Med Podemos til himmels – og halvveis ned igjen
Av Halvor Fjermeros
Den spanske sensasjonen
Manifest forlag, 2015
Den spanske sensasjonen, kaller Lotta Enstad den lille pamfletten om Podemos. Det er en god og kompakt presentasjon av det unge partiet, beskrevet midt i en omskiftelig prosess. Spørsmålet er om fenomenet vil bli omtalt som en sensasjon i tidas fylde.
I vår kom det ei bok, eller snarere en god gammeldags pamflett, på bare 100 små sider som griper fatt i noe av det mest spennende som skjer i europeisk politikk i disse turbulente tider. I tittel og undertittel signaliserer Elstad i tillegg til det sensasjonelle også at det dreier seg om såkalt venstrepopulisme, noe som vekker akutt appetitt på dette unge spanske partiet som suste inn på scenen i mai 2014 ved å kapre fem av totalt 54 spanske folkevalgte til EU-parlamentet og oppnådde 8 % av stemmene. Podemos («vi kan» på spansk) under ledelse av den karismatiske frontfiguren Pablo Iglesias, fosset fram på menings-målingene og nådde på det meste opp i 31 % i meningsmålinger rundt juletider, foran både det regjerende konservative Partido Popular (PP) og sosialdemokratene i PSOE.
Elstad skriver at Iglesias samme dag som Syriza vant det greske valget i januar i år, sto på talerstolen og med et «tikk, takk, tikk, takk» som beskjed til statsminister Rajoy om at tida var i ferd med å renne ut for hans regjerende PP. Hun siterer storavisa El Pais fra vinteren 2015 da regjeringspartiet omsider begynte å ta Podemos alvorlig:
Nå har PP bestemt seg for å gjøre hele sitt politiske landsmøte om til en stor plattform mot partiet som dominerer den politiske scenen i Spania selv om de står utenfor parlamentet.
Elstad skriver:
Da Mariano Rajoy inntok talerstolen, var det nettopp som om man kunne høre klokka tikke i bakgrunnen. Det var et opprop mot demagogi, og etter nesten hvert poeng gjentok han setningen «vi kan ikke» – no podemos. Noen forveksler politikk med Bergprekenen, sa han, og denne «noen» var åpenbart Pablo Iglesias.
Hun fanger i ett avsnitt hva som har skjedd på rekordtid: For bare ett år siden hadde 36-åringen med hestehale kun vært en eksotisk type på tv. Nå bedyret Rajoy, med skjelvende stemme, til det spanske folket at «vi kan ikke gamble med våre barns framtid – i en russisk rulett av lettsindighet, inkompetanse og populisme».
Hun kunne med en viss rett ha skrevet «venezuelsk rulett», for på samme måte som vestlige kommentatorer har prøvd å klistre det greske Syriza og statsminister Tsipras til påståtte nære russiske forbindelser, har Podemos fått merke piskesnerten av beskyldningene som knytter seg til partitoppenes kontakt med og inspirasjon fra Hugo Chavez’ Venezuela og andre latin-amerikanske land. Antydninger om partistøtte derfra er en av ingrediensene. Da sitter ord som totalitære og diktatoriske tendenser løst, samtidig som Podemos også har vært forsøkt knyttet opp til ETA og dermed «allianse med terrorister». I dette koret har de to partiene som har vekslet på å ha makta i spansk politikk siden Francos død, sunget omtrent like høyt og skingrende. Noen har dermed døpt dem med fellesnavnet PPSOE. Og Elstad gir gode argumenter for at de er to sider av samme sak, med beina like langt ned i den gjørma som spansk korrupsjon og smøringskultur utgjør. Ved årsskiftet satt spanske dommere med 150 uløste korrupsjonssaker, som antakelig involverte rundt 2000 mennesker, skriver hun (s. 62), og går i den anledning videre med å skildre noen av de store svindelaffærene (Bankia- og Barcenas-skandalene) som har satt sitt preg på spansk politikk de seinere år.
Det er jo framfor alt den korrupte og isolerte elite, «la casta» (kasten) som har næret framveksten av Podemos siden det formelt ble parti så seint som i mars i fjor. Det Elstad av forklarlige årsaker ikke har fått med, er at et nytt «anti-korrupsjons-parti» har vokst fram med rekordvekst i vår, etter at boka ble trykt. Partiet Ciudadanos, liberalt og høyreorientert, fikk nesten like stor oppslutning som Podemos under valget i Andalusia i vår, enda nykommerne ikke en gang hadde egen organisasjon i provinsen. Det samme valget ble en enorm skuffelse for Podemos som «bare» fikk 14,8 % av stemmene. De fleste fløypartier ville jublet over slik medgang, men når forventningene blir skrudd opp slik ikke minst Iglesias har gjort da han før jul sa at målet var «absolutt flertall», så blir fallet desto større. Nedturen startet allerede på nyåret og nå har det trolig inntrådt en ny fase der Podemos har «landet» etter oppturen. De siste målingene i juli viser 18 og 15 % (h.h.v. i El Pais og GAD3), og de tolkes dels som en følge av Syrizas ublide skjebne i Hellas og dels som resultatet av spansk økonomis forsiktige framgang. Det siste har statsminister Rajoy forsøkt å utnytte ved å love en prosent lønnsvekst til offentlige ansatte som har blitt pålagt lønnsfrys og pensjonskutt i flere år. Elstad drøfter delvis slike spørsmål i kapitlene «Motstandernes trekk» og «Krisen er over og Hellas skal stanses».
Forfatteren gir også en god framstilling av framveksten av Podemos med basis i det sterke miljøet ved Complutense-universitetet i Madrid, debattene i La Tuerka som løftet Iglesias fram som tv-programleder og Los Indignados (M15)-bevegelsen som la grunnlag for den breie mobilisering mot «kasten» under okkupasjonene i 2011–12. Her kommer også en drøfting av populismebegrepet med venstrefortegn inn ved å vise til Ernesto Laclaus latin-amerikanske innflytelse.
Laclau utviklet et vokabular som gikk forbi klassisk marxistisk tenkning, og erstattet tradisjonell klassekampanalyse med tanker om et radikalt demokrati som overskred stemmelokaler og fagforeninger.
skriver Elstad (s. 56) etter å ha tatt for seg Podemos «nytale» tidligere. Man snakket ikke om klasse, men om «den sosiale majoriteten» og om «demokrati» versus «oligarki», heter det, og «borger» erstattet «arbeider», høyre-venstre ble ikke vektlagt osv.
Men her blir analysen mangelfull. For den M15-beslektede occupy-bevegelsen som jeg møtte i flere byer i USA høsten 2011, viste nettopp sin svakhet ved at paroler som «we are the 99 %» kunne forveksles med klasseanalyse og maktforhold, og manglende organisering og flat struktur ble dens endelikt. Her ligger noe av sprengstoffet innad i Podemos, paradoksalt nok fordi de har valgt en så tungt topplederbasert partimodell, og med «sirklene» (grunnplansorganene) som uttrykk for en temmelig løs organisering der mange av «de indignerte» ikke kjenner seg igjen. En annen sak er at Iglesias bruker klassebegrepet, om enn mer allment, som i programutsagnet om «forsvar av de lavere klassene» i artikkelen «Vår strategi» (Le Monde Diplomatuiqe, juli 2015). I den samme artikkelen drøfter han for øvrig de nye problemene Podemos møter nå som motstanderne har fått summet seg til motangrep. De har lykkes et stykke på vei (bl.a. trakk den ene av ledertroikaen, Juan Carlos Monedero seg i vår etter anklager om manglende skattebetaling og Venezuela-forbindelser), og det tvinger Iglesias til å innrømme at de er på vei til å bli plassert på den høyre-venstre-aksen han ville unngå, og at hans forsøk på å definere Podemos som «en ny sentralitet» glipper.
Så lenge var Adam i paradiset
Og mens Podemos i sin eufori i vinter har lagt om politikken med tanke på å skulle ta makta og har lagt til side noen av sine opprinnelige krav (som borgerlønn, krav om full sysselsetting i et land med 22 % ledige, senking av pensjonsalderen, og det å nekte å betale tilbake «illegitim gjeld» til EU), må partiet vende seg til å kjempe om tredjeplassen på pallen fram mot høstens valg. Da vil det kanskje bli mindre snakk om populisme og mer om organisasjon og skolering, mindre Laclau og mer Lenin og Gramsci som den beleste marxisten Iglesias ikke legger skjul på at han er påvirket av.
Podemos har allerede oppnådd det «sensasjonelle» å true det spanske «topartisystemet» og i lokalvalgene i juni gikk koalisjoner der Podemos var med til topps og fikk ordførere i flere av storbyene (Madrid, Barcelona, Zaragoza m.fl.). Men nettopp disse alliansene viser at det er flere krefter som trekker samme vei, og kan kanskje antyde at Podemos’ stilling ikke lenger vil bli så markant som den har vært det foregående året innen en gryende opposisjon. Podemos har ikke minst utfordret sosialdemokratiet som nå ikke riktig vet hvilken vei de skal vende seg for å finne passende lekekamerater. Sånn sett har dette et allmenneuropeisk perspektiv som bidrar til å forme nye tanker om hvordan et reelt venstre kan skapes når sosialdemokrater i alle land har forent seg bak EU-troikaens «austerity»-politikk.
Lotta Elstads pamflett burde tjene som eksempel på et politisk opplysningsarbeid som bør gjenopptas på brei front. Andre partier og motkrefter (Syriza i Hellas, Sinn Fein i Irland, Beppe Grillos-rørsla i Italia) burde belyses på samme måte – så blir vi kanskje alle litt klokere.