De massive forbrytelsene som ble begått i Miloševicregimet sitt navn, kunne ikke ha skjedd uten en stilltiende aksept fra majoriteten av det serbiske folk, sier forfatteren av boka Helvetesfjellet, Svetlana Đordevic, i dette intervjuet.
Marit Holten er sivilingeniør og tolk, og er statsautorisert translatør fra bosnisk, kroatisk og serbisk til norsk. Oversetter av boka Helvetesfjellet.
Svetlana Đordevic kom til Norge som FN-flyktning i 2005. Hun måtte flykte fra Serbia etter at boken Helvetesfjellet ble utgitt der. Da Miloševicregimet falt, blåste det en opprenskningsvind i Serbia. Serberne ønsket å gjøre opp med fortiden, og gjøre Serbia om til et demokratisk land. Svetlana ville bidra til oppryddingen med å utgi dagboknotatene sine fra Bosnia og Kosovo.
Men så ble statsminister Đindic drept, og vinden snudde. På samme måte som søsteren til Đindic, ble Svetlana overfalt i eget hjem og injisert med et ukjent sedativ. Begge våknet med en rød rose ved siden av seg. Den røde rosen brukes som symbol av antidemokratiske krefter i Serbia, blant annet av de som sto bak mordet på statsminister Đindic.
– Jeg er født og oppvokst i Vranje, en liten by sørøst i Serbia,» sier Svetlana. «Barn var foreldrenes eiendom, særlig på landsbygda, i patriarkalske familier med lavt utdanningsnivå. De fleste barn der jeg bodde, hadde det sånn; min familie var ikke noe unntak. Fysisk avstraffelse var en vanlig del av barneoppdragelsen. Det finnes fremdeles, og er ikke uvanlig. Lærerne brukte fysisk avstraffelse fram til 1990. Min påstand er at mange av de verste forbrytelsene under krigene på 90-tallet, ble utført av menn som kom fra slike tilbakeliggende, patriarkalske familier med lavt utdanningsnivå. Mange var forbrytere og voldsmenn som ble sluppet fri fra fengsler og forbedringsanstalter mot å verve seg til en eller annen hær.
I Helvetesfjellet beskriver Svetlana serberes overgrep mot kroater, bosnjaker, albanere, og serbere som var mot regimet og krigen.
Men hun sier:
– Jeg er ikke for ett folkeslag og mot et annet. Jeg er mot enhver urett og vold, uansett årsak. Derfor fraktet jeg albanere i sikkerhet til Montenegro. Og på grunn av det ble jeg trakassert, uthengt som forræder, innbrakt og torturert av mine egne.
– Serbere er vennligsinnede og gjestfrie mennesker. Men de massive forbrytelsene som ble begått i Miloševicregimet sitt navn, kunne ikke ha skjedd uten en stilltiende aksept fra majoriteten av det serbiske folk. Det var ikke mange som torde gå åpent ut mot regimet, ihvertfall ikke i Kosovo. Folket ble oversvømt av en flodbølge av propaganda og desinformasjon. Etterhvert som krigføringen gjorde landet fattigere og arbeidsledigheten større, ble flere revet med av hatbølgen mot alt som ikke var serbisk.
Helvetesfjellet gir leseren forståelse av hvorfor det er vanskelig for serbere å bo i Kosovo i dag. Men de som flykter fra Kosovo nå, er ifølge Svetlana ikke forbryterne, men de som trodde de kunne fortsette å leve i fredelig sameksistens med albanerne.
– Forbryterne var de første som dro, med bagasjen full av penger og verdisaker.
En del av Helvetesfjellet handler om den første tiden i Kosovo, da Svetlana prøvde å etablere seg som drosjesjåfør. Som kvinne i et mannsyrke, ble hun utsatt for hersketeknikker, trakkasering og sabotasje fra sine mannlige kolleger, både serbere og albanere.
Svetlana skriver ut fra ståstedet til en vanlig kvinne. Vanlig i den forstand at hun hverken er samfunnsviter, journalist eller politisk analytiker. Men hun er en svært uvanlig og modig kvinne, som trosset mannssamfunnet og Miloševicregimet, og reddet livet til mange sivile i Kosovo med sitt eget liv som innsats.
Svetlana har utgitt en bok til i Serbia, Forfølgelse (norsk tittel vil bli Jenta fra kjelleren), hvor kvinnefrigjøring er hovedtema. Den beskriver ei jentes oppvekst i nettopp et slikt patriarkalsk samfunn som Svetlana har vokst opp i.
– Denne historien er også autentisk. Den er ikke min egen, men den kunne ha vært det.» Hvis hun får råd, vil hun gi ut den også i Norge. «Men først må jeg se hvordan det går med salget av den første boken. I Serbia ble den utgitt med støtte fra det serbiske Fondet for humanitære rettigheter og den svenske Helsingforskommiteen. Men selv om mange har uttalt at det er en viktig bok, har jeg ikke fått noen økonomisk støtte her i Norge. Jeg har opprettet eget forlag og hatt flere jobber for å få råd til å gi den ut, og det mangler mye på at jeg har fått tilbake det jeg har brukt på utgivelsen. Nå er helsen min så dårlig at jeg ikke kan jobbe doble og triple skift. Men jeg skal søke om støtte der det er mulig, og håper å få gitt ut denne boken i løpet av 2009.
– Nordmenn må bli bevisst at det fremdeles finnes mange kvinner og barn som lider. Jenter oppdras til slaver for menn. De får ingen utdannelse, de får ikke bestemme sin egen skjebne. Mens gutter blir formet til tøffe machomenn. Når jentene gifter seg, bringer de stereotypiene videre til sine egne barn, slik at volden og ulikeretten fortsetter. Det finnes krisesenter og kvinneorganisasjoner i Serbia, som for eksempel www. sigurna-zenska-kuca.cg.yu og www.hrcv. org. Men disse får ikke tilstrekkelig støtte. En lov om familievold er vedtatt, men den praktiseres ikke i særlig grad.
Svetlana ble aldri blitt fullt ut akseptert av albanerne, fordi hun ikke var en av dem. Hun ble uthengt som forræder av sine egne, og i Norge har hun møtt motstand i forbindelse med bokutgivelsen:
– Man blir ikke populær av å kjempe for sannhet og rettferdighet, især ikke når man står alene.
Hun er svært lykkelig for å få være i Norge og jobbe med pleietrengende mennesker her.
– Det er fysisk tungt, men jeg jobber med hjertet, og da kjenner jeg ikke hvor tungt det er. Nå har jeg begynt å studere til hjelpepleier. Men det er en ting som sliter veldig: Jeg får ikke treffe foreldrene mine. Moren min er syk, og jeg har ikke truffet dem på 4 år. Da faren min søkte om visum hit, førte han kun opp at han hadde ett barn. Hvorfor vet jeg ikke, kanskje han ikke ville vedstå seg broren min på grunn av hans rolle i de paramilitære styrkene i Kroatia og Bosnia. Men resultatet var at foreldrene mine ble nektet visum, antagelig på grunn av mistanke om at de tenkte å søke asyl her. Dermed får de heller ikke reise til andre Schengen-land, og vi får ikke visum til land de kan reise til.