Tsunami (leder)
Av Redaksjonen
En naturkatastrofe er hinsides menneskeskapte systemer, men det kapitalistiske systemet har allikevel et stort ansvar for de skadene og lidelsene som er påført de berørte områdene.
Omfanget av ødeleggelsene etter tsunamien er skapt av den økonomiske politikken som føres i disse landa, og skvisen fra Verdensbanken og IMF setter ytterligere press på lokalt næringsliv.
Etter at Verdensbanken og IMF har sørget for privatisering av offentlig økonomi, kommer utenlandske investorer og bygger for eksempel rekefarmer, som båndlegger kjempestore områder. Ofte på de fattigstes jord, nær havet. Farmene er maskinelt drevet og gir ikke arbeid til mange. Saltvann pumpes inn over jorda som blir ødelagt. Når rekefarmene flyttes etter 2-3 år, kan ikke jorda brukes til å dyrke mat på. Forbruket av kjempereker som dyrkes på disse farmene, spises i USA, Canada og Vest-Europa. Forbruket har økt med 300 % på fire år.
Ødeleggelsene etter tsunamien er ikke like store overalt. På Maldivene er ikke korallrevene ødelagt av turismen ennå. I Burma er ikke mangrovene hugget ned, og ødeleggelsene er mindre.
Turismen har tatt knekken på mange korallrev. Samtidig er økonomien nå helt avhengig av den samme turismen. Fisket som næringsgrunnlag lider av overfisking. Andre næringer er for små eller for lite utvikla til å gi arbeid til millioner av fattige.
Hva er alternativene? Neppe å vende tilbake til en økonomi basert på fangst og fiske. Hvis turismen i dag stopper, vil millioner av mennesker sulte i hjel, flere regioner vil kollapse økonomisk og påføre fattige mennesker enda større lidelser. Sosialister og solidaritetsbevegelser over hele verden står overfor virkelige dilemmaer.