Bok: Vulture Capitalism: Corporate Crimes, Backdoor Bailouts and the Death of Freedom.
Forfatter: Grace Blakeley
Forlag: Bloomsbury Publishing
År: 2024
«I Norge har vi blandingsøkonomi». Disse ordene har nok ramlet ut av mang en samfunnfagslærer i grunnskolen og videregående de siste tiåra. En frase brukt for å vise at Norge (og sosialdemokratiet) er et slags jernteppe mellom russisk planøkonomi og amerikansk markedsliberalisme. Vi er «de gode». Setningen bærer vel en viss historisk tyngde, men med stadig mer høyredreining også her hjemme, må leselista til samfunnsfaglærerne fornyes. Det må også forståelsen av hva «blandingsøkonomi» er. Et godt sted å starte vil være Grace Blakeley’s Vulture Capitalism: Corporate Crimes, Backdoor Bailouts and the Death of Freedom.
Grace Blakeley, skribent for britiske Tribune Magazine og en slags venstreøkonomi-rockestjerne, knuser samfunnsfaglige sannheter og myter med en rekke historier om hvordan «gribbene» (herunder storselskaper, banker og nyliberale tenkere) har skapt en verden som tjener en liten elite i samfunnet. Hun viser også at det ikke er noen få «råtne epler» som er skyldige i forfallet, men at denne eliten er «det uunngåelige resultatet av klassedelingen av samfunnet som er en iboende kvalitet ved kapitalismen».
Blakeley bryter samtidig gjennomgående godt opp hele den økonomiske eliten (og deres tenkeres) kidnapping av offentlighetens (og de fleste politikeres) forståelse av hva en planlagt økonomi og et såkalt «fritt» marked er. Sosialisme er nemlig ikke noe mer sentralplanlagt enn nyliberalisme. Nyliberalisme er ikke noe mer beroende på markeder enn sosialisme. Mye viktigere, påpeker hun (godt understøttet av store tenkere som Gramsci), er de sosiale relasjonene som befinner seg i og rundt den nyliberale staten. En stat som nå er i hendene på en nærmest homogen klasse som kjemper for å befeste kapitalens makt over arbeid. Mange av disse tankene vil ikke være nye for en bevandret Gnist-leser, men boka byr likevel på nye perspektiver fra en tid preget av nyliberal planøkonomi, digitale storselskaper, nye sosiale bevegelser og en myriade av forskjellige kriser.
Innimellom 300 sider med økonomisk teori ligger historier om hvordan store selskaper og banker i søken etter mest mulig makt og penger har forårsaka dødelige flystyrter, flertallige økonomiske kriser (som de så har overbevist stater om å redde dem ut av på ryggene til skattebetalende borgere), fabrikkollapser og en sentralisering av makt som innskrenker alle andre sin frihet. Historier som gjør en så sint at det er umulig å ikke bli radikalisert. Dessverre vil nok de færreste av de som burde lese boka, faktisk gjøre det.
Mens jeg leser, klarer jeg ikke å riste av meg «blandingsøkonomi»-forklaringen, og hvor sterkt den for mange står som en upolitisk sannhet. Men ingenting er mer politisk. Om dikotomien mer stat eller mindre stat får bestå videre, vil vi aldri klare å tette det demokratiske underskuddet samfunnet har. Løsningen på å gi folk mer frihet ligger ikke i det «frie» markedet, hvor noen få utøver og søker makt for sin egen vinning. Hvor storselskaper påfører fellesskapet massive ødeleggelser, samtidig som fellesskapet må stille opp for å redde dem. Hvor en er blitt så avhengige av de selskapene som skaper samfunnets kollaps, at vi aldri tillater at selskapene kollapser. Men svaret kan heller ikke simpelthen ligge i mer statlig intervensjon, slik mange påstår at sosialismen postulerer. Det handler om å omfordele ikke bare pengene i samfunnet, men også makta. Vekk fra bankene og storselskapenes investorer og lobbyister, til arbeiderne og grasrota.
Under den nyliberale staten sitter raske og ukritiske penger til selskapene løst. Det har vi blant annet sett i koronastøtteprogrammer, som oljeskattepakka. Da rykka staten inn og ga oljeselskapene rausere skattelette enn hva de selv hadde ønska seg. 30 milliarder i skattelette for å bistå selskapene gjennom en vanskelig tid, slik at masseoppsigelsene de trua med ikke ble en realitet. Resultatet ble innleie av utenlandske arbeidere og store overskudd til de på toppen, samt en tapt mulighet for å skape nye, grønne arbeidsplasser. Flertallet på Stortinget lot selskapene diktere hvordan de regulerte markedet i en krisetid, som om det å skyte inn penger til økte investeringer i en sektor vi er nødt til å bevege oss vekk fra er mindre politisk enn å skape grønne og mer rettferdige markeder. Som Blakeley viser til, har ikke det offentliges pengebruk blitt mindre under den nyliberale hånd, den har bare blitt omdistribuert til å støtte store selskaper – heller enn for eksempel velferd. Men dette er jo statlig styring. Så i stedet for å skape mer åpne demokratiske rom, har vi skapt selskaper som er så store at vi ikke kan unngå å gi dem enda mer makt. En sentralisert kontroll over samfunnet av kapitalen. Krisepakker går til aksjetilbakekjøp som fyller lommene til investorer, heller enn til å skape grønnere og bedre arbeidsplasser. Igjen sitter vi med økende ulikhet, miljøkrise og et demokratisk underskudd.
Boka er god til å forklare hvordan «eldre» selskaper som Boeing, Ford, Bayer og BlackRock har fått sementert sin massive makt over samfunnet, men den kommer også kort innom hvordan banker og stater fasiliterer for «nye» næringer: Hvordan trender som oppstår gjøres til aktiva av investorer som så vedder på at hele økonomien – og kanskje også verden – vil revolusjoneres. Verdien skyter i været like raskt som den går til bunnen igjen. Her kan vi jo se til teknologifeltet, hvor en snakker om enhjørninger og gudelignende (ofte mannlige), selverklærte genier. Såkalt kunstig intelligens (KI) sin plass i det offentlige ordskiftet de siste åra er et tydelig eksempel på dette. Samtidig som vi alle skal dø under morderrobotenes herjinger, skal den «nye» (dette er ikke noe nytt, vi har hatt det siden 50-tallet) teknologien redde oss fra klimakrise og la oss leve evig. Den norske stat skyter milliarder inn i hypen. Både i direkte støtte til selskaper i form av investeringer gjennom Oljefondet, og ved å skulle «revolusjonere» (kan vi slutte å misbruke dette ordet?) offentlig sektor gjennom å raskt, ukontrollert og lite målretta øke bruken av KI med 55 prosent på få måneder, et mål som får de fleste med bare litt kunnskap om teknologi til å himle med øya og le hånlig på en og samme tid. I august i år så vi stor nedgang på børser verden over. Flere eksperter har knyttet dette til teknologiselskaper som driver med kunstig intelligens. Nettopp fordi en tillegger denne teknologien så mange framtidige utsikter som viser seg å la vente på seg, både når det kommer til faktisk teknologi som endrer verden og penger i lomma på investorene. Flere frykter at vi ser starten på en ny Dot com-boble. At vi står på kanten til en ny økonomisk krise. Helt uten at morderrobotene engang har kommet. For kanskje er ikke snakkende kjøleskap som tapper deg for data det som kommer til å «revolusjonere» verden allikevel.
Det er klart at maskinlæring kan være (og i mange tilfeller er) et viktig verktøy i samfunnet. Men om ikke spørsmålet om hvordan en skal utvikle og bruke denne teknologien, samt hvilke mål den skal oppfylle, underlegges demokratiske prinsipper, vil den gjøre mer vondt enn godt.
Makta i samfunnet må redistribueres. Vekk fra storselskapene og bankene og til demokratiet, arbeiderne, sivilsamfunnet. For å komme oss dit må økonomiske myter og sannheter som vi læres og gjentar nærmest livet gjennom knuses. Det handler ikke om «fritt marked» eller «planlegging». Vi har sett en koordinert global dreining til en hverdag dominert av enorme private bankkontoer, selskaper og banker. De har fått hegemonisk makt nettopp på grunn av sentral planlegging av markeder på kapitalens premisser.
Så når jeg tenker meg om, har egentlig kanskje samfunnsfagslærerne hatt rett? At vi lever i en blandingsøkonomi, fordi det ene ikke overlever uten det andre? Sosialisme handler om å spre makt i fellesskapet, ikke sentral planlegging for noen få. Og kapitalismen handler om å planlegge markeder for kapitaleierne, ikke om å slippe markedet fri.
Boka vil være en god håndbok (dog en tjukk sådan!) i valgkampen vi går i møte. En valgkamp vi ser tegne seg ut med fortellinger på kapitalens premisser. Hvor formuesskatten brukes som syndebukk for tap av arbeidsplasser og kapitalflukt, mens demokratiet holdes som gissel. Blakeley viser tydelig hvordan krav om senka skatter for å ivareta arbeidsplasser har vist seg som tomme trusler fra kapitalens side. Arbeidsplasser går tapt og investeringer går heller til å flytte papirer og blåse opp aksjeverdier for kapitaleierne. Boka skaper trua på at en annen verdensorden er mulig, så lenge demokratisk underskudd og avmakt for de fleste blir til håp og makt hos fellesskapet.
Å endre status quo er en hard sak. Men en kan jo begynne ved å gi bort Grace Blakeleys viktige fortelling om hvordan fellesskapet tapte demokratiet til noen fås interesser. Det er jo tross alt snart jul. Hva er vel bedre enn litt revolusjonær kraft under treet?