Loven om profittratens fallende tendens

Av Torstein Dahle

2014-04

Denne artikkelen springer ut av at jeg nettopp har lest en ny bok, The Theory of Monopoly Capitalism av John Bellamy Foster, utgitt i år av Monthly Review Press. Boka dreier seg i stor grad om Paul Baran og Paul M. Sweezys berømte bok Monopoly Capital fra 1966.                      

Hva har diskusjonen om profittratens fallende tendens med vår virkelighet å gjøre?

Torstein Dahle er siviløkonom og bystyrerepresentant for Rødt i Bergen, og var partileder i Rødts (2007–2010). Han har blant annet skrevet boka, Ødeleggelsens økonomi, Forlaget Rødt!, 2008.

Sweezy var en av grunnleggerne av tidsskriftet Monthly Review. Den 43 år yngre John Bellamy Foster kom allerede som student inn i den samme kretsen, og siden 2000 har han vært redaktør av tidsskriftet.

Både Sweezy og Foster mener at Marx sin «lov om profittratens tendens til å falle» (LPTF) ikke lenger er aktuell etter at kapitalismen utviklet seg inn i monopolkapitalens tidsalder. De mener at LPTF er knyttet til en frikonkurransekapitalisme som var dominerende da Marx levde. Jeg er sterkt uenig med dem. Slik jeg ser det, er LPTF et helt sentralt element i en marxistisk politisk-økonomisk forståelse. Den er høyaktuell, og bidrar til å forstå hva som skjer i en tid da finanskapitalens folk i stadig større grad inntar kommandoposisjonene i den internasjonale kapitalismen. Begrepet «finansialisering» er blitt utbredt, som betegnelse på at finansielle motiver og operasjoner spiller en mer og mer dominerende rolle.

Loven om profittratens fallende tendens er et mangfoldig og til dels komplisert tema. Det er en halsløs gjerning å prøve å gi en fyllestgjørende framstilling på noen få sider. Jeg gir blaffen i en del nyanser og finesser, og kaster innpå noen betraktninger med sikte på å få fram at temaet er viktig. Og jeg tar opp en polemikk mot Sweezys og Fosters posisjoner.

Marx døde i 1883, for nesten 132 år siden. Da så verden helt annerledes ut enn i dag. Han utga bind 1 av Kapitalen i 1867, altså for snart 150 år siden. Da hadde han allerede gjort det meste av arbeidet som dannet grunnlaget for utgivelse av bind 2 og bind 3 etter hans død. Utallige ganger er han blitt erklært for foreldet eller så preget av sin tid at han har lite å fortelle oss om dagens utfordringer. Og likevel dukker han opp igjen, gang på gang. Hvorfor?

En av årsakene er at han utforsket dynamikken i kapitalismen, de grunnleggende drivkreftene som kjennetegner selve det politisk-økonomiske systemet som kalles kapitalisme. Han avdekket systemspesifikke trekk som driver fram forandring og utvikling i kapitalismen. Dermed blir han ikke uaktuell når kapitalismen forandrer seg. Tvert imot er det jo nettopp de kreftene som skaper denne forandringen som han arbeidet med å avdekke. LPTF er ett eksempel på dette.    

Han presenterte LPTF i del III av bind 3 av Kapitalen. Denne del III er utgitt i norsk oversettelse av Forlaget Rødt!. (Som bok eller på nett: http://marxisme.no/forlaget/products-page/boker/loven-om-profittratens-tendens-til-a-minke/)

Hva er profittraten?

Kapitalisten investerer sin kapital i produksjon av varer og tjenester for å tjene penger på det, dvs. få kapitalen til å vokse, få profitt. Den generelle profittraten i samfunnet er forholdet mellom den totale profitten og den totale kapitalen. Den er et slags gjennomsnitt av ulike profittrater som ulike kapitalister oppnår.

For alle kapitalister som har ambisjoner om å overleve som kapitalist og gjerne vokse, er det helt avgjørende at kapitalen vokser. Det er så avgjørende at det tas som en naturgitt selvfølge i dagens samfunn: «Man kan ikke drive næringsvirksomhet som ikke gir overskudd.» Hva er definisjonen på regnskapsmessig overskudd, bl.a. i Regnskapsloven av 1998? Jo, at eierens kapital vokser.

Marx uttrykte det med fynd og klem i Kapitalens bind 1:

Konkurransen påtvinger hver enkelt kapitalist den iboende loven for kapitalistisk produksjon som en tvangslov. Konkurransen tvinger ham til stadig å øke sin kapital for å bevare den, og han kan bare øke den gjennom progressiv akkumulasjon … Akkumulasjon er erobring av den samfunnsmessige rikdoms verden. Den øker ikke bare massen av utbyttet menneskemateriale, den utvider samtidig kapitalistens direkte og indirekte herredømme … Akkumulér, akkumulér! Det er Moses og profetene! …Akkumulasjon for akkumulasjonens skyld, produksjon for produksjonens skyld.1   

Marx har ikke nøyaktig samme definisjon på profitt som dagens kapitalister har. Han gikk inn i kapitalismens vesen, og definerte begrepene ut fra hva som var egnet til å gi en presis forståelse av bevegelseslovene i kapitalismen. Men det er klart at dersom profittraten, beregnet etter Marx sin oppskrift, beveger seg på en bestemt måte, mens den profittraten som kapitalistene selv er opptatt av når de skal ta sine beslutninger, oppfører seg helt annerledes, så har Marx bommet. Hvis «hans» profittrate faller, mens kapitalistene opplever at «deres» profittrate stiger, vil de være glade og fornøyde mens Marx ville ha kommet til at de burde ha opplevd at krisen pustet dem i nakken. Marx var jo opptatt av å finne ut hva slags beslutninger som systemets dynamikk presset fram. Hvis de som skal ta beslutningene, opplever det helt annerledes, så vil de jo ikke ta slike beslutninger som Marx forutsa.   

 

Dette er faktisk et svært problem i debatten om Marx og hans lov om profittratens tendens til å falle. Det er nesten ingen av dem som deltar i den debatten, som har noe særlig peiling på bedriftsøkonomi og bedriftsøkonomisk beslutningsteori. De er samfunnsøkonomer eller filosofer eller sosiologer. Mange av dem kan ikke lese et regnskap. Men Marx og Engels hadde peiling på bedriftsregnskap. Engels var jo til og med fabrikkeier, arving til farens veveri og handelshus, og han hadde studert bedriftsøkonomi. For meg som høgskolelektor i regnskap og bedriftsøkonomi er det en fornøyelse å lese Kapitalens ulike bind med en slik synsvinkel. De aktuelle delene av Kapitalen hadde med litt tilrettelegging tålt å bli brukt som undervisningsmateriale i bedriftsøkonomiske beslutningsproblemer i dag.

 

Marx definerte profitten for den totale kapitalen i samfunnet slik at den var lik den totale merverdien som skapes av dem som arbeider for kapitalistene, produserer de varene og tjenestene som kapitalistene selger, og som får dem fram til kjøperne. Kapitalen brukes dels til å kjøpe arbeidskraft, som skaper verdiene, og dels til å kjøpe råvarer og produksjonsutstyr, som overfører sin verdi til produktene. Noe av profitten bruker kapitalistene til eget forbruk, noe til andre formål, men det meste bruker de til investering, dvs. øke den samlede kapitalen, for det er mengden av kapital som gir makt og kraft til å overleve i konkurransen og styrke sin posisjon som kapitalist. Konkurransen mellom kapitalistene tvinger fram en satsing på maskiner og utstyr for å få redusert arbeidsinnholdet i varene og tjenestene. Men det er jo den samfunnsmessig nødvendige arbeidstiden som bestemmer varens verdi, og etter hvert som stadig flere kapitalister gjør slike tilpasninger, går verdien av den produserte varen ned. Det blir mindre vareverdi å hente merverdi fra. Dette er ett av flere forhold som fører til at telleren i profittratebrøken tenderer til å vokse langsommere enn nevneren, altså at profittraten går ned.

 

Det eksisterer utallige beregninger av profittratens utvikling, basert på ulike definisjoner og ulike empiriske data. Man putter inn dataene, og så ser man om profittraten faller eller ikke. Hvis den ikke faller, sier man at «Marx tok feil». Hvis den faller, sier man «Marx hadde kanskje rett, profittraten faller jo». En slik tilnærming vitner om at man ikke har lest ordentlig eller forstått ordentlig hva Marx faktisk skrev.    

En sentral del av Marx sin framstilling var nemlig at de trekkene som forårsaker fall i profittraten, delvis også utløser virkninger i motsatt retning. Han bruker tre kapitler til å behandle LPTF. I det første presenterer han selve loven. I det andre behandler han motvirkende krefter. Det tredje inneholder en framstilling av lovens indre motsigelser.

 

Et svært viktig poeng er at LPTF er tett koplet sammen med dynamikken i kapitalismen. Noen av de viktigste motvirkende kreftene har sammenheng med at LPTF presser kapitalistene og deres ledere til handling for å iverksette tiltak som kan hindre eller dempe fallet. Profittratens fallende tendens er koplet tett sammen med akkumulasjonen av kapital. Vi ser i virkeligheten på selve motoren som framtvinger endring og utvikling i kapitalismen.   

Å utvikle imperialisme er det aller viktigste eksemplet, som åpner flere forskjellige muligheter til å øke profittraten. Et raskt Marx-sitat illustrerer poenget:

Når det gjelder kapitaler investert i kolonier osv., så kan disse gi høyere profittrater av den enkle grunn at profittraten er høyere der grunnet underutvikling, og likeledes utbyttinga av arbeidskraft på grunn av bruken av slaver, kulier og så videre. Hvorfor skulle ikke disse høyere profittrater, realisert av kapitaler investert i bestemte områder og sendt hjem av disse kapitaler, inngå i utjamninga av den allmenne profittraten og derved, pro tanto (dvs. «så langt det går», min merknad), øke den, dersom ikke monopoler står i veien.2   

 

Forstår man effekten av profittratens fallende tendens, har man forstått en av de viktigste drivkreftene som presser fram sosial dumping, utflytting av produksjon til lavkostland, og den grunnleggende årsaken til det som noe misvisende kalles «finanskrisen». Kapitalistene gjør en mengde beslutninger som alle har til hensikt å hindre at deres profittrate synker og helst få den til å stige. Noe går på bekostning av andre kapitalister, og slår dermed ikke ut i gjennomsnittet av alle kapitalisters profittrate. Mens andre tiltak faktisk for en tid kan slå positivt ut i den generelle, allmenne profittraten. Men hele tiden er det et kappløp som kapitalistene deltar i. De pustes i nakken av profittratens fallende tendens. De er til de grader bevisste hva slags utfordringer man står overfor.   

 

Dette er velkjent for enhver rimelig dyktig bedriftsøkonom som kan analysere en bedrift ut fra målet om å maksimere eiernes profitt. Men hvis man ikke har peiling på bedriftsøkonomi og regnskap, og gjør filosofiske overlegninger omkring Marx sin svært dyptpløyende framstilling, er det fort gjort å gå surr i elementer som trekker opp eller ned, og faktorer som endrer seg over tid. Man kan ende opp med konklusjoner som egentlig blir fullstendig virkelighetsfjerne.

 

La meg prøve å illustrere effekten av motvirkende faktorer: Alle vet at vann renner nedover og ikke oppover. Men når man bygger en demning og så stenger den, begynner vannet plutselig å renne oppover en stund. Alle kan se at vannet renner oppover, men likevel vet vi alle at den underliggende hovedtendensen er at det renner nedover. Hvis vi ikke gjør noe mer, sprekker demningen eller vannet renner over, i alle fall vil det etter hvert begynne å renne nedover igjen. Men vi kan jo bygge demningen enda høyere, så fortsetter vannet å renne oppover enda en stund. Vi kan bygge høyere og høyere, men etter hvert blir effekten at hele greia sprekker, og virkningen blir desto mer katastrofal.   

Profittratens fallende tendens er altså noe som kapitalister hele tiden opplever, og som de til stadighet tar beslutninger for å forhindre. Etter hvert blir det stadig vanskeligere å løpe unna effekten. Da øker faren for krakk og krise av en eller annen sort. Hvis ingen noen gang observerer at profittraten faller, og ingen føler trusselen om fallende profittrate på kroppen, ville det være en klar indikasjon på at teorien var feil, og at LPTF var en fiksjon. Da blir det som mannen som hele tiden gikk og knipset med fingrene, og så ble han spurt om hvorfor han gjorde det. «Det er for å holde løvene borte», sa mannen. «Men det er jo ingen løver her i landet,» sa spørreren. «Nei, nettopp! Der kan du se hvor effektivt det er,» svarte mannen.   

 

Den fallende profittraten lar seg imidlertid observere. Og framfor alt merker kapitalistiske statsledere og store kapitalister hvordan de pustes i nakken av den, slik at de må treffe tiltak.

Baran og Sweezy

 

Da er det på tide å trekke inn Baran og Sweezys berømte bok Monopoly Capital fra 1966. Baran og Sweezy hadde tatt mål av seg til å ajourføre og fornye marxismens politisk-økonomiske begrepsapparat og analyse av kapitalismen. Det hadde gått 72 år siden Engels publiserte bind 3 av Kapitalen, basert på et omfattende men uferdig forarbeid av Marx. Det hadde gått 50 år siden Lenin skrev Imperialismen, det høyeste stadiet i kapitalismen. Baran og Sweezy pekte på at 30-tallets store depresjon og den påfølgende 2. verdenskrig passet nærmest perfekt inn i den marxistiske teoribyggingen som forelå til da. Men marxistene var ute av stand til å forklare hvorfor de påfølgende 20 årene 1945–1965 hadde passert uten noen merkbar depresjonsperiode.

Det forelå ingen marxistisk analyse av det som den amerikanske økonomen John Kenneth Galbraith hadde kalt The Affluent Society, velstandssamfunnet, og dets kolossale evne til å skape privat og offentlig sløsing, med store økonomiske, politiske og kulturelle konsekvenser. Marxismen som samfunnsvitenskap hadde stagnert, mente Baran og Sweezy.

 

De to var opptatt av at marxistisk analyse av kapitalismen i dominerende grad bygde på forutsetningen om en konkurranseøkonomi. Men i 1966 var det ikke lenger slik at kapitalismen først og fremst ble drevet framover av konkurransen mellom små bedrifter som hver sto for en liten del av tilbudet til store, anonyme markeder. Virkeligheten var i stedet preget av storskalaprodusenter som hver sto for en betydelig del av tilbudet i en næring, og som var i stand til å kontrollere både pris, produsert mengde, og hva som skulle satses på av investering og produktutvikling. Dette var monopolistiske trekk, som riktignok ikke innebar at konkurransen mellom kapitalistene var opphevet, men at den tok andre former. Dels var det snakk om rene monopoler, men som oftest var det et lite antall svære selskaper, der hvert selskap var så stort at prispolitikk og produksjonsvolum påvirket hele markedet. Det hersket såkalt oligopol, der få, store selskaper hadde markedsmakt, og brukte den til å ivareta felles interesser blant annet gjennom høye priser.

Marx hadde for så vidt vært inne på monopoler som fenomen, men Baran og Sweezy mente at han primært hadde behandlet det som rester fra en føydal og merkantilistisk fortid, som han måtte abstrahere seg bort fra for å få et klarest mulig bilde av de grunnleggende strukturer og tendenser i kapitalismen3. Etter mitt syn har de ikke dekning for en slik påstand. Det skal jeg komme tilbake til.

 

Baran og Sweezy leverte med Monopoly Capital en omfattende analyse av det monopolistiske stadiet i kapitalismen. De kom med vurderinger og konklusjoner på grunnlag av et betydelig empirisk materiale. De leverte overbevisende data om hvordan de svære, multinasjonale selskapene brukte sin markedsmakt til stadig å øke sine overskudd. De brukte store deler av boka til å sette søkelyset på hvordan disse stadig større overskuddene ble brukt. Selvsagt ble store deler brukt til å investere i utvidet produksjonskapasitet, men det ville etter hvert bli vanskeligere å finne avsetning for den raskt økende produksjonen som den økte kapasiteten muliggjorde. Økt kapasitet skulle tilsi priskutt for å få solgt mer. Men monopolmakten ble brukt til å opprettholde prisene og i stedet bruke reklame og salgsinnsats for å fremme selskapets markeds-posisjon. Fenomener som produktdifferensiering, kunstig slitasje som tvang fram utskiftning lenge før det egentlig skulle ha vært nødvendig, motepress, lansering av nye modeller – alt dette var eksempler på at selskapene brukte sin makt til å øke etterspørselen kunstig uten at det betydde et bedre liv for folk flest. De svære selskapene brukte masse penger på uproduktiv innsats som framsto som nødvendig for å opprettholde markedsposisjon og markedsmakt. Dette la beslag på mye av det som egentlig var overskudd, og som i et sosialistisk samfunn ville ha blitt brukt til å gi folk et bedre liv.   

 

Monopoliseringen med sine svære, mektige selskaper betydde også at storkapitalens beslutningstakere utviklet nye holdninger til staten: De ble tilhengere av at staten skulle bruke store midler på formål som ga økt etterspørsel og fortjeneste til selskapene. Først og fremst ga dette utslag i raskt voksende militærutgifter. Utviklingen av militarisme, imperialisme, den kalde krigen med sitt våpenkappløp, varme kriger som Vietnamkrigen – alt dette passet som hånd i hanske med monopolkapitalens behov.   

 

Baran og Sweezys Monopoly Capital grep rett inn i datidens brennende politiske spørsmål. Dette var en marxistisk inspirert økonomisk analyse som på en ny og slagkraftig måte koplet Vietnamkrigen og utviklingen av det militærindustrielle kompleks i USA sammen med det kapitalistiske systemets behov. Boka ble en viktig inspirasjonskilde for krigsmotstandere og antikapitalister på slutten av 60-tallet.

Monopoly Capital skulle bidra til å revitalisere marxismens politiske økonomi og bringe den mer ajour med kapitalismens utvikling fram mot 1960-tallet, med særlig vekt på USA. Men i sitt arbeid med å fornye marxismen kom forfatterne i skade for å parkere som «foreldet» Marx sin lov om profittratens tendens til å falle, LPTF. Slik jeg ser det, kastet de vrak på et helt sentralt element i marxismens politiske økonomi, og det var en viktig årsak til at de ikke fikk med seg trekk som i ettertid har vist seg å være av sentral betydning.

 

Loven om det stigende overskuddet

 

Det var på side 72 i Monopoly Capital at de kom med den formuleringen som ble stående sentralt i hele boka: De formulerte som en lov for monopolkapitalismen at overskuddet har en tendens til å stige både absolutt og relativt etter hvert som systemet utvikler seg (« … a law of monopoly capitalism that the surplus tends to rise both absolutely and relatively as the system develops»), og så tilføyde de at i kapitalismens monopolistiske fase erstattet denne loven Marx sin «lov om profittratens fallende tendens». De mente at Marx sin velkjente lov bygde på forutsetningen om en konkurransekapitalisme. De ville på ingen måte avvise dette «time-honored theorem of political economy», men kapitalismens struktur hadde endret seg grunnleggende siden Marx formulerte sitt teorem, og under monopolkapitalismen måtte det erstattes av den «loven om det stigende overskuddet» som de nå lanserte i boka si.   

Dessverre hadde Baran og Sweezy en temmelig slomsete begrepsbruk. De skriver flere steder om «loven om fallende profitt», som jo ville ha vært noe helt annet enn loven om profittratens fallende tendens (og den ville ha vært et åpenbart bomskudd, for det er ingen tvil om at under kapitalismen er den samlede profittmassen stort sett stigende). De omtaler konsekvent sin egen lov som «loven om det stigende overskudd», og de understreker at deres begrep «overskudd» (surplus) ikke er det samme som «merverdi» (surplus value). Det er heller ikke det samme som «profitt» (profits). I en fotnote på side 10 gir de en ganske informativ gjennomgåelse av dette. De mener at Marx sitt merverdibegrep riktignok også omfattet den delen av verdiskapingen som dekker utgiftene til staten og kirken, til omdanningen av varer til penger og til lønnene til uproduktive (dvs. ikke-verdiskapende) arbeidere, men at Marx stort sett behandler denne bruken av merverdi som underordnet. De mener at Marx stort sett holdt seg til at:

merverdi = profitt + renter + leieinntekter

 

For dem er det sentrale poenget i hele boka å sette søkelyset på anvendelsen av det de kaller «overskudd», som også brukes til å dekke reklame og salgsinnsats og statens utgifter, ikke minst militærutgifter. De bruker flere versjoner av overskuddsbegrepet, og de er ikke alltid tydelige på hvilken versjon de til enhver tid sikter til.

Baran og Sweezys prosjekt besto først og fremst i å peke på at monopolkapitalen har stor grad av kontroll over utviklingen av sitt eget overskudd, og at det er et problem for monopolkapitalistene hvis overskuddet vokser for raskt, fordi de da ikke kan gjøre seg nytte av det, hverken til å dekke det som for dem framtrer som nødvendig bruk til salgsinnsats og offentlige utgifter som militærutgifter, til investeringer i produksjonsapparatet, eller til kapitalistenes eget forbruk. Monopolkapitalistene unnlater da heller å ta i bruk ny teknologi eller gjøre andre former for investeringer, dersom slik bruk ville ha gitt større økning i overskuddet enn det de meningsfylt kan anvende. På denne måten bidrar de også til å forsinke utnyttelsen av teknologisk framgang, og framfor alt til å hindre at ny teknologi og forbedret produktivitet brukes til å gi folk flest et bedre liv.

I boka blir det etter hvert klart at Baran og Sweezy ikke er opptatt av forholdet mellom overskuddets størrelse og kapitalens størrelse, det vi kunne kalle for «overskuddsraten». Det er det absolutte overskuddets stadige vekst som er deres tema, og de er blant annet opptatt av hvordan denne veksten fremmer militarisering, siden det både er en «meningsfylt» anvendelse som skaper etterspørsel og avsetning for produkter, og fordi det fremmer monopol-kapitalens kontroll over mennesker og naturressurser over hele verden. Derfor har de fire mest sentrale av bokas elleve kapitler alle overskriften «The Absorption of Surplus», med tilføyelse av ulike deltemaer som «Militarism and Imperialism».

Deres begrep, «økonomisk overskudd», var definert som forskjellen mellom hva samfunnet produserer og de samfunnsmessig nødvendige kostnadene ved å produsere det. De ville ha fram hvordan monopolkapitalismen belemret samfunnet med helt unødvendige kostnader, knyttet til monopolkapitalens særlige behov (den store salgsinnsatsen, militærutgiftene, monopolkapitalistenes store forbruk), som i denne fasen av kapitalismen ble framstilt av makthaverne som nødvendige kostnader. Det økonomiske overskuddet, slik det framsto innenfor systemet, ville de sammenligne med det potensielle overskuddet – rensket for alle disse systembetingede, unødvendige kostnadene. Og så ville de ha fram det de kalte det planlagte økonomiske overskuddet, som var hva produksjonsapparatet kunne ha frambrakt hvis det hadde vært styrt av de bevisste vurderingene og prioriteringene i et sosialistisk samfunn med en planøkonomi. Det er disse tre versjonene av «overskudd» som de bruker i boka, uten alltid å presisere hvilken versjon de bruker hvor.

Egentlig synes jeg det er litt underlig at de kaster LPTF over bord, siden den neppe er uforenlig med deres lov om overskuddets vekst. De har ikke noe teorem om «overskuddsratens stigende tendens» å sette i stedet (men de har en figur som viser at de faktisk antar at Marx sin profittrate har en tendens til å stige). De er opptatt av overskuddets absolutte vekst. Jeg tror at en viktig årsak til at de droppet LPTF som uaktuell, rett og slett var at den observerbare profittraten i USA, slik den framkommer svært upresist i et nasjonalregnskap tuftet på borgerlig-økonomiske begreper, ikke ga empirisk støtte til noen antakelse om fallende profittrate etter 2. verdenskrig. Ulike beregninger som bygger på litt ulike forutsetninger, viser alle at profittraten i USA hadde et relativt toppunkt i 1966. Noen beregninger viser en ganske kraftig stigning i den observerte profittraten i USA i årene 1958–1966, til et nivå som innebar rekord for årene etter 2. verdenskrig. Dermed har vel Baran og Sweezy ganske enkelt ment at virkeligheten viste at det ikke lenger var hold i noe teorien om profittratens fallende tendens. I en analyse av U.S. Steel gjør de da også et visst nummer av at selskapets profittrate var bemerkelsesverdig stabil fra 1920 til 1955, og at den deretter steg kraftig.

Offensiv for økonomisk liberalisme

Det var uflaks for Baran og Sweezy at 1966-nivået for profittraten for USA viste seg å være et historisk toppunkt, og at den så falt kraftig ned til vesentlig lavere nivåer utover på 70-tallet. Det utviklet seg en omfattende, internasjonal profittkrise, som var et viktig utgangspunkt for at Margaret Thatcher overtok roret i Storbritannia i 1979 og Ronald Reagan tilsvarende i USA i 1981. De satte i gang knallharde angrep på arbeiderklassen i egne land, demontering av den «velferdsstaten» som var blitt bygd opp smått om senn over mange år, en imperialistisk offensiv for økt utbytting av land og folk i andre deler av verden, og en økt rovdrift på natur og miljø. Det var tiden for en ideologisk offensiv for økonomisk liberalisme, der hindrene for kapitalens uhemmede utbytting skulle rives ned. Den kolossale raseringen av kapital under 2. verdenskrig hadde gitt armslag for tilsynelatende vedvarende økonomisk vekst og et bedre liv for store deler av arbeiderklassen i de utviklede kapitalistiske landene, men nå var det tid for kapitalen til å ta tilbake det som var oppnådd.

Offensiven fra Thatcher og Reagan er nettopp et viktig eksempel på at det kunne settes inn omfattende, motvirkende tiltak mot profittratens fall. Den er også et viktig eksempel på hvor verdifullt det er å forstå den dynamikken som profittratens fallende tendens skaper.

I den nye boka si forsvarer John Bellamy Foster fortsatt at Baran og Sweezy parkerte LPTF i 1966. Han gjorde det samme selv da han skrev sin doktoravhandling som han disputerte på i 1984, og der hovedtema var debatten og oppfølgingen av Baran og Sweezys Monopoly Capital og noen andre bøker og artikler de hadde skrevet. Denne doktoravhandlingen ga han ut i 1986, og årets nye bok er for 90 prosents vedkommende et opptrykk av 1986-boka. Men han har en helt ny introduksjon på 30 sider, som til dels er meget interessant. Der forteller han at Sweezy selv mente at Monopoly Capitals viktigste svakhet var at den ikke tok for seg systemets finansielle struktur. Foster, som jo tilhører det samme miljøet, skriver at

Vi behandlet kapitalakkumulasjon som først og fremst noe som gjaldt økning av beholdningen av eksisterende realkapital. Men i virkeligheten er det bare én side av saken. Akkumulasjon dreier seg også om å øke beholdningen av finansielle eiendeler.

Foster peker på at miljøet rundt Monthly Review fra 70-tallet og videre utover på 80-tallet ble mer og mer opptatt av den eksplosive utviklingen i finansmarkedene. I 1987 utga Harry Magdoff og Sweezy boka Stagnation and the Financial Explosion. I 1997 begynte Sweezy å bruke uttrykket «the financialization of the capital accumulation process».

Foster peker på at han i 1986-utgaven av sin egen bok The Theory of Monopoly Capitalism ikke hadde noen som helst omtale av finanskapitalens rolle. Det var bevisst, skriver han, fordi hverken vanlig borgerlig økonomisk teori eller marxistisk økonomisk teori ga noe reelt grunnlag for en teoretisk forståelse av de spørsmålene som reiste seg med hensyn til den finansielle eksplosjonen. I mine øyne er dette utsagnet helt ubegripelig. Utelatelsen av finanskapitalens rolle var en viktig forsømmelse, noe som er svært tydelig ut fra utviklingen etter 1986, med flere dramatiske trekk knyttet til finansmarkedene, og med den såkalte «finanskrisen» fra 2008 og fram til dags dato som et «høydepunkt».

 

Jeg mener at utelatelsen av finanskapitalens rolle henger tett sammen med at LPTF ble droppet. Etter mitt syn har finanskapitalens sterkt økende betydning en nær sammenheng med at profittraten faktisk har falt kraftig, selv om det fallet er blitt vanskeligere å se fordi nasjonalregnskapstall for profitt i utviklede kapitalistiske land er blitt sauset sammen med effekten av finansielle gevinster. Det er ikke riktig at Marx ikke behandlet finanskapitalens rolle, også den siden av saken som gjaldt finansspekulasjon mer eller mindre løsrevet fra selve varekrets-løpet. Og han behandlet temaet i nær tilknytning nettopp til LPTF i Kapitalens bind 3.

Overflod av kapital

I de delene av Kapitalens bind 3 der loven om profittratens fallende tendens presenteres, drøftes også hva som skjer når profittraten blir så lav at kapitalister heller investerer i finansplasseringer. Aksjemarkedene og andre markeder for finansielle papirer blir skrudd oppover av en økende strøm av kapital som ikke finner profitabel nok anvendelse i faktisk merverdiproduksjon. Hva som skjer med en slik overflod av kapital, utvikler Marx videre bl.a. i kapittel 27 «The Role of Credit in Capitalist Production» (jeg refererer til den engelske oversettelsen). Det skjer en voldsom oppblåsing av det som Marx kaller «fiktiv kapital», som han tar opp som tema i kapittel 25 «Credit and Fictitious Capital» og utvikler videre i kapittel 29 «Component Parts of Bank Capital». I kapittel 29 skriver han:

Alt dette papiret representerer i virkeligheten ikke noe annet enn akkumulerte krav eller juridiske rettigheter til framtidig produksjon med en penge- eller kapitalverdi som enten ikke representerer noen kapital i det hele tatt, som tilfellet er med statsgjeld, eller som fastsettes uavhengig av verdien på den reelle kapitalen som den representerer4

og:

Med utviklingen av rentebærende kapital og kredittsystemet, ser det ut som om all kapital fordobler seg, og noen ganger tredobler seg, gjennom de forskjellige måtene som den samme kapitalen dukker opp i ulike former i ulike hender. Mesteparten av denne «pengekapitalen» er rent fiktiv5.   

Det er grunn til å merke seg at Marx her trekker inn

juridiske rettigheter til framtidig produksjon med en penge- eller kapitalverdi som enten ikke representerer noen kapital i det hele tatt … eller som fastsettes uavhengig av verdien på den reelle kapitalen som den representerer.

Dette er typiske og svært viktige trekk ved finansmarkedene i vår tid, og de spilte en helt sentral rolle i de finansboblene som sprakk i 2008. «Verdiene» i aksjemarkedene verdsettes basert på forventning om senere års profitt, ikke på basis av den faktisk produserte profitten. Disse forventningsbaserte verdiene har likevel en viss kontakt med virkeligheten, men da som en strikk som kan tøyes og tøyes ut fra håp og tro. I tillegg har vi verdiutvikling som bare er frittstående ballongblåsing, og som er enda mer sårbare for en frontalkollisjon med virkeligheten når forventningene svekkes. Forventningsbaserte verdier er også et typisk trekk når bedrifter verdsettes ved oppkjøp eller fusjoner og fisjoner. Dette er slik «fiktiv kapital» som Marx behandler i Kapitalens bind 3.6   

Hvis Sweezy og Foster hadde sett litt nærmere på behandlingen av LPTF og finanskapitalen i Kapitalens bind 3, tror jeg at analysen i Monopoly Capital og senere arbeider kunne ha vært skjerpet opp ganske kraftig.   

I det nye introduksjonskapitlet til boka si forkaster Foster på nytt uttrykkelig LPTF som ubrukelig under monopolkapitalismen. I en fotnote refererer han til en artikkel som Michael Heinrich skrev i Monthly Review i april 2013, med tittelen «Crisis Theory, the Law of the Tendency of the Rate of Profit to Fall, and Marx’s Studies in the 1870s». I denne artikkelen hevder Heinrich at Marx syntes å ha distansert seg fra loven om profittratens fallende tendens i sine senere arbeider. Heinrich blir kraftig imøtegått i Alex Callinicos sin nye bok Deciphering Capital, der Callinicos påpeker at Heinrichs påstand hviler på sviktende grunnlag7. Tvert imot er det tydelige tegn på at Marx like til siste stund anså loven om profittratens fallende tendens for å være viktig.   

Helt til slutt litt om Baran og Sweezys påstand om at Marx primært hadde behandlet monopoler som rester fra en føydal og merkantilistisk fortid, som han måtte abstrahere seg bort fra for å få et klarest mulig bilde av de grunnleggende strukturer og tendenser i kapitalismen8. Etter mitt syn har de ikke dekning for en slik påstand. Folk kan jo lese kapittel 27 «The Role of Credit in Capitalist Production» på sju svært leseverdige sider. Ett av de utviklingstrekkene Marx drar fram her, er utviklingen av aksjeselskaper, som gjør det mulig for mange kapitalister å slå sammen sine kapitaler slik at det åpner for «an enormous expansion of the scale of production and of enterprises, that was impossible for individual capitals». Marx fortsetter med å omtale omdanning av statsbedrifter til svære aksjeselskaper som børsnoteres (Høyst aktuelt i vår tid!).

Marx går videre i kapittel 27 med å peke på at eierskapet blir mer og mer samfunnsmessig, ved at enkeltkapitalister med egen bedrift slår seg sammen til svære enheter ledet av profesjonelle administrative ledere, der kapitalistene blir passive eiere, penge-kapitalister. I enkelte bransjer utvikler det seg monopoler, som nødvendiggjør samspill med staten. Marx trekker fram kredittsystemet som det viktigste grunn-laget for denne forvandlingen fra kapitalistenes direkte eide bedrifter til svære aksjeselskaper, med stadig økende grad av samfunnsmessig eie. Kredittsystemet akselererer den materielle utviklingen av produktivkreftene og etableringen av verdensmarkedet. Det kapitalistiske produksjonssystemets historiske oppgave er å utvikle de materielle forutsetningene for en ny produksjonsmåte, som kan løse denne motsetningen mellom en stadig mer samfunnsmessig produksjon og den private tilegnelsen på stadig færre hender av de verdiene som andres arbeid skaper.

Marx kopler altså monopolistiske utviklingstrekk sammen med hele det kapitalistiske systemets historiske tilrettelegging for det neste, høyere trinnet i menneske-hetens økonomisk-politiske organisering. Slik jeg ser det, er det god grunn til å se kritisk på den måten Marx foretar denne koplingen på. Den er sterkt preget av at han ser på dette fra et ståsted tidlig i kapitalismens utvikling, og i dag framstår den vel som litt naiv. Men det blir likevel ikke særlig treffende – for å si det forsiktig – når Baran og Sweexy hevder at Marx primært behandlet monopoler som rester fra en føydal og merkantilistisk fortid, som han måtte abstrahere seg bort fra.

Monopolpriser

I kapittel 50 «Illusions Created by Competition» har Marx en kort drøfting av hvordan de høyere monopolprisene fungerer når det gjelder fordelingen av merverdi mellom kapitalistene:

Monopolprisen på visse varer ville bare overføre en del av andre vareprodusenters profitt til de varene som har monopolpris. En lokal forstyrrelse i fordelingen av merverdi mellom forskjellige produksjonssfærer ville indirekte finne sted, men grensen for selve denne merverdien ville forbli uforandret9.

Det er forbausende at Baran og Sweezy ikke i det hele tatt nevner at Marx faktisk har en viss dekning av monopoliseringens samfunnsmessige betydning og hvordan monopolbedrifter kan bruke sin makt over markedet til å tilrive seg merverdi fra andre produsenter. De har imidlertid rett i at Marx ikke hadde utviklet noen større analyse av et monopolistisk stadium i kapitalismen, rett og slett fordi det var trekk som ennå ikke kunne observeres og analyseres i særlig grad.

Både Paul Baran, Paul Sweezy og John Bellamy Foster har gjort en meget fortjenstfull innsats for å bidra til å utvikle en marxistisk forståelse av kapitalismen i vår tid. Foster er i høyeste grad aktiv fortsatt, med viktige bidrag bl.a. når det gjelder det økologiske perspektivet. Men det er veldig synd at de i så stor grad har parkert Kapitalens bind 3 i stedet for å trekke trådene dit og inspirere til studier av denne svært viktige delen av Marx sin produksjon. Det har beklageligvis svekket verdien av arbeidet deres. Marx var ingen gud, og mye har endret seg siden han døde for mer enn 130 år siden. Men han utviklet en epokegjørende forståelse for kapitalismens vesen og for de grunnleggende drivkreftene i menneskesamfunnets utvikling. Dermed er det stort sett lurt å ta med seg den inspirasjonen man kan hente hos ham.

Noter: 

  1. Karl Marx, Kapitalen, Bok 1, Del 4, Forlaget Oktober 1984/2005, side 39 og 42
  2. Karl Marx, Kapitalen, Bok 3, Del 3, Forlaget Rødt! 1994, kap. XIV, punkt V, side 52
  3. Paul A. Baran og Paul M. Sweezy, Monopoly Capital, Modern Reader Paperbacks, New York 1966, side 4
  4. Karl Marx, Capital, Volume III, Progress Publishers, Moskva 1971, side 468
  5. Samme, side 470
  6.  Se også min artikkel i Rødt! Nr. 2-2008 «Sprekker bobla? – Om turbulensen i finansmarkedene», der dette illustreres med konkrete eksempler før «finanskrisen» eksploderte på høsten samme år.
  7.  Alex Callinicos, Deciphering Capital, Bookmarks Publication, London 2014, side 285-286
  8. Paul A. Baran og Paul M. Sweezy, Monopoly Capital, Modern Reader Paperbacks, New York 1966, side 4
  9. Karl Marx, Capital, Volume III, Progress Publishers, Moskva 1971, side 861