Ukategorisert
Mens koronapandemien herjet med den globale økonomien, gikk følgende faktum under radaren for mange: I mai 2020 utgjorde verdien av de fire største amerikanske teknologiselskapene – Microsoft, Apple, Amazon og Facebook – en femtedel av Standard & Poors liste over de 500 største virksomhetene i USA.[ref] Matt Phillips ‘Investors Bet Giant Companies Will Dominate After Crisis’, New York Times, 28 April 2020 [/ref] Dette er en historisk høy markedskonsentrasjon. Selskaper som for bare noen tiår siden var startup-bedrifter med ambisiøse mål om å endre den framvoksende tech-sektoren, er nå blant de mektigste monopolistene i verden. Og dette skjer ikke bare i teknologisektoren. I 1975 sto de 100 største selskapene i USA for halvparten av inntektene til alle børsnoterte selskaper i landet. I 2015 hadde denne andelen vokst til 84 prosent.[ref] Ibid.[/ref]
Grace Blakeley er økonom, politisk kommentator og forfatter. Innledet på Globaliseringskonferansen i november.
Oversatt av Hallvard Berge, digital rådgiver i NTL og styremedlem i Attac.
Foto: Kevin Walsh
For marxister kommer ikke dette som noen overraskelse. Marx forklarer selv i volum 1 av Kapitalen hvordan kapitalismens iboende tendens til sentralisering i lengden er sterkere enn konkurransens oppsplittende kraft.[ref]See ‘Section 2: Relative Diminution of the Variable Part of Capital Simultaneously with the Progress of Accumulation and of the Concentration that Accompanies it’ in Chapter 25 of Karl Marx, Capital, Volume I, London: Penguin, 1976.[/ref] Marx peker på følgende mekanismer som underbygger denne tendensen:
For det første øker produktiviteten i arbeidet når produksjonen i foretaket utvides, slik at de store foretakene kan utkonkurrere de små. Dette er en variant av argumentet om stordriftsfordeler som vi finner i nyklassisk økonomi.
For det andre vil kravet til individuell kapital, nødvendig for å drive en virksomhet, øke etter hvert som den kapitalistiske produksjonsmåten utvikler seg.[ref]Karl Marx, ‘Chapter 25: Section 2: Relative Diminution of the Variable Part of Capital Simultaneously with the Progress of Accumulation and of the Concentration that Accompanies it’ in Capital, Volume I, p. 777.[/ref] De mindre kapitalistene uten stor startkapital flytter over til nye sektorer når de ikke er i stand til å konkurrere med de etablerte aktørene, som dermed blir sittende med enda større markedsmakt. De store kan dermed øke inntjeningen og reinvestere kraftigere enn konkurrentene, styrke produktiviteten og konsolidere monopolistposisjonen sin.
Marx viser hvordan utviklingen av aksjemarkedet og kredittsystemet forsterker konsentrasjonen og sentraliseringen av kapitalen. Foretak som er store nok til å hente inn kapital via aksjemarkedet, har lettere for å investere videre enn ikke-børsnoterte konkurrenter. Finansinstitusjonene, som selv er monopolistiske i den forstand at de sentraliserer utlån og investering, låner dessuten helst ut til store, etablerte foretak. Disse to sistnevnte faktorene henger nøye sammen, gitt hvordan finansinstitusjonenes opptreden påvirker forholdet mellom foretakene og aksjemarkedet.
Kapitalismen kan ikke eksistere uten konkurranse, men denne konkurransen kan opptre i mange ulike former. Ifølge Marx vil sentraliseringen slett ikke føre til stabilitet i verdensmarkedet og internasjonal politikk, men til nådeløs konkurranse og mer elendighet, undertrykkelse, slaveri, nedverdigelse og utbytting.[ref]Karl Marx ‘Chapter 32: The Historical Tendency of Capitalist Accumulation’ in Capital, Volume I, pp. 929.[/ref] Mekanismene som driver denne utviklingen, stammer fra det intrikate forholdet mellom monopolistene, markedet og de kapitalistiske statene.
Nyklassisk økonomi karakteriserer ikke de store teknologiselskapene som monopolister, siden de ikke utnytter posisjonen sin til å øke salgsprisen ut over markedspris. Det ville vært svært vanskelig for dem å selge med høy profitt når tjenestene kan produseres med en marginalkostnad nær null. For eksempel, hvis Google begynte å ta betalt for hvert eneste nettsøk, ville brukerne raskt byttet til en annen søkemotor, som enkelt kunne overtatt markedet. Resultatet er at mange digitale tjenester er gratis eller veldig billige, siden prisene konvergerer rundt produksjonskostnaden.
Produksjon med lav eller ingen marginalkostnad fører altså til lavere priser, men skaper samtidig en tendens til monopoldannelse, og åpner muligheter for å øke fortjenesten ved å påvirke politiske beslutninger («rent-seeking», o.a.). Dette lar seg gjøre fordi forretningsmodellen ikke er basert på å tilby gratis tjenester, men på å samle inn og selge brukergenererte data. Selskapene bruker sin unikt sterke posisjon i den første verdikjeden til å skaffe seg kontroll over den andre: brukere, annonsører og stater.[ref]See, e.g., Jonathan Taplin, ‘Move Fast and Break Things: How Google, Facebook and Amazon Cornered Culture and Undermined Democracy’, New York: Hachette, 2017, in which the author makes the now well-known claim that ‘Data is … the new oil’.[/ref] Når teknologigigantene samler inn brukerdata og gjør dem til en vare, er det altså en ny måte å skape renteinntekt – inntekt som stammer fra kontroll over en begrenset ressurs.[ref]Rana Foroohar, Don’t Be Evil: The Case Against Big Tech, London: Allen Lane, 2019; Martin Wolf, ‘Why rigged capitalism is damaging liberal democracy’, The Financial Times, 18 September 2019.[/ref] Teknologiselskapene kan dermed karakteriseres som rentenister eller monopsonister, siden de er i en situasjon der de tjener på å være den eneste reelle kjøperen i et marked.
Disse forretningsmodellene baserer seg på å monopolisere et «rom» på internett, og utnytte nettverkseffektene til å skaffe seg nærmest total markedsdominans. Dermed kan de bruke monopsonistmakten til å utbytte arbeidskraft, presse leverandører og unngå skatt, og de kan bruke monopolistmakten til å skaffe seg brukerdataene gratis, ofte uten at personvernet er tilstrekkelig ivaretatt. Prisene på de digitale tjenestene framstår som lave og i tråd med produksjonskostnadene, og nyklassiske økonomer vil ikke si at det foreligger en monopoltilstand. Likevel har det samme skadevirkning for arbeidere, leverandører, skattebetalere og forbrukere.
Teknologiselskapene og finansnæringen
For å bli monopolist må et foretak ha tilgang på tilstrekkelig finansiering til å dominere markedet fullstendig. I det 21. århundret har dette vist seg enklere enn noensinne, særlig innenfor teknologisektoren. Dagens dominerende teknologiselskaper vokste fram i en tid med synkende profitt og ustabile finansmarkeder, noe som gjorde det lettere å tiltrekke seg investeringer. Mange av dem tjente svært lite eller gikk med tap i begynnelsen, siden de ennå ikke hadde nådd den størrelsen som lot dem utnytte de nettverkseffektene som etter hvert la grunnlaget for monopolmakt. Derfor trengte de betydelig startkapital for å kunne holde virksomheten i gang og oppskalere for å nå den dominerende posisjonen de trengte for å tjene penger.
Et gunstig tidspunkt å få tak i den nødvendige finansieringen er i kjølvannet av en krise som legger en demper på lønnsomheten, og får investorer til å se seg om i desperasjon etter «the next big thing». For dagens teknologigiganter oppsto disse mulighetene først etter at dotcom-boblen sprakk rundt år 2000, da Google ble børsnotert, og deretter etter finanskrisen i 2008 da Facebook, Twitter og en rekke andre gjorde det samme.[ref]Matthew Vincent, ‘Loss-making tech companies are floating like it’s 1999’, The Financial Times, 16 June 2019.[/ref] I disse periodene var den globale økonomien oversvømt av billig kapital, både som følge av krisene, og delvis også av uortodoks pengepolitikk. Forholdene lå perfekt til rette for at framoverlente teknologiselskaper kunne vokse til å bli de monstrene vi kjenner i dag.
Store foretak som Alphabet og Amazon må ha spesialiserte finansinstitusjoner til å forvalte forholdet til investorene sine. Investeringsbankenes prissettingsstrategier for teknologiaksjer har provosert teknologiselskapene, som derfor prøver å omgå bankene som mellomledd.[ref] Michael Moritz, ‘Investment banks are losing their grip on IPOs’, The Financial Times, 18 August 2019.[/ref] Et av de mest merkverdige eksemplene på dette, er den feilslåtte børsnoteringen av WeWork. Selskapet skylder på bankene, og bankene skylder på selskapet, og sannheten ligger trolig et sted midt mellom.[ref]Eric Platt, Andrew Edgecliffe-Johnson, James Fontanella-Khan and Laura Noonan, ‘WeWork turmoil puts spotlight on JPMorgan Chase and Goldman Sachs’, The Financial Times, 24 September 2019.[/ref]
Når slike konflikter skaper overskrifter og skriverier, dekker det gjerne til de ellers svært tette båndene mellom selskaper som Alphabet, Facebook og Microsoft, og investeringsbanker som Goldman Sachs, JP Morgan og Morgan Stanley. Disse tre investeringsbankenes grep om teknologigigantene har blitt sterkt kritisert.[ref]Eric Platt, Laura Noonan, Nicole Bullock and Shannon Bond, ‘Morgan Stanley, Goldman and JPMorgan’s grip on tech IPOs under threat after Uber’, The Financial Times, 22 May 2019.[/ref] Når konfliktene blir så sterke, handler det blant annet om at fordelene med børsnotering er mindre i en økonomi hvor det er såpass lett å skaffe kapital. Fordelene er rett og slett ikke store nok for ulempene ved å gi opp kontrollen man har som privat aksjeselskap. Og samspillet mellom store foretak og private investorer innebærer en desto viktigere rolle for finansinstitusjonene.
Kapitalen som skal til for å konkurrere med giganter som Alphabet eller Facebook er i dag blitt svimlende stor. I kraft av størrelsen kan de opprettholde monopolposisjonene sine, også i en situasjon der mange uttrykker misnøye med tjenestene som leveres. Med markedsverdier større enn en gjennomsnittlig stats BNP har disse gigantene simpelthen så mye kapital at de ikke blir utfordret. Etter år med ualminnelig høy profitt, selv i perioder med lav økonomisk vekst, sitter de med store reserver som de enten ikke klarer eller ikke ønsker å reinvestere i innovasjon eller produksjon. Dette fører til en opphopning av penger på bok – the corporate savings glut – som gir hodebry for økonomiske teoretikere så vel som politikere.[ref]Martin Wolf, ‘Corporate surpluses are contributing to the savings glut’, The Financial Times, 17 November 2015; Peter Chen, Loukas Karabarbounis, and Brent Neiman, ‘The global corporate saving glut: Long-term evidence’, VOX CEPR Policy Portal, 5 April[…]»[/ref]
Denne opphopningen er i ferd med å snu forholdet mellom foretakene og finansinstitusjonene på hodet, og akselererer finansialiseringen av teknologigigantene. Mens finansinstitusjonene normalt ville hjelpe et foretak med å skaffe kapital fra skeptiske investorer, bistår de nå ofte foretakene med å investere sparepengene sine i finansmarkedet. Resultatet er at teknologigigantene og mange andre store monopolistforetak har kjøpt seg opp i bedrifts- og statsobligasjoner.[ref]«Rana Foroohar, ‘Tech companies are the new investment banks’, The Financial Times, 11 February 2018.[/ref] I mange tilfeller har de også utnyttet gode forbindelser med investeringsbankene til å ta opp lån, bare for å investere pengene i bedriftsobligasjoner rundt om i verden med høy avkastning og risiko. Dette fører til gnisninger i forholdet mellom banksektoren og tech-sektoren: Tech-selskapene, som både er svakere regulert og mindre upopulære enn bankene, har tatt over rollen som den ledende parten der de før bare var kunder.
Teknologigigantenes investeringsstrategier kan ikke ses på som nøytrale. De stammer fra og forsterker den imperialistiske strukturen i verdensøkonomien. Verdikjedene til de store monopolistene er verdensomspennende. I lavkostland i Periferien skapes profitten i aktiviteter med lav avkastning, mens profitten repatrieres til det globale Sentrum med aktiviteter med høy avkastning.[ref]Zack Cope, The Wealth of (some) Nations: Imperialism and the Mechanics of Value Transfer, London: Pluto, 2019.[/ref] Ta Apple som eksempel, som først og fremst henter profitten sin fra vareproduksjon, og derfor kun i anførselstegn kan betegnes som et teknologiselskap. Her er forholdet mellom Sentrum og Periferi tydelige. Superutbyttede arbeidere i Foxconn i Kina lager iPhoner med sjeldne metaller gravd opp av fattige arbeidere i Afrika sør for Sahara, mens ansatte i hovedkvarteret i USA kan nyte godt av høye lønninger, til tross for at arbeidet deres i det store og hele er lite produktivt.
Profitten til Google og Facebook er på den annen side stort sett hentet fra rikere land der reklame kan selges dyrere, men bokførings- og investeringsstrategiene deres forsterker likevel hierarkiene i verdensmarkedet. Mesteparten av inntektene stammer fra reklame for varer som er produsert etter imperialistisk logikk. Inntektene flyttes til land med lav skatt i det globale Nord eller til skatteparadiser i det globale Sør, noe som destabiliserer økonomien i disse landene og gjør dem avhengig av utenlandske investeringer.[ref]Nick Shaxson, Treasure Islands: Tax Havens and the Men Who Stole the World, London: Palgrave Macmillan, 2012; Richard Murphy, Dirty Secrets: How Tax Havens Destroy the Economy, London: Verso, 2017.[/ref] Disse selskapene kan bruke profitten til å kjøpe verdipapirer med høy avkastning fra steder i verden med høyere risiko. På den måten utbytter de Periferien i verdenssystemet på samme måte som selskaper som faktisk driver produksjon i Periferien, ved å ta i bruk nye former for imperialisme.
Monopoldannelse som følge av statlig politikk
Kapitalsentraliseringen kan forverre mange av krisetendensene som allerede finnes i kapitalistiske økonomier. Ved å presse ned lønningene, unngå skatt og presse leverandørene på pris i en endeløs jakt på høyere profitt, bidrar monopolistene til å forverre formues- og inntektsulikhet.[ref]Jonathan Tepper and Denise Hearn, The Myth of Capitalism: Monopolies and the Death of Competition, New York: Wiley, 2018.[/ref] Samtidig foretrekker monopolistene gjerne å investere avkastning i spekulasjon heller enn å reinvestere i produksjonen, der etterspørselen, og dermed avkastningen, kan begrenses av sosiale forskjeller. På denne måten kan kapitalsentraliseringen øke profittmengden, og dermed den samlede kapitalen som er tilgjengelig for investering, samtidig som den svekker etterspørselen og avkastningen i realøkonomien. Misforholdet mellom et behov for investering og en fallende avkastning vil før eller siden føre til forstyrrelser i det ordinære kapitalkretsløpet som ikke engang motvirkende tendenser som høyere turnover eller arbeidstempo kan kompensere for. Her ser vi de stadig sterkere tendensene til økonomisk krise, som forsterkes av spekulasjon i finansmarkedene.
Når en krise til slutt faktisk rammer oss, blir markedene enda mer sentralisert. Små foretak sliter ofte mer under økonomiske nedgangstider enn store, som kan klare seg gjennom krisa på tidligere opptjente midler eller ved å utnytte nære forbindelser med finansinstitusjoner som kan gi dem den kreditten de trenger for å overleve.[ref]Grace Blakeley, ‘By Letting Small Businesses Fail, the State is Handing Power to Corporate Giants’, Novara Media, 2 April 2020, available at: novaramedia.com.[/ref] Små foretak uten slike forbindelser, med lavere fortjeneste og høyere gjeld, er gjerne de første som lukes ut i nedgangstider. Og når de dukker under, kjøper de større konkurrentene opp det de etterlater seg for en billig penge. Som Marx skrev, «kapitalen vokser ett sted til en stor mengde hos én eier, siden den et annet sted er tapt av mange».[ref]Karl Marx, ‘Chapter 25: Section 2: Relative Diminution of the Variable Part of Capital Simultaneously with the Progress of Accumulation and of the Concentration that Accompanies it’, in Capital, Volume I, p. 777.[/ref]
Hvis sentralisering fører til krise og krise fører til sentralisering, hvor er så staten i denne monopoliseringssyklusen? Den jevne nyklassiske økonomen kan ha sett for seg en større grad av statlig inngripen for å korrigere for denne «markedssvikten». Men statlig inngripen er aldri nøytral. Kapitalistiske stater handler i kapitalens interesser når de går inn i markedet. Etter hvert som kapitalismen har blitt mer konsentrert, virker det stadig mer som motstridende interesser når staten skal ta hensyn både til kapitalen, og til frie og effektive markeder. Heller enn å prøve å skape markeder med virkelig konkurranse som motvirker sentralisering, ender de fleste stater med å føre en politikk som aktivt legger til rette for markedskonsentrasjon.
Lovverk som beskytter intellektuelle rettigheter lar store foretak kjøpe opp mindre, mer innovative konkurrenter simpelthen for å ta kontroll over patentene deres, noen ganger uten å i det hele tatt utvikle teknologien som har blitt patentert.[ref]Zia Quereshi, ‘Intellectual property, not intellectual monopoly’, Brookings Institute 11 July 2018.[/ref] Bokføringsreglene lar store foretak med velkjente merkenavn og bedre forhold til investorene dra nytte av en «goodwill» som gir dem tilgang til lån.[ref]Adam Leaver, ‘Out of time: The fragile temporality of Carillion’s accumulation model’, Sheffield Political Economy Research Institute [SPERI], 17 January 2018, available at: speri.dept.shef.ac.uk.[/ref] Arealplanleggingslovene i noen stater lar større entreprenører med nære forbindelser hos finansinstitusjonene og lokale myndigheter kjøpe store tomter i håp om å få byggetillatelse, og på den måten tjene på verdiøkningen som følger av denne forventningen. Offentlige anskaffelser favoriserer ofte eksplisitt større aktører, idet bare foretak av en viss størrelse kan inngå avtaler med staten.[ref]See: Grace Blakeley, ‘Carillion’s missing millions’, Red Pepper, 19 January 2018, available at: www.redpepper.org.uk.[/ref] Enkelte store foretak spesialiserer seg på å vinne offentlige anbud bare for å la underleverandører gjøre arbeidet.
Favoriseringen av store foretak som ligger i denne politikken, stammer delvis fra det nære forholdet mellom statlige aktører og multinasjonale selskap. Etter hvert som kapitalismen har blitt mer konsentrert, samles makt på færre og færre hender, noe som gjør det enklere for disse personene å samarbeide om felles interesser.[ref]C. Wright Mills, The Power Elite, Oxford: Oxford University Press, 1956.[/ref] Men favoriseringen er også et uttrykk for sentraliseringslogikken som er iboende i kapitalismen. Store foretak har høyere fortjeneste og representerer lavere risiko enn de små, og det gjør det enklere for staten og bankene å satse på dem.
Statene er mer opptatt av konkurransetilsyn i dag enn de var under den kraftige bølgen av oppkjøp og sammenslåing som brakte den globale økonomien til det nivået av sentralisering vi ser i dag. Men selv om brudd på konkurranselovgivningen noen ganger slås kraftig ned på, dekker dette over to viktige poenger. For det første: Konkurranselovgivningen har blitt mye mindre inngripende de siste årene. Og for det andre: Staten griper oftere inn mot utenlandske selskaper enn mot hjemlige. Overgangen fra keynesianisme til nyliberal økonomisk politikk på 80-tallet ga oss også en vridning i grunnlaget for konkurranselovgivningen, bort fra hensynet til «fellesskapets interesser» og i retning av et mer ensidig fokus på «effektivitet i markedet».[ref]Sean McDaniel and Craig Berry, ‘Digital Platforms and Competition Policy: A literature review’ Sheffield Political Economy Research Institute [SPERI], 2017, available at: speri.dept.shef.ac.uk.[/ref] Fokuset i konkurranselovgivningen smalnet inn til kun å se effekten som markedskonsentrasjonen hadde på priser og utvalg. Samtidig skiftet økonomene fokus fra «markedssvikt» til «reguleringssvikt», slik at bevisbyrden ble flyttet over på myndighetene, med de konsekvensene det hadde for muligheten til å håndheve reglene.
Å håndheve konkurranselovgivningen har blitt brukt av statene som et politisk verktøy for å styrke hjemlige selskaper på bekostning av de utenlandske. Mange av de mest profilerte sakene i EU-domstolen har for eksempel dreid seg om amerikanske multinasjonale selskaper som Facebook og Google.[ref]See the European Commission’s report ‘Competition Policy for the Digital Era’ for an analysis of the effectiveness of EU competition law and recommendations for targeting the power of big tech.[/ref] EU-toppene prøver å kontrollere de amerikanske selskapenes markedsmakt i Europa, men er også skeptiske til den økte innflytelsen fra statseide kinesiske selskaper i europeiske markeder. Derfor har de vurdert behovet for å slippe opp på konkurranselovgivningen for europeiske selskaper, siden en sterkere markedskonsentrasjon ville sette dem i stand til å konkurrere med Kina og USA.[ref] Grace Blakeley, ‘The European project has far bigger problems than Brexit’, The New Statesman, 29 March 2019.[/ref] Det har blitt mer oppmerksomhet rundt utenlandske oppkjøp av store selskaper den siste tiden, særlig når det gjelder strategisk viktige sektorer som energi og våpenproduksjon. I Storbritannia vurderer regjeringen for tiden et nytt lovverk mot utenlandske oppkjøp.[ref]Sebastian Payne, ‘UK to tighten takeover rules for groups vital to virus response’, The Financial Times, 21 June 2020.[/ref]
De såkalte zombie-selskapene, som har begynt å dukke opp de siste årene, bidro i begynnelsen til å bremse markedskonsentrasjonen. Dette er selskaper som ikke tjener mer enn at de akkurat klarer å betale renter på lånene sine, og bidrar til å holde foretak uten livets rett over vannet lengre. Men i det siste har dette snudd, og de bidrar til økt sentralisering. Helt siden «The Greenspan put» (som betegner finanspolitikken i USA fra krakket i 1987 og fram til finanskrisen, o.a.) har investorer kunnet lene seg på en forventning om at myndighetene vil kutte i renten etter et krakk i markedet. Denne forventningen har blitt enda sterkere de siste årene etter innføringen av kvantitativ lettelse (å opprette mer penger ved å øke bankenes kreditt hos sentralbanken, o.a.), noe som har gjort det billigere for mange foretak å finne finansieringen de trenger.[ref]Guy Steer, ‘Big drama in corporate bonds could be closer than you think’, The Financial Times, 18 February 2020; Matthew Watson, ‘Re-establishing What Went Wrong Before: The Greenspan Put as Macroeconomic Modellers’ New Normal’, Journal of Critical Globalisation Studies 7, 2014.[/ref] Lav rente har gjort det enklere for store foretak å kjøpe opp de små billige, eller å kjøpe tilbake sine egne aksjer og betale ut høyt utbytte, noe som gjør dem mer attraktive for investorene. Men nedturen som fulgte koronapandemien, har rammet zombie-selskapenes sårbare bunnlinje hardt og skjøvet mange av dem til kanten av stupet.[ref]Mark Vandevelde ‘The Leveraging of America’, The Financial Times, 10 July 2020; Michalis Nikiforos, ‘When Two Minskyan Processes Meet a Large Shock: The Economic Implications of the Pandemic’ Levy Economics Institute POLICY NOTE 2020/1, 2020.[/ref] Når slike selskap går konkurs, kan de store kjøpe opp det de etterlater seg for nesten ingenting, siden sentralbanken har gjort kreditten som er nødvendig for dette, svært billig.
Plankapitalisme eller demokratisk planlegging
Etter hvert som kapitalismen har blitt mer og mer sentralisert i vårt århundre, har den nyklassiske økonomiens viktigste læresetning blitt mindre og mindre overbevisende: at konkurranse fremmer den mest effektive bruken av samfunnets knappe ressurser. I dag ville det virke absurd å påstå at konkurransen har brakt økonomien til en likevektssituasjon med optimal bruk av disse ressursene. Snarere er den moderne kapitalismen full av kriser, omveltninger og vedvarende lav vekst som truer med å vaske vekk systemets ideologiske og materielle fundament. Når det kommer slike plutselige omveltninger, er staten det eneste som står mellom kapitalismen og kaos. Og når staten forsøker å begrense tapene for kapitalen og starte opp igjen akkumulasjonsprosessen etter krisa, forvitrer konkurransen i markedet ytterligere.
Statene har reagert på koronapandemien med ekstraordinære økonomiske og skattepolitiske tiltak, akkurat som de gjorde under og etter finanskrisen i 2008. Men nå er tiltakene rettet mot hele den hjemlige private sektoren. Nesten alle foretak, store som små, tilbys statsgaranterte lån, og lønninger subsidieres gjennom permitteringsordninger som opprettholder arbeidernes avhengighet av arbeidsgiverne og de ekstraordinære støtteordningene. I tillegg har pengepolitikken blitt mer løssluppen enn noensinne: rentenivået er på vei mot null, sentralbankene har funnet fram igjen og utvidet kjøpsprogrammene (asset purchasing programs, o.a.) fra tiden etter krisen, og den amerikanske sentralbanken har gjenåpnet vekslingssystemet med de andre sentralbankene som tilgjengeliggjør likviditet i dollar (swap lines network, o.a.).[ref]See Nathan Tankus, ‘The Federal Reserve’s Coronavirus Crisis Actions, Explained’, Parts 1-4, March-April 2020, available at: nathantankus.substack.com.[/ref] Uten denne ekstraordinære statsstøtten til forsvar for kapitalakkumulasjonen ville hele økonomier vært på randen av sammenbrudd.
Kapitalistiske foretak kan selvsagt ikke bare la staten planlegge for dem, de legger sine egne planer. Økonomer ser seg ofte fornøyde med å behandle foretaket som en «svart boks» og overlater dermed foretakenes egen styring og strategi til organisasjonsteoretikere. Men også sistnevnte overser som regel at verdens største monopoler strukturerer seg på en måte som gir støtte til sosialistiske argumenter for økonomisk planlegging, slik Michal Rozworski og Leigh Phillips tar for seg i boka The People’s Republic of Walmart.[ref]Michal Rozworski and Leigh Phillips, The People’s Republic of Wall Mart, London: Verso, 2018.[/ref] Store foretak som har forsøkt å bruke «internmarkeder» til å bestemme fordelingen av kapital mellom ulike produktlinjer og funksjoner (som den amerikanske butikkjeden Sears, ifølge Rozworski og Phillips), har slitt med å konkurrere mot konkurrenter som sentraliserer ressursallokeringen. Faktisk har den sentrale planleggingen, for eksempel hos Amazon og Walmart, blitt enda mer effektiv de siste årene, siden dataene de samler inn om kundene sine gjør det mulig å forutsi, og dermed planlegge mer nøyaktig for framtidig etterspørsel. Rozworski og Phillips viser hvordan teknologien disse foretakene har utviklet for intern ressursallokering, kan bli tatt i bruk til nye formål av sosialister som skal koordinere en demokratisk planøkonomi.
Kapitalistisk planlegging kan bidra til å delegitimere kapitalismen som system og støtte opp om de oisom forsøker å bygge et sosialistisk alternativ. Etter hvert som statlig inngripen i markedet har blitt mer vanlig og mer utildekket, har det også blitt vanskeligere å rettferdiggjøre. Markedsideologien som er ment å forsvare statlig inngripen til fordel for kapitalinteressene, men som forbyr inngripen som kan styrke arbeidernes makt, har blitt mer og mer inkonsistent og diskreditert. Grunnlaget for denne ideologien er et skarpt skille mellom politikk og økonomi – staten og markedet.[ref]Eleanor Meiskins Wood, Democracy Against Capitalism: Renewing Historical Materialism, London: Verso, 2016.[/ref] For at denne ideologien skal opprettholde troverdigheten sin, må folk bli så vant til den økonomiske politikken som føres, at den framstår som naturlig, og fordelingseffektene av den må usynliggjøres slik at de sosiale konsekvensene framstår som uunngåelige utslag av markedskrefter. Tanken om at det finnes et «naturlig» arbeidsløshetsnivå og et «naturlig» rentenivå som bestemmes av tilbud og etterspørsel etter penger, ga legitimitet til selvstendige sentralbanker og teknokratisk fastsettelse av pengepolitikken etter krisen på 1970-tallet.[ref] Peter Mair, Ruling the Void: The Hollowing of Western Democracy, London: Verso, 2013.[/ref] Men å opprettholde ideen om stat og marked som to distinkte sfærer med hver sin logikk, har blitt mye vanskeligere i en tid da statlig inngripen er nødvendig for å sikre at markedene fortsetter å fungere i kapitalistenes interesse.
Når staten går så langt som den gjør i å komme private foretak til unnsetning, blir det langt vanskeligere å argumentere for at statlig inngripen til fellesskapets beste må unngås, fordi det forstyrrer markedsmekanismene. Det blir mye vanskeligere å være mot samordnede tiltak for å takle fattigdom, ulikhet og klimakrise når staten ellers allerede opptrer som politisert og inngripende. Samtidig blir det enklere og mer effektivt å organisere arbeidere når den globale arbeidsstyrken samles på færre og større monopolforetak. Å organisere vertikalt gjennom hele produksjonskjeden har alltid vært vanskelig. Men organisasjoner som Tech Workers Coalition (TWC) har flere vellykkede solidaritetsaksjoner mellom ansatte i store teknologiselskap å vise til.[ref] See the TWC website for more information (techworkerscoalition.org).[/ref] Organisering horisontalt mellom arbeidstagere med lignende arbeidsforhold i ulike foretak har også vist tegn til å lykkes, for eksempel under streikene i Amazon, Instacart og Target i USA. Det at den økonomiske aktiviteten konsentreres i få og store foretak, betyr at å gå til streik etter hvert kan bli svært effektivt. Å lamme Amazon i bare en eneste dag ville ha store konsekvenser.
De ideologiske og materielle svakhetene i den globale kapitalismen kommer til å forsterkes når sentraliseringen øker sannsynligheten for og konsekvensene av ytterligere økonomiske kriser. Faktisk begynner den globale arbeidsstyrken å minke, i en situasjon der tilknytningsformene i arbeidslivet har blitt mer utsatte og uformelle.[ref] Aaron Benanev, ’Automation and the future of work—2’, New Left Review 120, Nov/Dec 2019; Gargi Bhattacharyya, Rethinking Racial Capitalism, Washington D.C.: Roman and Littlefield International, 2018.[/ref] Hvis monopolistene hamstrer profitten og lar være å reinvestere, vil sysselsettingen fortsette å synke. Den høye profitten monopolistene oppnår, kommer til å bli omdirigert til finansmarkedene, heiet fram av en opprørt finanssektor der investorene i stadig større grad ser etter økt avkastning uten å tenke like mye på risikoen («reaching for yield», o.a.). Hvis kombinasjonen av løssluppen pengepolitikk og nøysomt offentlig forbruk (tight fiscal policy, o.a.) fortsetter, vil prisene øke i finanssektoren, mens etterspørselen i realøkonomien vil bli presset ned, og dette vil intensivere krisetendensene i dagens kapitalisme. Fallende etterspørsel på grunn av økende ulikhet og lavere offentlig forbruk, kombinert med vedvarende lavkonjunktur og økt geoøkonomisk rivalisering, vil gjøre det desto vanskeligere å komme seg ut av slike kriser, og kan føre til politisk ustabilitet der det rammer. Ambisjonen om makt som gjerne gjør seg gjeldende i slike situasjoner, med støtte til enkelte staters forsøk på å utkonkurrere rivalene, forverrer gjerne de underliggende problemene med økonomisk sårbarhet. Teknologimonopolistenes voksende makt vil stå i kontrast til den svinnende legitimiteten til mange utviklede kapitalistiske stater.
Det er nå enklere enn noensinne for sosialister å peke på den irrasjonelle kapitalfordelingen under kapitalismen, ikke minst etter finanskrisen og i lys av en akselererende klimakatastrofe og den pågående pandemien. Det frigjørende potensialet i demokratisk planlegging kommer gunstig ut av kontrasteringen: et rasjonelt og demokratisk system for produksjon og fordeling i kontrast til det frie markedets anarki og oligarki. Demokratisk planlegging krever imidlertid mer enn bare å ruste opp reguleringen av økonomien og å etablere statlige investeringsbanker. Disse to momentene kunne vært nyttige første steg i retning av å forbedre levevilkår og å etablere nødvendige allianser med progressive liberale. Men demokratisk planlegging kommer ikke utenom sosialisering av produksjonsmidlene og kapitalfordelingsmekanismene. Med andre ord krever det nasjonalisering av de store monopolene, og sosialisering av finanssektoren.[ref] For a discussion of policy proposals aimed at the socialisation of finance, see my Stolen: How to save the world from financialisation, London: Repeater, 2019; for a discussion of options for nationalising tech companies, see Wendy Liu, Abolish Silicon Valley: How to Liberate Technology from Capitalism, London: Repeater, 2020.»[/ref]