Evelina Johansson Wilén, Lotte Schack, Carl Wilén og Johan Örestig Kling (red.)
Samtida marxistisk teori
Bokförlaget Daidalos, Göteborg, 2025, 454 sider
I boka Samtida marxistisk teori har en rekke svenske bidragsytere gått sammen om å presentere et utvalg av det de oppfatter som de fremste videreutviklere av marxistisk teori i nyere tid. Totalt gir dette 37 kapitler som samlet gjenspeiler en stor tematisk bredde og spenner over alt fra spørsmål om kapitalismens opphav til fengselsvesenets rolle i de moderne kapitalistiske landene. Blant teoretikerne vi introduseres for, finner vi relativt kjente navn som Samir Amin, David Harvey og Ellen Meiksins Wood, men også mer ukjente, men ikke desto mindre interessante, bidragsytere til marxismens utvikling i vår tid.
Utvalget av teoretikere er satt av bidragsyterne selv, og kan dermed fremstå noe vilkårlig, akkurat som hvilke temaer som omtales. Dette er imidlertid et bevisst valg fra redaktørene som nettopp ønsker å vise bredden i teorien. Likevel gir dette enkelte begrensninger.
For det første er det i stor grad den akademiske marxismen som trekkes frem, mens den marxismen som utvikles i partier og grasrotbevegelser, i mindre grad kommer til syne, med mindre den er oppsummert, eller forsøkt oppsummert, på et mer akademisk nivå. Dette kan nok i betydelig grad tilskrives selve prosjektets rammer, som begrenser seg til individers bidrag til marxismen, men det er nok heller ikke usannsynlig at den store andelen doktorgrader blant bidragsyterne har bidratt til dette. Og selv om de fleste bidragene bærer preg av å være skrevet for et større publikum, blir fagsjargongen til tider litt påtakelig, og svekker på den måten nytten blant lesere som ikke er like bevandret innenfor den ene eller den andre fagretningen.
For det andre er utvalget i stor grad begrenset til teoretikere i den engelskspråklige sfæren, og i den grad de skriver på andre språk, så er det i all hovedsak snakk om personer hvis verker er oversatt til engelsk. Dette er naturligvis ikke rart all den tid det engelske språket dominerer slik det gjør, men nettopp derfor skulle man kanskje kunne ønske at man i et slikt verk kunne forsøke spesielt å trekke frem teorier formulert på et språk man som svensk (eller norsk) normalt ikke behersker. Den engelskspråklige orienteringen påvirker dessuten også språket, og selv for en norsktalende er det ikke vanskelig å se hvordan forsvenskede anglisismer flere steder erstatter bedre og mer presise svenske ord.
For det tredje er det svært begrenset representasjon fra det globale sør, og i den grad det er representert, er det gjerne ved teoretikere som for lengst har slått seg ned i nord. Dette følger nok i viss grad også av begrensningene skissert over. Likevel bidrar det unektelig til å styrke det skjeve bildet av hvor marxismen står i dag.
Når det er sagt, er dette begrensninger redaktørene er klar over. De forsøker ikke å fortelle verden at dette er representativt for all marxisme av i dag, bare et nokså tilfeldig utvalg. Derfor har de heller ingen problemer med å vise forskjellige tradisjoner og synspunkter. Det holder egentlig at teoriene benytter seg av marxistiske verktøy og tilnærminger. Dermed blir bredden i bidragene også et uttrykk for at marxismen slett ikke er noen enhetlig teori, men snarere et redskap for å forandre verden, eller deler av den.
Dette er likevel ingen bok man leser fra perm til perm. Hvilke deler som vekker mest interesse, vil nok variere. For egen del har for eksempel bidraget om China Miéville og hans kritikk av folkeretten gitt meg lyst til å sette meg mer inn i argumentene. Ifølge Hedvig Lärka og Hugo Lundberg, som har skrevet kapittelet, tar Miéville utgangspunkt i den juridisk like ulikheten som ligger i kjøp og salg av arbeidskraft, og anvender denne logikken på et internasjonalt og mellomstatlig nivå. Konklusjonen hans er dermed at folkeretten slett ikke er et sett rettsregler for internasjonalt samkvem, men snarere prosessen som skaper disse. Selve bidraget er kort, og dermed ikke i stand til å formidle hele argumentet hos Miéville. Men presentasjonen av teorien, og måten Lärka og Lundberg knytter det an til aktuelle problemstillinger på, pirrer i hvert fall lysten hos meg til å sette meg mer inn i teorien.
Et annet eksempel er kapittelet om Anna G. Jónasdóttir. Dette er ett av flere kapitler i boka som omhandler kvinneundertrykking og ulike varianter av teorier rundt sosial reproduksjon. Men der mange av disse teoriene kretser rundt spørsmålet om hvorvidt reproduktivt arbeid skaper verdi, og hvorvidt dette inngår i kapitalens kretsløp, lanserer Jónasdóttir et annet begrep – kjærlighetskraft. Dette har ingenting med emosjoner og romantikk å gjøre. Kjøp og salg av kjærlighetskraft handler snarere om et utbyttingsforhold som løper parallelt med kjøp og salg av arbeidskraft, men som ikke inngår som en del av det. Teorien er original, og absolutt mulig å kritisere, men gir samtidig nye impulser til en viktig debatt.
Årsakene til kvinneundertrykking er for øvrig også et av temaene som hyppigst kommer tilbake og belyses fra flest kanter gjennom boka. Andre temaer som kan nevnes, er klasse, ideologi, rasisme, imperialisme, staten, verdiformer og kapitalismens utvikling og historie. Og selv om det naturligvis er en viss slagside i tilnærmingen, forsøker boka på ingen måte å gi noen fasit på hva det marxistiske svaret er. Likevel savner jeg kanskje litt mer kritisk omtale. Dette gjelder ikke bare teoriene for seg, men også i møte med hverandre. Jeg forstår at en kritisk dialog mellom nevnte Jónasdóttir og for eksempel Nancy Fraser, Lise Vogel og Gargi Battacharyya, som alle har sine egne kapitler, ligger langt utenfor rammene av denne boka. Men med enkelte hederlige unntak, så er det egentlig få innvendinger til det som står om de ulike teoretikerne, selv der kritikerne deres er omtalt i boka. Dette kunne man med fordel jobbet litt mer med.
Bidragene er alle relativt korte, rundt 8–10 sider. Dette bidrar uten tvil til å tilgjengeliggjøre boka, samtidig som det tvinger bidragsyterne til å holde seg til hovedpoenget. Likevel gir dette noen begrensninger. Når for eksempel Ludvig Sunnemark setter seg fore å forklare hva Slavoj Žižek egentlig mener, er det – gitt Žižeks enorme tekstproduksjon opp gjennom årene – vanskelig å ta ham helt på alvor. Likevel løser han det overraskende bra, selv om det naturligvis er mange sider ved det Žižek representerer og står for, leseren fortsatt ikke er gjort kjent med.
Et annet eksempel på disse begrensningene er kapittelet om Erik Olin Wright. Gjennom det meste av sin karriere, besto Wrights prosjekt i å utvikle det marxistiske klassebegrepet for vår tid, og jeg har selv hatt stort utbytte både av å studere diskusjonen hans med Nicos Poulantzas og den videre utviklingen av kategorier av produktive og uproduktive arbeidere. Anna Engstam, som har skrevet kapittelet om Wright, nevner også bidragene hans på dette feltet, men det hun er mest opptatt av den seinere Wright og en periode der spørsmålet om sosialisme, utopier og revolusjon sto i sentrum for hans oppmerksomhet. Det er for så vidt et valg, det også, men det forteller bare om én side av Wrights bidrag. Dermed sitter jeg også, som leser av introduksjoner til teoretikere jeg ikke kjenner like godt til som jeg kjenner til Wright, med et spørsmål om dette er en presentasjon av bredden i det de har hatt å by på, eller om det snarere er en presentasjon av det bidragsyterne mener er interessant. Om det er det siste, er ikke det noe problem, men så lenge det ikke er avklart, er det vanskelig å si hva de ulike kapitlene egentlig er.
Når det er sagt, er dette problemer av mindre art. Dette er en bok som mer enn noe er ute etter å vekke leserens interesse for å forstå problemstillinger – og som i all hovedsak lykkes med det – dels gjennom selve bidragene, men kanskje vel så mye gjennom å vise hvor man kan gå videre. Lykkes den med å gi leseren en nøkkel til å forstå tekster, som ofte ikke bare er skrevet på et fremmedspråk, men også preget av en akademisk stil og en fagsjargong som gjør det lett å falle av for de uinnvidde, så er det ikke vanskelig å se at det dessuten er en viktig bok.
Likevel et lite hjertesukk – hvorfor må vi alltid til Sverige for å finne slikt?