Hva ville Gerhardsen gjort?
Oslo: Forlaget Manifest, 2018, 166 s.
Mimir Kristjánsson har interessante analyser av Arbeiderpartiets krise etter siste Stortingsvalg både med hensyn til partiets fravær av ideologi og ledelsens manglende forankring i arbeiderklassen. Hans svar er å gjenreise Arbeiderpartiet slik det var på Einar Gerhardsens tid. Det mest relevante spørsmålet som bør stilles i dag, er ifølge Kristjansson: «Hva ville Gerhardsen gjort?». Han trekker paralleller til at kristne organisasjoner pleier å spørre «Hva ville Jesus ha gjort». Med denne starten er ikke leseren i tvil om hva som kommer. For her er det en tilbeder som skriver om sin helt. Alt godt tilskrives Gerhardsen, og det er lite av nyanser og motforestillinger. Det er ikke Gerhardsens periode som ung revolusjonær Kristjansson framholder som ideal for dagens venstreside, men hans periode som statsminister i NATO-landet Norge.
Per Medby er redaksjonsmedlem i Gnist
Foto: Forlaget Manifest
At boka framstiller Gerhardsen ukritisk er ikke rart med tanke på at de vesentligste kildene er Gerhardsens egne memoarer (som er kjent for å skjønnmale), samt den Gerhardsen-vennlige historikeren Finn Olstad. Utvalget av sitater fra programmer og landsmøtedokumenter er svært selektivt. Det jaktes på utsagn som kan få Arbeiderpartiet til å framstå som mest mulig venstre. Kristjansson mener at Arbeiderpartiets leder i perioden 1945–65 (og statsminister i det meste av denne perioden) hadde «… en ideologi, en visjon om et samfunn uten klasser og utbytting som var styrende for hele hans politiske prosjekt i etterkrigstida».1 Demokratiet innad i Arbeiderpartiet beskrives med følgende glansbilde: «På Gerhardsens tid var det partiet som bestemte, og i partiet var det fagbevegelsen og vanlige folk som satt med makta. Det som ble vedtatt i partiet, måtte følges opp i stortingsgruppe og regjering».2
Jeg mener Kristjansson har en feilaktig analyse av Arbeiderpartiets politikk i perioden Gerhardsen var partileder. Det at partiet hadde regjeringsmakt i flere tiår, brakte ikke Norge nærmere sosialisme, noe som ble påpekt av DNAs første statsminister Christopher Hornsrud allerede i 1959.3 Jeg er enig med Hornsrud i at velferdsstat ikke er det samme som sosialisme. Det systemet Gerhardsen administrerte, var en regulert velferdskapitalisme. I Norge og andre nordiske land ble det etter krigen satset på offentlig utdanning, helse- og sosialvesen mm. Omfattende privat skole- og helsevesen ville på det tidspunktet vært umulig å organisere i Norge. Derfor ble ikke velferdsstaten kjempet igjennom mot borgerskapets interesser, men som en del av borgerskapets strategi for å utvikle den norske kapitalismen som hadde behov for et høyere nivå på helse og utdanning mm. Makta i partiet lå hos noen få menn som «snakket sammen».
DNA tok aldri noen konfrontasjon med borgerskapet og har i hele etterkrigstida ført en politikk i tråd med borgerskapets interesser: Fortsatt kapitalisme og utbytting av arbeidsfolk, tett allianse med storkapitalen i USA og Vest-Europa og temming av radikale krefter i arbeiderbevegelsen. Forfølgelse, overvåking og kontroll med faglige og politiske opposisjonelle (særlig NATO-motstandere) var en viktig del av politikken. Gerhardsen spilte en sentral rolle i å få Norge inn i NATO, og gjorde aldri noe for å stoppe omfattende overvåking av venstreorienterte. Dette nevnes knapt nok av Kristjansson, han mumler riktig nok litt om at «I kampen mot de norske kommunistene ble en rekke virkemidler tatt i bruk, og ikke alle av dem var like lovlige».4 Dette er litt av et «understatement».
Boka inneholder mange historiske faktafeil. For eksempel gis Gerhardsen æren for at folketallet økte i distriktene, og at han var den som ordnet opp slik at omsetning av fisk ble kontrollert av fiskerne. Begge deler er feil. Råfiskloven kom i 1938 under Nygaardsvold (mannen Gerhardsen fikk fjernet på brutalt vis i 19455). At mye av industrien både før, under og etter Gerhardsen ble lokalisert i utkant-Norge skyldtes særlig tilgang til vannkraft, noe som ikke kan tilskrives Gerhardsen. Den økte innsatsen i distriktspolitikken kom særlig etter at makta i Norge hadde tapt første folkeavstemning om EF, men da var også Gerhardsens tid ute.
Det er videre feil at det var et mål at staten skulle eie industrien. Omfanget av statlig eid industri var like stort i f. eks. Frankrike. Under Gerhardsens periode ble det ikke ekspropriert noe privat kapital, bortsett fra tyske aksjer som del av rettsoppgjøret etter krigen. Kristjansson overdriver også styringsambisjonene til Arbeiderpartiet. I de fleste vestlige land var det betydelig mer innslag av planøkonomi enn i dag. Heller ikke det var Gerhardsens verk. Sosialøkonomen Ragnar Frisch forlot DNA da SF ble stifta, dels på grunn av misnøye med DNAs manglende styringsambisjoner.
Gerhardsen gjorde ikke bare feil. Demonisering av han er like lite fruktbart som Kristjanssons kanonisering. Etter å ha vært en sterk tilhenger av de to første EEC-søknadene, tok han i 1972 til orde mot den harde linja den daværende partiledelsen hadde overfor EF-motstanderne innad i partiet. Selv om Gerhardsen sto sentralt i å få Norge inn i NATO, var han også sentral i å etablere basepolitikken som satte forbud mot utenlandske baser og atomvåpenlagre på norsk jord så lenge landet ikke var angrepet eller utsatt for trusler om angrep. Han var en bremsekloss mot krefter innad i partiet som ville uthule denne. I dag går jo for øvrig Arbeiderpartiet inn for amerikanske baser på norsk jord, et brudd med Gerhardsen Kristjansson merkelig nok unnlater å nevne.
Selvsagt har Kristjánsson også påpekninger av historiske fakta som er viktige, f. eks. at DNAs klassegrunnlag var langt breiere enn bare industriarbeidere, som aldri utgjorde noe flertall blant DNAs velgere. Videre framhever han at det var mange akademikere, også i Gerhardsens regjeringer, men at disse ikke dominerte partiets ledelse på samme måte som i dag. Valgdeltakelsen var den gangen høyest på Østkanten i Oslo.
Kristjansson er atskillig bedre når han diskuterer dagens situasjon. Mytene han tilbakeviser, f. eks. om at folk flest har høyere utdanning, mange drømmer om å bli gründere osv., er nyttige og viktige påpekninger. Det samme er påpekningene om at Arbeiderpartiet i dag er helt avideologisert og at partiets aktive politikere har et vesentlig annet klassegrunnlag enn de hadde tidligere, det siste godt eksemplifisert med at partiets stortingsliste i Oslo i 2017 hadde et sterkt innslag av kommunikasjonsrådgivere.
Det er ingen tvil om at Arbeiderpartiet (i likhet med det øvrige politiske Norge) var mer venstreorientert under Gerhardsen enn det partiet er i dag. Jeg tolker Kristjánsson som om at han mener det er mulig å reetablere den norske politiske situasjonen slik den var i 1945. Han undervurderer imidlertid at selv det å gjennomføre forsiktige sosialdemokratiske virkemidler i dag vil støte på kraftige motkrefter, ikke minst fra internasjonale sammenslutninger som Arbeiderpartiet støtter. Kristjansson problematiserer i liten grad om det er realistisk at Arbeiderpartiet vil ta en slik konfrontasjon. Etter mitt syn er dette utenkelig når til og med Syriza, som lå lenger til venstre, ikke gjorde det. For å få til «sosialdemokrati i ett land» i dagens situasjon trengs det nesten en revolusjon.
Partiene til venstre for Arbeiderpartiet regnes i boka som lite relevante og bare interessante for mellomlag i de største byene. Det er paradoksalt at Kristjansson ignorerer alternativene til venstre for Arbeiderpartiet like etter et Stortingsvalg der valgundersøkelser har vist at både Rødt og SV har gått kraftig fram blant LOs medlemmer. Begge partier, særlig Rødt, står faktisk relativt sterkere blant LO-medlemmene i forhold til oppslutningen i velgermassen som helhet enn det Arbeiderpartiet gjør.6
Sluttnoter:
- S. 36.
- S. 71.
- Hornsrud påpekte i et intervju med Orientering på sin 100-års dag i 1959 at: “Vårt samfunn har vel ikke utviklet seg noe i sosialistisk retning. Sosialisme må bygge på erobring av produksjonsmidlene. Vi har utbygget velferdsstaten, men den er ikke sosialistisk”. Hornsrud gikk (i motsetning til Gerhardsen) mot både NATO-medlemskapet og fraværet av sosialisme i DNAs nye politikk etter 1948-49.
- s. 131.
- Se Harald Berntsens bok Statsministerkuppet.
- https://frifagbevegelse.no/loaktuelt/nye-tall-kraftig-fall-for-ap-blant-los-medlemmer-6.158.495945.5dd4acf4a5