MANAGERIAL CAPITALISM

Av Mathias Bismo

2018-03 Bokomtaler

Gérard Duménil og Dominique Lévy
Managerial Capitalism: Ownership, Management, and the Coming New Mode of Production
Pluto Press, 2018

Den kapitalistiske produksjonsmåten, slik Marx analyserte den, er på vei ut. En egen klasse av ledere – managers – er i ferd med å overta posisjonen som herskende klasse fra kapitalistene, om de ikke allerede har gjort det. Det betyr ikke at motsetningen mellom arbeid og kapital har forsvunnet, men den formidles nå gjennom dette ledersjiktet. Klassekampen handler derfor fremfor alt om å vinne lederne for sin sak. Det mener i hvert fall de franske økonomene Gérard Duménil og Dominique Lévy, som har skrevet boka Managerial Capitalism.

Mathias Bismo er redaksjonsmedlem i Gnist
Foto: Pluto Press

Tilbud til nye abonnenter: ETT ÅRS ABONNEMENT TIL 100 KR! Send kodeord gnist + e-postadresse til 2090. Obs! Husk e-postadresse!

De er ikke de første som sier dette. James Burnham, som i mellomkrigstiden var en del av den amerikanske trotskistiske bevegelsen og som senere skulle bli en konservativ kaldkriger, lanserte en lignende påstand allerede i 1941. Men der disse tankene var en sentral komponent i Burnhams drift fra marxismen til konservatismen, er de for Duménil og Lévy fremfor alt en videreutvikling av marxistisk teori. De er med på at Marx’ analyse av kapitalismen, fremfor alt i Kapitalens første bok, var en presis analyse av den samtidige produksjonsmåten. Men det har skjedd mye siden da, og et helt sentralt utviklingstrekk, mener de, er fremveksten av en klasse av ledere.

Utgangspunktet for lederklassen, finner de i storindustriens fremvekst rundt forrige århundreskifte og i det voksende skillet mellom eiere, eller kapitalister i tradisjonell forstand, og ledere. Selv om lederne opprinnelig var eiernes forlengede arm, mener de, har de gradvis skilt lag, og mens kapitalinntekter relativt sett har blitt mindre viktig, mye på grunn av de utviklingstrekkene Marx selv beskrev, så har ledernes økonomiske posisjon styrket seg til et nivå der interessene ikke lenger nødvendigvis sammenfaller med kapitalistenes. Det betyr ikke at vi i dag lever under en «lederistisk» produksjonsmåte heller, noe tittelen heller ikke antyder. Forfatterne viser i stedet til kapitalismens barndom, da kapitalistene konkurrerte med føydalherrene om makta, og forstår dagens situasjon i et lignende perspektiv. Men de virker ganske sikre på at det er lederne som vil gå seirende ut av kampen – det har den nyliberale alliansen med kapitalistene gjort sitt for.

Nå er det ikke slik at Marx ikke var opptatt av skillet mellom dem som eier kapitalen og dem som forvalter den, noe Duménil og Lévy også understreker. Men så lenge det er viktig for dem å fremstille teorien sin som en videreutvikling av, og ikke et brudd med, marxismen, gjør de en del underlige sprang. Marx var jo aldri egentlig ute etter å kategorisere individer. Tvert imot, gjennom hele Kapitalen var han svært nøye med å understreke at han analyserte klassene gjennom deres roller i produksjonen. Om man da skal følge Marx, må man da på en eller annen måte kunne vise at disse rollene i produksjonen har endret seg så dramatisk at det ikke lenger er motsetningen mellom arbeid og kapital som står i sentrum.

Det gjør ikke forfatterne.

Det er riktig, som det hevdes i boka, at lønnsinntekter har blitt stadig viktigere blant de rikeste, mens kapitalinntektene i hvert fall relativt sett har blitt mindre viktige. Men om profitten utbetales som lønns- eller kapitalinntekter er i stor grad et teknisk spørsmål, som ikke rokker ved klassekarakteren til mottakerne av disse inntektene. Dessuten er det jo heller ikke slik at hele profitten tas ut som inntekt av kapitalistene, enten det er som lønn eller utbytte. En større eller mindre del av profitten vil i stedet bli reinvestert i utvidet produksjon, og det er denne prosessen, ikke kapitalistenes eget forbruk, som utgjør kapitalismens drivkraft, i hvert fall i følge Marx.

Det er også riktig at kapitalen i dag er langt mindre personifisert enn tidligere. Selv om det fortsatt finnes typiske eier-kapitalister – navn som Bjørn Kjos og Olav Thon renner en fort i hu – er dette unntak. Men om en kapitalist eier 100 prosent av aksjene i ett selskap, eller 5 prosent av aksjene i tjue selskap, eller for den saks skyld 5 prosent av aksjene i ett selskap av en viss størrelse, så endrer ikke det på saken. Det gjør det heller ikke om ens aktivitet først og fremst er rettet mot finansielle virkemidler. Det bare forklarer hvorfor det har oppstått et skille mellom eiere og ledere innenfor rammene av den kapitalistiske produksjonsmåten, og hvorfor dette har blitt som det har blitt.

Duménil og Lévys ideer har, hvis vi skal ta dem på alvor, betydelige konsekvenser for klassekampen. Siden arbeiderklassen nå ikke lenger står i et motsetningsforhold til herskerklassen, vil den heller ikke lenger kunne være et redskap for endring. Dette var viktig for Burnham i sin tid, og selv om utgangspunktet hans var et noe annet, så forsvinner det revolusjonære potensialet også her. Det arbeiderklassen maksimalt kan håpe på, er å få med seg lederne på en politisk og økonomisk utvikling i tråd med arbeiderklassens interesser, slik den klarte i den vestlige verden i kjølvannet av annen verdenskrig. Men i motsetning da, da politikken var et svar på en historisk unik økonomisk og politisk situasjon, så reduseres det hele til et rent politisk spørsmål. Hvem heier lederne på?

Det er kontroversielle synspunkter Duménil og Lévy kommer med. Nettopp derfor er det synd at de i stedet for å rette oppmerksomheten mot disse kontroversene, synes å samle sammen de argumentene som taler for deres på forhånd definerte ideer og mer eller mindre hoppe bukk over motstridende argumenter. Og all den tid de faktisk hevder å basere seg på Marx, så er det underlig at to så drevne økonomer ser ut til å ha forstått så lite av Kapitalen. Det er ikke slik at beskrivelsene i de 3-4 første kapitlene av første bok er ment å være en uttømmende analyse av den kapitalistiske produksjonsmåten. Tvert imot, det er få som abstraherer og forenkler like mye som Marx gjør for å få frem hovedpoenget sitt her. Dessverre er det nok litt for mange som har gitt opp å lese boka etter å ha lest gjennom dette – det er få verker som er bygget opp så lite leservennlig som Kapitalen – men Duménil og Lévy er neppe blant disse. Det bare virker sånn.

Når dette er sagt, så er det ikke slik at det ikke har skjedd ting med kapitalismen siden Marx skrev Kapitalen. Det er mange utviklingstrekk ved kapitalismen Marx ikke forutså eller hadde forutsetninger for å forutse, og Duménil og Lévy setter pekefingeren på flere av disse. Selv om Marx observerte og analyserte det fremvoksende skillet mellom eierskap til og forvaltning av kapitalen, så han neppe for seg den utviklingen vi har sett, der eierskapet fremstår så ubetydelig at noen hevder at det heller ikke har noen betydning. Men at et fenomen fremstår på en bestemt måte, betyr ikke at det er slik. Tvert imot, det å avdekke fenomeners vesen sto helt sentralt i Marx’ metode. Når Duménil og Lévy, på sin side, gjør et fenomens fremtredelsesform til dets vesen, så snur de det hele på hodet.

Ledernes betydning i det moderne samfunnet er et fenomen som bør analyseres og forstås, ikke minst for marxister. Men det er skrevet mye som på en langt bedre måte enn denne boka utvikler et marxistisk perspektiv på ledelse, som Harry Bravermans bok Labor and monopoly capital fra 1974 eller Erik Olin Wrights bøker om klasse.