Bokomtaler

Hvordan USA skapte EU

Av

Mikael Nyberg

Mikael Nyberg er redaktør av Clarté og forfatter av boka Kapitalet.se.
Han har selv forkortet kapittel 6 i denne for oss.
Oversatt av Ola Lars Andresen

http://www.mikaelnyberg.nu


Blant de viktigste initiativtakerne og inspirasjonskildene bak Aspeninstituttet var filosofen José Ortega y Gasset. Han flyktet fra borgerkrigen i Spania i 1936 og tok avstand fra republikken. Da hadde han allerede fått utgitt boka La rebelión de las masa (Massenes opprør), som handler om stemningen i borgerskapet etter at «massene» trengte seg inn i samfunnslivet på begynnelsen av 1900-tallet. For Ortega fantes det to slags demokrati. I det ene kjenner massene sin plass. Massene bøyer seg for de liberale rettighetene og gir kulturens og statsmaktens forvaltere – som han kaller de «kvalifiserte minoriteter» – rom til å styre samfunnet. I det andre fortrenger majoriteten det moderne aristokratiet. «Nå tror massen … at den har rett til å gjennomføre og lovfeste tanker som er født ved kafebordet. Jeg tviler på at det har eksistert andre perioder i historien da flertallet fikk styre mer direkte enn i vår tid.» I dette «hyperdemokratiet» lyder ikke folk lenger de opplyste. De respekterer dem ikke. De tar seg til og med retten til fornøyelser og bekvemmeligheter som før var forbeholdt den utvalgte eliten. Dermed forfaller samfunnet til «barbari», og den mest utstuderte barbaren og «massemennesket» er vitenskapsmannen. Med sin stadig høyere spesialisering har han fratatt samfunnet dets følelse av en høyere sammenheng. Et kreativt liv kan bare gjenopprettes gjennom lederprinsippet: «enten hersker jeg, eller så adlyder jeg». Lydigheten skal ikke bestå av underkastelse. Den skal bestå av solidaritet med lederen og en «entusiastisk tilslutning til hans fane.»

Forsida på kapitalet.se av Mikael Nyberg

Men hva slags ide skulle på en slik måte kunne få makt over menneskenes sinn? Massenes opprør og verdens allmenne moralske forfall hadde opphav i en europeisk demoralisering, mente Ortega. Kontinentet hadde mistet makten over fremmede folk og land og blitt sittende fast i trangsynt nasjonalisme. Det var bare Europatanken som kunne snu denne utviklinga. «Bare besluttsomhet om å skape én sterk nasjon av kontinentets folkeslag kan gi Europa livskraften tilbake.» Et forent Europa ville igjen kunne utøve et moralsk lederskap i verden. Dette ville også være eneste vei å gå for å forhindre «en seier for femårsplanene», det vil si for kommunismen (1).

Det var slike tanker som sirkulerte i den klare fjellufta i Colorado. Menneskene der oppe foraktet forstadsbeboerne som mekka på bilen, gikk på supermarkedet og lo av klovnene på tv. De var selvstendige næringsdrivende og ledere i statsadministrasjonen. De tillempet en vitenskapelig forretningsledelse og forsto å utnytte (moderne) sosial ingeniørkunst, men for dem sto Karl Poppers abstrakte samfunn, med dets fornuftstro og formelle likhetsregler, som ettergivenhet overfor massen og dens hyperdemokrati. I sine egne øyne forvaltet de noe som var høyere. De skulle, som grunnleggerne av instituttet forklarte det, «gjenoppdage de åndelige og moralske sannheter som gjør det mulig for menneskene å mestre vitenskapene og disses maskineri» (2). En gang i framtida skulle den kvalifiserte minoriteten igjen frigjøre seg fra massesamfunnets begrensninger, men først gjaldt det å lede den kapitalistiske verden ut av dens aktuelle problemer.

Europaprosjektet

Det høystemte snakket om kultur og humanisme under Goethe-festivalen i Colorado skjulte et nærliggende politisk motiv: anstrengelsene for å styrke USAs og vestmaktenes innflytelse over den vestlige delen av Tyskland. Grunnleggerne av Aspeninstituttet så det slik at det ikke var tilstrekkelig med et økonomisk og militært engasjement. Tyskland måtte også gjenopptas i det vestlige kulturfellesskapet (3).

Utenriksminister George Marshall hadde sagt: «Det er fåfengt å tro at et Europa overlatt til å streve for seg selv med sine komplekse gjenoppbyggingsproblemer, fortsatt vil være åpent for amerikansk forretningsvirksomhet slik vi har vært vant til fra gammelt av.» (4) Trusselen kom ikke fra Den røde hær. Sovjetunionen hadde flyttet fram sin posisjoner i øst i henhold til den oppdelinga som de allierte avtalte på Jalta og i Potsdam, men Stalin planla ingen erobring av Vest-Europa. Det visste lederne i Washington. Det som uroet dem var de politiske stemningene som bredte seg i Europa etter fascismens fall. Kommunistpartiene var sterke, fagorganisasjonene vokste, og det var en overhengende risiko for at de vesteuropeiske landene skulle gjenreise nasjonale kapitalistiske økonomier med begrenset adgang for amerikansk kapital.

Da gjestene ankom Aspen i 1949 var det krise i den amerikanske politikken. Marshallplanen var ment å skulle dempe ropene på sosiale forandringer og å frata Wall Street kontrollen med den kapitalistiske utviklingen, men var mislykket. En av USAs ledende forretningsmenn konstaterte at «i Frankrike er arbeidernes relative stilling dårligere enn før krigen. Og både i Italia og Tyskland når lønningene knapt over eksistensminimum, samtidig som det rår alvorlig arbeidsløshet.» (5) Allierte soldater ble satt inn mot streikende arbeidere i Vesttyskland, og i Frankrike okkuperte militæret gruveområdene da fagforeningene gikk til kamp. Tre arbeidere ble drept, flere hundre skadd og et par tusen fengslet.

Den følelsen av usikkerhet som deltakerne ved Goethe-festivalen dyrket, ble forsterket av nyhetene fra Asia om den kommunistiske revolusjonen i Kina. Myndighetene i Washington hadde begynt å revurdere utenrikspolitikken. Det fantes fire alternativer, forklarte en underkomite under Det nasjonale sikkerhetsrådet.

  1. Å snuble videre som før.
  2. Å foreta et preventivt angrep mot kommuniststatene.
  3. Å trekke seg ut av Europa og Asia.
  4. Å utvikle den frie verdens militære ressurser.

Komiteen gikk inn for det siste alternativet, men da måtte kongressens øvre grense for militære utgifter overskrides. Forsvarsdepartementet forestilte seg en økning fra 13,5 milliarder dollar til 18 milliarder. Komiteen ble ledet av Paul Nitze, en av Aspeninstituttets grunnleggere. Han syntes departementet var for gnient. Komiteen foreslo 50 milliarder dollar (6). Men det var vanskelig å få kongressen med på en slik opprustning. Finansavisene forventet derfor at regjeringen i Washington skulle dramatisere en eller annen internasjonal krise. Krigen i Korea ble oppfattet som en trussel mot landets eksistens, og militærutgiftene ble tredoblet og nådde det oppsatte målet i 1953. Krigen og opprustningen snudde på konjunkturene og hjalp Vest-Europa og Japan ut av sine økonomiske kriser, og bidro til den sosiale ingeniørkunstens storhetstid.

Tida var inne for den bærende ideen som Ortega y Gasset hadde etterlyst: Europatanken. To politiske krefter spilte en ekstra iherdig pådriverrolle. I bestrebelsene på å oppnå vesteuropeisk enighet fant det vesttyske borgerskapet en vei ut av sin beklemte stilling etter krigen. Og styresmaktene i USA fant i prosjektet løsningen på sine aktuelle problemer i Europa.

USA bestemte seg tidlig for å gjøre Tysklands deling permanent, og gi blaffen i den allierte beslutningen om avrustning og nøytralisering av landet, som det var enighet om før krigens slutt. I Europaprosjektets navn ble USAs politikk nå satt ut i livet. Churchill var villig til å prøve ut et sovjetisk forslag om et gjenforent, demilitarisert Tyskland, men Eisenhower sa nei. Det var ikke lenger snakk om å oppløse de tyske industrikonsernene og stenge portene til våpensmiene. Alfried Krupp, som hadde brukt slavearbeidere fra konsentrasjonsleirene til å produsere våpen for Hitlers armer, fikk tilbake både friheten og eiendommene sine, mens veteraner fra Waffen-SS og Gestapo fikk tjeneste i den amerikanske etterretningen (7).

En militær og industriell gjenopprustning av Vest-Tyskland skulle få fart på handel og investeringer i den transatlantiske økonomien og gjøre det lettere å bekjempe den røde faren, mente lederne i Washington. Men det var ikke lett å få Frankrike og Storbritannia til å si ja til kursendringen. Derfor forsøkte USA å knytte den nye politikken sammen med et større prosjekt, ideen om europeisk forening.

På trettitallet hadde den franske ambassadøren i Tyskland, stålmagnaten François-Poncet, foreslått et felles kartell innenfor tungindustrien. Han håpet at Hitler skulle fremme sine mål på fredelig vis og gi Frankrike dets rettmessige plass i et nytt Europa. Etter krigen ble han fransk overkommissær i Tyskland, og fikk anledning til å virkeliggjøre planen sin (8). Den amerikanske overkommissæren, John J. McCloy, foreslo en internasjonalisering av Ruhr-områdets og Vest-Europas tungindustrier under privat kontroll. Jean Monnet, som var ansvarlig for gjenoppbyggingen i Frankrike, videreutviklet ideen ved å foreslå opprettelsen av et kartell innen kull- og stålindustrien. I høytidelige erklæringer ble det sagt at prosjektet skulle gjøre slutt på den gamle tysk-franske rivaliseringa og legge grunnlaget for et forent Europa.

I dag fins bare det vakre innpakningspapiret igjen i vår allmenne bevissthet. Hver glanset EU-brosjyre fra UDs informasjonsavdeling forteller sagaen om den heltemodige Jean Monnet og fredsprosjektet hans. Men da planen ble lagt fram, var mottakelsen langt fra hjertelig. Storbritannias statsminister Attlee erklærte at han ikke kunne «akseptere et prinsipp om at landets mest vitale økonomiske krefter skulle overlates til et organ som er ytterst udemokratisk og ikke ansvarlig overfor noen.» Og den sosialdemokratiske lederen Schumacher i Vest-Tyskland advarte mot at Tysklands deling kunne bli permanent i et «direktørenes Europa» (9). Men med støtte fra USA ble Kull- og Stålunionen iverksatt i april 1951, to måneder etter at Alfried Krupp var satt på frifot. Det var første skritt mot EU.

Borgerskapet i Vest-Tyskland jublet over utsiktene til å gjenvinne uavhengighet og makt. Den kristeligdemokratiske forbundskansleren, Konrad Adenauer, pekte på de tyske generalenes erfaring i å slåss mot russerne. Han mente at med et Europeisk Fellesskap i ryggen, ville det bli mulig både å gjenvinne Øst-Tyskland og provinsene øst for elvene Oder og Neisse, som tilfalt Polen og Sovjetunionen etter krigen (10). Naboene i Vesten gikk med i spillet fordi USA presset dem til det, og fordi et samarbeid med Tyskland slik som tidligere, var noe som ga løfter om økonomisk utbytte og beskyttelse mot den organiserte arbeiderklassen og den sovjetiske innflytelsen. De nye styrkeforholdene i Europa gjorde det lettere å overvinne motviljen mot den tidligere fienden. USA sto som garantist mot en ny tysk maktpolitikk, og Frankrike trodde at landet kunne opprettholde en balanse med Tyskland, så lenge Tyskland forble delt. Den kalde krigen ga plass til kalkulasjoner på to kanter. På den ene siden skulle Tyskland gjenopprettes som et bolverk mot bolsjevismen. På den andre siden førte tvekampen mellom USA og Sovjetunionen til at Vest-Europa følte seg sikker på at Tyskland ville fortsette å være delt og relativt svakt. I 1989 holdt ikke regnestykkene stikk lenger.

Eurotanken og dens sponsorer

Den politikken som USA og de andre vestmaktene slo inn på, gikk stikk i strid med de folkelige forventningene etter krigen. Sovjetunionens forslag om avrustning og fredelig gjenforening ble godt mottatt også i de vestlige delene av Tyskland, og i hele Europa fantes det støtte for å nasjonalisere og på annen måte innskrenke den private kapitalens friheter. Mot redselen for tysk revansjisme, mot Sovjetunionens og kommunistpartienes fredskampanjer og mot kravene om sosiale forandringer, bygget de vestlige lederne Europatanken; forstillingen om et Europas Forente Stater etter nordamerikansk forbilde og med nordamerikansk støtte. Adenauer erklærte at det gjaldt å «fange og samle den europeiske ungdommens fantasi» (11).

John J. McCloy var den store strategen. Siden sommeren 1920, da han lærte de unge Rockefeller-sønnene å seile, hadde han hatt nære forbindelser til de mektige kapitalkreftene på USAs østkyst. Som jurist i New York under 20-tallets svindelkonjunktur gjorde han forretninger med Jean Monnet. De lurte penger fra småsparere på vegne og bankierer og børshaier. Da McCloy ble begravd i en kirke på Manhattans Upper East Side våren 1989, var det trangt om plassen mellom ministrene og de tidligere statslederne som flokket seg om kista sammen med oljemilliardærer, bankierer og industrieiere. Han hadde aldri hatt noen ledende politisk posisjon, men ble allment kalt «formannen» for the establishment. Han var den fremste blant likemenn som påvirket de store avgjørelsene uten å være synlig. Han hadde ledet presidenter gjennom nasjonale kriser og vært sjef for betydelige institusjoner som Verdensbanken, Ford Foundation og Chase Manhattan Bank. Han hadde også vært leder av Aspeninstituttet, og der engasjerte han to medarbeidere fra årene i Tyskland, Joseph Slater og Shepard Stone, i virksomheten. Fra krigens slutt og helt til sin død hadde McCloy stor innflytelse over USAs Tysklands- og Europapolitikk. I sin biografi skriver Kai Bird:

«På 1970- og 80-tallet benyttet McCloy enhver talerstol han hadde adgang til, til å preke sitt ‘atlantiske’ budskap om vesteuropeisk enhet. Han besøkte Tyskland hvert eneste år, og som formann eller styremedlem i Council on Foreign Relations, Atlantic Council, American Council on Germany, German-Marshall Fund og Aspen Institute fortsatte han å øve innflytelse over journalister, akademikere og utvalgte politikere. Bekvemt nok var det nettopp disse allmennyttige organisasjonene som tilfeldigvis kontrollerte det meste av reisetilskudd, konferansepenger og trykksaksabonnementer som finansierte de politiske debattene om NATOs framtid, de tysk-amerikanske forbindelsene og utviklingen i den kalde krigen. McCloy overvåket disse aktivitetene, anførte tonen og den allmenne innretningen. Andre personer som var nært knyttet til ham, som Shepard Stone, sjef for Aspeninstituttets Berlinkontor, Joseph Slater, en annen sjef for Aspeninstituttet, og David Klein, som ledet American Council on Germany, ledet det daglige sekretariatsarbeidet. Langt ut på 80-tallet fortsatte de opinionsdannende institusjonene til eliten å legge parametrene for hva etablissementet anså for å være ‘legitim’ debatt om USAs Europa-politikk.» (12)

McCloy dikterte ikke forskernes avhandlinger, journalistenes nyhetsartikler eller politikernes standpunkter. På vegne av den nordamerikanske østkystkapitalen forvaltet han den infrastrukturen som formet den allmenne bevissthets visjoner om Europa. Det ble forutsatt at forskerne, journalistene og politikerne fikk tenke fritt, men de frie tankene deres ble filtrert gjennom en bestemt interesse. De som tenkte feil eller som uroet denne interessen, ble med uunngåelig automatikk koblet ut. De fikk problemer med å skaffe seg tilskudd, de ble refusert, de ble ikke lenger invitert til seminarene. De som tenkte politisk korrekt og debatterte etter denne interessens smak, fikk derimot klatre opp til berømmelsens og maktens tinde. Slik McCloy hevet den unge forskeren Henry Kissinger til framgang og politiske posisjoner under beskyttelse av brødrene Rockefeller.

Ikke bare USAs, men hele det transatlantiske borgerskapets politikk, ble preget av disse prosessene i den offentlige infrastrukturen. I et samspill mellom lukkede selskaper for utvalgte og hemmelige deler av statsapparatene, forsøkte den kvalifiserte minoriteten å møte utfordringene fra massesamfunnet og hyperdemokratiet.

Den kalde krigen var for McCloy i første rekke en krig om tenkingen. Med penger fra hemmelige CIA-fond organiserte han en «altomfattende psykologisk offensiv». Etter den kinesiske revolusjonen ble omfanget firedoblet. Det ble trykket minst 1.000 hendige bøker i masseopplag og spredt over hele verden. Diktene til T.S. Eliot ble sluppet fra fly på den andre siden av Jernteppet. Det ble startet kulturtidsskrifter, organisert musikkfestivaler og i Hollywood ble det produsert oppbyggelige filmer for den store massen. John Wayne, som gjorde alt for å unngå verneplikt under 2. verdenskrig, fikk personifisere den frie verdens heltemot. Bildene av tyske soldater i krigsfilmene ble mer sympatiske. Ezra Pound, som var den eneste amerikaneren som ble tiltalt for forræderi under 2. verdenskrig, fikk en pris, og trass i jødiske protester ble det 3. rikets stjernedirigent, Herbert von Karajan, sendt på turné. Strategene i Washington anså kampen om de intellektuelle som sentral. Det gjaldt å drive tilbake den sosialt kritiske kunsten og overvinne all mistenksomhet overfor USA og den amerikanske kulturen. I Europa ble den abstrakte ekspresjonismen lansert med CIAs hjelp, som et symbol på den individuelle friheten i det liberal-kapitalistiske amerikanske samfunnet. Massen ble foret med John Wayne, mens kultureliten skulle fengsles av den hardtdrikkende maleren og cowboyen Jackson Pollock. Den estetiske radikalismen skulle erstatte den politiske (13).

Et hovedmål for McCloy og strategene ved CIAs hovedkvarter var å trekke sosialdemokratene vekk fra klassetankegang og nøytralitet. For å oppnå dette gjaldt det få tillit hos den ikkekommunistiske intellektuelle venstresida. Under ledelse av CIA-agenten Michael Josselson kom flere hundre intellektuelle fra 21 land sammen i Vest-Berlin i juni 1950, for å grunnlegge Kongressen for kulturell frihet. Det var en organisasjon som skulle «forsvare frihet og demokrati mot det nye tyranniet som går som en svøpe over verden.» Arthur Koestler forklarte at valget sto mellom frihet og slaveri, og hvorfor «begrepene ‘sosialisme’ og ‘kapitalisme’, ‘venstre’ og ‘høyre’ . . . på det nærmeste er blitt innholdsløse.» Franz Borkenau hevdet at menneskeheten var blitt oppmerksom på det absurde i troen på «perfekte og logiske samfunnskonstruksjoner.» Den «snevre materialismen» hos både liberalismen og sosialismen kunne nå overvinnes. 15.000 vestberlinere jublet over det antikommunistiske budskapet under avslutningsseremonien. I de etterfølgene årene ble Kongressen for kulturell frihet utrustet med filialer i 35 land og en stab på nesten 300 ansatte. Kongressen ga ut tidsskrifter og sponset konferanser, kunstutstillinger og forfattermøter. Virksomheten ble overvåket i detalj av operatørene til CIA, og penger ble sluset inn i organisasjonen via stiftelser med velgjørende formål.» (14)

Det samme hemmelige fondet fremmet tanken om en overnasjonal europeisk statsdannelse. En av entusiastene var doktor Joseph Hieronim Retinger, som under krigen var rådgiver den landflyktige polske general Sikorski. Han hadde siden 1920-tallet agitert for europeisk enhet mot den sovjetiske trusselen. Under de nye politiske forholdene kunne han regne med støtte fra så vel brødrene Rockefeller i USA, François-Poncet i Frankrike og den tyske bankmannen Hermann Abs, tidligere ledende finansmann i det 3. riket og seinere en av Adenauers fortrolige. Det ble organisert en bevegelse for europeisk enhet, og Joseph Retinger, Winston Churchill og den belgiske statsministeren, Paul Henri Spaak, dro til USA for å tigge penger. Der opprettet man The American Committee on a United Europe, en støtteforening som ble ledet av representanter for den amerikanske etterretningen. Komiteen begynte å sluse føderale midler inn i Retingers prosjekt.

CIA hadde i hemmelighet filmet Verdens Ungdomsfestival i Øst-Berlin i 1951. Festivalen ble ledet av kommunister. McCloy fikk se opptaket, og ble forskrekket. Hans assistent Shepard Stone fikk i oppdrag å organisere et forsvar mot den økende sovjetiske fredspropagandaen. Stone foreslo å opprette noe som skulle kalles Europabevegelsen for en antikommunistisk motkultur, men Retinger og hans venner hadde en bedre ide, og startet en ungdomskampanje for Europas samling. De neste årene ble det arrangert tusentalls konferanser og filmframvisninger. Det ble spredd flygesedler i masseopplag, og over radionettet nådde Europatanken lyttere over hele kontinentet. I årene 1951-1959 skal CIA ha brukt nærmere 1,5 millioner pund (sterling) på denne kampanjen (15).

På denne måten ble Europatanken lansert, men trass i den omfattende kampanjen, og trass i mobiliseringen for den kalde krigen, ble den transatlantiske leiren rammet av omfattende indre motsetninger. Doktor Retinger var bekymret. Han innså at den brede allmennheten alltid hadde vanskeligheter med å forstå de store linjene, men nå hadde forvirringen også bitt seg fast innenfor eliten. Det var mer alvorlig. Innenfor det europeiske borgerskapet bredde det seg mistro mot USA og de amerikanske bestrebelsene. Og på den andre siden av havet ble østkystkapitalens globale ambisjoner utfordret av en voksende isolasjonistisk tendens. På enkelte holde utviklet spenningene mellom nordamerikanske og vesteuropeiske forretningsinteresser seg til åpen rivalisering (16).

Slik Retinger så det, fulgte den alminnelige opinionen alltid lederskapet til innflytelsesrike enkeltpersoner. Derfor måtte det oppnås en felles forståelse innenfor den transatlantiske eliten. Først da kunne den kalde krigens ideologi og Europakampanjene få gjennomslag (17). Han kontaktet Bernhard av Nederland, prinsen som startet sin karriere hos IG Farben og nazistene og sluttet som bestikkelsesagent for Lockheed. De diskuterte situasjonen, og fant ut at den var alvorlig (18). Sammen med en liten gruppe politikere og forretningsfolk utarbeidet de planer om en hemmelig konferanse som skulle legge bro over motsetningene. De fikk støtte for ideen i CIA og den føderale ledelsen i Washington. David Rockefeller og andre representanter for østkystkapitalen dannet en forberedelseskomite (19).

De siste maidagene i 1954 hilste prins Bernhard og doktor Reitinger et syttitall ledende direktører, bankfolk og politikere velkommen til Hotel de Bilderberg i Oosterbeek i Holland. Unilever og CIA betalte regningen. Pressen var ikke informert, og det var satt ut vakter som skulle passe på at ingen utenforstående kom i nærheten. Fra Sverige kom Marin Waldenström fra den svenske arbeidsgiverforeningen og Herbert Tingsten fra avisa Dagens Nyheter. Det skulle gå mange år før offentligheten fikk vite at møtet hadde funnet sted. Representanter for de transatlantiske kapitalgruppene kunne i fred og ro prøve å greie ut flokene seg i mellom. Det ble satt opp en hemmelig protokoll om å vie de interne motsetningene mer oppmerksomhet. Forsamlingen vedtok å treffes igjen.

Spørsmålet om vesteuropeisk forening dukket opp igjen og igjen i Bilderberggruppens sammenkomster. I Garmisch i 1955 diskuterte man muligheten for å bygge videre på Kull- og stålunionen. I protokollen kan det blant annet leses: «Det eksisterer allmenn erkjennelse av at vi har et felles ansvar for snarest å oppnå størst mulig integrering ved å danne et europeisk fellesmarked (20). George McGhee, tidligere oljedirektør, regjeringstjenestemann, amerikansk ambassadør i Vest-Tyskland og medlem av Bilderberggruppens styringskomite, har forklart at «Romatraktaten, som skapte Fellesmarkedet, fant sin form under Bilderbergmøtene» (21).

Men gruppen befattet seg ikke med detaljene. Bilderbergmøtene var bare enda ett av de foraene i den offentlige infrastrukturen hvor den kvalifiserte minoriteten kunne trekke opp de store linjene uten å måtte ta hensyn til den offentlige opinion i massesamfunnet. I en protokoll het det at «… i lys av den enighet som er kommet til uttrykk i diskusjonene,» (bør deltakerne) «… kunne formidle våre oppfatninger til den alminnelige opinion innen sine egne innflytelsessfærer, uten å avsløre kildene» (22).

De ble ikke alltid enige. Men i mange tilfeller kunne de bilegge mindre viktige tvister og utvikle en overordnet konsensus. Gjennom felles forståelse ble etterkrigstidens politiske og faglige ledelse formet. På Bilderberggruppens møter deltok ledende sosialdemokrater, og på et av de første møtene ble det uttrykt forhåpning om at «fagbevegelsen vil bli mer aktiv i sin kamp mot kommunistisk infiltrasjon og propaganda.» Faglige ledere «burde inviteres til å diskutere spørsmålet med ledende personligheter» (23).

Kongressen for kulturell frihet drev flere kampanjer for å gjøre Vest-Europas sosialdemokratiske og sosialistiske partier om til kloner av det demokratiske partiet i USA. Den marxistiske teorien om klassekampen var ikke lenger relevant, forkynte talerne under konferansene. Velferdsutviklingen og de små skritts sosiale ingeniørkunst hadde forvandlet arbeiderklassen til middelklasse. I 1960 satte Roy Jenkins, Hugh Gaitskell og andre flittige deltakere i Kongressens aktiviteter, i gang en omfattende kampanje for «demokratisk sosialisme innen (britiske) Labour. Pengene kom fra en ukjent kilde. Partiet skulle slutte opp om NATO og gå inn for britisk medlemskap i EF (24). I Sverige agiterte Tingsten for NATO-medlemskap, og kulturtidsskriftet Kulturkontakt, utgitt av Svenska kommittén för kulturens frihet, gjorde seg arg over det svenske folkets forkjærlighet for en forgangen nøytralitet. Kjell-Olof Feldt, som var redaktør for det sosialdemokratiske studentforbundets tidsskrift Libertas, harselerte over gjenstående antikapitalisme i forslaget til nytt partiprogram. Bladet hyllet bestrebelsene på å «modernisere» den europeiske venstresiden. Den kommende tv-reporteren Olle Tolgraven refererte til tidsskriftet Encounter, som i hemmelighet var finansiert av CIA, og mente at sosialdemokratene måtte lære av demokratene i USA (25).

De hemmelige nordamerikanske fondene hadde en finger med overalt. Pengene gikk ikke bare til organisasjoner som Kongressen for kulturell frihet og Europabevegelsen, men også direkte til enkelte politikere, journalister og fagforeningsledere. I visse tilfelle ble det delt ut så høye beløp som 50.000 dollar (26). En hel generasjon lovende unge politikere fikk stipend til besøk i USA og til internasjonale oppdrag for organisasjoner som ble finansiert av CIA. I Sverige satt Erik Södersten, bror av Bo Södersten, og drev butikken fra den amerikanske ambassaden (27). Flere av de politiske skandalene som har skaket opp Italia og andre vesteuropeiske land i nyere tid, har sin opprinnelse i disse årene. Sosialister og kristligdemokrater lærte seg å satse på hemmelige aksjoner og samarbeid med kriminelle og fascistiske organisasjoner i kampen mot kommunistisk innflytelse.

De unge europeerne var ikke lydige undersåtter som lederne i Washington kunne styre som de ville, men de ble trukket inn i et miljø som gjorde dem åpne for de lukkede selskapenes felles innforståtthet. I sin videre karriere tok de med seg tankegods fra femtitallet som de kunne videreutvikle når det ble bruk for det igjen. Det fornyelsens og den tredje veiens sosialdemokrati som sto fram på midten av åttitallet, tok opp igjen de argumentene som ble forkludret av de folkelige bevegelsene på seksti- og syttitallet. Klassekamp var igjen passé, og nøytralitet var igjen foreldet. Feldt gikk igjen ut mot marxistiske rester i partiprogrammet, og EF-minister Anita Gradin gikk i tankene tilbake til Europabevegelsens første tid. «Som ung møtte jeg Europatanken på mitt første internasjonale kurs. Det var Paul Henri Spaak som talte engasjert til oss 18-19-åringer om hvordan et nytt og forent Europa skulle bygges på ruinene av den 2. verdenskrigens Europa» (28). Slike minner er det mange EU-ledere som har.

Den kalde krigens felles innforståtthet var ikke kjøpt og betalt, men med dollar fra de hemmelige fondene sikret man seg kontroll over en allmenn sosial bevissthet, som gjorde det mulig for denne felles innforståttheten å manifestere seg også utenfor de lukkede selskapene. CIAs transaksjoner og de store konsernenes skattefrie velgjørenhet gled over i hverandre. McCloy kontaktet Ford Foundation, en stiftelse med enorme ressurser, og ba om støtte til «visse operasjoner» i Tyskland som USAs offisielle representanter kunne få problemer med å opprettholde. Som styremedlem tok han seinere over den reelle ledelsen av stiftelsen. På månedlig basis stakk han innom det nasjonale sikkerhetsrådet i Washington for å høre om det fantes hemmelige prosjekter i utlandet som regjeringen behøvde hjelp for å gjennomføre (29).

Shepard Stone var på den tida sjef for de utenlandske aktivitetene til Ford Foundation. Ved samme avdeling arbeidet også Joseph Slater, en annen av McCloys medarbeidere fra det amerikanske kommissariatet i Tyskland. Da Kongressen for kulturell frihet i 1968 byttet navn til Det internasjonale forbundet for kulturell frihet, ble Stone tildelt lederjobben, og i 1973 ble han sjef for Aspeninstituttets nyåpnede Berlin-kontor. Slater arbeidet under Eisenhower og Kennedy med å reorganisere USAs økonomiske hjelp til utlandet, for å få utdannings- og kulturinnsatsen til å tjene de utenrikspolitiske målene. I 1968 ble han sjef for Aspeninstituttet, der McCloy umiddelbart tiltrådte som styreformann (30).

Tegning av Robert Nyberg

Et tjueårsjubileum

[…] Nesten tjue år var gått. Walter Paepcke var død, og en ny velgjører hadde tatt over Aspeninstituttet. Det var Robert O. Anderson, en cowboykapitalist som eide New Mexicos største ranch og store formuer i oljebransjen. Han satt i styret til et par av Rockefellernes høysatsingsområder. Hans eget selskap var Atlantic Richfield, et av USAs største gruve-, olje- og energikonserner. Anderson, Slater og McCloy fant ut at tida var inne til å virkeliggjøre instituttets motto; «thought leading to action» – fra tanke til handling.

Den vestlige kapitalismen befant seg i en kritisk situasjon. Den kalde krigens fellesforståelse – hele det tankebygget som de hemmelige operatørene hadde reist – var falt sammen. Gettoopprør, streiker, studentprotester og antiimperialistiske massebevegelser fortrengte gamle ideologiske forestillinger. Det demokratiske partikonventet i Chicago i 1968 ble holdt i en ramme av gatekamper og politivold, og til og med på handelshøyskolene kunne man høre høyrøstede ungdommer sette spørsmålstegn ved samfunnets autoriteter. Europeiske intellektuelle som tidligere hadde skrevet hyggelige innlegg i CIAs kulturpublikasjoner, snakket nå om den 3. verden og om arbeiderklassen. Det tidsskriftene til CIA skrev om den vestlige kolonialismens frihetsverdi for Asia på begynnelsen av femtitallet, var det umulig å trykke 15 år seinere. Den antikommunistiske konsensus var brutt.

Derfor ble feiringen av Aspeninstituttets 20-årsjubileum preget av forvirring og uro. Professor Hutchins talte dystert om undervisningsvesenets ødeleggelse. Han forsøkte å tolke de aktuelle stridighetene som symptomer på den vanskelige overgangen fra det industrielle til det postindustrielle samfunnet. For humanismens forvaltere gjaldt det å stålsette seg og finne utveier til å skjerme de liberale kunstene og de frie tankene.

«Om de kan holdes glødende, og om små grupper kan få dem til å fungere som lysglimt i mørketiden, da kan kulturen og sivilisasjonen bevares og utvikles som tidligere.» (31)

Joseph Slater utarbeidet en femårsplan for instituttets virksomhet. Man skulle gjennomgå utenrikspolitikken, utdanningsvesenet, miljøet og andre viktige samfunnsområder, og med stipender og andre økonomiske bidrag skulle de «mest begavede unge lederne» i USA og i utlandet knyttes til instituttet (32).

Sammen med restene av Kongressen for kulturell frihet arrangerte instituttet flere seminarer og konferanser. Ett av spørsmålene dreide seg om hvordan de intellektuelle igjen skulle kunne komme til å spille en ansvarsfull rolle i samfunnet. Den sosiale ingeniørkunstens framskrittsoptimisme hadde mistet sin tiltrekningskraft. Den tjente ikke lenger det borgerlige samfunnet. Det trengtes noe nytt. Aspeninstituttet så redningen i den dunkle sivilisasjonspessimismen som ble dyrket i Coloradofjellene i årene rett etter krigen.

John Hunt, en av CIAs samarbeidsfolk blant de intellektuelle (33), var blitt vervet av Slater til instituttet fra Kongressen for kulturell frihet. Utviklingens ubønnhørlige gang hadde ført de høyindustrialiserte landene inn i et stadium av stadig hyppigere institusjonelle sammenbrudd, forklarte han. Roten til ondet var den vitenskapelige spesialiseringen. Utenfor de partielle, stadig mer briljante oppdagelsene som forskerne gjorde, famlet menneskene i mørke for å gjenfinne seg selv.

«Derfor synes nåtidsmennesket å være urovekkende bortkommen, ikke lengre bevisst de grenser som hjelper det med å definere seg selv, så dårlig tilpasset sin egen verden at det nesten kan se ut til å ha glemt livets språk. Individualiteten er redusert til tallkolonner i statistiske tabeller, til fysikkens og kjemiens felles byggesteiner og de molekylære mekanismenes uendelig små virkninger. Menneskets samfunnsmessige eksistens er blott og bart blitt et brennpunkt for historiske og økonomiske ‘krefter’, mens menneskenaturen ikke er annet enn en leirklump som miljøet kan forme etter behag. Foran mennesket strekker det seg ugjestmilde veier som gjennom abstraksjonenes villmark leder til oppløsning i den andre enden.

Blir det menneskets tur etter ‘Guds død’? (34)

Det var 1973. Ut fra Poppers og de sosiale ingeniørenes abstrakte samfunn flyktet ideologene inn i det postmoderne paradisets mondene ufornuft.


Fotnoter:
  1. José Ortega y Gasset: The Revolt of the Masses, s. 14, 83, 110, 139ff.
  2. A.a., s. 98.
  3. A.a., s. 20.
  4. Department of State Bulletin 480125.
  5. Richard Bissell, cit. i Joyce & Gabriel Kolko: The Limits of Power, s. 451.
  6. Kolko, s. 507ff.
  7. Kai Bird: The Chairman, s. 345ff., 368; BBC-reportage, TV4 920831, 920907.
  8. Schwartz: America’s Germany, s. 59f.
  9. Kolko, s. 467f.; Schwartz, s. 110f.
  10. Adenauer: Minnen 1945-1953, s. 358, 426.
  11. A.a., s. 482.
  12. Bird, s. 623f.
  13. Stonor Saunders; Bird, s. 357, 413.
  14. Stonor Saunders; The Nation 670911; Independent on Sunday, 951022.
  15. Robert Eringer: Global Manipulators, s. 20; Holly Sklar (red.): Trilateralism, s. 184, Philip Agee & Louis Wolf (red.): Dirty Work, s. 201ff.
  16. Sklar, s. 163.
  17. Joseph Retinger: Memoirs of an Eminence Grise, s. 250.
  18. Eringer, s. 20f.; AB 960103.
  19. Eringer, s. 21f.; Sklar, s. 165f.
  20. Eringer, s. 26.
  21. Sklar, s. 170.
  22. Eringer, s. 30.
  23. Eringer, s. 28.
  24. Richard Fletcher i Agee & Wolf (red), s. 188ff.
  25. Kulturkontakt, nr 1/54, 2/54; Libertas nr 5/59, 1/60, 3/60.
  26. Bird, s. 358.
  27. AB 901203.
  28. Tiden 89/1; UDH: Sverige i Europa.
  29. Bird, s. 358, 519.
  30. Hyman, s. 232, 236ff; Munziger-Archiv 39/88.
  31. Hyman, s. 250f.
  32. A.a., s. 254ff.
  33. Stonor Saunders, s. 241.
  34. A.a., s. 345f.