Når både drivkreftene og populasjonen av døde ikke er tilfeldig sammensatt, men danner et skrikende mønster – er det da fortsatt snakk om sjølmord? Eller snakker vi om mennesker som har blitt drept?

Hans Husum ga ut boka Skjult, ny krigsmaskin rett før jul 2018. Dette er et utdrag av boka.

Hans Husum,
krigskirurg og forfatter av boka Skjult, ny krigsmaskin (Forlaget Rødt, 2018).

Sjølmord, Phoenix USA

I juni 2003 dro tjueen år gamle Daniel Somers i krigen, i Irak.

Ti år seinere drepte han seg sjøl med et hodeskudd hjemme i Phoenix.

Daniel var en god tenker. Han la igjen dette brevet til foreldrene:

«Nå har jeg gjort mitt beste for å holde ut i mer enn et tiår. Men egentlig har jeg vært

vekk lenge, lenge.

Hodet mitt er en ødemark av fæle bilder, endeløs fortvilelse, og lammende angst.

Jeg kan verken le eller gråte.

Dette er tortur.

Sannheta er ganske enkel:

Under det første oppdraget i Irak måtte jeg være med på saker som ikke kan beskrives.

Krigsforbrytelser, forbrytelser mot menn­eske­­heten.

Verre enn folk flest kan forestille seg.

Hvordan i all verden kan jeg leve videre som alle andre, mens enkene etter meg og alle de farløse ungene fortsatt slåss for å overleve.

Er det noe rart at rapportene viser at 22 veteraner tar livet av seg hver dag? Det er flere veteraner enn alle ungene som ble drept ved Sandy Hook, hver eneste dag. Hvorfor støtter ikke presidenten disse familiene? Kanskje fordi vi ikke ble drept av én enkelt gærning, men av hans eget dehumaniserende system.

I det siste har jeg spekulert på å gjøre et siste oppdrag.

Det er litt trøst i tanken på å kunne bruke evnene og drapsinstinktet mitt til å gjøre noe godt.

Men faktum er at det ikke er realistisk.

For det første er det all logistikken med å finansiere og utstyre en slik operasjon.

Så er det vissheta om en uhyggelig død, og å bli hengt ut i media som terrorist.

Men det som egentlig holder meg tilbake er at jeg faktisk har blitt for sjuk for slike jobber.

Til og med det har de stjælt fra meg.

Derfor er det ingenting igjen.

Altfor fanga i krigen til å ha fred.

Altfor skada til å drive krig.»

Glyfosat brytes ned svært sakte i vann. I monsuntida er India fylt av vann. US Army bruker Roundup i ­krigen mot Mesopotamias bønder.

Sjølmord, Maharashtra India

Høsten 2008, mens Daniel fortsatt rava rundt på krigens branntomter, drepte den femti år gamle bonden Shankar Mandaukar seg sjøl på den andre sida av kloden, i Maharashtra i India.

Shankar skyldte lånehaiene 80 000 rupier, to års inntekt fra det lille bomullsbruket.

Også i 2008 var det klart at avlinga kom til å bli dårlig.

– Han tenkte ikke på noe annet, fortalte kona hans, Nirmala. Jeg sa til ham at det finnes nok ei løsning. Men han svarte bare at døden er bedre når alt er tapt.

En søndag før solnedgang tømte Shankar et glass med sprøytemiddelet Roundup.

Han falt om på bakken da magekrampene satte inn, stønna i smerte og skrapa i jorda med fingrene. Nirmala, naboene og de to ungene hans sto lenge og så på ham.

Det var ikke første gang de hadde sett folk dø sånn.

Da sola gikk ned, lå Shankar endelig stille.

– Shankar var en god mann, sa naboene. – Han sendte ungene til skolen og han betalte skatt.

– Det var disse mystiske såkorna som drepte ham.

– De selger frø og sier at vi ikke trenger å sprøyte, men det er ikke sant.

– Og vi må kjøpe de samme såkorna hvert eneste år fra selskapet.

– Dette dreper oss. Vær så snill, fortell verden hva som skjer her.

Shankar levde og døde i Indias ‘sjølmords-belte’, Maharashtra-staten øst i India. Det var her Monsanto sammen med korrupte politikere og lokale lånehaier introduserte den gen modifiserte bomullen seint på 1990-tallet. Monsanto frøa gir mye større avlinger enn den tradisjonelle bomullsvarianten. Men den krever også mye mere vann. Og den er «Roundup-ready». Plantene må ha – og de tåler – den kraftige ugrass-dreperen glyfosat.

Monsantos genkode har en innebygd sjølmords-mekanisme, et terminator-gen. Bøndene kan ikke legge til side deler av avlinga for neste års planting. Frøa spirer ikke. De har begått sjølmord.

Det må kjøpes nytt såkorn hvert år.

Prisen på Monsantos ‘forbedra såkorn’ er åtti ganger høyere enn de gode gamle frøa.

Som nå ikke er å få tak i lenger.

I løpet av de siste femten åra har en kvart million indiske bønder tatt livet sitt.

Det er ikke lenger bærerne av gammel økologisk visdom som kontrollerer jorda – men Monsantomaskina.

Da dør bonden ved å snu det kjemiske våpenet innover, mot seg sjøl.

Sjølmord?

Menneskeverdenen er hard, og mange tar livet av seg.

Dødsårsakene er mangslungne, hvert sjølmord en roman.

Men når både drivkreftene og populasjonen av døde ikke er tilfeldig sammensatt, men danner et skrikende mønster – er det da fortsatt snakk om sjølmord?

Eller snakker vi om mennesker som har blitt drept?

USA mister flere soldater hjemme etter endt tjeneste enn i krigene ute.

Hver time tar en amerikansk soldat med blodige hender sitt eget liv.

Minner om skitne drap kan være dødelige.

Men det er verre.

Pentagon-statistikken omfatter bare sjøldrap hjemme, soldater som har kommet trygt hjem fra krigen.

Hva med alle sjøldrapa og de skjulte morda under krigens gang? Mens jeg skriver dette er 6 774 amerikanske krigere rapportert døde i de nye krigene i Asia og Afrika. 1 452 av dem ble ikke drept av fienden, de døde av «ikke-krigsrelaterte årsaker». Femten hundre drept i bil- og helikopterkrasj? Umulig. Vietnamkrigen viste at når en aggresjonshær kjører seg fast og råtner fra innsida, internaliserer krigerne hatet mot fienden og begynner å drepe hverandre.

Det er meningstunge dødsfall på hjemmefronten også. Bil i fjellvegg i høy hastighet – trafikkulykke? Soldat voldtatt ute i krigsteateret finni død hjemme etter to flasker whisky – alkoholforgiftning? En hær av amerikanske ex-krigere som har risikert livet i krig, kommer tilbake til et hjemland uten hus, uten arbeid – working class heroes døde og kalde på en benk i parken ved soloppgang.

Snakker vi fortsatt om sjølmord?

Enda verre.

De fleste sjølmordere mislykkes i første forsøk. Ørkenvandrerne vekkes tilbake til livet av dyktige leger og fortvila foreldre, livredda til fortsatt eksistensiell fortvilelse.

Mange av førstegangstaperne prøver igjen.

Og igjen.

Det er en epidemi av sjøldrap på gang ‘her hjemme’, drap like stygge og dehumaniserende som Irak-krigen.

– Jeg kan kunsten å drepe, skreiv Daniel i avskjedsbrevet.

Han vurderte til og med å rigge et nytt 11. september.

– Vi ble drept, forteller Shankar og Daniel.

Hva slags skitten krig hadde de vært inne i?

‘Bunker Buster’ er et dobbelt-prosjektil som er designa for å knuse bomberom. Jeg så det i bruk første gang 12. august 1982

mot et tilfluktsrom i flyktningeleiren Borj el Baranje i Beirut der en familie på tolv palestinere hadde gjemt seg. Den første ladninga

bryter gjennom de armerte betongveggene, den andre ladninga griller innholdet i rommet. Vi så silhuetten av barnet på

fanget svidd inn som et foto-negativ i brannsåra på moras kropp.

Monsantos Krigsmaskin

Vi veit en del om Daniel Somers i Irak. Han jobba i etterretningsnettverket til James Steele, ‘Morderen fra El Salvador’, arkitekten bak Iraks ‘black sites / svarte hull’. Sjøl om Steele er fagmann i forkledning, har også han etterlatt seg noen spor, tilstrekkelig for en dekonstruksjon av uhyret.

Shankar derimot, kunne umulig forstå hva slags monster han hadde møtt. Det finnes mengder av dokumentasjon om genmodifisert såkorns-krig retta mot den sjølstendige småbonden. Men Shankar kunne ikke lese. Og det er krevende å spa opp røttene til Monsantos Krigs-Maskin.

Shankar visste ikke at Monsantos første store treffer var Agent Orange, dioxin-gassen som de amerikanske pilotene brukte for å avskoge Vietnam i et forsøk på finne ‘Ho Chi Minh-veien’ som uten opphold forsynte den anti-amerikanske motstanden i Sør med ammunisjon. Der det før var jungel, fødes i dag den tredje etterkrigs-generasjonen vietnamesere med misdannelser.

Etter dioxin-suksessen i Vietnam har MKMs kommandonettverk vært godt bemanna med krigshissere: CIA direktørene Helms, Turner og Deutch, teppebomberne Scowcroft og Kissinger, general Ashcroft – mannen bak Abu Ghreeb-torturen, og sjølsagt Rumsfeld – føringsoffiser for James Steele.

En annen interessant flora knytta til dette dynamiske rhizomet er Rockefeller klanen, den ‘Grønne Revolusjonens’ fedre på 1960 tallet, nå hovedsponsor for noe de kaller ‘Den Andre Gen-Revolusjonen’.

Rockefeller-stiftelsen har tatt ansvaret for å åpne Afrika for genmodifisert såkorn. Og ‘bunkers-knuseren’ som sikrer god gjennomtrengning er AGRA, Alliansen for Grønn Revolusjon i Afrika, stifta i 2006 med Kofi Annan ved rattet. Bill Gates, informasjonsstrategikeren som nylig åpna bakdørene på Google for CIAs globale informasjonskrig, er co-designer for AGRA-prosjektilet.

Shankar kjente ikke sjølmords-frøets historie.

Og vendte våpenet mot seg sjøl.

Cofer Black forlot CIA i 2005 for å ta over ledelsen av Blackwater/

Academi, verdens største skygge-armé. Se side 121, de siste revisjonene av amerikansk lov har gjort leiemordernes spor usynlige.

Monsanto og kjeveknuserne

Vi kan også bruke ei indirekte tilnærming for å dekonstruere det indiske sjølmordet.

En professor i forskningsmetodikk lærte meg ’overflate-responsmønster-analyse’ for å avdekke utydelige konturer: å smelle squash baller i den ukjente veggen for så å studere mønsteret i returene.

Utgangspunktet i vår studie er at krig er jævlig og nødvendigvis avler motreaksjon.

Hvordan svarer MKM på reaksjon? Hvordan handterer maskina sine motstandere?

MKM har tatt om bord Al Gore og Hillary Clinton, eksperter på internasjonale lover og smutthull. Obamas bidrag var utnevnelsen av Elena Keagan fra Monsanto-lobbyen til leder av Høyesterett. Det avfødte ‘Vern Monsanto Loven’ av 2013 som gir rettslig immunitet for amerikanske produsenter av genmodifisert såkorn.

Studier av proaktive MKM offensiver tar oss til Tyskland der Monsantos sikkerhetssjef møtte Cofer Black for å knekke den europeiske kampanjen mot genmodifisering. Det er en rik flora omkring Mister Black. I 2008, da han leda angrepet på de tyske miljøaktivistene, var han sjef for Blackbird Technologies. Det ligger en lekker Blackbird-trailer på Internett som forsikrer oss om «nøkkelkompetanse i hardware- og software-utvikling, hurtig reaksjon og avanserte kommunikasjonssystem, pålitelige også i fiendtlige scenarier.»

Noe som kan forklare den sofistikerte hackinga av anti-Monsanto-bevegelsen i Europa i 2009.

Graver vi fram røttene til det vitale utskuddet Cofer Black, kommer vi ned til 2001 og jakta på bin Laden. Black var direktør for CIAs Anti-terrorist Senter som leda mannejakta i Afghanistan. To måneder før Twin Tower-hendelsen, i juli 2001, forutså han et angrep av 11. september-type mot USA – men ingen hørte på ham. Black er ikke bare smart, men tøff også. Jakta på bin Laden fikk navnet ‘Kjeveknuser-5’. Like etter 11. september rapporterte Cofer Black til generalstaben omkring Bush: «Når jeg har gjort jobben vil fluene danse på øyeeplene deres.»

Det er matkrisa som har gjort MKM kraftfull. Nå er maskina klar for vannkrigene:

– Vi har vært i en matskvis, men vannkrisa vil nok blir enda mere dramatikk, og den er her snart, sa Monsanto-sjefen allerede i 2008.

Cofer Black sier seg enig. I et intervju med Men’s Journal samme år ble Black spurt, – Hvilke trusler skal vi passe oss for? Han svarte,

– Vi må regne med nye trusler som et resultat av den raske befolkningsveksta på kloden. Det er ganske enkelt ikke nok for alle. Først vil vi se knapphet på energi-ressursene.

Så kommer kampen om livsgrunnlaget – vann, rein luft, og mat. Konkurransen nasjonene i mellom for å sikre sin andel av disse varene kan få bisarre uttrykk.

Vi tilskuere kan vanskelig fatte energiflyten under bakken. Men to ting synes klare:

De djupe krigene er allerede i gang.

Og leiesoldaten vi kjente fra tidligere kriger – den tatoverte kjeveknuseren – har gått ut på dato.

Leiemorderne vi skal se etter, er Cyber ­Space-krigere i blankpussa sko.

 

 

 

Marte Michelet har skrevet en modig bok: Hva visste hjemme­fronten? Holocaust i Norge. Varslene, unnvikelsene, hemmeligholdet, der hun påstår Hjemmefronten svek jødene under 2. verdenskrig. Det kommer frem at ledelsen i Hjemmefronten ikke anså en redningsaksjon av jøder i forbindelse med deportasjonene som viktig å prioritere. Denne påstanden er løftet frem i TV-debatter og avis­spalter og har til dels fått mye motbør.

Av Berit Rusten,
faglitterær forfatter, scenekunstner og feministaktivist
Foto: Gyldedal, «Jude»-merker som jødene ble tvunget til å gå med i Tyskland. Fra samlingen til Jüdisches Museum Berlin.

 

 

Når Marte Michelet skriver om Hjemmefronten, bruker hun det som en samlebetegnelse på alle organiserte, illegale nettverk under den tyske okkupasjonen. Dette er diskutabelt.

Etter å ha arbeidet med kommunistenes motstandshistorie i Trondheim og Trøndelag (Thingstad/Wærdahlgruppene) siden 2011, har jeg etterhvert skjønt hvor viktig det er å ha et kart, for å orientere meg i fortellingene som dukker opp. Et kart med tydelig opptrukne grenser, som gir uttrykk for motsetningen mellom AP, regjeringen og de borgerliges linje i motstandsarbeidet på den ene siden og kommunistenes og andre som hadde vilje til illegal og aktiv kamp mot okkupasjonsmakten på den andre. Bergliot Egge understreker dette i et intervju i 1995 i forbindelse med Bjørn Nilssens TV-serie for NRK om Rinnan, Skyggespill. I råmaterialet, som finnes på Falstad, forteller hun hvordan hun ble trukket inn i motstandsarbeidet. Det var en gruppe som tilhørte AUF i Bogstadveien. Laget het Frihet. Under krigen ble hun kommunist. Hun snakker om motsetninger i Hjemmefronten. Hun snakker om historikere som hun ikke har tillit til. Om historieskriving som er skeiv. Etter å ha lyttet til dette intervjuet, fikk jeg en tydeligere forståelse av et stort materialet som ligger i skyggen og som vil forbli der, om man ikke tar inn det Bergliot Egge snakker om.

Å tegne motstandsarbeidet med en samlebetegnelse, gjør kartet utydelig. Marte Michelet skriver om kvinnene og kommunistenes (NKPs) innsats, relatert til jødenes situasjon og mulighet for flukt og berging, men nettopp fordi hun ikke bruker «kartet», får innsatsen et slags uorganisert og tilfeldig stempel og blir utydeliggjort. Dette er forsåvidt forståelig, da Marte Michelets fokus jo ligger på Hjemmefrontledelsens manglende innsats relatert til jødedeportasjonene. Med det stakk hun fingeren i et vepsebol og i kjølvannet av dette, drukner nesten det aspektet som hun også skriver om og som jeg tenker er vel så viktig i fortellingen. Representasjonen av en annen praksis, i holdninger og innsats, relatert til jødenes skjebne. Det er dette aspektet jeg prøver å vektlegge i denne artikkelen.

Sviket, fortielsen og unntaket

Hjemmefronten sviktet jødene eller de prioriterte ikke å hjelpe jødene, skriver Marte Michelet.

Denne mangel på engasjement kommer også til uttrykk i at de illegale avisene ikke skrev om jødeforfølgelsene. Unntaket var Håndslag, som trykket en lang artikkel om jødeforfølgelsene 10. oktober 1942, nevnte massearrestasjonene 7. november 1942 og 21.november ble det i avisa informert om at det ble foretatt forberedelser til at jødiske kvinner og barn skulle samles i gettoer i Norge. Håndslag ble produsert i Stockholm. Redaktøren var kona til Helge Krog på dette tidspunktet, Eli Krog. Helge Krog er kjent for pamfletten 6. kolonne, som han forfattet fra Stockholm. I pamfletten kritiserer han i sterke ordelag den passive motstandslinjen til Hjemmefronten og regjeringen i London.

Et annet unntak var Friheten, NKPs illegale hovedavis, som i et nummer skrev om jødeforfølgelsene.

Nansenhjelpen og Internasjonal Kvinneliga for Fred og Frihets rolle ovenfor jødene i mellomkrigstiden

I mellomkrigstida ble jødene ikke anerkjent som politiske flyktninger i Norge, og staten var derfor ikke villig til å ta dem imot.

Selv om vi nemlig aldrig så gjerne vil søke å hjelpe disse flyktninger, er vi dog oss selv nærmest. Skulde vi forsømme å ta dette i betraktning vilde det alene føre til at de flyktninger som måtte komme hit, og som formentlig alle er jøder, vilde bli uglesett. En slik situasjon er ingen, og aller minst flyktningene selv, tjent med. Vi har heldigvis ingen jødeproblemer å kjempe med her i landet, således som de har i Tyskland og antakeligvis i nær framtid vil få i Østerrike. Vi bør imidlertid stelle oss slik at vi heller ikke får noget jødeproblem.

Dette sitatet er hentet fra et brev fra Centralpasskontoret til Justisdepartementet i oktober 1934. Om jødiske barn står det i samme brev: «De utgjør det største problemet. Voksne greier seg selv. Eller emigrerer. Men de minste? De vil ligge landet til last, kanskje blir de i Norge for alltid.» 

Selv om de norske myndighetene var negativt innstilt til jøder, klarte Nansenhjelpen å redde mange. Nansenhjelpen ble støttet av kvinner som var aktive i Asylrettens venner, der Mimi Sverdrup Lunden var leder, og Internasjonal Kvinneliga for Fred og Frihet, med Sigrid Helliesen og Ingebjørg Sletten i spissen. Kvinnene reiste selv til Østerrike og Tsjekkoslovakia og hentet jøder og brakte dem trygt til Norge. De skaffet opphold til 200 voksne og 60 barn på flukt fra nazismen. Fra Hitler tok makten til okkupasjonen fikk totalt 400 opphold til Norge.

Nansenhjelpen og det illegale apparatet

Flere av kvinnene i Nansenhjelpen og nettverket rundt ble dratt inn i illegalt arbeid og de fortsatte å hjelpe jødene de hadde fått inn i landet. Forbindelsen til det illegale nettverket var sannsynligvis Ragnar Nordli, som var Nansenshjelpens sekretær da krigen brøt ut og som satt i NKPs illegale ledelse.

Primus motor for å hjelpe jødene via Nansenhjelpen var Tove Filseth, som var ansatt i Nansenhjelpen før krigsutbruddet og som jobbet fulltid i oktober og november 1942 for å få jødene ut av det tyskokkuperte Norge.

Arrestasjon av jødene og de som advarte

Fredag 23. oktober 1942 klokka 21.30 blir polititjenestemenn innkalt. Statspolitisjefen Knut Rød jobber 48 timer i strekk med å forberede aksjonene.

Søndag 25. oktober 1942 ble det sendt telegram til alle landets politikammer om at alle jøder, mannlige, over 15 år, skulle arresteres. De skulle bringes til Kirkeveien 23 i Oslo.

Mandag 26. oktober. 124 politi og tjenestemenn var klare. Klokka var 5.30. Rundt 260 jøder blir arrestert denne dagen i Oslo og plassert i Berg konsentrasjonsleir.

Men halvparten av mennene i Oslo var ikke arrestert. I følge Marte Michelet var dette fordi oberstløytnant Theodor Steltzer, som var transportoffiser for okkupantmakten, hadde slått alarm og forretningsmannen Wolfgang Geldmacher hadde reagert og tatt kontakt. Nansenhjelpen ved Sigrid Helliesen Lund fikk beskjed. Og Lise Børsum var hentet ut av en handlekø, så hun kunne samle sine kontakter for å sette i gang hjelpetiltak. Sånn ble norske jøder advart. Men det var altså ikke fra Hjemmefrontens folk varslene kom!

Kvinner fester grepet

Noen jøder klarte å flykte, men mange kom ikke videre, da fluktrutene som Hjemmefronten disponerte, ble stengt samme dag som massearrestasjonene ble satt i verk.

Jødene strømmet derfor til sykehus og psykiatriske institusjoner. Det gikk rykter om at der kunne de søke tilflukt. 150 jøder lå i dekning på sykehus i Oslo. På Rikshospitalet. Lovisenberg. Gaustad og Ullevål. Ikke Aker, der samarbeidet den administrerende overlegen med Knut Rød om å peke ut jødiske pasienter.

Tidlig i november 1942 tok den 39 år gamle sykepleiersken Bartholine Eufemia Leganger, med kallenavn Effi, grep. Marte Michelet skriver at hun tror Effi leste den lange artikkelen om jødene i Håndslag eller i det minste kjente hun innholdet. Effi hadde vært med i den spanske borgerkrigen på republikkens side. Hun var også med i et illegalt nettverk i Norsk Sykepleierforbund og kjente folk på mange sykehus. Effi hadde tette forbindelser til den kommunistiske motstandsbevegelsen. Hun hadde på 30-tallet vært leder for Sosialistiske Sykepleierers Forening. Hun ble samboer med Arnulf Øverland i 1934 og de bodde sammen da han skrev «Du må ikke sove», der strofen «Du må ikke tåle så inderlig vel, den urett som ikke rammer deg selv», er med. De var gift fra 1940-1945, men dette var et proforma ekteskap.

Banden blir til

Effi etablerte et eget transportopplegg, for å transportere jøder, sammen med Ingebjørg Sletten fra Nansenhjelpen og mange flere, i hovedsak kvinner. De kalt seg Banden. En av dem som var tilknyttet Banden var selv jøde. Sarah Blomberg. Hun hjalp Ingebjørg Sletten å finne navn og adresse på jøder som måtte varsles.

Bandens metode

Effi hadde dekknavnet «søster Eva» og var tekkelig kledd som en middelaldrende prestefrue. Hun dro rundt på sykehusene og organiserte «sykehusoperasjoner». En av hennes nærmeste medarbeider var studenten Sigrid Frøyland.

Etter at pasientene var kommet til ro om kvelden, trillet Effis lege og sykepleierkontakter fram de jøder som på forhånd var avtalt skulle transporteres. Sengene ble plassert i korridoren og bakdøra var ulåst. Ikledd hvite frakker kom Bandens representanter til sykehuset sent på kvelden, tok flyktningene med seg, kledde av dem pasientklærne og så ble de geleidet ut til en ventende drosje.

Sigrid Frøyland sa i et intervju med Ragnar Ulstein etter krigen at Effi hadde mange kontakter blant drosjesjåførene, men at vanskene besto i at de måtte smøres ettertrykkelig.

Harald Johansen Sæle, kommunist, som var involvert i Bandens arbeid, måtte flykte i midten av november. Han rapporterte at NKPs apparat hadde 80–100 jøder i dekning og mente at ettersom drosjene kun tok 3–4 personer om gangen, ville dette ta tid å få alle jødene i sikkerhet. Drosjesjåførene kjørte flyktningene så nær grensa som mulig og så ble de fulgt til fots det siste stykket på ulike skogsruter. Banden hjalp også jødene som lå i skjul hos privatpersoner.

NKPs fluktruter ble brukt

Marte Michelet skriver at det ikke er kartlagt hvilke grenseloser som ble brukt i Bandens arbeid, men at mye tyder på at det i hovedsak var det kommunistiske grenseapparatet som var i sving.

I motsetning til en del andre etablerte eksportsentraler, lukket ikke NKP sitt apparat for jødene. Dette kan ha sammenheng med, slik Marte Michelet skriver, at NKPs eksportsjef var den tyske kommunisten Hans Holm, som var kommet til Norge som flyktning i 1939, gjennom Nansenhjelpen. Hans kone var jøde. Edith Raphael. Hun var involvert i det kommunistiske motstandsapparatet i Oslo. Det var dem Tove Filseth, fra Nansenhjelpen og sentral i Banden, lente seg på da hun jobbet med å få jødene ut. Da hun måtet flykte i midten av november, skriver hun i en rapport at hun hadde mye å gjøre med Hans og Edith og at de var til stor hjelp.

Kvinnene, Effi, Ingebjørg Sletten og Sigrid Helliensen Lund drev fluktarbeidet videre etter at Tove Filseth måtte flykte. De møttes om kvelden i Meltzergt. 3. Dette forteller en annen kvinne som også var med i Banden, Sigrid Lilleba Frøyland i 1978. Sigrid navngir flere kvinner, Markje Kullmann, Edith Østlyngen og to menn, Ottar Grønvik og Einar Fosstvedt. Disse var også en del av Banden.

NKP og Moskvas linje

At det var NKPs nettverk som ga fluktmuligheter for jødene, kan også være fordi det var NKPs linje. Fra mitt arbeid med Thingstad/Wærdahlgruppene (det kommunistiske motstandsnettverket i Trondheim/Trøndelag), finnes flere eksempler på hvordan dette nettverket hjalp jøder over til Sverige.

At å hjelpe jødene var NKPs linje, understrekes også i et innlegg historiker Terje Halvorsen skrev i Klassekampen 15. november 2018.

La oss først slå fast at ingen som kalles «venstresosialistisk» satt i ledende posisjon i hjemmefrontens lederorgan i 1942. Eventuelle unnlatelsessynder derfra ovenfor jødene kan derfor ikke skyldes dem (…) En av frontfigurene, Ørnulf Egge (senere NKP- sentralt sin kontakt til Trøndelag under okkupasjonen, min anmerkning), inngikk under studieopphold i Paris på 1930-tallet et proforma-ekteskap med en jødisk tysk kvinne for å sikre henne innreise til Norge og norsk statsborgerskap. De ble skilt, men Egge organiserte under krigen flukt til Sverige for henne og en annen jødisk kvinne. (…) Både NKP og ungdomsforbundet NKU hadde jødiske medlemmer også i styreverv. (…)

Partiets sterke mann og redaktør av hovedorganet Arbeideren, Henry W. Kristiansen, var gift med en sovjetiskfødt jødinnene. 26. april 1940 begrunnet han i avisa hvorfor partiet tok avstand fra fascismen og nazismen. Ett argument var at disse sto for «jødeforfølgelser og andre eksesser». Tyskerne grep inn og lot restopplaget i avisa beslaglegges.

I juni samme år, under pakten, ga Komintern i Moskva direktiver til NKP. Ett av dem var at partiet skulle «stå opp mot enhver antisemittisk hets» (…)

Ved det tyske angrepet på Sovjetunionen 22. juni 1941 ble ekteparet Kristiansen arrestert. Mirjam («Mira») som hustruen het, var en av de to første jøder som ble gasset ihjel i Auschwitz. Den andre var Helene Strand Johansen, også sovjetiskfødt og gift med en fremtredende NKP-er. Kommunistenes fluktorganisasjon var for øvrig aktiv med å hjelpe jøder over til Sverige og spilte en sentral rolle da barna på det jødiske barnehjemmet i Oslo ble reddet.

Evakulering av barnehjemmet i Holbergs gate – en kvinnebragd med støtte i NKPs illegale nettverk og fluktruter

Barna var kommet til Norge fra Wien i Østerrike i 1938. De var på sommeropphold i Oslo. De kom 15.juni. Bodde først i en feriekoloni i Bærum. I en hytte som ble drevet at den jødiske ungdomsforeningen.

Det var først meningen at de skulle bli til begynnelsen av september. Men. Det ble samlet inn penger slik at barna kunne bli i Norge. Bidragene som strømmet inn kom fra alle kanter av landet. Det at det kom bidrag fra ikke-jøder, viste at kampanjen hadde alles sympati og at det var en forståelse for å skåne barn for lidelser. Det ble fremhevet at barna burde anbringes i Jødisk barnehjem i Oslo. Og i den forbindelse var pengeinnsamlingen viktig. Det var behov for bortimot 8–10 000 kr, og bare i Trondheim lyktes man å få innbetalt 3000 kr.

Barnehjemmet

Den 22.oktober 1938 kunne seksten barn (fire hadde reist hjem) flytte inn i det nye barnehjemmet som ble opprettet for dem. Hjemmet ble drevet av Wienerbarnas venner og bestyrerinnen var Nina Hasvold. Dette var i en leilighet i Industrigaten i Oslo. Etter hvert flyttet barna inn i Holbergsgate 21, en bygård som den jødiske menigheten i Oslo hadde kjøpt. I 1939 henter Nansenhjelpen ut flere barn fra Praha etter nazistenes innmarsj i Tsjekkoslovakia.

Nic og Nina

Det var en mystiske stemmen i telefonen som advarte med ordene: «Ja, det skal være fest i kveld igjen – det er de små pakkene de skal hente denne gangen».

Nic Waal tok kontakt med venninnen Nina Hasvold, senere Nina Hasvold Meyer, som var bestyrerinne ved barnehjemmet for de jødiske barna i Holbergs gate. Nic og Nina hadde kjent hverandre lenge.

Nina Hackel flyktet fra forfølgelse fra St. Petersburg til Tyskland i 1918. Hun tok gymnas og begynte på sosialpedagogisk seminar i Berlin. Her ble hun kjent med Nic Waal fra Oslo som kom til Berlin for å studere og gå i terapi hos den kjente psykologen Wilhelm Reich. Nina ble venn med Nic Waal og hennes mann, forfatteren Sigurd Hoel. Hitlers maktovertagelse gjorde at Nic og Sigurd reiser til Oslo. Nina flyktet etter hvert til Frankrike, men kom i 1936 til Oslo for å studere psykologi. Det betydde imidlertid bare oppholdstillatelse i et halvt år. Fra den sosialistiske organisasjonen Mot Dag kjente Nic den 24 år gamle Bertold Hasvoll. Hun arrangerte et møte mellom Berthold og Nina. I oktober samme år giftet de to seg, med Nic som forlover.

Fluktplanene

Den kryptiske beskjeden om «de små pakkene» betydde at nazistene skulle arrestere jødiske kvinner og barn i Norge for å deportere dem til dødsleirene i Tyskland. Deportasjonen skjedde 26. november 1942. Da ble 532 jøder sendt fra Oslo med skipet MS Donau.

Nina og Nic med flere hadde begynt å planlegge flukt allerede etter 26. oktober, da mange av de jødiske mennene ble arrestert. I Nina Grünfeldts dokumentar sier Nina Hasvold Meyer:

Så forsto vi at det kunne bli farlig også for oss kvinner og barn og vi begynte å planlegge sammen med Nic Waal og de andre i det kommunistiske nettverket. Vi hadde mange gode hjelpere som skaffet penger til oss.

I filmen Ninas barn er det snakk om 10 000 norske kroner, som ble levert til Gudrun på Grorud. Dette skulle brukes til flukten. Det er mye penger!?

Her bør det nevnes at NKPs fluktruter ikke var fullfinansiert fra Stockholmslegasjonen, slik de rutene som var stengt for jøder frem til slutten av november var. Da ble de åpnet for Carl Fredriksens Transport (CFT). CFT har fått mye ære, medaljer og en statue, for å ha bragt så mange over grensa til Sverige. Dette nettverket opererte i en begrenset periode, i hovedsak fra 30. november til 6. desember. Kanskje seks uker tilsammen? 350 jøder forlot Norge med Carl Fredriksens Transport (CFT). Da Hjemmefrontledelsen endelig åpnet sine ruter, tok det altså ikke lang tid å få den gjenlevende jødene over til Sverige. CFT tjente 180 000 på dette. Det tilsvarer 4,1 millioner anno 2018. Profittmotivet i denne operasjonen setter Marte Michelet spørsmålstegn ved.

Nina Hasvold sier i filmen:

Da vi hadde ligget i dekning, ble vi fraktet til Finnskogen av mine venner i det kommunistiske nettverk. Der ble vi møtt av en grenselos. Han skulle følge oss over til Sverige.

I forbindelse med Nina Grünfeldts bok og film, Ninas Barn, sies det at barna ble ledsaget at representanter for Nansenhjelpen og Kvinneligaen for fred og frihet. Dette var nettverk som var involvert i Bandens virksomhet og det er sannsynlig at Bandens nettverk ble brukt også i denne fluktfortellingen. Lise Børsum og mannen nevnes også blant de som hjalp.

Basert på NKPs fluktruter kan det se ut som om nettverket tilknyttet Banden fikk 88 jøder over i uka fra midten av november og siste uka i november fikk de over 38.

Fortellingen om flukten

De 14 barna som sov i sengene var mellom 10 og 13 år. De fikk beskjed om å ta på seg to av alt. To truser, to bukser, to gensere. Skoene måtte de ta i hånda, for i etasjen under bodde ei dame som sympatiserte med nazistene.

Nic Waal var lege og hadde tilgang til bensin og en sykebil. Nede på gaten ble de yngste barna stuet inn i bilen hennes og kjørt til venninnen Gerda Tandberg på Ullern. Der skulle de ligge i dekning. Så dro hun tilbake for å hente de eldste barna. Da de kom opp til Majorstua, holdt tyskerne på å sperre krysset. De forsøkte å stoppe Nic, men hun ga full gass og kjørte over.

Nic Waal og nettverket hadde gjort avtaler med flere motstandsfolk, og sørget for at de fikk betaling. En uke etter flukten fra barnehjemmet skulle det skje. Barna lå i bunnen av drosjen, så de ikke skulle synes, til de kom et godt stykke ut av Oslo. Den natten gjemte de seg i ei tømmerkoie i Elverum fordi de ikke rakk å komme seg over grensa. I løpet av natten blåste det opp til snøstorm, og neste dag lå nysnøen på bakken. De måtte gå i fotsporene til hverandre, så tyskerne ikke skulle oppdage at det hadde gått flere der. Losen hentet dem i titida på formiddagen, og fulgte dem til mannen som skulle ta dem med over grensa til Sverige. Den neste losen fulgte Nina og de 14 jødiske barna helt over grensa. De jødiske barna fra barnehjemmet i Holbergs gate var i sikkerhet. Takket være flere kvinners innsats og med støtte i kommunistenes fluktruter.

Kilder:

Marte Michelet: Hva visste hjemmefronten? Holocaust i Norge: Varslene, unnvikelsene, hemmeligholdet, Gyldendal 2018

Lars Egelands blogg www.nrk.no/ostlandssendingen/jodebarnas-ukjente-redningskvinne-1.8703890

Nina Grünfeldts film Ninas barn; https://tv.nrk.no/program/KMTE30002113/ninas-barn

Terje Halvorsen, «Antisemittisme fra Moskva?», Klassekampen 15/11 2018

https://www.duo.uio.no/bitstream/handle/10852/23307/Kap.x3.pdf?sequence=3

Skyggespill – Norsk dokumentarserie om Henry Rinnan.

https://tv.nrk.no/serie/skyggespill/DSTL76000195/11-01-1996

Steven Bannon, ein av hjernane bak Trumps siger i presidentvalet i USA, og som no prøver å byggja ei paneuropeisk høgrerørsle, har ofte vore sitert på at «politics is downstreams from culture». Politikken fylgjer av kulturen. Gjennom filmane han har produsert, nettstaden Breitbart og andre prosjekt har han prøvd å ta kampen om kulturen.

Foto: Fahrul Azmi
Av Magnus Bernhardsen,
er nordist og tilsett i bokhandel. Han bur i Moss.

Med dei politiske krisane Trump, Brexit og dei gule vestane er diskusjonen om elitane og makta deira kome for fullt. Kultureliten vert i stadig større grad peikt ut som fiende av folket. På venstresida har ein gjerne vore nøgd med å fastslå at det er eigarklassen og arbeidskjøparane som er den eigentlege fienden, og at snakk om «kultureliten» er ei avsporing. I periodar har også ytre venstre markert seg som eit opprør mot elitekultur og kulturelite, men det verkar som lenge sidan no. Kva skal eigentleg «vår» kulturpolitikk vera?

Berre ved å stilla spørsmålet vert eg redd for å skriva meir. Dette er verkeleg utanfor mi komfortsone. Det finst så mange omsyn å ta, så mange definisjonar å undersøkja, så mange teoretikarar ein skulle ha lese fyrst. Og kven skal ein snakka på vegne av?

Eg vil ikkje påstå at eg har tenkt mest og best om desse spørsmåla, men ettersom eg er så lite tilfreds med ordskifta våre om kulturpolitikk og kulturarbeid tek eg likevel sjansen på å skriva denne artikkelen.

Om ein vil vita kva den radikale venstresida meiner om kulturpolitikk, kan ein til dømes lese fylgjande på nettsida til partiet Raudt:

Kultur er et offentlig ansvar. Rødt ønsker et rikt og mangfoldig kulturliv, der ulike kunstarter, stilretninger og kulturer med både profesjonelle utøvere og et bredt folkelig kulturliv blir stimulert. Kultur er en viktig del av livet. Norge er et lite land med et mangfoldig kulturliv. Det er stor økonomisk usikkerhet rundt finansiering av både profesjonelle og amatørers kulturaktiviteter. Rødt ønsker å styrke den offentlige støtten til kulturen. Gjennom offentlig støtte kan man satse på mer kultur, støtte til profesjonelle og amatører og subsidiering av priser. Kunstner- og forfatterorganisasjonenes krav til økt bruk og vederlag må innfris.¹

Det var det. Det står tilvisingar til politikk for bibliotek, målsak og liknande også, men dette er kulturpolitikken slik han vert presentert. «Kultur er et offentlig ansvar». Det lyder som ein parodi på Raudt frå ein høgreorientert satirikar, om noko slikt kunne eksistert. Fyrst og fremst er kultur eit offentleg ansvar, liksom. Men kultur er også ein viktig del av livet, det skal vi ikkje gløyma. Og så vil Raudt ha eit rikt og mangfaldig kulturliv, noko Noreg alt har, i alle fall mangfaldig. Det er nok ikkje så rikt, ettersom det trengst meir pengar frå det offentlege så vi kan få meir kultur. Den beste måten å få meir kultur på er kanskje å innfri kravet frå kunstnarar og forfattarar om auka bruk, som det står.

Meininga mi er ikkje å harselera med nettstaden til Raudt, eller dei som hadde ansvar for å samanfatta arbeidsprogrammet til ein snerten liten snutt. Kulturpolitikken er noko meir utfyllande skildra i arbeidsprogrammet og prinsipprogrammet, og eg kjem attende til det. Likevel, dette tyder jo på at ein ikkje har nokre store idear om kulturpolitikken som ein vil fremja for dei som søkjer kunnskap. Eg trur Raudt kunne fått stort fleirtal på Stortinget for det siterte avsnittet om kultur, men ikkje nett fordi ein hadde vunne fram med nokre nye idear.

Arbeidsprogrammet inneheld fleire konkrete formuleringar, men det er ikkje mogleg å sjå noko revolusjonært eller spesifikt sosialistisk der. Støtte til betre arbeidstilhøve for kulturarbeidarar og kunstnarar, støtte til bibliotek, støtte til bokavtalen og så vidare. Det er eit program for meir kvantitet i kulturen, og seier lite om kva som skal vera innhaldet i kulturen. Den mest programmatiske formuleringa er kanskje denne:

Arbeide for eit ambisiøst, mangfaldig og utovervend kulturliv som markerer Noreg som ein kulturnasjon nasjonalt og internasjonalt^.2

Kvifor skal det vera viktig for Raudt at Noreg markerer seg som ein kulturnasjon internasjonalt? Og nasjonalt er det vel endå meir overflødig?

I prinsipprogrammet er det ei langt betre formulering om kultur:

Då arbeidarklassen var på offensiven, og klassemedvitet var høgt, hjelpte arbeidarkulturen fram ei solidarisk haldning og klasseidentitet. I dag er denne kulturen kraftig svekka. Det er strategisk viktig å bruke arbeidarrørsla sine erfaringar på dette området, og utvikle ein arbeidarkultur for vår tid som ei sjølvstendig og mangfaldig kulturell kraft.³

Her er utviklinga av ein del arbeidarkultur strategisk viktig for å koma på offensiven for arbeidarklassen, og vinna tilbake klassemedvit, solidaritet og klasseidentitet.

No kan ein sjølvsagt og heilt korrekt innvenda at i arbeidsprogrammet bør ein setja opp politikken for partiet i det daglege arbeidet innanfor og utanfor folkevalde organ, medan prinsipprogrammet skal trekkja opp dei lengre linene. Likevel har ein altså skrive at det er viktig å markera Noreg som ein kulturnasjon internasjonalt i arbeidsprogrammet. Kunne ein ikkje ha skrive noko om korleis ein skal nå det strategisk viktige målet om å utvikla og styrkja arbeidarkulturen?

I det alternative statsbudsjettsframlegget til Raudt kjem det eit anna viktig poeng:

Kulturpolitikk overlatt til markedet vil kun skape den kunsten som de med mest penger vil ønske å løfte fram. Og det vil bare være folk med solid økonomi som kan ta seg råd til å være kunstner. Fordi kunst og kultur trengs for å fortolke, kritisere og utvide verdensbildet vårt er det et demokratisk poeng at markedet ikke skal rå.⁴

I arbeidsprogrammet er det formulert litt ulikt, der legg ein vekt på at det er kulturformene utan kommersielt potensial som skal gjerast synlege, ettersom kommersialiseringa svekkjer dei.

Raudt meiner at kommersialisering av kultur bidrar til å svekke dei kulturformene som ikkje har det største publikummet. Kulturformer utan kommersielt potensial, må gjerast synlege mellom anna ved langt meir støtte frå Norsk Kulturråd til kulturuttrykk knytt til minoritetar, ungdom og andre grupper.⁵

Men budsjettframlegget inneheld også det at kunst og kultur trengst for å fortolka, kritisera og utvida verdsbiletet vårt – det er ikkje berre kvantiteten ikkje-kommersielle kulturuttrykk som er viktig, men også kvalitetar ved dei.

Kulturminister Trine Skei Grande la 23. november i fjor fram ei ny kulturmelding, Kulturens kraft – Kulturpolitikk for framtida. Her kan vi i opningsavsnittet lesa at

Kunst og kultur er ytringar med samfunnsbyggjande kraft, og kulturpolitikken skal byggje på ytringsfridom og toleranse. […] Noreg står framfor ei stor økonomisk omstilling som vil krevje nytenking på mange felt, både i privat og offentleg sektor. Kreativitet er ein drivar for innovasjon og kan medverke til å styrkje den internasjonale konkurransekrafta vår. Kulturpolitikken skal vere med på å fremje læring og skaparkraft.⁶

Her vil eg spørja om det ikkje også er slik at det finst, og bør finnast, kunst og kultur som ikkje har samfunnsbyggjande kraft. Vonleg strekk ytringsfridomen og toleransen seg også til slikt. Målsetnaden om at kunsten skal styrkja norsk økonomisk tevlingsevne kjem att fleire gonger i teksten, til dømes slik:

Ein godt innretta kunstnarpolitikk er ei investering i nyskapinga som er nødvending for at vi skal etablere nye jobbar og finne nye løysingar framover.

eller slik:

Noreg har talent, innhald og produksjonar som held eit høgt internasjonalt nivå. Men samanlikna med dei nordiske nabolanda våre har vi framleis eit potensial for å utnytte dette meir til inntektsgivande verksemd.

Så kan ein tenkja seg at kritikken frå venstre må vera at den opprørske, kritiske, antikapitalistiske kunsten må få offentleg støtte, slik at den overlever mot den kommersielle kulturindustrien. Den reine kunsten, den som ikkje ser til innteningspotensial eller bryr seg om å fremja jobbskaping og moderne løysingar, den er det vel vi må syta for. Men er det verkeleg slik at det kritisk kunst som bed oss fortolka verda på nytt ikkje får støtte frå marknaden og dei med mest pengar?

Klassekampens kunstkritikar Tommy Olsson oppsummerte kunståret 2018 med å skriva om Banksys sjølvdestruerande måleri og ­«analpluggnomen» som vart plassert i ei rundkøyring i Gamlebyen i Oslo. Båe døme på kritisk kunst som skal hjelpa oss å fortolka verda på ein ny måte, men som vart kjende fordi nokon betalte millionar for måleriet til Banksy før det byrja å makulera seg sjølv – og auka i verdi, og fordi Christian Ringnes kan betala seg fram for å få plass til verka han eig i Oslo. Julenissen med ein rompedildo vart presentert av ein Johan Andresen som i fylgje Dagbladet framsto pønka fordi han kalte forsamlinga som var møtt fram «motherfuckers».

Samtidig prøvde jeg fortvilt å slå vekk en paranoid tanke: Muligheten for at Paul McCarthys «Santa» var blitt kjøpt inn på pur faen. At den var kjøpt for å provosere frem kvalme og harme hos dem som er profesjonelt pripne og morsomme når de blir opprørt. Og at beistet så ble plassert midt i veien for å irritere livskiten ut av dem som tar denne veien når de kjører bil til jobben hver morgen. En saftig rød langfinger til alle som tror de er noe fordi de jobber, og derfor ser ned på de utstøtte sjeler som bare eier usannsynlig masse greier og har ubegrensede midler. Motherfuckers! Føkk janteloven! […] Det er altså, nesten uten unntak, et særdeles dårlig tegn når representanter for stat og kapital – de som besitter reell makt, tilegner seg antikapitalistiske strategier. Ikke primært fordi manglende kjennskap til de opprinnelige referansene kortslutter potensialet for noe annet enn posering, men fordi konsekvensen av en herskerklasse som dyrker ungdommens aggresjon historisk sett indikerer, vel, den snare etableringen av et diktatur. Makt i sin aller reneste form.⁷

Eg tykkjer Olsson har mykje rett her, og dette er jo ikkje ein trend i vår lokale andedam. Den danske kunsthistorikaren Mikkel Bolt Rasmussen skriv om samtidskunst i boka After the Great Refusal: Essays on Contemporary Art, Its Contradictions and Difficulties. Der peiker han på at

Den relative autonomien som kunst og akademia har hatt dei siste 200 åra er under eit valdsamt press, både innanfrå og utanfrå. Innanfrå pressar løftet om lukke kunsten til avantgardistiske overskridingar eller revolusjonær deltaking i dei pågåande kampane mot makt og kapital. Utanfrå trugar kulturindustrien med å snu kunsten opp-ned som ein utvida deltakande opplevingsøkonomi. Når det kjem til akaemia er omdanninga av utdanning, forsking og kunnskap til varer nesten fullført. […] Etter at Berlin-muren fall, og serleg sidan slutten av 1990-talet, har kunstmarknaden ikkje berre gått mot å få hegemoni i samtidskunsten, men samtidskunsten har også vorte del av ein utvida opplevingsøkonomi, der kunsten har blanda seg saman med kulturturisme, popkultur og gentrifisering. Eksplosjonen i talet på biennalar og reisinga av det eine museumet meir spektakulært enn det andre er dei mest synlege uttrykka på denne utviklinga. […] Samtidskunst er ikkje lenger berre ei forskings- og utviklingsavdeling i avansert kapitalisme. Det er i staden for vorte ein altomfattande opplevingsøkonomi på nivå med reklame, mote, musikk, TV og spel.8

Samtidskunsten, det ein gjerne ser for seg som kunsten med minst kommersielt potensial, med størst rom for kritikk og ny fortolking, den har berre vorte ein del av ei opplevingsøkonomi, hevdar Rasmussen. Den revolusjonære, eller kritiske, eller antikapitalistiske, kunsten vert teke inn i galleria og institusjonane, og kjøpt av verdas rikaste. Det sjølvstendige og uavhengige i kunsten er med på å gjera kunsten verdifull, det er eigentleg det som gjer objekta til kunst og til noko ein kan investera i.

Spørsmålet venstresida står andsynes er eigentleg kva vi vil med ein kulturpolitikk. Er det berre å auka løyvingane? Bør kulturpolitikk ha målsetjingar om å styrkja Noregs økonomiske tevlingsevne eller marknadsføringa av Noreg i utlandet? Er det likegyldig kva kultur som får støtte, så lenge kulturlivet er mangfaldig og rikt?

Eg tykkjer dette er vanskelege spørsmål, og det enklaste er kanskje å berre ynskja seg meir pengar til bibliotek, kunstnarstipend og meir pengar til friviljug kulturarbeid. Eg skulle likevel vona at målsetnaden om å skapa ei ny arbeidarkultur fekk meir merksemd. Kva vil det seia å attreisa arbeidarkulturen? I den flotte antologien Alt skal bli forandra. Snart – 100 norske dikt om fellesskap og kamp har Anne-­Marit Godal og Leif Høghaug samla 100 arbeidardikt i vid tyding. Dei avsluttar etterordet slik: «Dette er sanninga om nederlaget. Thranittarrørsla tapte, dei franske kommunardane tapte – men i tapet finst kimen til den komande revolusjonen. Sanninga om nederlaget er sanninga om ein kunst: kunsten å snu nederlag til siger.» ⁹

Eg er i utgangspunktet heilt samd. Og vi har stort sett nederlag å læra av. Likevel, det å læra av fortida og tidlegare nederlag er ikkje akkurat utan risiko. Nostalgi og romantisering er ikkje ukjent på venstresida, der ein kan oppleva at spørsmål om historiske vegval i soga til arbeidarrørsla/sosialismen/kommunismen kløyvar oss opp til stadig mindre grupper. Det finst knapt eit standpunkt som ikkje er representert blant nokon på venstresida. Og då må eg nesten telja med folk som Mikkel Bolt Rasmussen, som helst vil avskaffa heile venstresida.

Motstandarane våre, fiendane våre meiner dei er i ein kulturkrig. Utan at vi finn ut av kva vi faktisk vil med kulturpolitikk, med kunst, med dei fellesskapa vi ynskjer å byggja er eg redd vi vert ståande med vått krut.

Sluttnoter

1. Raudt. (u.d.). Raudt. Henta 9. januar, 2019 frå Kultur: https://rødt.no/kultur

2. Raudt. ([2016]). Raudt sitt arbeidsprogram 2017-2021. [Oslo]: Raudt, s. 85

3. Raudt. (2014). Raudts prinsipprogram. Oslo: Raudt, s. 30.

4. Raudt. (2018). Fordi det er mulig – alternativt statsbudjett 2019. [Oslo]: Raudt, s. 33.

5. Raudt. ([2016]). Raudt sitt arbeidsprogram 2017-2021. [Oslo]: Raudt, s. 84.

6. Kulturdepartementet. (2018). Kulturens kraft – Kulturpolitikk for framtida (Meld. St. 8 2018-2019). Oslo: Det kongelege kulturdepartement.

7. Olsson, T. (2019, januar 8.). Å vanne det ut en gang til. Klassekampen.

8. Rasmussen, M. B. (2018). After the Great Refusal: Essays on Contemporary Art, Its Contradictions and Difficulties. Winchester: Zero Books.

9. Godal, A. M., & Høghaug, L. (Red.). (2018). Alt skal bli forandra. Snart – 100 norske dikt om fellesskap og kamp. Oslo: Res Publica, s. 249.

 

Få saker vekker større engasjement og følelser enn skolestruktur og lokalsjukehus. Sjøl i Oslo er det opphetede ordskifter om framtida til Ullevål sjukehus, til tross for at tjenestene eventuelt skal flyttes knappe to kilometer. Da er det kanskje ikke så rart at lokalisering av sjukehus i områder av landet med betydelige avstander og værutfordringer, kan få partene til å bruke svært sterke ord om hverandre. På Helgeland – helt midt i Norge – foregår det nå en interessant og spennende prosess om hvorvidt tre mindre lokalsjukehus skal samles til et stort. Hva kan sosialister lære av lokaliseringsdebatten på Helgeland for å hindre at det beste blir det godes fiende?

Av Margit Steinholt,
jobber som lege og er spesialist i fødselshjelp og kvinnesjukdommer. Kommunestyrerepresentant for Rødt i Alstahaug kommune.

Jeg er gynekolog, legespesialist i kvinnesjukdommer og fødselshjelp, og har jobbet i Nord-Norge siden 1986. Det meste av tida har jeg vært på Helgeland, men også på sykehusene i Bodø og Tromsø. Helgeland strekker seg fra grensa mot Trøndelag i sør og til Saltfjellet i nord. Træna ligger 33 nautiske mil vest i havet. I øst ligger Børgefjell og Hattfjelldal som grenser mot Sverige. Befolkninga er omtrent 78 000, og av disse bor omlag 50 000 personer i byene Brønnøysund, Sandnessjøen, Mosjøen og Mo i Rana. Resten lever på øyer som Vega og Løkta, i fjordarmer som Sjona og dalfører som Plurdalen og Varnträsk.

For 20 år sia var det tre relativt likeverdige lokalsykehus på Helgeland, i Sandnessjøen, Mosjøen og Mo i Rana. Etter foretaksreformen i 2001 har sykehuset i Mosjøen sakte, men sikkert, mistet de fleste akuttfunksjonene, inkludert kirurgi og fødetilbudet. Det er fødeavdelinger i Sandnessjøen og Mo i Rana med ca. 300 fødsler per år hvert sted. I tillegg er det ei lita jordmorstyrt fødestue i Brønnøysund. Der blir det født 30 -40 barn i året. I samme tidsrom har veiene på Helgeland gjennomgått ei voldsom oppgradering. Det er bygd to store tunneler gjennom Korgfjellet og Toven. Dette har redusert kjøretida, og ikke minst risikoen ved å kjøre på smale veier vinterstid, mellom triangelet Sandnessjøen – Mosjøen – Mo i Rana betydelig. Det er derfor ikke unaturlig at bedre kommunikasjon blir et argument for å samle tjenester.

Medisinsk utvikling

Den medisinske utviklinga har vært formidabel siden jeg begynte som turnuslege i Sandnessjøen i 1986. Hjerteinfarkt behandles med «plumbo» allerede i ambulansen før pasienten flys til UNN i Tromsø for å få staket opp blodårene i hjertet. For 30 år siden kunne vi bare gi smertelindring og nitroglyserin for deretter vente og se om pasienten overlevde. Dersom hen sto det over, var det som regel med stor hjertesvikt fordi deler av pumpemuskelen var skadet for alltid.

Et annet gjennombrudd er behandling av magesår. Som ung lege var jeg med på heltemodige operasjoner der deler av magesekken ble tatt bort. Pasienten ble ofte bedre etter inngrepet, men måtte leve resten av livet på diett og med fysiske bivirkninger. Nå veit vi at det er en bakterie som gir magesår, og pasienten behandles effektivt og godt med en antibiotikakur. Det er heldigvis ikke lenger behov for store og risikable operasjoner.

Svangerskapsavbrudd har på 15 år forandret seg fra å være et kirurgisk inngrep med narkose og utskrapning til at 95 % av abortene skjer ved at den gravide tar tabletter som får kroppen til å støte ut graviditetsproduktet. Kvinnene slipper innleggelse på sjukehus, og mange velger å gjennomføre aborten heime. Dette er et utrolig framskritt som har redusert risikoen for alvorlige komplikasjoner betydelig. Ikke minst er kvinnene sjøl svært fornøyde.

Det er ikke bare magesår, hjerteinfarkt og aborter som har fått ny og bedre behandling. Mulighetene for å stille tidligere diagnoser gjør at dødeligheten har gått ned for mange kreftsjukdommer. I tillegg får flere eldre tilbud om avansert behandling der en tidligere hadde strenge aldersgrenser. Dette har medført at det medisinske behandlingstilbudet også er blitt mer spesialisert. For 30 år siden kunne en kirurg gjøre både hoftenagling, tarmoperasjoner og keisersnitt. Nå er jobben fordelt på tre forskjellige spesialister; ortopeden, tarmkirurgen og gynekologen. Antall leger og spesial­sykepleiere for å ta seg av den samme pasientbefolkninga har derfor økt betydelig. I tillegg har nasjonale helsemyndigheter laget retningslinjer for hvilke faggrupper som skal være på vakt til enhver tid, samt hvor ofte blant annet leger kan gå døgnvakter. Dette øker også behovet for personellressurser. I dag anbefales det at det skal være to jordmødre tilstede på en vanlig fødsel. For 20 år siden var det tilstrekkelig med en jordmor og en barnepleier. I mitt fag felt, fødselshjelp, er jeg sikker på at fødekvinnene er glade for at det ikke er en lege som opererer hofter som blir tilkalt dersom noe haster på fødestua! All ære til de «gamle» kirurgene som kunne alt, men det er ingen tvil om at spesialiseringa i medisinen kommer pasientene til gode.

Et siste eksempel er kreftbehandling. Nå er de fleste planlagte kreftoperasjoner ­samlet på universitetsklinikkene. Det gir bedre overlevelse og mer likeverdig behandling av alvorlig sjuke pasienter. Oppfølging og celle­giftkurer kan derimot gjerne skje på lokalsjukehuset. Da kan pasienten slippe lange reiser, og være nærmest mulig heime i ei krevende rekonvalesenttid.

Kvinnehelse

De siste tiårene har det skjedd ei betydelig sentralisering av fødsler i Norge. I 1979 var det 95 fødeinstitusjoner i Norge. I 2018 var tallet 45. Samtidig har antall barn som dør innen i løpet av første leveuke (inkludert dødfødte) gått ned fra 4,9 /1000 fødte til 1,3/ 1000 fødte. Det er altså ikke blitt farligere å føde i Norge sjøl om doktorgraden til Hilde Engjom viser at risikoen for transportfødsler har økt med lengre reisevei til fødestue/avdeling.

Parallelt med sentralisering av fødsler går fruktbarheten i Norge ned. I 2017 var antall barn per kvinne i fruktbar alder 1,62. For at befolkning skal opprettholdes bør antall barn per kvinne være 2,1. Fortsetter utviklinga med lave fødselstall, vil antall døde overstige antall fødte. Befolkninga vil dermed gå ned dersom ikke innvandring øker betydelig. Med dagens Storting er det neppe et realistisk scenario.

Kvinnehelse har tradisjonelt vært sett i sammenheng med reproduksjon, ivaretakelse av kvinner i forbindelse med svangerskap og fødsel. Helsetjenester rettet mot unge kvinner retter seg hovedsak mot uønska svangerskap og forebygging av kjønnssjukdommer. Staten dekker for eksempel utgifter til prevensjon for aldersgruppa 16 -21 år.

Kvinner lever imidlertid mesteparten av sine liv uten å være gravide eller å skulle føde, men i diskusjoner om nærhet til behandling er det som oftest de dramatiske fødselshistoriene som får søkelys og oppmerksomhet. Sjelden eller aldri skrives det artikler og facebookoppslag om kvinner med blæreframfall, urinlekkasje eller eggstokkreft. I tillegg rammes kvinner av de samme sjukdommene som menn, dvs. lungekreft, hjerteinfarkt, diabetes, høgt blodtrykk og psykiske lidelser. Akutt psykiatri er helsevesenets stebarn som dessverre får liten eller ingen oppmerksomhet.

Helgeland 2025

De tre lokalsjukehusene i Mosjøen, Sandnessjøen og Mo i Rana er organisert i foretaket Helgelandssykehuset HF. Styret i Helse Nord startet i 2013 en prosess for å planlegge framtidas spesialisthelsetjeneste på Helgeland, og prosjektet har fått navnet Helgelandssykehuset 2025. I likhet med sjukehusdiskusjoner ellers i landet, vekker dette et enormt engasjement lokalt.

Det er imidlertid interessant at svært man­ge­, inkludert fagfolk og lokalbefolkning, mener at dersom spesialisthelsetjenesten skal være bærekraftig i tiår framover, må ressursene samles i et felles sjukehus – ikke spredt rundt på tre mindre som i dag. Dette er jeg helt enig i. Alternativet er en gradvis nedbygging der vi kan ende opp med Bodø eller Namsos som nærmeste fullverdige sjukehus. Jeg er ikke i tvil om at det er lettere å rekruttere jordmødre til ei fødeavdeling med 700 fødsler i året enn til ei avdeling med 300. Ei større fødeavdeling gir rom for å ansette flere gynekologer som dermed kan gi et bedre tilbud til kvinner som har sjukdommer som ikke gjelder svangerskap eller fødsel. Ei større fødeavdeling vil gi grunnlag for at Helgeland kan ha si egen barneavdeling med barneleger i døgnvakt. Det vil gjøre fødslene enda tryggere, og sjuke nyfødte trenger ikke å bli sendt i helikopter til Bodø når noe haster.

I tillegg vil et stort felles sjukehus gi Helgeland muligheten til å bygge ut et sengebasert psykiatritilbud samlokalisert med den øvrige spesialisthelsetjenesten. I dag må psykotiske pasienter sendes med politieskorte i 6–7 timer i bil for å komme til Bodø. Det er uverdig og uholdbart for de mest sårbare av alle pasienter, men deres stemme høres sjelden i opphetede sjukehusdiskusjoner.

Uenigheten på Helgeland står i all hovedsak rundt lokalisering: Skal sjukehuset ligge i den største byen Mo i Rana, siden stedet i utgangspunktet har god infrastruktur, eller skal sjukehuset legges noenlunde på midten av Helgeland for å være mest mulig tilgjengelig for alle som bor i regionen? Diskusjonen går høgt både i lokalaviser og sosiale medier, og skillelinjene følger i all hovedsak geografien: De som bor på Mo mener det er åpenbart at sjukehuset skal bygges der, mens befolkninga sør for Korgfjellet mener Mo i Rana ligger for perifert i forhold til resten av Helgeland. De om lag 15 000 personene som bor på Sør-Helgeland og øyene utafor Sandnessjøen vil, om Mo i Rana blir valgt, få landets lengste reisevei til sjukehus.

Pasienten i sentrum

Helsetjenesten er til for pasientene, og i lokaliseringsdiskusjoner må tilgjengelighet og kvalitet for sjuke og skrøpelige være hovedsak. Det hjelper lite med kvalitet dersom sjukehuset ligger for langt unna. Likedan er nærhet ingen garanti for kvalitet dersom fagmiljøene er for små eller ikke eksisterende.

Som sosialister har vi et spesielt ansvar for å se en sak fra flere sider, ikke minst er vi skolert i å se samfunnsmessige og økonomiske sammenhenger. Vi skal tale de svakeste sin sak, og i helsespørsmål er det pasienter og pårørende som trenger vår solidaritet. Jo, det er viktig med arbeidsplasser i kommunen, men sjukehusutbygging er ikke det samme som byutvikling. Sjukehus er en del av den infrastrukturen som skal legge til rette for at folk kan bo, arbeide og leve også utafor de store bysentrene. Tilgjengelighet er også et klassespørsmål. Velstående mennesker finner alltids en utvei siden det er fritt sjukehusvalg for mange tilstander. For ungdom, innvandrere og andre med dårlig råd, kan det bety allverden at ungen din får behandling på et robust lokalsjukehus i relativ nærhet til heimen din, i stedet for at du må på en kronglete flyreise.

Ressursfordeling

Som sosialister må vi ta inn over oss at Norge (som Europa forøvrig) vil komme til å mangle arbeidskraft i tiåra som kommer. Derfor må personellressursene i helsevesenet fordeles der de gjør mest nytte for seg. 90 prosent av alle akutte sjukdommer håndteres av primærhelsetjenesten, og slik det ser ut nå, er det nettopp kommunene som kommer til å mangle flest sykepleiere, jordmødre, helsefagarbeidere og leger. Kapasiteten i spesialisthelsetjenestene må planlegges og dimensjoneres slik at de ikke stjeler ressurser fra kommunene. Ingen er tjent med at pasienter blir overbehandlet.

Som sosialister må vi være i stand til å diskutere hvilke samfunnsmessige investeringer som gir best og mest helse. Skolemat og trygge gangstier vil kunne forebygge overvekt, høgt blodtrykk og diabetes hos barn og unge. Det vil gi flere gode leveår for individet, men også spare samfunnet for utgifter til medisiner og behandling når barnet er blitt 60 år. Dette er ikke rakettforskning, men svært vanskelig å argumentere for siden helsegevinstene tas ut mange år seinere. Skolemat er ikke sexy – blålysmedisin er det. Dessuten er det kommunene som har ansvaret for forebyggende tiltak som gangveier og skolemat, og alle veit at kommuneøkonomien dessverre er skral mange steder. Det er kanskje på tide å diskutere ett felles forvaltningsnivå for all helsetjeneste i Norge?

Det store bildet

Det er få saker som vekker så mye følelser og engasjement som skole og sjukehus. Helgeland er et eksempel på hvor krevende debatten kan bli når det gjelder lokalisering og verdivalg, men også hvor framtidsretta en slik debatt kan være når lokalbefolkning, fagfolk og politikere diskuterer sammen.

Som lege, tillitsvalgt og lokalpolitiker har jeg deltatt i og observert mange slike diskusjoner. Det mest sørgelige er når debattanter går i skyttergravene og blir der – også lenge etter at avgjørelser er tatt.

Norge har en av verdens beste helsetjenester. Den er godt demokratisk fordelt på ei av verdens friskeste befolkning. Og som vi ser førte ikke sentraliseringa av fødesteder til økt dødelighet; snarere tvert imot. For kvinner generelt er helsetilbudet blitt mye bedre enn det var på 1970 og 1980-tallet. Det er uomtvistelig for kort liggetid på landets barselavdelingene, men reduksjonen skyldes krav til innsparinger på driften, ikke sjukehusstrukturen i seg sjøl.

Spesialisthelsetjenesten er en del av det store puslespillet som skal gi folk mest mulig trygghet i livene uansett hvor de bor eller hvilket samfunnssjikt de tilhører. Håpet mitt er at vi som sosialister bruker skoleringa vår og evner å se det store bildet – også når det river i «lokalmuskelen». Det er ikke lett, men øvelse gjør mester!

Sluttnoter:

1. Engjom, H: «Reiseavstand og fødselsstad påverkar utkome for mor og barn» Ph.d UiB 2018

2. Statistisk sentralbyrå: www.ssb.no/statbank/table/07401/

3. Helgeland 2025 https://helgelandssykehuset.no/seksjon/Helgelandssykehuset2025/Sider/Helgelandssykehuset-2025.aspx

 

Bankene forteller deg at det haster med å starte med pensjons­sparinga, det er aldri for tidlig å tenke på pensjon. Politikerne snakker om at vi lever lenger og må jobbe lenger. Beskjeden er til deg: Du må ta ansvar. Du må jobbe hardt og lenge. Du må spare mye og ta ansvar for deg sjøl. Dagens Næringsliv har en annen melding ­– de etterlyser et pensjonsopprør.

Foto: Gudmund Dalsbø
Av Jorunn Folkvord,
sitter i Rødts faglige utvalg. Hun er tillitsvalgt i Utdanningsforbundet og sitter i styret til Forsvar offentlig pensjon.

Det er ikke rart at mange blir stående forvirra igjen mellom bankenes sparereklamer og lure på hva det hele handler om. Denne artikkelen tar for seg noen av de vanligste pensjonsbudskapene du finner i massemediene, og forklarer hva som er hva.

Lever vi lengre enn før?

Et kjapt søk med en selvvalgt søkemotor på internettet viser at «vi lever lenger enn før» gir treff på en romslig mengde nettsteder, fra avisa Nordlys, tenketanken Minerva og forskning.no, til Klassekampen, Vi over 60 og Universitetet i Bergen. At den gjennomsnittlige levealderen øker får vi også bekreftet av offentlig statistikk, alt fra Statistisk Sentralbyrå¹ til Verdens Helseorganisasjon² gir entydige positive svar.

Det neste spørsmålet er selvfølgelig: Hvem er «vi»? Det er lett å tenke seg at «vi» inkluderer alle, men gjennomsnittsverdier betyr også at noen er over og noen er under midten. Det er absolutt ikke likt for alle.

Manifest analyse gir oss tall som rett og slett er ganske triste – for noen av oss³. Tallene viser helt klart at noen grupper er langt mer «vi» enn andre grupper når det gjelder økning i levealder. Blant kvinnene er markedsanalytikere (+3 år) og ingeniører (+2,5 år) mest «vi». De som er litt mindre «vi» er omsorgsarbeidere (+0,4 år) og renholdere (+ 0,2 år). Servicepersonell i hotell og restaurant er ikke «vi» i det hele tatt – de lever kortere enn før.

Blant mennene er advokater, jurister og dommere mest «vi» (+ 1,9 år), yrkessjåførene er blant de som er minst «vi» (+ 0,5 år). Mannlige renholdere er absolutt ikke «vi», de lever 0,4 år kortere enn før. Tallene viser endring fra perioden 2004-08 til 2009-2013.

Det er ingen overraskelse at arbeidsfolk med tunge fysiske yrker lever kortere enn akademikere med heve-og-senke-pulter, treningsrom og kaffemaskin på jobben. Dette er godt kjent og dokumentert. Men det er viktig at vi minner oss sjøl om dette ofte, for det er nettopp økningen i gjennomsnittlig levealder som er den viktigste begrunnelsen for endring i folketrygden.

Det du må vite for å forstå dette med pensjon, er at den som ikke klarer å øke lengden på sin egen yrkesaktive alder i tråd med den gjennomsnittlig økninga i levealder vil få mye lavere pensjon enn tidligere. Pensjonsreformen er navnet på endringene i folketrygden, og det er en sparereform. Vi som betaler innsparinga er alle vi som ikke klarer jobbe lenge nok – og vi er faktisk flesteparten. De av oss som har de aller tyngste jobbene, er ikke bare de som dør først, det er også de som tjener minst. De som er friskest og klarer å jobbe lenger enn snittet, belønnes med ekstra høye pensjoner – som om ikke god helse og et langt yrkesliv ikke er belønning nok i utgangspunktet.

Jobber vi ikke lenge nok?

Det at mange av oss lever lenger enn før hadde tydeligvis ikke vært et problem hvis vi bare hadde passet på å jobbe lenge nok. Lenge nok etter pensjonsreformens logikk, betyr at dagens 50-åringer må jobbe til de er minst 69 år for å få samme pensjon folk tidligere fikk ved 67 år.

For å få folk til å bli med på denne argumentasjonen må de som har bestemt dette først overbevise oss om at vi blir pensjonister tidligere enn vi burde, og at det er enkelt å velge og fortsette i jobben utover pensjonsalderen. Vi skal overbevises om at vi ikke er modne for pensjonering ved 67 år, at det nærmest er naturstridig å «gi seg» så tidlig.

Da pensjonsreformen ble vedtatt i 2005 ble det sagt igjen og igjen at det ikke ville være mulig å fortsette med pensjonering ved 67 år, alle måtte jobbe lenger. I 2005 var det bare to land i Vest-Europa som hadde en pensjonsalder på 67 år⁴. Bare to! Norge og Island. De aller fleste andre land hadde 65 år som pensjonsalder! Det var forventet at folk jobbet kortere enn hva vi gjorde i Norge.

I årene som har gått siden 2005 har pensjonsalderen blitt hevet eller foreslått hevet til 67 år i mange av disse landene. Dette har ført til massive protester mange steder, men endringene har stort sett blitt presset gjennom. Hvorfor har det ikke vært massive protester mot pensjonsreformen i Norge? Det er en spennende historie, men den får dessverre ikke plass i denne artikkelen.

Alle kan ikke velge å jobbe lenger

Poenget er at dette ikke handler om hva som er eller var pensjonsalderen, ei heller handler det om hvor vi lenge vi jobber – det handler om å bygge opp en argumentasjon som rettferdiggjør store kutt i pensjonene. Det snedige er at i den nye folketrygden ser det ut som om du selv velger å få lavere pensjon, for hvis du går av ved pensjonsalderen og straffes med lavere pensjon er det ditt eget valg – ingen tvinger deg.

Pensjonsreformen har utradert problemer som kroniske sykdommer, utslitte ledd, dårlige rygger og alvorlige ulykker – det klare budskapet er at det bare er å velge å fortsette å jobbe. Hvis vi ser på tallene for når det er vanlig å forlate arbeidslivet i Norge ser vi en helt annen historie.

I 2005, da budskapet var at vi ikke kunne slutte å jobbe ved 67 år, var gjennomsnittlig avgang fra arbeidslivet 63,1 år⁵. I en FAFO-rapport fra 2017⁶ finner vi forventet pensjoneringsalder for ulike yrkesgrupper i kommunesektoren i Norge, forutsatt at man fortsatt er i jobb ved fylte 50 år. Hjelpepleiere og renholdere ligger på 59,9 år, barnehagelærere ligger på 59 år, fagarbeidere og transportarbeidere ligger på 60,2 år.

I alle disse gruppene er gjennomsnittlig avgangsalder under 62 år, det betyr at de gjennomsnittlig går av med uførepensjon. Jobben de har hatt har slitt dem ut. Hvordan skal disse menneskene klare å jobbe lenger? Hvilket valg har de? Eller skal vi si: Hvilket valg har vi? Ferske tall fra SSB viser at i underkant av 30 % av aldersgruppa 62–67 år er helt eller delvis uføre⁷. Ingen av oss kan vite hvilke kort livet gir oss, og arbeidsuførhet er det rett og slett ganske vanlig å bli tildelt.

Hvis den faktiske motivasjonen bak pensjonsreformen hadde vært at så mange som mulig skulle stå lenger i jobb, så kunne det åpnet for masse flott reformer. Tenk på din egen arbeidsplass og hvilke endringer som må gjøres for at flere skal kunne slippe å forlate arbeidslivet som uføre og utslitte. Mange vil nok tenke at bedre bemanning, kortere dager, mulighet til trening, tilgang på fysioterapeut og gode pauserom hadde vært en god plass å starte. Men dessverre er ikke friskere arbeidere som har et godt og langt arbeidsliv målet, målet er å senke fellesskapets pensjonsutgifter. Det kommer vi tilbake til når vi ser på hvem som tjener på dette.

Er det virkelig eneste utvei å kutte i pensjonene?

Nå har vi sagt at ikke alle lever lengre og at ikke alle kan jobbe lengre, men vi må vel akseptere at vi må få ned pensjonsutgiftene? Eldrebølgen kommer jo, og det vil bli helt umulig å finansiere alle pensjonene. Dette går det vel ikke an å vri seg unna? Joda, det går helt fint, og det er gjort grundige beregninger som beviser det.

Våren 2007 publiserte Da Facto en rapport som heter «Om tidligpensjon i det nye pensjonssystemet». Der viser de hvordan et økt skattetrykk på rundt 3 % vil være nok til å dekke de økte kostnadene folketrygden vil ha med eldrebølgen. Istedenfor å senke utgiftene til fellesskapet, kan vi altså øke inntektene. Dette er jo egentlig ganske logisk, men kanskje folk i Norge ikke vil betale mer skatt?

Gratis helsevesen, utdanning, bibliotek, statistisk sentralbyrå, lekeplasser og kongefamilie er bare noen eksempler på hva vi er villige til å betale skatt for, slik at fellesskapet kan finansiere det. Siden pensjonsreformen er en sparereform betyr det at de fleste av oss vil få lavere pensjon enn før. Skal vi unngå en alderdom i fattigdom må vi sette en del av pengene våre i private spareordninger hos banker og forsikringsselskaper. Men hvor mye må vi spare for å kompensere for det vi taper med pensjonsreformen?

Kredittsjef i Sparebank 1, Endre Jo Reite, sa det enkelt og greit til Dagens Næringsliv (31.12.2016): «Du må spare ti prosent av nettoinntekten din. Da vil du komme ut med rundt 70 prosent av inntekten i pensjon, og sitte greit i det.». Du trenger ikke å være økonom for å se at ti prosent til sparing er mer enn tre prosent i skatt. Nå må det også nevnes at å opprettholde folketrygden på nivået før pensjonsreformen ikke vil gi 70 prosent av inntekten i pensjon, det vil mer gi noe i nærheten av 54 prosent for de fleste.

Nå er det også sånn at de fleste av oss har ikke råd til å spare 2–3000 kr. hver måned. En liten økning i skatten i bytte for økonomisk trygghet i alderdommen, er et bytte som vil være svært fordelaktig for de fleste av oss. Men nok en gang må det nevnes at det er ikke trygghet i alderdommen som er hensikten med pensjonsreformen, hensikten er å senke det offentliges andel av utgiftene til pensjon, det er nemlig svært lønnsomt – for bank- og forsikringsbransjen.

Hvem tjener på at hver og en av oss må bære utgiftene til egen pensjon?

Så har vi kommet til at det er noen som tjener på at du og jeg og alle andre må sette penger i banken hvis vi ikke skal ende opp som fattige pensjonister. Som pensjonist har du tre vanlige inntektskilder: Folketrygden (fra felleskapet), tjenestepensjon (fra arbeidsgiver) og din egen sparing.

Tradisjonelt har folketrygden stått for den absolutt største andelen. For de som hadde minst 40 år i arbeidslivet ville vanligvis folketrygden gitt opp mot 55 % av lønna i pensjon. Hvor stor andel tjenestepensjonen har utgjort, har vært avhengig av mange faktorer. Generelt har tjenestepensjonen vært langt bedre i offentlig sektor enn i privat sektor, for mange har dette vært sett på som en kompensasjon for at lønna i offentlig sektor har vært lavere. Egen sparing er selvsagt ikke en fast størrelse, men ingen blir overraska over at en med lav inntekt har lite eller ingen sparepenger, mens en med høy inntekt har masse penger på konto og i fond.

DNB har en enkel illustrasjon for å forklare hvordan pensjonene ser ut før og etter pensjonsreformen (se ill. under teksten). Her er det reine ord for penga. Budskapet er klart: Du må spare mer! Dette er et unisont budskap fra bankene og forsikringsselskapene, og de konkurrerer hardt om at du skal plassere pengene dine hos akkurat dem. De selskapene som får tak i mest av den private sparekapitalen, min, din og alle andres, får tilgang på mest kapital til å gjøre videre investeringer og spekulere med.

Istedenfor at pengene til pensjonene våre forvaltes av fellesskapet, blir pensjonene våre privatisert. Finansselskapene tar seg også godt betalt for muligheten til å spekulere med våre sparepenger, gebyrer og avgifter sikrer gode inntekter – i tillegg til muligheten til spekulasjon og investering.

Pensjonsreformen har blitt framstilt som en sparereform, men den kunne like gjerne blitt kalt en privatiseringsreform. Da Lov om folketrygd trådde i kraft 1. januar 1967 var det en klar beskjed til folk i Norge om at nå tok fellesskapet ansvar. Fellesskapets penger ble brukt på å gi fellesskapet trygghet i alderdommen, på samme måte som fellesskapets penger hadde bygd jernbane, kraftproduksjon og skoler. Etter andre verdenskrig ble det bygd opp sterke velferdsstater i Europa. Velferdstjenester som alle trengte ble ivaretatt av det offentlige, og dermed holdt unna kapitalens profittjag. Det var brei enighet om at sjukehus, postombæring og barnevern var viktige tjenester for å bygge et godt samfunn, det var ikke en kilde til profitt og berikelse for enkeltpersoner og selskaper.

Nå opplever vi at det går den andre veien. Tjeneste etter tjeneste, sektor etter sektor, blir konkurranseutsatt, og private krefter kaster seg over mulighetene til å tjene store penger. Barnehagebaroner og velferdsprofitører har blitt betegnelser på de som klarer å grabbe til seg av fellesskapets penger. Med pensjonsreformen som ble vedtatt i 2005 har det samme skjedd med pensjonene våre, det har bare ikke skjedd like plutselig. Først i 2025, tjue år etter at den ble vedtatt, vil pensjonsreformen få full effekt – hvis ikke vi klarer å snu utviklinga.

Hva er det som haster?

Haster det med å begynne å spare for å sikre egen alderdom? Nei, det haster med å få i gang et pensjonsopprør som kan sikre alles alderdom. Mange som kan mye om pensjon er lurer på hvorfor ikke opprøret har kommet allerede.

«Nordmenn har gått fra å være forvirret av pensjon til å bli engstelig for hva som kommer, men de er ennå ikke blitt sinte. Hvis de hadde visst hvor mye de trenger å spare til pensjon, hadde de blitt sinte». Dette sier kredittsjef Reite i Sparebank 1 til Dagens Næringsliv (30.12.16). I samme artikkel sier Alexandra Plahte at det er rart at det ikke er et pensjonsopprør. Plahte er seniorrådgiver og leder for pensjon i selskapet Gabler, Steenberg & Plahte.

Både Reite og Plahte ser nok mest på hvordan reformen slår ut for den enkelte, men det er også pensjonseksperter som ser mer samfunnsmessig på det. Harald Engelstad er en uavhengig pensjonsekspert som i tiår har analysert og beregnet pensjoner. Han oppsummerte kort og greit da offentlig tjenestepensjon ble endret for å tilpasses den nye folketrygden: «Vinnerne i den nye pensjonsordningen vil være de som har høy lønn, god helse, en interessant jobb, og som greier å overleve alle omstillinger og som kan jobbe fullt til minimum 67 år, helst til 70. (…) Taperne vil bli de som har de tyngste jobbene og laveste lønningene, og som har behov for å slutte tidligere».

Kort oppsummert/Klar for opprør?

Den gjennomsnittlige levealderen i Norge øker, men den øker mest for de friskeste med høyeste inntekt. For noen av de med de tyngste jobbene og laveste lønningene går faktisk levealderen ned. Det er en sannhet med moderasjoner at «vi» lever lenger.

Det er ingen tiltak i pensjonsreformen som legger til rette for at folk skal kunne stå lengre i jobb enn det de gjør i dag. Derimot har pensjonsreformen grundige tiltak og systemer som sikrer at de som ikke kan jobbe «lenge nok» vil bli straffet hardt økonomisk. De som ­allerede er friskest, lever lengst og har de høyeste lønningene, belønnes med høyere pensjon enn tidligere.

Pensjonsreformen flytter fellesskapets pensjonspenger over til privat sektor og gir banker og forsikringsselskaper mulighet til å berike seg på at alle har behov for økonomisk trygghet i alderdommen. Istedenfor gebyrfri sparing i felleskassa, tvinges vi nå over i individuelle løsninger og må gi store summer til finansselskapene i administrasjonsgebyrer. Mange vil også falle utenfor – de har ikke penger de kan sette av til sparing. Dette er de samme som har aller minst mulighet til jobbe lenge og som tjener minst.

Vi kunne valgt å øke skattetrykket, vi kunne valgt å øke fellesskapets inntekter og holdt pensjon vekk fra kapitalkreftene. Vi kunne valgt strengere bestemmelser i arbeidsmiljøloven for å sikre alle arbeidsforhold som tok vare på folks helse, ikke tok helsa fra dem. Vi kan fortsatt gjøre disse valga, men da trengs det et pensjonsopprør.

Noter

1 https://www.ssb.no/befolkning/statistikker/dode

2 https://www.who.int/gho/countries/nor/en/

3 Rapport nr. 1/2016: Vinnere og tapere – yrkesgruppers levealder og pensjonsreformens konsekvenser, Manifest tankesmie

4 4. Norsk arbeidstid i et internasjonalt perspektiv. Notat fra Statistisk sentralbyrå, juni 2007

5 4. Norsk arbeidstid i et internasjonalt perspektiv. Notat fra Statistisk sentralbyrå, juni 2007

6 Forventet pensjonsalder innen KS´tariffområde, FAFO 2017

7 https://www.ssb.no/sosiale-forhold-og-kriminalitet/statistikker/ufore

 

Når vi diskuterer hvilken betydning etnisk eller nasjonal opprinnelse har på lønnsnivået, er kapitalismens globale ekspansjon og imperialistmaktenes dominans et viktig bakteppe. Samtidig som kapitalismen har spredd seg til hele kloden, har kapitalen blitt sentralisert og konsentrert på stadig færre hender, noe som har ført med seg en ekstrem økonomisk ulikhet i verden.¹

Foto: Guilherme Cunha
Av Ellisiv Rognlien,
bor i Oslo og Warszawa og jobber for EL og IT Forbundet med ansvar for ikke-norskspråklige medlemmer og potensielle medlemmer. Er aktiv på venstresida i Polen og Norge.

En global arbeiderklasse

Den globale arbeiderklassen har aldri vært større – verken totalt eller som andel av verdens befolkning. Samtidig har den delen av nasjonalinntekten som går til lønn blitt redusert siden 1990-tallet i de fleste land – både i rike, framvoksende og fattigere land, men i sterkest grad i de to sistnevnte, ifølge en rapport fra ILO, referert til av Michael Robert på hans blogg.²

Barnearbeid, slavekontrakter, repressive regimer og fagforeningsknusing bidrar til å holde lønnsnivået nede. Tekstilarbeiderne i Bangladesh som jobber for de store vestlige kleskjedene, har en minstelønn på 776 kr. i måneden.³ En gruvearbeider i Kongo som risikerer liv og helse for å utvinne kobolt som brukes bl.a. til mobil- og elbil-batterier, kan tjene 30 kr. på en god dag – men finner du ikke kobolt, får du heller ingen lønn.⁴ Minimumslønna i Qatar er 240 USD i måneden. Bygningsarbeiderne som bygger anleggene til fotball-VM i 2022, får betalt etter hvilket land de kommer fra – og lønnsforskjellene er store.⁵

Rasismen som ideologi oppsto som ledd i et forsøk på å rettferdiggjøre slavehandelen med mennesker fra Afrika. Ulike former av rasistisk ideologi har ledsaget kolonialismen og seinere den post-koloniale imperialismen. Rasisme, etnisk og nasjonal diskriminering er med på å definere situasjonen også for arbeidstakere i rike, vestlige land som skiller seg fra majoritetsbefolkningen.

Konkurranse

Arbeidskraftas verdi defineres av Karl Marx som den «samfunnsmessig nødvendige arbeidstid» som går med til å reprodusere denne arbeidskrafta. Altså den tida som i en gitt historisk og geografisk sammenheng, går med til å produsere de varer og tjenester arbeideren trenger for å overleve og for å være i stand til å fortsette å gå på jobb og selge arbeidskrafta si. Hva som er arbeidskraftas reelle pris, altså lønnsnivået, avhenger av historiske og samfunnsmessige faktorer og ikke minst av styrkeforholdene mellom klassene.

Kapitaleierne er interesserte i konkurranse, også innad i arbeiderklassen, mellom ulike grupper, og helst helt ned på individnivå (individuell lønnsfastsettelse), for at arbeiderne skal underby hverandre. Kapitalistklassen søker mulighet til ekstra utbytting og underbetaling av ulike grupper av arbeidere ved å presse ned lønningene under gjeldende lønnsnivå. Mange ulike grupper har historisk vært forsøkt brukt på denne måten – nye arbeidere hentet inn fra landsbygda, ufaglærte, kvinner, ungdom og migranter.

Samtidig forsøker utbytterklassen å få arbeiderklassen til å knytte seg ideologisk til kapitalismen og å så splid mellom ulike grupper av arbeidere. Nasjonalisme er et av de viktigste virkemidlene for å skape en falsk enhet mellom utbytter og utbytta, illusjonen om en nasjonal fellesinteresse på tvers av klassene.

Karl Marx drøftet «det irske spørsmålet» i flere artikler og brev på 1860-tallet, der han beskrev fiendtligheten og konkurranseforholdet mellom irske og engelske arbeidere, og hvilken virkning dette motsetningsforholdet hadde på den engelske arbeideren:

Overfor ham [den irske arbeideren] ser han [den engelske arbeideren] seg som medlem av den herskende nasjon og gjør seg nettopp derfor til et verktøy for sitt aristokrati og sine kapitalister mot Irland, og befester dermed deres herredømme over seg selv. Han hegner om religiøse, sosiale og nasjonale fordommer mot ham. Han forholder seg til ham omtrent som de fattige hvite gjør til de svarte i tidligere slavestatene i USA.

Marx viser dessuten hvordan motsetningene bevisst søkes forsterket av dem som har makt:

Denne antagonismen blir holdt kunstig i live og intensivert ved hjelp av pressa, prekestolen, vittighetsbladene, kort sagt alle midler den herskende klassen har tilgjengelig. Denne antagonismen er hemmeligheten bak den engelske arbeiderklassens avmakt, til tross for dens organisering. Den er hemmeligheten bak kapitalistklassens opprettholdelse av sin makt. Dette er sistnevnte fullt bevisst.⁶

Lønn i Norge

Statistisk sentralbyrå (SSB) har publisert en statistikk over de 30 yrkene i Norge som hadde flest arbeidstakere med innvandrerbakgrunn (totalt antall, ikke andel) pr. september 2016.⁷ Statistikken omfatter antall arbeidsforhold og gjennomsnittlig månedslønn, fordelt på ansatte uten innvandrerbakgrunn og innvandrere etter region-/verdensdelbakgrunn. Statistikken omfatter også yrker som administrerende direktører, leger, sykepleiere og lærere, men jeg drøfter ikke disse her, da andelen arbeidstakere med innvandrerbakgrunn i disse yrkene er lav, selv om totalantallet er på flere tusen.

Denne statistikken, basert på et gjennomsnitt av alle de 30 yrkene, viser at arbeidstakere med fødested i Asia (inkludert Tyrkia) tjente 82 prosent av det befolkningen utenom innvandrere gjennomsnittlig hadde i lønn (hhv. 36 100 og 44 200 kr. i måneden). Tilsvarende tall for ansatte med bakgrunn fra Afrika og Øst-Europa var hhv. 77 prosent og 78 prosent (34 000 og 34 500 kr.). På samme måte som hoveddelen av forskjellen mellom kvinne- og mannelønn utgjøres av at arbeidsmarkedet er delt mellom såkalte kvinne- og mannsyrker, er det også en tendens til at arbeidstakere med innvandrerbakgrunn er konsentrert i enkelte bransjer og yrker, som ofte er blant de lavest lønte.

Av de 30 yrkene som er med i denne statistikken har 10 yrker en andel arbeidstakere som ikke er født i Norge på over 30 prosent. Dette gjelder renholdere i bedrifter, malere og byggtapetserere, hjelpearbeidere bygg, operatører innen næringsmiddelproduksjon, kjøkkenassistenter, servitører, kokker, gatekjøkken- og kafemedarbeidere, bil-, drosje- og varebilførere, samt bussjåfører og trikkeførere. Alle disse yrkene ligger lavt på lønnsskalaen, de fleste langt under gjennomsnittslønna i Norge på det gitte tidspunktet (43 300 kr. i måneden). Lavest ligger gatekjøkken- og kafemedarbeidere med 26 300 kr. i måneden – altså kun 61 prosent av det aktuelle gjennomsnittet. Noen av de lavest lønte yrkene i denne statistikken har først det siste året vært omfattet av allmenngjøring av tariffavtalen (overnatting og servering), og det vil være interessant å se hva dette vil bety for lønnsnivået i denne bransjen i framtida.

Arbeidere med opprinnelse i Asia jobber i størst grad som lagermedarbeidere, kokker, servitører, i butikk, på gatekjøkken/kafe, i barnehage/skolefritidsordning, som helsefagarbeidere, andre pleiemedarbeidere, operatører innen næringsmiddelproduksjon, sjåfører på bil, drosje, varebil, buss eller trailer, renholdere (den desidert største gruppa) og kjøkkenassistenter. Dette er alle yrker som i utgangspunktet ligger lavt på lønnsskalaen – fra 61 til 86 prosent (helsefagarbeidere) av gjennomsnittet. Den største lønnsforskjellen innad i disse yrkesgruppene finner vi blant kokkene, der de med bakgrunn fra Asia tjener 87 prosent av det de som er født i Norge har i lønn. I de fleste øvrige yrkene ligger de fra Asia på noen og nitti prosent av de norskfødte.

Arbeidstakere med fødested i Afrika er sterkest representert i yrker som lagermed­arbeidere, butikkmedarbeidere, barnehage- og skolefritidsassistenter, helsefagarbeidere, andre pleiemedarbeidere, bil-, drosje- og varebilførere, renholdere i bedrifter, samt kjøkkenassistenter – yrker som ligger fra 63 til 86 prosent av det generelle gjennomsnittet. Når det gjelder lønnsforskjellene mellom folk med forskjellig landbakgrunn innad i disse yrkesgruppene, er disse relativt små – størst er ulikheten blant renholderne, der gruppa født i Afrika tjener 91 prosent av lønna til dem uten ­innvandrerbakgrunn.

Arbeidstakere fra Øst-Europa utgjør den største gruppa av innvandrere på arbeidsmarkedet. Det er flest østeuropeiske arbeidstakere i yrkesgruppene renholdere i bedrifter, samt tømrere og snekkere (hhv. 16 212 og 11 483 ansatte). Ellers er disse arbeidstakerne sterkest representert i andre yrker i bygningsbransjen, men også i næringsmiddelindustrien, som lagermedarbeidere, kokker, servitører, kjøkkenassistenter, bilmekanikere og lastebilsjåfører, samt i barnehager og helsevesen. Yrkene i bygningsbransjen ligger generelt på mellom 72 prosent (hjelpearbeidere bygg) og 87,5 prosent (betongarbeidere) av den generelle gjennomsnittslønna. Den største lønnsforskjellen innen ett yrke finner vi blant kokker og betongarbeidere, der de fra Øst-Europa tjener hhv. 84 og 87 prosent av lønna til kolleger født i Norge.

SSBs statistikk behandler ikke faktorer som utdanning, alder, botid i Norge og ansiennitet på arbeidsmarkedet. Men ingen slike faktorer kan forklare et lønnsnivå i enkelte yrker som ligger helt ned mot 60 prosent av gjennomsnittslønna i Norge – og lønnsforskjeller som faktisk øker, da de laveste lønte gruppene har hatt dårligst reallønnsutvikling de siste 10 åra. Det er nok å minne om at ufaglærtes lønn i forhold til faglærte i de fleste tariffavtaler ligger på 85–95 prosent. Videre er definisjonen på lavtlønte bransjer som i lønnsoppgjør oppnår lavlønnstillegg, at de ligger under 90 prosent av gjennomsnittlig industriarbeiderlønn. Statistikken omfatter selvsagt heller ikke den «svarte» delen av økonomien, så her er det helt sikkert mørketall.

Svaret fra arbeiderklassen

Arbeiderklassens svar på kapitaleiernes forsøk på å sette folk opp mot hverandre har siden kapitalismens barndom vært organisering, oppretting av tariffavtaler som et felles minimum man ikke går under, kollektiv disiplin og samhold. Men overfor nye grupper som kom inn på arbeidsmarkedet, har det grovt sett vært to linjer i fagbevegelsen – en konservativ som har forsøkt å utestenge nye grupper både fra arbeidslivet og fra fagforeningene (jf. holdning til gifte kvinners arbeid i norsk fagbevegelse i mellomkrigstida og deler av amerikansk fagbevegelses holdning til organisering av svarte arbeidere), og en radikal som har sett det sentrale i å organisere disse gruppene – f.eks. Eleanor Marx og de nye fagforeningene for ufaglærte i England på 1880–90-tallet⁸, eller International Workers of the Word (IWW) sin organisering av migrantarbeidere i USA tidlig i det 20. århundre.⁹ Sitatene fra Marx om irske og engelske arbeidere viser også hvor viktig det er å bekjempe fordommer og splittelse mellom arbeidergrupper med ulik etnisk og nasjonal opprinnelse. Anti-rasisme kan ikke skilles fra den økonomiske, faglige kampen.

Da EU i 2004 ble utvidet til å omfatte land i Øst-Europa, er det klart at mange arbeidsgivere så for seg store muligheter til å utnytte billig arbeidskraft. Særlig de første årene så vi mange grove eksempler på underbetaling og elendige bo- og arbeidsforhold. Fortsatt blir skandaløse forhold avslørt på mange arbeidsplasser. Noen av de verste eksemplene dreier seg om arbeidstakere som har svake rettigheter når det gjelder opphold og arbeid i Norge – f.eks. papirløse asylsøkere eller arbeidstakere fra «det globale sør» som er totalt avhengige av sine arbeidsgivere for å få oppholdstillatelse i Norge. Ekstreme lønns- og arbeidsforhold gjelder f.eks. mange indonesiske10 og filippinske sjøfolk.11 Myndighetenes reaksjon i slike saker er ofte at det er arbeidstakerne som blir straffet gjennom utvisning fra Norge. Når arbeiderne vet at de risikerer deportasjon hvis de avslører ulovlige arbeidsforhold, er det klart at grensene for hva de er villig til å akseptere blir tøyd langt. Innvandringsrestriksjoner overfor arbeidere vil bare svekke muligheten for å føre en kamp for reell arbeidersolidaritet, fordi det er ofrene for underbetaling som straffes, mens arbeidsgiverne svært ofte går fri. Norsk fagbevegelses strategi har vært å organisere nye grupper arbeidstakere som kommer til Norge fra andre land, samtidig som man har stilt krav til staten om endringer i lovverket.

De viktigste av disse kravene er allmenngjøring av tariffavtaler, begrensninger overfor bemanningsbransjen og straff mot arbeidsgivere for ulike typer arbeidslivskriminalitet. Det ser ut til at særlig allmenngjøringen har virket ved å demme opp for de groveste tilfellene av underbetaling. Det er oftest minstesatsene i tariffavtalene som blir allmenngjort, og i mange yrker er det denne satsen som blir dominerende, særlig for EØS-arbeidstakerne. Men det er ofte stor avstand mellom minstelønn og det reelle lønnsnivået i en bransje – dette er nok en del av forklaringen på ulikhetene i lønningene f.eks. i bygningsbransjen. Samtidig er mange av arbeidsinnvandrerne fra EØS-land ansatt i bemanningsbransjen, med den usikkerheten dette ofte innebærer når det gjelder jobb- og inntektsstabilitet – mange har iallfall fram til endringene i arbeidsmiljøloven fra 01.01.19 ikke hatt noen garanti for fast inntekt. Likebehandlingsprinsippet som gjelder for utleide fra bemanningsselskap, blir også i stor grad omgått av arbeidsgiverne.

Endringene i arbeidsmiljøloven som trådte i kraft 01.01.19, er en viktig delseier for fagbevegelsen og ble vedtatt av Stortinget etter demonstrasjoner og politiske streiker mot bemanningsbransjen. Hovedkravet om forbud mot hele bransjen ble ikke innfridd, men de viktigste endringene er:

• Generell innleie (med unntak av vikariater og arbeid av midlertidig karakter) vil bare være lovlig etter avtale med tillitsvalgte i bedrifter med landsomfattende tariffavtale med fagforening som har over 10 000 medlemmer.
• Fast ansettelse blir klarere definert – formen «fast ansatt uten lønn mellom oppdrag» vil ikke lenger være lovlig.
• Ansettelsen skal være tidsubegrenset, ha forutsigbarhet for arbeid (og lønn) og et reelt stillingsomfang.

Enhver lovbestemmelse til fordel for arbeiderklassen er lite verdt hvis den ikke følges opp av en aktiv kamp for å få den gjennomført i praksis. Derfor blir fagorganisasjonens styrke, både kvantitativt og kvalitativt, helt avgjørende for hva de nye lovbestemmelsene vil bety i praksis, i hvilken grad arbeidsgiverne vil klare å omgå dem. Det er en myte at arbeidere som har bakgrunn fra fattigere land, aksepterer «alt» de blir utsatt for i Norge, fordi de uansett har så mye bedre vilkår enn de ville hatt i sitt eget land. Det tar ikke lang tid før man orienterer seg om hva som er gjeldende kår i Norge – og før man merker det reelle kostnadsnivået (ofte med doble utgifter – i Norge og i hjemlandet). Diskriminering og underbetaling på arbeidsmarkedet er ikke noe som svelges rått. Aktivister i fagbevegelsen som har bakgrunn i majoritetsbefolkningen, må se og høre disse eksemplene på forskjellsbehandling og gripe fatt i dem, sammen med dem som rammes.

Første bud i kampen mot underbetaling og etnisk lønnsdiskriminering er fagorganisering og aktiv involvering i den faglige kampen av grupper med annen bakgrunn enn majoriteten. Organisering må følges av krav om tariffavtaler. På bedrifter hvor det er innleide arbeidsinnvandrere, må aktivister i fagbevegelsen sørge for at de innleide får informasjon om fagorganisering og gjøre alt for å innlemme dem i arbeiderkollektivet, samtidig som man krever at faste ansettelser erstatter innleie.

Aktuelle krav man må kjempe for er høyere minstelønn i tariffavtalene, som dermed vil heve nivået på allmenngjort lønn, allmenngjøring av flere tariffavtaler, forbud mot ­bemanningsbransjen (som Norge hadde før 2000), krav til egne ansatte og tariffavtaler for å få offentlige oppdrag, tiltak mot konkursrytteri og straff for arbeidsmiljøkriminalitet. Kollektiv søksmålsrett må gjeninnføres, slik at det ikke er den enkelte innleide eller midlertidige ansatte som må ta kampen på egen hånd.

Fagorganiserte på venstresida må presse på for en mer aktivistisk fagbevegelse, som ikke er redd for å ta i bruk streikevåpenet, organisere sympatistreiker og blokader mot bedrifter som driver med underbetaling, diskriminering og fagforeningsknusing. Enhver seier for fagbevegelsen vil før eller seinere bli møtt med forsøk på motoffensiv fra kapitalkreftene – under dekke av at det er krisetider, eller at konkurranseevnen må styrkes. Derfor må perspektivet for arbeiderkampen også være anti-kapitalistisk.

Mot et verdensomspennende system som er styrt av interessene til en svært liten minoritet av de aller rikeste, må det bygges en internasjonal arbeidersolidaritet som kan danne grunnlag for et alternativ til den kapitalistiske produksjonsmåten – et system basert på arbeidermakt, demokratisk planlegging og styring, der økonomien er underlagt menneskehetens og planetens behov. Med kapitalismen vil også den økonomiske og politiske basisen for rasisme og andre former for diskriminering bli borte.

 

Noter

1. https://www.nrk.no/urix/atte-milliardaerer-eier-mer-enn-halve-verden-1.13324217.

2. https://thenextrecession.wordpress.com/2016/03/07/imperialism-and-super-exploitation

3. https://www.framtiden.no/201809217341/aktuelt/levelonn/misnoye-med-ny-minstelonn-i-bangladesh.html.

4. https://bil24.no/prishopp-kan-drepe-elbil-batteriene/

5. https://www.bistandsaktuelt.no/nyheter/2018/vil-vm-arbeiderne-fa-det-bedre/

6. https://www.marxists.org/archive/marx/works/1870/letters/70_04_09.htm

7. https://www.ssb.no/arbeid-og-lonn/artikler-og-publikasjoner/lavere-lonn-blant-innvandrere?tabell=329230

8. http://socialistreview.org.uk/397/rediscovering-eleanor-marx

9. https://radikalportal.no/2014/12/18/hva-bor-sosialister-mene-og-ikke-mene-om-arbeidsinnvandring/

10. https://www.dagbladet.no/nyheter/de-skjulte-slavekontraktene/70460627

11. https://www.nrk.no/sognogfjordane/aksjon-mot-lastebat_-meiner-mannskap-gar-pa-slavelon-1.14303917

Dagens interessekamper i Verdens handelsorganisasjon (WTO) og i de nye regionale handelsavtalene inneholder alle elementene av det som lenge har skapt konflikter mellom sivilsamfunn på den ene siden, og nyliberale politikere og storkapital på den andre. Nå er det nye forslag og utfordringer som ikke må bli borte i all oppmerksomheten om USAs og Trumps handelskriger. Det gjelder spesielt forslag som rammer velferdsordningene og demokratiet. Her er det tre konkrete tema som krever oppmerksomhet fra oss som ønsker at politikken og ikke markedet skal styre samfunnet.

Foto: Chuttersnap / Unsplash
Av Helene Bank,
spesialrådgiver i For velferdsstaten og talsperson for Handeldskampanjen

Det ene er det som i handelspolitikken kalles «politisk risiko» for investorer – rettet mot demokratiske vedtak som begrenser markedet. Det andre er angrep på retten til å kunne utforme og innføre «innenlandske reguleringer» uten å måtte bevise overfor utenlandske aktører at det er nødvendig. Det tredje er storselskapenes kontroll over «stordata» og den nye digitale økonomien.

Politisk risiko – eller kampen mot demokratiet

De siste årene førte det globale engasjement mot avtaler som TTIP (Transatlantic Trade and Investment Partnership) og TISA (Trade in Services Agreement) til en engasjert debatt om handelspolitikk. Disse avtalene er ikke bekjempet, de er bare kjempet ned i skuffer og inn i lukkete rom. Felles for dem er at de begrunnes med at de skal redusere politisk risiko.

I TISA-avtalen var det såkalte skralle-­klausuler som skal hindre stater i å avvikle konkurranseutsetting og privatisering av offentlige tjenester. TTIP avtalen skulle harmonisere tekniske handelshindre og etablere et harmoniseringsutvalg for å sikre at statene ikke innførte handelshindrende politikk. TTIP inneholdt også en tvisteløsningsmekanisme der utenlandske selskap kan saksøke staten for tapt fortjeneste knyttet til demokratisk vedtatte reguleringer (investor-stat-tvisteløsning).

Konsekvensen er at mer markedsretting er lovlig under slike avtaler og klausuler, mens begrensning i markedets frie spill kan bli utfordret og kanskje medføre handelssanksjoner. Hvis en blåblå regjering konkurranseutsetter offentlige tjenester, eller tillater dumping av gruveavfall i en fjord, eller slipper bemanningsbransjen fri, så vil en rød-grønn regjerings innskjerpinger kunne føre til at befolkningen må betale erstatning til investorer som forventet inntjening på den blåblå politikken. Slik skal handelsavtaler redusere kapitalens tap av profitt. Slik skal befolkningen betale for selskapers politiske risiko ved å være et demokrati.

Effekter av slike avtaler kan være at begrensninger på markedsføring av private helsetjenester, eller å drive offentlige finansierte tjenester i offentlig regi, kan bli sett på som «unødig» begrensende på handel og investeringer, eller konkurransevridende. Vi kan presses til å åpne for konkurranse gjennom harmonisering. Vi kan hindres i å slutte med konkurranseutsettingen med skralleklausuler, og med investor-stat tvisteløsningsordninger risikerer vi å betale selskaper om de får rett i at vi hindrer deres inntjening.

Nødvendighetstest av nasjonal politikk

I WTO ligger det nå et kontroversielt forslag til avtale knyttet til handel med tjenester. Vi kan risikere at våre politikere må bevise at innlandsreguleringer er nødvendige for å kunne føre en bestemt politikk.

Det er riktignok formulert slik at land skal kunne innføre legitim politikk for å sikre helse, miljø andre samfunnspolitiske formål. Men om politikken og reglene er legitime, er det handelsjurister som kommer til å bestemme. Å ta tilbake konkurranseutsatte offentlige tjenester kan vi ikke regne med kommer inn under det tvisteløsningsorganene og handelsjuristene vil kalle legitim politikk.

Hegemoni over den digitale økonomien

Skandale etter skandale om elektroniske data på avveier er rullet opp både i Norge og andre vestlige land. Utenlandske IT-arbeidere har hatt tilgang til våre helsedata og til graderte beredskapsdata både i Norge og Sverige. Det er åpenbart behov for mer kunnskap, kontroll og regulering av de nye teknologimarkedene. Ikke minst er norske helsedata – som er samlet over mange tiår – verdifulle for farmasøytisk industri, forsikringsselskap og firma som jobber med kunstig intelligens.

I kronikken «Telefonalarmen ringer for det 21. århundre» skriver Petter Titland (tidl. leder i Attac Norge, i Klassekampen 11.10.17) om hvordan datagigantene utvikler både fantastiske og skremmende tjenester ved å bruke våre persondata og hvordan datainnsamlingen påvirker maktforholdet mellom selskap og individ, mellom selskap og ansatt, og mellom stat og selskap. Om vi ikke vet hvordan våre data brukes og misbrukes, kan tilliten til det offentlige påvirkes negativt.

Den digitale økonomien er nye samfunnsområder som det er et stort kommersielt press for å hindre reguleringer. Bak avtaleforslag i WTO står storselskapene og datagigantene Apple, Google, Microsoft og Amazon, og det kinesiske Alibaba, som også vil hindre at sektoren skal avgiftsbelegges eller at deres markedsmakt skal reguleres. Blant de kontroversielle forslagene er forbud mot krav om lokal datalagring, krav om at data skal flyte fritt over grenser, og at stater ikke skal ha tilgang til å sjekke programmers kildekoder og algoritmer (viktig i sikkerhetshensyn). Hvis en stat ikke kan kreve lokal datalagring, vil det gi teknologigigantene fri tilgang på dataene, og regelverket som styrer datahåndtering og innsamling vil være underlagt det landet dataene behandles i.

Foreløpig har den norske regjering ingen egen politikk, analyse eller vurdering av hva som utgjør norske interesser på dette feltet som etter hvert rommer alle våre bevegelser, finansielle- og helsedata, aktiviteter på sosiale medier, hvor vi beveger oss i samfunnet, eller hvem vi har vært i nærheten av.

Handelskriger er ikke nytt.

Nesten 30 år med frihandels-retorikk og nyliberalistisk politikk har i praksis vært en handelskrig – der stormaktene har ført en politikk til gode for storkapitalen, mens arbeidere, fellesskapet, naturgrunnlaget og utviklingsland har tapt.

På 1990-tallet og på 2000-tallet handlet handelskrigene om blant annet hormonbiff og GMO mellom EU og USA. Det var også interessekamper om privatisering av vann og offentlige tjenester. Det ble i frihandelens navn utarbeidet et stadig økende antall ubalanserte frihandelsavtaler mellom industriland og tidligere koloniland, noe også Norge og EFTA har vært med på. I «frihandelens» navn ble utviklingsland hindret i å bruke politiske virkemidler som industrilandene hadde brukt i århundrer til å bygge samfunn og bygge velferdsordninger.

De nye angrepene på demokratiet og opparbeidete velferdsordninger, og de autoritære tendensene knyttet til stordata og den digitale økonomien, er handelskriger som ikke har fått betegnelsen handelskrig. Det er en ideologisk begrunnet politikk og avregulering i tråd med storselskapenes interesser. Derfor er det all grunn til å engasjere seg i hva regjeringene våre holder på med i WTO og andre internasjonale forhandlinger.

Sosial reproduksjon: Korleis sosiale band blir skapt og tatt vare på frå fødsel til død, mellom generasjonar, og på tvers, i og utanfor familien.

Hausten 2016 oppmoda polske aktivistar til stor kvinnestreik, og klarte å stanse ei lov som ville forby abort. Dei var inspirerte av den historiske streiken mot lønnsskilnader på Island. Dei argentinske aktivistane frå Ni Una Menos [«Ikkje ei (kvinne) mindre»] brukte same taktikk då dei protesterte mot mannleg vald i oktober 2016. Ut frå massedeltakinga i desse streikane samordna feministiske grasrotorganisasjonar seg for å få til ei internasjonal mobilisering i november 2016, på den internasjonale dagen for å få slutt på vald mot kvinner. Den 26. november tok 300 000 kvinner til gatene i Italia.

Foto: Chloe Simpson,
frå sosial reproduksjon til kvinnestreik
Av Cinzia Arruzza,
assisterande professor i psykologi ved New School for Social Research i New York. Artikkelen her er siste kapittel av boka Social reproduction theory. Remapping class, recentering oppression, Pluto Press, 2017.
Omsett av Gunnar Danielsen.

 

Oppmodinga til internasjonal kvinnestreik 8. mars vaks naturleg fram av desse kampane: Initiativet kom frå dei polske aktivistane som organiserte streiken i september, og i løpet av månader breidde han seg til omlag femti land.

I USA hadde ideen om kvinnestreik opphav i våre særeigne erfaringar.

Masseoppslutninga på kvinnemarsjen 21. januar 2017 synte at det kunne vere grunnlag for ei ny og gjenreist kvinnemobilisering. På same tid viste marsjen au dei strukturelle grensene for den liberale feminismen som har vore i høgsetet dei siste tiåra. Denne feminismen viste sitt sanne andlet i primærvala i Det demokratiske partiet, der kampanjen til ­Bernie Sanders vart utsett for konstante åtak frå liberale feministar som støtta Hillary Clinton. Dei hevda det var anti-feministisk å røyste på Sanders, og kvinnene måtte samle seg bak den «kvinnerevolusjonen» Clinton stod for. Men i presidentvalet røysta eit fleirtal av dei kvite kvinnene som røysta for ein open kvinnehatar, og ikkje den påståtte kvinneforkjemparen.¹

Rein rasisme kan forklare delar av valresultatet, men er ikkje heile sanninga. Den forklarer ikkje korfor Clintons påståtte feminisme ikkje appellerte til desse kvinnene. Ein måte å ta fatt i dette på er å stille eit enkelt spørsmål: Kven har heilt konkret hatt fordel av den liberale feminismen Clinton står for?

Ifølgje sosiologen Leslie McCall tener ei kvinne med college-utdanning frå 1970-talet mindre enn ein mann utan slik utdanning. I tiåret frå 2000 til 2010 endra stoda seg dramatisk: Snittinntekta for kvinner og menn frå arbeidarklassen låg flatt, mens inntekta til kvinner på toppen auka raskare enn menn på same nivå. I 2010 hadde høglønte kvinner i snitt 1,5 gonger meir enn menn frå middelklassen. Denne endringa var resultatet av progressive lover, som Equal Pay Act frå 1963. Lova fjerna dei mest skrikande formene for kjønnsdiskriminering på arbeidsplassen. Men desse lovene kom på ei tid då økonomiske forskjellar totalt vaks raskt. Resultatet var veksande sosial og økonomisk ulikskap mellom kvinner, der overklassekvinner gradvis minska lønnsgapet, mens arbeidarklassekvinnene blei hengande heilt etter.²

I ein artikkel i The Nation tidleg i 2017 funderte Katha Pollitt på kva ein skulle rekne som feministiske spørsmål. Ho konkluderte med at ein heilt klart kan sjå reproduktive rettar og kampen mot kjønnsdiskriminering som feministiske, mens krig, fattigdom, miljøkrisa, og kanskje tilmed antirasisme ligg utanfor feminismefeltet.³ Pollitt speglar her viktige og sentrale argument i den liberale feminismen – ein juridisk og rettsbasert definisjon av feminisme. Då er det ikkje overraskande at denne feminismen ikkje appellerte til millionar av kvinner frå arbeidarklassen. Til dømes er lik lønn og slutt på kjønnsdiskriminering på arbeidsplassen opplagt verdige saker, men som McCalls data syner, har dei få berøringspunkt for arbeidarklassekvinner om dei blir kopla frå krav om minstelønn eller omfordeling av lønn.

Resultatet av presidentvalet markerte ein stillstand for den liberale feminismen, som ikkje ein gong den enorme oppslutninga om kvinnemarsjane i januar fullt ut kunne bøte på. Oppmodinga til kvinnestreik vaks ut av denne stillstanden, han opna rom for ein alternativ kvinnepolitikk. Det var dusinvis med grasrotkollektiv, nettverk og organisasjonar på landsplan som alt utvikla alternativ til den liberale feminismen: Ein klassebasert og anti-rasistisk feminisme, som inkluderte transkvinner, skeive og ikkje-binære*. Bak streiken låg derfor at dei såg denne andre feminismen – oppfordringa skapte eit nettverk på landsplan av organisasjonar og individ, han gjorde denne feminismen synleg på nasjonalt nivå, han utfordra hegemoniet til næringslivsfeminismen Clinton og hennar folk står for, og til sist opna han for ein nasjonal samtale om å styrke arbeidarklassen, migrantar og svarte kvinner.

Ved å bruke ordet streik skulle ein framheve arbeidet kvinner utfører, ikkje bare på arbeidsplassen, men utanfor, i den sosiale reproduksjonen. Det hadde ein funksjon i tillegg, som er lettare å forstå om ein ser på stoda for arbeidarklassen i USA.

Frå 1983 til 2016 sank organisasjonsgraden i USA frå 20,1 til 10,7 prosent. Stoda i privat sektor er endå meir deprimerande, det gjekk frå 16,8 til 6,4 prosent i same tidsrom. Om me ser på tal for lovlege streikar som omfatta meir enn tusen arbeidarar, fall tala for streikedagar frå 1947 til 2016 frå 25 720 000 til 1 543 000. Då hadde 2016 ein liten oppgang, særleg på grunn av lærarstreiken i Chicago, og streiken på Verizon. Det er resultatet av fagforeiningsfiendtleg lovverk og ei snever bedriftsorientert fagforeiningslinje. Men klassekamp er ikkje det same som arbeidarkamp på arbeidsplassen – klassekampen tar mange former. Viktige uttrykk for klassen som politisk aktør og utløysar av konflikt kjem ofte til syne innanfor den sosiale reproduksjonen. Der har desse kampane potensiale til å angripe profitten til kapitalistane. Dei siste åra har me sett ei rekke viktige arbeidarkamper som er organiserte av utradisjonelle arbeidarorganisasjonar og -nettverk. Til dømes Fight for Fifteen** eller aksjonane til Restaurant Opportunities Centers (ROC)***. Aksjonar som Black Lives Matter, ­migrantstreikane, og mobiliseringane mot muren på grensa til Mexico. Og den nesten-spontane mobiliseringa mot «muslimforbodet». I staden for å sjå dei ulike mobiliseringane som alternativ til å organisere folk på arbeidsplassen, er det rettare å sjå dei som ulike måtar klassekampen artar seg på i dag, former som kan gi styrke til kvarandre, og som kan skape vilkår for å organisere arbeidsstans på arbeidsplassen. Kvinnestreiken var del av denne prosessen: Han bidrog til at det blei politisk lov igjen å nytte ordet «streik» i USA, han laga ukonvensjonelle arbeidsstansar i tri skoledistrikt, og gjorde synleg arbeidarorganisasjonar der kvinnene var i fleirtal, som ROC og New York State Nurses Association (NYSNA)**** og tilfelle med arbeidarorganisering på grasrotnivå leia av kvinner og skeive.

Den konkrete erfaringa med kvinnestreiken og teorien om sosial reproduksjon som inspirerte nokre av dei som organiserte han, gjorde spørsmålet om klassekamp skulle stå over «identitetsbasert» kamp ikkje bare ubrukande, men reint ut misvisande. Om me tenker på klassen som ein politisk aktør, må ein sjå kjønn, rase og seksualitet som uløyseleg knytt til måten folk konkretiserer sjølvkjensla si og tilhøvet sitt til verda, og derfor ein del av måten folk blir politiserte og engasjerte i kamp. I levde liv er ikkje klasse, rase og kjønnsskilnader opplevde som skilde og kategoriserte fenomen som skjer igjennom utanfrå: Skiljet mellom dei er bare resultatet av ein analytisk tankeprosess, som ikkje må forvekslast med sjølve røyndommen.

Dette er ei nøkkelinnsikt for politisk organisering. Politiske strategiar, taktikk, og organisasjonsformer må alltid ha rot i dei konkrete erfaringane folk har. Å fjerne seg frå erfaringane fører til at ein erstattar materialisme med rasjonalisme – det vil seie blandar analytiske kategoriar og subjektiv røyndom og projiserer boklege oppfatningar av kva klassekamp betyr (eller burde bety) på det livet folk lever. På andre sida, om feminisme og antirasisme skal bli frigjøringsprosjekt for heile menneskeslekta, då er spørsmålet om kapitalismen uunngåeleg. Problemet med å erstatte klassekampen med identitetsbaserte kampar må derfor omformulerast som eit politisk problem med rot i hegemoniet dei liberale har hatt til å artikulere den feministiske diskursen. Den artikuleringa gjør feminismen til eit sjølvhevdingsprosjekt for elitekvinner ved å fjerne nøkkelspørsmålet: det strukturelle tilhøvet mellom kjønnsundertrykking og kapitalisme. Korleis me skal bryte det hegemoniet er det me må diskutere no, og kvinnestreiken var eit første viktig steg i den retninga.­

Ikkje alle som organiserte og deltok i kvinnestreiken støtta seg på teorien om sosial ­reproduksjon, men kvinnestreiken kan rettmessig sest som ei politisk tolking av denne teorien. Aksjonane nyleg viser ny og aukande merksemd for behovet for å bygge opp igjen solidaritet og kollektive handlingar som einaste måte å forsvare oss mot stadige åtak på kroppane våre, fridommen vår, og mot imperialisme og nyliberal politikk. Ikkje minst fungerer dei som motgift mot tilbakeslag for feministisk teori og praksis under nyliberalismen.

Men å få bukt med denne måten å forstå feminismen på betyr ikkje å gå tilbake til økonomisk reduksjonisme, eller til ein allmenn politikk rive laus frå forskjellane. Dei siste tiåra er me blitt meir klar over den sosiale lagdelinga hos cis-***** og transkvinner, etter klasse, etnisitet, rase, alder, talent, og seksuell legning. Utfordringa for den nye feministrørsla er å lage aksjonar, organisasjonar og krav som ikkje gjør desse skilnadene usynlege, men tvert om tar dei med, på alvor. Dette mangfaldet må bli våpenet vårt og ikkje ei hindring eller noko som skil oss. Skal det skje, er det nødvendig å syne dei indre relasjonane mellom ulike undertrykkingsformer, og samle skilnadene undertrykkinga skaper i ein meir omfattande kritikk av sosiale forhold under kapitalismen. I den prosessen kan all medvite erfaring av ulike undertrykkingsformer gi oss ny innsikt om dei ulike måtane kapitalismen, rasismen og sexismen påverkar liva våre.

Forklaringer

* Ikkje-binær: når ein opplever seg som verken mann eller kvinne

** Fight for Fifteen: krav om 15 dollar i minstelønn

*** ROC – organisasjon som jobbar for betre lønns- og arbeidsvilkår for restauranttilsette

**** NYSNA – sjukepleiarane i New York

***** Cis-kjønna: når ein reknar seg til det kjønnet ein fekk ved fødselen

Notar

1. Det er viktig å peike på at talet på kvite kvinner som røysta på Trump er svært lite samanlikna med det totale talet på kvite kvinner med røysterett i USA.

2. Leslie McCall: «Men Against Women, eller the Top 20 Percent Against the Bottom 80? How Does Growing Inequality Affect Traditional Patterns of Gender Inequality?» («Menn mot kvinner, eller topp tjue prosent mot dei åtti på botn? Korleis veksande økonomisk ulikskap påverkar tradisjonelle kjønnsskilnader?») Council on Contemporary Families, 16. oktober 2013. https://contemporaryfamilies.org/top-20-percent-against-bottom-80/

3. Katha Pollitt: «Actually, Not Everything Is a Feminist Issue. And That’s OK». Nation, 23. mars 2017. («Ikkje alt er kvinnespørsmål. Og det er greitt.») https://thenation.com/article/actually-not-everything-is-a-feminist-issue

Av Eivor Evenrud,
gruppeleder for Rødt i bystyret i Oslo.

(Eli Aaby svarer i Gnist nr 2/19:http://https://marxisme.no/abortdebatt-hvem-skal-bestemme/)

Endelig grense for abort er i dag ved svangerskapets 22. uke (21 uker + 6 dager.) De 10 siste ukene av denne perioden, altså etter uke 12, må kvinner sende søknad til en nemd for å få innvilget abort.

Hvorfor må de det, er ikke kvinner selv best egnet til å bestemme over egen kropp? Jo, selvfølgelig er de det. De aller fleste faller lett ned på dette standpunktet, inkludert meg selv.

Men så skjer det noe i tankerekken min. For, siden kvinner selv er best egnet til å bestemme over egen kropp, bør ikke kvinner da kunne ta avgjørelsen om abort helt til uke 22?

Jeg har lyst til å svare «ja, selvfølgelig skal kvinner det!», slik som Rød Ungdom har gjort.

Men det er ikke så enkelt. I uke 22 er det ikke lenger snakk om bare kvinnens kropp, men også et foster som i mange tilfeller er levedyktig. Abort i uke 22 innebærer en fødsel, og hva skal skje med barnet som blir født? I Norge overlever mange premature barn født i uke 22. De overlever ikke fødsel og nyfødtperioden på egenhånd, men med medisinsk hjelp.

I dag kan ikke et svangerskap avbrytes etter uke 18, med mindre det er særlig tungtveiende grunner for det. Dersom man tror at fosteret er levedyktig, kan det ikke gis tillatelse til svangerskapsavbrudd (i følge abortloven.)

Et foster har ikke rettigheter på egenhånd før uke 18, men med dagens lovverk trer på dette tidspunktet fosterets levedyktighet ved svangerskapsavbrudd inn som en faktor i spørsmålet om abort.

Det jeg savner i debatten om nemder og kvinners rett til å bestemme over egen kropp, er hva som skal skje med et levedyktig foster.

Har kvinnen som har valgt abort også mulighet til å bestemme at den nyfødte ikke skal få hjelp til å overleve? Kan helsepersonell pålegges å ikke foreta seg noe ovenfor et barn som kan overleve hvis det gis riktig hjelp?

Debatt om abort er både enkelt og komplisert. Det er ikke sikkert antallet senaborter øker hvis man fjerner alle nemnder og endrer lovverket slik at levedyktige fostre kan aborteres. Det argumenteres ofte med at tall fra Storbritannia viser at kun 2 % tar abort mellom uke 20–24. Det høres lite ut, men med tallene fra Norge (2017), så vil det bety 254 senaborter.

Jeg er selvfølgelig for at kvinner skal bestemme over egen kropp, men jeg er ikke for at kvinner skal kunne bestemme at et levedyktig prematurt barn ikke har rett til å få medisinsk hjelp til å overleve. Foreslår man opphevelse av nemdene og selvbestemt abort helt til endelig grense på uke 22, må man samtidig komme med konkrete standpunkt på løsninger for den «sårbare». Ved abort i uke 22 er det ikke lenger bare kvinner som avbryter svangerskap som er i en sårbar situasjon. Et prematurfødt barn er totalt prisgitt omgivelsene og den medisinske hjelpen som blir gitt, eller ikke gitt.

Ingen andre enn den gravide vet best hvordan situasjonen for den gravide er. Den gravide er den beste til å ta avgjørelsen om abort. Men hvem skal bestemme hva som skjer med et levedyktig foster ved en senabort? Jeg kan ikke støtte selvbestemt abort helt til uke 22 uten å få konkret svar eller forslag på det spørsmålet. Og det synes jeg det er merkelig at noen som helst kan.

 

Foto: Ricardo Gomez Angel
Stanley Simon Malinowitz,
økonomiprofessor ved Universidad Nacional de Colombia og har Phd i økonomi fra University of Massachusetts. Malinowitz har bodd i Colombia siden 1995.
Av Peder Østring,
studerer samfunnsgeografi ved UiO og var høsten 2018 på utveksling i Bogotá.

– Mange jublet etter at fredsprosessen mellom den colombianske staten og FARC-geriljaen endelig ble underskrevet under president Santos. Hvordan er situasjonen nå med den nye regjeringa som skal administrere implementeringen av fredsavtalen? Er borgerkrigen i Colombia nå over og konflikten på vei inn i en varig fred?

– Først er det viktig å skille mellom fred og slutten på konflikten med FARC. Fred er mer enn å ende én spesifikk konflikt. Colombia er et land som har hatt mye politisk vold gjennom hele sin historie. Krigen mot geriljagruppene FARC og ELN, som har vart i 54 år, er kun én fase i denne historien. Geriljagruppene dukket opp i Colombia omtrent samtidig som i andre land i Latin-Amerika, men krigen varte mye lenger. Like fullt er politisk vold mer enn geriljaen, noe man så med oppblomstringen av paramilitære grupper som hadde visse bånd til staten. Først var det et våpen i kampen mot geriljaen, men etter hvert fikk det andre ­funksjoner, som for eksempel trusler og vold mot sosiale bevegelser. Det er bra at krigen med FARC er over, den kom det aldri noe godt ut av. Geriljaen var ikke nære ved å ta makten og folk sine liv ble ikke forbedret – men det vi har nå er ikke fred. Alle mulige typer grupper kommer nå inn i det vakuumet FARC har etterlatt seg, hvor de kjemper om land og narkoruter. Det vi ser er noe som ligger et sted mellom en politisk konflikt og mafiavirksomhet, og mye er direkte knyttet til økonomi. Men vold er fortsatt måten ting løses på, det være seg fra staten, paramilitære eller andre grupper som er vanskelig å klassifisere. Det er ikke akkurat snakk om fred, men det er et viktig steg i riktig retning.

– Med en konflikt som har vart i et halvt århundre, hvorfor kom fredsavtalen nå? Er det et resultat av at selskaper og næringsliv ønsker seg bedre arbeidsforhold for utnyttinga av Colombia?

– Det er i alle fall ingen selvfølge at avtalen ble underskrevet nå, spesielt med tanke på at Santos var forsvarsminister under Álvaro Uribe og en skikkelig hauk. Vel, tidene forandrer seg. Økonomisk og sosialt var Santos en forlengelse av Uribe. Men han var medlem av og representant for borgerskapet i Bogotá. De samme som tjente godt på krigen, så nå at de kunne tjene godt på å få slutt på den. Min analyse er at Santos og Uribe representerer to forskjellige deler av den colombianske eliten. Uribe representerer landeierklassen og Santos det urbane borgerskapet. Jeg tror freden kom som et resultat av en allianse mellom økonomiske interesser. Geriljaen kontrollerte mye land før Uribe sin regjeringstid. Alle var enige om at slik kunne man ikke ha det, så Uribe åpnet opp landet for alle mulige typer utenlandske investeringer og ekstraktivisme etter å ha svekket geriljaen betraktelig. Så kommer Santos til makten, og velger en helt annen strategi. Geriljaen var svekket, og myndighetene trengte ikke å komme FARC noe særlig i møte i forhandlinger. I tillegg har den colombianske landsbygda blitt avfolket som resultat av konflikten, og landet har over sju millioner internt fordrevne flyktninger, flest i verden. Nå er spørsmålet, hva gjør vi med all den etterlatte jorda? Elitene i byene har etter hvert begynt å spekulere i jord til megaprosjekter, spekulasjon, biodrivstoff og eksport – alt har det til felles at det kreves mye jord, men tilsvarende lite bønder. Også den tradisjonelle eliten på landsbygda er tjent med en slik demografisk utvikling på landsbygda. Kvegdrift er veldig utstrakt, mye land trengs per kvegenhet. Men man kan se en dialektisk motsetning mellom gruppene Santos og Uribe representerte når det kommer til administrasjonen av jorda på landsbygda. Byborgerskapet var tjent med godt definerte eiendomsrettigheter og oversiktlige grenser for hvem som eier hva, mens den tradisjonelle jordeieren foretrekker et regime dominert av den sterkestes rett heller enn skriftlige avtaler, noe som har vært opphavet til mange jordkonflikter og mye vold opp gjennom historien. Jordeierne har sin private hær de kan bruke og har brukt for å vinne gjennom med sine interesser, mens det moderne borgerskapet vil ha en klar eiendomsrett, og de har sin egen idé om hva de vil bruke jorda til.

Jeg tror dette kan forklare konflikten, i tillegg til hva vi ser i media, som gir en mer ideologisk forklaring. Uribe og Duque er imot hele fredsprosessen, men samtidig ser det ikke ut som Duque prøver å gå tilbake på den, annet enn å gjøre noen forandringer. Jeg tror ikke Duque ønsker å gå tilbake til krig med FARC, men han vil gjøre forholdene vanskeligere for dem. Uribe og Duque vil kjøre den harde linja, det tviler jeg ikke på. Jeg tror det er konsensus om ikke å la FARC kontrollere territorium, så nå er det kun et spørsmål om hvilken annen rolle de vil spille, nå fungerer de som et politisk parti. Jeg tror Santos’ standpunkt er at man ikke trenger å bekymre seg for dem som parti, da de ikke har mye prestisje i landet. De kan muligens vinne noen veldig lokale valg, men mesteparten av landet hater dem, av gode og noen mindre gode grunner. Forstå meg rett, de har gjort forferdelige ting, kidnappinger, og stått for helt uberettiget vold, men media har også vært veldig effektiv i sin demonisering. Så jeg tror ikke den herskende klassen er redd FARC, det er mer et spørsmål om hva som er betingelsene for avtalen. Når det kommer til fredsavtalen, er det en avtale mellom FARC og den colombianske staten, så det er bindende også for Duque sin regjering. Det Duque vil kunne komme til å gjøre, er rett og slett ikke å finansiere de tiltakene som har blitt skrevet under på. FARC har på sin side indikert at uansett hva som skjer, vil ikke de ta til våpen igjen.

– I tillegg er fortsatt geriljaen ELN aktiv. Er en fredsavtale mellom dem og staten innenfor rekkevidde?

– Fredsforhandlingene med ELN ser ut til å gå frem og tilbake, jeg vil ikke gjøre meg noen spådommer om hva som vil skje med den. ELN er mye mindre enn FARC. Dynamikken er slik den har vært i mange år, hvor geriljaen ikke kan vinne, men de kan heller ikke bli overvunnet. ELN har lokal makt, men den er til gjengjeld veldig lokal. De vil åpenbart ikke vinne en krig mot den colombianske staten. Man kan håpe på forhandlinger, og det vil sannsynligvis bli fremforhandlet en avtale. Samtidig er det også slik at enhver geriljagruppe ser på den forrige fremforhandlede avtalen. Etter fredsavtalen med den urbane geriljaen M19, der de gikk over til et politisk parti, fulgte det en periode med systematiske attentater mot dem som gjorde at de aldri fikk fungere ordentlig som et parti. Samtalene med FARC var i en annen epoke, men nå ser ELN at Duque planlegger å utlevere en av FARCS tidligere kommandanter, Jesus Santricht, til USA, under påstand om innblanding i narkotrafikk etter fredsavtalen, noe som gjør at mekanismene om amnesti i fredsavtalen ikke gjelder. FARC på sin side hevder at det er en svertekampanje. Dette har også skjedd med en annen sentral figur i FARC, Iván Marques, som er en av de viktigste lederne. Det foreligger påstander om innblanding i narkotrafikk, men bevisene virker mangelfulle. Våpnene til FARC er levert inn, så det er vanskelig å gå tilbake. Dette er nok ting ELN er redde for.

– Drapsraten på ledere av sosiale bevegelser har ikke minket etter fredsavtalen eller innsettingen av Duque som president. Er det det vi nå ser, paramilitære strukturer som blir mer dristige i vakuumet som FARC etterlot seg?

– Nei, om noe så har drapsraten økt. Den har alltid vært veldig høy i Colombia, men den har fortsatt, og til og med økt, etter fredsavtalen. De drepte er menneskerettighetsaktivister, urfolk som forsvarer jorda og ledere for alle typer sosiale bevegelser. Når det kommer til paramilitære, blir det forvirrende når man setter en enkelt merkelapp på dette fenomenet, da det består av mange forskjellige typer grupper. Noen kontrollerer narkotikahandelen, andre sloss for kontroll over land, mens andre spiller en politisk rolle. Det er mange bånd mellom paramilitære og politikken. Det finnes bånd til kongressen, militæret, lokale politikere og landeiere, altså alle mulige typer forbindelser. Duque har sagt at han ønsker å stoppe drapene, men det ser ikke ut til å være noen politisk vilje, siden denne undertrykkingen utgjør en viktig politisk funksjon i det colombianske maktspillet. Dette landet har alltid hatt mye voldelig undertrykking, noen ganger fra militæret, andre ganger fra paramilitære. Av og til vil en eller annen general fra hæren ende opp i fengsel, men alltid for ting som skjedde for 10 år siden eller mer. Paramilitarismen handler ikke bare om en gruppe som hater geriljaen, men om et helt system med forbindelser langt inn i det formelle maktapparatet.

– Apropos politisk undertrykkelse, Gustavo Petro, lederen av opposisjonen i landet, står nå i fare for ikke å få stille som presidentkandidat neste valg. Hvordan påvirker dette venstresiden, og hva sier denne prosessen om hvordan politikk fungerer i Colombia?

– Han kjemper fortsatt kampen i retten, så vi får se hva som skjer. Petro er interessant, han er en helt sentral politisk skikkelse i Colombia og klarte å samle den historisk splittede venstresiden i valget i sommer. Her fikk venstresiden en historisk valgoppslutning, selv om det ble tap. Da Petro var borgemester i Bogotá ble han fjernet fra makten av en uribistisk statsadvokat. Ikke for korrupsjon, men for å ta tilbake søppelhentinga i byen i offentlig regi. Søppelhentinga i Bogotá var drevet av fire firma, og Petro tok det tilbake i byrådets regi. Han ble fjernet i en ikke særlig velhåndtert prosess, i bunn og grunn for å stå opp mot frie markedskrefter. Han ble riktignok innsatt igjen en måned senere, men han fikk personlig en latterlig stor bot, tilsvarende millioner av dollar, og Petro er en av de politikerne som faktisk ikke er millionær i Colombia. Vi får se hvordan denne prosessen utspiller seg, men den gir i alle fall en indikasjon på hvordan politikken fungerer, og hvor vanskelig det er hvis noen på venstresiden kommer i nærheten av å vinne eller på noen som helst måte truer makta. Så skal det sies at Gustavo Petro ikke er veldig radikal i dag selv om han er en gammel geriljasoldat.

– Her kan man kanskje trekke paralleller til Bernie Sanders? Et viktig håp for venstresiden i et tradisjonelt konservativt land, men hvis man ser på den foreslåtte politikken er det vel slående likt et nordisk sosialdemokrati?

– Ja, men et nordisk sosialdemokrati ville vært veldig radikalt i Colombia. Petro ville ikke kunne blitt valgt på en valgplattform som en transisjon til sosialisme. Han ville blitt drept, rettssystemet ville ikke tillatt det, og det ville haglet med trusler. Petro er tross alt en av de hyppigst truede personene i landet. Colombia har en veldig rå kapitalisme, så det reformistiske programmet han gikk til valg på, med helsereform hvor alle har reell, ikke bare formell, adgang til helsetjenester og satsing på offentlig utdanning, ville vært veldig positivt. Jeg tror det er det beste som er mulig å få til innenfor det representative demokratiet i Colombia.

– Og ikke minst ville mulighetsvinduet for en progressiv politikk og sosiale bevegelser blitt større, rammen for hva som er mulig å få til og kreve, ville blitt utvidet? Samtidig er det vel nok å se på historien til land som Chile for å se hva som kan skje om noen går for langt mot kapitalens interesser.

– Ja, det kan godt hende at en seier til venstresiden ville vært katastrofe, og at volden ville økt. Å forstå Colombias historie er å forstå at de har hatt en herskende klasse som ikke ­inngår kompromisser. Colombia er landet med mest ulikhet i Latin-Amerika. Landet er ikke fattig, det har et BNP per innbygger som er litt over gjennomsnittet, men ulikheten er veldig stor. I motsetning til andre land i regionen har landet aldri hatt noen reformistisk periode og heller ingen omfordeling av jord. I Colombia har borgerskapet gått all in. Når folk har prøvd seg på reformer, har det vært mye undertrykkelse og kontroll av media, som spinner ting i elitenes favør. Det er også et veldig regionalistisk og fragmentert land som ikke har den samme nasjonalfølelsen som i mange land i Latin-Amerika.

– Og når vi er inne på regionen: Vi har sett den rosa bølgen komme og bli erstattet med nyliberale, eller til og med fascist-lignende, regjeringer, mens land som i teorien blir styrt fra venstre som Venezuela og Nicaragua ser ut til å ta en stadig mer autoritær dreining. Hva kan du si om dagens politiske situasjon på kontinentet som en gang var venstresidas store håp?

– Situasjonen for noen år tilbake var at venstresida vant med noen prosentpoeng, nå taper de tilsvarende. Det er en veldig bekymringsfull utvikling, ikke bare at sentrum venstre taper, men at ytre høyre vinner. Brasil er spesielt kritisk fordi det en virkelig fascistisk president som har kommet til makta. Av og til er det en debatt om man bruker fascismebegrepet litt vel løst, men i Brasil er det ikke annet å si enn at det er fullt ut fascisme. Argentina og Macri kan ikke puttes i samme kategori, men det er et veldig høyredreid styre. Vi får se hva som skjer, men det er en del av et verdensfenomen. Se på Ungarn, Italia, USA og ikke minst Brasil, et så viktig land for regionen, men med en ny president som er så ekstrem at det er skummelt. Venstresideregjeringene gjorde noen gode ting, men det finnes grenser hva de kan utrette, og deler av den gamle marxistiske analysen er interessant her. Jeg er ikke imot noen av sentrum-venstreregjeringene vi har sett, noe er bedre enn ingenting. Om folket kan lide mindre selv om man ikke kommer seg over all urett, så er det å foretrekke, altså Lula over Bolsonaro eller Kirchner over Macri. Samtidig ser man begrensningene til regjeringene under den rosa bølgen – det er en slags reformisme innenfor nyliberalismen. De er ikke nyliberale med tanke på at de faktisk hadde noen velferdsprogrammer, men de er nyliberale i henhold til en definisjon David Harvey en gang gav: nyliberalisme er et klasseprosjekt for å gjenopprette kapitalismen og profitt på bekostning av arbeiderne. De fortsatte å være veldig servile overfor nasjonale selskaper og fremmed kapital, noen ville kanskje sagt at regjeringene under den rosa bølgen var mer fordelaktig for kapitalen fordi de glattet over sosiale konflikter med noen velferdsprogram, men uten å ta fra de rike.

– Og problemet med den modellen er vel at dette ikke kan fortsette for alltid, at når en resesjon kommer vil klassekonflikten komme til overflaten. Man har altså sosiale tiltak for arbeiderklassen så lenge økonomien vokser, men det er ingen reell omfordeling?

– Det er riktig. Denne politikken er vanskelig å opprettholde på lang sikt, det har vi sett i Argentina og Brasil. Men alle land som var en del av den progressive rosa bølgen er forskjellige. Nicaragua ville jeg ikke kalt venstreside, de er undertrykkende og kulturkonservative selv om de har noen fordelingsprosjekter. Venezuela er kanskje det viktigste landet som prøvde å gjøre noe annerledes – det er ikke sosialisme, men jeg tror Chávez hadde en idé om at det skulle være et steg mot sosialismen. Vel, det prosjektet er borte nå. Det som er igjen er kun krisehåndtering. Man ser sosiale bevegelser kjempe mot regjeringa og en sentralisering av makt, noe som skjer under kriser. Landet har en cocktail av problemer. For det første er det utfordringen med å bevege seg gradvis mot sosialisme uten å ekspropriere. Vi har sett kapitalen slår tilbake, så når president Nicoás Maduro sier det er en økonomisk krig, har han rett. Venezuelansk og amerikansk kapital driver med en helt klar økonomisk krigføring, noe som er en av grunnene til krisen. For det andre har man korrupsjon og vanstyre, som er det høyresiden sier er problemet. Det er delvis rett, men vi har dette i Colombia også. Så har man oljeprisen. Chávez var heldig med oljeprisen, så han kunne gjennomføre alt han gjorde. Det er alltid krise i Venezuela når oljeprisen er lav. Alle disse faktorene i samspill har ført landet ut i den krisen vi ser i dag, men det var ikke kun uflaks heller. Det ser ut til at den eneste måten å stabilisere økonomien på er enten virkelig å radikalisere ting, eller å inngå kompromisser og forlate venstresideprosjektet helt og holdent. Maduro har prøvd seg på en mellomting som gjør at ingen egentlig liker han fra hverken den ene eller andre politiske leiren, men motsetningene er for store. Og når det kommer til olja, har det blitt sagt at man ønsker å distansere seg fra den og diversifisere økonomien, men når prisen er høy har det ikke passet, og når den er nede er det for sent. Jeg liker ikke ordet «uunngåelig», men det er et ord som kommer fram i hodet når man ser på dagens krise. På en måte ga Venezuela oss håp under Chávez. Det interessante med Chávez var at han var en sosialist som faktisk ønsket en overgang til sosialismen. Han var intellektuell, og han hadde en teori om hvordan overgangen skulle gå for seg. Noe man glemmer litt i dag er initiativene med de demokratiske kommunene som ble satt i gang, selv om det i dag har gått i vasken med krisa. Vi vil ikke få sosialisme med en gerilja som kaster regjeringa, det skjer ikke i det 21. århundret. Så vi trenger å tenke på hvordan vi beveger oss mot makta. Jeg tror Chávez hadde interessante ideer – enten du tar makta med makt eller gjennom valg, kommer man til å møte motstand fra sterke krefter og internasjonal kapital. Ingen på kontinentet har svaret, men Venezuela er det mest interessante forsøket. Ecuador fikk til mye, men man ser fortsatt en ekstraktivistisk kapitalisme der, hvor utvinningen av fossile ressurser er grunnlaget for mye av inntektene til staten. I Bolivia er det flere interessante konsepter som grønn økonomi og en «andisk kapitalisme» på sitt eget urfolks vis.

For å oppsummere har det vært vanskelig for sentrum-venstre å fortsette og vinne. Når verdensøkonomien går dårlig, går det dårlig med Latin-Amerika, og hvem som enn sitter ved makta får skylda. Dette har styrket høyresida, i tillegg til at de har blitt veldig sofistikerte i sin bruk av media, manipulasjon og forskjellige former for vold. Statlig vold og vold med forbindelser til staten, fenomener vi har sett i Colombia lenge, vokser nå andre steder.

– I det minste har vi Mexico som et lyspunkt med en venstresidepresident som vinner for første gang på en mannsalder?

– Tja, det er mange tegn på at AMLO vil være en moderat reformist, men inngå mange kompromiss. Vi får se hvordan det går, men jeg ville ikke hatt for store forhåpninger.

– Den politiske situasjonen i Colombia er rimelig spent og president Duque står overfor mange utfordringer med studentstreik og andre sektorer i samfunnet som også har gått ut i streik mot den foreslåtte skattereformen til regjeringen. Hvordan ser du på denne konjunkturen med sosial mobilisering i Colombia?

– Det har alltid vært mange sosiale bevegelser i Colombia. De har hatt to problemer. Det ene er represjon, det andre er at de har vært fragmenterte og konsentrerte om sitt felt, og det har vært vanskelig å forenes til en større, nasjonal bevegelse. Det er heller ikke første gang det har vært nasjonale mobiliseringer, Under Santos streiket alt fra lastebilsjåfører til bønder, men Santos trumfet til slutt gjennom viljen sin. Men denne bølgen av mobiliseringer er interessant, ikke minst er studentstreiken i offentlig sektor nasjonal, med 32 universiteter landet rundt som er lammet av protester. Det har vært en rekke store marsjer. Vanligvis dør slike mobiliseringer sakte ut, men denne gangen ser den ut til å holde seg. Det streikes for finansieringen av offentlig utdanning og det umiddelbare behovet for penger til drift i en kriserammet sektor. Men det har også vært et smart trekk fra studentene samtidig å kreve strukturelle endringer slik at høyere ­utdanning kan bli bærekraftig, og stille spørsmål om i hvilken grad man skal tjene private bedrifter. Studentbevegelser har imidlertid alltid hatt problemet med at med en gang semesteret er ferdig, drar folk vekk fra campus, og det er vanskelig å få folk i gang igjen etter ferien. Men det virker større og bedre organisert enn på veldig lenge. I tillegg har man fagforeninger som agiterer for aktivitet i andre sektorer samtidig. En del av utfordringene man står overfor, er at nyliberalismen har vært god til å splitte forskjellige grupper som er rammet av den. Colombianere er spesielt utsatt i et land hvor de forskjellige regionene like gjerne kunne vært forskjellige land, forskjellen mellom by og land er enorm, og nord og sør i Bogotá er som to forskjellige verdener. Fagforeningene er svekket akkurat som mange andre steder i verden. De representerer færre arbeidere enn tidligere og de har ikke funnet ut av hvordan man organiserer uformelle arbeidere og arbeidere på midlertidige kontrakter som florerer i det colombianske arbeidslivet. Men det blir interessant å se hva som vil skje med den nasjonale streiken. Spørsmålet er bare hva som vil skje neste dag. Det er håp, men samtidig har det vært undertrykking av demonstrasjoner og politi som infiltrerer mobiliseringene. Det man har sett er en i all hovedsak fredelig studentbevegelse, men med noen små grupper som lager hjemmelagde bomber og kaster stein. Noen av disse har påviselig vært infiltratører fra politiet. Så melder de store mediene om 20 personer som kaster stein, heller enn ti tusen i fredelig marsj. De sosiale bevegelsene har oddsene mot seg, men det er en interessant tid å følge med på

 

Dei siste åra har NAV prøvd meir og meir å halda «brukarane», altså dei som trenger og har rett på tenester, på ein armlengdes avstand. Ein skal helst ikkje ha eit direktenummer eller e-post til ein saksbehandlar, alt skal gå gjennom det felles nummeret. Og kontora skal ikkje ha ope for anna enn avtalar som er gjort på førehand, ein må då ringa dette fellesnummeret eller henvenda seg via nettløysinga.

Av Ingrid Baltzersen,
redaktør av Gnist

 

Dette stenger folk ute frå å få det dei har rett på. Behovet for å komma til NAV er ofte akutt, ikkje noko ein kan tinga time for på førehand. Det kan vera at ein har blitt kasta ut av leiligheten sin, trenger pengar til mat eller har fått eit brev frå NAV som ein ikkje forstår og som har kort klage- eller svarfrist.

Samfunnet vårt blir meir og meir digitalisert, men dei som trenger NAV mest er ikkje det. Eit døme er flyktningar og innvandrarar med låg utdanning og litan erfaring med databruk, i tillegg til dårlege norskkunnskapar. Mange eldre manglar også datakompetanse. Rusavhengige utan stabil livssituasjon har kanskje ikkje moglegheit til å bruka kontantkortet på sitta i telefonkø eller hugsa kodane og finna ein pc med nett for å logga seg inn med MinId.

Det å skulla orientera seg på nettløysinga, eller trykka seg gjennom menyen for å stå i telefonkø for å snakka med nokon dei ikkje kjenner, og som ikkje kjenner saka deira, blir for dei heilt uoverkommeleg.

Kirkens Bymisjon i Stavanger­­ kursar no frivillige tillits­personar som kan vera med i møtet med hjelpeapparatet. Det er også andre enkeltpersonar som har sett dette behovet, og prøver å hjelpa personar som ikkje får den hjelpa dei skulle hatt.

Når det er så vanskeleg å få kontakt med NAV fører det også til underforbruk av tenester. Folk som har rett på stønadar søker ikkje om dei, for det er for krevjande og komplisert.

Omlegginga blir seld inn med at ein då skal få betre tid til å hjelpa dei som trenger det mest. Men viss dei som trenger det mest ikkje klarer å komma i kontakt med NAV, så blir det vanskeleg å hjelpa dei. Ein kan spør seg om dette er ønska, og det er difor NAV har stengt dørene.

 

 

Helt siden den første episoden gikk på lufta i 2008, har Luksusfellen vært en av TV3s store suksesser. Gjennom 20 sesonger har programmets ekspertkorps av økonomer og psykologer etablert seg som noen av landets fremste autoriteter på privatøkonomi, og tittelen har blitt et begrep som i dag benyttes uanstrengt i offentlig debatt.

Selve programkonseptet består i at to eksperter sendes ut for å hjelpe en person eller en familie som ikke har klart å sette tæring etter næring, og som dermed har havnet i et økonomisk uføre, ut av dette. Hadde Luksusfellen eksistert i Storbritannia for 150 år siden, ville Karl Marx vært en soleklar kandidat til å bli deltaker i programmet. Han hadde en inntekt langt over gjennomsnittet, men likevel var han kronisk blakk og syltet ned i gjeld. Men han ville helt sikkert også hatt mye å si om konseptet.

Mathias Bismo er redaksjonsmedlem i Gnist.
Foto: Mohammed Hassan

 

FORBRUK OG GJELD

Som tittelen på programmet også antyder, er det rettet inn mot det som kan oppfattes som et luksusforbruk. I virkeligheten er det sjelden slik. Det som kjennetegner den typiske deltakeren, er dermed at han eller hun har litt for dyre hobbyer, spiser litt for mye ute, bestiller litt for dyre reiser osv., og finansierer dette med penger de ikke har. Når en potensiell deltaker kommer i kontakt med Luksusfellen, har de allerede kommet til et punkt der gjelda har blitt for stor til at de klarer å betjene den. Mange har allerede lagt om, eller forsøkt å legge om, forbruket sitt. Men gjelda vokser fortsatt fordi den har nådd et nivå der valget står mellom å bruke inntekten på å betjene gjeld eller å opprettholde et visst forbruk. Eller for å si det med Marx:

Akkurat som den virkelige slaven, er også lønnsslaven utelukket fra å bli en gjeldsslave gjennom sin stilling, i det minste i egenskap av å være produsent – han kan bare bli det i egenskap av å være forbruker. I denne formen tilegner ågerkapitalen seg de umiddelbare produsentenes fulle merarbeid uten å endre produksjonsmåten.¹

Forbruksgjeld, enten den kommer fra forbrukslån, kredittkort, avbetalingskjøp eller at man rett og slett ikke har betalt regningene sine, er det Marx kaller førkapitalistiske lån eller ågerlån. Selv om formen er førkapitalistisk, betyr ikke det at låneformen har forsvunnet, bare at den har blitt en underordnet form. Utgangspunktet for disse lånene er helt enkelt at noen vil ha noe de ikke har penger til, og prisen på lånene, altså renta, er derfor et spørsmål om hvor mye forbrukeren ønsker å betale. Eller, sagt på en annen måte, hvor mye mer enn pri- sen forbrukeren er villig til å betale for å sikre seg en vare der og da.

BIG BUSINESS

Ågerlån er big business i Norge i dag. Selv om gjelda fra disse lånene bare utgjør om lag tre prosent av husholdningenes gjeld, står de for om lag 14 prosent av de samlede renteutgiftene.² Mens et lån til investering eller et boliglån med første prioritet i boligen i dag har en rente på 2–3 prosent, kan et forbrukslån fort vekk ha en rente som er ti ganger så høy, ja, til tider enda høyere. Dermed vil den årlige renta på et forbrukslån på 100 000 kroner fort være like høy som på et annet lån på 1 million kroner. Begrunnelsen bankene gjerne gir for dette rentenivået, er at de ikke har samme sikkerhet som andre lån. Det er en sannhet med modifikasjoner. Vi ser stadig deltakere som har eller trues med lønnstrekk, og vi ser også at det ikke er avdragene som er den store bøygen, som gjør dem til livslange gjeldsslaver, det er rentene, renters renter, forsinkelsesrenter, innkrevingsgebyrer osv.

Forbruksgjeld er ikke noe nytt fenomen. Så lenge det har eksistert kjøpmenn, har de tillatt kundene sine å kjøpe på kreditt, og har ikke det vært nok, så har forbrukeren gjerne blitt henvist til pantelåneren – en institusjon også Marx hadde omfattende nærkjennskap til. Likevel har vi sett en drastisk økning de senere tiårene, med en vekst på om lag 15 prosent årlig de siste 20 årene.³ Teknologien anføres ofte som forklaring på dette – du trenger ikke lenger oppsøke en bank for å få lån, og du trenger heller ikke oppsøke en butikk for å handle det du vil ha. Men at det i det hele tatt er mulig å ta opp lån uten sikkerhet, at det i det hele tatt er mulig å betale for varer med penger man ikke har, det er et valg noen har tatt. Eksplosjonen i forbruksgjeld er nok heller et eksempel på hvordan teknologien låses i bestemte samfunnsmessige forhold, hvordan
«all vitenskap er tatt til fange i kapitalens tjeneste,» som Marx formulerte det.⁴

PARASITTVIRKSOMHET

For bankene har forbrukslån vært en måte å skaffe seg økte inntekter på i en tid der forret- ningsutlånene går ned. Tradisjonelt har bankenes hovedoppgave vært å gi lån til bedrifter mot å få en andel av profitten i form av rente. Det var dette Marx kalte kapitalistiske lån. Med en stadig større konsentrasjon av kapital i store konserner, har dette lånebehovet avtatt. Selskapene låner investeringsmidler fra profitten som allerede finnes i selskapet, og skrur dermed til krana for bankene.

Sett fra bankenes ståsted, er forbrukslån en god erstatning for kapitalistiske lån. Når en kapitalist tar opp lån for å investere, ønsker han selvsagt å sitte igjen med en andel av profitten selv. Han er derfor ikke interessert i å låne penger dersom renta ikke er lavere enn profitten han kan vente å sitte igjen med. For forbrukslån, derimot, er det ikke noen slik øvre grense. I den svenske varianten av Luksusfellen har vi sett at deltakere har tatt opp lån med mange tusen prosent rente. Årsaken til at vi ikke har sett noe lignende i Norge, er at regelverket her nok fortsatt er noe strengere enn i Sverige, men det betyr ikke at det ikke har skjedd ting her også de siste tiårene.

I Kapitalen skrev Marx at arbeidskraftas verdi hadde et «historisk og moralsk element»⁵. Det inngår altså mer i lønningsposen enn det som er nødvendig bare for å overleve rent fysisk, i hvert fall i de utviklede kapitalistiske landene. Det er følgelig ikke slik at man ikke overlever om deler av inntekten faller bort, det eneste som skjer er at man må overleve med en lavere standard – eventuelt finansiere det hele med dyrekjøpte penger man ikke har.

Det er dette elementet bankene tærer på når de, med myndighetenes velsignelse, gjør sine fremstøt mot forbrukerne. Der kapitalistiske lån er en type virksomhet som er nødvendig for at investeringer som ellers ikke kan realiseres, faktisk blir realisert, så er forbrukslånene ren parasittvirksomhet, et forsøk på å tilegne seg en størst mulig andel av de allerede produserte verdiene. De gjør lønnsslaven til gjeldsslave og reduserer på dette viset arbeidskraftas verdi.

HAR DU PENGER, SÅ KAN DU FÅ

Denne veksten ville selvsagt ikke vært mulig om ikke folk faktisk hadde tatt opp forbruks- lån, og det er jo helt frivillig. Riktignok bruker bankene betydelige penger på å markedsføre sine produkter, men det alene kan neppe forklare hvorfor folk biter på gang etter gang. Det vi imidlertid ser i Luksusfellen er hvordan gjelda gjerne har sammenheng med skjellsettende hendelser i deltakernes liv, som samlivsbrudd, sykdom, dødsfall hos nærstående, midlertidig arbeidsløshet eller at man rett og slett forlater hjemmets lune rede.

I noen tilfeller fører disse hendelsene også til at den disponible inntekten går ned. Da står man reelt sett overfor et valg om hvorvidt man skal gå ned i levestandard eller ta opp lån, og mange velger det siste. Samtidig har man i mange land sett en utvikling der gebyrer, avgifter og egenbetalingsordninger vokser, noe som reelt sett reduserer den disponible inntekten. Selv om Norge ikke har gått i front her, har vi også fulgt med, og siden det jo er de med dårligst utgangspunkt som gjerne blir hengende lengst etter, får det helt klart følger. Siden imidlertid Luksusfellen forutsetter at deltakerne har et visst inntektsnivå, er det ikke disse vi får se på skjermen.

I andre tilfeller går ikke den disponible inntekten nødvendigvis ned. Men, som Marx slår fast allerede i åpningssetningen av Kapitalen: «I de samfunnene der den kapitalistiske produksjonsmåten rår, framtrer rikdommen som en ‘uhyre vareansamling’.»⁶ «Uhyre» må her oppfattes i dobbel betydning, vareansamlingen er enorm, men den er også uhyrlig og pervers, for, som han skriver noen titalls sider senere, får «forholdet mellom produsentene formen av et samfunnsmessig forhold mellom arbeidsproduktene.»⁷ Varene styrer oss, ikke omvendt. Det var dette Marx omtalte som varens fetisjkarakter.

Har du penger, så kan du få, har du ikke, så må du gå, heter det i barnesangen. Jo mer enerådende kapitalistiske former blir, jo mer fremtredende blir dette. Varer og penger blir et mål i seg selv, også for den som ikke har. Mens etterkrigstiden var preget av en utvikling og en ideologi der man anerkjente at markedet hadde sine begrensninger, og der det ble etablert sek- torer helt eller delvis unntatt markedet, har dette snudd under det nyliberale hegemoniet. Og det er heller ikke slik at Luksusfellen bidrar til noen motvekt. Selv om TV3 ikke reklamerer for forbrukslån og spillselskaper i reklamepausene under Luksusfellen, er det nok fristelser her, fristelser som for eksempel kan finansieres ved å pådra seg forbruksgjeld.

MORAL OG INDIVIDUALISME

En helt sentral del av Luksusfellen består likevel i å påføre deltakerne skyld og skam, altså å individualisere de økonomiske vanskelighetene. Deltakerne kunne valgt annerledes og dermed unngått å havne i den situasjonen de har gjort, og selv når ekspertene anerkjenner at det er bakenforliggende årsaker bak handlingsmønsteret deres, så reduseres det likevel til personlige feil – det er først og fremst en karakterbrist hos deltakeren at han eller hun ikke har klart å tilpasse seg en ny situasjon.

Luksusfellen er et program som faktisk avslører en flik av varens fetisjkarakter, men dette skjer i en kontekst der den rådende ideologien ikke problematiseres. Ekspertene er på ingen måte fremmede for å kritisere bankene – og noen banker mer enn andre – for deres markedsføring, for å låne ut penger til folk som ikke har råd til å betjene lånene sine, og for å være vanskelige i forhandlinger. Problemet er bare at de begrenser dette til et spørsmål om moral, de avslører ikke hvorfor det er slik, hvorfor bankenes utlånspraksis og deltakernes tilbøyelighet til å låne til over pipa er to sider av samme sak. Det er ingen tvil om at mange har kommet seg ut av økonomiske vanskeligheter ved Luksusfellens hjelp, men det skjer likevel på et grunnlag som stadig vekk vil skape nye potensielle deltakere.

Selve bankenes forretningsidé består i å øke sin egen kapital, ikke ved å øke den samlede verdiskapningen, men ved å ta for seg av verdier andre skaper. Rett nok har de en rolle å spille i å legge til rette for andres verdiskapning, men når regnskapet skal avlegges, gjør det ingen forskjell om pengene kommer fra dette eller fra ren parasittvirksomhet. Å be bankene slutte med dette, i en situasjon der de produktive investeringene avtar, er som å be sebraen om å slutte å ha striper.

Luksusfellen skraper i overflaten på dette forholdet, men ikke mer. Og så lenge program- konseptet har et moralsk og individualistisk utgangspunkt, så kan man neppe unngå det. Men om man klarer å trenge gjennom dette, er det også et vitnesbyrd om hvilken uhyrlig og pervers form rikdommen tar i et samfunn der den kapitalistiske produksjonsmåten rår.

Sluttnoter:

1 Marx Engels Werke (MEW), bind 25, s. 609.
2 Steinar Holden og Gisle J. Natvig, «Forbruks- lån må bli mindre lønnsomt», Dagens Næringsliv, 16.05.2019.
3 Johan B. Sættem, «Spår at forbruksgjelden krym- per for første gang på 20 år», NRK, 10.07.2019, https://www.nrk.no/norge/spar-at-forbruksgjelden- krymper-for-forste-gang-pa-20-ar-1.14613139
4 MEW, bind 42, s. 600.
5 Karl Marx, Kapitalen, første bok, bind 1, Oslo: Forlaget Oktober 1983, s. 200.
6 Marx 1983, s. 43.
7 Marx 1983, s. 86–87.

Kristina Leganger Iversen:
Bli mor no?
Samlaget, 2019, 255 s.

I Bli mor no? kombinerer forfatter og litteraturviter Kristina Leganger Iversen politiske analyser av mødres situasjon med personlige refleksjoner over om hun selv skal velge å bli mor. Resultatet er en klok bok om det nyliberale arbeidslivet, kjønnsroller og morskap.

Tomine Sandal studerer master i nordisk litteratur og er redaksjonsmedlem i Gnist.
Foto: Samlaget

I boken reflekterer Iversen over valget om å bli mor eller ei, muligheten for å velge å være bar- nefri og det å angre på å ha blitt mor. Likevel er det spørsmålet om tidspunktet er rette som utgjør den primære tvilen i Iversens personlige beretning, noe som kommer frem i bokens tittel Bli mor no? Er nå det rette tidspunktet?

På mange måter kan svare synes å være nei. Iversen forteller åpenhjertig om egne erfarin- ger med et yrkesliv hvor midlertidige stillinger og timeskontrakter er regelen heller enn unntaket. Hun har gjort «alt rett», tatt høyere utdanning, spart penger og kommet seg inn på boligmarkedet i liten leilighet på Sagene. Men hva hjelper det når man ikke vet om man har jobb neste måned?

Iversen kobler spørsmålet om å bli mor til prekariseringen av både arbeider- og middelklassen.

Med et arbeidsliv preget av stadig større usikkerhet, blir det enda tydeligere at det å få barn også er et økonomisk spørsmål. Iversen viser også til at det faktisk straffer seg økonomisk å få barn – for kvinner. Kvinner tjener mindre enn menn, jobber mer deltid og får oftere midlertidige stillinger. Til tross for Ernas Solbergs bønn til norske kvinner, er faktum det at dagens Norge, preget av nyliberalistisk politikk og fortsatt manglende økonomisk likestilling, ikke er et veldig mødrevennlig sted.

Iversen understreker dermed at å få barn eller ei ikke bare er et eksistensielt spørsmål. Hun skriver:
Det er noko både nyliberalt og historielaust over å redusere spørsmålet om morskapet til berre eit eksistensielt val for kvar enskild kvinne, uavhengig av kva samfunn, kultur og kontekst hos tår i. Kva kostnadar morskap (og foreldreskap) inneber avheng av den politiske organiseringa av mor- og foreldreskap, av omsorg og oppdraging.

Det personlige og det politiske er sammenvevd i livene våre. I det nyliberale arbeidslivet er det alle mot alle, og som akademiker og frilanser forteller Iversen åpenhjertig om stress, usikkerhet og følelsen av at man må delta i en konkurranse hvor man alltid må være best. En stressende arbeidssituasjon fører i en periode til at Iversen har færre eggløsninger enn normalt. Dette er et godt eksempel på at en kapitalistisk økonomi ikke sammenfaller perfekt med menneskets «natur».

Boken er skrevet over et år, og underveis svarer Iversen «ja» på sitt eget spørsmål. Hun føder datteren Anny, oppkalt etter sin egen oldemor. Selv om forfatteren selv velger å bli mor, skriver hun også godt om kvinner som har valgt annerledes. Hun påpeker at vi vanligvis går ut fra at «mødrer som er ambivalente, sårbare eller fortvila, over morskapet eller kva det krev å vere mor, er dårlege mødrer».

Det må være rom for tvil, og for å kunne snakke åpent om morskapets skyggesider, uten å bli stemplet som en dårlig mor. Og det må ikke minst bli en større aksept for at mange kvinner rett og slett ikke ønsker å få barn. Denne boken er et forsøk på å åpne dette rommet.

Bli mor no? er en politisk undersøkelse av, og en personlig refleksjon over morskapet. Men boken er også en kjærlighetserklæring: til kvinnekroppen, til formødrene, til han hun velger å få barn med og ikke minst til velferdsstaten – til alle som er involvert i å skape trygghet for både mødre og barn.

Marianne Hafnor Bøe:
Feminisme i islam
Universitetsforlaget, 2019, 200 s.

Av Rameen N. Sheikh
Studerer tverrfaglige kjønnsstudier med fordypning i kriminologi på UiO. Har tidligere vært aktiv i Rød Ungdom.

Feminisme i islam av Marianne Hafnør Bøe er den første faglige boken om temaet på norsk, så vidt meg bekjent. Den tar for seg ulike internasjonale feministiske stemmer med muslimsk bakgrunn, hvilke spørsmål disse er opptatt av og hvilke måter de jobber på for å få til en forandring i muslimske miljøer innenfra. De siste årene har vi i Norge sett flere unge kvinner med muslimsk bakgrunn som tar oppgjør med ukultur i muslimske miljøer, dermed er denne boken også høyst aktuell.

Boken er informativ og presenterer ulike stemmer som er opptatt av hvordan forholdet mellom mann og kvinne behandles i Koranen, og viser til flere ulike stemmer og motsetninger. Forfatterens mangfoldige valg av ulike feministiske stemmer som har jobbet med likestillingskamp i muslimske miljøer i flere tiår, samt nye stemmer som har kommet til de senere årene, får godt frem at «muslimske feminister» ikke er en homogen gruppe.

I alle bokens kapitler har forfatteren inkludert ulike feministiske stemmer fra den muslimske verden og deres syn på de aktuelle problemstillingene. Det skilles mellom den akademiske retningen som bruker teologi og tolker Koranen i henhold til den tradisjonelle fortolkningstradisjonen i islam, og den aktivistiske retningen som jobber for en endring gjennom aksjoner og kampanjer.

Noen sentrale skikkelser går igjen i de ulike kapitlene, deriblant amerikanske Amina Wadud som er en av de mest kjente for sitt syn på kjønn og islam. Hun har skrevet en rekke bøker og uttalt seg om feminisme og islam i flere tiår, og har selv sagt at for henne kom religionen først, deretter innså hun at kvinners posisjon er sterk i islam. For henne var islam en åpenbaring som ga kvinner en rekke rettigheter som den vestlige verden har hengt etter med, blant annet arverettigheter.

Bøe viser til et større mangfold av kvinnelige stemmer som kommer fra ulike muslimske land, deriblant pakistanske Asma Barlas, iranske Ziba Mir-Hosseini, og sørafrikanske Sadiyya Shaikh. Synet på kjønn og islam er preget av hvilke land disse kvinnene er oppvokst i, og hvilke muslimske tradisjoner de kjenner best til. For eksempel står spørsmålet om bekledning og om kvinner kan stille til valg sterkt i Iran. Bøe presenterer i tillegg til nye stemmer også kvinnelige lederskikkelser datert tilbake i tid til så langt som 1100-tallet.

Feminisme i islam tar for seg hvordan ulike muslimske feminister har tolket koranvers, og dermed brukt teologiske argumenter for å oppnå kjønnslikestilling. Bøe presenterer også ulike definisjoner av feminisme, og påpeker at en rekke muslimske kvinner som jobber for kjønnslikestilling ikke ønsker å definere seg som feminister. «Feminisme» sees på som et «vestlig begrep», som ikke har rom for disse kvinnene. Dessuten kan det være farlig i enkelte land, deriblant Iran, å kalle seg feminist. Likevel har alle disse kvinnene en ting til felles: de jobber for en bedre posisjon for muslimske kvinner, uavhengig av hvilke merkelapper og begreper de bekjenner seg til. De fleste velger å si at de er opptatt av kjønnslikestilling og at de ønsker å se kvinners posisjon ut fra budskapet i Koranen, og hva den sier om forholdet mellom mann og kvinne.

Boken presenterer også hvordan ulike muslimske feminister går tolkninger av muslimske tekster i sømmene med kildekritikk, og bruker koranen til å forstå Hadith-litteraturen, altså skriftene om profeten Muhammads liv og lære. Hadith-litteraturen har imidlertid ikke stått sentralt for muslimske feminister, da det er fortellinger fortalt av mennesker som kan inneholde en rekke feilsiteringer. Bøe får frem hvorfor det er viktig at muslimske feminister bruker koranen, som Guds ord og det uforanderlige språket, som sin kilde for å kjempe for kjønnslikestilling i islam. Dette er noe som også vil gi disse stemmene mer troverdighet, da alle muslimer er enige om at Koranen er det mest hellige. Dette stiller muslimske kvinner som ønsker en endring for kvinners posisjon i en sterkere posisjon til å bli hørt og tatt på alvor.

Forfatteren skildrer også på en god måte hvordan muslimsk feminisme er i endring i dag, og hvordan stadig nye stemmer verden over slipper til og engasjerer seg innenfor feltet, selv om de kanskje ikke omtaler seg selv som «muslimske feminister». Flere engasjerer seg for å eie sin muslimske identitet i sameksistens med sin seksuelle legning, eller i kraft av å være en selvstendig kvinne som krever sin plass.

Bøe viser også til kritikken muslimske feminister får både innenfra og utenfra. Utenfra er det særlig fra eks-muslimer som mener at det å lete etter svar i gamle religiøse tekster er å svikte kvinnekampen. Fra egne trosfeller får muslimske feminister høre at de har importert tankegods fra vesten og forvrengt koranens budskap.

Jeg mener boken er høyst aktuell i dag, også i Norge, da det er mye snakk om islam og muslimske kvinners posisjon i den offentlige samtalen. Vi ser også farlige tendenser i resten av Europa, med fremveksten av høyreekstremistiske organiseringer og partier som bruker blant annet muslimske kvinners bekledning som et argument for strengere innvandringspolitikk. Denne boken utfordrer et vestlig syn på muslimske kvinner som må reddes fra islam og undertrykkelse.

Som en med muslimsk bakgrunn, har det vært svært befriende å lese en bok om mangfoldige muslimske kvinner med sterke meninger, som plasserer konservative muslimer på plass med teologiske og religiøse argumenterer, samtidig som de også gir et spark til et vestlig narrativ om stakkarslige og undertrykte muslimske kvinner. Jeg syns det har vært ekstra spennende å lese de feministiske tolkningene versene som har blitt brukt til å kontrollere kvinners atferd og bekledning. Det har gitt meg en trygghet på at jeg selv kan lese hovedkilden dersom jeg er usikker på en tolkning som er allment kjent hos muslimer. Boken har vist meg at det ikke trenger å være etablerte imamer som setter premissene for hvilken utvikling muslimer skal gå i møte.

Boken viser at det pågår et opprør innenfra, på muslimske kvinners egne premisser. Det er godt at det endelig har kommet en bok om det på norsk, og det beste med boken er dens informative form. For det er nemlig viktig at når det kommer en slik bok på norsk for første gang, at den er informativ og ikke debatterende. Boken opplyser om hvilke bevegelser som allerede finnes der ute og hva som gjøres av likestillingsarbeid i islams navn.

Aaron Bastani:
Fully Automated Luxury Communism
Verso, 2019, 288 s.

Av Peder Østring
Medlem av Gnist-redaksjonen og studerer samfunnsgeografi ved Universitetet i Oslo.

I 1894 sto London midt i en krise. Verdens største by var i ferd med å drukne i hestemøkk, og man hadde ikke infrastruktur til å ta unna det enorme restproduktet av kapitalens sirkulasjon. The Times spådde den gang at om femti år ville London være dekket av nesten tre meter med hestemøkk, og døpte den prekære situasjonen «den store hestemøkk-krisen». Noen år senere kom Londons første trikkelinje, og krisen var avverget.

Aaron Bastani spør: Hva er vår tids hestemøkkrise? Han tror vi står foran enda større endringer enn det man så rundt inngangen til 1900-tallet, og mener at dagens økologiske krise også kan komme til å virke fullstendig overkommelig om ikke lenge. Fully Automated Luxury Communism (FALC) er en idé om at full automatisering av arbeid vil kunne gi mennesker overflod av varer og tjenester. Ideen har blitt popularisert av den radikale mediagruppen Novara Media, hvor blant andre Bastani er medvirkende. FALC vil koble kapitalismens automatisering med kommunismen, og endelig befri oss fra lønnsarbeidet. Den er en moderne radikal utopi ment for å spres på internett som ild i tørt gress, som et visjonært motsvar til nyliberalismens mantra «there is no alternative».

Kapitalismens produksjon har allerede brakt oss utgangspunktet for en verden med overflod, mener Bastani. Verdens første burger har blitt grodd frem i et laboratorium, og senere eksperiment har gjenskapt det samme resultatet med synkende kostnader og stadig bedre resultat. Menneskets DNA er for lengst kart- lagt, og genterapi brukes i dag for å behandle flere sykdommer, inkludert kreft. Solenergi kan gi desentralisert, grønn energi til land i det globale sør, som kan hoppe over mange utviklingstrinn for å nå vårt velferdsnivå. Mye av den akselererende teknologiutviklingen som har muliggjort dette, er selv et resultat av prosessorkraften i datamaskiner, som har økt eksponentielt i årevis.

Og her kommer hesten inn i bildet. Akkurat som man nådde «peak hest» i overgangen mellom det 19. og 20. århundre, mener Bastani vi i dag har nådd «peak menneske» i produksjonen. Datamaskiner kan ikke bare slå hvilket som helst menneske i sjakk, den kan også lage fengende popmusikk, og humanoide roboter kan ta baklengs salto med en motorikk som snart overgår den menneskelige. Hvordan skal denne utviklingen fortsette, når det kreves stadig mer av begrensede ressurser som platina, kobber og andre metaller? Også her har Bastani svaret klart: Han hevder at vi i en nær framtid vil kunne drive gruvedrift på asteroider i verdensrommet!

Bastani har i sin bok tatt kraftig sats for å male en populistisk visjon av det post-kapitalistiske samfunnet. Venstresidens styrke har vært å skape begeistring rundt en bedre fremtid enn det kapitalismen kan gi oss, og Bastani ønsker å ta steget videre fra å kun forsvare seg mot stadige nyliberale offensiver. I Peter Frases bok Four Futures: Life After Capitalism (2016) skildres fire ulike fremtidsscenario ut fra om demokrati eller hierarki vinner frem, og hvorvidt man klarer å sikre nok ressurser til alle. FALC kan ses på som en beskrivelse av et scenario hvor teknologiens frukter blir underlagt demokratisk kontroll, og overflod og luksus blir allemannseie. Han spesifiserer også at det er slik boken må leses, som en mulighet og ikke en nødvendighet. Nettopp derfor manes det til kamp for at den teknologiske utviklingen vi nå opplever styres mot det som vil være alles beste, og ikke underlegges kunstig knapphet gjennom lisenser og monopol. Utfallet vil ifølge Bastani være avhengig av styrkeforholdene i samfunnet, altså klassekamp.

Boken skriver seg inn i en tradisjon man kan kalle akselerasjonisme. I stedet for å sakke ned tempo, bør man tråkke på gasspedalen og omfavne teknologi som svaret på våre moderne problemer. Karl Marx så i sin tid kapitalismens produktivitet som dens egen undergang. I følge Bastani er denne spådommen riktig, den kom bare to hundre år for tidlig. Først nå har man mulighet til å overvinne knapphetens tyranni, fordi marginalkostnaden innen visse deler av produksjonen går mot null.

Bastanis visjon kan virke forlokkende, men den er også en flammende brannfakkel. Vekst og ressursmangel blir ikke problematisert i særlig grad, og i likhet med teknologioptimister og tilhengere av grønn kapitalisme feies utfordringene under teppet med forsikringer om teknologiens frelse. Et stadig økende for bruksnivå hvor alle skal ha samme forbruksmønster som i USA, er ikke noe som resonnerer godt med nåværende kunnskap om planetens tålegrenser. Videre vil økt produksjon av energi kunne medføre konflikt med areal og ressursbruk, slik vi har sett med norske vindturbiner, og dette er en motsetning man ikke kommer utenom, selv om en overflod av grønn energi skulle kunne bli en realitet. Ikke minst har verdensrommet blitt en lekegrind for superrike menn som Jeff Bezos og Elon Musk, heller enn en allmenning som vil gi oss kollektiv overflod og luksuriøse liv i fremtiden.

Noen av tiltakene boken foreslår for å bryte med nyliberalismen er mer jordnære og kommer slett ikke ut av det blå for dagens kommunister. BNP kan ikke fortsette å være det viktigste målet på menneskelig fremgang, og rike land og kapitalister må skattlegges for å hjelpe frem ren energi i det globale sør. Lokal proteksjonisme trekkes frem for å skape sysselsetting og vekst, og for å motvirke kappløpet mot bunnen som mange regioner i dag deltar i. Videre bør basisvarer og tjenester som bolig og mat bli gratis. Det vil til slutt være styrke- forholdet mellom klassene som avgjør hvilken fremtid vi går i møte.

Boken er et provokativt bidrag i debatten om hvordan venstresida igjen kan komme på offensiven. Uansett om man er med på konklusjonene eller ei, er spørsmål knyttet til automatisering og teknologi noe man ikke kommer utenom. På tross av dette fungerer Fully Automated Luxury Communism bedre som science fiction enn som politisk manifest.

Hans Olav Lahlum:
Reiulf Steen – Historien, triumfene og tragediene
Cappelen Damm, 2019, 670 s.

Av Per Medby
Redaksjonsmedlem i Gnist

Reiulf Steen hadde en klassebakgrunn som var typisk for ledende politikere i Arbeiderpartiet før han. Han vokste opp i industriarbeidermiljøet på Sætre i Hurum og kom tidlig ut i arbeidslivet. Han mistet faren som sjuåring og opplevde fattig-Norge på kroppen. Vi snakker matlapper, og ofte bare poteter til middag. Reiulf Steen organiserte seg første gang i arbeiderbevegelsen som 14-åring, og var knapt fylt 20 før han satt i AUFs landsstyre. Han begynte å arbeide som industriarbeider, men kom raskt inn i Arbeiderpressen i likhet med mange andre Ap-politikere med hans bakgrunn.

Reiulf Steen kom inn i ledelsen i Arbeiderpartiet på et tidspunkt da partiet nøyde seg med å administrere kapitalismen, kombinert med utbygging av velferdsstaten. Forholdet mellom Steen og den mektige partisekretæren Haakon Lie var anstrengt, blant annet fordi Steen hadde et mer nyansert syn på utenrikspolitikken. Motsetningene mellom sekretær og nestformann kom også tydelig til uttrykk når det kom til partidisiplin. Der Haakon Lie styrte partiet med jernhånd, ville Reiulf Steen i langt større grad åpne for diskusjon og meningsbrytning, også i partiets styrende organer.

Lahlum legger etter mitt syn unødvendig vekt på at det han kaller «de nye gruppene» (sannsynligvis grupper med høyere utdanning) var lite representert blant Arbeiderpartiets politikere. I 1950 var det bare 10 prosent av ungdomskullet som tok artium. «De nye gruppene» var altså av relativt liten betydning i denne perioden. Hans påpekning av det nærmest fullstendige fraværet av kvinner i partiets organer i mange tiår, er derimot viktig. Så godt som alle ledende politikere var menn, gjerne godt opp i alderen.

Steens periode i partiets ledelse skulle bli prega av motsetninger mellom partiets dels aldrende ledelse og nye ungdomskull. USAs krigføring i Vietnam bidro til at ungdomskullene i hele verden på slutten av 1960-tallet ble sterkt radikalisert. Dette slo også til en viss grad inn i Arbeiderpartiet, til Haakon Lies store ergrelse. NATO-spørsmålet var i en periode betent i Arbeiderpartiet. AUF, som Steen en gang leda, hadde i 1969 med overveldende flertall blitt motstandere av NATO. Dette ble stående helt fram til 1987. Også i partiet fantes det et mindretall som stemte mot fortsatt NATO-medlemskap på Arbeiderpartiets lands- møte i 1969, de fleste av dem AUF-ere. Steen var aldri blant NATO-motstanderne.

Steen var i hele sin politiske karriere en entusiastisk tilhenger av norsk EEC/EF/EU-medlemskap, selv om hans entusiasme nok falmet litt mot slutten av livet. Det viktigste for ham i EU-spørsmålet var det han oppfatta som det europeiske fellesskapets fredsskapende funksjon. Det virker som at han i liten grad reflekterte over EUs liberalistiske traktatgrunnlag, selv om han på sine eldre dager ble kritisk til visse deler av EUs politikk. Han var imidlertid forsonlig i møte med partiets EF-motstandere,og bidro til å holde partiet sammen etter ledelsens nederlag i EF-avstemninga i 1972. Dette i motsetning til partisekretær Ronald Bye. På sine gamle dager skulle Bye innrømme at Steen hadde rett i sin måte å tilnærme seg EF-motstanderne. Lahlum undervurderer imidlertid at det faktisk skjedde et utbrudd fra DNA i 1973, da store deler av EF-motstanderne i AIK (Arbeiderbevegelsens informasjonskomite mot norsk medlemskap i EF) gikk inn i det nye Sosialistisk Valgforbund. Arbeiderpartiet gikk også sterkt tilbake ved Stortingsvalget i 1973, men det er mulig tilbakegangen hadde vært enda sterkere og utbruddet større uten Steens forsoningslinje.

Steen har ofte blitt framstilt som litt til venstre i Arbeiderpartiet. Hvor venstreorientert NATO- og EU-tilhengeren Steen var, kan i høy grad diskuteres. Det varierte fra sak til sak. Steen kunne ha radikale standpunkter i enkeltsaker. Som leder av Steen-komiteen fikk han gjennomslag for retten til treårig utdanning for alle etter ungdomsskolen, tilrettelagt for funksjonshemmede og med mulighet til å mikse yrkesutdanning og allmennfag. Dette var helt nye tanker. Han gikk i likhet med SF/SV inn for full sosialisering av bank- og kredittsektoren, noe hovedtyngden i hans eget parti var nølende til. De nøyde seg med å kreve styrerepresentasjon. På sine gamle dager fortsatte Steen å innta noen radikale standpunkter. Han gikk for eksempel i 2005 i Klassekampen sterkt ut mot pensjonsreformen. Han var også en periode nestleder i Attac. Han var en av dem som tidlig talte for miljø- og naturvern, og da klimaspørsmålet seinere ble aktualisert fronta han besteforeldrenes klimaaksjon.

Det kan diskuteres om Reiulf Steen ble mer radikal på sine gamle dager. Etter mitt syn er det snarere slik at Steen holdt fast på noen gamle sosialdemokratiske standpunkter partiet hadde forlatt. Tyngdepunktet både i Arbeiderpartiet og det øvrige politiske Norge, sto i Steens periode som politiker vesentlig til venstre for i dag. Høyredreininga i de siste tiåra illustreres for øvrig godt ved at SV-politikeren Lahlum i sitt oppsummeringskapittel karakteriserer Steens støtte til forslaget om sosialisering av banker og forsikringsselskaper som en skivebom. Det er tankevekkende at et profilert medlem av et parti som kaller seg sosialistisk fullstendig avviser et av kjernepunktene ved sosialisme.

Steen vektla at Arbeiderpartiet måtte ha for ankring i arbeiderklassen. Han var derfor negativ til millionæren Jonas Gahr Støre som leder av Arbeiderpartiet. Han mente Støre sto fjernt fra både Arbeiderpartiets grunnfjell og de fleste som bodde i Norge ved årtusenskiftet.

Steens avskjed med norsk toppolitikk ble trist. Den uortodokse omgangen med møbelhandler Arvid Engen ble offentlig kjent i 1989. Engen ble kalt «edderkoppen», og brukte opplysninger han fikk i sin omgang med Steen til å så splid innad i Arbeiderpartiet. Reiulf Steen ble nødt til å innrømme denne kontakten – til og med at han ofte hadde sagt ja til at telefon- samtalene ble tatt opp på bånd. Steen forlot Stortinget i 1992, ett år før stortingsperioden utløpte. Etter å ha forlatt norsk politikk, ble han utnevnt til ambassadør i Chile i 1992, hans kone Ines Vargas’ hjemland, noe som ikke var en udelt suksess. Han fikk ikke noen ny ambassadørstilling etter at åremålet var utløpt.

Lahlum behandler også Reiulf Steens personlige problemer i full bredde. Reiulf Steen hadde både alkoholproblemer og psykiske problemer, som angst og depresjoner. Mot slutten av livet fikk han diagnosen unipolar depresjon og var flere ganger innlagt på psykiatrisk sjukehus. Fyllehistoriene i boka er mange. Steen kunne nok i flere tilfeller være glad for at han ikke ble eksponert for dagens medier. Boka viser også til det Lahlum omtaler som flere upassende episoder i forhold til kvinner, både partifeller og ansatte ved ambassaden. I dag ville det nok kunne blitt saker av noe av dette.
Det kan stilles spørsmål om Lahlum i en politisk biografi burde ha tatt med så mye som han gjør om Steens privatliv. Spekulasjoner rundt det påståtte forholdet mellom Reiulf Steen og Gro Harlem Brundtland kunne for eksempel etter mitt syn ha vært droppa.

Selv om det er tatt med mye om Steens privatliv, er det tydelig at dette er en historisk biografi, og Lahlum bidrar med en solid gjennomgang av Arbeiderpartiets etterkrigshistorie. Jeg liker denne sjangeren som etter hvert har blitt sjeldnere. Gjennomgangen blir imidlertid litt for referatpreget noen steder, og boka er skrevet i et litt stivt og konservativt språk. Jeg savner mer kritisk diskusjon, men underskudd av dette kan skyldes at Lahlum er lite kritisk til Arbeiderpartiet.

 

Er denne problematiseringen virkelig nødvendig? Kan vi ikke bare snakke om hvordan vi kan få flere folkevalgte, PUNKTUM? Men da jeg begynte å se nærmere på det hele, innså jeg at kvinneperspektivet faktisk er en relevant problemstilling

Foto: Dakota Corbin

Silje Mikkelsen er utdannet musiker fra Griegakademiet i Bergen. Nylig valgt representant i utvalget for kultur, idrett og fritid, og som vara i kommunestyret i Sandefjord for Rødt.

Dette er hva jeg fant: For 50 år siden var det bare 10 prosent kvinner i kommunestyrene. I følge tall fra BufDir, ble det ved kommune- styrevalget i 2015 valgt inn 39 prosent kvinner. I perioden fra 1967 til 1987 økte andelen kvinner i kommunestyrene kraftig, men siden 1991 har økningen på landsbasis vært svak. De fleste folkevalgte forsamlinger i Norge er mannsdominerte.

I 2017 oversteg kvinneandelen på Stortinget for første gang 40 prosent.

HVORFOR ER DET SLIK?

For å belyse tematikken har jeg tatt utgangs- punkt i det som gjorde at jeg selv ble engasjert i politikken: Jeg ble spurt om å være med. En undersøkelse utført i 2010 (Jacob Aars, Rokkansenteret i Bergen), viser at 15 prosent av kvinnene er politisk aktive, mens ytterligere 22 prosent kan tenke seg å bli det. 22 prosent av kvinnene vil altså gjerne stille, men er aldri blitt spurt! Det viser at partiene må spørre andre og flere enn dem de tradisjonelt spør, og vi bør oppfordre til å rekruttere på utradisjonelle måter i kommende nominasjonsprosesser. Det er partiene som bestemmer sammen setningen av valglistene – hvem som skal stå øverst på valglisten, og hvem som eventuelt skal få stemmetillegg. Valgforskningen viser at velgerne oftest gir personstemmer til de kandidatene som partiene har gitt stemmetillegg (de kandidatene som er uthevet og står øverst på valglistene).

KARRIERE ELLER BARN?

Øyvind Skorge, forsker ved Institutt for Samfunnsforskning, fremsatte følgende påstand i Agenda Magasin den 19. april 2019:

Mens menn kan velge karriere og barn, må kvinner i større grad velge karriere eller barn.

Påstanden blir godt underbygget i artikkelen av forskning på området, og forklares ved begreper som doble standarder; altså at egenskaper bedømmes forskjellig avhengig av hvilken gruppe en person tilhører, i dette tilfellet kjønn. Og doble forpliktelser, det vil si egenskaper som blir satt pris på (for eksempel i en valgkamp), krever langt større investeringer eller oppofrelser for kvinner enn for menn. For å illustrere siterer han sosiologen Sigtona Halrynjo: Blant «karrieremenn» betyr det å ha familie og barn, ofte også å ha en partner som tar hovedansvaret hjemme. Blant «karrierekvinner» betyr det å ha familie og barn ofte også å være gift med en ambisiøs partner hvor hjemmearbeidet deles likt. Til sammen gjør det at doble forpliktelser skaper ulike rammebetingelser for kvinner og menn, selv i fravær av direkte diskriminering. Mange av kvinnene velger, som en følge av dette, ikke å stille til gjenvalg. Kvinnene blir ikke godt nok kjent blant velgerne, og får derfor ikke så lett ekstra kryss på stemmeseddelen. Kvinnene havner i en negativ sirkel. Paradoksalt benytter flere kvinner enn menn seg av stemmeretten. Kjell Werner, ansvarlig redaktør i ANB, fastslår i en kommentar i nettavisen Fri Fagbevegelse den 17. juli 2019 at det burde være en enkel sak for kvinner å øke kvinneandelen ved å sette et kryss på kvinnelige representanter. Han hevder videre at grunnen til at dette ikke skjer, kan knyttes til at janteloven fortsatt synes å være gjeldende blant kvinner. Sett i lys av begrepene doble standarder og doble forpliktelser – kan utfordringene med lav kvinneandel forklares så enkelt som at «kviner er kvinner verst» og at Janteloven fortsatt hersker? Er det slik at kvinner ikke vil hver andre vel? Eller kan vi karakterisere det som en samfunnsutfordring som går rett tilbake til kvinnene selv?

HVA SKAL VÆRE KOMMUNENS ROLLE?

Personlig reflekterte jeg ikke noe særlig overkommunens innvirkning da jeg valgte å stille som folkevalgt. Men nå, etter å ha sett nærmere på problemstillingen, tenker jeg at også kommunene ved administrasjonens rolle bør ha et visst ansvar i å tilrettelegge for flere kvinnelige folkevalgte. Selve rekrutteringen skjer innenfor kommunenes kontekst, og det kan være grunn til å stille noen spørsmål:
– Er det bedre kjønnsbalanse i kommuner som har iverksatt tiltak for å bedre kjønnsbalansen?
– Har det betydning for kvinner i representant- rollen om de er i et miljø med jevn kjønnsfordeling i et miljø der de er sterkt underrepresenterte?
– Har kvinner i kommunale lederverv, for eksempel ordførervervet, betydning for rekrutteringen av kvinner?
– Bør kommunen tilrettelegge den politiske hverdagen slik at det blir lettere å kombinere politisk engasjement med familieliv? Og kan dette løses uten å påvirke deltakelsen til/ekskludere dem som er i en jobb som ikke gir permisjon med lønn for å delta i demokratiet?

SPØR KVINNENE!

Etter å ha dykket ned tematikken knyttet til rekruttering av kvinner til politikken ser jeg til min store overraskelse at behovet for å sette søkelyset på dette, er smertelig tilstede. Det hadde jeg ikke trodd. I 2019. Men partiene må SPØRRE kvinner, og de må i større grad være sitt ansvar bevisst når det gjelder å etterstrebe kjønnsbalanse hos representantene. På hjemmefronten må partner gi rom for politisk engasjement ved å ta større ansvar i hjemmet, og sist men ikke minst – også kommunen må være sitt ansvar bevisst.

 

Alle har en mening om kabinansatte, det har jeg erfart etter tretten år i yrket. Jeg startet med å jobbe deltid, etter en stund begynte jeg å jobbe fullt, så kom jeg ut på interkontinentale flyvninger, og til slutt ble jeg tillitsvalgt. I løpet av disse årene har jeg sett hva internasjonal konkurranse, inntoget av lavprisselskaper og sosial dumping har gjort med norsk luftfart.

Foto: Free to use the sound

Av Sofia Rana
Jobber som kabinansatt i SAS og er tillitsvalgt, på fritiden sitter hun i Oslo Bystyre for Rødt og er aktiv antirasist.

 

Vår jobb er å trygge passasjerene våre, vi skal smile, vi skal yte service, vi skal trøste, vi skal bære og vi skal for all del ikke nevne med et ord at vår arbeidsuke er 47,5 timer, 10 timer mer enn en ordinær norsk arbeidstaker. Vi skal latterliggjøres fordi vi mener det er drøyt å jobbe 7 av 9 helger, for da er det er jo «bare å bytte jobb da vel» og vi mistros når vi forteller at lønnen nå har nådd et nivå der mange kabinansatte i 100 % stilling må ha flere jobber for å klare seg økonomisk.

TØFFE ARBEIDSFORHOLD

I løpet av en arbeidsperiode, eller slinge, som det kalles på vårt «språk», kan man oppleve mye. Som nevnt er vår arbeidsuke 10 timer lenger enn andre arbeidstakere. Det betyr ikke at man jobber 47,5 timer hver eneste uke, men at man kan bli planlagt til å jobbe så mye. Ved uforutsette hendelser, som en forsinkelse på grunn av dårlig vær, eller tekniske problemer med fly, kan man jobbe opp til 60 timer. Disse reglene gjelder også for Europa for øvrig. I løpet av en slik arbeidsperiode hender det at man flyr med de samme kollegene, men det er ofte at man bytter i løpet av dagene man er på jobb. Det er tidlige morgener, sene kvelder på jobb, korte netter med liten tid til å gjøre annet enn å få i seg mat og få seg etterlengtet søvn. Det hender man har energi til å være sosial og ta et lite måltid med sine kolleger, men det er begrenset hvor stor lysten blir etter en 10 timer lang arbeidsdag der man har sagt «hei» og «ha det» til 500 mennesker i løpet av dagen. Personlig synes jeg det mest gunstige er å fly interkontinentale flyvninger. Man sjekker inn, flyr en tur til for eksempel New York, er der minst et døgn, flyr tilbake og har minst 3 fridager etter endt arbeidsperiode. Nattflyvningen hun kan være seig, men som B-menneske er dette å foretrekke enn å brekke seg opp av sengen klokken 04:45 fire dager på rad for å fly opp og ned Norges vestkyst.

Alle hører om tilstandene i byggebransjen, oljebransjen, hos transportarbeiderne eller havnearbeiderne. Noen få yrkesgrupper tier og lager ikke støy selv om det er på høy tid. Noen stemmer høres ikke i den offentlige debatten.

I denne kategori hører vår yrkesgruppe til – de kabinansatte. Flere tusen kabinansatte i norske eller skandinaviske flyselskap tilhører en full- stendig oversett yrkesgruppe i norsk arbeidsliv.

Yrket vil i løpet av ganske få år være borte i Norge og Skandinavia, dersom utviklingen vi er vitne til fortsetter uten inngripen. Som flygende personell har vi hatt håp om at myndighetene ville vie oppmerksomhet til utviklingen, og sette en stopper for utflaggingen av norske arbeidsplasser, men den gang ei. Politikere, tilsynsmyndigheter og folk flest har kun vært opptatt av at alle skal kunne fly overalt, og at man ikke skal betale mer for flybilletten enn for bussbilletten. Innerst inne vet de fleste at det ikke kan bli lønnsomhet i et flyselskap når billettprisene er så kunstig lave.

SOSIAL DUMPING

Når bevisstløse politikere imidlertid ikke har gjort noen verdens ting for å regulere luft farten, og billettprisene er så lave at de ikke dekker kostnadene for å kunne drive flyselskap på hjemmebane, så må først vilkårene til de lokalt ansatte kuttes kraftig, og ned til beinet. Så langt ned til beinet at det ikke er mer igjen å hente, og vilkårene er gått fullstendig av hengslene. Deretter er fremtiden til norsk luftfart klinkende klar, jobbene vil forsvinne ut av landet. Til land der man slipper å betale norsk lønn og norske skatter og avgifter. Det er et mannefall i yrket vårt som vi aldri tidligere har sett. Økt arbeidstid og lav lønn trekker ikke trofaste, lojale medarbeidere som ønsker å fortsette i yrket, selv om det er mange søkere. Mange søker fordi det fortsatt er et attraktivt yrke. Det er et yrke med vedheng av eventyr om en jobb med spenning og med mange opplevelser.

Det er allikevel dessverre blitt manglende stabilitet i arbeidsstokken. Nyansatte finner raskt ut at et godt arbeidsmiljø og gode kolleger ikke kompenserer for arbeidsmengden, og at ansvaret i jobben ikke samsvarer med den lønn som utbetales for å bedrive sikkerhetsarbeid. Et yrke med uforutsigbarhet og unntak fra arbeidsmiljøloven på nær sagt alt som har med arbeidstid og HMS å gjøre. I 2012 gikk for eksempel alle ansatte med på en lønnsreduksjon på 10 %. Selskapet vårt var nær kon- kurs, og alle kluter måtte til for å redde SAS. Dette gikk man med på, mot at man skulle få igjen alt man ofrer når situasjonen snudde. Situasjonen har snudd, men vi som tillitsvalgte føler oss allikevel maktesløse, da man uansett blir presentert med mulige situasjoner i frem tiden som gjør at lønningene til de ansatte ikke kan økes for mye eller vilkårene bedres.

IKKE SERVITRISE MEN SIKKERHETSANSVARLIG

For jobben består ikke av å snakke med fly vertinnestemme over høyttaleren om at du skal slå av mobiltelefonen og plassere hånd- bagasjen godt under stolen foran deg. Det er tilleggsoppgavene vi gir deg, for at vi enklere skal kunne redde livet ditt den dagen det, gud forby, måtte gå riktig galt og flyet lander der det ikke burde lande. Da er vi trent til å få deg ut av flyet på maks 90 sekunder. 90 sekunder gjelder uansett om det er 15 passasjerer om bord eller 415. Vi skal lose deg gjennom forberedelsene før en eventuell nødlanding. Vi skal gi deg førstehjelp om du får hjertestans, eller er på vei til å forblø og vi skal forsøke å slukke brann om den oppstår 10 000 meter over bakken med tre timers flytid til nærmeste flyplass. DET er oppgaven. Den er vi godt trent til, og den oppgaven trener vi godt på og repeterer i kursing hvert år. Det er samtidig vesentlig å nevne viktigheten av samkjørte nødtreninger med pilotene. I SAS har vi en sterk kultur for sikkerhet der vi alle er drillet på rutinene ved et nødstilfelle. Alle vet hva de til enhver tid skal gjøre og vi er drillet på hvordan vi skal kommunisere. Dette er noe som kan bli påvirket av at man har ansatte i ulike bemanningsbyråer. Flysikkerheten kan trues fordi operasjonen fordeles på luftfartsmyndigheter i ulike land. Flere luftfartsmyndigheter gjør det vanskelig å føre tilsyn med hva slags ansettelses- forhold, kontrakter og stillingsvern de ansatte fra bemanningsbyråene har.

Alt det andre, rødvinen, måltidet, vennlige ord på veien, assistanse til barnefamilien eller de som går litt dårlig, er bare ekstraoppgaver vi har blitt tillagt fordi vi allikevel er om bord. Vår jobb er å ivareta sikkerheten til passasje- rer og mannskap og deretter å få flyet av gårde noenlunde i rute. Service og servering kommer på tredjeplass. Ergo er vi ikke servitører, men sikkerhetspersonell. Sammen med pilotene er vi det teamet som du forventer skal få deg trygt frem til din destinasjon. Intet mindre. Det er dette vi jobber for. Hver dag, hver avgang og landing. Hele året. Det i seg selv kvalifiserer for anstendige vilkår og lønn.

Gnist får tak i Charlotte Therkelsen Sætersdal da ho akkurat har kome inn døra på hybelen i Oslo, etter å ha kjørt frå heimbyen. Ho sit i kommunestyret i Kragerø for Raudt, i førre periode var ho varaordførar.

Foto: Marius Sætersdal
Intervjuet av Ingrid Baltzersen, redaktør av Gnist

Kva driver du med for tida politisk?

Eg er vikar for Marie Sneve Martinussen, nestleiar i Raudt, som politisk rådgjevar for finanspolitikk i stortingsgruppa. Jobbar der femti prosent no, pendlar til Oslo, og bur på ein bitte liten hybel på Snarøya. Eg får med meg litt klasseperspektiv også når eg er her, Snarøya er jo ein rikmannsstad.

Eg er elles medeigar i ein liten bedrift i Kragerø. Har jobba der i mange år, fører rekneskap. Har også ein liten stilling på Raudt-kontoret i Oslo med kommunepolitikk og er leiar av eit nytt komunalpolitisk utval. Me skal ha første møte i morgon. Me håpar å bli ein god ressurs for folkevalde i Raudt. Ser for oss å bistå nye folkevalde i praktisk folkevaldarbeid. Vil også koordinera folkevaldarbeid rundt om i landet på ulike nivå, så me har ein gjenkjenneleg politikk over alt. Ønsker å formidla gode forslag og vedtak som er gjort ein stad, med folkevalde andre stadar. Som folkevald i Raudt i mange år har eg kjent på at Raudt har mangla eit nav for kommunearbeid.

Du er inne i din fjerde periode i kommunestyret no. Kva gjorde at du engasjerte deg i Raudt?

Det var veldig lokalpolitisk, det var grendeskular i Kragerø som var trua med nedlegging og stor utbygging i havnefronten midt i sentrum i Kragerø. Eg har alltid kjent på klassemøtet. Ein merkar det når ein veks opp i Kragerø med eit lokalsamfunn som har liten utdanningsgrad, låg gjennomsnittsinntekt og levekår som ikkje er så gode, i møtet med Oslos beste veskant som inntar oss kvar sommar. Kragerø har 50 000 turistar, går frå å vera 10 000 fastbuande til 60 000 totalt på sommarstid. Eg trur den krasjen er ein av grunnane til at Raudt og før det RV har vore store i Kragerø.

Ja, eg hadde tenkt å spør om det, kvifor er Raudt så populære i Kragerø?

Det eg nevnte er ein del av det, det andre er at ein har hatt tydelege personar over lang tid, som Ole Andre Engrav som har sete i kom- munestyre for RV og Raudt sidan 1987. Han har vore veldig flink til å vera i kontakt med forskjellige folkerørsler og bringa utfordringar frå lokalsamfunnet og inn i kommunestyresalen. Han har vore ein foregangsfigur og eit godt eksempel på kva ein solid Raudt-politikar kan vera. Etter å ha vore varaordførar i Kragerø i fire år, er det no Høgre, FrP og Senterpartiet som har inntatt kontora. Det var gøy å ha ein sånn posisjon, men eg tenkjer at no har eg gjort det, og det er heilt greit å ikkje ha det lengre også. Men me fekk 12,5 prosent i valet i 2019, så me gjorde vårt andre beste val nokon sinne, har gjennomgåande representasjon og sit i formannsskapet. Me er veldig fornøyd med den posisjonen me har fått etter valet.

Eg hugsar mitt første møte med budsjettarbeid då eg var nyvald representant i bystyret i Oslo i 2007, det var ganske overveldande, eg skjønte ingenting. Korleis var ditt første møte med budsjettarbeid i Kragerø?

Det var heilt forferdeleg, eg hugsar at etter me hadde vore på presentasjon av budsjettet og eg fekk med seg blekka heim, så sette eg meg berre rett ned og gret. Det var også 2007. Det er veldig overveldande, og eg har stor sympati for alle dei nye folkevalde som må forholda seg til det no.

Heldigvis har det skjedd noko med dei dokumenta i fleire kommunar og fylkeskommunar. Administrasjonen har forstått at politikarar ikkje er økonomar, så det er meir tekst enn tal no heldigvis. Ein tenkjer ikkje lenger at det skal vera verdens lengste og mest intrikate og uleselege dokument, men at det faktisk skal kunna gå an å komma seg gjennom for ein som ikkje har økonomisk utdanning eller politisk erfaring.

Det er faktisk mange gode prosessar i gang i kommunane rundt om kring, blant anna «klarspråk» der ein prøver å rydda opp i det forvaltningsmessige språket. Det er eit veldig bra prosjekt, og viktig for Raudt å foreslå denne typen prosjekt i kommunar og fylkes- kommunar. Det er mykje makt i framandord og forvaltningsmessig språk.

Kva er viktig når ein skal laga eit budsjett, når ein som parti ikkje står inne for fordelingsmodellen som gir kommunane for lite pengar?

Viss ein er heilt fersk i politikken, laget er ferskt og det er første gongen ein er representerte i kommunestyret, så tenkjer eg at ein skal prøva å gløyma dei tala som står der. Det er ein del prinsipp bak kommueøkonomi som ikkje nødvendigvis Raudt kan stilla seg bak, blant anna det at ein skal ha eit visst prosentmessig overskot. KS anbefaler 1,75 prosent mindre forbruk i driftsbudsjettet og at alt av overskot skal stuast bort på fond. Dette er prinsipp som er vanskeleg for Raudt å vera med på, at ein skal kutta i velferdstilbod med den eine handa, og så skal ein spara dei på fond med den andre.

Det å utfordra dei overordna prinsippa der kan godt vera like viktig som å flytta på nokre få millionar. Det vil seie å ha eit overordna ideologisk blikk på korleis kommunen vel å styra pengane til innbyggarane.

Korleis var det å laga budsjett saman med andre parti då dokker sat i posisjon?

Då sette me oss ned i alle dei fire partigruppene som samarbeidde og spikra ut nokre ting ein ville gjera med budsjettet, reint talmessig. Og så møttest me, og krangla om det. Då er det jo veldig lurt å på førehand bli einige internt i partigruppa om kva ein kan gi slepp på og ikkje. Men det med budsjett blei me fort einige om. Når ein styrer saman med Arbeidarpartiet, så er mi erfaring at dei er glade i å styra og ikkje så glad i politiske detaljar, så viss ein møter godt førebudde til budsjettmøte, så får ein ofte stort gjennomslag.

Fekk de nokon gong negative reaksjonar frå lokalbefolkninga på budsjettet?

Også når Raudt styrer i kommunen, så er det gitt kva ein får frå regjering og storting, og økonomien er stram. Så det er viktig å vera tydeleg heile tida til innbyggarane om kva som er dine krav, og ha openheit rundt det. Mange gongar når ein endar med å få kjeft, så er det fordi for eksempel fire parti som styrer sitter saman sit og kokkelerer, og så kjem dei ut med eit forlag som eigentleg ingen er nøgde med, og ingen veit korleis prosessen har foregått. Det er viktig å vera open med velgarane sine før ein budsjettprosess om at dette er det me vil oppnå i år. For oss var det viktigaste i år at barnetrygda skulle haldast utfor utrekninga av sosialhjelpa. Me har då opplevd at så lenge me har vore tydelege på det, så blir velgarane glade for det du får til, heller enn å bli sinte på det du ikkje får til.

Det er sant at det er alvorleg det ein gjer i eit budsjett, men i eit kommunalt budsjett så er det lite pengar ein flyttar på. Så lenge ein ikkje overser eit heilt forferdeleg forslag som er stikk i strid med politikken ein fører, så går det vel som regel greitt. Me haldt på å gå på ein kjempesmell andre året me sat i posisjon. Då hadde rådmannen ved ein feil gjort at den sida med eit forslag om nedlegging av ein barnehage hadde falt ut av budsjettforslaget. Forslaget var ikkje med på budsjettet som var på nettbretta til politikarane, men det fanst i ein versjon av budsjettforslaget. Det haldt på å gå alle politikarane hus forbi, og me skjønte ingenting då dei starta å skriva om det ein dag før budsjettet skulle vedtas.

Det er ei sjokkkjensle når ein havnar i posi- sjon når ein har vore mange år i opposisjon. Plutseleg har ein ikkje fridommen til å vera den som kritiserer og rabulerer rundt alt. Ein blir stilt til ansvar for mange ting ein ikkje meiner heilt ut sjølv. Men eg meiner det er ein viktig del av det å skulle vera eit tydeleg og faktisk reelt alternativ. Så dette er ei viktig øving for oss.

Korleis har det vore å jobba med budsjettarbeid på Stortinget?

Det har vore veldig travelt, men veldig gøy. Det som er fantastisk med å jobba med stortingsbudsjett heller enn lokalt budsjett, er at ein lagar sine eigne pengar! Det kan ein jo ikkje gjera på lokalt nivå, der det einaste ein eventuelt kan gjera, er at ein kan justera eigedomsskatt litt opp eller ned. Det har vore eit mykje meir givande poli tisk prosjekt å vera med på å laga stadsbudsjett, fordi då kan ein forma eit heilt økonomisk samfunn på nytt.

Men til forskjell frå då du var i posisjon lokalt, så lagar du jo no eit fantasibudsjett?

Ja, det gjer jo alle partia som er i opposisjon, også dei store partia. Men ein kan jo visa mykje tydelegare ei politisk retning i eit forslag til statsbudsjett. Raudt gjorde ein genial ting i forfjor då ein laga sitt første heilskaplege statsbudsjett. Det var å skru skattenivået opp til nivået under den siste raudgrøne regjeringa for å synleggjera kor mykje velferd regjeringa har kutta bort. Det er eit godt politisk poeng å visa kva dei tjuefem milliardane i året kunne gitt oss av velferdsreformar. Det ville vore innfasing av gratis tannhelse, gratis barnehage for femåringar, auke av barnetrygda og andre store velferdsreformar. Det er ingen politisk utopi å få det til, ein treng berre gå nokre få år tilbake, så hadde staten dei pengane.

Sjølv om me går tilbake til raudgrønt skattenivå, så viser me at me har ein annan omfordelingsmodell og skattemodell. Det me kallar dynastiskatt er mykje meir progressiv skattemodell, som blant anna inneber at dei som tener under 600 000 i året, ikkje får skatteauke. Me vil henta skatteinntektene hos dei som tener mest. Den omfordelingseffekten har ein eigenverdi ut over akkurat det budsjettet.

Når me ser det som er lagt fram i budsjettet frå regjeringa no med kutt i AAP, barnebriller og tannregulering, sånne smålege kutt som ein ikkje kan tru er sant, så er det ei viktig politisk øving å visa dei andre partia korleis ein skal fordela pengane motsett veg av det regjeringa gjer. Det er hovudbodskapen i budsjettet vårt. Det er ingen hemmelighet at Raudt har eit arbeidsprogram som er veldig dyrt. Arbeidsprogrammet er ikkje nødvendigvis eit operasjonalisert stortingsprogram, men etter landsmøtet i 2021 så må ein ha eit arbeidsprogram som har konkretisert politikk. Så me ikkje havnar i skvis mellom å laga eit realpolitisk budsjett som skal passa i 2020, og noko som skal passa vårt arbeidsprogram. Eg meiner ikkje at me skal fira på krava våre, men at krava må fasast inn. Me vil ein heilt annan stad til slutt, men no har ein vald å vera med på å søka parlamentarisk makt og delta i Storinget, så då må ein ha ein plan for å komma dit innfor det systemet som er no. Den balansen er morsom å jobba med, og blir gøy fram til landsmøtet i 2021. Det som er så fint med Raudt, er at me har vakse frå kommunen og inn på Stortinget. Det er ute i kommunane me har vakse og blitt større først, og der me har lært politikk, og så har me bragt inn dei erfaringane i Stortinget. Så det å knytta dei to nivåa saman og gjera politikken operasjonell, synst eg er gøy.

Kva oppnår ein med budsjettarbeidet på Stortinget?

Når ein stemmer over eit budsjett, så stemmer ein over ein pakke. Det er ikkje så mange moglegheitar å få gjennom pengemessige krav så lenge ein ikkje er i regjering eller støtteparti. Men me har sett at Raudt har bidratt til å aktu- alisera at barnetrygda skal stå utfor sosialhjelpsutrekninga, og pressa KrF på det. I Granvollenerklæringa og budsjettet kom det ei merkeleg mellomløysing på det, som sikkkert ikkje er verd papiret den er skriven på, men det er jo eit lite skritt.

Når det ikkje er valår, så er det ikkje så mange utfor organisasjonen vår som er opptatt å setta seg inn i vårt budsjett. Men det er ei kjempenyttig øving for stortingssekretariatet og partiet. Det er første gongen me skal operasjonalisera politikken vår og gjera den om til moglege politiske vedtak. Det er også eit nyttig dokument for folkevalde på andre nivå. Stortingsbudsjettet er ein grei ting å ha med seg inn i dei lokale budsjettdebattane, ein har blant anna oversikt over kor mykje meir kommunane hadde fått i frie overføringar viss Raudt hadde fått gjennom sitt budsjett på Stortinget. Ein har også brukt det for å laga eksempelbudsjett lokalt.

For andre år på rad heiter Raudts statsbudsjett «Det er mulig». Det synst eg er ein veldig fin tittel som gjenspeiler det me har snakka om no. Me skal vera det tydelegaste opposisjonspartiet og me skal villa noko heilt anna enn det som rår i dag. Men det er samtidig mange gode ting me kan gjera på vegen dit. Så det å laga stadsbudsjett gjer det vanskeleg for andre parti å avskriva oss som eit utopiparti.

 

Vi lever i en verden hvor underskudd heter merforbruk, hvor krig kalles fredsbevarende operasjoner og barnehagebarn er blitt barneekvivalenter. Er det rart vi føler oss fremmedgjorte, sier vi, og ser oppgitt på hverandre. Men hva mener vi med det, vi sier? Og hjelper det egentlig å si det?

Jorunn Folkvord, allmennlærer og leder i skole- og barnehagelaget i Rødt Oslo, for tiden frikjøpt på heltid som tillitsvalgt i Utdanningsforbundet.
Foto: Torstar News Service

BARNEEKVIVALENTER OG HUMANKAPITAL

Når fremmedgjøring brukes i dagligtalen, er det som regel for å forklare nettopp det at vi opplever at ting gjøres fremmed og uforståelig for oss. Vi er omgitt av datamaskiner som vi bruker daglig, men ikke egentlig forstår hvordan virker. Behovene våre styres av markedsføring som vi ikke har innsikt i, og arbeidsplassene vår omorganiseres mens begreper som proaktiv, mulighetsvindu og fleksibel brukes til å dekke over at oppgavene blir flere og at pausene blir færre.

Som barneskolelærer kjenner jeg flest eksempler på fremmedgjørende begrep fra utdanningssystemet, der er det gjengjeld nok å ta av. I NOU 6-2003 «I første rekke», finner vi blant annet denne perlen:

I Norge har vi kommet lenger enn de fleste land vi gjerne sammenlikner oss med, når det gjelder å legge til rette for utvikling av kompetanse og humankapital innenfor rammen av livslang læring.¹

Dette kan jo være greit å huske på for de av oss som har fått inntrykk av at livslang læring handler om menneskelig utvikling.

Sitatet er hentet fra avsnitt 4.2 Humankapitalen – vår viktigste ressurs. Utredninga handlet om å forsterke kvaliteten i grunnopplæringa for alle. Dette kunne selvsagt få noen av oss til å tro at det handlet om å gjøre grunnskolen og videregående bedre for alle, men essensen er at vi må utvikle humankapitalen. Det er ikke så rart om man føler seg litt fremmedgjort når man reduseres fra skoleelev til humankapital. Men hvis du skulle føle deg redusert til et slags produksjonsmiddel, så kan du trøste deg med det som står litt lenger ned på samme side:

Tross alt er høyt utdannet arbeidskraft posi- tivt for produktiviteten.²

Så hvis du opplever din egen utdanning som meningsløs og er frustrert, så kan du i hvert fall vite at det er positivt for produktiviteten, og det er vel egentlig det viktigste, eller?

Det kan være lett for oss å leite fram sitater å le av når vi er litt lei av en lang dag som humankapital, men dette må ikke ses på som bare moro med ord. Om vi går bak ordene, om vi bytter dem ut med et konkret innhold, så finner vi en logikk. Det vi opplever som uforståelig, frustrerende og fremmedgjørende, har faktisk både sammenheng og mening.

Når barnehagebarn omtales som barneekvivalenter i offentlige dokumenter³, er det et klart og tydelig signal om at det er barna som utgiftspost som er det sentrale. Vi kan himle med øynene og riste på hodet av denne typen formuleringer, men det viktigste er å prøve å forstå hva som egentlig sies. Når kommunepolitikere skal spare penger, så er det litt enklere å legge inn en barneekvivalent eller tre ekstra på den enkelte delenhet. Det er litt vanskeligere å putte enda flere barn inn på en allerede overfylt avdeling. Sier man at man skal gjøre dét, kan det hende at foreldrene protesterer.

Blomstrende og byråkratiske begreper brukes for å tilsløre, mens samtidig sier man sannheten rett ut. Det er en tung jobb å grave seg gjennom teksten, men når man har gjort det og funnet meningen bak orda, faller ofte brikkene på plass. Da kan man gå fra å føle seg fremmedgjort, til å føle seg skremt over hva politikere og byråkrater kan få seg til å si rett ut uten at noen protesterer. Ett eksempel er fylkesmannen i Agder som innledet på et opp vekstmøte med følgende klare melding:

Hvert enkelt barns muligheter for å delta i Norges verdiskapning er godt for selvfølelsen, men er også viktig for å opprettholde vårt velferdsnivå.⁴

Tygg litt på den. Hvor ble det av menneskets egenverdi? Overskriften som ble brukt på saken på fylkesmannens nettsider var: «Inkluderende oppvekstmiljø – en investering i humankapital». Så hvis du trodde at motivasjonen for å forebygge mobbing var at barn og unge skal ha det bra, så må du nok tenke en gang til.

FREMMEDGJØRING SOM OBJEKTIV VIRKE LIGHET, IKKE BARE SOM EN OPPLEVELSE

Fremmedgjøring er en opplevelse som mange har, også uten noen gang å ha tenkt på begrepet. Men det er ikke følelsen vår av fremmedgjøring Karl Marx var mest opptatt av. Marx fokuserte ikke på frustrasjonen jeg føler når elevene mine reduseres til humankapital, han var opptatt av at menneskene var fremmedgjort fra produksjonen.

Jeg må innrømme at dette gjorde meg forvirret da jeg begynte å lese om fremmedgjøring. Jeg opplevde at jeg hadde en god forståelse av hva fremmedgjøring er – jeg har jo faktisk følt det på kroppen. Så måtte jeg forholde meg til en helt ny vinkling, og resultatet var at jeg følte meg, ja – litt fremmedgjort. Plutselig var noe jeg trodde jeg hadde forstått, noe som jeg så vidt klarte å holde fast ved.

Marx var opptatt av menneskets forhold til produksjonen, med produksjonen mener han at vi lager ting (redskap, møbler, klær, mat), men også at vi produserer tjenester (oppvask, servering, transport). Marx er opptatt av at mennesket er skapende i sin natur, at det faller oss naturlig å bearbeide naturen rundt oss og at vi stadig utvikler, bygger, oppfinner og skaper. Det er enkelt å se at det er riktig, det er bare å se på menneskenes historie og utvikling.

Marx påpeker at under kapitalismen får vi liten mulighet til å være skapende mennesker, siden de færreste selv bestemmer over sin egen rolle i produksjonen. Vi selger arbeidskrafta vår til en arbeidskjøper, så gjør vi de oppgavene arbeidsgiver pålegger oss. Hvis det er uenighet om hvordan arbeidet skal utføres, eller hva som skal produseres, så er det arbeidskjøper som bestemmer. Hvis vi skulle være i tvil om at det er sånn det henger sammen, så kan vi bare ta en titt på Arbeidsmiljølovens §10-1 om arbeidstid:

Med arbeidstid menes den tid arbeidstaker står til disposisjon for arbeidsgiver. Med arbeidsfri menes den tid arbeidstaker ikke står til disposisjon for arbeidsgiver.⁵

ER DET LIKT FOR SAMLEBÅNDS ARBEIDERE OG LÆRERE?

Vanskene mine med å forstå begynte med dette med å være fremmedgjort fra produksjonen. Jeg kunne fint forstå at en tekstilarbeider som produserer vinterklær for Bergans i Vietnam, var fremmedgjort fra produksjonen. Hun produserer klær hun aldri kommer til å bruke, kanskje hun ikke en gang ser det ferdige produktet. Lønna er minimal, arbeidet er fysisk hardt og hun har null innflytelse på prosess, produkt eller arbeidsdag. For henne er hensikten å være produktiv arbeider, for å få betalt nok for sin arbeidskraft slik at hun kan forsørge seg selv og eventuelt familie.

Jeg kan også fint forstå hvordan en litauisk bygningsarbeider på nulltimerskontrakt for lyssky bygningsfirmaer er fremmedgjort fra produksjonen. Noen dager på denne byggeplassen, så noen dager et annet sted. Hvor lange arbeidsdagene blir, veit han ikke på forhånd, kanskje ikke engang hvilke oppgaver han skal utføre. Noen dager er det ikke arbeid, men ikke en gang det veit han, så han kan ikke planlegge fritida si. Yrkesstoltheten som ligger i et vel utført arbeid, får også kjørt seg, for tida strekker ikke til. Jobben skal bare bli ferdig raskest mulig.

Da jeg leste hva Marx skreiv om fremmedgjøring i 1844, hadde jeg ikke noe problem med å se hvordan dette gjaldt hun som står ved samlebåndet i Vietnam eller han som bor på en kjip brakke i Oslo, mens han venter på nye oppdrag.

Hva består så fremmedgjøringen av arbeidet i? For det første i at arbeidet er noe utenfor arbeideren, dvs. ikke tilhører hans vesen, at han derfor ikke bekrefter seg i sitt arbeid, men fornekter seg, at han ikke føler seg vel, men ulykkelig, at han ikke utvikler noen fri fysisk og åndelig energi, men sliter ut sin kropp og ødelegger sin ånd. (Karl Marx, 1844)⁶

Problemet var at jeg ikke kunne se hvordan dette hadde betydning for meg som lærer. Jeg produserer jo ikke varer, jeg underviser barn. Her kræsjer Marx sin definisjon på produksjon med den hverdagslige oppfatninga de fleste har av produksjon. Hvis jeg ser på jobben min med Marx’ øyne, er det klart at jeg produserer tjenesten undervisning. Dette er en tjeneste som kan kjøpes og selges, selv om den i Norge stort sett er en del av offentlig sektor. Og selv om vi har medbestemmelsesavtaler i offentlig sektor, så er den enkelte lærers innflytelse på de store linjene ganske ubetydelige.

LÆRER – OGSÅ KJENT SOM PRODUSENT AV HUMANKAPITAL

Ser vi nøyere på språket óg hverdagen for oss som jobber i offentlig sektor, blir det svært tydelig at vi deltar i produksjonen. Siden vi i hverdagen forbinder produksjon med varer, ikke med mennesker, kan møtet med dette språket bli litt brutalt, spesielt når det gjelder velferdstjenestene våre. NAV-skandalen som ble rullet opp høsten 2019, er et eksempel på at «produksjonsmål» i NAV-systemet har fortrengt hensynet til menneskene systemet skal hjelpe. Fellesorganisasjonens (FO) representanter som var på høring i Stortinget 10. januar, var ikke nådige i sine uttalelser:

Resultatenhetene sammenlignes og det blir en form for konkurranse dem imellom. Etatens sterke fokus på mål- og resultatstyring påvirker det faglige arbeidet negativt. Målekort blir styrende for ansattes innsats. Resultat på målkortene synes viktigere enn forsvarlig juridisk sakshandling med utgangspunkt i lovens formål.⁷

Flere hundre mennesker har blitt uskyldig dømt som følge av feil som kunne vært rettet opp. Hvor mange som ikke har fått støtte de har hatt krav på, får vi sannsynligvis aldri vite. Det kan se ut som det har blitt viktigere å holde vedtaksproduksjonen oppe, snarere enn å hjelpe mennesker med deres faktiske problemer.

Vedtaksproduksjon er et begrep som brer om seg innenfor offentlige direktorat. Universitet og høgskoler har ikke lenger høyere utdanning, forskning og menneskelig utvikling som hovedaktivitet – det viktigste er produksjon av studiepoeng. I skolen forbedrer vi altså humankapitalen, for det er humankapitalen – ikke barna som er framtida. Eller som Kristin Halvorsen (SV) sa da hun overleverte nøkkelen til kunnskapsdepartementet til Torbjørn Røe Isaksen (H) i 2013:

Dette er det viktigste departementet. Det forvalter humankapitalen, som er Norges viktigste formue.⁸

Men det at elever omtales som humankapital, er ikke det som gjør at jeg kjenner igjen at jeg er fremmedgjort fra produksjonen i marxistisk forstand. Det er arbeidskjøpers kontroll over arbeidet mitt, og at jeg har stadig mindre inn flytelse over produksjonen som gjør at jeg etter hvert kjenner at min posisjon har noe til felles med en tekstilarbeider i Vietnam. For ikke å snakke om følelsen av at det er faktisk produksjon, av en spesiell type resultater, som kreves. Resultatet det er snakk om, er prøveresultater. En skoles verdi nå om dagen måles nærmest utelukkende gjennom nasjonale prøver i lesing, regning og engelsk. I Oslo kommune har bystyret vedtatt flere mål for grunnskolene, ett av dem som jeg liker veldig godt, er:

Elevenes grunnleggende ferdigheter, dybdekompetanse i fag og evne til å skape, tenke kritisk, forstå, lære og utforske på tvers av fag skal utvikles gjennom hele skoleløpet.⁹

En skole med sånne mål er det lett å like, men ingen mål uten resultatindikatorer som det kan målstyres etter. Det kan kanskje virke merkelig at noen av de sentrale indikatorene på om vi når dette målet om dybdekompetanse og kritisk tenking, er at elevene i Oslo gjør det bedre på nasjonale prøver på 8. trinn.

Budskapet er krystallklart: Vi har mange mål, men det eneste som egentlig teller, er resultatene på nasjonale prøver. Det er det produktet lærere i grunnskolen i bunn og grunn blir bedt om å levere. Jo bedre resultatproduksjon, jo bedre humankapital. Vi skal ikke bygge relasjoner til elevene fordi positive relasjoner mellom mennesker er et gode i seg selv, vi skal bygge relasjoner fordi det gir bedre resultater på nasjonale prøver.

Det er svært sjeldent tiltak innføres fordi det er allment bra for elevene eller lærerne, tiltak innføres fordi det gir bedre resultater i produksjonen. Elevenes utvikling er ikke lenger et mål i seg selv, det er et middel. Eller som de sier i Agder: «Inkluderende oppvekstmiljø – en investering i humankapital».

NÅR DU ER FREMMEDGJORT OG VEIT DET …

Mitt poeng er at det ikke bare er opplevelsen av å være fremmedgjort jeg har funnet fram til, den hadde jeg for så vidt i utgangspunktet. Nå har jeg vist at jeg også er en del av en produksjon, som jeg er fremmedgjort fra. Jeg kan også se at jeg produserer en tjeneste som kan kjøpes og selges, det er ikke naturgitt at den skal være en del av offentlig sektor. Denne kunnskapen hjelper meg til å forstå virkelig heten rundt meg, og det er viktig hvis jeg vil prøve å forandre den.

Denne artikkelen har ikke gått i dybden, verken på Marx’ teorier om fremmedgjøring eller når det gjelder en analyse av skolesystemet, men det har heller ikke vært målet. Mitt mål har vært å peke på at vi trenger å undersøke for å forstå. Opplevelsen av fremmedgjøring kan gjøre oss frustrerte, oppgitte og passive, men ved å finne ut hvor opplevelsen kommer fra, og ved å undersøke hvordan den faktiske fremmedgjøringa fungerer, kan vi se nye sammenhenger og lage gode analyser.

Gode analyser og forståelse for sammenhenger gir grunnlag for å legge planer for forandring, og dét trengs om vi skal kvitte oss med kapitalismen som ødelegger både mennesker og miljøet vi lever i.

LESETIPS

For deg som vil lese mer om fremmedgjøring i marxistisk forstand, kan dette være et sted å begynne: http://www.jonegilbrekke.no/pol/ fremart.html

For deg som vil se nærmere på NOU-er, og spesielt NOU 6-2003 I første rekke, så kan det være interessant å se på Terje Valens grundige gjennomgang: http://www.tvalen.no/oneweb- media/hjemmeside/NOU2003_16.htm

 

Noter

1 NOU (Norsk offentlig utredning) 6-2003 I første rekke, kapittel 4.
2 Som forrige
3 Økonomiske analyser 2/2006, Arbeidskraftbehov i det kommunale tjenestetilbudet mot 2060, Statistisk sentralbyrå
4 https://www.fylkesmannen.no/nn/agder/Barnehage-og-opplaring/Nyheter—Barneha- ge-og-opplaring/Inkluderende-oppvekstmiljo—en-investering-i-humankapital/
5 Arbeidsmiljøloven § 10
6 Økonomisk filosofiske manuskripter, Karl Marx 1844
7 «Navs målstyring påvirker det faglige arbeidet negativt, sier Fellesorganisasjonen», frifagbevegelse.no, 13.01.2020
8 https://www.forskerforum.no/du-overtar-det-viktigste-departementet/
9 Alle sitat om budsjettet er fra forslag til budsjett for Oslo kommune 2020, kapittel 7.

Det settes stadig nye rekorder i overgangssummer, lønnsnivå for spillere og TV-avtaler innen fotball, og toppfotball framstår som en ordinær del av underholdningsindustrien. Ja, til og med som en ekstra kynisk og usunn del av denne. Men det er langt fra hele bildet. De største klubbene framstår kanskje som bedrifter, men forholdet mellom klubb og supporter er langt mer enn en markedsrelasjon.

Nina Reim er medlem i Rødt Oslo og har skrevet masteroppgave i sosiologi om forholdet mellom (supporterne i) Klanen og (klubben) Vålerenga
Foto: Wikimedia Commons

FRA NABOLAGSIDENTITET TIL GLOBALE FELLESSKAP

Samtidig som man har toppklubber med en global fanbase og astronomiske lønnsnivåer, er det veldig mange supportere som heier på alle de andre klubbene i de små og mellomstore ligaene, til og med nedover i divisjonene. For disse byr fotballinteressen åpenbart på noe annet enn suksess og glamour. Også for tilhengere av noen av de store klubbene, kan verdiene den assosieres med, handle om mer enn bare sportslig suksess. Barcelona er en av verdens største klubber, med noen av verdens største stjernespillere på laget, men er samtidig det fremste symbolet og samlingspunktet for katalansk identitet.

I Europa og Latin-Amerika har fotball en helt spesiell posisjon ved at klubbtilhørigheten er en så sentral del av identiteten til så mange, sammenlignet med andre lagidretter eller annen populærkultur. Ofte er forholdet til en fotballklubb mye av kjernen i lokalidentiteten innen et nabolag, en by eller en region.
Samtidig kan det å heie på internasjonale storklubber som Liverpool, Manchester United eller Barcelona skape grunnlag for samtale og fellesskap på tvers av både land og verdensdeler. Men nettopp det internasjonale og hyperkommersialiserte ved klubbenes fanskare og nedslagsfelt, kan i praksis utfordre disse klubbenes tradisjonelle, mer lokalt baserte tilhengere.

Et utslag av fotballens posisjon som sentral identitetsmarkør, er at det å bytte favorittklubb er tabu. Som munnhellet sier, kan man bytte jobb, bil og kone, men aldri bytte fotballklubb. Uansett hvor elendig laget spiller, hvor høye billettprisene blir, eller hvor dårlig klubben behandler egne supportere, er det ikke et alternativ å «bytte til en annen konkurrent». At en så kommersiell sektor har så mange «kunder» som ikke opptrer eller overhodet kan opptre som den «bevisste forbruker» det stadig prates om, er en del av det som gjør internasjonal toppfotball både spesiell og interessant som fenomen.
Forbudet mot å bytte klubb gjelder ikke bare de aller mest dedikerte, men alle som heier på en klubb, enten de betegnes som tilhengere, fans eller supportere. Sistnevnte er den delen av publikum som er aller mest aktiv og dedikert for å støtte laget, med sang, taktfast klapping, flagg og bannere.

DELTAKERE

I de fleste land står de ivrigste supporterne på kamp, mens publikum ellers stort sett sitter. Kjernesupporterne står helst på kortsiden (der man har de billigste billettene), og det er ofte slik at undergrupper blant supporterne har egne faste områder på tribunen. At de oppfatter og mange steder i praksis har gjort tribunene til sitt eget territorium i større eller mindre grad, illustrerer også hvor forskjellig dette er fra at man kjøper en billett til en teaterforestilling, eller en konsert for den del. I motsetning til resten av publikum, har fotballsupporterne en egenforståelse som noe helt annet enn kunder og passive tilskuere. De oppfatter seg sjøl som en form for deltakere, gjerne illustrert med at supporterne omtales som lagets «tolvte mann». Tanken er at støtten de gir, bidrar til at spillerne og laget som helhet gir alt for å vinne kampen. Samtidig er det liten tvil om at syngende, stående supportere lager en stemning som gjør fotballkamper mer attraktive også for resten av publikum.

Oppfatningen om supporterne som fotballens «stakeholders» (som motstykke til shareholders) har også fått en formell anerkjennelse fra UEFA ved at organisasjonen Football Supporters Europe har status som formell motpart i spørsmål som angår supporterne, og fra 2012 innførte UEFA regler som medførte at alle større klubber ansatte en supporterkoordinator.

ORGANISERTE SUPPORTERE

I Norge er det Vålerengas supportere som i størst grad har fått en posisjon som «stakeholders». Klanen har stor innflytelse på prisene på sesongkort og kampbilletter, utformingen av Vålerengas nye stadion, og de har fullstendig autonomi med hensyn til budskap på flagg og bannere. Organisasjonen spilte også en nøkkelrolle i å få realisert planene om endelig å få bygget en egen stadion. Om innflytelsen på det reint sportslige, som spillerkjøp eller trenerbytter, er adskillig mindre, framstår forholdet mellom klubb og klan mer som forholdet LO har til Arbeiderpartiet, enn det vanlige kunder har til en eller annen bedrift.¹

Faglitteraturen er full av eksempler på at supportere kan være en organisert kraft som klubben må ta hensyn til, men også full av eksempler på total avmakt. Om man kan finne store forskjeller fra land til land og fra klubb til klubb i hvordan man ser på og behandler egne supportere, er det et generelt trekk at supporterne har blitt bedre organisert og fått et tettere samarbeid på tvers i seinere år. I 2008 ble organisasjonen Football Supporters Europe dannet, og siden da har det blitt arrangert årlige supporterkongresser der supportere fra ulike klubber i ulike land kan utveksle erfaringer og samle seg om felles strategier.

Man har hatt internasjonale aksjoner der supporterne har vært helt musestille, med unntak for høflig applaus hvis det blir en scoring i første del av kampene, for deretter å få en maksimal lydkontrast når man etter et avtalt antall minutter bryter ut i vanlig taktfast sang, klapping og eventuell tromming, for å illustrere hvor stor del av kampopplevelsen supporterne bidrar med.

At supporterne har organisert seg bedre, har samtidig vært et svar på en utvikling der fotball omtales som et hvilket som helst underholdningsprodukt som skal selges til høystbydende, enten via TV-avtaler, sponsorater eller ved å legge til rette for fotballturister fra utlandet og for VIP-segmentet. Denne utviklingen startet i England, i det som de siste årene har blitt verdens klart største liga, Premier League.

UNDERHOLDNINGSPRODUKT?

På 80-tallet hadde man flere fotballtragedier i England knyttet til engelske fotballfans. Samtidig hadde man et massivt fokus på problemet med fotballhooligans som slåss på tribunen, stormet banen og slåss i gatene utenfor stadion. Det kulminerte i 1989 med Hillsborough-tragedien, der 96 Liverpool-supportere ble klemt i hjel.

Denne tragedien markerte samtidig starten på en total forvandling av engelske tribuner og av engelsk fotball som sådan. Engelske fotballstadioner ble oppgradert med bedre fasiliteter og kun sitteplasser, begrunnet med ønsket om å gjøre fotballen trygg, inkluderende og familievennlig. Målet var å omdanne engelsk toppfotball til et framtidsrettet underholdningsprodukt, presentert av det private, nyopprettede selskapet Premier League. En del av denne forvandlingen handlet om å omdefinere supporterne til passive tilskuere og kunder.

Forbudet mot å stå på kamp ble presentert som et sikkerhetstiltak, men det kan samtidig forstås som at man erstatter opplevelsen av å være del av et taktfast klappende og syngende, stort, svaiende menneskedyr, med en langt mer individualisert og atomisert tilskueropplevelse.
Billettprisene ble økt kraftig, blant annet for å dekke de omfattende stadionoppgraderingene. Men samtidig var det et uttalt ønske om å endre sammensetningen av «kundegrunnlaget». Om økte billettpriser skjøv ut en del arbeiderklassemenn, det gamle kjernepublikummet, var det i grunnen ikke så farlig. Målet var å tiltrekke seg mer velstående menn, flere damer og familier, gjennom å gjøre tilskueropplevelsen mer komfortabel og gjøre fotballen mer glamorøs og trendy.

På 90-tallet skjøt også kampen mot rasisme innen fotballen fart i mange land. I England fikk denne en spesiell form, ved at den i stor grad samtidig fungerte som rambukk for en kampanje mot alt som var støtende og ubehagelig, slik at man nå har institusjonalisert et system for at tilskuere skal melde sidemannen, ikke bare for rasistiske utrop, men også for banning, annen «intolerant språkbruk» og generell aggresjon. Supporterne i England er delt i hva de syns om dette.

I Norge har Klanen og Vålerenga stått i spissen for kampen mot rasisme, gjennom at spillerne har Vålerenga mot Rasisme på draktene og at Klanen tidlig vedtok at rasistiske og nynazistiske holdninger og handlinger var uforenelige med medlemskap i Klanen. Resten av fotball-Norge har fulgt opp med kampanjen «Gi rasismen rødt kort» blant annet. Men for Klanen har det vært helt sentralt å ikke utvide kampen mot rasisme til å gjelde alle slags budskap som noen kan mene er over grensen. En slik utvidelse kunne undergravd støtten til kampen mot rasisme. Motstanden mot å gjøre supporteruttrykket «snillere» har også en klasse- og kjønnsdimensjon.

I en tid der arbeiderklasseidentitet og -kultur i stor grad er usynlig og til dels blir latterliggjort i det offentlige rom, representerer fotball et unntak som et felt der det er arbeiderklassens omgangsformer og tilnærming som gir status, ikke prateklassens og borgerskapets mer intellektualiserte og distanserte tilnær- ming². Dette handler om at når man synger «Vål’enga – du er min rell’ion», gjøres det helt uten ironisk distanse, men også at det skal være lov å gaule «Øl og vold og skamslåtte bønder», med stor innlevelse. «Vi puler og pisser og raper – vi er Enga i rødt, hvitt og blått», eller
«Lås inn din datter og din hamster – når Vålerenga inntar din by», er andre eksempler på et supporteruttrykk med tydelige konnotasjoner både til klassetilhørighet og maskulinitet.

FOTBALLENS POLITISKE ØKONOMI

Det er vanskelig å spå hvordan europeisk fotball vil utvikle seg. Red Bull provoserer supportere over hele Europa ved å kjøpe klubber og forandre logo, draktfarger og klubbnavn for å markedsføre egen merkevare.

De største engelske klubbene er eid av utlendinger fra helt andre verdensdeler, men med utviklingen av Manchester City ser man noe helt nytt. Klubben er i praksis eid av regimet i Abu Dhabi og brukes aktivt i statens utenrikspolitikk for å få fokus vekk fra grove menneskerettighetsbrudd og manglende demokrati.

City Football Group (CFG) har opprettet en ny klubb i USA og skaffet seg klubber i Kina, India, Uruguay, Japan, Spania og flere land, der de har endret navn, farger og kan utveksle spillere ganske sømløst mellom klubbene. Nettverket brukes systematisk for å finne nye talenter, for den som finner den nye Messi eller Ronaldo kan tjene absurde summer.

Stadig nye rekorder i overgangssummer og astronomisk lønnsnivå har blitt supplert med avsløringer av systematisk juks, utnyttelse av unge talenter, skatteunndragelser og korrupsjon, via en gigantisk lekkasje av hemmelige dokumenter, «football leaks». Her avsløres også hemmelige planer om at de aller største klubbene i Europa skal bryte ut og danne en lukket, europeisk superliga. Hovedtanken er at disse klubbene skal møtes mye oftere og at de skal slippe å dele inntektene med alle de mindre klubbene, «for det er jo de store, folk vil se».

Utsiktene til at investorer som kalles «rike onkler» og som ser på eierskapet som en gøy, litt dyr hobby, erstattes av sjeiker, oligarker eller multinasjonale selskaper, som ser på det å kjøpe en fotballklubb som en hvilken som helst annen investering, er dystre utsikter for alle som er glade i hele det mangfoldet og fellesskapet som fotballen utgjør. Skulle klubben gå konkurs og miste profflisensen etter vanstyre, bli flyttet eller forandret til det ugjenkjennelige, vil de trofaste supporterne oppleve at de mister et viktig fellesskap og en sentral del av sin identitet.

Det finnes imidlertid ett unntak fra regelen om at man ikke kan bytte klubb. Det er når supporterne rett og slett starter sin egen klubb, slik de gjorde da Røkke ville flytte Wimbledon fra London til Milton Keynes, og slik Austria Salzburg-supporterne gjorde da Red Bull overtok og forvandlet klubben. Med folkefinansiering har mulighetene for supporterne til å starte eller holde liv i små og mellomstore klubber bare blitt større, klubber der felleskapet og kampopplevelsen ligner mer på det svært mange av de mest dedikerte supporterne ønsker seg.

En mulighet framover er at vi vil se en større todeling, der avstanden fra de største toppklubbene til alle de andre, fortsetter å øke. Det er imidlertid ikke gitt at galskapen på toppen nødvendigvis behøver å endre så mye på vilkårene for supportere, klubb og lokalsamfunn i resten av fotballverdenen. Det blir spennende om de mest kommersielle, kyniske og disneyfiserte klubbenes fanskare vil få en lavere status innen det nasjonale og internasjonale supporterfellesskapet enn mer autentiske klubber med større integritet.

MER ENN SIRKUS

En marxistisk analyse av fotball kunne være at den kun representerer sirkus til folket, virker passiviserende og splittende på arbeiderklassen.
Jeg vil påstå at bildet er adskillig mer sammensatt. Fotballen kan fungere slik, men det kan man si om all kommersialisert toppidrett og annen populærkultur. Det er imidlertid en del særtrekk som gjør at fotballen kan trekke i motsatt retning også.

At «den bevisste forbruker» som ideal ikke fungerer i fotballen, presser i praksis fram kollektive aksjoner og klassisk organisering, i en tid hvor slikt kalles gammeldags og på vei ut. Hoppende, syngende, koordinerte supportere med egne tribuneseksjoner som de definerer som sitt eget territorium, representerer erfaringer med å være del av en gruppe og et tett, fysisk kollektiv som man ikke finner så mange paralleller til, i vår fragmenterte nettvirkelighet.

Dessuten ser man at mange viktige interne diskusjoner dukker opp supporterne imellom, som rasisme og homofobi, om det er riktig å boikotte VM i Qatar eller at verdens beste fotballspillere, som Messi og Ronaldo, bruker skatteparadiser for å slippe å betale skatt av sine enorme formuer. I stedet for å representere kun en virkelighetsflukt, kan fotball være et prisme som aktualiserer og tydeliggjør spørsmål rundt storkapital og kynisme, sosial rettferdighet og felleskap.

Sluttnoter:

1. Nina Reim: Øl og vold og skamslåtte bønder? – en studie av Klanen, med vekt på supporteres innflytelsesmuligheter og kontroll av uønsket supporteradferd, Masteroppgave i sosiologi, Universitetet i Oslo 2008

2. Arve Hjelseth (2005) «De som streber nedover – om klasse og identitet blant fotballsupportere». Sosiologi i dag 35(4):69-87

https://www.nrk.no/sport/xl/fotballimperiet-som-vil-erobre-verden-1.14829053, https://www.vg.no/sport/fotball/i/b5Qa8A/sjeiken-som-forandret-fotballen

Krangler, sex og sponsoravtaler. Hva er det ved programmer som Ex on the Beach som tiltrekker seg deltakere?

En gruppe unge, pene og single gutter og jenter sendes fra kalde Norge til en luksusvilla på Mauritius, for å feste, bade og kose seg. Det er bare ett problem: snart dukker eksene deres opp. Dette er premisset for reality-serien Ex on the Beach, som ble lansert i Norge i 2018 på TVNorges søsterkanal FEM og på streamingtjenesten Dplay.

Tomine Sandal studerer master i nordisk litteratur og er redaksjonsmedlem i Gnist.
Foto: Miriam Krooswijk/Pexels.com

Programmet fikk mye medieomtale, og ble raskt omtalt som enda drøyere og mer skandaløst enn storebror Paradise Hotel. Serien har møtt mye kritikk, blant annet på grunn av overdrevet fokus på kropp og sex. Flere deltakere har også blitt kalt dårlige forbilder, blant annet på grunn av de stadige kranglene og utskjellingene. Men den nega- tive kritikken har ført til økt oppmerksomhet og interesse for serien. Programmet fikk høye seertall, særlig på Dplay, og deltakeren Melina Johnsen vant i 2019 Gullrute i kategorien «Årets deltaker».

Hun var også nominert i kategorien «Årets TV-øyeblikk». I en av sesongens første episoder skjeller hun ut en annen deltaker: «Du er stygg, feit og bleik. Du drar ned håret og leker deilig. Du er ikke en dritt, bitch! Bare hør her». Øyeblikket resulterte også i en låt som i skrivende stund har rett under tre millioner avspillinger på Spotify. Prisen for «Årets TV-øyeblikk» gikk derimot til «Lysbryteren i Charterfeber». Det
er med andre ord mye spennende som skjer i norsk reality-TV.

Den offentlige diskusjonen om realityserier som Ex on the Beach, handler ofte om hva som burde vises på TV og ikke. I denne artikkelen har jeg ingen planer om å ta stilling til om Ex on the Beach er en bra eller oppbyggelig serie eller ei. Et mer interessant spørsmål er hva det er ved programmer som Ex on the Beach som tiltrekker seg deltakere?

INFLUENCER-MARKEDET

Hva får deltakerne egentlig ut av å delta på Ex on the Beach, utover en «helt sjuk opplevelse og venner for livet»? I 2018 kunne VG avsløre at deltakerne som blir igjen til siste episode i serien får utbetalt 10.000 koner i honorar, mens deltakere som ble sendt hjem tidligere måtte nøye seg med halvparten.¹ Det er TV-produksjonen selv, gjennom å kommunisere med deltakerne via beskjeder fra en iPad, som bestemmer hvem som skal sendes hjem når. Med andre ord: dersom du lager god TV får du bli lengre, og du får mer penger. Deltakerne har en økonomisk interesse av å tiltrekke seg mest mulig oppmerksomhet. Da blir det fort et kappløp i å delta i mest mulig konflikter og seksuelle aktiviteter.

Deltakelseshonoraret er i seg selv en veldig lav utbetaling med tanke på at deltakerne som er med lengst tilbringer omtrent en måned i Ex on the Beach-villaen, hvor de overvåkes døgnet rundt. De aller fleste blir ikke rike av å delta på reality-TV. Men det finnes unntak, og tanken om at det kanskje er det nettopp deg som blir Norges neste store influencer kan være forlokkende. Vi lever tross alt i et samfunn hvor rikdom og berømmelse verdsettes enormt høyt.

Ex on the Beach-deltakerne har meldt seg på et sjansespill. De fleste vil bli raskt glemt, men noen få vil (i hvert fall for en liten stund) kunne tjene penger på kjendisstatusen. Nylig utkom en ny rapport fra Institut för reklam- och mediestatistik, som kartla reklameinntekter i det norske influencer-markedet. De kunne avsløre at norske influencere selger reklame og spons for nesten 300 millioner kroner årlig.² Det er mer enn reklameinntekter for kino og ukepresse. Dette er en bransje som er grunnleggende styrt av oppmerksomhet og spetakkel, hvor eksisterende influencerne stadig erstattes av nye. Flere av de store norske bloggerne og influencerne er tidligere realitydeltakere.

Et spesielt aspekt ved influencer-markedet er at det knapt finnes et skille mellom bedriften og enkeltpersonen bak. Influenceren tjener penger på å reklamere for ulike produkter, men også for et ettertraktet liv. Han eller hun trenger å gi inntrykk for å leve et liv som andre kan ønske seg, for å fortsatt sikre reklameinntekter. På sosiale medier blir et godt liv iscenesatt ved at influencere legger ut bilder og videoer hvor de ser bra ut og opplever spennende ting. I dette systemet blir kroppen nettopp et investeringsobjekt, slik en av årets deltakere betegner det i årets første episode.

HVEM ER DU OM DU IKKE ER PÅ TV?

Et av nyliberalismens sentrale mantra er «Du kan bli hva du vil! Det gjelder bare å ønske det nok og jobbe for det». Bak dette ligger det en idé om at uansett hvem du er eller hvor du kommer fra, så kan du skape din egen identitet og fremtid. I virkeligheten er dette langt fra sannheten. Faktorer som kjønn, klasse og kulturell bakgrunn spiller en stor rolle i hvilke muligheter man får i livet. Likevel står idealet om å skape seg selv så sterkt, at det virker nærmest umulig å ikke til en viss grad internalisere kravet om å bli sin egen lykkes smed.

Deltakelse i et program som Ex on the Beach kan sees på som et forsøk på det jeg vil betegne som selvprodusering. Realitydeltakerne deltar i en TV-produksjon, som selv om den påstår å være «virkelig» alltid er produsert på en måte hvor klipping og TV-produksjonen legger føringer for historien som fortelles. Når kameraet er på vil deltakerne alltid i bakhodet ha et mål for hvordan de ønsker å fremstå, og jobbe for å oppnå dette. I tillegg refererer selvproduseringen til at deltakerne produserer en identitet som kan omsettes som en vare på influencer-markedet, hvor målet enkelt sagt er å ha konsum som yrke. Spetakkelet for eksempel Melina Johnsen lager når hun roper «Bitch, hør her!», og bildet hun med dette skaper av seg selv, er selve grunnlaget for at hun senere blir sponset og mottar reklameinntekter.

I jakten på å «bli hva du vil», er en mulig strategi å forsøke å performativt fastsette hvem du er gjennom talehandlinger. Det er nesten som hakk i platen når deltakerne i Ex on the Beach gjentar «Det er bare sånn jeg er» i det uendelige. Hver gang en ny deltaker sjekker inn er det første de blir spurt om: «Hvordan er du?» og «Hvilken type gutt/jente liker du?». Men det er ikke slik at deltakerne uten videre har enerett til å definere sin egen personlighet. I villaen verdsettes ærlighet, men ærlighet settes først og fremst i forbindelse med en korrespondanse mellom hvordan en deltaker beskriver seg selv og hvordan de andre oppfatter han eller henne. I årets sesong var Daniel Louis den største fuckboyen³, men han kom unna med det fordi han hele tiden sa «Det er bare sånn jeg er!», og de andre deltakerne så på ham som ærlig.

OPPGJØR, OPPGJØR OG OPPGJØR

Kombinasjonen av deltakernes evinnelige selvprodusering og ærlighetsidealet blir en oppgjørskultur hvor alle diskusjoner tvinges til sitt ytterste punkt. TV-produksjonen presser også frem oppgjørene med aktiviteten «Pad eller sannhet», hvor deltakerne først drikker seg passe dritings, før de deretter må svare helt ærlig på spørsmål fra enten produsentene eller de andre deltakerne. Ved annonseringen av sesongens første runde med spørsmålstilling, utbryter en av årets deltakere: «I kveld har jeg så jævlig forventninger om at alle bare skal være så sykt ærlige». Det er med andre ord knyttet mye spenning og prestisje i oppgjørene.

I Ex on the Beach-boblen er ærlighetskravet også knyttet til et ønske om å avklare relasjoner. Selve konseptet, at deltakerne «hjemsøkes» av eksene sine, legger opp til relasjonsforviklinger. Som tidligere nevnt er det fordelaktig for deltakerne å inngå i seksuelle relasjoner og konflikter for å skape oppmerksomhet rundt seg selv. Men kombinert med det stadige fokuset på ærlighet, får serien faktisk frem samtaler om sex, kropp og nærhet som også fungerer positivt. I første del av årets sesong dreier det seg mye om deltakerne Siv Meyer og Ulrik Giske, som strever med å avklare relasjonen mellom seg. De har sex, men Siv er ikke så veldig fornøyd med Ulriks innsats. I Ex on the Beach må alle samtaler tas i plenum, også samtaler om utilfredsstillende sex. Det er en samtale som man ikke ser så mye av på TV, men som norsk reality kanskje kan ha godt av.

EN OPPLEVELSE FOR LIVET!

Etter 24 episoder, og over en måneds overvåkning av deltakerne, rundes årets Ex on the Beach av. Hva har egentlig deltakerne fått ut av det? Noen kommer hjem til sponsede produkter og influencer-markedsføring, mens andre blir raskt glemt. En håndfull deltakere har i år blitt plukket ut til å delta i Dplays spin-off nettserie Ex and the City. Deres 15 minutes of fame blir kanskje forlenget til en halvtime. Noen går muligens videre til andre reality-serier, som fjorårets deltaker Adrian Sellevoll, som har deltatt i både Skal vi danse og i den kommende Farmen kjendis. Muligheten for å tjene penger på oppmerksomheten er små, men heller ikke ikke-eksisterende.

Deltakerne som bruker krangler, oppgjør og sex for å skape oppmerksomhet rundt seg selv på innsiden av realityproduksjonen, vil ofte måtte fortsette samme strategi på utsiden. Gjennom deltakelsen i Ex on the Beach har de iscenesatt seg selv på en måte som kan lønne seg, dersom man ønsker sponsoravtaler fra nettkasinoer og kosmetiske inngrep.

I sesongavslutningen oppsummerer deltakerne hva de har fått ut av oppholdet. Alle er, ikke overraskende, enige om at det har vært en fin tur. Men en mer interessant refleksjon er at flere av dem oppgir at de har «blitt mer seg selv» og at de har «lært seg selv å kjenne». Disse utsagnene underbygger tanken om at identitet skapes gjennom å bli sett. Deltakerne har befunnet seg i en fullstendig gjennomprodusert situasjon, hvor de blitt oppmuntret til å dyrke den oppmerksomhetssøkende siden ved seg selv. I tillegg fungerer uttalelsen som et siste forsøk på å bekrefte overfor seerne at den de har sett er den ekte versjonen av deltakerne, og at vi attpåtil har fått bli med på den ærlige reisen hvor deltakerne «blir seg selv».

I siste episode uttaler deltaker Richard Liedholm: «Jeg har ikke klart å komme ordentlig nær noen, men har vært med gutta, drukket og pult, så det går bra». Rikke-Mari Isaksen, som har deltatt i begge sesongene sier på sin side: «Jeg har ikke lyst til å gå hjem til utgifter og bekymringer, jeg vil bare være her og ha det gøy». Disse to utsagnene oppsummerer ganske mye av hva Ex on the Beach tilbyr deltakerne. I utgangspunktet markedsføres programmet som et sted hvor deltakerne kan finne kjærlig- heten, men i realiteten er programmet et tilbud til hverdagstrøtt ungdom som gjerne bytter privatliv for party.

Sluttnoter:

1. https://www.vg.no/rampelys/i/0EyKOG/dette- skriver-ex-on-the-beach-deltagerne-under-paa
2. https://kampanje.com/premium/desember-2019/ innsikt/norske-influencere-selger-spons-og-rekla- me-for-290-millioner/
3. Definisjon av «fuckboy» fra Det Norske Akademis ordbok: «gutt som har rykte på seg for å ligge med, ha ligget med mange». https://www.naob.no/ordbok/ fuckboy

Hvis harrybegrepet er en etterlevning etter borgerskapets latterliggjøring av arbeiderklasseungdom; hvorfor brukes begrepet av den solidariske venstresiden i 2020?

Harrybegrepet har vært en del av norsk språk i over 100 år. Likevel er det få i dag som kan komme med en god forklaring på hva ordet betyr og hvorfor de selv bruker ordet.

De fleste av oss har en innebygd radar når det kommer til å påpeke hva eller hvem som er harry. Den pensjonerte Frp-velgeren i grilldress på campingferie, østfoldråneren som bruker mer penger på diesel enn leie, røykerne, charterturistene, alle som drar til Svinesund. Det er kanskje ikke så rart. Begrepet har blitt videreført i generasjoner.

Daniel Charles Hextall er pensjonert bergensrapper og selvproklamert harryfaen. Har bakgrunn som arbeids- og sosialpolitisk rådgiver på Stortinget og jobber som organisasjonssekretær i Ungdom mot EU.
Foto: Nsaa/Wikimedia Commons

HARRYS HISTORIE

Begrepet kom til Norge med den industrielle revolusjonen. Ved starten av 1900-tallet var det vanlig for arbeiderklassen å gi barna sine tradisjonelle engelske navn, hvorav Harry var et av de mest populære. Samtidig fikk borgerskapets sønner og døtre gjerne skandinaviske, tyske eller franske navn. Det er vanskelig å se for seg hvordan harry ikke kunne ende opp som et nedsettende uttrykk med et så tydelig skille mellom fattig og rik.

Det burde ikke komme som noen overraskelse at ungdom fra vestkanten i Oslo anno 1920 brukte klassestereotypier for å gjøre narr av ungdom fra fattige kår, men dette kan da umulig gjelde Norge anno 2020? Få vil innrømme at de ser ned på mennesker som tilhører en annen sosial klasse enn seg selv, men ler likevel høylytt av deltakerne på Paradise Hotel.

BETYDNINGEN I DAG

Måten vi bruker ordet har i utgangspunktet ikke forandret seg med tiden. Bokmålsordboka beskriver harry som «slang som er preget av mote som er passé». Store Norske Leksikon forklarer harry som «preget av dårlig smak, udannet, provinsiell, usofistikert». Med andre ord brukes fremdeles brukes ordet nedsettende om mennesker fra en sosial klasse som ligger under en selv.

Da jeg flyttet til Oslo ble jeg kalt harry av flere kamerater som studerte på Blindern. På det tidspunktet anså jeg det som latterlig. Jeg, som alle andre, trodde jeg visste hva ordet betydde, og passet ikke definisjonen. Jeg hadde hverken massiv flatskjerm, Volvo eller boblejakke. Etterhvert innså jeg at det kanskje var meg, ikke hundrevis av andre som tok feil, og jeg prøvde å finne ut hva som gjør en person harry. Jeg diskuterte begrepet med kamerater i fagbevegelsen og i det politiske miljøet, samt alle som var villig til å diskutere temaet.

Jeg spurte først hva folk assosierte med harry-begrepet. Selvfølgelig ble grilldress, felleskjøpet-caps og lommebok med kjetting foreslått. Det samme ble sokker i sandaler, charterturisme, hockeysveis, boblejakker, uggs, selvbruning, hele Østfold, USA, countrymusikk, sushi fra REMA 1000, røyking, alkoholisme, grandiosa og så utrolig mye mer. Selv om mange tydelig assosierte begrepet med fattigdom og arbeiderklassen, var det noen forslag som skilte seg ut. Disse hadde tydelige koblinger med nyrike, med andre ord; de med midler som hadde røtter i arbeiderklassen.

TO TYPER HARRY

Med utgangspunkt i dette vil jeg argumentere for at det finnes to harryheter, dem som tilhører arbeiderklassen og dem som tilhører middelklassen, som er oppdratt av foreldre fra arbeiderklassen. Disse har gjerne mer til felles enn de liker å innrømme, og klarer ikke å se fellestrekkene selv. Det var dette som gjorde det umulig for meg å se min egen harryhet. En råner fra Fredrikstad har på overflaten lite til felles med hyttefolket i Kragerø, men begge er harry i hverandres øyne.

FATTIGHARRY

Handleturer til Sverige, charterturisme, røyking, IKEA-kunst og det å bo i drabantbyer er noe mange assosierer med å være harry. Det er lett å se hvordan disse henger sammen med mennesker som er oppvokst i fattigdom eller med mindre muligheter enn andre. I dette tilfellet er det tydelig at harry fremdeles blir brukt som en type klasseforakt.

Selv om fattigharry gjerne er arketypen av harry for mange mistenker jeg det sitter lengre inne for en belest sosialist i Oslo å bruke begrepet nedsettende nettopp fordi vi selv skjønner at dette er en type klasseforakt som for lengst burde vært utryddet. Likevel er det mange som åpenlyst ser ned på folk fra distriktet når de besøker hovedstaden og oppfører seg udannet og lite sofistikert der de går i en mote som er passé.

Det er harry å ikke å ha penger. Det koster å ha de nyeste merkeklærne, og for mange blir disse først tilgjengelig når moten er over. Det er dyrere å bo i byene enn utenfor, røyking har alltid vært et arbeiderklassefenomen og handleturer til Sverige er for mange definisjonen av harry. Hvis man bor i det rurale østlandet og kjøper røyk i Svinesund er det altså ikke så mye å gjøre. Du er og forblir harry. Dette gjelder også når du reiser til utlandet.

Charterturisme, noe som koster titusener av kroner og var forbeholdt de mer velstående, har blitt harry med tiden. Etterhvert som turene ble mer populære og etterspørselen trakk til seg flere tilbydere, sank prisene. Da turene ble mer tilgjengelige viste det seg å være en god måte å ha kontroll på utgiftene når man er på reise. På all-inclusive vet du at du har mat, drikke, overnatting og reise under kontroll om ting skulle skjære seg. Når harry mennesker benytter seg av tilbudet blir turene i seg selv harry.

SNOBBEHARRY

Vasking av champagne (å kjøpe champagne for å helle den ut), russebusser, Canada Goose-jakker, høylytte hyttefolk på Hafjell og afterski er snobbeharryhetens ytterpunkt. Det er store økonomiske forskjeller på dem som skraper sammen nok til å kjøpe russebukse og dem som konkurrerer om å ha den største russebussen, men jeg vil argumentere for at de er kulturelt likere enn noen av dem ønsker å innrømme.

Det er lett å hate de snobbeharry. De går uniformert, de er høylytte for å tiltrekke seg oppmerksomhet og fremstår ofte som dumme. De er det perfekte mål fordi de aktivt ønsker å bli sett, er lett gjenkjennelig og nøler ikke med å vise at de er mer bemidlet enn gjennomsnittet. Vi kaller de ofte nevemagneter, klæssetryner eller dra-tæ-tryner nettopp på grunn av deres arrogante holdning. Denne typen arroganse er spesiell for mennesker som har mer penger enn dannelse.

Vi må legge til grunn at harryhet ikke er knyttet til økonomisk, men kulturell kapital. Dannelse er ikke noe man kan kjøpe seg, det er noe man blir lært og lært igjen i generasjoner. Dersom ikke dine foreldre viste hvordan de skulle bruke penger på en fornuftig måte er det liten sjanse for at de lærte det videre til deg, like liten som sjansen for at du viderefører gode vaner til dine egne barn.

I Norge har vi fremdeles en stor grad av sosial mobilitet. På grunn av gode offentlige velferdsgoder og universelle utdanningsinstitusjoner vokser mange opp med mer penger og flere muligheter enn sine foreldre. Dette er selvsagt bra, men hvordan kan vi forvente at folk skal forvalte penger på en fornuftig måte, om de ikke har noen økonomisk oppdragelse. Vi skal ikke spesielt langt tilbake i tid før Norge var et fattig land.

Gjennomsnittsnordmannen bruker de pengene hun tjener. Tjener hun mer, bruker hun mer. Fordi gjennomsnittsnordmannen ikke er oppvokst i en rederfamilie hvor man har stor fokus på hva man skal og ikke skal bruke penger på, ender de nyrike opp med å vise seg frem, mens de gammelrike vet bedre. Dette fremstår som hoverende og arrogant.

Da er det ikke rart at ungdom med høyere økonomisk enn kulturell kapital sløser penger på meningsløse statussymboler. De har et behov for å distansere seg fra arbeiderklassen de en gang var en del av. Noe må de jo bruke pengene på. Det resulterer i at de følger de gjeldende trendene. Etterhvert som disse trendene blir mer tilgjengelige for de nyrike blir disse også mer harry. Overklassen vil ikke omgås harry, uavhengig av økonomi.

Acne-skjerfet «Canada» var et populært statussymbol i mange år, før det gikk i fellen og ble for populært. I 2014 skrev MinMote en artikkel om hvordan Acne begrenset distribusjonen av skjerfet, for å unngå harrystempelet. Det samme skjedde året før med Carhartt-luer. Parajumpers-jakker, UGGs og Michael Kors-vesker har lidd den samme skjebnen. Nå har til og med luksusbiler fra Tesla begynt å få stempelet.

LATTERLIGGJØRING AV HARRYKULTUR

Gjennom prosjektet «Klass på TV» skrev svenske forskerne Fredrik Stiernstedt og Peter Jakobsson om hvordan arbeiderklassen underrepresenteres i svenske medier i 2018. Selv om arbeiderklassen utgjør om lag halvparten av Sveriges befolkning, viser undersøkelsen at arbeidsfolk kun er representert i 4 prosent av sendetiden i kategorien «Nyheter og fakta», mens representasjonen er tre ganger større i reality-TV.

Det samme kan vi se i norske medier. Det er ikke ofte du ser rederbarn på Ex on the Beach. Det er også svært sjeldent vi får bli kjent med familier fra velmøblerte hjem på Luksusfellen, eller møter vestkantfruer på Norske Rednecks. På Paradise Hotell er deltakerne gjerne studenter eller jobber i servicebransjen. I Norge er der det ikke sosialt akseptert å le av mennesker fordi de kommer fra fattigere kår, men det er greit å le av harry mennesker som frivillig har valgt å delta i et TV-program.

Realityprogrammer bidrar til å sette harry opp mot seg selv. Programmer som Charterfeber og Norske Rednecks lar snobbene le av de usofistikerte plebeierne, mens Paradise Hotell og lignende lar arbeiderklassen le av de dumme arrogante snobbeharry deltakerne. På den måten ender den kulturelle arbeiderklassen opp med å distansere seg selv fra sin egen klasse, samtidig som de internaliserer klasseforakten som påføres gjennom TV-skjermen.

I en større analyse av arbeiderklassens fremtid og kampkraft er det problematisk at den kulturelle arbeiderklassen gjøres til underholdning og latterliggjøres hver gang den portretteres. Selv om de fattigharry og snobbeharry ikke vil erkjenne sine kulturelle likhetstrekk bør det være åpenbart at deres interesser er mer i samsvar enn mellom dem og eierskapet. Harrykultur kan brukes som en bred fellesbetegnelse på kultur som ikke høykultur, arbeiderklassekultur.
Om ikke vi ser våre felles klasseinteresser med dem som er harry slåss vi heller ikke sammen. Da har kringkastingssjefer og borgerskapet allerede vunnet. Harrybegrepet er ikke bare noe vi kaster rundt i dagligtalen. Harrybegrepet splitter de delene av arbeider- og middelklassen som burde kjempe sammen mot borgerskapet nettopp på grunn av sine felles klasseinteresser. Problemet ligger i at ingen vil være harry.

INGEN ER HARRY

Det skal ha blitt gjennomført en uformell undersøkelse i forbindelse med sosiologistudiet ved Universitetet i Bergen. Studentene ved UiB og Norges Handelshøyskole ble spurt om hverandres utelivsvaner. Studentene delte sine fordommer om den andre gruppens faste utesteder. Da de ble bedt om å beskrive utestedene med ett ord svarte begge gruppene «harry». Ingen er harry, fordi alle er litt harry. Det er forståelig hvorfor folk vil distansere seg fra harrybegrepet. I 2011 skrev Owen Jones Chavs: The Demonization of the Working Class. Chav er et nedsettende begrep som brukes om den fattigste delen av arbeiderklassen som gjerne går på trygd eller bor i sosialboliger. Han forklarer hvordan Thatcher systematisk vendte arbeiderklassen mot seg selv og hindret en felles front mot de konservative. Selv om 70 % av briter er å anse som arbeiderklasse er det om lag bare 40 % som erkjenner seg dette. Når folk tror de snart blir millionærer kjemper de ikke lenger klassekampen.

«Socialism never took root in America because the poor see themselves not as an exploited proletariat but as temporarily embarrassed millionaires». Det er et sitat som har blitt akkreditert mange Amerikanske politikere gjennom tiden, men med nyliberalismens og individualismens marsj gjennom Europa er det like sant i Norge anno 2020.

I likhet med den britiske arbeiderklassen under Thatcher blir den norske arbeiderklassen fremmedgjort fra hverandre. Det er forståelig hvordan harrybegrepet har overlevd når man ikke selv anser seg selv som en potensiell mottaker. Gjennom media blir vi fortalt at vi er hevet over harry og at ordet er forbeholdt de andre. Vi kan ikke være harry.

MAKT I BEGREPET

Det er makt i hvem som får definere begrepet. I dag er det den høykulturelle middelklassen og borgerskapet som definerer hvem og hva som er harry. Ting som tidligere har vært «mote som er passé» kan bli gjort moteriktig av dem med høyere kulturell kapital. Et eksempel på dette er tracksuits, caps og rompetasker. Disse ble tidligere forbeholdt dem med dårlig smak eller lav inntekt, men nå gjort populært av artister og dem som regelmessig går på konserter.

Gentrifisering av nabolag er en annen måte overklassen approprierer arbeiderklassens eiendom og kultur. Grünerløkka og Tøyen er kjente arbeiderklassestrøk i Oslo som over tid har blitt kjøpt opp og gentrifisert, som igjen tvinger ut arbeiderklassefamilier. Hipsterkulturen leker også med arbeiderklassekulturelle uttrykk og gjør dem moderne på sine egen måte.

Harrykulturen defineres av den høykulturelle middelklassen og overklassen. Dem med nok kulturell kapital til å bli hørt når de stempler produkter som harry, men også når de approprierer elementer fra harrykulturen og gjør den til sin egen. Dette gjør arbeiderklassen og den lavkulturelle middelklassen til passive tilskuere til egne kulturelle uttrykk.

Dette er derimot ikke en naturlov. I Storbritannia jobber en aktiv motkultur aggressivt med å ta tilbake chav-begrepet. Chavish oppførsel gjøres til noe kult og normalt heller enn noe stigmatiserende. Det romantiserer den moderne arbeiderklassen og normaliserer en kollektiv klasseforståelse. De fleste vil ikke kalle seg chav, men dem som gjør det gjør det høylytt på en måte med kombinert selvironi og stolthet.

Grime-artisten, norgesaktuelle Stormzy, var åpenlyst Corbyn-supperter i det britiske valget. Dette er med på å politisere chav-kulturen. I stedet for at arbeiderklassen bruker chav nedsettende mot andre deler av sin egen klasse brukes nå chav-kulturen for å sette lys på sosiale og økonomiske skiller i Storbritannia.

Lignende ser vi i Sør-Afrika. Uttrykket Zef oppstod på 60- og 70- tallet som et navn på den hvite arbeiderklassen som bodde på campingplasser. Den originale betydningen ligner harry og chav, og stammer fra Ford Zephyr, en eldre bil som gjerne ble ombygget av dem som bodde på campingplassene. I dag defineres Zef av den største Afrikaans-ordboken som «noe som anses som vanlig, men i disse dager har kredibilitet».

I Norge blir harry elementer akseptert og popularisert, men alltid på andres premisser. Harrykulturen har ingen ambassadører foruten TIX, Vassendgutane og årets deltagere på reality-TV. Ingen erkjenner seg selv som harry eller forsøker å politisere det.

Det store problemet med en eventuell politisk kraft i harrybegrepet i Norge er at ingen anser seg selv som harry, selv om de er det. Da fortsetter begrepet å bli definert av en kulturell elite som bruker ordet for å splitte den kulturelle arbeiderklassen. Like fullt fortsetter vi å internalisere klassehatet og kaster ut harrybegrepet etter dem vi ikke vil assosiere oss med.

Har vi sympati med karakterene eller menneskene vi lar oss underholde av, når vi strømmer serier eller ser på TV? Det trengs antakelig et minimum av identifikasjon for å skape god så vel som ren underholdning. Har klasse noe å si for hvem vi sympatiserer med, for hva slags typer vi foretrekker å bruke skjermtiden vår på?

Sofie Marhaug (f.1990) er gruppeleder for Rødt i Bergen og stipendiat i allmenn litteraturvitenskap ved Universitetet i Bergen.
Foto: Howie's Collective/Flickr

FRYKT OG MEDLIDENHET – FOR OG MED HVEM?

NRKs TV-serie Exit (2019), som fabulerer om finanselitens utsvevende livsstil, angivelig med utgangspunkt i virkelige mennesker og virkelige hendelser, ble en umiddelbar publikumssuksess. Ingen andre serier har blitt strømmet av så mange seere som Exit. Det norske folk klistrer seg til skjermen for å se personlighetsforstyrrede finanstopper som sniffer grandiose mengder kokain og menger seg med luksus- prostituerte.
Ler vi av eller med Exit-karakterene? Er serien tragisk eller komisk?

Jeg har en følelse av at fascinasjonen for Exit ikke bare kommer av ren avsky for serieuniversets usympatiske karakterer. Denne følelsen er subjektiv; den bunner i mine egne sanseinntrykk. I så måte skal jeg være forsiktig med å generalisere den for stort.

Poenget er likevel dette: Jeg liker iscenesettelsen av disse superrike menneskene. Jeg liker å se på husene de bor i, bilene de kjører og kokainen de sniffer. Så forteller jeg meg selv at denne gleden oppstår fordi disse menneskene er latterlige, fæle mennesker, men dette er bare halve sannheten. Det som virkelig bekymrer meg, er at jeg på et eller flere nivåer også sympatiserer med seriens figurer.

Hva skulle så være galt med litt sympati? Frykten beror på at det er menneskene fra denne klassen, fremfor andre klasser, tilskuerne ender med å identifisere seg med. Finanseliten har fått nye, hemmelige beundrere!

Det kan innvendes at det finnes annen underholdning som slett ikke omhandler denne eliten, og som likevel gir høye seertall, så som realityserier. Luksusfellen (flere sesonger) er et nærliggende eksempel på en serie som ikke akkurat tar for seg finanseliten, mens Ex on the Beach (to sesonger) er et eksempel på en serie med veldig høye seertall. Det ville være en overdrivelse å påstå at sistnevnte omhandler helt vanlige folk, men de er likevel vanligere enn Exit-karakterene.¹ Dessuten har Ex on the Beach-deltakerne ikke i nærheten av like mye penger, selv om de (i likhet med Jeppe, Adam, William og Henrik i Exit) eksponerer seerne for rus og sex i beste sendetid.

Realityserier forankres i virkeligheten på en annen måte enn fiktive serier. Det dreier seg om en annen form for iscenesettelse, som noen ganger minner om sosiale eksperimenter, og som gir tilskuerne en opplevelse av virkelighet. Dette til tross for at slike serier kan være møysommelig produserte både før og etter isenesettelsene.

Identifiserer vi oss like mye med disse vanligere, «110 prosent ekte» menneskene på for eksempel Ex on the Beach? Eller er det ren underholdning med mennesker som vi latterliggjør og tar avstand fra? Muligens er både Exit og Ex on the Beach tilfeller av underholdning der vi gjør det ene og det andre. Tilskueren opplever en skrekkblandet fryd når hun fordøyer seriene. Kanskje er hun drevet av en hang til det sensasjonelle, men også til det vanlige og gjenkjennbare: til mennesker det går an å identifisere seg med.

Helt likt er det likevel ikke. Det er forskjell på et menneskelig menasjeri på Mauritius og en påkostet TV-produksjon som tross alt er nokså avansert. Min påstand, som jeg vil komme tilbake til, er at det siste gir større rom for psykologisk dybde hos karakterene og dermed grunnlag for identifikasjon mellom karakterene og TV-titterne. Derfor er det problematisk når denne fremstillingsformen forbeholdes overklassefigurer som Adam, William og Hermine fra Exit.

Tradisjonen for å identifisere seg med overklassen i litteraturen, eller i kulturen for øvrig, er ikke ny. Med inspirasjon fra marxisten Antonio Gramsci (1891–1937) kan dette tolkes som et uttrykk for borgerskapets kulturelle hegemoni som påføres samfunnet som sådan, eller – enda mer tabloid og med Marx’ egen formulering – som et uttrykk for at de herskendes tanker er de herskende tanker.

Men det er ikke bare i marxismen vi finner grunnlag for en slik analyse. Vi kan vende helt tilbake til antikken. Læren om diktekunsten (eller poetikk som det ofte kalles), altså læren om diktningens vesen, former og virkemidler, kan fortelle oss mer om hvem som blir gjenstand for de kunstneriske uttrykkene og hvorfor.

Det går an å argumentere for at Aristoteles’ klassiske poetikk ikke bare tematiserer estetikk, men også klasse. Noe av det som skiller de to dramatiske sjangrene – tragedie og komedie – fra hverandre er de dramatiske formenes typer eller karakterer. Deres klassekarakterer, kunne vi kanskje driste oss til å si.

Typene er, ifølge Aristoteles, avgjørende for hva slags virkning dramaet har på dets tilskuere. Hva slags karakterer som iscenesettes, har med den estetiske formen å gjøre og med hvordan vi tar innover oss ulike kunstneriske uttrykk.

Aristoteles mente at tragediens fremste virkning skulle være å skape frykt og medlidenhet hos tilskuerne, som i sin tur ledet til katarsis. Dette begrepet er omdiskutert i forskningslitteraturen, men i dagligtalen brukes katarsis nokså synonymt med en slags åndelig renselse, som regel gjennom kulturelle opplevelser og uttrykk.

Hva har så dette med klasse å gjøre? Vel, for Aristoteles er det avgjørende at tilskuerne identifiserer seg med den tragiske typen for at disse følelsene skal vekkes til live under oppføringen av en vellykket tragedie. En forutsetning for å få dette til, er at den tragiske helten ikke er slettere enn andre, men i stedet edlere.

Begrepene slett og edel kan forstås som både deskriptive og normative. De kan være betegnende både for hva slags posisjon du har i et samfunn (hvilken klasse du tilhører), men også for hva slags moralske eller umoralske motiver og handlinger du står for. Å være edel er ikke automatisk det samme som å tilhøre en høytstående klasse – selv ikke for Aristoteles – men det hjelper: I de greske tragediene er helten oftest av kongelig avstamning. Han eller hun er selvsagt ikke feilfri av den grunn, og derfor oppstår det en tragisk virkning, ifølge den antikke filosofen: Tilskueren sympatiserer eller ser opp til den tragiske typen, slik at følelsene blir desto mer intense når det tragiske feilgrepet inntreffer.

Vi vet mer om hva Aristoteles mente om tragedien enn om komedien. Det er en grunn til at Umberto Eco (1932–2015) kunne bygge hele plottet i Rosens navn (1980) på gåten om Aristoteles’ tapte komedieteori! I Poetikken blir det like fullt slått fast at komedien skal frem- stille andre typer enn tragedien: «Komedien er, som vi sa, en efterligning av mennesker som er ringere enn gjennomsnittet. Den beskjeftiger seg riktignok ikke med enhver menneskelig sletthet, ikke desto mindre er det latterlige en slags udugelighet og heslighet.»²

Vi ser altså at det blant annet ligger et slags klasseskille til grunn for de to sjangrene. Til forskjell fra frykt og medlidenhet, skal komedien vekke latter på bekostning av lavtstående mennesker som fremstår som udugelige og heslige.

Det siste kan minne om latteren som oppstår når folk ser på realityserier der deltakerne er dårlige til å ordlegge seg, drikker seg fulle og utagerer i all offentlighet. Kategori: Ex on the Beach! I motsetning til frykt og avsky, forbindes ikke disse følelsene med identifikasjon, men med avstand. Vi blir ikke presentert for det samme alvoret, og muligens heller ikke for den samme psykologiske dybden, som i et påkostet drama som Exit.

STREAM ON! DEPRESSIV VIRKELIGHETSFLUKT

Foreløpig har jeg diskutert hvem som blir iscenesatt i mer og mindre virkelige underholdningsformer. Det er likevel ikke uvesentlig hvordan disse typene fremstår på skjermen.

For et halvt års tid siden, da jeg var på besøk hos en venninne, fikk jeg se et par episoder av en realityserie jeg ikke hadde sett før: Love Island (flere sesonger). Hun trengte ikke å overbevise meg om at serien var underholdende, for det var den, om enn på en annen måte enn Ex on the Beach. Her var det verken sex eller alkohol som vekket oppmerksomhet, men små, ubetydelige intriger. Episodene jeg så, dreide seg om at en av de kvinnelige deltakerne hadde forsøkt å kysse en annen, mannlig deltaker idet hun skulle gi ham en klem. En annen kvinnelig deltaker hadde lagt beslag på denne mannen, og dette ga siden opphav til dramatikk som strakk seg over flere episoder.

Deler av fremstillingsformen liknet Ex on the Beach og andre realityserier. Likheten består i at deltakerne gjør separatintervjuer, hvor de greier ut om enkelthendelser, om hva de følte og hvorfor de følte som de gjorde. Slik blir det mindre drama i den aristoteliske forstanden av begrepet drontas, som viser til mennesker i handling. I stedet får vi dramatisk tankespinn. Samtidige realityserier har i grunnen dette til felles: Gjennom personintervjuene dreies opp- merksomheten bort fra det virkelige plottet, det vil si intrigene idet de finner sted, og over på deltakerne. Dette gjør det lettere å ta inn serien, eller mer presist å sluke den rått. Du slipper å tenke: Deltakerne tenker for deg! Handlinger gjentas og forklares i det vide og det brede.

Tilfeldigvis – eller kanskje som et tegn i tiden – dukket Love Island opp igjen på skjer- men min igjen, kort tid etter det nevnte besøket. Jeg satt (les: lå utstrakt i sengen) og så på HBO-serien Euphoria (2019). Den tematiserer mye forskjellig, og kanskje mest av alt unge voksnes behov for beruselse i bokstavelig og overført betydning. Alle mulige former for avhengighet er seriens bærende motiv. Euphoria er fiktiv og fortellende. Her finnes det mange sideplot som etter hvert veves inn i en mer overgripende fortelling.

I Euphorias syvende episode, «The Trials and Tribulations of Trying to Pee While Depressed», er hovedpersonen, den ellers rusavhengige tenåringsjenten, Rue, deprimert. Men heller enn å ruse seg på konvensjonelle opiater, blir hun liggende i sengen og se på Love Island. Den ene episoden følger den andre. Hun beveger seg ikke bort fra sengen eller skjermen, går ikke på toalettet, og må etter noen døgn få akutt medisinsk hjelp.

Rue er også seriens fortellerstemme, dens voiceover, som kommenterer de mange små fortellingene. I syvende episode reflekterer denne stemmen rundt Rues egen depresjon:

People are always telling me of great TV-shows I should watch, how I just have to watch this show.

But the truth is, I don’t want good TV. I don’t want a novel or some slow burn, or anything that feels like work.

That’s why I love reality TV. It’s funny, it’s dramatic, and I can focus on it. It’s pure, effortless entertainment. […] I want to lay down one moment and then look around the next and realize I have watched 22 straight hours of Love Island over a two- day period and yearn for more.
Some people may find that depressing. I don’t. It is however a good way to measure depression. Because when reality TV begins to feel like work, like, final season of Mad Men-work, you know you’re depressed. Like, haven’t got out of bed to pee in 24 hours depressed.

Jeg vet ikke om jeg er overbevist om at realityserier behøver å være så forflatende, ei heller at de er en god målestokk for hvor deprimert en person er. Det er likevel interessant hvordan Rue peker på selve fremstillingsformen som avgjørende for resonnementet. Love Island er ikke anstrengende å se på. Akkurat det føles godt for en sliten tilskuer. På den andre siden får et slikt uttrykk neppe den samme oppmerksomheten i den offentlige debatten som good TV eller en roman. Eller som Exit her hjemme i Norge. Jeg mener ikke å si at Exit er verdens beste serie, og noe av seriens gjennomslagskraft handler antakelig om sensasjonelle scener (rus og sex) – en suksessoppskrift som enkelte realityserier også nyter godt av. NRK-produksjonen er like fullt god og gjennomført nok til å skape stor ståhei, av både forarget og entusiastisk karakter. Dette kommer ikke av seg selv. Serien er en bevisst satsning fra statskanalens side.

Spørsmålet er om det enkle konsumet i møte med produkter som Love Island gjør det lettere å distansere seg fra karakterene – virkelige eller uvirkelige – og dermed ikke egentlig sympatisere med eller identifisere seg med dem. Nettopp derfor kan det være et problem at noen fremstillingsformer – en antikk trage- die så vel som en påkostet dramaproduksjon – forbeholdes edlere mennesker. Ikke edlere i den moralske betydningen av ordet, men i den økonomiske og sosiale. Hvorfor kan vi ikke bryne oss på problemene til fattigfolk? Eller i det minste til vanlige (arbeids)folk. Der finnes det nok av dybde og intriger, selv om det skorter på penger.

Aristoteles skrev: «Edel karakter finner man hos alle slags mennesker, for også en kvinne kan være edel og en slave, selv om det vel må sies at kvinnen i almindelighet er laverestående og slaven undermåls.»³

Sannheten er nok at dette er regelen snarere enn unntaket. I alle fall om sammenligningsgrunnlaget er mennene NRK har basert Exit på.

En av de regissørene jeg synes er god til å fange «laverestående» mennesker på skjermen, er Andrea Arnold. Hun fremstiller utsatte og utstøtte i alle sine fasetter, enten det dreier seg om den utagerende tenåringen Mia og hennes kjærlighetssyke alenemor i Fish Tank (2009) eller de omreisende, eiendomsløse ungdommene i American Honey (2016). I Arnolds filmer lever de fiktive, ofte fattige karakterene, sjelden fredfulle liv. Dette er selvsagt ikke til hinder for at vi blir kjent med deres komplekse beveggrunner og følelsesregistre på en måte som får oss til å sympatisere med dem. Er det for mye å forlange mer kunst og underholdning av dette kaliberet?

I tilfellet Arnold kan det virke slik. Som anerkjent og kritikerrost kunstner påtok hun seg relativt nylig å regissere den andre sesongen av TV-serien Big Little Lies (2019). Jeg kan nesten ikke forestille meg et bedre eksempel på en produksjon der overklassens trivielle problemstillinger blåses opp på forskjønnende og suggererende vis. Sesong to ble fin og kjedelig, som forventet.

Jeg lurer oppriktig på om ønsket mitt om at penger skal brukes på vanlige folk – også på skjermen – kunne fungere som medisin mot depresjonen Rue forteller om i Euphoria, men jeg har mine tvil. For jeg kan bekjenne, på samme vis som i realityserienes personintervjuer, at også jeg er avhengig av underholdning. Da spiller det ikke så stor rolle om det dreier seg om såkalt høy- eller lavkulturell underholdning. Når jeg ikke ser en film eller en serie, leser jeg gjerne en bok. Den gode nyheten er at publikum kan være åpne for andre (klasse)uttrykk. Den dårlige er at så lenge det ikke er vilje til å produsere kostbare, gjennomførte filmer og serier om såkalte slette karakterer, fortsetter publikum å følge strømmen av sensasjon og overflod.

Selv strømmer jeg verken Ex on the Beach eller Love Island først og fremst for å analysere produksjonene. I likhet med venninnen min kan jeg altså sluke denne underholdningen uten tanke på morgendagen. Om dette er sunt for kropp og sjel, vet jeg ikke. Sannsynligvis ikke. Mennesker er avhengige dyr, slik Rue understreker gang på gang i Euphoria. Vi er for eksempel avhengige av andre mennesker, og det er egentlig ganske fint. Men vi kan jobbe for å styre denne avhengigheten – bort fra kokain og over til både faktiske og fiktive mennesker. Og til mennesker som ikke trenger å være rike for å være edle.

Bekymringen jeg bærer på etter mangfoldige timer med film- og TV-titting, er fortsatt denne: Jeg frykter at jeg både identifiserer meg med og idealiserer et sjikt i samfunnet som verken er særlig interessant eller representativt. Kunst og underholdning skal selvsagt ikke underlegges politisk tvang om å representere det ene eller andre. Nettopp derfor kan det være grunn til å spørre hvorfor overklassen – enten det er konger eller kapitalister – stadig gjøres til gjenstand for film og TV. Hvorfor er det disse som blir representert? Tanken om at disse typene liksom skulle være mer komplekse eller interessante reproduseres til det kjed- sommelige. Nå er det på tide at vi for alvor gir slipp på denne antikke vrangforestillingen.

Sluttnoter:

1. Mediesjef i Discovery Norge, Hanne McBride, er ansvarlig for produksjonen av Ex on the Beach og har uttalt at deltakerne er den del av en subkultur. Om de tilhører arbeiderklassen eller ikke skal jeg ikke uttale meg om, men at deler av livsstilen deres er uttrykk for en egen delkultur, kan jeg være enig i. Det heller ikke slik at reality må handle om vanlige folk. Tvert imot finnes det en hel del serier som handler om veldig rike folk, der rikdommen nettopp er en del av seriens premiss. Mest kjent er antakelig produksjonen der vi treffer arvingene Paris Hilton og Nicole Richie, som bar den ironiske tittelen The Simple Life (2003–2007).
2. Aristoteles, Om diktekunsten, overs. Sam. Ledsaak, 1997, 33.
3. Aristoteles, Om diktekunsten, overs. Sam. Ledsaak, 1997, 53.

Litteratur

Aristoteles, Om diktekunsten. Oversatt av Sam Ledsaak. Oslo: Grøndahl og Dreyer, 1997.

I kulturindustrien blir kultur varer på et marked og kilde til profitt. Men betyr det at kulturuttrykk dermed forfaller til banal, standardisert forutsigbarhet og enkel underholdning uten evne til nyskapning, risikoatferd og samfunnskritikk? Artikkelen diskuterer spørsmålet med røtter tilbake til to av Frankfurterskolens mest markante profiler: kulturpessimismens akademiske frontløper Theodor Adorno og kulturoptimisten Walter Benjamin. Det er i spenningsfeltet mellom disse vi finner de mest relevante fortolkningene av massekulturens muligheter i vår egen tid. Dette blir tydelig om vi starter med et av bandene som virkelig gjorde opprøret til vare: Sex Pistols.

Foto:Sex Pistols (1977). Kilde: Nationaal Archief
Av Bjarne Øvrelid,
førsteamanuensis ved Fakultet for helse- og sosialvitenskap Høgskolen i Innlandet.

RÅTTENT OPPRØR OG DITTO TILPASNING

Etter en kjapp og hektisk karriere krasjlander Sex Pistols i Winterland – San Francisco 14. januar 1978. Sex Pistols gir sin siste konsert på USA-turneen. Etter 58 minutter går de av scenen til Jonny Rottens berømte ord: «Ahaha, ever get the feeling you’ve been cheated?». Han er etter sigende lei av å være Rotten. Lei av de andre i bandet. Noen dager etter er ban det oppløst. Posisjoneringen i musikkmiljøet og fortolkningen av ettermælet er allerede i full gang. Det som i utgangspunktet hadde fremstått som et opprør mot konvensjonell og pompøs populærmusikk, beskyldes selv for å ha degenerert til kommersiell formelkultur. Men det tar ikke lang tid før John Lydon gjenoppstår som seg selv og bekjenner sitt hat til Sex Pistols og sin kjærlighet til avansert og avantgardistisk populærmusikk. (Reynolds 2005). John Lydons nye band Public Image Ltd. (PiL) ble en av postpunkens superstjerner. PiLs musikk og særlig «Metal Box» (1979) regnes som et av epokens høydepunkter. Hør selv hvordan funky basslinjer, sylskarp diskantgitar, distinkt beat og Lydons skingrende skrik torturerer Tsjaikovskij i låten «Swan Lake». På nytt er han den kompromissløse opprørshelten. Når han senere reetablerer Sex Pistols og turnerer med gammel musikk som nostalgisk hitparade, beviser han så at pengene alltid vinner til slutt, eller at han bare er et menneske og at det er menneskelig å slå mynt på sin egen legende, at det nærmest er både gevinsten og prisen for å overleve dette spetakkelet?

 

KULTURSOSIOLOGI SOM SAMTIDSDIAGNOSE

Kulturjournalister og ditto sosiologer har i ettertid vært opptatt av musikkbransjen generelt og Lydon spesielt som et illustrerende eksempel på populærkulturens spenningsfelt: kommersielt, manipulerende og selvdestruktivt. Malcolm McLaren, moteskaper og manager for Sex Pistols gjorde faktisk krav på rettighetene til navnet Jonny Rotten. Samtidig utropte han Rotten i en periode til verdens mest troverdige rebell, men alltid med muligheter for noe nytt, overraskende og viktig. Det finnes ingen synlig eller objektiv grense for hvor den kommersielle drivkraften slutter og den autentiske, originale skaperkraften tar over. De mest interessante linjene for slike innganger kan føres tilbake til Frankfurterskolen, et forskningsinstitutt i Frankfurt am Main etablert i 1924 for å drive tverrfaglig og radikal samfunnskritikk. Frankfurterskolen har vært profilert av kapasiteter som Theordor Adorno, Max Horkheimer, Walter Benjamin, Herbert Marcuse, Erich Fromm og etter hvert Jürgen Habermas og Axel Honneth. I denne artikkelen er det først og fremst Theodor Adorno og Walter Benjamin som setter dagsorden (For god oversikt se Jeffries 2017). Adorno og Benjamin representerer to ulike posisjoner i dette feltet: Adorno er kulturpessimisten. For han er kulturindustri synonymt med salg av dårlig konsumvare. Benjamin er representanten for positive fortolkninger av populærkulturelle fenomener.

KULTURINDUSTRI – MASSEBEDRAG ELLER OPPFORDRING TIL REVOLUSJON?

Når Adorno og Horkheimer går løs på kulturlivet, konstaterer de allerede i Opplysningens dialektikk fra 1947 at bunnen er nådd. Kulturuttrykk som film og populærmusikk (det er særlig disse som brukes som eksempler) følger hovedsakelig velprøvde formler og klisjeer. Repetisjonen blir norm. Selv om kulturprodukter konkurrerer i et marked (eller helst nettopp derfor), blir alle produkter like. Det tas ingen sjanser på noe uventet eller krevende. Inntjening og omsetning er det eneste interessante relevanskriteriet. Dette relevanskriteriet smitter over på kunsten selv. Den er bare relevant om den selger. Kulturen skal ikke stimulere livskraft og appetitt. Den lærer oss å leve med samfunnets undertrykking og le av det samtidig. Ingenting er uskyldig. Donald Duck er kapitalismens grusomme speil: Venn deg til å leve livet som en hundset og rundjult and, venn deg til pryl hver gang du går ut av døra. Du er som Donald og det er ingenting å le av. Men le likevel.

Walter Benjamin er på mange måter motsatsen til Adornos pessimisme, og mest kjent for sin positive inngang til den moderne kulturindustrien. Hans essay Kunstværket i den tekniske reproduktions tidsalder (Benjamin 1973) er et godt og illustrerende sted å begynne. (Benjamin skrev essayet i 1936, fire år før han tok sitt eget liv under et forsøk på å flykte fra Gestapo). Filmen var hans favoritt- medium. Dels fordi montasjeteknikkens fokus på detaljer gir publikum så sterke impulser. Stadig skiftende bilder viser stadig nye og til dels sjokkartede inntrykk som river betrakteren ut av den dvelende og uforpliktende kontemplasjon, som kan finne sted foran et maleri. Filmens skiftende og sterke inntrykk gjør den krevende, men også mobiliserende. Det er viktig for Benjamin. Filmen bryter dermed med det tradisjonelle kunstverkets gamle ritualiserte funksjon som fanget betrakteren i en individuell, introvert og kontemplativ engangsopplevelse (som Benjamin kaller kunstverkets aura). Film derimot er rakettbrensel for tanken og diskusjonen: Publikum er en eksaminator som samtidig underholdes. (Benjamin: 1973 s. 85)

Det står mye på spill her: Benjamin registrerer hvordan kunsten forsøker å mobilisere for fascismen, og viser i essayet særlig til futuristenes diktere og malere som estetiserte krigen. Han lanserer sin egen strategi: I stedet for å ufarliggjøre politikken gjennom estetisk tilsløring (vi husker hvor heftig dekorativ regi nazismen/fascismen hadde: svastika, flagg, førerkult, uniformer, blomster, vinkende barn, staute mødre og så videre) må kommunismen svare med kunstens politisering for å vise realitetene. Den skal treffe mange på en gang, men med et tydelig budskap som mobiliserer umiddelbart. Reklameplakaten vil i et slikt perspektiv være vel så relevant som diktsamlingen. Men det forutsetter en produksjonsmåte og en organisering og en kunstnerisk form som er ny og moderne.

MASSEKONSUMETS DAGLIGE MIRAKEL

Det minste en kan si om Adorno (og Horkheimer), er at de foregriper sosiologiske fore- stillinger om kultur, massesamfunn, masse- konsum og sosial kontroll. Særlig Baudrillard tar Adorno videre i klassikeren The Consumer Society (2017). Baudrillard er som Adorno opptatt av konsumets symbolske karakter. Hos Adorno fungerer konsumet som tilpasning til og aksept av det bestående. Hos Baudrillard er det konsumet i seg selv som er det bestående, det uendelige konsum. Produktene vi kjøper, er for lengst hinsides våre egentlige behov. De er kjeder og systemer av symboler som vi må forstå, slutte oss til, finne vår plass i. Enkelt sagt handler det om å plassere seg i kulturelle koder og livsstilsmønstre, i mulighetsrom som disponerer oss for uendelig konsum. Selv kroppen vår, eller særlig den, er gjenstand for ustoppelig konsum av remedier: helseråd, trenings- programmer, klær, ansiktsløftinger og frisyrer. Manipulasjonen viser seg først og fremst i en frihetsfølelse som biter seg selv i halen. Vi har utelukkende frihet til konsum og dermed kapsler vi oss inn i en evig manipulerbar loop. Konsumet er blitt et gudgitt daglig mirakel vi aldri kan flykte fra.

Dany-Robert Dufour gjør alvoret enda noen hakk mer alarmerende når han hevder at det postmoderne konsumerende individet drives mot psykosen (2015). I et samfunn dominert av kulturindustrien er alt tilsyne- latende mulig, og identiteten vår kan kobles til hva som helst. Dette fører ifølge Dufour til utrygghet og psykiske lidelser.

«FUCK OFF AND DIE»

Benjamin staket ut en kurs som på litt forskjellige måter har lett etter kreative opprørspotensialer i kulturindustrien. Musikkjournalist og kulturskribent Greil Marcus er blant de mest markante forvalterne av Benjamins posisjon. Hans verk Lipstick Traces (1989) er i form og innhold et ambisiøst forsøk på å sirkle inn opprørets muligheter i samtidens kulturindustri. Jonny Rotten løftes frem som proteststrateg mot alt som manifesterte seg som mainstraim på 70 tallet: teknokratisk velferd, pompøse forutsigbare pop og rockestjerner, thatcherisme. Protesten i Sex Pistols tilfelle fremstår som energi og raseri uten snev av akademiske pretensjoner eller politisk strategi. Den er i opposisjon til alt:

Punken bytter ut arbeid med latskap, status med avsky, berømmelse med skam, kunnskap med uvitenhet, høflighet med fornærmelse, det vakre med det stygge og det empatiske med det kyniske. Er det noe i dette som en sam- funnskritiker fra venstresiden ville kunne anerkjenne som opprør? Greil Marcus insinuerer nærmest at Adorno ville likt Sex Pistols eller i alle fall forstått deres og særlig Rottens måte å utagere på. For Adornos agg mot kulturindustri handlet om kulturindustriens forutsigbarhet, dens kommersielt motiverte formelproduksjon. Som Adorno skriver i Minima Moralia:

De sunnes sykdom lar seg ene og alene diagnostisere objektivt på misforholdet mellom den rasjonelle livsførsel og den mulige fornuftige bestemmelse for livene deres. Men sykdommens spor røper seg likevel: de ser ut som de har fått påtrykt et hudutslett med regelmessig mønster som om de drev og kamuflerte det uorganiske. (Adorno 2006 s. 82).

M.a.o.: Det å være «normal» i et sykt samfunn er i grunn en syk tilstand, nærmest den visse diagnose. Jonny Rottens «fuck off and die» blir i denne fortolkningsrammen nærmest en rasjonell respons til samfunnet, om enn i en annen språkdrakt enn Adornos.

PROTESTEN I ØYEBLIKKET

Greil Marcus sin mest treffende fortolkning av Sex pistols kobler Jonny Rotten til de franske situasjonistene på 1960-70-tallet. De opponerte mot maktsymboler og konvensjoner og huskes blant annet for slagordet «Arbeid er et helvete. Det må bli morsommere». En av situasjonistenes frontfigurer, Guy Debord, snakket til publikum via et ferdig innspilt lydbånd for å bryte det han kalte illusjonen om kommunikasjon. Guy Debord og Henri Lefevbre1 utformet en analyse av menneskers potensialer for energiutløsing gjennom emosjonell tilstedeværelse i hverdagslivets øyeblikk. Det ligger en virkelighetsforståelse her som gir mennesket korte tidsvinduer for meningsopplevelse: livet, det egentlige tilstedeværende livet «finnes» bare i korte glimt. Øyeblikket er alt. Protesten ligger i å ta konsekvensen av dette i sin egen levemåte. Protesten blir mot rutinen, kjedsomheten, arbeidslivet, mot byråkratiseringen av hverdagslivet. Hvordan skulle hverdagslivet gjøres mer interessant? Hvordan finne opp livet på nytt hele tiden? Kanskje både umulig og verdt et forsøk? Situasjonismen blir også et protestalternativ til det som Debord i sin mest kjente bok kaller skuespillsamfunnet (1967). Skuespillersamfunnet er ment som en karakteristikk av samfunnet fra 1960 tallet og fremover. Et samfunn preget av en spesiell form for fremmedgjøring: Vi er kun noe i kraft av vår posering, gjennom måten vi framtrer. Denne er tilrettelagt og manipulert av kommersiell død. Sykdom er en naturlig respons på et sykt samfunn. Punkens omvendte verdisystem og utagerende atferd blir identisk med interesser, reklame og mediatriks. Bilder, bilder, bilder. Vi er egentlig levende og unike mennesker, men tilbys roller og identiteter som vi bruker i vår egen iscenesettelse. Paradokset i dette samfunnet er at vi ikke blir synlige uten å utslette oss selv. Ingen tvil om at Adorno ville kjent seg igjen i denne karakteristikken. Benjamin ville omfavnet motstandsstrategien. De glade gutter side om side i stormens øye. Tenke seg til. Her går humor og desperasjon opp i en høyere enhet. (Debord begikk selvmord 1994). Og ikke bare det. De gjør øyeblikkets flyktighet til bærende prinsipp for levende liv og motstand. Men derfor: En protestform som er kortlivet. Den kan ikke repeteres uten å bli sin egen selvmotsigelse. Det er avantgardens kontinuerlige problem. Derfor gir det mening når Sex Pistols sin karriere varte så kort. Rolling Stones blir i samme perspektiv tilsvarende patetiske.

Når artikkelen lener seg på Sex Pistols, er det ikke fordi Jonny Rotten fremstår med utvetydig personlig troverdighet til enhver tid. Rotten er snarere et eksempel på at populærkulturen noen ganger har vist seg i stand til å avsløre både seg selv og kulturindustrien, kanskje til og med ubehagelige trekk ved samfunnet.

Noen ganger går opprør, kynisme, kreativitet og energi opp i en høyere enhet. Disse erkjennelsene utløser ingen overbevisende eller entydige motmaktstrategier mot noen av vår tids mest prekære spørsmål. Hverken sosial ulikhet og faren for økologisk sammenbrudd minsker nevneverdig i lys av våre individuelle kulturpreferanser. Men når jeg opplever gjensynet med Adornos og Benjamins tekster, med Sex Pistols og PiL, Baudrillard, Greil Marcus og Debord er jeg ikke i tvil om hvorfor summen av disse posisjonene gir håp: De tar samfunnet og menneskets opplevelse av samfunnet svært alvorlig. Det er et eksistensielt trøkk over opplevd samfunnsutvikling, et raseri, en fortvilelse, ja kanskje til og med en desperasjon som dagens politikk og mainstream kunst- og kulturvirksomhet som oftest mangler. Dette jeg skriver om populærkultur og fortolkningsstrategier er uforenlig med snusfornuftig livsanskuelse i skjæringspunktet mellom nyliberalisme og sosialdemokrati. Rett og slett fordi vi nå vet at vi er blitt lurt. Selv om de fleste med makt i dette samfunnet vil ha oss til å tro at vi er lykkelige. Det er en lovende start på noe vi enda ikke kjenner til.

Litteraturliste:

Adorno T.W. (2010) Minima Moralia Pax Forlag. Oslo

Adorno T.W. & Horkheimer M. (2011) Opplysingens dialektikk. Spartacus forlag Baudrillard J. (2017) The Consumer Society. Myths and Structures. Sage. London Benjamin W. (1973) Kulturindustri. Udvalgte skrifter. Rhodos

Debord G. (2009) Skuespillsamfunnet. Gasspedal og News from NowHere. Bergen og Oslo Dufour D.R. (2010) The Art of Shrinking Heads. Camden House. New York.

Jeffries S. (2017) Grand Hotel Abyss. The Lives of the Frankfurt School. Verso. London Lefebvre H. (1971) Everyday life in the modern world. Allen Lane The Penguin Press Marcus G. (1989) Lipstick Traces. The Belknap Press of Harvard University Press, Cambridge, Massachusetts

Reynolds S. (2005) Rip it up and start again – Postpunk 1978–1984. Penguin Books

 

Lærer Game of Thrones oss noe om historiske kjønnsroller, eller handler det mest om våre egne forventninger? Kvinnene i serien er først og fremst mødre eller krigerske ikke-kvinner. Mennene får flere strenger å spille på.

Foto: Pro Church Media
Av Marianne Moen,
arkeolog og forsker ved Universitetet i Oslo.
Artikkelen er tidligere publisert i Klassekampen.

POPULÆRKULTUR

De aller fleste med en viss interesse for TV- serien Game of Thrones (GoT) vet at forfatteren av bokserien, George R.R. Martin, har tatt mye inspirasjon fra historiske hendelser og trukket mye på middelalderhistorie spesielt. Dermed kan man forsvare synspunktet at selv om serien på langt nær kan sies å formidle historie innenfor akademiske rammer, gir den likevel et godt innblikk i en god del perspektiver fra middelalderen. Hvis vi beskriver serien som «forankret i middelalderhistorie» anerkjenner, vi at den ikke skildrer historiske hendelser, men heller bygger på utvalgte kontekster.

Men det er også verdt å stille spørsmålet: forankret i middelalderen, eller i våre ideer om middelalderen ?

SPEIL FOR SAMTIDEN

GoTs fremstilling og behandling av sine kvinnelige hovedkarakterer har gitt grunnlag for mange diskusjoner, og mye spalteplass har gått med til å diskutere hvorvidt serien er kvinnefiendtlig, hvorvidt den har sveket sine kvinnelige hovedpersoner, og om det har vært for mye nakne kropper og for mange unødvendige sexscener.

Hovedfokuset her blir ikke på disse spørsmålene, men heller på spørsmålet ovenfor, om nettopp moderne ideer om middelalder. Alle historier som fortelles, enten de er inspirert av historie eller ikke, forankres i nåtiden og i de forventningene et moderne publikum har til oppførsel, motivasjoner og handlingsrammer. Dette kan settes i kontekst ved å se på fremstillinger av morsrollen som en fundamental del av en kvinnes status, makt og ikke minst, personlighet. I den følgende teksten ser vi på et par av seriens typiske mødre med håp om å sette søkelyset på hvordan nettopp morsrollen er sentral for disse kvinnene.

MØDRE ELLER INGENTING

Som Simone de Beauvoir så treffende skriver i sin klassiske bok, Det annet kjønn, er kvinner i den vestlige tradisjonen oppdratt til å se på morsrollen som selve målet for kvinner, den ypperste rollen man kan innta. Derfor er det kanskje ikke så rart at vi opphøyer morsrollen som et ideal, mens vi ikke gir samme status til farsrollen. Mens kvinner på mange måter endrer sosial status når de får barn, kan ikke det samme sies om menn.

I den vestlige verden er morsrollen anerkjent som motivasjon, handlingsgrunn og også som definerende for hva en kvinne er og gjør når hun er kategorisert som mor. Men det er viktig å påpeke at dette er en spesifikk kulturelt betinget situasjon, som vi ikke bør anta uten videre kan overføres til fortellinger om andre samfunn og tidsperioder. I denne konteksten blir det dermed interessant å stille spørsmål ved hva serien gjenspeiler av våre egne forventninger til kvinners handlingsrom.

FRA MOR TIL MONSTER

Cersei Lannister møter vi først som dronning, gift med kong Robert Baratheon og mor til hans tre barn, deriblant den legitime tronarvingen. Vi lærer fort at Robert ikke er far til barna, og vi lærer også like fort at Cersei vil gjøre hva som helst for å beskytte dem. Hennes kjærlighet til barna er en hovedmotivasjon for alle hennes handlinger, men også det som gjør henne menneskelig.

Etter hvert som Cerseis barn dør, blir hun også mindre og mindre sympatisk – uten barna er hun et monster. Det er verdt å reflektere over hva det sier om våre ideer om kvinner som søker makt, at uten barn som kan forklare deres motivasjon, blir de umenneskelige monstre.

Kong Robert kan vi fort avskrive som farsfigur: familielivet var ikke det som interesserte ham, og han viser lite kjærlighet til barna sine. Barnas egentlige far får kun lov til å opptre som deres onkel, og er dermed sidestilt fra starten av. Dessuten er hans liv fylt av «ekte» spenning. Som Cersei flere ganger bittert trekker frem, får han delta i kriger og kommandere hærstyrker, mens hun må ta til takke med en innskrenket sfære, fordi hun er kvinne. Hennes eneste legitime vei til makten er gjennom barna.

ALFIVA AV NORTHAMPTON

Kongsmoren som manøvrer seg til makt er en velkjent historisk figur, som vi finner igjen i mange skikkelser. Et særlig godt eksempel her er kanskje Alfiva av Northampton, som i sin politiske karriere manøvrerte begge sine sønner inn på forskjellige troner rundt år 1000, og på den måten utøvde egen makt. Men hennes makt var også forankret i barna: da de begge var døde, forsvant hun.

Men ikke alle mødre klarer å manøvrere like bra på vegne av barna, og i Game of Thrones er Catelyn Stark et godt eksempel. Hennes barn er selve kjernen i hennes tilværelse: Vi ser henne sjelden eller aldri i annen kapasitet enn som mor. Alt hun gjør, er på vegne av barna, men det nytter lite og hun evner ikke beskytte dem.

Mye kan sies om Catelyns mangel på egen agens, noe som kommer klart frem når vi sammenligner henne med ektemannen Ned. Mens Catelyns handlingsrom er begrenset til familien og hennes motivasjon forankret i morsrollen, er Ned en allsidig mann med politiske verv, offentlige ansvar og flere forskjellige hensyn å sjonglere.

Farsrollen for ham må finne plass mellom hans roller som rådgiver for kongen, bestyrer av det nordlige riket, rettferdig dommer og forsørgende herre, og dette former en skjærende kontrast med Catelyns strengt begrensede interessesfære.

HISTORIENS PUSLESPILL

Fremstillinger av kvinner i populærkultur kan holdes opp som et speil til moderne forventninger om kvinners handlingsrom og roller. I dette tilfellet ser vi kvinner i en middelalderverden fremstilt som mindre flerdimensjonale enn menn: Deres roller er mer begrenset, og deres motivasjoner er vanskeligere å forstå dersom de ikke er forankret i barn.

Budskapet er at en kvinne som søker makt, bør gjøre det for barnas skyld, ellers blir hun fort vanskelig å forstå. Hennes handlinger kretser rundt hjemmets sfære, hennes spillerom begrenses til handlinger som fremmer barnas, eller kanskje familiens interesser. Vår interesse rettes mot det offentlige: Det politiske spillet, de store skikkelsene deri: en direkte avspeiling av hvordan historien skildrer kun en liten del av et mye større puslespill.

KRIGERSKE IKKE-KVINNER

En annen av seriens typiske kvinneskikkelser, er de krigerske. Her finner vi Brienne of Tarth, Arya Stark og Yara Greyjoy. De er fysisk sterke, de er dyktige i kamp. Og de er på mange måter ikke fremstilt som typiske kvinner. I sin annerledeshet får de være krigere, men de er samtidig stilt utenfor i kraft av at de er feil kjønn i feil rolle. De er ikke «vanlige» krigere, noe vi stadig blir minnet på.

SKJOLDMØYER I VIKINGTIDA

En interessant vurdering er hvorvidt disse kvinnene som er krigere blir annerledesgjort ut fra våre forventninger, eller hva vi vet om fortiden. En parallell til disse skikkelsene kan vi finne i skjoldmøyene fra vikingtiden. Historier om kvinner som deltok i kamp finner vi i mange forskjellige typer skriftlige kilder. Vi har fornaldersagaer som skildrer kvinnelige krigere (mest berømt er kanskje Hervarar saga ok Heiðreks), vi finner valkyrier i eddadiktene, en samtidig kilde som skildrer kvinnelige krigere blant vikinger i øst (historikeren Skylitzes nedskrivning), og en tidlig middelalderkilde omtaler en kvinnelige hærfører i angrep på Dublin («The war of the Ghaedil with the Gaill»).

BRIENNE ELLER YARA?

Vi har også et voksende arkeologisk materiale i form av kvinnelige graver med våpen, samt billedlige fremstillinger av kvinner med våpen. Disse finner vi både som små figurer og amuletter, men også i ikoniske bilder som fra Osebergtekstilene, hvor vevde fortellinger viser kvinner og menn i slagscener.

Spørsmålet blir dermed hvorvidt disse kvinnene skal tolkes som Arya og Brienne: som utenfor samfunnet, mer eller mindre uten en kjønnsrolle. Eller om vi skal se dem for oss som Yara: litt utenom det vanlige, men respektert og anerkjent som kvinne.

I lys av materialet fra vikingtiden, er Yara nok er en bedre refleksjon av samtidens materiale, mens Brienne heller kan tegnes som en moderne tolkning av hvordan vi i dag ser for oss at fortidens samfunn anså annerledeskvinner. Det er ingenting i materialet fra vikingtiden som tilsier at de så på krigerske kvinner som unaturlige, og dermed kan vi foreslå at dette synet har kommet med moderne forventninger til kvinners fremtreden.

MODERNE BRILLER

Et gjennomgående tema når man snakker om fremstillinger av historiske hendelser, eller i dette tilfellet, fremstillinger inspirert av historiske hendelser, blir hvorvidt det vi skildrer egentlig forteller oss mer om vårt eget samfunn enn om fortiden. I dette tilfellet, og særlig siden vi her har snakket om et populærkulturelt fenomen, er det rimelig å fastslå at Game of Thrones forteller oss like mye om våre egne forventinger til kvinners handlingsrom, motivasjoner og fremtreden som det gjør om historiske forhold.

Den neste samtalen vi har om kjønn og Game of Thrones bør kanskje derfor stille spørsmål ved hvorfor vårt samfunn forventer at kvinners handlingsrom skal være så begrenset.

 

 

 

Watchmen var siste høsts mest interessante og til tider mest forvirrende stykke tv-kunst. Serien var en videreførelse av den anerkjente tegneserien Watchmen. Handlingen foregår i vår tid, der Robert Redford er president og Vietnam er blitt en amerikansk delstat etter at USA vant Vietnamkrigen.

Foto: HBO / IMDB
Av Snorre Log Skage,
student ved kunsthøgsskolen i Oslo og tidligere sentralstyremedlem i Rød Ungdom.

Tegneserien fra 1986 ble lenge sett på som umulig å omskape til lerretet. Filmadapsjonen fra 2008 ble sett på som et bevis for dette. En estetisk tro kopi av tegneserien, men helt uten tegneseriens dybde. Det var derfor en viss skep- sis til tv-serieversjonen.

Damon Lindeloff har heldigvis en viss forståelse for hva som gjør Watchmen til Watchmen, og et mot til å anvende merkevaren til å utforske politiske spørsmål. Vi lever i et marked der stadig større underholdningsmonopoler tviholder på kjente serier og merkevarer for å presse mer penger ut av dem. Dette kunne blitt enda et forsøk på å tjene penger på nostalgi, men serieskaperen har tatt flere interessante grep. Watchmen har blitt et forfriskende forsøk på å gå inn i konfliktene som ulmer i den amerikanske psyke.

Tegneserien var et etterlengtet oppgjør mot tegneserieindustriens indre problemer. Den var en dekonstruksjon av tegneserier som forteller- kunst og den klisjéfylte og utgåtte superheltsjangeren. TV-serien følger tegneserien ved å operere på to plan, som en utforskning av superhelter og som en utforsking av tv-serien som sjanger.

Tegneserien Watchmen var et oppgjør med superheltsjangerens heltedyrking, og ukritiske forhold til vold og reaksjonære holdninger. Den originale tegneserien tok utgangspunkt i de klassiske superheltseriene, men fulgte premissene til sin logiske slutt: Hvis Supermann er allmektig, hvordan kan han da føle seg hjemme blant menneskene? Kapitalisten Bruce Wayne i tegneserien Batman kler seg ut og banker opp kriminelle fra arbeiderklassen. Tegneserien Watchmen stiller spørsmålet om disse karakterene egentlig er mennesker vi vil heie på og identifisere oss med? Tegneserien la fram psykologiske, seksuelle og sosiologiske forklaringer på hvorfor karakterene tok på seg masker. Man forstod fort at dette var personer som hadde traumer og komplekser som tvang dem til å leke helter. Ozymandias, en person med overmenneskelig intellekt og penger til å leke gud, ble framstilt som psykopat med for stor makt. Eller Batman-pastisjene Rorschach og Niteowl, som utforsket Lynvingens forvridde og blodige rettferdighetsfølelse og kostyme som et forsøk på å dekke over mannlig impotens. I TV-serien som i tegneserien ble karakteren Laurie Blake seriens menneskelighet, som ser gjennom tullballet bak superheltretorikken. Hvor latterlig det er å kle på seg grandiose kostymer for å banke opp svakere mennesker.

DE LØGNENE VI FORTELLER OSS SELV

TV-serien starter med Tulsa-Massakren, et glemt kapittel i amerikansk historie. Hvite borgere brant ned den sorte delen av byen og drepte utallige av sine hvite medborgere.

Her tar serieskaperen redaksjonelt ansvar for hva slags historier som blir fortalt. Massakren i serien peker ikke bare på rasisme og hat, men også på den virkelige verdens utvisking av hendelsen fra historiebøkene. Serien tar slik opp både karakterenes valg – og våre valg som samfunn. Det er ikke tilfeldig at våre helter er hvite og hovedsakelig mannlige. TV-seriens inklusjon av den virkelige Bass Reeves understreker at det ikke var mangel på sorte helter i fortiden, på lik linje med at det aldri mangler fortellinger om undertrykking i vår kollektive historie. Snarere er det vi som samfunn som velger å glemme disse fortellingene til fordel for klisjeene og løgnene som smaker bedre. Watchmen universets egne traumer, blant annet et iscenesatt angrep fra verdensrommet på New York, poengterer behovet for store løgner til å dekke over virkeligheten.

En superhelt kan ikke eksistere uten en skurk. Seriens valg av skurker er både forfriskende og skuffende. Det syvende kavaleriet blir tidlig introdusert som en slags moderne Ku Klux Klan, inspirert av den tidligere karakteren Rorschach. Den vietnamesiske oppfinneren og superkapitalisten Lady Trieu blir en slags Elon Musk versjon av den tidligere karakteren Ozymandias. Et übermensch som egenhendig kan redde verden med hjelp av god pr og teknokra- tiske løsninger. Serien ivaretar tegneseriens kritikk mot det individualistiske tankegodset som ligger bak mange superhelter. At en person, på grunn av sin makt skal operere over samfunnet – uten korreksjon eller hensyn til andre.

KLASSE, HAT OG SUPERMANN

Introduksjonen av Kyklopsen som tv-seriens store skurk er interessant. Å velge fascisme og rasisme som et onde er forfriskende i en medieform som ofte vasker de mer skitne sidene av USA sin historie. Karakteren Captain Metropolis er den hyggelige hvite liberaleren, som forstår at undertrykkelsen av afro-amerikanere er et problem, men verken tør å ta det opp eller klarer å forstå omfanget. Watchmen viser absurditeten i å bekjempe klassiske tegneserie- skurker, samtidig som mennesker blir lynsjet. Det er problemet med hvit fantastisk kultur: Samtidig som man dikter opp skumlinger og skurker, så blekner de mot den hverdagslige ondskapen som man finner i et kapitalistisk samfunn.

På lik linje med andre superheltfilmer som har forsøkt seg på samfunnskritikk, faller tv-serien i noen logiske fallgruver. Det er radikalt på papiret å gjøre KKK og institusjonell rasisme til seriens tilsynelatende skurk. Serien feiger derimot ut og reduserer ondskapen til et resultat av et dypere komplott. Til et produkt av individers planer og handlinger og ikke som en konsekvens av måten samfunnet er organisert på. Man ender opp med å bortforklare systematisk undertrykkelse som resultatet av noen onde bakmenn. Flere hundre år med undertrykking av sorte var resultatet av en konspirasjon, heller enn det amerikanske kapitalistiske samfunnet. Løsningen blir dermed å fjerne noen få «råtne epler», fremfor å ta et oppgjør med hele den institusjonaliserte rasismen. Selvfølgelig er det lettere å lage TV der slemmingene er noen få skurker og ikke et produkt av samfunnet i seg selv, men da kan man ikke pårope seg en progressiv rolle. At de rasistiske bakmennene til syvende og sist blir et villspor og seriens antagonist blir den mer konvensjonelle superskurken Lady Trieu, tjener som en god illustrasjon på nettopp dette.

Mangelen på klasseperspektiv er typisk, og den hvite arbeiderklassen reduseres til reaksjo- nære Trump-tilhengere. I stedet for å utforske tema som klasse og etnisitet opp mot hverandre, reduserer tv-serien volden mellom dem til klassisk amerikansk sjalusi blant etnisiteter. Veksten av svart velstand har skapt sjalusi blant den hvite underklassen. Hatet mot «Redfordations» er velskrevet, men samtidig reduksjonistisk og lite bearbeidet. Lindelof prøver seg på en reaksjonær erstatning der politiet er en truet minoritet, som på grunn av liberale våpenlover ikke kan beskytte seg. Selv om det trolig ikke var serieskaperens intensjon, så er det lett å lese det som en høyrevridd retorikk over problemene med en liberal venstreside som har gått for langt. Seriens manglende kritikk mot det amerikanske politivesenet og en superhelts makt til å utøve vold på tvers av loven begrenser tv-seriens slagkraft. Dette er ekstra skuffende når serien prøver å være en edruelig politisk stemme. I dagens samfunn der skillet mellom det amerikanske politivesenet og dens befolkning er så grov at den jevnlig resulterer i overlagt drap, burde det vært en selvfølge.

Det interessante er at serien opererer med flere lag med blackfacing. Serien iscenesetter sorte karakterer i posisjoner der man tradisjonelt har operert med hvite. Politivesenet er hovedsakelig sorte eller minoritetsbaserte. Hooded Justice, den første superhelten, blir sort selv om Alan Moore mest sannsynlig skrev han som en hvit karakter. Dr. Manhattan blir en sort mann, og serien åpner med en sort framføring av den ellers så hvite musikalen Oklahoma!

Serien blir et revisjonistisk forsøk på å endre den amerikanske fortellingen. Dr. Manhattan fungerer som Watchmen sin egen versjon av Supermann og låner mange av Supermanns egne symbolske verdier. Supermann er på mange måter det amerikanske folks forvirrede speilbilde av seg selv som supermakt etter andre verdenskrig. Allmektig, ukritisk god og kledd i rødt, hvitt og blått.

I tegneserien og i tv-serien blir da Dr. Manhattan et symbol på amerikansk imperialisme. TV-serien velger å endre på Dr. Manhattans forhistorie til å bli en fortelling om en flyktning. Et grep som oser av moderne politiske konnotasjoner. Seriens store overraskelse blir avsløringen av Dr. Manhattan som en sort mann i USA. Denne oversettelsen opererer både internt i tv-serien og som en kommen- tar til historiefortelling generelt. I episoden der Dr. Manhattan endelig blir introdusert, forteller karakteren Ozymandias at «det er problematisk», nærmest direkte til seerne. En åpenbar referanse til kulturell appropriasjon og moderne identitetspolitikk.

EKSISTENSIELL FRYKT OG STORE PLANER

Serien kulminerer med at både Det syvende kavaleriet, Lady Trieu og Ozymandias sine grandiose planer slår feil. Alle parter tror at de har overtaket, at det er de som kommer til å lure alle andre. Alle superplanene om å fange Dr. Manhattan er like og rimer på hverandre. Og skurkene er like sjokkerte når noen fra «oven» kommer som en gud for å ødelegge deres perfekte planer. På lik linje med at Ozymandias blir skuffet over at president Robert Redford ikke bryr seg om hans gudelignende intellekt eller forsøk på å redde verden.

Vietnams innlemmelse som en amerikansk stat forblir subtekst, men vi forstår at okkupasjonen av Vietnam ikke har innledet noen gyllen tidsalder. Riktignok var Ozymandias plan om å skape fred gjennom å skape en falsk ytre fiende suksessfull i starten. Men reell end ring kan ikke komme fra oven. Man kan ikke legge lokk på hatet, og man kan ikke skape en bedre framtid basert på en løgn. Ut i fra mørket vokser frustrasjon og sinne. Slikt blir okkupasjonen av Vietnam et speilbilde over raserelasjonene i USA. Superheltene har skapt fred, men de har ikke skapt stabilitet og de har ikke fjernet grobunnen for konflikt.

Bildet av Dr. Manhattan som en frelser blir stadig mer og mer vandalisert. Som de sier i serien: Man kan ikke lege sårene sine bak en maske. Å fornekte konfliktene som fins i samfunnet, gjør ikke at de forsvinner. Ozymandias har skapt verdensfred, men planene hans blir ikke som han selv har forutsett. Han står igjen som en isolert einstøing. Forbigått av resten av verden, uten den hyllesten han selv føler han fortjener.

EN SERIE FOR VÅR TID?

2019 er et bedre tidspunkt å gjenopplive Watchmen enn 2008. Tegneserien var skrevet på høyden av den kalde krigs frykt om atomkrig, en stemning vi kan kjenne igjen i vår tid med eskalerende konflikter og en eksistensiell klimakrise. Samtidig er dagens marked overmettet av superheltfilmer på lik linje med at åttitallet var overfylt med tegneserier. Ukritisk har Marvel kapret vår felles bevissthet, og hvert år blir vi bombardert med superhelt-filmer som ligner mer og mer på hverandre. Og igjen sette et kritisk blikk på superhelter er nødvendig. Serien tar et oppgjør med Obama sin hule liberalisme, med hvordan USAs første svarte president ikke klarte å ta et oppgjør med rasismen. Til tross for fine ord opplevde vi en grusom reaksjon først i form av Tea-Party republikanere i tiårets start – som kulminerte med Donald Trumps presidentskap og dagens gryende nyfascisme.

Det syvende kavaleriet oser av en post- trumpsk nyfascisme. Falsk selvrettferdiggjørelse av hvitt raseri. Når Joe Keene jr. innrømmer sin ondskap som hvit revansjisme etter liberale framskritt, så kjenner vi igjen både takt og tone fra vår tids republikanere og andre høyreekstreme bevegelser. Damon Lindelof ble inspirert til å lage serien etter å ha lest Ta-Nehisi Coates refleksjoner over reparasjoner og den svarte opplevelsen i USA. Ideen om historisk traume hviler over serien og spiller her både på personlige opplevelser og de traumene man som et samfunn må håndtere. Erstatningen av angsten over atomkrig som hviler over tegneserien, over til angst over amerikanske raserelasjon er interessant. Allikevel forblir det en amerikansk fortelling om amerikanske synder. Det er et subtilt og underliggende hat, en form for hat som kun blir anerkjent blant ofrene og ignorert blant voldsmenn. Kanskje er klima en bedre parallell til frykten for atomkrig?

Serien har vært overraskende bra. Allikevel står vi igjen med spørsmålet om vi egentlig trenger en ny sesong, og trengte vi egentlig en tv-serie basert på tegneserien? Verden er overfylt med innhold eller såkalt «content», og kapitalen skviser stadig mer saft ut av historier som allerede har blitt fortalt. Dog om vi skal leve i en verden bestående av vampyr-fortellinger, der avdøde fortellinger mot sin vilje blir gjenopplivet for å sikre selskaper profitt på profitt, så kan vi være fornøyde med fortellinger av samme kvalitet som Watchmen.

 

 

Marte Michelets bok, Hva visste hjemmefronten? Holocaust i Norge: varslene, unnvikelsene, hemmeligholdet (Gyldendal Norsk Forlag AS, Oslo 2018, 412 s.) har vært utgangspunkt for den største offentlige debatten om krigshistorien siden jeg skrev boken De tjente på krigen (Oktober, 1974).

Terje Valen,
lektor i historie, medlem av Rødt og forfatter av boka, De tjente på krigen (Oktober Forlag, 1974).

Den 26. oktober 1942 ble alle jødiske menn over 15 år som var i Norge og kunne finnes, pågrepet for så å bli sendt til utrydningsleire i tyskokkupert Europa. En måned senere ble resten av jødene og kvinner og barn tatt og sendt samme veien. Michelet stiller spørsmål om hva hjemmefronten og den norske regjeringen i London visste om dette, og hva den gjorde for å varsle og redde jødene, ut fra de opplysningene om aksjonen som da var kjent. I den offentlige debatten om boken har den sentrale innvendingen mot hennes konklusjoner vært at hun behandler det som skjedde uten å forstå hvordan det var å være i den situasjonen som fantes, da jødene ble tatt. Så har det vært hevdet at hun har tillagt mennesker en jødefiendtlighet som det ikke er belegg for. Dessuten har det vært pirket på Michelets bruk av et par kilder. Under det hele ligger en oppfatning av at hun angriper det positive bildet som tradisjonell okkupasjonshistorie har bygget rundt hjemmefronten, og at det ikke er bra. Tittelen på boken er ikke helt dekkende, for Michelet tar også opp utefrontens forhold i denne saken.

Marte Michelet tar utgangspunkt i en oppfatning som har hersket i den såkalte etablerte historieskriving. Hun sier at den er greit sammenfattet av Bjarte Bruland i det store verket Holocaust i Norge fra 2017. Bruland sier at aksjonen mot jødene i Norge kom plutselig og var over relativt raskt. Ut fra dette mener han at motstanden mot den var betydelig, når man tar hensyn til at den måtte organiseres på kort tid.

Michelets viktigste påstander.

En første vurdering av dem

Michelet sine hovedpåstander er at regjeringen i London og de ledende i hjemmefronten i Norge ikke varslet jødene til tross for at de visste hva som skulle skje, og at hjemmefronten heller ikke på noe tidspunkt hjalp jødene til å flykte.

Noe av det hun påstår, er udiskutabelt. Det ble ikke sendt advarsler til jødene gjennom de norske radiosendingene fra England. Opptak av sendingene viser det. Eksilmiljøene i England visste om det som skjedde med jødene i de tyskokkuperte områdene. Deportasjoner fra steder i Vest-Europa var i gang. Disse opplysningene kom gjennom forskjellige kanaler. Hun viser blant annet til flere oppslag i engelske aviser.

Michelet belegger også godt at ledende folk i den norske hjemmefronten fikk vite om faren for at jødene skulle deporteres lenge før det skjedde, og at de også fikk oppdaterte opplysninger like før jødene ble tatt. Det var direkte kontakt fra miljøer i Tyskland som var i opposisjon til Hitler, med folk i Norge som hadde god forbindelse til hjemmefrontens ledende personer. Dessuten viser hun til en professor i teologi som har undersøkt disse forholdene, og som konkluderer at det er grunn til å regne med at Den midlertidige kirkeledelse i Norge var kjent med at tyskerne hadde planer om en storaksjon mot de norske jødene. Det ble ikke gitt advarsler til jødene fra hjemmefronten i Norge. Det finnes ikke gode kilder for at det skjedde.

Andre kilder bekrefter
Michelets påstander

Jeg vil her føye til en del opplysninger fra annen forskning som viser når de allierte fikk vite om massedrap på jøder, og når man visste at det dreide seg om fullstendig utrydding. Først en uttalelse fra Yad Vashem, Jerusalem¹:

Informasjon angående massemord på jøder begynte å komme frem til den frie verden etter at disse aksjonene begynte i Sovjetunionen sent i juni 1942, og antallet slike rapporter økte med tiden. De første rapportene kom fra tyske politirapporter som ble fanget opp av engelsk spionasje; lokale øyenvitner og jøder som hadde klart å flykte som rapporterte til undergrunns­bevegelser, fra sovjetiske eller nøytrale kilder; og fra ungarske soldater som var hjemme på permisjon. I løpet av 1942 begynte rapporter om nazistenes planer om å utrydde alle jøder, sammen med detaljer om metoder, tall og steder å nå frem til de allierte og nøytrale ledere fra mange kilder – i mai fra det Sosialistiske Bundpartiet, som arbeidet undergrunn i Warszawa-gettoen, og i august gjennom Gerhard Riegners² telegram fra Sveits, ….

Det hører med til denne historien at deportasjon av jødene fra Nederland begynte omtrent samtidig. Aftenposten hadde en opplysende artikkel om dette den 1. april 2018.³

Mer om hvordan nazistaten ville løse «jødeproblemet»

La oss se litt mer på dette. Etter at nazistene fikk den politiske makten i Tyskland, endret deres løsning på jødeproblemet seg over tid. Utgangspunktet var selvfølgelig hele tiden Hitlers og nazistenes grunnleggende synspunkt. De hevdet at jødene var en biologisk rase og at denne rasen representerte alt som ville ødelegge livsvilkårene på jorden. Viktig var at jødene representerte kommunismen, finanskapitalen som var fiendtlig til nazistene, og alle andre som angrep Hitlers tanke om å samle alle mennesker og samfunnsklasser i Tyskland til ett sammensveiset folkelegeme som skulle sørge for at den «ariske rase» erobret og styrte verden. I tillegg var tanken at alle andre påståtte raser var mindreverdige i forhold til den ariske, for eksempel den «slaviske» befolkningen som bodde øst for Tyskland. Hitler uttalte også i Mein Kampf at når han kjempet mot jødene, så tjente han Guds sak.

Det ligger i denne tankegangen at jødene er så skadelige at de må fratas all makt og fjernes for at menneskeheten skal bli reddet. Så det er en direkte linje fra Hitler sine raseteorier slik han la dem frem i Mein Kampf, og den store jødeutryddelsen han seinere satte i verk. Men frem til et visst tidspunkt var det det å fjerne jødene fra Tyskland som sto sentralt. Så lenge dette var den rådende politikk, ble jøder forsøkt transportert vekk fra Tyskland. Palestina var ett av målene, og det ble utviklet planer for å sende dem til Madagaskar. Nazistene arbeidet også lenge sammen med den sionistiske retningen blant jødene for å sende dem til Palestina.

Mot den «endelige løsningen»

Etter at Tyskland satte i gang 2. verdenskrig var disse mulighetene vekk, og da ble planen om å sende jødene østover til de erobrete områder i Polen og seinere i Sovjet satt ut i livet. I forbindelse med angrepet på Sovjet 22. juni 1941 kom så ordren om å drepe jøder og kommunister; først bare ledende folk innen disse gruppene, men etter hvert alle sammen. De polske jødene var med i dette regnestykket. Det var likevel enda slik at faren for deportasjon av jøder fra andre land enn fra Tyskland ikke hadde utviklet seg i særlig grad. Den «endelige løsningen» var heller ikke vedtatt.

Først sent i 1941 bestemte Hitler seg for sette i gang fysisk utrydding av alle Europas jøder. Himmlers livlege, Felix Kersten, skrev følgende i sin dagbok den 11. november dette år:

Himmler er i dag svært nedtrykt. Han kommer fra møte med Hitler. Etter lengre påtrykk og spørsmål om hva som feiler ham, erklærer han at man planlegger å utrydde jødene.⁴

Fra rundt dette tidspunktet ble politikken med fordriving erstattet med utrydding. Det ­medførte også at jøder ikke lenger ble ført ut av tysk område eller ut i ytterkantene av området for å bli der, men at de ble ført inn i området og videre til utryddingsleirene. Dette ble videre organisert ut fra konferansen i Wannsee i begynnelsen av januar 1942, og en begynte umiddelbart å komme i gang med utryddelsen.

Når oppsto faren for deportasjon fra Norge?

Etter dette var det at faren for deportasjon over alt i de okkuperte områdene oppsto. Da begynte deportasjonene fra okkuperte land i vest til utryddingsleirene. Beretninger om dette begynte så å tilflyte de som ledet krigen på det vi kaller alliert side. Fra mai 1942 og utover kom det stadig flere opplysninger om deportasjoner og målet med disse. Det betyr at representantene for den norske utefronten, dvs. Regjeringen i London og dens organer, visste godt hva som skjedde da vi kom til høsten 1942. Spesielt deportasjonene fra Nederland, som begynte midt i juni 1942, var vanskeligere å holde skjult enn det som foregikk på østfronten.

Aksjonen mot jødene i Norge varte i en hel måned

Så tilbake til Marte Michelet. Hun viser også at aksjonen mot jødene i Norge ikke var kortvarig. Etter at mennene var tatt og skipet ut til Tyskland var kvinner og barn igjen i Norge i en måned før de også ble tatt. Heller ikke i dette tidsrommet var den organiserte hjemmefronten aktiv for å bringe disse i sikkerhet. Fluktrutene som denne kretsen disponerte, ble stengt for jøder, og privat organisering av flukt mot betaling ble satt i gang. Fluktruter organisert av kommunistene ble også holdt åpne for jøder.

Hun viser også at det ble spredd negative beretninger om jødene. Det ble sagt at de hadde mye penger som de ville ha med seg, og at de sprakk lett under avhør slik at de var en fare for de som hjalp dem. Dette er også godt belagt. En viktig ryktespreder var blant annet en av de som hadde myrdet to jøder og tatt pengene deres, mens de skulle fraktes over grensen til Sverige. Under det hele mener Michelet at det lå en holdning til jødene som at de ikke var av oss. Det viste seg også ved at de ad hoc-redningsaksjonene som ble satt i gang tidligere og like før det norske statspolitiet brakte inn alle mannlige jøder, ble foretatt av privatpersoner som var venn med jøder, eller kjente dem godt.

Alt i alt viser Michelet tydelig at den kretsen som ble ledende på hjemmefronten, ikke prioriterte å redde jødene. Det ble sett på som viktigere å redde de personene som drev motstandsarbeid og som sto i fare for å bli tatt av tyskerne. Flere motstandskjempere har gitt uttrykk for at det å redde jødene ikke var noen prioritert oppgave for hjemmefronten. Den hadde andre og viktigere oppgaver.

Kvinnebanden og kommunistene sin rolle

Det var også noen som gjorde en stor innsats for å redde jøder ut av Norge da de ble oppbrakt av norske politifolk for å sendes til dødsleirene. Michelet forteller om hvordan et kvinnenettverk, ledet av sykepleier Bartholine Eufemia Leganger satte i gang en aksjon som reddet en stor del av disse. Hun hadde vært frivillig på antifascistisk side under borgerkrigen i Spania og hadde tette forbindelser til den kommunistiske motstandsbevegelsen. Gjennom de kommunistiske fluktrutene til Sverige ble dette risikable og storartet foretakende gjennomført. Berit Rusten har også fortalt i Klassekampen om en slik redningsaksjon et barnehjem i Oslo. Hun skriver også at «banden» reddet til sammen 126 personer.5

Tanker om hvordan dette kunne skje

Michelet går også inn på den allmenne jødefiendtligheten som eksisterte ikke bare i Tyskland, men i store deler av Europa, på denne tiden. Hun mener at den spilte en vesentlig rolle når så mange jøder i Norge ble sendt til Tyskland for å tilintetgjøres. Her trekker hun frem flere personer. Når det gjelder disse, er det i den offentlige debatten kommet frem noen få eksempler på at Michelet her kan ha vurdert feil angående noen enkeltpersoner. Det kan ha noe for seg.

Men hennes sentrale vurdering gjelder personen Arvid Brodersen som var den viktigste kontakten mellom en opposisjonell gruppe i Tyskland og ledelsen for hjemmefronten i Norge. Hennes fremstilling av Brodersen som ledende raseforsker og tilhenger av Hitler og nazismen tidlig på 1930-tallet er godt dokumentert. Hun viser også at han fra 1935 distanserer seg fra de mest rasistiske holdningene fra 1935 og utover, men sier også at hun ikke finner noe som viser at han foretok at grunnleggende brudd med det han hadde stått for tidligere.

Her hadde det vært interessant å få en videre vurdering av antisemittismen og støtten til Hitler i Norge, i norske medier og blant flere av de ledende personene i hjemmefronten og deres mektige bakspillere. Jeg avdekket disse personene under en diskusjon i tidsskriftet Materialisten gjennom 1979 med den tradisjonelle okkupasjonsforskeren, Ole Kristian Grimnes. Sammenfatningen finnes i nr. 2, 1980. Jeg argumenterte for at klassegrunnlaget var en gruppe som representerte de største kapitalene i Oslo og Bergen, og la frem fakta for å underbygge dette. Ut fra dette påsto jeg også at Grimnes tykke bok, ­Hjemmefrontens ledelse (1977), var systematisk bygget opp for å skjule klassegrunnlaget til det reelle maktsentrumet i hjemmefronten. Det ser ut som Marte Michelet har holdt seg vel mye til Grimnes’ bok ved fremstillingen av hjemmefrontens ledelse. Dermed har hun ikke kunnet avdekke eventuelt tyskvennlige og antisemittiske holdninger i de breiere borgerlige miljøene i Norge som var det reelle maktsentrum bak både Kretsen, Koordinasjonskomiteen og Milorg. Her ligger en ny oppgave og venter for historieforskningen.

Michelets bok er del av en breiere diskusjon om krigshistorien og utryddingen av jødene

Marte Michelets bok er del av en større tradisjon når det gjelder forskning på 2. verdens­krig der det offisielle bildet av det som skjedde under krigen, og som tjente politiske mål i den første etterkrigstiden, blir utfordret. I Norge var utgangpunktet for diskusjonen om hjemmefrontens rolle gitt av Helge Krog⁶ som i 1944 ga ut pamfletten 6-kolonne, der han hevdet at hjemmefronten hindret kampen mot tyskerne fordi ledelsen der var dominert av ledende kapitalister. Den kom i ny utgave i 1947. Krog ble sterkt angrepet av de som skrev den offisielle historien. Selv fulgte jeg opp Krogs argumenter ved å utgi min hovedoppgave i historie, Økonomi og politikk i Norge 1940–1945, i bokform med tittelen De tjente på krigen i 1974. Den ble angrepet på det groveste av tradisjonalistene. Det var derfor en glede å konstatere at Krogs bok i 2015 ble utpekt til en av de ti viktigste bøkene om 2. verdenskrig i Norge. Flere andre har fulgt med spesialstudier både når det gjelder militærvesenets rolle og rollen til NSB i forbindelse med de sovjetiske, jugoslaviske og polske arbeidernes slavearbeid for bygge jernbane i Norge. Også Norsk Hydro sitt samarbeid med okkupasjonsmakten har fått sin studie.

Men utenfor Norge legges det også frem nye vurderinger som angripes, og her er det relevant å vise til en interessant diskusjon om jødeforfølgelsene innad i Tyskland. Den tyske historikeren Gøtz Aly⁷ ga i 2005 ut boken Hitlers Volksstaat, Raub, Rassenkrig und nationaler Sozialismus. Boken kom i svensk oversettelse i 2009 med tittelen Hitlers Folksstat – Rån, Raskrig och Nationell Socialism. Her går han inn på hvordan man under Hitlers despoti innførte fordeler for de «ariske tyskere» som utgjorde 95 % av befolkningen, ved først å ta opp gjeld og så ved å røve fra jødene og de områdene som ble okkupert. På denne måten oppretthold tyskerne en levestandard som var mye bedre enn den de husket fra 1930-tallet. Aly sier at dette var den viktigste grunnen til den store oppslutningen som Hitler og nazistene hadde blant flertallet i Tyskland.

Debatten i Tyskland

Dette førte til en stor, opphetet debatt i Tyskland. Tidsskriftet Sozial. Geschichte⁸ ble et forum for debatten, og kritikken ble samlet på noen nettsteder.⁹ I tillegg var det mange anmeldelser av boken og kritiske essayer om den. Da boken kom ut i billigutgave kort etter, imøtegikk Aly kritikken fra hver enkelt i et etterskrift. Jeg trekker bare ut debatten med en av de mest sentrale historikerne i Tyskland, Hans-Ulrich Wehler.^{10 11 12}

Wehler kalte analysen til Aly for trangsynt materialisme og sier at boken til Aly ser bort fra den «radikaliserende antisemittismen». Aly svarer at boken hans ikke handler om antisemittismen. Den undersøker hva det kan komme av at tyskerne fortsatte å støtte den nazistiske politikken på tross av at det store flertallet ikke var aktive antisemitter. Mange historikere har fastslått at det var slik, deriblant Wehler selv, og det bekreftes av feltbrevsamlingen på Stuttgarts bibliotek for samtidshistorie og Walter Kempowskis brev- og dagboksarkiv.

Men hvis man legger større vekt på den passive antisemittismen enn på den aktive og militante, forandres dette bildet. Aly beskriver dette som en smygende infiltrasjon som resultat av en utbredd likegyldighet når det gjelder jødenes skjebne. Han sier at denne hadde aldri kunnet ha vokst seg så sterk om det ikke hadde vært for den mangehundreårige kløften mellom jøder og kristne.

Personlig jødehat var ikke noen forutsetning for fremveksten av den passive antisemittismen. Hvis ikke nasjonalsosialismens integrerende kraft ligger i den radikaliserte antisemittiske ideologi, så må vi leite andre steder. Og da må man titte nærmere på de politiske faktorer som Wehler unngår å nevne på de tre hundre sidene om NS-tiden i hans Tyske samfunnshistorie. Og så går Aly detaljert inn på betydningen av statens ekstrainntekter fra ariseringen i budsjettåret 1938/39, dvs. tilegningen av midler som jødene ble tvunget til å overlate til staten, og som utgjorde nesten 10 % av de løpende statsinntektene. Dessuten viser han til alle tiltak som nazistaten satte ut i livet for å bedre forholdene for de ariske tyskerne både før krigen og særlig under krigen. Da ble alle okkuperte områder røvet, og en la stor vekt på at den tyske hjemmefronten skulle opprettholde best mulig leveforhold på grunnlag av det røveriet som ble foretatt andre steder.

Wehler ga så i 2009 ut National Socialismen – Från massrörelse til führervälde och utrotningskrig som var basert på bind 4 i hans store fembindsverk om tysk historie fra 1700 til rundt 2004. Dette bindet tar opp tiden 1914 til 1949. Her holder han fast på sin Weber-­inspirerte teori om at det var Hitlers karismatiske ledelse og den radikaliserende antisemittismen som var viktigst for støtten til nazisystemet.

For meg ser det ut som den radikaliserende antisemittismen helst var utbredd i den tyske overklassen. Fabrice D’Almeida har behandlet dette i boken La vie mondaine sous le nazisme fra 2006 som kom på norsk samme år med tittelen Med pisk og Champagne – Sosietetsliv i Nazi-Tyskland 1933–45. Han skriver:

Den høyere tyske sosietet satte desto mer pris på ideen om rase og den kulturelle rasismen, som økte deres egen verdi, fordi den oppfattet disse tankene som en anvendelse av sin egen tro på den arvelige overføringen av makt og fornemhet.¹³

Dermed kan det se ut som Wehler sin oppfatning samsvarer med den tyske overklassen sin oppfatning og ikke slik vanlige tyskere oppfattet det.

Så ga Aly i 2017 ut Europa gegen die Juden 1880–1945. Den kom i svensk utgave (Europa mot juderna 1880–1945) i 2018. Her skriver han at Hitler og nazistene nok har ansvaret for jødeutryddelsen, men at et folkemord ikke kan begås bare av dem som tar initiativ til det.

«Den som undersøker hvordan jødeforfølgelsene foregikk i de forskjellige land, blir uvegerlig slått av hvordan tyskerne klarte å utnytte den allerede gitte, nasjonalistiske, nasjonal-sosiale og antisemittiske holdningen for sine egne formål. Uten i det minste passiv støtte, uten de statsansatte, de i politiet, de politikere og tusentals hjemlige mordere som i flere stater hjalp til med og utførte deler av arbeidet, hadde en ikke kunne virkeliggjort det monstrøse prosjektet med en slik svimlende fart. Verken utryddelsens raske forløp eller stans er mulig å begripe om man bare ser på de tyske kommandosentralene.»14¹⁵

En avsluttende kommentar

Her finner Marte Michelets bok sin plass i den store debatten rundt disse forholdene også i Tyskland og ellers. Hun også understreker at likegyldighet overfor det som skjer med jødene, preger eksilregjeringens og hjemmefrontens handlinger da de norske jødene ble fanget og deportert.

Hva visste hjemmefronten er et betimelig og godt dokumentert verk om denne likegyldigheten og dens resultater. Dessuten viser den at også her i Norge var det ikke bare likegyldighet. Det var mange som aktivt arbeidet for å redde jødene og tross alt klarte over halvparten av de jødene som bodde i Norge da landet ble okkupert, å komme seg unna. Flere flyktet før tyskerne sin aksjon. Men i tillegg til de likegyldige var det også noen aktive medspillere i det som skjedde. Og så var det noen som tok seg godt betalt for hjelpen sin.

Sluttnoter

1. https://en.wikipedia.org/wiki/Yad_Vashem

2. https://www.telegraph.co.uk/news/obituaries/1364322/Gerhart-Riegner.html

3. https://www.aftenposten.no/verden/i/BJq0z0/Dode-som-107-aring-Reddet-600-jodiske-barn–men-slet-med-darlig-samvittighet

4. Refert fra Heinz Höhne, Der Orden unter dem Totenkopf – Die Geschichte der SS, Fischer Bücherei 1969, bind 2. side 343.

5. Klassekampen, 17.1.2018, sidene 16-17.

6. https://no.wikipedia.org/wiki/Helge_Krog

7. Henvisningen til engelsk wikipedia har ikke med de siste opplysningene som jeg har i min tekst og den tyske wikipedia fremstiller Alys siste bok feil. Ellers er jeg ikke enig med alt Aly skriver i andre av sine bøker, særlig ikke når det gjelder påstanden om at 68-opprørerne, som han selv var en del av, var sterkt preget av sine foreldre som hadde støttet Hitler; https://en.wikipedia.org/wiki/G%C3%B6tz_Aly og https://en.wikipedia.org/wiki/G%C3%B6tz_Aly

8. Aly sitt svar på kritikken ble først utgitt i tidsskriftet Sozial. Geschichte, hefte 1/2006, side 79–103, se også https://de.wikipedia.org/wiki/Sozial.Geschichte_Online og https://sozialgeschichte-online.org/

9. http://sehepunkte.historicum.net og http://hsozkult.geschichte.huberlin.de

10. https://www.theguardian.com/education/2014/jul/18/hans-ulrich-wehler

11. https://en.wikipedia.org/wiki/Hans-Ulrich_Wehler

12. https://www.cambridge.org/core/journals/central-european-history/article/hansulrich-wehler-19312014/FAC836AA57EE84C9D3C25127889368DC/core-reader

13. Fabrice D’Almeida, Med pisk og Champagne – Sosietetsliv i Nazi-Tyskland 1933-45, side 99. Han viser til Klaus Mann som behandlet dette i romanen Mephisto: Roman einer Karriere som kom på tysk i 1965 og på norsk i 1995 med tittelen Mefisto, roman om en karriere. D’Almeida siterer etter den franske utgaven, Méphisto, 1975, side 206.

14. Gøtz Aly, Europa gegen die Juden, svensk utgave 2018, Europa mot juderna – 1880–1945, side 5.

15. Krig

 

Et reisebrev fra 100-års­markeringen av mordet på Luxemburg og Liebknecht

Marxismens store far, Karl Marx, hevdet at all historie er historien om klassekamp. Jeg vil hevde at de fleste gode historier trenger helter. Ikke nødvendigvis helter som skal kjempe kampen på vegne av flertallet, men helter som kan inspirere og engasjere til å mobilisere motmakt. Rosa Luxemburg er ett eksempel på en slik helt. Hun var ikke perfekt, tvert imot hadde hun mange «mangler». Luxemburg var kvinne, jøde, innvandrer og funksjonshemmet. I utgangspunktet hadde hun få forutsetninger for å lykkes som en innflytelsesrik revolusjonær. Men det brydde hun seg åpenbart svært lite om.

Av Tomine Sandal, redaksjonsmedlem i tidsskriftet Gnist.
Foto: Rosa Luxemburg-Stiftung

I sin selvoppofrende ånd bestemte hun seg i ung alder for å flytte til Tyskland, først og fremst fordi det var der hun anså at hun i størst grad kunne tjene verdensrevolusjonen. Hun dro til arbeiderbevegelsens frontlinjer, agiterte, skrev sylskarpe polemiske tekster og kritiserte både meningsmotstandere og meningsfeller. Da første verdenskrig stod for døren, stod hun stødig imot krigshisserne, og hun brukte rettsakene mot seg som en mulighet for å fremme sitt politiske antikrig-standpunkt.

Rosa Luxemburg var ikke bare en dyktig marxistisk teoretiker, hun var også en enormt dedikert aktivist. Hun viet bokstavelig talt livet sitt til kampen for et sosialistisk samfunn. I likhet med personer som Che Guevara, står hun nærmest igjen som en sosialistisk martyr. Dette er sterke ord, men når vi nå markerer at det er hundre år siden Rosa Luxemburg og hennes allierte Karl Liebknecht ble drept, så er det slik det virkelig føles.

Da jeg ble medlem i Rød Ungdom i 2010, var jeg knapt fylt femten år. I utgangspunktet var det feminisme og Palestina-solidaritet som fikk meg til å velge Rød Ungdom, men etter hvert ble jeg bedre og bedre kjent med historien om sosialismen. Det var slik jeg først møtte Rosa Luxemburg. I utgangspunktet er jeg skeptisk til politisk heltedyrking, men som sosialist, kvinne og funksjonshemmet er det umulig å ikke la seg fascinere av denne utrolig viljesterke, kunnskapsrike og brilliante kvinnen.

Da Rosa Luxemburg ble gravlagt i Berlin i 1919, skal ti tusenvis av mennesker ha fulgt henne til graven. Siden 1996 har en allianse av venstresidepartier og -organisasjoner organisert en årlig markering og demonstrasjon tilknyttet dødsdagen. I år bestemte jeg meg for å dra til Berlin og delta på markeringen. Det samme gjorde flere ulike venstresidepartier, -organisasjoner og -grupperinger, og enkeltpersoner, fra mange ulike land. Media rapporterte om rundt 20 000 deltakere i demonstrasjonen, som gikk fra Frankfurter Tor til det sosialistiske minnesmerket ved Friedrichsfelde, hvor Karl Liebknecht, Rosa Luxemburg og flere andre myrdede sosialister ligger begravet.

Ved årets 100-årsmarkering var hovedparolen til demonstrasjonen «In spite of all!». Til tross for at Rosa Luxemburg ble drept, så lever hun fortsatt videre. Tekstene og teoriene hennes trykkes på ny, idéene hennes om en demokratisk sosialisme har en sentral betydning for venstresidens organisering, hennes kompromissløse antikrigsretorikk er like aktuell i dag. Hennes inspirerende, om enn tragiske, livshistorie fortsetter å engasjere sosialister over hele verden.

Parolen «In spite of all!» reflekterer også Rosa Luxemburgs liv som kvinne i et svært mannsdominert politisk miljø. Hun fikk aldri stemmerett eller mulighet til å stille til valg selv. Likevel var hun ledende i SPD, som på den tiden var verdens største venstresideparti, lærer på partiskolen og deltok uredd i de viktigste, og mest kontroversielle, interne politiske debattene. I motsetning til sin nære venninne, Clara Zetkin, var hun likevel ikke en fremtredende kvinnesaksforkjemper. Rosa Luxemburg og feminisme har derfor vært et mer åpent spørsmål i ettertiden.

I en panelsamtale arrangert av Rosa Luxemburg Stiftelsen som vi fikk med oss i Berlin, spekulerte Ernst Piper, historiker og Rosa Luxemburg-biograf, i at Luxemburg unnlot å delta på det tyske sosialdemokratiske partiets kvinnemøter, på grunn av manglende interesse. Han la til at han selv ville gjort samme vurdering.

Jeg tror ikke det nødvendigvis handlet om manglende interesse. Rosa Luxemburg var nok klar over at hun som kvinne hadde interesse av kvinnekamp, men kjønnet hennes ble aktivt brukt mot henne i politiske debatter. Nina Björk refererer i Drömmen om det röda til et utdrag fra partiavisen Die Neue Zeit, hvor partifellen August Bebel omtaler Luxemburg i følgende ordlag:

Det är en konstig sak med kvinnor. Om deras speciella åsikter eller känslor eller fåfänga ifrågasätts å något sätt och inte tas hänsyn till, kan de inte hantera det utan att bli fientliga till absurditetens gräns. Kärlek och hat går sida vid sida; ett styrande förnuft existerar inte. (Björk, s. 96)

Denne type karakterisering av kvinner i politikken (og i samfunnet for øvrig) er dessverre veldig velkjent også i dag, over hundre år etter at det ble skrevet. Rosa Luxemburg utfordret mannsdominansen i det tyske sosialdemokratiske partiet ved å være kvinne. Dersom man ser på feminisme som en normbrytende ideologi, vil jeg absolutt tilskrive henne feminist-poeng. Dessuten burde man ikke undervurdere hvor utrolig viktig hun har vært for senere generasjoner med kvinnelige sosialister. Hun er et bevis på at marxismen ikke er så mannsdominert som den kan virke ved første øyekast.

Rosa Luxemburg har ikke kun vært viktig for ettertidens sosialister, hun var også en sentral og innflytelsesrik revolusjonær i sin samtid. At hennes innholdsrike liv endte med et brutalt drap, fikk store konsekvenser. Hundre år etter drapet er det to viktige historier som må fortelles: fortellingen om hvordan det ble og historien om hva som kunne blitt.

Historien om 1900-tallets Europa henger tett sammen med historien om Rosa Luxemburg. Første verdenskrig, som Rosa Luxemburg opponerte kraftig mot, tok slutt i 1918 og Tyskland hadde tapt. I kjølvannet av krigen gjorde tyske matroser opprør, og resultatet ble Novemberrevolusjonen. De revolusjonære deltok i opprøret og forsøkte å bruke det som et springbrett for en sosialistisk revolusjon. Det tyske sosialdemokratiske partiet (SPD) sviktet, og muligheten for en sosialistisk revolusjon fikk sitt banesår da Rosa Luxemburg og Karl Liebknecht ble drept.

Ut av Novemerberrevolusjonen vokste det likevel frem en motkultur, særlig hos kunstnere. Ved Berlinische Galerie Museum of Modern Art fant vi da vi var i Berlin, en midlertidig utstilling kalt «Freedom – The art of the Novembergruppe 1918–1935». Novembergruppen var en gruppe med kunstnere som vokste frem i Berlin under opprøret i 1918. De brukte kunst som en plattform for å uttrykke, diskutere og kommentere frihet, demokrati og mangfold. De jobbet innenfor mange ulike kunstuttrykk, og de var ikke redd for å bryte med normer eller status quo. I tillegg arrangerte de visstnok flere virkelig legendariske fester. Hva er vel revolusjon uten dansing, eller hva?

I likhet med Rosa Luxemburg var flere av kunstnerne tilknyttet Novembergruppen jødiske. Utover mellomkrigstiden ble det vanskeligere og vanskeligere å være jødisk i Tyskland, og ikke minst vanskelig å være fremtredende revolusjonære, jødiske kunstnere. Da Hitler kom til makten, begynte for alvor krigen mot kunsten. I 1937 arrangerte nazistene utstillingen «Entartete Kunst» (Degenerert Kunst), hvor moderne kunst, konfiskert av nazistene, ble vist fram. Målet med utstillingen var å vise at denne «degenererte» kunsten var laget som et hån mot «tyske idealer», og at kunstnerne var en del av «jødebolsjevikenes» konspirasjon mot Tyskland. Flere kunstverk av Novembergruppe-assosierte kunstnere ble utstilt, og mange av dem ble destruert av nazistene i etterkant av utstillingen, mens andre verk fortsatt er forsvunnet. Utover 30-tallet ble mange av kunstnerne utsatt for trakassering, noen ble drevet til selvmord eller myrdet i konsentrasjonsleire under andre verdenskrig. Andre klarte å flykte ut av landet. Historien om Novembergruppen viser at kunst og ­politikk henger tett sammen, og at motmakt kan vokse frem på ulike måter. Drømmen om sosialismen kan uttrykkes på mange måter: i politiske tekster, gjennom kunst og gjennom politisk handling.

Den andre viktige historien som må fortelles, er historien om hva som kunne blitt. Rosa Luxemburgs liv endte altfor tidlig. Den britiske forfatteren Paul Mason, som også var i Berlin i anledning 100-årsmarkeringen, uttalte i en panelsamtale at «Her marxism was cut short». Det er betimelig å undre: Hvordan kunne verden sett annerledes ut, dersom Rosa Luxemburg hadde fått leve?

Rosa Luxemburg er kjent for å ha uttalt: «Bourgeois society stands at the crossroads, either transition to socialism or regression into barbarism». Paul Mason, løst parafrasert av meg, fulgte opp dette sitatet i panelsamtalen: «Alt dritt som har skjedd de siste hundre årene, er barbarisme og et resultat av kapitalisme. Kapitalisme har skapt en verden der det er umulig å være et menneske, vi blir barbarer».

Rosa Luxemburg representerer en marxisme og sosialisme som er noe mer enn bare økonomi. Det handler om hva type mennesker vi vil være. Ikke kun på individnivå, det viktigste er hva slags menneskehet vi vil skape i fellesskap. For Luxemburg står handlingen i sentrum – mennesket blir hva mennesket gjør.

Drapene på Rosa Luxemburg og Karl Liebknecht var et tap for den marxistiske idéhistorien, men også for menneskene rundt dem, den tyske venstresiden og for Rosa og Karl selv, som ble frarøvet sine liv. Men drapsmennene lykkes ikke i å tie dem. Denne kalde vinterhelgen i Berlin hvor dødsdagen ble markert, viste meg tydeligere enn noen gang hvor levende Rosa Luxemburg er i dag. Stadig flere tekster hun har skrevet, blir trykket i nye opplag, i nye oversettelser og nye bøker om henne blir utgitt. Her i Skandinavia er det verdt å trekke fram tidligere nevnte Nina Björks Drömmen om det röda og Ellen Engelstad og Mímir Kristjánssons Rosa Luxemburg – en biografi. I Tyskland har Luxemburgs Herbarium blitt utgitt. Her er en rekke av hennes notatbøker med pressede blomster og planter, noen av dem fra da hun satt fengslet, blitt samlet, digitalisert og utgitt i bokform.

Rosa Luxemburg lever fortsatt også utenfor bokform. Da jeg spaserte langs gatene i Berlin, så jeg plakater og graffiti med portretter av henne, på t-banen så jeg en reklame for et arrangement Rosa Luxemburg Stiftelsen arrangerte dagen før demonstrasjonen, og på ­flyturen hjem satt det en ung mann like ved meg og leste Reform eller revolusjon.

Rosa Luxemburg har fått en velfortjent renessanse de siste årene, og godt er det. Hun må aldri glemmes. Dette framholdt også Clara Zetkin i et brev hun sendte til Luxemburgs sekretær Mathilde Jacob den 19. januar 2019:

Mathilde, will we be able to live without the two of them, without Rosa? The attempt to do so will only make sense if I give to my life the following purpose: To work in their spirit among and with the masses and to make sure that the spirit of these murdered comrades will continue to be our guide. That is Rosa’s testament as far as I am concerned. (Zetkin, s. 143)

Takket være folk som Clara Zetkin og Mathilde Jacob er arven etter Rosa Luxemburg bevart. Det er opp til oss å hjelpe til med å holde deres løfte om at Rosa Luxemburg og Karl Liebknecht skal holdes i live. «They will not only continue to live for us, but they will and must remain alive for the masses for whom they sacrificed their bodies and souls. Can hearts like theirs cease to beat? Can minds like theirs stop to scintillate and to be creative?» (Zetkin, s. 144)

I 2021 er det 150 år siden Rosa Luxemburg ble født. Da samles vi igjen, for å feire livet hennes og for å fortsette å fortelle historien om Rosa Luxemburg, og historien om klassekampen.

Litteratur:

Björk, Nina. Drömmen om det röda, 2016, Wahlström & Widstrand

Zetkin, Clara. Selected Writings, edited by Philip S. Foner, 2015, Haymarket Books

Prinsippet om sjølvbestemt abort fram til og med svangerskapets veke 12 har stor støtte i befolkninga. Men kva er det som er grunnleggande annleis, som gjer at kvinna ikkje er den beste til å bestemme veka etter? Kvifor er ei nemnd av legar best skikka til å bestemme i veke 13? I veke 16? I veke 18?

Foto: Digitalt museum
Av Magnhild Nilsen,
medlem av kvinneutvalget i Rødt og sitter i landsstyret

I dag set abortlova ei absolutt grense for svangerskapsavbrot ved levedyktigheit¹. Abortforskrifta angir at et foster blir rekna som, å vera levedyktig etter 22. svangerskapsveke, med mindre særlege forhold ved fosteret tilseier noko anna².

Grensa for sjølvbestemt abort er eit politisk spørsmål, mens grensa for levedyktigheit er eit medisinsk-fagleg spørsmål. Eg meiner at det prinsipielle standpunktet til sjølvbestemming­ bør vera følgande: Dersom me meiner at kvinna er den beste til å bestemme sjølv fram til veke 12, må ho også vera den beste til dette også etter veke 12 – ja, så lenge det er lov å ta abort. Kvinna blir ikkje mindre i stand til det jo lengre ho kjem i svangerskapet. Tvert i mot kan ein rekne med at ei kvinne som bærer på eit foster som er ønska er den beste vernaren til fosteret.

To prinsipp for sjølvbestemt abort

To av prinsippa som var viktige i abortkampen fram til endringa i abortlova i 1978 som gav sjølvbestemt abort fram til veke 12, er framleis gyldige i diskusjonen om kvinna skal ha sjølvbestemming også etter veke 12. Det første prinsippet er: «Mangelen på sjølvbestemt abort betyr umyndiggjering av den gravide kvinna»3. Så lenge det finst ei grense for sjølvbestemt abort, så seier samfunnet at kvinna ikkje er ansvarleg nok til å bestemme etter den grensa. Samtidig, viss ho får avslag på søknaden, så er det ho som må ta ansvaret for dette barnet ho sjølv ikkje opplever at ho kan ta ansvar for.

Det andre prinsippet er: Det er «berre den enkelte kvinne som kan vurdere sin situasjon fullt ut»3. Ikkje eingong kvinna si lege kan dette, sjølv om seinabortar i dag ofte skjer etter råd frå legen. Nemnda som behandlar søknaden består av ukjende legar, og det er ikkje dei som etterpå skal ta ansvaret for barnet, dersom dei vurderer at søknaden ikkje oppfyller krava.

Kva rolle speler nemnda?

Ulike kvinner har ulike erfaringar med både dagens grense for sjølvbestemt abort og med nemnder. Nokon kvinner opplever press til å ta abort frå familie eller samfunnet rundt, og for desse kvinnene kan det vera positivt at det finns ei grense for sjølvbestemt abort på eit tidspunkt der ho kan halde det hemmeleg at ho er gravid. For dei som framleis opplever eit press etter denne grensa kan det vera positivt at det finns ei nemnd, som kan gi ho støtte i at ho ikkje får lov til å ta abort, dersom ho ikkje ønsker det.

For andre kvinner er mangel på sjølvbestemt abort etter veke 12 noko som gjer ei vanskeleg situasjon enno vanskelegare. For den unge jenta som enno ikkje har fått regelmessig menstruasjon og oppdaga graviditeten for seint. Sannsynlegvis vil ho få innvilga svangerskapsbrot, men først må ho blottstille seg for to framande. For rusmisbrukaren som har vorte utsett for vald, som har fortrengt symptoma på svangerskap, og kanskje får eit barn som kjem til å bli pleietrengande fordi ho har misbrukt rusmidlar. Som kanskje ikkje får ­innvilga­ svangerskapsavbrot i primærnemnd fordi det har gått for lang tid, eller ho bur ein stad der nemndene har ei strengare tolking av regelverket, og må gå ei ny runde i klagenemnda. Og for dei kvinnene (og para) som på rutinemessig ultralyd i veke 17–19 får den fryktelege beskjeden om at fosteret som dei så inderleg ønskjer seg er alvorleg sjuk. Dei må først ta det vanskelege valet om svangerskapet skal fortsette, eller kanskje leve i uvisse om fosteret vil overleve fram til fødsel eller døy nokre dagar etter fødselen. Og deretter må dei forsvare valet for ei abortnemnd?

Det finst mange anekdotar og lite forskingsbasert kunnskap om kvinner sine erfaringar med abortnemnder. Men erfaringane i det siste eksempelet blir bekrefta i ein artikkel frå 20094. Den er basert på intervju med 22 kvinner som under svangerskapet fekk indikasjon på og/eller bekrefta ein alvorleg diagnose på fosteret. Dei rapporterte om at dei opplevde prosessen med behandling i nemnd som ei krenking av deira integritet. Det er eit politisk spørsmål kva erfaringar som skal vektleggast mest. Men eg meiner ein bør legge vekt på og stole på at kvinner kjenner best sin eigen situasjon og er den beste til å bestemme sjølv, uansett om ho er i veke 10 eller i veke 20.

Sjølvbestemt abort gir ikkje fleire abortar

Det er ingen grunn til å tru at det vil bli ei straum av gravide som vil ta seinabort dersom nemndene forsvinn. Realiteten er at av dei som blir gravide og finn ut at dei ikkje kan eller ønsker å få eit barn, så tar 80 prosent abort før veke 9. I 2017 skjedde omtrent fire prosent av abortane etter veke 12 og desse fire prosentane har heldt seg stabilt dei siste ti åra5.. I Sverige, der grensa for sjølvbestemt abort er veke 18, skjedde omtrent seks prosent av abortane etter veke 126.

I 2017 var det snakk om 623 kvinner som bad om svangerskapsavbrot etter grensa for sjølvbestemt abort. 543 av desse vart innvilga av primærnemnd. Av dei 47 som fekk avslag, møtte 38 i klagenemnd og av desse var det berre 7 som fekk avslag. Me veit ikkje om dei 77 som søkte om, men ikkje gjennomførte, svangerskapsavbrot i staden gjennomførte svangerskapet, hadde ei spontanabort eller drog til utlandet for å få gjennomført aborten dei ønska.

Vekk med nemndene!

Over 90 prosent av dei som søkte før veke 18 fekk innvilga søknaden hos primærnemnda i 2017. Av dei 79 som søkte om svangerskaps­avbrot i vekene 20 og 21 fekk 77 prosent innvilga abort. I praksis er abort for dei fleste sjølvbestemt allereie.

Kva skal ein då med nemndene? Dei er eit unødvendig byråkratisk ledd. Ei forhistorisk rest frå ei tid der kvinner ikkje var vurdert som myndige nok til å kunne bestemme over eigen kropp og eige liv. Nemndene innvilgar abort til dei fleste som søker og nettopp dette er ei anerkjenning av at kvinna er den beste til å bestemme. Difor: Så lenge abortlova tillèt abort, må det vera den gravide kvinna som bestemmer. Ingen andre. Kvinna er den mest kvalifiserte. Me kan sei det med Katti Anker Møller sine ord: «Vi elsker moderskapet og vil dets vel, men i full frivillighet og under vort eget ansvar».

Hausten 2018 brukte statsminister Erna Solberg abortlova som lokkemiddel for å få Kristeleg Folkeparti inn i regjeringa. Nok ein gong har folk tatt til gatene for å forsvare abortlova mot innskrenkingar, men me burde også nytte høvet til å krevje forbetringar i lova. Det er på tide å la kvinner bestemme sjølv ved å fjerne nemndene.

Kjelder

1. Abortloven. Lov om svangerskapsavbrudd. Lovdata. [Internett] 13 06 1975. https://lovdata.no/dokument/NL/lov/1975-06-13-50.

2. Abortforskriften. Forskrift om svangerskapsavbrudd. Lovdata. [Internett] 15 06 2001. https://lovdata.no/dokument/SF/forskrift/2001-06-15-635.

3. Bjerck, Birgit. Perspektiv i abortspørsmålet. I B. Grünfeld og Nyfeministenes og Kvinnefrontens arbeidsgruppe. Selvbestemt abort. En kvinnerett. Oslo : Pax Forlag, 1973.

4. Sommerseth, Eva og Sundby, Johanne. Kvinners erfaringer i møtet med abortnemnda ved sene svangerskapsbrudd. Sykepleien. [Internett] 05 03 2009. https://sykepleien.no/forskning/2009/03/kvinners-erfaringer-i-motet-med-abortnemnda-ved-sene-svangerskapsbrudd

5. Folkehelseinstituttet. Faktaark. Fakta om abort. [Internett] 21 03 2018. https://www.fhi.no/hn/statistikk/statistikk3/abort—fakta-med-statistikk/.

6. Socialstyrelsen. Ny statistik om aborter presenterad. [Internett] 22 05 2017. https://www.socialstyrelsen.se/nyheter/2017/nystatistikomaborterpresenterad.