Nærblikk på svensk politikk

Av Fredrik V. Sand

2014-01 Bokomtaler

Aron Etzler:
Reinfeldteffekten
Stockholm: Karneval, 2013, 333 s.

Mot slutten av fjoråret kom boka Reinfeldteffekten, med undertittelen Hur Nya Moderaterna tog över makten i Sverige och skakade Socialdemokraterna i grunden. Forfatter av boka, Aron Etzler, har bakgrunn som sjefredaktør for den radikale svenske ukeavisa Flamman, og har siden 2012 vært partisekretær for Vänsterpartiet.

Etzlers forrige bok, Trondheimsmodellen. Radikala framgångshistorier från Norge och Nederländerna, ble omtalt i Rødt! 4/2007. I omtalen beskrives bakteppet i Trondheimsmodellen som den svenske høyresidas frammarsj gjennom et 25-årig seierstog for borgerskapet, med valgseieren i 2006 som høydepunkt. Etzler beskrev en utslått venstreside i Sverige. På mange måter kan man si at denne boka plukker opp tråden på samme sted. Situasjonen framstår i alle fall tilsvarende håpløs, men vi befinner oss fire år etter.

 

Venstrevridde velgere mot høyre?

Reinfeldteffekten begynner med at Etzler ser TV-sendingene ved Mona Sahlins avgang som partileder for Socialdemokraterna 14. november 2010. I et debattprogram den kvelden er alle deltakerne – sosialdemokratiske kommentatorer, Sahlins tidligere rådgiver og Carl Bildt fra Moderaterna – skjønt enige om at partiet må modernisere seg for å lykkes, og det gjennom å gå til høyre. I bunn ligger en forklaringsmodell som sier at Moderaterne har lagt seg tett innpå Socialdemokraterna, som av den grunn har mislykkes med å vinne valget, for andre gang på rad. Dette får Etzler til å undre: Hva har i så fall Socialdemokraterna å vinne på å nærme seg ytterligere, og hvorfor betyr ikke dette at Moderaterna er tilsvarende umoderne?

Seinere i boka kommer også Etzler tilbake til at holdningene i Sverige ikke har blitt mer høyrevridde i perioden Moderaterna har sittet ved makten, i hvert fall ikke når det kommer til viktige saksområder: Andelen som ønsket større innslag av markedsøkonomi i samfunnet sank med 14 prosent fra 2006 til 2010. Andelen som ønsket utjevning av økonomiske forskjeller økte til rekordhøye 69 prosent. Allikevel var andelen som definerte seg til høyre betydelig større enn den som definerte seg til venstre, og den økte. «Velgerne i Sverige så ut til å utvikle en slags begynnende schizofreni. Meningene deres lå til venstre, men de forbandt seg heller med ordet høyre. Og de valgte Fredrik Reinfeldt til statsminister.»

Vi får referater fra flere TV-debatter i boka. Etzler tar oss med innom de avsluttende partilederdebattene mellom Bo Lundgren og Göran Persson på SVT i 2002, Persson og Reinfeldt i 2006 og Sahlin og Reinfeldt i 2010. De to sistnevnte står sentralt blant de mange kildene som benyttes gjennom-gående for å tegne opp bildet av det Etzler velger å døpe Reinfeldteffekten.

 

Personer eller politikk?

Reinfeldteffekten kjennetegnes av et økende personfokus i valgkampene, hvor den sosialdemokratiske kandidaten ender opp med å bli framstilt mer negativt enn noensinne, og motsatt for den borgerlige kandidaten.

Det omtales som «de personfikserte journalistenes hevn over statsviterne». Socialdemokraternas politikk havner i skyggen av alt det negative fokuset på parti-lederen. En hovedforklaring på hvordan dette kan skje finner Etzler i Reinfeldts «personpsykologiske strategi». Han fratar sine motstandere personlig troverdighet. Ikke fordi svenske velgere stemmer på personer framfor ideologi og sakspolitikk, men fordi de kan stemme mot en person.

TV-debattene er bare en liten del av kildegrunnlaget som tas i bruk. Etzler gjennomfører en fascinerende fordypning i et bredt materiale, og trekker blant annet linjer helt tilbake til en lederartikkel fra Dagens Nyheter fra juni 1933 som beskriver den historiske alliansedannelsen mellom arbeidere og bønder, slutten på de borgerlige regjeringsplanene, i undergangstermer. Blikket for detaljer er også imponerende, blant annet framheves og analyseres den minste bevegelse i Mona Sahlins tiltredelsestale på Socialdemokraternas kongress i 2007, på en måte som etterlater et tydelig inntrykk også av det mellom linjene.

Denne detaljrikdommen brukes til å male opp et særdeles sammensatt bilde av både Socialdemokraterna, Moderaterna og de politiske blokkene forøvrig, og er bokas kanskje største styrke. Resultatet blir et verk som til en viss grad står i motsetning til tidligere kjente framstillinger av utviklingen i Sverige, som i lys av Reinfeldteffekten framstår som tynne og mangelfulle.

 

«Det nye arbeiderpartiet»

Det må også sies at boka også inneholder tørrere og tidvis trøttende historiske gjennomganger, blant annet innsynet i blokkonstellasjonene i svensk politikk opp i gjennom årene. Hovedpoengene er gode, men lengden og detaljnivået gjør at dette blir snacks for de spesielt interesserte, og vi andre risikerer å dette av. Tidssprangene som foretas underveis skjer litt for hyppig fram og tilbake. Tidvis blir denne detaljrikdommen også bokas største svakhet. På tross av dette er Reinfeldteffekten en bok med fine anekdoter, solide analyser og en interessant innføring i Reinfeldts vei til makten.

Etzler trekker blant annet en treffende parallell fra hvordan Moderaterna har tatt avstand fra et image som overklasseparti og utropt seg selv til det nye arbeiderpartiet til hvordan Socialdemokraterna gikk fra en klassekamplinje til å være et «allmenninteresse»-parti på 1930-tallet. Begge deler bygd på en logikk om at dette er nødvendig for partier som ikke vil være på det såkalte B-laget i politikken, som idéparti eller interesseparti.

Reinfeldteffekten er en bok verdt å lese for alle som interesserer seg for skandinavisk politikk, kommunikasjon og retorikk eller politisk strategi. I bokas tredje og siste del streker Etzler også opp en slags retning videre for venstresida, basert på en analyse av utviklingstrekk i samfunnet. Velferd, utfordringene som følger med et «globalisert arbeidsmarked» og økonomisk ulikhet er nøkkelområder. Utover dette utforsker i liten grad boka tidsrommet etter åpningsscenen med Sahlins avgang høsten 2010. På siste svenske meningsmåling hadde Socialdemokraterna, Miljöpartiet og Vänsterpartiet et knapt flertall. Til høsten er det valg. Historien fortsetter.

 

Fredrik V. Sand