Et kjærlig og rettferdig blikk

Av Kristin Buvik Sivertsen

Bokomtaler Nr 1 2014

Alice Munro:
Bare livet
Oslo: Gyldendal, 2013, 336 s.
Oversatt av Aase Filseth.

Alice Munros blikk for de små ting har blitt hyllet over hele verden etter at hun i 2013 fikk Nobelprisen i litteratur. Novellene hennes handler om ganske normale mennesker som gjør ganske normale ting. Noen av dem er utro, noen ofrer seg for familien sin, noen flykter fra familien og de fleste forsøker å ha mer eller mindre harmoniske forhold til hverandre. At Munro er en forfatter som skriver om det store i de små, om de hverdagslige hendelsene, er en sannhet som har blitt gjentatt til det kjedsommelige.

Etter utdelingen av litteraturprisen, og alle skriveriene som har vært om Munro de siste månedene, er det vanskelig å skulle si noe om novellene hennes som ikke har blitt sagt før. Men da jeg satt meg ned for å forsøke å skrive denne teksten, kom jeg på noe jeg leste i Toril Moi sitt bidrag til Stemmer- serien til Aschehoug. Denne serien, og den bitte lille boka til Moi, ble utgitt i fjor i anledning stemmerettsjubileet. Formålet med serien er å gi stemmer til kvinner som har tanker om hvordan samfunnsdebatten og samfunnet utvikler seg. Mois tekst er et essay som heter «Språk og oppmerksomhet». I denne teksten argumenterer hun for en slags moralsk innstilling som skal være styrt av det oppmerksomme blikket. Hun mener at det å se verden, og andre mennesker, med et oppmerksomt blikk, er å se dem med et kjærlig og rettferdig blikk. Kanskje kan det å anlegge dette blikket være med på å gjøre det vanskeligere for oss «å avskrive dem som er uenige med oss som idioter», som hun skriver i essayet. Det rettferdige og kjærlige blikket er et perspektiv som både innebærer å forstå, men ikke blindt akseptere, å undersøke og å yte rettferdighet.

En av mange grunner til å lese skjønn-litteratur er å oppleve situasjoner som man selv aldri vil oppleve, og å utforske følelser man selv aldri vil ha. Man lærer noe om hva et menneske kunne ha gjort eller følt i en gitt situasjon. Som Moi også skriver i dette essayet, er grunnen til at litteraturen er verdifull at den hjelper oss til å se verden klarere enn før. Da jeg leste dette, slo det meg at hvis det er noe som karakteriserer novellene i Bare livet må det være at de får meg til å se klarere, kanskje nettopp gjennom et kjærlig og rettferdig blikk.

Som sagt skriver Munro enkle noveller om vanlige mennesker. Språket er enkelt, fortellende og setningene er korte.

I begynnelsen av den første novellen, «Komme til Japan», dveler Munro ved en ubekvem og pinlig situasjon. Historien handler om Greta, som er dikter og husmor og gift med ingeniøren Peter. Presentasjonen av Peter på begynnelsen av novellen tegner et bilde av et ekteskap mellom to personer som så å si lever i parallelle verdener. For Greta er kunsten, poesi, noe av det viktigste i livet hennes, mens kunst for Peter er mer en fritidssyssel. Når vi møter Greta i novellen, får vi vite at hun har fått publisert to dikt i et anerkjent litteraturtidsskrift. Hun bestemmer seg for å dra på en fest hos redaktøren for tidsskriftet, men det viser seg å være en lite gjestmild forsamling der. Hva og hvor mye du har utgitt er det eneste som betyr noe, og som avgjør om du er verdt å snakke med eller ikke. Ingen snakker med Greta. Beskrivelsen av Greta på denne festen, der hun drikker seg altfor full og ender med å bli sittende alene lent inntil en vegg uten sko, er smertelig gjenkjennelig og flau.

En av mennene på festen tilbyr seg å kjøre henne hjem og på veien hjem innrømmer mannen at han hadde lyst til å kysse henne. Mannen bor i Toronto, langt unna Greta, og etter denne uforløste situasjonen i bilen, sees ikke Greta og denne mannen på en lang stund. Gretas forelskelse varer i måneder, og når hun plutselig befinner seg i den situasjonen at hun skal må reise til Toronto, sender hun mannen en beskjed for å få møte ham igjen.

Hoveddelen av novellen skjer på toget til Toronto, der Greta møter en annen mann. Fram til dette punktet i novellen har Greta oppført seg litt uansvarlig og vågalt, men har ennå ikke krysset grensen. Men på toget skjer det uunngåelige; hun ligger med en mann som hun treffer i kupéen. Den kompromissløsheten og egoismen som Greta viser når hun kontakter mannen i Toronto, og har en affære med den yngre mannen på toget, er nokså usympatisk. Og først og fremst fordi hun lar datteren ligge alene i kupéen mens hun har sex med mannen på toget.

Men selv om man som leser synes Greta er uansvarlig og selvopptatt, er også hennes handlinger forståelige. Hun er en ung mor som lever i en tid der kvinner har mindre de skulle ha sagt enn menn. Kvinner fikk ikke lov til å gjøre noe morsomt eller ha ambisjoner, men ble oppdratt til å holde huset rent og smile pent. Dette er en situasjon som også har gjort henne nesten likegyldig ovenfor datteren. Som hun skriver:

Hvert eneste våkne minutt disse hundrevis av kilometerne var hun opptatt av Katy. Hun var klar over at hun aldri hadde oppvist en slik grad av omsorg tidligere. Hun hadde riktig nok tatt seg av barnet, kledd på henne, gitt henne mat, pratet med henne i de timene de var sammen og Peter var på jobb. Men imens hadde Greta diverse gjøremål i huset, og oppmerksomheten hadde vært sporadisk, øm-heten ofte planlagt. (s. 33).

Hun har aldri klart, eller følt det naturlig, å overgi seg til datterens behov. Kanskje fordi hun er egoistisk, eller kanskje fordi hun er fanget i en hverdag som ikke inviterer til hengivelse. Når Greta så lett lar seg rive med, er det kanskje først og fremst en måte å unnslippe den kjedelige hverdagen og den kjedelige mannen på. Vi skjønner henne så godt. Greta kjeder seg, føler seg fremmedgjort fra ektemannen og hun vil ut, vi skjønner, vi skjønner. Men likevel; burde hun ikke ha klart å stagge kjedsomheten sin og vie sin oppmerksomhet til barnet sitt? Greta har aldri før i sitt liv vært så opptatt av datteren som hun blir på denne togturen. Da hun nesten mister datteren, innser hun at alt annet i livet hennes har skjøvet datteren bort.

Og ikke bare på grunn av husarbeidet. Andre tanker hadde fortrengt barnet. Allerede før de håpløse, utmattende, idiotiske tankene på mannen i Toronto hadde det vært det andre arbeidet, arbeidet med diktningen, som tilsynelatende hadde foregått i hodet hennes så lenge hun hadde levd. Nå slo det henne som svikefullt – et svik mot Katy, mot Peter, mot livet. (s. 33)

Hun ser til og med skrivingen som et svik mot Katy og som en synd:

En synd. Hun hadde vendt oppmerksomheten annet steds. Med overlegg rettet oppmerksomheten mot noe annet enn barnet. En synd.

Det er tvetydigheten som gjør novellene til Alice Munro så bra. Munro skriver liksom med et dobbelt blikk som både er avslørende og nådeløst, men samtidig ømt og forståelsesfullt. Toril Moi skriver at moralsk refleksjon er en type oppmerksomhet til virkeligheten. At det er en måte å se ting i verden på. Den oppmerksomheten Munro vier til alle disse små, og samtidig store, situasjonene er nettopp en moralsk refleksjon der hun for eksempel retter oppmerksomheten mot opplevelsen av å være mor i sin helhet. Det er ikke bare bare å elske.

Jeg har i denne teksten valgt å skrive mest om den første novellen i samlingen. Jeg hadde tenkt til å skrive om flere, men da ville denne teksten ha blitt altfor lang. Det er så uendelig mye å si om hver av tekstene i Bare livet. Men i tillegg til «Komme til Japan», vil jeg også så vidt nevne «Sjøgløtt», en vemodig, velkomponert klassisk novelle med en litt overraskende slutt, som et av mange høydepunkt i samlingen. «Sjøgløtt» er også et godt eksempel på hvordan Munro retter et oppmerksomt blikk mot mange av tilværelsens problematiske sider. De fire siste tekstene i Bare livet er selvbiografiske snutter på en eller annen måte tar utgangpunkt i Munros eget liv. Dermed kan kanskje Bare livet være en god inngang til både forfatterskapet og personen Alice Munro. Som hun skriver om de fire siste tekstene:

Jeg tror det er det endelige- og mest nærgående – jeg har å berette om mitt eget liv.

Kristin Buvik Sivertsen