Nytt nummer av Vardøger (omtale)
Av Mathias Bismo
Rune Skarstein (red.) Vardøger Nr 34 13
Tidsskriftet Vardøger, med politisk tilholdssted på venstrefløyen i SV, kommer i disse dager med et nytt nummer, med tittelen Europas krise – krisas Europa. Nummeret består av totalt ti artikler som tar for seg ulike sider ved temaet, hvorav noen omtales nærmere under. Hovedinntrykket er at Vardøger, med relativt sjeldne utgivelser – dette er nummer 34 på 44 år – fortsatt klarer å produsere nødvendig kritikk, selv om det, selvsagt, er momenter som kan og bør settes under debatt. Og det er jo, tross alt, noe av hensikten med et tidsskrift av denne typen.
Nummeret åpner med en interessant og opplysende artikkel av Hans Ebbing, en av Vardøgers virkelige grand old men, om EU-visjoner fra Monnet til Habermas. Gjennomgående for disse visjonene, enten de formidles av EU-politikere eller mer eller mindre idealistiske akademikere, er at de abstraherer «europeeren» fra sin sosiale virkelighet. Dette gjenspeiler det eliteprosjektet EU, som en byråkratisk-ideologisk ikke-stat, i virkeligheten er. Alternativet er å legge historisk-empirisk og sammenliknende politisk analyse til grunn. Dette fremstår som mange måter som programerklæringen for resten av heftet.
 |
Blant dem som følger opp dette, er Asbjørn Wahl, som i sin artikkel om fagbevegelsens manglende evne til å møte krisa i dagens Europa med en alternativ politikk til høyresida og nyliberalistenes krav om nedskjæringer, innstramminger og svekkede lønns- og arbeidsvilkår, går langt i å erklære sosialdemokratiet for å være politisk dødt. Sosialdemokratiet var ikke bare dårlig rustet til å møte den nyliberale offensiven fra rundt 1980, det gjorde seg endatil til en representant og pådriver for dette og var derigjennom en helt sentral aktør i svekkelsen av fagbevegelsen som en politisk bevegelse.
Wahl gir flere eksempler på hvordan Euro-LO lenge etter at krisa ble et faktum og EUs medisin på dette ble kjent, fortsatt har basert seg på en illusjon om at det fortsatt eksisterer et partnerskap mellom arbeid og kapital i EU, og at «EU er bygd på prinsippet om sosialt partnerskap; et kompromiss mellom forskjellige interesser i samfunnet – til alles fordel.» Dette gjenspeiler fremfor alt sosialdemokratiets evne til å se dynamiske sammenhenger.
Det var, i følge Wahl, to årsaker til at det i kjølvannet av krisa på 30-tallet oppsto et partnerskap mellom arbeid og kapital. For det første hadde fagbevegelsen etablert seg som en sterk bevegelse med et klart politisk tilsnitt, for det andre fremsto den blotte eksistensen av Sovjetunionen som en trussel mot den borgerlig-kapitalistiske samfunnsorden. Sett fra kapitalens side var partnerskapet derfor fremfor alt av defensiv karakter – de gikk med på de kompromissene som ble inngått, fremfor alt utbygging av velferdsstaten og lønns- og arbeidsforholdsmessige forbedringen fordi arbeiderbevegelsen representerte en mektig klassemakt.
Sett fra arbeiderbevegelsens side, var dette klassekompromisset et redskap til få gjennomslag for viktige krav. Men jo sterkere partnerskapstanken ble, jo mer utviklet sosialdemokratiet seg fra å representere arbeiderklassen til å bli en politisk eksponent for hele det sosiale partnerskapet. Dette skapte en helt egen dynamikk i forholdet mellom arbeid og kapital, der det nærmest ble forutsatt at det eksisterte en felles samfunnsinteresse. Så da kapitalkreftene rundt 1980 brøt med kompromisset, var arbeiderbevegelsen knapt i stand til å se at det var dette de gjorde. I stedet for å bli en kraft mot nyliberalismen, ble sosialdemokratiet en del av den, og en stor del av fagbevegelsen, ikke minst ledelsen, ble med på glideflukten.
For Wahl fremstår sosialdemokratiet som tapt for godt. Det finnes likevel tendenser i fagbevegelsen som peker i en noe annen retning. Dette gjelder ikke minst i landene i Sør-Europa, der EUs krisemedisin har fått de verste utslagene, men også i andre land og faktisk også på EU-nivå, er det tegn som tyder på en noe mer avmålt holdning til at EU og EUs politiske agenda enn tidligere. Euro-LO har for eksempel for første gang i sin eksistens gått aktivt inn for å få Europaparlamentet til å stoppe en traktatendring, og også retorisk er det i ferd med å gå opp for dem at den politikken EU fører, slett ikke har noe å gjøre med den partnerskapstankegangen som så alt for lenge har fått prege europeisk fagbevegelse.
Spredte protester er imidlertid ikke nok, mener Wahl. For at fagbevegelsen skal kunne bli en kraft mot nyliberalismen og dens stadige angrep på arbeidsfolk, må den også igjen gjøre seg til en politisk aktør som klart sier fra at det finnes et alternativ til nyliberalismen, og som klarer å mobilisere en klassemakt som igjen kan få arbeiderklassen på offensiven. Han nevner omgrupperingen på venstresida i land som Danmark, Hellas og Frankrike som tendenser som peker i positiv retning, men det er fortsatt langt igjen.
Selv om artikkelen presenterer en analyse med mye for seg, er det samtidig ett spørsmål som står ubesvart, og det er hvordan arbeiderbevegelsen, om den igjen kommer seg på offensiven, skal unngå at denne styrken slår ut i et kompromiss kapitalen igjen kan forlate. Så lenge det er kapitalistiske strukturer som ligger til grunn for den samfunnsmessige produksjonen og reproduksjonen, vil det alltid være en fare for at kapitalen vil kunne presse arbeiderklassen på defensiven. Det er selvsagt umulig å avkreve Wahl et svar på hvordan dette skal forhindres. Men for den som er interessert i dette, og det politiske samspillet mellom klasser generelt, er denne artikkelen et viktig bidrag.
En annen av de bærende artiklene i nummeret, er Rune Skarsteins artikkel om eurokrisa og det tyske økonomiske diktatet. Dette, mener han, og viser han ganske godt, er i realiteten en politikk som slett ikke har til hensikt å redusere gjelda for land som Spania og Hellas, men snarere en politikk som representerer en krigserklæring mot arbeiderbefolkningen i landene. Som sådan illustrerer han, for øvrig også i likhet med flere av de andre bidragsyterne, Wahls poeng om kapitalens offensiv.
Logikken som ligger bak de såkalte «redningspakkene », er en påstand om at krisa er en følge av at enkelte land har drevet en uansvarlig finanspolitikk, og at dette må rettes opp gjennom en hestekur, eller sjokkterapi, som tilsvarende politikk ble kalt i Øst-Europa i kjølvannet av Berlinmurens fall og Sovjetunionens kollaps. Skarstein omtaler særlig Spania, og viser gjennom en sammenligning med Eurosonen generelt og Tyskland spesielt at Spania på ingen måte har hatt noen vekst i offentlige utgifter eller reallønnsnivå som er merkbart større. Og i motsetning til Tyskland, og Eurosonen som helhet, har Spania oppfylt Maastrichtkonvensjonens krav om offentlig gjeld som andel av BNP – i hvert fall før staten ble gjort ansvarlig for privat gjeld. Skarsteins forklaring på den ulike utviklingen handler snarere om handel i eurosonen. Mens det i Spania har vært en investeringsboom, med påfølgende prisvekst, har det i Tyskland fremfor alt vært en eksportboom, basert på stagnerende reallønn.
Likevel baserer EUs redningspakker, ikke bare rettet mot Spania, seg på myten om uansvarlighet. Resultatet er etter hvert blitt ganske kjent for de fleste, med bølger av privatisering, struping av offentlige budsjetter og velferdstilbud, svekkede lønns- og arbeidsvilkår og en arbeidsløshet som truer med å skape en «tapt generasjon» for arbeidslivet. Men, som Skarstein påpeker, det er ikke bare i land som Spania og Hellas dette skjer, det er nettopp mye av det samme som ligger bak også utviklingen i Tyskland (se også Arild Borgens artikkel «Det nye, tyske oppsvinget» i Rødt! 2/2012).
Forklaringsmodellene på krisa som Skarstein presenterte i forrige utgave av Vardøger, møtte kritikk blant annet fra Jørgen Sandemose i Faglig debattbok 2013, utgitt på forlaget Rødt! tidligere i år, for å se krisa løsrevet fra produksjonen. Som også Guenther Sandleben har argumentert for i nevnte debattbok og i Finansmarknadskrise – myte og realitet, er det ikke riktig å se dette som en krise i finanssektoren, det er en krise som i høyeste grad har sitt opphav i vareproduksjonen. Dette preger også Skarsteins konklusjoner på en ellers svært leseverdig artikkel. For det første, mener han, bør en stor del av gjelda ettergis, og man bør tillate at bankene går konkurs. For det andre trengs det en ekspansiv politikk i landene med handelsoverskudd i eurosonen for å skape økt innenlandsk etterspørsel og dermed balansere handelsmønsteret.
Dette er for så vidt noe som gjelder flere av artiklene i heftet, men det kommer særlig til uttrykk hos Skarstein. Det fremstår nærmest som om løsningen på krisa består i å gå tilbake til en slags «normaltilstand ». Dermed faller man veldig lett tilbake til Keynes og etterkrigstidens velferdskapitalisme. Sammenlignet med situasjonen i dag, er det selvsagt et tiltrekkende scenario, men i og med at det jo nettopp var sammenbruddet i keynesianismen som åpnet for nyliberalismens fremvekst, så er det vanskelig å se hvordan dette skal være en farbar vei venstresida.
Det er også enkelte mer kortfattede artikler dette i nummeret. Blant annet skriver Roy Jacobsen om kampen mot Vikarbyrådiektivet, mens Dag Seierstad har en kommentar til arbeidet med Europautredningen, som han var med på å lage. Nummeret avrundes med en svært interessant artikkel, der Tor Halvorsen viser hvordan en stor del av den europaforskningen som foregår i Norge i dag, er en del av en EU-drevet ideologisk offensiv, basert på den samme logikken som både Wahl og Ebbing beskriver i sine artikler – det finnes ikke noe alternativ, og også forskningen må ta det som utgangspunkt. Sammen med artikler om arbeidslivsmodeller, nedbygging av velferdsstaten, kapitalens risikovillighet og en analyse av euroen som valuta, er dette nummeret av Vardøger svært leseverdig for den som vil ha mer dyptpløyende analyser av krisa i Europa.
Mathias Bismo
