Endgame for ETA – Elusive peace in The Basque Country
Hurs & Company, London, 2014. 402 s.
19. februar 2013 kunne VG under over-skriften «Etterlyst terrorist bodde i Oslo» fortelle at en av verdens mest ettersøkte menn, ETA-lederen Jose Antonio Urrutikoetxea Bengoetxea alias Josu Ternera, i lengre tid hadde oppholdt seg i Oslo. Oppholdet skyldtes, ifølge kilder innenfor spansk etterretning og i spansk UD, Terneras deltakelse i samtaler med spanske myndigheter. Lite har vært kjent om Norges rolle som fasilitator for disse samtalene, og VGs journalist kjente antakelig ikke til at daværende utenriksminister Jonas Gahr Støre hadde møtt ETAs forhandlingsdelegasjon noen måneder i forveien. Det gjør imidlertid forfatter Teresa Whitfield, som beskriver disse omstendighetene i boken Endgame for ETA – Elusive peace in the Basque Country.
Whitfield, som til daglig jobber som seniorrådgiver i The Center on International Cooperation (CIC) ved New York University, har fulgt den baskisk-spanske konflikten i mange år. Boken har blitt til etter et omfattende feltarbeid. «Hun har virkelig vært overalt,» sier baskere som har vært tett på konflikten. Og Whitfield er til de grader bedre informert enn de fleste andre som har skrevet om emnet, i hvert fall «utenfra». I løpet av ti kapitler og 402 sider går hun gjennom den politiske og sosiale bakgrunnen for den baskiske nasjonalismen, hun forklarer hva slags kontekst ETA oppstod i, og hvorfor ETA til manges store overraskelse fortsatte den væpnede kampen også etter Francos død og den gradvise overgangen til demokrati i Spania.
Forsøk på løsninger
Boken gir et spennende innblikk i ETAs komplekse verden og organisasjonens politiske omland, som med en fellesbetegnelse kalles Movimiento de Liberación Nacional Vasco. Whitfield guider oss gjennom en konflikt med dype historiske røtter, og som på 1980-tallet ble det spanske demokratiets prøvestein. Stikkord som tvangsnedleggelse av aviser, væpnede politiraid mot fagforeningskontorer, tortur og utenomrettslige henrettelser er ikke noe vi forbinder med et moderne europeisk demokrati, men dette er viktige komponenter for alle som ønsker å forstå hvordan ETAs kamp for et selvstendig Baskerland kunne ende som vårt tids lengstlevende væpnede konflikt i Europa.
Størst plass i boken får imidlertid de ulike forsøkene på å løse konflikten gjennom samtaler og forhandlinger. For til tross for at vekslende spanske regjeringer de siste 30 årene blankt har avvist at det eksisterer noen politisk konflikt i Baskerland, har det vært gjennomført en rekke forsøk på å løse den. Enkelte, som samtalene i Algerie i 1989 eller i Oslo i 2012, har foregått under bordet og bak lukkede dører. Andre har vært utført i full åpenhet og har involvert krefter fra hele det politiske spekteret i Baskerland. Whitfield mer enn antyder at fraværet av resultater oppnådd gjennom legale, demokratiske virkemidler har fungert som bensin på bålet.
Et eksempel hun framhever, er initiativet til den daværende baskiske presidenten Juan José Ibarretxe fra det kristendemokratiske baskiske nasjonalistpartiet PNV på midten av 2000-tallet. Plan Ibarretxe tok utgangspunkt i baskernes rett til selvbestemmelse og inneholdt forslag om utvidet autonomi uten full løsrivelse fra Spania. Etter å ha oppnådd et knapt flertall i det baskiske parlamentet ble forslaget sendt videre til det spanske parlamentet, der det falt som en stein. Det ledet Ibarretxe til å foreslå en rådgivende folkeavstemning om både retten til selvbestemmelse og hvorvidt de politiske kreftene burde søke forhandlinger med ETA. Akkurat som med det nylige forsøket på å avholde en folkeavstemning i baskernes naboregion Katalonia, ble Ibarretxes forsøk umiddelbart erklært for grunnlovsstridig i den spanske grunnlovsdomstolen og forbudt. Konflikten virket fastlåst og følelsen av maktesløshet bredte seg langt utenfor de venstreorienterte nasjonalistenes rekker. Året etter lanserte ETA en ny offensiv og detonerte bomber blant annet på Mallorca.
Tilbake til politikken
Helt siden den skjøre overgangen fra Franco-diktaturet til demokrati har ETAs strategi handlet om å presse fram en eller annen form for forhandlinger med spanske myndigheter. ETA var i flere tiår den viktigste innenrikspolitiske saken foran ethvert valg i Spania, og de dominerende kreftene i spansk politikk – sosialdemokratiske PSOE og konservative Partido Popular – kappes om hvem som var tøffest i kampen mot ETA. Men så, på siste halvdel av 2000-tallet, skjedde noe uventet som skulle forandre konfliktens dynamikk for alltid. En omfattende strategidebatt tvang seg fram og nådde hver minste lille avkrok av den venstreorienterte uavhengighetsbevegelsen. Medlemmene var gått lei av det intense presset fra spanske myndigheter, av kriminaliseringen, av ikke å kunne drive en konvensjonell politisk bevegelse og av fraværet av legale partipolitiske uttrykk. For første gang noensinne kom det en oppfordring til ETA fra deres egen sosiale base om å legge ned våpnene og avslutte den væpnede kampen.
Mer enn femti års beinhard anti-terrorvirksomhet hadde ikke knekket ETA militært, men fraværet av resultater kombinert med store menneskelige omkostninger gjorde det meningsløst å fortsette den væpnede kampen. I 2010 erklærte ETA nok en gang våpenhvile, og året etter ble våpenhvilen gjort permanent. Samtidig erklærte restene av partiet Batasuna (forbudt i 2001) seg villige til å fordømme ETAs vold for første gang. Etter nye runder i det spanske rettsvesenet ble Batasunas arvtaker Sortu legalisert i 2012. Partiet har siden gjort det svært godt i valg og er i dag blant de viktigste politiske partiene i Baskerland.
Våpenhvilen ble starten på en ensidig, men like fullt reell fredsprosess som i dag involverer store deler av det baskiske sivilsamfunnet. ETA har frivillig, og under internasjonalt oppsyn, begynt avvæpning og destruering av sitt våpenarsenal. Den spanske regjeringen har derimot ikke vært villig til å bidra til eller oppmuntre dette initiativet. Dette gjør den baskisk-spanske konflikten unik, ifølge Whitfield. Avslutningen på det væpnede opprøret kom ikke som resultat hverken av militært nederlag eller noen form for fredsavtale. Hun viser til at kriteriene som vanligvis legges til grunn for konvensjonelle fredsprosesser (etableringen av liberale demokratier og frie marked) ikke er relevant i det baskiske tilfellet. Konflikten har simpelthen returnert til politikken.
Tapet av den indre fienden
Whitfields bok er først og fremst en bok om den baskisk–spanske konflikten, dens opphav og historiske utvikling, og tilsyne-latende sluttstrek. Men den etterlater leseren med mange spørsmål om veien videre. Hva som blir ETAs definitive endgame, er fortsatt for tidlig å fastslå. ETA har lagt ned våpnene, men har stadig en viss tilstedeværelse på den baskiske politiske arenaen. Spanias intense motvilje mot enhver form for innrømmelser synes som det største hinderet for en definitiv sluttstrek for konflikten. En intensivert innsats mot restene av ETAs militære struktur har forsinket prosessen med å avvæpne og nedlegge organisasjonen. Da en gruppe nylig løslatte ETA-fanger i 2013 offentlig påtok seg sin del ansvaret for konflikten, tok avstand fra vold og erklærte støtte til den nye politiske strategien, ble de avfeid av representanter for den spanske regjeringen som irrelevante og frastøtende. Staten responderte med å arrestere et antall av fangenes advokater.
Whitfield peker på at på samme vis som ETA gjennom historien har forspilt flere sjanser til å bringe konflikten til en slutt, later den spanske staten til å nekte å godta tapet av sin viktigste indre fiende. Baskere blir stadig kastet i fengsel, både for tidligere forbrytelser utført av ETA, men også for mer ulne anklager som støtte til eller glorifisering av terror. Arkitektene bak fredsprosessen, Batasuna-talsmennene Arnaldo Otegi og Rafa Diez, sitter fortsatt fengslet anklaget for å ha forsøkt å rekonstruere Batasuna og dermed utføre ETAs ordre. Stilt overfor krav om større selvbestemmelse eller løsrivelse har regjeringen i Madrid alltid hatt terrorspøkelset å skyve foran seg. Nå ser vi konturene av en bred politisk allianse i Baskerland, som med inspirasjon fra sine katalanske naboer ser fram til å utforske den nye æraens muligheter og utfordringer. ETA spiller forsiktig ut sine siste gjenværende kort i tur og orden, mens den spanske staten sliter med å forstå hvilket spill det går i.