Jacob Børresen er pensjonert marineoffiser, og var blant annet militær sekretær for forsvarsminister Johan Jørgen Holst 1986-88 og sjef for operasjonsstaben ved Forsvarskommando Nord- Norge 1990-93.

Til tross for omfattende militær og sivil innsats går utviklingen i Afghanistan i feil retning. Taliban og andre opprørsgrupper er på frammarsj. ISAFs tapstall øker. Det kan derfor være grunn til å spørre. Hva gjør egentlig Norge i Afghanistan? Hva dreier det norske nærværet seg om? Hva er målsettingen? Og hva er utsiktene til å lykkes? Bør USA, NATO og Norge trekke styrkene sine ut, og i så fall: Hva skjer da med Afghanistan?

En kort historikk

Krigen som nå pågår i Afghanistan begynte den 7. oktober 2001. Amerikanske og britiske avdelinger angrep det talibanstyrte Afghanistan. Angrepet var en reaksjon på terrorangrepet på USA 11. september 2001 og skjedde under påberopelse av retten til selvforsvar, nedfelt i FN-pakten. Målet var å fange Osama Bin Laden, som det var antatt sto bak terrorangrepet 11. september, ødelegge hans organisasjon al Qaida, fjerne Taliban-regimet som hadde støttet al-Qaida og gitt organisasjonen et tilfluktssted. Hensikten var å sette inn et demokratisk regime i Kabul som kunne stabilisere og gjenreise landet som en pålitelig vestlig alliert i en geostrategisk viktig region.

Den 19. desember 2001 vedtok sikkerhetsrådet å autorisere en internasjonal styrke – ISAF – for at det afghanske styret og FN-personell kunne operere i sikkerhet. ISAF hadde til å begynne med, under britisk ledelse, ansvar for sikkerhet og stabilitet i hovedstaden Kabul, men tok etter hvert også ansvar i større deler av landet. Fra august 2003 overtok NATO kommandoen over ISAF, som samtidig fikk ansvar for hele Afghanistan.

Arbeidet med å bygge et stabilt Afghanistan har vist seg å være vanskeligere enn mange hadde forestilt seg. Et hovedproblem i Afghanistan har vært Vestens vilt urealistiske målsettinger, hvorav nettopp etablering av demokrati har vært blant de viktigste. Man kan jo spørre seg hva de tenkte på, planleggerne som i 2001 og 2002 trakk opp retningslinjene for innsatsen i Afghanistan. Hørte de ikke på de mange britiske historikerne som samlet lærdommer fra tre afghanske kriger? Studerte de ikke krigen mellom Sovjetunionen og Afghanistan for å finne ut hvorfor 120 000 sovjetiske soldater ikke maktet å påtvinge det afghanske folk sin vilje?

Som kjent lyktes det relativt raskt å fjerne Taliban-regimet fra Kabul og sette inn en lojal marionett, pasjthuneren Hamid Karzai, i presidentstolen. Ingen av de andre målsettingene er derimot nådd. Osama bin Laden er fortsatt på frifot (om han da er i live), regjeringen i Kabul er riktig nok vestlig orientert men neppe noen pålitelig alliert. Det er gjort en del for å gjenreise landet. Mange har fått elektrisk strøm, det er åpnet skoler for jenter, det bygges veier og jernbaner og helsestellet er forbedret. Men Taliban er på frammarsj igjen, de etniske motsetningene i landet er stigende. Så var da også utgangspunktet det verst tenkelige:

Til tross for flere forsøk gjennom tidene, som alle har endt med større eller mindre grad av katastrofe, har aldri Afghanistan vært noen effektiv sentralstyrt stat. Den viktigste årsaken er latente motsetninger mellom folkegrupper og klaner som har gitt seg utslag i et vedvarende maktspill. Afghanistan er et klanstyrt stammesamfunn grovt sett sammensatt av fem etniske hovedgrupperinger: Usbeker, tadsjiker og  turkmener i nord, hazarer i sentrum, pasjthuner i sør. Den største folkegruppen er pasjthunerne som utgjør rundt 45 prosent av befolkningen. Men også 15 prosent av Pakistans befolkning er Pasjthuner. Dette er en faktor som bidrar til å trekke Pakistan, og dermed også India, inn i konflikten i Afghanistan på en svært uheldig måte. For Pakistan er Taliban, som i all hovedsak er en pasjthunsk bevegelse, en forsikring mot indisk dominans i Afghanistan etter at den internasjonale styrken har forlatt landet.

40 år med kontinuerlig krig har utarmet landet. Gjennomgående, dyptgripende og ødeleggende fattigdom kombinert med svært ujevn fordeling av den rikdom som tross alt eksisterer er derfor et hovedproblem. Under den sovjetiske invasjonen og de etterfølgende borgerkrigene emigrerte rundt åtte millioner afghanere, av en befolkning på drøye 33 millioner. Afghanistan har i tillegg rundt en million internflyktninger. Etter 2001 har over fem millioner returnert til Afghanistan. Resten fortsatt befinner seg i eksil. Blant dem de aller fattigste flyktningene som fortsatt er igjen i Pakistan. Om de skulle bli tvunget til å komme tilbake vil det forårsake svære problemer. Dette er en destabiliserende situasjon.

De etniske motsetningene i Afghanistan er nå økende. Konfliktens gjenstand er som alltid rett til land og vann, kontroll med smuglerruter og familiens eller klanens ære. En viktig felles målsetting er å få de utenlandske soldatene ut. Fra det sørlige pashtundominerte Afghanistan fortoner det seg som om et Kabul, dominert av minoriteter, sentraliserer makten for å redusere pashtunernes innflytelse. Fra et ståsted i det nordlige Afghanistan ser man en president og de viktigste statsrådene, alle pashtuner, som står klar til igjen å dominere landet. Det er det gamle maktspillet om igjen, et maktspill som kanskje utgjør det viktigste hinderet mot en fungerende sentralregjering i Kabul. Interne konflikter har tatt flere liv enn USAs og ISAFs militære operasjoner til sammen. Av de rundt 2 200 sivile tap i Afghanistan årlig skyldes 1 400 Taliban eller andre afghanske konstellasjoner.

Noe av det første Barrack Obama foretok seg etter at han tiltrådte som president i USA var å redusere målsettingene i Afghanistan betraktelig. Målet om å innføre en sterk sentralisert regjering i Kabul basert på demokrati og rettsstatsprinsipper er forlatt. Det er nå kun snakk om å stabilisere Afghanistan og forhindre at landet nok en gang blir arnested for internasjonal terrorisme og tilfluktssted for al Qaida. Et hovedgrep er å forsere prosessen i retning av at afghanerne selv overtar ansvar for sikkerhet, styre og stell i Afghanistan. Blant annet skal Afghanistans hær bygges opp til en styrke på flere hundre tusen mann. Spørsmålet er om dette er realistisk. Spørsmålet er også om det er klokt. Å bygge opp et svært militærapparat kan i større grad bidra til å forsterke problemene enn til å løse dem. Det er antakelig mye viktigere å bygge opp et velfungerende og ukorrupt politikorps. Men her er man kommet svært kort.

Obama har gitt seg selv 18 måneder på å lykkes, før han begynner å trekke de amerikanske soldatene ut. Det økende antall angrep på ISAF over hele Afghanistan skyldes derfor også de forskjellige grupperingenes kamp for sine posisjoner og sin status etter at de internasjonale styrkene har forlatt landet og kan derfor ses som en direkte virkning av president Obamas nye strategi. Det er med andre ord et helt åpent spørsmål om denne begrensede strategien har en sjanse til å lykkes.

Hva gjør Norge i Afghanistan?

Norge har ingen vitale interesser i Afghanistan. Allikevel bidrar nordmennene med betydelig sivil bistand og med militære styrker. Og norske myndigheter er beredt til, om nødvendig, å ofre livet til norske soldater for å bidra til å støtte den afghanske regjeringen i kampen mot Taliban og andre islamske opprørsbevegelser. Det er to årsaker til dette. Begge springer ut av Norges nære forhold til og solidaritet med USA.

For det første: Etter terrorangrepet mot USA 11. september 2001 proklamerte USA internasjonal terrorisme som den viktigste trusselen mot landet, og krigen mot terror oppgave nr. én for det amerikanske forsvaret. USAs allierte og samarbeidsland ble mobilisert under parolen «den som ikke er med oss er mot oss». Og frontlinjen i krigen mot terror gikk i det talibanstyrte Afghanistan. For Norge, som anser USA som sin viktigste allierte, var det vanskelig ikke solidarisk å stille opp med styrker i Afghanistan når amerikanerne ba oss om det.

For det annet: NATO er en av bærebjelkene i norsk forsvars- og sikkerhetspolitikk. Da NATO i 2003 fikk i oppdrag å lede ISAF og dessuten erklærte at dens fortsatte relevans og framtid som allianse sto og falt med hvorvidt oppdraget i Afghanistan ville lykkes, ble det et imperativ for Norge å bidra med styrker til ISAF.

Norge er, med andre ord, ikke i Afghanistan av hensyn til det afghanske folk eller for å «få afghanske kvinner ut av burkaen ». Norge er med fordi det er en sentral norsk sikkerhetsinteresse å bevare et godt forhold til USA og å bidra til å opprettholde NATO som relevant og effektiv aktør i europeisk sikkerhetspolitikk.

Det er ikke noen motsetning mellom denne overordnete betraktningen og regjeringens uttalelser om formålet med det norske bidraget: Å stabilisere Afghanistan og bidra til sikkerhet. Å gi landets befolkning skole, helse og andre grunnleggende tjenester. Å gi landet et bedre styresett og fungerende institusjoner. Når Norge først, av overordnede utenriks- og sikkerhetspolitiske grunner, deltar i krigen i Afghanistan, framstår dette som aktverdige mål, som hvis de lykkes, rettferdiggjør krigshandlingene som påfører den afghanske sivilbefolkningen så mye lidelse og smerte.

Dersom imidlertid utsiktene til å lykkes i Afghanistan ikke, eller bare i svært liten grad, er til stede, er det derimot grunnlag for å hevde at NATOs og Norges krigføring i Afghanistan ikke er legitim, ikke kan forsvares etisk, selv om den både er i medhold av en resolusjon fra FNs sikkerhetsråd og skjer eller anmodning fra den afghanske regjeringen. Og i den grad NATOs engasjement i ISAF bidrar til å svekke alliansen, og det norske forsvarets bidrag til ISAF dessuten bidrar til å svekke forsvarets evne til å løse sine oppgaver hjemme, er det grunnlag for å hevde at Norges bidrag til operasjonene i Afghanistan heller ikke tjener landets sikkerhetsinteresser. Alt står imidlertid og faller med spørsmålet: Kan NATO lykkes i Afghanistan?

Kan NATO og det internasjonale samfunn lykkes i Afghanistan?

Den kanskje viktigste årsaken til at det så langt har gått galt i Afghanistan er at analysen av situasjonen i landet, grunnlaget for den militære operasjonen, var feil allerede i utgangspunktet. Internasjonal terrorisme var ikke først og fremst, ja ikke en gang i særlig grad, et afghansk problem. Det var et regionalt problem der situasjonen for eksempel i Pakistan var minst like viktig.

De viktigste årsakene til at den afghanske befolkningen føler seg utrygg, er: En dårlig og korrupt regjering, vestlige styrkers manglende respekt for landets kultur, innblanding fra nabolandene, arbeidsløshet, etniske konflikter og i sør særlig det at pashtunerne fratas makt, stammekonflikter, Taliban, og til slutt andre faktorer som f eks mangel på demokrati. Når det gjelder det siste punktet viser forskning at den viktigste forutsetningen for demokrati er en velfungerende stat. Det finnes ikke i Afghanistan. Men dersom det, mot formodning, skulle lykkes å stable en velfungerende statsadministrasjon på beina i Kabul så er det flere andre elementer som også må være på plass for at demokratiet skal slå rot. Ett av dem er et minimum av velstand. Et annet er en viss grad av leseferdighet. Ett tredje er en industriell basis. Ett fjerde er en velfungerende middelklasse, osv. Afghanistan har ingen av disse.

En viktig årsak til Karzai-regjeringens manglende legitimitet, i tillegg til korrupsjonen og maktmisbruket, er det internasjonale samfunnets opptreden. Både de internasjonale styrkenes drap på uskyldige sivile (at drapene er utilsiktet er i denne sammenheng irrelevant), og dette at giverlandene har dannet parallelle byråkratiske strukturer til regjeringens, hvor det har vært fravær av en samstemt, konsistent og helhetlig tilnærming og en overvekt av «quick fix» prosjekter. Dertil kommer at det av politiske grunner har vært nødvendig både å ta krigsherrene i nord og konservative religiøse krefter med i regjeringen. Dette har gjort at Karzai har veldig lite handlingsrom, noe som i sin tur øker potensialet for korrupsjon og kriminalitet. Problemet i Afghanistan er, med andre ord, ikke først og fremst Taliban. Det er heller ikke Karzai-regjeringen. Problemet er vedvarende ustabilitet i det afghanske samfunnet, og USA, ISAF, og dermed Norge, er en like stor del av problemet som alle de andre aktørene.

Konklusjon

Det økende antall angrep på ISAF over hele Afghanistan skyldes i stor grad de økende etniske motsetningene i landet, men også de forskjellige grupperingenes kamp for sine posisjoner og sin status etter at de internasjonale styrkene har forlatt landet, og kan derfor ses som en direkte følge av president Obamas nye strategi. Det at Nederland og Canada nå trekker seg ut er også et klart signal som er blitt oppfattet. Taliban minner nå lokalbefolkningen om at når de internasjonale styrkene har forlatt landet vil Taliban fortsatt være der. Motstanden virket mot Sovjetunionen i 1989, og den er i ferd med å virke igjen. Det vet Afghanerne. Det er derfor, etter mitt skjønn, svært små sjanser for at Obamas nye strategi skal lykkes med å stabilisere Afghanistan.

Da vil det bryte ut borgerkrig i landet, påpeker tilhengerne av fortsatt militært nærvær. Sannheten er at det allerede er borgerkrig i Afghanistan hvor NATO og USA er part i krigen. Krigen vil neppe bli mer blodig enn den allerede er, dersom NATO og USA trekker seg ut og overlater til Afghanerne selv å gjøre opp sine mellomværende. Usiktene til at NATO og USA skal lykkes med å stabilisere Afghanistan gjennom fortsatt deltakelse i borgerkrigen i landet er svært små. Og når sjansen til å lykkes med å sette inn militær makt ikke er til stede er det heller ikke etisk og moralsk forsvarlig å gjøre det. Selv om innsatsen uten tvil er folkerettslig legal er den ikke legitim. USA, NATO, og med det Norge, bør derfor trekke styrkene ut og dra hjem.

Med slagord som «håpet blir født» og «forandringen kommer» vant FMLN presidentvalget i 2009.
Ett år etter valgseieren er Mauricio Funes fortsatt populær, selv om landet står overfor store økonomiske utfordringer og skyhøy kriminalitet.
Hvilken regjering er det El Salvador har fått, og hvilke nye allianser er blitt bygget opp? Kan landets fattigste forvente strukturelle endringer?

Audun Husby er koordinator for Latin-Amerika-gruppenes solidaritetsbrigade i El-Salvador.

Det var store gledesscener i El Salvadors gater da Fronten Farabundo Marti for Nasjonal Frigjøring (FMLN) vant presidentvalget. Etter tolv år med væpnet kamp som gerilja og sytten år som politisk parti klarte FMLN å komme til makten. I tillegg til den spontane gleden var det mange som ble fylt med ettertanke over de titusener som har ofret sitt liv for FMLN.

Hvem er Mauricio Funes?

Valget av Mauricio Funes som presidentkandidat for FMLN vakte stor oppsikt i El Salvador. Alle kjente til den skarpe og uredde journalisten som stilte kritiske spørsmål i debattprogrammet på kanal 12. Han hadde også jobbet i lokale nyhetsprogrammer med kritisk blikk på høyreregjeringene, og under borgerkrigen intervjuet han flere av geriljalederne. Han har studert litteratur, og har vært en ivrig forkjemper for ytringsfriheten.

Overraskelsen berodde i at Funes ikke hadde en tydelig FMLN-tilhørighet, selv om han av folk flest ble ansett for å tilhøre den politiske venstresiden. Han ble også beskrevet som den rake motsetningen til FMLNs presidentkandidat fra 2004-valget, Schafik Handal. Funes hadde ikke deltatt i borgerkrigen, med sine 50 år var han en ung kandidat, og han kommuniserte godt med alle samfunnslag. Og mens Schafik tilhørte den kommunistiske grenen av FMLN, har Funes blitt karakterisert som en sosialdemokrat.

I tillegg til å velge en attraktiv kandidat må valgseieren sees i lys av at FMLN klarte å mobilisere grasrota. På tross av små økonomiske ressurser nådde partiet ut med sitt budskap, som ved å gjennomføre hus til hus-kampanjer. At høyrepartiet Alliansen Republikanske Nasjonalister (Arena) hadde mistet mye troverdighet etter tjue år ved makten, hadde også en betydning.

«Nasjonal enhet»

I innsettingstalen første juni 2009 presiserte Funes at han er president for alle salvadoranere, og han mante til «nasjonal enhet» for å løse de store utfordringene landet står overfor. Funes vektlegger dialog og felles front i møte med landets store utfordringer. Det politiske systemet i El Salvador har vært preget av et markant toblokksystem med lite dialog og kompromiss mellom fløyene. At Mauricio Funes ikke bare inviterte FMLNere i sin regjering, som kristendemokraten Héctor Dada i posten som finansminister, vakte forbauselse.

Viljen til samarbeid med alle samfunnslag har kommet til uttrykk gjennom opprettelsen av Økonomisk og Sosialt Råd, der ledere fra næringslivet, fagforeninger, akademia og representanter fra grasrotorganisasjoner er samlet for å drøfte den økonomiske politikken.

Atten år etter fredsavtalen eksisterer det fortsatt mange sår og spenninger i det salvadoranske samfunnet, og Funes forsøker å forsone frontene. Under den årlige markeringen av fredsavtalen ba presidenten om tilgivelse for overgrep utført av staten mot det salvadoranske folk under den blodige borgerkrigen. Også visepresident Salvador Sánchez Cerén, tidligere kommandant for FMLN-geriljaen, ba om tilgivelse for overgrep utført av geriljasoldater under borgerkrigen. Mange på grasrota har kommentert at unnskyldningen heller burde ha kommet fra en Arena-president, siden dette partiet hadde nære forbindelser til landets sikkerhetstyrker.

Sosiale reformer

El Salvador ble kraftig rammet av den internasjonale finanskrisen, med et fall på 3 % av bruttonasjonalproduktet i 2009. Med redusert eksport, økt arbeidsledighet og mindre pengeoverføringer fra familiemedlemmer i USA har mange salvadoranere fått en tøffere hverdag.

FMLN-regjeringen satte straks i gang en antikriseplan etter maktovertakelsen. Målet har vært å generere 100 000 arbeidsplasser, og gi 10 500 arbeidere rett til sosial stønad. Kriseprogrammet inkluderer også opprettelse av en investeringsbank, minstepensjon til 42 000 gamle, og tildeling av jord og hus til de mest marginaliserte. Funes-regjeringen har også valgt å satse sterkt på helse og utdanning i sitt første år ved makten.

Utdanningsprogram «La oss gå til skolen» skal gi alle landets elever på grunn- og ungdomsskoletrinnet gratis uniformer, skoleutstyr og mat. Over hele landet har små skredderier fått store ordrer på uniformer, noe som har skapt nye arbeidsplasser. FMLN anser sosial ekskludering som en viktig grunn til at så mange unge blir medlemmer av de store ungdomskriminelle bandene i landet. Å få flere inn i skolesystemet ved å fjerne de økonomiske barrierene blir ansett som kriminalitetsforebyggende.

Helsereformen har blitt hilst velkommen av mange fattige. I El Salvador har helsevesenet stadig vekk blitt utsatt for privatiseringsforsøk under høyreregjeringene. De høye prisene på medisiner har medført at mange ikke har råd til å kjøpe medisin-kuren, som legen foreskriver. Med FMLN har dette blitt endret. På landets nasjonale sykehus skal det ikke være nødvendig å ta med seg penger – alt skal være gratis, inkludert medisinene.

Skattereform – en viktig seier for FMLN

For å finansiere de sosiale reformene har regjeringen jobbet målbevisst for å øke skattene i landet. Med den nye skatte- og avgiftsreformen som ble vedtatt i desember, må også den salvadoranske økonomiske eliten bidra. Regjeringen kalkulerer med en økt inntekt på ca. 200 millioner dollar i året til statskassen. Inntektene vil hovedsakelig bli hentet inn på økte avgifter på salg av dyre boliger, registreringsavgift på nye biler, og skattlegging på utbytte av store bankinnskudd. Videre vil det bli innført avgifter på yachter, helikoptre og andre luksusvarer. Avgift på alkohol, tobakk og leskedrikker skal også være med på å øke statens inntekter.

FMLN hadde i utgangspunktet ikke nok stemmer i parlamentet for å gjennomføre en slik lovendring. Ved maktovertakelsen hadde høyresiden 47 parlamentarikere på sin side, og kunne lett ha stoppet alle initiativ fra FMLN med sine 37 stemmer. Men situasjonen endret seg da FMLN klarte å oppnå et samarbeid med småpartiene PDC og PCN, samtidig som Arena ble kastet ut i en intern konflikt og svekket av splittelse. De små høyre- og sentrumspartiene deltok aktivt med modifikasjoner, og stemte til slutt for FMLNs forslag til lovendringer.

Med blikket vendt mot USA

Funes arvet et land med tette økonomisk bånd til USA. El Salvador var det første landet som ratifiserte frihandelsavtalen mellom USA og Mellom-Amerika (Caftaavtalen). Fire år etter iverksettelsen har handelen mellom El Salvador og USA økt, men til USAs fordel. Mens El Salvador eksporterte varer til USA for 1763 millioner dollar i 2009, så importerte landet samme år for 2606 millioner dollar fra USA. Halvparten av all eksport fra El Salvador havner i USA. I tillegg har El Salvador gjort seg avhengig av pengeoverføringer fra to millioner salvadoranere som bor i USA. Disse overføringene tilsvarer nesten all eksport fra El Salvador. Denne økonomiske avhengigheten førte til at El Salvador ble ekstra hardt rammet av finanskrisen.

Det har vært sentralt for Funes at relasjonen med landets viktigste handelspartner ikke kommer i fare. Han har lovet og ikke trekke landet ut av Cafta-avtalen, og han forsikrer at det ikke er av interesse å endre dollaren tilbake til den gamle nasjonale valutaen colón. Og de første reaksjonene fra USA har vært positive i forhold til El Salvadors nye regjering. Utenriksminister Hillary Clinton var til stede ved innsettelsen av Funes, og åttende mars er Funes blitt invitert til samtaler med Barack Obama. Her forventes det at temaet migrasjon vil bli tatt opp, i tillegg til kampen mot organisert kriminalitet. FBI har nylig lovet regjeringen opplæring i telefonavlytning for å bekjempe kriminelle.

Samarbeidet mellom de to landene har ikke endret seg vesentlig i forhold til perioden under Arena-regjeringene. Propagandaen mot Funes var meget sterk rett før presidentvalget, og det ble hevdet at en stemme på Funes, var en stemme til Hugo Chávez. Men Funes har hele tiden forsikret at han ønsker et tett samarbeid med USA, og å legge forholdene til rette for nye investeringer fra nord. Visepresidenten Salvador Sánchez Ceréns kritiske uttalelser om USAs imperialisme har blitt hysjet ned som personlige uttalelser.

Ny allianse med Brasil

Mauricio Funes har uttrykt ved flere anledninger at hans politikk og ideologiske standpunkt er nært knyttet til Brasils president Luiz Inácio «Lula» da Silva. «Brasil har bevist at det er mulig å vokse, og at det også er mulig å fordele veksten på en rettferdig måte», uttalte Funes da de to statslederne møttes på salvadoransk jord i februar. Det vennskapelige og uformelle preget viste tydelig at forholdet dem i mellom er nært. Presidentfruen er da også brasilianer, medlem av PT og god venn av Lula.

El Salvador har inngått flere økonomiske avtaler med Brasil, blant annet renovering av den salvadoranske bussflåten, et stort økonomisk lån og en produksjonsavtale om etanol. Tidligere har Funes og Lula vært i samtaler om en handelsavtale mellom MERCOSUR og Mellom-Amerika. Også i forhold til kampen mot kriminaliteten har det blitt utvekslet erfaringer fra kriminalitetsbekjempelsen i Rio de Janeiro.

Striden om ALBA

FMLN er et mangesidig parti, som i norsk målestokk rommer alt fra Arbeiderpartiet til Rødt. Den sosialistiske fløyen av FMLN har vært pådriver for å melde El Salvador inn i Det Bolivarianske Alternativet for Folkene av vårt Amerika (ALBA). ALBA søker en latinamerikansk integrasjon på egne premisser, og vil være et alternativ til USAs økonomiske og politiske dominans i regionen. Men Funes stiller seg kritisk til ALBA. Han mener at andre lands ideologier og økonomiske organisering ikke nødvendigvis kan importeres til salvadoranske forhold. Funes presiserer at hans avstand til ALBA ikke er et hinder for et godt samarbeid med ALBA-landene Bolivia, Cuba, Ecuador, Venezuela og Nicaragua.

For den sosialistiske fløyen av FMLN har Funes-regjeringen vært til forvirring og irritasjon. På FMLNs landsmøte i desember valgte partiet å bli medlem av V Intenacional Socialista, som er et forum for venstrepartier i Latin Amerika med sikte på å utvikle «sosialisme av det 21. århundre». Initiativet har kommet fra Venezuelas president Hugo Chávez. At Mauricio Funes valgte og ikke delta på landsmøtet ble møtt med kritikk. Igjen svarte Funes at han er valgt av hele nasjonen, og at han derfor ikke finner det passende å involvere seg i partisaker.

Ett av de første tiltakene til regjeringen var åpningen av de diplomatiske forbindelsene med Cuba. Partifeller har ønsket å knytte nærmere bånd til øystaten, blant annet for å lære av helse- og utdanningssystemet. Men Funes og hans regjering har vist en lunken holdning til dette.

Protester mot Funes

Mauricio Funes kom til makten som representant for FMLN, men mange partimedlemmer klager på at presidenten og hans utvalgte team fører den samme neoliberale politikken som sine forgjengere. Og Mauricio Funes har blitt møtt med stadig flere protester av typen «vi stemte på en regjeringsplan av FMLN, vær så snill og oppfyll den», og «du må ikke forråde folket».

Flere saker har vist at det er distanse mellom president og parti. Et eksempel er debatten om telefonregningen for fasttelefonabonnenter. Parlamentarikere fra FMLN la fram et forslag om å ta bort en fast avgift på 9 dollar på den månedlige telefonregningen. Mauricio Funes gikk i mot dette forslaget siden han frykter at telefonselskapene vil forlate landet, og dermed miste arbeidsplasser. For Funes er det viktig at utenlandske investorer opplever juridisk sikkerhet og ikke vilkårlige endringer.

Mauricio Funes forsikrer at han, på tross av uenigheter i enkeltsaker med lederskapet i FMLN, deler idégrunnlaget til partiet. Samarbeidsviljen er fortsatt til stede fra begge fløyer. «Vi skal gå skulder med skulder med regjeringen, men skulle det oppstå et fokus som ikke favoriserer de fattigste i landet vil det oppstå konflikter», uttaler Medardo Gonzáles, leder for FMLN.

Innenfor kapitalismens rammer

Ett år etter valgseieren er det blitt tydeliggjort at de store strukturelle endringene ikke vil komme under regjeringsperioden til Mauricio Funes. Viljen til fattigdomsbekjempelse er til stede, men innenfor kapitalismens rammer. El Salvadors økonomiske avhengighet til USA vil sette klare føringer for salvadoransk politikk fram mot presidentvalget i 2014. «Da vil vi ha en virkelig rød president», uttaler Medardo Gonzáles.

Verden har gått inn i en depresjon, som enda ikke har slått inn for fullt (i løpet av de neste fem årene).
USA er på vei inn i en alvorlig svekkelse av geopolitisk makt, som enda ikke har slått til for fullt (i løpet av de neste fem årene).
Miljøet i verden er på vei inn i en alvorlig krise (og det vil ikke bli gjort stort med det) (i løpet av de neste fem årene).

Hvor vi er:

Raslingen fra venstreorienterte sosiale bevegelser finnes overalt, men de er dårlig samordnet og mangler et klart taktisk blikk (fordi de mangler strategisk overblikk ut over det nærmeste).

Ytterste høyre har et klarere taktisk blikk for det kortsiktige enn venstresiden (en kombinasjon av å forberede seg på vold, og avvisning av alle sentristiske kompromisser), men de mangler også det mer langsiktige strategiske blikket.

Framtiden (både på kort og litt lenger sikt) er svært, svært usikker.

Mest sannsynlige utvikling, de neste fem årene:

Den siste boblen eksploderer – (først og fremst, men ikke bare) nasjonal gjeld, særlig USA. Konsekvensene av dette:

b1) Betydelig svekket verdi for US dollar, og dermed forflytning mot virkelig valutamangfold i verdensøkonomien.

b2) Betydelig økning av arbeidsløsheten, verden over.

b3) Fravær av trygge soner fører til ukontrollerte svingninger i valutaverdier, og dermed liten vilje til å investere.

Voldsom (sterk økning) turbulens i Midt-Østen, og særlig:

c1) Sannsynlig militært regime i Pakistan, med mer eller mindre åpen støtte til Taliban i Afghanistan.

c2) De facto Taliban-kontroll i Afghanistan.

c3) USA gjør full tilbaketrekning fra Irak, kanskje til og med fra Afghanistan.

c4) 50 % sjanse for israelsk bombing av Iran, etterfulgt av sterke internasjonale reaksjoner mot Israel.

c5) Svakt regime i Saudi Arabia, og mulig militært kupp.

Konsekvenser i USA:

d1) Kraftig demonisering av Obama (og Demokratene), anklager om forræderi.

d2) I beste fall gjenvalg av Obama i 2012, med minimal margin.

d3) Framstøt fra ultra høyre for militær maktovertakelse, i alle fall utbredt organisering av væpnede militære grupper som trosser makta.

Det dannes geopolitiske blokker utenfor USAs maktsentrum:

e1) Styrking av geopolitiske bånd mellom Vest-Europa og Russland.

e2) Styrking av geopolitiske bånd mellom Kina, Japan og Sør-Korea.

e3) Styrking av geopolitiske bånd i Sør- Amerika, anført av Brasil, samt flere forsøk på kupp fra høyre (utfall uvisst).

Miljø:

Ingen betydelig bedring i forhold til forverringen av miljøet, og ingen framgang når det gjelder virkningsfulle mottiltak.

Sannsynlig utvikling i de neste 15–25 årene:

Åpen erkjennelse fra de mektigste kapitaleierne, av at vesentlig kapitalakkumulasjon vil være umulig, som dermed fører til aktivt søk etter alternative systemmodeller som vil sette dem i stand til å bevare tre nøkkeltrekk ved det nåværende systemet (hierarkiet, utbytting og polarisering).

Sendrektighet fra verdens «venstre» når det gjelder å se at spørsmålet ikke står om hvorvidt det er mulig å gjøre slutt på kapitalismen, men om organiseringen av et påfølgende, alternativt system, som kan være i en utviklende prosess.

Hva slags politikk for Verdens Venstre?

Verken «venstre» regjeringer, eller «venstre» sosiale bevegelser kan gjøre stort på kort sikt (de nærmeste fem år)ut over å foreta defensive mottrekk, som burde ha karakteren av å «minimalisere smerten» generelt for de arbeidende massene, og særlig for de mest undertrykte og fattigste. Alle «venstre» regjeringer er fortsatt bundet av den kapitalistiske verdensøkonomien.

En politikk som faktisk vil «minimalisere smerten» vil variere, ut fra den politiske strukturen innen staten, og statens økonomiske posisjon i verdensøkonomien. Det finnes ingen stat hvor ikke de arbeidende massene vil lide i de nærmeste fem årene (også i Nord) og det er heller ikke noe program som kan gjelde overalt. Organiserte venstrebevegelser må respektere folkelig trykk nedenfra.

Det avgjørende slaget vil stå på litt lenger sikt (de neste 15–25 år). Det er et slag som ikke handler om kapitalismen, men om hva som kan erstatte den som et historisk nytt sosialt system. Det eksisterer både høyre- og venstrestyrker overalt i verden. Slaget vil ikke stå mellom stater, men mellom sosiale bevegelser.

Verken venstrekreftene eller høyrekreftene i verden er så langt noen enhet, og i begge leire er det alvorlige interne kamper om den korrekte strategien framover.

Utfallet, både av de interne kampene i hver leir, og utfallet av kampen mellom de to leirene, er høyst usikkert på det nåværende tidspunkt. Historien tilhører ingen av sidene. Det endelige utfallet kan bli bedre, eller verre enn det nåværende kapitalistiske verdenssystemet.

Nøkkelen til veien videre

1. oppnå analytisk klarhet,
2. etterfulgt av fundamentale moralske valg,
3. fulgt av intelligent politisk handling. Ikke på noen måte enkelt.

(Immanuel Wallerstein er Seniorforsker ved Yale University. Han grunnla og ledet Fernand Braudel Center ved Binghamton Univerity fra 1976–2005. Denne artikkelen ble først publisert i Seminário dez anos depois den 4. desember 2009.

Artikkelen står på nettsiden til Monthly Review, MRzine, http://mrzine.monthlyreview. org, og trykkes med tillatelse fra tidsskriftet. Den er oversatt av Birger Thurn- Paulsen.)

Hilary Wainwright:
Reclaim the State
Experiments in popular democracy
Seagull Books, 2009

Hilary Wainwright er en britisk feminist og sosialist, kanskje mest kjent som redaktør for det engelske tidsskriftet Red Pepper. Hun har lenge deltatt i debatten om venstresida og hva som skal være veien framover.

Reclaim the State tar for seg forskjellige forsøk på å fornye offentlig sektor, gjennom økt innflytelse og makt til ansatte og brukere av offentlige tjenester. Såkalt deltakende demokrati.

Det mest omtalte av eksperimentene Wainwright ser nærmere på, er fra byen Porto Allegre i Brasil. I ordskiftet rundt deltakende demokrati trekkes ofte den deltakende budsjetteringen som ble innført på 90-tallet fram som et eksempel til etterfølgelse. Den som vil ha en grundig redegjørelse for hva som skjedde i Porto Allegre vil finne det i Wainwrights bok. I tillegg skriver hun om hvordan offentlig ansatte tok tilbake kontrollen over offentlige tjenester i Newcastle, om hvordan husokkupanter og nabolagsforeninger i Luton krever demokratisk kontroll over offentlige midler, i tillegg til flere andre eksempler fra Storbritannia, Italia og Spania.

Wainwright har også besøkt Trondheim og snakket med noen av drivkreftene bak fagforeningenes krav til de politiske partiene som la grunnlaget for valgseieren i 2003, den såkalte Trondheimsmodellen (artig å lese at Rødts Arne Byrkjeflot er sitert en rekke ganger).

Fokuset er med andre ord på offentlig sektor, og hvordan arbeidere og brukere av offentlige tjenester (innbyggerne) er de som er best rustet til å fornye den. Altså modernisering og effektivitet, men i skarp motsetning til høyresidens mantra om at privat eierskap og profitt er nødvendig for en god offentlig sektor.

De første kapitlene i boka setter tankene om deltakende demokrati inn i en bredere kontekst, og trekker tråder tilbake til 60- og 70-tallets USA og ungdomsopprøret. Deltakende demokrati ble av organisasjoner som Students for a Democratic Society holdt opp som et alternativ til et system hvor elitene byttet på å administrere kapitalismen. Diskusjoner om deltakelse og folkemakt spredte seg i deler av kvinnebevegelsen, blant radikale fagforeningsaktivister og blant studenter.

Ett av stedene disse ideene fikk politisk gjennomslag, var byen Porto Allegre i Brasil, hvor venstrepartiet Partido dos Trabalhadores (PT) vant valget i 1989. PT var sterkt inspirert av tankene til pedagogen og frigjøringsteologen Paolo Freire. Sentralt i Freires tanker om pedagogikk var et syn på utdanning som et verktøy for å forandre samfunnet. Mennesker som observerer et maktforhold, vil ofte reprodusere det samme maktforholdet når de selv får makt. Målet med utdanning var i følge Freire å bryte denne stadige reproduksjonen av de eksisterende maktforholdene. Disse tankene er synlige i PTs politikk i Porto Allegre etter valgseieren i 1989. I stedet for å begrense seg til å føre en mer sosial politikk på vegne av de fattige, åpnet PT opp det byråkratiske maskineriet i byen.

Wainwright redegjør i boka grundig for hva som fungerte bra i Porto Allegre, men diskuterer også utfordringene og hvorfor prosjektet mistet noe av dynamikken etter hvert som PT ikke greide å respondere på folkelige krav om å gjøre demokratiseringen enda dypere.

Wainwright er opptatt av å understreke at det ikke finnes noen oppskrift på deltakende demokrati, men at prosessen vil være forskjellig basert på hvilke lokale motsetninger og initiativer som finnes. Hun kommer allikevel med noen generelle betraktninger mot slutten av boka, basert på erfaringene hun skildrer fra Brasil, Storbritannia, Italia, Spania og Norge. Det første hun trekker fram, er fremveksten av demokratisk offentlig makt (public power) uavhengig av staten. Fagbevegelse, nabolagsforeninger og andre organisasjoner som forsvarer eller utvikler offentlige goder mot kapitalistiske eller byråkratiske interesser, er en forutsetning for deltakende demokrati. En motmakt som kan skape et politisk rom eller kreve forandring, er nødvendig for å få i stand reelt demokratiske prosesser. Motstykket til dette er i følge Wainwright toppstyrt «deltakelse» hvor målet er å skape enighet om beslutninger som allerede er tatt på vegne av folk på grasrota. Uten motmakt kan det ikke bli noen reell demokratisering.

Potensialet for forandring kommer ofte når tradisjonelle organisasjoner som fagforeninger eller andre går utover sin vanlige rolle, å forhandle om lønn og arbeiderrettigheter. Nettopp LO i Trondheim trekkes fram som et eksempel på hva som er mulig når fagbevegelsen tar på seg en ledende rolle i å forsvare, men også utvikle, offentlige tjenester.

Reclaim the state er lettlest, selv om den er på engelsk og over 400 sider. Om noe kunne den kanskje vært litt kortere. Tidvis føles det som det er de samme poengene som gjentas i konklusjonen som i introduksjonen. Men for alle som leter etter ideer til hvordan venstresida kan komme på offensiven ovenfor høyresida og New Public Management, så er Reclaim the State glimrende lesning. I tillegg gir den nyttig mat for tanken i spørsmålet om hvordan folket kan bestemme og ikke bare velge mellom hvem som skal bestemme for dem.

Stian Bragtvedt

Rohinton Mistry:
Balansekunst
Aschehoug, 2004

Den indiskfødte forfatteren Rohinton Mistry har skrevet en roman fra sitt hjemland. Boka heter Balansekunst og har et tema som tilsynelatende syns å være hentet fra det velkjente refrenget i Bob Dylans sang Like a Rolling Stone.

Tilsynelatende! For man skal ikke lese mange sider av denne omfangsrike romanen som skildrer tilværelsen for de som lever nederst på rangstigen i det indiske samfunnet, før man skjønner at det er noen avgjørende forskjeller mellom Rohinton Mistrys bok og Dylans sangtekst. Denne sangen som handler om de som har falt på utenfor, og derfor er henvist til et liv på samfunnets skyggeside.

Menneskene Mistry skriver om i boka, er riktig nok også «with no direction home», og de lever etter vår målestokk i den største elendighet. Forskjellen er at dette er folk som så langt det er mulig prøver å skape seg det man gjerne forbinder med et vanlig liv preget av arbeid og faste rutiner. Med andre ord et liv vi i misforstått dagligtale gjerne betegner som uspennende.

For de «heldigste», de som har et sted å bo, om så i falleferdige skur i tett i tett med tusener av andre, er det spenning nok å håpe på at vannet ikke forsvinner fra kranen før man rekker fram. Det skjer ofte når man ved daggry samles i trengselen rundt en av de få vannpostene som fins i området. Og kanskje er ikke tanken på å realisere seg selv som opptar en mest på veien til «toalettet » bak jernbaneskinnene og buskaset der omkring.

Tidsepoken som romanen beskriver, er tida fra selvstendigheten i 1947 og åra fram mot Indira Gandhis 70-tall. Mye av handlingen foregår etter de kuppartete tiltakene som hennes regime gjennomførte i 1975. Den påfølgende rasering av slumområder, politiets inntauing av tiggere og annet fattigfolk. Og tvangssteriliseringen som ble iverksatt av myndighetene.

De fire hovedpersonene som Mistry lar oss bli kjent med i boka, får føle den brutale virkeligheten på kroppen. Vi følger hver-dagen til de to skredderne, opprinnelig lappe-skomakere, som har trådt ut av sin kaste og må flykte fra landsbygda inn til byen Bombay, hvor de desperat prøver å skaffe seg et utkomme ved å ta underbetalte syjobber. Arbeidsgiveren deres er ei enslig dame som befinner seg litt, men bare litt, høyere oppe på den sosiale rangstigen. Hennes rolle er å stille leiligheten til rådighet som produksjonslokale, og å være forbindelses- ledd mellom skredderne og representanten for det vestlige motehuset som skredderne syr klær for. En virksomhet som må skje i det skjulte, for oppdager eieren av leiegården hva som foregår, er betyr det utkastelse.

I denne leiligheten bor også bokas fjerde hovedperson, studenten fra fjellandsbyen. Han er tilsynelatende litt bedre stilt enn de andre.

Romanen gir levende beskrivelser av et gjennomført korrupt samfunn, der alt har sin pris. Selv ikke det å sove i et portrom eller på gata under ei markise er gratis. Noen skal alltid ha betalt, og de som krever betaling, betaler seg fri videre oppover i systemet. Til og med de som er henvist til den forsmedelige tiggertilværelsen, betaler avgift av sin ervervelse til «Tiggermesteren» for å kunne drive sin geskjeft.

Balansekunst er en stor bok både i omfang og innhold. Men den er en dyster bok uten mye optimisme. Ikke minst derfor er det krevende og utfordrende å lese en historie som denne.

Kurt Ben Nilsen

Tor Espen Simonsen (redaktør), Anders Granås Kjøstvedt (redaktør), Katrine Randin (redaktør):
Høyrepopulisme i Vest-Europa
Unipub forlag, 2009

Høyrepopulistenes store valgfremganger i Vest-Europa de siste 20 årene er et tema som har inspirert mange til å studere fenomenet. Ett eksempel på dette er boka Høyrepopulisme i Vest-Europa med bidrag fra en gruppe masterstudenter i kretsen rundt historieprofessor Einhart Lorenz. Artiklene i boka er, med unntak av innledningen og Lorenz’ to bidrag, basert på masteroppgaver med denne tematikken som er skrevet de senere årene.

Bidragsyterne gir hver for seg en grundig innføring i den politiske historien til de høyrepopulistiske partier i Norge, Danmark, Sverige, Italia, Nederland, Belgia, Frankrike og Østerrike. De viser på en overbevisende måte hvordan den politiske kulturen i disse landene har gitt rom for enkle løsninger basert på en mer eller mindre rettferdiggjort politikerforakt og antiestablishment-holdninger, og de viser også hvordan høyrepopulismen har utviklet seg som en særegen retning i motsetning til både sosialliberalisme og sosialdemokrati slik disse retningene utviklet seg i tiårene etter annen verdenskrig.

Men der stopper det i all hovedsak også. Boka avsluttes riktignok av to kapitler, ett som omhandler henholdsvis Vlaams Belang og Front National sine ideologiske røtter og ett det EU-standpunktet til østerrikske FPÖ og tyske Die Republikaner settes under lupen, men utover dette fremstår boka som en håndfull uavhengige utviklingsprosesser. Oppløsningen av de samfunnssøylene det nederlandske samfunnet var basert på, og den danske grundtvigske bonderomantikken kan sikkert forklare mye av utviklingen der og da, men når man ser den samme typen utvikling i land etter land, skriker det hele etter felles momenter og et sammenlignende perspektiv. Riktignok innledes boka med en gjennomgang av sentrale momenter i hva høyrepopulismen er og utgjør på tvers av landegrensene, men heller ikke her gjøres det noe forsøk på å forklare hvorfor det nettopp er de siste 20–25 årene høyrepopulismen. Riktignok er det noen kortvarige unntak som Mogens Glistrups danske Fremskridtsparti i 1973 og Pierre Poujades franske UFF i 1956, har gått fra å være en marginal bevegelse på ytre høyre fløy til å bli partier med reell mulighet for å bli statsbærende i nærmeste fremtid, om de ikke allerede har vært det, som i Østerrike, og, selv om dette er land som ikke behandles i boka, også i Sveits og Portugal.

Det er riktignok momenter som går igjen i flere av bidragene. Terrorangrepene mot New York og Washington, senere også London og Madrid, trekkes frem som ett moment. Selv om dette kanskje kan ha vært en katalysator, forklarer ikke dette veksten disse partiene hadde gjennom hele 90-tallet. Det faktum at Spania, et av landene som faktisk har opplevd denne terrorismen, er et av de landene i Vest-Europa der høyre-populismen står svakest, rimer heller ikke godt med dette som en forklaringsmodell. Et annet moment er at det er en generell protest mot et establishment som blir mer og mer fjernt fra folk flest. Men dette er på ingen måte noe høyrepopulismen har hatt eller har monopol på, og når høyrepopulistene, som FrP i Norge, har vist seg å bli en del av det de opprinnelig protesterte mot – Carl I. Hagens ungdommelige forakt for yrkes-politikere er et ganske så ironisk eksempel her – så har heller ikke det gått utover oppslutningen.

Nå er det kanskje ikke historikerens oppgave å drøfte slike spørsmål, og som grunnlag for faktakunnskap er dette en nyttig bok. Og i rettferdighetens navn bør Anders Granås Kjøstvedts bidrag om Vlaams Belang og Front National trekkes frem som et eksempel på noe som absolutt bidrar til en bredere forståelse, blant annet gjennom fremstillingen av høyrepopulismen som en salongvariant av «en høyreekstrem grunntradisjon som til syvende og sist skriver seg fra en reaksjon mot ideene fra den franske revolusjon». Are Vogt Moums bidrag om FPÖ, Die Republikaner og EU kan også trekkes frem i denne sammenhengen, da den viser hvordan særlig FPÖ har snudd kappa etter vinden i dette spørsmålet – noe som også er relevant for Norge der store deler av FrPs velgermasse faktisk innbiller seg at partiets fremmedhat gjør det til et nei-parti, en vrangforestilling de gjør lite eller ingenting for å endre på.

De som står bak boka, skal ha skryt for å ha hevet dette til et mer teoretisk nivå også i Norge, men det gjenstår mye før dette er kunnskap som kan benyttes aktivt i politisk kamp mot den hurtige høyredreiningen vi opplever i Norge og resten av Vest-Europa i dag.

Mathias Bismo

I tida som har gått, har eg mange gonger tenkt gjennom den underliggande logikken i tilnærminga mi til klasseanalyse.¹ Eg arbeider framleis innanfor den marxistiske tradisjonen, men eg ser ikkje lenger på marxismen som eit altomfattande tenkesett som grunnleggande er i strid med «borgarleg» sosiologi.²

Mens eg tidlegare hevda at den marxistiske klasseanalysen var fullstendig overlegen hovudrivalane – særleg weberianske metodar og dei som blir nytta av rådande lagdelingsforsking – så meiner eg no at alle desse ulike klasseanalysemetodane kan bidra til ei meir fullstendig forståing ved å klarlegge korleis ulike årsakssamanhengar formar mikro- og makrosidene ved ulikskap i kapitalistiske samfunn. Den marxistiske tradisjonen er ei verdfull samling idear fordi han på vellykka vis klarlegg verkelege mekanismar som er vesentlege for ei rad viktige problem, men det betyr ikkje at han har monopol på å klarlegge slike mekanismar. I praksis skulle då sosiologiske undersøkingar gjennomført av marxistar sameine dei spesifikke marxistidentifiserte mekanismane med alle andre kausalprosessar som måtte vere relevante for oppgava du skal gjøre.³ Det ein kunne kalle «pragmatisk realisme» har erstatta «den store kampen mellom tenkesett».

For å gjøre det enkelt skal eg i det følgande konsentrere meg om tri årsaksprosessar som er relevante i klasseanalyse, alle knytt til ulike sosiologiske teoriar. Den første definerer klasse som eigenskapar og materielle levekår knytt til enkeltpersonar. Den andre fokuserer på korleis sosiale posisjonar gir enkelte kontroll over økonomiske ressursar og ekskluderer andre – han definerer klasse ut frå «oppsamla fordelar». Den tredje måten ser klasser bestemt av dominans- og utbyttingsmekanismar, der økonomiske posisjonar gir enkelte personar makt over liva og handlingane til andre. Den første er metoden til lagdelingsforskarane, den andre er det weberianske perspektivet, og det tredje er knytt til den marxistiske tradisjonen.

Eigenskapar og vilkår

Både blant sosiologar og lekfolk blir klasse først og fremst forstått som individuelle eigenskapar og levekår. Eigenskapar som kjønn, alder, rase, religion, intelligens, utdanning, geografisk plassering og så vidare, blir sett som avgjørande for mange ting me kan ønske å forklare, frå helse til røysting i val til oppseding av barn. Enkelte av desse eigenskapane får ein ved fødselen, andre seinare i livet; enkelte er stabile, andre ganske avhengige av den spesifikke personlege sosiale situasjonen, og kan derfor endre seg over tid. I lagdelingsforsking kan folk òg bli kategoriserte ut frå dei materielle levekåra sine: elendige bustader, hyggelege forstadshus eller palass i avstengte bustadområde; skremmande fattigdom, rimeleg inntekt eller overdådig rikdom, og så vidare. «Klasse» identifiserer slik dei økonomisk viktige eigenskapane som formar folks sjansar og val i ein marknadsøkonomi, og dermed deira materielle levekår. Klasse må ikkje bli forstått bare ut frå folks individuelle eigenskapar eller deira materielle levekår, men som ein måte å forklare det innbyrdes tilhøvet mellom desse to.

Innanfor denne tilnærmingsmåten er utdanning nøkkeleigenskapen i økonomisk utvikla samfunn, men ein del sosiologar inkluderer òg meir uklare eigenskapar som kulturelle ressursar, sosiale knyttingar og jamvel individuell motivasjon.⁴ Når desse ulike eigenskapane og livsvilkåra blir samla, blir desse samlingane kalla «klasser». «Middelklassen» er her folk som har nok utdanning og pengar til fullt ut å leve ein noko vagt definert «vanleg» levemåte (som til dømes kan inkludere spesielle forbruksmønster). «Overklassen» er folk med rikdom, høg inntekt og sosiale knyttingar som gjør dei i stand til å leve atskilt frå «vanlege» menneske, mens den «lågare klassen» viser til dei som manglar nødvendig utdanning og kulturelle ressursar til å leve trygt over fattigdomsgrensa. Til sist, «underklassen» er dei som lever i ekstrem fattigdom, marginaliserte i samfunnet gjennom mangel på grunnutdanning og evner som er naudsynte for å få varig arbeid.

I «personlege eigenskapar»-måten å forstå klasse på er sosiologane mest opptatt av å forstå korleis folk tileignar seg dei karakterdraga som plasserer dei i den eine eller andre klassen. Gitt at dei fleste folk i dei landa der sosiologane lever, skaffar seg økonomisk status og belønning gjennom lønnsarbeid, så har brennpunktet for forsking i denne tradisjonen vore den prosessen der folk skaffar seg dei kulturelle, motivasjonsmessige og utdanningsressursane som betyr noko for deira tilknytting til arbeidsmarknaden. Fordi levekåra i barndommen heilt klart betyr ganske mykje i desse prosessane, så brukar denne retninga mykje tid på det som innimellom blir kalla «klassebakgrunn» – familiesituasjonen der ein tileignar seg desse nøkkeleigenskapane. Årsakssamanhengen i denne typen klasseprosessar er framstilt i forenkla form i figur 1.

Kunnskap, utdanning og motivasjon er sjølvsagt svært avgjørande for personlege økonomiske utsikter. Men det som manglar i denne metoden for klasseanalyse, er seriøs behandling av ulikskap i sosial plassering, eller av den relasjonelle naturen slik plassering har. Utdanning formar kva type jobbar folk får, men korfor er nokre jobbar «betre» enn andre? Korfor medfører enkelte jobbar ganske mykje makt, mens andre ikkje gjør det? Og er det noko samband mellom makta og rikdommen enkelte kan glede seg over, og det at andre manglar det same? Framfor å fokusere bare på den prosessen som sorterer folk inn i ulike posisjonar, startar dei to andre metodane klasseanalyse med å undersøke karakteren til desse posisjonane.

Oppsamling av fordelar

Den andre tilnærmingsmåten, der klasser blir definerte gjennom tilgang til og utestenging frå bestemte økonomiske sjansar, fokuserer på «oppsamling av fordelar» – eit konsept nært knytta til arbeidet til Max Weber.⁵ For at bestemte jobbar skal gi høg inntekt og særlege fordelar, er det viktig for innehavarane å ha ulike metodar for å stenge andre ute frå dei. Det blir òg innimellom referert til som ein sosial innelukkingsprosess, der tilgangen til posisjonar blir innskrenka. Ein måte å gjøre det på, er å lage krav det er svært kostbart å oppfylle. Utdanningsbevis har ofte slik karakter: høgt utdanningsnivå genererer høg inntekt delvis fordi det er betydelege restriksjonar på tilgangen på høgt utdanna folk. Opptaksprosedyrar, skolepengar, motvilje mot høge lån hos folk med låg inntekt osv tenderer alt til å hindre tilgang til høgare utdanning, til fordel for dei som har jobbar som krev slike kvalifikasjonar. Om det vart gjennomført massive tiltak for å forbetre utdanningsnivået til dei med låg utdanning, ville det i seg sjølv senke verdien av utdanninga til dei som har meir, ettersom verdien i stor utstrekning er avhengig av at det er knapp tilgang på han. Mekanismen i oppsamling av fordelar er skjematisk framstilt i figur 2.

Enkelte vil protestere mot å framstille utdanning slik. Økonomar hevdar til dømes at utdanning skaper «human kapital» som gjør folk meir produktive, og det er grunnen til at arbeidsgivarane er villige til å betale dei høgare lønn. Men mens den høgare lønna som følger høgare utdanning enkelte gonger speglar produktivitetsskilnader, er det bare ein del av forklaringa. Like viktig er dei ulike mekanismane som stenger folk ute frå høgare utdanning og slik avgrensar tilgangen på folk til desse jobbane. Eit enkelt tankeeksperiment viser korleis det fungerer: tenk no at USA hadde opne grenser og slapp inn alle som hadde medisinsk, ingeniør- eller høgare datautdanning og lot dei praktisere, uansett kor dei kom frå. Den voldsomme auken i tilgang på folk med slike kvalifikasjonar ville undergrave lønnsnivået til dei som alt var i landet, sjølv om den faktiske kunnskapen deira ikkje ville minke. Statsborgarskap er ei svært spesiell og potent form for «lisens» til å selje arbeidskrafta i ein spesifikt arbeidsmarknad.

Fullmakter og lisensar er særleg viktige når det gjeld å samle fordelar, men mange andre institusjonelle reiskapar har vore brukte til ulike tider og stader for å verne om privilega og fordelane til spesielle grupper: rasereglar stengte ute minoritetsgrupper frå mange jobbar i USA, spesielt (men ikkje bare) i sør opp til 1960-tallet; ekteskaps- og kjønnsreglar innskrenka kvinners tilgang til visse jobbar til langt ute på 1900-tallet i dei fleste utvikla kapitalistiske land; religion, kulturelle kriteria, oppførsel, dialekt – alt dette har vore utestengingsmekanismar. Kanskje er den viktigaste utestengingsmekanismen privat eigedomsrett til produksjonsmiddel. Privat eigedomsrett er det som gir tilgang på «jobben» som arbeidsgivar. Om arbeidarane skulle prøve ta over og drive ein fabrikk sjølve, måtte dei utfordre at dei er utestengte frå kontroll over produksjonsmidla; mens evnen eigarane har til å oppnå profitt avheng av at dei forsvarer slik utestenging. Det viktigaste som skil kapitalist- og arbeidarklassen – felles for både den weberianske og marxistiske tradisjonen – kan derfor frå weberiansk synsstad sjåast som å reflektere ei spesifikk form for oppsamling av fordelar tvunge fram av lovreglar om privat eigedomsrett.

Utestengingsmekanismane som formar klassestrukturen innanfor metoden med oppsamling av fordelar, fungerer ikkje bare i dei mest privilegerte sjikta. Fagforeiningar kan òg fungere som ei utestengingsmekanisme ved å beskytte medlemmene frå konkurranse frå dei utanfor. Det betyr ikkje at fagforeiningar bidrar til større ulikskap, ettersom dei òg kan handle politisk for å minske ulikskap skapt av andre utestengingsmekanismar – spesielt dei knytt til privat eigedomsrett til produksjonsmiddel. Likevel, i den grad fagforeiningar skaper stengsel til visse jobbar, så skaper dei eit slags samfunnsmessig avlukke som forbetrar dei materielle levekåra for dei som er på innsida.

Sosiologar som nyttar metoden med oppsamling av fordelar ser tri store kategoriar i USA: kapitalistar, definert gjennom privat eigedomsrett til produksjonsmidla; middelklassen, definert gjennom utestengingsmekanismar for tilgang til utdanning og kunnskap; og arbeidarklassen, definert gjennom å vere utestengt både frå høgare utdanning og kapital. Den delen av arbeidarklassen som er verna av fagforeiningar, blir enten sett som eit privilegert sjikt innanfor arbeidarklassen, eller enkelte gonger som ein del av middelklassen.

Den avgjørande skilnaden mellom å vurdere klasse ut frå oppsamling av fordelar og ut frå individuelle eigenskapar er denne: I den første blir økonomiske fordelar oppnådd gjennom å vere i ein privilegert klasseposisjon, og det heng nøye saman med at andre er utestengte og manglar slike fordelar. I individ–eigenskapsmetoden er slike fordelar og ulemper ganske enkelt resultat av individuelle føresetnader: dei rike er rike fordi dei har fordelaktige eigenskapar, dei fattige fattige fordi dei manglar dei; det finst ingen systematisk årsakssamanheng mellom desse faktorane. Å eliminere fattig-dom ved å forbetre relevante eigenskapar hos fattige – utdanning, kulturelt nivå, human kapital – vil ikkje på nokon måte skade dei rike. Med oppsamling av fordelar er dei rike rike delvis fordi dei fattige er fattige, og gjennom at det dei rike gjør for å halde på rikdommen sin, bidrar til elendet dei fattige må sjå i auga. Her vil tiltak for å fjerne fattigdom gjennom å fjerne utestengingsmekanismar undergrave fordelane til dei rike.

Utbytting og dominans

Klasseanalyse som fokuserer på utbyttingsog dominansmekanismar er nærast knytt til den marxistiske tradisjonen, jamvel om enkelte sosiologar som er meir influerte av Weber. òg tar slike mekanismar med i si oppfatning av klasse.⁶ Men dei fleste sosiologar ignorerer dei; enkelte nektar eksplisitt for at dei har relevans. «Dominans» og særleg «utbytting» er kontroversielle uttrykk fordi dei har ein tendens til å innehalde ein moralsk dom og ikkje ei nøytral framstilling. Mange sosiologar freistar unngå slike uttrykk på grunn av dette normative innhaldet. Men eg meiner dei er viktige, og presist identifiserer visse kjernespørsmål om ein skal forstå klasse. «Dominans» viser til evnen til å kontrollere handlingane til andre; «utbytting» viser til tileigninga av økonomiske fordelar frå arbeidet til dei som er dominert. All utbytting involverer derfor visse typar dominans, men ikkje all dominans inneber utbytting.

I utbyttings- og dominansrelasjonar er det ikkje bare tilfellet at ei gruppe får fordelar ved å styre tilgangen til visse typar ressursar eller posisjonar; i tillegg er den utbyttande/dominerande gruppa i stand til å kontrollere arbeidet til ei anna gruppe til eigen fordel. Tenk dykk følgande klassiske tilfelle: i det første tar store landeigarar kontroll over felles beitejord og hindrar bøndene i å få tilgang til ho, og haustar økonomiske fordelar av å ha eksklusiv kontroll over jorda til eige bruk. I det andre hentar dei same landeigarane som har tatt kontroll over beitelandet og stengt ute bøndene inn, ein del bønder som jordbruksarbeidarar. I det andre tilfellet tjener ikkje bare landeigarane på å ha tilgang til jorda (oppsamling av fordelar), dei dominerer gårdsarbeidarane og utnyttar arbeidskrafta deira. Det er ei sterkare form for relasjonell gjensidig binding enn om det bare gjeld utestenging, for her er det ei varig knytting ikkje bare mellom føresetnadene, men og handlingane til dei med og dei utan fordelar. Utbytting og dominans er former for strukturert ulikskap som krev kontinuerleg aktivt samarbeid mellom utbyttarane og utbytta, herskarane og dei som blir herska over.

Me kan då oppsummere motsetninga mellom rolla dei sosiale knyttingane har i kvar av dei tri tilnærmingane til klasseanalyse som følger. I sjiktdelingstilnærminga er verken dei økonomiske vilkåra folk lever under eller handlingane deira oppfatta som direkte spegling av sosiale relasjonar; det er den minst relasjonelle av dei tri. Den weberianske tilnærminga ser dei økonomiske vilkåra til folk som forma av utestengingsrelasjonar, men spesifiserer ikkje at klasse inneber relasjonar mellom handlingar. Den marxistiske tradisjonen er relasjonell på begge måtar, legg vekt på den strukturerande effekten av utbytting og dominans på både økonomiske vilkår og handlingar.

Det marxistiske synet på klasse er framstilt i figur 3. Som i den weberianske tradisjonen er makt og lovreglar som framtvingar sosiale avlukke, viktige for å definere den grunnleggande strukturen i sosiale posisjonar – særleg privat eigarskap til produksjonsmiddel. Men her er det avgjørande resultatet av oppsamla fordelar dominans og utbytting, ikkje bare marknadsfordelar.

Innanfor denne tilnærmingsmåten ligg det sentrale klasseskillet mellom dei som eig og kontrollerer produksjonsmiddel – kapitalistane – og dei som blir leigd inn for å bruke desse produksjonsmidla – arbeidarane. Innanfor dette rammeverket utbyttar og dominerer kapitalistane arbeidarane. Andre posisjonar innanfor klassestrukturen får sin spesifikke karakter frå sambandet dei har til dette grunnleggande skillet. Direktørar har til dømes stor makt til å dominere, men er og underordna kapitalistane. Konserndirektørar og toppleiarar i selskap utviklar ofte betydelege aksjepostar i selskapa sine, og blir slik meir som kapitalistar å rekne. Høgt utdanna spesialistar og enkelte kategoriar teknisk personale har tilstrekkeleg kontroll over dugleik og kunnskap – ein kritisk ressurs i økonomien i dag – så dei kan oppretthalde stor autonomi i arbeidet og i stor grad redusere, eller jamvel nøytralisere, graden av utbytting.

Både i weberiansk og marxistisk tilnærming speler makt ei viktig rolle. I begge er ulik inntekt og rikdom knytt til klassestrukturen halde ved like gjennom utøving av makt, ikkje bare ved individuelle handlingar. Ulikskap skapt gjennom oppsamling av fordelar krev makt for å tvinge gjennom utelukking; ulikskap knytt til utbytting krev overvaking, oppsikt med arbeidet, og sanksjonar for å skape disiplin. I begge tilfelle vil samfunnsmessig kamp for å utfordre desse maktformene potensielt true privilega til dei med fordelaktige klasseposisjonar.

Samansmelting av tri mekanismar

Mens sosiologar generelt har tendert mot å basere arbeidet sitt på den eine eller andre av desse tri tilnærmingane til klasse, er det i røynda ingen grunn til å sjå på dei som gjensidig utelukkande. Ein måte å kombinere dei på er å sjå at kvar av dei identifiserer ein nøkkelprosess som formar ulike sider i klassestrukturen:

Den marxistiske tradisjonen identifiserer utbytting og dominans i den grunnleggande klassedelinga i det kapitalistiske samfunnet: den mellom kapitalistar og arbeidarar.

Den weberianske tilnærminga identifiserer oppsamling av fordelar som den sentrale mekanismen som skil «middelklasse»-jobbar frå arbeidarklassen ved å skape hindringar for tilgangen på folk i ettertrakta yrke. Nøkkelspørsmålet her er ikkje kven som blir stengt ute, men ganske enkelt det faktum at det er utestengingsmekanismar som held ved like privilega til dei i middelklasseposisjonar.

Sjiktdelingsmetoden fokuserer på prosessen der enkeltindivid blir sorterte inn i ulike posisjonar i klassestrukturen eller totalt marginaliserte. Der oppsamling av fordelar legg vekt på utestengingsmekanismar knytt til middelklassejobbar, er sjiktdelingsmetoden nyttig for å spesifisere individuelle eigenskapar som forklarer kva for folk som får tilgang til desse jobbane, og kven som blir utelukka frå stabile arbeidarklassejobbar.

Desse tri prosessane opererer i alle kapitalistiske samfunn. Skilnaden i klassestruktur landa mellom er skapt av varierande samhandling mellom desse mekanismane. Den teoretiske oppgava er å tenke gjennom dei ulike måtane dei blir lenka saman og kombinerte på, den empiriske oppgava er å utvikle måtar for å studere den enkelte mekanismen og sambandet mellom dei.

Ein mauleg samanknytt mikro–makromodell er illustrert skjematisk i figur 4. I denne modellen skaper maktrelasjonane og lovene som gir folk effektiv kontroll over økonomiske ressursar – produksjonsmiddel, kapital, human kapital – strukturar med sosiale avlukke og oppsamling av fordelar knytt til sosiale posisjonar. Oppsamling av fordelar skaper så tri straumar av kausale effektar: først formar det prosessane på mikronivå som individ skaffar seg klasserelevante eigenskapar gjennom; for det andre formar det plasseringsstrukturen i marknaden – yrke og jobbar – og fordelingskonfliktar knytt til det; og for det tredje formar det relasjonsstrukturen innan-for produksjonen, særleg utbyttings- og dominansrelasjonar, og tilknytta konfliktar i den sfæren. Den første av dei tri kausalstraumane sender i sin tur ein straum av folk inn i klasseposisjonar innanfor marknad og produksjon. Saman påverkar dei individuelle klasseeigenskapane og klasseplassering det individuelle økonomiske velværet.

Eit siste element i den breie syntesa er naudsynt. Figur 4 behandlar maktrelasjonar og institusjonelle reglar som eksogene (ytre) strukturar, mens dei i røynda sjølve er forma av klasseprosessar og klassekonfliktar. Det er viktig fordi strukturar med ulikskap er dynamiske system, og individuelle lagnader avheng ikkje bare av prosessane på mikronivå som menneska støyter på i livet, eller på dei sosiale strukturane dei lever innanfor, men på retninga på systemet som eit heile. Å behandle dei underliggande maktrelasjonane som underbygger ein gitt klasseplasseringsstruktur som låste parameter, er djupt misvisande, og bidrar til eit feilaktig syn om at individuelle lagnader ganske enkelt er ein funksjon av eigenskapane deira og individuelle tilhøve. Det me treng, er derfor ein dynamisk (recursive) makromodell der sosial kamp bidrar til endringar i utviklingsretninga for relasjonane sjølve, framstilt svært forenkla i figur 5. Ein fullt utvikla klasseanalyse vil då kombinere denne typen makromodell for konfliktar og endringar med makro-/mikro- og multinivåmodellen for klasseprosessar og individuelle liv. I ein slik modell kan ein kombinere nøkkelinnsiktene til lagdelingsmetoden, og dei weberianske og marxistiske metodane.

[FIGUR 5: Den dynamiske makromodellen]

Klasse i USA

Sosioøkonomiske system er ulike gjennom grensene dei set for rettar og makt som følger med privat eigedomsrett til produksjonsmiddel, og gjennom det karakteren til klasseskillet mellom kapitalistar og arbeidarar. Offentlege reguleringar av kapitalistisk eigedom i USA har lenge vore blant dei svakaste i verda. Det ser ein gjennom ei rad viktige kjennemerke: den svært låge minstelønna, som tillet høgare utbyttingsgrad enn det som elles ville vore råd; låg skatt på høge inntekter, som gjør dei rikaste sjikta av kapitalistklassen i stand til å leve på ekstraordinært ekstravagante måtar; svake fagforeiningar og andre former for arbeidarorganisering som kunne vere ei motvekt til dominansen i arbeidslivet. Resultatet er at USA kanskje har den mest polariserte klassedelinga i utvikla kapitalistiske land, langs ein akse for utbytting og dominans.

Ser ein på middelklassen og korleis han blir forma gjennom oppsamling av fordelar – særleg dei knytt til utdanning – så har USA historisk hatt ein av dei største middelklassene blant avanserte kapitalistiske statar. Det var det første landet som gjennomførte massiv utviding av høgare utdanning, og i lang tid var tilgangen til slike kvalifikasjonar svært open og relativt rimeleg, det tillot folk med få ressursar å gå på universitet. USA har òg eit mangfaldig system for høgare utdanning – med høgskolar på lokal- og regionalt nivå, høgskolar for humaniora, offentlege og private institusjonar – som gjorde det mauleg for folk å ta høgare utdanning seinare i livet, skaffe seg utdanningsbevis og få middelklassejobbar. Dette store og mangfaldige systemet bidrog til å skape eit stort antall middelklassejobbar. I tiåra etter andre verdskrigen vart det utfylt av ei relativ sterk arbeidarrørsle som var i stand til å hindre konkurranse om kjernejobbane i økonomien som ikkje kravde høgare utdanning. Det sette fagorganiserte i slike jobbar i stand til å sikre seg inntekt og trygge vilkår på linje med den formelt kvalifiserte middelklassen.

Men i motsetning til populære oppfatningar var det aldri slik at USA i stor grad var eit «middelklassesamfunn». Dei fleste jobbane i næringslivsstrukturen i USA medførte ikkje fordelar på grunnlag av utestengande kvalifikasjonar, og arbeidarrørsla organiserte aldri meir enn rundt 35 prosent av vanlege arbeidarar. Dessutan har det dei siste tiåra skjedd ei oppsmuldring av iallfall ein del av utestengingsmekanismane middelklassen har hatt fordel av: arbeidarrørsla har hatt ein brå tilbakegang sidan 1970-tallet, mange typar middelklassejobbar er blitt mindre trygge og mindre beskytta av kvalifikasjonsbevis som tradisjonelt har vore knytta til dei, og den noverande økonomiske krisa har intensivert farekjensla blant mange som framleis ser på jobbane sine som middelklassejobbar. Derfor, mens det framleis er tilfelle at høgare utdanning og i aukande grad akademiske papir speler ei sentral rolle for å få tilgang til mange av dei beste jobbane i den amerikanske økonomien, så er utsiktene for ein stor og stabil middelklasse langt mindre sikre.⁷

Til sist, klassestrukturen i USA har vore prega av at særleg brutale prosessar har forma eigenskapane som avgjør individuelle lagnader. Utdanningssystemet i USA er organisert slik at kvaliteten på utdanninga som er tilgjengeleg for barn i fattige familiar, er svært dårleg samanlikna med den som blir bydd barn frå middelklasse- og rike familiar. Denne svikten i offentleg utdanning for dei fattige blir forsterka av manglande tryggingsnett og støtte til fattige familiar. Den raske avindustrialiseringa av økonomien i USA, og fråveret av omfattande arbeidstreningsprogram for dei som blir kasta ut av jobbane i nedlagte fabrikkar, betyr at eit stort antall folk står utan nødvendige kunnskapar i arbeidslivet i dag. Resultatet er at klassestrukturen i USA er prega av høgare del av fattige og økonomisk marginaliserte enn alle andre land ein kan samanlikne med.

Slår ein alle desse prosessane saman, gir det følgande generelle bilete av klassestrukturen i USA ved byrjinga av det 21. hundreåret:

På toppen ein ekstremt rik kapitalistklasse og konserndirektørklasse, som har ekstra-ordinært høg forbruksstandard, med relativt veike stengsel for utøving av økonomisk makt.

Ein historisk stor og relativt stabil middelklasse, forankra i eit ekspansivt og fleksibelt system for høgare utdanning og teknisk opplæring knytt til jobbar som krev kvalifikasjonsbevis av ulikt slag, men som har uvisse framtidsutsikter og tryggleik.

Ein arbeidarklasse ein gong kjenneteikna av relativt høg grad av fagorganisering, med ein levestandard og tryggleik lik den til middelklassen, men som i dag i hovudsak manglar slik sikring.

Eit fattig og risikoutsett sjikt av arbeidarklassen, kjenneteikna av låg lønn og relativt utrygg sysselsetting, utsett for uavgrensa konkurranse om jobbane i arbeidsmarknaden, og med minimalt vern frå staten.

Ein marginalisert, utarma del av befolkninga, utan kunnskapen og utdanninga som krevst i jobbar som kunne sette dei i stand til å leve over fattigdomsgrensa, og med levekår som gjør det ekstremt vanskeleg å skaffe seg slik kunnskap.

Ei vekselvirkning mellom rase og klasse der arbeidande fattige og den marginaliserte delen av befolkninga i uforholdsmessig grad er raseminoritetar.

Mot syntese

Tillempar ein det integrerte rammeverket for klasseanalyse eg legg fram, stiller det opp ulike utfordringar for dei som jobbar i den marxistiske tradisjonen og dei som jobbar etter lagdelingstradisjonen eller den weberianske metoden. For marxistane er hovudutfordringa å erkjenne at det som er styrken til marxistisk samfunnsvitskap er eit spesifikt sett av årsaksmekanismar, framfor ambisjonen om å vere eit altomfattande tenkesett. I fortida forsvarte ein relevansen til desse mekanismane med ein retorikk som la vekt på at marxismen var i strid med andre teoriar, og argumenterte for at den marxistiske epistemologien og metodologien skilte seg skarpt frå sine rivalar. Slike argument overtyder ikkje. Marxismen er ein kraftfull tradisjon i samfunnsvitskapen fordi han gir langtrekkande forklaringar på ei rekke viktige fenomen, ikkje fordi han har enkelte spesielle metodar som skil han frå alle andre teoretiske retningar. Sjølvsagt er det alltids mauleg at framtidige forsøk på å utforme marxismen som eit distinkt, altomfattande tenkesett kan lykkast. Men i dag ser det ut til å vere meir nyttig å sjå marxismen som eit forskingsprogram definert ved vekt på spesifikke problem, mekanismar og provisoriske forklaringsteoriar.

Utfordringa i ei integrert klasseanalyse kan bli endå større for sosiologar innanfor lagdelings-tradisjonen. Trass i alt har marxistiske klasseanalytikarar alltid i praksis inkludert drøftingar av individuelle eigenskapar og materielle levekår for folk innanfor ein økonomisk struktur, og oppsamling av fordelar er ein integrert del av tenkinga om sosiale tilhøve i produksjonen. Sjiktdelingsteoretikarar på andre sida har totalt ignorert utbyttinga, på det meste snakka om «ulemper», og jamvel dominans er fråverande i tilnærminga deira. Å erkjenne utbytting og dominans som sentrale aksar i klasseanalyse, er å erkjenne at ein struktur for sosiale posisjonar er distinkt annleis enn personane som fyller desse posisjonane, og også dette er stort sett fremmendt for sjiktdelingsmetoden.

På eit vis er det weberianarane som kan ha den lettaste oppgava. På den eine sida har dei fleste weberianarane ikkje hatt ambisjonar om å skape eit altomfattande tenkesett, og har vore fornøgde med ein teoretisk tradisjon som gav eit breitt spekter av laust samanknytte konsept for å ta opp spesifikke empiriske og historiske problem. Det har gitt weberiansk sosiologi stor tiltrekkingskraft: han er grunnleggande open for å inkorporere nesten alle idear frå andre retningar innanfor samfunnsvitskapen. På andre sida har weberianarane alltid lagt vekt på makt innanfor sosiale strukturar, og har ingen problem med å skille mellom personar og strukturelle posisjonar. Mens utbytting ikkje har stått sentralt i weberiansk klasseanalyse, så legg logikken i weberianske kategoriar ingen hindringar for å inkludere utbytting.

Ut frå denne vurderinga kan det sjå ut som me alle til sjuande og sist heilt enkelt burde erklære oss som weberianarar. Det var ei av skuldingane retta mot arbeidet mitt og til andre marxistar for tretti år sidan av den britiske sosiologen Frank Parkin då han skreiv: «i alle ny-marxistar ser det ut til å vere ein weberianar som kjempar for å komme fram.»⁸ Eg trur ikkje det følger av den typen pragmatisk realisme eg tar til orde for her. Marxismen vil framleis vere ein distinkt tradisjon innanfor samfunnsvitskapen på grunn av sitt spesifikke sett av problemstillingar, sitt normative grunnlag og den distinkte lista med konsept og mekanismar han har utvikla.

(Denne artikkelen, Class Analysis, History and Emancipation, sto første gang i New Left Review I/202, og trykkes med tidsskriftets tillatelse. Den er oversatt av Gunnar Danielsen.)

Notar:

Leder: Herrevelde i LO
Olav Randen: Norsk landbrukspolitikk i ei verd med svolt

Tema: Folk og makt:

• Jørn Magdahl: Arbeiderstyrte bedrifter i heis
• Roar Eilertsen: Arbeiderstyrte bedrifter – noen erfaringer
• Hilary Wainwright: Deltakardemokrati – og korfor rørsler spelar ei rolle
• Steve Ellner: Om nabolagsrådene i Venezuela
• Andreas Lutro: Ungdommens frammarsj
• Subcomandante Marcos: Om kart og kompass

Farida Ahmadi om Afghanistan
Berit von der Lippe: Kjønnete ikoner i fortellinger om krig
Jacob Børressen: Krigen i Afghanistan og Norge
Audun Husby: El Salvador
Erik Olin Wright: Om å forstå klasse
Morten Falck: Uten vår ild
Immanuel Wallerstein: Vår tids veikryss: Projiseringer på kort og litt lenger sikt

Bokomtaler:

Hilary Wainwright: Reclaim the state
Rohinton Mistry: Balansekunst
Katrine Randin, Anders G. Kjøstvedt og Tor Espen Simonsen (Red): Høyrepopulisme i Vest-Europa

Torsdag 29. april kl. 1900 på Litteraturhuset, Kjelleren
Er deltakende demokrati, arbeiderstyrte bedrifter, styrking av offentlig  sektor en strategi for at arbeiderklassen kan utfordre kapitalen idag?
Panel:
Jørn Magdahl, Rødt
Ingerid Straume, Attac
Anne Grethe Krogh, Fagforbundet
Ingvar Skjerve, forfatter av boka Deltakerne, SV

Avstanden mellom politikere og vanlige folk blir større. Høyrepartier øker i arbeiderklassen.

Kan folket bestemme selv? Hvordan? Hvilke begrensninger fins under kapitalismen?

Offentlig sektor kunne være en spydspiss i å eksperimentere og utvikle demokrati på arbeidsplassen. I stedet ser vi at den rødgrønne regjeringa velger å videreføre og videreutvikle styringsprinsipper som er skapt for private virksomheter og deres mål om profitt. Kan mer makt til arbeidsfolk i offentlig sektor møte høyresidas forsøk på markedsstyring?

• Er deltakende demokrati et skritt i retning av et samfunn hvor arbeidsfolk bestemmer?
• Kan folk eie sine egne arbeidsplasser?

Silje Ryvold er aktivist i Palestinakomiteen i Tromsø og skriver masteroppgave om israelsk selvforståelse.

Slik så det ut: Sola hang som en lanterne over horisonten. Middelhavet rullet kontinuerlig inn over stranda, udramatisk og uendelig, verdens stille puls. Barn lo. Noen badet. Folk gikk forbi, og bak oss gjorde Tel Avivs natteliv seg klar til action. Jeg satt på et håndkle. Jeg hørte ikke til. Jeg så på horisonten, og tenkte på avstander. Slik tenkte jeg: Bare litt lenger sør, forbi de knausene der borte, fortsett et godt stykke, hold deg til havet, passér Ashkelon, og der, rett bortenfor: en krig. Et bilde av en 12-årig jente som skriker, en fars døde kropp, avrevne lemmer i sanda. Bildet er overalt og det er ingen som ser. Hvordan går det an? Sola går ned over Tel Aviv og noen vil danse. Hvor lenge kan man fortsette slik, eyes wide shut, jeg vil ikke vite.

Så var det noen som sa «hello!»

Jeg så opp, og der sto en høy, slank fyr bare ikledd shorts og et gevær. Han smilte stort og satte seg ned. «How are you?» sa han. «Fine thanks,» sa jeg. «Why do you have a gun?»

«All the muslims in the world want to throw us into the sea! We have to protect ourselves! We have too many terrorists in this country, don’t you know?»

Jeg ristet på hodet. Mitt nye bekjentskap så vantro på meg. Jeg så spørrende på ham.

«The Arabs! All the Arabs are here to kill us! They hate us! Don’t tell me you don’t know what happened to us in the Holocaust?»

«I know that.»

«It will happen again! If we let these terrorists come here they will drown us all and take our land! Do you want to be thrown into the sea?»

«No. But I don’t think that’s what they want.»

Jeg så på ham. Han så en annen vei.

Stillhet.

«Skal jeg si deg hva jeg tror de vil?»

«Og hvordan kan du vite hva de vil?»

«Jeg har mange arabiske venner, og de forteller meg ustanselig hva de vil.»

Stillhet. Hevede øyenbryn.

«Vil du høre?»

Han trakk på skuldrene. «Ok, fortell.»

«De vil igrunnen akkurat det samme som deg.» Jeg var rolig. Jeg snakket med vennlig stemme. «De vil leve i fred. De vil kunne kjøpe brød uten å frykte for sitt liv, de vil kunne sende sine barn ut for å leke uten å være redd for om de kommer hjem igjen. De vil besøke sine slektninger og bevege seg fritt uten å bli stoppet av soldater. De …»

«Det er ikke sant! Du forstår ingenting. Det du sier er helt galt.»

«Jeg tror ikke det.»

«Du er ikke herfra, så du forstår ikke dette. Du har misforstått alt!»

«Og hvordan vet du hva de vil, har du noen gang snakket med en araber?»

«Jeg snakker ikke med terrorister! De er her kun for å sprenge seg selv i lufta! Skjønner du ingenting? Vi må beskytte oss selv, ellers ender vi opp i havet.»

Havet rullet. Havet blandet seg ikke inn. Jeg trakk på skuldrene. Jeg innså at her var det ikke stort mer å si. Min venn med gevær ville snakke om noe annet. Det ville ikke jeg. Jeg måtte dessverre gå. Jeg gikk, og havet slo, og sola gikk ned, og jeg tenkte at denne fyren burde verden ta på alvor. Det vil si, jeg tenkte at dette har jeg hørt før, og at om man bare avfeier hans holdninger som uttrykk for en våpengal og paranoid manns forskrudde verdensbilde, så gjør man seg selv en bjørnetjeneste. Det er mer alvorlig enn som så. Det vi tror, er utgangspunkt for det vi gjør. Våre oppfatninger styrer hva vi ser, hva vi tror er sant og hvordan vi forholder oss til verden. Og viktigst av alt: den unge fyren med gevær på stranda i Tel Aviv er ikke alene om å mene det han gjør; det er et ekko av en større fortelling. Den er det viktig å kjenne til, både for å kunne forstå hvorfor Israel handler som de gjør og, ikke minst, hvorfor de får lov å handle som de gjør.

Den kollektive fortellingen – Israel som offer

Den historien et folk forteller om sin fortid og seg selv, utgjør sammen med de oppfatninger, holdninger, mål og identitetsmarkører de har felles, et folks eller en gruppes kollektive narrativ, en kollektiv fortelling som virker samlende og identitetsskapende. Israels kollektive fortelling er også sionismens store fortelling, og den inneholder en rekke velkjente elementer som fortelles om og om igjen:

Dette er det fargede glasset israelere flest tolker dagens situasjon innenfor, dette er rammefortellingen som for israelerne selv gir mening både til den politikk deres folkevalgte fører og til de «uprovoserte» terrorist attacks de blir utsatt for (og det forklarer hvorfor all israelsk politikk dreier som om «security»). På denne måten blir konflikten lettere å leve med; fortellingen er en effektiv og overbevisende forklaringsmodell som gir mening og logikk til hendelser det ellers er vanskelig å ta inn over seg. Sentralt i denne historien står oppfatningen av Israel som et uskyldig offer omgitt av fiender. Denne holdningen har av israelske sosiologer og psykologer fått navnet siege mentality, i.e. en «beleirings-mentalitet»: the whole world is against us(2). Ideen om at «alle er mot oss» er en av de mest sentrale kollektive overbevisninger i Israel, i den grad at at denne holdningen av israelere selv sees på som noe som definerer deres felles identitet.(3) Sionismen er i seg selv grunnlagt på denne tanken. Den britiske jøden Susan Nathan skriver i sin meget lesverdige bok The Other Side of Israel følgende:

Jeg streker under dette: sincerely and incontrovertibly believe. Dette er ramme alvor. Dette, imminent danger of annihilation, er motoren i den tilsynelatende uløselige konfliktens store hjul, dette er voldsspiralens hovedturbin, dette er den nødvendige erkjennelsens låste dør. Dette er også bensinen på bålet som Israels ledere vet å benytte seg vel av, og det er motorveien forbi moral og internasjonal lov som fritar dem for alt ansvar.

Den dårlige nyheten, som slett ikke er noen nyhet, er at fortellingen er så overbevisende og så lett å forstå. Alle de kompliserte og nyanserte motargumentene preller av. Ikke en gang enkle og innlysende fakta har noe å si. Dødsratene teller ikke. Den store fortellingen har overtaket.

Den gode nyheten er at det tross alt fins en annen historie – og det fins flere og flere som forteller den.

Post-sionisme – den kollektive fortellingen slår sprekker?

På slutten av 1980-tallet ble Israels arkiver fra 1948 åpnet for innsyn, noe som resulterte i at en rekke israelske historikere kraftig reviderte Israels versjon av hva som skjedde, og motbeviste flere kritiske elementer i den store fortellingen, først og fremst beviste de at de palestinske flyktningene faktisk ble drevet på flukt som følge av utbredte massakre av hele palestinske landsbyer, og at den nye israelske staten aldri sto i fare for å bli utslettet. I tillegg skrev de kritisk om sionismens tilblivelse og staten Israels fremferd både overfor palestinerne og arabiske jøder. Disse historikerne, med den kontroversielle Benny Morris i spissen, ble av Morris selv døpt «de nye historikerne». De har også fått merkelappen «post-sionistiske». Til denne gruppa hører blant andre Simcha Flapan, Tom Segev, Avi Schlaim og Ilan Pappé, og deres arbeider har utvilsomt betydd enormt mye for vår forståelse av Israel og Israel/ Palestinas grelle historie.

Men har det forandret noe i Israel selv? I artikkelserien «Post-Zionist Critique on Israel and the Palestinians» skriver Ilan Pappé:

De nye historikerne og deres synspunkter og konklusjoner er velkjent i Israel, og det post-sionistiske perspektivet har også til en viss grad kommet til uttrykk gjennom filmer, bøker og teater. Likevel trenger vi ikke gå lenger enn til nyhetene her hjemme for å skjønne at dette ikke akkurat har resultert i noen revolusjon. Israelske politikere sanker stemmer ved å drepe barn i Gaza, og deres argumenter er som klippet ut av den uskyldiggjørende rammefortellingen og gjentas til det kjedsommelige. Hvor er den israelske venstresiden? Fredsbevegelsen? Hvem skal løfte sine stemmer og overbevise mitt bekjentskap på stranda i Tel Aviv om at det finnes en annen historie, en fortelling med den konklusjon at han ikke behøver sitt gevær?

Venstresidens fortelling – Israel OG Palestina som offer

Den israelske venstresiden er i Israel kort og godt et synonym til «de som er for fred.» Standpunktet til folk på venstresiden har med andre ord generelt sett fint lite å gjøre med sosialisme. Det holder lenge at du er for en «fredelig løsning» med palestinerne( 6). Men hvilken fred?

For å svare på det må man først dele det ullne sekkebegrepet «the Left» i to, der synet på sionismen er den avgjørende skillelinja: enten er du for en fred basert på sionistiske prinsipper (sionistisk venstreside), eller så mener du at sionismen i seg selv er et hinder for fred (anti- eller ikke-sionistisk venstreside). Det går altså utmerket godt an å være for fred og sionisme på én gang, og det er da også denne siden det store flertall av israelske «venstrevridde» tilhører.

I mangel på evne eller vilje til å gi opp selve rammefortellingen om Israel som et offer beleiret av fiender, bringer representanter for det sionistiske venstre istedet inn et nytt element: lidelsene til den andre siden. De begår dermed det Walid Khalidi kaller «the sin of moral equivalence»: konflikten omtales som en tragisk strid mellom to likeverdige parter, der begge har like mye rett og der begge lider. En brutal og folkerettsstridig okkupasjon reduseres dermed til en konflikt mellom to like uskyldige parter som bare ikke klarer å «snakke sammen»:

Om Israels store fortelling har endret seg de siste tjue årene, så er det kanskje i denne retningen: der det før kun var Israel som var offer, anerkjennes det nå at det også er lidelser på den andre siden. (Hører vi ikke ekkoet?: Begge sider må besinne seg! Det er to parter i enhver konflikt!) Lenger enn dette er det imidlertid få som går, og går man dit så er man enten antisemitt eller en «selvhatende jøde».

Kritikk mot okkupasjonen kommer høylytt fra hele den israelske venstresida, også den sionistiske. Logikken er enkel: Ved å gi opp okkupasjonen og gi palestinerne en egen stat, kan man bevare Israel som en ren jødisk stat. Men kritikken fra det sionistiske venstre stopper følgelig her: alt Israel har gjort før 1967 er implisitt legitimt og holdes utenfor diskusjonen. Noe annet ville måtte bety å gå på akkord med sionismen per se.

Den manglende fortellingen – Menneskerettigheter og rettferdig fred

De som er villig til å se kritisk på historien også før 1967 og helt tilbake til sionismens fremvekst i 1880-årene hører til det ytterste venstre i Israel og er dessverre i et svært lite mindretall. Den israelske fredsorganisasjonen Israeli Committee Against House Demolitions (ICAHD hører for eksempel til her. Selv omtaler de seg som «the critical peace camp» og plasserer seg i  det politiske landskapet «to the left of Peace Now.» ICAHD jobber ved siden av sitt engasjement mot okkupasjonen og Israels husrivingspolicy hardt for å nå ut i israelsk opinion med den andre historien, en annen rammefortelling, der menneskerettigheter og rettferdig fred står i fokus. Som ICAHDs leder Jeff Halper sier: framing is as important as the facts. Det nytter ikke bare å komme med løsrevne motargumenter mot en historie som er så overbevisende at hele verden sluker den rått, og som er så til de grader viktig for den israelske identiteten.

Hvorfor er det slik? Foran Qalandias fryktinngytende grå overvåkningstårn, hvordan er det mulig å ikke se den urett som blir begått? Fra bakketoppene nord for Gaza, hvordan er det mulig å gledesfyllt nyte utsikten over bombenes dødelige drønn mens man drikker sin medbragte kaffe på termos? Hvordan er det mulig å ikke ta inn over seg den urett som blir begått i ens navn?

Svaret er antakelig at det ikke er mulig å ta det inn. Det er altfor skremmende.

Verden vil rakne. Det er mye lettere å fortsette å tro at den urett som blir begått er den eneste riktige vei å gå. Vi kjenner det fra Ibsen: «tar du livsløgnen fra et gjennomsnittsmenneske, tar du lykken fra ham med det samme.» Hvem vil kaste sin mest hellige overbevisning over bord om det nettopp er den overbevisningen som holder en flytende? Hvis du prøver å overleve et forlis i full storm er du neppe villig til å gi fra deg den eneste livbåten du ser.(10)

«So we have to give people an alternative,» sier Jeff Halper, selv jøde og israeler. Du kan ikke ta fra noen hele deres verdensbilde uten å gi dem noe annet å holde fast i. Det må fortelles en annen historie, og den må fortelles om igjen og om igjen: Israel har urettmessig okkupert og undertrykt et annet folk i over 60 år, palestinsk aggressjon er et uttrykk for fortvilelse og undertrykkelse snarere enn nedarvet hat, det finnes en politisk løsning, Israel må holdes ansvarlig for sine handlinger, og de menneskerettigheter og internasjonal lov som skal beskytte også Israels innbyggere må gjelde for alle, uavhengig av religion, nasjonalitet og etnisitet. Bare da kan vi komme dit hen at ingen føler de trenger et gevær på en strand.

Det er ennå et stykke igjen.

Inntil da, la oss henge sitatet fra den israelske sosialisten Oded Pilavsky på veggen og håpe det leses av flest mulig.

Noter:

1. Michael Prior, «Zionism and the Challenge of Historical Truth and Morality,» in Speaking the Truth – Zionsim, Israel and Occupation, ed. Michael Prior (Northampton: Olive Branch Press, 2005), 15-16 Historikeren Yael Zerubavel skriver i denne sammenheng følgende: «Nationalist movements typically attempt to create a master commemorative narrative that highlights their members’ common past and legitimizes their aspiration for a shared destiny. Indeed, the establishment of such a narrative constitutes one of the most important mechanisms by which a nation constructs a collective identity for what Benedict Anderson calls an ’imagined community’. […T]his process of reconstructing the past entails a highly selective attitude toward the available historical knowledge.» Yael Zerubavel, Recovered Roots – Collective Memory and the Making of Israeli National Tradition (Chicago: University of Chicago Press, 1995), 214
2. Daniel Bar-Tal and Dikla Antebi, «Siege Mentality in Israel,» International Journal of Intercultural Relations 16 (1992): 251-75 Fenomenet er også kalt Masada syndrome, etter myten om det romerske angrepet på Masada ca i år 70, der jøder forskanset seg i tre år før de til slutt begikk kollektivt selvmord for å slippe å overgi seg til fienden. Historien har i dag en sentral plass i den israelske selvbevisstheten, og samtlige soldater avlegger følgende ed på Masada etter endt førstegangstjeneste: Never again shall Masada fall!
3. Den israelske pedagogen Daniel Bar-Tal har skrevet mye om dette, spesielt om det han kaller societal beliefs: «society members’ shared cognitions on topics and issues that are of special concern for society and contribute to their sense of uniqueness» Daniel Bar-Tal, Shared Beliefs in a Socitey: Social Psychological Analysis (Thousand Oaks, CA: Sage, 2000), 353 Group beliefs definerer han som «convictions that group members a) are aware that they share and b) consider as defining their ‘groupness’ « Daniel Bar-Tal, «Societal Beliefs in Times of Intractable Conflict: The Israeli Case,» International Journal of Conflict Management 9 (1990), 36
4. Susan Nathan, The Other Side of Israel – My Journey Across the Jewish-Arab Divide (London: Harper Perennial, 2005), 55
5. Ilan Pappe, «Post-Zionist Critique on Israel and the Palestinians: Part 1 – the Academic Debate,» Journal of Palestine Studies 26, no. 2 (1997), 38-39
6. Ilan Pappé definerer «the Left» i Israel slik: «a willingness in principle to give up territory for peace and to recognize the Palestinian right to self determination» Ilan Pappe, «Post-Zionist Critique on Israel and the Palestinians: Part 2 – the Media,» Journal of Palestine Studies 26, no. 3 (1997), 37
7. Paul Eisen, «Speaking the Truth to Jews,» in Speaking the Truth. Zionism, Israel, and Occupation, ed. Michael Prior (Northampton: Olive Branch Press, 2005), 194
8. Ilan Pappe, «Post-Zionist Critique on Israel and the Palestinians: Part 2 – the Media,» 38
9. Ilan Pappe, «Passage to the ’Other Side’ of Israel – a Review of Susan Nathan’s the Other Side of Israel: My Journey Across the Jewish/Arab Divide,» News from Within 4 (2006)
10. I tillegg kommer det sosiale presset. Susan Nathan skriver: «Psychologically speaking, if you see the reality and acknowledge the narrative of the other side as your victim, you have a problem. If you take responsibility for what your side did, you endanger your relations with your family, friends, colleagues, the whole society – with everything you have, in fact. You find yourself in a tiny, marginalised minority facing a majority that sees you as a traitor. If you are strong enough you can face it and fight against it, but most people are not strong enough. Most are not able to do it, and so they either get depressed, emigrate, or suppress what they know. […] Against the background of Jewish history, and each individual’s fear of opening his mind and accepting responsibility, Jews in Israel are in addition educated to believe that if they give something to the Palestinians, the Palestinians will want more and the Jews will lose everything. The fear is that if you are not strong in the way the Zionists tell you to be, you will weaken the collectivity, and then you may find yourself with nothing.» Susan Nathan, The Other Side of Israel – My Journey Across the Jewish-Arab Divide, 257

Framveksten av open militarisme og imperialisme ved starten på det tjueførste hundreåret har stort sett si årsak i forsøk frå dei dominerande kreftene i verdsøkonomien på å vinne kontroll over dei minkande oljeforsyningane i verda.

John Bellamy Foster er professor i sosiologi ved University of Oregon og redaktør for tidsskriftet Monthly Review.

Frå 1998 vart det lagt fram ei rad strategiske initiativ i nasjonale tryggingsmiljø i USA som svar på at:

1. USA no importerte over 50 prosent av olja.
2. Ekstra produksjonskapasitet på verdsbasis blir borte.
3. Persiagolfen får ein aukande del av alle resterande konvensjonelle oljeressursar.
4. Den truande frykta for at oljeproduksjo nen ville nå toppen.

Svaret frå kapitalmakta på oljeforsyningskrisa var å lage det Michael Klare i Blood and Oil har kalla ein global «strategi for maksimal utvinning».(2) Det kravde at USA som hegemonisk makt, med støtte frå dei andre leiande kapitaliststatane, freista utvide kontrollen sin over oljereservane i verda for å auke produksjonen. Invasjonen og okkupasjonen av Afghanistan (den geopolitiske porten for vestleg tilgang til oljeog naturgassressursane i Kaspihavbassenget) etter åtaka 11. september, invasjonen i Irak i 2003, den raske utvidinga av USAs militære aktivitet i Guineagolfen i Afrika (der Washington oppfattar seg i konkurranse med Beijing), og dei auka truslane som blir retta mot Iran og Venezuela – sett i lyset av ein slik strategi signaliserer dei alle framveksten av ein ny og farleg æra med energiimperialisme.

Oljas geopolitikk

I april 1998 importerte USA for første gong størstedelen av råolja dei konsumerte. Steget over den terskelen viste at USA svært raskt blei avhengig av importert olje. På same tid vart frykta sterkare for at oljeproduksjonen snart ville nå toppen, og blei dominerande i diskusjonane etablissementet førte bak lukka dører. Ei nøkkelhending var publiseringa i Scientific American i mars 1998 av The End of Cheap Oil av dei pensjonerte oljegeologane Colin J Campbell og Jean H Laherrère. The End of Cheap Oil spådde at verdsproduksjonen av olje ville nå toppen «truleg innan ti år». Artikkelen til Campbell og Laherrère og spørsmålet om topp i oljeproduksjonen vekte straks interessa til OECDs energi-organ IEA, i deira World Energy Outlook frå 1998. IEA hevda at jamvel ut frå pessimistane si vurdering av oljereservane i verda og ein klokkeforma produksjonskurve (men utan den skarpe veksten i oljeprisane Campbell gjekk ut frå), og ut frå IEAs langsiktige forsyningsmodell, så «ville ikkje toppen bli nådd før rundt 2008–2009». Ut frå IEAs eigne vurderingar av reservane kunne ein skyve oljetoppen omlag eit tiår utover.(3) Men toppen var likevel ikkje fjernt unna. Toppen på den britiske oljeproduksjonen i Nordsjøen i 1999 (norsk produksjon nådde toppen to år seinare) gjorde saka enno viktigare.

Matthew Simmons, administrerande direktør i det Houston-baserte energi-investeringsselskapet Simmons and Company International, og medlem av det nasjonale petroleumsrådet og Council of Foreign Relations, publiserte ein artikkel i Middle East Insight i 1999 der han la vekt på den «langt raskare» tømminga av store oljefelt på grunn av høgeffektiv utvinningsteknologi. Framfor å utvide livslengda til oljefelta som ein tidlegare trudde, medførte introduksjonen av desse teknologiane sannsynlegvis at tømminga akselererte. Simmons viste til oljefelt «sett i produksjon etter 1970-åra», og sa at «mest alle desse nye felta har nådd produksjonstoppen og har no rask nedgang. … Og når den stabile basen av gamle, men store felt au byrjar bli tømde,» spør han, «kva vil det føre til for den gjennomsnittlege tømmingsraten?»(4)

I 2000 førte Simmons’ uro for minkande oljeforsyningar til at han blei energirådgivar for presidentkampanjen til George W Bush. Som han fortel det i eit intervju februar 2008, hadde han «trekt til sides» søskenbarnet til Bush tidleg i mars 2000 for å fortelle han om ein tidlegare samtale han hadde hatt med ein medarbeidar av energiminister Bill Richardson. Medarbeidaren hadde fått oppgava å undersøke ledig oljeproduksjonskapasitet i OPEC-landa. Som Simmons fortalte søskenbarnet til Bush:

Simmons var medlem av Bush-Cheneys Energy Transition Advisory Committee som gav råd om veksande oljemangel. Boka hans frå 2005, Twilight in the Desert: The Coming Saudi Oil Shock and the World Economy, som hevdar at saudisk oljeproduksjon når toppen snart, er blitt eit av dei mest innflytelsesrike verka som står på standpunktet at oljeproduksjonen vil nå ein topp.(6)

Energy Information Administration (EIA) i Energidepartementet i USA gjorde ein full gjennomgang av spørsmålet om topp i oljeproduksjonen så tidleg som juli 2000, og vurderte mange scenario. I motsetning til dei som såg toppen for seg «så tidleg som 2004», konkluderte EIA med at «den konvensjonelle oljeproduksjonen i verda kan auke to tiår eller meir før han byrjar gå ned». Men analysen sjølv gav ingen forsikringar, sidan ho gjekk ut frå at toppen kunne bli nådd så tidleg som 2021.(7)

Uroa for oljeforsyninga som byrja trenge inn i maktas korridorar i perioden 1998– 2001, førte til ein vidtgåande debatt i dei indre sirklane i USA om oljeutvinning og strategiske måtar å lette ho på. I aukande grad vart det knytt til det vidare spørsmålet om å ekspandere USA sitt imperium, reist av grupper som Project for a New American Century.(8)

I juli 1998 gav Center for Strategic and International Studies (CSIS) ut Strategic Energy Initiative på initiativ frå tidlegare formann i Senatets militærkomite Sam Nunn og tidlegare forsvarsminister (og tidlegare energiminister) James R Schlesinger. I november 2000 gav Strategic Energy Initiative ut ein rapport i tri bind – The Geopolitics of Energy into the 21st Century – med Nunn og Schlesinger som medforfattarar. Rapporten la vekt på at Persiagolfen måtte utvide produksjonen sin «med nesten 80 prosent i åra 2000–2020» i ei tid med stigande etterspørsel og synkande oljeproduksjon andre stader i verda for å møte behova for energi i verda.

Spørsmålet om ein topp i oljeproduksjonen i tiåret 2000–2010 blei au undersøkt, konsentrert om argumenta frå Campbell og Laherrère og Simmons. CSIS Strategic Energy Initiative avviste offisielt oppfatninga om at toppen ville bli nådd så tidleg som 2010. Likevel tok rapporten spørsmålet ekstremt seriøst. Som «einaste supermakt» erklærte dei, hadde USA «særleg ansvar for å halde oppe energiforsyninga i verda» og «open tilgang» til olja i verda. Gjennnom heile rapporten understreka den behovet for å finne måtar å auke oljeeksporten frå Irak og Iran som begge var utsette for sanksjonar frå USA på det tidspunktet.(9)

I 2001 støtta James Baker III Institute for Public Policy på Rice University og Rådet for utanlandssaker (Council on Foreign Relations) studien Strategic Energy Policy Challenges for the 21st Century, leia av energianalytikaren Edward L Morse. Arbeidsgruppa inkluderte både oljeoptimistar, som Morse og Daniel Yergin frå Cambridge Energy Research Associates, og oljepessimistar som Simmons, talsmann for at oljeproduksjonen vil nå ein topp. Rapporten la vekt på behovet for tilstrekkelege oljereservar i tiåra framover, men argumenterte for at oljeforsyningane ville «bli stramme» på grunn av «underinvesteringar» i ny produksjonskapasitet og «upålitelege statar». Ledig kapasitet var «tørka ut» til «minimale» mengder, dels på grunn av at oljeproduserande land brukte oljeinntektene på sosiale tiltak framfor investeringar i ny produksjonskapasitet.

Vippeprodusent

Her peika rapporten på at Irak hadde blitt ein viktig «vippeprodusent», godt under produksjonskapasiteten, som i åra før «skrudde kranene av og på når dei meinte det var strategisk lønnsamt å gjøre det». Det utgjorde ei veksande fare for den kapitalistiske verdsøkonomien, med «sjansen for at Saddam Hussein kunne fjerne irakisk olje frå markedet ein lengre periode». Rapporten streka under at «irakiske reservar» faktisk «representerte ein hovud-ressurs som raskt kunne gi auke i oljemarkedet og meir konkurranse i handelen med olje». Det var viktig med investeringar i forbetringar i irakisk produksjonskapasitet. Problemet var kva ein skulle gjøre med Saddam Hussein.

Generelt la rapporten frå Baker Institute/ Council on Foreign Relations vekt på at ekstremt mykje stod på spel, ettersom det var fare for at auke i oljeprisen og brist i forsyningane kunne få «USA til å stå fram meir likt eit fattig utviklingsland».

Svaret var at vestmaktene leia av USA måtte spele ei meir direkte rolle i utviklinga av oljeressursane i verda. Det måtte koplast med å bytte ut den noverande oljeøkonomien dominert av nasjonale selskap – som hadde utvikla seg saman med «ressursnasjonalismen » i tredje verda – med ein økonomi der dei multinasjonale oljeselskapa med senter i den avanserte kapitalistiske økonomien nok ein gong tok ansvaret for reservar og investeringar.(10)

Desse rapportane frå nasjonale tryggingsanalytikarar om strategisk energipolitikk fekk følge av National Energy Policy frå Det Kvite Hus i mai 2001, utgitt under leiing av visepresident Dick Cheney. Den rapporten la au vekt på behovet for å trygge oljeforsyninga til USA, ved å peike på at den totale oljeproduksjonen i USA hadde falle 39 prosent under toppåret 1970, og at USA kunne få behov for å importere nesten to tredjedelar av det totale behovet for bensin og brenselolje i 2020. Det at USA var avhengig av utanlandsk råolje la USAs «nasjonale energisikring » i hendene på «fremmende nasjonar, der enkelte ikkje deler våre interesser» åtvara president Bush i mai 2001.

Når det gjeld oljeforsyningane på lang sikt, såg energidepartementets International Energy Outlook i 2001 for seg behov for å doble oljeproduksjonen i Persiagolfen frå 1999 til 2020 for å møte venta etterspørsel i verda. Den optimistiske spådommen kunne ikkje oppfyllast utan massive investeringar i auka kapasitet i Persiagolfen i ein grad som var usannsynleg å vente frå nøkkelstatar som Irak og Iran, og jamvel Saudi-Arabia. Irakisk produksjon av råolje var 31 prosent lågare i 2001 enn i 1979, mens Irans hadde falle med rundt 37 prosent sidan 1976. Ein meinte begge nasjonane produserte for lite på grunn av for lite investeringar, og som resultat av sanksjonane. EIA vurderte det slik at statane i Persiagolfen måtte investere over ein halv billion dollar i nytt utstyr og teknologi for at produksjonskapasiteten i 2030 skulle møte planlagt nivå på oljeproduksjonen.( 11)

Tryggings- og energianalytikarar, energiselskap og Bush-administrasjonen hadde såleis komme til same konklusjon våren 2001 – det eksisterte vesentlege oljereservar, men kapasiteten var ekstremt stram, og varsla ei rad med prissjokk. Bare ein kraftig auke i oljeproduksjonen i heile Persiagolfen kunne hindre eit enormt gap mellom produksjon og etterspørsel dei neste to tiåra. Bak alt det spøkte toppen i oljeproduksjonen.

Framfor å freiste løyse problemet på etterspørselssida ved å minske forbruket vendte Bush-administrasjonen seg, som alle andre før dei hadde gjort, til militæret som siste garantist. Som Michael Klare skreiv i Blood and Oil:

Militært dreidde det seg om å støtte Saudi- Arabia mot veksande ustabilitet, gjennomføre regimeskifte i Irak, og utøve maksimalt press på Iran. Nøkkelpersonar i Bush-administrasjonen som Donald Rumsfeld og Paul Wolfowitz hadde pressa på for å få invasjon i Irak jamvel før valet. Då 11. septemberåtaka først kom, førte «krigen mot terrorisme » til invasjonen i Afghanistan, og gav USA geopolitisk opning (og oljeleidningsrute) til Sentral-Asia og Kaspihavbassenget, følgt av invasjonen av Irak i 2003. Frå ein oljegeopolitisk synsstad såg ein fjerninga av Saddam Hussein og okkupasjonen av Irak som ei trygging av olja i Midtausten, noko som opna for kraftig auke i irakisk oljeproduksjon og rydda grunnen for auka dominans frå USA militært, politisk og økonomisk i Golfen. Ein såg på USAs strategiske kontroll over Midtausten og olja der som nøkkelen til å legge grunnen for eit «nytt amerikansk hundreår».

Som tidlegare leiar for Sentralbanken Alan Greenspan, den viktigaste økonomen i USA i heile perioden, sa det i boka The age of Turbulence i 2007:

Invasjonen i Irak, hevdar Greenspan, måtte ein sjå på bakgrunn av tidlegare vestlege intervensjonar for å sikre seg olja i regionen, for eksempel:

USAs intervensjon i Irak og den auka militære rolla til USA i Midtausten var for Greenspan – den leiande talsmannen for finanskapitalen på 1990- og først på 2000- tallet – rettferdiggjort av det faktum at «vekst i verda det neste kvarte hundreåret på linje med veksten det siste kvarte hundreåret vil kreve mellom ein fjerdedel og to femtedelar meir olje enn me brukar i dag.» Og denne store auken i oljeproduksjonen måtte komme først og fremst i Persiagolfen, som hadde to tredjedelar av oljereservane i verda og dermed mesteparten av evna til auka utvinning.(13)

Sjølv om Bush-administrasjonen kritiserte Greenspans fråsegner, var den sentrale rolla olja hadde i okkupasjonen av Irak, ikkje lett å nekte for. I ein fjernsynstale i beste sendetid 13. september 2007 erklærte Bush at om USA skulle trekke seg ut av Irak «kunne ekstremistar kontrollere ein hovuddel av den globale energiforsyninga».(14)

Topp i oljeproduksjonen: Eit globalt vendepunkt?

I dei fem åra som er gått sidan USA invaderte Irak, er oljeforsyningssituasjonen i verda drastisk forverra. Overslag over potensialet for auka irakisk oljeproduksjon gjort før krigen gjekk ut frå at Irak utan sanksjonar kunne auke rå-oljeproduksjonen innan eit tiår frå toppnivået i 1979 på 3,5 millioner fat om dagen (mfd) til 6 eller jamvel au 10 mfd.(15) I staden fall gjennomsnittleg årleg produksjon i Irak i 2007 til 13 prosent under nivået i 2001, frå 2,4 til 2,1 mfd. Oljeproduksjonen i Persiagolfen som eit heile auka med 2,4 mfd i snitt mellom 2001 og 2005 og fall så med 4 prosent i åra 2005–2007, saman med stagnasjon i oljeproduksjonen i verda som eit heile.(16)

På den tida USA-troppane nådde Bagdad, var topp i oljeproduksjonen alt ein lurande fare verda over. I dag er spørsmålet oppe overalt der makthavarane diskuterer oljestoda i verda. Topp i oljeproduksjonen er ikkje det same som å renne tørr for olje. Det betyr ganske enkelt at produksjonen når toppen med ein påfølgande endeleg nedgang, primært på grunn av geologiske og teknologiske faktorar. Utvinning av olje frå ein brønn har typisk fasong som ein symmetrisk klokkeforma kurve med jamt aukande utvinning, til dømes 2 prosent i året, til toppen blir nådd omlag når halvparten av tilgjengeleg olje er tappa. Ettersom oljeproduksjonen i eit land ganske enkelt er eit produkt av ei samling enkeltbrønnar, så kan ein vente at den nasjonale produksjonen likeins vil ta form av ein klokkeforma kurve. Geo-logar er blitt dyktige til å estimere når produksjonstoppen vil bli nådd på nasjonal basis. Pioneren her var oljegeologen M King Hubbert på 1950-tallet, som fekk ry for å spå at USA ville nå toppen i oljeproduksjonen i 1970. Derfor er topp i oljeproduksjonen au kjent som «Hubberts topp».

Toppen i oljeproduksjonen blir generelt sett som toppen for vanlege råoljeforsyningar, som hovudoverslaga for oljereservane er bygde på. Det finst au andre oljekjelder som kan utnyttast til langt høgare pris med langt lågare rate på energiutbytte på investert energi (EROEI). Det omfattar tungolje, råolje frå oljesand, og skiferolje. Når oljeprisen stig kan enkelte av desse kjeldene bli meir aktuelle, men au til høgare pris – i pengar og for miljøet. Ein går ut frå at det kostar to av tri fat olje å betale for energi og andre kostnader for å utvinne olje frå tjæresanden i Alberta. Det krev 28,3 mill kbm naturgass for å lage 1 million fat syntetisk olje frå oljesand. To tonn sand må gravast ut for å få eit fat olje. Å grave ut oljesand krev au store mengder vatn, og produserer 9,5 liter giftig væske per fat olje. Den giftige væska blir lagra i enorme og raskt veksande «avfallsdammar». Dei økonomiske og miljømessige kostnadene vil derfor vere eit hinder. Toppen på oljeproduksjonen signaliserer uunngåeleg slutten på billig olje.(17)

Ein nøkkelpunkt i påstanden om at oljeproduksjonen vil nå ein topp, er det faktum at oppdaginga av nye oljefelt nådde toppen i 1960-åra, og gjennomsnittleg har nye oppdagingar minka i storleik etterpå. Dei som hevdar at toppen blir nådd raskt, insisterer på at overslaga for kjende reservar er overdrivne av politiske grunnar, og at faktisk tilgjengelege reservar kan vere betydeleg mindre. Den vanlege oppfatninga om at det er førti års produksjon av råolje att med noverande utvinningstakt, oppfattar dei som misvisande fordi reservane i jorda er overdrivne og fordi kravet frå økonomien om at olje-etterspørsel og produksjon må auke, blir nedtona. Dei som analyserer topp i oljeproduksjonen, fokuserer derfor på produksjon framfor reservar.

Oljeproduksjonstoppen skaper ei skarpare definert krise enn den meir generelle energikrisa, ettersom olja ikkje bare er det mest allsidige drivstoffet, men det er au det dominerande drivstoffet i transportsektoren, som det ikkje finst enkle erstatningar for i tilstrekkelege mengder. Meir enn to tredjedelar av oljeetterspørselen i USA er bensin og diesel til bilar og lastebilar. Ein nærståande topp i konvensjonell oljeproduksjon rammar livsblodet i den eksisterande kapitalistiske økonomien. Det opnar for drastiske problem og nedgang i økonomien.(18)

Oljetoppdebatten som ofte har vore beisk det siste tiåret, har no endt opp i to hovudstandpunkt. Eitt er av dei er «early peakers» (vanlegvis sett som dei eigentlege oljetopptilhengarane). Desse argumenterer at toppen vil bli nådd 2010–2012, og at han alt kan vere nådd i 2005–2006. Det andre synet, representert av «late peakers» er at oljetoppen ikkje blir nådd før 2020 eller 2030.(19) Derfor er det veksande semje om at toppen på oljeproduksjonen er – eller snart vil bli – ein realitet. Hovudspørsmålet no er kor raskt, eller om det alt har skjedd.

Eit anna spørsmål er om oljeproduksjonen i verda står framfor ei klokkeforma kurve som kulminerer i ein slank rund topp, for å bli raskt følgt av nedgang (i det ein kan sjå som ein symmetrisk kurve) – eller om produksjonen vil stige til eit platå og bli der ei stund, før nedgangen kjem. Faktisk ser det ut som oljepforsyninga i verda alt har nådd eit platå dei siste tri åra på 85 mfd. Det har derfor gitt støtte til oppfatninga at det er forma som toppen vil ta i utgangspunktet.

Kurven på neste side viser oljeproduksjon/ -forsyningar frå 1970 til 2007. «Olje» ifølge IEA (og EIA som har ei mest identisk oppfatning) er definert å omfatte «alle flytande energikjelder målt på produksjonsnivå. Kjelda inkluderer flytande og kondensert naturgass, resultat av framsteg i raffineringsprosessen, og produksjon av konvensjonell og ukonvensjonell olje.» Konvensjonell olje eller råolje er lett tilgjengeleg olje «produsert frå hydrokarbonreservoar i grunnen ved hjelp av produksjonsbrønnar.» Ukonvensjonell olje er ekstrahert frå andre prosessar, slik som kondensert naturgass, oljesand, oljeskifer, kol-til-flytande-drivstoff(CTL: coalto- liquid – ein kan gjøre kol om til flytande drivstoff gjennom ulike prosessar. Men det frigjør langt meir CO2 enn konvensjonelle prosessar. Overs. anm.. Kjelde: Eng. Wikipedia.), biodrivstoff «og/eller(anna drivstoff som) … treng tilleggsprosessar for å gi syntetisk råolje.»(20) Nedre kurve i kurven, merka «råoljeproduksjon» (crude oil production, red.) viser ganske enkelt til produksjonen av konvensjonell olje. Den øvre kurva, merka «oljeforsyninga i verda» tar med ukonvensjonelle kjelder pluss netto raffineringsvinst (av tapet). Linja for råoljeproduksjon tippar litt ned i 2005–2007 og speglar at råoljeproduksjonen fall frå eit snitt på 73,8 mfd i 2005 til 73,3 mfd i 2007. Men «oljeforsyninga i verda» ligg jamt på omlag 85 mfd på grunn av at ukonvensjonelle kjelder steig og kompenserte for nedgangen i same periode, og førte til det som ser ut til å vere eit ganske utvetydig platå.

Når han forklarer at eit platå er det mest sannsynlege resultatet globalt, skriv den leiande oljetopptilhengaren Richard Heinberg:

Korfor platå? Oljeproduksjon er avhengig av økonomiske vilkår (i økonomiske nedgangstider går etterspørselen etter olje ned) såvel som politiske hendingar som krig og revolusjon. I tillegg er forma på produksjonskurva modifisert av aukande tilgang på ukonvensjonelle oljekjelder (inkludert tungolje, naturgass frå planterestar, og tjæresand), så vel som ny utvinningsteknologi. Den samla effekten av alle desse faktorane er at toppen blir dempa og nedgangen forlenga.( 21)

Oppfatninga om at eit delvis geologiskteknologisk, delvis politisk-økonomisk platå er nådd har blitt det dominerande synet i industrien. I november 2007 rapporterte Wall Street Journal at stadig fleire leiarar i oljeindustrien stør ei oppfatning som lenge var reint marginal: Verda nærmar seg ei praktisk grense for kor mange fat råolje ein kan pumpe per dag … Tilhengarane(av oljetopp-synet) – som går frå toppleiarane i vestlege oljeselskap til noverande og tidlegare tjenestemenn i dei store eksportlanda – trur ikkje den globale oljetanken er halvtømt. Men dei deler oppfatninga om at me når eit globalt produksjonstak av andre grunnar: avgrensa tilgang til oljefelt, veksande kostnader og stadig meir kompleks oljeteknologi. Det vil skape eit produksjonsplatå, ikkje ein topp, hevdar dei, der oljeproduksjonen vil vere relativt konstant framfor å stige eller synke.

Artikkelen i Wall Street Journal viste til estimat frå Cambridge Energy Research Associates, som hevdar toppen først vil komme i 2030, og at det først vil manifestere seg som eit «bølgande platå». Men artikkelen i the Journal tok au seriøst opp synet til Simmons, som viste til at på grunn av synkande produksjon i oljefelta var det behov for auka dagleg oljeproduksjon tilsvarande ti gonger den noverande produksjonen i Alaska – «bare for å halde nivået.» I røynda kunne toppen i oljeproduksjonen «i beste fall» utsettast til 2008–2012. Mange leiarar i bransjen gir uttrykk for same uro når dei held fram spøkelset om at eit oljeforsyningstak på 100 mill fat (konvensjonelle eller ukonvensjonelle) ikkje vil dekke venta etterspørsel innan eit tiår eller mindre.(22)

Ut frå produksjonsplatået me har nådd, og med oljeproduksjonen tilsynelatande fast på 85 mfd er det ikkje overraskande at nokre analytikarar trur toppen alt er nådd. Derfor har både Simmons og oljemilliardæren T Boone Pickens frå Texas reist spørsmålet om toppen vart nådd i 2005. Mens Energy Watch Group i Tyskland, som omfattar både forskarar og medlemmer av det tyske parlamentet, hevdar at «oljeproduksjonen i verda … nådde toppen i 2006.»(23)

Offentleg har sjølvsagt spørsmålet om ein topp i oljeproduksjonen vorte karakterisert som eit «marginalt spørsmål» av folk i etablissementet og av media. Likevel har spørsmålet det siste tiåret blitt tatt opp systematisk med aukande alvor på høgste nivå i det kapitalistiske samfunnet: både innan statar og selskap.(24) I februar 2005 sendte energidepartementet i USA ut ein større rapport dei hadde tinga som var kalla Peaking of World Oil Production: Impacts, Mitigation, and Risk Management. Prosjektleiar var Robert L Hirsch frå Science Applications International Corporation. Hirsch hadde tidlegare leiande stillingar i atomenergikommisjonen i USA, Exxon, og ARCO. Hirsch-rapporten konkluderte med at toppen var litt over to tiår unna, eller nærmare. «Jamvel dei mest optimistiske spådommane» sa rapporten, «går ut frå at at toppen vil vere nådd på mindre enn 25 år.» Men hovudvekta i Hirsch-rapporten som energidepartementet bestilte var lagt på dei massive endringane som måtte til i økonomien og særleg i transportsektoren, for å lindre dei skadane slutten på billig olje ville føre til. Det enorme problemet med å konvertere tilnærma heile bilparken, alle lastebilane og flya i USA på bare eit kvart hundreår (i beste fall) blei sett som ustyrlege problem.(25)

I oktober 2005 skreiv Hirsch ein analyse for Bulletin of the Atlantic Council of the United States om The Inevitable Peaking of World Oil Production. Han erklærte her at «tidlegare energiovergangar (ved til kol, kol til olje etc) gjekk gradvis og evolusjonært; oljeproduksjonstoppen ville bli brå og revolusjonær. Verda hadde aldri stått framfor eit slikt problem. Utan massive lindringstiltak minst eit tiår på forhand, ville problemet omfatte alt og bli langvarig.»(26)

Likeins sleppte hæren i USA sjølv ut ein stor rapport i september 2005 som slo fast:

Doblinga av oljeprisen frå 2003 til 2005 er ingen anomali, men eit bilete på framtida. Oljeproduksjonen nærmar seg toppen; ein kan vente låg vekst i tilgangen dei neste fem til ti åra. Når oljeproduksjonen i verda når toppen, vil geopolitikk og markedsøkonomi føre til enno kraftigare prisauke og tryggingsrisiko. Ein kan bare spekulere på resultatet av eit slikt scenario når oljeproduksjonen går ned.(27)

I røynda var det liten tvil i herskarsirklar i 2005 om det sannsynlege i oljemangel og om at oljetoppen nærma seg snart eller snarare. I sin World Energy Outlook i 2005 reiste IEA spørsmålet om påstandane til Simmons i Twilight in the Desert: det superstore oljefeltet Ghawar i Saudi-Arabia, det største i verda, «kunne», med orda til IEA, «vere nær topproduksjon om det ikkje alt hadde nådd han.» Likeins med energidepartementet i USA, som i utgangspunktet hadde avvist Simmons vurderingar, dei snudde i åra mellom 2004 og 2006, og skreiv ned overslaget sitt for saudisk oljeproduksjon i 2025 med 33 prosent.(28)

I februar 2007 sendte Government Accountability Office (GAO – kontrollkomiteen til Kongressen) ut ein syttifem siders rapport om Crude Oil (råolje) med den treffande undertittelen: Uncertainty about Future Oil Supply Makes It Important to Develop a Strategy for Addressing a Peak and Decline in Oil Production. (Uvissa om framtidig oljeforsyningar gjør det viktig å utvikle ein strategi for å møte topp og nedgang i oljeproduksjonen.) Rapporten hevda at mest alle undersøkingar hadde vist at toppen i oljeproduksjonen i verda ville skje ein gong før 2040, og at føderale regjeringsorgan i USA ikkje hadde starta det nødvendige arbeidet å gjøre nasjonen klar til å møte den overhengande krisesituasjonen. For GAO blei trusselen om stor oljemangel forverra av politisk risiko primært knytt til fire land som stod for nesten ein tredjedel av konvensjonelle oljereservar: Iran, Irak, Nigeria og Venezuela. Det faktum at Venezuela hadde «nesten 90 prosent av reservane i verda av ekstra tung olje» gjorde det enno meir viktig å forstå at det utgjorde ein markant «politisk risiko» sett frå Washington.(29)

I april 2008 uttalte Jeroen van der Ver, administrerande direktør i Royal Dutch Shell, at «me ikkje blir forbausa om denne (lette) olja når toppen dei neste ti åra.» Som resultat av ein kombinasjon av faktorar som produksjonsunderskott og synkande dollar, nådde oljeprisen over 135 dollar per fat i mai 2008 (snittet var 66 dollar og 72 dollar i 2007). Same månad sjokkerte Goldman Sachs kapitalmarkeda i verda med å hevde at oljeprisen kunne stige til så mykje som 200 dollar fatet i løpet av dei neste to åra. Vestlege oljeinter-esser var særlege frustrerte over at den første produksjonen frå Kashagan-feltet i Kasakhstan (vurdert som det største feltet i verda utanfor Midtausten) var åtte år etter planen, delvis på grunn av frosne innsjøar halve året. I mai 2008 budde IEA seg ifølge analytikarar i New York Times på å senke vurderingane sine av oljeproduksjonen i verda i 2030 frå tidlegare 116 mfd til ikkje meir enn 100 mfd.(30)

Det var uro rundt bensinprisen og nasjonal energisikring (og utan tvil spøkte oljeproduksjonstoppen) som førte til at Bushadministrasjonen i 2006 tok ei meir aggressiv haldning til å køyre fram maisbasert etanolproduksjon som brenselserstatning. I 2007 vart 20 prosent av maisproduksjonen sett av til etanol til bildrivstoff. Prisen på korn steig rett opp verda over, delvis på grunn av det. Som miljøforkjemparen Lester R Brown skreiv i sin Plan B 3.0:

Den nye energiimperialismen

Svaret frå nasjonale tryggingskretsar i USA på det openbare platået i olje-produksjonen, på at ledig produksjonskapasitet er blitt borte, og på aukande frykt for topp i oljeproduksjonen, kom raskt. I oktober 2005 sendte CSIS ut ein ny rapport, denne gongen om Changing Risks in Global Oil Supply and Demand, skriven av Anthony Cordesmam (i lengre tid nasjonal tryggingsanalytikar for forsvarsdepartementet i USA, no leiar for Arleigh A Burkes Strategi-studiar ved CSIS) og Khalid R Al-Rodhan (strategianalytikar spesialisert på Golf-spørsmål). Cordesman og Al-Rodhan siterte IEAs spådom i 2004-utgava av World Energy Outlook om at oljeproduksjonen ikkje ville «nå toppen før 2030 om nødvendige investeringar blir gjort.» Det var heller slik at det umiddelbare problemet var «forseinka investeringar» i Midtausten. Likevel vart ikkje spørsmålet om topp i oljeproduksjonen heilt avskrive. Cordesman og Al-Rodhan skreiv at «enkelte analytikarar har stilt spørsmålet om(det saud-iske) kongedømmets evne til å møte brå stigning i etterspørselen på grunn av mangelen på ledig produksjonskapasitet, og andre – som Matthew Simmons – har vurdert det slik at saudisk produksjon kan gå mot ein periode med varig nedgang.»

«Stabiliteten i oljeeksporterande regionar», legg Cordesman og Al-Rodhan til, «er i beste fall svak. Algerie, Iran og Irak har alle umiddelbare tryggingsproblem, men siste tida har vist at eksportland i Afrika, Kaspihavet og Sør-Amerika ikkje er meir stabile enn Golfen. Det har vore sabotasje på oljeleidningane i Nigeria, streikar i Venezuela, påstått korrupsjon i Russland, og sivil uro i Usbekistan og andre TSU- (Tidlegare Sovjetunionen-) land.»(32)

Enno meir sentral enn CSIS-studien var ein rapport frå Council on Foreign Relations frå 2006, leia av tidlegare CIAdirektør John Deutch og Schlesinger, med tittelen National Security Consequences of U.S. Oil Dependency. Rapporten til Deutch og Schlesinger sikta seg inn på for liten produksjonskapasitet for olje, der OPEC ikkje lenger hadde ekstra kapasitet som kunne halde prisen under kontroll. Produksjon frå konvensjonelle oljefelt verda over «gjekk ned i snitt med 5 prosent per år (grovt rekna 4,3 mfd) og slik vil det bli enormt vanskeleg å oppretthalde det noverande konsumet.» Vidare at «tømminga av konvensjonelle kjelder, særleg dei nær dei store markeda i USA, Vest-Europa og Asia betyr at produksjon og transport av olje vil bli enno meir avhengig av ein infrastruktur som alt er sårbar.» Hovudprodusentar som Russland, Iran og Venezuela brukte olja for å oppnå innanlandske og geopolitiske mål, framfor å reinvestere oljeavkastninga. Saudi-Arabia, Irak og Vest-Afrika var alle senter for ustabilitet. Kina freista «låse fast» oljeforsyningar i Afrika, Kaspihavet og andre stader.

Jamvel om rapporten til Deutch og Schlesinger drøfta nokre tiltak på etterspørselssida for å redusere oljeforbruket i USA og gjøre landet mindre avhengig av olje, la dei vekta på militæret si rolle for å sikre oljeforsyningane. Rapporten erklærte at «USA må ha ei sterk militær stilling(spesielt i Persiagolfen) som tillet rask spreiing i regionen, om det krevst … Alle nasjonar (eller nasjonale grupper) som vurderer vald på noko nivå må ta høgde for at USA kan gå til forkjøpskrig, intervensjon eller hemn.»(33)

Ikkje mindre viktig var ein «politikkrapport » frå april 2007 frå James A Baker III Institute for Public Policy om The Changing Role of National Oil Companies in International Energy Markets. Med vekt på at nasjonale oljeselskap no kontrollerte 77 prosent av dei totale reservane i verda, mens vestlege multinasjonale oljeselskap bare kontrollerte 10 prosent, hevda rapporten at det var nøkkelspørsmålet i å handtere oljeforsyningsproblemet. «Om USA kunne ønske fram ei verd der deira handelsregime og supermaktstatus vart favorisert», gjekk rapporten så langt som å seie, ville alle NOCar( nasjonale oljeselskap) bli privatiserte, utanlandske investorar ville bli behandla på same vis som lokale selskap og OPEC ville bli oppløyst, og gi frihandel og konkurrerande marked lov til å levere energi som er naudsynt verda over til prisar som bare er avgjort av markedet. Men det er vanskeleg å sjå for seg korleis store oljeland skulle gå med på det … I lys av den realiteten må USA akseptere det faktum at NOC-ar eksisterer, men oppmuntre steg som gjør dei meir businesslike, oversiktlege og – i den grad det er mauleg – fri frå tyngande regjeringsinnblanding.

Framfor alt må hovudmålet for USA vere å «bryte opp» overalt det er råd «monopolmakta til oljeprodusentane» og bruken deira av oljeressursane for å nå nasjonale mål utover reint kommersielle. Kroneksemplet på slik statleg innblanding i oljeproduksjonen, seier rapporten, er Venezuela under leiarskap av Hugo Chávez. Ikkje bare hadde den bolivariske revolusjonen prioritert «regjeringas nasjonale utviklingspolitikk» og «sosiale og kulturelle investeringar» framfor «kommersiell utviklingsstrategi», dei hadde au brukt olje som reiskap i «utanrikspolitisk aktivisme». Det kunne ein sjå i dei geopolitisk grunna avtalane med Bolivia, Ecuador, Nicaragua, og dei karibiske nasjonane. Eit anna tilfelle av geostrategisk bruk av olja som våpen var Iran som hadde trua med at dei «kunne stenge oljetransportvegen Hormuzstredet», om dei stod framfor eit åtak frå USA. Ein fare USA måtte verje seg mot var ein «fiendtleg» allianse mellom store oljeprodusentar/konsumentar, slik som Russland, Kina, Iran og dei sentral-asiatiske statane. Eit anna nøkkelspørsmål i geopolitikken til olja, streka rapporten under, var den vedvarande politiske ustabiliteten i Irak. Trass i freistnadene frå Washington på å stabilisere landet heldt det fram med politisk uro og krig, som hindra oljeutvinninga i vestlege ørkenområde.(34)

Den stramme oljesituasjonen har ført til den raske veksten i USAs energiimperialisme på bakken, ut over dei pågåande krigane i Irak og Afghanistan. Tryggleiken til Saudi-Arabia er eit overordna spørsmål. Washingtons planar for massiv investeringsog produksjonsauke i Saudi-Arabia – som ifølge Energi-departementet treng å doble oljeutvinninga i 2030 – heng på at eit føyødalt kongedømme blir sittande. I mellomtida er det stigande sosial spenning som skriv seg frå den sterkt ulike fordelinga av oljeutbyttet i landet. 90 prosent av jobbane i privat sektor går til utlendingar. Kjønnsskillet er totalt. Den repressive strukturen i samfunnet skjuler massiv folkeleg harme. Ei kvar destabilisering av samfunnet vil sannsynlegvis føre til militær intervensjon frå USA. Som James Howard Kunstler skreiv i The Long Emergency, «ei desperat supermakt kan tenke dei ikkje har anna val enn å freiste kontrollere dei største gjenverande oljefelta på planeten for ein kvar pris» – særleg om dei i veksande grad møter konkurranse frå andre statar.( 35) USA har prøvd motsette seg ein energi-allianse mellom Russland, Kina, Iran og sentralasiatiske oljestatar ved å utvide militær-basane sine i Afghanistan og Sentral-Asia, særleg Manas-flybasen i Kirgisistan på grensa til det oljerike Kasakhstan.

Truslar om militære «forkjøps»-intervensjonar frå USA retta mot Iran har i mellomtida komme fortløpande, på grunn av påståtte forsøk frå Iran på å skaffe seg kjernevåpen ved aggressiv jakt på kjernekraft, og «innblandinga» deira i Irak. Irans jakt på kjernekraft, stadfesta i ein studie frå 2007 publisert i Proceedings of the National Academy of Sciences, kjem på bakgrunn av ein nedgang i oljeeksporten på 10–12 prosent ut frå aukande energietterspørsel innanlands og rask uttømmingsrate på oljefelta, og manglande investeringar i større produksjonskapasitet. Det førte nyleg til at Iran ikkje kunne oppfylle eksportkvoten tildelt av OPEC. Den noverande tendensen gjør det sannsynleg at oljeeksporten frå Iran går til null i 2014–2015. Sett frå vestleg energi- og tryggingssynsstad så har Iran lagt seg til med ein monopolistisk politikk med å underinvestere i olje, senkar produksjonen med overlegg fordi dei ventar kontinuerleg stigande prisar, og held derfor attende livsblodet til verdsøkonomien.(36)

Dei siste fem åra har USAs militære dramatisk auka tallet på basar og operasjonar i Afrika, særleg i Guineagolfen. USA ventar å få 20 pst av oljeimporten sin frå Afrika i 2010, og 25 pst i 2015. Militæret i USA oppretta ein eigen kommando for Afrika i 2007 for å styre alle militære operasjonar i Afrika (utanfor Egypt). Washington ser seg i direkte konkurranse med Beijing om olja i Afrika – ein konkurranse ikkje bare i økonomisk men au militær-strategisk forstand.(37)

Dei dominerande interessene til USA har ført til at truslane retta mot Venezuela, Ecuador, Bolivia og andre latin-amerikanske statar har auka på, dei skuldar dei for «ressursnasjonalisme » og held dei fram som truslar mot den nasjonale tryggleiken til USA. Washington har gjort eine forsøket etter det andre på å velte den demokratisk valte presidenten i Venezuela Hugo Chávez, og på å styrte Venezuelas bolivariske revolusjon for klart å få til regimeskifte. Det har inkludert opptrapping av ein massiv militærintervensjon i Colombia og støtte til militæret i Colombia og deira inntrenging i naboland. I 2006 gjennomførte sørkommandoen i USA ei intern gransking som erklærte at Venezuela, Bolivia, Ecuador og sannsynlegvis Mexico (som då stod framfor eit val med mauleg folkeleg vinnar) utgjorde alvorleg fare for energitryggleiken til USA. «I påvente av positive endringar i investeringsklimaet,» sa rapporten, «er utsiktene for langsiktig energiproduksjon i Venezuela, Ecuador og Mexico i dag i fare.» Den militære trusselen var openbar.(38)

Alt dette er i samsvar med historia til kapitalismen og svara frå synkande hegemoni-statar på globale krefter som er utanfor deira kontroll. Den nye energiimperialismen frå USA fører alt til omfattande krigar, som reelt kan bli globale, når Washington freistar sikre den eksisterande kapitalistiske økonomien og hindre sin eigen tur ned frå hegemoniet. Som Simmons har åtvara, «Om me ikkje får til ei løysing på det enorme potensielle gapet mellom det opparbeidde behovet me har for energi og tilgangen på energi, så får me den styggaste og siste krigen me nokon gong kjem til å kjempe. Eg meiner krig bokstavleg.»(39)

I januar 2008 sleppte Carlos Pascual, visepresident i Brookings Institution og tidlegare direktør i Bush-administrasjonens kontor for gjenoppbygging og stabilisering ein analyse av The Geopolitics of Energy som sette søkelyset på at USA faktisk var avhengig av oljeproduksjonen i «Saudi- Arabia, Russland, Iran, Irak, Venezuela, Nigeria og Kasakhstan» – alle utgjorde store tryggingstruslar. «På grunn av kommersiell usemje, labilitet lokalt, eller ideologi, så investerer ikkje Russland, Venezuela, Iran, Nigeria og Irak i ny langsiktig produksjonskapasitet. » Det var både eit økonomisk og militært problem for Washington.(40)

Særleg urovekkande i den nye fasen med energiimperialisme er mangelen på motstand frå grupper innanfor dei sentrale kapitalistiske landa sjølve. Venstre-liberale publikasjonar i dei rike nasjonane speler ofte på fordommane til lesarane sine (som er ramma av aukande bensinpris), oppmuntrar dei til å støtte oljeimperialismen som skal sikre vestleg kapitalisme. David Litvin som skriv om Oil, Gas and Imperialism i 2006 for the Guardian i London, hevdar at «me må vedgå det uunngåelege i moderne energiimperialisme.» Truslar frå Russland, OPEC, Venezuela og Bolivia vart framheva. USA invaderte Irak, blei me fortalt, delvis for «å trygge olja». Med klar sympati for den typen energiimperialisme som «inneber at forbrukarstatar sett i verk politiske og militære» intervensjonar «for å sikre forsyningane», konkluderer Litvin: «Energi-imperialisme er her for å bli, og ein bør(derfor) konsentrere seg om å gjøre han til ei meir godarta kraft».(41)

Likeins Joshua Kurlantzick, bidragsytar i Mother Jones, som skreiv eit stykke med tittelen Putt ein tyrann på tanken til maijuni- utgava i 2008 som la skylda for oljeforsyningsproblema på nasjonale oljeselskap, og argumenterte – med referanse til rapporten frå Baker Institute om The Changing Role of National Oil Companies – at olja ville vere betre sikra om multinasjonale selskap fekk kontrollen igjen som før i tida. Det siste, fekk lesarane vite, «kan pynte på stygge regime… men selskapa er i det minste forplikta til å reagere på offentleg kritikk.» Kurlantzick kritiserte stadig Hugo Chávez i Venezuela for «ressursnasjonalisme », og gjekk så langt som å samanlikne Venezuela med Burma og Russland, med sitat frå nykonservative Freedom House (som i hovudsak er betalt av regjeringa i USA) som «autoritær og korrupt». Artikkelen i Mother Jones gav au kreditt til den interne granskinga Sørkommandoen i Pentagon gjennomførte i 2006, som peika ut ressursnasjonalismen i Venezuela, Bolivia og Ecuador som nasjonal tryggingsrisiko for USA. Andre oljestatar som vart utsette for skarp kritikk var Iran, Russland, Kasakhstan, Nigeria og Libya. Statlege kinesiske oljeselskap blei framheva for den aggressive jakta på olje verda over og for manglande miljøengasjement. Energiimperialismen til USA vart slik sett gjort rettferdig av det i utgangspunktet progressive Mother Jones – med håp og tru plassert hos oljekapitalen og Pentagon.(42)

Verdsbrann?

Den største ironien i oljetoppkrisa er sjølvsagt at verda er raskt på vegen som heiter klimaendringar på grunn av bruken av fossilt brensel, som i løpet av tiår truar den menneskelege sivilisasjonen og livet på planeten. Om ikkje utsleppa av karbondioksid frå slikt drivstoff blir drastisk redusert, ventar ei global kata-strofe. For miljøforkjemparar er oljeproduksjonstoppen derfor ikkje ein tragedie i seg sjølv, ettersom den avgjørande utfordringa me står framfor i dag må tvinge verda bort frå å vere overdrive avhengig av fossilt drivstoff. Øydelegginga av balansen i solenergitilførselen som hydrokarbona har ført til, har skapt et bio-sfærisk brot som vil øydelegge framtidig liv om me ikkje handlar raskt.(43)

Men konsum av store mengder fossilt brensel og særleg olje er bygd inn i strukturen til den noverande kapitalistiske verdsøkonomien. Det umiddelbare svaret frå systemet på at det er slutt på lett tilgjengeleg olje er derfor å gripe til ny energiimperialisme – ein strategi bygd på maksimal utvinning med alle tilgjengelege middel: for å roe det Rachel Carson ein gong kalla «profitt- og produksjonsgudane.»(44) Det skaper trusselen om mange verdsbrannar: global oppvarming, oljeproduksjonstopp, raskt aukande sult på verdsbasis (delvis som resultat av aukande produksjon av biodrivstoff ), og kjernefysisk krig – alt for å sikre eit system innretta på veksande ulikskap. Framfor dei umåtelege farane som truar livet på jorda treng verda desperat ei ny retning; mot felles velferd og global rettferd: ein sosialisme for planeten. Ein må forstå at den gigantiske faren som menneskeslekta står framfor ikkje først og fremst kjem av grensar i naturen, verken geologiske eller klimatiske, men frå eit irrasjonelt sosialt system som skjer ut av kontroll, og meir spesifikt USA-imperialismen. Det er vår tids utfordring.

(Artikkelen er en av to artikler av John Bellamy Foster som står i boka Ødeleggelsens økonomi, tidsskriftet Rødt!, 2008. Artikkelen sto første gang i Monthly Review, vol 60/nr 3 2008. Se tidsskriftets nettside www.monthlyreview.org. Den er oversatt av Gunnar Danielsen.)

Notar:

1. Den innflytelsesrike politiske analytikaren (og tidlegare strateg for Nixon i Det Kvite Hus) Kevin Philips har nyleg argumentert at olja i Midtausten og andre stader har blitt den enkeltståande viktigaste strategiske (ikkje-monetære) faktoren i «den globale krisa til den amerikanske kapitalismen», nært knytt til verdas behov for «eit nytt energiregime». Sjå Philips Bad Money: Reckless Finance, Failed Politics, and the Global Crisis of American Capitalism (New York: Viking, 2008), 124–27. I røynda kan ein sjå kampen om kontroll over olja i verda som høgdepunktet i den nye geopolitikken til USAs imperium, som på same tid skal kjempe mot USAs hegemoniske nedtur. Sjå John Bellamy Foster, A Warning to Africa: The New U.S. Imperial Grand Strategy, Monthly Review 58, nr 2 (juni 2006): 1–12.
2. Michael T Klare, Blood and Oil (New York: Henry Holt, 2004), 82.
3. Colin J Campbell og Jean H Laherrère, The End of Cheap Oil, Scientific American (mars 1998): 78–83; International Energy Agency, World Energy Outlook, 1998 (Paris: OECD, 1998), 94–103.
4. Matthew R Simmons, Has Technology Created $10 Oil?, Middle East Insight (mai-juni 1999), 37, 39.
5. Matthew R Simmons, An Oil Man Reconsiders the Future of Black Gold, Good Magazine, 11. februar 2008. Innskotet i hakeparentes er originalt.
6. Matthew R Simmons, Twilight in the Desert: The Coming Saudi Oil Shock and the World Economy (Hoboken, New Jersey: John Wiley and Sons, 2005).
7. John Wood og Gary Long, Long Term World Oil Supply (A Resource Base/Production Path Analysis), Energy Information Administration, U.S. Department of Energy, 28. juli 2000.
8. Sjå Klare, Blood and Oil, 13–14.
9. Sam Nunn og James R Schlesinger, redaktørar, The Geopolitics of Energy into the 21st Century, 3 volumes (Washington, D.C.: Center for Strategic and International Studies, november 2000), vol. 1, xvi–xxiii; vol. 2, 30–31; vol. 3, 19.
10. Edward L Morse, redaktør, Strategic Energy Policy Challenges for the 21st Century, støtta av The James A. Baker III Institute for Public Policy of Rice University og The Council on Foreign Relations (Washington, D.C: Council on Foreign Relations Press, april 2001), 3–17, 29, 43–47, 84–85, 98; sjå au Edward L Morse, A New Political Economy of Oil?, Journal of International Affairs 53, no. 1 (hausten 1999), 1–29.
11. White House, National Energy Policy (Cheney report), mai 2001, http://www.whitehouse.gov/ energy/National-Energy-Policy.pdf, 1–13, 8–4.; Department of Energy, Energy Information Administration, International Economic Outlook, 2001, http://www.eia.doe.gov/oiaf/archive/ieo01/ pdf/0484(2001).pdf, 240; International Petroleum Outlook, april 2008, tabell 4.1b og 4.1d; Klare, Blood and Oil, 15, 79–81.
12. Klare, Blood and Oil, 82–83.
13. Alan Greenspan, The Age of Turbulence (London: Penguin, 2007), 462–63.
14. James A Baker Institute for Public Policy, The Changing Role of National Oil Companies in International Markets, Baker Institute Policy Report, nr 35 (april 2007), http://www.bakerinstitute.org/ publications/BI_PolicyReport_35.pdf, 1, 10–12, 17–19.
15. Fareed Muhamedi og Raad Alkadiri, Washington Makes It’s Case for War, Middle East Report, nr 224 (våren 2002), 5; John Bellamy Foster, Naked Imperialism (New York: Monthly Review Press, 2006), 92.
16. U.S. Department of Energy, Energy Information Administration, International Petroleum Monthly, april 2008, tabell 4.1b og 4.1d.
17. Richard Heinberg, The Party’s Over (Garbiola Island, B.C: New Society Publishers, 2005), 127–28; Michael Klare, Rising Powers, Shrinking Planet (New York: Henry Holt, 2008), 41; Greenpeace, Stop the Tar Sands/Water Polluton, http://www. greenpeace.org/canada/en/campaigns/tarsands/ threats/water-pollution.
18. Energy Watch Group, Crude Oil: The Supply Outlook, oktober 2007, 33–34.
19. Skillet mellom tilhengarar av «tidleg» og «sein» oljetopp kan ein finne i Richard Heinberg, The Oil Depletion Protocol (Garbiola Island, B.C: New Society Publishers, 2006), 17–23. Nokre representative arbeid frå «tidleg topp» -perspektiv – sjå Kenneth S Deffeyes, Hubbert’s Peak (Princeton: Princeton University Press, 2001); David Goodstein, Out of Gas (New York: W. W. Norton, 2004); og Heinberg, The Party’s Over. Cambridge Energy Research Associates er den leiande uavhengige representanten for «sein topp» -synet. Sjå http:// www.cera.com/aspx/cda/public1/home/home.aspx.
20. International Energy Agency, World Energy Outlook, 1998, 83–84. Auka betydning for ukonvensjonell olje har ført til fleire referansar til «væsker» i motsetning til «olje» i rapportane frå Energidepartementet. Sjå Michael T Klare, Beyond the Age of Petroleum, The Nation, 25. oktober 2007.
21. Richard Heinberg, Power Down (Gabriola Island, B.C.: New Society Publishers, 2004), 35; James Howard Kunstler, The Long Emergency (New York: Atlantic Monthly Press, 2005), 67–68. I ein viktig artikkel om følgene av oljeproduksjonstoppen for den globale oppvarminga har Pushker Kharecha og James Hansen frå NASAs Goddard Institute for Space Studies og Columbia University Earth Institute ein graf (i eitt scenario) over eit platå i oljebasert CO2-utslepp som strekk seg frå omlag 2016 til 2036. Pushker A. Kharecha og James E. Hansen, Implications of ‘Peak Oil’ for Atmospheric CO2 and Climate, Global Biogeochemistry (2008, trykt utgave), figur 3.
22. Oil Officials See Limit Looming on Production, Wall Street Journal, 11. november 2007; Klare, Beyond the Age of Petroleum.
23. Phillips, Bad Money, 130–31, 153; Energy Watch Group, Crude Oil: The Supply Outlook, oktober 2007, 71.
24. Phillips ser misforholdet mellom analysane gjort på toppen og dei offentlege erklæringane frå Washington i stor grad som resultat av ønsket om å skjule for folket at systemet i USA i seg sjølv har nådd ein topp. Sjå Phillips, Bad Money, 127.
25. Robert L Hirsch, prosjektleiar, Peaking of World Oil Production: Impacts, Mitigation, and Risk Management, U.S. Department of Energy, februar 2005, 13, 23–25. Eit ulikt og meir offisielt syn kom frå EIA i 2004-2005 i form av ein presentasjon om When Will World Oil Production Peak? av EIAdirektøren Guy Caruso på den 10. årlege olje- og gasskonferansen i Kuala Lumpar, Malaysia, 13. juni 2005. Men det sentrale scenarioet meinte at oljeproduksjonstoppen i verda ville komme i 2044, eit overslag for hinsides alle andre studiar til å vere truverdig. Sjå http://www.eia.doe. gov/neic/speeches/Caruso061305.pdf.
26. Robert L Hirsh, The Inevitable Peaking of World Oil Production, Bulletin of the Atlantic Council of the United States 16, nr 2 (oktober 2005): 8.
27. Daniel F Fournier og Eileen T Westervelt, U.S Army Engineer Research and Development Center, U.S. Army Corps of Engineers, Energy Trends and their Implications for U.S. Army Installations, september 2005, vii.
28. International Energy Agency, World Energy Outlook, 2005 (Paris: OECD, 2005), 510-12; Simmons, Twilight in the Desert, 170–79; Klare, Rising Powers, Shrinking Planet, 38.
29. United States Government Accountability Office, Crude Oil: Uncertainty about Future Oil Supply Makes It Important to Develop a Strategy for Addressing a Peak and Decline in Oil Production, februar 28, 2007, 4, 20–22, 35–38.
30. Bloomberg.com, Goldman’s Murti Says Oil ‘Likely’ to Reach a $150–$200 (Update 5), 6. mai 2008; The Cassandra of Oil Prices, New York Times, 21. mai 2008; ; Klare, Rising Powers, Shrinking Planet, 121–22; Joroen van der Veer (interview), Royal Dutch Shell CEO on the End of ‘Easy Oil’; Not Enough Oil is Lament of BP, Exxon on Spending (Update 1), Bloomberg.com, 19. mai 2008; Mike Nizz, Market Faces a Disturbing Oil Forecast, The Lede (New York Times blog), 22. mai 2008.
31. Lester R Brown, Plan B 3.0 (New York: W. W. Norton, 2008), 41; Fred Magdoff, The World Food Crisis, Monthly Review 60, nr 1 (mai 2008): 1–15, og The Political Economy and Ecology of Agrofuels i same nummer.
32. Anthony H Cordesman og Khalid R Al-Rodhan, The Changing Risks in Global Oil Supply and Demand, Center for Strategic and International Studies, 3. oktober 2005 (første utkast), 8, 13–19, 55–59, 79, 83.
33. John Deutsch og James R Schlesinger, redaktørar, National Security Consequences of U.S. Oil Dependence, Council on Foreign Relations, 2006, http://www.cfr.org/publication/11683/, 3, 16–30, 48–56.
34. James A Baker III Institute for Public Policy of Rice University, The Changing Role of National Oil Companies in International Oil Markets, Baker Institute Policy Report, nr 35 (april 2007), http:// bakerinstitute.org/publications/BI_PolicyReport_ 35.pdf, 1, 10–12, 17–19.
35. Kunstler, The Long Emergency, 76–84; Baker Institute, Changing Role of National Oil Companies, 12.
36. Roger Stern, The Iranian Petroleum Crisis and the United States National Security, Proceedings of the National Academy of Sciences 104, nr 1 (2. januar 2007): 377–82.
37. Foster, A Warning to Africa; Michael Watts, The Empire of Oil: Capitalist Dispossession and the New Scramble for Africa, Monthly Review 58, nr 4 (september 2006), 1–17; Klare, Rising Powers, Shrinking Planet, 146–76.
38. U.S. Military Sees Oil Nationalism Spectre, Financial Times, 26. juni 2006; Council on Foreign Relations, The Return of Resource Nationalism, 13. august 2007; Eva Golinger, Bush vs. Chávez (New York: Monthly Review Press, 2008).
39. Simmons, An Oil Man Reconsiders the Future of Black Gold.
40. Carlos Pascual, The Geopolitics of Energy, Brookings Institution, januar 2008, http://www.cfr. org/publication/15342/brookings.html, 3–4.
41. Daniel Litvin, The Guardian (UK), Oil, Gas and Imperialism, 4. januar 2006.
42. Joshua Kurlantzick, Put a Tyrant in Your Tank, Mother Jones 33, nr 3 (mai-juni 2008), 38–42, 88–89.
43. Sjå Richard Heinbergs framifrå kapittel om Bridging Peak Oil and Climate Change Activism i boka Peak Everything (Gabriola Island: New Society Publishers, 2008), 141–57. Om begrepet revne i biosfæren sjå Brett Clark og Richard York, Carbon Metabolism: Global Capitalism, Climate Change, and the Biospheric Rift, Theory & Society 34, nr 4 (2005): 391–428. I artikkelen sin om oljeproduksjonstoppen og global oppvarming presenterer Kharecha og Hansen eit startpunkt for å stabilisere karbonutslepp i atmosfæren der oljebasert CO2-utslepp når toppen i 2016 hovudsakleg på grunn av at oljeproduksjonen når toppen (på grunn av økonomiske og sosiale og geologiske faktorar). Om ein slik topp skulle komme, hevdar dei, ville det fremme stabilisering av karbon i atmosfæren på (eller under) det vitskapsfolk ser som det høgaste sikre nivået på 450 ppm (knytt til ein auke i gjennomsnittstemperaturen på rundt 2°C over før-industriell tid). Men stabilisering av CO2 i atmosfæren på dette nivået ville au kreve at CO2- utsleppa frå kolfyrte kraftverk når toppen i 2025 og at kolfyrte kraftverk utan unntak blir utfasa fullstendig «før midten av hundretallet». Pusher og Kharecha, Implications of ‘Peak Oil’ for Atmospheric CO2 and Climate.
44. Rachel Carson, Lost Woods (Boston: Beacon Press, 1998), 210.

På slutten av 2007 ble Al Gore og FNs internasjonale klimapanel hedret med Nobels Fredspris for å ha gjort verden oppmerksom på den klimakatastrofen vi står overfor, som følge av produksjon og forbruk av fossile brennstoffer.
Tidlig i 2008 hadde matvarekrisa blitt akutt.

Industrialisert jordbruk og globaliserte matvaresystemer ble fremstilt som kilder til billig mat og rikelig tilgang. Men maten er ikke billig mer. Den billige matens og den billige oljens tidsalder er over. Matvarekrisen, som først og fremst oppsto som føklge av økte priser i 2007 og 2008, har ført til opptøyer i mange land. Mellom 2007 og 2008 økte prisen på hvete med 130 prosent, mens prisen på ris ble fordoblet i løpet av de første tre månedene av 2008. Biodrivstoff, spekulasjon, ødeleggelse av lokale matøkonomier og klimaendringer har alt bidratt til økningen i matvareprisene. Klimaendringene forsterkes av industrialisert og globalisert jordbruk som baseres på fossilt drivstoff, og den påfølgende klimakrisen påvirker i sin tur matvaresikkerheten på flere måter, deriblant ved å bidra til større flommer, som i Iowa i 2008, og intensiverte og mer omfattende tørkeperioder, som den Australia opplevde i 2007. Globaliseringen har også ført til at lokale matvareøkonomier har blitt økt og at kontrollen til selskaper som Monsanto og Cargill over matvaresystemene har økt. Global integrasjon av jordbruket betyr i virkeligheten global kontroll over verdens matvaretilgang.

Matvareprisene begynte å øke som følge av eget marked ble forbundet med det globale markedet, særlig markedet for matoljer og hveteimport. Til å begynne med, i globaliseringens tidligste år, senket de dominerende agrobuisnessselskapene prisene for å tilegne seg markeder. Soyadumpingen på 1990- tallet er et godt eksempel. Nå som selskaper som Cargill har skapt avhengighet av import, øker de prisene. Videre driver spekulasjon i obligasjoner prisene ytterligere opp. Klimaendringer og kanaliseringen av mat til biodrivstoff bidrar også til trykket oppover på prisene internasjonalt. De økte internasjonale prisene viser med all tydelighet behovet for å fokusere på matvaresuverenitet. Både politisk og økonomisk er det fornuftig å fokusere på selvforsyning innenfor mat og jordbruk.

Samtidig som millioner sulter, har selskapsprofitten økt. Cargill opplevde at profitten økte med 30 prosent i 2007, Monsanto 44 prosent. Denne profitten vil øke etter hvert som monopolene styrkes. Monsanto økte prisen på maisfrø fra 100 til 300 dollar sekken. For en gård på 4 000 mål i USA, betyr dette økte utgifter på 40 000 dollar.

Den siste halvdelen av 2008 har vært preget av det finansielle sammenbruddet. Billioner har blitt brukt av myndigheter for å kjøpe ut banker og finansinstitusjoner. Likevel hjelper ikke dette. Akkurat som da Lille Trille falt, og «ingen mann i dette land, Lille Trille hjelpe kan,» er finanskollapsen symptomatisk for dypere problemer som ikke kan løses ved hjelp av forbindinger i form av oppkjøp og krisepakker.

Hvis symptomene behandler som sykdommen, vil de løsningene som fremmes for hver enkelt krise gjøre de andre krisene verre.

Industrielt biodrivstoff ble fremmet som en kur for oljeprisene og klimaendringene, men samtidig bidro det til å styrke matvarekrisen ved å kanalisere mais og soya til etanol og biodrivstoff. Det kreves 1,5 liter bensin for å produsere én liter etanol. For hver energienhet av fossile brennstoffer som brukes, får man igjen 0,778 energienheter av maisetanol, 0,688 energienheter av hurtiggrassetanol(1) og 0,534 energienheter av soyaetanol. Pimentel og Patzek(2) ble kritisert av amerikanske myndigheter for å ta med den energien som benyttes til å bygge nye raffinerier. Dette er like fullt nye energiinvesteringer som skaper nye utslipp, og Pimentel og Patzek gjør rett i å ta dem med når de regner ut den totale energibalansen.

I 2006 brukte USA 20 prosent av maisen som ble høstet til å produsere om lag 18 milliarder liter etanol, noe som kun erstattet én prosent av oljeforbruket. Selv om hele maishøsten ble brukt til å lage etanol, ville det kun være tilstrekkelig til å erstatte sju prosent av oljeforbruket. Selv om all mais og soya i USA ble brukt til drivstoff, ville det bare erstattet tolv prosent av bensinen og seks prosent av dieselen. All solenergien som i dag absorberes av alle grønne planter i USA – inkludert jordbruk, skog og plener – tilsvarer kun halvparten av det fossile brennstoffet som forbrukes i løpet av ett år. Dette er åpenbart ikke noen løsning på verken høye oljepriser eller klimakaos.

Biodrivstoff har også bidratt til spekulasjon i jordbruksvarer, som igjen er knyttet til matvare- og finanskrisen.

Løsningene som kom frem på verdenstoppmøtet om mat og klimakrisen i juni 2008, fokuserte på økt tilgang på kunstgjødsel og hybridfrø. Kunstgjødsel er imidlertid en viktig bidragsyter til den globale oppvarmingen. I følge Klimapanelets rapport fra 2007, er nitrogenbasert gjødsel ansvarlig for 38 prosent av klimautslippene fra jordbruket. Og som klimagass er nitrogenoksid 300 ganger så dødelig som karbondioksid.

Mat-, finans- og klimakrisa er gjensidig forbundet – det samme er løsningene.

Et jordbruk som baserer seg på kjemiske og genmanipulerte organismer, er et jordbruk som er avhengig av finanser og kreditt for å kjøpe dyre eksterne innsatsfaktorer. Kreditt fører til gjeld, og gjeld fører til at bønder begår selvmord. I følge offisielle tall har mer enn 160 000 bønder tatt livet sitt i India siden 1997, da frøsektoren ble «liberalisert » og frømonopoler tillatt å oppstå.

Et jordbruk som baserer seg på kjemikalier og kreditter, er et jordbruk som kontrolleres av store selskaper. Fem gengiganter kontrollerer verdens frø og agrokjemiske tilførsel. Fem frøgiganter kontrollerer matvaretilgangen. Når selskaper kontrollerer jordbruket, blir frø og mat gjort om til varer. Vareøkonomien maksimerer selskapers profitt. Profitten blir den viktigste beveggrunnen for jordbruket, ikke omsorg for jorda, for arter, for mennesker. Som en vare blir maten kanalisert der det er høyest profitt. Den går til å drive biler, ikke mette mennesker. Verdensbanken har anslått at 75 prosent av veksten i matvareprisene kommer av kanalisering av mat til biodrivstoff. De siste 25 prosentene kommer fra spekulasjon blant hedgefond og investeringsbanker – de samme kreftene som forårsaket det finansielle sammenbruddet. Om de ikke kontrolleres, kan de også skape et matsammenbrudd og massehunger. Agribusiness Accountability Initiative (AII) har slått fast at «omfattende varemarkedsspekulasjon … har presset opp prisene på hvete ut av rekkevidden til hundrevis av millioner av mennesker verden rundt.» I følge FNs organisasjon for ernæring og landbruk var prisen på mais 30 prosent og soyabønner 40 prosent over det markedsmekanismene i seg selv kunne forklare i april 2008. Dette handler ikke om tilbud og etterspørsel, det handler om å satse på et globalt kasino. Som Michael Masters og Adam White(3) uttalte:

Finanskrisen, matvarekrisen og klimakrisen har felles røtter i en økonomi som er basert på gjeld – gjeld til naturen, bønders gjeld og innbyggeres gjeld. Det er en økonomi som styres av fantasi – fantasien om selskaper som virkelig personer, fantasien om derivater og obligasjoner, fantasien om at selskaper som Monsantio «finner opp» frø som er deres «intellektuelle eiendom», fantasien om at gjødsel for jorda kommer fra gjødselfabrikker og fantasien om at mat som en vare kan fø mennesker. Alle de tre krisene med felles røtter har også en felles løsning. Løsningen er å leve i tråd med Gaias lover og innse at virkelig rikdom er naturens rikdom og at det i natur-økonomien er overflod og rettferdighet og mat til alle.

Økologisk jordbruk basert på økologiske lovmessigheter er løsningen på matvarekrisen, klimakrisen og gjeldskrisen.

Økologisk jordbruk basert på biomangfold skaper mer næring og mat per mål enn industrielt jordbruk. Det reduserer utslippene og demper klimaendringene, samtidig som det også hjelper til med tilpasningen til dem.

Og det frigjør bønder fra forgjelding og selvmord.

Når det gjelder biologisk mangfold og jorda trenger vi ikke kreditt, kapital og skjemikalier. Ikke genmanipulert, kjemikaliefritt og gjeldsfritt jordbruk er løsningen på den trehodete krisen. Den trehodete krisen gir oss en mulighet til å styrke bevegelsen vår og gjennomføre overgangen fra kjemikalier og genmanipulasjon til biologisk mangfold, fra selskaper til virkelige mennesker, fra fiktiv finans på Wall Street til den virkelige verdien som skapes av bønder som arbeider med naturen og Terra Madre.

Noter:

(Artikkelen er oversatt av Mathias Bismo)

Dagens norske venstreside, miljøet rundt Raudt, delar av Sosialistisk Venstreparti og ei rekkje interesseorganisasjonar, har det meste av sitt tankegods frå ein periode då sosialisme eller kommunisme i eitt land eller eit knippe land framstod som ein utveg.
I den grad me har engasjert oss utanfor landegrensene, har det vore med støtte til undertrykte og særleg okkuperte land og folk, Vietnam, Kambodsja, Palestina, Nicaragua, Sør-Afrika og fleire.

Olav Randen er geitebonde og driver forlaget Boksmia.

I etterkrigstida har kapitalen vorte ikkje berre stadig meir fleirnasjonal, men global. I denne artikkelen tek eg til orde for at me bør endre hovudperspektiv frå det nasjonale og det fleirnasjonale og til det globale. Det inneber ein politikk og eit arbeid for heile kloden, og eg vil prøve å skissere ein slik politikk. Inspirert av slagordet frå den franske revolusjonen, fridom, likskap og brorskap, lanserer eg slagordet berekraft, mat og likskap.

Truleg har Tellus eksistert i rundt 4,5 milliardar år, og det har vore liv på kloden i noko stuttare tid enn det. Men homo sapiens er ein ung dyreart, berre nokre hundre tusen år gammal, og det meste av denne tida ein dyreart med relativt få individ. Ved Kristi fødsel var talet på eksemplar mellom 200 og 400 millionar, i 1650 rundt ein halv milliard og ved førre hundreårsskifte vel halvannan milliard. Då var ein eksplosiv vekst i gang i den nyindustrialiserte delen av verda. Etter kvart spreidde folketalsveksten seg til andre delar av kloden. No er me 6,7 milliardar, og talet veks med 70 millionar i året. Veksten har teke slutt i den rike delen av verda, og det meste tyder på at folketalet med tida vil stabilisere seg i dei fleste land. Om me legg medianprognosen frå FNs befolkningsdivisjon til grunn, vil det vere 9,2 milliardar av vår art i 2050.(1) Då vil den årlege veksten vere på rundt 30 millionar. Truleg vil folketalet stabilisere seg i siste halvdel av dette hundreåret på 10–11 milliardar, altså 50 % høgare enn no.

Kloden er i ferd med å bli for liten for oss. Skal me, og dei 50 % fleire individa av vår art som skal dele kloden om nokre tiår, overleve, må me forvalte og fordele ressursane betre. Det å utforme ein politikk for at menneskeheita i det talet eksemplar me bør rekne med, skal overleve og få brukande kår, er ei oppgåve som krev all den tankekraft og forvaltningsevne verda kan mobilisere. Det handlar altså først og fremst om berekraft, mat og likskap. For kvart av dei vil eg først skrive litt om situasjonen, dinest om dei langsiktige måla og til slutt om dei første tiltaka.

Vekst og utvikling har etter den industrielle revolusjonen vorte udiskutable målsetjingar i vår del av verda. Slik har altså så å seie einerådande oppfatning vore i ein del av verda i ein kort periode på mellom 50 og 200 år. I staden må me forme eit framtidsmål om stabilitet. Det betyr ikkje at naturen er stabil. Han er nyskapande og i ustanseleg endring. Men det betyr at grunntrekk i menneskes forhold til natur så langt råd er må vere stabile. Nytenking og endringar må finne stad innanfor og ikkje på kostnad av målet om stabilitet.

Berekraft – forholda no

Det finst ikkje lenger nokon veldig prærie eller pampas eller austeuropeisk svartjord som kan takast i bruk til matdyrking. Det finst ikkje noko unytta, fiskerikt havområde som kan gi store fangstar. I staden er det slik at erosjon og nedbygging av matjord gjer at jordarealet som kan dyrkast, heller minkar enn aukar. Grunnvatnet blir tappa dit at fossile grunnvassbasseng blir tømde for alltid. Breane som gir vatningsvatn til ris- og kveiteåkrar, særleg i Asia, er i ferd med å smelte. Stadig fleire havområde blir øydelagde. Jamvel atmosfæren blir fylt av vår aktivitet, slik at temperaturen truleg vil stige med ein stad mellom 2 og 4,5 grader, kanskje endå meir. Det vil gjere delar av kloden uråd å bu på, og matproduksjonen vil gå ned i varme strok. Ein tommelfinger regel, utvikla gjennom mange forskingsarbeid, er at for kvar grad temperaturen stig over 20 i eit område, vil produksjonen av viktige matvarer som ris og mais minke med 10 %. Oppvarminga vil også gjere at mange av dei organismane me deler kloden med, vil miste sine leveområde og forsvinne for alltid. Og det er ikkje ein enkeltfaktor eller to me står overfor, men summen av alle desse faktorane som øydelegg for framtidig liv på vår vesle klode.

Berekraft – politiske mål

Det langsiktige målet bør altså vere ein natur i stabilitet, der me ikkje slepper ut meir CO2 enn det naturen bind, der me ikkje utryddar artar i større tempo enn det naturen skaper på nytt, der me ikkje øydelegg meir matjord enn det naturen byggjer opp, der me ikkje tappar grunnvassbassenga meir enn det vatnet dei blir tilførde, og der me ikkje tek opp meir fisk enn det blir ny fisk.

På stutt sikt er det eit urealistisk mål. For dei utsleppa me står for og den menneskelege aktiviteten me ikkje kan stoppe, vil setje merke etter seg i lang tid framover. Temperaturstigninga let seg ikkje stoppe, berre redusere. Om me hadde stansa alle menneskeskapte CO2-utslepp i dag, ville oppvarminga av hava og smeltinga av grønlandsisen, Antarktis og isbrear i mange høgfjell likevel halde fram i mange tiår. Men ifølgje vurderingane til FNs klimapanel kan me ha von om å halde temperaturstigninga på under 2 grader, viss me lykkast i å redusere klimautsleppa med 80 % innan 2020.

Me må altså moderere klimamålet til å unngå ei temperaturstigning på meir enn 2 grader, og å stabilisere situasjonen på det nivået. Om me når dette, vil klimaproblema i tiåra frametter vere store, med meir uroleg vêr, større ørkenområde, is og snø som smeltar, havstigning og redusert matproduksjon i mange område. Men problema vil truleg ikkje bli større enn at generasjonane etter oss kan meistre dei med ei global mobilisering.

Den som vil vurdere følgjene av ei sterkare temperaturstigning, bør lese Mark Lynas bok Seks grader.(2) Den eminente fagskribenten Lynas beskriv der kva som vil skje for kvar grad ekstra verdas gjennomsnittstemperatur stig inntil 6 grader, som også er det høgaste talet klimapanelet bruker. Det er ikkje lysteleg lesnad.

Berekraft – tiltak no

Få land kan rose seg av aktive tiltak mot oppvarminga, og Norge endå mindre enn dei fleste, trass i at ordet ambisiøs er nemnt 21 gonger og pådrivar 12 gonger i siste miljømeldinga.( 3) Me har høge mål for 2020, då norske klimautslepp skal vere halverte, og endå meir for 2050, då landet skal vere klimanøytralt. Men situasjonen no kan illustrerast med nokre enkle tal, 43 millionar tonn CO2-ekvivalentar i utslepp av klimagassar i 1991, 52 millionar tonn i 2005 og 54 000 millionar i 2007.(4) Om ei stund kjem 2008-talet, og det blir endå høgare.

Trass alt prat gjennom år og tiår har altså så å seie ingen ting skjedd her heime. Ikkje noko for å leggje om energibruken frå fossil brensel til fornybar energi, inga omlegging av transport frå bil til bane, ikkje tiltak for å redusere transportbehov og flyreiser, ikkje pålegg om økonomisering med energi, så å seie ikkje statlege inngrep overfor forureinande industri, ikkje ein gong overgang til sparepærer ut over det marknaden sjølv ordnar med, nesten ikkje arbeid for å gjenvinne metall og tekstilar, og ikkje aktive tiltak for å binde meir karbondioksid i jord og skog. Berre litt kvotekjøp og planlagde månelandingar og uforpliktande målsetjingar for ei fjern framtid. Så norsk miljøpolitikk handlar framleis om å kome i gang, og å kome i gang på mange område samtidig.

For å gjere det må me ta eit oppgjer med to tenkjemåtar. Den første er tanken om at teknologien løyser problema for oss. «Eg er grunnleggjande teknologioptimist, når eit miljøproblem oppstår, vil ny teknologi kome og løyse det for oss,» skreiv statsminister Jens Stoltenberg i Samtiden 1–2006. Men ny teknologi gjer ikkje vår vesle klode større og gir oss ikkje meir ressursar. Og perpetuum mobile har vore ein draum i mange hundre år, og ikkje noko tyder på at det blir anna enn ein draum.

Den andre tenkjemåten er at folk flest ikkje er villige til å ofre noko som helst for å oppnå eit betre miljø for oss og våre etterkommarar. 13. januar 2007 intervjua Klassekampen finansminister Kristin Halvorsen om miljø. Hennar bodskap lydde slik:

Finansministeren ser det altså slik at den politiske eliten, regjeringa og deira støttespelarar, står på naturens side og eigentleg ønskjer strenge miljøtiltak. Men uheldigvis må dei handskast med eit tilbakeståande eller gjenstridig folk. Difor må eliten lirke og ta små steg. Eg ser det ikkje berre annleis, men stikk motsett. Politikarane er ikkje ei forstandig drivkraft i miljøkampen, men eit uforstandig hinder. Svært mange, truleg folk flest, er villige til å godta endringar og nedgang i levestandard dersom det kan sikre forholda for generasjonar etter oss. Me er villige til å leggje til grunn det einaste akseptable kriteriet for forholdet mellom menneske og natur, naturens tåleevne.

Matforsyning – forholda no

Situasjonen blir diskutert grundigare annan stad i dette bladet. Her berre stutt: Dei siste tala frå FAO, frå 2008, viser nesten ein milliard menneske under sveltegrensa, og talet stig snøgt. Dette er situasjonen i ein periode med etter måten gode avlingsår i dei store matprodusentlanda. Me har grunn til å frykte at finanskrisa vil føre til aukande svolt. Me har også grunn til å tru at klimaendringane vil gjere at problema skyt fart. Når dette blir skrive, kjem såleis rapportar om at tørken rammar mattilgangen i Kina og om veldige skogbrannar i Australia.

Matforsyning – politiske mål

Målet må vere at alle verdas framtidige innbyggjarar skal få nok mat, og at dette skal skje med eit ernæringsmessig godt og kulturelt akseptabelt kosthald. Med 6,7 milliardar menneske på kloden og ein milliard av dei under- og feilernærte, og med det omfanget av svinn, skeivfordeling og øydelegging av mat som er i dag, produserer me tilstrekkeleg mat til vel 6 milliardar menneske. Me blir som nemnt truleg vel 9 milliardar om 40 år. Med andre ord må me auke matproduksjonen med rundt 50 % viss alle skal få nok, og svinn, skeivfordeling og øydelegging skjer i same omfanget som i dag. Me må arbeide for mindre tap av mat, og me må arbeide for å nytte tilgjengeleg mat meir effektivt, særleg ved å gå lågare ned i næringskjeda og ete plantekost i staden for kjøt produsert av dyr som me fôrar på korn. Men før me ser resultat av dette, kan me ikkje renonsere på målet om 50 % meir mat.

Målet kan konkretiserast til ein vekst i matproduksjon på 2 % i året fram til 2020 og dinest 1 % i året. Om det internasjonale samfunnet samlar seg om desse måla, vil svolten kunne bli redusert til eit handterleg omfang innan 2020, føresett at me også greier å dempe den globale oppvarminga og at folketalet ikkje veks raskare enn mediumalternativet til FNs befolkningsdivisjon.

For eit land som Norge vil det innebere auke i eigen kornproduksjon, omlegging av husdyrhaldet slik at utmarkene og grovfôret blir nytta meir og meir bruk av eigenprodusert frukt og grønsaker. Det inneber også ei omlegging av kosthaldet, dit at kjøtforbruket blir redusert til eit globalt gjennomsnittsnivå, at meir av det attverande kjøtforbruket kjem frå beitedyr, og at norsk frukt, grønsaker og poteter får ein meir sentral plass i vårt kosthald.

«Å utforme eit nytt landbrukssystem som utryddar svolten, vil koste verdssamfunnet 30 milliardar årleg,» sa FAOs generaldirektør Jacques Diouf på organisasjonens leiarkonferanse i Roma 19. november 2008. Verdas samla militærbudsjett var i 2006 på 1265 milliardar dollar, altså 42 gonger så mykje.(5) Og visstnok har verdas rike land brukt 10 milliardar dollar til no på å døyve finanskrisa.

Matforsyning – tiltak no

I arbeidet for global framgang ropar verda på suksesshistorier. Både kampen mot klimaendringar og kampen for global utjamning er tidkrevjande, og det er vanskeleg å vise til synlege resultat på stutt sikt. Når det gjeld kamp mot svolt, kan resultata kome snart og bli synlege og målbare. Det handlar berre om vilje til innsats. Lykkast me i dette, vil det bli ein inspirasjon til å gå laus på dei andre problema. Eg vil føreslå eit første fokus rundt fire tiltak, arbeid for mat som menneskerett, svolt som asylgrunn, initiativ til ein internasjonal matkommisjon og norsk finansiering av skolelunsj til dømes i Etiopia.

Retten til mat og difor til å overleve er den mest grunnleggjande menneskeretten. Berre om denne retten blir innfridd, kan folk leve menneskeverdige liv. Viss ikkje dette grunnlaget er til stades, blir dei andre menneskerettane, fridom, personleg tryggleik, rettstryggleik, ytringsrett, religionsfridom osv., verdilause eller av liten verdi. Når minst ein av sju menneske ikkje får innfridd den grunnleggjande retten til å overleve, fell dei altså langt på veg utanfor menneskerettane.

Likevel er retten til mat ein menneskerett det er lite merksemd rundt i vår del av verda. Fokuset i dei aller fleste menneskerettsdebattar er på andre spørsmål, dit at det er grunn til å spørje om me har utelate sjudelen av verdas innbyggjarar frå menneskerettane.

Kan hende trengst ei revidering av erklæringa, slik at formuleringane rundt overleving og mattilgang blir skarpare og høgare prioritert. Kan hende vil det vere tilstrekkeleg med ei fokusendring.

Kvart år prøver mange afrikanarar, truleg rundt to millionar, å flykte frå svolten, krysse Gibraltar eller Middelhavet, ofte i opne båtar, for å byggje seg ei ny framtid i Europa. Dei har dårlege odds. Risikoen for at dei skal li skipbrot og drive i land som lik på nord- eller sørsida av havet er stor. Risikoen er også stor for at dei skal bli tekne opp og sendt attende. Over EUs fellesbudsjett går løyvingar til militærorganisasjonen Frontex, som har som oppgåve å verne fellesskapets grenser mot innvandrarar frå sør. Til det har dei hurtiggåande båtar, overvakingsfly, kamphelikopter og moderne overvakingsutstyr.

Heller ikkje dei som lykkast i å krysse ørkenar, høgfjell, sanddyner og til slutt Atlanterhavet eller Middelhavet og kome seg innom EU-grensene, har store sjansar til å få opphaldsløyve. For svolt blir vanlegvis ikkje oppfatta som asylgrunn. For å få asyl etter Flyktningkonvensjonen må landet ein flyktar frå, vere i krig, eller asylsøkjaren må ha velgrunna frykt for forfølging i heimlandet på grunn av politiske, eller religiøse oppfatningar, rase eller etnisitet, nasjonalitet, medlemskap i politisk gruppe eller fordi han eller ho er eller kan bli utsett for kjønnsmessig forfølging. Så lenge det å flykte frå matmangel ikkje blir akseptert som asylgrunn av det internasjonale samfunnet, blir heller ikkje retten til mat fullt ut ein menneskerett.

Målet om 50 % vekst i matforsyninga må bli eit globalt mål. Men ikkje alle land har produksjonsressursar for å gjennomføre ein slik vekst. Somme må difor auke matproduksjonen meir. Difor trengst, på same vis som i klimaarbeidet, eit fagleg arbeid på globalt plan for å utarbeide nasjonale mål for kvart enkelt land og få landa til å slutte seg til dette. Med ein konkret plan i ryggen for å auke matproduksjon og sjølvforsyning i eige land kan Norge ta initiativ til ein global matforsyningskommisjon.

Få tiltak frå den rike verda overfor låg-inntektsland gir så gode resultat som innføring av skolelunsj. Det gjer at barna får iallfall eitt fullgodt måltid om dagen, at dei blir i stand til å konsentrere seg betre i undervisninga, at fleire barn går på skolen og at skolealderen for mange blir forlenga. Ikkje minst gjeld det jenter, som vil utsetje alderen for inngåing av ekteskap og få færre barn. Skolelunsj gir omsetning i lokal matproduksjon og kontantinntekter for bønder, og det gir arbeidsplassar. Ifølgje Lester R. Brown vil innføring av skolelunsj i verdas 44 fattigaste land koste 6 milliardar dollar. (6) Norge bør finne fram til eitt land, til dømes Kenya eller Bangladesh, og finansiere skolelunsj der.

Global likskap – forholda no

Nokre år sidan var eg i Etiopia. Eit av dei inntrykka som sit att, er radmagre, berrføtte barn som banka på bilruta, stirde på oss med store auge og bad med tynne stemmer: «pens, pens» – pennar, pennar. Lærarar fortalde at svært mange familiar ikkje sende barna sine på skole. Dei trong barna til pass av mindre barn og til gjeting og anna landbruksarbeid, og dei hadde ikkje råd til dei bøkene og det utstyret som skolen kravde. Til matematikkundervisninga hadde skolen ei heimelaga skålvekt av tre. I friminutta hoppa jentene strikk med kasserte kassettband, og gutane sparka fotball med ei samanrulla tøyfille.

Då eg kom heim att og gjekk gjennom oppsamla post, las eg blant anna eit av Tron Øgrims mange innlegg om at alle skoleelevar må få sin eigen berbare pc. For med det blir dei smartare og betre orienterte. Og andre innlegg om kor mange elevar det er per lærar her i landet og om at fleire elevar bør ha krav på skoleskyss.

Nei, eg er ikkje imot elevpcar, eg er ikkje imot større lærartettleik, og eg er ikkje imot at barn får skoleskyss. Men eg er meir oppteken av at etiopiske barn får pennar å skrive med enn at norske barn får pc-ar.

Verdsbanken utarbeider statistikk over fattigdom i verda. Dei vanlege måla no er tal på personar med kjøpekraft under 1,25 dollar og under 2,5 dollar.(7) Utgangspunktet er kjøpekraftvegne dollar, altså den mengda mat og andre varer ein kan kjøpe for ei slik pengemengd. I 2005 hadde nesten 1,4 milliardar menneske, ein av fem, ei kjøpekraft på under 1,25 dollar. 3,1 milliardar, nesten halvdelen, hadde ei kjøpekraft på under 2,5 dollar. Det var ein nedgang frå tidlegare målingar og viser at tusenårsmålet om å halvere fattigdommen innan 2015 er innan rekkjevidde. Men nedgangen galdt Asia og først og fremst Kina. Held me Kina utanom, er talet på utfattige stabilt.

Global likskap – politiske mål og tiltak no

Det finst ikkje, for å skrive det sjølvsagde, fornuft i at somme skal vere fattige og andre rike, ikkje i at det skal vere slik innanfor eit lands grenser og ikkje i at det skal vere fattige og rike land. Målet må vere globalt likeverdige levekår. Det er den einaste måten å få til eit stabilt framtidssamfunn på. Det vil fjerne mykje av grunnlaget for konfliktar og krig. Det er også eit av dei viktigaste tiltaka for å oppnå eit berekraftig samfunn. Den fattige har ingen grunn til å akseptere at han aldri skal få køyre bil eller ta fly eller bruke kjøleskåp eller air condition, så lenge rikfolk vassar i luksus.

Men når eg skal skrive vidare om tiltaka for å få til global utjamning, blir det vanskeleg. Eg har få tankar om det, og få stader der eg kan hente inspirasjon. Sjølvsagt kan eg skrive om vaksinasjonsprogram for spedbarn og jod- og jerntilsetjing i kosten for gravide. Eller om leseopplæring, så folk kan lære å lese varedeklarasjonar på sekkene med kunstgjødsel og boksane med plantegifter og endå meir at dei kan delta i det offentlege rommet, om kva det kostar og at det er gjennomførbart. Men likevel er det slik at det politiske miljøet eg er ein del av, har tenkt lite på og arbeidd lite med dette avgjerande spørsmålet. Les me programma til Raudt og SV, finn me svært lite å byggje på.

Me er altså i teorien samde om eit langsiktig mål, men manglar konkrete planar og konkret arbeid for å få til prosessar i retning dette målet. Og så lenge det er slik, er det freistande å velje politikk knytt til spørsmål me har svar på, framfor arbeid med spørsmål der me famlar i halvblinde.

Altså er den første oppgåva å setje temaet på dagsorden, å diskutere, skrive, halde seminar om kva me kan gjere for å nå målet om global likskap. Kva me kan gjere for å realisere det nødvendige, til dømes at barn i fattige land skal få utdanning, pennar, skolebøker og høve til å ta fri frå gjeting og barnepass, slik at dei skal få same høvet til å skaffe seg kunnskapar som barn i vårt land. Med eller utan berbar pc.

Vår dobbeltrolle

Me har det godt her i landet. Sjølvsagt veit også eg som skriv at det finst folk som har vanskar med å få endane til å møtast, minstepensjonistar som kjøper kattemat til seg sjølve til dømes. Men hovudtrekket er at fattigdom er lite utbreidd og til å handskast med.

Kvifor har me det godt? Den eine forklaringa er den klassekampen og interessekampen folk nede i samfunnet har ført. Men også i Peru og India har folk lågt i samfunnet ført aktiv og intens klasse- og interessekamp, og likevel rår fattigdommen der. Så forklaringa er i beste fall ufullstendig.

Den andre forklaringa er at me har vore heldige som bur i eit ressursrikt land, med olje og fisk. Men Sverige og Danmark er langt meir ressursfattige land, men har ein levestandard omtrent som vår. Og Ecuador og Angola er ressursrike land, men likevel fattige.

Den tredje forklaringa er at me tærer på naturressursane. Fordi vår generasjon tømmer havet for fisk og havbotnen for olje, kan me ha ein heilt annan levestandard enn det folk før oss hadde og det folk etter oss vil få. Dette er rett nok og gjeld det meste av verda, men rike land langt meir enn fattige land.

Den fjerde forklaringa er at me har det godt fordi me er ein del av verdas overklasse av nasjonar, og spesielt fordi me er under supermakta USAs venger, liksom me før andre verdskrig var under den tids supermakt Storbritannias vengefang. Ein del av meirverdien i vårt land og vår del av verda, meirverdi som dels kjem frå undertrykkinga av dei fattige, blir brukt for å oppretthalde middelnivåstatusen til Norge og nærliggjande land.

Det inneber at kampen for pc-ar til alle skoleelevar, betre legedekning, oppretthalding av sjukehus og arbeidsplassar, lønnsauke og gode pensjonsordningar ikkje berre er kampar for ei omfordeling mellom overklassen og folket i vårt land. Det er også ein del av den globale kampen, der me profitterer på globale nivåskilnader, og der me gjennom dette arbeidet i større eller mindre grad knyter oss til urettvisa i verda. Me er altså i ei dobbeltrolle.

Dette er eit av våre vanskelegaste spørsmål. Og i all politisk verksemd er det freistande å konsentrere seg om dei spørsmåla der svara er enkle. I den konkrete lønnskampen, mellom oljearbeidarar med 700 000 i årsløn og Statoil/Hydro med milliardar i profitt, er det lett å sympatisere med oljearbeidarane. Men går me bak det enkle standpunktet, støtte til proletaren framfor kapitalisten, kjem dilemmaa. For ein del av desse pengane kjem av vår felles utplyndring av dei fattige. Vidare er det slik at ingen treng 700 000 kroner for å leve, og at kloden ikkje er stor nok til flyreisene og giganthusa og bilkøyringa til norske arbeidsfolk.

Me står overfor fleire dilemma. Seks timars arbeidsdag til dømes, som det i det miljøet eg skriv ut frå, blir agitert langt meir for enn global rettvise. Det er vanskeleg å sjå for seg at sekstimarsdagen kan bli universell, iallfall ikkje før etter fleire generasjonar med global planøkonomi. Sekstimarsdag er med andre ord eit val som berre er mogeleg i det sjiktet av land som høyrer til den globale overklassen og i den perioden denne urettvisa mellom nasjonar finst. Eller arbeidsplassar i kraftkrevjande industri. Det er tunge argument for at me bør eksportere kraftoverskotet som erstatning for energi produsert med kolkraft, heller enn at me bruker det sjølve til å produsere aluminium og andre metall, som verda kan skaffe seg ved hjelp av langt mindre energikrevjande gjenvinning. Det står i menneskes makt å skape nye arbeidsplassar for dei som vil gå tapt, det er langt vanskelegare å reparere øydelagd natur.

Andre i førarsetet

I eit kapittel i boka Den flerstemmige revolusjonen, gjengitt i Rødt! 1–2009, tek Kjersti Ericsson til orde for eit oppgjer med eurosentrismen, med tanken om at me i Vesten er eller vil kunne bli leiande i kampen for ei anna verd. Denne tanken er, skriv ho, både til hinder for frigjering av fleirtalet og for vår eigen politiske kamp. Det er framleis ei nødvendig påpeiking. Dei viktigaste kampane for berekraft og mat og mot utbytting går føre seg i andre delar av verda. Det vil bølgje att og fram, men ein gong vil desse tankane og kampane truleg endre verdas gang. Me norske og andre i industriland er ikkje dei fremste og kjem ikkje til å bli dei fremste i dette arbeidet. Ikkje i å føre kampen mot utbytting og naturøydelegging, og heller ikkje i å analysere og forstå. Lesaren kan til dømes sjekke heimesidene til Friends of the Earth Indonesia, følgje linkane i paraplyorganisasjonen for landbruk la Via Campesina eller lese bøkene til Vandana Shiva og andre indiske analytikarar, og han vil finne analysar og innsikt på eit langt høgare nivå enn det norske media tilbyr.

Spørsmålet for oss er altså ikkje om me kan gå i spissen, men om me hamnar på rett side og bidreg med vår støtte, med det me måtte ha av innsikt og med vår eigen innsats. Det første som då må til, er at me flytter hovudperspektivet frå det heimlege til det globale. Det andre er at me analyserer grundig og omsynslaust vår rolle som både utbytt og utbyttar og vårt kollektive medansvar for verdas elende. I denne analysen høyrer spørsmålet om vår snylting, både på andre folk og land og på naturen, heime. Det tredje er at me held fast ved, utviklar og legg til grunn for eigen politikk visjonane om ei verd basert på berekraft, leveverdige forhold for alle og globalt likeverdige kår. Også når det inneber at våre eigne privilegium må opphøyre.

Notar:

Når NU er misnøgde med SV sin miljøpolitikk i regjeringa, er ikkje svaret å melde seg ut. Dei bør heller vera med å påverke i sjølve forumet, slik at presset på SV vert sterkare.

Ivar Jørde og Thorleif Berthelsen er medlem av Raudt Bergen.

Verdas sosiale forum stod i krisa sitt teikn. Verda opplever no truleg berre byrjinga av ei alvorleg krise i kapitalismen sitt globale nyliberale grep. Stadig fleire ser at dette systemet ikkje er berekraftig og søker alternativ.

På forumet viste Tax justice network (TJN) korleis skatteparadis er ei grunnleggande årsak til økonomiproblema. Milliardar av kroner vert unndrege skatt ved at bedrifter etablerer seg på øyar som Jersey eller i land som Luxemburg. Pengar som burde vorte betalt til offentlege styresmakter, vert i staden brukt til svært spekulativ finanshandel. I følge TJN si Afrika-avdeling rammar matvarespekulasjon den fattige verda hardt. Utviklingsland tapte opp mot 6 700 milliardar kroner på ulovlege kapitaloverføringar, blant dei skatteunndragingar berre i 2006. TJN meinar hedgefond er motoren bak kaoset, og har gjort marknaden meir ustabil enn vanleg.

Rekninga frå spekulantane sin «kasinoøkonomi » vert no sendt i ekspressfart til arbeidarklassen i Vesten og land i sør, symptomatisk nok. Der fleire dei siste åra har kome ut av ekstrem fattigdom, vert dei no sendt rett attende i uverdige kår.

Industrialiseringa i enkelte deler av verda har gjort at fleire har fenge betre levestandard, men det er framleis kapitalisme og fri marknad. Til dømes i Kina der millionar har reist inn til byane for betre løna arbeid trass i for utbyting og dårlege arbeidstilhøve. Dette er likevel ikkje noko som vil redde verdas fattige på lang sikt, seier den tyskfødde marxisten Eric Hobsbawm.

Eric Hobsbawm seier vidare at endringar i systemet vil kome innan ikkje altfor fjern framtid, kanskje innan 30–40 år. Han trur at ting vil presse seg på i kjølvatnet av finans- og no økonomikrisa for endring til eit anna system. I sosialismen vil også to ulike økonomiar vera naudsynt, i form av den statlege og interstatlege kontrollen av økonomien, men også gjennom ulike former for «private løysingar». Tida er tilstades for endringar, om enn sakte, men ufråvikeleg framover mot sosialistisk økonomi, meiner Hobsbawm.

Fleire av dei norske deltakarane ser på opprettinga av breie nettverk som «Vår verden er ikke til salgs», som naudsynte for å verte einige om korleis kome ut av krisa. Det krev mykje debatt og nytekning kring samanhengane mellom finans-, klima- og matkrisa.

Desse sentrale tema dominerte forumet, og vil vera med på å mobilisera folk over heile verda i tida framover, med aksjonar, politiske forum, o.l.

Viktige datoar 2009

I sluttdokumentet frå Belem var det sett ljos på ei global aksjonsveke og andre viktige datoar i 2009. Aksjonsveka gjekk føre seg 28. mars til 4. april som markerte G20-toppmøtet i London (28. mars), solidaritetsdag for palestinarane (30. mars) og aksjonsdag mot Nato sin 60-årsdag. Det vart og markert internasjonal dag for matsuverenitet (17. april). Protester mot G8 i Italia (juli), markering for «forsvar av Moder jord» (12. oktober) og mobilisering for klimaet i samband med FN-toppmøtet i København (desember).

At over 5800 organisasjonar deltok viser stort mangfald og mobilisering blant fleire og fleire. Forumrørsla viser med dette ei evne til å ta opp i seg den endringsvilje som no hender globalt.

Brasil som arrangørland såg opplagt på dette forumet som ein arena for sine rørsler med eit utal representert. Mellom rørsler som markerte seg tydeleg, var fagforbund og parti til venstre for regjeringspartiet PT til president Lula, som mange meiner har svikta i fleire reformer. Blant dei rørsla til dei jordlause (MST) og PSOL, eit parti som braut ut av PT som har fenge aukande oppslutnad i det siste. PSOL arrangerte saman med 4. Internasjonale eit fellesmøte for den radikale venstresida. Organisasjonar frå 20 land, blant dei Enhetslisten (Danmark) og Raudt var til stades. Fleire representantar tok opp kvifor me må kome over tidlegare splittingar. I sentrum sto dei unike moglegheitene den politiske situasjonen gjev revolusjonære for å bygge alliansar til venstre for sosialdemokratiet. Oppstarten av det franske «new anticapitalist party» fekk stor merksemd på møtet, og er vorte veldig populært i heimlandet. Dette partiet med sin leiar Olivier Besancenot vert sett på som viktig i tida framover. Fagrørsla, som paraplyorganisasjonen CUT, var og ein tydeleg aktør under forumet.

Christophe Aguiton, var med å grunnlegge Attac i Frankrike. Han meiner forumet må lukkast i «å utarbeide seriøse alternativ i dagens krisetider». Han dreg parallellar til antikrigskoalisjonen mot krigen i Irak, der VSF var eit naudsynt strategisk reiskap. Ein annan sentral forum-aktivist, Walden Bello frå Filippinane konkluderer med at forumrørsla må handle om «sosial frigjering». Og det er vel frigjering frå det økonomiske systemet sitt åk ei heil verd lengtar etter no?

Natur og ungdom og VSF

Her i landet har det dukka opp ein debatt om retninga til forumet etter at Natur og Ungdom tidlegare i år melde seg ut av det norske forumet. NU argumenterer med at dei ikkje ønskjer å ha ei særleg tilknyting til venstresida, og kritiserar forumet for å plassera seg på den tradisjonelle venstre-høgre aksa. I følge NU kjem dette til uttrykk ved at ein lagar politikk på saker som privatisering, arbeidarrettar og demokratisering av økonomien. Dette er spørsmål som NU ikkje direkte tek stilling til. Er det slik at forumrørsla må satse meir på enkeltsaker enn på samanhengar og systemanalysar?

Leiinga i Norges sosiale forum har aldri meint at forumet skal vera politisk nøytralt, og at løysinga på klimaproblema er knytt til spørsmålet om berre marknadsstyring. Når NU er misnøgde med SV sin miljøpolitikk i regjeringa, er ikkje svaret å melde seg ut, men heller vera med å påverke i sjølve forumet, slik at presset på SV vert sterkare. Heldigvis er det mange miljørørsler som deltek i den internasjonale forumrørsla og NU har ein viktig plass der. Det er nettopp foreiniga av enkeltsaker og enkeltorganisasjonar som er styrken til Verdas sosiale forum. Det rørsla treng minst av i vanskelege og utfordrande tider er ei oppspliting av kampen.

At klimaendringer truer Jorden er ikke lenger noen nyhet. Heldigvis vet vi hvordan disse kan unngås: Redusér utslippene av drivhusgasser! Så – hva venter vi på?

Eivind Junker er vitenskapelig assistent ved juridisk fakultet, Universitetet i Oslo. Skriver på masteravhandling om internasjonal regulering av drivhusgassutslipp.

I desember skal rundt 15 000 diplomater, forskere, lobbyister og andre interesserte møtes i København for å overvære og delta i det internasjonale toppmøtet om Jordens fremtidig. Risikoen er stor for at man heller ikke denne gangen vil komme frem til en avtale som er rettferdig og robust nok til effektivt å redusere menneskeskapte drivhusgassutslipp. FNs klimakonvensjon (UNFCCC) ble vedtatt i 1992, men siden den gang har utslippene bare økt, ikke litt – men dramatisk! Hvorfor velger vi mennesker heller å risikere tap av livsgrunnlaget vårt, enn å bli enige om virksomme måter å redusere utslipp på?

Svaret er komplekst, og kan umulig besvares utfyllende i en artikkel som denne. Ambisjonen er derimot å påpeke noen av de forhold som hemmer forhandlingene om Jordens fremtid.

Søkt eksempel?

Bli derfor med på følgende tankeeksperiment: Tenk deg en bygård. Bygningen er fire etasjer høy, kledt med grå plater og lyst treverk, og omkranser en fin bakgård. Den ligner mye på andre bygårder, og kunne for så vidt ha ligget i en norsk by. Noen forskjeller fra andre bygårder finnes imidlertid. Selv om etasjene er like store, er de 100 beboerne svært ujevnt fordelt: Hele 70 stykker bor i den nederste etasjen. I andre etasje bor det 20 stykker, og i tredje åtte. I den øverste leiligheten, som opptar hele fjerde etasje, bor det kun to stykker. Som ventelig er det innbyggernes respektive inntekter som avgjør deres levestandard.

Ekteparet Normann i fjerde gjorde det svært godt på jobben for et par tiår siden. Innsats, sammen med en god porsjon flaks, resulterte i markante bonuser og betraktelig lønnsvekst. Med den nyvunne velstanden økte selvsagt også ekteparets forbruk. Naboene i tredje etasje har alltid vært litt misunnelige på Normann – noe som har ført til at de har kopiert ekteparet øverst så godt de har kunnet. Kjøpte fru Normann nye sko, ble det kjøpt fire par i etasjen under (om enn av et litt rimeligere merke). Byttet herr Normann ut fjernsynsapparatet, fikk ikke beboerne under ro i sjelen før også deres prydmøbel var fornyet. Det mest umiddelbare problemet med denne forbruksgalloppen var at den genererte store mengder søppel.

Bygårdens felles avfallsdunker ble i sin tid nemlig beregnet på at hver husstand skulle kaste én bærepose søppel hver uke. De øvre etasjenes forbruk økte raskt deres mengde til tre, fire og fem poser, og snart en hel søppelsekk, hver uke. Dette førte igjen til at søppelkassene stadig var fulle, og i frustrasjon over dette begynte noen å sette sine poser ved siden av kassene. Søppeltømmerne tok imidlertid bare med seg det som var oppi, og stadig flere uavhentede avfallsposer ble stående i søppelkasserommet. Til slutt var det så dårlig lukt i rommet at noen beboere bare åpnet døra og kastet posen sin inn – kanskje med et lite håp om at den skulle treffe oppi dunken.

Som uvaner flest forplantet dette seg raskt; snart var alle beboerne langt mer lemfeldige med hvor og hvordan de ble kvitt søppelet sitt. Noen gadd sågar ikke lengre åpne døra til søppelrommet, og satte derfor bare søppelet utenfor, i portrommet. Fortsatt hentet kommunens bil bare den ene pose per husstand i uka – og søpla i portrommet begynte å tiltrekke seg fluer, måker og rotter.

Normann, styreleder i bygårdens sameie, var bekymret over at stadig mer søppel fløt i portrom og bakgård. Mengden som ble hentet hver uke var langt mindre enn behovet var, men henvendelser til kommunens renovasjonsetat om større søppelbil, eller oftere henting, hadde blitt bryskt avslått under henvisning til stramme budsjetter. (Ville man ha oftere tømming, fikk man betale merkostnaden selv!) På påfølgende allmøte foreslo derfor styreleder Normann at alle skulle betale 100 kroner ekstra i månedlige fellesutgifter, slik at man kunne leie inn et privat søppelfirma. Forslaget utløste en storm av protester fra første etasje, hvor beboerne nektet å betale mer for avfallshåndtering. For det første ble det altfor dyrt; de hadde knapt nok penger til mat som det var. Dernest mente de det var urettferdig at alle måtte betale, når det var de tre øverste etasjenes feil at det flommet over av søppel. I første etasje kastet man fortsatt bare den ukentlige posen avfall.

Styrelederen appellerte derfor til andre- og tredjeetasjebeboerne, men heller ikke disse ville bidra med de nødvendige hundrelappene. I andre etasje fremholdt de samme argument som i første; det var ikke grunnet dem at problemet eksisterte. De hadde kanskje kastet én eller to søppelposer ekstra i uka, men på ingen måte slike mengder tredje og fjerde stod for. I tredje etasje var de redde for at ekstrautgiften skulle hindre dem i å holde tritt med ekteparet Normanns velstandsutvikling (noe de selvsagt voktet seg nøye for å si høyt). Begge etasjer holdt i tillegg fast på at det var urimelig om de måtte betale mer, hvis ikke første og fjerde etasje ble med på det samme. Og Normann ville naturligvis ikke betale alt sammen – selv for hans romslige lommebok ville det bli en svært omfattende utgift.

Og slik gikk derfor ukene og månedene; ingen kastet mindre, ei heller ville noen betale for å bli kvitt det ekstra søppelet. Selv om noen i tredje og fjerde tidvis sa at de ville forsøke å kaste litt mindre, ble det stort sett med snakket. Søppelrommet ble fullt, og det hopet seg stadig opp mer avfall i portrommet. Det hjalp heller ikke at beboerne i andre etasje stadig fikk bedre råd – dermed produserte nemlig også de stadig mer avfall. Avfallshaugene var i ferd med å spres ut i den vakre bakgården …

Et tragikomisk innslag i det hele var gamle herr Solvik i tredje, blind etter en arbeidsulykke for mange år siden, som var overbevist om at søppelproblemet var noe styrelederen hadde funnet på: «Søppel i portrommet? Sludder! Hadde det vært masse søppel rundt om kring, sånn som Normann og dem påstår, hadde jeg lukta det!» hevdet han. «Blinde har bedre luktesans, vettu – nettopp fordi dem er blinde! Næh, det er bare ljug for å kunne kreve inn mer penger av oss!», slo han fast.

Søkt eksempel? Nei, klimaproblemet er faktisk skremmende likt søppelproblemet til den fiktive bygården. Én ting er beboerfordelingen: De 30 rikeste prosentene av befolkningen i verden disponerer omtrent 75 prosent av de materielle goder. Dette medfører at 70 prosent av verdens innbyggere (beboerne i første etasje) deler på knappe 25 prosent av ressurser og verdier. Den åpenbare skjevfordelingen av verdens goder må imidlertid vente til en annen anledning – her er emnet klimaendringer.

Ansvar og skadepotensiale

Akkurat som med søpla i bygården, skyldes hele klimaproblemet noen ganske få av oss. Tenker man seg den globale tålegrense for drivhusgassutslipp fordelt likt på alle Jordens innbyggere, er det bare en minoritet som har sluppet ut mye mer enn sin andel. Vi har ikke nødvendigvis ment noe vondt med det, men det er altså en liten del av oss som har besørget oppbygging av CO2 og andre drivhusgasser i atmosfæren.

En annen likhet er hvordan konsekvensene rammer de involverte. I bygården er det beboerne nederst som vil merke lukt og andre ulemper best. Likeledes mener FNs klimapanel at Nord-Europa sågar kan få visse fordeler av klimaendringene, blant annet lenger vekstsesong for jordbruksprodukter, og mindre energibehov til oppvarming. Klimaendringene kan derimot bli fatale for folk som har svært lite ansvar for situasjonen – de fattigste i verden. Endret havnivå har allerede tvunget mennesker til å flytte fra hjemmene sine. Hele nasjoner, som Kiribati og Vanuatu, er i overhengende fare for å forsvinne fullstendig. Enorme landområder i blant annet Egypt og Bangladesh vil bli oversvømt ved bare små endringer i klimaet. Mange millioner (i verste fall milliarder) i andre deler av verden kan bli drevet på flukt. Risikoen for å oppleve skadevirkninger synes nesten å være omvendt proporsjonal til ansvaret for drivhusgassutslippene.

Økonomisk evne og utviklingsbehov

Skal klimaet reddes, må drivhusgassutslippene reduseres raskt og dramatisk. For å oppnå dette må utslippene fra fossile kilder ned. Det er to måter å gjøre dette på: enten ved å eliminere bruken av slike brensler, eller ved å bruke dem på en måte som ikke resulterer i utslipp. Uansett hvilken variant som velges, er én ting klart:ansvaret må knyttes til bruken av de fossile brenslene. Ønskes forsatt bruk av kull, olje og gass, må effektiv rensing være et absolutt krav. I motsatt fall må bruk unnlates. (Hvis alle i bygården gikk tilbake til bare å kaste én søppelpose, ville søppelhaugen i alle fall slutte å vokse!) Det er altså storforbrukerne som har størst mulighet til å redusere utslippene. Dessverre sammenfaller endringsevnen tett med lav skaderisiko. Tiltaksviljen blir tilsvarende liten.

For å krydre problemstillingen ytterligere, kan man ta med hensynet til økonomi og utvikling, som begge henger tett sammen med den generelle velferd. De historiske storutslipperne (oss) har hatt store økonomiske fordeler av å kunne pøse ut drivhusgasser fra våre maskiner. Deler av velferdssamfunnet er sågar fortsatt helt avhengig av fossile drivstoff. Fordelene de fossile brenslene har tilført samfunnet, vil ikke være enkle å gi slipp på. Samtidig hungrer store deler av verden etter tilgjengelig og billig energi, slik at også deres samfunn kan gjennomgå den samme velferdsutviklingen vårt har gjort. Kravet kan neppe anses illegitimt. Ulempen er imidlertid at Jorden simpelthen ikke vil tåle at alle forbruker på vårt nivå. (Hadde alle i bygårdens første etasje begynt å kaste så mye som ekteparet Normann, ville hele gården snart bli ulevelig – også om Normann sluttet helt å kaste søppel!) Et sentralt spørsmål er altså hvordan fattige i verden får den energien de trenger til utvikling – uten at dette fører til ytterlige utslippsøkning.

Det umuliges kunst – og en mulig løsning

De nevnte interessekonflikter skaper, sammen med mange andre det ikke er plass til å behandle her (nasjonal stolthet, (private) finansielle interesser, og internasjonale handelsregler), store problemer ved forhandlingsbordet: Rike land med store utslipp vegrer seg mot markante forpliktelser hvis ikke fattige også underkastes slike, av frykt for velferdstap. Fattige utviklingsland hevder kravet mot dem er absurd, all den tid flesteparten av innbyggerne knapt nok slipper ut drivhusgass. Samtidig vet alle at Kina, India, Afrika og Sør-Amerika aldri kan slippe ut like mye som Europa og Nord- Amerika har gjort – det vil i så fall trolig bety økologisk, økonomisk og sosialt selvmord. Kravene er mange, frontene steile og meningene ulike. Å forhandle frem en avtale som alle kan enes om, synes å være det umuliges kunst.

Kreftene bak Greenhouse Development Rights (GDR) har likevel forsøkt å konstruere et avtalerammeverk som favner alle de ovennevnte problemstillinger – og viktigst av alt: som de mener har god mulighet til å vinne allmenn oppslutning! At avtaleforslaget er et rammeverk innebærer at det inneholder visse mekanismer og systemer som ivaretar formålet, men som likevel gir rom for forhandlinger om detaljer. Kort fortalt oppstiller GDR en såkalt global utviklingsgrense («Developent Threshold»), som er et nivå i hver enkeltpersons inntekt. Alle som tjener mindre enn dette nivået, skal ikke behøve ikke å bidra til hverken utslippsreduksjon eller skadeforebyggende arbeid.

Basert på utviklingsgrensa anvendes en ansvars-og-evne-indeks («Responsibility- Capacity Index») for å avgjøre det enkelte lands plikt til avbøting av klimaproblemene. Ansvarsdelen av indeksen baseres på landets kumulative (sammenlagte) utslipp siden 1990, unntatt det som skriver seg fra virksomhet under utviklingsgrensa. Evnedelen er ganske enkelt den totale inntekt, men også unntatt inntekten under utviklingsgrensa. Både utviklingsutslipp og -inntekt unntas dermed fra regnestykket, slik at grunnleggende utvikling fremmes. GDRs formål er å gjennomføre UNFCCCs målsetning om et bredt klimasamarbeid mellom alle land, med innsats i henhold til det felles, men differensiert ansvar, og kapasitet («… protect the climate system … on the basis of equity and in accordance with their common but differentiated responsibilities and respective capabilities»).

GDR foreslår også en løsning på et vesentlig problem med dagens system for reduksjon av drivhusgasser (som er basert på Kyotoprotokollen). Per idag er det bare fullt industrialiserte stater som har forpliktelser til utslippskutt (de såkalte Annex 1- landene). Dette medfører eksempelvis at Kina – hvor 20 % av befolkningen tjener over GDRs foreslåtte utviklingsgrense, og det totale utslipp er større enn USAs – ikke har noen utslippsforpliktelser. Noenlunde det samme gjelder land som Mexico, Argentina og Sør-Korea: Disse landene har så langt har sluppet forpliktelser fordi deres bruttonasjonalprodukt (BNP) per innbygger har skjermet de (stadig økende) storforbrukende minoritetene i landene. Det er imidlertid ingen grunn til at en rik, storforbrukende kineser eller argentiner skal slippe unna, bare fordi han bor i et land hvor de fleste er mye fattigere enn ham!

En genistrek ved GDR er derfor at ordningen, gjennom å basere seg på enkeltpersoners inntekt istedenfor nasjonens, tillater utvikling samtidig som ansvar tillegges rike personer i fattige land. Utviklingsland vil derfor få ansvar basert på de som tjener mer enn utviklingsgrensa. Når middelinntekten og velferdsnivået med tiden øker, vil stadig flere tjene over denne grensa – og landets reduksjonsplikt/avbøtingsansvar øke tilsvarende. Vi som allerede har forpliktelser etter Kyoto-systemet, har få eller ingen innbyggere under utviklingsgrensa, og vil derfor få krav basert på hvor rike vi er. Særlig fattige land, hvor få eller ingen tjener mer enn utviklingsgrensa, vil derimot ikke få krav om kutt i sine utslipp i det hele tatt.

København 2009 – vendepunktet?

Utslippene våre må reduseres, og det må skje raskt. For å oppnå dette, må alle bli enige – det nytter ikke at Europa slutter å slippe ut, hvis eksempelvis Kina og India tar over der Europa slapp! Effektivitet krever globalt samarbeid, og det er med dette formål toppmøtet i København avholdes. Få tør dessverre håpe på et sluttresultatet som faktisk fungerer. GDR er imidlertid en realistisk mulighet, og bør kunne være til inspirasjon og støtte for forhandlerne og politikerne som, på vegne av oss alle, skal forsøke å redde Jordens fremtid. Hvis mange nok blir oppmerksomme på dette alternativet – kanskje København likevel kan bli vendepunktet?

Fortell derfor regjeringen at du støtter kampen for en rettferdig, global klimaavtale: http://www.kirkensnodhjelp.no/ Engasjer-deg/Engasjer-deg/Climate-Justice/

Kilder og mer lesestoff:

Denne artikkelen tar for seg spørsmål knyttet til en mer miljøvennlig byutvikling. Byplanfaglige spørsmål drøftes, men en mer miljøvennlig utvikling er først og framt avhengig av politiske beslutninger. Hvert avsnitt avsluttes derfor med konkrete krav til hva som bør være styrende for byutviklingen framover.
Byutviklingen betyr mye for levekår, bruk av energi og miljø.

Johan-Ditlef Martens er sivilarkitekt og har i hovedsak jobbet med bolig- og byplanfaglige spørsmål. Tidligere sjefsarkitekt i Husbanken.

Hvordan byenes areal- og transportforbruk organiseres, betyr mye både for folks levekår og miljøet. Mange sliter med daglige gjøremål som å komme seg på jobb, levere barn i barnehagen, handling og andre daglige gjøremål fordi disse ligger på ulike sider av byen og ikke i nærheten av boligen. Pendling er et stort problem for mange arbeidstakere. Tar vi med reisetid, er det ikke lenger snakk om åtte timers arbeidsdag, men for mange opp mot 10 timer.

Ofte er man avhengig av bil for å nå de ulike målene. Derfor er også bilen det største miljøproblemet i byene

• 1,5 millioner mennesker utsettes for støy på mer enn 50 desibel i gjennomsnitt over døgnet ved sin bolig. Et flertall av disse opplever å være plaget av støy. Vegtrafikken står for over 70 prosent av støyplagene.
• I 2005 ble 230 000 personer i Oslo utsatt for svevestøvninåer over nasjonale mål. Vegtrafikken er hovedkilden også til dette.
• Uslipp av CO2 bare fortsetter å øke, fra 50 millioner tonn CO2-ekvivalenter i 1990 til 55 mill. tonn i 2007.
• I 2007 ble 233 personer drept i biltrafikken, mens ca. 12 000 ble skadet.

Ved siden av folks dagligliv betyr byenes organisering mye for varetransporten og andre oppgaver i samfunnet der konsekvensene for energibruk og miljø er store. Dette er sterkt underkommunisert. Hvem vet at Erik Solheim, som miljøvernminister og ansvarlig for plandelen i plan- og bygningsloven, er øverste politiske leder for byutviklingen i Norge?

I følge SSB sto vegtrafikken for 28 % av utslippene av klimagasser (CO2-ekvivalenter) i landets kommuner i 2006. Og utslippene bare øker til tross for at politikerne sier at de skal reduseres. Nasjonal Transportplan (NTP) tar som utgangspunkt at både biltrafikk og kollektivtransport, samt fly- og båttransport, skal øke med 20-30 % fra i dag fram til 2019.

Oslopakke 3, med støtte fra SV og Arbeiderpartiet, vil legge til rette for 30 % økt biltrafikk.

Private husholdninger (stasjonære kilder) står for ca. 20 % av energibruken i Norge, men utslipp i form av klimagasser fra denne energibruken er liten, bare ca 3 %, da mesteparten er strømforbruk. Men strøm er en meget høyverdig energikilde som ikke bør brukes til oppvarming. Til dette bør man bruke fjernvarme/vannbåren varme. Frigjort strøm kan da brukes til blant annet høyhastighetstog.

Sentralisering og regional utvikling former byene

Sentralisering og tilflytting til byene legger viktige premissene for byutviklingen. Drivkrefter er endringer i næringsstrukturen der industri- og landbruksarbeidsplasser legges ned til fordel for tjenesteytende næringer i byene. 77 % av landets befolkning bor nå i byer og tettsteder. Det skjer også store endringer innen i byene. Rundt om i Europa legges det også ned tradisjonelle industriarbeidsplasser blant annet tilknyttet havna til fordel for boliger og kontorer. Demografisk utvikling og innvandring har også betydning for byutviklingen.

Sentraliseringen fører til stort underskudd på boliger i de store byene, noe som igjen driver boligprisene i været. I kommuneplanen for Oslo, 2008 mot 2015, legges det til grunn at det er behov for å bygge 80 000 boliger fram mot år 2025. Halvparten av dette, 40 000 boliger, skal skje som fortetting i indre by. Av miljømessige årsaker er det fornuftig å fortette der det allerede er bygget, men erfaringer fra de store byene viser at kvaliteten er blitt alt for dårlig med hensyn til utearealene og barns muligheter til lek. Ytterligere fortetting vil fort gå ut over grøntområdene.

For å sikre et rimelig forhold mellom tilbud og etterspørsel etter boliger i byene er det nødvendig både å begrense tilflyttingen til byene og å styrke den regionale planleggingen.

Sentraliseringen må stoppes gjennom en aktiv distriktspolitikk, men vi må samtidig ha en politikk for hvordan man skal håndtere den sentraliseringen som nå foregår.

Alle de store byene inngår i regionale bolig- og arbeidsmarkeder. Folk bor og arbeider på tvers av kommunegrensene. Dagens planlegging har ikke tatt hensyn til dette. Arbeidsplasser og tett boligbebyggelse konsentreres i storbyene. Sterkt kommunalt selvstyre fører til at omkringliggende kommuner ofte prioriterer småhusbebyggelse basert på bruk av privatbilen. Bilbaserte kjøpesentre har svekket den tradisjonelle handelsnæringen i bysentra der kollektivtrafikkdekningen er god.

De fleste partiene sier at de er for å styrke kollektivtrafikken, men få er opptatt av at også arealbruken må styres for at man skal få mer miljøvennlige byer. Det nytter ikke å styrke kollektivtrafikken hvis ikke folk bor eller arbeider langs med kollektivårene. Arbeidsplasser må konsentreres i byenes sentra og i knutepunkter for kollektivtrafikken. Boligene må konsentreres i lokalsamfunn tilknyttet et finmasket nett av kollektivårer. Bilbaserte arbeidsplasser som lagervirksomhet møbel- og hvitevarebutikker og andre plasskrevende virksomheter kan lokaliseres til et hovedvegnett. Et sammenhengende gang- og sykkelvegnett knytter på samme måte som kollektivnettet, byen sammen.

Miljøverndepartementet har illustrert på en god måte hvordan byenes areal- og transport bør organiseres på tvers av kommunegrensene. Se figur neste side.

En slik lokalisering av boliger og virksomheter i tilknytning til kollektivårer vil også bidra til å styrke muligheten til å benytte fjernvarme. Disse kan inngå i det samme infrastrukturnettet.

Fylkeskommunene, sammen med kommunene, må utarbeide regionale areal- og transportplaner (fylkesdelplaner) som ser kollektivtransporten i sammenheng med lokalisering av boliger, service og arbeidsplasser. Disse planene må være bindende for de berørte kommunenes arealplaner.

Bygging av bilbaserte kjøpesentre må stoppes.

I østlandsområdet, som er Norges største sammenhengende bolig- og arbeidsmarked, må aksene Skien, Oslo, Lillehammer og Halden behandles under ett med vekt på å styrke jernbanenettet.

Det foreligger argumenter både for og mot høyhastighetstog. Tall viser at tog som ikke bruker mer enn tre timer godt konkurrerer med fly, noe som vil være tilfelle mellom de største byene i Norge. I dag går det fly hver time mellom de store byene. Det er et enormt kundegrunnlag og høyhastighetstog vil kunne konkurrere med disse. En fordeling av ulike stoppesteder vil gjøre det mulig å betjene flere stasjoner enn bare endepunktene.

Derfor må:

• Boligområder lokaliseres til akser for kollektivtransport.
• Høyhastighetstog bygges mellom de største byene i Norge.
• Miljøvennlig energi og fjernvarme må inngå som ledd i byutviklingen.

Kollektivtransport må erstatte andre transportformer

Som beskrevet over legger NTP opp til en samlet økning av transportomfanget. Det hjelper lite på miljøet hvis økt kollektivsatsning bare skal komme i tillegg til økning av bil- og flytrafikk. Kollektivtransporten bruker også energi.

De største utgiftene til kollektivtransport ligger i driftsutgiftene. Disse får i Norge langt mindre subsidier enn i en rekke andre europeiske byer, bare ca 25 %, mot der nærmere 50 %.

Derfor må:

• Energibruk til transport fryses på dagens nivå.
• Omfordel fra bil og fly til kollektivtran sport og tog.
• Halvering biltrafikken i de største byene og forby privatbil i de sentrale bykjernene.
• 50 % av driftskostnadene skal betales av det offentlige.
• Veiprising må innføres for å begrense bruk av privatbil og styrke kollektivtransporten.
• Parkeringsrestriksjoner på bil i sentrale bystrøk.

Grøntområder er viktig for alle aldersgrupper

De mest miljøvennlige transportformene er gange og sykling.

Nærhet til grøntområder er viktig for både voksne og barn. Trafikksikker adkomst til parker og plasser er mange steder en forutsetning for at barn skal få brukbare lekearealer. Grøntområdene betyr også mye for klimaet i byene. De bidrar til å holde på og regulere fuktigheten i byen og bedre luftkvaliteten. Trær og busker er også viktige for å kunne oppleve vakre omgivelser og årstidene skitninger. De siste årenes spekulasjonsbyggeri av boliger i sentrale byområder har gått ut over eksisterende grøntområder. De er også så tette at det nesten ikke har vært plass til utearealer eller lekeplasser. Mange boliger mangler sol store deler av dagen. Leilighetssammensetningen med vekt på ekstremt små boliger gjør det nesten umulig for barnefamilier.

Norske byer har svært dårlig utbygd sykkelveinett sammenlignet med mange europeiske byer. For mange er det et svare strev å måtte ta bilen for å levere ungene i barnehagen, handle eller andre daglige gjøremål. Disse formålene bør lokaliseres slik at de kan nås til fots eller med sykkel. Gang- og sykkelveier kan med fordel ses i sammenheng med grøntområdene. Det er triveligere å sykle i grønne omgivelser framfor langs med sterkt trafikkerte bilveier.

Derfor må:

• Det bygges et sammenhengende gang- og sykkelveinett i byene.
• Byene planlegges for alle aldersgrupper og sikre barn gode lekearealer.
• Det utarbeides forpliktende og bindende grøntplaner i byene som sikrer en sammenhengende grønnstruktur.
• Boligene utformes og lokaliseres slik at det er trafikksikker adkomst til gode lekearealer.

Dette vil legge begrensninger på bruk av privatbil i direkte tilknytning til boligen, men kan vi akseptere at folk må gå 500 m til kollektivtransport må vi også kunne akseptere gangavstand til bilen.

Byplanleggingen er privatisert og tomteprisene styrer byplanleggingen

Enkeltprosjekter må ses i en større byplansammenheng. Offentlig byplanlegging er gradvis svekket.

I dag er det nesten bare de private utbyggerne som lager reguleringsplanene, som kommunen i neste omgang skal godkjenne. De ulike utbyggerne sitter på hver sin tue og forsvarer sine interesser, ofte i form av krav om høyest mulig utnyttelse. Parker er ikke særlig profitabelt. Kommunen godtar høye utnyttelsesgrader, som igjen er med på å drive tomtekostnadene i været. Private aktører skylder igjen på høye tomtekostnader som begrunnelse for høy og uforsvarlig utnyttelser. Her utsettes byen for ren «sirkelargumentasjon » styrt av kommune.

Privatisering av offentlige etater er også et stort problem for byplanleggingen.

• Statsbygg er blitt Entra
• NSB er blitt ROM
• Havneselskapet er blitt HAV

Deres viktigste oppgave er maksimal fortjeneste, ikke et samfunnsansvar i form av gode byplaner. I tillegg ser vi at flere byer, med Oslo i spissen, selger ut kommunale tomter. Det som kunne vært et meget godt virkemiddel for kommunal styring og byplanlegging, er skuslet bort i kortsiktig inntjening.

Skal nye boligområder ha trafikker adkomst til gode leke- og utearealer, krever det at veier, tomter og parker sees i en større sammenheng. Samlokalisering av service, boliger, skoler og barnehager krever omfattende by- og samfunnsplanlegging. Erfaringer viser at folk er opptatt av nærmiljøet, trafikksikkerhet, gode lekearealer, mm. Det er derfor et godt grunnlag for å trekke folk med i planlegging av byens nærområder.

Derfor må:

• Den offentlige byplanleggingen styrkes.
• Det utvikles lokalsamfunnsplaner i samarbeid med befolkningen og lokale interesseorganisasjoner og næringsdrivende.
• Salg av kommunale tomter stoppes.

Konsentrert utbygging er mer miljøvennlig enn spredt eneboligbebyggelse

Det jobbes i dag mye for å redusere energibruken i bygninger. Bruk av fjernvarme, varmepumper, solcellepanel, m.m. blir stadig mer vanlig. I tillegg vil ny plan- og bygningslov skjerpe kravene betydelig til energibruken i nye bygninger. Alt dette er bra. Men erfaringer viser at det som virkelig kan monne, er rett og slett å bygge mindre og mer konsentrert. Norge har i dag en av verdens høyete boligstandard med gjennomsnittlig over 50 m2/person. Det kan se imponerende ut med alskens avanserte miljøløsninger i en stor enebolig, men eneboligen er et problem i seg selv i tillegg til at denne boformen også skaper mye trafikk.

Grafen viser at energibruken til en familie på fire personer er tre ganger så stor i en perifert beliggende enebolig på 200 m2 som i en sentralt beliggende blokkleilighet på 90 m2. Den viser at energibruk til transport og stasjonære kilder også må ses i sammenheng. Tallene er hentet fra Norsk institutt for by og regionplanlegging (Petter Næss) og fra SSB.

Derfor må:

• Konsentrert utbygging som blokk og rekkehus må prioriteres framfor utbygging av eneboliger.

Energieffektivisering er det viktigaste tiltaket i når det gjeld energi, både på kort og lang sikt. Dette er det internasjonal semje om. Dette gjeld både økonomisk, og ikkje minst for virkninga på klimaet og miljøet generelt. Energieffektivisering gir meire energi for pengane, er utan miljøkonsekvensar, gir raskare resultat og fleire arbeidsplassar enn ved investering i ny produksjon. Kraftlinene blir avlasta, mens ny produksjon må bli brakt fram til forbrukarane på nye og miljøfiendtlege kraftliner
Trass i dette, blir det store presset ikkje lagt på energieffektivisering, men på omkamp rundt vassdragsvern og nedbygging av kysten med kostbar og miljøskadeleg vindkraft og kraftliner.

Mads Løkeland er med i Miljøutvalet til Raudt og landsstyremedlem i Naturvernforbundet.

Energiselskapa sit med stor kapital, og vil investere i ny produksjon. Der kan dei tene pengar, mens det er lite å tene på energisparing for dei. Dette avslører ein grunnleggjande feil i organiseringa av energisystemet vårt. Det fornuftige førstevalet, energieffektivisering, blir ikkje vektlagt av energiselskapa som driv ein effektiv kampanje for å mane fram spøkelset energikrise og behov for ny omfattande produksjon i gasskraftverk, vindkraft og i verna vassdrag.

I tillegg blir klimaet brukt som argument for å gjennomføre store naturinngrep i Noreg. Vi skal forsyne Europa med rein, fornybar kraft. Energiselskapa seglar her under falsk flagg, både når det gjeld tiltak mot energikrise og tiltak for klimaet.

Både byggjenæringa, NHO og industrien har kome i konflikt med denne einsidige satsinga på ny produksjon frå energiselskapa. Dei ønskjer ikkje å bli akterutsegla når næringslivet i andre land satsar på energieffektivisering, og i januar i år la dei fram ei energiutgreiing som viser at det er mogleg å spare 20 % på all bruk av energi innen 2020, dersom det blir lagt til rette for det. Silisiumverket Elkem Thamshavn er eit viktig døme på kva som er mogleg å oppnå i kraftkrevjande industri. I tillegg til å levere spillvarme til fjernvarmeanlegg, skal dei gjenvinne 30 % av all elektrisiteten dei bruker. Tilsvarande tiltak kan ein også ta på aluminiumsverk – teknologien er ferdig utvikla, men er ikkje teke i bruk.

Eit hinder for å få fart på slike tiltak, er at mens ny vindkraft vil få 8 øre/kWh i offentleg stønad, får tiltak for energisparing berre 2,5 øre/kWh. I tillegg fører vindkrafta til utbygging av nye kraftliner, ein kostnad som forbrukarane og industrien må betale. Energisparing bør difor få større stønad enn ny produksjon. Minstekravet er at energisparing og ny produksjon må bli likestilt.

Det er sjølvsagt mogleg og viktig å koma vesentleg lenger ned enn til 20 % energisparing når vi ser vidare enn til 2020. Ikkje minst vil den sokalla passivhusstandarden kunne bli eit sentralt virkemiddel ved nybygg og rehabilitering av eldre bygg – dersom slike krav blir lagt inn i byggjeforskriftene.

20 % energieffektivisering vil gje oss 25 TWh større overskot av elektrisk kraft. Dette vil dekke elektrifisering av sokkelen (14 TWh – Bellona 2008), elektrisk bilpark (5 Twh – Bellona 2007), høyhastighetsbaner og fortsatt gje så stort overskot at det er vanskeleg å få eksportert energien på dagens kraftliner.

Stans tapet av biologisk mangfald

Det er i dag stor politisk semje om at det er viktig å ta vare på det biologiske mangfaldet i verda og i Noreg spesielt, som har ein natur som i mange samanhangar er unik. Fleire Storting og regjeringar har slutta opp om dette år for år, og også i år set statsbudsjettet opp arealet av inngrepsfri som ein målestokk for vellukka arealforvaltning.

I praktisk politikk er det likevel langt mellom liv og lære. Årsaka er kanskje at det ikkje alltid er enkelt å sjå og forstå kva det inneber å ta vare på natur og biologisk mangfald. Naturen er uhyre kompleks, der nokre samanhangar er lettare å sjå enn andre. Mange vil intuitivt forstå at det er eit stort sjansespel å tillate storstilt fiske etter raudåte og krill, som er sjølve grunnlaget for det meste av livet i havet. Likevel er den norske fiskerikapitalen i gang med å byggja om til eit storstilt fiske etter raudåte og krill. Då ser det ut til at det er vanskelegare å forstå at det er viktig å ta vare på inngrepsfri natur og vassdragsnaturen.

For mange artar er det vesentleg å ha store, samanhengande område med lite inngrep, og med lite menneskeleg aktivitet, og det er mange artar som er avhengige av alle dei små og store vatn, bekkar, myrdrag og elver. Den norske faunaen er gjennom mange tusen år tilpassa det særeigne ved den norske naturen, og gjer ein store inngrep, får det også store følgjer. Fagfolk er samde om at vern av inngrepsfrie naturområde er eit tiltak i arbeidet for vern av det biologiske mangfaldet. Regjeringa har lovt å stanse tapet av biologisk mangfald innen 2010, og i dag har vi 270 kjende artar som er kritisk truga og ei lang raudliste over andre sårbare og truga artar. Så kan ein jo spørje om det spelar noka rolle at naturområde blir fragmentert, delt opp av vegar, vindkraftverk og hytteområde slik at naturlege vandringar blir hemma? Vi har jo så mykje å ta av i Noreg, så vi må kunne tillate oss å bruke ein del av naturen. Det er riktig at vi fortsatt har fortsatt er mykje att, og naturen har til no vist seg svært tilpassingsdyktig, men det er i ferd med å skje store endringar. Problemet er når alle tenkjer at vi har nok, og at dei inngrepa dei gjer, ikkje spelar ei rolle i den store samanhangen, i kvar kommune, i kvart energiselskap, i Vegvesenet, i forsvaret og i Norges vassdrags- og energidirektorat.

Riksrevisjonen greip tak i dette i 2006 og kom med ein knusande kritikk av denne «bit for bit forvaltninga»: Det skjer ei systematisk nedbygging av areal som det er nasjonal semje om å verne. Norsk natur blir bygget ned i eit tempo og i eit omfang som fører til eit stort tap av biologisk mangfald.

Vindkraft er store naturinngrep

På denne bakgrunnen må vi også sjå planane for vindkraftverk langs kysten. I Tyskland og i Danmark blir vindkraftanlegga plasserte i kulturlandskapet. I Noreg blir dei nesten utan unntak lagt i inngrepsfri natur. Berre i Midt Noreg er det planar for vindkraftanlegg, som med tilhøyrande kraftliner vil føre til nedbygging av 800 km2 inngrepsfri natur. Til samanlikning er det i Trillemarka verna 147 km2. I tillegg er det spesielt alvorleg at mange av dei planlagde anlegga ligg midt i «kystriksvegen» for trekkande fugl frå store delar av Europa, og at dei omkransar Trondheimsfjorden, som kanskje utgjer det viktigaste og største våtmarksområdet i landet. Det vil ikkje nødvendigvis seia at fuglane blir slått i hel, sjølv om det også skjer i eit visst omfang med både havørn og andre artar. Det er like viktig at ein kan få omlegging av trekkruter, som kan føre til vesentleg redusert hekkesuksess. Dette finst det erfaring med frå andre stader i verda.

For mange fugleartar på kysten har vi sett ein dramatisk nedgang dei siste åra, og nesten fullstendig samanbrot for nokre artar. Årsakene er mellom anna overfiske og annan menneskeleg aktivitet. Storstilt utbygging av vindkraft langs kysten kan bli enno ein spikar i kista – er vi villige til å ta den risikoen?

Det blir sagt at det ikkje er aktuelt å byggje alle desse anlegga, så vi treng ikkje vera engstelege, men det har vist seg at det einaste som kan hindre dette, er stor folkelege motstand, for politikarane står på for fullt for nedbygging, trass i at dei har programfesta å verne den inngrepsfrie naturen mot ytterlegare inngrep. Ronny Kjelsberg frå Raudt, var den einaste som røysta mot fylkesdelplan vindkraft og for ei forsvarleg forvaltning av kysten i Sør Trøndelag fylkesting i desember 2008, ein plan som opnar for nedbygging av 300 km2 inngrepfri natur, berre i Sør Trøndelag, kanskje det største og mest alvorlege naturinngrepet i fylket nokon gong.

Vindkraft på land som naturinngrep

Vindkraft er spesielt arbeidsintensivt, samanlikna med vasskraft, og i følgje energiselskapa må ein ha ein tilsett per 15 MW installert effekt (3 turbinar). Kvar turbin blir besøkt kvar dag, og det er mykje vedlikehald. Dette krev eit omfattande nett av kraftige vegar som drenerer landskapet og med stor aktivitet, både sommar og vinter. Mange artar, både plantar og dyr blir sterkt påverka, og inngrepet delar opp den inngrepsfrie naturen i bitar. Dersom vi skal ha vindkraftanlegg i inngrepsfri natur, må vi vera klår over, og akseptere at eit vindkraftanlegg er eit industrianlegg for produksjon av elektrisitet, der naturen er tapt, ikkje berre for viktige delar av plante- og dyrelivet, men også for friluftslivet. Ein kan dra på besøk for å sjå på anlegget, men med den støyen og rørslene som følgjer med, spesielt når det er ein del vind, gjer at ein går andre stader for å dyrke friluftslivet. I tillegg er det åtvaringar på områda om fare for iskasting på vinterstid (Bessakerfjellet). Kva skjer når dei 20 konsesjonsåra er omme, blir anlegga teke ned? Investeringa i infrastrukturen ferdig med vegar og kraftleidningar og det er rimelegare å erstatte turbinane enn å byggje nytt anna steds. Det skal mykje til for å ta ned anlegget og fjerne alle spor,og det har vist seg vanskeleg å få fjerna naturinngrep som vegar. Det viser ikkje minst striden om Snøheimvegen midt inn i hjertet av villreinens rike i Dovre. Ein slik veg kunne ikkje bli bygget der i dag, men når vegen først er der, er det politisk uhyre vanskeleg å fjerne dette alvorleg inngrepet.

Fornybar energi til Europa?

Dette blir gjerne brukt som argument for å forsvare nedbygging av kystnaturen i Noreg, men er det eit haldbart argument?

Som vi har sett på anna stads i artikkelen, har vi tilstrekkeleg elektrisitet i Noreg, og kan dekke nye bruksområde og auke eksporten dersom vi satsar på energieffektivisering. All ny produksjon vil difor gå til eksport. Dette er viktig å ha klårt for seg, og då må vi sjå på kven som skal ha energien.

Storbritannia satsar stort på vindkraft til havs for å dekke eige behov, og dei er godt plasserte slik sett. Det er med andre ord kontinentet som eventuelt skal ta imot norsk vindkraft for å kunne leggja ned kolkraftverk. Det er for øvrig eit ope spørsmål om dei vil leggja ned kolkraftverk eller om norsk kraft vil koma i tillegg til det dei allereie bruker. Skal ein gå inn på avtaler med Tyskland og andre om dette, så må dei forplikte til nedbygging av kraftverk basert på fossilt brensle.

Dersom det blir bygget ut vindkraft langs kysten av Noreg, må krafta bli transportert sørover til kontinentet. Vi får ein dobbel negativ miljøverknad. Fyrst blir det rasert inngrepsfri natur i vindkraftanlegga, og så blir det store naturinngrep ved å føre fram nye, store kraftliner langs heile landet.

Det fornuftige (dersom vi skal eksportere energi) er å byggje kraftanlegga nær kontinentet. I sørlege Nordsjøen, rundt Ekofisk og eit stykke lenger nord, er det i delar av området 30–50 m djupt hav, og teknologien er i hovudsak ferdig utvikla for utbygging av slike område. Aker Verdal produserer i dag understell til tysk del av Nordsjøen, der understellet blir plassert på botn, med vindturbinar på toppen. Fred Olsen Energy og Lyse kraft har meldt kvart sitt anlegg på slike grunne havområde, kvart på 4,5 TWh. Ut i frå meldingane kan ein rekna ut at eit kvadrat på 7,5 x 7,5 mil i dette området kan produsere 125 TWh, like mykje som dagens norske elektrisitetsproduksjon. Potensialet er enormt, og avstanden til kundane kort. Mens «brukstida » er ca 3000 timar i året for anlegg på kysten, har havbaserte anlegg 4500 timar på grunn av jamn og sterk vind.

Så kan ein spørje om det ikkje har miljøkonsekvensar å byggja ut anlegg i dette området, og sjølvsagt, det har konsekvensar. Det er fuglar også i dette området, men ut i frå det vi kjenner i dag, er konsekvensane vesentleg mindre enn ved utbygging på land. Fiskeridirektoratet og Havforskingsinstituttet har sett på konsekvensane for livet i havet, og dei viser både positive og negative virkningar, og det er behov for meir forsking.

Eit ankepunkt mot havvindkraft har vore at kostnadene, både til investering og drift er større enn på land. Då har ein ikkje teke med i reknestykket at kostnadene for transport av krafta til kundane blir mindre fordi avstanden blir kortare. I tillegg må vi rekne med at utviklinga vil føre med seg lågare kostnader når det blir fleire anlegg av denne typen. Miljøargumentet er likevel den viktigaste grunnen til å satse på havvindkraft framfor vindkraft langs kysten.

Oppsummert

Lat oss i hovudsak stanse all vidare satsing på vindkraft på land.  

Biodrivstoff eller agrodrivstoff som det også blir kalla har blitt framstilt som ein måte å få transporten «klimanøytral». Det har samtidig fått skulda for auka klimagassutslepp gjennom øydelegging av regnskog. Det har positive konsekvensar for lokal og nasjonal energitryggleik, men har store negative konsekvensar for tilgang til jord, og matvareprisar.
Kan biodrivstoff løysa klimakrisa? Og vil det skje på bekostning av verdas fattige?

Ingrid Baltzersen er bystyremedlem i Oslo og nestleiar i Raudt.

Biobrensel, det vil seie brensel av biologisk materiale, har vore ei viktig energikjelde så lenge menneska har bruka eld. Framleis brukar 52 prosent av befolkninga i utviklingsland biobrensel for å varma opp husa sine, gjennom å brenna mellom anna tre, kumøkk eller avfall. Drivstoff av biologisk materiale har også blitt bruka til transport og jordbruksmaskineri. For to hundre år sidan gjekk tjue prosent av jordbrukslandet i USA til fôr til trekkdyr. Biodrivstoff direkte brukt i maskineri er heller ikkje nytt, den første dieselmotoren i 1892 gjekk på peanøttolje, og ein av dei første bilane Henry Ford designa gjekk på etanol. Men så tok billig råolje frå Midtausten over samtidig med masseproduksjonen av bilar begynte.

Klimaargumentet er det mest brukte argumentet for at regjeringer og internasjonale institusjonar støttar produksjon av biodrivstoff. Men det er andre, like viktige, argument som ligg bak. Energitryggleik er eit viktig mål for regjeringer. Det å vera avhengig av fossilt drivstoff gjer ein veldig sårbare, både i forhold til pris og råvaretilgang, men også i forhold til internasjonal politikk. Brasil har difor vore tidleg ute med å produsera etanol av sukker, og mesteparten av bensinen seld i landet inneheld ein fjerdedel etanol. Utvikling av landbrukssektoren og produksjon for eksport (såkalla cash-crop), er også eit viktig argument for å setta i gang biodrivstoffproduksjon. På grunn av låge prisar på matvarer går produksjonen mange stader ned, og landsbygda blir fråflytta. Produksjon av biodrivstoff er eit verke-middel for å motverka dette. Det er altså ikkje berre idealistiske miljøaktivistar som er for biodrivstoff, også sterke kapitalkrefter, internasjonale institusjonar og regjeringer kan vera for det av andre grunnar enn for å redda klimaet.

Klimanøytralt?

Klimaargumentet for å bruka biobrensel i staden for fossilt brensel, er at biobrensel er ein del av ein syklus. Produksjonen av drivstoffet skal i teorien binda opp tilsvarande mengde karbon som det bruken av drivstoffet frigjer. Mens fossilt brensel er laga av planter som bandt opp karbondioksid for millionar av år sidan, så bind plantane i biobrenselet opp karbondioksid som er i lufta i dag. Teorien er grei, problemet er at produksjonen av biodrivstoff ikkje nødvendigvis følger teorien.

Biogass basert på avfall er ein smart måte å bruka klimagassane som blir laga når avfall blir brutt ned til eit godt formål. Biodiesel og bioetanol kan vera både småskalaproduksjon til lokal bruk, og store plantasjer som produserer for sal i stor skala og eksport. Småskalaproduksjon til lokalt bruk er som regel positivt i forhold til klimagassutslepp, og kan føra til elektrifisering der andre ikkje vil investera fordi det ikkje er lønnsomt. Dei som er veldig for biodrivstoff trekk fram eksempel om at ein kan bygga aggregat som kan driva kjøleskap og maskinar, og gjera lokalsamfunna meir uavhengige. Men det er storskalaproduksjonen på plantasjer som vil ha noko å sei viss ein skal legga om bilparken til å gå på biodrivstoff. Det er storskalaproduksjonen som har hatt mange negative konsekvenser for klima, matvaretryggleik, biodiversitet, småbønder og urbefolkning sin tilgang til jord osb. Storskalaproduksjon på plantasjer blir også kalla agrodrivstoff, fordi det er drivstoff produsert i jordbruket, og det omgrepet eg vil bruka vidare i artikkelen.

Agrodrivstoff har i ein del tilfelle negative konsekvenser for klimaet. Det er eit viktig argument for at me bør stilla krav til det, og ikkje sjå på det som hovudløysinga på klimakrisa. Eit mykje bruka eksempel er produksjonen av palmeolje til biodiesel i Indonesia og Malaysia. Palmeoljeplantasjene har ført til omfattande nedhogging av regnskog. I tillegg til dei negative konsekvensane det har for biologisk mangfald og urfolk, så er det utruleg dårleg for klimaet. Regnskogen kan ikkje berre målast i flate men i kubikkmeter, plantene som bind CO2 veks oppå kvarandre tett i tett. Og å brenna den ned for å planta palmer, gjer eit dårleg klimaregnskap. Mesteparten av palmeolja som blir produsert no, blir bruka i kosmetikk og matvarer, og ikkje til agrodrivstoff. Men regjeringene i begge landa har i ei felles erklæring varsla ei storstilt satsing på agrodrivstoff, så utsiktene til å kunna ta ein del av denne marknaden er nok ein viktig grunn for at plantasjene blir utvida.

Nyrydning der ein ikkje brukar energien i biomassen, til dømes ved brannrydning av skog for å laga plantasjer, er generelt dårleg i eit klimaregnskap. Det same gjeld drenering av myrer som fører til kraftig nedbrytning av organisk materiale, og frigjer klimagassane som er lagra der. Nyrydning av mark må til viss ein ikkje skal bruka eksisterande jordbruksland, og dermed maten vår for å produsera agrodrivstoff.

Det er veldig ulikt utifrå råvaretype og produksjonsmåte om agrodrivstoffet faktisk er klimanøytralt, eller positivt for klimaet. Produksjonen av agroetanol basert på mais fører til dømes til meir klimagassutslepp enn det som blir bunde opp i dyrkinga. Det betyr at mesteparten av agrodrivstoffproduksjonen i USA er dårlig for klimaet.

Matvaretryggleik

Matvaretryggleik betyr sikker tilgang på sunn mat. Auka matvareprisar har skada fattige folk sin tilgang på mat. Når matvareprisane aukar raskt, eller at det er uforutsigbar tilgang på matvarer, så skader det dei fattigste. Mange av verdas fattige er også produsentar av mat, og vil ha godt av ei auke i matvareprisane. Men fleirtalet av dei fattige i utviklingsland er netto kjøparar av mat, sjølv om dei også produserer mat til eige bruk og sal. Og det dei spesielt er avhengige av å kjøpa, er korn som ris, mais og kveite, varer som også blir bruka i produksjon av biodrivstoff. Auka matvarepris kan altså på lengre sikt hjelpa ein del av verdas fattige nettoseljarar av matvarer, men på kort sikt vil mange fattige få store problem viss matvareprisane går opp. Det er usemje om kor stor rolle agrodrivstoffproduksjon har hatt i dei auka matvareprisene til no, men ein er samde i at det har hatt ein viss effekt.

Matvaretryggleik handlar også om tilgang på jord og vatn. Nyrydning og omlegging av jordbruket frå småbruk til plantasje og dyrking på areal som har lege brakk, har mange stader resultert i at folk som har brukt arealet tidlegare, no har blitt tvungne bort frå jorda si. Det er ikkje småbøndene som får nyta godt av at prisane på kornog oljevekster stig, jorda blir tatt frå dei og gjort om til plantasjer. Dette har alltid skjedd når nye typar landbruksmetoder eller avlinger har blitt populære, og er ikkje i seg sjølv eit argument mot dyrking av agrodrivstoff. Men omfanget kan bli mykje større enn ved tidlegare omleggingar. Og kapitalinteressene er i dette tilfellet ofte store oljeselskaper, ikkje berre tradisjonelle landeigarinteresser. Viss dei mest ambisiøse måla om fornybar del av drivstofforbruket skal gjennomførast, så vil det ha fatale konsekvensar for verdas fattige og småbønder. Trygg mat skal også vera sunn mat. Plantasjedriften fører til monokulturar. Dei store plantasjene som dyrkar korn- og oljevekster som skal brukast til drivstoff, er ein måte å pressa inn genmodifiserte planter. Det er lettare å selga inn produksjon av genmodifiserte planter som skal brukast til bilen enn til borna.

Energieffektivitet

Ei viktig problemstilling er om biodrivstoff er den mest energieffektive måten å bruka biomasse. Insentiva går no i retning av å legga om bilparken til å gå på biodrivstoff. Men forskarar, som Petter Heyerdahl ved Universitetet for miljø- og biovitenskap (UMB), har hevda at utnyttingsgraden er fire gonger større viss ein brukar norsk biomasse som brensel for oppvarming, og heller brukar elektrisiteten til transport.

Energieffektivitet kan også sjåast i større skala, det er ikkje effektivt å transportera personar i byar med personbilar, det hadde vore mykje meir effektivt å legga til rette med gang- og sykkelvegar, og betra kollektivtrafikk, med hovudvekt på skinnegåande transportmiddel. Og det er meir effektivt å transportera varer på lange tog, i staden for på trailerar. Satsinga på biodrivstoff blir lett ei sovepute for å fortsetta den livsstilen me har i dag så lenge me kan kjøpa oss ut av problemet, i staden for å legga om.

Fata Morgana – andregenerasjons agrodrivstoff

Andregenerasjons agrodrivstoff er ofte gulrota som gjer at ein skal godta førstegenerasjons agrodrivstoff og dei negative konsekvensane det fører med seg. Den teknologien ein har kome lengst med, er å bruka stivelsesrike plantedelar, altså gras og trevirke, til å produsera etanol eller diesel. Dette er ikkje kome langt nok til at det er kommersielt drivverdig i dag. Og ein del av råvarene ein planlegg å bruka, vil ha dei same negative konsekvensane for miljø og folk som førstegenerasjons agrodrivstoff. Det er den same faren for øydelegging av biologisk mangfald gjennom monokultur når ein lagar treplantasjer, som når ein lagar maisplantasjer. Og det er same fare for øydelegging av regnskog og myrer for å laga plantasjer. Viss ein skal bruka halm og anna jordbruksavfall, vil det etter kvart utarma jorda ettersom dette avfallet no blir bruka som dekke og gjødsel for jorda. Og det er fare for auka bruk av genmodifiserte planter, som veks raskare eller er lettare å produsera drivstoff frå.

Det mest spanande andregenerasjonsdrivstoffet er algediesel, som i teorien kan dyrkast i ørkenområder og andre stader kor jorda ikkje kan brukast til matproduksjon. Dei algesortane ein snakkar om, produserer truleg mellom femten og åtti gonger så mykje planteolje per aeraleining som dei vanlege oljevekstene ein brukar til biodiesel i dag. Algene kan leva i ferskvatn, saltvatn og i forureina vatn, både i sjøen og i tankar på land. Det betyr at ein verken treng bruka store areal matjord eller mykje vatn for å produsera algediesel, viss teoriane viser seg å stemma.

Er biodrivstoff framtida?

Argumenta for at ein skal legga om til agrodrivstoff er at at førstegenerasjonsdrivsoff er miljøvennleg nok, og at infrastrukturen må ligga til rette for andregenerasjonsdrivstoff. Problemet er at i påvente av andregenerasjonsdrivstoff vil landbruksproduksjonen bli lagt om for å møta den nye drivstoffmarknaden. I følgje ECON (2007) vil ein bruka 43 % av dyrka mark i USA og 38 % av dyrka mark i EU for å nå målet om 10 % omsetning av biodrivstoff i 2020.

FNs spesialrapportør for retten til mat, Jean Ziegler, kravde i 2007 eit fem års moratorium for agrodrivstoff. Han kalla det eit brotsverk mot menneskja å bruka matjord til å produsera drivstoff. Miljøorganisasjonar, parlamentsmedlemmer og forskarar har også sagt stopp. Krava er at ein skal stoppa subsidiar og andre insentiv for utviding av agrodrivstoffproduksjonen til ein har fått sertifiseringsordningar, eller til andregenerasjonsdrivstoff er på marknaden. I Noreg har organisasjonen Zero vore den største forkjemparen for biodrivstoff. Dei meiner biodrivstoff er ein viktig del av klimaløysinga, dei synst problema i forhold til biologisk mangfald og matvaretryggleik er overdrivne, og ikkje kan skuldast på agrodrivstoff, men på strukturar og produksjonsmåter som finst frå før. Zero meiner sertifiseringsordningar vil hindra dei verste problema, som palmeoljediesel og andre miljøsynderar. Kirkens Nødhjelp er også positive til agrodrivstoff, dei legg vekt på at det kan skapa energitryggleik lokalt, og vera ei eksportvare for land i sør. Norges Naturvernforbund og Utviklingsfondet har vore meir skeptiske, Utviklingsfondet støttar eit moratorium på agrodrivstoff.

Biodrivstoff og biobrensel vil vera ein viktig del av løysinga for å dekka energibehovet vårt i framtida. Men me kan ikkje gå med på ideen om at marknaden skal løysa dette, og at me kan oppretthalda same forbruksmønster som no, berre med eit såkalla meir miljøvennleg drivstoff. Det vil ikkje løysa klimakrisa, det vil berre skapa ein marknad for eit nytt produkt. Agrodrivstoff er eit godt eksempel på korleis marknaden ikkje kan ta i bruk ny teknologi til beste for folk. I ein marknadsøkonomi vil dei største investeringane, den beste jorda og dei beste råvarene gå der kor profitten er høgast. Viss prisen på flytande drivstoff er høg, vil det bli produsert drivstoff, sjølv om folk svelt. Og når oljeprisane er låge, er interessen for å investera i agrodrivstoff heller laber. I ein planøkonomi ville ein kunna prioritert kva jorda skulle brukast til. Skrinn jord og avfallsprodukter kunne brukast til produksjon av brensel og drivstoff. I Noreg kunne ein prioritert å bruka strøm til transport, og biomasse til brensel. Krava miljø- og interesseorganisasjonar stiller om at agrodrivstoff skal produserast på ein forsvarleg måte, er eit ønske om meir plan. Men så lenge den kapitalistiske økonomien er basert på å skapa profitt, så vil det vera ei sterkare styring enn det lover og reglar kan laga.

Klimakrisa må løysast, gjennom mindre utslepp av klimagassar. Miljørørsla må halda fast på at hovudkravet er omlegging av persontransporten (frå biltransport til kollektivtransport), og varetransporten( frå hjul til skinner). Ein må ikkje la seg fanga av argumentet om at omlegging av levemåten vår er eit så radikalt krav, at ein må gå med på ei dårleg løysing for folk, miljøet og faktisk også klimaet. Me kan ikkje shoppa oss ut av klimakrisa.

Kjelder:

– ECON 2007, Biodrivstoff: status og utsikter, 2007, tilgjengelig her: http://www.regjeringen.no/Upload/ UD/Vedlegg/bio.pdf

– THE STATE OF FOOD AND AGRICULTURE 2008 BIOFUELS: prospects, risks and opportunities, tilgjengeleg her: http://www.fao.org/docrep/011/ i0100e/i0100e00.htm

– Forum for utvikling og miljø Biodrivstoff – et Nord-Sør-perspektiv, tilgjengeleg her: http://www.forumfor.no/noop/file.php?id=4738

En milliard mennesker sulter og hver dag dør ca 30 000 mennesker av sult og sultrelaterte årsaker.

Til tross for at retten til mat er en grunnleggende menneskerett, og til tross for vedtatte målsettinger og erklæringer om å bekjempe sulten, så har antallet mennesker som sulter økt siden midt på 1990-tallet.

Økningen var voldsom i 2007–2008. Da økte antallet som sulter med mer enn 100 millioner mennesker.

Aksel Nærstad er tidligere leder av Rød Valgallianse (1987–95). Han er nå utviklingspolitisk seniorrådgiver i Utviklingsfondet og koordinator av den internasjonale kampanjen More and Better www.moreandbetter.org.

Det er mange årsaker til sult, men det er først og fremst politiske grunner, og det er nødvendig med politiske endringer for å utrydde sulten. Mye av matproduksjonen er ikke bærekraftig. Klimaendringene øker sårbarheten for matproduksjonen ytterligere. Det er derfor nødvendig å sette inn tiltak for å stoppe klimaendringene, ta vare på naturressursene og legge om store deler av måten matproduksjonen skjer på for å sikre nok og sunn mat til alle på lang sikt. Den økonomiske krisa vil sannsynligvis øke sulten ytterligere, spesielt i byene, men den vil antagelig også føre til at mange utviklingsland legger større vekt på matproduksjon til sin egen befolkning.

Retten til nok og sunn mat er en grunnleggende menneskerett. Men en milliard mennesker sulter, og hver dag dør 25 000– 35 000 mennesker av sult og sultrelaterte årsaker. Det er uutholdelig og fullstendig uakseptabelt. Verdens regjeringer, både i fattige og rike land, og internasjonale institusjoner og organisasjoner har sviktet sine forpliktelser. I 1974 vedtok FNs mattoppmøte å utrydde sulten på ti år, men i 1984 var det mer enn 800 millioner mennesker som sultet. FNs mattoppmøte i 1996 vedtok å halvere antallet mennesker som sulter, fram til 2015. Men i stedet for at tallet reduseres til 400 millioner som sulter i 2015, vil det sannsynligvis øke til 1,2 milliarder. I 2007– 2008 økte antallet som sulter med mer enn 100 millioner mennesker, i hovedsak på grunn av høye matpriser.

Det er flere årsaker til at folk sulter, og vi skal være forsiktige med å forenkle problemene med å utrydde sulten. Til sjuende og sist er det likevel et spørsmål om politikk og maktforhold. Internasjonale institusjoner og de fleste regjeringer har ikke bare sviktet kampen mot sult, de har ført en politikk som har skapt og opprettholdt sulten. Det er behov for grunnleggende endringer i den rådende politikken for mat, landbruk og sosiale sikkerhetsnett, men også på enda breiere basis – politikken for hele samfunnsutviklingen og for forholdet mellom rike og fattige land, mellom ulike klasser og grupper, og mellom folk og selskaper.

Det er nødvendig å gå inn på følgende fem forhold når det legges opp politikk mot sult:

1. Det er nok mat i verden til at den grunnleggende menneskeretten til nok, sunn og kulturelt akseptabel mat kan oppfylles for alle, til å få slutt på sulten.

2. Ca. 60 prosent av dem som sulter, er matprodusenter og deres familier. Om de hadde produsert nok mat til å fø seg selv, hadde mesteparten av sulten blitt utryddet.

3. Det er behov for å øke matproduksjonen i årene framover for å fø en voksende befolkning, og på grunn av endret matforbruk som velstandsøkning i en del fattige land fører til, med 50–60 prosent mellom år 2000 og 2030.(1)

4. Det er behov for å legge om store deler av matproduksjonen, fordi den foregår på en måte som ikke er bærekraftig. Grunnlaget for mye av den framtidige matproduksjonen ødelegges.

5. Det er nødvendig å stoppe klimaendringene og sette i verk omfattende tiltak for at bønder og andre matprodusenter skal kunne tilpasse seg de klimaendringene som skjer.

Årsaker til den voldsomme økningen av sulten i 2007–2008

Det var en voldsom prisøkning på mat i 2007–2008. I følge prisindeksen til FNs organisasjon for mat og landbruk, FAO, økte matprisene med 9 prosent i 2006, 23 prosent i 2007 og med 54 prosent i 2008. Ris, som utgjør basismat for nesten halvparten av jordas befolkning, økte med ca 170 prosent fra oktober 2007 til mai 2008. For fattige i utviklingsland, som normalt bruker 60–70 prosent av inntektene til mat, betydde den voldsomme prisstigningen at de måtte kutte ned på det de spiste, kanskje fra to til ett måltid om dagen eller noe mat bare annenhver dag. Antallet som sultet, økte med ca 100 millioner i 2007–2008. Selv om prisene har sunket sterkt igjen på slutten av 2008 og begynnelsen av 2009, er de fortsatt høyere enn for halvannet år siden.

Det er flere årsaker til den voldsomme prisstigningen. FNs miljøorganisasjon, UNEP, sier at:

Det er stort sprik i ulike analyser om hvor viktig de enkelte faktorene var for prisutviklingen. I en analyse fra Verdensbanken ble det anslått at 75 prosent av prisstigningen skyltes økt produksjon av biodrivstoff som konkurrerte med matproduksjon, mens en analyse fra landbruksdepartementet i USA sa at det bare sto for ca 3 prosent av prisstigningen. De fleste analysene legger imidlertid størst vekt på stigningen i oljeprisene. Og når en sammenlikner prisutviklingen på olje og mat de siste to årene, ser en sammenfallende kurver. Det samme så en under olje- og matkrisa på begynnelse 1970- tallet. Oljeprisen spiller en så stor rolle på de internasjonale matprisene fordi det eksportrettede industrilandbruket bruker mye kunstgjødsel som produseres med olje og gass, og bruk av diesel til maskiner og transport. Den økte oljeprisen virket sammen med de andre faktorene. Og når vi ser på flere av dem, kommer et klarere politisk bilde fram, men først må noe sies om verdens matproduksjon.

Det produseres nok mat til at alle på jorda kunne fått nok og sunn mat, og det har aldri vært produsert så mye mat per innbygger på jorda som nå, ca 2800 kilokalorier pperson per dag. I 1969–71 var tallet ca 2410 kcal. Til tross for befolkningsøkningen, som nå er på ca 70 millioner i året, litt over 1 %, så har matproduksjonen økt mer enn befolkningsøkningen gjennom mange tiår. Matproduksjonen nå er mer enn to og en halv gang større enn i 1960. I 2005 og 2006 gikk imidlertid verdens kornproduksjon (inklusive ris) ned, med henholdsvis en 3,6 og 6,9 %. Tørken i Australia førte blant annet til at landet ikke eksporterte korn, mens det normalt står for 5–9 prosent av verdens korneksport. I 2007 gikk verdens kornproduksjon opp igjen med ca 4,6 % i forhold til året før, og i 2008 økte produksjonen med noe over to prosent. Verdens matlagre var lavere enn på 30 år da den sterke prisstigningen på olje begynte.

På 1998- og 90-tallet ble utviklingsland presset av Verdensbanken, Det internasjonale pengefondet, IMF, og regjeringer i rike land til å redusere eller fjerne sine matlagre og slutte med oppkjøpsordninger, garanterte priser til bøndene og subsidier på basismat til forbrukere. Også i rike land, blant annet Norge, ble matlagre redusert. Kornsiloen på Grünerløkka er nå studentboliger. Fjerningen av matlagre har ført til at myndigheter som skal skaffe mat til befolkningen når egen produksjon ikke er nok, må kjøpe på verdensmarkedet. Nigeria kjøpte blant annet korn for 500 millioner USD. Med flere kjøpere på verdensmarkedet og begrensede lagre, presses prisene opp.

På toppen av det kom spekulasjonen. Den voksende boligkrisa i USA i 2007 førte til at mat ble et mer interessant spekulasjonsobjekt. I gjennomsnitt ble matpartier på Chicago-børsen solgt 40 ganger på veien fra produsent til forbruker, mesteparten av det var rein spekulasjon.

Den markedsliberalistiske politikken, bygd på den såkalte Washington konsensus, som har dominert politikken blant annet for landbruk og handel med mat, har redusert støtten til landbruket i utviklingsland og redusert eller fjernet de ordningene som skulle begrense skadevirkningene av produksjonsnedgang og internasjonale prissvigninger.

Økonomisk krise, matkrise, klima- og miljøkrise

Vi opplever nå flere kriser på samme tid. Selv om de har sine egne særegenheter og noe ulike årsaker, så er det også klare sammenhenger. Spekulasjonsøkonomien og markedsliberalismen som førte til den finansielle krisa, og som igjen har ført til on omfattende økonomisk krise, er også en grunnleggende årsak til matkrisa. Hvordan den nåværende økonomske krisa vil slå ut når det gjelder matsituasjonen framover, er det imidlertid vanskelig å si noe sikkert om. Mange utviklingsland vil bli hardt rammet økonomisk fordi etterspørselen etter mange av deres eksportvarer, både råvarer og industrivarer, vil bli mindre. Flertallet av både de fattigste utviklingslandene og utviklingslandene samlet, er netto matimportører, og med reduserte inntekter, får landene mindre økonomiske muligheter til å kjøpe mat på det internasjonale markedet. Det kan imidlertid også føre til at flere land satser på egen matproduksjon, noe som vil være svært positivt og viktig både på kort og lang sikt.

Klimakrisa har lengre røtter enn den aktuelle økonomiske krisa. Den har bygd seg opp gjennom hele den industrielle perioden, men etter at sammenhengene mellom menneskeskapte klimagassutslipp og klimaendringer ble allment erkjent på 1980-tallet, er det uten tvil slik at den profittdrevne kapitalistiske økonomien har vært hovedhinderet for å stoppe klimaendringene.

Klimaendringene fører til at hundrevis av millioner mennesker rammes i dag. Folk må flytte på grunn av økt flom og tørke, og avlinger blir ødelagt på grunn av mer ekstremt vær og på grunn av at regntidene ikke lenger er stabile i store områder av verden.

Risproduksjonen og kornproduksjon i tropiske strøk vil bli redusert med ca 10 % for hver grad gjennomsnittstemperaturen øker. UNEP anslår at mellom 5 og 25 % av verdens matproduksjon kan «gå tapt» i løpet av dette århundret på grunn av klimaendringer, mangel på vann, plantesjukdommer og jorddegradering.( 3)

Det er også andre voksende miljøkriser enn klimaendringene. Mer enn 20 land forbruker mer vann enn det naturlige tilfanger. I de rikeste kornområdene i Kina synker grunnvannstanden med mer enn 20 meter i året.

Store landbruksområder er blitt mindre fruktbare på grunn av overforbruk av kunstgjødsel, sprøytemidler, kunstig vanning og bruk av tunge maskiner. Det biologiske mangfoldet for matplanter er redusert med ca 75 % de siste hundre årene, og med 90 % for noen av de viktigste matsortene. Regnskogene reduseres fortsatt i et uhyggelig tempo, og med dem også det rikeste biologiske mangfoldet. Store deler av landbruksproduksjonen i verden må legges drastisk om. Den industrielle formen for matproduksjon er ikke bærekraftig, og den river hele grunnlaget vekk for mulighetene til å fø verdens befolkning i framtida.

Den viktigste konklusjonen vi kan trekke fra de ulike krisene som rammer verden i dag, er at det er behov for drastiske samfunnsmessige endringer. Et økonomisk system der jakten etter maksimal profitt er den viktigste drivkrafta, er hovedårsaken til krisene, og vil bare forsterke dem på lang sikt om det får best. Det er derfor nødvendig å «kaste kapitalismen på historiens skraphaug» som det så mange ganger er sagt. Det er nødvendig å skape samfunnssystemer der hensynet til mennesker og miljø ligger til grunn for utviklingen.

Mye positivt å bygge på

Sulten, klimaendringene og matproduksjon som ødelegger naturressursgrunnlaget for framtidig matproduksjon, danner et dystert og skremmende bilde. Det er likevel mye positivt å bygge på. Hundrevis av millioner småbønder over hele verden dyrker mat på miljømessig bærekraftige måter. Pastoralister (beitebrukere) utnytter og tar vare på marginale naturressurser og bidrar vesentlig til matforsyningen i store deler av verden. Kystfiskere høster av havets ressurser uten å svekke havets produksjonsevne eller fiske ned fiskeslag. Det er mulig å doble matproduksjonen i Afrika og for svært mange småbrukere i andre deler av verden gjennom enkle og billige økologiske metoder. Det er mulig å legge om det miljøskadelige, høyinnsatsbaserte industrilandbruket til et bærekraftig, mer mangsidig og produktivt landbruk som løser problemene vi har skissert tidligere i denne artikkelen. Og det er mulig å stoppe klimaendringene.

Program for å bekjempe sulten i Brasil gjennom sosiale sikkerhetssystemer og i deler av India gjennom garantert arbeidsinntekt har vært meget vellykket. Småbønder har vist en stor evne til å tilpasse seg klimaendringer. Det er utviklet et politisk rammeverk for en alternativ og bærekraftig mat- og landbrukspolitikk basert på grunntanken om matsuverenitet. Det er mange gode eksempler på hvordan lokal, nasjonal og regional handel kan bidra til å styrke matproduksjon og småbøndenes levekår. Og ikke minst: Det finnes store sosiale bevegelser, blant annet den globale bondebevegelsen la Via Campesina, som organiserer folk på grasrota og som slåss for en annen politikk enn den som dominerer dagens verden. Det er grunn til å være optimistisk!

Alternativer finnes og fremmes

Sosiale bevegelser over hele verden har slåss hardt for bedre liv, for å sikre miljøet og for å bekjempe sult og fattigdom, imot den markedsliberalistiske politikken, mot storselskaper, store jordeiere og regjeringer som bidrar til å øke sult, fattigdom og miljøproblemer. Disse bevegelsene har utviklet alternativ politikk og praksis som gir håp om at den langsiktige matkrisa kan unngås.

Parallelt med FNs mattoppmøte i 1996 ble det avholdt en stor konferanse for sosiale bevegelser og frivillige organisasjoner. Det var første gangen matsuverenitet ble lansert internasjonalt som et alternativt rammeverk til den rådende politikken. Det var den globale bondebevegelsen, Via Campesina, som fremmet matsuverenitet. I årene etter har stadig flere organisasjoner og folkelige bevegelser sluttet opp om og utviklet hva matsuverenitet skal innebære. Matsuverenitet er utviklet til et helhetlig, alternativt rammeverk som det store flertallet av organisasjoner og bevegelser som arbeider med mat, landbruk og sult slutter opp om og aktivt fremmer.

I 2001 ble World Forum on Food Sovereignty avhold med deltakere fra store deler av verden. Parallelt med FN-toppmøtet i 2002 deltok ca 600 organisasjoner på Forum for Food Sovereignty.

Konferansen Nyéléni 2007 Forum for Food Sovereignty i Mali i 2007 videreutviklet politikken for matsuverenitet, bygde allianser mellom ulike grupper og la planer for kampen for matsuverenitet.(4) Samtidig med FN-toppmøtet i Roma i juni 2008 om matsikkerhet, biodrivstoff og klimaendringer ble det nok en gang gjennomført en parallell konferanse for sosiale bevegelser og frivillige organisasjoner. Oppropet fra mer enn 600 organisasjoner i forkant av konferansen og dokumentene fra konferansen staker opp en helt annen kurs enn den som regjeringene samlet seg om under FN-toppmøtet.

Det er penger nok

Finanskrisa viser med all mulig tydelighet at det er penger nok til de tiltakene som regjeringene i de rike landene finner nødvendig å sette i verk. Til nå har regjeringene i de rikeste landene brukt eller stilt til rådighet rundt 10 000 milliarder kroner for å forhindre sammenbrudd i finansnæringene og for å begrense arbeidsløsheten som følge av finanskrisa. I programmet mot sult som FAO har utarbeidet(5), er det beregnet at det ville koste ca 170 milliarder kroner (24 milliarder USD) i ekstra støtte per år for å halvere sulten fra 1996 til 2015. En slik «investering» ville ifølge FAO gitt samfunnsmessige inntekter og besparelser på et fem ganger så stort beløp. Pengene er ikke bevilget av de rike landene. Det er tydeligvis viktigere å redde banker og finansinstitusjoner enn å avskaffe sulten.

Hva må til for å utrydde sult og sikre bærekraftig matproduksjon

Med bakgrunn i denne raske gjennomgangen vil jeg trekke ut tre viktige lærdommer og formulere noen hovedpunkter for å løse både den akutte og langsiktige matkrisa. a) Det er mulig å sette i verk umiddelbare tiltak som kan redusere sulten betydelig, og som kan redde millioner av mennesker fra å dø av sult eller sultrelaterte årsaker. Manglende politiske prioriteringer av kampen mot sult fra regjeringene både i utviklingsland og i rike land fører til at millioner av mennesker lider og dør. b) For å utrydde sulten og sikre en bærekraftig matproduksjon er det nødvendig med store politiske og samfunnsmessige endringer. Behovene til folk og samfunn innenfor en bærekraftig utvikling må danne grunnlaget for politikken. c) Sosiale bevegelser og allianser må styrkes for å skape det politiske presset som trengs for å få gjennomført de nødvendige endringene av samfunn og politikk.

1. En global mobilisering for mat til alle For å utrydde sulten er det nødvendig med en mobilisering kloden over for å presse fram politiske endringer. Uten et omfattende politisk press vil verken de nødvendige kortsiktige tiltakene for å bekjempe akutte sultkatastrofer eller de langsiktige tiltakene for å sikre en bærekraftig matproduksjon og utryddelse av sult, bli satt i verk.

2. Retten til mat må ligge til grunn for all politikk, og regjeringene må stilles til ansvar for brudd på menneskerettighetene Retten til mat er en grunnleggende menneskerett, og må danne grunnlaget for all politikk som har betydning for at denne retten skal oppfylles eller ikke. Regjeringer som ikke oppfyller sine forpliktelser om mat for sine innbyggere, må bli stilt ansvarlig for sine forbrytelser mot menneskeheten. Det gjelder også myndighetene i rike land der det ikke finnes sult, for land er også forpliktet til at deres handlinger utenfor egne territorier ikke bidrar til å forhindre at retten til mat blir oppfylt.

3. Nyliberal politikk og ideologi må bli erstattet med politikk som tjener interessene til folk og natur Sult er et politisk problem, ikke et teknisk eller et ressursproblem. Det er et akutt behov for å erstatte den dominerende nyliberale politikken og økonomien med politikk som tjener folk og miljøet. Den nyliberale politikken har begrenset mulighetene for land og samfunn til å utvikles på en bærekraftig måte og ivareta folks behov. Det største problemet i kampen mot sult er politikken til de internasjonale organisasjonene og institusjonene som Verdensbanken, Det internasjonale pengefondet, Verdens handelsorganisasjon (WTO) og regjeringer som tjener interessene til multinasjonale selskaper og elitene i stedet for flertallet av folket og dem som sulter. Alle land og samfunn, spesielt utviklingslandene, trenger politisk handlingsrom for å bestemme politikken som passer til deres spesielle situasjon.

Hensynet til mennesker og miljø må være styrende for samfunnsutviklingen, og folkevalgte institusjoner må lage det politiske, økonomiske og juridiske rammeverket som sikrer en samfunnsutvikling der menneskerettighetene, derunder retten til mat, oppfylles, og der naturressursene tas vare på slik at livsgrunnlaget ikke ødelegges. Det er behov for mer nasjonal støtte og regulering av matproduksjonen for å sikre levekårene til småbønder og småskala-fiskere, og for å sikre bærekraftig produksjon. Politikken som internasjonale institusjoner og regjeringer i rike land påtvang utviklingsland på 1980- og 90-tallet med fjerning av garanterte minstepriser til bøndene, statlige oppkjøpsordninger og matlagre, må endres. Slike tiltak må gjeninnføres raskt.

• Nasjonale og internasjonale reguleringer av produksjon og priser på landbruksvarer må gjennomføres.

Overproduksjon av enkelte produkter og lave priser til produsentene forårsaker store problemer i forhold til å bekjempe sult. Avtaler om og regulering av produksjonsmat omfanget, og priser som garanterer bøndene i utviklingsland anstendige inntekter, er viktige verktøy i kampen mot sult. Det er nødvendig med statlig overordnet styring av produksjon og prisutvikling. Norge har et velutviklet system for dette som mange andre land har mye å lære av. Internasjonalt er det nødvendig med avtaler for råvarer som regulerer produksjon og pris. En rekke slike avtaler ble fjernet i markedsliberalismens ånd på 1980-tallet. Det er på tide å utarbeide nye og bedre reguleringer for produksjon og handel av varer på det internasjonale markedet.

• Statlige matlagre må bygges opp igjen.

Slike lagre er viktige både for å sikre befolkningen i utviklingsland mat i krisesituasjoner og for å stabilisere prisene på verdensmarkedet.

• Statlige støtteordninger og veiledningstjenester for småbønder i utviklingsland må gjeninnføres eller styrkes, og støttes gjennom internasjonal bistand.

Nedleggelse og nedtrapping av slike ordninger på 1980- og -90-tallet, etter press fra internasjonale finansinstitusjoner og giverland, har svekket matproduksjonen og småbøndenes stilling i mange utviklingsland. Nødvendigheten for bønder til å tilpasse seg klimaendringene gjør det enda viktigere enn tidligere å ha statlige støtteordninger og veiledningstjenester.

• De multinasjonale selskapene innen mat og landbruk må fratas makt.

Disse selskapene har en enorm makt. De øker kontrollen over hele produksjonskjeden fra jord til bord. Prisene til produsentene, bønder og fiskere blir presset ned, mens prisene for forbrukere øker. Storselskapene fremmer et landbruk som ikke er bærekraftig verken miljømessig eller sosialt. De ødelegger leveforholdene og miljøet i stor skala og utøver en enorm og udemokratisk makt. Demokratisk, samfunnsmessig styring ut fra hensynet til mennesker og miljø forutsetter at makten over matproduksjonen tas fra de multinasjonale selskapene og gis tilbake til matprodusentene, forbrukerne og demokratiske folkevalgte organ.

4. Matsuverenitet må bli anerkjent og implementert. Det er av avgjørende betydning at folk og land har rett til å avgjøre sin egen bærekraftige politikk for å fø sin egen befolkning, så lenge de ikke hindrer andre i å kunne gjøre det samme. Bønder må ha tilgang til og kontroll over jord, frø, vann, kreditt og andre viktige forhold for å kunne produsere og selge produktene. Å implementere matsuverenitet er avgjørende for å lykkes i kampen mot sult og fattigdom. Dette er spesielt viktig fordi verdens matproduksjon er så mangfoldig. Ordninger som gjelder i ett land, vil ikke kunne fungere i et annet land.

5. Naturressursene må bli bevart og klimaendringene stoppes. Naturressursene er grunnlaget for all matproduksjon og er eksistensgrunnlaget for alt liv. Verdens naturressurser må bevares slik at de varer evig og kan fø menneskene i nye tusener eller millioner av år. Tiltak som settes i verk for å bekjempe sult og fattigdom, må ikke undergrave mulighetene for matproduksjon og velferd i framtida. Tapet av biologisk mangfold og overforbruket og forurensningen av vann må stoppes. Hensynet til miljøet må være et overordnet prinsipp i hele utviklingen av samfunnet, også når det gjelder matproduksjon. Klimaendringene kan komme til å forårsake mer sult enn verden noen gang har hatt. Klimaendringene må stoppes, og drastiske tiltak må settes inn nå for å unngå enorme katastrofer. Det holder ikke å skyve tiltakene foran oss med målsettinger om store kutt i klimagassutslippene innen 2050. De rike landene må redusere sine utslipp av klimagasser med 80-90 prosent innen 2020.og hjelpe utviklingsland til å skape en fossilfri framtid. Slike utslippsreduksjoner er nødvendig for å få de totale klimagassutslippene ned på et nivå som ikke fører til videre klimaendringer. Klimaendringene rammer fattige og matproduksjonen hardt allerede i dag. Det er derfor nødvendig å bevilge penger og sette i verk tiltak for at fattige land og folk, spesielt fattige småbønder, skal kunne tilpasse seg de klimaendringene som nå skjer.

6. Det må satses på bærekraftig småskala landbruk. Landbruk foregår og må foregå på svært ulike måter avhengig av natur og lands kultur. Men et hovedtrekk er at småskala, familiebasert landbruk er det mest produktive og bærekraftige. Det industrielle landbruket med monokulturer, bruk av store mengder sprøytemidler og kunstgjødsel, overforbruk av vann og bruk av tunge maskiner ødelegger miljøet, er sårbart og arealkrevende. Satsingen på en såkalt ny grønn revolusjon er å gå i helt gal retning. Livsgrunnlaget for framtidige generasjoner er i ferd med å ødelegges gjennom satsingen på denne typen landbruk. Derfor er det småskalalandbruket med bruk av agro-økologiske eller andre bærekraftige produksjonsmetoder som må være den dominerende landbruksmodellen i framtida, både i fattige og rike land.(6)

Det må legges spesiell vekt på kvinnenes rolle i landbruksutviklingen. Kvinnene står for hoveddelen av matproduksjonen i store deler av verden, men politikk og tiltak er som regel utformet ut i fra mennenes situasjon og interesser.

Utgangspunktet for modernisering og utvikling av landbruket må være småbøndenes nåværende drift. De må gis muligheter til å få del i og få hjelp fra forskning innenfor agronomi og andre naturvitenskaper, og forskningen må omformes dit at basisen blir å hjelpe verdens småbønder til bærekraftig og mer produksjon.

FAO mener det er behov for å øke matproduksjonen med 50–60 prosent i perioden 2000–2030. Alle land bør utnytte sine naturgitte betingelser til bærekraftig matproduksjon for å fø sin egen befolkning.

Det er nødvendig å satse på landbruket, og det er nødvendig å legge om mye av den industrielle matproduksjonen i verden fordi den ikke er bærekraftig. Satsingen på monokulturer, overforbruket av vann, kunstgjødsel og sprøytemidler kan ikke fortsette. Det må spesielt satses på bruk av miljømessige bærekraftige produksjonsmetoder.

I april 2008 ble den omfattende rapporten The International Assessment of Agricultural Knowledge, Science and Technology for Development (IAASTD)(7) godkjent av de nærmere 60 landene som har deltatt i gjennomgangen av materialet som ca 400 forskere har utarbeidet. Rapporten tar til orde for at det er nødvendig med fundamentale endringer i verdens matproduksjon. Den slår fast at småskala agro-økologisk landbruk og andre former for bærekraftig landbruk vil være mer effektivt for å møte dagens utfordringer enn den gamle modellen med satsing på et landbruk som er avhengig av store mengder kunstgjødsel, kjemiske sprøytemidler og stort energiforbruk.

For å øke produktiviteten hos fattige småbønder i utviklingsland, og for å legge om fra et ikke bærekraftig landbruk der dyrkingen er basert på store eksterne innsatsfaktorer som kunstgjødsel, kjemiske sprøytemidler og genmodifiserte frø, er det nødvendig at bøndene lærer agroøkologiske og andre bærekraftige dyrkingsformer. Det finnes gode eksempler på programmer der bønder lærer opp bønder, og samarbeid mellom bønder og vitenskapelig personell i slike opplæringsprogram. Storstilt produksjonsøkning og bærekraftig drift er resultatet for det store flertallet av fattige småbønder som går over til slike metoder. Det må spesielt legges vekt på kvinnenes erfaringer i jordbruket, og på at veiledning i stor grad gis av kvinner og til kvinner.

7. Landbruksreformer må gjennomføres og landgrabbing og utvidelse av industriell produksjon av agrodrivstoff stoppes Tilgang til ressurser – land, vann, frø, utdanning og kreditt, er avgjørende for matprodusenter, men blir nektet millioner av mennesker i dag. Millioner av bønder i utviklingsland er jordløse eller har veldig lite jord og konkurrerer om ressurser med noen få store jordeiere. Landbruksreformer med fordeling av jord til jordløse bønder og småbønder, kombinert med tilgang til vann, frø, kreditt og utdanning er av de viktigste tiltakene for å utrydde sult i mange deler av verden. Landbruksreformer må ta spesielt hensyn til kvinnenes situasjon og interesser.

Det foregår nå en storstilt omfordeling av jord i Afrika og Asia, på mange måter kan det betegnes som en nykolonisering, ofte med nye koloniherrer.(8) Storselskaper og land som Sør Korea, Japan, Kina og Saudi Arabia kjøper og leier store jordbruksarealer i Afrika og Asia for matproduksjon beregnet for eksport til deres egne land. Kontraktsproduksjon øker også i stor skala med samme formål – å gjøre matimporterende land uavhengige av det internasjonale matmarkedet, og å øke storselskapenes kontroll over matproduksjonen for å sikre sin profitt. Regjeringer i utviklingsland må avvise denne overtakelsen av jord og beholde kontrollen med landbruksproduksjonen uavhengig av utenlandske interesser.

Multinasjonale selskaper står nå for en storstilt satsing i utviklingsland på produksjon av agrodrivstoff. Denne satsingen må stoppes. Produksjon av agrodrivstoff (biodrivstoff ) kan under bestemte forutsetninger bidra både til reduserte klimagassutslipp og til forbedring av levekårene for bønder, men den store satsingen på industriell produksjon av agrodrivstoff på matjord truer nå både matsikkerhet og det biologiske mangfoldet. Det er ikke mulig å løse klimaproblemene gjennom satsing på agrodrivstoff, slik en del regjeringer i rike land gir inntrykk av. Produksjonen medfører også store negative sosiale konsekvenser flere steder. Klimagevinsten er svært liten i mange av prosjektene, og i en del tilfeller øker klimagassutslippene, som for eksempel ved etablering av plantasjer for palmeolje i regnskogsområder i Asia.

FNs spesialrapportør for retten til mat har tatt til orde for et midlertidig forbud mot ny industriell produksjon av agrodrivstoff for å gi tid til utvikling av ny teknologi og regelverk for produksjon, for å forhindre at satsing nå skal føre til svekket matsikkerhet og sultkatastrofer. Et slikt forbud må innføres umiddelbart.

8. Nye internasjonale regler for landbruk og handel – WTO ut av landbruket Landbruksavtalen i Verdens handelsorganisasjon (WTO) er ikke i tråd med det som trengs for å oppfylle retten til mat for alle. Tvert imot forårsaker reglene mer sult ved at de svekker mulighetene for å beskytte og støtte lokal matproduksjon og øker storselskapenes makt gjennom patentbeskyttelser og fremming av eksport. Selv om 90 % av verdens matproduksjon aldri krysser landegrensene, så omfatter WTO-reglene all matog annen landbruksproduksjon.

Internasjonale handelsregler bør bare gjelde for den lille delen av landbruksproduksjonen som blir eksportert, og ikke betingelsene for produksjon for nasjonalt forbruk eller tollbarrierer for å beskytte produksjon for nasjonalt forbruk. Internasjonale handelsregler bør være basert på prinsippene for matsuverenitet. Hvert land må ha rett til å produsere mat til sin egen befolkning på en bærekraftig måte, og til å sette i verk de støtte- og beskyttelsestiltak som de finner nødvendige for å sikre det. Slike tiltak må ikke begrense andre lands rett eller muligheter til å gjøre det samme. Derfor må alle former for direkte og indirekte subsidier til eksport fra rike land opphøre og bli forbudt. WTO må ut av landbruket, og internasjonale handelsavtaler legges inn under FN. Det er behov for et fleksibelt system av handelsavtaler for mat og landbruk basert på prinsippene for matsuverenitet.

9. Bondeorganisasjonene må styrkes Bare ved at bønder, småskala fiskere, pastoralister og andre matprodusenter er organisert i sine egne, demokratiske organisasjoner vil det være mulig å sikre en tilstrekkelig og bærekraftig matproduksjon på lang sikt. Det er derfor av avgjørende betydning at disse organisasjonene får muligheter til å utvikle seg. Det er helt avgjørende at organisasjonene til bønder, pastoralister, fiskere og urfolk blir tatt med i alle prosesser og beslutninger som har med deres levekår å gjøre. Det må spesielt legges vekt på å få fram kvinnenes erfaringer, meninger og direkte deltakelse. Bare ved at de fattige og matprodusentene sjøl får innflytelse over utviklingen av deres levekår, kan sult og fattigdom utryddes. Disse organisasjonene må også få støtte til å utvikle seg, blant annet gjennom internasjonal bistand.

10. De rike landene må slette u-landsgjelda og betale sin historiske og økologiske gjeld Gjeldsbyrden er for svært mange utviklingsland en hovedhindring i kampen mot sult og fattigdom. Mye av denne gjelden må bli erklært som illegitim, fordi den skyldes avgjørelser tatt av diktatorer og korrupte regimer som aldri har brukt pengene til fordel for folket. Mesteparten av gjelden er også tilbakebetalt flere ganger gjennom betaling av høye renter. Andre rike land og de internasjonale finansinstitusjonene må følge Norges eksempel og slette gjelden.

Koloni- og imperialistmaktene har gjennom århundrer utbyttet og undertrykt land i Asia, Afrika og Latin-Amerika. Også andre rike land, som Norge, har tjent og tjener på undertrykkingen og utbyttingen av utviklingsland. I tillegg har de rike landene ødelagt livsgrunnlaget ved å forårsake klimaendringer og store naturødeleggelser. Nå er det på tide at de rike landene betaler sin gjeld til utiklingslandene, en gjeld som mange ganger overgår den gjelden som utviklingsland har til rike land og finansinstitusjoner. Dagens bistand bør sees på som et lite bidrag i nedbetalingen av denne gjelden, ikke som milde gaver fra det rike Nord.

11. Landbruk og landsbygdutvikling må bli gitt høy prioritet i utviklingsland og i utviklingshjelp. Flertallet av menneskene i utviklingsland og flertallet av de fattige og av dem som sulter, bor på landsbygda og er knyttet til landbruket. Det er derfor avgjørende at landbruk og landsbygdutvikling blir gitt høy prioritet av utviklingslandene selv og av donorland i deres utviklingshjelp. Landbruket i de fleste utviklingsland er lavt prioritert av deres regjeringer. Samtidig har internasjonal bistand til landbruket i utviklingsland gått dramatisk ned, og utgjør nå bare 3–4 % av den totale bistanden, til tross for at 60–70 % av befolkningen i utviklingsland og flertallet av de fattige og av dem som sulter, er knyttet til landbruket.

Utviklingshjelpen til landbruk og landsbygdutvikling bør økes vesentlig, og den må baseres på folks behov og fremme bærekraftig landbruk. Høynivågruppa som ble nedsatt av FNs generalsekretær i forbindelse med matkrisa i 2008, tar til orde for at rike land skal øke andelen av sin bistand som går til mat og landbruk i utviklingsland, fra dagens 3 % til 10 % i løpet av 5 år.(9) Støtten som er gitt til finansinstitusjoner og bedrifter i forbindelse med finanskrisa, viser at det finnes penger nok.

Land og institusjoner bør støtte og arbeide i tråd med prinsippene for god utviklingshjelp som er utviklet av More and Better kampanjen, www.moreandbetter.org.

12. Arbeid, sikkerhetsnett og matprogram. Matutdeling er nå nødvendig i noen områder og i enkelte nødsituasjoner, men strategien for å utrydde sult må være at folk enten kan produsere sin egen basismat eller ha inntekt til å kjøpe mat. Alle regjeringer bør utvikle program for arbeid og inntektsgaranti for arbeidsløse og undersysselsatte, så vel som sikkerhetssystemer for folk som ikke kan få inntekt fra eget arbeid. Program med en garantert minsteinntekt som er tilstrekkelig til å dekke grunnlagende behov, bør utvikles i alle land. En forutsetning for at utviklingsland skal få økonomiske mulig-heter til det, er at de globale økonomiske forholdene endres. Se andre punkter i denne artikkelen.

Et effektivt tiltak for å bedre ernæringen blant barn og for å redusere fattigdommen i utviklingsland har vært å innføre gratis skolemåltider basert på lokalprodusert mat. Slike program bør innføres i utviklingsland og aktivt støttes gjennom bistanden.

Om ikke gravide kvinner får tilstrekkelig ernæring, vil barna bli skadet for livet. Det må derfor settes inn spesielle programmer som sikrer gravide i utviklingsland nok, ernæringsriktig og sunn mat.

Selv med tiltakene som er nevnt ovenfor, vil det kunne oppstå akutte nødsituasjoner. De internasjonale institusjonene og de rike landene bør garantere nødvendig hjelp i slike nødsituasjoner for å unngå sultkatastrofer. Det er nok ressurser til å unngå sultkatastrofer, og det er ikke akseptabelt at de nødvendige økonomiske ressursene ikke stilles til rådighet av de rike landene.

Nødsituasjoner er ofte misbrukt til å dumpe overproduksjon fra rike land og til å presse land til å akseptere genmodifisert mat. Slik «nødhjelp» ødelegger også lokal produksjon og det lokale biologiske mangfoldet, og må stoppes. All nødhjelp må gis ut fra behovene til dem som er rammet, og må støtte opp om lokal produksjon og bevare det biologiske mangfoldet.

Støtte i form av penger i stedet for matutdeling bør vurderes i alle nødssituasjoner enten mat må bringes til områdene eller ikke.

13. Reform av FN-institusjonene for mat og landbruk. Oppsplittingen av FNs arbeid med mat og landbruk i flere institusjoner, FAO, IFAD,WFP og CGIAR, har ført til ineffektivitet, overlapping og unødvendige kostnader. Det er på tide å slå disse organisasjonene sammen under en felles paraply. Alle disse institusjonene har vært gjennom eller er i ferd med å gjennomføre prosesser for evaluering og reformer. Evalueringene har vist store svakheter i institusjonenes arbeid. Sivile samfunnsorganisasjoner har foreslått konkrete skritt for en prosess som bør ende med en sammenslåing: Først en rask, overordnet evaluering av de fire institusjonene basert på evalueringene av hver enkelt, dernest et felles møte av de styrende organene for institusjonene, og så at FAOs regionale konferanser i 2010 gjøres til felles konferanser for alle organene. Samtidig må den direkte deltakelsen av og innflytelsen til sosiale bevegelser og frivillige organisasjoner styrkes og institusjonaliseres.

14. Helhetlig samfunnsutvikling For å bekjempe fattigdom og sult er det nødvendig å utvikle demokratiske og fredelige samfunn med en allsidig næringsutvikling, utbygd infrastruktur, utdannings- og helsevesen. Nedenfor er noen stikkord for disse områdene.

• Utvikling av industri og tjenester. Det er nødvendig å utvikle allsidig industriproduksjon og tjenestesektorer i alle samfunn og på landsbygda. Ikke noe land har kommet ut av fattigdom ved ensidig satsing på landbruk. Utvikling av industri- og tjenestesektorene vil også tjene matprodusentene, fordi det vil gi større markeder og høyere priser for deres produkter og også økt etterspørsel etter varer og tjenester av betydning for livet til bønder og fiskere.

• Infrastrukturen må utbygges. Manglende transport- og kommunikasjonsmuligheter er et stort problem for bønder i mange utviklingsland. Transport av deres produkter til markeder er kostbart og tidkrevende, og gjør det umulig for mange å få solgt sine produkter om de skulle ha overskudd, og varer de trenger, blir dyre. Manglende kommunikasjonsmuligheter gjør at mellommenn får ekstra stor makt, og at bøndene ikke sjøl kan holde seg informert om priser og markedsmuligheter.

• Demokratiske rettigheter og makt til de fattige. Demokratiske rettigheter, tale-, trykke- og organisasjonsfrihet, er grunnleggende menneskerettigheter og av avgjørende betydning for muligheten til å oppfylle retten til mat og for å utvikle bærekraftige og rettferdige samfunn. Sult kan ikke kobles fra maktstrukturer. Politisk makt til de fattige, og spesielt til kvinner, er nødvendig for å utrydde sult.

• Utdanning til de fattige. God og passende utdanning som omfatter alle, er av stor betydning for å utvikle samfunn og for å utrydde sult. Det handler om mer enn å ha et utdanningssystem. Det handler om å nå alle med en utdanning som er tilpasset deres liv, erfaringer og behov, og om tilstrekkelige ressurser for en god og virkelig utdanning.

• Bekjemp HIV/AIDS og andre sykdommer. HIV/AIDS og andre sykdommer ødelegger livet til millioner av mennesker, og er også ødeleggende for matproduksjonen i store områder. Tilstrekkelige menneskelige, vitenskaplige og økonomiske ressurser må brukes for å bekjempe HIV/AIDS og andre store sykdommer som rammer de fattige.

• Krig, okkupasjon og tvangsflytting må stoppes. Krig, okkupasjoner og tvangsflytting av folk forårsaker sult – i tillegg til alle andre tragedier som er knyttet til det. Kampen for fred og rettferdighet er avgjørende også i kampen mot sult.

Urealistisk?

Det vil med stor tyngde bli hevdet at mange av de tiltakene som er nevnt ovenfor for å bekjempe sult, er helt urealistiske. Men det som virker helt urealistisk, kan kort tid etter bli høyst realistisk. Hvor mange trodde for to år siden at myndighetene i USA skulle sette i verk statlige støttetiltak for næringslivet på 6–7000 milliarder kroner og at det skulle bli en afro-amerikansk president? Opphevelse av slaveriet i USA og Sør-Amerika var fullstendig urealistiske bare noen få år før det skjedde. Den som bare et par år før Sovjetunionen falt totalt sammen, hadde spådd at det ville skje, ville ha blitt sett på som fjern fra verdens realiteter. Den som står plantet med begge beina på jorda, klarer ikke å bevege seg.

Hva som er mulig å få til, avhenger i stor grad av hvor viktig det er for de breie lag av folket og for folk i maktposisjoner. Til nå har kampen mot sult ikke vært viktig nok for folk i maktposisjoner til at de har satt i verk de tiltakene som er nødvendig. Den forferdelige situasjonen som daglig gjør livet til et helvete for hundrevis av millioner mennesker, har ikke truet samfunnsutviklingen eller maktelitens posisjoner. Dessverre har heller ikke det presset fra befolkningen og de store sosiale bevegelsene for de politiske endringene som er nødvendige for å utrydde sult, vært sterkt nok.

Hva slags samfunn trengs?

For å få slutt på sulten, fattigdommen og de alvorligste miljøproblemene er det nødvendig med mer enn å skape et sterkere politisk press for å få gjennomført mange av enkelttiltakene som er nevnt ovenfor. Det er nødvendig å skape helt andre samfunssystem enn det som dominerer verden i dag. Noen av verdens alvorligste miljøproblemer er skapt i land som er betegnet som sosialistiske, og den største sultkatastrofen i moderne tid Skjedde i Kina ti år etter at revolusjonen var gjennomført. Det holder derfor ikke bare å si at kapitalismen må erstattes med sosialisme og kommunisme. Jeg er for både sosialisme og kommunisme, men vi må gå djupere inn i materien. Det har jeg forsøkt å gjøre i boka En annen verden – hvordan? som kom ut på Boksmia forlag høsten 2007. Det er fortsatt noen eksemplarer igjen, og den kan bestilles fra boksmia.no og anarstad.online.no.

(En annen – og lengre versjon – av denne artikkelen står i et hefte utgitt av Utviklingsfondet, mars 2009. Denne utgaven av artikkelen er imidlertid utvidet med synspunkter som går ut over Utviklingsfondets synspunkter, blant annet det som står om sosialisme og kapitalisme, og står derfor for fatterens egen mening.)

Noter:

1. FAO: World agriculture: towards 20/15/2030. Earthscan Publication ltd. 2003. FAO regner med en befolkningsøking på 37 % I perioden 2000–2030, og mener behovet for mat I same perioden vil øke med ca 56 % pga bedre ernæring og endrede kostvaner I en del utviklingsland, side 34 og 59.

2. The environmental food crisis. The environment’s role in averting future food crises. A UNEP rapid response assessment 2009. Side 6 www.grida.no

3. Ibid side 7

4.Se www.nyeleni.org

5. FAO Anti-hunger programme. ftp://ftp.fao.org/docrep/fao/006/j0563e/j0563e00.pdf

6. Se bl.a. Organic Agriculture and Food Security in Africa. UNEP-UNCTAD Capacity Building Task Force on Trade, Environment and Development (CBTF), United Nations 2008 www.unctad.org/Templates/Download.asp?docid=10693&lang=1&intItemID=1397, og The International Assessment of Agricultural Knowledge, Science and Technology for Development (IAASTD) www.agassessment.org

7. www.agassessment.org

8. For mer informasjon om dette, se bl.a. www.grain.org.

9. Comprehensive framework for action, side 34 http://www.un.org/issues/food/taskforce/Documentation/CFA%20Web.pdf 

Connie Bygdnes er pensjonist og tidligere lærer.

Da jeg var elev ved Statens Lærerskole i Husstell i 1960, hadde vi en lærer som også fryktet konserveringsmidler. Det som var gift for bakterier, var gift for mennesker. Læreren var bakteriolog, og hevdet at det var en skandale at det var lovlig å selge oppmalt kjøtt. Når han skulle ha en bakteriekultur til å vokse hurtig, brukte han kjøttdeig.

For å hindre kjøttdeig i å bli skjemt, tilsettes nitritt (E 250), men også for å gi den en fin rød farge. Vi hørte foredrag i radioen i 1970 årene om hvor kreftfremkallende nitritt var på rotter, og det var enda mer kreftfremkallende på mennesker fordi vi har en surere magesyre. I et par år sloss man for å få forbud mot nitritt, og det lyktes en kort tid. Men så ble det til min store forskrekkelse tillatt igjen fordi kjøpmennene meldte om nedgang i salget fordi kundene syntes kjøttet var bleikt. Hvorfor gikk ikke myndighetene ut med opplysning om grunnen? Kreftsykdommer øker stadig. En frykter at 1/3 av disse skyldes kosten. Skavlan hadde en gang en forsker i sitt talkshow som trodde menneskene snart ville kunne leve til de ble 200 år. Forskeren sa ikke et ord om all forurensingen vi er utsatt for, blant annet gjennom maten vår. Da jeg var ung i 1960 årene, leste jeg i Forbrukerrapporten at en regnet med at hvert menneske i Norge årlig fikk i seg 2 kilo tilsetningsstoffer. I dag fryktes det at mengden kan være 6–7 kilo.

Hvordan er prosedyren for å få et tilsetningsstoff godkjent? Produsenten sjøl setter forskningen i gang, og allerede det er betenkelig. Er der tvil om et stoff er skadelig, går tvilen alltid i produsentens favør. Stadig opplever en at myndighetene står på produsentens side mot forbrukeren, sier matforsker Erik Millstone. Det samme hevder en leser i Bergens Tidende 13.01.09, Ole Overgaard. Han var forferdet over at bakerne kunne bruke så mye de lystet av det skadelige transfettet i sine brød og kaker, og spurte om myndighetene sto på bakernes side mot borgerne.

Jeg ble forferdet i 1975 da nyhetene i radioen kunngjorde at barnetimeposen inneholdt så mange kreftfremkallende stoffer at produksjonen skulle stoppes, men at handelsstanden samtidig skulle få selge ut lagrene sine. Dette har jeg siden erfart at er vanlig. I 1990 fant forskere at det gule fargestoffet Cantaxantin (E 161) var årsak til at der ble dannet krystaller på netthinnen så det skadet øynene. Først tre år senere ble det forbudt, men lageret kunne selges ut, og først i 1995, altså fem år etter at en hadde funnet ut at det var skadelig, var det fortsatt å finne i butikken.

Enda verre var det som kom fram når benzoat (E 211) og ascorbinsyre (E 300) ble blandet. Da ble det dannet det kreftfremkallende stoffet Benzen. FDA (det amerikanske mattilsynet) kalte da inn Schweppes, Cola og Pepsi for å gi en diskret redegjørelse, mens forbrukerne skulle holdes uvitende. Tretten år senere gikk en av rådgiverne i FDA, Glen Lawrence, ut og sa at det var en skandale at det fremdeles ble brukt benzoat og ascorbinsyre i brus. Det brukes fortsatt i dag i 2009.

Kort sagt: Barna får i seg mange farlige stoffer hvis de er glade i søtsaker. Som konserveringsmiddel brukes ofte benzosyre (E 210), og det finnes jo i tyttebær så det er helt uskyldig, har det vært sagt. Men en katt dør av ganske lite benzosyre, og et barn som spiser mye slikkeri, kan få i seg benzosyre tilsvarende 2 kilo tyttebær. Hvem vil spise 2 kilo tyttebær daglig?

I gamle dager la husmødrene et lag tyttebær øverst på syltetøy som hadde lett for å mugne. I dag finner vi at selv tyttebær får tilsatt benzosyre. Næringsmiddelindustrien sløser med konserveringsmidlene for at varene skal ha lang holdbarhet og for at rensligheten kan tas lettere. Brukes mer enn godkjent mengde, er det sjelden det kontrolleres. Blir det oppdaget, har jeg ikke hørt eller lest om straffereaksjoner.

På Lærerskolen i Husstell hadde vi i 1960 en lærebok hvor det sto at det ikke var tillatt å tillegge næringsmidler egenskaper de ikke har. En makaroniprodusent hadde tilsatt gult fargestoff for å gi inntrykk av egg i makaronien, og han fikk straff. I dag har vi 80 forskjellige fargestoffer (E100–E180), og de tillegger vel alle egenskaper varen ikke har.

E-numrene gjør det lettere å orientere seg i den jungel av tilsetningsstoffer vi har. Konserveringsstoffene utgjør 1 % og går fra E 200–290. Smaksforsterkerne går fra E 620–635. Folk flest går ut fra at smaksforsterker er et gode, men det forteller at råstoffet er av dårlig kvalitet eller at der er lite av det. Den mest brukte smaksforsterker, E 621 eller MSG, er mistenkt for å føre til mange plager, endog lammelse. I Kina hvor MSG har vært mye brukt, ber mange restaurantkunder om mat uten MSG.

Ikke alle tilsetningsstoffer har fått Enummer. Ca. 4 500 aromastoffer har det ikke fordi det skal så lite til av dem. Men er det en garanti for at de ikke er skadelige? Kjemikerne har kommet langt med aromastoffene, men den kunstige smaken er ikke helt som den ekte. For å lage jordbærsmak tilsettes 48 forskjellige kjemikalier. Ekte jordbær har 350 ulike stoffer.

Vin trenger ikke innholdsdeklarasjon. I 1985 var jeg med på en klassefest der det ble servert et glass vin til maten. Alle, unntatt en totalavholdsmann, fikk kraftig hodepine og noen måtte sogar holde senga. Dagen etter får vi høre at den vinen vi hadde drukket, var trukket tilbake fra markedet fordi den inneholdt mer metanol enn lovlig. Noe metanol var tillatt for å sprite opp vinen.

Er du blant dem som spiser light-mat for å slanke deg? På Carolinska Institutt i Stockholm er det i ti år blitt forsket på slik mat. 1 900 kvinner deltok. Halvparten spiste vanlig mat, og andre halvparten sukkerfri og fettfattig mat. Resultatet var overraskende. De som spiste light-mat la mest på seg. Produsentene tjener på light-mat. De bruker billigere råstoff og kan ta høyere pris fordi produktet er mer bearbeidet og fordi folk tror det er sunt. Et 3 dl beger med ekte rømme koster for eksempel 17 kroner, mens et beger med lett-rømme koster 18 kroner og har mindre smak.

Når forskerne skal undersøke om et stoff er skadelig for mennesker, bruker de som regel rotter, men de kan bare gi en ledetråd. Rottene tålte for eksempel thalidomid 100 ganger bedre enn mennesker. Rotter lever ca. 2 år, mennesker 80. Får et menneske kreft av en promille på grunn av et stoff, er det alvorlig. Men forskerne bruker sjelden så mange forsøksdyr. Føler rottene seg uvel, er det ikke så lett for forskerne å se det.

Når rottene testes, er det med kun ett stoff, men vi mennesker får daglig flere. I en engelsk julemiddag ble det funnet 107 forskjellige. I en barnetimepose er det 24.

Først i de senere år er det gjort forsøk med hvilke virkninger godkjente tilsetningsstoffer kan få når de kombineres. I Liverpool fant en at blåfargen (E 133) i kombinasjon med smaksforsterker (E 621) reduserte rottenes nerveceller fire ganger mer når de ble brukt sammen enn når de ble brukt hver for seg. Når gulfargen (E 104) ble kombinert med søtstoffet aspartam (E 951), ble virkningen syv ganger verre.

Da aspartam ble godkjent, kom det fram at en rotte som døde i 88. uke, var levende igjen i uke 108. uke. En advokat forlangte derfor ny forskning på aspartam. Men et par måneder senere fikk advokaten en ledende stilling i firmaet som produserte aspartam, og så ble det stilt.

Da E 621 ble godkjent, ble det hevdet at forskningen var styrt. Politikerne er etter hvert blitt klar over at den «coctailen» menneskene daglig får i seg av tilsetningsstoffer, representerer en fare. Så i 2003 uttalte EU-parlamentet at når et firma søkte om godkjenning av et nytt stoff, måtte de fjerne et tidligere godkjent. En slik regel er ennå ikke innført. EU-parlamentet er som vanlig bedre til å gi uttalelser enn til å komme med beslutninger.

Til alle tider har det vært fusket med mat. Derav kommer uttrykket: Han har ikke rent mel i posen. Men tidligere ble slikt straffet. Det har vært sagt at vi får den maten vi fortjener. Vi kan bremse på ferdigmaten vi kjøper. Vi bør studere ingrediensene, og holde oss borte fra de verste. Det er dumskap å kjøpe pannekake eller vaffelpulver. Det er jo stekingen som tar tid. Brød kan vi også bake sjøl. Tre store brød skulle ikke ta mer enn en time. Da slapp vi transfettet, emulgatorene og enzymene som skal holde brødet ferskt i opptil fire uker. Kjøtt kan vi lett male sjøl. Det er så gode husholdningsmaskiner så det skulle ikke være så tidkrevende. Maler vi sjøl, vet vi hva vi spiser og unngår nitritten (E 250). Det er en kjent sak at pølsemakere ikke spiser pølser.

Og ikke minst må vi få 6-timers arbeidsdag fordi maten vår er altfor viktig til å overlate til det pengegriske frie markedet.

Kilder:

– Tron Soot Ryen: E-nr guiden

– Mats-Eric Nilsson: Den hemmelige kokken  

Staten kan og må styre Innovasjon Norge – i dette tilfellet hindre at Innovasjon Norge sel patentet på ei teknologisk nyvinning ut av landet til høgastbydande.

Nyvinninga er ein revolusjonerande ny arbeidsmåte for å lage aluminiumshjul (den såkalla hybridfelgen). Denne nye arbeidsmåten er utvikla på Høyanger-bedrifta Fundo.

Einar Rysjedal arbeider på Hydro Aluminium Høyanger, og er leiar i Raudt Høyanger, sekr. i FLT-avd. 086 og i LO Ytre Sogn.

Staten kan og må sjølv, eller med tiltak overfor privatkapitalistar, opprette ei ny bedrift i Høyanger som kan setje hybridfelgen i produksjon.

Staten kan og må styre Statkraft til å selje ein større del av krafta si til kraftkrevjande industri og til ein pris som gjer at denne industrien kan konkurrere med slik industri i utlandet. Dette krev regulert/redusert krafteksport, og at Statkraft får redusert sin profitt.

Staten kan og må styre Hydro både til å byggje ny elektrolysehall i Høyanger som gjer at «vårt» aluminiumsverk, det eldste og minste i landet, kan produsere meir og konkurrere betre enn det i dag teknisk er i stand til.

Høyanger si historie, notid og framtid

Høyanger har ei interessant politisk historie som kommunistsenteret i Sogn og Fjordane. Det skal eg komme tilbake til ein annan gong – no er det produksjonshistoria det dreiar seg om. Aluminiumsproduksjonen i Høyanger starta i 1918. Årsproduksjonen frå hallane A og B nærma seg 10 000 tonn før andre verdskrigen. Al-verket var eigd og drive av det privateigde selskapet Norsk Aluminium Company (NACo). I 1965 vart hall C ferdig oppstarta, og produksjonen nærma seg 30 000 tonn. I 1967 vart Høyanger-verksemda overteken av statsbedrifta Årdal og Sunndal Verk (ÅSV) som var ein av dei statskapitalistiske verksemdene som Gerhardsen-sosialdemokratane hadde starta etter krigen – m.a. for å imøtegå kommunist-partiet sin propaganda for sosialisme.

I slutten av 60-åra vart Høyanger Verk sin eigenproduksjon av aluminiums-råvara oksid nedlagd – m.a. for å overføre kraft til ÅSV sin utvida aluminiumsproduksjon på Sunndalsøra. Krav om kompensasjon for nedlegginga førte til at Høyanger Verk tidleg på 70-talet starta avdelingar for vidareforedling av aluminium – både halvfabrikat og ferdigvare. Det økonomiske grunnlaget for framveksten av vidareforedling var at ÅSV rekna det for profittstrategisk å produsere både råvara aluminium og ferdigvarer av aluminium. På denne tida var det også frå venstresida eit press mot at Norge berre skulle produsere råvarer (i dette tilfellet aluminium).

Ferdigvare-bedrifta Fundo, som ÅSV etablerte i 1977, gjekk etter få år over til å verte rein felgprodusent. Fundo fekk statusbil- produsentar som SAAB, Volvo, BMW og Audi som kundar og vann kvalitetsprisar. Bilprodusentane si betaling for kvalitetsfelgane stod likevel aldri i vetig forhold til kor mange arbeidstimar Fundo brukte. Fundo gjekk difor stort sett med økonomisk underskot – bortsett frå dei to–tre første åra etter konkursar og gjeldssanering. I 2001 overtok Høyanger kommune som fleirtalseigar i kompaniskap med det kanadiske selskapet Timminco. Dette gjekk økonomisk bra i fleire år, og talet på tilsette auka til 350. Men våren 2008 snudde det for alvor, og økonomiske underskot melde seg med auka styrke. Det var likevel «finanskrisa» med det påfølgjande dramatiske fallet i bilproduksjonen som tok fullstendig knekken på Fundo som vart slått konkurs i januar.

Fundo hadde, parallelt med ein uttrøyttande kamp for å produsere nok tradisjonell felg til å halde skifteretten borte, utvikla ein heilt ny type felg den såkalla todelte felgen (hybrid-felgen). Innovasjon Norge har ved fleire høve støtta Fundo økonomisk for å hindre nedlegging. Innovasjon Norge, som har pant i hybridfelg-patentet og Fundo sin bygningsmasse, prøver no å selje patentet for å dekkje eit krav i konkursbuet på 63 millionar kroner.

Det første kravet frå Høyanger for å sikre framtida er difor at staten styrer Innovasjon Norge, og set ein stoppar for salet av patentet på hybridfelgen. Patentet er utvikla i Høyanger, og må brukast til å sikre arbeidsplassane og lokalsamfunnet!

Det andre kravet frå Høyanger er at statlege krisemidlar, som er lovde til pga. Fundo-nedlegginga, må brukast til å starte ei ny bedrift med naudsynt utrusting til å setje hybridfelgen i masseproduksjon. Det vil gjere at mange av oppsagte Fundoarbeidarar på nytt kan få selje arbeidskrafta si – og til ein pris som er høgare enn NAV sine dagpengar. Det vil dessutan vere meir meiningsfylt enn lediggangen og det usosiale tilværet arbeidsløyse inneber.

Det tredje kravet frå Høyanger er at kraftproduksjonen i Høyanger skal brukast til lokale arbeidsplassar og ikkje til Statkraft si profittmaksimering. Det var aluminiumsverket, først NACo og seinare ÅSV, som bygde ut all vasskraft frå Høyanger-fjella (over 1 milliard kilowattimar = 1 TWh). Etter at Hydro overtok ÅSV i 1986 vart kraftanlegga ein del av Hydro Energi. Pga. heimfall vart anlegga for få år sidan overført til Statkraft. Produksjonsprisen for slik utbygd kraft er kanskje ikkje meir enn 5 øre per kWh, men Statkraft tek stort sett ein pris som er i alle fall tre–fire gonger meir. Statkraft og borgarlege økonomar (inkl. sosialøkonomen Stoltenberg) reknar det for ein EØS-forbode subsidie dersom krafta ikkje vert selt til høgast betalande kunde. Det er tilsyne-latande sjølvmotseiande at det heimfallet som skulle sikre samfunnsinteressene, faktisk undergrev interessene til lokalsamfunna der krafta er produsert. Dette er eit godt døme på at monopolkapitalistane trakkar på interessene til ein annan kapitalist (Hydro), som i dette tilfellet har meir samanfallande interesse med lokalsamfunnet Høyanger enn Statkraft og staten har.

Det fjerde kravet frå Høyanger er at Hydro gjennomfører den eine urealiserte delen av statseigde ÅSV sin utbyggingsplan frå slutten av 70-talet, dvs. byggjer og set i drift hall B. Planen gjekk på at dei tre elektrolysehallane (hallane A, B og C) som eksisterte den gongen, skulle rivast for å gje plass til to nye moderne elektrolysehallar. Hall A og B skulle rivast for å gje plass til nye hall A. Seinare skulle hall C rivast for å gje plass til nye hall B. Da ÅSV i 1979 vedtok at hall A skulle byggjast, var det ueinigheit i ÅSV-styret: Utanlandske styremedlemar meinte hall A ville verte ulønsam, men at prosjektet berre blei gjennomført fordi

Hall A vart starta i oktober1981. ÅSV fekk dårlege økonomiske resultat tidleg i 80-åra, og selskapet måtte tilførast 650 mill. kr i ny eigenkapital frå staten i 1982. Høyanger vart ofra på profittalteret, og hall B vart ikkje bygd.

Hydro Aluminium Høyanger er med sin produksjon frå hall A på 60 000 årstonn landet sitt minste aluminiumsverk. Verket vil fort verte ulønsamt dersom ikkje produksjonen blir utvida slik at det vert høgare inntekter å dele faste kostnadar på. Hall C vart slått av i 2006, og tomten til hall B er dermed klar. Hydro er framleis nesten 40 % statseigd. Kva no med «hovedaksjonæren som et politisk organ»? Fagforeiningane og den lokale verksleiinga har i fleire år stått på for bygging av ny hall. Det som ligg nærmast livsteikn frå hovedaksjonæren, er sympatierklæringar frå sentrale personar som Kristin Halvorsen, Liv Signe Navarsete og Roar Flåthen.

Den internasjonale aluminiumsindustrien er no i ei djup økonomisk krise. Aluminiumsprisen har falle frå over 3 200 USD per tonn tidleg i 2008 til rundt 1 400 i dag. Det seiest at alle aluminiumsprodusentar taper pengar. Bergens Tidende skreiv for ein månads tid sidan at Hydro Aluminium taper 6 mill. kroner dagen. Det vil gje eit årleg tap på rundt 2 milliardar kroner. Lagera veks trass i at fleire/alle produsentar har redusert produksjonen. Produksjonen ved Sør-Norge Aluminium på Husnes er halvert. Hydro slår av i Tyskland og den eldste hallen på Karmøy. Det er visstnok ikkje teikn til at dette reduserer lagera og hevar prisane. Hydro planlegg likevel å starte gigantverket i Qatar i slutten av året og neste år.

Vi kan ikkje godta at «hovedaksjonæren» (staten) velsignar at Hydro startar ein slik trussel mot arbeidsplassane ved norske aluminiumsverk utan å investere i Norge. Vi kan ikkje godta at staten let Hydro Aluminium Høyanger verte ulønsamt pga. mangel på politisk styring og kraftavtalar. Hovudparolane 1. mai og til stortingsvalkampen er allereie klar: Statleg styring og statlege kraftavtalar! Bygg hall B!

Note:

1. Harald Rinde: Alcan tur-retur. I: Årdal. Verket og bygda 1947-97. Det norske samlaget, Oslo 1997

Slavoj Zizek skrev boka On Violence på forlaget Profile. Dette er ett kapittel fra denne boka.

Slavoj Zizek er en marxistisk sosiolog, filosof og kulturkritiker. Han er internasjonal direktør for «The Centre for Advanced Studies in the Humanities» ved Birckbeck College, University of London.

I 1922 organiserte den sovjetiske regjeringen utkastelsen av ledende anti-kommunistiske intellektuelle, fra filosofer og teologer til økonomer og historikere. Alle forlot Russland på en båt kjent som «Filosofidamperen ». Frem til utkastelsen hadde Nikolai Lossky og familien, som alle ble tvunget i eksil, levd et avslappet liv omgitt av en stab av tjenere, slik det sømmet seg en familie i det russiske borgerskapet. Han

Selv om Lossky utvilsomt var en ærlig og vennlig person som brød seg om de fattige, samtidig som han var opptatt av å sivilisere Russland, så uttrykker holdningen en total blindhet for den strukturelle volden som var nødvendig for at et slikt liv i det hele tatt skulle være mulig. Vi snakker her om vold som en del av et system: Ikke bare direkte fysisk vold, men også mer subtile former for tvang som opprettholder sosiale relasjoner karakterisert av dominans og utbytting, som for eksempel en indirekte trussel om vold. Losskyene og andre medlemmer av den russiske eliten gjorde ikke nødvendigvis noe galt. Det var ingen subjektiv ondskap i livene deres, bare den usynlige bakgrunnen av systemisk vold som gjorde det mulig å leve et privilgert liv omgitt av tjenere og luksus.

Sett fra Losskyenes velvillige og uskyldige ståsted kom disse hendelsene som varslet om den kommende katastrofen tilsynelatende ut av tomme luften. Det var som om de signaliserte at en uforståelig ond ånd hadde ankommet. Det de ikke forstod, var at forkledd som irrasjonell subjektiv vold fikk de nå tilbake beskjeden de selv hadde sendt ut i sin omvendte form. Er det vold som denne, som tilsynelatende oppstår «av ingenting», Walter Benjamin sikter til i sin bok Kritikk av volden(1) når han bruker begrepet; ren guddommelig vold.(2)

Å motsette seg alle former for vold, fra direkte fysisk vold (massemord, terror) til ideologisk vold (rasisme, sexisme) ser ut til å være det som opptar den tolerante og liberale holdningen som dominerer i dag. Et S.O.S. nødanrop opprettholder en slik diskurs, og ser ut til å drukne alle andre innfallsvinkler til emnet: Alt annet kan og er nødt til å vente … Er det ikke noe mistenkelig, rett og slett symptomatisk, med dette fokuset på subjektiv vold – den volden som er begått av definerbare sosiale agenter, onde individer, disiplinerte undertrykkelsesapparater og fanatiske folkemengder? Sørger ikke denne holdningen for å distrahere oppmerksomheten vår fra det virkelige problemet, å fjerne andre former for vold fra synsfeltet, og slik føre til at vi ved å ignorere dem indirekte deltar i dem?

I følge en velkjent anekdote besøkte en tysk offiser Picasso i Paris under andre verdenskrig. Der så offiseren Guernica(3), hvorpå han ble sjokkert at det modernistiske «kaoset» i bildet og utbrøt: Har du gjort dette? Picasso svarte rolig: «Nei, du gjorde dette!». I dag ville mang en liberaler, etter å ha sett de voldelige opptøyene i Paris, kanskje spørre de få gjenværende revolusjonære på venstresiden om det er dette de vil. «Er det ikke dette dere vil ha?». Som Picasso bør vi svare: «Nei, du gjorde dette! Dette er resultatet av din politikk.»

Det fins en vits om en mann som kommer hjem og finner sin kone i seng med en annen. Den overraskede kona utbryter: «Hvorfor er du hjemme så tidlig?» Mannen svarer rasende tilbake: «Hva gjør du i sengen med en annen mann?» Kona svarer rolig: «Jeg spurte deg først, ikke prøv å snik deg unna ved å skifte tema!» Dette gjelder også når vi diskuterer vold: oppgaven er nettopp det å skifte tema, vi må bevege oss fra da desperate humanitære S.O.S.-signalet om å stoppe vold til en analyse av det andre S.O.S.-signalet, nemlig den komplekse interaksjonen mellom subjektiv, objektiv (systemisk) og symbolsk vold. Lærdommen er dermed at man må motstå den fascinerende subjektive volden, vold utført av sosiale agenter, onde individer, displinerte undertrykkelsesapparater og fanatiske folkemengder: Subjektiv vold er bare den mest synlige av de tre typene.

Ideen om objektiv vold må grundig historiseres: den tok en ny form med kapitalismen. Marx beskrev den ville, selv-forsterkende sirkulasjonen av kapital, hvis solipsistiske( 4) og parthenogenesiske(5)ferd når sitt klimaks i dagens metarefleksive spekulasjon i futures. Det er altfor enkelt å hevde at spøkelset til dette selv-skapende monsteret som ignorerer alle menneskelige og økologiske hensyn i sin framferd, er en ideologisk abstraksjon og at det bak denne abstraksjonen finnes virkelige mennesker og ting med produktive kapasiteter som kapitalens sirkulasjon er basert på, og som den livnærer seg av som en gigantisk parasitt. Problemet er at denne «abstraksjonen» ikke bare finnes i finansspekulantens feiloppfatning av den sosiale virkeligheten, men at den er ’virkelig’ presis i den betydning at den fastsetter strukturen i de materielle sosiale prosessene: Skjebnen til hele befolkningslag og noen ganger hele land bestemmes av kapitalens solipsistiske og spekulative dans, som pågår uhemmet og i velsignet likegladhet over hvordan dens bevegelse vil påvirke den sosiale virkeligheten. Marx’ poeng er ikke primært å redusere denne andre dimensjonen til den første, altså å demonstrere hvordan varenes sinnsyke dans oppstår på grunn av motsetningene i det ’virkelige’ livet. I stedet er Marx’ poeng at man kan ikke fullt ut forstå den første dimensjonen(den sosiale virkelighet av materiell produksjon sosial interaksjon) uten den andre: det er kapitalens (metafysiske) dans som kjører showet, som holder nøkkelen til hendelsene og katastrofene som inntreffer i det virkelige livet.

Nettopp her ligger den grunnleggende systemiske volden i kapitalismen, langt mer skjult enn i alle før-kapitalistiske systemers sosio-ideologiske voldsbruk: Denne volden er ikke lenger mulig å tilskrive bestemte individer og deres «onde» intensjoner, men er helt og holdent «objektiv», systemisk og anonym. Her støter vi på Lacans forskjell mellom «virkeligheten» og Det Virkelige. «Virkeligheten» er den sosiale virkelighet til de faktiske menneskene involvert i interaksjon med hverandre og i produktive prosesser, mens Det Virkelige er den steinharde og ubøyelige, abstrakte og spøkelsesaktige logikken til kapitalen som bestemmer hva som skjer i den sosiale virkeligheten. Man kan oppleve dette gapet på en håndgripelig måte om man besøker et land i elendig forfatning … Hvor vi kan se økologisk ødeleggelse og menneskelig misere. Til tross for elendigheten vil kanskje en økonoms rapport beskrive tilstanden som «finansielt sett god» – virkeligheten er ikke viktig, det viktige er kapitalens tilstand …

Er ikke dette mer sant enn noen gang i dagens samfunn? Peker ikke fenomener tilskrevet den virtuelle kapitalismen (handel i «futures» og lignende abstrakte finansobjekter) mot herredømmet til «Den Virkelige abstraksjonen» på sitt reneste, langt mer radikalt enn på Marx tid? Kort fortalt, den høyeste formen for ideologi består ikke i å bli fanget i ideologiens abstrakthet og glemme dens basis i virkelige mennesker og deres relasjoner, men nettopp i å overse Det Virkelige i det abstrakte, samtidig som man påstår at man henvender seg til «virkelige mennesker med virkelige problemer»? Besøkende til børsen i London får en gratis brosjyre som forklarer at aksjemarkedet ikke handler om mystiske fluktasjoner, men om virkelige mennesker og deres produkter. Dette er virkelig ideologi i sin reneste form.

Hegels grunnleggende regel er at «objektiv overskridelse» – den abstrakte universialitets direkte herredømme som påtvinger sine lover «mekanisk og uten hensyn til subjektet som er fanget i dens nett» – er alltid akkompagniert av «subjektiv overskridelse » – irregulær og vilkårlig utførelse av innfall. Etienne Balibar gir et utmerket eksempel på denne gjensidige avhengigheten, når han skiller mellom to motstridende, men komplementære varianter av overskridende vold: den «ultra-objektive», eller systemiske, som er innebygd i de sosiale forholdene under den globale kapitalismen, og som «automatisk » skaper ekskluderte og overflødige individer, fra hjemløse til arbeidsledige. Den andre varianten er den «ultra-subjektive » volden som altså henger tett sammen med den førstnevnte, eksempelvis etniske eller religiøse «fundamentalismer ».

Vår blindhet ovenfor resultatene til den systemiske volden er kanskje lettest å få øye på i debatten om kommunismens forbrytelser. Ansvar for kommunismens forbrytelser er lett å fordele: Vi har å gjøre med subjektiv ondskap, med agenter som gjorde noe galt. Vi kan til og med identifisere forbrytelsenes ideologiske kilde – totalitær ideologi, Det kommunistiske manifest, Rousseau, til og med Platon. Men når man påpeker de millioner som har dødd som en følge av kapitalismens globalisering, fra Mexicos tragedie i det 16. århundre, til holocaustet i Belgisk Kongo for et århundre siden, benektes alt ansvar. Alt dette ser ut til å ha blitt forårsaket som et resultat av en «objektiv» prosess, som ingen planla eller iverksatte, og som det ikke fantes noe kapitalistisk manifest for (den som kom nærmest i å skrive det var Ayn Rand). Det faktum at den belgiske kongen Leopold II som ledet holocaustet i Kongo var en stor humanist og ble erklært en helgen av paven kan ikke avfeies som et utslag av ideologisk hykleri og kynisme. Subjektivt, kan han godt ha vært en god humanist, til og med gjort en beskjeden innsats for å lindre de katastrofale konsekvensene av det enorme økonomiske prosjektet det var å utnytte ressursene i Kongo som han regjerte over. Landet var hans personlige eiendom! Den ultimate ironien er at mesteparten av inntektene fra den brutale plyndringen av Kongo gikk til offentlige goder i Beliga, biblioteker, museer og så videre. Kong Leopold var i så måte forløperen til dagens «barmhjertige samaritaner» som gir av sine store formuer til veldedige formål som Bill Gates. Problemet er bare at for å kunne gi må du først ta, eller som samaritanene selv ville kalt det, skape.

(Artikkelen er oversatt av Stian Bragtvedt)

Noter:

Ivan Harsløf og Sissel Seim (red.) Fattigdommens dynamikk Perspektiver på marginalisering i det norske samfunnet Universitetsforlaget 2008, 307 sider

Boka handler om fattigdom i det norske samfunnet. Den er satt sammen av bidrag fra forskere ved Avdeling for samfunnsfag ved Høgskolen i Oslo. Innledningsvis legger redaktørene vekt på at fattigdom kan forstås, måles og forklares på mange forskjellige måter. Det som nå kalles fattigdomsproblemer, ble for eksempel tidligere håndtert som fordelingsproblemer og mangel på utjamning. Dette skiftet i ordbruk kunne de gjerne brukt mere plass på. Hvorfor sluttet vi å se på materiell nød som fordelingsproblem, og gikk over til å se det som individuell vanskjebne?

Artiklene oppsummerer viktige erfaringer og tanker om det som er skjedd med økende sosial ulikhet i Norge og omlegging av sosialpolitikken i samsvar med den såkalte arbeidslinja. Teoriene bak arbeidslinja blir kritisert fra forskjellige vinkler. Arbeidslinja bygger på at folk må motiveres med økonomisk tvang til å søke arbeid i stedet for trygd. Ytelsene og varigheten for stønadene reduseres, og inngangskriteriene skjerpes etter prinsippet om lavere attraktivitet: ingen ytelse må være bedre enn de dårligste arbeidsvilkårene i markedet.

Arbeidslinja har en individuell tilnærming. Espen Dahl og Thomas Lorentzen kaller det treffende «mangelsykdomstilnærmingen ». Alle såkalte aktive tiltak ser bort fra at sosialhjelpmottakernes «mangler» ikke eksisterer i et vakuum, men først og fremst i forhold til arbeidsmarkedet. De kritiserer at det bare unntaksvis rettes søkelys mot arbeidslivet, hva arbeidsgiverne vil ha og kravene som stilles til arbeidskraften.

I andre artikler presenteres undersøkelser av hva som skjer med dem som skal praktisere arbeidslinja. Økt vekt på kontroll og økonomisk tvang, og en overordnet forestilling om at folk flest har «valgt» sin fattigdom og sin arbeidsløshet, virker også inn på forholdet mellom klienter/pasienter og det såkalte hjelpeapparatet. Det virker inn på tilliten mellom dem som arbeider der og dem som skal hjelpes/kontrolleres/tvinges/ motiveres. Slike effekter av arbeidslinja blir synlige når klientene sammenlikner med det de møter fra de frivillige organisasjonene.

Flere steder blir det pekt på at politikken med lavest mulig ytelse for å motivere folk til å ta arbeid, ikke bare er urealistisk, men dessuten har uhyggelige bivirkninger når det gjelder å forsterke marginaliseringen, øke risikoen for at barn vokser opp i fattigdom, og for at fattigdommen går videre til neste generasjon. I et interessant kapittel setter Mons Oppedal konsekvensene av arbeidslinja opp mot norske forpliktelser etter barnekonvensjonen. Fattige barn har rett til økonomisk støtte som kan bringe dem ut av fattigdommen, uansett om myndighetene mener at foreldrene må tynes økonomisk for å komme i jobb. Denne og andre advarsler om konsekvensene av arbeidslinja for barnefamiliene bør bli hørt i diskusjonen om ny uførestønad der forslaget er at barnetillegget skal reduseres kraftig for de få uføre som også forsørger barn. De er redde for alt som kan friste underbetalte fembarnsmødre i kassa på RIMI til å «velge» uføretrygd.

Jeg savner ofte et historisk perspektiv i denne boka. Det er ikke nytt at fattigdom blir forklart ut fra antatte egenskaper hos den fattige. Det var også det vanlige i ei tid med en svak og uorganisert arbeiderklasse for hundre år siden. Jeg savner også et klasseperspektiv. Fattigdom rammer de «eiendomsløse», ikke de «besittende» klasser. Dette er gammelmodige uttrykk. Dagens «eiendomsløse» har bil og hytte, men de er like avhengige som før av å selge arbeidskraften for å forsørge seg og sine. Ifølge redaktørene framstår ikke «det moderne Norge … som et samfunn der én samfunnsklasse benytter sin eierposisjon til å utbytte en annen samfunnsklasse». Samtidig «fremstår selve klassehierarkiet som relativt utvisket ». Boka er preget av dette synet, som kanskje snarere er regelen enn unntaket blant dagens samfunnsvitere.

Etter å ha lest boka undrer det meg at denne massive kritikken nesten ikke har vært hørbar i den offentlige debatten. Det har i ti-femten år vært tverrpolitisk begeistring for arbeidslinja, og partene i arbeidslivet har sluttet seg til. Selv etter at problemene begynte å hope seg opp for NAVreformen, har det vært uenighet om bemanning, organisering og ledelse, men aldri om den underliggende hensikten. Det har vært bortimot full støtte til hensikten med NAVreformen, som skal realisere arbeidslinja ved hjelp av en skreddersydd forvaltning.

I boka blir det nevnt at de ansatte i velferdsapparatet sjelden er hovedrøsten i den sosialpolitiske debatten, til tross for god kjennskap til fattigdommens realiteter og brukernes problemer. Bokas redaktører etterlyser avisinnlegg fra sosionomen, trygdefunksjonæren og barnevernsarbeideren. Jeg tror de har et helt urealistisk bilde av ytringsfriheten blant velferdstjenestens ansatte. Denne gruppen har i praksis ingen frihet til å informere om fattigdommens problemer dersom ikke arbeidsgiver er enig.

De frieste stemmene er faktisk forskerne, selv om vi vet at mange trenger oppdrag for å leve. De ansatte kan komme til orde gjennom fagforeningene, som også er den eneste reelle motmakten mot et enstemmig storting. Derfor bør denne boka leses med en baktanke om å invitere flere samfunnsforskere til fagforeningenes konferanser og politiske verksted. Ikke for enveis-informasjon, men for å diskutere sosialpolitiske krav og mottrekk mot arbeidslinja. De fleste tror de er trygge i velstands-Norge, men det er kort vei til fattigdom den dagen jobben blir borte eller helsa svikter.

Ebba Wergeland

Viktige samfunnsmessige oppgaver vil kreve økt innsats i årene som kommer. I krisetider burde det ha vært særlig vekt på å legge grunnlaget for å møte slike langsiktige utfordringer. Ikke minst gjelder det helse- og omsorgssektorene,

Torstein Dahle er leder av Rødt og siviløkonom.

1. Kommunene rammes av sammenbruddet i aksjemarkedene

«Jeg er glad jeg bor i Oslo der vi er så store at vi driver profesjonelt. Oslo er en stor kommune der kvaliteten på økonomistyringen er veldig god,» sa Oslo-ordfører Fabian Stang til NA24 da han 30. november 2007 ble intervjuet om Terra-skandalen, som blant annet rammet noen kommuner i Nordland hardt. «Å ta vare på skattebetalernes penger er en av våre viktigste oppgaver. Vi kan ikke gamble med en tiøring en gang,» fortsatte han. Og så la han til med et overbærende smil at «Det blir neppe en ny svømmehall i disse kommunene på en stund.» Men så kom han til å tenke på at det kanskje hørtes litt vel blærete ut, og at det kunne oppfattes som tilslutning til den populære sporten med å framstille kommunetoppene i «Terra-kommunene » som uvitende bygdetullinger. Så han skyndte seg å tilføye «De som bor på landet er ikke noe dummere enn de som bor i byen».

Knappe 11 måneder senere, 28. oktober 2008, hadde bølgene fra den store økonomiske krisen også slått inn over Oslo kommune, og skadene var store. Gjennom kommunens pensjonskasse er nemlig Oslo kommune også sterkt engasjert i et risikofylt aksjemarked. Pensjonskassen, som er organisert som et aksjeselskap, Oslo Pensjonsforsikring AS, har en forvaltningskapital på mer enn 40 milliarder kroner. Med en strategi som går ut på å ha 25 prosent av kapitalen plassert i aksjer, kan tapene bli ganske formidable. Denne høye aksjeandelen rammer hardt: Når aksjemarkedene faller med 50–60 prosent, er det ikke så greit å sitte med aksjer kjøpt for 10 milliarder kroner.

Utover i oktober 2008 ble det klart at det var nødvendig å rykke inn med store kommunale kapitalinnskudd raskt. Et ekstraordinært byrådsmøte 28. oktober 2008 innstilte på å overføre 1,24 milliarder i kommunale penger til pensjonsforsikringsselskapet. Nå var det finansbyråd Stian Berger Røsland som var kommunens ansikt utad. Ordfører Fabian Stang holdt seg denne gang mer i bakgrunnen. Smilet hans hadde kanskje stivnet noe siden sist.

Oslo kommune er i godt selskap. Bergen Kommunale Pensjonskasse har sannsynligvis tapt mer enn 500 millioner kroner på plasseringer i aksjer og fond. Med den svære pensjonssparingen som norske kommuner og fylkeskommuner driver i egne pensjonskasser eller i pensjonsforsikringsselskaper, blir de alle sammen rammet av høyere pensjonskostnader – uansett hvordan de har organisert pensjonssparingen sin. Dels har noe av den oppsparte pensjonsformuen gått tapt, og dels er det slutt på at lett-tjente penger fra et aksjemarked som bare steg og steg, reduserer pensjonsordningenes behov for premieinnbetaling fra kommunale arbeidsgivere.

Via pensjonskostnadene rammes altså alle landets kommuner av sammenbruddet i de internasjonale aksjemarkedene. Etter hvert vil fallende eiendomsverdier også kunne slå inn med større tyngde.

Aksjetapene slår ikke inn bare via pensjonsordningene. En rekke kommuner har også selv investert direkte i aksjer. Særlig gjelder det kommuner som har solgt ut store kommunale verdier, som for eksempel andeler i kraftselskaper, busselskaper og annen infrastruktur. Stort sett har dette vært samfunnsmessig skadelige salg, ved at kommunen gir fra seg innflytelsen over viktige samfunnsoppgaver. I en rekke tilfeller har det også vært økonomisk ukloke salg, ofte nærmest for ran å regne. Svære verdier i kraftselskaps- andeler ble solgt fordi sleipe meglere viftet med to- og tresifrete millionbeløp foran ansiktet på kommunepolitikere som slet med altfor trange økonomiske rammer. Et anslag gjort i 2003 viste at kommuner og fylkeskommuner hadde solgt for mer enn 18 milliarder kroner i kraftselskapsandeler. De fleste vannkraftverkene produserer vannkraft til svært lave kostnader. På inntektssiden er det åpenbart at strømprisene kommer til å stige i det lange løp, blant annet på grunn av sammenkopling med det europeiske kraftmarkedet som bare har dyrere alternativer. Det var blank løgn da meglere og diverse økonomiske «eksperter» påsto at det var helt fremmed for kommunenes virksomhet å skulle påta seg den forretningsmessige risiko som slike eierandeler representerte. Risikoen var i virkeligheten knapt nok til stede. I mange tilfeller har de som kjøpte kraftverksandeler fra kommuner og fylkeskommuner, tjent inn igjen kjøpesummene flere ganger. Det saken egentlig gjaldt, var at plyndring av kommunale verdier var et velegnet tiltak for å skaffe nye kilder til profitt for en finanskapital som vokste utover alle grenser.*

Blant annet på grunn av slike salg sitter mange kommuner med store fond. Tapene er enorme på sammenbruddet i aksjemarkedet. Det er imidlertid vanskelig å få oversikt over det totale omfanget, blant annet fordi verdiendringene ikke uten videre vises fullt ut i de kommunale regnskapene.

Det største enkelttapet er sannsynligvis Oslo kommunes tap på aksjene i Hafslund, der Oslo kommune eier 53,73 %. Markedsverdien av disse aksjene er redusert med mellom 5 og 6 milliarder kroner i løpet av denne krisen.

Kommunenes Sentralforbund (KS) har i slutten av februar 2009 innhentet opplysninger om regnskapsresultatene for 2008 i kommunene utenfor Oslo. Materialet er ikke fullstendig, men det antas likevel å gi et ganske pålitelig bilde av situasjonen. Ifølge dette materialet hadde kommunene utenfor Oslo et samlet tap på aksjer på omkring 1,5 milliarder kroner.

Ved utgangen av november 2008 gjorde VG en undersøkelse hos en del norske kommuner. Den viste at Trondheim kommunes kraftfond, som var forventet å bidra med omkring 400 millioner kroner til kommunebudsjettet, i stedet ble antatt å ville gi omkring 150 millioner i minus. Sandefjord kommunes kraftfond skulle etter budsjettet ha gitt 67 millioner i pluss, men lå i stedet an til å gi 57 millioner i minus. Stokke kommunes regnskap lå an til å bli belastet med 50 millioner kroner på grunn av tilsvarende tap.

Storting og regjering har et stort ansvar for at norske kommuner og fylkeskommuner har så store beløp i aksjemarkedene, at de lider store tap i den krisen som vi nå opplever. Under regjeringer med vekslende partifarge har det vært et sterkt privatiseringspress ovenfra. «Kapitalfrigjøring» har vært et moteord i den markedsorienterte ideologien som kalles New Public Management.

Ut fra den samme tenkningen var det viktig å oppnå god avkastning på de store beløpene som en del kommuner fikk gjennom slike salg. De sentrale myndighetene presterte å gi signaler som tilsa at det var mulig å oppnå høyere avkastning uten å ta noe høyere risiko – et standpunkt som har svært liten støtte i kapitalistisk investeringsteori.

Våren 2000 vedtok Stortinget en ny paragraf 52 i kommuneloven – om finansforvaltning. Den inneholder som punkt 3 en interessant formulering:

I paragrafens punkt 2 får departementet fullmakt til å fastsette forskrift som gir «nærmere regler om disposisjoner som innebærer finansiell risiko». Forskriften ble fastsatt 5. mars 2001. Den pålegger kommunestyret å avveie forhold som avkastning, risiko og likvid-itet i kommunens finansforvaltning. Kommunestyret skal fastsette et finansforvaltningsreglement, som blant annet skal inneholde krav til risikospredning. Forskriften redegjør for ulike typer av risiko: Kredittrisiko, markedsrisiko, renterisiko, likviditetsrisiko, valutarisiko, systematisk risiko i aksjemarkedet (generell markeds-risiko), og usystematisk risiko i aksjemarkedet (selskapsrisiko).

Kommunestyret skal fastsette rammer for tillatt risikonivå, og krav til avkastning. Det skal dessuten knytte til seg uavhengig kompetanse for å vurdere finansforvaltningsreglementet, og annen uavhengig kompetanse for å vurdere finansiell risiko og håndtering av slik risiko.

Erfaringene fra de siste par årene viser at det neppe finnes noe kommunestyremedlem som har forutsetninger for å foreta noe som ligner en velbegrunnet vurdering av disse forholdene. Selv de fleste profesjonelle internasjonale finansanalytikere har jo vist seg ute av stand til å gjøre riktige vurderinger på dette området.

Det er med grunnlag i disse reglene at Kommunal- og regionaldepartementet setter seg på sin høye hest og sier at man har gitt klare retningslinjer i forskrifts form. Det sa Norges politiske ledelse til politikere og rådmenn i Terra-kommunene, og det sier man til de kommunene som lider store tap på sine aksjebeholdninger nå. Begivenhetene de siste par årene fører sannsynligvis til den konklusjon at de kommunene som har slike finansforvaltnings-reglementer, har brutt dem, rett og slett fordi det er tilnærmet umulig å få slike vurderinger til å klaffe med virkelighetens verden. Departementets ansvarsfraskrivelse er derfor helt uberettiget.

Det riktige standpunktet er at kommuner ikke i det hele tatt bør operere i aksjemarkedet. De bør konsentrere seg om sine samfunnsmessige oppgaver. Det er noe helt annet enn det vekslende norske regjeringer og storting har stått for.

«Den moderne tids tenkning», markedsliberalismen og New Public Management, har spilt fallitt, bokstavelig talt. I stedet er det Marx sine verker som med god grunn nå blir trukket ut av bokhyllene.

2. Kommunesektoren var allerede på forhånd hardt presset

I Soria Moria-erklæringen lovet Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet at det skulle lages en forpliktende opptrappingsplan for å få kommuneøkonomien på fote igjen. Kommunesektoren hadde da sakket akterut i forhold til resten av Fastlands-Norges økonomi i alle år siden 1992. Dette løftet er blitt brutt. Kommunesektoren fikk glede av at året 2006 brakte uventet høye skatteinntekter, som kommunene fikk beholde. Det ga dem et løft som var viktig. Men deretter har det gått raskt den gale veien. I 2008 er regnskapsresultatene elendige allerede uten virkningene av den økonomiske krisen. Med tapene som den brakte, blir helheten veldig dårlig.

Utvalget med det lange navnet «Det tekniske beregningsutvalget for kommunal og fylkeskommunal økonomi», lager hver vår og høst en rapport om den økonomiske situasjonen i kommunesektoren. I rapporten fra november 2008 har rapporten en figur 2.2 som illustrerer hvordan kommunesektoren sleper etter resten av Fastlands-Norge. Kommunesektorens samlede inntekter stiger langsommere enn verdiskapingen i Fastlands-Norge, dvs. at en stadig mindre del av «kaka» brukes i kommunene. Merk at vi her holder Norges oljeinntekter helt utenfor i sammenligningen, noe som selvsagt er høyst diskutabelt.

Figuren inneholder også en beregnet størrelse, som blir kalt «Aktivitetsutvikling i kommunesektoren ». Den skal vise hvordan både drifts- og investeringsaktivitetene utvikler seg. Å veie disse sammen kan aldri bli helt riktig. Figuren gir likevel et inntrykk av at kommunene i noen år prøvde å opprettholde et aktivitetsnivå som gikk utover det som inntektene tillot, men at de etter hvert ble nødt til å lukke det gapet. Nå er det i ferd med å åpne seg igjen, på grunn av den elendige økonomiske utviklingen i 2008.

Ofte gis det i debatten inntrykk av at kommunesektoren bare vokser og vokser, på bekostning av resten av landets økonomi. Men sannheten er at fra og med 1993 har kommunesektorens inntekter vokst langsommere enn Fastlands-Norges bruttonasjonalprodukt hvert eneste år, med ett unntak: 2006. Det unntaksåret skal regjeringen ha ros for, selv om det slett ikke var ventet at skatteinntektene skulle øke så kraftig det året. Ofte har imidlertid Stortinget konfiskert slike «gledelige overraskelser» fra kommunene, men i 2006 fikk de altså beholde den.

Gleden over 2006-regnskapet har imidlertid blitt avløst av stor skuffelse og frustrasjon. Da Statistisk Sentralbyrå 18. februar brakte de første foreløpige regnskapstallene for 2008, var overskriften «Stort underskudd for kommunene». Og tallene er fryktelige. 2006 var det første året siden 1994 med overskudd før lånetransaksjoner. Men lykken varte altså ikke lenge. Allerede i 2007 var underskuddet formidabelt, og i 2008 er det helt katastrofalt med 20,7 milliarder kroner.

Overskudd før lånetransaksjoner er et begrep som brukes i nasjonalregnskapet. Det er definert som samlede inntekter fratrukket samlede utgifter, der utgifter til bruttoreal-investeringer er medregnet, mens lån og avdrag er holdt utenom. Når det er underskudd før lånetransaksjoner, slik som i 2007 og 2008, viser det at kommunesektoren synker ned i gjeld (eller reduserer sine fordringer).

I den enkelte kommunes regnskap er det et annet begrep som står sentralt. Det kalles for netto driftsresultat. Når vi skal lese et kommuneregnskap, må vi huske på at det skiller seg vesentlig fra et bedriftsregnskap. Resultatregnskapet i en bedrift skal vise om eierne av bedriften tjener eller taper på den, dvs. om kapitalen deres øker eller minker som følge av bedriftens virksomhet. Kommunene drives ikke for at eierne skal tjene penger på dem. Derfor brukes det ikke samme resultatbegrep i kommuneregnskapet som i bedriftsregnskapet. Kommunenes driftsresultat gir altså ikke uttrykk for vinning eller tap.

Netto driftsresultat forklares slik av Det tekniske beregningsutvalget for kommunal og fylkeskommunal økonomi:

På 1990-tallet var netto driftsresultatet i kommunesektoren knapt 3 prosent av inntektene som årlig gjennomsnitt. Fra 2000 til 2003 lå netto driftsresultat på et relativt lavt nivå på nær 1 prosent i årlig gjennomsnitt. Nivået på driftsresultatet var lavest i fylkeskommunene. Netto driftsresultatet for kommuner og fylkeskommuner ble vesentlig økt fra 0,6 prosent i 2003 til 5,5 prosent av inntektene i 2006, som altså var det gode året i kommunesektorens økonomi.

KS kunngjorde 27. februar 2009 resultatene av en regnskapsundersøkelse der det var innhentet opplysninger fra omkring 200 kommuner som dekket nesten 70 prosent av befolkningen. Halvparten av disse kommunene hadde et negativt netto driftsresultat, og gjennomsnittet for alle var på -0,5 %. KS omtaler det som «det svakeste resultatet i kommunesektoren på 20 år». Det betyr likevel ikke at aktiviteten har vært svak. Tvert imot har det vært sterk aktivitetsvekst, spesielt på barnehagesektoren. Det har også vært en kraftig økning i investeringene. Virkningene av den økonomiske krisen har også gitt et visst utslag. Likevel: Når kommunesektorens inntekter i 2008 har stått i et så skarpt misforhold til utgiftene, er situasjonen til dels dramatisk foran 2009-budsjettene.

Ett av løftene fra Soria Moria var:

Med begrepet «frie inntekter» menes de inntektene som ikke er låst til bestemte, øremerkete formål. Det dreier seg om omkring 70 prosent av kommunesektorens samlede inntekter. At inntektene er «frie» betyr ikke at kommunene har så stor frihet i bruken av dem. Det meste av kommunenes lovpålagte oppgaver, som for eksempel skole og eldreomsorg, må dekkes av de frie inntektene. Det tekniske beregningsutvalget for kommunal og fylkeskommunal økonomi har i rapporten fra november 2008 en beregning av hvordan kjøpekraften av de frie inntektene har utviklet seg, dvs. etter at de er korrigert for pris- og lønnsstigning. Nivået fra 2002 er brukt som utgangspunkt, og så regnes de senere årene i prosent av 2002-nivået. (Se tabellen under)

Det er den siste av linjene i tabellen som er den viktigste, fordi den viser utviklingen når det korrigeres for at befolkningsvekst og endret alderssammensetning medfører endret behov for kommunale og fylkeskommunale tjenester. Enda en gang ser vi hvordan 2006 innebar et reelt løft for kommunesektoren. Men tabellen viser også tydelig at årene 2007 og 2008 har vært dårlige, og at man nå er på full fart nedover mot det nivået som kommunesektoren lå på under Erna Solberg, Det var et nivå der kommunene ikke hadde budsjetter til å utføre sine oppgaver tilfredsstillende.

En virkning av for trange budsjetter, er at oppgaver som kan utsettes, blir skjøvet og skjøvet. Særlig kritisk har dette vært for vedlikeholdet av kommunale bygninger, der det er beregnet et kolossalt etterslep. I september 2008 offentliggjorde KS resultatet av flere utredninger som tilstanden til kommunale bygninger. Beregninger over behovet for oppgradering og vedlikehold konkluderte med tall på mellom 94 og 142 milliarder kroner, avhengig av ambisjonsnivået. Vedlikeholdet har vært «trekkspillet», som er klemt stadig hardere sammen for å gi rom for å dekke de løpende utgiftene.

3. Kommunesektorens 2009-budsjetter bidrar til å gjøre krisen unødvendig stor i Norge

Med et hardt presset utgangspunkt ville det ha vært viktig for kommuner og fylkeskommuner at statsbudsjettet for 2009 ga romslige rammer for satsing. Det ville også ha vært riktig samfunnsøkonomisk sett: Flere kommunale oppdrag ville bidra til å dempe utslagene av krisen for private bedrifter, og flere kommunalt ansatte ville bety at veksten i arbeidsløsheten ble dempet. Da er det oppsiktsvekkende at både regjeringen og Stortinget la opp rammene for kommunesektoren slik at budsjettvedtakene i november og desember 2008 til dels var vedtak om å kutte ned.

KS foretar hvert år en budsjettundersøkelse i januar. Resultatene som ble publisert i januar 2009 var alarmerende. 22. januar kunne mediene fortelle: «Kommunene kutter i skolen». Starten på NTBs melding lød slik: «Kommunene legger opp til trange budsjetter med kutt i skolen, svake driftsresultater og kutt i tjenestetilbudet. »

45 prosent av kommunene med 49 % av folketallet svarte at de ville kutte i skolebudsjettet for 2009.

Også på andre viktige punkter viste det seg at budsjettene var helt ute av takt med de utfordringene som en stor økonomisk krise reiser. Bare 16 prosent av kommunene med 25 prosent av folketallet hadde lagt inn økte midler til økonomisk sosialhjelp. 25 prosent av kommunene med 26 prosent av folketallet har budsjettert med reduserte budsjetter til sosialhjelp i 2009!

Da undersøkelsen ble framlagt, uttalte KS-leder Halvard Skard til NTB at

KS-lederen fikk helt rett. Regjeringens krisepakke var med flid innrettet slik at den ikke skulle styrke kommunenes driftsøkonomi. Det var en økning i frie inntekter på 1,2 milliarder kroner i den pakken som ble framlagt 26. januar 2009. Det dreier som om promiller av kommunesektorens budsjetter.

Skatteinntektene kommer selvsagt til å bli kraftig påvirket av krisen. Regjeringen har lovet å dekke det tapet. Det gjenstår å se om det løftet blir holdt, når det viser seg at virkningen kan bli sterkere enn regjeringen nå antar. Men det vil være så hardt trykk på akkurat det at det er grunn til å tro at løftet vil bli holdt.

Det at Norge har en større offentlig sektor enn mange andre land, er en viktig krisedempende faktor. Private bedrifter mister oppdrag, må si opp folk og går konkurs. Kommuner og fylkeskommuner gjør ikke det. De fungerer tvert imot som stabiliserende elementer i en kriserammet økonomi. Dessuten arbeider de med viktige oppgaver som betyr mye for folks daglige liv.

I krisetider vil vi få se skadelige virkninger av konkurranseutsetting og privatisering. Vi vil få se at private bedrifter som har påtatt seg oppdrag for kommuner og fylkeskommuner, ikke vil klare å fullføre dem fordi de går konkurs. Virkningene kan bli svært uoversiktlige og problematiske. Når hjemmehjelpsbedriften plutselig har fått kroken på døra av banken sin, er det mildt sagt trist for den som er avhengig av akkurat den hjemmehjelps-leverandøren.

Det er sterkt kritikkverdig at regjeringen ikke har utviklet en politikk der kommuner og fylkeskommuner aktivt brukes som krisedempende faktorer, med påfyll i budsjettene til å øke sin aktivitet så det monner. Nå er det først og fremst på byggvedlikehold at det er bevilget midler. Det holder ikke i det hele tatt.

Viktige samfunnsmessige oppgaver vil kreve økt innsats i årene som kommer. I krisetider burde det ha vært særlig vekt på å legge grunnlaget for å møte slike langsiktige utfordringer. Ikke minst gjelder det helseog omsorgssektorene, der en eldrebølge i anmarsj vil stille store krav.

Det kan passe å slutte med å kaste et blikk på den siste prognosen fra Statistisk Sentralbyrå over det framtidige behovet.  Den sier noe om at det burde ha vært satset mye på å gjøre det attraktivt å jobbe i denne delen av arbeidslivet. Likestilling skommisjonens forslag om likelønnspott på 3 milliarder kunne ha gitt et høyst tiltrengt lønnsløft, som ville ha gjort det mer attraktivt å utdanne seg for de kvinnedominerte om-rådene som vil ha behov for sterkt vekst i antall kvalifiserte søkere. Krisen setter søkelyset på mange felter der offentlig satsing er et nøkkelord. Det er ille at denne utfordringen ikke er grepet av regjeringen. Det kunne ha vært en fin anledning til å sette positive spor etter seg.

Sjøl om dei omstridde områda enno ikkje er permanent sikra ved statlig oppkjøp, kan vedtaket i Miljøverndepartementet om Saltstraumen bli eit straumvende for den tiltakande privatiseringa av strandsona på landsbasis.

Ka er vilkåra for å vinne – også der alt ser ut til å vere for seint?

Brigt Kristensen er medlem av Rødt og representerte i mange år RV i bystyret i Bodø. I 2007 med på å danne gruppa «Saltstraumen som verdensarv», som i 2008 blei til Folkeaksjonen Saltstraumen for alle.

Hadde ikkje varslaren Ole-Peer Gullhav slått alarm i april 2006, ville det i dag stått rundt 200 fritidshus, såkalla «sjøhus», fordelt på tre hyttebyar i fjæresteinane i den meir enn landskjente natur- og kulturperla Saltstraumen. For to av felta låg det føre godkjente reguleringsplanar. Fleire var på veg inn. No er alle desse planane på ulike måtar stoppa. Da miljøvernministeren 1. desember i fjor opphevde Bodø kommunes godkjenning av 80 ni meter høge «sjøhus», ein 400 meter lang molo, kai og lystbåthamn i Knaplundsbukta ved innseglinga til Saltstraumen, var det toppunktet i ein framgangsrik kamp for å reversere frisleppet i strandsona i området.

Den første, kritiske fasen starta med at Gullhav varsla ein tidligare arbeidskollega, som var medlem av bystyret for RV, rett før spaden gikk i jorda for 34 «sjøhus» i Jektvika, Ripnes.

Lærdommar frå kampen for Saltstraumen

Kampen om Saltstraumen gikk føre seg i trekanten mellom (den økonomiske, politiske og administrative) Makta, Folket og Media. I dette farvatnet agerte aksjonistane og den faktiske politiske opposisjonen i Bodø (og Nordland), i eit tett samspell som var ein viktig grunn til sigeren.

1. Grunnvilkåret er den politiske sprengkrafta.

I dette tilfellet er Saltstraumen vidgjeten for sine kvalitetar – og regjeringa hadde gjort sikring av strandsona for alle til ei viktig symbolsak. Folk mintes oppkjøpet på Bygdøy i 2005. Kontrasten mellom den politiske retorikken og utbyggingsplanane nettopp i Saltstraumen gjorde politiske inngrep ovafrå mulig, gjennom mobilisering nedafrå.

2. Så lenge spaden ikkje er gått i jorda, er ei utbyggingsak ikkje endelig tapt.

Det såg vi i Jektvika, der det kanskje stod om timar.

3. Eit godt samspell mellom arbeid i og utafor folkevalte forsamlingar er dynamitt.

I den første perioden av kampen om Saltstraumen var eit tett samarbeid mellom varslaren Gullhav og RV det viktigaste uttrykket for dette forholdet. For RV og no Rødt er dette «varemerket» for ein riktig arbeidsstil som ein gjerne vil leve opp til. Ei maktkritisk innstilling var heilt nødvendig da RV avslørte desinformasjonen frå administrativt hald i utbyggingssaka i Jektvika. Like viktig var vilje og evne til å grave fram ka som hadde skjedd da alle høringsinstansene, inkludert Fylkesmannen og Nordland Fylkeskommune, blei lurt til å tru at fordobling av prosjektet var ei «mindre reguleringsendring ». Uten at RV gjennom dette arbeidet hadde fått utbygginga i Jektvika til ny behandling i bystyret, hadde Gullhav vore sjanselaus. Folk frå Senterpartiet og SV hadde posisjonar i Planutvalet i kommunen og i Lokalutvalet for Saltstraumen, som blei viktige da desse kom med i aksjonsgruppa.

4. Eit revolusjonært parti må lære av folket.

Slike innspell utafrå som da Gullhav slo alarm, må tas alvorlig. Han kunne blitt avvist med at det var for seint. Eller det kunne gått prestisje i at RV, som alle parti, hadde vore med og godkjent dei første planane for utbygging. Responsen frå «folk flest» var avgjørande for å heve blikket frå ei utbyggingssak, reise parolen «Saltstraumen for alle» – og snu om på alle utbyggingsplanar i strandsona. Støtten frå folk var basert på varme kjensler for Saltstraumen, men nokså mange identifiserte seg med kampen fordi dei stod oppe i liknande forhold på sin heimplass. Og den tredje gruppa var alle dei som vil å ha slutt på at kapitalinteressene får ta seg til rette mot allmenne interesser på mange felt. Allemannsretten står sterkt i folket!

5. Ei allsidig samansett aksjonsgruppe er gull verdt.

I dette tilfellet var gruppa alt anna enn variert i kjønn og alder, sjøl om det skilte 25 år mellom eldste og yngste. Men samla sat aksjonsgruppa på store kunnskapar om natur, historie og næringsliv i Saltstraumen og hadde betydelige erfaringar i lokalpolitisk og aksjonsretta politisk arbeid.

Intiativtakaren og leiaren, Ole-Peer Gullhav, oppvaksen i Jektvika, er ein yrkesskadd og uføretrygda mekanikar, uten erfaring om møteleiing og formell dagsorden. Men han visste å sette dagsorden! Det hefta ikkje at to i gruppa er professorar. Han reiste viktige diskusjonar, tok initiativ for å drive arbeidet framover og kontakta folk i nord og sør. Så fikk andre ta seg av det som elles var nødvendig.

6. Mobilisering av mange er nøkkelen.

Underskriftskampanjen blei kontinuerlig drive vidare på nettet, med initiativ for å nå nye miljø. Underskrivarane blei bedt om å hjelpe til med å nå 6000 underskrifter til ordføraren før den viktigaste avgjerda i bystyret, og med å skaffe 7000 i ryggen ved overbringing av klagen på bystyrevedtaket til statssekretær Heidi Sørensen i Miljøverndepartementet. Appellantar frå Rød Ungdom på talarstolen 1.mai i Bodø og Rana instruerte møtelyden steg for steg i å skrive under oppropet på nett via SMS!

Med støtte frå 7300 pluss markante enkeltpersonar frå kulturliv, friluftsliv, natur og miljøvern, reiselivet og det politiske liv frå alle parti, velforening, lokalutval og 25 lag og foreningar blei det umulig for det politiske fleirtalet i Bodø å nå fram med at inngrep frå departementet ville overkjøre lokaldemokratiet. Varaordføraren frå SV, som hadde vore mot «overstyring av kommunen », gikk no i front i å klage saka inn til Departementet.

7. Alliansebygging må til.

Hovudmetoden var å smi alliansar rundt jobbinga med underskriftskampanjen og med ein appell til bystyret i heilsides annonsar. Naturvernforbundet i Nordland og paraplyorganisasjonen Forum for natur og friluftsliv i Nordland var viktig. Bodø og Omegns Turistforening, Jeger og Fisk, Salten Naturlag, Salten veteranbåtlag, dukkarklubben og sjølsagt Bodø ornitologiske forening uttrykker breidda i engasjementet for Saltstraumen. Valnesfjord nærmiljøutvalg bidrog økonomisk – dei strir mot forureining frå torskeoppdrett og for ein rein Skjerstadfjord rett innafor Saltstraumen. Og Latin-Amerikagruppene såg parallellen mellom kampen for alllemannsretten og kampen for folkelig kontroll med ressursane i Latin-Amerika!

Dei store miljøvernorgansiasjonane og landskjente enkeltpersonar frå naturvern, friluftsliv og kulturliv på laget gjorde at Departementet ikkje kunne avfeie dette som ei «lokal» sak.

Gullhav dreiv iherdig diplomati overfor nordlandsbenken på Stortinget. Det bidrog kanskje til at Erik Solheim kjente seg trygg på at hans overprøving av Bodø kommune i denne saka ikkje ville møte kritikk frå opposisjonen på Stortinget!

Tett kontakt hadde gruppa med turistverksemda Tuvsjyen AS. Det gav nødvendige innspell om framtidsretta reiseliv og næring basert på oppleving av natur og kultur – og var viktig da fleirtalet av næringsdrivande ved Saltstraumen kom ut med støtte for utbyggingsplanane.

8. Snakk rett ut, vent det verste, men ver alltid open for det beste.

Slik kan ein oppfatte Gulllhavs oppskrift i sin aktive kontakt med folk innafor byråkrati og politikk. Klar tale bidrog til at den avtroppande leiaren i Planutvalet (Odland, Sp) skifta posisjon, lanserte det viktige forslaget om å få Saltstraumen inn på Unescos verdsarvliste, og blei med i aksjonsgruppa. Eva Joly har advart kommunane mot korrupsjon i strandsona. Men noen i forvaltninga har også ei ekte interesse av å ta vare på allmenne behov. Dei er det viktig å samarbeide med.

9. Media er ikkje monolittisk – det går an å få innpass.

Media er sjølsagt verre enn sitt rykte, men må tas i bruk av politiske aktivistar og aksjonistar. I noen tilfelle er det faktisk slik at journalistar er interessert i grundig informasjon. Da må dei få det!

Kjendisfaktoren er vanskelig å komme rundt. Ei pressemelding om ein appell frå sentrale personar frå ulike delar av samfunnslivet for Saltstraumen vedlagt namneliste gav ingen reaksjon. Nytt forsøk med «Friluftsmannen Lars Monsen, maleren Vebjørn Sand, biskop Tor B. Jørgensen og Bodøs egen Halvdan Sivertsen er blant osv» gav oppslag og telefonar på rappen.

Den store bøygen er å få riksmedia opptatt av riksnyheiter – som dessverre ofte skjer i lokalsamfunn. Dagbladet hadde ei viktig rolle i 2006 da oppslaget «Voldtekt av Saltstraumen» over to sider låg på bordet i bystyret og det lyktes å få delar av utbygginga i Jektvika til ny vurdering. Det var det første avgjørande slaget for å komme vidare, men Dagbladet var etterpå stengt.

TV2 avviste WWF. Aftenposten og VG var umulig å få interessert. Lengst kom vi med NRK og NTB.

Lørdagsrevyen i etterkant av det avgjørande bystyremøtet brakte ein seks minutts reportasje om kampen om Saltstraumen med Ole-Peer Gullhav som sentralfigur. No var det ikkje lenger mulig å sjå vekk frå at dette var rikspolitikk. Hadde saka nådd Dagsrevyen før bystyremøtet, er det lite trulig at Ap, Frp og Høgre hadde stått mot trykket, slik dei no greidde. Så avgjørande kan media vere!

Pussig nok brakte Smaalenenes Avis og Jarlsbergposten (og små blad landet over) nyheita om Solheims avgjerd om Saltstraumen, mens fleire av «riksavisene» i Oslo, av dei Klassekampen, ikkje fann grunn til det.

10. Tenk eit trekk fram i tid.

Hadde ikkje det geografiske området for aksjonen vore så klart definert i underskriftskampanjen, ville det kanskje ikkje vore mulig å reise kampen mot bygging i Knaplundsbukta da dette spørsmålet blei det viktigaste. Ap-koryfe Eirik Sivertsen (på Stortinget frå kommande haust) sitt opplegg før det avgjørande møtet i bystyret inneheldt mange store ord om vern og eit til dels rigorøst bygge – og deleforbod i (delar av) strandsona. Men da var gruppa budd på at nettopp dette ville vere knepet for å sluse det store prosjektet i Knaplundsbukta gjennom – med mantraet at dette er «utafor straumløpet».

Spørsmålet om verdsarvstatus for Saltstraumen løfta kampen, men kunne blitt ein bumerang. Derfor hadde Verdsarvgruppa lenge valt å legge vekt på at Saltstraumen er ein del av verdsarven uansett formell status. Og kunne derfor offensivt framheve utsagnet frå Direktoratet for Naturforvaltning om «Et naturfenomen i verdensklasse» da konklusjonen i rapporten derifrå blei at plass på Unescos liste p.t. ikkje er realistisk.

I god tid før utbyggingsvedtaket i bystyret var Folkeaksjonen og samarbeidande organsisasjonar og parti klare på at eit slikt vedtak måtte ankes inn for Departementet. Saltstraumen er ein prøvestein for regjeringa i strandsona var den heilt riktige meldinga å henge over Miljøverndepartementet i denne fasen.

11. Kommunestyret som rottefelle for disiplinering.

Mange av dei 30 bystyremedlemmene frå Ap, Frp og Høgre som sikra fleirtal for utbygging i Knaplundsbukta, ville neppe ha vore for «sjøhusa» i Saltstraumen om dei ikkje hadde blitt folkevalt noen månadar før. Og blant dei som nyss var gått ut av bystyret frå desse partia, var det fleire markante motstandarar. Ka er det ved politiske systemet som gjør at vettet går ut når folk kjem inn, og kjem tilbake når dei går ut?

12. Betongkameratane Ap, Frp og Høgre er miljøverstingar.

Den såkalla politiske posisjonen i Bodø består av Ap, Sp, SV og Kr.F. Men i alle viktige miljøsaker er det trekløveret over som er posisjonen. Desse partia står på pinne for utbyggingsinteressene. I Saltstraum-saka var det patetisk å sjå korleis dei låg under også for den mest småskårne kremmarånd, frå dei som til og med frykta at verdsarvstatus ville svi på på pungen!

Ville Miljøverndepartementet med SVleiing uansett ha ordna opp, kan ein spørre

Neppe noen i Bodø SV trur departementet ville ha stoppa «sjøhus»-prosjekta uten folkekravet som Folkeaksjonen bygde opp. Og i første omgang var det intitativet frå ein person utafor dei politiske sirklane og hans samarbeid med RV som sikra at kampen mot privatisering av strandsona ved Saltstraumen i det heile blei mulig å føre.

Matkrisa i dag feier over verda som ein tsunami.

For første gong er matkrisa demokratisert på det viset at det ikkje lenger er eit afrikansk fenomen. I årevis voks krisa høglytt i Afrika og kravde bare auge til å sjå og øyrer til å høyre.

Når millionar av afrikanarar har gått svoltne til sengs kvar dag i fleire tiår, er det tilgang til mat, ikkje først og fremst matmangel, som er problemet.

Ndey Jobarteh er grunnlegger og executive director, Africa Center for Information and Development (ACID).

Tørke og andre naturkatastrofar i mange delar av Afrika har intensivert svolten, men fattigdommen er den verkelege årsaka til matmangelen. Det er bare dei kronisk fattige som døyr som resultat av tørke, og utarminga av Afrika har hatt fleire hundre år på å vekse seg kraftig. Då dei europeiske landa koloniserte Afrika, reiv dei opp jordbruksog husdyrssystem som afrikanarane hadde tilpassa seg gjennom hundrevis av år trass i skiftande naturtilhøve. Økologisk balanserte matsystem vart undergravde. Det beste jordbrukslandet vart tatt til kaffidyrking, sukkerrøyr, kakao og andre eksportvekster som ein såg som middel til økonomisk utvikling i samsvar med nyklassisk teori om komparative fordelar. Private og offentlege pengar vart investerte for å utvikle desse salsavlingane, mens matproduksjon til det fattige fleirtallet vart neglisjert. Lite regn og andre risikofaktorar er eit problem for bønder over heile verda. Dei påfører folk svolt, særleg i Afrika der bønder og kvegfolk er gjort sårbare av økonomiske og politiske strukturar som gjør dei mange fattige og nokre få rike.

Er frie marknader løysinga på Afrikas matproblem?

Mest alle afrikanske land er avhengige av å eksportere mineral og matvarer. Mens realprisane på verdsmarknaden for desse varene har gått ned i tida etter andre verdskrigen, har prisane på importerte industriprodukt frå industrialiserte land auka jamt. I det sub-sahariske Afrika har låge prisar påverka marknadene og lokalsamfunna som er avhengige av eit smalt spekter eksportprodukt. Dei fleste afrikanarar havnar i det Oxfam kallar ei «handelsfelle»(1) der dei er tvinga til å produsere eksportavlingar til prisar som er så låge at dei held fram med å leve i elendig fattigdom. Utarminga av handelsvilkåra til Afrika betyr at dei fleste afrikanske regjeringar er tvinga til å bruke meir på verdsmarknaden enn dei tjener. Dei har fylt gapet med lån.

Det som gjorde stoda verkeleg ille for Afrika var innføringa av Structural Adjustment Policy (SAP). Med andre ord var SAP eit øydeleggande nykolonialt verktøy. Øydelegginga av lokale matproduksjonssystem ved å nekte innsatsmiddel og støtte til jordbruket, så vel som urettvis konkurranse med importerte varer, gjorde kontinentet gradvis prega av svolt og avhengig av mathjelp.

Eksempel på korleis politikken har påverka afrikansk jordbruk kan ein sjå i Ghana og Kamerun. Risimporten blei dobla i Ghana då landet reduserte ristolla frå 100 % til 20 % som resultat av strukturtilpassingspolitikken Verdsbanken tvinga på dei. Senka tollvern til 25 % i Kamerun omkring seksdobla fjørfeimporten. I tillegg har 70 % av fjørfeproduksjonen i Senegal blitt utradert dei siste åra pga EUs støtte til sine fjørfeprodusentar.( 2)

Ghana er dramatisk påverka på to område. Innanlandsprodusert ris stod for 43 % av heimemarknaden i 2000, men klarte bare å sikre seg 29 % i 2003. Risimporten auka frå 250 000 tonn i 1998 til 415 150 tonn i 2003. Det er au meldt at 66 % av risprodusentane gjekk med underskot, noko som førte til tap av arbeidsplassar. Når det gjeld tomatpuré, auka importen frå EU med 650 % frå 3 300 tonn i 1998 til 24 740 tonn i 2003, og bøndene tapte 40 % av heimemarknaden i tillegg til at prisane gjekk ned.

Vidare: då fjørfeimporten auka med 650 % på Elfenbeinskysten mellom 2001 og 2003, fall innanlandsproduksjonen med 23 %, prisane fall og tusenvis av jobbar gjekk tapt. Importen av matolje til Mozambik vart femdobla mellom 2000 og 2004, og som følge av det fall innanlands produksjon frå 21 000 tonn i 1981 til 3 500 tonn i 2002.(3)

Finanssystemet i verda er ein viktigare årsak til svolt i Afrika enn dårleg vêr. Tvinga til å produsere avlingar dei kan bytte i utanlandsk valuta for å betale gjeld som ikkje lar seg betale, importerer dei afrikanske landa meir og meir mat. Marknaden tildelar mat etter rikdom, ikkje næringsbehov. Dei få store selskapa som kontrollerer 85 til 90 % av kornet i verda, er opptatt av profitt og ikkje svolt som me no er vitne til. Politikarane hevdar at ein vil oppnå økonomisk framsteg om marknaden får styre. Det har den noverande finanskrisa vist er feil. Problemet er ikkje marknadsinngrep i seg sjølv, men måten institusjonar og regjeringar intervenerer mot interessene til det fattige fleirtallet til fordel for dei rike og mektige. Marknaden kan bli temma til å tjene interessene til majoriteten, men bare om regjeringar og institusjonar står støtt på dei fattiges side. Me har sett korleis regjeringane i Vesten har reagert på finanskrisa med å gi redningspakker til eigne nasjonar, slikt ansvar og patriotisme er mangelvare hos dei afrikanske regjeringane.

Er folket i Afrika årsak til svolt og matkriser?

Eit anna populært syn er at det er overbefolkning som er årsak til svolten i Afrika. Det er sterkt omdiskutert fordi svolt ikkje heng saman med ekstremt tett befolka område. Om det var sant, kunne ein vente å finne omfattande svolt i tett befolka land som Japan og Nederland, og lite eller ingen svolt i land som Senegal og Kongo der svolt og feilernæring er omfattande. Afrika er ikkje tett befolka. Samanlikn Afrikas 25 menneske per kvkm med Europa – 52 menneske per kvkm og Asia – 78 menneske per kvkm.(4)

Men av alle kontinenta ligg Afrika på botn i bruk av vatning, gjødsel og traktorar. Problemet er ikkje mangel på jord, men mangel på politisk vilje. Eg trur fullt ut at ein kan finne pengar, opplæring og høveleg teknologi for å utvikle jorda om det er politisk vilje til det. Det er tydeleg i dag når ein ser korleis vestlege regjeringar er i stand til å finne milliardar av dollar til redningsplanar for eigne land. Afrikanarane manglar aldri pengar eller ressursar når det gjeld å kjøpe våpen, når det dreier seg om å gå til krig. Det er bare når det dreier seg om utviklingsspørsmål, at det manglar pengar og ressursar.

Det er sant at befolkningsveksten i Afrika (2,5 % per år)(5) er høgare enn på alle andre kontinent. Men det er viktig å forstå det reelle sambandet mellom høg befolkningsvekst og svolt. Høg befolkningsvekst skaper ikkje svolt. Dei er begge heller konsekvensen av sosial ulikskap som fråtar den fattige majoriteten – særleg kvinner – nødvendig økonomisk rom til å velje å få færre barn. Å ha store familiar er eit logisk svar på fattigdommen dei fleste afrikanarar lever under. På dei små familiebruka som produserer det meste av maten i Afrika, er arbeidskrafta til familien den viktigaste innsatsen. Den høge fødselsraten er delvis foreldra sitt svar på dette behovet for arbeidskraft.

Med den høgaste dødsraten i verda for barn mellom 0 og 4 år, fører det til enno høgare fødselstall ettersom foreldra freistar kompensere. For enkelte mødrer er byrden med å oppdra endå eit barn oppveid av fordelane med ein ny arbeidar i familien seinare. Data frå verda rundt syner tett samband mellom aukande levestandard og fallande fødselsrate. Om afrikanske foreldre vart forsikra om at barna ville overleve, ville dei ikkje trenge ha så mange. Om foreldra kunne tjene nok på arbeidet sitt, og vart sikra støtte i alderdommen, ville dei sjå det som eigeninteresse å begrense tallet på barn. Og om kvinner vart likeverdige medlemmer av samfunnet, ville dei vere i stand til drive familieplanlegging betre. Nøkkelproblemet er ikkje for mange menneske, det er for mykje ulikskap.

Og ulikskapen som har institusjonalisert svolt i Afrika er skapt av multinasjonale selskap, vestlege regjeringar, internasjonale organisasjonar og afrikansk elite og afrikanske regjeringar. Saman utgjør dei ein koalisjon med eit levesett og interesser svært annleis enn den afrikanske landsbygdmajoriteten. Gjennom tiår har denne koalisjonen sett ut i livet politikk som har undergravd matproduksjonen. Korleis kan me forklare svolt og underernæring på eit kontinent der 90 % av folket er bønder, det har inga betydning kva slags bønder dei er, men desse 90 %a skulle i det minste sjølve fått rett støtte og prioriteringar.

Av den grunn står eg sterkt på at folk er svoltne fordi det manglar politisk vilje frå våre regjeringar og institusjonar. Tørke skjer andre stader; krigar skjer andre stader og mange land har miljøutfordringar. Det som gjør tørke og andre naturlege og unaturlege katastrofar til hungersnaud, kronisk svolt. massedød osv, er den politiske viljen til politikarane som har ansvaret for liva til fleirtallet, som kontrollerer, regjererer, styrer eller vanstyrer dei. Utan at me er i stand til å snu dette, vil kontinentet framleis stå med tiggarbollen for å få mathjelp og givarpengar.

Er mathjelp ei løysing på svolten i Afrika?

Mathjelp er vanskeleg å oppsummere kort pga mange tilknytta spørsmål, men allmennt dreier det seg om å sørge for mat og liknande hjelp til å takle svolt, enten i nødssituasjonar, eller som hjelp ved djupare, meir langsiktig matmangel, og for å oppnå trygg tilgang på mat (der folk ikkje treng leve med eller frykte svolt). Men mens det er viktig å hjelpe folk i naud, må me huske at mathjelp på sitt beste bare behandlar symptoma på svolt og fattigdom, ikkje årsakene.

Mathjelp som resultat av vestleg matoverskott

Mathjelp vart sett i verk på ei tid då prisstøtte til landbruksvarer skapte store overskott av korn. Å kvitte seg med overskottet gjennom mathjelp er eit viktig instrument for å støtte vestlege bønder fordi hjelpa reduserte lagringskostnadene og opna tilgang til nye oversjøiske marknader.

Mathjelp som utanrikspolitisk instrument

Mathjelp vart au raskt eit instrument i utanrikspolitikken i den kalde krigen, der mat blei brukt til å støtte vennlegsinna eller strategisk viktige land. På 1950-tallet var USA opne på at mathjelp var ein god måte å slåst mot kommunismen på, og gjennom tiår har mathjelp for det meste gått til land ut frå strategiske interesser. USAs mathjelp blir framleis brukt som politisk verktøy, men ulikt under den kalde krigen då det vart brukt til å støtte vennlegsinna regime blir det no brukt mot røvarstatar i krigen mot terror.

Mathjelp som forretningsverksemd

No har den pågåande matkrisa i verda skaka scenariomakarar som ser Afrika som ein stor marknad for mathjelp-business. Unekteleg har mathjelp sin plass på møter og i nødssituasjonar, og vil halde fram med det. Men det ein må innsjå, er at mathjelp knapt er for den gode gjerninga si skyld. Ho har i stor utstrekning blitt big business og profittbasert. Det viste seg klart på ein velgjerdsmiddag i USA då Charles Worledge som arbeider for Sealift, eit større fraktselskap som fører mat frå USA til dei svoltne, kom med ei fråsegn som gir innsikt til å forstå politikken bak mathjelpa: «Eg trudde det var velgjerd … Det er det ikkje. Det er forretning.»(6) Fraktselskap i USA, til dømes, drar fordelar av Farm Bill frå 1985 som krev at minst 75 % av mathjelpa frå USA skal fraktast på skip frå USA. I tillegg er det bare fire speditørar som handterer 84 % av sendingane med mathjelp frå USA, og nokre få fraktselskap er svært avhengige av mathjelpa for å eksistere. Kostnaden med å sende mat over store avstandar kan innimellom vere tilstrekkeleg til å kjøpe mat regionalt der hjelpa trengst. Av desse grunnene skaper mathjelp problem som overgår fordelane.

Problem som at hjelpa:

Mathjelp og genmodifisert mat

Enkelte ser den noverande matkrisa som eit høve til å pumpe genmodifisert mat inn i marknader og miljø. Tanken er at når folk er lamslått av ulykkeshendingar, er dei mindre i stand til å forsvare seg, og opne for å tillate motbydeleg politikk og handlingar. Ei slik haldning kan ein sjå i den talande overskrifta på ei melding i New York Times nyleg: «I magre tider er genmodifisert korn mindre tabu».(7) Mathjelp har vore brukt til å snike genmodifiserte organismar (GMO-ar) inn i uvitande land. Stoda i Afrika fekk stor merksemd då det var matkrise i mange land i sørlege Afrika, nemleg Angola, Malawi, Zambia, Zimbabwe, Lesotho, Mozambik og Swaziland i 2002. Svoltpolitikken nådde eit høgt nivå i 2002 då Zambia avslo GMO i mathjelp sendt dei. Mens enkelte land var villige til å akseptere malt GMO-mathjep, avviste Zambia både heile korn og mjøl. Som venta vart regjeringa i Zambia sett under hardt press for å godta GMO i mathjelpa. Regjeringa svarte med å seie at matmangelen som i hovudsak var i den sørlege delen av landet, kunne avhjelpast med mat frå den nordlege regionen. På den måten var ikkje bare maten fri frå GMO, han ville au fremme nasjonal produksjon og inntekter. (8) Zambia overvann til slutt krisa og fører framleis ein politikk med å ikkje godta GMO i hjelpesendingar.

I 2004 vart Angola og Sudan sett under press på instruktivt vis. Dei to landa hadde særlege vanskar pga konfliktane der. Likevel avslo begge GMO-korn om det ikkje var malt. Som ein del av kampen for å holde mathjelp fri frå forureinsing samarbeidde Friends of the Earth (FoE) Nigeria og FoEstøttespelarar, Earthlife i Sør-Afrika med mange afrikanske grupper som African Centre for Biosafety for å stoppe presset frå World Food Programme og US Agency for International Development (USAID) for å tvinge Angola og Sudan til å godta genmodifisert mat mot sin vilje.(9) Det positive resultatet av denne kampen for ei verdig mathjelp er at USAID og andre GMOleverandørar ikkje opent har pressa suverene nasjonar til å akseptere mathjelp i former dei finn betenkelege.

Mathjelp og matforureinsing

I 2006 fann ein ikkje-godkjent Liberty Link Rice 601 (genmodifisert av Bayer CropScience for å tåle bruk av plantegifta glufosinat) i mathjelp sendt til Sierra Leone av USAID. Forureinsinga vart avslørt av eit overvakings- og testprogram gjennomført av Afrikagruppene til FoE.(10) Forureinsinga vart au funne i kommersiell import til Ghana. Ein ny testrunde i 2007 fann same type forureinsing i kommersielt importert ris i Ghana og Nigeria.(11) Likevel held forureinsinga fram.

Derfor er ideen om mathjelp som utviklingstiltak ganske diskutabel. For Afrika har mathjelp aldri vore del av ein utviklingsstrategi, men støtte til eksportvekst i utvikla land. Mathjelp er ein integrert del av ein politikk som fører til strukturelt matunderskott i mottakarlanda og gjør dei meir avhengige av matimport. Slike band saman med knappe ressursar som kan finansiere import, har resultert i auka fattigdom og svolt.

Kor går vegen framover for Afrika?

Afrika treng omfattande endringar for å overvinne svolt no og i framtida for å fremme matsuverenitet. Denne ideen omfattar metodar som fremmar lokale, varierte system kontrollert av folk sjølve. Når alt kjem til alt er variert småskalaproduksjon nøkkelen til langsiktig reduksjon av svolten i Afrika. Storskala monokulturar er meir sårbare enn små eigedommar, slik det blir prova i tørken i Australia og bølgeeffekten på risforsyninga i verda. Småskala jordbruk har innebygd fleksibilitet og kan stå mot sjokk der storskala bruk er avhengige av intensive jordbrukssystem, store finansielle utlegg, store mengder kjemiske middel og ikkje er økologisk bærekraftige.

Ein fornya intervensjonspolitikk frå afrikanske regjeringar med støtteordningar og -verktøy så vel som marknadsopningar vil kunne gi liv igjen til eit landbrukssystem som er slått ut av nyliberalismen, konfliktar og gjort avhengige av mathjelp. Der det er matmangel, må han møtast lokalt og regionalt. For å sikre at det er mauleg, og ut frå erkjenninga av at majoriteten av afrikanske bønder lever og arbeider på landsbygda, er forbetring av infrastrukturen på landsbygda avgjørande.

Ein må styrke ansvarlege offentlege system og strukturar i dei ulike landa, og gi den Afrikanske Unionen (AU) og andre regionale organ fullmakt til å ta ansvar for fred, stabilitet og tryggleik på kontinentet. AU kan ikkje bli sterk og effektiv utan at det er sterke regjeringssystem på plass i dei enkelte landa.

(Artikkelen er oversatt av Gunnar Danielsen.)

Notar:

1. The Trade Trap Poverty and Global Commodity Markets av Belinda Coote, Oxfam Publishing, 1996 andre utgave.

2. http://ipsnews.net/news.asp?idnews= 41502

3. http://ipsnews.net/news.asp?idnews= 41502

4. http://geography.about.com/od/populationgeography/a/popdensity.htm

5. http://allafrica.com/stories/200804100908.html

6. Dugger, Celia W. (april 2007): U.S. rethinks foreign food aid. I følge rapporten gav US Public Law 480 og Food for peace-programmet ein måte å kvitte seg med overskytande korn som var kostbart å lagre, og samtidig skaffe mat til verdas svoltne. Lova sa at mat til programmet måtte komme frå innanlandsk produksjon. I tillegg fell mengda skipa mat når fraktkostnadene stig.

7. In Lean Times, Biotech Grains Are Less Taboo.

8. http://www.jctr.org.zm/gmos.htm

9. http://www.eraction.org/index.php?option=com_content&task=view&id=24&Itemid=23

10. http://www.eraction.org/p1ublications/FoEAfrica_briefing01.pdf

11. http://independentngonline.com/?c=118&a=9947

Island er et godt eksempel på utviklingen i kapitalismens nyeste og mest fremskredne fase, og indikerer også at dens iboende motsigelser fremdeles er like uløste.

Island var et av de første land til å bli hardt rammet av den pågående krisa.

Thorarinn Hjartarson er historiker i Akureyri, Island.

Landet opplever en dyp finanskrise som etter hvert går over til generell krise, og det diskuteres om landet kan defineres som konkurs. Men Island er jo ikke noe fattig land, og hadde vist eksepsjonelt stor økonomisk vekst forut for krisen. Fra 2004 til september 2008 økte BNP med 54 %. Man mente at det dreide seg om raskt økende velstand. Men veksten var ikke basert på produksjon og verdiforedling, men for det meste på utenlandsk gjeld, først og fremst bankenes gjeld i utlandet.

Krisens bakgrunn og forløp

To nasjonaløkonomiske størrelser slår en når en betrakter forspillet og innledningen til Islands finanskrise. Den ene er bankvesenets størrelse, og den andre er nasjonal gjeld. Begge deler økte voldsomt på kort tid. De tre store islandske bankene vokste mirakuløst i utlandet, spesielt på EØSområdet, forut for den raske nedturen. Ifølge tall fra IMF vokste bankvesenet fra å disponere tilsvarende 100 % av islandsk BNP i 2004 til å disponere tilsvarende 900 % av islandsk BNP i 2008. Denne veksten var finasiert med billige og lett tilgjengelige utenlandske lån, primært fra USA. Derfor ble også bankenes gjeld åtte-doblet i samme periode, og Islands totale gjeld ble sju-doblet.

I løpet av februar og mars 2008 begynte aksjeindeksene å synke faretruende og den islandske krona likedan, rentenivået føk tilværs og inflasjonen steg. I løpet av 2007 og spesielt i 2008 fikk bankene stadig større problemer med å skaffe likviditet for å fornye lånene, ettersom amerikanske og internasjonale finanskilder tørket opp p.g.a. en begynnende finanskrise. Ifølge statsminister Geir Haarde like etter kollapset var bankenes gjeld 12 ganger større enn BNP. Den islandske staten og sentralbanken kom til kort med valutareserver for å kunne stå som LOLR, långiver i siste instans. Krisa på Island brøt altså ut som bankenes likviditets- krise – som for eksempel i USA – og bankene falt over ende rundt månedskiftet september-oktober 2008.

Den 6. oktober ble det innført unntakslov på Island, og de tre store bankene ble nasjonalisert. Deres store utenlandske grener ble da kuttet fra stammen, og utenlandske kreditorer fikk slåss om de fruktene som der fantes, mens sentralbanken måtte pøse pengekapital inn i de innenlandske stammene som nå er redusert til nasjonale statsbanker. Om regjeringa slik kunne skjære vekk bankenes gjeld til utenlandske kreditorer, så gjaldt ikke dette for tapte innskudd fra innskytere i England, Nederland og Tyskland. Den gjelda alene tilsvarte godt over det islandske statsbudsjettet. Bankene hadde fulgt EØS-direktiver for innskuddsgaranti, men den garantien dette regelverket ga, viste seg helt utilstrekkelig ved et helt banksystems kollaps. Denne gjelda ble så påtvunget den islandske regjering – muligens på svakt juridisk grunnalag – etter hardt press fra Storbritannia og deretter samtlige EU-land pluss Norge, og IMF.

Etter bankenes sammenbrudd var det klart at det økonomiske systemet trengte svære lån. Nå har landet pådratt seg et IMF-program. IMF-relaterte lån vil primært bli brukt får å styrke krona og infusere finanssektoren. I løpet av få måneder har islandsk statsgjeld vokst fra å være lav til å bli på størrelse med landets BNP, samtidig som inntektene skrumper inn, næringslivet skranter, reallønna synker og arbeidsløsheten sprer seg. Bankprofitten ble privatisert, tapene blir nå nasjonalisert.

Under bankenes ekspansjon var rentene lave, og lån ble omtrent dytta på folk. Ved bankenes kollaps hadde indekshusholdningers gjeld til bankvesenet økt med nesten 70 % fra århundreskiftet, og i løpet av 2008 økte vanlige folks gjeld mer fordi rentene steg så voldsomt. Mens krona steg i kurs hadde bankene ivrig tilbudt lukrative forbrukslån i fremmed valuta, lån som ble forvandlet til et åk da krona befant seg i fritt fall. Dessuten hadde relativt store grupper av folk satset på kjøp av aksjer, blant annet i bankene, og mange småsparere hadde innskudd i diverse fonds som var tilknytta aksjeindeksene som nå også falt fritt. Svært mange befinner seg i en gjeldsfelle.

Finanskapitalens fremmarsj

Det er vanlig på Island å forklare den islandske krisa som et særtilfelle. Sindige høyrefolk sier politikken var bra, men politikerne sviktet. Opposisjonen mente krisa kom som resultat av feilslått økonomisk politikk. Man snakker gjerne om eventyrpolitikk, dilettantisk og idiotisk finanspolitikk, mens andre fokuserer på korrupsjon og t.o.m. høyforræderi. Denne skribenten har et annet syn, og mener at islandske kapitalister var skoleflinke, og fulgte en moderne og meget logisk kapitalistisk kurs, rett utfor stupet. Islands vei var typisk for utviklingen i modne kapitalistiske land, ikke et særtilfelle. Det er imidlertid riktig at Island kjørte fortere enn andre land, og kom derfor først til stupet, mens mange andre land kommer etter, samme vei.

De endringene Islands økonomi har gjennomgått i løpet av det siste tiåret, må karakteriseres som «verdipapirisering» (eng. financialization). Tyngdepunktet i økonomien flyttet seg fra produksjonslivet til finansverdenen. Etter ca. 1980 har industrien riktignok økt sin andel av islandsk eksport, men hele økningen kommer fra utenlandskeid kraftkrevende industri, primært aluminiumsindustri, som gir lite merverdi for islandsk kapital, mens resten av islansk industrieksport står i stampe. Og industri for hjemmemarked er blitt redusert til en brøkdel av hva det var før EFTAmedlemskap. Totalt har industrialiseringen av Island altså gått tilbake. Landet opplevde en betydelig lavkonjunktur i 1990–95. Ekspansjonen i den relativt lange høykonjunkturperioden etterpå skjedde først og fremst i finanssektoren. Det er interessant å sammenligne sysselsetningen i fiskerinæringen og jordbruk med utviklingen i banksektoren.

Det er mye som tyder på at profittable investeringsmuligheter i den islandske realøkonomien var om ikke uttømt så iallfall sterkt redusert på 80–tallet. Og det er åpenbart at i løpet av 90-åra pekte kapitalens værhaner i retning finanssektoren. Fra før var det islandske borgerskapet blitt til et monopolborgerskap.

Aksjemarkedet og finansmarkedet svulmet opp og spilte en stadig større rolle, og fikk større frihet i økonomien. Alle de større bankene ble privatisert på nittitallet og like etter århundreskiftet. Det ble trukket mye kapital ut av f.eks. tråler- og fiskeridrifta og inn i finansverdenen. Noen store redere ble etter hvert bankeiere, mens andre kom dit via handel og import. I utlandet kjøpte man handelskjeder, hoteller, flyselskaper m.m. De firmaene som likevel blomstret mest, såvel innenlands som utenlands, var såkalte holdingselskap og investeringsselskap. Slike firmaer var/er gjerne de største, og hadde/har ingen virksomhet utover det å eie og handle med aksjer, aksjer i produksjon og handel eller fortrinnsvis i rene finanser. Rene investeringsbanker ble også opprettet. Bankene vokste voldsomt og spesielt utenlands. Der kjøpte man opp andre banker og finansinstitusjoner, åpnet filialer og stiftet datterselskap. Islands tilslutning til EØS-avtalen muliggjorde den raske veksten. Avtalen åpnet for fri flyt av Islandsk finanskapital, og skapte et gunstig regelverk og etableringsmuligheter på hele EØS-området. I 1997 ble det f.eks. ved en lovendring åpnet for pantelån til kjøp av aksjer i finansinstitusjoner uten å kreve annen pant fra kjøperen enn i selve aksjene.

At den islandske finansielle ekspansjonen gikk så svimlende raskt, var nok fordi de største bankene ble privatisert nettopp på en tid da billige lån florerte på internasjonale lånemarkeder, og rentenivået var på et minimum. Dette må være forklaringen på at verdipapiriseringen på Island var raskere enn i andre land – og også mer forgjeldet enn i andre land. Blant unge forretningsmenn (mest menn) vokste det frem en offensiv finanskultur. Makten i økonomien ble flyttet fra produksjonen til finansmarkedene. Etter hvert ble også den raske omdanningen av landets økonomi varmt støttet av landets regjering, og islandske ministere uttrykte ved diverse anledninger at de ønsket at Island kunne bli et internasjonalt finanssentrum.

Som i Amerika

Amerikanske marxister rundt tidsskriftet Monthly Review, som J Bellamy Foster og Fred Magdoff (og tidligere Paul Sweezy), har i senere år fokusert på endringene i kapitalistiske økonomien som de karakterer som verdipapirisering. Dette har de inngående forklart i sitt tidsskrift (Siste produkt er boken The Great Financial Crisis. Causes and Consequences). Storkakser i realøkonomien hever store monopolprofitter, mens profittable investeringsmuligheter i realøkonomien har skrumpet inn. Etter etterkrigsårenes 25-årige vekstperiode i Vesten tok den allmenne krisa kapitalismen inn med oljekrise og lavkonjunktur i 70- åra. Monopolkapitalistene fikk problemer med å plassere overskuddet i lønnsomme investeringer. Fra og med 80-åra bød finansmarkedet seg frem som et lønnsomt alternativ, og kapitalen søkte stadig mer akkumulasjon gjennom finansielle kanaler. John Bellamy Foster skriver i april 2007:

Forfatteren hevder at dette innebærer en ny struktur og ny fase i monopolkapitalismens utvikling, monopol-finanskapitalens fase. Denne utviklingen eskalerte fra og med 90- åra. Produksjonen i vestlige industriland har blitt redusert relativt sett, og blitt underordnet verdipapiriseringen. I USA har finanssektoren på 25 år flerdoblet sin andel av det samlede bedriftsoverskuddet i landet. Og: «Siden 2001 er verdensmarkedet for derivater (dvs. for instrumenter til å handle med risikobelagt kredittoverføring) økt med mer enn 100 % hvert år.» Høykonjunkturen i kapitalismens sentrum har vært basert på lån og gjeld, i USAs tilfelle mest på lån fra utenlandske kreditorer (ikke minst fra Kina og Japan) som kjøper amerikanske statsobligasjoner. Islands høykonjunktur for sin del var avhengig av den finansielle ekspansjonen i USA, og de forskjellige ledd i det globale systemet er gjensidig relatert, så det viser seg å være svært sårbart.

Mitt poeng er at Island er et godt eksempel på utviklingen i kapitalismens nyeste og mest fremskredne fase. Islands lott for tiden indikerer at kapitalismen ved sin utvikling inn i denne fasen ikke har overvunnet sine iboende motsigelser men snarere har blitt mer sårbar overfor krise enn noen sinne.

Den omtalte verdipapirisering er kvalitativt annerledes enn den finanskapitalens dominans som Hilferding og Lenin skildret etter 1900. Lenin forklarte finanskapitalen som ‘monopolistisk industrikapital sammensmeltet med bankkapital‘, og han snakket om ‘finansoligarki‘. Finanskapitalen på hans tid hadde en offensiv rolle i monopolkapitalens fremvekst og sto for en maktkonsentrasjon på industrielt grunnlag, mens den nå har en rent parasittisk og uproduktiv karakter, betinget av stagnasjon og kapitalens allmenne krise.

Nyliberalismens rolle

Hittil har jeg primært omtalt den økonomiske grunnen, og også henvist til utviklingen i kapitalismens metropoler. Finanskapitalens nye rolle og dominans var kapitalens svar på den allmenne krisen fra og med 70-åra. Mitt utgangsdpunkt er at utviklingen på Island viser stort sett samme trekk som i den globaliserte kapitalismen, ikke minst i dens høyborg, USA. Finanskapitalens dominans har hatt sin ideologiske overbygning i nyliberalismen, fra og med Thatchers og Reagans regimer. Da profittraten var truet, svarte kapitalismen med å forkaste alle keynesianske redskaper og ta igjen opp råere metoder. Markedskreftene trumfet etter hvert igjennom en ny omfordeling av samfunnets rikdommer.

Det er opplagt at markedsliberalismen har fått et ganske fritt spill de 18 sammenhengende år som Islands store høyreparti, Selvstendighetspartiet, har vært det ledende regjeringspartiet på Island. Fiskeriene ble markedsliberalisert, bankene ble privatisert, vannkraftslovgivningen ble liberalisert, landets næringer har ganske raskt vært tilpasset verdensmarkedet – og et svært, deregulert finanssystem svulmet opp som før nevnt. Samtidig må det sies at motstanden mot liberalismen var svak. Island har hatt et høyresosialdemokratisk og et venstresosialdemokratisk parti hele veien, selv om de to endret litt utseende og navn. Det førstnevnte partiet har i det store og hele vært en del av liberalismens offensiv – som varte ved helt frem til kollapset – mens det sistnevnte ytet en viss motstand, men på individuell basis og inkonsekvent.

Opprør og regjeringsskifte

Like etter at bankene falt startet kraftige masseaksjoner i Reykjavik og etter hvert på flere steder i landet. De vanligste kravene var at de skyldige for katastrofen skulle stilles til ansvar, og at regjeringen måtte gå av og også styret i sentralbanken og finanstilsynet. I januar ble protestaksjonene svært massive og kontinuerlige. Det endte med enslags mytteri innen det ene regjeringspartiet (høyresosialdemokratene) slik at regjeringen måtte gå av og utlyse valg.

En provisorisk regjering tiltrådte, laget av de to venstrepartiene, og de har regjert i en måned når dette skrives. Lite har endret seg. Arbeidsløsheten nærmer seg 10 %. Gjeldsbyrdene er like tunge. Kjøpekraften har nå gått ned med 9,5 % i løpet av ett år, og pensjonsfondene er alvorlig beskåret. IMFs betingelser er fortsatt ikke blitt kjent annet enn at statsbudsjettet skal komme i balanse i løpet av 2–3 år.

Selv om det er få tegn til positive endringer, har kampen mot de forskjellige angrepene på levekårene vært mye svakere etter regjeringsskiftet. Erfaringen viser at venstrefolk i regjering er flinkere til å overtale folk til å vise moderasjon enn høyrefolk. Folkeforbundet ASI (tilsvarer LO) avsto 1. mars fra å kreve kompensasjon for redusert kjøpekraft, ut fra den begrunnelsen at en ny regjering var mer «konstruktivt» innstilt enn den forrige. Fra å satse på masseaksjoner og ‘gatas alting‘ ser det ut til at folk tar en avventende holdning, og venter på valget som blir holdt i slutten av april. Det er naturlig å tolke dette som forvirring hos dem som bare for noen uker siden tok saken i egne hender og viste en høy kampmoral.

Det er også lov å håpe at det etter hvert vil vokse frem en politisk ledelse som kan det der med grasrotarbeid, som kan gi kampen kontinuitet, og har et klasseperspektiv.

Forskerne fremstiller Barentshavet som et friskt hav, et hav som har stor toleranse for endringer og hvor det er liten risiko for kollaps. Kan det være fordi myndighetene nå går inn med nye aktiviteter som oljeboring og skipsfart?

Frode Bygdnes er med i Rødt sitt miljøutvalg, og sitter i fyllkestinget for Rødt i Troms.

For forskningsdataene er ikke til å bli rolig av. Selv om Barentshavet er et av verdens mest produktive hav, er situasjonen urovekkende. Barentshavet er det havet som rammes hardest av den pågående globale klimaoppvarmingen, omtrent dobbelt så mye som gjennomsnittet for hele kloden.

Barentshavet sin genuine produksjon av biomasse henger sammen med næringsrikt kaldt ferskvann som blandes med det varme salte vannet fra Golfstrømmen. Etter hvert kjøles den salte Golfstrømmen ned og salt vann på rundt +4 0C er tungt vann. Det synker til bunns og bunnforholdene gjør at dette vannet returnerer. Bunnen i Barentshavet er grunnest i nord og heller ut i Norskehavet. Dermed får vi en kald strøm som siger tilbake. Bunnforholdene og iskanten er som ei vannpumpe og er med på å sende havstrømmen tilbake til Atlanteren som en kald returstrøm. Polhavet er dermed i mindre grad koblet til verdenshavenes havstrømmer.

Ferskvann

Med elver som Ob, Lena, Yenisey med flere tilføres Polhavet ferskvann som er ¾ av vannmengden til Amazonas. 2310km3 i året utgjør et ferskvannskikt på 0,3 meter i hele bassenget. Polhavets utløp gjennom Fram-stredet er heller ikke større enn munningen til Amazonas. Dermed blir det liggende flerårs is. Både i og særlig under denne isen vokser det isalger. Isalgen Melosira arctica vokser i flere meter lange tråder som henger under isen. Det kan danne seg algematter under isen på titalls centimeter tykkelse. Når så isen brytes opp, vil disse algene frigjøres. I dag flyter algene inn over Barentshavet sammen med det ferskvannet som flyter oppå den nedkjølte og saltere Golfstrømmen. Det er med på å holde algene flytende høgt i vannlagene. I overflata trives planteplanktonet. Sammen med næringsrikt ferskvann får algene mye sollys og gror under ei vedvarende sol sommerstid. Det er planteplanktonet og isalgene som danner bindeleddet mellom det kjemiske miljøet og de biologiske delene i marine næringskjeder. Det er hos disse artene fotosyntesen foregår. Gjennom fotosyntesen omdannes uorganiske næringssalter, karbondioksid og solenergi til karbohydrater. Isalgene er spesielt tidlig ute og har startet sin sesongproduksjon allerede i april før isen går. Isalgene er fulle av flerumettede fettsyrer og er derfor spesielt næringsrik for andre. Dette er havets kraftfor. De kan utgjøre om lag 20 % av fødegrunnlaget for organismene i neste ledd, men tidlig i sesongen, før oppblomstringen av planteplankton, utgjør de fort 50 % av maten.

Alger

Barentshavet er et grunt sokkelhav som er over 4 ganger så stort som Norge. Gjennomsnittlig dybde er 230 meter med fiskebanker på bare 100 meters dyp. Det som synker til bunns, blir liggende tilgjengelig for bunndyr og organismer som lever av bunnfallet. Det som blir liggende, går i oppløsning og frigjør næringssalter inne på sokkelen til Barentshavet. Hvis iskanten brytes opp nord for Svalbard, vil denne isfaunaen kunne bli ført ned på 4000 meters dyp. Her vil den kanskje bli olje om noen milliarder år, men det er vel litt vel ambisiøst å tenke på kommende generasjoner i denne sammenheng.

Så lenge iskanten er i Barentshavet, vil vi ha klorofyllproduksjon rundt hele sokkelhavet. Den største produksjonen skjer i fjæra i sør og i iskanten i nord. Forsvinner iskanten, vil denne produksjonen reduseres kraftig, kanskje en halvering.

Polarfronten

Møte mellom Golfstrømmen og Ishavet kalles Polarfronten og går fra Svalbard via Bjørnøya til Novaja Semlja, godt sør for Frans Josef land og kontinentalsokkelen i nord. Med et varmere klima, er det meget uklart hva som skjer med polarfronten. Polarinstituttet sier:

Flyttes denne fronten nord for sokkelen, vil vi miste de produktive produksjonsforholdene som Barentshavet har. Lagdelingen av vannmassene kan forsvinne. Et isfritt Arktis vil gi helt nye betingelser som er ødeleggende for Barentshavet. Golfstrømmen kan stikke seg inn i Polhavet og konsekvensene har en ikke oversikt over. Forholdene ligger neppe bedre til rette lenger nord eller øst-over for den produktive møteplassen mellom kaldt og varm vann som vi har i Barentshavet.

Biomasse

Polarfronten skiller ikke bare to forskjellige vannmasser og ulike alger i sør og i nord. Det er også en møteplass for marine organismer. Den viktigste transportøren av biomasseproduksjon i den nordlige del av Barentshavet og til torsken i sør, er lodda. Lodda er en nøkkelart for skreien.

Barentshavets biologiske mangfold er stort med godt over tre tusen registrerte arter av dyr og alger. Barentshavet er litt mer enn dobbelt så stort som Nordsjøen, men mange ganger mer produktiv. Beregningene sier at det er 30 millioner tonn dyreplankton, 5–10 million tonn lodde, 2–4 million tonn sild, 1,6 million tonn torsk og 1,3 million tonn polartorsk. Bare hysa er beregna til 0,4 mill tonn, som er litt mer enn tyngda av den norske befolkningen på 4,8 millioner om gjennomsnittsvekta vår er 75 kg. Russiske forskere tar med 150 million tonn bunndyr-biomasse i tillegg.

Dette er riktignok bare grove overslag, men handfast er det at bare det norske fisket henter ut av Barentshavet en årlig fangstverdi på 3 milliarder kroner. Det utgjør 30 % av fangstverdien den samlede norske fiskeflåten tar. Dessuten er det dette havet som produserer skreien som taes i Lofoten. I tillegg fisker Russland og tredje-land i Barentshavet, samt at det fiskes en masse «svartfisk» som ikke registreres, særlig fra Smutthullet.

Om polarfronten drar seg nordover på dypere hav, vil det få dramatiske konsekvenser for nøkkelarter som raudåte og lodde og dermed for de artene som beiter på disse. Matfatet for fiske- og pattedyrsamfunnene i Barentshavet vil bryte sammen.

Smelting

I 2004 steg gjennomsnittstemperaturen i Barentshavet med 0,5 0C. Dette var da det høgste temperaturavviket som var observert siden målingene startet. Og det skyldtes ikke at det var stor innstrømming av vannmasser. Faktisk var vannmengden som kom med Golfstrømmen en del lavere enn det som hadde vært vanlig. Det var ene og alene på grunn av at dette vannet var varmere enn normalt.

Når iskanten trekker seg nordover, så minker den og. Det er randområdet av iskappa som er de store arealene. For hver kilometer den trekker seg nordover, blir iskanten 3,14 km x 2 = 6,28 km kortere. For Polhavet er et ganske sirkelrundt hav. Så hvis iskantens avstand til polpunktet halveres, så har 3 ganger så mye ismasse forsvunnet sammenlignet med det som blir igjen. Det er nå de store is-arealene smelter. Iskappa er en viktig termostat for jordkloden, særlig iskappa i nord. For den overopphetinga og overskuddsenergien som sola gir kloden ved ekvator, kjøles når Golfstrømmen gir fra seg varme på tur nordover. Når 1 kg is smelter, så kreves det like mye energi som det trengs for å varme opp 1 liter vann fra 0 til 80 0C, nøyaktig 333 kJ per 1 kilogram. Derfor er det mer dramatisk enn at det bare forsvinner noe is i Polhavet. Det er termostaten og magasinering av kjøleelementet som forsvinner. Når Polhavet blotter seg for midnattssola, så går 90 % av energien ned i havet. Da iskappa lå der, ble 90 % av solenergien reflektert. Iskappa, særlig den i nord, er klodens kjøleelement.

Dyreliv

Siden 1978 har iskappa nord for oss smeltet på størrelse med Norge, Sverige og Finland, 2,7 % per tiår vinterstid. De siste årene har Barentshavet praktisk talt vært isfritt sommerstid. Ikke bare har iskanten trukket seg nordover, men havisen har blitt tynnere. Derfor blir det også vanskeligere å danne flerårsis. At isen smelter og iskanten trekker seg nordover nå, vil føre til en klar reduksjon av artsmangfoldet i is-samfunnene, særlig for de arter som er avhengig av flerårsis. Om isen forsvinner, vil det rive grunnen unna det dyrelivet som bruker iskanten til å beskytte og hvile seg eller for å jakte. Isbjørnen er gjerne symbolet på dramatikken som nå utspinner seg nord i Barentshavet. Vi mennesker har ansvar for denne arten som vi fra før har forgiftet med tungt nedbrytbare organiske stoffer som PCB (polyklorerte bifenyler) og andre luftforurensninger som har bygget seg opp i næringskjeden. Likevel er kanskje skjebnen til topp-predatorer som isbjørnen, den minst dramatiske for oss. For isbjørnen er øverst i næringskjeden.

Dyreplankton

Mer dramatisk er det hvis disse endringene påvirker dyreplankton som er første ledd etter primærprodusentene i Barentshavet (trofisk nivå 2). Det er disse som gjør planteplankton om til biomasse. Like lite som vi kan spise gress, kan fisken beite på planteplankton. Nøkkelrollen for biomasseproduksjonen ligger i tre arter; ishavsåta, rødåta og krill. Krillen er den skapningen på jorden som samla utgjør størst masse til tross for sin lille kropp. Her nord er det raudåta som er den viktigst, den vi også kaller kruttåta fordi vi fort får mye luft i magen når vi spiser småsei full av raudåte. I vårt havområde utgjør raudåta mellom 80 % og 90 % av den samlede biomassen til dyreplankton. Nå planlegges det å fiske direkte på denne for å lage fiskefor til oppdrettsanlegg. Her har vi et hav som er i balanse, som får det til å gro opp naturlig med et mangfold av arter som vi kan høste av. Å belaste primærprodusenten uten å kartlegge dens kondisjon, er kanskje et godt bilde på kapitalismens kortsiktige planlegging. Dess mer raudåte som kan gjøre om planteplankton til biomasse, jo bedre er det for hele økosystemet.

Reduksjon og tap

Polarinstituttet skriver i sin rapportserie nr.126, at mindre is kan øke primærproduksjonen i den delen av Barentshavet som i dag er islagt. Ideen er at mindre is slipper til mer sollys i havet. Sollyset er bra for planteplanktonet, men målinger som er gjort fra 1979 til 1985, viser liten produksjon ute i havet. (jfr illustrasjon i Ottar 5/2005, s 18) Det er langs iskanten og langs kysten en har den største klorofyllproduksjonen. Dessuten må en tro at mer hav vil gi fuktigere luft med skydekke og dermed lav produksjon der det i dag er mye sollys.

I samme rapport antydes det at dyreplankton kan få en mer nordlig utbredelse. Det betyr ingen ting dersom beitegrunnlaget ikke økes. Større utbredelse er ikke det samme som mer dyreplankton. Barentshavet har arealbegrensninger og hele havet er i dag i produksjon. Vi vil ikke kunne nyttegjøre oss i samme grad av havet nord for Barentshavet, men kanskje kan havene øst for Barentshavet bli mer produktive. Vi aner allerede i dag at polartorsken trekker østover. Dette har det vært fokus på fordi Russland får større del av den ressursen vi har i dag. Men det er og en kortsiktig problemstilling. For menneskeheten er det viktigst at havet gir oss føde, så da er det bare å håpe at kysten utenfor Sibir kan produsere. Men de gunstige forholdene som er i Barentshavet, er ikke tilstede i Karahavet og østover.

Media og den offentlige debatt stiller feil fokus når de fremstiller at et varmere klima kan få nye arter nordover. For eksempel kan en få makrell i Vesterålen sommerstid nå. Om makrellen koloniserer Barentshavet, så betyr det ikke økt fiskeproduksjon, den vil fortrenge silda og lodda. For å finne hva Barentshavet kan yte av pelagisk produksjon, må en se på om beitegrunnlaget kan økes. Og beitegrunnlaget er dyreplanktonet.

Stressfaktorer

De tre dyreplanktonene vi har, er alle skalldyr. Klimaendringene og is-smeltinga kommer av klimagasser som CO2. Mer CO2 i lufta, betyr og mer CO2 i havet. Vi kan allerede registrere et surere hav som påvirker koraller og blekksprut. Alle organismer med kalkskall vil bli påvirket med endringer i pH-verdiene i Barentshavet. For oss er kanskje den mest dramatiske endringa om dette påvirker plante- og dyreplankton.

Ozonlaget er tynnest ved polene, så tynt at det oppstår direkte hull med følgende UVstråling. De ultrafiolette strålene reflekteres av isen. Iskappa er med på å beskytte livet i havet. Dersom planteplankton utsettes for UV-stress, reduseres fotosyntesen, dvs. at en økende UV-stråling reduserer havets evne til å ta opp CO2. Sammen med miljøgifter har en all grunn til å være urolig for alle artenes kondisjon og helsetilstand.

Med oljevirksomhet utgjør også kjemikalier og produsert vann en fare. Det kan gi negative langtidsvirkninger på hele den marine faunaen. Kjemiske komponenter fra råolje kan gi genetiske skader også hos fisken. Alderen på fisken som nå gyter, er gått kraftig ned. Sannsynlig medfører det at eggene og larvene nå er mer sårbare for slike kjemiske påvirkninger. Og lite veit vi om dyrelivet på havbunnen i Barentshavet og dens omstillingsbehov når polarfronten flytter seg.

Konklusjon

I rapporten fra Polarinstituttet taes disse urolighetene frem og drøftes. Konklusjonen deres er at økosystemet i Barentshavet har tålt og vil tåle store svingninger før de dramatiske konsekvensene vil melde seg. Men angrepene på økosystemet er allerede store, skjer samtidig på mange felter og virker selvforsterkende og ødeleggende på det balanserte livet som har utviklet seg her i lang tid. Ikke bare må vi stoppe annen menneskelig påvirkning av økosystemet, vi må få til reversering av den største utfordringa av alle; global oppvarming, om ikke Barentshavet bare skal bli et hav lik Nordsjøen. Dette ansvaret har vi både for økosystemet, for urfolket, for kystbefolkningen og for nasjonen, ja for hele menneskeheten. En av verdens beste produksjonsarenaer for mat, forvalter vi. Vi må verne om de fornybare ressursene og ikke gamble med oljeaktivitet i et sårbart og belasta havområde. Økosystemet i Barentshavet er ikke robust nok til å tåle både oljeutvinning, økt transport og global avbrenning av de oljeressursene som er her.

Det viktigste nå er å bevare isen. Vi må stoppe den globale oppvarmingen. En annen verden er nødvendig.

Kilder:

• Havets ressurser, Havforskningsinstituttet
• Det arktiske system, Ellen Elveland, Norsk Polarinstitutt
• Rapportserie 126, Harald Loeng (red), Norsk Polarinstitutt
• Diverse temahefter fra tidsskriftet Ottar, Tromsø Museum

Er det ikke bare å importere?

Nei, så visst skal vi ha et landbruk her også! Jeg nevner argumenter i fleng: hensynet til bosetting, beredskap, kulturlandskap, ringvirkninger i samfunnet for øvrig, men først og fremst av hensynet til matsikkerheten.

Berit Nikolaisen er ku- og sauebonde og leder av Småbrukarlaget i Troms.

Vår generasjon er bortskjemt. Vi har aldri opplevd sult, butikkene bugner. Hva bryr det oss at 50 % av det vi spiser er importert? Men dette er kortsiktig tenkning. Å basere seg på import er svært sårbart. En miljøkatastrofe, langvarig transportstreik eller oljekrise kan sette en bråstopp på importen, og hva gjør vi da? Er det noen som har et kriselager av mat hjemme? Å gjøre seg avhengig av andre på matsektoren er å gi fra seg makt. I et nasjonalt perspektiv er det et enormt sterkt kort å kunne kontrollere mattilgangen til et annet land. Dessuten gir en fra seg mye av kontrollen på hvordan maten er dyrket. I tillegg er det ikke forsvarlig fra et klima- og miljøperspektiv å frakte maten verden rundt slik vi gjør med tonnevis av lammekjøtt fra New Zealand, mens beitene i blant annet Troms gror igjen.

Gang på gang har dyreepidemier i Europa slått fast at spredte, små gårdsbruk er det beste med hensyn til smittespredning, allikevel jobbes det trutt og sikkert for færre og større bruk i Norge. Og da ligger vi dårlig an i Troms. Her er få områder som egner seg for store bruk.

Har vi så muligheten til å bevare landbruket her oppe? Vi slåss mot sterke krefter, både kapitalistiske og sentraliserende, så vel nasjonalt som internasjonalt. For enkelte betyr jo penger mer enn mennesker, det gjelder både EU og WTO. Og bøndene i hele verden har latt seg presse og utnytte, fordi det er bedre med et halvt brød enn ingenting når man er fattig. Og fattig er de fleste bønder. Jeg frykter for at dette ikke blir endret før alle bønder i alle land går til generalstreik slik at alle skjønner hvor maten kommer fra.

Men tilbake til Troms-landbruket, jeg tror fortsatt det kan opprettholdes, men da må vi være mange nok som vil. Sentrale politikere har ennå ikke skjønt at det holder på å rakne her oppe. Vi får trøste oss med at de fleste endringer i verden ikke skyldes politikere, men folkebevegelser eller naturkatastrofer! Når landbruket rakner i Norge, er det i Troms det skjer først. Visst ligger deler av Finnmark lenger nord, men de har flere tilskottsordninger og større bruk , og vil klare seg lengre enn gjennomsnittsbonden i Troms. Lokale politikere har begynt og skjønne. På 18 år er antall bønder halvert her. Lenge holdt vi likevel oppe tallet på antall dyr og jord i hevd, fordi de som fortsatte utvida gårdene sine, men nå er det stoppa opp. Når vi så vet at de fleste fjøs er fra 70-tallet, og svært få tilpassa det nye løsdriftskravet som trer i kraft i 2024, ser det dystert ut. Gjennomsnittsalderen på bøndene er ca 50 år. Det betyr at vi står for en enorm fornying hvis landbruket skal bestå. Og her har vi et stort problem. Den eneste finansieringskilden vi i praksis har til nybygg og ombygg, er Innovasjon Norge. Sparebankene har til nå ikke vært villig til å gå inn på dette. De synes pantegrunnlaget er for dårlig siden 60 % av jorda er leiejord. Og rammene til Innovasjon Norge er altfor små. De kan bare støtte ca tre melkebruk per år. Det betyr at det vil ta 100 år før alle fjøs i Troms er tilpassa de nye kravene! Er det en skjult agenda her?

Hvis ikke nedgangen stopper opp, spøker det for foredlingsanlegga i fylket.

I tillegg til dårlig økonomi og lite investeringsmidler, er rovdyrplagen stor i enkelte områder. Det er trist å se depresjonen spre seg i en før så aktiv landbrukskommune som Nordreisa. Vet ikke hva som er den største psykiske belastningen: å sende dyra ut i rovdyrkjeften eller ikke å bli trodd når man melder om tap. Det er helt greit med rovdyr, men ikke når politikken er at man skal ha mest mulig av dem slik at konfliktnivået øker år for år. Ingen snakker om faunakriminalitet når jerv og gaupe inntar stadig nye områder på leting etter mat, områder hvor de aldri i historien har vært før, nemlig i kystområdene i Troms. Og forvaltningen har alt for lite midler til å sjekke om de vedtatte bestandsmåla er nådd. Og så lenge de ikke er dokumentert, tillater man stadig nye dyr å etablere seg, selv om vi som bor på bygda, vet at vi er langt over målene allerede.

Utfordringene står i kø som nevnt, allikevel er vi noen trassige idealister som fortsetter selv om inntekta bare synker år for år. I dag er gjennomsnittsinntekta på et melkeproduksjonsbruk i Nord-Norge på 130 000 per årsverk. Vi håper at dette snart vil snu, ellers må selv vi mest innbitte gi opp.

Det er mye å vinne på å se krisa som et vulkanutbrudd på overflaten, skapt av tektoniske platebevegelser dypt nede i kapitalismens skiftende geografiske utviklingsmønster. De tektoniske platene beveger seg stadig raskere, og det er nesten sikkert en økende sannsynlighet for hyppigere og voldsommere kriser av det slaget vi har sett siden 1980 eller der omkring.

David Harvey er professor i antropologi ved City University of New York. Se Harveys nettskole om Marx’ Kapitalen på http://davidharvey.org/.

Hvordan, på hvilken måte, hvor og når slike utbrudd til overflaten vil forekomme – se, det er det nesten umulig å spå om. Men at de vil forekomme hyppigere og kraftigere enn før, er nesten sikkert. Derfor må vi sette det som hendte i 2008 i sammenheng med et dypere mønster. Denne typen voldsomme påkjenninger på systemet er skapt av kapitalismens eget utviklingsmønster (hvilket naturligvis ikke utelukker at det også kan forekomme ødeleggende hendelser av tilsynelatende helt ytre årsaker, slik som en omfattende pandemi). Er ikke det det beste argumentet for å «gravlegge kapitalismen og gi rom for en annen og mer rasjonell produksjonsmåte», slik Marx engang uttrykte det?

Jeg begynner med denne konklusjonen, fordi det er avgjørende for meg å understreke at hvis vi ikke forstår kapitalismens geografiske utviklingsmønster, eller behandler den geografiske dimensjonen som et mer eller mindre tilfeldig og ubetydelig trekk ved kapitalismen, mister vi både muligheten til å forstå kapitalismens ujamne geografiske utvikling og mulighetene for å utvikle radikale alternativer. Dette har jeg prøvd å få fram igjen og igjen i det jeg har skrevet opp gjennom årene. Men det skaper store vanskeligheter for en vitenskapelig analyse, som skal prøve å finne allmenngyldige prinsipper for hvilken rolle det geografiske rommet, stedet og omgivelsene spiller i kapitalismens utviklingsmønster i et hav av stadig skiftende geografiske særegenheter. Så hvordan kan vi altså forene vår geografiske forståelse med våre teorier om samfunnsutviklingen? La oss se nærmere på de tektoniske(1) platenes bevegelser.

I november 2008, kort tid etter presidentvalget, offentliggjorde Det nasjonale sikkerhetsrådet i USA sine orakelspådommer om hvordan verden ville se ut i 2025. Det var kanskje første gang at et halvoffisielt organ i USA spådde at USA ville miste sin dominerende stilling i verden innen år 2025, sjøl om landet fremdeles ville være en stormakt, eller kanskje den mektigste i verden. Verden vil få flere maktsentra, og ikke-statlige aktører vil få økt makt, spår Det nasjonale sikkerhetsrådet. Rapporten innrømmer at det har gått litt opp og ned med det amerikanske hegemoniet en stund, men nå forsvinner det økonomiske, politiske og til og med det militære overtaket systematisk. I første rekke merker man seg i rapporten at

Denne «forskyvningen som aldri før» har snudd den langvarige uttappingen av rikdommer fra Øst-, Sørøst- og Sør-Asia til Europa og Nord-Amerika, som har vedvart siden syttenhundretallet. (Til og med Adam Smith merket seg med beklagelse i The Wealth of Nations at det foregikk en slik uttapping, men den skjøt ubønnhørlig fart gjennom hele attenhundretallet.) Japans vekst i 1960-årene, etterfulgt av Sør-Korea, Taiwan, Singapore og Hongkong i 70-åra, Kinas sterke vekst fra 1980 og rask industrialisering i Indonesia, India, Vietnam, Thailand og Malaysia i 90-åra, har endret tyngdepunktet for kapitalistisk vekst, sjøl om det ikke har skjedd jamt. (Under finanskrisa i Øst- og Sørøst-Asia i 1997–8 var det en kortvarig men sterk strøm av kapital tilbake til Wall Street og amerikanske og japanske banker.) Det ser nå ut til at det økonomiske hegemoniet flytter seg i retning av en konstellasjon av østasiatiske stater. Dersom det er kriser som utløser radikale endringer i det kapitalistiske utviklingsmønsteret, slik vi tidligere har argumentert for, så kan det vi opplever nå være øyeblikket da en slik forskyvning befester seg. Det faktum at USA må bruke underskuddsbudsjettering i så stor skala for å løse problemene i finanssektoren, og at underskuddene i stor grad finansieres av landene med oppsparte overskudd – Japan, Kina, Sør-Korea, Taiwan og Gulfstatene – tyder på at så er tilfelle.

Slike forskyvninger har skjedd før i kapitalismens lange historie. I Giovanni Arrighis grundige historiske oversikt i boka Det lange tjuende århundret finner vi at hegemoniet skiftet fra Genova og Venezia på femtenhundretallet til Amsterdam og Nederlandene på sekstenhundretallet, før det samlet seg i England fra seint på syttenhundretallet. Etter 1945 overtok USA kontrollen. Arrighi framhever flere kjennetegn av betydning for vår analyse ved disse overgangene. Han merker seg at hver overgang fant sted i kjølvannet av en periode med sterk finansialisering. (Her siterer han og slutter seg til Braudels tese om at finansialisering innevarsler høsten for en eller annen hegemonisk maktkonstellasjon.) Men hver overgang innebar også en radikal endring av dimensjon, fra små bystater i begynnelsen til USAs økonomi i slutten av det tjuende århundret, som omfattet et helt kontinent. En slik utvikling i den hegemoniske maktas størrelse er rimelig, tatt i betraktning at kapitalismen krever akkumulasjon og økonomisk vekst på minst tre prosent i året i det uendelige. Men det er ikke gitt på forhånd at et skifte av hegemonisk makt vil finne sted, sier Arrighi. Det avhenger av om det vokser fram en ny makt med tilstrekkelig økonomisk slagkraft og med vilje til å overta rollen til den globale hegemonen på det politiske og militære området, med de kostnader som det innebærer, i tillegg til fordelene. Da USA i mellomkrigstida var nølende til å ta på seg denne rollen, skapte det et interregnum med spenninger mellom mange parter, som ikke kunne stoppe driften mot krig (Storbritannia var ikke lenger i stand til å utøve sin hegemoniske rolle). Mye avhenger også av hvordan den tidligere hegemonen ter seg når den må innse at den spiller en mindre rolle enn før. Den kan gå over i historien på fredelig vis eller gjennom krig. I et slikt perspektiv skaper det bekymring for hvordan et framtidig skifte av hegemoni vil kunne foregå, når nå USA fremdeles har en overveldende militær styrke (spesielt over 10 kilometer opp i lufta) i en situasjon med avtakende økonomisk og finansiell makt og stadig mer tvilsom kulturell og moralsk autoritet. Det er videre slett ikke sikkert at den viktigste kandidaten til å utfordre USA, Kina, har kapasitet eller vilje til å utøve hegemonisk makt. Befolkningen er ganske visst stor nok til at et hegemoniskifte skal innebære en radikal endring av dimensjon, men verken Kinas økonomi eller dets politiske autoritet (og ikke engang dets politiske vilje) tyder på noen enkel oppstigning til rollen som global hegemon. Ideen om at en eller annen sammenslutning av østasiatiske makter skal ta på seg jobben, virker også usannsynlig, gitt de nasjonale motsetningene som finns. Like usannsynlig er det at en fragmentert og innbyrdes uenig Europaunion eller de såkalte BRIC-landene (Brazil, Russland, India og Kina) skal holde sammen på langt sikt. Derfor virker det trolig at vi går inn i en ny periode med mange sentra og interessemotsetninger, og dermed et potensiale for ustabilitet i verdensmålestokk.

Men bevegelsen i de tektoniske platene bort fra amerikansk dominans og hegemoni, som har pågått en tid, er i ferd med å bli mye klarere. De to tesene om overdreven finansialisering og «gjeld som et viktig forvarsel om ledende verdensmakters svekkelse» er blitt popularisert i skriftene til Kevin Phillips. Det ser ikke ut til at forsøkene som nå gjøres på å gjenoppbygge USAs dominerende stilling ved å reformere forbindelsen mellom staten og finanskapitalen, både på nasjonalt og globalt plan, vil kunne lykkes. Når mye av resten av verden blir holdt utafor dette reformarbeidet, vil det nesten sikkert bli møtt med sterk motstand, om ikke åpne økonomiske konflikter.

Tektoniske plateforskyvninger av dette slaget skjer ikke tilfeldig. Hegemoniskiftenes historiske geografi, slik Arrighi beskriver den, har et tydelig mønster. Det er også historisk bevist at det kommer perioder med finansialisering før slike forskyvninger. Men Arrighi gir oss ingen dypere analyse av hva det egentlig er som frambringer forskyvningene. Riktignok nevner han «endeløs akkumulasjon» og følgelig vekstsyndromet (regelen om tre prosents årlig vekst) som avgjørende for å forklare dem. Det innebærer jo at hegemoniet med tida må gå fra små politiske enheter (som Venezia) til store (som USA). Det er også rimelig at hegemoniet må innehas av den politiske enheten som produserer meste-parten av det økonomiske overskuddet innen sine grenser, eller som mottar mesteparten av overskuddet fra andre områder i form av tributt, imperialistisk skattlegging eller andre former for imperialistisk utbytting. Med en andel på 15 tusen milliarder dollar av hele verdens samlede verdiskaping på 45 tusen milliarder i 2005 er USA den dominerende og kontrollerende aksjonæren i den globale kapitalismen, for å bruke et slikt bilde, og er som sådan i stand til å diktere verdenspolitikken. Typisk skjer det ved at USA er hovedaksjonær i internasjonale institusjoner som Verdensbanken og IMF. Da Det nasjonale sikkerhetsrådet spådde at USA ville miste sin dominerende stilling, men likevel beholde en sterk stilling, var det basert på at USA står for stadig mindre av verdiskapningen i verden i forhold til resten av verden, men spesielt i forhold til Kina.

Men som Arrighi påpeker, er den politiske utviklinga fram mot et slikt skifte slett ikke sikker. USAs framstøt for verdenshegemoni under Woodrow Wilson, under og rett etter første verdenskrig, mislyktes fordi den politiske stemningen i landet var isolasjonistisk. Derfor brøt også Folkeforbundet sammen. Det var først etter andre verdenskrig (som befolkningen i USA var motstandere av å gå med i helt til Pearl Harbour) at USA tok på seg rollen som verdenshegemon gjennom en utenrikspolitikk bygd på Bretton Woods-avtalene, som regulerte hvordan den internasjonale orden skulle organiseres ved inngangen til den kalde krigen for å møte den økende trusselen fra den internasjonale kommunismen mot kapitalismen. At USA hadde utviklet seg til en stat som i prinsippet kunne spille rollen som verdenshegemon, var klart for lengst. Relevante doktriner var på plass, som doktrinen om landets gudegitte «åpenbare skjebne» (nemlig å ekspandere geografisk tvers over hele kontinentet og videre til Stillehavet og Karibia, for til slutt å fortsette til hele verden, men uten å legge nytt land under seg), eller Monroedoktrinen, som advarte europeiske makter mot å blande seg inn på den vestlige halvkule. (Denne doktrinen blei faktisk først formulert av den britiske utenriksminister Canning i 1820-åra, men nesten med det samme overtatt av USA.) USA hadde økonomisk vekst og driv nok til å oppnå en økende andel av verdensproduksjonen, og sto for en form for kapitalisme som best kan kalles produsentenes markedsmakt eller monopol, understøttet ideologisk av en røff form for individualisme. Så i én forstand var USA i mesteparten av sin historie i ferd med å forberede seg til å ta over rollen som verdenshegemon. Det eneste som kunne være overraskende var at det tok så lang tid før det skjedde, og at det var andre verdenskrig, ikke første, som til slutt førte til at det skjedde, slik at mellomkrigstida blei en periode med flere maktsentra og kaotisk konkurranse mellom ulike imperialistiske ambisjoner, av samme slag som Det nasjonale sikkerhetsrådets rapport frykter vil komme i 2025.

De tektoniske plateforskyvningene som pågår nå, er imidlertid dypt preget av ekstreme geografiske forskjeller i de økonomiske og politiske mulighetene for å takle den pågående krisa. La meg illustrere med et håndfast eksempel hvordan disse forskjellene virker nå. Etter hvert som depresjonen som begynte i 2007 blei dypere, var det mange som framholdt at det måtte en reindyrka keynesiansk løsning til for å dra verdenskapitalismen ut av uføret. Med dette for øye blei det foreslått mange slags stimuleringspakker og stabiliseringstiltak for bankvesenet. Hvert land formet ut pakkene på sin måte og gjennomførte dem i ulik grad, og håpet det ville løse problemene. Løsningene varierte voldsomt, avhengig av den økonomiske situasjonen og det politiske klimaet i hvert land. I EU sto for eksempel Tyskland mot Storbritannia og Frankrike. Men tenk da på de ulike politiske mulighetene i USA og Kina, og hva det kan ha å si, både for et eventuelt hegemoniskifte og for kriseløsningsstrategiene!

I USA er alle muligheter for å forme ut en høvelig keynesiansk løsning dømt fra starten på grunn av økonomiske og politiske hindringer som det nesten vil være umulig å rydde av vegen. En keynesiansk løsning ville kreve massiv og langvarig underskuddsbudsjettering om den skulle kunne lykkes. Som det ganske riktig har vært påpekt, sank USA tilbake i depresjonen da Roosevelt forsøkte å vende tilbake til et balansert budsjett i 1937–8. Det var derfor andre verdenskrig som berget situasjonen, ikke Roosevelts altfor forsiktige underskuddsbudsjettering i New Deal. Så sjøl om forvaltningsreformene og en mer egalitær politikk under New Deal la grunnlaget for det økonomiske oppsvinget etter andre verdenskrig, var New Deal i seg sjøl faktisk ikke det som løste krisa i USA.

Problemet for USA i 2008–9 er at landet i utgangspunktet står i kronisk gjeld til resten av verden. USA har i gjennomsnitt tatt opp mer enn 2 milliarder dollar i lån hver dag i de siste ti årene eller mer. Det begrenser hvor mye ekstra underskudd som en nå kan ta på seg. (Dette var ikke noe alvorlig problem for Roosevelt, som startet med et balansert budsjett.) Det finns også geopolitiske begrensninger, siden finansieringen av nye underskudd avhenger av andre makters villighet til å gi lån (hovedsakelig makter i Sørøst-Asia og Gulfstatene). Av begge disse årsakene vil stimuleringspolitikken i USA nesten sikkert ikke bli sterk nok eller langvarig nok til å kunne få økonomien på beina igjen. Problemet forsterkes av at begge politiske partier har ideologiske motforestillinger mot å drive underskuddsbudsjettering i den omfatning som trengs. Det kan virke litt ironisk, siden den forrige republikanske administrasjon arbeidet ut fra Dick Cheneys prinsipp om at «Reagan lærte oss at underskudd ikke har noe å si». Som blant annet den ledende talsmannen for en keynesiansk løsning, Paul Krugman, har framholdt, er de 800 milliarder dollar som kongressen vedtok i 2009 bedre enn ingenting, men langt fra nok. Den kan trenges rundt 2000 milliarder dollar, og det gir en for stor offentlig gjeld, slik som budsjettunderskuddet i USA nå ser ut. Den eneste økonomiske muligheten er å erstatte de store militærutgiftenes svaktvirkende form for keynesianisme med de sosiale programmenes sterktvirkende keynesianisme. Å halvere forsvarsbudsjettet (og dermed bringe forsvarets andel av BNP mer på linje med Europa) ville kunne hjelpe, teknisk sett, men gitt den politiske holdningen i det republikanske partiet og blant mange demokrater, ville det sjølsagt bety politisk sjølmord for enhver som forslo noe slikt.

Den andre hindringen for underskuddsbudsjettering er mer rein politikk. For at en stimuleringspakke skal virke, må den legges opp slik at den vil bli brukt på varer og tjenester, og dermed få økonomien i gang igjen. Det innebærer at redningspakka må rettes mot de som vil bruke den til forbruk, dvs. underklassen, siden til og med middelklassen vil være mer tilbøyelig til å bruke den til å by opp prisen på eiendom og verdipapirer (oppkjøp av hus som står ledige, for eksempel) enn å til å kjøpe mer varer og tjenester. Under enhver omstendighet vil mange bruke ekstrainntekter i dårlige tider til å nedbetale gjeld eller spare. Det var det som i stor grad skjedde med skattefradraget på 600 dollar som Bushadministrasjonen utformet tidlig på sommeren 2008.

Det som virker fornuftig og forsvarlig sett fra husholdningenes side, varsler ille for økonomien som helhet – mye på samme måte som når bankene, i sin beste egeninteresse, sier ja til penger fra det offentlige, men bruker dem til å legge opp reserver eller kjøpe verdipapirer, snarere enn til å øke utlånene. Den rådende motviljen i USA mot « å spre midlene rundt» og mot alle andre redningstiltak enn skattekutt til enkeltindivider, har sitt utspring i den hardbarkede nyliberale doktrinen om at «husholdningene veit best», som står sterkt i det republikanske partiet, men langt fra bare der. Etter mer enn tretti år med nyliberal politisk indoktrinering aksepteres disse doktrinene som gudsens sanning av amerikanerne flest. Som jeg har påpekt tidligere, er vi «alle nyliberalere nå» – stort sett uten at vi engang veit det. Uten at det behøves å sies åpent er det for eksempel allment akseptert at «å holde lønnsnivået nede» er «normal» politikk i USA. Men det er nettopp en av nøklene til dagens problemer. En av de tre hovedtrekkene ved keynesiansk politikk, mer makt til arbeiderne, økte lønninger og omfordeling til de lavere klassene, er politisk umulig i USA for tida. Bare påstanden om at det ene eller andre programmet innebærer «sosialisme» er nok til at det går kaldt nedover ryggen på politikerne i de rådende kretser. Etter å ha fått politisk bank i tretti år er arbeiderklassen for svak, og det finns heller ingen brei sosial bevegelse som kan tvinge gjennom omfordeling til fordel for arbeidsfolk.

En annen måte å oppnå keynesianske mål på er å sørge for kollektive goder. Tradisjonelt innebærer det investeringer i både fysisk og sosial infrastruktur. De amerikanske WPA-programmene(2) fra 30-åra er forløperen på dette området. I dagens stimuleringspakke-programmer har man forsøkt å legge inn bygging og vedlikehold av infrastrukturen i transport- og kommunikasjonssektoren og i kraftforsyning og andre offentlige anlegg, samt å øke utgiftene til helsestell, skole og kommunale tjenester. Slike kollektive goder vil kunne skape ringvirkninger for sysselsettingen og for etterspørselen etter varer og tjenester. Men det er forutsatt at før eller seinere skal disse kollektive godene kunne bli «produktive offfentlige investeringer», dvs. bidra til økonomisk vekst, i stedet for å bli en serie av «hvite elefanter», eller omtrent like nyttige som å sette folk i arbeid med å grave grøfter og fylle dem igjen, som Keynes engang sa.(3) En strategi med investering i infrastruktur må med andre ord rettes mot målet å gjenskape tre prosents vekst, for eksempel gjennom å omskape infrastrukturen i byene og hele bylivet. Det vil ikke lykkes uten en gjennomtenkt offentlig byplanlegging og et eksisterende industrielt miljø som kan dra nytte av infrastrukturforbedringene. Også på dette området vil det være så godt som umulig å drive en skikkelig keynesiansk politikk i USA. Den lange historien med avindustrialisering, den intense ideologiske opposisjonen mot statlig planlegging og preferansene for skattelette heller enn omforming av infrastrukturen, borger alt sammen for det. (Det fantes elementer av statlig planlegging under New Deal og inn i 60-åra, men de blei avviklet i 80-åra under det nyliberale angrepet på denne typen av statlig maktutøvelse.)

I Kina finns derimot både de økonomiske og politiske vilkårene som kan gjøre en gjennomført keynesiansk politikk mulig, og alt tyder på at en slik kurs kommer til å bli fulgt. Vi merker oss først at Kina har veldige valutareserver. Det er enklere å drive underskuddsbudsjettering på et slikt grunnlag enn med en enorm gjeld til utlandet, slik som i USA. Det er også verdt å merke seg at helt siden midten av 90-åra har de råtne lånene i kinesiske banker blitt nedskrevet fra tid til annen gjennom tilførsel av ny kapital fra valutareservene. Kineserne har i lang tid hatt sin egen versjon av TARPprogrammet( 4) i USA, og de veit åpenbart hvordan det skal gjøres, sjøl om mange av transaksjonene er påvirket av korrupsjon. De har råd til å drive et massivt program basert på underskuddsbudsjettering, og de har et sentralisert statsvesen og bankvesen som effektivt kan gjennomføre programmet om det skulle være aktuelt. Bankene, som tradisjonelt var eid av staten, er nok privatisert på papiret for å tilfredsstille WTOreglene og tiltrekke seg utenlandsk kapital og ekspertise, men det er framleis den enkleste sak av verden å få dem til å følge statens ønsker. I USA, derimot, skaper sjøl det svakeste hint om statlig styring, for ikke å snakke om nasjonalisering, et voldsomt politisk rabalder.

Det er heller ingen ideologiske hindringer mot å omfordele økonomisk rikdom til de sektorene i samfunnet som trenger det mest, sjøl om det kan være nødvendig å nedkjempe motstand fra rike partimedlemmer og den nye kapitalistklassen, som vil ha andre interesser. Anklager om at slikt vil bety «sosialisme», eller enda verre: «kommunisme », ville rett og slett ha blitt møtt med munterhet i Kina. I Kina vil framveksten av massearbeidsløshet og tegn på omfattende sosial uro (det er nå visstnok 20 millioner arbeidsledige på grunn av krisa) sikkert drive kommunistpartiet til omfattende omfordelingstiltak, enten partiet er ideologisk motivert for å gjøre det eller ei. Tidlig i 2009 ser det ut til at slike tiltak i første rekke vil rette seg mot å blåse nytt liv i den tilbakeliggende landsbygda, som mange av de arbeidsløse har reist skuffet tilbake til etter å ha mistet arbeidet i industriområdene. På landsbygda, der både den sosiale og den fysiske infrastrukturen mangler, vil tilførselen av statlige midler og tiltak øke inntektene, utvide den effektive etterspørselen og bety starten på den lange prosessen med å konsolidere Kinas hjemmemarked.

Det er videre sterke motiver for å foreta de massive infrastrukturinvesteringene som ennå mangler i Kina, mens skattelette på den andre sida neppe har noen politisk appell. Noen av investeringene kan vise seg å være hvite elefanter, men sannsynligheten for det er mye mindre, siden det framleis er enorme mengder arbeid som må gjøres for å binde den nasjonale økonomien sammen geografisk og løse problemet med ulik økonomisk utvikling mellom de utviklede kystområdene og de utarmede provinsene i innlandet. Siden det finns en brei industrisektor, om den enn nå er i vanskeligheter og har behov for geografisk omstrukturering, er det sannsynlig at kinesernes infrastrukturtiltak vil tilhøre kategorien produktive offentlige investeringer. For kineserne kan mye av overskuddsarbeidskrafta absorberes i distrikts- og byutvikling(5), sjøl om vi tar hensyn til at eiendomsspekulasjon i byer som Shanghai på samme måte som i USA er en del av problemet, og derfor ikke kan være en del av løsninga. Infrastrukturtiltak i tilstrekkelig stor skala vil langt på veg kunne absorbere overskuddsarbeidskraft og dermed redusere muligheten for sosial uro. Dessuten vil det sette fart i hjemmemarkedet.

Når Kina bruker mer av sine finansielle reserver til å utvide hjemmemarkedet, hvilket det nesten sikkert kommer til å gjøre av politiske grunner, vil det ha mindre til overs for utlån til USA. Reduserte kjøp av kortsiktige amerikanske statsobligasjoner vil med tid og stunder tvinge fram høyere rente i USA, og dermed påvirke den innenlandske etterspørselen i USA negativt. Om ikke dette håndteres med fin hånd kan det utløse det alle frykter, men som har blitt forhindret så langt, nemlig panikksalg av dollar. Hvis den kinesiske avhengigheten av markedene i USA gradvis kan bygges ned og hjemmemarkedet i Kina ta over som kilden til etterspørsel for kinesisk industri, vil det endre maktbalansen i betydelig grad, og for øvrig skape overgangsproblemer for både USA og Kina. Den kinesiske valutaen vil nødvendigvis stige i kurs mot dollar, slik amerikanske myndigheter lenge har tatt til orde for, men egentlig vært redde for. Det vil tvinge kineserne til i enda større grad å basere seg på hjemmemarkedet. Dynamikken som dette vil skape i Kina (i motsetning til den langvarige økonomiske nedgangen som kommer til å herske i USA), vil trekke flere og flere av verdens råvareleverandører inn i handelen med Kina og redusere USAs relative betydning i verdenshandelen. Den samlede virkningen er at farta i forskyvningen av rikdom fra vest mot øst i verdensøkonomien, vil øke og raskt endre den hegemoniske maktbalansen. De tektoniske platebevegelsene i den globale politiske maktbalansen vil tilta, med alle slags uforutsigelige politiske og økonomiske følger i en verden hvor USA ikke lenger har en dominerende stilling, sjøl om det framleis er en stormakt. Ironien i dette er naturligvis at de politiske og ideologiske hindringene for ethvert omfattende keynesiansk program i USA nesten sikkert vil påskynde USAs tap av dominerende stilling i verden, sjøl om elitene i verden, eliten i Kina inkludert, vil ønske å bevare USAs stilling så lenge som mulig.

Det er et åpent spørsmål om en ekte keynesianisme i Kina (og andre stater i en tilsvarende stilling) er tilstrekkelig til å kompensere for det uunngåelige nederlaget til den nølende keynesianismen i Vesten. Men ujamn utvikling, kombinert med et amerikansk hegemoni på retur, kan meget vel være innledningen til en oppsplitting av verdensøkonomien i regionale hegemoniske strukturer. Disse kan like gjerne kjempe innbitt mot hverandre som å samarbeide om det triste problemet om hvem som skal bære byrdene ved en langvarig depresjon. Dette er ikke en oppmuntrende tanke, men å tenke gjennom en slik mulighet kan kanskje vekke Vesten til å ta alvorlig på oppgavene som venter, og få de politiske lederne til å slutte med banalt preik om å gjenskape tilliten og framtidstrua, og komme i gang med det som må gjøres for å redde kapitalismen fra kapitalistene og deres falske nyliberale ideologi. Og om det betyr sosialisme, nasjonaliseringer, sterk statlig styring, forpliktende internasjonalt samarbeid og et nytt og mye mer inkluderende (våger jeg å si «demokratisk»?) internasjonalt finansvesen – så er det slik det får bli.

(Artikkelen er fra Harveys nettside, davidharvey.org, fra februar 2009, og trykkes med forfatterens tillatelse. Artikkelen er oversatt av Harald Minken.)

Noter:

1.Tektonikk: Geoteknikk, læren om jordskorpas oppbygning/struktur.

2. WPA var et statlig organ med avdelinger over hele USA som ga de arbeidsløse sysselsetting innen offentlig byggevirksomhet, sosial og kulturell virksomhet til noenlunde vanlig timelønn, men med kortere arbeidsuke. O.A.

3. Hvite elefanter er slang (kanskje mest brukt i Verdensbanken og liknende miljøer) for prosjekter uten enhver økonomisk verdi, som storslåtte presidentpalasser eller fabrikkanlegg som aldri kommer til å bli satt i drift eller produsere noe salgbart produkt. Keynes’ poeng var ikke å fordømme hvite elefanter, men å framheve at til og med ganske meningsløse, men arbeidsintensive tiltak kan hjelpe økonomien ut av en krise dersom de gir arbeid og inntekt til de arbeidsledige. Det kan virke som om Harvey har misforstått Keynes her.

4. TARP (Troubled Assets Relief Program) går ut på å kjøpe opp råtne boliglån og andre verdipapirer fra bankene for å styrke egenkapitalen. Det er det største tiltaket i fjorårets redningspakke til bankene i USA.

5. Ordrett: The further production of space, dvs. produksjonen av et utvidet økonomisk rom.