Gjør Norge greit igjen

Mímir Kristjánsson:

Gjør Norge greit igjen. Et manifest for å gjenreise annerledeslandet
M. Stenersens Forlag A.S, Oslo, 2025, 239 s.

I «Gjør Norge greit igjen» forsøker Mímir Kristjánsson å finne ut hvor det er blitt av det landet han vokste opp i, og ikke minst, å foreslå en løsning for atter å gjøre Norge greit igjen. 

Mímir Kristjánsson er et kjent og kjært forfatternavn for mange av oss på venstresiden. Han debuterte høsten 2011 med De superrike, hvor han argumenterte for at Norge aldri hadde hatt flere milliardærer, og aldri har de klaget så vanvittig over det norske skattesystemet. 

I de selvbiografiske bøkene Mamma er trygda (2019) og Pabbi. En familiesaga om drukkenskap (2024) skriver han ærlig og nådeløst om oppveksten med en trygdet og kreftsyk mor og en alkoholisert far. Gleden var derfor stor da jeg mottok hans nyeste bok i posten nå i høst. 

Vi er flere som har kjent på konsekvensene av dyrtida. Økte priser på både strøm og matvarer får konsekvenser for folk flest, med økte matkøer og betalingsproblemer. Å komme inn på boligmarkedet er blitt en utopisk drøm for mange unge. Vann- og vindkraft selges på børs som en hvilken som helst annen vare, uten tanke for dens livsviktige samfunnsfunksjon slik konsesjonslovene og hjemfallsretten fra 1905 skulle sørge for. Samtidig blir landets rikeste enda rikere, og flere av dem flykter til Sveits for å slippe å betale skatt. 

Fra likhet til «likere enn andre»

Vi som vokste opp i tiårene etter andre verdenskrig, er vant til at vi bor i et land med små sosiale og økonomiske forskjeller. På mange måter tar vi det nærmest for gitt; ikke engang våre rikeste oppfører seg som arabiske sjeiker eller britiske lorder, men som fiskere og kjøpmenn som fortsatt har beina godt plantet på bakken og aldri har glemt hvor de kommer fra. Selv vårt forrige statsoverhode, kong Olav V, holdt seg ikke for god til å ta trikken under oljekrisa i 1973, og prøvde til og med å betale billett som en hvilken som helst annen passasjer! 

Ifølge Mímir hadde vi 86 norske miliardærer i 2005, mens tallet hadde steget til 444 17 år senere, i 2022. Ifølge Klassekampen hadde tallet steget til 479 i september i år. Samtidig har fattigdommen økt, godt forsterket av dyrtid og pandemi. Også pensjonsreformen fra 2005, forsøkt «lappet på» med det såkalte «slitertillegget» i 2024, skaper økte forskjeller gjennom å kreve at folk må stå lengre i jobb, noe som særlig går ut over yrkesgrupper med stor fysisk og mental belastning og ubekvemme arbeidstider, særlig innen transport, logistikk, helse og omsorg. Kort sagt – høy lønn og god helse belønnes i alderdommen. Med eksempler fra både helsevesen, arbeidsliv, boligmarked og vannkraftproduksjon viser Mímir på elegant hvis hvordan vi har gått fra et samfunn preget av likhet, til at de med størst lommebok helt klart er «likere enn andre.» 

Når det gjelder helsevesenet trekker Mímir på glimrende vis frem de økende forskjellene, med referanser til sin egen barndom og erfaringer med en kreftsyk mor. I ungdommen skrøt han stort til en amerikaner han møtte på interrail i Europa om hvordan vi alle behandles likt når sykdom og skade rammer oss: 

Det nordmenn er mest stolte over i hele verden, er helsevesenet vårt. Ikke før har noen brukket beinet eller fått blindtarmbetennelse, før de tar til Facebook for å erklære hvor heldige de er som ikke bor i USA eller andre land som ikke har samme offentlige helsetjenester som her … 

I USA får du ikke den hjelpen du trenger, men den hjelpen du betaler for. I Norge får du mye mer enn du noensinne kan betale for, så lenge du bare trenger det.

Nå er offentlig helsesektor under press fra private aktører.  Aleris, for eksempel, bygger sykehus over hele landet og frister med gunstigere arbeidstid, bedre lønn og flere frynsegoder for å lokke til seg helsepersonell, med følgene at ansatte i offentlig helsesektor må slite med økende underbemanning og dårligere arbeidsforhold. 

På samme måte har det norske arbeidslivet forandret seg. Der fagforeninger tidligere sørget for å kjempe frem anstendig lønn og trygge arbeidsforhold, er mange arbeidsfolk, særlig i leverings- og servicebransjen, prisgitt en hverdag som selvstendig næringsdrivende i større selskaper, med matleverandørene Wolt og Foodora som skrekkeksempler. EU-reglene om fri flyt av arbeidskraft legger også til rette for sosial dumping gjennom arbeidsgiveres systematiske utnytting av fremmedarbeidere. Der arbeidslinja fra mellomkrigstida tidligere skulle sørge for arbeid til alle, og en gradvis utbygging av trygdeordningen, sørget 80-tallets nyliberalisme for en retorikk om at enhver er sin egen lykkes smed. Det viktigste arbeidsledige kan gjøre, er å komme seg opp om morgenen. For i konkurransesamfunnet vi alle er en del av, gjelder det å posisjonere seg riktig. Men, som Mímir påpeker – er det snakk om valgfrihet eller valgtvang: Når flere valgmuligheter går hånd i hånd med økte ulikheter, blir også farene ved å ta feil valg større. Å komme inn på boligmarkedet er heller ikke lett – med mindre du har en foreldrebank å ty til: «Riktig valg av familie er den enkleste veien inn på boligmarkedet i dag.» Langt fra Trygve Brattelis idealer om at bolig til alle er en menneskerett, med andre ord. 

Også vannkrafta, vårt arvesølv, en livsnødvendighet for både private hjem og industrien vår, er blitt offer for EU-direktiver og markedskreftene. Konsesjonslovene og hjemfallsretten fra tidlig 1900-tall, som sikrer regjeringens rett til å overta eierskapet til vannkraftproduksjon vederlagsfritt etter 60 år, blir utvisket av nyliberalismen og markedskreftene, og strømmen kjøpes og selges nå fritt på det europeiske kraftmarkedet som en hvilken som helst annen vare: 

Strøm var ikke lenger definert som felles infrastruktur, med priser som reflekterte hva det kostet å produsere og distribuere strømmen. Nå skulle el-kraft omsettes som en hvilken som helst annen kommersiell vare. 

Resultatet er økte strømpriser for nordmenn flest. 

Totalt sett har altså annerledeslandet Norge gjennomgått en total make-over siden Mímirs sosialdemokratiske barndom. Han har likevel et håp om at det norske folkestyret kan gjenreises. 

Fremdeles ligger makta i den norske staten til syvende og sist i Stortinget. Det er verken fremmede makter eller hemmelige eliter som har stjålet folkestyret vårt, men de folkevalgte som frivillig har latt det forvitre ved å gi fra seg makt til markedene, embetsverket, rettssalene og EU. Det betyr også at det er mulig å ta makta tilbake og gjenreise det norske folkestyret. Og det, fremfor noe, gir håp for framtida. 

Et manifest for framtida

Mímirs forfatterskap har fenget og engasjert meg i mange år, både politisk og følelsesmessig. Jeg har humret over hans krumspring på børsen i Slik blir du superrik (2013) og moret meg over hans spissfindige analyser sammen med Sofie Marhaug i Hjelp, de drar til Sveits! (2024), men også fått klump i halsen av hans nådeløst ærlige barndoms- og familieskildringer i Mamma er trygda (2019) og Pabbi (2024). Kort sagt – Mímir kan kunsten å kombinere det humoristiske med det analytiske og det nådeløst ærlige, uten at det blir for tungt. Gjør Norge greit igjen føyer seg derfor stolt inn i hans litterære tradisjon, og den kan anbefales av alle som synes at den norske staten er inne på feil spor, uten helt å kunne sette fingeren på hvorfor, men som ønsker en plan for å bringe vårt kjære annerledesland på fote igjen. Et manifest for framtida, om du vil. For som han skriver avslutningsvis: 

Det er kanskje for seint å ta vare på Norge, slik Ottar Brox ville på slutten av 1980-tallet. Men det er ikke for seint å gjøre Norge greit igjen.