I begynnelsen av 2001 så Manifestet for smidig programvareutvikling dagens lys. Det var skrevet av en gruppe på 17 programvareeksperter (alle menn) og skulle forandre måten programvare utvikles på, hvordan IKT-prosjekter styres og hvordan arbeidet organiseres, fra grunnen av. I den tradisjonelle styringen av IKT-prosjekter ble oppgaver prosessert etter hverandre basert på et klart definert forløp. Den gamle fossefallmodellen var preget av streng arbeidsdeling, klare ansvarsområder og prosjektfaser isolert fra hverandre. Lite fleksible prosjektforløp, betydelig kontrollinnsats og omfattende dokumentasjon ble ofte resultatet.

Timo Daum er høyskoledosent og forfatter. Hans siste bok er Die Künstliche Intelligenz des Kapitals. Artikkelen ble først publisert hos Rosa Luxemburg Stiftung, www.rosalux.de
Artikkelen er oversatt av Mathias Bismo
Foto: Michael Dziedzic

Dette ville de smidige revolusjonære rydde opp i. I stedet skulle små selvorganiserte lag utvikle funksjonelle prototyper og når som helst være åpne for kundeforespørsler. Med smidige metoderammeverk, som Scrum eller Kanban, står korte utviklingssykluser (sprinter) på om lag to uker i forgrunnen, og ved slutten av hver av dem kan det leveres ut et forbedret produkt. I starten av hver sprint – et fastsatt tidsrom der bestemte arbeider skal avsluttes – er det et planleggingsmøte. Her velger laget elementer (tasks) fra en prioritert katalog av oppgaver (product backlog) som angår sprinten. Laget anslår selv oppgavenes omfang og tidsbruk i form av story points. Den gjennomsnittlige prestasjonen for lagene, såkalt velocity, kan når som helst leses ut av antall fullførte story points.

Laget planlegger egne oppgaver. Lagarbeid, egenorganisering og personlig ansvar for lagene blir sentralt. Nye roller blir tillagt de kortere prosjektsyklusene. I Scrum blir for eksempel den klassiske prosjektsjefen erstattet av produkteieren, som skal trekke kundeperspektivet inn i prosjektet. Scrum-mesteren er derimot mer en trener enn en tradisjonell sjef.

Siden de lover en mer human arbeidskultur basert på lagarbeid, egenorganisering og flate hierarkier, er de nye styringsmetodene også populære på venstresida. I fagforeningssammenheng retter man oppmerksomheten mot samledelse, for eksempel mot «hvordan smidige lag kan støtte opp under egenorganisering» i samarbeidsprosjektet Godt smidig prosjektarbeid.

De nevnes til og med i samme åndedrag som teknologi og praksis, som åpen kildekode, åpne standarder og innbyggerdeltakelse. For eksempel legger handlingsplanen for den digitale byen Barcelona opp til «innføring av brukervennlige digitale tjenester ved hjelp av smidige metoder», og administrasjonen skal bli mer «smidig og eksperimentell». Smidighetskonsulenten Mishkin Berteig lurer til og med på om disse «ikke-konkurrerende, samarbeidende metodene» har et frigjørende potensial i seg og kan tjene «organisasjonsovergripende» som «erstatning» for kapitalismen.

Smidig styring har blitt standarden innen programvareutvikling, men det har også en videre påvirkning. Hos Zalando har for eksempel smidighet blitt hevet opp til bedriftsfilosofi (radical agility), basert på «atferdsmessige og systemteoretiske tilnærminger». Det foretrekkes også i den kreative industrien i samband med den raske utviklingen av produkter og tjenester. Smidige metoder har blitt særlig populært blant nyetablerere, men de siste årene har de også gjort sitt inntog i tradisjonelle bransjer, som hos bilfabrikanten Daimler, der IKT-strategien «Twice as fast» har lagt smidige metoder til grunn siden 2015. Høy endringsgrad, fleksible lag og korte utgivelsessykluser er avgjørende for dette. «Lagene må reagere hurtig og fleksibelt,» har IKT-sjef Jan Brecht sagt. «Målbar digital merverdi» er målet.

Prosjektet tar over for fabrikken

Store selskaper som SAP, Bosch osv. oppretter egne interne oppstartsbedrifter eller organiserer prosjektarbeid rundt lag på samme måte som i små firmaer. Det som har vært tradisjonen i filmbransjen – lag møtes midlertidig for et prosjekt for så å gå hver sin vei – blir rollemodellen. Faste avdelinger med bratte hierarkier presses tilbake og erstattes av smidige prosjekter. Prosjektet blir de digitale firmaenes sentrale paradigme.

Allerede ved årtusenskiftet beskrev økonomen Ève Chiapello og sosiologen Luc Boltanski inntoget av en ny ledelseskultur og en påfølgende endring av de da fremherskende verdier, livsplaner og ideer. En «kapitalismens nye ånd» hadde utviklet seg, sa de to franskmennene, og fortrengt «kapitalismens gamle ånd» (Max Weber), der den protestantiske arbeidsmoralen sto sentralt, og som også var preget lojalitet til virksomheten og innordning i hierarkier. I dag er prosjektet det fabrikken var, og «å være aktiv betyr å starte prosjekter og slutte seg til prosjekter».

Fabrikken vil bli erstattet av prosjektet som det sentrale paradigmet både i den nye ledelseskulturen og den nye organiseringen av arbeidet. I prosjektverdenen blir arbeidere og ansatte i faste avdelinger med bratte hierarkier erstattet av lag med varierende roller og oppgaver, og faste jobbeskrivelser blir erstattet med varierende roller i løsrevede prosjekter. Lederen blir erstattet av treneren, som både er forbilde og kompis, og som opptrer mer som en yogainstruktør enn en underoffiser. «Uavhengig av om arbeidslagene består av mange eller få medarbeidere, trenger de ikke en leder, men en trener,» skrev forretningsguruene Michael Hammer og James Champy allerede i 1993.

Digital taylorisme

Frederich W. Taylor utviklet fagområdet vitenskapelig ledelse, som satte seg som oppgave å finanalysere, rasjonalisere og akselerere alle arbeidsprosesser. Stoppeklokka ble det berømte eller beryktede symbolet for dette. Forberedelse, tidtaking, måling og akselerasjon har alltid vært et redskap til å kontrollere arbeidsstyrken, slik den amerikanske marxisten Harry Braverman påviste i sine undersøkelser av det tayloristiske arbeidet.

Dette ser ut til å ligge langt unna dagens smidige arbeidsvirkelighet. Inndelingen av arbeidet i små komponenter (stories, tickets eller tasks) har dette imidlertid til felles med f.eks. Scrum, med støtte av programvare for å spore den digitale arbeidsflyten. Arbeidsforskeren Ursula Huws betegner denne oppdelingen av arbeidet i sine minste komponenter, som spores og som blir behandlet av ansatte som er konstant innlogget, for «tredobbelt logget arbeid». For det første blir arbeidet hakket opp i små biter, i standardiserte enheter (logget), for det andre er de ansatte konstant «logget» inn på digitale arbeidsmiljøer, og for det tredje loggføres alle aktiviteter for fremtidig analyse. «Logget arbeidskraft er i ferd med å bli den nye normen».

Flate hierarkier og nye roller møter også en radikal åpenhet. Alt deltakerne i prosjektet gjør, er synlig for alle. Laget er alltid oppdater på alle lagmedlemmenes aktiviteter, og aktivitets-feeds genererer en konstant strøm av resultatdata. Denne overvåkningen foregår i regi av teamet selv, ikke et utenforstående organ. Målet her er heller ikke kontroll like mye som det er lagets egenmotivasjon.

De nye rollene må øves inn, de nye verdiene og prinsippene må internaliseres, det smidige manifestets tolv bud må følges. Deltakerne i de smidige lagene må tåle disse endringene eller utforme dem selv. Lagengasjement og begeistring for prosjektet er en plikt. Du må tro på produktet, virksomheten og lagets suksess. Begeistring kommenteres og vurderes i tilbakemeldingsrunder (retro), skriver Nicholas Stark i en artikkel om den smidige virksomhetskulturen: «Grillfester for lagene i de flate hierarkiene skjuler ofte bare prestasjonspress og dårlige arbeidsbetingelser.»

Metoder for måling, kontroll og forbedring antar også en ny form i den vidunderlige nye verden med små lag, pakkeoppgaver og livlig prosjektkommunikasjon. Laget tar selv ­kontrollen. Det overvåker ikke bare fremdriften i arbeidet, men ser det som sitt primære mål å øke hastigheten. Taylorismens tilsynsfører og mellomleder, bevæpnet med stoppeklokke og utklippstavle, har bare blitt skjøvet i bakgrunnen i den smidige arbeidsvirkeligheten. Han har beveget seg til bakrommet og blitt usynlig. Laget utøver nå bare «vitenskapelig ledelse» på seg selv.

I tillegg legger de smidige arbeidsmetodene ytterligere «affektivt arbeid» på lagmedlemmene. De må gjøre seg i stand til å beherske lagets utfordringer og tempo. «Det forventes også at arbeiderne selv takler effekten av konstant teknologisk endring, det seg være gjennom følelsesbasert ledelse, affektiv kontroll eller dyrking av en ny subjektivitet som er nødvendig for gruppearbeid og stadige personlige forandringer,» skriver forsker Phoebe Moore.

Hele livet som prosjekt

Ledelsesmetoder trenger seg inn i privatlivet og tvinger oss inn i roller som stammer fra prosjektledelse. Fossefallmodellen som ideal for prosjektledelse har grepet om seg, og også livsløpene blir stadig mer ikke-lineære. Smidighet blir et krav i alle situasjoner, også for de eldre. De må alltid gjøre noe, de også, den velfortjente hvilen som preget livsløpet under «fordismen», har gjort sitt (er et tilbakelagt stadium?). Prosjektet har for lengst forlatt arbeidets domene. Hele livet blir til et prosjekt og må styres på en smidig måte. Selvhjelpslitteraturen bidrar med bakgrunnsmusikken. I boka Emosjonell smidighet proklamerer livshjelperen Susan David smidige metoder for selvledelse: «Slipp taket, ønsk forandringer velkommen, og du vil lykkes i ­arbeidet og livet.

I tråd med «kapitalismens nye ånd» blir selvoptimalisering, livslang læring og forretningsmessig vurdering av egen arbeidskraft og biografi en konstant følgesvenn for alle. Charles Hardy, filosofen og forfatteren av The Age of Unreason, hadde lignende tanker allerede på åttitallet, da han foreslo «å erstatte det tradisjonelle arbeidsbegrepet med et porteføljekonsept på virksomhetsområdet der alle er aktive for egen regning.» Prosjektet erstatter ­fabrikken, den egensysselsatte erstatter den ansatte, og videreutvikling og forbedring av din egen ansettbarhet blir det sentrale. «Å oppfatte seg selv som et selskap og å se på det med blikket til potensielle kunder», slik beskrev sosiologen Ulrich Bröckling allerede i 2004 denne nye selvforståelsen.

På alle livets områder blir vi i dag oppfordret til å måle oss selv, ta grep, ta risiko, bli vår egen administrerende direktør. Som individer blir vi oppfordret til å se på oss selv forretningsmessig. Ditt eget jeg blir humankapital og må følgelig optimaliseres bedrifts- og forretningsmessig. Slank deg, gå på treningsstudio – ingen sider av livet kan utelates fra optimaliseringen. Det målbare selvet er en virkeliggjøring av Taylors program for vitenskapelig ledelse av det levende arbeidet som ressurs, denne gangen videreført til individet.

Aksjeselskap, forkortelse AS, er et selskap med bestemt kapital fordelt på andeler som kalles aksjer. Aksjeselskap er den dominerende organisasjonsformen for kapital i den moderne kapitalismen.

Aksjeselskap er en kapitalistisk organisasjonsform som kjennetegnes av tre egenskaper.

1. Aksjene kan omsettes på markedet etter eierens ønske

2. Eieren av aksjen har begrenset ansvar for selskapets drift

3. Aksjeselskapet er en selvstendig juridisk person.

Jokke Fjeldstad er redaksjonsmedlem i Gnist
Foto: Valugi/Wikimedia Commons

Aksjeselskapet er den dominerende organisasjonsformen for eierskap i den moderne kapitalismen. Slik har det ikke alltid vært. I dag er aksjeselskapet hovedregelen når det kommer til organisering av foretak. Men under den tidlige kapitalismen var det heller et unntak. Da var det vanligere med personlig eierskap og partnerskap hvis flere kapitalister skulle samarbeide om et foretak. I de fleste kapitalistiske land var mulighetene for å danne aksjeselskap streng regulert og kun tillatt med spesial tillatelse fra kongen eller staten. Dermed var aksjeselskap kun vanlig innen begrensede kapitalintensive områder av økonomien som kolonihandel, jernbane og kanalbygging.

Adam Smith var en kjent skeptiker til aksjeselskapsformen. Da aksjeselskapene skapte et skille mellom de som eide bedriften og de som styrte den. I følge A. Smith så vil vi oppnå maksimal nytte hvis vi alle følger egeninteressen i økonomiske spørsmål. Aksjeselskapet tillot ledelsen i selskapet og risikere eierens penger. Dermed ble ikke egeninteressen til eieren nødvendigvis det som førte til oppførselen i markedet.

På 1860-tallet og utover ble det så fritt fram å danne aksjeselskap. Dette var kanskje den viktigste organisatoriske innovasjonen kapitalismen har sett. Frislippet av aksjeselskapene var en “voldsom utvidelse av produksjonens skala og av bedriftene som hadde vært umulig for enkelt kapitaler” skrev Karl Marx¹.

Overgangen fra individuelle kapitalister og partnerskap til aksjeselskaper medførte en rekke samfunnsmessige endringer. Selskapsformen skiller mellom de som eier kapitalen og de som styrer den. Eierne av kapitalen har kun påvirkningen på styringen av den gjennom ­generalforsamlingen. Karl Marx mente aksjeselskap var et uttrykk for at produksjonen ble stadig mer samfunnsmessig. Kapitalen blir «den direkte form av samfunnskapital […] i motsetning til privatkapitalen, og dens bedrifter fremstår som samfunnsbedrifter i motsetning til privatbedrifter. Det er en opphevelse av kapitalen som privateiendom innen grensene av selve den kapitalistiske produksjonsmåte.» Aksjeselskapsformen fører til «forvandling av den virkelig fungerende kapitalist til disponent, administrator av fremmed kapital, og av kapitaleierne til bare eiere, rene pengekapitalister», ifølge Marx.

Dannelsen av aksjeselskaper gjorde det mulig å samle kapital på en hel ny måte. Dette åpnet opp for store fusjoner, oppkjøp og en organisatorisk sentralisering av det kapitalistiske produksjonsmåten. ­Samtidig gjorde det at overskuddskapital hadde en alternativ plassering enn som bankinnskudd. Overskudd kunne nå plasseres i andre bedrifter hvis eget foretak ikke evnet å absorbere dem for videre akkumulering. Det gjorde det å mulig å samle kapital fra personer som hadde oppsparte midler. I dag har de fleste en liten del av de totale aksjene gjennom pensjonssparing og fondssparing. Uten at det har gitt oss makta i samfunnet av den grunn.

En viktig grunn til at aksjeselskapet har kunnet fått denne funksjonen er organisasjonsformens tre kjennetegn. Når man skiller eierskapet og styringen av kapitalen. Så er det viktig for eieren å kunne være sikker på tre ting. En det er at han kan selge eiendelen når han selv vil og på den måten få tilgang på verdiene aksjen representerer. Det andre er at han ikke er ansvarlig for ­foretakets forpliktelser eller gjeld. Man kan kun tape den verdi aksjene sine har. Hvis selskapet slås konkurs så kan man ikke gå til aksjeeierne å kreve inn aksjeselskapets gjeld. Det siste kjennetegnet er at selskapet er en selvstendig juridisk person. At det kan inngå kontrakter med andre selskaper og personer, stå juridisk ansvarlig for seg selv som selskap hvis det ønsker å saksøke eller blir saksøkt.

En aksje gir kapitaleieren rett på en andel av overskuddet som blir kalt utbytte. Utbytte er den del av overskuddet som ikke reinvesteres i selskapet. Men det kan også gi eieren en gevinst ved salg i aksjemarkedet. Aksjeprisen på børsen bestemmes ut ifra tilbud og etterspørsel på kjøp/salgstidspunktet. Ofte da ut ifra forventninger om selskapets verdi i framtida. Men siden framtida enda ikke har vært kan man realisere gevinster uten grunnlag i verdiskapning og overskudd. Aksjeselskapet er på denne måten et kjennetegn på spekulasjonen under dagens kapitalisme.

Sluttnoter:

1 Karl Marx, Kapitalen bok 3

Noen tanker om boka Mellom bakkar og kjøttberg av Espen Løkeland-Stai og Svenn Arne Lie (Manifest forlag 2019)

Denne artikkelen er skrevet i koronaens tid. Dagens krise gjør den nye boka til Løkeland-Stai og Lie ekstra aktuell, men påvirker også min kommentar. Jevn tilførsel av mat er grunnleggende for et samfunn, og kriser setter uvilkårlig forsyning og beredskap på dagsorden. Samtidig er det en utbredt tro i Norge på at vårt matsystem sikrer dette. Kritisk diskusjon har dårlige kår og ender gjerne med det fordummende spørsmålet om man er for eller mot norsk landbruk. Da er det befriende med et bidrag som har som mål å åpne opp, sette spørsmålstegn og påpeke problemer og paradokser, også med referanser til hva som har skjedd ved tidligere kriser.

Unni Kjærnes er redkasjonsmedlem i Gnist
Foto: Daniel Fazio

Forfatterne gir en grundig analyse av situasjonen i landbruket og hvorfor den har blitt slik. De påpeker problemer og svært uheldige tendenser som dagens myndigheter, politikere og bondeorganisasjoner synes lite villige til å ta tak i. De mener Stortinget har abdisert. Boka stiller tolv spørsmål som retter oppmerksomheten mot ulike uheldige sider ved dagens utvikling og kommer med en «oppskrift» på hvordan en kan ta tak i problemene i form av fire konkrete svar. De forsøker å forklare et felt som gjerne oppfattes som svært teknokratisk, der bare departementsråden og Vårherre forstår helt hva landbrukspolitikken går ut på. Med gjennomgående ganske godt resultat.

Situasjonen er, kort fortalt, at mens politikken de seinere åra primært har tatt sikte på å skape lønnsomhet gjennom intensivering, større enheter og økte volumer, er de aller fleste bønder, også i økende grad de største, avhengige av offentlige tilskudd. Samtidig stris det med overproduksjon, med voksende fryselagre, ulønnsom eksport og prispress som følge. Andelen av bønders inntekt som kommer fra salg av mat har gått jevnt nedover, og bøndenes inntekter har langt fra økt i takt med generell lønnsutvikling. Det fører til lavere levestandard, nedlagte bruk og utarming av distriktene. Løkeland-Stai og Lie peker også på at den spesielle innrettinga av politikken har gått kraftig ut over ressursutnyttelse, sjølforsyning og beredskap. Da handler det særlig om satsinga på kjøttproduksjon. Konsekvensene av lav pris på kraftfôr (soya, korn), sammenligna med grovfôr, har vært en voldsom vekst i produksjon av fjørfe og svin, og sterk økning i bruk av kraftfôr også til storfe og småfe (som jo kan spise gras). Bruk av utmark er redusert, samtidig som kornarealer er omgjort til gras og kornproduksjonen har gått ned. Importen av kraftfôr har eksplodert, særlig soya fra Brasil. Det betyr at landbruksproduksjonen blir mer og mer løsrevet fra ressursgrunnlaget, først og fremst i form av jord. Og mens fundamentet i styring av landbrukseiendom er at bønder eier jorda si, går økt utleie av jord under radaren. Ikke lystelig altså.

Svaret fra landbruksbyråkrati, regjering, Storting og organisasjoner har gjennom flere tiår vært å fortsette i samme lei, med jordbruksforhandlinger rundt størrelsen på tilskuddene. Det er Margaret Thatchers oppskrift som gjelder: There Is No Alternative. Det har lenge ikke vært noen tydelig opposisjon, heller ikke fra venstresida, i norsk politikk. På Stortinget har det vært en utbredt oppfatning at en må godta resultatet fra jordbruksforhandlingene, unntaksvis med en viss utvidelse av rammene. Politikkutforming overlates dermed til landbruksbyråkrater og partene i jordbruksforhandlingene mellom landbruksorganisasjonene og staten (altså ikke parallell til forhandlinger mellom partene i arbeidslivet).

Landbrukspolitikk har en lang historie som er viktig for å forstå dagens situasjon. Mellomkrigstida var prega av et landbruk med overproduksjon, lave priser og gjeldstynga bønder. Det gikk særlig ut over småbøndene. En sentral hendelse var Kriseforliket mellom Bondepartiet og Arbeiderpartiet i 1935, som gjorde at Arbeiderpartiet overtok regjeringskontorene. Dette markerer et skille i landbruket, fra å være en i hovedsak markedsbasert produksjon til at staten gikk aktivt inn for å stimulere, støtte og styre. Samarbeidet, som gikk under benevnelsen By og Land, Hand i Hand, la grunnlaget for en ny landbrukspolitikk, med framvekst av et bredt spekter av støtteordninger. (I parentes bemerka: det blir feil å si at det var dette som gjorde at vi ikke fikk alvorlig matmangel under andre verdenskrig. Her må vi heller se på beredskapen og bruk av erfaringer fra første verdenskrig.) Men handler dette bare om støtte til bøndene, slik boka antyder? Kriseforliket var uten tvil viktig, men boka er uklar når det gjelder hvorfor samarbeidet ble sett som gunstig for arbeiderbevegelsen. Hvorfor skulle de gå med på økte priser på mat når det var stor bekymring over dårlig ernæring i fattige barnefamilier? Seinere, på 1970-tallet, fikk vi fornya oppmerksomhet om produksjonen av mat, igjen med understreking av matproduksjonens samfunnsmessige betydning. Forfatterne peker på det såkalte Likestillingsvedtaket, med politisk mål om lønn på nivå med industriarbeidere.

Bønders inntekt er viktig, men det er ikke lett å forstå landbrukspolitikk uten også å snakke om hvordan samfunnet berøres av denne politikken. Jeg skal komme tilbake til dette nedenfor.

Jeg skal ikke gå systematisk gjennom alle de tolv spørsmålene og de fire svarene. Jeg vil heller diskutere noen tema som berøres og de svar som forfatterne foreslår.

Samfunnsoppdraget

Forfatterne nevner to ting som må ligge til grunn for utformingen av politikken (s. 24):

1. Bonden er selvstendig næringsdrivende og skal innrette driften ut fra hva som er lønnsomt.
2. Matproduksjonen inngår som en større del av fellesskapets samfunnsoppdrag. Det handler om ressursforvaltning, matvaresikkerhet, næringsutvikling, klimaendringer, dyrevelferd, kosthold og kvalitet. For å nevne noe.

Dette utgangspunktet danner en tydelig ramme for boka og for de løsninger som foreslås.­ Begge disse forutsetningene bør problematiseres, ikke minst om vi skal komme videre i diskusjon av hva som skal være venstresidas politikk på dette området. Her vil jeg si noe om det de kaller samfunnsoppdraget.

Matproduksjon og tilgang på mat er utvilsomt grunnleggende viktig for et samfunn, historisk og i dag. Vi må ha jevn tilførsel av nok mat. Vi må tilfredsstille folks behov for energi og næringsstoffer, mat er sentralt for hverdagsliv og et viktig kulturelt uttrykk. Vi spiser ikke, og kan ikke spise, hva som helst. Det samfunnet vi lever i, i dag med en kapitalistisk produksjonsmåte, former og setter rammer for hvordan og hva slags mat som framskaffes. Dette er kanskje selvfølgeligheter. Men det er jo slett ikke gitt hva politikken skal handle om. Det er konflikter rundt hvor mye samfunnet og politikken skal engasjere seg, hva som er målene og hvordan disse skal nås. Vi kan her lære av historien, med intense konflikter og opprør knytta til mat. Det er viktig å stille kritiske spørsmål til hvorfor og hvordan samfunnet bør engasjere seg i dag, hva slags mål som må prioriteres og hvordan de skal nås.

Gitt Norges størrelse, begrensa jordbruksarealer og åpne økonomi, har sjølforsyning lenge vært på dagsorden. Og det har gått opp og ned gjennom de siste 2-3 hundreåra. Terje Vigen-historien er fra en periode da det hadde vært ikke bare krig, men også liberalisering av handelen. Og Henrik Ibsen skrev dette på slutten av 1800-tallet, da det igjen var på dagsorden. Men lite skjedde før det ble krise i etterkant av første verdenskrig, da det ble innført omfattende styring. Så, de siste femti åra, har det skjedd en gradvis økende liberalisering, med økende importavhengighet og mindre statlig beredskap. Matforsyning, som fram til 1970-tallet sto høyt på den politiske dagsorden, har nesten forsvunnet. Ernæring er et individuelt ansvar, matvarelagre er det dagligvarekjedene som tar seg av og produksjonssystemet skal innrettes mot det som lønner seg for den enkelte bonde og bedrift. Boka beskriver hvordan landbrukseliten i flere tiår har insistert på at sjølforsyning handler om andelen av den maten som er produsert i Norge. Den påpeker, som mange andre, at det gir en mangelfull forståelse, i og med eksplosjonen i bruk av importert kraftfôr. Mål om sjølforsyning undergraves av den politikken som føres, med redusert kopling mellom dyrehold og tilgang på (grov) fôr. Produksjon løsrevet fra ressursgrunnlaget går ut over den langsiktige matsikkerheten og vi må ha en kopling mellom ressursutnyttelse og det som er økonomisk bærekraftig.

Men drøftinga av dette blir for smal, slik den også er mer generelt i mye av den kritiske debatten. Samfunnsoppdraget i bestemt form er misvisende, det endrer seg over tid og oppfatningene er svært varierte. Det er ikke noe gitt ved dette. Jeg etterlyser altså en forståelse av politiske konflikter rundt ikke bare midler, men også mål. Vi kan ikke kan diskutere landbrukspolitikk uten å se det bredere bildet, særlig med tanke på klima og miljø, på den ene siden, og matforsyning til befolkninga og beredskap, på den andre. Begge deler handler ikke bare om hvordan maten produseres, men også hva. (Mange vil sikkert legge til flere tema her, som dyrevelferd, kulturlandskap, levende bygder og internasjonal solidaritet). Jeg skal først diskutere dette med matforsyning og, som en konsekvens, se matpolitikken mer ut fra de som skal kjøpe og spise maten. Mat-, landbruks- og fiskeripolitikk er ikke noe som bare angår bønder og fiskere, den angår oss alle.

Prisen på maten

Veldig mange i dagens Norge antar at matforsyning ikke er noe problem. Markeder sørger for at vi får det vi trenger og ønsker gjennom norsk produksjon og import. Konvensjonelle økonomer, og mange med dem, mener at markeder sikrer at maten kanaliseres dit det er størst etterspørsel – som et uttrykk for behov. Matforsyningspolitikk som et nasjonalt anliggende og med sosial- og velferdsmessige vurderinger virker dermed overflødig og gammeldags. Uten at de sier noe klart om dette, kan det virke som om Løkeland-Stai og Lie deler en slik oppfatning, til tross for at analysen deres på mange måter antyder at så greit er det ikke. De henviser stadig til et marked som uttrykk for etterspørselen, mens de som skal kjøpe og spise maten forblir nokså abstrakte.

Forfatterne er opptatt av at bøndene får dårligere betalt per kilo og per liter enn det de fikk for bare noen år siden. Satsing på økte volumer skal kompensere for dette. Det har i liten grad skjedd, særlig tatt i betraktning de store, gjerne lånebaserte, investeringene som er foretatt for å få fram de økte volumene. Antagelsen er at med lavere priser til kundene, vil de kjøpe mer, slik at avsetningen sikres. Men til tross for lavere pris, særlig på kjøtt, er det voksende problemer med overproduksjon. Forfatternes svar er å ha mindre satsing på volum og mer på kvalitet, samtidig som de peker på behovet for å øke prisen på mat. De bruker her et regneeksempel med melk: to kroner literen mer til bonden vil bety mye for bonden, men vil ikke vil gjøre noe stort innhogg i folks husholdningsbudsjett.

Her er det mange og store MEN. Jeg skulle ønske at noen ville prøve seg på en marxistisk analyse av matsektorens politiske økonomi. Jeg skal nøye meg med å påpeke noen konkrete forhold. Det virker underlig når det i boka henvises til et matmarked som en dynamikk mellom tilbud og etterspørsel. Slike matmarkeder har knapt eksistert. Som forfatterne også erkjenner, er produksjonen av mat nøye regulert gjennom så vel produksjonsstøtte og markedsregulering som importrestriksjoner. Selv i et liberalistisk land som USA er matprisene sterkt påvirket av politikk, en politikk med sikte på å holde matprisene lave og å hevde seg i verdensmarked med sterk konkurranse. Til det må vi legge til at det norske matmarkedet er svært konsentrert, med bare en håndfull aktører både på industri- og handelsledd. Hvert år møtes de for å diskutere neste års leveranser og priser, den såkalte «Høstjakta». Markedsmakt kaller vi det, ikke et marked med fri konkurranse. Folk kan gi uttrykk for at de liker en type ketchup bedre enn en annen og de kjøper ribbe på tilbud dersom det er tilgjengelig. Der stopper det, tilbakemelding gjennom markedet er svært begrensa. Dersom vi skal få et tilbud og en produksjon mer i tråd med det folk trenger og ønsker, må det skje gjennom andre og mer organiserte kanaler.

Med en slik forståelse blir det ikke mulig å ønske seg «mer marked» for å få til bedre balanse mellom tilbud og etterspørsel. Det blir heller ikke mulig å lage et regneeksempel slik det forfatterne gjør. Matpriser er ikke bare noe som sildrer ned fra primærprodusent til kunde. To kroner mer til bonden betyr ikke to kroner mer som utgift for forbruker. I industri og handel beregnes avansen i hovedsak i prosent – med påslag per ledd. Det gjør at økningen i utsalgspris vil bli mye større. Det heller ikke gitt at mer betalt i butikken vil gå tilbake til den enkelte bonde.

Men dette er fortsatt bare en del av forståelsen av hva pris betyr. Etterspørsel etter mat er ikke uten videre en refleksjon av hva folk trenger og ønsker. Etterspørsel i et marked påvirkes av kjøpekraft, hvor mye penger folk har til rådighet. Løkeland-Stai og Lie gjentar flere steder i boka at med en lav og synkende andel av husholdningsbudsjettet som går til mat (11,1 % ifølge dem), betyr en liten prisøkning ikke så mye. Men det er et gjennomsnitt. Mat er et nødvendighetsgode og andelen av utgiftene som går til mat er omvendt proporsjonal med inntekten. Matbudsjettet utgjør en mye større andel for de fattigste. Økte utgifter til varer som melk vil ha stor betydning. Allerede i dag strever de ti prosent fattigste med å ha penger til mat, særlig tatt i betraktning at budsjettet blir pressa av andre nødvendige utgifter, særlig til bolig og betjening av gjeld. Generelt er sunn mat (som frukt og grønnsaker, skikkelig grovt brød, fisk og magert, rent kjøtt) dyrere enn mer usunn mat, og det er store sosiale og økonomiske forskjeller i hvem som får ernæringsrelaterte helseproblemer. Mat og matpriser er altså uunngåelig et spørsmål om velferd og sosial rettferdighet. Det gjelder selvfølgelig også på verdensbasis, der norske bønder kan betale mer for korn og soyabønner til fôr enn det fattige i mange land kan betale for slik mat direkte.

La meg understreke at jeg er enig i at det blir feil når matprisene ikke reflekterer reelle kostnader. Det gjelder ikke bare bøndenes faktiske utgifter, men også underbetalte arbeidere her i landet og enda mer andre steder i verden. Dessuten er det de ikke-økonomiske kostnadene i form av klima- og miljøødeleggelse og overforbruk av naturressurser. Mitt poeng er at det ikke går å diskutere økte matpriser uten å drøfte de velferdspolitiske konsekvensene. Det blir i hvert fall helt feil å innta en moralistisk holdning. Matpriser må alltid vurderes ut fra hvordan de med strammest husholdningsbudsjett får dekket sine næringsbehov og ønsker.

Kjøtt som løsning og som problem

Siden tidlig på 1990-tallet har økt kjøttproduksjon representert løsningen i norsk landbrukspolitikk. Et avgjørende virkemiddel har vært redusert pris på kraftfôr. Og om en skal vurdere resultatet i form av forbruk, så har satsinga vært vellykka, med sterk og jevn økning. Kjøttprisene har gått betydelig ned, sammenligna med annen mat og, enda mer, sammenligna med andre forbruksutgifter. Det har vært en voldsom reklamepush og dagligvarekjedene har kjørt egne kampanjer med prisdumping av for eksempel ribbe.

Boka stiller spørsmål ved hvorfor vi produserer mer kjøtt enn vi spiser og om hvem som betaler mest for billig kjøtt. De er først og fremst opptatt av konsekvensene for storfeholdet og melkeproduksjonen, tidligere grunnpilaren i norsk landbruk, og kornproduksjonen, som var støtta både for å sikre best mulig norsk tilgang på matkorn og for å støtte melkeproduksjonen i distrikter som ikke kan produsere korn, men har tilgang på utmarksbeite (den såkalte kanaliseringspolitikken). Slik er det ikke lenger. Boka viser hvordan melkebøndene, selv om de bruker mye mer kraftfôr, har fått redusert lønnsomhet. Og kornproduksjonen går ned. Mindre bruk av beite og lavere kornproduksjon er problematisk med tanke på ­sjølforsyning.

Forfatterne mener at lave kjøttpriser basert på svært intensiv drift og underbetalte arbeidere har sin opprinnelse i USA, etter hvert fulgt opp blant annet i Tyskland, med bruk av billig importert arbeidskraft. Dette handler ikke bare om primærproduksjonen, men om hele kjeden fram til salg. Det ble godt illustrert av den såkalte «Hestekjøttskandalen» i 2013:

Svindel, juks, feilmerking og dumping av kvalitet som et ledd i kampen om kunder og overskudd, er utbredt i den europeiske kjøttbransjen og resten av den moderne matindustrien (s.129).

De sporer utviklinga tilbake helt til siste del av 1800-tallet. Og de mener det handler om logikken, prinsippene og drivkreftene i moderne matproduksjon. Absolutt. Men i boka blir det litt uklart hva det er som har drevet fram en slik utvikling. Hva er disse prinsippene og drivkreftene? Og siden det her henvises mest til utlandet, hvordan kommer det til syne i Norge? Her mener jeg at det hadde vært bra med en enda mer overordna systemkritikk – med andre ord kapitalismekritikk. Norge er jo også kapitalistisk og matsektoren er ikke noe unntak. Det er ikke tilfeldig at det satses på intensiv kjøttproduksjon. Slik kjøttproduksjon innebærer økt merverdi, sammenligna med å bruke planter direkte til mat – eller ekstensiv kjøttproduksjon for den saks skyld.

Jeg er enig i at produsenter bærer store kostnader for det billige kjøttet. Det gjelder i første rekke storfe og småfe. Andre dyr passer bedre i intensiv produksjon, særlig fjørfe, men også gris. Da blir også lønnsomheten bedre. Det er jo her vi finner den aller største økninga. Det er en produksjon basert på importert fôr og store besetninger med utfordringer for både dyrevelferd og hygiene.

Igjen kommer forfatterne opp med etter min mening litt for enkle løsninger. Det kan være mange fornuftige grunner til å øke kraftfôrprisen. Men da må en drøfte følgene. Hva vil det si for produksjon av svin og fjørfe? Og hva vil det si for forbruket? Høyere priser vil høyst sannsynlig føre til at forbruket går ned. Mye kjøtt er ingen livsnødvendighet. Tvert imot er det sunnere å gå tilbake til et kjøttforbruk som vi hadde for tretti år siden. Lavere og mindre intensiv produksjon er bra for klimagassutslippene, bruk av verdens matvareressurser og antagelig også dyrevelferden. Ikke noe av dette nevnes i boka ut over enkelte stikkord. Poenget er at en kan ikke lage regnestykker om dette uten å se et slikt bredere bilde og, ikke minst, ta forbruket og forbrukernes reaksjoner med i betraktning.

Mat i ei krisetid

Boka ender her, med forslag til hvordan en kan bedre lønnsomheten i landbruket og samtidig øke sjølforsyning og kvalitet i produksjonen. Men hva innebærer dette tatt i betraktning den unntakstilstanden vi nå opplever? Er det bare unntak, eller kan vi lære noe mer om matpolitikk ut fra det? Jeg vil trekke fram et par poenger som følger av det som er diskutert i denne artikkelen.

Dagens politikk utformes først og fremst ut fra mål om økonomi i landbruket. Det anses uproblematisk å importere det som ikke produseres i Norge. Det stilles ikke spørsmål om hva som trengs, ut over det som reflekteres i etterspørsel i markedet, heller ikke hvordan etterspørselen styres med sikte på å sikre avsetningen, altså tilbudet. Det gjør heller ikke Løkeland-Stai og Lie. Men det er utilstrekkelig om vi skal få en matforsyning som ikke bare tar hensyn til bøndenes inntekter, men også til ernæring, bærekraft, internasjonal solidaritet og så videre. Vi må altså stille spørsmål om hva som skal produseres og flere enn produsentene må være med på den diskusjonen.

Det blir ekstra tydelig når vi skal snakke om beredskap. Matvareberedskap handler til syvende og sist om å skaffe hele befolkningen det de trenger i ei tid med forsyningskrise. Dagens politikk innebærer at det er dagligvarekjedene som har ansvaret for forsyning til befolkningen. Det fungerer, som nå, når tilgangen ikke er begrensa og forsyningskanalene er åpne. Kornlagrene er avvikla. Men hva skjer om tilgangen blir begrensa og det blir problemer med logistikk? Da vil prisene stige og det oppstår lett spekulasjon. Historien har mange eksempler på at er det noe som bringer folk ut i gatene, så er det dette. Butikkeierne vil nok tenke mer på egen profitt enn hensyn til folks behov. Og de fattige taper alltid. Det er mange ting myndighetene kan gjøre både for å unngå og bøte på en slik situasjon, med matvarelagre og rasjoneringsplaner.

Oppslag i avisene viser at det allerede kan være utfordringer, særlig knytta til importen av kraftfôr. Og av billige, utenlandske sesongarbeidere i produksjonen av frukt og grønnsaker. Foreløpig har vanlige folk merka lite, ut over å kjøpe inn ekstra knekkebrød og suppeposer. Men vi går mer usikre tider i møte og da trenger vi både en bærekraftig forsyningspolitikk og en bedre matvareberedskap.

Noen sluttord

Løkeland Stai og Lie gjør en heltemodig innsats når det gjelder å åpne opp og gi forståelse av en rekke paradokser i dagens situasjon i landbruket. De forklarer godt hvordan det ikke går å satse videre i den retningen som både landbruksorganisasjoner, departement og Stortinget har pekt ut. De peker ut noen konkrete svar, som å øke kraftfôrprisen, øke prisen bonden for betalt for produktene i markedet, endre innrettinga på tiltak fra fokus på volum til ressursutnyttelse og kvalitet, samt å utnytte handlingsrommet i tollvernet bedre. Jeg har ikke gått inn på hva alle disse svarene innebærer og i stedet forsøkt å bidra til å utvide virkelighetsbeskrivelsen og analysen. Det mener jeg er nødvendig om vi skal få en matsektor og en matpolitikk som det norske samfunnet trenger – både bønder, arbeidere og forbrukere. Og da må vi gå enda mer systemkritisk til verks enn det boka gjør.

Det norske jordbruket har havna i en volumkarusell, der det blir produsert for mye mat, men for lite fôr. Norske melkebønder avvikler drifta, samtidig som vi importerer stadig mer meieriprodukter. Hvordan går der med samfunnsoppdraget til norsk jordbruk? Og hva kan gjøres med det?

Kathrine Kinn er gårdbruker som driver med sau, melkeproduksjon på bevaringsverdige kuraser og epleproduksjon i Telemark. Organisatorisk nestleder i Norsk Bonde- og Småbrukarlag.
Foto: Eric Muhr

Samfunnsoppdraget til norsk jordbruk er å produsere nok og trygg mat på norsk jord til egen befolkning i et evighetsperspektiv. Som jordbruker forvalter jeg en liten bit av denne matjordressursen på vegne av fellesskapet. Jeg forvalter ikke bare matjorda, men mine kolleger og jeg skal sammen oppfylle samfunnsoppdraget om nok og trygg mat. Jordbrukspolitikken gir oss de nasjonale føringene. Politikken er utformet med en rekke virkemidler, slik at vi ikke bare får statlige overføringer sånn uten videre. De er utformet for å dytte oss bønder i riktig retning. Her er det imidlertid noe som skurrer. For jeg, og mange andre bønder, tar stadig en rekke valg på gårdsnivå fordi det lønner seg med dagens politikk, selv om det er valg som fjerner oss fra samfunnsoppdraget til norsk jordbruk.

Volumkarusellen

Det er kanskje ikke så rart at det ikke går strake vegen mot å oppfylle samfunnsoppdraget i norsk jordbruk. Det er en del motstridende mål å forholde seg til når politikken skal utvikles og iverksettes. Regjering på regjering har ønsket seg billigere mat til folket. Samtidig har de ønsket seg landbruk i hele landet. Så er det slik, at store enheter som liggere nærme sentrale strøk, kan produsere billigere mat enn gårder lengre ut i distriktet. Med billig mat som mål, er det bedre å favorisere stordrift enn landbruk i hele landet. Maten kan i tillegg produseres enda billigere jo færre dyr bonden trenger, og da lønner deg seg å ha få dyr, men høyest mulig produksjon. Der kommer de importerte kraftfôrråvarene inn. En høy ytelse krever godt fôr. Vi får billigere mat, men samtidig får vi svekket matsikkerhet når importert fôr utkonkurrerer norske arealer, og vi får heller ikke et landbruk i hele landet når de mindre gårdene ser at volumkarusellen ikke passer for seg og sitt bruk.

For hvordan ser det ut i norsk jordbruk ut om dagen? Det er rekordfå bønder, under 40 000. Norske kornarealer går nedover, og vi dyrker stadig mer gras til husdyr på kornjord. Vi hadde en tørkesommer og fôrkrise i 2018. Likevel fosset det melk ut av norske melkekyr, fordi vi bare brukte mer kraftfôr. Landet gror igjen, og over halvparten av utmarka ligger uutnytta. Vi bruker bare rundt 300 millioner av 900 millioner fôrenheter i den norske utmarka. Samtidig frakter vi korn, raps og soya fra fjerne strøk inn i norske fjøs. Beiteandelen til norske melkekyr er på under 10 prosent i graslandet Norge. Landet lå mer åpent og beita på 1950-tallet med lavere kjøttforbruk, enn i dag med et høyere kjøttforbruk. Jordbruket er i en legitimitetskrise der vi sier at norsk husdyrproduksjon ikke er et problem fordi det bidrar til kulturlandskap og biologisk mangfold, samtidig som husdyra aldri har spist mer langreist fôr og vært mindre utenfor fjøsdøra.

Dette er heller ikke alt. Vi har overproduksjon i en rekke produksjoner. I fjor brukte vi penger på å kjøpe ut norske melkebønder. Vi brukte altså penger for å kjøpe ut egen matproduksjon. Likevel importer vi 14 000 tonn ost som tilsvarer 140 000 tonn mjølk. Ikke bare svekker det egen matsikkerhet, det er tap av arbeidsplasser, og det er arbeidsplasser i en grønn næring som baserer seg på fornybare ressurser, nemlig planter.

Bondekannibalisme

For vår selvforsyning starter med planteproduksjonen. Det er mengden planter vi produserer i Norge, som avgjør hvor selvforsynte vi er. Akkurat nå har vi satt oss i en kinkig situasjon. Vi har for mye mat, men for lite fôr. Den norske bonden har lenge fått beskjed om å produsere seg til lønnsomhet. Det skulle gi bedre inntekter og gjøre bonden mindre avhengig av tilskudd. Det er bare det at bonden har fått lite igjen for produktivitetsveksten, samtidig som vi har fått overproduksjon. Det burde jo egentlig si seg selv at det kom til å skje. Norske bønder produserer mat i et høykostland. Det betyr at markedet stort sett er begrensa til Norge. Jo større produksjon, jo færre bønder er det plass til i et begrensa marked. Om de mindre fortsatt driver på, eller om for mange blir store, får vi overproduksjon. For bonden betyr det dårligere priser. For mange betyr det kroken på døra. Kroken henges ofte på døra til de mindre bruka, som ikke har låst seg til yrket med milliongjeld.

Selv om en rekke bønder hytter med neven mot politikere i ulike regjeringer og gir dem skylda for utviklinga mot større og større, har vi i jordbruket en del av skylda sjøl. I alle de glaserte landbruksmagasinene jeg mottar i postkassa løftes fram storbonde på storbonde. I festtaler hylles dem. Dem som har bygd fjøs til 10, 12, 14, 16 millioner. Investert i stål og betong. I en tid der gjelda i norsk jordbruk er større enn total omsetning, er disse heltene og viser veien for nye unge bønder. Sjøl opplevde jeg at argumentene mine i en jordbruksfaglig debatt avfeid fra en av disse store. Hans argument var mer verdt, for han var jo en av de som satsa.

Den store elefanten i rommet er hvor mye disse baserer seg på lokale ressurser. Hvor langt de frakter rundballer pakka i plast i et jordbruk som skal kutte utslipp. Hvor mange kyr i slike store fjøs som er på beite, og hvor mange andre bønder som må legge ned i bygda for at noen skal kunne drive så stort. For vi bønder driver med bondekannibalisme. Vi spiser likegyldig opp naboen for å vokse selv. Det er kamp om jord og kamp om kvoter. I kvotekamper byr bøndene hverandre til fant.

En ny landbrukspolitikk

Jeg mener ikke å sette store og små bønder opp mot hverandre, men poenget er at det har vært et for stort fokus på vekst og produksjon i politikken. Det har vært for lite fokus på produksjonsmåte. For mange mindre bruk bruker like mye kraftfôr per liter melk som de større. Bonden gjør det som svarer seg. Når norsk jordbrukspolitikk stimulerer til det nivået vi ser av kraftfôr, stimulerer norsk jordbrukspolitikk til bruk av arealer i utlandet. Politikken bør i større grad stimulere til bruk av norske arealer. Jordbruk er bruk av jord. Norsk jordbruk er bruk av norsk jord. Norsk jordbrukspolitikk er politikk for bruk av norsk jord. Slik burde det i alle fall være.

Sjøl har jeg mange visjoner for norsk jordbruk. Jeg ønsker meg landbruk i hele landet, et begrep som har blitt en floskel enn så lenge vi sier at vi har det, til tross for at vi er under 40 000 bønder. Jeg ønsker meg flere og ikke færre hender i norsk jordbruk. Jeg ønsker meg et jordbruk som produserer vakre kulturlandskap og biologisk mangfold. Jeg ønsker meg et mangfold av bønder, produksjonsmåter, husdyrraser, plantearter og varer. Noe vi har et enormt potensial for i et langstrakt land som rommer kystkultur, samiske mattradisjoner, grønnsaksproduksjon der ingen skulle tru at noko kunne gro, cidertradisjoner og setertradisjonene våre. Jeg vil at bønder skal få bedre betalt for kvalitet.

Hvordan kommer vi oss dit? For det første må vi øke lønnsomheten i å bruke egne arealer. Vi kan ikke tillate at importerte fôrråvarer utkonkurrerer norske arealer og norsk arbeidskraft. Her finnes det flere løsninger, men en ting er sikkert. Det er dagens ytelsesnivå som krever dagens forbruk av kraftfôr. Vi trenger ikke å vente på pellets av tang og tare eller treflis. Vi kan rett og slett gjøre noe med ytelsen. Samtidig kan vi i større grad belønne ønsket drift av arealene våre. Tilskuddene som går til areal i Norge, er lite differensierte. De har til en viss grad struktur basert på geografi og størrelse, men det er ikke nok. Grasproduksjonen øker i områder som er typiske kornområder. Kornproduksjonen synker. Det er viser at det ikke er god nok økonomi i å produsere korn, i hvert fall ikke bedre enn å dyrke gras. I min bygd blir nesten 3000 dekar med flat og steinfri jord, perfekt kornjord, bruk til gras. Det er kanskje ikke så rart. For sonene landet vårt er delt inn i, og som avgjør hvor mye arealtilskudd vi får for korn eller gras, er ekstremt grove. Hele øvre delen av mitt fylke ligger i samme sone, til tross for store lokale forskjeller. Her kunne man brekt ned arealsonene helt ned på teignivå. Vi har kart-teknologien som gjør det mulig, vi har andre land som får det til og praktiserer det, men det handler om politisk vilje. Den mangler.

Derfor er det en glede å reise til land som Østerrike og Sveits for å studere deres jordbruk. I Norge møter man ofte på en argumentasjon som får strukturrasjonaliseringa i landet til å høres ut som en naturlov. Det er den eneste veien å gå, og vi har få eller ingen alternativer. Ser man på fjellandbruket i Sveits og Østerrike ser man at utviklinga ikke er en naturlov, men vi kan noe annet hvis vi vil. Vi kan hvis vi vil. Vorarlberg i Østerrike er halvparten så stort som Akershus, likevel har de over 500 aktive setre. I Norge har vi rundt 800. Bøndenes stolthet er bygd på noe helt annet enn størrelse, på å produsere ren mat, vakre landskap, ryddige tun, fine bygninger og rene dyr. Her har den vesle småbrukeren i Norge noe å lære. Jeg møter stadig på dem i ulike tun der de stirrer beskjedent ned på støvla sine. Jeg kan ivre etter å se fjøset, men som dem selv sier «at er jo ikke store greiene, men ja vel». Jeg tok med meg det jeg møtte i Østerrike hjem på eget gårdsbruk. På fjellhylla vi driver kan vi kanskje ikke bli størst, men min stolthet skal bygge på noe annet. På landskapet og på meg selv som kulturbærer. Med telemarkskyr i fjøset og en moderne drift i et historisk landskap.

Stortinget må ta ansvar

Det finnes ikke én fasit for norsk jordbruk. Til det finnes det for mange ulike produksjonsforhold. Likevel burde politikken stimulere til at landet blir mer selvforsynt. Det betyr at vi må bruke og slå den marginale jordbruksjorda, beite inn- og utmarka. Vi må flytte penger i jordbruksoppgjøret fra liter og kilo produsert til areal. Det betyr slått av bratt areal, gjerding, beiting, grøfting, leskur i utmark, seterdrift, biologisk mangfolds-tiltak. Det som gjør det mer lønnsomt å bruke norske ressurser. Nå er det mange som beiter i stedet for å slå den litt mer tungdrevne jorda. Det lønner seg heller å leie jord lenger unna og kjøre lenger med traktor, enn å investere i sveitsisk spesialutstyr og slå bratte og mer utilgjengelige teiger. Bondelagslederen uttalte på et møte under Dyrskun i Seljord at dette var en uunngåelig utvikling. Vi hadde ikke tilgjengelig teknologi til å snu utviklinga. Det er ren tekologideterminisme. Hvis det er etterspørsel etter slikt utstyr, vil vi selvsagt få tak i det. Nå er det ikke en slik etterspørsel og maskinparken vår er mer etterligna presisjonslandbruk i Tyskland enn fjellandbruket i Norge. Det er et symptom på en politikk som setter produksjon foran det å holde jord i hevd.

Norsk jordbruk har en lang vei å gå for å leve opp til samfunnsoppdraget, men det er fullt mulig. Det krever mer av Stortinget enn vi har sett hittil. For Stortinget har i altfor liten grad blitt ansvarliggjort for utviklinga i norsk jordbruk. Ansvaret har blitt overlatt til et lukket rom bestående av byråkrater og jordbruket selv. Blir det avtale, jubler alle for at vi fortsatt kan ha jordbruk i hele landet. Kun når det blir brudd blir det en større debatt om jordbruket. Den debatten er dog overfladisk. Det samme er debatten om jordbruk i klimasammenheng. Hvor ofte har du hørt politikere nevne kornpris eller arealtilskudd på grønt i debatten om økt forbruk av plantemat og redusert kjøttinntak? Skal vi snu utviklinga må samfunnsoppdraget tilbake i sentrum av politikken, og da må rene næringsinteresser vike til side og Stortinget ta sitt ansvar for at vi får et jordbruk som leverer høy grad av selvforsyning. Her ligger djevelen i detaljene.

På alle nivå i fagrørsla veks det i dag fram krav om ein ny politikk som erstattar bemanningsbransjen og dagens marknadsstyrte arbeidsmarknadspolitikk. Historia om den verdskjente svenske modellen og dei utanlandske arbeidarane si viktige rolle gir innsikt og nyttig erfaring for fagrørslas kampar i dag. Den reformistiske fagrørsla ivaretok dei nasjonaløkonomiske interessene saman med Sveriges socialdemokratiske arbetareparti (SAP), men dei bidrog ikkje til å mobiliserte maktgrunnlaget dei utanlandske arbeidarane utgjorde på arbeidsplassane. Men dei lykkast med å styre arbeidsmarknadspoltikken, og dei utanlandske arbeidarane fekk faste stillingar og busatte seg i Sverige. Kva skjedde og kva kan vi lære av dette?

Rose Maiken Flatmo er Cand.polit., Universitetet i Bergen og organisasjonsarbeidar i Fellesforbundet Hardanger Sunnhordland, Sentralstyremedlem i Rødt
Foto: Jonathan Brinkhorst

I 1945 hadde det sosialdemokratiske partiet fleirtal i Riksdagen, og fagrørsla var sterk og godt organisert. Den reformistiske delen av arbeidarrørsla var full av framtidsoptimisme. Medan resten av Europa låg i ruiner, hadde Sverige auka sin industrielle kapasitet, m.a. gjennom å produsere varer for Tyskland. Heile Europa trengte varer, og Sverige kunne produsere.

Arbeidarrørslas målsetting var full sysselsetting, ein solidarisk lønnspolitikk, rasjonalisering og ekspansjon i eksportindustrien, nødvendig strukturrasjonalisering mellom bransjar og mellom geografiske område, og ei storstilt utbygging av velferdsstaten. Det viste seg fort at landet hadde alt for lite arbeidskraft til å innfri dei store ambisjonane.

Statleg styring av arbeidsmarknadspolitikken

Politisk styring over arbeidsmarknadspolitikken var heilt avgjerande for å gjennomføre målsettingane som den sosialdemokratiske regjeringa hadde sett seg. Det måtte opprettast ein ny statsetat. Det som vert rekna som kronjuvelen i den svenske modellen, Arbetsmarknadsstyrelsen (AMS) vart oppretta i 1948.

AMS representerte eit brot med det som vart namngitt som «den borgelege majoriteten i embetsverket». Arbeidarrørsla ville sikre seg at den arbeidarfiendtlege praksisen som vart ført i Arbetslöshetskommissionen, oppretta i 1914 og nedlagt ved opprettinga av AMS, ikkje lenger skulle vere mogeleg. Då Arbetslöshetskommissionen vart oppretta, skulle den vere nøytral i forhold til arbeid-kapital konflikten, men embetsmennene støtta i praksis kapitalistklassen sine interesser i ein periode med skjerpa klassekonflikt. Arbetslöshetskommissionen stoppa arbeidsløysebidraget til arbeidarar som nekta å arbeide ved streikeramma bedrifter, samt svartelista dei som var aktive i streikane og hindra dei i realiteten frå å få både arbeid og trygd. Arbeidsløysa var høg, men arbeidsgivarane oppfatta dei svenske arbeidarane for kravstore. I tiåret frå 1880 – 1890 vart det registrert 840 streikar. Arbeidsgivarane henta arbeidskraft til ordinært arbeid og streikebrytarar frå utlandet i stort omfang. Arbetslöshetskommissionen er den dag i dag rekna for å vere den mest hata statsinstitusjonen i svensk historie.

AMS hadde ei sterk korporativ oppbygging. For det første ved at representantar frå fagrørsla og arbeidsgjevarane sine organisasjonar sat i AMS sitt styrande organ, dette gjaldt både Metallforbundet og Svensk Industri. AMS sin mektige direktør Bertil Olsson kom frå arbeidsrørsla. Etaten hadde svært vide mandat og ei sjølvstendig rolle når det gjaldt både utforminga og iverksettinga av politikken. Vektlegginga av fagrørsla sine interesser kjem også til uttrykk i rekrutteringspolitikken; fagrørsla sine representantar utgjorde fleirtal i styret. I dei tilfella der det var konflikt, ville fagrørsla sikre seg mot ein allianse mellom statens representantar og arbeidsgjevarane. For å hindre at embetsverkets borgarlege ideologi skulle få for stor innverknad, hadde AMS eigne aspirantkurs for nytilsette, der alle fekk same opplæring. Erfaring frå fagrørsla var viktigare enn formell utdanning ved tilsetting i AMS.

AMS sin fremste politiske funksjon var å skape den nødvendige stabiliteten for økonomisk vekst innan ramma av den gitte interesse­motsetninga mellom arbeid og kapital. ¹ Dette var ein høgt prioritert politikk, og det vart ikkje spart på ressursar til etaten. Arbeidsmarknadspolitikken bind saman og uttrykker alle dei ulike delane av den svenske modellen. Det var mogeleg fordi AMS sørga for full sysselsetting og nok arbeidskraft med dei rette kvalifikasjonane til den viktige eksportindustrien. I ein situasjon med mangel på arbeidskraft kunne alternativa vere streik for betre løns- og arbeidsvilkår, eller krav om større makt over produksjonen. I februar 1945 gjekk 125 000 metallarbeidarar ut i ein streik som varte i 5 månader, noko som synte den store misnøya med løn- og arbeidsforhold. Aktiviteten frå AMS sørga for å tilpasse den svenske arbeidskrafta til dei store omskiftingane på arbeidsmarknaden. Gjennom ein målretta og aktiv arbeidsmarknadspolitikk vart konjunktursvingingane dempa, og ein regulert og vel planlagt arbeidskraftinnvandring vart gjennomført. AMS-direktøren kalla dette for den aktive innvandringspolitikken. Utan den store tilføringa av utanlandsk arbeidskraft til eksportindustrien hadde ikkje den solidariske lønnspolitikken vore mogeleg. Dette reduserte lønnspresset, og dei svenske arbeidarane avanserte yrkesmessig og kunne ta anna og betre lønna arbeid.

Det er ei allmenn oppfatning at AMS fungerte som eit sosialdemokratisk reformorgan og hadde ei avgjerande rolle i samfunnsutviklinga på 50, 60 og 70 talet. Den aktive innvandringspolitikken inngjekk som ein del av ein heilskapleg regulert og strategisk arbeidsmarknadspolitikk. Det var dei verdskjente LO-økonomane Gustav Rehn og Rudolf Meidner som utforma det meste av den politikken som i ettertida vart verdskjent som «den svenske modellen». For å ivareta klassekompromisset var det avgjerande at arbeidsmarknadspolitikken skulle vere ein sosialpolitisk forankra del av den økonomiske politikken. Kapitalistklassen skulle ikkje lenger ha kontroll over sysselsettingspolitikken og innvandringspolitikken, slik resultatet vert når marknadskreftene ikkje vert bremsa gjennom statleg regulering og kontroll. Dette hadde perioden med Arbetslöshetskommissionen og borgarleg styre vist.

Den korporative oppbygginga av AMS var svært viktig. Den klassiske oppfatninga av korporativisme er:

Eit sett av institusjonelle ordningar, der dei organiserte partane i arbeidslivet og staten samarbeider på ein måte som inneheld gjensidig avhengigheit. Det vanlegaste fellestrekket for korporativistiske land er den veksande integrasjonen av dei organiserte økonomiske interessene i policy-making. Korporativisme er knytt til staten si aukande involvering i økonomien og til styrking av den iverksetjande og administrative delen av statsapparatet på kostnad av dei parlamentariske institusjonane. Korporativismen er tvitydig. Organisasjonane kan vere med på å leggje premissar for statleg politikk, men då er dei også bundne til masta, dei er medansvarlege for resultatet. Dette har mange problematiske sider, men dette er ikkje tema her.

Aktiv versus passiv arbeidsmarknadspolitikk

Før opprettinga av AMS var Arbeidsformidlinga kjenneteikna av å vera ei passiv verksemd. Den heldt seg til tilbod og etterspørsel etter arbeidskraft, slik desse faktorane faktisk låg føre. Hjelpetiltaka kom etter at problema hadde dukka opp, hensikta var å lindre arbeidsløyse som dessverre var eit faktum.

AMS skulle føre ein aktiv arbeidsmarknadspolitikk. «Arbeidsmarknadens aktivering» gjekk ut på at ein no ikkje lenger nøyer seg med å vente på utviklinga. AMS skulle gjennomføre analyser og freiste påverke utviklinga i ei bestemt retning. Gjennom kartlegging av den økonomiske og demografiske strukturen i regionar ville ein danne seg eit bilete av utviklingsmoglegheitene i kvart område når det gjaldt tilbod og etterspørsel etter arbeidskraft. Kor stor er arbeidsstyrken og kva kvalifikasjonar har dei, vart det sentrale spørsmålet.

Kunnskapen opparbeida gjennom analysane, på nasjonalt, regionalt og kommunalt nivå, skulle danne grunnlaget for AMS sine tiltak. Dette var tiltak på kortare og lengre sikt, som kvalifiseringstiltak, såkalla yrkesmessig mobilitet , flyttebidrag, såkalla geografisk mobilitet og ei storstilt arbeidskraftinnvandring. Tiltaka vart vedtekne og styrt av AMS, dei kunne vere både vedtekne og gjennomført regionalt gjennom Arbeidskontora på kommune- og fylkesnivå, alt etter kva opplysningar ein sat inne med og kva utvikling ein ønska å fremme.

Arbeidskraftinnvandring gjennom bilaterale avtalar i 1947

I samsvar med den gjeldande lovgjevinga i 1947 måtte utanlandske arbeidarar ha arbeidsløyve før dei kom til Sverige. Den individuelle innvandringa var langt i frå tilstrekkeleg i høve til arbeidskraftsbehova. AMS starta derfor opp arbeidet med aktiv rekruttering i statleg regi og gjennom bilaterale avtalar.

Den første avtalen var med Italia. Den vart signert i 1947 og kalla «Svensk-Italiensk avtale beträffande utvandring av italienske arbetarar til Sverige». Avtalen innebar at AMS oppretta rekrutteringskontor i Milano og i Torino for å rekruttere verftsarbeidarar. I første omgang vart det rekruttert 2000 faglærte sveisarar til ASEA, Astahammar, K.B.Berg og LM Eriksson. I løpet av eit lite tiår var talet oppe i til saman 4000 fagarbeidarar rekruttert berre til ASEA. Avtalen mellom Sverige og Italia varte under heile 50-talet. Dei som vart rekrutterte i den første gruppa i 1947 i Italia, var unge menn som kom utan ektefellar.

Dei andre bilaterale avtalane var med Austerrike og Ungarn og omfatta andre yrker, som innan tekstilindustrien, jordbruk, skogbruk m.m. I denne gruppa var det vanleg at arbeidarane kom saman med familiane, også ektefellane skaffa seg lett arbeid gjennom AMS. Avtalen med Ungarn omfatta berre 800 personar og gjaldt berre for 2 år. Då reiste dei fleste heim igjen, og den kommunistiske regjeringa sa opp avtalen.

Framgangsmåten

Arbeidsgjevarane la fram arbeidskraftbehovet sitt for AMS. Det kunne vere 200 sveisar, 150 industrirøyrleggarar, 80 platearbeidarar, 3000 til samlebandet osv. AMS vurderte om rekruttering var ønskeleg etter samråd med den aktuelle Länsarbetsnemnden eller Arbetsförmedlingen i kommunen og dei aktuelle fagforeiningane. I dei fleste tilfella var dette Metallforbundet som hadde god kontakt med klubbane som måtte gje sitt samtykke for at forbundet skulle akseptere rekrutteringa. Dersom AMS gjekk inn for rekruttering, vart det gitt aksept frå Utlendingsdirektoratet. Og AMS tok kontakt med arbeidsmarknadsetaten i det aktuelle landet og det vart inngått samarbeidsavtale mellom landa. Arbeidarane fekk arbeidsløyve for to år, med moglegheit for forlenging, noko som vart gitt i nesten 100 % av tilfella. Dersom dei skulle verte arbeidslause før dei to åra var omme, mista dei ikkje arbeidsløyve. Dei fekk då hjelp ­gjennom AMS til å finne nytt arbeid.

1955 var det registrert 120 000 utanlandske arbeidarar i Sverige, flyktningar og familiemedlemmar er utanom.

Den Felles Nordiske Arbeidsmarknaden av 1954 kom i stand etter påtrykk frå svenske industribedrifter. Det kom svært mange finnar til Sverige etter at avtalen vart inngått. Dei kunne reise fritt og inngår ikkje i den aktive rekrutteringa frå AMS. Men det vart oppretta Arbeidskontor i Haparanda, ved grensa til Finland, for å fremme rekrutteringa. Den finske gruppa vart utover 60-talet like stor åleine som heile gruppa frå dei andre europeiske landa.

Utlendingslova vart også endra i 1954 for å gjere det mogeleg med endå større innvandring. På bakgrunn av dei svara som kom frå Metallforbundet og fagrørsla i andre bransjar og andre involverte partar, var dei godt nøgde med den nye lova fordi den tok omsyn til både regjeringa sitt behov for kontroll over innvandringa, samtidig som reglane skulle vere så smidige og liberale at dei var i samsvar med bedriftene sine behov for arbeidskraft.

Det at det no ikkje lenger var krav om arbeidsløyve før ein kom til Sverige, gjorde det mogeleg for AMS å stimulere til innvandring i eit mykje større omfang enn tidlegare. Dette skjedde m.a. gjennom å stimulere til spontan innvandring.

I dei bransjane med størst behov for arbeidskraft vart det gitt fritak for krav om arbeidsløyve. Dette var innan delar av hotell- og restaurantbransjen, og for arbeid i skogen og i jordbruket. Innanfor industrien vart det gitt arbeidsløyve i første omgang for 1 år, og så utvida til 3 år, og etter det vart det gitt generelt permanent arbeidsløyve. Det permanente generelle arbeidsløyve som vart gitt etter 3 år, vart frå regjeringa sett på som eit førstadium til statsborgarskap.

Kor stort var arbeidskraftbehovet?

I følgje Industriens Utredningsinstitutt frå 1950 vart det hevda at industrien åleine kom til å trenge mellom 100 000 – 200 000 arbeidarar dei neste 10 åra. Bertil Olsson, direktør i AMS, vart spurt om det var realistisk og mogleg. Hans svar var eit ubetinga ja . Han viste til at det på dette tidspunkt var omkring 100 000 utlendingar i arbeid berre i industrien. Bertil Olsson meinte at ei storstilt og planlagt innvandring i regi av AMS var både mogeleg og ønskeleg. Hans syn var at dette motverka dei tilpassingsvanskane som var innan næringslivet sidan tilgangen på svensk arbeidskraft stagnerte. Ungdommane ville ikkje arbeide i industrien, og det var lett å skaffe anna arbeid. Dei utanlandske arbeidarane fekk dei jobbane svenskane ikkje ville ha, men dei var topp motiverte, lønene var skyhøge i høve til kva dei fekk i heimlandet. Dei fleste kunne gå rett i produksjonen utan å ha utgifter korkje til oppvekst eller utdanning. Det var ingen tvil om at godt planlagt og regulert innvandring er bra for landet, i følgje direktør Bertil Olsson. Ein folkeauke verkar stimulerande på investeringane og på utvikling av ny kapital, som igjen fører til behov for nye bustader, nye maskiner, auka etterspurnad etter konsumvarer og endå meir etterspurnad etter arbeidskraft. Og ikkje minst, landet vart tilført unge familiar som fekk barn.² I 1967 var talet på utanlandsk arbeidskraft i industrien kome opp i 200 000. Det fanst motkrefter til dette synet i arbeidarrørsla, mindretalet meinte at ein i staden for arbeidskraftinnvandring burde krevje høgare løner og betre arbeidsmiljø, større makt over produksjonen og styrka posisjon.

Ny lov i 1954 – meir arbeidsinnvandring, fleire rekrutteringskontor i utlandet

Endringane innebar at arbeidsmigrantane no kunne reise til Sverige utan å ha arbeidsløyve, dei kunne gå direkte til ein fabrikk, få arbeid, og enkelt og greitt vart det gitt arbeidsløyve og opphaldsløyve. Alle fekk fast tilsetting. Bemanningsbyrå eksisterte ikkje, og mellombelse tilsettingar var ikkje eit tema.

Det vart oppretta AMS-kontor i mange fleire europeiske byar som Aten, Torino, Beograd og i tillegg Ankara. I industrien rekrutterte alle dei store bedriftene som Saab, Volvo, Lm Eriksson, Götaverket , SKF-Sveriges Kullager Fabrikk, KB Berg, Astahammer , ASEA, Scania Vabis, Kockums, Luxor, Kockums, Eriksberg og fleire. Men også arbeidsgjevarar frå andre bransjar rekrutterte, som t.d. innan kjemisk industri, transport, helsestell, handel og kontor, næringsmiddelindustrien, gruvedrift og tekstil og konfeksjon.

AMS hadde ein fast stab med svært dyktige arbeidsformidlarar som kjente godt til bedriftene frå før, og framgangsmåten i Italia i 1947 vart vidareført. Men no var også representantar frå yrkesskulane og Industriskulen ofte på plass på for å vurdere kvalifikasjonane til dei arbeidssøkande. Arbeidsformidlarane informerte og annonserte gjennom TV, radio, aviser og oppslag, og det var enormt med folk som ville arbeide i Sverige. Det hadde gått rykte om at lønene var skyhøge, og at Sverige avviste gjestearbeidarsystemet³ som både Tyskland, Sveits og Frankrike hadde innført.

I 1960 reiste Scandia Vabis i Södertälje til Aten for å rekruttere arbeidskraft frå AMS sitt kontor. Både personalsjefen Rolf von Euler og rektoren frå Industriskulen Folke Bilberg var med i delegasjonen for å sikre seg at Scandia fekk god arbeidskraft. I ettertid hevda personalsjefen at dei var «for gode» . Ein etter ein forlèt grekarane det tunge og monotone arbeidet ved samlebandet. Til slutt var det berre fem igjen av den første gruppa som var på 30 mann. Folke Bilberg kunne fortel at grekarane «var overintelligente og at dei hadde teke til å studere ved Den tekniske kveldsskulen i byen».

Konkurransen om arbeidskrafta mellom dei vesteuropeiske landa vart etter kvart stor. Det store skipsverftet Eriksbergs Mekaniske Verkstad i Gøteborg var ei av fleire svenske bedriftene som starta yrkesopplæring av utanlandske arbeidarar i deira eige heimland. Opplæringa av sveisearbeidarar var på åtte veker, og i tillegg gav AMS opplæring i fire veker i «arbeidssvensk». Kursa vart arrangerte i Jugoslavia, i ulike byar og regionar. Det første kurset var i september 1969 i Kraljevo. ⁴

I Sverige vart alle tilbydde fast arbeid, og det vart lagt opp til at også ektefellane kunne skaffe seg arbeid. Mange kvinner fekk arbeid i tekstilindustrien og i helsesektoren, man også i andre bransjar. På Volvo Torslanda Verket i Gøteborg var det såkalla «maleriet» fylt opp av kvinner frå Tyrkia som i utgangspunktet kom til landet ved at ektefellane fekk arbeid. Kvinnene vart oppfordra til å verte yrkesaktive, det vart ordna med barnehageplass til gunstige prisar, varm mat i skular og barnehagar, det vart produsert elektriske hjelpemiddel til kjøkkenet og alt dette gjorde det enkelt for kvinnene å vere i full jobb.

Arbeidsløyve vart gitt for to år, men desse vart nesten utan unntak endra til permanent generelt arbeidsløyve etter tre år. Det var berre ved utvisning, dvs. grove kriminelle forhold, at arbeidarane mista arbeidsløyva. Ved arbeidsløyse eller omstillingar bidrog AMS til at dei kjapt fekk nytt arbeid. Det tok i gjennomsnitt åtte veker frå nokon melde seg arbeidsledig til dei igjen var ute i nytt arbeid.

Dei utanlandske arbeidarane organiserte seg prosentvis i same grad som dei svenske arbeidarane. I byar som Stockholm, Gøteborg, Västerås og Malmø var ca. 25–30 % av LO sine medlemmar utlendingar. Fagrørsla sine representantar fortalte til dei arbeidssøkande at «det er frivillig å arbeide i Sverige og på Volvo, men her er vi organisert». I bransjar med låg organisasjonsgrad som hotell- og restaurantbransjen var organisasjonsgraden låg for utanlandske arbeidarar óg.

Delen arbeidsmigranter ved viktige bedrifter:

• Ca. 40 % ved Scania Vabis i Södertälje

• Ca. 50 % ved VOLVO Torslanda Verket i Gøteborg

• Ca. 35 % ved LM Eriksson, Stockholm

Dette var typisk for dei aller fleste bedriftene i eksportindustrien i Sør- og Vest-Sverige. Den utanlandske arbeidskrafta fekk dei tyngste jobbane. På Volvo var det så godt som 100 % utanlandsk arbeidskraft ved samlebandet, og dette var typisk.⁵

Kurs i AMS-regi

Omstillingane på arbeidsmarknaden i dei første etterkrigsåra og utover på 50- og 60 talet førte til store behov for omskulering og ulike former for yrkesopplæring, etterutdanning og kursverksemd. AMS tilsette massevis av yrkesrettleiarar som ofte hadde bakgrunn som fagarbeidarar. Yrkesskulane hadde gjennom mange år vorte nedprioriterte. Trua på at strukturrasjonaliseringane både mellom bransjar og mellom geografiske område førte til folkefråflytting frå nord til industrien i sør. AMS vart på folkemunne kalla «Alla Måste Söder». I industrien trudde ein at samlebandproduksjon og robotisering ville føre til mindre behov for yrkesopplæring. Og når det i tillegg var lett å skaffe topp kvalifiserte fagarbeidarar i utlandet, vart yrkesskulane ikkje prioriterte. AMS fekk store budsjett til å ta seg av denne oppgåva. Det var kurs for arbeidslause ungdommar som ikkje ville arbeide i industrien og for 50-åringar som ikkje klarte arbeidspresset i industrien. Og for kvinner som ennå ikkje var ute i arbeidslivet, eller som ikkje hadde full stilling. Industrien trengte arbeidskraft, og velferdssamfunnet skulle byggjast.

AMS sine arbeidsformidlarar hadde god kontakt med bedrifter i ulike bransjar og fekk informasjon om kva slags opplæring som trengtest for å få arbeid ved den og den bedrifta, så mange sveisarar, røyrleggarar, samlebandarbeidarar osv. Når dei arbeidssøkande var ferdige med kursinga, vart dei formidla til bedrifter der det var behov for arbeidskraft. Det gjekk i gjennomsnitt 8 veker frå dei melde seg til AMS til dei var ferdig med omskuleringa og fekk nytt arbeid. Men mange fekk arbeid på dagen.

På slutten av 60-talet fekk AMS eit nytt problem å løyse. Gruppa arbeidstakarar som gjekk under nemninga «vanskeleg plasserbar arbeidskraft» hadde auka enormt som følgje av effektivitetskravet. Dette var både arbeidsmigrantar og svenskar som hadde ulike arbeidskader og var slitne etter mange år med effektivitetspress i industrien. Denne gruppa var på heile 400 000 i 1970, i følgje LO-kjelder var då den totale arbeidsstyrken på 3,5 – 4 millionar.

Det var oppretta massevis av verna arbeidsplassar, m.a. utanfor Gøteborg. Det vart lagt vekt på at desse arbeidsplassane skulle utføre reelt produksjonsarbeid som det var bruk for, men at tempo og arbeidsinnsats skulle tilpassast arbeidsevne. Dei vart lønna etter gjeldande tariff. Folk visste at dette var arbeidarar som hadde jobba hardt lenge, og neste gong er det kanskje din tur å få helseplager. Auken i AMS sin aktivitet fremma både geografisk og yrkesmessig mobilitet. Det vart gitt flyttebidrag for at folk skulle vere villig til å reise dit jobbane var. Og det vart gitt kurs slik at folk kunne skifte yrke. Det vart gjort ein stor innsats for å hindre at det var mange arbeidslause i eitt område, t.d. i Norrland, og mangel på arbeidskraft, t.d. i Gøteborg, såkalla strukturell arbeidsløyse. Gjennom å sjå på auken i budsjettet og talet på personar som gjekk på kurs får ein inntrykk av kor omfattande denne verksemda var. I 1960 var det meir enn 10 000 personar som gjennomførte yrkesutdanningskurs. I 1970 var det heile 100 000 som deltok på arbeidsmarknadsutdanning, av ein arbeidsstyrke på ca. 4 millionar.

Sett frå kapitalistklassens ståstad var arbeidskraftinnvandringa svært lønsam. Scandia Vabis hadde ein produksjonsauke på heile 200 % frå 1960 – 1966. Ein kan trygt seie at 70 – 90 % av dei som sto ved samlebandet var utanlandsk arbeidskraft.⁶ Samla for heile verftsindustrien var produksjonsauken oppe i 20 % i 1966.⁷

Det er også eit faktum⁸ at det i all hovudsak var dei utanlandske arbeidarane som sto bak dei «ville» steikane som starta ved gruvene i Kiruna, og som spreidde seg til heile eksportindustrien i resten av landet på slutten av 60-talet. Metallforbundet nekta å godkjenne fleire arbeidsløyve i 1972, og LO kravde innvandringsstopp, noko SAP-regjeringa godkjente. Det var fleire grunnar til dette som arbeidsmiljøproblem og helseplager, at ein tok til å få bustadproblem og ungkarsgettoar, og at det var misnøye på arbeidsplassane. Ein årsak var også at leiinga i LO oppfatta den utanlandske arbeidskrafta som ein trussel mot det sosialdemokratiske hegemoniet på arbeidsplassane i den viktige eksportindustrien. Den svenske modellen var trua gjennom at arbeidsfreden ikkje lenger vart akseptert av dei utanlandske arbeidarane.

Den svenske modellen – oppsummering

Den svenske modellen var eit klassekompromiss og viser at statleg styring og kontroll over arbeidsmarknadspolitikken, inkludert arbeidskraftinnvandringa, er mogleg. I den svenske modellen inngjekk fagrørsla saman med SAP som ivaretakar av dei nasjonaløkonomiske interessene. Dette medførte manglande vilje til og interesse av å mobilisere og skape sterke arbeidarkollektiv på arbeidsplassnivå.

Tryggleiken dei utanlandske arbeidarane hadde gjennom generelt permanent arbeidsløyve og lett tilgang til statsborgarskap, gjorde det mogeleg å verte i fagforeiningsaktivistar og ta posisjonar i klubbar og fagforeiningar etter nokre år i Sverige^.9

Det vi kan lære av dei svenske erfaringane er for det første: Fagrørsla må igjen krevje styring over arbeidsmarknadspolitikken, og det må etablerast ein ny statsetat som har dette ansvaret. For det andre må det førast ein politikk der ein krev at dei utanlandske arbeidarane skal ha faste stillingar, og at det vert lagt til rette for at dei busett seg her med familiane sine. Dei lukkast med mykje i den svenske modellen, men det er ikkje mykje igjen av klassekompromisset i dag. Det er berre gjennom å sikre makta på arbeidsplassane at arbeidarklassen kan klare å ivareta sine interesser på sikt. Dette må utviklinga av ny politikk ha som erkjenning.

Sluttnoter:

1 Jamfør den svenske Hovudavtalen, Saltsjöbadavtalen i 1938, er eit uttrykk for klassekompromisset.
2 Intervju med Bertil Olsson i hans heim i Bromma 1991.
3 Gjestearbeidarsystemet medførte at arbeidarane vart utviste dersom dei vart arbeidslause og dei hadde ikkje trygderettigheiter.
4 Intervju med Iris Sjögren som var ansvarleg for AMS sitt kontor i Jugoslavia under 60 talet.
5 Hovudoppgåve i Sam.Pol.1993 av Rose Maiken Flatmo, intervju med representantar frå klubbstyret ved Volvo Torslandaverket saman med historikar Henrik Glimstedt frå universitetet i Gøteborg.
6 Metallarbetaren 1966, Nr.1-2, s.32
7 Metallarbetaren 1976 Nr.21, s.32
8 Yngve Lind, fortalte i intervju at då Metallforbundet sine leiarar reiste ut for å snakke dei streikande «til rette», var det ingen som kunne snakke svensk. Og at dette var situasjonen overalt der dei kom.
9 På dei største arbeidsplassane vart det etter kvart vanleg med tospråklege tillitsvalde, t.d. grekarar eller finnar som hadde lært seg svensk.

Lucasplanen var et forsøk på hvordan arbeiderne kan legge premissene ved teknologisk fremgang på 70-tallet i Storbritannia. Kan vi her finne inspirasjonen vi trenger for omstillingen til ny grønn industri og en mer demokratisk planlegging av økonomien?

Håkon Edøy Hanssen er medlem av miljø- og næringspolitisk utvalg i Rødt og sivilingeniør
Illustrasjonsfoto: Lance Andrewes

Samfunnsdebatten rundt fremtiden preges av teknologisk determinisme og mystifisering. Fokuset ligger på hvordan teknologien vil endre seg de neste 5, 10 eller 20 årene. De sosiale forholdene, altså hvem som har makt og innflytelse til å bestemme over investeringer og hvordan ulike nyvinninger blir brukt, blir lagt i baksetet og glemt. Jeg vil se på noen av årsakene til dette ved å ta for meg et historisk eksempel på hvordan automasjon ble introdusert i maskinverktøyindustrien. Hvordan tendensene som påvirket de prosessene fortsatt legger premissene for dagens utvikling. Fokuset vil være på klasseinteresser, hos de som eier produksjonsmidlene og styrer denne utviklingen. Inspirert av hvordan arbeiderne ved Lucas Aerospace gikk frem da de ble truet med rasjonalisering og arbeidsløshet. Hva vi kan lære av dette historiske eksemplet?

Teknologisk determinisme eller klassekamp?

Arbeidskonfliktene under andre verdenskrig truet kapitalens hegemoni. Dette var en tid med forbud mot lønnsvekst, dødelige industriulykker og en sterk fagbevegelse. Fra 1941 ble det gjennomført stadig flere streiker innad i industrien, og ved mer enn én anledning ble krav fra staten om at streikende arbeidere skulle jobbe, ignorert. Dette klimaet skapte uro i både bedrifter og statsapparatet. Hvordan maktforholdene mellom arbeid og kapital påvirket automatiseringen av verktøymaskiner ble dokumentert av historikeren David F. Noble i Forces of Production (2011). I denne boken går han gjennom hvordan denne utviklingen ble brukt til å flytte makten i arbeidsprosessen fra arbeiderne til bedriftsledelsen og kapitalistene. Utviklingen måtte stanses og arbeidere og deres fagforeninger skulle «… bli satt på plass, og holdt der» [1, p. 33]. Charles E. Wilson, sjef for General Electric (GE) og viseformann for War Production Board summerte opp stemningen hos enkelte stats- og næringslivsledere da han sa at USAs to hovedproblemer kunne summeres slik; «Russland utenfor grensene, fagbevegelsen innenfor» [1, p. 45].

Utviklingen av teknologiene, som skulle være med på å dette løse problemet med fagbevegelsen, ble utviklet på tross av de økonomiske tap det medførte for bedriftene. Målet var ikke lønnsomhet, men kontroll over arbeidsprosessen og arbeiderne. Noble påpeker at når en GE-fabrikkavdeling ble automatisert, førte det til at

«delen av fabrikken med det mest sofistikerte utstyret hadde blitt delen med mest svinn, mest gjennomtrekk av ansatte og lavest produktivitet¹» [1, p. 277].

Dette ble i stor grad subsidiert av det amerikanske militæret, da spesielt flyvåpenet, som verdsatte kontroll og stor presisjon langt mer enn profitt [2, p. 329]. Dette var grunnen til at militæret la igjen ressurser på å utvikle numerisk kontrollerte (N/C) maskiner. Disse maskinene flyttet nesten alle avgjørelsene og kontrollen relatert til produksjonsprosessen fra arbeiderne på gulvet til ingeniørene som programmerte maskinene. Dette ble gjort fordi ingeniørene, ifølge Noble, var mer sympatiske til ledelsen. Arbeidernes jobb skulle dermed reduseres til å følge direktiver ovenfra, og til å rette opp feilene til de nye maskinene. Over tid ble disse maskinene bedre og dermed lønnsomme, mye takket være den kunnskapen arbeiderne hadde.

Ironisk nok gjennomførte GE et pilotprosjekt hvor arbeiderne fikk bonus på 10 prosent eller 16 prosent, for å håndtere, rette feil og lære hverandre opp i bruk av N/C maskiner [1, p. 266]. Arbeiderne fikk større frihet til å løse problemene som oppstod slik de selv ville, med mindre overstyring. Den økte friheten styrket motivasjonen². Prosjektet ble til etter lengre forhandlinger mellom GE og fagforeningen.

Prosjektet led fra starten av at GE nektet å definere kriteriene for prosjektet, dette gjaldt både hva som ble regnet som gode resultater og hvilke nye ansvar som de ansatte tok på seg. Fagforeningen samlet ikke informasjon relatert til prosjektet selv, og når prosjektet skulle evalueres hadde de ikke noe håndfast å vise til i møte med ledelsen.

Nå, over 50 år etter at Noble skrev boken, ser man de samme tendensene til å kontrollere arbeidere gjennom teknologi brukt i arbeidsprosessen. Et av de klareste eksemplene på dette er varehusene til Amazon. De ansatte gjennomfører diskrete og monotone oppgaver som blir gitt til dem av maskiner [3]. I disse varehusene er ikke varene plassert etter kategorier som bøker, elektronikk og toalettsaker, men hvilke produkter som kunder pleier å handle sammen. Dette gjør at dersom en lagerarbeider skal kunne gjøre jobben sin, må hun benytte seg av kunnskapen til en maskin som minner om en smarttelefon. Den forteller henne hvor hun må gå for enhver ting som skal hentes. Samtidig overvåker den hvor fort hun gjør jobben og straffer henne dersom tempoet er for lavt. Kunnskapen hun bruker er ikke hennes egen, men selskapets, og hun kan følgelig lett erstattes om helsa skulle ryke [4].

Vi ser denne tendensen til å kontrollere også i dagens Norge, hvordan vi snakker om automatisering og annen teknologi. Fremtiden er satt, og ethvert forsøk på å endre den er dømt til å mislykkes. Arbeiderne vil ende opp som tapere, mens de som eier produksjonsmidlene og patentene, blir rikere. Når maskiner kan overta en større del av arbeidet, er det selvsagt at fremfor å dele på det resterende arbeidet i form av en 6- eller 4-timersdag, skal en større andel av befolkningen hives ut i nød og fattigdom. Denne trusselen, om hva som kan skje, er med på å disiplinere arbeiderklassen. Hva er poenget med å kjempe for bedre rettigheter og høyere lønn, dersom den økte «kostnaden» med å ha deg som ansatt resulterer i at du blir erstattet med en maskin?

En alternativ plan

Lucasplanen, en alternativ produktplan ved Lucas Aerospace, var et forsøk på hvordan arbeiderne kan legge premissene ved teknologisk fremgang.

Lucasplanen hadde sitt utspring i Combine-komitéen, en komité som var satt sammen av de lokale fagforeningene ved fire av Lucas Aerospaces fabrikker i 1969 [5, p. 5]. Komitéen sprang ut av et ønske om å samarbeide på tvers av fagforeningene til de ulike yrkesgruppene og fabrikkene. Lucas var i en oppkjøps- og konsolideringsprosess, og flere tusen ansatte stod i fare for å miste jobben. Gjennom streiker, sit-ins og andre virkemidler reduserte komitéen kraftig antallet som mistet jobben. Den muliggjorde samarbeid, når ledelsen ønsket å sette fabrikker og fagforeninger opp mot hverandre, i tillegg til å drive med skolering av arbeiderne³

Komitéen oppnådde alt dette på tross av at den ikke hadde offisiell støtte hos den nasjonale ledelsen i de ulike fagforeningene. Fagforeningene pleide å forhandle hver for seg med Lucas Aerospace. Komiteen utfordret posisjonen til de med høye verv i fagforeningene. Flere tidligere komitéer kollapset, og lønnen ved Lucas’ fabrikker var lavere enn den var andre steder. Denne motarbeidingen fra den etablerte fagbevegelsen foregikk konstant fra starten, også mens komitéen prøvde å vinne støtte hos Labour-regjeringen og ledelsen ved Lucas, og var en av grunnene til at den ikke fikk gjennomslag.

På 1970-tallet ble den britiske flyindustrien konsolidert og nasjonalisert i et forsøk på å styrke dens posisjon i det internasjonale markedet. Arbeiderne ved Lucas ønsket at denne nasjonaliseringen skulle inkludere deres arbeidsgiver. Lucas Aerospace var den største underleverandøren i den britiske luftfartsindustrien. Komitéen gikk til industriministeren for Labour-regjeringen, Tony Benn, for å be ham om å inkludere Lucas i denne nasjonaliseringsprosessen. Benn kunne ikke etterkomme dette, men forslo at de kunne komme med en alternativ plan for Lucas, som de kunne bruke i forhandlinger med ledelsen. Komitéen tok denne oppfordringen et steg lenger, og startet arbeidet med planen med følgende uttallelse:

«Vi gjentar vårt mål om at Lucas Aerospace skal bli nasjonalisert under fullstendig arbeiderkontroll. Vi instruerer også komitéen til å forberede en bedriftsplan for å beskytte våre medlemmer frem til en slik nasjonalisering av Lucas Aerospace er fullført.» [5, p. 10]

I januar 1976 ble planen offentliggjort. Den inneholdt 150 produkter, hvor alle unntatt tre kom fra arbeiderne selv. Komitéen gikk systematisk til verks da de startet arbeidet med planen. De involverte arbeidere ved alle fabrikkene ved Lucas Aerospace for å finne ut hvilke produksjonsmidler som kunne brukes. De undersøkte også kompetansen til arbeiderne, med mål om at ingen skulle miste jobben fordi de ikke kunne bruke sin kunnskap til produksjonen. Komitéen forhørte seg også med de som bodde i lokalmiljøet rundt fabrikken. Arbeiderne skulle ikke kun tenke på seg selv som arbeidere i denne prosessen, men som mennesker og en del av et større felleskap med materielle behov. Disse behovene skulle ikke dekkes gjennom produkter som ga profitt i markedet, men folks behov og den generelle samfunnsnytten de ville bringe.

Denne samfunnsnytten inkluderte de materielle behovene som ikke ble dekket av markedet, altså behovene til dem uten makt og penger. Ingeniør og medlem av underkomitéen som startet arbeidet med Lucasplanen, Mike Cooley, uttrykte at formålet var å

«utfordre det private profittmotivet» fordi det var en «fornærmelse av våre ferdigheter og kunnskap at vi kan produsere en Concorde, men ikke nok varmeovner for våre pensjonister …» [5, p. 85].

Nytten skulle også omfatte produksjonen av disse produktene og hvordan kunnskapen til arbeiderne ble utnyttet. Produksjonsprosessen ble lagt opp slik at den krevde manuelt arbeid fra de ansatte og lot dem utnytte sine ferdigheter til det fulle. Da målet med planen var å sikre arbeidsplassen og ikke profitt, ga det ikke mening å legge opp til mest mulig automatisering av jobbene deres.

Ledelsen ved Lucas Aerospace var ikke spesielt fornøyd med at arbeiderne som de var satt til å lede, ønsket å dele den makten over virksomheten⁴. Dette var på tross av Combine-­komitéen hadde fått garantier for at kostnadene kunne dekkes av staten og at flere av produktene kunne gi store inntekter [5, p. 236]. Kravet om at ingen arbeidere skulle miste jobben, men heller skoleres og brukes i produksjon, kunne de heller ikke godta. For å hindre gjennomslag på det nasjonale planet, aksepterte ledelsen ved Lucas lokale forhandlinger ved to lokasjoner, Birmingham og Burnley, før den fulle planen ble offentliggjort. I begge tilfellene jobbet ledelsen for at disse forsøkene ikke skulle bli noen form for suksess⁵.

Hva kan vi lære av planen?

Planen demonstrerer, etter min mening, to ting. For det første viser den hvor stort potensiale det ligger i arbeidere for positiv endring. Mange av samfunnsproblemene som Lucasplanen tar for seg, deriblant ressurssløsing, oljeavhengighet, underrepresentering av kvinner og medisinske behov, er problemer som ikke har blitt mindre aktuelle⁶. Arbeiderne ved Lucas gjennomførte en materiell analyse og skolerte seg selv, for å finne en løsning på disse problemene flere tiår før det ble satt i sentrum av den offentlige samtalen. Spesielt av aktører som mener at det kapitalistiske markedet er den beste mekanismen for å koordinere økonomisk aktivitet.

Det andre er at fremtiden ikke er satt. Det er ikke uunngåelig at den neste generasjonen må jobbe flere timer for mindre velferd, eller at massearbeidsløshet og nød er skjebnen for en stadig større andel av befolkningen. Det er ikke gitt at mange av de mest talentfulle tekniske arbeiderne skal jobbe med våpenteknologi, eller finne nye måter å vise oss reklamer [8]. Det er ikke gitt at vi må bruke stadig høyere summer på materiell som øker konflikten og usikkerheten i verden, samtidig som at det bidrar til klimaendringene [9].

For dagens Norge er det spesielt to industrier hvor en oppdatert Lucasplan ville hjulpet: olje- og våpenindustrien. Begge har lignende forutsetninger som arbeiderne ved Lucas hadde. Staten er tett involvert i begge, både i form av eierskap og andre overføringer til bedriftene for å sikre driften. De er også høyteknologiske, med en svært kompetent og produktiv arbeidstokk. Spesielt oljenæringen har behov for en slik alternativ plan, dersom man har som mål å få ned utslippene og gjøre den norske økonomien mindre avhengig av denne fossile ressursen[10]. En slik plan kan vise, slik det gjorde hos Lucas for over 40 år siden, at valget ikke står mellom utslipp og jobber, men mellom status quo og et alternativ hvor bruksverdien, ikke bytteverdien, har høyeste prioritet.

Et spørsmål om makt

I begge tilfellene presentert i denne teksten var ikke utfallet bestemt på bakgrunn av teknologi, men makt. Makten til å kontrollere arbeidsprosessen og hvilken retning industrien skulle utvikle seg. En makt som kom fra eierskapet over produksjonsmidlene og et tett forhold med staten. Da N/C maskiner ble introdusert ved GE, var det staten som tok regningen og arbeiderne som måtte bruke sine kunnskaper for å luke ut feil. En liknende dynamikk oppstod hos Lucas Aerospace, en bedrift som tok subsidier og hadde militæret/staten som største kunde. Der jobbet ledelsen iherdig for å forhindre at maktforholdene skulle endre seg til fordel for arbeiderne. Kapitalismen krever at kapitalen, på tross av hva det koster av tapt produksjon eller profitt, har makt og kontroll over arbeiderne. Dette er for å få merverdi fra dem. For å opprettholde dette maktforholdet kan kapitalen være villige til å inngå kompromisser om hvordan arbeidet skal organiseres, så lenge de store spørsmålene, inkludert hva som produseres og hvor investeringer blir plassert, er under kapitalens kontroll⁷.

Dersom vi ønsker å komme oss nærmere sosialismen, holder det ikke å kjempe en defensiv kamp mot trusselen om arbeidsledighet og en fremtid som bestemmes av udemokratiske aktører. Lucasplanen brakte mye bra med seg, selv om den ikke slo gjennom. Den aktiviserte arbeidere, startet flere andre initiativer og demonstrerte mulighetene som finnes for en mer demokratisk planlegging av økonomien arbeidere i sentrum. Å bygge videre på dette, selv om vi ikke lykkes med det første, er et gode i seg selv. En Lucasplan for det 21. århundre vil ikke være det samme som sosialisme⁸, men den kan være en av etappene på veien.

Bibliografi

[1] D. F. Noble, Forces of Production: A Social History of Industrial Automation, 2011.
[2] D. F. Noble, «Social Choice in Machine Design: The Case of Automatically Controlled Machine Tools, and a Challenge for Labor,» Politics & Society , pp. 313-47, 1978.
[3] E. Guendelsberger, Time, 18 07 2018. [Internett]. Available: https://time.com/5629233/amazon-warehouse-employee-treatment-robots/.
[4] M. Wilding, VICE, 31 Mai 2018. [Internett]. Available: https://www.vice.com/en_us/article/7xm4dy/ambulances-were-called-to-amazon-warehouses-600-times-in-three-years.
[5] H. Wainwright og D. Elliot, The Lucas Plan – A New Trade Unionism in the Making, 2018.
[6] T. A. Johansen, «Forsøk, forskning og fleksibilitet,» Arbeiderhistorie, pp. 51-73, 2015.
[7] O. Terje Bygard og K. Nygaard , Planlegging, styring og databehandling: Grunnbok for fagbevegelsen 1: Innføring, 1973.
[8] Reuters, Fortune, 28 Juli 2019. [Internett]. Available: https://fortune.com/2017/07/28/google-facebook-digital-advertising/. [Funnet 24 November 2019].
[9] N. McCarthy, Forbes, 2019. [Internett]. Available: https://www.forbes.com/sites/niallmccarthy/2019/06/13/report-the-u-s-military-emits-more-co2-than-many-industrialized-nations-infographic/#4e377e124372.
[10] E. Boyle, Klassekampen, 5 Juli 2019. [Internett]. Available: https://www.klassekampen.no/article/20190705/ARTICLE/190709983. [Funnet 26 November 2019].
[11] D. F. Noble, America By Design, Technology, and the Rise of Corporate Capitalism, 1979.
[12] B. Huagan, VG, 14 August 2018. [Internett]. Available: https://www.vg.no/nyheter/i/4dAQ0R/erna-solberg-advarer-kan-bli-43-timers-arbeidsuke. [Funnet 12 September 2019].

Sluttnoter

1 Forfatters oversettelse.
2 En artikkel om prosjektet fikk tittelen «Jobber arbeidere bedre uten sjefer?», en tittel som ledelsen ved GE likte dårlig [1, p. 298] og brukte senere som argument for å ikke utvide prosjektet slik at andre ansatte fikk like mye kontroll over eget arbeid.
3 Et eksempel på denne skoleringen var en pensjonskamp komitéen ledet, hvor arbeiderne ble skolert om hvordan pensjonsfondet i Lucas var styrt og hvor lett de kunne miste pensjonen sin.
4 Bill Williams, en av sjefene I Birmingham summerte det godt ved å si at «… den reelle konflikten gikk ut på hvem som skulle styre Lucas» [3, s. 114].
5 I Birmingham prøvde de å utvikle en ny type varmepumpe. Ledelsen bidro motvillig litt penger til innsatsen etter at arbeiderne hadde lagt frem dokumentasjon på at prosjektet ville bli lønnsomt, men var sen med å overføringene og prosjektet hadde liten fremgang delvis pga. dette.
6 For eksempel kommer dagen som markerer at verden har brukt opp de tilgjengelige ressursene for et år, Earth Overshoot Day, tidligere for hvert år som går og utslippene beveger seg fortsatt oppover.
7 Et norsk eksempel på dette er forskningsarbeidet Kristen Nygaard og Olav Bygard gjennomførte for Norsk Jern- og Metallarbeiderforbund i 1970. Hvor målet var demokratisk styring, inkludert til langsiktige beslutningene [7]. Dette ble motarbeidet av bl.a. Høyre og resultatet at man jobbet mot større fleksibilitet i arbeidslivet, ikke demokratisering [6].
8 I boken Inhuman Power: Artificial Intelligence and the Future of Capitalism (2019) skriver Nick Dyer-Witheford, Atle Mikkola Kjøsen og James Steinhoff om hvordan en Lucasplan for det 21. århundre kan løse utfordringene rundt kunstig intelligens.

Koronaviruset setter verden i sjokk, men i stedet for å bekjempe de strukturelle årsakene til pandemien, fokuserer regjeringen i USA på nødtiltak. Dette er en samtale med evolusjonsbiologen Rob Wallace om farene ved Covid-19, ansvaret for agrobusiness og bærekraftige løsninger for å bekjempe infeksjonssykdommer.

Rob Wallace er evolusjonsbiolog og fylogeograf for folkehelse ved University of Minnesota i USA. Han har jobbet med forskjellige sider ved nye pandemier i tjuefem år og er forfatteren av boka Big Farms Make Big Flu (Monthly Review, 2016, 400 s.).
Wallace er intervjuet av Yaak Pabst og sto i det tyske marx21 magasin i mars. Artikkelen er oversatt av Rolv Rynning Hanssen, regnskapsfører i Forlaget Rødt.
Foto: Nick Fewings

Hvor farlig er det nye koronaviruset?

Rob Wallace: Det kommer an på hvor langt utbrudd ditt av Covid-19 er kommet: tidlig, toppnivå, sent? Hvor godt er det lokale, offentlige helsevesenet i stand til å svare på pandemien? Hva er demografien, hvor mange bor der du bor, hvor tett osv.? Hvor gammel er du? Har du nedsatt immunforsvar? Hvordan er helsa di? Stemmer immungenetikken din, genetikken som ligger til grunn for immunresponsen din, med viruset eller ikke?

Så alt dette oppstyret om viruset er bare skremselstaktikk?

Nei, absolutt ikke. På befolkningsnivå, ved starten av utbruddet i Wuhan førte Covid-19 dødsfall til mellom 2 % og 4 % eller CFR (case fatality rate, andel døde av alle som har fått sykdommen, for en gitt periode). Utenfor Wuhan ser CFR ut til å bli 1 % og eller enda mindre, men vi at det er høyere verdier i enkelte områder som Italia og USA. Omfanget virker ikke så høyt når en sammenlikner med f.eks. SARS på 10 %, 1918-influensaen på 5–20 %, fugleinfluensaen H5N1 på 60 %, eller Ebola på opptil 90 %. Men det overstiger absolutt sesonginfluensaen på 0,1 % CFR. Faren er imidlertid ikke bare et spørsmål om dødsraten. Vi må tenke på det som kalles penetrans eller angrepsfrekvens i samfunnet: Hvor stor andel av den globale befolkningen blir berørt av utbruddet.

Kan du være mer spesifikk?

Folk reiser mye over hele verden, rekordmye. Uten vaksiner eller legemidler som virker mot koronavirus, og at det ikke er mange som nå er immune mot viruset, gjør at bare 1 % dødelighet utgjør en betydelig fare. Med en inkubasjonsperiode på opptil to uker og økende sannsynlighet for overføring før sykdomsutbrudd – før vi vet om mennesker er smittet – vil få steder sannsynligvis være smittefrie. Hvis, for eksempel, Covid-19 registrerer 1 % dødelighet og infiserer fire milliarder mennesker, er det 40 millioner døde. En liten andel av et stort antall kan fremdeles være veldig mange.

Dette er skremmende tall for noe som er tilsynelatende mindre sykdomsfremkallende …

Definitivt, og vi er først i begynnelsen av utbruddet. Det er viktig å forstå at mange nye infeksjoner endres i løpet av epidemier. Infeksjonsevne, virulens (evnen til å fremkalle sykdom) eller begge deler kan avta. På den annen side øker virulensen i andre utbrudd. Den første bølgen av influensapandemien våren 1918 var en relativt mild infeksjon. Det var den andre og tredje bølgen den vinteren og inn i 1919 som drepte millioner.

Men pandemiske skeptikere hevder at langt færre pasienter har blitt smittet og drept av koronavirus enn av den typiske sesonginfluensaen. Hva tenker du om det?

Jeg ville være den første til å feire hvis dette utbruddet viser seg å være en blindgjenger. Men disse forsøkene på å avfeie Covid-19 som en mulig fare ved å vise til andre dødelige sykdommer, spesielt influensa, er et retorisk middel for å snu bekymring om koronaviruset og er virkelig malplassert.

Så sammenligningen med sesonginfluensa halter …

Det er ikke fornuftig å sammenligne to patogener (sykdomsframkallende skapninger) på forskjellige deler av epikurver (sykdomsdiagrammer). Ja, sesonginfluensa smitter mange millioner over hele verden, og dreper ifølge WHO opptil 650 000 mennesker i året. Covid-19 er imidlertid bare i gang med sin smittsomme reise. I motsetning til influensa har vi verken vaksine eller flokkimmunitet for å senke infeksjonen og beskytte de mest utsatte befolkningen.

Selv om sammenligningen er misvisende, er begge sykdommene virus, til og med til samme gruppe, RNA-virusene. Begge kan forårsake sykdom. Begge påvirker munn- og halsområdet og noen ganger også lungene. Begge er ganske smittsomme.

Dette er overfladiske likheter som savner en kritisk del i sammenligningen av de to patogenene (bakterier og virus som framkaller sykdom). Vi vet mye om influensas dynamikk. Vi vet veldig lite om Covid-19. Det er ganske ukjent. Det er faktisk mye om Covid-19 som vi neppe vil få vite før det slår ut i full blomst. Samtidig er det viktig å forstå at det ikke er snakk om Covid-19 kontra influensa. Det er Covid-19 og influensa. Fremveksten av flere infeksjoner som er i stand til å bli pandemier og angripe befolkningen på ulike måter og kombinasjoner, bør være fremst og i sentrum for bekymringene.

Du har forsket på epidemier og deres årsaker i flere år. I boka di, Big Farms Make Big Flu, prøver du å se sammenhengene mellom industriell jordbrukspraksis, økologisk landbruk og epidemier som sprer seg raskt. Hva er lærdommene?

Faren ved hvert nytt utbrudd er at vi mislykkes å stoppe den – eller rettere sagt – det er lett å tenke at hvert nytt Covid-19 er en isolert hendelse. Den økte forekomsten av virus er nært knyttet til matproduksjon og lønnsomheten til multinasjonale selskaper. Alle som har som mål å forstå hvorfor virus blir farligere, må undersøke hvordan vi organiserer den industrielle modellen for jordbruket, særlig husdyrproduksjonen. For tida er få regjeringer og forskere forberedt på å gjøre det. Tvert imot.

Når de nye utbruddene dukker opp, er regjeringer, media – og til og med det meste av det medisinske etablissementet – så fokusert på hver enkelt nødssituasjon, at de avfeier de strukturelle årsakene som gjør flere marginaliserte sykdomsframkallende bakterier og viruser (patogener) til en plutselig global «kjendis», det ene etter det andre.

Hvem har skylda?

Jeg sa industrielt landbruk, men det er større enn det. Kapitalen går i bresjen for å overta (landgrabbing) det siste av primærskog og jordbruksområder til småbrukere over hele verden. Disse investeringene fører til avskoging og en utvikling som fører til oppblomstring av sykdommer. Det funksjonelle mangfoldet og kompleksiteten som disse enorme jordområdene representerer, blir strømlinjeformet på en slik måte at tidligere innkapslete patogener smitter over i lokale husdyr- og menneskesamfunn. Kort sagt: Kapitalsentre – steder som London, New York, og Hong Kong – er steder med spesiell stor fare.

For hvilke sykdommer er dette tilfelle?

Det er ingen kapitalfrie patogener på dette tidspunktet. Selv de fjerneste blir berørt, selv om de er langt unna. Ebola, zika, koronavirus, gulfeber, fugleinfluensa og afrikansk svinepest er blant de mange patogenene som tar seg ut fra de mest avsidesliggende områder til urbane strøk, regionale hovedsteder og til slutt ut på globalt reisenettverk. Fra fruktflaggermus (flygehunder) i Kongo for så å drepe folk på Miamis solsenger om noen uker seinere.

Hva er rolla til multinasjonale selskaper i denne prosessen?

Planeten Jorda er nå i stor grad Planeten Landbruk, i både biomasse og brukt land. Landbruksnæringa tar sikte på å legge til rette for matmarkedet.

Nesten alt i dette nyliberale prosjektet er organisert for å støtte selskapene fra mer avanserte industrialisert land for å stjele land og ressurser i svakere land. Som et resultat av dette blir mange av de nye patogenene som tidligere har vært holdt i sjakk over lang tid i skogenes økologi, utviklet over lang tid, noe som nå truer hele verden.

Hvilke effekter har produksjonsmetodene til agrobusines på dette?

Det kapitaliserte jordbruket som erstatter mer naturlige økologier, legger til rette for forhold hvor patogener kan utvikle de mest virulente og smittsomme egenskapene. Man kan ikke lage et bedre system for å avle dødelige sykdommer.

Hvordan det?

Dyrking av genetiske monokulturer med husdyr fjerner uansett muligheten for å bygge immune branngater slik at det er mulig å bremse overføringen. Større populasjonsstørrelser og tetthet gjør større overføringshastigheter mulig. Slike overfylte forhold demper immunresponsen. Høy gjennomstrømning, som er en del av enhver industriell produksjon, gir en kontinuerlig, fornyet tilførsel av smitteutløsende stoffer, drivstoffet for utviklingen av virulens (mikroorganismenes evne til å framkalle sykdom). Med andre ord, agrobusiness er så fokusert på fortjeneste at valg av et virus som kan drepe en milliard mennesker, blir behandlet som en akseptabel risiko.

Hva!?

Disse selskapene kan bare flytte kostnadene for deres smittefarlige drift til alle andre. Fra dyrene selv til forbrukere, gårdsarbeidere, lokale miljøer og myndigheter på tvers av ulike nasjoners rettsregler. Skadene er så omfattende at hvis vi skulle tilbakeføre disse kostnadene til selskapenes økonomiske balanse, ville agrobusiness som vi kjenner det i dag, bli avsluttet for alltid. Ingen selskaper kan gjøre opp for seg ved skadene de påfører.

I mange medier hevdes det at utgangspunktet for koronaviruset var et «eksotisk matmarked» i Wuhan. Er denne beskrivelsen sann?

Ja og nei. Det er mye som taler til fordel for den oppfatninga. Det er kontakt som kan kobles til infeksjoner i Hunan Wholesale Sea Food Market i Wuhan, der ville dyr ble solgt. Miljøprøvetaking ser ut til å utpeke den vestlige enden av markedet der ville dyr ble holdt.

Men hvor langt tilbake og hvor vidt skal vi undersøke? Når begynte egentlig denne nødssituasjonen? Fokuset på markedet savner opprinnelsen til ukontrollert jordbruk i omlandet og dets økende kapitalisering. Globalt, og i Kina, er mat av ville dyr blitt en mer organisert, økonomisk sektor. Men forholdet til industrielt landbruk strekker seg utover bare å dele de samme pengesekkene. Når industriell produksjon – av svin, fjærkre og lignende – utvides til primærskog, legger det et press slik at matoperatører som selger mat fra ville dyr, trenger videre inn i skogen med nye bestander, og øker kontakten med infeksjoner av nye patogener, inkludert Covid-19.

Covid-19 er ikke det første viruset som utviklet seg i Kina, som regjeringen prøvde å dekke over

Nei, men dette er ikke noe spesielt kinesisk. USA og Europa har også tjent som arnested for nye influensaer, nylig H5N2 og H5Nx, og deres multinasjonale selskaper og nykoloniale representanter sto bak fremveksten av ebola i Vest-Afrika og zika i Brasil. Amerikanske offentlige helsetjenestemenn skjulte agrobusinessens rolle under utbruddene H1N1 (2009) og H5N2.

Verdens helseorganisasjon (WHO) har nå erklært en «helsenødsituasjon med internasjonal bekymring». Er dette trinnet riktig?

Ja. Faren for et slikt patogen er at helsemyndighetene ikke tar tak i den statistiske risikofordelingen. Vi aner ikke hvordan patogenet kan reagere. Vi gikk fra et utbrudd i et marked til infeksjoner spredt over hele verden i løpet av noen uker. Patogenet kunne bare ha dødd ut. Det ville være flott. Men vi vet ikke. Med bedre forberedelser vil bedre sjansen for å stagge patogenets evne til å spre seg fort.

WHOs erklæring er samtidig en del av det jeg kaller pandemiteater. Internasjonale organisasjoner er handlingslammet. Det minner om Folkeforbundet. FN-organisasjonene er alltid bekymret for sin betydning, makt og finansiering. Men slike erklæringer kan også vise seg å føre til forberedinger og forebygging som verden trenger for å ødelegge Covid-19s ­overføringskjeder.

Den nyliberale omstillingen av helsevesenet har forverret både forskningen og den generelle omsorgen for pasienter, for eksempel på sykehus. Hvilken forskjell kan et bedre finansiert helsevesen gjøre for å bekjempe viruset?

Det er den forferdelige, men talende historien om den ansatte hos en produsent av medisinske apparater i Miami, som da han kom tilbake fra Kina med influensalignende symptomer, gjorde det eneste rette med hensyn til familien og samfunnet og krevde at et lokalt sykehus skulle teste ham for Covid-19. Han bekymret seg for at hans minimale Obamacare-sykeforsikring ikke ville dekke testene. Han hadde rett. Han fikk presentert for ei regning på 3270 dollar! I USA kan kravet være at det blir vedtatt en forordning som sier at under et pandemiutbrudd, vil alle utestående medisinske regninger relatert til testing for infeksjon og for behandling etter en positiv test, bli betalt av den føderale regjeringen. Vi vil tross alt oppmuntre folk til å søke hjelp i stedet for å gjemme seg bort – og smitte andre – fordi de ikke har råd. Den åpenbare løsninga er et nasjonalt helsevesen som er –fullt bemannet og utstyrt for å håndtere slike samfunnsviktige nødssituasjoner – slik at et så latterlig problem som dette ikke kan oppstå igjen.

Så snart viruset er oppdaget i ett land, reagerer regjeringer overalt med autoritære og straffende tiltak, for eksempel en obligatorisk karantene av hele landområder og byer. Er slike drastiske tiltak berettiget?

Å bruke et slikt utbrudd til å teste hvor langt en kan gå i å innføre eneveldig kontroll etter utbruddet, er katastrofekapitalismens totale avsporing.

Når det gjelder folkehelsa, blir det feil å peke på tillit og medfølelse, som viktige ­epidemiologiske variabler, men uten at noen av dem mister lovgiverne befolkningens støtte. En følelse av solidaritet og felles respekt er en kritisk del av å få fram samarbeidet vi trenger for å overleve slike trusler. Selvkarantener med riktig støtteoppfølging av trente nabolageslag, matforsyning med lastebiler fra dør–til–dør, permitterings- og arbeidsledighetsforsikringer kan lokke fram den slags samarbeid, at vi alle sammen står i dette.

Som du kanskje vet, har vi i Tyskland et de facto nazistparti, AfD, med 94 seter i parlamentet. Det harde nazi-høyre og andre grupper i tilknytning til AfD-politikere bruker koronakrisen i sin agitasjon. De sprer (falske) rapporter om viruset og krever flere autoritære tiltak fra myndighetene: Begrens flyreiser og innreisestopp for migranter, grensestenginger og tvangs karantene …

Høyreradikale vil naturligvis bruke reiseforbud og grensestegninger for å styrke rasismen, mens det i virkeligheten er verdensomspennende sykdommer. Dette er selvfølgelig tull. På dette tidspunktet, gitt at viruset allerede er på vei til å spre seg overalt, er det fornuftige å jobbe med å utvikle den type folkehelseholdninger der det ikke spiller noen rolle hvem som dukker opp med en infeksjon, vi har midler å behandle og kurere dem. Selvfølgelig, slutt å stjel folks land i utlandet og det som i utgangspunktet tvinger fram masseflukt, så vi kan forhindre at patogenene dukker opp i utgangspunktet.

Hva ville være bærekraftige endringer?

For å redusere fremveksten av nye virus­utbrudd, må matproduksjonen endres radikalt. Sjølstendige bønder og en sterk offentlig sektor kan dempe virkningene på miljøet og infeksjoner slik at de ikke løper løpsk. Begynn med ulike variasjoner av bestander og avlinger – og strategisk gjenoppbygging – både på gårds- og regionalt nivå. La matdyr reprodusere seg på stedet for å videreføre testede immuniteter. Koble til rettferdig produksjon med rettferdig omsetning. Subsidier priser og programmer som støtter agroøkologisk produksjon. Forsvar disse eksperimentene fra både tvangen som nyliberal økonomi påfører både individer og lokalsamfunn, og trusselen om kapitalstyrt statlig undertrykkelse.

Hva bør sosialister etterlyse i møte med den økende dynamikken i sykdomsutbrudd?

Agrokapitalismen som en sosial reproduksjon må avsluttes, i det minste fordi det er et spørsmål om folkehelse. Høykapitalisert produksjon av mat setter hele menneskeheten i fare, i dette tilfellet en praksis som bidrar til å slippe løs en ny dødelig pandemi. Vi bør kreve at matsystemer skal sosialiseres på en slik måte at patogener som er farlige, forhindres i å oppstå i utgangspunktet. Det vil kreve å gjeninnføre matproduksjon etter behovene til bygdesamfunn først. Dette vil kreve agroøkologiske tiltak som beskytter miljøet og bøndene når de dyrker maten vår. Det store bildet: Vi må helbrede skadene som oppstår når økologien skilles fra økonomien vår. Kort sagt, vi har en planet å vinne.

Tusen takk for intervjuet!

Leder: Handelsavtalene truer de fattiges helse … 4
Aurora Hagen: Regelendringer i krisetider … 6
Sofie Marhaug: Tre bud for venstresiden etter krisen … 12
Olav Randen: Kriseforståing og nasjonal politikk … 16
Mark Heywood: Kampen om gratis helse­tjenester etter apartheids fall i Sør-Afrika … 20
Marie Sørhaug: Jîn, jîyan, azadî! – kvinne, livet, frihet! … 24
Erling Folkvord: Kor viktig er Kurdistan i kampen mot imperialismen i Midtausten? … 30
Johan Petter Andresen: Motstand mot undertrykking er meningen med livet … 36
Matt T. Huber: Miljøpolitikk for arbeiderklassen … 42

Vi spør oss hva Norge skal leve av etter oljen. Én mulighet er å bli eier av et globalt, etisk og rettferdig drevet legemiddelfirma.

Legemiddelmangel beskrives som et krisescenario med høy sannsynlighet for å inntreffe. Vi må regne med 2500 dødsfall og  8000 mennesker med forverret sykdomstilstand samt et estimert tap på 2,4 milliarder kroner i løpet av de neste hundre årene på grunn av akutt mangel på medisiner som insulin og antibiotika.

Mette Kalager er professor ved avdeling for helseledelse og helseøkonomi, Det medisinske fakultet, Universitetet i Oslo
Foto: Volodymyr Hryshchenko

Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap foreslår å stille krav til større legemiddellagre. Nylig har regjeringen foreslått at Norge skal lagre råstoffer og produsere tabletter selv.

Dette er vel og bra, men Norge har en unik mulighet til å tenke større og modigere. Akkurat som vi gjorde med oljen, bør vi etablere et statseid legemiddelfirma.

Ved å få eierskap og kunnskap om produksjonen og forsyningskjeden kan vi sørge for nok legemidler. Norge som samfunn har en unik mulighet til å skape et mer rettferdig system for utvikling og salg av legemidler, nasjonalt og globalt.

Arbeidsplasser, kompetanse og kunnskap

I 2017 brukte vi 20 milliarder kroner på legemidler. 1,5 prosent av hele statsbudsjettet går til legemidler. Det tilsvarer 50 prosent av beløpet vi bruker til utdanning og skoler. Salgs­tallene for legemidler er doblet de siste 15 årene. Pfizer, legemiddelfirmaet som har størst omsetning i det norske markedet, hadde i 2017 en totalomsetning på 446 milliarder norske kroner, noe som tilsvarer 38 prosent av Norges statsbudsjett samme år.

Er det én ting vi har lært av oljeeventyret, er det at vi raskt evnet å starte kunnskapsbedrifter, være konkurransedyktige og bli verdensledende – de samme egenskapene vi trenger for å drive et legemiddelfirma. På det meste var over 300 000 mennesker sysselsatt i oljevirksomheten i Norge. Til sammenlikning er 92 000 ansatt i Pfizer.

Vi kan etablere StatMed, med staten som eier, og kjøpe opp legemiddelfirmaer med kompetanse og patenter. StatMed kan bruke kompetansen og verdiene til å bygge opp og videreutvikle norsk kunnskap på området, slik at vi kan bli verdensledende. Dette kan sikre arbeidsplasser, øke vår kompetanse og kunnskap,­ sørge for egen utvikling og være med på å heve nivået på norsk medisinsk forskning.

Medikamenter styrt av behov, ikke gevinst

StatMed vil kunne bidra til en rettferdig legemiddelpolitikk der priser fastsettes etter behov og samfunnsnytte, og ikke bare for gevinstmaksimering. StatMed vil kunne levere legemidler til Norges befolkning direkte – den som selger, vil også være den som kjøper.

StatMed kan også brukes til å øke vårt globale ansvar og bidrag. StatMed kan levere vaksiner, antibiotika og andre legemidler som bistand til fattige land.

StatMed bør ikke bare produsere kopi-medisin (generika), men også utvikle nye medikamenter. StatMed kan for eksempel bruke av sitt overskudd til å være med på å utvikle antibiotika mot multiresistente bakterier. Ifølge en rapport fra FN (https://tinyurl.com/y33v2gus) vil multiresistente bakterier i løpet av de neste 30 årene, føre til at 2,4 millioner mennesker dør i Europa, Nord-Amerika og Australia, og til at rutineinngrep som kneproteseoperasjoner og keisersnitt blir mer risikofylte. Nye antibiotika utvikles ikke i dag, fordi det ikke er lønnsomt for profittdrevne firmaer. Her kan StatMed gjøre en forskjell.

Norge har infrastruktur, erfaring og penger på bok

Stortingsmelding om helsenæringen (https://tinyurl.com/v2zaq6y) identifiserer flere forhold der StatMed kan være en mulig løsning: Tettere samarbeid mellom næring og helsevesen, flere kliniske studier i Norge, og flere patenter som utvikles i det offentlige helsevesenet som kan kommersialiseres med StatMed. Norge har høyt utdannet arbeidskraft med i internasjonal sammenheng lave lønninger. Dette kan være ett av mange konkurransefortrinn i StatMed.

Som Statoil vil StatMed kreve investeringer.­ Staten må tilføre midler i en oppstartsfase. Men legemiddelbransjen har store overskudd til tross for at det er en krevende bransje med strenge krav til produksjon. De 25 største selskapene hadde en profittmargin på rundt 20 prosent, dobbelt så mye som Statoil. På sikt burde det være mer enn nok penger i StatMed.

Vi har infrastrukturen, vi har erfaringen med å bygge ledende miljøer på kort tid, vi kan håndtere store virksomheter, vi er fremst i verden på å ha sikre digitale løsninger, vi har lang tradisjon for å ha profittfirmaer eid av det offentlige, og vi har penger på bok.

De fremsynte menn på 1970 tallet, lot seg ikke stoppe av hva som var vanlig. Akkurat på samme måte bør vi nå tenke langsomme tanker. Vi må tenke nytt – men ikke helt nytt. Vi vet allerede hvordan vi kan opprette og drifte et statseid selskap i en krevende bransje – der det stilles strenge krav til produksjon, innovasjon og nytenkning. Alt ligger til rette for StatMed – den nye oljen.1

Sluttnoter:

1 Kronikken er basert på en lederartikkel i Tidsskrift for Den norske legeforening og ble først publisert på forskning.no som du finner her: https://forskersonen.no/helse-helsepolitikk-kronikk/norge-bor-etablere-et-statseid-legemiddelfirmastatmed-kan-bli-den-nye-oljen/1648744

Verden slik vi kjenner den har gått i dvale. Det er alvor nå. Et snikende og usynlig alvor som hver dag bringer dystre budskap om nye smittede og tapte liv. Når døden banker på, søker menneskene beskyttelse. Beskyttelse for våre nærmeste, samfunnets sårbare, og i nok provianter. Sterke og varme ord som solidaritet og dugnad er på alles lepper, og sitter løsere enn vi er vante med i Norge. Nå mobiliseres budskapet om at dette krever en innsats av oss alle – fellesskapets innsats er eneste måte å beskytte de mest sårbare i samfunnet vårt nå.

Anne Cecilie Tvedten, anestesilege; Katrin Glatz Brubakk, Barnepsykolog; Hanne Edøy Heszlein-Lossius, anestesilege; Marthe Valle, sykepleier.
Foto: Fotomovimiento / Flickr

Som helsearbeidere er vi svært bekymret for situasjonen, og vi kjenner på en sterk og økende uro. En uro og redsel som også rommer mer enn våre egne kjente, kjære og nære. 

Som mangeårige frivillige i leire og på strendene ved Europas yttergrenser, er vi også livredde for hva som venter menneskene i flyktningleirene på de greske øyene når koronaviruset når tusenvis av dårlig ernærte, kalde og internerte mennesker uten sanitære forhold. 

Dette er en varslet katastrofe, og vi har lenge jobbet for en evakuering av de mest sårbare i den største av disse leirene, Moria Camp på Lesvos. Forholdene har lenge vært kritiske, i Moria spesielt; det bor altfor mange mennesker der i forhold til kapasitet, sanitærforholdene er dårlige, maten er næringsfattig og begrenset. Mange bor i tynne sommertelt i et kaldt og rått klima og helsetjenestene er svært begrenset. 

Nærmere 22 000 av våre medmennesker, deriblant 7 500 barn, er internert under forhold som ødelegger immunforsvar, hvor kroniske sykdommer får utfolde seg fritt i mangel av behandling, og hvor barna sulter. Her er forsvaret til å overleve en viruspandemi lik null før viruset treffer leirene. Her hjemme kan vi trøste foreldre med at viruset ikke rammer barna så hardt. Dette er ikke en trøst vi kan gi til foreldre i Moria. Her finnes over fire skoleklasser med kronisk syke barn. Barn som ikke får den helsehjelpen de trenger. Barn vi frykter vil dø når viruset tar bolig i dem. 

Barndommen i Moria er preget av kronisk frykt. En barndom hvor frykten hindrer barna i å forlate teltene for å leke, en barndom hvor depresjon og selvskading er en del av ­hverdagen. Det er en barndom preget av å være forlatt. Å føle seg forlatt i en hjelpeløs tilstand er noe av det verste og mest skadelige et barn kan oppleve. 

I tillegg til de medisinske og psykologiske aspektene, har situasjonen forverret seg kraftig de siste ukene. På grunn av målrettede angrep av høyreekstreme mot hjelpearbeidere har svært mange organisasjoner sett seg nødt til å evakuere sine frivillige. Der de har bidratt med helsetjenester, utlevering av mat, klær og sanitærprodukter, og gitt et sårt tiltrengt aktivitetstilbud for barna i leiren, er det nå svært lite hjelp å få.

Vi får daglige meldinger fra mennesker som bor i leiren som sier at de er redde. Redde for å bli syke, redde fordi de ikke kan beskytte seg. Redde fordi de ikke får noe informasjon.

I Norge er sykehusene i full beredskap og lager pandemiplaner for opprettelsen av egne ­intensivavdelinger for koronasmittede. Helsedirektoratet forteller oss at vi skal vaske hendene hyppig med såpe og vann. Har du vært i kontakt med en smittet, skal du sitte i karantene. Vi holder oss hjemme i varme og trygge hjem med nok mat og drikkevann i dusjen, og unngår folkemengder. 

I Moria er disse rådene nytteløse: Opp til 1300 personer må dele på én vask og de har ikke varmt vann eller såpe. Det finnes ingen steder å sitte i karantene ved mulig smitte. Det finnes ingen måter for menneskene i Moria å beskytte seg selv fra viruset på. Det finnes ikke såpe til håndvask eller nok antibac. Det finnes ikke nok munnbind.

Det er allerede påvist ett tilfelle av koronaviruset på Lesvos, og det er bare et spørsmål om tid før det ankommer Moria. Da er det allerede for sent, å stanse videre smittespredning vil være umulig. Viruset kommer til å spre seg ukontrollert, og mange mennesker kommer til å dø.

Det er de greske helsemyndighetenes ansvar å ha en plan for hva som må gjøres når koronaviruset treffer Moria. De organisasjonene som er igjen i leiren melder om at en slik plan ikke finnes.

Det er derfor vi må handle, og evakuere de mest sårbare menneskene nå! 

Det kan virke skummelt og komplisert å skulle evakuere en flyktningleir samtidig som det pågår en pandemi. 

De mest sårbare må evakueres til steder med bedre helseberedskap. Det å flytte resten av befolkningen i Moria til andre lokasjoner med tilgang på såpe, vann og større plass vil være kritiske smitteverntiltak for å forhindre videre spredning. 

Det må bli mulig å isolere smittede og mulig smittede. Helsepersonell må få kommet til for å dele ut smittevernsutstyr og informasjon. Å ikke gjøre noen ting og tvinge folk til å bo tett i tett i telt uten muligheter til å beskytte seg, er det samme som å overlate barn, voksne og eldre til en dødelig skjebne i Moria. 

Det er fortsatt tid, men den er i ferd med å renne ut. I all den tid det er en politisk beslutning å holde mennesker i leire som Moria på europeisk jord, må politikere spørre seg selv om hvordan denne beslutningen vil stå seg i ettertiden. Etter korona. 

Vi ser det beste og verste av mennesker når vi nå står i en krise. Kanskje kan vår egen uro øke medfølelsen med mennesker på flukt, og kanskje kan vi lettere kjenne på hva som blir viktig når verden rundt rakner. Vi har selv sett det i krigssoner og i flyktningeleire hvor vi har blitt holdt, invitert og tatt med av dem som har mistet absolutt alt.

Vi stoler på at det norske folk klarer å ha to tanker i hodet på en gang: solidaritet med de svake her hjemme og solidaritet med de svakeste i Moria. 

Vi holder oss hjemme og krever at det settes i gang forebyggende tiltak, og at de mest sårbare fra Moria evakueres nå.

(Skrevet i midten av mars.)

Tusenvis av ungdommer streika for å kutte 60 % av Norges utslipp innen 2030. Drevland Lund mener det krever at det vises et politisk lederskap for å fase ut oljenæringa.

Foto: Didrik Sten Ingebrigtsen
Erik Ness er redaksjonsmedlem i Gnist

Gnist intervjuet Tobias Drevland Lund, nylig avgått leder i Rød Ungdom om alvoret i miljøkrisa, noen uker før koronakrisa.

Først, hvor viktig er miljøkampen egentlig? Kan du beskrive situasjonen for naturen og arten homo sapiens, menneskene, spesielt? Og: Er det krise eller katastrofe?

Miljøkampen er en eksistensiell krise for menneskers, naturen, dyrs og selve planetens overlevelse, men som selvsagt kan ende i katastrofe om vi ikke gjør nok. Klimakrisa kommer ikke om 50 eller 5 år, vi lever i en verden hvor det foregår akkurat nå. Det er bare å se på brannene i Australia, tørken i Afrika og her hjemme ser vi alle jordrasene, nedbøren, oversvømmelsene og hvor mildt det har vært i «vinter». I en slik situasjon har vi ikke tid til klimafornektelse. Vi trenger handling.

Norge kjøper seg ut ansvaret med et system med klimakvoter. Kan du forklarer hvordan systemet fungerer, og si hva du tenker om det?

Jeg er ingen ekspert på klimakvotesystemet, men det største problemet er at det er med på å fraskrive de industrialiserte landene ansvar og heller dytter det over på land i det globale sør. De industrialiserte landene har hatt store utslipp i rundt 200 år. I Rød Ungdom mener vi at landenes historiske ansvar for utslipp må være med i beregningen når klimakuttene skal fordeles internasjonalt, og at man ikke kun skal se på utslippene landene har i dag. En av måtene land kutter klimagassutslipp på i dag, er gjennom kvotekjøp, hvor et land kan betale for miljøtiltak i andre land for å senke sine egne utslippstall. Dette gir land med høye utslipp muligheten til å fraskrive seg ansvar. Siden Norge også har store utslipp, bør vi gå foran som et eksempel og forplikte oss til å betale for miljøtiltak, klimatilpasning og skadeserstatning i andre land.

Norge pumper opp olje. Helge Ryggvik sier i boka, Til siste dråpe, at det ikke er en selvfølgelig at Norge har rett på å bestemme at de skal disponere og få denne grunnrenta/superprofitten. Hva tenker du om denne oljerikdommen?

Det blir ofte sagt at det er på grunn av olja at vi er rike i Norge. Det mener jeg er feil. Det er på grunn av hvordan vi har disponert denne rikdommen. I 1971 behandlet Stortinget «De 10 oljebud», som handlet om hvordan ressursene skulle komme hele samfunnet til gode, gjennom blant annet nasjonal styring og kontroll, ny næringsvirksomhet, natur- og miljøvern og ikke minst opprettelsen av et statlig oljeselskap for å sikre norske interesser. Vi har sikra at oljerikdommen tilfaller staten og det norske folk, ikke bare rike selskaper. Dette er utrolig viktig, og vi bør vi jobbe for å stoppe utarminga av denne modellen, ved å blant annet renasjonalisere Equinor.

Kan du si noe konkret om videre utbygging på norsk kontinentalsokkel? Full stopp, eventuelt hvor?

Jeg er tilhenger av det som ble vedtatt på Rødt sitt landsmøte i 2019 om at vi ønsker «Stans i all ny oljeleting og tildeling av nye oljefelt». Det å åpne nye felt nå, er å gå baklengs inn i framtida. Vi bør heller forvalte de olje- og gassfeltene som allerede er i produksjon, på en fornuftig måte, og som gjør at vi kan nå klimamålene vi har satt oss. I tillegg bør andre særfordeler for oljeindustrien avvikles, som leterefusjonsordninga. Ifølge SSB utgjorde leterefusjonsordninga 17,2 milliarder kroner i 2017. Vi bør heller vri investeringene inn mot nye grønne arbeidsplasser og hjelpe petroleums- og petroleumsrelaterte virksomheter med å omstille seg.

Hva mener dere at Rødt bør vedta angående sluttdato for å ta opp olje?

Rød Ungdom har ikke et vedtak om sluttdato i dagens arbeidsprogram fra 2016. Likevel mener Rød Ungdom at olje- og gassnæringa bør fases ut. Det er tre hovedgrunner til at Rød Ungdom gikk til forsvar for en sluttdato, selv om det også innad hos oss er delte meninger om det;

For å sørge for trygghet og forutsigbarhet for de tusenvis av menneskene som jobber i næringa. De trenger et tydelig signal om at de må forvente mindre aktivitet i årene framover. Da er det uansvarlig å ikke forholde seg til et fastsatt år og tro at utfasinga skal løse seg selv. Det er alt for viktig til å overlate utfasinga til markedet og tilfeldighetene.

På Rødt sitt landsmøte i 2019 ble det, etter forslag fra RU, vedtatt at Rødt ønsker å kutte 60 % av Norges utslipp innen 2030. Dette er det samme kravet som tusenvis av ungdommer streika for. Skal vi få til dette målet om 60 % utslippskutt, er det helt klart at vi trenger en politisk styrt avvikling av oljenæringa som stod for 27 % av norske utslipp i 2018 i følge SSB. Slik vi en gang i tida brukte politisk lederskap for å bygge opp næringa, trengs det politisk lederskap for å fase den ut. Da kan det være lurt med en dato å forholde seg til.

Rødt må være det tydeligste partiet på klima og miljø, men vi må forene både industriarbeidere og klima og miljøbevegelsen. Vi må ha med begge for å få en endring. Vi må få flertall for tiltak som er både røde og grønne. Det er en stor oppgave, men allerede er det dessverre for mange som ikke tenker på Rødt som det miljøpartiet vi faktisk er. Å fjerne sluttdatoen kan forsterke det bildet av Rødt som et parti som ikke vier klima og miljø nok oppmerksomhet.

Og så må det sies at sluttdato egentlig er et litt feil begrep. I dagens arbeidsprogram står det at Rødt vil trappe ned produksjon på norsk sokkel med minst 90 prosent innen 2030. Det vil si at det fortsatt vil være 10 % av dagens aktivitet igjen. Det er legitimt å spørre seg om Norge skal slutte helt med produksjon av olje, men jeg mener altså ikke det. Vi vil ha behov for noe oljeproduksjon også i framtida, siden mange produkter avhenger av olje. Ettersom det ikke er en fornybar ressurs, må oljeforekomstene også forvaltes på en god og langsiktig måte, slik at også framtidas generasjoner kan nyte godt av den viktige naturressursen som olja er.

Hva med arbeidsplasser fra olja? På et eller annet tidspunkt vil den jo uansett fases ut. «Hva gjør vi nu, lille du?» som Kim Larsen skriver i sangen.

Mange snakker om «den nye olja». Slik kommer det ikke til å være. Hverken reklame, turisme, mikrobrygg-øl, kunnskap eller laks er den nye olja. Vi trenger flere bein å stå på, men vi har et godt utgangspunkt.

Vi har en leverandørindustri med fagarbeidere i verdensklasse som i dag leverer komponenter­ til oljeplattformer. De samme arbeidsfolka på Kværner kan levere komponenter til havvindmøller. Vi har en høyproduktiv industri som produserer blant annet verdens reneste aluminium, for eksempel på alle smelteverkene til Hydro. Om vi sikrer norsk grønn vannkraft og gode kraftavtaler til denne industrien, i stedet for å sende krafta gjennom kraftkabler ut av landet, har vi et stort konkurransefortrinn. Med flere fullskala karbonfangst- og lagringsprosjekter kan man for eksempel i mine hjemtrakter på NORCEM i Brevik lage sement med lave klimagassutslipp. Ved å satse på mer landbruk og gi bøndene lønn som fortjent har vi et større potensiale for matproduksjon her til lands. Det kan i neste rekke gi næringsmiddelindustrien større muligheter enn i dag. Om vi fornyer fiskeoppdrettsnæringa, underlegger den strengere miljøkrav, styring og flytter produksjonen til lukka landbaserte anlegg, kan vi også i framtida leve av oppdrettsnæringa.

Og så må vi selvsagt bruke de økonomiske musklene som ligger i oljefondet. Statens Pensjonsfond Utland (SPU) er i dag på over 10 000 milliarder kroner. Rødt har på Stortinget foreslått å sette en del av disse inntektene i et nasjonalt grønt industrifond som kan brukes for å investere i grønne, nye arbeidsplasser her hjemme. Hvis vi tør å bruke alle verktøyene i verktøykassa og gå i bresjen for aktiv næringspolitikk er mulighetene mange!

Rødt er i mot vindkraft på land, og det er stor enighet om det, og flere steder som på Frøya spiller vi en viktig rolle i den lokale kampen, jfr. Dordi Hammers artikkel i Gnist 4/19. Men Rødt blir kritisert både av naturvernere og de som hevder at vindkraft til vanns bare bidrar til eksport av kraft til EU-systemet og sånn bidrar til ytterligere klimaforverring. Hva tenker dere om dette?

I september i fjor la Menon Economics fram en rapport som viser at hvis Norge handler raskt, kan flytende havvind gi opptil 128 400 årsverk og skape verdier opp mot 117 milliarder kroner fordelt på de neste 30 årene. Jeg tenker at vi ikke trenger å bygge ut mer havvind i Norge enn nødvendig for å ha en utviklingsarena for norsk leverandørindustri. Framfor å sende stadig mer kraft ut av landet, kan vi eksportere selve teknologien og plattformene til land som ønsker flytende havvind. Slik bidrar vi til den grunnleggende omleggingen av det globale energisystemet.

Ved etablering av eventuelle havvindmølleparker i Norge må man ta hensyn til fiskeri og naturmangfoldet. Det gjør vi gjennom å styre unna alle feilene som er gjort med utbygging av vindkraft på land, og sørge for at det tas hensyn til eksisterende næringer, lokaldemokratiet og miljøfaglige råd.

Miljøkampen er i dag i stor grad overlatt til tradisjonelle naturvernere, intellektuelle og tenketanker. Har dere tanker om hvordan mobilisere arbeiderklasse, den klassen som faktisk har makt, hvis de vil og blir en kraft?

Vi må bygge en allianse mellom klima- og miljøaktivistene og fagbevegelsen. Det er ingen lett oppgave, men det er det Rødt bør jobbe for framover. Vi er ikke tjent med en polarisert klimadebatt hvor man sitter på hver sin tue og kommer med skjellsord til hverandre. Det må jobbes for å danne brede allianser som kan vare. Derfor kan ikke miljø- og klimapolitikken være skrivebordsbasert, men må ha rot i den virkeligheten og hverdagen som ­arbeidsfolk i industrien lever i. Vi må arbeide for en klima- og miljøpolitikk som kommer nedenfra.

De fleste er enige om at vi må gjøre noe nå, kapitalisme eller ikke, og at det dreier seg om å mobilisere folk. Ideer om å aktivisere?

Over 40 000 norske ungdommer og millioner verden over tok til gatene i mars i fjor for å demonstrere mot regjeringas handlingslammelse i møte med klimaendringene. Vi ser også tillitsvalgte i fagbevegelsen som går i spissen for rødgrønn handlekraft i industri- og klimapolitikken. Det må lages felles møtepunkt mellom bevegelsene og arbeides for en politikk som favner bredt.

Elefanten i rommet: kapitalismen. Stadig flere også i Rødt er opptatt av spørsmålet om det er mulig å redde naturen som et sted for menneske å overleve. Derfor er det nå mange titalls lag i Rødt som studerer studieboka, Forstå for å forandre, som var et spor på Rødts skoleringskonferanse, Grunnmur. Særlig de to første møtene, skrevet av Jorun Gulbrandsen, drøfter vårt tema i dette intervjuet. Kan du utdype hva dere mener sammenhengen mellom miljø og kapitalisme er?

Kapitalisme og miljø står i skarp motsetning til hverandre. Det er ikke mulig med et system basert på evig vekst på en klode med begrensede ressurser. Kapitalistene har også tjent seg rike på å ødelegge klimaet. 100 selskaper står for 71 prosent av verdens utslipp siden 1988 kan The Carbon Majors Report fra 2017 fortelle oss. Både statlige og private storselskaper har i alt for mange år ødelagt for det fremtidige livsgrunnlaget, samtidig som eierne på toppen har tjent seg superrike. Klimaprofitørene har bedre muligheter under kapitalismen.

Klimakampen må også settes inn i et klasseperspektiv, nasjonalt og globalt. Det er de fattigste av oss som taper mest på klimakrisa, og det er befolkningen i det globale sør som ender opp som klimaflyktninger pga naturkatastrofer, tørke og økende havnivå.

Det er land i det globale sør som må leve med resultatet av fråtsinga til rike vestlige land. Vi i Rødt ser ikke rettferdigheten i at kaffebøndene i Guatemala må ta regninga for utslippa til Nestlé som selger kaffen de samme bøndene produserer på det globale markedet.

Jeg stolt av at Rødt forstår at systemet er en del av problemet, men vi kan bli enda flinkere til å kommunisere det utad i møte med velgere og potensielle medlemmer. Vi må bort fra dagens kapitalistiske system basert på vekstvang og urettferdighet og arbeide for et sosialistisk folkestyre, hvor økonomien er underlagt demokratisk kontroll, hvor mennesker, dyr og naturens behov vektlegges og som baserer seg på å være i takt med jordas tåleevne. Det er ingen utopi eller drøm. Det er en nødvendighet.

Er det noen grunn til optimisme?

Absolutt. 40 000 ungdommer bare i Norge har tatt til gatene for handling, samtidig som vi sitter på en oljeformue og industriarbeidere i verdensklasse som står klare for å bygge framtida. Med sterk politisk styring og en bred allianse mellom fagbevegelse og miljøbevegelse, kan det gå riktig godt til slutt. Er det noe arbeiderbevegelsen har lært oss gjennom over 100 år med kamp, så er det at det nytter å kjempe. Men, det blir ikke lett!

Kamerat Britney

I forbindelse med koronakrisen, publiserte popstjernen Britney Spears nylig et innlegg på sosiale medier-plattformen Instagram, hvor hun talte til sine vel over 23 millioner følgere: «We will feed each other, re-distribute wealth, strike». Budskapet er at fellesskap gjør oss stronger than yesterday. Under innlegget kommenterte Britney flere rose-emojis, et symbol som blant annet blir brukt av Democratic Socialists of America. Støtten fra popstjernen ble tatt godt imot av DSA som twitret: «Comrade Britney knows: together we can build a better world, because capitalism is Toxic». Det amerikanske venstreside-tidsskriftet Jacobin kommenterte også innlegget:

Spears has shown she’s a comrade, and will influence her fans to look into the ideas espoused. We have to hope that more celebrities will follow Comrade Spears’s lead and remind the vast majority that their power lies in the withdrawal of their labor.

Det skal fortsatt en del til ­for at Bernie Sanders blir demokratenes presidentkandidat, men kanskje dette er tidspunktet for å peke på en opplagt visepresident-kandidat? Gimme more (votes)!

Instagram-innlegget som startet «Comrade Spears»-memet. Kilde: knowyourmeme.com

Fishy business

2. mars gikk daværende fiskeriminsiter Geir Inge Sivertsen (H) av, etter å ha hatt jobben i kun fem uker. Han hadde søkt om, og fått utbetalt, ulovlig etterlønn etter å ha gått av som ordfører i Lenvik for å bli statsråd. Det ble også klart at han hadde fått lønn for verv i fylkestinget som han skulle hatt permisjon fra. I tillegg fortsatte han å ha en rekke styreverv i det private næringslivet og i frimurerlosjen. Her kunne han skilte med nest høyeste grad: «Høyt opplyste St. Johanneslogens betroede broder» og «Canonici Inferiores og kommandør av vår Herre Jesu Kristi hellige og fattige tempelorden».

Rød Ungdom anmeldte Sivertsen for bedrageri. Daværende RU-leder, Tobias ­Drevland Lund begrunnet anmeldelsen slik:

Vi har et system med klasse­justis. Nav-brukere straffes hardt for mindre summer enn 120 000, mens Sivertsen kan bare si unnskyld, betale tilbake, og så skal alt være greit. Det er forskjell på Jørgen Hattemaker og kong Salomo i Norge, og slik bør det ikke være.
(Dagbladet, 24. februar 2020)

Etter at Fremskrittspartiet gikk ut av regjeringen var det nok mange som spurte seg selv, blir det mindre politisk rabalder nå? Blir det mindre statsrådkaos? Høyre har så langt klart å levere på et høyt nivå. Per nå har Erna Solberg hatt totalt fem fiskeriministere. Kanskje rekker fiskeridepartementet å slå rekorden til justisdepartementet, som per dags dato leder med totalt seks ulike justisministere under Erna styre?

Gnist har snakket med Dan Andre Syversen og Ingjald Gaare om forholdene på bygg nå og de endringene som har skjedd både med fagene og med bransjen de siste tiårene.

Intervju med

• Dan André Syversen, har jobbet i snart 12 år som murer, 10 av dem med svennebrev. Han er tillitsvalgt og nestleder i klubben, sitter i LOs-representantskap, er vara til representantskapet i Fellesforbundet, ungdomsleder og styremedlem i Østfold fagforening og bystyrerepresentant for Rødt i Fredrikstad.
• Ingjald Gaare, opprinnelig arkitekt, men har jobba som murarbeider og murer i 37 år, i rene murmesterbedrifter, med anslagsvis 20–30 ansatte. Har i femti år vært knytta til den politiske bevegelsen som endte opp som partiet Rødt. Regner seg først og fremst som fagforeningsaktivist, og han var tillitsvalgt i den murerbedriften han jobba i, leder i Mursvennenes fagforening i Trondheim og styremedlem i LO i Trondheim.

Foto: Charles Deluvio
Av Kari Celius,
redaksjonsmedlem i Gnist

Stolt håndverker?

Det er ganske vanlig å snakke ned håndverk og håndverkere. I lunsjen på en kontorarbeidsplass som min går gjerne praten om rørleggeren som ikke kommer, samtidig som «alle» mener de selv kan utføre det meste hjemme hos seg selv, også det arbeidet som krever fagbrev. Hvordan står dere imot ideologi som gjør arbeidet mindreverdig? 

Dan: Ryktet til bransjen er i stor grad ødelagt av bransjen selv. De som går på byggfag eller «polakklinja» som det også kalles, blir ofte omtalt som «byggfagslask» av andre. 

Jeg har enorm respekt for håndverkere og den kunnskapen og nevenyttigheten de innehar. Når andre snakker ned yrket vårt, tror jeg vi oftest forsvarer oss med at det er et fysisk tungt yrke som få andre hadde holdt ut. Kanskje vi burde være bedre på å få frem tradisjonen, kunnskapen og presisjonen som ligger i yrket vårt.

Ingjald: Middelklassens potensielle forakt for lavere klasser oppleves på mange måter. «De har vel aldri murt hos en professor, De?» Det fortalte en murer meg at han fikk høre av en professorfrue da han murte en peis hjemme hos dem. Da professoren attpå til begynte å krangle på prisen, pakka han verktøyet og dro. Noen andre måtte gjøre ferdig peisen. Generelt må en kjempe mot nedvurderinga av arbeiderklassen ved å skape sterke arbeiderkollektiv, heve klassebevisstheten og yrkesstoltheten. Vi må kjempe mot dagens individualistiske tidsånd og dyrking av «elitene».

Hvilke betydning har det for dere at dere kan være stolt av resultatet av jobben dere gjør? Jeg mener utover at skifergulvet er riktig lagt, og at trappen har den rette vinkelen. Har det estetiske en verdi i seg selv? Kan yrkesstoltheten være individuell, i tillegg til kollektiv? 

Dan: Helt klart en stor betydning. Individuell i form av hvem av kollegaene som har det flotteste resultatet eller er raskest. Det er nok ikke rent sjeldent jeg påpeker ovenfor min datter eller mine kamerater hvilke bygg jeg har vært med på å sette opp, og hvilke fasader jeg har murt. 

Eller at jeg spør om min samboer la merke til den flotte flisleggingen på det offentlige toalettet hun besøkte. 

Ingjald: En håndverker kan ha mange forskjellige roller. Fra å jobbe i en småbedrift med to–tre ansatte, som tar på seg oppgaver som krever stor faglig innsikt og dyktighet kombinert med kreativitet og estetisk sans, til de jeg kaller industrihåndverkere, de som er ansatt i større bedrifter eller i utleiefirma, gjerne på store byggeprosjekter der de sammen med andre arbeidere er brikker i en stor produksjonsprosess. Den første gruppa opplever den individuelle stoltheten og prestisjen, og gleden ved å skape vakre håndverksprodukter. Industrihåndverkeren jobber først og fremst for lønna, men har samtidig også en stolthet som ligger i å oppleve sin egen dyktighet, kombinert med den kollektive anerkjennelsen. En murarbeider jeg jobba sammen med i et akkordlag på fire: vi hadde gjort ferdig en akkord der vi nesten hadde dobla lønna vår i forhold til forskuddet: Han var så stolt at han ville ha en kopi av målebrevet så han kunne ramme det inn og henge opp i entreen sin. For industrihåndverkerne er mye av dyktigheten også knytta til å holde seg innafor de ofte svært snevre kravene til presisjon som kreves i anbudskontrakten. Og så ligger det en stolthet i å kunne gå forbi bygget etterpå og kunne si: Dette har jeg vært med på å bygge.

Ingjald, du ble murerarbeider etter en akademisk utdanning. Likevel anbefaler du at ungdom først utdanner seg til håndverker, for å utdanne seg videre kan man gjøre senere i livet. Hvorfor det? Har ikke proletarisering noe for seg for unge på venstresida i 2020? 

Ingjald: Vi har bare ett liv. Skal vi bruke det bare til å tenke på CV og karrierestige? Jeg mener alle som kan, burde unne seg den åndelige og fysiske utviklinga som ligger i å lære seg å mestre et håndverk. Senere i livet kan en eventuelt ta en akademisk utdanning. Da har du et mye bedre utgangspunkt, og du vil faktisk få et rikere liv. Men jeg er absolutt for at mange arbeidere som har potensiell studiekompetanse, likevel blir værende i arbeiderklassen. Det gjelder ikke minst de som hører til på venstresida. Vi som proletariserte oss på 70-tallet, og som ble i arbeiderklassen, har gjort en viktig jobb med å radikalisere fagbevegelsen og politikken generelt. Vi trenger en ny bølge av ungdommer som er villige til å bruke livet sitt til å føre dette arbeidet videre.

Innleie – en trussel mot håndverksfagene

Arbeidsinnvandring, innleie og sosial dumping, kombinert med et tøft anbudsregime, gjør at de som driver fagmessig ryddig med faste stillinger og et høyt lønnsnivå, ofte taper anbudene. Det påvirker også muligheten for å rekruttere ungdom til håndverksyrkene. Hvordan må bransjen endres for at det skal være mulig for en ungdom å både utdanne seg til håndverker og å fortsette å jobbe som håndverker? Hvilke grep skal til for at det også skal være mulig for ufaglærte og arbeidsinnvandrere å opparbeide kompetanse til å ta fagbrev?

Dan: Først og fremst er dette strukturelle endringer som må gjennomføres politisk. Vi har en enorm jobb foran oss med å rydde opp etter feilslått politikk. Nå har man i stor grad tatt knekken på sjøfart, langtransport, industrien og byggebransjen. Det er praktiske jobber som ikke krever årevis med tunge studier, og typiske yrker for unge menn som synes praksis er lettere enn teori. Nå er disse mulighetene i stor grad borte. Vi har blitt skjøvet ut på grunn av et kapitalistisk jag som presser ned lønningene våre og gjør arbeidsvilkåra dårligere. Vi presses ut av yrkene våre og erstattes med billig, innleid arbeidskraft fra Øst-Europa.

Forby kommersielle bemanningsbyråer og gå heller tilbake til offentlig arbeidsformidling. Den gang da formålet med arbeidsformidlingen var å få folk tilbake i fast jobb, ikke å tjene seg rik på kjøp og salg av rimelig arbeidskraft slik det er i dag.

For å nå målet om nok utdannet arbeidskraft i bygg og anlegg må regjeringen ta grep og utvikle utdanningen og kvele den kapitalistiske galoppen i bransjen. Vi må gi de voksne i næringen et kompetanseløft og fagbrev, samt øke rekrutteringen av både unge og voksne. Det har vært underkommunisert hvor viktig og gunstig denne typen utdannelse faktisk er. Men det nytter lite å be ungdommen satse på bransjen, når den ikke er villig til å satse på ungdommen.

Det har vært for stort fokus på at man skal ta høyere akademisk utdannelse. Det er et problem som vokser seg større. Før eller siden vil vi kanskje få generasjoner hvor «alle» skal ta akademiske fag, selv om de ikke har forutsetninger for å klare å gjennomføre det, jeg tror dessverre vi er godt på vei dit.

Konkurransen på pris er blitt knallhard slik at de som leier inn østeuropeere på minstelønn – som åler seg unna arbeidsrettigheter og slipper å betale for mannskap mellom byggeprosjektene – vinner alle anbud. De som forsøker å arbeide på en ærlig måte med faste, fornøyde ansatte har ikke sjans til å konkurrere med cowboyer.

Dagens unge kalles «generasjon prestasjon». Man lever på «likes» og «følgere», man skal helst prestere i alt og være «sjukt busy» hele tiden. Et håndverkeryrke passer ikke inn i det perfekte glansbildet man forsøker å skape av seg selv. Alle har ikke grunnlag for å bli akademikere.  Da ender det kanskje heller med depresjon og seinere arbeidsledighet fordi man har startet på en tung utdannelse man ikke klarer å gjennomføre.

Ingjald: Faktisk har det vært en viss framgang i antall lærlinger i murerfaget den siste tida. Men i det store bildet er det fare for at vår arbeidslivsmodell taper terreng. Utviklinga i for eksempel Tyskland og England har kommet mye lenger enn her hos oss.  Det er ikke mye som tyder på at vi vinner kampen mot sosial dumping og arbeidslivskriminalitet her hos oss heller, med de konsekvensene det har for devaluering av bygghåndverksfagenes status. 

Ellers vil jeg igjen si at det er ikke bare fagbrev det dreier seg om, men å ha et arbeidsliv som også er åpent for ufaglærte til faste stillinger. Problemet nå er at arbeidsinnvandrerne fyller behovet for arbeidskraft med lav kompetanse, gjennom utleiebransjen. Den må bort, rekruttering må skje uten bruk av løsarbeid, og til lønn etter norsk tariff.

Sosial dumping

Det har vel nesten alltid vært arbeidsinnvandrere på norske byggeplasser. På åttitallet, da jeg jobba der, var de fleste murerne og flisleggerne jeg møtte, danske. De hadde kjøleskapet i brakka fullt av delikatesser hjemmefra, vi hadde matpakke. De som kommer nå, kommer fordi de kan tilby arbeidskraft billigere. Hva gjør det med norske arbeidere å ha fått denne nye underklassen under seg? Hvordan tenke dere at det utvikler seg videre? Hva skal til for å heve B-laget uten å svekke betingelsene for A-laget?

Dan: Det har skadet bransjen enormt, og jeg ser ikke helt hvordan vi skal klare å komme oss ut av dette på kort sikt. Etter min erfaring unnlater man å benytte seg av egne faste ansatte håndverkere på prosjekter med dårlig tid, der det nærmest er lagt opp til overtid fra første spadetak for å klare å nå fristen og unngå skyhøye dagsbøter. Jeg har hørt flere byggeledere si at håndverkerne fra Øst-Europa er mer medgjørlige når det kommer til overtid, helgejobbing osv. Og det tror jeg på. De er jo her utelukkende for å arbeide, mens vi lever livet vårt her med familie, fritid og det som hører til. Skal vi jobbe overtid, så forhandles det om gode kompensasjoner. Det styrker ikke vår sak når østeuropeerne er vant til en arbeidskultur der man må gjøre nøyaktig det man får beskjed om av sjefen, samme hvor uheldig eller kjipt det måtte være.

I en tid der det bygges som aldri før og med en bransje som har ødelagt attraktiviteten for seg selv, vil det være helt umulig å dekke opp behovet for håndverkere dersom all utenlandsk arbeidskraft skulle opphøre ­umiddelbart. Derfor må vi jobbe for å øke attraktiviteten og egen rekruttering til bransjen slik at vi klarer å dekke opp behovet.

Når ting først er som de er, så må vi i alle fall jobbe på for å få organisert arbeidsinnvandrerne slik at også de hever sin røst og krever sin rett. Det er både de, fagforeningene og vi tjent med.

Ingjald: Som fagbevegelse har vi kjempa fram mange «riktige» tiltak mot sosial dumping: allmenngjøring, solidaransvar, innsynsrett, likebehandling, skjerping av reglene i § 14.12 i Arbeidsmiljøloven og mere til. Men alt dette har hittil hatt liten effekt. For hvert nytt tiltak vi har kjempa fram, klarer bedriftene å vri seg unna. Da vi fikk lov- og tariffesta likebehandling av innleide, fant mange bedrifter opp nye lavtlønte stillinger som de innleide skulle likebehandles i forhold til. Eller utleiefirmaene tok på seg «underentrepriser» på papiret, slik at det liksom ikke var innleie lenger, og dermed heller ikke nødvendig med likebehandling. En annen variant var at de innleide skulle registrere seg som sjølstendig næringsdrivende. Da adgangen til å leie inn skulle begrenses ved at det ble stilt krav i Arbeidsmiljølovens § 14 om at bedriften som skulle leie inn måtte ha tariffavtale med en landsomfattende fagorganisasjon, fortsetter de fleste bedriftene akkurat som før: De leier inn ulovlig.

Det store innslaget av arbeidsinnvandrere fra utleiefirma på mange byggeplasser har langt på vei ødelagt fellesskapet mellom arbeiderne. Få av utlendingene snakker norsk eller engelsk. De har ofte ikke det samme forholdet til arbeidet sitt som de norske.  De skal jo vanligvis bare være her en begrensa periode, blir det reklamasjoner og reparasjoner, angår det ikke dem. Dessverre har mange av dem også et lavt kompetansenivå, de har neppe fagbrev i ­hjemlandet. De blir derfor lett sett ned på av de norske bygningsarbeidere. Nå skal det også sies at det også finnes svært dyktige og stolte håndverkere blant dem som kommer, ikke minst har jo murerfaget rike tradisjoner på kontinentet. Noen av dem får seg jo også faste jobber i norske firma. 

Jeg frykter en fortsatt utvikling med økt polarisering, ved at dyktige håndverkere får ansvarsfulle lederjobber i forhold til et stort sjikt med løsarbeidere. Dette kan bli en naturlig konsekvens av at fagbevegelsen mister sin innflytelse: individuelle lønnsavtaler, premiering av de dyktigste.  «The winner takes it all», for å si det med ABBA. Hvordan skal vi heve B-laget og samle arbeiderne i et felles kollektiv? Forby bemanningsbransjen, kreve faste ansettelser, og organisering, også av B-laget. Faste ansettelser med garantert tarifflønn må bli en forutsetning for å hente inn arbeidsinnvandrere. 

Anbudsregimet

Anbudsregimet tvinger fram kutt i administrasjon i firmaene. Ingjald sier at formannen er borte fra byggeplassene, og at murerne selv må frakte materiell og verktøy mellom jobbene og være både sekretær og regnskapsfører for jobbene, noe de ikke får kompensert for. Men det er vel positivt også å få jobbe sjølstendig uten at det henger en formann over deg?

Dan: Jeg jobber for en av de største byggentreprenørene i Norge. Vi er alltid totalentreprenør på byggeprosjektene vi har. Hos oss er utviklingen helt motsatt av det Ingjald beskriver. Da jeg startet i byggebransjen i 2008, så hadde byggavdelingen i vår region rundt 140 håndverkere og kanskje 35 funksjonærer. Nå er vi nede i rundt 55 håndverkere og nærmer oss 70 funksjonærer. Kontorene på brakkene er stappfulle av HMS-koordinatorer, prosjektledere, økonomer, formenn, anleggsledere, innkjøpsansvarlig, KS-ansvarlig, regningsavdeling osv. Det er nok vanligere å kutte i administrasjon når man alltid er en av underentreprenørene.

Ingjald: Jeg mener utviklinga mot mer sjølstyrte lag i hovedsak er positiv. Det fører til at arbeiderne får klarere bevissthet om sin egen verdi og får mer kontroll over arbeidsdagen sin. Men samtidig er det en fare for at de blir sterkere knytta til ledelsens tenkning om bedriftens lønnsomhet, og at lojaliteten til bedriften blir sterkere enn klassesolidariteten.  

Anbudsregimet tvinger fram urealistiske planer med altfor korte frister. Og det er arbeidsfolk som skal levere resultatet som noen andre har lovet med for kort frist. Som Ingjald sier: For de som jobber på byggeplassen, er dette oppdraget kun et nummer i rekken av oppdrag, om det er aldri så mye prestisje i det for oppdragsgiveren, og at ekstra innsats ikke skal selges for billig. Kan svaret noen ganger heller være flere folk på jobben enn mer bruk av overtid? 

Dan: I noen tilfeller vil flere folk løse oppgaven raskere. Men veldig ofte blir de ulike faggruppene jobbende oppå hverandre, og det er uheldig for fremdrift og effektivitet. Kommunikasjon med de andre faggruppene ute på arbeidsplassen er nesten blitt ikke-eksisterende pga språkutfordringene. Kommunikasjonen nå må via vår formann som må kontakte deres formann, som igjen kontakter håndverkerne sine. Det er ufattelig tungvint og ineffektivt. Da blir det gjerne heller til at man jobber på hvert sitt område av bygget frem til andre områder blir ledig.

Det er en realitet at byggetidene er urealistisk korte, og dette er et jag og stressmoment på hvert eneste byggeprosjekt. Men den knallharde anbudskonkurransen gjør at byggentreprenørene ikke kan annet enn å akseptere det. 

Ingjald: I anbudskonkurransen dreier det seg om lavest pris, men også om kortest byggetid. Organiseringa av en byggeplass er en krevende oppgave, det er mye som kan gå galt, og det gjør det som regel også. Særlig koordineringa mellom alle faggruppene kan være problematisk. At byggeledelsen involverer lagene tidlig og underveis i byggeperioden, har vist seg å ha en positiv effekt. Måten større bygningsoppdrag gjennomføres på nå, innebærer at de store entreprenørbedriftene satser på ei kjerne av egne dyktige fagarbeidere, og et større antall innleide. I tillegg er det en rekke underentreprenører på mange spesialiserte fagområder. Problemene oppstår gjerne mot slutten av byggeperioden, når tidligere forsinkelser skal tas inn og byggherren begynner å true med dagbøter. Da er det ikke en løsning bare å øke bemanninga, og presset mot å jobbe mye overtid blir sterkt.

Politikk for et bedre arbeidsliv

Hva kan Fellesforbundet – og de lokale foreningene – gjøre for at håndverkere som leies inn fra utleiefirma får skikkelig lønn og bedre vilkår? 

Dan: Loven sikrer innleid arbeidskraft like lønns- og arbeidsvilkår som faste ansatte. Det er konsulentselskapets ansvar å følge opp dette. Her ser vi at det ofte slurves fra bemanningsbyråene, og det trekkes for det ene og det andre slik at den innleide i praksis sitter igjen med en langt lavere timelønn. Her bør Fellesforbundet kontrollere at reglene blir fulgt. Men i de aller fleste tilfeller er ikke de innleide organisert, og da blir det kanskje et spørsmål om Fellesforbundet skal bruke tid og penger på noen som ikke ønsker å organisere seg? Bemanningsbransjen er så kynisk og skakkjørt at det beste Fellesforbundet bør jobbe for, er å avvikle hele den kommersielle bemanningsbransjen.

Ingjald: Igjen: Overordnet må vi jobbe for å forby bemanningsbransjen og kreve faste ansettelser. Og i dagens regime, fortsette å gjøre det vi allerede har holdt på med: Prøve å organisere i utleiebedriftene, kreve likebehandling, kreve at minstelønna i tariffavtalen heves, fortsette med utstrakt overvåking for å avsløre arbeidslivskriminalitet og sosial dumping – kort sagt fortsette det sisyfosarbeidet vi har drevet med i 15–20 år. Men skal motstanden mot sosial dumping oppnå resultater, må vi også ta i bruk skarpere virkemidler. Demonstrasjoner der hvor det foregår dumping og kriminalitet, streiker, blokade og sympatistreiker. Vi møter en motpart som ikke nøler med å bryte loven, da må vi slå hardt og kontant tilbake, og ikke «prøve å gå lovveien først». 

Og i det store bildet må vi jobbe for å få folk til å forstå at hele dette systemet med fri flyt av arbeidskraft, økt bruk av utleie og andre former for atypisk arbeid uten sikkerhetsnett, med tilhørende undergraving av fagbevegelsens mulighet til å stå imot.  Dette er ledd i den internasjonale kapitalens strategi i den store klassekampen som nå foregår over hele kloden. I Norge er det særlig EØS-avtalen som påtvinger oss, og er garantist for, denne utviklinga.  

Statlig og kommunal virksomhet er bundet av innkjøpsreglement som påbyr anbudskonkurranse for selv de miste oppdrag. Hva kan – eller bør – våre folkevalgte (dvs. Rødterne) gjøre for å legge hinder i veien for sosial dumping i utbygginger i kommunal og statlig regi?

Dan: Det ligger allerede en del føringer inne. Vi har flere ulike varianter rundt i Norge som Skiens-modellen, Oslo-modellen, Fredrikstad/Sarpsborg-modellen osv. Disse gir føringer for leverandørene/byggentreprenørene når de skriver kontrakt med kommunen om anskaffelser av varer, tjenester og bygg og anlegg. Her får de en liste med krav fra kommunen som kan si noe om krav til timeverk utført av fagarbeidere med skandinavisk fagbrev, antall timeverk utført av lærlinger, tarifflønn, HMS-bestemmelser, innsyn osv. 

Rødt bør pushe på for at vi utvikler og skjerper kravene og gjør det til en nasjonal føring. Kanskje kan man også jobbe for at dette gjelder for jobber av en viss størrelse, uansett om man bygger for stat, kommune eller private? 

Ingjald: Mange kommuner og fylkeskommuner har nå vedtatt anbudsregler som blant annet stiller krav i anbudsvilkårene om antall lærlinger, en bestemt prosent av fagarbeidere, etterlevelse av regler om minstelønn, likebehandling, og grense for antall ledd i underentreprenørkjeden. Dette regimet bør bli innført i alle kommuner og fylker. Men det er dessverre lite verdt dersom det ikke kombineres med oppfølging og kontroll. Og for at det skal fungere må det ansettes særskilte personer som følger opp dette ansvaret, i samarbeid med fagbevegelsen, politi, Arbeidstilsynet og skattemyndigheter.

Murere og ufaglærte i bygg nå og før.

Murarbeidere eller håndlangere er blitt borte fra byggeplassene. Dette gjelder ufaglært arbeid i flere fag, i andre fag er det tilfelle at kravene til fagbrev svekket. Hvilke grep skal til for at det også skal være mulig for ufaglærte, enten de er unge arbeidsløse eller arbeidsinnvandrere, å opparbeide kompetanse til å ta fagbrev? 

Dan: Det er ikke helt uvanlig med håndlangere i de større murerlagene i dag. Mureryrket er nok blant de ytterst få som fortsatt benytter håndlangere. Vi bruker gjerne håndlanger når vi begir oss ut på større murejobber der flere enn 4 murere skal sørves i en akkord. En selvtenkende og hardtarbeidende håndlanger er helt avgjørende for en god murerakkord. 

Da jeg startet i byggebransjen i 2008 hadde vi alltid 2–3 hjelpearbeidere på alle prosjektene, eller «dakællær» som vi kaller dem i Østfold. Perfekt jobb for de som ikke har et ønske, eller kanskje anlegg, for å ta et fagbrev. Rydding, sjauing, sortering, tildekking osv, arbeid som verken krever bred erfaring eller teori. Disse er nå blitt helt borte, og erstattet med østeuropeere fra bemanningsbyråer. 

Jeg synes det er viktig at et fagbrev henger litt høyt. Det bør fortsatt være litt prestisje og stolthet bak et fagbrev. Det er gode muligheter til å ta et fagbrev i dag selv om man ikke går veien med 2 år på byggfag og 2 år som lærling. Men veien til fagbrevet bør ha en mer praktisk tilnærming enn dagens i for store grad teoretiske tilnærming. Ofte havner man i byggebransjen fordi man synes teori er tyngre enn praksis. Jeg ønsker en opplæringsvei som i større grad er tilpasset de som er praktisk anlagt. 

Ingjald: Murarbeideren var en slags halv fagarbeider, med ansvar for en rekke arbeidsoppgaver som krevde kompetanse og trening. (Mørtelblanding og transport, stillasebygging og planlegging av framdrifta, m. m.) Nå har mekanisering tatt over mye av det tunge arbeidet, andre oppgaver har mer spesialiserte arbeidere tatt over, slik som stillasebygging og rydding, i hvert fall på de på større byggeplassene. Det er også egne firma som har spesialisert seg på rivningsarbeid. For disse er det ikke noen enkel vei til fagarbeiderstatus.

For unge ufaglærte og arbeidsløse er det først og fremst et mål å få seg arbeid. Det å ha fagbrev er jo bra, men du må ha minst fem års praksis i et fag dersom du skal kunne ta fagbrev som praksiskandidat, altså uten å ha gått den tradisjonelle veien som lærling. Mange av jobbene som tilbys ufaglærte, gir ikke den nødvendige treninga i et fag. Problemet er også at bedriftene i liten grad er interessert i å ta inn ungdom uten utdanning, ofte er det bare de som på en eller annen måte kan bruke familie eller bekjentskaper som får sjansen.  For arbeidsinnvandrere er situasjonen slik at de fleste jobber for utleiebedrifter som løsarbeidere, og disse firmaene bryr seg ikke om å bygge opp kompetanse. Det er først og fremst de som har fått seg jobb i et «vanlig» firma, og som har slått seg ned her, som kan satse på norsk fagbrev, og de har ofte gode forutsetninger for å klare det. Et vilkår er imidlertid at de er såpass flinke i norsk at de klarer den teoretiske delen av prøven.

Bruken av akkord og måling av jobber – hvordan står det seg i dag? Er det mulig å si noe om andelen av murerjobber som måles? Er det slik at de som ikke kan yte 100 % uansett årsak gjerne ikke er ønska på akkordlaget, og dermed må akseptere fast timelønn uten muligheter til å dele et akkordoverskudd?

Akkord som lønnssystem i bygningsbransjen:

Mer eller mindre faste lag jobber sammen. Før jobben starter, forhandler laget med mester eller entreprenør om størrelsen på arbeidet og andre forhold som vedrører oppdraget. Prisene i akkordavtalen baserer seg på en landsomfattende akkordtariff som er en del av tariffavtalen og kan ikke forhandles lokalt. Akkordoppdraget avtales skriftlig ved en akkordseddel. Når oppdraget er ferdig, måles det opp av en oppmåler som er ansatt i et målekontor eid av fagforeningen. Hvis jobben går med overskudd, blir overskuddet utover det som er forskuddsbetalt i lønn, delt mellom de som har deltatt på akkordlaget i forhold til arbeidete timer. Går akkorden med underskudd, blir det ingenting å fordele. Fagarbeidernes timer blir regnet med 100 %, mens ufaglærte og lærlinger belaster akkorden med lavere prosentsatser. Målekontoret finansieres ved at det trekkes et målegebyr av jobbene som måles.

Dan: Vi måler alle murejobbene vi kan. Her er det gode penger å tjene for fagarbeiderne og mye tid å spare for byggeleder. Men det er dessverre i liten grad i bruk i dag hos andre byggefirmaer. Mest fordi murerne i stor grad er erstattet av utenlandsk arbeidskraft, og blant dem er det som kjent veldig lav organisasjonsgrad. I Østfold og søndre Akershus er det kun to av de store entreprenørene som benytter seg av akkordtariffen. I Samme område er det et målekontor og 1 mann som i utgangspunktet skal drive med akkordmåling på fulltid for tømmer, mur og betong. Det er gode penger å hente for målekontoret som driftes av Fellesforbundet. På tross av relativt lite målinger på Østlandet er akkordmålinger den største inntekten til Østfold fagforening hvis man ser bort fra andelen vi får av medlemskontingenten.

Jeg er positiv til akkordarbeid.  Dette er kjærkommende penger, og det hjelper veldig på den daglige arbeidsmotivasjonen at det er en gulrot i enden. Det er beintøft når det står på, og det er klart det sliter på kropp og energi i lengden. Men arbeidsdagene går fort og det blir en helt spesiell felleskapsfølelse og «go» i murerlaget. Det har lett for å bli en intern konkurranse innad i akkordlaget om hvem som produserer mest i løpet av arbeidsdagen.

Jo, det blir ofte sånn at de treigeste (uansett grunn) ikke er ønsket på akkordlaget. Men hos oss er det heller ikke alltid sånn at vi som håndverkere kan bestemme hvem vi ønsker å ha med oss i akkordlaget. Ofte ender vi opp med en gruppe håndverkere som er ledig for anledningen. Mureryrket er som kjent et mannsdominert yrke med mye testosteron, høylytt gaping og tilsynelatende ingen sperre for hva man kan si. Så dersom du er den treigeste i laget, kommer for sent, er mye borte fra jobb, gjør noe feil etc., så bør du ikke være i tvil om at du får tydelig beskjed fra kollegaene. Det resulterer nok i at de som ikke klarer å produsere like mye som de andre, heller ikke ønsker å være med i et akkordlag.

En mer rettferdig fordeling ville vært at hvert enkelt byggeprosjekt har en tids- og profittbonus, og så fordeles overskuddet mellom både håndverkerne og ledelsen. Det er mange fordeler med et sånt system. Da vil vi naturligvis i større grad være opptatt av at hele prosjektet flyter godt. Slik det er i dag, vil det være urettferdig for de som av ulike grunner ikke har mulighet til å stå i en akkord. Det blir også alltid konflikt mellom akkordlaget og funksjonærer om timeskriving og sluttsum på akkorden. Problemet med prosjektbonus er at prosjektene ofte i stor grad er dømt allerede når anbudet er levert. Det vil også kreve et helt annet innsyn i prosjektøkonomien fra de tillitsvalgte for å se til at bonusen blir riktig fordelt.

Ingjald: Akkordlønnssystemet har nok vært i tilbakegang over lengre tid, men jeg har inntrykk av at det har stabilisert seg på et relativt lavt nivå. Trondheim er unntaket, vi er målehovedstaden i landet. Hvorfor så lavt nivå på landsbasis? Bedriftene liker ikke akkord, at fagforeningene gjennom målekontorene skal blande seg inn. Lavere organisasjonsprosent og et stort antall innleide gjør det vanskelig å bruke dette lønnssystemet. 

I utgangspunktet har bedriften styringsretten også når det gjelder sammensetning av akkordlagene, så de kunne brukt den til å tvinge gjennom at alle skal få bli med. Men de våger ofte ikke å trosse sterke baser, og dermed vil det utvikle seg til å bli A-lag og B-lag. Men akkord eller ikke, de minst produktive og de med lavest kompetanse havner uansett i de kjedelige og upopulære jobbene. Hvis de i det hele tatt får seg jobb i håndverksbedriftene. NAV sender dem til utleiefirmaene. Det er ikke uten grunn at vi har fått noe som heter «Inkluderende arbeidsliv»; arbeidslivet har blitt mer og mer ekskluderende.

I denne artikkelen skal jeg skrive om noen lovendringer som er gjort og gjøres under koronakrisa. Gjeldende lover og forskrifter kan leses på lovdata.no. Jeg skal også skrive litt om appen Smittestopp og overvåking. Men, siden jeg er bedt om å skrive dette fordi jeg er utdannet jurist, må vi først ha en rask innføring i juridiske begreper.

Av Aurora Hagen, jurist og jobber i folkeregisteret i Skatteetaten. Hun bor på Nordstrand i Oslo med samboer og er aktiv i Rødt Nordstrand.

Illustrasjonsfoto: united-nations-covid-19-response-6_Gz8ds0AEI-unsplash

Inngrep i folks rettsstilling

I vårt rettssamfunn har vi et prinsipp som sier at inngrep som staten gjør overfor folk, må ha hjemmel i lov, legalitetsprinsippet. Med hjemmel mener man at det som står der, må kunne føres tilbake til noe eller har grunnlag i noe. At man har en klar hjemmel, betyr at det enkelt må kunne leses ut fra loven at det inngrepet som gjøres er tillatt. Jo sterkere inngripen som gjøres, jo klarere hjemmel må til. Hjemmelen for å gjøre inngrep i noens rettsstilling må finnes i en rettskilde som er like høy eller høyere enn den rettskilden som beskytter, eller slår fast rettsstillingen. Privat eiendomsrett er for eksempel vernet av Grunnloven. Ekspropriasjon, retten for staten til å gjøre inngrep i folks eiendomsrett, følger også av Grunnloven. 

Legalitetsprinsippet følger av konstitusjonell sedvanerett, og kan derfor ikke fravikes uten å endre Grunnloven. 

Vi må skynde oss. Det er krise!

Mange av de nye forskriftene vi har fått i forbindelse med Covid-19 utbruddet, er hjemlet i allerede eksisterende lover. For eksempel er det vedtatt en egen forskrift som hjemler bruken av den nye appen Smittestopp. Den forskriften har hjemmel i smittevernloven. 

Men regjeringa ville ha mulighet til å foreslå nye ting raskt. De ville også bestemme ting som er i strid med allerede gjeldende lover, og i strid med forskrifter gitt i medhold av disse lovene. De foreslo derfor en ny lov, koronaloven, som kunne gi hjemmel til en hel masse forskjellige endringer. Siden den nye loven ga hjemmel, skulle dette være i tråd med legalitetsprinsippet. 

Vanligvis gjøres det et veldig grundig arbeid når man skal vedta lover og også forskrifter. Med mulighet til å gi forskrifter etter den nye loven kunne forskrifter vedtas mye raskere. Det er fortsatt slik at det er det aktuelle departementet som utarbeider forslagene til forskrifter. Noen av forslagene har til og med blitt «sendt ut» på høring og ligger på regjeringen.no sånn at folk kan komme med innspill til departementet om ting de mener er bra eller dårlig med forslaget, før departementet legger fram sitt endelige forslag for regjeringa.

Men det er langt fra alle de 32 forskriftene som er sendt på høring eller lagt ut på regjeringen.no før de ble vedtatt. Jeg finner bare 14. Dessuten er det helt sikkert ikke alle som veit om at det planlegges endringer i nettopp de lovene/forskriftene de er mest opptatt av, eller jobber med til daglig.

Mange av oss har mer enn nok med å få hverdagen til å gå opp, og klarer ikke å følge med så godt som vi gjerne skulle ønske. Mange dyktige, engasjerte mennesker blir ikke gitt muligheten til å gi innspill. Jeg tviler for eksempel på at de som jobber i barnehage og helsevesen, har fått utlevert disse forslagene og blitt gitt mulighet til å komme med innspill. Det er synd. For det er de som står i første linja som ofte må ta støyten, hvis ikke ting fungerer godt nok.

Mer makt til regjeringa

Fram til i dag, 8. mai, har det blitt fastsatt 32 nye forskrifter med hjemmel i den nye koronaloven i 7 statsråd. Første gangen, den 27. mars ble det fastsatt 14 nye forskrifter. 

Jeg er bekymra for at regjeringa haste-vedtar noe som burde vært diskutert grundig og at man derfor vedtar forskriftsbestemmelser man ellers ikke ville vedtatt. Det er ikke så greit for andre å kontrollere hva regjeringa foreslår i forskriften. I hvert fall ikke når det blir fastsatt så mye som 14 nye forskrifter på en dag. Stortinget har faktisk bare ett døgn på seg til å si ifra hvis de ikke er enige i det som regjeringa har foreslått, enten det gjelder innholdet i en enkeltbestemmelse eller en hel forskrift. Og selv om mange stortingsrepresentanter har bestemt seg for at de er imot, så får de ikke hindret endringen i å tre i kraft før 1/3 av alle representantene på Stortinget sier at de er imot innen ett døgn. 

Det er faktisk mulig for opposisjonen på Stortinget å hindre et forslag som regjeringspartiene stemmer for. Dette er ment å fungere som en «sikkerhetsventil». Til tross for denne «sikkerhetsventilen» kan man spørre seg om regjeringa har fått for mye makt og om det går for fort i svingene. 

Tolkningsoppgave: Koronalovens formål

I koronaloven § 1 heter det «Loven skal legge til rette for forsvarlige, effektive og forholdsmessige tiltak som er nødvendige for å begrense forstyrrelsen av sentrale samfunnsfunksjoner som følge av utbruddet av Covid-19, og for å avhjelpe negative konsekvenser for befolkningen, næringslivet, offentlig sektor eller samfunnet for øvrig.» 

Formålet med koronaloven er altså å legge til rette for tiltak. Det følger av § 2 i loven at tiltakene skal gis gjennom forskrifter. Det er oppramset i alt 62 lover som kongen i midlertidige forskrifter kan utfylle, supplere eller fravike, hvis endringen ivaretar lovens formål.

Formålsbestemmelsen i § 1 gir føringer på forskjellige egenskaper som tiltakene skal ha. De skal være både forsvarlige, effektive og forholdsmessige. Det skal også gjøres en nødvendighetsvurdering. Tiltakene skal være «nødvendige for å begrense forstyrrelsen av sentrale samfunnsfunksjoner som følge av utbruddet av Covid-19, og for å avhjelpe negative konsekvenser for befolkningen, næringslivet, offentlig sektor eller samfunnet for øvrig». Selv om det er brukt ordet og, forutsettes det i forarbeidene at de to formålene ofte er sammenfallende, og det anses derfor tilstrekkelig at ett av de to formålene ivaretas. 

Man må altså først vurdere hva som vil skje hvis man ikke innfører tiltakene, og kun innføre forskriften hvis konsekvensen av å ikke innføre den er at sentrale samfunnskonstruksjoner forstyrres, og / eller at det avhjelper negative konsekvenser for befolkningen, næringslivet, offentlig sektor eller samfunnet for øvrig. 

Ganske vid hjemmel der, med andre ord. 

Det enkleste er å ta fra de svakeste først

En av de første forskriftene som ble vedtatt, var «Midlertidig forskrift om endringer i helselovgivningen for å avhjelpe konsekvenser under utbruddet av Covid-19». Formålet med denne er å «bidra til en likeverdig tilgang til helse- og omsorgstjenester og en effektiv utnyttelse av tilgjengelige ressurser under utbruddet av Covid-19.» 

Den skal altså avhjelpe konsekvenser, uvisst hvilke. Den skal også sørge for at alle får en likeverdig tilgang til helse- og omsorgstjenester. Og sørge for at ressursene vi har tilgjengelig, blir utnyttet på en effektiv måte. 

Jeg leser det som «Her må vi spare penger!». Det er klart at helsevesenet ikke har kapasitet til å gjøre alt de skulle gjøre før, og samtidig ta imot mange koronapasienter. Det har derfor blitt vurdert hvor man kan kutte. Det enkleste er å kutte i rettighetene til de svakeste først. De som er veldig syke, orker ikke å protestere. 

For å oppnå formålet om en likeverdig og effektiv måte å avhjelpe konsekvenser, eller å spare penger, har § 6 i forskriften fratatt pasienter retten til å få en fornyet vurdering av spesialisthelsetjenesten. Hvis pasienten mener at den spesialisten hun først var hos har oversett noe viktig, har hun altså ikke rett på ny vurdering hos en annen spesialist, slik hun kunne ha før. 

Pasienten eller brukeren er også fratatt retten til å få utarbeidet en individuell plan. Slik plan hadde man rett på før. Hvis man hadde behov for langvarige og koordinerte helse- og omsorgstjenester skulle slik plan lages i samsvar med bestemmelsene i de andre helselovene, jfr. Pasient og brukerrettighetsloven § 2–5. 

Disse to eksemplene viser hvordan regjeringens kutt først og fremst skulle ramme de som er svakest i samfunnet vårt. Vi kan lese i avisene at mange av de som allerede sliter, sliter ekstra nå. Telefon- og videokonsultasjoner for rus og psykiatri har økt til dobbelt så mange som de fysiske avtalene som har blitt avlyst. Vi kan ikke vite nå om disse og andre kutt vil få følger som vil merkes i ettertid. 

Fra midlertidig forskrift til midlertidig lov 

Koronaloven skal opphøre den 27. mai. Da opphører også alle forskriftene som er vedtatt i medhold av loven. Hvis innholdet i disse skal fortsette å gjelde, må innholdet vedtas i lovs form. Det kom to forslag til midlertidige lover 7. mai, og 9 stykker den 12. mai. 

Før Covid-19 utbruddet hadde vi allerede en smittevernlov. Mange av tiltakene som ble innført først, var hjemlet i denne loven. Også smittevernloven har blitt midlertidig endret på grunn av Covid-19 utbruddet. Med hjemmel i smittevernloven er «Forskrift om digital smittesporing og epidemikontroll i anledning utbrudd av Covid-19» utgitt. Dette er forskriften til appen Smittestopp, og den har ikke vært på høring.

Overvåking for moroskyld, eller som investering i folkehelsa?

I en artikkel på nrk.no den 9. mai 2020 kunne jeg lese om hvordan flere apper som vi har installert på mobiltelefonene våre, hele tida sender signaler til firmaer som selger opplysninger om oss. Da vi installerte appen på mobiltelefonen vår, godtok vi kanskje dette. Det er jo artig med et filter på snapchat som legger på en ramme rundt bildet som viser hvor vi oppholder oss. 

Selv om vi uten å tenke videre over det, skriver under på avtaler med utenlandske selskaper om overvåking, så får vi en uggen følelse når det er staten som ønsker å samle inn informasjon om en. At så mange har lastet ned appen viser imidlertid at mange folk har tillitt til myndighetene. I følge NRK og Folkehelseinstituttet er det ca. 1,5 millioner som har lastet den ned, og nesten 700 000 er aktive brukere av appen. Likevel, datatilsynet har etterspurt grundigere vurderinger i behandlingsprotokoll og risiko- og sårbarhetsanalysen for app-løsningen. De varsler også at de vil fortsette kontrollsaken for å se videre på problemstillinger knyttet til formål, nytteverdi, innsamling og lagring av personopplysninger, samt sikkerhet i løsningen. Dette er både bra og skummelt. Skummelt at så mange har blitt oppfordret til å laste ned appen før det er gjort grundige nok vurderinger. Bra at vi har et datatilsyn som kan gi påpakk. Vi skal være glade for at denne kritikken kommer fram. Likevel lurer jeg på om det hadde vært nødvendig med så mye arbeid med etterkontroll fra Datatilsynets side hvis forskriften hadde blitt sendt ut på høring og de hadde gjort ting riktig med en gang.

Når partikamerater blir overvåka av staten

Jeg husker godt hvor skremmende jeg syntes det var da jeg som ungdom ble gjort oppmerksom på hvordan en av mine egne partikamerater hadde blitt systematisk overvåket av staten. Den overvåkinga skjedde med mye mer ressurskrevende metoder enn at vedkommende lastet ned en app. 

Når folk frivillig har lastet ned en app som sender all informasjon om hvor du har oppholdt deg de siste 30 dagene, og om du er smittet av Covid-19 til en server, er kanskje ikke veien så lang om myndighetene føler behov for å utvide appen noe, eller å lansere en ny type app for å innføre overvåking av andre grunner. 

Man har sett, både i Norge og i andre stater hvordan informasjon som staten «legitimt» har samlet inn, seinere har blitt brukt for å lette arbeidet med å utslette folkegrupper eller sette folk i arbeidsleir. Det skjer nok fortsatt i en del stater. Vi må unngå at det skjer her. Enten du har en annen farge i huden, liker andre folk, eller mener andre ting. Så lenge noen har tilgang til masse informasjon om deg, er du utsatt for at de skal kunne bruke denne mot deg på en eller annen måte. Noen ganger kan bruk av slik informasjon oppfattes som legitimt. Andre ganger ikke. 

Hvem får informasjonen i appen?

Det mange nok lurer på, er hvem som har tilgang til opplysningene om hvor du har oppholdt deg, og om staten kan bruke de til andre ting enn å sjekke om du kan være smitta av viruset Covid 19. I følge Folkehelseinstituttet sine nettsider er det kun autorisert personell som skal ha tilgang til dataene, og de vil kun få slik tilgang når du blir registrert som nærkontakt til en som er smitta med koronaviruset. De skriver også at «helseopplysninger eller lokasjonsdata kan ikke gjøres tilgjengelig for politi eller påtalemyndighet eller brukes i forsikringsøyemed eller av arbeidsgivere. Personopplysningene kan ikke utnyttes kommersielt».

Appen er kun i bruk for folk i Tromsø, Trondheim og Drammen

I følge Folkehelseinstituttets nettsider skal appen kun registrere bevegelsesmønstre de første ukene. Så skal mulighetene for å bli varslet testes ut i noen få utvalgte kommuner å kunne vurdere funksjonaliteten før de tar varsling i bruk i hele landet. Når jeg skriver dette, 19. mai er det bare tre kommuner som har tatt appen i bruk med varslinger. Tromsø, Trondheim og Drammen. Det vil si at det samles inn en hel masse data om bevegelsesmønstre i alle de andre kommunene. Dette blir lagret i 30 dager, men vil ikke bli brukt til noe som helst. For autorisert personell vil kun få tilgang til bevegelsesmønstrene dine når du blir registrert som nærkontakt til en som er smitta med koronaviruset, og det får du jo ikke når ikke varslingssystemet er tatt i bruk. 

Ei krise kommer alltid tilbake

Det har vist seg under denne krisesituasjonen at vi ikke har de hjemlene i våre vanlige lover som gjør at vi kan fungere under en krisesituasjon. Vi er ikke godt nok forberedt. 

Når Norge, som er et land med masse ressurser, er nødt til å hasteinnføre en masse midlertidige lover og forskrifter, er det lett å forstå at også andre land endrer lovene sine i ulike krisesituasjoner. Det som forundrer meg, er at alle synes å holde fast ved trua på alt vil bli sånn som vi hadde det før. Selv om forskere er sikre på viruset kommer fra kjøp og salg av ville dyr på åpne matmarkeder i byene i Kina, virker det ikke som at verdenssamfunnet har lagt press på Kina for å slutte med det. De virusene som allerede har gjort stor skade, SARS, svineinfluensaen eller nå Covid-19, kan komme igjen i nye former, eller vi får helt nye. Vi kan også stå overfor andre typer kriser. Kapitalismen og kriser går hånd i hånd. Også når krisa ikke er utløst av kapitalismen selv, vil det alltid være de med mest penger og makt som klarer seg best gjennom kriser. 

Hvorfor skal vi bry oss om næringspolitikk? Gjør ikke det oss bare til et redskap for kapitalen for lettere å få igjennom avgiftsreduksjoner og skattelettelser, tiltak som på lang sikt vil svekke det offentliges finansiering? Revolusjonære og kommunister vil jo bekjempe utbytting og grådige kapitalister. Vi har jo ikke noe ønske om å være nyttige idioter for kapitalen. Så hvordan kan vi drive næringspolitikk da?

Jokke Fjeldstad er redaksjonsmedlem i Gnist og sitter i LO i Oslo sitt næringspolitiske utvalg.

Næringspolitikk ovenfra

Veldig ofte blir næringspolitikken begrenset til politikk som har som formål å sikre eiernes avkastning. Politikken utformes i eiernes perspektiv. Uten kritisk vurdering av dette blir fort næringspolitikk det samme som tilrettelegging for kapitalistisk utbytting. Næringspolitikkens handlingsrom redusere til spørsmål om skatte- og avgiftsnivåer, eller om reguleringsbestemmelse hemmer den frie konkurransen.

Næringspolitikk blir ofte redusert til å fremme nærings- eller konkurransenøytralitet. Aarbakke-utvalget, som la fram NOU -en: Bedrifts- og kapitalbeskatningen – en skisse til reform i 1989, argumenterte i stor grad for næringsnøytralitet i skattepolitikken. NOU ‘en definerer næringsnøytralitet som “likbehandling mellom næringer i skattepolitikken”. Dette prinsippet er senere også tatt videre fra skattepolitikken til andre områder. Essensen i næringsnøytralitetsbegrepet er at alle næringer i Norge bør være underlagt de samme politiske rammebetingelsene. På den andre siden har man konkurransenøytralitet som heller setter søkelys på like betingelser som de land man konkurrer med. Fra eget forbund veit jeg at mange i butikknæringa langs grensa er opptatt av å få likere vilkår med de svenske butikkene.

Ukritisk høres jo nøytralitet fint ut. Politikere skal ikke blande seg inn i ting de ikke har greie på. Alle blir likebehandla, og det kan jo ikke være urettferdig. Men det begrenser næringspolitikken til å dreie seg om størst mulig verdiskapning, profitt og rentabilitet. Har vi andre mål for næringspolitikken, så må vi avvise nøytralitet og velge en aktiv næringspolitikk. Der vi tar politiske valg for hva og hvordan vi vil tilrettelegge for næring.

Næringspolitikk blir på den andre sida ofte snevra inn til industripolitikk, eller politikk for eksportnæringene. Dette er viktige næringspolitiske områder. Dessverre gjør denne innsnevringa at mange ikke kjenner seg igjen, og blir fremmedgjort fra ideen om næringspolitikk for egen næring. Det blir lagt opp til langt større diskusjoner om hva vi skal gjøre etter olja og med arbeidsplassene der, enn hva vi skal gjøre med butikkdøden innen varehandelen. Selv om den siste næringen gir langt flere brød på bordet enn den første.

Alle næringer har politiske, juridiske og økonomiske rammer. Næringspolitikken handler om rammene for en sektor. Med rammevilkår mener vi hvilke lover, regler, tradisjoner eller naturgitte forutsetninger som setter rammer for en virksomhet. Det er gjennom lovverk, reguleringer og skattlegging at det offentlige lager rammer for næringer. Men også samspillet og beslutninger som næringsaktører gjør i markedet vil kunne være politiske. Det vil alltid være politisk kamp rundt disse beslutningene. Spørsmålet er om kampen skal få defineres ovenfra?

Næringspolitikk nedenfra

Det er med tre perspektiver vi tar med oss når vi jobber med næringspolitikk nedenfra. Den første er en anerkjennelse av vi (arbeiderklassen) selger sin arbeidskraft for å overleve. Alternativet til arbeidet er ikke-arbeid for arbeiderklassen. Arbeid er en forutsetning for at vi har råd til hjem, mat, fritid og underholdning. Derfor må vi jobbe. Vi har kortsiktig interesse av at det finnes et ønske om å kjøpe arbeidskrafta vår. Samtidig har vi langsiktig interesse av å avskaffe det sosiale forholdet mellom arbeid og kapital, da dette er kilden til utbytting og fremmedgjøring. Det står i veien for realisering av oss sjøl som hele mennesker.

Denne grunnleggende interne motsetningen i arbeideren er i seg selv et godt argument for å engasjere seg i næringspolitikk. Vi trenger på kort sikt en næringspolitikk som har sysselsetting og jobbtrygghet som mål. Det å ha en næringspolitikk som skaper arbeidsplasser, fremmer sysselsetting og jobbtrygghet styrker vår forhandlingsposisjon.

Dette bringer meg over i det neste. Næringspolitikk handler om fordeling. Skal man slåss om fordelingen mellom arbeidet på den ene siden og kapital på den andre? Er kunnskap om hvordan verdiene skapes i næringen helt nødvendig? Hvor kommer inntekter fra, hva slags utgifter finnes, hva er de økonomiske vilkårene næringen eksisterer under? Dette er alt grunnlag for det større spørsmålet hvordan fordeles verdiene. Man kan ikke gå inn i lønnsforhandlinger uten å kjenne økonomien i sitt eget foretak og i næringen. Denne kunnskapen har alltid arbeidsgiverne i bakhodet. Så dermed må også vi ha den.

Den viktigste grunnen til å jobbe med næringspolitikk fra et marxistisk utgangspunkt er likevel kampen mot fremmedgjøring.

Karl Marx pekte på hvordan arbeiderne ble fremmedgjort gjennom kapitalismens produksjonsform. Fremmedgjøring går ut på at produktet en arbeider produserer blir skilt fra arbeideren, fordi det er kapitalisten som eier produktet og kontrollerer produksjonsprosessen. Produktet fremstår derfor for arbeideren som noe "fremmed", og som hun eller han ikke har kontroll over.

For å lage f.eks. en avis trenger du arbeidere med ulike yrker. Men når du da tar for eksempel kundeservice vekk fra avisa, så forsterkes denne fremmedgjøringa Marx snakka om. Du slutter å være en del av de som lager avis, og begynner å bli en som lager kundeservice. Blir du i tillegg sentralisert vekk fra området avis kommer ut i, så ser du ikke den fysiske avisa i kiosken eller på butikken. Og produktet som du faktisk er med å lage blir enda mere “fremmed” for deg.

Fremmedgjøringa er en av kapitalens måter å herske over arbeiderklassen på. Derfor er kamp mot nedbemanning, sentralisering og utskilling sentralt for fag- og arbeiderbevegelsen. Det handler om hvordan vi vil at samfunnet og livene våre skal være.

For arbeiderbevegelsen å engasjere seg i næringspolitikk handler om å lage motgift til fremmedgjøringa. Vi får kunnskap og erfaringer til selvstendig å vurdere hva og hvordan ting bør produseres. Vi kan bygge stolthet i arbeiderklassen over hva de bidrar med i samfunnet. Fremmedgjøringen er ingen naturlov, men en konsekvens av den sosiale relasjonen mellom arbeid og kapital. Og dermed er det også mulig å gjøre noe med den gjennom politisk kamp.

Verktøykassa

Kanskje en av de mest oppbrukte klisjéene når det kommer til næringspolitikk er den berømte verktøykassa. Verktøykassa tømmes og fylles opp uten at noen snakker om innholdet. Hvilke politiske virkemidler har vi og kan vi bruke?

Man kan beskrive verktøykassa som en kasse med fem hjørner. 

Skatte og avgiftspolitikken er det man ofte tenker først på. Det er gjerne den som trekkes fram i ordskifter om næringspolitikk. Skatt og avgifter har som hovedfunksjon å finansiere offentlige utgifter. De fleste vil nok være enig i at det bør være et samsvar mellom offentlige utgifter og skattene og avgiftene som blir krevd inn. Forskjellig nivå på skatter og avgifter kan være hensiktsmessig med tanke på at noen næringer kan bidra mer enn andre til fellesskapet. Dagens diskusjon om grunnrenteskatt på oppdrettsnæringa er et eksempel på dette. Men også at man kan påvirke forbruket til innbyggerne. Ekstra avgifter på usunne eller forurensende produkter er eksempler på dette. Dette kan også treffe feil, som når regjeringa økte sukkeravgiftene for å få budsjettet til å gå opp i forhandlingene for et par år siden.

Bedrifter som opplever skjerpet konkurranse, et tøffere marked eller har små marginer ber ofte politikerne om å redusere avgiftene eller skattene de er pålagt. Resultatet av dette ensidig som næringspolitikk betyr fort å skvise velferdsstaten og staten for muligheter til å drive aktiv næringspolitikk på andre områder.

Eierskap er det neste hjørnet i verktøykassa. For noen er statlig eierskap en slags snikinnføring av sosialisme. Solberg-regjeringa har en politisk linje på nedsalg av statlige eierandeler i selskaper. Regjeringa argumenter med maktspredning og at det er ønskelig med flere eller større private eiere. Regjeringens politikk bygger på en ide om at privat eierskap alltid er best, i tråd med den liberalistiske arven fra Adam Smith. Den liberalistiske teorien sier maksimal nytte kommer ut ifra at alle følger egeninteressen i markedet. Dette er jo også en av grunnene til at Adam Smith var skeptisk til aksjeselskap. Man kan ikke følge egeninteressen med andres penger, og på den måten vil man ikke nå maksimal nytte. 

Et annet argument brukt mot statlig eierskap er rolleblanding mellom regulator (staten som vedtar og håndhever lover) og økonomiske interesser som bedriftseier. Frykten er at rolleblanding kan åpne for korrupsjon.

Argumentene for statlig eierskap er flere. Hovedargumentet er ofte å sikre norsk eierskap til norske bedrifter. At nasjonalt eierskap og dermed kontroll er strategisk viktig for en nasjon. Norge er en rik nasjon, med et stort oljefond, som ikke trenger å selge for å få inn inntekter. Selskaper med statlig eierskap går også hovedsakelig bra. Det er i hvert fall ingen grunn til å påstå at de klarer seg dårligere enn de med bare private eiere. Eierskap i bedrifter som går bra gir også inntekter til staten, og er med på å finansiere det offentlige.

Et annet godt argument for statlig eierskap er at man sikrer en langsiktig strategisk eier. Dagens investorer er i større grad enn før det som kan kalles institusjonelle investorer: investorer som har store porteføljer og er ute etter kortsiktig fortjeneste. De kjøper seg opp i selskaper for å kunne påvirke beslutninger. Denne posisjonen bruker de til å sikre beslutninger som gir kortsiktig inntjening, uavhengig om den er lur på lang sikt, før de selger seg ned og går til neste selskap.

Økonomen Mariana Mazzucato har i de siste årene blitt dratt frem i diskusjonen rundt statlig eierskap og innovasjon. Mazzucato mener at staten har evner til å skape markeder og vekst, og ikke bør begrense seg bare til å fikse markedssvikt når kapitalismen feiler. De fleste utviklede kapitalistiske land har programmer for å støtte opp om innovasjon og entreprenørskap. Mazzucato mener staten bør ta en eierandel i bytte for denne støtten. På den måten taper ikke staten bare på prosjekter som ikke realiserer seg, men de vinner også på de prosjektene som blir realisert.

Dette åpner også for en strategisk og offensiv eierskapspolitikk der man velger seg ut næringer man vil utvikle for framtida. Staten kan på denne måten ta en lederrolle i verdiskapning og teknologiutvikling som kan være med å løse klimakrisa og andre samfunnsutfordringer.

Det tredje hjørnet er forskning og utvikling. Offentlige universiteter og høgskoler står for mye av forskninga her til lands. Hva som forskes på og hvilken grunnforskning som gjøres har mye å si for hvilken kunnskap som finnes i et samfunn for å utvikle nye produkter og teknologi.

Det offentlig har også en rekke direkte støtteordninger som ENOVA, Innovasjon Norge m.fl. De er viktige premissleverandører for hva som mottar støtte for å bli utviklet til morgendagens næringsliv. I lokalpolitikken er hva slags videregående opplæring som fins og hvor den er viktig for tilgangen på lærlinger for lokalt næringsliv.

I tillegg er staten en betydelig entreprenør og innovatør. Flyindustrien, halvleder-, atom-, internett-, data- og romindustrien er kanskje de viktigste eksemplene på industrier som har blitt til med statlig hjelp og oppbakking. Statlig finansiering av forskning og utvikling i oppstartsfasen var essensielt for utvikling av disse industriene. Statlige kontrakter og finansiering via militære programmer (som DARPA) er en nøkkel til å forstå hvordan Silicon Valley fikk forutsetningene til å bli det moderne entreprenør-mekka det er i dag.

Både stat, fylker og kommuner driver med mye næringspolitikk i det fjerde hjørnet innkjøp og planlegging. Hvordan kommuner legger arealplaner bestemmer hvor mye næring og hva slags næring det er plass til. Man kan planlegge for at det utvikles ringvirkninger. Ofte er det slik at en næring utvikler seg best i nærhet til seg selv. Med det mener jeg at det finnes flere bedrifter som er ute etter samme kompetanse. Det finnes underleverandører i nærheten. På den måten utvikler man et kunnskapsfortinn ikke bare i den enkelte bedrift, men i et område.

Det offentlige driver også mye næringspolitikk i hvordan den driver innkjøp. Vektlegges annet enn pris? Hvordan henger innkjøp sammen med framtidig næringsutvikling? Prioriterer vi seriøse bedrifter med ordna forhold og lærlinger med mer i tråd med f.eks. Oslomodellen? Plasserer vi den offentlige institusjonen her, hvilke ringvirkninger gir det i samfunnet? 

Utenriks- og handelspolitikk er det siste hjørnet i verktøykassa. Fra 1905 da den nasjonale kontrollen over utenriks- og handelspolitikken sto sentralt, til dagens debatter om frihandelsavtaler og EØS, så er dette absolutt et viktig næringspolitisk område. Hvilke næringer som beskyttes og hvilke næringer som får hjelp til å vinne nye markeder i utenlandet er svært politisk. Både i vårt eget land og for de landene vi handler med. En næringspolitikk som kun er opptatt av det beste for våre egne næringer, sikring av egne arbeidsplasser og profitt maksimering for egne eiere, blir fort en næringspolitikk ovenfra.
Det er viktig å fremme en solidarisk næringspolitikk med mål om sysselsetting, kontroll over egne liv og miljø for alle. Dessverre er det mektige krefter som vil tvinge en annen næringspolitikk på hele verden. En politikk bestående av markedsliberalisme og jakten på maksimal profitt.

Næringspolitikk i Corona-tider

Da jeg begynte å skrive denne artikkelen hadde jeg nettopp hørt en innledning med Ådne Cappelen fra SSB der han viste at vi nå var inne i en ny topp i investeringer, og at de regnet med at det skulle flate seg ut utover 20-tallet. Investeringer er en målestokk på hvordan det går i en næring, hvordan vi oppfatter framtidsutsiktene i næringen. Investeres det mye oppfatter vi det som positivt med tanke på arbeidsplasser.

Så kom Corona-krisen og nå forventer vi alle at det kanskje ser mer ut som etter forrige topp rett før “finanskrisen” i 2008. De fleste som er opptatt av og diskuterer næringspolitikk er i stor grad enige om at det trengs langsiktig tenkning. Investeringer skal ikke bare gjøres med en kort horisont, men fordi det er smart i det lange løp. Likevel viser det seg i praksis at det ofte er når presset er høyt at det gjøres korttenkte næringspolitiske beslutninger. Det er nok et lite troverdig scenario at vi nå har noen unntak midt i Corona-krisen, og så er vi tilbake til normalen i høst.

Som Naomi Klein har vist gjentatte ganger brukes kriser til å endre politikk, vilkårene for hvordan vi lever under kapitalismen. Denne krisen er ikke noe unntak. Derfor må vi være på vakt. Hva skjer med våre næringer og arbeidsplasser? Hva er rammevilkårene for morgendagen?

Men det betyr også at det nå finnes handlingsrom. Corona-krisa vil både føre med seg massiv destruksjon, og en masse entreprenørskap, nye ideer, arbeidsmåter og endra næringer. Vi vil trenge nye satsninger og næringspolitisk strategi. Vi trenger at både fagbevegelse og venstresida er med på å gi den retning. At vi videreutvikler en næringspolitikk nedenfra for framtida.

Lite vil bli som før når den pågående krisa er over. Etterpå vil være langt fra sånn som det var før. Men: Hva skal vi leve av, hva skal vi leve for og hvordan skal vi leve sammen etter koronaen? Pengemakta legger planer allerede. Det er like godt å begynne å tenke på det nå, så med en gang.

Av Per Gunnar Skotåm, sentralstyremedlem i Rødt og fylkestingsrepresentant i Nordland.
(Artikkelen ble levert redaksjonen 27. mars.)
Foto:Robert Metz | Unsplash

Det er pengemaktas representanter ved regjeringa som formidler tiltak daglig sett fra den sida. Arbeidsfolkets og små næringsdrivendes representanter må ta del i striden om hvordan situasjonen skal handteres, om ikke vil de bli sittende med svarteper.

Pandemihandteringa og smittekrisa har avdekket at det er og vil bli en krise på fire måter.

1. Det er en helsekrise, en pandemi, som må bekjempes gjennom å begrense smitte og behandle de som trenger det.
2. Det er en økonomisk krise ved at nedstengning av produksjon og annen samfunnsvirksomhet fører til enorme kostnader og tapte inntekter. Det har trigget en djup finansiell krise i en oppblåst økonomi som er basert på gjeld over hele verden de siste 20 åra.
3. Det er en tillitskrise hvor befolkninga opplever hvordan systemer svikter, og at landet ikke er rustet til å handtere en pandemi med 10 ganger større smittefrekvens enn den årlige influensaen
4. Det vil kunne utvikle seg til en systemkrise fordi folk neppe vil være villig å gå tilbake til det som var for bare noen måneder siden. Det gamle har vist seg å ikke duge når vi ser problemene befolkninga har møtt. Kanskje vil ikke folk la seg styre på den gamle måten, av de samme som har lagt til rette for den sårbarheten folk opplever at landet og befolkninga er i? Med de samme folka menes skiftende regjeringer av ulik farge som har hatt privatisering, globalisering og kapitalistisk vekst som drivkraft.

Permitteringene er omfattende hos private små og store virksomheter, og nedstenging av produksjon og tjenesteyting har kastet folk ut i en usikker økonomisk framtid. De langsiktige perspektivene er usikre. Vi aner konturene av et økonomisk katastrofescenario som vil kaste folk ut i massearbeidsledighet. Stor inntektssvikt vil føre til at folk ikke klarer å overholde forpliktelsene sine på boliglån og andre lån. Den allmenne, reduserte, økonomiske aktiviteten vil tvinge fram konkurser innafor mindre private virksomheter som forretninger, frisørsalonger, restauranter og annen privat tjenesteyting.

Klassekamp på høyt nivå

Er dette krisemaksimering? Jeg tror ikke det, kanskje heller er det kriseminimering? Vi står foran en periode med hard og skjerpet klassekamp. Det har vi allerede tydelig kunnet se av regjeringas første krisepakke hvor lønnsmottakere og sjølstendige næringsdrivende var i ferd med å bli latt i stikken. Men folk krevde og de fikk det igjennom at rentenedsettelsen til bankene fra Norges Bank, i midten mars, skulle iverksettes også til det beste for boliglånskundene. Stopp i utbytter fra selskaper som får tilgang til midler fra krisepakkene, var viktige motkrav. Kapitalkreftene ønsker nå som alltid å sosialisere tapene og privatisere fortjenesten.

Kapitaleierne tenker som Erna Solberg, sikre sine egne først. Steinar Juel var sjefsøkonom i Kreditkassen/Nordea, rådgiver for flere finansministre og nå i Høyres tenketank Civita. Han sier det slik i Dagsrevyen 21. mars:

Skulle man virkelig holde ut lenge, så trenger bedriftene en åpen konto i Oljefondet, hvor de kan trekke ut penger som de ønsker.

Tenke det, prate om det på bakrommet (les: i regjeringa) er én ting, men våge å si det, er dristig, kanskje dumdristig. I hvert fall avslørende.

Kapitalkreftene ønsker som alltid å privatisere fortjenesten og sosialisere tapene (les: la vanlige folk svi) så de rike blir rikere. Nå dreier det seg om liv og død. I det samme innslaget på Dagsrevyen 21. mars sa Steinar Juel:

«Det er spørsmål om å vurdere to onder opp mot hverandre: Å sette mange unge, arbeidsfriske personer i en vanskelig livssituasjon – med kanskje mange år i arbeidsledighet og en vanskelig økonomisk situasjon – eller at man har en situasjon hvor man redder noen, så de kan leve lenger.»

Det er sterk kost. Regjeringa har ikke turt å si at det er de produktive, som skaper verdier og profitt, vi skal ta vare på. Uføre, trygdede, pensjonister og folk med ustabile arbeidsforhold får det gå som det vil med. Dessverre.

Det var ikke normalt før heller

Nå kan vi se at tida før pandemien ikke var en normalsituasjon. Det var tydelige og synlige mangler ved samfunnets organisering som gjør at vi verken kan, vil eller ønsker å gå tilbake til den.

Koronaviruset punkterte den største gjeldsbaserte finansielle bobla i verden gjennom tidene. Det kunne ha vært andre – flere titalls – hendelser som ble den nåla som punkterte bobla. Situasjonen har vært latent lenge. «Finanskrisa» i 2007–2009 skyldtes en tilnærmet fri tilgang til billig kreditt. Da bobla sprakk, var tiltakene fra sentralbanker over hele verden å pøse på med økonomiske stimulanser og øke intensiteten av tilnærmet fri kreditt. Man forsøkte altså å tøyle krisa ved å fortsette med tiltakene som hadde frambrakt den, og i en periode på 11 år klarte man å holde situasjonen stangen. Men gjeldsbyrden fortsatte å øke over hele verden, og vi har fått en bonanza innafor eiendom og aksjemarkedet. Bare noen få uker før koronaviruset krevde tiltak, toppet det amerikanske aksjemarkedet – og det norske – seg med tidenes høyeste «verdi» på aksjebørsene. Begge er nå redusert med en tredel og fortsetter å falle.

Lite tilsier at dette ikke vil fortsette. Aksje- og obligasjonsmarkedet er preget av sterk belåning hvor de som spiller på børs med sikkerhet i belånte aksjer, har fortsatt å spille. Blant finansspekulanter er det helt vanlig å belåne investert beløp både 5 og 10 ganger. Det fungerer slik: Når man investerer 10 millioner kroner, låner man 50 til med pant i de 10. Ved voksende aksjeverdier blir fortjenesten 5 dobbel. Ved fallende aksjeverdier derimot vil banken kreve økt grad av sikkerhet for lånet siden et fall utover 20 prosent i dette tilfellet vil si at sikkerheten på 10 millioner er tapt. I avtalen ligger det en forpliktelse om at banken kan tvangsselge aksjene om ny sikkerhet ikke stilles. Kravet om ekstra sikkerhet kan komme tidlig, kanskje allerede ved 8,10 eller 12 prosents fall. Det er dette som kalles «margin calls». Derfor sprer ei børskrise seg til alle deler av økonomien både den finanskapitalistiske og industri, produksjon og eiendom. I situasjoner hvor det iverksettes margin calls, vil alle typer aktiva bli forsøkt solgt for å frambringe kapital. Når mye bys ut til salgs samtidig, faller prisene. Ikke bare på børsene men i alle markeder. Sannsynligheten for videre børsfall er overhengende, og det er umulig å si hvor det vil ende.

At finansspekulanter taper sine spekulasjonsformuer er i og for seg ikke noe å fortvile over, men dette slår ut i realøkonomien, den virkelige produksjonen hvor verdiskapinga finner sted. Her blir det konkurser, oppsigelser, permitteringer og økonomisk elendighet for folk flest. Det vil også slå inn i den offentlige økonomien for kommuner og fylkeskommuner ved at skatteinngangen reduseres. Allerede pressede kommunebudsjett vil svekkes ytterligere. Kravet om krise- og tiltakspakker fra staten til kommunene må reises.

Oljeprisfallet

Samtidig treffes Norge av et brått fall i oljeprisen som har mer enn halvert prisen per fat siden januar. Den nedgangen man nå ser i verdensøkonomien knyttet til smitteverntiltak kombinert med en finansiell krise, vil uvergelig føre til lavere aktivitet i industriproduksjon og transport over hele verden og påfølgende lavere etterspørsel etter energi og særlig olje. Et videre prisfall på olje er derfor sannsynlig. Dette vil de fleste land tjene på, men for Norge sin del vil det forsterke den økonomiske nedgangen ytterligere. Kostnadene ved norsk oljeproduksjon varierer veldig, men når prisen går under 30 dollar fatet, vil en del felt slite med lønnsomheten. Samtidig ser spekulanter muligheter også her. Det leies nå supertankere på halvårsbasis for å fylles opp med olje i påvente av prisstigning om noen måneder. USA skal fylle opp med 80 millioner fat i sine lagre på en lav oljepris som gjør at deres egen skiferoljeproduksjon blir enda mer ulønnsom.

Debatten i Rødt det siste året har dreid seg om at norsk økonomi må omstille oljesektoren slik at vi får en klimamessig bærekraftig industriproduksjon. Det betyr
– å utvikle landbasert industri med økende grad av videreforedling basert på vår elektriske energiproduksjon
– en rettferdig fordeling som minsker forskjellene
– og en politikk som ivaretar bosetting i distriktene basert på de verdiene som skapes der og tilflyter de større befolkningssentra.

Bakgrunnen for den politiske optimismen som har preget Norge, har vært et oljefond (Statens pensjonsfond utland) som passerte papirverdier tilsvarende 10 000 milliarder NOK i utenlandske papirverdier. For Nordland sitt vedkommende en produsert eksportverdi for 2019 som passerte 30 milliarder kroner, olje og energieksport unntatt.

Så opplever vi krisa med Covid-19 viruset hvor ikke bare Norge går i lock-down, men gjør det sammen med en stor del av resten av verden. En krise hvor de langsiktige konsekvensene for landet, verden og befolkninga bare antydningsvis er synlige. Vi kan bare ane konturene av hva dette vil bety på lengre sikt.

Når siste hand legges på denne artikkelen (27. mars), har vi nettopp vært gjennom en samfunnsdebatt om hvorvidt Stortinget skal gi regjeringa utvidede fullmakter til å styre uten vedtak i Stortinget. Fullmakter som ikke har vært gitt siden 9. april 1940 da tyskerne sto i landet og regjering og storting var på flukt. De fikk det ikke som de ville, men de prøvde seg.

Regjeringene kommer ikke til å rydde opp

Alle illusjoner om at den sittende regjeringa frivillig vil komme med støttepakker for å hjelpe vanlige arbeidende mennesker, må legges til side. Denne regjeringa, som er en videreføring av den politikken som er ført siden 2013, har som formål å støtte de som har mest fra før. All rettferdig sosial fordeling for å avhjelpe den økonomiske situasjonen for folk flest, må kjempes i konfrontasjon mot hovedlinjene i regjeringas politikk. Det trengs derfor samarbeid og alliansebygging mellom partiene til venstre, fagbevegelsen, landbruket, aksjonsgrupper, små og mellomstore bedrifter for å skape motkrefter og for å hindre at vanlige arbeidende mennesker og trygdede blir latt i stikken. Husk hva Gro Harlem Brundtland sa i forbindelse med bankkrisa i 1988 da hun ble utfordret på hvorvidt det var riktig at vanlige lønnsmottagere skulle betale for dette: «Ja, hvem andre skal betale for det». Regninga for dette vil som alltid bli forsøkt presentert for vanlig arbeidende mennesker.

Vi er foreløpig kun i innledende faser av den økonomiske og samfunnsmessige krisa. Børsfall, oljeprisfall, økende utrygghet med arbeidsledighet og forsiktighet fra folk i å bruke penger kan sende verden inn i en økonomisk depresjon ikke ulik og muligens verre enn 1929–1932. Massearbeidsledighet på 20–30 %? Etter den sjokkopplevelsen folk får nå med utrygghet for framtida og egen økonomi, vil spareraten gå opp. Folk vil utsette eller kansellere større kjøp og nøle med å oppta lån om det ikke er absolutt nødvendig. Nedbetaling av gjeld og begrensing av nye kjøp vil drastisk redusere etterspørselen og bringe verdensøkonomien som sliter, inn i en nedadgående spiral. Myndighetene vil kun ha ett svar: fortsatt tilgang til lave rente-billige lån og «Løp og kjøp». Det var det svaret finansministrene Per Kristian Foss og Kristin Halvorsen hadde som svar på krisene i henholdsvis 2002 og 2008. Begge utsagnene kom i november en drøy måned før jul de respektive år. En sannsynlig konsekvens er at mindre industriell aktivitet og mindre transport vil gi redusert klimagassutslipp. Det vil synliggjøre at kapitalismens vekstkrav er den viktigste driveren for klimakrisa og andre miljøutslipp. Samtidig vil folk oppleve at gjennom disse månedene vi gjennomlever med smittevernberedskap, så er det en rekke ting og greier som vi har vært vant til som vi klarer oss godt uten. Folk vil derfor i mindre grad ønske å gå tilbake til det samme forbruksmønsteret vi hadde før mars 2020.

Når det gjelder det helsefaglige og smittevernsmessige kan myndighetene ordner opp – kanskje. Men når det gjelder gjenreising av en bærekraftig økonomi som på lenger sikt gir trygghet mot lignende pandemier og rettferdig økonomisk fordeling på en miljømessig forsvarlig basis, er svaret et klart nei. Den svikten i beredskap vi har opplevd når det gjelder mangel på smittevernutrustning, mangler på egen medisinproduksjon, mangel på matlagre knyttet til nedlegging av kornlagrene som i sin tid var plassert over hele landet, må møtes med politiske krav og protester.

Kommunene sier: Kom til oss!

Omlag 80 prosent av alle kommunene i Norden har befolkningsmessig stagnasjon og befolkningsnedgang. Sammenkoblet med endret demografi hvor andelen eldre øker og antall yngre går ned, har det i berørte kommuner gitt en framtidspessimisme hvor man forsøker å øke attraktiviteten til sin kommune med håp om næringsvekst og befolkningsvekst. Dette brukes av næringsliv og politikere i symbiose for å få tilgang til næringsareal til lands og til sjøs for oppdrett og tangfarmer, utmarksareal til vindmøller og skjærgårdsareal for vindmølleparker osv.. Politikernes lønnlige håp er økte antall arbeidsplasser i byggeperioden og i drifta framover og hjelpe en skranten kommuneøkonomi. Lokale ressurser bys fram på billigsalg og reduserer inntektsgrunnlaget for andre næringsutøvere som benytter de samme arealene. Det reduserer kvaliteten i livet for lokale innbyggere og tilreisende som benytter områdene til fritid og rekreasjon. Det satses ikke på videreforedling lokalt med vår store energiressurs, elektrisk produksjon, eller videre bearbeiding lokalt av metallene som foredles. Lokalt produsert fiskeråstoff fra oppdrett og villfisk eksporteres i hovedsak som ubearbeidet fisk, fryses i blokker og bearbeides utenlands. Det er 20 000 arbeidsplasser i EU knyttet til bearbeiding av fisk fra Nordland. Tilsvarende i Kina for bearbeiding av norsk fisk – oppdrettsfisk og villfisk.

Den politiske høsten og vinteren i Nordland, Nord-Norge, Vestland, Møre- og Romsdal har vært preget av protester. Fakkeltog og delegasjoner knyttet til nedskjæringer på båt- og fergetilbud, nedlegging av linjer på videregående skoler, nedtrapping av tannhelsetjenesten som tilligger fylkeskommunene, for å nevne de viktigste. Det er en underliggende harme og raseri i befolkninga som lever i distriks-Norge. En voksende følelse av at staten og andre myndigheter, som fylkeskommunene, trekker seg ut av distriktene og overlater folk til seg sjøl og private løsninger. Skattegrunnlaget for kraftverk endres slik at mindre del av verdiskapinga tilfaller kommunen hvor kraftverket ligger. Landings- og bearbeidingsplikten lokalt uthules til fordel for de større trålerrederiene. Den såkalte nærpoliti-reformen, som gjør politiet mindre nærværende, nedlegging av tingrettene med påfølgende sentralisering og det samme med trafikkstasjonene. Et svekket og mye dyrere ferge- og hurtigbåttilbud forsterker kostnadene og bryderiet med å bo utafor større sentra. Systematikken i den sentrale politikken over tiår og den fylkeskommunale tilpasningen til den samme politikken er et metodisk opplegg for sentralisering. Dette gjelder både nasjonalt, regionalt innafor fylkene og kommunalt innafor kommunene.

Debattene om hva vi skal produsere i framtida, og hvordan vi skal produsere det, har med lærdommene fra smittekrisesituasjonen og den pågående svekkelsen av økonomien nå fullstendig endret karakter sammenlignet med bare for et par måneder sida.

Avhengig av import, EU og EØS

Folk i Norge opplever nå at vi forsyningsmessig er enormt sårbare. Sammenbruddet for dagliglivet som vi kjenner det, synliggjør hvordan den globaliserte økonomien, svekket sjølforsyningsgrad og pålegg knyttet til EØS-avtalen har gjort landet sårbart på en rekke vitale områder. Vi er i avgjørende grad avhengig av import av landbruksprodukter og import av fôr til dyrehushold og fiskeoppdrett. Hva skjer om Brasil brått stopper forsendelsen av soyaen som er forgrunnlag for kylling, svin og fiskeoppdrett i Norge?

Vi produserer ikke lenger de medisinene som landet trenger, og vitale forbruksartikler innafor helse- og smittevern importeres.

Det trengs en folkelig offensiv for økt grad av sjølberging først og fremst innafor landbruket, men også når det gjelder andre vitale faktorer for bearbeidet mat og produksjon. Den tvangstrøya som EØS utgjør, må vi kjempe oss ut av som en del av en nasjonal plan for industriell utvikling basert på landets fortrinn.

Norges fortrinn

Disse er for det første den store, rene, elektriske energiproduksjonen som må bli et fundament for økt videreforedling og mangfold i produksjon for egne behov og for eksport av bearbeidede eksportprodukter. For det andre har vi det omfattende fisket hvor kystflåten må beholde rettighetene, slik at det blir lokal verdiskaping og bosetting. For det tredje må vi få et bærekraftig fiskeoppdrett uten smittepåvirkning og lokale utslipp.

Den norske oljeformuen som har passert 10 000 milliarder kroner, må benyttes til denne satsinga og ikke til å kjøpe opp handlegater i London eller investeringer i utenlands industri eller finansielle fond. Plassert på utenlandske børser risikerer vi at den reduseres sterkt og en del av papirverdiene er nettopp det – et utrykk for oppblåste børsverdier – ikke realverdier. Verdistigningen i norske kroner i oljefondet (Statens pensjonsfond utland) skyldes utelukkende en svekket norsk krone internasjonalt. I realiteten har rundt 20 % av fondet forsvunnet siste året målt i dollarverdi. Det pågående børsfallet vil redusere dette ytterligere. Verdens oppblåste børsverdier med påfølgende fall har ikke rammet oljefondet som et lyn fra klar himmel. Tvert om har det gjennom sine investeringer bidratt til å blåse opp ballongen som lufta nå er på tur ut av. I slutten av mars ble det bekjentgjort hvem som skal være ny sjefsforvalter for oljefondet. Vedkommende har personlig tjent milliarder på hedgefondinvesteringer og plassert omtrent hele sin formue på mer enn 5 milliarder i skatteparadiset Cayman Islands. Med det perspektivet vil den reine spekulasjonsinnrettinga på oljefondet bli videreført.

Oljefondet ble gitt navnet «Norges pensjonsfond utland». Dette var en propagandamanøver hvor man påsto at dette fondet skulle benyttes til å betale ut framtidige pensjoner i Norge. Dette har egentlig aldri vært meninga, men det bidrar til at kampen om hvordan oljepengene skulle disponeres, omtrent ikke finner sted. Det er sikkert lurt å ikke bruke opp de store reservene på kort tid, men det er uforståelig at ikke deler av midlene brukes til styrking av grunnleggende infrastruktur som jernbane og et styrket riks- og fylkesveinett i distriktene. Det vil på lang sikt bedre næringsgrunnlaget, grunnlaget for å ta hele landet i bruk, og ha en spredt bosetting som fortsetter å produsere mer enn det forbrukes.

Oljefondet gir Norge en mulighet til å utvikle en framtidig bærekraftig industripolitikk hvor eksperimentering går sammen med vitenskaplig og industriell forskning. Alt vil ikke lykkes, men kombinert med landets fremste industrielle miljøer kan det bygge videre på kunnskapen som finnes innafor kraftforedlende industri, leverandørindustrien til en avansert oljeindustri, norsk treforedling, norsk oppdrett, fiskeforedling og landbruk. Jeg nevner her eksplisitt norsk treforedling for av skog kan man produsere alt som i dag produseres av olje, pluss en del mer. Et industrielt arbeid i å utvikle dette i samarbeid med vår to skogrike naboland Sverige og Finland burde absolutt settes på dagsorden og være retningsgivende for Enova og Innovasjon Norge.

Norge har forutsetninger for å dekke en betraktelig større andel landbruksprodukter på eget territorium. Vi har et ansvar overfor oss sjøl og verden i å utnytte fotosyntesen til å dyrke mat på de areal som ligger til rette for det. Vi kan ikke forlite oss på at det kan kjøpes på verdensmarkedet for all framtid. Det trengs en offensiv for en ny landbrukspolitikk som en del av et mer sjølberget Norge.

Ut av den krisesituasjonen vi er i, må det vokse en folkelig bevegelse som forrykker den eksisterende makta som styrer, slik at ikke vekst og kapitalakkumulasjon er meninga med samfunnet.

Et langsommere samfunn

Vi må slutte å fortvile over tilbakegangen i befolkninga i de fleste kommuner. Tvert om må vi med utgangspunkt i at vi lever lengre, bygge på den ressursen som etter hvert en eldre og friskere befolkning utgjør. I dag konkurrerer kommunene i distrikts-Norge med hverandre om å tømme kommunekassa for å bygge kulturhus, kjøpesentra og alpinanlegg for å gjøre «vår» kommune attraktiv sånn at folk bosetter seg her og ikke i nabokommunen. Vel, det blir ikke mer folk utav det. Ønsker vi attraktivitet, må stillingsprosentene økes opp mot heltid i det offentlige, særlig innafor helse- og omsorg. Først da vil unge mennesker oppleve den økonomiske tryggheten som skal til for å stifte bo og skape familier.

Et bærekraftig framtidig Norge må ha menneskelig lykke som mål for produksjonen og være tilværelsens mening. Det innebærer sjølsagt at folk må være mette, ha tak over hodet og produserer dette på et miljømessig forsvarlig grunnlag.

Vi trenger et langsommere samfunn der de som ikke kan delta 100 % i lønnsarbeid, er inkludert og deltar i det samfunnsmessige arbeidet. Det må kjempes for både 6 og 4 timersdagen for å frigjøre den samfunnsmessige ressursen som i dag til dels ufrivillig er støtt ut på sidelinja gjennom trygdeordninger. Et sosialt inkluderende samfunn med overskudd til fritids- og kulturaktiviteter hvor folk i større grad produserer og bearbeider mat lokalt og kortreist.

Oppdrettsfisk har blitt en milliardindustri i Norge. Hvordan skal denne industrien bidra til fellesskapet, er det kampen står om?
20 milliarder skattekroner er i spill i tautrekning mellom distrikt, stat og havbruksnæringa denne våren.

Jens Ingvald Olsen er fylkestingsrepresentant for Rødt i Troms og Finnmark
Foto: Norsk Havbrukssenter

Å unndra 20 milliarder kroner i skatt må kunne sies å være et særdeles vellykka kupp. Særlig når det skjer på en tilsynelatende lovlig måte. Dette blir resultatet av lobbykampanja som Sjømat Norge, interesseorganisasjonen for havbruksnæringa i Norge har drevet de siste to åra. Stortinget kommer i løpet av våren til å vedta, med stort flertall, helt marginal økning av beskatninga av oppdrettsnæringa.

Hvem hadde trodd at en grunnrente-debatt i Norge skulle få adrenalinet til å bruse. Det har vært ordbruk i avisspaltene på nyåret fra redaktører, direktører og samfunnstopper i NHO, Norsk Industri, LO, fagforbund, fra ordførere, og fra eiere av oppdrettsselskapene som man ellers finner i kommentartråder på Facebook, men sjelden ser på trykk i avisspaltene.

Grunnrente

Regjeringa oppnevnte 7. september 2018 et utvalg ledet av Karen Helene Ulltveit-Moe for å utrede fremtidig beskatning av fiskeoppdrettsnæringa/havbruksvirksomhet. Utvalget la frem sin innstilling NOU 2019: 18 «Skattlegging av havbruksvirksomhet» 4. november 2019¹. Den sentrale drøftinga i denne NOUen er grunnlaget for de enorme fortjenestemarginene i oppdrettsnæringa de siste årene på nærmere 25 prosent, mens annen virksomhet har hatt et gjennomsnitt på 5 prosent. Det gjennomføres både en drøfting, og dokumentasjon, på at det er grunnrente i oppdrett i sjø slik den foregår langs norskekysten, og at grunnrenta er så stor at den bør beskattes.

Nå skal ikke jeg gå inn på en djuppløyende teoretisk drøfting av grunnrentespørsmålet. Fra Richardo, Malthus og Marx til våre dager har dette vært drøfta, både som teoretisk spørsmål, men også helt konkret om den finnes, hvor den finnes og hvordan grunnrente eventuelt skal beregnes og beskattes.

Forståelsen av grunnrentebegrepet som Ulltveit-Moe-utvalget har basert seg på, er at dette er en arbeids- og investeringsfri ekstrafortjeneste som fiskeoppdrett i sjøen langs norskekysten har. Utvalget kaller det også renprofitt. Oppdrett av laks og ørret i sjø må regnes som en stedbunden næring, sier utvalget, og dermed gi grunnlag for grunnrente. Sjøen er fellesskapets eiendom som oppdrettsnæringa har fått tilnærma gratis tilgang til. Av en beregnet markedsverdi på 200 milliarder ­kroner har ­selskapene betalt 6,8 milliarder kroner (2019-kroner) for tillatelsene/konsesjonene, om lag 3 prosent av markedsverdi.

I Norge i dag er det to næringsvirksomheter som betaler skatt på grunnrente. Det er en statsskatt og gjelder for olje- og gassvirksomheta, der grunnrenteskattesats er 56 prosent i 2020, og for vannkraftverk der den er 34 prosent i 2020. Dette er i tillegg til ordinær overskuddsskatt for bedrifter på 22 prosent. Før denne skatten beregnes, er det en rekke fradrags- og avskrivingsregler før overskuddet kommer til beskatning. Det er ikke tilfeldig at selskapene har et kobbel av skattejurister engasjert for å redusere det skattbare overskuddet mest mulig.

Ekstrafortjenesten i oppdrettsvirksomhet i sjø er så stor i forhold til investering at det etter utvalgets vurdering gir grunnlag for beskatning. Utfra beregning av fortjeneste i oppdrettsnæringa for årene 2016–2018 mener utvalget at grunnrenta, ekstrafortjenesten, utgjør om lag 20 milliarder kroner årlig. Med skattesatsen som de foreslår lagt mellom vannkraft og olje/gass på 40 prosent, vil det utgjøre 7 milliarder kroner i økt skatt. Selskapene vil da beholde 13 av de 20 milliarder kroner i grunnrente.

I tillegg foreslår utvalget at kommunene skal få en produksjonsavgift, uten at de sier hvor stor denne skal være. Denne produksjonsavgiften skal være fradragsberettiget før grunnrenteskatten beregnes. Eiendomsskatten som gjelder nå, foreslås avviklet. Økonomisk har denne gitt helt marginale inntekter til ­kommunene.

På samme måte som eiendomsskatt på landgrunn, vil også en arealavgift, som utvalgets mindretall foreslår, også være en grunnrenteskatt, men den vil da ikke være relatert til bedriftens overskudd og betalingsevne det enkelte år, slik en overskuddsskatt vil være. En arealavgift vil også bli satt langt lavere enn grunnrenteskatt på overskudd, men den skal regnes ut fra 25–35 øre per kilo produsert fisk. Med om lag 1,2 millioner tonn fisk betyr dette en samlet avgift på om lag 350–400 millioner kroner årlig, altså bare 5–6 prosent av det utvalgets flertall foreslår. De som har gått inn for arealavgift, er blant annet Nettverk for fjord- og kystkommuner, (NFKK), Norsk Industri og Sjømat Norge.

Hvorfor blir ikke flertallets forslag vedtatt?

Interesseorganisasjonen til havbruksnæringa i Norge, Sjømat Norge, der Geir-Ove Ystmark er adm.dir. starta allerede tidlig på høsten 2018, da regjeringa oppnevnte Ulltveit-Moe-utvalget, det som nå må betegnes som en av de mest vellykka lobbykampanjene i Norge noen gang.

Landsmøtene i regjeringspartiene H, FrP og V vedtok tilnærma likelydende uttalelser våren 2019, et halvt år før utvalget la frem innstillinga, der de gikk mot innføring av grunnrenteskatt i oppdrettsnæringa. Etter at NOUen ble lagt frem 4. november, har flere parti kommet tilnærma samme konklusjon.

«- Mitt råd til regjeringen er å legge forslaget om en ny statlig ekstraskatt i en skuff, låse skuffen og svelge nøkkelen», sa Geir Pollestad (Sp) til Dagbladet, 6. november 2019

Men fra SV, som tidligere har foreslått en produksjonsavgift på 25–30 øre per kilo, sa stortingsrepresentant fra Troms, Torgeir Fylkesnes til Dagbladet at SV er fornøyd med utvalgets innstilling. SV fremma sitt forslag på Stortinget i 2017. Det ble ikke vedtatt, men var i stor grad grunnlaget for at regjeringa oppnevnte utvalget under ledelse av prof. Karen Helene Ulltveit-Moe.

Undertegnede, som er fylkestingsrepresentant for Rødt Troms og Finnmark, skreiv en kommentar den 6. november der jeg ga tilslutning til utvalgets forslag²:

Arbeiderpartiets konklusjon har latt vente på seg, men ble presentert 19. februar. Cecilie Myrseth, fiskeripolitisk talsperson, sa til NRK/Troms at de også går inn for produksjonsavgift, men ville ikke helt utelukke en statlig grunnrenteskatt. I intervju i Klassekampen 22. februar utdyper hun deres standpunkt ytterligere. Politisk uklarhet har tydeligvis blitt et varemerke for Ap: – Ap går ikke inn for utvalgets forslag fordi regjeringspartiene ikke støtter utvalget! Konklusjonen fra Ap er likevel ikke overraskende. Det viktigste for både Ap og regjeringspartiene er å få fjord- og kystkommunene, særlig i nord, til å legge ut arealer for fortsatt oppdrettsmerder uten rensekrav i åpen sjø. Skal deres mål, som etter vår vurdering er fullstendig uansvarlig, med 5 dobling av oppdrettsnæringa innen 2050, må kommunene få insentiv til å tilrettelegge for denne veksten i oppdrettsnæringa.

Har SV snudd på nytt?

Høringsfristen til NOUen gikk ut 4. februar. De fleste uttalelsene går mot grunnrenteskatt, men støtter forslag om arealleie/produksjonsavgift til kommunene, og delvis til fylkene og noe også til staten. Sjømat Norge følger opp innholdet i lobbykampanja, og går for første gang inn på å kvantifisere hva «moderat arealleie/produksjonsavgift» er. 25–35 øre pr kg produsert laks foreslås. Dette er så godt som identisk med SVs forslag i 2017, og vil utgjøre om lag 350 millioner kroner årlig i inntekt til fellesskapet. Det vil si kun 5 prosent av de 7 milliarder kroner flertallet i lakseskattutvalget gikk inn for som grunnrenteskatt i NOUen.

Intrafish, nettsted for fiskerinæringa, intervjua 7. februar Torgeir Knag Fylkesnes, SV om dette der han uttrykker stor glede over at Sjømat Norge nå støtter SVs forslag. Men denne uttalelsen står, etter det vi kan se, i skarp kontrast til den tilsynelatende støtten Fylkesnes i november ga til forslaget fra lakseskattutvalget.

Et stort flertall på Stortinget ser nå ut til å vedta en skatteordning for oppdrettsnæringa som gir knapper og glansbilder til fellesskapet, mens milliardærene kan fortsette å beholde hele den arbeids- og investeringsfrie grunnrenta på om lag 20 milliarder kroner årlig i egen lomme.

Sakens kjerne

Utdragene fra avisspaltene og høringsuttalelsene viser at det er ulike oppfatninger om det er grunnrente og eventuell beskatning av oppdrettsvirksomhet i fjorder og sund langs norskekysten. Men sakens kjerne dreier seg om oppdrettsselskapene fortsatt skal få beholde det aller meste av superprofitten som de har hatt siste årene, og ligger an til å få i kommende år. Eierne av oppdrettsselskapene har fått tilslutning fra det store flertallet på Stortinget, men også fra mange kystkommuner og fylkeskommuner om at det fortsatt skal være slik. Kommunene skal riktignok få en liten belønning som «insentiv» til fortsatt å tilrettelegge for oppdrett i sjø, uten rensetiltak for det organiske avfallet under merdene, og til fortrengsel for lokale fiskerier og annen bruk.

I dag betaler oppdrettsselskapene ordinær bedriftsskatt, som i 2020 er 22 prosent av skattbart overskudd. I tillegg har kommunene mulighet til å ilegge eiendomsskatt. Det er en minimal skatteinntekt, for Tromsø kommune utgjorde den 114 000 kroner for 6 av 8 oppdrettskonsesjoner. De to siste er «utviklingskonsesjoner» og har fritak for eiendomsskatt. Utover dette betaler selskapene et engangsbeløp for tildeling av nye konsesjoner som går til Havbruksfondet. Disse midlene fordeles på kommunene (70 prosent), fylkeskommunen (20 prosent) og staten (10 prosent). I 2018 fikk Tromsø kommune 32 millioner kroner, mens Troms fylkeskommune 55 millioner kroner. Ytterligere inntekter er avhengig av at nye sjøarealer settes av til oppdrett.

Gründere og milliardkonsern

Det som var en «fisker/bonde»-næring på 70-tallet, er nå en multinasjonal milliardnæring som i hovedsak er eid av børsnoterte selskap. Mowi ASA som John Fredriksen kontrollerer, tidl. Marine Harvest as, eier alene 21 prosent av oppdrettsvirksomheten i Norge. Mens de børsnoterte selskapene eide 40 prosent i 2005, eide de i 2017 68 prosent. I dag er nok ­andelen over 70 prosent. Fire konsern kontrollerer hele 50 prosent av fiskeoppdrett i Norge. Ulike laksesykdommer, omfattende medisinering og antibiotikabruk, internasjonale importrestriksjoner, store økonomiske problemer og konkurser dominerte før årtusenskiftet. Nå har det vært en årrekke med oppkjøp og eierkonsentrasjon og stadig økende fortjenestemarginer. Dette til tross for økende problemer med lakselus hvor det årlig har vært brukt opp mot 5 milliarder kroner til lusebekjeming, og stor fiskedødelighet. Flere titalls millioner fisk dør årlig i merdene. Det er også interessant samtidig å se hvor få personer som er sysselsatt i oppdrettsnæringa.

Distriktene mot Oslo-makta?

Fiskeripolitikk har alltid engasjert, og blitt diskutert på kysten, ofte i heftige ordelag. Kjell Inge Røkkes innmarsj i trålerflåten, som påstått redningsmann for fiskerinæringa særlig i Finnmark for 15 år siden, diskuteres fortsatt fordi lovnadene og pliktene forsvant. Samtidig pågikk struktureringa i kystfiskeflåten, fritt salg og kjøp av torskekvoter, som egentlig er ulovlig. Vi fikk fremveksten av kvotebaronene og nedlegging av landbasert filetindustri, som har hatt enorm betydning for samfunnsutviklinga i kyst-Norge. Men det ble aldri så stort nasjonalt engasjement, hverken fra fagøkonomer eller samfunnets makteliter som vi ser nå om grunnrentebeskatning av oppdrettsnæringa.

Redaktøren i Nordlys formulerte problemstillinga på denne måten i lederartikkel 30. januar i år:

«Fagøkonomer og tunge maktmiljøer i hovedstaden ønsker statlig grunnrenteskatt på distriktsbaserte næringer. Det kan ende med at man flytter inntektene fra vertskommuner og fylker, til statskassen. Dette skjer med bred støtte fra Oslo-mediene, som nok en gang sluker hovedstadslogikken med hud og hår.»³

«Flertallet i Havbruksskatteutvalget har fått stående applaus fra kommentatorer i de største osloavisene.», skreiv Anna Ljungren, leder i NFKK, Geir-Ove Ystmark, Sjømat Norge, og Jørn Lier-Hansen, Norsk Industri i Nordlys den 6. februar⁴.

Sjelden har vi sett at distriktskortet i et slikt omfang har blitt brukt til å tjene en milliard­industris eiere.
Kilde: NOU 2019:18 «Skattlegging av havbruksvirksomhet»

Oversikt over største aktører i oppdrettsnæringen.

Andel av produksjonskapasitet per 31. desember 2017.

Kilde: NOU 2019:18 «Skattlegging av havbruksvirksomhet»

Sysselsatte i havbruksnæringen per fylke

Kilde: Statistisk sentralbyrå, Panda analyse og Kommunal- og moderniseringsdepartementet
 

Sluttnoter

1 https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/nou-2019-18/id2676239/
2 https://nordnorskdebatt.no/article/et-godt-forslag-lakseskatt
3 https://nordnorskdebatt.no/article/feil-modell-lakseskatt
4 https://nordnorskdebatt.no/article/naive-nordlending

Kanskje kan korona bane vei for et langt grønnere skifte enn det vi hittil har sett omrisset av. Et økologisk skifte for alle, og hvor den usynlige veven som samler oss, ikke lenger heter supply chains, men solidaritet.

Foto: João Ramid
Av
Susanne Normann, stipendiat ved Senter for Utvikling og Miljø (SUM), Universitetet i Oslo.
Elise Fjordbakk, prosjektkoordinator for Latin-Amerikagruppene og mastergradsstudent ved SUM.

De siste dagene har nettplattformen The Intercept sirkulert en video av Naomi Klein og boka Sjokkdoktrinen hun utga i 2008. Sjokkdoktrinen handler om krisekapitalisme forklart som høyreregjeringers målbevisste, nyliberale sjokkbehandling av hele lands økonomier samt oppheving av demokratiet i kjølvannet av kriser. Dette er en bok mange har husket de siste ukene. Kriser skaper åpne historiske øyeblikk som kan gå i hvilken som helst retning, skriver Klein i Sjokkdoktrinen. Dette forteller også filosofen Srecko Horvat i et intervju om sin siste bok om apokalypser i Klassekampen lørdag 22. mars. Selv om begge peker på at veien er åpen, advarer de om at mer konsentrasjon av makt, og mer autoritarianisme, kan bli konsekvensen dersom vi ikke foregriper en slik utvikling.

Vi ser det skje nå. Gjennom krisepakker er milliarder allerede overført fra offentlig til privat sektor, og flere slike pakker er varslet. Tusenvis har likevel blitt permitterte og går en usikker fremtid i vente. Hvordan kan vi klare å komme styrket ut av den mangfoldige krisa som koronaviruset har katalysert? Klarer vi å samle oss bak et krav om at milliardoverføringene må gi privat sektor et helt annet type ansvar, når vi er forbi helsekrisa en gang i fremtiden? I The Intercept-videoen krever Klein at framfor å redde en skitten industri som stammer fra forrige århundre, bør vi «booste» rene industrier, «som skal lede oss inn i fremtidens trygghet». Dette er også kjernen i Green New Deal i USA, som promoteres av demokrater, og som har fått et ekko i SVs Grønn New Deal her til lands, eller Green Industrial Revolution i England. Grønn industrialisering, sier Rødt. Og her kommer vi til det som denne teksten egentlig forsøker å reflektere litt rundt; nemlig buzzordet grønn, aluminium og behovet for å rekonstruere en tydelig internasjonal solidaritet.

Det grønne skiftet og fagbevegelsen

Grønn industriutvikling og klimajobber var et av temaene i en av venstresidens siste, store og fysiske samlinger her til lands før smitten nådde også oss: Broen til Framtiden, avholdt i Oslo den 28. februar. Et av hovedspørsmålene i konferansen dreide seg om hvordan vi kan skape klimavennlige arbeidsplasser i nær fremtid. Målet om 100 000 klimajobber har forent LO og miljøvernere i tidligere 1. mai-tog, og har vært blant klimastreikernes paroler.

Grønn industrialisering søker å bety noe annet enn grønnvasking, et begrep som brukes om ufullstendige mekanismer som er med på å tilsløre, eller kanskje til og med forverre eller utvide miljøskader selskaper står for.

I denne teksten har vi to hovedteser: a) prekæriseringen av arbeidsfolk i kjølvannet av korona kan gjøre det mye vanskeligere å gjennomføre det grønne skiftet, siden styrkeforholdet mellom arbeid og kapital er forverret (om ikke vi sammen tar grep nå.) Og b) om ikke denne kampen inneholder et mye tydeligere element av internasjonal solidaritet mellom norsk fagbevegelse og jordløse landarbeidere, urfolk, fiskere og andre tradisjonelle samfunn innenfor og utenfor Norges grenser, vil klasseskillene og grensemurene styrkes enda mer, og miljøskadene vil øke.

Pandemien som nå rammer oss, viser at verden er én, kanskje på en tydeligere måte enn vi hittil har klart å synliggjøre i den minst like alvorlige klimakrisa. Heldigvis er norsk industri, i følge E24, ikke den sektoren av økonomien hvor flest mennesker er permitterte – i hvert fall ikke hittil. Om eierne i industrien vil bruke dette for å i mindre grad imøtegå fagforeningenes krav i fremtiden, er et åpent spørsmål. Vi håper at midt oppe i dette, kan denne krisas «åpne vei», som Horvat og Klein kaller det, skape mer og ikke mindre, internasjonal solidaritet. For å følge opp Horvats apokalypsetenkning: Vi bør ikke akseptere en Kielland uten redningsvester til alle, eller et Titanic, der man på forhånd vet hvem redningsvestene er til, og hvem de ikke er til.

Aluminium i Norge og i verden

I boka Aluminum Dreams: The Making of Light Modernity fra 2014, skriver Mimi Sheller om aluminiumsindustriens lyse og mørke sider. Fra 1910 til 1960 kom aluminium til å spille en sentral del innenfor sektorer som transport, elektrisk konstruksjon, maritim industri og arkitektur; samt for forbruksvarer som sminke, deodoranter og hermetikk. «Å spore de sølvfargede aluminiumstrådene gjennom tid og rom binder sammen noen av de mest fjerne stedene på jorden med noen av de sterkeste sentrumene for global makt, noen av de rikeste menneskene i verden sammen med noen av de fattigste, og noen av de mest presserende miljømessige og politiske bekymringene vi står overfor», skriver Sheller. Boka er fra 2014, men siden den gang har aluminiumens betydning innenfor det grønne skiftet bare vokst ytterligere.

I tillegg til at aluminium kan resirkuleres, er vekten til aluminium om lag en tredjedel av stålets vekt. Det gir aluminium et fortrinn når det kommer til energieffektivitet. Jo lettere, jo mindre energiforbruk, og derfor kan aluminium erstatte stål i for eksempel bilindustrien. Samtidig er produksjonen av aluminium enormt energikrevende: Omtrent 1 prosent av verdens samlede klimagassutslipp stammer fra aluminiumsektoren. Dette er noe av bakgrunnen for at aluminiumsproduserende selskaper nå forsøker å få sertifisert driften sin som bærekraftig og grønn. Dette gjør selskapene for å sikre seg større markedsandeler, fordi innenfor det grønne skiftet skal i prinsippet alle kjøpe og selge grønne løsninger. Sagt med andre ord: Skal Audi kunne selge en «grønn» bil, bør Audi kunne dokumentere at metallet som den ble bygget med, er «grønt», og det vil Audi betale mer for.

Grønt aluminium i Brasil

Vi ble selv opptatt av aluminium og solidaritet fra to ulike utgangspunkt. En av oss var i gang med et doktorgradsprosjekt, hvor hun ser på konsekvensene av en norsk klimapolitikk, som styrker en kraftig nyliberalisering av norsk energisektor. Plutselig opptrer enorme investorfond som Aquila Capital og Blackrock i norsk energisektor, ingen liten endring. Dette på bekostning av blant annet samisk reindrifts rettigheter, og dermed også på bekostning av økologi og matsuverenitet. Det er dette sametingspresident Aili Keskitalo har kalt grønn kolonialisme eller klimaendringenes doble byrde. Men det siste viser Keskitalo til at klimaendringene i seg selv skaper uforutsigbarhet og vanskeligheter for reindrifta, som i tillegg må takle utbygging av fornybar energi og grønn utvinningsindustri på sine beitemarkeder.

To av de mest omstridte utbyggingsprosjektene, Øyfjellet Vindpark og Fosen Vind DA, skal gi strøm til Alcoa sitt aluminiumsanlegg i Mosjøen og til Norsk Hydros aluminiumsverk. Slike langsiktige avtaler, i Norge tilrettelagt gjennom GIEK-ordningen, skal sikre at anleggene sertifiseres som bærekraftige, eller grønne, som man ofte sier. Det var interessant å spore at mye av råvaren, alumina, kom både til Alcoa og Hydro i Norge fra delstaten Pará nord i Brasil, der lokalsamfunn lenge har kjempet mot den gigantiske gruveindustrien. I Pará er det farlig å engasjere seg i politiske aktiviteter eller menneskerettighetsarbeid. På statistikker over drap på miljøvernere og urfolk, rager Brasil høyt, og i Pará enda høyere. På tross av den åpenbart store forskjellen når det gjelder direkte vold er på mange måter sørsamenes og de tradisjonelle samfunnene i Parás erfaringer om å miste land og selvråderett til industriutvikling sammenkoblet under et globalt paradigme om et vekstbasert grønt skifte. Denne sammenkoblingen er dessverre usynliggjort, ikke bare av selskapene, men, også av fagbevegelsen, ser det ut som for oss.

Den andre av oss jobber i organisasjonen Latin-Amerikagruppene i Norge (LAG). I 2018 var LAGs Solidaritetsbrigade¹ i delstaten Pará, kun måneder etter oversvømmelsen av Norsk Hydros rødslam-deponi tilknyttet alumina-fabrikken Alunorte i kommunen Barcarena. Avfall etter aluminaproduksjonen forurenset elvene og skapte det deler av befolkningen kaller en massiv helsekrise. LAG har siden oversvømmelsen vært blant de norske miljø- og solidaritetsorganisasjonene som har støttet krav fra lokalsamfunnene i Barcarena om at Hydro må rydde opp etter seg.

Det som Hydro synes å kalle en ulykke, og lokalbefolkningen kaller miljøkriminalitet, fikk mye oppmerksomhet både i Brasil og Norge. En brasiliansk domstol krevde midlertidig stans av store deler av Hydros produksjon, og inntrykket til mennesker vi har snakket med, var at produksjonsforbudet Hydro var pålagt, og det gjorde selskapet mer mottakelig for kritikk. Selv i en kontekst hvor flere av de lokale aktivistene fortsatt lever med politibeskyttelse etter protestaksjoner mot Hydro i mars 2018, kom avtaler i stand som skulle kompensere lokalbefolkningen, gjennom blant annet drikkevannsforsyninger og helseprøver. Samfunnene har nemlig uttrykt sterk bekymring for at de har høye konsentrasjoner av aluminium i kroppen: De forteller om høye krefttall i området, at sår gror sakte, at de mister håret, og at de har luftveisproblemer. Blod- og hårprøvene kom i stand, men ifølge folk vi har snakket med, ble prøvesvarene ofte holdt tilbake, eller de ble levert tilbake individuelt. I stedet for en gjennomsiktig prosess, med folkehelse som mål, synes prosessen å aktivt ha blitt tilslørt og individualisert. Lokalsamfunnene vi har snakket med, har ingen tillit til Norsk Hydro.

Rekonstruere solidaritet

– Vi tror vi kan produsere alumina uten å forurense, og uten å gjøre lokalsamfunn og arbeidere syke, eller ha konflikt, sier en fagorganisert arbeider ved Alunorte til oss. – Men da må vi endre modellen. Dagens modell er basert på eksklusjon, og hos Hydro ser vi intet annet enn kapitalisme og profitt. De fagorganiserte på Alunorte som vi har snakket med, er opptatt av å bryte ned det de kaller et konstruert skille mellom fagbevegelsen og tradisjonelle samfunn i kommunen Barcarena, og å jobbe for å rekonstruere solidaritet. I Barcarena virker dette viktig: I 2018 var personer fra de tradisjonelle samfunnene, som fortsatt lever av sanking og fiske, og som er i en kamp mot Hydro og andre selskapers ekspansjon, redde for å bli angrepet av Alunortes arbeidere fordi de siste fryktet å miste sin arbeidsplass. Heldigvis skjedde ikke dette, men situasjonen er et speilbilde av hvordan dagens utviklingsmodell fragmenterer solidaritet mellom folkegrupper. Fagbevegelsene organiserer en sektor som i likhet med de fleste av oss gjennom historien har tapt mulighetene til selvberging i forbindelse med opprinnelig akkumulasjon², og har måttet gå med på betingelsene som lønnsarbeidere. I dag er man så presset i kampen for å bevare arbeidsrettigheter mot prekærisering, at å forsvare egne arbeidsrettigheter bidrar til at andre folk mister selvbergingsmulighetene, og til slutt vil presses til å godta de samme premissene, som fremmedgjorte og utbyttet. Det virker lett å glemme, og vi forveksler målet om frie og skapende liv med målet om å holde på arbeidsplass.

I oktober i fjor, da vi var tilbake i Brasil, var produksjonsstansen Norsk Hydro var pålagt av en brasiliansk domstol, opphevet. Norsk Hydros anlegg i Barcarena var blitt sertifisert som bærekraftig (grønn), av DNV GL (tidligere Norske Veritas), og de vi snakket med fortalte at Hydro ikke lenger var imøtekommende ovenfor deres krav. Vi kikket på sertifikatet, som skal være med på å sikre Hydro markedsandeler og samtidig etablere arbeidsplassene i Brasil og i Norge som grønne. Dette vil vi gjerne invitere norske politikere, som jobber med grønn industrialisering til også å gjøre. Sertifikatene er svært enkle dokumenter, som bruker Hydros egen årsrapport som dokumentasjon for å bekrefte at selskapet oppfyller kravene som stilles. Vi er ikke ekspertene her, men vi tror det er viktig å spørre om disse sertifikatene hjelper oss til å ta gode beslutninger, og om ikke dette egentlig er grønnvasking av industri.

Periferiene på jorda: Foren eder!

Det er ikke rart at disse periferiene havner utenfor synsrekkevidden til norske politikere og til fagbevegelsen. Innenfor kapitalismen kan komplekse supply chains føre oss til de minst forventede utkantene, eller periferiene, på denne kloden. Amazonas er kanskje et slikt sted, og de nordiske viddene har også vært et slikt sted. Utkantene kommer kanskje på kartet når det brenner, slik det gjorde i høstens Amazonas, eller når utvinningsindustrien skal utvide grensene. Det har vært skrevet mye om koronaviruset de siste dagene, blant annet at viruset lar oss se alle verdens geografier. Det blir lettere å sammenligne der hvor offentlig politikk feiler og der den kan komme til å ha større suksess. Brasils president, Jair Bolsonaro, har uttalt at koronaviruset er en fantasi. Samtidig er han også en president som mener urfolk skal assimileres, at Brasil skal ut av ILO-konvensjon 169³, og at Paras åpne årer⁴ skal åpnes enda mer for transnasjonale gruveselskaper som Alcoa og Norsk Hydro. I denne konteksten har en føderal domstol nektet Alcoa å sirkulere i Lago Grande, et område hvor selskapet ønsker å åpne en ny gruve for bauksittutvinning. Før forbudet hadde lokalbefolkningen meldt fra om at selskapet forsøkte å vinne befolkningens tillit, på tross av at Lago Grandes befolkning, på lik linje med urfolk er beskyttet av ILO-konvensjon 169 og skal derfor konsulteres. – «Slipper du dragen inn, så spiser den deg», sa en ungdom til oss, da han forklarte at samfunnene forsøker å stanse Alcoa, fordi selskapet har en raffinert diskurs som trigger den internaliserte rasismen⁵ i folk og får dem til å føle seg underutviklet uten gruva. I november marsjerte 3000 ungdommer 37 kilometer gjennom Lago Grande om natten, med fakler og musikk, mens de rope «Lago Grande-territorium fritt for gruvedrift». Hydro, på sin side har signert intensjonsavtale med en ny railway som skal forenkle strømmen av mineraler fra Amazonas hjerte til internasjonale havneanlegg, allerede før urfolksgrendene som får sine landområder kompromittert er blitt konsultert. I Norge er det samene som må vike, for en grønn industrialisering, på tross av at de driver en, fortsatt, økologisk primærnæring som kunne bidratt med forsyningssikkerhet om den hadde fått bedre vilkår.

Alt dette er kapitalens verk, men en fagbevegelse bør komme på banen og jobbe ut ifra prinsipper om internasjonal solidaritet, ikke bare innenfor kategorien, men til alle jordas fordømte. Kanskje kan veiene vi åpner opp etter koronaviruset, på den måten føre til et bedre sted – for oss alle.

1 Latin-Amerikagruppene har sendt to Solidaritetsbrigader til Latin-Amerika hvert år siden 1982. Der samarbeider brigadene, som består av frivillige, unge mennesker med forskjellige sosiale bevegelser. I dag mottar også Latin-Amerikagruppene brigader fra Brasil, Guatemala og Colombia til Norge. Disse lærer blant annet om norsk venstreside, landbrukspolitikk og arbeiderrettigheter her i Norge.

2 Begrepet ble brukt av Marx om prosessene som ledet frem til kapitalismen, og er tidligere forklart i Gnist, med utgangspunkt nettopp i Amazonas: https:marxisme.no/privat-eiendomsrett-i-amazonas-rett-til-jord-eller-primitiv-akkumulasjon/

3 ILO-konvensjonen om urfolks rettigheter av 1989, også kalt Urfolkskonvensjonen, er en sentral folkerettslig bindende konvensjon om urfolks rettigheter

4 Boka Latin-Amerikas åpne årer, ble skrevet av den uruguayanske forfatteren Eduardo Galeano (940–2015) i 1992. I følge bokklubben er denne klassiske boka historien «om hvordan kontinentet gjennom århundrer er blitt tappet for sine rikdommer. Latin-Amerikas årelating er uløselig knyttet til kapitalismens historie. Ifølge forfatteren er dette systemet uten fremtid.» Boka er en klassiker og en «must read» for venstresiden i Latin-Amerika.

5 Frantz Fanon (1921–1965) var en psykiater fra øya Martinique, som jobbet store deler av sitt liv med frigjøringsbevegelsen i Algerie. Før han skrev den kjente boka Jordas Fordømte, brukte han sin erfaring som psykiater og som svart fra Martinique, en øy kolonisert av Frankrike, for å reflektere om hvordan rasisme og diskriminering til slutt blir forvandlet til en del av oss selv: Vi tror på det overherrene sier om oss, og vi forsøker å bli som de er. Dette ble til boka Hvite masker, svart hud, også den en klassiker.

Artikkelen er fra: https://monthlyreview.org/2020/04/01/covid-19-and-circuits-of-capital/

Rob Wallace er evolusjonsepidemiolog som har vært tilknyttet Food and Agriculture Organization og Centers for Disease Control and Prevention. Alex Liebman er doktorgradsstudent i humangeografi ved Rutgers University, med en Master of Science i agronomi fra University of Minnesota. Luis Fernando Chaves er sykdomsøkolog og var seniorforsker ved Costa Rican Institute for Research and Education i Nutrition and Health i Tres Rios, Costa Rica. Rodrick Wallace er forsker ved Divisjon for epidemiologi ved New York State Psychiatric Institute ved Columbia University.

Beregninger

COVID-19, sykdommen forårsaket av coronavirus SARS-CoV-2, det andre alvorlige akutte luftveissyndrom-viruset siden 2002, er nå offisielt en pandemi. Fra slutten av mars er hele byer skjermet, og ett etter ett går sykehus i medisinsk baklås som følge av økt antall pasienter.

Kina, der det første utbruddet trekker seg tilbake, puster for tiden lettere.[1] Det gjelder også Sør-Korea og Singapore. Europa, spesielt Italia og Spania, men stadig flere andre land, kneler allerede under mengden av dødsfall, til tross for at de fremdeles er tidlig i utbruddet. I Latin-Amerika og Afrika begynner antallet tilfeller først nå å øke. Noen land forbereder seg bedre enn andre. USA er verdt å følge som det rikeste landet i verdenshistorien. Den nærmeste fremtid ser dårlig ut. Utbruddet er ikke beregnet til å nå toppen i de ulike delstatene før i mai, men helsepersonell og sykehusbesøkende sloss allerede om tilgang til de minkende lagrene av personlig verneutstyr. [2] Det er rystende at Centers for Disease Control and Protection (CDC) har anbefalt sykepleierne å bruke tørkler og skjerf som masker. Sykepleierne har allerede har erklært at «systemet er fortapt.» [3]

Imens fortsetter sentraladministrasjonen i USA å overby de enkelte delstatene i budrunder om grunnleggende medisinsk utstyr. Utstyr som den i utgangspunktet nektet å kjøpe inn til dem. Den har også kunngjort stengte grenser som et folkehelseinngrep, mens viruset raser videre innenlands, der mottiltakene er dårlige.[4]

En gruppe epidemiologer ved Imperial College har anslått at den beste kampanjen for å dempe – det vil si å flate ut den framskrevne kurven for akkumulering av tilfeller ved bruk av karantene for oppdaga tilfeller og sosial distansering for eldre   fortsatt vil gi USA 1,1 millioner døde og et antall tilfeller som er åtte ganger landets totale antall senger for intensivbehandling. [5] Å undertrykke sykdommen, med sikte på å avslutte utbruddet, ville lede folkehelse-arbeidet i retning av Kinas behandling av enkelttilfeller (og familiemedlemmer) med karantene, og gjennomføring av sosial distansering i hele samfunnet, inkludert stenging av institusjoner. Det ville redusere antallet dødsfall i USA til anslagsvis rundt 200 000.

Imperial College-gruppen anslår at en vellykket undertrykkingskampanje vil måtte pågå i minst halvannet år, og innebære en sammentrekning av økonomien og sviktende samfunnstjenester. Gruppen foreslo å balansere kravene til sykdomskontroll og økonomi ved vekselvis å lette på eller innskjerpe samfunnskarantenen etter hvor mange intensivplasser som var i bruk.

Andre modellmakere har tatt til motmæle. En gruppe ledet av Nassim Taleb, kjent for Black Swan-begrepet, sier at Imperial College-modellen ikke inkluderer kontaktsporing og dør-til-dør-overvåking.[6] Strategien deres tar ikke hensyn til at utbruddet er kommet lenger enn mange lokalstatsregjeringers vilje til å etablere en slags «cordon sanitaire» (linje som bryter en smittebane, linje rundt et område som er i medisinsk karantene. O.a.). Mange land vil ikke se på slike tiltak som berettiget før utbruddet er i tilbakegang, forhåpentligvis har de da en brukbar og pålitelig test. Som noen spøkefullt har sagt: «Koronavirus er for radikalt. Amerika trenger et mer moderat virus som vi kan svare på trinnvis.»[7]

Taleb-gruppen peker på Imperial-gruppens manglende vilje til å undersøke hva som skal til for å utrydde viruset. Utryddelse (fjerning av sykdom) betyr her ikke null tilfeller, men tilstrekkelig isolasjon til at enkelttilfeller med liten sannsynlighet vil produsere nye smittekjeder. I Kina ble bare 5 prosent smittet av alle de mottakelige personene som var i kontakt med en syk person. Med andre ord går Taleb-gruppen inn for Kinas undertrykkelsesprogram; å gå hardt ut raskt nok til å slå tilbake utbruddet til utryddelse og unngå en maratondans som veksler mellom sykdomsbekjempelse og sikring mot mangel på arbeidskraft i økonomien. Kinas strenge (og ressurskrevende) tilnærming sparer med andre ord befolkningen for den månederlange – eller til og med årelange  tvangssituasjonen som Imperial-gruppen anbefaler for andre land.

Epidemiologien Rodrick Wallace, en av oss forfattere, avviser modelleringssporet helt. Det er nødvendig å lage modeller for krisesituasjoner, men de sier ikke når og hvor du skal begynne. Strukturelle årsaker er like viktige elementer i krisesituasjonen. Hvis vi tar med dem hjelper det oss å finne ut hvordan vi skal komme oss videre og ikke bare starte opp igjen den samme økonomien som skapte krisen. «Hvis brannmenn får tilstrekkelige ressurser,» skriver Wallace, «vil de fleste branner under normale forholdsom oftest la seg begrense med minimale skader på mennesker og materiell. Men denne brannbegrensningen er helt avhengig av noen mye mindre romantiske, men ikke mindre heroiske tiltak, nemlig lovreguleringer som begrenser risiko på grunn av bygningskonstruksjonen ved å sette standarder og håndheve dem. Og som også sikrer at det er tilstrekkelige ressurser til brannvern, renovasjon og vedlikehold på alle nivåer …

Konteksten (her: de ytre omstendighetene og sammenhengene. O.a.) er viktig for en pandemi. Nåværende politiske strukturer tillater multinasjonale jordbruksbedrifter å privatisere profittene samtidig som de lar samfunnet betale utgiftene., Hvis man virkelig vil unngå pandemier med massedød i nær framtid, må disse bedriftene bli underlagt håndheving av standarder som gjør at bedriftene må betale disse kostnadene selv.»[8]

 Mangelen på forberedelser og reaksjoner på utbruddet, var ikke noe som oppsto i desember 2019 da land verden rundt var ute av stand til å respondere på spredningen av COVID-19 fra Wuhan. I USA for eksempel, startet det ikke da Donald Trump oppløste Det nasjonale sikkerhetsrådets pandemienhet eller lot syv hundre stillinger i CDC (Center for Disease Control – USAs Helsedirektorat) stå ubesatt.[9] Det begynte heller ikke da føderale myndigheter lot være å følge opp resultatene fra en pandemi-øvelse i 2017, som viste at landet var uforberedt.[10] Heller ikke da USA, som nyhetsbyrået Reuters skrev, «kutta en CDC-ekspertstilling i Kina, noen måneder før virusutbruddet», selv om det utvilsomt svekket USAs respons at de ikke hadde en tidlig direkte kontakt med en amerikansk ekspert på bakken. Det begynte heller ikke med den uheldige beslutningen om ikke å bruke test-settene fra Verdens helseorganisasjon som allerede var tilgjengelige.  Forsinkelsene pga manglende tidlig informasjon og total mangel på testing har utvilsomt ansvaret for mange, sannsynligvis tusenvis, av tapte liv.[11]

Grunnlaget for svikten ble faktisk lagt for flere tiår siden, da fellesskapsløsningene i folkehelsearbeidet både ble forsømt og samtidig omgjort til noe det kunne tjenes penger på.[12] Et land som er fanget i en individualisert og kortsiktig sykdomsforståelse («just in time»- epidemiologi) – og knapt nok har sykehussenger og utstyr til normaldrift– er per definisjon ikke i stand til å skaffe til veie nødvendige ressurser til å følge samme undertrykkelsesstrategi som Kina.

Sykdomsøkologen Luis Fernando Chaves, en annen medforfatter av denne artikkelen, følger opp Taleb-gruppens poeng om modellstrategier i mer eksplisitt politiske termer. Han viser til biologene Richard Levins og Richard Lewontin (forfattere av boka The Dialectical Biologist) når han sier at «å la tallene snakke» bare betyr at man dekker over alle forutsetningene som er lagt inn på forhånd.[13] Modeller som Imperial-studien begrenser eksplisitt analysen til begrensete spørsmålstillinger  innenfor rammen av den rådende sosiale orden. Analysene er designet slik at de ikke klarer å fange opp de bredere markedskreftene som driver fram utbruddene, eller de politiske beslutningene som ligger til grunn for tiltakene.

Enten det er bevisst eller ikke, fører framskrivningene som følger av analysene til at det å sikre helse for alle kommer i annen rekke, inkludert de mange tusen av de mest sårbare som vil bli drept hvis et land veksler mellom sykdomskontroll og økonomien. Den Foucault-aktige visjonen om en stat som handler mot en befolkning ut fra egne interesser, er bare en oppdatering, om enn mer godartet, av den Malthus-aktige innsatsen for flokkimmunitet som Storbritannias Tory-regjering og seinere Nederland har foreslått å la viruset brenne gjennom befolkningen uhindret.[14] ​​Det er få indikasjoner utover et ideologisk håp, på at flokkimmunitet garantert vil stoppe utbruddet. Viruset kan lett utvikle seg (mutere) under befolkningens immunteppe.

Intervensjon

Hva bør gjøres i stedet? For det første må vi forstå at selv om vi responderer riktig på en krisesituasjon, vil vi fremdeles håndtere på en begrenset måte i forhold til nødvendighet og fare.

Vi må nasjonalisere sykehusene slik Spania gjorde som et svar på utbruddet.[15] Vi må gjennomføre massiv testing og få til en snuoperasjon slik Senegal har gjort.[16] Vi må sosialisere legemidlene.[17] Vi må sørge for maksimal beskyttelse for medisinsk personell for å bremse frafallet. Vi må sikre retten til å få reparert respiratorer og annet medisinsk utstyr.[18] Vi må starte masseproduksjon av cocktailer av antivirusmidler som remdesivir og gammeldags antimalaria-klorokin (og alle andre medisiner som virker lovende) mens vi gjennomfører kliniske forsøk som tester om de virker utenfor laboratoriene.[19] Det må innføres et planleggingssystem for å (1) tvinge selskaper til å produsere den nødvendige mengde respiratorer og den typen personlig verneutstyr som helsepersonell trenger, og (2) prioritere tildeling til de stedene som har størst behov.

Vi må etablere et stort pandemikorps for å skaffe fram arbeidsstyrken som trengs til alt fra forskning til omsorg, og kan takle utfordringene som viruset (og alle andre kommende patogener) gir oss. (Et patogen er for eksempel et sjukdomsframkallende virus eller bakterie. Oversetters merknad) Antallet tilfeller må stemme med antallet intensivplasser, bemanning og nødvendig utstyr, slik at undertrykkingsstrategien kan fjerne dagens mangelsituasjon. Vi kan med andre ord ikke godta ideen om å bare overleve pågående luftangrep fra COVID-19 for deretter å gjenoppta sporing av kontakter og isolasjon av enkelttilfeller og få utbruddet under terskelen for reproduksjon igjen. Vi må ansette nok folk til å identifisere COVID-19 fra hus til hus i dette øyeblikket, og gi dem nødvendig verneutstyr, for eksempel adekvate masker. Underveis må vi stenge av et samfunn som er organisert rundt statlig ekspropriering overfor alle, fra landeiere og like til sanksjoner mot andre land. Slik at folk kan overleve både sykdommen og kuren.

Inntil et slikt program kan gjennomføres, blir imidlertid størstedelen av befolkningen stort sett overlatt til seg sjøl. Selv om det fortsatt må øves press på motvillige regjeringer, bør folk flest hvis de er i stand til det, bli med og hjelpe hverandre i dugnadsgjengene og nabolagsgruppene som dukker opp. Det er i pakt med en 150 år gammel tradisjon i proletariatet for organisering, som nå stort sett er gått tapt.[20] Kvalifiserte folkehelsearbeidere som fagforeninger kan avse, bør trene disse gruppene slik at det de gjør av medmenneskelighet, ikke fører til spredning av viruset.

Ved alltid å ta de strukturelle årsakene til viruset med i kriseplanene, kan vi for hvert skritt framover sørge for at vi beskytter mennesker framfor profitt.

En av mange farer ligger i å normalisere syndromet pasienter lider av ved å kalle det «batshit crazy» (spenna gæren), som stemmer med en utbredt forestilling om at de har flaggermus-skitt i lungene. Vi må beholde den samme sjokkvirkningen som kunnskapen om et annet SARS-virus ga oss, det hørte normalt hjemme i dyreverdenen, men var brutt ut derfra og spredte seg til hele menneskeheten i løpet av åtte uker.[21] Viruset dukket opp ved en terminal i en lokal forsyningslinje for eksotiske matvarer, og klarte å sette i gang en smittekjede fra menneske til menneske i den andre enden, i Wuhan, Kina.[22] Derfra spredte utbruddet seg lokalt, og hoppet på fly og tog. Det spredte seg over hele kloden via et nettverk  av reiseforbindelser, og nedover hierarkiet fra større til mindre byer.[23]

Bortsett fra å beskrive matmarkedet med levende og nyslaktede eksotiske dyreslag, typisk for orientalismen, har lite vært gjort for å besvare det mest åpenbare spørsmålet. Hvordan kunne den eksotiske matvaresektoren ende opp med å selge varene sine sammen med dem som solgte kjøtt av mer tradisjonelle husdyr i det største markedet i Wuhan? Dyrene ble ikke solgt bak på en lastebil eller i en bakgate. Tenk på tillatelsene og avgiften (og dereguleringen av disse) som er involvert.[24] Det gjelder ikke bare fisk, men også mat av ville dyr, som over hele verden blir en stadig mer formalisert sektor, med stadig større innslag av kapital fra de samme kildene som driver industriproduksjonen.[25] Selv om de ikke på noen måte er like store i produksjonsmengde, er skillet blitt mindre tydelig.

Den overlappende økonomiske geografien strekker seg fra Wuhan-markedet til innlandet der oppdrett av eksotiske dyr og tradisjonell mat foregår i grenseområdene mot en villmark som er i tilbakegang.[26] Etter hvert som industriproduksjon ekspanderer inn i den siste resten av skog, må villmat-virksomheten gå lenger inn for å ale opp sine delikatesser eller raide de siste villdyrsbestandene. Resultatet er at de mest eksotiske smittestoffene, i dette tilfellet SARS-2 med flaggermus som vert, finner veien til en lastebil, enten det skjer via matdyr eller arbeiderne som håndterer dem. Som en haglladning blir smittestoffet spredt fra sted til sted mot bynære områder, og videre til verdensscenen.[27]

Infiltrasjon

Vi trenger å utdype disse sammenhengene, både som en hjelp til å planlegge fremover under dette utbruddet, og for å forstå hvordan menneskeheten manøvrerte seg inn i en slik felle,

Noen patogener kommer direkte fra produksjonssentrene, for eksempel matbårne bakterier som Salmonella og Campylobacter. Men mange, som COVID-19, kommer fra yttergrensene av kapitalproduksjonen. Minst 60 prosent av de nye smittestoffene som gir sykdom hos mennesker er faktisk oppstått ved  overføring fra ville dyr til mennesker i lokalsamfunn (før de mer vellykkede sprer seg til resten av verden).[28]

Noen eksperter innen økohelse laget et verdenskart basert på tidligere utbrudd tilbake til 1940 som indikerer hvor nye patogener sannsynligvis vil dukke opp framover.[29] De var delvis finansiert av Colgate-Palmolive og Johnson & Johnson, selskaper som driver fram avskogingen i regi av agrobusiness. Jo varmere fargen på kartet er, desto mer sannsynlig er det at det kommer et nytt patogen der. Men kartet, som er varmt rødt i Kina, India, Indonesia og deler av Latin-Amerika og Afrika, går glipp av et kritisk poeng når de bare ser på utbruddenes absolutte geografi. Ved å fokusere på utbruddssoner overser de relasjonene mellom globale økonomiske aktører, som preger epidemiologien (sykdommenes årsaker og utbredelse. Oversetters merknad).[30] Kapitalinteressene som støtter utviklings- og produksjonsfremmende endringer i bruken av jord og fremmer sykdomsutvikling i underutviklede deler av kloden, belønner forskningsinnsats som legger ansvaret for sykdomsutbrudd på urfolk og deres såkalt ”skitne” kulturelle praksis.[31] Tilberedning av vilt og hjemmebegravelser er to praksiser som får skylda for framveksten av nye patogener. Kartlegging av relasjonsgeografi  gjør i stedet plutselig New York, London og Hong Kong, viktige kilder til global kapital, til tre av verdens verste hotspots.

Samtidig er ikke utbruddssonene lenger organisert etter tradisjonelle politiske enheter. Skjev økologisk utveksling, som omdirigerer de verste skadene fra industrielt jordbruk til det globale sør, stripper ikke lenger bare lokale områder for ressurser under statlig ledet imperialisme, men er gått videre inn i nye komplekse forhold på tvers av skalaer og varesorter.[32] Jordbruksmonopolene legger om operasjonene som henter ut ressurser til fysisk atskilte nettverk på tvers av territorier og med ulik skala.[33] En rekke «soyabønnerepublikker» basert på multinasjonale selskaper, strekker seg for eksempel over Bolivia, Paraguay, Argentina og Brasil. Denne nye geografien er konkretisert med endringer i selskapenes ledelsesstrukturer, kapitalisering, underleverandører, erstatninger for forsyningskjeder, leasing og transnasjonal land-pooling (At ulike land behandles som en enhet av et multinasjonalt selskap. Oversetters merknad).[34] På tvers av nasjonale grenser produserer disse «varelanda», som har etablert seg fleksibelt i ulike økologier over ulike politiske grenser, nye mønstre av sykdoms årsaker og utbredelse på sin vei.[35]

Det foregår for eksempel en generell forflytning av befolkningen over hele verden fra vareproduksjon på landsbygda til slummen i byene. Forholdet mellom landsbygd og by preger mye av diskusjonen om sykdom, men den tar ikke hensyn til det arbeidet som utføres på landsbygda og den raske veksten av landsbyer rundt urbane sentre, desakotas (bylandsbyer) eller zwischenstadt (midt mellom byer). Mike Davis og andre har vist hvordan disse nylig urbaniserte landskapene fungerer som både lokale markeder og regionale knutepunkter for globale jordbruksvarer.[36] Noen slike regioner har til og med blitt «post-landbruk.»[37] Som et resultat er ikke dynamikken bak skogsykdommene, som er patogenenes opprinnelige kilde, begrenset til innlandet lenger. Sykdomsårsaker og utbredelse påvirkes av relasjonene i tid og rom. Et sars-virus kan plutselig smitte over på mennesker i storbyen bare noen dager etter å ha forlatt flaggermushulen.

Økosystemer der slike «ville» virus til dels ble kontrollert av kompleksitetene til den tropiske skogen, blir drastisk strømlinjeformet av kapitalstyrt avskoging, og av utviklingen i utkanten av urbane sentre på den andre sida, der det er mangel på folkehelsetilbud og renovasjon.[38] Mens mange patogener i skogen dør ut med sine vertsarter, finnes nå undergrupper av infeksjoner som en gang brant ut relativt raskt for eksempel på grunn av for lite kontakt med sine typiske vertsarter. Nå forplanter de seg i mottakelige menneskebestander som i byene ofte har fått større sårbarhet for infeksjon på grunn av kutt i offentlige budsjetter og mangelfull lovregulering. Selv i møte med effektive vaksiner er utbruddene som oppstår preget av større omfang, varighet og spredningshastighet. Det som en gang var lokale utbrudd, er nå epidemier som sprer seg gjennom globale nettverk skapt av reise- og handelsvirksomhet.[39]

Takket være denne effekten, som bare skyldes en endring i miljøbakgrunnen – er utbrudd fra gamle kjenninger som Ebola, Zika, malaria og gulfeber, som utvikler seg relativt lite, blitt til regionale trusler.[40] De er plutselig gått over fra å smitte fjerne landsbyboere av og til, til å smitte tusenvis i hovedstedene. I en annen del av økologien lider ville dyr som til vanlig er langtidsreservoarer for sykdom. Når bestanden blir redusert på grunn av avskoging, mister New World-aper flokkimmuniteten sin mot villtype-gulfeber, som de har vært utsatt for i minst hundre år, og dør i hundretusenvis.[41]

Ekspansjon

Takket være sin globale ekspansjon blir varelandbruket både en pådriver og et nettverk for spredningen av patogener av forskjellig opprinnelse, fra de mest avsidesliggende reservoarene til de mest internasjonale befolkningssentrene,[42] Det er her, og underveis, at nye patogener infiltrerer de inngjerdede jordbrukssamfunnene. Jo lengre forsyningskjedene er, og jo mer omfattende avskogingen omkring dem er, jo mer varierte (og eksotiske) blir de zoonotiske (som kan gå fra dyr til mennesker, o.a.) patogenene som går inn i næringskjeden. Blant nye og gjenoppdagete smittestoffer fra gårdsdrift og mat, finner vi afrikansk svinepest, Campylobacter, Cryptosporidium, Cyclospora, Ebola Reston, E. coli O157: H7, munn- og klovsyke, hepatitt E, Listeria, Nipah-virus, Q-feber, Salmonella, Vibrio, Yersinia og en rekke nye influensavarianter, inkludert H1N1 (2009), H1N2v, H3N2v, H5N1, H5N2, H5Nx, H6N1, H7N1, H7N3, H7N7, H7N2, H7N9.[43]

Selv om det ikke er tilsiktet, er hele produksjonslinjen organisert slik at det påskynder utviklingen av mikroorganismenes evne til å framkalle sjukdom og overføre smitte.[44] Når man dyrker genetiske monokulturer – enten det er matdyr eller planter med nesten identiske genomer – fjerner man brannmurer av immunitet som bremser smitteoverføringen i mer varierte populasjoner.[45] Patogenene kan raskt utvikle typer verten ikke er immun mot. Samtidig svekker plassmangel immunresponsen.[46] Større husdyrbestander og  større tetthet av industrielle gårdsbruk letter smitteoverføring og tilbakevendende infeksjoner.[47] Stor gjennomstrømning, som kjennetegner all industriell produksjon, gir stadig ny tilførsel av vertsorganismer som er mottakelige for smitte i fjøsene, på gårdene og på regionalt nivå og fjerner begrensinger som ellers bremser utviklingen av smittestoffenes dødelighet.[48] Når det er mange dyr sammen favoriserer det smittestoffene som mest effektivt brer seg gjennom bestanden. Når slaktealderen blir redusert, til seks uker for kyllinger, vil det sannsynligvis favorisere patogener som kan overleve mer robuste immunforsvar.[49] Når man har utvida det geografiske området for handel og eksport av levende dyr, har man økt variasjonsbredden for hva slags arvestoff som de tilhørende smittestoffene utveksler (flere typer dyr som kan være smittebærere. Oversetters merknad), og dermed  kan de sykdomsfremmende mikroorganismene raskere prøve ut utviklingsmulighetene sine.[50]

Mens utviklingen av patogenene skyter framover på alle disse måtene, er det få eller ingen mottiltak, ikke en gang som krav fra bransjen, bortsett fra det som må til for å redde de finansielle marginene for et kvartal fra et plutselig utbrudd.[51] Tendensen går i retning av færre myndighetskontroller av gårdsbruk og prosessanlegg, og lover som retter seg mot myndighetsovervåkning og aksjoner fra aktivister, ja til og med lover som forbyr detaljrapportering i media om dødelige utbrudd. Til tross for at det nylig er vunnet seire i domstolene i saker mot forurensning med plantevernmidler og mot forurensning fra svinehold, er den private styringen av produksjonen fortsatt fullstendig fokusert på profitt. Skadene som skyldes sykdomsutbruddene som oppstår blir tilskrevet husdyr, avlinger, dyreliv, arbeidere, lokale og nasjonale myndigheter, folkehelsesystemet og annerledes jordbruks-systemer utenlands, alt etter nasjonal prioritering. I USA rapporterer CDC (Center for Disease Control, tilsvarer Helsedirektoratet O.a.) at matbårne sykdomsutbrudd øker både i antall berørte stater og antallet personer som blir smitta.[52]

Det vil si at kapitalens fremmedgjøring er til fordel for patogenene. Mens allmennhetens interesser blir stanset ved porten til gården eller næringsmiddelfabrikken, sniker patogenene seg forbi den bio-sikkerheten som industrien er villig til å betale for, og  ut til allmennheten. Hverdagsproduksjonen er lønnsom for noen, men for de fleste av oss utgjør den en risiko som skader folkehelsa.

Frigjøring

Det er en megetsigende ironi i at New York, en av verdens største byer, må beskytte seg mot COVID 19 et virus som oppsto på den andre sida av jordkloden. Millioner av New Yorkere gjemmer seg i en boligmasse som fram til for kort tid siden var administrert av Alicia Glen, byens varaordfører for bolig og økonomisk utvikling fram til 2018.[53] Glen var  tidligere leder i Goldman Sachs med ansvar for investeringsselskapet Urban Investment Group, som finansierer prosjekter i lokalsamfunn av den sorten som firmaets andre enheter avviser.[54]

Glen er selvfølgelig ikke på noen måte personlig skyld i utbruddet, hun er mer et symbol på en lokal forbindelse. Tre år før byen ansatte henne, etter en boligkrise og den store resesjonen i 2008 som Goldman Sachs delvis var skyld i fikk hennes tidligere arbeidsgiver, sammen med JP Morgan, Bank of America, Citigroup, Wells Fargo & Co. og Morgan Stanley,  til sammen 63 prosent av kriselånet som føderale myndigheter ga til nødfinansiering.[55] Goldman Sachs, som nå ble kvitt en del utgifter, begynte å utvide interessefeltet for forretningsdriften når de var ute av krisen. Goldman Sachs kjøpte 60 prosent av aksjene i Shuanghui Investment and Development, en del av den gigantiske kinesiske agrobusinessvirksomheten Shuanghui, som igjen kjøpte det USA-baserte Smithfield Foods, den største svineprodusenten i verden.[56] For 300 millioner dollar kjøpte Goldman Sachs også 100 % eierskap i ti oppdrettsanlegg for fjærkre i Fujian og Hunan, en provins unna Wuhan og godt innenfor byens fangstområder for mat fra vilt.[57] Deinvesterte dessuten bortimot 300 millioner dollar i svineavl i de samme provinsene sammen med Deutsche Bank.[58]

Disse relasjonelle geografiske forbindelsene har altså gjort hele rundturen. Pandemien som for tiden sprer sykdom fra leilighet til leilighet i Glens valgkretser over hele New York, som er det største COVID-19 episentret i USA. Men vi må også erkjenne at årsakskjeden fram til utbruddet delvis startet i New York, uansett hvor små Goldman Sachs investeringer er det store systemet som Kinas landbruk utgjør.

Nasjonalistiske pekefingre, fra Trumps rasistiske snakk om «Kina-virus» og fra andre over det liberale spekteret, dekker over de sammenvevde globale forbindelsene mellom stat og kapital.[59] Karl Marx beskrev dem som «Fiendebrødre».[60] Døden og ødeleggelsene som rammer arbeidsfolk på slagmarken, i økonomien, og nå på sofaene der de kjemper for å trekke pusten, viser både konkurransen mellom elitene i kampen om minkende naturressurser, og metodene de i felleskap bruker for å splitte og herske over det store flertallet av menneskeheten, som er fanget i tannhjulene i dette maskineriet.

En pandemi som oppstår fra den kapitalistiske produksjonsmåten og som staten forventes å takle, kan gi fordelaktige muligheter for dem som styrer systemet og tjener på det. I midten av februar 2020 dumpet fem amerikanske senatorer og tjue kongressmedlemmer millioner av dollar i form av aksjer de eide i næringer som sannsynligvis vil bli tape på den kommende pandemien.[61] Politikerne baserte sin innsidehandel på ikke-offentliggjort etterretning, selv om noen av dem fortsatte å gjenta meldingene fra regimet om at pandemien ikke var noen slik trussel.

Utover slike grove «knus og ta»-forhold, er den statlige korrupsjonen systemisk, og når kapitalen kjøper seg ut, markerer det slutten på den amerikanske oppgangssyklusen.

Det er noe ganske anakronistisk ved forsøkene på å fortsette som før, selv når det foregår ved å gi finansene egenverdi over de reelle primære økologiske systemene som de er basert på (og sykdomsmønstrene som hører til). For selvsamme Goldman Sachs betyr pandemien, som tidligere kriser, «rom til å vokse»:

Vi deler optimismen til de forskjellige vaksineekspertene og forskerne i bioteknologiselskapene, basert på den gode fremgangen som er oppnådd så langt med ulike behandlinger og vaksiner. Vi tror at frykten vil bli mindre ved det første betydningsfulle tegnet på slik fremgang …

Å prøve å omsette ut fra en antatt nedgang når målet satt for slutten av året er vesentlig høyere, kan passe for daghandlere, de som følger strømmen og for noen hedgefondforvaltere, men det passer ikke for langsiktige investorer. Det er av like stor betydning at vi ikke har noen garanti for at markedet når de lavere nivåene som kan rettferdiggjøre salg i dag. På den annen side er vi mer sikre på at markedet etter hvert vil nå det høyere målet, gitt den amerikanske økonomiens livskraft og overlegenhet.

Og til slutt tror vi faktisk at nåværende nivåer åpner en mulighet for langsomt å øke en porteføljes risikonivå. For de som eventuelt sitter på ekstra kontanter, har utholdenhet og en riktig strategisk plassering av aktiva, er dette tida for litt etter litt å anskaffe Standard & Poor aksjer.[62]

Mennesker over hele verden sjokkeres av døden og ødeleggelsene de ser, men de trekker forskjellige konklusjoner.[63] Kretsløpene av kapital og produksjon som ett etter ett blir merket av patogenene som av radioaktive merkelapper blir sett på som overmektige.

Hvordan kan man beskrive slike systemer utover det å gi episodiske og tilfeldige kjennetegn som vi har gjort  ovenfor? Vår gruppe er midt i arbeidet med å utvikle en modell som overgår den moderne kolonimedisinen man finner i såkalt økohelse som fortsetter å gi  urfolk og lokale småbrukere skylda for avskoging som igjen fører til at det oppstår dødelige sykdommer.[64]

Den generelle teorien vår om hvordan nyliberalismen (inkludert i Kina) bidrar til sykdom oppstår, kombinerer flere forhold:

1. globale kretsløp av kapital;

2. bruken av denne kapitalen på en slik måte at det ødelegger regionale, komplekse systemer i miljøet, som ellers holder veksten av sykdomsskapende mikroorganismer i sjakk;

3. resultatet av denne kapitalbruken, som er økt forekomst og effektbredde av smitteutbruddene

4. veksten i sirkulasjonen av varer rundt byene, som bringer smitteutbrudd fra husdyr og arbeidskraft fra de fjerneste utkantene inn til byene i regionen;

5. veksten i de globale transportnettverkene (inkludert husdyrhandel), som bringer smitten fra byene i regionen til resten av verden på rekordtid;

6. disse nettverkene bygger ned hindringer som ellers kunne bremse overføring av smitten, og bidrar til en utvikling mot dødeligere smitteeffekt både for husdyr og mennesker;

7.  En av de mange ulempene ved at industriell husdyrproduksjon ikke lar dyrene forplante seg normalt, er at de naturlige utvalgsmekanismene blir borte, de som i normale økosystemer gir sanntidsbeskyttelse mot sjukdom (og er nesten gratis).

Utgangspunktet vårt er at årsaken til at COVID-19 og andre slike mikroorganismer fører til sykdom, ikke bare finnes i smittestoffets egenskaper eller det kliniske forløpet, men også i forhold ved økosystemer som kapitalen og strukturelle årsaker har forstyrret og svekket til kapitalens fordel.[65] Det store mangfoldet av patogener, som representerer forskjellige arter, vertsorganismer, smittemåter, kliniske forløp og sykdomsutbrudd, alle disse kjennetegnene som får oss til å kaste oss over søkemotorene våre ved hvert nytt utbrudd, markerer bare forskjellige deler av og traséer langs de samme kretsløpene for arealbruk og verdiakkumulasjon.

Et generelt handlingsprogram må dreie seg om atskillig mer enn et bestemt virus.

(Advarsel fra oversetterne: De følgende to avsnittene er svært vanskelige å forstå. Man kan hoppe over dem.)

For å unngå de verste konsekvensene fra nå av, må det motsatte av fremmedgjøring være den neste store forandringen vi trenger oppgi settler (nybygger)-ideologier, sette menneskene tilbake i jordas gjenskapingssykluser igjen, og gjenoppdage følelsen av å være et individ blant mange i mengden hinsides kapitalen og staten.[66] Økonomisme, troen på at alle årsaker er økonomiske, vil ikke være tilstrekkelig for å føre til frigjøring. Global kapitalisme er et mangehodet troll som approprierer, internaliserer og skaper mange lag av samfunnsmessige relasjoner.[67] Kapitalisme opererer på tvers av komplekse og sammenkoblede områder, som omfatter raser, klasser og kjønn, i sin streben etter å realisere regionale verdiregimer på ulike steder.

Med fare for å akseptere tesen som historikeren Donna Haraway avviste som frelseshistorie – «kan vi uskadeliggjøre bomben i tide?» – må opphevelse av fremmedgjøring avvikle disse mangfoldige undertrykkingshierarkiene og de stedspesifikke måtene som de samhandler med kapitalakkumulering.[68] Langs veien, må vi navigere oss ut av kapitalens ekspansive appropriasjoner på tvers av produktive, sosiale og symbolske materialismer.[69] Det vil si ut av det som i sum innebærer totalitarisme. Kapitalismen gjør alt til varer — utforskingen av Mars, søvn, litium-laguner, respirator-reparasjon, til og med bærekraft, og så videre. Disse mange gjennomgripende endringene skjer også langt utenfor fabrikkene og gårdene. Det kunne ikke ha vært tydeligere hvordan, på alle de ulike måtene, blir nesten alle, overalt utsatt for markedet. Et marked som i denne epoken blir stadig mer representert av politikere.[70]

Kort sagt, et vellykket inngrep som kan hindre et av de mange patogenene som står i kø et sted i jordbruksøkonomiens kretsløp, fra å drepe en milliard mennesker, må innebære et globalt sammenstøt med kapitalen og dets lokale representanter, uansett hvor mye borgerskapets fotsoldater, som Glen, forsøker å begrense skadevirkningene. Som gruppa vår beskriver i et av våre nyeste arbeider, er jordbruksindustrien i krig med folkehelsen.[71] Og det er folkehelsen som taper.

Men hvis menneskeheten vinner en slik avgjørende konflikt, kan vi starte på nytt og vende tilbake til et globalt stoffskifte som, kobler sammen økologiene og økonomiene våre, selv om måten varierer fra sted til sted.[72] Slike idealer er ikke bare utopiske. På denne måten kan vi gå sammen om umiddelbare løsninger. Vi beskytter skogens kompleksitet som hindrer at dødelige patogener fra å samle vertsorganismer til et direkte angrep via verdens reisenettverk.[73] Vi gjeninnfører husdyr- og avlingsmangfold, og organiserer dyre- og avlingsoppdrett i mindre enheter for å hindre at patogenene blir farligere og at spredningen øker.[74] Vi lar matdyrene våre reprodusere på stedet, og restarter de naturlige utvalgsmekanismene som lar immunitetsutviklinga holde tritt med patogenene i sanntid. Vi må slutte å behandle naturen og samfunnet med  alt vi trenger for å overleve, som om de bare var en konkurrent blant alle de andre som markedet må håndtere.

Veien ut er intet mindre enn å skape en ny verden (eller kanskje det mer er snakk om å vende tilbake til jorda). Det vil også bidra til å løse mange av de mest presserende problemene våre. Ingen av oss som nå sitter isolert hjemme fra New York til Beijing, eller i verste fall  sørger over døde, ønsker å gå gjennom et slikt utbrudd igjen. Smittsomme sykdommer har i det meste av menneskenes historie vært den viktigste årsaken til tidlig død og de vil fortsatt være en trussel. Men slik vi kjenner patogenene som nå er i omløp, med omtrent årlige smitteutbrudd for de verste, vil vi sannsynligvis stå  overfor en ny livsfarlig pandemi etter langt kortere tid enn det hundreårige pusterommet siden 1918. Kan vi endre måten vi forholder oss til naturen på så grunnleggende at vi oppnår mer av en våpenhvile med disse infeksjonene?

Noter

Vi legger artikler ut på nettet, men uregelmessig og forsinka. Det lureste er å abonnere.

Innhold nr 2 2020

Peder Ressem Østring : Leder. Klassekamp i pandemiens tid av s. 4

Plukk  s. 6

Jokke Fjeldstad: Næringspolitikk nedenfra s. 10

Kari Celius: Gnist-samtalen med Dan Andre Syvertsen og Ingjald Gaare s. 18

Erik Ness: Intervju med Tobias Drevland Lund. Spørsmål i klimakampen s. 30

Anne Cecilie Tvedten, Katrin Glatz Brubakk, Hanne Edøy Heszlein-Lossius og Marthe Valle:

Er det plass til flere i solidaritetsdugnaden? s. 36

Per-Gunnar Skotåm: Krise og klassekamp. Hva skal vi leve av etter korona? S. 40

Mette Kalager: StatMed kan bli den nye oljen s. 50

Intervju med Rob Wallace: Kapitalismen – ei smittegryte s. 54

Jens Ingvald Olsen: Kampen om laksemilliardene s. 62

Håkon Edøy Hansen: En alternativ plan s. 70

Rose Maiken Flatmo: Statlig styring av arbeidsmarknaden og arbeidskraftinnvandringa s. 78

Susanne Normann og Elise Fjordbakk: Grønn aluminium og internasjonal solidaritet i krisetider s. 88

Kathrine Kinn: En ny landbrukspolitikk s. 96

Unni Kjærnes: En tiltrengt politisering av matpolitikken s. 102

Timo Daum: Smidige metoder s. 112

Peder Martin Lysestøl: Tok Karl Marx feil? s. 118

Mathias Bismo: «Det var dette Karl Marx kalte kommunisme …» s. 124

Per Velde: DDRs siste dager s. 130

Bokomtaler

Ann Pettifor: The Case for the Green New Deal  s. 142

Mímir Kristjánsson: Mamma er trygda s. 144

Kjetil Gyberg: Boligdrømmen. Hvordan sikre alle et godt sted å bo s. 146

Tore Linné Eriksen: Afrika. Fra de første mennesker til i dag s. 149

Billy Jacobsen: Jack. Et liv i søkk og kav s. 155

Paul Cockshott: How the World Works s. 158

Perry Anderson: Brazil apart (1964–2019) s. 160

Jokke Fjeldstad: Revolusjonens A – Å: Aksjeselskap s. 162

Foto: TedEdward Quinn l  unsplash
Av Peder Ressem Østring,
studerer samfunnsgeografi ved UiO, sitter i Bydelsutvalget for Rødt i Frogner og er redaksjonsmedlem i Gnist.

Med utbruddet av det nye koronaviruset gikk verden inn i en unntakstilstand man ikke hadde sett maken til siden krigen. Vi vet at konsekvensene for liv og helse er alvorlige – samtidig er det også viktig å ta inn over seg hva den nåværende situasjonen har å si for den moderne kapitalismen.

En klassisk spøk er at av de fem siste økonomiske krisene har marxister forutsett åtte. Økonomer som Michael Roberts har lenge påpekt at verdensøkonomien har vært haltende etter resesjonen i 2008, og at de indre motsetningene i systemet langt fra har blitt løst. Allerede før virusutbruddet slet verdensøkonomien med fallende vekstrater, og en gjeldstynget arbeiderklasse hadde tatt opp stadig mer lån for å kompensere for en svak lønnsvekst. Dagens konjunktur er ikke ene og alene et resultat av en uforutsett x-faktor som har veltet et ellers bærekraftig system – koronaviruset er tvert imot dråpen som får begeret til å renne over. Heller ikke opprinnelsen til viruset er nødvendigvis frakoblet kapitalens grep om verden.

Evolusjonsbiolog Rob Wallace advarte i 2016 med sin bok Big farms make big flu om at agrokapitalismen, gjennom fortrenging av stadig flere ville dyr og ensretting av arter i matproduksjonen, har ført til en sårbarhet overfor nettopp slike utbrudd.

Konfrontert med en verdensomspennende krise av et slikt kaliber blir det gjerne sagt at vi alle sitter i samme båt. Det kan være, men ikke alle er innlosjert på samme klasse i pandemiens Titanic. De som må møte fysisk til jobb, har de dårligste lønningene, og de som bor trangt er mest utsatt.

Vi ser nå for alvor konsekvensene av sentralisering og nyliberale kutt i velferden. Det skjer i et helsevesen som allerede har slitt med fulle køer skal møte krisen.

Da det gikk opp for regjeringen i Norge at tiltak måtte på bordet for å bøte på situasjonen, var de første forslagene å utsette av formuesskatt og lønnsoppgjør, i tillegg til å flytte utgiftene til permittering fra arbeidsgiver til arbeidstaker. Dette burde fjerne alle illusjoner om at klassekampen er lagt til side frem til normaliteten ­gjenopprettes.

Tida framover vil bli en prøve for venstresida i å motsette seg premissene fra kapitalen, og reise krav om en progressiv fordeling av byrdene pandemien fører med seg. Sjølforsyning av medisiner, mat og nasjonalisering av strategisk viktige sektorer er mer aktuelt enn på lenge, og i dette nummeret av Gnist vil du få et innblikk i det som må bli svaret på dagens situasjon – en sosialistisk næringspolitikk nedenfra. God lesning!

Marx teori om at profittraten har en tendens til å falle har vært gjenstand for mye debatt blant marxistiske økonomer. Men hva er det egentlig Marx skriver om profittraten i bok 3 av Kapitalen?

Av Harald Minken,
medlem av Rødt, har jobbet ved Transportøkonomisk institutt og har oversatt Kapitalen bok 2 til norsk.
Foto: JP Valeru l Unsplashed

All produksjon krever arbeidskraft og produksjonsmidler (produksjonsanlegg, maskiner, energi og råvarer). Under kapitalismen er det kapitalistene som eier alle produksjonsmidlene. Arbeiderne kan derfor ikke produsere noe på egen hånd, men må selge arbeidskrafta si til kapitalistene for å leve. De selger den for et avgrenset tidsrom om gangen, og i denne tida er det kapitalisten som bestemmer hva arbeideren skal gjøre. Det kalles styringsretten.

Kapitalistisk produksjon er produksjon for profitt. Vi kan tenke oss at kapitalisten starter med en kapital, en pengeformue som han investerer i de to tingene han trenger for å drive produksjonen, arbeidskraft og produksjonsmidler. Det han investerer i arbeidskraft kaller Marx variabel kapital, og det han investerer i produksjonsmidler kalles konstant kapital. Det ligger i begrepet kapital at det er verdi som brukes for å skaffe mer verdi, eller med andre ord: gi profitt. Etter Marx’ syn er det bare bruken av arbeidskrafta, det levende arbeidet, som kan skape profitt, eller merverdi som han kaller det. Det skjer ved at arbeideren produserer større verdier pr dag enn hun ­mottar i lønn.¹ I den kapitalistiske produksjonen arbeider altså arbeiderne gratis for kapitalisten en del av dagen.

Profittraten

Profittraten er forholdet mellom merverdien og den investerte kapitalen. (Med et vanlig språk kan vi si at det er avkastningen i prosent av kapitalen.) Det er sjølsagt en størrelse kapitalisten vil gjøre så stor som mulig. Men hvordan? En første ide om det kan vi få ved å se på følgende formel:

Formelen sier at profittraten p er merverdien m delt på summen av konstant kapital k og variabel kapital v. Deler vi på v over og under brøkstreken, ser vi at profittraten bestemmes av to forholdstall. Tallet m/v, ofte kalt utbyttingsgraden, kan tolkes som forholdet mellom ubetalt og betalt arbeidstid. Utbyttingsgraden kan økes ved å forlenge arbeidsdagen, øke arbeidstempoet eller redusere lønna, men den kan også økes dersom produktiviteten øker i bransjene som leverer forbruksvarer, siden det innebærer at en mindre del av arbeidsdagen går med til å skape verdier tilsvarende lønna.

Tallet k/v kaller Marx kapitalens sammensetning. Han skiller mellom tre måter å uttrykke sammensetningen på. Den tekniske sammensetningen er rett og slett mengden produksjonsmidler som en arbeider kan bearbeide og forbruke på en dag. Siden vi ikke da har prøvd å regne sammen de ulike råvarene som hun forbruker til et felles mål, for eksempel ved å bruke prisene, går det ikke an å uttrykke den tekniske sammensetningen ved en brøk. Om vi derimot bruker prisene til å regne sammen k, og lønna til å uttrykke v, får vi det Marx kaller verdisammensetningen. Om vi i tillegg ser bort fra prisendringer og lønnsendringer, men regner k og v i faste priser, får vi det Marx kaller kapitalens organiske sammensetning. I tråd med begrepet reallønn kunne vi kanskje kalle det kapitalens realsammensetning.

Tredje bok av Kapitalen

I tredje bok av Kapitalen, kapittel 13, 14 og 15, har Marx behandlet profittratens tendens til å falle på grunnlag av formelen ovenfor. Om vi holder arbeidsdagens lengde og lønnsnivået fast og ser bort fra verdiforandringer ellers i k og v, mener han helt klart at det finnes en slik tendens. Den bunner rett og slett i nye produksjonsmetoder og tekniske framskritt gjør at en arbeider produserer mer pr dag, og følgelig vil bruke mer råmaterialer k enn før. De nye metodene vil som regel også kreve større og dyrere maskiner, hvilket også øker k. Kapitalens organiske sammensetning vil altså øke med tida, og gi profittraten en fallende tendens.

Her melder det seg flere spørsmål. For­ det første: Vil det ikke samtidig være utviklingstrekk som virker i motsatt retning, og som kanskje til og med kan gi høyere profittrate på sikt? Og for det andre: Hvor langt kan dette gå? Kan det gå så langt at profitten nærmest forsvinner, og hva skjer med kapitalismen da?­

Vi har altså sett bort fra verdiforandringer. Men de er jo også nødvendige resultater av den teknologiske utviklingen. Med økende produktivitet kan arbeidernes reallønn opprettholdes med en lavere v, hvilket isolert sett entydig øker p. Og økningen i den fysiske mengden av produksjonsmidler kan godt være forenlig med at denne mengden har lavere verdi, eller i alle fall at verdien k vokser langsommere enn den fysiske mengden av produksjonsmidler. Også det vil motvirke fallet i profittraten.

Det er ingen tvil om at Marx likevel så de motvirkende kreftene som svakere enn hovedtendensen i historisk perspektiv, slik at profittraten ville ha en synkende tendens historisk, og være lavere i høyt utviklede kapitalistiske land enn i land der kapitalismen var noe relativt nytt. Dette kommer tydelig fram både i kapittel 13 og 14.

Hvilken profittrate?

La oss se på hvilken sammenheng kapittel 13, 14 og 15 står i. Bedrifter og bransjer har naturligvis ulik profittrate. Det Marx er opptatt av, er imidlertid gjennomsnittsprofittraten. Han antar nemlig i tredje bok av Kapitalen at ­konkurransen mellom kapitalistene vil føre til en utjamning av profittratene i ulike bransjer, slik at uansett hvor kapitalistene investerer kapitalen sin, vil den grovt sett kaste omtrent like mye av seg. Når det er tilfelle, vil de også sette prisene på varene sine slik at de får dekket kostnadene pluss en gjennomsnittsprofitt.

Til grunn for analysen ligger det altså at profittraten er utjamnet til et samfunnsgjennomsnitt. Det ser også ut til at Marx antar at ved å konsentrere seg om gjennomsnittet av alle bransjer, vil man få et mål som i liten grad er påvirket av de ulike verdiendringene som brått kan endre profittraten i enkeltbransjer. Den samfunnsmessige gjennomsnittsprofitten kan altså tilnærmet sies å avspeile endringer i totalkapitalens organiske sammensetning, uten innblanding av verdiendringer. Verdiendringer og andre motkrefter vil gjøre seg sterkere gjeldende i enkeltbransjer, men de kan da behandles seinere, som bivirkninger og unntak fra hovedtendensen. Det er slik jeg trur Marx har tenkt.

Spørsmålet er naturligvis om utjamning til gjennomsnittsprofitt er en så sterk kraft som den teoretiske modellen forutsetter. Kanskje vi heller burde skille mellom bransjer med full utjamning av profittraten, bransjer med ufullstendig utjamning, og bransjer uten utjamning i det hele tatt? Den tradisjonelle måten å gjøre det på er å innføre monopolkapitalen som begrep, og erstatte utjamning til gjennomsnittsprofitt med monopolkapitalens maksimalprofitt (SUKP 1955). Men det kan også finnes andre grunner til forskjell mellom profittratene i ulike bransjer. En av dem kan jo faktisk rett og slett være forskjellen i hvor mye abstrakt arbeid varene i ulike bransjer inneholder, eller med andre ord vareverdiene, slik de framstår uten utjamning.

Så vidt jeg veit har det ikke vært mange forsøk på å modifisere forutsetningen om full utjamning mellom bransjene i den teoretiske litteraturen om profittraten, og heller ikke mange forsøk på å forklare grunnene til at den ikke er lik i alle bransjer, i de empiriske studiene der man finner det. Vi mangler gode teorier om hvorfor utjamningen eventuelt er ufullstendig. Men om den er ufullstendig uten at det skyldes enkeltkapitalisters markedsmakt, burde vi kunne skimte de opprinnelige vareverdiene, slik de er definert i første bok av kapitalen, bak de observerte prisene.

Profittraten og kapitalismens langsiktige utvikling

«Akkumulere, akkumulere, det er Moses og profetene», sier Marx et sted. I kampen for å skape merverdi og akkumulere vil kapitalistene alltid øke produktiviteten. Det betyr relativt mer konstant kapital og relativt mindre levende arbeid, altså fall i gjennomsnittsprofittraten. «Et fall i profittraten og raskere akkumulasjon er simpelthen ulike utslag av samme prosess, i og med at begge deler er uttrykk for produktivitetsutviklingen», heter det i kapittel 15.²

Prosessen innebærer kapitalkonsentrasjon og sentralisering, oppkjøp og nedlegging av småbedrifter, og arbeidsledighet for de som har hatt jobb i bedrifter som går under og bransjer som blir utdatert. Men også en større arbeiderklasse og økt merverdiproduksjon.

Det er de samme årsakene, de samme prosessene, som frambringer motstridende tendenser: stordrift, store konserner og økt merverdiproduksjon på den ene sida, og økende organisk sammensetning og lavere profittrate på den andre sida. Dette viser at kapitalismen ikke er den frie utfoldelsen av skaperkraft og produktivitet som den utgir seg for å være, men at den stadig vekk må legge kjelker i vegen for seg sjøl.

Denne motsigelsesfylte bevegelsen, som jeg bare kan skissere her, har en hovedside, mener Marx. Hovedsida er at kapitalakkumulasjonen stadig utvikler seg, og profittraten faller. Arbeiderklassen vil vokse, men også reservearmeen vil vokse.³ Det er likevel ingen indikasjon i kapittel 13 og 14 på at kapitalismen stagnerer fullstendig og akkumulasjonen opphører, eller at arbeiderklassen som helhet vil bli stadig fattigere. De motvirkende kreftene, blant annet det at den konstante kapitalens elementer og arbeidernes forbruksvarer blir billigere, kan dessuten dempe profittratefallet. Men de motvirkende kreftene vil fremdeles være underordnede tendenser, mener han.

Marx’ teori er på et såpass abstrakt nivå at den er forenlig med mange slags utvikling. Det er derfor ikke rart at det er utviklet ulike teorier på det grunnlaget han la, og at det fremdeles gjøres mange forskjellige forsøk på å verifisere eller avkrefte dem. Samtidig virker den fornuftig i grunntrekkene. Kapitalismen har tross alt erobret verden, akkumulasjonen fortsetter, produktiviteten har vokst, varene har blitt billigere, de store kapitalistene har blitt større, og både arbeiderklassen og de arbeidsløse har blitt flere.

Konjunkturer og kriser

Kapittel 13 og 14, og mye av kapittel 15, dreier seg om langsiktige tendenser som utvikler seg over tiår, og kanskje hundrevis av år. Men utover i kapittel 15, som handler om «utvikling av lovas indre motsigelser», er det som om tidsperspektivet blir kortere, og motsigelsene ser etter hvert ut til å kunne utspille seg innafor ett og samme tiår, for eksempel. Med andre ord: Det handler om konjunktursvingninger, med oppgangstider avløst av kriser.

I dette kapitlet finner man en stor del av de mest kjent Marx-sitatene om økonomiske kriser. Og det dreier seg ikke bare om den typen kriseteorier som knytter krisene til en langsiktig fallende profittrate, men like mye om manglende kjøpedyktig etterspørsel eller misforhold mellom de store sektorene i økonomien (vilkårene for produksjonen av merverdi faller ikke nødvendigvis sammen med vilkårene for å realisere merverdien, som han sier), klassekamp som reduserer merverdien, og kanskje mere til. I en komplisert og motsigelsesfylt verden er det ikke sikkert at det ene utelukker det andre.

På de siste tre sidene av kapittel 15 lanseres en tolkning av motsigelsen mellom profittratefall og de motvirkende kreftene som minner om teorien som blei lansert av Ben Fine (Fine og Harris 1979, kapittel 9 i Fine og Saad-Filho 2009), og som også er fremmet i Norge av undertegnede (Elstad og Minken 1986, Minken 2011). Det er en teori for kortsiktige konjunktursvingninger og medfølgende kriser. I oppgangstider er etterspørselen så stor at vareverdiene ikke faller, sjøl om flere bedrifter innfører nye metoder som egentlig skulle tilsi det. I stedet kan de som har innført de nye produksjonsmetodene, innkassere en ekstraprofitt ved eksisterende priser. Men når de nye metodene seinere er innført av tilstrekkelig mange bedrifter, slår de nye, lavere vareverdiene gjennom i markedet, og de som ikke har klart å følge med på kjøret, forsvinner ut. I en slik prosess er det økende organisk sammensetning (og potensielt lavere profittrate) som preger oppgangen. De motvirkende kreftene (verdiendringene) eliminerer etter hvert de som ikke har hatt råd til å henge med i fornyelsen, samtidig som de motvirker profittratefallet for de overlevende.

Uansett vil enhver større krise ha sine egne særtrekk. Det er sjelden det samme som skjer igjen og igjen. I våre dager spiller bankvesenet og sentralbanken en særlig viktig rolle for hvordan krisene forløper.

Årsraten

Tredje bok av Kapitalen er skrevet før andre bok. Dermed er den litt utdatert på et viktig punkt. Det som kapitalistene prøver å øke, er nemlig ikke profittraten slik vi har definert den ovenfor, men profittens årsrate. Når en kapitalist investerer en viss pengesum i produksjonen av en vare, får han hele investeringen tilbake etter en stund med en profitt. Han kan dermed fortsette produksjonen, og kanskje til og med utvide, uten å investere på nytt. Hvor mye profitt han får på et år, er helt avhengig av hvor fort pengene vender tilbake. Antall ganger pengene vender tilbake på et år, kaller vi omslagstakta. Bruker vi bokstaven n til å betegne omslagslagstakta, kan profittens årsrate P skrives slik:

Den store forskjellen mellom p fra den gamle formelen og P fra den nye, er at vi får med oss hva som skjer i sirkulasjonen. Går salget treigt? Må varene fraktes langt av gårde? Det er klart det påvirker profitten. Når Marx for eksempel (i kapittel 14) har regnet utenrikshandel som noe som motvirker profittratefallet, har han ikke tatt med i beregningen at det kan gå månedsvis å få varene på markedet i fjerne land om India, og månedsvis å få pengene for salget tilbake til England. Det er slett ikke sikkert det er så lønnsomt.

En sak som blir behandlet i tredje bok, er spesialiseringen mellom produsenter og kjøpmenn. Produsentene selger til en kjøpmann for å få pengene sine raskere tilbake, dvs. for å øke n. Riktignok må de da overlate noe av profitten til kjøpmannen, men som formelen viser, er det ikke utelukket at det lønner seg.

De aller fleste som har befattet seg med profittraten og prøvd å finne ut om den stiger eller faller, har ikke tatt hensyn til utviklingen av omslagstakta, men har implisitt satt den til 1. Tre unntak jeg har funnet fram til, er Passarelli og Baron (2013), Alemi og Foley (1997) og Fichtenbaum (1992).4 Det vil sikkert finnes andre også, i litteraturlistene til de tre og andre steder. Men hovedinntrykket er at omslagstakta er utelatt fra hele litteraturen om profittraten, helt fra det meste av det Marx sjøl skreiv og til våre dager. Dette kan og bør det nå bli en slutt på. Som formelen viser, kan en økning av omslagstakta virke like sterkt på profitten som økt merverdirate. Men vi aner ikke engang om den går opp eller ned.

I det lille heftet jeg har laget som veiledning til andre bok av Kapitalen, har jeg vist hvordan omslagstakta n og k og v i formelen kan beregnes på grunnlag av bedriftsregnskap eller industristatistikk. (Se side 53-59 i Minken 2017.) Håpet er at noen vil ta opp denne tråden.

I den grad det fremdeles er den gjennomsnittlige profittraten vi er interessert i, vil vi møte nye problemer med å aggregere over bedrifter når vi har tatt med omslagstakta i formelen. Det nyttet ikke å regne ut omslaget n og profittraten pr omslag p hver for seg og så multiplisere, for produktet av to gjennomsnittstall er ikke nødvendigvis lik gjennomsnittet av produktet. Men dette lar seg nok ordne.

Et mer grunnleggende problem er hvordan vi skal behandle skatter og avgifter, lånerenter og kostnader til de uproduktive arbeiderne. Hvis det er profitten for de kapitalistiske produksjonsbedriftene vi er interessert i, må vi trekke fra skatter, avgifter og renter i merverdien m. Det er litt mer uklart om vi også skal trekke fra administrasjonskostnader og sirkulasjonskostnader. Om vi anser disse funksjonene som helt nødvendige, sjøl om de ikke produserer merverdi, er det kanskje liten grunn til å trekke ut de uproduktive arbeidernes lønn fra v.

Hvis vi derimot er mest interessert i den samfunnsøkonomiske lønnsomheten av en bedrift eller bransje, må vi føye både skatter, avgifter, renter og lønn til administrasjonsarbeiderne til det regnskapsførte overskuddet. Dette er ikke uinteressant, men det sier mindre om hva som driver kapitalistene.

Et tilsvarende problem gjelder egenkapital og lånekapital. Problemet er ikke så mye å beregne avkastningen på egenkapitalen isolert etter at lånekapitalen er trukket ut, men mer hvilken avkastning vi er interessert i. Dessuten trenger vi kanskje å forstå bedre hvorfor bedriftene bruker lånekapital, og hva som er virkningen av å øke lånegraden. En liten begynnelse er gjort i Minken (2011).

Om vi fortsetter å drøfte profittraten uten å utvikle metodene vi måler den med, vil henge fast i hundre år gamle fruktesløse krangler. Men hvis vi får til et konkret arbeid langs de linjene vi her har streket opp, vil vi kanskje skjønne mer av våre dagers norske kapitalisme.

Konklusjon

1. Det er verdt å studere i hvilken grad Marx’ forutsetning om utjamning til gjennomsnittsprofitt faktisk har funnet sted, og hva som er grunnene til at det eventuelt ikke har skjedd.

2. Gjennomsnittsprofittratens (eventuelle) fallende tendens kan best forstås som ei av flere sider ved det Marx i kapittel 23 i første bok av Kapitalen kalte den allmenne lova for den kapitalistiske akkumulasjonen. Det vil si at historiske analyser som ser alle trekk ved utviklinga av kapitalismen i sammenheng, er viktigere enn statistiske analyser av en enkelt indikator.

3. Målet for en kapitalistisk bedrift er å gjøre profittens årsrate størst mulig. Det er den vi må studere, både i enkeltbedrifter, bransjer og økonomien som helhet. Det betyr å utvide perspektivet fra produksjonen til hele kapitalkretsløpet, og trekke inn kapitalens omslagstakt som viktig motvirkende eller forsterkende faktor til profittratefallet. (Alemi og Foley 1997, Fichtenbaum 1992, Passarella og Baron 2013.)

4. Når en pengekapital er omgjort til produktiv kapital, er det ikke lenger mulig å skille egenkapital og lånekapital. Først når kapitalen igjen går pengeform gjennom salget, er det mulig. Men det er avkastningen på egenkapitalen som teller for kapitalisten. Økt lånegrad kan betraktes som en metode for å øke egenkapitalavkastningen, men til prisen av økt risiko (Minken 2011).

5. Moderne bedriftsregnskap og nasjonal ­statistikk­ gjør det mulig å studere profittens årsrate både på bedriftsplanet og i større sammenhenger. (Minken 2017)

6. På kort sikt vil motsetningen mellom profittratefallet og de motvirkende tendensene spille seg ut i opp- og nedgangskonjunkturer, både i markedet for de enkelte varene, i enkeltbransjer og nasjonalt. I oppgangskonjunkturen vil nye metoder i enkeltbedriftene ikke påvirke vareverdiene, men øke kapitalens organiske sammensetning i disse enkeltbedriftene. Når de nye metodene blir mer allment utbredt, vil de nye verdiene slå gjennom og presse ut bedriftene som ikke har kunnet omstille seg. (Fine og Harris 1979, Fine og Saad-Filho 2009, Elstad og Minken 1986).

Siste ord om profittratens fallende tendens og motkreftene er altså på ingen måte sagt. Tvert imot finns det mange perspektiver som ikke er tilstrekkelig utforsket og mange uløste konkrete oppgaver å ta fatt på, både for forskere i økonomisk historie og for statistikere og økonometrikere. Og som vanlig vil det trenges ildsjeler som kan organisere arbeidet og sørge for at det blir gjort.

1 Naturligvis kunne hun ikke gjort det uten produksjonsmidler, men det som skjer med dem i produksjonen, er bare at de blir forbrukt eller slitt ned. Verdien de har, er da overført til produktet, men heller ikke mer. Det er ikke produksjonsmidlene som skaper ny verdi.

2 Side 251 i Das Kapital. Dritter Band. Dietz Verlag, Berlin 1969.

3 At kapitalakkumulasjon og arbeidsledighet går hånd i hånd, kalte Marx i kapittel 23 av første bok av Kapitalen for «den allmenne lova for den kapitalistiske akkumulasjonen».

4 En svakhet ved Fichtenbaum er at han bruker et feilaktig begrep om kapitalen – han setter hele den faste kapitalen under brøkstreken. Det som må brukes, er kapitalslitet pr omslag (eller avskrivningene).

I 2017 var det halvannet århundre siden Marx’ Kapitalen ble utgitt for første gang, og i fjor to hundre år siden forfatterens fødsel. Merkedagene har tjent som en naturlig foranledning til kommentarartikler og debatter som skiller det levende fra det døde i Marx’ tenkning. Likevel kan det se ut til at flere av innleggene i den norske debatten bygger på en noe vaklende forståelse av hva han ønsket å få til med «kritikken av den politiske økonomi», som ble hans livsprosjekt. Dette gjelder kanskje særlig den såkalte arbeidsverditeorien som av kritikerne blir regnet som en slags for lengst motbevist økonomisk lov, og av mange tilhengere nesten som et etisk rettferdsprinsipp som skal bevise at arbeidsfolk fortjener hele profitten. Ingen av tolkningene er holdbare.

Foto: Sol / Unsplash
Oscar Dybedahl,
styremedlem i Radikal Portal og har mastergrad i filosofi.

Den moralistiske tolkningen

Det siste kan kalles den moralistiske tolkningen av verditeorien, og går noenlunde slik: Marx viser at bare arbeidet skaper verdi og at arbeiderne dermed fortjener verdiene de selv skaper, som blir stjålet fra dem i form av merverdi og gjort til profitt for kapitalistene. Han utviklet denne teorien etter inspirasjon fra klassiske politiske økonomer som Adam Smith og David Ricardo, men videreutviklet den særlig for å få fram utbyttingsforholdet.

I Store norske leksikon kan vi under oppslagsordet «utbytting» lese følgende: «Karl Marx hevdet at hele produksjonsresultatet alene skyldtes produksjonsfaktoren arbeid, og at arbeiderne derfor hadde et rettmessig krav på hele utbyttet.»¹ Her kommer det moralistiske hovedpoenget noenlunde fram, selv om leksikonet blander begrepene «verdi» og «produksjonsresultat». Det sedvanlige poenget – arbeiderne skaper verdiene og fortjener derfor å få dem – blir forvridd til en påstand som er fullstendig absurd: Arbeidet er den eneste «faktor» som bidrar til produksjonen (av rikdom) overhodet.

Lesere med sunn sans vet hvor feilaktig dette er. Det gjorde også Marx, som polemiserte mot denne forestillingen på 1870-­tallet i en tekst som er blitt kjent som Kritikk av Gotha-programmet. «Arbeidet er ikke kilden til all rikdom. Naturen er like mye kilden … som arbeidet», kan man lese i andre avsnitt.²

Leksikonet har forvirret rikdom med verdi, en feilslutning som er overraskende idet den gjør teorien til et usammenhengende virvar. Den er likevel nokså vanlig. Ser man bort fra dette gjenstår at «alt kapitalistene eier er skapt av arbeiderne og derfor egentlig tilhører dem», som sosiologiprofessor Roar Hagen også oppsummerer marxismen. «Det eneste rettferdige», fortsetter Hagen, «er derfor at arbeiderklassen kvitter seg med kapitalistene og selv forvalte[r] sine verdier i fellesskap».³

Også ifølge tidligere SV-nestleder Hilde Bojer var motivasjonen bak analysen av verdi en tanke om at folk skulle beholde «frukten av sitt arbeid», som gjorde det nødvendig å «finne en metode for å finne ut hvem som produserte hvilke og hvor store verdier».⁴ I det hele tatt virker dette som den kanskje mest utbredte tolkningen av Marx’ teori.

For Bojer fører verditeorien Marx inn i «et håpløst skille mellom produktivt og uproduktivt arbeid», for lengst forlatt av «den sosialøkonomiske akademiske hovedstrømmen». Problemet kommer til uttrykk ved at Marx regner forskning og undervisning ved offentlige universiteter som uproduktivt arbeid, selv om de åpenbart «gir viktige, ja, avgjørende, bidrag til økonomisk vekst.»⁵ Hagen framfører mer eller mindre samme poeng, nemlig at merverdi-/utbyttingsteorien fikk Marx til å regne den private materielle produksjonen som det eneste viktige, på bekostning av «sirkulasjonsprosessen og det som skjer på markedet». Dermed «har [b]ørs og bank [ingen] funksjon for samfunnet og er overflødige».⁶ Også disse står beviselig for bidrag til økonomisk vekst. Arbeidsverditeorien fører til et absurdum og må derfor forkastes.

Det holdbare i resonnementene er at dersom verditeorien skal peke ut hvem som bidrar til samfunnet og i en rettferdig verden fortjener fruktene, da må bank- og finansfolkene, selgerne, regnskapsførerne etc. være overflødige for samfunnet. Marx regner dem tross alt som «uproduktive», i den forstand at de verken skaper verdi eller merverdi. En skumlesing av et par kapitler i annet og tredje bind av ^Kapitalen vil gjøre det klart nok at Marx ikke regner disse som overflødige, verken for «samfunnet» eller for merverdien.⁷

Er bare industriarbeidet produktivt?

Marx kritiserer klassiske økonomer som Adam Smith og David Ricardo fordi de begrenser seg teoretisk til «kapitalen som industrikapital». Dette gjør dem ute av stand til å forstå hva som gjør handelskapitalen til en særskilt form for kapital, med andre egenskaper enn industrikapitalen.⁸ I den forbindelse påpeker han at selv om verdi og merverdi bare skapes i produksjonen, kan handelskapitalen «indirekte … være produktiv».⁹

Relevant for dette er Marx’ analyse av sentraliseringen av handelskapital, som for så vidt også burde tjene som en vekker for de på venstresida som tror sosialisme handler om å forsvare «kjøpmannen på hjørnet».¹⁰ I Kapitalens tredje bok lanserer Marx et tankeeksperiment der handelskapitalen spaltes opp slik at det bare finnes småhandlere med hver sin butikk. Dette ville føre til at de handelsrelaterte utgiftene til industrikapitalisten ble «uendelig utvidet». Heller enn å handle med et par store handelsmenn «måtte [industrikapitalisten nå] hanskes med 100 eller 1000 ulike».¹¹ Tilsvarende ville utgiftene til sortering, transport, regnskap, korrespondanse etc. også øke voldsomt.

Eksempelet illustrerer hvordan handelskapitalens selvstendiggjøring fra industrikapitalen, og dens konsentrasjon i noen få store foretak, hører nødvendig sammen med en mer utviklet kapitalistisk produksjon. Det reduserer industrikapitalens uproduktive utgifter og frigjør penger, som kan skytes inn som produktiv, merverdiproduserende kapital. Handelskapitalen har ikke skapt noe av merverdien, men den står for funksjoner som gjør at industrikapitalens merverdi blir absolutt større enn den ellers ville ha vært. Den får dermed en andel av merverdien som er proporsjonal til sitt ­kapitalutlegg.

«Produktivt arbeid» handler altså ikke om å peke ut de som bidrar, verken til samfunnet eller den økonomiske veksten. Hagens og Bojers argument ad absurdum viser bare manglene ved deres tolkning.

I deres antakelser ligger også kilden til en annen utbredt misforståelse: at industriarbeidet for Marx er det eneste viktige og mest omfangsrike arbeidet i kapitalistiske samfunn. Dette blir tatt for gitt av alle som regner det som en krise for marxistiske teorier at kanskje bare ti-tyve prosent av arbeidsstokken i mange vestlige land nå er industriarbeidere. Idehistorikeren Ola Innset er ikke alene om å hevde at arbeidslivets utvikling og måten industriarbeiderklassen har blitt redusert og supplert av «mange ulike former for arbeid, svært mange av dem utført foran datamaskiner», representerer en formidabel utfordring for Kapitalens teorier.¹²

Ingen teori er uten utfordringer, men det bør nevnes at det for Marx ville ha vært en stor overraskelse, i strid med hans forventninger, dersom industriarbeiderne stod for et varig flertall av arbeidsstokken. De som skal selge bøker om spennende nye trender i ­økonomien og arbeidslivet har for vane å anta at arbeidslivet i vår tid, som blir mer «prekært» og mangfoldig, med industriarbeiderne bare som en av flere grupper ved siden av serviceansatte, kontorister, it-folk etc., fullstendig skiller seg fra alle tidligere perioder. På mange måter virker det heller motsatt. Stabile ansettelser og at industriarbeiderne teller flere enn alle øvrige arbeidere og gir arbeidet et enhetlig preg, står snarere fram som det store historiske unntaket. Slik sett har arbeidslivet i vår tid flere fellestrekk med tilstanden på midten av 1800-tallet enn mange synes å tro.

At det oppstår mangfoldige former for arbeid lar seg forklare av kapitalismens egne mekanismer:

Den usedvanlige økningen av produktivkrafta i storindustrien blir fulgt av intensiv og ekstensiv økt utbytting av arbeidskrafta i alle øvrige produksjonsområder, og gjør det mulig å anvende en stadig større del av arbeiderklassen på uproduktivt vis. [Min ­utheving]¹³

Marx viser hvordan denne mekanismen medførte at flere arbeidsfolk, som følge av den industrielle revolusjonen, i 1861 hadde ­havnet i tjenerklassen enn i metall- og tekstil­industrien.¹⁴

Proudhons moralisme

At verditeorien hovedsakelig hadde med rettferd å gjøre ble hevdet av Pierre-Joseph Proudhon i boka Elendighetens filosofi av 1847, som Marx kritiserte og satiriserte i Filosofiens elendighet samme år. Proudhon tok ­utgangspunkt i Ricardos økonomiske teori, prinsippet om verdibestemmelse ved arbeidstid og hevdet dette «rasjonelle» prinsippet ble motvirket og undergravet av den «irrasjonelle» kapitalistiske bytteprosessen, slik at arbeiderne fikk betalt for varenes pris og ikke deres verdi. Bytteforholdene måtte derfor endres slik at arbeiderne fikk betaling i henhold til verdien av arbeidet deres.15

Om ikke annet fikk dette liv i den polemiske pennen til Marx, som mente Proudhon bare utbroderte en eneste stor selvmotsigelse. Der Ricardo med et klart språk viste hvordan bytteforhold i det eksisterende samfunn ble styrt av verdiforhold, ville Proudhons tåkete og blomstrete teorier bruke verditeorien som et utopisk formular og skape et samfunn av småprodusenter som virkelig fikk sitt arbeids verdi. Han skulle «innrette verden etter en angivelig ny formel» (verdi), men det var bare «det teoretiske uttrykk for den virkelige bevegelse» i kapitalismen, skildret av Ricardo.¹⁶

Der verdiforhold for Marx var grunnleggende i kapitalistiske samfunn og selve formen for arbeidernes underordning under kapitalistene, ble de av Proudhon misforstått som kimen til et rettferdig alternativ til kapitalismen. Som Marx skrev videre, det som virkelig var «formelen for arbeiderens moderne slaveri», «verdien, målt ved hjelp av arbeidstiden», ble av Proudhon snudd på hodet og gjort til «den ’revolusjonære teori’ for proletariatets frigjøring». Proudhon stilte kapitalismens egne ­relasjoner mot den og kalte det revolusjon.

Rettferdighet og likhetssosialisme

Verditeorien er ikke beviset på hva arbeiderne egentlig fortjener, men en beskrivelse av samfunnsforholdene som faktisk hersker i kapitalistiske samfunn. Det er et faktum at kapitalens profitt i slike samfunn stammer fra ubetalt arbeid, selv om man for så vidt ikke trenger verditeorien for å bevise det. Kapitalismens fordeling mellom profitt og arbeidslønn var likevel for Marx i seg selv helt «rettferdig», som han sa i polemikk mot tilhengere av Ferdinand Lassalles drømmer om et «uavkortet arbeidsutbytte» eller en «rettferdig fordeling av arbeidsutbyttet».¹⁷ Arbeideren selger sin arbeidskraft til kapitalisten og Marx antar hun får arbeidskraftens fulle verdi tilbake som lønn. Likt byttes mot likt.

Hensikten med teorien er ikke å få fram at dette er urettferdig, som ville vært å hevde at kapitalismen ikke etterlevde prinsippet likt mot likt. For Marx er kapitalismen på mange måter et likhetssamfunn og en historisk kraft for likhet, våre liv og ofte også våre rettigheter blir likere. Sosialisters hang til likhet som ideal og slagord viser kanskje hvordan deres tenkemåter fengsles innenfor kapitalistiske samfunnsforhold, som har likheten i seg som en slags immanent tendens. Riktignok fører ikke kapitalismen tendensielt til særlig materiell likhet, men den muliggjør forvridde forestillinger om virkelig likhet mellom mennesker som en lik fordeling av penger eller verdier mellom dem. Marx påpekte allerede i 1844 at likhetssosialistene bare tok privateiendommens prinsipper og jevnet dem ut. De evnet ikke å sprenge dem.

Kommunismens prinsipp var ikke lik belønning etter lik innsats, som jo overfor kapitalismen kunne innebære et framskritt, men forble fanget innenfor «en borgerlig begrensning». Siden individer har ulike behov, egenskaper og forutsetninger blir en slik rett «etter sitt innhold en ulikhetens rett, som all rett». Når derimot den «snevre borgerlige retts horisont helt overskrides» erstattes likhet med ulikhet, etter prinsippet «fra enhver etter evne, til enhver etter behov».¹⁸ Først med dette erstattes kapitalismens likhetsprinsipper med virkelig praktisk hensynstaken til forskjellene mellom mennesker.

Den ahistoriske tolkningen

En tolkning som ofte går sammen med den moralistiske, er den ahistoriske. Enkelt sagt hevder tilhørerne at Marx’ teori går ut på at arbeid skaper verdi, hvilket i seg selv er uriktig. Arbeid skaper stort sett ikke et fnugg verdi. Derimot kan det gjøre det under visse bestemte samfunnsmessige og historiske betingelser. Nettopp hensynet til disse betingelsene skiller Marx fra en økonom som Adam Smith, noe man ser allerede på et overfladisk nivå: der Smith analyserer «Nasjonenes rikdom» tar Marx for seg «rikdommen i samfunn der den kapitalistiske produksjonsmåten rår». Allerede med Kapitalens første setning har Marx dermed snevret inn undersøkelsens historiske omfang nettopp for å skille seg fra Smith, som ikke gjør det. Der Smith gir inntrykk av at rikdom, som finnes i alle samfunn, og rikdommen i kapitalismen (som har verdiform) går ut på det samme, vil Marx gjøre forskjellen tydelig. Dersom produksjon og kapitalistisk produksjon overhodet er det samme, er kapitalismen like naturnødvendig som behovet for å dyrke, fordele og konsumere mat. Derfor er kanskje analysen av verdiens historiske betingelser den viktigste dimensjonen ved verditeorien. Som Marx oppsummerer i en sentral passasje:

Arbeidsproduktets verdiform er den mest abstrakte, men også den mest allmenne formen [for] den borgerlige produksjonsmåten. Gjennom verdiformen blir denne produksjonsmåten karakterisert som en særegen art samfunnsmessig produksjon og gir den dermed dens særegne historiske karakter. Dersom en feilaktig anser denne produksjonsmåten for å være den evige naturformen for samfunnsmessig produksjon, så overser en nødvendigvis det spesifikke ved verdiformen, altså vareformen og dens videre utviklinger, som pengeformen, kapitalformen osv.¹⁹

Manglende forståelse for den historiske siden ved Marx’ framstilling preger ofte også de moralistiske tolkerne, men feilslutningen er problematisk nok til at den fortjener en egen gjennomgang.

Ser vi tilbake på Hilde Bojer mente hun i 2017 at Kapitalen ikke kunne anbefales fordi den praktisk talt var «uleselig». Hun føyet til at arbeidsverdilæren var direkte feil og at beviset for dette lå i måten den sovjetiske økonomien selvdestruerte i forsøket på å følge den. Eksempelvis hevder hun Marx’ falske skille mellom produktivt og uproduktivt arbeid fikk sovjeterne til å neglisjere detaljhandelen, som Marx mente var uproduktiv.

Dette er en original, eller kanskje heller merkelig kritikk av arbeidsverdilæren. Hun forstår den som en slags allmenn lov om økonomiske nødvendigheter som ble brukt som styringsmodell av sovjetiske myndigheter. Likevel skulle verditeorien for Marx, som vi har sett, begripe kapitalistiske samfunn og blir neppe tilbakevist av at Sovjetunionen kollapset.

Kanskje med rette er ikke Bojer kjent som noen stor fortolker av Marx. Det er vel heller ikke sosiologen Gunnar C. Aakvaag, som omtrent en gang i året føler behov for å erklære Marx’ teorier for utdaterte, gjerne med et vift til Jon Elster, en filosof han til gjengjeld kaller «Norges fremste Marx-kjenner».²⁰ Dette er en merkelapp Elster har fått før.

Hinsides historien: Elster og Østerberg

Elster vil granske Marx med analytiske redskaper for å se om det finnes noe skikkelig igjen når det dialektiske hokus-pokuset ryddes bort. Han hevder teorien om at bytteforholdet mellom varer kan forklares av at arbeidet har en viss intuitiv appell, men at den likevel bryter sammen.

Hvis jeg bruker seks timer på å knytte strå til en matte, og du bruker tre timer på å fange en fisk i elva med bare hendene, vil et eventuelt bytteforhold måtte forventes å være to fisk mot en matte. Jeg ville ikke være fornøyd med noe mindre, for jeg kunne fanget samme antall fisk selv på den tiden jeg brukte på matten – og tilsvarende ville ikke du godtatt noe mindre enn hele matten.²¹

Elster innvender at dette er sterkt forenklet og nevner problemer som individuelle evneforskjeller og at de to arbeidene kan være mer eller mindre behagelige.

I første kapittel av Kapitalen begynner Marx framstillingen av verditeorien ved å forklare at varen er rikdommens «elementærform» i kapitalistiske samfunn, og at den er en sammensetning av bruksverdi og bytteverdi. Som bruksverdi sørger den for et menneskelig behov av et hvilket som helst slag, slik brødet stilner sulten eller atombomben tilfredsstiller en stats drøm om geopolitisk makt. Bytteverdien er «det kvantitative forholdet (…) i hvilken bruksverdier av et slag blir byttet mot bruksverdier av et annet slag».22 Bytteverdien er på sin side bare «uttrykksmåten, ‘framtredelsesformen’» for noe annet – nemlig verdien. Verdien til varene har å gjøre med noe de har til felles, som gjør at de byttes i bestemte proporsjoner. Dette «noe» kan ikke være varenes bruksverdier. Betraktet som bruksverdier er de ikke like, men forskjellige. I hvert fall om man ser bort fra like bruksverdier, som det er meningsløst å bytte mot hverandre (en frakk mot en frakk). «Dersom en nå ser bort fra bruksverdien, så blir det bare en egenskap tilbake hos varelegemene, den at de er arbeidsprodukter.»²³

Elster sier seg ikke tilfreds med dette argumentet. Det er tross alt ikke nødvendig at alle goder er produkter av menneskelig arbeid. Man kan tenke seg «en økonomi som ble drevet av dyktig trente aper» eller «en helautomatisert økonomi, med en kapitalistklasse og en klasse dårlig betalte soldater i en stående hær. Her ville godene ha blitt overført mellom firmaer og fra firmaer til forbrukerne … men intet arbeid ville gå inn i produksjonen av godene.»²⁴

Legg merke til at Elster først dikter opp et primitivt samfunn bestående av to personer for å se hvordan verdiloven utspiller seg. En slik abstraksjon er helt fremmed for Marx, som vi jo har sett regner verdiformen som det historisk særegne ved den kapitalistiske produksjonsmåten. Elsters forsøk på å vise at goder ikke byttes etter verdiloven i et samfunn av to personer, som verken kan ha noen egentlig arbeidsdeling eller privateiendom, er i seg selv overbevisende, men også Marx har forklart hvorfor dette vil være umulig. Desto verre blir det når Elster dikter opp økonomier fullstendig drevet av aper eller roboter, fordi han av en eller annen grunn mener den tredje felles egenskap må kunne finnes i «alle mulige økonomier». Som om verditeorien skulle gjelde alle samfunn som har eksistert, eller som er tenkelige. Igjen viser Elster overbevisende nok at byttet av goder i slike økonomier antakelig ikke vil følge noen verdilov, men Marx forsøkte heller ikke å utvikle noen allmenngyldig teori. Han gjør det tydelig at han ville vise hva som skilte kapitalismen fra alle øvrige menneskesamfunn. Helautomatiserte økonomier faller utenfor dette siktepunktet.

Heldigvis tok Dag Østerberg til motmæle mot Elster i Et filosofisk forord til Kapitalen. Dessverre fikk han likevel flere av de samme problemene.

Til spørsmålet om bevis støtter Østerberg seg på marxisten Ernst Mandel, som har vist at arbeidsverdilæren er blitt bekreftet av «kjensgjerningene». «Han har samlet et svært historisk og etnografisk materiale som viser hvordan menneskene i oldtidens samfunn og i hva man tidligere kalte primitive samfunn virkelig byttet bruksverdier mot hverandre i henhold til arbeidsverdilæren.»²⁵ Dagens økonomiske forhold er langt mer kompliserte og uoversiktlige, hvilket forklarer at vi ikke er i stand til å bekrefte den på samme måte.

For Østerberg er verdi et meta-økonomisk grunnbegrep som ikke umiddelbart er et nyttig verktøy til å forutsi varepriser, men den utgjør en allmenn rettesnor for vår økonomiske forståelse. Dette perspektivet har blitt avvist som metafysikk fordi det ikke redegjør for det økonomiske livs umiddelbare erfaringer, «empiriske data». Østerberg repliserer at økonomien uten slike meta-økonomiske begreper mister det historiske siktepunkt og ser bort fra de økonomiske forholds foranderlighet. Videre sier han om verdilærens historiske gyldighet: «Arbeidsverdilæren som knytter menneskenes arbeid til økonomisk virksomhet overhodet, kan bare være gyldig så lenge den økonomiske nød varer ved (og Marx regner med den vil vare til evig tid)».²⁶

Elster og Østerberg minner her om den ungarske marxisten György Lukács’ utbrudd om «vulgærmarxismen» i Historie og klassebevissthet. De forfalt «til de samme feil som Marx kritiserte vulgærøkonomien for: den holder klart historiske kategorier – det kapitalistiske samfunnets kategorier – for å være evige kategorier».²⁷ Vi kan føye til at en slik ukritisk, «vulgær», begrepsbruk risikerer å eviggjøre de kapitalistiske samfunnsforholdene og beskytte dem mot det Lukács kaller «teoretisk-praktisk kritikk». I hvert fall var verken Elsters kritikk eller Østerbergs forsvar særlig vellykket. For Østerbergs del kan det tilføyes at den nyere boka Fra Marx’ til nyere kapitalkritikk ikke har de samme problemene.²⁸

En historisk og kritisk verditeori

Vi har sett hva Marx’ verditeori ikke er, nemlig verken en rettferdsteori om hvem som fortjener arbeidets frukter eller en allmennhistorisk teori om arbeidets verdiskapende evner. Dermed har vi via negativa sagt noe om hva verditeorien går ut på: arbeidets egenskaper under bestemte, nemlig kapitalistiske samfunnsforhold.

Verdi oppstår ikke i en enkelt vare fordi noen har arbeidet på den. Det oppstår i et samfunn med en bestemt arbeidsstruktur: produsentene arbeider «uavhengig av hverandre» som «sjølstendige produsenter», og koordinerer bare produksjonen indirekte ved å bytte tingene de har produsert. Når de på denne måten forholder seg til hverandre via sine arbeidsprodukter, får arbeidsproduktene deres verdiform. Av dette utvikles analysen av penger og kapital som videre bestemmelser av verditeorien. Kort sagt viser det seg at verdien må utrykke seg i noe (penger) og holde seg i stadig bevegelse (som kapital).

Marx tar for seg denne struktureringen av arbeidet i første kapittel av Kapitalen, særlig seksjonen om «Varens fetisjkarakter og dens hemmelighet». De samfunnsforhold Marx her tegner opp er bare de mest abstrakte kjennetegnene til ethvert kapitalistisk samfunn. Som vi lærer rundt 650 sider senere: Først når arbeidskraften gjøres til en vare, med de kapitalistiske samfunnsforholdene, blir vareproduksjonen alminnelig og «ethvert produkt fra begynnelsen produsert med sikte på salg».²⁹

Siden produsentene forholder seg til hverandre gjennom ting, ser også tingene ut til å få herredømme over produsentene, til å få sin egen vilje og bevege seg i henhold til usynlige lover og virkeprinsipper. «De samfunnsmessige bevegelsene til de personene som bytter har for dem form av ting, ting de blir kontrollert av, i stedet for at de kontrollerer tingene.» Man får «en samfunnsformasjon der produksjonsprosessen behersker menneskene, i stedet for at menneskene behersker produksjonsprosessen».³⁰ Det er dette Marx-kjenneren Moishe Postone i en viktig bok kaller de kapitalistiske samfunnsforholdenes «abstrakte sosiale dominans», som skiller seg fra kapitalistenes mer personlige klassedominans over arbeiderne.³¹

Verditeorien – bevist eller motbevist?

Er verditeorien blitt «bevist», som Elster, Østerberg og andre har drøftet? Er den motbevist? Jeg kan heldigvis skylde på plasshensyn for å unngå redegjørelser av den lange debatten om verditeoriens stilling. Men det er mulig å utvikle et litt overordnet poeng. Elster har rett i at noe kan selges som en vare uten at det er et arbeidsprodukt, noe Marx også vedkjenner (ubearbeida jord, eiendommer på månen). Marx’ argument for verditeorien er derfor ikke noe endelig deduktivt bevis, men bare en innledende bestemmelse, og man finner ikke det deduktive beviset noen sted i Kapitalen. Det ble påpekt av anmeldere kort tid etter utgivelsen i 1867, en kritikk Marx kommenterte i et brev til Kugelmann (juli, 1868):

All snakk om at det er nødvendig å bevise verdibegrepet hviler kun på uvitenhet, både med hensyn til saken det dreier seg om og med hensyn til vitenskapens metode. (…) Vitenskapens oppgave består nettopp av å gjøre rede for hvordan verdiloven slår gjennom. Hvis man på forhånd skulle forklare alle fenomener som tilsynelatende var i strid med loven, måtte man bedrive vitenskap før vitenskapen.³²

Det Marx gjør her er ikke å sno seg unna beviskravet, men å forklare den vitenskapelige måten å levere et bevis, slik han oppfattet det. I vitenskapssyn var han framfor alt en elev av Hegel. Marx skrev tydelig om dette i et av utkastene til Kapitalen, kjent som Grunnriss. Kort sagt er svaret at det eneste beviset kan finnes i en utvidet framstilling som gir et konkret bilde av kapitalismen som et sammensatt og sammenhengende hele. En slik framstilling må utvikles over tid, eller snarere over mange sider, og lar seg ikke fange i ett argument.

Han kan ikke begynne med framstillingen av «det reelle og det konkrete», som i utgangspunktet bare danner et kaotisk usammenhengende hele, men må «analytisk komme til stadig enklere begreper … inntil jeg er kommet frem til de enkleste bestemmelser.» Og derfra gradvis innføre nye ledd, til det konkrete kommer tilbake som «en rik totalitet av mange bestemmelser og relasjoner», «en sammenfatning av mange bestemmelser».³³

Dette var måten Marx ønsket å utvikle framstillingen i Kapitalen på, og et stykke på vei lyktes han. For å vurdere verditeorien er det denne rike totaliteten av bestemmelser og relasjoner man må ta for seg, som ikke utvikles i et avsnitt eller i en artikkel, men gjennom en framstilling over tre (lange og ikke minst ufullstendige) bind. Man må forsøke å lese dem som deler av en helhet og fylle ut noen hulrom. Ikke bare kritikere, men også mange tilhengere har gått glipp av dette poenget.

Radikal kritikk

Det som her kommer fram er altså både varens og verdiens historiske forankring i bestemte samfunnsforhold. Det er det historiske poenget. Det kritiske poenget angår her ikke så mye fordelingen av verdi, men selve eksistensen av den, som gir samfunnsforholdene egenskaper menneskene knapt kan forstå og i hvert fall ikke beherske.

Framstillinger av økonomiske lover eller kategorier som allmenne og nesten naturlige nødvendigheter, fremmer det György Lukács kaller en «kontemplative», «uengasjerte» og «virksomhetsløse» holdninger, at menneskene betrakter seg selv som mekaniske ledd i et voldsomt system og «[føyer] seg viljeløst etter systemets lover».³⁴

Det radikale i Marx’ kritikk er at han går til røttene, det menneskelige samfunnslivet, for å avdekke de økonomiske kategorienes skjulte innhold, deres virkelige historiske og samfunnsmessige betingelser: bestemte samfunnsforhold gir opphav til den kapitalistiske produksjonsmåten, med alle tilhørende økonomiske kategorier og verdilover. Med dette identifiserer han hvilke tilgrunnliggende samfunnsforhold som må endres for å bryte verdiens og de økonomiske lovenes tyranni over samfunnslivet. Han avslører, i samme vending, det illusoriske ved disse kategorienes natur­aktige og lovaktige skinn.

Det er blitt vanlig å framstille Marx i Kapitalen som en kyniker som reduserer alt til harde økonomiske lover og nødvendigheter, som stilles opp mot den «humanistiske» Marx i ungdomsverkene. Det er heller omvendt. Som Ernst Bloch har sagt må detektiven sette seg inn i tenkemåten til morderen.³⁵ Kynismen og de harde lovmessighetene man finner i Kapitalen beskriver praktisk-samfunnsmessige realiteter Marx vil få fram i lyset og framvise som midlertidige og foranderlige. Slik bistår han heller «menneskets utgang fra sin selvforskyldte umyndighet», som filosofen Immanuel Kant definerte opplysningen.

Sluttnoter:

1. https://snl.no/utbytting

2. Karl Marx, Programkritikk (Ny Dag, Oslo 1951), s. 10.

3. https://sosiologen.no/omtale/pa-gjengrodde-stier/

4. I Klassekampen 14.09.2006

5. I Klassekampen 21.09.2006

6. https://sosiologen.no/omtale/pa-gjengrodde-stier/

7. Et vel så viktig poeng er at uttrykk som «produktivt» eller «verdiskapende» arbeid hos Marx ikke involverer noen normativ vurdering av den som samfunnsnyttig, eller at uproduktivt arbeid er unyttig for samfunnet. «Nyttig for samfunnet» er i det hele tatt et abstrakt og lite meningsfullt uttrykk.

8. Jf. Kapitalen bd. 3, kap. 20 («Om kjøpmannskapitalens historie»). Her sitert fra utkast til den nye norske oversettelsen i emning hos Rødt Forlag. Kapital i en form kan likevel forvandles til kapital i en annen, noe utjevningen av profittrata stadig også presser fram. «Fraksjoneringen» mellom kapitalene burde ikke overdrives.

9. Ibid, kap. 17.

10. Det hevdet eksempelvis nyproudhonisten Andreas Halse, som også har vært leder for Sosialistisk Ungdom, da han i Dagbladet løftet fram «den lille gründeren med store drømmer» og tok til orde for et samfunn med et spredt eierskap der alle kunne være entreprenører. Jf. https://www.vg.no/nyheter/meninger/i/vMOw5/kronikk-eierskap-fra-venstre

11. Kapitalen bd. 3, kap. 17. Op.cit.

12. https://www.manifesttidsskrift.no/marx-og-oss/

13. Marx, Kapitalen, første bok, bind tre (Oktober, Oslo 1983), s. 94.

14. Ibid., s. 95. Poenget har jeg fra Mike Davis’ Old Gods – New Enigmas: Marx’s Lost Theory (Verso, London 2018), s. 38.

15. Gjengivelsen av Proudhon bygger på Peter Hudis, Marx’s Concept of the Alternative to Capitalism (Brill, Leiden 2012), s. 94-5.

16. «Filosofiens elendighed» i Karl Marx skrifter i utvalg – Den tyske ideologi og Filosofiens elendighed (Rhodos, København 1974), s. 122.

17. Marx, Programkritikk (op.cit).

18. Ibid.

19. Karl Marx, Kapitalen – kritikk av den politiske økonomien: første bok (Bokklubben, Oslo 2008), s. 97.

20. Aakvaag i Morgenbladet 22.06.2018.

21. Jon Elster, Hva er igjen av Marx? (Universitetsforlaget, Oslo 1988), s. 78.

22. Marx, Kapitalen første del (op.cit), s. 45.

23. Ibid., s. 46.

24. Jon Elster, Making Sense of Marx (Cambridge University Press, Cambridge 1985), s. 139-40.

25. Østerberg, Et filosofisk forord til Kapitalen (Pax, Oslo 1972), s. 26.

26. Ibid., s. 30.

27. György Lukács, Historie og klassebevissthet (Gyldendal, Oslo 1971), s. 216.

28. Noen problemer gjenstår likevel, som tar for meg i en anmeldelse for Salongen.no http://www.salongen.no/marxisme-og-kapitalkritikk/

29. Marx, Kapitalen, del fire (op.cit), s. 33.

30. Marx, Kapitalen, første del (op.cit), s. 90.

31. Moishe Postone, Time, Labour and Social Domination (Cambridge University Press, Cambridge 1993).

32. https://www.marxists.org/dansk/marx/breve/68-m-ku1.htm

33. Karl Marx, «Grunnriss til kritikk av sosialøkonomien (innledningen)» i Åsmund Birkeland (red.), Karl Marx – arbeid, kapital, fremmedgjøring: sentrale tekster (Falken forlag, Oslo 1992), s. 86.

34. György Lukács, op.cit, s. 87.

35. Som Marx også skriver i Filosofiens elendighet: «Visselig er Ricardos sprog så kynisk som noget kan være. At sætte lighedstegn mellem fabrikationsomkostningerne for hatte og menneskets leveomkostninger, det betyder at forvandle mennesker til hatte. Men man bør ikke råbe for meget op over denne kynisme. Kynismen ligger i selve sagen og ikke i de ord, der betegner sagen. [Min utheving.]» (op.cit, s. 124.)

Har sosial dumping og trussel om flytting av arbeidsplasser satt det tradisjonelle kjerneproletariatet i sjakk? Krever det ny strategi fra oss som ønsker å frigjøre arbeiderklassen? Hva er kjerna i framtidas klassekamp?

Foto: Joanna Kosinska
Av Jokke Fjeldstad,
redaksjonsmedlem i Gnist

I en generasjon har to-spissteorien vært synonymt med vår bevegelses syn på faglig strategi. To-spissteorien er et resultat av kvinneoppgjøret i Akp på 80-tallet. Der den klassiske ml-marxismen ble utfordra og utvikla i møte med kvinnekampen. Siri Jensen sin artikkel fra 80-tallet har blitt trykt på nytt i Gnist/Rødt!, senest i 2009.

Kort oppsummert er to-spissteorien at arbeiderklassen har to spisser. En rundt det som blir kalt kjerneproletariatet, ofte forstått som arbeiderne i industrien. De tilhører en kjerne fordi de produserer merverdi, og dermed befinner seg i hjertet av den kapitalistiske produksjonen. I dag er det en tendens til at organisasjonsgraden synker, og flere av de store arbeiderkollektivene forsvant med nedleggelsen av industri på slutten av 70- og begynnelsen av 80-tallet.

Den andre spissen «utgjøres av den kvinnelige delen av arbeiderklassen på grunnlag av deres stilling som klasse og kjønn, i skvisen mellom yrkesarbeid og samfunnspålagt ansvar i familien»¹. Analysen argumenterer for at krafta som ligger her, ikke kommer så tydelig til uttrykk på grunn av mangel på organisering. I stedet uttrykker den seg gjennom underliggende bevegelser med brei oppslutning, som kravet om likelønn, 6-timersdagen eller kampen mot seksuell trakassering. «Det strategiske spørsmålet som analysen reiser, er nettopp hvordan denne krafta kan finne organisatorisk utløp.»²

#metoo en kasta bort sjanse for fagbevegelsen

Når vi nå, 30 år etter to-spissteorien ble formulert, studerer klassekampens posisjon så er vi ikke kommet så mye lengre. Høyresidas angrep på abortloven har ført til sterk motstand og uttrykt seg i en bevegelse med brei oppslutning. #metoo bevegelsen var et nytt uttrykk for en annen underliggende bevegelse med brei oppslutning. #metoo bevegelsen var en protest mot utnyttelse av maktforhold i yrkeslivet. Sammenheng mellom kjønn, seksualisert maktutøving og arbeidslivet ble satt på dagsorden. Dessverre så hverken posisjon eller opposisjon i fagbevegelsen potensialet til denne bevegelsen. Spørsmålet ble behandlet som underordnet, men burde i stedet ha vært løftet øverst på dagsorden. Oppropene «Ikke til forhandling» og «Opprop mot seksuell trakassering i fagbevegelsen – blant gutta» var viktige uttrykk for at det finnes krefter som reagerer i fagbevegelsen.

Men tenk om vi hadde omfavnet og satt #metoo øverst på fagbevegelsens dagsorden. Satt søkelyset på det maktforhold som gjør at noen føler de kan behandle noen andre krenkende og uverdig. Ville vi ikke da synliggjort det skjeve maktforholdet mellom arbeidskjøper og arbeidsselger? Kanskje kunne gjort noe med det, eller i hvert fall åpnet diskusjonene om hvordan vi kunne endret dette forholdet. Dessverre tok vi ikke denne diskusjonen. Den sosialdemokratiske ledelsen i fagbevegelsen har ikke interesse av å skjerpe klassemotsetningene. Men for oss som mener det er nødvendig ble dette dessverre en bortkasta sjanse. Så det strategiske spørsmålet fra 80-tallet er fortsatt der, hvordan kan denne krafta finne organisatorisk utløp.

Det sløve kjerneproletariatet

Marxistiske analyser har tradisjonelt lagt mye vekt på industriarbeiderklassen, siden det er de som skaper merverdien. Men også sosialdemokratiet ser industriarbeiderklassen som strategisk viktig. Posisjonen til denne delen av arbeiderklassen har blitt institusjonalisert i det sosialdemokratiske klassekompromisset gjennom frontfagsmodellen. Altså de som skal gå først inn i forhandlinger og fastsette rammene for tariffoppgjørene i Norge. Resultatet av dette de siste tiårene har vært lønnsmoderasjon og i beste fall stillstand i styrkeforholdet mellom arbeid og kapital. Frontfaget fører som regel til begrensa handlingsrom for å gjøre noe med lavtlønte grupper og likelønnsproblematikk. Små tiltak skjer i enkelte oppgjør, men de store grepa mangler.

At dette er resultatet er ikke overraskende. Kjerneproletariatet er på defensiven i hele den vestlige verden. Det er en konstant trussel om å flytte produksjon til andre land med lavere kostnader. Produksjonsbedrifter blir presset ut av høye boligpriser i sentrale strøk. Når ikke bedriften flyttes, utfordres lønns og arbeidsvilkår med sosial dumping og import av billigere arbeidskraft. Kontroll over innleie, tiltak mot sosial dumping og lav lønnsvekst er ikke en uforståelig prioritering. Men det kjennetegner heller en brems enn en spiss. Det er en defensiv situasjon som sliper ned spissen til en butt stump.

Kapitalen har alltid prøvd å flytte produksjonen til der arbeidskrafta er billigst. Dette var en viktig motiv for engelsk kapital når de sluttet å bruke vannkraft ved elvene og flytta inn produksjonen til byene med kull som brennstoff. I byene var det mer ledig og billigere arbeidskraft. Produksjonen sto sentralt i bybildet under arbeiderbevegelsens framvekst. Med biltransport og kollektivtrafikk kunne kapitalen utvide sitt nedslagsfelt for arbeidere i etterkrigstida. Til vi i den nyliberale tidsperioden kunne bytte plassering. De sentrale fabrikkene ble fylt med boliger, mens produksjon flyttes ut til billigere tomter. Eller enda oftere til land med billigere arbeidskraft.

Kjerneproletariatet sin posisjon i samfunnet under sosialdemokratiets glansdager etter andre verdenskrig var annerledes i enn i dag. Da sto den i kjernen av arbeidsmarkedet, politiske beslutninger og produksjonen. Men med noen unntak i Distrikts-Norge har dette i stor grad endret seg. Produksjonsbedriften er ikke lengre hjørnesteinen som samfunnet sirkler rundt. Dette gjør etter min mening noe med det politiske landskapet, og da må også kartet endres.

Strukturbevegelser vil skape forandring

Vi må tørre å stille spørsmål ved kjerneproletariatet som en ledende kraft eller spiss. Jane McAlevey³ ser fagbevegelsen på 30-tallet og borgerrettighetsbevegelsen på 60-tallet som strukturbevegelser. De kjempet for å vinne flertall. Flertallet på arbeidsplassen under opporganiseringa på 30-tallet, eller i menighetene for borgerrettighetsbevegelsen på 60-tallet. Organisering handler for McAlevey ikke om organisering av de beste og mest bevisste i egen klubb. Men organisering av flertall i samfunnet, nabolagsorganisering, arbeidsplassorganisering og kobling mellom de to. Klasseorganisering i brei forstand for å oppnå politiske mål på kort sikt og flytte makt på lang sikt.

Forholdet mellom arbeid og kapital er fortsatt det samme i kapitalismen. KapItalen utbytter arbeideren med mål om maksimal profitt. I kampen for å maksimere profitten har også kapitalen reorganisert samfunnet flere ganger. Nyliberalismen er den siste store re-organiseringen, som tar for seg både hvor og hvordan arbeid utføres, i tillegg til hvordan fritid leves og sosiale bånd knyttes.

Det finnes en forståelse av at arbeiderklassens styrke ligger i å forstyrre produksjonen. Det er ved at vi kan stoppe, utsette og ødelegge kapitalens flyt som gjør at vi kan vinne fram i forhandlinger med arbeidsgiver. Selvsagt er det mye sant i dette. Siden kapitalen er profittmaksimerende vil den intelligente kapitalist alltid vurdere kostnadene ved konflikt kontra kostnadene ved kompromiss. Men dette er også en forståelse der klassekampen begrenses til innafor arbeidsplassen.

En klassekampforståelse som stopper ved fabrikkportene, ser kun den faglige kampen og ikke klassekampen. Det er nettopp gjennom organisering utover de rammer kapitalen påfører oss arbeiderklassen kan vinne. Kapitalens fremste våpen er kontrollen med arbeidet. Hvem som har jobb og hvem som ikke har det. Hvor og når arbeidet skjer. Siden arbeideren er avhengig av å ha arbeid for å overleve tvinger det arbeideren til å underkaste seg kapitalen.

Arbeidernes motmakt springer ut av organisering. At arbeidstakerne gir hverandre et faglig løfte om å ikke underby hverandre. Ikke selge sin arbeidskraft til vilkår under tariff. Begrenser vi forståelsen av denne organiseringa til den fysiske arbeidsplassen så begrenser vi også handlingsrommet for organiseringa til de rammer kapitalen har lagt på arbeidet. Klasseorganiseringa må derfor organiseres utover arbeidsplassens begrensninger og inn i det samfunn arbeidsplassen befinner seg i.

Ideologisk tåkelegging

Argumentasjon for frontfaget eller kjerneproletariatets opphøyde posisjon kommer ofte i form av utsagn som «vi kan ikke leve av å klippe håret på hverandre». Dette er en tilsløring av varebyttets karakter. Alt arbeid vi gjør under kapitalismen er arbeid for andre. Alle varer som blir produsert er for å dekke behov for noen andre. Alle tjenester som blir produsert er for å dekke behov for noen andre. Grunnleggende i samfunnet vårt er at vi skaper varer for å dekke andres behov. At vi ved å bytte varer får dekket de totale behovene vi har. Det at behovet materialiseres i et fysisk objekt, som skal eksporteres for å dekke behov på andre siden av kloden, gjør ikke at det grunnleggende ved byttet av varer for å dekke behov forsvinner. Den eneste som ikke kan leve av å gjøre noe for andre er den som selv produsere alt den trenger selv.

En annen påstand er «når det offentlig streiker så sparer stat eller kommune». Dette er et flåsete argument for at det egentlig er nytteløst for offentlige arbeidere å drive arbeidskamp. Det vitner heller om en misforstått forståelse av hva offentlig sektor er for noe. Kommunestyre og stat skal ikke drive profittmaksimering for utbetaling til eiere. Offentlig sektor skal utføre fellesoppgaver. Det er derfor et problem for arbeidskjøper når ikke oppgavene blir utført selv om det fører til mindre kostnader på budsjettet. Oppgaveutføring er det vesentlig målet, ikke profittmaksimering. Det er derfor fullt mulig med effektiv arbeidskamp i offentlig sektor. Men kampen må også føres på et samfunnsnivå. Det er viktig å få med seg oponionen når oppgavene ikke ­utføres.

Disse ideologiske løgnene spiller en viktig funksjon i å opprettholde klassekompromisset. Siden en liten del av arbeiderklassen, i en presset posisjon, gis den ledende posisjonen. De som skal sette rammene for forsvarlig lønnspolitikk og hva vi andre kan kjempe for. Dermed holder det arbeiderklassen tilbake i klasse­kampen.

Kjernen i klassekampen

Hvis analysen om at det tradisjonelle kjerneproletariatet er malt inn i et hjørne stemmer, så bør det også få konsekvenser for vår strategi. På hvilke arbeidsplasser er det mulig å drive politisk kamp? Hvor er det rom for offensiv kamp? Hvor finnes store ansamlinger av arbeidere sentralt plassert i samfunnet?

Hvis vi ser klassekampen i videre forstand, utover de enkelte bedriftene og som noe som foregår i hele samfunnet, da trenger vi en analyse av relasjonene mellom institusjonene i samfunnet og arbeidsplassene. Arbeidsplassen er dermed ikke bare en del av en bedrifts- eller konsernstruktur, men en del av en samfunnsstruktur. Hvilke type arbeidsplasser eller næringer som er i sentrum av strukturen kan variere. Noen steder er det industribedriftene, mens andre steder er det andre arbeidsplasser som er de sentrale.

Med en slik forståelse blir det uviktig å snakke om et kjerneproletariat, noen som er litt «viktigere» eller «bedre» proletarer enn andre. Man slipper også forhåpentligvis unna til tider latterlige diskusjoner om hvem som tilhører den viktigste delen av arbeiderklassen. Om lagerarbeideren eller transportarbeideren er verdig, mens sykepleieren eller frisøren ikke kan få være det.

Den sentrale arbeidsplassen vil vise seg i relasjon med andre. At den definerer arbeidsvilkår i det konkrete samfunnet. Hva folk oppfatter som normale og akseptable vilkår. At den skaper ringvirkninger og opprettholder samfunnet. For eksempel dør bygda uten skolen eller den klassiske hjørnesteinsbedriften. At den er avhengig av en relasjon til lokalsamfunnet. Det er umulig eller vanskelig å flytte bedriften vekk fra samfunnet uten at det medfører kostnader.

Sosial klassekamp

Er det andre type arbeidsplasser, som er i sentrum for strukturen, må det føre til nye former for organisering og politisk kamp. Arbeidsplasser som hele tiden er under trussel om å bli flytta vekk, kasta ut av byen eller arbeiderne byttes ut, skaper ikke gode vilkår for en styrka arbeiderbevegelse. Istedenfor er det nemlig de arbeidsplassene det ikke er lett å flytte vekk, som gir rom for å flytte posisjoner.

Den faglige strategien må bygge videre på det viktigste elementet fra to-spissteorien. Behovet for å bygge nettverk og allianser på tvers. Kvinner på tvers og konferanser som trondheimskonferansen er viktige resultater. Der har allianser og nettverk blitt etablert på tvers i fagbevegelsen, og mellom kvinne- og fagbevegelse. La oss utvikle denne alliansesøkende faglige strategien.

Mange bevegelser ser på fagbevegelsen som den store sterke bevegelsen de spør om hjelp hos for å få gjennomslag. Men framover vil behovet være viktigere omvendt. Fagbevegelsen trenger alliansepartnere og samarbeid på tvers for å kunne ta kamper og vinne. Slagene vil vinnes i samfunnet, ikke bak lukkede dører. Organisering som lokal-LOene kan her spille en nøkkelrolle i å forene den faglige og den samfunnsmessige kampen. Fagbevegelsen må engasjere seg mer i både politiske partier og sosiale organisasjoner. Vi må ikke bare ta med oss våre saker inn i fagbevegelsen. Men ta med oss fagbevegelsens kamper ut i våre lokalsamfunn. Kan vi be om støtte for streik i idrettslaget, menigheten, i foreldreutvalget? De fleste av oss tenker nok på det som en ganske rar scene. Men det er i de baner vi må tenke strategi og taktikk hvis klassekampen skal bli en ­samfunnskamp.

Noter

1 Siri Jensen, To spisser i arbeiderklassens kamp, Rødt! Nr 3 2009

2 Siri Jensen, To spisser i arbeiderklassens kamp, Rødt! Nr 3 2009

3 Jane McAlevey – No Shortcuts Organizing for Power in the New Gilded Age, Oxford University Press, 2016

Erik Ness er berykta for én ting. Han eier ikke stedsans eller retningssans. En gang skulle noen feire en av kampanjene for Klassekampen ved å treffes på Ammerud i Oslo og spise middag. Erik, det trofaste kampanjemennesket, skulle sjølsagt dit. Det hjalp lite at han er født og oppvokst i Oslo. Han visste ikke hvor Ammerud var. Han fikk beskjed om å bare kjøre oppover Trondheimsveien og ta av når han så skiltet til Ammerud. Men han visste ikke hva Trondheimsveien var heller, så han tok E6 fordi det var et skilt der som det sto Trondheim på, og kom forbi Gardermoen, nesten til Eidsvoll, før han skjønte at han var på ville veier. En annen gang skulle han kjøre til et møte ute i skogkanten mellom Moss og Fredrikstad, med tydelig kart og beskrivelse, og kjørte isteden i en helt annen retning, nemlig til Jessheim.

Det er jo underlig at en med så dårlig retningssans på kart, kan ha så god retningssans i det politiske arbeidet!

Av Jorun Gulbrandsen,
skolebokforfatter, lærer og har akkurat kommet med boka Troll kan temmes, men ikke arge kvinnfolk.
Foto: Tønsbergs Blad, Fra valgkampen 1979

Erik Ness har brukt og bruker livet sitt på den revolusjonære bevegelsen, er en optimist og en stayer. Jeg vil fortelle om han gjennom to eksempler, om Erik som kampanjeleder og Erik som kvinnepolitisk strateg.

Kampanjelederen

Hvordan ville du som leser dette, organisere en dugnad for å samle inn 5 millioner kroner på fire måneder? Jeg vil foreslå at du tar en prat med Erik først. Han leda ei kampanje som skaffa 5,873 millioner kroner til ­Klassekampen i 1998. Bakgrunnen var at Klassekampen hadde mista abonnenter, kassa sto i minus. Så kom Jon Michelet som ny redaktør. Han og flokken på KK-huset laget ei avis som store deler av venstresida ville ha, og denne venstresida ville trå til – og redda avisa fra konkurs.

En viktig måte å få inn penger til Klassekampen på, var og er å selge aksjer. Det er fordi myndighetene har bestemt at aviser skal være aksjeselskaper. For å styrke økonomien, må en selge aksjer. AKP eide de fleste, og la aksjer i potten som skulle selges for 1000 kroner stykket, til inntekt for Klassekampen. Målet var 5 millioner kroner. Resultatet blei altså 5,873 millioner, som tilsvarer cirka 8,5 i dagens pengeverdi. Dag Solstads ord om å gjøre det umulige, å sykle på vannet, ble rimelig nok brukt. Men det var nok organisering som hadde skylda. For å få ting til å skje, trengs det organisasjoner, og en ledelse som forstår at disse flere tusen menneskene må snakkes med, ringes til, så de får en sjanse til å velge om de vil være med på å gjøre noe eller ikke. Det er her Erik Ness kommer inn. Han er et levende eksempel som kan undersøkes nøyere, av dem som vil ha noe gjort.

Han har beskrevet hvordan han tenker. I ei oppsummering av kampanja skreiv han i juli samme år:

Da jeg ble politisk aktiv i SUF(m-l) i 1972 lærte jeg noe som har vært grunnleggende for det meste jeg har drevet med seinere – både i politikk, på jobb og privat. Det viktigste var forholdet til folk. Den norske maoismen var ekstremt folkevennlig. Det ble riktignok – på kinesisk vis – formulert som en parole, «stol på massene», men innholdet var ekstremt positivt og revolusjonært. Positivt på den måten at folk ikke ble oppfatta som et problem, men spennende og med uutløste krefter.

«Det er godt at abonnementskampanja til ­høsten begynner i medvind,» avslutta han innlegget med.

Klassekampen fra 1996 og framover er lagt ut på nett. Er du abonnent, kan du søke og lese. Blant annet om Erik Ness som høsten 1998 forteller at nå gjelder det å skaffe 3500 nye abonnenter. I begynnelsen av 1999 kan vi lese i at lederen i Foreningen Klassekampens venner, Erik Ness, forteller om ei ny kampanje, hvor målet er å få 200 nye medlemmer til foreninga, høyere bidrag og flere på autogiro. I 2002 forteller Erik om et nytt aksjesalg. Et sted sier han at det er viktig å «satse på de mange små maurene. Dronningmaur verken kan eller vil være med og bygge den store tua».

Siri Jensen var leder av AKP fra 1988 til 1992. Erik Ness var partisekretær i den første halve tida. Jeg har spurt Siri hvordan det var. Hun sier at Erik gjorde det viktigste for en partisekretær: Han snakka med medlemmer og styrer når det var planer om å gjøre noe. Interesserte seg for de lokale forholda, diskuterte, og gjorde avtaler. Det er ikke uvanlig i organisasjoner at ledelsen nesten bare sender brev. Da blir det ingen dynamikk, ingen utveksling.

Det var om Erik Ness som leder.

Erik Ness og kvinnepolitikken

Jeg må også fortelle litt om Erik Ness og hans forhold til kvinnepolitikk. Han har i årevis jobba sammen med kvinner i institusjoner og boliger i kommunen. Han kan noe om kvinnene i arbeiderklassen. Han har studert kvinnepolitikk i mange år, han kan bygge på erfaringer fordi han er nysgjerrig og ser rundt seg og han lager politikk av erfaringene. I Gnist nr. 3/2017, Ikke bare klasse, beskriver han veldig godt hvordan klasseundertrykkinga ikke er lik for kvinner og menn. Her er noen av hans eksempler:

Selv fagarbeidere med fire års høgskole som vernepleiere og sykepleiere veksler mellom ulike stillinger, av og til kjører de mellom ulike kommuner. Barnehageassistent to dager i uka (40 % stilling), så for eksempel på jakt etter vikariater i boliger for funksjonshemmede resten av uka. På jobben hos meg er det ingen med fagbrev som omsorgsarbeider som har full jobb. 100 prosent stilling er for de få i helsevesenet som jeg kjenner best. Kvinner – og etter hvert flere menn – samler prosentvise stillinger for å kunne betale husleie og mat.

Siri Jensen sier at Erik virkelig forstår hvor viktig kvinnepolitikken er for den revolusjonære bevegelsen. Han ser på kvinnekampen og kvinnepolitikken som et strategisk politisk område, altså noe som er viktig for kampens seier, for sosialisme, det klasseløse samfunnet kommunismen og menneskenes frigjøring. Jeg er helt enig. Og da tenker vi på en marxistisk analyse av kvinneundertrykkinga under kapitalismen, kvinnene i arbeiderklassen sin betydning i dag og vilkåra for full kvinnefrigjøring. Jeg vil trekke fram to kvinner som har helt aktuelle analyser av det som er nevnt, og som Erik Ness publiserer: Kjersti Ericsson (leder av AKP 1982–88) og Siri Jensen. De er talere og skrivere, og Erik Ness har brukt tidsskriftet Røde Fane/Rødt! og forlaget Rødt til å fremme deres analyser. Også tidsskriftets nye navn Gnist, med redaktør Ingrid Baltzersen og redaksjonen, gjør det samme. Det er ikke noe å ta for gitt i et patriarkalsk samfunn som gjør kvinners tenkning og erfaringer lite viktige og til og med usynlige.

Jeg vil nevne noe han publiserer og noe han sjøl skriver, fordi det viser hva han mener er viktig for å mobilisere for revolusjon og ­sosialisme:

• Søstre! Kamerater! av Kjersti Ericsson kom ut på Oktober forlag i 1987, utgitt på nytt av Røde Fane i 1999, og i 2014 av forlaget Rødt! Boka beskriver hvordan den kapitalistiske økonomien og klassesamfunnet har vevd kvinneundertrykkinga inn i sin økonomi. Den forklarer familiens økonomiske rolle spesielt, og er bakgrunnen for parola «oppløs familien som økonomisk enhet». Det er et spennende utgangspunkt for diskusjonen om en sosialisme på kvinners betingelser! Kjersti har en ny tekst i Gnist nr. 2 i 2017.
• Den flerstemmige revolusjonen av samme forfatter kom ut i 1991, og ble trykt opp igjen av Forlaget Rødt! i 2009.

• Kvinner på tvers 25 år av Siri Jensen, artikkel i Gnist nr. 4/2018. Hun forteller at flertallet i arbeiderklassen er kvinner – arbeidere med kvinnebetingelser og kvinner med arbeiderbetingelser, og hva det betyr. Hun har flere artikler i Røde Fane og Rødt!
  Ericsson og Jensens analyser ble til gjennom at mange kvinner i den revolusjonære bevegelsen deltok i kvinnekampen på 70- og 80-tallet og diskuterte linjer og erfaringer. Hele prosessen la grunnlaget for kvinnepolitikken til den norske revolusjonære bevegelsen. Bøkene er interessante og nyttige for alle som vil skape et samfunn uten kapitalisme. Jeg tenker ­særlig på nye og gamle medlemmer av Rødt, som skal behandle prinsipprogrammet sitt på lands­møtet i mai 2019.
  Bøker og hefter av disse kvinnene ­selges fra Forlaget Rødt!, og de ligger gratis på Internett som html- og pdf-filer, og Erik har bidratt til at flere titler er oversatt til engelsk, tysk og spansk. Det er nemlig en (evig) diskusjon i mange revolusjonære partier i verden, om kvinnekampens betydning for revolusjon og kommunisme. Her har den norske revolusjonære bevegelsen noe å bidra med.

Strategi for sosialismen

Erik har sagt at han liker særlig godt boka Den flerstemmige revolusjonen, og da den kom, ga han den stor plass i bladet Opprør, der han var redaktør. Opprør var medlemsavisa til AKP og RV. Kjersti skiver i slutten av boka:
Et hovedpoeng i denne boka har vært at vi som ønsker å endre verden på revolusjonært vis, bærer med oss en arv «under huden» fra det samfunnet vi ønsker å bekjempe. Denne arven preger tankene og handlingene våre. Problemet med revolusjonære bevegelser har aldri vært at de har vært «for bevisste». Problemet er at de på viktige områder bevisstløst har videreført gamle undertrykkingsforhold. For igjen å bruke kvinnekampen som eksempel: Kjemper en ikke hele tida for kvinneperspektivet, forsvinner det fra synsfeltet. En viktig lærdom for sosialistiske samfunn er dessuten at den spontane utviklinga bidrar til å gjenskape undertrykkende strukturer og sosiale sjikt. En må organisere motkreftene mot det spontane».
I den omtalte artikkelen Ikke bare klasse, skriver Erik:

De fleste kvinner – med sin særegne posisjon i den kapitalistiske produksjonen – er arbeidere, lønnsarbeidere. Det er viktig å forstå den særegne rolla til den kvinnelige arbeiderklassen. Reduserer man teorien til klasse – og er blind for kjønn – reduserer man forståelsen av virkeligheten så den blir ugjenkjennelig for 50 % av arbeiderklassen, og har ingen strategi for å mobilisere den til revolusjon og sosialisme.

Dette burde diskuteres i Rødt!

Erik Ness ser framover. Han fremmer revolusjonære analyser, han bygger organisasjoner, han er strateg. Fordi han vil ha med forskjellige folk, ikke bare dem som likner han, og andres måter å se ting på, ikke bare sin egen, så får han til noe. Vi andre kan være veldig glad for at han, som gjør så mye og til tider forvandles til propell, har en så bra politisk retningssans. Så får vi bare ha det herlig med en fyr som med kartet i handa kjører mot det store Trondheim når han skal til det lille Ammerud.

Bare kamp gir seier, heter det ofte i fagbevegelsen og på venstresida. Men under hvilke vilkår kan kamp føre til seier, og hva skal regnes som seier? Jørn Magdahl oppsummerer erfaringer fra krisa i verftsindustrien i Vestfold og kampen for å bevare arbeidsplassene.

Foto: DEXTRA Photo/Norsk Teknisk Museum
Skipsbygging På Kaldnes Mek, Tønsberg på 1970- eller 1980-tallet
Av Jørn Magdahl,
pensjonert lektor, historiker og lokalpolitiker for Rødt.

Krisa i verftsindustrien

Oljekrisa i 1973 markerte slutten på den unikt lange og sterke oppgangsperioden etter krigen. Store og moderne tankskip blei liggende i opplag. Ny teknologi hadde gjort det mulig å bygge båter med enorm kapasitet, og utsiktene til store profitter hadde ført til gedigne overinvesteringer og en oppblåst tankskipsflåte. Det internasjonale nybyggingsmarkedet tørket nesten helt inn, og skipsverft måtte innskrenke, omstrukturere og permittere – ofte med det resultatet at de likevel blei nedlagt til slutt. I Norge var det i 1978 14245 ansatt med å bygge nye skip – i 1984 bare 3980. I perioden fra 1977 til 1983 kompenserte antallet som var sysselsatt med produksjon av oljerigger for nedgangen i bygging av nye skip, men så sank totalantallet verftsarbeidere raskt. Mellom 1978 og 1987 ga eierne opp disse verfta og verkstedene: Strømmen Staal (1978), Stavanger­ Staal, (1978), Pusnes Mek. med verksted i Arendal (1979), Troms Skibsverft og Mek. verksted (1981), Foss Jernstøberi og Nyland Vest i 1982 (det opprinnelige Nyland Øst var nedlagt allerede i 1971. Nyland var på slutten navnet på det egentlige Akers mek.), ­Ankerløkken i Fredrikstad (1983), Trondhjems mek. Verksted (1984), Ankerløkken Nye Verft i Florø (1985), Einar S. Nielsens Mek. Verksted i Harstad (1986), Ankerløkken Verft i Førde (1986), Jarlsø Støperi ved Tønsberg (1986), Trosvik verksted i Brevik (1986), Horten Verft (1987) og Framnæs mek. Værksted i Sandefjord (også i 1987). Kaldnes mek. i Tønsberg bygde sin siste hele båt i 1984, da selskapet blei oppdelt, men det blei ikke nedlagt før i 1992.

Ringvirkningene av skipsindustrien i andre sektorer av økonomien var store. En undersøkelse fra Produksjonsteknisk Institutt, den såkalte Profoundersøkelsen, tydet på at hver krone skipsbyggingsarbeiderne produserte for, ga en ringvirkningseffekt på 82 øre.

Kamperfaringer

Krisa utløste stor kreativitet og kampvilje blant verftsarbeiderne, men med vekslende tro på om seier var mulig. Nå vel 30 år seinere er det lett å se at det var dårlige odds for å unngå drastiske innskrenkninger, men det er likevel viktig å analysere kamperfaringer. Et hovedproblem var selvfølgelig, som ved alle ­nedgangskonjunkturer under kapitalismen, at minskende behov for arbeidskraft i sektoren svekket kampkrafta overfor arbeidsgiverne. Kortvarige streiker kunne være politisk virkningsfulle overfor myndighetene, og aksjoner overfor eierne kunne føre fram i bestemte situasjoner, men som pressmiddel for varige arbeidsplasser var streikevåpenet nå lite effektivt.

Denne artikkelen om kamperfaringer bygger i hovedsak på et kapittel i den boka jeg i 1993 skreiv om Framnæsarbeidernes historie, fra et skipsverft i Sandefjord.¹ Hvert verft har sin særegne historie, men mye herfra vil være gjenkjennelig fra andre deler av bransjen.²

Rettet kampen mot de politiske myndighetene

Den sterkeste gjennomgangsmelodien i kampen mot innskrenkninger og nedleggelser, var politiske krav om en annen og mer aktiv statlig politikk overfor næringa. Disse krava kan igjen deles i flere kategorier:

1. Krav om å kunne konkurrere på like vilkår. Påstanden, som ganske sikkert var riktig, var at noen av konkurrentene nøt godt av større subsidier fra myndighetene i sine land, og at den norske staten burde utlikne denne forskjellen. Dette var selvfølgelig krav som var lettere å stille før EØS-avtalens tid. Det var mulig å påvirke de politiske avgjørelsene i eget land, slik fagbevegelsen alltid hadde forsøkt, og det er ingenting urettferdig i å kreve «like vilkår». Men om arbeidere i ulike land vinner fram med krav om mer drahjelp i et skrumpende marked, så vil sluttresultatet lett bli at den internasjonale krisa forsterkes ytterligere.

2. En annen måte å kreve større statlig innsats var rettet mot «staten som innkjøper». Det kunne være krav om å framskynde bygginga av slikt som kunne være samfunnsmessig nyttig, f.eks. flere ferger eller fiskefartøy, men det kunne også være krav om mer omstridt produksjon, som f.eks. av militært materiell.

3. Det blei også stilt krav om at flere og større deler av leveransene til oljeindustrien skulle gå til norske selskap. Prinsipielt var dette å be om det motsatte av «like vilkår», men kravet kunne likevel gis legitimitet ved at norske oljepolitikk tok sikte på å sikre betydelig grad av nasjonal kontroll.

Klassekamp eller bransjesolidaritet?

Trusselen om innskrenkninger kom fra «arbeidsgiverne», dvs. eiere og direktører, men siden mye likevel dreide seg om bransjevilkår kunne det også være grunnlag for betinga allianser mellom fagbevegelse og arbeidsgivere overfor de politiske myndighetene. Direktør Wegger på Framnæs mek. uttalte f.eks. sommeren 1983:

«Det mest deprimerende er at ordrebøkene ved norske verft det siste halvannet året er skrumpet ned til under halvdelen av normalt nivå, mens ordrebøkene ved de andre europeiske verftene ligger på et normalt nivå. Det forteller litt om forskjellen på subsidienivået i vårt og andre land. Det er helt klart at Norge fører en spesialpolitikk i forhold til andre vestlige land. Det må bli nedleggelse av en rekke norske verft på grunn av myndighetenes politikk.»³

Direktører delte altså fagbevegelsens krav om at norske myndigheter skulle øke subsidiene for å få til konkurranse på like vilkår, og de fremmet ikke prinsipielle markedsliberalistiske argumenter mot proteksjonisme. Wegger var ikke atypisk i så måte. «Subsidier på OECD-nivå» var en av parolene da arbeiderne ved hans eget verft rett etterpå gikk til politisk streik. Mer konkret var kravet at staten måtte subsidiere oppdrag til norsk skipsbyggingsindustri med 15 %. Industriminister Bratz (Høyre) var imidlertid totalt avvisende til dette, og hevdet at subsidiene allerede var på 25 %. En økning den sommeren på 3,5 % monnet lite.

Men selv om det altså var en betinget allianse mellom fagbevegelse og arbeidsgivere om å kreve bedre rammevilkår, var det like fullt mange kamper dem imellom om hva som burde gjøres – gitt at situasjonen var som den var.

Klarest kom motsetningen mellom arbeid og kapital fram når arbeidsgiverne ville ha med arbeiderne på lønnsreduksjon, eller ville spare utgifter ved å kutte i andre opparbeida rettigheter. På Framnæs mek. var det flere kamper om lønnsnedslag. Bedriftsledelsens to hovedargument var at lavere lønn gjorde det mulig å vinne anbud, og dessuten at når bedriften var villig til å ta oppdrag som ville gå med underskudd, så måtte arbeiderne også være villige til å bidra med lønnsnedslag. Fagbevegelsens viktigste motargument var at det var usolidarisk overfor arbeidere på andre verft å konkurrere på lønn, og at å konkurrere gjennom lønnsnedslag var å undergrave opparbeida rettigheter, altså sosial dumping (selv om begrepet ikke blei brukt så mye på den tida). I bedriftsklubben var det hard kamp for og imot et forslag om 10 % nedslag. Da klubben stilte betingelser for å gå med på dette, blei det ikke noe av. Et nytt forslag om å gå med på en minstelønnsgaranti på 80 % blei anbefalt av «det gamle» og moderate regimet i klubben, som i januar 1984 blei avløst av et mer «rødlig» for å si det med Sandefjords Blad, men blei nedstemt av medlemmene.

Hvis ordrebøkene viste lite å gjøre, ville arbeidsgiverne permittere og gå til innskrenkninger, mens fagforeningene strittet mot så lenge det var mulig. Innafor en kapitalistisk logikk var det en viss fare for at seire i slag mot permitteringer og innskrenkninger i neste omgang ville føre til at krigen for å overleve som verft og redde arbeidsplassene på varig basis, kunne bli enda hardere.

Når det først kom til permitteringer kunne fagforeningene forsøke å få til ordninger som gjorde det mulig å dele byrdene. På Framnæs fikk klubben gjennom et krav om at de som var 61 år eller eldre skulle tilbys førtidspensjonering. Klubben møtte motstand hos direktøren, men fikk likevel gjennomslag for et ønske om rullerende permitteringer. I Norge er det særlig heismontørene som har gjort gode erfaringer med det å ta permitteringer «på tur».⁴ Men på Framnæs blei det gnisninger også når ordningen skulle prøves ut i praksis. Ledelsen mente den truet effektiviteten når det endelig hadde lyktes å få oppdrag. Den lot noen av de eldste gå langtidspermitterte – og lot noen fagfolk med spesialkompetanse jobbe hele tida. Dermed blei goder og byrder likevel ikke fordelt så godt som det var tenkt fra klubbens side.

Omstilling

Krisa i skipsbyggingsindustrien førte til strategidebatter – og til en hektisk aktivitet for omstilling. Det tegnet seg et komplisert mønster av interessemotsetninger, og det oppsto uvante allianser.

I en konfidensiell rapport analyserte konsulentselskapet Habberstad i 1984 situasjonen på fire verft med et kritisk blikk, og kom med forslag til tiltak. I en overskrift i Aftenposten var dommen «stryk for Framnæsstyret». Rapporten ga et passivt styre mye av skylda, siden det ikke var på høyde med moderne kapitalistisk «management». Det var lite spesialisering i ledelsen, det var drevet lite systematisk produktutvikling, og en salgsavdeling som angivelig bare hadde to ansatte, var sørgelig underbemannet for den skjerpede konkurransen. Resultatet var at den tidligere så solide bedriften nå gikk med store underskudd, og hadde en likviditet som var så dårlig at verftets videre eksistens sto i fare. Alt dette ifølge Habberstadrapporten. På den annen side fikk arbeidsstokken skryt for fleksibilitet og faglig dyktighet!

Det var uenighet innad i klubben om analysen i Habberstadrapporten, men klubbledelsen valgte i den konkrete situasjonen å «slutte rekkene» med egen ledelse. Ved første øyekast kan dette virke noe vanskelig å forstå, men det blir enklere om en vet at et hovedpunkt i kritikken i Habberstadrapporten var at ledelsen hadde hatt for stort fokus på å redde arbeidsplasser. En ny ledelse kunne ikke ha dette som noe hovedhensyn i fortsettelsen, het det i rapporten. Klubben var også mot divisjonering/oppsplitting av konsernet, som kanskje var det viktigste grepet som var anbefalt i rapporten, og imot forslag om å bygge ned fagskillene innad på verftet.

To år seinere gikk det såkalte Etholm­utvalget inn for både sammenslåing av de tre vestfoldverfta, og for en enda sterkere opp­splitting enn det som var anbefalt av Habberstad. I klubben på Framnæs tolket arbeiderne utvalgets innstilling som et forsøk på styrt ­nedbemanning av 25–50 % av arbeidsstokken.

Nå var allerede ingeniøravdelingene på Kaldnes og Framnæs skilt ut, men utvalget ville slå dem sammen, og så skille ut en rekke andre avdelinger som egne selskap, men med felles eierskap, felles ledelse og felles markedsføring. Arbeiderne ved de tre verfta skulle plasseres i en felles arbeidspool, samtidig som verfta skulle spesialisere seg og heve det teknologiske nivået. Eierne og ledelsen på Framnæs reserverte seg mot viktige deler av innstillingen, og den blei aldri realisert. Isteden kom direktøren, uten diskusjon med klubben, med eget forslag til strategi – den såkalte «Weggerplanen», der en istedenfor sammenslåing med de andre store verfta i Vestfold, skulle omstrukturere virksomheten i Sandefjord med utgangspunkt i Framnæs. Bedriften skulle fusjonere med et lokalt «reisefirma» (Arne Vidar Holtan) med 150 ansatte. De ansatte her skulle beholde jobbene sine, og evt. suppleres med folk fra Framnæs. Dette underselskapet skulle ta oppdrag der det var noe å hente. Den øvrige virksomheten skulle deles opp i ulike selskap.

I klubbstyret var de redde for at restene av skipsbyggeriet, som skulle overleve som reparasjonsverksted, skulle bli et «A/S Skrap og perm». Det reiste parola: «Ja til omstrukturering, nei til oppsplitting», og satte i gang «gå sakte»-aksjoner. Enden på visa var at styreformann og direktør trakk seg, og at en ny ledelse organiserte bedriften i klart avgrensa virksomheter, men under en felles paraply i en konsernmodell. Dette blei først sett på som en seier for de fagorganiserte, men det endte altså likevel med nedleggelse, og i etterkant blei det stilt spørsmål ved om ikke dette hadde ligget i korta allerede da den gamle ledelsen gikk av.

To linjer i fagbevegelsen

Fagbevegelsen kunne nok samle seg om noen krav overfor myndighetene, men innad var det var grunnleggende motstridende perspektiver på kampen. I en artikkel i 1986 oppsummerte Erik Ness det slik:

Hele den sosialdemokratiske tankegangen går ut på å tilpasse arbeidsfolk det kapitalistiske markedet. Dette i motsetning til den revolusjonære tradisjonen som stiller krav om retten til arbeid først og gjør kampen for denne retten til et prinsipielt spørsmål.⁵

Det er ingen tvil om at forbundsledelsen med Lars Skytøen i spissen forsøkte å bremse raset i antall arbeidsplasser nettopp ved å støtte tilpasning til markedet. Sagt på en annen måte: Forbundstoppene mente det var mulig å opprettholde flest mulig arbeidsplasser gjennom en styrt avvikling av mange av dem. Historikeren Terje Halvorsen skriver:

I tråd med tradisjonell sosialdemokratisk tenkemåte tok ikke forbundsledelsen sikte på å oppheve markedsmekanismene, men å filtrere dem gjennom et filter av offentlige inngrep og reguleringer. Slik skulle de negative følger motvirkes eller avdempes.⁶

I det statlig oppnevnte Ulveseth-utvalget, som leverte innstilling i 1978, gikk forbundsledelsen inn for en styrt nedbemanning på 30 % sammenliknet med nivået i 1977.⁷ Seinere gikk Skytøen og co. kraftig inn for å slå sammen Kaldnes mek. i Tønsberg og Horten verft, der Kaldnes skulle være et plateverft og Horten et utstyrsverft. Det førte for øvrig til sterk misnøye på Verven og i Horten ellers, at klubbformannen på Kaldnes, arbeiderpartimannen Sven Eriksen, gikk offentlig ut mot Vervens ambisjoner om også å konkurrere på offshoreoppdrag. Uttalelsen til Eriksen blei oppfattet som usolidarisk også innad i klubbstyret på Kaldnes, og han måtte gjøre delvis retrett. Seinere var Eriksen svært skeptisk til den såkalte Bastøyfergeaksjonen i oktober 1983, der klubben på Verven tok initiativ til leie Bastøyferga for at arbeiderne ved de tre vestfoldverfta skulle kunne dra til Oslo for å aksjonere sammen med arbeidere fra mange andre verft. Først da klubben i Horten tilbød seg å fylle de plassene Kaldnesklubben ikke greide, blei det skikkelig fart i sakene også der. Seinere virket Sven Eriksen mest opptatt av at han etter sin egen oppfatning, greide å forhindre det han bedømte som fare for uhøvisk opptreden fra aksjonistene da de besøkte Stortinget.⁸

Historikeren Terje Halvorsen mener at krisa i skipsbyggingsindustrien styrket de korporative trekka ved styringssystemet i Norge, som i andre land.⁹

«Fagre ønsker gir ingen vår. Ikke nytter det å ønske seg trygge arbeidsplasser heller. De må kjempes for, streikes for, trues for. Og allikevel vil kapitalismen i de fleste tilfelle seire og folk vil miste jobbene sine. Poenget er at kampen må reises. Av og til vil vi også seire – som arbeiderne ved Upper Clyde-verftet i Scotland10 eller lokalsamfunnet i Tyssedal. Å reise kampen er nødvendig hvis arbeiderklassen skal være klassebevisst og få sjøltillit. Også derfor må nederlag ikke aksepteres uten sverdslag.»¹¹

Erik Ness gir her ingen illusjoner om at det er lett å vinne disse kampene under kapitalismen. Han sier kampene er nødvendige, at de noen ganger seirer – og at de kan gi klassebevissthet og sjøltillit.

En kunne kanskje tenke seg en alternativ strategi der arbeiderne spilte helt og fullt på lag med egen ledelse for at akkurat deres eget verft skulle overleve, men det ville altså både være usolidarisk overfor arbeidene på andre arbeidsplasser, og dessuten likevel føre til nedleggelse av arbeidsplassene den dagen eierne trodde på større avkastning andre steder.

Kamplinje med dilemmaer

Også ei kamplinje kunne være motsigelsesfylt og stille tilhengerne overfor vanskelige dilemma. Den ga sjøltillit og klassebevissthet så lenge den kunne vise en måte å bekjempe permitteringer og innskrenkninger. Problemet kom for fullt den dagen kapitalistene hadde bestemt seg for å legge ned alt sammen. På Framnæs hevdet klubben at dette var et løftebrudd når nedleggelse blei bestemt, men hadde da lite å stille opp med. Oppmerksomheten blei tvunget over på det å redde stumpene – og sikre flest mulig jobb i flere «etterfølgerbedrifter», som blei bygd på ruinene av den gamle, og andre steder. Mange av «etterfølgebedriftene» blei for øvrig døgnfluer, mens andre fikk til varig virksomhet.

På Horten Verft gikk tidligere klubbformann og AKPer Jan Petter Hansen fullt og helt og langvarig opp i et arbeid der han gjennom Horten omstilling, sysselsetting og attføringssenter (HOSA) jobbet aktivt for å opprette ny virksomhet på verftsområdet, «for å ta vare på slitne vervensfolk og hjelpe dem over i en verdig avslutning på arbeidslivet etter at Verven blei lagt ner. Det blei også lagt vekt på å hjelpe yngre folk over i andre jobber ­eventuelt utdanning eller attføring.»¹² Dette var et eksempel på å ville tjene medlemmene under nye betingelser, men ga vel samtidig lite rom for kamplinje og sosialistisk strategi.

I enkelte tilfelle fortsatte kriseramma bedrifter istedenfor å bli nedlagt, som (formelt eller reelt) arbeiderstyrte. Dette gjaldt f.eks. verftet BMV Solheimsviken i Bergen. I noen tilfeller kan arbeiderstyrte bedrifter gi forsterket tro på en sosialisme der arbeiderne styrer hele samfunnet. Men det vil også være dypt problematisk at en slik bedrift må konkurrere på det samme markedet som resten av bransjen, og at den derfor kan bli tvunget til å velge løsninger som ville bli bekjempet hvis de kom fra ledelsen i en vanlig kapitalistisk bedrift.¹³

Linjekampen i fagbevegelsen ga seg organisatoriske utrykk

Linjestriden i kampen for arbeidsplassene i skipsbyggingsindustrien blei ekstra hard fordi den fra begge sider blei satt i sammenheng med LO-toppenes samarbeid med Arbeiderpartiet, og blei en prøve på om ledelsen i Jern- og metall fortsatt var i stand til å holde «hustukt» i egne rekker.

Vestlandskonferansen tok høsten 1983 initiativ til en demonstrasjon for «Ja til arbeid» i forbindelse med Stortingets behandling av statsbudsjettet. Initiativet var støttet av fagforeninger og klubber som representerte over halvparten av alle jern- og metallarbeiderne i Norge. Da det var på tale å organisere «Ja til arbeid» på varig basis, kritiserte forbundsledelsen aksjonen for illojalitet og fikk tvunget den til oppløsning, men denne hardhendte opptredenen skapte mye turbulens mellom organisasjonsledd og innad i klubber og foreninger, og satte en stopp for det eneste håpet om felles kamp for å forhindre nedleggelsene av verfta, var det noen som mente.¹⁴

Før valget i 1985, da Arbeiderpartiet mente regjeringsskifte var den beste medisinen mot skipsfartskrisa, gikk 33 framtredende tillitsvalgte, og deriblant sju hovedtillitsvalgte i skipsbyggingsindustrien, ut med et opprop for en Fri og uavhengig fagbevegelse (FUF). Mange av initiativtakerne hørte nok til partiene til venstre for Arbeiderpartiet, men det var et par andre trekk som var verdt å merke seg. Oppropet hadde sterkest basis på de verfta på Vestlandet som hadde greid seg best gjennom krisa, og den favnet politisk langt inn i rekken av sympatisører med Arbeiderpartiet, nettopp fordi det var misnøye med opplevd passivitet overfor trusselen om å legge ned arbeidsplasser. Denne gangen drøyde ikke forbundsledelsen med å trekke «fraksjonskortet». Lokalt var det enkelte som blei ekskludert for tilslutningen sitt til oppropet, og konserntillitsvalgt og forbundsstyremedlem Leiv Furre (SVer) i Akerkonsernet var utelukket fra valgkomiteens innstilling, og røyk ut av forbundsledelsen etter en kampvotering.

«Ja til arbeid» og FUF viste likevel at fagopposisjonelle strømninger var voksende, og i åra som fulgte var det en voksende erkjennelse av at opposisjonen ikke bare kunne valses ned som før.

Oppløsning av sterke arbeiderkollektiver

Arbeiderne på de tre store skipsverfta i Sandefjord, Tønsberg og Horten hadde gjennom mer enn et halvt århundre utgjort kjerna i den lokale fagbevegelsen, og hadde også vært den viktigste motkrafta mot den blå dominansen i disse byene. Nedlegginga av verfta førte til oppløsning av de sterkeste bedriftsklubbene i fylket, og selvfølgelig til en kraftig svekkelse av de fagforeningene som organiserte jern- og metallarbeidere.

Den generelle tilbakegangen i industrisysselsetting fra begynnelsen av 70-tallet var en viktig del av forklaringen på at Arbeiderpartiet aldri skulle gjenvinne et «grunnfjell» blant velgerne på samme nivå som i de første tjue åra etter krigen. Likevel blei ikke den relative svekkelsen av sosialdemokratiet og av venstresida så sterk i valg som en kanskje kunne ha forventet. De hadde et betydelig velgerpotensial også i voksende samfunnsgrupper, ikke minst blant kvinner som tok lønnsarbeid, og spesielt i offentlig sektor.

En regner med at 30–40 % av industriarbeiderne stemte på kommunistene (NKP) i 1945. På Framnæs og Kaldnes var det i mange år deretter en steinhard strid om hegemoniet mellom sosialdemokrater og kommunister, og på Framnæs var det også SF-ere som lenge gjorde seg sterkt gjeldende i klubb- og fagforeningsarbeid – etter at NKP-erne var blitt få. I 1984 var AKP-eren Jan Petter Hansen (1948-2018) blitt klubbformann på Verven i Horten (til 1986), og fylkespartiets talsmann Erik Ness rykket opp fra sekretær til nestleder i klubben på Kaldnes, der høyresosialdemokraten Sven Eriksen var klubbformann.¹⁵ På Framnæs blei AKP-eren Alf Sandve i 1984 nestformann i klubben under kampen for å redde arbeidsplassene – og da i tett samarbeid med Rune Samuelsen som blei klubbformann.

AKP-ernes allmennpolitiske og organisatoriske oppslutning sto selvfølgelig ikke i stil med den faglige innflytelsen i skipsbyggingsindustrien, men for partiet var nedleggelsen av skipsverfta på mange måter et strategisk tilbakeslag i partibygginga blant arbeidsfolk i Vestfold.

Konklusjon

Hensikten med denne artikkelen har ikke vært å undergrave den gamle parolen om at «det nytter å kjempe!». Tvert om viser den at det var mulig å vinne mange enkeltslag i forsvaret av arbeidsplassene i skipsbyggingsindustrien. Men når eierne ikke lenger fant det profitabelt å drive videre, så var det vanskelig å stoppe nedleggelse med de konvensjonelle faglige metodene. Arbeiderveto mot bedriftsnedleggelser var et prinsippstandpunkt på deler av venstresida, men ingen aksjonsparole. Mange verftsarbeidere erfarte at kamp var nødvendig, men når sluttresultatet likevel blir nedleggelse, er det vanskelig forhindre at mismotet sprer seg. På flere verft gjorde klubbstyrene en fortjenestefull innsats med å hjelpe folk til ny jobb eller med å få innfridd rettigheter, men kampen var rett og slett ikke på et nivå der sosialisme og behovsstyrt produksjon kjentes som et realiserbart alternativ – på kort sikt.

Noter

1 Framnæsarbeidernes historie 1901 – 1987, Sandefjord Jern- og metall 1993, kap. 16 – Slutten. Framnæs mek. var ett av de tre store verfta i Vestfold. De andre var Kaldnes mek. i Tønsberg og Horten Verft (Verven på folkemunne), Marinens hovedverft fram til begynnelsen av 70-tallet da produksjonen for sivile formål var blitt viktigere, alle tre i lange perioder med over 1000 ansatte.

2 En interessant problemstilling som ligger utafor temaet for denne artikkelen er hvorfor krisa i skipsbyggingsindustrien bidro til at tyngdepunktet i bransjen blei flyttet fra Østlandet til Vestlandet.

La meg likevel nevne masteroppgaven Hvor fartøy bygges kan…Skipsindustriell utvikling i Møre og Romsdal i lys av statlige rammevilkår 1975-2000, Skrevet av Arnt-Ove Skoge ved Universitetet i Bergen i 2010. Han framhever at verftene i Møre og Romsdal riktignok var omstillingsdyktige, men at den fremste suksessfaktoren for skipsindustrien der i fylket, som faktisk ser ut til å ha ekspandert i perioden 1975-2000, var utviklinga av en maritim næringsklynge som var spesielt dyktig i lobbyvirksomhet overfor staten. På 2000-tallet blei den kontraktrelaterte verftsstøtten helt avviklet, formodentlig som en nødvendig følge av EØS-medlemskapet.

3 Framnæsarbeidernes historie s. 440

4 Se Magdahl: «Meningsløst god». Heismontørenes Fagforening 1981-2005, Oslo 2007, s. 108-111.

5 Røde Fane 2/86. Artikkelen «Kaldnes på slaktebenken.»

6 Terje Halvorsen, Jern- og metall 100 år, s. 468

7 Samme sted. Mindretallet i utvalget mente 60 % var mer realistisk (s. 464).

8 Se Sverre Mortensen: Samorg i fellesskap og samhold. Tønsberg og omegn Faglige Samorganisasjon gjennom 80 år, Tønsberg 1996.

9 s. 558

10 Den konservative Heath-regjeringa hadde stoppet støtte og lånegarantier til dette skipsverftet i 1972, som en dermed regnet med ville bli nedlagt. Arbeiderne svarte med «work in», der de møtte på jobb likevel og fullførte alt etter ordrebøkene. Dette fikk regjeringa til å snu. Magdahls merknad.

11 Røde Fane 2/86

12 Jan Petter Hansen døde i 2018. På Facebooksida Hortensfolk, som det her er sitert fra, blei han hyllet under overskriften «En stor mann er død». I dag er det for øvrig flere industriarbeidsplasser på det gamle verftsområdet enn det var på Vervens tid.

13 Om erfaringene med arbeiderstyrte bedrifter i heisbransjen på denne tida, se Magdahl: «Meningsløst god», s. 120-128, også trykt i Røde Fane 2/2010.

14 Se Framnæsarbeidernes historie s. 469. En felles aksjon der alle slo ring rundt hvert av de nedleggingstrua verfta, var eneste farbare mulighet, mente klubbstyret på Framnæs i 1985.

15 SV-eren Jan Jensen var den tredje i spissen for Kaldnes-klubben under kriseperioden på 90-tallet, og blei den siste klubbformannen før nedleggelsen i 1992. Erik Ness var etter Kaldnes-perioden ansatt på Framnæs mek. inntil dette blei nedlagt. På Kaldnes har det vært produksjon av moduler til oljeindustrien etc. hele tida også etterpå, men det kan det se ut som om det blir slutt på tidlig 2020-tallet. Selv om dette også har vært en relativt stor industrivirksomhet under vekslende eierskap og navn har det aldri fått på langt nær samme betydningen for lokalsamfunnet som Kaldnes mek.

Dette er ei hverdagshistorie, en fortelling fra en høyst vanlig dag, en av mange på skipsverftet Kaldnes Mekaniske Verksted. Skipsverftsindustrien i Vestfold sysselsatte flere tusen mennesker på 70-tallet. Erik Ness var en av dem som jobba der og fikk praktisk opplæring i kunsten å forvandle en haug stålplater om til et skip som kunne seile rundt på verdenshavene.

Av Kurt Ben Nilsen,
kommer fra fiskeværet Gamvik i Finnmark, men bor i Larvik. Jobbet i fire år på Kaldnes Mek. i Tønsberg.
Røde fane nr 2/1986. Erik Ness har skrevet saken "Kaldnes på slakterbenken"

Nå er denne industrien for lengst borte, og de fleste som engang behersket denne kunsten, har gått over i helt andre yrker. At verftene ble lagt ned er beklagelig, men kanskje det mest beklagelige er at mange dermed ble fratatt muligheten til å lære seg å skape noe med sine hender. Dette er et tap som vanskelig lar seg erstatte av et tastatur, for ved hjelp av håndens arbeid skaper mennesket både sin tilværelse og seg selv.

Skipsverftet Kaldnes Mekaniske Verksted var på 70-tallet en av de aller største arbeidsplassene i Vestfold. Her jobbet godt over tusen personer, mer enn nitti prosent av dem menn. Men det var også andre store verft i Vestfold i denne verftsindustriens «gullalder». Både Horten verft og Framnes Mekaniske Værksted i Sandefjord av anselig størrelse, omtrent like store som Kaldnes. Til sammen sysselsatte de flere tusentalls arbeidere. Verftenes store behov for arbeidskraft gjorde at skarer av ungdom fikk seg jobb. Mange, kanskje de fleste, av dem som fikk seg jobb der var ufaglærte. Dette var tida da det ennå ble bygd skip i stor skala i Norge, og tida før import av billig arbeidskraft­ fra Øst-Europa ble vanlig. Jeg begynte å jobbe på Kaldnes høsten 1971 rett etter å ha dimittert fra militæret. Ansettelsesprosedyren den gang var i motsetning til i dag herlig enkel. Den besto i at jeg på arbeidskontoret i Tønsberg en fredag formiddag fikk den greie beskjeden: «Dem trenger folk på Kaldnes, du får gå dit.»

Særlig vanskeligere ble det heller ikke på personalkontoret da jeg møtte fram der. Fyren bak skrivebordet, personalsjefen, Thorvaldsen tror jeg han het, kikket knapt opp fra haugen av papirer han hadde foran seg, før han sa: «Vi trenger folk på rørleggerverkstedet, kan du komme på mandag?» På rørleggerverkstedet jobbet det cirka 70 mann, og på mandagen møtte jeg opp som avtalt. To år etter gikk også Erik inn porten på Kaldnes. Han begynte riktignok ikke på rørleggerverkstedet, men på plateverkstedet. Vi tilhørte begge kategoriene hjelpearbeidere. Dette var folk, de fleste ungdommer, som skulle bistå fagarbeiderne på verftet. På denne måten lærte man seg gjennom praktisk arbeid kunsten å beherske faget som man jobbet innenfor. Jeg visste knapt hva ei rørtang var før jeg begynte, og Erik hadde vel neppe sett en X21 skjærebrenner før han fikk en i handa på Kaldnes. Men veien ble til mens man gikk, og etter hvert ble man dreven i det man holdt på med. Måten å lære faget foregikk vanligvis ved å jobbe tett sammen, dag etter dag med en som hadde fagbrevet, og målet var at man selv skulle ta fagprøven, som krevde både et praktisk svennestykke og en bestått teoriprøve, før man avanserte fra hjelper til fagarbeider. Dette tok vanligvis rundt tre år. Som fagarbeider hadde man i det minste bedre lønn, men også større ansvar, og dermed mer stress. Båtene skulle jo stå ferdig innen fastsatt tid. Dette passet ikke for alle, av høyst ulike årsaker. Derfor valgte noen og ikke ta fagprøven, men fortsatte med å være hjelpearbeidere helt til de gikk av med pensjon. Årsakene til valget kunne være mange, men ble respektert. Det fine med ordningen var at den var såpass romslig at folk som hadde diverse å slite med, allikevel hadde en jobb å gå til. Kaldnes var en broket ansamling av folk med høyst ulik bakgrunn og erfaring.

Jeg ble kjent med Erik rett før tida på Kaldnes. Det var i miljøet som oppsto rundt Oktober bokhandel som holdt til i en sliten kjeller oppe i gamlebyen i Tønsberg. Dette var sekstiåttergenerasjonens tid. Tida rett etter opprøret i Frankrike. EEC og Vietnamkrigens tid. Men også tida for ML-bevegelsen, som skjøt fart etter at ungdomsfløyen i Sosialistisk Folkeparti brøyt ut og SUF ble dannet. På Oktober holdt «raddisene» med ulik tilknytning til ML-miljøet hus. Herfra ble det organisert alt fra 1. mai tog til leserbrev i Tønsbergs Blad, og stensilmaskinen som produserte løpesedler var flittig i bruk. Erik var en av de mest sentrale skikkelsene i dette miljøet, og han var en dyktig organisator. Selv var jeg på denne tida innom mer som en «hangaround» enn som medlem av noe parti eller organisasjon. Jeg husker at jeg deltok i et par studiesirkler, der Erik også der hadde en finger med i spillet, men noe særlig aktivitet utover dette viste jeg ikke. Jeg var heller ikke, i motsetning til Erik, blant de som pleide å stå utenfor Kaldnes-porten og selge Klassekampen.

Etter at Erik hadde fått seg jobb og kommet innenfor denne porten, måtte han i likhet med alle oss andre iføre seg den blå kjeledressen. Det var bare funksjonærene som skilte seg ut fordi de gikk med frakk, og så var det formennene da som gikk i sine grønne dresser. Men Erik var allikevel annerledes på en litt annen måte. Ikke bare på grunn av Klassekampen-salget og de politiske meninger som han ofte ga uttrykk for i leserbrev i Tønsbergs Blad. Erik skilte seg ut fordi han var utdannet lærer. Han hadde «skolane» som folk sa. Mange var klar over det, og ryktet løp foran mannen. Dette kunne på 70-tallet, i ei tid da Arbeiderpartiets ideologi nærmest var enerådende på industriarbeidsplassene, til tross for nederlaget under EF kampen, gi seg til dels bisarre utslag.

I matpausen som varte en halvtime midt på dagen gikk hele verftet til ro. Lunsj var et ukjent ord den gang. Men uansett navnet så var dette tida for fullstendig stillstand. Et fåtall gikk til kantina, de aller fleste spiste matpakka der på avdelinga hvor de jobba. Sånn var skikken også på rørleggerverkstedet hos meg. Gamlekara, dvs de over 50, heiv gjerne innpå brødskivene i full fart, for så å legge seg opp på arbeidsbenkene og sovne som om lyset hadde blåst ut av dem, og Gud hjelpe den som laget noe bråk eller snakket høylytt da.

Vi som var litt yngre, pleide å samle oss borte i en krok for oss selv, der vi satt og nærmest hvisket for ikke å forstyrre de sovende. Var været fint hadde vi en plass oppe på verkstedstaket. Der kunne vi utfolde oss mer uhemmet. Erik pleide ofte å komme bort til oss i denne pausen. En av dagene da Erik hadde vært innom, sto han og jeg og vekslet noen ord ved verkstedsdøra like før matpausen var over. Erik var på vei tilbake til platehallen og rundt omkring oss på rørleggerverkstedet hadde gubbene sånn smått begynt å våkne etter dvalen. Noen satt fortsatt på benkene og gnei søvnen ut av øya, mens andre alt var i gang med å gjøre seg klare til å gå ned til båten for å fortsette der de slapp før pausen.

Odd og Bassen, fagarbeideren som jeg var hjelper for, sto ved benken vår og samlet sammen noen rørdeler som vi skulle ha med oss. Odd dreiv på med å hampe gjengene på et to-toms galvrør som han hadde satt fast i skrustikka. Ikke før hadde Erik gått ut av døra, så snur Odd seg mot meg og sier: «Var det ikke han derre kommunisten han derre Erik Ness som var her? Du kjenner han du Finnmark, gjør du ikke?» Odd gliser mot døra til rørleggerverkstedet som Erik har lukket bak seg. Gjennom vinduet ser jeg at han strener over plassen på vei mot platehallen. «Skjønner ikke hva den karen har her på Kaldnes å gjøre. Er ikke han lærer egentlig?» Odd venter tydeligvis på å få et svar fra meg. Men før jeg rekker å åpne munnen hører jeg Bassen si «Han derre Erik Ness har vel kommet hit for å lage revolusjon, har dere ikke lest hvor mye rart han pleier å skrive i avisa?» Nå hadde flere våkna til liv og omkring oss, og det hadde samla seg ei lita klynge med folk. «Får sånne som han der Ness noe å si så er det ikke lenger før Bresjnev styrer her i landet.» Det er Arne, en kar ti år eldre enn meg som blander seg inn. Åge, en av de andre som har slutta seg til klynga kommer også med en kommentar. «Nei, nei Arne. Bresjnev er ikke mannen til sånne som han Ness. Han og de gutta der, de er SUF´ære, dem tror bare på Mao dem.» Skredderen, han bare går under det navnet, har karet seg ned fra benken og sluttet seg til gjengen. Også han vil tydeligvis hive seg innpå med noen fyndige ord: «SUF-ærane, er ikke det dem som flyr rundt i lange frakker og røyker hasj, hæ?» hører jeg ham si. Odd begynner å le. «Det derre har du ikke greie på Skredder. Du får holde nesa di nedi Travtips. Det er bare hest som gjelder for deg vet du.» Trygve, den mest trofaste AP-mannen av alle, og med øye for karriere innenfor partiet, har også kommet til og sier morskt: «Har dere ikke fått med dere at marxist-leninistane, dem som dere kaller SUFere, har starta nytt parti, AKP (ml), Arbeidernes Kommunistparti kaller de seg. Erik Ness er en av dem. – For noe tull det de holder på med, men de har bestemt seg for å infiltrere rundt omkring på arbeidsplassane.»

Litt bak i klynga står Per Åge, og han pleier som regel å ha noe på lur, så jeg bare venter på det som må komme. Og gjennom skyen fra rødmixsneipen han har i munnviken hører jeg. «Ja da får du kjøre fram reinsdyra dine du Finnmark. Ka du tru! Og så fyller du pulken med alle de derre SUF-ærane, maoistane og AKP-ærane, heller hva erre de nå kaller seg, og så drar dere inn på Stortinget og lager revolusjon! – Og du Trygve kan jo henge deg bakpå etter et tau!»

Hele gjengen bryter ut i latter som stopper brått da Bassen som har øynene festet på kontorbygget rett overfor plassen roper advarende ut. «Nei, gutter nå må vi komme oss i arbe. Formann Daffinsen er på vei hit, og i dag har vi vel strekt pausen vel langt.» – Som ved et trylleslag har klynga løst seg opp og blitt erstattet av et lite opptog av blåkledde, møkkede kjeldressmenn som haster mot utgangsdøra nederst i verkstedet, akkompagnert av den skranglete klangen fra rør og rørdelene de bærer med seg. Bak meg hører jeg Bassen brumme for seg selv. «Det ække noen som arber her på Kaldnes. Her gjør vi ikke annet enn å sjaue og bære og gnur. Gnur! – Det er det vi gjør!»

Ute av verkstedet, på veien ned mot utstyrskaia der den blåmalte Mærsk båten som vi holder på å gjøre ferdig ligger, ser jeg gnistføyka fra skjærebrennere og slipeskiver lyse opp beddinga til høyre, der er man i full gang med neste nybygg. Det er nok platefolka, gjengen Erik hører til, som driver på der borte. – Ja, ja, tenker jeg, la dem nå bare holde på med sitt. Vi har i det minste tatt oss tid til å diskutere politisk ideologi, og det var jo viktig på 70 tallet!

For all rettferdighets skyld må jeg få legge til at det tok ikke lange tida før Erik var tatt inn i varmen på Kaldnes. Han ble neppe sett på som en infiltratør, men vant tillit blant sine arbeidskamerater, og etter hvert plass i klubbstyret. I den siste tiden, før både Kaldnes og resten av verftsindustrien i Vestfold ble lagt ned, var Erik nestformann i klubben.

Flere årtider har passert og Erik har for lengst lagt hjelmen og sveisebrillene på hylla. Men de politiske brillene han tok på seg den gang er fortsatt i daglig bruk. I løpet av årene har det vel ikke vært til å unngå at behovet for å justere litt på linsene har vært nødvendig. Derfor har Erik beholdt evnen til å se verden med et klart og skarpt blikk. Ikke verst for en som nå runder 70 år. Turen med reinsdyr og pulk har han fortsatt til gode, og han burde vel fått den ved denne anledning. Men jeg får nøye meg med å gratulere en høyst oppegående jubilant med ei historie fra 70 tallet. Reinsdyrturen får komme ved neste jubileum.

Spiller tidsskriftene noen rolle? Og spiller de noen rolle for politikkutvikling på venstresiden?

Foto: Patrick Tomasso
Av Sofie Marhaug, stipendiat i allmenn litteraturvitenskap og gruppeleder for Rødt i Bergen bystyre.

I

Det første spørsmålet har vært gjenstand for endeløse debatter jeg har overvært. En mangeårig forelskelse i en tidsskriftredaktør var nok en av beveggrunnene til å oppsøke disse arrangementene. Interessen for tidsskrift overlevde forelskelsen. Dessuten blir jeg stadig mindre overbevist om at det går an å skille skarpt mellom fornuft og følelser, kropp og sjel, hjerne og hjerte. Jeg synes den kanadiske forfatteren, Margaret Atwood, beskriver problem­komplekset godt:

It’s not the heart that remembers your moral pluses and minuses, really — it’s the brain. But we can’t be convinced of that. No one ever sends his valentine a picture of a brain with an arrow through it; nor, in the case of romantic failure, do we say, ‘He broke my brain.’ Maybe that’s because, although the brain’s in the control tower, it’s the heart we can feel responding to our emotions — as in, Be still my beating heart. (Not brain.)¹

Interessen min for tidsskrift har satt seg et eller annet sted i kroppen min, fortrinnsvis i ­hjernen.­­

En annen grunn til at jeg ble eksponert for debatter om tidsskriftenes eksistensberettigelse er min litteraturvitenskapelige utdannelse. Disip­linens obsternasige tante – litteratur­kritikken – har utviklet seg i symbiose med tidsskriftene, og litteraturvitenskapen verken kan eller bør overse denne kritikken og formen den tar.

Til tross for mitt mer og mindre profesjonelle engasjement, opplevde jeg at disse diskusjonene hadde et utmattende preg. Kanskje var det selve premisset for debatten: Hva skal vi med tidsskriftene? Som et ekko av det samme, angivelig kritiske spørsmålet: Hva skal vi egentlig med humaniora? I en profittdrevet økonomi er ikke svaret alltid like åpenbart. Det er ikke gitt at kritisk tenkning, etterfulgt av langsom redigering og periodevis publisering, er lett å omsette i et kapitalistisk marked. Dermed blir tidsskriftene (så vel som de humanistiske fagene) ofte avhengige av dugnadsånd og ulike former for offentlig støtte.

Det siste elementet – de offentlige midlene – er nok den viktigste årsaken til at problemstillingen knyttet til tidsskriftenes (nytte)verdi ­stadig reises, gjerne i sammenheng med offentlige utredninger, eksempelvis Stortingsmeldingen om humaniora (2017) eller Kulturrådets oppdragsbok med tittelen Kulturtidsskriftene. En analyse av kulturtidsskriftene i Norge (2018). Om ikke spørsmålet om eksistensberettigelse stilles direkte, ulmer det i bakgrunnen, slik professor i nordisk litteratur, Eirik Vassenden, peker på i sin kommentar til utredningen Hvorfor tidsskrift?. Han lufter muligheten for at spørsmålet er lite strategisk, ettersom at svaret vil kunne være nølende. Ifølge Vassenden balanserer tidsskriftene mellom aktualitet og ettertenksomhet på en måte som muligens er på kollisjonskurs med den offentlige debatten for øvrig, uten at dette gjør behovet for tidsskriftene mindre prekært idet han spør om det ikke er «mer langsomhet offentligheten trenger i dag? Mer tid til å tenke? Kunne det være en grunn til å ville senke tempoet, investere i en kollektiv gå-­sakte-aksjon?».²

Det er slitsomt å skulle forsvare sin eksistens til det kjedsommelige, særlig når svaret ofte er det samme, nemlig at tidsskriftenes verdi verken kan eller bør måles i penger. Ei heller i antall leste artikler eller delinger i sosiale medier! For tankene som tidsskriftene diskuterer lar seg ikke kvantifisere. Dette gjør ikke tankene eller tidsskriftene automatisk ubrukelige, men heller ikke umiddelbart anvendelige. Bør det fortsatt eksistere et eget rom hvor vi – i tanke og skrift – tillater oss å prøve og feile?

Muligens er det også noe befriende ved nettopp det å bruke tiden sin på noe som unndrar seg økonomisk nyttetenkning. Tidsskriftene ville neppe eksistert dersom mennesker ikke hadde hatt en overstrømmende motivasjon til og glede av å lage dem. Den menneskelige drivkraften kan ikke alltid måles, veies eller en gang forklares.

II

Det andre spørsmålet – spiller tidsskriftene noen rolle for politikkutvikling på venstresiden? – står tilsynelatende i motsetning til svaret mitt på det første. Hvis tidsskriftenes verdi på mange måter ligger i at de ikke har en umiddelbar verdi, kan de da instrumentaliseres og omsettes til politisk handling?

Ser vi empirisk på saken, vil det åpenbare svaret være ja. Hvis ikke, hadde ikke superrike nordmenn investert i tidsskrift og tankesmier som Minerva og Civita. Selv om markedsverdien på disse produktene er lav – for ikke å si ikke-eksisterende – er ikke dette ensbetydende med at tankevirksomheten er ubrukelig. Det later til at borgerskapet har forstått at det finnes en annen måte å få gjennomslag for sin politikk på som er mer effektiv, dvs. mindre demokratisk, enn de tradisjonelle massepartiene. Gjennom ­ideologiske tankeeksperimenter jobber de for å flytte den politiske debatten ut av partiene og, som regel, mot høyre. Høyresidens kamp om tankene ser ut til å fungere etter sin hensikt: Klassekampens gjennomgang viste at Civita står for 45 % av de siterte tenketankene mellom 2014 og 2018,³ mens rikskringkastingen det siste året har brukt deres sjefsideolog, Kristin Clemet, som «nøytral» kommentator i forbindelse med KrFs veivalg.

Høyresiden har sett nytten av å bruke blant annet tidsskriftene som en arena for å føre­ ­klassekamp.

Debattene, innleggene og utredningene jeg refererer til for å besvare det første spørsmålet om tidsskriftenes rolle, og dernest verdi, dreier seg i hovedsak om kulturtidsskrifter, især om de litterære publikasjonene. Slike tidsskrift skiller seg fra de politisk motiverte tidsskriftene. Til tross for at begge kategoriene av tidsskrift kan slite med å få abonnenter, har de kulturelle tidsskriftene sjeldnere rike onkler, politiske partier eller fagforeninger som bidrar til finansieringen. Liten markedsverdi til tross, så demonstrerer de politiske tidsskriftene hvordan tidsskrift kan inngå i en interessekamp, og følgelig at kampen om folks tanker har konsekvenser for politikkutvikling. Denne interessekonflikten foregår mellom klasser, mellom det offentlige og det private, og mellom enkelt­personer og større sammenslutninger.

I 2013 var jeg med å starte opp et politisk tidsskrift. Fra før av hadde jeg erfaring fra det litterære studenttidsskriftet med det pretensiøse navnet Prosopopeia, som allerede da var nærmest som en institusjon å regne ved ­Universitetet i Bergen. Tidsskriftet som nå skulle etableres var noe annet: Det skulle ikke anses som en del av en estetisk dannelse eller videreformidle en litterær tradisjon. Det nye tidsskriftet var mer ambisiøst på en annen måte; vi var lei av den ideologiske høyresidens politiske dominans; og vi var enda mer trett på Oslogrytens blinde virkelighetsframstilling. Etter at Høyre, og bergenseren Erna Solberg, hadde vunnet valget, ble det tegnet et karikert bilde av det borgerlige Vestlandet som vi ikke kjente oss igjen i. For oss var fortellingen om et blått Vestland like oppkonstruert som forestillingen om blått blod. Vestlandet består av oljeindustri og vannkraft, av utdanningsinstitusjoner, et av landets største sykehus, og av værhardt jordbruk og fiske. Selvsagt er det noen kapitaleiere som røver til seg fruktene som dette arbeidet genererer, men disse eierne er tross alt i mindretall.

Vi startet opp det vestlandsbaserte tidsskriftet Røyst – politikk og tankeleik på venstresida. Det første, ekstensive nummeret handlet om frihet, mens det neste hadde Vestlandet som tema. Min største innvending mot å arbeide med et politisk tidsskrift – den gang som nå – var at organisasjonen har noe lukket, nærmest udemokratisk over seg. Det er jo denne fordelen de borgerlige ideologene har utnyttet til det fulle. Samtidig mener jeg det er viktig å anerkjenne at tidsskriftet tross alt er et medium som tillater å tenke langsommere og muligens også lengre tankerekker – tanker som ikke har plass i dagspressen eller i partiprogrammer, men som ikke er desto mindre viktige. Noen ganger er disse tankene nyttige, andre ganger er de ubrukelige, og innimellom påvirker de den politiske virkeligheten.

La meg avslutningsvis gjøre et forsøk på å forene de to innledende spørsmålene i påstanden om at tidsskriftet befinner seg mellom tanke og handling, ikke helt ulikt Vassendens betraktning om dets vektstang av aktualitet og ettertenksomhet. Mer spesifikt relaterer aktualitet til aksjon, til det å agere (politisk) i verden, for de politiske tidsskriftene.

I fjor fikk jeg tilsendt antologien Kritik im Handgemenge. Tittelen er lånt fra Karl Marx, og i bokens første kapittel argumenterer Matthias Bohlender for at den marxistiske kritikken, dvs. den historiske materialismen, formes av sine betingelser, og videre at Marx’ skrift tar form i håndgemeng – i et slags verbalt slagsmål.⁴ Denne symbiosen av skrift og aksjon, den handlende tanken om man vil, minner også om Raoul Pecks Marx-portrett i verdens første fiktive spillefilm om filosofens liv, The Young Marx (2017). Også her understrekes sammenhengen mellom ord og handling, fra den noe parodiske scenen hvor den unge Marx forteller Engels – på fylla – at filosofene har til nå fortolket verden, mens det det kommer an på er å forandre den, til utgivelsen av polemikken mot Bruno Bauer, Die heilige Familie, oder Kritik der kritischen Kritik (1845), før begivenhetene kulminerer i virkelig handling: i opprettelsen av den kommunistiske liga.

Selv om Marx’ tanker mildt sagt er komplekse, og slik krever stor grad av ettertenksomhet, produseres de i en rasende fart i filmens fremstilling, og tar litterære former som gjerne befinner seg et sted mellom dagspressens nyhetsformidling og universitetenes avhandlinger: som lengre artikler, pamfletter eller Det kommunistiske partis manifest – hele tiden i polemikk til det bestående.

Etter mitt syn befinner også de politiske tidsskriftene seg mellom det aktuelle og det langsomme. De inngår i samfunnets interessekamper, samtidig som de skaper et rom for å tenke på en litt annen måte, over en annen tidshorisont og i et annet fellesskap enn de vi ser på andre samfunnsarenaer. På sett og vis egner de seg perfekt til å forbinde tanke og handling, med sine regelmessige og utadrettede utgivelser. Like fullt mener jeg at det er viktig å beholde forsinkelsen, nemlig dette mellomrommet fra tanke og handling, hvor det skal være lov til å eksperimentere uten å måtte konkludere. Politikken må nemlig også ha rom for unyttige tanker, særlig de tankene som er unyttige for kapitalen.

Noter

1. Margaret Atwood, Payback: Debt and the Shadow Side of Wealth, 2007 (e-bok, upaginert).

2. Eirik Vassenden, «Hvorfor tidsskrift?», Vagant, 7.3.2018.

3. Torbjørn Tumyr Nilsen, «Civita vinner tanke­krigen», Klassekampen, 6.8.2018.

4. Matthias Bohlender, «Marx, Engels und der »wahre Sozialismus« oder: Die Geburt des »Historischen Materialismus« aus dem Handgemenge», Kritik im Handgemenge. Die Marx’sche Gesellschaftkritik als politischer Einsatz, 2018.

Det tidsskriftet som nå heter Gnist har en lang historie – helt tilbake til 1972. Røde Fane som det het da og i mange år framover ble startet av det som het MLG (marxist-leninistiske grupper) i 1972, før AKP ble stiftet.

Foto: Forsiden på Røde Fane Nr. 1, 1972. Kilde: Forvaltningsorgan for AKPs partihistorie (FAP).
Av Birger Thurn-Paulsen, har vært med i redaksjonen siden det ble blåst nytt liv i tidsskriftet høsten 1993, da under det gamle navnet Røde Fane. Birger har skrevet artikler, oversatt og laget bok­omtaler. Har i mange år jobbet med teater, hatt en rekke tillitsverv, og er nå pensjonist.

Pål Steigan var første redaktør. Tidligere hadde NKP et tidsskrift med samme navn. Det var fra starten av et teoretisk tidsskrift. Det skulle ikke være et parti-programmatisk blad, selv om det helt klart var et ledd i oppbyggingen av det nye partiet AKP(m-l). Bladet fortsatte som et teoretisk tidsskrift under navnet Røde Fane fram til 1989. De første åra var undertittelen Tidsskrift fra AKP(m-l). Etter hvert ble undertittelen Tidsskrift for kommunistisk teori og debatt. I 1989 kom det ut med 5–6 velfylte nummer. Så skjedde det noe.

Fra og med 1990 og til og med nummer 1 /1992 kom det ut under navnet R, selv om det formelt fortsatt het Røde Fane. Det samsvarer med en periode med mye uro og kamp i partiet. En del meldte seg ut, samtidig som det var sterke krefter som ville bygge Rød Valgallianse som en selvstendig organisasjon, et selvstendig revolusjonært parti. Det er fristende med noen betraktninger om dette, og man kan spørre seg hvor tilfeldig disse kampene var. I tid samsvarer det med sammenbruddet i Sovjet-systemet og Berlinmuren falt. Kommunismen og sosialismen ble erklært død og begravet. Margareth Thatcher kunne uttale: «There is no alternative.» Det var en viss debatt om man fortsatt kunne bruke begrepet kommunisme. Kapitalismen ble presentert nærmest som en naturlov, og Francis Fukuyama erklærte at historien var slutt. Den ideologiske offensiven var hissig, sammen med markedsliberalismens destruktive frammarsj. Men det Sovjet-systemet som brøt sammen hadde fint lite med kommunisme å gjøre, og den revolusjonære bevegelsen i Norge som sprang ut av 60- og 70 åras ungdomsopprør holdt aldri fram Sovjet som noe forbilde. Mye uro, men den norske revolusjonære bevegelsen kom bedre gjennom det enn mange andre.

I 1993 gjenoppstod tidsskriftet med ett nummer under navnet Røde Fane. Forsida markerte at det var 100 år siden Maos fødsel. Fra og med 1994 ble det full drift med fire nummer i året. Undertittelen var Tidsskrift for marxistisk teori og debatt. Erik Ness og undertegnede har vært med siden da. Det er faktisk rundt 25 år. Erik har vært redaktør og lokomotiv for utviklinga av tidsskriftet i 22–23 av disse åra. Og mannen blir 70 i nær framtid. Derfor disse ord.

Dette er et stort og vesentlig politisk prosjekt. All innsats er frivillig politisk arbeid. Hvor mange timer redaktør Ness har lagt ned i alle disse åra er umulig å beregne. Erik er selverklært propell, og så er han litt «far» som holder øye og passer på at du gjør det du skal, sånn som du skal. Det er kanskje nødvendige og nyttige egenskaper som redaktør for et tidsskrift som dette. Han har holdt sin stødige hånd over mye av de vi kan kalle den administrative delen av virksomheten, i tillegg til den redaksjonelle jobben. Nå er det ingen helt liten virksomhet å holde gående og utvikle et slikt tidsskrift hvor alt utføres på fritida. Det er fire nummer i året, og så og si uten unntak et ekstranummer. Redaksjonen skal ikke først og fremst skrive sjøl. Et nummer skal bygges politisk, vi skal finne skribenter og oversettere, det er korrekturlesing og ombrekk før trykk, og det er alt som har med distribusjon, abonnement og salg å gjøre. Når det gjelder det siste har Eriks sans for tall og salg vært svært viktig.

Han har bygd opp et stort nettverk av skribenter. En frukt av det er at vi til tider får henvendelser med tilbud om artikler. Oversettere trengs også. Ikke minst har vi hatt et godt samarbeid med Monthly Review som vi vederlagsfritt har kunnet oversette fra. Et internasjonalt perspektiv og samarbeid med andre tidsskrifter er viktig.

I perioden fra tidsskriftet ble gjenreist i 1993 har navnet endra seg flere ganger. Røde Fane fra starten, så Rødt! fra 2005, før tidsskriftet fikk både ny grafisk profil og ble til Gnist i 2017.

I 2005 ble også formatet endret. Hele tida har undertittelen i navnet vært Tidsskrift for marxistisk teori og debatt. Det vil si, med navnet Gnist og en del endringer i grafisk utforming ble undertittelen forenklet til Marxistisk tidsskrift. Fortsatt tydelig uttrykk for hva vi er og vil være. Etter at vi tok navnet Rødt! valgte det nye partiet et par år etter det samme navnet. Det førte til nye navnediskusjoner med ulike mellomrom. Vi ønsket ikke å bli oppfattet som et partiorgan, snarere så vi oss selv som et marxistisk tidsskrift, uavhengig av partilinjer. Et syn Erik og alle redaksjoner i hans tid har stått på – og som vi fortsatt står på. Det er tidsskriftets eksistensgrunnlag.

Redaksjonsmedlemmer har av gode grunner kommet og gått. Særlig i de første åra var stabiliteten ikke så god. Rundt 2000 kom det noen nye som har blitt, blant andre Ingrid Baltzersen som nå er redaktør. Gjennom utprøving av forskjellige former for arbeidsmetoder har vi nå over tid med hell praktisert en arbeidsdeling som innebærer at redaksjonen deles opp i nummer-redaksjoner. Det gir ansvar og bedre langsiktig planlegging. Samtidig har jo hele redaksjonen ansvaret for helheten. Vi har i dag en stabil og god redaksjon, med god balanse både med hensyn til kjønn og alder. Uten en redaktør med godt blikk, både for folk og stoff hadde vi ikke vært der vi er. Og hvor er vi?

2017 var enda et merkeår. På sett og vis starten på en ny epoke. Vi skiftet navn til Gnist – og Erik ga seg som redaktør. Men han er fortsatt med i redaksjonen med all sin erfaring og kunnskap om alle sider ved tidsskriftet. Men – vi er mer enn et tidsskrift. Vi er et lite forlag også, med Erik som drivkraft. I tillegg er vi et par andre som har oppgaver knyttet til forlagsvirksomheten. Vi har gitt ut egne hefter og bøker, og vi har til tider avtaler om formidling av bøker gitt ut av andre. Det er særlig to utgivelser som bør nevnes. I 2008 ga vi ut en ny utgave av Det kommunistiske manifest i hendig format, oversatt av Morten Falck. Den selger jevnt og trutt. Folk bestiller den via nettsida vår eller gjennom en bokhandel. Så, i 2017, ga vi ut Kapitalen Bok 2, oversatt av Harald Minken. En begivenhet. Uten Eriks innsats bak disse utgivelsene er det slett ikke sikkert det hadde blitt noe av.

Tenk det, 25 år siden vi gjenopplivet Røde Fane. Tidsskriftet lever og gnistrer og redaktøren gjennom mesteparten av denne perioden blir snart 70. Gratulerer!

Ingrid Baltzersen, redaktør
Foto: Erik Ness, 3 år gammel

Aktivist, redaktør og lesar Erik Ness blir 70 år 11. mars 2019. Redaksjonen i Gnist Marxistisk Tidsskrift vil markera det med eit festskrift for han. Å laga tidsskrift er ei oppgåve for eit kollektiv. Men det er ikkje til å komma utanom at Erik Ness sidan tidsskriftet starta opp igjen, har spelt ein nøkkelrolle i arbeidet. No når han har gått av som redaktør, og i tillegg fyller 70 år, tenkte me det var eit god høve til å løfta fram nokon av de temaene Erik har vore opptatt av i sitt politiske virke.

Han er opptatt av å læra meir sjølv, og å spre politikk og kunnskap. Så me har prøvd å finna artiklar om det han er opptatt av som han kan læra av eller tipsa andre om å lesa. Og me har funne folk som kan skriva om Erik sin metode, fordi me trur at det også er noko me andre kan læra av. Ein metode som har bestått av å bruka livet som eit sosiologisk studie. Ei motsett klassereise som først gjekk til Kaldnes Mek. i femten år, der han nysgjerrig observerte kor mykje sukker dei andre hadde i kaffien. Så som barn av kvinneopprøret i AKP og partisekretær under Siri Jensen kunne han ikkje gå tilbake til industrien etter det, men begynte som omsorgsarbeidar.

Sjølv som pensjonist og nesten syttiåring har han den siste tida likevel jobba nesten femti prosent i bufellesskapen for psykisk utviklingshemma. Han har aldri hatt ambisjonar om å bli leiar, han vil ikkje vera for langt unna bleieskift. Han lærer framleis av å høyra om kollegaene sitt liv: Korleis dei syr saman mange deltitsstillingar til ei lønn det nesten går å leva av, dobbeltarbeidet. Men også om ganske gode liv i ein viktig jobb.

Me har laga dette nummeret av Gnist heilt utan at han har fått greie på det. Fordi det er gøy med overraskingar, men også som en demonstrasjon på at det kollektivet han har bygd opp rundt tidsskriftet kan vidareføra prosjektet han har lagt ned så mykje arbeid i, og til og med lage eit nummer heilt utan at han sjekkar korrektur, finner stoff og passar på at ting blir gjort. Hadde du trudd det Erik? God lesing!