Eldreomsorg på fritida

Statsråder tar til ordet for at vi må ta mer ansvar for planlegge for alderdom. Dette fører til privatisering, advarer Malene Chronholm Bøyesen, og forklarer hvordan privatisering blir en arena for interseksjonell klassekamp.

Eldreomsorgen får stadig mindre statlig støtte. Den kommunale eldreomsorgen i Norge har vært gjenstand for økonomiske nedskjæringer, noe som har ført til økt arbeidsbelastning for personalet. Ifølge rapporter fra Norsk Sykepleierforbund har kommunene i enkelte områder fått mindre ressurser for å møte den økende etterspørselen etter omsorgstjenester.

Flere rapporter peker på at ansatte innen eldreomsorgen må jobbe raskere for å gi samme nivå av omsorg, noe som påvirker både kvaliteten på omsorgen og personalets arbeidsmiljø. Ifølge forskning fra SINTEF og NOVA er arbeidsbelastningen for helsepersonell en økende utfordring.

I 2023 uttalte helseminister Ingvild Kjerkol at vi må ta større ansvar for egen alderdom. Kjerkols retorikk er en slags ideologisk dekke. Konsekvensene av dette er alvorlige av flere grunner. Ifølge Statistisk sentralbyrå (SSB) vil andelen personer over 80 år i Norge øke kraftig de kommende tiårene. I 2025 er det beregnet at omtrent en av fem nordmenn er 70 år eller eldre. SSB venter at befolkningen vil være over 80 år og kommer til å doble seg innen år 2050, noe som innebærer et økt behov for omsorg. En bølge av eldre risikerer å stå uten pleie og omsorg. Er det virkelig den eneste mulige løsningen å gjøre det til et privat ansvar, eller kan vi i stedet stille høyere krav til stat og kommune? Og er et større privat ansvar for eldreomsorgen egentlig en bærekraftig løsning for velferdsstaten?

Privatisering og privilegier

Når helsevesenet privatiseres, blir det en markedsvare heller enn en samfunnsrettighet. Private aktører streber etter profittmaksimering, noe som ofte fører til dårligere arbeidsvilkår for helsepersonell og dårligere kvalitet for de eldre. Det gagner kapitalistene på bekostning av både de som trenger omsorg og de ansatte. Studien «Politisk styring og privatisering: holdninger i elitene og befolkningen» av Lægreid og Christensen støtter at det blant elitene er et utbredt ønske om økt privatisering og redusert politisk styring, men at det også er et betydelig skille mellom elitene, som ofte har økonomiske interesser i privatisering, og befolkningen i disse spørsmålene. Arbeiderklassen og bredere deler av befolkningen er mer skeptiske til privatisering og mer positive til politisk styring og offentlig velferd enn elitene. Dette kan sees som et uttrykk for den grunnleggende maktbalansen mellom de som kontrollerer ressursene – i dette tilfellet de politiske og økonomiske elitene – og de som er utsatt for de politiske beslutningene som påvirker deres liv. Studien viser også at disse variasjonene i holdninger ikke bare reflekterer politiske preferanser, men også er sterkt påvirket av sosiale og strukturelle faktorer som kjønn, alder, utdanning og hvilken sektor folk tilhører. Disse ulikhetene går dypere enn bare politisk ståsted. De relaterer seg til hvordan flere identiteter og maktrelasjoner sammen skaper ulike opplevelser av velferd og privatisering. Makt, både økonomisk og sosialt, er uløselig knyttet til ulike identiteter og livssituasjoner. Disse faktorene må tas i betraktning for å forstå holdninger til offentlig styring og privatisering.

Mens noen tvinges til å ta vare på sine pårørende på ubetalt fritid, har andre råd til å kjøpe privat eldreomsorg. Eldreomsorg, som tidligere var en del av den offentlige sektoren, flyttes til den private sfæren hvor kapitalister kan utvinne merverdi ved å presse ned lønninger og ansettelsessikkerhet for omsorgsarbeidere. De som utfører eldreomsorgen tvinges til å kjempe for rimelige arbeidsvilkår, mens de eldre og deres pårørende tvinges til å betale mer for omsorg som en gang var en rettighet. Privatisering forsterker makten til de som allerede har økonomiske ressurser, ikke bare fordi den økonomiske ulikheten mellom samfunnsklassene forsterkes, men også fordi privatisering skaper en markedsdrevet prioritering. Hvis omsorg privatiseres, reduseres det kollektive innflytelsen over kvalitet og tilgjengelighet. Det gir større makt til de som kan betale, og dermed kan de styre tilbudet.

Familiens fritidsaktivitet

For å skape en god eldreomsorg trengs det personale med riktig kompetanse, gode arbeidsvilkår og kontinuitet i møtet med den enkelte. Kvalitet i eldreomsorgen handler i stor grad om relasjoner. Når personalet har riktig kompetanse, gode arbeidsvilkår og kontinuitet i arbeidet, styrker dette ikke bare den praktiske delen av eldreomsorgen, men også de relasjonene som er fundamentale for å gi en høy kvalitetsrik og omsorgsfull eldreomsorg. Kontinuitet i møtet mellom den eldre og personalet er en viktig faktor for å skape bærekraftige relasjoner. Hvis en person får samme omsorgsperson over tid, kan de bygge opp en relasjon basert på tillit og forståelse, noe som kan være vanskelig hvis personalet byttes ut ofte. Kontinuitet gir også personalet en bedre mulighet til å kjenne til den eldres historie, behov og preferanser, noe som kan forbedre kvaliteten på omsorgen.

Dette står i kontrast til når ansvaret for eldreomsorgen overføres fra det offentlige til familien, da omsorgen kan bli sett på som en ‘frivillig’ aktivitet snarere enn et kvalifisert og samfunnsbærende arbeid. Familien pålegges ansvaret uten nødvendige ressurser, støtte eller kompensasjon, og dette kan føre til en usynliggjøring og undervurdering av det krevende arbeidet de utfører. Familien risikerer å bli tynget med ansvar uten kompensasjon. Det er også et viktig skille mellom den naturlige omsorgen familien kan gi, og det faglige ansvaret som kreves for å sikre kvaliteten på omsorgen. Når det er behov for profesjonell omsorg, bør dette fortsatt tilbys av kvalifiserte personer for å sikre at de som virkelig trenger hjelp får nødvendig støtte, ellers mister vi et viktig element av velferdsstaten. De som rammes hardest av dette, er de uten økonomiske ressurser, som igjen står i fare for å oppleve dårlig helse og begrenset tilgang til nødvendig omsorg.

Ved å fremstille omsorg som en fritidsaktivitet forsterkes usynliggjøringen av omsorgsarbeid. Man lukker øynene for at omsorgsarbeid er avgjørende for å opprettholde arbeidskraften og samfunnet, og derfor burde verdsettes som uvurderlig.

Kvinnekamp

Privatisering kan også føre til økt kjønnsbasert ulikhet, noe som i praksis betyr at kvinner bærer den tyngste byrden. Det tradisjonelt «kvinnelige» arbeidet marginaliseres og usynliggjøres innen kapitalismen og patriarkatet, enten det skjer i hjemmet eller i den formelle økonomien. Men eldreomsorg er ikke bare kvinnesak fordi kvinner er overrepresentert når det gjelder såkalt reproduktivt arbeid. Pensjonistforbundet argumenterer for at eldreomsorg er en kvinnekamp av flere grunner. To av tre beboere på sykehjem er kvinner. Kvinner lever lengre enn menn og har dermed høyere risiko for å rammes av alderdomsrelaterte sykdommer og plager. Forbundet påpeker også at flertallet av de ansatte som jobber med eldreboende er kvinner. Siden det forskes mindre både på kvinner som gruppe og eldre som gruppe, er eldre kvinner derfor dobbelt diskriminert. Denne doble blinde sonen i helseforskningen fører til at symptomer på sykdom kan bli oversett eller feildiagnostisert, da uttrykkene kan være forskjellige sammenlignet med menn. Effekt og bivirkninger av behandling er derfor også mindre undersøkt. I tillegg er det vanligere med multisjuke eldre kvinner, samtidig som det er mindre kunnskap om hvordan sykdommer og behandlinger kan interagere.

Men hvordan eldre rammes, kan ha langt flere dimensjoner enn kjønnstilhørighet. Interseksjonalitet handler om å forstå hvordan ulike faktorer som kjønn, rase, klasse og andre sosiale identiteter påvirker et individs liv og erfaringer på forskjellige måter, og hvordan disse faktorene samhandler for å skape spesifikke fordeler eller ulemper. Jo flere marginaliseringstilknytninger, desto færre muligheter finnes i situasjonen for individet. Ulike sosiale, økonomiske eller kulturelle faktorer som kan føre til at en person havner i en utsatt posisjon. For eldre individer kan dette handle om faktorer som: Økonomisk utsatthet, etnisk bakgrunn og/eller funksjonsnedsettelser eller kroniske sykdommer.

Interseksjonell klassekamp

Eldre med flere marginaliserte identiteter opplever en kombinasjon av ulike former for sårbarhet. Minoritetskvinner blir i dag utsatt for andre, og flere, former for diskriminering i samfunnet enn kvinner i majoritetsbefolkningen. Å avvike fra samfunnets normer for kjønn og seksualitet kan også innebære både usynligjgøring og utsatthet for negative reaksjoner som eldre. Dette tross at prinsippene for personsentrert omsorg er basert på å ta hensyn til hvordan en person opplever sin situasjon og verden rundt seg.

Jo mer en eldre avviker fra normen gjennom sin marginaliserte identitet, desto mer utsatt blir vedkommende. Å ikke tilhøre majoriteten innebærer en reduksjon i makt, for eksempel mulighet til autonomi innen omsorg, og forsterker både sårbarhet og utfordringer. Den manglende tilhørigheten til flertallet gjør at individet ofte møter flere former for diskriminering og ulikhet, spesielt i helsevesenet, der interseksjonelle faktorer som kjønn, etnisitet og sosial status kan forsterke sårbarheten ytterligere.

Eldre innvandrere, som allerede kan ha begrenset tilgang til språklige og sosiale ressurser, risikerer å få enda større utfordringer med å motta den omsorgen de trenger dersom private aktører prioriterer profitt over behov. En systematisk kartleggingsoversikt fra 2022 om helse- og omsorgstjenester til eldre innvandrere viser at eldres innvandreres preferanser og behov kan avvike fra majoritetsbefolkningens. Gruppen er allerede overrepresentert når det gjelder kroniske sykdommer og nedsatt funksjonsevne. Samtidig viser kartleggingen at innvandrere benytter helse- og omsorgstjenester i mindre grad enn befolkningen generelt, kanskje nettopp derfor kan sykdomstilstander utvikle seg til kroniske. Dette handler ikke bare om individenes valg eller egenansvar, men også om strukturelle ulikheter som påvirker tilgangen til og kvaliteten på helse- og omsorgstjenester. Innvandrere, spesielt eldre, kan møte flere former for diskriminering og marginalisering, både på grunn av etnisk bakgrunn, språklige barrierer og manglende kulturell kompetanse i helsevesenet. Denne marginaliseringen forsterkes av eksisterende maktstrukturer som kan gjøre det vanskeligere å benytte seg av tilgjengelige helsetjenester, og dermed bidra til at deres helseforhold forverres. En tilnærming av eldreomsorgen som tar hensyn til både sosiale, kulturelle og strukturelle faktorer er avgjørende for å skape en mer rettferdig og tilgjengelig eldreomsorg for alle.

Privatisering er altså en form for klasseundertrykkelse som ikke eksisterer isolert, men samvirker interseksjonelt med andre maktstrukturer som rasisme, sexisme, ableisme og andre former for undertrykking. En reduksjon av ressursene til eldreomsorgen rammer dessuten arbeiderklassen både som brukere og som arbeidskraft. Lønnsforskjeller, ansettelsesmuligheter, karriereutvikling og arbeidsforhold i privat sektor er utformet for å favorisere enkelte grupper på bekostning av andre. Innen eldreomsorgen utgjør innvandrerkvinner en stor del av arbeidsstyrken, og de rammes uforholdsmessig hardt av forverrede arbeidsvilkår og usikre ansettelser. Privatiseringen skaper ikke bare ulikhet, men reproduserer den ved å utnytte allerede marginaliserte individer.

Farlig ideologi

«Hver enkelt av oss må gjøre mer for å planlegge for en alderdom», sa Kjerkol i 2023.

Hvis omsorgsarbeid ikke sees som verdiskapende, vil det heller ikke bli prioritert av staten. Denne ideologien er blind for det faktum at forutsetningene for lønnsarbeid er at det fødes nye arbeidere. For at de skal kunne bidra, kreves en trygg oppvekst med et omsorgsfullt nettverk. Vi kan overleve uten kapitalisme, men ikke uten omsorgsarbeid. Sammenhengen mellom en sosialt rik kontekst, psykisk helse og arbeidsevne er godt dokumentert.

Ifølge menneskerettighetene skal hver enkelt ha en iboende verdi, uavhengig av sin rolle som arbeidstaker i et kapitalistisk system. Men dette kapitalistiske systemet fremmer et press for å prestere og konkurrere, og dette kan skape en følelse av utbrenthet, stress og en nedbrytende arbeidskultur. Det er et system som ikke bare tærer på menneskers helse gjennom en individualistisk konkurranse, men også utarmer jordens ressurser. Systemet krever konstant vekst som fører til overforbruk av naturressurser og et stadig mer ubalansert forhold mellom økonomisk gevinst og miljøpåvirkning.

Trenden med privatisering av omsorg er derfor bekymringsfull. Den risikerer å forsterke samfunnsklassene og ytterligere marginalisere allerede utsatte grupper. Samtidig reduseres solidariteten, mens fokuset skifter mot individets selvforsørgelse.

Ulike grupper innen arbeiderklassen rammes forskjellig. Hvis klassekampen skal være vellykket, må den være en kamp for alle utsatte arbeidere, ikke bare de som allerede har mest makt innen arbeiderklassen. Hvis vi ignorerer disse maktstrukturene, risikerer vi å reprodusere undertrykkelse i stedet for å bekjempe den. Derfor må kampen mot privatiseringen av eldreomsorgen være interseksjonell og tilpasses en mangfoldig befolkning, i stedet for å redusere omsorgen til et ensidig fokus på individuelt ansvar.

Framtidens eldreomsorg står overfor mange utfordringer, selv om den drives av en sammenhengende organisasjon styrt av samfunnsinteresser. Men den største trusselen mot Norges eldreomsorg er de ideene om privatisering som finnes hos høyrepartiene.