Historie
Sosialdemokratene og oss
Innafor den politiske tradisjonen Rødt i hovedsak kommer fra, AKP med forløpere, var ikke sosialdemokratiet bare en feil politisk strategi. Det sosialdemokratiske lederskapet i parti og fagbevegelse sto i allianse med, og til dels tilhørte, borgerskapet. Denne analysen står fortsatt sterkt i Rødt. Samtidig har Rødt i stor grad funnet sin berettigelse i å forsvare posisjoner som Arbeiderpartiet har forlatt. Da burde det være på tide å enten ta analysen av sosialdemokratiet eller egen praksis opp til ny vurdering, eller kanskje begge deler?
Sosialdemokratiet
Sosialdemokratiet er ei retning som har hatt solid forankring i arbeiderklassen. Arbeiderpartiet har alltid hatt masseoppslutning i klassen. I den lange vekstperioden etter krigen hadde partiet hegemoni. De har fortsatt stor oppslutning blant arbeidsfolk, det har verken Rødt eller de andre venstrepartia. Dette er ikke uttrykk for at klassen har blitt holdt for narr eller blitt utsatt for systematisk svik og konspirasjon. Sosialdemokratiet har i hovedsak vunnet og beholdt oppslutning gjennom lenge å levere resultater ved å forvalte klassekompromisset.
En sosialdemokratisk leda fagbevegelse og et sosialdemokrati med stort sett statsmakt leverte sammenhengende og problemfri vekst og stadig bedre velferdsordninger fra krigen og i 30-35 år framover. Industrireising, enhetsskole, folkepensjon, offentlig helsevesen, arbeidsmiljølov og lønnsvekst, det er ikke nødvendig å konspirere for å vinne oppslutning om slikt. Hadde dette kunne gjennomføres globalt, vært bærekraftig og varig, hadde kanskje sosialdemokratiet vært løsninga.
At klassen i den samme perioden ble demobilisert oppfatter jeg ikke først og fremst som uttrykk for lederskapets behov for å beholde lederskapet, men som en forutsetning for klassesamarbeidets suksess. Arbeidsfred ble bytta mot overskuddsdeling og stor offentlig sektor. Når sentralmakta og apparatet er så sterkt både i forbunda, LO og DNA skyldes det at sterk formalisering av klassekompromisset nødvendigvis genererer byråkrati. Byråkratisering og sentralisme blir ytterligere forsterka av lang sammenhengende statsmakt. Også Arbeiderpartiets opprinnelige kominterntilknytting kan ha bidratt til en kultur med ønske om sterk sentralmakt og sterk kontroll over medlemsmassen.
Oppsummeringa blir da at sosialdemokrati ikke er vond vilje, men ei retning i arbeiderklassen som har ei politisk løsning de tror eller trodde på.
Hit, men ikke lengre
Idyllen ble det først borte mot slutten av 70-tallet da kapitalismen stagnerte, sammenhengende vekst i etterkrigstida ble avløst av strukturell internasjonal nedgang og reduserte profittmarginer. Det var ikke lenger mulig for sosialdemokratiet å forvalte kapitalismen «til beste for alle».
Etter at de først i noen år prøvde å lukke øya og vente på at det skulle gå over, gjennom den såkalte motkonjunkturpolitikken, innså det sosialdemokratiske lederskapet utover i 80-åra at kriseutviklinga var vedvarende. Konsekvensen ble i praksis, men aldri formulert, apparatets oppgjør med sosialdemokratiet.
Overskuddsdeling som metode, velferd og velstand som mål ble ofra. Det ble stadig klarere erstatta av omfordeling fra arbeid til kapital og fra offentlig velferd til marked som metode, og med det å gjenskape stabil vekst i kapitalismen som målsetning. Sannsynligvis finnes det sentrale aktører som har overordna mål om i forlengelsen av dette igjen å gi nytt rom for sosialdemokratisk idyll.
Det betyr at sosialdemokratiet i de siste 40 åra i stadig større grad har gått til angrep på sine egne kjerneverdier. Det igjen har ført til stadig økt politisk spenning mellom topp og bunn både i parti og fagbevegelse, og at det faglige lederskapet tenderer til å være mer tro mot de sosialdemokratiske verdiene enn det politiske lederskapet Lojaliteten og oppslutninga i arbeiderklassen har naturlig nok blitt kraftig svekka, uten at dette har ført til økt oppslutning om venstrepartiene. Det har heller ikke ført til massemobilisering bak faglige krav, og det har ikke ført til en styrka revolusjonær bevegelse i arbeiderklassen. Begge deler burde være en naturlig konsekvens av sosialdemokratiets fallitt som politisk evigvarende løsning, men slik har det ikke blitt. Demobiliseringa som var en forutsetning i klassesamarbeidets gullalder, har nå blitt et hinder for klassens evne til å forsvare egne interesser.
I stedet for mobilisering og kamp har vi fått økt politisk utroskap og ei kraftig styrka høyreside i arbeiderklassen. Unntaket så langt har vært radikalisering og konsolidering på sak blant faglige aktivister, særlig i deler av det faglige tillitsvalgtsjiktet, «faneproletariatet».
«Rødt är sossarna av vår tid»
Faneproletariatet favner alt fra de som vil gjenreise et fungerende klassesamarbeid til ulike former for systemkritikere og revolusjonære. Alle disse kan sogne til DNA, SV, eller R eller bare være faglige aktivister. Den samlende plattforma for faneproletariatet er de tradisjonelle sosialdemokratiske kjerneverdiene, hverken mer eller mindre. Enkelte ganger evner faneproletariatet å skape ei viss mobilisering bak enkelte krav, men som regel er det som oppnås av oppmerksomhet og gjennomslag mer i kraft av posisjoner og utspillsevne enn av mobilisering.
Det burde være en sjølsagt oppgave for Rødt å politisere og å dra den faglige opposisjonen til venstre uten å splitte. Så langt har vi i hovedsak oppnådd legitimitet og autoritet både i faneproletariatet og på grunnplanet i fagbevegelsen, ikke som revolusjonære, men som gode og kanskje de beste forsvarere av gammeldags sosialdemokratisk samfunnsorden.
Derfor har Rødt stor kredibilitet som forsvarer av faglige rettigheter, men er fortsatt marginale som politisk prosjekt. En klubbleder og innvandra svenske sa det slik: «Rødt är sossarna av vår tid». Det var hans forklaring på hvorfor han stemmer Rødt, men for arbeidsfolk flest blir det for sært. Enda særere oppfattes det å slutte seg til et parti fjernt fra egen klasse.
Uavhengig av programfesta målsetninger framstår ikke Rødt som et parti med et helhetlig, mulig og ønskelig mål om forandring, om revolusjon og sosialisme. I stedet framstår vi som et av tre heller små partier som fortsatt forfekter det Arbeiderpartiet har forlatt. Dette skyldes objektivt at partiet ikke er i klassen, men prøver å snakke for og til den. Jeg er også sterkt tvilende til at Rødt av i dag subjektivt vil bli en del av klassen og vil utvikle revolusjonær strategi.
Formelt og reelt styrkeforhold
Hovedproblemet i klassekampen er likevel ikke mangelen på politiske mål for mobiliseringa, men mangelen på mobilisering. Det trengs faglig styrke for å reise reell kamp mot angrepa som har som fellesnevner å stadig endrer styrkeforholda mellom klassene i kapitalens favør. Slik har vi både som parti og som del av faneproletariatet ei større oppgave i å rotfeste krava på jobben enn å ta dem til kongressen.
Faneproletariatets plattform har nok passiv tilslutning i store deler av fagbevegelsen, men styrken til å gå i kamp for slike krav er sterkt varierende, og den subjektive trua på egen evne til å kjempe er langt på vei fraværende. Det objektive elementet er svakt, det subjektive enda svakere.
Derfor speiler ikke styrkeforholdet mellom klassene slik det ble formalisert i den sosialdemokratiske epoken det reelle styrkeforholdet. For å sikre stabilitet og forutsigbarhet for kapitalen ble lov- og avtaleverk spilleregler for klassekampen som ikke lett kan endres eller fjernes. Det er derfor arbeidsgiverne, staten og Europa angriper formelle rettigheter og vi forsvarer dem. Det som på 60-, 70- og ei stund ut på 80-tallet kunne framstå som ei tvangstrøye er i dag et sikkerhetsnett.
I en klassekampsituasjon hvor fagbevegelsen og sjølve organisasjonsretten er under angrep, er det håpløst naivt å kreve Hovedavtalen avskaffa. Når tariffretten og sentrale overenskomster angripes, er det skivebom å angripe fredsplikta på generelt grunnlag. Den må utfordres når og hvor det er styrke til det. Oppgava blir heller å bygge styrke bak krav som reelt har oppslutning i arbeiderklassen og jobbe for å styrke sjøltillit og kampkraft. Viktigst av alt er det å vinne de åpne kampene som kommer. Det betyr aktivt å argumentere for og faktisk og gjennomføre sympatiaksjoner, blokader og boikotter, enten det er konflikter om rett til tariffavtale, i tarifforhandlinger eller mulige tariffstridige konflikter. Spissformulert tror jeg seire i seg sjøl vil være viktigere enn hva som vinnes. Å faktisk vinne noe, ikke bare proklamere, er lakmustesten for den faglige venstresida. Bare slik kan det bygges sjøltillit til å forandre verden.
Så var det Rødt da
Skal Rødt bli en del av klassen og en retningsgivende kraft i klassekampen, må vi sette oss mål utover dem vi har som aktører i faneproletariatet. Det er ikke bare å avsløre sosialdemokratiet, det klarer sosialdemokratiet godt sjøl. Det er ikke bare å fremme kapitalismekritikk, kapitalismens umulighet blir stadig mer innlysende. Først og fremst er det å anskueliggjøre en ny samfunnsorden og sannsynliggjøre at det lar seg gjøre. Det betyr at vi som faglige aktive må ha to tanker i hodet, politisere og beholde enheten, og å ha partihatten på også utenom slutta lag.
Det ser ut som utviklinga går motsatt vei. I stedet for å formidle partiets syn på revolusjon og sosialisme til arbeidsfolk, har heller forsvaret av sosialdemokratisk samfunnsorden blitt kjerna i partiets virksomhet.
Her har det handla om Rødt og Norge, men det ser ut til å være del av en internasjonal, eller i det minste europeisk utvikling. Venstrepartier tar over det politiske vrakgodset når store sosialdemokratiske partier forvitrer eller forlater opprinnelig tankegods. Denne utviklinga er det bare borgerskapet, ekstremhøyre og barbariet som tjener på.