Da jeg fikk brevet fra Rødt! der de ba meg om å skrive mine drømmer for framtiden, så sa jeg ja med en gang, fordi jeg er glad i å skrive. Så leste jeg det som ble listet opp og tenkte litt. Jeg valgte ingen av temaene som ble foreslått fordi alle de drømmene om selvstendighet, klasse, forholdet mellom individ og kollektivet og så videre har med makt å gjøre.

Shilan Rashid Ahmed, kjent som Shilan Shorsh.
Jobber som tolk og er kvinnepolitisk ansvarlig Bergen RV og leder for selvstendig demokratisk kurdisk kvinneforening.

---

Hvem har makten i samfunnet, i landet, organisasjonen, familien og så videre? Makthaveren som bestemmer alt. Det vi sosialister og kommunister mener, er at kvinner er en undertrykt gruppe og vi må kjempe for dem og oss. Undertrykkelsen viser seg økonomisk, i krigen, i arbeid, hjemme i klanen. Vi glemmer ofte at mange kvinner som får makt også undertrykker andre kvinner. Dette er et fenomen som er over hele verden. Gjennom hele oppveksten min i Kurdistan opplevde jeg at kvinner ble undertrykt på alle måter. Ingen kvinne eier hodet og kroppen sin. Kvinnene ble slått, voldtatt, torturert psykisk og fysisk av systemet, samfunnet og familien. Kvinnene kunne ikke bestemme hva de skulle mene eller si. Ingen fikk lov å tenke selv. Hvor du kunne gå, klærne, smilet, hjertet og følelsene dine alt ble styrt av andre.

Men det som var verst, var at noen kvinner kom på banen og lot som de kjempet med og for sine søstre. Sannheten var at de ville ha makt de også. De kjempet for sin egen økonomiske interesse og posisjon. Disse kurdiske kvinnene ville ikke gå i mot sitt parti, og de gjør alt for å få makt og gjøre de som har makten fornøyde. Disse kvinnene var med å utstøte andre kvinner fra samfunnet. De undertrykte dem sammen med mennene på mange måter, som å kalle dem for hore, være med å beskylde dem for alt, spre rykter. Mennene som voldtok dem ble ikke utstøtt fra konene. Kvinnene var med og så hvordan andre kvinner ble drept, mens de selv var tause og blinde for å ikke miste posisjon eller bli utstøtt.

Jeg kom til Norge og ble kjent med kamerater som kalte seg feminister og kvinnesakskjempere. Jeg tenkte at de måtte være annerledes, men jeg ble fort skuffet. Jeg så at Norge var 200 år foran oss i utvikling på alle måter, ideologisk, samfunnsmessig, teknologisk og så videre. Det som var rart var at kvinnene oppførte seg på akkurat samme måte som kvinnene i Kurdistan. Spesielt rart siden de var på venstresiden og var kvinnesak kjempere.

Jeg opplevde at kurdiske kvinner tygget tyggegummi når de sladret. I Norge ser jeg at kvinnene har røyken i munnen og sladrer, planlegger hvordan de skal ødelegge de andre kvinnene som enten de mener at de er uenige med, men egentlig de som truer deres makt. Men her kan de ikke utsette dem for fysisk vold. Det de gjør er psykisk plaging og jobbing med å kaste deg ut. De jobber for å fjerne deg alle steder. Du blir utstøtt eller du gir opp selv.

Hvis en kvinne står for et kapitalistisk og undertrykkende samfunn, kan jeg nok forstå at feministene angriper henne. Men når det bare handler om makt, så kan jeg ikke forstå hvorfor. Spesielt ille når det rammer kvinner som gjør utrolig mye bra for kvinnenes frigjøring.

Disse kvinnene som bare er opptatt av seg selv og ikke noen andre, de synes det er greit at frigjøringsarbeid ikke blir gjort hvis det ikke er dem som skal gjøre det og får makt, ære og popularitet. Dette skjer alle steder, til å med på krisesentrene, i venstrepartier, humanitære organisasjoner og overalt. Kvinner som undertrykker kvinner, får sin karriere og popularitet. De jobber med kvinnesak fordi de er flinke til det, men også for å få makt over andre og oppmerksomhet av samfunnet. Dette er den tristeste lærdommen jeg har fått gjennom min kamp for kvinner. Dette gjør faktisk veldig vondt. Hvordan kan de selv bruke herketeknikker og maktovergrep mot andre kvinner? Kvinnefrigjøring er klassekamp. Undertrykking av kvinner er ikke bare mennene sitt verk, men også kvinners verk. Kvinner som har makt og ikke har en ordentlig sosialistisk eller kommunistisk ideologi bak seg, kan undertrykke andre kvinner for sin interesse.

Jeg drømmer om at det tar slutt, kvinner må være solidariske mot hverandre. Hvis de ikke skal være det mot hverandre hvordan skal de vinne kampen mot undertrykking? Håper at alle som ser slik undertrykking tar standpunkt og stopper den.

 

Jeg sitter bakoverlent i stolen i annen etasje under takvinduet og drømmer fine dager for framtida. Jeg drømmer om fred i verden, selvfølgelig drømmer jeg om fred, hva annet skal jeg drømme om enn fred når jeg først skal drømme!

Gro Dahle er mor, kone og datter og litt forfatter og skrivekurslærer bosatt på Tjøme, 43.

---

Jeg drømmer at alle plutselig forstår hverandre så mye bedre og respekterer hverandre, tar hverandre i hendene og danser, muslim og kristen, jøde og muslim, oljerik og oljetrengende, katolikk og protestant, muslim og hindu.

At grensene viskes ut, for hva skal vi med grenser, at motsetningene viskes ut som konfliktpotensiale, at fraksjoner og befolkningsgrupper kan klare å dele den plassen hvor de bor, at de kan klare å dele ressursene rettferdig, klarer å komme til enighet, forståelse, medfølelse.

Jeg drømmer at USA lar Midtøsten være i fred med et lite bukk og et lite unnskyld, beklager for det med Irak, det med Afghanistan, Kuwait, det med Israel, Vietnam, Korea, det med sør Amerika, Salvador, Bolivia, alle disse landene, alle disse våpnene, alle disse konfliktene, all denne innblandinga. Vi mente ikke å ødelegge, beklager, vi dummet oss ut, ja, vi dreit på draget, unnskyld, unnskyld, vi havna i myra, plumpa i bekken, snubla og kavet det opp alt sammen, beklager så mye, unnskyld, unnskyld, det kan ikke unnskyldes, vi vet det, men det skal aldri gjøres igjen, aldri skje igjen, aldri, aldri, vi lover det, kunne USA begynt med å si, tenker jeg og ser ut av takvinduet der det regner, for jeg drømmer fine dager for verden og et hensynsfullt USA med lua i handa som sier at de skal respektere FNs sikkerhetsråd i framtida, jada, respektere et lands integritet og ikke leke politi og røver i ørkenen, ikke leke gerilja i jungelen, ikke leke sjef hele tida, ikke true så fælt, ikke være så forbannet selvopptatte, ikke skryte så helt for jævlig, ikke presse seg inn overalt, breie seg utover med alle sine multinasjonale selskaper som styrer verden med økonomien sin, tenker jeg og håper på dager uten tunglabbet, stormaget vinningsøkonomi som utnytter ressursene i fattigere land, utarmer Østen, Afrika, Sør-Amerika, suger næringen ut av folk og jordsmonn, tråkker tungt gjennom sårbar natur, skyller ut jordsmonnet, utvinner og utnytter, tenker jeg og drømmer at de kunne si unnskyld, vi skal ikke gjøre det mer, vi skal tvert i mot hjelpe til, bygge opp, støtte opp, gi og gi alt det dere trenger av medisin og kunnskap for å byge bærekraftig jordbruk og teknikk for solenergiutvinning og vindmøller, vi skal hjelpe dere, være snill storebror som gir alle sine lillebrødre det de trenger for å klare seg, som bærer sine lillebrødre på ryggen, snill storebror, gavmild og lyttende, og ikke slem storebror som stjeler fra småbrødres lommer og som tramper på og som slåss og tar kvelertak, tenker jeg og strekker meg, for det er så lett å drømme, tenker jeg og drømmer at Europa reiser seg opp og sier at nei, sånn kan vi ikke holde på, ikke med et slikt forbruk av energi og mat og ressurser, det går jo rett til helvete hvis vi skal holde på slik, å bruke opp alt som fins av ressurser for framtidas generasjoner. Vi kjøper oss i hjel, spiser oss i hjel, mens andre sulter.

Sånn kan vi ikke ha det, tenker jeg og vips har vi alle sammen gått ned i levestandard til en tiendedel, og alle er glade, alle klapper og roper hurra, for da er det også lettere å se hva slags livskvaliteter som er viktige, for det fineste i livet kan ikke kjøpes eller brukes, det fineste i livet er gratis, og alt er fornybart, og alle forsaker materielle goder med glede og alle innstiller seg med smil og jubel på en ny og bærekraftig livsstil, ikke bare for å redde verden og naturen og ressursgrunnlaget, for det er jo en selvfølge at vi går ned i levestandard for å få til det, men også for å leve et liv mer i pakt med oss selv, våre nærmeste, bedre tid, mindre ting og ikke bare kjøpe, kjøpe, bruke, bruke, tenker jeg og kan godt se det for meg at det kunne vært mulig, kanskje, i hvert fall når jeg drømmer, for nå drømmer jeg om bedre dager, og da kan jeg kanskje like gjerne drømme litt rundt det med familie og samfunn, skole og hverdag, alle disse skillsmissene og alle disse barna som må dra hit og dit med buss og bil og trikk og tog for å være noen dager hos pappa, noen dager hos mamma, et halvt liv hos hver, trekkes i to, deles i to, lojal mot pappa, lojal mot mamma, ustabile forhold, uberegnelige familier, fleksible, men ustrukturerte samfunnsforhold, rotete skolehverdager uten faste lærere, faste sosiale grupper, faste planer, faste plasser, et liv i kaos, et liv i sosial støy og forvirring uten tilknytning, uten holdepunkter, uten trygg bakke under føttene, for disse drømmer jeg nye måter å ordne familien på, tydeligere skolestrukturer, mer stabile organiseringer, mindre brudd og oppbrekk, mindre fortvilelse og angst.

Jeg drømmer en trygg ordning rundt hvert barn slik at ikke noe barn trenger å gråte om kvelden når ingen ser det, jeg drømmer et trygt sted rundt hvert barn, en trygg og stabil situasjon hvor barnet slipper å engste seg, slipper å være urolig og bekymret, slipper ansvar for foreldrene, slipper å bryte opp og måtte reise gjennom mørket.

Jeg drømmer at barnet kan slippe alt det som ligger som en uro i brystet, en hard klump i magen, en tagg i bakhodet og bare være barn, ha nok med det, for det er lett å drømme, lett å ønske seg det beste for alle, at alle skal være glade, rolige, trygge, både barna og mødrene og fedrene og de enslige mennene og de enslige kvinnene, og de psykisk syke og de som har handikapp av et eller annet slag, de syke og de gamle, at alle skal ha nok av alt de trenger og slippe å ligge våkne om nettene fulle av bekymring, at alle skal ha noen som de er glad i rundt seg og at disse igjen er glade i dem, venner og familie og gode naboer.

Det er det det handler om, er det ikke, å ha fine dager med vi er glad i, å ha god helse, å ha god tid, gode opplevelser av mestring og hygge, å være i en sammenheng som er meningsfull, mennesker i mellom, folkeslag i mellom, trosretninger i mellom, land i mellom, å ikke gjøre noe som går utover de andre, å ikke ødelegge for noen, trampe på noen, bare ville hverandre det beste, peace and love, det er dette som er grunnlaget for det å ha et godt liv, er det ikke?

Det er det jeg drømmer om. Og det er helt gratis, koster ingen verdens ting, er det da for mye å be om?

 

Framtida mi er i orden. Eg har snart ferdig utdaning, eg har ein mann og ein stad å bu. Berre me får produsert nokre ungar no, so har me alt me drøymer om. Me får vel sikkert jobb båe to, kan henda. Det ordnar seg nok.

Gudrun Kløve Juuhl er 26 år, kjem frå Indre Arna, ved Bergen, bur i Oslo. Skriv masteroppgåve i nordisk litteratur om diskursen i ei diskusjonsspalte for barn  i Norsk Barneblad frå 1970-talet til i dag. Politisk aktiv i målrørsla og Ottar.

---

Draumane mine om framtida er ikkje so store.

I dag er det slik at kvar gong eg møter ein gut eller mann som snakkar med meg som om eg er ein person som har noko å seia som kan vera interessant for han å høyra på, og ikkje som ei jente som skal vera eit lydig publikum til hans sjarmeringskunstar eller Førelesingar om Verda, so vert eg glad. I framtida vonar eg at eg ikkje vert spesielt glad, for då er det sjølvsagt å verta møtt som ein person, og ikkje som ein (dårleg, ukvinneleg) representant for kjønnet mitt.

I framtida er det ikkje sånn at damer har ei medfødd plikt til å oppføra seg "kvinneleg". I framtida er det ein absurd kritikk å seia at "Ottar er ikkje noko kule, for dei er jo nesten menn", som ein av dei unge framåtstormande mennene i SV sa til meg på ein fest ein gong. I framtida vil ikkje ei slik slutning: "kvinner som liknar menn = dårleg" gje meining. Det vil vera ein av dei uforståelege tinga norsklærarar kjem til å slita med å forklara ungane når dei les tekstar frå gamle dagar.

I framtida slepp me å slåss for ein ting som pornosladden, for me har ikkje porno.

Og om eg og mannen min greier å laga desse ungane, kanskje me greier å laga både gutar og jenter, veks alle opp til å verta trygge og bråkete og skitne små drittungar, som klatrar høgt i trea og står bak garasjen og luskar på ungdomane som klinar, og ikkje kjem heim når dei skal. Det er ingen store gutar som tvingar jentene til å visa tissen. Gutane og jentene gler seg i lag over alle dei nye bannorda dei lærer av dei store ungane.

Når dei byrjar på skulen og vert litt eldre, er det ingen som klyp jentene i puppane og kallar dei horer, og difor slepp dei òg å høyra frå lærarane at det er slik gutane oppfører seg mot deg når dei likar deg. Alle dei vanskelege tinga med å vera forelska og syna det og kanskje få ein kjærast må ordnast utan vald. Korleis skal det gå?

Eg har ein jobb der er kan sitja på eit kontor på universitetet og forska og finna på nye ting frå ni om morgonen til ni om kvelden om eg vil. Me har ein middagspause der me et i lag med ungane, so stikk dei ut i gata og leikar, so stikk eg tilbake til kontoret mitt, so går mannen min inn på datarommet sitt, og kosar seg med å reparera og byggja om gamle datamaskinar. I framtida finst det billeg, rask og sunn ferdig laga mat, ingen må stå i ein time og laga middag om ikkje dei har lyst. Ingen er dårlege mødrer om dei ikkje prioriterer tid til å laga middag, heller ikkje om ein elskar jobben sin. Etter middag leikar me alle med dei tinga me likar best til det er leggjetid, og alle er trøytte og glade.

Dersom framtida verkeleg vert slik at damer og menn er like frie, kjem sjølvsagt ikkje verda og livet mitt til å sjå ut slik eg har skildra det no. Det kjem til å sjå heilt annleis ut, ting kjem til å verka og ordnast på måtar som er umoglege å tenkja seg i dag. Måten ein ser føre seg fridom på når ein er ufri, må nødvendigvis vera annleis enn det ein erfarer etter at ein har brote seg fri. Sjølv om alt vert annleis enn ein har drøymt om der ute i den frie verda, kan ein ikkje lata vera å sjå føre seg ting. På same måten som ein heller ikkje kan lata vera å freista bita seg gjennom sprinklane i buret.

Slik Uma Thurman i Kill Bill, nedgraven fem fot under jorda, slår og slår mot kistetaket for å bryta seg ut. Uma veit at ho må ut av kista og opp på jorda, og arbeider systematisk og desperat. Slik er det å arbeida for frigjering, og når ein er komen ut er ingenting som ein hadde tenkt seg.

 

I min drøm for framtiden er jeg selvsagt livstidsdiktator over den ganske verden. Hvordan jeg skal oppnå total verdensdominans holder jeg hemmelig inntil videre.

Helga Forus studerer filosofi ved Universitetet i Bergen og er medlem av Kvinnegruppa Ottar

---

Jeg er sågar i tvil om den strategiske klokheten i å videreformidle denne min ambisjon i forkant av gjennomførelsen. I mitt feministiske & kommunistiske diktatur er det harde krav, og ingen unnasluntring. På planleggingsstadiet ser det slik ut:

1. Det skal være like fint å jobbe som å dæinse. Og ikke prøv å ymt frampå om noe annet. Har jeg sagt det er like fint å jobbe som å dæinse, er det nå engang sånn.

2. World Peace. Rent bortsett fra om noen ypper seg.

3. Det klasseløse, likestillte samfunn. Så enkelt kan det altså gjøres.

4. Matkøer. Skikkelig kommunisme har endeløse matkøer. Fargekoden i køståingsdisiplineringen er grått. Ingen kleskode, ingen mat. Vi leker ikke diktatur.

5. Overvåkningskamera på alle soverom! De som ikke praktiserer politisk korrekt sex sendes på omskoleringssexleir hvor de må skrive erotiske noveller til sentralkomiteens vurdering. Man slipper selvsagt ikke ut før novellene framviser en tilstekkelig likestilt, men opphissende, seksualitet.

6. Kulturens degenerering stanses ved at fjernsynet utelukkende viser repriser fra sekstitallet. Alt DVD-, internett-, mobiltelefonstyret kan dere bare glemme. Ikke finnes de i noen skikkelige kommunistiske diktaturer, dessuten degenerer de vår kulturarv. Hva sa Marx om mobiltelefoner? Ingenting! Under regenerering kommer også tvangslesning av ubegripelig modernistisk litteratur. Kultur til folket!

7. Den individuelle friheten er forferdelig mye mer individuell, for ikke å snakke om fri, enn i noe tidligere samfunn. Individualistisk livsnyting er ikke et tilbud. Det er et krav.

8. Ordbruk som vil medføre umiddelbart elektrisk støt: Caffe-latte-generasjon, Generasjon X, Generasjon Y, generasjon-hva-som-helst, trendforsker, sexologi, individualistisk, subversivt, sensuell, tvetydig, pluralistisk, innovasjon, polyfon, team-building, livsnytende, herredømmefri, image, diskurs, nyansert, erotisk, toleranse, sneakers, komplekst, gründer, voksenpop, branding, telefoni, sporty, nyskapende, kreativt, identitet, passé, urban, provinsiell, kulturelite, autonomi, vital, fordomsfri, repressiv, kulturjamming, subkultur, dialog, selvironi, konsept, performance, tenketank, marginal, kvinnebriller, kontekst, autentisk og problematisk. Minst.

9. Min vilje er folkets vilje. Eller omvendt.

10. Obligatorisk rungende og rørende synging av Internasjonalen og diverse arbeiarsongar til enhver tid. Livet er en kommunistisk musikal.

11. Noen blir nødt til å finne på akseptable slagord. Disse skal uansett ropes alltid og overalt. Livet er en demo/musikal. En livsnytende en.

12. Masse parademarsjer til min ære, med bannere, hærer og jublende barn. Vurderer å gjøre meg-dyrkelsen til verdensreligion. All annen religion og tilsvarende falsk bevissthet forbys, men folket trenger litt opium og en samlende, sterk leder, må vite. Norden er rød, etc etc.

13. Hvis bare kvinnene styrte jorden ville alt som kjent bli kos, omsorg og ustanselig klemming. Her snakker vi kjønnskvotering, og ikke pysete førti eller femti prosent: Hundre prosent kvinner i alle ledende stillinger. Da synker nok våpnene maktesløst ned, og vi skaper menneskeverd, fred, toleranse, kattunger, blomster og kjærleik. Menn med forvirret kjønnsidentitet kan tas til vurdering. Dette føler jeg veldig sterkt.

14. Forbud mot sminke, tettsittende klær, høye hæler, legg- og armhulebarbering, bher, bikinier, miniskjørt, ballettdansing, barnepass, fargen rosa, g-streng, musefletter, husarbeid og blonder. Disse forbudene gjelder kun for kvinner, om menn gjør noe av dette, teller det som progressivt. Dette føler jeg jaffal.

15. Vi har ikke et legendarisk diktatur med mindre vi forbyr en hel del ting som er gøy. Det trenger ikke være spesielt motivert. Alkohol, tobakk, reaksjonær amerikansk rock og sexistiske kulturuttrykk i diverse former henger i en tynn tråd. Dette blir erstattet med rettferdig kaffi, kvaetyggis, etnisk musikk og kvensk folkedans.

16. Fremmedord forbys. Enhver samtale innenfor ethvert fagområde skal til enhver tid være forståelig for Folket. Unntak for Marx, Den Hellige Skrift, alt annet: Et gnistrende vakkert bokbål.

17. Den eneste offisielle, relevante og studerte historie vil bli venstresiden i Oslo sine triumfer de siste ti år, med vekt på den organiserte globale venstresidens største seier: Manifest 02.

18. Alt jeg personlig misliker teller vekselvis som reformisme, revisjonisme, elitisme, trotskisme, puritanisme, borgerlig, nazisme, rasisme, sexisme, antisemittisme, stalinisme, herskerteknikker, kontrarevolusjonært eller symptomatisk. Hvorfor diskutere når man kan karakterisere? Dette vil utarte seg i følgende form: "Du kan ikke flyve. Hitler kan ikke flyve. Du er Hitler." Den eneste gangbare debattform vil forøvrig være den kjente disiplinen la-oss-slå-hverandre-i-hodet-med-Marx-sitater.

19. Lykke.

20. Tvangsinternering.

 

Jeg er møkka lei av vårt heteronormative, patriarkalske samfunn! Og jeg tror på større inngripen enn de spede forsøkene vi ser vi dag. Inntil vi lever i den deilige verden vil de spede forsøkene sette likestillinga tilbake.

Christin Aamodt, 35-årig dameperson, aleneforsørger for fjortis-alt-skal-være-hiphop-gutt og 5-årig-alt-skal-være-rosa-jente og i tillegg ihuga feminist

---

Det likestilte arbeidsmarkedet

I den store kloke manneboken, den vi damer ikke har tilgang på, står nok alle knepene for å skaffe seg det både stillingen og etterfølgende lønnspålegg.

Knepet med lønnsforhandlinger, dette har jeg smuglest i den store kloke manneboken, er å få sjefen til å innse at han må gi deg høyere lønn. Hvordan? Vel, det holder ikke å skylde på forsørgeransvar og høye utgifter som aleinemor. Tvert om.

Snart skal jeg invitere til bokbrenning av den store kloke manneboken!

En gang for lenge, lenge, lenge siden ble mannslønna satt i forhold til forsørgerbyrde. Skulle kvinna også arbeide, ble den lønna satt med tanke på at hun skulle spe på lønna til mannen. Hadde hun ikke barn, ble lønna også satt med tanke på at hun skulle spe på lønna til mannen. Og slik er det sannelig ennå!

Tenk om vi kunne være samboere av lystens årsaker, og ikke av økonomisk avhengighet!

Likestilling i heimen

Tenk om det kunne innsett at dersom vi skal oppnå et samfunn med like muligheter og like rettigheter mellom kjønnene så må vi ta hensyn til at alle er forskjellige, og da snakker jeg ikke om menns muskelkraft.

I min deilige verden, er det sletts ikke sånn at kvinner i de fleste tilfeller skal bli tilkjent hovedansvar ved brudd. Men i min deilige verden er damer verdsatt på lik linje med menn, og menn vil ta like mye av ansvaret for omsorgsoppgavene for hus og familie.

Det er kvinner som tar den største omsorgsbyrden (ingen regel uten unntak). Ikke det at de er en byrde, hadde det bare vært mulig å kombinere med arbeid og økonomi.

Si hva du vil om at pappa er like god som mamma. Sånn er ikke verden er akkurat nå, og to omsorgspersoner vil uansett ha sine ulike roller for barnet.

Det er vi som føder barnet, ammer barnet, og når permisjon er over og vi går ut i arbeid, så er det vi som tar nattevåket, tar oppvasken, lager matpakker, vasker gulvet, minner pappa på at det er hans tur til å rydde stua, steller bleier, setter på plaster, vasker speilet, husker svigermors bursdag, forteller pappa at han var flink til å rydde stua, husker pappas bursdag og arrangerer slik at pappa tar med barna ut for å kjøpe bursdagsgave til oss selv.

Det bråkes nå om at pappa må få 50 prosent av permisjonen. Pappaene syns at det er urettferdig at mammaene har mer. Men når mamma har permisjon må hun ta nattevåket, så pappa kan være uthvilt til jobb. Og når pappa har permisjon, så hjelper det lite at han står opp. Det er likevel mamma som må amme. Og når pappa har permisjon, så er det sannelig fremdeles vi som tar oppvasken, lager matpakker, vasker gulvet, minner pappa på at det er hans tur til å rydde stua, steller bleier, setter på plaster, vasker speilet, husker svigermors bursdag, forteller pappa at han var flink til å rydde stua, husker pappas bursdag og arrangerer slik at pappa tar med barna ut for å kjøpe bursdagsgave til oss selv.

Menn kommer ikke til å bli gravide, føde og amme. Det må damene gjøre.

Og inntil menn tar like mye av ansvaret, forbeholder jeg meg retten til å brøle; hold dere unna permisjonen min! Jeg er sliten og orker ikke trippelt arbeid!

Likestilling ved samlivsbrudd

Sett at vi ikke lenger vil leve med pappaen. Vi tar et hetero utgangspunkt her.

Leilighet, sparepenger, klær, hifi, verktøy og barn skal fordeles. Nå bråkes det om at også barn skal deles etter prinsippet; det du tok med deg inn, tar du med deg ut, og det dere har anskaffet i fellesskap, skal deles likt! (Dette omfatter i praksis dessverre også de barna du tok med deg inn.)

Noen lever med 50/50-barn og syns at det fungerer helt greit. Men oftest bare greit. Det er utallige damer som har kommet heseblesende inn i barnehagen ti over fem en fredag, ikledd den lille sorte, fordi hun egentlig skulle på fest og fordi pappa ikke kom.

Og det er fremdeles hun som minner pappa på foreldermøtet, kjøper inn parkdress, betaler barnehagen og sfo-en, kjøper gave sammen med barnet til farmors bursdag, minner pappa på at han må kjøpe julekalender.

Likestilt? – Neppe!

Å klare seg sjøl

Etter to samboerskap slo det meg her at jeg slett ikke kunne bruke en drill!

Ikke kan jeg koble opp en vaskemaskin, ikke kan jeg skifte pakninger, ikke kan jeg skru opp de nyinnkjøpte hyllene til damebarnet mitt, og ikke visste jeg som sagt helt hvordan man bruker en drill.

Inntil nå!

Jeg har vært samboer. Og etter hver gang har mannen tatt med seg verktøyet. Mannen som sist var innom mitt hus, sitter sannsynligvis igjen med to sett hammer, to sett skrutrekker. Men ikke to sett drill. Det har jeg aldri turt å kjøpe meg.

I mine tidligere singelperioder har jeg hatt kompiser som har kommet reve-enka til unnsetning. Men ikke nå mer!

Du for en lykke! En sånn deilig følelse av makt er det, når jeg står der med drillen i hånda. Drill blir enda bedre når du skjønner at dette slett ikke var så vanskelig som mannen skulle ha det til!

Hyller og skap og senger skapte stort hodebry og vonde senebetennelser, men ikke nå mer! Hyller er på vei opp både her og der. Damebarnet og mannebarnet står med beundring i øynene og ser at mamma slett ikke trenger noen mann til denne jobben!

Når damebarnet flytter hjemmefra, skal hun sannelig få verktøykasse og powerdrill i utflyttingsgave, for storebror har sikkert allerede hamstret!

 

Det som opprører meg mest med kapitalismen, er at han gjer menneskelege behov til salsobjekt. Behovet for bekrefting frå andre folk, for vennskap, kjærleik, sex, spenning, flørt, alt kan kjøpast og selgast, og viss ein ikkje får den ekte varen, kan ein kjøpa eit substitutt. Reklamen viser at viss ein kjøper den sjokoladen eller det bindet eller det vaskemiddelet, så blir ein lukkeleg.

Ingrid Baltzersen er 25 år og tar ein mastergrad i midtausten- og nordafrikastudier.
Ho er nestleiar i AKP og er leiar i Palestinakomiteen i Oslo

---

 

Eg meiner det er nødvendig å gjera om på dette systemet, for at folk skal ha det bra med seg sjølv og kvarandre. Eg trur og håpar at forholdet mellom folk kjem til å endra seg etter ei sånn omgjering, fordi me er prega av samfunnet me lever i.

Mitt draumesamfunn er kome til ut i frå korleis eg ville hatt det viss eg fekk bestemma. Eg trur samfunnsendringar kjem til gjennom samarbeid og meiningsbrytning, så eg meiner ikkje min utopi er det einaste moglege utfallet.

Eg synst det er best å organisera fleire ting kollektivt. Husvære burde byggast sånn at det var enklare å bu kollektivt og samtidig ha ein del privatliv. I dag blir det bygga masse bitte små leiligheter, som ein og ein kan bu i åleine. Middagslaging for ein liten familie er dårleg bruk av tid. Ein person, gjerne ei dame, brukar i dag fleire timar om dagen for å handla inn til, laga og rydda etter middag. I staden kunne ho og ungane eller vennene hennar gått ut og spist eit godt og næringsrikt måltid, og bruka tida dei elles hadde bruka på middagslaging på kvarandre. Eg likar godt å laga mat sjølv, men då kunne eg gjort det når det var noko spesielt på gang, eller meldt meg frivillig til å laga mat til fleire.

I mitt draumesamfunn er ein ikkje avhengig av å vera gift eller sambuar med nokon for å ha ein unge. Det er ein ikkje no heller, men i dag er det andre valet å vera aleine. I min utopi er ikkje ungar avhengige av berre ein forelder, det er fleire som oppdrar ungane saman. Eg trur ungar har godt av stabile vaksenpersonar, men foreldra behøver ikkje å vera to personar som er kjærestar. I dag er lovverket lagt opp til at eit barn skal ha to foreldre av motsatt kjønn.

Eg ynskjer å oppheva ekteskapet og sambuarskapet som økonomisk einleik, og eg trur at det vil endra måten folk ser på kjærleik. Viss ikkje det å bu godt, ha stabil økonomi og støtte frå andre er avhengig av å ha ein ektefelle, vil nok fleire forhold enda. Det ser ein i dag også, at når det er juridisk og økonomisk enklare å skilja seg, så gjer fleire det. Men eg trur også ei slik endring vil føra til at fleire forhold vil vara, fordi dei ikkje lengre blir knytt til felles økonomiske problem og mangel på tid. Viss fleire ting er gjort samfunnsmessig, vil det ikkje bli folk sine private problem.

Ein har sett slike endringar i forholdet mellom folk i vår tid også. Det romantiske ekteskapet er ein ny institusjon i vårt samfunn. I vårt samfunn er ein anten hetero eller homo, ein er gift, sambuar, kjærast eller "berre vener". Eg trur at ein kunne hatt fleire typar familieformar eller forhold viss ein ikkje knytte det å ha ein partnar til det å vera vellukka. Noko av desse endringane ser ein i dag også, vennefamilien blir viktigare enn den biologiske familien for mange, og det oppstår nye omgrep som pulevenner. Eg er for at folk skal kunna vera livslange monogame kjærastar, men eg trur også at det er mogleg å leva annleis, og eg vil at det skal vera respekt for ulike måtar å leva på.

Eg trur at fleire av tabua som finst i vårt samfunn er knytt til patriarkatet, altså mannsstyret. Kapitalismen tener på patriarkatet, men desse haldingane kan fortsetta i andre samfunn viss ein ikkje kjempar mot dei. Eksempel på tabu er at jenter som har fleire partnarar, blir stempla som horer, det at homser, lesber, bifile og andre som ikkje passar inn i heteronormativiteten framleis blir diskriminerte og framleis føler seg utstøytt frå delar av samfunnet.

I mitt drøymesamfunn blir eg ikkje behandla annleis fordi eg er jente. Eg må ikkje velja mellom å vera attraktiv eller kamerat, hore eller madonna. Eg må ikkje kjempa dobbelt så mykje for å bli sett som det gutar gjer. I min utopi blir ikkje gutar som oppfører seg respektfullt mot jenter, disiplinert til å tru at det er veikt, og jenter blir ikkje opplært til å respektera gutar som undertrykker.

Me blir disiplinerte av kvarandre til å følgja dei partiarkalske normene i vårt samfunn. Når nokon oppfører seg annleis, truger det dei som stør dei tradisjonelle kjønnsrollene og maktforholdet mellom kjønna. Også kvinner er ein del av dette, dei dominerte undertrykker seg sjølv også for å sleppa meir problem.

Alt dette går det an å prøva å endra i vårt samfunn. Men kvar gong ein prøver å leva annleis går ein på ein vegg. Kjærleiken blir kommersialisert og seld, anten ein lev i ekteskap eller utan kjærast, som sambuar eller åleine med ungar. Eg trur det er bra å prøva å leva annleis no også, fordi det er nødvendig for ein del av oss, og dei forsøka ein gjer i dag, er viktige for å læra meir om kva ein kan gjera i morgon viss ein har betre vilkår. Men det er alltid ein fare for at det opprørske i å prøva noko nytt blir kommersialisert og seld tilbake.

 

Jeg vil ha sterke opplevelser av lykke. Ikke straff mot de rike som har plaga menneskene. Ikke hevn. Men de sterke følelsene av glede en kan oppleve med vennskap, overraskelser, fare, arbeid, vakkerhet, uten bekymringer for det daglige brød. Jeg tror jeg forklarer det best med en fortelling.

Jorun Gulbrandsen er leder av AKP.
Hun har jobba som lærer siden 1971, men har i de siste åra levd av å skrive lærebøker. Mange har lest hennes fortellinger og kåserier i ulike medier, og som innleder er hun ettertraktet i de forskjelligste forsamlinger

---

Da jeg var jente, gikk vi annen hver dag på skolen. Venninna mi og jeg var alltid sammen og ute bestandig. Min yndlingstur gikk til et vann som heter Ørfiske. Vi utstyrte oss med matpakke og saft, et lite teppe, kanskje dokkene. Ryggsekker. Var vi ti år? Ni?

Første skrekk: Vi måtte forbi huset til en maler. Han hadde langt, grått skjegg, var opplagt ond og farlig og fanga andre. Femti meter fra huset stoppa vi og tok sats. Merra den blinde kunne ikke løpt fortere, og med livet i behold tumla vi lykkelige og skrikende ned bakken på den andre sida.

Stien gikk under kraftlinja. De gigantiske mastene bar ledninger så tjukke som så. Vi hadde hørt at en gutt hadde klatra opp en gang. Han var blitt stekt. Det ville ikke vi. I stedet spiste vi bringebær som vokste langs stien. Og gikk ut i krattet under ledningene der det knitra. Ledninger kunne ryke og falle ned på andre. Det skjedde aldri med oss.

Stien gikk over togskinna. Der la vi oss ned. Alle visste at indianerne la seg ned og lytta på bakken. Med øret på skinna kom vi til å høre toget i god tid. Vi var ikke helt sikre. Men vi levde videre.

I svingen oppafor var det verdens peneste utsikt fra en høy skrent. Der måtte vi ikke gå for langt ut, så det gjorde vi bare forsiktig. Sola skinte bestandig på utsikten. Der kunne du se den søndre delen av dalen med små hus og grønne jorder. Du så hvor elva gikk. Langt, langt borte glitra det i blått. Det var Øyeren. Blåner blånte på begge sider. Noen harmonier i musikken og noen syn for øyet går til hjertet slik at det vokser helt opp til halsen. Det skjedde der. Da sang vi første vers av "Det lysnet i skogen", for det er antakelig laget på den skrenten:

Det lysnet i skogen,
da ilte jeg frem.
Snart stod jeg hvor bakkestupet skrånet.

Jeg så den vide bygd, og jeg så mitt kjære hjem,
jeg så hvor de fjerne åser blånet.
Jeg så de brede fjorder som skar seg inn i bukt,
og elven så jeg blinke og krumme seg så smukt.
Jeg lengtes til de sollyse sletter.

Ved neste sving møtte vi den lille bekken. Klukk, klukk. Vi hadde lært at stillestående vann drikker du ikke, men rennende vann kan du drikke. Det var litt rart egentlig, for en gang oppdaga vi at den lille sildringa i veikanten, som vi drakk av på skoleveien, kom fra det vi kalte Kloakkdammen. Nok om det. Vår sildrebekk rant, og vi drakk. Da var det viktig å legge handa på den store steinen når vi bøyde oss ned, for en gang lå det en hoggorm der, og kanskje den kom igjen.

Det bar oppover og oppover mellom grantrærne. Det er trær som lager hus om vinteren, og der kan en bo. Men nå var det sommeren, og da er de til do. Når det regner er de hus, men da er doen under et annet tre. Oppe på myra var det øyenstikkere. De var store. Med zoom! zoom! sneia de huene våre. Vi visste at de ikke stakk ut øya. Men tenk om? Så vi skreik og løp igjen. Og redda oss sjøl nok en gang, denne gangen fra å bli blinde.

Etter siste oppoverbakke kom vi til Ørfiske. Et stort, blått vann. Der var det en liten plass med noen flate steiner til å være på, og hvor det var grunt nok til å bade. Et rødt gammalt uthus stod der, med en spiker på veggen. Der hengte vi tyggegummien. Faren til venninna mi var nemlig sjømann. Han hadde med deg amerikansk tyggegummi i store pakker. Vi fikk ikke ta. Så vi tok bare litt. Men vi kunne jo ikke kaste noe. Så klumpen ble større og større. Vi hadde en på deling, for ingen av oss fikk plass til hele. Sjøl da hang en stor del ut av munnen på begge. Det var bare én gang vi hengte opp tyggegummien. For da vi hadde bada og spist og skulle tygge videre, lå tyggisen nedover veggen. Den hadde blitt saus i sola. Vi var nødt til å skrape med en pinne, og det kom røde malingflak med. Den var neste like god. Spikeren er der ennå.

Ørfiske hadde en demning. Den var fin å gå på om sommeren. Det vokste blåklokker mellom steinene, og du måtte ikke dette ned på noen side. Om vinteren kunne du dø av skrekk når du gikk på ski på den. Da var Ørfiske frosset, så du kunne se digre kratere der isen hadde sprekt, og du ville aldri ha kommet opp hvis du sklei nedi.

Nedafor demningen gikk bekken slik bekker skal. Vannet sildra mellom lave, glatte bergflater, eller pressa seg fram andre steder. Det beste stedet å leke med små dokker. Du ser det med en gang du kommer dit. Der var det stue og kjøkken, ute og inne og farlig vei for dokkene som ofte var uskikkelige. Ingen slemme store gutter som kasta stein, ingen skumle voksne, bare venninna mi og jeg og det var varmt.

Vi kunne aldri komme for seint til middag. Venninna mi spiste klokka fire, for faren hennes var jo ikke der, mens vi spiste ti over fem, for da kom toget med arbeidera fra byen. Klokke hadde vi ikke, men magen er også god å ha. På hjemveien gjorde vi alt en gang til i omvendt rekkefølge. Bortsett fra da vi kom til huset til den onde og farlige maleren. Vi kunne nemlig ta en annen vei. Den gikk forbi ei eng med digre, gule ballblom. Vi ville plukke. Problemet var kuene. De kom etter oss. Så vi klatra over gjerdet og løp omkring og plukka mens vi hylte og skreik. Uspidda kunne vi fortsette hjemover.

Det var sikkert mora og faren min glade for når vi spiste kokte poteter og deilig lungemos etterpå, men de kunne ikke vite hvorfor, for jeg sa ikke hvor vi hadde vært. Vi regna med at vi ikke fikk lov, så da var jo det det beste for alle.

 

La meg begynne i utopien. Og dette er en utopi som faktisk eksisterer, riktignok som ei lita øy under stadig beleiring fra nedskjæringskåte myndigheter.

Kjersti Ericsson er forsker og forfatter og tidligere leder i AKP

---

 Dere kan lese om den i Turid Horgens vakre bok Når språket berører. Den handler om Turids og andres arbeid med sterkt multihandikappete barn som ikke har det vi vanligvis forstår med språk. Det er ikke så godt for andre å vite hvordan de har det og opplever verden. Kanskje har de for eksempel smerter uten at omverdenen forstår det.

Disse barna kan aldri bli nyttige i det kapitalistiske produksjonsmaskineriet. De kan ikke "utvikles" på kapitalens premisser. Men de har behov, ikke bare for mat, drikke og nødvendig stell, men også for vennskap, nærhet, skjønnhet, nye opplevelser, kontroll i sitt eget liv. Hvordan fyller en slike behov for barn som ikke snakker, som kanskje har sterkt svekkete sanser, som har lammelser eller manglende muskelkontroll, og som noen ganger er så svake at de neppe har noe langt liv i sikte? Turid og medarbeiderne hennes finner sine måter. De føler seg fram: Hvilke bevegelser ser det ut til at barna liker, hvilke former liker de å føle på, hva synes de det er fint å se på? Hvordan kan vi gi dem muligheten til å velge, for eksempel med et lite trykk med handa, om de vil vogge fram og tilbake, eller heller kjenne på en myk ball?

Da jeg leste Turid Horgens bok, hadde jeg nesten vanskelig for å tro at noe slikt som dette kunne foregå i dagens Norge. Det er kommunisme! tenkte jeg. For i denne vesle utopien under beleiring er ikke disse barna redusert til plagsomme utgiftsposter, håpløse tilfeller som det ikke er kostnadssvarende å investere noe i, fordi de aldri kan bli nyttig arbeidskraft for kapitalen. De er mennesker, rett og slett. De har behov. Og de får utvikle seg og oppleve fine ting på sine egne premisser, som Turid og de andre strever hardt for å tolke.

Når vi skal prøve å tenke om framtida, og om hvordan vi skal kunne endre de strukturene som klemmer oss, tror jeg det er viktig at vi har dette bildet i bakhodet. Vi vil ha et samfunn der vi er mennesker rett og slett, ikke arbeidskraft eller utgiftsposter. Vi vil ha et samfunn der behov, ikke profitt bestemmer produksjon og organisering. Vi vil ha et samfunn der vi får utvikle oss og oppleve fine ting på egne premisser, ikke for å bli nyttigere for kapitalen.

Dette betyr noe for målet med produksjonen: Den må være innrettet på å dekke folks behov. Det betyr også at de strukturene som dikterer at familielivet skal få restene når jobben har tatt sitt, og at det vi kaller for reproduktive oppgaver er underordnet og mindreverdig i forhold til produksjonen, må endres grunnleggende. Og det må bety at både livet på jobben, og forholdet mellom arbeidslivet og livet ellers blir annerledes. "Det skal bli like fint å jobbe som å dainse," heter det i Ellinors vise. Å dainse er noe vi gjør for gledens og utfoldelsens skyld. Å jobbe er noe vi gjør for lønnas skyld. Men i alt arbeid, også i dagens samfunn, er det et element av dans. Det er viktig for oss å gjøre arbeidet slik vi synes det bør gjøres, det gir stolthet og glede. I sin doktoravhandling om kvinner i renholdsbransjen skriver May-Len Skjelbrei for eksempel om renholdere som insisterer på å vanne blomster, rette på duker og liknende småting som gjør det vakkert og trivelig på de kontorene de skal vaske. Arbeidsgiverne derimot, mener at dette ikke inngår i den tjenesten firmaet selger, og skal renholderne drive med sånt, får de gjøre det gratis, utenom den tida de får betalt for. Arbeidsgiverne vil, i effektiviseringens og fortjenestens navn, fjerne ethvert element av "dans" fra jobben. Tilsvarende skjer på alle slags arbeidsplasser, fabrikker, kontorer, sykehus, universiteter.

Hvis det skal bli like fint å jobbe som å dainse, må også arbeidet, i langt større grad enn i dag, dekke behovet vårt for utfoldelse, for å være skapende, for stolthet over vel utført og viktig arbeid, for kontroll over egen virksomhet, for givende samspill med arbeidskameratene. Dersom arbeidet fyller slike behov, vil det også kunne bety at det blir færre frustrasjoner å ta ut på det vi nå kaller "fritida", og færre savn å dekke. Kanskje blir ikke skillet mellom "arbeidet" og "fritida" så stort som i dag. "Fritida" er jo "fritid" fordi arbeidstida er ufri, den er kjøpt og kontrollert av andre enn oss sjøl. Og hvis det som i dag ses på som "reproduktive oppgaver", som helst skal gjøres så privatisert og billig som mulig, blir tildelt en helt annen betydning og helt andre ressurser, da åpner det kanskje for nye måter å danse på.

 

Min drøm for framtiden er at flere skal få økt bevissthet om hva orientalisme er og i hvor stor grad orientalisme er en del av våre tankevaner.

Sapideh Sadeghi er sjukepleier og bystyrerepresentant i Oslo Bystyre for SV

---

 Dette er nødvendig for å forstå hvordan diskursen om muslimer og islam på internasjonalt nivå befestes på et nasjonalt nivå.

Begrepet Orientalisme har historisk blitt brukt som en sekkebetegnelse for studier av Orienten. Et av hovedpunktene ved postkolonial litteratur og teori er å begrepsfeste ekskoloniene slik de artet seg for de koloniserte. Det viktigste verket innenfor denne retningen er litteraturforskeren Edward W Saids bok Orientalismen – vestlige oppfatninger av Orienten. Boka ble første gang utgitt på engelsk i 1978. Han ga begrepet et annet aspekt.

Tre former for orientalisme: Med orientalisme mener Said tre ting. Etter hans mening er de ulike betydningene innbyrdes avhengige av hverandre. For det første finnes det en akademisk orientalisme. Alle som underviser, skriver om og undersøker Orienten, er orientalister og driver med orientalisme. Orientalismen lever videre akademisk gjennom doktrinene og teoriene om Orienten og det orientalske (Said 2004, side 12).

Relatert til denne akademiske disiplinen er en mer allmenn betydning av orientalisme. Orientalisme er en tankemåte bygget på et ontologisk og epistemologisk skille mellom Orienten og Oksidenten. En stor gruppe forfattere og skribenter har godtatt dette grunnleggende skillet mellom Østen og Vesten. Dette skillet blir utgangspunktet for denne gruppens teorier, analyser, fortellinger, romaner og så videre om Orienten (Said 2004, side 12-13).

Utvekslingen mellom den akademiske og den skapte allmenne betydningen av orientalisme er konstant. Siden slutten av 1700-tallet har det vært en betydelig disiplinert og kanskje regulert utveksling mellom disse to formene for orientalisme. Og i den sammenheng kommer den tredje betydningen av begrepet inn. Orientalisme er en vestlig form for dominans, restrukturering og å ha myndighet over Orienten på. Det er her Said trekker in Michael Foucaults diskursbegrep for å greie å identifisere orientalismen (Said 2004, side 13). En annen teoretiker Said trekker inn er den italienske marxisten Antonio Gramsci.

Said argumenterer i verket Orientalisme for at vestlige forfattere siden slutten av 1700-tallet har konstruert et bilde av Orienten som konsentrerer seg om den orientale tenkemåten som en motsetning til den oksidentale tenkemåten. Said viser hvordan vestens historiske dominans ble opprettholdt gjennom konstruksjonen av Orienten irrasjonell, eksotisk, erotisk, despotisk og hedensk. På denne måten framsto Vesten som rasjonell, kjent, moralsk, rettferdig og kristent (Said 2004, side 12-13).

Said påstår at uten å undersøke orientalismen som diskurs kan man ikke forstå hva som gjorde europeisk kultur maktet å styre og produsere dette bildet av Orienten i tiden etter opplysningstiden. Orientalismen har hatt en så autoritativ stilling at ingen som har skrevet, tenkt eller gjort noe i forhold til Orienten har greid å gjøre dette uten å bli påvirket av begrensninger påtvunget av orientalismen. Orientalismen har gjort at Orienten ikke har vært og ikke er et emne som er tilgjengelig for tanker og handlinger (Said 2004, side 13).

Definisjonene Said bruker er romslige. Eide (2004, side 57) mener at dette uttrykker at han oppfatter Vestens tilnærming som svært tung og ensidig.

Et viktig poeng Said vektlegger i sin bok er betydningen av den arabiske ekspansjonen (når) hadde for den europeiske frykten for islam. Han mener at orientalismen har skapt et stereotypt bilde av islam og da spesielt av arabere. Dette har vært med på å befeste et syn om islam og muslimer som fremmede og annerledes.

Til tross for mye kritikk kommer man ikke utenom at dette er et viktig verk for å forstå hvordan den vestlige imperialismen har hatt politisk og økonomisk overtak på store deler av resten av verden.

Grunntesen i Orientalismen er at den imperialistiske makten knyttet til å kjenne, klassifisere og plassere noen i en diskurs, kan bidra til å opprettholde en vidtrekkende politisk kontroll (Elisabeth Eide i Eide og Anne Hege Simonsen (2004): Å se verden fra et annet sted, Cappelen, Oslo side 59).

Et viktig tema i dagens orientalismedebatt er at menneskene i Orienten siden slutten av 1700-tallet har blitt studert, men hatt liten mulighet til å få tilgang bildet som har blitt skapt av dem i Vesten. Denne situasjonen er blitt endret de siste tiårene. For det første har man i Nord-Amerika og Europa fått en økende andel mennesker fra Afrika, Asia og Latin-Amerika. For det andre har det tv og internett gjort det mulig for Orienten å få innblikk i bildet som Vesten har skapt av dem. Jeg vil våge å påstå at nettopp dette innblikket har gitt grobunn for mye hatet som er i verden mot Vesten og spesielt USA.

Min drøm er at flere og flere vil avkle orientalismen og se at det å skape bilder av mennesker på denne måten er å utøve vold mot menneskeheten.

 

For at min drøm skal gå i oppfyllelse, må vi alle skjerpe oss.

Merethe Ruud er leder for HK Media-klubben i Dagbladet og  ansatterepresentant i konsernstyret for AS Avishuset Dagbladet og i avisstyret til AS Dagbladet. Hun er medlem i LO Oslos representantskap, representant for HK Oslo-Akershus til representantskapet Region Øst og styremedlem i bransjegruppen HK Media Region Øst. Medlem av bransjerådet HK Media for Norge. Merethe bor i Oslo og er en single, heterofil dame med stor sans også for høyhælte sko, shopping og selvironi.

---

Det var julaften 2005, og min fetters nær tre år gamle sønn feiret sammen med vår familie. Spent på å feire høytiden også med voksne han ikke husket, utbrøt han lettet da han ankom åstedet: "Her er det ikke farlig. Det er jo bare damer her!" Det hører med til historien at det allerede på daværende tidspunkt var tre menn tilstede.

Nå skal det dreie seg om skjønn, i betydningen omdømme, forstand. Mitt ankepunkt er at en ofte er forutinntatt, slik at det lett oppstår misforståelser og feiltolkning av folks meninger og atferd. Den største faren ved dette, er, slik jeg ser det, at disse konklusjonene så kategoriseres som sannheter – og dette gjerne av mennesker man tillegger makt.

Om båssetting

Jeg ble godt dressert av min mor til å tenke selv, og vil ikke uten videre akseptere at noen eier sannheten. Man kan gjerne si at jeg ikke har overdreven respekt for autoriteter. Ofte defineres en ut ifra en fasit tuftet på sviktende grunnlag. Det provoserer når en baserer sitt syn på overfladiske inntrykk og andres sannhet. Vil tro at en så nødvendigvis til stadighet blir overrasket. Hvis man da ikke er så urokkelig fast i troen at ingenting vipper en av pinnen.

Hva bunner denne trangen til å sette folk i bås i? Det er nå en gang slik at enhver kun er identisk med seg selv. Alle har sin egen historie og det vrimler av spennende kombinasjonsmuligheter.

For eksempelets skyld: I ulike former for rundspørringer kan et valgt svaralternativ på ett spørsmål slå ihjel et annet i samme undersøkelse. Siden undersøkerne ikke kjenner forhistorien eller man gis mulighet til omformulering, vil et ulogisk sluttresultat i sin tur gi rom for feilslutninger. Besvarelsen passer ikke inn i et ferdig oppsatt skjema, siden mennesker ikke er endimensjonale. Vi er heller ikke statistikk. Oppfordringen er da at en må være åpen for korrigering.

Om bevisstgjøring

Den fireårige datteren til et vennepar proklamerte høyt og tydelig at hun var blitt vegetarianer. Jeg ble derfor noe forundret over at hun spiste kjøttboller da jeg var på besøk. Hun hadde fått vite av faren at hun som vegetarianer måtte spise bare grønnsaker.

Nå er det ikke min intensjon å peke for tydelig på at denne lille historien kan overføres til manges forhold til sine kjepphester, og hvor fort gjort det kan være å falle for fristelsen til å bryte sine prinsipper. Men det hadde vært en smal sak å gjøre det.

Det jeg etterlyser, er bevisstgjøring. Utfordringen er da å se seg selv, deretter å innse at man blir påvirket og å forstå hvilke følger det kan få.

Jeg skuffes av bevisstløshet i samspillet mellom mennesker, og er forundret over hvor uanstrengt mange henfaller til egoistiske maktspill. Forunderlig nok synes få å bli stilt til ansvar for festtalenes fine, tomme ord. Handling betyr mer enn ord, men tåkeprat og brutte løfter får sjelden konsekvenser i praksis. Ord som ærlighet, toleranse, tillit og samarbeide får ikke ende opp kun som ord i en bullshitbingo.

Gjør det du sier at du skal gjøre, og stå for det du sier at du står for. La Kardemommeloven gjelde og gi folk en fair sjanse.

Etter mitt skjønn er det langt igjen, men jeg håper på en forandring. Fordi jeg synes at vi alle fortjener det.

 

Jeg velger å se for meg framtida som vi ønsker og jobber for at den skal være.

Kristin Risan bor i Lofoten og jobber som kunstpedagog ved Nordnorsk kunstnersenter i Svolvær. Hun har hele Nord-Norge som arbeidssted og reiser rundt på skoler sammen med billedkunstnere og kunsthåndtverkere. De lager store og små kunstprosjekt i regi av Den kulturelle skolesekken, et prosjekt som skal få stor plass også i min drømmeframtid.

Faktisk er jeg så heldig å ha en jobb som i stor grad er med på å påvirke framtida, som vi gjerne vil ha den

---

Optimismen og troen på at rettferdigheten seirer, er svekket, men ikke mer enn at det fortsatt er svært meningsfullt å leve og at det er kjempespennende å jobbe videre.

– hva betyr det å være et autonomt sjølforsørgende menneske

Jeg voks opp på 50-tallet. Min far hadde bare 5 år folkeskole, men til oss jentene i huset sa han: Ingen av dere får lov til å gifte seg før dere har en yrkesutdannelse! Det skal være livsforsikringen deres, selv om dere velger å få barn og være husmødre. Resultatet ble at han fikk tre døtre som ikke kunne tenke seg å bli forsørget av andre, tre selvstendige kvinner som har tru på seg sjøl, oppfatter seg likeverdig med hvem det skulle være og knytter egenverdet sterk til nettopp friheten og stoltheten det gir å kunne forsørge seg sjøl. På ulike områder har vi slitt med at samfunnet rundt oss fortsatt ikke behandler oss som det vi er oppdratt til at vi er. Skulle jeg ha en drøm for framtida, så måtte det være at våre egne barn og barnebarn får lov til å leve og utfolde seg som den de er, med det som bor i dem.

– forholdet mellom individ og kollektiv

Vi lærte noe annet også, av å vokse opp på landsbygda med foreldre som var opptatt av fellesskapet: Private løsninger på felles problemer er umoralsk og kortsiktig tenking. Det vi gjør, gjør vi for fellesskapet. Det være seg familie, lokalmiljø eller verden. At vi er født, at vi kan tenke og skape, gir oss rett til å bidra med det vi kan og til å dele det med andre. Om noen utsettes for urett har vi både som fellesskap og individ en plikt til å gripe inn. Dette skal vi ha med oss inn i framtida. Forutsetningen er at vi har fått lov til å utvikle "vår personlige strek" og vårt eget uttrykk. I min framtid skal det være stort rom for egen utvikling og ressurser til å hjelpe alle på veg.

En må eie sitt eget liv for å kunne gi.

– vil det finnes rike og fattige, klasser og sosiale sjikt

Verden er og vil være full av ulikheter. I min drøm om framtida skal alle ha en mulighet. Vi skal leve godt med de ulikhetene som oppstår fordi vi har en rett til å gjøre egne valg og prioriteringer. Ulikheter som tilskrives forskjell i muligheter skal være historie.

– hvordan vil ansvar og omsorg for barn, gamle og sjuke være

Det ansvaret skal vi dele på. Barn og unge skal i tilegg til gode barnehager og skoler ha et rikt tilfang av voksne som bryr seg, ser dem og styrker dem i troen på at de har et egenverd. Gamle og sjuke skal ha lik rett til omsorg og pleie, uavhengig av stilling og stand. De skal også ha mulighet til å ta ansvar og dele med fellesskapet.

– arbeid og fri tid

I min drøm om framtida har vi ingen fritid. Vi har tid til å tjene penger, tid til å være sammen, tid til å lære om andre, tid til å elske, tid til å sitte stille, tid til å tenke, lytte, protestere, skape, leke, lese, lære. Om alle får delta er det tid til å ta seg av alle ugjorte oppgaver, også de vi finner på sjøl.

– mat og miljø

Det er mat nok til alle. I drømmen min skal både maten og produksjonen fordeles rettferdig. Kystfiskeren skal fiske og omsette torsken, jordbruket skal foregå til beste for folk og miljø. Naturen skal spørres om råd og ingen skal ta mer enn de behøver for å ete seg mett.

Vi skal bli flinkere til å utvide den tradisjonelle menyen med det vi lærer og får tilgang til fra hele verden.

– konflikter – små og store, lokalt og globalt

Jeg vil nevne en global konflikt i denne sammenhengen. Global fordi den er verdensomspennende. Det er den trusselen kvinner utsetter seg for gjennom ekteskap. Jeg drømmer om at det skal bli like trygt å være gift som å kjøre bil eller reise på ferie til Irak. Ekteskapet skal ikke lenger være en risikosport for kvinner.

Da er vi tilbake der jeg begynte:
I min drøm om framtida har alle mennesker samme verd.

 

Jeg har en drøm om et bedre arbeidsliv, med plass til alle, der kvinner og menn er likestilt både når det gjelder arbeidstid og lønn. Et viktig skritt i riktig retning vil være å sidestille kvinners turnusarbeid med menns skiftarbeid.

Tove Stangnes er 61 år, feminist, var forbundsleder i Norsk helse- og sosialforbund fra 1992 til Fagforbundet ble etablert i 2002, der hun var første nestleder til landsmøtet i mai i år

---

 Turnusarbeidere, som i hovedsak er kvinner, arbeider to timer mer i uka enn menn i skiftarbeid. En urettferdighet som har vart lenge nok, og må rettes opp. Videre har jeg en drøm om at alle de kvinnene som jobber i deltidsstillinger, ofte de rareste små stillingsstørrelser en kan tenke seg, kan få den heltidsstillingen de både ønsker seg og trenger for å kunne forsørge seg, og eventuelt familie på lønna si. Jeg ønsker meg en klar lovbestemmelse i arbeidsmiljøloven som sikrer kvinner (det er stort sett kvinner som jobber ufrivillig deltid!) en rett til heltid, og mulighet for deltid til de som ønsker det. Det er riktig nok en forbedring i AML på dette området, men bestemmelsen burde vært mye klarere. I tillegg trenger vi arbeidsgivere som fører en personalpolitikk der kvinner ikke behandles som reservearbeidskraft. Ved å følge med på stillingsannonser i de typiske kvinnedominerte arbeidsområdene innen f.eks helsesektoren, ser man utlysningstekster som ingen noen sinne ville finne på å lyse ut innenfor mannsdominerte arbeidsområder. Utallige er de historiene jeg har fra fortvilte kvinner som er ansatt i stillinger til og med under 10 prosent. Deres hverdag er ofte preget av total mangel på forutsigbarhet, og "jakten" på ekstra arbeid preger tilværelsen.

Ufrivillig deltid er en av de største hindringene for at kvinner skal kunne være økonomisk uavhengig, det er også en av de viktigste årsakene til at vi fortsatt har langt igjen før vi oppnår likelønn.

Jeg har også en drøm om at vi skal oppnå målet om seks timers arbeidsdag med full lønnskompensasjon. Det er på mange måter drømmen om både et bedre arbeidsliv, og et bedre samfunn. Jeg er sikker på at det også på sikt vil være samfunnsøkonomisk gunstig, ikke minst med tanke på at flere kan klare å holde lenger ut i et stadig mer brutalt arbeidsliv. Lege Ebba Wergeland uttalte en gang at det ville være det mest helseforebyggende tiltaket som kunne iverksettes. Det utsagnet er jeg enig i. Håpet er at vi skal komme i gang med gode forsøk på sekstimersdag innen flere områder i arbeidslivet.

Jeg har også en drøm om et samfunn og et arbeidsliv der mennesket og ikke penger står i fokus. Et samfunn som er basert på likeverd og solidaritet, og ikke som i dag omsorg etter stoppeklokkeprinsippet, og der konkurranse og økonomisk lønnsomhet er det som står i fokus. Det er tragisk at de ideologiske fanebærerne på høyresiden setter privatisering og konkurranse høyere enn god tjenestekvalitet.

Jeg har også en drøm om at fattigdom kan utryddes, ikke bare i vårt eget rike land, men også at vi skal få en verden der godene er mer rettferdig fordelt enn tilfelle er i dag. Verdenssamfunnet må ta et helt annet ansvar for at fattigdommen og nøden øker.

Et eksempel jeg har lyst til å nevne: Tre år etter at borgerkrigen i Angola tok slutt, er halvparten av barna underernært i følge FN. FNs matvareprogram sier at 52 prosent av barna i det sentrale høylandet rundt byen Huambo er underernært. Mange barn er også rammet av tuberkulose etter at immunforsvaret er svekket som følge av sult. Angola er også, sammen med andre afrikanske land sør for Sahara, land som har svært mange foreldreløse barn på grunn av aidsepidemien. Alt for lite blir gjort for foreldreløse og sårbare barn. Det er dessverre alt for mange lignende eksempler rundt om i verden. Vi må få en helt annen politikk, det er et globalt ansvar, og både verdenssamfunnet, politikere og internasjonal fagbevegelse har et ansvar. Den internasjonale fagbevegelsen stiller seg bak den verdensomspennende kampanjen "Make poverty history".

Mange mener at kampen mot fattigdom er umulig å vinne, men om vi gir opp denne viktige kampen, gir vi opp drømmen om framtida. Derfor må vi fortsatt våge å ha en drøm om at det umulige nytter.

 

Da jeg først kom til Oslo for nesten ni år sia ble jeg mottatt på den hjerteligste måte av folka i det kollektivet jeg skulle bo i. "Her er rommet ditt. Badet, kjøkkenet, vask og mat deler vi på å fikse annenhver uke.

Tina Marine Wikstrøm er 27 år og bor på Vålerenga. Hun er med i AKP

---

Jeg ble raskt varm i trøya, og skjønte at her kunne jeg finne meg til rette. Oppgavene var likt fordelt på alle åtte beboerne, gamle som unge, og paret i kjelleren var like mye oppe hos oss som nede hos seg. Nøkkelen til ytterdøra visste alle hvor lå, så det var bare for nesten hvem som helst å låse seg inn, og alle andre dører i dette huset var åpne til enhver tid.

Jeg har selv vokst opp med ulåste dører. Det var nesten alltid noen som sov over hos oss. Vi var beredskapsfamilie for barnevernet, så jeg har hatt i underkant av 20 søsken, og det har alltid bodd en onkel eller en tremenning hos oss. I det hele tatt så er jeg vant til og jeg liker godt tanken på å dele hus med flere. Senere har jeg forstått at ikke alle har det på denne måten.

Ikke alle tenker over det, men arkitekturen vi er vant til, blokkene, leilighetene, rekkehusene, eneboligene og alt av boforhold, er lagt opp etter kjernefamilien. Kjernefamilien er det vi kan kalle normen, ett gift par, en mann og en dame, med 1-2 barn, bil og hund. Familien er i dag en økonomisk grunnenhet i det kapitalistiske systemet. Den er et privat forsørgingssystem for de som ikke er økonomisk sjølstendige.

Vi bygger husa med et gutterom, et jenterom og et rom til foreldra. Foreldra har stort rom med plass til dobbeltseng, mens barnas rom er små. Vi kan ofte se at om noen faller utenfor kjernefamilie normen, blir dette skråsett og diskriminert. Om noen velger å leve i lesbisk/homofilt samboerskap, om noen velger bo i kollektiv, i båt eller velger være barnløse så vil mange kreve en begrunnelse og forklaring. Dette er ikke den "naturlige" livsform og kan bli betraktet som "en fase" eller "periode" i livet, mens man venter på noe bedre. Ideen om at vi først blir vokse når vi har etablert oss og slått oss til ro i de "naturlige" kjernefamilieformene er en fastgrodd tankegang mange likevel ikke kan føle seg vel med.

Personlig har jeg valgt å gifte meg og å få barn. Jeg og min lille kjernefamilie har likevel valgt å bo sammen med flere. De siste fire åra har vi bodd i leiligheter med fire til seks personer under samme tak. Drømmen min vil likevel være å bo i et stort hus med mange rom og mange mennesker som i huset jeg flytta inn i da jeg først kom til Oslo. Jeg vil videre i denne teksten kjøre en liten kollektiv-"valgtale". Min drøm vil være å flytte på grensene, røske opp i "normalen" og at folk skal bo på mange forskjellige måter.

Det finnes mange argumenter for å bo flere sammen enn mamma-pappa-barn:

– Ungene får daglig omgang med flere. De lærer å sosialisere seg og lærer å dele, både oppmerksomhet, oppgaver og kjærlighet.

– Føler du deg alene ansvarlig for egne barn? Stengt inne? I kollektiv kan det i stedet flere om oppgaven som barnevakt. Når du er hjemme med ungen en kveld, så er du det sjelden alene, og om du er det, vet du at noen likevel kan komme hjem i løpet av kvelden. Følelsen av å være alene forsvinner.

– Du er sjelden alene i kollektiv. Du velger selv når du vil være det.

– Jeg har i kollektiv flere å irritere meg på, ikke bare kjæresten min. Jeg kan heller alliere meg med mine nærmeste. Det er godt å ha flere å diskutere med, flere å le med og flere å vise kjærlighet til.

– Noen er gode til å snakke om følelser, andre gode på politikk. Noen er innmari gode på kjendis og sladreblader-stoff, andre igjen elsker spille spill. Å "bruke" de du har rundt deg til det de er gode på, og la de rundt deg "bruke" deg til det du er god på, vil være med å styrke selvfølelsen til alle. Dermed tilfredsstiller alle flere behov hos seg selv.

– I kollektiv vil flere kunne delta og være tilgjengelig til å gi råd. Du slipper å stå i blodslitet alene.

– Alderdommen i ensomhet er en stor skrekk for veldig mange! Tenk deg å ha "storfamilien" å være sammen med hele livet? Noen byttes ut, andre kommer til, men ensom blir du ikke.

– Jeg tror kanskje flere ville vært tvunget til å delta i huslige sysler på hjemmebane, da du i kollektiv har flere å slåss med om du ikke gjør det. Samfunnsgrep som sekstimersdagen og økonomisk selvstendighet er nøkkelord som selvfølgelig også må virkeliggjøres.

Selvfølgelig er ikke dette løsninga for alle, Jeg vil absolutt ikke argumentere for at alle skal bo i kollektiv, men jeg skulle ønske at mulighetene til at flere kunne det var der. Kanskje velger noen å bo bare to, kanskje velger noen å bo alene, men om jeg vil bo med flere så vil jeg gjerne at det ikke er arkitekturen, normen og økonomien som stopper meg. Om de økonomiske forholda var annerledes, og at hus var for folk og folk var for hus, så tror jeg vi kunne bodd på måter som ville vært mye bedre for flere!

 

Jeg mener at forutsetningen for å være et sjølstendig menneske er at en kan forsørge seg sjøl. Å forsørge seg sjøl betyr alt. Det å be mannen etter penger, bli målt og veid ut ifra dine behov, det skaper et enormt skille i et forhold, gjør forholdet ulikeverdig. Det er en viktig forutsetning for å gjøre egne valg.

Veslemøy Fjerdingstad, 55 år, blei med i SUF i 1968 og er kommunestyrerepresentant for RV på Kongsberg. Er utdanna førskolelærer. Har jobba 5 år som folkemusikkonsulent i Buskerud.  For tida student ved høgskolen i Telemark. Har ei årrekke vært tillitsvalgt i Lærerlaget/Utdanningsforbundet.

---

"Ka e det som æ drømme om: At æ ein dag ska våkne opp å vite at arbeidet æ leve med, e mykje mykje meir enn det å slite," heter det i sangen. Er det dette jeg ønsker meg for framtida? Ja, blant annet det. Jeg ønsker meg et samfunn der folk kan være likeverdige, alle er verdifulle ut ifra hvem de er og ikke ut ifra det de presterer. I det samfunnet vi lever i nå, er det å være produktiv og jobbe mest mulig noen av kriteriene på å være verdifull. Alle som er litt halte og skeive og ikke kan jobbe 150 %, blir i denne sammenhengen unyttige og ei kvise på samfunnets rumpe. Om du klarer å jobbe litt, men sporadisk, er du ubrukelig i arbeidslivet sjøl om det proklameres at man jobber med et inkluderende arbeidsliv. Ja, ikke nok med det, er du over femti år og skal søke deg ny jobb: gløm det, det hjelper lite med kompetanse. Jeg kjenner folk med blant annet ingeniørutdannelse som har gått ledige i årevis. I et sosialistisk samfunn skal det være bruk for oss alle, funksjonshemma som funksjonsfriske, unger, gamlinger, ungdommer og middelaldrende. Jeg drømmer om et samfunn som ikke er delt opp etter kjønn, klasse eller alder, der vi alle blir vurdert som mennesker.

Kunst og kultur blir viktig i dette samfunnet. Det gir livskvalitet og blir en stemme for menneskene som jobber og lever der. Her kan en ta vare på å utvikle tradisjoner innen musikk, fortelling, mattradisjoner og håndverk. Det fines enorme kunnskaper på disse områdene som ikke brukes og tas vare på. Å utvikle et multikulturelt samfunn vil bli direkte I kontrast til kulturimperialismen vi er utsatt for gjennom den kommersielle anglo-amerikanske "grøten" vi blir oversvømmet av.

Det med omsorgsarbeid skal ikke være noen privatsak! Det blir en offentlig jobb. Det skal ikke være avhengig av at du har omsorgsfulle døtre at du får leve et liv som gammel med mye behov for hjelp. Når det offentlige tar seg av pleie og stell, kan familie og venner få lov til å være venner og gode samtalepartnere. De kan slippe bleieskift og andre traurige oppgaver som sliter på forholdet mellom de gamle og døtrene deres.

Ungene er samfunnets store ressurs som må tas vare på, på best mulig måte. De skal ha gode barnehager med tilstrekkelig bemanning slik at de får den hjelp og støtte de trenger, sunn og næringsrik mat og mulighet til leik og utvikling innen trygge rammer. Middag i barnehagen er bra. Da kan de slippe å gå utsulta hjem. Så kan de spise kvelds også sammen med familien sin når de kommer hjem. Ellers er en ordning med å få med middag fra barnehagen også bra. Med sekstimersdagen går det an å spise til folkelig tid. Billige kantiner er også bra. Der får en felleskap med andre. Vi uten småunger syns også det er OK og ikke måtte lage mat hele tida, og det er bra å kunne ha et sosialt felleskap når en spiser. Mest mulig av husarbeidet bør kunne rasjonaliseres bort. Kollektive løsninger og nye tekniske hjelpemidler kan være med på å realisere dette.

Nå lever vi i et samfunn med hemningsløs ressurssløsing. Søpleberga vokser og vokser og blir et stadig større problem. Klær er billig og dårlig. Det blir lagt opp til at det skal skiftes ut rimelig ofte. Billige tekstiler, produsert i Asia, blir dumpa etter kort tids bruk. Da jeg var liten, var situasjonen her i landet en ganske annen. Klær blei sjelden kjøpt inn – og tatt vare på, reparert og brukt om igjen. Når de til slutt var utslitt, blei de brukt til filleryer. Det kapitalistiske Norge på 50-tallet hadde systemer for dette som jeg mener vi må få igjen i et sosialistisk samfunn. Bruktsentraler, hvor det som blir kassert av noen, kan brukes av andre, er et system som må bygges ut.

Ellers skal samfunnet jeg drømmer om, produsere trygg mat med minst mulig bruk av planevernmidler. Storskalaproduksjon av mat fører ofte til dårligere kvalitet. Dette får helsemessige konsekvenser. Norge bør være mest mulig sjølberga på mat. Dette betyr ikke at en ikke skal ha samarbeid med andre land i verden. Noe er det åpenbart umulig å produsere i Norge. Dette er det greit å frakte på, men det er fullstendig galskap å frakte alt mulig rundt hele jordkloden når det går an å produsere det samme rett i nærheten av dem som skal bruke det. Og de u-landa som må produsere peanøtter for oss, kan få dyrke mat til sin egen befolkning på jorda si.

Dette er noen tanker jeg i forhold til hvilke drømmer jeg har for framtida og hva slags samfunn jeg ønsker for mine etterkommere.

 

Dette var et stort oppdrag. Jeg har grublet litt.

Sigrid Angen er feminist, har hovedfag i statsvitenskap (cand.polit) og jobber som rådgiver

---

 Og tenkt ut fra min egen lille verden, og hva som betyr mest for meg – akkurat nå. Tanker om de store sammenhengene, eller en masterplan for en annen verden får du derfor ikke her.

Det som betyr mest for meg, er de arenaene jeg er mest på. Det er jobben min, og hjemmearenaen. Ferier og slikt gjør livet verdt å leve, men det er ikke det som betyr mest for om jeg skal ha det bra totalt sett, tror jeg. Da er det hverdagene og dagliglivet som betyr mest. Og hva betyr det da når jeg kommer til fredagen og gleder meg så veldig over at det er helg? Det betyr at jeg har en jobb som er ganske krevende (Interessant! Men også krevende), tror jeg. At jobben betyr mye, er det ikke tvil om. Karriere i seg selv er ikke noe mål, men jeg realiserer meg selv gjennom jobben. Jeg får tilbakemeldinger på hvordan jeg er faglig, og jeg er i et sosialt fellesskap med andre som kollega. Og jeg ville ikke vært det for uten.

I tilknytning til jobben legger jeg kabal for henting og bringing på skolen. Tidsskjemaet tillater ikke de store utskeielsene – og jeg har hele veien et stress i kroppen, som det tar tid å lande fra. I ukedagene tror jeg ikke jeg lander så mye i det hele tatt – i løpet av helga kan jeg få det til.

Hvis jeg skal drømme om framtida, så skulle jeg gjort mye for å slippe stresset i kroppen, for å kjenne at jeg har nok tid. Penger også, selvsagt. Ei lønn å leve av er ikke å kimse av, og dårlig råd kan også noen ganger føre til stress. Men først og fremst tid, tror jeg. Tid til å kunne rusle av gårde i fred og ro til sfo, tid til å stoppe opp og se på ting som er interessante for en seksåring å stoppe opp ved langs skoleveien. Jeg hater meg selv noen ganger når jeg maser på ungene.

Så hvis jeg skulle drømme hverdagsdrømmer, så hadde det vært om en hverdag hvor alle hadde tid til å senke skuldrene litt, og ta det litt mer med ro. Kanskje også om et arbeidsliv med litt flere naturlige pauser enn det arbeidslivet de fleste kanskje har i dag gir anledning til. Men for meg, så tror jeg mer tid er essensen. En løsning på "tidsklemma" (og gjerne et annet ord for å beskrive denne tilstanden!) som ikke innebar at jeg reduserer stillingen min på jobb og får mindre å leve av, men som kunne gjøre at jeg også kunne "velge" mer tid hadde vært noe. Ergo er den rødgrønne regjeringen litt med i mine drømmer – setter de i gang forsøk med sekstimersdag er vi et lite stykke på vei!

En drøm mer generelt ville være at alle, uavhengig av sivil status, om de bor sammen med noen eller ikke, kunne velge hvordan de skulle bo – at alle kunne ha råd til å skaffe seg sin egen bolig. At enslige forsørgere kunne få mer levelige forhold, og ikke være blant de med dårligst råd, dårligst livskvalitet, flest psykiske problemer. At fattigdommen kunne avskaffes i Norge – tenk tanken – tenk borgerlønn, garantert minsteinntekt – at alle kunne vært garantert et grunnlag for livsopphold. Det kunne generert mye kreativitet blant annet (Og tenk hva det ville ført til av innsparinger i administrasjon av x antall trygdeytelser og sosial stønad som finnes i dag).

Oppsummert kan jeg ikke tenke større tanker akkurat nå enn at de som har det verst eller litt ille i Norge akkurat nå kunne få det litt bedre. Og det er jo en start, ikke sant? Jeg tror at mer tid, overskudd og kreativitet også kan generere større endringer. Og at alle har et behov for (i alle fall har jeg det!) å gjøre noe annet enn "den daglige tralten". Det å få tid og rom for det, tror jeg er en start på et mye bedre samfunn.

 

Tenk om det hadde vært helt vanlig og ønskelig at det var flere enn bare biologisk mor og far som var omsorgspersoner for et barn.

---

Så fint det kunne vært med flere voksne mennesker som var der for barnet – både følelsesmessig og praktisk. Tanja er ei jeg kjenner som ble gravid, men da fødselen nærmet seg var det ingen far som ville stille opp, verken da eller senere viste det seg. Trine – venninna stilte opp under fødselen og var på sykehushotellet i dagene før mor og barn reiste hjem.

Rettere sagt – Trine var der den tida hun ikke var på jobb – for som venninne har du ingen rettigheter til permisjon. Den nybakte mormoren tok en egenmelding så mor kunne ha noen sammen med seg de første dagene hjemme.

Trine er fremdeles en viktig støttespiller – og det er fint for alle tre.

Tenk om det var slik at man kunne være en nær og viktig person i et eller flere barns liv sjøl om man ikke vil ha eller kan få såkalt egne barn.

Tenk om biologi ikke ble tillagt så stor betydning, men at det som telte både i praksis og i forhold til lovverk var hvem som har vært og ønsket å være stabile omsorgspersoner. Da ville det bli slutt på at menn kan forlange gentest etter mange år som sosial far og avskrive barnet hvis han ikke er biologisk far. Da kan heller ingen, etter mange års fravær, påberope seg farskap og forlange samvær.

Tenk om det var slik at når et barn ble født fulgte det ikke bare med en reklamepakke med bleier, men også en barnehageplass. En plass som kunne brukes når det var behov for det – helt fra fødselen av.

Tenk om barnehager var slik at de ikke bare fylte en viktig funksjon for barnet de første leveåra, men ble et viktig sted for alle omsorgspersoner rundt barnet.Et sted folk kunne spise middag, treffe andre i samme situasjon, gis mulighet for å ta opp problemer og få råd og veiledning.

Da ville det bli slutt på at barnehager kan brukes til å gi foreldre og spesielt mor dårlig samvittighet.

Tenk om skolen kunne ta det hele og fulle ansvar for barns opplæring.

Når Ole (6 år) og Sara (mor) kommer hjem fra skole og jobb, er ikke Oles arbeidsdag over – og dermed heller ikke Saras. Lekser, som ble utdelt i starten av uka må gjøres – helst litt hver dag, i alle fall de dagene det ikke er fotball eller turning.

Og enda verre for Per og Gunn som ikke klarer å hjelpe sønnen i tiendeklasse verken med matte eller data. Hvorfor skal barn være avhengig av at de har foreldre kan hjelpe dem med skolearbeidet for at de skal klare seg på skolen?

Tenk om foreldre kunne møte hver ny dag uten dårlig samvittighet og følelse av ikke å lykkes. Mange, spesielt kvinner, opplever at tida ikke strekker til. At det ikke er tid og krefter til å være arbeidstaker, mor, husmor, venn og alle andre roller det settes krav til skal fylles.

Som mann blir du målt opp mot hvor vellykket du er i arbeidslivet, hvor langt du når karrieremessig – stritt nok.

Som kvinne blir du i tillegg målt opp mot hvor vellykket familien din er.

Har barna til enhver tid rene og hele klær, spiser de sunt, klarer de seg på skolen, har de venner og stimulerende fritidsaktiviteter. Barn har blitt en målestokk på den enkelte og spesielt på kvinners vellykkethet.

Tenk om barn kunne slippe å stå midt i mellom far og mor ved samlivsbrudd. Når de som utgjør hovedkjerna i dagens familie, – mor og far – ikke lenger vil være i samme familie, opplever mange at familien kommer til kort med hensyn til å gi barn gode oppvekstvilkår.

De som skal ivareta barna, er de som ofte ikke har tanker og krefter enn til annet enn å slåss med hverandre. Da kunne andre omsorgspersoner, som ikke var involvert i striden mellom mor og far vært der og hjulpet barnet til å komme ut av samlivsbruddet med et godt forhold til både mor og far.

Tenk om penger ikke betydde noe for hvordan det enkelte barn har det. At kvinners økonomiske sjølstendighet har stor betydning for kvinnefrigjøring og for forholdet mellom kvinner og menn er mange enig i. At barn er økonomisk avhengig av den familien de er født inn i syns de fleste er greit. Barns mulighet til å delta på fritidsaktiviteter og barns ferie muligheter er i stor grad avhengig av at de har foreldre som kan betale.

Tenk om det var slik at samfunnet tok ansvar for at alle barn skulle ha det bra uavhengig av hvor de bor og hvilken samfunnsklasse foreldrene tilhører.

I det kapitalistiske systemet er nettopp den private forsørginga den viktigste oppgaven for familien. Vi vet hvilke uheldige konsekvenser det har for kvinners stilling i samfunnet og det er på tide at vi setter fokus på hva det betyr for barn. Mennesker og ikke minst barn trenger nærhet, trygghet og omsorg. I dag blir det framstilt som om familien er det beste stedet å få dette innfridd.

Tenk om nærhet, omsorg og kjærlighet ikke var bundet opp til penger og forsørging.

Tenk om nærhet, omsorg og kjærlighet ikke var knytta opp til biologi.

Tenk om vi kunne realisere forskjellige måter å organisere livene våre på, et mangfold av måter preget av åpenhet og bedre vilkår for kjærlighet, nærhet og trygghet.

 

For om lag ti år sia vart livet så tøft at Cathrin Larsen (40) berre ville sova. No startar ho livet på nytt.

– Plutseleg sat eg med nåla i armen. Eg var utruleg naiv, trudde ikkje eg skulle bli avhengig av heroin, men eg vart hekta med den første sprøyta. Med den fekk eg fred i hovudet for første gong i livet.

Den 40 år gamle firebarnsmora ser tilbake på eit rusmisbruk som starta for snart ti år sia, og som ho no er på god veg ut av. Etter tre år med eit substituttmedikament har ho nyleg starta med metadonbehandling, og det er tid for å tenkja framover, på eit liv utan rus.

Men det er ikkje lett å skjønna kva som har skjedd utan først å sjå bakover. Cathrin gifta seg tidleg med ein mann ho møtte da ho var 15 år. Ekteskapet vart ikkje godt, men det tok mange år å komma seg ut av det.

Først da ho begynte på vaksenopplæring i 1996 fekk ho den sjølvtilliten som skulle til for å krevja skilsmisse.

– Eg lengta så etter å læra noko nytt, det var så moro, seier ho, og fortel om korleis ho jobba nattevakt i 75 prosent stilling, gjekk på skole og i praksis hadde eineansvar for fire ungar.

– Eg var nesten aldri sliten, korleis klarte eg det, undrar ho i dag, og minnest korleis ho gjekk til advokat for å ta ut separasjon og skifta alle låsar i huset.

Men etter at separasjonen var eit faktum, kom ho til eit punkt da det vart meir enn ho makta.

– Eg fekk ikkje hjelp av nokon, familien svikta meg, ingen var der.

I denne tida møtte ho Kim som framleis er kjærast og sambuar. I første omgang var det rusen som gav fellesskap. Cathrin ville berre vekk frå alt, ville berre sova.

– Eg har trykt i meg store overdoser fordi eg ønskte å forsvinna frå verda. Alt var så jævleg. Ungane var vekk, alt eg eigde var vekk.

– Hadde det ikkje vore for Kim, hadde eg ikkje komme meg opp. Vi har gått vegen saman, saman kom vi fram til at vi ville ut av rushelvetet.

Ho hadde prøvd å be om hjelp frå barnevernet med det same ho begynte å rusa seg, men da kom det ingen. Men etterkvart kom ungane til fosterheim. Cathrin har likevel klart å halda kontakten med ungane gjennom dei vanskelege åra.

– Eg har vore open mot ungane, har aldri skjult noko for dei. Eg trur eg har klart å gi dei sjølvtillit, trur ikkje ein kan skryta for mykje av ungar, seier ho. Og ho skryter gjerne av dei til andre også, særleg er ho stolt av den eldste dottera, som no er vaksen.

– Ho har klart å halda oss saman. Og ungane har fått meg til å vakna, den eldste dottera har rista i meg, og sonen min har stilt krav til meg.

Det var berre nokre veker sia både Cathrin og Kim begynte med metadon, da vi møttest for å snakka om fortid og framtid. Dei måtte krangla seg til å få gjennomføra avrusing i lag, i behandlingsmiljøa er det motstand mot å la par gjennomføra behandling i lag, det skal vera ein risiko for at dei skal "dra kvarandre ned".

– Korleis kan dei vita det? Vi drar kvarandre opp, slår Cathrin fast.

Og no er tåka i ferd med å letta.

– Eg får med meg så mykje meir, kjenslene er sterkare. Eg konstaterer at hovudet er i orden, seier ho. Og no er ho klar for å tenkja vidare, ta opp att den tråden som glapp da ho sette nåla i armen. Ho vil gå meir på skole, og ser fleire utdanningsvegar som kan vera aktuelle. Vernepleiarutdanning er noko ho har lyst på, lærarutdanning kan også vera noko å tenkja på.

– Dei erfaringane eg har gjort i mitt eige liv, er nyttige i alt arbeid med menneske. Eg veit kva det er å ha eit problem. Ungdom som er i ferd med å skeia ut, vil lettare høyra på oss som har prøvd, og vi kan knepa. Eg vil gjerne hjelpa andre til ikkje å gjera det same som eg har gjort.

Kva tenkjer du om framtida, til dømes fem år framover?

– Da er eg ferdig med ei utdanning, og er i jobb, seier Cathrin fast. Men om det blir som vernepleiar eller lærar, det er ho førebels ikkje heilt sikker på. Men eit arbeid med ungar eller ungdom må det gjerne bli. Ho har også erfaring frå før med å arbeida med multihandikappa ungar, og lærte seg teiknspråk da ho heldt på med det.

Cathrin trur ikkje ungane kjem til å flytta heim, og ho vil dei skal halda fram å ha kontakt med fosterheimen.

– Eg er glad dei har hatt det godt, og godtar at dei er glad i fosterforeldra, sjølv om eg må vedgå at det har kosta mykje å komma dit at eg kan seia det. Innimellom har eg vore sjalu på fosterforeldra som har hatt alle gledene med mine ungar.

Cathrin og kjærasten bur i ein småby der mange veit kven dei er, og at dei har vore ein del av rusmiljøet i byen. Men ho har ingen tankar om å flytta vekk.

– Så lenge vi klarer oss, viser folk oss den respekten vi fortener. Nokre vil alltid vera idiotar, men det forandrar seg ikkje om eg flyttar. Eg må også stå ved fortida mi, det nyttar ikkje noko anna enn å vera dønn ærleg.

Men ho er også klar over at det er mykje som skal på plass for å til "det nye livet".

– Det er ein kjempestor overgang. Folk tenkjer ikkje over kor mykje som skal på plass for å få det til. Vi har ikkje venner som lever eit "vanleg" liv, og vi har ikkje mykje til felles med dei fleste på vår eigen alder. Skulle vi fortelja om den bilen vi stal for å rømma frå purken? Dei ville tru vi var galne – men det var vi vel også, seier ho med ein smil. Ho har tru på at skolegang skal gi grunnlag for nye kontaktar, da har ein iallfall skolearbeidet felles.

– Eg merkar når folk er skeptiske, sjølv om dei prøver å skjula fordommane sine. Da er det betre at dei spør direkte.

Når Cathrin tenkjer framover, har ho eit sterkt ønske om å kunna ta oppatt kontakten med foreldre og søsken.

– Dei har snudd meg ryggen. Eg er redd far min skal døy før eg får fortalt han kor glad eg er i han, seier ho.

– Og så håpar eg at ungane mine skal ha det bra, at dei ikkje skal oppleva det eg har opplevt, og eg håpar dei vil forstå at eg måtte gi dei opp, at det var til deira eige beste. Og eg håpar dei skal få leva i ei fredeleg verd. Mormor var aktiv i Nei til atomvåpen, eg var sikker på at eg skulle døy i ein atomkrig. Eg blir framleis skremd av situasjonen i verda. Bush er livsfarleg, korleis kunne dei velja han til president for fire år til? Han er like galen som Saddam, seier Cathrin og ristar på hovudet.

Ho ønskjer seg ei verd der det ikkje er så mange grenser, og tenkjer på kvinnene i Afghanistan.

– Telta deira minner meg om Smiths venner, seier Cathrin, og forklarer at ho sjølv var innom den rørsla tidlegare i livet. Der var det trygt å vera så lenge ho følgde alle strenge reglar, men da ho valde å skiljast, var det ikkje meir støtte å få.

Ho ser eit håp for norsk politikk med Stoltenberg som statsminister.

– På tide at vi får noko anna enn ,politikken til Bondevik, han og Bush er altfor like. Eg trur Stoltenberg veit noko om rusmisbruk, og håpar det skal bli lettare å få metadon for dei som treng det, seier ho, og understrekar med det same at det er ikkje nok berre å gi folk metadon om dei skal komma seg ut av rusmisbruken. Ho er heller ikkje overtydd om at sprøyterom er eit bra tiltak.

– Dersom dei ikkje gjer meir enn å opna eit sprøyterom, kan dei like gjerne dela ut heroin.

Kan du tenkja deg eit samfunn heilt utan rus?

– Det burde vera mogeleg. Men det verkar som folk treng ein sikkerheitsventil for å komma seg vekk frå kvardagen, men dei som brukar rus, øydelegg seg sjølve og liva sine. Det er ei sinnssjuk verd vi lever i. Folk vil ha så mykje. Kanskje må vi tilbake til eit samfunn utan pengar?

Kjem du til å bruka metadon for resten av livet?

– Må eg, så gjer eg det. Så langt har eg ikkje merka biverknader. Men kanskje ser eg annleis på det om fem år, det veit eg ikkje enno.

Tankane om framtida er mange, og på lang sikt er det mykje som er uvisst. Men Cathrin har også ein draum at ho og Kim skal få høve til å reisa på ferie.

– Eg har aldri hatt ferie, heller ikkje da eg budde i lag med ungane. Kanskje det kan bli ein tur til Hellas, og ei strand der?

Men ho håpar også på høve til å reisa lenger, sjå noko heilt anna, og ikkje berre for å liggja på ei strand, men gjerne for å jobba. Kanskje til Afrika eller til Latin-Amerika? Kanskje kan ho jobba med kvinner, læra bort noko nyttig?

– Alt er mogeleg no. Når vi har klart det vi har klart, kan vi også jobba i Guatemala, seier Cathrin.

Magnhild Folkvord

 

 

Jeg har i noen dager hygget meg med ei bok av New York-journalisten, Hazel Rowley. Jeg må erkjenne at jeg på forhånd var litt bekymret for å bli servert en tabloid tilnærming til forrige århundres mest profilerte par, Jean Paul Sartre og Simone de Beauvoir. Bokas norske versjon utkom på Damm i 2005, har fått den norske tittelen I tykt og tynt og er oversatt til en rekke språk.

Hazel Rowley: I tykt og tynt – om Jean Paul Sartre og Simone de Beauvoir og deres samliv
Damm 2005

---

Boka er velstrukturert, godt tematisert, balansert, velinformert og vekker interesse for Beauvoirs og Sartres livsverk. Et vell av kilder og dokumentasjon underbygger bokas troverdighet og biografiske relevans. Beauvoir-spesialisten, Toril Moi, har da også gitt boka behørig anerkjennelse. Om noe skulle trekke ned, må det være at den, særlig i bokas første del, blir litt "skravlete", a la Beauvoir. Men selv da blir den ikke kjedelig.

Med "skravlete" menes her ikke intetsigende. Beauvoir var jo beryktet for å ha et nærmest manisk intellekt. Refleksjonene bare fosset ut av henne. Rowley forteller i boka om hvordan hennes elsker, Nelson Algren, bruker dette mot henne i en infam polemikk. Algren er rasende fordi Beauvoir har utlevert deres kjærlighetsliv. Raseriet vedvarer i flere år, frem til hans død. "Kommer hun noen gang til å slutte å snakke?" spør Algen.

Hege Duckert omtalte boka i Dagbladet for en tid tilbake, og da var selvfølgelig dyneløfting og juging og implisitt mangel på autensitet, ekthet, tema. Men tabloid eller ikke. Hvordan forklarer man særlig Sartres narraktighet og uredelighet på kjønnsarenaen? Nå skal det legges til at dette temaet er ikke første gang introdusert av Rowley. Det forsøker hun heller ikke å gi inntrykk av. Ikke minst er temaet behørig behandlet i Beauvoirs selvbiografiske bøker. Særlig i Moden alder fra 1960, i ny norsk oversettelse i 2004 (Pax).

Og i Adjø, som ble utgitt etter Sartres død. Sartre har også selv vært åpenhjertig på disse tingene i brev, samtaler og intervjuer.

Beauvoir har behandlet dette temaet på en flertydig måte. Noen steder med sorg, sjalusi og raseri. Andre steder med ømhet, medfølelse og varme. Men at den berømte "pakten", avtalen om kjærlighet i frihet, noen ganger brakte paret ut i et ganske øde eksistensielt landskap, er hevet over tvil.

Rowley har gjort det kunststykke å skrive en omfattende og spennende biografi om to ruvende intellektuelle uten å nærme seg deres teoretiske verk. Det er i seg selv en stor prestasjon. Men det kan likevel anbefales å lese biografien i sammenheng med Dag Østerbergs Sartre-biografi fra 1993 (Jean Paul Sartre, Gyldendal. Fins nå i pocket, løp og kjøp!). Samt Toril Mois bøker om Beauvoir. En av dem omtalt i dette nummer av Rødt!.

Men tilbake til narraktigheten og ufølsomheten. Dette gjaldt for øvrig ikke bare Sartre, men også til en viss grad Beauvoir. De demonstrerer til tider en slags nedlatenhet overfor sine respektive erotisk/intellektuelle bekjentskaper. Ofte også mangel på omsorg. Deres felles kjærlighetsliv hadde tonet ut da de var i 30 åra. Det er som om de sammen "hevner" seg litt på sine mer duggfriske beundrere.

Sentralt i denne dynamikken, står nok også Sartres grenseløse behov for seksuell anerkjennelse. Muligens også anerkjennelse i en videre forstand. Den gode Sartre var litt av en narsissist. Her kan vi nok også hente innsikt i Sartres begrep om ond tro, selvbedrag. Sartre var jo av den oppfatning at selvbedraget er verre enn løgnen, fordi det dekker over erkjennelsen om det frie valg. Trodde Sartre, eller ville han tro, at han vekket de unge vakre elskerinnenes sanselige begjær? Ville en godsekspeditør i Sartres lille uskjønne gestalt få mer enn ett blikk fra de unge, skjønne? Kanskje fikk han deres begjær. Noen ganger bærer lidenskapen en ugjenkjennelig maske.

Uansett påvirket Sartres fascinasjon for kvinner både hans etiske, intellektuelle, politiske og ikke minst kunstneriske dømmekraft. Dette fikk katastrofale konsekvenser, da stykkene hans skulle settes opp for scene og han trumfet inn venninner i hovedroller, som de ikke hadde den minste forutsetning for å fylle. Alt til Beauvoirs og sartreanernes store fortvilelse.

Enda verre var det da han helt mot slutten og med betydelig svekket helse, i klørne på sin elev Pierre Victor (Bernhard Levy) og adoptivdatteren Arlette Elkaim, ble presset inn i en agenda hvor han overhodet ikke hørte hjemme. Beauvoir ble parkert på sidelinja. Den tidligere maoisten Levy var nyfrelst innenfor jødisk ortodoksi og herset med Sartre fra morgen til kveld, sufflert av Elkaim. Hensikten var åpenbart at Sartre skulle ta avstand fra sine verker og tilslutte seg jødedommen. Dette pågikk helt inn til Sartres dødsleie. "Dådyret ble til en gribb," sa man da Elkaim kastet seg over dødsbo og manuskripter, nærmest før liket var kaldt, og før man hadde lovlig adgang til det.

Men Levy var for seint ute. Sartre og Beauvoirs livsverk lot seg ikke rokke. Om frihet og valg, om nødvendigheten av å engasjere seg, om kvinnens mulighet til å velge sitt liv, litterære og sceniske perler, om menneskenes grunnvilkår og fornyelse og vitalisering av den historiske materialismen.

Vi ser da også hvordan våre dagers intellektuelle provoseres av den utfordring de har etterlatt seg. En kar som Åmås, som gjerne smykker seg med eksistensialismen, skrev i Samtiden i fjor at Sartre slikket diktatorens støvler (forholdet til Sovjet). Da må man spørre: Og hvems støvler slikker Åmås, i sin fin-estetiske kometkarriere? Kan noen tenke seg en Åmås takke nei til Nobelprisen, slik Sartre gjorde?

Hva betydde da Sartre og Beauvoir for hverandre? Sartre sa en del om dette i et intervju på sin 70-årsdag: "… hun var den eneste som var på samme kunnskapsnivå om meg selv, om hva jeg ønsket å gjøre. Av den grunn var hun det perfekte menneske å snakke med, et slikt som man sjelden har."

God lesning, men unn dere også Moden alder av Beauvoir. En bok å bli modnere av.

 Bjarte Møller Bjørge

Toril Moi er professor i litteraturvitenskap ved Duke University i North Carolina. De tekstene som omtales her, er opprinnelig skrevet på engelsk, og inngår i boka Hva er en kvinne? Og andre essays. Den ble utgitt første gang i 2000 i USA.

Toril Moi: Jeg er en kvinne. Det peronlige og det filosofiske
Pax forlag 2001

---

Moi er en kjennner av Simone de Beauvoir, og en forsvarer av hennes tanker og innflytelse. Hun har, blant annet, skrevet innledningen til en ny og komplett norsk utgave av Beauvoirs Det annet kjønn. I den omtalte essaysamlingen refererer Moi i stor grad til Beauvoir, og beveger seg gjennom samlingen i retning av en nærmere analyse av Beauvoir, som representant for det som kalles den dagligdagsspråksfilosofiske tradisjonen.

Det Moi beskjeftiger seg med er spørsmålet om jeg'et, eller det personlige og det subjektive, i forhold til det objektive i teoretisk tenkning og arbeid, og spørsmålet om å være kvinnelig intellektuell – siden det aldri er aktuelt for en mann å kalle seg mannlig intellektuell – og hun tar for seg Beauvoirs tekst i denne sammenhengen.

Hun kritiserer også de postmodernistiske teoriene, som har en sterk hang til å si at ingenting er sant, eller objektivt, alt er personlig, eller subjektivt. Dette har da også gjennomslagskraft innen akademia og teoretisk arbeid i dag. Det skaper dessuten et skille innen moderne feminisme. Men samtidig, som Moi påpeker, dukker, i sin tur, det subjektive opp igjen som argument, av typen "dette sier du som kvinne, eller fordi du er kvinne".

Moi ser Beauvoir som eksempel i denne sammenhengen. "Fiendtlige reduksjoner av hennes filosofiske og politiske posisjoner til personlige omstendigheter har vært svært vanlig innenfor den kritiske resepsjonen av Simone de Beauvoirs tekster. I stedet for å diskutere betydningen og implikasjonene av (la oss si) påstanden om at frihet er den høyeste menneskelige verdi, eller at krigen i Algerie var et dypt urettferdig utslag av skammelig fransk kolonialisme, fokuserer kritikerne ustanselig på hennes private, personlige og emosjonelle motiver for å hevde dette."

I dagens intellektuelle, og postmodernistiske, klima, er det altså en rådende tendens til å forkaste objektivitet i teori og teoretisk arbeid, det må være personlig. Objektivitet forbindes, spesielt fra denne retningens feministiske gren, med et kaldt, universialistisk mannsprosjekt. Det personlige og det objektive settes opp som direkte motsetninger. Dette blir, i sin tur, et nett av destruktive motsetninger. Hvis man, som kvinne, kan settes i båsen kald og objektiv, risikerer man betegnelsen usolidarisk, og mister nærmest retten til å delta i den feministiske intellektuelle debatten. Tanker og utsagn reduseres til personlighet, innholdet mister sin betydning. Slike holdninger og slik bruk av det personlige hindrer intellektuell dialog, og vi sperres inne i mer eller mindre diskrediterte subjektposisjoner, slik Moi ser det.

Slik, altså, kritikken av Beauvoir reduserer tekstene hennes fra å være teoretiske og filosofiske bidrag, til å være personlig og privat motivert, og dermed kan avfeies.

Eller for å si det med Moi: "Den postmoderne jakten på det personlige er et teoretisk konstruert forsøk på å slippe unna teoriens mindre heldige sider. Derfor er den også et godt eksempel på teoretisme: Den er overgenerell, normativ og uimottakelig for erfaringer som ikke passer med teorien."

Moi ser også de mindre heldige sidene ved teori og teoriformidling. Det er kanskje her vi kan bringe inn begrepet den "dagligspråksfilosofiske tradisjonen". Det personlige er viktig, ikke minst det personlige engasjementet, og formidlingen. Objektivitet i teorien kan absolutt bli gjort universell, dominerende og herskende. Både i skrift og i muntlig dialog.

La oss si at det handler om et dialektisk forhold mellom det subjektive og det objektive. Moi ser dagens diskusjons- og teoriklima slik at det i stor grad tas for gitt at man må velge mellom det personlige og det teoretiske, mellom det subjektive og objektive, og at det i tillegg tas for gitt at det ikke finnes alternativer.

Moi fordyper seg i problemstillinger forbundet med teori, teoretisk tenkning og arbeid, og kommunikasjon og dialog. Kvinneperspektivet er i høyeste grad til stede.

"Det er ingen grunn til å akseptere forsøk på å sperre oss inne i vår "kvinnelighet", uansett om forsøkene kommer fra sexister eller feminister. Problemet oppstår først når noen kvinner tror at den eneste måten å unngå og bli sperret inne i deres eget kjønn på, er totalt å fornekte sitt kjønn. De som tenker slik faller gjerne for fristelsen til å si: Jeg er en forfatter, ikke en kvinnelig forfatter." Og: "Jeg vil også gjerne innrømme at jeg sannsynligvis leser Kant og Kierkegaard på andre måter enn jeg ville ha gjort om jeg hadde vært en mann. Men det faktum at jeg leser som den kvinnen jeg er, er likevel ikke noen grunn til å frarøve meg retten til å bli oppfattet som en intellektuell. Må jeg alltid referere til meg selv som en intellektuell kvinne?" Menn pleier jo ikke å referere til seg selv som intellektuell mann, eller mannlig filosof. Det er normalt å ikke gjøre det.

Et kort sprang tilbake til Beauvoir. Hennes feministiske mål, i Mois formulering, er å skape et samfunn som gir kvinner adgang til det universelle som kvinner, ikke som liksom menn eller som et umulig intetkjønn. Mens i et sexistisk samfunn tvinges kvinner ofte til å "velge" mellom å bli sperret inne i "kvinneligheten" eller å fornekte den fullstendig.

Det kan hende noen vil stoppe opp ganske fort, og tenke at dette er for akademikere og en engere krets intellektuelle. Det vil være korttenkt. Det er riktignok en "akademisk" tekst, et teoretisk og intellektuelt arbeid, og det er mange referanser innenfor den akademiske verden, særlig innen litteraturvitenskap, men her er mye å hente for kritiske og tenkende mennesker. Og, hun formidler teori innen et forholdsvis spesielt felt på en forståelig og pedagogisk måte.

Boka finnes, for eksempel, hos Tronsmo, men ganske sikkert også i bokhandler, eller biblioteker, rundtomkring.

 Birger Thurn-Paulsen

På omslaget er dette sitatet fra boka: "… få hundreår har vel rommet flere frihetsdrømmer enn vårt, skjønt kanskje er den ikke engang sann, denne forestillingen, for til alle tider har vel mennesker plaget mennesker, til alle tider har det vel vært sult og nød, bestandig har noen vært jaget, noen har flyktet og drømt om noe bedre (…) så systematisk som i det tyvende århundre har vel menneskene før oss aldri drømt, og med de forferdeligste resultater."

Toril Brekke: Aske
roman – Aschehoug 1999

---

 

Det er Marie, romanens kvinnelige hovedperson som tenker dette. Og det er et så stort lerret som er bakteppet for historien om Marie og Ib. To mennesker som er i opprør og på randen av å falle sammen i tyngden av fortrengt historie. Hver sin historie. Hver sin generasjon. Hvert sitt opprør. Hver sine valg og hver sine svik.

De treffes på tangen, i de to like husene, farmorsneset for Marie og pensjonisthuset for dansken Ib. Akkurat på kanten mot havet. Tilfeldig møte og de er på vei utfor begge to. Maries flukt fra flukten og Ibs turbulens etter brorens død.

Marie vokste opp i en sosialdemokratisk stat som Ib hadde vært med på å bygge. Marie ble maoist og stod for alt det Ib hatet og kjempet mot. Og både Marie og Ib har historier som må ut. Er det mulig at disse kan møtes og finne fram til hverandre?

Boka har et poetisk og et knapt språk som passer skiftingene mellom de to personene og mellom nåtid og tilbakeblikk veldig godt. Vi får være med i de brå skiftene i og mellom tanker, minner og stemninger. Når fortelleren bryter inn og ser det litt utenfra, kjennes det som forfatteren vil gi leseren mulighet til å holde fast i at det er en historie.

Toril Brekke har tegnet opp et politisk og menneskelig landskap i denne boka som kan leses som hennes forsøk på å overskride motsetninger og uenigheter som i det lange løpet blir av mindre betydning. Som i et liv skifter betydning, men ikke er av liten betydning for hovedpersonene. Og av stor betydning for oss som har levd i den sosialdemokratiske epoken i Norge.

Toril Brekke er en forfatter som forsker i den virkelige verden. I den historiske sammenhengen får romanpersonene leve livene sine. Og hun ser så utrolig mange ting. Hun bruker alt det som en voksen kvinne vil kunne si at hun har lært om å være menneske. Og gir det videre i denne romanen som foregår i noen få dager, mellom to personer og en måke.

Boka får du tak i på biblioteket, i bokhandelen eller nettbokhandel. Gled deg!

 Taran Anne Sæther

En naturkatastrofe er hinsides menneskeskapte systemer, men det kapitalistiske systemet har allikevel et stort ansvar for de skadene og lidelsene som er påført de berørte områdene.

Omfanget av ødeleggelsene etter tsunamien er skapt av den økonomiske politikken som føres i disse landa, og skvisen fra Verdensbanken og IMF setter ytterligere press på lokalt næringsliv.

Etter at Verdensbanken og IMF har sørget for privatisering av offentlig økonomi, kommer utenlandske investorer og bygger for eksempel rekefarmer, som båndlegger kjempestore områder. Ofte på de fattigstes jord, nær havet. Farmene er maskinelt drevet og gir ikke arbeid til mange. Saltvann pumpes inn over jorda som blir ødelagt. Når rekefarmene flyttes etter 2-3 år, kan ikke jorda brukes til å dyrke mat på. Forbruket av kjempereker som dyrkes på disse farmene, spises i USA, Canada og Vest-Europa. Forbruket har økt med 300 % på fire år.

Ødeleggelsene etter tsunamien er ikke like store overalt. På Maldivene er ikke korallrevene ødelagt av turismen ennå. I Burma er ikke mangrovene hugget ned, og ødeleggelsene er mindre.

Turismen har tatt knekken på mange korallrev. Samtidig er økonomien nå helt avhengig av den samme turismen. Fisket som næringsgrunnlag lider av overfisking. Andre næringer er for små eller for lite utvikla til å gi arbeid til millioner av fattige.

Hva er alternativene? Neppe å vende tilbake til en økonomi basert på fangst og fiske. Hvis turismen i dag stopper, vil millioner av mennesker sulte i hjel, flere regioner vil kollapse økonomisk og påføre fattige mennesker enda større lidelser. Sosialister og solidaritetsbevegelser over hele verden står overfor virkelige dilemmaer.

Jeg tar kvinnebrillene på når jeg skal kommentere Tredje venstre – for en radikal individualisme. Hvor mange kvinner brukes for eksempel som kilde? Svaret er 8, hvis man ser på litteraturlistas totalt 154 referanser. Det lover ikke godt for videre lesing.

Sigrid Angen er leder av Kvinnefronten

Magnus Marsdal og Bendik Wold: Tredje venstre – for en radikal individualisme, Forlaget Oktober 2004

---

Neste steg er det kvalitative – hva skriver Marsdal og Wold så om? Analysen handler om å lage et grunnlag for en «ny giv» på venstresida. Utgangspunktet for håpet og troen på en ny venstreside – et tredje venstre – er utviklingen av den globaliseringskritiske bevegelsen de senere årene. Dette utgangspunktet gjør meg en smule skeptisk – siden den globaliseringskritiske bevegelsen heller ikke er kjent for å sette kvinneperspektivet høyt på dagsordenen. Kvinnebevegelsen arbeider for å prege for eksempel den norske Globaliseringskonferansen med et feministisk blikk – det skjer ikke av seg selv.

Hvis kvinneperspektivet glemmes – hva kan så forklaringen være på det? Er det – hvis målet er en radikal individualisme – noe med at kjønnsperspektivet bringer oss over i det strukturelle igjen? Ser ikke Marsdal og Wold klasse heller som en struktur som preger samfunnet i dag? Er klassen/gruppen/kjønnet et materielt fenomen, eller bare en konstruksjon (side 10)? Er arbeiderklassen bare noe å tro på fordi arbeidersangene, fanene etc. har gjort konstruksjonen tydelig? En del av kritikken mot postmodernismen i boka går nettopp på at den i sin mest ekstreme konsekvens ikke ser det som mulig å si noe om samfunnet rundt seg (alt blir små historier), og at den løper hånd i hånd med den økonomiske liberalismen. Det handler derfor ikke om at ikke strukturene er viktige. Så hvorfor er kjønnsmaktsdimensjonen så fraværende i boka? Det må ut fra ovenstående være fordi den ikke anses viktig nok, og slik sett ikke er berettiget til å få en tydelig plass – verken teoretisk eller i analysen av samfunnet, eller når det gjelder hva som kjennetegner samfunnsutviklingen.

Noen eksempler på steder i boka hvor kjønnsdimensjonen og kvinneperspektivet hadde fortjent en fremtredende plass, er beskrivelsen av nyliberalismen og dens konsekvenser (side 17). Utviklingen innen trygdepolitikken og kommunesektoren beskrives. Det kan være grunn til å se på hvem som utgjør flertallet av dem Marsdal og Wold beskriver som «trygdeproletariatet» – det er kvinnene. Hvem jobber i kommunal sektor, i yrker som utsettes for brutalisering under den nyliberale offensiven? Mange kvinner. Senere i boka (side 31-32) beskrives også kritikken av «turboøkonomien» på 1990-2000-tallet. Denne økonomien har blitt kritisert blant annet på grunn av sine konsekvenser, i form av brutalisering av arbeidslivet, og at arbeidsplasser ryker i offentlig sektor. Dette rammer mange kvinner i offentlig virksomhet, blant annet fordi kvinner i disse yrkene ofte har en løsere tilknytning til yrkeslivet (jobber deltid), og fordi de ikke jobber innenfor kjerneoppgavene (og dermed lettere kan outsources/konkurranseutsettes). På side 34 omtales den globale fattigdommen. Feminiseringen av fattigdommen kunne vært verdt å nevne.

Marsdal og Wold vier mye plass til å beskrive utviklingen av den postmoderne teorien, som arvtaker/kritikk av modernismen. «Postmodernistene»/den nye eliten beskrives som ikke villige til å ta standpunkt, som motstandere av de store fortellingene/teoriene etc. For eksempel fagbevegelsen er gammeldags, og følgelig noe å ta avstand fra. I den forbindelse kunne de med fordel ha nevnt utviklingen av forholdet mellom kvinnebevegelsen og kvinneforskningen, som tidligere har vært koblet tett sammen, men som gradvis på 1990-tallet er blitt fjernere fra hverandre. Kvinneforskningen ble til kvinne- og kjønnsforskning, og postmodernistiske teoretikere fikk større plass også der.

Samtidig er det nyanser som forfatterne ikke får fram. I sin iver etter å tegne tydelige bilder av utviklingen, lager de en beskrivelse som gjør at det inntrykket jeg sitter igjen med, er at «alle» blir postmodernister. Jeg savner også en nærmere beskrivelse av teoriutvikling som har skjedd på 1980-tallet av mer radikale teoretikere – for eksempel Kjersti Ericssons Den flerstemmige revolusjonen (Forlaget Oktober 1991), som er et forsøk på å beskrive at «en annen verden er mulig» på en mer nyansert måte – blant annet med et feministisk perspektiv.

Forfatterne har ansatser til interessante analyser i et feministisk perspektiv. For eksempel beskrivelsen av at postmodernismen og nyliberalismen møtes i en likeartet populisme og antielitisme (side 72) som ser på folks nytelse, begjær, preferanser og ønsker som selvlegitimerende (Don Slater). Marsdal og Wold føyer til at «I våre dager sitter det alltid en Ketil Rolness klar til å opplyse om at pornomodellene faktisk selger seg frivillig.» Dette er en treffende beskrivelse av en situasjon hvor «alt er lov», alle tar sine «frie valg», og følgelig blir all kritikk umulig, og resultatet er en total nihilisme. Denne analysen er interessant – og kunne med fordel vært utdypet. Det samme gjelder analysen av underholdningsindustrien. Forfatterne beskriver relativt inngående det negative ved utbredelsen av reklame i media – men sier lite om stereotype kjønnsroller og det samfunnskonserverende ved reklamen. Det nevnes riktignok (side 137), men kunne med fordel vært utdypet. Det samme gjelder perspektiver om kvinner som konsumenter, som blikkfang for at aksjonærer og annonsører skal tjene mer. Marsdal og Wold viser til Bourdieus analyser av symbolsk vold, når kvinner får en underordnet posisjon (for eksempel ved missekonkurranser). Dette er positive ansatser, men det er et dårlig tegn at man må lete med lys og lykte for å finne fram til beskrivelser av så vidt framtredende fenomener i underholdningsindustrien.

Når det gjelder utviklingen av «den tredje vei» – det tredje venstre – mangler også kjønnsperspektivet. Jeg ser ikke at det er mulig å utvikle en levedyktig analyse av et nytt alternativ for venstresida uten å ha det feministiske perspektivet langt framme. For meg er det et gedigent paradoks at en av de største hindringene for at vi alle skal kunne være individualister (i betydningen bli sett som mennesker, ikke som for eksempel kjønn) – kjønnsundertrykkingen – ikke har større plass verken i analysen av samfunnet, eller i analysen av hva som må til for å få til en annen verden.

Aleksandra Kollontaj var en av de mest framtredende kvinner i det 20. århundres første halvdel. Hun var revolusjonær sosialist og feminist, forfatter og diplomat. Hun var verdens første kvinnelige regjeringsmedlem og verdens første kvinnelige ambassadør.

Åsmund Egge er professor ved Historisk institutt, Oslo

Artikkelen er en lett bearbeidet versjon av foredrag forfatteren holdt under Fritt Ords seminar 11. oktober 2004 og på Universitetet i Oslos faglig-pedagogiske dag 4. januar 2005

---

Først et biografisk riss. Aleksandra Kollontaj var jevnaldrende med Lenin – et par år yngre – født i 1872 i en adelig familie. Hun ble tidlig opptatt av arbeidernes stilling i Russland og sluttet seg etter hvert til de russiske marxister. Hun samarbeidet først med bolsjevikene uten egentlig å tilhøre noen av fraksjonene i det russiske sosialdemokratiske partiet. Men fra 1906 regnet hun seg som mensjevik. Under den første verdenskrig stod hun imidlertid i nær forbindelse med Lenin, brøt etter en tid med mensjevikene og gikk over til bolsjevikene. Kollontaj var kjent som en ypperlig agitator og ble den mest framtredende kvinne under den russisk revolusjon i 1917. I oktober ble hun med i bolsjevikpartiets sentralkomite, og etter bolsjevikenes maktovertakelse ble hun medlem av regjeringen med ansvar for sosiale spørsmål. Hun kom etter hvert i opposisjon til bolsjevikledelsens politikk og ble en av lederne for den såkalte "Arbeideropposisjonen" i partiet. Etter "Arbeideropposisjonen"s nederlag på kommunistpartiets 10. kongress i 1921, trakk hun seg tilbake fra opposisjonell virksomhet. Høsten 1922 ble hun sendt til Kristiania som medlem av den sovjetrussiske handelsdelegasjonen i Norge. Hun overtok den faktiske ledelsen av delegasjonen i februar 1923 med formell utnevnelse i mai. Etter at fulle diplomatiske forbindelser ble opprettet mellom Norge og Sovjetunionen i 1924, ble hun i realiteten verdens første kvinnelige ambassadør – selv om tittelen "ambassadør" ikke ble benyttet i det sovjetiske diplomatiet før senere. Bortsett fra et kort opphold i Mexico, var hun Sovjetunionens "befullmektigede representant" i Norge fram til 1930, da hun ble utnevnt til den tilsvarende stilling i Sverige. Den hadde hun fram til 1945. Etter det var hun en tid ansatt i utenriksdepartementet i Moskva, men uten noen framtredende posisjon. Hun døde i 1952.

I ettertid er Kollontaj først og fremst kjent som en framtredende feminist. Hun betydde mye for den nye kvinnebevegelsen som oppstod i 1970-årene. Det er karakteristisk at det i Vesten i slutten av dette tiåret ble utgitt tre større biografier om henne, som alle konsentrerte seg om de kvinnepolitiske aspektene ved hennes virksomhet. Men hun var også forfatter. Hun skrev en rekke noveller og romaner, og har også etterlatt seg omfattende dagboknotater og selvbiografiske manuskripter. Som diplomat var hennes største innsats i forbindelse med forberedelsene til fredsforhandlingene mellom Sovjetunionen og Finland etter Vinterkrigen i 1939-40 og den såkalte fortsettelseskrigen som fulgte senere.

Kollontaj følte en sterk tilknytning til Norge. Dette gav hun uttrykk for mange ganger – hun uttalte blant annet at hun anså Norge som sitt andre fedreland. Kollontajs opphold i Norge var delt i to klart atskilte perioder: 1915-1917 og 1922-1930. De to "Norges-periodene" hennes utgjorde svært ulike avsnitt i Kollontajs liv. Den første var en politisk kamp- og modningstid i eksil der kampen mot krigen var den viktigste oppgaven. Det var som nevnt i denne tiden Kollontaj vendte seg bort fra mensjevikene og nærmet seg Lenin, ja, ble en nær medarbeider av Lenin. Den andre perioden var også en slags eksiltid; Kollontaj ble sendt til Norge i realiteten som politisk persona non grata etter nederlaget for den såkalte "arbeideropposisjonen" i Sovjet-Russland. Men mens den første eksilperioden hadde bestått i politisk kamp, kom den andre perioden ganske snart til å bety politisk kastrasjon og en sterk begrensning i åpen politisk aktivitet fra Kollontajs side.

En naturlig problemstilling for det emnet jeg skal ta for meg vil være hvilken betydning Kollontaj hadde for norsk arbeiderbevegelse. Det er alminnelig antatt at de russiske revolusjonære som oppholdt seg i Norge under første verdenskrig, gjennom sin kontakt med norske sosialister bidro til å påvirke mange av disse i revolusjonær retning. På hvilken måte og i hvilken grad spilte Kollontaj en rolle i dette? Og hadde hun noen tilsvarende betydning etter at hun vendte tilbake til Norge som diplomat fra høsten 1922?

Jeg vil konsentrere meg om to perioder av hennes Norges-kontakt – hennes første opphold i Norge i 1915 og hennes første tid etter at hun kom tilbake etter den russiske revolusjon, nærmere bestemt 1922-1923. Denne siste perioden var sterkt preget av fraksjonsstridighetene i Det norske Arbeiderparti som, som kjent, endte med en splittelse av partiet og opprettelsen av Norges kommunistiske parti i november 1923. Hva var Kollontajs oppfatning av denne striden? Spilte hun noen aktiv rolle i fraksjonskampen? Og i tilfelle på hvilken måte?

Kollontaj og norsk arbeiderbevegelse under 1. verdenskrig

Kollontaj var naturligvis kjent for lederne innenfor norsk arbeiderbevegelse allerede før hun kom til Norge. Hun var før krigen ved siden av Clara Zetkin trolig den mest framtredende kvinne i den internasjonale arbeiderbevegelsen. Avisen Ny Tid i Trondhjem brakte et lengre intervju med henne i oktober 1914 og hadde utførlig omtale av henne i forbindelse med at hun ble utvist fra Sverige senere samme høst.

Kollontaj kom til Kristiania i begynnelsen av februar 1915 etter et kort opphold i København, dit hun hadde reist etter utvisningen fra Sverige. Hun slo seg ned i Holmenkollen Turisthotell, der hun blant annet brukte tiden til å oversette artikler av Lenin, som hun hadde hatt kontakt med siden høsten 1914. Snart ble hun trukket inn i smuglingen av post og revolusjonær litteratur inn i Russland, og i denne forbindelse hadde hun kontakt med norske transportarbeidere.

Hennes virksomhet i Norge bar særlig preg av kampen mot krigen og – etter hvert – for å få norske sosialister til å støtte antikrigsbestrebelsene til de russiske bolsjevikene. Ifølge hennes egne opptegnelser var hun initiativtakeren til feiringen av 8. mars som internasjonal kvinnedag i Norge i 1915. Kollontajs tanke var å utvide markeringen til en fredsdemonstrasjon. Dette fikk tilslutning på "et sosialistisk kvinnemøte" – det må trolig ha vært et møte i Arbeiderpartiets kvinneforbund. Arrangementet gikk av stabelen i regi av kvinneforbundet, og Kollontaj var en av hovedtalerne. Her karakteriserte hun krigen som en imperialistisk krig og avsluttet med et leve til "arbeidernes nye og sterkere Internationale".

I slutten av mai reiste Kollontaj til Trondhjem for å være med på Arbeiderpartiets landsmøte som skulle gå av stabelen der i pinsen sammen med landsmøter også for ungdomsforbundet og DNAs kvinneforbund. Under Trondhjems-oppholdet holdt hun en rekke taler. På landsmøtets åpning opptrådte hun som representant for det russiske socialdemokratiske parti med en hilsen fra det russiske proletariat. Hun framhevet det norske sosialdemokrati særlig for dets klare klassekamppolitikk og dets klare antimilitarisme. Hun unnlot likevel ikke å komme med et godlynt spark til partiets høyrefløy for stortingsgruppens opptreden etter krigsutbruddet i august. Hun henspilte her på stortingsgruppens tilslutning til regjeringens forslag om ekstrabevilgning til nøytralitetsvern. Hovedinnholdet i talen var innrettet på kamp mot krigen. Hun understreket at krigen var en kapitalistisk – i motsetning til en dynastisk – krig, og at de russiske sosialister ikke ønsket seier for noen av partene i krigen, men alene seier for sosialismen. Videre kritiserte hun Den andre internasjonale for ikke i tilstrekkelig grad å ha vært bygget på revolusjonær og internasjonalistisk grunn. Det trengtes en gjenoppbygging av Internasjonalen med sterkere revolusjonær politikk og en klarere klassekamp. Implisitt antydet hun muligheten for en splittelse i arbeiderbevegelsen: Hvis man ikke kunne vinne det gamle parti for en ny politikk, måtte det bygges opp en helt ny Internasjonal.

De følgende dager holdt Kollontaj taler under åpningen av Arbeiderpartiets kvinneforbunds landsmøte og i Arbeiderforeningen i Trondhjem. I den siste talen uttrykte hun sin tilfredshet med forhandlingene og beslutningene på Arbeiderpartiets landsmøte og framhevet spesielt det klare antimilitaristiske standpunkt landsmøtet hadde inntatt, og dessuten at man hadde besluttet å sette partiets stortingsrepresentanter under "demokratisk kontroll".

Kollontajs positive uttalelser om resultatene av DNAs landsmøte var ikke bare høflighetsfraser. Hennes rapport til den russiske emigrantavisen Nasje Slovo var optimistisk når det gjaldt partiets utvikling. Landsmøtet var "et bestemt og avgjørende skritt mot en fordømmelse av ettergivenhetstaktikken i … spørsmålet om de sosialistiske partiers forhold til den praktiske kamp mot krigen og militarismen. Etter de beslutninger som ble vedtatt på kongressen, har det norske parti inntatt en ærefull venstreplass i Arbeider-Internasjonalen".

Likevel var Kollontaj ikke helt fornøyd med landsmøtevedtaket om militærspørsmålet. Ifølge hennes dagbokopptegnelser fra denne tiden, anså hun vedtaket for et kompromiss. For den internasjonale bevegelse ville det vært nyttigere om landsmøtet "skarpt hadde fordømt Tyskland og Frankrike for stemmegivningen over budsjettet". Kollontaj henspiller her på de tyske og franske sosialdemokratenes tilslutning til sine lands krigsbevilgninger. Hun skrev en artikkel om dette som hun ville ha trykket i Social-Demokraten, Arbeiderpartiets hovedorgan. Men redaktøren, Jacob Vidnes, ville ikke trykke den. Det var krise i partiet nå, sa Vidnes, han fryktet for splittelse. Men splittelse ville ikke være skadelig, framholdt Kollontaj. "Det ville hjelpe den internasjonale arbeiderbevegelse. Nordmennene ville vise vei." Men Vidnes ville ikke høre – det var snart valg.

Kollontaj møtte også skuffelser i sin kontakt med Arbeiderparti-kvinnene. Hun forsøkte å få støtte blant dem for antikrigsresolusjoner som skulle legges fram på en internasjonal kvinnekonferanse som var under planlegging av Inessa Armand og Nadezjda Krupskaja, Lenins kone. Men resultatet var ikke oppmuntrende: "Jeg tror mer på ungdommen under de nåværende omstendigheter. Men dette vil selvfølgelig ikke få meg til å endre mitt kjære arbeid blant kvinnene, uansett hvor utakknemlig det er. Det er for vanskelig for dem, for overalt, overalt er de slaver. Selv her hvor de har stemmerett."

Det var på denne tiden, i begynnelsen av juni, at Kollontaj definitivt tok overgangen fra mensjevikene til bolsjevikene. Kort etter sluttet hun seg også til Lenins slagord om forvandling av den imperialistiske krig til en borgerkrig, en parole hun tidligere ikke hadde akseptert.

Det var særlig ungdomsbevegelsen Kollontaj hadde kontakt med i denne tiden. Kollontaj karakteriserte Ungdomsforbundet og dets avis Klassekampen som "vår viktigste støtte" som "sto oss nær når det gjaldt politisk innstilling" – selv om man også der måtte "forklare" mye, som hun skriver. Hun fant også sympatisører i Arbeiderpartiet og i redaksjonen til Social-Demokraten, som også var en av dekkadressene som ble benyttet av henne og andre russiske sosialister i norsk emigrasjon. Men Ungdomsforbundet var langt mer radikalt innstilt. Hun deltok på møter med dem der hun la fram Lenins standpunkter til krigen. Fra dagboken 22. juli 1915: "I går tilbrakte jeg kvelden med "de unge" (det norske Ungdomsforbundet). Jeg oversatte Lenins teser (novembertesene) for dem. Vi diskuterte. Jeg forklarte." Noen dager senere skriver hun at hun "arbeider med å overtale, å mobilisere mine norske venner, for å få dem inn på bolsjevikenes vei". Kollontaj forteller også at hun utarbeidet en erklæring som Ungdomsforbundet skulle legge fram for et internasjonalt møte som skulle forberede Zimmerwald-konferansen. Den ble vedtatt uforandret og uten debatt.

1. august skriver hun i sine dagbokopptegnelser: "Denne tid har vært brennende, jeg møter ofte våre venstreorienterte (nordmennene), de blir mer og mer grepet av riktigheten av Lenins standpunkt." Dagen etter meddeler hun sin dagbok at hun har hatt lange diskusjoner med Eugène Olaussen og Arvid Hansen om Lenins slagord om forvandling av den imperialistiske krig til en borgerkrig. Og noen uker senere: "Det har vært en hektisk tid. Vi har forberedt nordmennene til Zimmerwald-konferansen. Mye brevveksling osv. Diskusjoner om enkelte punkter med de svenske og norske kamerater, men i det store og det hele enighet." Og da hun fikk beretning om resultatet av Zimmerwald-konferansen, kommenterer hun: "Polakkene og mine skandinaver gikk med oss. Det betyr at jeg ikke har "jobbet" forgjeves med dem."

Det ser ut til å være alminnelig enighet blant historikerne om at det var Kollontaj som spilte den aktive og sentrale rolle i utformingen av Ungdomsforbundets politiske linje foran Zimmerwald-konferansen. Og hun var på denne tiden den eneste av de russiske emigrantene som aktivt samarbeidet med de norske sosialistene på venstre fløy. De fleste andre fremtredende bolsjeviker i Skandinavia, som Nikolaj Bukharin, Georgij Pjatakov og Aleksander Sjljapnikov, befant seg i Stockholm – de kom først til Norge året etter. Det var Kollontaj som var formidler og aktiv propagandist av Lenins standpunkter overfor de norske sosialistene, og da først og fremst de ledende i Ungdomsforbundet. Framfor noen annen må hun ha spilt en rolle for at radikaliseringen i Ungdomsforbundet fikk et leninistisk preg. Særlig deler av venstrefløyens aksept av Lenins tese om forvandlingen av krigen til borgerkrig ser ut til langt på vei å ha vært Kollontajs bedrift. Dette var et punkt som stod i sterk motsetning til den avvæpningslinje Ungdomsforbundet var programforpliktet på, en linje som riktignok ble fastholdt for Norges del. Først senere ble påvirkningen fra de russiske bolsjevikene styrket av andre bolsjevikers opphold i Norge og deres deltakelse i skribentvirksomhet i Ungdomsforbundets avis, Klassekampen, og andre av arbeiderbevegelsens organer.

I slutten av september reiste Kollontaj til USA på en lengre foredragsturné. Hun gledet seg til dette. Men samtidig ønsket hun seg tilbake til "skjønne Kristiania – ikke farvel, men på gjensyn", som hun skriver i dagboken sin. Hun kom tilbake til Norge i februar 1916 hvor hun oppholdt seg til august da hun på nytt dro til USA. Vi vet atskillig mindre om hennes andre Norges-opphold. Det ser ikke ut til at hun har etterlatt seg noen opptegnelser fra denne tiden. Men vi vet at hun fortsatte å korrespondere med Lenin om arbeiderbevegelsen i Skandinavia og gjenopptok sitt samarbeid med de norske ungsosialistene.

Etter det nye Amerika-oppholdet var Kollontaj i februar 1917 igjen tilbake i Norge. Oppholdet hennes nå ble svært kort. Bare en måned senere brøt det ut revolusjon i Russland og Kollontaj ble opptatt av så snart som mulig å komme seg dit. I et intervju i Social-Demokraten la hun fram bolsjevikenes standpunkt om kamp mot den provisoriske regjering og for en sosialistisk revolusjon. Dette ble dårlig mottatt av folk fra høyrefløyen i Arbeiderpartiet, og Kollontaj møtte heller ingen entusiasme for et forslag om at partiet skulle lage et større arrangement til ære for begivenhetene i Russland. Isteden besluttet hun å henvende seg til Ungdomsforbundet som så arrangerte et møte om begivenhetene i Russland med Kollontaj som hovedtaler. Her la hun igjen fram ideen om at det som nå foresto var en sosialistisk revolusjon, å overføre makten til de nye arbeider- og soldatrådene.

I forbindelse med forberedelsene til hjemreisen for de russiske emigrantene ble Arvid Hansen, en av lederne av Ungdomsforbundet, mobilisert til å rekognosere. Ifølge Hansens egne erindringer om dette hadde man først undersøkt i Social-Demokratens redaksjon og i partiledelsen for å få tak i en som kunne reise gjennom Finland for å rapportere om forholdene. Kollontaj hadde beklaget seg over de norske sosialister, som man trodde var så voldsomt radikale, men som ikke kunne finne et menneske som våget å reise.

Kollontaj hadde et bredt kontaktnett innenfor norsk arbeiderbevegelse i denne tiden. I redaksjonen av Social-Demokraten hadde hun, i tillegg til redaktør Vidnes, forbindelse med Olav Kringen, som blant annet intervjuet henne for avisen. Hun ble også kjent med Martin Tranmæl. Første gang de traff hverandre var trolig under Arbeiderpartiets landsmøte i mai 1915. Tranmæl fungerte som oversetter under hennes foredrag i Arbeiderforeningen i Trondhjem. I hennes "norske dagbok" forteller hun om sin deltakelse da Tranmæl kort etter ble satt i fengsel – 10 dager på vann og brød: "Vi fulgte ham til fengselet og rakte ham en flaske "Lotion" for håret med sterk buljong i. Og jeg ga ham blomster. Han ble forvirret. De førte ham til porten. Den tunge porten slo igjen bak ham. Og hjertet krympet seg i meg, som for en nærstående." Bekjentskapet med Tranmæl utviklet seg til et vennskap som kom til å bli holdt varmt også gjennom hennes senere diplomattilværelse i Oslo og under Tranmæls opphold i Stockholm under krigen.

En annen hun møtte i denne tiden, var Adam Egede-Nissen som hun karakteriserer på følgende måte: "Han ligner ikke nordmennene, er altfor høflig-imøtekommende og bærer snipp med stor silkesløyfe "á la kunstner". Men i det store og hele en sympatisk kar. Og med det samme jeg hadde redegjort for ham om den innstilling Lenins tilhengere har, utbrøt han: "Lenin har naturligvis rett." Han vil bli nyttig." – Og Egede-Nissen skulle da også vise seg å bli nyttig. Som stortingsrepresentant etter valget i 1921 var han – sammen med Olav Scheflo – Kollontajs viktigste informant om hva som foregikk i Stortinget og norsk politikk i det hele tatt.

Men i 1915 var det som nevnt først og fremst Ungdomsforbundets folk hun hadde nær kontakt med. De hun ser ut til å ha hatt mest å gjøre med, var sentrale folk i redaksjonen av Ungdomsforbundets organ Klassekampen, som redaktøren Eugène Olaussen og Arvid G Hansen, denne "vennlige, tilbakeholdne, ungdommelig sjenerte" mann, som hun karakteriserte ham.

Også etter at Kollontaj hadde vendt tilbake til Russland opprettholdt hun forbindelse med norske sosialister. Det er kjent at hun planla en tur til Norge høsten 1921 og at hun via Olav Scheflo sonderte mulighetene for å bli innvilget visum for et kortere opphold her. Saken gikk helt til behandling på regjeringsnivå og søknaden ble innvilget under noen betingelser. Der ble det besluttet at søknaden ville bli behandlet "velvillig", så sant det ble søkt om oppholdstillatelse på et sted "hvor der ikke er bolignød, og hvis Kollontay erklærer ikke at ville drive propaganda, samt endvidere hvis oppholdet kun gjelder rekreasjon for begrenset stykke tid. Noget tilsagn kan dog ikke paa forhaand gis, er det sagt til Scheflo." Det ble imidlertid ikke noe av turen.

Kollontaj og striden i Det norske Arbeiderparti 1922-1923

I midten av oktober 1922 kom Kollontaj igjen til Norge. Bakgrunnen for dette, som jeg ikke skal gå i detalj om, var som nevnt hennes virksomhet som en av lederne for Arbeideropposisjonen. Kollontaj skal selv ha bedt om å bli sendt utenlands (eller i hvert fall bort fra Moskva). Hun ble sendt til Kristiania som legasjonsråd ved den sovjetrussiske handelsrepresentasjonen der, men i første omgang uten at det ble presisert hvilke funksjoner hun skulle ha. Hun hadde selv ikke forestilt seg at hun skulle ha en vanlig diplomatisk stilling, men isteden fungere som en slags formidler av informasjon om Russland i de skandinaviske land og omvendt – om "det politiske liv og arbeiderbevegelsen" i Skandinavia i Russland, slik hun skriver i nesten likelydende brev til Stalin og til utenrikskommissær Tsjitsjerin halvannen uke etter at hun ankom Norge. Dette fikk imidlertid Tsjitsjerin til å frykte for at hun skulle blande seg inn i norsk politikk. Han sendte derfor Kollontaj et brev der han understreket "det skarpe skillet vi på grunn av den historiske situasjon må gjøre mellom stats- og partiarbeid. Dersom et medlem av vårt diplomatiske korps i Norge," fortsatte han, "skriver revolusjonære kommunistiske artikler i partipressen i Moskva om indre norske spørsmål, vil det være et eksempel på en slik innblanding i et lands indre anliggender som det er en uttrykkelig forutsetning for alle våre diplomatiske forbindelser at vi avstår fra."

I sine opptegnelser, som ble redigert mange år senere og som er ytterst upålitelig som kilde, tillegger hun Stalin dette pålegg i en samtale hun skal ha hatt med ham før hun reiste til Norge. Brevet til Stalin etter at hun kom til Norge viser at dette er galt.

I et intervju i Social-Demokraten skal intervjueren ha villet ha hennes kommentar til den forestående Komintern-kongressen. Men dette anså hun som "overflødig": "Ikke et ord om Komintern …" I opptegnelsene stiller hun likevel spørsmålet om hvordan man skal holde seg borte fra de herværende kommunister. "Skal man så ikke rette på dem når de gjør feil?" spør hun seg.

Kollontaj kom til Norge midt under den opprivende striden i Arbeiderpartiet som endte med splittelse i november 1923 og opprettelsen av Norges kommunistiske parti. Striden i partiet hadde umiddelbart før hennes ankomst tatt en ny vending. Komintern-ledelsen hadde sendt partiet et brev der det for første gang tok klar stilling for Scheflo-fløyen med sterk kritikk av partiets manglende oppfølging av Kominterns krav blant annet om å legge om partiets organisasjonsform fra kollektivt til individuelt medlemskap og å endre navnet på partiets hovedorgan som fortsatt het Social-Demokraten. Redigeringen av avisen var også gjenstand for sterk kritikk, en kritikk som dermed også rammet Tranmæl som avisens redaktør. Tranmæl ble for øvrig også kritisert direkte.

Kollontaj ble etter alt å dømme grundig orientert om striden i Arbeiderpartiet både fra de ulike fløyene i partiet, særlig Scheflo-fløyen, fra Kominterns utsending til Norge på denne tiden, Mikhail Kobetskij, og fra folk i den russiske handelsrepresentasjonen, spesielt Marcel Body, en franskmann med russisk mor som i 1917 hadde sluttet seg til den russiske revolusjon. Marcel Body og Kollontaj inngikk snart et nært samarbeid som etter hvert utviklet seg til et varmt vennskap. Det er usikkert hvor varmt vennskapet egentlig var – det florerte rykter om at de inngikk i det som i dag ville bli kalt et "forhold". Dette lar seg imidlertid – i motsetning til Kollontajs tidligere forhold – ikke bekrefte av kildene. Uansett: Det ser ut til at Body var en av svært få personer som Kollontaj stolte fullt på og kunne betro seg til. Og vi skal se at de stod hverandre svært nær med hensyn til politiske oppfatninger og vurderinger.

Den første tiden av sitt nye opphold i Norge holdt Kollontaj en lav profil. Hun gav et par intervjuer, men arbeidet ellers hovedsaklig med artikler og skjønnlitterære bidrag av forskjellig art. Og etter at hun i februar 1923 overtok den faktiske ledelsen av handelsrepresentasjonen, var hun fortsatt forsiktig med å gjøre noe som kunne oppfattes som en innblanding i partistriden. I en rapport til utenrikskommissariatet kort etter Arbeiderpartiets landsmøte i slutten av februar gir hun et lite flatterende bilde av forholdene i Norge generelt og Arbeiderpartiet spesielt. Det offentlige livet i Norge karakteriserte hun som "et klassisk eksempel på absolutt stillstand, kjedsomhet og småborgerlig dagligliv". Hun hadde begynt å lure på om nordmennene hadde fiskeblod i årene. Når det gjaldt Komintern-tilhengernes muligheter i Arbeiderpartiet, var hun svært pessimistisk – til tross for en tilnærmet likevekt mellom fløyene på det nylig avholdte landsmøtet.

For øvrig nevner hennes rapporter til utenrikskommissariatet partistriden bare en passant. Det gjelder i hvert fall de rapportene som hittil har vært mulig å spore opp i det russiske utenriksdepartementets arkiv. Og hennes forbindelse med Komintern begrenset seg til å formidle kontakt mellom Scheflo-fløyen og Komintern-ledelsen i spørsmålet om et lån fra Komintern som skulle benyttes til å støtte partiets presse og fagbevegelsen. Handelsrepresentasjonen fungerte også som formidler av finansiell støtte til Scheflo-fløyen og til Ungdomsforbundet, som etter sitt landsmøte i begynnelsen av mars hadde støttet Komintern-tilhengerne.

Hennes pessimisme med hensyn til Scheflo-fløyens muligheter i Arbeiderpartiet har trolig sammenheng med hennes syn på denne konflikten. De direkte og indirekte kilder vi har til dette, tyder på at hun var svært opptatt av at partiet ikke skulle sprenges. Etter møtet i Kominterns utvidete eksekutivkomite i juni 1923, der det ble vedtatt flere resolusjoner som hadde falt Tranmæl-fløyen tungt for brystet, sendte Marcel Body alarmerende brev til ulike instanser i Moskva. I et av dem ber han om at det snarest mulig blir sendt en ledende kamerat for å hindre opposisjonens planer om brudd med Komintern og sikre at Tranmæl ville forbli "hos oss". Og kort før åpningen av Arbeiderpartiets ekstraordinære landsmøte i november, som skulle ta stilling til striden med Komintern, sendte Body et brev til det russiske partiet der han sterkt advarte mot en uforsonlig politikk fra Kominterns side. Og Kollontaj selv sendte et telegram til Zinovjev, Kominterns president, der hun ga uttrykk for at hvis Kominterns krav ikke var urimelige, ville det ikke bli noen splittelse.

Dette siste tyder på at Bodys synspunkter var representative også for Kollontaj. Det er blitt hevdet at Kollontaj brukte Body som en formidler av sine egne standpunkter. Body var sekretær for particellen ved handelsrepresentasjonen og sendte i den forbindelse rapporter til byrået for det russiske kommunistpartiets avdelinger i utlandet. Her kunne han uttale seg mye friere om partiforhold enn det Kollontaj følte hun kunne gjøre i sine rapporter til utenrikskommissariatet – ikke minst etter Tsjitsjerins pålegg om at hun skulle ligge unna partisaker i Norge. En skribent har for øvrig hevdet – uten belegg eller nærmere begrunnelse – at forholdet Kollontaj-Body i denne sammenheng var omvendt: Det var Body som styrte Kollontajs oppfatninger av striden i Arbeiderpartiet og Kominterns politikk i denne forbindelse. Trolig er det ikke grunn til å legge vekt på noen av disse oppfatningene. Body var Kollontajs nærmeste medarbeider de tre første årene av hennes nye opphold i Norge. Begge to understreker i flere sammenhenger sitt nære samarbeid og sin samstemmighet. Det er riktignok lite trolig at Bodys rapporter til det russiske partiet ble sendt uten at det var diskutert med Kollontaj. Men det er ikke noe kildemessig grunnlag – og heller ingen andre grunner – til å anta at den ene av de to var mer styrende enn den andre når det gjaldt de politiske vurderingene av partistriden og Kominterns politikk. De var ganske enkelt enige.

Kollontajs frykt for partisplittelse hadde trolig dels sammenheng med at hun åpenbart hadde stor personlig sympati for Martin Tranmæl og et nært vennskap med Rachel Grepp, enken etter partiets formann, Kyrre Grepp, som var død året før. Tilsvarende er det hevdet at hun hadde atskillig mindre til overs for folk i Scheflo-fløyen, selv om hun hadde nær kontakt med Scheflo selv og selvfølgelig var programforpliktet til å forsvare Komintern-tilhengerne. Men det er ikke utelukket at hun hadde sympati med Tranmæl-fløyens ønske om en mindre sentralistisk Komintern-organisasjon og større grad av uavhengighet for Kominterns medlemspartier. Hennes politiske fortid som en av lederne av Arbeideropposisjonen kan gi støtte for en slik antakelse. Men noe kildebelegg for dette har vi ikke, og det synes klart at hun var negativ til dem i det norske partiet som ønsket å bryte med Komintern.

Men Kollontaj fryktet også for at en splittelse av Arbeiderpartiet ville svekke hennes muligheter for å lykkes i sitt diplomatiske arbeid. Etter at splittelsen var konsumert i november, kom hennes frustrasjon åpent til uttrykk. Kominterns ultimatum til Arbeiderpartiets landsmøte ble sterkt kritisert. Og Kollontaj understreket skadevirkningene splittelsen kunne ha for arbeidet med å få til en diplomatisk anerkjennelse av Sovjet-Russland fra norsk side. I brevet til den russiske viseutenriksminister, Maksim Litvinov, skriver hun således:

"Til min store sorg kan jeg ikke unnlate å bemerke at splittelsen i partiet, som inntil nå har hatt stor politisk egenvekt, kanskje det eneste kommunistpartiet som i spørsmålet om anerkjennelse av Russland kunne ha spilt en rolle som en vesentlig politisk faktor, nå er svekket av splittelsen.

Tidspunktet som ble valgt for splittelsen er ytterst ugunstig for oss.

Jeg er særdeles forundret over at Komintern ikke tok hensyn til den politiske situasjon og hadde overdreven hastverk med å drive frem splittelsen, åpenbart uten å ta i betraktning eller ta hensyn til i hvilken grad det som har skjedd nå vanskeliggjør vår nærmeste oppgave. I et slikt øyeblikk er en samordning mellom politikkens styrende organer absolutt nødvendig, og jeg ber Dem innstendig, kjære Maksim Maksimovitsj, om å snakke med Kominterns ledere slik at det i fortsettelsen blir tatt hensyn til arbeidet som står foran oss og til oppgavene som Representasjonen til enhver tid er satt til å løse."

Kollontaj skriver videre at den borgerlige presse var fra seg av begeistring over splittelsen og tolket den ikke bare som et nederlag for Komintern, men også som et tegn på at den revolusjonære appell – "fortryllelsen" som utgår fra Moskva – er i ferd med å fortape seg, og dermed også som tegn på at Russlands prestisje er svekket. "I Norge," skriver hun, "er det nå to proletarpartier, som begge bruker sin energi på gjensidig krangel og polemikk, heller enn å støtte Komintern og Russland. Jeg er redd for at verken Komintern eller Russland vil bli skånet i polemikkens hete. I tillegg har vi mistet et innflytelsesrikt ankerfeste i parlamentet. Regjering og Storting måtte ta hensyn til et parti som i antall var det tredje største. Kommunistenes stemme hadde tyngde. Parlamentsgruppen som nå har blitt splittet i to like deler, ble straks svekket. Verken den ene aller den andre gruppen har samme betydning som før splittelsen."

Etter Arbeiderpartiets splittelse fortsatte Kollontajs kontakt med både det gamle og det nye partiet. Naturlig nok var likevel kontakten med det Komintern-tilknyttede partiet, Norges kommunistiske parti, viktigst. Kollontaj fortsatte å være formidler mellom Komintern og NKP, men – så vidt det er mulig å se – uten noen faktisk innflytelse på begivenhetenes utvikling. Når det gjaldt kontakten med Arbeiderpartiet, ser det ut til at hun unngikk kontakt med kadrene på lavere nivå. Men det er samtidig klart at hun opprettholdt kontakten med sine tidligere venner i Arbeiderpartiet, ikke bare formelt, som del av sitt diplomatiske arbeid, men også på det personlige plan. Dette gjaldt særlig Tranmæl og Rachel Grepp. I årene som fulgte splittelsen er det trolig at hennes politiske sympatier lå minst like nær Arbeiderpartiet som kommunistpartiet, en antakelse som styrkes av hennes brevveksling med svensken Fredrik Ström – uten at jeg har anledning til å gå nærmere inn på det her.

Jeg begynte med å stille spørsmålet om Kollontajs betydning for norsk arbeiderbevegelse. Men vi kunne også snu spørsmålet. Hvilken betydning hadde Kollontajs kontakt med norske og andre skandinaviske sosialister for hennes politiske oppfatninger og for hennes innsats som diplomat? Dette kan vanskelig bli noe annet enn spekulasjoner. Men vi vet at Kollontaj allerede etter sitt første opphold i Norge, ble knyttet med spesielle bånd til landet. Hun uttrykte flere ganger at hun ble "forelsket" i Norge. Og det gjaldt ikke bare norsk natur, men også det norske folk. Og selv om hun fant mye som hun anså som småborgerlige trekk ved nordmennene og ved norsk arbeiderbevegelse, er det ikke utenkelig at hennes opphold her – med den nære kontakten med norsk politisk og kulturelt klima generelt og norsk arbeiderbevegelse spesielt – bidro til å påvirke henne i en politisk mer moderat og demokratisk retning enn den som var den rådende i hennes hjemland.

Flere elever, men færre lærere i skolen. Barn som ikke vet hvilken klasse de går. Rektorer som ikke tør uttale seg offentlig. Skoleflinke kan kutte ut ett år …

---

Myndighetene satser på skolen: Kvalitetsbarometer, kvalitetsportal, nasjonalt kvalitetsvurderingssystem, frihet og kvalitet! Disse orda går igjen i offentlige skoledokumenter. Det er all grunn til å spørre seg hva som egentlig skjer i skolen?

I 1990 utpekte Victor Norman skolen som det viktigste område for effektivisering i offentlig sektor. (NOU 1991:28 Mot bedre vitende.) I skolen er det lønna til lærerne som utgjør den absolutte hoveddelen av driftsbudsjettet, og det var akkurat her Norman så mulighetene. Færre lærere ville bety milliardinnsparinger. Samtidig pekte rapporten på enorme innsparingsmuligheter ved å øke gjennomstrømningen i utdanningssystemet. Mye av dette er i dag gjennomført. Høsten 2001 forsvant 3.000 lærerstillinger i grunn- og videregående skole etter at lærerorganisasjonene og staten hadde framforhandlet det som kalles skolepakke 2. Pakka inneholdt høyere lønn for lærerne, men til gjengjeld skulle de undervise én time mer per uke. Tidligere hadde lærerorganisasjonene gjennom skolepakke 1 bundet seg til å være med på videre effektivisering.

Oppløsning av klassefellesskapet og nasjonale reguleringer

Enhetsskolen ga rom for at klassen skulle fungere som et sosialt og faglig kollektiv. På sitt beste kunne klassen fungere som et fellesskap hvor alle bidrog til felles beste. Nå skal det ikke lenger være klasser i skolen, og ord som klassekamerat er ment å forsvinne. Mange nasjonale regler og avtaler som skulle sikre enhetsskolen, har stått i veien for liberaliseringa av skolen. Nasjonale normer og regler måtte bort. At grunnskolen måtte over fra stat til kommune, sier seg sjøl oppi dette, ansvaret skal vekk fra nasjonalt nivå. Kommunen delegerer igjen ansvar ned til den enkelte skole. Sjølforvaltning og sjølstyrte skoler skal det være nå. Det har vært en lang prosess vekk fra regelstyring etter felles normer og lover, og til målstyring som gir rom for effektivisering (les: nedskjæringer), og vi er neppe ved veis ende ennå.

I skolen er effektivisering og fleksibilisering gjennomført i forbindelse med skolepakker, skolereformer, skoleplaner, lovendringer og økonomiske innstramninger. Alle disse endringene har vært knyttet til kvalitetsretorikk. Samtidig har nyliberalismen en frihetsretorikk. Brukerne skal ha frihet til å velge! 2003 ble den tidligere privatskoleloven erstattet av den nye friskoleloven. Loven gjorde det enklere å opprette og drive privatskoler, eller friskoler som de nå kalles. Regjeringa signaliserer at det er et mål med konkurranse, det er på ingen måte et mål å bevare det fellesskapet som grunnskolen her vært.

Må dette skje?

Noen av oss har en sterk følelse av at skolen er i ferd med å bli ødelagt. Noen av oss forstår ikke det nye behovet for private skoler. Noen av oss forstår ikke hvorfor vi ikke lenger skal ha klasser på skolen. Hvis bedre skole var målet, kunne en ikke da satt inn to lærere i hver klasse? Men det motsatte skjer. Det blir flere barn og færre voksne. Noen av oss forstår ikke vitsen med det som kalles fleksibel skolestart. Vi syns det er lurt at barna starter samtidig på skolen. Skolestart skal fungere som en felles merkedag for alle førsteklassinger hver høst. Aldersblanding skal det også være nå. Noen av oss forstår ikke vitsen med det heller. Hvorfor skal vi ha aldersblanding i store uoversiktlige skoler, hvor mange elever lengter etter trygghet. Hvorfor aldersblanding her, når de små fådelte skolene, der alderblanding faktisk fungerer, må legges ned? Hvorfor blir det færre lærere i skolen, når barna trenger mer voksenkontakt? Hvorfor vil myndighetene utradere skille mellom grunnskole og videregående skole ved å finne opp navnet grunnopplæringa? I utdanningsloven har en gått bort skillet mellom småskoletrinn (1.- 4. trinn) og mellomtrinn, som 5.-7. trinn kalles. Hvorfor utraderes skillene systematisk? Skal den lekpregete småskolepedagogikken også forsvinne?

Vil vi om noen år ha rett til 13-årig skole, men med oppfordring til «de beste» om å klare løpet på kortere tid? Aner vi en skole der barna fra første stund starter opp på et individuelt tilpasset modulbaserte skoleprogram? Ja, det skal hete programmer nå, i første omgang i videregående, i følge departementets forslag til endring av opplæringsloven. «De beste» klarer kanskje å starte på videregåendes pensum på skolens 7. eller 8. trinn. Kanskje noen klarer å kjøre gjennom grunnopplæringas program på 10-11 år? Hvis 10 prosent av elevene klarte grunnopplæringsprogrammet på ett år kortere tid, ville det utgjøre en effektivisering til mange milliarder av kroner! I opplæringsloven, som var på høring før jul 2004, skriver departementet at undervisninga for framtida ikke nødvendigvis skal måtte oppgis i timer. Alternativet må da være poeng og nivåbaserte moduler! I så fall vil vi få en skole hvor enkeltindividene klatrer oppover poengstigen. Alle resultater fra alle skoler vil sjølsagt bli lagt ut på internett, slik at håpefulle foreldre med penger kan navigere seg fram til beste skole for sitt barn. Men hvem av oss ønsker en slik skrekkvisjon av en nyliberal konkurranseskole?

Osloskolen et skritt foran?

For å få et klarere bilde av hvilke virkemidler som tas i bruk for å skape denne skolen, kan det være interessant å se nærmere på hva som har skjedd i osloskolen. Forskjellige borgerlige byråd har her gått i spissen for utviklinga, med god hjelp fra effektive byråkrater.

Fra 2000 har Astrid Søgnen ledet Utdanningsetaten i Oslo. Hun har vært en sentral byråkrat i nyere skoleutvikling. Fra 1995-97 var hun statssekretær i Utdanningsdepartementet. Dette var tida da Reform 94 ble virkeliggjort i videregående skole, mens Reform 97 ble gjort klar for vedtak på grunnskolens område. En må regne med at Søgnen var sentral i Arbeiderpartiets endring av grunnskolen. Fra 2001-03 var Astrid Søgnen styreleder i Læringssenteret, nasjonalt kompetansesenter for utdanningssektoren i Norge. Hun ledet det såkalte kvalitetsutvalget som i delinnstillinga Førsteklasses fra første klasse i 2002 la fram forslag til et nasjonalt kvalitetsvurderingssystem. I 2003 kom NOU 2003:16 I første rekke. Denne innstillinga tok for seg kvalitet, innhold og organisering i norsk grunnopplæring.

Lederen for Utdanningsetaten i Oslo har med andre ord – under skiftende regjeringer – vært en nokså sentral person i det som skjer i skoleverket. Hun er en effektiv byråkrat. Hun leverer! Dette kan en tydelig se i osloskolen, for det er her mange av endringene har kommet lengst.

Selvstyre og driftsstyrer

Allerede i 1995 ble såkalt selvstyre innført i osloskolen. Under dekke av demokratisering og mer frihet til den enkelte skole, ble flere avgjørelser overlatt til den enkelte rektor. Slik økte forskjellene mellom skolene i Oslo, og det var jo nettopp det den skulle! Vi vet nå at etter hvert skulle skolene konkurrere om elevene, og foreldrene skulle stå fritt til å velge «den beste» skolen for sine barn.

I 1999 ble driftsstyresystemet innført. I grunnskolens driftsstyre sitter to foreldre, to fra de ansatte og tre eksterne representanter. Styret er underlagt utdanningsdirektøren. Det var mye debatt rundt innføring av driftsstyresystemet og om hvilke grupper som skulle ha flertall i styret. Mange var skeptiske, lærerorganisasjonene var mot, fordi de mente ordningen ville pulverisere ansvaret for skolen. Byrådet argumenterte med at systemet ville gi foreldrene innflytelse over skolen, en skole lærerne bestemte for mye over. For ytterligere å minske lærernes innflytelse har bystyret seinere vedtatt forsøk med økt representasjon av foreldre og eksterne representanter. I følge utdanningsetatens årsmelding for 2003 skjer dette for å styrke den enkelte skoles selvforvaltning.

Budsjettstyring på den enkelte skole

Fra 2000 ble skolens rammebudsjett lagt ut til den enkelte skole. Nå fikk driftsstyret ansvar for hvordan skolens budsjett skulle disponeres. Men siden budsjettet ikke dekket den enkelte skoles behov, ble det mye oppstyr og protester det første året. Mange foreldre trodde de faktisk hadde fått noe å si i driftsstyret. De så med egne øyne at budsjettene var for små og protesterte. Noen ville sende budsjettet tilbake til byrådet.

Men slik skulle det ikke være. Styret var innsatt av byrådet, og det skulle være budsjettstyring. Driftsstyrets oppgave var nettopp å holde budsjettet. Noen styrer som ikke ville godkjenne budsjettet, ble etter dette avsatt av byrådet. En stund var det noen steder uavklart om skolen hadde et styre eller ikke. Der hvor driftsstyrene ikke vedtok budsjettet gikk Skoleetaten inn og gjorde budsjettvedtakene, deretter fikk styrene gjenoppta sine oppgaver. Etter hvert er det færre og færre driftsstyrer som protesterer. Tross alt er det rektor som legger fram sitt forslag til budsjett for styrene, og rektorene er nå kurset i budsjettstyring og lojalitet. Når politiske vedtak er fattet, er det deres jobb å sette politikken ut i live. Å holde budsjettet har blitt viktigst av alt. Mens loven er tøyelig, er budsjettramma absolutt, og det at budsjettet må gå i balanse, er også svaret mange tillitsvalgte får når de protesterer mot uholdbare arbeidsforhold for lærere og elever.

Stykkprisfinansiering – «et godt effektiviseringsverktøy»

Tidligere hadde den enkelte skole fått tildelt timer ut fra klasser og elevtall, og lærere ble ansatt ut fra det antall timer den enkelte skole hadde. Det sentrale lønningskontoret utbetalte lønn ut fra lærernes kompetanse og ansiennitet. I 2003 ble stykkprisfinansiering innført i grunnskolen i Oslo under navnet «Pengene følger eleven». Det betyr at skolen får en fast sum per elev. Skolene får nå i all hovedsak sitt budsjett beregnet ut fra antall elever. Det betyr at skolen ikke lenger får et lønnsbudsjett ut fra hvilke lærere som er ansatt ved skolen. I stedet må rektor/driftsstyret finne ut hvor mange timer skolen har råd til å bruke og ut fra dette regne ut hvor mange lærerstillinger dette utgjør. De siste årene har antall lærere i osloskolen gått ned. I sin budsjettredegjørelse for bystyrets utdanningskomite etter første året med stykkprisfinansiering la utdanningsdirektør Søgnen vekt på at ordningen hadde vist seg å være «et godt effektiviseringsverktøy». Hun la til at ordningen burde innføres så raskt som mulig i videregående skole. Fra 2005 ble dette virkelighet. Byrådet kalte ordningen i videregående for «Elevtilpasset ressursfordeling», og stykkprisfinansieringen ble denne gangen begrunnet med at opplæringsloven ikke lenger opererer med klasser, følgelig kan ikke skolene lenger få penger ut fra antall klasser. Stykkprisfinansiering kan på sikt føre til at skolene ansetter lærere som ikke koster så mye, det vil si lærere med mindre utdanning.

Færre lærere på flere barn

Politikerne som sitter med makta i Oslo, hevder om og om igjen at det satses på skolen. Utdanningsetatens årsmeldinger dreier seg om den stadig økte kvaliteten i utdanningen. Likevel har nyordningene i osloskolen ført til færre lærere. Det var 6.024 lærere i byens kommunale grunnskoler i 1998. I 2003 var antallet sunket til 5.305. Skoleåret 1997/98 var det 44.400 elever i grunnskolen, mot 48.393 skoleåret 2003/04 (Statistisk årbok for Oslo 2004, tabell 8.3 og 8.6). Altså ca 4.000 flere elever, men 700 færre lærere. Dette er dramatiske tall. 4.000 elever utgjør 10 store skoler, og 700 lærere kan utgjøre personale ved 15-20 grunnskoler. Det er nesten så en ikke trur statistikken er sann.

Omlegging krever lydige rektorer

I osloskolens egne rekrutteringskurs for skoleledere har det i flere år vært lagt stor vekt på lojalitet oppover i systemet. Utdanningsetaten er svært klar på at rektorenes jobb er å virkeliggjøre politiske vedtak, slik utdanningsadministrasjon formidler dem. I november 2004 la Oslo Redaktørforening fram sin rapport Vær stille! Om ytringsfrihet og lojalitetsplikt blant skoleledere i Oslo og Akershus. Rapporten vakte en del oppsikt i media. Jeg siterer noen av de viktigste funnene (rapporten side 3):

• Halvparten av de som har svart, oppgir at kravet om lojalitet overfor arbeidsgiver rent faktisk har gjort at de vegrer seg for å ta del i offentlig debatt.
• Nesten tre fjerdedeler mener kravene til lojalitet er blitt strengere de siste årene.
• Det er stort sprik mellom skoleledernes syn på hvor de bør ha sin lojalitet og hvor de opplever at deres overordnede mener at skolelederne skal ha sin lojalitet.
• Over to tredeler mener klimaet for offentlig å kunne kritisere kommunens administrative eller politiske ledelse har blitt dårligere de siste årene.

Rapporten viser i tillegg at skolelederne i Oslo er langt mer kritiske til utviklinga enn sine kollegaer i Akershus.

Endringene myndighetene vil ha i skolen lokkes oftest i gang som forsøk. For rektorene gjelder det å ha noen av etatens prioriterte forsøk og prosjekter i gang. Etatens årsmelding for 2003 forteller at de fleste skoler var involvert i flere utviklingsprosjekter, totalt 564 tiltak. Settes de rette tiltak i gang, kan rektors skole kanskje bli demonstrasjonsskole eller bonusskole og få omtale på Utdanningsetatens nettside eller årsmelding som belønning. I tillegg gis det lokale lønnstillegg til skoleledere som etaten syns fortjener det. Dette har i sum gitt osloskolen nokså lydige rektorer de siste årene.

Osloprøven

Oslo har gått foran i å utvikle standardiserte prøver slik at skoler kan sammenlignes. På landsplan har vi nylig fått nasjonale prøver, men «Osloprøven» ble innført i allerede i 1999. Begrunnelsen for prøvene var sjølsagt å heve kvaliteten. Prøvene skulle være karakterstøttende og gi lærerne kompetanseutvikling i vurderingsspørsmål, som det het. I 2001 ble «Osloprøven» avholdt i følgende fag: norsk hovedmål, norsk sidemål, norsk som andrespråk, engelsk, matematikk og natur- og miljøfag, og tilvalgsfagene tysk og fransk. Dette året ble skolene for første gang bedt om å rapportere alle karakterer på «Osloprøven», samt standpunktkarakterer i disse fagene og eksamenskarakterer i de fagene hvor det var avholdt eksamen. Etter hvert skulle alt dette offentliggjøres.

Lærere flest liker ikke «Osloprøven». Den gjennomføres som en prøveeksamen i mange fag og gjør skolen enda mer karakter- og testfiksert. «Osloprøven» gjør at elevene mister mange dagers undervisning. I tillegg blir mye av undervisningen preget av aktiviteter rettet inn nettopp mot prøvene, det blir en «teaching-for-the-test»-skole.

Sammenligning av skoler

For å få til konkurranse mellom skolene må skolene kunne sammenlignes. Da må det framskaffes målbare resultater. I osloskolen er det satt i gang flere tiltak for å få til sammenligning. Det brukes mye tid på å framskaffe data som skal uttrykke skolens resultater. Etatens årsmelding for 2001, som har fått navnet På rett vei, er lagd med utgangspunkt i det den enkelte skole har rapportert. Dette blir framhevet i utdanningsdirektørens forord til årsmeldinga. Her kan vi lese: «Dette er en viktig nyutvikling og i tråd med desentralisering og selvforvaltning. Det er lagt vekt på å fremskaffe og systematisere tilgjengelig nøkkeltall som uttrykk for resultater – og som relevant styringsinformasjon til politisk og administrativ bruk.» Alle årsmeldinger er siden bygd opp på denne måten. Årsmeldingene ligger på http://www.skoleetaten.oslo.kommune.no/default.asp?page=/Osloskolen-dokumentert/Arsmeldinger.

Styringsinformasjon er tydeligvis viktig for de som styrer, og en forutsetning for at skolen kan styres dit de styrende vil. I Oslo legges nå slik informasjon ut på nett, og nettstedet har fått det noe pompøse navnet Kvalitetsportalen. Slik annonseres den på nettsida til utdanningsetaten: «Velkommen til Kvalitetsportalen Oslo. Kvalitetsportalen Oslo er nettstedet for deg som ønsker å finne informasjon om resultater og ressursbruk knyttet til den enkelte Osloskole.» Se http://www.skoleetaten.oslo.kommune.no/default.asp?page=/Kvalitetsportalen-OSLO.

Senere har vi fått denne samme styringsinformasjonen på nasjonalt nivå. Som vi husker ledet Søgnen Kvalitetsutvalget. I Kvalitetsutvalgets delinnstilling Førsteklasses fra første klasse (fra 14.07.2002) ble vurderings- og utviklingsarbeidet i norsk skole vurdert til å ha store mangler. Kvalitetsutvalget foreslo å opprette et nasjonalt system for kvalitetsvurdering og -utvikling for grunnopplæringen. Dette sluttet Stortinget seg til, og slik ble vi beriket med nettstedet www.skoleporten.no. Her får vi vite at «Hovedmålgruppen er beslutningstakere i skolesektoren, men skoleporten.no gir også nyttig informasjon til foresatte, elever og andre interesserte».

Kvalitetsbarometeret

Åpenhet er et av honnørordene som er brukt for å rettferdiggjøre offentliggjøring av karakterer og andre opplysninger som gjør det mulig å rangere skoler. I tillegg til Kvalitetsportalen har vi i Oslo fått Kvalitetsbarometeret. Dette ble vedtatt i Oslo bystyre 8.11.2000 under sak 199/2000 «Kvalitet i utdanningen VIII – Evaluering, åpenhet og oppfølging i Osloskolen». For å vise omfanget av kvalitetsretorikken var «Kvalitet i utdanningen VIII» en av ni store saker byrådet fremmet i 1999-2000, alle under navnet Kvalitet i skolen.

Kvalitetsbarometeret er et helhetlig system for vurdering av kvalitet i skolen, et verktøy for kvalitetsvurdering, i følge utdanningsetaten. Det ble brukt store ressurser på å utvikle dette. Omreisende innleide konsulenter skolerte alle lærere og skoleledere, og «barometeret» ble tatt i bruk på alle skoler våren 2002. Kvalitetsbarometeret skal hjelpe den enkelte skole inn på den rette vei.

Dersom du spør lærerne i osloskolen om de syns de har fått et godt verktøy til å gjøre jobben bedre, tror jeg det vil være langt mellom de positive svarene. Fra tid til annen blir vi lærere pålagt å utføre det som kalles overflatevurderinger og dybdevurderinger på utpekte områder. Vi får en rekke, mer eller mindre diffuse utsagn å velge mellom på skjermen og taster inn det vi syns passer. (Det ligger en demo på http://www.oslo.kommune.no/dok/felles/div/skoleetaten/kvalitetsbarometeret/start.htm for den som vil bruke tid på å prøve.) Dette arbeidet har hittil ikke gitt meg noe å ta med tilbake til elevene i klasserommet. Men det er nok heller ikke hovedhensikten med barometeret. Under overskriften «Åpenhet og oppfølging» sier etaten dette på barometernettsida: Det skal være åpenhet om resultater, og disse skal følges opp både på den enkelte skole og av den sentrale administrasjonen. Det legges opp til at resultatene rapporteres gjennom kommunens ordinære rapporteringsrutiner, det vil si tertial- og årsrapporter.

Arbeidet ser ut til å ha gitt uttelling. I den før omtalte NOU 2002:10 Førsteklasses fra første klasse er Oslo kommune løftet fram som en av fem kommuner som arbeider systematisk med skolevurdering og skoleutvikling. Her gir utvalgsleder Søgnen ros til utdanningsdirektør Søgnen.

Fleksibel skolestart

Fleksibel skolestart betyr at ikke alle barna begynner samtidig på skolen om høsten i første klasse. Foreldrene kan la barnet starte på skolen når det fyller seks år, uavhengig av skoleårets begynnelse. Oslo bystyre har vedtatt en ordning med fleksibel skolestart for seksåringer i Osloskolen. På nettsida til utdanningsetaten kan vi lese at fleksibel skolestart skal bli et tilbud ved alle skoler innen 2007. Rektorene har fått sterke oppfordringer om å starte opp forsøksvis. Fire skoler startet opp med fleksibel skolestart i januar 2003. I dag har åtte osloskoler en slik ordning.

Tiltaket fleksibel skolestart er ikke så lett å begrunne pedagogisk. For lærere flest er det helt uforståelig. Sjøl har jeg til gode å høre en lærer framføre ett eneste argument for fleksibel skolestart! Som så mye annet, blir det tredd nedover skolen ovenfra. Slik omtales fleksibel skolestart på utdanningsetatens nettside: Fleksibel skolestart er en mulighet for skolene til å skreddersy opplæringen ved å organisere aldersblandede klasser på småskoletrinnet. Målet med ordningen er å legge opplæringen best mulig til rette med utgangspunkt i det enkelte barns evner og forutsetninger. (http://www.ude.oslo.kommune.no/default.asp?page=/Satsningsomrader-2002/Tilpasset-opplaring/Fleksibel-skolestart)

Det er brukt mye penger og skrevet flere rapporter for å motivere skolene for fleksibel skolestart, men det store gjenomslaget har ikke kommet. På nettsida over kan vi lese: Delrapport 2 viser at Utdanningsetaten står overfor store utfordringer når det gjelder endringsvilje på dette området både på ledersiden og blant det pedagogiske personale på den enkelte skole. På vanlig norsk betyr dette at verken rektorer eller lærere skjønner vitsen ved fleksibel skolestart. Vi må spørre oss hvorfor det da er så viktig å få det til. Gjemmer spiren til den nye modulbaserte skolen seg bak?

Aldersblanding

Svaret er kanskje at fleksibel skolestart vil tvinge fram aldersblanding. Alderblanding skal visstnok tvinge fram tilpasset undervisning og dermed øke kvaliteten i skolen. Alderblanding er populært i utdanningsbyråkratiet i Oslo for tida. «Gode» skoleledere på barnetrinnet har allerede startet opp. Men også her er lærerne bremseklosser. De har store vansker med å forstå vitsen, sjøl om utdanningsetaten og rektor sier at det er viktig med alderblanding for å få til skreddersydd opplæring. Lærerne syns det er vanskelig å få oversikt over elevene, og det er så utrolig mye arbeid med organisering. Dette er utsagn jeg har hørt fra lærere som står midt oppi det.

Igjen vil jeg si: I Oslo, hvor skolene er ganske store og mange barn har stort behov for faste strukturer og trygghet, skal vi i tillegg til å løse opp skoleklassene også blande flere årskull sammen. Det er vanskelig å forstå logikken i at fådelte skoler samtidig tvinges til nedlegging i mange utkantkommuner. Dette er oversiktlige skoler hvor alderblanding fungerer og er hensiktsmessig. Jeg tror vi ennå ikke har sett hva alderblandingen egentlig skal brukes til.

Klassene som ble borte og basisgruppebløffen

I alle år har lærerne kjempet for å kunne undervise elever i mindre grupper slik at det skulle være mulig å nå fram til alle elevene. I Oslo som mange andre steder, har klassestørrelsen de siste åra i stedet økt. Da basisgrupper kom på tale, var det snakk om maksimum 15 elever per gruppe. Mange lærere øynet et håp, 15 er langt mindre enn 28 og 30. Men skulle det vise seg at det hele var en bløff.

Før skolestart høsten 2003 slo loven fast at skoleklassene på barnetrinnet ikke skulle være over 28, og på ungdomstrinnet ikke over 30. Loven hindret Oslo kommune i å gå foran på dette området. Klassebegrepet forsvant da Stortinget vedtok ny opplæringslov i juni 2003. Fra skolestart høsten 2004 skulle alle elever tilhøre en basisgruppe, og hver basisgruppe skulle ha en kontaktlærer. Stortinget ville ikke sette noe maksimumsgrense for antall elever per basisgruppe. I de «selvstyrte» skolenes tid er gruppestørrelsen ut fra en pedagogisk vurdering helt opp til den enkelte skole, men innenfor budsjettrammene så klart.

Med dagens kommuneøkonomi er det lite penger til lærertimer, og tendensen er heller at klasse/gruppestørrelsene vokser og grupper slås sammen i skoletimene. De varierende gruppestørrelsene krever mye organisering. Planlegging av organiseringen tar nå tid bort fra lærernes faglige og pedagogiske forarbeid. Basisgruppas funksjon blir i mange tilfeller å være den gruppe barn den enkelte lærer snakker med foreldrene til. Sånn sett er navnet kontaktlærer dekkende. Det er viktig å understreke at undervisningen ikke foregår i basisgrupper, slik mange tror. Det var heller aldri meningen fra myndighetens side. I et videre perspektiv er det lett å se at klassebegrepet stod i veien for aldersblanding og modulbasert undervisning med individuelle løp for elevene.

Driftsstyret ved Vålerenga skole i Oslo prøvde å gjøre et vedtak om begrensning av antallet elever per undervisningsgruppe. Styret ville at elevtallet ved denne barneskolen skulle være sånn at elevene ikke skulle undervises i grupper som var større en de gamle klassene (28 elever). Vedtaket ble gjort med knapt flertall, men rektor sendte vedtaket til Utdanningsetaten, som overprøvde det. Selvstyre er tydeligvis noe du får bare hvis du er enig med de som egentlig bestemmer.

Økonomien og effektiviseringspotensialet er en annen vel så viktig grunn for å kvitte seg med klassene. Ressurstildelingssystemet i norsk skole var basert på antall klasser ved skolene. Loven slo, som nevnt, fast at klassedelingstallet skulle være henholdsvis 28 og 30 på barne- og ungdomstrinnet, og hver klasse utløste så penger til skolen. Det betydde at den 29. eleven på barnetrinnet utløste en ny klasse og penger til timer til en ny klasse. Da klassedelingstallet forsvant, ble den siste viktige nasjonale standarden i skoleverket borte. Nå skal gruppestørrelsene i skolen i følge loven være pedagogisk forsvarlige. Når budsjettet setter absolutte grenser, vil det pedagogisk forsvarlig lett bli tøyelig som en strikk. Jeg må føye til at Sosialistisk Venstreparti stemte for denne lovendringen i Stortinget i juni 2003.

Flere privatskoler og konkurranse om elevene

Når det gjelder de private grunnskolene, sier Statistisk årbok for Oslo 2004 (kapittel 8: Kultur og utdanning) følgende: Også tallet på elever i private grunnskoler er økende. Mens veksten i prosent i perioden 1993/94-1999/2000 lå lavere enn i de kommunale skolene, har veksten de fire siste skoleårene ligget betydelig høyere. Dette har medført en økende andel av Oslos barn i private skoler disse årene; andelen lå i skoleåret 2003/04 på 5,7 % av de bosatte i skolepliktig alder.

Når dette skrives, er Kultur- og utdanningskomiteen i Oslo bystyre nettopp orientert om at det ligger fem nye private videregående skoler i startgropa i Oslo. Skolebyråden i Oslo skal uttale seg, før endelig godkjenning kan gis av departementet.. En av dem som søker, er det svenske John Bauergymnasiet, som presenterer seg som Nordens største private kjede innen videregående opplæring. John Bauer skal drive med allmenne fag og legger opp til et samlet elevantall på 525. Til sammen vil søkerskolene med allmenne/økonomiske linjer få en kapasitet på 1.670 elever. I følge Statistisk årbok for Oslo 2004 (kapittel 8.18) hadde de kommunale videregående skolene med disse linjene 6.648 elever skoleåret 2003/04. De private søkerskolene vil kunne ta unna en firedel av disse elevene. Det kan se ut som det nå gjelder å raske på med godkjenning før et eventuelt regjeringsskifte høsten 2005. I hvert fall er det mye som tyder på at de offentlige videregående skolene skal få konkurranse framover!

Sjøl var jeg en av dem som ikke tok byrådets meldinger «Kvalitet i skolen I, II, III osv.» på alvor. Det som stod der var etter min mening rett og slett for dumt. I dag er det bare å innse at bak den høytidsstemte kvalitetssvadaen skjulte det seg planer som i dag for stor del er virkeliggjort i osloskolen. Oslo har i dag skaffet seg redskapene som må til for å få en nyliberal konkurranseskole på plass. Osloskolen har vært en utprøvningsarena på dette området. Dette kan andre lære noe av.

Nylig ble det kjent at en offentlig videregående skole i Oslo vil tilby elever å ta videregående skole i løpet av to år. Utdanningsminister Kristin Clemet er begeistret! (Aftenposten 15.1.2005.) Oslos utdanningsbyråd fra Høyre Torger Ødegaards kommentar er: Kjempebra! I følge høyrebyråden er dette tilpasset opplæring i praksis. Det «frie» skolevalget har ført til A- og B-skoler, og ironisk nok har vi her en såkalt B-skole som ser en mulighet for å skaffe seg karakterflinke elever!

Bunnen er ennå ikke nådd

Men sjøl om mange av redskapene nå er på plass, er skolen ennå ikke omdannet til en nyliberal konkurranseskole. Vi har ennå ikke fått en modulbasert poengskole med fullstendig testbaserte individuelle løp. Vi har ennå ikke fått grupper av eliteelever som kappes om å kjøre gjennom grunnopplæringa på rekordtid. En slik skrekkvisjon av en skole med elever som albuer seg fram, vil vi heller ikke ha!

Klassene er oppløst, ja vel, men skoleklassene kan gjeninnføres. Elevene trenger den tilhørigheten klassen ga. Klassedelingstallet kan gjeninnføres. Stykkprisfinansiering kan fjernes, og friskoleloven må bort før vi gror ned i privatskoler. Jeg er enig med dem som mener kampen akkurat nå står om de nasjonale prøvene. Disse testbatteriene er nødvendig for å innføre modulbasert undervisning. De nasjonale prøvene er nødvendig for å kunne sammenligne og rangere skoler. Dette er igjen nødvendig for at de private skolene skal få noen å konkurrere med. En skole som konkurrerer om elevene, vil legge stor vekt på de nasjonale prøvene. Trene til prøvene, utvikle testkompetanse, ikke læring hos elevene. Nasjonale prøver betyr ensretting av skolen. Ære være de modige elevene som startet boikott av dem ved forrige korsvei! Hvis boikotten vokser i styrke dette året, blir det et viktig tilbakeskritt for det nyliberale skolesystemet, kanskje et banesår.

Hva ville de sagt, de som kjempet fram åtte timers normalarbeidsdag, hvis de hadde visst hva folk ble tilbudt hundre år seinere?

Ebba Wergeland er lege og innledet om dette temaet på Trondheimskonferansen 2005

---

Regjeringens forslag om ny arbeidsmiljølov er varslet i vår. Motstanden mot Arbeidslivslovutvalget (ALLU) og aksjonsdagen mot forslaget deres 11. november i fjor, har gjort inntrykk. Dagfinn Høybråten som skal legge fram forslaget, vil invitere til kompromiss. Men ingen kompromissforslag kan skjule hvilken retning endringsforslagene går. Regjeringens Sem-erklæring sier klart at de vil "myke opp arbeidsmiljølovens bestemmelser om frivillig overtid og midlertidige ansettelser". Å myke opp arbeidsmiljøloven betyr ganske enkelt å svekke arbeidervernet.

Siden den første arbeidervernloven kom i 1892, har alle de store lovrevisjonene med 20-30 års mellomrom styrket arbeidervernet, i takt med velstandsutviklingen. Hva ville de sagt, de som kjempet fram åtte timers normalarbeidsdag hvis de hadde visst hva folk ble tilbudt hundre år seinere? Tretten timers dag, 48 timers gjennomsnittsuke og individuelle arbeidstidsavtaler som på 1800-tallet, før fagorganisering og arbeidervernlov.

For hundre år siden forventet de fleste at arbeidsdagen ville bli kortere og kortere, i takt med hva vitenskap og teknikk kunne gi av produktivitetsøkning. Nå ser vi tvert i mot at kapitalen gjenerobrer tapte skanser ved å ta mer av døgnet fra oss igjen og gjøre det til arbeidstid. Da er det viktig å gjøre det klart at vi er på kollisjonskurs. Vi vil i motsatt retning. Vi vil ha sterkere vern av normalarbeidsdagen og kortere arbeidstid med full lønn. De som har høye boliglån å betale, eller som har gode krefter og tror de alltid kan være sin egen lykkes smed, er lette å forføre med dagens snakk om økt "valgfrihet" til arbeidstid og utvidet "rett" til frivillig overtid. Det gjelder at verken de eller andre glemmer at det er forskjell på framover og bakover i kampen om arbeidsdagens lengde. For ikke å miste retningssansen må vi snakke oftere og høyere om hvor vi vil. Ikke bakover til trettentimersdagen, men framover til sekstimersdagen.

Arbeidsdagens lengde

Hva er det egentlig som bestemmer arbeidsdagens lengde? Marx lar den personifiserte Kapitalen svare på spørsmålet på denne måten: "Arbeidsdagen er på i alt 24 timer, med fradrag av de få timene med hvile som arbeidskrafta må ha for å kunne klare å utføre sine tjenester på nytt." (ref 1) Det kan faktisk se ut som om ALLU tenkte nettopp slik. De henter fram forskningsresultater om hvor lite hvile man kan klare seg med: "Forskning viser at vi trenger om lag 11 timer hvile i døgnet for å bygge oss opp igjen etter en arbeidsøkt," står det i utredningen (ref 2). Greitt nok tenker flertallet i ALLU og forfatterne bak EUs arbeidstidsdirektiv før dem, da passer det med 13 timers arbeidsdag.

Hadde dette vært ei grense som bare ble utnyttet i ekstreme situasjoner, hadde det faktisk vært en forbedring fra dagens lov. Der er minimum hviletid mellom skift bare 10 timer. Men helheten i ALLU-forslaget gjør at det åpnes for ukevis med 13-timers dager uten krav til begrunnelse. Ingen forskning sier at vi kan kombinere 11 timers døgnhvile i uke etter uke, med familieliv, venner og normal fritid, og med helsa i behold på lang sikt. Og det er det som interesserer folk flest.

Marx lar en tenkt arbeider svare Kapitalen, men han låner ord fra virkelige arbeidere. Han bruker en erklæring forfattet av bygningsarbeidernes streikekomite i London 1860-61. De stilte krav om å korte ned arbeidsdagen til 9 timer, og de stilte dem til en kapitalist som hadde ord på seg for å være svært from, kanskje en datidas Høybråten:

Du forkynner stadig "sparsomhetens" og "avholdenhetens" evangelium for meg. Vel og bra! Jeg skal som en fornuftig, sparsommelig eiendomsforvalter økonomisere med min eneste formue, arbeidskraften, … Jeg vil hver dag bare sette så mye av den i bevegelse, eller i arbeid, som er forenelig med dens normale vedlikehold og sunne utvikling (ref 1).

Her stilles en økologisk, bærekraftig og menneskevennlig tenkning opp mot kapitalens ensidige prioritering av maksimalt utbytte. Den samme sunne logikken finner vi hos arbeiderrepresentantene som ville lovfeste 10 timers normalarbeidsdag i den første norske arbeidervernloven. De er faktisk sitert i ALLUs utredning. Med 11-12 timers arbeidsdag, sa arbeiderrepresentantene, kan det "vanskelig innspares noe fra den nødvendige nattesøvn for en sådan arbeider til å ha godt av samværet med kone og barn, til å lese litt eller til å sysle med ett eller annet avvekslende yndlingsarbeid legemlig eller åndelig". De ville lovfeste 10 timers normalarbeidsdag for "å erobre en eller muligens flere timer til fordel for familielivet og alt annet der kan tjene til å heve arbeideren intellektuelt og moralsk" (ref 2). Men verken Høirerepresentantene i 1892 eller ALLU-flertallet i 2004 ville ha normalarbeidsdag.

Det nødvendige arbeidet blir mindre

Nesten hundre år etter at åttetimersdagen ble lovfestet i 1919, er tariffestet arbeidsdag bare en halv time kortere, 7,5 timer. Men vi har fått kortere arbeidstid i form av ferie, fem dagers uke og alderspensjon. Vi får også kortere livsarbeidstid ved ufrivillig deltid, arbeidsløshet og utstøting fra arbeidslivet. Dette er arbeidstidsforkorting på arbeidsmarkedets premisser, ikke på våre.

I 1919 forventet de fleste en raskere nedtrapping av arbeidsdagens lengde, ettersom mer og mer av det nødvendige arbeidet kunne overtas av maskiner. På 30-tallet var sekstimersdagen et aktuelt krav, kanskje spesielt som et middel mot den store arbeidsløsheten i mange land. Det ble snakket mye om å dele arbeidet. Også arbeidsgiverne var med på dette. Uten lønnskompensasjon ble kostnadene for å dele arbeidet stort sett lagt på arbeiderne. Men selv med full lønnskompensasjon, kunne det gi arbeidsgiver fordeler. Så lenge sekstimersdagen bare var et tiltak mot arbeidsløshet, og ikke lovfestet som normalarbeidsdag, kunne dessuten arbeidsdagens lengde varieres og tilpasses markedet. I 1931 krevde LO-kongressen sekstimersdag med full lønnskompensasjon som et tiltak mot arbeidsløsheten.

John Maynard Keynes (1883-1946) er kanskje den mest kjente økonomen i forrige århundre. Han rådet regjeringene til å gripe inn med skattepolitikk og finanspolitikk som middel mot arbeidsløsheten. Statens pengeplasseringer skulle skape nye jobber. Teoriene hans preget både New Deal i USA og norsk sosialdemokratisk økonomisk politikk helt fram til 1970-tallet. Denne mannen skrev i 1930 et essay om de økonomiske mulighetene hundre år fram i tida. Han kalte det Våre barnebarns økonomiske muligheter (Economic possibilities of our grandchildren). Der ser han for seg at vi vil komme i en situasjon der vi nærmest kappes om å få arbeide tre timers dag, femten timers uke i en overgangsperiode, fordi vi har problemer med å venne oss til et nesten arbeidsfritt liv:

"For første gang siden skapelsen, vil mennesket stå overfor sitt virkelige, grunnleggende problem: Hvordan bruke friheten fra presserende økonomiske behov, hvordan bruke fritida, som vitenskapen og renters rente har skaffet ham, til å leve klokt og behagelig og godt." (ref 3)

Også kapitalistene tenkte i slike baner. Storkapitalisten Henry Ford framhevet den økonomiske verdien av økt fritid (ref 4). Det ville stimulere folk til å kjøpe og konsumere mer industrivarer. Det var i tråd med hans "velferdskapitalisme", som baserte masseproduksjonen på mulighetene for avsetning i en tilstrekkelig godt betalt arbeiderbefolkning. Men Henry Ford advarte mot å legge for mye vekt på de menneskelige fordelene for arbeiderne av kortere dag. Det kunne få folk til å prioritere fritid framfor arbeid, og det ville føre galt av sted for kapitalistene.

Kravene om lovfestet 30-timersuke dempet interessen for kortere dag hos arbeidsgiverne. Det var greitt å bruke seks timers dagen i arbeidsløshetstider, og da med minst mulig lønnskompensasjon slik at arbeiderne selv ga avkall på lønn for å gi jobb til flere. Det var også greitt å bruke kortere dag som en mulighet for markedstilpasning. Men ikke som normalarbeidsdag.

Hvis Marx hadde levd, ville han nok helt kaldt vann i blodet på alle som trodde arbeidsdagen nærmest ville krympe av seg sjøl. I 1930 var Marx død, men folk kunne lese. De som hadde lest sin Marx, trodde mindre på automatikk og mer på seig klassekamp for å erobre tilbake døgnets timer til eget bruk. Hvordan forklarte Marx at arbeidsdagen fortsatt kunne bli lang, selv om produktiviteten ble mangedoblet? Han snakket om produksjon av merverdi som gir avkastning på kapitalen, og som skapes fordi arbeideren utfører mer enn det nødvendige arbeidet, samtidig som lønna bare dekker det nødvendige arbeidet, det som skal til for å opprettholde arbeiderens levestandard.

"Under den kapitalistiske produksjonsmåten, vil det nødvendige arbeidet alltid bare danne en del av arbeidsdagen. Det er ikke nok at det nødvendige arbeidet blir mindre.

Kapitalen … kan som en vampyr bare holde seg i live gjennom å suge inn levende arbeid, og jo mer arbeid den suger inn, desto mer lever den.

Kapitalisten eller arbeidskjøperen kjøper retten til å bruke arbeidskraften for en dag. Og prøver å dra størst mulig nytte av varens, dvs. arbeidskraftens bruksverdi." (ref 1)

Kelloggs' sekstimersdag

Trolig ble 30 timers uke og seks timers dag ikke bare diskutert, men også forsøkt mange steder på 1930-tallet. Ett slikt forsøk står i en særstilling fordi det varte så lenge, og ble så godt dokumentert at vi i ettertid kan lese hva arbeiderne mente om ordningen, hvorfor de sloss for å beholde den, og hvorfor de til syvende og sist oppga sekstimersdagen igjen, til fordel for vanlige åtte timers skift. Det er skrevet en bok om sekstimersdagen på Kelloggs, bygd på avisreportasjer, intervjuer og dokumenter hele veien fra 1930 da de begynte, til 1985 da de siste gikk over til 8 timers skift igjen (ref 4).

Initiativet kom faktisk fra eieren, W K Kellogg. Bedriften hans i den lille byen Battle Creek var verdens største frokostblandingsfabrikk med 1.500 ansatte. 1. desember 1930 gikk fabrikken over fra 3×8 timer til 4×6 timers skift. Et helt nytt skift ble altså ansatt. For Kellogg, som var en kapitalist av den gammeldagse "faderlige" typen, var sekstimersdagen ikke minst et nødvendig trekk mot arbeidsløsheten under kapitalismen. Ja, dette var selve redningen for kapitalismen. Arbeiderne ville se seg tjent med den, hvis de fikk del i produktivitetsøkningen gjennom mer fritid.

Kelloggs-arbeiderne var skeptiske i begynnelsen, og trodde først og fremst dette var et triks for å få opp produktiviteten. På et vis hadde de rett i det. Men etter hvert ble fordelene tydeligere. Blant annet appellerte argumentet fra Kellogg om at det ville skape flere jobber, til en godt utviklet arbeidersolidaritet.

Minimumsdaglønna ved Kelloggs ble økt for å opprettholde kjøpekraften. Timelønna ble høyere enn på de andre store fabrikkene i byen, men kompenserte bare delvis arbeidstidsforkortelsen. Kelloggs-arbeiderne, som enda var uorganiserte, ga dessuten avkall på nattillegget og på en halv times matpause. Overtidstillegget ble erstattet med produksjonsbonus for det som ble produsert innafor normal arbeidstid. På den måten var ingenting som kunne friste til å arbeide lengre dager eller ekstra nattskift.

Etter fire år, 7. november 1935, kunne W K Kellogg oppsummere at de hadde hatt 41 % reduksjon av ulykker og 51 % reduksjon i dager tapt per ulykke: "Vi har erfart at effektiviteten og innsatsen er økt så mye … og kostnadene redusert så mye at vi har råd til å betale like mye for seks timer som vi tidligere gjorde for åtte" (ref 4).

Eksperimentet på Kelloggs ble møtt med stor interesse over hele USA. Kellogg ble til og med invitert til president Hoover for å fortelle om prosjektet, og det ble bredt omtalt og beskrevet i fagblad og aviser. Slik skrev for eksempel fagtidsskriftet Factory and Industrial Management:

"(Kelloggs forsøk åpner for) en ny livsform … (viser at) produksjonen er et middel og ikke et mål. Produktivitetsøkningen gjør det mulig å bruke større del av livet til å leve … tar høyde for at forholdet mellom tid til å leve og (tid til) produksjon av livsnødvendigheter forandres … og at økt fritid er den mest logiske måten å øke levestandarden." (ref 4)

Men interessen fra myndighetene og industrien kjølnet med innføringen av den nye Keynes-inspirerte økonomiske politikken som middel mot arbeidsløsheten. Staten tok ansvaret, og det lokale ansvaret ble mindre tydelig. Verdenkrigen førte til gjeninnføring av åtte timers skift på Kelloggs, på det klare vilkåret at dette var en midlertidig ordning. Etter krigen ønsket de nye eierne å fortsette med åtte timers skift, men flertallet av de ansatte ville tilbake til sekstimersdagen. Og nå fulgte den perioden som kanskje er aller mest interessant. Hvordan klarte de nye eierne å erobre tilbake åttetimersskiftene, og gjøre sekstimersdagen til deltid igjen? Hvordan tenkte de ansatte, hvilke argumenter gjaldt for og mot, hvordan ble fronten splittet etter at arbeiderne like etter krigen samlet hadde krevd gjeninnføring av sekstimersdagen?

Den nye ledelsen tilbød bedre muligheter for overtid for dem som valgte åttetimersskift, og mange falt for fristelsen da de igjen fikk sjansen til å øke inntekten. På denne måten ble det vanligere igjen å prioriterte penger framfor fritid. Det oppsto etter hvert en allianse mellom ledelsen og menn med lang ansiennitet som ønsket åtte timer fordi de på grunn av ansienniteten hadde førsterett til overtid.

Også i USAs fagbevegelse var det færre som nå så arbeidsløsheten som et lokalt ansvar, det måtte staten ta seg av. Dermed ble argumentet om jobbdeling svekket, selv om det også foregikk nedbemanning på Kelloggs i denne tida. En ny ledelsesfilosofi ble forkynt for mellomledere og ansatte. Kjernen var som i mange av dagens "management"-påfunn at de ansatte skulle lære å se på jobben som livets mening, og identifisere seg med "vår" bedrift. Det minner om utsagnet fra en ABB-direktør til bladet Økonomisk Rapport for noen år siden: "Det store gjennombruddet vårt kom da klubben lærte seg å vise større solidaritet med bedriften enn med de ansatte hos konkurrenten."

"Før-industriell bevissthet"

Kvinnene på Kelloggs var de siste som ga opp sekstimersdagen. De var på et vis sikrere i sine "utenom jobb"-roller. Mennene knyttet lettere egenverd og identitet til jobben. En pussig sak var at menn med fritidsinteresser som jakt, fiske og friluftsliv hadde noe av samme evnen som kvinnene til å håndtere fritid. Historikeren E P Thompson hevder at kvinner har vært vanskeligere å disiplinere til den kapitalistiske produksjonsmåtens klokkestyring, fordi de i så stor grad styres av andre tidsettere, først og fremst av barns og andre familiemedlemmers behov (ref 5). Han kaller det en "før-industriell tidsbevissthet". Det samme begrepet kunne kanskje passe på Kelloggs-mennene som likte friluftsliv. Ute i naturen er det ikke klokka, men tidsettere som sol og måne, flo og fjære, som påvirker mulighetene for jakt og fiske. Kanskje har de også denne bevisstheten felles med dem man på mange små industristeder litt nedsettende kaller "bøndene" blant arbeiderne, de som ikke er så ivrige på overtid og som kan bli borte om det er godt vær for å ta inn høyet. De styres av jordbrukssamfunnets tidsettere som konkurrerer med stemplingsuret. Fortsetter vi å spekulere, kan vi kanskje tenke oss at moderne menn som tar sin aktive del av omsorgsarbeid og barnestell får gjenopplivet sin "før-industrielle bevissthet" og blir pådrivere for sekstimersdagen?

På Kelloggs ble seksdagerskravet svekket ved at det ble "feminisert". Dels ble prioritering av fritid og det som kunne gjøres på fritid, omtalt som typisk for kvinner. Dels ble rekrutteringspolitikken lagt opp slik at menn ble ansatt på avdelingene med åttetimersdag, kvinner på avdelingene med sekstimersdag. Kjønnskillet ble understreket. Arbeidet som ble utført på sekstimersskiftene ble også stemplet som kvinnearbeid, eller rettere kvinnfolkarbeid.

I ettertid var sekstimersdagen både for kvinner og menn ved Kelloggs stort sett et positivt minne. Men de hadde etter hvert "lært" at dette var urealistisk å holde fast ved, og ikke i takt med utviklingen. Har det samme skjedd med synet på sekstimersdagen i norsk fagbevegelse? Har vi på en eller annen måte "lært" at dette kravet er urealistisk, selv om det står på programmet?

Lønnsøkning eller mer fritid

Figur 1 Fra normalarbeidsdagens historie Fra 1889: 1. mai felles internasjonal kampdag for åttetimersdagen 1892: Barns arbeidstid lovreguleres. Lovforslag om titimersdag utsatt 1894: Bakersvenner lovfestet tolvtimersdag 1897: Brutto titimersdag 1915: Lovfestet titimersdag / 54 timers uke Revolusjon gir åttetimersdag i Europa 1919: Åttetimersdagen lovfestet 1931: LO-krav om sekstimersdag 1959: 45 timers uke, maks 9 timers dag 1968: 42,5 timers uke Femdagers uke innført for de fleste 1976: 40 timers uke Arbeidsmiljøloven 1977: 40 timers uke, ikke mer enn 9 timer per dag Tariffoppgjøret 1986: 37,5 timers uke og 7,5 timers dag (Fritt etter Samordningsgruppas lysbildeserie)

Selv om vi også i etterkrigstida har fått redusert arbeidstid gjennom tariffavtaler og lover (figur 1), er det gått langsommere etter hvert. Figur 2 viser fordelingen mellom reallønnsøkning (verkstedindustrien) og fritidsøkning i periodene 1910-1939 og 1950-1980, i forhold til produktivitetsøkningen i bruttonasjonalprodukt per innbygger og per time. Den siste perioden er relativt mye mer tatt ut i reallønnsøkning.

Figur 2

Men på 1970- og 1980-tallet skjedde det noe som midlertidig brakte kravet om arbeidstidsforkortelse høyt på dagsorden igjen. Det hang sammen med at kvinner i større grad deltok i lønnet arbeid (figur 3). Først kom de middelaldrende kvinnene, som tok arbeid etter at barna var blitt store. På 1980-tallet ble også småbarnsmødrene for alvor en del av arbeidsstyrken. Og i takt med denne utviklingen kom den politiske kvinnebevegelsen, som stilte krav om kortere arbeidsdag.

Figur 3

I dag virker det nesten utrolig at norske regjeringer på 1980-tallet lot et offentlig ekspertutvalg bruke tre år på å utrede arbeidstidsreformer, der 60 års pensjonsalder og sekstimersdag var blant de fire alternativene (ref 6). Enda de visste om "eldrebølgen" som seinere har vært brukt til å stoppe alle forslag om liknende arbeidstidsreformer. Utvalget mente sekstimersdagen ville kreve at en litt større andel jobbet to-skift, og at det ble holdt igjen på lønnsøkningen:

"Under de forutsetninger som er nevnt foran, og med en normal økonomisk vekst i løpet av nærmeste 14-årsperiode, vil innføring av 6-timers normalarbeidsdag … ikke behøve å bety redusert gjennomsnittlig reallønn pr. årsverk ut fra dagens nivå."

Utredningen om arbeidstidsreformer er blitt nærmere gjennomgått i et hefte fra De Facto (ref 7). Ingen av reformforslagene ble den gangen stemplet som urealistiske, det var bare snakk om ulike måter å ta ut veksten på, i stedet for lønnsøkning. Det forteller oss vel at spørsmålet om reformer er "realistiske" eller ikke, mest henger sammen med hvor mange som stiller seg bak reformkravet. Kelloggs' sekstimersdag gikk fra å være et realistisk flertallskrav like etter krigen, til å kalles "urealistisk" av arbeiderne selv førti år seinere. Sekstimersdagen var realistisk i Norge i 1987. I dag behøver du ikke å gå langt for å få vite at det er helt urealistisk.

Forsøk med sekstimersdag

Virkeligheten tyder på at seks timers dagen er realistisk. I alle fall er den tatt i bruk mange steder med godt resultat. De mest kjente eksemplene fra pressen er fra industribedrifter i Sverige med både menn og kvinner ansatt. Det er gjerne arbeidsgiverne som tar initiativet, og de gjør tydeligvis den samme erfaringen som forgjengerne gjorde ved reduksjon til 10 timer og 8 timer. Produktiviteten har tendens til å øke når arbeidstida går ned.

På Toyota-verkstedet i Göteborg innførte de sekstimersdag i 2002 med uforandret lønn i forbindelse med overgang til to-skift for å korte ned køene (ref 8). De doblet nesten bemanningen ved å nyansette folk, men regnet likevel med lønnsomhet takket være forbedret service. De regnet også med at de nå lettere kunne rekruttere kvalifiserte søkere til jobbene. Tidligere var arbeidstida 7-17, nå var første skift 06-1230 og det andre 1210-18.

En reportasje fra 2004 bekrefter at både ansatte og ledelse fortsatt er fornøyd med reformen to år etter (ref 9).

Ved Hässleholm Ytbehandling ga sekstimersdag med full lønn høyere lønn, økt produksjon og lavere fravær (ref 10). Bedriften driver med overflatebehandling av busser, biler og trucker. En av de 25 metallarbeiderne oppsummerer erfaringene sine etter fire år til Aftonbladet: "Jag är piggare och får en rikare fritid."

På Direkt Chark i Göteborg (kjøttindustri) har de redusert arbeidsdagen til seks timer på et av båndene, med uforandret lønn (ref 11). Reformen kom etter initiativ fra fagforeningen, da eieren ville utvide driftstiden til to skift. Nå arbeider de 6-12 og 12-18. Produktiviteten er økt og det er mindre fravær. Det var erfaringene fra Toyota som fikk dem til å prøve.

Det best kjente eksemplet fra Norge er forsøket med sekstimersdag i omsorgstjenesten i Oslo kommune. FAFO skrev en oppsummering av forsøket som blant annet sa at de ansatte trivdes bedre etter innføringen av sekstimersdag, de mente de samarbeidet bedre med kolleger, hadde bedre kontakt med pasientene, større muligheter for å bestemme arbeidstempoet, og at de ble mindre fysisk slitne etter endt arbeidsdag (ref 12).

Figur 4 er konstruert slik at den jevne, innerste åttekanten viser utgangssituasjonen før forsøket med sekstimersdag. Der det ble brukt mer tid under forsøket, krysser linjen lenger ute på beinet. Figuren viser at når de ansatte fikk to timer mer av dagen til eget bruk, var det først og fremst tida til samvær med barna som økte (høytlesing, leking, barnestell). Det ble tid til mer enn det som må gjøres fullt ut selv med lang dag (og som derfor ikke økte), leksehjelp og matlaging.

Figur 4

Hvorfor i all verden er Oslo-forsøket oppsummert som en fiasko? Jo fordi det ikke førte til redusert sykefravær. Forskere hadde på forhånd forklart Oslo kommune at de ikke kunne forvente en slik virkning. Men forsøket var stramt politisk styrt, og sykefraværet var det eneste som interesserte. Dette viser hvor farlig det er å godta sykefraværsreduksjon som suksessmål for arbeidsmiljøtiltak. De ansatte fikk det bedre, og de som brukte tjenesten syntes den var like god som før. Allikevel sitter de fleste som ikke fulgte forsøket på nært hold, igjen med en oppfatning om at det var mislykket. Noen har ment at sykefraværsutviklingen skyldtes at så mange ble gravide i perioden. Men antallet gravide var faktisk nokså normalt. Mer sannsynlig er det at nyrekruttering til et prosjekt fører til lavt fravær i begynnelsen og høyere fravær på slutten. Nyrekrutterte er friskere enn gjennomsnittet, for man søker sjelden ny jobb mens man er langtidssykmeldt. En oppsummering av data fra dette forsøket og to liknende forsøk i Stockholm og Hälsingborg, viste at andelen med smerter fra nakke og skulder gikk ned, i tillegg til at færre var utkjørt etter jobb (ref 13). Slike ting kan ikke fraværsprosenten fortelle.

Et annet eksempel på at tida er moden for kortere dag, er forsøkene ved Oslo Sporveier på å bruke kortere dag som seniorpolitikk. Eldre arbeidstakere kan få redusert arbeidstid (gjennomsnittlig en time per dag) med full lønn, hvis de avstår fra overtid og ekstrajobb (ref 14).

Motstand mot kunnskap

En kan spørre hvorfor ikke flere arbeidsgivere prøver seg med sekstimersdag når erfaringene er såpass gode. Både i Sverige og Finland gjøres det i alle fall en del forsøk med forskjellige arbeidstidsordninger. Det svenske arbeidsmiljøinstituttet, Arbetslivsinstitutet i Stockholm, er i gang med et nytt stort forsøk med sekstimersdag for å se på helsevirkningene av denne arbeidstidsorganiseringen, blant annet med tanke på å motvirke utstøting .

I Norge er det nærmest forbudt å gjøre noe liknende. Offentlige myndigheter, KS og NHO er alle like negative. Oslo-forsøket manglet i sin tid noen hundre tusen kroner på å bli stort nok til å gi pålitelige resultater. Forskningsrådet hadde gitt tilsagn om støtte i millionklassen, dersom disse betingelsene ble innfridd. Men de tre departementene som var aktuelle, avslo å støtte. Resultatene ble dermed mindre sikre enn de kunne blitt.

Når en hører hvor bekymret alle er over utstøtingen fra arbeidslivet, virker det underlig at man ikke en gang vil prøve det enkleste og mest effektive midlet: reduksjon av belastningen ved kortere dag. Så engstelige er de store partiene for tanken, at for eksempel medlemmene av Sandman-utvalget, som ble oppnevnt for å utrede blant annet tiltak mot utstøting, fikk beskjed om at de ikke måtte diskutere sekstimersdagen. Det lå utenfor mandatet.

Det rare er at industrisamfunnene i sin tid møtte 10- og 8-timersdagen på samme måte. Eric Hobsbawm er engelsk historiker. Han mener å kunne forklare denne motstanden mot kunnskap fra kapitalens side (ref 15). Økt effektivitet krever i praksis høyere lønner og kortere dager. Men "ingen forretningsmann vil øke sine utgifter uten sikkerhet for å få dem tilbake", skriver Hobsbawm. Og sikkerhet for gevinst i hvert enkelt tilfelle, kan selvsagt ingen gi. Dessuten mener han at eierne var redde for å oppmuntre arbeiderne til å kreve høyere lønn og kortere dager, for hvor ville det da ende? Det var tryggere, om enn mindre effektivt, å bli ved det gamle, hvis ikke synkende profitt, økt konkurranse, fagforeningskrav eller andre uunngåelige fakta tvang fram en forandring. Kanskje utstøting og rekrutteringsproblemer kan bli et slikt "uunngåelig faktum" denne gangen, og bidra til innføring av sekstimersdag? Eller skal vi satse på fagforeningskrav?

Arbeidslinja

Vi har et problem til på veien til kortere dager. Marx ville sagt at for kapitalen er arbeidsdagen like fullt på 24 timer, minus det som skal til for å gjenta innsatsen neste dag. Tendensen til å undergrave arbeidstidsbegrensinger og tvert i mot legge nye timer til arbeidstida vil alltid være der så lenge det Marx kaller "vampyren" (den kapitalistiske produksjonsmåten) regjerer samfunnet.

I dag vil ingen regjering utrede sekstimersdagen. Utredningene om arbeidstidsreformer fra 1987 er lagt dypt ned i skuffen. Nå skal tvert imot reguleringen av arbeidsdagens grenser "mykes opp". Og i stedet for aldergrense ved 60 år, skal det nye pensjonssystemet få oss til å stå i arbeid til langt over 70.

Det skjedde et skifte i norsk politikk på slutten av 1980-tallet. Det handlet om EU-tilpasning og om EUs Lisboa-strategi og om det som blir kalt den nyliberale revolusjonen. Arbeidstidsreformer som en måte å ta ut velferdsutviklingen på, måtte vike for innføringen av arbeidsplikt med røtter tilbake til attenhundretallet. Denne nye EU-tilpassa arbeidsmarkedspolitikken ble lansert som "arbeidslinja". Arbeiderpartiet med Brundtland som statsminister gjorde hovedjobben, men nyliberalere sluttet opp på tvers av partiskiller, slik at "arbeidslinja" ble noe "alle" var enige om. Den ble beskrevet i Attføringsmeldingen i 1992 (St.meld nr 39, 1991-92), men tatt inn i offentlig språkbruk for alvor med Velferdsmeldingen i 1995 (St.meld nr 35, 1994-95). Der ble det slått fast at "arbeid skal gjøres til førstevalg" og at trygdekutt skulle brukes som "incitament" (pådriver) for jobbsøking. Det underliggende budskapet var ikke nytt i historien, men svært nytt som Arbeiderparti-politikk: Det handlet om at arbeidsløse og trygdesøkere egentlig var arbeidssky og måtte styres til arbeidsmarkedet med økonomisk tvang.

I 2001 kom avtalen om inkluderende arbeidsliv (IA). Nok en gang misbruk av vakre ord. Fire år etter at avtalen ble inngått, er det verken flere eldre eller flere funksjonshemmede i arbeid. Men det er blitt vanskeligere å få sykepenger og uføretrygd. Hva er inkluderende med å gi midlertidig uføretrygd eller lage lover som sier at sykmeldte skal informere arbeidsgiver om sin "funksjonsevne" enten de vil eller ikke? Når avisene skriver at nesten like mange er arbeidsløse, men flere er i arbeid, må en spørre seg hvor de nye arbeiderne kommer fra, og hva slags arbeid de har fått. Det kan være noen lykkelige uførepensjonister som omsider blir verdsatt av arbeidsmarkedet. Men det kan også være noen som må ta til takke med underbetalt og helsefarlig arbeid fordi nåløyet til trygden er blitt trangere. Arbeid er en velsignelse, sies det, men det gjelder så visst ikke alt arbeid.

Den planlagte, nye Arbeids- og trygdeetaten framstilles som en drøm av brukervennlighet, men for de få som har lest Rattsø-utvalgets utredning som ligger til grunn for reformen, er formålet åpenbart: bedre kontroll med arbeidsløse og trygdesøkere (ref 16, 17).

Den nye pensjonsordningen som Høyre og Arbeiderpartiet egentlig er ganske enige om, skal ikke lenger fordele midler solidarisk fra de heldigste til de mindre heldige blant pensjonistene, slik folketrygdens hensikt var. Nå skal forsikringsrettferdigheten gjelde. Du får det du har betalt premie for. Den som har hatt god helse og god lønn og god jobb, skal få mer, og den som verken har hatt helse eller fast jobb eller særlig lønn skal få mindre. Arbeidslinja betyr at alle skal lokkes eller trues til å strekke yrkeslivet så langt skinnfellen rekker og litt til. I hva slags arbeid? Statistikken sier at det er prestene som holder lengst. En og annen professor som trives med jobben, fortsetter også med glede til 70. Men ellers?

Det er merkelig hvor få som kritiserer arbeidslinja. Det er liksom ikke lov å være mot noe som handler om arbeid. Det mange overser, er at det er to syn på lønnsarbeidet under kapitalismen, akkurat som det er to syn på arbeidsdagens lengde.

Arbeidslinja representerer Kapitalens logikk. Den sier at flest mulig må være mest mulig og lengst mulig disponible for arbeidsmarkedet, uten garanti for å få jobb. Arbeiderbevegelsen har alltid krevd det stikk motsatte, rett til arbeid, anstendig arbeid. Denne retten er til og med nedfelt i artikkel 23 i Menneskerettighetserklæringen.

Kapitalen er tjent med arbeidslinja, som går ut på å bruke trygdekutt for å "stimulere til jobbsøking" som det kalles. Fagforeningenes arbeidsløshetskasser hadde stikk motsatt formål. De skulle beskytte medlemmene mot å måtte godta underbetalt arbeid som kommunens fattigkasse ville pålegge dem.

Flere i jobb eller flere i jobbkø?

Det er nettopp lagt fram en utredningen om deltid og undersysselsetting (ref 18). ALLU overlot dette til et eget utvalg, Deltidsutvalget. På 1980-tallet ville sekstimersdagen vært et nærliggende fra arbeidstakerrepresentantene i et slikt utvalg. Ufrivillig deltid er først og fremst et kvinneproblem. Utredningen forteller at 30 timers uke er den arbeidstida de fleste kvinnene ønsker seg. Så hvorfor ikke i alle fall drøfte å gjøre dagens deltid til morgendagens heltid?

Men LO, YS og UHO krevde bare fortrinnsrett for deltidsansatte ved utlysning av ny stilling, og tilsvarende økt stilling når deltidsansatte som en fast ordning arbeider mer enn avtalt. Dette er enkle og svært beskjedne krav. Likevel mente flertallet i Deltidsutvalget, som politisk er en kopi av ALLU, at det ikke var noe behov for å gi ufrivillig deltidsansatte bedre rettigheter. Derimot var det enighet om å oppfordre dem til å melde seg hos Aetat, og prioritere dem "ved tildeling av mobilitetsfremmende stønader". Det er kanskje vanskelig for arbeidstakerrepresentantene å gå imot slike forslag. Men det kan knapt kalles tiltak til beste for de deltidsansatte. Muligheten for å kontakte Aetat har vel vært der hele tida. Og mobilitetsfremmende stønader betyr stønader som kobles til krav om flytting. Det er neppe høyest på ønskelista hos deltidsarbeidende som trenger heltid.

Hele utredningen munnet dermed ut i enighet om å gjøre deltidsansatte mer disponible for arbeidsmarkedet og lettere å styre, i pakt med arbeidslinja. De beskjedne kravene fra arbeidstakersiden ble nedstemt. Tittelen på Deltidsutvalgets utredning har dobbelt bunn. Kan flere jobbe mere? betyr i virkeligheten Kan flere jobbe eller stå i jobbkø mere? For det er innholdet i arbeidslinja, som også er en del av NHOs næringspolitiske program 2001-2005. Der står økt tilgang på arbeidskraft øverst på ønskelista. I følge NHO skal det skje ved å "sikre næringslivet tilstrekkelig tilgang på arbeidskraft gjennom større fleksibilitet, bedre utnyttelse av eksisterende arbeidskraft, redusert avgang fra yrkeslivet og økt arbeidsinnvandring". Arbeidslinja handler om å øke mengden av disponibel arbeidskraft for arbeidsmarkedet. Hvis det handlet om å få flere i arbeid, var det rimelig å begynne med de 100.000 arbeidssøkende vi allerede har. Men det handler om å gjøre enda flere disponible, i tillegg til dagens registrerte arbeidsløse. En stor reservearmé virker lønnsdempende, som det heter.

Hold retningen

Litt for mange har "lært" at det er urealistisk å begrense arbeidsdagen på våre premisser, til seks timers dag, mens det er realistisk å finne seg i kortere arbeidsdag på markedets premisser, som ufrivillig deltid og arbeidsløshet. Det er som om vi har mistet retningssansen. Arbeidstakerrepresentantene i Deltidsutvalget manglet retningssans når de ikke satte kravet om sekstimersdag opp mot flertallets kyniske "arbeidslinje".

Arbeidstakerrepresentantene i ALLU manglet retningssans når de ikke krevde lovfesting av 37,5 timers uke og 7,5 timers dag, men fulgte flertallets ønske om å beholde 40 timers uke og 9 timers dag som alminnelig arbeidstid. Derimot hadde heldigvis Likestillingsombudet retningssansen i behold, og kritiserte ALLU for å videreføre førtitimersuken, når de heller burde gått inn for kortere normalarbeidsdag.

Regjeringens forslag til ny arbeidsmiljølov vil uansett kompromisser gå ut på å svekke nomalarbeidsdagen og skru historien tilbake. Vi må ikke bare si nei til ALLU og Høybråtens trettentimersdag, men også holde stø kurs i motsatt retning, mot kortere dager. Sekstimersdagen blir realistisk når kravet reises av mange nok. Sekstimersdagen er sjølsagt langt mer realistisk både for menn og kvinner som vil leve et fullverdig liv, enn den trettentimersdagen nyliberalerne tilbyr oss.

---

Referanser:

• 1. Karl Marx: Kapitalen 1. bok, del 2, kapittel 8
• 2. NOU 2004:5 Arbeidslivslovutvalget, 234-5
• 3. Sitert i K Thomas (red.): The Oxford book of Work. Oxford University Press. Oxford 1999, 582-3.
• 4. B K Hunnicutt: Kellogg's Six Hours Day. Temple University Press. Philadelphia 1996
• 5. E P Thompson: Time, Work-Discipline, and Industrial Capitalism. Past and Present,1967, 38:56-97.
• 6. NOU 1987: 9A Arbeidstidsreformer.
• 7. De Facto: Tida er inne. Nye muligheter for 6-timers dagen. Samordningsgruppa for 6-timersdagen. 2001. c/o Fagforbundet Akershus: anne.bondevik@fagforbundet.no, Kvinnefronten: kvinnefronten@online.no, Fellesorganisasjonen for barnevernpedagoger, sosionomer og vernepleiere: solvis@fobsv.no
• 8. Göteborgsposten 11.10.2002
• 9. Proletären 52, 2004
• 10. Aftonbladet 21.12.2002
• 11. NNNs nettsted 4.02.2002 (http://www.nnn.no/)
• 12. T Bjørnskau: Seks timers dag i omsorgsyrker. FAFO-rapport 232. Oslo 1997
• 13. E Wergeland, B Veiersted m.fl: "A shorter workday as a means of reducing the occurrence of musculoskeletal disorders". Scand J Environ Health 2003; 29 (1): 27-34
• 14. T Hagen: De gamle er eldst! Evaluering av Seniorordningen i AS Oslo Sporveier. Transportøkonomisk Institutt, Oslo 2003
• 15. E Hobsbawm: Labouring men. (Spesielt kapittel 17.) Weidenfeld & Nicolson, London 1964
• 16. NOU 2004:13 En ny arbeids- og velferdsforvaltning
• 17. E Wergeland: "Tilrettelagt "brukerne"?", Klassekampen 25.02.05
• 18. NOU 2004: 29 Kan flere jobbe mer? Deltid og undersysselsetting i norsk arbeidsliv

I denne artikkelen vil jeg særlig ta for meg besteårsregelen, regelen om at de tjue beste år skal telle ved utregning av pensjonens størrelse. Forslaget om i stedet å innføre en alleårsregel er det viktigste elementet i forslaget til endring av pensjonssystemet, og det er uenighet og uklarhet både i fagbevegelsen og kvinnebevegelsen om dette spørsmålet.

Siri Jensen er koordinator for Kvinner på tvers og sentralstyremedlem i AKP

---

Innføring av alleårsregel er ennå ikke en del av pensjonskompromisset mellom AP og LO-lederen. Både AP og SVs representanter i PK (Pensjonskommisjonen) har aktivt gått inn for en alleårsregel, men begge partier har i sine nyeste vedtak holdt spørsmålet åpent. Trolig i påvente av LO sitt syn. Det er derfor tida for å øve påtrykk. LOs standpunkt, sentralt, i LO-avdelinger i forbund/foreninger og til slutt på LO-kongressen vil være avgjørende. Også organisasjoner utenfor LO er viktige. Både Utdanningsforbundet og Sykepleierforbundet, som er i UHO (Utdanningsgruppenes hovedorganisasjon) har skarpere høringsuttalelser enn LO. UHO må ikke la seg dra inn i kompromissene; motstanden mot kutt og for besteårsregel må bli enda tydeligere i det offentlige rom.

Fagbevegelsen øver også påtrykk på partiene. I SVs sentralstyre var det et mindretall som ville bevare besteårsregelen, og det fins også slike røster i AP. RV/AKP er i dag de eneste partiene med et klart standpunkt for besteårsregelen.

Kort om dagens regler

I dag består pensjonen av et grunnbeløp G, nå 58.778 kroner, og tilleggspensjon opptjent i forhold til inntekt og antall år i arbeidslivet. For de som har hatt ingen eller lav inntekt består minstepensjon av grunnbeløpet 1 G + særtillegg, slik at minstepensjonen er høyere enn G. I dag er minstepensjonen på 105.407 kroner for enslige og ca 190.000 kroner for ektepar.

Full opptjening av tilleggspensjon krever i dag 40 år med inntekt over 1 G, men det er de 20 beste åra som bestemmer størrelsen på pensjonen – besteårsregelen. I dag gir inntekter over 6 G ikke full opptjening av pensjonspoeng, bare 1/3, og over 12 G er det ingen opptjening.

Nye prinsipper

Hovedprinsippet i forslaget til nytt pensjonssystem er at det skal være større samsvar mellom hva du tjener, hva du betaler inn og hva du får utbetalt. Dette skal først og fremst sikres gjennom en alleårsregel, dvs. at alle år du har inntekt skal telle med i opptjening av din pensjon, og størrelsen på pensjonen skal bestemmes av det du har betalt inn. Dagens besteårsregel skal fjernes.

Alleårsregel innebærer at du hvert år tjener opp 1,25 % av inntekten din i pensjon. Hvis du har jevn inntekt i 40 år, vil pensjonen ende på 50 % av bruttoinntekt. Jobber du i flere år, blir den større. Regjeringa foreslår å oppheve 70 år som aldersgrense, slik at det ikke er noen grense for hvor lenge du kan tjene opp poeng. Jobber du færre år, eller år med lavere inntekt, blir den mindre. Det er ikke antall år som teller, det er summen du opparbeider.

Alleårsregel innebærer mer. Du opptjener ikke lenger rett til en årlig pensjon av en bestemt størrelse. Du tjener opp en "pensjonsformue", som skal dekke forventet levealder etter at du går av. Hvis du "velger" å gå av før, må pensjonsformuen deles på flere år, og pensjonen din går kraftig ned – så lenge du lever. Hvis ditt pensjonistkull har en høyere forventet levealder, fungerer det på samme måte. Din pensjonsformue må deles på flere år, og pensjonen blir lavere. Det er dette som kalles for delingstall. Både fleksibel pensjonsalder uten AFP (avtalefestet pensjon) og delingstall er en del av alleårsprinsippet. Dette er å innføre forsikringsprinsipper i folketrygden og representerer en helt ny måte å tenke på i forhold til i dag.

Slike forsikringsprinsipper er bra for folk med høye inntekter og jobber der det er mulig å holde ut lenge. Mens det er dårlig for folk med lavere inntekter og harde jobber. Siden menn tjener mer enn kvinner, er denne ordningen dårligere for kvinner enn for menn. Disse virkningene er nødvendige følger av et større samsvar mellom inntekt og pensjon, og en trenger ikke kunne mye teknisk om pensjon for å forstå det. Det er da også konsekvensene av PK-flertallets forslag, og de sier sjøl at forslaget vil være bedre for menn enn for kvinner i forhold til dagens situasjon. Vanlige inntekter taper, høyere vinner.

Alle med tilleggspensjon tjener i dag på besteårsregelen. Gjennomsnittet av de 20 beste åra vil ligge over gjennomsnittet av alle de 40 åra. Alleårsregelen kan derfor kalles versteårsregelen – de dårlige åra skal telle med. Alleårsregelen er derfor et kuttforslag for vanlige inntekter, og et omfordelingsforslag, penger tas fra vanlige inntekter og gis til de rikeste.

En viktig årsak til at de med høyest inntekt tjener mest, er at de nå får pensjon av hele inntekten sin, ikke bare 1/3 og at de ofte har jobber som gjør at de kan stå lenger i arbeid og fortsette å opptjene pensjon.

Begrunnelsen: Det skal lønne seg bedre å jobbe

Dette kan sies på en annen måte: Du skal tape mer i pensjon hvis du ikke får/kan/har mulighet til å jobbe hele livet.

Arbeidsløse, permitterte, funksjonshemmede og delvis uføre som er støtt ut av arbeidslivet, kvinner som jobber mer eller mindre frivillig deltid skal tape, mens de som har arbeid skal tvinges til å jobbe mer og lenger.

Her ser vi at ideen om AFP, at du skal kunne gå av med helsa i behold uten å tape penger på det, strider mot selve ideen om alleårsregelen. Ideen er nettopp at folk skal bytte helse mot nødvendig pensjon: Orker jeg ett år til, slik at jeg kan ha råd til gaver til barnebarna?

Den angivelige hensikten med dette er å få folk til å jobbe lenger for å opparbeide mest mulig pensjon og unngå reduksjon. I praksis vil det bety at alle dem som ikke har mulighet til å jobbe lenger pga helsa eller fordi arbeidsplassen ikke vil ha dem, må klare seg med mindre pensjon. Dette er samme prinsippet som at det kuttes i ledighetstrygden for at folk skal "velge" arbeid, slik at de som ikke får arbeid, må klare seg med mindre. Dette kalles arbeidslinja.

Solidaritet eller forsikring?

Alle avvik fra full fast jobb, som arbeidsløshet, permittering, langvarig sykdom med reduserte inntekter, omskolering, deltid, skal du sjøl betale med lavere pensjon. Dette blir som i en forsikringsordning.

Besteårsregelen betyr at fellesskapet tar ansvar for å sikre at folk kan ha perioder av livet uten full jobb med jevn lønn, uten at det straffer seg i pensjonsalderen.

Grunnlag for privatisering

Når tilleggspensjon, kalt inntektspensjon, skal bygge på forsikringsprinsipper, vil det være enklere å privatisere hele ordningen i framtida. Innbetaling av avgift skal også skilles ut fra andre inntekter til statsbudsjettet som en egen del.

Jeg synes jeg kan høre argumentene i framtida: "Hvorfor skal staten drive med noe som forsikringsselskapene kan så mye bedre?" I bakgrunnen synger EU – med sin målsetting om å åpne mest mulig av pensjonsordningene for privat kapital.

En kan spørre seg om det er hensikten med hele reformen, det er i hvert fall en av de tydeligste konsekvensene. Når deler av folketrygda skal erstattes med tjenestepensjon, åpnes nettopp et større marked for forsikringsbransjen. Pensjon dreier seg om enormt store penger, som privat kapital ønsker kloa i. Alleårsregel gjør det lettere å privatisere også deler av selve folketrygden. Det er ikke tilfeldig at storkapitalen i EU anbefaler fjerning av besteårsregler o.l.

Argumenter for alleårsregel

Besteårsregelen utgjør det viktigste bruddet med forsikringsprinsippet, og det er satt inn kraftig skyts for å undergrave støtten blant folk.

1. Besteårsregelen er urettferdig

Forsikringsprinsippene begrunnes med at folk får igjen i forhold til det de har betalt inn og at det er mer rettferdig. Dette er den moderne rettferdigheten som består i at har du penger, kan du få mye av alt: de som tjener mye får mer pensjon, og de som tjener lite får mindre. Som det heter i sangen: "og har du penger, så kan du få og har du ingen, så må du gå."

APs folk i Pensjonskommisjonen reiste rundt og viste bilder av to kvinner som har betalt inn likt gjennom livet og fått ulik pensjon og to som har betalt inn ulikt og fått lik pensjon. Den opplagte konklusjonen er at dette er urettferdig, ut fra en forsikrings- og markedslogikk. Men det er faktisk slik velferdsstaten ideelt sett skulle fungere, alle betaler inn over skatten, men folk får ulikt igjen – etter behov. Dette prinsippet undergraves blant annet av skattelette til de rike.

For å ta en parallell til helseområdet. Alle betaler skatt til helsevesenet, men folk får tilbake ulikt i forhold til hva slags helse de har gjennom livet. Det er ikke slik at folk som har vært, friske tenker at de må skynde seg å ta en plastisk operasjon når de blir gamle for å "få tilbake" det de har betalt inn. God helse er en fordel, de som har god helse bidrar til å betale for dem som har dårlig helse. Samtidig vet alle at dersom sykdom rammer dem, vil de ha fordel av ordningen.

På samme måte kan en se på trygg, fast jobb med sikker inntekt som et gode, som gjør det mulig å bidra til felleskassa slik at andre som ikke har hatt de samme mulighetene får en brukbar pensjon. Samtidig som en vet at hvis arbeidsløshet og utstøting skulle ramme en sjøl, finnes et slingringsmonn i forhold til pensjon. Her ligger det solidariske grunnlaget for velferdsstaten.

Også i dag er det et visst samsvar mellom hva du tjener og hva du får i pensjon, og slik bør det være. Tenkningen som ligger til grunn for dagens system er likevel en helt annen enn at du skal få igjen det du har betalt inn. Det er grunn til å gå tilbake til ideene bak folketrygden. Anne Lise Seip siterer i sin bok Veiene til velferdsstaten Sosiallovkomiteen av 1935 som pekte på at det var forskjell mellom ordninger "der den enkelte alene har rettigheter i henhold til det de har innbetalt, og en ordning som tar sikte på at alle samfunnsborgere så vidt mulig skal nyte godt av samfunnets fremskritt, som de alle har bidratt eller bidrar til".

Folketrygden har to elementer

Minstesikringen består av at alle får en minstepensjon. (Alle med 40 års botid i Norge, mange innvandrere fyller ikke kravene; dette er noe som må endres, men dette er ikke tatt opp av PK.) Standardsikringen (standardtrygghet) ble innført for at man ikke skulle få et plutselig og bratt fall i inntekten, men også som trygdet kunne beholde omtrent den levestandard man hadde opparbeidet seg. Den bygger på opptjente pensjonspoeng. 40 år skulle være nok til å få utbetalt full tilleggspensjon. Tjueårsregelen, besteårsregelen, tok utgangspunkt i at de fleste har høyest inntekt på slutten av yrkeslivet og skulle bidra til å sikre levestandarden, også for grupper som hadde hatt varierende inntekter. På det tidspunktet folketrygden ble vedtatt var det blant annet bønder. Et viktig argument for standardsikringen har også vært at alle skal ha felles interesse av å opprettholde folketrygden, og at behovet for private forsikringer skal være minst mulig. Grunnideen er altså ikke at du skal ha igjen det du har betalt inn, men et samfunnsmessig system for å sikre alle en brukbar alderdom. Ordningen bygger på solidaritet mellom generasjonene. Vi betaler skatt som brukes til dagens pensjoner, morgendagens arbeidstakere betaler skatt som går til pensjon til oss.

Besteårsregelen er et godt eksempel på velferdsstatens prinsipper: Folketrygden – velferdsstatens indrefilet. Besteårsregelen er bra for det store flertallet. Besteårsregelen kompenserer for ulike grupper: deltidsansatte som veksler mellom heltid og deltid folk som er arbeidsløse/permitterte folks som har dårligere betalte jobber deler av livet folk som har redusert inntekt pga attføring, omskolering funksjonshemmede som kan ha få gode år i arbeidslivet folk som reduserer arbeidstid, skift etc. pga helsa folk som på grunn av sykdom ikke orker så mye folk som har lang tid i utdanning Besteårsregelen utgjør et sikkerhetsnett for alle. Besteårsregelen er altså et eksempel på en ordning som tjener flertallet, samtidig som den er til fordel for utsatte grupper og utgjør et sikkerhetsnett for alle.

Ordningen er god for utsatte grupper nettopp fordi den ikke er "skreddersydd" og behovsprøvet. Det kreves ikke dokumentasjon og begrunnelse for hvorfor en ikke har jobbet.

Besteårsregelen betyr at samfunnet tar et kollektivt ansvar for å sikre en brukbar pensjon for folk som ikke har et liv som passer med idealet om full, fast jobb med jevn og sikker inntekt gjennom hele livet. Den er sjølsagt ikke perfekt, men den bygger på solidariske prinsipper.

Striden om besteårsregelen handler om to slags rettferdighet. Tilhengerne av alleårsregel definerer rettferdighet som det at du skal få igjen i forhold til det du har betalt inn. Dette gir størst økning i pensjon til dem som kan betale inn mest. En solidarisk rettferdighet er å betale skatt etter inntekt og få igjen en pensjon det går an å leve av, der det tas hensyn til inntekt, men også kompenseres for skjevheter i samfunnet.

2. Alleårsregelen er bra for sliterne

Fellesforbundets motstand mot besteårsregel hviler på det synet at deres medlemmer jobber i mange år med jevn inntekt – og ikke får tilstrekkelig uttelling for dette. To med like stor samlet inntekt gjennom livet, kan få ulik pensjon, alt etter hvordan inntekten er fordelt. En som har den fordelt jevnt over 40 år, får mindre utbetalt enn en som har lav inntekt i 20 år og høy inntekt i 20 år. Det hevdes at besteårsregelen først og fremst tjener akademikere og høytlønte med bratt karriere, dvs stor forskjell på begynnerlønn og sluttlønn.

Dette stemmer imidlertid ikke med Pensjonskommisjonens egne beregninger. Deres egne tall viser at det store flertallet taper på overgang fra dagens modell til alleårsregel, se figur. Det er faktisk menn med pensjon under middels som taper mest. Bare de 10 % av kvinnene som har høyest pensjon og de 25 % av mennene med høyest pensjon vil tjene på overgangen. (De laveste 10 % menn og 50 % kvinner vil ikke tape fordi de vil få garantipensjon.)

Figuren er tatt fra Pensjonskommisjonens innstilling (side 136) og viser den isolerte virkningen av overgang fra dagens regelverk med 40 års opptjening og besteårsregel til et nytt system med alleårsregel (her kalt livsløpsopptjening). Første desil er de 10 % med lavest pensjon, andre desil er de 10 % neste, etc. Figuren viser at bare de to øverste desilene blant menn tjener på en slik omlegging og bare den øverste desilen blant kvinner (ligger over en tenkt tversoverstrek ved 100 som markerer at systemene slår likt ut). Menn med lav pensjon er de største taperne. Figuren viser at ideen om at menn med vanlige inntekter vil tjene på en alleårsregel ikke har rot i virkeligheten. Merk at denne figuren ikke viser virkningen av andre spareforslag i kommisjonens innstilling som reduksjon av pensjon i forhold til levealder og at pensjonen ikke skal følge lønna. Dette ville vist at enda flere ville tape mye mer.

Årsaken til dette er blant annet at mange mannlige industriarbeidere jobber både skift og overtid mens de er yngre, men er tvunget til å trappe ned når de blir eldre. De har heller ikke jobber der de kan stå lenge. Og de med bratt karriere og høyest lønn har PK tatt godt vare på uansett, det er ikke dem som taper på alleårsregel.

Fellesforbundet foreslår at arbeidsledighet, omsorgsarbeid og etter- og videreutdanning skal telle med i pensjonen. Omsorgspoeng ligger i forslaget allerede. Mange former for slik kompensasjon vil stride mot alleårsregelen og være vanskelig å få til, uten at det er strenge regler.

Enkelte foreslår alleårsregel med målrettet kompensasjon for ufrivillig fravær fra lønnsinntekt, som arbeidsløshet, omsorgsarbeid etc. Men hvem skal definere hva som er frivillig? Er deltid frivillig når kvinner "velger" det på grunn av at det blir for strevsomt med barn og to jobber? Når noen tar utdanning for å få en sikrere jobb? Målrettet kompensasjon betyr at noen skal skille mellom "verdige" og "uverdige".

Det er nødvendig å huske at vi diskuterer en pensjonsordning for framtida, for de som er unge i dag. Arbeidslivet har endret seg, og mønsteret med faste livstidsjobber er i ferd med å forsvinne. Stadig flere blir skjøvet ut og inn av arbeidslivet av fusjoner, nedleggelser og ulike former for outsourcing. Besteårsregelen blir ikke mindre viktig framover, men mer. Fjerning av regelen vil være en del av en utvikling der folk i større grad skal overlates til å slåss for seg sjøl.

3. Besteårsregelen er bedre for menn enn for kvinner

Stikk i strid med det forrige argumentet hevdes det fra andre at besteårsregelen ikke er så viktig for kvinnene, tvert imot er det menn som tjener på ordningen.

Aller først, svært mange kvinner som jobber deltid i perioder av livet og full tid i andre perioder vil tape på innføring av alleårsregel. Selv om de i dag ikke har 40 års opptjening. Og selv om det i et nytt system er lagt inn noe bedre pensjonsopptjening for noen av de med aller lavest inntekt. (Mellom 113.000 og 210.000 – hvis de har jobbet jevnt i 40 år, noe mange i denne gruppa deltidsansatte ikke har.)

En vanlig kritikk av det nåværende pensjonssystemet er at det tar for lite hensyn til mange kvinners livsløp, fordi det legger så stor vekt på opptjening etter inntekt hele livet. Folketrygden er et system som ble bygd på menns livsløp. For kvinner representerer trygdesystemet en "garanti mot fattigdom". Svaret på denne kritikken har blitt et system med større vekt på inntekt over lang tid. PK sier sjøl at forslaget deres vil slå ut bedre for menn enn for kvinner – etter mitt syn representerer forslaget et brudd på likestillingsloven om det blir gjennomført.

Politikerne har oppfattet denne kritikken. PK ville pynte på kvinneprofilen gjennom å styrke ordningen med omsorgspoeng, dvs øke opptjeningen ved omsorg for barn under seks år og pleietrengende eldre. De ville også vurdere å gi ordningen tilbakevirkende kraft, fordi den i dag bare gjelder etter 1992. Regjeringa har flagget dette ytterligere, og vil vurdere å gi den tilbakevirkende kraft også for de årskulla som er så gamle at de fortsatt skal få etter dagens system. Dette understreker jo bare at dette er en endring som kan gjøres uten pensjonsreform. Og den er viktigst for de eldste generasjonene som i større grad var hjemme lenge.

Men omsorgspoeng gjelder kvinner, eventuelt menn, som har omsorg tilnærmet på heltid, og er ikke noe alternativ til besteårsregelen for kvinner som jobber deltid i perioder og heltid i andre. Deltid i deler av livet er den vanligste måten kvinner løser skvisen mellom arbeid og familie, og endringene vil føre til at disse kommer dårligst ut. Også kvinner med barn over seks år kan finne det nødvendig å jobbe deltid. Ordningen treffer heller ikke kvinner som jobber deltid fordi de ikke får andre jobber eller fordi de ikke har helse til full stilling. Tall fra arbeidskraftsundersøkelsen oktober 2003, viste at bare 45 % av de som jobbet deltid hadde omsorg for barn.

Dette er et viktig prinsipielt spørsmål. Ca 44 % av kvinnene jobber til en hver tid deltid, og andelen er relativt stabilt. Dette framstår som den enkelte kvinne/families eget valg, mens det i stor grad er et samfunnsmessig fenomen. Deltidsarbeidet er et resultat av samfunnets organisering der omsorg for barn og gamle i stor grad hviler på familien og fortsatt mest på kvinnene. Dette holdes blant annet oppe av det kjønnsdelte arbeidsmarkedet, der arbeidstida er ulikt organisert i manns- og kvinneyrker og kvinner og menn får ulik lønn, slik at det er lettere for kvinner å gå ned i stilling når det blir for stridt for familien med to jobber. Så lenge deltidsarbeidet i stor grad har samfunnsmessige årsaker, skal perioder med deltid ikke gi redusert pensjon. Uansett om deltid tilsynelatende er frivillig valgt eller ikke er knyttet til omsorgsarbeid. Og deltid er heller ikke jevnt fordelt. Det er i de hardeste og dårligst betalte jobbene at det er mest deltid, de som har lav pensjon fra før.

PK legger opp til at deltid er et individuelt valg og den enkelte kvinnes individuelle problem. Samfunnet skal bare skal ta et kollektivt ansvar for kvinner som jobber tilnærmet full tid med omsorgsarbeid. Det er mer i tråd med kontantstøtten enn med arbeidet for likestilling i arbeids- og samfunnsliv.

Det er likevel noe riktig i at menn tjener mest på besteårsregelen. Besteårsregelen er bare aktuell for de som kommer over minstepensjon, og ca 50 % av kvinnene, men bare 10 % av mennene er minstepensjonister. Ergo er ordningen til fordel for 90 % av mennene og 50 % av kvinnene. Menn har også flere år i arbeid og dermed bedre mulighet til å velge bort dårlige år. Samtidig er det slik at stadig flere kvinner opptjener rett til tilleggspensjon utover minstepensjonen; framover vil derfor stadig flere kvinner få stadig mer glede av besteårsregelen – og da er det jo på høy tid å få den vekk!

En fordel for nærmere 50 % av kvinnene er ikke uviktig. Og forskjellen er til dels stor, regelen kan være avgjørende for at kvinner får mer enn minstepensjon. Men det er også slik at selv små summer har stor betydning. Nettopp fordi kvinner har lavere opptjening, betyr også mindre beløp mye for hverdagen. Det hjelper ikke damene som går ned i pensjon, at det er flere menn som gjør det samme; det kan de ikke gå i butikken med.

En økonom, Charlotte Koren, brukes stadig som sannhetsbevis for at kvinner ikke tjener på regelen. Hun har funnet ut at kvinner i gjennomsnitt i 2020 i snitt vil tjene 5.000 kroner i året på besteårsregelen, mens menn vil tjene ca 10.000. Slike snitt-tall gir liten mening så lenge det er færre kvinner enn menn som tjener. Og så lenge vitsen med regelen er at den skal gi ulik gevinst etter hva slags jobbliv du har hatt.

Forholdet mellom kvinner og menn er også i ferd med å endre seg. I 2040 er det anslått at både menn og kvinner i snitt vil tjene like mye, ca 7.000 kroner i året, på regelen, og etter 2040 vil kvinner tjene mer enn menn. Dette avspeiler nettopp at kvinner i stadig større grad tjener opp rettigheter – og at det nettopp er den generasjonen kvinner som vil miste ordningen som ville ha tjent mest på den.

Koren lanserer omsorgspoeng og ektefelledeling av pensjon som sine alternativer til besteårsregelen. Som sagt kan omsorgspoeng innføres i dagens system og treffer til dels andre grupper enn besteårsregelen. PKs forslag om ektefelledeling er plukket opp av regjeringa og markedsført stort ved framleggingen av stortingsmeldingen. De foreslår at verdien av pensjonsrettigheter skal inn i boet ved skilsmisse, men har ikke noe konkret forslag til hvordan dette skal løses.

Uansett hva en mener om forslaget i seg selv, er det viktig å være klar over at det nærmest forutsetter alleårsregel for å være praktisk gjennomførbar. Og det kan ikke forenes med brutto tjenestepensjon i offentlig sektor.

Forøvrig kan ikke besteårsregelen erstattes av at kvinners pensjon skal løses ved at de må skaffe seg en rik mann. En offentlig pensjonsordning må bygge på kvinners økonomiske sjølstendighet. Å dele pensjonsrettigheter med en lavtlønnet mann eller mellom samboende lesbiske vil også være dårlig butikk for begge.

4. Universell folketrygd som alternativ

Westhrin har framstilt sin universelle folketrygd med alleårsregel som et alternativ til besteårsregel. Hovedargumentet er at denne modellen vil gi bedre pensjon til de som i dag jobber deltid eller har svært lav lønn hele livet.

Ett problem er at regnestykkene hennes baserer seg på kvinner med jevn inntekt gjennom 40 år, noe som mange deltidsansatte ikke har. I tillegg har Westhrin gått inn for delingstall og redusert indeksering av pensjonene, slik at også i hennes forslag skal både de lavest lønte og til og med minstepensjonistene ned i pensjon.

Et annet problem er at en liten økning for de laveste (hvis vi holder delingstall og redusert indeksering utenfor), skal skje på bekostning av de som i dag tjener på besteårsregelen.

Både Westhrin og AP argumenterer med at noe av det viktigste med reformen er at den må bli mer rettferdig for de aller lavest lønte, de må få igjen i forhold til det de har betalt inn. AP har gjort det til ett av sine krav til reformen. Det er imidlertid dilemmaer knyttet til en modell der helt små inntekter gir opptjening av tilleggspensjon. Det er bra om kvinner med lave inntekter kan få mer i pensjon, men spørsmålet er om det skal det skje gjennom økning i minstepensjon eller gjennom at en skal få tilbake for det en har betalt inn.

Det vil uansett være folk, flertall kvinner, som vil ha minstepensjon, nemlig de som av ulike grunner ikke har lønna arbeid i store (største) deler av livet. De skal også ha en pensjon – folketrygd – som gjør det mulig å leve et verdig liv. De som tjener akkurat litt mer, vil da ikke få noe (særlig) uttelling. Dersom svært små inntekter skal slå ut på pensjonen, er det to alternativer: enten en veldig lav minstepensjon – og det er uakseptabelt, eller en veldig flat pensjon og det kan gjøre standardsikringen liten også for vanlige inntekter. Også Westhrin foreslår derfor et bunnfradrag, inntekter under 105.000 kroner skal ikke gi pensjonsopptjening, men heller ikke betales pensjonsavgift av. Også i hennes modell er det arbeidsinntekt som ikke gir økt pensjon.

Et annet problem med Westhrins modell, der alle har en garantipensjon i bunnen, er at den vil gjøre det vanskeligere å heve minstepensjonen, fordi det vil innebære økt pensjon til alle. I dag kan en heve minstepensjonen ved å heve særtillegget. Det innebærer samtidig at noen får sin tilleggspensjon spist opp og blir minstepensjonister, men de får ikke mindre å gå i butikken for.

Slik jeg ser det, er det viktigste å sørge for at de med aller lavest inntekter får en skikkelig mistepensjon som gir mulighet for et verdig liv, ikke at alle på død og liv skal ha noen kroner mer enn minstepensjon. For tenkningen i alleårsregelen kan fort bygge opp under at minstepensjonen bør være så liten som mulig, resten skal opptjenes gjennom arbeid. Når alle skal ha tjenestepensjon på toppen av folketrygden, forsterkes dette ytterligere

Både AP og SV gjør de aller lavest lønte gruppene til hovedspørsmålet i pensjonskampen og selve begrunnelsen for alleårsregelen. Ut fra logikken om at du skal få igjen for hver krone du betaler inn. Men det er ikke i seg selv urimelig at minstepensjonister betaler skatt, de får igjen en pensjon å leve av. I dag er det slik at de som har hatt lav inntekt og dermed minstepensjon, får en større del av inntekten sin i pensjon enn de som har hatt høy inntekt. Det er nødvendig for å ha en pensjon å leve av, og det er en del av omfordelingssystemet. Fokuset på at så få som mulig må være minstepensjonister er en avsporing. En forbedring for disse gruppene kan uansett gjøres innafor dagens system, gjennom å heve minstepensjonen; det trengs ingen omveltning.

I dag er det alleårsregelen som slaget står om, et prinsipp som det vil være veldig vanskelig å reversere og som vil tvinge folk til å jobbe stadig lengre for å sikre pensjonen. Det innføres en tenkning der det logiske på sikt nettopp er å senke minstepensjonen, slik det skal skje gjennom delingstall og at pensjonene ikke skal følge lønnsutviklinga. Stadig mer av ansvaret skal legges på den enkelte.

Alleårsregel er uforenlig med AFP og offentlig bruttopensjon*

* Bruttoordningen i offentlig tjenestepensjon betyr at KLP og Statens pensjonskasse garanterer en pensjon på 66 % av sluttlønn, forutsatt 30 års opptjening på heltid, uansett hva du får utbetalt fra folketrygden. Innføring av alleårsregel er en grunnleggende systemendring med store konsekvenser også utover fjerning av besteårsregelen.

Tenkningen i alleårsregelen er uforenlig med AFP. AP har da heller ikke garantert AFP; de sier at en god tidligpensjonsordning må bygge videre på AFP. Når hovedpoenget er at folk skal presses til å jobbe lenger for å unngå pensjonsnedgang, blir det vanskelig å beholde en ordning der folk nettopp skal kunne gå av tidlig uten å tape, men tvert imot tjene opp ytterligere poeng. Dersom alleårsregel og avkorting av pensjonen innføres, vil utgiftene til AFP stige kraftig, til over halvannen gang så mye som i dag. Dette må eventuelt kompenseres i et tariffoppgjør, noe som vil være ganske urealistisk.

Også brutto tjenestepensjon slik den er utformet i offentlig sektor, er også uforenlig med alleårsregel, fordi 30 års opptjeningstid opphever alleårsregelen for offentlig ansatte. Det vil ikke være politisk mulig at regelen bare skal gjelde ansatte i privat sektor.

AP og Valla har gått ut med at offentlig tjenestepensjon på 66 % skal bevares, men samtidig reduseres med delingstall og indeksering. Det henger ikke sammen. Med slik reduksjon vil den ikke opprettholdes som 66 % av sluttlønn. Det samme vil skje med alleårsregel om det innføres, 30 års opptjening vil ikke bli opprettholdt og særlig kvinnene vil bli rammet også her.

Avvis pensjonskommisjonens innstilling

Konklusjonen er at det store flertallet vil tape på overgang til alleårsregel i forhold til dagens system. Dette er nettopp et ledd i omfordeling fra vanlige inntekter til de rikeste. Ordningen vil ramme kvinnene særskilt, ikke som en særgruppe slik de ofte blir omtalt, men som flertallet av pensjonistene; 60 % av befolkningen over 70 år er kvinner og kvinneandelen øker med alderen. Endringene vil ramme alle som ikke har stabil fast jobb hele livet. Innføring av forsikringsprinsipper bryter med solidaritetstanken som ligger i bunn av velferdsstaten, i stedet skal en hver være sin egen lykkes smed. Alt dette gjør at det skulle være grunnlag for en brei allianse til forsvar av dagens prinsipper.

Søstre, kamerater! kom første gang ut i 1987, og er altså skrevet for snart 20 år siden. Mye har skjedd i verden i disse årene, ikke minst ideologisk: Vi har opplevd Sovjetsamveldets sammenbrudd, som utropes til sosialismens endelige nederlag. USA har inntatt posisjonen som eneste supermakt. Mens anti-imperialistiske frigjøringsbevegelser på 1960- og 70-tallet ofte var marxistisk inspirert, spiller nå religiøse strømninger en betydelig rolle i motstandskampen. 

Kjersti Ericsson er professor i kriminologi

Dette er forordet til den nye tyske oversettelsen av Søstre, kamerater!
Den tyske utgaven finnes på: Schwestern, Genossinnen!

---

Ideologisk er markedsliberalismen på offensiven over store deler av verden. Kapitalismen blir forsøkt framstilt som den eneste mulige og «naturlige» samfunnsorden, og alternativer blir ugyldiggjort. Vi får høre at vi lever i en «postindustriell» epoke, og at arbeiderklassen ikke lenger finnes.

Innenfor feminismen merkes skepsisen til kollektiv organisering. En frykter at dersom vi legger vekt på likhet og felles interesser mellom kvinner, sier vi underforstått at det finnes en «sann» kvinne, en «autentisk» kvinne. Men forestillingen om en «sann» kvinne er en patriarkalsk konstruksjon. Kollektiv organisering blir i et slikt perspektiv farlig – organiserer vi oss ikke da på grunnlag av patriarkatets forestilling om oss, og bidrar vi ikke dermed til å bevare det vi vil kjempe mot? Låser vi oss ikke fast i en «kvinnelighetsdiskurs», mens det vi heller burde gjøre, var å «destabilisere» og sprenge denne diskursen gjennom å opptre på tusen merkelige, ukonvensjonelle måter?

Hvilken betydning kan ei bok om kvinnekamp og klassekamp, tuftet på et marxistisk grunnsyn, ha i ei tid da kollektiv kvinneorganisering blir sett på med mistenksomhet, da arbeiderklassen «ikke lenger finnes» og kapitalismen blir utropt til historiens endelige seierherre?

Ei slik bok kan ha betydning fordi klassekamp, kvinnekamp og alternativer til kapitalismen fortsatt står på dagsorden, uansett rådende ideologiske vinder. I samfunn «uten arbeiderklasse» er det harde klassekonflikter. Arbeiderklassen slåss mot harde angrep på sine arbeids- og levekår, sine faglige og demokratiske rettigheter. Vold og overgrep mot kvinner er utbredt. Velferdsordninger som ikke minst kvinnene er avhengige av, er under sterkt press. De lar seg ikke forsvare uten kollektiv organisering og kamp. Og sosiale bevegelser erklærer at «en annen verden er mulig», fordi tanken på at dagens verden skulle være historiens sluttresultat er uutholdelig.

Altså er det fortsatt nødvendig med debatter om analyse og strategi. Denne boka er et bidrag i en slik debatt. Boka prøver å gi en analyse av viktige sider ved kvinneundertrykkinga under kapitalismen. Egne kapitler behandler strategier for kvinnekampen, med vekt på kvinnebevegelsens forhold til arbeiderbevegelsen. Boka drøfter også hva som skal til for å skape en «kvinnevennlig» sosialisme. Teksten er identisk med originalteksten fra 1987. En del ville jeg nok skrevet annerledes i dag. For eksempel glimrer et økologisk perspektiv med sitt fravær. Likevel inneholder boka mange analyser og standpunkter som tida på ingen måte har løpt fra, og den presenterer viktige perspektiver som kanskje er kommet litt (for mye) i bakgrunnen i dagens debatt, og fortjener å hentes fram igjen.

Det er denne bokas tese at betydningen av kampen for kvinnefrigjøring er blitt grovt undervurdert i arbeiderbevegelsens partier og organisasjoner, og i anti-imperialistiske frigjøringsbevegelser. Dermed bærer slike partier, organisasjoner og bevegelser med seg et konservativt og samfunnsbevarende element, som gjør det vanskelig å fungere virkelig frigjørende.

Både den revolusjonære og den reformistiske arbeiderbevegelsens forhold til kvinnene og kvinnekampen har tradisjonelt vært dypt tvetydig. Dette merkes også i dag, både i arbeiderpartienes og fagbevegelsens politikk og kultur. På den ene sida har målet vært kvinnefrigjøring. På den andre sida har kvinnen som arbeider blitt betraktet som et problem for den «egentlige» (mannlige) arbeiderklassen, og som en marginal deltaker i klassekampen. Arbeiderklassens kvinner er stadig blitt formant om å kjempe mot «samfunnet», men ikke mot «mannen». Beskyldninger om «borgerlig feminisme» har sittet løst når arbeiderbevegelsens menn har følt sine interesser truet. Kvinnene er også blitt anklaget for å true «enheten i arbeiderklassen» dersom de har stilt krav som har gått ut over det deres mannlige klassefeller har vært villige til å akseptere. I praksis er kvinnene i mange tilfeller blitt avkrevd en klassesolidaritet – på kvinneundertrykkingas grunn. Kravet om ikke å rette kampen mot mennene har fungert som en temmelig effektiv hersketeknikk.

Men det er ikke mulig å slåss mot «samfunnet» uten også å slåss mot «mennene», når vi snakker om et samfunn som er dypt preget i selve grunnstrukturen av maktforholdet mellom kjønnene, og der sjøl den mest avmektige mann har privilegier på grunn av kjønnet sitt. Menn har noen håndfaste grunner til å forsvare dette samfunnet, som arbeiderkvinnene ikke har. En virkelig radikal kamp mot kapitalismen, for hele arbeiderklassens interesser, er ikke mulig uten å gå til angrep på kvinneundertrykkinga.

Kvinner utgjør også en stadig større og viktigere del av den yrkesaktive arbeiderklassen. De må utvikle sine egne strategier og kampformer. Arbeiderklassens kvinner må kjempe som kvinner – ut fra en dobbel bevissthet. Dette betyr også noen utfordringer for deres mannlige klassefeller: Javisst er solidaritet arbeidere imellom nødvendig, men ikke på kvinneundertrykkingas grunn. Forholdet mellom kjønn og klasse, og mellom arbeiderbevegelse og kvinnebevegelse, er spørsmål som i dag krever både teoretiske, politiske og organisatoriske løsninger.

Kapitlene om sosialisme vil nok i dag både oppleves som mangelfullt, og inneholde påstander som egger til motsigelse. Samtidig kan de kanskje tjene som inspirasjon til en diskusjon om hvordan kvinners premisser kan prege «en annen verden»? Ett poeng fra disse kapitlene er etter mitt syn svært viktig: Kvinneperspektivet må være til stede i bevegelser som slåss for sosial endring og «en annen verden» – ellers vil gamle, kvinneundertrykkende strukturer bli videreført i det nye og bidra til å undergrave det som er nytt.

Jeg som har skrevet boka kommer fra Norge, et lite, rikt land i Europas nordligste utkant. Det er derfra jeg har min praksis, i kvinnebevegelsen, i fagbevegelsen og i et revolusjonært parti. Det er forholdene i Norge jeg har direkte, personlig erfaring med. Kan ei slik bok ha noe budskap til kvinner (og menn!) på andre kanter av verden? Ja, det tror jeg. For det første bygger ikke boka bare på egne erfaringer. Den bygger også på teori og litteratur fra mange andre samfunn enn det norske. For det andre har den engelske utgaven av boka (som kom i 1993) vist seg å være av interesse for politisk aktive kvinner (og menn!) både i Europa, USA, Asia og Afrika. Den finnes nå også i spansk språkdrakt (2001). For det tredje kan denne boka være en inspirasjon til andre kvinner om å systematisere sine egne erfaringer og lage sine egne analyser.

De samfunnene som oppsto som resultat av menneskenes kamp for å fri seg fra kapitalisme og imperialisme, har brutt sammen. Mange av dem hadde allerede for lenge siden fjernet seg fra drømmene og idealene til de som kjempet for dem. I kjølvannet av disse sammenbruddene kommer proklamasjonene om «sosialismens død». Sosialismens dødsattest utskrives samtidig som konsekvensene av det imperialistiske verdenssystemet trer fram med skremmende tydelighet: Makthaverne i supermakta USA streber helt åpent etter verdensherredømme, og skyr knapt noen midler i denne kampen. Det stille, økonomiske folkemordet på de fattigste i Sør øker i omfang. Livsvilkåra på jorda raseres i et tempo vi knapt tør ta inn over oss. Flere og flere mennesker i Vesten frykter utviklinga i sine egne samfunn, og føler utryggheten på kroppen sterkere enn noen gang siden 2. verdenskrig.

Oppgaven er der fortsatt, sjøl om det ikke finnes noen fasit: Å fri menneskeheten fra kapitalismen og imperialismen. Om tidligere tiders svar på mange punkter har vist seg ugyldige, så er spørsmåla fortsatt gyldige. De krever nye svar. Å bringe fram svar og løsninger må nødvendigvis være en kollektiv prosess, der min stemme er ett bidrag på veien. Mitt håp er at denne boka gi andre lyst til å la sine stemmer høre!

Nyliberale teorier som New Public Management (NPM), hvor hovedpoenget er å drive offentlige virksomheter som om de var private bedrifter i et konkurransemarked, bidrar til å forsterke markedsutviklingen av offentlig sektor og gjøre forskjellen mellom offentlig og privat minst mulig.

Artikkelen er et utdrag fra kapittel 3 i boka Privatisering – en kritikk (De Facto, 2004), og trykkes med forfatternes tillatelse.

Omtale av boka finner i Røde Fane nr 4, 2004

---

I en artikkel i tidsskriftet Kommunerevisoren nr 4, 1999 gir Jan Ole Vanebo følgende beskrivelse av innholdet i NPM:

"New Public Management er ikke en samlet teoridannelse eller modell, men må snarere forstås som et empirisk fenomen. Følgende elementer er sentrale i NPM:

• Borgerne bør ses på som forbrukere som bør ha fritt valg mellom offentlige goder.
• Brukerne må medvirke i tilretteleggelsen av offentlige tjenester.
• Det bør skapes markeder eller kvasimarkeder så monopoler blir avløst av konkurranse mellom tilbyderne, som til gjengjeld får større selvstendighet.
• Det blir lagt vekt på bedriftsøkonomisk produktivitet og effektivitet.
• Rammebudsjettering erstatter detaljregulering via regler.
• Ansvaret for oppgaveutførelsen desentraliseres og det innføres resultatvurderinger og kvalitetsmålinger.
• Organisering og ledelsesprinsipper fra den private sektor imiteres og adapteres til den interne organisasjon."

Professor Tom Christensen ved Institutt for statsvitenskap, Universitetet i Oslo, beskriver NPM slik:

Økt bruk av forbilder fra det private, herunder management-orientering. Mer vekt på klare mål og virkemidler, med tilhørende måling av resultat (utvikling av resultatindikatorer) og belønning/straff ut i fra disse. Mer vekt på formalisering og bruk av kontrakter i styringsrelasjoner og ved utøvelse av service, herunder mer vekt på individuelle kontrakter. Mer intern fristilling av statlige etater og tilsyn, men også mer ytre fristilling av statlige selskap, som mer snevert skal fokusere kommersielle hensyn …

Økt vekt på generell desentralisering og delegering til lavere styringsnivå, med tilhørende større frihet i disponeringen av penger og valg av måter å organisere seg på …

Dels blir det hevdet at tjenesteytingen som sådan blir mer effektivt utført under de nye prinsippene, dels sparer man personalressurser og kan kutte i arbeidsstokken, slik man har sett i samferdselssektoren i mange land. Medaljens bakside ved å følge en slik politikk, eksemplifisert med erfaringene fra Australia og New Zealand, er at sosiale ulikheter og sosial fattigdom synes å øke, arbeidsløsheten kan øke, sentrale politiske mål om integrering av og hjelp til svake brukere bli skadelidende, lovpålagte sosiale hensyn komme under sterkt press av driftsmessige hensyn, osv."

New Public Management-ideologien stripper den offentlige tjenesteproduksjonen for alle genuine ideer om at tjenestene er til for befolkningens skyld. I stedet skal virksomhetene levere "produkter" og "økonomiske resultater". Empati og "tjen folket-ideer" blir erstattet av kalkyler og lønnsomhetskrav. Vi har ingen rettigheter i kraft av å være mennesker og samfunnsborgere, bare i kraft av å være kjøpesterke kunder.

NPM betyr at man i offentlige virksomheter introduserer den samme motsetningen mellom sentralisert makt og desentralisert ansvar som det vi kjenner fra store konserner i privat sektor. Mens makten til å definere målsettinger, økonomiske og organisatoriske rammebetingelser for de offentlige virksomhetene blir sentralisert i hendene på en håndfull sentrale byråkrater som hevder å ha hentet sitt mandat og sin legitimitet fra "markedet", er det opp til de ansatte i virksomhetene å levere de praktiske resultatene; gode tjenester til brukerne og innsparinger til oppdragsgiveren – på en og samme tid.

For de ansatte, som får ansvaret for å løse denne gordiske knuten, blir hverdagen ofte en endeløs rekke av omstillingsprosesser og organisasjonsendringer etter hvert som nye representanter for blårussen inntar direktørstolene og skal bevise at nettopp de har svaret på hvordan utfordringene skal løses. Og uansett hvor hjelpeløse forslag og prosesser som settes i gang, så kalles det selvsagt modernisering.

Det er modernisering når skolene gjøres om fra pedagogiske læresteder til målstyrte produksjonsenheter. Skoleledelse skal i sin kjerne ikke lenger være en pedagogisk oppgave, men en økonomisk-administrativ oppgave for virksomhetsledere som først og fremst skal levere regnskaper i balanse eller helst med et økonomisk overskudd. Ledernes fokus flyttes fra pedagogisk utvikling og gode læringsbetingelser til jakten på innsparings- og effektiviseringsmuligheter, presentasjon av fancy økonomiske indikatorer og forslag til nye, men ofte smålige inntektsmuligheter. Skoleledernes tittel er ofte endret fra rektor til virksomhetsleder eller lignende, og om noen år heter de ganske sikkert direktører.

En tilsvarende utvikling har vi sett også i omsorgssektoren. Sykehjemmene skal ha ansvar for egen økonomi, og lederne har større utfordringer mht økonomistyring, kostnadskutt, reduserte personalkostnader og nye forslag til egenandeler enn i forhold til det å gi god omsorg og pleie til beboerne.

I kommunesektoren har det over flere år gått en omorganiseringsfarsott for å etablere såkalte "to-nivå kommuner". På alle tjenesteområder fjernes sektororganisasjonene (under henholdsvis en skolesjef, omsorgssjef, teknisk sjef, kultursjef, osv.) som mellomledd mellom kommunens øverste administrasjonsnivå (rådmannen) og den enkelte tjenesteprodusent/institusjon (som skole, sykehjem, osv. Selvsagt selges dette inn som avbyråkratisering og effektivisering. Ressursene skal settes inn direkte mot brukerne, må vite. Resultatet er like fullt et svulmende byråkrati direkte under rådmannen og fristilte virksomheter som skal ansvarliggjøres i forhold til tildelte budsjetter og oppgaver. Markedsmodellen, med inndeling i adskilte bestiller-utfører-organisasjoner, virker sterkt byråkratiserende. Behovet for juridisk og økonomisk ekspertise øker, antallet ledere og sjefer blåses opp, mens faggruppene og fotfolket må skjære ned. Flere høvdinger og færre indianere, er den vanlige karakteristikken av det som skjer i offentlige virksomheter.

For helsesektoren har introduksjonen av markedstenkning i ledelsen uten tvil bidratt til å flytte fokus fra "å tjene pasientene" til "å tjene penger på pasientene". De nyliberale ideene om at alt må måles i penger, og at det bare er markedsmekanismer som kan få organisasjoner til å fungere effektivt og medarbeidere til å yte, bryter sterkt med det som tradisjonelt har vært helsevesenets identitet og legitimitet. I Sintef-rapporten Sykehusreformen: Et hamskifte i styring av helsetjenester (desember 2001) omtales dette slik:

"Sykehusene oppfattes verken av samfunnet eller av sykehusets ansatte som en organisasjon som skal gå med overskudd eller som skal tjene penger på sin virksomhet. Sykehusets virksomhet er derfor til en viss grad fristilt fra de mest markedspregede økonomiske forestillinger om hva som er viktig for en organisasjons overlevelsesevne. Det fårr med nødvendighet sine konsekvenser i styringssammenheng. Det er ikke uvanlig at ledere i sykehus sier at de ikke tar ansvar for budsjettet (økonomien), men at de tar det faglige ansvaret for at pasienter får den nødvendige behandlingen. Dette er en adferd som i de fleste organisasjoner ville vært ensbetydende med at karrieren som leder hadde vært over. I sykehus er dette mulig, og til en viss grad blir slike ledere også interne "helter". Dette må forstås ut fra sykehusets institusjonelle særpreg om hva som er legitime handlinger i et sykehus. Det betyr også at reformer som i økende grad hviler på bruk av økonomiske incentiver for å bedre styring av helsetjenesten står i en viss fare for ikke å virke etter sin hensikt, fordi en del av denne styringsideologien ikke har legitimitet i forhold til sykehusets innarbeidende verdier." (Side 42.)

Heller ikke i sykehussektoren har markedsomleggingen ført til mindre byråkrati. Med utgangspunkt i tall fra Statistisk sentralbyrå laget Aftenposten et oppslag 28. mai 2003 under tittelen "Stadig flere uten hvit frakk". Der het det blant annet:

"På fem år har antallet byråkrater ved norske sykehus økt tre ganger så raskt som antall leger og sykepleiere. Bare i fjor, etter at sykehusreformen ble innført, vokste antallet kontoransatte med 10 prosent … Resultatet ble 800 flere ansatte registrert som administrasjons- og kontorpersonell ved sykehusene, ifølge tall fra Statistisk sentralbyrå (SSB)."

Ideen om at NPM skal styrke den politiske styringen skal styrkes tåler heller ikke møtet med virkeligheten. Professor Tom Christensen oppsummerer dette slik i sin artikkel:

"Mange av de statsvitenskapelige og komparative studier av NPMs effekter har satt fokus på hvordan eventuelt politisk styring og sentrale lederroller endres. Hovedkonklusjonene i disse er at den politiske styringen svekkes gjennom bruken av prinsipper fra NPM. Dette kan synes logisk nok, men det interessante er at NPM-reformer oftest lanseres med en begrunnelse om at politisk styring skal styrkes, samtidig som også ledere og enheter på lavere nivå skal få styrket sin rolle. Når politisk ledelse svekkes kan det ses på som et demokratisk problem. Grunnen til at de svekker sin innflytelse er at deres formelle styringsinstrumenter svekkes, som man ser tydeligst ved fristilling for tilsyn eller statlige selskap. Samtidig er det et sterkt press fra mange aktører om at politisk ledelse skal bruke de gjenværende styringsinstrumenter på en passiv måte.

… De aktører som styrker seg under NPM i staten er administrative ledere, etatsledere og ledere av statlige, kommersielle selskaper."

En rapport fra OECD (Distributed Public Governance: Agencies, authorities and other government bodies, 2002) fokuserer på en del av de alvorlige demokratiproblemer som politikken med fristilling og foretaksorganisering har skapt, og oppsummerer at man nå kan se tendenser i flere land til at denne utviklingen er i ferd med å bli reversert. Det blir tydeligere og tydeligere at omgjøring av offentlige etater til bedrifter blant annet skaper betydelige demokratiske problemer. Modellen gjør det kort og godt vanskeligere for politikerne å styre, og at de må se på at utviklingen i stor grad blir overlatt til profesjoner og markedet.

Professor Noralv Veggeland ved Høgskolen på Lillehammer omtalte OECD-rapporten i en artikkel i Aftenposten 29. juni 2003. Han oversetter konklusjonen i rapporten slik:

"Regjeringene har oppdaget at å styre de uavhengige institusjonene på avstand og i en svak politisk situasjon, har skapt en rekke problemer, knyttet til folks tillit, demokrati og politisk kontroll. Politiske prosesser er derfor satt i gang for å forbedre innsynet i de offentlige tjenesteforetakene, og for å oppnå bedre kontroll og koordinering."

Noralv Veggeland påpeker at Norge kom senere i gang med fristillings-politikken enn mange andre europeiske land, men at vi så "kom med i ekstrem grad". Og nå akselereres det enda mer på et tidspunkt hvor andre er i ferd med å snu. I artikkelen stiller han derfor følgende spørsmål:

"Det sentrale spørsmålet er derfor om Norge også denne gangen kommer i gang om noen år med den nye OECD-trenden, med forsterkning av demokrati på alle forvaltningsnivåer, offentlig planlegging og mindre konkurranseutsetting av tjenester. Eller kommer regjeringen til å holde fast på en foreldet politikk når de fornyer offentlig sektor som et høyt prioritert politikkområde?"

Etter vårt syn har de mange forsøkene på markedssimulering i offentlig sektor alvorlige konsekvenser. For det første flyttes virksomhetenes fokus bort fra det å produsere best mulige tjenester for befolkningen og over til det å lykkes best mulig i forhold til mer og mindre ubrukelig effektivitetsmål. Når sykehusene blir foretak drevet etter bedriftsøkonomiske prinsipper, blir det viktigere å planlegge driften ut i fra hva som "lønner seg" enn ut fra hva folk trenger. Når rektorene blir mer opptatt av om kostnadene kan holdes nede enn av om undervisningstilbudet er godt, er det elevene som taper. Kostnadsfokuseringen vil også føre til et allment ønske om å kopiere dem som driver billigst, og dermed drive fram en sterkere ensretting av måtene oppgaver løses på i den offentlige sektoren. Det går på bekostning av grupper og formål som trenger spesiell tilrettelegging, og fører til mindre mangfold og kreativitet.

Markedstenkningen i offentlig sektor tvinger spesielt lederne til å prioritere de økonomiske resultatindikatorene høyest, og utvikler en sterkere lojalitet mellom oppdragsgiver og ledelsen i den utførende enheten enn mellom enheten som sådan og dens ansatte og brukere. Lederskap i privat og offentlig sektor utvikles mer og mer i retning mot "det samme", og det utvikles et felles marked hvor sjefene i større grad går fram og tilbake mellom de to sektorene. Denne strømlinjeformingen i tankegang, ledelsesmetoder og arbeidsmåte bereder i seg selv grunnen for mer markedstenkning og nye privatiseringsfremstøt i den offentlige sektoren.

Bruk av kvasi-markeder i offentlig sektor trenger slett ikke gi mer effektiv produksjon. Så lenge det offentlige garanterer finansieringen av en tjeneste, skapes det et grunnlag for allianser mellom ulike aktører om et felles mål: Å melke offentlige kasser for mest mulig penger. Når leverandørene er i en de facto monopolsituasjon overfor brukerne, får man erfare at "private monopoler ikke er bedre enn offentlige". De private monopolene bruker sin markedsmakt til å sikre seg størst mulig fortjeneste, mens manglende kvalitet tilskrives at "politikerne ikke kan få mer enn de har betalt for". Administrasjonskostnadene med all internfaktureringen, hvor ulike deler av systemet "kjøper og selger " til hverandre, er ofte unødvendige og kommer lett ut av kontroll. Det florerer derfor med eksempler på såkalt suboptimalisering, hvor alle prøver å maksimere egne inntekter og skyve kostnadene over på naboen.

Liberalistenes svar på slike problemer er alltid at det "ikke er marked nok". "Slik går det når man leker marked." Det nyfrelste direktørsjiktet i de "privatdrevne", offentlige virksomhetene eser ut, og ser ut til at de oftere svarer på problemene med å bevilge seg selv stadig høyere lønninger og stadig større fallskjermer enn at de kommer opp med funksjonelle løsninger. De nøyer seg med å anbefale at "vi" må ta nye skritt mot en mer realistisk markedsmodell.

Sannheten er, som tidligere nevnt, at den realistiske, effektive markedsmodellen ikke finnes i den virkelige verden. Markedet er fullt av interessemotsetninger, ineffektivitet, kortsiktighet, polarisering og kynisme. Samtidig vet alle at heller ikke offentlig sektor er uten problemer. Det finnes mange nok eksempler på at offentlig produksjon kan være byråkratisk og ineffektiv, at det foregår sløsing og maktmisbruk, at vanlige mennesker blir tråkket på og ikke får sine rettigheter oppfylt, at byråkratiene har begynt å forfølge egne interesser og unndratt seg politisk styring, osv.

Vi som er kritiske til markedsutviklingen i offentlig sektor, havner ofte i rollen som forsvarere av det bestående. Blir vi sittende fast i den posisjonen, er vi dømt til å tape. Kritikken mot byråkrati og ineffektivitet i den offentlige sektoren er ofte like velbegrunnet som den er sterk. Der hvor markedstilhengerne finner svaret i konkurranse og privatisering, må alternativet være grep som gir oss bedre tjenester for folk flest basert på en fornuftig ressursbruk. Den offentlige sektoren har ikke sin berettigelse i at den skal være en god arbeidsplass, men i at den skal gi oss gode tjenester, – god velferd, effektivitet og likhet i en utstrekning som markedsøkonomien aldri kan oppvise. Dersom den skal fylle en slik rolle, må den også være en god arbeidsplass, med gode betingelser og spennende oppgaver for dyktige arbeidstakere.

Men det finnes kort og godt ingen perfekt modell tilgjengelig. Spørsmålet er hvem sine problemer vi ser på som viktigst? Et forsvar av offentlig tjenesteproduksjon og en universell velferdsstat må være kompromissløst i mot alt som perverterer de kollektive løsningene. Velferdsstatens hovedoppgave er å gi lik rett til utdanning, lik tilgang på helsetjenester, barnehager, omsorgstilbud, sosial trygghet, osv. Vi vet at markedet ikke kan levere dette, men at det kan skapes i forpliktende fellesskap. Derfor er ikke privatisering svaret på velferdsstatens problemer. I stedet trenges det ei kraftfull mobilisering av det ansvarsfulle og solidariske i menneskene.

"Og nå har de alle sammen vendt seg mot Martinique, alle med ett hjerte og ett sinn igjen. De hjelper, redder, tørker tårer og forbanner den ødeleggende vulkanen. Pelé, kjempen med det store hjertet, du kan le; du kan se ned i avsky på disse velvillige morderne, på disse gråtende åtselspiserne, på disse udyrene i samaritanerklær," skrev Rosa Luxemburg etter vulkanutbruddet i havnebyen St Pierre i mai 1902.

Rosa Luxemburg (1871-1919) var fra Polen og en av lederne for venstrefløyen i Den andre internasjonale rett før og etter første verdenskrig.

Denne artikkelen ble først publisert i Leipziger Volkszeitung 15. mai 1902

---

Fjell av rykende ruiner, hauger av lemlestede kropper, en dampende, rykende sjø av ild overalt hvor du vender deg, mudder og aske – dette er alt som er igjen av den blomstrende lille byen som balanserte på vulkanens skråning som en vimsete svale.

I noen tid hadde en hørt den sinte kjempen brumme og rase mot denne menneskelige frekkheten, de tobente dvergenes blinde selvopptatthet. Raus, også i sin vrede, en sann kjempe, advarte han de skjødesløse skapningene som kravlet rundt føttene hans. Han blåste røyk, spyttet ut ildskyer, magen hans sydet og boblet og eksploderte som rifleskudd og kanontorden. Men jordens herrer, de som ordinerer menneskenes skjebner, forble urokkelige i troen – på sin egen visdom.

Den 7. mai kunngjorde den regjeringsoppnevnte kommisjonen for den engstelige befolkningen i St Pierre at alt var vel i himmelen og på jorden. Alt er i orden, ingen grunn til panikk, slik de sa den kvelden Eden ble avlagt på tennisbanen i de danseberusede salene til Ludvig XVI, mens glødende lava samlet seg til et fryktelig utbrudd i revolusjonens vulkan. Alt er i orden, fred og stillhet over alt! Som de sa i Wien og Berlin kvelden før mars-utbruddet for 50 år siden. Den gamle titanen på Martinique hadde lidd lenge og brydde seg ikke om den ærede kommisjonen: Etter at folket var blitt forsikret av guvernøren den 7. mai, eksploderte han i morgentimene den 8., og på få minutter begravde han guvernøren, kommisjonen, folket, husene, gater og skip under glødende ånde fra sitt sinte hjerte.

Jobben ble gjort med radikal nøyaktighet. Førti tusen menneskeliv meiet ned, en handfull skrekkslagne flyktninger reddet – og så kan den gamle kjempen brumme og boble i fred, han har vist sin makt, han har tatt en fryktelig hevn over ringeakten for sin overmakt.

Og nå, i ruinene av den tilintetgjorte byen på Martinique, ankommer en ny gjest, ukjent, aldri før sett – det menneskelige vesen. Ikke lorder og livegne, ikke svarte og hvite, ikke rike og fattige, ikke plantasjeeiere og dagarbeidere. Menneskelige vesen er ankommet på den lille, knuste øya, menneskelige vesen som bare føler smerten, som bare ser katastrofen, som bare vil hjelpe og lindre. Den gamle kjempen Pelé har gjort et mirakel. Glemt er Fashoda-dagene, glemt er Cuba-konflikten, glemt «la revanche». Franskmennene og engelskmennene, tsaren og senatet i Washington, Tyskland og Holland donerer penger, sender telegrammer, rekker ut en hjelpende hand. Et brorskap mot naturens brennende hat, en oppstandelse av humanismen på ruinene av den menneskelige kulturen. Prisen for å gjenskape medmenneskeligheten var høy, men den tordnende Pelé hadde en stemme som hørtes.

Frankrike gråter over den lille øyas 40.000 lik, og hele verden iler til for å tørke tårene til Moder Republikken. Men hvordan var det da, for århundrer siden, da Frankrike spilte strømmer av blod på de små og store Antillene? I sjøen utenfor østkysten av Afrika ligger en vulkanøy, Madagaskar: For femti år siden så vi den samme utrøstelige republikken som gråt for sine savnede barn i dag, hvordan hun bøyde disse oppsetsige innfødte under sitt åk med lenker og sverd. Ingen vulkan åpnet sitt krater der: Franske kanonmunninger spydde ut død og undergang; fransk artilleriild feide tusener av blomstrende menneskelig fra jordas overflate inntil et fritt folk lå bundet på jorden, inntil «de villes» brune dronning ble halt av sted som et trofé til «lysets by».

På Asias kyst, vasket av havets bølger, ligger de smilende Filippinene. For seks år siden så vi de menneskekjære yankeene, vi så Washingtons senat i arbeid der. Ingen ildsprutende fjell der, men amerikanske rifler meide ned menneskeliv i hopetall. Sukkerkartellet som i dag sender gylne dollar til Martinique, tusener på tusener, for å hjelpe liv tilbake i ruinene, sendte kanon etter kanon, krigsskip etter krigsskip, gylne dollar, millioner på millioner til Cuba for å så død og ødeleggelse.

Også i går – langt borte i det sørlige Afrika, hvor for bare få år siden et fredelig lite folk levde i fred og arbeid, ser vi hvordan engelskmennene forårsaker ødeleggelse. De samme engelskmenn som på Martinique redder mødres barn og barns foreldre, så vi der trampe på menneskekropper, på barnekropper med brutale soldatstøvler, vassende i dammer av blod, med død og elendighet forut og etter seg.

Akk, og russerne, den reddende, hjelpende, gråtende Tsaren av Russland – et gammelt bekjentskap! Vi har sett deg i Praga (en forstad til Warszawa, red.) hvor varmt polsk blod fløt i strømmer og farget himmelen rød av damp. Men dette var i gamle dager. Nei! Nå, for bare noen uker siden har vi sett dere velvillige russere langs deres støvete landeveier, i ødelagte russiske landsbyer, ansikt til ansikt med en fillete, vilt opprørt, brummende horde. Geværskudd lød, gispende «muzhiks» falt til jorden, rødt landarbeiderblod blandet seg med landeveisstøv. De må dø, de må falle fordi kroppene deres bøyde seg dobbelt i sult, fordi de skrek etter brød, etter brød!

Og vi har sett deg, Moder Republikk, du tåreperse. Det var den 23. mai 1871. Strålende vårsol skinte ned på Paris, tusener av mennesker i arbeidsklær sto tett sammen i gatene, i fengselsgårdene, kropp mot kropp og hode mot hode. Ut gjennom skyteskår i veggene stakk mitraljøsene sine blodige løp. Ingen vulkan eksploderte. Ingen lavastrøm rant ut. Dine kanoner, Moder Republikk, ble vendt mot den tettpakkede folkemengden, smerteskrik flerret luften. Mer enn 20.000 lik dekket gatene i Paris.

Og alle dere – franskmenn og engelskmenn, russere og tyskere, italienere og amerikanere – vi har sett dere sammen en gang før i broderlig enighet, forent i en stor liga av nasjoner som hjalp og veiledet hverandre. Det var i Kina. Også der glemte dere kranglene med hverandre, også der skapte dere en fred mellom folkene – for felles mord og brann. Oi, som musehalene falt i rekker for kulene deres, som en moden kornåker slått ned av hagl! Oi, som skrikende mødre sank i vannet med sine døde i de kalde armene sine, i flukt fra deres hete favntak!

Og nå har de alle sammen vendt seg mot Martinique, alle med ett hjerte og ett sinn igjen. De hjelper, redder, tørker tårer og forbanner den ødeleggende vulkanen. Pelé, kjempen med det store hjertet, du kan le; du kan se ned i avsky på disse velvillige morderne, på disse gråtende åtselspiserne, på disse udyrene i samaritanerklær. Men det vil komme en dag da en annen vulkan vil løfte sin tordenrøst, en vulkan som syder og koker, enten dere trenger det eller ikke. Og den vil sope hele den skinnhellige, blodstenkte kulturen vekk fra jordas overflate. Og bare på dens ruiner vil nasjonene komme sammen i sann menneskelighet som bare kjenner en dødelig fiende – blind, død natur.

23. januar i år vart Viktor Jusjtsjenko etter mykje om og men sett inn som president i Ukraina, Europas nest største land. Men kva har skjedd i Ukraina? Kvifor stod landet plutseleg på kanten av borgarkrig og politisk kaos? Kvifor har USA og Vesten kasta sine auga på denne konflikta og tek stikk motsette konklusjonar av kva Russland gjer, medan valet i Romania får passera omtrent utan merksemd i det heile?

Jan Erik Skretteberg studerer slaviske språk ved universitet i Oslo og er aktiv i AKP og NKS

---

Sundag 21. november var det andre runde av presidentvalet i Ukraina. Kandidatane som hadde gått vidare frå innleiinga, var den etnisk russiske Viktor Janukovitsj, støtta av regjeringa og sitjande president Leonid Kutsjma (og også av den russiske presidenten Vladimir Putin), og den etnisk ukrainske Viktor Jusjtsjenko, som utgjorde opposisjonen til det sitjande styret og hadde fått uttalt støtte også frå Vesten. Valet skulle syna seg å vera avgjerande for Vestens merksemd dei neste vekene. Trass i at alle meiningsmålingane og valdagsmålingane utropte Jusjtsjenko som vinnar med god margin, var det Janukovitsj valkommisjonen i Ukraina utropte som vinnar. Opposisjonen ropte snart om valfusk, noko OSSE-representantar også stilte seg bak. Valet hadde gått urettmessig føre seg i fleire regionar. Det kom historier om busslastar av etnisk russiske arbeidarar som hadde reist frå vallokale til vallokale og røysta valdagen og andre døme som ikkje kan oppfattast som noko anna enn valfusk. Janukovitsj og etniske russarar vart fort demonisert i vestlege media.

Ukraina er etnisk sett delt i to: i aust, konsentrert rundt byane Donetsk, Lugansk/Luhansk, Kharkov/Kharkiv, Dnepropetrovsk/Dnipropetrovsk og Zaporozje/Zaporizja (russiske namn fyrst, så dei ukrainske), som alle sit på store naturressursar (særleg kol, noko som er viktig for EUs stålindustri). Dette er det økonomiske hjarta i Ukraina og her bur det mest russiskspråklege, medan i vest, den delen i Ukraina som fekk lida mest grunna Tsjernobyl-tragedia, har flest etniske ukrainarar. Desse har eit sterkt nasjonalt medvit, noko som står i motsetnad til dei etniske russarane, som etter Sovjetunionens fall har kjempa for høvet til å kunna ta dobbelt statsborgarskap og få godkjend russisk som offisielt språk i tillegg til ukrainsk, som i dag er det einaste offisielle språket. Russisk og ukrainsk er båe lingvistisk sett austslaviske språk (jamvel om nokre hevdar at ukrainsk burde reknast som eit vestslavisk språk) som liknar i oppbyggjing og ordforråd, slik at språka til ein viss grad er innbyrdes forståelege. Ukrainsk har i tillegg ganske store dialektskilnader (flytande grenser mot kviterussisk og polsk i grenseområda med desse landa og flytande overgang mot russisk i austlege grenseområde) og har store grupper som pratar ukrainsk utanfor staten Ukraina. Omtrent ein femdel av dei 45 millionane ukrainarar som finst i verda bur utanfor den ukrainske staten sitt område, stort sett i andre delar av det tidlegare sovjetområdet.

Etnisk sett reknar 78,1 % av folkesetnaden seg som ukrainarar, medan 17,3 % reknar seg som russarar. Men då må ein hugsa at mange av dei som reknast som ukrainarar, har russisk som fyrste- (og ofte einaste) språk.

Janukovitsj har lova å arbeida for at etniske russarar skal få høve til å ha dobbelt statsborgarskap, noko som vil seia at dei kan fritt dra over grensa for å arbeida i Russland, kor lønene er høgare. Russland er den økonomien i verda som veks raskast, og det russiske næringslivet kan sjølvsagt tenkja seg kvalifisert arbeidskraft til lågare løner, slik som norske kapitalistar/arbeidskjøparar vil ha billeg austeuropeisk arbeidskraft som dei kan betala billegare enn heimleg arbeidskraft.

Ein president gjekk ut og gratulerte Janukovitsj med sigeren umiddelbart, Vladimir Putin. Janukovitsj var Moskvas mann, og Kreml gratulerte Janukovitsj til og med føre Kutsjma eller andre frå Kiev offisielt hadde gjort det. Slik tok Putin det motsette standpunktet av Vesten, noko som kan vera med på å beskriva kva konflikta eigentleg handlar om: makt og innflytnad i randområda, noko berre Klassekampen og Nationen har klart å sjå i norske media. Dette er symptomatisk med Kremls line også i andre val som er dømt nord og ned av OSSE og ulike Helsingforskomitear. Her kan ein nemna valet i Kasakhstan i oktober 2004 og i Aserbajdsjan i desember 2003.

Ukraina er no geografisk i ein skvis mellom Russland, som ynskjer å byggja seg opp att som stormakt, og vesten, som ynskjer å ha Ukraina som tett alliert. Naturleg nok spelar også energi ei rolle. EU har no gjeve eit tilbod om frihandelsavtalar med Ukraina, samstundes som Russland vil ha ein oljeleidning med utlaup i Svartehavet. Vestlege selskap har eit horn i sida til Kutsjma av di han selde det tidlegare statlege stålverket Kryvorizjstal til oligarkane Viktor Pintsjuk (note 1) (tilfeldigvis Kutsjmas svoger) og Rinat Akhmetov for rundt $ 800.000.000, langt under marknadspris. For oligarkane vil det også vera ynskjeleg at makta heldt seg på russiskvenlege hender som er viljug til å hindra vestleg kapital i å kjøpa opp slike selskap. Oligarkane får jo stort sett halda på så lengje dei held seg unna politikken, det syner dømet Russland og Khodorkovskij/Berezovskij jamført med Vladimir Gusinskij (note 2).

Dette er likevel ikkje ein eintydig tendens mellom Ukrainas oligarkar. Leiaren for industrikonsernet Donbas, plassert i Donetsk, Serhej Taruta, har støtta Jusjtsjenko av di han ser fordelen ved å koma inn på den vestlege marknaden. Det same gjeld fleire av gassprodusentane. Julija Tymosjenko som har vore ein av opposisjonens viktigaste støttespelarar og noverande statsministar, har tunge interesser i ukrainske energiselskap, noko ho fekk nettopp gjennom det tidlegare vervet sitt som visestatsministar under Jusjtsjenko.

Det historiske tilhøvet Russland/Ukraina er fyld av kontrastar. I motsetnad til kva ein i Vesten gjerne trur, har ikkje dette alltid vore kjærleg. Det fyrste Russland, middelaldarriket Rus, oppstod rundt Kiev, den fyrste russiske statsdanninga skjedde altså innanfor grensene av dagens Ukraina og dei etnisk ukrainske kjerneområda. Men opp gjennom soga vart tilhøvet mellom russarane og ukrainarane så dårleg at ukrainarane, kraftig forenkla, stelte seg på feil side i andre verdskrigen, stort sett for å vera mot Moskva. Men etter krigen var fleire av partisjefane i Sovjet ukrainarar; Khrustsjov, Brezjnev og Gorbatsjov.

Jusjtsjenko og Janukovitsj skil seg innanrikspolitisk lite frå kvarandre, sett bort frå statsborgar- og språkspørsmålet. Hovudskilnaden ligg i kven dei vil leggja seg tettast opptil utanrikspolitisk. Jusjtsjenko ynskjer å leggja seg opp til Vesten og arbeida for eit ukrainsk medlemskap med EU (helst i lag med Romania og Bulgaria i 2007) medan Janukovitsj vil halda i hevd/tetta samarbeidet med Russland/SUS (Det økonomiske samarbeidet mellom Russland, Ukraina, Kviterussland og Kasakhstan). Både Lukasjenka i Minsk, Kutsjma i Kiev (no avtroppa) og Nazarbajev i Astana (den nye hovudstaden i Kasakhstan) er stort sett på line med Moskva i fleire spørsmål, både utan- og innanrikspolitisk, trass i at samarbeidet heldt på å sprekkja i sommar då Lukasjenka hevda at russiske oljeselskap tok seg overbetald i samband med energieksport til Kviterussland.

Spørsmålet om kven ein ynskjer som president i Ukraina, må også bli sett i ein geopolitisk samanheng. Jamvel om valet har fått ei fredeleg løysing, kan det ha sett tilhøvet mellom EU/USA og Russland nokre skritt attende, og det er noko eg trur vi vil sjå meir av i åra som kjem. Dette blir kan henda det viktigaste internasjonale spørsmålet i tida som kjem frametter. Putin oppfører seg som ein «god» gamaldags russisk storimperialist som ynskjer kontrollen over randområda både i grenselandet mellom Europa og Asia og ikkje minst i Kaukasus og sentral-Asia (for å vera meir nøyaktig, i områda rundt dei fem tidlegare sovjetrepublikkane Kasakhstan, Kirgisistan, Tadsjikistan, Turkmenistan og Usbekistan). Amerikanske imperialistar har også lagt sine auge på dette området, noko vi ikkje minst veit frå krigane i Afghanistan og Irak. Det er også berre rundt eitt år sidan at Mikhail Saakasjvili vart leiar for den såkalla roserevolusjonen som styrta den anti-amerikanske tidlegare sovjetiske utanriksministaren Eduard Sjevarnadse som president i Georgia. At Saakasjvili kastar sine auge på Sør-Ossetia og Abkhasia etter kvart, er vel ikkje utenkjeleg. Desse områda ligg i dag innanfor den russiske staten sine grenser.

Strategiske interesse har sikkert hatt mykje å seia for viset vestlege media har dekkja valet på – mellom anna har eg ikkje sett det nemnd i særleg mange aviser at OSSE konkluderte med teikn til omfattande juks også i vestlege ukrainske regionar (hele OSSE-rapporten ligg på nett: http://www.osce.org/documents/odihr/2004/11/3811_en.pdf ), altså at Jusjtsjenko også vann med «Kim Il Sung»-siffer på same viset som Janukovitsj gjorde det i aust. Heller ikkje har nokon grunna over at sidan det vart så jamnt, må også mange etniske ukrainarar ha røysta Janukovitsj, sidan etniske russarar berre utgjer rundt 25 % av folkesetnaden.

Om valet i Ukraina fekk mykje merksemd, var det ikkje slik med valet i Romania (siste og avgjerande omgang 12. desember), kor Bucurestis borgarmeister, den liberale Traian Basescu vann valet med knapp margin framfor den noverande statsministaren, sosialdemokraten Adrian Nastase. Også her konkluderte OSSE-observatørar med omfattande grad av juks ved at folk vart bussa rundt og hadde høvet til å røysta fem-seks gonger, også dette skipa til i både lægrer. I tillegg var det brote med lova som forbyr valkamp under sjølve valet. (Dette gjorde opposisjonen i Ukraina også, MGP-vinnaren Ruslana hjelpte mellom anna til med såkalla «sosial informasjon» heilt opp til vallokala stengte på valdagen.) Men i alle høve har ikkje Vesten fordømt valet i Romania som juks. Det kan vera eit teikn på at «rett» kandidat vann, noko som ikkje skjedde i Ukraina. Imperialismen, og imperialistiske tankegangar lever, både i Russland og i Vesten. Det er det dette handlar om, strategiske interesse og kontrollen over ressursar i eit randområde delt av Russland og Nato/EU, ikkje illusjonen om å byggja «demokrati» i Ukraina.

Men kva vil eigentleg Russland?

Russland har også heldt handa over val med merkeleg sluttresultat for å tryggja eigne interesse i fleire land i Kaukasus og sentral-Asia i tillegg til Kviterussland. Det er klart at det er ein strategi bak dette. Etter å ha tapt den kalde krigen og gjennomgått fleire kriser med store konsekvensar for vanlege russarar, har Putin for lengst byrja arbeidet med å attreisa den gamle supermakta. Slaget har til no fyrst og framst stått om nærområda – område kor Russland også under tsartida hadde kontrollen – slik som Kaukasus med sine oljeressursar og Sentral-Asia med sin strategiske posisjon i samband med oljerike område lenger sør. Ikkje minst er det også viktig for Russland å ha allierte mot Europa. Ein såg korleis det gjekk etter at Molotov-Ribbentrop-avtalen ikkje lenger galdt i 1941 – den russiske sivile folkesetnaden var den som måtte gå gjennom dei verste lidingane under nazistanes herjingar.

Her står Russland ovanfor eit dilemma. Jusjtsjenko seier i eit intervju med den liberale russiske avisa Izvestija 28. desember 2004 at «Russland er Ukrainas granne. Det er betre å krangla to gonger med kona enn éin gong med grannen. Vi kan ikkje gløyma dei slaviske røtene våre eller slektskapsbanda innan kultur og språk. Ein må ein gong for alle forstå at Russland er Ukrainas partnar» (mi omsetjing). Det same understreka Jusjtsjenko då han møtte Putin i Kreml 23. januar 2005. Samstundes valde Jusjtsjenko å understreka i tiltredingstalen dagen etter kor viktig det var at Ukraina blir EU-medlem så fort det let seg gjera. I Europarådet 25. januar gav han óg uttrykk for at Ukraina vil søkja om medlemskap i WTO og innføra «full marknadsøkonomi». Alt dette vil utan tvil skapa avstand til grannen Russland. Tilhøvet mellom Russland og EU er som kjent frå før av sårt.

Møtet i Kreml synte også Putin som den pragmatikaren han er. Grunnen til at Moskva gav så sterkt uttrykk til støtte for Janukovitsj var at det dåverande regimet hadde bede om det, sa Putin då han på uventa vis byrja møtet med Jusjtsjenko. Dette lata ifølge den russiske avisa Kommersant til å ta Jusjtsjenko noko på senga, men møtet ebba ut med garantiar om at det gode tilhøvet mellom grannene måtte halda fram. På sett og vis er dei to landa også avhengig av kvarandre. Delar av Russlands enorme gassressursar blir transportert over ukrainsk territorium, og dette tener det fattigare Ukraina pengar på. Det er altså ingen grunn til å tru at transportavtalen som Putin og Kutsjma har inngått, vil sprekka med det fyrste. Men i dette låg det nok ein motivasjon for Putin å støtta Janukovitsj på kostnad av Jusjtsjenko.

Og Ukraina får att for å leggja seg tettare opp til EU og vestmaktene. Etter to dagar som president har Ukraina fått løyvingar om at dei skal få meir av kaka på 500 millionar euro som EU gjev til Russland, Ukraina, Moldova og Kviterussland kvart år, ein frihandelsavtale mellom Ukraina og EU er snart på plass (EU har lyst på den ukrainske stål- og tekstilindustrien), støtte frå EU for å bli med i WTO og også løyvingar om at visumplikta for ukrainske statsborgarar som vitjar EU skal falla bort. Om eit større og større EU (som berre blir meir og meir vrient å halda saman, i tillegg til at den folkelege forankringa er i ferd med å forvitra også i dei eldste medlemslanda) i det heile let dei vera med, det er ei anna sak. Det som er heilt klart, er i alle høve at det er det som er Jusjtsjenkos mål, samstundes som vestlege kapitalkrefter gjerne tek Ukraina med sine store mineralressursar og viktige geopolitiske posisjon imot med opne armar.

Eit revitalisert Russland kan setja solide kjelker i vegen for den dominansen og det hegemoniet Sambandsstatane har i dag, både geopolitisk og faktisk også kulturelt. Borgarlege økonomar som til dømes dansken Martin Paldam (note 3) har etter Putins inntreden som president hevda at Russland er på veg opp og på sitt vis i ferd med økonomisk å bli eit «vanleg» vestleg land. Alt tyder på at dette er korrekt. Etter dei økonomiske krisene på nittitalet med devaluering og beslaglegging av sparepengane til folk, har Russland hatt vekst i økonomien dei siste fire åra. Det russiske området er rekna som det området i verda som har den raskaste økonomiske veksten og den største betringa i vanlege folks levekår (OECD). Dette kan nok samsvara også med det inntrykket eg har hatt av landet dei seks gongene eg har vitja det (alt frå tre dagar til to månader) dei siste tre åra. Sjølvsagt er det mykje å setja fingeren på (til dømes ytringsfridom, utbreidd korrupsjon, knusing av fagforeningar, overvåking, kraftige brot på menneskerettane, krig i Tsjetsjenia osb.), men dette er nok noko av grunnen til at folk har forståing for og sympati med Putins line. Men når økonomien veks, så føreset det som kjent i kapitalismen at ein finn nye marknader å ekspandera i. Det er då Russland vil, i likskap med Vesten, byrja kika ut over eigne grenser igjen. Ukraina høyrer i fyrste rekkje til desse områda. Høge oljeprisar har sytt for at veksten har vore endå kraftigare enn venta dei siste åra, men ingen ventar at den russiske økonomien ikkje vil halda fram med å veksa ei god stund til.

Konsekvensen då vil vera ein kamp om innflytnad i dei same områda som Sambandsstatane/EU. Dette er område Russland historisk sett ser på som «sine». Det er denne konflikta vi nok har sett byrjinga på heilt sidan bombinga av Serbia i 1999.

---

Noter

1) Pintsjuk har også kontrollen over Novy Kanal, ein av dei største ukrainske fjernsynskanalane. [Tilbake]

2) Berezovskij har flykta til Storbritannia, medan Khodorkovskij har sitte i fengsel mistenkt for skattesvindel sidan hausten 2003. Vladimir Gusinskij, Russlands fjernsynskonge, har fått vera i fred, då han står saman med Putin politisk. [Tilbake]

3) Sjå til dømes Udviklingen i Rusland, Polen og Baltikum: Lys forude efter ændringen af det økonomiske system, Aarhus Universitetsforlag, 2002. [Tilbake]

---

Litteratur

Eg har, i tillegg til norske aviser og www.bbc.co.uk, fulgt spesielt med i desse russiskspråklege avisene:

• Izvestija (www.izvestia.ru, her må ein kunna russisk for å fylgja med)
• Kommersant (www.kommersant.ru, www.kommersant.com for engelsk versjon)
• Novaja Gazeta (www.novayagazeta.ru, her er det også berre russisk versjon)
• Nezavisimaja Gazeta (www.ng.ru, har heller ingen engelsk versjon)
• Pravda (www.pravda.ru, for engelsk versjon: http://english.pravda.ru/)

Bøker om Ukraina etter Sovjets samanbrot:

Det er ikkje skrive så mykje, ikkje på vestlege språk i alle høve, men dette kan eg tilrå:

Andrew Wilson: The Ukrainians: Unexpected Nation, Yale University Press 2000. Tek for seg den ukrainske soga og problematiserer stort sett ut frå dette om den geopolitiske rolla til Ukraina og argumenterer delvis for at Ukraina i likskap med Russland også er ein del av ikkje berre Europa, men også Eurasia.

Bohdan Nahaylo: The Ukrainian Resurgence, Hurst & Company 1999. Detaljert bok av ein etnisk ukrainar som er fødd og oppvekse i Storbritannia. Til tidar (for) detaljert, men svært grundig på tida etter sjølvstendet, då Nahaylo sjølv fekk høve til å vitja landet.

Taras Kuzio og Andrew Wilson: Ukraine: Perestroika to independence. Boka ein bør lesa før ein les The Ukrainians: Unexpected Nation av ein av forfattarane, sjå ovanfor.

Diverre finst det ikkje enno noko særleg tilgjengeleg om dei ukrainske oligarkane, slik som dei to framifrå bøkene The Oligarchs: Wealth and Power in the new Russia (Oxford 2002) av David E. Hoffman og Godfather of the Kremlin: Boris Berezovsky and the Looting of Russia (New York 2000) av Paul Klebnikov.

Klebnikov vart tilsett som redaktør for den russiske utgåva av Forbes våren 2004 og skoten og drepen 9. juli same år på veg heim frå kontoret. I tillegg til denne boka, rakk også Klebnikov å gje ut ei anna bok (denne berre på russisk, Klebnikov var fullt ut tospråkleg, fødd i New York av russiske immigrantar), Samtalar med ein barbar, som var basert på samtalar med ein av leiarfigurane i den tsjetsjenske underverda i Moskva, Khozj Akhmet Nukajev. I denne boka skal Klebnikov ha avslørt korleis organisert kriminalitet er kopla opp mot krigen i Tsjetsjenia. To tsjetsjenarar er seinare arresterte for drapet.

---

Siste nytt:

8. februar 2005 brakte media nyhenda om at styresmaktene freistar reversera salet av Kryvoizjstal for å tena meir pengar på å selja stålverket til utanlandske investorar, sjå til dømes http://news.bbc.co.uk/1/hi/business/4243269.stm