I Norge må vi spise fiskeprodukter i langt større grad enn det vi gjør i dag. Landbruket alene vil ikke vil klare å forsyne oss med nok mat. Det er en av konsekvensene dersom produksjonsmåter og global matvarehandel skal følge de retningslinjene som stakes ut i boka Kampen om maten.
Aksel Nærstad og Olav Randen (red): Kampen om maten
Boksmia forlag 2004, ISBN 92-91871-16-7, 272 sider
Forlaget Boksmia har nylig utgitt Kampen om maten, ei bok om matvareproduksjon og global matvarehandel. Utgivelsen er et samarbeidsprosjekt mellom forlaget og Utviklingsfondet og Norsk Bonde- og Småbrukarlag, med Olav Randen og Aksel Nærstad som redaktører. De mange bidragsyterne har bakgrunn i ulike miljøer, blant annet norsk landbrukssamvirke og grupperinger som organiserer jordokkupasjon i Brasil, bistandsarbeid og forskning.
I innledningskapitlet utformes to hovedmål for verdens matvareproduksjon: Bærekraftig utvikling og mat til alle. Så følger et par kapitler der dagens situasjon beskrives, både i vårt eget land og i globalt perspektiv. De multinasjonale selskapene blir her utsatt for sterk kritikk, både når det gjelder deres økende kontroll over produksjon og omsetting av matvarer, og deres ensidige målsetting om å hente mest mulig profitt ut av matvaremarkedet. Men også WTO, Verdensbanken (WB) og Det internasjonale pengefondet (IMF) får sitt pass påskrevet for rollen de spiller som løpegutter for de multinasjonale matvaregigantene. Særlig to forhold vies mye plass: Patentrettigheter knyttet til genmodifiserte organismer, og et globalt handelsregime der industrilandbruk og bønder i Nord favoriseres. Boka påpeker at så lenge de store selskapene får opptre som premissleverandører for produksjon og omsetting av matvarer, godt hjulpet av WTO, WB og IMF, får vi ikke gjort noe med den økende sultproblematikken i vår tid, og heller ikke med arbeidet for å sikre en bærekraftig utvikling. Men selv om hovedskytset rettes mot multinasjonale selskaper og deres støttespillere, viser boka hvordan det også på nasjonalt plan er nødvendig med systemendringer.
Nå trengs vel strengt tatt ikke denne boka for å opplyse folk om vår tids mangel på bærekraftig strategi og om det økende gapet mellom Nord og Sør. Men mange trenger nok å få dokumentert hvor systemrelatert årsaksforholdene er. Og det er kun en dypere forståelse av slike forhold som vil gjøre det mulig å arbeide fram tiltak som kan bidra til å snu utviklingen. Siste del av boka handler om nettopp dette, å stake ut en ny vei for matvareproduksjon og handel med mat i globalt perspektiv. I den sammenheng kommenteres flere av tiltakene som i dag gjerne anses som brukbare strategier for å nå målet om å dekke de fattiges behov for mat. Det blir påpekt at økt bistand i tradisjonelle former har en tendens til å fastholde land i Sør i en passiv mottakerrolle. Ideen om en såkalt ny, grønn revolusjon for å bedre u-lands selvforsyningsgrad blir også forkastet. Det vises til at evnen til å brødfø egen befolkning faktisk ble forverret i mange land, etter at nye produksjonsmetoder ble tatt i bruk under den forrige grønne revolusjon. Men ikke minst dokumenteres det hvordan den nye, genteknologibaserte bekjemp-sulten-kampanjen er et rent profittmotivert utspill fra kyniske aktører, med mye grums i sitt kjølvann: Slavekontrakter der fattigbønder tvinges til å betale avgifter til patentinnehavere, tilfeller av enorm avlingssvikt som forties, juks med forskningsresultater for å promotere genteknologien, dette er noen av eksemplene som boka viser til. Derfor er det ganske hårreisende at genteknologi lanseres som et nødvendig hjelpetiltak i kampen for å sikre nok mat til befolkningen i Sør.
I tillegg til å forkaste bistand og genteknologi som aktuelle virkemidler mot sult og fattigdom tar boka også avstand fra påstandene om at fattige matvareprodusenter i Sør vil tjene på frihandel og økt markedsadgang på verdensmarkedet. Statistikken viser et nokså entydig bilde: Frihandel har økt gapet mellom Nord og Sør. Årsakene er blant annet u-lands satsing på råvareeksport, kombinert med verdensmarkedets lave råvarepriser. Men mest alvorlig er nok likevel u-lands økende import av billige matvarer fra det subsidierte landbruket i Nord. For bybefolkningen i Sør blir billig, importert mat oppfattet som et gode, men på landsbygda fører dumpingprisene til at mange lokale bønder må gi opp produksjonen og forlate jorda de har drevet. Dermed mister de evnen til å forsørge seg selv og familien sin, og dumpingprisene blir ikke bare et privat, men også et nasjonalt problem fordi viktige matvareprodusenter forsvinner og antall fattige og jordløse øker. Dette er en dramatisk utvikling, spesielt for nasjoner der landbruket fortsatt utgjør størstedelen av produksjonen.
WTOs regelverk og WBs/IMFs krav om liberalisering og global konkurranse på matvaresektoren er med andre ord uforenlig med målsettingen om mat til alle. Og også målet om bærekraftig utvikling er ifølge boka uforenlig med dagens rådende matvarepolitikk. Og da ikke bare på det landbrukspolitiske området, der subsidiert industrilandbruk i Nord stadig vinner terreng på bekostning av tradisjonelle produksjonsformer i Sør, men også innen fiskerisektoren. I boka blir norsk oppdrettsnæring, med sitt store fôrbehov av både råfisk og kornprodukter, brukt som eksempel på kortsiktig tenkning. Som kontrast til denne ytterst ressurskrevende form for matproduksjon blir leseren gjort kjent med eldgamle former for fiskeoppdrett i Asia og Afrika, bevart inn i vår tid. Fordi det dreier seg om produksjon av planteetende fisk (karpe m.fl.) drevet i kombinasjon med landbruk, er en slik form for fiskeoppdrett både energibesparende og lite forurensende, i tillegg til å være effektiv. Med sitt store produksjonsvolum er dette oppdrettsfisket, i tillegg til å drives innenfor økologiske rammer, også en viktig kilde for å dekke proteinbehovet hos lokalbefolkningen i de respektive landene.
Et annet interessant eksempel som boka nevner, er den positive utviklingen i indisk melkeproduksjon. Den har blitt firedoblet i løpet av de siste 40 årene, men ikke som resultat av storskaladrift. Tvert imot er 3 kyr per bruk det vanlige. Og det er snakk om en produksjonsform der dyrene ikke spiser korn som kan brukes til menneskeføde, men nøyer seg med avfallskorn og andre biprodukter fra landbruket. Som gjenytelse får landbruket tilbake gjødsel som er viktig i planteveksten. Et slikt samspill gjør det uinteressant å fokusere på det enkelte dyrs produksjonsevne. Det er landets samlede melkeproduksjonen som teller, med det verdifulle tilskuddet av proteiner og kalsium som denne melka gir.
Slike eksempler gir en god pekepinn om hvordan matvareproduksjonen bør se ut i framtida: Små familiebruk basert på bærekraftige driftsformer, med produksjon for lokalt forbruk. Uten å diskutere nasjonalstatens framtidige rolle legger boka likevel hovedansvaret hos nasjonale myndigheter. I den forbindelse presiseres både retten og plikten til å brødfø landets befolkning. For å mestre denne oppgaven må hvert enkelt land ha mulighet til å beskytte sin matvareproduksjon mot konkurranse utenfra, gjennom tollmurer og importforbud. Internt vil det, både for å hindre overproduksjon og for å unngå mangel på enkelte typer matvarer, være nødvendig å opprettholde strenge reguleringsbestemmelser. Og for å sikre at bøndene får brukbar betaling, uten at maten blir for dyr, må det være opp til det enkelte land å vurdere hvilke former for subsidier som bør tas i bruk. Slike subsidier må imidlertid kun gjelde matvarer produsert for innenlands konsum.
Selv om matproduksjon i hovedsak skal være det enkeltes lands indre anliggende, vil det likevel være behov også i framtida for en del handel med mat på tvers av landegrensene. Kystnasjoner kan for eksempel bidra med fiskeeksport til land uten fiskerinæring, kaffe og sydfrukter vil fortsatt være etterspurte varer i store deler av verden, etc. Det er i boka et viktig poeng at denne handelen må bidra til å styrke u-lands økonomi.
Hva vil konsekvensene bli dersom produksjonsmåter og global matvarehandel skal følge de retningslinjene som stakes ut i boka?
For Norges vedkommende vil det bli nødvendig å spise fiskeprodukter i langt større grad enn det vi gjør i dag, fordi landbruket alene ikke vil klare å forsyne oss med nok mat. Og vi vil ikke kunne importere kornprodukter og bruke disse som fôr i fiskerioppdrett og kjøtt- og melkeproduksjon. Innen landbruket må i stedet grovfôr og utmarkas ressurser tas i bruk. Når det gjelder havet som kilde til mat, må den ressurskrevende og miljøødeleggende norske oppdrettsnæringa erstattes med et bærekraftig kyst- og havfiske. Når det gjelder produkter vi ikke kan dyrke selv, må vi være villige til å importere til relativt høye priser, både fordi produsentene i opphavslandet skal ha betalt for jobben sin, og fordi det koster å transportere mat over lange strekninger.
For u-land vil en slik ny verdensorden for matvareproduksjon og matvarehandel rent generelt være en stor fordel. Landbruket vil i hovedsak kunne innrettes på produksjon av mat for landets egen befolkning, og fiskerisektoren vil ikke lenger være truet av industrifartøyer som både stjeler kystbefolkningens arbeidsplasser og som ved sin kortsiktige rovdrift på ressursgrunnlaget ødelegger for framtidig fangst. Men selv om en slik global strukturendring i forholdet mellom Nord og Sør vil være et stort løft for det enkelte land i Sør, vil det mange steder i tillegg være nødvendig med vesentlige tiltak på det nasjonale plan for å sikre små matprodusenter gunstige betingelser. Ikke minst er omfattende jordreformer helt nødvendig i en rekke land.
For å kunne produsere mat ut fra de forutsetningene som er skissert i boka, er det nødvendig at WTOs makt over maten opphører. Uten WTO eller tilsvarende regelverk ville ikke de multinasjonale selskapene ha kunnet innta matvaresektoren og gjort den til en viktig arena for kapitalens kamp om profitten. Derfor har det verden over, blant bønder og jordløse, politikere og forskere, bistandsarbeidere og organiserte globaliseringsmotstandere, reist seg et unisont krav: WTO må trekkes ut av alt som har med matproduksjon å gjøre!
For at denne brede fronten skal få virkelig gjennomslagskraft og nå sitt mål, er det viktig å mobilisere enda større masser til kamp mot markedsliberalismens tyranni. Forhåpentligvis vil Randen/Nærstads bok ikke bare vekke akademisk interesse, men bidra til at flere her i landet velger å engasjere seg.