Fra en menneskerett å bo – til en kapitalistrett å flå

av Geir Christensen

Arbeiderbevegelsen har i over 100 år hatt et boligpolitisk program. Diktet «Kvar skal vi bu» viser noe av den aggressive krafta i boligkampen. De seirene arbeiderbevegelsen vant ble totalrasert på 80-tallet. Bolignøden og ågervirksomheten er i full blomstring. Det krever at den revolusjonære bevegelsen på nytt lanserer en offensiv for sosial boligbygging. Her skal jeg gå gjennom hovedtrekkene i den sosiale boligbyggingen i Oslo og hva som er boligpolitikken i dag. Til slutt skal jeg prøve å forme ut noen krav til ny sosial boligbygging.

Jeg skriver om boligproblemer i pressområder og bruker hjemkommunen min, Nesodden, som eksempel. Nesodden grenser til Oslo og har litt over 15 tusen innbyggere. I store deler av Norge er boligprisene relativt lave. Fordi det er plass nok og liten etterspørsel. Det finnes folk med adskillig mer kunnskap om dette emnet enn meg i den revolusjonære bevegelsen. Jeg skriver dette for at vi skal komme i gang med arbeidet. Så får de med bedre kunnskap rette opp svakheter etter hvert.

Sentraliseringsbølgene

Med industrialiseringen langs Akerselva kom bolignøden til Oslo. Den storstilte industrialiseringen kostet arbeiderklassen dyrt og satte boligspørsmål høyt på dagsorden for den nye arbeiderbevegelsen. Men kostnadene tjente en hensikt. Masseproduksjonen ble utviklet.

Andre runde med sentralisering kom med oppbygging av de store byråkratiene etter krigen. Oslo ble fylt opp med institutter, departementer og organisasjoner. Denne gangen var det en viss plan over sentraliseringen. OBOS og USBL bygde ut storstilt. Til tross for stor tilflytting økte boligstandarden dramatisk etter krigen. For kunnskapsutviklingen var det nødvendig å samle folk. (Da jeg i min barndom flyttet fra Nordfjord til Oslo med foreldrene mine, opplevde vi fireroms OBOS og innlagt vann som framskritt.)

Tredje sentraliseringsrunde startet tilfeldigvis samtidig med at datarevolusjonen slo igjennom. På slutten av 90-tallet vokste tilflyttingen til Oslo-Akershus igjen dramatisk samtidig med at mulighetene for desentralisert bosetting igjen har blitt teknologisk mulig og samfunnsmessig lønnsomt. (Når min jobb med å overvåke Jernbanens kraftproduksjon ble gjort uavhengig av å være tilstede på anleggene i Ski og overført til ren datakontroll, ble jobben ikke flyttet til Otta, men til Oslo S. Hvorfor?)

Hvorfor fortsetter sentraliseringen?

Hvis det ikke finnes teknologiske eller samfunnsmessige årsaker til nåværende sentralisering. Hvorfor kommer den da? Jeg kan tre årsaker.

1. Avviklingen av de tendensene som AP stod for til planøkonomisk tenking. Det som ble kalt distriktspolitikk blir fjernet.
2. Gamle kapitalistiske maktstrukturer. Sjefen skal ha kontroll med nøkkelleddene. Derfor bygges hovedkontorene i passe avstand fra de selebre boligområdene i Holmenkollen og Bærum. Innenfor rimelig avstand til Golfbanen og Operaen. På hovedkontoret skal han kunne inspisere alle viktige ledd i bedriften. Så hoper de administrative avdelingene og småsjefene seg opp. Derfor legges hovedkontorer til Aker Brygge og Fornebu, med påfølgende boligpress.
3. Profitthensyn. IT-Fornebu kan stå som eksempel. Utbygging gir helt sikkert Fred Olsen enorme fortjenester. Å skape pressområder gir enorme ekstraprofitter til de som kan planlegge utviklingen og sikre seg monopol på begrensa ressurser. Først får de kjempefortjeneste på utbyggingen av IT-Fornebu. I neste omgang kan de samme interessene bygge akkurat så mye boliger at prisene holder seg oppe og gir kjempefortjeneste.

Den sosiale boligbyggingen

Nøden i gråbeingårdene gjorde boligpolitikk til et sentralt spørsmål for arbeiderbevegelsen. NKP gjorde en stor pionerinnsats. Arbeiderpartiet iverksatte en planøkonomisk utbygging i Oslo som et samarbeid mellom regjering og kommune. Toppen ble nådd på 60-tallet. Opplysningene om hva denne bestod i har jeg hentet fra Thorbjørn Hansen og Jon Guttu («Fra storskalabygging til frislepp», Byggforsk, 1998). Planstyringtanken blir uttrykt på side 38: «Både boligbyggingen og boligomsetningen skulle styres og reguleres stramt. Den store boligmangelen ville, mente en, ellers drive boligprisene sterkt i været.»

Styringstiltakene

Tiltakene som ble satt i verk kan deles i fire:

• Mulighetene for privat profitt ble sterkt begrenset
  Flest mulig arealer i kommunens eie var uttalt målsetting. Ekspropriasjonsloven av 1946 ga kommunen det nødvendige maktmiddelet. De fleste store utbyggingsområdene ble sikret gjennom ekspropriasjonsvedtak. OBOS og Ungdommens Selvbyggerlag stod for tyngden av utbygging. De var i prinsippet non-profitt-organisasjoner styrt av boende og boligsøkere i samarbeid med myndighetene. De bygget så billig som mulig og hindret at private i stor målestokk kunne presse prisene opp.
• Statlige subsidier
  Boligbygging var fritatt for omsetningsavgift (forløperen for moms). Husbanken skulle sikre finansiering av boligbyggingen. Lang nedbetalingstid og lave renter holdt prisen nede. I tillegg ble det ytt stønadslån til familier med inntekter under visse grenser. Familier med to eller flere barn fikk dessuten husleietilskott/renterabatt. Offentlig regulering av kredittmarkedet sikret også tilgang på kapital til boligbygging.
• Kommunale subsidier
  Kommunens utgifter til boligformål var på 50-tallet ca. 25 millioner kroner året, hvilket var 4-5% av samlede drifts- og kapitalutgifter. (Hansen og Guttu, side 19) I tillegg kommer kjøp (ekspropriasjon) av tomter som siden ble festet bort til utbygger. Kommunens største utgift var bidrag til stønadslånene (1/3). Opparbeidelse av tomter var nest største utgift. Vann og kloakk ble subsidiert med ca 50%. I tillegg kom fritak fra eiendomsskatt og forskudd på innskudd i leiligheter.
• Boligregulering
  Det ble gjennomført en omfattende regulering av husleier og romnormer. For leiegården gjaldt lov om husleiekontroll. Lov om boligbyggelag og borettslag kom i 1960 og prisregulerte disse. Dessuten var boligformidling lovregulert og kontrollert av boligformidlingsnemnda. Det ble kontrollert at antall personer i husholdningen var tilstrekkelig i forhold til boligens størrelse i følge vedtatte romnorm.

Kortsiktig virkning: en menneskerett å bo

Fordelingspolitikken bidro til sosial fordeling av boliger. Barnefamilier var først i køen og det som var av boliger ble fordelt slik at «alle» fikk. Mangelen ble fordelt etter køprinsippet (ansiennitet). Du skulle ikke kunne kjøpe deg forbi de mest trengende. (Nå var det også et stort privat marked hvor de med penger kunne utfolde seg.)

Prisnivået var til å leve med. På 70-tallet var innskuddet på en treroms OBOS-leilighet gjennomsnittlig 83% av gjennomsnittlig industriarbeiderlønn og byggekostnadene 2,43 årslønn. Med dagens industriarbeiderlønn (kr.248.400 i 1999) ville det tilsvare 200 tusen i innskudd og 600 tusen i totalpris. I tillegg til dette kommer at det var «lønnsomt» å ha lån. Rentene var lave og inflasjonen høy slik at realrenta var negativ. Gjelda forsvant raskt.

Langsiktig ble boligstandarden dramatisk øket. Kvaliteten dramatisk forbedret i perioden 1960 til 1990. De er bedre isolert og antall boliger med bad og WC økte fra 65% til 94%. Gjennomsnitsstørrelsen økte fra 60 til 90 kvadratmeter. Antall boliger økte fra 169 tusen til 244 tusen. Det blir en økning på 2.500 pr. år (nybygging minus sanering).

Dagens boligpolitikk

Dagens boligpolitikk tar utgangspunkt i å skape mest mulig profitt. Det er blitt fullt akseptabelt å utnytte sosial nød.

• Tomteprisene er «frie» , d.v.s at eier kan utnytte tomtemangelen til å skaffe seg store ekstraprofitter(grunnrente). Staten og kommunene er hushaier gode som noen. Fornebu er ett eksempel. Statsbygg presser prisene maksimalt. På Nesodden går AP-ordføreren i spissen for å opptre som spekulant i prosjektene på Tangen brygge og Tangen senter. Kjøperne av leiligheter skal betale for kommunale oppgaver gjennom prisen.
• Uregulerte priser.
• Ingen subsidier, verken statlig eller kommunalt, unntatt «sosialen».

I tillegg er det laget viktige sperrer mot å få til sosial boligbygging. Kommuneøkonomien er kjørt ned så boligsubsidiering nærmest er utenkelig. «Alle» lover er opphevet. «Husbanken» er tilnærmet en vanlig bank. Internasjonale avtaler binder Norge til «fritt marked». For eksempel forbyr EU gjennom EØS-avtalen konkurransevridende tiltak, eksempelvis statlige tiltak som motvirker «fri konkurranse» i bankmarkedet. (Bankforeningen har ført rettssak mot Husbanken i EØS-domstolen. Skal drives i fri konkurranse med andre banker.)

Bolignød og gjeldsslaveri

Resultat av «frislippet» på boligmarkedet betyr kortsiktig at retten til å bo er fjernet, og at svært mange av oss er gjort til gjeldsslaver – nesten på livstid. Har du ikke penger, kan du ikke bo. Med høykonjunktur rammer dette i dag få. De som ikke er «fullverdige» på arbeidsmarkedet kan ikke klare prisene på markedet. Det øker presset på sosialkontorene slik at de ikke klarer å skaffe boliger nok. I det ekstreme fører det til at mange sosialkontorer hjelper halliker og narkolangere å rekruttere mennesker med alvorlige problemer. Jeg tenker på henvisningen til en del private hospits i Oslo. Erling Folkvord m.fl. har påvist hvordan disse virker, uten at det affiserer makta noe særlig. Ved neste lavkonjunktur med arbeidsløshetsøkning og svekkede sosiale ordninger vill dette ramme mange.

Prisene har gått til himmels. Av OBOS-bladet fra 1999 anslår jeg gjennomsnittlig innskudd for en treroms leilighet til ca. kr 400.000 og totalprisen til ca. 1.400.000. (OBOS ønsker ikke å lage statistikk som tidligere, så tallene bygger på få nybygde leiligheter) Gjennomsnittlig industriarbeiderlønn var i 1999 248.400 kroner. Dette gir en innskuddspris på 1,61 industriarbeiderlønn og totalpris på 5,64 industriarbeiderlønner.

Dereguleringen av boligmarkedet er vellykket for oss beboere dersom prisene synker i forhold til prisene før dereguleringen. Må du betale mer for boligen er det penger Høyre, FrP, AP og Venstre, som er de partiene som driver fram markedsliberalismen i Norge, tvinger deg til å betale til boligkapitalistene. Det er penger til Olaf Thon, Selvaag, tomteeiere og stat og kommune m.m. På en treroms OBOS-leilighet er denne ekstraprofitten altså gjennomsnittlig kr. 200.000 i innskudd og kr. 800.000 totalt i 1999 sammenlignet med 70-tallet.

I tillegg kommer den liberaliserte kredittpolitikken. Med realrente menes bankrenten minus prisstigning regnet etter konsumprisindeksen. På 70-tallet var gjennomsnittlig realrente -0,1%. (Det var kort og godt lønnsomt å ha lån. Inflasjonen spiste da opp gjelda mer enn du betalte i renter.) I 1999 var den 5,3% På nittitallet har den svingt mellom 12% og 3,4% (tall fra Statistisk årbok 2000 tabell 624). En renteøkning på 5,4% på(det du må låne av) 1,4 millioner på gir finansvesenet også en ekstraprofitt på flere hundre tusen kroner for at du skal kunne bo. Samtidig har skattereglene blitt endret slik at mulighetene til å trekke fra gjeld på skatten har blitt mindre.

På lang sikt skaffes ikke de boligene som trengs heller.

• Boligbyggingen har falt dramatisk. I 1979 ble det bygget 39 863 boliger. 1 1998 ble det bygget 19 646, altså om lag halvparten.
• Det bygges helt annen type boliger. Gjennomsnitsstørrelsen på boliger har økt fra 92 m2 i 79 til 153 m2 i 98. (3014 000 m2 i 98 mot 3 696 000 m2 i 79) Når gjennomsnittet er 153 m2 må det bygges mye digert. Vi ser altså opphoping av luksus i den ene enden og nød i den andre. (Tall fra Statistisk Årbok 1999.)

Tallene fra boliganalysen på Nesodden viser dette tydelig. Nesten alt som bygges er tomillionersvillaer og oppover. (2-millionersvillaer er nøkterne eneboliger.) Ettersom skilsmissestatistikken vokser har to- og treroms leiligheter blitt ekstrem mangelvare. Vi trenger flere tusen små boliger, men markedet skaffer dem ikke. Få planlegger skillsmisseboligen.

Det «frie markedet»

Sett fra boligbrukernes synsvinkel har altså frislippet vært dramatisk negativt. Sett fra kapitaleierne dramatisk hyggelig. Årsaken er selvfølgelig at det «frie» markedet er en løgn. I begrepet «pressområder» ligger ufrihet. Det er begrenset tilgang på tomter. Og for de med mye kapital og langtidsplanlegging betyr det utbyttingsrett. For oss boligbruker betyr det gjeldsslaveri og utbytting. Boligmarkedet er ufritt – det er et utbyttingsmarked hvor du er tvunget til å la deg flå av kapitalen.

Gjenreising av sosial boligbygging

Frislipp av markedsstyrt boligbygging har ikke i noe pressområde medført bedring av situasjonen for oss boligbrukere. Å få bygget noen titusener tomillionersboliger til i Akershus vil ikke bedre boligmarkedet noe særlig. Derimot vil det omforme store deler av Akershus til by, skape ekstreme sosiale problemer og knekke «velferdskommunene».

En gjenskaping av retten til å bo med en rimelig standard innen en rimelig pris for alle betinger:

• En statlig utviklingsplan som flytter næringsutvikling fra pressområdene til områder som er bedre egnet. IT-Fornebu deles opp i mange IT-sentra i Trysil, Rukan, på Nesbyen osv. Oslo/Akershus utgjør 1,6% av landarealet i Norge og huser 22% av Norges befolkning (975.000 innbyggere).
• En planstyrt boligbygging hvor det brukes store offentlige midler til å sikre alle en rimelig boligstandard og hvor det (gjenn-)innføres lover som hindrer at det kan spekuleres i nød. Metodene er velprøvde.
• Prisregulering av utleieboliger.

Dette er tiltak som krever andre partier til makta, enn de som i dag regjerer. Det må bli ett hett tema i Stortingsvalgkampen.

Kommunen sine muligheter

For oss er det også viktig å sette spørsmålet på dagsorden i kommunestyrene. Kommunen kan bidra noe:

• Ikke opptre som boligprofittør (finansiere kommunaler oppgaver via tomtesalg).
• Byggestopp for markedsstyrt boligbygging (ikke legge ut eneboligfelt). Skal vi hindre omgjøring av Nesodden til by, må byggingen begrenses dramatisk. Jeg har i og for seg ikke noe i mot å få noen nye hus i hagen til foreldre og lignende. Men presset på for eksempel Nesodden kommer til å være enormt, og hvert smutthull kommer til å bli presset til det utrolige. (Kommunene i Follo og Akershus fylkeskommune har fått konsulentfirmaet Asplan til å vurdere alternative utbyggingsmuligheter i Follo. Utgangspunktet er en dobling av folketallet, 100.000 nye innbyggere. Sterkere vekst er regnet med på Romerike)
• Tilrettelegge maksimalt for boligbygging utenfor «markedet» Sosialboliger, kommunale utleieboliger, kommunal forkjøpsrett som betingelser for bygging, borettslagsordninger som låser prisene lave og som gir sosial styring av tildelingen. Her har jeg for små kunnskaper, og trenger innspill med ideer og metoder. I et fritt marked vil boligene i andre hånd gå til markedspris igjen. Bestemmelser om prisregulering ved salg og kommunal forkjøpsrett/tildelingsrett er mulig. Kan vi få til utbygging/borettslag etter dette prinsippet?
• Presse staten i forhold til sitt ansvar for kommuneøkonomi og boliger. Fornebu er Stoltenbergs ansvar. Hvis han vil legge åtte tusen nye arbeidsplasser på Fornebu, så får han skaffe boligene også. En høyblokk i Nordbergveien 34 er OK. Hvis han vil ha boligbygging i Akershus, får han betale for utbygging av infrastruktur (skoler, barnehager, institusjonsplasser osv. samt lage ordninger for boligbygging utenfor markedet.)

Et sosialistisk boligprogram

I motsetning til tidligere sosialistiske forsøk vil vi i Norge lett kunne avskaffe bolignød. Vi har stor boligflate. En bedre sosial fordeling vil kortsiktig løse mye, og vi har erfaring med tiltak som raskt kan skaffe alle et verdig botilbud. Jeg utfordrer RV til å lage et boligpolitisk program som utfordrer makta. Det er enkelt å ta knekken på boligkrisa, men det krever at markedet begrenses og at planøkonomiske tiltak brukes, samt at staten bruker penger.

Kommunistiske boformer – utfordringen

Et kommunistisk samfunn vil kreve andre boformer enn dagens som bygger på «kjernefamilien». Boligmassen vi har i dag, ligger ikke spesielt til rette for det. Her har vi en større utfordring. Her må vi finne opp og eksperimentere.

* Statistikk fra Elster, T. m.fl. (1989) – OBOS 1929 – 1989, 60 års erfaring. Tallene fra 1999 er lagt til av meg og er omtrentlige, bygget på tall fra OBOS-bladet. OBOS ønsket ikke å gi tallopplysninger om dette.