2025-utgaven av Socialist Register (SR) setter søkelys på sosialistisk strategi ved et veiskille, under tittelen Openings and Closures.
Utfordringa med en slik utgivelse, som har til formål å behandle et gitt tema med bidrag fra hele verden, er at sprik mellom bidragene kan gå på bekostning av helheten. Men dette er en generell utfordring for marxistisk analyse, som SR så å si har gjort til en del av formålet: Å fremme konkrete analyser av lokale, nasjonale og internasjonale forhold, som tar for seg presserende problemstillinger for den globale arbeiderklassen og systemkritiske venstresida. Og gjennom bruk og utvikling av marxistiske begreper, forståelsesrammer og historisk-materialistiske metoder, gi teoretisk og praktisk-politisk innsikt med relevans for det sosialistiske prosjektet – utover de enkelte casene.
Dette blir særlig viktig når temaet, som i denne utgaven, er hvordan vi kan utvikle strategier og virkemidler som er egna til å nå målet, styrking av arbeiderklassen som frigjørende subjekt, og sosialistisk samfunnsendring. Da må kartet, dvs. strategien med tilhørende taktikk, nødvendigvis ta utgangspunkt i terrenget, de aktuelle historiske omstendighetene, dersom det skal bli et anvendelig hjelpemiddel for oss til ikke bare å navigere det gjeldende terrenget, men å endre det. En meningsfull marxisme kan aldri være annet enn anvendt marxisme.
SR 2025 lykkes godt med å holde den røde (!) tråden gjennom 16 selvstendige bidrag, om enn leseren tas med på store geografiske og tematiske sprang, mellom eksempelvis den globale (klasse-)kampen for folkerett, Palestina og sosialisme, det kommunalistiske prosjektet Barcelona En Comú, Argentinas vei til anarko-kapitalisme, ny-fascismens framvekst under nyliberalisme og økonomisk krise i Tyrkia, Pakistan og Tyskland, Rank-and-file-strategien i amerikansk arbeiderbevegelse og nødvendigheten av en sosialistisk bankpolitikk.
Bevisstgjøring og organisering på tvers
Vi får innblikk nettopp i hva som preger disse og andre politisk-økonomiske terreng, der kampene mellom ulike klasseinteresser foregår, og tas med på utforsking av et avgjørende spørsmål i sosialistisk strategi: Hvordan kan vi, arbeiderklassen (her forstått som det store flertallet av oss som er avhengige av å selge arbeidskrafta si for å ha en inntekt å leve av), i allianse med andre grupper (som småbønder og selvsysselsatte i og utenfor formell sektor), fremme brei bevisstgjøring og organisering på grunnlag av våre felles klasseinteresser? Altså, på tvers av våre ulikheter i inntekt, fag/utdanning, kultur, religion, kjønn, geografi, nasjonalitet osv, som ellers lett lar seg utnytte av kapitalen og høyresida til å så splittelse. Og i forlengelsen av dette: Hvordan kan vi fremme slik klassebasert bevissthet og organisering uten samtidig å avskjære oss fra, men i stedet bidra til, viktige kamper knyttet til «identitetspolitikk»?
Flere av bidragene, inkludert den innledende oversiktsartikkelen, framholder at den systemkritiske venstresida må gjenoppta og videreføre diskusjonen om sosialistisk strategi og taktikk, som har vært mer eller mindre fraværende siden 1970-tallet. Vi må aktivt reise, og søke svar på, strategiske og taktiske problemstillinger, som ubønnhørlig trenger seg på under de rådende historiske omstendighetene, prega av kapitalismens multi-krise (ulikhets-, klima-, levekostnads- migrasjonskrise osv.) og ny-fascismens frammarsj. Dette er en forutsetning for at vi som sosialister skal kunne gi troverdige svar som reflekterer folks erfaringer og behov, og samtidig utvikle og vinne støtte for det André Gorz kalte strukturelle reformer (omtalt i flere utgaver av Gnist), altså, reformer som ikke bare gir forbedringer i levekåra, men også økt makt til arbeiderklassen, og dermed bereder grunnen for sosialisme.
En annen problemstilling av strategisk betydning, også for et parti som Rødt, er hvordan den radikale venstresida kan vinne og utøve regjeringsmakt uten i praksis å la den parlamentariske og realpolitiske hverdagens sosialisering og kompromisser overstyre det revolusjonære siktemålet om systemendring og sosialisme. Og i forlengelsen av dette: Hvordan kan et sosialistisk parti i vekst, og med økende representasjon i styrende organer, unngå å bli topptungt, og i stedet bygge levende demokrati, internt og i samfunnet ellers, i sitt arbeid med bevisstgjøring, organisering, politikkutvikling og politiske enkeltsaker?
Andre eksempler på påtrengende strategiske spørsmål, som SR 2025 aktualiserer, er: Hvordan kan en politikk for utjamning og bedre levekår bidra til å demme opp for økende høyrenasjonalisme og ny-fascisme? Hvordan kan vi forene innvandring med effektiv bekjemping av grenseoverskridende organisert kriminalitet, og sterk faglig organisering/makt som sikrer et regulert arbeidsliv og norske lønns- og arbeidsvilkår? Hvordan skal vi balansere et legitimt ønske om styrket forsvar og nasjonal suverenitet mot en NATO-drevet opprustnings- og krigspolitikk, som undergraver velferdsstaten og arbeiderklassen, og bidrar til å bremse nedgangen i USAs verdenshegemoni? Hvordan kan Norges interesse av folkerett og handel ivaretas gjennom økt internasjonalt samarbeid også med land og framvoksende økonomier utenfor EU og Vesten? Hvordan kan de-linking fra vestlig imperialisme og kolonialisme skje i det globale Sør under dagens globalkapitalisme? Hvordan kan vi – personer, virksomheter, land og organisasjoner, i Nord og Sør – bryte ut av kapitalismen, og erstatte dens systemtvang, utbytting og kolonisering av vår livsverden (gjennom AI, sosiale medier, algoritmer osv.) med en ny type fellesskapets fornuft og handlingsrasjonalitet, når vi i det daglige er avhengige av å innrette oss etter dens allestedsværende institusjonelle normer og spilleregler? Hvordan kan staten demokratiseres, og bli et instrument skapt av og for arbeiderklassen? Hvordan kan kommunen omformes til å bli den levende cellen i sosialismen, slik Pariskommunen (1871) var det første eksemplet på, der innbyggerne ikke bare gir, men også utøver makt ved å spille en sentral rolle i behovsdefinering, planlegging og beslutninger, og kan utvikle seg i fellesskap og frihet? Hvordan kan vi fremme og vinne tilslutning til en anti-kapitalistisk nærings-, klima- og naturpolitikk, som ivaretar hensynet til verdiskaping, arbeidsplasser og miljø, uten å godta premissene om «grønn kapitalisme» og evig vekst?
Aksjonsmetoder og alliansebygging
Flere av bidragene reiser også strategiske spørsmål knyttet til aksjonsmetoder og alliansebygging, som er avgjørende: Hvilken rolle må fagorganisasjoner, sosiale bevegelser og andre grupper i samfunnet spille for å etablere den type breie allianser – a new historic bloc – som radikal samfunnsendring krever? Hvordan kan vi som sosialister bidra til økt fagorganisering og radikalisering av fagbevegelsen, og gjennom det styrke arbeiderklassens klassebevissthet og kampkraft? Hvordan kan vi, i møte med kapitalismens tiltakende samfunns- og miljøødeleggende kriser, vinne økt tilslutning til den organiserte arbeiderbevegelsens foretrukne aksjonsmetoder, nemlig, bevisstgjøring, organisering, kollektiv handling og politisk arbeid? Og i motsetning til det: Hvordan svarer vi på den type elitistisk og ofte voldsforherligende militantisme som vi kan komme til å se mer av, og som har en lang tradisjon i borgerlig og middelklassebasert idealisme, fra sufragettene (i kampen for kvinners stemmerett) til Jean-Paul Sartre (i kampen for frigjøring fra koloniherredømme) til Extinction Rebellion og Andreas Malm (i klimakampen)? Og ikke minst: Hvordan kan en sosialistisk politikk for materielle forbedringer bidra til folkelig, faglig og politisk mobilisering, som kan bane vei for strukturelle, maktendrende reformer, og legge grunnen for systemendring og sosialisme?
Det ligger i sakens natur at svarene på disse og andre strategiske spørsmål, må variere alt etter konteksten, dvs. det aktuelle økonomisk-politiske terrenget, men det viktige er at vi reiser spørsmålene, og søker svar, og at vi gjør det nettopp med utgangspunkt i det konkrete terrenget, og i de mulighetene og begrensningene det rommer. Da må vi også gjøre oss kjent med og studere terrenget, både «det organiske terrenget», der de mer permanente klassemotsetningene opptrer, og «det konjunkturelle terrenget», der dag til dag-konfliktene utspiller seg, slik det uttrykkes i et av bidragene med begreper fra Antonio Gramsci. Bare slik, og i kombinasjon med at vi aktivt søker å lære av tidligere erfaringer, kan vi vedlikeholde og utvikle evnen vår til å foreta kloke veivalg, og i en krevende situasjon, med eller uten regjeringsmakt, unngå å måtte kapitulere eller bli spilt ut over sidelinja, fordi vi er uforberedt, slik det skjedde med SYRIZA i Hellas og PODEMOS i Spania – eller SV i rødgrønn regjering (som svarte på finanskrisa og reaksjonen mot Den arabiske våren med hhv. oppfordring til å fylle handleposene og bombing av Libya).
De som forventer at en utgivelse med undertittelen, Socialist strategy at a crossroads, skal komme opp med en ferdig utforma sosialistisk strategi for vår tid, eller oppskrift på en sånn, vil bli skuffa. Det viktige er at vi som sosialister aktivt reiser og søker svar på strategiske og taktiske problemstillinger, og nettopp gjør det i den konkrete settinga vi er del av – lokalt, nasjonalt og globalt. Så sant vi mener alvor med at sosialistisk politikk ikke bare dreier seg om kamp for posisjoner og forbedringer innen rammene av den liberal-demokratiske kapitalismen, som uansett er en idealisert abstraksjon, men om arbeiderklassens kamp for å fravriste kapitalen makt og skape økonomisk demokrati, er det ingen vei utenom.
Da må vi trene oss i å tenke og handle strategisk, og vi må integrere det i vårt øvrige politiske arbeid, ikke bare det «parlamentariske» arbeidet, men også det viktige utenom-parlamentariske arbeidet med organisering og praktisk-teoretiske studier, som er avgjørende om vi i fellesskap skal få styrke og selvtillit til å gjøre det det hele i grunnen dreier seg om: å forstå for å forandre. SR 2025 er et godt sted å hente både innsikt og inspirasjon.