«Vilda strejker lönar sig», sang Nynningen i 1970. Flere fagorganiserte i Norge ville også finne ut om det var sant.
Det var stadig nye streiker. For LO var dette utplasserte marxist-leninister som lagde bråk på arbeidsplassene. Men kunne de nye arbeiderkampene i like stor grad vokse fram av frustrerte fagorganiserte, som så at fagforeningene ble mer og mer passive? Mot slutten av denne perioden kom også «de rikes opprør». Arbeidsgiverne var lei av utvalg om bedriftsdemokrati. Nå ville de styre kapitalen sin sjøl. Hvem kunne gi dem motstand? LO-ledelsen eller opposisjonen?
Opposisjonen i fagbevegelsen bestod av:
- masse folk som syntes fagforeningen var mye viktigere enn partier, og derfor var partiløse.
- Videre medlemmer av RV, AKP, NKP og SV.
- Men også mange AP-medlemmer som syntes at LO-ledelsen var alt for redd for arbeiderkamp.
Denne artikkelen gir ikke de ulike gruppene den plassen de fortjener. Jeg bodde i Kristiansand og Oslo, jeg jobba i Posten og jeg var med i AKP og etter hvert RV. Mine egne erfaringer får stor plass.
I hvilken fagbevegelse ble den nye opposisjonen på 70-tallet født?
I en beskrivelse av tariffoppgjørene på 60-tallet, der LO skulle bremse lønnsveksten til fagarbeidere og en del industriarbeidere for å hindre prisstigning, heter det: «For LO-ledelsen gjaldt det å balansere på knivsegg for å tilpasse dagsaktuelle krav fra forskjellige grupper med eget ønske om kontroll innad i fagbevegelsen og – ikke minst – sin støtte til en regjering som var den eneste makt som kunne skape nødvendige betingelser for en positiv lønnsutvikling for alle grupper»
Altså – noen viktige kjennetegn på fagbevegelsen år 1970
- Svært toppstyrt og udemokratisk
- Svært AP-lojal – sikret ro i arbeidslivet
- Ingen arbeiderkamp – mye valgkamp
- Grunnplanet var passivisert – og det var mye oppdemmet frustrasjon
Men noen unge menn og kvinner ville det annerledes. Høsten -69 var det samling av arbeidere ytterst på venstresida, og det ble bygd en strategi for felles innsats i fagforeningene. Resultatene kom fortere enn de hadde regna med.
Streik på Norgas i Oslo i 1970. Målet var at arbeiderne skulle få større andel av verdiene de skapte. Kravet var rett til lokale lønnsforhandlinger. Streikevaktene ble arrestert, men de vant fram med hovedkravet.
Streik på verket i Sauda en måned sommeren 1970, ledet av Kjell Pettersen, som hadde tett kontakt med marxist-leninistene i Oslo. Samme mål her – at arbeiderne skulle få en større del av verdiskapninga. Tor Mostue, som snart skulle være med å stifte AKP, var sentral i opposisjonen i Oslo. Han kjørte til Sauda med bilen full av paroler for utvikling av streiken, og knitrende sedler. Fagforbundet Kjemisk uttalte at streiken svekket fagbevegelsen.
Avisa Klassekampen ble viktig for oppbygginga av den faglige opposisjonen. Her ble man oppmuntra av beretninger fra kamper rundt om i landet. Etter at avisa ble ukeavis i 1973 ble det telt opp at 1/3 av avisa innhold var skrevet av arbeiderkorrespondenter og lesere.
Så en perle fra Wikipedia. «Under 1970-årenes ville streiker, som ikke hadde støtte fra LO sentralt, var støtte utenfra – særlig fra de ml-dominerte streikestøttekomiteene – avgjørende for å holde streiken gående og vinne frem. Telefonsentralmontørstreiken i 1974-75 varte således i mer enn 13 uker.» Telefonsentralmontørene og heismontørene som streika i 1974 samarbeida. Streikestøttekomiteene var viktige fordi LO fortsatt hadde kontroll over forbundene og spesielt slo ned på forsøk på faglige samarbeid for å støtte streiker som LO ikke støtta.
Hva kjennetegna opposisjonen på denne tida?
- Lønnskamp. Slåss for økt lønn og for å redusere kapitalens merverdi.
- Faglig demokrati. Krav om flere medlemsmøter i klubber og foreninger, møter som skulle avgjøre viktige veivalg.
- Et mål om å kaste faglige pamper. Men i første omgang å stille til tillitsverv
- Kort sagt – gjøre fagforeningene til kamporganisasjoner. Fagforeningene, for forbundene ble regna for å være evig fortapt i sosialdemokrati.
Mange år seinere, i 1992, ble jeg sjøl fagforeningsleder. Mine små skritt var å starte alle frikjøpdagene mine med golvmøte på en av de 5 arbeidsplassene som foreningen organiserte på. Mye flere medlemsmøter. Og å få slutt på ordningen med at lederen var på fulltid. Fri til fagforeningsarbeid skulle deles på flere.
Hvordan stilte folk flest seg til opposisjonen gjennom disse 30 åra? Mange syntes dette var nytt og fremmed, og trodde det ville bli mye bråk og få resultater. Men blant dem som var frustrerte over passiviteten i fagbevegelsen, var det støtte å få. Mange som sjøl var moderate sosialdemokrater, var også villige til å gi disse engasjerte ungdommene en sjanse. De så at det kunne gi større interesse for møtene i klubb og forening.
I 1974 stilte noen spørsmål om AKP forsvarte navnet hvis partiet skulle fortsette å være dominert av studenter og intellektuelle. Ettersom løsninger på alle problemer i AKP var en ny kampanje, så ble det satt i gang en proletariseringskampanje. Medlemmer av Rød Ungdom og AKP ble oppfordra og pressa til å bli arbeidere. Fylkesstyrene ble en slags arbeidskontorer, som prøvde å analysere muligheter for å utvikle fagforeninger til kamporganisasjoner, og muligheter for folk til å få jobb.
I mellomtida hadde jeg kommet til Kristiansand. Der var det ett partilag på nikkelverket og et annet partilag for arbeidere fra den mekaniske industrien, et lag som ble dominert av arbeidere fra Mekken. Mekken-klubben deltok i den kontroversielle politiske streiken mot prisstigning under tariffoppgjøret 1974. Klubben hadde tradisjon for arbeiderkamp og var sterkt organisert. 8 grupper i klubben hadde aktive gruppestyrer. Klubbstyret på 10 var valgt fra gruppene, pluss klubbformann og hovedverneombud valgt på årsmøte. Det var rundt 15 klubbmøter hvert år, i matpausen, med 300-400 til stede. Forslag til landsmøtet i Jern- og Metall kunne bli behandlet på klubbmøte over tre dager. Det var tradisjon for å velge tillitsvalgte fra SF og NKP. Det var ikke så ofte streiker og aksjoner, for bedriftsledelsen visste at klubben var i stand til å slåss når det trengtes. AKP-laget fikk derfor mye å snakke om og prøvde da hele tida å analysere kampene, og å utvikle taktikk som kunne foreslås for klubbmøtet. Dette skapte engasjement i klubben og ble godt mottatt.
Nikkelverket hadde en helt annen og mer sosialdemokratisk tradisjon. Men AKPerne hadde en del fornuftig å komme med på møtene, så etter hvert begynte frykten for det ukjente å roe seg ned. I 1980 ble AKPeren Bjørn Enes valgt som leder i nikkelverkets arbeiderforening.
Kampen om 1.mai.
De tradisjonelle togene var dominert av partitalere, musikkorps og intetsigende paroler. For opposisjonen ble det viktig å gjenreise 1.mai som en kampdag. I de første årene fikk de bare til «partitog». 1972 ble et gullår da nei-folk i fagbevegelsen gikk i alle tog som ble arrangert. Det la grunnlaget for 1973, der 20 tillitsvalgte i Oslo gikk ut med invitasjon til Faglig 1.mai front. Dette var blant annet et samarbeid mellom faglige folk i SV og AKP, men nå hadde toget også appell til klassebevisste arbeidere som ikke var opptatt av partipolitikk.
Etter hvert styrka opposisjonen seg i samorganisasjonene, og reiste diskusjonen om 1.mai. De gikk inn for at parolene skulle vedtas demokratisk lokalt i stedet for å komme fra LO sentralt. Her fikk vi ofte gjennomslag. Dermed ble det mange tog der parolene var en kamporganisasjon verdig, mens talerne var høyresosialdemokrater.
1979 i Kristiansand var typisk i så måte. En AP-lojal forbundsleder skulle holde tale for dagen, og han ble møtt med parolen «Kamp mot regjeringas krisepolitikk». Taleren skjelte ut parolen. Dermed trakk Jern og Metall seg fra toget. Noen av oss fra AKP og SV marsjerte ut fra toget mens vi ropte denne fine parolen. Vi fikk med oss mer enn halvparten til et spontant parkmøte.
Enda bedre var 1.mai i Oslo i 1993. Opposisjonen hadde ikke flertall i Samorg, men stor innflytelse allikevel. Samorgs paroler var blant annet «Ja til et alleuropeisk samarbeid – Nei til EF», «forsvar konsesjonslovene – nei til EØS», og på balustraden hang «185 000 arbeidsledige krever arbeid til tarifflønn – regjeringen har ansvar». AP og Postforbundet boikotta toget. 7600 deltok, et av de største 1.maitogene som hadde vært.
Men diskusjonen gikk i opposisjonen i mange år: Kan gjenoppliving av Faglig 1.mai front fremme kamplinja bedre enn samarbeidstogene, eller klarer opposisjonen å sette et klart kamppreg på Samorg-togene?
Faglig kvinnekamp
I de kvinnedominerte fagforeningene måtte kamptradisjonen bygges i nåtid. I 1986 streika sykepleierne i tariffoppgjøret. Selv om bare 200 ble tatt ut i streik, ble streiken stoppa med tvungen lønnsnemnd etter 14 dager. Streiken ble fulgt opp med Kvinnenes Tariffaksjon, som skapte et flerstemt rop om at Kvinnelønna må opp.
Kvinnene i fagbevegelsen stod også i spissen for aksjoner mot puppebarer og strippeklubber på 90-tallet. Aksjonene førte fram, også ved at. Arbeidsmiljøloven fikk en bestemmelse som skulle sikre at kvinner ikke kunne pålegges å kle seg seksuelt utfordrende på jobb.
80-tallet
På 80-tallet fikk opposisjonen god sving over kampanjene. Ja til arbeid samla protestene mot oppsigelser og nedlegginger. Fri og uavhengig fagbevegelse kritiserte Aps maktmisbruk. Renteaksjonen krevde politisk handling mot de høye rentene. Samarbeidet var bredt. I flere forbund begynte opposisjonen å organisere seg. Da så Tellef Hansen og andre behovet for en opposisjonskonferanse for alle. Det er rart å skrive om dette i 2026, for mange vil ikke tro at det ble oppfatta som reint mytteri å arrangere en konferanse for alle fagorganiserte. Å utfordre LOs kontroll over fagbevegelsen på denne måten hadde ikke blitt gjort før.
Tellef satte i gang det faglige miljøet i AKP i Kristiansand, og ideen om landskonferanse fikk entusiastisk støtte. To fagforeninger (Posten og Televerket) og to klubber (Mekken og Bryggeriet) inviterte til landsomfattende opposisjonskonferanse. Konferansen ble siden videreført som den årlige Trondheimskonferansen. I 1988 ble LO tatt på senga og gjorde egentlig ikke noe forsøk på å stoppe konferansen. I ettertid var ledelsen i Postforbundet mest krakilsk og prøvde å kaste hele AU i foreninga i Kristiansand. Men de fikk juling. Leder og nestleder ble gjenvalgt, og bare jeg måtte ut i fryseboksen, før jeg kom tilbake i styret på neste årsmøte.
Faglig arbeid i RV og AKP
RV ble sjølstendig parti i 1990, og gjennomførte en faglig offensiv. Terje Kollbotn var faglig leder i RV på det meste av 90-tallet. Han hadde en sjelden evne til å få ting til å skje. I tillegg til opposisjonens gamle kjernesaker om lønnskamp og faglig demokrati, la opposisjonen mer og mer vekt på at fagforeninger og samorganisasjoner skulle ha egne politiske standpunkt. EU-kampen blomstra, mot en LO-ledelse som sa ja. Klubb etter klubb vedtok uttalelser mot EU-medlemskap, og Youngstorget visste ikke sin arme råd. På denne tida ble Boye Ullmann faglig leder i Nei til EU, så mange gode krefter trakk i samme retning fram mot vedtaket på den ekstraordinære LO-kongressen i 94 om å si nei til EU.
Opposisjonen tar ledelsen i kampen for faste stillinger
Transportarbeiderklubben ved Tollpost-Globe gikk ut i streik høsten 1992. Terminalen hadde for få ansatte. Ledelsen ville bemanne med dagarbeidere, klubben ville ha faste stillinger. Det spissa seg til da hele klubbstyret fikk sparken. Gode krefter i fagbevegelsen varsla støtteaksjoner som ville lamme mye av transporten over hele landet. Klubbstyret fikk jobben tilbake, og en offensiv klubb avslutta streiken. Forhandlingene i ettertid ga flere faste stillinger.
Ledelsen ved SAS-Hotellet i Oslo ville i 1993 si opp 120 fast ansatte, vesentlig blant lavtlønte innen områder som oppvask, reingjøring og rom-service. Stort flertall av kvinner og innvandrere. De oppsagte skulle erstattes med innleide. Etter utallige møter uten resultat gikk klubben til streik sommeren 1994. En aktiv støttekomite med blant annet Per Arne Salo og Lars Johnsen fikk god respons i Oslos fagbevegelse. Streikene var en del av bakgrunnen for at Stortinget i 1994 krevde opprydding i bruk av midlertidige stillinger, og tok inn i streng regulering av midlertidig ansettelse i Arbeidsmiljøloven.
LOs reaksjon
Hvordan stilte LOs ledelse seg til opposisjonens aktivitet? De oppfatta det, riktig nok, som en trussel mot deres kontroll over fagbevegelsen. Og la økt innsats i å bremse lønnsveksten til fagarbeidere og industriarbeidere. Dette ble et hovedområde for samarbeidet mellom LO og AP. I tillegg hadde LO ofte suksess med å ta kontroll over lønnskampen, og lande den i svake kompromisser. Samtidig var det årevis med hersing og suspensjoner retta mot deler av opposisjonen. Så i 1994 meldte ledelsen i forbundet NEKF seg som ridder på den hvite hest, som skulle vise hvordan opposisjonen skulle settes på plass. NEKF så på fredsplikten som en bærebjelke i arbeidslivet, og hadde i mange år – forgjeves – prøvd å kontrollere kamplinja i Heismontørenes Fagforening. I 1994 hadde elektrikerne i Oslo og heismontørene planlagt å varme opp foran tariffoppgjøret med en ukes streik mot NHO. NEKF ville ikke kjempe mot NHO, og brukte kreftene på å slåss mot opposisjonen. På det verste var 17 elektrikere og heismontører ekskludert eller suspendert fra fagforbundet sitt. Etter hvert ble alle disiplinærstraffene opphevet.
Fagopposisjonen år 2000
Ved år 2000 hadde mange års arbeid av faglig opposisjon ført til demokratisert fagbevegelse i forhold til utgangspunktet. Det var gjort mye bra arbeid, men kan vi også lære noe av det som ikke var bra?
- En del kamper ble ikke tatt. Man så ikke nødvendigheten av arbeiderkamp, trodde på en forhandlingsløsning eller politisk løsning. Mange industriarbeidsplasser forsvant i Oslo på 70- og 80 tall. Noen ganger kjempa klubben mot, men jeg er overraska over hvor lite bråk opposisjonen klarte å lage når folk mista jobben.
- Veldig ivrig graving av skyttergraver mot andre i opposisjonen. Jeg har vondt for å tro at alle i opposisjonen som ble kritisert og skjelt ut var så gærne at de var umulige å samarbeide med. Mye av splittelsene var unødvendige – på slagord og ideologi – og ikke på linjer for faglig arbeid.
- Dårlig støtte til folk som ble valgt til tunge tillitsverv. Det er selvsagt slit, støy og kulde på jobben, mens det godt og varmt på fagforeningskontoret. Men de på kontoret var fortsatt våre kamerater. Vi var dårlige på å kombinere fulltidsverv med noen timer i vanlig jobb, og dårlige til å kjempe for at tillitsvalgte skulle tjene det samme som dem som hadde valgt dem. I stedet opplevde jeg en guffen ryktekampanje om at alle med frikjøpsverv hadde svikta saken og bare melte sin egen kake, dyrka samhold med de andre pampene osv.
- Misbruk av posisjoner. Faglig demokrati er ikke bare for de som stemmer riktig – det skal også være demokrati for de som stemmer feil. AP var fortsatt mesteren i dette uvesenet, men det forekom også misbruk fra opposisjonens side.