Ukategorisert
I Gnist 2-2020 hadde jeg en artikkel med tittel: «Krise og klassekamp. Hva skal vi leve av etter korona». Den ble levert redaksjonen 2 uker etter at Norge og store deler av verden gikk inn i en slags lockdown 12. mars 2020. På bakgrunn av forutgående økonomiske trekk og hva som man analytisk kunne forvente ville skje, våget jeg meg på å spå om framtida og streket opp noen mulige utviklingsscenarioer.
Av Per-Gunnar Skotåm, landstyremedlem i Rødt og gruppeleder for Rødt i Nordland Fylkesting.
Pandemihandteringa og smittekrisa har avdekket at det er og vil bli en krise på fire måter. Disse var:
1. Det er en helsekrise, en pandemi, som må bekjempes gjennom å begrense smitte og behandle de som trenger det.
2. Det er en økonomisk krise ved at nedstengning av produksjon og annen samfunnsvirksomhet fører til enorme kostnader og tapte inntekter. Det har trigget en djup finansiell krise i en oppblåst økonomi som er basert på gjeld over hele verden de siste 20 åra.
3. Det er en tillitskrise hvor befolkninga opplever hvordan systemer svikter, og at landet ikke er rustet til å handtere en pandemi med 10 ganger større smittefrekvens enn den årlige influensaen
4. Det vil kunne utvikle seg til en systemkrise fordi folk neppe vil være villig å gå tilbake til det som var for bare noen måneder siden. Det gamle har vist seg å ikke duge når vi ser problemene befolkninga har møtt. Kanskje vil ikke folk la seg styre på den gamle måten, av de samme som har lagt til rette for den sårbarheten folk opplever at landet og befolkninga er i? Med de samme folka menes skiftende regjeringer av ulik farge som har hatt privatisering, globalisering og kapitalistisk vekst som drivkraft.
På dette tidspunkt, toppet børsindeksen Dow ut på 29 423 poeng den 13. februar 2020, og Oslo Børs toppet ut på 848 poeng den 20. februar. Her behandler jeg børsindekser som et psykologisk uttrykk for framtidsoptimisme og tro på framtidig inntjening. Dow falt til 18 591 poeng den 23. mars, og Oslo Børs falt til 585 poeng 16. mars.
Undertegnede så på dette som innledningen til et videre fall som ville punktere de oppblåste finansielle boblene som man finner innafor finansmarkedene. Her tok jeg feil. Sentralbankene, mer eller mindre over hele verden, senket styringsrentene til tilnærmet null og pøste på med tilnærmet gratis kreditt for å hindre at dette skulle skje. De lyktes med det. I stedet for et videre børskollaps har man opplevd tidenes børsfest i en tidsperiode hvor det har vært både tilbakegang og stagnasjon i produksjonen. Dow-indeksen toppet ut foreløpig på 36 800 poeng 4. januar i år, og Oslo Børs toppet ut på 1218 poeng den 14. januar. Begge steder all-time high så langt. En tilnærmet dobling av børsverdiene på 2 år og for Oslo Børs sitt vedkommende mer enn det.
Denne børsveksten har ikke sitt grunnlag i den underliggende økning i produksjonen – tvert om. Her er det stagnasjon. Børsveksten skyldes ene og alene tilgangen til billig kreditt. Dette har vært et framtredende trekk de siste 20 år og er en vesentlig bakgrunn for den som kaltes finanskrisa 2007–2009 og den økonomiske krisa vi ser konturene av i dag.
Tilnærmet gratis kreditt til banker og annen finanskapital investeres ikke i produksjonsmidler, men brukes til finansielle oppkjøp, børsspekulasjon og eiendomsinvesteringer. Derfor finnes det tre oppblåste bobler i verdens finansmarkeder: Obligasjonsmarkedet, børsmarkedet og eiendomsmarkedet.
Alle boblene har karakter av å være pyramidespill og kan pågå så lenge det skytes inn ny kapital. Hvor lenge det kan pågå er uvisst, men tydeligvis lenger enn jeg trodde for to år sida.
I artikkelen gjenga jeg uttalelser fra Steinar Juel som var sjefsøkonom i Kreditkassen/Nordea, rådgiver for flere finansministre og nå i Høyres tenketank Civita. Han sa det slik i Dagsrevyen 21. mars 2020:
Skulle man virkelig holde ut lenge, så trenger bedriftene en åpen konto i Oljefondet, hvor de kan trekke ut penger som de ønsker.
På det tidspunktet var jeg ikke kjent med at det i august 2019 var det et møte i G7 i Jackson Hole, Wyoming. På det møtet la BlackRock, som er verdens største investeringsfond, fram en rapport og en plan for den kommende økonomiske og politiske krisa.[ref]https://www.blackrock.com/corporate/literature/whitepaper/bii-macro-perspectives-august-2019.pdf[/ref]
Det var da klart for finanseliten at ei ny finanskrise var under oppseiling, og BlackRock mente at denne krisa ville kreve tiltak man «ikke hadde sett maken til tidligere». De la fram en plan for hvordan dette skulle gjøres. I dokumentet ble det pekt på at ti år med «kvantitative lettelser»[ref] Kvantitativ_lettelse hadde lykkes med å skape forutsetninger for en ny vekst. Sentralbankene hadde pumpet enorme mengder digitale penger inn i økonomien, men fortsatt var det ikke tegn til at den ville lette. https://no.wikipedia.org/wiki/[/ref] ikke hadde lykkes med å skape forutsetninger for en ny vekst. Sentralbankene hadde pumpet enorme mengder digitale penger inn i økonomien, men fortsatt var det ikke tegn til at den ville lette.
Planen deres gikk ut på å viske ut skillelinja mellom statenes budsjettpolitikk og sentralbankenes finanspolitikk i det de kalte et tiltak «uten sidestykke».
Forfatterne skrev i hvitboka at «i den neste nedgangen er den eneste løsningen for en mer formell – og historisk uvanlig – koordinering av pengepolitikken og finanspolitikken for å gi effektiv stimulans.» De kalte dette «å gå direkte».
Det som er fascinerende med dette, er overensstemmelsen mellom hva Steinar Juul uttaler på Dagsrevyen 20. mars som representant for høyresidas tenketank i Norge med å få tilgang til oljefondet direkte og hva strategene i verdens største investeringsfond Black Rock tenker om å gå direkte. Det er direkte sammenfall. Kapitalkreftenes strateger og representanter tenker likt og utveksler tanker om framtidige strategier under ulike scenarioer. Staten overleverer virkelige penger fra budsjettet til sentralbankene, som pumper dem opp og pøser dem inn i finansmarkedet. Der brukes de til å pumpe opp selskapenes aksjeverdier, noe som igjen øker papirformuen til finansfyrstene, slik vi har sett i løpet av pandemien.
Dette har resultert i følgende: I reine penger er det overført mer enn 6000 milliarder dollar til finansmarkedene, mens arbeiderklassen, de fattige og middelklassen er de store taperne.
Hundrevis av millioner arbeidsplasser er gått tapt. Reallønna har falt enormt og vil fortsette å falle. Statskassene er plyndret i stor stil til fordel for finanskapitalen. Dette vil føre til gigantiske nedskjæringer i offentlige budsjetter og tvinge fram en storstilt privatisering i alle sektorer, slik at ytterligere gigantformuer vil bli overført finanskapitalen. Verdensbanken har regnet ut at lockdown-politikken har økt antallet ekstremt fattige i verden med 150 millioner. Den hungersnøden som vil følge i kjølvannet av nedstengningene, vil ramme et par hundre millioner. Verdens matvareprogram beregnet at 270 millioner mennesker ble rammet av sult i 2020, en oppgang på 70 prosent fra året før.
Klimakampen og det karbonindustrielle kompleks
Ved innledningen av 2020 var det tydelige tegn på en nedgang i etterspørselen i verdensøkonomien. Jeg har tidligere i denne artikkelen pekt på utviklingen i aksjemarkedene. På råvarebørsene og særlig på oljeprisene så man en tilsvarende utvikling. Den 3. januar 2020 ble et fat nordsjøolje betalt med 68,60 i amerikanske dollar. 21. april 2020 var prisen falt til 19,66. Dette resultert i et stormløp fra norsk oljeindustri, både fra produsentsida og fra leverandørsida om å få enda bedre vilkår for sine investeringer. Oljeindustrien er i utgangspunktet ei av de mest skattemessig subsidierte næringene i Norge og i verden. Oljeindustrien fikk gjennomslag for sine krav gjennom den såkalte skattepakka sommeren 2020, noe som intensiverte investeringsnivået framover og undergraver nødvendigheten av å reversere forbruket og produksjonen av fossile brensler som en nødvendig del av kampen mot temperaturstigning på kloden. Skattepakka samt den økende prisen på nordsjøolje gir kjempeprofitter og unndrar enorme beløp fra beskatning. I dag den 18. januar 2022 er oljeprisen over 87 dollar fatet.[ref]https://investor.dn.no/#!/Ravare/C1/BrentSpot[/ref] I en viktig artikkel i Aftenposten 31.mai 2020 drøfter tidligere statssekretær for SV i Miljødepartementet, Ketil Roknes, en særegenhet ved blant annet Norge og det han kaller «Det karbonindustrielle kompleks».[ref]https://eavis.aftenposten.no/aftenposten/90484/2/?gatoken=dXNlcl9pZD0zNTU4NTYyJnVzZXJfaWRfdHlwZT1jdXN0b20%3D&query=Mildenberger[/ref] Det er alliansen, eller kall det gjerne symbiosen, mellom den kapitalsterke, tunge oljeindustrien og partiene på høyresida som et element. Samtidig har man alliansen mellom den samme oljeindustrien, fagbevegelsen og de sosialdemokratiske partiene på venstresida. Det var disse alliansene som samlet sett fikk presset igjennom skattepakka i 2020. Noe av innholdet i dette presenterte jeg i en artikkel i Gnist 3-2020. Ketil Roknes skriver blant annet til ettertanke nå etter Cop26 i Glasgow:
Å være miljøverner i norske regjeringer har alltid vært en hobby for spesielt interesserte. Man kan få gjort mye fornuftig på klassisk naturvern som nasjonalparker og artsmangfold, men når det gjelder den viktigste kampen om å redusere Norges CO2-utslipp, er det bare å skalke lukene og vente til man blir overkjørt av det karbonindustrielle kompleks.
Og:
Noen ganger kan det være nyttig å se egne erfaringer med et friskt blikk utenfra. Tidlig i 2020 kom den amerikanske statsviteren Matto Mildenberger med boka ‘Carbon Captured: How Business and Labor Control Climate Politics’. Mildenbergers utgangspunkt er å forklare hvorfor så mange land sliter med å vedta en effektiv klimapolitikk til tross for at problemet er tverrpolitisk anerkjent og godt vitenskapelig dokumentert. Svaret ligger i det Mildenberger kaller «den doble representasjonen til karbonforurenserne». I svært mange land vil det være tette bånd mellom fagbevegelsen og det sosialdemokratiske partiet og mellom det konservative partiet og næringslivsinteressene. I Norge er disse interessene representert ved LO og NHO, som uten tvil er de to mest innflytelsesrike interesseorganisasjonene i Norge, og de har tette historiske bånd til henholdsvis Ap og Høyre.
Bokas kapittel om Norge konkluderer med at norske miljøtiltak har liten effekt på Norges CO2-utslipp fordi NHO, LO, Ap og Høyre alltid har blokkert forslagene som setter både olje- og gassindustrien og den landbaserte industrien under press og tvinger frem miljøvennlig omstilling og nedgang i de nasjonale utslippene. Denne tverrpolitiske enigheten mellom Norges to mektigste interesseorganisasjoner og Norges to mektigste partier er grunnen til at alle grønne partier vil mislykkes i norske regjeringer – uavhengig av farge. Eller sagt i Mildenbergers mer akademiske språkdrakt «green parties do not disrupt the logic of double representation».»[ref]https://mitpress.mit.edu/books/carbon-captured[/ref]
Dag Seierstad hadde en god og viktig artikkel i Klassekampen lørdag den 20. november som del av en oppsummering av Cop26 i Glasgow. Her skriver han blant annet: «Hvorfor leites det over hele verden etter mer fossile energiressurser når det allerede er funnet mye mer enn denne kloden kan tåle?»[ref]https://klassekampen.no/utgave/2021-11-20/etter-glasgow-hva-sa[/ref]
Samtidig med at den gunstige skattepakka ble vedtatt sommeren 2020 vedtok også Stortinget å flytte iskanten nordover på tvers av alle faglige råd. Det åpner nye områder i Barentshavet for videre oljeleting og produksjon med mulige katastrofale konsekvenser for miljø og på lenger sikt klimaet. Dette beskrives i detalj i Helge Ryggvik sin bok «På Iskanten».[ref]https://www.cappelendamm.no/_pa-kanten-helge-ryggvik-9788202677336[/ref] Se også anmeldelse av boka i Gnist nr. 4/2021.
Ikke bare ei krise, men mange
Det er nå en rekke ubalanser i verdensøkonomien. Flere av dem har trekk som kan utvikle seg til kriser for folk. Kapitalismen gjorde et sprang i produksjonseffektivitet da man utviklet samlebåndsproduksjonen på den enkelte fabrikk til samlebåndsproduksjonen i verdenssammenheng gjennom «just in time»-prinsippet. Lagerhold på industribedriftene ble minimalisert og erstattet av en avansert logistisk kjede hvor deler til produksjonsbedriftene blir transportert på kryss og tvers over verdenshavene med skip og på tvers av landområder på jernbane og trailere med konteinere. Dette krevde med nødvendighet at varene måtte ankomme fabrikkene som skulle montere de sammen, og her snakker man ofte om tusenvis av ulike komponenter, til presise tidspunkt med lite slingringsmonn. Delvise nedstenginger i ulike produksjonsland knyttet til Kovid-restriksjoner og økt kjøp av varer framfor tjenester siden det har vært sosiale restriksjoner har intensivert behovet for varetransport. Samtidig har det manglet arbeidskraft innafor mange virksomheter knyttet til at permitterte arbeidere ikke har returnert etter permitteringene, men funnet seg annet arbeid. Etterspørselen etter biler falt brått ved innledningen til 2020 og ordre på blant annet databrikker ble kansellert til de samme bilene. Eksplosjonen i etterspørsel etter forbrukerelektronikk gjorde at databrikkeprodusentene fant seg nye og mer lukrative kjøpere. Da etterspørselen fra bilprodusentene igjen tok seg opp, var ikke de tidligere leverandørene like tilgjengelig.
Ubalanse i verdens konteinertransport
Konteinerskip ligger i kø for å bli losset. Konteinere blir ikke tømt og kan derfor ikke returneres og fylles på nytt. På et gitt tidspunkt i høst lå det 170 skip med 200 000 konteinere og ventet på å bli losset utafor ei havn i California.[ref]https://eu.usatoday.com/story/news/factcheck/2021/10/29/fact-check-image-shows-moving-ships-around-california-not-waiting/8569510002/[/ref] Summen av dette gjør at det er store ubalanser i produksjonen av industriprodukter en rekke steder i verden. Just in time-produksjon krever at ulike komponenter til produksjonen ankommer som planlagt, og ofte går leveransene ikke engang innom et lager, men konteinerne med deler organiseres for å levere direkte til produksjonslinjene der alt skal settes sammen. Her står bilproduksjonen i en spesiell stilling siden mangelen på datachips har gitt store forsinkelser i ferdigproduksjonen av biler. Et problem som man forventer vil fortsette langt ut i 2023.[ref]https://www.motortrend.com/news/automotive-car-industry-semiconductor-chip-shortage-reasons-solution/[/ref]
Fare for matvarekrise og sult
Viktigere enn bilproduksjonen er matvareproduksjonen. Om det så ikke ble importert en eneste ny bil til Norge de nærmeste 5 åra, vil det være problemfritt. Biler i Norge skrotes alt for tidlig og ved oppfølgende vedlikehold vil det være nok biler i minst fem år til uten problemer.
Vi opplever for tida økende grad av sult en rekke steder i verden. Det er knyttet til fattigdom hvor folk må selge eller å spise det såkornet de har lagt til side. Årsaken er knyttet til krig og krise samt klimaendringer med påfølgende tørke. Dette gjelder særlig konfliktområder i Afrika. Parallelt med dette gjør de økende energiprisene at det både produseres mindre kunstgjødsel enn vanlig og at prisene på kunstgjødsel er mer enn doblet. Dette slår ut i de fleste land med økende fattigdom og framtidig mindre matproduksjon.
Flere, mer sammensatte djuptgripende kriser
Farene og fordelen ved å spå om framtida er at det er krevende, men er etter noen år kontrollerbart. Det scenariet som jeg skisserte i mars 2020 og som er gjengitt innledningsvis i denne artikkelen, utviklet seg ikke helt som ventet. Det er bra. Samtidig er forutsetningene for at det kan utvikle seg sånn, fortsatt tilstede. En oppegående revolusjonær sosialistisk bevegelse må ikke slutte å analysere kapitalismens iboende motsetninger som grunnlag for å utvikle politiske handlingsparoler. En forutsetning for det er å finne ut av hvordan virkeligheten er. En idylliserende oppfatning av mulighetene innafor kapitalismen er ikke et godt utgangspunkt.