Miljø og økonomi: Refleksjoner rundt kapitalismens kriser
Av Ståle Holgersen
Verden er inne i en dobbel økologisk og og økonomisk krise av enorme proporsjoner. Skal vi bryte ut av den evige syklusen av nye kriser, må vi forstå hvordan disse henger sammen – og hvordan de oppstår.
Teksten tar utgangspunkt i forelesningen «Ecology, capitalism and crisis», fra 27 juni 2020, organisert av den radikale miljøgruppen AG Hedvig.
Ståle Holgersen, forsker ved Uppsala universitet. Han skriver for tiden boken Kapitalismens Kriser (Daidalos, 2021).
Foto: Nick Chong
I en tale i London i 1856 sa Karl Marx at i våre tider virker alt å være svangert med sin motsetning. Dette er fremdeles et godt bilde på kapitalismen. Det er virkelig noe sykt med et samfunn som produserer absurde mengder rikdom og samtidig bunnløs fattigdom. Samtidig som kapitalismen er avhengig av evig eksponentiell vekst, skaper den også stadig tilbakevendende økonomiske kriser. Ved hjelp av teknologi og nye investeringer legger vi stadig større deler av naturen under menneskelig kontroll, men samtidig har vi mistet kontrollen over den globale oppvarmingen.
Vi lever i dag med to enorme kriser, som begge er forårsaket av prosesser i selve kapitalismen. Ved første øyekast kan det virke som om de økonomiske og økologiske krisene befinner seg på forskjellige planeter. Der økologiske kriser kommer fra en evig eksponentiell økonomisk vekst, er økonomiske kriser nettopp et brudd i denne veksten. Går vi under overflaten ser vi derimot hvordan krisene i høyeste grad er sammenkoblede.
Dårlige, feil og farlige forklaringer
Alle større kriser krever sine politiske svar. Når 40 millioner nordamerikanere mister jobben på noen uker (som våren 2020), eller når nye og større skogbranner brer om seg på stadig flere steder, så slipper hverken politikere eller teoretikere unna. Alle må komme med sin forklaring.
Folk pleier å komme opp med like forklaringer og forslag til løsninger på begge krisene. Er du inspirert av Keynes, har du en bestemt tilnærming til begge krisene, er du en nyklassisk økonom har du en annen. At teoretikere bruker samme teoretiske verktøykasse for å forklare begge krisene kan virke dogmatisk; legger de bare frem sine forutbestemte teorier, uansett hvilken type krise det er snakk om? Men ettersom krisene kommer fra den samme politiske økonomien, er det egentlig ganske naturlig at folk ser begge krisene gjennom de samme brillene. Spørsmålet blir hvilke briller vi ser med.
En kuriositet er hvordan både økonomiske kriser og klimaendringene historisk er blitt forklart med solflekker. På grunn av lokale magnetfelt skapes mørke flekker som påvirker kraften i solstrålene. På slutten på attenhundretallet hadde økonomer denne forklaringen på sine kriser, og rundt 1920-tallet argumenterte astrofysikere for at de økende klimaendringene måtte komme på grunn av solflekker.
Men det finnes også nyere forklaringer som knapt tåler dagens lys. Noen er dårlige, noen er feil, og noen er farlige.
Ett sett av forklaringer som er dårlige, men likevel veldig populære, er at krisene kommer på grunn av psykologi eller «menneskets natur». Psykologi er selvsagt en viktig komponent for å forstå veldig mye, men de forklarer dårlig hvorfor det bare er under kapitalismen at økonomiske og økologiske kriser får de formene og den betydningen som de har. Å forklare krisene med for eksempel menneskets iboende gjerrighet er, i følge Marxisten Andrew Kliman, som å forklare en flykrasj med tyngdekraften.
I samband med den globale oppvarmingen er det vanlig å høre at det ligger i «menneskets natur» å forbruke slik vi gjør i det globale nord. Dette forklarer heller ikke hvorfor mennesker i alle andre historiske tider har hatt helt andre måter å tilegne seg ting på. Argumentet bygger også på at konsumpsjon, og ikke produksjon, driver kapitalismen, og det forblir høyst uklart hvorfor kapitalistklassen må bruke groteske summer på reklame dersom det egentlig ligger i «vår natur» å ville ha alle disse tingene.
Jakten på evig profitt og økonomisk vekst er nødvendigheter for at kapitalismen skal fungere. En nødvendighet for et system kan ikke forklares med psykologiske fetisjer eller individuelle valg. Det blir som å forklare menneskets behov for mat med at mennesker har en fetisj for mat: selv om mange har spesielle forhold til mat, forklarer dette ikke hvorfor vi må spise for å overleve.
En relativt sivilisert idétradisjon som ofte forklarer spekulative opp- og nedganger i økonomien med psykologiske forhold, er keynesianismen, og da ikke sjeldent som et «Minsky-moment».1
Det finnes også andre svake forklaringer, for eksempel at den ene krisen forårsaker den andre.2 Både i Hvor går grensen?, skrevet på oppdrag av Romaklubben 1972, og hos Brundtlandkommisjonen finnes – i det minste implisitt – argumentet at ressursmangel vil føre til økonomisk stagnasjon og kriser. Noen kritiske tiår senere kan vi si at dette ikke stemmer. Kapitalismen kan dessverre skape både profitt og vekst på tross – eller på grunn – av de økologiske problemene den skaper.
En enda dårligere posisjon er å påstå at de to krisene helt enkelt er samme sak, ettersom økologi og økonomi ikke under noen omstendigheter kan skilles. Dette er argumentet til Jason W. Moore.3 Selv om man aksepterer Moores premisser, forblir dette bare sant i all sin banalitet. Med en slik lesning av Hegel kan man ikke gjøre noen avgrensninger – hvilket gjør det ganske vanskelig å forklare noe som helst.
Markedsliberalister på sin side, kommer inn i debatten med feilaktige premisser. Hos dem er utgangspunktet at det frie markedet i seg selv er velfungerende og i balanse. Kriser og andre problemer må derfor komme fra andre steder enn det økonomisk systemet: 2020 var bare et virus, 1973 var bare en oljekrise, og 1929 var bare et børskrakk. Analysen tas aldri videre. En vanlig plass for liberalister å rette fokus blir politiske reguleringer, og ettersom kapitalismen ville kollapset uten politiske reguleringer, vil det også alltid finnes noen (progressive) reguleringer å legge skylden på. Dette budskapet var lettere å selge på 1970-tallet enn hva det er i dag, etter fire tiår med politiske privatiseringer og dereguleringer. Derfor må høyresiden finne andre argumenter, og dette tar oss til hva vi kan kalle farlige forklaringer.
Rasisme og nasjonalsjåvinisme har en veldig sentral plass i både økonomisk historie og miljøhistorie, så ingen bør vel overraskes over at dette også dukker opp når det kommer kriser.
Både i 2008, og ikke minst i 2020, har rasisme, nasjonalsjåvinisme og arbeiderklasseforakt blomstret som forklaringer på krisene. I 2008 plasserte man først skylden på fattige svarte amerikanere som var så «dumme» at de tok for store lån, deretter på «late» arbeidere i Hellas som ikke ville jobbe, og så på «kunnskapsløse» mennesker i Irland, Island eller Spania. Et godt eksempel på en «nasjonalsjåvinistisk» forklaring var når Italias finansminister Giulio Tremonti hevdet at krisen i 2008 ikke kom til å påvirke Italia, ettersom det italienske banksystemet «ikke snakket engelsk». Noen måneder senere var Italia nær et totalt sammenbrudd.4
Historisk har jødene ofte fått ansvar for store kriser; fra svartedauden til børskrakket på Wall Street i 1929. Ansvaret for «oljekrisen» i 1973 ble lagt på muslimske land og deres krig mot det «siviliserte» Israel.5 På 1970-tallet var det derimot vanskelig å legge skylden på den store hovedfienden, ettersom Sovjetunionen hadde et annet økonomisk system. Med koronakrisen har vi sett rasismen vende tilbake med full kraft. Denne gangen i en anti-kinesisk, eller anti-asiatisk form, der Kina ble kalt usivilisert av ledende amerikanske politikere, og gaterasismen mot folk med asiatisk bakgrunn økte.6
Krisene som kapitalistiske kriser
Å kunne vise at noen forklaringer er feil, dårlige eller farlige har en verdi i seg selv, men det viktigste er selvsagt å forklare hvordan krisene egentlig henger sammen. I min kommende bok Kapitalismens kriser skal jeg diskutere dette fra forskjellige perspektiv. Her skal jeg diskutere hvordan krisene er nødvendige for at kapitalismen skal kunne reproduseres (uten stadige økonomiske kriser og kreativ ødeleggelse ville ikke kapitalismen kunnet overleve, og uten en ikke-bærekraftig relasjon til naturen ville den aldri kunnet eksistere); hvordan krisene kommer fra et system der det som er logisk på kort sikt kan være galskap og skaper kriser på lengre sikt, og jeg skal diskutere hvordan de økonomiske og økologiske krisene har den samme klassekarakteren.
I denne teksten skal jeg begrense meg til å diskutere relasjoner mellom krisene på forskjellige abstraksjonsnivåer. La oss starte med tre nivåer.7
Den økonomiske krisen i 2020 ble på overflaten utløst av koronavirusets herjinger, og krisen i 2008 ble utløst av en boligboble som sprakk i USA. Men under dette, på et mellomnivå, lå et sårbart nyliberalt akkumulasjonsregime som hadde sine problemer før 2008 og som langt ifra hentet seg inn i årene etter 2008. Det var fremdeles relativt dårlig med profitt i produktive sektorer, og relativt dårlig økonomisk vekst i et system som fremdeles var basert på lave renter, mye gjeld, spekulasjon og nye bobler. Men hvorfor gikk den underliggende økonomien dårlig akkurat nå? For å svare på dette må vi gå et steg videre og analysere tendenser i kapitalismen som overproduksjon og profittratens tendens til å falle (LPTF), som vi skal komme tilbake til senere.8
Den økologiske krisen møter oss på overflaten i form av ekstremvær, oversvømmelser, tørke, skogbranner eller pandemier og koronavirus. Men under dette har vi et mellomnivå, der vi ser en kapitalistisk produksjon som går på fossile drivstoffer som skaper global oppvarming, og der kapitalistisk urbanisering, avskoging og industriell husdyrproduksjon skaper flere pandemier.9 Også her kan vi gå et steg lengre ned, og da kommer vi til hvordan kapitalismen også kom med et bestemt brudd, mellom mennesker og natur. Basert blant annet på Marx sine studier om kapitalismens fødsel, har John Bellamy Foster og andre skapt en teori rundt det de kaller metabolic rift.10 Veldig kort kan vi si at med enclosure-bevegelsen i England ble allmenningene stengt av og fattige mennesker ble nødt til å flytte fra landet og inn til byene. Samtidig som den menneskelige avføringen som tidligere ga næring til jorda ble avfall i byene, begynte man å hente gjødsel fra Peru og Chile for å kunne produsere enda mer i det kapitalistiske jordbruket. Fra dette utviklet det seg en sprekk – eller brudd – i hva Marx kaller det «sosiale stoffskiftet» mellom mennesker og natur, som ikke ligner noe vi har sett tidligere i mennesket historie.11
Men vi kan gå ett steg til. Overproduksjon, LPTF og bruddet i det sosiale stoffskiftet er ikke isolerte fenomener, men kommer fra det samme politisk-økonomiske systemet. Dette er et økonomisk system som drives frem av (kapitalisters) jakt på profitt og (politikeres) behov for evig vekst. Overproduksjon, LPTF og brudd i stoffskiftet med naturen er fenomener som bare er mulige i et system der produksjonen foregår for et marked, der investeringer styres av profitt, og der makthavere trenger evig økonomisk vekst for å kunne legitimere seg selv.
Men vi kan også gå enda et steg lengre og se under fenomenene profitt og vekst. Men før vi gjør dette, vil jeg bare minne leseren om at generelle strukturer og høye abstraksjonsnivåer ikke i seg selv kan forklare krisen: de kan bare forklare hvorfor det overhodet kan bli kriser. Skal vi forstå konkrete kriser, og ikke minst om vi skal ha en politikk som responderer på krisene og som snakker til vanlige folk, må vi arbeide på alle abstraksjonsnivåene. Men nå dykker vi videre.
I Theories of Surplus Value skriver Marx at den «mest abstrakte» formen for kriser er formforvandlingen, eller metamorfosen, av selve varen, og at et uttrykk for dette er motsetningen mellom bytteverdi og bruksverdi.12 Marx skriver dette i en kontekst hvor han diskuterer overproduksjon som økonomisk kriseteori, men jeg mener dette er et godt utgangspunkt for å forstå kapitalismens økonomiske og økologiske kriser mer generelt.
Hensikten med kapitalistisk produksjon er ikke å tilfredsstille verken ens eget eller andres behov eller å kunne bytte til seg varer som noen andre produserer: målet er derimot hva Marx kaller «abstrakt formue».13 Det finnes ingen øvre grense eller noe endelig mål, bare en evig prosess.
De økonomiske og økologiske krisene er uttrykk for en motsetning mellom et system som forutsetter en evig jakt på uendelig mye penger (basert på bytteverdier), og et samfunn og en verden med begrensede fysiske ressurser (basert på bruksverdier).
Det er motsetningen mellom et system med en uendelig horisont, og en virkelighet som alltid kommer med materielle og fysiske begrensninger. Det er abstrakte formuer i en konkret verden; det er et system som dyrker bytterelasjoner, men som aldri kan unnslippe bruksrelasjonene. På den ene siden produksjon av bytteverdier for et upersonlig marked og på andre siden bruksverdien som en stadig påminning om at vi tross alt bare er mennesker som bor på en sårbar planet.
Ut fra dette har jeg i Figur 1 forsøkt lage en skisse som oversikt.
Krisene kommer når klassen som driver en evig akkumulasjon møter en materiell realitet som den aldri kan unnslippe. Om vi fortsetter å hente inspirasjon fra Marx sine analyser i Theories of Surplus Value, kan vi si at krisene blir uttrykk for en «tvangsmessig» gjenetablering av enheten mellom to elementer som tilsynelatende har blitt uavhengige.14
Krise som kollisjon med materielle begrensninger, og som motsetning mellom bruks- og bytteverdi
Teorien om overproduksjon sier at det skapes mer varer og akkumuleres mer kapital enn hva som kan realiseres på markedet. En hovedgrunn til dette er at det alltid er begrenset hvor mye lønn arbeiderklassen kan få til å kjøpe varer de trenger/ønsker, ettersom en del av omsetningen må gå til profitt.
Kapital kan realiseres i finansmarkeder, bobler, og stadig høyere aksjepriser, men dette vil alltid til slutt kræsje, ettersom kapitalismen er en høyst fysisk produksjonsform. Kapitalismen kommer ikke unna problemet at arbeiderklassen må kjøpe en veldig stor del av varene som produseres.
Overproduksjon er per definisjon overproduksjon av bytteverdi. For mange av verdens fattige oppleves derimot systemet som en underproduksjon av bruksverdier, ikke minst nødvendige ting som mat, boliger og medisiner.
Det som driver LPTF er kapitalister i konkurranse på jakt etter evig og stadig økende profitt. Det sentrale i denne prosessen er – kort fortalt – at menneskelig arbeid erstattes med maskiner, ettersom maskinene ofte er billigere og lettere å kontrollere. I denne jakten på endeløs akkumulasjon treffer vi igjen på en fysisk barriere. Ettersom alle kapitalister vil innføre den nye og bedre teknologien, kommer andelen faktisk og konkret arbeid («verdi» i en marxistisk forstand) i den totale økonomien til å synke. Ettersom det bare er gjennom arbeidsprosessen det skapes mer verdi, vil dette også på lengre sikt presse profitten nedover.
Med den økologiske krisen er kollisjonen med våre fysiske begrensninger enda mer åpenbar. Motsetningen mellom naturens faktiske begrensninger og det uendelige jaget etter penger og profitt blir selvinnlysende når det kommer til hvordan vi (mis-)bruker naturen. Bruken av ikkefornybare energikilder er selvsagt sentral, men det gjelder også avskoging, overfiske, etc.
I alle disse tre eksemplene ser vi en økonomi som drar i fra, på vei inn i det uendelige, men som kolliderer med en materiell og begrenset ressurs: med overproduksjon er det lønningene som er den materialitet som holder kapitalismen på bakken, med LPTF er det menneskelig arbeid, og med økologien er det naturen.
Mennesker og natur er iboende begrensninger for et system som ikke kan gjøre annet enn å sikte mot evig profitt og uendelig eksponentiell vekst.
Det er fristende å fra dette konkludere med at krisene primært er store problemer for det kapitalistiske systemet. Jeg skulle gjerne ønske å konkludere med at på grunn av de fysiske barrierene som mennesker og natur utgjør, kommer krisene til å opphøre eller kapitalismen til å falle. Slik er det dessverre ikke. Igjen virker noe å gå svangert med sin motsetning: Krisene og krisenes årsaker er nødvendige komponenter i kapitalismen, samtidig som de er enorme problemer for oss mennesker.
Derimot kan vi konkludere med at krisene tydelig viser at kapitalismen hverken er «menneskelig» eller «naturlig» – i flere betydninger av ordene. Jeg vil også konkludere med at sosialisme ikke bare bør handle om økonomisk fordeling mellom klasser eller grupper (selv om dette alltid forblir grunnleggende), men også om å avskaffe årsakene til kapitalismens kriser – hvilket vil si, å avskaffe kapitalismen selv.
Sluttnoter
1 Oppkalt etter økonomen Hyman Minsky, som argumenterte – veldig forenklet – med at i gode tider blir alle nødvendigvis dratt med i mer risikable investeringer, men når det snur, snur det fort og dramatisk.
2 Noen argumenterte feilaktig i 2008 for at høye matpriser skapte den økonomisk krisen. Derimot er koronakrisen et eksempel på at en økologisk krise faktisk utløser en økonomisk krise, men dette handler bare om å utløse, ikke skape.
3 Jason W. Moore, Capitalism in the Web of Life: Ecology and the Accumulation of Capital.
(London: Verso Books, 2015).
4 Adam Tooze. Crashed: How a decade of financial crises changed the world (New York: VIKING, 2018).
5 Om hvordan «oljekrisen» ble møtt med anti-arabiske holdninger, se Matthew Huber, Lifeblood: Oil, freedom, and the forces of capital. (Minneapolis: University of Minnesota Press, 2013), kap. 4.
6 For en global oversikt se https://en.wikipedia.org/wiki/List_of_incidents_of_xenophobia_and_racism_related_to_the_COVID-19_pandemic.
7 Den økonomiske krisen 2008 diskuteres på tre abstraksjonsnivåer i for exempel David Harvey, The Enigma of Capital and the Crises of Capitalism (New York: Oxford UP, 2010); og Fronesis, KRIS, nr 46-47, 2014.
8 For marxistisk kriseteori, se for eksempel Simon Clarke, Marx’ Theory of Crisis (London: St Martin’s, 1994); Anwar Shaikh (1978) An Introduction to the History of Crisis Theories. In: Union for Radical Political Economics (ed.) U.S. Capitalism in Crisis. New York: Union for Radical Political Economics, pp 219-240; David Harvey, The Limits to Capital (London: Verso, 1999).
9 For lesere som ikke er kjent med hvordan moderne pandemier også er økologiske og kapitalistiske kriser, se Wallace, R., Liebman, A., Chavez, L. F., & Wallace, R. (2020). COVID-19 and Circuits of Capital. Monthly Review, 72. Tilgjengelig på . Se også Rob Wallace sin bok Big farms make big flu: dispatches on infectious disease, agribusiness, and the nature of science. (New York: Monthly Review Press, 2016), og bloggen .
10 Den kanskje beste introduksjonen er John Bellamy Foster, Brett Clark og Richard Yorks The Ecological Rift: Capitalism’s War on the Earth. (Monthly Review Press: New York, 2010). Videre har utvinning av kull, olje og gass tatt dette «bruddet», eller «sprekken» til ekstreme nivåer, og disse forfatterne diskuterer dette med begrepet «carbon rift».
11 På tysk kalte Marx dette for Stoffwechsel, og på engelsk og svensk kalles det metabolism, på norsk oversetter vi det her med (brudd i) stoffskiftet.
12 Karl Marx, Theories of Surplus Value, PART II. (Moscow: Progress Publishers, 1968). Se kapittel 17.
13 Ibid. s. 503.
14 Ibid. s. 500, 513. For lignende argumenter om forholdet mellom «menneske» og «natur» i forholdet til bruddet i stoffskiftet, se Andreas Malm, The progress of this storm: Nature and society in a warming world. (London: Verso Books, 2018), spesielt kapittel 6.