Politikk med generasjoner

Av Erik Ness

Nr 2 2016

Hvordan utvikle og forstå klassekamp når man tilhører forskjellige generasjoner og kjønn?

Uttrykket «stole på gikta», er ikke så dumt. Det kan gjelde både vær og politikk. Intuisjon har også noe med erfaring å gjøre, men gikt er stort sett forbeholdt de «gamle».

Erik Ness er miljøarbeider, kasserer i Rødt Vestfold og redaktør av Rødt!.

Begrepet «stole på gikta» kan brukes av oss som har holdt på et halvt århundre med politikk/klassekamp. Og det er grunn til å lytte til varslene. Men kan vi forstå virkeligheten som former de unge generasjonene, og de uttrykkene dette får?

Det er 99 år siden den russiske revolusjonen som fortsatt preger min generasjon. For ikke å snakke om den kinesiske 32 år seinere. Da jeg ble født, var det kortere tid til begge disse revolusjonene enn til i dag. Tenk hvilke voldsomme forandringer i oppvekstvilkår og sosiale forhold de ulike i generasjonene i de siste 99 åra har sett! Da farfaren min var ung voksen, kunne ikke fattigfolk sende unga på skolen hele tida, fordi de mangla sko. Særlig gikk de glipp av undervisninga om vinteren da støvlene gikk på omgang. Da jeg jobba på skipsverft, fortalte de gamle arbeiderne om det.

Det er lettere å fordømme noe som er langt unna, og lettere å gå glipp av en forståelse, noe å lære allikevel. Det er ikke klokt å legge «de andres» opprør bak seg. På sekstitallet ville det utløst en kraftig debatt hvis Mao hadde blitt kalt diktator eller tyrann. Liberalere, Venstre-folk og deler av AP ville skrevet innlegg og nyansert «de som ikke skjønner noen ting». Dagens opprørere behøver ikke å være historieløse, selv om de ikke ble født for 67 år siden. Og: Er det ikke mulig å studere den rusiske eller kinesiske revolusjonen for å lære noe av det, uten å være leninist eller maoist?

Poenget er ikke å bli nostalgisk, men å få fram et viktig poeng, og det er marxistisk, at det er tida du lever i preger deg og grunnleggende sett former tankesettet ditt. Det har vært kapitalisme hele tida, kapitalister og arbeidere, reaksjonære og radikale og kommunister. For å forstå vår tid, må man være i alle generasjonene samtidig. Ingen kropper er det.

Dagens revolusjonære prøver – gamle som unge, kvinner som menn og innvandrere som «norske» – å forstå for å se en helhet, for å forandre ikke bare bedre velferdsgoder (alle har sko i Norge (!!) i dag, men grunnleggende å skape et samfunn der arbeidskraft ikke er en vare, ikke utbytting, altså et revolusjonært annet samfunn, sosialisme/kommunisme. Først da kan forskjellsNorge bli historie.

Men det er ikke lett, for vårt samfunn reproduserer de herskendes tanker. Derfor er organisering av de revolusjonære, de som ikke tror at kapitalismen er sivilisasjonens siste stadium, et viktig verksted og kan være en inspirasjon til å se ut over den politiske nesetippen sin, det umiddelbare. Et tidsskrift som Rødt! har en rolle for å gi tanken rom, også utover dagskampen. Og en retning.

Det var i min generasjon at arbeiderklassens sønner og døtre stormet inn på universitetene, slapp til. Fordi kapitalismen trengte dem. Tilsvarende at kvinner stormet ut på arbeidsplassene, som et resultat av bl.a. den eksploderende offentlige sektoren som tilbød kvinner jobb. Og «Forbanna nordlending!» ble et begrep fordi arbeidsplasser i nord ble rasert og distrikter fraflyttet som et resultat av APs «distriktspolitikk».

Idag er det forskjellig. Studentene studerer deltid og jobber på Rimi. Det er dårlig for å få fullt utbytte av studiene, og dårlig i forhold til å ha tid til kultur og politikk, og mindre tid til kritikk (tror jeg). Det er bra at akademikere har jobba sammen med arbeidsfolk som studenter, og det kan være erfaringer for seinere allianser. Men det fagkritiske miljøet på studiestedene fyller ikke store møtesaler, titusener fyller ikke gatene med krav til Lånekassa den ene dagen og mot USAs krigføring i Vietnam den andre. At fakultetene og gymnasene ikke flommer over av løpesedler og veggaviser, har også sin materielle årsaker: Vilkåra under kapitalismen i dag gjør at opposisjonelle, unge røde – til tross for Facebook, varm lunsj og dupeditter – tar ekstrajobber på sykehjem og KIWI og sitter adskillig flere timer med studier enn 68-erne gjorde.

Marx inspirerer fortsatt, ikke som profet, men fordi han analyserte grunntrekka i kapitalismen, at arbeidskrafta er en vare i «vårt» samfunnssystem, at krisene henger sammen med at det er kapitalisme. Hadde han bare sittet på British Library, hadde det blitt teori uten betydning. Han deltok i det virkelige livet, i de virkelige klassekampene og debattene. Mye av det han spådde, skjedde ikke. Han var også av sin tid.

Marx protesterte mot dem som ble dogmatiske og ville at han skulle produsere læresetninger.

– Jeg lager ikke oppskrifter for framtidas suppekjøkken, skal han ha sagt. Det er god marxisme.

Derfor må vi være nysgjerrige når tankene ikke finner former som vi «gamle» synes likner på det vi har sett før. Eller kanskje til forveksling likner gammelt tankegods, kall det gjerne opportunisme eller hva som helst. Men hva er den nye settinga?

Derfor er det verdt å skrive om venstrepopulismen i Hellas og Spania i tidsskriftet Rødt!, også på deres egne premisser. Først da kan vi se hva som forener, hva som skiller – når meninger brytes. Det betyr ikke at jeg er blitt populist. Jeg mener at klasser og klassekamp er kraftig undervurdert i f.eks. Podemos og av Hunnicke i Rødt! nr 4/2016, men det er nå denne lapskausen av klassekamp og helter som ledere som samler mer enn 2 % i folkerike land. Så hvorfor det?

Tilsvarende er det ingen grunn til at unge revolusjonære, som kunne ha vært barnebarna mine, bør tro at de spontant skjønner sin tid. Vår tids revolusjonære er en revolusjonær cocktail av synspunkter som preges av de herskendes tanker, alder, kjønn, klasse og seksualitet. Og de som er unge nå, kan jeg love, er plutselig «helt 2016».

Young er ikke beautiful, selv om de ikke har gikt.