At klimaendringer truer Jorden er ikke lenger noen nyhet. Heldigvis vet vi hvordan disse kan unngås: Redusér utslippene av drivhusgasser! Så – hva venter vi på?

Eivind Junker er vitenskapelig assistent ved juridisk fakultet, Universitetet i Oslo. Skriver på masteravhandling om internasjonal regulering av drivhusgassutslipp.

I desember skal rundt 15 000 diplomater, forskere, lobbyister og andre interesserte møtes i København for å overvære og delta i det internasjonale toppmøtet om Jordens fremtidig. Risikoen er stor for at man heller ikke denne gangen vil komme frem til en avtale som er rettferdig og robust nok til effektivt å redusere menneskeskapte drivhusgassutslipp. FNs klimakonvensjon (UNFCCC) ble vedtatt i 1992, men siden den gang har utslippene bare økt, ikke litt – men dramatisk! Hvorfor velger vi mennesker heller å risikere tap av livsgrunnlaget vårt, enn å bli enige om virksomme måter å redusere utslipp på?

Svaret er komplekst, og kan umulig besvares utfyllende i en artikkel som denne. Ambisjonen er derimot å påpeke noen av de forhold som hemmer forhandlingene om Jordens fremtid.

Søkt eksempel?

Bli derfor med på følgende tankeeksperiment: Tenk deg en bygård. Bygningen er fire etasjer høy, kledt med grå plater og lyst treverk, og omkranser en fin bakgård. Den ligner mye på andre bygårder, og kunne for så vidt ha ligget i en norsk by. Noen forskjeller fra andre bygårder finnes imidlertid. Selv om etasjene er like store, er de 100 beboerne svært ujevnt fordelt: Hele 70 stykker bor i den nederste etasjen. I andre etasje bor det 20 stykker, og i tredje åtte. I den øverste leiligheten, som opptar hele fjerde etasje, bor det kun to stykker. Som ventelig er det innbyggernes respektive inntekter som avgjør deres levestandard.

Ekteparet Normann i fjerde gjorde det svært godt på jobben for et par tiår siden. Innsats, sammen med en god porsjon flaks, resulterte i markante bonuser og betraktelig lønnsvekst. Med den nyvunne velstanden økte selvsagt også ekteparets forbruk. Naboene i tredje etasje har alltid vært litt misunnelige på Normann – noe som har ført til at de har kopiert ekteparet øverst så godt de har kunnet. Kjøpte fru Normann nye sko, ble det kjøpt fire par i etasjen under (om enn av et litt rimeligere merke). Byttet herr Normann ut fjernsynsapparatet, fikk ikke beboerne under ro i sjelen før også deres prydmøbel var fornyet. Det mest umiddelbare problemet med denne forbruksgalloppen var at den genererte store mengder søppel.

Bygårdens felles avfallsdunker ble i sin tid nemlig beregnet på at hver husstand skulle kaste én bærepose søppel hver uke. De øvre etasjenes forbruk økte raskt deres mengde til tre, fire og fem poser, og snart en hel søppelsekk, hver uke. Dette førte igjen til at søppelkassene stadig var fulle, og i frustrasjon over dette begynte noen å sette sine poser ved siden av kassene. Søppeltømmerne tok imidlertid bare med seg det som var oppi, og stadig flere uavhentede avfallsposer ble stående i søppelkasserommet. Til slutt var det så dårlig lukt i rommet at noen beboere bare åpnet døra og kastet posen sin inn – kanskje med et lite håp om at den skulle treffe oppi dunken.

Som uvaner flest forplantet dette seg raskt; snart var alle beboerne langt mer lemfeldige med hvor og hvordan de ble kvitt søppelet sitt. Noen gadd sågar ikke lengre åpne døra til søppelrommet, og satte derfor bare søppelet utenfor, i portrommet. Fortsatt hentet kommunens bil bare den ene pose per husstand i uka – og søpla i portrommet begynte å tiltrekke seg fluer, måker og rotter.

Normann, styreleder i bygårdens sameie, var bekymret over at stadig mer søppel fløt i portrom og bakgård. Mengden som ble hentet hver uke var langt mindre enn behovet var, men henvendelser til kommunens renovasjonsetat om større søppelbil, eller oftere henting, hadde blitt bryskt avslått under henvisning til stramme budsjetter. (Ville man ha oftere tømming, fikk man betale merkostnaden selv!) På påfølgende allmøte foreslo derfor styreleder Normann at alle skulle betale 100 kroner ekstra i månedlige fellesutgifter, slik at man kunne leie inn et privat søppelfirma. Forslaget utløste en storm av protester fra første etasje, hvor beboerne nektet å betale mer for avfallshåndtering. For det første ble det altfor dyrt; de hadde knapt nok penger til mat som det var. Dernest mente de det var urettferdig at alle måtte betale, når det var de tre øverste etasjenes feil at det flommet over av søppel. I første etasje kastet man fortsatt bare den ukentlige posen avfall.

Styrelederen appellerte derfor til andre- og tredjeetasjebeboerne, men heller ikke disse ville bidra med de nødvendige hundrelappene. I andre etasje fremholdt de samme argument som i første; det var ikke grunnet dem at problemet eksisterte. De hadde kanskje kastet én eller to søppelposer ekstra i uka, men på ingen måte slike mengder tredje og fjerde stod for. I tredje etasje var de redde for at ekstrautgiften skulle hindre dem i å holde tritt med ekteparet Normanns velstandsutvikling (noe de selvsagt voktet seg nøye for å si høyt). Begge etasjer holdt i tillegg fast på at det var urimelig om de måtte betale mer, hvis ikke første og fjerde etasje ble med på det samme. Og Normann ville naturligvis ikke betale alt sammen – selv for hans romslige lommebok ville det bli en svært omfattende utgift.

Og slik gikk derfor ukene og månedene; ingen kastet mindre, ei heller ville noen betale for å bli kvitt det ekstra søppelet. Selv om noen i tredje og fjerde tidvis sa at de ville forsøke å kaste litt mindre, ble det stort sett med snakket. Søppelrommet ble fullt, og det hopet seg stadig opp mer avfall i portrommet. Det hjalp heller ikke at beboerne i andre etasje stadig fikk bedre råd – dermed produserte nemlig også de stadig mer avfall. Avfallshaugene var i ferd med å spres ut i den vakre bakgården …

Et tragikomisk innslag i det hele var gamle herr Solvik i tredje, blind etter en arbeidsulykke for mange år siden, som var overbevist om at søppelproblemet var noe styrelederen hadde funnet på: «Søppel i portrommet? Sludder! Hadde det vært masse søppel rundt om kring, sånn som Normann og dem påstår, hadde jeg lukta det!» hevdet han. «Blinde har bedre luktesans, vettu – nettopp fordi dem er blinde! Næh, det er bare ljug for å kunne kreve inn mer penger av oss!», slo han fast.

Søkt eksempel? Nei, klimaproblemet er faktisk skremmende likt søppelproblemet til den fiktive bygården. Én ting er beboerfordelingen: De 30 rikeste prosentene av befolkningen i verden disponerer omtrent 75 prosent av de materielle goder. Dette medfører at 70 prosent av verdens innbyggere (beboerne i første etasje) deler på knappe 25 prosent av ressurser og verdier. Den åpenbare skjevfordelingen av verdens goder må imidlertid vente til en annen anledning – her er emnet klimaendringer.

Ansvar og skadepotensiale

Akkurat som med søpla i bygården, skyldes hele klimaproblemet noen ganske få av oss. Tenker man seg den globale tålegrense for drivhusgassutslipp fordelt likt på alle Jordens innbyggere, er det bare en minoritet som har sluppet ut mye mer enn sin andel. Vi har ikke nødvendigvis ment noe vondt med det, men det er altså en liten del av oss som har besørget oppbygging av CO2 og andre drivhusgasser i atmosfæren.

En annen likhet er hvordan konsekvensene rammer de involverte. I bygården er det beboerne nederst som vil merke lukt og andre ulemper best. Likeledes mener FNs klimapanel at Nord-Europa sågar kan få visse fordeler av klimaendringene, blant annet lenger vekstsesong for jordbruksprodukter, og mindre energibehov til oppvarming. Klimaendringene kan derimot bli fatale for folk som har svært lite ansvar for situasjonen – de fattigste i verden. Endret havnivå har allerede tvunget mennesker til å flytte fra hjemmene sine. Hele nasjoner, som Kiribati og Vanuatu, er i overhengende fare for å forsvinne fullstendig. Enorme landområder i blant annet Egypt og Bangladesh vil bli oversvømt ved bare små endringer i klimaet. Mange millioner (i verste fall milliarder) i andre deler av verden kan bli drevet på flukt. Risikoen for å oppleve skadevirkninger synes nesten å være omvendt proporsjonal til ansvaret for drivhusgassutslippene.

Økonomisk evne og utviklingsbehov

Skal klimaet reddes, må drivhusgassutslippene reduseres raskt og dramatisk. For å oppnå dette må utslippene fra fossile kilder ned. Det er to måter å gjøre dette på: enten ved å eliminere bruken av slike brensler, eller ved å bruke dem på en måte som ikke resulterer i utslipp. Uansett hvilken variant som velges, er én ting klart:ansvaret må knyttes til bruken av de fossile brenslene. Ønskes forsatt bruk av kull, olje og gass, må effektiv rensing være et absolutt krav. I motsatt fall må bruk unnlates. (Hvis alle i bygården gikk tilbake til bare å kaste én søppelpose, ville søppelhaugen i alle fall slutte å vokse!) Det er altså storforbrukerne som har størst mulighet til å redusere utslippene. Dessverre sammenfaller endringsevnen tett med lav skaderisiko. Tiltaksviljen blir tilsvarende liten.

For å krydre problemstillingen ytterligere, kan man ta med hensynet til økonomi og utvikling, som begge henger tett sammen med den generelle velferd. De historiske storutslipperne (oss) har hatt store økonomiske fordeler av å kunne pøse ut drivhusgasser fra våre maskiner. Deler av velferdssamfunnet er sågar fortsatt helt avhengig av fossile drivstoff. Fordelene de fossile brenslene har tilført samfunnet, vil ikke være enkle å gi slipp på. Samtidig hungrer store deler av verden etter tilgjengelig og billig energi, slik at også deres samfunn kan gjennomgå den samme velferdsutviklingen vårt har gjort. Kravet kan neppe anses illegitimt. Ulempen er imidlertid at Jorden simpelthen ikke vil tåle at alle forbruker på vårt nivå. (Hadde alle i bygårdens første etasje begynt å kaste så mye som ekteparet Normann, ville hele gården snart bli ulevelig – også om Normann sluttet helt å kaste søppel!) Et sentralt spørsmål er altså hvordan fattige i verden får den energien de trenger til utvikling – uten at dette fører til ytterlige utslippsøkning.

Det umuliges kunst – og en mulig løsning

De nevnte interessekonflikter skaper, sammen med mange andre det ikke er plass til å behandle her (nasjonal stolthet, (private) finansielle interesser, og internasjonale handelsregler), store problemer ved forhandlingsbordet: Rike land med store utslipp vegrer seg mot markante forpliktelser hvis ikke fattige også underkastes slike, av frykt for velferdstap. Fattige utviklingsland hevder kravet mot dem er absurd, all den tid flesteparten av innbyggerne knapt nok slipper ut drivhusgass. Samtidig vet alle at Kina, India, Afrika og Sør-Amerika aldri kan slippe ut like mye som Europa og Nord- Amerika har gjort – det vil i så fall trolig bety økologisk, økonomisk og sosialt selvmord. Kravene er mange, frontene steile og meningene ulike. Å forhandle frem en avtale som alle kan enes om, synes å være det umuliges kunst.

Kreftene bak Greenhouse Development Rights (GDR) har likevel forsøkt å konstruere et avtalerammeverk som favner alle de ovennevnte problemstillinger – og viktigst av alt: som de mener har god mulighet til å vinne allmenn oppslutning! At avtaleforslaget er et rammeverk innebærer at det inneholder visse mekanismer og systemer som ivaretar formålet, men som likevel gir rom for forhandlinger om detaljer. Kort fortalt oppstiller GDR en såkalt global utviklingsgrense («Developent Threshold»), som er et nivå i hver enkeltpersons inntekt. Alle som tjener mindre enn dette nivået, skal ikke behøve ikke å bidra til hverken utslippsreduksjon eller skadeforebyggende arbeid.

Basert på utviklingsgrensa anvendes en ansvars-og-evne-indeks («Responsibility- Capacity Index») for å avgjøre det enkelte lands plikt til avbøting av klimaproblemene. Ansvarsdelen av indeksen baseres på landets kumulative (sammenlagte) utslipp siden 1990, unntatt det som skriver seg fra virksomhet under utviklingsgrensa. Evnedelen er ganske enkelt den totale inntekt, men også unntatt inntekten under utviklingsgrensa. Både utviklingsutslipp og -inntekt unntas dermed fra regnestykket, slik at grunnleggende utvikling fremmes. GDRs formål er å gjennomføre UNFCCCs målsetning om et bredt klimasamarbeid mellom alle land, med innsats i henhold til det felles, men differensiert ansvar, og kapasitet («… protect the climate system … on the basis of equity and in accordance with their common but differentiated responsibilities and respective capabilities»).

GDR foreslår også en løsning på et vesentlig problem med dagens system for reduksjon av drivhusgasser (som er basert på Kyotoprotokollen). Per idag er det bare fullt industrialiserte stater som har forpliktelser til utslippskutt (de såkalte Annex 1- landene). Dette medfører eksempelvis at Kina – hvor 20 % av befolkningen tjener over GDRs foreslåtte utviklingsgrense, og det totale utslipp er større enn USAs – ikke har noen utslippsforpliktelser. Noenlunde det samme gjelder land som Mexico, Argentina og Sør-Korea: Disse landene har så langt har sluppet forpliktelser fordi deres bruttonasjonalprodukt (BNP) per innbygger har skjermet de (stadig økende) storforbrukende minoritetene i landene. Det er imidlertid ingen grunn til at en rik, storforbrukende kineser eller argentiner skal slippe unna, bare fordi han bor i et land hvor de fleste er mye fattigere enn ham!

En genistrek ved GDR er derfor at ordningen, gjennom å basere seg på enkeltpersoners inntekt istedenfor nasjonens, tillater utvikling samtidig som ansvar tillegges rike personer i fattige land. Utviklingsland vil derfor få ansvar basert på de som tjener mer enn utviklingsgrensa. Når middelinntekten og velferdsnivået med tiden øker, vil stadig flere tjene over denne grensa – og landets reduksjonsplikt/avbøtingsansvar øke tilsvarende. Vi som allerede har forpliktelser etter Kyoto-systemet, har få eller ingen innbyggere under utviklingsgrensa, og vil derfor få krav basert på hvor rike vi er. Særlig fattige land, hvor få eller ingen tjener mer enn utviklingsgrensa, vil derimot ikke få krav om kutt i sine utslipp i det hele tatt.

København 2009 – vendepunktet?

Utslippene våre må reduseres, og det må skje raskt. For å oppnå dette, må alle bli enige – det nytter ikke at Europa slutter å slippe ut, hvis eksempelvis Kina og India tar over der Europa slapp! Effektivitet krever globalt samarbeid, og det er med dette formål toppmøtet i København avholdes. Få tør dessverre håpe på et sluttresultatet som faktisk fungerer. GDR er imidlertid en realistisk mulighet, og bør kunne være til inspirasjon og støtte for forhandlerne og politikerne som, på vegne av oss alle, skal forsøke å redde Jordens fremtid. Hvis mange nok blir oppmerksomme på dette alternativet – kanskje København likevel kan bli vendepunktet?

Fortell derfor regjeringen at du støtter kampen for en rettferdig, global klimaavtale: http://www.kirkensnodhjelp.no/ Engasjer-deg/Engasjer-deg/Climate-Justice/

Kilder og mer lesestoff:

Denne artikkelen tar for seg spørsmål knyttet til en mer miljøvennlig byutvikling. Byplanfaglige spørsmål drøftes, men en mer miljøvennlig utvikling er først og framt avhengig av politiske beslutninger. Hvert avsnitt avsluttes derfor med konkrete krav til hva som bør være styrende for byutviklingen framover.
Byutviklingen betyr mye for levekår, bruk av energi og miljø.

Johan-Ditlef Martens er sivilarkitekt og har i hovedsak jobbet med bolig- og byplanfaglige spørsmål. Tidligere sjefsarkitekt i Husbanken.

Hvordan byenes areal- og transportforbruk organiseres, betyr mye både for folks levekår og miljøet. Mange sliter med daglige gjøremål som å komme seg på jobb, levere barn i barnehagen, handling og andre daglige gjøremål fordi disse ligger på ulike sider av byen og ikke i nærheten av boligen. Pendling er et stort problem for mange arbeidstakere. Tar vi med reisetid, er det ikke lenger snakk om åtte timers arbeidsdag, men for mange opp mot 10 timer.

Ofte er man avhengig av bil for å nå de ulike målene. Derfor er også bilen det største miljøproblemet i byene

• 1,5 millioner mennesker utsettes for støy på mer enn 50 desibel i gjennomsnitt over døgnet ved sin bolig. Et flertall av disse opplever å være plaget av støy. Vegtrafikken står for over 70 prosent av støyplagene.
• I 2005 ble 230 000 personer i Oslo utsatt for svevestøvninåer over nasjonale mål. Vegtrafikken er hovedkilden også til dette.
• Uslipp av CO2 bare fortsetter å øke, fra 50 millioner tonn CO2-ekvivalenter i 1990 til 55 mill. tonn i 2007.
• I 2007 ble 233 personer drept i biltrafikken, mens ca. 12 000 ble skadet.

Ved siden av folks dagligliv betyr byenes organisering mye for varetransporten og andre oppgaver i samfunnet der konsekvensene for energibruk og miljø er store. Dette er sterkt underkommunisert. Hvem vet at Erik Solheim, som miljøvernminister og ansvarlig for plandelen i plan- og bygningsloven, er øverste politiske leder for byutviklingen i Norge?

I følge SSB sto vegtrafikken for 28 % av utslippene av klimagasser (CO2-ekvivalenter) i landets kommuner i 2006. Og utslippene bare øker til tross for at politikerne sier at de skal reduseres. Nasjonal Transportplan (NTP) tar som utgangspunkt at både biltrafikk og kollektivtransport, samt fly- og båttransport, skal øke med 20-30 % fra i dag fram til 2019.

Oslopakke 3, med støtte fra SV og Arbeiderpartiet, vil legge til rette for 30 % økt biltrafikk.

Private husholdninger (stasjonære kilder) står for ca. 20 % av energibruken i Norge, men utslipp i form av klimagasser fra denne energibruken er liten, bare ca 3 %, da mesteparten er strømforbruk. Men strøm er en meget høyverdig energikilde som ikke bør brukes til oppvarming. Til dette bør man bruke fjernvarme/vannbåren varme. Frigjort strøm kan da brukes til blant annet høyhastighetstog.

Sentralisering og regional utvikling former byene

Sentralisering og tilflytting til byene legger viktige premissene for byutviklingen. Drivkrefter er endringer i næringsstrukturen der industri- og landbruksarbeidsplasser legges ned til fordel for tjenesteytende næringer i byene. 77 % av landets befolkning bor nå i byer og tettsteder. Det skjer også store endringer innen i byene. Rundt om i Europa legges det også ned tradisjonelle industriarbeidsplasser blant annet tilknyttet havna til fordel for boliger og kontorer. Demografisk utvikling og innvandring har også betydning for byutviklingen.

Sentraliseringen fører til stort underskudd på boliger i de store byene, noe som igjen driver boligprisene i været. I kommuneplanen for Oslo, 2008 mot 2015, legges det til grunn at det er behov for å bygge 80 000 boliger fram mot år 2025. Halvparten av dette, 40 000 boliger, skal skje som fortetting i indre by. Av miljømessige årsaker er det fornuftig å fortette der det allerede er bygget, men erfaringer fra de store byene viser at kvaliteten er blitt alt for dårlig med hensyn til utearealene og barns muligheter til lek. Ytterligere fortetting vil fort gå ut over grøntområdene.

For å sikre et rimelig forhold mellom tilbud og etterspørsel etter boliger i byene er det nødvendig både å begrense tilflyttingen til byene og å styrke den regionale planleggingen.

Sentraliseringen må stoppes gjennom en aktiv distriktspolitikk, men vi må samtidig ha en politikk for hvordan man skal håndtere den sentraliseringen som nå foregår.

Alle de store byene inngår i regionale bolig- og arbeidsmarkeder. Folk bor og arbeider på tvers av kommunegrensene. Dagens planlegging har ikke tatt hensyn til dette. Arbeidsplasser og tett boligbebyggelse konsentreres i storbyene. Sterkt kommunalt selvstyre fører til at omkringliggende kommuner ofte prioriterer småhusbebyggelse basert på bruk av privatbilen. Bilbaserte kjøpesentre har svekket den tradisjonelle handelsnæringen i bysentra der kollektivtrafikkdekningen er god.

De fleste partiene sier at de er for å styrke kollektivtrafikken, men få er opptatt av at også arealbruken må styres for at man skal få mer miljøvennlige byer. Det nytter ikke å styrke kollektivtrafikken hvis ikke folk bor eller arbeider langs med kollektivårene. Arbeidsplasser må konsentreres i byenes sentra og i knutepunkter for kollektivtrafikken. Boligene må konsentreres i lokalsamfunn tilknyttet et finmasket nett av kollektivårer. Bilbaserte arbeidsplasser som lagervirksomhet møbel- og hvitevarebutikker og andre plasskrevende virksomheter kan lokaliseres til et hovedvegnett. Et sammenhengende gang- og sykkelvegnett knytter på samme måte som kollektivnettet, byen sammen.

Miljøverndepartementet har illustrert på en god måte hvordan byenes areal- og transport bør organiseres på tvers av kommunegrensene. Se figur neste side.

En slik lokalisering av boliger og virksomheter i tilknytning til kollektivårer vil også bidra til å styrke muligheten til å benytte fjernvarme. Disse kan inngå i det samme infrastrukturnettet.

Fylkeskommunene, sammen med kommunene, må utarbeide regionale areal- og transportplaner (fylkesdelplaner) som ser kollektivtransporten i sammenheng med lokalisering av boliger, service og arbeidsplasser. Disse planene må være bindende for de berørte kommunenes arealplaner.

Bygging av bilbaserte kjøpesentre må stoppes.

I østlandsområdet, som er Norges største sammenhengende bolig- og arbeidsmarked, må aksene Skien, Oslo, Lillehammer og Halden behandles under ett med vekt på å styrke jernbanenettet.

Det foreligger argumenter både for og mot høyhastighetstog. Tall viser at tog som ikke bruker mer enn tre timer godt konkurrerer med fly, noe som vil være tilfelle mellom de største byene i Norge. I dag går det fly hver time mellom de store byene. Det er et enormt kundegrunnlag og høyhastighetstog vil kunne konkurrere med disse. En fordeling av ulike stoppesteder vil gjøre det mulig å betjene flere stasjoner enn bare endepunktene.

Derfor må:

• Boligområder lokaliseres til akser for kollektivtransport.
• Høyhastighetstog bygges mellom de største byene i Norge.
• Miljøvennlig energi og fjernvarme må inngå som ledd i byutviklingen.

Kollektivtransport må erstatte andre transportformer

Som beskrevet over legger NTP opp til en samlet økning av transportomfanget. Det hjelper lite på miljøet hvis økt kollektivsatsning bare skal komme i tillegg til økning av bil- og flytrafikk. Kollektivtransporten bruker også energi.

De største utgiftene til kollektivtransport ligger i driftsutgiftene. Disse får i Norge langt mindre subsidier enn i en rekke andre europeiske byer, bare ca 25 %, mot der nærmere 50 %.

Derfor må:

• Energibruk til transport fryses på dagens nivå.
• Omfordel fra bil og fly til kollektivtran sport og tog.
• Halvering biltrafikken i de største byene og forby privatbil i de sentrale bykjernene.
• 50 % av driftskostnadene skal betales av det offentlige.
• Veiprising må innføres for å begrense bruk av privatbil og styrke kollektivtransporten.
• Parkeringsrestriksjoner på bil i sentrale bystrøk.

Grøntområder er viktig for alle aldersgrupper

De mest miljøvennlige transportformene er gange og sykling.

Nærhet til grøntområder er viktig for både voksne og barn. Trafikksikker adkomst til parker og plasser er mange steder en forutsetning for at barn skal få brukbare lekearealer. Grøntområdene betyr også mye for klimaet i byene. De bidrar til å holde på og regulere fuktigheten i byen og bedre luftkvaliteten. Trær og busker er også viktige for å kunne oppleve vakre omgivelser og årstidene skitninger. De siste årenes spekulasjonsbyggeri av boliger i sentrale byområder har gått ut over eksisterende grøntområder. De er også så tette at det nesten ikke har vært plass til utearealer eller lekeplasser. Mange boliger mangler sol store deler av dagen. Leilighetssammensetningen med vekt på ekstremt små boliger gjør det nesten umulig for barnefamilier.

Norske byer har svært dårlig utbygd sykkelveinett sammenlignet med mange europeiske byer. For mange er det et svare strev å måtte ta bilen for å levere ungene i barnehagen, handle eller andre daglige gjøremål. Disse formålene bør lokaliseres slik at de kan nås til fots eller med sykkel. Gang- og sykkelveier kan med fordel ses i sammenheng med grøntområdene. Det er triveligere å sykle i grønne omgivelser framfor langs med sterkt trafikkerte bilveier.

Derfor må:

• Det bygges et sammenhengende gang- og sykkelveinett i byene.
• Byene planlegges for alle aldersgrupper og sikre barn gode lekearealer.
• Det utarbeides forpliktende og bindende grøntplaner i byene som sikrer en sammenhengende grønnstruktur.
• Boligene utformes og lokaliseres slik at det er trafikksikker adkomst til gode lekearealer.

Dette vil legge begrensninger på bruk av privatbil i direkte tilknytning til boligen, men kan vi akseptere at folk må gå 500 m til kollektivtransport må vi også kunne akseptere gangavstand til bilen.

Byplanleggingen er privatisert og tomteprisene styrer byplanleggingen

Enkeltprosjekter må ses i en større byplansammenheng. Offentlig byplanlegging er gradvis svekket.

I dag er det nesten bare de private utbyggerne som lager reguleringsplanene, som kommunen i neste omgang skal godkjenne. De ulike utbyggerne sitter på hver sin tue og forsvarer sine interesser, ofte i form av krav om høyest mulig utnyttelse. Parker er ikke særlig profitabelt. Kommunen godtar høye utnyttelsesgrader, som igjen er med på å drive tomtekostnadene i været. Private aktører skylder igjen på høye tomtekostnader som begrunnelse for høy og uforsvarlig utnyttelser. Her utsettes byen for ren «sirkelargumentasjon » styrt av kommune.

Privatisering av offentlige etater er også et stort problem for byplanleggingen.

• Statsbygg er blitt Entra
• NSB er blitt ROM
• Havneselskapet er blitt HAV

Deres viktigste oppgave er maksimal fortjeneste, ikke et samfunnsansvar i form av gode byplaner. I tillegg ser vi at flere byer, med Oslo i spissen, selger ut kommunale tomter. Det som kunne vært et meget godt virkemiddel for kommunal styring og byplanlegging, er skuslet bort i kortsiktig inntjening.

Skal nye boligområder ha trafikker adkomst til gode leke- og utearealer, krever det at veier, tomter og parker sees i en større sammenheng. Samlokalisering av service, boliger, skoler og barnehager krever omfattende by- og samfunnsplanlegging. Erfaringer viser at folk er opptatt av nærmiljøet, trafikksikkerhet, gode lekearealer, mm. Det er derfor et godt grunnlag for å trekke folk med i planlegging av byens nærområder.

Derfor må:

• Den offentlige byplanleggingen styrkes.
• Det utvikles lokalsamfunnsplaner i samarbeid med befolkningen og lokale interesseorganisasjoner og næringsdrivende.
• Salg av kommunale tomter stoppes.

Konsentrert utbygging er mer miljøvennlig enn spredt eneboligbebyggelse

Det jobbes i dag mye for å redusere energibruken i bygninger. Bruk av fjernvarme, varmepumper, solcellepanel, m.m. blir stadig mer vanlig. I tillegg vil ny plan- og bygningslov skjerpe kravene betydelig til energibruken i nye bygninger. Alt dette er bra. Men erfaringer viser at det som virkelig kan monne, er rett og slett å bygge mindre og mer konsentrert. Norge har i dag en av verdens høyete boligstandard med gjennomsnittlig over 50 m2/person. Det kan se imponerende ut med alskens avanserte miljøløsninger i en stor enebolig, men eneboligen er et problem i seg selv i tillegg til at denne boformen også skaper mye trafikk.

Grafen viser at energibruken til en familie på fire personer er tre ganger så stor i en perifert beliggende enebolig på 200 m2 som i en sentralt beliggende blokkleilighet på 90 m2. Den viser at energibruk til transport og stasjonære kilder også må ses i sammenheng. Tallene er hentet fra Norsk institutt for by og regionplanlegging (Petter Næss) og fra SSB.

Derfor må:

• Konsentrert utbygging som blokk og rekkehus må prioriteres framfor utbygging av eneboliger.

Energieffektivisering er det viktigaste tiltaket i når det gjeld energi, både på kort og lang sikt. Dette er det internasjonal semje om. Dette gjeld både økonomisk, og ikkje minst for virkninga på klimaet og miljøet generelt. Energieffektivisering gir meire energi for pengane, er utan miljøkonsekvensar, gir raskare resultat og fleire arbeidsplassar enn ved investering i ny produksjon. Kraftlinene blir avlasta, mens ny produksjon må bli brakt fram til forbrukarane på nye og miljøfiendtlege kraftliner
Trass i dette, blir det store presset ikkje lagt på energieffektivisering, men på omkamp rundt vassdragsvern og nedbygging av kysten med kostbar og miljøskadeleg vindkraft og kraftliner.

Mads Løkeland er med i Miljøutvalet til Raudt og landsstyremedlem i Naturvernforbundet.

Energiselskapa sit med stor kapital, og vil investere i ny produksjon. Der kan dei tene pengar, mens det er lite å tene på energisparing for dei. Dette avslører ein grunnleggjande feil i organiseringa av energisystemet vårt. Det fornuftige førstevalet, energieffektivisering, blir ikkje vektlagt av energiselskapa som driv ein effektiv kampanje for å mane fram spøkelset energikrise og behov for ny omfattande produksjon i gasskraftverk, vindkraft og i verna vassdrag.

I tillegg blir klimaet brukt som argument for å gjennomføre store naturinngrep i Noreg. Vi skal forsyne Europa med rein, fornybar kraft. Energiselskapa seglar her under falsk flagg, både når det gjeld tiltak mot energikrise og tiltak for klimaet.

Både byggjenæringa, NHO og industrien har kome i konflikt med denne einsidige satsinga på ny produksjon frå energiselskapa. Dei ønskjer ikkje å bli akterutsegla når næringslivet i andre land satsar på energieffektivisering, og i januar i år la dei fram ei energiutgreiing som viser at det er mogleg å spare 20 % på all bruk av energi innen 2020, dersom det blir lagt til rette for det. Silisiumverket Elkem Thamshavn er eit viktig døme på kva som er mogleg å oppnå i kraftkrevjande industri. I tillegg til å levere spillvarme til fjernvarmeanlegg, skal dei gjenvinne 30 % av all elektrisiteten dei bruker. Tilsvarande tiltak kan ein også ta på aluminiumsverk – teknologien er ferdig utvikla, men er ikkje teke i bruk.

Eit hinder for å få fart på slike tiltak, er at mens ny vindkraft vil få 8 øre/kWh i offentleg stønad, får tiltak for energisparing berre 2,5 øre/kWh. I tillegg fører vindkrafta til utbygging av nye kraftliner, ein kostnad som forbrukarane og industrien må betale. Energisparing bør difor få større stønad enn ny produksjon. Minstekravet er at energisparing og ny produksjon må bli likestilt.

Det er sjølvsagt mogleg og viktig å koma vesentleg lenger ned enn til 20 % energisparing når vi ser vidare enn til 2020. Ikkje minst vil den sokalla passivhusstandarden kunne bli eit sentralt virkemiddel ved nybygg og rehabilitering av eldre bygg – dersom slike krav blir lagt inn i byggjeforskriftene.

20 % energieffektivisering vil gje oss 25 TWh større overskot av elektrisk kraft. Dette vil dekke elektrifisering av sokkelen (14 TWh – Bellona 2008), elektrisk bilpark (5 Twh – Bellona 2007), høyhastighetsbaner og fortsatt gje så stort overskot at det er vanskeleg å få eksportert energien på dagens kraftliner.

Stans tapet av biologisk mangfald

Det er i dag stor politisk semje om at det er viktig å ta vare på det biologiske mangfaldet i verda og i Noreg spesielt, som har ein natur som i mange samanhangar er unik. Fleire Storting og regjeringar har slutta opp om dette år for år, og også i år set statsbudsjettet opp arealet av inngrepsfri som ein målestokk for vellukka arealforvaltning.

I praktisk politikk er det likevel langt mellom liv og lære. Årsaka er kanskje at det ikkje alltid er enkelt å sjå og forstå kva det inneber å ta vare på natur og biologisk mangfald. Naturen er uhyre kompleks, der nokre samanhangar er lettare å sjå enn andre. Mange vil intuitivt forstå at det er eit stort sjansespel å tillate storstilt fiske etter raudåte og krill, som er sjølve grunnlaget for det meste av livet i havet. Likevel er den norske fiskerikapitalen i gang med å byggja om til eit storstilt fiske etter raudåte og krill. Då ser det ut til at det er vanskelegare å forstå at det er viktig å ta vare på inngrepsfri natur og vassdragsnaturen.

For mange artar er det vesentleg å ha store, samanhengande område med lite inngrep, og med lite menneskeleg aktivitet, og det er mange artar som er avhengige av alle dei små og store vatn, bekkar, myrdrag og elver. Den norske faunaen er gjennom mange tusen år tilpassa det særeigne ved den norske naturen, og gjer ein store inngrep, får det også store følgjer. Fagfolk er samde om at vern av inngrepsfrie naturområde er eit tiltak i arbeidet for vern av det biologiske mangfaldet. Regjeringa har lovt å stanse tapet av biologisk mangfald innen 2010, og i dag har vi 270 kjende artar som er kritisk truga og ei lang raudliste over andre sårbare og truga artar. Så kan ein jo spørje om det spelar noka rolle at naturområde blir fragmentert, delt opp av vegar, vindkraftverk og hytteområde slik at naturlege vandringar blir hemma? Vi har jo så mykje å ta av i Noreg, så vi må kunne tillate oss å bruke ein del av naturen. Det er riktig at vi fortsatt har fortsatt er mykje att, og naturen har til no vist seg svært tilpassingsdyktig, men det er i ferd med å skje store endringar. Problemet er når alle tenkjer at vi har nok, og at dei inngrepa dei gjer, ikkje spelar ei rolle i den store samanhangen, i kvar kommune, i kvart energiselskap, i Vegvesenet, i forsvaret og i Norges vassdrags- og energidirektorat.

Riksrevisjonen greip tak i dette i 2006 og kom med ein knusande kritikk av denne «bit for bit forvaltninga»: Det skjer ei systematisk nedbygging av areal som det er nasjonal semje om å verne. Norsk natur blir bygget ned i eit tempo og i eit omfang som fører til eit stort tap av biologisk mangfald.

Vindkraft er store naturinngrep

På denne bakgrunnen må vi også sjå planane for vindkraftverk langs kysten. I Tyskland og i Danmark blir vindkraftanlegga plasserte i kulturlandskapet. I Noreg blir dei nesten utan unntak lagt i inngrepsfri natur. Berre i Midt Noreg er det planar for vindkraftanlegg, som med tilhøyrande kraftliner vil føre til nedbygging av 800 km2 inngrepsfri natur. Til samanlikning er det i Trillemarka verna 147 km2. I tillegg er det spesielt alvorleg at mange av dei planlagde anlegga ligg midt i «kystriksvegen» for trekkande fugl frå store delar av Europa, og at dei omkransar Trondheimsfjorden, som kanskje utgjer det viktigaste og største våtmarksområdet i landet. Det vil ikkje nødvendigvis seia at fuglane blir slått i hel, sjølv om det også skjer i eit visst omfang med både havørn og andre artar. Det er like viktig at ein kan få omlegging av trekkruter, som kan føre til vesentleg redusert hekkesuksess. Dette finst det erfaring med frå andre stader i verda.

For mange fugleartar på kysten har vi sett ein dramatisk nedgang dei siste åra, og nesten fullstendig samanbrot for nokre artar. Årsakene er mellom anna overfiske og annan menneskeleg aktivitet. Storstilt utbygging av vindkraft langs kysten kan bli enno ein spikar i kista – er vi villige til å ta den risikoen?

Det blir sagt at det ikkje er aktuelt å byggje alle desse anlegga, så vi treng ikkje vera engstelege, men det har vist seg at det einaste som kan hindre dette, er stor folkelege motstand, for politikarane står på for fullt for nedbygging, trass i at dei har programfesta å verne den inngrepsfrie naturen mot ytterlegare inngrep. Ronny Kjelsberg frå Raudt, var den einaste som røysta mot fylkesdelplan vindkraft og for ei forsvarleg forvaltning av kysten i Sør Trøndelag fylkesting i desember 2008, ein plan som opnar for nedbygging av 300 km2 inngrepfri natur, berre i Sør Trøndelag, kanskje det største og mest alvorlege naturinngrepet i fylket nokon gong.

Vindkraft på land som naturinngrep

Vindkraft er spesielt arbeidsintensivt, samanlikna med vasskraft, og i følgje energiselskapa må ein ha ein tilsett per 15 MW installert effekt (3 turbinar). Kvar turbin blir besøkt kvar dag, og det er mykje vedlikehald. Dette krev eit omfattande nett av kraftige vegar som drenerer landskapet og med stor aktivitet, både sommar og vinter. Mange artar, både plantar og dyr blir sterkt påverka, og inngrepet delar opp den inngrepsfrie naturen i bitar. Dersom vi skal ha vindkraftanlegg i inngrepsfri natur, må vi vera klår over, og akseptere at eit vindkraftanlegg er eit industrianlegg for produksjon av elektrisitet, der naturen er tapt, ikkje berre for viktige delar av plante- og dyrelivet, men også for friluftslivet. Ein kan dra på besøk for å sjå på anlegget, men med den støyen og rørslene som følgjer med, spesielt når det er ein del vind, gjer at ein går andre stader for å dyrke friluftslivet. I tillegg er det åtvaringar på områda om fare for iskasting på vinterstid (Bessakerfjellet). Kva skjer når dei 20 konsesjonsåra er omme, blir anlegga teke ned? Investeringa i infrastrukturen ferdig med vegar og kraftleidningar og det er rimelegare å erstatte turbinane enn å byggje nytt anna steds. Det skal mykje til for å ta ned anlegget og fjerne alle spor,og det har vist seg vanskeleg å få fjerna naturinngrep som vegar. Det viser ikkje minst striden om Snøheimvegen midt inn i hjertet av villreinens rike i Dovre. Ein slik veg kunne ikkje bli bygget der i dag, men når vegen først er der, er det politisk uhyre vanskeleg å fjerne dette alvorleg inngrepet.

Fornybar energi til Europa?

Dette blir gjerne brukt som argument for å forsvare nedbygging av kystnaturen i Noreg, men er det eit haldbart argument?

Som vi har sett på anna stads i artikkelen, har vi tilstrekkeleg elektrisitet i Noreg, og kan dekke nye bruksområde og auke eksporten dersom vi satsar på energieffektivisering. All ny produksjon vil difor gå til eksport. Dette er viktig å ha klårt for seg, og då må vi sjå på kven som skal ha energien.

Storbritannia satsar stort på vindkraft til havs for å dekke eige behov, og dei er godt plasserte slik sett. Det er med andre ord kontinentet som eventuelt skal ta imot norsk vindkraft for å kunne leggja ned kolkraftverk. Det er for øvrig eit ope spørsmål om dei vil leggja ned kolkraftverk eller om norsk kraft vil koma i tillegg til det dei allereie bruker. Skal ein gå inn på avtaler med Tyskland og andre om dette, så må dei forplikte til nedbygging av kraftverk basert på fossilt brensle.

Dersom det blir bygget ut vindkraft langs kysten av Noreg, må krafta bli transportert sørover til kontinentet. Vi får ein dobbel negativ miljøverknad. Fyrst blir det rasert inngrepsfri natur i vindkraftanlegga, og så blir det store naturinngrep ved å føre fram nye, store kraftliner langs heile landet.

Det fornuftige (dersom vi skal eksportere energi) er å byggje kraftanlegga nær kontinentet. I sørlege Nordsjøen, rundt Ekofisk og eit stykke lenger nord, er det i delar av området 30–50 m djupt hav, og teknologien er i hovudsak ferdig utvikla for utbygging av slike område. Aker Verdal produserer i dag understell til tysk del av Nordsjøen, der understellet blir plassert på botn, med vindturbinar på toppen. Fred Olsen Energy og Lyse kraft har meldt kvart sitt anlegg på slike grunne havområde, kvart på 4,5 TWh. Ut i frå meldingane kan ein rekna ut at eit kvadrat på 7,5 x 7,5 mil i dette området kan produsere 125 TWh, like mykje som dagens norske elektrisitetsproduksjon. Potensialet er enormt, og avstanden til kundane kort. Mens «brukstida » er ca 3000 timar i året for anlegg på kysten, har havbaserte anlegg 4500 timar på grunn av jamn og sterk vind.

Så kan ein spørje om det ikkje har miljøkonsekvensar å byggja ut anlegg i dette området, og sjølvsagt, det har konsekvensar. Det er fuglar også i dette området, men ut i frå det vi kjenner i dag, er konsekvensane vesentleg mindre enn ved utbygging på land. Fiskeridirektoratet og Havforskingsinstituttet har sett på konsekvensane for livet i havet, og dei viser både positive og negative virkningar, og det er behov for meir forsking.

Eit ankepunkt mot havvindkraft har vore at kostnadene, både til investering og drift er større enn på land. Då har ein ikkje teke med i reknestykket at kostnadene for transport av krafta til kundane blir mindre fordi avstanden blir kortare. I tillegg må vi rekne med at utviklinga vil føre med seg lågare kostnader når det blir fleire anlegg av denne typen. Miljøargumentet er likevel den viktigaste grunnen til å satse på havvindkraft framfor vindkraft langs kysten.

Oppsummert

Lat oss i hovudsak stanse all vidare satsing på vindkraft på land.  

Biodrivstoff eller agrodrivstoff som det også blir kalla har blitt framstilt som ein måte å få transporten «klimanøytral». Det har samtidig fått skulda for auka klimagassutslepp gjennom øydelegging av regnskog. Det har positive konsekvensar for lokal og nasjonal energitryggleik, men har store negative konsekvensar for tilgang til jord, og matvareprisar.
Kan biodrivstoff løysa klimakrisa? Og vil det skje på bekostning av verdas fattige?

Ingrid Baltzersen er bystyremedlem i Oslo og nestleiar i Raudt.

Biobrensel, det vil seie brensel av biologisk materiale, har vore ei viktig energikjelde så lenge menneska har bruka eld. Framleis brukar 52 prosent av befolkninga i utviklingsland biobrensel for å varma opp husa sine, gjennom å brenna mellom anna tre, kumøkk eller avfall. Drivstoff av biologisk materiale har også blitt bruka til transport og jordbruksmaskineri. For to hundre år sidan gjekk tjue prosent av jordbrukslandet i USA til fôr til trekkdyr. Biodrivstoff direkte brukt i maskineri er heller ikkje nytt, den første dieselmotoren i 1892 gjekk på peanøttolje, og ein av dei første bilane Henry Ford designa gjekk på etanol. Men så tok billig råolje frå Midtausten over samtidig med masseproduksjonen av bilar begynte.

Klimaargumentet er det mest brukte argumentet for at regjeringer og internasjonale institusjonar støttar produksjon av biodrivstoff. Men det er andre, like viktige, argument som ligg bak. Energitryggleik er eit viktig mål for regjeringer. Det å vera avhengig av fossilt drivstoff gjer ein veldig sårbare, både i forhold til pris og råvaretilgang, men også i forhold til internasjonal politikk. Brasil har difor vore tidleg ute med å produsera etanol av sukker, og mesteparten av bensinen seld i landet inneheld ein fjerdedel etanol. Utvikling av landbrukssektoren og produksjon for eksport (såkalla cash-crop), er også eit viktig argument for å setta i gang biodrivstoffproduksjon. På grunn av låge prisar på matvarer går produksjonen mange stader ned, og landsbygda blir fråflytta. Produksjon av biodrivstoff er eit verke-middel for å motverka dette. Det er altså ikkje berre idealistiske miljøaktivistar som er for biodrivstoff, også sterke kapitalkrefter, internasjonale institusjonar og regjeringer kan vera for det av andre grunnar enn for å redda klimaet.

Klimanøytralt?

Klimaargumentet for å bruka biobrensel i staden for fossilt brensel, er at biobrensel er ein del av ein syklus. Produksjonen av drivstoffet skal i teorien binda opp tilsvarande mengde karbon som det bruken av drivstoffet frigjer. Mens fossilt brensel er laga av planter som bandt opp karbondioksid for millionar av år sidan, så bind plantane i biobrenselet opp karbondioksid som er i lufta i dag. Teorien er grei, problemet er at produksjonen av biodrivstoff ikkje nødvendigvis følger teorien.

Biogass basert på avfall er ein smart måte å bruka klimagassane som blir laga når avfall blir brutt ned til eit godt formål. Biodiesel og bioetanol kan vera både småskalaproduksjon til lokal bruk, og store plantasjer som produserer for sal i stor skala og eksport. Småskalaproduksjon til lokalt bruk er som regel positivt i forhold til klimagassutslepp, og kan føra til elektrifisering der andre ikkje vil investera fordi det ikkje er lønnsomt. Dei som er veldig for biodrivstoff trekk fram eksempel om at ein kan bygga aggregat som kan driva kjøleskap og maskinar, og gjera lokalsamfunna meir uavhengige. Men det er storskalaproduksjonen på plantasjer som vil ha noko å sei viss ein skal legga om bilparken til å gå på biodrivstoff. Det er storskalaproduksjonen som har hatt mange negative konsekvenser for klima, matvaretryggleik, biodiversitet, småbønder og urbefolkning sin tilgang til jord osb. Storskalaproduksjon på plantasjer blir også kalla agrodrivstoff, fordi det er drivstoff produsert i jordbruket, og det omgrepet eg vil bruka vidare i artikkelen.

Agrodrivstoff har i ein del tilfelle negative konsekvenser for klimaet. Det er eit viktig argument for at me bør stilla krav til det, og ikkje sjå på det som hovudløysinga på klimakrisa. Eit mykje bruka eksempel er produksjonen av palmeolje til biodiesel i Indonesia og Malaysia. Palmeoljeplantasjene har ført til omfattande nedhogging av regnskog. I tillegg til dei negative konsekvensane det har for biologisk mangfald og urfolk, så er det utruleg dårleg for klimaet. Regnskogen kan ikkje berre målast i flate men i kubikkmeter, plantene som bind CO2 veks oppå kvarandre tett i tett. Og å brenna den ned for å planta palmer, gjer eit dårleg klimaregnskap. Mesteparten av palmeolja som blir produsert no, blir bruka i kosmetikk og matvarer, og ikkje til agrodrivstoff. Men regjeringene i begge landa har i ei felles erklæring varsla ei storstilt satsing på agrodrivstoff, så utsiktene til å kunna ta ein del av denne marknaden er nok ein viktig grunn for at plantasjene blir utvida.

Nyrydning der ein ikkje brukar energien i biomassen, til dømes ved brannrydning av skog for å laga plantasjer, er generelt dårleg i eit klimaregnskap. Det same gjeld drenering av myrer som fører til kraftig nedbrytning av organisk materiale, og frigjer klimagassane som er lagra der. Nyrydning av mark må til viss ein ikkje skal bruka eksisterande jordbruksland, og dermed maten vår for å produsera agrodrivstoff.

Det er veldig ulikt utifrå råvaretype og produksjonsmåte om agrodrivstoffet faktisk er klimanøytralt, eller positivt for klimaet. Produksjonen av agroetanol basert på mais fører til dømes til meir klimagassutslepp enn det som blir bunde opp i dyrkinga. Det betyr at mesteparten av agrodrivstoffproduksjonen i USA er dårlig for klimaet.

Matvaretryggleik

Matvaretryggleik betyr sikker tilgang på sunn mat. Auka matvareprisar har skada fattige folk sin tilgang på mat. Når matvareprisane aukar raskt, eller at det er uforutsigbar tilgang på matvarer, så skader det dei fattigste. Mange av verdas fattige er også produsentar av mat, og vil ha godt av ei auke i matvareprisane. Men fleirtalet av dei fattige i utviklingsland er netto kjøparar av mat, sjølv om dei også produserer mat til eige bruk og sal. Og det dei spesielt er avhengige av å kjøpa, er korn som ris, mais og kveite, varer som også blir bruka i produksjon av biodrivstoff. Auka matvarepris kan altså på lengre sikt hjelpa ein del av verdas fattige nettoseljarar av matvarer, men på kort sikt vil mange fattige få store problem viss matvareprisane går opp. Det er usemje om kor stor rolle agrodrivstoffproduksjon har hatt i dei auka matvareprisene til no, men ein er samde i at det har hatt ein viss effekt.

Matvaretryggleik handlar også om tilgang på jord og vatn. Nyrydning og omlegging av jordbruket frå småbruk til plantasje og dyrking på areal som har lege brakk, har mange stader resultert i at folk som har brukt arealet tidlegare, no har blitt tvungne bort frå jorda si. Det er ikkje småbøndene som får nyta godt av at prisane på kornog oljevekster stig, jorda blir tatt frå dei og gjort om til plantasjer. Dette har alltid skjedd når nye typar landbruksmetoder eller avlinger har blitt populære, og er ikkje i seg sjølv eit argument mot dyrking av agrodrivstoff. Men omfanget kan bli mykje større enn ved tidlegare omleggingar. Og kapitalinteressene er i dette tilfellet ofte store oljeselskaper, ikkje berre tradisjonelle landeigarinteresser. Viss dei mest ambisiøse måla om fornybar del av drivstofforbruket skal gjennomførast, så vil det ha fatale konsekvensar for verdas fattige og småbønder. Trygg mat skal også vera sunn mat. Plantasjedriften fører til monokulturar. Dei store plantasjene som dyrkar korn- og oljevekster som skal brukast til drivstoff, er ein måte å pressa inn genmodifiserte planter. Det er lettare å selga inn produksjon av genmodifiserte planter som skal brukast til bilen enn til borna.

Energieffektivitet

Ei viktig problemstilling er om biodrivstoff er den mest energieffektive måten å bruka biomasse. Insentiva går no i retning av å legga om bilparken til å gå på biodrivstoff. Men forskarar, som Petter Heyerdahl ved Universitetet for miljø- og biovitenskap (UMB), har hevda at utnyttingsgraden er fire gonger større viss ein brukar norsk biomasse som brensel for oppvarming, og heller brukar elektrisiteten til transport.

Energieffektivitet kan også sjåast i større skala, det er ikkje effektivt å transportera personar i byar med personbilar, det hadde vore mykje meir effektivt å legga til rette med gang- og sykkelvegar, og betra kollektivtrafikk, med hovudvekt på skinnegåande transportmiddel. Og det er meir effektivt å transportera varer på lange tog, i staden for på trailerar. Satsinga på biodrivstoff blir lett ei sovepute for å fortsetta den livsstilen me har i dag så lenge me kan kjøpa oss ut av problemet, i staden for å legga om.

Fata Morgana – andregenerasjons agrodrivstoff

Andregenerasjons agrodrivstoff er ofte gulrota som gjer at ein skal godta førstegenerasjons agrodrivstoff og dei negative konsekvensane det fører med seg. Den teknologien ein har kome lengst med, er å bruka stivelsesrike plantedelar, altså gras og trevirke, til å produsera etanol eller diesel. Dette er ikkje kome langt nok til at det er kommersielt drivverdig i dag. Og ein del av råvarene ein planlegg å bruka, vil ha dei same negative konsekvensane for miljø og folk som førstegenerasjons agrodrivstoff. Det er den same faren for øydelegging av biologisk mangfald gjennom monokultur når ein lagar treplantasjer, som når ein lagar maisplantasjer. Og det er same fare for øydelegging av regnskog og myrer for å laga plantasjer. Viss ein skal bruka halm og anna jordbruksavfall, vil det etter kvart utarma jorda ettersom dette avfallet no blir bruka som dekke og gjødsel for jorda. Og det er fare for auka bruk av genmodifiserte planter, som veks raskare eller er lettare å produsera drivstoff frå.

Det mest spanande andregenerasjonsdrivstoffet er algediesel, som i teorien kan dyrkast i ørkenområder og andre stader kor jorda ikkje kan brukast til matproduksjon. Dei algesortane ein snakkar om, produserer truleg mellom femten og åtti gonger så mykje planteolje per aeraleining som dei vanlege oljevekstene ein brukar til biodiesel i dag. Algene kan leva i ferskvatn, saltvatn og i forureina vatn, både i sjøen og i tankar på land. Det betyr at ein verken treng bruka store areal matjord eller mykje vatn for å produsera algediesel, viss teoriane viser seg å stemma.

Er biodrivstoff framtida?

Argumenta for at ein skal legga om til agrodrivstoff er at at førstegenerasjonsdrivsoff er miljøvennleg nok, og at infrastrukturen må ligga til rette for andregenerasjonsdrivstoff. Problemet er at i påvente av andregenerasjonsdrivstoff vil landbruksproduksjonen bli lagt om for å møta den nye drivstoffmarknaden. I følgje ECON (2007) vil ein bruka 43 % av dyrka mark i USA og 38 % av dyrka mark i EU for å nå målet om 10 % omsetning av biodrivstoff i 2020.

FNs spesialrapportør for retten til mat, Jean Ziegler, kravde i 2007 eit fem års moratorium for agrodrivstoff. Han kalla det eit brotsverk mot menneskja å bruka matjord til å produsera drivstoff. Miljøorganisasjonar, parlamentsmedlemmer og forskarar har også sagt stopp. Krava er at ein skal stoppa subsidiar og andre insentiv for utviding av agrodrivstoffproduksjonen til ein har fått sertifiseringsordningar, eller til andregenerasjonsdrivstoff er på marknaden. I Noreg har organisasjonen Zero vore den største forkjemparen for biodrivstoff. Dei meiner biodrivstoff er ein viktig del av klimaløysinga, dei synst problema i forhold til biologisk mangfald og matvaretryggleik er overdrivne, og ikkje kan skuldast på agrodrivstoff, men på strukturar og produksjonsmåter som finst frå før. Zero meiner sertifiseringsordningar vil hindra dei verste problema, som palmeoljediesel og andre miljøsynderar. Kirkens Nødhjelp er også positive til agrodrivstoff, dei legg vekt på at det kan skapa energitryggleik lokalt, og vera ei eksportvare for land i sør. Norges Naturvernforbund og Utviklingsfondet har vore meir skeptiske, Utviklingsfondet støttar eit moratorium på agrodrivstoff.

Biodrivstoff og biobrensel vil vera ein viktig del av løysinga for å dekka energibehovet vårt i framtida. Men me kan ikkje gå med på ideen om at marknaden skal løysa dette, og at me kan oppretthalda same forbruksmønster som no, berre med eit såkalla meir miljøvennleg drivstoff. Det vil ikkje løysa klimakrisa, det vil berre skapa ein marknad for eit nytt produkt. Agrodrivstoff er eit godt eksempel på korleis marknaden ikkje kan ta i bruk ny teknologi til beste for folk. I ein marknadsøkonomi vil dei største investeringane, den beste jorda og dei beste råvarene gå der kor profitten er høgast. Viss prisen på flytande drivstoff er høg, vil det bli produsert drivstoff, sjølv om folk svelt. Og når oljeprisane er låge, er interessen for å investera i agrodrivstoff heller laber. I ein planøkonomi ville ein kunna prioritert kva jorda skulle brukast til. Skrinn jord og avfallsprodukter kunne brukast til produksjon av brensel og drivstoff. I Noreg kunne ein prioritert å bruka strøm til transport, og biomasse til brensel. Krava miljø- og interesseorganisasjonar stiller om at agrodrivstoff skal produserast på ein forsvarleg måte, er eit ønske om meir plan. Men så lenge den kapitalistiske økonomien er basert på å skapa profitt, så vil det vera ei sterkare styring enn det lover og reglar kan laga.

Klimakrisa må løysast, gjennom mindre utslepp av klimagassar. Miljørørsla må halda fast på at hovudkravet er omlegging av persontransporten (frå biltransport til kollektivtransport), og varetransporten( frå hjul til skinner). Ein må ikkje la seg fanga av argumentet om at omlegging av levemåten vår er eit så radikalt krav, at ein må gå med på ei dårleg løysing for folk, miljøet og faktisk også klimaet. Me kan ikkje shoppa oss ut av klimakrisa.

Kjelder:

– ECON 2007, Biodrivstoff: status og utsikter, 2007, tilgjengelig her: http://www.regjeringen.no/Upload/ UD/Vedlegg/bio.pdf

– THE STATE OF FOOD AND AGRICULTURE 2008 BIOFUELS: prospects, risks and opportunities, tilgjengeleg her: http://www.fao.org/docrep/011/ i0100e/i0100e00.htm

– Forum for utvikling og miljø Biodrivstoff – et Nord-Sør-perspektiv, tilgjengeleg her: http://www.forumfor.no/noop/file.php?id=4738

En milliard mennesker sulter og hver dag dør ca 30 000 mennesker av sult og sultrelaterte årsaker.

Til tross for at retten til mat er en grunnleggende menneskerett, og til tross for vedtatte målsettinger og erklæringer om å bekjempe sulten, så har antallet mennesker som sulter økt siden midt på 1990-tallet.

Økningen var voldsom i 2007–2008. Da økte antallet som sulter med mer enn 100 millioner mennesker.

Aksel Nærstad er tidligere leder av Rød Valgallianse (1987–95). Han er nå utviklingspolitisk seniorrådgiver i Utviklingsfondet og koordinator av den internasjonale kampanjen More and Better www.moreandbetter.org.

Det er mange årsaker til sult, men det er først og fremst politiske grunner, og det er nødvendig med politiske endringer for å utrydde sulten. Mye av matproduksjonen er ikke bærekraftig. Klimaendringene øker sårbarheten for matproduksjonen ytterligere. Det er derfor nødvendig å sette inn tiltak for å stoppe klimaendringene, ta vare på naturressursene og legge om store deler av måten matproduksjonen skjer på for å sikre nok og sunn mat til alle på lang sikt. Den økonomiske krisa vil sannsynligvis øke sulten ytterligere, spesielt i byene, men den vil antagelig også føre til at mange utviklingsland legger større vekt på matproduksjon til sin egen befolkning.

Retten til nok og sunn mat er en grunnleggende menneskerett. Men en milliard mennesker sulter, og hver dag dør 25 000– 35 000 mennesker av sult og sultrelaterte årsaker. Det er uutholdelig og fullstendig uakseptabelt. Verdens regjeringer, både i fattige og rike land, og internasjonale institusjoner og organisasjoner har sviktet sine forpliktelser. I 1974 vedtok FNs mattoppmøte å utrydde sulten på ti år, men i 1984 var det mer enn 800 millioner mennesker som sultet. FNs mattoppmøte i 1996 vedtok å halvere antallet mennesker som sulter, fram til 2015. Men i stedet for at tallet reduseres til 400 millioner som sulter i 2015, vil det sannsynligvis øke til 1,2 milliarder. I 2007– 2008 økte antallet som sulter med mer enn 100 millioner mennesker, i hovedsak på grunn av høye matpriser.

Det er flere årsaker til at folk sulter, og vi skal være forsiktige med å forenkle problemene med å utrydde sulten. Til sjuende og sist er det likevel et spørsmål om politikk og maktforhold. Internasjonale institusjoner og de fleste regjeringer har ikke bare sviktet kampen mot sult, de har ført en politikk som har skapt og opprettholdt sulten. Det er behov for grunnleggende endringer i den rådende politikken for mat, landbruk og sosiale sikkerhetsnett, men også på enda breiere basis – politikken for hele samfunnsutviklingen og for forholdet mellom rike og fattige land, mellom ulike klasser og grupper, og mellom folk og selskaper.

Det er nødvendig å gå inn på følgende fem forhold når det legges opp politikk mot sult:

1. Det er nok mat i verden til at den grunnleggende menneskeretten til nok, sunn og kulturelt akseptabel mat kan oppfylles for alle, til å få slutt på sulten.

2. Ca. 60 prosent av dem som sulter, er matprodusenter og deres familier. Om de hadde produsert nok mat til å fø seg selv, hadde mesteparten av sulten blitt utryddet.

3. Det er behov for å øke matproduksjonen i årene framover for å fø en voksende befolkning, og på grunn av endret matforbruk som velstandsøkning i en del fattige land fører til, med 50–60 prosent mellom år 2000 og 2030.(1)

4. Det er behov for å legge om store deler av matproduksjonen, fordi den foregår på en måte som ikke er bærekraftig. Grunnlaget for mye av den framtidige matproduksjonen ødelegges.

5. Det er nødvendig å stoppe klimaendringene og sette i verk omfattende tiltak for at bønder og andre matprodusenter skal kunne tilpasse seg de klimaendringene som skjer.

Årsaker til den voldsomme økningen av sulten i 2007–2008

Det var en voldsom prisøkning på mat i 2007–2008. I følge prisindeksen til FNs organisasjon for mat og landbruk, FAO, økte matprisene med 9 prosent i 2006, 23 prosent i 2007 og med 54 prosent i 2008. Ris, som utgjør basismat for nesten halvparten av jordas befolkning, økte med ca 170 prosent fra oktober 2007 til mai 2008. For fattige i utviklingsland, som normalt bruker 60–70 prosent av inntektene til mat, betydde den voldsomme prisstigningen at de måtte kutte ned på det de spiste, kanskje fra to til ett måltid om dagen eller noe mat bare annenhver dag. Antallet som sultet, økte med ca 100 millioner i 2007–2008. Selv om prisene har sunket sterkt igjen på slutten av 2008 og begynnelsen av 2009, er de fortsatt høyere enn for halvannet år siden.

Det er flere årsaker til den voldsomme prisstigningen. FNs miljøorganisasjon, UNEP, sier at:

Det er stort sprik i ulike analyser om hvor viktig de enkelte faktorene var for prisutviklingen. I en analyse fra Verdensbanken ble det anslått at 75 prosent av prisstigningen skyltes økt produksjon av biodrivstoff som konkurrerte med matproduksjon, mens en analyse fra landbruksdepartementet i USA sa at det bare sto for ca 3 prosent av prisstigningen. De fleste analysene legger imidlertid størst vekt på stigningen i oljeprisene. Og når en sammenlikner prisutviklingen på olje og mat de siste to årene, ser en sammenfallende kurver. Det samme så en under olje- og matkrisa på begynnelse 1970- tallet. Oljeprisen spiller en så stor rolle på de internasjonale matprisene fordi det eksportrettede industrilandbruket bruker mye kunstgjødsel som produseres med olje og gass, og bruk av diesel til maskiner og transport. Den økte oljeprisen virket sammen med de andre faktorene. Og når vi ser på flere av dem, kommer et klarere politisk bilde fram, men først må noe sies om verdens matproduksjon.

Det produseres nok mat til at alle på jorda kunne fått nok og sunn mat, og det har aldri vært produsert så mye mat per innbygger på jorda som nå, ca 2800 kilokalorier pperson per dag. I 1969–71 var tallet ca 2410 kcal. Til tross for befolkningsøkningen, som nå er på ca 70 millioner i året, litt over 1 %, så har matproduksjonen økt mer enn befolkningsøkningen gjennom mange tiår. Matproduksjonen nå er mer enn to og en halv gang større enn i 1960. I 2005 og 2006 gikk imidlertid verdens kornproduksjon (inklusive ris) ned, med henholdsvis en 3,6 og 6,9 %. Tørken i Australia førte blant annet til at landet ikke eksporterte korn, mens det normalt står for 5–9 prosent av verdens korneksport. I 2007 gikk verdens kornproduksjon opp igjen med ca 4,6 % i forhold til året før, og i 2008 økte produksjonen med noe over to prosent. Verdens matlagre var lavere enn på 30 år da den sterke prisstigningen på olje begynte.

På 1998- og 90-tallet ble utviklingsland presset av Verdensbanken, Det internasjonale pengefondet, IMF, og regjeringer i rike land til å redusere eller fjerne sine matlagre og slutte med oppkjøpsordninger, garanterte priser til bøndene og subsidier på basismat til forbrukere. Også i rike land, blant annet Norge, ble matlagre redusert. Kornsiloen på Grünerløkka er nå studentboliger. Fjerningen av matlagre har ført til at myndigheter som skal skaffe mat til befolkningen når egen produksjon ikke er nok, må kjøpe på verdensmarkedet. Nigeria kjøpte blant annet korn for 500 millioner USD. Med flere kjøpere på verdensmarkedet og begrensede lagre, presses prisene opp.

På toppen av det kom spekulasjonen. Den voksende boligkrisa i USA i 2007 førte til at mat ble et mer interessant spekulasjonsobjekt. I gjennomsnitt ble matpartier på Chicago-børsen solgt 40 ganger på veien fra produsent til forbruker, mesteparten av det var rein spekulasjon.

Den markedsliberalistiske politikken, bygd på den såkalte Washington konsensus, som har dominert politikken blant annet for landbruk og handel med mat, har redusert støtten til landbruket i utviklingsland og redusert eller fjernet de ordningene som skulle begrense skadevirkningene av produksjonsnedgang og internasjonale prissvigninger.

Økonomisk krise, matkrise, klima- og miljøkrise

Vi opplever nå flere kriser på samme tid. Selv om de har sine egne særegenheter og noe ulike årsaker, så er det også klare sammenhenger. Spekulasjonsøkonomien og markedsliberalismen som førte til den finansielle krisa, og som igjen har ført til on omfattende økonomisk krise, er også en grunnleggende årsak til matkrisa. Hvordan den nåværende økonomske krisa vil slå ut når det gjelder matsituasjonen framover, er det imidlertid vanskelig å si noe sikkert om. Mange utviklingsland vil bli hardt rammet økonomisk fordi etterspørselen etter mange av deres eksportvarer, både råvarer og industrivarer, vil bli mindre. Flertallet av både de fattigste utviklingslandene og utviklingslandene samlet, er netto matimportører, og med reduserte inntekter, får landene mindre økonomiske muligheter til å kjøpe mat på det internasjonale markedet. Det kan imidlertid også føre til at flere land satser på egen matproduksjon, noe som vil være svært positivt og viktig både på kort og lang sikt.

Klimakrisa har lengre røtter enn den aktuelle økonomiske krisa. Den har bygd seg opp gjennom hele den industrielle perioden, men etter at sammenhengene mellom menneskeskapte klimagassutslipp og klimaendringer ble allment erkjent på 1980-tallet, er det uten tvil slik at den profittdrevne kapitalistiske økonomien har vært hovedhinderet for å stoppe klimaendringene.

Klimaendringene fører til at hundrevis av millioner mennesker rammes i dag. Folk må flytte på grunn av økt flom og tørke, og avlinger blir ødelagt på grunn av mer ekstremt vær og på grunn av at regntidene ikke lenger er stabile i store områder av verden.

Risproduksjonen og kornproduksjon i tropiske strøk vil bli redusert med ca 10 % for hver grad gjennomsnittstemperaturen øker. UNEP anslår at mellom 5 og 25 % av verdens matproduksjon kan «gå tapt» i løpet av dette århundret på grunn av klimaendringer, mangel på vann, plantesjukdommer og jorddegradering.( 3)

Det er også andre voksende miljøkriser enn klimaendringene. Mer enn 20 land forbruker mer vann enn det naturlige tilfanger. I de rikeste kornområdene i Kina synker grunnvannstanden med mer enn 20 meter i året.

Store landbruksområder er blitt mindre fruktbare på grunn av overforbruk av kunstgjødsel, sprøytemidler, kunstig vanning og bruk av tunge maskiner. Det biologiske mangfoldet for matplanter er redusert med ca 75 % de siste hundre årene, og med 90 % for noen av de viktigste matsortene. Regnskogene reduseres fortsatt i et uhyggelig tempo, og med dem også det rikeste biologiske mangfoldet. Store deler av landbruksproduksjonen i verden må legges drastisk om. Den industrielle formen for matproduksjon er ikke bærekraftig, og den river hele grunnlaget vekk for mulighetene til å fø verdens befolkning i framtida.

Den viktigste konklusjonen vi kan trekke fra de ulike krisene som rammer verden i dag, er at det er behov for drastiske samfunnsmessige endringer. Et økonomisk system der jakten etter maksimal profitt er den viktigste drivkrafta, er hovedårsaken til krisene, og vil bare forsterke dem på lang sikt om det får best. Det er derfor nødvendig å «kaste kapitalismen på historiens skraphaug» som det så mange ganger er sagt. Det er nødvendig å skape samfunnssystemer der hensynet til mennesker og miljø ligger til grunn for utviklingen.

Mye positivt å bygge på

Sulten, klimaendringene og matproduksjon som ødelegger naturressursgrunnlaget for framtidig matproduksjon, danner et dystert og skremmende bilde. Det er likevel mye positivt å bygge på. Hundrevis av millioner småbønder over hele verden dyrker mat på miljømessig bærekraftige måter. Pastoralister (beitebrukere) utnytter og tar vare på marginale naturressurser og bidrar vesentlig til matforsyningen i store deler av verden. Kystfiskere høster av havets ressurser uten å svekke havets produksjonsevne eller fiske ned fiskeslag. Det er mulig å doble matproduksjonen i Afrika og for svært mange småbrukere i andre deler av verden gjennom enkle og billige økologiske metoder. Det er mulig å legge om det miljøskadelige, høyinnsatsbaserte industrilandbruket til et bærekraftig, mer mangsidig og produktivt landbruk som løser problemene vi har skissert tidligere i denne artikkelen. Og det er mulig å stoppe klimaendringene.

Program for å bekjempe sulten i Brasil gjennom sosiale sikkerhetssystemer og i deler av India gjennom garantert arbeidsinntekt har vært meget vellykket. Småbønder har vist en stor evne til å tilpasse seg klimaendringer. Det er utviklet et politisk rammeverk for en alternativ og bærekraftig mat- og landbrukspolitikk basert på grunntanken om matsuverenitet. Det er mange gode eksempler på hvordan lokal, nasjonal og regional handel kan bidra til å styrke matproduksjon og småbøndenes levekår. Og ikke minst: Det finnes store sosiale bevegelser, blant annet den globale bondebevegelsen la Via Campesina, som organiserer folk på grasrota og som slåss for en annen politikk enn den som dominerer dagens verden. Det er grunn til å være optimistisk!

Alternativer finnes og fremmes

Sosiale bevegelser over hele verden har slåss hardt for bedre liv, for å sikre miljøet og for å bekjempe sult og fattigdom, imot den markedsliberalistiske politikken, mot storselskaper, store jordeiere og regjeringer som bidrar til å øke sult, fattigdom og miljøproblemer. Disse bevegelsene har utviklet alternativ politikk og praksis som gir håp om at den langsiktige matkrisa kan unngås.

Parallelt med FNs mattoppmøte i 1996 ble det avholdt en stor konferanse for sosiale bevegelser og frivillige organisasjoner. Det var første gangen matsuverenitet ble lansert internasjonalt som et alternativt rammeverk til den rådende politikken. Det var den globale bondebevegelsen, Via Campesina, som fremmet matsuverenitet. I årene etter har stadig flere organisasjoner og folkelige bevegelser sluttet opp om og utviklet hva matsuverenitet skal innebære. Matsuverenitet er utviklet til et helhetlig, alternativt rammeverk som det store flertallet av organisasjoner og bevegelser som arbeider med mat, landbruk og sult slutter opp om og aktivt fremmer.

I 2001 ble World Forum on Food Sovereignty avhold med deltakere fra store deler av verden. Parallelt med FN-toppmøtet i 2002 deltok ca 600 organisasjoner på Forum for Food Sovereignty.

Konferansen Nyéléni 2007 Forum for Food Sovereignty i Mali i 2007 videreutviklet politikken for matsuverenitet, bygde allianser mellom ulike grupper og la planer for kampen for matsuverenitet.(4) Samtidig med FN-toppmøtet i Roma i juni 2008 om matsikkerhet, biodrivstoff og klimaendringer ble det nok en gang gjennomført en parallell konferanse for sosiale bevegelser og frivillige organisasjoner. Oppropet fra mer enn 600 organisasjoner i forkant av konferansen og dokumentene fra konferansen staker opp en helt annen kurs enn den som regjeringene samlet seg om under FN-toppmøtet.

Det er penger nok

Finanskrisa viser med all mulig tydelighet at det er penger nok til de tiltakene som regjeringene i de rike landene finner nødvendig å sette i verk. Til nå har regjeringene i de rikeste landene brukt eller stilt til rådighet rundt 10 000 milliarder kroner for å forhindre sammenbrudd i finansnæringene og for å begrense arbeidsløsheten som følge av finanskrisa. I programmet mot sult som FAO har utarbeidet(5), er det beregnet at det ville koste ca 170 milliarder kroner (24 milliarder USD) i ekstra støtte per år for å halvere sulten fra 1996 til 2015. En slik «investering» ville ifølge FAO gitt samfunnsmessige inntekter og besparelser på et fem ganger så stort beløp. Pengene er ikke bevilget av de rike landene. Det er tydeligvis viktigere å redde banker og finansinstitusjoner enn å avskaffe sulten.

Hva må til for å utrydde sult og sikre bærekraftig matproduksjon

Med bakgrunn i denne raske gjennomgangen vil jeg trekke ut tre viktige lærdommer og formulere noen hovedpunkter for å løse både den akutte og langsiktige matkrisa. a) Det er mulig å sette i verk umiddelbare tiltak som kan redusere sulten betydelig, og som kan redde millioner av mennesker fra å dø av sult eller sultrelaterte årsaker. Manglende politiske prioriteringer av kampen mot sult fra regjeringene både i utviklingsland og i rike land fører til at millioner av mennesker lider og dør. b) For å utrydde sulten og sikre en bærekraftig matproduksjon er det nødvendig med store politiske og samfunnsmessige endringer. Behovene til folk og samfunn innenfor en bærekraftig utvikling må danne grunnlaget for politikken. c) Sosiale bevegelser og allianser må styrkes for å skape det politiske presset som trengs for å få gjennomført de nødvendige endringene av samfunn og politikk.

1. En global mobilisering for mat til alle For å utrydde sulten er det nødvendig med en mobilisering kloden over for å presse fram politiske endringer. Uten et omfattende politisk press vil verken de nødvendige kortsiktige tiltakene for å bekjempe akutte sultkatastrofer eller de langsiktige tiltakene for å sikre en bærekraftig matproduksjon og utryddelse av sult, bli satt i verk.

2. Retten til mat må ligge til grunn for all politikk, og regjeringene må stilles til ansvar for brudd på menneskerettighetene Retten til mat er en grunnleggende menneskerett, og må danne grunnlaget for all politikk som har betydning for at denne retten skal oppfylles eller ikke. Regjeringer som ikke oppfyller sine forpliktelser om mat for sine innbyggere, må bli stilt ansvarlig for sine forbrytelser mot menneskeheten. Det gjelder også myndighetene i rike land der det ikke finnes sult, for land er også forpliktet til at deres handlinger utenfor egne territorier ikke bidrar til å forhindre at retten til mat blir oppfylt.

3. Nyliberal politikk og ideologi må bli erstattet med politikk som tjener interessene til folk og natur Sult er et politisk problem, ikke et teknisk eller et ressursproblem. Det er et akutt behov for å erstatte den dominerende nyliberale politikken og økonomien med politikk som tjener folk og miljøet. Den nyliberale politikken har begrenset mulighetene for land og samfunn til å utvikles på en bærekraftig måte og ivareta folks behov. Det største problemet i kampen mot sult er politikken til de internasjonale organisasjonene og institusjonene som Verdensbanken, Det internasjonale pengefondet, Verdens handelsorganisasjon (WTO) og regjeringer som tjener interessene til multinasjonale selskaper og elitene i stedet for flertallet av folket og dem som sulter. Alle land og samfunn, spesielt utviklingslandene, trenger politisk handlingsrom for å bestemme politikken som passer til deres spesielle situasjon.

Hensynet til mennesker og miljø må være styrende for samfunnsutviklingen, og folkevalgte institusjoner må lage det politiske, økonomiske og juridiske rammeverket som sikrer en samfunnsutvikling der menneskerettighetene, derunder retten til mat, oppfylles, og der naturressursene tas vare på slik at livsgrunnlaget ikke ødelegges. Det er behov for mer nasjonal støtte og regulering av matproduksjonen for å sikre levekårene til småbønder og småskala-fiskere, og for å sikre bærekraftig produksjon. Politikken som internasjonale institusjoner og regjeringer i rike land påtvang utviklingsland på 1980- og 90-tallet med fjerning av garanterte minstepriser til bøndene, statlige oppkjøpsordninger og matlagre, må endres. Slike tiltak må gjeninnføres raskt.

• Nasjonale og internasjonale reguleringer av produksjon og priser på landbruksvarer må gjennomføres.

Overproduksjon av enkelte produkter og lave priser til produsentene forårsaker store problemer i forhold til å bekjempe sult. Avtaler om og regulering av produksjonsmat omfanget, og priser som garanterer bøndene i utviklingsland anstendige inntekter, er viktige verktøy i kampen mot sult. Det er nødvendig med statlig overordnet styring av produksjon og prisutvikling. Norge har et velutviklet system for dette som mange andre land har mye å lære av. Internasjonalt er det nødvendig med avtaler for råvarer som regulerer produksjon og pris. En rekke slike avtaler ble fjernet i markedsliberalismens ånd på 1980-tallet. Det er på tide å utarbeide nye og bedre reguleringer for produksjon og handel av varer på det internasjonale markedet.

• Statlige matlagre må bygges opp igjen.

Slike lagre er viktige både for å sikre befolkningen i utviklingsland mat i krisesituasjoner og for å stabilisere prisene på verdensmarkedet.

• Statlige støtteordninger og veiledningstjenester for småbønder i utviklingsland må gjeninnføres eller styrkes, og støttes gjennom internasjonal bistand.

Nedleggelse og nedtrapping av slike ordninger på 1980- og -90-tallet, etter press fra internasjonale finansinstitusjoner og giverland, har svekket matproduksjonen og småbøndenes stilling i mange utviklingsland. Nødvendigheten for bønder til å tilpasse seg klimaendringene gjør det enda viktigere enn tidligere å ha statlige støtteordninger og veiledningstjenester.

• De multinasjonale selskapene innen mat og landbruk må fratas makt.

Disse selskapene har en enorm makt. De øker kontrollen over hele produksjonskjeden fra jord til bord. Prisene til produsentene, bønder og fiskere blir presset ned, mens prisene for forbrukere øker. Storselskapene fremmer et landbruk som ikke er bærekraftig verken miljømessig eller sosialt. De ødelegger leveforholdene og miljøet i stor skala og utøver en enorm og udemokratisk makt. Demokratisk, samfunnsmessig styring ut fra hensynet til mennesker og miljø forutsetter at makten over matproduksjonen tas fra de multinasjonale selskapene og gis tilbake til matprodusentene, forbrukerne og demokratiske folkevalgte organ.

4. Matsuverenitet må bli anerkjent og implementert. Det er av avgjørende betydning at folk og land har rett til å avgjøre sin egen bærekraftige politikk for å fø sin egen befolkning, så lenge de ikke hindrer andre i å kunne gjøre det samme. Bønder må ha tilgang til og kontroll over jord, frø, vann, kreditt og andre viktige forhold for å kunne produsere og selge produktene. Å implementere matsuverenitet er avgjørende for å lykkes i kampen mot sult og fattigdom. Dette er spesielt viktig fordi verdens matproduksjon er så mangfoldig. Ordninger som gjelder i ett land, vil ikke kunne fungere i et annet land.

5. Naturressursene må bli bevart og klimaendringene stoppes. Naturressursene er grunnlaget for all matproduksjon og er eksistensgrunnlaget for alt liv. Verdens naturressurser må bevares slik at de varer evig og kan fø menneskene i nye tusener eller millioner av år. Tiltak som settes i verk for å bekjempe sult og fattigdom, må ikke undergrave mulighetene for matproduksjon og velferd i framtida. Tapet av biologisk mangfold og overforbruket og forurensningen av vann må stoppes. Hensynet til miljøet må være et overordnet prinsipp i hele utviklingen av samfunnet, også når det gjelder matproduksjon. Klimaendringene kan komme til å forårsake mer sult enn verden noen gang har hatt. Klimaendringene må stoppes, og drastiske tiltak må settes inn nå for å unngå enorme katastrofer. Det holder ikke å skyve tiltakene foran oss med målsettinger om store kutt i klimagassutslippene innen 2050. De rike landene må redusere sine utslipp av klimagasser med 80-90 prosent innen 2020.og hjelpe utviklingsland til å skape en fossilfri framtid. Slike utslippsreduksjoner er nødvendig for å få de totale klimagassutslippene ned på et nivå som ikke fører til videre klimaendringer. Klimaendringene rammer fattige og matproduksjonen hardt allerede i dag. Det er derfor nødvendig å bevilge penger og sette i verk tiltak for at fattige land og folk, spesielt fattige småbønder, skal kunne tilpasse seg de klimaendringene som nå skjer.

6. Det må satses på bærekraftig småskala landbruk. Landbruk foregår og må foregå på svært ulike måter avhengig av natur og lands kultur. Men et hovedtrekk er at småskala, familiebasert landbruk er det mest produktive og bærekraftige. Det industrielle landbruket med monokulturer, bruk av store mengder sprøytemidler og kunstgjødsel, overforbruk av vann og bruk av tunge maskiner ødelegger miljøet, er sårbart og arealkrevende. Satsingen på en såkalt ny grønn revolusjon er å gå i helt gal retning. Livsgrunnlaget for framtidige generasjoner er i ferd med å ødelegges gjennom satsingen på denne typen landbruk. Derfor er det småskalalandbruket med bruk av agro-økologiske eller andre bærekraftige produksjonsmetoder som må være den dominerende landbruksmodellen i framtida, både i fattige og rike land.(6)

Det må legges spesiell vekt på kvinnenes rolle i landbruksutviklingen. Kvinnene står for hoveddelen av matproduksjonen i store deler av verden, men politikk og tiltak er som regel utformet ut i fra mennenes situasjon og interesser.

Utgangspunktet for modernisering og utvikling av landbruket må være småbøndenes nåværende drift. De må gis muligheter til å få del i og få hjelp fra forskning innenfor agronomi og andre naturvitenskaper, og forskningen må omformes dit at basisen blir å hjelpe verdens småbønder til bærekraftig og mer produksjon.

FAO mener det er behov for å øke matproduksjonen med 50–60 prosent i perioden 2000–2030. Alle land bør utnytte sine naturgitte betingelser til bærekraftig matproduksjon for å fø sin egen befolkning.

Det er nødvendig å satse på landbruket, og det er nødvendig å legge om mye av den industrielle matproduksjonen i verden fordi den ikke er bærekraftig. Satsingen på monokulturer, overforbruket av vann, kunstgjødsel og sprøytemidler kan ikke fortsette. Det må spesielt satses på bruk av miljømessige bærekraftige produksjonsmetoder.

I april 2008 ble den omfattende rapporten The International Assessment of Agricultural Knowledge, Science and Technology for Development (IAASTD)(7) godkjent av de nærmere 60 landene som har deltatt i gjennomgangen av materialet som ca 400 forskere har utarbeidet. Rapporten tar til orde for at det er nødvendig med fundamentale endringer i verdens matproduksjon. Den slår fast at småskala agro-økologisk landbruk og andre former for bærekraftig landbruk vil være mer effektivt for å møte dagens utfordringer enn den gamle modellen med satsing på et landbruk som er avhengig av store mengder kunstgjødsel, kjemiske sprøytemidler og stort energiforbruk.

For å øke produktiviteten hos fattige småbønder i utviklingsland, og for å legge om fra et ikke bærekraftig landbruk der dyrkingen er basert på store eksterne innsatsfaktorer som kunstgjødsel, kjemiske sprøytemidler og genmodifiserte frø, er det nødvendig at bøndene lærer agroøkologiske og andre bærekraftige dyrkingsformer. Det finnes gode eksempler på programmer der bønder lærer opp bønder, og samarbeid mellom bønder og vitenskapelig personell i slike opplæringsprogram. Storstilt produksjonsøkning og bærekraftig drift er resultatet for det store flertallet av fattige småbønder som går over til slike metoder. Det må spesielt legges vekt på kvinnenes erfaringer i jordbruket, og på at veiledning i stor grad gis av kvinner og til kvinner.

7. Landbruksreformer må gjennomføres og landgrabbing og utvidelse av industriell produksjon av agrodrivstoff stoppes Tilgang til ressurser – land, vann, frø, utdanning og kreditt, er avgjørende for matprodusenter, men blir nektet millioner av mennesker i dag. Millioner av bønder i utviklingsland er jordløse eller har veldig lite jord og konkurrerer om ressurser med noen få store jordeiere. Landbruksreformer med fordeling av jord til jordløse bønder og småbønder, kombinert med tilgang til vann, frø, kreditt og utdanning er av de viktigste tiltakene for å utrydde sult i mange deler av verden. Landbruksreformer må ta spesielt hensyn til kvinnenes situasjon og interesser.

Det foregår nå en storstilt omfordeling av jord i Afrika og Asia, på mange måter kan det betegnes som en nykolonisering, ofte med nye koloniherrer.(8) Storselskaper og land som Sør Korea, Japan, Kina og Saudi Arabia kjøper og leier store jordbruksarealer i Afrika og Asia for matproduksjon beregnet for eksport til deres egne land. Kontraktsproduksjon øker også i stor skala med samme formål – å gjøre matimporterende land uavhengige av det internasjonale matmarkedet, og å øke storselskapenes kontroll over matproduksjonen for å sikre sin profitt. Regjeringer i utviklingsland må avvise denne overtakelsen av jord og beholde kontrollen med landbruksproduksjonen uavhengig av utenlandske interesser.

Multinasjonale selskaper står nå for en storstilt satsing i utviklingsland på produksjon av agrodrivstoff. Denne satsingen må stoppes. Produksjon av agrodrivstoff (biodrivstoff ) kan under bestemte forutsetninger bidra både til reduserte klimagassutslipp og til forbedring av levekårene for bønder, men den store satsingen på industriell produksjon av agrodrivstoff på matjord truer nå både matsikkerhet og det biologiske mangfoldet. Det er ikke mulig å løse klimaproblemene gjennom satsing på agrodrivstoff, slik en del regjeringer i rike land gir inntrykk av. Produksjonen medfører også store negative sosiale konsekvenser flere steder. Klimagevinsten er svært liten i mange av prosjektene, og i en del tilfeller øker klimagassutslippene, som for eksempel ved etablering av plantasjer for palmeolje i regnskogsområder i Asia.

FNs spesialrapportør for retten til mat har tatt til orde for et midlertidig forbud mot ny industriell produksjon av agrodrivstoff for å gi tid til utvikling av ny teknologi og regelverk for produksjon, for å forhindre at satsing nå skal føre til svekket matsikkerhet og sultkatastrofer. Et slikt forbud må innføres umiddelbart.

8. Nye internasjonale regler for landbruk og handel – WTO ut av landbruket Landbruksavtalen i Verdens handelsorganisasjon (WTO) er ikke i tråd med det som trengs for å oppfylle retten til mat for alle. Tvert imot forårsaker reglene mer sult ved at de svekker mulighetene for å beskytte og støtte lokal matproduksjon og øker storselskapenes makt gjennom patentbeskyttelser og fremming av eksport. Selv om 90 % av verdens matproduksjon aldri krysser landegrensene, så omfatter WTO-reglene all matog annen landbruksproduksjon.

Internasjonale handelsregler bør bare gjelde for den lille delen av landbruksproduksjonen som blir eksportert, og ikke betingelsene for produksjon for nasjonalt forbruk eller tollbarrierer for å beskytte produksjon for nasjonalt forbruk. Internasjonale handelsregler bør være basert på prinsippene for matsuverenitet. Hvert land må ha rett til å produsere mat til sin egen befolkning på en bærekraftig måte, og til å sette i verk de støtte- og beskyttelsestiltak som de finner nødvendige for å sikre det. Slike tiltak må ikke begrense andre lands rett eller muligheter til å gjøre det samme. Derfor må alle former for direkte og indirekte subsidier til eksport fra rike land opphøre og bli forbudt. WTO må ut av landbruket, og internasjonale handelsavtaler legges inn under FN. Det er behov for et fleksibelt system av handelsavtaler for mat og landbruk basert på prinsippene for matsuverenitet.

9. Bondeorganisasjonene må styrkes Bare ved at bønder, småskala fiskere, pastoralister og andre matprodusenter er organisert i sine egne, demokratiske organisasjoner vil det være mulig å sikre en tilstrekkelig og bærekraftig matproduksjon på lang sikt. Det er derfor av avgjørende betydning at disse organisasjonene får muligheter til å utvikle seg. Det er helt avgjørende at organisasjonene til bønder, pastoralister, fiskere og urfolk blir tatt med i alle prosesser og beslutninger som har med deres levekår å gjøre. Det må spesielt legges vekt på å få fram kvinnenes erfaringer, meninger og direkte deltakelse. Bare ved at de fattige og matprodusentene sjøl får innflytelse over utviklingen av deres levekår, kan sult og fattigdom utryddes. Disse organisasjonene må også få støtte til å utvikle seg, blant annet gjennom internasjonal bistand.

10. De rike landene må slette u-landsgjelda og betale sin historiske og økologiske gjeld Gjeldsbyrden er for svært mange utviklingsland en hovedhindring i kampen mot sult og fattigdom. Mye av denne gjelden må bli erklært som illegitim, fordi den skyldes avgjørelser tatt av diktatorer og korrupte regimer som aldri har brukt pengene til fordel for folket. Mesteparten av gjelden er også tilbakebetalt flere ganger gjennom betaling av høye renter. Andre rike land og de internasjonale finansinstitusjonene må følge Norges eksempel og slette gjelden.

Koloni- og imperialistmaktene har gjennom århundrer utbyttet og undertrykt land i Asia, Afrika og Latin-Amerika. Også andre rike land, som Norge, har tjent og tjener på undertrykkingen og utbyttingen av utviklingsland. I tillegg har de rike landene ødelagt livsgrunnlaget ved å forårsake klimaendringer og store naturødeleggelser. Nå er det på tide at de rike landene betaler sin gjeld til utiklingslandene, en gjeld som mange ganger overgår den gjelden som utviklingsland har til rike land og finansinstitusjoner. Dagens bistand bør sees på som et lite bidrag i nedbetalingen av denne gjelden, ikke som milde gaver fra det rike Nord.

11. Landbruk og landsbygdutvikling må bli gitt høy prioritet i utviklingsland og i utviklingshjelp. Flertallet av menneskene i utviklingsland og flertallet av de fattige og av dem som sulter, bor på landsbygda og er knyttet til landbruket. Det er derfor avgjørende at landbruk og landsbygdutvikling blir gitt høy prioritet av utviklingslandene selv og av donorland i deres utviklingshjelp. Landbruket i de fleste utviklingsland er lavt prioritert av deres regjeringer. Samtidig har internasjonal bistand til landbruket i utviklingsland gått dramatisk ned, og utgjør nå bare 3–4 % av den totale bistanden, til tross for at 60–70 % av befolkningen i utviklingsland og flertallet av de fattige og av dem som sulter, er knyttet til landbruket.

Utviklingshjelpen til landbruk og landsbygdutvikling bør økes vesentlig, og den må baseres på folks behov og fremme bærekraftig landbruk. Høynivågruppa som ble nedsatt av FNs generalsekretær i forbindelse med matkrisa i 2008, tar til orde for at rike land skal øke andelen av sin bistand som går til mat og landbruk i utviklingsland, fra dagens 3 % til 10 % i løpet av 5 år.(9) Støtten som er gitt til finansinstitusjoner og bedrifter i forbindelse med finanskrisa, viser at det finnes penger nok.

Land og institusjoner bør støtte og arbeide i tråd med prinsippene for god utviklingshjelp som er utviklet av More and Better kampanjen, www.moreandbetter.org.

12. Arbeid, sikkerhetsnett og matprogram. Matutdeling er nå nødvendig i noen områder og i enkelte nødsituasjoner, men strategien for å utrydde sult må være at folk enten kan produsere sin egen basismat eller ha inntekt til å kjøpe mat. Alle regjeringer bør utvikle program for arbeid og inntektsgaranti for arbeidsløse og undersysselsatte, så vel som sikkerhetssystemer for folk som ikke kan få inntekt fra eget arbeid. Program med en garantert minsteinntekt som er tilstrekkelig til å dekke grunnlagende behov, bør utvikles i alle land. En forutsetning for at utviklingsland skal få økonomiske mulig-heter til det, er at de globale økonomiske forholdene endres. Se andre punkter i denne artikkelen.

Et effektivt tiltak for å bedre ernæringen blant barn og for å redusere fattigdommen i utviklingsland har vært å innføre gratis skolemåltider basert på lokalprodusert mat. Slike program bør innføres i utviklingsland og aktivt støttes gjennom bistanden.

Om ikke gravide kvinner får tilstrekkelig ernæring, vil barna bli skadet for livet. Det må derfor settes inn spesielle programmer som sikrer gravide i utviklingsland nok, ernæringsriktig og sunn mat.

Selv med tiltakene som er nevnt ovenfor, vil det kunne oppstå akutte nødsituasjoner. De internasjonale institusjonene og de rike landene bør garantere nødvendig hjelp i slike nødsituasjoner for å unngå sultkatastrofer. Det er nok ressurser til å unngå sultkatastrofer, og det er ikke akseptabelt at de nødvendige økonomiske ressursene ikke stilles til rådighet av de rike landene.

Nødsituasjoner er ofte misbrukt til å dumpe overproduksjon fra rike land og til å presse land til å akseptere genmodifisert mat. Slik «nødhjelp» ødelegger også lokal produksjon og det lokale biologiske mangfoldet, og må stoppes. All nødhjelp må gis ut fra behovene til dem som er rammet, og må støtte opp om lokal produksjon og bevare det biologiske mangfoldet.

Støtte i form av penger i stedet for matutdeling bør vurderes i alle nødssituasjoner enten mat må bringes til områdene eller ikke.

13. Reform av FN-institusjonene for mat og landbruk. Oppsplittingen av FNs arbeid med mat og landbruk i flere institusjoner, FAO, IFAD,WFP og CGIAR, har ført til ineffektivitet, overlapping og unødvendige kostnader. Det er på tide å slå disse organisasjonene sammen under en felles paraply. Alle disse institusjonene har vært gjennom eller er i ferd med å gjennomføre prosesser for evaluering og reformer. Evalueringene har vist store svakheter i institusjonenes arbeid. Sivile samfunnsorganisasjoner har foreslått konkrete skritt for en prosess som bør ende med en sammenslåing: Først en rask, overordnet evaluering av de fire institusjonene basert på evalueringene av hver enkelt, dernest et felles møte av de styrende organene for institusjonene, og så at FAOs regionale konferanser i 2010 gjøres til felles konferanser for alle organene. Samtidig må den direkte deltakelsen av og innflytelsen til sosiale bevegelser og frivillige organisasjoner styrkes og institusjonaliseres.

14. Helhetlig samfunnsutvikling For å bekjempe fattigdom og sult er det nødvendig å utvikle demokratiske og fredelige samfunn med en allsidig næringsutvikling, utbygd infrastruktur, utdannings- og helsevesen. Nedenfor er noen stikkord for disse områdene.

• Utvikling av industri og tjenester. Det er nødvendig å utvikle allsidig industriproduksjon og tjenestesektorer i alle samfunn og på landsbygda. Ikke noe land har kommet ut av fattigdom ved ensidig satsing på landbruk. Utvikling av industri- og tjenestesektorene vil også tjene matprodusentene, fordi det vil gi større markeder og høyere priser for deres produkter og også økt etterspørsel etter varer og tjenester av betydning for livet til bønder og fiskere.

• Infrastrukturen må utbygges. Manglende transport- og kommunikasjonsmuligheter er et stort problem for bønder i mange utviklingsland. Transport av deres produkter til markeder er kostbart og tidkrevende, og gjør det umulig for mange å få solgt sine produkter om de skulle ha overskudd, og varer de trenger, blir dyre. Manglende kommunikasjonsmuligheter gjør at mellommenn får ekstra stor makt, og at bøndene ikke sjøl kan holde seg informert om priser og markedsmuligheter.

• Demokratiske rettigheter og makt til de fattige. Demokratiske rettigheter, tale-, trykke- og organisasjonsfrihet, er grunnleggende menneskerettigheter og av avgjørende betydning for muligheten til å oppfylle retten til mat og for å utvikle bærekraftige og rettferdige samfunn. Sult kan ikke kobles fra maktstrukturer. Politisk makt til de fattige, og spesielt til kvinner, er nødvendig for å utrydde sult.

• Utdanning til de fattige. God og passende utdanning som omfatter alle, er av stor betydning for å utvikle samfunn og for å utrydde sult. Det handler om mer enn å ha et utdanningssystem. Det handler om å nå alle med en utdanning som er tilpasset deres liv, erfaringer og behov, og om tilstrekkelige ressurser for en god og virkelig utdanning.

• Bekjemp HIV/AIDS og andre sykdommer. HIV/AIDS og andre sykdommer ødelegger livet til millioner av mennesker, og er også ødeleggende for matproduksjonen i store områder. Tilstrekkelige menneskelige, vitenskaplige og økonomiske ressurser må brukes for å bekjempe HIV/AIDS og andre store sykdommer som rammer de fattige.

• Krig, okkupasjon og tvangsflytting må stoppes. Krig, okkupasjoner og tvangsflytting av folk forårsaker sult – i tillegg til alle andre tragedier som er knyttet til det. Kampen for fred og rettferdighet er avgjørende også i kampen mot sult.

Urealistisk?

Det vil med stor tyngde bli hevdet at mange av de tiltakene som er nevnt ovenfor for å bekjempe sult, er helt urealistiske. Men det som virker helt urealistisk, kan kort tid etter bli høyst realistisk. Hvor mange trodde for to år siden at myndighetene i USA skulle sette i verk statlige støttetiltak for næringslivet på 6–7000 milliarder kroner og at det skulle bli en afro-amerikansk president? Opphevelse av slaveriet i USA og Sør-Amerika var fullstendig urealistiske bare noen få år før det skjedde. Den som bare et par år før Sovjetunionen falt totalt sammen, hadde spådd at det ville skje, ville ha blitt sett på som fjern fra verdens realiteter. Den som står plantet med begge beina på jorda, klarer ikke å bevege seg.

Hva som er mulig å få til, avhenger i stor grad av hvor viktig det er for de breie lag av folket og for folk i maktposisjoner. Til nå har kampen mot sult ikke vært viktig nok for folk i maktposisjoner til at de har satt i verk de tiltakene som er nødvendig. Den forferdelige situasjonen som daglig gjør livet til et helvete for hundrevis av millioner mennesker, har ikke truet samfunnsutviklingen eller maktelitens posisjoner. Dessverre har heller ikke det presset fra befolkningen og de store sosiale bevegelsene for de politiske endringene som er nødvendige for å utrydde sult, vært sterkt nok.

Hva slags samfunn trengs?

For å få slutt på sulten, fattigdommen og de alvorligste miljøproblemene er det nødvendig med mer enn å skape et sterkere politisk press for å få gjennomført mange av enkelttiltakene som er nevnt ovenfor. Det er nødvendig å skape helt andre samfunssystem enn det som dominerer verden i dag. Noen av verdens alvorligste miljøproblemer er skapt i land som er betegnet som sosialistiske, og den største sultkatastrofen i moderne tid Skjedde i Kina ti år etter at revolusjonen var gjennomført. Det holder derfor ikke bare å si at kapitalismen må erstattes med sosialisme og kommunisme. Jeg er for både sosialisme og kommunisme, men vi må gå djupere inn i materien. Det har jeg forsøkt å gjøre i boka En annen verden – hvordan? som kom ut på Boksmia forlag høsten 2007. Det er fortsatt noen eksemplarer igjen, og den kan bestilles fra boksmia.no og anarstad.online.no.

(En annen – og lengre versjon – av denne artikkelen står i et hefte utgitt av Utviklingsfondet, mars 2009. Denne utgaven av artikkelen er imidlertid utvidet med synspunkter som går ut over Utviklingsfondets synspunkter, blant annet det som står om sosialisme og kapitalisme, og står derfor for fatterens egen mening.)

Noter:

1. FAO: World agriculture: towards 20/15/2030. Earthscan Publication ltd. 2003. FAO regner med en befolkningsøking på 37 % I perioden 2000–2030, og mener behovet for mat I same perioden vil øke med ca 56 % pga bedre ernæring og endrede kostvaner I en del utviklingsland, side 34 og 59.

2. The environmental food crisis. The environment’s role in averting future food crises. A UNEP rapid response assessment 2009. Side 6 www.grida.no

3. Ibid side 7

4.Se www.nyeleni.org

5. FAO Anti-hunger programme. ftp://ftp.fao.org/docrep/fao/006/j0563e/j0563e00.pdf

6. Se bl.a. Organic Agriculture and Food Security in Africa. UNEP-UNCTAD Capacity Building Task Force on Trade, Environment and Development (CBTF), United Nations 2008 www.unctad.org/Templates/Download.asp?docid=10693&lang=1&intItemID=1397, og The International Assessment of Agricultural Knowledge, Science and Technology for Development (IAASTD) www.agassessment.org

7. www.agassessment.org

8. For mer informasjon om dette, se bl.a. www.grain.org.

9. Comprehensive framework for action, side 34 http://www.un.org/issues/food/taskforce/Documentation/CFA%20Web.pdf 

Connie Bygdnes er pensjonist og tidligere lærer.

Da jeg var elev ved Statens Lærerskole i Husstell i 1960, hadde vi en lærer som også fryktet konserveringsmidler. Det som var gift for bakterier, var gift for mennesker. Læreren var bakteriolog, og hevdet at det var en skandale at det var lovlig å selge oppmalt kjøtt. Når han skulle ha en bakteriekultur til å vokse hurtig, brukte han kjøttdeig.

For å hindre kjøttdeig i å bli skjemt, tilsettes nitritt (E 250), men også for å gi den en fin rød farge. Vi hørte foredrag i radioen i 1970 årene om hvor kreftfremkallende nitritt var på rotter, og det var enda mer kreftfremkallende på mennesker fordi vi har en surere magesyre. I et par år sloss man for å få forbud mot nitritt, og det lyktes en kort tid. Men så ble det til min store forskrekkelse tillatt igjen fordi kjøpmennene meldte om nedgang i salget fordi kundene syntes kjøttet var bleikt. Hvorfor gikk ikke myndighetene ut med opplysning om grunnen? Kreftsykdommer øker stadig. En frykter at 1/3 av disse skyldes kosten. Skavlan hadde en gang en forsker i sitt talkshow som trodde menneskene snart ville kunne leve til de ble 200 år. Forskeren sa ikke et ord om all forurensingen vi er utsatt for, blant annet gjennom maten vår. Da jeg var ung i 1960 årene, leste jeg i Forbrukerrapporten at en regnet med at hvert menneske i Norge årlig fikk i seg 2 kilo tilsetningsstoffer. I dag fryktes det at mengden kan være 6–7 kilo.

Hvordan er prosedyren for å få et tilsetningsstoff godkjent? Produsenten sjøl setter forskningen i gang, og allerede det er betenkelig. Er der tvil om et stoff er skadelig, går tvilen alltid i produsentens favør. Stadig opplever en at myndighetene står på produsentens side mot forbrukeren, sier matforsker Erik Millstone. Det samme hevder en leser i Bergens Tidende 13.01.09, Ole Overgaard. Han var forferdet over at bakerne kunne bruke så mye de lystet av det skadelige transfettet i sine brød og kaker, og spurte om myndighetene sto på bakernes side mot borgerne.

Jeg ble forferdet i 1975 da nyhetene i radioen kunngjorde at barnetimeposen inneholdt så mange kreftfremkallende stoffer at produksjonen skulle stoppes, men at handelsstanden samtidig skulle få selge ut lagrene sine. Dette har jeg siden erfart at er vanlig. I 1990 fant forskere at det gule fargestoffet Cantaxantin (E 161) var årsak til at der ble dannet krystaller på netthinnen så det skadet øynene. Først tre år senere ble det forbudt, men lageret kunne selges ut, og først i 1995, altså fem år etter at en hadde funnet ut at det var skadelig, var det fortsatt å finne i butikken.

Enda verre var det som kom fram når benzoat (E 211) og ascorbinsyre (E 300) ble blandet. Da ble det dannet det kreftfremkallende stoffet Benzen. FDA (det amerikanske mattilsynet) kalte da inn Schweppes, Cola og Pepsi for å gi en diskret redegjørelse, mens forbrukerne skulle holdes uvitende. Tretten år senere gikk en av rådgiverne i FDA, Glen Lawrence, ut og sa at det var en skandale at det fremdeles ble brukt benzoat og ascorbinsyre i brus. Det brukes fortsatt i dag i 2009.

Kort sagt: Barna får i seg mange farlige stoffer hvis de er glade i søtsaker. Som konserveringsmiddel brukes ofte benzosyre (E 210), og det finnes jo i tyttebær så det er helt uskyldig, har det vært sagt. Men en katt dør av ganske lite benzosyre, og et barn som spiser mye slikkeri, kan få i seg benzosyre tilsvarende 2 kilo tyttebær. Hvem vil spise 2 kilo tyttebær daglig?

I gamle dager la husmødrene et lag tyttebær øverst på syltetøy som hadde lett for å mugne. I dag finner vi at selv tyttebær får tilsatt benzosyre. Næringsmiddelindustrien sløser med konserveringsmidlene for at varene skal ha lang holdbarhet og for at rensligheten kan tas lettere. Brukes mer enn godkjent mengde, er det sjelden det kontrolleres. Blir det oppdaget, har jeg ikke hørt eller lest om straffereaksjoner.

På Lærerskolen i Husstell hadde vi i 1960 en lærebok hvor det sto at det ikke var tillatt å tillegge næringsmidler egenskaper de ikke har. En makaroniprodusent hadde tilsatt gult fargestoff for å gi inntrykk av egg i makaronien, og han fikk straff. I dag har vi 80 forskjellige fargestoffer (E100–E180), og de tillegger vel alle egenskaper varen ikke har.

E-numrene gjør det lettere å orientere seg i den jungel av tilsetningsstoffer vi har. Konserveringsstoffene utgjør 1 % og går fra E 200–290. Smaksforsterkerne går fra E 620–635. Folk flest går ut fra at smaksforsterker er et gode, men det forteller at råstoffet er av dårlig kvalitet eller at der er lite av det. Den mest brukte smaksforsterker, E 621 eller MSG, er mistenkt for å føre til mange plager, endog lammelse. I Kina hvor MSG har vært mye brukt, ber mange restaurantkunder om mat uten MSG.

Ikke alle tilsetningsstoffer har fått Enummer. Ca. 4 500 aromastoffer har det ikke fordi det skal så lite til av dem. Men er det en garanti for at de ikke er skadelige? Kjemikerne har kommet langt med aromastoffene, men den kunstige smaken er ikke helt som den ekte. For å lage jordbærsmak tilsettes 48 forskjellige kjemikalier. Ekte jordbær har 350 ulike stoffer.

Vin trenger ikke innholdsdeklarasjon. I 1985 var jeg med på en klassefest der det ble servert et glass vin til maten. Alle, unntatt en totalavholdsmann, fikk kraftig hodepine og noen måtte sogar holde senga. Dagen etter får vi høre at den vinen vi hadde drukket, var trukket tilbake fra markedet fordi den inneholdt mer metanol enn lovlig. Noe metanol var tillatt for å sprite opp vinen.

Er du blant dem som spiser light-mat for å slanke deg? På Carolinska Institutt i Stockholm er det i ti år blitt forsket på slik mat. 1 900 kvinner deltok. Halvparten spiste vanlig mat, og andre halvparten sukkerfri og fettfattig mat. Resultatet var overraskende. De som spiste light-mat la mest på seg. Produsentene tjener på light-mat. De bruker billigere råstoff og kan ta høyere pris fordi produktet er mer bearbeidet og fordi folk tror det er sunt. Et 3 dl beger med ekte rømme koster for eksempel 17 kroner, mens et beger med lett-rømme koster 18 kroner og har mindre smak.

Når forskerne skal undersøke om et stoff er skadelig for mennesker, bruker de som regel rotter, men de kan bare gi en ledetråd. Rottene tålte for eksempel thalidomid 100 ganger bedre enn mennesker. Rotter lever ca. 2 år, mennesker 80. Får et menneske kreft av en promille på grunn av et stoff, er det alvorlig. Men forskerne bruker sjelden så mange forsøksdyr. Føler rottene seg uvel, er det ikke så lett for forskerne å se det.

Når rottene testes, er det med kun ett stoff, men vi mennesker får daglig flere. I en engelsk julemiddag ble det funnet 107 forskjellige. I en barnetimepose er det 24.

Først i de senere år er det gjort forsøk med hvilke virkninger godkjente tilsetningsstoffer kan få når de kombineres. I Liverpool fant en at blåfargen (E 133) i kombinasjon med smaksforsterker (E 621) reduserte rottenes nerveceller fire ganger mer når de ble brukt sammen enn når de ble brukt hver for seg. Når gulfargen (E 104) ble kombinert med søtstoffet aspartam (E 951), ble virkningen syv ganger verre.

Da aspartam ble godkjent, kom det fram at en rotte som døde i 88. uke, var levende igjen i uke 108. uke. En advokat forlangte derfor ny forskning på aspartam. Men et par måneder senere fikk advokaten en ledende stilling i firmaet som produserte aspartam, og så ble det stilt.

Da E 621 ble godkjent, ble det hevdet at forskningen var styrt. Politikerne er etter hvert blitt klar over at den «coctailen» menneskene daglig får i seg av tilsetningsstoffer, representerer en fare. Så i 2003 uttalte EU-parlamentet at når et firma søkte om godkjenning av et nytt stoff, måtte de fjerne et tidligere godkjent. En slik regel er ennå ikke innført. EU-parlamentet er som vanlig bedre til å gi uttalelser enn til å komme med beslutninger.

Til alle tider har det vært fusket med mat. Derav kommer uttrykket: Han har ikke rent mel i posen. Men tidligere ble slikt straffet. Det har vært sagt at vi får den maten vi fortjener. Vi kan bremse på ferdigmaten vi kjøper. Vi bør studere ingrediensene, og holde oss borte fra de verste. Det er dumskap å kjøpe pannekake eller vaffelpulver. Det er jo stekingen som tar tid. Brød kan vi også bake sjøl. Tre store brød skulle ikke ta mer enn en time. Da slapp vi transfettet, emulgatorene og enzymene som skal holde brødet ferskt i opptil fire uker. Kjøtt kan vi lett male sjøl. Det er så gode husholdningsmaskiner så det skulle ikke være så tidkrevende. Maler vi sjøl, vet vi hva vi spiser og unngår nitritten (E 250). Det er en kjent sak at pølsemakere ikke spiser pølser.

Og ikke minst må vi få 6-timers arbeidsdag fordi maten vår er altfor viktig til å overlate til det pengegriske frie markedet.

Kilder:

– Tron Soot Ryen: E-nr guiden

– Mats-Eric Nilsson: Den hemmelige kokken  

Staten kan og må styre Innovasjon Norge – i dette tilfellet hindre at Innovasjon Norge sel patentet på ei teknologisk nyvinning ut av landet til høgastbydande.

Nyvinninga er ein revolusjonerande ny arbeidsmåte for å lage aluminiumshjul (den såkalla hybridfelgen). Denne nye arbeidsmåten er utvikla på Høyanger-bedrifta Fundo.

Einar Rysjedal arbeider på Hydro Aluminium Høyanger, og er leiar i Raudt Høyanger, sekr. i FLT-avd. 086 og i LO Ytre Sogn.

Staten kan og må sjølv, eller med tiltak overfor privatkapitalistar, opprette ei ny bedrift i Høyanger som kan setje hybridfelgen i produksjon.

Staten kan og må styre Statkraft til å selje ein større del av krafta si til kraftkrevjande industri og til ein pris som gjer at denne industrien kan konkurrere med slik industri i utlandet. Dette krev regulert/redusert krafteksport, og at Statkraft får redusert sin profitt.

Staten kan og må styre Hydro både til å byggje ny elektrolysehall i Høyanger som gjer at «vårt» aluminiumsverk, det eldste og minste i landet, kan produsere meir og konkurrere betre enn det i dag teknisk er i stand til.

Høyanger si historie, notid og framtid

Høyanger har ei interessant politisk historie som kommunistsenteret i Sogn og Fjordane. Det skal eg komme tilbake til ein annan gong – no er det produksjonshistoria det dreiar seg om. Aluminiumsproduksjonen i Høyanger starta i 1918. Årsproduksjonen frå hallane A og B nærma seg 10 000 tonn før andre verdskrigen. Al-verket var eigd og drive av det privateigde selskapet Norsk Aluminium Company (NACo). I 1965 vart hall C ferdig oppstarta, og produksjonen nærma seg 30 000 tonn. I 1967 vart Høyanger-verksemda overteken av statsbedrifta Årdal og Sunndal Verk (ÅSV) som var ein av dei statskapitalistiske verksemdene som Gerhardsen-sosialdemokratane hadde starta etter krigen – m.a. for å imøtegå kommunist-partiet sin propaganda for sosialisme.

I slutten av 60-åra vart Høyanger Verk sin eigenproduksjon av aluminiums-råvara oksid nedlagd – m.a. for å overføre kraft til ÅSV sin utvida aluminiumsproduksjon på Sunndalsøra. Krav om kompensasjon for nedlegginga førte til at Høyanger Verk tidleg på 70-talet starta avdelingar for vidareforedling av aluminium – både halvfabrikat og ferdigvare. Det økonomiske grunnlaget for framveksten av vidareforedling var at ÅSV rekna det for profittstrategisk å produsere både råvara aluminium og ferdigvarer av aluminium. På denne tida var det også frå venstresida eit press mot at Norge berre skulle produsere råvarer (i dette tilfellet aluminium).

Ferdigvare-bedrifta Fundo, som ÅSV etablerte i 1977, gjekk etter få år over til å verte rein felgprodusent. Fundo fekk statusbil- produsentar som SAAB, Volvo, BMW og Audi som kundar og vann kvalitetsprisar. Bilprodusentane si betaling for kvalitetsfelgane stod likevel aldri i vetig forhold til kor mange arbeidstimar Fundo brukte. Fundo gjekk difor stort sett med økonomisk underskot – bortsett frå dei to–tre første åra etter konkursar og gjeldssanering. I 2001 overtok Høyanger kommune som fleirtalseigar i kompaniskap med det kanadiske selskapet Timminco. Dette gjekk økonomisk bra i fleire år, og talet på tilsette auka til 350. Men våren 2008 snudde det for alvor, og økonomiske underskot melde seg med auka styrke. Det var likevel «finanskrisa» med det påfølgjande dramatiske fallet i bilproduksjonen som tok fullstendig knekken på Fundo som vart slått konkurs i januar.

Fundo hadde, parallelt med ein uttrøyttande kamp for å produsere nok tradisjonell felg til å halde skifteretten borte, utvikla ein heilt ny type felg den såkalla todelte felgen (hybrid-felgen). Innovasjon Norge har ved fleire høve støtta Fundo økonomisk for å hindre nedlegging. Innovasjon Norge, som har pant i hybridfelg-patentet og Fundo sin bygningsmasse, prøver no å selje patentet for å dekkje eit krav i konkursbuet på 63 millionar kroner.

Det første kravet frå Høyanger for å sikre framtida er difor at staten styrer Innovasjon Norge, og set ein stoppar for salet av patentet på hybridfelgen. Patentet er utvikla i Høyanger, og må brukast til å sikre arbeidsplassane og lokalsamfunnet!

Det andre kravet frå Høyanger er at statlege krisemidlar, som er lovde til pga. Fundo-nedlegginga, må brukast til å starte ei ny bedrift med naudsynt utrusting til å setje hybridfelgen i masseproduksjon. Det vil gjere at mange av oppsagte Fundoarbeidarar på nytt kan få selje arbeidskrafta si – og til ein pris som er høgare enn NAV sine dagpengar. Det vil dessutan vere meir meiningsfylt enn lediggangen og det usosiale tilværet arbeidsløyse inneber.

Det tredje kravet frå Høyanger er at kraftproduksjonen i Høyanger skal brukast til lokale arbeidsplassar og ikkje til Statkraft si profittmaksimering. Det var aluminiumsverket, først NACo og seinare ÅSV, som bygde ut all vasskraft frå Høyanger-fjella (over 1 milliard kilowattimar = 1 TWh). Etter at Hydro overtok ÅSV i 1986 vart kraftanlegga ein del av Hydro Energi. Pga. heimfall vart anlegga for få år sidan overført til Statkraft. Produksjonsprisen for slik utbygd kraft er kanskje ikkje meir enn 5 øre per kWh, men Statkraft tek stort sett ein pris som er i alle fall tre–fire gonger meir. Statkraft og borgarlege økonomar (inkl. sosialøkonomen Stoltenberg) reknar det for ein EØS-forbode subsidie dersom krafta ikkje vert selt til høgast betalande kunde. Det er tilsyne-latande sjølvmotseiande at det heimfallet som skulle sikre samfunnsinteressene, faktisk undergrev interessene til lokalsamfunna der krafta er produsert. Dette er eit godt døme på at monopolkapitalistane trakkar på interessene til ein annan kapitalist (Hydro), som i dette tilfellet har meir samanfallande interesse med lokalsamfunnet Høyanger enn Statkraft og staten har.

Det fjerde kravet frå Høyanger er at Hydro gjennomfører den eine urealiserte delen av statseigde ÅSV sin utbyggingsplan frå slutten av 70-talet, dvs. byggjer og set i drift hall B. Planen gjekk på at dei tre elektrolysehallane (hallane A, B og C) som eksisterte den gongen, skulle rivast for å gje plass til to nye moderne elektrolysehallar. Hall A og B skulle rivast for å gje plass til nye hall A. Seinare skulle hall C rivast for å gje plass til nye hall B. Da ÅSV i 1979 vedtok at hall A skulle byggjast, var det ueinigheit i ÅSV-styret: Utanlandske styremedlemar meinte hall A ville verte ulønsam, men at prosjektet berre blei gjennomført fordi

Hall A vart starta i oktober1981. ÅSV fekk dårlege økonomiske resultat tidleg i 80-åra, og selskapet måtte tilførast 650 mill. kr i ny eigenkapital frå staten i 1982. Høyanger vart ofra på profittalteret, og hall B vart ikkje bygd.

Hydro Aluminium Høyanger er med sin produksjon frå hall A på 60 000 årstonn landet sitt minste aluminiumsverk. Verket vil fort verte ulønsamt dersom ikkje produksjonen blir utvida slik at det vert høgare inntekter å dele faste kostnadar på. Hall C vart slått av i 2006, og tomten til hall B er dermed klar. Hydro er framleis nesten 40 % statseigd. Kva no med «hovedaksjonæren som et politisk organ»? Fagforeiningane og den lokale verksleiinga har i fleire år stått på for bygging av ny hall. Det som ligg nærmast livsteikn frå hovedaksjonæren, er sympatierklæringar frå sentrale personar som Kristin Halvorsen, Liv Signe Navarsete og Roar Flåthen.

Den internasjonale aluminiumsindustrien er no i ei djup økonomisk krise. Aluminiumsprisen har falle frå over 3 200 USD per tonn tidleg i 2008 til rundt 1 400 i dag. Det seiest at alle aluminiumsprodusentar taper pengar. Bergens Tidende skreiv for ein månads tid sidan at Hydro Aluminium taper 6 mill. kroner dagen. Det vil gje eit årleg tap på rundt 2 milliardar kroner. Lagera veks trass i at fleire/alle produsentar har redusert produksjonen. Produksjonen ved Sør-Norge Aluminium på Husnes er halvert. Hydro slår av i Tyskland og den eldste hallen på Karmøy. Det er visstnok ikkje teikn til at dette reduserer lagera og hevar prisane. Hydro planlegg likevel å starte gigantverket i Qatar i slutten av året og neste år.

Vi kan ikkje godta at «hovedaksjonæren» (staten) velsignar at Hydro startar ein slik trussel mot arbeidsplassane ved norske aluminiumsverk utan å investere i Norge. Vi kan ikkje godta at staten let Hydro Aluminium Høyanger verte ulønsamt pga. mangel på politisk styring og kraftavtalar. Hovudparolane 1. mai og til stortingsvalkampen er allereie klar: Statleg styring og statlege kraftavtalar! Bygg hall B!

Note:

1. Harald Rinde: Alcan tur-retur. I: Årdal. Verket og bygda 1947-97. Det norske samlaget, Oslo 1997

Slavoj Zizek skrev boka On Violence på forlaget Profile. Dette er ett kapittel fra denne boka.

Slavoj Zizek er en marxistisk sosiolog, filosof og kulturkritiker. Han er internasjonal direktør for «The Centre for Advanced Studies in the Humanities» ved Birckbeck College, University of London.

I 1922 organiserte den sovjetiske regjeringen utkastelsen av ledende anti-kommunistiske intellektuelle, fra filosofer og teologer til økonomer og historikere. Alle forlot Russland på en båt kjent som «Filosofidamperen ». Frem til utkastelsen hadde Nikolai Lossky og familien, som alle ble tvunget i eksil, levd et avslappet liv omgitt av en stab av tjenere, slik det sømmet seg en familie i det russiske borgerskapet. Han

Selv om Lossky utvilsomt var en ærlig og vennlig person som brød seg om de fattige, samtidig som han var opptatt av å sivilisere Russland, så uttrykker holdningen en total blindhet for den strukturelle volden som var nødvendig for at et slikt liv i det hele tatt skulle være mulig. Vi snakker her om vold som en del av et system: Ikke bare direkte fysisk vold, men også mer subtile former for tvang som opprettholder sosiale relasjoner karakterisert av dominans og utbytting, som for eksempel en indirekte trussel om vold. Losskyene og andre medlemmer av den russiske eliten gjorde ikke nødvendigvis noe galt. Det var ingen subjektiv ondskap i livene deres, bare den usynlige bakgrunnen av systemisk vold som gjorde det mulig å leve et privilgert liv omgitt av tjenere og luksus.

Sett fra Losskyenes velvillige og uskyldige ståsted kom disse hendelsene som varslet om den kommende katastrofen tilsynelatende ut av tomme luften. Det var som om de signaliserte at en uforståelig ond ånd hadde ankommet. Det de ikke forstod, var at forkledd som irrasjonell subjektiv vold fikk de nå tilbake beskjeden de selv hadde sendt ut i sin omvendte form. Er det vold som denne, som tilsynelatende oppstår «av ingenting», Walter Benjamin sikter til i sin bok Kritikk av volden(1) når han bruker begrepet; ren guddommelig vold.(2)

Å motsette seg alle former for vold, fra direkte fysisk vold (massemord, terror) til ideologisk vold (rasisme, sexisme) ser ut til å være det som opptar den tolerante og liberale holdningen som dominerer i dag. Et S.O.S. nødanrop opprettholder en slik diskurs, og ser ut til å drukne alle andre innfallsvinkler til emnet: Alt annet kan og er nødt til å vente … Er det ikke noe mistenkelig, rett og slett symptomatisk, med dette fokuset på subjektiv vold – den volden som er begått av definerbare sosiale agenter, onde individer, disiplinerte undertrykkelsesapparater og fanatiske folkemengder? Sørger ikke denne holdningen for å distrahere oppmerksomheten vår fra det virkelige problemet, å fjerne andre former for vold fra synsfeltet, og slik føre til at vi ved å ignorere dem indirekte deltar i dem?

I følge en velkjent anekdote besøkte en tysk offiser Picasso i Paris under andre verdenskrig. Der så offiseren Guernica(3), hvorpå han ble sjokkert at det modernistiske «kaoset» i bildet og utbrøt: Har du gjort dette? Picasso svarte rolig: «Nei, du gjorde dette!». I dag ville mang en liberaler, etter å ha sett de voldelige opptøyene i Paris, kanskje spørre de få gjenværende revolusjonære på venstresiden om det er dette de vil. «Er det ikke dette dere vil ha?». Som Picasso bør vi svare: «Nei, du gjorde dette! Dette er resultatet av din politikk.»

Det fins en vits om en mann som kommer hjem og finner sin kone i seng med en annen. Den overraskede kona utbryter: «Hvorfor er du hjemme så tidlig?» Mannen svarer rasende tilbake: «Hva gjør du i sengen med en annen mann?» Kona svarer rolig: «Jeg spurte deg først, ikke prøv å snik deg unna ved å skifte tema!» Dette gjelder også når vi diskuterer vold: oppgaven er nettopp det å skifte tema, vi må bevege oss fra da desperate humanitære S.O.S.-signalet om å stoppe vold til en analyse av det andre S.O.S.-signalet, nemlig den komplekse interaksjonen mellom subjektiv, objektiv (systemisk) og symbolsk vold. Lærdommen er dermed at man må motstå den fascinerende subjektive volden, vold utført av sosiale agenter, onde individer, displinerte undertrykkelsesapparater og fanatiske folkemengder: Subjektiv vold er bare den mest synlige av de tre typene.

Ideen om objektiv vold må grundig historiseres: den tok en ny form med kapitalismen. Marx beskrev den ville, selv-forsterkende sirkulasjonen av kapital, hvis solipsistiske( 4) og parthenogenesiske(5)ferd når sitt klimaks i dagens metarefleksive spekulasjon i futures. Det er altfor enkelt å hevde at spøkelset til dette selv-skapende monsteret som ignorerer alle menneskelige og økologiske hensyn i sin framferd, er en ideologisk abstraksjon og at det bak denne abstraksjonen finnes virkelige mennesker og ting med produktive kapasiteter som kapitalens sirkulasjon er basert på, og som den livnærer seg av som en gigantisk parasitt. Problemet er at denne «abstraksjonen» ikke bare finnes i finansspekulantens feiloppfatning av den sosiale virkeligheten, men at den er ’virkelig’ presis i den betydning at den fastsetter strukturen i de materielle sosiale prosessene: Skjebnen til hele befolkningslag og noen ganger hele land bestemmes av kapitalens solipsistiske og spekulative dans, som pågår uhemmet og i velsignet likegladhet over hvordan dens bevegelse vil påvirke den sosiale virkeligheten. Marx’ poeng er ikke primært å redusere denne andre dimensjonen til den første, altså å demonstrere hvordan varenes sinnsyke dans oppstår på grunn av motsetningene i det ’virkelige’ livet. I stedet er Marx’ poeng at man kan ikke fullt ut forstå den første dimensjonen(den sosiale virkelighet av materiell produksjon sosial interaksjon) uten den andre: det er kapitalens (metafysiske) dans som kjører showet, som holder nøkkelen til hendelsene og katastrofene som inntreffer i det virkelige livet.

Nettopp her ligger den grunnleggende systemiske volden i kapitalismen, langt mer skjult enn i alle før-kapitalistiske systemers sosio-ideologiske voldsbruk: Denne volden er ikke lenger mulig å tilskrive bestemte individer og deres «onde» intensjoner, men er helt og holdent «objektiv», systemisk og anonym. Her støter vi på Lacans forskjell mellom «virkeligheten» og Det Virkelige. «Virkeligheten» er den sosiale virkelighet til de faktiske menneskene involvert i interaksjon med hverandre og i produktive prosesser, mens Det Virkelige er den steinharde og ubøyelige, abstrakte og spøkelsesaktige logikken til kapitalen som bestemmer hva som skjer i den sosiale virkeligheten. Man kan oppleve dette gapet på en håndgripelig måte om man besøker et land i elendig forfatning … Hvor vi kan se økologisk ødeleggelse og menneskelig misere. Til tross for elendigheten vil kanskje en økonoms rapport beskrive tilstanden som «finansielt sett god» – virkeligheten er ikke viktig, det viktige er kapitalens tilstand …

Er ikke dette mer sant enn noen gang i dagens samfunn? Peker ikke fenomener tilskrevet den virtuelle kapitalismen (handel i «futures» og lignende abstrakte finansobjekter) mot herredømmet til «Den Virkelige abstraksjonen» på sitt reneste, langt mer radikalt enn på Marx tid? Kort fortalt, den høyeste formen for ideologi består ikke i å bli fanget i ideologiens abstrakthet og glemme dens basis i virkelige mennesker og deres relasjoner, men nettopp i å overse Det Virkelige i det abstrakte, samtidig som man påstår at man henvender seg til «virkelige mennesker med virkelige problemer»? Besøkende til børsen i London får en gratis brosjyre som forklarer at aksjemarkedet ikke handler om mystiske fluktasjoner, men om virkelige mennesker og deres produkter. Dette er virkelig ideologi i sin reneste form.

Hegels grunnleggende regel er at «objektiv overskridelse» – den abstrakte universialitets direkte herredømme som påtvinger sine lover «mekanisk og uten hensyn til subjektet som er fanget i dens nett» – er alltid akkompagniert av «subjektiv overskridelse » – irregulær og vilkårlig utførelse av innfall. Etienne Balibar gir et utmerket eksempel på denne gjensidige avhengigheten, når han skiller mellom to motstridende, men komplementære varianter av overskridende vold: den «ultra-objektive», eller systemiske, som er innebygd i de sosiale forholdene under den globale kapitalismen, og som «automatisk » skaper ekskluderte og overflødige individer, fra hjemløse til arbeidsledige. Den andre varianten er den «ultra-subjektive » volden som altså henger tett sammen med den førstnevnte, eksempelvis etniske eller religiøse «fundamentalismer ».

Vår blindhet ovenfor resultatene til den systemiske volden er kanskje lettest å få øye på i debatten om kommunismens forbrytelser. Ansvar for kommunismens forbrytelser er lett å fordele: Vi har å gjøre med subjektiv ondskap, med agenter som gjorde noe galt. Vi kan til og med identifisere forbrytelsenes ideologiske kilde – totalitær ideologi, Det kommunistiske manifest, Rousseau, til og med Platon. Men når man påpeker de millioner som har dødd som en følge av kapitalismens globalisering, fra Mexicos tragedie i det 16. århundre, til holocaustet i Belgisk Kongo for et århundre siden, benektes alt ansvar. Alt dette ser ut til å ha blitt forårsaket som et resultat av en «objektiv» prosess, som ingen planla eller iverksatte, og som det ikke fantes noe kapitalistisk manifest for (den som kom nærmest i å skrive det var Ayn Rand). Det faktum at den belgiske kongen Leopold II som ledet holocaustet i Kongo var en stor humanist og ble erklært en helgen av paven kan ikke avfeies som et utslag av ideologisk hykleri og kynisme. Subjektivt, kan han godt ha vært en god humanist, til og med gjort en beskjeden innsats for å lindre de katastrofale konsekvensene av det enorme økonomiske prosjektet det var å utnytte ressursene i Kongo som han regjerte over. Landet var hans personlige eiendom! Den ultimate ironien er at mesteparten av inntektene fra den brutale plyndringen av Kongo gikk til offentlige goder i Beliga, biblioteker, museer og så videre. Kong Leopold var i så måte forløperen til dagens «barmhjertige samaritaner» som gir av sine store formuer til veldedige formål som Bill Gates. Problemet er bare at for å kunne gi må du først ta, eller som samaritanene selv ville kalt det, skape.

(Artikkelen er oversatt av Stian Bragtvedt)

Noter:

Ivan Harsløf og Sissel Seim (red.) Fattigdommens dynamikk Perspektiver på marginalisering i det norske samfunnet Universitetsforlaget 2008, 307 sider

Boka handler om fattigdom i det norske samfunnet. Den er satt sammen av bidrag fra forskere ved Avdeling for samfunnsfag ved Høgskolen i Oslo. Innledningsvis legger redaktørene vekt på at fattigdom kan forstås, måles og forklares på mange forskjellige måter. Det som nå kalles fattigdomsproblemer, ble for eksempel tidligere håndtert som fordelingsproblemer og mangel på utjamning. Dette skiftet i ordbruk kunne de gjerne brukt mere plass på. Hvorfor sluttet vi å se på materiell nød som fordelingsproblem, og gikk over til å se det som individuell vanskjebne?

Artiklene oppsummerer viktige erfaringer og tanker om det som er skjedd med økende sosial ulikhet i Norge og omlegging av sosialpolitikken i samsvar med den såkalte arbeidslinja. Teoriene bak arbeidslinja blir kritisert fra forskjellige vinkler. Arbeidslinja bygger på at folk må motiveres med økonomisk tvang til å søke arbeid i stedet for trygd. Ytelsene og varigheten for stønadene reduseres, og inngangskriteriene skjerpes etter prinsippet om lavere attraktivitet: ingen ytelse må være bedre enn de dårligste arbeidsvilkårene i markedet.

Arbeidslinja har en individuell tilnærming. Espen Dahl og Thomas Lorentzen kaller det treffende «mangelsykdomstilnærmingen ». Alle såkalte aktive tiltak ser bort fra at sosialhjelpmottakernes «mangler» ikke eksisterer i et vakuum, men først og fremst i forhold til arbeidsmarkedet. De kritiserer at det bare unntaksvis rettes søkelys mot arbeidslivet, hva arbeidsgiverne vil ha og kravene som stilles til arbeidskraften.

I andre artikler presenteres undersøkelser av hva som skjer med dem som skal praktisere arbeidslinja. Økt vekt på kontroll og økonomisk tvang, og en overordnet forestilling om at folk flest har «valgt» sin fattigdom og sin arbeidsløshet, virker også inn på forholdet mellom klienter/pasienter og det såkalte hjelpeapparatet. Det virker inn på tilliten mellom dem som arbeider der og dem som skal hjelpes/kontrolleres/tvinges/ motiveres. Slike effekter av arbeidslinja blir synlige når klientene sammenlikner med det de møter fra de frivillige organisasjonene.

Flere steder blir det pekt på at politikken med lavest mulig ytelse for å motivere folk til å ta arbeid, ikke bare er urealistisk, men dessuten har uhyggelige bivirkninger når det gjelder å forsterke marginaliseringen, øke risikoen for at barn vokser opp i fattigdom, og for at fattigdommen går videre til neste generasjon. I et interessant kapittel setter Mons Oppedal konsekvensene av arbeidslinja opp mot norske forpliktelser etter barnekonvensjonen. Fattige barn har rett til økonomisk støtte som kan bringe dem ut av fattigdommen, uansett om myndighetene mener at foreldrene må tynes økonomisk for å komme i jobb. Denne og andre advarsler om konsekvensene av arbeidslinja for barnefamiliene bør bli hørt i diskusjonen om ny uførestønad der forslaget er at barnetillegget skal reduseres kraftig for de få uføre som også forsørger barn. De er redde for alt som kan friste underbetalte fembarnsmødre i kassa på RIMI til å «velge» uføretrygd.

Jeg savner ofte et historisk perspektiv i denne boka. Det er ikke nytt at fattigdom blir forklart ut fra antatte egenskaper hos den fattige. Det var også det vanlige i ei tid med en svak og uorganisert arbeiderklasse for hundre år siden. Jeg savner også et klasseperspektiv. Fattigdom rammer de «eiendomsløse», ikke de «besittende» klasser. Dette er gammelmodige uttrykk. Dagens «eiendomsløse» har bil og hytte, men de er like avhengige som før av å selge arbeidskraften for å forsørge seg og sine. Ifølge redaktørene framstår ikke «det moderne Norge … som et samfunn der én samfunnsklasse benytter sin eierposisjon til å utbytte en annen samfunnsklasse». Samtidig «fremstår selve klassehierarkiet som relativt utvisket ». Boka er preget av dette synet, som kanskje snarere er regelen enn unntaket blant dagens samfunnsvitere.

Etter å ha lest boka undrer det meg at denne massive kritikken nesten ikke har vært hørbar i den offentlige debatten. Det har i ti-femten år vært tverrpolitisk begeistring for arbeidslinja, og partene i arbeidslivet har sluttet seg til. Selv etter at problemene begynte å hope seg opp for NAVreformen, har det vært uenighet om bemanning, organisering og ledelse, men aldri om den underliggende hensikten. Det har vært bortimot full støtte til hensikten med NAVreformen, som skal realisere arbeidslinja ved hjelp av en skreddersydd forvaltning.

I boka blir det nevnt at de ansatte i velferdsapparatet sjelden er hovedrøsten i den sosialpolitiske debatten, til tross for god kjennskap til fattigdommens realiteter og brukernes problemer. Bokas redaktører etterlyser avisinnlegg fra sosionomen, trygdefunksjonæren og barnevernsarbeideren. Jeg tror de har et helt urealistisk bilde av ytringsfriheten blant velferdstjenestens ansatte. Denne gruppen har i praksis ingen frihet til å informere om fattigdommens problemer dersom ikke arbeidsgiver er enig.

De frieste stemmene er faktisk forskerne, selv om vi vet at mange trenger oppdrag for å leve. De ansatte kan komme til orde gjennom fagforeningene, som også er den eneste reelle motmakten mot et enstemmig storting. Derfor bør denne boka leses med en baktanke om å invitere flere samfunnsforskere til fagforeningenes konferanser og politiske verksted. Ikke for enveis-informasjon, men for å diskutere sosialpolitiske krav og mottrekk mot arbeidslinja. De fleste tror de er trygge i velstands-Norge, men det er kort vei til fattigdom den dagen jobben blir borte eller helsa svikter.

Ebba Wergeland

Viktige samfunnsmessige oppgaver vil kreve økt innsats i årene som kommer. I krisetider burde det ha vært særlig vekt på å legge grunnlaget for å møte slike langsiktige utfordringer. Ikke minst gjelder det helse- og omsorgssektorene,

Torstein Dahle er leder av Rødt og siviløkonom.

1. Kommunene rammes av sammenbruddet i aksjemarkedene

«Jeg er glad jeg bor i Oslo der vi er så store at vi driver profesjonelt. Oslo er en stor kommune der kvaliteten på økonomistyringen er veldig god,» sa Oslo-ordfører Fabian Stang til NA24 da han 30. november 2007 ble intervjuet om Terra-skandalen, som blant annet rammet noen kommuner i Nordland hardt. «Å ta vare på skattebetalernes penger er en av våre viktigste oppgaver. Vi kan ikke gamble med en tiøring en gang,» fortsatte han. Og så la han til med et overbærende smil at «Det blir neppe en ny svømmehall i disse kommunene på en stund.» Men så kom han til å tenke på at det kanskje hørtes litt vel blærete ut, og at det kunne oppfattes som tilslutning til den populære sporten med å framstille kommunetoppene i «Terra-kommunene » som uvitende bygdetullinger. Så han skyndte seg å tilføye «De som bor på landet er ikke noe dummere enn de som bor i byen».

Knappe 11 måneder senere, 28. oktober 2008, hadde bølgene fra den store økonomiske krisen også slått inn over Oslo kommune, og skadene var store. Gjennom kommunens pensjonskasse er nemlig Oslo kommune også sterkt engasjert i et risikofylt aksjemarked. Pensjonskassen, som er organisert som et aksjeselskap, Oslo Pensjonsforsikring AS, har en forvaltningskapital på mer enn 40 milliarder kroner. Med en strategi som går ut på å ha 25 prosent av kapitalen plassert i aksjer, kan tapene bli ganske formidable. Denne høye aksjeandelen rammer hardt: Når aksjemarkedene faller med 50–60 prosent, er det ikke så greit å sitte med aksjer kjøpt for 10 milliarder kroner.

Utover i oktober 2008 ble det klart at det var nødvendig å rykke inn med store kommunale kapitalinnskudd raskt. Et ekstraordinært byrådsmøte 28. oktober 2008 innstilte på å overføre 1,24 milliarder i kommunale penger til pensjonsforsikringsselskapet. Nå var det finansbyråd Stian Berger Røsland som var kommunens ansikt utad. Ordfører Fabian Stang holdt seg denne gang mer i bakgrunnen. Smilet hans hadde kanskje stivnet noe siden sist.

Oslo kommune er i godt selskap. Bergen Kommunale Pensjonskasse har sannsynligvis tapt mer enn 500 millioner kroner på plasseringer i aksjer og fond. Med den svære pensjonssparingen som norske kommuner og fylkeskommuner driver i egne pensjonskasser eller i pensjonsforsikringsselskaper, blir de alle sammen rammet av høyere pensjonskostnader – uansett hvordan de har organisert pensjonssparingen sin. Dels har noe av den oppsparte pensjonsformuen gått tapt, og dels er det slutt på at lett-tjente penger fra et aksjemarked som bare steg og steg, reduserer pensjonsordningenes behov for premieinnbetaling fra kommunale arbeidsgivere.

Via pensjonskostnadene rammes altså alle landets kommuner av sammenbruddet i de internasjonale aksjemarkedene. Etter hvert vil fallende eiendomsverdier også kunne slå inn med større tyngde.

Aksjetapene slår ikke inn bare via pensjonsordningene. En rekke kommuner har også selv investert direkte i aksjer. Særlig gjelder det kommuner som har solgt ut store kommunale verdier, som for eksempel andeler i kraftselskaper, busselskaper og annen infrastruktur. Stort sett har dette vært samfunnsmessig skadelige salg, ved at kommunen gir fra seg innflytelsen over viktige samfunnsoppgaver. I en rekke tilfeller har det også vært økonomisk ukloke salg, ofte nærmest for ran å regne. Svære verdier i kraftselskaps- andeler ble solgt fordi sleipe meglere viftet med to- og tresifrete millionbeløp foran ansiktet på kommunepolitikere som slet med altfor trange økonomiske rammer. Et anslag gjort i 2003 viste at kommuner og fylkeskommuner hadde solgt for mer enn 18 milliarder kroner i kraftselskapsandeler. De fleste vannkraftverkene produserer vannkraft til svært lave kostnader. På inntektssiden er det åpenbart at strømprisene kommer til å stige i det lange løp, blant annet på grunn av sammenkopling med det europeiske kraftmarkedet som bare har dyrere alternativer. Det var blank løgn da meglere og diverse økonomiske «eksperter» påsto at det var helt fremmed for kommunenes virksomhet å skulle påta seg den forretningsmessige risiko som slike eierandeler representerte. Risikoen var i virkeligheten knapt nok til stede. I mange tilfeller har de som kjøpte kraftverksandeler fra kommuner og fylkeskommuner, tjent inn igjen kjøpesummene flere ganger. Det saken egentlig gjaldt, var at plyndring av kommunale verdier var et velegnet tiltak for å skaffe nye kilder til profitt for en finanskapital som vokste utover alle grenser.*

Blant annet på grunn av slike salg sitter mange kommuner med store fond. Tapene er enorme på sammenbruddet i aksjemarkedet. Det er imidlertid vanskelig å få oversikt over det totale omfanget, blant annet fordi verdiendringene ikke uten videre vises fullt ut i de kommunale regnskapene.

Det største enkelttapet er sannsynligvis Oslo kommunes tap på aksjene i Hafslund, der Oslo kommune eier 53,73 %. Markedsverdien av disse aksjene er redusert med mellom 5 og 6 milliarder kroner i løpet av denne krisen.

Kommunenes Sentralforbund (KS) har i slutten av februar 2009 innhentet opplysninger om regnskapsresultatene for 2008 i kommunene utenfor Oslo. Materialet er ikke fullstendig, men det antas likevel å gi et ganske pålitelig bilde av situasjonen. Ifølge dette materialet hadde kommunene utenfor Oslo et samlet tap på aksjer på omkring 1,5 milliarder kroner.

Ved utgangen av november 2008 gjorde VG en undersøkelse hos en del norske kommuner. Den viste at Trondheim kommunes kraftfond, som var forventet å bidra med omkring 400 millioner kroner til kommunebudsjettet, i stedet ble antatt å ville gi omkring 150 millioner i minus. Sandefjord kommunes kraftfond skulle etter budsjettet ha gitt 67 millioner i pluss, men lå i stedet an til å gi 57 millioner i minus. Stokke kommunes regnskap lå an til å bli belastet med 50 millioner kroner på grunn av tilsvarende tap.

Storting og regjering har et stort ansvar for at norske kommuner og fylkeskommuner har så store beløp i aksjemarkedene, at de lider store tap i den krisen som vi nå opplever. Under regjeringer med vekslende partifarge har det vært et sterkt privatiseringspress ovenfra. «Kapitalfrigjøring» har vært et moteord i den markedsorienterte ideologien som kalles New Public Management.

Ut fra den samme tenkningen var det viktig å oppnå god avkastning på de store beløpene som en del kommuner fikk gjennom slike salg. De sentrale myndighetene presterte å gi signaler som tilsa at det var mulig å oppnå høyere avkastning uten å ta noe høyere risiko – et standpunkt som har svært liten støtte i kapitalistisk investeringsteori.

Våren 2000 vedtok Stortinget en ny paragraf 52 i kommuneloven – om finansforvaltning. Den inneholder som punkt 3 en interessant formulering:

I paragrafens punkt 2 får departementet fullmakt til å fastsette forskrift som gir «nærmere regler om disposisjoner som innebærer finansiell risiko». Forskriften ble fastsatt 5. mars 2001. Den pålegger kommunestyret å avveie forhold som avkastning, risiko og likvid-itet i kommunens finansforvaltning. Kommunestyret skal fastsette et finansforvaltningsreglement, som blant annet skal inneholde krav til risikospredning. Forskriften redegjør for ulike typer av risiko: Kredittrisiko, markedsrisiko, renterisiko, likviditetsrisiko, valutarisiko, systematisk risiko i aksjemarkedet (generell markeds-risiko), og usystematisk risiko i aksjemarkedet (selskapsrisiko).

Kommunestyret skal fastsette rammer for tillatt risikonivå, og krav til avkastning. Det skal dessuten knytte til seg uavhengig kompetanse for å vurdere finansforvaltningsreglementet, og annen uavhengig kompetanse for å vurdere finansiell risiko og håndtering av slik risiko.

Erfaringene fra de siste par årene viser at det neppe finnes noe kommunestyremedlem som har forutsetninger for å foreta noe som ligner en velbegrunnet vurdering av disse forholdene. Selv de fleste profesjonelle internasjonale finansanalytikere har jo vist seg ute av stand til å gjøre riktige vurderinger på dette området.

Det er med grunnlag i disse reglene at Kommunal- og regionaldepartementet setter seg på sin høye hest og sier at man har gitt klare retningslinjer i forskrifts form. Det sa Norges politiske ledelse til politikere og rådmenn i Terra-kommunene, og det sier man til de kommunene som lider store tap på sine aksjebeholdninger nå. Begivenhetene de siste par årene fører sannsynligvis til den konklusjon at de kommunene som har slike finansforvaltnings-reglementer, har brutt dem, rett og slett fordi det er tilnærmet umulig å få slike vurderinger til å klaffe med virkelighetens verden. Departementets ansvarsfraskrivelse er derfor helt uberettiget.

Det riktige standpunktet er at kommuner ikke i det hele tatt bør operere i aksjemarkedet. De bør konsentrere seg om sine samfunnsmessige oppgaver. Det er noe helt annet enn det vekslende norske regjeringer og storting har stått for.

«Den moderne tids tenkning», markedsliberalismen og New Public Management, har spilt fallitt, bokstavelig talt. I stedet er det Marx sine verker som med god grunn nå blir trukket ut av bokhyllene.

2. Kommunesektoren var allerede på forhånd hardt presset

I Soria Moria-erklæringen lovet Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet at det skulle lages en forpliktende opptrappingsplan for å få kommuneøkonomien på fote igjen. Kommunesektoren hadde da sakket akterut i forhold til resten av Fastlands-Norges økonomi i alle år siden 1992. Dette løftet er blitt brutt. Kommunesektoren fikk glede av at året 2006 brakte uventet høye skatteinntekter, som kommunene fikk beholde. Det ga dem et løft som var viktig. Men deretter har det gått raskt den gale veien. I 2008 er regnskapsresultatene elendige allerede uten virkningene av den økonomiske krisen. Med tapene som den brakte, blir helheten veldig dårlig.

Utvalget med det lange navnet «Det tekniske beregningsutvalget for kommunal og fylkeskommunal økonomi», lager hver vår og høst en rapport om den økonomiske situasjonen i kommunesektoren. I rapporten fra november 2008 har rapporten en figur 2.2 som illustrerer hvordan kommunesektoren sleper etter resten av Fastlands-Norge. Kommunesektorens samlede inntekter stiger langsommere enn verdiskapingen i Fastlands-Norge, dvs. at en stadig mindre del av «kaka» brukes i kommunene. Merk at vi her holder Norges oljeinntekter helt utenfor i sammenligningen, noe som selvsagt er høyst diskutabelt.

Figuren inneholder også en beregnet størrelse, som blir kalt «Aktivitetsutvikling i kommunesektoren ». Den skal vise hvordan både drifts- og investeringsaktivitetene utvikler seg. Å veie disse sammen kan aldri bli helt riktig. Figuren gir likevel et inntrykk av at kommunene i noen år prøvde å opprettholde et aktivitetsnivå som gikk utover det som inntektene tillot, men at de etter hvert ble nødt til å lukke det gapet. Nå er det i ferd med å åpne seg igjen, på grunn av den elendige økonomiske utviklingen i 2008.

Ofte gis det i debatten inntrykk av at kommunesektoren bare vokser og vokser, på bekostning av resten av landets økonomi. Men sannheten er at fra og med 1993 har kommunesektorens inntekter vokst langsommere enn Fastlands-Norges bruttonasjonalprodukt hvert eneste år, med ett unntak: 2006. Det unntaksåret skal regjeringen ha ros for, selv om det slett ikke var ventet at skatteinntektene skulle øke så kraftig det året. Ofte har imidlertid Stortinget konfiskert slike «gledelige overraskelser» fra kommunene, men i 2006 fikk de altså beholde den.

Gleden over 2006-regnskapet har imidlertid blitt avløst av stor skuffelse og frustrasjon. Da Statistisk Sentralbyrå 18. februar brakte de første foreløpige regnskapstallene for 2008, var overskriften «Stort underskudd for kommunene». Og tallene er fryktelige. 2006 var det første året siden 1994 med overskudd før lånetransaksjoner. Men lykken varte altså ikke lenge. Allerede i 2007 var underskuddet formidabelt, og i 2008 er det helt katastrofalt med 20,7 milliarder kroner.

Overskudd før lånetransaksjoner er et begrep som brukes i nasjonalregnskapet. Det er definert som samlede inntekter fratrukket samlede utgifter, der utgifter til bruttoreal-investeringer er medregnet, mens lån og avdrag er holdt utenom. Når det er underskudd før lånetransaksjoner, slik som i 2007 og 2008, viser det at kommunesektoren synker ned i gjeld (eller reduserer sine fordringer).

I den enkelte kommunes regnskap er det et annet begrep som står sentralt. Det kalles for netto driftsresultat. Når vi skal lese et kommuneregnskap, må vi huske på at det skiller seg vesentlig fra et bedriftsregnskap. Resultatregnskapet i en bedrift skal vise om eierne av bedriften tjener eller taper på den, dvs. om kapitalen deres øker eller minker som følge av bedriftens virksomhet. Kommunene drives ikke for at eierne skal tjene penger på dem. Derfor brukes det ikke samme resultatbegrep i kommuneregnskapet som i bedriftsregnskapet. Kommunenes driftsresultat gir altså ikke uttrykk for vinning eller tap.

Netto driftsresultat forklares slik av Det tekniske beregningsutvalget for kommunal og fylkeskommunal økonomi:

På 1990-tallet var netto driftsresultatet i kommunesektoren knapt 3 prosent av inntektene som årlig gjennomsnitt. Fra 2000 til 2003 lå netto driftsresultat på et relativt lavt nivå på nær 1 prosent i årlig gjennomsnitt. Nivået på driftsresultatet var lavest i fylkeskommunene. Netto driftsresultatet for kommuner og fylkeskommuner ble vesentlig økt fra 0,6 prosent i 2003 til 5,5 prosent av inntektene i 2006, som altså var det gode året i kommunesektorens økonomi.

KS kunngjorde 27. februar 2009 resultatene av en regnskapsundersøkelse der det var innhentet opplysninger fra omkring 200 kommuner som dekket nesten 70 prosent av befolkningen. Halvparten av disse kommunene hadde et negativt netto driftsresultat, og gjennomsnittet for alle var på -0,5 %. KS omtaler det som «det svakeste resultatet i kommunesektoren på 20 år». Det betyr likevel ikke at aktiviteten har vært svak. Tvert imot har det vært sterk aktivitetsvekst, spesielt på barnehagesektoren. Det har også vært en kraftig økning i investeringene. Virkningene av den økonomiske krisen har også gitt et visst utslag. Likevel: Når kommunesektorens inntekter i 2008 har stått i et så skarpt misforhold til utgiftene, er situasjonen til dels dramatisk foran 2009-budsjettene.

Ett av løftene fra Soria Moria var:

Med begrepet «frie inntekter» menes de inntektene som ikke er låst til bestemte, øremerkete formål. Det dreier seg om omkring 70 prosent av kommunesektorens samlede inntekter. At inntektene er «frie» betyr ikke at kommunene har så stor frihet i bruken av dem. Det meste av kommunenes lovpålagte oppgaver, som for eksempel skole og eldreomsorg, må dekkes av de frie inntektene. Det tekniske beregningsutvalget for kommunal og fylkeskommunal økonomi har i rapporten fra november 2008 en beregning av hvordan kjøpekraften av de frie inntektene har utviklet seg, dvs. etter at de er korrigert for pris- og lønnsstigning. Nivået fra 2002 er brukt som utgangspunkt, og så regnes de senere årene i prosent av 2002-nivået. (Se tabellen under)

Det er den siste av linjene i tabellen som er den viktigste, fordi den viser utviklingen når det korrigeres for at befolkningsvekst og endret alderssammensetning medfører endret behov for kommunale og fylkeskommunale tjenester. Enda en gang ser vi hvordan 2006 innebar et reelt løft for kommunesektoren. Men tabellen viser også tydelig at årene 2007 og 2008 har vært dårlige, og at man nå er på full fart nedover mot det nivået som kommunesektoren lå på under Erna Solberg, Det var et nivå der kommunene ikke hadde budsjetter til å utføre sine oppgaver tilfredsstillende.

En virkning av for trange budsjetter, er at oppgaver som kan utsettes, blir skjøvet og skjøvet. Særlig kritisk har dette vært for vedlikeholdet av kommunale bygninger, der det er beregnet et kolossalt etterslep. I september 2008 offentliggjorde KS resultatet av flere utredninger som tilstanden til kommunale bygninger. Beregninger over behovet for oppgradering og vedlikehold konkluderte med tall på mellom 94 og 142 milliarder kroner, avhengig av ambisjonsnivået. Vedlikeholdet har vært «trekkspillet», som er klemt stadig hardere sammen for å gi rom for å dekke de løpende utgiftene.

3. Kommunesektorens 2009-budsjetter bidrar til å gjøre krisen unødvendig stor i Norge

Med et hardt presset utgangspunkt ville det ha vært viktig for kommuner og fylkeskommuner at statsbudsjettet for 2009 ga romslige rammer for satsing. Det ville også ha vært riktig samfunnsøkonomisk sett: Flere kommunale oppdrag ville bidra til å dempe utslagene av krisen for private bedrifter, og flere kommunalt ansatte ville bety at veksten i arbeidsløsheten ble dempet. Da er det oppsiktsvekkende at både regjeringen og Stortinget la opp rammene for kommunesektoren slik at budsjettvedtakene i november og desember 2008 til dels var vedtak om å kutte ned.

KS foretar hvert år en budsjettundersøkelse i januar. Resultatene som ble publisert i januar 2009 var alarmerende. 22. januar kunne mediene fortelle: «Kommunene kutter i skolen». Starten på NTBs melding lød slik: «Kommunene legger opp til trange budsjetter med kutt i skolen, svake driftsresultater og kutt i tjenestetilbudet. »

45 prosent av kommunene med 49 % av folketallet svarte at de ville kutte i skolebudsjettet for 2009.

Også på andre viktige punkter viste det seg at budsjettene var helt ute av takt med de utfordringene som en stor økonomisk krise reiser. Bare 16 prosent av kommunene med 25 prosent av folketallet hadde lagt inn økte midler til økonomisk sosialhjelp. 25 prosent av kommunene med 26 prosent av folketallet har budsjettert med reduserte budsjetter til sosialhjelp i 2009!

Da undersøkelsen ble framlagt, uttalte KS-leder Halvard Skard til NTB at

KS-lederen fikk helt rett. Regjeringens krisepakke var med flid innrettet slik at den ikke skulle styrke kommunenes driftsøkonomi. Det var en økning i frie inntekter på 1,2 milliarder kroner i den pakken som ble framlagt 26. januar 2009. Det dreier som om promiller av kommunesektorens budsjetter.

Skatteinntektene kommer selvsagt til å bli kraftig påvirket av krisen. Regjeringen har lovet å dekke det tapet. Det gjenstår å se om det løftet blir holdt, når det viser seg at virkningen kan bli sterkere enn regjeringen nå antar. Men det vil være så hardt trykk på akkurat det at det er grunn til å tro at løftet vil bli holdt.

Det at Norge har en større offentlig sektor enn mange andre land, er en viktig krisedempende faktor. Private bedrifter mister oppdrag, må si opp folk og går konkurs. Kommuner og fylkeskommuner gjør ikke det. De fungerer tvert imot som stabiliserende elementer i en kriserammet økonomi. Dessuten arbeider de med viktige oppgaver som betyr mye for folks daglige liv.

I krisetider vil vi få se skadelige virkninger av konkurranseutsetting og privatisering. Vi vil få se at private bedrifter som har påtatt seg oppdrag for kommuner og fylkeskommuner, ikke vil klare å fullføre dem fordi de går konkurs. Virkningene kan bli svært uoversiktlige og problematiske. Når hjemmehjelpsbedriften plutselig har fått kroken på døra av banken sin, er det mildt sagt trist for den som er avhengig av akkurat den hjemmehjelps-leverandøren.

Det er sterkt kritikkverdig at regjeringen ikke har utviklet en politikk der kommuner og fylkeskommuner aktivt brukes som krisedempende faktorer, med påfyll i budsjettene til å øke sin aktivitet så det monner. Nå er det først og fremst på byggvedlikehold at det er bevilget midler. Det holder ikke i det hele tatt.

Viktige samfunnsmessige oppgaver vil kreve økt innsats i årene som kommer. I krisetider burde det ha vært særlig vekt på å legge grunnlaget for å møte slike langsiktige utfordringer. Ikke minst gjelder det helseog omsorgssektorene, der en eldrebølge i anmarsj vil stille store krav.

Det kan passe å slutte med å kaste et blikk på den siste prognosen fra Statistisk Sentralbyrå over det framtidige behovet.  Den sier noe om at det burde ha vært satset mye på å gjøre det attraktivt å jobbe i denne delen av arbeidslivet. Likestilling skommisjonens forslag om likelønnspott på 3 milliarder kunne ha gitt et høyst tiltrengt lønnsløft, som ville ha gjort det mer attraktivt å utdanne seg for de kvinnedominerte om-rådene som vil ha behov for sterkt vekst i antall kvalifiserte søkere. Krisen setter søkelyset på mange felter der offentlig satsing er et nøkkelord. Det er ille at denne utfordringen ikke er grepet av regjeringen. Det kunne ha vært en fin anledning til å sette positive spor etter seg.

Sjøl om dei omstridde områda enno ikkje er permanent sikra ved statlig oppkjøp, kan vedtaket i Miljøverndepartementet om Saltstraumen bli eit straumvende for den tiltakande privatiseringa av strandsona på landsbasis.

Ka er vilkåra for å vinne – også der alt ser ut til å vere for seint?

Brigt Kristensen er medlem av Rødt og representerte i mange år RV i bystyret i Bodø. I 2007 med på å danne gruppa «Saltstraumen som verdensarv», som i 2008 blei til Folkeaksjonen Saltstraumen for alle.

Hadde ikkje varslaren Ole-Peer Gullhav slått alarm i april 2006, ville det i dag stått rundt 200 fritidshus, såkalla «sjøhus», fordelt på tre hyttebyar i fjæresteinane i den meir enn landskjente natur- og kulturperla Saltstraumen. For to av felta låg det føre godkjente reguleringsplanar. Fleire var på veg inn. No er alle desse planane på ulike måtar stoppa. Da miljøvernministeren 1. desember i fjor opphevde Bodø kommunes godkjenning av 80 ni meter høge «sjøhus», ein 400 meter lang molo, kai og lystbåthamn i Knaplundsbukta ved innseglinga til Saltstraumen, var det toppunktet i ein framgangsrik kamp for å reversere frisleppet i strandsona i området.

Den første, kritiske fasen starta med at Gullhav varsla ein tidligare arbeidskollega, som var medlem av bystyret for RV, rett før spaden gikk i jorda for 34 «sjøhus» i Jektvika, Ripnes.

Lærdommar frå kampen for Saltstraumen

Kampen om Saltstraumen gikk føre seg i trekanten mellom (den økonomiske, politiske og administrative) Makta, Folket og Media. I dette farvatnet agerte aksjonistane og den faktiske politiske opposisjonen i Bodø (og Nordland), i eit tett samspell som var ein viktig grunn til sigeren.

1. Grunnvilkåret er den politiske sprengkrafta.

I dette tilfellet er Saltstraumen vidgjeten for sine kvalitetar – og regjeringa hadde gjort sikring av strandsona for alle til ei viktig symbolsak. Folk mintes oppkjøpet på Bygdøy i 2005. Kontrasten mellom den politiske retorikken og utbyggingsplanane nettopp i Saltstraumen gjorde politiske inngrep ovafrå mulig, gjennom mobilisering nedafrå.

2. Så lenge spaden ikkje er gått i jorda, er ei utbyggingsak ikkje endelig tapt.

Det såg vi i Jektvika, der det kanskje stod om timar.

3. Eit godt samspell mellom arbeid i og utafor folkevalte forsamlingar er dynamitt.

I den første perioden av kampen om Saltstraumen var eit tett samarbeid mellom varslaren Gullhav og RV det viktigaste uttrykket for dette forholdet. For RV og no Rødt er dette «varemerket» for ein riktig arbeidsstil som ein gjerne vil leve opp til. Ei maktkritisk innstilling var heilt nødvendig da RV avslørte desinformasjonen frå administrativt hald i utbyggingssaka i Jektvika. Like viktig var vilje og evne til å grave fram ka som hadde skjedd da alle høringsinstansene, inkludert Fylkesmannen og Nordland Fylkeskommune, blei lurt til å tru at fordobling av prosjektet var ei «mindre reguleringsendring ». Uten at RV gjennom dette arbeidet hadde fått utbygginga i Jektvika til ny behandling i bystyret, hadde Gullhav vore sjanselaus. Folk frå Senterpartiet og SV hadde posisjonar i Planutvalet i kommunen og i Lokalutvalet for Saltstraumen, som blei viktige da desse kom med i aksjonsgruppa.

4. Eit revolusjonært parti må lære av folket.

Slike innspell utafrå som da Gullhav slo alarm, må tas alvorlig. Han kunne blitt avvist med at det var for seint. Eller det kunne gått prestisje i at RV, som alle parti, hadde vore med og godkjent dei første planane for utbygging. Responsen frå «folk flest» var avgjørande for å heve blikket frå ei utbyggingssak, reise parolen «Saltstraumen for alle» – og snu om på alle utbyggingsplanar i strandsona. Støtten frå folk var basert på varme kjensler for Saltstraumen, men nokså mange identifiserte seg med kampen fordi dei stod oppe i liknande forhold på sin heimplass. Og den tredje gruppa var alle dei som vil å ha slutt på at kapitalinteressene får ta seg til rette mot allmenne interesser på mange felt. Allemannsretten står sterkt i folket!

5. Ei allsidig samansett aksjonsgruppe er gull verdt.

I dette tilfellet var gruppa alt anna enn variert i kjønn og alder, sjøl om det skilte 25 år mellom eldste og yngste. Men samla sat aksjonsgruppa på store kunnskapar om natur, historie og næringsliv i Saltstraumen og hadde betydelige erfaringar i lokalpolitisk og aksjonsretta politisk arbeid.

Intiativtakaren og leiaren, Ole-Peer Gullhav, oppvaksen i Jektvika, er ein yrkesskadd og uføretrygda mekanikar, uten erfaring om møteleiing og formell dagsorden. Men han visste å sette dagsorden! Det hefta ikkje at to i gruppa er professorar. Han reiste viktige diskusjonar, tok initiativ for å drive arbeidet framover og kontakta folk i nord og sør. Så fikk andre ta seg av det som elles var nødvendig.

6. Mobilisering av mange er nøkkelen.

Underskriftskampanjen blei kontinuerlig drive vidare på nettet, med initiativ for å nå nye miljø. Underskrivarane blei bedt om å hjelpe til med å nå 6000 underskrifter til ordføraren før den viktigaste avgjerda i bystyret, og med å skaffe 7000 i ryggen ved overbringing av klagen på bystyrevedtaket til statssekretær Heidi Sørensen i Miljøverndepartementet. Appellantar frå Rød Ungdom på talarstolen 1.mai i Bodø og Rana instruerte møtelyden steg for steg i å skrive under oppropet på nett via SMS!

Med støtte frå 7300 pluss markante enkeltpersonar frå kulturliv, friluftsliv, natur og miljøvern, reiselivet og det politiske liv frå alle parti, velforening, lokalutval og 25 lag og foreningar blei det umulig for det politiske fleirtalet i Bodø å nå fram med at inngrep frå departementet ville overkjøre lokaldemokratiet. Varaordføraren frå SV, som hadde vore mot «overstyring av kommunen », gikk no i front i å klage saka inn til Departementet.

7. Alliansebygging må til.

Hovudmetoden var å smi alliansar rundt jobbinga med underskriftskampanjen og med ein appell til bystyret i heilsides annonsar. Naturvernforbundet i Nordland og paraplyorganisasjonen Forum for natur og friluftsliv i Nordland var viktig. Bodø og Omegns Turistforening, Jeger og Fisk, Salten Naturlag, Salten veteranbåtlag, dukkarklubben og sjølsagt Bodø ornitologiske forening uttrykker breidda i engasjementet for Saltstraumen. Valnesfjord nærmiljøutvalg bidrog økonomisk – dei strir mot forureining frå torskeoppdrett og for ein rein Skjerstadfjord rett innafor Saltstraumen. Og Latin-Amerikagruppene såg parallellen mellom kampen for alllemannsretten og kampen for folkelig kontroll med ressursane i Latin-Amerika!

Dei store miljøvernorgansiasjonane og landskjente enkeltpersonar frå naturvern, friluftsliv og kulturliv på laget gjorde at Departementet ikkje kunne avfeie dette som ei «lokal» sak.

Gullhav dreiv iherdig diplomati overfor nordlandsbenken på Stortinget. Det bidrog kanskje til at Erik Solheim kjente seg trygg på at hans overprøving av Bodø kommune i denne saka ikkje ville møte kritikk frå opposisjonen på Stortinget!

Tett kontakt hadde gruppa med turistverksemda Tuvsjyen AS. Det gav nødvendige innspell om framtidsretta reiseliv og næring basert på oppleving av natur og kultur – og var viktig da fleirtalet av næringsdrivande ved Saltstraumen kom ut med støtte for utbyggingsplanane.

8. Snakk rett ut, vent det verste, men ver alltid open for det beste.

Slik kan ein oppfatte Gulllhavs oppskrift i sin aktive kontakt med folk innafor byråkrati og politikk. Klar tale bidrog til at den avtroppande leiaren i Planutvalet (Odland, Sp) skifta posisjon, lanserte det viktige forslaget om å få Saltstraumen inn på Unescos verdsarvliste, og blei med i aksjonsgruppa. Eva Joly har advart kommunane mot korrupsjon i strandsona. Men noen i forvaltninga har også ei ekte interesse av å ta vare på allmenne behov. Dei er det viktig å samarbeide med.

9. Media er ikkje monolittisk – det går an å få innpass.

Media er sjølsagt verre enn sitt rykte, men må tas i bruk av politiske aktivistar og aksjonistar. I noen tilfelle er det faktisk slik at journalistar er interessert i grundig informasjon. Da må dei få det!

Kjendisfaktoren er vanskelig å komme rundt. Ei pressemelding om ein appell frå sentrale personar frå ulike delar av samfunnslivet for Saltstraumen vedlagt namneliste gav ingen reaksjon. Nytt forsøk med «Friluftsmannen Lars Monsen, maleren Vebjørn Sand, biskop Tor B. Jørgensen og Bodøs egen Halvdan Sivertsen er blant osv» gav oppslag og telefonar på rappen.

Den store bøygen er å få riksmedia opptatt av riksnyheiter – som dessverre ofte skjer i lokalsamfunn. Dagbladet hadde ei viktig rolle i 2006 da oppslaget «Voldtekt av Saltstraumen» over to sider låg på bordet i bystyret og det lyktes å få delar av utbygginga i Jektvika til ny vurdering. Det var det første avgjørande slaget for å komme vidare, men Dagbladet var etterpå stengt.

TV2 avviste WWF. Aftenposten og VG var umulig å få interessert. Lengst kom vi med NRK og NTB.

Lørdagsrevyen i etterkant av det avgjørande bystyremøtet brakte ein seks minutts reportasje om kampen om Saltstraumen med Ole-Peer Gullhav som sentralfigur. No var det ikkje lenger mulig å sjå vekk frå at dette var rikspolitikk. Hadde saka nådd Dagsrevyen før bystyremøtet, er det lite trulig at Ap, Frp og Høgre hadde stått mot trykket, slik dei no greidde. Så avgjørande kan media vere!

Pussig nok brakte Smaalenenes Avis og Jarlsbergposten (og små blad landet over) nyheita om Solheims avgjerd om Saltstraumen, mens fleire av «riksavisene» i Oslo, av dei Klassekampen, ikkje fann grunn til det.

10. Tenk eit trekk fram i tid.

Hadde ikkje det geografiske området for aksjonen vore så klart definert i underskriftskampanjen, ville det kanskje ikkje vore mulig å reise kampen mot bygging i Knaplundsbukta da dette spørsmålet blei det viktigaste. Ap-koryfe Eirik Sivertsen (på Stortinget frå kommande haust) sitt opplegg før det avgjørande møtet i bystyret inneheldt mange store ord om vern og eit til dels rigorøst bygge – og deleforbod i (delar av) strandsona. Men da var gruppa budd på at nettopp dette ville vere knepet for å sluse det store prosjektet i Knaplundsbukta gjennom – med mantraet at dette er «utafor straumløpet».

Spørsmålet om verdsarvstatus for Saltstraumen løfta kampen, men kunne blitt ein bumerang. Derfor hadde Verdsarvgruppa lenge valt å legge vekt på at Saltstraumen er ein del av verdsarven uansett formell status. Og kunne derfor offensivt framheve utsagnet frå Direktoratet for Naturforvaltning om «Et naturfenomen i verdensklasse» da konklusjonen i rapporten derifrå blei at plass på Unescos liste p.t. ikkje er realistisk.

I god tid før utbyggingsvedtaket i bystyret var Folkeaksjonen og samarbeidande organsisasjonar og parti klare på at eit slikt vedtak måtte ankes inn for Departementet. Saltstraumen er ein prøvestein for regjeringa i strandsona var den heilt riktige meldinga å henge over Miljøverndepartementet i denne fasen.

11. Kommunestyret som rottefelle for disiplinering.

Mange av dei 30 bystyremedlemmene frå Ap, Frp og Høgre som sikra fleirtal for utbygging i Knaplundsbukta, ville neppe ha vore for «sjøhusa» i Saltstraumen om dei ikkje hadde blitt folkevalt noen månadar før. Og blant dei som nyss var gått ut av bystyret frå desse partia, var det fleire markante motstandarar. Ka er det ved politiske systemet som gjør at vettet går ut når folk kjem inn, og kjem tilbake når dei går ut?

12. Betongkameratane Ap, Frp og Høgre er miljøverstingar.

Den såkalla politiske posisjonen i Bodø består av Ap, Sp, SV og Kr.F. Men i alle viktige miljøsaker er det trekløveret over som er posisjonen. Desse partia står på pinne for utbyggingsinteressene. I Saltstraum-saka var det patetisk å sjå korleis dei låg under også for den mest småskårne kremmarånd, frå dei som til og med frykta at verdsarvstatus ville svi på på pungen!

Ville Miljøverndepartementet med SVleiing uansett ha ordna opp, kan ein spørre

Neppe noen i Bodø SV trur departementet ville ha stoppa «sjøhus»-prosjekta uten folkekravet som Folkeaksjonen bygde opp. Og i første omgang var det intitativet frå ein person utafor dei politiske sirklane og hans samarbeid med RV som sikra at kampen mot privatisering av strandsona ved Saltstraumen i det heile blei mulig å føre.

Matkrisa i dag feier over verda som ein tsunami.

For første gong er matkrisa demokratisert på det viset at det ikkje lenger er eit afrikansk fenomen. I årevis voks krisa høglytt i Afrika og kravde bare auge til å sjå og øyrer til å høyre.

Når millionar av afrikanarar har gått svoltne til sengs kvar dag i fleire tiår, er det tilgang til mat, ikkje først og fremst matmangel, som er problemet.

Ndey Jobarteh er grunnlegger og executive director, Africa Center for Information and Development (ACID).

Tørke og andre naturkatastrofar i mange delar av Afrika har intensivert svolten, men fattigdommen er den verkelege årsaka til matmangelen. Det er bare dei kronisk fattige som døyr som resultat av tørke, og utarminga av Afrika har hatt fleire hundre år på å vekse seg kraftig. Då dei europeiske landa koloniserte Afrika, reiv dei opp jordbruksog husdyrssystem som afrikanarane hadde tilpassa seg gjennom hundrevis av år trass i skiftande naturtilhøve. Økologisk balanserte matsystem vart undergravde. Det beste jordbrukslandet vart tatt til kaffidyrking, sukkerrøyr, kakao og andre eksportvekster som ein såg som middel til økonomisk utvikling i samsvar med nyklassisk teori om komparative fordelar. Private og offentlege pengar vart investerte for å utvikle desse salsavlingane, mens matproduksjon til det fattige fleirtallet vart neglisjert. Lite regn og andre risikofaktorar er eit problem for bønder over heile verda. Dei påfører folk svolt, særleg i Afrika der bønder og kvegfolk er gjort sårbare av økonomiske og politiske strukturar som gjør dei mange fattige og nokre få rike.

Er frie marknader løysinga på Afrikas matproblem?

Mest alle afrikanske land er avhengige av å eksportere mineral og matvarer. Mens realprisane på verdsmarknaden for desse varene har gått ned i tida etter andre verdskrigen, har prisane på importerte industriprodukt frå industrialiserte land auka jamt. I det sub-sahariske Afrika har låge prisar påverka marknadene og lokalsamfunna som er avhengige av eit smalt spekter eksportprodukt. Dei fleste afrikanarar havnar i det Oxfam kallar ei «handelsfelle»(1) der dei er tvinga til å produsere eksportavlingar til prisar som er så låge at dei held fram med å leve i elendig fattigdom. Utarminga av handelsvilkåra til Afrika betyr at dei fleste afrikanske regjeringar er tvinga til å bruke meir på verdsmarknaden enn dei tjener. Dei har fylt gapet med lån.

Det som gjorde stoda verkeleg ille for Afrika var innføringa av Structural Adjustment Policy (SAP). Med andre ord var SAP eit øydeleggande nykolonialt verktøy. Øydelegginga av lokale matproduksjonssystem ved å nekte innsatsmiddel og støtte til jordbruket, så vel som urettvis konkurranse med importerte varer, gjorde kontinentet gradvis prega av svolt og avhengig av mathjelp.

Eksempel på korleis politikken har påverka afrikansk jordbruk kan ein sjå i Ghana og Kamerun. Risimporten blei dobla i Ghana då landet reduserte ristolla frå 100 % til 20 % som resultat av strukturtilpassingspolitikken Verdsbanken tvinga på dei. Senka tollvern til 25 % i Kamerun omkring seksdobla fjørfeimporten. I tillegg har 70 % av fjørfeproduksjonen i Senegal blitt utradert dei siste åra pga EUs støtte til sine fjørfeprodusentar.( 2)

Ghana er dramatisk påverka på to område. Innanlandsprodusert ris stod for 43 % av heimemarknaden i 2000, men klarte bare å sikre seg 29 % i 2003. Risimporten auka frå 250 000 tonn i 1998 til 415 150 tonn i 2003. Det er au meldt at 66 % av risprodusentane gjekk med underskot, noko som førte til tap av arbeidsplassar. Når det gjeld tomatpuré, auka importen frå EU med 650 % frå 3 300 tonn i 1998 til 24 740 tonn i 2003, og bøndene tapte 40 % av heimemarknaden i tillegg til at prisane gjekk ned.

Vidare: då fjørfeimporten auka med 650 % på Elfenbeinskysten mellom 2001 og 2003, fall innanlandsproduksjonen med 23 %, prisane fall og tusenvis av jobbar gjekk tapt. Importen av matolje til Mozambik vart femdobla mellom 2000 og 2004, og som følge av det fall innanlands produksjon frå 21 000 tonn i 1981 til 3 500 tonn i 2002.(3)

Finanssystemet i verda er ein viktigare årsak til svolt i Afrika enn dårleg vêr. Tvinga til å produsere avlingar dei kan bytte i utanlandsk valuta for å betale gjeld som ikkje lar seg betale, importerer dei afrikanske landa meir og meir mat. Marknaden tildelar mat etter rikdom, ikkje næringsbehov. Dei få store selskapa som kontrollerer 85 til 90 % av kornet i verda, er opptatt av profitt og ikkje svolt som me no er vitne til. Politikarane hevdar at ein vil oppnå økonomisk framsteg om marknaden får styre. Det har den noverande finanskrisa vist er feil. Problemet er ikkje marknadsinngrep i seg sjølv, men måten institusjonar og regjeringar intervenerer mot interessene til det fattige fleirtallet til fordel for dei rike og mektige. Marknaden kan bli temma til å tjene interessene til majoriteten, men bare om regjeringar og institusjonar står støtt på dei fattiges side. Me har sett korleis regjeringane i Vesten har reagert på finanskrisa med å gi redningspakker til eigne nasjonar, slikt ansvar og patriotisme er mangelvare hos dei afrikanske regjeringane.

Er folket i Afrika årsak til svolt og matkriser?

Eit anna populært syn er at det er overbefolkning som er årsak til svolten i Afrika. Det er sterkt omdiskutert fordi svolt ikkje heng saman med ekstremt tett befolka område. Om det var sant, kunne ein vente å finne omfattande svolt i tett befolka land som Japan og Nederland, og lite eller ingen svolt i land som Senegal og Kongo der svolt og feilernæring er omfattande. Afrika er ikkje tett befolka. Samanlikn Afrikas 25 menneske per kvkm med Europa – 52 menneske per kvkm og Asia – 78 menneske per kvkm.(4)

Men av alle kontinenta ligg Afrika på botn i bruk av vatning, gjødsel og traktorar. Problemet er ikkje mangel på jord, men mangel på politisk vilje. Eg trur fullt ut at ein kan finne pengar, opplæring og høveleg teknologi for å utvikle jorda om det er politisk vilje til det. Det er tydeleg i dag når ein ser korleis vestlege regjeringar er i stand til å finne milliardar av dollar til redningsplanar for eigne land. Afrikanarane manglar aldri pengar eller ressursar når det gjeld å kjøpe våpen, når det dreier seg om å gå til krig. Det er bare når det dreier seg om utviklingsspørsmål, at det manglar pengar og ressursar.

Det er sant at befolkningsveksten i Afrika (2,5 % per år)(5) er høgare enn på alle andre kontinent. Men det er viktig å forstå det reelle sambandet mellom høg befolkningsvekst og svolt. Høg befolkningsvekst skaper ikkje svolt. Dei er begge heller konsekvensen av sosial ulikskap som fråtar den fattige majoriteten – særleg kvinner – nødvendig økonomisk rom til å velje å få færre barn. Å ha store familiar er eit logisk svar på fattigdommen dei fleste afrikanarar lever under. På dei små familiebruka som produserer det meste av maten i Afrika, er arbeidskrafta til familien den viktigaste innsatsen. Den høge fødselsraten er delvis foreldra sitt svar på dette behovet for arbeidskraft.

Med den høgaste dødsraten i verda for barn mellom 0 og 4 år, fører det til enno høgare fødselstall ettersom foreldra freistar kompensere. For enkelte mødrer er byrden med å oppdra endå eit barn oppveid av fordelane med ein ny arbeidar i familien seinare. Data frå verda rundt syner tett samband mellom aukande levestandard og fallande fødselsrate. Om afrikanske foreldre vart forsikra om at barna ville overleve, ville dei ikkje trenge ha så mange. Om foreldra kunne tjene nok på arbeidet sitt, og vart sikra støtte i alderdommen, ville dei sjå det som eigeninteresse å begrense tallet på barn. Og om kvinner vart likeverdige medlemmer av samfunnet, ville dei vere i stand til drive familieplanlegging betre. Nøkkelproblemet er ikkje for mange menneske, det er for mykje ulikskap.

Og ulikskapen som har institusjonalisert svolt i Afrika er skapt av multinasjonale selskap, vestlege regjeringar, internasjonale organisasjonar og afrikansk elite og afrikanske regjeringar. Saman utgjør dei ein koalisjon med eit levesett og interesser svært annleis enn den afrikanske landsbygdmajoriteten. Gjennom tiår har denne koalisjonen sett ut i livet politikk som har undergravd matproduksjonen. Korleis kan me forklare svolt og underernæring på eit kontinent der 90 % av folket er bønder, det har inga betydning kva slags bønder dei er, men desse 90 %a skulle i det minste sjølve fått rett støtte og prioriteringar.

Av den grunn står eg sterkt på at folk er svoltne fordi det manglar politisk vilje frå våre regjeringar og institusjonar. Tørke skjer andre stader; krigar skjer andre stader og mange land har miljøutfordringar. Det som gjør tørke og andre naturlege og unaturlege katastrofar til hungersnaud, kronisk svolt. massedød osv, er den politiske viljen til politikarane som har ansvaret for liva til fleirtallet, som kontrollerer, regjererer, styrer eller vanstyrer dei. Utan at me er i stand til å snu dette, vil kontinentet framleis stå med tiggarbollen for å få mathjelp og givarpengar.

Er mathjelp ei løysing på svolten i Afrika?

Mathjelp er vanskeleg å oppsummere kort pga mange tilknytta spørsmål, men allmennt dreier det seg om å sørge for mat og liknande hjelp til å takle svolt, enten i nødssituasjonar, eller som hjelp ved djupare, meir langsiktig matmangel, og for å oppnå trygg tilgang på mat (der folk ikkje treng leve med eller frykte svolt). Men mens det er viktig å hjelpe folk i naud, må me huske at mathjelp på sitt beste bare behandlar symptoma på svolt og fattigdom, ikkje årsakene.

Mathjelp som resultat av vestleg matoverskott

Mathjelp vart sett i verk på ei tid då prisstøtte til landbruksvarer skapte store overskott av korn. Å kvitte seg med overskottet gjennom mathjelp er eit viktig instrument for å støtte vestlege bønder fordi hjelpa reduserte lagringskostnadene og opna tilgang til nye oversjøiske marknader.

Mathjelp som utanrikspolitisk instrument

Mathjelp vart au raskt eit instrument i utanrikspolitikken i den kalde krigen, der mat blei brukt til å støtte vennlegsinna eller strategisk viktige land. På 1950-tallet var USA opne på at mathjelp var ein god måte å slåst mot kommunismen på, og gjennom tiår har mathjelp for det meste gått til land ut frå strategiske interesser. USAs mathjelp blir framleis brukt som politisk verktøy, men ulikt under den kalde krigen då det vart brukt til å støtte vennlegsinna regime blir det no brukt mot røvarstatar i krigen mot terror.

Mathjelp som forretningsverksemd

No har den pågåande matkrisa i verda skaka scenariomakarar som ser Afrika som ein stor marknad for mathjelp-business. Unekteleg har mathjelp sin plass på møter og i nødssituasjonar, og vil halde fram med det. Men det ein må innsjå, er at mathjelp knapt er for den gode gjerninga si skyld. Ho har i stor utstrekning blitt big business og profittbasert. Det viste seg klart på ein velgjerdsmiddag i USA då Charles Worledge som arbeider for Sealift, eit større fraktselskap som fører mat frå USA til dei svoltne, kom med ei fråsegn som gir innsikt til å forstå politikken bak mathjelpa: «Eg trudde det var velgjerd … Det er det ikkje. Det er forretning.»(6) Fraktselskap i USA, til dømes, drar fordelar av Farm Bill frå 1985 som krev at minst 75 % av mathjelpa frå USA skal fraktast på skip frå USA. I tillegg er det bare fire speditørar som handterer 84 % av sendingane med mathjelp frå USA, og nokre få fraktselskap er svært avhengige av mathjelpa for å eksistere. Kostnaden med å sende mat over store avstandar kan innimellom vere tilstrekkeleg til å kjøpe mat regionalt der hjelpa trengst. Av desse grunnene skaper mathjelp problem som overgår fordelane.

Problem som at hjelpa:

Mathjelp og genmodifisert mat

Enkelte ser den noverande matkrisa som eit høve til å pumpe genmodifisert mat inn i marknader og miljø. Tanken er at når folk er lamslått av ulykkeshendingar, er dei mindre i stand til å forsvare seg, og opne for å tillate motbydeleg politikk og handlingar. Ei slik haldning kan ein sjå i den talande overskrifta på ei melding i New York Times nyleg: «I magre tider er genmodifisert korn mindre tabu».(7) Mathjelp har vore brukt til å snike genmodifiserte organismar (GMO-ar) inn i uvitande land. Stoda i Afrika fekk stor merksemd då det var matkrise i mange land i sørlege Afrika, nemleg Angola, Malawi, Zambia, Zimbabwe, Lesotho, Mozambik og Swaziland i 2002. Svoltpolitikken nådde eit høgt nivå i 2002 då Zambia avslo GMO i mathjelp sendt dei. Mens enkelte land var villige til å akseptere malt GMO-mathjep, avviste Zambia både heile korn og mjøl. Som venta vart regjeringa i Zambia sett under hardt press for å godta GMO i mathjelpa. Regjeringa svarte med å seie at matmangelen som i hovudsak var i den sørlege delen av landet, kunne avhjelpast med mat frå den nordlege regionen. På den måten var ikkje bare maten fri frå GMO, han ville au fremme nasjonal produksjon og inntekter. (8) Zambia overvann til slutt krisa og fører framleis ein politikk med å ikkje godta GMO i hjelpesendingar.

I 2004 vart Angola og Sudan sett under press på instruktivt vis. Dei to landa hadde særlege vanskar pga konfliktane der. Likevel avslo begge GMO-korn om det ikkje var malt. Som ein del av kampen for å holde mathjelp fri frå forureinsing samarbeidde Friends of the Earth (FoE) Nigeria og FoEstøttespelarar, Earthlife i Sør-Afrika med mange afrikanske grupper som African Centre for Biosafety for å stoppe presset frå World Food Programme og US Agency for International Development (USAID) for å tvinge Angola og Sudan til å godta genmodifisert mat mot sin vilje.(9) Det positive resultatet av denne kampen for ei verdig mathjelp er at USAID og andre GMOleverandørar ikkje opent har pressa suverene nasjonar til å akseptere mathjelp i former dei finn betenkelege.

Mathjelp og matforureinsing

I 2006 fann ein ikkje-godkjent Liberty Link Rice 601 (genmodifisert av Bayer CropScience for å tåle bruk av plantegifta glufosinat) i mathjelp sendt til Sierra Leone av USAID. Forureinsinga vart avslørt av eit overvakings- og testprogram gjennomført av Afrikagruppene til FoE.(10) Forureinsinga vart au funne i kommersiell import til Ghana. Ein ny testrunde i 2007 fann same type forureinsing i kommersielt importert ris i Ghana og Nigeria.(11) Likevel held forureinsinga fram.

Derfor er ideen om mathjelp som utviklingstiltak ganske diskutabel. For Afrika har mathjelp aldri vore del av ein utviklingsstrategi, men støtte til eksportvekst i utvikla land. Mathjelp er ein integrert del av ein politikk som fører til strukturelt matunderskott i mottakarlanda og gjør dei meir avhengige av matimport. Slike band saman med knappe ressursar som kan finansiere import, har resultert i auka fattigdom og svolt.

Kor går vegen framover for Afrika?

Afrika treng omfattande endringar for å overvinne svolt no og i framtida for å fremme matsuverenitet. Denne ideen omfattar metodar som fremmar lokale, varierte system kontrollert av folk sjølve. Når alt kjem til alt er variert småskalaproduksjon nøkkelen til langsiktig reduksjon av svolten i Afrika. Storskala monokulturar er meir sårbare enn små eigedommar, slik det blir prova i tørken i Australia og bølgeeffekten på risforsyninga i verda. Småskala jordbruk har innebygd fleksibilitet og kan stå mot sjokk der storskala bruk er avhengige av intensive jordbrukssystem, store finansielle utlegg, store mengder kjemiske middel og ikkje er økologisk bærekraftige.

Ein fornya intervensjonspolitikk frå afrikanske regjeringar med støtteordningar og -verktøy så vel som marknadsopningar vil kunne gi liv igjen til eit landbrukssystem som er slått ut av nyliberalismen, konfliktar og gjort avhengige av mathjelp. Der det er matmangel, må han møtast lokalt og regionalt. For å sikre at det er mauleg, og ut frå erkjenninga av at majoriteten av afrikanske bønder lever og arbeider på landsbygda, er forbetring av infrastrukturen på landsbygda avgjørande.

Ein må styrke ansvarlege offentlege system og strukturar i dei ulike landa, og gi den Afrikanske Unionen (AU) og andre regionale organ fullmakt til å ta ansvar for fred, stabilitet og tryggleik på kontinentet. AU kan ikkje bli sterk og effektiv utan at det er sterke regjeringssystem på plass i dei enkelte landa.

(Artikkelen er oversatt av Gunnar Danielsen.)

Notar:

1. The Trade Trap Poverty and Global Commodity Markets av Belinda Coote, Oxfam Publishing, 1996 andre utgave.

2. http://ipsnews.net/news.asp?idnews= 41502

3. http://ipsnews.net/news.asp?idnews= 41502

4. http://geography.about.com/od/populationgeography/a/popdensity.htm

5. http://allafrica.com/stories/200804100908.html

6. Dugger, Celia W. (april 2007): U.S. rethinks foreign food aid. I følge rapporten gav US Public Law 480 og Food for peace-programmet ein måte å kvitte seg med overskytande korn som var kostbart å lagre, og samtidig skaffe mat til verdas svoltne. Lova sa at mat til programmet måtte komme frå innanlandsk produksjon. I tillegg fell mengda skipa mat når fraktkostnadene stig.

7. In Lean Times, Biotech Grains Are Less Taboo.

8. http://www.jctr.org.zm/gmos.htm

9. http://www.eraction.org/index.php?option=com_content&task=view&id=24&Itemid=23

10. http://www.eraction.org/p1ublications/FoEAfrica_briefing01.pdf

11. http://independentngonline.com/?c=118&a=9947

Island er et godt eksempel på utviklingen i kapitalismens nyeste og mest fremskredne fase, og indikerer også at dens iboende motsigelser fremdeles er like uløste.

Island var et av de første land til å bli hardt rammet av den pågående krisa.

Thorarinn Hjartarson er historiker i Akureyri, Island.

Landet opplever en dyp finanskrise som etter hvert går over til generell krise, og det diskuteres om landet kan defineres som konkurs. Men Island er jo ikke noe fattig land, og hadde vist eksepsjonelt stor økonomisk vekst forut for krisen. Fra 2004 til september 2008 økte BNP med 54 %. Man mente at det dreide seg om raskt økende velstand. Men veksten var ikke basert på produksjon og verdiforedling, men for det meste på utenlandsk gjeld, først og fremst bankenes gjeld i utlandet.

Krisens bakgrunn og forløp

To nasjonaløkonomiske størrelser slår en når en betrakter forspillet og innledningen til Islands finanskrise. Den ene er bankvesenets størrelse, og den andre er nasjonal gjeld. Begge deler økte voldsomt på kort tid. De tre store islandske bankene vokste mirakuløst i utlandet, spesielt på EØSområdet, forut for den raske nedturen. Ifølge tall fra IMF vokste bankvesenet fra å disponere tilsvarende 100 % av islandsk BNP i 2004 til å disponere tilsvarende 900 % av islandsk BNP i 2008. Denne veksten var finasiert med billige og lett tilgjengelige utenlandske lån, primært fra USA. Derfor ble også bankenes gjeld åtte-doblet i samme periode, og Islands totale gjeld ble sju-doblet.

I løpet av februar og mars 2008 begynte aksjeindeksene å synke faretruende og den islandske krona likedan, rentenivået føk tilværs og inflasjonen steg. I løpet av 2007 og spesielt i 2008 fikk bankene stadig større problemer med å skaffe likviditet for å fornye lånene, ettersom amerikanske og internasjonale finanskilder tørket opp p.g.a. en begynnende finanskrise. Ifølge statsminister Geir Haarde like etter kollapset var bankenes gjeld 12 ganger større enn BNP. Den islandske staten og sentralbanken kom til kort med valutareserver for å kunne stå som LOLR, långiver i siste instans. Krisa på Island brøt altså ut som bankenes likviditets- krise – som for eksempel i USA – og bankene falt over ende rundt månedskiftet september-oktober 2008.

Den 6. oktober ble det innført unntakslov på Island, og de tre store bankene ble nasjonalisert. Deres store utenlandske grener ble da kuttet fra stammen, og utenlandske kreditorer fikk slåss om de fruktene som der fantes, mens sentralbanken måtte pøse pengekapital inn i de innenlandske stammene som nå er redusert til nasjonale statsbanker. Om regjeringa slik kunne skjære vekk bankenes gjeld til utenlandske kreditorer, så gjaldt ikke dette for tapte innskudd fra innskytere i England, Nederland og Tyskland. Den gjelda alene tilsvarte godt over det islandske statsbudsjettet. Bankene hadde fulgt EØS-direktiver for innskuddsgaranti, men den garantien dette regelverket ga, viste seg helt utilstrekkelig ved et helt banksystems kollaps. Denne gjelda ble så påtvunget den islandske regjering – muligens på svakt juridisk grunnalag – etter hardt press fra Storbritannia og deretter samtlige EU-land pluss Norge, og IMF.

Etter bankenes sammenbrudd var det klart at det økonomiske systemet trengte svære lån. Nå har landet pådratt seg et IMF-program. IMF-relaterte lån vil primært bli brukt får å styrke krona og infusere finanssektoren. I løpet av få måneder har islandsk statsgjeld vokst fra å være lav til å bli på størrelse med landets BNP, samtidig som inntektene skrumper inn, næringslivet skranter, reallønna synker og arbeidsløsheten sprer seg. Bankprofitten ble privatisert, tapene blir nå nasjonalisert.

Under bankenes ekspansjon var rentene lave, og lån ble omtrent dytta på folk. Ved bankenes kollaps hadde indekshusholdningers gjeld til bankvesenet økt med nesten 70 % fra århundreskiftet, og i løpet av 2008 økte vanlige folks gjeld mer fordi rentene steg så voldsomt. Mens krona steg i kurs hadde bankene ivrig tilbudt lukrative forbrukslån i fremmed valuta, lån som ble forvandlet til et åk da krona befant seg i fritt fall. Dessuten hadde relativt store grupper av folk satset på kjøp av aksjer, blant annet i bankene, og mange småsparere hadde innskudd i diverse fonds som var tilknytta aksjeindeksene som nå også falt fritt. Svært mange befinner seg i en gjeldsfelle.

Finanskapitalens fremmarsj

Det er vanlig på Island å forklare den islandske krisa som et særtilfelle. Sindige høyrefolk sier politikken var bra, men politikerne sviktet. Opposisjonen mente krisa kom som resultat av feilslått økonomisk politikk. Man snakker gjerne om eventyrpolitikk, dilettantisk og idiotisk finanspolitikk, mens andre fokuserer på korrupsjon og t.o.m. høyforræderi. Denne skribenten har et annet syn, og mener at islandske kapitalister var skoleflinke, og fulgte en moderne og meget logisk kapitalistisk kurs, rett utfor stupet. Islands vei var typisk for utviklingen i modne kapitalistiske land, ikke et særtilfelle. Det er imidlertid riktig at Island kjørte fortere enn andre land, og kom derfor først til stupet, mens mange andre land kommer etter, samme vei.

De endringene Islands økonomi har gjennomgått i løpet av det siste tiåret, må karakteriseres som «verdipapirisering» (eng. financialization). Tyngdepunktet i økonomien flyttet seg fra produksjonslivet til finansverdenen. Etter ca. 1980 har industrien riktignok økt sin andel av islandsk eksport, men hele økningen kommer fra utenlandskeid kraftkrevende industri, primært aluminiumsindustri, som gir lite merverdi for islandsk kapital, mens resten av islansk industrieksport står i stampe. Og industri for hjemmemarked er blitt redusert til en brøkdel av hva det var før EFTAmedlemskap. Totalt har industrialiseringen av Island altså gått tilbake. Landet opplevde en betydelig lavkonjunktur i 1990–95. Ekspansjonen i den relativt lange høykonjunkturperioden etterpå skjedde først og fremst i finanssektoren. Det er interessant å sammenligne sysselsetningen i fiskerinæringen og jordbruk med utviklingen i banksektoren.

Det er mye som tyder på at profittable investeringsmuligheter i den islandske realøkonomien var om ikke uttømt så iallfall sterkt redusert på 80–tallet. Og det er åpenbart at i løpet av 90-åra pekte kapitalens værhaner i retning finanssektoren. Fra før var det islandske borgerskapet blitt til et monopolborgerskap.

Aksjemarkedet og finansmarkedet svulmet opp og spilte en stadig større rolle, og fikk større frihet i økonomien. Alle de større bankene ble privatisert på nittitallet og like etter århundreskiftet. Det ble trukket mye kapital ut av f.eks. tråler- og fiskeridrifta og inn i finansverdenen. Noen store redere ble etter hvert bankeiere, mens andre kom dit via handel og import. I utlandet kjøpte man handelskjeder, hoteller, flyselskaper m.m. De firmaene som likevel blomstret mest, såvel innenlands som utenlands, var såkalte holdingselskap og investeringsselskap. Slike firmaer var/er gjerne de største, og hadde/har ingen virksomhet utover det å eie og handle med aksjer, aksjer i produksjon og handel eller fortrinnsvis i rene finanser. Rene investeringsbanker ble også opprettet. Bankene vokste voldsomt og spesielt utenlands. Der kjøpte man opp andre banker og finansinstitusjoner, åpnet filialer og stiftet datterselskap. Islands tilslutning til EØS-avtalen muliggjorde den raske veksten. Avtalen åpnet for fri flyt av Islandsk finanskapital, og skapte et gunstig regelverk og etableringsmuligheter på hele EØS-området. I 1997 ble det f.eks. ved en lovendring åpnet for pantelån til kjøp av aksjer i finansinstitusjoner uten å kreve annen pant fra kjøperen enn i selve aksjene.

At den islandske finansielle ekspansjonen gikk så svimlende raskt, var nok fordi de største bankene ble privatisert nettopp på en tid da billige lån florerte på internasjonale lånemarkeder, og rentenivået var på et minimum. Dette må være forklaringen på at verdipapiriseringen på Island var raskere enn i andre land – og også mer forgjeldet enn i andre land. Blant unge forretningsmenn (mest menn) vokste det frem en offensiv finanskultur. Makten i økonomien ble flyttet fra produksjonen til finansmarkedene. Etter hvert ble også den raske omdanningen av landets økonomi varmt støttet av landets regjering, og islandske ministere uttrykte ved diverse anledninger at de ønsket at Island kunne bli et internasjonalt finanssentrum.

Som i Amerika

Amerikanske marxister rundt tidsskriftet Monthly Review, som J Bellamy Foster og Fred Magdoff (og tidligere Paul Sweezy), har i senere år fokusert på endringene i kapitalistiske økonomien som de karakterer som verdipapirisering. Dette har de inngående forklart i sitt tidsskrift (Siste produkt er boken The Great Financial Crisis. Causes and Consequences). Storkakser i realøkonomien hever store monopolprofitter, mens profittable investeringsmuligheter i realøkonomien har skrumpet inn. Etter etterkrigsårenes 25-årige vekstperiode i Vesten tok den allmenne krisa kapitalismen inn med oljekrise og lavkonjunktur i 70- åra. Monopolkapitalistene fikk problemer med å plassere overskuddet i lønnsomme investeringer. Fra og med 80-åra bød finansmarkedet seg frem som et lønnsomt alternativ, og kapitalen søkte stadig mer akkumulasjon gjennom finansielle kanaler. John Bellamy Foster skriver i april 2007:

Forfatteren hevder at dette innebærer en ny struktur og ny fase i monopolkapitalismens utvikling, monopol-finanskapitalens fase. Denne utviklingen eskalerte fra og med 90- åra. Produksjonen i vestlige industriland har blitt redusert relativt sett, og blitt underordnet verdipapiriseringen. I USA har finanssektoren på 25 år flerdoblet sin andel av det samlede bedriftsoverskuddet i landet. Og: «Siden 2001 er verdensmarkedet for derivater (dvs. for instrumenter til å handle med risikobelagt kredittoverføring) økt med mer enn 100 % hvert år.» Høykonjunkturen i kapitalismens sentrum har vært basert på lån og gjeld, i USAs tilfelle mest på lån fra utenlandske kreditorer (ikke minst fra Kina og Japan) som kjøper amerikanske statsobligasjoner. Islands høykonjunktur for sin del var avhengig av den finansielle ekspansjonen i USA, og de forskjellige ledd i det globale systemet er gjensidig relatert, så det viser seg å være svært sårbart.

Mitt poeng er at Island er et godt eksempel på utviklingen i kapitalismens nyeste og mest fremskredne fase. Islands lott for tiden indikerer at kapitalismen ved sin utvikling inn i denne fasen ikke har overvunnet sine iboende motsigelser men snarere har blitt mer sårbar overfor krise enn noen sinne.

Den omtalte verdipapirisering er kvalitativt annerledes enn den finanskapitalens dominans som Hilferding og Lenin skildret etter 1900. Lenin forklarte finanskapitalen som ‘monopolistisk industrikapital sammensmeltet med bankkapital‘, og han snakket om ‘finansoligarki‘. Finanskapitalen på hans tid hadde en offensiv rolle i monopolkapitalens fremvekst og sto for en maktkonsentrasjon på industrielt grunnlag, mens den nå har en rent parasittisk og uproduktiv karakter, betinget av stagnasjon og kapitalens allmenne krise.

Nyliberalismens rolle

Hittil har jeg primært omtalt den økonomiske grunnen, og også henvist til utviklingen i kapitalismens metropoler. Finanskapitalens nye rolle og dominans var kapitalens svar på den allmenne krisen fra og med 70-åra. Mitt utgangsdpunkt er at utviklingen på Island viser stort sett samme trekk som i den globaliserte kapitalismen, ikke minst i dens høyborg, USA. Finanskapitalens dominans har hatt sin ideologiske overbygning i nyliberalismen, fra og med Thatchers og Reagans regimer. Da profittraten var truet, svarte kapitalismen med å forkaste alle keynesianske redskaper og ta igjen opp råere metoder. Markedskreftene trumfet etter hvert igjennom en ny omfordeling av samfunnets rikdommer.

Det er opplagt at markedsliberalismen har fått et ganske fritt spill de 18 sammenhengende år som Islands store høyreparti, Selvstendighetspartiet, har vært det ledende regjeringspartiet på Island. Fiskeriene ble markedsliberalisert, bankene ble privatisert, vannkraftslovgivningen ble liberalisert, landets næringer har ganske raskt vært tilpasset verdensmarkedet – og et svært, deregulert finanssystem svulmet opp som før nevnt. Samtidig må det sies at motstanden mot liberalismen var svak. Island har hatt et høyresosialdemokratisk og et venstresosialdemokratisk parti hele veien, selv om de to endret litt utseende og navn. Det førstnevnte partiet har i det store og hele vært en del av liberalismens offensiv – som varte ved helt frem til kollapset – mens det sistnevnte ytet en viss motstand, men på individuell basis og inkonsekvent.

Opprør og regjeringsskifte

Like etter at bankene falt startet kraftige masseaksjoner i Reykjavik og etter hvert på flere steder i landet. De vanligste kravene var at de skyldige for katastrofen skulle stilles til ansvar, og at regjeringen måtte gå av og også styret i sentralbanken og finanstilsynet. I januar ble protestaksjonene svært massive og kontinuerlige. Det endte med enslags mytteri innen det ene regjeringspartiet (høyresosialdemokratene) slik at regjeringen måtte gå av og utlyse valg.

En provisorisk regjering tiltrådte, laget av de to venstrepartiene, og de har regjert i en måned når dette skrives. Lite har endret seg. Arbeidsløsheten nærmer seg 10 %. Gjeldsbyrdene er like tunge. Kjøpekraften har nå gått ned med 9,5 % i løpet av ett år, og pensjonsfondene er alvorlig beskåret. IMFs betingelser er fortsatt ikke blitt kjent annet enn at statsbudsjettet skal komme i balanse i løpet av 2–3 år.

Selv om det er få tegn til positive endringer, har kampen mot de forskjellige angrepene på levekårene vært mye svakere etter regjeringsskiftet. Erfaringen viser at venstrefolk i regjering er flinkere til å overtale folk til å vise moderasjon enn høyrefolk. Folkeforbundet ASI (tilsvarer LO) avsto 1. mars fra å kreve kompensasjon for redusert kjøpekraft, ut fra den begrunnelsen at en ny regjering var mer «konstruktivt» innstilt enn den forrige. Fra å satse på masseaksjoner og ‘gatas alting‘ ser det ut til at folk tar en avventende holdning, og venter på valget som blir holdt i slutten av april. Det er naturlig å tolke dette som forvirring hos dem som bare for noen uker siden tok saken i egne hender og viste en høy kampmoral.

Det er også lov å håpe at det etter hvert vil vokse frem en politisk ledelse som kan det der med grasrotarbeid, som kan gi kampen kontinuitet, og har et klasseperspektiv.

Forskerne fremstiller Barentshavet som et friskt hav, et hav som har stor toleranse for endringer og hvor det er liten risiko for kollaps. Kan det være fordi myndighetene nå går inn med nye aktiviteter som oljeboring og skipsfart?

Frode Bygdnes er med i Rødt sitt miljøutvalg, og sitter i fyllkestinget for Rødt i Troms.

For forskningsdataene er ikke til å bli rolig av. Selv om Barentshavet er et av verdens mest produktive hav, er situasjonen urovekkende. Barentshavet er det havet som rammes hardest av den pågående globale klimaoppvarmingen, omtrent dobbelt så mye som gjennomsnittet for hele kloden.

Barentshavet sin genuine produksjon av biomasse henger sammen med næringsrikt kaldt ferskvann som blandes med det varme salte vannet fra Golfstrømmen. Etter hvert kjøles den salte Golfstrømmen ned og salt vann på rundt +4 0C er tungt vann. Det synker til bunns og bunnforholdene gjør at dette vannet returnerer. Bunnen i Barentshavet er grunnest i nord og heller ut i Norskehavet. Dermed får vi en kald strøm som siger tilbake. Bunnforholdene og iskanten er som ei vannpumpe og er med på å sende havstrømmen tilbake til Atlanteren som en kald returstrøm. Polhavet er dermed i mindre grad koblet til verdenshavenes havstrømmer.

Ferskvann

Med elver som Ob, Lena, Yenisey med flere tilføres Polhavet ferskvann som er ¾ av vannmengden til Amazonas. 2310km3 i året utgjør et ferskvannskikt på 0,3 meter i hele bassenget. Polhavets utløp gjennom Fram-stredet er heller ikke større enn munningen til Amazonas. Dermed blir det liggende flerårs is. Både i og særlig under denne isen vokser det isalger. Isalgen Melosira arctica vokser i flere meter lange tråder som henger under isen. Det kan danne seg algematter under isen på titalls centimeter tykkelse. Når så isen brytes opp, vil disse algene frigjøres. I dag flyter algene inn over Barentshavet sammen med det ferskvannet som flyter oppå den nedkjølte og saltere Golfstrømmen. Det er med på å holde algene flytende høgt i vannlagene. I overflata trives planteplanktonet. Sammen med næringsrikt ferskvann får algene mye sollys og gror under ei vedvarende sol sommerstid. Det er planteplanktonet og isalgene som danner bindeleddet mellom det kjemiske miljøet og de biologiske delene i marine næringskjeder. Det er hos disse artene fotosyntesen foregår. Gjennom fotosyntesen omdannes uorganiske næringssalter, karbondioksid og solenergi til karbohydrater. Isalgene er spesielt tidlig ute og har startet sin sesongproduksjon allerede i april før isen går. Isalgene er fulle av flerumettede fettsyrer og er derfor spesielt næringsrik for andre. Dette er havets kraftfor. De kan utgjøre om lag 20 % av fødegrunnlaget for organismene i neste ledd, men tidlig i sesongen, før oppblomstringen av planteplankton, utgjør de fort 50 % av maten.

Alger

Barentshavet er et grunt sokkelhav som er over 4 ganger så stort som Norge. Gjennomsnittlig dybde er 230 meter med fiskebanker på bare 100 meters dyp. Det som synker til bunns, blir liggende tilgjengelig for bunndyr og organismer som lever av bunnfallet. Det som blir liggende, går i oppløsning og frigjør næringssalter inne på sokkelen til Barentshavet. Hvis iskanten brytes opp nord for Svalbard, vil denne isfaunaen kunne bli ført ned på 4000 meters dyp. Her vil den kanskje bli olje om noen milliarder år, men det er vel litt vel ambisiøst å tenke på kommende generasjoner i denne sammenheng.

Så lenge iskanten er i Barentshavet, vil vi ha klorofyllproduksjon rundt hele sokkelhavet. Den største produksjonen skjer i fjæra i sør og i iskanten i nord. Forsvinner iskanten, vil denne produksjonen reduseres kraftig, kanskje en halvering.

Polarfronten

Møte mellom Golfstrømmen og Ishavet kalles Polarfronten og går fra Svalbard via Bjørnøya til Novaja Semlja, godt sør for Frans Josef land og kontinentalsokkelen i nord. Med et varmere klima, er det meget uklart hva som skjer med polarfronten. Polarinstituttet sier:

Flyttes denne fronten nord for sokkelen, vil vi miste de produktive produksjonsforholdene som Barentshavet har. Lagdelingen av vannmassene kan forsvinne. Et isfritt Arktis vil gi helt nye betingelser som er ødeleggende for Barentshavet. Golfstrømmen kan stikke seg inn i Polhavet og konsekvensene har en ikke oversikt over. Forholdene ligger neppe bedre til rette lenger nord eller øst-over for den produktive møteplassen mellom kaldt og varm vann som vi har i Barentshavet.

Biomasse

Polarfronten skiller ikke bare to forskjellige vannmasser og ulike alger i sør og i nord. Det er også en møteplass for marine organismer. Den viktigste transportøren av biomasseproduksjon i den nordlige del av Barentshavet og til torsken i sør, er lodda. Lodda er en nøkkelart for skreien.

Barentshavets biologiske mangfold er stort med godt over tre tusen registrerte arter av dyr og alger. Barentshavet er litt mer enn dobbelt så stort som Nordsjøen, men mange ganger mer produktiv. Beregningene sier at det er 30 millioner tonn dyreplankton, 5–10 million tonn lodde, 2–4 million tonn sild, 1,6 million tonn torsk og 1,3 million tonn polartorsk. Bare hysa er beregna til 0,4 mill tonn, som er litt mer enn tyngda av den norske befolkningen på 4,8 millioner om gjennomsnittsvekta vår er 75 kg. Russiske forskere tar med 150 million tonn bunndyr-biomasse i tillegg.

Dette er riktignok bare grove overslag, men handfast er det at bare det norske fisket henter ut av Barentshavet en årlig fangstverdi på 3 milliarder kroner. Det utgjør 30 % av fangstverdien den samlede norske fiskeflåten tar. Dessuten er det dette havet som produserer skreien som taes i Lofoten. I tillegg fisker Russland og tredje-land i Barentshavet, samt at det fiskes en masse «svartfisk» som ikke registreres, særlig fra Smutthullet.

Om polarfronten drar seg nordover på dypere hav, vil det få dramatiske konsekvenser for nøkkelarter som raudåte og lodde og dermed for de artene som beiter på disse. Matfatet for fiske- og pattedyrsamfunnene i Barentshavet vil bryte sammen.

Smelting

I 2004 steg gjennomsnittstemperaturen i Barentshavet med 0,5 0C. Dette var da det høgste temperaturavviket som var observert siden målingene startet. Og det skyldtes ikke at det var stor innstrømming av vannmasser. Faktisk var vannmengden som kom med Golfstrømmen en del lavere enn det som hadde vært vanlig. Det var ene og alene på grunn av at dette vannet var varmere enn normalt.

Når iskanten trekker seg nordover, så minker den og. Det er randområdet av iskappa som er de store arealene. For hver kilometer den trekker seg nordover, blir iskanten 3,14 km x 2 = 6,28 km kortere. For Polhavet er et ganske sirkelrundt hav. Så hvis iskantens avstand til polpunktet halveres, så har 3 ganger så mye ismasse forsvunnet sammenlignet med det som blir igjen. Det er nå de store is-arealene smelter. Iskappa er en viktig termostat for jordkloden, særlig iskappa i nord. For den overopphetinga og overskuddsenergien som sola gir kloden ved ekvator, kjøles når Golfstrømmen gir fra seg varme på tur nordover. Når 1 kg is smelter, så kreves det like mye energi som det trengs for å varme opp 1 liter vann fra 0 til 80 0C, nøyaktig 333 kJ per 1 kilogram. Derfor er det mer dramatisk enn at det bare forsvinner noe is i Polhavet. Det er termostaten og magasinering av kjøleelementet som forsvinner. Når Polhavet blotter seg for midnattssola, så går 90 % av energien ned i havet. Da iskappa lå der, ble 90 % av solenergien reflektert. Iskappa, særlig den i nord, er klodens kjøleelement.

Dyreliv

Siden 1978 har iskappa nord for oss smeltet på størrelse med Norge, Sverige og Finland, 2,7 % per tiår vinterstid. De siste årene har Barentshavet praktisk talt vært isfritt sommerstid. Ikke bare har iskanten trukket seg nordover, men havisen har blitt tynnere. Derfor blir det også vanskeligere å danne flerårsis. At isen smelter og iskanten trekker seg nordover nå, vil føre til en klar reduksjon av artsmangfoldet i is-samfunnene, særlig for de arter som er avhengig av flerårsis. Om isen forsvinner, vil det rive grunnen unna det dyrelivet som bruker iskanten til å beskytte og hvile seg eller for å jakte. Isbjørnen er gjerne symbolet på dramatikken som nå utspinner seg nord i Barentshavet. Vi mennesker har ansvar for denne arten som vi fra før har forgiftet med tungt nedbrytbare organiske stoffer som PCB (polyklorerte bifenyler) og andre luftforurensninger som har bygget seg opp i næringskjeden. Likevel er kanskje skjebnen til topp-predatorer som isbjørnen, den minst dramatiske for oss. For isbjørnen er øverst i næringskjeden.

Dyreplankton

Mer dramatisk er det hvis disse endringene påvirker dyreplankton som er første ledd etter primærprodusentene i Barentshavet (trofisk nivå 2). Det er disse som gjør planteplankton om til biomasse. Like lite som vi kan spise gress, kan fisken beite på planteplankton. Nøkkelrollen for biomasseproduksjonen ligger i tre arter; ishavsåta, rødåta og krill. Krillen er den skapningen på jorden som samla utgjør størst masse til tross for sin lille kropp. Her nord er det raudåta som er den viktigst, den vi også kaller kruttåta fordi vi fort får mye luft i magen når vi spiser småsei full av raudåte. I vårt havområde utgjør raudåta mellom 80 % og 90 % av den samlede biomassen til dyreplankton. Nå planlegges det å fiske direkte på denne for å lage fiskefor til oppdrettsanlegg. Her har vi et hav som er i balanse, som får det til å gro opp naturlig med et mangfold av arter som vi kan høste av. Å belaste primærprodusenten uten å kartlegge dens kondisjon, er kanskje et godt bilde på kapitalismens kortsiktige planlegging. Dess mer raudåte som kan gjøre om planteplankton til biomasse, jo bedre er det for hele økosystemet.

Reduksjon og tap

Polarinstituttet skriver i sin rapportserie nr.126, at mindre is kan øke primærproduksjonen i den delen av Barentshavet som i dag er islagt. Ideen er at mindre is slipper til mer sollys i havet. Sollyset er bra for planteplanktonet, men målinger som er gjort fra 1979 til 1985, viser liten produksjon ute i havet. (jfr illustrasjon i Ottar 5/2005, s 18) Det er langs iskanten og langs kysten en har den største klorofyllproduksjonen. Dessuten må en tro at mer hav vil gi fuktigere luft med skydekke og dermed lav produksjon der det i dag er mye sollys.

I samme rapport antydes det at dyreplankton kan få en mer nordlig utbredelse. Det betyr ingen ting dersom beitegrunnlaget ikke økes. Større utbredelse er ikke det samme som mer dyreplankton. Barentshavet har arealbegrensninger og hele havet er i dag i produksjon. Vi vil ikke kunne nyttegjøre oss i samme grad av havet nord for Barentshavet, men kanskje kan havene øst for Barentshavet bli mer produktive. Vi aner allerede i dag at polartorsken trekker østover. Dette har det vært fokus på fordi Russland får større del av den ressursen vi har i dag. Men det er og en kortsiktig problemstilling. For menneskeheten er det viktigst at havet gir oss føde, så da er det bare å håpe at kysten utenfor Sibir kan produsere. Men de gunstige forholdene som er i Barentshavet, er ikke tilstede i Karahavet og østover.

Media og den offentlige debatt stiller feil fokus når de fremstiller at et varmere klima kan få nye arter nordover. For eksempel kan en få makrell i Vesterålen sommerstid nå. Om makrellen koloniserer Barentshavet, så betyr det ikke økt fiskeproduksjon, den vil fortrenge silda og lodda. For å finne hva Barentshavet kan yte av pelagisk produksjon, må en se på om beitegrunnlaget kan økes. Og beitegrunnlaget er dyreplanktonet.

Stressfaktorer

De tre dyreplanktonene vi har, er alle skalldyr. Klimaendringene og is-smeltinga kommer av klimagasser som CO2. Mer CO2 i lufta, betyr og mer CO2 i havet. Vi kan allerede registrere et surere hav som påvirker koraller og blekksprut. Alle organismer med kalkskall vil bli påvirket med endringer i pH-verdiene i Barentshavet. For oss er kanskje den mest dramatiske endringa om dette påvirker plante- og dyreplankton.

Ozonlaget er tynnest ved polene, så tynt at det oppstår direkte hull med følgende UVstråling. De ultrafiolette strålene reflekteres av isen. Iskappa er med på å beskytte livet i havet. Dersom planteplankton utsettes for UV-stress, reduseres fotosyntesen, dvs. at en økende UV-stråling reduserer havets evne til å ta opp CO2. Sammen med miljøgifter har en all grunn til å være urolig for alle artenes kondisjon og helsetilstand.

Med oljevirksomhet utgjør også kjemikalier og produsert vann en fare. Det kan gi negative langtidsvirkninger på hele den marine faunaen. Kjemiske komponenter fra råolje kan gi genetiske skader også hos fisken. Alderen på fisken som nå gyter, er gått kraftig ned. Sannsynlig medfører det at eggene og larvene nå er mer sårbare for slike kjemiske påvirkninger. Og lite veit vi om dyrelivet på havbunnen i Barentshavet og dens omstillingsbehov når polarfronten flytter seg.

Konklusjon

I rapporten fra Polarinstituttet taes disse urolighetene frem og drøftes. Konklusjonen deres er at økosystemet i Barentshavet har tålt og vil tåle store svingninger før de dramatiske konsekvensene vil melde seg. Men angrepene på økosystemet er allerede store, skjer samtidig på mange felter og virker selvforsterkende og ødeleggende på det balanserte livet som har utviklet seg her i lang tid. Ikke bare må vi stoppe annen menneskelig påvirkning av økosystemet, vi må få til reversering av den største utfordringa av alle; global oppvarming, om ikke Barentshavet bare skal bli et hav lik Nordsjøen. Dette ansvaret har vi både for økosystemet, for urfolket, for kystbefolkningen og for nasjonen, ja for hele menneskeheten. En av verdens beste produksjonsarenaer for mat, forvalter vi. Vi må verne om de fornybare ressursene og ikke gamble med oljeaktivitet i et sårbart og belasta havområde. Økosystemet i Barentshavet er ikke robust nok til å tåle både oljeutvinning, økt transport og global avbrenning av de oljeressursene som er her.

Det viktigste nå er å bevare isen. Vi må stoppe den globale oppvarmingen. En annen verden er nødvendig.

Kilder:

• Havets ressurser, Havforskningsinstituttet
• Det arktiske system, Ellen Elveland, Norsk Polarinstitutt
• Rapportserie 126, Harald Loeng (red), Norsk Polarinstitutt
• Diverse temahefter fra tidsskriftet Ottar, Tromsø Museum

Er det ikke bare å importere?

Nei, så visst skal vi ha et landbruk her også! Jeg nevner argumenter i fleng: hensynet til bosetting, beredskap, kulturlandskap, ringvirkninger i samfunnet for øvrig, men først og fremst av hensynet til matsikkerheten.

Berit Nikolaisen er ku- og sauebonde og leder av Småbrukarlaget i Troms.

Vår generasjon er bortskjemt. Vi har aldri opplevd sult, butikkene bugner. Hva bryr det oss at 50 % av det vi spiser er importert? Men dette er kortsiktig tenkning. Å basere seg på import er svært sårbart. En miljøkatastrofe, langvarig transportstreik eller oljekrise kan sette en bråstopp på importen, og hva gjør vi da? Er det noen som har et kriselager av mat hjemme? Å gjøre seg avhengig av andre på matsektoren er å gi fra seg makt. I et nasjonalt perspektiv er det et enormt sterkt kort å kunne kontrollere mattilgangen til et annet land. Dessuten gir en fra seg mye av kontrollen på hvordan maten er dyrket. I tillegg er det ikke forsvarlig fra et klima- og miljøperspektiv å frakte maten verden rundt slik vi gjør med tonnevis av lammekjøtt fra New Zealand, mens beitene i blant annet Troms gror igjen.

Gang på gang har dyreepidemier i Europa slått fast at spredte, små gårdsbruk er det beste med hensyn til smittespredning, allikevel jobbes det trutt og sikkert for færre og større bruk i Norge. Og da ligger vi dårlig an i Troms. Her er få områder som egner seg for store bruk.

Har vi så muligheten til å bevare landbruket her oppe? Vi slåss mot sterke krefter, både kapitalistiske og sentraliserende, så vel nasjonalt som internasjonalt. For enkelte betyr jo penger mer enn mennesker, det gjelder både EU og WTO. Og bøndene i hele verden har latt seg presse og utnytte, fordi det er bedre med et halvt brød enn ingenting når man er fattig. Og fattig er de fleste bønder. Jeg frykter for at dette ikke blir endret før alle bønder i alle land går til generalstreik slik at alle skjønner hvor maten kommer fra.

Men tilbake til Troms-landbruket, jeg tror fortsatt det kan opprettholdes, men da må vi være mange nok som vil. Sentrale politikere har ennå ikke skjønt at det holder på å rakne her oppe. Vi får trøste oss med at de fleste endringer i verden ikke skyldes politikere, men folkebevegelser eller naturkatastrofer! Når landbruket rakner i Norge, er det i Troms det skjer først. Visst ligger deler av Finnmark lenger nord, men de har flere tilskottsordninger og større bruk , og vil klare seg lengre enn gjennomsnittsbonden i Troms. Lokale politikere har begynt og skjønne. På 18 år er antall bønder halvert her. Lenge holdt vi likevel oppe tallet på antall dyr og jord i hevd, fordi de som fortsatte utvida gårdene sine, men nå er det stoppa opp. Når vi så vet at de fleste fjøs er fra 70-tallet, og svært få tilpassa det nye løsdriftskravet som trer i kraft i 2024, ser det dystert ut. Gjennomsnittsalderen på bøndene er ca 50 år. Det betyr at vi står for en enorm fornying hvis landbruket skal bestå. Og her har vi et stort problem. Den eneste finansieringskilden vi i praksis har til nybygg og ombygg, er Innovasjon Norge. Sparebankene har til nå ikke vært villig til å gå inn på dette. De synes pantegrunnlaget er for dårlig siden 60 % av jorda er leiejord. Og rammene til Innovasjon Norge er altfor små. De kan bare støtte ca tre melkebruk per år. Det betyr at det vil ta 100 år før alle fjøs i Troms er tilpassa de nye kravene! Er det en skjult agenda her?

Hvis ikke nedgangen stopper opp, spøker det for foredlingsanlegga i fylket.

I tillegg til dårlig økonomi og lite investeringsmidler, er rovdyrplagen stor i enkelte områder. Det er trist å se depresjonen spre seg i en før så aktiv landbrukskommune som Nordreisa. Vet ikke hva som er den største psykiske belastningen: å sende dyra ut i rovdyrkjeften eller ikke å bli trodd når man melder om tap. Det er helt greit med rovdyr, men ikke når politikken er at man skal ha mest mulig av dem slik at konfliktnivået øker år for år. Ingen snakker om faunakriminalitet når jerv og gaupe inntar stadig nye områder på leting etter mat, områder hvor de aldri i historien har vært før, nemlig i kystområdene i Troms. Og forvaltningen har alt for lite midler til å sjekke om de vedtatte bestandsmåla er nådd. Og så lenge de ikke er dokumentert, tillater man stadig nye dyr å etablere seg, selv om vi som bor på bygda, vet at vi er langt over målene allerede.

Utfordringene står i kø som nevnt, allikevel er vi noen trassige idealister som fortsetter selv om inntekta bare synker år for år. I dag er gjennomsnittsinntekta på et melkeproduksjonsbruk i Nord-Norge på 130 000 per årsverk. Vi håper at dette snart vil snu, ellers må selv vi mest innbitte gi opp.

Det er mye å vinne på å se krisa som et vulkanutbrudd på overflaten, skapt av tektoniske platebevegelser dypt nede i kapitalismens skiftende geografiske utviklingsmønster. De tektoniske platene beveger seg stadig raskere, og det er nesten sikkert en økende sannsynlighet for hyppigere og voldsommere kriser av det slaget vi har sett siden 1980 eller der omkring.

David Harvey er professor i antropologi ved City University of New York. Se Harveys nettskole om Marx’ Kapitalen på http://davidharvey.org/.

Hvordan, på hvilken måte, hvor og når slike utbrudd til overflaten vil forekomme – se, det er det nesten umulig å spå om. Men at de vil forekomme hyppigere og kraftigere enn før, er nesten sikkert. Derfor må vi sette det som hendte i 2008 i sammenheng med et dypere mønster. Denne typen voldsomme påkjenninger på systemet er skapt av kapitalismens eget utviklingsmønster (hvilket naturligvis ikke utelukker at det også kan forekomme ødeleggende hendelser av tilsynelatende helt ytre årsaker, slik som en omfattende pandemi). Er ikke det det beste argumentet for å «gravlegge kapitalismen og gi rom for en annen og mer rasjonell produksjonsmåte», slik Marx engang uttrykte det?

Jeg begynner med denne konklusjonen, fordi det er avgjørende for meg å understreke at hvis vi ikke forstår kapitalismens geografiske utviklingsmønster, eller behandler den geografiske dimensjonen som et mer eller mindre tilfeldig og ubetydelig trekk ved kapitalismen, mister vi både muligheten til å forstå kapitalismens ujamne geografiske utvikling og mulighetene for å utvikle radikale alternativer. Dette har jeg prøvd å få fram igjen og igjen i det jeg har skrevet opp gjennom årene. Men det skaper store vanskeligheter for en vitenskapelig analyse, som skal prøve å finne allmenngyldige prinsipper for hvilken rolle det geografiske rommet, stedet og omgivelsene spiller i kapitalismens utviklingsmønster i et hav av stadig skiftende geografiske særegenheter. Så hvordan kan vi altså forene vår geografiske forståelse med våre teorier om samfunnsutviklingen? La oss se nærmere på de tektoniske(1) platenes bevegelser.

I november 2008, kort tid etter presidentvalget, offentliggjorde Det nasjonale sikkerhetsrådet i USA sine orakelspådommer om hvordan verden ville se ut i 2025. Det var kanskje første gang at et halvoffisielt organ i USA spådde at USA ville miste sin dominerende stilling i verden innen år 2025, sjøl om landet fremdeles ville være en stormakt, eller kanskje den mektigste i verden. Verden vil få flere maktsentra, og ikke-statlige aktører vil få økt makt, spår Det nasjonale sikkerhetsrådet. Rapporten innrømmer at det har gått litt opp og ned med det amerikanske hegemoniet en stund, men nå forsvinner det økonomiske, politiske og til og med det militære overtaket systematisk. I første rekke merker man seg i rapporten at

Denne «forskyvningen som aldri før» har snudd den langvarige uttappingen av rikdommer fra Øst-, Sørøst- og Sør-Asia til Europa og Nord-Amerika, som har vedvart siden syttenhundretallet. (Til og med Adam Smith merket seg med beklagelse i The Wealth of Nations at det foregikk en slik uttapping, men den skjøt ubønnhørlig fart gjennom hele attenhundretallet.) Japans vekst i 1960-årene, etterfulgt av Sør-Korea, Taiwan, Singapore og Hongkong i 70-åra, Kinas sterke vekst fra 1980 og rask industrialisering i Indonesia, India, Vietnam, Thailand og Malaysia i 90-åra, har endret tyngdepunktet for kapitalistisk vekst, sjøl om det ikke har skjedd jamt. (Under finanskrisa i Øst- og Sørøst-Asia i 1997–8 var det en kortvarig men sterk strøm av kapital tilbake til Wall Street og amerikanske og japanske banker.) Det ser nå ut til at det økonomiske hegemoniet flytter seg i retning av en konstellasjon av østasiatiske stater. Dersom det er kriser som utløser radikale endringer i det kapitalistiske utviklingsmønsteret, slik vi tidligere har argumentert for, så kan det vi opplever nå være øyeblikket da en slik forskyvning befester seg. Det faktum at USA må bruke underskuddsbudsjettering i så stor skala for å løse problemene i finanssektoren, og at underskuddene i stor grad finansieres av landene med oppsparte overskudd – Japan, Kina, Sør-Korea, Taiwan og Gulfstatene – tyder på at så er tilfelle.

Slike forskyvninger har skjedd før i kapitalismens lange historie. I Giovanni Arrighis grundige historiske oversikt i boka Det lange tjuende århundret finner vi at hegemoniet skiftet fra Genova og Venezia på femtenhundretallet til Amsterdam og Nederlandene på sekstenhundretallet, før det samlet seg i England fra seint på syttenhundretallet. Etter 1945 overtok USA kontrollen. Arrighi framhever flere kjennetegn av betydning for vår analyse ved disse overgangene. Han merker seg at hver overgang fant sted i kjølvannet av en periode med sterk finansialisering. (Her siterer han og slutter seg til Braudels tese om at finansialisering innevarsler høsten for en eller annen hegemonisk maktkonstellasjon.) Men hver overgang innebar også en radikal endring av dimensjon, fra små bystater i begynnelsen til USAs økonomi i slutten av det tjuende århundret, som omfattet et helt kontinent. En slik utvikling i den hegemoniske maktas størrelse er rimelig, tatt i betraktning at kapitalismen krever akkumulasjon og økonomisk vekst på minst tre prosent i året i det uendelige. Men det er ikke gitt på forhånd at et skifte av hegemonisk makt vil finne sted, sier Arrighi. Det avhenger av om det vokser fram en ny makt med tilstrekkelig økonomisk slagkraft og med vilje til å overta rollen til den globale hegemonen på det politiske og militære området, med de kostnader som det innebærer, i tillegg til fordelene. Da USA i mellomkrigstida var nølende til å ta på seg denne rollen, skapte det et interregnum med spenninger mellom mange parter, som ikke kunne stoppe driften mot krig (Storbritannia var ikke lenger i stand til å utøve sin hegemoniske rolle). Mye avhenger også av hvordan den tidligere hegemonen ter seg når den må innse at den spiller en mindre rolle enn før. Den kan gå over i historien på fredelig vis eller gjennom krig. I et slikt perspektiv skaper det bekymring for hvordan et framtidig skifte av hegemoni vil kunne foregå, når nå USA fremdeles har en overveldende militær styrke (spesielt over 10 kilometer opp i lufta) i en situasjon med avtakende økonomisk og finansiell makt og stadig mer tvilsom kulturell og moralsk autoritet. Det er videre slett ikke sikkert at den viktigste kandidaten til å utfordre USA, Kina, har kapasitet eller vilje til å utøve hegemonisk makt. Befolkningen er ganske visst stor nok til at et hegemoniskifte skal innebære en radikal endring av dimensjon, men verken Kinas økonomi eller dets politiske autoritet (og ikke engang dets politiske vilje) tyder på noen enkel oppstigning til rollen som global hegemon. Ideen om at en eller annen sammenslutning av østasiatiske makter skal ta på seg jobben, virker også usannsynlig, gitt de nasjonale motsetningene som finns. Like usannsynlig er det at en fragmentert og innbyrdes uenig Europaunion eller de såkalte BRIC-landene (Brazil, Russland, India og Kina) skal holde sammen på langt sikt. Derfor virker det trolig at vi går inn i en ny periode med mange sentra og interessemotsetninger, og dermed et potensiale for ustabilitet i verdensmålestokk.

Men bevegelsen i de tektoniske platene bort fra amerikansk dominans og hegemoni, som har pågått en tid, er i ferd med å bli mye klarere. De to tesene om overdreven finansialisering og «gjeld som et viktig forvarsel om ledende verdensmakters svekkelse» er blitt popularisert i skriftene til Kevin Phillips. Det ser ikke ut til at forsøkene som nå gjøres på å gjenoppbygge USAs dominerende stilling ved å reformere forbindelsen mellom staten og finanskapitalen, både på nasjonalt og globalt plan, vil kunne lykkes. Når mye av resten av verden blir holdt utafor dette reformarbeidet, vil det nesten sikkert bli møtt med sterk motstand, om ikke åpne økonomiske konflikter.

Tektoniske plateforskyvninger av dette slaget skjer ikke tilfeldig. Hegemoniskiftenes historiske geografi, slik Arrighi beskriver den, har et tydelig mønster. Det er også historisk bevist at det kommer perioder med finansialisering før slike forskyvninger. Men Arrighi gir oss ingen dypere analyse av hva det egentlig er som frambringer forskyvningene. Riktignok nevner han «endeløs akkumulasjon» og følgelig vekstsyndromet (regelen om tre prosents årlig vekst) som avgjørende for å forklare dem. Det innebærer jo at hegemoniet med tida må gå fra små politiske enheter (som Venezia) til store (som USA). Det er også rimelig at hegemoniet må innehas av den politiske enheten som produserer meste-parten av det økonomiske overskuddet innen sine grenser, eller som mottar mesteparten av overskuddet fra andre områder i form av tributt, imperialistisk skattlegging eller andre former for imperialistisk utbytting. Med en andel på 15 tusen milliarder dollar av hele verdens samlede verdiskaping på 45 tusen milliarder i 2005 er USA den dominerende og kontrollerende aksjonæren i den globale kapitalismen, for å bruke et slikt bilde, og er som sådan i stand til å diktere verdenspolitikken. Typisk skjer det ved at USA er hovedaksjonær i internasjonale institusjoner som Verdensbanken og IMF. Da Det nasjonale sikkerhetsrådet spådde at USA ville miste sin dominerende stilling, men likevel beholde en sterk stilling, var det basert på at USA står for stadig mindre av verdiskapningen i verden i forhold til resten av verden, men spesielt i forhold til Kina.

Men som Arrighi påpeker, er den politiske utviklinga fram mot et slikt skifte slett ikke sikker. USAs framstøt for verdenshegemoni under Woodrow Wilson, under og rett etter første verdenskrig, mislyktes fordi den politiske stemningen i landet var isolasjonistisk. Derfor brøt også Folkeforbundet sammen. Det var først etter andre verdenskrig (som befolkningen i USA var motstandere av å gå med i helt til Pearl Harbour) at USA tok på seg rollen som verdenshegemon gjennom en utenrikspolitikk bygd på Bretton Woods-avtalene, som regulerte hvordan den internasjonale orden skulle organiseres ved inngangen til den kalde krigen for å møte den økende trusselen fra den internasjonale kommunismen mot kapitalismen. At USA hadde utviklet seg til en stat som i prinsippet kunne spille rollen som verdenshegemon, var klart for lengst. Relevante doktriner var på plass, som doktrinen om landets gudegitte «åpenbare skjebne» (nemlig å ekspandere geografisk tvers over hele kontinentet og videre til Stillehavet og Karibia, for til slutt å fortsette til hele verden, men uten å legge nytt land under seg), eller Monroedoktrinen, som advarte europeiske makter mot å blande seg inn på den vestlige halvkule. (Denne doktrinen blei faktisk først formulert av den britiske utenriksminister Canning i 1820-åra, men nesten med det samme overtatt av USA.) USA hadde økonomisk vekst og driv nok til å oppnå en økende andel av verdensproduksjonen, og sto for en form for kapitalisme som best kan kalles produsentenes markedsmakt eller monopol, understøttet ideologisk av en røff form for individualisme. Så i én forstand var USA i mesteparten av sin historie i ferd med å forberede seg til å ta over rollen som verdenshegemon. Det eneste som kunne være overraskende var at det tok så lang tid før det skjedde, og at det var andre verdenskrig, ikke første, som til slutt førte til at det skjedde, slik at mellomkrigstida blei en periode med flere maktsentra og kaotisk konkurranse mellom ulike imperialistiske ambisjoner, av samme slag som Det nasjonale sikkerhetsrådets rapport frykter vil komme i 2025.

De tektoniske plateforskyvningene som pågår nå, er imidlertid dypt preget av ekstreme geografiske forskjeller i de økonomiske og politiske mulighetene for å takle den pågående krisa. La meg illustrere med et håndfast eksempel hvordan disse forskjellene virker nå. Etter hvert som depresjonen som begynte i 2007 blei dypere, var det mange som framholdt at det måtte en reindyrka keynesiansk løsning til for å dra verdenskapitalismen ut av uføret. Med dette for øye blei det foreslått mange slags stimuleringspakker og stabiliseringstiltak for bankvesenet. Hvert land formet ut pakkene på sin måte og gjennomførte dem i ulik grad, og håpet det ville løse problemene. Løsningene varierte voldsomt, avhengig av den økonomiske situasjonen og det politiske klimaet i hvert land. I EU sto for eksempel Tyskland mot Storbritannia og Frankrike. Men tenk da på de ulike politiske mulighetene i USA og Kina, og hva det kan ha å si, både for et eventuelt hegemoniskifte og for kriseløsningsstrategiene!

I USA er alle muligheter for å forme ut en høvelig keynesiansk løsning dømt fra starten på grunn av økonomiske og politiske hindringer som det nesten vil være umulig å rydde av vegen. En keynesiansk løsning ville kreve massiv og langvarig underskuddsbudsjettering om den skulle kunne lykkes. Som det ganske riktig har vært påpekt, sank USA tilbake i depresjonen da Roosevelt forsøkte å vende tilbake til et balansert budsjett i 1937–8. Det var derfor andre verdenskrig som berget situasjonen, ikke Roosevelts altfor forsiktige underskuddsbudsjettering i New Deal. Så sjøl om forvaltningsreformene og en mer egalitær politikk under New Deal la grunnlaget for det økonomiske oppsvinget etter andre verdenskrig, var New Deal i seg sjøl faktisk ikke det som løste krisa i USA.

Problemet for USA i 2008–9 er at landet i utgangspunktet står i kronisk gjeld til resten av verden. USA har i gjennomsnitt tatt opp mer enn 2 milliarder dollar i lån hver dag i de siste ti årene eller mer. Det begrenser hvor mye ekstra underskudd som en nå kan ta på seg. (Dette var ikke noe alvorlig problem for Roosevelt, som startet med et balansert budsjett.) Det finns også geopolitiske begrensninger, siden finansieringen av nye underskudd avhenger av andre makters villighet til å gi lån (hovedsakelig makter i Sørøst-Asia og Gulfstatene). Av begge disse årsakene vil stimuleringspolitikken i USA nesten sikkert ikke bli sterk nok eller langvarig nok til å kunne få økonomien på beina igjen. Problemet forsterkes av at begge politiske partier har ideologiske motforestillinger mot å drive underskuddsbudsjettering i den omfatning som trengs. Det kan virke litt ironisk, siden den forrige republikanske administrasjon arbeidet ut fra Dick Cheneys prinsipp om at «Reagan lærte oss at underskudd ikke har noe å si». Som blant annet den ledende talsmannen for en keynesiansk løsning, Paul Krugman, har framholdt, er de 800 milliarder dollar som kongressen vedtok i 2009 bedre enn ingenting, men langt fra nok. Den kan trenges rundt 2000 milliarder dollar, og det gir en for stor offentlig gjeld, slik som budsjettunderskuddet i USA nå ser ut. Den eneste økonomiske muligheten er å erstatte de store militærutgiftenes svaktvirkende form for keynesianisme med de sosiale programmenes sterktvirkende keynesianisme. Å halvere forsvarsbudsjettet (og dermed bringe forsvarets andel av BNP mer på linje med Europa) ville kunne hjelpe, teknisk sett, men gitt den politiske holdningen i det republikanske partiet og blant mange demokrater, ville det sjølsagt bety politisk sjølmord for enhver som forslo noe slikt.

Den andre hindringen for underskuddsbudsjettering er mer rein politikk. For at en stimuleringspakke skal virke, må den legges opp slik at den vil bli brukt på varer og tjenester, og dermed få økonomien i gang igjen. Det innebærer at redningspakka må rettes mot de som vil bruke den til forbruk, dvs. underklassen, siden til og med middelklassen vil være mer tilbøyelig til å bruke den til å by opp prisen på eiendom og verdipapirer (oppkjøp av hus som står ledige, for eksempel) enn å til å kjøpe mer varer og tjenester. Under enhver omstendighet vil mange bruke ekstrainntekter i dårlige tider til å nedbetale gjeld eller spare. Det var det som i stor grad skjedde med skattefradraget på 600 dollar som Bushadministrasjonen utformet tidlig på sommeren 2008.

Det som virker fornuftig og forsvarlig sett fra husholdningenes side, varsler ille for økonomien som helhet – mye på samme måte som når bankene, i sin beste egeninteresse, sier ja til penger fra det offentlige, men bruker dem til å legge opp reserver eller kjøpe verdipapirer, snarere enn til å øke utlånene. Den rådende motviljen i USA mot « å spre midlene rundt» og mot alle andre redningstiltak enn skattekutt til enkeltindivider, har sitt utspring i den hardbarkede nyliberale doktrinen om at «husholdningene veit best», som står sterkt i det republikanske partiet, men langt fra bare der. Etter mer enn tretti år med nyliberal politisk indoktrinering aksepteres disse doktrinene som gudsens sanning av amerikanerne flest. Som jeg har påpekt tidligere, er vi «alle nyliberalere nå» – stort sett uten at vi engang veit det. Uten at det behøves å sies åpent er det for eksempel allment akseptert at «å holde lønnsnivået nede» er «normal» politikk i USA. Men det er nettopp en av nøklene til dagens problemer. En av de tre hovedtrekkene ved keynesiansk politikk, mer makt til arbeiderne, økte lønninger og omfordeling til de lavere klassene, er politisk umulig i USA for tida. Bare påstanden om at det ene eller andre programmet innebærer «sosialisme» er nok til at det går kaldt nedover ryggen på politikerne i de rådende kretser. Etter å ha fått politisk bank i tretti år er arbeiderklassen for svak, og det finns heller ingen brei sosial bevegelse som kan tvinge gjennom omfordeling til fordel for arbeidsfolk.

En annen måte å oppnå keynesianske mål på er å sørge for kollektive goder. Tradisjonelt innebærer det investeringer i både fysisk og sosial infrastruktur. De amerikanske WPA-programmene(2) fra 30-åra er forløperen på dette området. I dagens stimuleringspakke-programmer har man forsøkt å legge inn bygging og vedlikehold av infrastrukturen i transport- og kommunikasjonssektoren og i kraftforsyning og andre offentlige anlegg, samt å øke utgiftene til helsestell, skole og kommunale tjenester. Slike kollektive goder vil kunne skape ringvirkninger for sysselsettingen og for etterspørselen etter varer og tjenester. Men det er forutsatt at før eller seinere skal disse kollektive godene kunne bli «produktive offfentlige investeringer», dvs. bidra til økonomisk vekst, i stedet for å bli en serie av «hvite elefanter», eller omtrent like nyttige som å sette folk i arbeid med å grave grøfter og fylle dem igjen, som Keynes engang sa.(3) En strategi med investering i infrastruktur må med andre ord rettes mot målet å gjenskape tre prosents vekst, for eksempel gjennom å omskape infrastrukturen i byene og hele bylivet. Det vil ikke lykkes uten en gjennomtenkt offentlig byplanlegging og et eksisterende industrielt miljø som kan dra nytte av infrastrukturforbedringene. Også på dette området vil det være så godt som umulig å drive en skikkelig keynesiansk politikk i USA. Den lange historien med avindustrialisering, den intense ideologiske opposisjonen mot statlig planlegging og preferansene for skattelette heller enn omforming av infrastrukturen, borger alt sammen for det. (Det fantes elementer av statlig planlegging under New Deal og inn i 60-åra, men de blei avviklet i 80-åra under det nyliberale angrepet på denne typen av statlig maktutøvelse.)

I Kina finns derimot både de økonomiske og politiske vilkårene som kan gjøre en gjennomført keynesiansk politikk mulig, og alt tyder på at en slik kurs kommer til å bli fulgt. Vi merker oss først at Kina har veldige valutareserver. Det er enklere å drive underskuddsbudsjettering på et slikt grunnlag enn med en enorm gjeld til utlandet, slik som i USA. Det er også verdt å merke seg at helt siden midten av 90-åra har de råtne lånene i kinesiske banker blitt nedskrevet fra tid til annen gjennom tilførsel av ny kapital fra valutareservene. Kineserne har i lang tid hatt sin egen versjon av TARPprogrammet( 4) i USA, og de veit åpenbart hvordan det skal gjøres, sjøl om mange av transaksjonene er påvirket av korrupsjon. De har råd til å drive et massivt program basert på underskuddsbudsjettering, og de har et sentralisert statsvesen og bankvesen som effektivt kan gjennomføre programmet om det skulle være aktuelt. Bankene, som tradisjonelt var eid av staten, er nok privatisert på papiret for å tilfredsstille WTOreglene og tiltrekke seg utenlandsk kapital og ekspertise, men det er framleis den enkleste sak av verden å få dem til å følge statens ønsker. I USA, derimot, skaper sjøl det svakeste hint om statlig styring, for ikke å snakke om nasjonalisering, et voldsomt politisk rabalder.

Det er heller ingen ideologiske hindringer mot å omfordele økonomisk rikdom til de sektorene i samfunnet som trenger det mest, sjøl om det kan være nødvendig å nedkjempe motstand fra rike partimedlemmer og den nye kapitalistklassen, som vil ha andre interesser. Anklager om at slikt vil bety «sosialisme», eller enda verre: «kommunisme », ville rett og slett ha blitt møtt med munterhet i Kina. I Kina vil framveksten av massearbeidsløshet og tegn på omfattende sosial uro (det er nå visstnok 20 millioner arbeidsledige på grunn av krisa) sikkert drive kommunistpartiet til omfattende omfordelingstiltak, enten partiet er ideologisk motivert for å gjøre det eller ei. Tidlig i 2009 ser det ut til at slike tiltak i første rekke vil rette seg mot å blåse nytt liv i den tilbakeliggende landsbygda, som mange av de arbeidsløse har reist skuffet tilbake til etter å ha mistet arbeidet i industriområdene. På landsbygda, der både den sosiale og den fysiske infrastrukturen mangler, vil tilførselen av statlige midler og tiltak øke inntektene, utvide den effektive etterspørselen og bety starten på den lange prosessen med å konsolidere Kinas hjemmemarked.

Det er videre sterke motiver for å foreta de massive infrastrukturinvesteringene som ennå mangler i Kina, mens skattelette på den andre sida neppe har noen politisk appell. Noen av investeringene kan vise seg å være hvite elefanter, men sannsynligheten for det er mye mindre, siden det framleis er enorme mengder arbeid som må gjøres for å binde den nasjonale økonomien sammen geografisk og løse problemet med ulik økonomisk utvikling mellom de utviklede kystområdene og de utarmede provinsene i innlandet. Siden det finns en brei industrisektor, om den enn nå er i vanskeligheter og har behov for geografisk omstrukturering, er det sannsynlig at kinesernes infrastrukturtiltak vil tilhøre kategorien produktive offentlige investeringer. For kineserne kan mye av overskuddsarbeidskrafta absorberes i distrikts- og byutvikling(5), sjøl om vi tar hensyn til at eiendomsspekulasjon i byer som Shanghai på samme måte som i USA er en del av problemet, og derfor ikke kan være en del av løsninga. Infrastrukturtiltak i tilstrekkelig stor skala vil langt på veg kunne absorbere overskuddsarbeidskraft og dermed redusere muligheten for sosial uro. Dessuten vil det sette fart i hjemmemarkedet.

Når Kina bruker mer av sine finansielle reserver til å utvide hjemmemarkedet, hvilket det nesten sikkert kommer til å gjøre av politiske grunner, vil det ha mindre til overs for utlån til USA. Reduserte kjøp av kortsiktige amerikanske statsobligasjoner vil med tid og stunder tvinge fram høyere rente i USA, og dermed påvirke den innenlandske etterspørselen i USA negativt. Om ikke dette håndteres med fin hånd kan det utløse det alle frykter, men som har blitt forhindret så langt, nemlig panikksalg av dollar. Hvis den kinesiske avhengigheten av markedene i USA gradvis kan bygges ned og hjemmemarkedet i Kina ta over som kilden til etterspørsel for kinesisk industri, vil det endre maktbalansen i betydelig grad, og for øvrig skape overgangsproblemer for både USA og Kina. Den kinesiske valutaen vil nødvendigvis stige i kurs mot dollar, slik amerikanske myndigheter lenge har tatt til orde for, men egentlig vært redde for. Det vil tvinge kineserne til i enda større grad å basere seg på hjemmemarkedet. Dynamikken som dette vil skape i Kina (i motsetning til den langvarige økonomiske nedgangen som kommer til å herske i USA), vil trekke flere og flere av verdens råvareleverandører inn i handelen med Kina og redusere USAs relative betydning i verdenshandelen. Den samlede virkningen er at farta i forskyvningen av rikdom fra vest mot øst i verdensøkonomien, vil øke og raskt endre den hegemoniske maktbalansen. De tektoniske platebevegelsene i den globale politiske maktbalansen vil tilta, med alle slags uforutsigelige politiske og økonomiske følger i en verden hvor USA ikke lenger har en dominerende stilling, sjøl om det framleis er en stormakt. Ironien i dette er naturligvis at de politiske og ideologiske hindringene for ethvert omfattende keynesiansk program i USA nesten sikkert vil påskynde USAs tap av dominerende stilling i verden, sjøl om elitene i verden, eliten i Kina inkludert, vil ønske å bevare USAs stilling så lenge som mulig.

Det er et åpent spørsmål om en ekte keynesianisme i Kina (og andre stater i en tilsvarende stilling) er tilstrekkelig til å kompensere for det uunngåelige nederlaget til den nølende keynesianismen i Vesten. Men ujamn utvikling, kombinert med et amerikansk hegemoni på retur, kan meget vel være innledningen til en oppsplitting av verdensøkonomien i regionale hegemoniske strukturer. Disse kan like gjerne kjempe innbitt mot hverandre som å samarbeide om det triste problemet om hvem som skal bære byrdene ved en langvarig depresjon. Dette er ikke en oppmuntrende tanke, men å tenke gjennom en slik mulighet kan kanskje vekke Vesten til å ta alvorlig på oppgavene som venter, og få de politiske lederne til å slutte med banalt preik om å gjenskape tilliten og framtidstrua, og komme i gang med det som må gjøres for å redde kapitalismen fra kapitalistene og deres falske nyliberale ideologi. Og om det betyr sosialisme, nasjonaliseringer, sterk statlig styring, forpliktende internasjonalt samarbeid og et nytt og mye mer inkluderende (våger jeg å si «demokratisk»?) internasjonalt finansvesen – så er det slik det får bli.

(Artikkelen er fra Harveys nettside, davidharvey.org, fra februar 2009, og trykkes med forfatterens tillatelse. Artikkelen er oversatt av Harald Minken.)

Noter:

1.Tektonikk: Geoteknikk, læren om jordskorpas oppbygning/struktur.

2. WPA var et statlig organ med avdelinger over hele USA som ga de arbeidsløse sysselsetting innen offentlig byggevirksomhet, sosial og kulturell virksomhet til noenlunde vanlig timelønn, men med kortere arbeidsuke. O.A.

3. Hvite elefanter er slang (kanskje mest brukt i Verdensbanken og liknende miljøer) for prosjekter uten enhver økonomisk verdi, som storslåtte presidentpalasser eller fabrikkanlegg som aldri kommer til å bli satt i drift eller produsere noe salgbart produkt. Keynes’ poeng var ikke å fordømme hvite elefanter, men å framheve at til og med ganske meningsløse, men arbeidsintensive tiltak kan hjelpe økonomien ut av en krise dersom de gir arbeid og inntekt til de arbeidsledige. Det kan virke som om Harvey har misforstått Keynes her.

4. TARP (Troubled Assets Relief Program) går ut på å kjøpe opp råtne boliglån og andre verdipapirer fra bankene for å styrke egenkapitalen. Det er det største tiltaket i fjorårets redningspakke til bankene i USA.

5. Ordrett: The further production of space, dvs. produksjonen av et utvidet økonomisk rom. 

Tilstandsrapporten frå Intergovernmental Panel on Climate Change (IPCC) for 2007 stadfestar at det er tilnærma sikkert at menneskeleg aktivitet (i hovudsak bruk av fossilt brensel og landskapsendringar) er ansvarleg for den globale oppvarminga som har gått føre seg sidan den industrielle revolusjonen.

Med dei noverande økonomiske og sosiale vilkåra er verda på veg rett inn i økologiske katastrofar utan like i historia.(1)

Minqi Li er assisterende professor ved University of Utah og underviser i økonomi.

Då IPCC-rapporten kom ut, kom det nye prov på at klimaendringane skjer mykje fortare og med potensielt meir grusomme konsekvensar enn IPCC-rapporten tyder på.

Dei siste målingane tyder på at Polhavet kan bli isfritt sommarstid så tidleg som 2013, om lag eitt hundre år før det IPCCmodellen spådde. Smeltar sommarisen i Polhavet fullstendig, kan nedbrytinga av isbreane på Grønland bli uunngåeleg og heve havnivået med fem meter eller meir i detta hundreåret. Om lag halvparten av dei femti største byane i verda er trua, og hundrevis millionar menneske vil bli miljøflyktningar.( 2)

Verda er no om lag 0,8 ˚C varmare enn i førindustriell tid, og har den høgaste middeltemperaturen den siste millionen år, innanfor ein grad. Verda blir 0,2 ˚C varmare per tiår, og ut frå drivhusgassane som alt er i atmosfæren, vil temperaturen stige ytterlegare 0,6 ˚C i framtida. Dessutan vil Polhavet med det sannsynlege tapet av sommarisen absorbere framfor å reflektere solstrålinga, noko som kan føre til ei tilleggsoppvarming på 0,3 °C. Tar ein med ei slik utvikling kan verda alt vere mest sikker på ei oppvarming 2 °C over førindustriell tid, som dei fleste reknar for ein kritisk terskel for klimaendringar.(3)

Ei oppvarming på 2 °C vil sannsynlegvis resultere i omfattande tørke og ørkendanning i Afrika, Australia, Sør-Europa og det vestlege av USA; store tap av isbrear i Asia og Sør-Amerika; storskala utskilling av isdekke i polare strøk; og utrydding av 15–40 prosent av plante- og dyreartane. Og enno verre – med 2 ˚C oppvarming vil det skje vesentlege klimatiske tilbakekoplingar, som farleg forsuring av hava, markant tap av tundra med metanutslepp, og brot i karbonsyklusen i jordsmonn og hav blir sett i gong, og set klimaendringane utanfor menneskeleg kontroll.

Ifølge James Lovelock, ein av dei leiande forskarane på klima, vil ein global auke i middeltemperaturen nær 3 ˚C (over førindustriell tid) og ein konsentrasjon over 500 ppm karbondioksid i atmosfæren føre til at både verdshava og regnskogane blir nettoleverandørar av drivhusgassar. Om det skjer, kan snittemperaturen auke vidare med opp til 6 ˚C, noko som vil heve havnivået med minst 25 meter, og føre til utrydding av 90 prosent av artane og ein mauleg reduksjon av folketallet i verda med 80 prosent.(4)

James Hansen, direktør for NASAs Godard Institute for Space Studies, og ein av dei leiande klimatologane i verda, hevda at ein måtte stanse vidare oppvarming til 1 ˚C over 2000-nivået om ein ville unngå øydeleggande auke i havnivået på grunn av irreversible tap av isdekke på Grønland og i Antarktis, så vel som massiv utrydding av artar. Ifølge den eksisterande IPCC-modellen, betyr det ein konsentrasjon av CO2 på ikkje meir enn 450 ppm. Men i ein ny studie hevdar Hansen at IPCC-modellen ikkje tok med ulike potensielle klimatilbakekoplingar. Fortidsklimatiske prov tyder på at «om menneska ønskar å bevare ein planet lik den sivilisasjonen har utvikla seg på, og som livet på jorda er tilpassa», då må CO2- konsentrasjonen i atmosfæren reduserast til om lag 350 ppm. I dag er konsentrasjonen 387 ppm, og stig med 2 ppm per år.(5)

Det er ganske openbart at sjølve eksistensen til menneska og menneskeleg sivilisasjon står på spel. Ut frå alvoret i stoda set mange menneske (medrekna mange som hevdar seg ha eit sosialistisk syn) sitt håp til økologiske reformer i det kapitalistiske verdssystemet, og insisterer på at ei slik reform er innanfor det som er teknologisk og institusjonelt gjennomførbart i det eksisterande systemet. Det presserande og uunngåelege politiske spørsmålet er: Er det i det heile tatt mauleg for det eksisterande samfunnssystemet – verdskapitalismen, i alle tenkelege former – å ta effektivt fatt i den globale klimakrisa og unngå dei mest katastrofale konsekvensane? Om ikkje, kva måtte minimumskrava vere til eit alternativt samfunnssystem som hadde institusjonell kapasitet til å forhindre krisa, eller viss krisa er uunngåeleg, sørge for at siviliasjonen overlevde krisa? Det er spørsmåla alle som er seriøst opptatt av den globale økologiske krisa på ein eller annan måte, må ta inn over seg.

Klimastabilisering: Tekniske val

For å hindre eller mildne vidare global oppvarming må menneskeskapte utslepp av drivhusgassar (særleg CO2-utslepp frå brenning av fossilt drivstoff ) reduserast kraftig. Utsleppa av CO2 er i sin tur avhengig av intensiteten i energiforbruket («emissions per unit of energy consumption»), energiintensiteten i det økonomiske resultatet («energy consumption per unit of output»), og nivået på det økonomiske resultatet (typisk målt som BNP). Derfor, CO2- utslepp = økonomisk resultat X energiforbruk per resultateining X utslepp per eining energiforbruk.

Kapitalismen er eit økonomisk system bygd på profittjakt og kapitalakkumulasjon. Individuelle kapitalistar, selskap og nasjonalstatar er i konstant og intens konkurranse med kvarandre i den kapitalistiske verdsmarknaden. For å overleve og vinne i konkurransen, og drive av ønsket om meir profitt (eller raskare økonomisk vekst) er individuelle kapitalistar, selskap og nasjonalstatar alle pressa og motiverte for å utvide produksjon og akkumulere kapital i stadig større omfang. Derfor vil det økonomiske resultatet under kapitalismen tendere mot å vekse, unntatt i periodar med økonomisk krise.

Om energiintensiteten fell raskt på grunn av fallande økonomisk vekst, må ikkje energiforbruket halde fram med å vekse – på papiret. Men all økonomisk aktivitet medfører uunngåeleg visse fysiske eller kjemiske endringar, og må bruke noko energi (det gjeld ikkje bare for fysisk produksjon, men au for dei såkalla tjenestesektorane). Det er ei fysisk grense for kor mykje energiintensiteten kan falle gitt eit økonomisk aktivitetsnivå.

Ut frå måten den kapitalistiske marknaden opererer på, tenderer all nedgang i energiintensitet mot å gjøre energi billegare, ettersom den kortsiktige etterspørselen etter energi går ned i forhold til tilbudet. Men billegare energi oppmuntrar folk til å bruke meir energi i lengda. Slik blir fallande energiintensitet (dvs stigande energieffektivitet) ganske enkelt omgjort til raskare kapitalakkumulasjon (økonomisk vekst) og fører sjeldan til absolutt nedgang i energiforbruket.( 6)

I røynda er kapitalistisk økonomisk vekst vanlegvis følgt av stigande energiforbruk. Trass i relativt treg vekst i verdsøkonomien sidan 1973 har energiforbruket i verda vakse med 2 prosent i året. Med ein slik rate vil energiforbruket i verda auke med 130 prosent frå no fram til 2050. Ut frå slike trendar må utsleppsintensiteten frå energiforbruket kuttast drastisk, eller så må det økonomiske resultatet kraftig ned om det skal vere noko håp om å redusere CO2- utsleppa til nødvendig nivå.

Fossilt drivstoff står for rundt tri fjerdedelar av det primære energiforbruket i elektrisitetsproduksjonen. For å redusere CO2-utsleppa frå el-produksjonen finst det tri tekniske val: karbonfangst og –lagring, kjernekraftverk og el-produksjon frå fornybare kjelder (som jordvarme, vind, sol, tidevatn, bølgar og havstraumar). Utslepp frå kraftverk som brukar fossilt drivstoff, kan reduserast om karbon frigitt i produksjonen kan bli fanga og lagra i grunnen utan å sleppast ut i atmosfæren. Karbonfangst og -lagring vil sannsynlegvis auke kapitalkostnadene i el-produksjonen og redusere energieffektiviteten (ettersom fangst og lagring av karbon krev energi). Det kan mangle nok gode, lekkasjesikre stader å lagre store mengder karbon. Teknologien er uprøvd, og kan ikkje brukast på eksisterande kraftverk. Det betyr at det i beste fall vil ta tiår før karbonfangst og -lagring blir tatt i bruk på ein vesentleg del av kraftverka i verda.(7)

Kjernekraft inneber alvorlege miljø- og tryggingsproblem. Ho produserer massive mengder radioaktivt avfall, og bruker uran, som er ein ikkje-fornybar mineralressurs. Tyske Energy Watch Group peikar på at verdas eksisterande og potensielle reservar av uran i beste fall kan dekke den noverande etterspørselen i sytti år, og at verda kan få knapp tilgang frå omlag 2020. Dessutan, ut frå den lange tida det tar å planlegge og bygge kjernereaktorar, vil det bli vanskeleg å erstatte den halvparten av eksisterande kjernekraftverk som må pensjonerast kommande eitt til to tiår.(8)

El-produksjon frå fornybare kjelder er ikkje eit miljømessig universalmiddel. Utstyr og bygningar til «fornybar» elektrisitet må lagast av industrien som nyttar fossilt drivstoff og ikkje-fornybare mineralressursar. Samanlikna med konvensjonell elektrisitet er elektrisitet frå fornybare kjelder framleis dyr. Vind og sol – dei to viktigaste fornybare energikjeldene – er variable og periodiske, og derfor kan dei ikkje tjene som «grunn»-elektrisitet, og det krevst monaleg stor mengd konvensjonell elektrisitet som sikring.(9)

Med unntak av biomasse kan fornybare kjelder bare brukast til å lage elektrisitet. (10) El-produksjon står for mindre enn 40 prosent av den primære energiforsyninga i verda, og bare 20 prosent av det endelege forbruket. Omlag ein tredjedel av primærforbruket av fossilt brensel blir brukt til elektrisitet, men to tredjedelar blir brukt flytande, i gassform og som fast drivstoff i transport, industri, landbruk, tjenestesektor og bustader.

Av det totale sluttforbruket av fossilt drivstoff er omlag 40 prosent brukt i transportsektoren, 24 prosent i industrien, 23 prosent i landbruk, tjenestesektor og husstandar – og 13 prosent er brukt som råmateriale i kjemisk industri. Elektrisitet kan openbart ikkje erstatte fossilt drivstoff som innsatsmiddel i kjemisk industri. I tillegg vil det bli svært vanskeleg eller uråd å erstatte fossilt drivstoff med elektrisitet i sjø- og lufttransport, godstransport på vegane, i industrielle høgtemperaturprosessar, og drifta av tungt utstyr i industri, byggebransje og landbrukssektor. Mens det kan vere teknisk gjennomførbart å erstatte bensindrivne personbilar med elektriske bila r(og personbilar er kanskje hovudproblemet i moderne kapitalistisk konsumentkultur), er teknologien framleis umoden og det kan ta tiår før elektriske bilar dominerer.

Dessutan – ettersom omlag tri fjerdedelar av primærenergien i el-produksjonen i dag kjem frå fossilt brensel, og omlag tri delar kol er nødvendig for å generere ein del elektrisitet – vil elektrifisering av tranport, industri og andre sektorar tendere mot å auke framfor å senke CO2-utsleppa. Elektrifisering av desse sektorane vil ikkje vere særleg fornuftig for å stabilisere klimaet utan at brorparten av el-produksjonen er «avkarbonisert» (dvs den konvensjonelt fossiltdrivstoff-produserte elektrisiteten erstatta med karbon-fanga, kjernekraft og fornybar elektrisitet).

Jamvel om alle økonomiske og tekniske vanskar som er drøfta ovanfor blir overvunne, er det sannsynleg at det tar tiår før elproduksjonen i verda i hovudsak er omstilt, og det kan ta atskillige fleire tiår å elektrifisere store delar av infrastrukturen i industri og transport. På den tid vil ein global økologisk katastrofe vere så godt som uunngåeleg.

Biomasse er den einaste fornybare energikjelda som kan brukast som drivstoff, flytande og i gassform.(11) Men avgrensa av tilgjengeleg produktivt land og vatn, kan ikkje biomasse dekke meir enn ein liten del av etterspørselen etter drivstoff i flytande form og gassform. Dessutan avslører nye studiar at når ein tar med utslepp frå landskapsendringar og jorderosjon, vil drivstoff frå biomasse faktisk sleppe ut meire drivhusgassar enn konvensjonell bensin.(12)

Klimaendringar og grenser for vekst

Ifølge IPCC-rapporten er det nødvendig å stabilisere karbondioksid i atmosfæren til 445–490 ppm for å avgrense den globale oppvarminga til 2–2,4 ˚C (over før-industriell temperatur) når ein tar med den totale effekten av CO2 og andre drivhusgassar. Det vil i sin tur kreve at globale CO2- utslepp når toppen mellom 2000 og 2050. Globale CO2-utslepp har auka med rundt 3 prosent i året sidan 2000. Om noverande trendar held fram vil globale utslepp i 2010 vere 34 prosent høgare enn i 2000. Då må utsleppa ned med 63–89 prosent frå 2010- nivå for å stabilisere CO2 på 445–490 ppm.

Kan ein nå desse måla for utsleppsreduksjon under den globale kapitalismen, med den konstante tvangen til kapitalakkumulasjon og økonomisk vekst? Tabell 1 presenterer fleire alternative scenario for utsleppsreduksjon og økonomisk vekst som gir 63 prosent reduksjon av utsleppa (som kan stabilisere CO2-nivået i atmosfæren på 490 ppm), ut frå topp i utsleppa i 2010 og nedgang etterpå. Med andre ord er formålet å peike på enkelte maulege kombinasjonsendringar i energiintensitet, utsleppsintensitet, og økonomisk vekst som kan føre til målet å stabilisere CO2-nivået på 490 ppm. Desse scenaria, hypotetiske og baserte på optimistiske forutsetningar, set eit dramatisk lys på dei endringane som må til for å stabilisere CO2-nivået. Dei illustrerer at ein ikkje kan nå fornuftige stabiliseringsmål med endelaus økonomisk vekst og kapitalakkumulasjon.

Som drøfta ovanfor, er det på mange område teknisk svært vanskeleg eller uråd å erstatte direkte bruk av fossilt drivstoff med elektrisitet. Likevel går ein i alle scenaria ut frå at 50 prosent av sluttforbruket av fossilt drivstoff vil vere elektrifisert i 2050. Dessutan, trass i ulike problem med karbonfanga, kjernekraftprodusert og fornybar elektrisitet er det i dei ulike scenaria optimistisk gått ut frå at 50, 75 eller 100 prosent av el-produksjonen som i dag bruker fossilt drivstoff vil vere avkarbonisert i 2050 (med gjennomsnittleg nedgang på 1, 1,7 eller 2,7 prosent i året). Ein går ut frå at energiintensiteten skal falle med 33, 45 eller 55 prosent i 2050(med 1, 1,5 og 2 prosent i året). Med 33 prosent reduksjon i energiintensiteten vil verda i snitt nærme seg nivået på «energieffektivitet» i «avanserte» kapitalistiske land i dag. Med 45 eller 55 prosent reduksjon ville snittet i verda vere samanliknbart med «energieffektiviteten» i vesteuropeiske land i dag.(13)

Dei registrerte nivåa på «energieffektivitet» i dei avanserte kapitalistiske landa kjem ikkje bare som resultat av enkelte avanserte teknologiar, men au frå massiv flytting av energiintensiv industri til periferien i verda. Det reiser spørsmålet om desse «effektivitets »-nivåa nokon gong kan bli oppfylte av landa i periferien, ut frå at ei slik forbetring i effektivitet i høgste grad er optimistisk. Det er au viktig å erkjenne at dei tri faktorane i desse scenaria – utsleppsintensitet, energiintensitet og økonomisk vekst – ikkje nødvendigvis er uavhengige av kvarandre. Visse endringar i drivstofftypar for å endre utsleppsintensitet kan til dømes påverke potensialet for å forbetre energiintensisteten eller økonomisk vekst negativt eller omvendt. Men i dei framlagte scenaria har ein på optimistisk vis sett bort frå desse problema.

Ut frå den nedgangen ein tenker seg i utslepps- og energiintensitet kan ein rekne seg fram til den maksimale økonomiske vekstraten som samsvarer med desse måla. Til dømes går ein ut frå i scenario 1 at 50 prosent av el-produksjonen som no bruker fossilt brensel, vil vere avkarbonisert i 2050 (går ut frå at intensiteten går med 1 prosent i snitt per år), og at energiintensiteten fell med eit snitt på 1 prosent i året. For å redusere utsleppa med 63 prosent frå 2010 og 2050 må då den årlege økonomiske veksten mellom 2010 og 2050 ikkje overstige -0,4 prosent, dvs at økonomien må minke. På liknande vis, i scenario 9 går ein ut frå at 100 prosent av el-produksjonen som i dag bruker fossilt brensel, vil vere avkarbonisert i 2050 (går ut frå at utsleppsintensiteten går ned med eit årleg snitt på 2,7 prosent) og energiintensiteten fell med med 2 prosent i snitt i året, då må gjennomsnittleg årleg økonomisk vekst frå 2010 til 2050 ikkje overstige 2,3 prosent.

Ut frå tabell 1 er det klart at den nedgangen i utslepps- og energiintensitet ein går ut frå, er mykje meir dramatisk enn det den globale kapitalismen har prestert historisk (det IPCC kallar «business as usual») og føresetnadene for alle scenaria er derfor svært optimistiske. Likevel må verdsøkonomien i dei fleste scenaria i realiteten stagnere, og i eit scenario må verdsøkonomien faktisk minke absolutt. Og det går ut frå nedgang i utslepps- og energiintensitet som overgår historiske snitt, og ganske dramatisk med omsyn til utsleppsintensitet, der scenaria er basert på eit forbetringsgjennomsnitt som er tri til ni gonger betre enn historiske snitt. Ut frå at folkesetnaden i verda veks med 1 prosent i året vil dei mest positive scenaria føre til positiv vekst i BNP per hovud.

Og jamvel med desse svært optimistiske scenaria for stabilisering av karbon i atmosfæren, vil verda bli 2,4 ˚C varmare ifølge estimata frå IPCC (jamført med førindustriell tid). IPCC-framskrivingane tar faktisk ikkje med mange av dei siste målingane i reknestykket. Det er no sannsynleg at sommarisen i Arktis forsvinn, og Polhavet vil derfor absorbere meir varme. Ein atmosfærisk konsentrasjon på 490 ppm CO2e vil kanskje føre til ei global oppvarming på 2,7 ˚C (framfor dei 2,4 ˚C IPCC-rapporten går ut frå), og fører verda farleg nær den 3 ˚C-terskelen som ifølge James Lovelock vil ende med globalt kollektivt sjølvmord for menneska.

Om målet er å stabilisere konsentrasjonen av CO2e i atmosfæren på 445 ppm istaden for på 490 ppm, må dei globale utsleppa ned med 89 prosent, ikkje bare 63 prosent. Ved 445 ppm vil temperaturen framleis stige 2 ˚C (jamført med førindustriell tid). Enkelte typar større økologiske katastrofar vil vere uunngåelege, og farlege tilbakekoplingar i klimasyklusar kan bli utløyst. Det trengst langt meir drastiske kutt i dei globale utsleppa om målet verkeleg er å stabilisere klimaet og skape tilstrekkeleg stor tryggingsmargin.

Tabell 2 viser alternative scenario for utsleppsreduksjon og økonomisk vekst som samsvarer med 89 prosent nedgang i utsleppa. Dei andre forutsetningane er som i tabell 1. Det viser seg at verdsøkonomien må minke i alle scenaria. For scenario 1 til 3 (der nedgangen ein går ut frå i utsleppsog energiintensitet, er klart optimistiske samanlikna med det kapitalismen har prestert historisk), må verdsøkonomien falle med to tredjedelar til tri fjerdedelar etter 2010 for å nå målet for nedgang i utsleppa.

Resultata presenterte i tabell 1 og 2 kan ikkje med nokon rimeleg grunn stabilisere klimaet gitt den endelause ekspansjonen i den globale kapitalistiske økonomien. Men det kapitalistiske systemet er grunnleggande ute av stand til å fungere med ein ikkjeveksande (for ikkje å snakke om minkande) økonomi.

Politikk for klimaendringar og den naudsynte sosialismen

Kan forfattaren vere for pessimistisk? Er «kunnskapen», «kreativiteten», «tilpassingsevna » og «spensten» i kapitalismen undervurdert? Talspersonane for dei store miljøorganisasjonane, som Lester R Brown (forfattar av Plan B og direktør for Earth Policy Institute) og Amory Lovins(medforfattar med Paul Hawken og L Hunter Lovins av Natural Capitalism) freistar overtyde oss om at magisk teknologi vil komme til unnsetning. Kostnadene for solpanel vil gå i golvet, samtidig som energieffektiviteten vil bli tidobla. Utsleppa av drivhusgassar og anna forureining kan reduserast drastisk, mens brutto nasjonalprodukt vil halde fram med å vekse eksplosivt. For dei er det ingen grunnleggande konflikt mellom produksjon for profitt og kapitalakkumulasjon på den eine sida, og økologisk bærekraft på den andre.

Den typiske måten deira å argumentere på er at «teknologien er alt tilgjengeleg» og «alt som trengst er politisk vilje». Med «politisk vilje» tenker dei sjølvsagt ikkje på noko nær fundamentale samfunnsendringar. I staden snakkar dei om enkelte lovreformer og internasjonale avtalar innanfor det grunnleggande kapitalistiske rammeverket. På det meste vil dei kreve enkelte avgrensa endringar i oppførselen til konsumentane.

Når det gjeld den sosiale samansettinga, består dei store miljøorganisasjonane i hovudsak av folk som høyrer til den øvre middelklassen i det kapitalistiske samfunnet. Dei inkluderer professorar, ingeniørar, teknikarar, direktørar, finansanalytikarar og andre yrke. Jamvel om dei typisk ikkje eig særleg mykje produksjonsmiddel, utøver dei viktige leiar- og teknikarfunksjonar for kapitalistane, og nyt vesentlege privilegium jamført med arbeidarklassen.

I periodar med revolusjonært oppsving, som på 1960-tallet, kunne enkelte av dei bli raskt radikaliserte og bli ymse «ultravenstristar ». I periodar med kontrarevolusjon kunne dei bli dei viktigaste allierte for herskarklassen i offensiven mot det arbeidande folket. På 1980- og 1990-tallet var den øvre middelklassen ein viktig sosial base for nyliberalismen i mange land, og dei spela ei avgjørande rolle for den kapitalistiske restaureringa i det tidlegare Sovjetunionen, Aust-Europa og Kina.

Ettersom den økologiske krisa blir djupare, innser eller aner enkelte i den øvre middelklassen at den eksisterande kapitalistiske «livsstilen» er i alvorleg trøbbel og ikkje kan vare evig. Likevel er dei ute av stand til eller uvillige til sjå føre seg noko utover det kapitalistiske systemet som deira relativt priviligerte liv er avhengige av. Dei er enno ikkje klare til å gi opp si implisitte støtte til kapitalistklassen. Deira levekår og erfaringar er langt frå dei til arbeidarklassen. Det er derfor vanskeleg for dei å sjå at bare med massiv mobilisering og organisering av arbeidarklassen kan det vere noko håp om den samfunnsendringa som er naudsynt for ei økologisk bærekraftig framtid. Miljøfolka frå den øvre middelklassen må derfor legge sine desperate håp (eller tru) i teknologiske miraklar på den eine sida, og moralsk overtyding på den andre (som dei håper vil overtyde kapitalistklassen om å oppføre seg moralsk og rasjonelt).

Men lovene for kapitalismen vil halde fram å fungere så lenge som det kapitalistiske systemet er intakt, uavhengig av individuell vilje og mot dei beste ønskene til miljøfolka frå øvre middelklasse. Før eller seinare må dei verkeleg samvitsfulle miljøfolka velje mellom ansvaret for økologisk bærekraft og støtte til eit utbyttande og undertrykkande sosialt system. Dessutan, med ei djupare økologisk krise og den kapitalistiske krisa generelt, kan det snart bli vanskelegare for kapitalismen å stille opp med dei materielle privilegia til øvre middelklasse, mens han samtidig tilfredsstiller krava til produksjon for profitt og akkumulasjon.

Som eg har drøfta tidlegare, er det mange tekniske hindringar for avkarbonisering av energisystemet i verda. Brown og Lovins har overdrive potensialet for tekniske endringar grovt. Men jamvel om mange av dei framlagte høgeffektive energiteknologiane baserte på fornybare ressursar skulle bli tilgjengelege straks, vil iverksettinga bli forsinka av dei grunnleggande hindringane for spreiing av teknologi under kapitalismen. I eit økonomisk system basert på produksjon for profitt er ein ny teknologi «intellektuell eigedom». Folk eller land som ikkje har råd til å betale, blir nekta tilgang. Sjølv i dag har hundretalls millionar av menneske ikkje tilgang til elektrisitet. Kor mange tiår vil det gå før dei byrjar få tilgang til soldrivne elektriske bilar?

Dessutan, ulikt nye konsumentdupedittar som mobiltelefonar eller bærbare datamaskiner som fort kan produserast av eksisterande industri, krev avkarbonisering av energisystemet i verda grunnleggande endringar i infrastrukturen i verdsøkonomien. I botnen betyr det at tempoet i avkarboniseringa, sjølv under maksimalt gunstige tilhøve, ikkje kan bli raskare enn takten i verdiforringinga av langtlevande fast eigedom. Når mange bygningar og andre langtlevande strukturar vil vare eit halvt hundreår eller meir, må ein sjå avkarboniseringstakten ein går ut frå i tabell 1 og 2 som ekstremt optimistisk.

Frå eit reint teknisk synspunkt er den enklaste og lette løysinga på klimakrisa å stanse all økonomisk vekst straks, og byrje senke forbruksnivået i verda systematisk inntil utsleppa av drivhusgassar fell til fornuftig nivå. Det kan ein klart oppnå med eksisterande teknologi. Om alle noverande og potensielt tilgjengelege avkarboniseringsteknologiar blir tatt i bruk over heile verda så raskt som mauleg, vil verda framleis ha produksjonskapasitet til å dekke dei grunnleggande behova til heile befolkninga i verda jamvel med ein mykje mindre verdsøkonomi (scenario 1 til 3 i tabell 2 vil grovt sett bety ei tilbakevending til den materielle levestandarden på 1960-tallet).

Men i eit kapitalistisk system, så lenge som produksjonsmidla og meirverdien er eigd av kapitalistane, er det både insentiv og press for at kapitalistane skal bruke ein stor del av meirverdien til kapitalakkumulasjon. Om ikkje meirverdien kjem under samfunnsmessig kontroll, kan ein ikkje stanse kapitalakkumulasjom (og dermed økonomisk vekst). Dessutan, ut frå den enormt ulike fordelinga av inntekt og rikdom under kapitalismen, korleis kan ein global kapitalistisk økonomi meistre ei systematisk nedtrapping og samtidig dekke dei grunnleggande behova til milliardar av menneske? Økonomisk vekst er absolutt nødvendig for at kapitalismen skal lindre dei innebygde sosiale motsetningane.

Kyoto-protokollen krev at dei utvikla kapitalistiske landa reduserer sine CO2- utslepp med 5 prosent frå 1990 til 2012. Figur 1 viser CO2-utsleppa i dei største økonomiane i verda frå 1990 til 2005. USA avslo å underteikne protokollen, og utsleppa i USA auka med 22 prosent frå 1990 til 2005. Blant underskrivarane av Kyoto-promitokollen auka utsleppa til Japan med 16 prosent og utsleppa frå Euro-sonen tenderte mot å auke frå midten av 1990-tallet. Utsleppa i Storbritannia har lege flatt (på grunn av massivt skifte frå kol til Nordsjø-gass).

Ironisk nok er Russland den einaste store økonomien som har redusert utsleppa sine markert sidan 1990, i ein periode der det økonomiske resultatet og folketallet har gått ned. Dei russiske utsleppa fall med ein tredjedel frå 1990 til 2005, med ein årleg reduksjon på 2,7 prosent. Om verdsøkonomien skulle kopiere russarane tri gonger, dvs for å oppleve det økonomiske samanbrotet Russland opplevde på 1990-tallet tri gonger med ein tilsvarande reduksjon i utsleppa, så ville utsleppa i verda ha falle med to tredjedelar i 2050. Det ville bare bety at CO2-konsentrasjonen i atmosfæren ville stabilsere seg på 490 ppm. Som drøfta ovanfor, ville det framleis vere langt mindre enn nødvendig.

Sidan 1990 er utsleppa i Kina og India meir enn fordobla, og Kina har no gått forbi USA når det gjeld utslepp av drivhusgassar. Med noverande rate vil Kinas utslepp bli dobla på ti år og India vil doble sine på mindre enn femten år. EU har i dag forplikta seg til ein reduksjon i utsleppa på 20 prosent (frå 1990-nivå) i 2020. Heile denne reduksjonen vil bli oppveid av bare eitt år med den økonomiske veksten i Kina. Med den store kapitalistiske boomen i Kina bygger dei no to kolfyrte kraftverk i veka. Det betyr at Kina kvart fjerde år vil bygge like mange kolfyrte kraftverk som det no er i USA. Kva slags håp er det for å stabilisere klimaet med eit slik fanatisk jag etter akkumulasjon? Kva for magisk teknologi kan gjøre denne typen kapitalisme bærekraftig?

Det bør seiast at dei kinesiske arbeidarane og bøndene ikkje i det heile tatt har hatt fordel av denne kvilelause jakta på kapitalistisk profitt. Det er dei multinasjonale selskapa (som brukar Kina som «verkstad» for verda) og dei kinesiske kapitalistiske elitane som har hausta enorme profittar. I mindre grad har øvre middelklasse i framskridne kapitalistiske land au hatt fordel av billege forbrukarartiklar og «tjenester» produsert av arbeidarar i Kina, India og andre delar av periferien.

Den 14. juni 2007 trykte Financial Times ein ganske bisarr artikkel («Det er fridommen og ikkje klimaet som står på spel») av Vaclav Klaus, presidenten i Tsjekkia og tidlegare leiar for den antikommunistiske «fløyelsrevolusjonen»:

Den fridomselskande president Klaus (som tydelegvis har studert Friedrich Hayek godt) kravde så at vitskapsfolk «må ha ein plikt til legge fram sine politiske og verdioppfatningar og kor mykje dei påverka utval og tolking av vitskaplege prov». Klaus forsikra oss så at «teknologiframgang» og «auke i tilgjengeleg rikdom» ville halde fram og «ville løyse alle potensielle konsekvensar av mindre klimaendringar».

Ein må vedgå at det verkeleg krev mot av Klaus å forsvare «fridom» i ei tid då det veks fram ein viktig politisk konsensus i det internasjonale borgarskapet om at klimaspørsmålet ikkje kan ignorerast lenger. Ut frå eiga politisk erfaring og bakgrunn i Kina (som Tsjekkoslovakia ein tidlegare sosialistisk stat), er standpunkta til Klaus merkeleg kjente.

Ærleg talt, bare ein ekstremt reaksjonær som hatar arbeidarklassen og sosialismen djupt og inderleg, kunne komme med slike underlege kommentarar. På ein måte er Klaus likevel nærare sanninga enn alle dominerande miljøfolk. Det krevst verkeleg global «sentral»-planlegging for at menneska skal overvinne klimakrisa, om ein med «sentral» meiner sjølvmedvite, rasjonelt samarbeid i demokratiske institusjonar.

Dei tekniske krava som kan stabilisere klimaet, er klare. Den globale energistrukturen må endrast grunnleggande og baserast på fornybare ressursar. Store delar av den økonomiske infrastrukturen må endrast i samsvar med det. Landbruket må reorganiserast etter bærekraftige prinsipp og bli frigjort frå fossilt drivstoff til gjødsel og maskineri. Heile transportsystemet må byggast om, med jernbanar og offentleg transport der fornybar elektrisitet spelar ei avgjørande rolle. Nivået på verdsøkonomien må reduserast i samsvar med måla for utslepps-reduksjon. Alt saman må gjennomførast utan å undergrave dei grunnleggande behova til befolkninga i verda.

Det er klart at kapitalismen ikkje kan nå desse måla. Om me ikkje ønskar undergrave økologien som sivilasjonen er avhengig av, kva anna kan oppnå desse måla enn sosialisme med offentleg eigarskap til produksjonsmidla og demokratisk planlegging?

Såkalla «marknadssosialisme» er ikkje eit alternativ. Både teori og historiske erfaringar har demonstrert at «marknadssosialisme » uunngåeleg fører til kapitalisme. Dei som er mot sosialistisk planlegging kan tenkast påstå at dei historiske erfaringane med sosialisme viser at sosialistisk planlegging vil vere «ineffektiv».

Bortsett frå at framtidig sosialisme utan tvil vil gjør det langt betre enn den historiske på demokrati og økonomisk effektivitet – ut frå alvoret i den globale økologiske krisa – er «effektivitet» ganske enkelt ikkje eit relevant spørsmål. Det verkelege spørsmålet er: Kan sosialismen sørge for mat, utdanning og helsestell for alle på jorda? Me veit at sosialismen historisk var i stand til det, og Cuba gjør det framleis med ganske begrensa materielle ressursar.

Kapitalismen har alltid mislykkast med å sørge for mat, utdanning og helsestell til minst hundrevis av millionar menneske. Om den globale økologiske krisa ikkje blir overvunne, vil kapitalismen til slutt mislykkast for alle menneske. Er ikkje valet klart nok?

(Artikkelen er oversatt av Gunnar Danielsen.)

Notar

1. Intergovernmental Panel on Climate Change (Mellomstatleg panel om klimaendringar – IPCC): «Summary for policymakers of the Synthesis Report of the IPCC Fourth Assessment Report,» november 2007, http://www.ipcc.ch.

2. David Spratt, The Big Melt: Lessons from the Arctic Summer of 2007, oktober 2007.

3. David Spratt og Philip Sutton, Climate Code Red (Friends of the Earth, 2008), http://www. climatecodered.net.

4. David Spratt og Philip Sutton, Climate Code Red; Jonathan Leake, «Fiddling with Figures while the Earth Burns,» Times Online, 6. mai 2007, http:// www.ecolo.org/lovelock; James Lovelock, The Revenge of Gaia (New York: Basic Books, 2006), 15–38.

5. James Hansen et al., «Target Atmostpheric CO2: Where Should Humanity Aim?»(utdrag), april 2008, (utgitt mai 2008). Sjå au John Bellamy Foster, «The Ecology of Destruction», Monthly Review 58, no. 8(2007): 1–14.

6. Det er kjent som Jevons paradoks, etter den britiske 1800-tallsøkonomen William Stanley Jevons som først observerte denne underlege effekten. Sjå Brett Clark og John Bellamy Foster, «William Stanley Jevons and The Coal Question,» Organization & Environment 14, no. 1(2001): 93–98; John Bellamy Foster, Ecology Against Capitalism (New York: Monthly Review Press, 2002), 94–95.

7. Ted Trainer, Renewable Energy Cannot Sustain A Consumer Society(Dordrecht, Netherlands: Springer, 2007), 110–11.

8. Energy Watch Group, «Uranium Resources and Nuclear Energy,» EWG-Series No.1/2006 (desember).

9. Michael H. Heusemann, «The Limits of Technological Solutions to Sustainable Development,» Clean Technology and Environmental Policy 5(2003): 21–34. Eit nyleg eksperiment sponsa av den tyske regjeringa vil vise at eit nettverk med 61 prosent av elektrisiteten frå vind, 14 prosent frå solceller, og 25 prosent frå biomasse kan dekke opp til 100 prosent av elektrisitetsetterspørselen.(«Renewed Energy», The Guardian, 26. februar 2008). Men som drøfta under, er biomasse svært problematisk og kan sleppe ut meir drivhusgass enn fossilt brensel. Derfor set eksperimentet ei grense på 75 prosent dekarbonisering av el-produksjonen.

10. Energistatistikken som er drøfta her og i neste avsnitt, er frå International Energy Agency, Key World Energy Statistics 2007.

11. Sjølv om det har vore mykje snakk om å utvikle ein «hydrogenøkonomi», er hydrogen i seg sjølv ikkje ein primær energikjelde (dvs at det ikkje finst naturleg lager av hydrogen som ein kan utnytte). Hydrogendrivstoff er produsert av vatn, ein prosess som krev tilførsel av energi. Derfor er hydrogen ganske enkelt ein måte å lagre energi på (ganske likt eit batteri), og dei miljømessige konsekvensane avheng av energikjelda som blir brukt i produksjonen.

12. Joseph Fargione, et al., «Land Clearing and the Biofuel Carbon Debt», Science 319, no. 5867(2008): 1235–38; Timothy Searchinger, et al., «Use of U.S. Croplands for Biofuels Increases Greenhouse Gases Through Emissions from Land- Use Change», Science 319, no. 5867(2008): 1238–40.

13. Ifølge Key World Energy Statistics (sjå note 9) var energiintensiteten i OECD i 2005, målt i 2000- dollar, 37 prosent under snittet i verda, Frankrike 41 prosent under, Tyskland 44 prosent under, og UK 56 prosent under snittet i verda.

Thomas Turner: Congo Wars – Conflict, myth, reality, ZE D BOOKS, 2007

Krigen som har herjet Kongo de siste 13 årene, er trolig den blodigste verden har opplevd siden Vietnam-krigen, og det er ikke mye om å gjøre før dødstallene øker ytterligere. Likevel er det en krig som har fått marginalt med dekning, og skapt så godt som ingen aktivisme i vesten. Et søk på nettsida til partiet Rødt på «Kongo» gir ett treff, en uttalelse der partiet, med svært spinkel begrunnelse og, i denne anmelders øyne, feilslått argumentasjon, går inn for å sende norske styrker til Kongo. Til sammenligning gir et søk på Tjen Folket sju treff, og selv om det er vanskelig å sammenligne viktigheten av en blodig krig med interne stridigheter i/rundt et lite norsk politisk parti, så illustrerer det noe av den manglende interessen for denne høyst reelle og dødelige krigen.

Thomas Turners bok Congo Wars – Conflict, myth, reality er en bok som kan bidra til en bedre forståelse av krigen i Kongo. Den er langt fra å være noen endelig forklaring på krigen, eller krigene, som har herjet siden Rwanda, Uganda og Angola invaderte landet i 1996 for å avsette Mobutu, som hadde styrt landet med jernhånd siden 1965. For eksempel kunne han med fordel problematisert forholdet mellom hutu og tutsi ytterligere, og det ville definitivt også vært å foretrekke dersom han i større grad hadde tatt opp betydningen andre land enn nabolandene har hatt på krigene. Mye har også skjedd i konflikten siden boka kom ut i 2007, ikke minst den uventede felles rwandisk-kongolesiske arrestasjonen av den tidligere Rwanda-agenten i Kongo Laurent Nkunda tidligere i år og den felles offensiven disse landene nå har innledet mot hutu-militsen Interahamwe som siden folkemordet i Rwanda og maktovertakelsen til tutsi-dominerte Rwandas Patriotiske Front har drevet krigføring mot Rwanda fra kongolesisk territorium.

Det boka imidlertid får meget godt frem, er den koloniale bakgrunnen for krigene i Kongo. Kongo ble kolonisert av Belgia på 1870-tallet med ett formål: ran av landets ressurser. Selv om området er meget rikt på ressurser, skulle det vise seg at kolonimakten ikke var i stand til å benytte seg av disse rikdommene, og for Belgia ble dermed Kongo vel så mye et pengesluk – selv om Kongos befolkning selv betalte den største prisen for koloniseringen. Den generelle dekoloniseringsbølgen gjorde likevel sitt til at Kongo fikk sin selvstendighet i 1960.

Vel så viktig for å forstå bakgrunnen for krigene som Kongos egen kolonihistorie, er imidlertid kolonihistorien i Rwanda. Rwanda var opprinnelig en del av Tysk Øst- Afrika, men i og med Tysklands nederlag i 1. verdenskrig, ble den østlige delen av dette området, daværende Ruanda-Urundi, i dag Rwanda og Burundi, overført til Belgia. Da dette imidlertid skjedde under mandat fra Folkeforbundet, kunne ikke Belgia innlemme dette området i den eksisterende kolonistrukturen i Kongo. Belgisk Afrika ble dermed to enheter, og Ruanda- Urundi fikk derfor heller ikke sin selvstendighet før to år etter Kongo, da Rwanda og Burundi ble opprettet.

Et moment Turner legger stor vekt på, er betydningen av raseteori. Som resten av Afrika, ble Kongo og Ruanda-Urundi opprettet som enheter ikke etter egne, men etter kolonimaktenes ønsker. For å holde makta over store befolkningsgrupper, ble det etablert klassesystemer der kolonimakten holdt kontroll ved hjelp av soldater, embetsmenn og misjonærer, som i sin tur allierte seg med tradisjonelle herskere, alt etter forgodtbefinnende. Dette ble, i sin tur, blandet inn med raseteorier og ulike Bibelfortolkninger.

Særlig i Ruanda-Urundi, med sitt eksisterende maktsystem, ble dette fatalt. I tillegg til pygméfolket twa, som aldri, verken før, under eller etter kolonitiden har spilt noen politisk rolle, var dette området dominert av hutu og tutsi. Turner går bare i liten grad inn på det, noe som kan ha å gjøre med at han tar det for gitt, men dette er i utgangspunktet én etnisk gruppe, i den grad etnisk gruppe i det hele tatt er et relevant fenomen her. Turner bruker i stedet begrepet rwandofon for å betegne disse. Historisk har tutsi snarere utgjort en herskerklasse, eller overkaste, en minoritet som på grunn av sin økonomiske stilling har vært i stand til å dominere hutu-majoriteten. Giftemønstre, der tutsi-kvinner har giftet seg med hutumenn, uten at det motsatte har vært tilfelle i samme grad, har, sammen med arvemønstre, der det er mannens status som hutu eller tutsi som avgjør barnas status, bidratt til at hutu-majoriteten har blitt stadig større.

For koloniherrene, derimot, var dette et spørsmål om rase, og i og med at tutsistyret var et eksisterende maktsystem som kunne brukes, ble det svært viktig å implementere denne illusjonen. Mens hutuene, i likhet med de fleste gruppene i Kongo, ble «redusert» til primitive vestafrikanere, ble tutsienes opphav lagt til Nilens kilder, og dermed til kristendommens vugge. På tross av at dette er en konstruksjon, er det fortsatt en illusjon som lever den dag i dag. Dette systemet ble sementert da Belgia gjennom folketellinger og en passreform i 1933 kategoriserte, eller i hvert fall forsøkte å kategorisere, alle innbyggere i Ruanda- Urundi som hutu, tutsi eller twa. Etter hvert som det ble klart at også Ruanda- Urundi ville bli dekolonisert, valgte Belgia så å endre sine allianser, da de skjønte at hutuene i et selvstendig Rwanda og et selvstendig Burundi neppe ville godta fortsatt tutsi-styre. Med belgisk støtte ble derfor selvstendigheten i Rwanda og Burundi, ledsaget av omfattende hevnksjoner mot og regelrett nedslakting av tutsier.

Turner vektlegger også Kongo-krisen i 1960, og ikke minst dens etterspill. Da nasjonalisten Patrice Lumumba ikke klarte å forhindre separatisme i de ressursrike provinsene Katanga og Sør-Kasai, og FN heller ikke evnet, eller ønsket, å bidra, vendte han seg mot Sovjetunionen. Dette provoserte i sin tur et CIA-støttet kupp som ga støtet til en borgerkrig som skulle vare til 1965, da Joseph Mobutu endelig skulle innsette seg selv som diktator. Særlig i øst, var gruppene som hadde vært lojale til Lumumba sterke, og hutu-regimet i Rwanda tillot gladelig Mobutu å benytte seg av rwandisk territorium for å føre krigen sin, slik at opprørerne havnet i en tofrontkrig. Som «takk» for hjelpen, gjorde Mobutu sitt for å svekke tutsiene. Ikke bare tutsier som var kommet til landet etter Rwandas og Burundis selvstendighet, men også tutsifolket banyamulenge, som hadde innvandret på første halvdel av 1800-tallet, ble offer for systematisk diskriminering, i et land som ellers bare i begrenset grad diskriminerte på etnisk bakgrunn. At også hutuer i Kongo, i tråd med at de i utgangspunktet ikke tilhører noen annen etnisk gruppe enn tutsiene, ble offer for dette, var mindre viktig for Rwanda, som frem til 1994 var en nær alliert av Kongo, fra 1971 Zaire.

Borgerkrigen i Rwanda skulle endre på dette forholdet. Tutsiopprørere som hadde fått viktig kamptrening i Uganda, gikk i 1990 til angrep, og etter fire år med en krig som eskalerte til et massemord, der regimet systematisk tok livet av om lag 800 tusen tutsier eller folk som ble antatt å være tutsi-lojale, tok disse makten og drev om lag to millioner hutuer på flukt. En stor andel av disse endte opp i Zaire, og en syk og aldrende Mobutu, som, etter den kalde krigens slutt, mistet stadig flere venner, tok godt imot sine gamle allierte og tillot dem å fortsette krigen fra kongolesisk territorium. Dette førte i sin tur til at Rwanda, Uganda og Mobutus gamle arvefiende Angola gikk til angrep i 1996 og i 1997 klarte å avsette Mobutu og innsette Laurent Kabila, en veteran fra 1960, som ny president.

Problemet for Rwanda og Uganda skulle imidlertid vise seg at Kabila ikke skulle vise seg å være den gode allierte de ønsket seg, og i 1998 utviste han alle utenlandske militære. For Rwanda utgjorde dette et problem, da landet ikke bare fryktet en fortsettelse av politikken til Mobutu, vel så viktig var det faktum at Rwanda, og også Uganda, allerede på dette tidspunktet hadde begynt å nyttiggjøre seg de store mineralressursene øst i landet. Om man følger Turner i den historiske gjennomgangen, og det er det ingen grunn til ikke å gjøre, så er ikke bare krigen i Kongo vår tids dødeligste krig, det er også en krig som i all hovedsak har sine røtter i koloniseringen og dekoloniseringen av et naboland. I årene før han ble avsatt ble Mobutu en stadig mer isolert og stadig sykere, et bilde Turner også benytter på Zaire i denne perioden. Det ville uansett blitt store omveltninger i landet, men det er liten grunn til å tro at borgerkrigen i Rwanda ville blitt eksportert, og med den et land i totalt anarki og oppløsning.

Turner tar også for seg en rekke detaljer ved krigen, detaljer som ikke vil bli gjengitt her, men som underbygger bildet av det kaoset som råder. Turner er videre kritisk til de demokratiske reformene som har vært gjennomført de senere årene, da han mener dette bare vil sementere de kaotiske maktforholdene, underbygge tendensene til etnokrati, skape småkonger og legge til rette for fortsatt ressursplyndring og korrupsjon. Han er også kritisk til FNs rolle, kanskje ikke så mye for deres tilstedeværelse, som for deres impotens og manglende evne til å gjøre noe med krisen. Dette er kanskje også det svakeste momentet ved boka. Selv om han på en fortreffelig måte får frem de økonomiske og maktpolitiske faktorene som ligger bak dagens krise, problematiserer han ikke hvilken rolle FN i det hele tatt kan spille og hvilke motiver som ligger bak den tilsynelatende humanismen medlemsstatene i FNs Sikkerhetsråd viser her, men unngår å vise i Israel/Palestina, Irak, Myanmar, Afghanistan osv.

På tross av dette, er dette en meget nyttig bok for den som ønsker å sette seg inn i bakgrunnen for konflikten. Og selv om den mangler en matnyttig diskusjon om mulige løsninger på konflikten, og i stedet gjør FNs manglende fullmakter til hovedproblemet, gir den et godt grunnlag for diskusjon. Dersom man skal få mer enn ett treff når man søker etter «Kongo» på nettsidene til et parti som Rødt, krever det kunnskap og analyse. Det gir denne boka – én masse.

Minqi Li: The Rise of China and the Demise of the Capitalist World-Economy, Pluto Press, London 2008, Monthly Review Press, New York 2009

Nu våren år 2009 är också de nyss mest frihetliga överens; det hittillsvarande ekonomiska världsssystemet håller på att paja runt oss. Vad den egna ekonomiska framtiden beträffar vet man också i Iran som Norge som Saudiarabien att olja och gas är ändliga resurser; det välstånd de skapat blir kortlivat. Därtill växer insikten om klimatkrisen. Därför varvas nu i vår avkopplande populärpress och underhållningstelevision våldspornografi och mer eller mindre religiös mystik med dystopier.

Men om beskrivningen av ekonomiskt sammanbrott i de hittills härskande ekonomierna; att en nyss avhängig och utsugen makt som Kina stiger till dominerande stormaktsställning, och slutsatsen att kombinationen resursbrist och klimatkatastrof kan komma att tvinga fram socialpolitiska lösningar vilka innebär att världens befolkning anpassas till dess krympta resurser vore bokens egentliga innehåll då vore den trettioårige Minqi Lis nya bok en möjlig kritikersucce på de officiella kultursidorna i våra länder.

Men nu är hans The Rise of China and the Demise of the Capitalist World-Economy (Pluto Press, London 2008. Monthly Review Press, New York 2009) visserligen en internationellt stort omskriven och mycket diskuterad skrift; men är detta blott utanför den medvetenhet som tillåts på respektabla kultursidor hos oss.

Grundtanken för denne «assistant professor » vid den ekonomiska fakulteten på Utah University i Förenta Staterna är den för allt rationellt samhällstänkande egentligen självklara; alla samhällssystem är historiska. När han därför efter undersökning anser sig kunna visa att kapitalismen som världssystem nu når sina gränser blir då för honom frågorna: Hur sker detta? Vilka olika möjligheter öppnas sedan framåt i det tjugoförsta århundradet. Därmed överskrider han gränsen för det hos oss officiellt tillåtna tänkandet.

I stort tror jag att han har rätt i synen på vad som nu sker med det kapitalistiska systemet och med imperialismen (märk att papperstigern har verkliga klor!); men jag är inte kunnig nog att i detalj följa hans wallersteinska världssystemanalys. Det kan andra göra bättre. Hans diskussion om att det som kan komma efter kapitalismens sammanbrott kan bli en socialism som tvingas ta smärtsamma beslut innan mänskligheten kan fortsätta sin marsch mot frihetens rike är som jag läser de framtida möjligheterna också kanske lite väl påverkad av klimatdystopier. Men boken är viktig. Bör läsas och diskuteras.

Ty Minqi Li inte bara diskuterar världsekonomi. Han ifrågasätter en rad officiella sanningar. Han studerade vid Beijings universitet 1987 till 1990. De följande två åren satt han i fängelse. Men inte för sitt deltagande i studentrörelsen 1989 utan för att han efter Tienanmen tänkt vidare om vad som då gick fel. Dömt alltså för att ha dragit – och offentligen propagerat – slutsatsen att vad som krävdes i Kina var arbetardemokrati. I fängelset lärde han känna folk från andra förhållanden än det egna privilegierade och fick tid och möjlighet att läsa (bland annat Marx Kapitalet tre gånger). Han kom, som han sagt, ut ur fängelset som övertygad «marxist-leninist-maoist».

I mitten på nittiotalet lämnade han Kina för att studera vidare i Förenta staterna; men utan att överge sitt kinesiska medborgarskap eller sitt politiska engagemang. Förutom de mer vetenskapliga publikationerna medarbetar han här utanför Kina därför i tidskrifter som Monthly Review i Förenta staterna och Economic and Political Weekly i Indien.

I boken gör han upp med vad han anser sig kunna visa vara en falsk och ideologisk beskrivning av tiden efter 1949, Maos roll och kulturrevolutionen. Att medellivslängden ökade från ca. 35 till ca. 70 och att Kina under denna tid genomgick en snabb ekonomisk utveckling erkänns också av motståndarna men knappast att det inte var Mao utan Liu Shaoqi och Deng Xiaopeng som behärskade partiapparaten och bar ansvar för överdrifterna och en svält (vars dödstal dock överdrivits; de «tre svåra åren» hade även andra skäl än den förda politiken).

Hans försvar för de kulturrevolutionära landvinningarna (sjukvården, skolreformen, de kulturella, sociala och ekonomiska framstegen) läser jag med särskilt intresse då det motsvarar vad jag – och andra vänner – själva under de kulturrevolutionära åren sett och beskrivit.

Han är en rätt typisk representant för de alltfler yngre kinesiska intellektuella vilka nu på ett resonerande sätt inte bara ifråga-sätter den ekonomiska politiken i Kina sedan Maos död utan hela den ideologiska historiebeskrivning som används för att legitimera kursomläggningen 1978 och det nu farligt ojämlika samhället.

Samtidigt som han utanför Kina företräder en vänsteruppfattning hjälper han till att översätta Ernest Mandel för Kinas Kommunistiska Partis centralkommittés förlag och deltar i den inomkinesiska diskussionen om nationella och internationella frågor både med inlägg och som talare på möten och konferenser i Xian och Beijing där han också är anknuten till den Kinesiska Samhällsvetenskapliga Akademien.

I det Sverige där regeringen efter riksdagsbeslut i den djupa krisen använder stora ekonomiska resurser att hyra in akademiker vilka i skolor och inför offentligheten skall sprida en fastställd statlig sanning att kommunismen var ett brott, Mao en massmördare och Kina en förtrycksstat blir en sådan fritt resonerande kinesisk forskare som Minqi Li därmed en politiskt olämplig och skadlig dissident.

Det er vanskeleg for oss i det rike Nord å førestelle oss kva svolt eigentleg inneber. For det er så fjernt.

Sjølv om tal frå FN-organisasjonen for mat og landbruk, FAO, viser at 963 millionar av verdas innbyggjarar levde under sveltegrensa i 2008, finn vi få reportasjar, få intervju om og få skjønlitterære skildringar frå vår tid av svolt.

Vi finn i vårt land knapt nok offentlege utgreiingar frå seinare år, forskingsprosjekt, programerklæringar frå politiske parti eller kommentarar frå politikarar.

Olav Randen er geitebonde og driver forlaget Boksmia.

Om svolten i det heile har ei stemme, er det altså ei kviskring meir enn ei roping. Endå han altså rammar 963 millionar menneske, kvar sjuande av våre medmenneske. Eller truleg endå fleire. Vi kjem attende til at FAO-tala heller er for låge enn for høge. Svolt er meir enn smerter i kroppen.

Svolt er spedbarn som græt døgna gjennom. Det er drøymande barn framfor butikk- og restaurantvindauge. Svolt er barn og vaksne i kamp seg imellom og med rotter og rovfuglar om matrestar på søppeldynger. Svolt er stadige konfliktar i familie og samfunn om fordeling av maten. Svolt er dei vanskelegaste av alle val: Skal familien gi mat til dei medlemmene som treng han mest, eller til dei som har størst sjanse til å overleve? Skal den gravide mora prioritere sine små barn eller seg sjølv og fosteret ho har i magen? Skal åtteåringen sendast på skole for å lære å lese og skrive eller ut i byen som skopussar eller fabrikkarbeidar for å skaffe mat til dei mindre ungane? Skal ungjenta sendast heimanfrå på arbeid eller kanskje i prostitusjon for at familien skal få pengar til mat? Skal ho giftast bort tidlegast råd for at huslyden skal få ein munn mindre å mette?

Svolt er uvisse om framtida. Det er barn som har fått hemma vekst, brote ned motstandskraft og livsenergi på grunn av for lite og einsidig kost, som risikerer å bli blinde på grunn av A-vitaminmangel, fysisk veikare og få svekka immunforsvar. I Sør-Asia var 46 prosent av barna under 5 år undervektige i 2006, i Afrika sør for Sahara 28 prosent, rapporterer FN.(1)

Svolt er folk på vandring, folk som må forlate sine og den staden og det landet der dei helst vil bu, i ei fortvila von om ei betre framtid andre stader. FN seier såleis at den mest effektive metoden for å stoppe spreiinga av aids, er å gi innbyggjarane i utsette land mattryggleik.

Svolt pressar folk til desperate handlingar. Eit døme er dei mange tusen nordafrikanarane som kryssar Middelhavet til Europa, pressa saman i opne båtar, i ei fortvila von om å byggje seg ei ny framtid på andre sida av havet. Røde Kors anslår at 2000 afrikanske flyktningar årleg druknar i Middelhavet.(2) Ei av kjeldene deira er rapportar frå italienske og spanske fiskarar om lik i garna.

Hungerfella

Forskarar bruker uttrykket the hunger trap, hungerfella. Dei som er svekka av svolt, er i ein vond sirkel av svolt og fattigdom og meir svolt og meir fattigdom. Det blir gjerne sagt at dei fattige har berre si arbeidskraft å leve av. Men den permanent svoltne har knapt nok det. Det blir ofte oppfatta som latskap eller motvilje mot arbeid, men er i realiteten annleis. Når svolt har vore ein livslang tilstand, som har hemma vekstevna, svekka immunforsvaret og gjort den som er ramma, meir sårbar for sjukdommar, har det også ramma arbeidsevne og energi.

Svekka fysisk tilstand er vanlegvis synleg, aller mest på kroppslengda. Undersøkingar frå mange land syner at personar som ser små og forkomne ut, har større vanskar med å få arbeid, og at om dei får arbeid, er produktiviteten lågare. Anten dei er i lønnseller akkordarbeid blir difor utbyttet ofte lågt.(3)

Det gjeld kroppsarbeid, men er det annleis med kontorarbeid og liknande oppgåver? Ofte har den som er plaga av kronisk svolt, heller ikkje fått skolegang. Eller om han eller ho var på skolen, var dei ikkje i stand til å konsentrere seg og dra full nytte av undervisninga. Og svekka fysikk gjer at problema varar ved i vaksen alder.

Når mattilgangen er usikker, krevst ekstra innsats av familiemedlemene for å få endane til å møtast. Særleg gjeld dette kvinnene. Undersøkingar blant fattige landarbeidarar og jordlause i Nepal til dømes viser at kvinnene bruker åtte til ti timar dagleg for å samle brensel, dyrefôr, gras og vatn og for å lage mat.(4) All deira tid går med, og dei blir utan høve til å delta i arbeidsliv eller utdanning. Det gjeld også barna. Nauda tvingar foreldra til å setje dei til pass av mindre barn, gjeting av dyr og andre arbeidsoppgåver framfor skolegang.

Når barnemora er underernært, blir barnet vanlegvis også underernært. Barna har låg fødselsvekt, dei får lite av den morsmjølka som gjer at små menneske byggjer opp eit immunforsvar mot mange sjukdommar, og dei får ofte veksthemmingar og svekka mental utvikling. Ei underernært mor betyr ikkje berre eit underernært barn, men også svært ofte eit sjukt barn.

I Etiopia har mange førstegongsfødande kvinner døydd dei siste åra. Éi av forklaringane er at dei sjølve vart fødde under den dramatiske svoltperioden i siste halvdel av 1980-talet. Matmangelen på den tida gjorde at gravide mødrer og difor fostera ikkje fekk nok mat. Når dei no har vorte tenåringar eller vaksne, kan dei bli gravide, men har for tronge bekken til at dei er i stand til å føde barn.(5)

I den grundige publikasjonen Hunger and Health, utgitt av World Food Programme i 2007, blir kvinners underernæring, særleg i land som India og Bangladesh, skildra som ein vond sirkel:

Vegane ut av uføret

I det landet eller det området som er råka av svolt, er altså truleg ein stor del av menneska ute av stand til å fungere i vanleg arbeidsliv og til å skaffe seg utdanning. Samtidig vil ein større del av innbyggjarane enn i samfunn flest belaste helse- og sosialvesen, ofte også arbeidet mot kriminalitet, og levealderen vil vere stuttare. Vegen ut av svolt er tung og krevjande for ein familie, for eit samfunn og for eit land.

Fordi underernæring først og fremst råkar dei sosialt lågaste i samfunnet, er det også vanlegvis slik at tiltak som fremjar økonomisk vekst og utvikling, i liten grad når fram til desse. Eit land kan oppleve økonomisk vekst samtidig med at svoltproblemet tiltek, slik situasjonen har vore i mange sørasiatiske land det siste tiåret. Dersom svolten skal utryddast, trengst målretta og langsiktige tiltak for å hjelpe dei som er ramma.

Men det er også slik at om eit land eller ein region lykkast i å kome seg ut av hungersituasjonen, vil dei kunne oppnå høgare produksjon, deira innbyggjarar vil få lengre arbeidsliv, og dei vil få mindre sjukdommar og mindre helseproblem og difor kunne bruke helsestellet til betre behandling av færre pasientar. Det store framsteget i menneskas kamp for overleving dei siste tiåra er Kinas veg frå fattig og svoltherja land og til eit relativt velståande land. Svolten er langt ifrå utrydda i Kina, men han er vesentleg redusert, frå 194 millionar i 1990–92 og til 150 millionar i 2001–2003.(7) Talet på undervektige barn i landet er halvert mellom 1990 og 2006.(8)

FAO, FNs organisasjon for mat og landbruk, har rekna ut at halvering av svolten i verda vil koste verdssamfunnet 24 milliardar dollar i året, og at verda samtidig ville spare 120 milliardar dollar årleg på det, fem gonger så mykje.

Kronisk under- eller feilernæring gjeld altså minst ein av sju av oss. Og det gjeld barn og unge meir enn vaksne. Dødsårsaker er samansette, og det blir operert med noko ulike tal. Årleg døyr nesten 10 millionar barn under fem år. Den utløysande dødsårsaka kan vere diaré, meslingar, lungesjukdommar eller malaria. Men bak ligg ofte svolten, som har svekka dei små kroppane og immunsystema deira. Verdas matprogram i regi av FN (WFP) seier at vel halvparten av dødsfalla, 53 prosent, kjem av svolt. Hadde dei fått tilstrekkeleg, stabil og sunn næring, hadde desse fem millionane unge kunne vorte berga. Fem millionar i året er nesten 14 000 om dagen.(9)

Det er ein del uvisse rundt desse tala, blant anna avhengig av korleis forholdet mellom utløysande dødsårsak og grunnleggjande årsaker blir vurdert. Redd Barna til dømes bruker talet 3,5 millionar barn under 5 år som døyr årleg.(11)

På mange vis har menneska fått det betre dei siste tiåra. Ein stadig større del av oss har lært å lese og skrive, mange sjukdommar er nedkjempa og gjennomsnittleg livslengd har auka. Også svolten gjekk attende i ein periode. Men det siste tiåret har talet på underernærte auka att, og i 2007–2008 har svolten auka mykje, blant anna fordi prisen på matvarer har stige. Det blir dyrare å kjøpe mat, og rike land som gir mathjelp, får mindre mat for hjelpebudsjetta sine. Ved sida av global oppvarming er massesvolten det største problemet kloden står overfor. Men det er ein viktig skilnad mellom dei to problema. Det er svært vanskeleg å stogge den globale oppvarminga, særleg fordi enorme utslepp alt har funne stad. Svolten er enklare å nedkjempe. Vi har ressursar for å fø alle verdas innbyggjarar. Oppgåva er å mobilisere den klokskapen og handlekrafta som må til.

Om det skjer, vil det gi verda nytt håp og engasjement for å løyse andre oppgåver, og då aller mest klimaproblema.

«Så å seie ikkje noko framsteg har vorte gjort i arbeidet med å redusere svolten, trass i tilrådingane frå regjeringane ved Verdas matkonferanse i 1996 og på nytt med Tusenårsmåla i 2000. Framleis døyr meir enn 6 millionar barn årleg innan dei fyller fem år, på grunn av svolt og svoltrelaterte sjukdommar.»

Rapport frå FNs spesialrapportør Jean Ziegler til generalforsamlinga, 27.8.2007. «Ingenting er meir nedverdigande enn svolt, spesielt når det er menneskeskapt. Det fører til sinne, sosial oppløysing, dårleg helse og økonomisk nedgang.»

FNs generalsekretær Ban Ki-moon i opningsinnlegg på FAO-toppmøtet om mattryggleik, Roma 2008.

Målsetjinga som fjernar seg

Verdas matkonferanse i Roma i 1974 vedtok at regjeringane og verdssamfunnet skulle ha som mål å utrydde svolt og feilernæring i løpet av 10 år.(13) Slik gjekk det ikkje. Talet på under- og feilernærte i utviklingsland gjekk ned frå 918 millionar i 1969/71 og til 823 millionar i 1990–92.

Verdas matkonferanse i Roma i 1996 vedtok eit veikare mål og eit mål med ein lengre tidshorisont, å halvere talet på underog feilernærte frå 1990-nivået og til 2015, altså frå 842 millionar menneske til 421 millionar. Det første tiåret etterpå minka talet på underernærte med 3 millionar.

Sitatet er frå slutterklæringa frå millenniumstoppmøtet i New York 6.–8. september 2000, signert av verdas politiske leiarar. Trass den handlingsviljen desse orda syner, var den målsetjinga dei vedtok for kampen mot svolt, veikare enn begge dei føregåande:

Ei halvering av talet på svoltne ut frå 1990–92- tala ville altså innebere ein nedgang på 421 millionar. Andelen kronisk underernærte utgjorde i 1990 16 prosent. Om andelen skal halverast innan 2015 og vi då har eit folketal på 7,3 milliardar, vil målet vere nådd sjølv om 8 prosent av desse, nesten 600 millionar, framleis lever under sveltegrensa. Såleis innebar tusenårsmålet aksept for 150–200 millionar fleire underernærte enn målsetjinga frå matkonferansen i 1996.

Så langt tyder det meste på at heller ikkje tusenårsmålet blir nådd. Tvert om aukar talet på underernærte. Den siste tida har også andelen underernærte auka. 963 millionar utgjer meir enn 14 prosent av verdas innbyggjarar, mot 13 prosent i 2003–2005.

Om tusenårsmålet skal realiserast, må talet på underernærte reduserast med 60 millionar i året i perioden 2009–2015. Svolten i verda må ned i eit tempo som manglar historiske sidestykke.

Er tala rette?

Det er vanskeleg på grensa til det umoglege å utarbeide nøyaktig talmateriale om mattilgang og svolt. Det beste tilgjengelege materialet er frå FNs organisasjon for mat og landbruk, FAO. Det følgjande er ein svært nedkorta presentasjon av metodologien dei legg til grunn.(15)

Talmaterialet om mattilgang/matmangel byggjer på vurdering av

FAO innarbeider altså informasjon om variasjon i kosthald og om kjønns- og aldersfordeling i eit samfunn. Grensa for svolt varierer difor mellom 1600 og 2000 kaloriar om dagen. Mange meiner dette er for lågt. Til dømes har landbruksdepartementet i USA lagt til grunn 2100 kaloriar per person om dagen i sine analysar.(16)

Éin veikskap ved metoden er at kaloriar ikkje er eit tilstrekkeleg mål for næringsstoff. Ein person kan få i seg eit høgt nok tal kaloriar, men likevel mangle ulike typar næringsstoff som er nødvendige for vekst eller vedlikehald. Det skriv vi meir om i neste delkapittel. Ein annan veikskap ved metoden er at tilgangen på mat kan variere i løpet av eit år. Vi kan ta som døme ein asiatisk landsbygdfamilie med ris som dominerande kostgrunnlag og normalt tilstrekkelege mengder. Men eitt år kjem regntida seinare enn normalt, neste risavling blir utsett i tre veker, og familien opplever ein periode med dramatisk svolt.

For å innarbeide opplysningar om dette blir talmaterialet supplert med materiale om ernæring og ernæringsstatus, særleg for folk i vekst. Opplysningar om vekt, høgd og alder til barn og unge gir viktig informasjon om dei har fått nok og allsidig kost.

Ein tredje analysemetode er å sjå på personars og hushalds inntekter. Det vanleg brukte målet har vore kjøpeevne som er mindre enn 1 og 2 dollar per dag. Verdsbanken samlar inn materiale om dette for utviklingsland. I 2008 er reknegrunn-laget noko revidert, og 1,25 dollar blir brukt som grensa for ekstrem fattigdom, 2,50 dollar for fattigdom. Dette dreiar seg om kjøpekraftvegne dollar (purchasing power parity, PPP-dollar), den penge-mengda som må til for å kjøpe ei viss mengd varer og tenester. Mange ekspertar meiner utrekningsmåten ikkje viser det fulle omfanget av fattigdommen. I alle fall er det god grunn til å sjå det slik at dei som har ei inntekt på under 1,25 dollar, vanlegvis lir av svolt eller feilernæring, og at dei som har ei inntekt på under 2,50 dollar, har usikker mattilgang.

Tabellen viser at talet på ekstremt fattige har gått ned gjennom perioden, av den eine grunnen at Kina har gjort store sprang framover. Talet på ekstremt fattige utanfor Kina har gått opp. Det same har talet på fattige.

Ein fjerde analysemetode er å samle inn opplysningar om folks oppfatningar av eigen og hushaldets svolt og utryggleik når det gjeld mat. Då styresmaktene i USA midt på 1990-talet spurde innbyggjarane: «Har du eller andre vaksne i hushaldet gått utan mat ein heil dag fordi du/de ikkje hadde nok pengar til mat?» fekk dei det oppsiktsvekkjande svaret at heile 4,2 millionar hushald leid av matmangel iallfall delar av året. Desse opplysningane førde til auka fokus på matmangel i industrialiserte land.

I det følgjande vel vi å leggje FAO-tala til grunn. Desse tala er altså usikre som absolutte tal og mest truleg for låge, men fordi innsamlinga av data skjer etter same metode for kvar treårsperiode, gir dei ein svært god peikepinn for utviklinga over tid.

Skjult svolt

Uttrykket skjult svolt, hidden hunger, blir brukt om mangel på vitamin og mineral. Vitamin og mineral trengst i små mengder, men dei er likevel avgjerande for helse og vekst. Dei vanlegaste næringsstoffa folk manglar, er A-vitamin, jern, sink, jod og folsyre. I alt rammar skjult svolt minst to milliardar menneske.(18)

A-vitamin i tilstrekkelege mengder er avgjerande for immunsystemet. Minst 100 millionar barn under fem år lir av mangel på A-vitamin. Alvorleg mangel kan føre til blindheit og at barn oftare døyr av sjukdommar som meslingar, diare og lungebetennelse. Meslingar kan vere livsfarleg for barn som manglar A-vitamin, men er ufarleg for sunne barn.

Jernmangel rammar først og fremst spedbarn, barn i rask vekst og gravide kvinner. Jernmangel resulterer i få raude blodlekamar og difor blodmangel. Det fører til låge fødselsvekter, til sein utvikling av tale og motorikk, til redusert lærekapasitet og auka fare for lungesjukdommar.

Den beste sikringa mot mangel på vitamin og mineral er sjølvsagt eit variert og næringsrikt kosthald. Men det finst også ei kriseløysing, tilgang på mange mikronæringsstoff kan sikrast på enkelt og billig vis. Eit døme er tilsetjing av jern og jod i salt. Tilsetjing av tilstrekkelege mengder av desse stoffa i saltet utgjer ein årleg kostnad på rundt ei krone per person. Jernmangel åleine er årsak til meir enn 800 000 dødsfall årleg.(19)

Vårt ansvar og våre interesser

Det handlar altså om sjudelen av verdas innbyggjarar, og om ein nesten usynleg sjudel. Legg vi anna talmateriale til grunn, kjem vi til at det handlar om endå fleire. Men det handlar samtidig om oss i den rike delen av verda. Om samvit og ansvar for medmenneske, men også om at i ei stadig meir globalisert verd blir dei sveltande meir og meir eit problem for heile kloden. I land etter land høyrer vi at fattige og sveltande protesterer, gjer opprør og krev ei anna fordeling av maten. Og at dei krev å få flytte til land og område med tilgang på mat. Den samanbindinga av kloden som skjer gjennom varehandel, reising og media, gjer at dei som har vore nesten usynlege, vil bli meir og meir synlege i åra som kjem.

Dei siste åra har internasjonal merksemd i aukande grad vorte retta mot land som på engelsk blir kalla failed states, på norsk mislykka eller havarerte statar. Med det meinest land der styresmaktene ikkje sikrar innbyggjarane grunnleggjande tenester som mat, utdanning og helsestell og difor også mister legitimitet. Dei USA-baserte Fund for Peace og Carnegie Endowment for International Peace utarbeider årlege oversyn over mislykka statar. Høgast på 2006-lista stod Sudan, Irak og Somalia. Noko lenger nede på lista kom Afghanistan, Pakistan, Nigeria og Etiopia.

Bak fokuset på mislykka statar ligg ei erkjenning av at dei er eit problem for heile verdssamfunnet. Vi kan ta arbeidet for å utrydde sjukdommar som døme. Etter verdsomfattande vaksinering kunne Verdas helseorganisasjon WHO i 1979 kunngjere at koppar var utrydda frå kloden. I 1998 lanserte det internasjonale samfunnet eit tilsvarande arbeid for å utrydde poliomyelitt. Det har lykkast i dei fleste land, men ikkje i Afghanistan, India, Nigeria og Pakistan, der sjukdommen framleis er endemisk. Derifrå kan smitten spreie seg på nytt til andre land. Med mislykka statar er sjansen for ei poliofri verd redusert, for styresmaktene der er ikkje i stand til og har ikkje legitimitet til å gjennomføre eit vaksinasjonsprogram. Av same grunn er sjansen redusert for å bli kvitt sjukdommar som hiv/aids og SARS og dyresjukdommar som fugleinfluensa (som også kan ramme menneske) kugalskap og munn- og klauvsjuke. Eller for å få eit internasjonalt vern av sårbare planter og dyr. Slik er det i heile verdssamfunnets interesse at svolten og dei andre problema i mislykka statar blir nedkjempa, slik at dei mislykka statane kan gå over til å bli fungerande statar.

Eit spørsmål til bør nemnast, sjølv om det går ut over temaet i dette heftet: Kva gjer det med oss i det rike og trygge Vesten at sjudelen av våre medmenneske lever under sveltegrensa? At 10 000 eller kanskje 15 000 barn under fem år døyr av svolt og svoltrelaterte sjukdommar kvar einaste dag? At vi i vår del av verda veit at kloden har ressursar, kunnskapar og teknologi som gjer oss i stand til å gjere noko med det, men at vi – eller iallfall våre politiske leiarar – prioriterer eigen velstand, luksus eller konkurranseevne framfor at andre skal overleve? At lovnader frå vår del av verda om å redusere eller løyse problema, gitt på matkonferansar og internasjonale fellesmøte gong på gong, med sjeldne unntak ikkje blir følgde opp slik offentlege vedtak vanlegvis blir følgde, med handlingsplanar, delmål og evalueringar?

Dei er i staden uforpliktande lovnader, gløymde av styresmakter i dei fleste land så snart statsleiarane kjem heim att frå dei internasjonale konferansane. Dei er, må ein tru, utforma for å tilfredsstille augneblinkens stemningsbølgje, ikkje for at dei skal få konsekvensar. Kva følgjer får dette for vår tenking, vårt syn på medmenneske og menneskeverd? Og kva følgjer får det for dei andre, dei under og nær sveltegrensa, sitt syn på oss?

(Dette er begynnelsen på Olav Randens artikkel i et nytt hefte fra Utviklingsfondet: En verden uten sult. En milliard mangler mat, hvordan kan vi avskaffe sulten? Artikkelen trykkes med tillatelse fra Utviklingsfondet og forfatteren.)

Noter:

1. United Nations: The Millennium Development Goals Report 2008.
2. Røde Kors norske nettsider: Anne-Merethe Pedersen: Vil hjelpe irregulære migranter. 20.5.07
3. Ei klassisk undersøking er Satyanarayana, K. et al: Body size and work output. Amercan Journal of Clinical Nutrition 1977. Fleire referansar i The World Food Programme: World Hunger Series 2007: Hunger and health.
4. Kumar, S.K.: Consequences of deforestation for women´s time allocation, agricultural production and nutrition in hill areas of Nepal. International Food Policy Research Institute, Washington D.C. 1988.
5. Munnleg opplysning frå FN-arbeidarar ved FNs befolkningsdivisjon i Etiopia.
6. The World Food Programme: World Hunger Series 2007: Hunger and Health.
7. FAO: The State of Food Insecurity in the World 2006.
8. United Nations: The Millennium Development Goals Report 2008.
9. The World Food Programme: World Hunger Series 2007: Hunger and Health
10. The World Food Programme: World Hunger Series 2007: Hunger and Health, basert på Bryce, J. og fleire, WHO Child Health Epidemiology Reference Group.
11. Sjå til dømes The Child Development Index: Save the Children UK 2008.
12. FAO: The State of Food and Agriculture 1996; FAO: The State on Food Insecurity in the World 2006; FAO: The State of Food Insecurity in the World 2008; FAO: Hunger on the rise. Pressemelding 18.9.2008; World Population Prospects: Thje 2006 Revision, Population Database.
13. «Mot sult»-kampanjen (NORAD) . Norsk ernæring og matforsyning i globalt perspektiv. Udatert, truleg 1977.
14. FN-sambandets nettsider: Tusenårsmålene. Norsk omsetjing, besøkt november 2008.
15. Metoden er skildra i detalj i The Sixth World Food Survey, FAO 1996. Ei god fagleg vurdering av metodar for måling av svolt og feilernæring finst i John B. Mason: Measuring hunger and malnutrition, www.fao-org/docrep/005/y4249e0d.htm.
16. Rosen, S., S. Shapouri, K. Quanbeck og B. Meade: 2008 Food Security Assessment. United States Department of Agriculture.
17. Chen, Chaohua og Martin Ravallion. Policy Research Working Paper 4703. The World Bank, Development Research Group, august 2008.
18. UNICEFs heimesider: Micronutrients – Iodine, Iron and Vitamin A; The World Food Programme: World Hunger Series 2007: Hunger and Health.
19. The World Food Programme: World Hunger Series 2007: Hunger and Health.
20. Paul Smyth: Afghanistan – Preventing an Approaching Crisis. Royal United Services Institute briefing note 31.10.08.

Hvert sjuende menneske i verden sulter.

Klimakatastrofen gjør at vannet stiger, øystater fraflyttes.

Island er konkurs. Oljefondet, tilsvarende et norsk statsbudsjett, forsvinner i spekulasjon.

Mange blir arbeidsledige – i Høyanger, på Karmøy og i USA.

Det er da AP gjør hijab til en valgkampsak, og FrP stiger med seks prosent.

Rødt! nummer 200 er på 180 sider, veier nesten en halv kilo. Fordi debatten om hvordan reise kampen mot årsaken til djevelskapen, det kapitalistiske systemet, må øverst på dagsorden.

Det gjelder å redde vår jord!

Som andre sosialister på første del av attenhundretallet, hadde også Karl Marx en visjon om det gode samfunnet som et samfunn som kunne lede til full utvikling av alt som bor i mennesket. (1) «Hva er kommunistenes mål?» spurte Marx’ kamerat Friedrich Engels i et tidlig utkast til Det kommunistiske manifest. «Å organisere samfunnet slik at alle samfunnsmedlemmene kan utvikle og bruke alle sine evner og krefter i fullstendig frihet, uten dermed å bryte med grunnvilkårene for dette samfunnet.» I Marx’ endelige versjon av Manifestet er dette nye samfunnet en «forening der den enkeltes frie utvikling er et vilkår for alles frie utvikling.»

Denne ideen om utvikling av alt som bor i mennesket er gjennomgående i Marx’ verk – muligheten for rike mennesker med rike behov, muligheten for å skape mennesker som har så rike behov og evner som mulig. «Hva er egentlig rikdom», spurte han, «annet enn helheten av individuelle behov, evner, gleder og produktivkrefter? ». Tenk på «utviklingen av den rike individualiteten, som er like allsidig i sin produksjon som i sitt forbruk»; tenk på «den absolutte utfoldelsen av hans skaperkraft». Det virkelige målet er «utvikling av alle menneskelige evner som et mål i seg sjøl».

Men virkeliggjøringen av dette potensialet kan ikke komme dalende fra himmelen. Det krever at vi utvikler et samfunn der folk ikke ser på hverandre som adskilte, et samfunn der vi bevisst erkjenner vår avhengighet av hverandre og samarbeider fritt på grunnlag av den erkjennelsen. Når vi forholder oss til hverandre som mennesker, påsto Marx, produserer vi for hverandre ganske enkelt fordi vi forstår at andre trenger produktene av vår aktivitet, og vi blir glade og tilfredse av å vite at vi utfører noe som er verdt å gjøre. Ditt behov vil være tilstrekkelig til å sikre at jeg handler, og når jeg oppfyller det, blir jeg «bekreftet både i din tanke og kjærlighet». Det Marx beskriver er sjølsagt ideen om en menneskelig fellesskap.

Marx’ visjon om et samfunn av fritt forente produsenter, en dypt moralsk og etisk visjon, ledet ham ganske tidlig i livet til å stille visse analytiske spørsmål. Hva er det med dette samfunnet som vi nå lever i, som gjør at hvis du skulle fortelle meg at du hadde et behov for noe som jeg var i stand til å tilfredsstille, ville det bli sett på som en bønn, en ydmykelse, og følgelig måtte du «framføre det med en følelse av skam og fornedrelse»? Hva kommer det av, spurte han, at snarere enn å være en bekreftelse på at jeg er istand til å gjøre noe godt for et annet menneske, er dine behov i stedet en kilde til makt for meg? «Så langt fra å være middelet som ville gi deg makt over min produksjon, er de [dine behov] snarere middelet til å gi meg makt over deg.»

Marx trakk slutningen at så lenge vi ikke forholder oss til hverandre som medlemmer av et menneskelig fellesskap, men som egoistiske eiere, vil dette perverterte skillet mellom mennesker bli gjenskapt hele tida. Slik ble Marx ledet til å utforske karakteren av de samfunnsmessige forholdene som finnes mellom folk og karakteren av forholdene de inngår i for å produsere: både produksjon for egne behov og produksjon for hverandre. Slik hadde det seg at han gikk videre og analyserte kapitalismen.

Kapitalistiske produksjonsforhold

Økonomene som hyller kapitalismen forteller oss at konkurranse og markeder vil sikre at kapitalistene vil tilfredsstille folks behov – ikke på grunn av menneskekjærlighet og trang til å gjøre godt, men som Adam Smith forklarer, «av egeninteresse». De tvinges (som av en usynlig hånd) til å tjene folket på grunn av konkurransen med andre kapitalister på markedet. Men Marx ser denne opptattheten av konkurranse og markeder som nettopp det som skygger for det som kjennetegner kapitalismen framfor andre typer av markedsøkonomi – kapitalismens spesielle produksjonsforhold. Det er to sentrale sider ved de kapitalistiske produksjonsforholdene, kapitalistenes side og arbeidernes side. På den ene sida har vi kapitalister – eierne av rikdommen, eierne av de fysiske og materielle produksjonsmidlene. De er opptatt av å øke sin rikdom. Med utgangspunkt i en kapital av en viss størrelse i form av penger, kjøper kapitalistene varer med sikte på å tjene mer penger, tilleggsverdi, merverdi. Og det er poenget – profitt. Som kapitalister er det å få kapitalen til å vokse det eneste de bryr seg om.

På den andre sida har vi arbeiderne, folk som verken har fysiske varer å selge eller materielle midler til å produsere de tingene de trenger sjøl. Uten slike produksjonsmidler kan de ikke produsere varer som kan selges på markedet, slik at de kan kjøpe det de trenger. Så hvordan får de tak i det de trenger? Ved å selge det eneste de har å selge, sin arbeidskraft. De kan selge den fritt til hvem de vil, men de kan ikke velge om de skal selge arbeidskrafta si eller ikke, hvis de skal overleve.

Før det kan være snakk om kapitalisme, må det derfor allerede finnes visse betingelser. Ikke bare må det finnes en vare- og pengeøkonomi der noen eier produksjonsmidlene, men det må også finnes en særskilt vare på markedet, arbeidskraft. For at det skal være tilfelle, må arbeiderne først være fri i dobbel forstand, sa Marx. De må være fri til å selge arbeidskrafta si (det vil si å ha eiendomsrett til sin egen arbeidskraft, noe en slave, for eksempel, ikke har), og samtidig må de være «fri for» produksjonsmidler (det vil si at produksjonsmidlene må ha blitt skilt fra produsentene). Med andre ord, en unik egenskap ved kapitalistiske produksjonsforhold er at de kjennetegnes ved at det finnes folk som mangler produksjonsmidler og derfor må selge det eneste de har eiendomsrett over, retten til å disponere over sin egen arbeidskraft. De må selge sin produksjonsevne for å få penger til å kjøpe det de trenger.

Likevel er det viktig å være klar over at sjøl om atskillelsen av produksjonsmidlene fra produsentene er et nødvendig vilkår for kapitalistiske produksjonsforhold, er det ikke et tilstrekkelig vilkår. Hvis arbeiderne er atskilt fra produksjonsmidlene finns det to muligheter: (1) arbeiderne selger arbeidskrafta si til dem som eier produksjonsmidlene, eller (2) arbeiderne leier produksjonsmidler fra dem som eier dem. Det finns en lang tradisjon i standard samfunnsøkonomi som påstår at det ikke spiller noen rolle om kapitalen leier arbeidskraft eller arbeiderne leier produksjonsmidler, for resultatet blir det samme i alle fall. Men for Marx var det en dyp forskjell, som vi skal se. Bare den første situasjonen, der kapitalen har kontroll med produksjonen og arbeidskrafta blir solgt, er kapitalisme. Bare der ser vi de typiske kjennetegnene ved kapitalismen.

Men det er ikke bare lønnsarbeid som er avgjørende. Kapitalismen krever både at arbeidskrafta finnes som en vare, og at den kan forenes med kapitalen. Hvem kjøper denne spesielle eiendomsretten i markedet og hvorfor? Kapitalisten kjøper retten til å disponere over arbeiderens arbeidsevne nettopp som et middel til å nå sitt mål, profitt. For det og bare det – at kapitalens hans skal vokse – er det som interesserer ham som kapitalist.

Nå har vi altså grunnlaget for en handel i markedet mellom to parter, eieren av penger og eieren av arbeidskraft. Hver av dem vil ha det den andre har, alle får noe ut av et slikt bytte. Det ser ut som en fri handel. Det er på dette punktet mesteparten av all ikke-marxistisk økonomisk teori stopper opp. De ser på transaksjonene som finner sted på markedet, og erklærer: «Vi ser frihet». Markedet er det Marx beskriver som «frihetens, likhetens, eiendommens og Benthams» område. Siden den «alminnelige frihandelstilhengeren » bare ser transaksjonene som foregår på markedet, ser han bare frihet.

Men det er ikke en hvilken som helst markedsøkonomi vi beskriver her. Salg av arbeidskraft til en kapitalist er ikke et kjennetegn ved alle markedsøkonomier. Å forsvare markedsøkonomien som sådan er ikke et forsvar for kapitalismen, like lite som et forsvar for markedet er et forsvar for slaveri (som naturligvis innebærer kjøp og salg av slaver). Men dette skillet mellom kapitalisme og markeder er ikke noe forsvarerne av kapitalismen vanligvis gjør. Deres ideologi leder dem til å blande sammen kjennetegnene ved førkapitalistiske markedsøkonomier og kapitalisme, sa Marx.

Hvorfor? Tenk over hva som særpreger den formen for markedsøkonomi der arbeidskraft er blitt solgt til kapitalisten. Nå som markedstransaksjonen er fullført, sier Marx, ser vi at noe har skjedd med begge sidene i handelen. «Han som før var pengeeier, skrider foran som kapitalist, mens den som var eier av arbeidskraft følger etter som hans arbeider.» Og hvor skal de? De skal til arbeidsplassen, de går til det stedet der kapitalisten nå har fått anledning til å bruke den eiendomsretten han har kjøpt.

Den kapitalistiske produksjonens sfære

Det er to sentrale kjennetegn ved produksjonsprosessen under kapitalistiske forhold. For det første arbeider arbeideren under ledelse, overvåking og kontroll av kapitalisten. Kapitalistens mål bestemmer produksjonens innhold og formål. Arbeiderne mottar retningslinjer og ordre i produksjonsprosessen ovenfra. Her finns det ikke noe likeverdig forhold mellom arbeideren og kapitalisten som selger og kjøper på markedet – det finns ikke noe marked her. Snarere er det et ovenfra og ned-forhold mellom den som har makt og den som ikke har det. Det er et kommandosystem – det Marx kalte despotiet på den kapitalistiske arbeidsplassen. Så mye for frihetens og likhetens rike.

Og hvorfor har kapitalisten denne makta over arbeiderne? Fordi han kjøpte retten til å bestemme over deres evne til å yte arbeid. Det var den eiendomsretten han kjøpte. Det var den eiendomsretten arbeideren solgte og måtte selge, for det var eneste utvei hvis hun skulle overleve.

Det andre kjennetegnet ved kapitalistisk produksjon er at arbeiderne ikke har noen eiendomsrett til det produktet som er resultatet av deres arbeid. De har ikke rettskrav på noe i den forbindelsen. De har solgt til kapitalisten det eneste som kunne ha gitt dem krav på en andel i produktet, nemlig evnen til å yte arbeid. I motsetning til arbeidere i et kooperativ, som tjener på sin egen innsats fordi de har en eiendomsrett til produktene de lager, så vil arbeiderne i et kapitalistisk firma bare øke verdien av kapitalistens eiendom når de arbeider hardere eller øker produktiviteten. I motsetning til i et kooperativ (der det ikke hersker kapitalistiske produksjonsforhold) så vil alle fruktene av arbeidernes produktive virksomhet i et kapitalistisk firma tilhøre kapitalisten, rettighetshaveren til alt overskudd. Dette er grunnen til at salg av arbeidskraft er så avgjørende som et særlig kjennetegn ved kapitalismen.

Hva er det altså som skjer i den kapitalistiske produksjonssfæren? Det følger logisk av de kapitalistiske produksjonsforholdenes natur. Siden kapitalistens mål er merverdi, vil han bare kjøpe arbeidskraft hvis det vil skape merverdi. For Marx var det nødvendige vilkåret for produksjon av merverdi at det blir ytt merarbeid – altså mer arbeid enn det de utbetalte lønningene representerer. Kontrollen med produksjonen, i kombinasjon med eiendomsretten til arbeidsproduktene, gjør det mulig for kapitalisten å sikre seg at arbeiderne skaper mer verdi i produksjonen enn det han må betale dem i form av lønn.

Hvordan kan det skje? På et gitt tidspunkt kan vi beregne hvor mange arbeidstimer som trengs til å produsere det arbeiderne trenger for å leve, slik deres levestandard er på det tidspunktet. Dette antall timer er «det nødvendige arbeidet», og Marx sa at det er bestemt av forholdet mellom den minste nødvendige levestandarden på det aktuelle tidspunktet (reallønna) og det gjennomsnittlige produktivitetsnivået på dette tidspunktet. Hvis produktiviteten øker, trengs det færre arbeidstimer til arbeidernes reproduksjon. Enkelt! Sjølsagt har kapitalisten ingen interesse av en situasjon hvor arbeiderne bare arbeider lenge nok til å opprettholde livet for seg sjøl og sine. Det kapitalisten ønsker, er at arbeiderne utfører merarbeid, dvs. at timene de arbeider (den kapitalistiske arbeidsdagen) overstiger det nødvendige arbeidet. Forholdet mellom merarbeid og nødvendig arbeid definerte Marx som utbyttingsgraden (eller merverdiraten, om vi uttrykker det i penger).

Nå har vi redskapene vi trenger til å illustrere det Marx kalte den kapitalistiske bevegelsesloven, dvs. de dynamiske egenskapene som følger av de særegent kapitalistiske produksjonsforholdene. Vi husker at hele hensikten med prosessen fra kapitalistens side er profitt. Arbeideren er bare et middel for dette formålet, dvs. et middel til å oppnå kapitalvekst. La oss begynne med en ekstrem antakelse, nemlig at arbeidsdagen er lik det nødvendige arbeidet, dvs. at det ikke finns merarbeid. Hvis dette skulle være situasjonen, ville det ikke finnes kapitalistisk produksjon. Så hva kan kapitalisten gjøre for å oppnå sitt mål?

En mulighet han har er å bruke sin kontroll over produksjonen til å øke arbeidsmengden som arbeiderne yter. Utvid arbeidsdagen, gjør den så lang som mulig. Titimersdag? Utmerket. Tolvtimersdag? Enda bedre. Arbeideren vil yte merarbeid for kapitalisten ut over det arbeidet som tilsvares av lønna, og kapitalen vil vokse. En annen mulighet er å øke arbeidstempoet. Få opp farten! Få arbeiderne til å arbeide hardere og raskere innafor et gitt tidsrom. Sørg for at ingen tid sløses vekk på overflødige bevegelser, og ingen tid går til spille. Hvert øyeblikk arbeiderne tar pause er tid de ikke gjør arbeid for kapitalisten.

En tredje mulighet er at kapitalisten reduserer lønningene. Få reallønna ned. Skaff fram folk som er villige til å arbeide for lavere lønn. Oppmuntre folk til å konkurrere med hverandre om hvem som er villig til å jobbe for minst. Ta inn innvandrere og arbeidsløse fra landsbygda. Flytt ut produksjonen til steder med billig arbeidskraft.

Dette er kapitalismens iboende logikk. Den iboende tendensen for kapitalen er å øke utbyttingen av arbeiderne. I det ene tilfellet øker arbeidsdagen, i det andre faller reallønna. I begge tilfeller presses utbyttingsgraden oppover. Som Marx sa, «kapitalisten søker hele tida å redusere lønna til sitt fysiske minimum og utvide arbeidsdagen til sitt fysiske maksimum ». Men han fortsatte: «mens arbeideren hele tida presser på i motsatt retning».

Med andre ord: Innafor ramma av kapitalistiske forhold vil kapitalen streve etter å øke arbeidsdagen, både i utstrekning og intensitet, og senke lønningene, mens arbeiderne kjemper for å redusere arbeidsdagen og øke lønna. Med det for øye danner de fagforeninger. Så på samme måte som kapitalen kjemper for sine interesser, kjemper arbeiderne en klassekamp. Hvorfor? Ta kampen om arbeidsdagen som eksempel. Hvorfor vil arbeiderne ha mer tid for seg sjøl? Marx nevner «tid til utdanning, til intellektuell utvikling, til å ivareta oppgaver i samfunnet, til sosial omgang, til fri utfoldelse av kroppens og åndens livskraft». Tida, bemerket han, «er den menneskelige utviklingas rom. Et menneske som ikke har noe fritid til disposisjon, som hele livet er opptatt med å arbeide for kapitalisten, med unntak av de fysisk nødvendige avbruddene for søvn, måltider osv., er dårligere stilt enn et trekkdyr».

Hva med kampen for høyere lønn? Selvsagt må det som skal til for å overleve reint fysisk kunne anskaffes. Men Marx skjønte at arbeiderne nødvendigvis måtte ha behov for mye mer enn det. Arbeiderens samfunnsmessige behov omfatter «at arbeideren kan ta del i de høyere, til og med de kulturelle godene, at han kan agitere for sine egne interesser, abonnere på aviser, gå på forelesninger, lære opp barna, utvikle sin smak, etc.» Kort sagt, arbeiderne har sine egne mål. Ettersom de er samfunnsvesener, er deres behov nødvendigvis samfunnsmessig bestemt. Deres behov som mennesker i et samfunn står i motsetning til kapitalens egne iboende tendenser i produksjonen. Når vi ser det fra arbeidernes side, må vi anerkjenne «arbeiderens eget behov for utvikling», slik Marx gjorde.

Men fra kapitalens synspunkt er arbeiderne, ja alle mennesker, bare midler. De er ikke noe mål. Og om det å nå kapitalens mål krever at en bruker rasisme, splitter arbeiderne, bruker staten til å forby eller ødelegge fagforeninger, ødelegger folks liv og framtid ved å nedlegge fabrikker og flytte til deler av jorda der folk er fattige og fagforeninger forbudt, så er det bare slik det må være. Kapitalismen har aldri vært et system som bryr seg om mennesker og deres behov.

Nå har riktignok lønna økt og arbeidsdagen blitt kortere siden Marx skrev. Men det betyr ikke at Marx’ beskrivelse av kapitalismen er motbevist. Enhver framgang skjer til tross for kapitalistenes motstand, slik det også var i Marx’ tid. Marx beskrev loven om titimersdagen i England som en stor seier, en seier over «de blinde lovene om tilbud og etterspørsel» som utgjør kapitalistklassens politiske økonomi. Han bemerket at det var første gang «den [kapitalistiske] klassens politiske økonomi åpenlyst måtte gi etter for arbeiderklassens politiske økonomi».

Med andre ord, arbeidernes gevinster er resultatet av kampene de fører. De presser på i motsatt retning av kapitalen – de kjemper for å redusere utbyttingsgraden. Og det ligger i arbeidernes politiske økonomi og arbeidsfolks kamp å bygge bru over det som skiller dem, uansett hva det har sitt utspring i. Ikke noe av dette er nytt. Marx beskrev fiendskapen mellom engelske og irske arbeidere på den tida som kilden til deres svakhet: «Det er hemmeligheten bak at kapitalistklassen kan beholde makta. Og den klassen er fullt klar over det.» I denne betydningen er kampen mellom arbeidere og kapitalister en kamp om hvor splittet arbeiderne skal være.

Nettopp fordi arbeiderne motsetter seg lønnsnedslag og lengre arbeidsdager (ut fra sine behov som mennesker), må kapitalistene finne en annen måte å få kapitalen til å vokse på. Derfor er de nødt til å innføre maskineri for å øke produktiviteten. Ved å øke produktiviteten i forhold til reallønna reduserer de det nødvendige arbeidet og øker utbyttingsgraden. I kampen mellom arbeid og kapital, sa Marx, drives kapitalistene til å revolusjonere produksjonsprosessen.

I Kapitalen kartlegger Marx hvordan kapitalistene historisk forandret produksjonsmåten for å nå sine mål. På grunnlag av den produksjonsmåten som fantes før kapitalismen, (som var preget av håndverk i liten skala), brukte kapitalistene sin kontroll over produksjonen og sin makt til å disiplinere arbeiderne til å forlenge arbeidsdagen og øke arbeidstempoet. Men det er jo grenser for hvor langt en kan drive denne metoden for å øke merverdien og kapitalen, både reint fysiologiske grenser for arbeidsdagens lengde, og grenser satt av arbeidernes motstand. Derfor begynte kapitalistene å innføre nye former for arbeidsdeling og nye former for samfunnsmessig samarbeid under deres kontroll. Dette endret arbeidsprosessen. En viktig følge av dette var økt produktivitet og større kapitalvekst.

Men også i denne nye formen for manufaktur, kjennetegnet ved nye former for arbeidsdeling på arbeidsplassen, var det en grense for kapitalveksten. Denne produksjonsformen var fortsatt avhengig av fagarbeidere med lange læretider, og var utsatt for fagarbeidernes motstand mot kapitalens styring på arbeidsplassen. Marx viste så i detalj hvordan kapitalen midt på attenhundretallet gikk videre og brøt ned disse grensene for kapitalveksten ved å endre produksjonsprosessen på nytt. Den innførte maskineri og fabrikksystemet. Denne utviklingen av det Marx kalte «den særegent kapitalistiske produksjonsmåten» innebar at arbeiderne blir underlagt kapitalen ikke bare gjennom kapitalistens makt til å dirigere det som foregår på arbeidsplassen, men også ved at de blir styrt av kapitalen i form av maskineriet. Nå er det snarere slik at produksjonsmidlene bruker arbeidere enn at arbeiderne bruker produksjonsmidler.

Marx avdekket kapitalens logikk langt bortenfor de endringene i produksjonsmåten som hadde funnet sted i hans egen levetid, og beskrev framveksten av store automatiserte fabrikker – organiske kombinasjoner av maskineri som utfører alle de intrikate operasjonene i produksjonsprosessen. I disse «menneskehjernens organer, skapt av menneskehender» framstår all vitenskapelig kunnskap og alle produktene av samfunnets hjernekraft som egenskaper ved kapitalen, snarere enn egenskaper ved arbeiderkollektivet. Arbeiderne i disse «automatiske fabrikkene » framstår sjøl som uviktige. De står «på siden av produksjonsprosessen i stedet for å være den viktigste aktøren i den».

Omformingen av produksjonsprosessen ved at produktene av samfunnets hjernekraft inkorporeres i den, skaper ikke overraskende muligheten for enorm produktivitetsøkning. Åpenbart en god ting – det gir mulighet til å avskaffe fattigdommen i verden, og kunne gi grunnlag for en vesentlig kortere arbeidsdag, som igjen åpner for tid for menneskelig utvikling. Men husk at dette ikke er kapitalistenes mål, og ikke årsaken til at kapitalen gjennomfører disse endringene i produksjonsmåten. Kapitalen ønsker seg ikke kortere arbeidsdag, men kortere nødvendig arbeidstid. Det den vil, er å øke merarbeidet og utbyttingsgraden mest mulig.

Fordi det ikke er økt produktivitet, men bare økt profitt som er kapitalens motiv, er det ikke nødvendigvis den mest effektive teknologien og produksjonsteknikken som blir valgt. Siden arbeiderne har sine egne mål, trekker kapitalens logikk snarere i retning av å velge teknologi som vil splitte arbeiderne fra hverandre og gjøre overvåking og kontroll med arbeidsinnsatsen lettere. Det angår ikke kapitalen om den teknologien som blir valgt, ikke tillater produsentene å finne noen glede og tilfredsstillelse i arbeidet. Det angår den heller ikke hva som skjer med folk som mister jobben når ny teknologi og nye maskiner innføres. Om fagkunnskapene dine ikke teller lenger, og om du mister jobben, så er det bare slik det må være. Kapitalen vinner og du taper. Marx’ kommentar var at «i det kapitalistiske systemet innføres alle metoder for å øke den samfunnsmessige arbeidsproduktiviteten på bekostning av den enkelte arbeideren».

Det er et annet viktig aspekt ved innføringen av maskineri. Hver enkelt arbeider som mister jobben når maskinene tar over, er et nytt tilskudd til det Marx kalte den industrielle reservearmeen. Eksistensen av denne massen av arbeidsledige arbeidere gjør det ikke bare lettere for kapitalen å skjerpe disiplinen på arbeidsplassen, men den sørger også for å holde lønningene på et nivå som ikke står i motsetning til profitabel kapitalistisk produksjon. Et stadig tilskudd til reservearmeen sørger for at heller ikke de arbeiderne som organiserer seg og kjemper for å «få en viss andel i den generelle velstandsveksten», vil lykkes med å øke reallønna like raskt som produktiviteten. Marx trodde at utbyttingsgraden ville fortsette å øke. Selv med stigende reallønn ville «kløften mellom arbeidernes og kapitalistens levevilkår fortsette å utvide seg».

Kort sagt tegner Marx et bilde der kapitalen har overtaket i produksjonssfæren. Gjennom kontroll med produksjonen, og med innholdet i og retningen på investeringene, kan den øke utbyttingsgraden og utvide produksjonen av merverdi. Selv om den møter motstand fra arbeiderne, overvinner kapitalen de grensene som finnes for veksten i produksjonssfæren. Men Marx merket seg at det fantes en indre motsigelse i kapitalismen når det gjaldt dette: Kapitalen kan ikke bli værende i produksjonssfæren, men må vende tilbake til sirkulasjonssfæren for å selge de ferdige produktene som varer. Og ikke i et hvilket som helst marked, men i et marked preget av de spesielle kapitalistiske produksjonsforholdene.

Markedsføring og «overproduksjon»

Når kapitalen lykkes i produksjonssfæren, produserer den flere og flere varer som inneholder merverdi. Men kapitalistene ønsker ikke disse varene sjøl. Det de ønsker er å selge varene og realisere merverdien som ligger latent i dem. De må altså på nytt tre inn i sirkulasjonssfæren, denne gang som selgere, for å realisere den potensielle profitten. Og her møter de en ny grense for kapitalveksten, som Marx merket seg, nemlig markedets størrelse. Kapitalistene retter følgelig nå sin oppmerksomhet mot å finne utveier til å overvinne denne hindringen. På samme måte som de drives til å øke merverdien i produksjonssfæren, drives de nå til å øke markedets størrelse for å kunne realisere denne merverdien. Derfor snakket Marx om at «På samme måte som kapitalen på den ene sida har en tendens til å skape mer og mer merarbeid, har den en tilsvarende tendens til å skape flere steder å selge varene». Uansett markedets størrelse vil kapitalistene alltid prøve å utvide det. Faktisk sier Marx at «tendensen til å skape verdensmarkedet er umiddelbart gitt i selve begrepet om kapital. Enhver grense framstår som en hindring som må overvinnes.»

Så hvordan utvider kapitalen markedet? Ved å utbre eksisterende behov i en videre krets, ved å «produsere nye behov» – altså ved markedsføring. (2) Når du engang forstår kapitalismens natur, skjønner du hvorfor kapitalen nødvendigvis blir drevet til å utvide sirkulasjonssfæren. Det var først i det tjuende århundret at utbredelsen og utviklingen av «den særegent kapitalistiske produksjonsmåten» gjorde markedsføring så avgjørende. De enorme beløpene som brukes på reklame i den moderne kapitalismen, de astronomiske lønningene til profesjonelle idrettsmenn – stjernene i TVoverførte idrettsbegivenheter som kan øke seertallene og dermed reklameinntektene til TV-kanalene – hva annet er dette (og så mye annet av liknende slag) enn et vitnesbyrd om kapitalens suksess i produksjonssfæren og den tvingende nødvendigheten av å følge opp med tilsvarende suksess i salget av de produserte varene? For at varene som inneholder latent merverdi skal kunne foreta salgets «dødssprang» fra vareform til pengeform på vellykket vis, må kapitalen investere tungt i sirkulasjonssfæren. I et fornuftig samfunn ville dette bli oppfattet som uakseptabel sløsing med menneskelige og materielle ressurser.

Men kapitalens problem i sirkulasjonssfæren er ikke bare at den må utvide markedet. Det er at kapitalen har en tendens til å øke produksjonen av merverdi ut over det den evner å realisere av denne merverdien. Marx bemerket at overproduksjon er «den grunnleggende motsigelsen i den utviklede kapitalismen». Det er en konstant tendens til overproduksjon av kapital, en tendens til å utvide produksjonskapasiteten mer enn det eksisterende kapitalistiske markedet tilsier. Kapitalistisk produksjon foregår «uten hensyn til de faktiske begrensningene i markedets størrelse, eller omfanget av behov som er understøttet av kjøpekraft». Følgelig finns det «en konstant spenning mellom forbrukets begrensede størrelse under kapitalistiske forhold og en produksjon som alltid strever etter å oppheve disse innebygde hindringene».

For Marx følger kapitalens iboende tendens til å produsere mer merverdi enn den kan realisere, direkte av kapitalens suksess i produksjonssfæren – og særlig av at den lykkes med å øke utbyttingsgraden. Det kapitalen gjør i produksjonssfæren får den svi for i sirkulasjonssfæren: Ved å streve for «å redusere forholdet mellom nødvendig arbeid og merarbeid til et minimum» skaper kapitalen samtidig «grenser for handelssfæren, dvs. for muligheten til å realisere verdien som ble skapt i produksjonsprosessen. » Overproduksjon, sa Marx, oppstår nettopp fordi arbeidernes forbruk «ikke vokser i takt med arbeidsproduktiviteten».

En periode med store produktivitetsøkninger mens reallønna står stille – det er oppskriften på overakkumulasjon av kapital og dens ettervirkninger, som ved den store depresjonen i 30-åra. Hvor langt fra det er vi nå? Nå som produksjonskapasiteten øker enormt over hele verden i land med lave lønninger og et konstant tilsig til reservearmeen av bønder som flytter (eller drives) fra landsbygda? Mulighetene for kapitalen til å flytte til lavkostland for å produsere varer som eksporteres tilbake til mer utviklede land, øker gapet mellom produktiviteten og reallønna merkbart – det øker utbyttingsgraden i verden. Og det betyr at markedsføringen må intensiveres for å få varene gjennom sirkulasjonssfæren. Slik sett er det mer enn bare en uanstendig kontrast mellom de lave lønningene til kvinnene som produserer Nike-sko og de høye reklamehonorarene til Michael Jordan. Det er faktisk en organisk sammenheng.

Det første tegnet på overakkumulasjon av kapital er økt konkurranse mellom kapitalistene. (Hvorfor skulle det skje om ikke evnen til å produsere merverdi vokste raskere enn markedet?) Men den endelige virkningen av overproduksjon er kriser, de «plutselige, ødeleggende løsningene av motsigelsene som har bygd seg opp, kraftige utbrudd som for en stund gjenoppretter den balansen som har blitt forstyrret.» Lagrene av usolgte varer vokser. Men om varene ikke kan selges slik markedsforholdene er for øyeblikket, vil de heller ikke bli produsert under kapitalismen. Følgelig blir produksjonen redusert, og folk sies opp – selv om potensialet for produksjon fremdeles finns og folks behov fremdeles er tilstede. Kapitalisme er tross alt ikke veldedighet.

I krisene blir kapitalismens natur åpenbar for alle som vil se: Profitt, snarere enn folks samfunnsmessig bestemte behov, avgjør innholdet i og størrelsen på produksjonen under kapitalismen. Hvilket annet økonomisk system kan du tenke deg som samtidig skaper ressurser som ligger ubrukt, arbeidsløshet og folk som ikke får tilfredsstilt sine behov for varer som kunne vært produsert? Hvilket annet økonomisk system ville la folk sulte i en del av verden når en annen del har overflod av mat og det klages over at det har blitt produsert for mye mat?

Reproduksjon av kapitalen

Det er så mye mer som kunne sies om Marx’ analyse av kapitalismen, mye mer enn vi kan få fram i en kort presentasjon. Den økte konsentrasjonen av kapital i hendene på noen få store selskaper, oppdelingen av verden i rike og fattige, kapitalens bruk av statsmakta – alt dette finns i Marx’ undersøkelse av kapitalismen. Der finner vi også en dyp forståelse for at kapitalens logikk er uforenlig med hensyn til naturen – «hele den kapitalistiske produksjonens ånd, som er innrettet på øyeblikkelig profitt i kroner og øre» er uforenlig med «de varige livsbetingelsene som rekken av menneskelige generasjoner krever». Kapitalistisk produksjon utvikler den samfunnsmessige produksjonsprosessen «ved samtidig å underminere de to primære kildene til all rikdom – jorda og arbeideren», sa Marx.

Nok er sagt til å forstå hovedtrekkene i det bildet av kapitalismen som Marx tegnet, der kapitalens behov står i motsetning til menneskenes behov. Det er bildet av et ekspanderende system som samtidig prøver å nekte mennesker å få tilfredsstilt sine behov og hele tida finner opp nye kunstige behov for å få dem til å kjøpe varer – en Leviathan som fortærer mennesker og natur for å oppnå profitt, som ødelegger folks fagkunnskap over natta og forvrenger arbeidernes eget behov for utvikling i framskrittets navn. Så hvorfor er dette uhyret fremdeles blant oss?

Det ville være en stor feil å tro at Marx innbilte seg at det ville bli lett å avskaffe kapitalismen. Sant nok utsettes kapitalismen for tilbakevendende kriser, men Marx ga tydelig uttrykk for at disse krisene ikke var permanente. Han trodde aldri at kapitalismen en dag bare ville bryte sammen. Men uansett kommer systemets sanne natur til syne i en krise. Hva mer er, systemets natur blir klarere når kapitalen blir mer og mer konsentrert. Er ikke det nok til å få fornuftige folk til å ønske å avskaffe det og heller innføre et system uten utbytting, basert på menneskenes behov?

Marx trodde ikke det var noen slik automatikk i utviklingen av en bevegelse for å avskaffe kapitalismen. Folk kan kjempe mot spesielle sider ved kapitalismen – arbeidsdagen, lønna og arbeidsforholdene, kapitalens ødeleggelse av miljøet osv. – men hvis de ikke forstår systemets natur, vil de bare kjempe for en snillere kapitalisme, en kapitalisme med menneskelig ansikt. De deltar bare i «en geriljakrig mot virkningene av systemet», sa Marx, snarere enn i en krig for å avskaffe det.

Faktisk var det ingenting Marx var mer klar over enn hvordan kapitalen opprettholder sitt hegemoni, hvordan kapitalens makt blir reprodusert. Den forsetter å herske fordi folk får inntrykk av at kapitalen er nødvendig. Det ser ut som om kapitalen gir et avgjørende bidrag til samfunnet, slik at uten kapitalen vil det ikke finnes jobb, ingen inntekt, ikke noe liv. Alle sider ved arbeidernes samfunnsmessige produktivitet framstår nødvendigvis som kapitalens samfunnsmessige produktivitet. Og dette er ikke tilfeldig. Marx bemerket at «det er så rotfestet i folks bevissthet å se arbeidets samfunnsmessige produktivkraft som egenskaper ved den fysiske kapitalen at alle fordeler ved maskineri, bruk av vitenskapelige metoder, oppfinnelser etc. nødvendigvis blir oppfattet i denne fremmedgjorte formen, slik at alle disse tingene blir betraktet som egenskaper ved kapitalen.»

Hvorfor? Til grunn for hele denne mystifikasjonen av kapitalen, denne iboende mystifikasjonen, ligger et grunntrekk ved kapitalismen, nemlig den handlingen der arbeideren overlater sin skaperkraft til kapitalisten i bytte for en rett linser – salget av arbeiderens arbeidskraft til kapitalisten. Når vi betrakter denne transaksjonen, sier Marx, ser det aldri ut som om arbeiderne bare har mottatt en verdi tilsvarende det nødvendige arbeidet, slik at de faktisk har ytt et merarbeid for kapitalisten ut over det de får betalt for. Kontrakten lyder ikke «dette er den delen av arbeidsdagen som trengs for at du skal opprettholde livet ved den eksisterende levestandarden». I det ytre ser det snarere nødvendigvis ut som om arbeiderne selger en viss arbeidsmengde, nemlig en hel arbeidsdag, og mottar en lønn som mer eller mindre er en rimelig kompensasjon for det. Det ser altså kort sagt ut som de får betaling for alt arbeidet de yter. Hvordan kunne det overhode se annerledes ut? Kort sagt ser det nødvendigvis ut som om arbeideren ikke er utbyttet, og at profitten derfor kommer av noe annet.

Tilsynelatende følger det av dette at profitten må stamme fra kapitalistens bidrag. Det er ikke bare arbeidere. Kapitalisten yter også et bidrag, og mottar en kompensasjon for det. Vi får alle det vi (og vår eiendom) fortjener. (Det er bare slik at noen tilfeldigvis bidrar mer enn andre, og derfor fortjener tilsvarende mer!) Her ligger hele den apologetiske visdommen til økonomene, som ganske enkelt systematiserer denne overflatiske forestillingen i form av innviklede formler og likninger, som Marx bemerket. Men ingenting er enklere å forstå en hvorfor denne mystifikasjonen oppstår, når en betrakter den formen som salget av arbeidskraften nødvendigvis må ta på overflaten. Den er kilden til «alle begreper om rettferdighet hos både arbeider og kapitalist, alle mystifikasjonene i den kapitalistiske produksjonsmåten, alle kapitalismens illusjoner om frihet.»

Videre. Siden profitten ikke blir betraktet som et resultat av utbytting, men som kompensasjon til kapitalisten for hans bidrag, følger det med nødvendighet at akkumulert kapital ikke kan være resultatet av arbeidernes eget produkt, men snarere stammer fra kapitalistens eget offer, i det han avstår fra å forbruke hele profitten. Den er resultatet av «selvpinslene til denne Vishnus moderne botsgjenger, kapitalisten.» Kapitalen framstår kort sagt som noe helt uavhengig av arbeiderne, som en uavhengig kilde til rikdom (og det i stigende grad, etter hvert som vitenskapen og den samfunnsmessige produktivkraften tar håndfast form som fast kapital).

Det er derfor ikke overraskende om arbeiderne ser på kapitalen som gåsa som legger gulleggene og trekker konklusjonen at å imøtekomme kapitalens ønsker er sunn fornuft, rett og slett. Det ligger i kapitalens natur at den skaper inntrykk av at det ikke finnes noe alternativ. Som Marx sa:

«Den kapitalistiske produksjonens frammarsj skaper en arbeiderklasse som ved opplæring, tradisjon og vane ser på vilkårene for denne produksjonsmåten som sjølinnlysende naturlover. Så snart den er fullt utviklet, bryter organiseringen av den kapitalistiske produksjonsprosessen ned all motstand.»

Det er denne omfavnelsen av kapitalen som sikrer kontinuerlig reproduksjon av systemet. Åpenbart trudde ikke Marx at det ville bli lett å avskaffe kapitalismen.

Bortenfor kapitalismen

Likevel mente Marx at det var mulig å avskaffe kapitalismen. Nettopp fordi kapitalen nødvendigvis må skape et falskt bilde av seg selv, skrev Marx Kapitalen, sammenfatningen av hans livslange studier. Han mente det var essensielt å forklare kapitalismens sanne natur for arbeiderne. Det var viktig nok til å ofre «helsa, lykken og familien». Kort sagt skreiv Marx Kapitalen som en politisk handling, som en del av sitt revolusjonære prosjekt.

Han understreket at for å forstå hva kapital er, må du gå under overflaten og prøve å få grep om systemets underliggende, skjulte struktur. Du kan aldri forstå kapitalismen hvis du ser på delene av systemet hver for seg. Hvis du konsentrerer deg om konkurransen, kan du ikke skjønne den indre dynamikken i systemet. Du vil gå deg vill i overflatefenomenene, måten de indre lovmessighetene ter seg for aktørene i systemet, og du kommer ikke til å stille de rette spørsmålene. I stedet må du betrakte systemet som helhet og spørre: Hvordan reproduserer dette systemet seg sjøl? Hvor kommer de elementene fra som trenges for å reprodusere det? Kort sagt, hvor kommer de kapitalistene og lønnsarbeiderne fra, som inngår i de kapitalistiske produksjonsforholdene?

Det Marx viste ved å analysere kapitalismen som et system som reproduserer seg sjøl, var at kapitalen som står mot arbeideren ikke er et uforklart premiss, slik det nødvendigvis ser ut, men kan forstås som resultatet av tidligere utbytting – resultatet av tidligere utvinning av merverdi. Nettopp perspektivet med å se systemet som et system som må reprodusere sine egne forutsetninger, viser hvor grunt det blir å si at lønna gjenspeiler arbeidernes bidrag til produksjonsprosessen. Hvis arbeiderne simpelthen selger en viss arbeidsmengde og mottar en tilsvarende verdi, hva er det da som sikrer at de får nok i lønn til å kunne reprodusere seg sjøl? Eller hva er det som gjør at de ikke som gruppe får så mye at de kan spare og unnslippe lønnsarbeidet? Hvordan opprettholder systemet seg sjøl?

Ved å analysere systemet som en helhet avmystifiserte Marx kapitalens natur. Følg logikken i hans analyse, og du kan ikke lenger se på kapital som denne vidunderlige guden som gir oss det vi trenger når vi ofrer regelmessig til ham. Snarere ser du kapitalen som det som arbeidsfolk har skapt – vår egen styrke vendt mot oss. Kort sagt, Marx’ fokus på helheten viser at poenget ikke er å reformere den ene eller andre dårlige sida av kapitalismen, men å avskaffe hele det umenneskelige systemet.

Det betyr ikke at Marx prøvde å få arbeiderne fra å kjempe for reformer. Tvert imot framholdt han at hvis de ikke daglig kjemper for seg og sine, blir arbeiderne «apatiske, tankeløse, mer eller mindre velfødde produksjonsredskaper ». Marx’ tilbakevendende tema var betydningen av revolusjonær praksis, dvs. å samtidig endre omgivelsene og seg sjøl. Ved å kjempe for sine krav mot kapitalen produserer arbeiderne seg sjøl på måter som forbereder dem for et nytt samfunn. De begynner å innse behovet for å forstå systemets natur og skjønne at de ikke kan innskrenke seg til geriljakrig mot virkningene av systemet. Og, som Marx visste, det er da kapitalismen ikke lenger lar seg opprettholde.

Det samfunnet Marx så fram mot som et alternativ til kapitalismen, var et samfunn der produksjonsforholdet var forholdet mellom frie, forente produsenter. Individer som samarbeidet på fritt grunnlag ville behandle sin «felles samfunnsmessige produktivkraft som sin samfunnsrikdom» og produsere for alles behov. De ville produsere seg sjøl som medlemmer av et sant menneskelig fellesskap, et felleskap som tillot den fulle utvikling av det som bor i oss. I motsetning til det kapitalistiske samfunnet, der «arbeideren eksisterer for å tilfredsstille de eksisterende verdienes behov for verdiøkning (som middel til kapitalens vekst), ville det være «den omvendte situasjonen, der objektiv rikdom eksisterer for å tilfredsstille arbeiderens eget behov for utvikling.» I et slikt samfunn er «den enkeltes frie utvikling en forutsetning for alles frie utvikling.»

Noter:

1) Dette kapitlet ble opprinnelig trykt i Douglas Dowd: Understanding Capitalism. Critical Analyses from Karl Marx to Amartya Sen, Pluto Press, London, juli 2002. Det gjengis her med tillatelse. Jeg skylder Doug Dowd og Sid Shniad stor takk for deres kommentarer til et tidligere utkast til dette kapitlet, jeg har gjort nytte av mange av forslagene deres, men ikke alle.

2) Jeg har valgt å bruke mange direkte sitater fra Marx i dette essayet – ikke for å sende leseren ut på leting etter kilden, men for å formidle Marx’ poeng i et mer medrivende og relevant språk enn mitt eget. De fleste sitatene fra Marx er hentet fra bind 1 av Kapitalen (Vintage Books, New York, 1977, norsk utgave Forlaget Oktober 2005), det eneste bindet av Kapitalen som Marx fullførte, og fra hans rikholdige notatbøker fra 1857–1858, som er utgitt under tittelen Grundrisse (Vintage Books, New York 1973, eller Penguin Books, London 1993). Jeg har brukt mange av disse sitatene før (med nødvendige referanser) i min bok Beyond Capital: Marx’s Political Economy of the Working Class, revidert utgave, (Palgrave Macmillan, London 2003). Noen av disse diskusjonene og sitatene kan også finnes i min «Marx’s Falling Rate of Profit: A Dialectical View,», i Canadian Journal of Economics (Mai 1976) og i «Analytical Marxism and the Marxian Theory of Crisis», i Cambridge Journal of Economics (mai 1994).

3) Marx brukte ikke selv uttrykket «markedsføring». Dette ble understreket av Paul Baran og Paul M. Sweezy i boka Monopoly Capital (Monthly Review Press, New York, 1966), og jeg bruker uttrykket for å understreke kontinuiteten her mellom det verket og verket til Marx. Betydningen av markedsføringsvirksomhet for det tjuende århundrets kapitalisme var også et tema for Thorstein Veblen.

4) For en god marxistisk innledning til problemet med kapitalismen og miljøet, se John Bellamy Foster, The Vulnerable Planet, Monthly Review Press, New York, 1999. En mer detaljert studie av økologiens sentrale betydning for Marx’ syn finnes i Marx’ Ecology, Monthly Review Press, 2000. Se også James O’Connor, både i Natural Causes: Essays in Ecological Marxism, Guilford Press, New York, 1998, og i tidsskriftet Capitalism Nature Socialism, samt Paul Burkett, Marx and Nature: A Red and Green Perspective, St. Martin’s Press, New York 1999.

5) Marx, Capital, vol I, side 899. Her avviker jeg fra mitt mønster med å ikke oppgi kilden til det enkelte sitat fordi denne passasjen og andre på samme side ikke har fått tilstrekkelig oppmerksomhet, til tross for sin betydning.

6) Marx, Capital, vol I, side 772

Kapitalismens natur kommer til overflaten i en krise, bemerket Marx en gang. Da blir det mulig å se noe som har vært skjult – at hele systemet dreier seg om profitt og ikke om menneskelige behov. Likevel ser vi hver dag hva kapitalismen produserer. Det utilslørte reklamesløseriet, ødeleggelsen av planeten, sultende barn side om side med obskøne lønninger til profesjonelle idrettsfolk, despotiske arbeidsplasser og behandling av menneskelige vesener som om de var søppel, at det samtidig finnes ubrukte ressurser, arbeidsløse mennesker og folk med udekte behov – dette er ikke ulykkestilfeller i kapitalismens verden. Det kan ikke være annerledes, kommenterte Marx, der hvor arbeiderne eksisterer for at kapitalen skal vokse – i motsetning til den «omvendte situasjonen», der resultatene av det samfunnsmessige arbeidet er til for «å tilfredsstille arbeiderens eget behov for utvikling.»

I det tjuende århundret oppsto et alternativ til kapitalismen. Det innebar andre produksjonsforhold – samfunnet ble ikke drevet av profittmotivet. Det var heller ikke den omvendte situasjonen, der arbeiderens behov for egenutvikling dominerer. Det som kjennetegnet den nye formen, var snarere bruken av staten for å utvikle produktivkreftene så raskt som mulig. Ett av elementene som skapte dette alternativet, var ganske visst overbevisningen om at det var nødvendig å ta igjen kapitalismens forsprang for å unngå militært nederlag. (Vi må innhente forspranget i løpet av ti år, erklærte Stalin i 1931, ellers vil vi bli slått.) Men med noen unntak var det også en allmenn oppfatning at all historie avhenger av utviklingen av produktivkreftene (som i praksis betydde produksjonsmidlene), og dermed var det lite rom igjen for å utforske betydningen av de sosiale forholdene folk lever under.

Det har vært kontinuerlige debatter om hva dette alternativet i det tjuende århundret var. Sosialisme, statssosialisme, statskapitalisme, byråkratisk sentralisme, byråkratisk deformert arbeiderstat eller – mitt eget forslag – framskreden produksjonsmåte? Men er det ikke nå på tide å bevege seg videre fra behovet for å velge mellom disse betegnelsene (noe som innebærer å velge mellom forskjellige sekter som har differensiert sine tilbud) og ganske enkelt erkjenne at det som oppsto i det forrige århundret definitivt ikke var det bildet av sosialismen som Marx forestilte seg?

Vi må selvsagt godta at forrige århundres produkter var og er ufullkomne. Men ikke for å demonstrere vår egen abstrakte visdom ved å tilby «kritisk støtte» til disse ufullkomne forsøkene (noe som i de fleste tilfeller er like relevant som å tilby kritisk støtte til føydalismen i kampen mot slaveriet), men heller for at vi skal kunne lære, og fortsette vår kamp for å bygge en bedre verden.

Tittelen på denne boka kommer fra Sør-Afrikas Kommunistiske partis slagord: «Sosialismen er framtida, bygg den nå!» Uavhengig av SACPs praksis har jeg alltid følt at det slagordet er dypt, nettopp fordi det slagordet samtidig anerkjenner behovet for en visjon som kan lede oss ved å vise hvor vi har tenkt å gå hen, og også understreker behovet for aktivitet, nødvendigheten av å kjempe for det målet nå. Denne kombinasjonen av visjon og kamp er vesentlig. I kampen for å virkeliggjøre visjonen om et nytt samfunn forandrer vi ikke bare det gamle samfunnet, vi forandrer også oss selv, og som Marx bemerket, gjør oss selv i stand til å skape det nye samfunnet.

Selv om essayene i denne boka kommer fra forskjellige kilder, forholder de fleste seg på en eller annen måte til Venezuela – et land som mens jeg skriver dette, legemliggjør manges håp om et virkelig alternativ til kapitalismen. Kapittel 2, for eksempel, med tittelen «Ideologi og økonomisk utvikling», springer både ut av min forståelse av gjengs økonomi etter år med undervisning, og av min erfaring med Canadas sosialdemokratiske parti (innbefattet den perioden da jeg var politisk leder på provinsnivå under 1972–75-regjeringa i British Columbia). Mens disse to kildene gir et heller traurig perspektiv, gjenspeiler den tydelige optimismen i artikkelen (som ble holdt som foredrag på den årlige konferansen om globalisering og utviklingsproblemer i Havanna i februar 2004) min økende erkjennelse av hva som var i ferd med å begynne i Venezuela.

Kapittel 3, «Kunnskap om en bedre verden », som ble holdt som foredrag på «møtet av kunstnere og intellektuelle til menneskehetens forsvar» i Caracas i desember 2004, presenterer to perspektiver på kunnskap: Kunnskap som vare i kapitalens verden, og kunnskap i en bedre verden, en som tilsvarer Marx’ visjoner. Som i foregående artikkel er fokus her på viktigheten av en visjon, en som understreker det sentrale i utviklinga av menneskene. Dette poenget er uttalt i kapittel 4, «Gjenerobring av en sosialistisk visjon», som er basert på et tidligere foredrag i sammenheng med arbeidet innen en antikapitalistisk koalisjon, «Rebuilding the Left». Der argumenterer jeg for nødvendigheten av å gå ut over antikapitalismen til en idé om sosialisme.

De tre gjenstående kapitlene gjenspeiler direkte erfaringene fra Venezuela, som jeg har hatt det privilegium å iaktta på nært hold gjennom de siste åra (jeg arbeidet som rådgiver i departementet for samfunnsøko- nomi i 2004). I forbindelse med de økende diskusjonene om en sosialistisk vei for Venezuela, ble kapittel 5, «Sosialisme faller ikke ned fra himmelen», holdt for en landsomfattende forsamling av studenter som møttes i juli 2005 for å utforske en sosialisme for det tjueførste århundret. Dette essayet baserer seg på mitt arbeid både med Marx og med erfaringene fra det tjuende århundrets forsøk, og legger fram en tilnærming til å forstå hva sosialisme er – og hva det ikke er – som samsvarer med den visjonen som kommer til uttrykk i den bolivarske grunnloven.

Den grunnloven understreker blant annet viktigheten av arbeiderstyre, sjølstyre og samstyre for å utvikle det menneskelige potensialet. På solidaritetsmøtet i Caracas i april 2004 presenterte jeg erfaringene med sjølstyre i Jugoslavia. Før det var gått et år, og mens erfaringene med arbeiderstyre hopet seg opp, kom jeg tilbake til temaet på solidaritetsmøtene i 2005 – og denne gangen la jeg vekt på problemene ved sjølstyre (særlig tendensen til at arbeiderne ble seg sjøl nok og skillet som oppsto mellom arbeiderne og fellesskapet), som måtte løses. Dette er emnet i kapittel 6, «Sju vanskelige spørsmål».

Sluttkapitlet, «Revolusjon for grunnleggende behov revolusjon», ble skrevet spesielt for denne boka. Her, som i mine andre essays og foredrag som har tilknytning til Venezuela, har jeg hatt stor nytte av fortløpende diskusjoner med min partner, Marta Harnecker. Mens jeg ennå arbeidet med dette kapitlet, døde imidlertid en annen person som jeg regelmessig delte mine tanker og informasjon om Venezuela med. Jeg føler (som så mange andre) et dypt savn ved Harry Magdoffs død – særlig fordi jeg skulle ha likt å dele dette kapitlet med ham (slik jeg gjorde med alle de andre). Nittito år gammel var Harry full av entusiasme over det som skjedde i Venezuela, og karakteristisk nok antydet han at hvis han bare var åtti år igjen, ville han ha vært der.

I ett av sine siste arbeider, «Å nærme seg sosialismen» (Monthly Review, juli–august 2005), la Harry, som skrev sammen med sin sønn Fred Magdoff, vekt på at kapitalismens onder stammer fra selve dens natur. «Et nytt samfunn,» skrev de, «trengs fordi kapitalismens onder er deler av det kapitalistiske systemets DNA». Nettopp fordi de kritiske sosiale, økonomiske og miljømessige problemene i verden er iboende i det systemet, «må kapitalismen erstattes med en økonomi og et samfunn som tjener menneskeheten – og det gjør det også nødvendig å skape et miljø som beskytter de systemene som opprettholder livet på Jorda.»

Dette er utgangspunktet for Sosialisme faller ikke ned fra himmelen også. Vi trenger å forstå kapitalismens genetiske program, hvordan de redslene vi ser rundt oss ikke er ulykkestilfeller, men iboende i systemet – at de ikke er resultatet av spesielt dårlige administratorer av kapitalismen, og følgelig krever at de blir byttet ut med dyktige administratorer. Sosialisme faller ikke ned fra himmelen begynner med å prøve å forstå kapitalismens DNA. Første kapittel, «Kapitalismens behov mot menneskenes behov», opprinnelig skrevet for en samling essays om kapitalismen, understreker hvordan kapitalens logikk står i motsetning til behovet for menneskelig utvikling. Dermed peker det på behovet for å gå utover kapitalismen til en verden som passer for menneskenes store familie. Valget vi står overfor er sosialisme eller barbari. Hva skal vi velge?

Michael A. Lebowitz

Caracas, Venezuela

Februar 2006

Et intervju med G.N.Saibaba

Saibaba er 40 år gammel. Han ble født i Andhra Pradesh, en stat i sørlige India. Han bor nå i Dehli. Han er visesekretær i den Revolusjonære Demokratiske Fronten (RDF), som er en del av den Allindiske føderasjonen av revolusjonære folkeorganisasjoner. En av hovedsakene i dag er kampen mot massedeportasjonene av småbønder, landarbeidere og andre som jages bort fra områdene hvor det skal anlegges spesielle økonomiske soner for eksportkapitalen.

 Av Johan Petter Andresen

Rødt!: Hvis noen sa til deg at maoistbevegelsen i India er en marginal bevegelse som hovedsakelig opererer i de veldig tilbakeliggende og lite befolka områdene, og at den har holdt på i over trettifem år uten å oppnå noe. Hva ville du svare til dette?

Saibaba: Maoistbevegelsen i India begrenser seg ikke til de tilbakeliggende områdene. Den er en omfattende bevegelse som også opererer i de ”utvikla” områdene. Maoistene jobber både på landsbygda og i byene. Regjeringa sier at maoistene er aktive i 15 av 28 stater. Og disse 15 omfatter også de største statene. Det indiske innenriksdepartementet sier at 167 av 600 distrikter i landet dekkes av maoistene. Disse utgjør litt mindre enn en tredjedel av India.

Maoistene i India følger metoden med nydemokratisk revolusjon, som ble bevist å være den riktige linja gjennom revolusjonen i Kina, under ledelsen av formann Mao. Denne metoden innebærer at den revolusjonære bevegelsen må prioritere arbeidet i områder der staten er svak. Maoistene jobber i de tilbakeliggende områdene for å knuse lokale reaksjonære krefter og etablere folkemakt. De bygger revolusjonære massebaser i disse tilbakeliggende områdene. Men de jobber også i byene. Faktisk bestemte kongressen til Communist Party of India (maoist), (CPI(maoist), som ble holdt i januar/februar 2007, å styrke arbeidet i byområdene. De har produsert et dokument om arbeid i byområdene som analyserer de siste tretti års virksomhet. Dette dokumentet beskriver en strategi for å utvikle arbeidet i byområdene.

De tilbakeliggende områdene i landet er i hovedsak halvføydale og det er ikke mye kapitalistisk virksomhet der. Maoistpartiet valgte disse områdene for geriljakrig. For å utvikle hovedformen for kamp, som er folkekrig, konsentrerer maoistene sitt arbeid i de tilbakeliggende områdene. Kampen i byområdene er sekundær og utfyllende. Virksomheten til partiet i arbeiderklassen i byområdene hjelper til å utvikle den proletariske ledelsen til kampen i de tilbakeliggende områdene.

Samtidig deltar maoistene i utviklinga av svære bevegelser i byområdene blant intellektuelle, studenter, kvinner og middelklassene. Også maoister som jobber i byområdene blir arrestert, forfulgt og drept.

Maoistene gjør også en stor innsats blant kullgruvearbeiderne. Det finnes store kullgruver i mange områder i India. Maoistene jobber i mange industriområder over hele landet, men deres virksomhet konsentrerer seg altså om landområdene.

Maoistene leder den største massebevegelsen.

CPI(Maoist) leder den største massebevegelsen i India. Den sentrale og de lokale regjeringenes reaksjoner er en målestokk på styrken til bevegelsen. Den sentrale regjeringa har etablert et Koordineringssenter, sammen med 14 delstatsregjeringer, som samarbeider om å mobilisere sikkerhetsstyrker og om å samle etterretning om maoistenes bevegelser. De har et stort militært nettverk. De har månedlige møter i senteret. En stor mengde militære enheter deltar i kampen mot den maoistiske bevegelsen. Dette sier mye om styrken til maoistbevegelsen.

Naxalbari-opprøret i 1967 som innleda den nye revolusjonære bølgen, endte med splittelser i mange grupper. Splittelsen av de revolusjonære kreftene varte fra 1972 til 1997. Det er først etter 1997 at de revolusjonære kommunistene begynte å forene seg. To større partier som førte folkekrig gikk sammen i 1998, og den endelige enheten fant sted i 2004 når CPI(maoist) ble danna gjennom fusjonen mellom Maoist Communist Center India (MCCI) og CPI(ml) People’s War. Bevegelsen ble hindra fra å vokse raskere før 2004 på grunn av splittelsene.

(Se note 1 for utviklinga av maoistpartiene mellom 1970 og 2004 – ifølge Saibaba:

Rødt!: Maoistene beskyldes for å være dogmatikere, og at de ikke er villige til å lære av sosialismens nederlag i det tjuende århundret?

Saibaba: Maoistene er både kreative og ekte i sin tillemping av marxistiske prinsipper på indiske forhold. De kopierer ikke blindt fra verken Russland eller Kina. Samtidig er de klar over at de sosialistiske prosjektene i Kina og Russland ble nedkjempa av de som gikk den kapitalistiske veien. De tillemper marxismen-leninismen-maoismen på en praktisk måte i India. Dersom man kaller det å drive væpna kamp for dogmatisme, beveger man seg bort fra den typen klassekamp som trengs i et fattig land som India. Væpna fattigbondekamp er den grunnleggende kampformen ettersom 70 prosent av massene er tvungne til å forbli i og er avhengige av jordbruk og tilbakeliggende produksjonsforhold. I en slik situasjon der det store flertallet ikke har et offentlig demokratisk rom, vil de ikke evne å kjempe mot de fascistiske herskerklassene uten våpen. Den væpna kampen blir utvikla kreativt og praktisk. Væpna kamp innebærer ikke utslettelse av klassefienden. Væpna kamp er en form for klassekamp der de undertrykte klassene hevder sin makt og organiserer seg gjennom å ta makta fra de føydale og proimperialistiske kompradorkapitalistene. Væpna kamp under maoistene innebærer også at de fattige massene eksproprierer fra de dominerende og mektige klassene de ressursene som de trenger for å leve. Det innebærer også å bygge folkemaktas alternative institusjoner. På denne måten blir væpna kamp omdefinert og praktisert med bolsjevikisk ånd om å gi all makt til sovjetene. Uten væpna kamp kan man ikke bygge opp motstand i land som India, og man kan heller ikke opprettholde den motstanden som har blitt bygget opp i tidligere år uten dette. De væpna aksjonene som rettes mot statsmakta og de føydale kreftene er for å beskytte bevegelsen, både som sjølforsvar og som sjølhevdelse fra de utbytta massenes side.

Maoistene mener at sammenbruddene av de sosialistiske samfunna i Russland og Kina skyldes i hovedsak den revisjonistiske linja som utvikla seg innafor kommunistpartiene i de respektive landa. De som vandra langs den kapitalistiske veien i Russland og Kina grep makta tilbake fra arbeiderklassen fordi disse partiene ikke evna å beskytte seg mot borgerskapets infiltrasjon i de proletariske partiene. At de sosialistiske prosjektene mislyktes har gitt den internasjonale arbeiderklassen viktige lærdommer i klassekampen mot borgerskapet i ulike land og mot monopolborgerskapet på det internasjonale nivået. Det finnes ikke noe land i verden der klassekampen har seira uten væpna kamp.

Rødt!: Omtrent hvor mange soldater har maoistene?

Saibaba: Den indiske regjeringa sier 28 000, men antallet er antakelig mye høyere. Områdene som er under deres innflytelse ser ut til å være mye større enn regjeringas overslag. Det finnes også en stor milits som virker på landsby- nivå. Militsen er basisen og grunnleggende i forhold til Folkets frigjøringshær. Dette er en del av strategien til CPI(maoist).

Rødt!: Har det vært noen fredsforhandlinger mellom maoistene og myndighetene noe sted?

Saibaba: Det var fredssamtaler i 2004. Regjeringa i Andra Pradesh inviterte maoistene til fredssamtaler. Maoistpartiet holder fast ved at de aldri er mot politiske forhandlinger med motstanderne sine, men de forhandlinger ikke om sin sentrale strategiske linje. Det ble gjennomført en runde med fredssamtaler i Hyderabad, som varte i en måned. Dette ble støtta av kjente intellektuelle i området. Maoistene sa at om myndighetene var villige til å løse folkets problemer, som var bakgrunnen for kampene de siste tretti fem årene, ville de se fram til endringene. De diskuterte de grunnleggende problemene for folket. En våpenstillstandavtale ble undertegna før forhandlingene begynte. Regjeringa sa at de ville avslutte den første runden med forhandlinger og sa også at den ville begynne å sette ut i livet punktene som det var blitt enighet om. Maoistlederne som hadde forhandla gikk tilbake under jorda. De venta på gjennomføringa av de punktene man var blitt enige om. Men regjeringa brøt våpenstillstanden, begynte angrep mot maoistene og drepte flere hundre maoister, også flere ledere. Denne prosessen åpna øynene på folk og viste hvordan de reaksjonære herskerne ikke er villige til å løse folkets problemer.

Rødt!: Har maoistene noen baseområder?

Saibaba: Folkekrigen har ikke ennå nådd nivået med baseområder. Men den har nesten nådd dette nivået i flere områder. I disse områdene, hvor baseområdene er under oppbygging fungerer lokale folkeregjeringer. Folkeregjeringer fungerer i flere hundre landsbyer.

Rødt!: På nyhetene sies det at de sentrale og lokale myndighetene har angrepet maoistiske posisjoner i Andra Pradesh, og at maoistene har blitt drivi ut fra de fleste områdene. Viser ikke dette at når den herskende klassen ønsker det, så kan den beseire maoistene militært, og at det kun er et taktisk spørsmål for fienden å avgjøre når den skal knuse maoistene?

Saibaba: I løpet av det siste tiåret har mer enn to tusen maoistkadre blitt brutalt myrda i Andhra Pradesh. Det var et konsentrert angrep spesielt etter forhandlingene. Når maoistene så at de sto overfor store tap, trakk de seg tilbake fra bestemte områder og førte styrkene over til andre områder. Det er en midlertidig tilbakegang i noen områder i Andra Pradesh for maoistbevegelsen, men de prøver å gjenoppbygge i disse områdene. De sentrale og lokale myndighetene gjør omfattende bruk av ”vigilante”-grupper for å infiltrere maoistdominerte områder og knuse dem. Vigilante-gruppene er mer effektive for regjeringene for å bryte ned den maoistiske motstanden i noen områder i Andra Pradesh. Bevegelsen som maoistene bygger opp er ikke bare en militær bevegelse. Den er en politisk bevegelse der massene er engasjert. Så maoistene konfronterer ikke den indiske makta kun militært, men mer politisk ettersom de har en omfattende massebasis. Det er ikke mulig for regjeringa å knuse bevegelsen på grunn av den massive støtten den har i områdene. Midlertidige tilbakeslag er ikke uvanlig for revolusjonære bevegelser. Men modne revolusjonære bevegelser evner å gjenvinne sine midlertidige tap raskere.

Rødt!: Er det andre revolusjonære bevegelser som forsøker en annen strategi enn langvarig folkekrig i India?

Saibaba: Ja, for eksempel CPI (ml) New Democracy og en del andre CPI (ml) -grupper. Foran Lok Sabha valget (valget til den føderale lovgivende forsamlinga, dvs parlamentet) i 2004, tok CPI (ml) Red Flag og en del andre CPI (ml) grupper initiativet til en enhetsfront av revolusjonære kommunister først og fremst for å delta i valget.

Maoistene anser dem for å være høyreavvikere, men ikke revisjonistiske. De er progressive, men følger ikke en riktig vei slik maoistene gjør. Men maoistene er ikke mot å samarbeide med dem i massearbeidet.

Rødt!: India er et stort land. I noen områder er det borgerkriger, i andre områder er det ikke så mye uro. Samtidig er de fleste partiene regionale, ikke nasjonale. Finnes det revolusjonære organisasjoner i alle delstatene i i India?

Saibaba: Det er uro over alt. Ta for eksempel Madhya Pradesh og Rajasthan. Disse to områdene er fattige. Men her eksisterer det ikke et eneste revolusjonært parti. Uroen tar mange former i disse regionene. I blant oppstår det svære militante massebevegelser. Hovedproblemet er at det ikke finnes subjektive revolusjonære krefter i området. Disse to statene er store, men her har det ikke funnes kommunistpartier. For det meste er det såkalte NGO-er (Non Governmental Organizations) som opererer i disse områdene. De er ofte finansiert fra utlandet. De objektive vilkåra er veldig modne for væpna kamp også i disse områdene. Det er rett og slett spredningen av de revolusjonære kreftene til disse områdene som det hele venter på.

Rødt!: Hva er andelen av befolkninga som bor i byene? Hvor mange av disse er sysselsatt?

Saibaba: 30 prosent av den indiske befolkninga bor i byer og tettsteder, og 70 prosent på landsbygda. Generelt kan man si at 77 prosent av befolkningen lever på 20 rupier per dag, det vil si en halv US dollar per dag. (cirka 2,70 NOK per dag). Arbeidsløsheten er utstrakt over alt i India.

Rødt!: Offisielt vokser Indias brutto nasjonalprodukt med nesten 10 prosent i året. Du bestrider dette. Hvorfor?

Saibaba: Akkurat nå er veksttakten cirka 9 prosent per år. Cirka 0,5 prosent av arbeidsstyrken, som er en del av tjenestesektoren, bidrar til 55 prosent av BNP. Og 70 prosent av arbeidsstyrken, som er i jordbrukssektoren, bidrar med kun 19 prosent til BNP. Og 3 prosent av arbeidsstyrken er i industrisektoren. Disse talla viser at det store flertallet av folkets bidrag til BNP er svært liten. Akkurat nå er talla bak veksttakten basert i stor grad på spekulativ kapital, inklusive utenlandske investeringer. Så veksttakten er både misvisende og utrygg. Kalkulasjonene som ligger til grunn for veksttakten er også basert på falske tall. Hvis disse talla viser noe som helst, kan vi se at de 10 prosent rikeste samler til seg rikdommen gjennom harde utbyttingsmetoder.

Rødt!: På Filippinene kombineres folkekrig samtidig som kommunistpartiet støtter folkelige partier som stiller til valg. I Nepal stilte maoistene til parlamentsvalget i 1993, deretter boikotta de valget og starta en folkekrig, og nå er de i parlamentet. Er det ikke mulig å kombinere folkekrig og parlamentarisk arbeid i et så stort og variert land som India?

Saibaba: Historia til utviklinga av den kommunistiske bevegelsen i India de siste 40 åra viser oss at de revolusjonære kommunistiske partiene som ikke valgte folkekrigsstrategien, men som valgte teorien om folkelig motstand og parlamentarisk politikk først, før initiering av en folkekrig, gradvis endte opp i enten høyreavvik eller nyrevisjonisme.

Folkekrigsstrategien er hovedstrategien, mens det å stille til valg er et taktisk spørsmål. Maoistene er ikke prinsipielt mot å stille til valg, men hvis de gjør det, må det styrke folkekrigsstrategien. Maoistene anser spørsmålet om å stille til valg som en del av taktikken som har strategisk betydning. Så de ser ingen umiddelbare muligheter for å stille til valg. De parlamentariske institusjonene er veldig diskreditert blant folket i India. I tenkinga til vanlige folk er det slik at hvis man stiller til valg er man en fiende av folket som er ute etter å stjele fra dem. Maoistene boikotter valg og konsentrerer seg om å bygge opp alternativ folkemakt og folkeinstitusjoner. I India har ikke maoistene noen umiddelbare planer om å bruke taktikken med å stille til valg.

Rødt!: Er det ikke mulig å utvikle både lovlig kamp og illegal kamp i byene og større byområder, der man også deltar i valgsammenslutninger?

Saibaba: Maoistene virker i byområdene blant arbeiderklassen og middelklassen. Dette har sekundær betydning i forhold til hovedstrategien. Hovedoppgaven er å utvikle den væpna kampen i landsbyene blant fattigbøndene som er hovedkraften, med arbeiderklassens ideologi som ledesnor. Proletariske ledere er ikke bare de som rent klassemessig er arbeidere, men de blant folket som har fått en proletær ideologi og som ikke har egen eiendom. Maoistene kombinerer legalt og illegalt arbeid i den grad kampen skaper rom for dette; og de forstår at jo mer militante kampene er, jo mer rom av denne typen blir skapt. Der det finnes demokratisk rom, blir det utnytta så langt det er mulig. Men herskerklassene tillater ikke alltid at man tar i bruk legale metoder og ulike demokratiske institusjoner. Det å delta i valg er ikke den eneste måten å delta i lovlig kamp i byområdene på. Til og med det å boikotte valg er en høyst politisk aktivitet, noe som er en annen måte å delta politisk i det demokratiske rommet som finnes i India. Først og fremst konsentrerer maoistene seg om å styrke folkemakta, å bygge revolusjonære folkedemokratiske institusjoner. Når dette er oppnådd i store områder, vil de også få mer rom i byområdene.

India er ikke demokratisk som Europa

India er ikke demokratisk som Europa. I Europa har du et demokratisk rom, fordi de demokratiske institusjonene ble utvikla gjennom folkets kamper, til tross for at de kom i henda på borgerskapet. I India ble de parlamentariske institusjonene påført landet av kolonistene for å styrke deres koloniale herredømme. De ble ikke skapt gjennom folkelig kamp. I India er det demokratiske rommet lite. Borgerskapet i India er en deformert reaksjonær kraft helt fra fødselen. Denne klassen utvikla seg ikke naturlig, men ble holdt oppe av de britiske koloniherrene. Derfor spilte ikke det indiske borgerskapet den progressive rollen som borgerskapet i Europa opprinnelige gjorde . Det allierte seg med de føydale klassene helt fra starten av. Derfor må vi bruke væpna kamp. Det demokratiske rommet er ikke en naturlig del av vårt samfunn etter den koloniale intervensjonen. Illusjonen om et demokratisk rom eksisterer i form av parlamentariske institusjoner og formelle demokratiske rettigheter, men rommet finnes ikke i virkeligheten. Med en gang man fremmer folkelige krav blir man møtt med undertrykking fra statens side. Hvordan kan du da fremme folkets bevegelse uten våpenmakt?

Rødt!: Øker sysselsettinga?

Saibaba: Sysselsettingsgraden øker ikke, den står stille. Den virkelige sysselsettingsgraden har sunket svært mye av flere grunner. Økonomiske oversikter forteller oss at en million små industribedrifter har blitt nedlagt de siste få åra, og dette innebærer et massivt tap av arbeidsplasser. Og så har vi jord som man tar fra fattigbøndene. Dette skaper også arbeidsløshet. Småbøndene og de landløse har mista jobbene sine i mengder.

Det er bare IT-industrien og visse tjenesteindustrier som vokser. Men dette er sektorer der kun et svært lite antall er sysselsatt. Sysselsettinga i industrisektoren synker. Men disse talla blir ikke vist fram av regjeringa. De uavhengige intellektuelle produserer alternative tall om både veksttakten og arbeidsløshet. Det er en stor kontrovers om de offisielle talla i forbindelse med arbeidsløsheten i India. Generelt er det en nedgang i sysselsettingsgraden kombinert med en nedgang i reallønna til arbeiderne.

Rødt!: Er India et imperialistisk land, eller et halvføydalt og halvkolonialt land?

Saibaba: India er ikke et imperialistisk land. Årsaken til dette er at India er i henda på imperialistiske makter. Indias herskerklasser har lite makt i internasjonal politikk. De agerer stort sett ut fra diktatene til USA-imperialismen. Samtidig har India ekspansjonistiske planer. Imperialistiske makter kan kontrollere andre land, mens ekspansjonismen er et ønske om å ekspandere, men uten evnen, til nabolanda for å forsøke å utbytte dem og kue dem.

Disse imperialistiske planene er ikke nødvendigvis ut fra ønskene til herskerklassene i India, men i tråd med imperialistenes ønsker. India praktiserer sine ekspansjonistiske ønsker ved å være et redskap for USA i dagens situasjon. USA manøvrerer India for å få kontroll over de små naboene som en del av det å få generell kontroll i pakt med de geopolitiske interessene til USA i Sør-Asia. Eksempler er Sri Lanka og Nepal. India blir brukt for å undertrykke LTTEs (tamilsk nasjonal frigjøringsbevegelse) rettferdige kamp for den nasjonale frigjøringa til tamilene på Sri Lanka. Forholdet mellom USA og India kan sammenliknes med Israels hegemoni i Midtøsten. Akkurat nå ønsker USA, i all hemmelighet å bruke India til å undertrykke maoistbevegelsen i Nepal. India har okkupert Kashmir og nasjonale territorier i nordøst som Naga og andre folk med brutal militærmakt.

Rødt!: Er klassekampen i India mer intens enn for 20 år siden?

Saibaba: Fattigdommen i India har økt. I 1947 fantes det ikke sjølmordsepidemier blant bønder. Fra 1990 og videre har sjølmord økt sterkt. Hvorfor begynte dette på nittitallet? Det er fordi jordbruk, som sysselsetter den største andelen av befolkninga har blitt drastisk forsømt. Fattigbøndene greier ikke å overleve i denne sektoren som er svært avhengig av et sterkt utbyttende privat kredittsystem. Rundt 150 000 bønder har begått sjølmord de siste ti åra. I mange områder sulter folk i hjel. Folk eter ville røtter og blader i store områder som med vilje har blitt holdt tilbake i sin utvikling. Faktisk har vi flere områder som er på samme nivå som landa i Afrika sør for Sahara. Alt dette har skjedd særlig etter den aggressive proimperialistiske globaliseringa tok til i stor skala i India.

Arbeiderklassen er den mest utbytta klassen i landet vårt. Den har mista alle sine rettigheter. De nye arbeiderne som er tidligere fattigbønder kan ikke bli en del av arbeideraristokratiet. Den organiserte sektoren med kollektive avtaler, og som følger arbeidlivslovene er, atskillig mindre enn den uorganiserte sektoren og minker raskt.

Men vanlige folk er også mer bevisste at det foregår kamper andre steder. Klassemotsigelsene er skjerpa fordi ressursene havner i henda på stadig færre etter at globlisersingsprosessen starta rundt 1990. Denne prosessen samler rikdom på veldig få hender. En del velferdsreformer som ble innført av herskerklassene på seksti og syttitallet har blitt fjerna og regjeringa overlater alt til markedet som domineres av imperialistiske krefter som er direkte allierte med underdanige hjemlige kapitalister. Også dette øker kampenes intensitet.

Rødt!: Siden begynnelsen på 1990 tallet har den indiske overklassen fulgt en nyliberalistisk politikk med deregulering, privatisering og globalisering. Hvordan påvirker disse endringene kvinnenes situasjon?

Saibaba: Det er over hodet ikke noe liberalt ved den nyliberale politikken. Denne politikken har ligget der siden Nehrus tid. Den såkalte Nehrusosialismen er full av proimperialistisk globaliseringspolitikk. Men så er det opplagt en klar forskjell mellom den tidlige fasen og fasen etter 1990. Forskjellen er at globalisering er den imperialistiske offensivens aggressive fase. Det vi kaller globalisering er den aksellererende internasjonaliseringa av den aggressive monopolkapitalen, der det ikke finnes en sosialistisk leir i verden og et resultat av imperialismens egne dype krise. Byrden fra denne krisa blir i økende grad lempa over på skuldrene til landa i den tredje verden. De første som merker konsekvensene av disse ekstremt utbyttende forholda under globaliseringsprosessen, og som møter økende problemer er Adivasiene. (den opprinnelige minoritetsbefolkningen/urbefolkningen i de indre områdene av India). De er fattige og ofte landløse eller fattigbønder, Arbeiderne og religiøse minoriteter, særlig muslimene der det store flertallet er blant landets fattigste, rammes også hardt. Og i alle disse delene av folket er det først og fremst kvinnene som blir hardest ramma.

Naturligvis er kvinnene hardest ramma. Når arbeidere blir sagt opp, er det kvinnene som går først. Med svekka sysselsettingsmuligheter er det kvinnene som ikke får nye jobber ettersom arbeidsmarkedet er rabiat patriarkalsk. Den ekstreme patriarkalske undertrykkinga i India er både et resultat av halvføydalismen og den indiske formen for kapitalisme. Kvinnene blir tvunget til å se etter familien og særlig unga, når inntektsmulighetene skrumper. Et resultat er at kvinner nå spiser mindre, og ser enda mer etter sine barn og sine husholdninger. I dag er det mer feilernæring blant kvinner som arbeider under tøffe forhold både hjemme og ute. De får lavere lønn enn menn. Til tross for at loven forespeiler likelønn, er det ingen som følger den. Kjønnsraten i landet er raskt i ferd med å få en kløft der antallet kvinner synker i forhold til antallet menn. Drap på jentebarn er et økende fenomen. Hundrevis av tilfeller av drap på jentebarn finnes i sjukehusarkivene. Så nå er det kvinnene som først og fremst blir med i kampene, som går i spissen. Mer enn 30 prosent av medlemmene i maoistpartiet er kvinner. Ikke en gang det største borgerlige partiet i landet har et slikt antall kvinner. I noen områder, som Chhattisgarh og Jharkhand, er prosenten enda høyere.

Tvangsflytting, viktigste politiske sak

Rødt!: Du sier at tvangsflytting er det viktigste politiske spørsmålet i India. At det er seks ulike årsaker til tvangsflytting: oppretting av spesielle økonomiske soner, gruvedrift, ny industri, nye store demninger, forskjønning av byområder og nye infrastrukturkorridorer. Du påstår at tvangsflytting gjelder omtrent 12 prosent av landarealet. Mesteparten av denne jorda er veldig fruktbar. Kan du forklare hvorfor tvangsflytting er det viktigste spørsmålet, og ikke for eksempel fattigdom, arbeidsløshet, feilernæring osv?

Saibaba: 70 prosent av befolkninga er avhengige av land og jordbruk, direkte eller indirekte. Jordbruk er viktigst for sysselsetting. Når jorda blir tatt til disse prosjektene, har ikke folk andre inntektskilder. Så en av de viktigste måtene som folk blir arbeidsløse på er gjennom å miste sin grunn. Dette fører til at både de med land og de som er uten land blir arbeidsløse. Rehabiliteringspakkene som regjeringa omtaler, fungerer aldri. Rehabiliteringa blir aldri gjennomført. Så alle problemene som feilernæring, fattigdom, arbeidsløshet osv har sin rot i prosessen med at folk mister sine inntektskilder ved at de blir flytta fra jorda si, skogen og de andre områdene de bebor.

Rødt!: Hvorfor kan ikke bønda som blir flytta få nytt arbeid i den moderne sektoren?

Saibaba: De tvangsflytta er fra de delene av folket som i stillhet blir tvunget til fortsatt å være analfabeter. De har ikke de nødvendige kunnskapene for industrielt arbeid, spesielt den type industri som blir bygd med imperialistisk høyteknologi. På den andre sida, også om en liten andel har kompetanse for industrielt arbeid, får de ikke jobbene fordi industriene som blir bygd er teknologiintensive og sysselsetter derfor ikke mange mennesker. Maskinene blir kjøpt av de imperialistiske landa. Disse maskinene krever høyt kvalifiserte arbeidere. Så det er ikke rom for de eiendomsløse å få jobber i industrisektoren som det påstås vokser. Så er det en liten mulighet for sysselsetting i IT-sektoren eller tjenestesektoren, men ikke industrien. I byområdene finnes det allerede utdanna arbeidsløse. De vil kunne få arbeid i disse industriene, men ikke de som er tvangsflytta fra landet.

Rødt!: Hva anser maoistene å være de viktigste lærdommene fra sosialismens nederlag i det forrige århundre når det gjelder spørsmålet om forholdet mellom kommunistpartiet og resten av samfunnet?

Saibaba: De indiske maoistene føler at man må fortsette å analysere det som skjedde i Russland og Kina. De mener at framover må de internasjonale kommunistiske revolusjonære komme sammen og studere tapene mer konkret. En av grunnene til at man mislyktes i utviklinga av de sosialistiske konstruksjonsprosjektene kan være at partiene ikke evna å utvikle mekanismer for å hindre infiltrasjon fra borgerskapet i kommunistpartiene. Kulturrevolusjonen i Kina under Maos ledelse ble utvikla for å hindre at borgerskapet infiltrerte kommunistpartiene. Men den forble på et eksperimentelt nivå ved formann Maos død. Man må utvikle stadig flere ideologiske og politiske tiltak i de revolusjonære kommunistpartiene for å hindre arbeiderfiendtlige ideologier fra å krype inn i kommunistpartiene. I alle land må det etableres stødige proletariske partier. Dessverre, i mange europeiske land og i noen tredje verden land i dag har arbeiderfiendtlige ideologier krøpet inn i navnet til ”demokrati i det 21. århundret”, ”liberale organisasjonsprinsipper” og godtaking av ”flerpartisystemet”. Det er til og med nødvendig å bolsjevisere politikken til kommunistpartiene og gjøre dem til leninistiske partier som kan lede arbeiderklassen til seire. I løpet av prosessen kan man lære fra tidligere tap som må sees på som midlertidige for verdens proletariat i den lange historiske marsjen framover.

Rødt!: Hva er den grunnleggende årsaken til uenighetene mellom de kommunistiske kreftene i India?

Saibaba: I India er ikke uenigheten mellom de kommunistiske revolusjonære kun uenigheter mellom ledelsene. De reflekterer ulikt klassegrunnlag mellom partiene, ledelsenes småborgerlige natur, deres forsøk på å føre sine partier over i ikke-proletariske ideologier ved å føre for det meste legale kamper. De skjerpa klassekampene kan rett og slett ikke være avhengig av legale kampmidler, hvis de skal overleve i kampen mot de fascistiske reaksjonære klassene. I India har noen slike partier basert seg på rike og mellomrike bønder som for det meste inntar småborgerlige og liberale holdninger for å beskytte sitt legale rom. Andre partier har bygd seg opp kun innafor småborgerskapet i byene. Andre som har bygd partier blant de fattige landløse og fattigbønder, deriblant adivasiene og arbeiderklassen evner å utvikle seg og gjennomføre omfattende klassekamp. Så forskjellene ligger i sosiale forhold, det gjelder hvilke klasser de har sine røtter i. Det er et behov i dag for at alle disse små kommunistpartiene allierer seg med maoistene. Men enhet er bare mulig om de endrer sin orientering mot en virkelig proletarisk linje og baserer sitt arbeid på arbeiderklassen, de fattige og de landløse fattigbønda.

Rødt!: Finnes det noen lærdommer om kvinnefrigjøringsspørsmålet fra sosialismens nederlag?

Saibaba: Ser vi på dagens situasjon og kvinnefrigjøringa må de patriarkalske strukturene studeres grundig av de praktiserende marxistene i de ulike bevegelsene. I India i dag blir stadig mer oppmerksomhet retta mot de patriarkalske strukturene fra kvinnekadrene i maoistpartiet. En av strukturene er sjølve reproduksjonsinstitusjonen, som er svært diskriminerende mot kvinner. Blant maoistene har dette blitt et hovedspørsmål sammen med andre spesifikke problemer for kvinner. Disse problemene har ikke ennå blitt ordentlig forstått. Det har ikke ennå blitt funnet tilstrekkelige mekanismer for å hindre diskrimineringa av kvinnene blant de revolusjonære. Et sentralt spørsmål er at kvinner fortsetter å forbli underlagt patriarkalske strukturer bare fordi de er kvinner. Så den nye revolusjonen må være oppmerksom på det særegne ved denne type undertrykking. Det andre viktige poenget er at full kvinnefrigjøring ikke er mulig innafor det kapitalistiske systemet. Men vi må samtidig være klar over at hvis arbeiderklassen tar makta vil ikke de patriarkalske strukturene forsvinne automatisk. Dette er et hovedproblem. Man må være oppmerksom på institusjonene og strukturene som fortsetter. Kvinnene må utkjempe en revolusjon innafor revolusjonen. I India vil det være mange revolusjoner innafor revolusjonen da vi har den særegne kasteundertrykkinga. Et eksempel som vi har framfor oss som et eksempel på revolusjonen innafor revolusjonen er den store proletariske kulturrevolusjonen i Kina, under Maos ledelse. Men India må følge en enda mer tornete vei. Mao reiste slagordet om et tusen revolusjoner for å fjerne den borgerlige ideologien ved rota. Jeg forstår alle slike forsøk på revolusjoner innafor revolusjonen som kompletterende, og patriarkat, kaste og for eksempel rasisme må sees fra denne vinkelen. En rask og enkel løsning er ikke mulig. En revolusjonær må være tålmodig. Men dette innebærer ikke at disse revolusjonene må vente til etter at arbeiderklassen har gripi makta. I India mener vi at kulturrevolusjonen må begynne nå, til og med før den nydemokratiske revolusjonen seirer. Men et slikt forsøk uten å bruke hodet, vil degenerere til et postmodernistisk knep, på samme måte som de fleste liberale humanistiske prosjektene degenererer til poststrukturalistisk tåkedis. Denne oppgaven kan bare utføres av et stødig proletarisk parti etter at det har skaffa seg tillit blant de revolusjonære massene i et land. Ellers vil slike forsøk ende opp i anarkismen.

Regelen er at hvis en kvinne og en mann har samme kompetansen, gis kvinnen prioritet når det gjelder å lede revolusjonære komiteer. Man har også særegen undervisning av kvinner slik at de utvikler seg raskere, spesielle leire og spesielle treningsopplegg. I maoistpartiet har de fleste kvinnene bestemt seg for ikke å ha egne barn, men om en bestemt kvinne ønsker å ha barn, kan hun det og partiet vil hjelpe henne. Hun vil ikke diskrimineres på grunn av dette. I maoistpartiet finnes det godt utvikla politikk på dette området.

Rødt!: Er det en revolusjonær situasjon i India i dag? Hva med resten av verden?

Saibaba: Det er en svært gunstig revolusjonær situasjon i India og også ellers i den ”tredje verden”. I hvert enkelt av disse landa vokser den innenlandske krisa, mens den internasjonale krisa også vokser. Landa i den ”tredje verden” trenger ikke å vente på noen tredje verdenskrig for å seire i sine revolusjoner. Det vil kanskje ikke bli en tredje verdenskrig på klassisk vis, til tross for at Bush lover oss en. Krigsliknende forhold eksisterer på ulike måter. Verden er allerede i en slags krig, men dens form er annerledes nå. For eksempel kjemper USA en militær krig mot folket i Irak og en økonomisk krig mot folket i India. Begge typene av krig dreper folk i samme størrelsesorden. Og hvorfor skulle USA trenge å erklære India krig når de herskende klassene i India er så behjelpelige med alt for imperialistene? De økende motsigelsene mellom imperialistene kan fort vokse slik at man går fra samarbeid til konflikter. Grunnlaget er alt lagt og den revolusjonære situasjonen er allerede moden. Det er de subjektive krefter til kommunistene som må evne å utnytte situasjonen og styrke seg. Når de revolusjonære massene organiserer seg, vil hegemoniet til den herskende klassen i disse landa knuses på kort tid dersom ikke imperialistene kommer dem til unnsetning. På samme måte vil et brudd i imperialismens kjede, hvor som helst tenne en brann og det imperialistiske/monopolkapitalistiske herredømmet vil følge, ettersom det blir irreversible kollapser. De proletariske partiene i Europa og andre deler av vesten bør berede grunnen for denne forestående og uunnværlige muligheten som snart ligger foran oss.

Noter:

Note 1: Utviklinga av maoistpartiene mellom 1969 og 2004 –ifølge Saibaba:

CPI(ml)- organisasjonene springer ut av utbruddet fra Communist Party Marxist (CPM – som har i flere tiår vært statsbærende parti i Vest Bengal) i 1969. CPI(ml), som ble ledet av Chau Mazumdar, sto bak Naxalbari-opprøret som gjør at de fleste kommentatorer bruker naxalitter som en fellesbetegnelse på maoistene i India. Sjøl om ikke alle gruppene sprang ut av dette opprøret, eller av CPI(ml) direkte.

CPI(ml) ble sprengt i mange grupper fra 1972 av. Mer enn 50 små revolusjonære grupper ble danna etter 1972. Dagens partimønster springer ut av disse splittelsene og enhetsprosesser som har funnet sted siden da.

En av de største maoistgruppene i 1972 ble danna under ledelse av Chandra Pulla Reddy og andre. Denne gruppa argumenterte for å bygge opp folkelig motstand først som en betingelse for folkekrig. Det var også en annen gruppe under ledelse av T N Reddy. De argumenterte også for at folkelig motstand måtte eksistere som en første betingelse. Begge argumenterte for deltakelse i valg. Den tredje store gruppa var CPI(ml) Liberation. Disse mener dagens CPI(maoist) var høyreavvikere fra starten av. De utvikla en fattigbondebevegelse i Bihar og fortsatte en kort stund med væpna kamp. Den gangen fantes det også en gruppe som påsto at India ikke var halvføydalt, men kapitalistisk. Den ble til Communist League of India (ml).

De andre er de som trodde på væpna kamp helt fra første stund: CPI(ml) People’s War i Sør-India og i Nord-India fantes Maoist Communist Center (MCC) Dessuten hørte CPI(ML) Party Unity til denne kategorien. Også disse starta væpna kamp i Bihar på 1970-tallet. Disse tre bevegelsene skapte hver for seg partier i løpet av 1980-tallet.

To andre grupper ble danna før 1980-tallet: Provisional Central Committee (ml) og CPI (ml) Second CC. Begge opererte i Bengal.

Slik var situasjonen på 1980-tallet.

Det første partiet som endra sin karakter var CPI (ml) Liberation. Opprinnelig agiterte de for væpna kamp. Men de slutta med dette og tok opp parolen om ”folkelig motstand” og den parlamentariske veien. 1980-tallet var tiåret da partiene virka blant massene og skapte sine egne massegrunnlag i ulike regioner.

I 1970 var det også et forsøk på å forene ulike revolusjonære grupper til United Revolutionary Party rett etter at de revolusjonære gikk ut av CPM. CPI(ml), som ble danna under ledelse av Charu Mazumdar, var fullt av ekte revolusjonære. Men MCC oppsto utenfor denne formasjonen under ledelse av Kanai Chatterjee. MCC endra sitt navn til MCCI i 2002.

De politiske og ideologiske uenighetene mellom de partiene som utenverdenen har kalt naxalitter eller maoister, har for det meste dreid seg om spørsmål knytta til væpna kamp, den revolusjonære situasjonen, den internasjonale situasjonen og deltakelse i parlamentariske valg. Noen sa at man må vente til folkets motstand er blitt sterkere før man starter væpna motstand. Andre påsto at væpna kamp ikke er mulig. Standpunktet til MCC, CPI(ml) People’s War og CPI (ml) Party Unity var linja med langvarig folkekrig, med å starte væpna kamp helt fra starten av.

Deler av de revolusjonære som var med i People’s War hadde også standpunktet at det ikke er noen grunn til å delta i parlamentariske valg. Dette ville skape illusjoner om et demokratisk rom som ikke finnes i virkeligheten.

Mer enn 50 små revolusjonære grupper ble danna etter 1972.

Enhetsprosessen starta på 1990-tallet. På 1980 tallet bygde tre partier store områder med væpna kamp, andre revolusjonære partier organiserte fattigbøndene, men starta ikke væpna kamp. MCC, People’s War og Party Unity hadde enhetsdiskusjoner. I løpet av enhetsprosessen ble People’s War og Party Unity forent og danna CPI (ml) People’s War i 1998. Prosessen fortsatte til 2004, da ble CPI (maoist) danna når MCCI og CPI (People’s War) fusjonerte.

Andre grupper: CP Reddy gruppa forente seg med andre grupper og danna CPI (ml) Janashakti (people’s power) i 1996. Mange andre grupper ble med dem. Men de splitta seg igjen året etter.

30 års historie har bevist at de som trodde på væpna kamp kunne holde ut og utvikle seg.

Noen smågrupper som tror på væpna kamp er fortsatt utafor CPI (maoist). For eksempel CPI (ML) Naxalbari i Kerala. Standpunktet til maoistpartiet, som er størst, er at alle andre revolusjonære grupper som ikke har ført folkekrig fører en høyrerevisjonistisk linje. Disse er ikke klare for enhet.

En av splintergruppene i CPI(ml) Janashakti oppsummerte sin politikk etter alle splittelsene og summerte opp at det var feil av dem å ikke starte folkekrig. De har innleda samtaler med maoistpartiet.

Note 2

Det følgende er en beskrivelse av den kommunistiske bevegelsen i dag, i følge Saibaba:

Det er tre hovedstrømninger i den revolusjonære bevegelsen:

1. CPI (Maoist) – følger linja med folkekrig og utvikler seg raskt.

2. CPI (ml) Naxalbari, CT, PCC(ml) og andre som CPCRML som er mer eller mindre nært maoistpartiet når det gjelder den politiske linja.

Her hører også Red Flag – Communist Revolutionary Platform, CPI(ml) Central Team og CPM(ml) New Democracy. Disse er små, men de har en, om enn liten, massebasis. De deltar i massekamper, men ikke i væpna kamp i øyeblikket. De er høyreavvikere, slik maoistene ser det.

CPI(ml) går raskt i retning revisjonismen. Dette er et ganske stort parti i Bihar.

Det finnes ikke lengre noen venstrerevisjonistiske grupper i India. Det var noen Lin Piao grupper, men de eksisterer knapt lenger.

3. Communist League of India (ml) er en gruppe som splitta ut fra CPI(ml) opprinnelig på 1970 tallet. De mener at India er et kapitalistisk land. De splitta seg i fem ulike grupper. De er små og er aktive i noen byområder.

CPI og CPM har hatt makta. De anses ikke for å være kommunistpartier lenger. CPM har blitt en sosialfascistisk kraft som er alliert med de reaksjonære herskende klassene og de imperialistiske kreftene.

På utsida av den kommunistiske bevegelsen finnes demokratiske bevegelser: sosialister, Ganghister osv. De fleste sosialistene har blitt en del av herskerklassene. Men noen av dem deltar også i folkebevegelser. De har minska i størrelse og er nå små, men gjør positivt arbeid fra tid til annen.

«Vi er ikke motstandere av industri. Den trengs for å gi India økonomisk vekst. Vi trenger industriprodukter, ikke bare landbruksvarer for å utvikle landet. Men vi er imot industri som går på bekostning av godt landbruk.»

22. juni 2005 ble det inngått en avtale mellom myndighetene og Posco om et stålverk for å produsere tolv millioner tonn stål, med tilførsel av 600 millioner tonn jernmalm – på beslaglagt land. Den sørkoreanske stålgiganten Posco er verdens fjerde største.

Peter M. Johansen er journalist i Klassekampen og med i Rødts internasjonale utvalg.

«Først tar dere jorda fra oss, og nå kommanderer dere oss til ikke å ta bilder!» Bonden hytter med hakka mot de khakikledde politimennene bak gjerdet med hissig piggtråd. Fjernsynskameraene zoomer inn det dramatiske blikket hans.

Dette er godt fjernsyn, ikke minst i Vest Bengal hvor delstatsregjeringen med Communist Party of India (marxist), (CPM), har lagt beslag på jorda i flere
landsbyer. De gir jorda til multinasjonale selskap eller til indiske giganter som Tata og Birla, nøkkelbedriftene i den staten som Jawalharlal Nehru og India Congress Party bygde opp etter uavhengigheten.

I Singur hvor konfrontasjonen med politiet utspiller seg, er det Tata som har fått bøndenes fruktbare jord som de får bygge en ny bilfabrikk på. Singur ligger ved endestasjonen på Howrah-banen og et stykke videre med leiebil, inn i markens grøde.

Uten forvarsel fikk bøndene i Singur beskjed om at CPM-regjeringen i Kolkata (Calcutta) hadde rekvirert tusen acres, vel 40 000 mål, til en industritomt for Tata, en av Indias mektigste kapitalister. Det skjedde i april 2006.

Bøndene ble fortalt at jorda som ble konfiskert, ikke er fruktbar. Det samme ble bøndene i Nandigram, som slåss en kamp som har fått langt større oppmerksomhet, fortalt av CPM.

Singur ligger i et av de mest fruktbare områdene i Vest Bengal. Jorda gir 4–6 avlinger i året. Mellom landsbyene renner det små elver som samles i dammer hvor det blir satt ut fisk. Andre deler blir vannet.

Forklaringen for Singur, som for Nandigram, ligger heller i at opposisjonspartiet Trinamool Congress Party har flertall begge steder. Slik utøver CPM sin makt i Vest Bengal, som en mafia.

2. september 2006 rykket politiet inn og sikret området sammen med CPM-aktivister som tok oppstilling som vakter, mens det ble reist en høy mur. Bøndene forsøkte flere ganger å bryte ned muren, men ble brutalt slått tilbake.

Tata som skal produsere biler til 1 lakh (100 000 rupies) for den delen av middelklassen som nå gjør penger, kjørte inn sand og sement for å befeste området. Siden kom gjerdet som politiet har barrikadert seg bak. Politioffiserer brukte walkie-talkien til å melde om oppløpet utenfor gjerdet.

De kvinnelige politibetjentene i lange, brune skjørt er synlig berørte av skjellsordene som hagler fra kvinnene på den andre siden av gjerdet og vollgraven med vann, som i middelalderen. De må vite hva de er blitt utsatt for av trakasseringer under arrestasjoner, voldtekter.

Noen tok imot tilbudet om kompensasjon. Det var jordeiere som selv ikke drev jorda, men som bor i Kolkata.

«Jorda er vår mor,» sier Beckasam Marna, leder for Krishi Jami Raksha Committee i Singur.

Singur var det første stedet i Vest Bengal som gjorde opprør mot konfiskeringen av byrdig jordbruksland til «spesialøkonomiske soner» for multinasjonale selskap; industrisoner med gunstige vilkår for eksportorientert produksjon.

Tata og CPM tok jorda fra Prasanta Das. Ikke alt. De lot ham beholde en liten jordlapp som det ikke er mulig å forsørge familien på. Familien levde bra. Huset er romslig og i god stand.

Politiet kom til huset. To ganger. 25. september og 2. desember 2006. Han ble brakt til stasjonen, og banket opp. Alvorlig slått. Han ble innesluttet, frustrert. Hvordan skulle han klare å brødfø familien på seks?

25. mai i fjor fant Prasanta Das ikke lenger noen svar på sine mange, grublende spørsmål. Han tok livet av seg.

Oppstyret ved besøket blir for mye for enken i gul sari. Hun besvimer, og nabokvinnene stimler til for at hun skal få luft og vann i ansiktet. Ifølge faren lever de på den tidligere avlingen.

Politiet brøyt seg inn i nabohuset også. Vinduene og badet ble knust. De kastet to personer ned fra taket. Legen i landsbyen behandlet mange for kraftige slag fra politiets lattis (stokker) og gummikuler. Folk med alvorligere skader ble sendt til hospitalet.

«Folk er blitt fratatt sin rett til å kjempe for sine rettigheter. Politiet får ordre direkte fra administrasjonen. De blir beordret til å opptre brutalt, til å utøve makt,» sier legen.

Shyamali Das forteller at hun satt arrestert i en uke sammen med mannen. Hun ble anklaget for drapsforsøk. På spørsmål om hvem de prøvde å drepe, svarer hun:

«Det var de som prøvede å drepe oss! Det er de som sier at vi forsøkte å drepe politiet.»

19-årige Tapasi Malik ble drept. Hennes far og mor står tynget av sorg med bildet av henne mellom seg. Tapasi ble omringet av en gjeng ikke langt fra hjemmet, voldtatt på rundgang og slått i hjel før liket ble dynket i bensin, og satt fyr på.

Fordi hun var aktivist? «Ja,» bekrefter faren. «Hun var med i komiteen i landsbyen vår, gikk på møter, og var med i demonstrasjoner. Hun rekrutterte studenter til bevegelsen,» sier faren med lavmælt stemme.

Skremsel og terror. Han vet hvem som står bak, og nøler ikke med å peke ut den ansvarlige: Suhrid Dutt, sekretæren for CPM i Singur. Den skyldige er tatt: CPMaktivisten Debu Malik.

Jaydeb og Arun Bag har tatt over huset Bag etter at faren Haradham Bag begikk selvmord. Hele familien var med i bevegelsen mot jordrøveriet fra første dag.

Faren sultestreiket i atten dager. Da Tata tok jorda 12. mars, gikk han og hengte seg.

Familien fortsetter arbeidet i Krishi Jami Raksha-komiteen. De satset på å få hjelp fra rettsvesenet. Det førte naturligvis ikke fram. «Det står om 40 000 mål, og 20 000 mennesker er berørt: 12 000 bønder, 3000 landarbeidere og 5000 innen andre sektorer,» forteller lederen for KJRC. Røveriet av land berører i alt ni landsbyer i Singur. Politiet har laget 28 falske anklager mot ham og andre: Ulovlig besittelse av våpen, drapsforsøk, trusler.

Dette er politisk motiverte trakasseringer som har til hensikt å skremme folk i Singur og Nandigram og andre steder fra å protestere mot myndighetene seinere. Ordrene kommer fra CPM-ledelsen i Kolkata, men det fins medlemmer, i hvert fall tidligere medlemmer av CPM, i komitéledelsen.

Kampen om Nandigram har fått større oppmerksomhet nasjonalt og internasjonalt enn Singur. Nandigram har blitt ensbetydende for kampen om jorda og den hemningsløse SEZ-politikken (ZEP = Special Economic Zone) som brer om seg fra delstat til delstat.

Jordkampen i Vest Bengal har dessuten en særegen dimensjon: Mens CPM gjerne vil plassere seg i spissen for kampen om jorda i andre delstater, som i Andhra Pradesh, styrer CPM etter den samme politikken i Vest Bengal – og med en brutalitet som har vakt oppsikt over hele India.

Delstatsregjeringen kan ikke vise til hvor og når vedtakene om å konfiskere jorda i Nandigram og Singur ble gjort, eller av hvem. Beslutningene ble ikke lagt fram for delstatsforsamlingen i Kolkata. Lokalsamfunnene ble aldri forelagt planene.

For å gjennomføre landrøveriet, benytter CPM seg av væpnede gjenger. Vest Bengal framstår som en mafiastyrt delstat.

Posco? Posco?

Rett over grensa ligger delstaten Orissa. Folk snakker oriya, ikke bangla som i Vest Bengal, men folk i Jagatsinghpur drar kjensel på det politiske språket. Jorda som folder seg ut når en drar fra Cuttack (Orissas eldste by) mot kysten, er like fruktbar som den i Nandigram og Singur. Men jorda er ikke fruktbar når myndighetene skal forklare hvorfor den vil legge ut store områder for den sørkoreanske stålgiganten Posco, verdens fjerde største i sin bransje, og demme opp elvemunningen av Jatadhari for å skaffe selskapet og andre utenlandsinvestorer i det indre av delstaten en større utskipningshavn i Pradeep.

Monsunen har forvandlet landskapet til en lagune med småøyer som er forbundet med oppbygde veier. Vinden sveiper vekk varmen, fiskenettene ligger til tørk på stråtakene.

Synet av en utlending skaper mistenksomhet. Blikkene borer seg inn gjennom bilrutene. «Posco? Posco?» Spørsmålet går igjen. Tolken har sitt svare strev med å avkrefte det hele, mens han setter seg telefonisk i kontakt med landsbyen på den andre «øya».

Landsbyen har isolert seg, opprettet et eget vern for å holde politi og myndighetspersoner ute. Det er vaktmannskap ved porten inn til landsbyen Dhinkia. Ingen agenter for regjeringa skal slippe inn.

De har kommet hit tidligere med sitt «tilbud«, eller trussel: Om bøndene ikke selger nå, vil de seinere miste jorda. Ta imot tilbudet nå, for etterpå går prisen ned når salget har startet.

Det er en taktikk som ofte virker, viser det seg fra andre steder hvor myndighetene har anlagt eksportproduserende frihandelssoner. Agenter ute på oppdrag for å overtale hver enkelt bonde.

I motsetning til i Nandigram foreligger det en beslutning på delstatsnivå i Bhubaneswar. 22. juni 2005 ble det inngått en såkalt Memorandum of Understand mellom myndighetene og Posco om et stålverk for å produsere tolv millioner tonn stål, med tilførsel av 600 millioner tonn jernmalm.

«Jeg kom umiddelbart til Dhinkia etter at beslutningen var tatt,» forteller Abhaya Sahoo, som har benket seg på en rottingseng under et skyggefullt tre på sandplassen foran hindutempelet i landsbyen.

Han er leder for Posco Pratirodh Sangram Samiti (PPSS), komiteen som har tatt opp kampen mot Posco og myndighetenes planer.

Vi satt straks i gang en kampanje i hele distriktet for å forklare hva tvangsforflyttingen og oppdemmingen vil få av konsekvenser for folk og miljøet her i området. Vi tok kontakt med distriktets representanter, og gjorde det samtidig klart at vi ikke ønsket myndighetene inn i området. Delstatsregjeringen er hundre prosent for økonomiske soner, sier Sahoo, mens han tygger betel blandet med tobakk og kalium i samme takt som bøndene som sitter rundt ham.

Betelblader er landsbyens store inntektskilde. Landsbyen rår over fruktbar jord, sandholdig jord og tykk skog langs kyststripa ut mot Bengalbukta. Den sandholdige jorda egner seg for dyrking av betelblader. Det gir en solid inntekt for familiene.

Lenger ut mot Bengalbukta er sanda mer søtlig. Her dyrker landsbyen cashewnøtter, også det en god inntektskilde ved siden av den tradisjonelle risdyrkingen og fisket under monsunflommen.

Dyrkingen av betel gir gjennomsnittlig minst 10 000 rupees i måneden. Drivhusene er luftavkjølte med aggregat slik at gamle kan jobbe der når de ikke lenger kan arbeide med kokosnøtter. En 70-åring kan gjøre 100 rupee om dagen med å plukke betelblader.

Landsbyen dyrker okra og «trommestikker«, en protein- og jernholdig grønnsak. Hver familie har en selvforsørget økonomi, men mottar statlig subsidiert brensel, sukker, ris, hvete og dal (linser).

Landsbyen gir det samme inntrykket som Nandigram og Singur: Dersom myndighetenes påstander om at jorda her ikke er fruktbar, er undertegnede ikke feit, men gravid.

«Vi er ikke motstandere av industri. Den trengs for å gi India økonomisk vekst. Vi trenger industriprodukter, ikke bare landbruksvarer for å utvikle landet. Men vi er imot industri som går på bekostning av godt landbruk.»

» Vi kan ikke ofre rik, dyrkbar jord, slik som her i Dhinkia. Det er mange andre steder hvor det ikke drives jordbruk, å legge industrien,» svarer Sahoo på de ofte brukte påstandene fra delstatsmyndighetene og regjeringen i New Delhi om at bøndene står i veien for landets industrielle utvikling.

471 familier vil bli flyttet for å rydde land for Posco, ifølge myndighetene. De regner selvsagt bare med de som mister jorda til selve stålverket. Men alle de 4000 familiene i distriktet vil bli berørt på mange måter, en samlet befolkning på rundt 22– 25 000 mennesker, fastholder komiteen.

Dette er bare første del av regnestykket. Når munningen av Jatadhari blir demmet opp, vil hele distriktet havne under vann. Dermed vil flere hundre tusener bli berørt.

«Hele distriktet blir truet, dersom Jatadhari blir truet,» sier Sahoo. Dyrket mark og skogområdene forsvinner, hele beltet ut mot Bengalbukta.

«Dette er å gå lange omveier rundt loven,» anklager han.

Delstatsmyndighetene og regjeringen har forsøkt å opprette grupper som er for Posco-prosjektet. De har bare fått noen få med seg. Til tross for framgang og tilbakeslag har folk klart å stå imot myndigheter og politi.

«De har ikke fått en tomme land, men de vil fortsatt ta jorda fra oss. Vi er like oppsatte på å lede kampen om jorda og utvikle den demokratiske kampen sammen med andre i Orissa mot dette og andre multinasjonale selskap som tvinger seg inn her i delstaten.

Myndighetene går hardt til verks. Minst 80 falske anklager er anlagt mot Posco-aktivistene, men organiseringen opprettholder moralen.

«Vi kjemper med nebb og klør for å redde jorda. Vi er jordas sønner mot regjeringen og selskapet. Regjeringen sier at den har rett til å selge området fordi den er hovedeier. Vi mener at de som har drevet og levd av jorda i århundrer, er de reelle eierne. Intet salg eller utleie uten de rettmessige eierne!»

Motstanden har tvunget myndighetene til å foreta 4–5 nye gjennomganger av Posco-prosjektet. Myndighetene har gitt Posco tillatelse til å henvende seg direkte til folk for å overtale dem til å selge, og lokke med framtidig arbeid på stålverket.

«Dette er vi imot. Dette er en kamp mellom oss og regjeringen. Ingen tredjepart skal inn. Posco har stilt ultimatum. Derfor tillater vi ingen å komme inn i Dhinkia. Vi vil slåss langs disse linjene og har stått samlet.»

«Dette er bare en kamp om jorda. Intet annet, selv om regjeringen beskylder oss for noe annet. Det er bare Bharatiya Janata Party (det ultrasjåvinistiske hindupartiet, red.) som står bak. De andre partiene har toget ut av delstatsforsamlingen i protest.

Som i Nandigram og Singur skorter det ikke på trusler fra myndighetenes side. Sahoo og andre ledere er truet med arrest. Myndighetene truer med å stanse vareleveransene til landsbyene.

Asosiale gjenger banker opp Posco-aktivister i byene Kujang og Jagatsinghpur. Minst fem ganger er det blitt kastet dynamittgubber mot porten hvor vaktene er. Myndighetene i Orissa har kommet med de samme anklagene som CPM i Vest Bengal: Det er maoistene som står bak, bevæpnede

Mange forbinder «spesielle økonomiske soner» med Shenzhen og den økonomiske politikken Deng satte i gang i Kina i 1980. De fem sonene Kina etter hvert oppretta spilte en betydelig rolle for utviklinga av den formen for kapitalisme som Kina etter hvert utvikla.

Arnljot Ask er internasjonal sekretær i partiet Rødt.

Den massive satsinga på SEZer som India satte i verk fra 2000 av, kan ikke direkte sammenlignes med den kinesiske. I dag står den i sentrum for en voksende protestbevegelse mot den tvangsforflytningen som følger i dens fotspor. Reportasjene som følger gir et innblikk i dette.

I Kina ble sonene fylt opp av statsdrevne bedrifter som skulle få ekstra gunstige vilkår, og ble plassert i et økonomisk landskap som ennå fungerte delvis etter sosialistiske retningslinjer. Ennå i dag er de statskontrollerte, sjøl om de drives på kapitalistisk vis og har som mål å hente inn utenlandsk kapital og styrke handelsbalansen til Kina gjennom å opprettholde eksportoverskudd.

Den første forløperen til SEZ i India ble oppretta i 1965 i Kandla i Gujarat, innafor den «nehruianske sosialismen» . Den var også statsstyrt, ble kalt «Eksport-prosess sone» (EPZ), og hadde som mål å styrke eksportindustrien ved å gi selskapa i sonen spesielle fordeler. Kandla ble etterfulgt av 7 andre EPZer de neste tiåra.

I 2000 ble retningslinjene og måla for EPZene endra og de åtte sonene gikk over til å bli SEZer. Det var ikke bare navnet som ble endra. Hovedmålet ble nå å stimulere utenlandske kapitalinvesteringer i India. EPZene hadde bare klart å trekke til seg 16,7 % av investeringene i sonene fra utenlandske kilder. Eksporten fra de åtte sonene utgjorde bare 5 % av landets eksport i 2004–05, og sto for bare 1 % av arbeidstimene i industrisektoren. I 2005 ble det derfor vedtatt å utvide SEZ-systemet dramatisk. Loven som ble lagt fram da og vedtatt på nyåret i 2006, tok sikte på å opprette ca 500 SEZer. De skulle i hovedsak
fylles av private selskaper, med vekt på også å få utenlandske direkte inn.

Et sentralt virkemiddel er å gi selskapene svært fordelaktige finansielle betingelser. De første 5 åra skal det være fullt skattefritak. De neste 5 åra er det 50 % skatterabatt, og de 5 påfølgende igjen er det 50 % skattefritak på den delen av kapitalinntektene som brukes til reinvesteringer.

Sonene skal ikke bare fylles av industriproduksjon, men også service og handel. De blir etablert som såkalte «industrielle byer» under artikkel 243Q, som gir dem fritak fra å velge lokalt styre. Den statligutnevnte «Utviklingskommissær» skal i samarbeid med «utvikler» (selskapet som får konsesjon på virksomhet i sonen) sette opp styringsorgan for sonen, inkludert alle offentlige tjenester, politi og administrasjon. Domstoler opprettes også på denne måten! I virkeligheten gir dette systemet storkapital og investorer nærmest føydale rettigheter i sonene. Arbeiderne blir fortalt at det ikke er mulig å organisere fagforeninger i sonene. Arbeidsinspektører får ikke lov til å besøke sonene uten tillatelse fra Handelsministeriet.

Undertegnede fikk erfare noe av denne virkeligheten, da vi var på besøk i en av de opprinnelige åtte sonene nord for Mumbai i 2003, sammen med noen fagforeningsledere. Vi kunne dra dit fordi parlamentsmedlemmet fra stedet vi besøkte, støttet fagorganisering og han var til stede under møtet vi var på. Fagforeningslederen sa imidlertid at han ikke turte å dra til nabostedet, som også lå i sonen, da han var truet med å bli drept hvis han viste seg der for å agitere for fagorganisering.

Det er ikke bare venstresiden og de som blir direkte negativt berørt av SEZene, som er skeptiske til dem. Det er allerede eksempler på at sonene i stedet for å tiltrekke seg ny virksomhet, får bedrifter som ligger utenfor sonene til å trekke inn i dem. Det fører til en nedgang i antall sysselsatte, da de bedriftene som flytter oftest også kutter ned på arbeidsstokken.

Finansdepartementet og Reserve Bank of India er også skeptiske på grunn av skattetapet og fordi SEZ-reglene også stimulerer til eiendomsspekulasjoner. Finansdepartementet kalkulerer med et tap på ca 50 milliarder US dollar over neste femårsperiode. Også IMF og Asias utviklingsbank påpeker at sonen egentlig bryter med markedsprinsippene gjennom måten de å favorisere sone-selskapene på.

Landbruksdepartementet opponerer mot måten jordbruksland blir rekvirert til flere av sonene, og frykter det vil forverre matsikkerheten. Totalarealet som legges ut til sonene, er forsvinnende lite i forhold til størrelsen på India. Men flere av sonene tar god dyrkbar mark – i tillegg til at de fortrenger millioner av folk fra områder hvor de i dag livnærer seg til på ulikt vis. Det gjelder særskilt i stammeområder hvor folk lever både av det jorda og skogen gir.

Eiendomsspekulasjonen springer ut av at utbyggerne kan holde av deler av området til eiendommer og diverse serviceanlegg. I tillegg legges det press på områdene rundt SEZene som ligger i nærheten av større byer/knutepunkter. For eksempel er Tata tilbudt vel 4000 mål jord rundt Singur, enda de bare trenger 300 mål til fabrikkanlegget sitt. Flere har pekt på at det nå er en trend i India, som vil bli forsterket av SEZpolitikken, til en «omvendt jordreform» : at
jord tas fra underprivilegerte og overføres til en bisniss-elite som lever i overflod. En undersøkelse av Plankommisjonen viser at 73 % av dyrkbar jord i landet i 2007 var eid av 23,6 % av befolkningen.

Det er også mange flere innvendinger mot SEZ-prosjektet i forhold til hva som vil tjene en utvikling av staten Indias sin økonomiske utvikling. Det fører for langt å gå nærmere inn på dette her. Det som er ganske sikkert, er at denne politikken vil gi masse penger til både utenlandske og innenlandske storkapitalister – pluss at den er et eldorado for spekulanter og mafiavirksomhet. Og de som vil blø, men også dra i gang en omfattende motstandsbevegelse mot den folkefiendtlige politikken, vil utfordre herskerklassen i India sterkere enn den i dag skjønner. De fortjener at omfattende
internasjonal solidaritet erstatter nyfikenhet rundt det falske bildet som er skapt om «den nye indiske velstanden» .

Da Nehru holdt en tale til offiserer i hæren i oktober 1946 , erklærte han: «India er i dag blant de fire stormaktene i verden. De andre tre er Amerika, Russland og Kina. Men i forhold til ressurser har India større potensiale enn Kina.»

Denne artikkelen er et lite blikk på historien bak den politiske- og militære orienteringen til dagens India.

Arnljot Ask er internasjonal sekretær i partiet Rødt.

Nehru slo fast at «India vil sannsynligvis dominere regionen rundt det Indiske Havet politisk og økonomisk.»

RUPE (1) siterer en indisk professor: «Drømmen om stormakts-status er like gammel som den indiske staten, ja den skriver seg fra før den britiske maktoverdragelsen.»

Her er noen momenter for å gi et visst «bakteppe» for situasjon i dag.

Indias uavhengighet kom sammen med bølgen av antikolonialisme og frigjøring etter den 2. verdenskrig. De første årene for den unge staten ble også preget av innenlandske opprør mot føydalisme og for rettigheter til bønder, arbeidere og stammebefolkning. Nehrus form for planøkonomi og utvikling av gode forbindelser med Sovjet kan vel sees i sammenheng med dette, pluss at USA var noe avvisende til tett samarbeid rett etter frigjøringa.

Den økonomiske utviklinga de første tiåra gikk dårligere enn forventa og misnøye bredte seg. Det ydmykende krigsnederlaget for Kina i 1962 (2) forsterka dette. Det medførte økt militær satsing og mindre midler til offentlige investeringer. Det førte igjen til økt sosial uro og politisk kris. Det maoistiske naxalittopprører fra 1967 av var en del av dette.

Da Congress konsoliderte makta igjen ved inngangen av 1980-tallet, etter en kortere periode med unntakstilstand og valgnederlag, ble planøkonomimodellen supplert med tilnærming til IMF og opptak av større utenlandslån. Dette starta utviklinga fram mot «Den nye økonomiske politikken» som rådde grunnen etter betalingskrisa i 1990–91 – og som er fulgt opp til denne dag av alle regjeringskonstellasjonene. Denne trakk India dypere inn i favntaket til den vestlige kapitalismen, især USA, igjen. Det skapte grobunn for en ny vekst for revolusjonære bevegelser, mens makthaverne nørte opp under hindusjåvinisme og nasjonal sjåvinisme for å skaffe folkelig støtte for sin politikk.

Hindusjåvinismen (Hindutva) kom først, og det var Congress under Indira Gandhi som dro den i gang ved å gjøre besøk til Hindu-templer som en del av sin valgkamp i 1984. Hun provoserte først og fremst sikhene, som også tok livet av henne. Men det førte til at hennes sønn, Rajiv Gandhi, vant en brak-seier ved valget etterpå. Hindutva retta seg så mot muslimene, med en 8-årig kampanje for å rive Babri Masjidmoskeen i Ayodhya, for å reise et tempel for hinduguden Ram på samme tomta. Denne kampanjen brakte det ekstreme hindusjåvinistiske partiet Baharatiya Janata Party (BJP) fram i
maktens sentrum. Etter at et svekket Congress hadde fått knesatt den nye markedsliberalistiske politikken i ledelsen av en koalisjonsregjering fram til 1996, tapte de etter noen mellomspill regjeringsmakta til BJP som holdt i tømmene fra 1998 til 2004, med statsminister Vajpayee i sjefsstolen.

Siste halvdel av nittitallet hadde imidlertid en mer utadvendt nasjonal sjåvinisme, nørt opp av rivalisering med Pakistan, og den var blitt et felles anliggende for det indiske borgerskapet, på tvers av de politiske skillelinjene. Alle satset på å vinne popularitet gjennom dette. Det betød ikke at Hindutva-bevegelsen forsvant. Tvert i mot fikk vi et par av de verste utslaga av denne i denne perioden: En kampanje retta mot kristne i 1998–1999 og massakrene av muslimer i Gujarat i 2002, hvor rundt 1000 ble drept og hundretusener ble jaga fra hjemmene sine. Men denne innenrikspolitiske sjåvinismen hadde smelta sammen med den nasjonale sjåvinismen retta mot en ytre fiende: Pakistan. Den ble nørt kraftig opp av Kargil-konflikten i 1999 (3) og terroristangrepet mot det indiske parlamentet, Lok Sabha, i desember 2001.

BJP regjeringa styrka Indias samarbeid med USA, også på det politiske planet. 20-års-avtalen som Indira Gandhi inngikk med Sovjet i 1971, fikk sin naturlige død ved sammenbruddet av Sovjet i 1991. Flere samarbeidsprosjekt og kontakter ble allike-vel fulgt opp med Russland. Men den økonomiske åpninga mot Vesten som skjøt fart fra 1990–91 av, ble en motor for tettere politisk og militært samarbeid.

Atomvåpenprøvene i mai 1998 styrket også den nasjonalsjåvinistiske pondusen, samtidig som de var en styrkedemonstrasjon mot Pakistan. (Pakistan svarte med tilsvarende tester 2 uker etter).

Rivaliseringa mellom India og Pakistan stred mot USA sine interesser og planer i regionen. Pakistan har vært USA sitt «kort» for å sikre seg innflytelse. Men i forhold til oppdemning mot Kina, vil India på sikt være viktigere. Clinton gikk derfor skarpt ut mot Indias atomvåpentest og trua med økonomiske sanksjoner. BJP-regjeringa ønska ikke noen knuter på tråden med USA, og statsminister Vajpayee sendte allerede samme dagen som den første sprenginga fant sted, et hemmelig brev til Clinton, hvor han forsikra om at India ville være med på å få til atomvåpen avtaler.(1) Slike avtaler ble gjort året etter, hvor også Pakistan tok del. USA bidro til dette og styrket også Indias sjølfølelse ved å få Pakistan til å trekke tilbake sine soldater fra indisk sone i Kargil, og la India stå fram som den seirende i den konflikten.

RUPE ser Clintons besøk i India i 2000 som et vendepunkt for USAs India-politikk. Siden da har båndene systematisk blitt sterkere og sterkere. Regjeringsskiftet etter valget i 2004, da Congress i allianse med venstrepartier igjen tok over regjeringa, med Manmohan Singh i statsministerstolen, endra ikke noe på dette. Det som ble endra, og som BJP-statsminister Vajpayee formulerte rett før han overlot makten, var retorikken i nasjonalsjåvinismen. Anti-Pakistanbrodden var nå erstatta av generell svada om Indias stormaktsposisjon. I «visjonsdokumentet» som BJP gikk til valg på, het det: «Vi har beredt scenen for å kreve vår rettmessige arv som en stormakt.» «India er nå utålmodig etter å nå toppen» – og «BJP er fast bestemt på å gjøre India til en utvikla nasjon og stormakt på den globale scenen.» (1)

Disse ambisjonene ble nørt opp under av Bush-regimets opptrapping av forbindelsene med India og smigrende uttalelser om Indias viktige rolle både av Bush, Powell og Condoleeza Rice. Men det er en ting å bli proklamert som en stormakt, en annen ting er å være det. Gjennomgangen av Indias økonomiske fundament som en «global makt» i forrige artikkel, viste at India stiller i en helt annen klasse enn USA, ja også Kina og Japan og noen av de europeiske stormaktene. Det er betegnende at USAs utenriksminister Rice under sitt besøk i New Delhi i mars 2005 tilbød å gjøre India til en verdensmakt. På en fortrolig briefing 25. mars 2005 redegjorde representanter fra USAs utenriksdepartement overfor indiske kolleger at USA hadde planer om å gjøre India til en verdensmakt, og noen dager etter uttalte statsminister Singh, «India trenger hjelp fra verdenssamfunnet, inkludert USA, for å vokse fram som en global makt.» (1)

I rask rekkefølge de kommende månedene fikk vi så demonstrert realitetene i dette:
1. 28. juni signerte den indiske forsvarsministeren «Ny rammeavtale for forsvarssamarbeid» med USA.
2. 18. juli kom den indiske statsministeren med en fellesuttalelse med USAs president på et vidt spekter av saker, inkludert Indias atomprogram.
3. 24,september stemte India mot Iran på et møte i styret for IAEA (International Atomic Energy Authority).

RUPE (1) sammenfatter dette som «at USAs dominans over Indias utenrikspolitikk har aldri blitt så klart demonstrert noen gang» . Tidligere utenriksminister Yashwant Sinha brukte betegnelsen «klientstat for USA» på tilstanden.

En naturlig følge av at India skal spille en aktiv rolle i USAs planer for å dominere regionen, er at India ruster seg opp militært. Spesielt gjelder dette den indiske marinen. Forsvarsbudsjettet til India er doblet fra 1999 til 2006, og mye av dette dreier seg om våpeninnkjøp fra USA. Som en del av 28. juni 2005-avtalen inngår det også at India skal inngå i USAs opplegg for dets asiatiske rakettskjold. USAs planer er å bygge ut et asiatisk «NATO» , hvor til nå
Japan har vært den viktigste. India spiller nå en større og større rolle, også i forhold til å trekke land som Vietnam inn i dette.

Det er rimelig godt grunnlag for å hevde at Indias stormaktsambisjoner på det politiske og militære planet er avhengige av at USA skal lykkes i sitt asiatiske prosjekt med å overvinne utfordringen fra Kina.

Samtidig skjerper de utenrikspolitiske ambisjonene de sosiale motsetningene innad i det indiske samfunnet, som ble belyst i den første artikkelen. Under de siste valgene i delstaten Bihar høsten 2004, måtte de gjennomføres i fire runder overvåket av 90 000 sikkerhetsfolk, og de såkalte «naxalitt-befengte» områdene sprer seg år for år. Og den økonomiske veksten som skal holde sosial uro i sjakk, er avhengig av fortsatt sterk tilførsel av utenlandsk kapital fra såkalte Foreign Institutional Investors (FII). Dette gjør at den indiske overklassen er sterkt avhengig av sin storebror og av internasjonal storkapital.

Noter:

1. RUPE, «Aspects of Indian Economy» nr 41 (2005)
2. Krigen mellom India og Kina i 196 2 dreide seg om et omstridt område i det kashmirske Himalaya, Aksai Chin. Kina innlemmet dette øde området i Tibet etter denne krigen.
3. Kargil-konflikten: To-måneders krig mellom Pakistan og India sommeren 1999 etter at kashmirsk milits sammen med pakistanske soldater kryssa den såkalte «kontroll-linja» , som er den offisielle grensa mellom Pakistan of India i Kashmir, ved Kargil. Etterdønningene av denne krigen førte til politisk krise i Pakistan og kuppet til general Muzharaf.

Hvilken geopolitisk og regional rolle spiller India i dag, og hva kan vi si om dets framtidige rolle?

Hva skjer innad i det som framtilles som «verdens største demokrati» ?

Hvem drar nytte av den sterke makroøkonomiske veksten – tjener den alle, eller er det også tapere?

Arnljot Ask er internasjonal sekretær i partiet Rødt.

Påskemorgen (23. mars) meldte nyhetssendingene om en vellykket oppskyting av den indiske kortdistanseraketten Agni I fra prøvefeltet i Orissa, nabostaten til Vest Bengal, som det er lettere for oss nordmenn å orientere oss i forhold til. Det ble også opplyst at denne raketten kunne bringe med seg
atomvåpen. Rekkevidden var riktignok bare 7– 900 km, så det måtte sees på som et reint sjølforsvarsvåpen, også av nærliggende Pakistan … Men alle som følger med denne bisnissen, veit jo at den foreløpige storebroren i denne serien, Agni III, som hadde en vellykket test rett etter påska i fjor, kan nå helt fram til Beijing. Agni IV, som ennå ikke er ferdig utviklet, skal rekke over 6000 km. At atombomba er klar, om nødvendig, veit jo alle. Det er allerede 10 år siden Indias daværende statsminister Vajpayee, med klare sjåvinistiske miner, gjorde rede for de vellykkede atomprøvesprengningene under det talende døpenavnet «Operasjon Styrke».

Årets påskebudskap fra New Delhi kan tas som en bekreftelse på at India virkelig seiler opp som en ny «Global Champ», som India Today med dårlig skjult stolthet omtalte fremmadstormende indiske selskaper og forretningsmenn i sitt 1. desembernummer i 2003 (1). Oppslaget da hadde sin bakgrunn i de euforiske vyene som ble spunnet rundt den sterke økonomiske veksten i India, som allerede da ble lovprist. De siste årene har vekstraten vært like høy og antas å holde seg på 7–8 % per år også i årene som kommer. Tatt i betrakting av at vi her har å gjøre med en stat med over 1,1 milliarder mennesker, like i hælene på Kina når det gjelder menneskelige ressurser, er det ikke så merkelig at flere spør om vi her har å gjøre med en kommende stormakt på verdensarenaen, både i økonomisk, politisk og militær forstand? Når dagens dominerende verdensmakt USA ser ut til å gå inn en økonomisk nedgangsperiode, og truer med å dra hele verdensøkonomien med seg, er det også nok av dem som setter sitt håp til at land som India og Kina skal kunne motvirke dette med sin sterke vekst.

Det indiske forskningsinstituttet «Research Unit for Political Economy» (RUPE) sin studie av forholdet mellom India og USA i Aspects of India’s Economy nr 41 (2) er noe av bakgrunnsmaterialet for analysa av hvilken geopolitisk og regional rolle spiller India i dag. I tillegg kommer diverse tidsskrifter og publikasjoner det er gitt henvisninger til i teksten. Når det gjelder drøftingen av den indiske økonomien, henvises det også til bakgrunnsstoff i Røde Fane
1A/2004 (3). Jeg starter med å følge opp dette.

Økonomisk stormakt?

En Goldman Sachs-analyse for noen år tilbake sa at India og Kina ville ha de høyeste økonomiske vekstratene i verden rundt 2050, og at de to da vil ha den tredje og største økonomien, med USA mellom seg.

Siden da har India fortsatt å ha en rivende økonomisk utvikling med store tall for BNP-vekst, investeringer og også økende innenlandsk konsum. Et land med over en milliard innbyggere vil klare dette over en viss periode, dersom de internasjonale betingelsene ligger til rette for det, sjøl om over tre fjerdedeler av befolkningen sakker akterut og marginaliseres. Men er prognosene fra Goldman Sachs noe bevis for de framtidsutsiktene de skisserer?

Går vi under overflata, finne vi at den indiske veksten ikke først og fremst er forankra i det indiske fellesskapet og at en fortsatt vekst snarere er avhengig av drahjelp fra verdensøkonomien, enn at India kan bidra til å dra den «over kneika». Det er også viktige forskjeller mellom India og Kina når det gjelder startbetingelsene for den økonomiske boomen. Kina kunne, og kan ennå, utnytte den egenbasisen som sosialismen i landet bygde opp tidligere. Men ettersom dette landet også integreres mer og mer i verdensøkonomien, vil den videre utviklinga der også avhenge mer av ytre faktorer.

Sammenligner vi USA og India i dag stiller de i to forskjellige divisjoner. Totaløkonomien i USA er 13–14 ganger større enn Indias målt i BNP-verdiene for 2007. (4) I tillegg hører det til at USA er en virkelig «global makt», med økonomisk virksomhet over alt gjennom sine multinasjonale giganter – også gjennom storselskaper med utspring i India.

At det i India i 2007 hadde rundt 100 bedrifter med en markedsverdi på over 1 milliard dollar, og at utlendinger hadde investert i mer enn 1000 indiske selskaper, rikker ikke ved dette styrkeforholdet. (5) Snarere er det slik at det massive inntoget av såkalt FII (Foreign Institutional Investors) gjør den indiske økonomien mer sårbar overfor angrep fra spekulanter, til skade for landet og vanlige folk hevder Dr. Gupta i Peoples March. (6) Jeg kommer tilbake til denne påstanden senere. Også den entusiastiske kommentatoren i Newsweek (5) må innrømme at fortsettelsen av den indiske «drømmen» nok vil avhenge av de globale konjunkturene. Samtidig som han påpeker at gevinstene til det han kaller «en del av India» skjer, mens mange indere fortsatt
mangler rent vann, elektrisitet og lider under «byråkratisk utmatting og lovløshet».

Forestillingen om India som økonomisk stormakt blekner dersom vi tar utgangspunkt i FNs HDI (Human Development Index), som måler en sammensetning av ulike faktorer som helse- , utdannings- og inntektsforhold. Her rangerer India som nummer 128 av 177 land i 2007/2008. Ett av elleve barn dør før de er fem år og antallet som dør under fødselen er ca 50 % høyere enn i Kina.

Offisiell statistikk hevder at fattigdommen minker i India. RUPE (2) hevder at dette er konstruert. De peker på at fattigdom defineres slik at det ikke lengre tas hensyn til hvor mange kalorier folk minimum trenger. Den offisielle nasjonale undersøkelsen (National Sample Survey) i 2000 avdekket at ¾ av befolkningen på landsbygda i Indias og halvparten av bybefolkningen ikke fikk minimumskvoten kalorier. Dette er bekreftet av helseundersøkelser som avdekker av mer enn 2/5 av den voksne befolkningen lider av kronisk utmattelse, halvparten av Indias kvinner er anemiske, og halvparten av barna er feilernærte.

De kritiserer at NSS’ fattigdomskriterier er i forhold til forbruk uten vurdering av kaloriinntaket. Samtidig viser de at NSS sin egen statistikk over arbeidsledigheten taler mot at fattigdommen skulle minske. Hvordan kan det rime at fattigdommen kunne minske mellom tellingene i 1993/94 og 1999/2000, når arbeidsledigheten steg kraftig i samme periode spør de.

Statistikken over arbeidsledigheten i India er for øvrig et kapittel for seg. Offisielt er det bare 7–8 % arbeidsledige av en arbeidsstyrke på 516 millioner (2007). 60 % er knytta til jordbruket og en stor del av disse har bare deltidsjobber og flere og flere blir helt uten jobb. Se ellers Røde Fane-artikkelen
«Indias arbeidere –flere fattige og hardere utbytta» . (3)

Den ekspanderende data- og «outsourcing»-sektoren, som brukes som sannhetsbevis for at India er på vei til å bli en økonomisk stormakt, teller under en halv prosent av arbeidsstyrken. I tillegg har industrisektoren alltid vært liten i India. I 2003 sysselsatte den bare 12 % av arbeidsstyrken og bidro med ca ¼ av BNP (2007). Dette skiller India både historisk og idag fra land som Kina, Sør Korea, Taiwan, Malaysia, Indonesia og Thailand. I de landene bidrar
industrien bidrar med mesteparten av verdiproduksjonen og sysselsetter langt flere. I Kina vel 49 % av BNP og 25 % av arbeidsstyrken (2007).

«Global champs»

Det er ikke bare India Today-artikkelen (1) som henger seg opp i og tegner glansbilder av vellykkede indiske bedriftsledere og ekspanderende storselskaper, når de utmaler Indias framtidsutsikter.

Det er riktig at Mukesh Ambani, sjefen i Indias største selskap målt i forhold til omsetning, Reliance Industries, har tatt over plassen til Bill Gates som verdens rikeste mann. Hans familieselskap er et direkte produkt av globaliseringa og vokste fram fra «ingenting» i løpet av 1990-tallet til i 2001 å stå for ca 30 % av profitten til hele den private sektoren i India. De hadde samme året en omsetning på ca 14 milliarder dollar, eller 3 % av BNP for India. (7) De holder fortsatt den samme posisjonen i 2007 og ruver godt i det indiske landskapet. Men selskapets totale virksomhet forteller at det i hovedsak må betraktes som ett av de internasjonale monopolenes brohoder i India framfor å vurderes som et indisk storselskap med internasjonal virksomhet. Dette sjøl om selskapet har tette bånd også til det indiske statsapparatet og aksjemajoriteten (60 %) er på familiens og den indiske statens hender. Mukesh Ambani og hans bror Anil er sentralt plassert i det indiske kompradorborgerskapet (8).

Mange av selskapene i Reliance-konsernet er joint-ventures (fellesselskaper med internasjonale konserner). Raffineriet og det petrokjemiske komplekset i Gujarat, som er kjernen i imperiet, hviler på samarbeid med den amerikanske giganten Bechtel, i tillegg til å være avhengig av flere andre internasjonale
storselskaper når det gjelder teknologi og lisenser.

Ved siden av sin kjernevirksomhet, har Ambani-familien joint-ventures med sørafrikanske DeBeer i diamantbransjen. Reliance Infocom og Reliance Life Science Project, innenfor bioteknologisektoren, er basert på 50–50 samarbeid med britiske World Tel og flere, med oppdrag blant annet på stamcelleforskning for amerikanske forskningsinstitutt.

Tata er det nest største industrielle selskapet i India, også et familieselskap. Det er om mulig enda mer bundet opp til utenlandsk kapital, spesielt amerikansk, men også med betydelige rester av britisk innflytelse. Noen eksempler er Tata-Honeywell i Pune, Titan urfabrikk sammen med amerikanske Titan Timeproducts, Tata Engineering med det USA-baserte Cummings Engine Company, Tata Industries og Bell Canada International i samarbeid på telekommunikasjon, amerikanske Innland International med Tata Steel, og sist, men ikke minst, samarbeidet på mobiltelefonifronten med AT&T som ble innledet i 2000.

Denne siste joint-venturen inkluderer også det tredje største selskapet i India, familiehuset Birla. Den illustrerer også at disse omfattende samarbeidsforetaka med de store utenlandske monopolene fullbyrder en regelrett «take over» av den indiske nøkkelindustrien. Mens hele Tata-konsernets omsetning i 2001 var på 7,5 milliarder dollar og Birlas på 4,3 milliarder, hadde AT&T hele 63 milliarder i omsetning. I tillegg til den styrkeoverlegenheten dette gir de utenlandske kjempene, så letter myndighetene også deres «take over» gjennom fjerning av alle restriksjoner på oppkjøp, skattelettelser osv. (Jfr artikkelen «Globaliseringens anabole steroider» i Røde Fane 1A/2004.)

Sjøl om India Today (1) kan liste opp lange lister over varer som er «Made in India», som selges verden rundt fra merkevarene til Gap, Tommy Hilfinger og Polo innenfor tekstiler, til lærvarer for Wal-Mart, bildeler til Daimler, Chrysler, Volvo osv og indisk produserte joint-venture-biler som Spirite og Scorpio, er ikke dette et uttrykk for en styrking av den indiske økonomien i første rekke. Det reflekterer at vestlig kapital utskiller produksjon til den gamle kolonien, og tjener gode penger på det ved å selge til kjøpekraftige konsumenter i den rike del av verden. Samtidig betyr det lite for den indiske handelsbalansen som akkumulerer utenlandsgjeld (nye 80 milliarder dollar i 2007). Indias andel av verdenseksporten er knapt større enn før 1990, vel 1 %, omtrent som Norges!, og fortsatt er det tradisjonelle varer som dominerer; varer med liten verdiøkning gjennom produksjonen og derfor lite overskudd for eksportlandet. Globaliseringa har ikke forandret noe på dette!

Newsweek har 5. januar 2008 (9) et oppslag med forhåpninger om et gjennombrudd for indisk industriproduksjon. Tata Motors ville lansere den indiske
«Folkebilen» den 10. januar. Det dreier seg om en 4 seters bil til 2500 dollar, «verdens billigste hjul» , som Newsweek kaller det. Det satses på at dette skal skape masseproduksjon i India og ambisjonene om eksport er også store. Siden produksjonen er høyteknologisk, gjenstår det å se hvor mange av de arbeidsledige dette kan sysselsette. Eksporten vil konkurrere med både europeiske og amerikanske produsenters satsing på tilsvarende småbiler for utviklingsland. Og når vi bedømmer prisen, må vi ikke glemme at den må ganges med ca 20 for å sammenlignes med norske forhold, målt i forhold til kjøpekraftdyktig nasjonalprodukt per kapita.

Den storstilte satsingen på spesielle eksportrettede økonomiske soner (SEZ) som det nå satses på, er et annet forsøk på å skape en indisk industrisektor som kan ta opp i seg en større del av arbeidsstyrken og bidra til økt verdiskaping i denne sektoren. (Se egen artikkel og reportasjer om dette, som viser hvordan dette prosjektet skaper flere arbeidsløse blant befolkningen på landsbygda som tvangsfordrives.)

Kunnskapsindustrien?

Denne sektoren framstilles som Indias store pre og grunnlag for framtidig styrke. India har en betydelig ekspertise og faglært arbeidskraft på dette området. Samtidig er analfabetismen blant voksne 39 %, nr 146 av 177 land på FNs HDI-liste. Egne folketellinger viser at det går smått med å endre på dette. Drop-outs allerede i barneskolen er høyt. 43,5 % av barn mellom 5 og 9 år går ikke på skole. (2) Kvaliteten på den offentlige skolen er også lav. Mer og mer av høyere utdanning går over til privatskoler. Men siden India har så stor befolkning, gir de 2,5 millionene som hvert år fullfører høyere utdanning et betydelig arbeidskraftpotensiale for IT- og BPO(Bussines Process Outsourcing)-industrien. Men ikke til bredde-utvikling av denne sektoren i det indiske samfunnet. Den er den mest imperialistavhengige av alle – først og fremst «billighandel i software og agenturer for utenlandske selskaper i hardware». (7) Eksport av software er hovedsaka og sto for 76 % av fortjenesten i sektoren i 2001/2002. Det siste tiåret har selskapene, spesielt i USA og Europa, i tillegg utskilt deler av virksomheten sin til blant annet India, og tjener grovt på den billigere arbeidskrafta der i samarbeid med sin indiske partner. (Jfr artikkelen «Flukten til India?» i Røde Fane 1A/2004). Tata Consultancy Service (TCS) er blant de største indiske partnerne. De dro inn en profitt på ca 300 millioner dollar i 2001/2002, som tilsvarte nesten den samla profitten i alle de andre 80 Tata-selskapene.

I tillegg til denne avhengigheten av samarbeidet med utenlandske storselskaper, er info-teknologien også en favoritt for utenlandske investeringsspekulanter, de såkalte portfolio-investeringene. Både Infosys og Wipro, de to andre «Topp 3» på denne sektoren sammen med TCS, har sterke innslag av slike investeringer. De indiske selskapene som driver hardwaresalg, er sterkt bundet opp til utenlandske produsenter. Wipro har en strategisk allianse med Hewlett Packard, i tillegg til at de er avhengige av flere andre for salg av ulike produkter. Infosys er i kompaniskap med mektige Intel.

Det at de store indiske selskapene nå sjøl også driver outsourcing i andre land, også i konkurranse med store IT-multinasjonaler, tas som tegn på en ny styrke for den indiske økonomien. Men det kan også argumenteres for at denne sektoren bare er i ferd med å bli enda mer vevd inn i den globale økonomien, dominert av de som er større enn dem sjøl. Som for eksempel når det største «outcourcing» -firmaet relanserte seg i september 2005, under navnet Genpact, med vyer om å ha en omsetning på 1 milliard dollar i 2008, og delvis prøvde å dekke over at det var det indiske bak-kontoret til General Electric. (10)

Tilsvarende taler det meste for at det som Newsweek 18. oktober 2007 (11) kaller «den nye generasjonen» av indiske selskaper, også vil forsterke avhengigheten av verdensøkonomien og være til enda mindre nytte for flertallet av Indias befolkning. Eksemplet som Newsweek bruker her, er det tilsynelatende beskjedne firmaet Acme Tele Power Ltd. Det har vokst opp på å lage energieffektiv beskyttelse av reléstasjoner for mobiltelefoner og har økt sin omsetning med 3000 % de siste fire åra. Den dynamiske gründeren, Manoj Uphadhyay, sverger imidlertid på at det avgjørende er stadig å pløye overskuddet inn i nye patenter og satse på at noen av dem «tar av» . Disse selskapene bygger seg opp rundt allerede etablerte selskaper, og selger tjenester og produkter til dem. I gjennomsnitt har overskuddet vært høyere hos disse enn landsgjennomsnittet for totaløkonomien. Men siden de selskapene de betjener jo i stor grad opererer internasjonalt, følger de med «på lasset» . Og de går uansett dit profitten er størst, og føler ikke spesiell binding til India. Uphadhyay sier at hans ambisjoner er «å forandre verden».

Fra halvkoloni til nykoloni?

Den gjennomgangen av Indias økonomi jeg har gjort her, peker ikke ut India som noen framtidig økonomisk stormakt. Snarere som en økonomi som blir mer og mer avhengig av de multinasjonale selskapene og dagens økonomiske stormakter, i sær USA. Jeg vil i neste del av artikkelen se nærmere på Indias forhold til USA, på det politiske og militære planet.

Arvind (7) går kanskje lengre enn meg i å slå fast underordninga av den indiske økonomien til de som styrer verdensøkonomien. Han sier at den type «utvikling» som globaliseringa fremmer, sjøl med en høy vekstrate, ikke vil føre til en utvikling av landet som tjener folket. Snarere ser vi en avindustrialisering og økonomisk tilbakegang for den indiske økonomien, hevder han. Riktignok skjult av mektige media som fokuserer på livet til eliten, info-teknologi, data og kommunikasjonsrevolusjon, sport og livsstil til det øverste sjiktet osv.

Men det store flertallet, ikke en gang flertallet i middelklassen, har en plass i denne kunstige verdenen. Den virkelige verden finnes andre steder – i de store tilbakeliggende områdene på landsbygda og i slummen og ettroms-losjiene i byghettoene, ifølge Arvinds bilde av den indiske hverdagen.

Til grunn for dette ligger en analyse om at:
– Dagens globalisering innebærer en tilbakevending til tida før reformperioden under Nehru.
– Imperialismen prøver å løse sin egen krise blant annet gjennom en ny offensiv mot den tredje verden.
– Den halvkoloniale stillinga India har vært i siden frigjøringa, nå er i ferd med å gå over i en rein nykolonial fase.
– Den økonomiske utviklinga sløser med de menneskelige ressursene; arbeidsløsheten øker, også blant faglærte. Indias naturressurser eksporteres til gi-bort-priser til de imperialistiske sentraene, og det økonomiske overskuddet dreneres ut av landet. Et regnestykke over inn- og utgang av kapital for India, som Arvind gjør på sidene 140–143 (7), gir en sluttsum på røft 65 milliarder dollar mer ut enn inn per år. Det tilsvarer 20 % av landets nasjonalinntekt.

Glimtene vi har vist av toppsjiktet i landets borgerskap, viser at dette ikke er noen utvikling som de bekymrer seg over. Deres posisjon hviler på samarbeid med de magnatene som utbytter landet og folket. Derfor er deres bekymring hvordan de skal klare å hindre at arbeidsfolk gjør opprør. Eufori-artikkelen i India Today (1) avrundes derfor med å peke ut modernisering av arbeidslivslovene som en av de viktigste oppgavene framover. Året etter fulgte også Economist (10) opp med at et av de viktigste hindrene for fortsatt framgang for India, var å bli kvitt de «rigide arbeidslivslovene» – i tillegg til å bygge ut infrastrukturen i landet. De samme tingene gjentas av økonomitidsskriftet Forbes sommeren 2006. (12)

Veier ut av uføret?

Den industrialiseringa og kapitaliseringa som India gjennomfører, har andre rammevilkår enn den som skjedde i Europa og Nord-Amerika for hundre år siden. Til tross for den formelle avkoloniseringa i 1947, er landet i den globaliserte kapitalismens jerngrep uten rett til å beskytte sin egenutvikling med de midlene dagens imperialistiske sentra hadde i sin oppbyggingstid. Hvordan skal et land som er innelåst i et system som årlig raner det for 20 % av nasjonalinntekta, kunne ivareta sine egne innbyggeres behov?

Slik som den borgerlig demokratiske revolusjonen i Vesten også var en agrarrevolusjon, med støtte fra fattigbønder og eiendomsløse på landsbygda, må også den indiske nydemokratiske revolusjonen inneholde dette trekket. Det grunnleggende problemet på landsbygda er den manglende eiendomsretten til jorda for de som dyrker den. Uten å endre samfunnsstrukturene på landsbygda, vil ikke et land som India skape frihet og velstand for det store flertallet.

Men som reportasjene i Røde Fane 1A/2004 (3) viste, er det heller ikke nok å bli sjøleiende bonde i den makroøkonomien som dominerer India som helhet. Derfor ble slike forbedringer av produktiviteten som den grønne revolusjon førte med seg i jordbruket, ikke til de indiske jordbruksarbeideres fordel. Den åpnet India for vestlig agrarkapitalisme, og har i dag gjort India avhengig av særskilt USA når det gjelder matproduksjon. Mens de imperialistiske landa dumper overskuddsproduksjon i India, begår bomulls- og hvetedyrkere i India sjølmord fordi de ikke får solgt varene sine. De som sulter i hjel, har jo ingen kjøpekraft til å kjøpe verken den indiske bondens produkter eller den importerte. I stedet vokser lagrene!

Den marginaliseringa av arbeidskrafta som nedbrytinga av den formelle sektoren innebærer, undergraver ikke bare levekåra til arbeiderne, men er en trussel mot hele samfunnsutviklinga i India. Den befester føydal tilbakeliggenhet og svekker motstandskrafta mot utenlandsk dominans og mafiaøkonomi. Kampen framover for å styrke fagorganiseringa blir tøff. Trenden har vært negativ i snart 25 år allerede. (I 1980 utgjorde den formelle sektoren 10 % mot 7 % ved hundreårsskiftet.) De fire siste åra av forrige århundre, fra 1997 til 2000, absorberte den formelle sektoren bare 28 000 nye arbeidere, mens arbeidsstyrken økte med 20 millioner i samme periode. (7)

Ser vi framover, så er utsiktene dystre for ungdommen som skal ut i jobb etter endt skolegang. Ca 200 millioner skal ha jobb det nærmeste tiåret. Flertallet har ingen sjanser, heller ikke i den uformelle sektoren, uten en dramatisk fjerning av titalls millioner av nåværende arbeidere, hvis den indiske samfunnsstrukturen ikke endres radikalt.

Midt oppe i high tech-reservater og finanssentre er det mangel på en sjølstendig, regulert industrialisering av India som er det store problemet for det store flertallet av befolkningen. Det gjør det umulig å absorbere den arbeidskrafta som frigjøres fra jordbruket, pluss å sysselsette de nye generasjonene som vokser opp i byene. Når de borgerlige kommentatorene peker på storstilt utbygging av infrastruktur og industrialisering som en nødvendighet for framgang, så har de rett i det! Sjøl om det som de har i tankene er å gjøre landet åpnere for ran av ressursene. Borgerskapets storstilte satsing på utbygging av SEZene fører derfor til den råe forflytningspolitikken av titalls millioner som i åra framover nå vil sette sitt preg på den indiske klassekampen.

Skal den indiske arbeiderklassen, og også størsteparten av middelklassen, få levelige kår, trengs det et brudd med den utviklinga som dagens globalisering innebærer. Både på det økonomiske og politiske planet.

Noter:

1. India Today 1. desember 2003.
2. R.U.P.E., Aspects of Indian Economy nr 41 (2005)
3. Røde Fane 1A/2004
4. CI A-The World Factbook
5. Newsweek 15.10.2007. “Taking it easy» av Ruchir Sharma
6. Peoples March , desember 2007, Dr. Gupta.
7. «Globalisation – an attack on Indias sovereignty», av Arvind, New Vistas Publications 2002. Andre faktaopplysninger om Reliance, Tata osv. er også hentet fra denne boka.
8. Kompradorborgerskap: Borgerskap (her indisk) som er bastet og bundet til et tett samarbeid med utenlandsk borgerskap, som dominerer økonomien i landet.
9. Newsweek, 5.januar 2008, «The Worlds cheapest wheels»
10. The Economist, 29.10.2005, «Democracy’s drawbacks»
11. Newsweek, 18.10.2007, «The New Generation»
12. Forbes, 13.07.2006 «India As A Global Power»

Ronald Bye, Finn Sjue: Overvåket
Gyldendal Akademiske, 2008

Den siste boka fra en tidligere overvåker – Ronald Bye – og en overvåket – Finn Sjue – er blitt en skikkelig murstein av ei bok. Spekket med opplysninger og informasjon som får oss til å tenke gjennom hverdagen på nytt.

Det mest oppsiktsvekkende er friskemeldinga de kommer med av de hemmelige tjenestene. Som de sier: «vi vet at svært mange i tjenestene i dag er opptatt av ryddige forhold og vettug bruk av hemmelighold. Vi håper og tror at den yngre generasjonen som rekrutteres, vil styrke denne vettuge atmosfæren. Så langt vi kjenner forholdene, er dagens tjenester dessuten styrt av toppledere med et markant demokratisk sinnelag».

Samtidig slår forfatterne fast at Stortingets kontrollutvalg for etterretning-, overvåkningsog sikkerhetstjeneste (EOS-utvalget) utøver den beste kontroll med tjenestene Norge noen gang har hatt (det skal da heller ikke så mye til, tilføyer forfatterne).

Oppryddingen i PST – tidligere POT – har blant annet bestått i å sparke 17 mellomledere fra det gamle POT, som betraktes som bærere av gammel ukultur.

Forfatterne konkluderer med at det i dag er politikerne som egentlig representerer det største problemet med sin tendens til å se en annen vei når ubehageligheter dukker opp.

Boka består i tillegg til enorme mengder konkret informasjon, også av intervjuer med nøkkelpersoner både i og utenfor de hemmelige tjenestene og politiet. Det er tydelig at de nye lederne er klar over at de etter Lund-kommisjonen må spille sine kort annerledes og legge vekt på demokrati og personvern. Men hvor mye dette nye bildet stemmer med virkeligheten, greier ikke boka annet enn å stille spørsmålstegn ved. Det som er tydelig er at tjenestene meget hardt forsøker å skaffe seg et nytt image.

I et lengre intervju med Rune Fløisbonn, sjefen for politiets datakrimavdeling i Kripos, kommer allikevel et annet bilde fram. I boka er han alene om å eksplisitt uttrykke at personvernet er for sterkt ivaretatt i dagens personvernlovgivning. Han ønsker også en sentral lagring av alle innsamlede elektroniske data.

Spørsmålet om tillit eller ikke til de hemmelige tjenestene er en nyttig tråd å følge opp. Det som forfatterne gir som viktige tilleggsopplysninger, er når de går videre inn på de private gruppene som opererer i kulissene.

«De som sitter i øverste politiske etasje, vet ingenting. Men like under topplederne i politi og tjenester jobber de som vet, og som bruker private grupper og solospillere i dypt hemmelige operasjoner – også i utlandet.» Slik starter forfatterne kapittelet om de private gruppene med et sitat fra en samtale med en av Norges mest erfarne solospillere.

Det er sprengstoff i bokas påstander om at det finnes internasjonale ordener som i det skjulte driver både etterretnings- og overvåkningsoppdrag og våpenformidling her hjemme og på den internasjonale arenaen. Disse har betydelige «filialer» i Norge. I tillegg driver også ordenene med humanitært hjelpearbeid, dels som en reell og prioritert oppgave, dels fungerer denne virksomheten som skalkeskjul for smugling av våpen og ammunisjon til utvalgte krigs og konfliktsoner.

Dessverre kommer ikke forfatterne særlig nærmere inn på temaet, men det burde resultere i ei oppfølgingsbok.

Å anmelde denne mursteinen av ei bok er ikke lett. Den er proppfull av informasjon og er skrevet på et klart og kortfattet språk – ikke mye rom for sammendrag av laust prat. Hovedmålet med boka er å rette søkelyset mot personvernets forfall som en følge av en ny elektronisk hverdag, hvor vi daglig legger igjen hundrevis av elektroniske spor.

Boka starta pent. Etter de første femti sidene med eksempler tenkte jeg: Dette visste jeg, bra noen skriver det systematisk ned. De neste femti: Dette ante jeg, bra noen skriver det systematisk ned. Resten av gjennomgangen: Dette er helt nytt – en virkelig tankevekker.

Flere ganger snakker man om George Orwells berømte seksti år gamle bok 1984, storebror ser deg. Forfatterne slår fast at vi ikke er der, mest fordi vi mangler for eksempel sannhetsministeriet, men teknisk har vi passert Orwell for lengst. Vi blir overvåket på en måte som ingen kunne ha forestilt seg på hans tid.

Bare å ramse opp alle kategoriene elektroniske spor forfatterne går gjennom ville gått langt ut over normal lengde på en bokanmeldelse. Det som er virkelig farlig, er at ingen synes å ta personvernet alvorlig, med noen få, hederlige unntak. Politisk er temaet dødt, en avslørende undersøkelse av partiprogrammer viser for inneværende periode at det er til sammen elleve avsnitt i partiprogrammene som omhandler personvern. Venstre står for halvparten, og er i det hele det partiet som er mest opptatt av personvern.

De nye overvåkningssystemene baserer seg på at alle er skyldige til det motsatte er bevist, satt litt på spissen. Uansett mistanke eller ikke om kriminelle handlinger, overvåkes vi, opplysninger samles inn og samkjøres. Det virkelig farlige er når registrene samkjøres, profiler på enkeltpersoner opprettes og mange vil bli svartelistet. Det kan gå på så enkle ting som at du ikke blir godkjent som flypassasjer, men det kan også gå på hvilket arbeid du får – om arbeidsgiver kan få tilgang til opplysninger. Allerede nå har vi i Norge gjennom samkjøringen av de store offentlige registrene i NAV kunnet koble sensitive data som gjør livet surt for mange. Og det er – som boka gir innblikk i – mange flere databaser som kan samordnes.

Som en kuriositet nevnes at etter en samkjøring av diverse register var senator Edward Kennedy på lista over personer som ble nektet å gå om bord på fly, da han havnet på en PNR (Passenger Name Records) liste. En liste som inneholder 325 000 personer – hvorav 43 000 var feiloppført.

Forfatterne har også fått Gallup til å gjøre en undersøkelse. Et av de oppsiktvekkende resultatene er at 50 % av de spurte menter at det er riktig å overvåke alle for å hindre terror. Det er to holdninger som framheves: «Jeg frykter ikke overvåkning, for jeg har ikke gjort noe galt» og «Jeg foretrekker trygghet framfor frihet».

Boka nevner også det klassiske eksemplet på at slik tankegang er feil i forbindelse med det norske jøderegisteret før krigen. Det å være jøde var ikke noe galt, men når registeret kom i nazistenes hender, var ikke galt eller ikke galt spørsmålet. Da var det å være jøde det viktige – og veien til utryddelsesleirene var kort.

Den massive mediaensrettingen i den såkalte krigen mot terror har hatt et enormt gjennomslag.

Boka gir i det hele tatt mye til ettertanke. Som bussjåfør har jeg vært tilhenger av kameraovervåkning på bussene. Det gir mindre vold og tryggere arbeidsforhold, altså noe positivt. Men det kan samtidig gi arbeidsgiver mye informasjon om hvordan du utfører arbeidet ditt, og det kan gi opplysninger om passasjerer, hvor og når og sammen med hvem de reiser. I disse dager monterer NSB 3200 overvåkningskameraer på togene med samme begrunnelse. Bra? Ja og nei.

Oslo sentrum er antakelig verdens mest kameraovervåkede område. Norge er i teten når det gjelder kø-fri eller auto-pass brikker. Disse er basert på RFID-teknologi, en liten brikke uten batteri som svarer på anropsignal – ofte på størrelse med et knappenålshode. Diskusjonen nå går på om dette skal brukes på alle varer som selges – det vil si at man med en anropsenhet kan identifisere alt du har kjøpt, alt du bruker osv. Eksperter advarer mot at dette kan brukes til stadig mer, en slags glidende formålsendring (feature creep).

Andre stikkord i denne boka som nesten er som science fiction når man leser den første gang, er luktgjenkjenning, identifisering ved hjelp av ganglag, biometrisk identifisering, spionvare, Echelon, EUs datadirektiv osv.

Igjen må jeg bare si at boka er så konsentrert og så innholdsrik at den eneste måten å yte den rettferdighet er å lese den. Da kan du også lure på om forfatternes tiltakspakke i 43 punkter er tilstrekkelig – det er punkter som retter seg mot politikerne, og i dag er det milevis unna å kunne bli vedtatt. Men som det også påpekes – disse 43 punktene er neppe tilstrekkelig for å forsvare personvernet.

Peter Øvig Knudsen: Blekingegadebanden 2 – den hårde kerne
Gyldendal (dansk), 2007

I Peter Øvig Knudsens andre bok om Blekingegadebanden møter vi de innerste, mest trofaste medlemmene. De som aldri ga opp, selv når de skjønte at de kanskje ikke var på rett spor.

I første bok om den lille danske terroristcellen fikk vi lese om gruppas opprinnelse, det politiske baklandet og interne konflikter på dansk venstreside. Godtfred Appel oppretter gruppa Kommunistisk Arbejderkreds (KAK) i 1963, fordi han bli ekskludert fra Danmarks Kommunistiske Parti. KAK er alt i alt bare 20 personer i det lange løp, men de har et stort omland, og viser en ekstrem politisk aktivisme. I ettertid satte de store spor, men i samtiden hørte man ikke så mye til de. Skal man gjennomføre store ran for å sende penger til PFLP i Palestina, må man trå varsomt i dørene.

I del to av historien om Blekingegadebanden kommer vi tett innpå de fem mennene som utgjør den harde kjernen av gruppen, som senere har blitt kalt
Blekingegadebanden på grunn av adressen til deres siste dekkleilighet. Sjøl kaller gruppa seg Kommunistisk Arbejdergruppe (KA). KA var egentlig en videreføring av KAK, men navneskiftet markerte et lederskifte, og til dels et skifte i hva som var hovedinnsatsen for gruppa. De endte nemlig opp med
å utføre flere av Danmarkshistoriens største ran av både penger og våpen.

Boka handler om hvordan gruppens kriminelle handlinger radikaliseres fram mot det som kalles postkuppet i Købmagergade i København i 1988. Boka kulminerer i drapet på en ung politikonstabel under dette ranet. Og viser det harde psykiske presset det er å leve et dobbeltliv i konstant fare for å bli tatt av politiet. Det er nemlig merkelig at politiet ikke tidligere klarer å ta banden. Dansk politi vet etter flere uoppklarte lignende ran at de står overfor en gruppe spesielle kriminelle. Men sikkerhetspolitiet vil ikke avsløre metodene sine, og derfor har ikke kriminalpolitiet de fellende bevisene de trenger, før de klarer å avsløre gruppens dekkleilighet i Blekingegade i mai 1989.

I denne boken avslører Peter Øvig Knudsen at han har kontakt med et tidligere medlem av den nå oppløste gruppen. Han og «Stemmen», som personen kalles, har mange lange samtaler. De snakker om hvordan gruppen klarer å gjennomføre ranene. Hvordan de kan forsvare å skremme folk, kidnappe folk og i verste fall drepe folk, for penger til Fronten. Stemmen forteller at de forholdt seg til den totale lidelsen. Palestinerne led mye, og noen få personers lidelse i Danmark kunne ikke veies opp mot den reduksjonen av lidelse som pengene til PFLP ville føre til.

Boken er, som den første, godt skrevet og uhyre spennende. Det er tydelig at Knudsen har jobbet godt med bakgrunnsmaterialet – en jobb som inkluderer utallige timer i mørke politikjellere, med store bunker saksdokumenter. Det interessante med forfatterens skrivestil, er at han aldri selv trekker slutninger på grunnlag av materiale han har fått tilgang til. Han påpeker rettmessig brist i gruppens forklaringer i rettssaken, og uklarheter i politiets materiale. Det er opp til deg å tro hva du vil om uklare motiver og hendelser.

Da rettssaken foregikk i 1990, stilte danske autonome opp foran rettssalen, i en protest mot at Blekingegadebandens medlemmer skulle tiltales for å ha drept den unge politikonstabelen. De mente at det var sjølforsvar. Et spørsmål som blir hengende i lufta etter å ha lest denne boka, er om vold og ekstremvenstrefløyen i dansk (og norsk?) politikk må henge sammen. Og hvem sin lidelse er viktigst? Palestinernes eller danskenes? Spørsmålene er det opp til leseren å besvare. Boka er uansett vel verd lesning. Mer spenning skal du lete lenge etter.

Anna W. Blix