Hege Hellvik: Jobb mindre – lev mer

Bokomtaler
Nr 02/24
Avatar photo
Av

Tonje Lysfjord Sommerli

Utdannet lektor og jobber på Steinerskolen i Tromsø. Har vært med i Gnist-redaksjonen siden 2021 og fokuserer på saker med nordnorsk perspektiv.

Jobb – meningen med livet? 

Jobb mindre – lev mer av Hege Hellvik
Res Publica forlag, Oslo 2024
283 sider

 

Lever vi for å jobbe, eller jobber vi for å leve?

 

Jobben utgjør en stor del av identiteten til veldig mange av oss. Spørsmålet «Så hva jobber du med, da?» er en obligatorisk del av small-talken på mange sosiale tilstelninger, etterfulgt av kommentarer om hvordan det er å jobbe akkurat der, og om hvorvidt man trives med det man gjør. I perioder med arbeidsløshet har slike spørsmål fått meg til å ønske meg ti mil vekk, og jeg er neppe alene. 

 

Samtidig som vi knytter så mye av vår identitet til jobben, har den en tendens til å fylle også store deler av vår mentale kapasitet, også i de timene vi fysisk sett tilbringer vekke fra jobben. Skybaserte lagringer og digitale samarbeidsløsninger gjør det lettere å jobbe hvor som helst, når som helst. Men er det nødvendigvis bra for oss? 

 

Samfunnsgeograf Hege Hellvik stilte seg dette spørsmålet da hun møtte veggen, etter å ha stresset med å kombinere livet som småbarnsmor med en fulltidsjobb som konsulent. Hun opplevde en konstant dårlig samvittighet på både jobb- og familiefronten, og var stresset og hadde dårlig samvittighet døgnet rundt. Så sa kroppen stopp. Hun hadde ikke mer å gi, og ble sykemeldt. 

 

Er det meningen at vi først skal ha fritida vår når vi blir for gamle til å jobbe? Hva med her og nå?

 

Som sykemeldt fikk Hellvik tid til å tenke: Regjeringen maser stadig om at vi må jobbe enda mer dersom vi skal kunne bevare fremtidens velferdsstat. Vi blir jo, tross alt, stadig flere eldre, samtidig som det fødes stadig færre barn. Samtidig rapporterer en økende andel ansatte om stress, utbrenthet og følelsen av ikke å strekke til på verken jobb- eller familiefronten. Som hun selv sier i et intervju på Fri Fagbevegelse den 2. Februar i år: Jeg vil ha fritida nå, ikke når jeg blir pensjonist.

 

Jeg har tenkt på mye av det samme – er det meningen at vi først skal ha fritida vår når vi blir for gamle til å jobbe? Hva med her og nå? 

 

Den lille larven Aldrimett – å stadig løpe fortere

I perspektivmeldingen for 2020-2021 skriver Finansdepartementet:

 

Arbeidslinjen ligger fast. Det skal lønne seg å jobbe.

Ymse politiske partier, særlig ytterst på den norske høyresiden, har gjentatt den til det uendelige, samtidig som de kutter i støtte til de som ikke kan jobbe. Om folk bare får mindre penger, blir de vel friske nok til å jobbe, ikke sant? 29. februar i år kom den nye pensjonsreformen, som kunne fortelle oss at dersom du er født i 1964 eller senere må du sannsynligvis stå lengre i jobb dersom vi skal ha råd til å bevare velferdsstaten vår. 

 

Samtidig som vi fra alle hold får beskjed om at vi må jobbe mer, løpe fortere og være mer effektive. Men må det være slik?, undres Hellvik. Kanskje kan vi legge om hele systemet, slik at vi både kan arbeide mindre, leve mer og likevel beholde velferdsstaten slik vi kjenner den i dag? 

 

I bokas del 3 trekker Hellvik frem overlegen Ebba Wergelands  såkalte «veksttvang» som et bilde på hvordan virksomheter, både offentlige og private, stadig  må vokse for å unngå å bli utkonkurrerte. Samtidig skaper denne tankegangen utslitte og utbrente arbeidstakere, særlig når tungt fysisk og mentalt arbeid kombineres med underbemanning. Spesielt innen helse- og omsorgssektoren, oppvekst og utdanning er sykefraværet høyt, og det er ikke nok folk til å dekke alle behovene. Her er det også snakk om arbeidsoppgaver som må løses der og da: Verken sykepleiere, barnehageansatte eller lærere kan utsette å ta seg av pasienter, barn eller skoleelever til senere. Løsningen blir at de som er på jobb, må løpe stadig fortere, med utbrenthet og sykemelding som resultat. En ond sirkel, med andre ord. 

 

Hellvik bruker også eksempler fra den amerikanske antropologen David Graeber (1961 – 2020) og hans bok om såkalte «Bullshit Jobs» fra 2018 –  tullejobber som ikke engang den som utfører dem kan rettferdiggjøre at eksisterer, selv om hen forplikter seg til å late som det motsatte. Går det an å kutte ned på noen av disse? spør Hellvik, slik at arbeidskraft kan omfordeles der det virkelig trengs?

 

Jobb mindre – redd miljøet

En viktig faktor som absolutt bør være et godt argument for å jobbe mindre er klimaavtrykket. Vi nordmenn ligger på verdenstoppen i forbruk, og Hellvik argumenterer med at lange arbeidsdager, kombinert med lite tid og overskudd gjør det vanskelig å tenke miljø. Klimavennlige valg tar ofte mer tid og er ikke alltid den lettvinte løsningen. Hun foretrekker i hvert fall selv, når hun har mer tid og overskudd, å reparere ødelagte klær og å handle brukt.  

Å redusere arbeidstiden kan derfor redusere vårt forbruk, ifølge Hellvik, og dermed være et av de viktigste miljøtiltakene vi gjør. Og nettopp i Norge har vi muligheten til nettopp å gjøre det; som et av de rikeste landene i verden har vi en mulighet til å legge om arbeidslivet vårt, til glede for både arbeidstakere og planeten.

 Selv synes jeg dette blir en litt for enkel løsning. Jeg er selv glad i å reparere klær, redesigne og å kjøpe brukt. Samtidig er det vanskelig for meg å reise kollektivt når jeg bor i en del av landet hvor kollektivtilbudet er så å si ikke-eksisterende, og bil og fly blir den eneste måten å komme seg til et sted. Hun tar heller ikke med i beregningen de strukturelle, kapitalistiske problemene som opprettholder et system med utbytting av våre naturressurser for å generere mer rikdom til verdens én prosent rikeste. Å jobbe mindre kan nok bidra til mer kollektiv reising og mindre bruk og kast hos enkeltmennesker, men løser ikke de strukturelle problemene rundt klimakrisen. 

 

En fullstendig strukturell forandring 

Noen arbeidstakere lykkes med å gjøre små, individuelle fluktforsøk fra arbeidslivet gjennom å jobbe deltid, ha fleksitid eller gjennom såkalt quiet quitting. Disse forsøkene kommer Hellvik inn på i bokas andre del, og trekker særlig frem sistnevnte: En arbeidsmåte som innebærer å kun gjøre det som står i arbeidskontrakten, ikke «det lille ekstra.» Fenomenet er blitt stort på sosiale medier i kjølvannet av pandemien, særlig i USA, men selv disse individuelle protestformene kanskje kan løse den enkeltes problemer, gjør det lite for å forandre arbeidslivet generelt. En fullstendig omlegging må til ifølge Hellvik, og både fagbevegelsen og arbeidsgivere må være med på laget. 

 

Et kjent eksempel fra norsk arbeidsliv som Hellvik tar for seg, er da Tines lager på Heimdal startet med 6-timers normalarbeidsdag. Prøveprosjektet endte med å bli en stor suksess – sykefraværet gikk markant ned og overskuddet økte, de ansatte rapporterte om økt trivsel på arbeidsplassen og et millionoverskudd kunne sendes ned til ledelsen sentralt hvert år. Dessverre ble ikke det nye tiltaket en fast norm – det døde ut, uten at noen egentlig kunne forklare hvorfor.

 

6-timers normalarbeidsdag er ikke en ny ide. Allerede på 1930-tallet hadde den daværende amerikanske presidenten Franklin Roosevelt 30-timers arbeidsuke på sin agenda, noe som fikk organisasjonen The National Association of Manufacturers til å slå tilbake med en voldsom PR-kampanje om behovet for økt vekst og produksjon. Roosevelt måtte gi etter, og etter 2. Verdenskrig, med påfølgende forbruksvekst, lå ideen brakk. Island gjennomførte et pilotprosjekt med 4-dagers arbeidsuke mellom 2015 og 2019, med brakende suksess. 

 

Så hvorfor er vi så redde for å tenke nytt rundt arbeid, når både samfunnet og enkeltindividet kan gagne så mye på det? Jeg tror at vi mennesker er vanedyr, og frykten for forandring stikker dypt. Samtidig må vi ikke glemme at nettopp kampen for forandring har gitt oss rettigheter vi bare kunne drømme om for hundre år siden, slik som 8-timers normalarbeidsdag, lønnet sykefravær og 5 ukers betalt ferie. Disse rettighetene ble kjempet frem av fagbevegelsen, og Hellvik trekker nettopp fagbevegelsen frem som en viktig faktor i kampen for en kortere arbeidsdag og en strukturell omlegging av arbeidslivet.

 

Med kortere arbeidsuker og arbeidsdager kan dessuten arbeidet fordeles på flere, noe som helt klart er en fordel innen helse-, omsorgs- og utdanningssektoren. Her er behovet skrikende stort. Kanskje vi klarer å rekruttere flere sykepleiere, barnehageansatte og lærere med kortere arbeidsdag?

 

Jobb for å leve – ikke leve for å jobbe

«Som samfunn må vi tørre å snakke om hva som definerer et godt liv. Kanskje vil vi oppdage at å gjøre karriere, tjene og forbruke stadig mer ikke er det som gjør tilværelsen komplett?»

 

Jeg tror også det – jeg har aldri hørt om noen som på dødsleiet angret på at de ikke hadde jobbet mer overtid, tvert imot. Der mine foreldre levde for jobben, jobber jeg for å leve, fordi jeg synes at mine fritidsaktiviteter som instruktør og skribent er et like verdifullt bidrag til samfunnet som mitt betalte lønnsarbeid. Jeg ønsker at både arbeidet og fritidsaktivitetene mine skal ha mening, slik Hellvik skriver i siste del av boka. 

 

Samtidig synes jeg Hellvik har noen svært viktige poeng om hvordan kortere arbeidsdag og flere stillinger kan minske stress og sykefravær i de yrkesgruppene som i størst grad holder hjulene i gang. Som lærer ser jeg et skrikende behov for økt rekruttering til yrket – særlig i Nord-Norge, hvor vi trenger store mengder barnehage- og grunnskolelærere, sykepleiere og leger i tiårene som kommer, dersom vi ønsker å beholde landsdelen bebodd. Nettopp derfor er Jobb mindre – lev mer en bok som bør leses av alle med tilknytning til arbeidslivet – arbeidsgivere, arbeidstakere og ledere i fagforeninger i alle samfunnets sektorer. Og ikke minst – husk å fagorganisere deg!