Klimakollaps
Av Frode Bygdnes
Alarmklokkene går over hele kloden. De ringer så intens at de mest overdøver hverandre, og vi veit ikke hva slags strakstiltak vi skal sette inn. Meldingene er så altomfattende at det nytter ikke med enkelttiltak. Vi er nødt til å endre ikke bare livsform, men også samfunnsform. Den kapitalistiske produksjonen basert på billig fossilt brensel er i ferd med å få naturen til å kollapse.
Frode Bygdnes er sentralstyremedlem i AKP og fylkestingsrepresentant for RV i Troms
Den globale oppvarmingen er et faktum. Den øker i styrke og konsekvensene ser ut til å bli den største miljøødeleggelsen siden dinosaurene døde ut, den gang for 65 millioner år siden da et himmellegeme braste inn i Yucatan-halvøya. Denne gangen er klimaendringene menneskeskapte. Klimagassene som menneskene slipper ut, er den avgjørende faktor. Planeten vår har feber på grunn av drivhuseffekten. Temperaturen på jorden er allerede blitt så høy at den er i ferd med å påvirke livet både til planter, plankton, fisk, dyr og mennesker.
Den australske forfatteren Tim Flannery beskriver oppvarminga av lufthavet i boka Værmakerne. Fossilt brensel som kull, olje og gass er rester av organismer som i millioner av år trakk karbon ut av atmosfæren. Når vi nå forbrenner dette, frigjør vi i vår generasjon det karbon som er blitt magasinert i jorda opp gjennom jordas levetid. "Vi graver opp de døde, og det er farlig for de levende."
Isen i Arktis
Arktisk Råd kom allerede i 2004 ut med en alarmerende klimarapport ACIA (Arctic Climate Impact Assessment). Her dokumenterte forskerne fra alle de arktiske landene raskere og kraftigere klimaendringer på jorden. Ingen steder på jorden har disse endringene vært raskere og vil gi større konsekvenser enn i Arktis.
Arktis og Antarktis er virkelig motsatte poler. Arktis er hav med land rundt. Antarktis er land med hav rundt. Dermed er det isbreer i sør og havis i nord. Isbreer kan være kilometervis tykk, mens havisen er bare noen meter. På 1970-tallet var havisen 3,1 meter i gjennomsnitt, nå er den under 1,8 meter. På 30 år er havisen allerede halvert. Reaksjonstida på den globale oppvarminga er større i nord fordi havisen er mindre stabil. I nord har vi bare store breer på Grønland, ellers er kysten mot Polhavet mye tundra. Og tiner tundraen, så slippes løs metangass (CH4), en gass som gir 20 ganger så kraftig drivhuseffekt som karbondioksid (CO2).
I Antarktis ligger gjennomsnittlig isgrense ved 60 grader bredde sør. I nord tilsvarer dette samme breddegrad som Oslo eller sydspissen av Grønland. Dermed er det også arealmessig mer enn dobbelt så mye is i sør som i nord.
Energien kommer fra sola. Når solstrålene treffer is, så reflekterer 90 % av energien tilbake til verdensrommet. Fra vegetasjon og landområder reflekterer bare 20 %. Når sollyset treffer vann, så absorberes 90 % av solenergien. Denne energien er med på å varme opp sjøen. I Polhavet blir dette dramatisk. For etter hvert som havisen trekker seg tilbake, vil store havarealer av Polhavets randområde avdekkes. Det er ytterkantene av sirkelen som gir de store arealene. Dobler en radien, blir arealet i sirkelen 4 ganger større.
Enda mer dramatisk er dette når en tenker på fysikklæren. Det trengs nesten like mye energi for å smelte et kilo is som det trengs for å varme opp en liter vann fra 0 til 100 ºC.
Får vi et isfritt Polhav, vil temperaturen i havet øke dramatisk. Så lenge det er is, vil temperaturen i dette havet forbli rundt nullpunktet.
Vitenskapsfolk fryktet i 2004 at vi kunne få et isfritt polhav innen 2070. De senere tall har heller antydet en enda tidligere fjerning av havisen. Temperaturen stiger raskere, og havisen kan smelte på bare få år. Gjennomsnittemperaturen i Barentshavet har økt dramatisk. 3,5 grader er dramatisk, for da er det ikke lenger sørpete isvann.
I dag fungerer iskanten som ei vannpumpe for Golfstrømmen. Når den varme havstrømmen treffer iskanten i Barentshavet, synker den ned og vi får en understrøm ut i Grønlandshavet hvor havvannet kan returnere til Atlanteren. Denne sirkulasjonen er en forutsetning for Golfstrømmen som gjør at det kan bo folk langs verdens nordligste isfrie kyststripe.
Når iskanten trekker seg nord for Svalbard, veit vi ikke hva som kan skje. I beste fall vil det bare svekke Golfstrømmen og Norge vil kunne få samme klima som i Nord-Canada. Vi kan altså oppleve at den globale oppvarminga fører til kaldere klima på vår kyst, men det er da mest bare et nordisk problem. For det dramatiske vil være om Golfstrømmen fortsetter inn i Polhavet. Da vil både varmt vann og salt vann strømme inn i polbassenget. Det kan være med på å gjøre havstrømmene ustabile.
Havstrømmen kan endre seg. Følgene av at Golfstrømmen synker ned nord for Svalbard betyr at den går ned i Polhavet. Barentshavet er et hav på mellom 200 og 300 meter, mens Polhavet er et hav på 5.000 meters dyp. Det er brådjupt nord for Svalbard, Frans Josefs land og Grønland. Vi kan få en helt ukjent sirkulasjon, som kan smelte havisen neden i fra.
Det renner flere store elver ut i Polhavet, og dette er et ganske lukket hav. Vi har derfor mye kaldt ferskvann, i hvert fall i de øvre lag av Polhavet. Å få varmt saltvann fra Atlanteren til å strømme inn i Polhavet, kan ytterligere påvirke smeltingen.
Norge er en kyststat som skulle ha et særdeles ansvar for å overvåke og forske på dette havområdet. Derimot tyder både Stortingsmelding nr 30/2005 (Muligheter og utfordringer i nord) og Regjeringens siste strategidokument, som ble lagt frem 1. november i Tromsø, på at myndighetene først og fremst er opptatt av mulighetene et mer isfritt polhav gir for olje- og gassutvinning.
Biomasseproduksjon
Iskanten er like produktiv som fjæra vår. Denne produktive sonen er i ferd med å smelte bort. Det er her mye av algekonsentrasjonen er. Allerede Nansen oppdaget isalgene under isen. Konsentrasjonen er så stor at isen kan ta en gulaktig farge. Denne produksjonen er viktig grunnlag for biomassen som produseres i blant annet Barentshavet; verdens fiskerikeste hav.
Barentshavet er produktivt på mange arter, men de tre mest lønnsomme artene er lodde, sild og torsk. Lodda ga oss i 1977 hele 30 millioner hektoliter, og hvert år frem til 1983 ble det fisket over 16 millioner hektoliter.
Sild var den dominerende fiskebestanden i Nord-Europa, som før 1970 bredte seg fra Nordsjøen til Barentshavet. Fangsttoppen var i 1969 på 17 millioner hektoliter sild.
Størrelsen på den norsk-arktiske torskebestanden var på over 6 millioner tonn like etter 2. verdenskrig. Krigen hadde om ikke annet gitt torsken litt fred. Bestanden er mindre enn de nevnte pelagiske artene, men likevel så stor mengde at vi kanskje skal sammenligne med Norges befolkning. Grovt regna var denne biomassen 30 ganger større enn vekta av den norske befolkning.
I 2006 antar havforskerne at det ble fiska bort i mot 700.000 tonn torsk i Barentshavet. Hvis vi tenker oss at denne mengden hadde blitt delt på innbyggerne i Norge, ville hver og en av oss, store og små, fått 200 kg torsk i fjor. Gjennomsnittsfamilien ville kunne ha et tonn torsk i året til eget konsum. I tillegg har vi hysa, seien, blåkveita, uer, reka og de førstnevnte artene lodde og sild. Vi har en blå åker utafor kysten vår, som er så produktiv at det er en samfunnsfallitt om det er noen som sulter i landet vårt.
Det er ikke at vi spiser for mye fisk som gjør at alle disse kommersielle fiskeslagene er trua med nedfisking. Torsken er kommet på rød-lista over truede arter først og fremst pga høstingsmønsteret. Det uregistrerte piratfisket er beregna til å utgjøre en fjerdedel av det som taes opp. Heller ikke våre egne trålere høster optimalt. Med kvoter bundet til båt og personer, inviterer myndighetene til miljøkriminalitet som å kaste ut feil fisk, småfisk og fisk som det ikke betales så godt for. I tillegg tillater myndighetene fiske i oppvekstområdet i Barentshavet. Dermed tillater en å høste på ungfisk fremfor å la den vokse til kjønnsmoden fisk. Og hadde vi latt den vandre selv til kysten vår, så ville vi ha spart drivstoff for å hente den i Barentshavet. Det dreier seg om å spille på lag med naturen i stedet for å trosse den.
Våre rike fiskebestander er truet av rovfiske, særlig i Barentshavet. Enda mer alvorlig blir det om iskanten trekker seg lengre nordover. Da forsvinner halvparten av den produktive sonen. Like lite som vi mennesker kan spise gress, kan fisken spise planteplankton. Biomasseproduksjonen i dette havområdet er basert på tre dyreplankton; ishavsåte, rødåte og krill. Det er disse tre som i hovedsak overfører energien fra planteplankton til fisk. Med bare tre arter, er dette økosystemet meget sårbart. Ishavsåta lever lengst nord, og det er lodda som i størst grad beiter på denne nord for polarfronten. Denne arten vil sannsynligvis forsvinne med isen.
Isen fra Polhavet tilfører Barentshavet kaldt næringsrikt ferskvann. I Barentshavet blandes dette med varmt saltvann fra Golfstrømmen i et havområde som på det dypeste er 300 meter. Vi får et produktivt hav fra bunn til overflata, vi får både bunnfisk og pelagisk fisk i rikt monn.
Med den globale oppvarminga, lanseres ideer om at vi skal få nye fiskearter som makrell å fiske på. Slike utsagn er tøv. For det første øker ikke primærproduksjonen av åte og krill. Derfor vil det kun være snakk om å bytte ut arter ved at makrell kan fortrenge for eksempel sild.
For det andre så endres premissene for Barentshavet dramatisk dersom iskanten trekker seg lengre nord. Ikke får vi kombinasjonen isvann og atlanterhavsvann, ikke får vi kombinasjonen iskant og grunt vann. Når isen smelter nord for Svalbard, vil planteplanktonet synke til 5.000 meters dyp og vi står igjen med bare kyststripa som produsent for biomassen.
Ut fra algeproduksjonen kan en forvente at Barentshavet i hvert fall vil halvere sin produktivitet. For menneskeheten får vi håpe at grunne havområder nord for Sibir kan erstatte dette produksjonstapet. Men det er tvilsomt om vi vil få det optimale oppvekstområdet vi har i Barentshavet.
Norge har derfor all grunn til å begrense tilgangen på fossilt brensel så lenge det er den som forårsaker den globale oppvarminga. Selv om det er store penger med oljevirksomheten, så er det en engangsressurs. Fisket kan være en evigvarende ressurs. Her står menneskelig fornuft i motsetning til kapitalens grådighet. Dessverre er det kapitalismen som rår.
Urfolk
Selv om hele kloden vil tape på en økologisk utarming av områdene rundt Nordpolen, så er det først og fremst urbefolkningen som må ta konsekvensene. Det har bodd urfolk opp mot Polhavet så lenge en kan se bakover i tid. Funn av skinnbåter finner en rundt hele Arktis. Urbefolkningene i nord er mange og spredt. Vi kjenner mest indianere, inuitter, samer og nenetsere pluss mange små etniske grupper østover i Sibir.
Det er først og fremst disse menneskene som får ødelagt sitt livsgrunnlag. De har større rett til nordområdene enn vi urbaniserte europeere, for ikke å snakke om de som har båt på børs og som gjør det de kan for å privatisere eiendomsretten til en fellesressurs.
Populasjonen nord for polarsirkelen er grovt anslått til 3,5 millioner mennesker. Det er riktignok litt mindre enn Norges befolkning, men de representerer mange forskjellige kulturer. Prosentvis er det flest urfolk på Grønland, Canada og Alaska. Litt lavere prosentandel i Norge og Russland. Men som vi veit så er samemantallet hos oss alt for lavt. Også i Russland har det vært en kraftig integrering med fjerning av etnisk tilhørighet under Sovjetstaten. Tallene er derfor større enn hva de offisielle statistikker viser. De fleste av oss 3,5 millionene er urbefolkning. Det er viktig å synliggjøre oss, fordi det vil måtte bremse denne "no man's land"-holdningen som ressursjegerne prøver seg på. Sametingets krav om ressursene i Barentshavet, er ikke bare rimelig, det er selvsagt. Urfolket driver ikke bare med rein, noe skinnbåtfunnene vitner om.
Daværende sametingspresident Magga sa i 1993 som en saksopplysning: "Dette er ingen villmark, og jeg er ingen villmann." Her nord bor det folk. Vi må ikke miste fokuset på folk.
Vi som bor her har rettigheter. Også den tradisjonelle norske kystbefolkningen må sees i denne kategorien. Samfunnene langs hele kysten er meget sårbare for dagens politikk. Ressursene tilhører oss, og hvis vi finner det mest hensiktsmessig å la olje- og gassressursene ligge urørt, så må vi ha rett til det. Det er urimelig at vi skal bære risikoen for den virksomheta industrilandene ønsker. Eller som en leser fra Andøya skrev: "Hva skal vi på liv og død med mer oljerikdommer, når det norske folk ikke får noen goder tilbake, bare offentlig armod?"
Olje og gass
Norge er verdens 3. største eksportnasjon av olje og gass og står dermed for store utslipp av klimagasser både direkte og indirekte. Det høge tempoet i olje- og gassutvinningen gjør Norge til en versting når det gjelder utslipp av klimagasser. Som oljeproduserende land har Norge et stort moralsk ansvar for den globale oppvarmingen. Vi har muligheten til å begrense tilgangen på fossilt brensel. I stedet har innvesteringene på norsk sokkel i 2006, for første gang passert 100 milliarder kroner. I løpet av neste år vil oljevirksomheten kunne komme opp i rekordinvestering på110 milliarder. Dette vil bli tidenes oljerekord leda an av den rød-grønne regjeringa. Regjeringen starter stadig nye forurensede prosjekter og lovnadene om miljøvennlige tiltak brytes en for en.
Med erklæringa på Soria Moria lovet regjeringa CO2-frie gasskraftverk innen 2009. Anlegget på Kårstø var et slikt anlegg. Nå viser det seg at dette anlegget ikke lar seg realisere som CO2-fritt før i 2012 i følge NVE sin siste rapport nr. 13. Regjeringa har også gitt tillatelse til oppstart av forurensede kraftverk på Mongstad. Det fremstilles som vi skal bygge noe nytt, og derfor må en tillate oppstart av gasskraftverkene før renseanleggene er på plass. Det første kraftverket med fullskalarensing ble bygget i USA for 25 år siden. På Mongstad vil renseanlegget i beste fall være ferdig først i 2014. Gasskraftverket for LNG-anlegget på Melkøya vil også starte opp i nær fremtid. De seks til syv neste årene vil Norge derfor øke sine CO2-utslipp dramatisk. Regjeringa har altså gitt oss falske lovnader i regjeringserklæringa, når den sier at vi skal oppfylle forpliktelsene om å redusere utslippene av klimagasser med 1 % over 1990-nivået innen Kyoto-periodens utløp i 2012. Denne erklæringa fra Soria Moria innfridde ikke en gang Kyotoavtalen som krevde 5 % under 1990-nivå. Realitetene er derimot at vi har allerede økt utslippene med 11 % siden 1990 og vil komme til å øke utslippene ytterligere frem til år 2012.
Vi gjør oss rik på olje og gass. Vår oljeproduksjon gir superavkastninger som nå hoper seg opp i utenlandske fond. Disse avkastningene vil den rød-grønne regjeringa ikke bruke her i landet, heller ikke til å forske frem alternativ energi eller miljøfremmende innvesteringer for fremtida. Norge burde påta seg ansvar med å fremskaffe alternativ energikilder for å gjøre olje og gass overflødig.
I arbeidet med rensing av gasskraftverk, må en og kvitte seg med avfallet CO2. Noe CO2-gass planlegges brukt som drivgass for økt oljeutvinning, EOR (Enhanced Oil Recovery). Mesteparten skal lagres under havbunnen i reservoarer, som en håper er stabile nok. En foreslår å bruke feltet Sleipner og Kystnære Utsira. Andre felt er vurdert som mindre sikkert. Men hvor sikkert det er, har man ingen garanti for. Oljevirksomheten kan ha endret grunnforholdene i disse reservoarene, som har holdt tett i tusener av år. Videre skal en transportere gassen inn i reservoarene som i seg selv kan skape lekkasjer og svinn. Nye lettvinte løsninger som å sende CO2 tilbake til borehullene, kan fort fremme nye miljøproblemer, kanskje ikke for lufta, men med forsuring av havene. PH-verdien i havet er i ferd med å minke. Faren for lekkasjer med CO2 til havene er dramatisk. Forsuring av havene ødelegger ikke bare korallrevene og skalldyrene, men de viktige planktonartene. Dermed trues de større marine næringskjedene.
Jorda er en blå planet fordi vi har så mye vann, og det meste av livet lever i det blå element. Derfor kan det hende at det største problemet med CO2-utslipp til atmosfæren, vil bli forsuring av havet og ødelegging av livet her. Selv om havene vil hente mesteparten av CO2-tilførselen fra lufta, så vil vår løsning med å pumpe CO2-gassen ned i havbunnen med stort trykk, bli symbolet på uvettige og desperate løsninger som heller forverrer problemene i fremtida. Et surere og varmere hav evner i mindre grad å ta til seg CO2.
Vi mennesker lever ikke i sjøen, så derfor er det ikke politisk vanskelig å feie problemet bort under mottoet, ute av syne, ute av sinn. NVE sin rapport om CO2-håndtering på Kårstø har ingen konsekvensutredning ved svinn av CO2 i sjøen. Det spørsmålet er overlatt til Petroleumstilsynet ved eventuell behov for utslippstillatelse, og en ber om rask avklaring så det ikke skal påvirke fremdriften i prosjektet.
I CO2-regnskap fremstilles det som Norge bare står for 2 % av verdens utslipp på 30 milliarder tonn årlig. Tross vår lille andel, så er vi en av verstingene når vi deler dette på innbyggertallet. Våre utslipp er beregna til en plass mellom 6 til 12 tonn CO2 per person i året. Utslippene må regnes ut fra produktenes energibehov. I så fall skulle norsk forbruksutslipp for 4,5 millioner mennesker bli et sted mellom 25 til 50 millioner tonn. Offisielt pynter Norge på sitt CO2-regnskap ved at en ikke tar hensyn til den CO2-gassen som produseres utenfor våre grenser. Vi importerer en stor del av vårt forbruk, og det vil derfor ikke være nok å bare se på den forbrenning som skjer her i landet. Selv om produksjonen av forbruksgjenstandene har vært i utlandet, så er det vi som kjøper dem som må stå til ansvar for alle kostnadene. Grovt regna er det hevda at vi trenger fire jordkloder, hvis verdens folk skulle oppnå vår levestandard.
Vi har ikke bare et ansvar for å informere og varsle verden om farene, vi har et ansvar for å gå foran med et godt eksempel hvis vi skal kunne bevare vårt eksistensgrunnlag her nord.
Den beste måten er å blokkere borehullene for å begrense tilgang på fossilt brensel og redusere forbruket ved å reparere i stedet for å kjøpe nytt. Begge de tiltakene er en krigserklæring mot kapitalismens vareproduksjon.
Naturens premisser
Media sin oppmerksomhet for klimaoppvarmingen, viser seg mest i sensasjonsoppslag. Det være seg naturkatastrofer eller at mangel på snø truer skisporten. I mindre grad er det vilje til å stille spørsmål med vårt ansvar ved å tilføre verden fossilt brensel. Det er ingen vilje til å stille spørsmål om det er samfunnet vi har som er årsaken til den ulykksalige situasjonen vi er kommet i.
Klimakrisen kan stå som en god illustrasjon på hvor sårbar naturen er og at naturen setter fysiske grenser vi må forholde oss til. Den kapitalistiske produksjonsmåten med uhemmet rovdrift på naturen i jaget etter kortsiktig profitt, kan ikke gå i lengda. Vi må innordne oss etter de betingelsene naturen setter med vår menneskelige aktivitet. Varsom og skånsom utnyttelse av naturressursene står i motsetning til kapitalistisk krav om mest mulig avkastning og størst mulig effektivitet. Vi må ha et samfunn som kan ta hensyn også til de betingelser naturen rundt oss setter. Alle levende organismer samvirker med hverandre hele tida. Betingelsene for liv på jorda er viktigere enn kortsiktige økonomiske gevinster.
Det er allsidigheta i naturen som er vår arv og vår rikdom. Vi må se på dialektikken i naturen, hvordan mangfoldet skaper en evig utvikling. Også det biologiske mangfoldet med mange arter er en forutsetning for en mest mulig sunn og frisk klode.
For ikke å ødelegge mangfoldet ved vår menneskelige produksjon, må vår strategi være å fremheve småskalaproduksjon. Vi må prøve å bevare artenes naturlige miljø. Det kan vi bare oppnå ved at verdens folk sjøl får herredømme over ressursene. Den private eiendomsretten til naturressursene må oppheves. Det er den kapitalistiske produksjonsmåten som ødelegger naturen. Menneskene kan organisere seg på annen måte enn den kapitalistiske, vi kan ha et samfunn bygd opp om kollektive ideer og kollektivets interesser. Av hensyn til livet på jorda må vi organisere en ny type sosialisme som tar hensyn både til mennesker og natur.
Det er altså ikke bare regjeringa vår og regjeringene i de vestlige land som må fjernes. Det er kapitalismen som må styrtes, om vi skal bevare naturen, klimaet og ressursene på og utenfor kysten vår. For småskalaproduksjonen, felleseie og distriktsbosetting, passer best for et sosialistisk Norge.