt drept, hadde Tyskland 14. november 1897 annektert den store nord-kinesiske havnebyen Qingdao ved Jiaozhou-bukta. 6. mars 1898 ble Kinas regjering tvunget til å la Det tyske rike forepakte Jiaozhou-bukta som flåtebase i 99 år, og gi Tyskland Shandong-provinsen som innflytelsessfære. [Tilbake]

10) Die Freisinnige Partei: Venstreliberalt parti i Tyskland, som sto for en slags statssosialisme. Das Zentrum: romersk-katolsk parti som satt midt i parlamentet, og vaklet mellom å støtte regjeringa og venstresida. [Tilbake]

11) Riksdagsvalgene i 1907: Etter en bitter og sjåvinistisk kampanje sank antallet sosialdemokratiske mandater fra 81 til 43, selv om stemmetallene var omtrent de samme som i 1903. Årsaken var at forskjellige liberale partier som tidligere hadde gitt sine stemmer videre til SPD i annen valgomgang, nå ga dem til nasjonalistiske og sågar til antisemittiske partier. [Tilbake]

Dette er et privat notat "fra meg til meg" – ufæri og ufullstendig. Noteverk fins ikke, korrekte referanser eller riktig sitering garanteres IKKE. En del av talla er resultater av RRH (Rask og Røff Hueregning) fra Tron Øgrim. Dette er bare lett pussa over for å fjerne sånt som vil være HELT uforståelig for andre.

Forklaringer: GDP PPP er på norsk Bruttonasjonalprodukt omregna til kjøpekraft internt i ulike økonomier (brukes bl.a. av FNs utviklingsorganisasjon UNDP.) Det jeg kaller GDP i rådollar er BNP IKKE OMREGNA (noe som gjør fx den kinesiske og en del andre økonomier (India, Russland osv) vesentlig mindre, sammenlikna med en del andre økonomier, fx den norske, som da ser relativt mye større ut.). Viktigste enkeltkilder er www.undp.org og Lenin: Imperialismen som kapitalismens høyeste stadium dessuten en hælvetes masse lesning som jeg ikke gidder å notere.

Les videre på eget ansvar!

Tron Øgrim er revolusjonær og skrivende. Han har skrevet en rekke bøker, både skjønnlitterære og innenfor ulike sakprosafelt.

Denne artikkelen står i festskriftet til Brigt Kristensen i anledning hans 60-årsdag. Det er ei bok med artikler av andre forfattere – deriblant Tron Øgrim – og jubilanten sjøl. Boka kan bestilles fra Bodø RV.

---

1) KINA går forbi USA

En av de største forandringene i de siste 100 åras kapitalistiske verden er i gang:

For omlag 100 år sida blei ENGLAND (tett fulgt av konkurrenten Frankrike) erstatta av USA som verdens ØKONOMISK sterkeste kapitalistiske land. I de nærmeste åra vil USA bli erstatta som verdens største økonomi (målt i det den engelske verden kaller GDP PPP) bli erstatta av KINA.

Dette er et enormt jordskjelv i verdens økonomi som knapt er forstått, og enda mindre diskutert, både blant politikere og intellektuelle allment og på venstresida særskilt.

2) USAs situasjon NÅ (2004)

USA dominerer verden økonomisk. Størst finanskapital. Dollaren er verdensvaluta. Størst utenlandsinvesteringer. Størst økonomi målt i GDP (PPP el "rådollar"). Ledende på en del teknologiutvikling, bl.a. data hardware og romteknologi. Sterkest og mest internasjonalt slagkraftige hær. Flest internasjonale allierte, sterkeste makt i innflytelse fx i FN.

3) USAs vei til verdenshegemoniet

USA gikk forbi England ca 1900, målt i GDP. Men det er interessant å merke seg at når det gjalt MILITÆR STYRKE og DIPLOMATISK INNFLYTELSE tok det mange år før USA på samme måte gikk forbi de ledende europeiske imperialistiske maktene ENGLAND, FRANKRIKE, TYSKLAND.

I første verdenskrig var USA perifer og kom inn seint. Typisk nok behandler Lenin USA nokså lite i den klassiske boka om Imperialismen (1916 – det viktigste marxistiske verket fra 1900-tallet!). Dette uttrykker at England, Frankrike, Tyskland (og i Asia, Japan) dominerte verdenspolitikken fram til 2. verdenskrig, der USA ÅSSÅ kom inn seint.

Ved inngangen til 2vk hadde USA væpna styrker langt svakere enn de andre stormaktenes, på størrelse med Belgias.

Det var først UNDER 2vk at USAs opprustning gjorde landet til den MILITÆRT dominerende verdensmakta, og USA rykka fram sine posisjoner i Europa, Asia og Afrika sånn at USA åsså blei DIPLOMATISK dominerende. Denne framrykkinga fortsatte under "avkoloniseringa", som åsså kan sees som en prosess der USA pressa ut England, Frankrike og mindre imperialistmakter fra Latin-Amerika, Afrika og Asia og stort sett tok over deres posisjoner – ei utvikling som varte helt til 1970-tallet (Portugals sammenbrudd i Afrika …)

Interessant: USA sto i begynnelsen av denne prosessen ofte fram som "motstander av kolonialismen" (ex: USAs motstand mot England/Frankrike/Israels felttog mot Egypt 1956!)

Det tok altså over 40 år FRA USA var ØKONOMISK sterkest til USA blei MILITÆRT sterkest, og først DA begynte USA med en virkelig OFFENSIV diplomatisk politikk UTAFOR sin "bakgård" (Mellom-Amerika – tilmed Argentina og Brasil var først på 1900-tallet prega sterkere av Engelsk enn USAnsk imperialisme.) USAs virkelige "tigersprang mot verdenshegemoniet" begynner først på 1940-tallet.

4) KINAS situasjon NÅ (2004)

Kina er verdens nest største økonomi målt i GDP PPP (2002) med omlag 6.000 milliarder USD (mot USA 10.000 mrd USD). Ettersom PPP-verdiene mer riktig avspeiler indre produksjon og fx muligheter for militærproduksjon, gir det et riktigere bilde av virkelig styrke enn GDP rådollar – der Kina var nr. 6 (2002 – nr. 4 nå og nr. 3 i 2005)).

Ut fra Kinas nåværende vekst (jeg overser statistiske usikkerheter her) som har holdt seg i omtrent 30 år(!) vil Kina gå forbi USA i GDP PPP innen 10-15 eller 20 år. Noen spåmennesker gjetter tilmed på kortere perioder.

5) Historias største industrinasjon

Kina ER alt blitt verdens største industrinasjon, dominerer masseproduksjon av alleslags industriprodukter fra plastlokk og leker til tekstil og sko, og har ut fra det en enorm eksport som dominerer markedene over hele verden, inklusive Vest-Europa og USA sjøl.

6) Kinesisk import dominerer råvaremarkedet.

Den (nominelt) rekordhøye oljeprisen – og tidligere i år, skrapjernsprisen, som førte til den merkelige verdensomspennende epidemien av tjueri av kumlokk (!) – gjorde verdenspressa oppmerksom på at Kinas enorme industriekspansjon har gjort at Kina nå DOMINERER RÅVAREMARKEDENE SOM IMPORTØR.

(Kina er av to grunner det enkeltlandet som er viktigst for norsk økonomi: a) Oljeprisen og b) Vareimport fra Kina holder norsk prisvekst lav. Dette er sjølsagt helt nytt i norsk økonomi!)

Kina er på ei rekke områder verdens STØRSTE importør (fx mange metaller) og sjøl på de områdene der Kina IKKE er det, som olje (USA fortsatt størst) er den raskt voksende kinesiske importen det som presser PRISENE i været.

Kina har sia 1990 (eller kanskje sia 1980) forvandla seg fra en økonomi som stort sett var sjølberga med råvarer (fx olje) til en stat som i stadig økende grad må importere råvarer – og strategisk åsså MAT. Her kommer Kina på linje med USA (en økonomi som Kina på mange måter likner, bl.a. i det at begge må importere tross store indre ressurser), Japan og Vest-Europa (og kanskje, nå som India industrialiserer raskt, etterhvert India).

7) Kinas transportbehov

Det enorme transportbehovet gjør at Rotterdam (som fra 1962 passerte New York som verdens største havn) i 2004 blir passert av Singapore og i 2005 av Shanghai. 6 av verdens 10 største havner er nå i Kina! (Ingen av verdens 10 største havner er nå i USA.) Den kinesiske vareimporten sprenger nå Europas havner og fører til svære køer. Dette får Kina, som frykter både flaskehalser og fx ei ny stengning av Suezkanalen eller trøbbel i Malakkastredet, til å undersøke prosjekter som den fantastiske ideen om verdens største jernbaneprosjekt Urumchi-Narvik(!) + mer "moderate" saker som jernbane til Tibet, oljeledning gjennom Burma osv.

8) Kina legger om til høyteknologisk eksport

Mens Kina for 20 år sida ikke hadde høyteknologisk eksport, er Kina nå verdens nest største elektronikkprodusent etter Japan. 50 % av alle kameraer og 25 % av alle kjøleskap lages i Kina. Et kinesisk monopol er verdens største produsent av fjernsynsapparater, i Kina og utenlands.

9) Asia og datarevolusjonen

Internasjonalt er det tre sentra for den sosiale datarevolusjonen (definert som stor reorganisering av økonomien ved massebruk av datateknologi, inklusive kommunikasjon)

• Nord-Amerika
• Europa, særlig Skandinavia og Nord-Europa
• De høyt utvikla delene av Øst-Asia (inklusive Singapore og Australia/New Zealand)

Disse tre områdene er ASSYMETRISKE. USA ligger først i hardwareutvikling og utvikling av store datafirmaer. Nord-Europa og Skandinavia har vært et sentrum for utvikling av sosial bruk av datanett, som Internettbank osv, og for mobiltelefoni (inklusive SMS). Øst-Asia har bl.a. størst breibåndstetthet for Internettbruk i hjemmene (Sør-Korea), mest avanserte internett-mobilitelefonsystem (Imode, Japan.), og er blitt de største chips-produsentene i verden. Totalt sett er tallet på Internettbrukere i Verden nå trolig i overkant av 1 milliard, mobb-brukere kanskje over 1,5, kanskje over 2 milliarder.

10) Kina, Internett, Mobiltelefoni

Kina er nå verdens største mobiltelefonland, målt i antallet linjer (kanskje 350 millioner). Bransjen gjetter på ei METNING på 700 – 800 millioner brukere i Kina. (USA har under 200 millioner).

Kina er verdens NEST STØRSTE Internettland, anslagsvis 120 mill brukere (USA kanskje 180 – 200 mill brukere). Kinesisk er verdens nest største Internettspråk, kanskje 15 % av internett (Engelsk er verdens største, 25 % – 30 %). Med den nåværende veksta vil Kina og kinesisk ha passert USA og engelsk som Internetts største land og språk.

11) Kina, USA og forskningskappløpet

Datarevolusjonen, som er den ANDRE store omveltninga innafor kapitalismen for tida (overgangen fra industrikapitalisme – industri er den viktigste forma for konkret kapital – til datakapitalisme – informasjon, programvare osv er den viktigste forma for konkret kapital, og samfunnet reorganiseres i samsvar med det) gjør FORSKNING stadig viktigere for konkurransen mellom de ledende økonomiske maktene.

Ifølge UNDP 2004 RRH passerer USA, Kina og EU seg omtrent LIKT når det gjelder antall som det UNDP definerer som forskere (grovt regna 1 mill i hver) (Andre kilder vil gi USA et mye større forsprang) (Andre store "forskerstater" iflg UNDP: Russland, Japan.)

Men TØ RUFF gir et anslag på PRISEN PR FORSKER til at 1 USAnsk forsker koster noe sånt som 25 kinesiske forskere (noe mindre for Japan). Uansett nøyaktighet her er TENDENSEN sikkert riktig. Store japanske firmaer – og etterhvert åsså USAnske – flytter eller oppretter forskningsavdelinger i Kina.

Kina er blitt hovedkonkurrenten til USA i ROMFORSKNING. (EU har problemet i all forskning med at EU er IKKE en sentralstat og kan ikke styre resursene sentralt som USA og Kina kan det. USA har nekta Kina å komme inn i Samarbeidet om den internasjonale romstasjonen. Kina har svart med å si at de vil bygge sin egen, og at Kina vil dra til månen (et mye fornuftigere prosjekt enn Bush's Mars-prosjekt, som jeg tipper vil strande på de enorme prisene i USA.) Kina importerer romteknologi fra Russland (som har mye tekno men lite penger), samarbeider om satellitter med Brasil, om Europa osv.(USA har til gjengjeld nettopp trua med å skyte ned EU-satellitter der Kina er partner i tilfelle krig …) Dette understreker at Kina nå er blitt USAs HOVEDKONKURRENT i forskningskappløpet, og at USAs nåværende regjering åsså mener det.

12) Yuan og dollar

USA har i de siste åra finansiert sitt forbruk på utenlandske lån. Dette får mange økonomer til å frykte for et sammenbrudd for dollarkursen. USAs regjering klager over at Kinas regjering fastsetter kursen for Yuan-en "kunstig lavt". USA har et enormt handelsunderskudd i forhold til Kina, og vil at Kina skal sette opp kursen for Yuan-en i forhold til dollaren. Kina har til nå stått imot dette presset. Mens Yuan bare utgjør omtrent 10 % av verdien av USD i verdenshandelen (det er mulig dette er for mye åsså) har en del av Kinas viktige handelspartnere i Asia lagt seg på å følge yuan-en mot dollaren – så vidt jeg skjønner, gjelder dette delvis åsså japanske yen? Kina er nå de facto blitt en av de 3-4 viktigste spillera i verdensøkonomien, åsså når det gjelder valuta.

13) "Et kinesisk økonomisk kræsj?"

Da jeg var i Kina for 18 år sida og så de enorme (bl.a. hotell-)investeringene, trodde jeg et krasj kom på kort sikt. Sia har økonomien vokst uten sammenlikning med noen annen i verdenshistoria. Nå snakker mange økonomer om et mulig "kinesisk krasj" igjen. Utenom å gå inn på de mer spesialiserte argumentene, tror jeg veksten i eksporten + råvareprisøkningene peker i retning av et sånt krasj nå må reknes som et sted mellom sannsynlig og sikkert. (Jeg tror ikke regjeringa har virkemidler til å virkelig få gjennom den vedtatte "nedkjølinga av økonomien".)

KINA har nesten aleine DRATT oppgangen i verdensøkonomien i de siste par åra. Kina som STØRSTE handelspartner med både ASEAN, Japan og Sør-Korea har med økende import DRATT oppgangen i disse områdene og bl.a. bidratt til å snu en 10 år gammal tilbakegang i Japan. Kina var ikke med, hverken under det siste "Asia-krasjet" eller i "dot.conk-krasjet" i Vesten etter 2000. Kina har åsså bidratt til at mange fattige råvareeksportører i den 3. verden har hatt gode inntekter de siste åra (sjøl om de på den andre sida har måttet betale, bl.a. for dyrere olje.)

HVA kan altså et sånt "Kina-krasj" BETY for verdensøkonomien?

Forsiktig sagt, ganske mye.

HVEM vil strategisk sett VINNE på et sånt krasj?

Marxismen forteller oss at krasj betyr sanering av kapital, at de største kapitalistene kan kjøpe opp konkurse konkurrenter billig, osv. Jeg tror at blandinga av kinesisk statskapital (provinskapital, militærkapital osv) og privatkapital er godt egna til å bli VINNEREN i et sånt internasjonalt krasj, på grunn av sin konsentrerte karakter og sin sterke direkte sammensmeltning med regjeringa og det sentrale statsapparatet.

Dessuten vil Kina sitte med enorme usolgte lagre av produksjonen fra rett FØR kræsjet når oppgangen kommer igang igjen – av alt fra plastlokk og barbiedokker til chips og mobiltelefoner – som vil kunne realiseres til underpriser når kjøpekrafta tar seg opp etter at bånn er nådd, og effektivt skvise ut andre mindre produsenter som vil forsøke å komme på beina igjen.

JEG TROR ALTSÅ AT KINAS RASKERE ØKONOMISKE VEKST ENN ALLE SINE KONKURRENTER (inklusive USA) VIL FORTSETTE UANSETT OM KINESISK ØKONOMI KRASJER DE NÆRMESTE ÅRA.

14) Det kinesiske økonomiske systemet

Jeg mener at det ikke er noen tvil om at Kina er et imperialistisk land, som Lenin definerte det i boka fra 1916: Et land der økonomien er dominert av store kapitalistiske monopoler, som eksporterer kapital. (Staten, provinsene og hæren dominerer mange monopoler, men samtidig konkurrerer de med verandre, både innenlands og internasjonalt.)

Kinesiske monopoler konkurrerer intenst med bl.a. amerikanske om å få kontroll med råvarer, noe Lenin beskriver som typisk. Fordi "gamle imperialister" alt har etablert seg der det er lettest, går kinesisk kapital inn i mange av de fattigste og mest ustabile landa i verden og i land der USA ikke vil etablere seg. Kina investerer fx i olje i Sudan, bygger fabrikk for å sette sammen kinesiske biler i Iran, osv. Overalt i Afrika kan du nå ta inn på kinesiske hoteller, hvis du vil …

Men Kina gjør åsså svære investeringer fx i Brasil, og et kinesisk monopol kjøpte nettopp et av Kanadas største gruveselskaper i konkurranse med brasilianere.

15) Kinesiske klasseskiller

I følge UNDP 2004 (2002-tall) skal Kina ha GDP PPP per hue på røfft 5000 USD, det vil si omlag som Norge i 1947 … Noe som, HVIS veksta fortsetter som nå – om 10 år kanskje kan bli det dobbelte, dvs. som Norge i 1973 …

Men Kina er et mye mer ulikt samfunn enn Norge var (Norge var langt mer "sosialistisk" enn Kina er i dag) og ulikhetene i Kina øker. TØ RRH basert på UNDP gir et anslag på omlag "et Japan" i Kina (ca 130.000.000) som lever på i snitt rundt 15.000 USD PPP, dvs som Tsjekkia omtrent. Sett nivået ned til 10.000 USD PPP og vi får "et USA" – 260.000.000 – som lever på "polsk" gjennomsnitt.

Et par uttrykk for det: Kina er blitt verdens 3. største bilmarked, og markedet domineres av luksusmodeller. Kina har starta masseturisme utenlands, og sendte 17 millioner turister ut av landet i år. Cuba er bl.a. klargjort for kinesisk masseturisme, og den amerikanske kolonien Nord-Marianene rapporterer om bekymring fordi den åsså er klargjort som kinesisk turistmål …

På den andre sida fins "et Nigeria" (ca 130.000.000) på bånn, som lever på "nigeriansk nivå": 1000 USD PPP i snitt. Den GJENNOMSNITTELIGE sterke økninga av levestandarden – som inkluderer byer der folk lever på "søreuropeisk" nivå, der det dessuten fins arbeidskraftmangel innafor deler av den nye industrien – Har blitt fulgt av sterk økning av FATTIGDOM i deler av landsbygda, svære gamle industriområder der industri med 50talls-teknologi er lagt ned osv. I år oppgir Kina for første gang på mange år OFFISIELT at antallet virkelig fattige ØKER, tross oppgangen i økonomien.

Hvor mange VIRKELIG STEINRIKE som fins er vanskelig å anslå ut fra den info'n jeg har sett. En mann fra Hong Kongs handelskammer som var i Oslo før i år, skrøyt av at det er "over 30 millioner millionærer i Kina, flere enn i USA".

Sammen med omfattende korrupsjon, veldig brutalitet i deler av industrien (den enorme kølgruveindustrien fx.) forklarer dette at Kinas regjering har grunn til å frykte stor uro, kanskje opprør og kaos, i tilfelle fx kraftige økonomiske kriser eller krig.

16) Det kinesiske politiske systemet?

Dette krever en egen undersøkelse som jeg ikke har gjort. Et naturlig spørsmål. ut fra Maos karakteristikk av Sovjet i sin tid, er "er Kina et aggressivt fascistisk diktatur"? Mitt forsiktige svar er nei.

Forsøksvis vil jeg legge meg på en karakteristikk jeg så kom ut av et norsk forskerseminar nylig: En autoritær diktaturstat med konfusianske drag.

Den aggressive fascistiske ideologien, retta mot både intern opposisjon og eksternt verdensherredømme, som prega både Nazi-Tyskland og Breznjevs Sovjet, mangler. Den indre kontrollen er mindre rigid, regjeringa eksperimenterer forsiktig med ikke-kontrollerte lokalvalg osv. Det fins heller ingen aggressiv indre fascistisk BEVEGELSE som søker å dytte systemet i en mer strømlinja diktatorisk retning.

Modellene for en god del av eliten I PARTIET ser ut til å være Singapore, Hongkong – og faktisk Vesten. I kinesisk tapning, der mantraet først og fremst er "stabilitet" –-gjør ikke som i Sovjet, ta ikke sjanser som risikerer å skape sammenbrudd.

17) FRAMTIDA? til KINA …

Til nå har jeg nøyd meg med å beskrive situasjonen TIL IDAG. Men typisk for denne utviklinga er at vi er i en så TIDLIG FASE at DE VIKTIGSTE FORANDRINGENE har enda ikke skjedd. HVA VIL SKJE I NESTE OMGANG? Ei like "grundig" gjennomgang krever et minst like langt notat, sjøl i dette formatet.

Kanskje jeg lager det … men her, bare noen mye kortere punkter:

Kina kan (forutsatt at Kina ikke råker ut i svære kriser) i løpet av et par 10-år ikke bare gå forbi USA, men åsså bli DOMINERENDE i de NYE sektorene i kraft av sitt svære marked, sine lave lønner og sin enorme, billige forskerkapasitet. (Kina bør fx kunne gå forbi USA når det gjelder romfart, ut fra PRIS.) Sml med USA er Kina "i 1900" (den viktigste forskjellen er at USA da var rikere PR CAPITA enn England, Kina er sjølsagt langt fattigere pr hue enn USA og vil fortsette å være det LENGE.)

Kina HAR verdens største militærmakt målt i ANTALL SOLDATER (ulikt USA i 1900). Kina som MODERNE MILITÆRMAKT vil kunne gå forbi USA, om ikke før så når GDP PPP passerer. OM Kina vil oppruste så kraftig eller først vil bli provosert til å gjøre det av en militær konflikt (eller trusselen om det) får historia vite.

DIPLOMATISK influerer Kina "spontant" et hundretalls land i Asia og Afrika som enorm importør. Kina er dessuten de facto blitt den dominerende makta i noen små naboland, som Laos, Kambodsja og Burma.

Kinas SYSTEMATISKE diplomati er utprega økonomisk. Det har bl.a. retta seg mot ASEAN, Sør-Korea og Japan med sikte på å få til et "ASEAN + 3" – verdens største frihandelsblokk! – mot sentral-Asia (Shanghai-pakta) med sikte på bl.a. sikre olje, og mot Russland (olje, tre, metaller, teknologiimport, osv) som Kina nylig har "gitt" 1,5 millioner kvadratkilometer land som Tsar-Russland tok på 1800-tallet, og mot India, som har fått Kinas støtte til en plass i FNs sikkerhetsråd (trolig sammen med Brasil, mens Kina går MOT Japan og trolig åsså mot Tyskland.)

Men samtidig begynner Kina å forlate den politikken som har vært fulgt i de siste 10-åra, som begrenser kinesisk nærvær til Kinas grenseområder. Kina har fx nettopp sendt drøyt 80 politisoldater til FN-styrken i Haiti, til Bush-regjeringas store forskrekkelse.

VIL de store kinesiske utenlandsinvesteringene, transporten, sikringa av råvarene osv føre til en VERDENSOMSPENNENDE kinesisk utenrikspolitikk i de neste 20 åra? Jeg tror det.

Lula i Brasil argumenterer for en "sør-allianse" økonomisk, teknologisk osv mellom land som Kina, India, Brasil, Sør-Afrika osv. (Etter min mening er flere av disse landa åsså "nye imperialister" økonomisk sett, ut fra Lenins 1916-definisjon.)

Kina er mye mer forsiktig med å si sånt og vil ikke blokkere forskjellige muligheter. (Fx legger opposisjonen i Japan opp til å fjerne Japan fra USA og legge landet nærmere Kina, i takt med handelsutviklinga ….) Men at Kina som andre verdensmakter vil bygge opp en "familie" av nære allierte (noe Kina har unngått til nå) virker sannsynlig.

18) Kina og USA – "det nye Sovjet"?

Kinas politikk overfor USA er forsiktig. I motsetning til både Washington og Moskva (før og nå) sier Beijing heller lite. Beijing var mot Irak-krigen, men lot Frankrike, Tyskland og Russland ta støyten mot USA.

Men Kinas KONKURRANSE med USA blir OBJEKTIVT stadig skarpere – i første omgang om råvarer, markeder, valuta osv, i neste omgang – tror jeg – om geopolitisk støtte for å sikre de økonomiske interessene.

Blir Kina "det nye Sovjet" i forholdet til USA? NEI, fordi Kina er ulikt Sovjet på MINST 2 viktige måter:

+ Tsar-Russland var en militærstat bygd opp på stadig militær erobring av land. Sovjet fulgte opp den tradisjonen med å utvide seg, bl.a. under 2vk, og sende soldater til nye land helt opp til 1980-tallet. Kina i de siste 150 åra har derimot ingen tradisjon for å erobre land eller sende soldater utenlands. (Kinas intervensjoner etter 1949 har bare vært i naboland, fra kinesisk synsvinkel defensive, og har ALLTID endt med at soldatene blei trekt tilbake). I kinesisk tradisjon betyr militære eventyr ustabilitet, altså fare.

+ Sovjet fikk ALDRI KINAS NÅVÆRENDE ØKONOMISKE STYRKE! Sovjet, som var Norges NABOLAND, fikk ALDRI den økonomiske betydninga i Norge som Kina nå har! Kinas verdensomspennende ØKONOMISKE betydning gjør Kina til en langt FARLIGERE konkurrent for USA-imperialismen I ØKONOMIEN enn Sovjet noen gang var.

19) Verdenskrig innen 20 år?

Noen kommentatorer hevder at Irak-krigens "egentlige mål" er å "ringe inn Kina" – ut fra de ny-konservative USA-strategenes planer, utarbeida på 1980-tallet, om å "ta Kina før Kina blir sterkere enn USA". Det er interessant å merke seg at FØR 9/11 var Bush-Regjeringa temmelig aggressiv mot Kina.

Det er åsså interessant at i den nåværende kraftige opptrappinga av forholdet mellom Taiwan og Beijing (der Taiwans regjeringssjef bl.a. har sagt at han trenger muligheten til å kunne ødelegge kinesiske storbyer for å "stå imot kinesisk press") ligger USA hardt på og støtter den sida som vil at Taiwan skal kjøpe store amerikanske våpensystemer, i motsetning til ei kraftig fløy av storkapitalister og det gamle Guomindang-partiet(!) som ønsker avspenning med Beijing.

Skjerpinga av krisa mellom Taiwan og Beijing er nå så kraftig at fx Singapores regjering to ganger har advart mot at den kan ende med krig. To muligheter:

+ Visse kretser i USA kan forestille seg en "preventiv" storkrig mot Kina før det er for seint.

Jeg gjetter at på tenkeloftene i USA-imperialismen fins det folk som tukler med sånt. (På den andre sida er det vanskelig å få gjennom, bl.a. ut fra krigsmotstand i USA – både fra vanlige folk og byråkrater, militære og kapitalister som skjønner at det er galskap).

+ USA-regjeringer kan i de kommende åra forsøke å vikle Kina inn i LOKALE konflikter for å "blodtappe" Kina, som Sovjet forblødde i Afghanistan, Etiopia osv.

Det BLEI jo aldri "VARM" verdenskrig mellom USA og Sovjet, sjøl om det så ille ut mange ganger. Men en 40-årig "kald" "3-verdenskrig" blei det. Men vi bør åsså huske på at INGEN av de to "varme" verdenskrigene brøyt ut fordi de var PLANLAGT. Begge brøyt ut fordi stadig skarpere LOKALE konflikter "trakk" de to blokkene inn i dem, i strid med ALLE parters kortsiktige planer. Sånn sett MINNER situasjonen nå stadig mer om utviklinga før FØRSTE verdenskrig, med den "gamle" makta med "imperiet der sola aldri går ned" mot den "nye" makta som stiger opp og trenger råvarer og markeder til eksport. Dette er ikke en "spådom om at det blir verdenskrig mellom Kina og USA i de nærmeste 20 åra". Akkurat der vil jeg slutte meg til Stalin, som sa at IMPERIALISTISKE KRIGER i sin store allmenhet ikke kan unngås så lenge IMPERIALISMEN fins, mens KONKRETE KRIGER alltid kan unngås eller stoppes.

Men det er en "spådom om at KONFLIKTER mellom USA og Kina ikke kan unngås i de nærmeste 20 åra" og at FAREN FOR at noen sånne konflikter, I VERSTE FALL, kan "skli inn i" tilmed en 3. "varm" verdenskrig, ikke kan UTELUKKES.

UHA!

"Og enda var det mange vers" – men de får vente …

20) Kan noe HINDRE at Kina går forbi USA?

Men kanskje Kina aldri GÅR forbi USA?

Jeg har diskutert økonomiske kriser, evt kriger (storkrig eller lokale kriger). Så vidt jeg kan se, kan ikkeno hindre denne utviklinga anna enn at Kina på et eller anna vis katastrofalt faller sammen (indre opprør, oppsplitting i flere stater, Kina taper en storkrig e.l.)

Men mer grunnleggende tror jeg dette spørsmålet er gærent stilt. For egentlig fins det ikke ET historisk punkt i tida der Kina går forbi USA "akkurat da". Når det gjelder Kina som INDUSTRIPRODUSENT har Kina alt gått forbi. Det samme med Kina som mobiltelefonmarked eller internasjonal oppkjøper av mange metaller … Om vi skal rekne Kina som "verdens største økonomi" når Kina går forbi USA i GDP PPP eller i GDP i "rå USD" (begge svært teoretiske størrelser) er egentlig formelle spørsmål. ELLER om vi vil vurdere Kina som «sterkere enn USA» først når Kina er MILITÆRT sterkere i verdensmålestokk, eller åpenbart DIPLOMATISK sterkere (har flere allierte, kan "slå USA i FN" e.l.)

Poenget er at Kina alt HAR gått forbi USA på mange områder, og måned for måned, halvår for halvår går forbi USA på NYE områder. Kina ER den ENESTE VIRKELIGE LIKEVERDIGE RIVALEN til USA i Verdensøkonomien nå. DETTE HAR ALT SKJEDD. Spørsmålet bør altså EGENTLIG stilles: Kan noe hindre Kina å bli MYE STERKERE enn USA?

Mitt personlige svar er at det kan sikkert tenkes, men det ser ikke sannsynlig ut for meg.

– + –

Gratulerer Brigt!

Jeg tror at de som ser tilbake på oss om 20 og 40 år, kommer til å si om sånne som deg og meg at – de levde før nesten alt hadde skjedd!

kammeratslig hilsen

Tøgrim, september 2004

 

Etter at den nye energilova og EØS-avtalen vart vedtatt av Stortinget tidleg på 1990-talet, starta for alvor ein marknadsliberalistisk kraftrevolusjon i Norge. Dette representerer eit historisk brot med ein nasjonal kraft- og konsesjonspolitikk som vart utvikla etter 1905. Kampen om samfunnstyring og nasjonal kontroll over vasskrafta og heimfallsretten bør bli ei sentral sak i den komande valkampen og i markeringa av 100-årsjubileet for unionsoppløysinga.

---

Dei seinare åra har overvakningsorganet for EØS-avtalen, EFTA Surveillance Authority (ESA) i Brussel, kritisert industrikonsesjonslova i Norge for å vere i strid med EØS-avtalen og EU sitt regelverk, spesielt når det gjeld vasskraftsektoren og heimfallsretten. Dette gjeld mellom anna artikkel 31 om fri etableringsrett og artikkel 40 om fri kapitalrørsle. På denne bakgrunnen vedtok regjeringa tidleg i 2003 å setje ned eit breidt samansatt utval for å vurdere korleis den norske heimfallsretten i framtida bør utformas. Utvalet la fram si innstilling 30. november 2004, med ei rekkje lovframlegg for å tilpasse norsk lovgjeving til EØS-avtalen (NOU 2004:26). Fleirtalsinnstillinga har innan høyringsfristen fått inn mange kritiske fråsegner, ikkje minst frå kommunar og fylkeskommunar. Like før påske slo olje- og energiminister Torhild Widvey (H) fast at det ikkje var aktuelt for regjeringa å kome med eit endeleg lovforslag før somaren. Dette vert soleis eit viktig tema i den komande valkampen.

Bakgrunnen for heimfallsretten

På slutten av 1800-talet gjekk fossespekulantar igong med å kjøpe opp utvinnbare fallrettar frå grunneigarar rundt om i landet. I dei fleste landa i Europa var staten eigar av vassdrag. Dei nordiske landa bygde i hovedsak på privat eigedomsrett over vassdraga. I mange høve hadde oppkjøparane i Norge bakmenn i utlandet. Det var dei høge fossefalla og djupe fjordane i Norge som la grunnlag for kraftanlegg for kraftforedlande storindustri, i første omgang i Telemark, på Vestlandet og i Nord-Norge. Denne spekulasjonen i kjøp og sal av fallrettar til private interesser vart sett på med stigande bekymring. I 1891 vart det første kommunale e-verket satt igong i Hammerfest basert på vasskraft. I 1895 vart det løyvd pengar i Stortinget til statlege oppkjøp av fallrettar i regi av Kanalvesenet, forløparen til Norges Vassdrags- og Energidirektorat for å sikre drift av jernbanar og alminneleg forsyning. Rundt 1900 hadde i alt 24 norske byar fått elforsyning.

Men den tidlege fasen av vasskraftutbyggjinga her til lands var prega av privat og utanlandsk kapital, og i 1906 eigde utanlanske selskap over 3/4 av fossane som vart bygd ut.

Kravet om heimfall til staten vart tatt inn i sjølve konsesjonslova (ervervslova) av 1909. Heimfall til staten skulle sikre at private fallrettar med tida (etter 60 år) skulle få offentleg eigarskap. I industrikonsesjonslova av 1917 vart det slått fast at dette gjaldt «vannfallet med alle de innretninger, hvorigjennom vannets løp og leie forandres, så som damanlegg, kanaler, tunneler, bassenger, rørledninger med mer, de til utbyggingen og kraftanlegget tilhørende maskineri og annet tilbehør, samt arbeiderboliger og andre bygninger som hører med til kraftanlegget». Etter konsesjonstida skulle dei private kraftanlegga tilhøre staten. Fleirtalet i Høgsterett avviste at dette var eit inngrep i den private eigedomsretten i strid med Grunnlova §105. Heimfall frå private og utanlanske eigarar skulle heller ikkje løyse ut noen form for erstatning frå staten etter at konsesjonstida var ute. Staten og kommunar var unndratt frå konsesjonsplikt. Vasskrafta si viktige rolle for ålmenta og samfunnet som heilskap vart stadig sterkare understreka. Skjerpa reglar om konsesjonsplikt og strammare vilkår for private eigarar av fallrettar vart utvikla. Etterkvart vart det eit nasjonalt politisk mål å elektrifisere heile landet gjennom offentleg eigde kraftverk. Dette målet vart nådd i løpet av 1960-åra.

I 1969 vart det og innført konsesjonsplikt på ubegrensa tid for norske kommunar og fylkeskommunar. Men det var ingen grunn til å innføre vilkår om heimfall for offentleg eigde kraftverk. Samstundes vart det innført reglar om sokalla foregrepne heimfall. Dei private selskapa som hadde konsesjon for 60 år fekk høve til å leige attende av staten dei utbygde vassfalla med tilhøyrande anlegg og dei ikkje utbygde vassfalla i same vassdrag for ein ny konsesjonsperiode. Då vart det lagt vekt på om den private konsesjonæren hadde forvalta dei samfunnsverdiane som vassfallet representerte på ein forsvarleg måte, og hadde konkrete opprustnings- og utbyggjingsprosjekt.

I dag er vasskrafta grunnlaget for 99 % av norsk energiforsyning. I kraftsektoren er det investert om lag like store verdiar som i olje- og gasssektoren dei siste tiåra, og om lag like mykje som i heile fastlandsindustrien elles. Takka vere strenge konsesjonslover og heimfallsretten er om lag 90 % av norsk kraftforsyning i offentleg eige. Kampen gjeld det norske arvesølvet – vasskrafta.

Den nye energilova

Samstundes som EU-kommisjonen og Ministerrådet i EU tok dei første stega for å marknadsliberalisere energisektoren i den indre EU-marknaden, skjedde det same i Norge på slutten av 1980-talet. Olje- og energiminister Eivind Reiten, statsråd frå Senterpartiet, la på vegne av Syse-regjeringa fram den nye energilova for Stortinget. Denne var skreddersydd til den komande EU-tilpasninga. Den nye energilova (Ot.prp nr 43, 1989-90) definerte energi som ei vare, slik EU gjorde det i 1988 og slik EØS-avtalen seinare gjorde det. Det var ingen prinsippiell motstand i Stortinget, heller ikkje frå SV. Lova vart til slutt samrøystes vedtatt i Odelstinget (det hadde ikkje skjedd om RV då var representert på Stortinget). Etter regjeringsskiftet i november 1990 fekk Senterparti-statsråden direktørjobb i Norsk Hydro, medan ein annan Hydro-direktør, Finn Kristensen, overtok plassen på vegne av AP for å setje lova i kraft frå 1.1.1991. Den nye energilova var heilt ubrukeleg for å styre kraftpolitikken politisk. Marknadsmekanismane skulle jo ta over. AP-regjeringa gjorde ikkje noe for å stramme inn tøylane. Tvert imot heldt dei fram liberaliseringa og EU/EØS-tilpasninga på energiområdet. 20. juni 1991 la AP-regjeringa fram St.prp nr 100 (1990-1991) om omorganisering av Statkraft. Her slo regjeringa klårt fast:

«Markedsorienteringen av norsk kraftforsyning faller sammen med anstrengelsene internasjonalt for en friere omsetning av energi.»

Statkraft skulle etter dette drive reint forretningsmessig, mellom anna i høve til forhandlingane om nye kraftkontraktar med industrien. Rimeleg krafta som industripolitisk virkemedel vart undergravd av AP.

Samstundes vart Statkraft omdana til to statsforetak: eitt for produksjon og sal (Statkraft) og eit nettforetak (Statnett). Som eit svar på denne nye kraftpolitikken frå AP, hadde Landsforening 120 i Norsk Tjenestemannslag (NTL) – LO-organiserte i Statkraft og NVE ei skarp fråsegn i TB – fagbladet for NTL i januar 1993. Her heitte det mellom anna :

«Arbeiderpartiet har med dette lagt til rette for utvikling av en jappekultur i energiomsetningen som en må tilbake til midten av 80-åra for å finne maken til. Vi konstaterer at det måtte en Arbeiderparti-regjering til for å gjennomføre høyrebølgen i norsk kraftforsyning.»

Denne politikken har blitt vidareført under både regjeringane Jagland og Stoltenberg og Bondevik 1 og 2. I regjeringa Bondevik 1 var både EU- og EØS-motstandarane Marit Arnstad og Anne Enger Lahnstein frå Senterpartiet olje- og energiminister. Dei var og lojale både i høve til den nye energilova og EØS-krava på energisektoren.

EØS-avtalen og vasskrafta

I EØS-avtalen –-del 2 om det frie varebytte – er energi definert som ei vare (artikkel 24 og diverse vedlegg 6). Ved EØS-avtalen (og sjølsagt og ved fullt norsk EU-medlemsskap) må Norge måtte rette seg etter EU sin energipolitikk, energidirektiv og felles økonomisk regelverk for den indre marknaden.

I AP-regjeringa sin stortingsproposisjon om EØS-avtalen (St.prp 100 ,1991-1992) heiter det mellom anna:

«Utviklingen av rammevilkårene for energiforsyningen innenfor EU vil være av stor betydning for Norge.» (side 161)

«En rekke bestemmelser i EØS-avtalen som angår markeds- og konkurranseforhold kan komme til anvendelse på energiområdet. Det gjelder i første rekke avtalens artikkel 4 med generelt forbud mot forskjellsbehandling på grunnlag av nasjonalitet, avtalens artikkel 11 og 12 som forbyr kvantitative begrensinger på import og eksport og alle tiltak med tilsvarende virkning, avtalens artikkel 16 som innebærer at statlige handelsmonopoler ikke skal kunne forskjellsbehandles på grunnlag av nasjonalitet, bestemmelsene om fri etableringsrett og fri kapitalbevegelser, samt prinsippene om ingen restriksjoner ved nasjonal behandling ved selskapsinvesteringer, nedfelt i artiklene 31, 34, 40 og 124, konkurransereglene i artiklene 53-60 og statsstøttebestemmelsene i avtalens artikler 61-64.» (side 164)

«Forbudet mot forskjellsbehandling på grunnlag av nasjonalitet, innebærer at interessenter i andre EØS-land vil stille på linje med norske private interesser ved erhverv av fallrettigheter, bruksrettigheter og utbygde vannfall i Norge.» (side 201)

EU- og EØS-tilhengjarar som framleis hevdar at EØS-avtalen ikkje gjeld på energisektoren, driv anten med løgn for å føre det norske folk bak ljoset – eller dei manglar kunnskap.

Den nye kraftsituasjonen

I dag eig kommunar og fylkeskommunar vel 42 % av produksjonskapasiteten i landet. Gjennom Statkraft eig staten direkte og indirekte ein produksjon på vel 45 %.

Dei private konsesjonspliktige kraftverka har ein kapasitet på ca. 6,5 % og dei konsesjonsfrie private kraftverka utgjer ca. 5,5 %. Dei sistnemnde er knytta til vassfall som vart bygd ut før konsesjonslova av 1909.

Om lag 3/4 av alle offentlege kraftverk er dei siste åra omdanna til aksjeselskap og er forplikta til å drive etter forretningsmessige prinsipp i samsvar med aksjelova. Det har skjedd storstilte oppkjøp og fusjonar og ei sentralisering av makt, styring av produksjon og distribusjon.

Trass i at produksjonskostnadene per kWt har gått ned, har straumprisane og fortenesten gått kraftig opp. Både den kraftforedlande industrien, næringslivet elles, vanlege forbrukarar og offentleg sektor har fått merke dette. Elektrisk kraftproduksjon i Norge er ein del av den nordiske kraftmarknaden. Etterkvart som gigantiske overføringskablar til Danmark, Tyskland, Nederland og England er på plass, vil krafteksporten auke innafor den europeiske kraftmarknaden. Dette vil drive prisen på norsk vasskraft ytterlegare i været. Utanlandske kraftselskap, som svenske Vattenfall, finske Fortum, tyske E.ON og franske EdF, ynskjer å sikre seg eigarskap i norske kraftselskap. Om heimfallsretten blir tilpassa EØS-avtalen, er det all grunn til å tru at det vil bli eit salsras av offentlege eigde norske kraftverk.

Nye lovforslag

Fleirtalet i Heimfallsutvalet har foreslått ei rekkje lovendringar i industrikonsesjonslova og vassdragsreguleringslova av 1917 for å tilpasse norsk lov til EØS-lova. Desse framlegga baserer seg på at norske offentlege og private kraftverk skal bli likestilte i høve til konsesjonslover – herunder konsesjonstid, vilkår og heimfallsrett. Dei foreslår at alle kraftverk får ei ny konsesjonstid tidsavgrensa til 75 år før heimfall til staten. Unntaket er dei private kraftverka som vart etablert før heimfallsretten vart innført i 1909. Dette skal gjelde frå ei slik lovendring er vedtatt. Samstundes skal kraftverkseigarane ha høve til forlenga eigarskap på 1/3 i eit aksjeselskap i lag med staten etter 75 år.

Dette fleirtalsframlegget vil gjere det særs gunstig for private, utanlandske gigantar å kjøpe opp norske kraftverk for 75 nye år, med opsjon på vidare medeigarskap etter denne tida. Norske kommunar og fylkeskommunar med ein anstrengt økonomi vil lett bli frista til å selje ut sine aksjar so snart som råd, ettersom verdien er størst dei første åra av ein tidsavgrensa konsesjonsperiode. Totalt er det snakk om verdiar for fleire hundre milliardar.

Det er gledeleg at mange kommunestyre og fylkesting, inkludert Kommunenes Sentralforbund (KS) og LO har gått imot dette fleirtalsframlegget. Mindretalet i utvalet (frå Kommunenes Sentralforbund, Landssamanslutninga av Vasskraftkommunar og LO) har og akseptert at det må gjerast visse lovendringar tilpassa EØS-avtalen. Men dei foreslår ein meir «skånsom» modell, den sokalla «transaksjonsmodellen». Den går i korte trekk ut på at offentleg eigde kraftverk først blir utsatt for krav om heimfall til staten om dei sel ut aksjar til private eigarar. Då vil heimfall trå i kraft 60 år etter transaksjonen (salet). I motsatt fall har dei offentleg eigde kraftselskapa evigvarade konsesjon som i dag. Men det er eit ope spørsmål om ESA vil akseptere ein slik skilnad i mellom offentleg og privat eigarskap i norsk lovverk i framtida. Spesielt vil dette vere problematisk for alle dei offetleg eigde kraftselskapa som er blitt aksjeselskap. Dette inkluderer og Statkraft.

Det tredje alternativet

Grunnlaget for norsk kraftpolitikk etter 1906 var nasjonal kontroll og politisk styring – ikkje marknadsliberalisme og frikonkurranse. Den nye energilova og EØS-avtalen har endre på dette. Her er noen hovedpunkt til kva som bør vere RV sitt alternativ til alle dei partia som i dag er representert på Stortinget:

• Heile energilova må grunnleggjande endrast til fordel for innbyggjarane og norske arbeidsplassar.
• Norsk kraftpolitikk må atter basere seg på suveren nasjonal råderett.
• Alle krav om EØS-tilpasning på kraftsektoren må avvisast av det nye Stortinget.
• Heimfallsretten må gjelde uinnskrenka i høve til EU-rett og krav frå ESA.
• Krafta må atter bli eit industripolitisk verkemedel for å sikre arbeidsplassar og samfunnsutvikling i Norge basert på rimeleg kraft.
• Forbod mot fri krafteksport frå Norge til andre land.
• Statkraft og dei andre offentleg eigde kraftselskapa må oppløysast som aksjeselskap og istaden tene som forvaltar av ein felles naturressurs til beste for utvikling av samfunnet.
• Dei private kraftselskapa som har konsesjon, får berre vidare konsesjonsrett eller leigeavtalar om dei nyttar krafta til å utvikle industriarbeidsplassane i eigarbedriftane i Norge.
• Rimeleg fornybar vasskraft skal gje grunnlag for satsing på miljøvenleg industriutvikling, jarnbaneutbyggjing og anna kollektivsatsing, produksjon og sal av el-bilar – kombinert med overgang frå elektrisitet til varmeanlegg når det gjeld oppvarming.
• Stopp i utbyggjing av vassdrag som kjem i konflikt med miljø- og naturverninteresser.
• Alle kraftselskap og alle kraftforbrukarar i Norge må bli utfordra til å gjennomføre ein storstilt nasjonal plan og kampanjer for energieffektivisering og energigjenvinning, slik at sløsing med den reine, fornybare vasskrafta tar slutt i elektrisitetslandet Norge.

Dette bør vere ei politikk som kan sameine den radikale delen av fagrørsla, miljørørsla, konsekvente EU/EØS-motstandarar og alle andre som ynskjer ei anna samfunnsutvikling, der natuturressursane i Norge blir nytta til fordel for innbyggjarane og arbeidsplassane – ikkje for profitt og spekulasjon.

---

Kjelder

• RV-rapport 1993: EF/EØS og den nasjonale kampen om vasskrafta og konsesjonslovene
• NOU (Norges offentlige utredninger) 2004:26 Hjemfall

 

Tromsø kommune er landets største fiskerkommune. 694 fiskere i 2002 hadde fiske som hovedyrke, og 238 fiskere hadde det som biyrke. I 2004 hadde kommunen mistet 21 % av fiskerne med hovedyrke, og hele 58 % av de som hadde fiske som biyrke. Dette er hjemkommunen til fiskeriministeren. Tallene fra Tromsø er ikke enestående. I Vesterålen regner en med at 20 % av de mindre båtene er borte i løpet av det siste året. For noen distriktskommuner som Bø er tallet enda mer dramatisk, opp mot 30 %.

Frode Bygdnes er sentralstyremedlem i AKP og fylkestingsrepresentant for RV i Troms

---

De fiskerikommunene som har hatt økning er kommuner som Austervoll i Hordaland. Det er de større selskapene som har tjent på fiskeriministerens politikk. Svein Ludvigsen er kapitalens mann, ikke distrikts-Norges. Eksempelvis har Røkke sikra seg 30 trålerkonsesjoner, som utgjør en tredel av de totale trålerkonsesjonene i landet vårt. Dette er storstilt privatisering av høstingsretten, det er et gedigent ran av fellesskapets verdier og vil på kort tid kunne rasere bosettinga langs kysten. At fylkesordføreren i Finnmark sammen med vertskommunene for fiskeværene applauderer Røkkes oppkjøp, er nok tidsbetinga bygd på utopiske håp. Tar Røkke opp kvota på én båt, så blir ikke landingene fordelt på landmottakene langs kysten.

At Norges Fiskarlag forsvarer strukturendringa, må være ut fra ledelsens egeninteresse i å gjøre seg sjøl rik på fiskerettighetene. De tjener på at de små i næringa blir kjøpt opp av dem sjøl, de tjener på kvotekannibalismen i sin gruppe. Andre forsøker nok å bremse denne utviklinga. De forskjellige forslagene som nå kommer, vitner heller om en desperat situasjon enn realistiske forslag til å administrere kapitalismens fiskeripolitikk.

Kystfiskarlaget har fått professor Torbjørn Trondsen til å utrede en kystkvotemodell med blant annet fangstlag. Denne modellen skal stoppe privatiseringa, hindre omsetting av kvoter, skape større stabilitet for kvotegrunnlaget i en region m.m. Modellen kunne kanskje ha fungert i et sosialistisk Norge. Vi har et ferskt eksempel fra Harstad. Fiskerne bygde kollektivt ei fiskerihavn i Harstadbotn sammen med kommunen. Fiskerne investerte i infrastruktur som skulle sikre dem gode arbeidsvilkår i fremtida. De fiskerne som ønsket å gå av med pensjon, ønsket å selge seg ut. Kommunen hadde forkjøpsrett, men ville ikke bruke den. Dermed kjøpte et fritidsbåtfirma hele brygga billig og anla butikk og marina. Erfaringen tilsier at så lenge en godtar omsetting av kvoter, så vil ikke et slikt fangslag kunne fungere. Fangstlag stopper ikke markedskreftene.

Finnmark fylkesting har gått inn for ressursselskap som skal forvaltes lokalt. Troms fylkesråd fremma lignende forslag i siste landsdelsutvalgsmøte 17. mars. "… etablering av ett eller flere regionale, offentlige eide ressursselskap, som skal eie og forvalte fiskekvoter i landsdelens interesser." "Slike ressursselskap må ha rett til å kjøpe opp kvoter …"

En skal altså bruke offentlige midler til å kjøpe opp kvoter. Da har politikerne gått inn for at det blir laget et marked for kvoter. Det vil drive prisene på kvotene oppover. Og det blir legalisert at kvoter er omsettbare.

Fylkesrådet i Troms krever ikke at det skal være folkevalgt politisk styring av slike ressursselskap. Tvert om foregår det en hissig argumentasjon om at næringa sjøl skal styre slike ressursselskap, fordi politikerne ikke kan næringspolitikk. Og modellene med sykehusforetak viser hvor enkelt fellesskapets verdier kan unndras folkevalgt kontroll. Modellen med Innovasjon Norge som forvalter offentlige næringsstøtte, der er aktørene i flertall og politikerne gisler. Den rådende ideen her er at styrene skal være kollegiale og de få politikerne som er der, skal ikke representere sitt parti. Det er forretningsinteressene som må råde. Modellen med ressursselskap, er en måte å ta bort folkevalgt styring og kontroll med naturressursene våre. Dette blir et forretningsforetak som heller stimulerer til markedsorientering med fiskerettighetene.

Kvotebanker eller ressursselskap har det til felles at det er avhengig av den fiskeripolitikken som føres. Hvorfor skal en opprettholde gruppeinndeling når en har gjennomført den samme reguleringsmodellen for alle gruppene? Leveringsplikten er mest symbolsk og er allerede så undergravd at rederne ikke bryr seg. Dersom en ville holde i hevd leveringsplikten, ville ressursselskap være overflødig. De fartøy som ikke overholder leveringsplikten, var det bare å inndra konsesjonen til. Da hadde en lokal hånd om ressursene.

En forvaltning av fiskerettigheten i et ressursselskap krever at det innføres forbud mot alt fritids- og mataukfiske. Det er og i tråd med fiskeriministerens ønske om å stenge allmenningen for å innføre nye avgifter på fiskerettighetene, det han kaller for ressursrente.

Jeg er redd for at ressursselskapene vil svekke allmenningsretten. Faktisk vil jeg si at det er bare ett krav som effektivt bremser den markedstilpassa fiskeripolitikken, og det er å kreve gjeninnført fiskeriallmenningen. Fisken i havet er samfunnets felleseie. Kystbefolkninga skal ha adgang til havet, alle skal ha adgang til yrket. Rettigheten må ikke være gjenstand for handel. En gjeninnføring av fiskeriallmenningen vil gi oss en kystflåte av mindre fartøy som vil levere på fiskebrukene i nærmiljøet. Det er en utvikling som strir mot kapitalismen, vi må ha et sosialistisk samfunn for å kunne styre til beste for fellesskapet. Kanskje vi bør starte med å bli like offensive med sosialistisk argumentasjon som fiskerne var da Råfiskloven ble innført. For at vi skal komme på offensiven, må vi synliggjøre at det går an å organisere samfunnet sosialistisk og ikke rote oss inn i forskjellige former for selskapstrukturer.

 

Under fredsforhandlingene i Paris i 1973 mellom Vietnam og USA henvendte en av de amerikanske militære lederne seg til den nord-vietnamesiske forhandlingslederen og sa: "Det er et faktum at dere aldri slo oss i noe slag på bakken." Den nord-vietnamesiske forhandlingslederen tenkte seg om et øyeblikk før han svarte: "Det er korrekt, men det er også fullstendig irrelevant."

Per-Gunnar Skotåm er sentralstyremedlem og forsvarspolitisk talsperson for AKP

---

Når vi 30. april feirer 30-årsjubileet for USAs militære og politiske nederlag i Vietnam, hvor restene av den overveldende amerikanske krigsmaskinen måtte rømme Saigon, skjer det i en situasjon i verden hvor USA har innledet sitt tredje år som okkupantmakt i Irak. Det finnes sterke paralleller til at USA er i ferd med å bli festet til en politisk og militær hengemyr i Irak – ikke ulik det som ble situasjonen i Vietnam.

Det er altså mulig å vinne krigen uten å vinne et eneste slag. De militære tiltakene har politisk virkning, og de politiske kampanjene har militær betydning. En utfordring for oss som i dag støtter den irakiske befrielseskampen, er å forstå hvordan politisk arbeid i Norge kan gi et handslag til motstandskampen ved at den svekker USAs legitimitet i Norge for den okkupasjonen de gjennomfører. Et politisk svekket USA gir et militært svekket USA og vanskeliggjør både USAs militære operasjoner og deres sivile passiviseringsprogram i Irak.

Det er enklere å tidfeste vietnamkrigens slutt enn dens begynnelse. For vietnameserne kulminerte kampen mot USA i en langvarig antikolonial kamp som hadde sin første store seier ved franskmennenes nederlag ved Dienbienphu 7. mai 1954. USA forsøkte å etablere sitt eget hegemoni ved å sabotere Vietnams uavhengighet og samling under Genève-konferansen samme år og lyktes med et delt Vietnam hvor USA fikk vesentlig innflytelse over Sør.

Den USA-støttede Ngo Dinh Diem erklærte seg som president i Sør-Vietnam, en sjølstendig republikk. Nord-Vietnam under sin leder Ho Chi Minh aksepterte ikke et delt Vietnam og fortsatte den politiske og militære kampen for et forent, fritt og uavhengig land.

USA plasserte ut militært personell som rådgivere i landet, og 8. juli 1959 falt to amerikanere i kamp som de første offisielle militære tap USA hadde i landet.

Den vesentligste delen av motstanden mot det amerikanske kolonistyret var geriljatrefninger fra FNL (Front National Liberation) for den nasjonale frigjøringsfronten i Vietnam. FNL ble av det sør-vietnamesiske kolonistyret og amerikanerne betegnet som Vietcong. Det er en nedvurderende betegnelse som i dag er vanlig i de fleste medier – også blant journalister som var aktive i solidaritetsarbeid for Vietnam i FNL-gruppene i Norge og Sverige.

Amerikanske militærhelikoptre ble brukt aktivt i kamp mot de vietnamesiske frigjøringsstyrkene fra januar 1962.

Maddox i Tonkin-bukta

Den politiske og militære framgangen til FNL ble så sterk at USA trengte et påskudd for radikalt å styrke sitt militære nærvær. De påsto at den amerikanske kanonbåten Maddox ble angrepet av Nord-Vietnam i Tonkin-bukta. Med dette som begrunnelse fikk USAs president Lyndon B Johnson vide fullmakter til å trappe opp krigen i august 1964.

I februar 1965 intensiveres teppebombing av Nord-Vietnam og områder i sør hvor frigjøringsbevegelsen sto sterkt. Angrepet på Maddox i Tonkin-bukta ble etter vietnamkrigens slutt avslørt som reint oppspinn fra amerikansk side. Parallellen til begrunnelsen for angrepet på Irak – å finne masseødeleggelsesvåpen – er slående. Store kontingenter amerikanske soldater ankom Vietnam i mars 1965 og nådde nærmere 500.000 i 1967, for å toppe seg til 585.000 soldater på det meste.

USA trodde de hadde kontroll, men så kom Tet-offensiven til FNL og Nord-Vietnam 1968.

Gjennom etablering av baser et utall steder i Sør, aktiv patruljering, bombing og gjennomføring av ulike sivile passiviseringsprogram ble USA fanget inn i en illusjon om at de var i ferd med å oppnå en viss kontroll i perioden 1965-1968.

Da FNL og Nord-Vietnam gikk til en landsomfattende offensiv under høytiden Tet fra 30. januar 1968, kom det som et sjokk for USA og det marionettregimet de etter hvert hadde innsatt i Sør.

Mer enn 100 byer og tettsteder ble angrepet samtidig av den lokale frigjøringsbevegelsen i samarbeid med soldater fra nord som i det skjulte ankom de siste dagene før offensiven. Deler av den amerikanske ambassaden i Saigon ble besatt av FNL. USAs hovedbase mot nord, Khe San, ble angrepet av nord-vietnamesiske styrker, og frigjøringsstyrkene tok kontroll over store deler av den viktige provinshovedstaden Hue (for øvrig ramme for den amerikanske filmen Full Metal Jacket).

Tet-offensiven

Tet-offensiven var en politisk og langsiktig militær suksess for de vietnamesiske frigjøringsstyrkene til tross for at de led tap som var mange ganger større en amerikanerne og deres vietnamesiske marionettstyrker. Og til tross for at de ble drevet ut av alle de byene og tettstedene som de for en periode hadde fått kontroll over. På den andre siden var det et politisk nederlag, men på lenger sikt var det et varsel om det framtidige militære sammenbrudd for USA. Dette til tross for at de gjenerobret alt og med sine 2.500 døde hadde tap rundt 10 % av hva frigjøringsbevegelsen hadde.

Årsaken til at en tilsynelatende militær seier kan være et politisk nederlag og derigjennom bidra til et militære sammenbrudd, ligger i at militære tiltak ikke i hovedsak er et teknisk, men et politisk fenomen. Militæraksjoner trenger en politisk forankring og legitimitet og en politisk begrunnelse. Den oppbyggingen av de amerikanske styrkene som hadde foregått, var omstridt hele veien i USA. Motstanden i den amerikanske befolkningen hadde økt eksponentielt med økningen i de amerikanske bakkestyrkene som ble rekruttert gjennom alminnelig verneplikt – the draft.

Da president Johnson gjentatte ganger gikk til Kongressen for å øke bevilgningene til krigen, var det med begrunnelsen om at man var i ferd med å få kontroll – å vinne. Tet-offensiven viste at man var milevis fra dette målet sett med amerikanske øyne. Det var overhodet ingen i det amerikanske militære etablissement eller i etterretningsorganisasjonene som hadde forventet eller forutsett offensiven. Man ble også overveldet over med hvilket tempo og kraft den kunne gjennomføres.

31. mars samme år varslet president Johnson at han ikke ville stille som kandidat til presidentvalget for en ny periode, og at han gikk inn for forhandlinger angående situasjonen i Vietnam. Dette hindret ikke USA i å intensivere krigføringen i landet i forsøk på og med uttrykt målsetting å bombe landet tilbake til steinalderen. I tiårsperioden 1965-1975 ble det drept tre millioner mennesker i USAs krig mot Indo-Kina (Vietnam, Kambodsja og Laos). Det ble droppet bomber og utløst sprengkraft over Vietnam aleine som tilsvarer 2,5 ganger den sprengkraft som ble brukt av alle krigførende makter under andre verdenskrig. Denne – en av verdens største krigsforbrytelser – har USA så langt ikke betalt en dollar i kompensasjon for. Langt mindre beklaget eller bedt om unnskyldning for.

Nixon

Republikaneren Nixon overtok som president i USA i 1968 og fortsatte den intensive krigføringen. Antall drepte amerikanske soldater passerte 350.000 i mai 1969. Et økende antall offiserer ble drept av sine egne soldater som en del av økende motstand mot krigen i stadig større deler av soldatmassen. Protestene mot krigen og solidaritetsbevegelsen med Vietnam sammenfalt med et ungdomsopprør over store deler av verden. Et ungdomsopprør som ble venstreradikalisert og i varierende grad fikk innenrikspolitisk betydning i den vestlige verden og ikke minst i USA sjøl.

Amerikansk militære åpnet ild mot en fredelig demonstrasjon på Kent State University i mai 1970 og drepte fire studenter. Massedemonstrasjonene økte i USA, og stadig flere amerikanske soldater deserterte eller unnlot å møte ved innkalling. Amerikanske overgrep mot sivilbefolkningen i Vietnam ble synliggjort i media i stadig større grad. Dette skapte en økende distanse mellom den amerikanske befolkning og det amerikanske militærapparatet.

Nixons strategi var å trappe opp krigføringen parallelt med at det ble forhandlet med Nord-Vietnam. Samtidig hadde USA brukt enorme ressurser på oppbygging av sør-vietnamesiske marionettstyrker for å vietnamisere krigen ut fra sine interesser.

I desember 1972 brøt USA forhandlingene med Nord-Vietnam, og Nixon beordret intensiv bombing av store befolkningssentra i Nord som Hanoi og Haiphong. På tolv dager i jule- og nyttårshelga 1972 slapp de amerikanske flyene mer en 20 tusen tonn bomber. Det resulterte i de største demonstrasjonene i den vestlige verden, inklusive USA sjøl, siden andre verdenskrig. Rekorden ble for øvrig slått 15. februar 2003 med protestene mot krig i Irak.

Protestene presset USA tilbake til forhandlingsbordet, og 27. januar 1973 ble fredsavtalen undertegnet i Paris mellom Nord-Vietnam og USA. Den forpliktet USA til å trekke ut alle bakkestyrker. Offisielt skjedde dette i utløpet av mars, men USA opprettholdt flystyrker, marine samt stor støtte til det regime de hadde bygd opp i Sør. I tillegg er det kjent at USA opererte med en mengde spesialstyrker på bakken for infiltrasjons- og likvidasjonsoppdrag.

De sør-vietnamesiske styrkene fikk mindre og mindre legitimitet i den vietnamesiske befolkningen. Den korrupte marionettregjeringa i Sør hadde verken vilje eller evne til å løse noen av befolkningas grunnleggende problemer. Da offensiven fra Nord startet i månedskiftet mars/april i 1975, falt provinsene i tur og orden. De siste dagene av april var det panikk blant amerikanerne og deres vietnamesiske medløpere som strømmet til amerikanske militærinstallasjoner og den amerikanske ambassaden i Saigon. Helikoptre fløy i skytteltrafikk med personell til amerikanske hangarskip i havet utenfor Saigon. Etter hvert som de kom inn for siste gang og landet, ble de veltet i havet for å få plass til nye. Til sammen 45 helikoptre ble styrtet på havet på denne måten.

7 minutter før klokka 8 om morgenen 30. april tok det siste amerikanske helikopteret av fra taket av den amerikanske ambassaden i Saigon. De nord-vietnamesiske frigjøringsstyrkene presset seg da stadig nærmere inn i Saigon, og klokka 12.45 ble frigjøringsbevegelsens flagg plassert på det tidligere presidentpalasset i Saigon. Folket vant og USA tapte sin første krig noen gang.

Kunne USA ha vunnet militært?

Man hører av og til utsagn av typen: "USA kunne ha vunnet militært hvis de hadde brukt alle sine militære ressurser inklusive eventuell bruk av atomvåpen over Nord-Vietnam." Nei, de kunne ikke det. De kunne ikke ha vunnet, og de kunne ikke ha brukt noen flere militære virkemidler i Vietnam enn de allerede hadde brukt. Sagt på en annen måte så hadde ikke USA lenger politisk handlingsrom til å benytte flere militære midler. Det ville i så fall ha gitt politiske tilbakeslag i USA for den herskende eliten og i andre land. Det ville ha overgått hva tapet av Vietnam betydde for den samme eliten. Det er viktig å skjønne dette forholdet mellom politikk og militær teknikk. Særlig med en aggressiv supermakt som USA som kan synes uovervinnelig når det gjelder størrelse og kapasitet kombinert med den teknologiske overlegenheten på sine militære styrker. Det er alltid politiske begrensninger på bruken og legitimeringen av militære virkemidler. Militære virkemidler skal tjene en politisk hensikt, og bruken skal legitimeres politisk både i den staten som bruker militærmakt, og i verdenssamfunnet.

Everybody loves a winner. Og ingen stiller spørsmål hvis seieren ikke er omstridt, sier jeg. En forutsetning for at en serie tilsynelatende militære seire for USA i Vietnam likevel førte til et politisk og militært nederlag, var at USA ble møtt med kontinuerlig og sterk militær motstand fra vietnameserne. Det medførte tap av liv og forbruk av enorme økonomiske ressurser. Disse måtte begrunnes og legitimeres i et politisk system med forventninger om innfrielse av de mål som videre bruk av militærmakt og penger skal nå. Når dette forkludres på grunn av styrket militær motstand som i Vietnam, gir det opphav til politisk motstand i USA som begrenser det militære handlingsrommet videre.

Hvert militært slag i Vietnam hadde karakter av lynkrigstaktikk fra USA, hvor bruk av helikoptre hadde overtatt for stridsvognenes rolle under andre verdenskrig. Strategisk var USA i en situasjon med utmattelseskrig: Dette var frigjøringsstyrkenes strategi og bestemmende for deres taktikk. Det betydde raske anslag for så å trekke seg tilbake. De skulle påføre amerikanske soldater og materiell tap med påfølgende frustrasjon og nederlagsstemning. USA skulle aldri klare å presse fram noen avgjørelse knyttet til enkeltslag. Summen av dette kjenner vi ved oppsummeringa foran: USAs totale politiske og militære nederlag etter 12 år.

1. mai 2003

Når vi feirer 30-årsjubileet for dette nederlaget, sammenfaller det med at det er to år siden president George W Bush 1. mai 2003 bekjentgjorde at landkrigen i Irak var over. Siden den gang har USA vært nødt til å doble sine militære styrker i Irak og får nå drept eller såret flere amerikanske soldater daglig. Det er langt igjen til de 59.000 amerikanerne som ble drept under vietnamkrigen. Samtidig er intensiteten i motstanden mot USA og de tapene de påføres, betraktelig høyere sammenlignet med de første to åra av bakkekrigen i Vietnam.

USA i Vietnam var forblindet av sin teknologiske overlegenhet. Det ga dem en ekstra sårbarhet når de møtte frigjøringsbevegelsen i kamp i jungelen. Overlegenhet under bestemte forhold ble redusert til ingenting under andre forhold. Det ble i stedet en svakhet. De fortsatte å bevege seg med den tro at de hadde en fordel.

Siden vietnamkrigen har den teknologiske utviklingen knyttet til elektronikk og styring av våpensystemer, observasjon, ildledelse, kontroll og kommunikasjon utviklet seg enormt. Dette demonstrerte USA på mange måter gjennom invasjonen og okkupasjonen av Irak i tidsrommet fra 20. mars til 1. mai. I de fleste tilfeller hvor amerikanske styrker gikk i kamp mot konvensjonelle irakiske styrker, var USA fullstendig overlegen. Forsvarsminister Rumsfeld hadde presset igjennom en angrepsstyrke på under 80.000 soldater mot de irakiske styrkene som på papiret kunne utgjøre rundt 350.000 mann. På denne bakgrunn var Iraks "nederlag" på i realiteten tre uker imponerende. Og forblindende. Med i betraktningen må tas med at det lenge før den amerikanske invasjonen var klart for Saddam Hussein og det irakiske lederskapet, at de med nødvendighet ville tape for den amerikanske krigsmaskinen. Store styrker var på forhånd brutt opp til mindre enheter med lokale og regionale depoter med utrustning, våpen og ammunisjon!

Andre av de stående enhetene hadde ordre om en oppholdende strid hvor de ikke skulle søke avgjørelse med fare for egen utslettelse. Tvert imot skulle de trekke seg tilbake og oppløse/reorganisere seg til mindre grupper hvis nederlag syntes uunngåelig. Det var også det som skjedde. Amerikanerne var til en viss grad forundret over mangelen på motstand, men også mangelen på irakiske soldater å ta til fange. De hadde forsvunnet – for eventuelt å komme tilbake for å kjempe en annen dag. Noe de også tydeligvis har vist gjennom intensiveringen av motstandskampen de siste to årene.

Irak har ikke jungel som i Vietnam eller fjell som Afghanistan. Kampen må derfor finne sted der hvor USAs teknologiske overlegenhet kan reduseres. Det vil si i byer og bebygde strøk. Byene blir Iraks jungel, og motstandstaktikken må utvikles ut fra dette.

USAs "venner" i Irak

På sine ulike vilkår er motstanden i Irak mot USA betraktelig breiere en den noe fragmenterte kampen rundt det irakiske valget kunne gi inntrykk av. Poenget med at sjia-muslimene i større grad enn andre (som sunni-muslimene) tok del i valget, er ikke et uttrykk for at de er mer USA-vennlig. Det er et uttrykk for at de ønsker en mer rettmessig plass i dagens og framtidas Irak. En sterkere innflytelse fra sjia-muslimene i organer opprettet som et resultat av de USA-organiserte valgene, vil neppe kunne brukes for å legitimere amerikansk kontroll eller nærvær. Tvert om vil de med stor grad av sannsynlighet bli brukt til å be USA om å pelle seg ut.

Kurderne vil sannsynligvis heller ikke la seg bruke som marionetter eller redskap for USA mot resten av Irak. Sannsynligvis vil kurdernes krav stoppe ved ønsket om autonomi over egne områder. I forbindelse med invasjonen i mars 2003 er det feil å hevde at kurderne ble brukt av USA mot Irak. Det blir mer korrekt å se det som at kurderne brukte de amerikanske ambisjonene om å knekke Saddam Hussein for å oppnå egne mål. Det utløste nesten væpna kamp mellom kurdiske peshmergas og amerikanske spesialstyrker da de siste ville stoppe kurderne i å ta kontroll over sine nordligste byer.

Motstandskreftene knyttes til ulike miljøer og organisasjoner. En grov kategorisering er: Restene av Baath partiets struktur/tidligere militære, sjia-organisasjonene, islamistiske organisasjoner med også internasjonal rekruttering og sekulære organisasjoner med nasjonalistisk og venstreplattform.

Felles for disse er at de sannsynligvis alle har fått tilgang til det våpenarsenalet som fra Saddam Hussein, militæret og Baath-partiet var planlagt for den langvarige kampen mot inntrengeren.

Hvorvidt det etter hvert vil utkrystallisere seg en felles plattform for denne motstanden, er det for tidlig å si noe om. Det er heller ikke nødvendig for å vedlikeholde angrepene på okkupasjonstroppene og de som løper deres ærend.

Utfordringa for oss her i Norge er å øke kunnskapen om motstandskampen, samt organisere støtten til denne. Det innebærer også å gjøre vårt til å svekke de amerikanske sivile passiviseringsprogrammene som Norge støtter opp om gjennom opplæring av politistyrker og annet. Det politiske presset må styrkes for å svekke legitimiteten til den amerikanske okkupasjonen. Lykkes vi med de politiske bidragene, vil det fungere som en begrensende faktor i USAs militære besettelse.

 

Det er et tankevekkende paradoks at nettopp den revolusjonære militære organiseringen, som er helt nødvendig i frigjøringskrigen, gir grunnlag for feilgrep og overgrep når den blir forlenget inn i freden, skriver forfatteren i denne artikkelen om frigjøringskampen i Eritrea (1961-91) – og tida etter.

Tore Sivertsen er veterinær og medlem av AKP

---

Eritrea er et lite, karrig land ved Rødehavskysten i Afrika. I areal en tredel av Norges størrelse, i befolkning under 4 millioner, og meget fattig. Eritrea har likevel en sterk posisjon i bevisstheten til mange nordmenn. Den eritreiske frigjøringskampen vakte bred sympati, særlig på venstresida, sjøl om vi som jobbet aktivt i solidaritetsarbeidet aldri var mange.

Siden har interesserte avislesere fått med seg at det i 1998 brøt ut ny krig mellom Eritrea og Etiopia, en blodig grensekrig som varte i to år. Denne grensekrigen kom til tross for at de gamle frigjøringsfrontene som nå har ledelsen i Eritrea og Etiopia i sin tid var allierte i kampen mot Etiopias tidligere diktator Mengistu. Men der stopper trolig kunnskapen for de fleste, også blant leserne av Rødt!.

Har vi noe vesentlig å lære av dette vesle landets historie? Jeg tror det.

For det første: Hvordan kunne den eritreiske frigjøringsfronten EPLF (Eritrean People's Liberation Front) vinne den seieren de gjorde i 1991? Eritrea er som sagt lite, det var utarmet og ødelagt, hundretusener var drevet på flukt. EPLF hadde heller ingen stormakter i ryggen. Etiopia er 10 ganger så stort, hadde allerede da 50 millioner mennesker, og store naturressurser. Landene har lang felles grense. Hele overklassen i Etiopia så det som et nasjonalt mål å beholde Eritrea. Etiopia hadde hele tida en supermakt (først USA, deretter Sovjet) i ryggen, og OAU og FN så en annen vei. To år før EPLF vant frigjøringskrigen fortalte en Afrika-ekspert i norsk UD meg at en slik seier dessverre var utenkelig. EPLF klarte tilsynelatende det umulige. Hvordan?

For det andre: I dag – 14 år etter seieren – er ikke situasjonen i Eritrea bare preget av den ennå uløste grensekonflikten med Etiopia. Styret til PFDJ (People's Front for Democracy and Justice), som EPLF skiftet navn til i 1994, blir mer og mer diktatorisk og rettsløst. Den gamle frigjøringslederen, nå president Isaias Afwerki og kretsen rundt han regjerer med jernhånd. En gruppe i sentralkomiteen som opponerte, ble arrestert i 2001. De er ikke stilt for retten, og regjeringa vil ikke svare på hvor de er. Siden har mange andre blitt arrestert og forsvunnet på samme måten. Alle uavhengige aviser er stengt. Grunnloven er satt til side. I det siste har den økonomiske situasjonen og folks levekår blitt stadig vanskeligere. I november ble trolig over 20 ungdommer drept etter protester i en leir for tvangsutskrevne rekrutter. I 1991 hadde EPLF-regjeringen massiv støtte i egen befolkning, stor sympati ute i verden og tilsynelatende gode planer for utvikling av landet. Hvordan kunne det gå så galt?

Det er disse to, tilsynelatende ganske forskjellige spørsmålene jeg vil komme med noen tanker om. Jeg lurer nemlig på om det er en sammenheng mellom mulige svar på dem, en sammenheng som bør være tankevekkende, ikke minst for revolusjonære.

Hvordan var seieren mulig?

En del av svaret på det må ligge i oppbyggingen av EPLF som organisasjon, og i den politiske og militære strategien de fulgte. EPLF ble dannet i 1970, som en radikal utbrytergruppe fra den til da enerådende frigjøringsfronten ELF (Eritrean Liberation Front). Fra 1970 til 1982 kjempet EPLF og ELF både mot Etiopia og mot hverandre. EPLF ble stadig sterkere, og fra 1982-83 var de militært enerådende i den eritreiske frigjøringskampen.

To ting var slående ved EPLF under krigen. Det ene var den gode organiseringen. EPLF var effektiv og sentralisert, med en stram disiplin og med engasjerte og offervillige folk fra topp til bunn. De holdt en helt samkjørt linje utad – noen ganger til frustrasjon for oss i solidaritetsarbeidet. Og de organiserte befolkningen rundt seg på alle plan; i arbeiderforeninger, bondeorganisasjoner, ungdomsbevegelse, og – ikke minst – en sterk kvinneorganisasjon. Disse organisasjonene var også meget sterke blant flyktningene her i Norge og i andre land. Pengene som ble samlet inn blant flyktningene var viktige for finansieringen av EPLF.

Det andre var den politiske og militære strategien. Den var faktisk som hentet ut av Mao Zedongs og den vietnamesiske strategen Truong Chinhs bøker om folkekrigen. EPLF bygde opp en helt ny samfunnsstruktur i de frigjorte områdene. De lagde også en effektiv sivil hjelpeorganisasjon (ERA – Eritrean Relief Association) som samarbeidet med internasjonale nødhjelpsorganisasjoner. Militært trakk de seg tilbake fra frigjorte byer når Etiopia satte inn overlegne angrep, men bygde opp og forsvarte et baseområde i utilgjengelige fjellområder. De drev geriljakrig over hele landet, og bygde gradvis opp egen styrke samtidig som de trettet ut den etiopiske hæren. De allierte seg med og støttet opposisjonsbevegelser i sjølve Etiopia; først og fremst TPLF i Tigray, som er den viktigste av de provinsene i Etiopia som grenser til Eritrea. Først da forholdene lå til rette for det – i 1987 – gikk de over til en skrittvis offensiv.

Dette slående samsvaret med folkekrigsteorien er neppe tilfeldig. Sjøl om det ikke ble sagt offentlig under krigen, var det et organisert parti – Revolutionary Labour Party – i kjernen av EPLF. Lederne i fronten var kommunister, og de kunne sin teori. Men Isaias og de andre EPLF-lederne kopierte ikke kineserne og vietnameserne blindt. De var flinke til å tilpasse teorien til eritreisk virkelighet. For å sikre baseområdet i et lite treløst ørkenland der det etiopiske flyvåpenet hadde luftherredømmet, utviklet de for eksempel en kombinasjon av klassiske skyttergraver over 20 mils lengde og en avansert kamuflasje, der alle bygninger var skjult og bokstavelig gravd ned i bakken. For å balansere mellom de to store religionene i landet (koptisk kristendom og sunni-islam) valgte EPLF en nøytral, ikke-religiøs linje for fronten, men førte ingen anti-religiøs politikk. Politisk førte EPLF en dyktig enhetslinje overfor ulike fraksjoner av det gamle ELF, men organisatorisk holdt de hardt på sitt eget apparat. Etter at restene av ELFs hær flyktet til Sudan i 1982, tillot EPLF bare en frigjøringshær i Eritrea. I sluttfasen fra 1987 til 1991 gjennomførte de dristige og nesten geniale aksjoner, der erobringen av garnisonsbyen Afabet i 1988 og av havnebyen Massawa i 1990 var mest imponerende. Alt dette bidro til seieren. Men i bunn lå det åpenbart klassisk revolusjonær teori.

I debatter på venstresida i Norge blir det stadig hevdet at Maos og andre revolusjonæres teorier fra forrige århundre er avleggs og uten relevans i dag. Men folkekrigsteorien er ikke mer avleggs enn at en nasjonal frigjøringskamp ført etter disse prinsippene vant en forbløffende og knusende seier mot en tilsynelatende overlegen fiende for mindre enn 15 år siden.

Hva var det som gikk galt?

I 1991 endte krigen med at den store etiopiske hæren måtte kapitulere, og EPLF inntok Asmara. Kort etter knekket den TPLF-ledete koalisjonen EPRDF (Etiopian People's Revolutionary Democratic Front) i Etiopia restene av Mengistus hær, med god hjelp fra EPLF.

EPLF hadde dermed full kontroll over Eritrea, og folket var i jubel. Den etiopiske koloniadministrasjonen flyktet eller ble kastet ut. Alle eritreiske fraksjoner aksepterte de facto regjeringens legitimitet. Landet hadde fred med alle sine naboer, og en alliert, vennligsinnet regjering i sør. To år etter seieren, i 1993, ble det holdt folkeavstemning om uavhengigheten, med valgobservatører fra FN og OAU. Resultatet var et massivt ja. Eritrea ble anerkjent av hele verden. Fra krigen var EPLF kjent for å ha stor teknisk kunnskap, og vilje til å stole på egne krefter. Mange fagfolk og intellektuelle kom hjem fra flyktningtilværelsen. Og internasjonale hjelpeorganisasjoner sto nærmest i kø for å hjelpe til. Hvordan kunne dette gå galt?

I de første årene gikk det også bra. Det var fred, glede og optimisme. Prosjekter ble satt i gang, økonomien gikk framover. Men det var noen trekk som foruroliget en del av Eritreas venner: Det var fortsatt en uforsonlig linje overfor gamle ELF-fraksjoner og alle andre politiske grupper utenom EPLF. Det gikk seint med å redusere EPLF-hæren. Et vedtak om bare å forlenge soldatenes liv på soldatpenger førte til et mytteri som Isaias personlig fikk stanset. Samarbeidet med FN om å få flyktningene i Sudan hjem, gikk tregt. En unødig stivbeint linje overfor utenlandske hjelpeorganisasjoner svekket den internasjonale hjelpen. I 1995 kom regjeringen i konflikt med Jemen om noen øyer i Rødehavet. Saken ble etter hvert løst ved domstolen i Haag, men førte først til en militær trefning og forsuring av forholdet til Jemen.

Det gikk også veldig sakte med innføring av de demokratiske rettighetene, som var lovet i EPLFs program. En internasjonalt kjent eritreisk jurist, Bereket Habte Selassie, ble kalt hjem for å lede arbeidet med ny grunnlov, og den kom til slutt på plass i 1997. En presselov ble også vedtatt, men den varslete loven om politiske partier og frie valg kom aldri. I administrasjonen var det stadige ommøbleringer. Alt dette pekte mot en ledelse som hadde vansker med å gi fra seg makt og kontroll. Ved å overta tidligere etiopisk statseiendom ble PFDJ også en stor eiendomsbesitter, med liten offentlig innsikt i virksomheten.

Så, i 1998, kom grensekrigen. For omverdenen kom den helt overraskende. Store eritreiske styrker kom i kamp med etiopiske tropper ved landsbyen Badme i sørvest, og drev dem på flukt. Krigen eskalerte raskt; etiopiske fly bombet flyplassen i Asmara, og eritreiske fly angrep Tigrays hovedstad Mekele. Etterpå kom det fram at det hele hadde startet med at styrker fra Tigray hadde gått inn i Badme-området, som ligger på eritreisk side av grensa. Og TPLF hadde begynt å trykke nye kart, der grensa var betydelig revidert. Bak konflikten lå også en strid om handelen over grensa og om vekslingskursen mellom etiopiske birr og den nye eritreiske valutaen nakfa, som var etablert i 1997. Det hører med i dette bildet at det fantes en stor eritreisk befolkning i Addis Abeba og andre etiopiske byer, som trolig hadde hånd om mye av den private handelen mellom landene. Men ingen av disse konfliktene hadde kommet offentlig fram, før den eritreiske hæren slo til.

Etter en første stans i kampene ble konflikten forsøkt løst med utenlandsk mekling, men det mislyktes. En voldsom propaganda og krigsmobilisering utviklet seg. I Etiopia ble det åpent snakket om å "skifte ut" den eritreiske regjeringen. Enorme summer ble brukt til våpenkjøp på begge sider. I de neste to årene satte Etiopia inn flere massive offensiver mot eritreiske skyttergravslinjer. Slagene medførte svære tap, særlig av etiopiske soldater. Så, i mai 2000, brøt den etiopiske hæren til slutt i gjennom, og nådde flere mil inn i Eritrea før den ble stanset. Eter dette ble det forhandlinger om en våpenhvileavtale. FN-tropper rykket inn i en ca 25 km bred demilitarisert sone, som i hovedsak ligger på eritreisk side. De står der ennå.

Etter flere forhandlingsrunder og press fra omverdenen ble fastsetting av grensa overlatt til domstolen i Haag, som kom med sin kjennelse i 2002. Den stemte i all hovedsak med tidligere kart, og gikk dermed i Eritreas favør. I første omgang ble den godtatt av begge parter. Men grensa er ennå ikke gått opp i terrenget. Det siste året har den etiopiske regjeringen delvis trukket tilbake støtten til Haag-vedtaket, og forlangt nye forhandlingsrunder. Begge land har stående en svær, fullt mobilisert hær ved grensa. Og dette er naturligvis tyngst for Eritrea, med sin lille befolkning.

Presseloven i Eritrea sist i 1990-årene førte til en rekke uavhengige aviser på det største språket, tigrinia. Grensekrigen og det militære nederlaget hadde ført til misnøye. 19.000 soldater hadde mistet livet. Økonomien var satt tilbake, folk begynte å bli trøtte, og demokratiet lot vente på seg. Høsten 2000 møttes 13 eritreiske intellektuelle i Berlin og skrev et høflig, men kritisk brev til Afwerki. Brevet etterlyste særlig de demokratiske reformene. Det ble fort offentliggjort i pressa, og vakte stor oppsikt. Gruppa omfattet flere kjente EPLF-kadre; som ERA-lederen Paulos Tesfagiorgis og sjukehuslederen under geriljakrigen, Assafaw Tekeste. Bereket Habte Selassie, som hadde ledet grunnlovsarbeidet, var også med. President Isaias møtte brevskriverne i januar 2001, men bare avviste kritikken.

Våren 2001 kom opposisjonen for alvor i PFDJ, der også demokratiet etter hvert var blitt satt til side. Visepresident Mahmoud Sharifo ble sparket av Isaias rett før han skulle legge fram forslaget til lov om politiske partier. I mai skrev han og 14 andre medlemmer av PFDJs sentralkomite et åpent brev til Isaias, der de kritiserte enmannsveldet og stilte krav om møter i sentralkomiteen og nasjonalforsamlingen. Støtteopprop for opposisjonen samlet flere tusen underskrifter. I august ble en protest på universitetet møtt med midlertidig masseinternering av studentene. Så, i september 2001, ble 11 av de 15 opposisjonslederne plutselig arrestert, og anklaget for undergraving og samarbeid med fienden. Samtidig ble alle uavhengige aviser stanset. Regjeringa lovet en offentlig rettssak mot de 11, men til nå har ingenting skjedd, og omverdenen vet ikke engang om de arresterte er i live.

Alle de tretten brevskriverne fra 2000 er i dag flyktninger. Paulos Tesfagiorgis har internasjonalt blitt kjent som ledende i den demokratiske opposisjonen, og fikk i 2003 den norske Rafto-prisen for arbeidet sitt.

Siden har den politiske undertrykkelsen blitt bare verre, og ingen kan lenger føle seg trygge. Samtidig har dagliglivet forverret seg. Det store antallet som fortsatt er i hæren hemmer hele økonomien. Tørke de siste fire årene har kommet på toppen. Prisene har gått opp, og vanlige folk har problemer med å klare seg. I eksilmiljøene, som i Norge, har den tidligere enheten og nasjonale begeistringen blitt avløst av dyp splittelse, og mange er fortvilet og oppgitt. De som fortsatt er lojale til Isaias legger all skyld på Etiopia og krigen.

Hvorfor gikk det slik?

Mange nordmenn som jeg orienterer om situasjonen, sukker og sier at "det har lett for å gå slik i afrikanske land". Det er en stereotyp forklaring, som lukter av europeisk arroganse.

De av Afwerkis forsvarere som legger vekt på ytre faktorer har derimot mye rett. For det første er Eritrea faktisk et svært fattig land. Det er jordbruksmessig magert, det var ødelagt etter 30 års krig, hadde elendig infrastruktur og nesten ingen industri. Ikke noe godt utgangspunkt for oppbyggingen. For det andre er det sant at den nye krigen med Etiopia var ødeleggende. Det er også sant at de etiopiske lederne, og spesielt de lokale TPLF-lederne i Tigray, var den reelt aggressive part i grensekonflikten, med sin innmarsj på eritreisk side og forsøk på å revidere kartene.

På den andre sida: Eritrea hadde en samlet, entusiastisk og etter forholdene ganske kunnskapsrik befolkning. Samt altså mye velvilje internasjonalt. En liten befolkning betyr også færre munner å mette, og en stor flyktningebefolkning i Europa og Midt-Østen er også en økonomisk ressurs. Mye avhenger av politikken.

Og, sjøl om den etiopiske sida har hovedskylden for grensekonflikten, tyder mye på at Isaias og den eritreiske regjeringen har sin del av ansvaret for at det ble en ødeleggende krig. Hadde de offentliggjort konflikten høsten 1997, klaget Etiopias overtramp inn for OAU og FN og befestet resten av grensa, kunne det vært vanskelig for Etiopia å fortsette aggresjonen. Det kunne kanskje tatt flere år å løse konflikten, men Etiopia sto svakt saklig sett. I stedet gikk Isaias "i fella" og satte inn hæren. Det ga de aggressive kreftene i Etiopia alle muligheter. I ettertid blir det hevdet at den avgjørelsen ble tatt av Isaias og hans aller nærmeste, med lite diskusjon i PFDJ.

Den harde politiske undertrykkelsen fra 2000 og utover har åpenbart gjort alt verre, og ødelagt den enheten i befolkningen som Eritrea sårt trenger for å utvikle seg.

Så vi må igjen spørre: Hvorfor har Isaias og hans nærmeste folk, med sin imponerende fortid, handlet så uklokt? Noen legger skylda på personlige egenskaper hos Isaias, og det er sikkert en del av svaret. Men jo mer jeg har tenkt på det, jo mer ser jeg en sammenheng mellom frigjøringskampens bedrifter og etterkrigstidas feilgrep og overgrep.

Endel av forklaringen kan være en inngrodd tiltro til militære metoder som det avgjørende middel i vanskelige situasjoner. EPLF erobret i sin tid ledelsen i frigjøringskampen fordi de var godt organisert og vant tillit i befolkningen. De gikk inn i forhandlinger med ELF-ledelsen flere ganger. Men når det skar seg, var det ved å slå ELF militært at de fikk avgjort saken. Under frigjøringskrigen så EPLF også at de fikk mye internasjonal sympati for sine fredsforslag, men den konkrete støtten var lite verdt. I siste instans måtte de frigjøre landet sjøl, med rein militær innsats. Slike erfaringer kan sitte dypt.

En annen forklaring kan være en feilvurdering av egen styrke, som også kan bunne i erfaringer fra frigjøringskrigen. EPLF vant over Mengistus krigsmaskin, mot alle odds. De bygde opp en teknisk avansert hær bokstavelig talt fra ingenting. Da de i 1989 gikk i allianse med TPLF, var det EPLF som kunne stille effektive avdelinger for regulære slag, inkludert tanks og artilleri. Dette var avgjørende også i marsjen mot Addis Abeba. Jeg har sjøl truffet EPLF-soldater som var med helt fram. Etter seieren var det lett å tro at EPLF kunne klare alt, både militært og økonomisk. Noen fablet om at Eritrea skulle bli Afrikas nye Japan. Dermed var det kanskje også lett å tro, i 1998, at de bare kunne sette TPLF på plass. Og i farten glemme det vi alle visste, under frigjøringskrigen: Etiopia er og blir nesten 20 ganger større, i folk og ressurser.

Kanskje er et lignende overmot i ledelsen også en forklaring på den triste politiske utviklingen. Isaias og hans folk kan gjennom årene ha fått så stor tro på sin egen betydning at de ser på all opposisjon som en trussel; ikke bare for seg sjøl, men for landets framtid.

Det tragiske er at hvis de hadde fulgt en annen linje; hvis de hadde fått en ny grunnlov på plass raskt, sluppet til en uavhengig presse og opposisjonspartier, gjennomført valg, da hadde de ganske sikkert fått et solid flertall. De hadde nok ikke unngått de økonomiske problemene, kanskje heller ikke konflikten med Etiopia. Men nettopp ved å diskutere problemene i offentlighet kunne den nasjonale enheten ha blitt mer reell, og de verste feilene kunne trolig vært unngått

Hvorfor skjedde ikke dette? Hvorfor slapp ikke demokratiet til? EPLF/PFDJ hadde det i sitt program. De følte seg såpass forpliktet at de – etter hvert – fikk laget en grunnlov i tråd med programmet. Den ble bare aldri gjennomført. Kjernen i dette kan være at EPLF-lederne sjøl aldri hadde reell tiltro til denne delen av programmet. Noen demokratiske paroler kan være greit nok for å mobilisere folket, men sjøl måtte de fortsatt ha ledelsen. Gjennom oppbyggingen av EPLF og mange års frigjøringskamp hadde de en posisjon som gjorde det lett å tenke slik, og et apparat og en makt som gjorde det mulig å handle ut fra det. Og her er det tankevekkende paradokset, for alle revolusjonære. Nettopp den revolusjonære militære organiseringen, som er helt nødvendig i frigjøringskrigen, gir grunnlag for feilgrep og overgrep når den blir forlenget inn i freden.

I de første ti årene av AKPs eksistens var programmene våre preget av tilsvarende ideer som i EPLF; om den lutrete ledelsen som må fortsette å lede også etter en revolusjonær seier. Om det statsbærende partiet. Programmessig er det nå tjue år siden vi ryddet opp i det, både i AKP og RV. Men en lærdom av Eritreas sørgelige etterkrigshistorie er for meg at denne forståelsen må alle revolusjonære bevegelser få inn i margen: De "borgerlige" demokratiske rettighetene, meningsbrytningene og den offentlige debatten er nødvendige. Revolusjonære bevegelser må binde seg så sterkt til dem at folk som en selvfølge vil gripe disse rettighetene etter en seier, og gjøre det helt umulig å undertrykke dem, også for en frigjøringshelt.

Samtidig må vi ikke glemme den første lærdommen fra Eritreas frigjøringskrig: Det er riktig og nødvendig å gjøre opprør mot undertrykking. Det er mulig å vinne utrolige seire mot en tilsynelatende overmektig fiende. Og revolusjonær teori, slik den ble utviklet av de marxistiske bevegelsene i forrige århundre, er fortsatt effektiv i en slik kamp.

På en eller annen måte må vi ha med oss begge disse lærdommene inn i det 21. århundret. Enkelt er det ikke. Men verden er ikke enkel.

 

Aceh var selve senteret for jordskjelvet som utløste tsunamien. Bølgene tok familier, hus og hele landsbyer. Men tv-kameraene og medias oppmerksomhet rettet seg mot de populære turistområdene og den velkjente konflikten mellom Sri Lanka og den tamilske frigjøringsbevegelsen. Først etter noen dager nådde nyhetene fram, folk tok innover seg hvilken katastrofe som hadde rammet Aceh-provinsen, nordvest på Sumatra.

Lars Akerhaug er internasjonalt ansvarlig i RV og medlem i AKP

---

For mange var det første gang de hørte om den historiske konflikten med røtter tilbake til antikoloniseringskampen mot den hollandske ekspansjonen inn i dagens Indonesia. Og nesten like raskt som rapportene om hvordan tsunamien hadde slått til mot fattigbønder og fiskere, kom de forutsigbare rapportene om hvordan indonesiske myndigheter forsøkte å utnytte tragedien for å forsterke sin egen militære posisjon i området.

Det tidligere uavhengige sultanatet ble underkastet det hollandske overherredømmet i området som skulle bli kjent som Indonesia, en stat som dekker over mange religioner og nasjonaliteter. Denne faktoren er viktig for å forstå de tre tiårene med hard kamp som er blitt ført av GAM, den militære delen av den achenesiske frigjøringskampen mot militærdiktaturet. Kampen i Aceh er ikke som mange andre nasjonale frigjøringskamper med utspring i det 20. århundre, et resultat av modernisering, men finner røttene sine i en førmoderne kamp for politisk selvstyre.

Hva er Aceh? Hva er GAM?

GAM, eller Free Aceh Movement som gruppen også heter på engelsk, trekker de historiske linjene tilbake til kalifatet som eksisterte på halvøya siden 1500-tallet. Før den hollandske koloniseringen var Aceh selvstendig, og aldri en del av det javanesiske (1) Indonesia. Den achenesiske frigjøringsbevegelsen trekker sin historiske legitimitet tilbake til rekken av sultaner som styrte Aceh siden 1500-tallet, og fram til 1873, da Holland med hjelp av javanesiske leiesoldater gikk inn i sultanatet og okkuperte landet. Men etter avkoloniseringen av "Indonesia" i 1946 fikk ikke Aceh selvstyre, men ble snarere innlemmet i det nye "Indonesia", et landområde som var et historisk produkt og kontinuitet av de hollandske imperialistenes landplyndring. GAMs historiske krav har vært å gjenopprette sultanatet. Eksilregjeringen, som oppholder seg i Stockholm, trekker også linjene tilbake til arverekkefølgen i sultanatet fra dets opprettelse. I uavhengighetserklæringen fra 1976, som var begynnelsen på den nye fasen av frigjøringskampen i Aceh, heter det at det internasjonale samfunnet må anerkjenne at overføringen av suverenitet over folket i Aceh fra kolonistyret til fremmedstyret i Jakarta var en fornekting av de rettighetene som folket i andre tidligere koloniland og land okkupert av fremmede makter har nytt siden tidlig på attenhundretallet, og de rettighetene som har blitt gitt ofrene for "sjøimperialismen" i etterkant av andre verdenskrig. GAM er på denne måten en tradisjonell bevegelse. Den baserer seg også på en islamsk legitimitet uten å kunne karakteriseres som islamistisk eller med mål om å innføre en islamsk stat, selv om islam har en mer rotfestet og konservativ betydning i Aceh enn ellers i den "indonesiske" staten. Islam spiller en viktigere normativ rolle i folks hverdagslig, og Aceh-provinsen reagerte i hovedsak negativt på Suhartos "sekulære indonesifisering" etter kuppet i 1956. Den islamske tilknytningen kan mer forstås som en identitetsbyggende faktor og tilskrives ønsket om å vende tilbake til tradisjonelle styreformer enn en form for moderne islamisme. Med sine ca 5.000 væpnede styrker (sannsynligvis relativt uendret etter tsunamien, ettersom styrkene har basene i jungelen) har geriljaen fra 1976 vokst seg sterk på grunn av den ekstremt harde represjonen acehneserne har opplevd fra den indonesiske hæren.

Som et resultat av den langvarige militærokkupasjonen har nasjonale følelser vokst seg sterke i Aceh. Det er et land som består av et mangfold av grupper, fra acehnesere til assimilerte befolkningsdeler av portugisisk og arabisk opprinnelse (2). Som et resultat av den langvarige militære okkupasjonen har det oppstått en sterk nasjonal bevissthet blant acehneserne. Kravet om nasjonal uavhengighet er langt fra bare GAMs krav, det er også kravet fra en majoritet av acehneserne. GAM har også sterk sympati fra sivilbefolkningen, særlig på grunn av de kollektive avstraffingsmetodene anvendt av den indonesiske hæren. (Se under.)

Kamp mot indonesisk postkolonialisme

Selv om Aceh-konflikten har røtter tilbake til militærkuppet i 1956, der en progressiv bevegelse av sosialister og kommunistpartier mistet makten til et militærdiktatur (3), har likevel unntakslovene vært avgjørende. Siden disse ble innført i etterkant av uavhengighetserklæringen fra 1976, har utlendinger vanskelig kunnet slippe inn. Samtidig har den indonesiske staten forsøkt å utrydde Acehs tradisjonelle folkekultur. Portforbudene har lagt alvorlige hindringer for sosialt liv og fellesskap, tradisjonell folkedans har blitt forbudt (!). De væpnede styrkene har brukt kollektive straffemetoder, brent landsbyer til grunnen som en reaksjon på væpnede angrep på myndighetenes styrker (4). Samtidig er de industrielle sonene i Aceh hovedsaklig bosatt av javanesiske "innflyttere" som også har trengt acehneserne vekk fra tradisjonelle innhøstingsområder (5). Rapporter om tortur er ikke uvanlig.

Når vi skal analysere fremveksten av den borgerlig-nasjonalistiske frigjøringsbevegelsen, har dette også sammenheng med at Suhartos kupp gjennom slagordet "new order" åpnet døren for at multinasjonale selskaper kunne befeste øyene som har store oljeressurser. Selskaper som Exxon Mobil tømte med Suhartos velsignelse Aceh for naturressurser og la igjen industrialiserte og ødelagte ressursområder (6). Vi ser altså en politikk der det tradisjonelle borgerskapet blir marginalisert, trengt vekk både av internasjonal storkapital og av en bevisst bosettingspolitikk som tar vekk det tradisjonelle næringsgrunnlaget. Det er på bakgrunn av dette vi må forstå den bemerkelsesverdige styrken til GAM.

Som et motsvar til GAM innførte indonesiske myndigheter unntakslover i 1989, og erklærte Aceh som et "Area of Miltiary Operation" (DOM). Målet var å hindre framveksten av en frigjøringsbevegelse, men det var sivilbefolkningen som ble rammet, myrdet, bortført og drept. Ifølge Amnesty International ble det 5.000 uskyldige drept og over 15.-20.000 mennesker utsatt for traumatiske opplevelser i den perioden DOM var i kraft. (7)

Historisk finnes det også mange paralleller til dagens frigjøringskamp i Aceh og kampen for et uavhengig Øst-Timor som ble fullbyrdet i 1999. Men det er også enkelt nok å se forskjellen. Mens kampen på Øst-Timor var støttet opp om pastorer og kristne, er acehneserne er muslimer. Det har vært betraktelig mindre vestlig støtte. Folket på Aceh-halvøya har ingen imperialistiske sponsorer som Øst-Timor og Australia (også fordi Australia ikke ønsker asylsøkere). Tvert imot har USA, Norge og andre vestlige stater strukket ut hendene for å bedre forholdene til øyenes postmilitære diktatur. Selv om disse landene nok har vært under press for ikke å selge våpen, er dette mer et fikenblad som dekker over de gode forholdene mellom det pro-amerikanske regimet i Indonesia (med støtte fra kuppet i 1965) og vestlige land.

Men etter frigjøringen av Øst-Timor ble undertrykkingen av folket i Aceh dreid om enda et hakk, og unntakslovene ble innført igjen i 2000, sammen med en generell oppblomstring av indonesisk sjåvinisme. Mens australske styrker gikk av borde i Øst-Timor ble acehneserne overlatt til seg selv. Og i oppfølgingen av dette gjennomførte myndighetene en større offensiv i 2003 mot den nasjonale frigjøringskampen.

Etter tsunamien

I dag gjør Jakarta knapt noen forsøk på å skjule overgrepene. Rett etter at tsunamien brøt løs, erklærte finansministeren at utbruddet ikke ville ha noen større betydning, fordi Aceh ligger i utkanten av Indonesia. Han bemerket også at gjenoppbyggingen stort sett ville være finansiert utenfra (8). Samtidig kom de første rapportene om sammenstøt mellom GAM og de væpnede styrkene. Bare tretti prosent av hjelpen som kom fram til Aceh, kom fra Jakarta og sammen med dette alvorlige beskyldninger om korrupsjon og tjuveri fra militæret. Her har også det "internasjonale samfunnet" knapt vist interesse for hvordan den indonesiske hæren forholder seg til u-hjelpen som har kommet fra de forskjellige donorlandene.

Enda mer alvorlig er forsøkene på å fordrive tsunamiflyktningene. Media rapporterer at myndighetene forsøker å hindre folk i å vende tilbake til de ødelagte strandlinjene, og humanitære tiltak for å gjenoppbygge hus og infrastruktur i katastrofeområdene. Dette er det endelige beviset på at okkupasjonsmakten ønsker å gjenbygge Aceh "indonesisk". I media har det også vært antydet ideer om å bygge ferieområder i de solrike men krigsherjede strandlinjene (9). Denne politikken henger uten tvil sammen med den allerede nevnte bosettingspolitikken. Den javanesiske staten ønsker å utnytte tsunamien til å viske vekk det acehenesiske folket.

Fredsforhandlinger og USA-baser

GAM har deltatt i historiske fredsforhandlinger med Indonesia. Men man har foreløpig ikke stor grunn til å tro at forhandlingene vil gå lenger enn å prøve og lage et felles rammeverk for humanitære saker (10). I disse forhandlingene har indonesiske myndigheter foreslått "autonomi" som en måte å avslutte frigjøringskampen. I utgangspunktet har representanter fra GAM ønsket å avgjøre spørsmålet i folkeavstemming, en folkeavstemming opprørerne kan være ganske sikre på å vinne. Bakthiar Abdullah sa i forbindelse med de første forhandlingene i Helsinki at bevegelsen "insisterer på en folkeavstemming om uavhengighet for Aceh heller enn en særskilt autonomiavtale. Men spørsmålet må reflektere hva flertallet av folket i Aceh ønsker." I en senere runde har det kommet fram at GAM nå har lagt vekk kravet om folkeavstemning, og vil forhandle frem en avtale om sterkere autonomi, men det er for tidlig å si hva dette vil resultere i.

Det eksisterer også andre politiske grupper som fører motstand mot den javanesiske okkupasjonen, selv om det bare er GAM-geriljaen som har væpnede styrker. Som et radikalt og demokratisk alternativ til de konservative GAM-gruppene eksisterer blant annet "Achenese People's Democratic Resistance Front" som springer ut av studentbevegelsen som bidro til Suhartos fall i 1998. For den indonesiske opposisjonen mot postfascismen er også solidaritet med Aceh en viktig sak, som utfordrer den trangsynte javanesiske nasjonalismen som også preger deler av opposisjonen mot kapitalistisk globalisering og markedsmakt i Indonesia.

Et av faretegnene i etterkant av tsunamien er bander av "islamister" som myndighetene har sendt til Aceh. En av disse gruppene, en bande med navnet "Islamic" Defenders Front består av gateramp og småkriminelle og ble etablert av indonesiske generaler 17. august 1998 som en fortropp mot øyenes demokratiaktivister. Det er tydelig at de har kommet til Aceh på vegne av generaljuntaen. Parallellene til hvordan USA og filippinske myndigheter utplasserte Abu Sayyaf-geriljane på Filippinene for å slåss mot progressive og nasjonaldemokratiske krefter, er klare. Senere ble den samme geriljaen brukt som et påskudd for å utplassere baser på øyene, nå under slagordet "krig mot terror".

USA og det "internasjonale samfunnet" holder tett om hva som skjer i Aceh. En vegg av stillhet har reist seg omkring overgrepene mot sivilbefolkningen. Ikke mange vet at GAM raskt instruerte sine tropper til ikke å angripe fienden om de ikke ble møtt av fiendtlig ild. Vestlige myndigheter forsøker ikke engang å skjule hvordan de handler med våpen til postfascismens Indonesia. USA og mindre aktører i området forsøker å gjenbygge Aceh og hele Sør-Øst Asia i "sitt bilde", med planer om massekommersialisering av strender og feriesteder, og samtidig ta harde slag mot områdets frigjøringsbevegelser.

I mellomtiden følger USA sine egne planer med å kjøpe opp frigjøringskampen med nødhjelp og bygge ut sine baser i Stillehavet. Men det er få tegn på at GAM vil la seg overtale til å legge ned våpnene i bytte for bedre forhold til USA. Som vi har sett, er det ikke noen hemmelighet at forholdene mellom USA og Indonesia er langt bedre. Frigjøringsbevegelsen i Aceh står alene, det er opp til den antiimperialistiske bevegelsen å bygge solidaritet med folket i Aceh.

---

Fakta om Aceh

• Muslimsk fra det 8. århundret.
• Selvstendig sultanat fra 1500-tallet.
• På 1800-tallet så Storbritannia på Aceh som del av "sin interessesfære", men i realiteten øya var uavhengig.
• I 1873 erklærte Holland krig mot Aceh.
• Etter 1945 ble Aceh-provinsen innlemmet i den nye indonesiske staten.
• I 1976 erklærte frigjøringsbevegelsen GAM uavhengighet fra Indonesia og begynte geriljakrigen for frihet fra javanesisk okkupasjon. Den indonesiske hæren blir anklaget for kollektive sanksjoner som nedbrenning av landsbyer og fordriving av sivile.
• Aceh var senteret for utbruddet av tsunamien 28. desember, som visket vekk hele landsbyer og kystsamfunn.

Noter

1) Når vi i denne artikkelen snakker om 'javanesere' og 'acehnesere' bør vi ta forbehold om at dette ikke er etnisk homogene grupper eller "nasjoner", men nasjonaliteter som også defineres geografisk.

2) "Aceh", en.wikipedia.org

3) "Aceh's Agony", i International Socialist Review, July/August 2003, nett

4) Emmy Fitri: The Jakarta Post, Jakarta, 2.2.2005, nett

5) "Aceh's Agony"

6) Yusuf Lakaseng: "The liberation struggle of the Achenese people", www.antiimperialista.com, oversatt av James Balowski, nett

7) ibid

8) Andre Vltchek: "Aceh abandoned, the second tsunami", nett

9) The "Glass house" of Calang Refugee, Reporter: Alfian Hamzah – Calang, 2005-01-31 13:46:13, nett

10) nett

 

Hvis du var syrer, hva ville du trodd? Her har vi Terje Rød-Larsen, en nordmann, som forteller Syrias president at han skal trekke sine styrker ut av Libanon, ellers vil Syria bli møtt med økonomiske sanksjoner (BT 12. mars). På samme tidspunkt, et steinkast lenger ned i gata, finner vi den lovløse staten Israel som daglig bryter FN-resolusjoner, menneskerettighetene og Geneve-konvensjonen. Israel gir blaffen i internasjonale lover når de på det 38. året okkuperer Gaza og Vestbredden, sender regelmessige bomberegn over Syria og Libanon, annekterer Palestina, Golan-høyden og Shebaa-gårdene.

Kristian Kårbø er barnehageassistent og medlem av AKP

---

Historiske lærdommer

Du vil kanskje huske Rød-Larsens kommentar i fjor om "mangelen på lov og orden i de palestinske områdene", en kommentar Israels viseambassadør i FN, Arye Mekel sluttet seg til. Hvis du var palestiner, ville du kanskje blitt forbanna på denne europeiske byråkraten som ber de palestinske selvstyremyndighetene roe ned befolkningen sin, samtidig som israelske settlere og soldater dreper skolebarn, river hus og likviderer politiske ledere.

Hvis du var syrer, ville du kanskje sett dobbeltmoralen. Terje Rød-Larsen har ikke truet Ariel Sharon med "total politisk og økonomisk isolasjon". Hvis du var syrer, ville du kanskje undret deg over hvorfor en europeisk hvit mann truet landet ditt. Du ville sikkert fått assosiasjoner til forrige gang FN truet et arabisk land i lignende ordlag. Resultat: 1,8 millioner døde irakere. Hvis du var syrer, ville du kanskje husket littegranne historie, for eksempel det faktum at Libanon en gang var regna som en del av Syria – helt til franskmennene kom og endret demografien i tråd med sine imperialistiske interesser. Hvis du var araber, ville du kanskje innse at mesteparten av grensene i Midtøsten ble tegnet opp av hvite europeere til deres fordel, og da det arabiske folk sluttet å danse etter europeernes pipe, ble de slaktet i titusentall. Winston Churchill etterlot ingen tvil: opprørske arabere skal gasses. Åtti år seinere brukte USA sennepsgass mot befolkningen i Fallujah. For arabere er det ikke så mye som er forandret det siste århundret.

Ny borgerkrig?

Hvis du var libaneser, ville du uten tvil vært redd for framtiden. "… there are growing signs that the Syrian retreat is reopening the sectarian divisions of the 1975-1990 Lebanese civil war … Have we forgotten 150.000 dead?" spør Robert Fisk. Dette er akkurat hva haukene i Washington og Jerusalem vil ha – en ny destruktiv borgerkrig i Libanon. Som Nasser H Aruri skriver i forordet til Livia Rokachs Israel's Sacred Terrorism: "[Invasjonen i 1982 var] calculated to produce results deemed beneficial both to American strategic interests and to Israeli expansionist goals."

Fornyet motstand og patriotisme

Omtrent alle som bor i Midtøsten vet hva sionisme handler om – tyveri av land og vannressurser, samt omgjøring av den arabiske befolkningen til tredjeklasses innbyggere i deres egne land. Som Hizbollah viste oss i 2000 da de kasta ut IDF fra sørlige Libanon, vil det i framtida ikke være like enkelt å herse med araberne. Frankrike og USA tror at de kan "moderere" Hizbollah og etter hvert overbevise dem om å avvæpne sine militser. Det vil ikke skje så lenge det fantest israelsk militær tilstedeværelse på grensa mellom de to landene. Ikke et våpen vil bli ødelagt før Shebaa-gårdene leveres tilbake til Libanon og Israel anerkjenner Libanons suverenitet.

Libanesere, syrere og palestinere er ikke dumme. De vet at problemet verken er Hizbollah eller Hamas, men den amerikanske imperialismen. I 30 år har USA støttet Syrias militære nærvær i Libanon. I 1976 ville både USA og Israel ha syriske tropper i landet, dette fordi de ville kunne kontrollere de 300.000 palestinske flyktingene i Sør-Libanon. Nå er president Bush bekymret over Syrias støtte til motstandskampen i Irak. Ironien er fantastisk: 140.000 amerikanske tropper okkuperer Irak og Palestina er fortsatt ikke fritt, men den amerikanske presidenten krever tilbaketrekking av usle 14.000 syriske tropper fra Libanon. Leve demokratiet!

Både Hizbollah og motstandskampen i Irak er en alvorlig trussel mot USAs planer for Midtøsten. President Bush kan lage en "siderrevolusjon" i Libanon – og håpe på et "demokrati" som vil avradikalisere Hizbollah, men det vil ikke skje. Som en halv million libanesere viste i mars: Hizbollah representerer motstanden mot Pax Amerika og deres sionistiske militærbase i sør. Å presse Syria inn i et hjørne og trusler om et angrep på Iran vil ikke forandre dette.

 

Arafats død har skapt mange og nye spørsmål om hvordan konflikten mellom Israel og palestinere vil utvikle seg. Tidsskriftet Vardøger nr 29 (2004), redigert og utgitt rett før Arafats død, bidrar med verdifullt bakgrunnsmateriale for den som ønsker å gjøre en selvstendig vurdering av hendelsene i Midtøsten i tiden framover. Tidsskriftet inneholder bidrag fra flere kjente skribenter. De analyserer, ut fra hvert sitt ståsted, historien om opprettelsen av staten Israel og det palestinske folkets skjebne.

Tidsskriftet Vardøger nr 29 (2004)
ISSN 0333-0877

Se også Vardøgers nettsider på www.vardoger.no

---

Historien om Palestina og Israel er en historie om to folkegruppers historiske tragedie, om spillet mellom stormaktene, om arven etter kolonialismen og om våre dagers imperialisme.

Oppløsningen av det osmanske riket, den franske kolonialismens forvitring og det britiske imperiets fall, og i nyere tid den moderne superstaten USAs bestrebelser for verdensherredømme, utgjør et bakteppe av krig, svik og bedrag som i all sin kynisme har få sidestykker i moderne tid.

Baruch Kimmerling er professor i politisk sosiologi ved Det hebraiske universitetet i Jerusalem og en viktig dissident og kritiker av Arial Sharons linje overfor palestinerne. Kimmerling argumenterer for at Sharon og den israelske ledelsen har en overordnet plan om å utrydde palestinerne som politisk enhet. Alle tiltakene som vanskeliggjør palestinernes hverdag, ødeleggelse av infrastruktur og palestinernes politiske institusjoner, har som mål å gjøre dem ute av stand til å eksistere som selvstendig stat. Den nye Muren er et slikt tiltak, og ikke først og fremst et forsvarspolitisk grep. Artikkelen er en sammenfatning av synspunkter Kimmerling tidligere har publisert i boken Politicide.

Redaktøren av New Left Review, Perry Anderson, analyserer i artikkelen "Nasjonalisme, kolonisering og stormaktspolitikk i Israels konflikt med palestinerne" situasjonen ut fra hvordan historiske, demografiske og politiske interesser blir konfrontert i Midtøsten. Han analyserer hvordan utviklinga av to typer nasjonalisme – den israelske sionismen på den ene siden og drømmen om den palestinske staten på den andre siden – har oppstått og hvilke mulige løsninger dette kan åpne for. Han drøfter likheter og forskjeller mellom Israel og apartheidregimet i Sør-Afrika, og hvordan PLO skiller seg fra Mandelas ANC. I likhet med flere av de andre artikkelforfatterne går han gjennom noen konsekvenser av Israels "facts-on-the-ground"-stategi. Forfatteren tror lite på en snarlig løsning i konflikten.

I den korte artikkelen "Terror fra første stund" oppsummerer Ronald Bleier Israels historie som terrororganisasjon. En tankevekker for alle som ensidig assosierer "terror" med palestinske selvmordsbombere. Han beskriver terroren som en integrert del av Israels strategi, fra mordet på FN-utsendingen Folke Bernadotte i 1948 til de israelske angrepene på Vestbredden våren 2002 og opprettelsen av den såkalte "sikkerhetsmuren", og hevder at det er en direkte sammenheng mellom USA sin støtte til Israel og terrorangrepet på World Trade Center 11. september 2001.

Eric Follath, som er journalist i Der Spiegel behandler Israel som atomvåpenmakt og vier selvsagt en god del av artikkelen til historien om Mordechai Vanunu, mannen som har tilbrakt halve livet i israelske fengsler for å ha "avslørt" at Israel har et atomvåpenprogram. Men Follath gir også en god – om noe fragmentarisk – oversikt over det politiske og militære grunnlaget for atomvåpenprogrammet.

Medlem av Vardøgers redaksjon Lars Mjøset beskriver i en interessant artikkel hvordan Israel skiller seg fra andre nybyggerstater på flere viktige punkter. Den jødiske koloniseringen av Palestina skjedde for eksempel uten direkte støtte fra noe "moderland". Masseinnvandringen førte til at nybyggerne måtte livnære seg i direkte konkurranse med den opprinnelige befolkningen. Der andre nybyggerprosjekter gikk inn for å benytte lokalbefolkningen som arbeidskraft, måtte sionistene skape et skille mellom "sin egne" jødiske arbeidere og den arabiske befolkningen. Dette var den sjølvsagte praktiske følgen av masseinnvandring og behovet for sysselsetting av innvandrede jøder. Dette perspektivet gir Mjøset anledning til å tolke de historiske hendelsene ut fra økonomiske og demografiske realiteter i Midtøsten, og gir en pekepinn om hvilket mulig handlingsrom motkrefter både i og utenfor Israels grenser kan operere i.

Arne Overrein, også et kjent medlem av redaksjonen, skriver om Palestina-konflikten og folkeretten. Historien er for det meste kjent, men fungerer godt som en sammenfatning av de folkerettslige aspektene ved den israelske (og den palestinske) statsdannelsen, statusen til de okkuperte territoriene, rettighetene vedrørende de palestinske flyktningene og de jødiske bosettingene. Overrein peker på at palestinernes krav står folkerettslig sterkere enn andre statsløse folk – blant annet på grunn av den klare støtten i FN-vedtak – og begrunner hvorfor ingen annen løsning enn reelt sjølvstyre i en selvstendig stat vil være akseptabel for det palestinske folket.

Et tankevekkende bidrag fra Wilhelm Denkert, aktivist og skribent på tysk venstreside, tar for seg hvor umulig det er å kritisere Israel i Tyskland. Spørsmålet er fullstendig tabubelagt, og kritiske røster risikerer å bli hengt ut som nazister og anti-semitter. I dette politiske klimaet argumenterer Denkert for en klar grenseoppgang mellom anti-semittisme og anti-sionisme, og viser hvordan Israel og Israels støttespillere bevisst tåkelegger dette skillet overfor opinionen.

Edward Said er kjent som orientalismens "far", og var en betydelig kritiker av Vestens ignoranse overfor araberne og palestinerne. Artikkelen i Vardøger er fra 2003 og skal ha vært noe av det siste han skrev før han døde. Den er et sterkt personlig dokument fra en forfatter som beundrer sitt folk for dets pågangsmot, utholdenhet og optimisme, men samtidig er kritisk overfor den palestinske ledelsen og mener at hverken Fatah eller Hamas har noe program for å lede palestinerne ut av uføret. Derimot mener han å se at en ny sekulær bevegelse er i ferd med å styrke sin posisjon – bygget på grasrotbevegelser og et demokratisk program. Det såkalte "Veikartet" har Said ikke mye til overs for – i likhet med flere av de andre artikkelforfatterne peker han på at dette ikke er uttrykk for noen reell "fredsvilje" fra Israels side, bare enda et røykteppe for å dekke over at målet er å "pasifisere" palestinerne permanent. Said er en slags forsiktig optimist – nokså kvass mot de lederne som bøyer unna for presset fra Israel og USA – men full av håp for sitt folk.

"Styrer den pro-israelske lobbyen USAs Midtøsten-politikk," spør Morten Levin i sin artikkel, og svarer et litt betinget ja. Her tar han blant annet for seg anti-semittismen og holocaustmyten og beskriver hvordan disse blir brukt som grunngiving for mange av de geostrategiske interessene både Israel og USA på forskjellig vis er styrt av. Han går grundig gjennom de forskjellige jødiske og sionistiske lobbyorganisasjonene i USA – hvilke interesser de representerer og hvilken innflytelse de har. Artikkelen er nyttig også for dem som vil nyansere mellom "jødiske" og "sionistiske" organisasjoner.

En av artiklene skiller seg ut fordi den representerer et brudd med det historiske rammeverket de andre innleggene stort sett holder fast ved. Det gjelder de amerikanske politiske kommentatorene og Clinton-rådgiverne Robert Malley og Hussain Agha. De omtaler Camp David-forhandlingene og ser ut til å mene at disse strandet først og fremst fordi partene ikke forsto hverandres utgangspunkt godt nok, og var gjensidig mistenksomme til hverandres motiver. Palestina-konflikten drøftet som kommunikasjonsproblem, med andre ord. Selv om en slik analyse ikke helt faller på plass i denne leserens verdensbilde, er bidraget interessant som en hjelp til å forstå hvorfor enkelte politiske journalister kan være fullstendig desorienterte etter å ha snakket med "kilder i Det Hvite Hus"! Den mest påfallende kontrasten er at der andre kommentatorer mener at palestinerne har gitt seg fra skanse etter skanse, var det i Malleys og Aghas verden palestinernes uvillighet til å "realitetsbehandle tilbudet" som torpederte Camp David.

Den siste artikkelen er skrevet av den mangeårige palestinaaktivisten Kjell Bygstad. Han gjør en oppsummering av hva som har påvirka norsk opinion i synet på Israel og Palestina siden 2. verdenskrig – og i denne sammenhengen særlig utviklinga av solidaritetsarbeidet for Palestina siden slutten av 1960-tallet. Nettopp synet på palestinernes kamp skapte store bølger på norsk venstreside i 1967 – og førte til splittelsen i det som den gang var Sosialistisk Folkeparti. Hvis vi ser bort fra – og det bør vi gjøre – Bygstads litt bitre kommentarer om AKP(m-l) og deres rolle i splittelsen av solidaritetsarbeidet på 1970-tallet, er det en imponerende innsats som har vært nedlagt av enkeltpersoner, organisasjoner og fagbevegelse i årene som fulgte.

Vardøger har her nok en gang bidratt til å gi aktivister og anti-imperialister kunnskap og ammunisjon som vil komme godt med i arbeidet for palestinernes sak og for at gode krefter en gang skal seire i Midtøsten. På redaksjonell plass oppfordrer Vardøger til å fortsette solidaritetsarbeidet, men peker på at en mulig løsning bare kan skje via et omfattende internasjonalt press mot Israel – med handelsboikott som sentralt virkemiddel.

Tor Otto Tollefsen

 

I Norge må vi spise fiskeprodukter i langt større grad enn det vi gjør i dag. Landbruket alene vil ikke vil klare å forsyne oss med nok mat. Det er en av konsekvensene dersom produksjonsmåter og global matvarehandel skal følge de retningslinjene som stakes ut i boka Kampen om maten.

Aksel Nærstad og Olav Randen (red): Kampen om maten
Boksmia forlag 2004, ISBN 92-91871-16-7, 272 sider

---

Forlaget Boksmia har nylig utgitt Kampen om maten, ei bok om matvareproduksjon og global matvarehandel. Utgivelsen er et samarbeidsprosjekt mellom forlaget og Utviklingsfondet og Norsk Bonde- og Småbrukarlag, med Olav Randen og Aksel Nærstad som redaktører. De mange bidragsyterne har bakgrunn i ulike miljøer, blant annet norsk landbrukssamvirke og grupperinger som organiserer jordokkupasjon i Brasil, bistandsarbeid og forskning.

I innledningskapitlet utformes to hovedmål for verdens matvareproduksjon: Bærekraftig utvikling og mat til alle. Så følger et par kapitler der dagens situasjon beskrives, både i vårt eget land og i globalt perspektiv. De multinasjonale selskapene blir her utsatt for sterk kritikk, både når det gjelder deres økende kontroll over produksjon og omsetting av matvarer, og deres ensidige målsetting om å hente mest mulig profitt ut av matvaremarkedet. Men også WTO, Verdensbanken (WB) og Det internasjonale pengefondet (IMF) får sitt pass påskrevet for rollen de spiller som løpegutter for de multinasjonale matvaregigantene. Særlig to forhold vies mye plass: Patentrettigheter knyttet til genmodifiserte organismer, og et globalt handelsregime der industrilandbruk og bønder i Nord favoriseres. Boka påpeker at så lenge de store selskapene får opptre som premissleverandører for produksjon og omsetting av matvarer, godt hjulpet av WTO, WB og IMF, får vi ikke gjort noe med den økende sultproblematikken i vår tid, og heller ikke med arbeidet for å sikre en bærekraftig utvikling. Men selv om hovedskytset rettes mot multinasjonale selskaper og deres støttespillere, viser boka hvordan det også på nasjonalt plan er nødvendig med systemendringer.

Nå trengs vel strengt tatt ikke denne boka for å opplyse folk om vår tids mangel på bærekraftig strategi og om det økende gapet mellom Nord og Sør. Men mange trenger nok å få dokumentert hvor systemrelatert årsaksforholdene er. Og det er kun en dypere forståelse av slike forhold som vil gjøre det mulig å arbeide fram tiltak som kan bidra til å snu utviklingen. Siste del av boka handler om nettopp dette, å stake ut en ny vei for matvareproduksjon og handel med mat i globalt perspektiv. I den sammenheng kommenteres flere av tiltakene som i dag gjerne anses som brukbare strategier for å nå målet om å dekke de fattiges behov for mat. Det blir påpekt at økt bistand i tradisjonelle former har en tendens til å fastholde land i Sør i en passiv mottakerrolle. Ideen om en såkalt ny, grønn revolusjon for å bedre u-lands selvforsyningsgrad blir også forkastet. Det vises til at evnen til å brødfø egen befolkning faktisk ble forverret i mange land, etter at nye produksjonsmetoder ble tatt i bruk under den forrige grønne revolusjon. Men ikke minst dokumenteres det hvordan den nye, genteknologibaserte bekjemp-sulten-kampanjen er et rent profittmotivert utspill fra kyniske aktører, med mye grums i sitt kjølvann: Slavekontrakter der fattigbønder tvinges til å betale avgifter til patentinnehavere, tilfeller av enorm avlingssvikt som forties, juks med forskningsresultater for å promotere genteknologien, dette er noen av eksemplene som boka viser til. Derfor er det ganske hårreisende at genteknologi lanseres som et nødvendig hjelpetiltak i kampen for å sikre nok mat til befolkningen i Sør.

I tillegg til å forkaste bistand og genteknologi som aktuelle virkemidler mot sult og fattigdom tar boka også avstand fra påstandene om at fattige matvareprodusenter i Sør vil tjene på frihandel og økt markedsadgang på verdensmarkedet. Statistikken viser et nokså entydig bilde: Frihandel har økt gapet mellom Nord og Sør. Årsakene er blant annet u-lands satsing på råvareeksport, kombinert med verdensmarkedets lave råvarepriser. Men mest alvorlig er nok likevel u-lands økende import av billige matvarer fra det subsidierte landbruket i Nord. For bybefolkningen i Sør blir billig, importert mat oppfattet som et gode, men på landsbygda fører dumpingprisene til at mange lokale bønder må gi opp produksjonen og forlate jorda de har drevet. Dermed mister de evnen til å forsørge seg selv og familien sin, og dumpingprisene blir ikke bare et privat, men også et nasjonalt problem fordi viktige matvareprodusenter forsvinner og antall fattige og jordløse øker. Dette er en dramatisk utvikling, spesielt for nasjoner der landbruket fortsatt utgjør størstedelen av produksjonen.

WTOs regelverk og WBs/IMFs krav om liberalisering og global konkurranse på matvaresektoren er med andre ord uforenlig med målsettingen om mat til alle. Og også målet om bærekraftig utvikling er ifølge boka uforenlig med dagens rådende matvarepolitikk. Og da ikke bare på det landbrukspolitiske området, der subsidiert industrilandbruk i Nord stadig vinner terreng på bekostning av tradisjonelle produksjonsformer i Sør, men også innen fiskerisektoren. I boka blir norsk oppdrettsnæring, med sitt store fôrbehov av både råfisk og kornprodukter, brukt som eksempel på kortsiktig tenkning. Som kontrast til denne ytterst ressurskrevende form for matproduksjon blir leseren gjort kjent med eldgamle former for fiskeoppdrett i Asia og Afrika, bevart inn i vår tid. Fordi det dreier seg om produksjon av planteetende fisk (karpe m.fl.) drevet i kombinasjon med landbruk, er en slik form for fiskeoppdrett både energibesparende og lite forurensende, i tillegg til å være effektiv. Med sitt store produksjonsvolum er dette oppdrettsfisket, i tillegg til å drives innenfor økologiske rammer, også en viktig kilde for å dekke proteinbehovet hos lokalbefolkningen i de respektive landene.

Et annet interessant eksempel som boka nevner, er den positive utviklingen i indisk melkeproduksjon. Den har blitt firedoblet i løpet av de siste 40 årene, men ikke som resultat av storskaladrift. Tvert imot er 3 kyr per bruk det vanlige. Og det er snakk om en produksjonsform der dyrene ikke spiser korn som kan brukes til menneskeføde, men nøyer seg med avfallskorn og andre biprodukter fra landbruket. Som gjenytelse får landbruket tilbake gjødsel som er viktig i planteveksten. Et slikt samspill gjør det uinteressant å fokusere på det enkelte dyrs produksjonsevne. Det er landets samlede melkeproduksjonen som teller, med det verdifulle tilskuddet av proteiner og kalsium som denne melka gir.

Slike eksempler gir en god pekepinn om hvordan matvareproduksjonen bør se ut i framtida: Små familiebruk basert på bærekraftige driftsformer, med produksjon for lokalt forbruk. Uten å diskutere nasjonalstatens framtidige rolle legger boka likevel hovedansvaret hos nasjonale myndigheter. I den forbindelse presiseres både retten og plikten til å brødfø landets befolkning. For å mestre denne oppgaven må hvert enkelt land ha mulighet til å beskytte sin matvareproduksjon mot konkurranse utenfra, gjennom tollmurer og importforbud. Internt vil det, både for å hindre overproduksjon og for å unngå mangel på enkelte typer matvarer, være nødvendig å opprettholde strenge reguleringsbestemmelser. Og for å sikre at bøndene får brukbar betaling, uten at maten blir for dyr, må det være opp til det enkelte land å vurdere hvilke former for subsidier som bør tas i bruk. Slike subsidier må imidlertid kun gjelde matvarer produsert for innenlands konsum.

Selv om matproduksjon i hovedsak skal være det enkeltes lands indre anliggende, vil det likevel være behov også i framtida for en del handel med mat på tvers av landegrensene. Kystnasjoner kan for eksempel bidra med fiskeeksport til land uten fiskerinæring, kaffe og sydfrukter vil fortsatt være etterspurte varer i store deler av verden, etc. Det er i boka et viktig poeng at denne handelen må bidra til å styrke u-lands økonomi.

Hva vil konsekvensene bli dersom produksjonsmåter og global matvarehandel skal følge de retningslinjene som stakes ut i boka?

For Norges vedkommende vil det bli nødvendig å spise fiskeprodukter i langt større grad enn det vi gjør i dag, fordi landbruket alene ikke vil klare å forsyne oss med nok mat. Og vi vil ikke kunne importere kornprodukter og bruke disse som fôr i fiskerioppdrett og kjøtt- og melkeproduksjon. Innen landbruket må i stedet grovfôr og utmarkas ressurser tas i bruk. Når det gjelder havet som kilde til mat, må den ressurskrevende og miljøødeleggende norske oppdrettsnæringa erstattes med et bærekraftig kyst- og havfiske. Når det gjelder produkter vi ikke kan dyrke selv, må vi være villige til å importere til relativt høye priser, både fordi produsentene i opphavslandet skal ha betalt for jobben sin, og fordi det koster å transportere mat over lange strekninger.

For u-land vil en slik ny verdensorden for matvareproduksjon og matvarehandel rent generelt være en stor fordel. Landbruket vil i hovedsak kunne innrettes på produksjon av mat for landets egen befolkning, og fiskerisektoren vil ikke lenger være truet av industrifartøyer som både stjeler kystbefolkningens arbeidsplasser og som ved sin kortsiktige rovdrift på ressursgrunnlaget ødelegger for framtidig fangst. Men selv om en slik global strukturendring i forholdet mellom Nord og Sør vil være et stort løft for det enkelte land i Sør, vil det mange steder i tillegg være nødvendig med vesentlige tiltak på det nasjonale plan for å sikre små matprodusenter gunstige betingelser. Ikke minst er omfattende jordreformer helt nødvendig i en rekke land.

For å kunne produsere mat ut fra de forutsetningene som er skissert i boka, er det nødvendig at WTOs makt over maten opphører. Uten WTO eller tilsvarende regelverk ville ikke de multinasjonale selskapene ha kunnet innta matvaresektoren og gjort den til en viktig arena for kapitalens kamp om profitten. Derfor har det verden over, blant bønder og jordløse, politikere og forskere, bistandsarbeidere og organiserte globaliseringsmotstandere, reist seg et unisont krav: WTO må trekkes ut av alt som har med matproduksjon å gjøre!

For at denne brede fronten skal få virkelig gjennomslagskraft og nå sitt mål, er det viktig å mobilisere enda større masser til kamp mot markedsliberalismens tyranni. Forhåpentligvis vil Randen/Nærstads bok ikke bare vekke akademisk interesse, men bidra til at flere her i landet velger å engasjere seg.

Rigmor Tollan

På Folkebevegelsen for lokalsykehusene sitt treff i Oslo sommeren 2004 ble vi lovet at myndighetene skulle sette av midler til en resultatevaluering av sykehusreformen i 2005. Nå er jeg redd for at vi ikke får noen evaluering, eller at evalueringa drukner i en ny reform. Samhandling og desentralisering – en overordnet strategi for de regionale helseforetakene. Dette er en rapport fra en nasjonal gruppe for samhandling, oppnevnt av de regionale helseforetakene. Dette strategidokumentet vil skape stor debatt fordi den legger føringer ikke bare for spesialisthelsetjenesten, men også for primærhelsetjenesten.

NOU 2005:3: Samhandling og desentralisering –
en overordnet strategi for de regionale helseforetakene

Du finner rapporten her

---

Ved overdragelsen av sykehusene til staten, valgte en å slå sammen lokalsykehus i helseforetak. Hålogalandsykehuset HF ble sammensatt av sykehusene på Stokmarknes, Narvik og Harstad. Denne vertikale sammenslåinga var både uforståelig og kunstig. At det er kommet endra styringssignal og skifte av direktører, vitner og om at denne modellen var ikke heldig. Det kan virke som at strategien for å sentralisere innen helseforetakene, går for sakte.

Den nye strategien om samhandling og desentralisering tar mer utgangspunkt i å følge pasientstrømmen og dermed inngripen i primærhelsetjenesten. I seg selv er dette en positiv vinkling. Og sammen med nedsettelse av "Prosjektgruppe – desentralisert spesialisttjeneste", skulle en tro at Folkebevegelsen for lokalsykehus har nådd frem med sin argumentasjon når Helse Nord nå skal gå i gang med en bred utredning om mulighetene for flere desentraliserte tjenester.

Jeg synes å se en agenda om at spesialisthelsetjenesten slik vi kjenner den gjennom lokalsykehusene, skal krympes dramatisk. Hvordan ellers skal en spare to milliarder kroner i Helse-Norge i 2005? Det fins kun to måter en kan kvitte seg med oppgaver. Det ene er å privatisere, det andre er å få andre til å overta oppgavene. Jeg har i flere leserinnlegg prøvd å reise denne kritikken (http://home.no.net/fbygdnes/dmg.html). Og jeg er møtt med taushet. Sjøl om jeg har spissa kritikken, har Helse Nord valgt å la være å svare. Taushet er og avslørende, er temaet tabu?

Helsereformen har hatt som oppgave å redusere det offentlige helsetilbudet for å rydde plass for private aktører. Denne utviklinga har kanskje gått tilfredsstillende i Helse Øst. Aftenposten avslører at Oslo bruker mest private tjenester. Hos Helse Øst var nesten 10 % av de kirurgiske inngrep i 2003 hos private sykehus. Hos Helse Nord var denne andelen bare 0,5 %. Også her er det en relativ kraftig øking av private tjenester, men med 212 kirurgiske inngrep, blir volumet alt for lite til å være interessante for private sykehus.

Lite volum og mye større bevissthet hos befolkninga om hva et lokalsykehus betyr, er nok viktige grunner for at arbeidet med å privatisere i nord går tregere. Her må en lete etter andre strategier. Derfor er det både forståelig og naturlig at den nasjonale gruppa for samhandling av sykehustjenestene, ledes fra Helse Nord. Finn Henry Hansen har vært leder, med rådgiver Daniel Haga også fra Helse Nord samt sekretær fra Tromsø. Det er i Helse Nord en har startet prøveprosjekt. Og det er sannsynligvis her en er kommet lengst med telemedisin.

Den nasjonale strategien for samhandling med primærhelsetjenesten, analyserer det kommende pasientgrunnlaget. Pga forventet lengre levealder, ser en for seg en kraftig økning av antall syke eldre. Antallet innbyggere over 67 år tror en vil øke med 50 % til 2030, mens antall over 80 år anslås å øke med 60 %. I tillegg regner en med at pasienter med rusavhengighet og psykiske lidelser vil øke. "Disse trendene fører samlet sett til en økning av kronisk syke pasienter med behov for langvarige og til dels sammensatte tjenestetilbud." (Side 14.)

Disse pasientgruppene er lite mobile, og er mindre villig til å betale for private tjenester. Disse vil bli ei stor belastning for spesialisthelsetjenesten om ikke de kan definere dem bort. Dermed argumenteres det for at de har et sammensatt sykdomsbilde som krever "breddekompetanse", og ikke først og fremst "spisskompetanse". Breddekompetansen er det primærhelsetjenesten som har. Disse pasientene ønsker en skal forbli primærhelsetjenesten sitt ansvar. Derfor lages det en struktur hvor det økonomiske ansvaret for dem skal ligge hos kommunene, men med faglig tilsyn fra spesialisthelsetjenesten. Dermed kommer lanseringa av en ny type lokalsykehus som distriktsmedisinske sentre (DMS).

Det vil nok bli en kamp om innholdet i lokalsykehusene. Debatten om nytt sykehus på Stokmarknes eller på Sortland var og en debatt om å gjøre et lokalsykehus om til et distriktsmedisinsk senter. Fjernes akuttberedskapen, vil både nærsykehus og lokalsykehus fort få samme status som distriktsmedisinske sentre. Og disse DMS-ene er det vertskommunene eller interkommunale selskap som skal ha ansvaret for. Vi står ovenfor en reform hvor kommunene igjen får oppgaver, men ikke penger. Vi står ovenfor en strategi hvor spesialisthelsetjenesten reduserer tilbudet med å definere pasientene til primærhelsetjenesten.

Planen fokuserer og på at det må lages samarbeidsavtaler mellom helseforetakene og kommunene. Og et av tiltakene er praksiskonsulentordninger på sykehusavdelingene. Disse skal bedre samarbeidsrutiner m.m. Helseforetakene ønsker å klargjøre pasientenes behov for oppfølging i primærhelsetjenesten, særlig fordi pasientretter mer og mer følges av økonomisk ansvar. Og de som ikke er forberedt på strengere oppfølging, vil være tapere. For kommunene kan det bli dyrt å ikke følge opp påleggene fra en pasientkonsulent.

Nasjonal gruppe for samhandling er oppnevnt av de fem regionale helseforetakene. Og det er helseministeren som derfor er ansvarlig. Ja mest sannsynlig er det regjeringa som har initiert denne strategien.

Frode Bygdnes

"Denne boka handlar om fornorskingspolitikken og arbeidet for å utvikle ein samisk skole. Dette er ikkje bare historie. Reformene på 90-talet førte med seg fleire tilbakeslag for samisk opplæring. Mens Regjering og Sameting kranglar om kompensasjon for tidligare fornorsking, ser vi klare teikn på at fornorskingspolitikken held fram. Derfor er denne boka meir aktuell enn ein skulle ønske." (Frå forfattaren sitt forord.)

Svein Lund:
Samisk skole eller Norsk Standard? Reformene i det norske skoleverket og samisk opplæring
Sámi skuvla vai Norsk Standard? Norgga oahpahusođastusat ja sámi oahppi
Davvi Girji 2003, 112 sider
ISBN 82-7374-515-5 (norsk), 82-7374-157-5 (samisk)

---

 

Svein Lund si bok frå 2003 er ei fortetta innføring i ein del av Norge si historie som kolonimakt i nord. Gjennom korte glimt frå historia maktar han å vise rasismen og det enorme tvangselementet i norsk samepolitikk.

Utdrag frå boka:

"Men når det fordres at tjenere, barn og barnebarn skal stå under husfarens velde, så stemmer dette ikke med samisk tradisjon og moraloppfatning. Heller ikke når det heter at mannen skal regjere kvinnen og forsørge henne, og hun skal være mannen underdanig. Slik har det aldri vært blant samer. … Slik søktes gjennom katekisme og hustavle innpodet i samene en moral og sosial ordning som ikke stemte med deres egen moraloppfatning og livsmåte."

(Bård Tvete: Skolebøker for samebarn i Norge fra Thomas von Westen til i dag. 1935)

"Det er misforstaaet Humanitet at søge at kalde tillive og nære denne Nationalitet. … Den som stræbte at opelske den lappiske Nationalitet var deres værste fjende, thi han indviede dem til Undergang. … Den eneste Redning for Lapperne var at absorberes af den norske Nationalitet."

(Stortingsrepresentant, seinare statsministar, Johannes Steen 1863)

"Ett sprog i Finmarken. Det er maalet. I de siste ti aar, og særlig da efter internaternes oprettelse, har fornorskningsarbeidet her oppe for alvor tat fart, Saa langt er man nu kommet, at de fleste av den yngre generation taler norsk med lethet, og gaar utviklingen i samme spor som hittil, vil inden tyve aar kanske maalet være naaet. Under disse forhold at ville indføre lappisk og kvænsk i norske skoler er intet andet end forloren sentimentalitet, opalet i feminine hjærner sydpaa."

(Nils Collett Vogt i 1918: Smaa breve fra Finmarken)

Nokon som hugsar Carl I. Hagen i forrige stortingsvalkamp?

Det fantest motstand mot denne politikken utan at det fekk følger for den norske staten sin fornorskingspolitikk.

Finnmark Arbeiderparti – sameprogram stortingsvalet 1906:

"Folkeskolen: Samisk skal være undervisningssprog hele skoletiden ut i alle fag undtagen norsk. Norskundervisningen skal begynde først fra 12. aar."

(Isak Saba blei valt inn på Stortinget for Finnmark Arbeiderparti, men fekk lita støtte frå partigruppa si på dette feltet.)

Presten Jens Otterbech og læraren Johannes Hilde i kampskriftet Fornorskningen i Finmarken(1917):

"Paa denne maate er dette lille folk søgt berøvet ved statens hjælp det helligste og høieste et folk eier – sit morsmaal. Vi føler os forvisset om at det norske folk, naar det faar hel og sand oplysning om dette forhold, ikke lenger vil fortsette slik. Det er os uværdig."

Svein Lund viser også eit særs grotesk utslag av rasismen ved å sitere skuledirektør i Finnmark 1923-33, Christen Brygfjeld:

"De få individer som er igjen av den opprinnelige lappiske folkestamme er nu så degenerert at det er lite håp om noen forandring til det bedre for dem. De er håpløse og hører til Finnmarkens mest tilbakesatte og usleste befolkning og skaffer den største kontingent herfra til vore sindsykeasyler og åndsvakeskoler."

Og verre blir dette når avisa Nordlys for få år sia kunne rapportere at samiske ungar i Spansdalen i Troms heilt fram til 1960-åra blei stempla som ådssvake av dei lokale skuleleiarane og sendt til Trastad Gård i Harstad avdi dei ikkje kunne snakke skikkeleg norsk. Eit folkemøte i bygda vedtok på 1960-talet å slutte å snakke samisk av omsyn til ungane.

Boka viser at det har vore positive endringar i høve til samane og samisk skulepolitikk, særleg etter at samane blei betre organisert og ikkje minst etter Alta-kampen. Men trass i endringar i lovar og retningsliner, viser Svein Lund at situasjonen langt frå er rosenraud for utviklinga av ein samisk skule i Noreg. Han siterer Ole Henrik Magga (Sametingets første president) frå 1994:

"Vi er kommet dit hen at mange snakker om en samisk skole. Sannheten er vel heller at det vi i dag har, er ikke "en samisk skole", men en slags delvis oversettelse av norsk skole. Og dessverre er heller ikke oversettelsen så fullstendig og god. Vi har ingen samisk skole verken når det gjelder innhold eller organisering."

Svein Lund presenterer skulereformane i Noreg og ein del av den pedagogiske debatten (og mangel på sådan). Ein interessant debatt, men som liksom historieglimta, kanskje i for liten grad knytta til dei sosiale og økonomiske endringane som låg/ligg til grunn.

I boka går han gjennom utviklinga på alt frå barnehagar til vaksenopplæringa og viser også korleis dette slår ut i høve til samisk opplæring – og korleis det i dei generelle reformane blir "gløymt" at det finst samar. For dei mange kritikarane på "venstresida" kan dette vere ei viktig påminning – at dette ikkje berre er eit spørsmål om minoritetspedagogikk, men også om problematikken kring det nasjonale spørsmålet.

Når Svein Lund peiker på at fornorskingspolitikken ikkje er over, er det ikkje berre eit spørsmål om manglar i norsk politikk, men konsekvens av medvite politiske val.

På eit større møte i Tromsø, då Gudmund Hernes sin siste reform skulle presenterast, var det ein og entusiastisk statssekretær som snakka om "den nye nasjonsbygginga". Både eg og andre i salen reagerte spontant. Eg hugsar eg kalte innrettinga for halvfascistisk og skjelte ho ut etter notar. Den unge statssekretæren var kanskje ikkje den rette mottakaren av reaksjonen, men som ukritisk formidlar meiner eg det var på sin plass å adressere ho og.

Hernes sin sentralistiske og "nasjonalistiske" line følger ein raud tråd gjennom norsk politikk. Særleg skremmande er det at dette har vore eit varemerke for "venstresida" i Arbeidarpartiet, etter siste verdskrig først og fremst representert med "mot-dagistane", ikkje minst Karl Evang og hans elitistiske og til dels halvfascistiske "skape det nye mennesket"-politikk. Noko som forklarer overgrep ovafor m.a. sigøynarar, brutale utslag innafor psykiatrien, og også korleis Spansdalen-saka kunne finne stad utan offentlege motreaksjonar før i byrjinga av 1990-talet.

I parantes kan nemnast den triste opplevinga mi av våre tidlegare politiske vener på Sri Lanka, JVP (Folkets frigjeringsfront) – "stalinistane", som predika: klassekampen er viktigast – og då vi spurte kva syn dei hadde på det nasjonale spørsmålet og tamilane, berre gjentok: klassekampen er viktigast, og som i praktisk politikk har hamna på ei ultra-nasjonalistisk line ovafor tamilske sjølvbestemmelsekrav.

Eg seier ikkje at alle på "venstresida" i norsk politikk har hamna der i høve til samiske sjølvbestemmelsekrav, men gud betre kor mange som har det. Så har Svein Lund rett i at fornorskinga ikkje over? Ja, og kanskje verre – det er teikn på at vi er inne i ein kritisk fase – vil samisk språk og kultur overleve?

I ein rapport, referert på Troms fylkeskommune sin samekonferanse i fjor, blei det ropt eit alvorleg varsko for samisk språkoverleving i fylket. Og fylkesordføraren ga utrykk for at berre ein ekstraordinær innsats kunne sikre samisk som levande språk i fylket. Trass i ein del positive lovendringar osb. i skulen, synk talet på elevar som har samisk som første- og andre-språk i vidaregåande skule.

Universitetet i Tromsø får kritikk i media for mangelfull og dårleg samisk språkopplæring. Forsvaret søker å fjerne store delar av reindrifta i Troms, gjennom ekspropriasjonskrav i Mauken-Blåtind og øydelegge livsgrunnlaget for dei fremste bærarane av samisk språk og kultur. Og vi får rapportar om sterk nedgang i fiskeflåten og talet på fiskarar som dreg i same retning – også dei sjøsamiske bygdene blir blodtappa. Livsgrunnlaget for samisk språk og kultur blir svekka.

Når no debatten om Finnmarkloven – som skulle danne grunnlaget for sikring av samisk kultur, språk og samfunnsliv – bringer samehetsen sine mest primitive former fram i lyset igjen, er historia med eitt nærverande og vi skjønner at rasisme ikkje er eit musealt omgrep.

Når ein veit at fiskeria, olje- og gassverksemda og gruvedrift blir forsøkt halde utafor ei ny forvaltning av Finnmark, så skjønner ein kva for materielle grunnar som ligg bak og nærer opp under rasismen.

Svein Lund sluttar boka si med ei oppmoding:

"Det er på tide å komme lenger enn å kritisere reformene og foreslå litt flikking her og der. Både samisk og norsk skole treng no ein diskusjon om alternativ til Norsk Standard."

Jo-o, men viss det blir alt, trur eg at vi i beste fall ender opp med ein glitrande samisk skule for stadig færre og i verste fall ei fortreffeleg grunngjeving for enda meir privatisering – oppretting av alternative skular.

Trass visse kritiske merknader, vil eg oppmode folk å skaffe seg boka. Det er ei bok som yppar til debatt og inneheld i tillegg ei stor litteraturliste for dei som ønsker å skaffe seg meir kunnskap.

Jon Arne Jørstad

SVeren Ottar Brox er en veteran på nei-sida. I boka Hvorfor nei? prøver han å overbevise alle tvilere ved å prøve å oppsummere alle gode argumenter mot norsk EU-medlemskap på litt over 90 sider. Det er, mildt sagt, et ambisiøst prosjekt.

 

Ottar Brox: Hvorfor nei?
Utgitt av Oslo Nei til EU 2004

Bestilles her

---

I forordet fastslår Brox hva formålet med boka er. Budskapet er at nei-sida må "holde kruttet tørt". Han mener ja-sida når som helst kan slå til, om forholdet mellom partiene på Stortinget endrer seg, siden det er et stort ja-flertall blant norske politikere. Han skriver: "For oss som ikke vil inn i en union hundre år etter at vi kom oss ut av den forrige, er det særlig viktig å utvikle en argumentasjon som kommer tvilerne i møte, alle de som gjennom ja-hegemoniet i mediene og politikken har fått inntrykk av at vi må ta standpunkt til noe helt annet enn i 1994." Formålet med boka er å gi disse argumenter.

Det mest iøynefallende med boka er strukturen. Hvert av de førtito kapitlene er ett argument, og få kapitler er på over to sider, og de lengste på tre. Boka inneholder ingen dype analyser av ei enkelt side i EU-spørsmålet, men kjapp og enkel argumentasjon på mange områder. Landbruk, fiske og havbruk, EU som klassespørsmål, høyrepopulisme og EU og EU som motvekt til USA.

Boka serverer konkrete og forståelige argumenter. Den gjør det lett for folk flest å sette seg inn i de viktigste nei-argumentene i et stort spekter av saksområder. Den spiller nettopp på nei-sidas styrke: Boka har lite verdiladde floskler, men mye logiske slutninger til å lære av.

Det er bra at boka tar opp klasseperspektivet. Brox legger vekt på at arbeiderklassen har interesser som er stikk i strid med at Norge blir med i EU. Det er ikke bare folk i primærnæringene som taper på EU.

Språklig er boka stort sett lettlest. Brox fører et folkelig og lettfattelig språk, og bare unntaksvis er det litt akademisk og tørt, noe som er viktig for å nå målgruppa: "folk flest".

Jeg savner større vekt på EU og kvinner, og ville ha ønsket meg et helt kapitel om EU og kvinner. Å bevare kvinnene som sterk nei-gruppe er viktig! Spørsmålet med bøker av denne typen er hvordan de skal brukes. I motsetning til Nei til EUs årbøker, egner ikke denne seg først og fremst som studiesirkel. Derimot er det en fin gave til tvilere eller EU-motstandere som kan ha bruk for en lett tilgjengelig samling argumenter i diskusjoner på jobb eller skole.

Denne boka kommer til å bli en gjenganger som bursdagspresangen til mine nærmeste venner. Først og fremst de som ikke er organisert politisk.

Ole Marcus Mærøe

Fru Halvorsen har en drøm. Hun drømmer
om å ri på verdens villeste hest
som intet menneske har klart å håndtere

Inspirert av dens råskap,
og fascinert av dens uregjerlighet,
drømmer hun om å mestre den.

Hun vil forsøke å sette seg oppå,
holde den i tøylene og hindre
at den løper løpsk.

Hun vil forsøke det som
generasjoner og millioner
av mennesker har forsøkt før henne.

Myten om den ville hesten
og sagnet om dens uregjerlighet
har gjort henne besatt

besatt av tanken
på å temme den
og gjøre den snill.

Men om hun ikke raskt blir kasta av
vil hesten ri av gårde med henne
inn i solnedgangen

med fruen hengende etter i tømmene.

Jon Carlstedt Tønnesen

Noen mennesker tror at man kan forandre verden uten å ta makta. Nei, sier de, dere må ikke en gang tenke på å prøve gjøre bruk av staten. (1) Hvorfor? Fordi, som John Holloway forsikrer: «Å kjempe gjennom staten er å bli involvert i den aktive prosessen med å påføre seg selv nederlag.» Nei, proklamerer de, (per definisjon) kan ikke staten utfordre kapitalismen. Hvorfor? Fordi den er del av kapitalen. Og virkelig, som Holloway skriver: Staten (enhver stat) må gjøre alt den kan for å skaffe tilveie forutsetninger som fremmer kapitalens profitabilitet.»

 

Slike ideer er ikke nye. Men de er blitt gjenopplivet i visse kretser (spesielt i Latin-Amerika) fordi de gjenspeiler en periode med skuffelse og nederlag. Skuffelse og nederlag på grunn av feil begått av statsdominerte samfunn som Sovjetunionen og dem som fulgte dem, når det gjaldt å leve opp til sine løfter om å skape en ny verden. Likeså skuffelse og nederlag på grunn av sosialdemokratiets tragedie, et partisom ved å kapitulere for kapitalens logikk har vist at det bare tilbyr barbari med menneskelig ansikt.

Nå har Holloways insistering på at vi må forkaste «hele tanken om at et samfunn kan bli forandret gjennom å vinne statsmakt» blitt avvist på to tydelige måter. Konkret er den blitt avvist på en dramatisk og spennende måte av den bolivarske revolusjon i Venezuela. Kunne vi tenke oss forandringene som skjer her nå, uten statens makt?

Denne ideen er også blitt tilbakevist teoretisk – ved forståelsen av økonomiske system allment og av vilkårene for å utvikle sosialisme spesielt, knyttet til Karl Marx’ tanker. For Marx var det sjølsagt at arbeiderne trenger statsmakta for å skape vilkårene for et samfunn som kunne gjøre slutt på den kapitalistiske utbyttinga. Likedan avviste han å skrive ut detaljerte modeller, «oppskrifter» for framtidssamfunnet – disse «fantastiske bildene og planene for et nytt samfunn» som utopistiske motstandere av kapitalismen tilbød. Det var en kritisk grunn til begge deler: sosialisme faller ikke ned fra himmelen.

Sosialismen som prosess

Ikke noe nytt økonomisk system faller ned fra himmelen. Heller enn å falle ned fra himmelen eller oppstå jomfruelig og fullendt av de intellektuelles tanker, vokser nye produktivkrefter og nye produksjonsforhold fram innenfor, og i motsetning til det eksisterende samfunnet. Det er en følge av dette at det nye samfunnet aldri kan være fullt utformet fra starten. I utgangspunktet må det nye samfunnet bygge på elementer av det gamle samfunnet. Marx undedrstreket at det sosialistiske samfunnet som vokser ut av kapitalismen, nødvendigvis må være «påført fødselsmerkene til det gamle samfunnet, økonomisk, moralsk og intellektuelt».

Kjernen i den dialektiske forståelsen til Marx er erkjennelsen av at det nye samfunnet nødvendigvis oppstår i en skadet form og at det utvikler seg ved å omforme sine egne historiske forutsetninger, ved å overskride skavankene sine. Bare når det nye samfunnet står på sine egne grunnvoller, bare når det bygger på premisser som det sjøl skaper, kan vi innse hvilke muligheter som var tilstede i det fra begynnelsen av. Marx forstod dette som en prosess, hvor vi kjemper for å frigjøre oss selv fra byrdene av det gamle samfunnet.

Nøyaktig hvilken skavank var det Marx uttrykkelig identifiserte ved sosialismen i det den grodde fram? Det var ikke (som det ofte blir sagt) at produktivkreftene var for svake og at den viktigste oppgaven derfor måtte bli å utvikle produktivkreftene. Den spesielle skavanken som Marx beskrev var den menneskelige natur som var skapt i det gamle samfunnet med sine gamle ideer – folk som fortsetter med å være sjølopptatte, og som derfor mener de sjøl har rett på å få tilbake nettopp det de tror at de har bidratt med til samfunnet. Et slikt samfunn er kjennetegnet av et mangfold av byttetransaksjoner – et samfunn der enhver regner på sin egeninteresse og føler seg snytt hvis han ikke mottar sin ekvivalent. Marx er krystallklar på at denne oppførselen er en arv fra det gamle samfunnet. Den viser klart at vi enda ikke tenker på samfunnet som en menneskelig familie der alles frigjøring er forutsetningen for den enkeltes frigjøring.

Men denne sjølopptattheten vil ikke være den eneste skavanken som er tilstede når det nye samfunnet oppstår. Det nye samfunnet er smittet økonomisk, sosialt og intellektuelt: historiske tradisjoner med patriarkat, rasisme, diskriminering og betydelige ulikheter når det gjelder utdanning, helse og levestandard, er blant elementene som det nye samfunnet kan arve. Men i stedet for å akseptere disse hindrene for menneskelig utvikling, må disse skavankene bli møtt i en prosess som forstår dem som skavanker.

Når du erkjenner at sosialisme er en prosess, da forstår du at svaret på eksistensen av skavanker som sjølopptatthet, rasisme og patriarkat ikke er å bygge institusjoner som tar dem opp i seg. Karakteristisk for de fleste forsøk på å bygge sosialisme i det tjuende århundre var for eksempel konklusjonen om at folks iboende sjøloptatthet betyr at det viktigste er å framskaffe nødvendige økonomiske insentiv for å motivere folk til arbeid. Bonusordninger, overskuddsdeling, ulike former for pengeinsentiv ble sentrale. Den underliggende logikken var at utviklinga av produktivkreftene som dette drev fram, ville virke som en slags «dråpevanning» – at det nye mennesket gradvis ville vokse fram.

Men i virkeligheten oppstår den motsatte effekten. Når du prøver å skape det nye samfunnet ved å bygge på de skavankene som det har arvet fra det gamle samfunnet, styrker du de elementene fra det gamle samfunnet som er innebygd i det nye samfunnet på det tidspunktet det oppstår. Når du oppmuntrer egoismen, styrker du tendensen folk har til å handle ut fra egne interesser uten blikk for andres interesser. Du styrker og utdyper splittelsen mellom individer, grupper, regioner og nasjoner. Du får ulikheter til å se fornuftige ut. Når du legitimerer ideen om at å berike seg sjøl er i alles interesse, da skaper du vilkårene for å vende tilbake til det gamle samfunnet.

Hvordan kan det være mulig å bygge et nytt samfunn på prinsippet om egeninteresse? Hvordan kan man på dette grunnlaget skape de menneskene som fordi de innser forskjellene seg imellom har enhet som sin andre natur? Det er innlysende at vi ikke kan overse naturen til menneskene som vokser ut av det gamle samfunnet. Nettopp fordi han forstod at bærerne av enhver prosess er særskilte menneskelige vesener, forstod Marx at man ikke umiddelbart kan skape et samfunn basert på fordelingsprinsippet «til enhver etter behov». Å sette de gamle aktørene inn i denne nye strukturen måtte uvegerlig føre til katastrofe. Han forstod at vi ikke kan gå direkte til et samfunn kjennetegnet av rettferdighet og likeverd, som passer for et virkelig menneskelig samfunn, for den menneskelige familie. Men Marx argumenterte så absolutt ikke for at måten å skape det nye samfunnet på, var å bygge på de skavankene som det nødvendigvis må inneholde i sin opprinnelse.

Den sosialistiske prosessen er heller en prosess av både nedbryting og oppbygging – en prosess der de gjenværende elementene av det gamle samfunnet blir ødelagt (inkludert støtte til kapitalens logikk) og en prosess som skaper nye sosialistiske mennesker.

Menneskene og sosialismen

Det var ingen i det 20 århundre som bedre enn Che Guevara artikulerte det viktige ved å utvikle nye sosialistiske mennesker. Han forstod at hvis du forsøker å bygge sosialisme ved hjelp av «de sløve redskapene som kapitalismen har overlatt oss (varen som den økonomiske cella, individuell
materiell interesse som brekkstang osv.)», da vil effekten være å undergrave utviklinga av bevisstheten. For å bygge det nye samfunnet, understreket han, er det nødvendig, samtidig med det nye materielle fundamentet, å bygge den nye mannen og den nye kvinnen.

Vi må huske målet. Hvis du ikke vet hvor du ønsker å dra, da kan ingen vei bringe deg dit. Den verden som sosialister alltid har ønsket å bygge, er en verden der menneskene forholder seg til hverandre som deler av en menneskelig familie, et samfunn der vi erkjenner at andres velferd vedkommer oss, en verden av menneskelig solidaritet og kjærlighet der vi har «en sammenslutning hvor den frie utviklinga av hver enkelt er betingelsen for alles frie utvikling» i stedet for klasser og klassemotsetninger.

Den verden som vi ønsker å skape, er et samfunn av sammensluttede produsenter der hvert individ er i stand til å utvikle sitt fulle potensial – den verden som i følge Marx vil tillate den «absolutte utfoldelse av hver enkelts kreative muligheter», den «fullstendig utfoldelse av det menneskelige innhold», «utvilkling av alle menneskelige evner som et mål i seg sjøl». De fragmenterte, forkrøplede menneskene som kapitalismen skaper, vil bli erstattet av det fullt utviklede mennesket, «det fullt utviklede individet, for hvem de ulike sosiale funksjonene er forskjellige typer aktivitet som han tar hånd om i tur og orden.»

Men disse menneskene faller ikke ned fra himmelen; og det fins bare en måte de kan skapes på – gjennom sin egen aktivitet. Bare gjennom å øve både sine åndelige og fysiske evner på alle livets områder utvikler menneskene disse evnene; de produserer i seg sjøl spesielle evner som tillater dem å utføre nye aktiviteter. Den samtidige forandringen av omgivelser og sjølforandring (som Marx kalte «revolusjonær praksis») er måten vi bygger det nye samfunnet
og det nye mennesket på.

Det er innlysende at våre institusjoner og mellommenneskelige forhold må være av en natur som gir rom for slik sjølutvikling. Uten demokrati i produksjonen kan vi for eksempel verken bygge et nytt samfunn eller nye mennesker. Når arbeidere deltar i å styre seg sjøl, kombinerer de begrepet om arbeid med det å utføre det. Da kan ikke bare det intellektuelle potensialet til alle sammensluttede produsenter utvikles, men den «stilltiende kunnskap» som arbeidere har om bedre måter å arbeide og produsere på kan også bli en sosial kunnskap som vi alle kan dra nytte av. Demokratisk, deltagende og protagonistisk *) produksjon drar både nytte av våre skjulte menneskelige ressurser og utvikler evnene våre. Men uten kombinasjonen av hode og hånd forblir mennesket slike fragmenterte, forkrøpla mennesker som kapitalismen skaper – skillet mellom dem som tenker og dem som handler fortsetter – akkurat som det mønsteret som Marx beskrev der «utviklinga av de menneskelige evnene på den ene sida er grunnet på at utvikling blir hindret på den andre sida.» Demokrati i produksjonen er en nødvendig forutsetning for alles frie utvikling.

Men hva er produksjon? Det er ikke noe som bare skjer i en fabrikk eller i det vi tradisjonelt identifiserer som en arbeidsplass. Enhver aktivitet som har som mål å skaffe tilveie noe som kan tjene til menneskelig utvikling (og spesielt de som fostrer menneskelig utvikling direkte), må forstås som produksjon. Videre må ideene som utvikler produksjonen sjøl bli produsert. Målene som styrer produksjon, kjennetegnene som karakteriserer et samfunn. Under kapitalismen er dette den individuelle kapitalistens mål: profitt. Men i et samfunn av forente produsenter er målene bestemte mål for folks sjølutvikling i det samfunnet. Bare gjennom en prosess der folk er involvert i å fatte beslutningene som vedkommer dem på ethvert relevant nivå (dvs. i deres nabolag, lokalsamfunn og samfunn i det hele), kan målene som styrer produksjonsvirksomhet være folkets egne. Gjennom å involvere seg i å ta disse demokratiske beslutningene omformer folk både omgivelsene sine og seg sjøl – de produserer seg sjøl som subjekter i det nye samfunnet.

Denne kombinasjonen av demokratisk utvikling av mål og demokratisk utøvelse av de samme målene er avgjørende, for det gjør mennesker i stand til å forstå forbindelsene mellom sine handlinger og mellom hverandre. Åpenhet er regelen i samfunnet av forente produsenter: Det er alltid klart hvem som har avgjort hva som må gjøres og hvordan det skal bli utført. Gjennom åpenhet er grunnlaget for solidaritet styrket. Ved at vi forstår vår gjensidige avhengighet blir det lettere å se våre felles interesser, en enhet grunnet på anerkjennelse av våre ulike behov og evner. Vi ser at produktiviteten er resultatet av å kombinere våre ulike evner, og at enheten vår, og det felles eierskapet til produksjonsmidlene gir oss alle utbytte av våre felles anstrengelser. Dette er forutsetningene for at fruktene av samarbeidet skal flyte i overflod, og vi kan konsentrere oss om det som virkelig er viktig – å skape forutsetningene for at utvikling av alle menneskelige krefter er målet i seg sjøl.

Alle disse kjennetegnene og forholdene finnes samtidig side ved side og støtter hverandre i den verdenen som vi ønsker å bygge. Demokratisk beslutningstaking på arbeidsplassen (i stedet for kapitalistisk ledelse og overvåking), demokratisk ledelse av samfunnet når det gjelder handlingsmål
(i stedet for kapitalisters ledelse), produksjon med sikte på å tilfredstille behov (heller enn med sikte på byttehandel), felles eierskap til produksjonsmidlene (heller enn privat eller gruppe-eierskap), en demokratisk, deltakende, og protagonistisk (2) form for styring (heller enn en stat som står over samfunnet), solidaritet basert på anerkjennelse av vår felles menneskelighet (heller enn egoisme), og innretting på å utvikle menneskets muligheter (heller enn på produksjon av ting) – alt dette er byggesteiner i et nytt organisk system, det virkelig menneskelige samfunnet.

Så, hvordan kan vi bygge en slik verden?

Den sosialistiske byggeprosessen

Sosialisme faller ikke ned fra himmelen. Den har nødvendigvis rot i særskilte samfunn. Og det er grunnen til at vi blir ført på villspor hvis vi stoler på detaljerte universelle modeller. (Tenk på hvordan mange venstrekritikker av Den bolivarske revolusjonen har sin opprinnelse i det faktum at den er ulik den tidlige Sovjetunionen!) Ethvert samfunn har sine enestående karaktertrekk – sin enestående historie, tradisjoner (inkludert religiøse og urfolkstradisjoner), sine mytologier, sine helter som har kjempet for en bedre verden, og de spesielle evnene som folk har utviklet gjennom kamp. Siden vi snakker om en menneskelig utviklingsprosess, og ikke om abstrakte oppskrifter, forstår vi at vi går tryggest fram når vi velger vår egen vei, en vei som folk gjenkjenner som sin egen (heller enn den bleke imitasjonen av noen andre).

Alle starter også prosessen med å bygge sosialisme fra forskjellige steder når vi snakker om økonomisk utviklingsnivå – og det berører opplagt hvor mye av vår utgangsaktivitet som kan bli innrettet på framtida (hvis vi er avhengige av våre egne ressurser). Hvor forskjellig er ikke situasjonen i ulike samfunn, avhengig av styrken til deres innenlandske kapitalistklasse og oligarkier, i hvilken grad de er dominert av globale kapitalistiske krefter, og i hvilken grad de kan regne med støtte og solidaritet fra andre samfunn som allerede er underveis mot sosialisme?

Videre kan de historiske aktørene som setter i gang marsjen, være helt forskjellige i hvert tilfelle. Her en godt organisert arbeiderklassemajoritet (som i oppskriftsboka fra tidligere århundrer); der en bondehær, et ledende parti, en nasjonal frigjøringsallianse (i valg eller bevæpna), opprørere fra hæren, en anti-fattigdomsallianse. Det er for mange variasjoner til at vi kan nevne dem alle, og mange som ennå ikke har oppstått. Vi ville vært pedantiske tosker hvis vi insisterte på at det bare finnes én måte å starte en sosialistisk revolusjon på.

Men når det gjelder å bygge et sosialistisk samfunn i den virkelige verden, er ett steg på hver spesiell sti kritisk: kontroll med og omforming av staten. Uten at statsmakta unndras kapitalistisk kontroll vil enhver reell trussel mot kapitalen bli ødelagt. Den kapitalistiske staten er et avgjørende støttepunkt for reproduksjonen av kapitalistiske samfunnsforhold, og hæren, politiet, rettssystemet og statens økonomiske ressurser vil bli mobilisert for å kvele ethvert tilløp til inngrep som ikke lar seg absorbere. Når den blir utfordret, bruker kapitalen alltid statsmakta.

Til forskjell kan en stat som er innretta på å være jordmor for et nytt samfunn, både innsnevre vilkåra for reproduksjonen av kapital og åpne døra for kimene til det nye samfunnet. Det å vinne «demokratikampen» og «benytte sitt politiske herredømme til gradvis å fravriste borgerskapet all kapital», forblir like avgjørende nå som da Marx og Engels skrev Det kommunistiske manifest. Ved å sikre at produksjonsmidlene kommer i de sammensluttede produsentenes besittelse og i økende grad blir styrt i følge deres logikk og ved å bruke statsmekanismer til å kanalisere ressurser bort fra det gamle og over i det nye, er arbeidernes stat et avgjørende våpen for å gjennomføre kampen mot kapitalen.

Men som Marx viste, krever denne prosessen en spesiell type stat – ikke den nedarvede typen stat som står utapå og over samfunnet og er «en offentlig styrke organisert med sikte på sosialt slaveri». Staten må sjøl bli omformet til en stat som er underordnet samfunnet, den må omformes til «produsentenes sjølstyre». Uten å skape makt nedenfra framfor den sjølutviklinga som er kjernen i samfunnet av sammensluttede produsenter, vil tendensen bli framvekst av en klasse utapå og over oss – en klasse som identifiserer framgang med evne til kontroll og ledelse ovenifra.

Det er viktig å erkjenne at Marx fra starten av ikke forstod at arbeiderklassen ikke kunne bruke «det allerede etablerte statsmaskineriet … til sine egne formål.» Men han lærte av historien. Spesielt lærte han at arbeidere i Pariserkommunen spontant hadde oppdaga den nødvendige formen til arbeiderstaten – en demokratisk og desentralisert stat nedenifra. «Hele Frankrike», kommenterte Marx, «ville ha blitt organisert i sjølarbeidende og sjølstyrende kommuner». Og han svarte på anarkisten Bakunins tvil med hensyn til arbeiderstaten: Ja, alle samfunnets medlemmer kunne virkelig bli
regjeringsmedlemmer «fordi det hele starter med sjølstyre i bydelene». Marx dro umiddelbart kjensel på Paris-arbeidernes innsikt fordi «revolusjonær praksis» var kjernen i hans visjon.

Revolusjonær praksis

For mange av det nittende århundrets sosialister var måten å skape det nye samfunnet på å trekke folk ut av kapitalismen og demonstrere at et ikke-kapitalistisk alternativ var en overlegen form for sosial og økonomisk organisering. De som argumenterte for dette, så ofte filantroper eller staten som
mulig finansieringskilde for nye demonstrasjonsprosjekter. For Marx gjenspeilet slike forslag en tid da kapitalismens redsler var kommet til syne, men ikke grunnlaget for å gå ut over kapitalen.

Marx avviste ikke utopistenes mål. Han argumenterte heller for at «bare midlene er forskjellige og bevegelsens virkelige betingelser er ikke lenger tåkelagt i utopiske fabler.» Og hva var så de forskjellige midlene som Marx beskrev? «Den militante organiseringa av arbeiderklassen.»

Se på hva arbeidende mennesker gjør, sa Marx. Gjennom sine egne kamper for å tilfredsstille sine behov avslører de at kampen for et nytt samfunn blir ført ved å kjempe innafor kapitalismen heller enn ved å lete utafor. Gjennom disse kampene vil arbeiderne erkjenne sine felles interesser, de vil forstå nødvendigheten av å slutte seg sammen mot kapitalen. Det var ikke bare danninga av en blokk mot kapitalen som vokste fram av disse kampene. Marx understreket konsekvent at selve kampprosessen var en prosess som omskapte folk; gjennom å kjempe for sine behov, «tilegner de seg et nytt behov – behovet for et samfunn – og det som oppstår som et middel blir et mål. De omformer seg selv til subjekter som er i stand til å forandre sin verden.

Det er dette Marx kalte en «revolusjonær praksis»: «sammenfallet av endringen av betingelsene og menneskelig aktivitet eller sjølforandring.» Marx’ budskap til arbeiderne, bemerket han en gang, var at de må gjennom årevis med kamp «ikke bare for å få til samfunnsmessige endringer, men også for å forandre seg sjøl». Mer enn tjue år seinere skreiv han også at arbeiderne vet at «de må gjennom lange kamper, gjennom en serie av historiske prosesser, som omformer betingelser og mennesker». Kort sagt, midlene for å oppnå det nye samfunnet kan ikke skilles fra prosessen med å kjempe for det – bare når de er i bevegelse kan folk kvitte seg med «alle tiders oppsamlete møkk.»

Av denne grunn kan sosialisme aldri bli gitt folk ovenifra. Den er den arbeidende klassens eget verk, påstod Marx. Det er derfor Pariserkommunen var så viktig for ham. Når vi først forstår at folk produserer seg sjøl gjennom sin egen aktivitet, følger det at bare der staten i form av mellommann for (og makt over) arbeiderne viker plass for «produsentenes sjølstyre», vil det oppstå en kontinuerlig prosess der arbeiderne både kan forandre omgivelsene og seg sjøl.

En demokratisk revolusjon tillater gjennom revolusjonær praksis sjølutviklinga til folk på alle områder og sikrer forutsetningene for at evnene deres vokser.  Vi kan bedømme framgangen langs den sosialistiske oppbyggingens vei gjennom veksten i arbeidernes evne til sjølstyre, i demokratisk,
deltagende og protagonistisk (2) sjølstyre ved folket i lokalsamfunn og i hele samfunnet, og gjennom utviklinga av virkelig solidaritet blant folk.

Når vi forstår målet til denne prosessen – et samfunn som tillater den fullstendige utviklinga av det menneskelige potensial – er det et enkelt spørsmål som kan bli reist rundt alt strev (uansett ulikheter i historier og situasjoner): Blir de nye produksjonsforholdene skapt? Den virkelige målestokken for om vi drar dit vi ønsker reise, er om skrittene som blir tatt styrker eller svekker de nye forholdene med sammensluttede produsenter. Det eneste sanne fundamentet for det nye samfunnet er utviklingen av arbeiderklassens sjøltillit og enhet, dens sjølutvikling. Uten det bygger vi sandslott.

Om å bygge det tjueførste århundrets sosialisme

På samme måte som Marx var forberedt på å forandre syn i lys av Pariserkommunen, må vi dag tenke på sosialismen i lys av det tjuende århundrets erfaringer.

Vi må forstå at det tjueførste århundrets sosialisme ikke kan være et statssamfunn hvor avgjørelser fattes ovenifra og ned, og der de som innehar statlige embeter eller er kadre i sjølreproduserende fortropper har enerett til alle initiativ. Nettopp fordi sosialismen fokuserer på menneskelig utvikling, legger den vekt på behovet for et samfunn som er demokratisk, som oppmuntrer til deltakelse og er protagonistisk. (2) Et samfunn dominert av en allmektig stat frambringer ikke de menneskene som kan skape sosialisme.

Av samme grunn er sosialisme ikke populisme. Et samfunn der folk ser i retning staten etter ressurser og svar på egne problemer, fostrer ikke utviklingen av menneskelige evner. I stedet lar det dem forbli mennesker som ser i retning staten etter alle svar og mot ledere som lover alt.

Og videre så er sosialismen ikke total-itarisme. Nettopp fordi mennesker er forskjellige og har ulike behov og evner, krever utviklinga deres per definisjon anerkjennelse av og respekt for ulikheter. Verken statlig eller lokalt press for ensretting i produktiv aktivitet, forbruksvalg eller livsstil understøtter framveksten av det Marx hilste velkommen som enhet basert på erkjennelse av ulikhet.

Vi behøver også å erkjenne at sosialisme ikke er dyrking av teknologi – en sykdsom som har plaget marxismen og som i Sovjetunionen førte til enorme fabrikker, gruver og kollektivfarmer for å oppnå antatte stordriftsfordeler. Vi må heller erkjenne at små bedrifter både kan tillate større demokratisk kontroll nedenifra (og slik utvikle produsentenes evner), og bedre sikre et miljø som kan tjene folks behov.

Vi kan dra lærdommer av det tjuende århundrets erfaringer. Nå vet vi at ønsket om å utvikle et godt samfunn for folk, ikke er tilstrekkelig – man må være forberedt på å bryte med kapitalens logikk for å kunne bygge en bedre verden. Og nå vet vi at sosialisme ikke kan oppnås ovenifra gjennom strevet og formynderskapet til en fortropp som griper alle initiativ og mistror massenes sjølutvikling. «Arbeiderklassen», understreket Rosa Luxemburg klokt, «krever retten til å gjøre sine egne feil og lære i historiens dialektikk.» Når vi tar utgangspunkt i målet om et samfunn som kan slippe løs alle menneskets muligheter, og innser at veien fram til det målet ikke kan skilles fra folks sjølutvikling, da kan vi bygge et virkelig menneskelig samfunn.

Jeg antyder faktisk at mange av det tjuende århundrets lekser er blitt lært av og er tatt vare på i den boliviarianske grunnloven. I at artikkel 299 legger vekt på «å sikre altomfattende menneskelig utvikling»:
– i erklæringen i artikkel 20 om at «enhver har retten til fri utvikling av hans eller hennes egen personlighet».
– i at artikkel 102 fokuserer på «utvikling av de skapende mulighetene til ethvert menneske og den fulle utøvelse av hans eller hennes personlighet i et demokratisk samfunn»;
– i at artikkel 62 erklærer at folkets deltagelse er «den nødvendige måten for å oppnå den involvering som kan sikre deres fullstendige utvikling, både individuelt og kollektivt»;
– i kravet om demokratisk planlegging og deltagende budsjettering på alle nivå i samfunnet;
– i at artikkel 70 fokuserer på «sjølstyre, fellesstyre, kooperativer i alle slags former» som eksempler på «typer av sammenslutninger ledet av gjensidig samarbeid og solidaritetsverdier»;
– og i forpliktelsene, som er nedfelt i artikkel 135, at «som en dyd av solidaritet er sosialt ansvar og humanitær hjelp private individers plikt i samsvar med deres evner». Elementene til det tjueførste århundrets sosialisme er der i ideell form.

Kampen står nå om å virkeliggjøre dem.

 

---

Noter:

1) Bygd på en tale holdt for den Nasjonale konferansen for revolusjonære studenter for bygging av sosialismen i det 21. århundret, Merida, Venezuela, 22. juli 2005.
2) Protagonistisk: (av protagonist, opprinnelig hovedpersonen i et klassisk gresk drama, hovedperson, ledende skikkelse, forkjemper.) En protagonistisk produksjon lar de produserende spille en hovedrolle, gjør dem til subjekter i forandring. Ordet brukes på spansk i forbindelse med den bolivarske grunnloven og den bolivarske revolusjonen i Venezuela, men har ikke noe motstykke verken på engelsk eller norsk. «Mine engelske forleggere fortalte meg igjen og igjen at ’det finnes ikke noe sånt ord’», forteller forfatteren. «Vel og bra, svarte jeg, vi skal GJØRE det til et ord. Språk er politikk (som alt annet), og det å understreke hvor viktig det er med protagonistisk virksomhet er en politisk handling.» (Overs. Anm.)