Kunnskap, kamp og kritikk
Av Tore Linné Eriksen
Rachel Holmes:
Sylvia Pankhurst. Natural born rebel
London: Bloomsbury, 2020, 976 s.
Av Tore Linné Eriksen, tidl. professor ved OsloMet, medlem av Rødt og bokredaktør i Gnist
Et langt og rikt liv krever en lang og rik biografi, og det er nettopp det Rachel Holmes har gitt oss. Hun har tidligere gitt ut ei fortreffelig bok om Eleanor Marx, som den unge Sylvia traff som 13-åring, og følger nå opp med et verk som overgår alle andre bøker om en aktivist som forente feminisme, sosialisme, anti-rasisme og anti-imperialisme. Hun deltok i kamper på alle disse feltene, men det mest inspirerende er hvordan hun viste at de hang uløselig sammen. Det var det ikke alle som forsto, eller som forstår. For øvrig er det langt mer enn en biografi, det er en historie om hele perioden mellom 1882 og 1960, som langt fra er begrensa til Storbritannia, men som fanger inn andre deler av Europa, USA, Sovjetunionen og – ikke minst – Afrika med Etiopia i sentrum.
Sylvia Pankhurst blei først kjent for kampen for stemmerett for alle kvinner, der hun utgjorde en sterk Pankhurst-trio sammen med sin mor (Emmeline) og søster (Christabel). Men allerede i 1914 kasta familiemedlemmene henne ut av den dominerende organisasjonen av «suffragettene», der begrunnelsen var at hun knyttet sin aktivisme til arbeiderbevegelsen. Med hennes egne ord: Det nytter ikke bare med middel- og overklassens kvinner, som ikke vil drømme om å gi stemmerett til sine hushjelper og sjåfører. Hun la sin virksomhet til Londons østkant, samtidig som hun i 1913 også opptrådte sammen med lederne for 1913-streiken i Irland, deriblant John Conolly, som blei henretta av britene tre år etter.
Det endelige bruddet med både familie, den etablerte stemmerettsbevegelsen og Labour fant sted med motstanden mot deltaking i Den første verdenskrigen, der hun med stor sorg så hvordan hoveddelen av arbeiderbevegelsen vraket proletarisk internasjonalisme og samla seg under nasjonalsjåvinistiske faner. Hun sto i kontakt med både Clara Zetkin og Rosa Luxemburg, som hun var beundrer av, og knytta seg til den russiske revolusjonen i 1917, og var seinere med på å stifte det britiske kommunistpartiet. Derimot fulgte hun ikke Lenins råd om å delta i parlamentsvalg, det var en forsamling hun altså hadde kjempet for kvinnelige deltaking i, men som hun nå avviste som en illusjon. I Lenins pamflett om «radikalismen» som en barnesjukdom, er Pankhurst en av dem som fordømmes hardest.
Fra midten av 1930-tallet var det mobilisering mot fascismen som var hennes viktigste arena, ikke minst fordi hun i flere tiår levde sammen med en kamerat fra Italia. Da Mussolini angrep Etiopia i 1935, mens andre vestlige land sto og så på, blei anti-fascismen naturlig nok vevd sammen med kamp mot rasisme og imperialisme. Hun var krumtappen i det internasjonale solidaritetsarbeidet for panafrikanisme og Etiopias rett til å leve, sjøl om keiser Haile Selassie langt fra var noen demokrat eller sosialist. På sine gamle dager flytta hun til Addis Abeba, der hun i 1960 fikk sin statsbegravelse.
Når Holmes kan gi et så fullstendig bilde, er det fordi hun flittig har brukt – og siterer fra – mengden av Pankhurst artikler, pamfletter og upubliserte skrifter, en del av dem også fra hennes mange fengselsopphold og fra Moskva i dagene etter revolusjonen. Etter å ha lest denne boka, er det lett å si seg enig i forfatterens forhåpninger om at dette materialet en gang vil samles og utgis som «samlete verker». Det vil bety at mange av den yngre generasjonen vil finne kilder til både kunnskap og inspirasjon, og i mellomtida får vi glede oss over denne storslåtte biografien, som gir oss Pankhurst i helfigur.