David Villa støtter de asturianske gruvearbeiderne

Gruvearbeiderne i den spanske provinsen Asturias har streika siden mai mot kutt i subsidiene til gruvene. I slutten av juni tok 240 gruvearbeidere fatt på en tjue dagers marsj mot Madrid. I Madrid samlet det seg ti tusen demonstranter fra flere provinser for ønske gruvearbeiderne velkommen 10. juli. Barcelonaspiller David Villa, som sjøl er fra en asturiansk gruvearbeiderfamilie, stilte opp i en støttemarkering for gruvearbeiderne. Den spanske statsminister Mariano Rajoy brukte den neste dagen på å komme med ytterligere innstramningstiltak.

Millioner demonstrer mot innstramningspolitikken i Spania

Tre og en halv millioner demonstranter i 80 byer demonstrerte mot innstramningspolitikken i Spania 19. juli. Den spanske regjeringen annonserte kutt på 65 milliarder euro 11. juli. Det konservative partiet til statsminister Rajoy har falt fra 44,9 prosent ved valget i november til 30 prosent på målinger i slutten av juli.

Tomatpartiet nest størst i Nederland

Det nederlandske sosialistpartiet, også kalt tomatpartiet på grunn av tomaten i logoen deres, er nå nest største parti på meningsmålingene i forkant av parlamentsvalget i september. Regjeringspartiet VVD leder på målingene, og ligger an til 35 mandater. Tomatpartiet dobler seg nesten fra 15 til 29 mandater. Det høyreorienterte partiet til Geert Wilders ser ut til å miste 6 mandater fra sist valg i 2010.

De olympiske taperne

Kampanjen Fair Play har i forkant av OL i London jobbet med å skape oppmerksomhet om arbeidsforholdene hos de olympiske leverandørene. Kampanjen startet i forkant av OL i Athen i 2004 da arbeidere som produserer sportsutstyr og bygger idrettsarenaer, ikke har verdige arbeidsforhold. Fair Play har fått laget en rapport som kritiserer både IOC og arrangørene i London for ikke å ha fulgt opp de olympiske leverandørene når det kommer til anstendige arbeidsforhold. Kampanjen er støttet av blant annet den berømte bronsjevinneren på 200 meter fra 1968, John Carlos. Kampanjen Fair Play forsetter i forkant av Fotball VM i Brasil og OL i Rio.

Fredssamtalen i Degerfors

3.–5. august arrangerte Folket i Bild/ Kulturfront en nordisk fredskonferanse. Den var – på symbolsk vis – lagt til den lille byen Degerfors i Vãrmland, hvor lokalbefolkningen hadde en viktig rolle i å bistå den norske motstandsbevegelsen under andre verdenskrig.

Over hundre fredsaktivister deltok i Fredssamtalen. Blant foredragsholderne var den tidligere svenske forsvarsministeren Tage G. Peterson, tidligere nedrustningsminister Maj-Britt Theorin, forsker ved PRIO i Oslo Ola Tunander, Pål Steigan og nestleder i Rødt, Marielle Leraand.

Konferansen endte med en offisiell uttalelse «mot NATOs angrepskriger», og konferansedeltakerne ble enige om et tett samarbeid for framtida.

Det planlegges at en tilsvarende nordisk fredssamtale skal avholdes i Oslo til neste år.

Øyvind Bremer Karlsen: Dikt: Notat om svarte støvlar side 3

Plukk og to dikt side 4

Tor Otto Tollefsen: Hvor går SYRIZA? side 6

Syrizas program i 40 punkter side 13

Jokke Fjeldstad: Tysk disiplin kan ikke redde eurosonen side 14

Eric Ribellarsi: Greske ungkommunistar: Forandre samfunnet og forandre menneska side 18

Bjørnar Moxnes: Syriza, gresk venstre side 26

Fredrik V. Sand: Ut av krisa side 30

Roar Eilertsen: En tredje boligsektor side 38

Roy Pedersen: Et annerledes tariffoppgjør side 42

Dennis O’Neill: Wisconsin-opprøret side 48

Fire bokomtaler side 58

Jon Børge Hansen: Boktips side 66

Denne artikkelen er basert på to artikler som forfatteren har skrevet i nettbaserte leksikonet, Store Norske Leksikon: «Mennesket – forskjeller mellom menneskegrupper » og «Rasisme».
Nettversjonen finnes på http://snl.no/rasisme. Der finner du ordforklaringer og lenker som er kursivert i denne artikkelen.

Torgeir Skorgen er dr. art., forsker og førstebibliotekar ved Universitetet i Bergen, og har skrevet bøker om rasisme, nasjonalisme og multikulturalisme.

Mennesket – forskjeller mellom menneskegrupper

Etter at menneskets forfedre spredte seg fra Afrika og utover jordkloden, har mennesker levd i atskilte populasjoner i tilstrekkelig grad til at mange gener viser ulik frekvens i ulike menneskegrupper. Disse genetiske forskjellene gir seg for eksempel utslag i ulike menneskegruppers karakteristiske utseende: østasiatere har en overvekt av glatt, mørkt hår, nordeuropeere en overvekt av lyst hår osv. Det er også f.eks. påvist forskjeller med hensyn til frekvensen av de ulike blodgruppe-genene, for eksempel finnes blodgruppe-genet B faktisk ikke i den opprinnelige befolkningen på det amerikanske kontinent. På den annen side er det ikke lykkes å påvise arvelige psykiske forskjeller mellom folkegrupper; de forskjeller som enkelte psykologer mener å ha påvist, spesielt ved sammenligninger av store materialer fra den hvite og den fargede befolkning i USA, synes dekkende forklart ved kulturelle, sosiale og miljømessige ulikheter.

Forsøk på inndelinger

Vitenskapen har opp gjennom historien søkt å finne system i forskjellene mellom menneskegrupper. Det har til alle tider vært vanlig å klassifisere etter ytre kriterier som statsdannelse, språk, religion og skikker. Det har tradisjonelt også vært vanlig å legge utseendemessige kjennetegn til grunn. Et velkjent eksempel er den tyske psykiater E. Kretschmers omstridte teori om inndelingen i kroppstyper, der det ble skilt mellom den pykniske, leptosome og atletiske type, se kroppstyper.

Et annet eksempel er forsøkene på inndeling av menneskeheten i det som gjerne er kalt raser. Målet har vært en klassifikasjon bygd på biologisk slektskap, men det arvemessige grunnlaget for de fysiske trekk som har vært lagt til grunn, er så komplisert og ufullstendig kjent at inndelingene gjennomgående vil være vilkårlige og ikke fylle alminnelige krav til vitenskapelighet. Dette gjelder trekk som hodeform, hudfarge, hårets beskaffenhet m.m. I tillegg kommer at de individuelle variasjoner innen gruppene kan være meget store. Man har forsøkt å bedre inndelingsgrunnlaget ved å innføre trekk med enkel og velkjent arvegang. Spesielt har blodgruppene vært anvendt. En slik inndeling har imidlertid støtt på nye problemer. Således viser det seg at fordelingen av blodgrupper mellom populasjonene ikke kan forklares ut fra slektskapsforhold alene. Av grunner som dette er det allment akseptert at det er meningsløst å tale om distinkte raser hos mennesket.

I nyere tid har man like fullt gjerne regnet med tre hovedraser, den mongolske, den negroide og den kaukasoide, populært kalt henholdsvis den gule, den svarte og den hvite rase. I realiteten representerer de alle bare varianter av menneskets hudfarge, som er lys brun. Den mongolske rase skal være karakterisert foruten ved sin gulige hudfarge bl.a. ved glatt hår, som er rundt i tverrsnitt, og ved en hudfold som får øyespalten til å virke skjev. Den negroide rase skal være kjennetegnet ved mørk hudfarge, kruset hår som er flatt i tverrsnitt, og brede lepper. Den kaukasoide rase skal være kjennetegnet ved sitt sparsomme hudpigment, derav betegnelsen «hvit». Mye tyder på at denne hudfargen er fremkommet ved gradvis tap av arveanlegg for hudpigment, og at de kaukasoide menneskers stamfedre har vært atskillig mørkere i huden. Den mongolske folkegruppe dominerer i Asia. Videre skal den prekolumbiske befolkning i Nord- og Sør-Amerika (dvs. den befolkningen som var der før Columbus kom dit i 1492) samt inuitene høre til denne gruppen. Den negroide folkegruppe regnes først og fremst hjemmehørende i Afrika. Spesielle undergrupper av denne skal være bl.a. khoi-khoi (hottentotter), san (buskmenn) og kongopygmeer. Den kaukasoide folkegruppe er knyttet til Europa og tilstøtende del av Sør-Asia, men har ved emigrasjon spredt seg til store deler av verden. I Europa finnes det en gradvis overgang fra mørkere middelhavsfolk til blonde nordboere. Systemene for inndeling i raser varierer betydelig. Således inndeler f.eks. S. M. Garn menneskeheten også i tre hovedraser, men deler disse videre inn i i alt 9 geografiske raser og 32 mindre, lokale raser. Disse 9 er: 1) amerikanske indianere, 2) den polynesiske rase, 3) den mikronesiske, 4) den melanesiske, 5) den australske, 6) den asiatiske, som omfatter kysten fra Japan til Indonesia, det sørøstlige Asia, tibetanere, nordkinesere og mongoler i snevrere forstand, 7) den indiske, 8) den europeiske, 9) den afrikanske. Den sistnevnte skal, i likhet med de øvrige åtte, omfatte tallrike varianter. Foruten disse avgrensede raser skal det finnes en rekke andre grupper fremkommet ved blandinger, f.eks. den «amerikanske neger» og forskjellige populasjoner, spesielt i Latin-Amerika, men også i store deler av den øvrige verden.

Troen på nøytrale og ikke-hierarkiske raseinndelinger har i forbausende grad holdt seg i nyere tid. Tidligere raseinndelinger og -benevnelser som er gitt ut for å være nøytrale vitenskapelige klassifikasjoner, har gjerne vist seg å romme kulturelle normer, vurderinger og maktinteresser.

Genetisk ulikhet

Genetisk forskning ved hjelp av DNAstudier har vist at det ikke er noe biologisk grunnlag for å inndele menneskearten i distinkte raser ettersom det later til å være et kontinuum av genetisk variasjon verden rundt.

Undersøkelser av variasjon i mitokondrie- DNA viser at det er to til tre ganger så stor variasjon i Afrika, der menneskearten først utviklet seg, som i Europa og resten av verden. Dette kan tyde på at den gruppe med mennesker (populasjon) som i sin tid vandret ut fra Afrika og spredte seg videre, var liten. Etter hvert er det likevel blitt forskjeller i forekomsten av mange gener som gjør at mennesker ser forskjellig ut i ulike geografiske områder.

Allerede i 1950-årene fant man at frekvensen av blodgruppegenene varierer mellom grupper av befolkninger. I Europa øker frekvensen av genet for blodgruppe 0 fra øst mot vest. Genet for blodgruppe B finnes ikke i urbefolkningene på det amerikanske kontinent og kan ikke ha vært med i den populasjonen som i sin tid vandret inn fra Asia til Amerika.

I 1991 foreslo populasjonsgenetikeren L. Luca Cavalli-Sforza og hans kolleger ved Stanford-universitetet i USA et omfattende prosjekt (Human Genetic Diversity Project) for å studere den genetiske kontinuitet og genfrekvens-variasjonen mer nøyaktig gjennom DNA-undersøkelser av tusener av befolkningsgrupper jorden rundt. Formålet ville være å vise mer detaljert hvordan frekvenser av gener kan variere i de ulike befolkningsgrupper, men uten at man dermed ville kunne inndele menneskeheten i biologiske raser ettersom variasjonen er for kontinuerlig. Et formål ville dessuten være å belyse menneskehetens vandringshistorie. Prosjektet har møtt motstand på etisk grunnlag, blant annet fra representanter for urbefolkninger som mener det vil kunne skade deres sak, og mangler finansiering. Et annet bredt anlagt prosjekt har vært presentert av Francis Collins ved National Human Genome Research Institute i USA. Prosjektet ønsker å etablere en samling av DNA med mutasjoner i enkelt-nukleotider med sikte på å karakterisere enkelt-nukleotid- polymorfisme (SNP) i ulike populasjoner. Dette prosjektet har hatt problemer med å bestemme hvilke populasjoner man skal undersøke.

I prosjekter som disse forventer man å påvise at ulike befolkningsgrupper vil ha forskjeller i frekvensen av visse gener, f.eks. for enkelte ytre karaktertrekk. Et enkelt individ har på den annen side ikke noen genfrekvens, slik at en genetisk undersøkelse ikke vil kunne vise hvilken befolkningsgruppe vedkommende tilhører. En person kan for eksempel ha et sett av blodgruppe-gener som er forskjellig fra det hos vedkommendes nærmeste slektninger, men likt det hos et individ i en helt annen befolkningsgruppe.

Inndelingens problem, benevnelser

Få grener innen vitenskapen er så etisk problematiske som den som beskjeftiger seg med klassifikasjon av mennesker. Det pågår en løpende samfunnsdebatt om det i det hele tatt er riktig å operere med ulike grupperinger av mennesker basert på arvemessige forskjeller, og hva slike grupperinger eventuelt bør benevnes. Det er en utbredt oppfatning at betegnelsen rase er uheldig i denne sammenheng, da den innenfor biologien gjerne begrenses til å gjelde distinkte grupper av individer med nedsatt innbyrdes fruktbarhet (se rase), men ikke minst da den nå oppleves som belastende og diskriminerende. I FNs første erklæring om rase og rasisme fra 1950 uttales det at nasjonale, kulturelle, religiøse, geografiske og lingvistiske grupper feilaktig omtales som raser, og at det ville være bedre isteden å bruke termen ’etniske grupper’. Andre benevnelser som foreslås brukt er ’folk’ og ’geografisk variant’. Det er imidlertid grunn til å tro at diskriminering på grunn av fysiske ulikheter mellom menneskegrupper vil fortsette å være et problem også om man avskaffer eller skifter benevnelse. Uansett betegnelse er det en utbredt oppfatning og et grunnfestet prinsipp i norsk lovgivning, politikk og samfunnsmoral at det er ingen som helst sammenheng mellom genetiske forskjeller mellom menneskegrupper og intellektuell yteevne og menneskeverd.

Historiens og samtidens utallige eksempler på overgrep mot mennesker med annet utseende understreker hvor komplisert dette feltet er.

Rasisme

Rasisme er en oppfatning eller sett av holdninger som bygger på forestillingen om at mennesket kan deles inn i distinkte «raser» og at disse kan rangeres som høyerestående eller laverestående på grunnlag av antatte sammenhenger mellom stiliserte biologiske og mentale eller kulturelle egenskaper. Innen moderne genetikk opererer man ikke med distinkte menneskeraser, men med glidende overganger mellom menneskegrupper; man har ikke kunnet påvise arvelige psykiske forskjeller mellom menneskegrupper.

Man kan i utgangspunktet skille mellom 1) hverdagslige former for rasefordommer og rasediskriminerende holdninger, 2) ideologisk rasisme og 3) vitenskapelig rasisme. Selv om forholdet mellom holdninger og handlinger ikke alltid er like entydig, kan alle de tre nevnte formene være med på å begrunne ulike former for rasediskriminerende praksis eller politisk forfølgelse og utryddelse av hele folkegrupper.

Rasediskriminering

Med rasediskriminering forstår man gjerne det å nekte individer eller grupper de samme muligheter og rettigheter som andre nyter godt av i et samfunn på grunnlag av biologiske eller etniske kjennetegn, trosbekjennelse, nasjonal opprinnelse eller andre egenskaper som kan gi opphav til raseforestillinger. Til de mest groteske historiske eksemplene hører innføringen av Nürnberglovene i Tyskland i 1935, som forbød ekteskap mellom jøder og såkalt ariske tyskere, og raseskillepolitikken i de amerikanske sørstatene og Sør-Afrika. Men også i land hvor alle grupper er formelt og juridisk likestilt, kan rasediskriminering foregå i mer skjulte og anonymiserte former, f.eks. i form av utestenging fra arbeids- og boligmarkedet, manglende tilrettelegging av utdanningstilbud eller gjennomsnittlig dårligere levekår. I slike tilfeller snakker man gjerne om strukturell rasisme, som ofte kan betegne ulike former for institusjonell diskriminering uten at disse uten videre kan føres tilbake til rasistiske holdninger på individnivå. Men den hverdagslige troen på at mennesker kan deles inn i «raser» på grunnlag av et «alminnelig inntrykk» av spesielt synlige ytre egenskaper som hår og hudfarge, kan også være med på å bygge opp under og forsterke slike former for diskriminering. Gjennom slike samfunnsskapte mekanismer kan «rase» i en viss forstand oppstå som et sosiologisk begrep, som opprettholdes ved at ulike grupper oppfatter og omgåes hverandre ut fra forestillingen om å tilhøre ulike «raser».

Diskriminering av minoriteter kan like gjerne ta utgangspunkt i religion, språk og kultur, og grensene til populære raseforestillinger kan her være flytende. Det er ulikt syn i fagmiljøene på om slik diskriminering også bør sees som en form for rasisme eller om det snarere dreier seg om nasjonalisme, etnosentrisme eller xenofobi . Man har i den forbindelse lansert begreper som «kulturrasisme» eller «nyrasisme» som betegnelse på et sett av kulurelt begrunnede holdninger og verdier som bygger opp om motstand mot innvandring av ikke-vestlige flyktninger og innvandrere. Dette skjer gjerne ut fra tanken om at befolkningen i en nasjon bare kan være i fredelig harmoni med seg selv når den er kulturelt ensartet og at etnisk og kulturelt mangfold nødvendigvis vil medføre økt vold og uro.

Raseideologier

Den spesielt farlige formen for antisemittisme og raseideologi som ledet frem til Nürnberglovene i Tyskland i 1935 var påvirket av den såkalte völkisch-bevegelsen. Etter at de tyske bøndene i 1870-årene ble rammet av en alvorlig jordbrukskrise, oppstod det en reaksjon mot alt det som ble oppfattet som uttrykk for moderne forfall: marxisme, liberalisme og internasjonal storfinans, som i den antisemittiske völkisch-litteraturen ofte ble personifisert ved jødene. Nazistene forsøkte også legitimere sin antisemittiske agitasjon med argumenter fra den antropologiske rasevitenskapen og med rasehygieniske argumenter om jødenes «forurensning av det tyske blodet». De raseantropologiske forskningsmiljøene greide aldri å levere noen overbevisende vitenskapelige argumenter for at jødene utgjorde noen distinkt rase i forhold til f. eks. tyskerne. Etter Hitlers maktovertakelse i 1933 ble imidlertid deler av den tyske forskningen tilpasset nasjonalsosialismens oppfatning av jødene som en rase som utgjorde «germanernes » arvefiende. Man la vekt på forestillingen om den såkalte jødiske «rasesjelen» og kulturrasistiske argumenter om den jødiske kulturen som en form for «åndelig smitte» – og koplet dette til en oppfatning om at jødene bedrev en medfødt politisk og moralsk undergravningsvirksomhet. Alle disse formene for rasisme ble opptatt i den nazistiske ideologien som begrunnet utryddelseskrigen på østfronten og mordet på anslagsvis seks millioner jøder i dødsleirene. Til arbeidsleirene sendte man i første rekke krigsfanger, østeuropeere, jøder, homofile og politiske fanger. Til utryddelsesleirene sendte man først bare jøder, siden også rom (sigøynere).

Både rasistiske holdninger og rasevitenskapelige teorier kan således gjøres til instrument for ulike politiske ideologier som søker å begrunne og legitimere en gruppes interesse av å dominere, utestenge, eie eller undertrykke en annen gruppe økonomisk, politisk eller militært. På 1800-tallet kunne forestillingen om den hvite rasens siviliserende oppdrag legitimere de europeiske kolonimaktenes undertrykkelse av og overgrep mot kolonifolkene. I land som Sør-Afrika ble raseideologi under apartheidstaten anvendt som begrunnelse for det hvite mindretallets undertrykkelse og utestenging av det svarte flertallet fra politisk deltagelse og fra en rekke andre viktige samfunnsarenaer. Også i Australia ble forfølgelse og overgrep mot aboriginene og utestenging av ikke-hvite innvandrere begrunnet ved hjelp raseideologiske holdninger og synsmåter («White Australia-politikken»).

Den vitenskapelige rasismen

En tredje form for rasisme, den vitenskapelige, er et forholdsvis moderne fenomen som først oppstod på 1700-tallet og som siden utviklet seg i flere ulike faser. Under inntrykkene av oppdagelser, reiseskildringer, kolonialisme og slavehandel forsøkte datidens europeiske naturforskere, historikere og filosofer å forklare og systematisere det iøyenfallende mangfoldet av folkeslag ved hjelp av rasebegrepet, som før hadde vært forbeholdt husdyr. Med opplysningstidens systematiseringsiver oppstod den såkalt klassiske rasismen, som betegner ulike forsøk på å lage biologisk begrunnede inndelinger av mennesker i raser med et bestemt innbyrdes hierarki. Den første systematiske inndelingen ble lansert av den svenske naturforskeren og botanikeren Carl von Linné.

Mens 1700-tallsrasismen i det store og hele var preget av opplysningstidens visuelle kultur og fascinasjon for formlikheter og forskjeller, var den romantiske rasismen mer opptatt av akustiske og kulturelle fenomener som språklig, musikalsk og åndelig begavelse. Diktere og spåkforskere som Friedrich Schlegel lot seg begeistre av indisk språk og diktning, og ut fra interessen for den nordindiske overklassen, de såkalte arierne, ble ideen om den «ariske rasen» som spesielt original og sivilisasjonsbyggende rase lansert som betegnelse på de folkene som talte såkalt indoeuropeiske språk.

På midten av 1800-tallet vender rasevitenskapen seg mer innover mot befolkningsgrunnlaget innenfor de europeiske nasjonalstatene, hvor såkalte to-raseteorier ble lansert av skribenter som den franske orientalisten Arthur Joseph Gobineau. Til grunn for to-raseteoriene lå forestillinger om at nasjonale kulturformer oppstod som følge av et gunstig blandingsforhold mellom en aristokratisk førerrase og et underdanig slavefolk. Fra midten av 1800-tallet ble skalleformen regnet som det aller sikreste kriteriet for å gjøre raseinndelinger, og man skilte mellom de såkalte kortskallene og langskallene. Skandinaviske raseforskere som Anders Retzius bidrog til å utvikle den såkalte kraniometrien, som er vitenskapen om måling av skalleformer, til en internasjonalt prestisjefylt vitenskap.

Med gjennombruddet for Darwins utviklingslære i andre halvdel av 1800-tallet inntreffer et nytt omslag i rasetenkningens historie. Under inntrykk av Darwins teorier om «survival of the fittest» begynte en rekke politikere, forfattere og vitenskapsmenn å bekymre seg over det moderne storbylivets og de moderne sosiallovenes forstyrrende innvirkning på det «naturlige utvalget», som i naturen sørget for at bare de sterkeste og mest livsdyktige overlever i naturen, mens de svakeste bukker under. Den såkalte eugenikken (arvehygienen) og senere rasehygienen forsøkte å rette opp denne antatte feilutviklingen ved at man forsøkte å hindre de såkalte «minusvariantene », eller uønskede arvebærerne, i å reprodusere seg (negativ eugenikk). Samtidig forsøkte man å legge de sosiale og miljømessige forholdene til rette for at de «verdifulle»» arvebærerne fikk gode formeringsbetingelser (positiv eugenikk). Norske rasehygienikere i kretsen rundt Halfdan Bryn og Jon Alfred Mjøen var således aktive pådrivere for steriliseringslovene som ble innført i Norge i 1934. Minst 128 romanifolk (tatere) i Norge ble sterilisert som ledd i denne politikken. I Tyskland overskred man etter hvert også barrieren mellom «retten til å leve» og «retten til å gi liv» da man på Hitlers ordre i 1939 iverksatte det såkalte eutanasiprogrammet som fratok 5000 åndssvake og funksjonshemmede og 70 000 sinnssyke retten til å leve.

På møte i Paris 27. november 1978 vedtok UNESCOs generalkonferanse enstemmig og med akklamasjon en erklæring. Den har en innledning og ti artikler. Nedenfor er de ti artiklene.

Artikkel 1:

1. Alle mennesker er av samme art og stammer fra felles opphav. De er født med samme verd og rettigheter og alle utgjør en integrerende del av menneskeheten.
2. Alle enkeltmennesker og grupper har rett til å være annerledes, til å oppfatte seg selv som annerledes og til å bli ansett slik. Men mangfoldet i livsstil og retten til å være annerledes må ikke under noen omstendigheter brukes som påskudd for rasefordommer; de må ikke brukes til å rettferdiggjøre noen som helst rettslig eller faktisk diskriminerende handlemåte, og heller ikke danne grunnlag for apartheid som er den mest ytterliggående form for rasisme.
3. Felles opprinnelse angår ikke det forhold at mennesker ofte lever forskjellig. Det utelukker ikke at det består forskjeller som har sitt utspring i kulturelt, miljømessig og historisk mangfold og heller ikke retten til å bevare den kulturelle identitet.
4. Alle verdens folk har de samme evner til å nå det høyeste nivå i intellektuell, teknisk, sosial, økonomisk, kulturell og politisk utvikling.
5. Forskjellene i hva de enkelte folkene har utrettet skyldes utelukkende geografiske, historiske, politiske, økonomiske, sosiale og kulturelle faktorer. Slike forskjeller kan ikke i noe tilfelle brukes som påskudd for å klassifisere nasjonene eller folkene i noen som helst rangorden.

Artikkel 2:

1. Enhver teori som hevder at visse raser er født over- eller underlegne og derved forutsetter at noen av dem skulle ha rett til å herske over eller utrydde andre som anses som underlegne, eller som foretar verdibedømmelser på grunn av raseforskjeller, har ikke noe vitenskapelig grunnlag og strider imot menneskehetens moralske og etiske prinsipper.
2. Rasisme omfatter rasistiske ideologier, fordommer, diskriminerende opptreden, strukturelle ordninger og institusjonaliserte fremgangsmåter som fører til forskjellig behandling av mennesker på grunn av deres rase, så vel som den feilaktige oppfatning at diskriminerende forhold mellom grupper lar seg forsvare moralsk og vitenskapelig; rasisme gjenspeiles i diskriminerende regler i lovgivning eller regelverk og diskriminerende praksis så vel som i samfunnsskadelige oppfatninger og handlinger; den hindrer utviklingen av dens ofre, forderver dem som praktiserer den, fører til indre splittelse i nasjonene, hemmer mellomstatlig samarbeid og er opphav til politisk spenning mellom folkene; den strider imot de grunnleggende prinsippene i internasjonal rett og er derfor en alvorlig forstyrrelse av mellomstatlig fred og sikkerhet.
3. Rasefordommer, som historisk sett er knyttet til ulikheter i makt, forsterket av økonomiske og sosiale forskjeller mellom enkeltmennesker og grupper og som ennå i våre dager søker å rettferdiggjøre slike ulikheter, har overhodet ingen berettigelse.

Artikkel 3:

Enhver sondring, utelukkelse, begrensning eller fortrinn basert på rase, hudfarge, etnisk eller nasjonal opprinnelse eller religiøs intoleranse motivert av rasistiske holdninger, som ødelegger eller truer statenes suverene likeverd og folkenes rett til selvbestemmelse, eller som på en vilkårlig eller diskriminerende måte begrenser ethvert menneskes og enhver gruppes rett til full utvikling, er uforenlig med kravene til en internasjonal orden som er rettferdig og sikrer respekt for menneskerettighetene; retten til full utvikling innebærer lik adgang til midlene for personlig og kollektiv utfoldelse i en atmosfære av respekt for siviliserte og kulturelle verdier, både nasjonale og globale.

Artikkel 4:

1. Enhver begrensning av menneskenes muligheter til å realisere seg selv og til fritt å ha samkvem med andre, basert på rasemessige eller etniske holdninger, strider imot prinsippene om likeverd og like rettigheter og kan ikke tolereres.
2. Et av de mest alvorlige brudd på dette prinsipp er apartheid, som i likhet med folkemord er en forbrytelse mot menneskeheten og en alvorlig forstyrrelse av internasjonal fred og sikkerhet.
3. Også annen politikk og praksis med raseskille og rasediskriminering er forbrytelser mot menneskehetens samvittighet og verdighet og kan føre til politiske spenninger og alvorlig fare for internasjonal fred og sikkerhet.

Artikkel 5:

1. Kultur, som et produkt av alle menneskers virke og menneskehetens felles arv, og utdannelse i videste forstand gir kvinner og menn stadig mer hensiktsmessige midler til å leve i harmoni med omgivelsene og setter dem i stand til å erkjenne ikke bare at de er født med samme menneskeverd og rettigheter, men også at de bør respektere alle gruppers rett til sin egen kulturelle identitet og til å utvikle sin kulturelle egenart i nasjonal og internasjonal sammenheng, i forståelse av at hver enkelt gruppe selv fritt må rå over hva den vil bevare, eventuelt tilpasse eller utvikle av de verdier den anser som vesentlige for sin identitet.
2. I samsvar med sine forfatningsmessige prinsipper og regler for saksbehandlingen har statene så vel som alle andre kompetente myndigheter og hele lærerstanden et ansvar for at undervisningsressursene i alle land brukes til å bekjempe rasisme, spesielt ved å påse at pensa og lærebøker inneholder vitenskapelige og etiske betraktninger om menneskehetens enhet og mangfold og at det ikke gjøres nedsettende sonderinger med hensyn til noe folkeslag; ved å utdanne lærere for å nå disse mål; ved å gjøre undervisningssystemets ressurser tilgjengelige for alle grupper av befolkningen uten rasemessig begrensning eller diskriminering, og ved å treffe de tiltak som er hensiktsmessige for å fjerne de hindringer som visse rasemessige eller etniske grupper lider under når det gjelder utdanningsnivå og levestandard og spesielt hindre at slike handikap føres over på barna.
3. Massemedia og de som kontrollerer eller betjener dem så vel som alle organiserte grupper innen nasjonene anmodes inntrengende om å fremme forståelse, toleranse og vennskap mellom individer og grupper og bidra til å utrydde rasisme, rasediskriminering og rasefordommer, spesielt ved å avstå fra å fremstille stereotype, partiske, ensidige eller tendensiøse bilder av enkeltpersoner og forskjellige grupper av mennesker – under tilbørlig hensyntagen til prinsippene i Verdenserklæringen om menneskerettighetene, spesielt prinsippet om ytringsfrihet. Sambandet mellom raser og etniske grupper må være en gjensidig prosess som gir dem anledning til å komme til orde og til å bli hørt fullt ut uten hindringer. Massemediene bør derfor være åpne for idéer til individer og grupper som kan lette et slikt samband.

Artikkel 6:

1. Staten har hovedansvaret for at alle individer og alle grupper sikres menneskerettig-hetene og de grunnleggende friheter under fullstendig likestilling i verdighet og rettigheter.
2. Så langt som dens kompetanse rekker og i samsvar med dens konstitusjonelle prinsipper og regler for saksbehandling bør staten treffe alle nødvendige tiltak, bl.a. gjennom lovgivning, spesielt innen utdanning, kultur og kommunikasjon, for å hindre, forby og utrydde rasisme, rasepropaganda, raseskille og apartheid og for å anspore spredning av natur- og samfunnsvitenskapenes forskningsresultater og kunnskap om årsakene til og forebyggende tiltak mot rasefordommer og rasistiske holdninger, med behørig hensyn til de prinsipper som er knesatt i Verdenserklæringen om menneskerettighetene og i den internasjonale konvensjon om borgerretter og politiske rettigheter.
3. Siden lovene som forbyr rasediskriminering i seg selv ikke er tilstrekkelige, påligger det også statene å supplere dem med et administrativt maskineri for systematisk undersøkelse av tilfeller av rasediskriminering, med et omfattende sett av rettsmidler mot rasediskriminerende handlinger, med bredt anlagte undervisnings- og forskningsprogrammer som har til formål å bekjempe rasefordommer og rasediskriminering og med positive politiske, sosiale, undervisningsmessige og kulturelle tiltak beregnet på å fremme ekte gjensidig respekt mellom gruppene. Hvor omstendighetene krever det, bør spesielle programmer settes i verk for å bedre forholdene for gunstig stilte grupper og for å sikre deres effektive medvirkning i samfunnets beslutningsprosess, når det gjelder landets egne borgere.

Artikkel 7:

I tillegg til politiske, økonomiske og sosiale tiltak er lovgivning et av de viktigste midler for å sikre likeverd og like rettigheter mellom menneskene og for å tøyle enhver propaganda, enhver form for organisasjon eller enhver praksis som bygger på idéer eller teorier som viser til visse rasers eller etniske gruppers påståtte overlegenhet eller som søker å rettferdiggjøre eller tilskynde rasehat og diskriminering i noen form. Statene bør vedta lovgivning som er egnet for dette formål og påse at den blir iverksatt og anvendt av alle statlige organer, med tilbørlig hensyn til prinsippene i Verdenserklæringen om menneskerettighetene. Slik lovgivning bør utgjøre en del av en politisk, økonomisk og sosial helhet som legger forholdene til rette for at den kan settes ut i livet. Enkeltmennesker og andre juridiske enheter, både offentlige og private, må rette seg etter slik lovgivning og bruke alle passende midler for å hjelpe hele befolkningen til å forstå og anvende den.

Artikkel 8:

1. Siden de enkelte mennesker har rett til økonomisk, sosial, kulturell og rettslig orden på det nasjonale og det internasjonale plan som gjør det mulig for dem å utfolde deres evner på grunnlag av full likestilling i rettigheter og muligheter, har de tilsvarende plikter overfor sine medmennesker, overfor det samfunn de lever i og overfor verdenssamfunnet. De plikter derfor å fremme harmoni blant folk, å bekjempe rasisme og rasefordommer og hjelpe til med å utrydde rasediskriminering i alle dens former med alle midler tilgjengelig for dem.
2. På området rasefordommer og rasistiske holdninger og praksis oppfordres spesialister innen naturvitenskap, samfunnsvitenskap og kulturstudier så vel som vitenskapelige organisasjoner og selskaper til å foreta objektiv forskning på vidt tverrfaglig grunnlag; alle stater bør fremme slik virksomhet.
3. Med alle tilgjengelige midler har slike spesialister en særlig plikt til å påse at deres forskningsresultater ikke mistolkes og til å hjelpe publikum til å forstå dem.

Artikkel 9:

1. Prinsippet om likeverd og like rettigheter for alle mennesker og folkeslag uten hensyn til rase, hudfarge eller opprinnelse er alminnelig godtatt og anerkjent i internasjonal rett. Enhver form for rasediskriminering praktisert av en stat utgjør følgelig et brudd på internasjonal rett og medfører internasjonalt ansvar.
2. Hvor det måtte være nødvendig må spesielle tiltak treffes for å sikre likeverd og like rettigheter for enkeltpersoner og grupper, samtidig som det må sørges for at tiltakene ikke er av en slik art at de gir inntrykk av å være rasediskriminerende. Her må en vie særlig oppmerksomhet til rasemessige eller etniske grupper som er sosialt eller økonomisk ugunstig stilt, slik at de på helt likt grunnlag får den beskyttelse lover og regelverk gir og de fordeler som følger av gjeldende sosiallovgivning, spesielt med hensyn til arbeid, bolig og helse; slik at deres kultur og verdier respekteres, og slik at deres sosiale og yrkesmessige fremgang lettes, spesielt gjennom undervisning.
3. Folkegrupper av utenlandsk opprinnelse, spesielt fremmedarbeidere og deres familier som bidrar til utviklingen av vertslandet bør tilgodeses med passende tiltak utformet for å gi dem trygghet og respekt for deres egen menneskeverd og kulturelle verdier og for å lette deres tilpasning til miljøet i vertslandet og deres yrkesmessige fremgang med sikte på deres senere reintegrering i hjemlandet og deres bidrag til utviklingen av dette. Det bør treffes tiltak for å gjøre det mulig for deres barn å få opplæring i morsmålet.
4. Mangelen på balanse i de internasjonale økonomiske forhold medvirker til å skjerpe rasisme og rasefordommer; alle stater bør derfor søke å medvirke til en omforming av verdensøkonomien på et mer rettferdig grunnlag.

Artikkel 10:

Så langt deres respektive kompetanse og midler rekker oppfordres alle internasjonale organisasjoner, hva enten de er verdensomspennende eller regionale, statlige eller ikke-statlige, til å medvirke til den hele og fulle gjennomføring av de prinsipper som er fastsatt i denne erklæring og derved bidra til den berettigede kamp som må føres av alle mennesker, født med samme menneskeverd og rettigheter, mot tyranni og undertrykkelse ved rasisme, raseskille, apartheid og folkemord slik at alle verdens folk kan befris fra disse onder for alltid. 

Utlendningsloven, paragraf
69, gyldig
fra 15. mai
2008, sier: «En norsk statsborger kan ikke

utvises. En utlending
som er født
i riket
og som senere uavbrutt har hatt

fast bopel
her, kan ikke utvises." Konklusjon: Norge bryter
mot Norges lover
om Norge nekter opphold

for Nathan Eshete, 7 år, født på Stord
som ikke har
bodd noe
annet sted enn i Norge

Jan Erik Vold

 

Norske underskrivere var Flyktninghjelpen, Kirkens Nødhjelp og Norsk Folkehjelp. Blant underskriverne var også Amnesty International og Redd Barna og FN-organene UNICEF, UNESCO og WHO.

Det har stor tyngde når disse underskriverne, med sitt brede internasjonale engasjement, har funnet det nødvendig å løfte situasjonen i Gaza spesielt fram på denne måten.

Med utgangspunkt i denne felleserklæringen sendte Ship to Gaza Norway 29. juni et brev til utenriksminister Jonas Gahr Støre, der vi ber om at utenriksministeren og den norske regjeringen tar tydelige, offentlige og slagkraftige initiativ overfor Israel og overfor det internasjonale samfunn for å presse fram en opphevelse av denne umenneskelige blokaden.

Sammen med våre internasjonale samarbeidspartnere tar vi i Ship to Gaza nå nye initiativ for å rette verdens oppmerksomhet mot blokaden og hvordan den gjør 1,6 millioner mennesker til ofre for Israels kollektive avstraffelse. Nå er vi i gang med en ekspedisjon der seilskipet Estelles ferd fra Sverige via europeiske havner til Gaza er kjernen i nye forsøk på å nå fram til Gaza sjøveien. Det har en viktig symbolverdi å utfordre blokaden og prøve å komme til Gaza med varer og passasjerer. Men hovedformålet er å få opp det internasjonale presset som er nødvendig for å få slutt på hele blokaden.

Seilskuta kommer til Oslo 3.-7. august og til Kristiansand 9.-11. august. I alle anløpshavnene prøver vi gjennom ulike initiativ å løfte fram i verdens søkelys det groteske spillet som Israel driver med mer enn 800 000 barn og med Gazas voksne befolkning. Blokaden er aller mest effektiv når det gjelder å stoppe all eksport og isolere Gazas befolkning fra verden rundt dem. Derfor tas det i år også et annet viktig initiativ: En båt i Gaza, kalt Gazas Ark, skal settes i stand slik at den skal kunne seile ut fra Gaza med handelsvarer.

Flere av organisasjonene bak felleserklæringen 14. juni framla egne rapporter, og de er sterk lesning.

WHO påpeker at blokaden på flere måter truer helsetilstanden for folk i Gaza. Bl.a. trekker WHO fram restriksjonene på import av medisinske forsyninger, utstyr og reservedeler, begrensningene på transport av pasienter og helsepersonell, de stadige avbruddene i strømforsyningen, og forurensningene av drikkevannet. Det refereres også til at det er fullstendig tomt for 42 % av svært viktige medisiner. For ytterligere 13 % av slike viktige medisiner er beholdningene så lave at de dekker mindre enn tre måneders behov. Fra Gazas helsemyndigheter uttales det at medisinmangelen er den verste siden blokaden begynte.

Det internasjonale Redd Barna har framlagt den rystende rapporten «Gaza’s Children: Falling Behind», om barns helse i Gaza. Barnas fysiske og psykiske helse rammes av en rekke kritiske forhold, bl.a. den sterkt forurensede vannforsyningen og de kritiske kloakkforholdene. Israel ødela denne delen av Gazas infrastruktur ved årsskiftet 2008/2009, og blokaden har hindret mulighetene til nødvendig reparasjon. Innholdet av nitrat i drikkevannet er ti ganger så høyt som WHOs grenseverdier. Det fører til anemi og visse krefttyper. 59 % av skolebarna, 68 % av barn mellom 9 og 12 måneder, og 37 % av gravide kvinner rapporteres å være rammet av anemi, som kan gi barna varige utviklingsskader og skade de gravide kvinnenes fostre. Tyfoidfeber og diarésykdommer rammer stadig flere barn under 3 år. Blant 10% av barn under fem år er det konstatert forkrøpling og skader av langvarig underernæring.

Rapporten understreker betydningen av den store fattigdommen som følger av at store deler av Gazas befolkning ikke kan leve av eget arbeid. Blokaden har også ført til helseskadelig overbefolkning av de enkelte boligene i Gaza. Selv om bygningsmaterialer er kommet inn via tunnelene mellom Egypt og Gaza, har man bare fått bygd opp igjen omkring 1 000 av de 3 500 boligene som ble helt ødelagt under Israels omfattende angrep ved årsskiftet 2008/2009.

Israels stadige angrep på ulike mål i Gaza gjør også at barn og voksne i Gaza daglig hører bombedrønn og lyden av fly og raketter, og mange opplever at mennesker i deres nærhet blir rammet. Flere av rapportene peker på hvilke psykiske konsekvenser det har for barn og unge å leve under stadig frykt for at de selv eller deres nærmeste skal bli drept eller lemlestet. Det vi i Norge har opplevd 22. juli og etterpå, har gitt også oss smertelige erfaringer som kan gi oss større forståelse for hvordan slike effekter arter seg.

For oss i Ship to Gaza Norway er det helt ufattelig at utenriksminister Støre og hans departement kan uttale at det ikke er noen humanitær krise i Gaza. I brevet vårt uttrykker vi håp om at den omfattende informasjonen som ble framlagt nå i juni, kan gjøre det klart at det faktisk er en humanitær krise i Gaza, og at situasjonen er totalt uakseptabel.

I felleserklæringen 14. juni uttaler de 50 organisasjonene og FN-organene at Israels blokade er folkerettsstridig. Av grunner som vi ikke forstår, deler ikke den norske regjeringen dette synet. Vi ønsker selvsagt at regjeringen endrer sin oppfatning, men det viktigste for oss er likevel at det nå må gjøres noe effektivt for å sette Israel under kraftig internasjonalt press for å oppheve blokaden.

Mange års erfaring viser at vanlig diplomati ikke fungerer overfor Israel. Israel utnytter det bare som ledd i en utmattelsestaktikk som er ødeleggende for Gazas befolkning. Dette er bakgrunnen for at Ship to Gaza ble dannet: Et internasjonalt samarbeid mellom humanitært og solidarisk engasjerte mennesker som ville ta egne, åpne initiativ for å bryte blokaden og presse fram internasjonal politisk handling.

Freedom Flotilla 2010 og 2011 var nødvendige fordi det som vanligvis omtales som «det internasjonale samfunn», ikke gjorde noe som helst effektivt for å oppheve eller svekke blokaden. Det var som følge av Freedom Flotilla 2010 at Israel omsider følte seg presset til å kunngjøre og delvis iverksette enkelte lettelser i importblokaden av Gaza.

Prisen ble uakseptabelt høy da Israel angrep den fredelige Freedom Flotilla 2010 i internasjonalt farvann og drepte 9 av passasjerene. Ikke desto mindre stilte 3-400 mennesker fra en rekke land opp i 2011 som deltakere i Freedom Flotilla 2011. De nektet å la seg stoppe av israelske trusler mot deres liv og helse. Men en ulovlig blokade av skipene i greske havner stoppet konvoien.

I 2012 gjør vi det på nye måter. Vi vil få enda tydeligere fram at Israels motiv ikke er egen sikkerhet. Israels ødeleggende angrep på Gazas infrastruktur og de omfattende angrepene og restriksjonene på vareproduksjon, fiskeri og landbruk kan ikke forstås ut fra en sikkerhetsargumentasjon. Israel vil gjøre det umulig for Gazas befolkning å skape seg et normalt liv og selv kunne bygge sin egen framtid.

Blokaden har ført til at tunnelene mellom Gaza og Egypt har fått en sentral plass i forsyningen av varer til Gaza. Gjennom tunnelene er det i praksis mulig å få inn omtrent hva som helst av varer, også våpen og materialer til bomber og raketter. Det er velkjent at det nettopp er på den måten at nødvendig materiell til raketter er kommet inn i Gaza. Det er liten tvil om at Israel har full oversikt over disse tunnelene og kunne sette dem ut av spill hvis de ønsket. Israels blokade fremmer og styrker tunnelenes rolle, mens den effektivt rammer den sivile befolkningens mulighet til å skaffe seg et normalt liv.

Fra politisk hold i Israel er det da også kommet en del uttalelser som klart peker mot at hensikten med blokaden først og fremst er å ramme Hamas, ved å gjøre leveforholdene under Hamas’ styre av Gaza så elendige at befolkningen skal reise seg mot Hamas. Blokaden er først og fremst en kollektiv avstraffelse av Gazas befolkning, og har ikke noen vesentlig sikkerhetsmessig funksjon for Israel.

En effekt av dette er at de lettelsene som er gjort i blokaden, gjelder tilførsel av varer inn i Gaza, til dels med en innretning som Israel ser seg tjent med. Det er ikke gjort lettelser i blokaden av Gazas eksport, som siden juni 2007 har vært på det nærmeste totalt blokkert. Å påstå at det sikkerhetsmessig skulle være viktigere å hindre eksport av varer ut fra Gaza enn import av varer inn til Gaza, er selvsagt rent nonsens.

I januar-mai 2012 gikk det gjennomsnittlig 147 lastebiler per dag inn i Gaza. De kjører tomme ut igjen. Gjennomsnittlig går det ett billass per dag ut av Gaza ifølge FN-organet OCHA. Gaza eksporterte tidligere mye fisk. OCHA påpeker at Gazas fiskere er blitt fratatt tilgang helt eller delvis på 85 % av de områdene de fisket på, slik at de nå bare får bruke det som er aller nærmest land, og også der opplever å bli angrepet av israelske marinefartøyer.

Anslagsvis 75 000 tonn landbruksproduksjon går tapt hvert år på grunn av at Israel gjør det umulig eller svært farefullt å drive landbruk nærmere grensen enn halvannen kilometer. Landbruket rammes også dramatisk av eksportblokaden, som er total når det gjelder transport til Vestbredden, Israel og Jordan, og nær total når det gjelder eksport til vanlig utland.

Også øvrig vareproduksjon er hardt rammet. OCHA melder at arbeidsløsheten er på 34 % av arbeidsstyrken, og blant ungdom godt over 50 %. Det store flertallet er blitt gjort helt avhengige av hjelpesendinger fra utlandet.

Israels blokade er innrettet på å ramme den vanlige, sivile befolkningen i Gaza og deres muligheter til å klare seg selv. Den er en kollektiv avstraffelse, både fysisk og psykisk. Den fører hver dag til frykt, ydmykelse, umyndiggjøring, og til at voksne og barn får helseskader.

Dette må stoppes. Derfor etterlyser vi slagkraftige initiativ fra Norges regjering.

Torstein Dahle

Racism: A Short History av George M. Fredrickson, amerikansk professor i historie, er en god start. Den sporer røtter for europeiske rasisme tilbake til 1300-tallet, og følger utviklinga fram til de historiske toppunktene i forrige århundre, med nazistenes folkemord på jøder og Sør-Afrikas apartheidsystem. Fredrickson viser hvordan amerikansk segregasjonspolitikk, med sørstatenes Jim Crow som fremste uttrykk, hadde både fellestrekk med og var inspirasjon for den tyske og den sør-afrikanske rasismen. Boka diskuterer hvordan den samfunnsmessige utviklinga – med kolonialisme og kapitalisme – gir grunnlaget for utviklinga av rasismen. Den tar til slutt opp overgangen fra hudfarge til «kultur» som nøkkelord i moderne rasisme, som i islamofobien i dag. Boka kom i 2002, og er oversatt til et titalls språk. Den utgaven jeg har i mine hyller, er en svensk billigutgave (ca 30 kr.) fra 2005, men den ser ut til å være utsolgt nå. Den amerikanske utgaven får du på nettet for 131 kr.

Hatet mot muslimene av Andreas Malm gir ei fyldig og lettlest (på svensk) oversikt over den versjonen av rasismen som Anders Behring Breivik er den mest ekstreme representanten for. Malm viser hvordan muslimhatet på kort tid har vokst fram til å bli ei farlig kraft i det meste av Europa. Han forklarer hvordan denne ideologien blir skapt, og hvem de fremste målbærerne for den er i dag. Og han avdekker myter, som den om «den demografiske trusselen» islamsk innvandring skal være mot europeiske samfunn. I ei tid der innvandrerfiendtlige partier får økt innflytelse i mange land, gir denne boka nødvendig kunnskap. Boka blei opprinnelig utgitt i 2009, men kom i forkorta og oppdatert billigutgave i fjor. Den koster bare 39 kr. på nettet.

Den israelske historikeren Ilan Pappé skreiv i 2006 standardverket om fordrivinga av den arabiske befolkninga i Palestina da staten Israel blei oppretta, The Ethnic Cleansing of Palestine. I fjor kom oppfølgeren: The forgotten Palestinians. A history of the Palestinians in Israel. I den nye boka går han kronologisk gjennom historia til de som blei igjen innafor de israelske grensene. Nå er denne palestinske befolkninga voks til 1,5 millioner. Pappe beskriver den systematiske diskrimineringa araberne utsettes for av den jødiske staten. Han viser hvordan den palestinske motstanden har utvikla seg gjennom årene som undertrykt minoritet. Boka koster 168 kr. på nettet.

«This book is an excellent guide», sier Ilan Pappé om Israeli Apartheid. A Beginner’s Guide av den engelske journalisten Ben White. Boka kan også skilte med varme anbefalinger fra Desmond Tutu, nobelprisvinner, erkebiskop og motstandskjemper mot den sørafrikanske formen for apartheid. Denne lille boka er en slags hurtiginnføring i alt fra historia om hvordan staten Israel blei til gjennom etnisk rensing, til hvordan lovverk og praksis har gjort palestinerne til annenklasses innbyggere i Israel og et folk uten rettigheter i de okkuperte områdene. Boka er kortfatta, men veldokumentert, den har de nødvendige kartene, og den vil være et utmerka hjelpemiddel for aktivister, foredragsholdere og artikkelskribenter. Koster 80 kr. på nettet.

Til slutt ei bok om rasisme, om slaveri – og om Marx: I borgerkrigen i USA (1861–65) var det sentrale spørsmålet om rasisme i åpen og rå form skulle fortsette å være en bærebjelke i amerikansk økonomi. Slavestatene i sør brøt ut av unionen for å beholde kontrollen over den billige, svarte arbeidskrafta. Men de blei knust militært av det mer industrialiserte nord, og rasismen i USA måtte føres videre på annet vis. Historikeren Robin Blackburn ga i 2011 ut boka An Unfinished Revolution. Karl Marx and Abraham Lincoln. Her risser han opp hva borgerkrigen dreide seg om, og han tar for seg posisjonene til Marx og Lincoln – og kontakten mellom disse to. Et utvalg av Marx’ artikler og brev om krigen og kampen mot slaveriet har fått plass i boka. Boka koster 88 kr. på nettet.

Livredd var han da han vakna, Johannes Berulfsen, og lyset frå den kommande morgonen strøymde inn gjennom ventilen, grelt, hardt, og laga skuggar i lugaren, og punkt av lys, laga groteske vinklar og altfor mange rette liner;

dekksguten liggande bleik i køya si i eit forvirrande, absurd landskap der det svarte blei gråare, grått, men fargane trengde seg på, brått flammande skar lyset gjennom kroppen hans;

og dunkinga i skroget. Hjartet hans?

Dunkinga i skipsskroget. Motoren. Skulle båten gå alt?

Han måtte skunde seg.

Det urolege hjartet dunka i kroppen hans.

Kroppen mørbanka.

Julinga, ja, men det sveid verre i den unge sjela hans; likevel, han hadde ikkje gråte seg i søvn denne gongen, faen om han hadde! Og han skulle til helvetet vise dei! Slo nevane hardt og fortvila i skottet.

Så forbanna aleine etter fyllefesten der han, dekksguten, i pur trass og stigande rus hadde nekta å bøye seg for høgare rang, og matrosdjevelen hadde teke han, gitt han bank, ein skikkeleg omgang med juling.

 

Og tidleg om morgonen smaug den unge guten seg i land med den gamle bæggen sin med kleda i, dei nye kjenslene sine og dei tilbakehaldne, heite tårene.

Tidlegare dekksgut Johannes Berulfsen, innbiten i fjeset, gåande oppover den breie, travle Canal Street i New Orleans, Louisiana, USA, i månaden mars i året 1960, mens morgontåka låg bleik over storbyen.

Så, drivande mållaust gjennom gater og gater lét han seg sluke av byen, den femtenårs guten med bleikvaska olabukser og nesten utslitne blå, semska sko, med falma, grøn kordfløyelsjakke, med tomme draumar, og han var glad, ja, kanskje lykkeleg, guten var fri – eller var det ikkje slik?

Han var redd.

Ungguten, ungdoms-heitte-det-ikkje?- kriminell, på sjøen med han!

Opprøret, bite det i seg.

På sjøen med han, så blei det da for faen endeleg folk av gutedjevelen!

Vise dei at han dugde.

Til helvetet med han!

Var det ikkje sånn?

Og ungguten, unge Johannes Berulfsen, nedfor, desperat! – han dugde ikkje! – hadde stukke av frå båten tidleg ein kald vårmorgon, flykta frå den tyranniske matrosen, frå den manglande kameratskapen i den avgrensa verda der rå rangordning herska: Ein norsk stykkgodsbåt på drygt 10.000 tonn.

 

Og i to netter sat unge Johannes Berulfsen engsteleg og aleine på trappa til eit gammalt, falleferdig, ein gong gulmåla trehus, målinga hadde flassa av i store flak. Huset såg ut til å stå tomt, vindaugslemmane var for. Den unge guten sat på det nedarste trinnet på den nedslitne, halvrotne tretrappa, sov knapt, fraus seg gjennom nettene, aleine og redd.

Polisen såg han ikkje noko til der i utkanten av det franske kvarteret, langt frå restaurantane, folka og kriminaliteten.

Bryte seg inn i huset for å finne seg ein plass å sova, torde han likevel ikkje.

 

Om dagane gjekk Johannes sløvt, nesten robotaktig rundt i dei smale gatene med dei låge husa i kvarteret. Og Johannes gjekk.

Opp gater.

Ned gater.

Mat kjøpte han seg så lenge han hadde pengar, men måtte spara, blei meir og meir svolten og desperat. Til slutt hadde han snautt nok pengar til ein kopp kaffi med mjølk i og eit par sukkersmultringar. Han spara, hadde til slutt ikkje noko igjen å spara. Han måtte ha pengar til mat! Kva skulle han gjera?

Og ikkje torde han gå for langt unna trappa si. For si eiga, vesle trapp hadde han, hadde sin eigen, vesle gatestump, eit slags haldepunkt. Var svolten, trøytt, men torde guten å vera? Fri?

Unge Johannes Berulfsen, han var usikker på kva omgrepet innebar der og da, – fri – han måtte berre få seg noko å eta og drikke. Og han måtte audmykje seg for å skaffe seg mat! Han berre hata det, men måtte. Og han trong nokon å vera saman med, nokon å uttrykke seg saman med!

Så fann han fram munnspelet sitt. Så fann han fram til ei bluesy røynd. Negerguten, bluesguten. Kameraten.

 

For den unge, einsame, tidlegare dekksguten på fortvila jakt etter det levelege livet, møtte bluesen, den ekte bluesen som harsk, men slett ikkje kjærleikslaus røyndom. Livet sett frå undersida. Verda opplevd frå den staden der ungguten Johannes Berulfsen var fødd og oppvaksen, der gutungen Johannes alltid hadde vore, men nå med ein ekstra dimensjon.

Den verkelege, usminka verda opplevd på hjørnet av Bourbon og Conti, den unge guten ståande blant dei gjallande ropa til gateseljarane bydande fram varene sine, vaflar, sukkertøy, – der stod det ein ung negergut og slyngde ut bluesen sin med smertefull røynsle i røysta. Og den kvite ungguten samla langsamt saman nickles og dimes som folk slengde likeglade framfor beina på den berrbeinte, svarte musikaren, den kvite gav pengane til bluesguten.

Og den tidligare dekksguten, nå femten år og fri, Johannes Berulfsen, følgde, ja, fri, men var han ikkje nedkøyrd i sinnet? etter den unge negeren med den rytmiske bluesen i kroppen, gjekk etter han,

Den kvite guten, sjølv med ein sliten rytme, følgde etter den svarte guten gjennom den smale gata, svinga ned St. Louis Street, og ironisk smilande stelte den svarte seg opp framfor den fasjonable restauranten Antoine’s, svinga gitaren sin fram på magen og slyngde ut det tradisjonelle, mørkt tonande uttrykket for blues og folk sitt slit. Den svarte, fillete ungguten med den raspande røysta og den aldri-til-å-gløyme livsrøynsla som var rispa inn gjennom huda på han, inn i hjartet på han, og som kom ut igjen som rå, rytmisk blues.

Dei rike kom, dei rike gjekk, dei rike slengde nokre småpengar framfor føtene på bluesartisten. Rike menneske som gjekk inn på restauranten, som åt blodig biff med friterte laukringar og ein frisk salat, drakk dyr vin og røykte kostbare sigarar etter måltidet, så gjekk dei ut igjen i den svarte, halvtropiske vårnatta, mette, og dei slengde småmyntar til dei to unge, utøvande verkelegheitsartistane;

blues.

To var dei, to saman. For den kvite guten spela eit helvetets forrykande munnspel, hadde ikkje han òg bluesen i blodet?

Kvitingen banka spytt ut or munnspelet sitt mot handflata og gliste til den svarte.

Blues,

harsk, raspande unggutrøyst. Med gjenklang frå fleire hundreårs slit på bomullsmarkene i Mississippideltaet,

ord med rasande stoltheit, historisk nødvendige ord henta frå den beiskaste verkelegheita, slyngde negerguten brutalt ut med ein insisterande gitar; og eit klagande munnspel; til tilfeldig forbipasserande i den smale St. Louis Street, New Orleans, Louisiana, USA, der røynsla blei nåtid framfor fasjonable Antoine’s.

Dei to, kvitingen med dei spisse, snart utgåtte, semska, blå skoa sine og den barbeinte negerguten som kalla seg sjølv Little Bobby Blue fordi han trong eit artistnamn, sa han, og Johnnie B. som han kalla den kvite fordi han trong å kunna uttala namnet, sa han, dei to kjøpte kvar sin porsjon med ris og raude bønner og svinekjøtt. Med øl. På ein liten kafé i ei gammal rønne heilt oppe ovanfor North Claiborne Avenue. Eit enkelt måltid. For småpengane dei hadde spela i hop. Og den svarte guten Little Bobby Blue åt grådig, og den kvite guten Johnnie B. åt grådig. Og dei skauv frå seg tallerkane på likt: To jamgamle gutar, framande for einannan, men samkjensla var der likevel, hadde brått komme til live. To unggutar sittande ved det vesle bordet i den simple bakgatesjappa, smilande og mette. Little Bobby Blue og Johnnie B. Dei to, berre dei to. Og det reint kom eit glepptak i hjertet til Johnnie B. Og han kjente eit hektisk smil komma over leppene sine.

Men det dei trong nå, var ein skikkelig rus. Negerguten rapa mett. Ein skikkelig rus for å stenge ute alt som var så inn i helvetet for djevleg;

men da trong dei meir pengar? Den kvite var usikker på hossen …

Ah, det kunne dei alltids ordne!

Ordne? Den kvite var stadig usikker.

Ta det med ro. Den svarte skulle ordne det. Slapp av. Og ikkje selte han kroppen sin, han heller. Ikkje meir. Aldri meir! Ta det med ro, kamerat! Vi fiksar noko …

 

Blues,

ikkje kjærleikslaus røyndom.

Samhald. Og individualitet. Samtidig.

 

Seinkveld.

Regnvêr. Sølepyttar på brustein i tronge, grå gater.

To gutar traskande gatelangs. New Orleans, Louisiana. Mars 1960. Den eine guten, svart, berrføtt med ein gitar hengande bak på ryggen, den andre, kvit, med gjennomblaute, semska, blå sko, sålane nesten utgåtte, kjenslene nær på nedkøyrde.

Fikse nokre dalar, kva? Ruse seg. Og gløyme. Kva? Tennene til negeren skein kvitt i det svarte, litt breie fjeset hans. Men auga smilte ikkje.

Kvitingen svara med eit bleikt, lite smil. Gutane traska tause langs grå husvegger i tronge gater.

Regnet sila ned.

 

Bakgarden låg mørk.

Johnnie B. stod og venta.

Lysskin frå eit lite vindauge i ei dør gav glimtande liv til dei våte brusteinane i eit rutete mønster på gardsplassen. Ei einsleg, gultskinande lyspære over ei anna dør.

Johnnie B. flytte seg litt vekk. Mørke, flikete banantreblad skugga for lysskinet.

Stille.

Så lyden av singlande glas.

Johnnie B. svelgde nervøst, fraus, stod ved eit lågt smijernsgjerde, hendene hans greip hardt om gjerdesprossane, og han var så djevleg einsam.

Stille.

Så lyden av nakne føter i raskt klaskande rytme mot regnvåt brustein. Den svarte kameraten dukka brått fram frå mørket, tok den kvite i armen og trekte han med gjennom dei smale, halvmørke gatene.

 

Gutar i gater i regn, dei sprang, dei lo, dei hadde pengar! Og pengar gir lykke, ja, dei var lykkelege! Kjøpte sprit. Dei var kameratar og gikk, sprang og dansa gatelangs saman og delte bourbonflaska, drakk seg nær på sanselause, og gatene var tomme, gatene låg aude, ja, utan menneske, det var bare dei sjølve i heile, herlege verda;

men polisbilen dukka opp frå ingen staden; gutane kvakk til.

– Walk! Don run! åtvara den svarte, tok brått tak i armen til kameraten, røysta hans hadde ein spend klang, men Johnnie B. sprang;

skrekken tok den kvite ungguten, bar han av stad i ein sanselaus fart, han mista dei likevel utgåtte skoa sine idet han sprang for livet, og den svarte etter han – idet skottet small. Skarpt. Kroppen til den svarte guten gjorde, såg den kvite i eit raskt og redd blikk bak seg, eit rart hopp og fall til jorda.

Blinkande raudlys.

Regnvåt gate.

 

Guten sat med hovudet til kameraten i fanget. Han strauk over det krusete håret, såg redd og undrande på det raude blodet som strømte fram frå eit svart hol i nakken på negerguten.

Den kvite guten strauk skrekkslegen over panna til kameraten sin, klynka som ein såra hundekvelp.

Blodet rann i ein liten straum nedover nakken og halsen på den svarte kroppen, blodet rann, det ville ikkje stoppe, det rann, rann …

Dei to kvite politimennene rykte Johnnie B. brutalt opp frå den svarte asfalten, slengte han innåt den grå husveggen, kjente raskt over han, i armholene, langs hoftene, mellom beina på han, men han hadde ikkje noko våpen, han hadde berre seg.

Johannes Berulfsen seig langsamt ned på den våte, kalde asfalten mens sparka kom nesten drepande brutalt.

Blinkande raudlys.

Blinkande evig.

Øyvind Bremer Karlsen

Stadig fleire historikarar meiner at regjeringane i Storbritannia og USA med overlegg ikkje prøvde redde jødar frå utrydding under andre verdskrigen.

Sven Lindqvist er svensk forfatter og radikal debattant. Har blant annet skrevet boka Utrydd hver eneste jævel!

Arbeidet til historikarar som Bernard Wasserstein, Michael Cohen, David Wyman, Richard Breitman og no sist Louise London viser korleis dei som arbeidde for redningsaksjonar, kynisk vart utmanøvrerte av regjeringar som var innstilt på at ingenting kunne gjørast. Og som sørga for at det maulege vart trenert til det blei umauleg.

Oppgava til den britiske immigrasjonskontrollen var heilt frå opprettinga i 1905 å stoppe straumen av austeuropeiske jødar. Det var ikkje så mykje religionen eller rasen ein frykta, men fattigdomen. Jødiske passasjerar på første klasse vart ikkje kontrollerte, men dekkspassasjerar måtte prove at dei hadde garantert livsopphald i Storbritannia. Lova vart skjerpa under og rett etter første verdskrigen. Ikkje eit spor av asylrett vart igjen.

Innanriksministeren gjorde det også vanskelegare for jødar å bli britiske statsborgarar. Kravet var eigentleg fem års opphald i landet. Men søknader frå «russarar», det vil i praksis seie jødar, vart systematisk forseinka, iblant opp til femten år.

Den restriktive flyktningepolitikken vart grunngitt slik: Om ei gruppe flyktningar fekk hjelp, til dømes jødar, då ville forfølginga av nettopp denne gruppa bli intensivert slik at stadig fleire vart tvinga på flukt, til ein vart tvinga å ta mot alle saman, og forfølgingane kunne rettast mot neste gruppe. Å ta mot flyktningar ville ikkje løyse problemet, men forverre det.

I byrjinga av krigen freista nazistane framleis å få tyske jødar til å utvandre, men britane vegra ta mot dei anna enn i einstaka unntakstilfelle. Dei som ville ha ein meir sjenerøs flyktningepolitikk, kjempa for at ein i det minste skulle ta imot kone og barn til flyktningar som alt var busette i Storbritannia, om følgande kriterier var oppfylte: Sakene måtte vere «medynkvekkande », søknadene måtte vere sendt alt før krigen, og søkarane måtte ha tatt seg til eit nøytralt land der dei kunne ta seg til Storbritannia. Men framlegget vart avvist av politikarar som frykta ein flom av søknader.

Skilnaden på behandlinga av grekarar og jødar var påtakeleg. Då Hellas vart dradd inn i krigen, tykte britiske politikarar dei hadde særleg plikt til å hjelpe dei som flykta. Ei rekke redningsprosjekt vart gjennomført fordi ein såg klare humanitære grunnar for særbehandlinga av nettopp greske flyktningar.

Men når det gjaldt jødar, kravde rettvisa at om ein gjorde noko for dei, så måtte ein samtidig gjøre noko for alle andre utsette grupper, og det kunne ein jo ikkje. Altså kunne ingenting heller bli gjort for jødane.

Britisk signalspaning klarte å knekke tysk politikode i 1941. Rapportar om mord på jødar kunne lesast i klartekst av britiske politikarar. Bunkevis med slike rapporter passerte skrivebordet til Churchill kvar dag. Han bruka markere tallet på myrda jødar med raudt blekk. Iblant var det tusenvis av mord i same rapport. Men kunnskapen om skjebnen til jødane påverka ikkje flyktningepolitikken.

I september 1942 diskuterte regjeringa eit framlegg om å ta mot utsette franske jødar. Innanriksminister Morrison sa seg klar til å ta mot eit mindre antall barn og gamle med nære slektningar i Storbritannia. Regjeringa fann framlegget alt for generøst. Gamlingar burde ein ikkje ta imot. Løyvet for franske jødar til å komme til Storbritannia burde bare gjelde barn og då bare foreldrelause barn som hadde sine nærmaste slektningar i Storbritannia.

Morrison forklarte regjeringskollegane at det kunne vere svært vanskeleg for eit barn å bevise at det var utan foreldre, når dei var deporterte til Polen og ikkje hadde gitt lyd frå seg sidan det. Kravet om å vere foreldrelaus vart då fjerna, då kunne ein gi visum til 183 barn – som ein likevel aldri behøvde ta mot fordi franske styresmakter ikkje ga løyve til utreise.

Kva var ein redd for? Trusselbiletet vart uttrykt i klartekst av viseutanriksminister Richard Law under Bermudakonferansen i april 1943 der han åtvara mot at Hitler plutseleg kunne sleppe nokre millionar uønska personar, «noko som ville sette oss i ein svært vanskeleg situasjon». Ja, Hitler kunne by på 20, 30 eller til og med 40 millionar påstod innanriksdepartementet. For ikkje å drukne i dette havet av potensielle flyktningar var det best ikkje ta mot nokon i det heile tatt.

Heilt utan grunn var ikkje den britiske frykta for at nazistane kunne sleppe laus uhandterlege mengder jødiske flyktningar. Fram til hausten 1941 utviste nazistane jødar, og i 1943–44 var det teikn som tyda på at dei kunne ta opp att utvisingspolitikken. Uansett trudde britane det. Valet stod derfor mellom å ta imot jødane om dei kom, og la dei bli utrydda om dei vart att. Frykta for at Hitler skulle sleppe ut jødane, skin gjennom om att og om att. I 1944 var ein særleg redde for at Spania eller ein av dei søramerikanske statane ville spille humanitær helt, og ta mot store mengder jødiske flyktningar for seinare å dumpe dei i Storbritannia eller USA. Ein annan trussel kom frå dei såkalla Brand-framlegga om byttehandel med ungarske jødar, og det noko seinare tilbudet om å sleppe ungarske jødar utan betaling. Morrison skriv til Eden:

Ein må unngå alle tiltak som kan føre til auka flyktningemottak i Storbritannia.

Svaret blei trenert til etter at jødane var deporterte til Auschwitz.

I valet mellom innvandring og utrydding såg dei innvandring som den trusselen dei framfor alt måtte unngå. Særleg gjaldt det jødisk innvandring, ettersom jødane var eit folk utan eigen stat i ei verd der menneskeverdet i praksis var knytt til nasjonalstaten. Ein gresk flyktning kunne ein alltids bli av med ved å vise han ut til Hellas når den akutte naudsituasjonen var over. Men kor skulle ein utvise jødane?

Problemet var der framleis då krigen var slutt. Innanriksministeren stod steinhardt på at alle flyktningar skulle tvingast vende tilbake – sjølv om det bare dreidde seg om promillar av den engelske befolkninga, og at dei fleste var godt assimilerte i samfunnet. Dessutan var det skrikande mangel på arbeidskraft.

År etter år hengde trusselen om utvising over dei jødiske flyktningane – mens ein samtidig planla å la tyske og italienske krigsfangar få bli i Storbritannia. Det var sett i verk regelrette rekrutteringskampanjar på det europeiske kontinentet, men jødar vart bare aksepterte som hushjelper. I staden var innvandrarar frå Baltikum høgast prioritert, dei vart ønskte velkomne utan spørsmål om kva dei hadde gjort under krigen. Då slike spørsmål vart stilt meir enn førti år seinare, viste det seg at Storbritannia godtruande hadde akseptert folk mistenkte for mord og avvist jødar som kunne vitna mot dei.

Den britiske redsla for jødisk innvandring må ein naturlegvis sjå på bakgrunn av anti-semittismen i Storbritannia. Men Louise London peikar au på ein annan grunn som ho ser som vel så viktig – dei veldige folkeomflyttingane som prega Europa i mellomkrigstida.

Dei russiske, austerrikske og osmanske imperia vart oppløyste og erstatta av nasjonalstatar med veldige flyktningstraumar seg imellom, innimellom frivillig, innimellom tvinga fram, for å samle alle med same språk og kultur i ein stat. Nasjonal homogenitet som verdi vart sjeldan stilt spørsmål ved, og om etnisk reinsing ikkje skjedde alt for brutalt, var det sett som ein naturleg del av nasjonsbygginga. Ofte til og med legitimert gjennom vedtak i Folkeforbundet.

Det internasjonale samfunnet reagerte ikkje då nasjonalstatane ville kvitte seg med minoritetane sine. Så lenge dei vart avviste litt av gongen, i rimelege mengder, vart det sett som akseptabelt. Men ei brå utvising av uavgrensa antall aksepterte ikkje andre statar, som då stengte grensene sine. Dei fleste minoritetar hadde ein eller annan stad ein nasjonalstat dei kunne flykte til, men enkelte folk, deriblant jødane, hadde ingen stat. Jamvel i yttarste naud og kanskje spesielt då var dei uvelkomne over alt.

Homogenitetsidealet saman med antisemittismen førte til ein flyktningepolitikk som nær sagt for ein kvar pris ville unngå ta imot fleire jødar enn det ein seinare lett kunne kvitte seg med. Det førte til det Louise London kallar «ekstrem varsemd» med å redde jødar unna utryddinga.

Det er ikkje mauleg å rekne ut kor mange jødiske liv som kunne vore redda. Det me veit, er at ein ikkje brukte dei sjansane som fanst. Viljen til å redde jødar var enno mindre enn sjansen til å lykkast med det, så mykje er sikkert.

Historikarar som har komme til same resultat før, har ofte gjort det med blussande indignerte kinn, ein indignasjon som er svært forståeleg, men som likevel har gjort dei mindre truverdige. Louise London skriv med suveren balanse og aldri sviktande vilje til å forstå jamvel dei standpunkta som ho samtidig kritiserer.

Som jurist med spesiale på flyktningar held ho også eit historiske vindauge opent for å samanlikne med verda i dag. Europa innanfor og Storbritannia utanfor Schengen har skapt ein flyktningepolitikk som enno ein gong held verdas fattige borte frå Vest-Europa, same kva som skjer dei.

Enno ein gong skil ein mellom «reelle» og «ikkje reelle» flyktningar. Kriteria på ein reell flyktning er på fleire måtar strengare enn dei som stengte jødane ute i mellomkrigstida. Framfor alt er det vanskeleg å få prøvd om ein er «reell». Dryge bøter hindrar flyselskapa å frakte passasjerar utan visum, og visum gir ein ganske enkelt ikkje til asylsøkarar, same kor gode grunnar dei har etter Genèvekonvensjonen. I strid med internasjonal rett blir flyktningane avviste før dei har komme til landet.

Kan ein dra nokon lærdom av sviket mot jødane? Ja, ein – svik ikkje dei som er uvelkomne i dag.

(Artikkelen sto første gang i Dagens Nyheter 25.04.2001. Trykt i høve femtiårsdagen for Lindqvists første artikkel i DN. Den er oversatt til norsk av Gunnar Danielsen.)

Bryter Israel det internasjonale juridiske forbudet mot apartheid?
Russell-tribunalet om Palestina undersøkte dette, og om Israels politikk kan karaktereiseres som «en forbrytelse mot menneskeligheten».

Brita Bastogi var en av tre dansker, som deltok på Russelltribunalet i Cape Town i november 2011.

Juryen ved Russell-tribunalets tredje møte – i Cape Town, Sør-Afrika – skulle avgjøre, om Israels politikk og praksis, som berører palestinerne som bor i Israel og i de okkuperte palestinske områdene, er et brudd på det internasjonale juridiske forbud mot apartheid. Og om denne politikken og praksisen omfatter forfølgelse karakterisert som en forbrytelse mot menneskeheten.

En imponerende rekke eminente, internasjonale jurister var innkalt som eksperter til å ta seg av de juridiske spissfindighetene på Russell-tribunalet i Sør-Afrika. En rekke vitner fortalte om, hvordan daglige overgrep foregikk. Og denne gang, i motsetning til de to tidligere Russell-tribunaler om Palestina, lykkes det for både palestinere, bosatt i Israel og palestinere fra de okkuperte områdene å komme seg ut for å delta.

Tribunalet blev åpnet av Cape Towns karismatiske erkebiskop Desmond Tutu.

Han fortalte, at han hadde vært i Gaza tre-fire ganger og uttrykte sin smerte over den avhumanisering som foregår. En avhumanisering som rammer både de undertrykte og undertrykkerne.

Han gjentok flere ganger sin fortvilelse over, at et folk som selv har vært så forfulgt, nå hensynsløst forfølger andre.

– All denne unødige volden og ikke minst verdenssamfunnets likegyldighet, sa Tutu beklagende.

Selvbestemmelse

Og så ble det mange, lange og vanskelige forklaringer på de forskjellige delene, som juryen skulle ta stilling til innledet med Raji Sourani, direktør for det palestinske senter for menneskerettigheter i Gaza. Sourani, som er menneskerettighetsadvokat, snakket om palestinernes rett til selvbestemmelse.

I artikkel 1, både i den Internasjonale konvensjon om sivile og politiske rettigheter, og den Internasjonale konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter » står det at: Alle folk har rett til selvbestemmelse. På grunn av denne rett kan de fritt bestemme deres økonomiske, sosiale og kulturelle utvikling. Denne rett er «erga omnes» – altså en rett, som binder alle stater, enten man er medunderskriver av konvensjonene eller ikke, sa Sourani på tribunalet.

– Palestinernes rett til selvbestemmelse er uomtvistelig. Den har blitt bekreftet i utallige FN-resolusjoner og av den Internasjonale Domstolen i Haag. Men, situasjonen i Palestina er definert av den systematiske fornektelse av denne rett, sa Sourani.

Sourani snakket om betydningen av fragmenteringen av Palestina, om Gaza, hvor 80 prosent av befolkningen, på grunn av Israels illegale stengning av grenseovergangene, er avhengig av internasjonal hjelp, hvor 60 prosent lider under fattigdom og 40 prosent er arbeidsløse.

– Israels kontroll har nå nådd et punkt, hvor de føler seg selvsikre nok til offentlig å uttale seg om hvor mange kalorier en person i Gaza har anledning til å innta daglig, sa en sint Raji Sourani.

Angående rettsvesenet fortalte han om de tusener av saker, som senteret for menneskerettigheter har brakt for retten – og at 99,5 prosent av disse sakene aldri var blitt hørt.

– Det er vår klare juridiske konklusjon, at rettferdighet simpelthen er umulig i dette systemet, hvor den israelske høyesterett karakteriserer palestinerne som fremmede fiender, som antas å utgjøre en trussel for den nasjonale sikkerhet og setter offentlighet i fare, uttalte han.

Raji Sourani konkluderte med at internasjonal lov krever internasjonal ansvarlighet. – Dette er ikke et urettferdig eller urimelig krav. Det er et rop om, at loven skal gjelde, sa Raji Sourani.

Apartheid

Deretter gikk Russell-tribunalet over til emnet apartheid, der juristen Max Du Plessis gjennomgikk apartheidkonvensjonen fra 1973.

Han gjennomgikk alle forløperne frem til denne, og forklarte hvorfor han mente at det var denne utgaven, som Russelltribunalet skulle benytte sig av, idet det var den mest omfattende.

John Dugard, sør-afrikansk jussprofessor og tidligere FNs særlige rapportør for Palestina, snakket om loven og praksis under apartheid i Sør-Afrika og Palestina. Dette fikk tilhørerne til å rette seg op i stolen, idet Dugard begynte med å fastslå, at den sørafrikanske apartheid var bedre – den var nemlig mere ærlig sa han.

– I Sør-Afrika var det ingen tvil om, hvem som hadde rett til hva – det sto overalt – på benker, på busser osv. Folk ble oppdelt etter, om de var sorte, asiater, blandede – og alle hadde deres klare regler om rettigheter, og hvor de kunne få lov til at bo, fortalte John Dugard.

Apartheid uten skilt

John Dugard mener, at det israelske militær, IDF, har innført et system av apartheid «uten tegn». Ut fra sin kjennskap til Palestina og sine mange reiser i landet, var det især tre områder, Dugard ville fremheve i forhold til Israels brudd på internasjonal lov:

1. Israel har tatt palestinsk land gjennom å bygge bosettinger på den okkuperte Vestbredden og ved at bygge en apartheidmur inne på palestinske områder.
2. Israel har krenket palestinernes grunnleggende menneskerettigheder igjennom et repressivt okkupasjonsregime, som ignorerer reglene i internasjonale overenskomster om menneskerettigheder og de instrumenter, som styrer internasjonal humanitær lov.
3. Israel har avvist å erkjenne sitt ansvar for at adskillige millioner palestinere på Vestbredden, i Gaza og diaspora (over hele verden) er flyktninger.

Ettersom det ikke finnes en internasjonal domstol, som er i stand til å fastslå Israels ansvar og holde det ansvarlig, er det her Russell-tribunalet kommer inn, sa professoren.

– Det søker å uttrykke den internasjonale offentlige mening, gjennom en prosess, som ligner en domstol. Jeg tror, Russelltribunalet spiller en rolle i å fremme ansvar i Midtøsten, avsluttet John Dugaard.

Elementer av apartheid

Deretter gikk tribunalet inn på å definere elementer av apartheid.

David Keane, som underviser på et universitet i London, skulle forklare den videre fortolkning av termen «rasegrupper» i konteksten «rasediskriminering» i internasjonal lov.

Han fortalte, at FN hadde bedt om rapporter fra forskjellige land om rasediskriminering etter en rekke antisemitiske episoder i 1959–60, oppstått spontant i så forskjellige land som Costa Rica og Sverige.

En kommisjon var nedsatt for å utarbeide en konvensjon, som senere ble «traktaten om alle former for rasediskriminering». David Keane fortalte også, at det hadde vært meget, meget vanskelig, fordi alle var uenige om betydningen av ordet «rase». Når det for eksempel var undertrykkelse av visse grupper i India, var det «religiøst, ikke rasemessig».

Etter mange års tautrekking og utvidelser av de forskjellige traktater, ble det skapt enighet om den endelige legale definisjonen av apartheid som gjelder i enhver situasjon, hvor som helst i verden, hvor følgende tre nøkkeelementer eksisterer:

• Hvor to forskjellige rasegrupper kan identifiseres.
• Hvor «umenneskelige handlinger» utføres mot en underordnet gruppe.
• Hvor sådanne handlinger blir utført systematisk i konteksten av et institusjonelt regimes herredømme av en gruppe over en annen.

David Keane avsluttet med å si, at denne konvensjonen anerkjenner israelerne ikke i de okkuperte områdene, men dog overfor «visse svake grupper» i Israel.

Rasegrupper?

De neste tre talere på Russell-tribunalet fordypet seg videre i begrepet om distinkte rasegrupper, som jo tydeligst må defineres og forstås meget klart i relasjon «israelere/ palestinere».

De påviste at palestinerne identifiserer seg selv som en gruppe av mennesker med samme bakgrunn, historie og kultur, så vel som sosiale og politiske strukturer og nettverk, på tross av tvangsforflytninger og adskillelse.

Hele det palestinske folk tilhører en enkelt gruppe, enten de er flyktninger i eksil, under militær okkupasjon på Vest-bredden og Jerusalem eller lever i Gaza. De blir betraktet som et folk med rett til kollektiv selvbestemmelse.

De israelske jødene er en gruppe, forent ved lov, som har den samme juridiske status, uansett hvor de bor, mens de palestinske araberne er en separat gruppe, oppdelt i borgere, okkuperte beboere, som kan miste denne retten, hvis de forlater territoriet, og flyktninger, som ikke har rett til at vende tilbake til noe sted i det historiske Palestina.

Disse begrensninger eksisterer ikke for jøder, idet enhver, som ikke allerede er borger, automatisk får tildelt et statsborgerskap ved å flytte til Israel eller til de okkuperte palestinske områdene.

Situasjonen i Israel/Palestina er ikke definert i de tradisjonelle uttrykk eller betegnelser av «rase», som det var i Sør- Afrika under apartheidregimet. Ekspertene påviste at internasjonal lov tillegger uttrykket «rase» en bredere mening. Det innbefatter elementer av etnisk og nasjonal opprinnelse. Definisjonen av «rasegruppe» er et sosiologisk spørsmål, ikke et biologisk.

Juryen dro på bakgrunn av disse ekspertutsagnene konklusjonen, at israelske jøder og palestinske arabere kan defineres som distinkte rasegrupper ut fra meningen i internasjonal lov, og at den juridiske definisjon av «rasegrupper» gjelder i alle de forhold, hvor de israelske myndigheder har jurisdiksjon over palestinerne.

Mord på et samfunn

«Dere skal fortsette å leve et hundeliv. Men de som ønsker det kan reise ut». Denne brutale uttalelsen av den tidligere israelske forsvarsminister, senere utenriksminister, Moshe Dayan, brukte den belgiske filolog og språkforsker, Marianne Blume som overskrift på sitt vitnesbyrd.

Marianne Blume har arbeidet 10 år i Gaza, så ingen bør undre seg over hennes sinne.

– Det, som foregår, er folkemord, som går langt videre enn apartheid. Det er en bevisst politisk destruksjon av palestinerne for å få dem til å forsvinne, sa hun. Og så gjennomgikk hun ellers historien, som hun kalte «destruksjonen av et territorium» og «organisert destruksjon av et samfunn», med start i årene 1947–49 opp til i dag. – Der er snakk om en bevisst fordrivelse av palestinerne gjennom en ikke så synlig global krig, via politiske, økonomiske, sosiale, kulturelle og psykologiske midler, sa Marianne Blume.

Som eksempler nevnte hun:

• Den stagnerte fredsplanen.
• Mord på og arrestasjoner av politiske ledere.
• Ødeleggelse av offisielle bygninger.
• Målrettede angrep på politiet.
• Fragmenteringen av Palestina.
• Ødeleggelse av landskapet.
• Oppløsningen av det palestinske samfunnet.
• Ødeleggelsen av økonomien.
• Den organiserte underutvikling.
• Angrep på kultur og arv.
• Angrep på undervisning.
• Massearrestasjoner.
• Den israelske hærs vold.

Juryens reaksjon var prompte. Juristen Michael Mansfield utbrøt:

Dette er et klart uttrykk for forbrytelse mot menneskeheten, det er en klar intensjon om å ødelegge innbyggerne.

Mairead Maguire fra Nord-Irland konkluderte:

Hvert eneste menneske er traumatisert, og vi gjør ikke noe med det! Det er en total, global krig mod befolkningen, og for kvinnene er det dobbelt så hardt. Politikken går ut på å gjøre folk konstant engstelige, avsluttet hun.

(Artikkelen sto i Palestinasolidaritet nr 2/12, og er oversatt til norsk av Sverre Johnsrud.)

Hvor står høyreekstremismen i Norge i dag? Vi skal her se litt på de ulike miljøene som finnes i dag, og ta en kjapp gjennomgang av høyreekstremisme i nyere norsk historie.
Etter terrorangrepene 22/7 i fjor har fokuset ligget mye på islamofobe grupperinger.

Shoaib Sultan er rådgiver ved Antirasistisk senter. Medforfatter av rapporten Høyreekstremisme i Norge.

Mange ser ikke islamofobe grupperinger som noe nytt og annerledes, og ikke som en fortsettelse av andre tidligere høyreekstreme høyreekstreme grupperinger. Dette betyr ikke at islamofobe grupper i dag er nøyaktig det samme som nynazister, men det motsatte, altså at det ikke er noen forskjell mellom disse blir like feil å hevde.

Norske høyreekstreme i dag er i stor grad islamofobe, selv om vi finner viktige unntak. Først en liten, men viktig digresjon, fordi dette begrepet «islamofobi» møter motstand. Motstandere prøver å hevde at islamofobi er et begrep som sykeliggjør de som stemples med det. Altså at dette blir en diagnose. Problemet er at de samme menneskene ikke vil hevde at andre begreper som xenofobi eller homofobi ikke bør brukes. Andre igjen hevder at iranske styresmakter har skapt dette begrepet for å stoppe kritikk av islam etter revolusjonen i 1979. Dette stemmer imidlertid ikke. Påstanden ble grundig tilbakevist av forskerne Sindre Bangstad og Cora Alexa Døving på «Nye meninger» hos Dagsavisen. De viser til hvor myten oppstod, samt en rekke kilder som viser til at dette er feil. «Islamofob» er ikke et begrep brukt av regimet i Iran, men det er brukt tidligst i to verk om fransk kolonialstyre i Vest-Afrika ifra 1910.¹ Ordet er etablert innen internasjonal forskning på hat mot islam og muslimer, og vi bruker dette her nettopp for å beskrive dette.

Tre høyreekstreme strømninger

En grov inndeling av høyreekstreme strømninger gir oss tre ulike grupperinger som alle tre kan sies å falle inn under etiketten «høyreekstremisme» i Norge i dag. Disse er på ingen måte gjensidig utelukkende, men de representerer tre ulike problemstillinger: «nynazisme», «innvandringsfiendtlighet/ rasisme» og «islamofobi». Sistnevnte er også den ideologien hvor terroristen bak 22. juli finner sine meningsfeller. Den mest ekstreme undergruppen av denne siste formen for høyreekstremisme er de som kaller seg kontrajihadister, og disse kan vi litt grovt forenklet definere som de som ser på situasjonen i dagens Europa som borgerkrigslignende. Dette er for øvrig en inndeling som reflekteres i høyreekstreme miljøer også i flere andre land i Europa.

Skillelinjene mellom disse er som nevnt ikke alltid like klare, både fordi enkelte grupper blir over tid mer fokusert på islam, mens andre grupper som profilerer seg som anti-islamske, viser seg å ha direkte rasistiske meninger i bunnen. Et interessant eksempel er i så måte British National Party (BNP), som har en tydelig profil rettet mot islam og muslimer. I et møte med «American Friends of the BNP» forklarer lederen for partiet, Nick Griffin, at dette er en villet og gjennomtenkt strategi. Å snakke om «rasekrig» og andre begreper fra hvit makt-bevegelsen ville svekke bevegelsen, forklarer han. «Vi må selge budskapet, men det betyr ikke at vi har gått vekk fra våre tidligere standpunkter og solgt oss vekk fra dem», bedyrer han.² Utvekslingen av medlemmer mellom de ulike grupperingene er også stor. Vi har sett flere eksempler på at nynazister og «rasehatere» blir aktive deltakere i det antiislamske miljøet.

Nynazisme

Boot Boys

På Bøler var det et mindre, nynazistisk miljø kalt Boot Boys, som var aktive fra 1994. Gruppen ble synlig i bydelen i årene som kom. Det var dette miljøet som stod bak drapet på Benjamin Hermansen i 2001. Drapet førte til massiv negativ oppmerksomhet mot nynazistmiljøet. Sammen med tett oppfølging av politiet – et arbeid som startet allerede på slutten av 90-tallet – førte dette til at miljøet ble brutt opp.

Sent i 2010 fikk Antirasistisk Senter en del indikasjoner om bevegelser i enkelte av disse miljøene igjen, noe Senteret har gått ut og advart om. Dette betyr imidlertid ikke at det var en stor tilstrømning med mange nye medlemmer. Det som var den konkrete bekymringen, var en rekke «bevegelser» i de gamle nynazistmiljøene med flere personer som begynte å bli aktive igjen.

Vi har så langt vært heldige med at norske nynazister har manglet en sterk og tydelig lederskikkelse som kan virke samlende. Dette behøver ikke vedvare. Selv om disse gruppene forblir svært svake organisatorisk, har de et voldspotensiale, og det forblir derfor viktig å følge med på dem.

Vigrid

Vigrid er en høyreekstrem organisasjon i klassisk forstand, kjennetegnet ikke minst av grov antisemittisme og nazidyrking, og med norrøne innslag. På organisasjonens hjemmeside finner man eksempelvis:

• «Vigrid’s kamp er kampen for de 14 Ord: Vi må sikre eksistensen til vårt folk og en fremtid for våre Hvite barn!»³
• Hvordan man gjenkjenner en jøde.
• Vidkun Quislings taler.
• Teksten til Zions vises protokoller.
• Reklame for bøker som Die 13. Panzer- Division.
• Mange norske flagg, mange hvite barn, og en giljotine.

Slavisk Union

Den russiske nynazistgrupperingen Slavisk Union forsøker også å etablere seg i Norge. Dette blir et av de viktigste miljøene å følge med på i tiden fremover. De ble fordrevet fra et tatoveringssted Oslo i 2011 etter innsats fra Blitz-miljøet (blant annet støydemonstrasjoner), men har siden hatt aktiviteter i Tønsberg.

Norsk motstandsbevegelse

Norsk underorganisasjon av den svenske nazistiske grupperingen Svenska Motståndsrörelsen. Forsøkene på å etablere seg i Norge er spede, men en viktig gruppe å følge med på fordi de har stort voldspotensiale og hjelp fra bedre organiserte svensker. Organisasjonen har en nordenperspektiv, med en paraplyorganisasjon på topp, og en svensk, finsk og altså en norsk avdeling. I Sverige regnes den svenske grenen som den største faren mot den svenske staten, med en rekke drap og voldssaker knyttet til medlemmer fra denne gruppen.

Vurdering

I Norge har de nynazistiske miljøene vært små, eksempelvis sammenlignet med grupperinger i Sverige. Norske nynazister har likevel gjort seg bemerket med flere aksjoner og voldshandlinger. Nynazister står også for det aller meste av terroren som har vært på norsk jord frem til 22. juli, inkludert flere bombeattentat og flere drap. Det er grunn til å følge med på disse gruppene fordi voldsterskelen er lav, men det er heldigvis få mennesker som støtter et slikt syn.

«Ren» rasisme

Fra siste halvdel av 1980-tallet ble motstand mot innvandring gradvis den samlende saken på ytterste høyre fløy. Folkebevegelsen mot innvandring (FMI), Organisasjonen Stopp innvandringen, Fedrelandspartiet og Hvit valgallianse hadde dette som viktigste eller eneste sak.

Demokratene

Senere har vi sett en forvitring av de over nevnte organisasjonene, og siste parti som gikk ut av politikken, er høyreekstreme Norgespatriotene. En rekke av disse kreftene har etter hvert samlet seg i Demokratene, et parti som har tiltrukket seg en rekke politikere som ble kastet ut av FrP fordi de ble sett på som for ekstreme. Partiet ble stiftet i august 2002. I tillegg til tidligere FrP-medlemmer har partiet også tiltrukket seg enkeltpersoner fra Ap, SV, H og V. Demokratene beveger seg i krysningspunktet mellom ekstremnasjonalisme, fremmedfiendtlighet og islamofobi, og kan betegnes som et høyreekstremt parti.

Det kan være lett å avfeie Demokratene som tullete, men det er verdt å merke seg at de stilte til valg i 17 fylker og 29 kommuner ved fylke- og kommunevalget i 2011, og fikk valgt inn en representant i fylkestinget i Vest-Agder, og ble representert i fem kommunestyrer med totalt 8 representanter. Partiet ledes av den tidligere stortingspolitiker og nestformannen for FrP, Vidar Kleppe. Kleppe er valgt inn i Vest-Agder fylkesting og Kristiansand bystyre, men har ikke greid å komme inn på Stortinget igjen etter at han forlot FrP.

Kristne rasister?

Vi har også sett forsøk fra noen kristne miljøer på å spille på innvandrings- og islamfrykt. Disse har forsøkt å samle seg i mindre partier, blant annet Kristent Samlingsparti, men har aldri fått så mye oppslutning. Kristent Samlingsparti er slik sett det største av flere nokså ubetydelige, små partier. Det er viktig å få med seg at dette er standpunkter som møter stor motstand i de større kristne miljøene.

FMI, en ny start?

De siste månedene har vi sett en viss aktivisering av FMI igjen, hvor vi ser enkelte nye (og yngre) medlemmer også. FMI har som formål å motarbeide «fremmedkulturell» innvandring. De kritiserer også makthaverne for «svik», en retorikk vi skal komme tilbake til senere.

Særtilfelle: FrP

Innvandringsmotstand er også en sentral del av programmet og retorikken til Fremskrittspartiet (FrP), som best kan klassifiseres som et høyrepopulistisk parti. Tradisjonelt rasistiske uttalelser slås normalt ned på, og en rekke medlemmer som ikke har innrettet seg, har blitt ekskludert og i stor grad blitt samlet opp av Demokratene.

Det er derfor feil å betegne FrP som et høyreradikalt parti. FrP deler en del kjennetegn med høyreradikale partier i andre land, men det er også relevante forskjeller. Partiets mistenkeliggjørende syn på muslimer og innvandrere er ikke så unyansert som det man finner i partier i andre land. FrP respekterer også religionsfriheten, blant annet ved at de ikke har gått inn for å forby minareter eller Koranen, til forskjell fra de åpenbart høyreradikale partiene i andre land. Dette plasserer FrP i en særstilling: Det er et parti som flørter med innvandrerskepsis generelt og islamofobi spesielt, samtidig som de stort sett styrer klar av europeiske partier med en mer hardcore høyreradikal agenda.

Vurdering

Denne rasismen har større gjenklang i større deler av befolkningen. Når rasismen kommer klart til uttrykk, ser vi likevel at store deler av den norske befolkningen viser sterk motstand mot dette. Likevel, hverdagsrasismen eksisterer og gir næring til høyreekstremismen.

Islamofobi, den nye rasismen?

Vi har tidligere i denne artikkelen vist at enkelte rasistiske og nazistiske grupperinger bruker hat mot islam og muslimer strategisk. Det vil si at, mens de egentlig har en rasistisk eller nazistisk ideologi så prøver de å kun ha fokus på islam og muslimer, fordi de mener at det er standpunkter de vil få støtte ifra større deler av befolkningen på.

Men selv de høyreekstreme som kun er islamofobe, kan med rette betraktes som rasistiske. Mange vil sterkt bestride en slik kategorisering, og insistere på en snever definisjon av «rasisme»: Siden muslimer ikke er en «rase», kan ikke hat mot muslimer bety at man er rasist. Dette er imidlertid ikke i tråd med den internasjonale forskningen på området, hvor man allerede på 1980-tallet så at rasismen endret karakter, og at det ikke bare dreide seg om hudfarge. Kulturell og religiøs rasisme er deler av denne «nyrasismen ».⁴

Strukturelle likheter med antisemittisme

Konspirasjonsteorier er kjernen i islam- og muslimhatet. Det er skjematiske likheter mellom den antisemittiske konspirasjonsteorien, som forteller om en plan for overtakelse av makt rundt om i verden nedtegnet i Zions vises protokoller, og de tilsvarende antimuslimske konspirasjonene – henholdsvis «Protokollen» og «Eurabia» – som begge viser hvordan muslimer står bak en hemmelig plan om maktovertakelse i Europa.

Norwegian Defence League (NDL)

NDL dukket opp som en norsk variant av den voldelige og fascistiske engelske organisasjonen English Defence League (EDL), og kaller seg den norske avdelingen av EDL. Den mest prominente lederskikkelsen i dag er Leo Baardsen, eller Rune Hauge som han heter.

European Defence League, Norway (EDLN)

Utbrytergruppe fra NDL, etter en mislykket demonstrasjon i begynnelsen av 2012 i Danmark, Århus ble det store stridigheter i NDL. Litt usikkert hva som egentlig lå bak, da begge sidene har veldig ulike forklaringer på hva som skjedde. EDLN ledes av den tidligere NDL talsmannen Ronny Alte. Forsøker etter britisk modell å lage et politisk parti, «Norges frihetsparti».

Stopp islamiseringen av Norge (SIAN)

SIAN har en lengre historie enn NDL, med utspring i bevegelsen Aksjonskomiteen mot bønnerop fra våren 2000. 11. september 2000 skiftet foreningen navn til Forum mot islamisering (FOMI). I 2008 endret foreningen navn til SIAN, en navneendring som ble sett i sammenheng med at det har dukket opp en rekke andre «Stopp islamiseringen»-bevegelser i andre vestlige land. Nåværende leder i SIAN er Arne Tumyr fra Kristiansand.

Vurdering

Vi ser en glidende overgang med mer islamofobi fra åpenbart rasistiske eller nazistiske grupper, samtidig som det er viktig å skille mellom disse og grupper som først og fremst er islamofobe. Islamofobe krefter fikk et stort sjokk etter 22/7, men vi ser at de ikke har forsvunnet.

Veien videre

Nettdebatten

Det er en økende bevissthet rundt hatefulle ytringer på nett, samt det redaksjonelle ansvaret for nettdebattene. Det er på høy tid at redaktørene begynner å ta debatten på nett alvorlig, på lik linje med debattene i avisenes papirutgaver. Det sentrale her er at mediene har begynt å ta sitt redaktøransvar på alvor; ytringsfrihet impliserer ikke trykkeplikt.

Vi ser blant annet at flere medier har begynt å kreve fullt navn for at man skal få delta i debattfora på nett. Dette er riktig vei å gå. Et annet tiltak er forhåndsgodkjenning av alle kommentarer. Dette er et godt og prisverdig tiltak. Selv om man ikke nødvendigvis skal kreve dette av enhver debattside, bør det i det minste innføres i perioder av nettsteder som opplever en større pågang av innlegg med et hatefullt innhold.

Ekstremister i symbiose?

Kampen mot islamofobi er en kamp på mange fronter. Det finnes krefter blant muslimer som deler verdensbilde med de islamofobe, bare med motsatt fortegn. Vi ser at mange steder er det nettopp ved å ha en tydelig motpol at både høyreekstreme og islamistiske krefter greier å mobilisere og bli større og sterkere. Å ha oversikt over slike symbioser mellom ekstremister, blir viktigere i tiden fremover.

Flere motkrefter

Mange har engasjert seg i kampen mot ekstremismen − både «deres» og «vår egen» – men det trengs flere. Den tause majoriteten må bli litt mindre taus.

Noter:

• http://www.dagsavisen.no/nyemeninger/alle_meninger/cat1003/subcat1017/thread150925/#post_150925

• Øyvind Strømmen, Det mørke nettet, Cappelen Damm, 2011.

• Dette er oversettelse av den amerikanske rasisten David Lanes fourteen words, som igjen var inspirert av en seksjon fra Adolf Hitlers Mein Kampf

• Eksempelvis Amy Ansell, New Right, New Racism: Race and Reaction in the United States and Great Britain., NY U Press, 1997; Tania Das Gupta, Race and Racialization: Essential Readings, Canadian Scholars’ Press, 2007.

For å ta klimaproblemet på alvor er vi avhengig av å ha konkrete mål for klimapolitikken i Norge, som blir fulgt opp med politiske virkemidler som utløser tiltak som gir tilstrekkelige utslippskutt.

Regjeringen skal i 2012 legge frem en ny klimamelding som skal stake ut kursen for klimapolitikken de neste årene, i etterkant av den er det ventet et nytt klimaforlik med opposisjonen.

Under følger tiltak og virkemidler som er støttet av Unge Høyre, Unge Venstre, Krfu, Senterungdommen, AUF, Sosialistisk Ungdom, Spire, Changemaker, Norsk Medisinstudenters klimautvalg og Natur og Ungdom.

Disse kravene bør implementeres i den forventede klimameldingen.

Hovedmål og målstyring

• Norge skal redusere sine utslipp med 40 prosent innen 2020
• Det skal settes sektorvise utslippsmål gjennom klimameldingen.
• Norge skal jobbe for en videreføring av Kyotoprotokollen i de internasjonale klimaforhandlingene.

Petroleumssektoren og landbasert industri

• Påbud om at alle nye felt på norsk sokkel skal elektrifiseres.
• Ved alle store ombygginger av eksisterende felt, eller eksisterende felt med lang levetid, skal elektrifisering pålegges.
• CO2-avgiften på norsk sokkel skal økes til 700 kroner tonnet innen 2015
• Det skal opprettes et klimafond som finansierer utslippskutt i petroleumssektoren eller i industrien, etter samme modell som NOx-fondet, hvor CO2-avgiften settes inn.
• Statnett får ansvar for å bygge felles infrastruktur med tilkoblingsplikt, og oljeselskapene må selv ta kostnaden for ombygging og tilkobling.
• Følge den opprinnelige planen for rensing av gasskraftverket på Mongstad, med mål om raskest mulig oppstart.
• Rense gasskraftverket på Kårstø snarest mulig, med mål om å samtidig elektrifisere gassterminalen på Kårstø.
• Etablere en handlingsplan og demonstrasjonsprogram for CO2-håndtering på industrielle kilder.
• Satse på forskning og teknologiutvikling for å utvikle fornybare næringer.

Energiproduksjon og-forbruk

• Gjennomgang av el-sertifikatene etter fem år for å vurdere målene og evt. øke dem.
• Etablere et fornybarfond, som supplement til el-sertifikatene, for umodne og ulønnsomme fornybare teknologikilder.
• Fase ut oljefyring i alle offentlige bygg innen 2015.
• Det settes et mål om utfasing av fossil energi i bygg innen 2020, inkludert i fjernvarmen CO2-avgiften på fyringsolje økes med 2 kroner per liter og med 1,5 kroner per kubikkmeter naturgass.
• Det settes et mål for energieffektivisering i Norge som følger opp Arnstad-utvalgets anbefaling om å reduserebyggsektorens energiforbruk med 10 TWh innen 2020 og halvere forbruket innen 2040.
• Byggeteknisk forskrift må revideres for nye energistandarder i 2013.
• Innføre sjablongmessig støtte eller skattefradrag for støtte til energieffektivisering i eksisterende bygningsmasse.
• Lavenergiutvalgets anbefaling om 20 prosent spesifikk energieffektivisering i industrien, utover generell teknologiutvikling, implementeres i klimameldingen.
• Minst 50 prosent av spillvarmen skal utnyttes innen 2020 Hvite sertifikater skal utredes
• Biogassproduksjonen i Norge skal økes Øke saksbehandlingskapasiteten i NVE for fornybar energi

Samferdsel

• Belønningsordningen må dobles innen utgangen av denne stortingsperioden.
• Fordelsbeskatningen på arbeidsgiverbetalt månedskort må fjernes.
• Det må innføres fordelsbeskatning på arbeidsgiverbetalt parkeringsplass.
• Det må innføres kollektivgater og –felt i byene.
• Krav om klimavennlige drivstoff ved utlysning av anbudsrunder for buss.
• Offentlig ladepunktstrategi for elbiler og ladbare hybrider.
• Det må gis støtte til investeringer i sykkelveinettet i kommunene.
• Vedlikeholdsetterslepet på jernbanen må møtes.
• Økte investeringer til å sikre en god og offensiv jernbanestruktur for framtiden.
• Hele dobbeltsporet på Intercity-området er utbygget innen 2019.
• Det må være høyhastighetsstandard på nye utbygginger i Intercity-triangelet.
• Det må bygges dobbeltspor på pendlerstrekninger med stort passasjergrunnlag.
• Den første strekningen med høyhastighetsbane skal være klar til utbygging innen 2014.
• Jernbanenettet og terminalkapasiteten må utbygges for å kunne tredoble kapasiteten for gods på bane innen 2030.

Europas økonomier er i krise og verdens børser går i rødt, men i Norge er vi ikke bekymret. Her finner vi stadig nye oljefelt, og norsk gass går så det suser.

Oljetåka blinder norsk næringspolitikk, og står i veien for framtida.

Elin Volder Rutle leder Rødts klima- og næringspolitiske utvalg.

For Rødt er det en sammenheng mellom det å sikre norske kunnskapsarbeidsplasser og å kutte de norske utslippene i Norge. Løsningene på klimakrisa og en ny finanskrise finnes ikke i markedet. Løsningene finnes ikke innenfor det kapitalistiske systemet. Vi trenger politiske endringer.

Politiske løsninger – industripolitisk offensiv

Det er bred enighet om at klimakrisen er vår tids største utfordring. Like fullt får vi vite at vi kan shoppe oss ut av problemene, gjennom kvotehandel, et par solceller og en litt mindre forurensende bilpark. Manglende handling fra norske og internasjonale politikere fører til at færre og færre tror på at endringene kan være så farlige.

Under den forrige finanskrisa bladde verdens statsledere opp milliardene som trengtes for å redde verdens banker. Hvis Jens Stoltenberg og resten av hans kolleger hadde hatt den samme viljen til å ta tak i klimaproblemet, kunne vi vært langt på vei mot en kortsiktig løsning. Når en ny finanskrise nå er i emning, trenger vi politiske tiltak som kan bidra til å motvirke begge krisene.

I august ble Rødts plan, For ei Fornybar framtid – industripolitisk offensiv for å møte klimautfordringene, lansert. I planen skisseres det hvordan vi kan skape mer enn 40 000 nye og grønne arbeidsplasser, samtidig som vi kutter norske utslipp med 40 %, i Norge.

Løsningene på klimaproblemet er uløseligknyttet til en aktiv og miljøvennlig næringspolitikk.

I forbindelse med funnet på Aldous Major uttalte oljeminister Borten Moe (SP) seg til Dagens Næringsliv 17. august:

Dette er ikke slutten. Det er ikke engang begynnelsen på slutten. Men det er kanskje slutten på begynnelsen.

Norsk økonomi går på en overdose av anabole oljesteroider, og investeringene i norsk petroleumssektor øker enormt. Statistisk Sentralbyrå anslo i 4. kvartal 2011 at investeringer til olje- og gassvirksomheten ville bli på 184,6 milliarder kroner for 2012, og dette tallet har økt kraftig for hvert eneste kvartal. I 2011 landet investeringene på mer enn 150 milliarder kroner.

Dette er enorme summer, og en betydelig andel av norsk produktiv kapasitet (arbeidsfolk, kunnskap, teknologi, kapital) brukes på oljeindustrien. Det gjør at det er færre ressurser igjen som kan brukes i andre sektorer, både innen fornybar industri, bygging av infrastruktur som lyntog og i velferdsproduksjonen i offentlig sektor. Oljeindustrien er en parasitt som utarmer resten av norsk økonomi. Samtidig vet vi at oljeproduksjonen synker, toppen i norsk oljeproduksjon var i 2000, og produksjonen har sunket hvert år siden. Oljealderen går uunngåelig mot slutten. Rødt vil gi den aktiv dødshjelp, og begynne omlegginga til en fornybar framtid.

Det tar tid å bygge et samfunn på nytt. Derfor trenger vi all den tid vi kan få. I Norge finnes det mye kompetanse på el-biler, solceller, vindmøller og mineralproduksjon. Men kompetansen er i ferd med å forsvinne og arbeidsplassene flyttes til utlandet. Samtidig får oljeindustrien refundert 78 prosent av letekostnadene sine, og setter dermed verdensrekord i statssubsidier. 44 oljeselskaper fikk i 2009 penger fra staten framfor å betale skatt, til sammen fikk bransjen mer enn 9 milliarder skattekroner. Disse særfordelene må opphøre og en ny, grønn næringspolitikk må på plass.

6 tiltak for en fornybar framtid

I vår plan for en fornybar framtid skisserer vi hva som må gjøres for å bygge landet på nytt, på en måte som tar hensyn til arbeidsplasser og miljøets bæreevne. Dette er for komplisert og viktig til å overlates til markedet. Politikken må igjen inn på klima- og næringsfeltet. Rødt presenter 6 punkter for en grønn og trygg framtid i Norge:

1 Nasjonal plan for utfasing av oljeproduksjonen.

Den viktigste årsaken til klimakrisa er brenning av fossile energikilder. Norsk olje- og gassproduksjon står alene for en fjerdedel av alle norske klimagassutslipp. Derfor må vi lage en plan for en kontrollert nedtrapping av produksjonen. Slik sikrer vi gode prosesser for oljearbeiderne, som sitter på kunnskap vi trenger i det fornybare Norge. Vi må ikke glemme at dette er viktige råvarer i blant annet plastproduksjon. Det skal det være i framtida også. Derfor må vi slutte å brenne opp olje og gass, men trappe ned produksjonen på et så lavt nivå at også framtidige generasjoner får glede av denne ressursen.

2 Bruk norsk kraft på grønne arbeidsplasser – stans eksporten

Norsk kraftkrevende industri er verdens grønneste, men er truet, ikke minst av problemene i den internasjonale økonomien. Rødt jobber for et nytt kraftregime der det stilles krav til grønn teknologi og produksjon. Til gjengjeld får den kraftkrevende industrien forutsigbare og rimelige priser. Det er den mest miljøvennlige kraftbruken. Den siste uka har strømprisen steget med 25 prosent, til tross for at magasinene flommer over. Strømeksport importerer europeiske kraftpriser, men ikke det europeiske klimaet og lønnsforholdene. Ren og rimelig strøm er et norsk konkurransefortrinn, men det er et politisk valg om det kan brukes.

3 Offentlig satsing på grønn teknologi

Det offentlige bør ha fokus på både pris og miljø i et langt perspektiv når de planlegger offentlig tjenesteyting og bygningsmasse. Det betyr at den kommunale bilparken bør gå på elektrisitet eller biometangass, mens solfangere og solceller bør finnes på de fleste kommunale tak. De miljøvennlige løsningene er i vekst, men trenger et mer stabilt marked. Rødt jobber for at kommunene kan og bør være et slikt marked.

4 Den mest miljøvennlige energien er den vi ikke bruker

All energibruk har miljøkostnader. Det er klimagassutslipp involvert i produksjon av både vindmøller og solceller, og utbygging av nye kraftlinjer fører til inngrep i sårbar natur. Derfor bør det første spørsmålet vi stiller oss, være om vi trenger ekstra energi, eller om behovene kan løses gjennom smartere energisparingsløsninger. Pengene som i dag er planlagt brukt på nye kraftlinjer gjennom Hardanger eller mellom Ørskog- Fardal, kan heller brukes på enøktiltak. Det er en bedre og mer framtidsrettet måte å løse spørsmålene knyttet til forsyningssikkerhet på.

5 Det skal være lett å velge grønt

Rødt mener det er de folkevalgtes ansvar å legge til rette for at alle skal kunne velge de mest miljøvennlige løsningene. Det betyr at vi jobber for økte tilskudd til enøk slik at ikke lommeboka avgjør om du kan etterisolere eller kjøpe varmepumpe. Vi jobber for et bedre og billigere kollektivtransportsystem. Vi ønsker at det skal stilles krav til private utbyggere om bruk av energisparende løsninger og bruk av fornybare energikilder. Vi jobber for økte garantitider på varer, slik at de ikke stadig må byttes ut.

6 Redusere unødvendig transport

En stadig økende andel av norske utslipp kommer fra transport. Noe kan løses gjennom å gå over til mindre forurensende transportløsninger. Det viktigste er likevel strukturelle politiske løsningene. Folk må ha tilgang på de tjenestene de trenger i nærmiljøet, slik at de kan gå eller sykle til matbutikken, barnehagen og treningssenteret. Noen av Rødts løsninger på transportfeltet finnes i Fornybar framtid, men vi jobber videre med feltet i arbeidet med å lage Rødts alternative nasjonale transportplan som skal lanseres i løpet av 2012.

Veksten skaper kriser for klima og miljø

Finanskrisa viste tydelig hvordan økonomisk vekst og veksten i utslipp av klimagasser henger sammen. Fallet i økonomisk vekst i 2008 og 2009 førte også til at verdens globale utslipp ble mindre. I 2010, parallelt med en mer stabil vekst i verdensøkonomien, økte utslippene igjen, og de har aldri vært høyere enn nå. Dagens økonomiske krise vil trolig føre til at utslippene igjen vil begynne å synke. Om vi kan få dem til å synke etter at bunnen i krisa er nådd, er avhengig av en kraftig politisk og folkelig mobilisering for klimakutt og en bærekraftig framtid. Skal en sånn bevegelse lykkes, må den også utfordre rammene av dagens kapitalisme.

Dagens økonomiske system baserer seg på ideen om ubegrenset økonomisk vekst på en jordklode med begrensede ressurser. Kapitalismens overlevelse avhenger av et økonomisk kretsløp der kapitalen vokser gjennom vareproduksjon, et evig kretsløp som Marx beskrev med formelen P–V–P’, der hver enkelt kapitalist er avhengig av et overskudd, der P’ er større enn den opprinnelige P-en. Overskuddet kan hentes fra reduserte produksjonskostnader eller økt salg. Reduserte produksjonskostnader handler ofte om å øke energiintensiteten og redusere antall arbeidere som trengs i produksjonen, mens økt salg handler om en kraftig markedsføring, både gjennom reklame og gjennom de stadige små forbedringene som gjør gårsdagens vare umoderne og tilsynelatende ubrukelige.

De siste hundre år har energi vært uforholdmessig billig, store mengder fossil energi har blitt gravd fram og pumpet opp, uten at man har betalt for de kostnadene utslippene koster samfunnet som helhet. Slike kostnader kan være redusert tilgang på rent vann, ren luft og ødelagte økosystemer. Det har lenge vært tydelig at denne veksten går ut over menneskers og naturens tålegrenser. Mer enn tre fjerdedeler av verdens fiskebestander er overbeskattet og en femtedel av verdens plantearter er truet med utryddelse. Naturen trues stadig av nye cocktailer av miljøgifter, og vi klarer bare i liten grad å stanse utslippene av allerede godt kjente miljøgiftene.

De siste årene har vi for alvor begynt å merke konsekvensene av økt konsentrasjon av klimagasser i atmosfæren. Til tross for varierende skiføre i Norge de siste vintrene, har den globale temperaturen aldri vært så høy. Klimaendringene skaper allerede store problemer, sykdommer spres med økende temperaturer, store økosystem er truet, og verdens matproduksjon faller. Økt temperatur betyr mer energi i atmosfæren, og det fører med seg flere og sterkere stormer og orkaner. Det som tidligere var stabile nedbørsmønstre, endres, og tørke og flom rammer hardt. De som rammes, er i første rekke verdens fattige. Økt mengde CO2 i lufta fører også med seg økte mengder CO2 i havet, som blir surere og surere. Forsuringa truer produksjonen av plankton som ikke lenger klarer å lage de solide kalkholdige skallene sine. Uten plankton vil også resten av næringskjeden i havet bli skadelidende. Et surt og dødt hav vil og skape enorme problemer for livet på landjorda.

Systemskifte er nødvendig

Rødt vil at norske utslipp skal kuttes i Norge. Det er den eneste måten reelle kutt kan skje. I tillegg må Norge bidra internasjonalt med teknologi og penger slik at verdens fattige kan øke sin levestandard uten å gå veien om fossilsamfunnet. Vi har et historisk ansvar for klimakrisa når vår velstand og nasjonale formue i stor grad er basert på produksjon av fossile brennstoff.

Samtidig kommer vi ikke utenom det faktum at dagens økonomiske system er basert på et grunnleggende premiss om økonomisk vekst som ikke er forenlig med jordas tåleevne. I Fornybar framtid fokuserer Rødt mest på tiltak som skal kutte klimagassutslipp og skape nye arbeidsplasser på kort sikt, med dagens system. Men på lang sikt må vi gjøre noe med det grunnleggende problemet i det kapitalistiske systemet: behovet for vekst.

Rødt mener dagens økonomiske system står i veien for å kunne løse klimakrisa. Derfor ønsker vi i stedet et system der menneskers og miljøets behov har forrang framfor kapitalistenes profitt. Klimakrise, matvarekrise og økonomisk krise viser at et systemskrifte er mer nødvendig enn noen gang.

For at vi skal løse klimaproblemet må samfunnet omorganiseres og bygges om fra et system basert på fossile energikilder til et basert på fornybar energi. Det er langt på vei mulig med den teknologien og de mulighetene vi har i Norge i dag. Men det krever en helt annen type politikk enn den som føres i dag. Teknologiske nyvinninger i seg selv løser ikke klimaproblemet. Vi trenger en aktiv, offensiv og fremtidsrettet klima, nærings- og energipolitikk for å skape et fornybart Norge.

Like fullt kan vi ikke nøye oss med å operere innenfor feilaktige rammer. Kravet om systemskifte kommer kraftig fra de 99 % som okkuperer Wall Street, og markerer seg over hele verden. Kravet om systemskifte er ikke like synlig i Norge. Hver gang det er krise i økonomien, sist under finanskrisa, gjentas det at økonomisk vekst er veien ut av problemet: «Vi må få fart på økonomien igjen.» Denne typen vekst er imidlertid ikke mulig uten at vi legger et stadig større press på allerede begrensede naturressurser.

Mennesker over hele verden og i all framtid er avhengig av en levende klode, og alle mennesker har rett til et godt liv, fritt fra utnytting, nød og sult. Derfor vil Rødt erstatte dagens økonomiske system med et som sørger for at alle får dekket sine behov, uten at det raserer naturressursene. Hvordan et sånt system skal se ut, er et stort spørsmål som krever mange delsvar. Noen delsvar handler om hvordan vi skal bygge det fornybare Norge, og hvordan vi kan legge om til et bærekraftig samfunn der hensynet til alle mennesker og til miljøet settes foran interessene til de få som i dag tjener seg styrtrike på å utnytte andre folk og vår felles klode.

En systemomveltning kan ikke skje uten at et flertall av folk krever det, og slik er det ikke i dag. Klimaproblemet krever at vi må legge planer for handling innenfor dagens rammer, hvor feilaktige vi enn mener at disse rammene er. Vi kan verken vente på den perfekte teknologien eller det perfekte samfunnet før vi starter omleggingen fra fossilalderen til en fornybar framtid. Vi trenger løsninger vi kan sette i gang med i dag.

Noen tiltak kan gjennomføres innenfor rammene av dagens system, mens andre utfordrer disse. Rødt mener det er helt nødvendig å også stille kravene som utfordrer rammene, og som gjør folk i bedre stand til å være med å styre et sosialistisk Norge. Et slikt krav er økte garantitider, som vil kunne bidra til mindre bruk og kast av varer. Garantitider tilsvarer i dag ofte maksimum levetid for varer som vaskemaskiner og mobiltelefoner. Skal man få solgt stadig mer for å øke overskuddet, må varene som lages stadig byttes ut. Men det er ingen teknologisk grunn til at vaskemaskiner ikke skal vare i 50 år i stedet for dagens 5 år. Økte garantitider vil bidra til å redusere forbruket og redusere avfallshaugene, og redusere kapitalens mulighet til å stadig øke overskuddet. Et annet krav, som kanskje er viktigere, er kravet om 6-timersdag. Produktivitetsveksten kan tas ut i form av mer fritid framfor i form av mer lønn for mange grupper. Det vil bidra til å bremse forbruket, samtidig som folk faktisk kan få mer tid og overskudd til å være med å bestemme og forme samfunnsutviklinga. 6-timersdagen er både et viktig klimatiltak og et viktig velferdsspørsmål. I jo flere saker vi klarer å kombinere forbedringer i folks levekår med reduserte utslipp, jo større er sjansen for at vi klarer å skape de demokratiske folkebevegelsene som er helt nødvendige hvis vi skal få til et systemskrifte.

Fornybare løsninger øker livskvaliteten

Byggingen av det fornybare Norge betyr også starten på en annerledes måte å tenke og handle sammen for å skape et bedre samfunn for alle. Mange er bekymret for at et samfunn uten vekst og med strengere miljøstandarder vil bety at vi alle får det dårligere. I den forstand at vi alle blir nødt til å redusere forbruket, er denne bekymringen reell. Samtidig vil et fornybart samfunn innebære forbedrede levevilkår for de fleste av oss på mange andre områder.

Her er noen eksempler på hvordan fornybarsamfunnet også vil være mer behagelig for de fleste av oss:

• Lenger garantitid på varer du trenger betyr at du slipper å bytte ut eller reparere oppvaskmaskin, stuebord, stereoanlegg og mobiltelefon så ofte som i dag.
• Lavere forbruk vil bety redusert produksjonsbehov. Det gjør at 6-timersdagen ikke bare er mulig å få til, men rett og slett nødvendig å innføre.
• Redusert transportbehov medfører at mindre tid blir brukt i bilkø. Denne tida kan du bruke på det du har lyst til
• En fornybar matproduksjon vil bety at mer lokalprodusert, miljøvennlig, sunn og fersk mat.
• Demokratisk kontroll over strømprisene gjør at vinterens kuldeperioder kan brukes på skiturer og innekos, ikke på å bekymre seg over om du har råd til å betale strømregninga.
• Enøk-tiltak med offentlig støtte vil gi bedre innemiljø i hjemmene våre.
• Satsing på fornybare og grønne arbeidsplasser bidrar til at det skal være jobber å finne i hele landet, og du slipper å bekymre deg for om hjørnesteinsbedrifta legges ned.
• Et samfunn styrt etter folks behov og naturens tålegrenser krever sterkere offentlig kontroll. Det innebærer mindre privatisering og konkurranseutsetting og tryggere og mer stabile arbeidsforhold.

Tiltakene presentert over og i Rødts plan for en fornybar framtid viser hvordan vi i dag kan begynne å jobbe for å løse klimakrisa. Den endelige løsningen finnes ikke innenfor rammene av dagens økonomiske system. Det baserer seg på ideen om ubegrenset økonomisk vekst på en jordklode med begrensede ressurser. Det er på tide at vi lar naturens tålegrenser og menneskenes behov setter rammene for vekst.

fra 2-2009 til 4-2013

a, b, c, d, e, f, g, h, i, j, k, l, m, n, o, p, q, r, s, t, u, v, w, x, y, z, æ, ø, å

A

Ellen Aanesen – Abortkampen i Norge1-2013

Uno Abrahamsen – Charles Dickens: Vardagsord (omtale) 3-2012

 Anne Alexander – Diktaturets bane 3-2011

Tariq Ali og Robin Blackburn – Power to the people (Intervju med John Lennon og Yoko Ono) 3-2009

Sigurd Allern – Undersøkende journalistikk en innføring 4-2011

Samir Amin – Samanbrotet i det europeiske systemet 4-2012

Samir Amin – Dristighet, mer dristighet! 2-2012

Samir Amin – Politisk islam – i imperialismens tjeneste 4-2010 (pdf)

Johan Petter Andresen – Hvor går den nepalske revolusjonen? 3-2013

Johan Petter Andresen – The Endless Crisis (omtale) 1-2013

Johan Petter Andresen – Ny grunnlov eller en ny revolusjon? – intervju med Shyam Shresta 3a-2010 (pdf side 11)

Johan Petter Andresen – Gift på tvers av kaste 3a-2010 (pdf side 34)

Johan Petter Andresen – Jordreform: det avgjørende første skritt 3a-2010 (pdf side 38)

Johan Petter Andresen – Marx eller Keynes? (debatt) 4-2009

Øyvind Andresen – Å være revolusjonær 2-2012

Øyvind Andresen – Kunnskapsbløffen (omtale) 4-2011 

Øyvind Andresen – Den digitaliserte skolen (debatt) 3-2011

Øyvind Andresen – Hvem skal eie kunnskapen? 4-2010

Sigrid Angen – Kvinnegruppa Ottar: Nei til kjøp av sex og kropp (omtale) pdf side 112 1-2011

Sinan Antoon – Et Prisme; Vætet Av Vrede (dikt) 2-2013

Olafur Arnarson, Michael Hudson og Gunnar Tomasson – «Gribbkapitalisme»: Island si nye bankkatastrofe – ei generalprøve for Hellas og Italia? 4-2011

Brage Aronsen – Europas mest utstøtte minoritet (Intervju med Maria Rosvoll) 4-2012

Brage Aronsen – ETAs brysomme våpenhvile 4-2010 (pdf)

Brage Aronsen – Den norske vietnambevegelsen (omtale) 4-2010 (pdf)

Nicole M. Aschoff – Ei fortelling om to kriser: Bilindustrien i USA 2-2012

Arnljot Ask – Lærdommer fra Nederland og Belgia 4-2013

Arnljot Ask – Syriza er blitt et parti 3-2013

Arnljot Ask – USAs svanesang? 2-2012

Arnljot Ask – Tyrkia ved et veiskille 3-2011

Arnljot Ask – India – og verden – venter fortsatt (omtale) 3-2011

Arnljot Ask – Det nye mot det gamle 3a-2010 (pdf side 10)

Kjerstin Aukrust – Den franske antivekstbevegelsen – en inspirasjon for den norske miljøbevegelsen pdf side 74 1-2011

Ury Avnery – Dr. Göbbels latter 3-2011

Seher Aydar – Respekter jenter – stopp voldtekt 1-2013

Seher Aydar – Rasisme i Norge – i dag 2a-2012

Seher Aydar og Kaisa Celius – Muslimske kvinner (omtale) 3-2011

B

Alain Badiou – Folkeopprørets universelle betydning 2-2011

Jeny Dahl Bakken – Ny vår for den baskiske frigjøringsbevegelse 3-2013

Jonas Bals – 22. juli-terroristen og Ayn Rand 3-2011

Randi Rønning Balsvik – Ellisif Wessel: Den revolusjonære overklassekvinnen fra Kirkenes 1-2013

Ingrid Baltzersen – Beyond the fragments: Feminism and the Making of Socialism (omtale) 3-2013

Ingrid Baltzersen – Amerikanske soldatar, livshistorie frå Libanon, og ein ny norsk nettportal (boktips) 2-2013

Ingrid Baltzersen – Jordan, ei buffersone 1-2013

Ingrid Baltzersen – Svart Mamba (omtale) 1-2012

Ingrid Baltzersen – Araberne (omtale) 4-2011

Ingrid Baltzersen – Kvinnekroppen som kamparena 3-2009

Ingrid Baltzersen – Biodrivstoff klimaredninga? Kvifor marknaden ikkje kan løysa klimakrisa 2-2009

Helene Bank – Globale drivkrefter bak fortsatt markedsretting i det offentlige 3-2009

Brita Bastogi – Israel – en apartheidstat? 2a-2012

Petter Bauck – Palestinsk enhet og dens utfordringer 3-2011

Walt Bell – Slaveriet sitter i fengselsveggene 4-2012

Ivar Jørde og Thorleif Berthelsen – Verdas sosiale forum er naudsynt for ei betre verd 2-2009

Mathias Bismo – Venstreekstremisme – ideer og bevegelser (omtale) 3-2013

Mathias Bismo – Thatcher som musikk 2a-2013

Mathias Bismo – Nytt nummer av Vardøger (omtale) 2-2013

Mathias Bismo – Ulikhetens pris (omtale) 1-2012

Mathias Bismo – Sosialdemokratiet i krise 4-2012

Mathias Bismo – Kritikk av globaliseringsteorien (omtale) 3-2011

Mathias Bismo – Islamofobi (bokomtale) 2b-2011

Mathias Bismo – Sosialisme på Cuba? 4-2010

Mathias Bismo – Aktiv sekularisme 3-2010

Mathias Bismo – Kommunister og religion – en privatsak? 3-2010 (pdf side 70)

Mathias Bismo – Høyrepopulisme i Vest-Europa (bokomtale) 2-2010

Mathias Bismo – Gotfred Appel og snylterstaten 4-2009

Mathias Bismo – Raddis! (bokomtale) 4-2009

Mathias Bismo – Kongo (bokomtale) 2-2009

Aud Karin Bjørn – Overgrep er ikke seksualitet. Det er makt! 1-2013

Margunn Bjørnholt – Fra ridder til sutrekopp 1-2010

Margunn Bjørnholt – The good, the bad and the ugly: Endring av mannsrollen, fedrerettigheter og likestilling 1-2010

Tariq Ali og Robin Blackburn – Power to the people (Intervju med John Lennon og Yoko Ono) 3-2009

Ola Bog – RAUSE NORGE (dikt) 3-2012

Ola Bog – Velkommen ombord / Welcome to the machine (dikt) 2-2012

Arild Borgen – Det nye, tyske oppsvinget 2-2012

Stian Bragtvedt – Griftopia (omtale) 2-2012

Stian Bragtvedt – Brutale kutt, men motstand (Intervju med Hilde Nylen) 4-2011

Stian Bragtvedt – Libya, olja og Statoil (Intervju med Helge Ryggvik) 3-2011

Stian Bragtvedt – Intervju med Malalai Joya 3-2011

Stian Bragtvedt – Det blir fred i Palestina! (Intervju med Eldbjørg Holte) side 12 1-2011

Stian Bragtvedt – Pakistan – midt i verden (omtale) 4-2010 (pdf)

Stian Bragtvedt – Forord 3a-2010 (pdf side 5)

Stian Bragtvedt – Alle kvinner i Nepal skal bli frie 3a-2010 (pdf side 15)

Stian Bragtvedt – Stat, samfunn og klasser 3a-2010 (pdf side 25)

Stian Bragtvedt – Reclaim the state (bokomtale) 2-2010

Stian Bragtvedt – Deltakende demokrati i Porto Allegre (intervju med Hillary Wainwright) 1-2010

Stian Bragtvedt – Deltakende demokrati (bokomtale) 3-2009

Stian Bragtvedt – Maoistenes opprør i India (bokomtale) 3-2009

Jokke Fjeldstad og Stian Bragtvedt – Forord 2a-2009

Åse Brandvold – Den undertrykte skapnings sukk – pinsebevegelsen, nyliberalismen og verdikampen 3-2010

Paul Brosché – Til siste dråpe – om oljens politiske økonomi (bokomtale) 4-2009

Stian Buan – Gaveabonnementet (novelle) 2-2013

Hisham Bustani – Dei arabiske opprøra – vil venstresida ta utfordringa? 4-2012

Hisham Bustani – Inkje opprør i Jordan 4-2012

Connie Bygdnes – E-stoffer i mat 2-2009

Frode Bygdnes – Sårbare Barentshav 2-2009

Arne Byrkjeflot – Partiet Rødt før og etter valget 4-2013

Arne Byrkjeflot – Ut av EØS eller en slankere EØS-avtale? 4-2012

Arne Byrkjeflot  – Foran tariffoppgjøret. Farlig todeling? 2-2012

Arne Byrkjeflot – Trondheim kommune og Samhandlingsreformen side 66–69 2a-2011

Arne Byrkjeflot – Nå tar de uførepensjonistene 4-2009

Jacob Børresen – Krigen i Afghanistan og Norge 2-2010

C

Kaisa Celius og Seher Aydar – Muslimske kvinner (omtale) 3-2011

Kaisa Celius – Generasjon Sex (omtale) pdf side 127 1-2011 

Kari Celius – 11. september 1986: Da Maggie Thatcher kom til Oslo 2a-2013

Kari Celius – Lyckliga i alle sina dagar. Om pengars och människors värde. (omtale) 2-2013

Kari Celius – På vitenskapens blindveier (omtale) 4-2012

Kari Celius – Yarden (omtale) 3-2011

Kari Celius – Rødt om rødgrønt (intervju med Turid Thomassen, Bjørnar Moxnes og Asgeir Drugli) pdf 2-2011

Kari Celius – Sykelønn ABC (bokomtale) 1-2010

Geir Christensen – Arbeiderpartiet og klassesamfunnet 2-2012

Geir Christensen – Det stora tågrånet (omtale) 1-2012

Geir Christensen – Det biologiske mennesket (omtale) 3-2011

Geir Christensen og Randi Nygård – Veien til Gorneti 3a-2010 (pdf side 6)

Geir Christensen og Sigmund Espedal – Sosialismens fantastiske resultater 3-2010

Bjørgulf Claussen – Den nye uførepensjonen pdf side 64 1-2011

Bjørgulf Claussen – Kunne Jean-Paul Sartre ha hjulpet AKP? 4-2010

Marjorie Cohn – Et ansvar for å beskytte? Libya og Elfenbenskysten 3-2011

D

Torstein Dahle – Regjeringen må bli en aktiv kraft for å oppheve Israels blokade av Gaza (nettbonus) 3-2012

Torstein Dahle – Økonomisk krise – er vi på vei inn i den eller ut av den? 1-2012

Torstein Dahle – «Vi skal til Gaza!» 3-2011

Torstein Dahle – Et eurofascistisk manifest 2b-2011

Torstein Dahle – Det etterkapitalistiske Norge – og veien dit 2-2011

Torstein Dahle – Det kapitalistiske Norge: Fra samfunnsbygging til vampyrøkonomi 3-2010

Torstein Dahle – Kommuneøkonomi i krisetider 2-2009

Roxanne Dunbar-Ortiz – Frihet fra religion. Et intervju med Alexander Saxton 3-2010 (pdf side 54)

Aslak Storaker, Oscar Dybedahl, Marwan Timraz – En sosialistisk framtid 4-2013

E

Bjørn Tore Egeberg – Sverige: Folkhemmet rakner 2a-2013

Bjørn Tore Egeberg – Klassebilder (omtale) 4-2010 (pdf)

Bjørn Tore Egeberg – Den nye kampen om arbeidslivet. EU-domstolen og europeisk fagbevegelse (omtale) 3-2010 (pdf side 129)

Emilie Ekeberg – Norge med nye frihandelsavtaler 1-2012

Mari Eifring og Joachim Espe – Arbeidslivet med EØS 2-2013

Roar Eilertsen – En tredje boligsektor 3-2012

Roar Eilertsen – Rødts skattepolitikk 2-2012

Roar Eilertsen – Arbeiderstyrte bedrifter – noen erfaringer 2-2010

Christoffer Ellingsen – Lofoten, Vesterålen og Senja: Fisk eller olje 2-2011

Steve Ellner – Om nabolagsrådene i Venezuela 2-2010

Geir Christensen og Sigmund Espedal – Sosialismens fantastiske resultater 3-2010

F

Morten Falck – Kristine Bonnevie og rasismen 1-2013

Morten Falck – SVs forspilte sjanser (omtale) 3-2011

Morten Falck – Seier for FNL! (omtale) pdf side 104 1-2011

Morten Falck – Uten ved vår ild 2-2010

Morten Falck – Darwins to ansikter 3-2009

Alfredo Saad Filho – Masseprotestane i Brasil i juni og juli 2013 4-2013

Ben Fine – Om sosialisme 2-2011

Jokke Fjeldstad – Det kan lønne seg med en slektning i partiet 4a-2012

Jokke Fjeldstad – Rebel cities (omtale) 4-2012

Jokke Fjeldstad – Tysk disiplin kan ikke redde eurosonen 3-2012

Jokke Fjeldstad – Fascistene inn i det greske parlamentet 2a-2012

Jokke Fjeldstad – Den nyliberale staten og Europas framtid 1-2012

Jokke Fjeldstad – En annen kommunisme er mulig 2a-2010

Jokke Fjeldstad – Landgrabbing – kappløpet etter land 4-2009

Jokke Fjeldstad – Kan jordbruket fø verden? (bokomtale) 3-2009

Jokke Fjeldstad og Stian Bragtvedt – Forord 2a-2009

FN – Erklæring om rase og rasefordommer 2a-2012

John Bellamy Foster og Robert W. McChesney – Den globale stagnasjonen og Kina 4a-2012

John Bellamy Foster og Fred Magdoff – Det alle miljøforkjempere bør vite om kapitalismen 2a-2010

John Bellamy Foster – Peak oil – om topp i oljeproduksjonen og energiimperialisme 2-2009

Erling Folkvord – Kurdistan – ikke bare for kurdere 2-2013

Erling Folkvord – Til Kurdistan for å lære 2-2013

Erling Folkvord – Rekommunalisering i medvind i Oslo side 60–64 2a-2011

Erling Folkvord – Stengt for innsyn – åpent for korrupsjon 2-2011

Magnhild Folkvord – Stemmerett i 100 år – og enno ikkje i mål 3-2013

Magnhild Folkvord – Da kvinnene brukte stemmeretten dei ikkje hadde 1-2013

Ebba Wergeland og Magnhild Folkvord – Sekstimarsdag i krisetider 1-2010

Mathias Furevik – Byparlamentarisme – en gift for folkestyret 2-2011

Randi Færevik – Norges umenneskelige asylpolitikk pdf 2-2011

G

Gaza-ungdommens opprop pdf side 34

Mads Gilbert – Kortreist helse: Lokalsykehus redder liv! 2a-2011

Nordahl Grieg – Til Ungdommen 2b-2011

Jorun Gulbrandsen – Vis fram kvinnene, ikke la dem forsvinne! 1-2013

Jorun Gulbrandsen – Idrett, kjønn og makt (intervju med Gerd von der Lippe) 1-2013

H

Unni Hagen – EUs helsedirektiv: Prinsipper for fall? 2a-2011

Erna Hagensen – Renholdstreiken 2010 pdf side 71 1-2011

Magne Hagesæther – Islamismen (omtale) 3-2011

Marit Halse – Veslebror ser deg (bokomtale) 1-2010

Jon Børge Hansen – To om Korea og ei om olje (boktips) 1-2013

Jon Børge Hansen – 2 bøker og 3 nettsteder om Kina (boktips) 4a-2012

Jon Børge Hansen – Tre økonomer ser bakover for å kunne se framover (boktips) 4-2012

Jon Børge Hansen – Om historie, denne gang (boktips) 3-2012

Jon Børge Hansen – Et knippe bøker om rasisme (boktips) 2a-2012

Jon Børge Hansen – Boktips 2-2012

Jon Børge Hansen – Boktips1-2012

Jon Børge Hansen – Finanzmarktkrise – Mythos und Wirklichkeit (omtale) 4-2011

Jon Børge Hansen – Boktips 4-2011

Jon Børge Hansen – Benjamins død – og Anders Behring Breiviks kamp mot «kultur-marxismen» 3-2011

Jon Børge Hansen – Boktips 3-2011

Rolf Rynning Hansen – Thatcherismen lever 2a-2013

Rolf Rynning Hansen – Vår korrupte hovedstad (omtale) 3-2011

Rolf Rynning Hansen – Vann – profitt eller fellesskap 3-2009

Jane Hardy – Krise og økonomisk nedtur i Øst- og Sentral-Europa 1-2011

Marta Harnecker – Verktøy for politikk 4-2013

Marta Harnecker – Sosialisme er å skape et fullt og helt demokratisk samfunn pdf side 83 1-2011

David Harvey – Hvorfor den amerikanske stimuleringspakka ikke vil virke 2-2009

Mikkel Øgrim Haugen – Leksefri skole 4-2011

Siri Helle – Miljørørsla på nye vegar 1-2012

Hanne Helth – Tag stilling, mand! pdf side 50 1-2011

Geir Hem – Marxisme og økologisk økonomi 3-2013

Linn Herning – Er fremtiden privat? 2a-2011

Joe Hill – The preacher and the slave 3-2010 (pdf side 76)

Cecilie Hirsch og Reidun Blehr Lånkan – Kvinnekamp i Bolivia 1-2010

Thorarinn Hjartarson – Eksemplet Island 4-2013

Ståle Holgersen – Hundre år med marxistisk kriseteori 3-2013

Hopsnackat – Vimmel 3-2013

Eldbjørg Hosar, Mari Røsjø, Gaute Simensen og Eirik Ovrum – En reise til Nepal, 2009 4-2009

Ismael Hossein-Zadeh – Keynesianske myter og illusjoner 4-2011

Olafur Arnarson, Michael Hudson og Gunnar Tomasson – «Gribbkapitalisme»: Island si nye bankkatastrofe – ei generalprøve for Hellas og Italia? 4-2011

Jeffery Summers og Michael Hudson – Plyndringa av Latvia 4-2011

Hung Ho Fung – USAs førstetjenar? Kinas dilemma i krisa 2a-2010

Audun Husby – El Salvador 2-2010

I

Ilagri – Mer lån! 2-2011

International Women`s Alliance – Manilaerklæringen om enhet i International Women`s Alliance 1-2012

J

Berit Jagmann – Kampen om folkeretten (omtale) 3-2011

Siri Jensen – To spisser 3-2009

Siri Jensen – Kvinnene som kraft 3-2009

Siri Jensen – To spisser i arbeiderklassens kamp 3-2009

Ndey Jobarteh – Afrikas tsunamiar: Svolt, hungersnaud og mathjelp 2-2009

Kjell S Johansen – Flere spor – mange veier ? (omtale) 2-2013

Stian Johansen – boligpolitikkdikt 2-2013

Lars Johnsen – EØS foran LO-kongressen 2-2013

Sigurd Jorde – Our turn to eat (omtale) 3-2011

Eivind Junker – Fremtidig klimaregulering – livsviktig, men dødsvanskelig 2-2009

Gudrun Kløve Juuhl – Adskillelsens politikk (omtale) 4-2010 (pdf)

Gudrun Kløve Juuhl – Eit ideologisk bombardement mot kvinner 1-2010

Ivar Jørde og Thorleif Berthelsen – Verdas sosiale forum er naudsynt for ei betre verd 2-2009

Jon Arne Jørstad – Sørsamisk historie i nytt lys pdf 2-2011

K

Rebecca E Karl – Mao Zedong, Kina og verda i det tjuande hundreåret 4a-2012

Camilla Kitty Karlsen – Kvinner er individer på lik linje med menn 2-2013

Øyvind Bremer Karlsen – Jæ fôra katta (dikt) 3-2013

Øyvind Bremer Karlsen og Berit Krogh – Det dei seier (dikt) 2-2013

Øyvind Bremer Karlsen – Ein handfull galningar (novelle) 1-2013

Øyvind Bremer Karlsen – Liggande ved kai i Long Beach (dikt) 1-2013

Øyvind Bremer Karlsen – Vår Fatima (dikt) 4-2012

Øyvind Bremer Karlsen – NOTAT OM SVARTE STØVLAR (Dikt) 3-2012

Øyvind Bremer Karlsen – – Walk! Don run! (Novelle) 2a-2012

Øyvind Bremer Karlsen – Da-n Gud skapa verda … (novelle) 2-2012

Øyvind Bremer Karlsen – Problem? 4-2011

Øyvind Bremer Karlsen – Om å lære å gå på skøyter 4-2010 (pdf)

Øyvind Bremer Karlsen – Sjølvforsvar (novelle) 4-2009

Paul Kellogg – Krise i Hellas – reaksjonær understrøm i Europa 2a-2010

Ronny Kjelsberg – Skarpskytteren (omtale) 1-2013

Ronny Kjelsberg – Teknologisk revolusjon 4-2012

Ronny Kjelsberg – Ludittene og debatten om fildeling (debatt) 3-2009

KOE  – Alle som ein ut på gatene! 4-2011

Resolusjon fra Komintern om holdningen til religion 3-2010(pdf side 72)

Brigt Kristensen – Saltstraumen for alle – om å vinne ein miljøkamp 2-2009

Per Bjønnes Kristiansen – En sjøens helt – Skogsmatrosen (omtale) 2-2013

Thomas Kvilhaug – Kairo, juni 2011: Samtale med en revolusjonær 3-2011

Mimmi Kvisvik – Etter LO-kongressen – nå begynner jobben 3-2013

Kristian Kårbø – Ordet og geværet 3-2011

Kristian Kårbø – Prinsessen 4-2010 (pdf)

L

Jonas A. Larsen – Kvinne blant krigsherrer pdf side 129 1-2011

Jonas A. Larsen – Pushwagners Soft City (omtale) 3-2010 (pdf side 128)

Jonas A. Larsen – Hull 1-2010

Jonas A. Larsen – The white tiger (bokomtale) 1-2010

Torkil Lauesen – Den nasjonale frigjøringskampens problemer 3-2009

Torkil Lauesen – PET: Den danske Lund-rapporten 3-2009

Elly Leary – Angrepene på fagbevegelsen – afroamerikanerne rammes hardest 1-2012

Michael A. Lebowitz – Produksjonen av mennesker 2-2012

Ole-Gunnar Leirvaag – Samiske namn på vegskilt på Helgeland? 3-2009

Irene León – Verda sett frå Sør (intervju med Samir Amin) 4a-2012

Marielle Leraand – Veien videre for Rødt 4-2013

Marielle Leraand – Massemorderen (omtale) 4-2012

Michael Leonardi – Occupy Toledo og kampen mot kjernekraft 2-2012

Richard Levins – Å besøke eit sosialistisk land 3-2010

Minqi Li – Veksten i arbeidarklassen og framtida til den kinesiske revolusjonen 4-2011

Minqi Li – Klimaendringar, grenser for vekst og den nødvendige sosialismen 2-2009

Sasha Liley – Imperium i kapitalens tidsalder (Intervju med Ellen Meikins Wood) 1-2012

Gunnvald Lindset – EUs Pasientrettighetsdirektiv 2-2013

Gunnvald Lindset – Helseforetakssystemet truer liv og helse! 2a-2011

Svend Lindqvist – Svik ikkje dei uvelkomne! 2a-2012

Inger Ljøstad – Streik for uføretrygda! pdf side 68 1-2011

Mariette Lobo – Hvorfor trodde mange det var en muslim? 2b-2011

Mariette Lobo – Frigjøring med hijab 3-2009

Isidro López og Emmanuel Rodríguez – Den spanske modellen 4-2011

Meizhu Lui – Rulletrapper og tredemøller: Derfor ender farga i USA sist 2-2012

Mass Soldal Lund – Etikk og politikk i Oljefondet 4-2010

Svein Lund – Med Raudt for gruvekapitalen? (debatt) 4-2013

Andreas Lutro – Ungdommens frammarsj 2-2010

Peder Martin Lysestøl – Krisa og offentlig sektor 1-2012

Peder Martin Lysestøl – En ny fase i den tredje verdens frigjøring? 3-2011

Peder Martin Lysestøl – Flukten til den imperialistiske verden 3-2011

Peder Martin Lysestøl – Kapitalismen i krise 2a-2010

Peder Martin Lysestøl – Om Kapitalen av Marx (bokmelding) 2a-2010

Aksel Nærstad – Hva må til for å utrydde sulten? 2-2009

Mads Løkeland – Rasering av naturen under dekke av klimatiltak 2-2009

Mette Løkeland: Abort – eit internasjonalt minefelt pdf side 38 1-2011

Ole Jakob Løland – Revolusjonens mystikk 4-2010

Cecilie Hirsch og Reidun Blehr Lånkan – Kvinnekamp i Bolivia 1-2010

M

Jørn Magdahl – Arbeiderstyrte bedrifter i heis 2-2010

John Bellamy Foster og Fred Magdoff – Det alle miljøforkjempere bør vite om kapitalismen 2a-2010

Subcomandante Insurgente Marcos – Om kart og kompass 2-2010

Johan Ditlef Martens – Miljøvennlig byutvikling 2-2009

Marie Sneve Martinussen – Pissoarer bak scenen 1-2013

Eva Marie Mathisen – Krisa sender kvinnene tilbake til kjøkkenbenken 2-2013

John Bellamy Foster og Robert W. McChesney – Den globale stagnasjonen og Kina 4a-2012

Philip McMichael – Matkrisa i historisk perspektiv 4-2009

Jon Michelet – Striden om Klassekampen i 1996–97: En strid mot postmodernismen? 4-2011

Tom Mills – Ein klassekrigar døyr – Margaret Thatcher 1925–2013 2a-2013

Anne Minken – Taterne – etnisitet og opprinnelse 1-2012

Anne Minken – Klimaendringer i historisk og kulturelt perspektiv pdf 2-2011

Harald Minken – Gjeld og profitt 4-2011

Judith Mirkinson – «Valfridom» er ikkje nok! Om abortens historie i USA  3-2013

Judith Mirkinson – Så er det val igjen. Vi skal velja president! 4-2012

Judith Mirikinson – Kvinnekampen i USA: Fem steg frem og fire og et halvt tilbake 1-2012

John Molyneux – Mer enn opium: marxisme og religion 3-2010

Bjørnar Moxnes – Gresk venstre og krisa 3-2012

Bjørnar Moxnes – Med makt i bagasjen 2-2011

Jan Myrdal – intervjuer maoistenes generalsekretær 4-2010 (pdf)

Jan Myrdal – Tre viktige spørsmål om krigen i Afghanistan 2-2010

Jan Myrdal – En kinesisk dissident att läsa och sprida (bokomtale) 2-2009

Ole Marcus Mærøe – Utrydd hver eneste jævel (omtale) 3-2012

Jan Mønnesland – Krisa i EU og Norge 1-2012

N

Nei til EUs rådsmøte – Britisk EU-skepsis: En ny mulighet for Norge 2a-2013

Erik Ness – Parti og kvinneopprør (debatt) 4-2013

Tore Ness – Kolonnen i Kabul (dikt) 3-2010 (pdf side 131)

Julie Nesset – Hvilket parti ønsker jeg at Rødt skal være? 4-2013

Berit Nikolaisen – Trenger vi landbruk i Troms? 2-2009

Kurt Ben Nilsen – Lars Borgersrud: Vi er jo et militært parti! – Den norske militærfascismens historie 1 (omtale) 1-2011

Kurt Ben Nilsen – Balansekunst (bokomtale) 2-2010

Rudolf Nilsen – Svar 2-2013

Rudolf Nilsen – En vise om kinabarna 4a-2012

Kjersti Nordby – Histadruts vekst og fall side 18 pdf 1-2011

Inger Nordahl – Er darwinisme en fruktbar teori for å forstå ”kvinnens natur”? side 4 pdf 1-2011

Magnus Dahler Norling – Libyenkrigets geopolitik, Humanitär intervention eller kolonialkrig? (omtale) 1-2013

Susanne Normann – Prostituerte og urfolkskvinner i Mexico 1-2010

Torill Nustad  – Har fagbevegelsen sviktet kampen for likelønn? 2-2012

Torill Nustad – Sosialisme og kvinnefrigjøring pdf side 79 1-2011

Geir Christensen og Randi Nygård – Veien til Gorneti 3a-2010 (pdf side 6)

Aksel Nærstad – Enda et klimatoppmøte 4-2011

O

Heming Olaussen – Vil EU bryte sammen? 4-2011

Jens Ingvald Olsen – Samhandlingsreformen: Vil du ikke, så skal du! 2a-2011

Jens Ingvald Olsen – Samhandlingsreformen 3-2009

Leiv Olsen – Sámi skuvlahistorjá (omtale) pdf 2-2011

Dennis O’Neil – Wisconsin-opprøret 3-2012

Dennis-O`Neil  – Occupy Wall Street! 2-2011 (lyd og video)

Arne Ording – Det kommunistiske partis holdning til religion og kyrkje (pdf side 73)

Arne Overrein – Kinas grenser og Kinas identitet 4a-2012

Arne Overrein – Libya og folkerettens krise 3-2011

Eldbjørg Hosar, Mari Røsjø, Gaute Simensen og Eirik Ovrum – En reise til Nepal, 2009 4-2009

Oxfam – Mytene om privat helsetjeneste i fattige land 4-2009

P

Ernst Parell – Samtale med ein frisørassistent 4-2010

Jeanne Park  – Damer i ei mannsverd 1-2012

Roy Pedersen – Et annerledes tariffoppgjør 3-2012

Rune Pedersen – Stål (omtale) 3-2013

Dagny Pettersen – Kampen for Narvik sykehus 2a-2011

R

Olav Randen – Eit samfunn nedanfrå 2-2013

Olav Randen – Kapitalisme på hell? 3-2011

Olav Randen – Norsk landbrukspolitikk i ei verd med svolt 2-2010

Olav Randen – Befolkningspolitikk – eit globalt perspektiv 4-2009

Olav Randen – Svolt 2-2009

Olav Randen – Det globale perspektivet 2-2009

Redaksjonen – Hvem gliser mest? (leder) 4-2013

Redaksjonen – To amerikanske helter (leder) 3-2013

Redaksjonen – Coop – litt ditt? (leder) 2a-2013

Redaksjonen – Sagt om Thatcher 2a-2013

Redaksjonen – Introduksjon til USA-artiklene 2-2012

Redaksjonen – Valg i Hellas – en guide 2-2012

Redaksjonen – En krigens mann (leder) 2-2013

Redaksjonen – Plukk 2-1013

Redaksjonen – Pionerer (leder) 1-2013

Redaksjonen – Plukk 1-2013

Redaksjonen – Midtens rike (leder) 4a-2012

Redaksjonen – Plukk 4a-2012

Redaksjonen – Leder 4-2012

Redaksjonen – Plukk 4-2012

Redaksjonen – Plukk 3-2012

Redaksjonen – leder 2-2012

Redaksjonen – leder 1-2012 

Redaksjonen – leder 4-2011

Redaksjonen – leder 3-2011

Redaksjonen – leder 2a-2011

Redaksjonen – leder1-2011

Redaksjonen – leder 4-2010 (pdf)

Redaksjonen – leder 3a-2010 (pdf)

Redaksjonen – leder 3-2010 (pdf s. 3)

Redaksjonen – Herrevelde (leder) 2-2010

Redaksjonen – «Latsabbane» (leder) 1-2010

Redaksjonen – 69erne (leder) 4-2009

Redaksjonen – USA i Jugoslavia (leder) 3-2009

Redaksjonen – leder 2-2009

Redaksjonen – Til Arne Hedemanns minne 1-2012

Redaksjonen – Opprør – folkenes verk! 2-2011

Redaksjonen – Nepal – en introduksjon 3a-2010 (pdf side 4)

Tom Reifer – Vegen til helvete er brulagt med «humanitære intervensjonar» 3-2011

Eric Ribellarsi – Greske ungkommunistar: Forandre samfunnet og forandre menneska 3-2012

Lars Riise – Elfenbenskysten – imperialisme med norsk støtte 3-2011

Maren Rismyhr – Feil medisin (omtale) 3-2013

Maren Rismyhr – Hvorfor har vi skole? 4-2009

Anne Robberstad – Svekket likestillingsvern 1-2011

Michael Roberts – Klimaendringar og kapitalisme 4-2013

Michael Roberts – Profittrata er nøkkelen 4-2012

Isidro López og Emmanuel Rodríguez – Den spanske modellen 4-2011

Arne Rolijordet – Rødt, arbeiderklassen og stortingsvalgene i Oslo 3-2013

Finn Olav Rolijordet – Sentrale forhold i den økonomiske krisa 3-2009

Arundhati Roy – På vandring med kameratane – Krig i skogen 4-2010

Mari Røsjø og Frida Karina Rusnak – Uredde kvinner vinner fram i Nepal 3a-2010 (pdf side 16)

Eldbjørg Hosar, Mari Røsjø, Gaute Simensen og Eirik Ovrum – En reise til Nepal, 2009 4-2009

Unni Rustad – Spredte minner fra kampen mot porno 1-2010

Berit Rusten – Den ungarske dukka 1-2012

Berit Rusten – Drømmer jeg ennå? 1-2010

Elin Volder Rutle – Fornybar framtid – nødvendig klimaopprør 1-2012

Helge Ryggvik – Grunnrente, oljepengene og moral 4-2009

Einar Rysjedal – Høyanger si overleving 2-2009

Silje Ryvold – Kringsatt av fiender – fortellingen om Israel som offer 2-2009

Paul Rækstad – Social Structure and Forms of Consciousness (omtale) 3-2012

Paul Rækstad – Deltakende demokrati – en sosialisme for fremtiden 3-2011

Paul Rækstad – Social Structure and the Forms of Consciousness (omtale) 2-2011

Paul Rækstad – Marx fra demokrati til kommunisme 4-2010

Rødt – Det trengs en ny sykehusmodell! side 80–82 2a-2011

Guro Røed – Slavearbeid i Jordandalen pdf side 30 1-2011

Mari Røsjø – Der gud gråter (omtale) pdf side 125 1-2011

Mari Røsjø og Frida Karina Rusnak – Uredde kvinner vinner fram i Nepal 3a-2010 (pdf side 16)

S

Are Saastad – Rosa streker, røde tall (omtale) 4-2011 

Einar Sagen – Konsumenten (dikt) 4-2009

Einar Sagen – CO2-kvota (dikt) 4-2009

Fredrik V. Sand – En folkefiende (omtale) 4-2013

Fredrik V. Sand – Retningsvalget 2-2013

Fredrik V. Sand – Ut av krisa 3-2012

Fredrik V. Sand – All makt til 17-åringene! 4-2009

Jørgen Sandemose – Økonomisk, politisk og ideologisk verdenskrise 4-2013

Jørgen Sandemose – Om tellemestere, arbeid og religion 3-2013

Jørgen Sandemose og Terje Skog – Den late grekeren (omtale) 1-2012

Evan Sarmiento – Occupy i en overgangsperiode 2-2012

Richard Seymour  – Den liberale imperialismen og sivilisasjonsoppdraget 2-2013

Richard Seymour – Imperialisme og revolusjon i Midtøsten 3-2011

Vandana Shiva – Valdelege økonomiske «reformer» og den auka valden mot kvinner i India 1-2013

Vandana Shiva – Tre kriser – tre muligheter 2-2009

Olaf Svorstøl Sierraalta – Det nye Cuba, Reisefortellinger (omtale) 3-2012

Eldbjørg Hosar, Mari Røsjø, Gaute Simensen og Eirik Ovrum – En reise til Nepal, 2009 4-2009

Hilde Sivertsen – Er jeg fri nå? (omtale) 4-2013

Kristin Buvik Sivertsen – Lyst (omtale) 1-2012

Johan Sjöberg – … (dikt) 3-2012

Torild Skard – Elsa Laula Renberg: Første politiske sameforkjemper 1-2013

Erik Skare – Konfesjonalisme, eiendomsboble og palestinere i Libanon 4-2011

Erik Skare – De palestinske teppemakerne 4-2009

Torgeir Skorgen – Menneskegrupper og raser 2a-2012

Per-Gunnar Skotåm – Gruvedrift – en del av framtida 3-2013

Per-Gunnar Skotåm – Mineralloven og lokalt utbytte 3-2013

Per-Gunnar Kung Skotåm – En reise i Talibans skygge (omtale) 4-2011

Per-Gunnar Kung Skotåm – Den lange veien hjem! 3-2011

Per-Gunnar Kung Skotåm – 20 år til – eller på tide å komme seg ut? 2-2011

Per-Gunnar Kung Skotåm – To norske bøker om Afghanistan pdf side 123 1-2011

Victoria B-G Stadheim – Dagens arbeiderklasse, krise og muligheter for motstand. Et intervju med David McNally 1-2013

Victoria Backer-Grøndahl Stadheim – Susan George: Deres krise – våre løsninger 2-2012

Victoria Backer-Grøndahl Stadheim – Privat eiendomsrett i Amazonas: Rett til jord eller primitiv akkumulasjon? 1-2012

Rune Berglund Steen – Den papirløse underklassen 2-2011

Pål Steigan – Høyreekstrem islamisme 3-2013

Pål Steigan – Den nye, lange krigen om Afrika. Gisseldramaet, ørkenkrigen og Vestens venner 2-2013

Pål Steigan – Kapitalismens svanesang? 4-2011

Pål Steigan – Jens og Thorvald Stoltenberg – Samtaler (bokomtale) 1-2010

Pål Steigan – Tron Øgrim – revisited 1-2010

Pål Steigan – Mot terrorismen 4-2009

Pål Steigan – Kvotebløffen som hindrer nødvendige endringer (nettbonus) 4-2009

Pål Steigan – Hvor går Iran? 3-2009

Darko Vesic og Aleksandar Stojanovic – Å bygge sosialisme for det tjueførste hundreåret 3-2013

Aslak Storaker, Oscar Dybedahl, Marwan Timraz – En sosialistisk framtid 4-2013

Stein Stugu – Striden om Klassekampen 1996–1997 (Debatt) 1-2012

John Thomas Suhr – Papirløse er også en del av arbeidslivet! 2-2013

Jeffery Summers og Michael Hudson – Plyndringa av Latvia 4-2011

Tor Sundheim – Sartres eksistensialisme nyanserer det subjektive i marxismen pdf 2-2011

Shoaib Sultan – Organisert islamhat i dag 2a-2012

Bjørn Sigurd Svingen – Å organisere 3-2013

SYRIZA – Syrizas program i 40 punkter 3-2012

Taran Anne Sæther – Fredrikke Marie Qvam (omtale) 3-2013

Taran Anne Sæther – Kvinnenes rolle i norsk økonomi (omtale) 3-2013

Taran Anne Sæther – Jenny Wrangborg 1-2013

Taran Anne Sæther – Hopsnackat (omtale) 1-2013

Taran Anne Sæther – Kallskänken (omtale) 1-2012

Taran Anne Sæther – Arbeidets filosofi (omtale) 1-2012

Taran Anne Sæther – Anleggsprosa (omtale) 3-2010 (pdf side 126)

Taran Anne Sæther og Tor Otto Tollefsen – Den store ml-boka (bokomtale) 1-2010

T

Merete Taksdal – Afghanistans modigste stemme (bokomtale) 1-2010

Trude Malthe Thomassen – Kommunalt eierskap bare mulig uten EØS-avtalen (debatt) 4-2009

Turid Thomassen – Afghanistan i mai 4-2011

Turid Thomassen – Norge har forandra seg, litt 2b-2011

Grete Thunold – Med håpet som våpen (bokomtale) 1-2010

Grete Thunold – Øyne i Gaza (bokomtale) 4-2009

Birger Thurn-Paulsen – The Contradictions of «Real Socialism» (omtale) 1-2013

Birger Thurn-Paulsen – Mappa mi En beretning om ulovlig politisk overvåking (omtale) 2-2011

Birger Thurn-Paulsen – Det året José Saramago døde 4-2010

Birger Thurn-Paulsen – Farida Ahmadi om Afghanistan 2-2010

Briger Thurn-Paulsen – I hederns skugga (bokomtale) 1-2010

Knut Henning Thygesen – Mer enn en gal manns verk 2b-2011

Aslak Storaker, Oscar Dybedahl, Marwan Timraz – En sosialistisk framtid 4-2013

Andreas Tolf Tolfsen – Født til undertrykkelse 3a-2010 (pdf side 30)

Tor Otto Tollefsen – Hvor går SYRIZA? 3-2012

Tor Otto Tollefsen – Prophet for our time (omtale) 3-2010 (pdf side 124)

Taran Anne Sæther og Tor Otto Tollefsen – Den store ml-boka (bokomtale) 1-2010

Tor Otto Tollefsen – Hvem skal betale for fildelinga? (debatt) 3-2009

Olafur Arnarson, Michael Hudson og Gunnar Tomasson – «Gribbkapitalisme»: Island si nye bankkatastrofe – ei generalprøve for Hellas og Italia?  4-2011

Trondheimskonferansen – Samling for felles kamp for arbeid og faglige rettigheter 1-2010

Eirik Tveiten – Himmelblomsttreet (omtale) 3-2011

Eirik Tveiten – Moss: Vilje til makt pdf 2-2011

U

Boye Ullmann – COOP og kampen mot EØS og sosial dumping nå 3-2013

Bjørn Olav Utvik – Islam er moderniserande og demokratiserane 3-2010 (pdf side 28)

V

Per Velde – 1972: Arbeiderpartiet og EEC 4-2012

Per Velde – «Man arresterer ikke Voltaire!» 4-2010

Petter Vellesen – Kvar skal vi bu? I eit luftslott, må tru? (debatt) 4-2012

Darko Vesic og Aleksandar Stojanovic – Å bygge sosialisme for det tjueførste hundreåret 3-2013

Malin Vik – Privilegert feminisme (omtale) 3-2013

Jan Erik Vold – ENKEL SPRÅKLÆRE 2a-2012

Jan Erik Vold – Enkel rettslære 2a-2012

Fanny Voldnes: Privatisering og konkurranseutsetting – virkemidler, sammenhenger og handlingsrom side 26–34 2a-2011

Berit von der Lippe – Kjønnete ikoner i fortellinger om krig 4-2010

W

Hilary Wainwright – Deltakardemokrati – og korfor rørsler spelar ei rolle 2-2010

Immanuel Wallerstein – Vår tids veikryss: Projiseringer på kort og litt lenger sikt 2-2010

Mark Weisbrot – EUs farlige spill 2a-2010

Ebba Wergeland og Magnhild Folkvord – Sekstimarsdag i krisetider 1-2010

Ebba Wergeland – Palestinerne – boka som formet en generasjon Palestina-aktivister 3-2009

Ebba Wergeland – Fattigdom for hvermann (bokomtale) 2-2009

Mikael Wiehe – Gud, är det sant? (pdf side 76)

Johannes Wilm – Cuba etter reformene – fortsatt sosialistisk? 4-2010

Rick Wolff – Hellas og statsgjeld 2a-2012

Jenny Wrangborg – Rast, Den som bråkar får gå, Vi måste prata, Det största (dikt) 1-2013

Erik Olin Wright – Om å forstå klasse – mot ein integrert analytisk metode 2-2010

X

Zhun Xer – Venstresida i Kina etter Mao 4a-2012

Z

Slavoj Zizek – Subjektiv og objektiv vold 2-2009

Ø/Ö

Abdullah Öcalan – Jeg hilser de undertryktes Newroz-feiring for frihet! 2-2013

Leikny Øgrim – Den digitaliserte læreren? (debatt) 2-2011

Bjørn Østby – Hatet mot muslimer (omtale) 3-2011

Jan-Erik Østlie – EU og et anstendig arbeidsliv (omtale) 1-2013
 

I dagens Norge handler rasisme først og fremst om religionen din, språket ditt, opprinnelseslandet ditt og kulturen din.
Rasisme er ikke bare et personlig problem, men et samfunnsproblem.

Seher Aydar er leder av Rød Ungdom.

For mange er rasisme personlig. Kanskje fordi de ikke får jobb eller bolig, kanskje fordi noen slenger en kommentar på skolen, kanskje noen var ekle på bussen, eller kanskje fordi kompisen havna i trøbbel.

Rasismen brukes til å splitte og herske over vanlige folk, og til å kanalisere misnøye vekk fra årsakene som virkelig skaper økonomiske og sosiale problemer. Folk flest mener at alle har like mye verdi, folk flest er mot rasisme, men fortsatt finnes det diskriminering på bakgrunn av hudfarge eller kultur.

Noen tjener på rasismen, vi andre på å stå sammen

Når det er stor sosial utrygghet, frustrasjon og arbeidsløshet, styrkes gjerne rasistiske og fascistiske strømninger. Det er enklere og mindre farlig å sparke nedover for å gjenvinne følelsen av egenverdi, enn å gå løs på systemet som egentlig er ansvarlig. Når innvandrere eller andre minoriteter får skylden for problemer i samfunnet, tjener makthaverne på det. Det kapitalistiske systemet og overklassen går fri når raseriet over arbeidsløshet og utrygghet retter seg mot syndebukker som for eksempel minoriteter eller asylsøkere. Det er bekvemt for makthaverne, enten de har dyrket fram rasismen selv eller bare drar fordel av den.

Hva skal vi gjøre?

Rasistisk offentlighet gir rasistisk samfunn. Holdningskampanjer mot rasisme er viktige, men vi må også kjempe mot de samfunnsforholdene som skaper skoletapere, arbeidsløshet, sykehuskøer med mer, og slik skaper grobunn for rasisme. Vi må vise hvem som egentlig er ansvarlige for samfunnsproblemene, om vi skal få bukt med at innvandrerne blir gjort til syndebukker. Vi må løfte klassedebatten.

Noen vil fokusere på andre ting: for eksempel hijab. Den debatten er en avsporing. Hjelper det å ta av seg hijaben når du fortsatt heter Fatima, og det står skrevet på jobbsøknaden som blir kasta rett i søpla? Antirasister må være på offensiven med saker som er utforma i samarbeid med de som er ramma. Dørene må åpnes til arbeidslivet, sikre retten til heltid, ta bolig ut av markedet, og få en sosial boligpolitikk. Altså drive antirasistisk klassekamp.

Islamofobi Muslimhets er et av vår tids største rasismeproblem. I dag framstilles det som om muslimer er en større trussel enn klimaendringene. Muslimer i Norge utpekes hele tiden som et problem. Men det er ikke muslimer som er problemet. Det er de sosiale forskjeller, strukturell rasisme og kvinneundertrykking. Samtidig bruker islamofober demokrati og likestilling som argumenter. Ideen om at de truer «vår» likestilling, fører til stadig flere direkte angrep på europeiske innvandrerkvinner, både fysisk og juridisk. Islamofobien går utover alle muslimer, men spesielt kvinner. Den prøver å bruke muslimske kvinner som et verktøy for sine hatefulle ideologier. Det gir både mindre muligheter til kvinnene i det norske samfunnet, og gjør kampen mot undertrykkende faktorer i sine kulturer vanskeligere. I virkeligheten bremser de kampen mot kvinneundertrykking. Negative stereotyper og fordommer fyrer opp under diskrimineringen av muslimer i Europa, spesielt når det gjelder utdanning og arbeid. Det viser en ny Amnesty-rapport. Høyrepopulistene er ganske opptatt av sitt eget bilde av muslimer og islam. Vi har fått servert et bilde av muslimer av dem som i utgangspunktet hater den gruppa. En rasistisk offentlighet med en presse som har vært for lite kritisk, har resultert i at hatet mot muslimer har økt. Religionskritikk? Religionskritikk handler om å kritisere og problematisere religioner, ikke en folkegruppe. I dag ser vi veldig lite islamkritikk og veldig mye islamofobi. Konsekvensene er diskriminering av muslimer på arbeids- og boligmarkedet. I tillegg til at mange muslimer føler seg konstant påpasset og mistenkeliggjort. Islamofobi handler om å demonisere en gruppe mennesker. Det skaper kunstige skiller og en avstand mellom mennesker som er en del av det samme samfunnet, og har felles interesser. Muslimer har i lang tid fått negativ oppmerksomhet i norsk presse. Det går ut over helt vanlige muslimer. Barn som går på skolen, ungdom som søker jobb og flere. Å koble muslimer til terrorisme og vold, er en økende tendens i den offentlige debatten i Norge. I tillegg til økt trakassering av muslimer, bidrar muslimhets til å rettferdiggjøre krig i Midtøsten, gir en strengere asyl- og innvandringspolitikk, og mobiliserer arbeiderklassen til å støtte høyrepopulistiske partier. Eurabia? Eurabia teorien har blitt mer kjent for oss etter terrorangrepet 22. juli. En teori som går utpå at muslimene skal ta over Europa. De samme holdningene som antisemitter hadde mot jødene, kommer fram. Før var jøder syndebukker, og ble ansvarliggjort for alt som var galt. Det var også forestillinger om at jødene arbeidet målbevisst for å ta makta i land etter land med sikte på verdensherredømme. I dag beskyldes muslimer for at de vil ta makta over Europa, og innføre sharialov i Norge. En praksis som mange muslimer ikke støtter. Både høyreekstreme og ekstreme radikalislamister tjener på det. De som taper på det, er helt vanlige mennesker med et ønske om å leve et godt liv sammen med dem de er glad i. Felleskap og respekt er mitt svar på all slags rasisme.

Arbeid gir mer selvstendighet, frihet og verdighet

Det er viktig at den antirasistiske bevegelsen ikke bare slenger seg på debatter på premissene til høyrepopulistene, men setter dagsorden.

Vi må kreve nye tiltak, for eksempel arbeidstillatelse til asylsøkere. En grunnleggende rettighet. Fagbevegelsens gamle slagord: Gjør din plikt – krev din rett. I dag er det en gruppe som ikke får muligheten til å gjøre sin plikt. Er vi villige til å bruke de gamle slagorda på nytt? Denne gangen for folk som har flykta.

Dette er en viktig sak å samle fagbevegelsen rundt. En sak som viser at vi vil ta i bruk våre slagord for å hindre at Norge får en ny underklasse. Det er viktig at Norge ikke får en ny underklasse, en gruppe som tar de såkalte drittjobbene, en gruppe som ikke har de samme rettighetene. I dag er det mye som tyder på at vi går den veien, men også mye vilje hos mange til å stoppe det. Kan vi samle sammen kreftene og hindre det?

En av de viktigste forutsetningene for en vellykket antirasistisk kamp er at vi har en sterk og kampvillig fagbevegelse, som både kan kjempe mot rasisme og forsvare arbeidsfolks interesser på mange forskjellige områder. Det vil også gjøre oss mer rusta til ikke å havne i høyregrøfta med rasisme hvis en krise slår til i Norge. Det vil gjøre oss sterkere og splittelsene mindre. Hvis noen på arbeidsplassen mister jobben, så skal han bli sint på eierne og systemet, ikke på den polske arbeideren.

Er vi rasister i Norge?

De fleste er ikke rasister, men rasisme finnes.

Ved siden av islamofobi er hatet mot romfolket et av vår tids største rasismeproblemer. Romfolket er ifølge brede EU-undersøkelser den mest diskriminerte gruppa i Europa. Diskriminering fører ofte til fattigdom. Den fattigdommen sender mange romfolk ut til tigging i gatene. Det er snakk om mennesker som befinner seg på bunnen av samfunnet, fordi de er født inn i en særskilt etnisk gruppe. I Norge i dag er det nærmest akseptert å se ned på den folkegruppa. Hvordan debattene om tiggerne går, hvordan vi velger å behandle de svakeste i samfunnet, og hvordan Europas mest hundsete gruppe, romfolket, blir rammet av den, er helt sentralt.

Hvordan et land velger å behandle asylsøkere sier mye om det landet. Det gir oss et klart blide av synet på minoriteter. I dag blir barn som er oppvokst i Norge sendt ut av landet. De barna har ikke de samme rettighetene og tryggheten som andre norske barn. Det er 43,7 millioner mennesker på flukt i hele verden. De fleste som flykter til Norge, kommer fra Eritrea, Somalia, Afghanistan, Russland og Etiopia. Mange fra disse landa som søker beskyttelse i Norge blir sendt tilbake og mange blir værende i landet i flere år uten rettigheter. I dag er det en gruppe mennesker i Norge som ikke har trygghet med livet på vent.

Norsk skole har mange positive sider. Vi har gratis skolebøker og retten til grunnskole. Men er norsk skole, en skole for alle? I dag er det nesten litt tilfeldig hvordan forskjellige skoler behandler temaet rasisme, flerkulturelt samfunn og fellesskap. Holdningsskapende anti-rasistisk arbeid i norske skoler er viktig. I dag får vi vist et bilde om at skoler med mange minoriteter er en uting. Jeg mener at slike delinger ikke bare er uheldig, men også feil. Problemet her er at det ofte er elever med minoritetsbakgrunn, som blir framstilt som problemet.

Slik er det for eldre minoriteter også. I dag er det et problem at mange fortsatt ikke er i arbeidslivet. Problemet er at det blir framstilt som om vi ikke vil. Det er 25 % mindre sjanse for å få jobb hvis man har utenlandsk navn, for de som har høyere utdannelse. For de som ikke har høyere utdannelse eller har mindre språkkunnskaper, er det enda vanskeligere.

Når det både gjelder arbeid og skole, plasseres ansvar og skyld på feil sted. Det er systemet som skaper arbeidsledige eller skoleutfordringer, ikke etnisiteten.

Rasismen øker ikke fordi vi har integreringsproblemer, men fordi vi har klasseproblemer. I dag er det mye som bli definert som integreringsproblemer, som egentlig er klasseproblemer. Vi ser ikke på klassebakgrunn, men bare på etnisk bakgrunn. Kampen mot rasisme handler om kampen om tankene. Vi må skape en felles forståelse av at vi har samme interesser, og organisere oss ut i fra det. Rasismen splitter grupper som har felles interesser, og sikrer dermed kapitalistenes posisjon som makthavere.

I 2007 levde 12 % av innvandrerbefolkningen i Norge i fattigdom, mot 2 % i resten av befolkningen. Får man gjort noe med fattigdommen og forskjells-Norge, er det ekstra bra for innvandrerbefolkninga. Faktisk: Man må løfte innvandrerbefolkninga og forhindre en ny underklasse for å avskaffe forskjells- Norge.

Debatten om norsk innvandring handler om alt mulig. Den handler om: ytringsfrihet, terrorisme, innvandring, integrering, likestilling, klesplagg, kriminalitet, rasering av velferdsstaten og religion. Kanskje ekstra mye om klesplagg og religion.

Når nynazister marsjerer i gatene, staten sender flyktninger ut av landet til en usikker framtid, eller gamle damer ikke tør å sette seg ved siden av en med mørk hud på bussen, er alt dette forskjellige former for rasisme.

Rasisme rammer hele samfunnet og finnes i forskjellige former i samfunnet vårt. Rasisme er et troll med tre hoder.

Det er statlig rasisme, organisert rasisme (nazisme/høyrepopulisme) og hverdagsrasisme. Det som binder dem sammen – trollets hjerte – er kapitalismen. Vi må bytte ut systemet som diskriminerer mennesker ut i fra hvor de kommer fra, deres hudfarge, kjønn, tro og økonomi.

Vi må være offensive mot trollets alle tre hoder, men hvis vi klarer å angripe trollets hjerte, altså kapitalismen, er mye gjort. Kampen mot rasisme vil ikke bli borte av seg selv, men det store trollet som stikker hodene sine i folks hverdag, i mitt liv og kanskje ditt liv, skal bekjempes.

Vi må jobbe mot alle former for rasisme. Noen må jobbe med asylpolitikk, noen må jobbe med boligpolitikk, noen med arbeidsliv, noen med skole, noen med flere. Viktigst av alt, vi må jobbe for fellesskap, respekt og like muligheter.

Jeg er antirasist. I Norge i 2012 trenger vi antirasister. Ikke bare de som synes rasisme er kjipt, men de som jobber mot rasisme. Ikke bare de som synes synd på oss, men de som ser at rasisme også er et samfunnsproblem. Vi trenger den som blir direkte ramma av rasisme, den som ikke er direkte ramma, den som har en nabo som er ramma, den som har en klassekamerat eller arbeidskamerat, eller kanskje den som ikke kjenner noen enda.

Rasisme i Norge i dag handler om meg og deg.

 

Returnere
betyr: å sende
tilbake. Å returnere en pakke betyr
å sende pakken

tilbake til der
den kom
ifra. Å returnere et menneske betyr å sende
vedkommende tilbake

til det land denne person
kom ifra. Nathan Eshete, 7 år gammel, født på
Stord, har aldri
vært i Etiopia. Å sende

Nathan ut av Norge
heter ikke å
returnere.
Det heter: å deportere.

Jan Erik Vold

I skyggen av at venstrepartiet SYRIZA ble valgets nest største parti i det greske parlamentsvalget 6. mai, finner vi oppslutning om et nyfascistisk parti, Xrysi Avgi (Gylden daggry). De fikk en voldsom framgang.

Jokke Fjeldstad er med i redaksjonen til Rødt!, og er nettansvarlig for tidsskriftet.

Det greske parlamentsvalget den 6. mai var et valg som i stor grad handlet om lojalitet eller ikke til spareopplegget til troikaen IMF, EU og den europeiske sentralbanken (ECB). De sittende regjeringspartiene fikk bare 32 % av stemmene. Venstrepartiet SYRIZA ble nest største parti og jobbet for å få på plass en koalisjonsregjering med partiene som var mot kapitalens kvelertak på Hellas. Verken partiene som støtter opplegget fra troikaen, eller de som er imot, var i stand til å etablere et flertall for en regjering. Dels fordi det var utelukket å samarbeide med fascistpartiet Xrysi Avgi (XA), som kom inn med 21 representanter.

Xrysi Avgi har gått fra 0,29 % oppslutning i 2009 til å bli Hellas sjette største parti i vårens valg. Det er en voldsom framgang for en av de skumleste høyrepartiene i Europa. Hvorfor skjer dette i Hellas?

1. Den økonomiske krisa

Hellas er det landet i Europa som aller hardest er ramma av den økonomiske krisa. Det har i denne valgperioden vært flere omganger kuttpolitikk, drevet fram av krav fra IMF, EU og ECB. Det har vært store kutt i offentlig sektor, lønningene og pensjonene til arbeidsfolk har blitt kuttet. Folk må betale økte skatter og avgifter. Stillingsvernet er svekket. Resultatet har blitt store problemer for den greske økonomien. En arbeidsløshet på over 20 %. Folk stoler ikke på det økonomiske og politiske systemet.

2. Sammenbruddet i det greske demokratiet

Mellom det forrige parlamentsvalget i 2009 og i dag har det parlamentariske systemet i Hellas brutt sammen. I 2009 hadde Hellas et relativt oversiktlig parlament med 5 partier og det sosialdemokratiske partiet PASOK hadde flertall alene. Etter hvert som den økonomiske krisa blei dypere, har den politiske krisa vokst. 52 av 300 parlamentsmedlemmer har byttet parti siden 2009. Antall partier økte til 9 i løpet av perioden. Det parlamentariske demokratiet ble sist høst satt til side da troikaen tvang den daværende sosialdemokratiske regjeringa til å gå av og bli erstattet av en samlingsregjering lojal til kuttpolitikken. Partiene som gikk inn i samlingsregjeringa, led et sviende nederlag i parlamentsvalget. Det konservative partiet (ND) og PASOK tapte til sammen 45 % av stemmene. Valgdeltagelsen falt med 5 % fra forrige valg til 65 %. Og 19 % av velgerne stemte på partier som kom under sperregrensa på 3 %.

I den politiske utviklinga mellom 2009 og 2012 har det vært et stort rom for å presentere eller reintrodusere nye politiske partier. Over halvparten av partiene som stilte til valg i 2012, gjorde det ikke i 2009. Etter troikaens kupp har alle tradisjoner for partitilhørighet smuldret opp i Hellas. I denne rørte suppa har altså XA klart å gå fra 1% på målingene før jul til vårens sjokkvalg. Det etablerte innvandringsfiendtlige høyrepartiet LAOS falt ut av parlamentet etter at de var med i samlingsregjeringa etter troikakuppet.

3. Flyktningeporten til Europa

Schengen-samarbeidet har gjort Hellas til en del av Europas yttergrense. Når en flyktning kommer til EU, får han eller hun bare én sjanse. Det skal være det første landet en flyktning kommer til, som behandler asylsøknaden. Hvis flyktningen prøver å søke på nytt i et annet Schengen-land, skal hun bli sendt tilbake til det første landet hun ankom. Hellas er det første landet mange flyktninger fra Albania, Midtøsten, Asia og Afrika kommer til. Mellom 70 og 90 prosent av all uautorisert innvandring til Schengen kommer gjennom Hellas. I 2011 ble ca. 100 000 arrestert for å krysse den gresk-tyrkiske grensa ulovlig. Det finnes ingen fullstendig statistikk over innvandring til Hellas. Få flyktninger søker om asyl da bare 1% får innvilga asyl. Internasjonale tall sier at det var 1,25 millioner innvandrere i Hellas i 2010¹. I følge den greske regjeringa skal det samtidig være gitt litt over 500 000 oppholdstillatelser.² Anslagene over hvor mange udokumenterte innvandrere som oppholder seg i Hellas, varier mye – fra 60 000 til flere hundre tusen. Dette utgjør et stort svart og ulovlig arbeidsmarked i Hellas, der folk blir grovt utbytta. Det får også store konsekvenser for resten av arbeidslivet. 83,4 % av grekerne mener at illegal innvandring er et stort problem for Hellas, og 48,3 % er enige i at hovedprioritering i innvandringspolitikken er å få innvandrerne gradvis ut av Hellas.³ Troikaen og den europeiske eliten er avhengig av at rasismen splitter det greske folket i deres kamp mot innstramningspolitikken.

Hva slags fascistparti er Xrysi Avgi?

De fleste vil beskrive XA som et nynazistisk eller fascistisk parti. XA avviser denne beskrivelsen. XA beskriver seg sjøl som et nasjonalistparti som ser opp til 4. august regimet til diktator Ioannis Metaxas. Metaxas var en gresk fascist inspirert av Mussolinis Italia. Han ble først utpekt til statsminister av kongen, og avskaffet parlamentet etter en serie streiker sommeren 1936. Han var en antikommunist som forbød streiker og politiske partier, innførte sensur av media og brant bøker av bl.a. Goethe, Freud, Marx og Tolstoy. Metaxas styre ble dratt inn i 2. verdenskrig da han nekta Italia strategisk kontroll over greske øyer. Han vant krigen med Italia, men døde tre måneder før Tyskland invaderte Hellas.

XA ledes i autoritær stil av Nikolaos Michaloliakos. I 2010 fikk han, og XA, 5,3 % av stemmene i Athen og partiet gjorde sitt byparlamentariske gjennombrudd ved å sikre en plass i bystyret. Medlemmer og tilhengere av XA har vært i flere gateslagsmål med anti-fascister og anarkister. De er også beskyldt for flere alvorlige voldshandlinger og annen hatkriminalitet. Det er kjent at mange ikke tør og/eller kan anmelde overfall. Dels fordi de oppholder seg ulovlig i Hellas, og dels fordi det er kjent at mange greske politifolk har sympatier med XA. Det er kjent at partiet patruljerer gater i de store greske byene. Dagen etter valget ble bloggen til XA suspendert av wordpress.com for å inneholde hatbudskap og trusler/oppfordringer til vold. Partileder Michaloliakos benekter også holocaust, og sa til en gresk TV-kanal etter valget «at det ikke var noen ovner, ingen gasskamre, det er en løgn», og at han hadde «lest mange bøker som skaper tvil om tallet seks millioner jøder».

XA er også kjent for å dele ut matvarer, leker og klær til grekere som er rammet av krisa. De tilbyr pensjonister og hjemmeværende livvakt for å gå og handle eller andre ærender. Mange ser da et parti som gir dem noe i denne harde tida, i motsetning til partiene i parlamentet som bare tar ting fra dem på ordre fra EU og IMF.

Partiet har blitt populært på nasjonal stolthet, at Hellas må avvise kuttpolitikken og melde seg ut av EU, og ikke minst at de vil kaste ut innvandrerne og stenge grensene. Michaloliakos er motstander av både venstresida og sosialdemokratene. Han beskylder de konservative (ND) for svik på grunn av samarbeid med PASOK. Michaloliakos framstår som en aggressiv partileder. På partiets pressekonferanse etter valget kastet de ut alle journalistene som ikke reiste seg i respekt for lederen.

Det er vanskelig å plassere XA i samme bås som resten av de høyreekstreme partiene i Europa. De har et uttrykk og en praksis som isolere dem fra høyrepopulistene som ønsker et mer stuerent uttrykk. XA ser på seg selv som de kompromissløse nasjonalistene. De skal ha kontakter med den amerikanske nynazistiske organisasjonen National Alliance og det kypriotiske nasjonalistpartiet Den nasjonale folkefronten (ELAM). Det partiet av en viss størrelse, som minner mest om dem i Europa i dag, er det ungarske Jobbik.

Framover for Hellas og XA

XA er i den nåværende politiske situasjonen ganske isolert og det er små muligheter for at de får noen parlamentarisk innflytelse. SYRIZA kjører en linje med å ikke snakke med XA. XA vil heller ikke begå den samme feilen som LAOS gjorde da de gikk inn i samlingsregjering med ND og PASOK. Michaloliakos er klar på at kampen videre for XA fortsetter først og fremst utenfor parlamentet, av hans stolte unge menn i svarte t-skjorter med XA-symboler.

Det er lite som tyder på at omvalget i Hellas 17. juni vil endre noe på XAs styrke. De har tapt litt på målingene sammenligna med valgresultatet i mai, men de ble også målt mye svakere enn dette før valget.

Sannsynligvis kan SYRIZA komme til å vinne valget 17. juni, og vil da få en tøff oppgave med å innfri løftene sine og hamle opp med EU. Klarer ikke SYRIZA å utvikle i Hellas i annen retning, vil vi fort se en ny politisk situasjon, som XA kan styrke seg ytterligere på.

Noter:

1. http://en.wikipedia.org/wiki/Immigration_to_Europe#2010_data_for_European_Union
2. http://www.migrationinformation.org/Profiles/display. cfm?ID =884
3. http://www.bloomberg.com/news/2012-04-08/most-greekssupport-clampdown-on-illegal-immigration-poll-shows.html

Jan Erik Vold: Enkel språklære side 3

Torgeir Skorgen: Menneskegrupper og raser side 4
Seher Aydar: Rasisme i Norge – idag? side 12
Den vedvarende kampen mot statlig rasisme side 18
Shoaib Sultan: Organisert islamhat idag side 22
Jokke Fjeldstad: Nynazistene i Hellas inn i parlamentet side 28
Brita Bastogi: Israel – en apartheidstat? side 32
Sven Lindqvist: Svik ikkje dei uvelkomne! side 38

Novelle:
Øyvind Bremer Karlsen: –Walk don run! side 42

FNs menneskerettserklæring side 46

Jon Børge Hansen: Boktips side 50

Jan Erik Vold: Enkel rettslære side 52

Harde tider.
Harde menn.
Står i gata.
Mangler spenn.

Profittratens
grå tendenser.
Kapitalens
yttergrenser.

Ikke arbeid.
Ikke hus.
Harde tider.
Knapt no’ cruise ~

 

Splitte. Herske.
Dét er tonen.
Avlytta er
telefonen.

Ola Bog

 

USA kan i dag – bare ett år etter historiens verste kjernefysiske ulykke i Japans Fukushima Daiichi anlegg – stå foran en voksende, svært reell, til og med overhengende fare for en katastrofal ulykke ved et av dets 104 aldrende og farlige kjernefysiske anlegg.

Michael Leonardi er aktiv i Occupy-bevegelsen i Toledo, Ohio. mikeleonardi@hotmail.com

USA er i stadig større grad i ferd med å bli et militært/industrielt/energi kompleks, hvor innbyggernes demokratiske rett til å ha innsyn i hvordan energien deres er produsert, er eliminert eller begrenset.

I januar, 2012 slo en føderal dommer fast at staten Vermont og dens innbyggere ikke lenger hadde myndighet å avvikle delstatens ene atomkraftverk, som etter planen skulle stenges for godt den 21. mars. I stedet avgjorde dommeren at delstaten ikke har noe juridisk herredømme over dette atomanlegget, og at Vermont Yankee anlegget fortsatt kan være operativt i ytterligere tjue år. Over hele USA slåss nå grupper av innbyggere for å stanse utvidet bruk av gamle og farlige kjernekraftanlegg som har nådd, eller har gått ut over, den alderen de var tiltenkt. Den føderale regjeringens Kommisjon for regulering av kjernekraft (Nuclear Regulatory Commission, NRC) har hittil stemplet gjennom alle lisensfornyelser som atomindustrien har søkt om. Den kjernefysikkdominerte Obamaadministrasjonen er godt i gang med planer om å bygge nye anlegg for atomkraft i USA, og det for første gang på tretti år.

Fra Diablo Canyon-anlegget som ligger ved Stillehavet der to kløfter kommer sammen i California, til De store sjøene hvor anlegg med alvorlige sikkerhetsbrudd opereres på kanten av sammenbrudd, og til det gamle, lekkende atomanlegget Indian Point ved bredden av Hudsonelva like utenfor New York, er den amerikanske kjernekraftindustrien som en oppskrift på katastrofe. I 2012 må bevegelsen sette Okkuper! – Ellers som tema for å stoppe denne stadig mer upopulære energikilden fra å forårsake uavvendelig ødeleggelse av helse og miljø.

En ny og viktig fase i Occupy!- bevegelsen begynte i desember 2011, da okkupanter og tilhengere fra Occupy Toledo! krysset grensa mellom nordvestre Ohio og sørøstre Michigan for å konfrontere NRC i forbindelse med et offentlig møte som ble arrangert for å propagandere for konstruksjonen av et nytt Fermi 3 kjernekraftanlegg ved bredden av Eriesjøen. Dette var første gang Occupy!-bevegelsen konfronterte NRC og kjernekraftindustrien i USA – og det blir ikke den siste.

Kommisjonen for regulering av kjernekraft

Hvis du går inn på nettsiden til NRC, blir du hilst med følgende tekst: «Vi beskytter folk og miljø.» Dette er en så farsepreget påstand at selv ikke denne industriens mest ihuga tilhengere ville kunne forsvare den nå. Occupy Toledo ser tvers gjennom slikt nonsens og mobiliserer nå, ikke bare mot NRC og kjernekraftindustrien, men mot hele den giftige industrien som sprer død og kreft i regionen vår, og ødelegger planeten. Utviklingen de siste ukene har blottlagt en kommisjon som er kriminelt unnlatende i sitt mandat, som er å beskytte amerikanske innbyggere fra en kjernekraftindustri bestående av gamle og forfalne anlegg som utgjør en klar og umiddelbar trussel mot hele befolkningen i dette landet. Mens svindlerne som poserer som kontrollører fra NRC snakker om «gode jobber» og «ren, trygg energi», begraver de rapporter, underslår bevis og sprer direkte løgner om en industri styrt av profitører, som setter produksjon foran helse, sikkerhet og miljø hele tiden.

I desember arrangerte NRC en såpeopera i Washington D.C. I stedet for å ta for seg de farlige funnene i en industri som bokstavelig talt holder på å gå opp i sømmene, med nærmest konstante radioaktive utslipp, ble de karakterisert som «uvesentlige» eller at de ikke utgjorde noen «sannsynlig risiko» for omliggende lokalsamfunn eller miljø. I sin rapport Regulatory Meltdown som ble offentliggjort 9. desember (se: http://markey.house. gov/docs/regulatory_meltdown_12.09.11.pdf) gir Kongressrepresentanten fra Massachusetts, Edward Markey, en detaljert beskrivelse av en sammensvergelse innenfor NRC som vil svekke kjernekraftsikkerheten i USA, i kjølvannet av Fukushima.

Fra Det Hvite Hus, som henter energien fra kjernekraft, kommer det ikke annet enn dødsens stillhet. Obama har omgitt seg med folk som David Axelrod som sin fremste politiske rådgiver. Han var tidligere konsulent for Exelon konsernet, den største eieren av kjernekraftanlegg i USA, og Jeffrey Immelt, konsernsjef i General Electric, som Obama hentet inn for å lede innsatsstyrken «Arbeid og Økonomisk Gjenreising». GE står bak den mangelfulle reaktoren Mark 1 som smeltet i Fukushima, og 23 andre tilsvarende reaktorer som fortsetter å være operative i USA. Dette til tross for at industriens egne kontrollører og varslere mener de bør stenges umiddelbart. Skraper vi litt under overflaten, finner vi: For trettifem år siden sluttet Dale G. Bridenbaugh og to av hans kolleger i jobbene sine hos General Electric, etter at de var blitt stadig mer overbevist om at konstruksjonen av Mark 1, som de holdt på å gjennomgå, hadde så store mangler at det kunne føre til en ødeleggende ulykke. (Fra et nyhetsinnslag av Matthew Mosk i ABC TV, 15. mars, 2011). Det har i flere tiår eksistert beviser for at disse Mark 1 reaktorene ikke er sikre, og de tåler ikke det voldsomme trykket som kommer når nedkjølingen svikter. Allikevel lar NRC disse anleggene være virksomme, enda de sitter på disse tydelige bevisene, som er basert på vitenskapelig forskning.

En dødelig radius på 48 km

Mens det virker som mange fagforeningsledere og Kongressledere, finansiert av industrien, godtar slagordene til NRC, ser Occupy Toledo ikke bare skrifta på veggen, men kan også lese den. «Vi beskytter folk og miljø» er tvers gjennom falskneri. Vi bor mindre enn 48 km fra det avsertifiserte kjernekraftverket Fermi 1, hvor det skjedde en delvis nedsmelting i 1966 som inspirerte Gil Scott-Herons klassiske sang: «We Almost Lost Detroit.» Vi bor mindre enn 48 km fra Fermi 2, et Mark 1 anlegg med konstruksjonsfeil, som har en historie med betydelige sikkerhetsbrudd og utslipp i Eriesjøen og omliggende lokalsamfunn. Vi bor mindre enn 48 km fra Plum Brook, et avsertifisert NASA-anlegg som fortsatt lekker radioaktivitet i de nærliggende vannveiene. Vi bor mindre enn 48 km fra Davis Besse, som nettopp ble gjenåpnet etter å ha hatt den verste sikkerhetshistorien i USA, uten hensyn til sprekkene av ukjent opprinnelse som finnes overalt i de ytre murveggene. Vi bor i et område hvor tilfellene, både av kreft, sykdom og funksjonshemming, er hyppigere enn normalt. Vi vet at dette kan komme av radioaktive utslipp fra kjernekraftverkene i området, og vi har fått nok!

Kongressrepresentanten Dennis Kucinich har ledet angrepet som omhandler den alvorlige situasjonen ved Davis Besse (se: http://www.beyondnuclear.org/ home/2011/12/8/kucinich-firstenergy-tellspublic- one-thing-nrc-another-nuke.html), mens de andre valgte representantene har vært stille. Sammen med Dennis er vi som tilhører Occupy Toledo rasende over at NRC fortusetter å sette industriens profitt foran helse og sikkerhet for oss alle, og for hele økosystemet rundt De store sjøene, på tross av at de har blitt konfrontert med dette gjentatte ganger. Uheldigvis tapte Kucinich et nylig avholdt primærvalg for en mer typisk Demokrat, en som hadde full støtte fra krefter i forsvars- og energiindustrien. Enda en av folkets stemmer er blitt stanset.

I desember krysset Occupy Toledo grensen til Michigan, og dro til Monroe for å konfrontere NRC, mens de forsøkte å gjennomføre en offentlig høring om et utkast til et dokument om virkninger på miljøet (Draft Environmental Impact Statement). Dette absurde dokumentet på mer enn 1500 sider hevder at et foreslått nytt Fermi 3 anlegg, kalt Detroit Edison, ikke vil ha noen negativ innvirkning på miljøet. Det hevder at staten Michigan, som brukte 16 % mindre elektrisitet enn den gjorde for ti år siden, vil trenge 30 % mer elektrisitet i 2020.

Industrien lokker med arbeidsplasser, og altfor mange ledere og medlemmer i fagbevegelsen sikler etter disse jobbene, mens planeten vår og kommende generasjoner bare er til for ettertanken. Men folkene fra Occupy Toledo, og andre aktivister mot kjernekraft, lot sin stemme høre høyt og tydelig. De brukte Occupy-bevegelsens varemerke, mic check-metoden (en gjeng folk rundt taleren brukes som «forsterkere», og gjentar etter taleren, setning for setning). Budskapet som ble framført, og gjentatt av dusinvis av anti-kjernekraft og Occupy aktivister ved NRC-høringen i Monroe i Michigan var: Siden det ikke finnes noen sikker metode for å deponere høygradert radioaktivt avfall – siden historiens verste kjernekraftulykke i Fukushima har gitt verden en påminnelse om farene kjernekraft betyr for oss alle – siden NRC prøver å spille et manipulerende statistikkspill ved å ta i bruk grovt overdrevne og falske prognoser for Michigans elektrisitetsbehov – siden NRC ikke er til å stole på når det gjelder å beskytte innbyggerne rundt De store sjøene og Erie bassenget – kan vi ikke betrakte dette offentlige møtet som noe annet enn et Hund og Hestshow som prioriterer profitten ved et Detroit Edison-anlegg foran natur og miljø og helsen og sikkerheten til innbyggerne i dette området. Videre anklager vi dere, representanter for NRC for å være kriminelt ansvarlige for et latterlig dokument om miljøvirkningene (Environmental Impact Statement). Vi kommer til å gjøre alt som står i vår makt for å stoppe utbyggingen av dette kjernekraftverket.

Vi er de 99 prosent!

Denne mic check-uttalelsen ble framført med stor kraft, og mange av de tilstedeværende miljøvernforkjemperne fra byen og området slo lag. Etter å ha forsøkt å overdøve oss, avbrøt arrangørene møtet og stein-ansiktene av noen byråkrater betraktet oss stort sett i sjokkert stillhet, mens vi toget ut under fortsatte sinte utrop. Det var virkelig en kraftfull og inspirerende opplevelse som vi gjerne anbefaler for alle okkupanter landet rundt. I etterkant har Occupy-aksjonen i Monroe blitt brukt som modell for å utfordre kjernekraftindustrien og byråkratene, fra New York til Frankrike og Tokyo. Bevegelsen som ufordrer disse kapitalkreftene, samler seg internasjonalt og fortsetter å utveksle idéer og ressurser. Kampen vår må konfrontere denne globale kapitalist-nemesis gjennom internasjonal solidaritet, om vi skal vinne fram.

Forfatteren Ray Bradbury sa en gang: Mental galskap er relativt. Det kommer an på hvem som har stengt hvem inne i hvilket bur. Det er på tide, en gang for alle å bryte opp gitret i kjernekraftburet som NRC og industrien har stengt oss inne i. Det er på tide, en gang for alle å bryte opp oljeburet, kullburet, oljesandburet, skiferoljeburet, og andre bur. Gjennom bevaring og redusert bruk kan vi begrense de destruktive vanene knyttet til masseforbruket. Vi må det.

Ved hjelp av eksisterende teknologi og en allianse mellom fagbevegelse, miljøvernere, vitenskapsfolk og økonomer kan vi kartlegge og gjennomføre et «Smart Nett»- basert på fornybar energi, mens vi samtidig skaper tusenvis av gode jobber for framtiden. Vi må. Mike Roselle, en av grunnleggerne av Earth First! sa i forrige uke: Hvorfor er ikke Occupy opptatt av den globale oppvarmingen? Forsuringen av havene? Skogsdøden? Nedhøvlingen av fjelltopper? Planeten Jorda står på spill.

(Artikkelen er oversatt av Birger Thurn-Paulsen.)

(I den trykte utgaven av tidsskriftet het artikkelen: Okkuper Kommisjonen for regulering av kjernekraft (før det er for seint))

Blant ansatte på jernbanen går det en historie om landsfader Gerhardsen. Da konduktøren klippet billetten hans, på andre klasse selvfølgelig, spurte han om toget stoppet lenge nok i Moss til at han fikk kjøpt avisene. Da konduktøren sa han skulle ordne det, sa han straks nei. De skulle han kjøpe selv, bare det var tid nok.

Geir Christensen er elektromontør i jernbaneverket, og kommunestyrerepresentant på Nesodden.

Å se et rødgrønt regjeringsmedlem med andreklassebillett på toget er vel i dag utenkelig. Mellom dagens svarte biler med privatsjåfør og Gerhardsen er det en kulturell klassereise. En endring i Arbeiderpartiet det er grunn til å studere.

Jeg presenterer her litt ufullstendig materiale og noen teser for å starte en debatt.

En klasseanalyse bruker vi til å finne hvem som objektivt sett har interesse av revolusjon og kommunisme, hvem som objektivt sett har interesse av å bevare kapitalismen, og hvem som kommer i mellomposisjoner. Klasseanalysen danner grunnlag for en revolusjonær strategi for å samle de kreftene som trenger revolusjon, og å isolere de som vil motarbeide den. Godt revolusjonært arbeid står og faller med en god klasseanalyse.

Klassedelingen til Lenin tar utgangspunkt i forholdet til produksjonsmidler, eller maktforholdene på arbeidsplassene om du vil.

Arbeiderklassen er oss som produserer verdi og merverdi (mere verdier enn vi får i lønn).

Borgerskapet er de som eier eller disponerer over produksjonsmidlene, og som derved tilegner seg merverdien.

Hva er klasser? «Klassar er store gruppe menneske som skil seg frå kvarandre ved den plassen dei har i eit historisk fastlagt sosialt produksjonssystem. Dei skil seg etter forholdet sitt til produksjonsmidla (som oftast fastsett og formulert i lov) etter rolla si i den sosiale organiseringa av arbeidet og med det etter storleiken på den delen dei får av den sosiale rikdomen og måten dei får han på.» (Lenin: Ein stor opptakt, Utvalgte verker bind 10, side 241, Oktober 1979.)

Mellom de to hovedklassene proletariat og borgerskapet er det et stort sjikt uten noe sjølstendig forhold til produksjonsmidlene. Det kan være intellektuelle, rådgivere, konsulenter, lærere, offiserer, journalister osv. Når det gjelder dette sjiktet, må vi se på de forskjellige gruppene, og bruke de to siste kriteriene til Lenin (se boks):

Hva er rolla deres i den sosiale organiseringa av arbeidet, har de høy eller lav lønn osv. Dette er de viktigste vilkåra for å vurdere hvilken hovedklasse disse sjiktene vil orientere seg mot.

Om Nesodden Ap

Skattelistene viser inntekt etter fradrag. Rike mennesker trekker som kjent fra mer enn vanlige lønnsmottakere, så forskjellene er større enn det som synes her. På Nesodden var Høyre-kandidatene rikeste med en gjennomsnittsinntekt på over 517 tusen. Ap kom på andre plass med gjennomsnitt på 422 tusen. Ettersom Høyre hadde et par personer med særdeles høy inntekt, og Ap hadde mange elever uten inntekt på lista, er forskjellen mindre enn det ser ut til. Gjennomsnittet på Nesodden var dette året ca. 280 tusen.

Det finnes ikke noen arbeidere i Aps gruppe. Flertallet «disponerer produksjonsmiddel », altså tilhører borgerskapet. De som ikke gjør det, er nært knyttet opp til borgerskapet. En kommunikasjonsrådgiver eller statssekretær vil ha til oppgave å selge ledelsens tanker. De skal parfymere gull og dritt. Det krever å selge sjela si.

Yrke og lønn etter skattestatistikken til Aps 9 kommunestyremedlemmer på Nesodden Yrke Inntekt (netto) Fagansvarlig(jurist) i Storebrand 312 722 Organisasjonssekretær 151 (elev 2009) Prosjektleder UD 513 249 Statssekretær 589 341 Forskningsleder 567 267 Rektor 351 098 Kommunikasjonsdirektør 526 433 Administrerende arbeid i Posten 324 476 Direktør 670 049

Særtrekk ved Ap

I Ap er det et overtall av «selgere» (kommunikasjonsrådgivere og statssekretærer). Det er ikke de som beslutter politikken. De er særlig sterke på salg og reklame, men har overraskende lite kunnskap om politikk. De er derfor ofte rådville, og lar seg styre av Høyre. Unntatt når makta taler. Lojaliteten mot partiet, statsapparatet og pengemakta er overveldende. (På Nesodden først og fremst representert ved eiendomsspekulanter.)

Ap og H styrer Nesodden sammen, og er enige om nesten alt, med noen få sprik. Ap ble stående igjen alene med ubetinget støtte til sammenslåing av brannvesenene i Follo som fylkesmannen ivrer for. Som det mest reaksjonære partiet hadde de ikke engang krokodilletårer i forhold til en sentralisering som rammer Nesodden som utkantkommune. Motsatt så tok de hensyn til innsigelse fra fylkesmannen når det gjaldt bryggeutbygging av en særdeles økologisk sårbar bukt. Da ble H og FrP alene igjen om å demonstrere at de gir blaffen i økologiske spørsmål.

At et nesten enstemmig kommunestyre stemmer ned å gjøre konkrete tiltak for å få til likelønn, er ikke overraskende, men at Ap og H sammen foreslår å heve ordførerlønna med 130 000 tyder på at klassefølelse ikke blir særlig forstått i den nye Ap-gruppa.

Ap er spesialister på nettverksbygging og strekker sine armer inn i alt av organisasjoner hvor de kan komme til.

Hva som fungerer mest reaksjonært av å få arbeidsfolk til å stemme på høyrepolitikk og å få Høyre-folk til å stemme på høyrepolitikk, er det liten tvil om. Ap har ikke den mest reaksjonære retorikken, men er utvilsomt borgerskapets viktigste parti.

Lagdelingen i Arbeiderpartiet

7 teser om Arbeiderpartiet Ap er en maskin som drar arbeidsfolk og radikale strømninger til høyre og inn under borgerskapets kontroll. Den pasifiserer arbeidsfolk og massebevegelser, og får oss til å stemme på borgerlig politikk. Makta over partiet ligger trygt forankret i monopolborgerskapet. Partiet kan under press fra folkelige bevegelser gjøre venstresvinger for å bevare ro og kontroll, men bare midlertidig og taktisk. Ap kan ikke vinnes. Som alle borgerskapets partier må det nedkjempes. Sjiktet av medlemmer i Ap som tilhører borgerskapet, har økt betydelig. På Nesodden er dette spesielt knyttet til de nye lagene av karrierekvinner. Borgerskapet utgjør et lite mindretall av medlemmene. På Nesodden under 20 av ca. 160 medlemmer i Ap og nesten 300 i AUF. Det innehar alle viktige posisjoner i parti og kommunestyret. Aps evne til å få til klasseforlik mellom arbeiderklasse og borgerskap blir dårligere da forståelsen av arbeiderklassen er dårligere i toppen av partiet. Det fremdeles lille borgerskapet i Ap har full kontroll ved hjelp av de tusenvis av hersketeknikkene som ledere i borgerlig drevne organisasjoner har til å kontrollere og undertrykke flertallet. I alle organisasjoner og på alle arenaer er kampen mot disse borgerlige hersketeknikkene en sentral oppgave for alle revolusjonære. Vi trenger kunnskap og kampmetoder rundt disse. Kampen mot dem handler om å frigjøre folks kampkraft, engasjement og skaperevner.

Sosialdemokratiet startet som en reformistisk retning innen arbeiderbevegelsen. Som tok de små og nære kravene mot å selge våre strategiske interesser. Etter hvert utviklet det seg et sjikt av ledere, først innen offentlige bedrifter, i Ap. Disse ble en del av kapitalistklassen. Fra å være kompromissmakere på vegne av borgerskapet er ledelsen i Ap, og et ikke ubetydelig sjikt av medlemmene, i dag en del av borgerskapet.

Det er svært mange arbeidere i Ap. De er ved og vannbærere for en elite. Her er mye endringen fra Gerhardsens tid. Da var fagbevegelsen og arbeiderlagene sosialt dominerende i partiet. De var også den gangen kneblet under interessene til kapitalistklassen, men hadde styrke nok til å slåss fram kompromisser. Kulturen og tankene var så levende at noen normer om beskjedenhet var nødvendig å kle seg i. I dag er det, så langt jeg ser, få steder arbeidere har dominans i Aps maktbaser.

De heldagstillitsvalgte i LO, er et sjikt Ap i stor grad klarer å mobilisere enda, på tross av sprekktendenser og at livsgrunnlaget for dette sjiktet er truet. Det er knyttet til et hierarki og en ledelsestradisjon som er svært autoritær. Vanlige betingelser er at du må være lojal oppover mot makta og holde ro i rekkene. Dersom du tilfredsstiller dette, har du livstidsansettelse på gode betingelser, inklusiv pensjonsrettigheter LO har solgt for medlemmene sine.

Den nye gruppen av intellektuelle organisasjonshoppere og profesjonelle ledere overtar mye av organisasjonsapparatet fra fagbevegelsen. De spiller en annen rolle, og må nødvendigvis være lojale oppover. De har ingen egen maktbase, som faglige tillitsvalgte har hatt.

Hvorfor har de mange arbeiderne i Ap så liten innflytelse på politikken?

Kan et mindretall styre over et flertall?

En ledelse, med støtte fra under 10 % av medlemmene, kan normalt diktere sin vilje. Unntaket som bekrefter denne regelen, er vedtaket på landsmøtet i Ap om veto mot postdirektivet. Fagforbundet Postkom hadde sensasjonelt vunnet mot Arbeiderpartiets ledelse etter en svært omfattende og dyktig ledet kampanje. Hvorfor er seieren en sensasjon eller sjokk som Dagbladet skrev på første side?

LO hadde sagt nei. 18 av 19 fylkeslag i Ap hadde sagt nei. Av de Ap-medlemmene som hadde satt seg inn i spørsmålet, var nei-folket i overveldende flertall. Ja-siden besto av en liten strime politikere og maktmennesker.

Å gjøre seieren til en sensasjon er ensbetydende med å erklære Arbeiderpartiet som et udemokratisk parti hvor ledelsen normalt kan piske et landsmøte til å stemme mot sin egentlige mening. Det er også realitetene. Maktmenneskene som styrer Arbeiderpartiet, slike som Stoltenberg, Bjerke (DNB) og Røkke, har mange tusen flere stemmer enn menige medlemmer. At flertallet faktisk fikk flertall var, som de fleste avisene skrev, dårlig håndverk fra maktas side.

For hundre år siden utformet Robert Michels «Oligarkiets jernlov» (1911):

• I alle organisasjoner av en viss størrelse utvikles avstand mellom ledelse og medlemmer.
• Lederne utvikler egne interesser i strid med medlemmenes.
• Fåmannsveldet (oligarkiet) av ledere har den virkelige makten i organisasjon.

Dette er ikke noe merkverdig. Fra faraoenes tid til nå, klassenes og klassekampens epoke, har alle organisasjoner hatt til formål å hjelpe et mindretall å undertrykke et flertall. Å forske i de maktmetodene som gjør dette mulig, er svært viktig for alle revolusjonære. Jeg har ingen uttømmende analyse, men har samlet noen erfaringer fra særlig fagbevegelse og kommunestyret:

Økonomisk avhengighet

Nesten hele organisasjonslivet, særlig partiene, er i hovedsak statsfinansiert. Å være økonomisk avhengig betyr alltid underdanighet. For eksempel har solidaritetsorganisasjoner vansker med å kritisere regjeringen samtidig som de er avhengig av å få støtte til prosjektene sine. I tillegg er store deler av organisasjonslivet avhengig av sponsing. Sponsorer har makt. Alle som har ansvar for at budsjettene går rundt, må skjele til økonomiske realiteter i sitt politiske arbeid. Kortsiktig taktisk er det sjelden lurt å ta en konflikt som medfører dramatisk reduksjon i aktiviteten. Men strategisk?

Oppkjøp av ledere

Det er vanlig at arbeidsgiver «kjøper» tillitsvalgte (og at tillitsvalgt blir sett på som en mulig karrierevei). Det motsatte, at fagforeninger «kjøper» sjefer, er nokså uvanlig. Alle som jobber under utrygge arbeidsforhold, eller som tenker seg en jobbkarriere, må være nøye med å skaffe seg venner, og veie sine ord. Det finnes lange lister over oppkjøp av ledere. Prosessene rundt disse bør studeres.

Spesielt blir dette viktig for «organisasjonshopperne », de som lever livet sitt i frivillige og offentlige organisasjoner. Her vil gode forbindelser med staten og makta, samt fraværet av ubehagelige konflikter, være avgjørende for jobb og karriere. Ingen som har jobb med politikk eller organisasjon, kan se bort fra disse maktforholdene. Jeg tror det er riktig å utvide Engels sitt begrep «arbeideraristokratiet» til et norsk organisasjonsaristokrati.

Det er også i store deler av fagbevegelsen et eget system i forhold til heldagstillitsvalgte. Du må bevise din lojalitet oppover før ledelsen tar deg til seg. (Du blir valgt.) Når du er opptatt, har du garanti mot å bli degradert til arbeider igjen under en forutsetning – du er lojal mot makta i LO.

Min første opplevelse med dette var da elektropersonalet på Jernbanen ble trikset til å stille en av våre foreningsledere som kandidat til å bli forbundssekretær. Han ble da pent tatt til siden, og bedte om å gå på talerstolen og forsvare en innstilling fra forbundet om kontingentøkning. Trøbbelet var at hans eget landsråd og egen forening var imot. Men å gå imot sine egne medlemmer og støtte ledelsen var svenneprøven før han fikk støtte ovenfra i valget.

Når dette er rammevilkårene, skremmes idealistiske mennesker bort. De som sloss for noe, går sin vei. Karrieremenneskene tar gjerne noen trøkker, hvis det er nødvendig for å komme opp og fram.

Definisjonsmakt

Et borgerlig syn på ledere bygger ofte opp under maktforholdene. I fagbevegelsen blir det brukt som argument for høye lederlønninger at våre folk må kunne møte motparten som likeverdige. Da må de også kunne invitere på høye smørbrød, og ta regningen i baren. Og vi må også betale lederne våre godt, så vi kan få de beste. Organisasjonslivet preges av klassesamfunnet vi lever i. Rammebetingelsene de fungerer under (de herskendes tanker), preger alle organisasjoner. Ord som kvinnfolkarbeid, negerarbeid, naturlover, lojalitet osv. gir et lite borgerskap en stor fordel.

Organisasjonsformer som skiller ledelse fra medlemmer

Det lages også organisasjonsformer som legger til rette for oppkjøp. Det er lettest i organisasjoner med små ledelser og svake forbindelser mellom grunnplan og ledelse. En tett organisasjon med aktive medlemmer og stor gjennomsiktighet er adskillig verre.

Sosiale bånd

Å bli invitert med i det gode selskap der viktige beslutninger fattes, virker på alle. Hvem som taes opp i det gode selskap, og hvem som støtes ut, er svært viktige mekanismer.

Som mennesker har vi behov ut over de primære med vann, mat og sex. Vi trenger omsorg, ros, trygghet og støtte. De som får det, vokser og blir. Hvis en organisasjon blir tumleplass for karrieremennesker og ekte engasjement ikke får støtte og vekstmuligheter, vil kampkraften bli borte.

Juss og voldsapparatet

Kommer til anvendelse når det er alvor. Nesten alle kampformer er omsvøpt av lover som i praksis gjør dem forbudt. Fredsplikten i arbeidslivet, antiterrorlover osv. brukes når det trengs.

Om hersketeknikker

Makta baserer sin makt på hersketeknikker/ maktmisbruk i organisasjonslivet. Vi må samle opp vår felles erfaring og ha fokus på dette. Det viktige er ikke hva som besluttes, men hvordan det besluttes. Får folk bestemme og bruke vettet sitt, blir det bra.

Alle disse skjulte maktmekanismene må fram i lyset og bli debattert og angrepet. Erfaringer og kunnskaper om dette trengs. Det er en kamparena som er dypt undervurdert, og som revolusjonære har alt å vinne på å utvikle.

Her har jeg bare snakket om hvordan borgerlige organisasjonsformer passiviserer arbeidsfolk. Oppgaven med å bygge organisasjoner som virker frigjørende for folk, ble påbegynt med kommunismens framvekst. Men det er et område hvor kommunistisk teori har kommet kort.

Han stempla inn på eftasskiftet akkurat tidssnok, småsprang ned trappa, ned i kjellaren og inn i garderoben, skifta raskt til arbeidsklede: Ei nær på utsliten olabukse med hol på det eine kneet, ei raudrutete bomullsskjorte samt tresko med svart overlêr. Men ikkje før hadde ungguten komme opp i maskinsalen og skulle til, før formannen flagra bortom med besj frakk (og slips hadde han faen ta) og høgtideleg mine som tydde at noko var gale, han sa ungguten måtte gå i oppbrekkinga.

Oppbrekkinga, i helvetet.

Formannen stakk med det same, guten såg bare frakkeskøytane etter han rundt høge bukkar med svarte gummiplater.

Ungguten bort til køyrebasen som stod ved tuberen og bytta munnstykke og stilte inn faenskapen, spurde kva faen, fekk tilbake ei stressa melding om kva for gummiblanding dei skulle køyre. Ungguten trekte på skuldrene, tok jekketralla og gjekk ut på lageret, begynte å trekke inn bukkar med blanding 494.

Oppbrekkinga var slitsam og ungguten sur, han kjende den faens oppbrekkingsmølla nå. Den første veka på bruket, det var på svartaste seinhausten etter at han kom heim frå sjøen, hadde han blitt sett rett i oppbrekkinga. Seinare hadde han komme seg over i matinga.

Og snøen fall.

Og det blei kvit jul.

Og matingsmølla passa seg sjølv, passa ungguten bra. Slite av seg det vesle vettet han hadde, for dei usle kronene si skyld, helvetet heller.

Men nå sende han gummien over reima til matingsmølla og begynte å lempe fleire helvetets, kritstøvande gummiplater opp i den enorme oppbrekkingsmølla.

Men matinga: Det var bare å la den svarte gummien som kom over frå oppbrekkingsmølla, gå feit og fin rundt og rundt i matingsmølla. Skjera litt i mølla nå og da. Ja. Nå og da. Sjå etter at matinga til tuberen ikkje gjekk tom.

Matinga hadde gått tom ein gong, faen, ungguten fekk eit skikkeleg helvete, der hamna bonusen òg.

Men nå stod bondegubben ved matingsmølla igjen og skein like feitt som den svartblanke gummien han slapp å bry seg særleg med, hadde pene dagar. Berre kallen på cushion hadde det betre, han gjorde omtrent ikkje noko. Likevel hadde førre cushionkallen greidd å få fingrane mellom valsane på mølla. Skreik stygt gjorde han, òg. Ledig jobb på cushionmølla.

Bonden hadde sikla etter den. Men den jobben fekk han glo langt etter, hah! Sveittande hadde han mått ta over oppbrekkinga i staden for ungguten som så blei sett i matinga, mens ein sløv kis frå eit anna skift kom og sov seg gjennom dei åtte timane sine ved cushionmølla.

Livet begynte å bli innvikla for bondegubben.

Og tuberen spydde ut bane etter bane.

Ungguten kunne stå ved matingsmølla og telja håra på pikken.

Tuberen spydde ut baner.

Ungguten kunne stå og undre seg på om fitta var sånn som bondegubben hadde teikna ho på murpilaren ved matingsmølla.

Tuberen spydde likevel ut baner og baner. Tre og eit halvt tusen baner når skiftet var over, og karane stoppa maskinane og gjekk i dusjen, fekk på seg reine klede som likevel lukta litt ramt av gummi, stempla ut og gjekk heim i snøslapset. Tre og eit halvt tusen slitebaneprofilar til bildekk.

Skift etter skift. Føremiddags- og ettermiddags-.

Maskinsal III med sju mann, eller fem og ein halv som dei pla seia med eit glimt i auget eller ikkje noko glimt, alt etter vêr, føre og bonusutbetaling, fem og ein halv mann når dei trekte frå kallen på cushion, og den halve mannen blei nemnd med eit nikk mot den oransje oppmerkte plassen der ungguten hadde tider til å sitta og blåse røyk utanom dei faste pausene.

Bondegubben, nå tilbake som halv mann enda så tjukk han var, gliste stort med snusbrune tenner og glodde på utbrettingsjenta som ungguten hadde klistra oppå LO-plakaten med «Samhold gir styrke» på murpilaren ved matingsmølla. Gubbfaenen la inn ein pris, fann til slutt ut kva for ende av blyanten han skulle bruke, teikna så ein diger ståpikk mellom beina på den nakne vakendraumen. Ungguten slengde ei gummiplate i golvet så kritstøvet fauk, sparka til ho med treskoen.

Matingsmølla og ungguten hadde ikkje komme dårleg overeins. Når alt gjekk som det skulle. Når oppbrekkaren gjorde jobben sin, hah, sveitte hadde han fått dah, bondegubben i oppbrekkinga, men trong alltids å miste nokre kilo, ikkje minst mellom øra, sa ungguten som da tok seg tid til å gå rundt og prate litt, og kven hadde vel noko imot eit billig poeng når alt gjekk som det skulle, og matingsmølla gjekk full og ungguten på røykeplassen. Aldri einsam der, ein kall frå kalanderavdelinga kom slengande bortom for å gjera seg fortent til slitasjetillegget på arbeidskleda, gneid buksebaken godt til rette på krakken, begynte langsamt å stappe pipa, hå-hå-ja, den som bare hadde vore, ettertenksamt, ung i dag, ja.

Ein sjef av noko slag, hadde ikkje slips, propell hadde han, kom forbi.

Kalanderkallen fekk endeleg fyr på pipa, smatta trist og gjentok at hadde han bare vore ung i dag, da. Ja.

Synet av arbeidsfolk som sat, blei i meste laget. Sjefmannen propellerte bort til dei på krakken, lira utor seg noko riksmål, svar fekk han ikkje, ingen på krakken kunne sproget.

Dressmannen snudde på hælen, marsjerte stivt ut gjennom blanderiet.

Kallen frå kalanderen rista trist på hovudet.

– Da-n Gud (smatta han tenksamt på pipa) skapa verda, skilja-n først vannet frå landet. Ja. Kanskji du har hørt dæn historia? Men har-u hørt slutta på ho? Om da-n skapa følk? N Adam og o Eva. Ja. Og svarte følk og hvite følk og ærbesfølk og funksjonærær. Tok huer og ærmær og bein og sette i hoppes, ja, og fekk følk tå det meste. Men da-n var ferdig med detta og sku te å ta kvælden, så oppdaga-n at-n hadde en hel haug med rasshøl te overs. Da skapa-n Gud sjefæne.

Kallen frå kalanderen banka sturen ut or pipa si. Reiste seg. Nikka trist til ungguten og rusla tilbake til den avdelinga han kom ifrå. Ja.

(Humoresken er fiksjon. Mogeleg likskap med levande eller avlidne personar er tilfeldig.)

 

En samtale

Du spør meg: Er det å være revolusjonær det samme som å være kommunist?

En ekte kommunist er en revolusjonær, men mange revolusjonære er ikke kommunister. Det var revolusjonære lenge før kommunismen.¹

Spartacus var en slik revolusjonær i Romerriket ca. 70 år før vår tidsregning. Han var gladiator og slave, men rømte og samla en stor hær med slaver som slo flere romerske hærer. Han forbød sine kamerater å eie gull og sølv, og ville dele alt likt. Til slutt ble slaveopprøret slått ned, Spartacus blei drept, og tusenvis av opprørere fra spartacushæren ble korsfesta på Via Appia, hovedvegen inn til Roma.

Omtrent hundre år etter blei en annen opprører korsfesta av romerske soldater – i den romerske provinsen Palestina. Jeg tenker sjølsagt på Jesus fra Nasaret som mange tror er Guds sønn, men jeg ser på Jesus som en stor revolusjonær, sønn av en tømrer. Hans venner var fattige fiskere og prostituerte. Han velta pengevekslerens bord i templet. Han spotta de mektige fariseerne og de skriftlærde for deres falskhet og pengebegjær. Han sa at det var verre for en rik mann å komme til himmelen enn en kamel å komme gjennom nåløye. Hans opprør var farlig for de mektige blant jødene og romerne, og han måtte drepes.

Det har vært mange revolusjonære opp gjennom historia. De fleste vi kjenner navnene på, er menn, men det har vært mange kvinnelige revolusjonære som vi ikke kjenner, fordi kvinner ofte er blitt usynliggjort av historikerne. Når jeg heretter skriver «han» i stedet for «den revolusjonære», så må du gjerne lese «hun». Jeg tror i framtida vil det være flere kvinner som blir revolusjonære fordi de har mest å vinne på revolusjonen.

Ei kvinne jeg vil nevne, er Rosa Luxembourg. Hun var polskfødt tysk kommunist, født i 1871, og hun dreiv anti-krigsarbeid i Tyskland før og under første verdenskrigen. Rosa blei arrestert og satt i fengsel mesteparten av krigsåra, men rakk å stifte det revolusjonære Spartacusforbundet i 1915. På den måten ville hun og kameratene hennes vise til arven fra Spartacus. Spartakistene så på krigen som en imperialistisk krig der arbeiderne blei tvunget til å slakte hverandre ned.

Under verdenskrigen satt hun mesteparten av tida i fengsel, og i 1919 blei hun lemlesta og myrda av høyreorientert offiserer, og liket hennes blei kasta i en kanal.

Historia viser oss at de med makt og privilegier, frykter opprør mer enn noe annet. Av og til må de holde seg i tømme, men om deres makt er trua på alvor, blir de som ville rovdyr som vil rive bytte i småbiter. De frykter de revolusjonære mest av alt. Derfor ble Spartacus, Jesus og Rosa drept på den mest bestialske måten for å skremme andre fra å gå samme vegen.

Du spør meg: Er revolusjonære for vold?

Spørsmålet om bruk av vold er et smertepunkt for den revolusjonære. Den revolusjonære hater vold og avskyr krig. Han veit at vold og krig brutaliserer menneskene. Han veit at krigen kan endre en ellers fredelig arbeider- eller bondesønn til å utøve de mest avskyelige handlinger. Krig er det verste av alt. Den revolusjonære er revolusjonær fordi han ønsker en verden uten vold og krig.

Ros av den revolusjonære Mange er for mange og er best når de er borte. Men når han er borte, da mangler han. Han organiserer en kamp om lønnspålegg om tevannet og om makten i staten. Han spør eiendommen: Hvorfra kommer du? Han spør ansiktet: Hvem bruker deg? Der alle tier, der tar han ordet. Der undertrykkelse hersker, og det tales om skjebne der gir han tingene navn. Der han går til bords går misnøyen til bords, Maten blir dårlig, at rommet er trangt erkjennes. Der han blir jagd hen, der går det et opprør. Der han blir jagd bort fra er fortsatt uro. Bertholt Brecht2

I dag utøves massiv vold – mot kvinner, mot urfolk, mot fattigfolk som lever på eksistensminimum og protesterer mot høye matvarepriser, mot arbeidsfolk og andre som krever menneskerettighetene sine, mot folk og hele nasjoner som krever sin frihet. Skal vi vende det andre kinnet til, slik Jesus foreslo? Skal vi elske våre fiender?

Noen ganger er ikke-vold et effektivt virkemiddel mot voldelig undertrykkelse. Et eksempel er Gandhis saltmarsj i India i 1930. Gandhi leda da titusener av indere som gikk til fots 400 kilometer ut til Det indiske havet. Der bøyde Gandhi seg ned og plukka opp en håndfull salt. Dette var en direkte provokasjon mot engelskmennene som krevde inn en svært upopulær saltskatt. Marsjen blei slått ned med vold, men var et stort prestisjenederlag for britene og bidrog til indiske sjølstendighet i 1947.

De revolusjonære vil i den lengste prøve å bruke fredelige metoder. Mange sier at dialog er en metode for å løse konflikter. Den revolusjonære er også for dialog. Den revolusjonære vil også bruke ord. Rette ord til rett tid kan sette en hel bevegelse i gang.

De fine herrene snakker også om dialog. De fine herrene går med blankpussede sko. Noen har pussa disse skoene. De fine herrene slenger en slant til sin skopusser, men veksler ikke et ord med henne. De fine herrene går på ball. Der skåler de med andre fine folk. De fører en dannet samtale seg i mellom, de danser.

Den revolusjonære er ikke invitert. Han er opptatt med å organisere skopusserne. Hvis han likevel er til stede i ballhallen, er det for å få i gang en streik blant de underbetalte servitørene. Kanskje musikerne også er underbetalte? Det blir streik, bardisken stenger, instrumentene blir tause, og de blankpussede skoene beveger seg ikke mer. De fine herrene blir irriterte. Den revolusjonære tar ordet på vegne av de underbetalte.

En streik er et ikke-voldelig virkemiddel. Men en fredelig marsj og streik kan bli slått ned. De med våpen har den politiske makta, sier Mao. Slik var det i Romerriket på Spartacus og Jesu tid, slik er et overalt i dag. Vi kan ikke alltid vende det andre kinnet til. Det er noe som heter sjølforsvar. En kvinne har rett til å forsvare seg mot mishandling, et folk har rett til å forsvare seg mot en okkupant.

En revolusjonær kan ikke være prinsipielt mot å bruke våpen. Men det er siste utveg. I Peru valgte en gruppe revolusjonære på 1980-tallet å starte en væpna kamp for å frigjøre Peru fra kapitalisme og imperialisme. På landbygda og i slummen var forholdene elendige. Gruppa var inspirert av Mao og den vellykka bondehæren som hadde frigjort Kina i 1947.

Gruppa kalte seg Sendero Luminoso (Lysende Sti). En tid hadde de framgang på landsbygda, det ble borgerkrig, og de fattige bøndene på høyfjellsplatået i Andesfjellene blei ofre i en stadig mer blodig krig mellom senderistene og de brutale militære. Senderistene blei mer og mer pressa og opptrådte mer og mer som en sekt; de begynte å drepe fagforeningsfolk, aktivister og andre revolusjonære som var mot deres væpna kamp.

I dag har senderistene akseptert nederlaget. De bærer et tungt ansvar som starta krigen. De gjorde fatale feil i vurderinger av mulighetene og taktikken for å lykkes med en væpna kamp. Borgerkrigen har kosta 70 000 liv. I Nepal var det også maoister som gikk til folkekrig, men som inngikk våpenhvile med makthaverne etter ti år, satsa på det parlamentariske arbeidet, og blei det største partiet i fri valg i 2008. De lyktes altså så langt – i motsetning til senderistene.

I 1987 var jeg og kona mi i Peru og hadde kontakt med kommunister som valgte andre virkemidler. Det resonnerte slik: «Peru er ikke noen militærdiktatur sjøl om det var et autoritært styre. Vi kan fremdeles bruke andre virkemidler enn væpna kamp.»

Det legale kommunistpartiet hadde et titalls representanter i nasjonalforsamlinga, de arbeida i fagforeninger, de organiserte bøndene i lovlige bonderåd, Rondas Campesinas. I aviskioskene kunne jeg kjøpe revolusjonære aviser, aviser som til og med støtta Sendero Luminoso. I en av verdens mest forurensa steder, industribyen La Oroya i Andes, hadde fagforeningen et stort hus, Folkets Hus om du vil. Som vi besøkte og snakka med de flotte fagforeningsrepresentanene. Det var altså muligheter for lovlig politisk aktivisme.

Det blei etter hvert tøffere tider. Hele 1990-tallet styrte den korrupte presidenten Alberto Fujimori³ i Peru. Hans offisielle mål var å utrydde senderistene, men all opposisjon blei slått ned. Jeg fikk seinere vite at da arbeiderne i La Oroya gikk til streik, la hæren en jernring rundt byen. Og også i dag, 12 år etter Fujimori, ligger den dødelige røyken over byen og kveler mennesker, dyr og vegetasjon.

Dette viser begrensningene i ikke-voldelig kamp. De herskende blir sittende sjøl om de tidvis gir noen innrømmelser til folket. Det skjedde for eksempel ingen revolusjon i Egypt våren 2011. Det er de samme folkene i hæren som sitter med makta i dag, som styrte under Mubarak.

Så svaret på ditt spørsmål om bruk av vold, må jeg gjenta at den revolusjonære elsker livet. Men en revolusjon betyr at en klasse overtar makta over en annen klasse, påtvinger disse sin vilje og fratar dem sine privilegier. Jeg kan vanskelig forstå at dette kan gå fredelig for seg sjøl om man prøver å begrense utøvelsen av vold til et minimum.

En revolusjonær situasjon oppstår når den herskende klassen ikke lengre er i stand til å styre med sine gamle metoder og styringsredskapene og institusjonene ikke fungere lengre. De har mista legaliteten i store deler av folket, det vil si at folket krever et annet og annerledes styre. Slik er situasjonen i Hellas i dag der EU har oppheva demokratiet og satt inn finanskapitalens teknokrater som diktatorer. Vi kan derfor si at i Hellas er behovet for en samla revolusjonær bevegelse akutt. Men at en slik bevegelse skal ty til våpen og gerilja i dag, virker for meg som galskap.

Du spør meg: Hvordan skal den revolusjonære spre sin politikk?

Heller ikke her har jeg noe fasitsvar, men jeg vil henvise til en artikkel Brecht skreiv i 1935 «Fem vanskeligheter med å skrive sannheten».⁴ Hans utgangspunkt er en sivilisasjon som var i ferd med å synke ned i barbariet, noe verden fikk erfare fem år etter at artikkelen blei skrevet. Men også vår verden er i ferd med å synke ned i barbariet. Og sjøl om artikkelen til Brecht handler om antifascistiske skribenter, vil jeg si at den til gjelder alle revolusjonære. De fem vanskelighetene med å skrive sannheten er i følge Brecht:

1. Motet til å skrive sannheten. Min kommentar er at en revolusjonær alltid vil søke sannheten uansett hvor ubehagelig den er. Den kan koste karriere og vennskap, men den kan også være vanskelig fordi den kan utfordre et eget dogme og fordommer.
2. Klokskapen til å erkjenne sannheten. Min kommentar er at å finne sannheten krever kunnskap og vurdering. Ikke alle sannheter er verd å kjempe for. Å finne den sannheten som er mest tabubelagt og tåkelagt av de herskende, må være den revolusjonære sitt mål.
3. Evnen til å gjøre sannheten anvendelig. Her sikter Brecht til at man skal avsløre at fascismen ikke er som en naturkatastrofe, men er et uttrykk for kapitalismens terrorvelde. Slik kan vi i dag si at finanskrisa nærmeste framstilles som en naturkatastrofe og som en følge av at guden «Markedet» ikke er blitt tilfredstilt. Vi må peke på at finanskrisa er et utrykk for et stadium i kapitalismen der demokratiet settes til side for å sikre profitten til finanskapitalen. Det er ingen naturlov at Markedet må ha flere menneskeofre. Eller for å si det med Brecht: Vi må si at mennesker mishandles for at eiendomsforholdene skal bestå.
4. Evnen til å finne dem som kan bruke sannheten. Min tolkning av Brecht er at han mener at det er ikke nok å finne sannheten og klargjøre den; den må også ha mottakere. Mottakerne er de som har brukt for sannheten, altså de undertrykte, de som vil tjene på en revolusjon. Sannheten er ikke statisk, å erkjenne sannheten er en prosess mellom den revolusjonære og de underpriviligerte.
5. Evnen til ved list å utbre sannheten blant de mange. Brecht sikter her til at man må være smart når man velger ord og form for å nå fram til de som trenger sannheten. Brecht tenker her også på situasjoner der det hersker sensur, og der den revolusjonære eller radikale må velge å uttrykke seg slik at han kan omgå sensuren. I dag lever vi i et bråkete og kommersielt mediesamfunn. For den revolusjonære må det være en oppgave å velge ord, form og medium for å bryte gjennom lydmuren. Det er altså ikke nok å ha rett, man må også få rett.

Du spør meg: Hva mener du med sannhet?

Det er rett at det finnes mange typer sannhet, men grunnleggende er at makthavere alltid har forsøkt å tildekke den. Makthaverne og deres talspersoner vil uttrykke seg i generelle vendinger, de ønsker å stagge opprør ved å snakke om felles interesser og om å stole på at eliten vil løse problemene uten innblanding fra folket.

Den revolusjonæres forhold til sannheten er at den skal uttrykkes skarpt og konkret og være et redskap i folkets hender.

Så er den revolusjonære aldri å være i tvil? Det finnes alltid mange alternativer når man skal utforme politikk. Men den revolusjonære dyrker ikke tvilen slik mange akademikere gjør. Den revolusjonære tviler også på tvilen, og lar seg ikke tvilen hindre politiske handlinger. Det står mye på spill. Rudolf Nilsen skreiv i diktet «Revolusjonens Røst» at « kan hende det gjelder å redde vår jord». I dag kan vi sløyfe dette «kan hende».

Du spør meg: Om hva den revolusjonære mener om kjærligheten?

I likhet med sannhet er kjærlighet et abstrakt begrep. Det finnes ikke noe mer misbrukt ord enn ordet kjærlighet. Men på den andre sida har det alltid vært de ekte revolusjonære som har kjempa for den ekte kjærligheten: for kvinners rett til å bestemme over egen kropp og retten til å velge partner og for homofiles rettigheter. Den meksikanske forfatteren Octavia Paz skriver⁵: «Å forsvare kjærligheten har alltid vært en asosial og farlig handling, nå begynner den å bli rent ut revolusjonær». Kjærligheten som en revolusjonær kraft, ja, jeg liker den tanken. Vi må ikke glemme hva som er revolusjonen mål: å skape frie mennesker.

Men er det mulig å være revolusjonær i Norge? Det vil alltid være revolusjonære, også under sosialismen. Å være revolusjonær vil si å være visjonær og kunne bryte med de trange rammene samfunnet setter for tanker og handlinger. Å være revolusjonær er uttrykk for en livsholdning som gjelder uansett hvor man er. Men det er mer forpliktende enn bare en livsholdning, det dreier seg å handle politisk i et samfunn i en gitt epoke og med en særegen historisk tradisjon.

De revolusjonære i Norge står i en lang opprørsk tradisjon. De arbeider for å videreføre livsverkene etter opprørske og revolusjonære kunstnere som Henrik Wergeland, Henrik Ibsen, Camilla Collett, Aleksander Kielland, Arne Garborg, Amalie Skram, Christian Krohg, Rudolf Nilsen, Nordahl Grieg, Arne Ekeland og mange andre. Jeg kunne nevnt en rekke andre kunstnere, fagforeningsfolk og politikere. Men jeg om jeg skal trekke fram to navn, må det bli Marcus og Josephine Thrane.

Marcus Thrane leda rundt 1850 thranitterbevegelsen, den første politiske massebevegelsen i Norge. Han dro på agitasjonsreiser rundt om i landet, grunnla arbeiderforeninger, og formidla sitt sosialistiske grunnsyn og sine reformforslag gjennom en egen ukeavis, Arbeiderforeningenes Blad. Sammen med flere av de andre lederne ble Thrane arrestert 1851, og tilbrakte sju år i fengsel. ⁶

Kona hans, Josephine og deres fem barn, havna på fattigkassa. Hun redigerte en tid Arbeiderforeningens Blad mens mannen satt i fengslet, og hun er norsk presses første kvinnelige redaktør. Hun var utslitt, pådrog seg tuberkulose og døde i fattigdom i 1862, 42 år gammel. Hun er en av de usynlige kvinnelige revolusjonære heltene jeg nevnte tidligere. Hennes grav på Gamlebyen kirkegård er ikke bevart. ^{7 8}

Thrane var revolusjonær internasjonalist. Han skriver at vegen fram til et Europa av føderative sosialistiske republikker «desværre kun kan gaae gjennem revolution, at veien til sand fred kun kan gaae gjennem krig».⁹ Men i Norge var det bare hvis arbeiderne ikke nådde fram med sine hovedkrav på lovlig vis, at man måtte vurdere å gå til en væpna oppstand. Thranitterbevegelsen overveide aldri denne muligheten i sin korte levetid.

Thrane var utopisk sosialist. Det var tvilsomt om han kjente til Marx som var født året etter Thrane. Men hans klasseagitasjon nådde fram til mange, og thranitterbevegelsen hadde opp mot 30 000 medlemmer, fordelt på 400 foreninger. Thrane overvant alle Brechts «fem vanskeligheter med å skrive sannheten» nesten hundre år før Brecht skrev sin artikkel. Thrane kjente sitt publikum. Han visste for eksempel at husmenn, arbeidere håndverkere og tjenestefolk i all hovedsak var kristne mennesker. Han angrep kirka og den offisielle kristendommen for å gå i de herskendes tjeneste. Han brukte Kristus-figuren bevisst i sin agitasjon:

«Er det overensstemmende med Kristi lære at en del mennesker skal have alt medens andre have intet?»¹⁰

Han brukte en bibelsk stil når han ville oppnå en særlig virkning. I en tale på arbeiderlandsmøte i 1850 sa han¹¹:

«Vælge I at være moderate eller maadeholdne, da vil jeg tro at I bliver paaskjønnet av de store og fornemme. De vill sige at I er inderlige fornuftige mennesker, at I ere dydige, forstandige, gudfrygtige, taalmodige og agtverdige. Vælge I at være radikale eller rodhuggere, da ville de store og fornemme sige eder at I ere fordervede, ryggesløse, ugudelige, forvillede, og at I ville ødelegge Eder selv og det hele samfunn.

Men jeg siger Eder:

Vælge I at være moderate eller maadeholdne, da kan I sige farvel til alle de skjønne forhaabninger I have gjort Eder om en bedre fremtid for Eder selv og Eders børn.»

Ja, rodhuggere er et godt norsk ord for revolusjonære; folk som vil gå til røttene og fjerne det råtne. Det er også gyldig i dag. Og hvis du innvender at det norske samfunnet er totalt annerledes enn på Thranes tid, så har du sjølsagt rett. Det som hindra Thrane å skape en brei folkelig radikalt parti i 1850, hadde en helt annen karakter enn i dag. Men han lyktes med å være rodhugger i sin tid. Han nådde fram.

Så hva står igjen etter Marcus og Josephine? Thranitterbevegelsen blei knust, men inspirasjonen og uroen er tilbake.

Noter:

• Noen operer med begrepet urkommunisme i samfunnene før sivilisasjonene oppstod. Jeg tenker ikke på denne formen for kommunisme her, men slik den ble systematisert av Marx og Engels i Det kommunistiske manifestet 1848

• Ros av den revolusjonære, gjendikta av Georg Johannesen
• Fujimori soner i dag lange fengselsstraffer i Peru for maktmisbruk i sin presidentperiode.
• Bertolt Brecht: Politiske skrifter, Gyldendals Uglebøker, Danmark 1975
• Octavio Paz: Ensamhetens labyrint, Bromberg, Stockholm, 1984. Paz fikk nobelprisen i litteratur i 1990.
• Marcus Thrane. (2012-03-17) I Store norske leksikon. Henta fra http://snl.no/.nbl_biografi/Marcus_Thrane/utdypning
• Josephine Thrane. (2012-03-17) I Store norske leksikon. Henta fra http://snl.no/.nbl_biografi/Josephine_Thrane/utdypning
• Marcus Thrane emigrerte etterpå til USA med barna. Han levde til 1890.
• Oddvar Bjørklund: Marcus Thrane – sosialistleder i et u-land. (1970), side 101
• Samme, side 138
• Samme, side 168

Tenk gjennom Marx’ begrep: ’rikt utviklete mennesker’.
Det snakkes mye om menneskelig utvikling, som for eksempel i Human Development Reports fra FN. Men begrepet kan ha forskjellig innhold. Spørsmålet er:
Hva er «nøkkelleddet» i menneskelig utvikling og praksis.

Michael A. Lebowitz er amerikansk marxistisk økonom, og har bl.a. skrevet Sosialisme skapes ikke i himmelen, utgitt av Rødt!. Rådgiver for bl.a. Hugo Chavez.

Human Development Reports beveger seg dramatisk bort fra den forenklingen som går ut på at utvikling er noe som kan leses ut av statistikk over økonomisk vekst. De bygger særlig på økonomen Amartya Sens teoretiske arbeid. Sentralt i hans arbeid står begrepet «capabilities approach», som setter søkelyset på menneskenes muligheter til å utfolde sitt fulle potensial til å bli eller gjøre det som de selv ønsker. Utviklingen av hva det enkelte menneske er i stand til å klare, vurderes som kjernen i menneskelig utvikling og en betingelse for at mennesker skal kunne leve et respektert og verdifullt liv.¹

Men det folk som er påvirket av denne tilnærmingen retter søkelyset mot, er fjerning av hindringer. Å ha evner er for dem det samme som å ha muligheter. Denne tilnærmingen understreker viktigheten av å utvide mulighetene – for eksempel å fjerne rasisme, fjerne sexisme, fjerne utilstrekkelig utdanning, fjerne forhold som skaper dårlig helse, fjerne begrensninger som hindrer folk i å realisere sine evner til å leve et liv i verdighet.

I denne sammenhengen beskriver Human Development Reports hva ulike samfunn oppnår, uttrykt som det som tilbys innenfor områder som utdanning og helse. Dette er viktig og svært avslørende, men rapportene forsøker ikke å måle menneskenes potensial som sådan. Snarere forteller de oss om effekten av hvordan regjeringene prioriterer sine utgifter. Følgelig sier de ingenting om hvordan kampen mot rasisme, sexisme og ulikheter i utdanning og helse endrer og former folk. Eller om hvordan det å delta i kooperativ produksjon, eller det å lære på arbeidsplassen hvordan man kan lede produksjonen, utvikler folks evner. Kort sagt: Rapportene sier ingenting om betydningen av hva menneskene gjør . I stedet er de opptatt av å legge til rette en utjevnet arena å spille på, og å fjerne det som hindrer likhet og begrenser muligheter.

Egentlig er dette perspektivet liberalreformistisk. Rett nok forkastes den nyliberale dyrkingen av markedet med alle dets  umenneskelige virkninger, og det godtas at staten har en viktig rolle i det å bidra til folks velferd. Men implisitt blir det hevdet at det å gi folk flere og like muligheter – noe stater bør gjøre – er svaret på nyliberalismen. Forskjellen mellom dette perspektivet og «nøkkelleddet» er tydeligst når man snakker om utdanning.

I Human Development Reports er hovedsaken hvor mye et land velger å bruke på utdanning, altså hvilke prioriteringer det gjør. Hvor stor er andelen analfabeter? Hvor stor andel har fullført videregående skole? Hvor mange har vært på universitetet? Og med denne tilnærmingen spørres det logisk nok også om kjønnsforskjeller i dataene – for å undersøke i hvilken grad virkningen av sexisme og patriarkat hindrer menneskelig utvikling. Har alle kaster og raser adgang til utdanning eller er noen ekskludert?

Men spørsmålet de ikke stiller, er: Hva slags utdanning? Er det utdanning som formidles vertikalt ovenfra og ned ? Er det utdanning som innebærer at studentene skal huske aksepterte sannheter? Sannheter som de på toppen aksepterer, og som de mener har akseptable konsekvenser for dem selv? Er det utdanning som støtter opprettholdelse av eksisterende maktstrukturer? Eller er det utdanning som en prosess der folk kan lære gjennom sine egne handlinger ?

Dette er akkurat den typen spørsmål Paulo Freire stiller. Han var selv sterkt påvirket av Marx. Freire skilte svært tydelig mellom det han kalte «sparebank-pedagogikk », der kunnskap blir sett på som noe som er blitt satt inn på en bankkonto, og kunnskap som utvikles gjennom en kritisk prosess som undersøker verden og vår plass i verden. Freire påpekte:

I «sparebank»-betydningen er kunnskap en gave som de som mener at de selv er kunnskapsrike, ’gir’ til folk de betrakter som kunnskapsløse».²

Med andre ord er det en gave fra oven. Staten deler ut en gave; læreren deler ut en gave.

Freires eget utdanningsbegrep – det han kaller ’problemorientert utdanning’ – understreket tvert imot revolusjonær praksis: forholdet mellom hva vi gjør og utviklingen av vår kompetanse. «Problemorientert utdanning », bemerket han, «bekrefter at menn og kvinner er underveis i prosessen med å bli til noe – som uferdige, ufullstendige vesener». Det er en «humanistisk og frigjørende praksis» som «har som grunnleggende postulat at mennesker som er underlagt dominans, må kjempe for sin frigjøring».³

I den liberale oppfatningen om menneskelig utvikling er det ingen plass for denne vektleggingen av praksis. Hvorvidt utdanning kommer som en gave fra oven til dem som intet har, eller om den utvikles gjennom kritisk problemorientering og refleksjon, synes irrelevant. Men nøkkelleddet for menneskelig utvikling og praksis stiller «revolusjonær praksis» som det sentrale – den samtidige endringen av omstendighetene og av menneskelig aktivitet eller egenforandring.

Marx introduserte faktisk sitt begrep ’revolusjonær praksis’ i en sammenheng der han kritiserer ideen om at du kan forandre folk ved å gi dem gaver. Dette var kjernen i utopisk sosialisme på hans tid – at hvis vi endrer omstendighetene folk lever under (for eksempel ved å skape nye strukturer, nye samfunn og tilsvarende, og ved å plassere folk inn i disse), vil de selv bli annerledes mennesker. Og Marx sa nei, dere glemmer noe ganske viktig, dere glemmer virkelig eksisterende mennesker. Dere glemmer at det er de som endrer omstendighetene og at de endrer seg selv i prosessen.

Dessuten: Hvem er disse «vi» som vil forandre omstendighetene for folk? Marx bemerket at denne ideen om at vi kan forandre omstendighetene til folk og på den måten forandre dem, deler samfunnet i to deler der en del står over samfunnet. Men er det virkelig en gruppe mennesker på toppen av samfunnet som vil forandre omstendighetene for oss? En gruppe som vet hvordan de skal bygge sosialismen for oss? En gruppe som vet nok til at de kan skjenke denne gaven til dem som de mener ikke vet noe som helst? Dere glemmer noe annet og ganske viktig, sa Marx – dere glemmer at «den som utdanner, må selv utdannes».⁴

Produksjonen av menneskelig kompetanse som en arbeidsprosess

Tar du utgangspunkt i nøkkelleddet for menneskelig utvikling og praksis, får du et enkelt svar på spørsmålet om hvordan utviklingen av menneskelig kompetanse skjer: Vi utvikler oss gjennom alle våre aktiviteter. Som den franske marxisten Lucien Sève kommenterte: «Enhver utviklet personlighet framtrer straks for oss som en enorm akkumulasjon av de mest varierte handlinger foretatt gjennom tid,» og de handlingene spiller en sentral rolle i å produsere menneskelig «kompetanse» – «summen av faktiske, iboende eller tilegnede evner til å utføre en hvilken som helst handling på et hvilket som helst nivå.»⁵

Derfor vil folk i alle sine aktiviteter – både innenfor og utenfor en organisert arbeidsprosess – produsere inne i seg selv potensialet for å utføre andre handlinger som reproduserer og utvider deres evner. «Alle typer forbruk», påpekte Marx, «produserer mennesker i ett eller annet aspekt», så når han «følger forelesninger, oppdrar sine barn, utvikler sin smak osv.,» utvider arbeideren sin kompetanse i ulike dimensjoner.⁶ Kort sagt søker arbeideren eksplisitt å oppfylle sitt «eget behov for utvikling» når han bruker den tiden han ikke er på sin organiserte arbeidsplass «til utdanning, intellektuell utvikling, til å oppfylle sosiale funksjoner, til sosialt samvær, til den frie utfoldelse av de vitale kreftene i sin kropp og sitt sinn.»⁷

Folk deltar i en arbeidsprosess når det eksplisitte målet er deres egen utvikling, og de deltar i målrettet aktivitet med dette for øye. «Det er derfor unødvendig å si», kommenterte Marx, «at direkte arbeidstid i seg selv ikke kan forbli den abstrakte antitesen til fritid, slik det ser ut fra den borgerlige økonomiens perspektiv.» Det folk gjør når de ikke er på arbeidsplassen, påvirker hva de kan få til. Det fører til at de kan inngå «i den direkte produksjonsprosessen som et annerledes menneske». Fra dette ståstedet kan fritid sees på som «produksjon av fast kapital, der fast kapital er mennesket selv.»⁸

Men folk endrer og former seg selv også når deres egen utvikling ikke er det målet de har tenkt seg på forhånd. (I dette tilfellet en utilsiktet følge av deres aktiviteter.) «Sammenfallet mellom endringen i omstendigheter og i menneskelig aktivitet eller egenforandring» er selve kjernen i Marx’ syn på «egenskapelsen av mennesket som en prosess.»⁹ Marx holdt bestandig fast på dette når han snakket om arbeidernes kamper mot kapitalen, og hvordan denne revolusjonære praksisen endrer og former «omstendigheter og mennesker», utvikler deres evner, og setter dem i stand til å skape en ny verden.¹⁰

Likevel begrenset Marx slett ikke sitt syn på denne selvforandringsprosessen til den politiske og økonomiske kampens sfære. Selve det å produsere gjør at «produsentene forandrer seg også, ved at de frambringer nye kvaliteter hos seg selv, utvikler seg selv i produksjonen, endrer og former seg selv, utvikler nye krefter og nye ideer, nye samværsformer, nye behov og nytt språk.»¹¹Arbeideren som resultat av sitt eget arbeid dukker faktisk opp i Marx’ diskusjon i Kapitalen om arbeidsprosessen – der arbeideren «handler i forhold til den ytre natur og forandrer den, og på den måten forandrer han samtidig sin egen natur.»¹²

Kort sagt, enhver arbeidsprosess i og utenfor den formelle produksjonsprosessen (det vil si enhver produksjonshandling, enhver menneskelig aktivitet) har som sitt resultat et felles produkt – både forandringen i arbeidets objekt og i arbeideren selv.

Kapitalismen og menneskelig utvikling

Men hva med menneskelig aktivitet under kapitalistiske produksjonsforhold? Hva er det felles produktet som utvikles parallelt med de varene som inneholder den merverdien som springer ut av akkurat denne arbeidsprosessen? Hvordan blir kompetansen til produsentene formet av de sosiale relasjonene som er karakteristiske for kapitalismen?

Ett resultat av kapitalistisk produksjon er at menneskers kompetanse kan utvikles som en utilsiktet følge, et felles produkt, av kapitalens forsøk på å komme forbi alle skranker for dens vekst. Kapitalens «hvileløse streben» etter å vokse, hevdet Marx, er grunnen til at under kapitalens herredømme, i motsetning til under forgjengerne, «skapes det materielle grunnlaget for utviklingen av en rik individualitet.»13 Folks daglige virksomhet i førkapitalistiske samfunn – «den tradisjonelle, lukkede, selvtilfredse, stivnede tilfredsstillelsen av dagsbehovene, og reproduksjon av ’det vi alltid har gjort’» – begrenset utvidelsen av menneskelig kompetanse.

Kapitalens siviliserende misjon var altså å ødelegge disse skrankene for menneskelig utvikling:

Den er destruktiv overfor alt dette og hele tiden revolusjonerende. Den river ned alle skranker som hemmer utviklingen av produktivkreftene, ekspansjonen av behov, den allsidige utviklingen av produksjonen, og utnyttingen og utvekslingen av naturlige og mentale krefter.¹⁴

Tilsvarende skaper kapitalen «det materielle grunnlaget» for utvidet menneskelig kompetanse i den grad den endrer den eksisterende produksjonsmåten. Når kapitalen innfører nye kombinasjoner av produsenter, legger den ikke bare til rette for at arbeideren kan overskride grensene satt av «sin personlighets lenker». Utviklingen av storskala industri skaper dessuten kapitalens behov for at «arbeideren er skikket til et maksimalt antall av forskjellige typer arbeid», mente Marx.¹⁵ Marx hevdet faktisk at det kapitalistiske jaget etter merverdi «påskynder utviklingen av samfunnets produktivkrefter, og dannelsen av de materielle betingelser for produksjon som kan danne den reelle basis for en høyere form for samfunn, et samfunn der den fulle og frie utvikling av ethvert individ utgjør det herskende prinsipp.»¹⁶

Men selv om Marx forsto at kapitalen driver fram universalitet og «produserer dette individet som det mest totale og universelle sosiale produktet som er mulig», var han også tydelig på at kapitalen produserer sine egne barrierer mot produksjonen av ’rikt utviklete mennesker’.¹⁷ Husk at kapitalen produserer bare for merverdi, og i kriser demonstrerer den åpenlyst det som alltid er faktum – at det som bestemmer produksjonen ikke er «balanse mellom produksjon og samfunnsmessige behov, behovene til sosialt utviklede mennesker», men profitabiliteten.¹⁸ Men denne åpenbaringen av produksjonens begrensede natur under kapitalen er bare ett eksempel på dens barrierer mot produksjon av ’rikt utviklete mennesker’.

Selv om kapitalens streben etter merverdi, «skaper det materielle grunnlaget for utviklingen av ’den rike personligheten’» (og «materielle forutsetninger» for en høyere form for samfunn), så produserer den samtidig fattige mennesker. Tenk på situasjonen til arbeidere under kapitalismen. Innenfor kapitalistiske produksjonsforhold blir folk underordnet «den mektige viljen til et vesen utenfor dem selv, et vesen som underordner deres aktivitet til sitt formål.» Alt ved den kapitalistiske relasjonen mystifiserer produksjonsprosessen: Arbeidere tenker ikke naturlig på produksjonsmidlene som sine egne, som resultatet av deres arbeid eller arbeidet til tidligere generasjoner arbeidere. Tvert imot skaper kapitalistiske produksjonsforhold «en tilstand hos arbeiderne preget av total likegyldighet, utvendighet og fremmedgjøring » i forhold til disse produksjonsvilkårene. Sammenkoblingen av produsenter som øker den samfunnsmessige produktiviteten, virker for dem utvendig og fremmed:

Arbeideren behandler i virkeligheten den samfunnsmessige karakteren til arbeidet sitt, sammenkoblingen med andres arbeid for et felles mål, som en makt som er fremmed for ham. Vilkårene dette samarbeidet realiseres under, er for ham en annens eiendom, og han ville stilt seg totalt likegyldig overfor sløsing med denne eiendommen hvis han ikke selv ble tvunget til å økonomisere med den.¹⁹

Kort sagt, arbeiderens skaperkraft «etablerer seg som kapitalens makt, som en fremmed makt som står mot ham», i kapitalistisk produksjon.²⁰ Fast kapital, maskiner, teknologi, alle «de allmenne produktivkreftene til den sosiale hjernen», framstår som kapitalens attributter og som uavhengig av arbeiderne.²¹ Arbeiderne produserer produkter som eies av kapitalen, og som vendes mot dem og dominerer dem som kapital. Rikdommens verden, sa Marx, står overfor arbeideren «som en fremmed verden som dominerer ham.»

Denne fremmede verden dominerer arbeideren mer og mer fordi kapitalen konstant skaper nye behov fordi den er tvunget til å realisere den merverdien som ligger i varer. For arbeidere er det å produsere innenfor disse forholdene en prosess av «total uttømmelse», «total fremmedgjøring», «ofringen av mennesket som mål i seg selv til fordel for et fullstendig ytre mål».²² Med hva annet enn penger – det kapitalismen virkelig skaper behov for – kan vi fylle dette tomrommet? Vi fyller tomrommet i livene våre med ting – vi drives til å konsumere.

Men det er bare en av måtene kapitalismen deformerer folk på. I Kapitalen beskrev Marx hvordan arbeideren blir vansiret, gjort fattig, «forkrøplet i kropp og sinn», «bundet på hender og føtter på livstid til en enkelt spesialisert operasjon» som finnes i den arbeidsdelingen som er karakteristisk for den kapitalistiske industrielle produksjonsprosessen. Reddet utviklingen av maskiner arbeiderne under kapitalismen? Selvsagt var muligheten til stede for å la arbeiderne utvikle sine evner. Men du kan lett se avskyen Marx viste da han forklarte hvordan maskinene ga kapitalisten det tekniske grunnlaget for akkurat det motsatte – hvordan de fullførte «atskillelsen av produksjonsprosessens intellektuelle sider fra manuelt arbeid».²³

I denne situasjonen blir hode og hånd atskilt og fiendtlig. «Hvert atom av frihet, både i kroppslig og intellektuell aktivitet» går tapt. «Alle midler for utviklingen av produksjonen undergår en dialektisk snuoperasjon », påpekte Marx. «De forvrenger arbeideren til et fragment av et menneske», de degraderer ham og «fremmedgjør ham fra de intellektuelle mulighetene ved arbeidsprosessen». Dette er bare noen av forvrengningene som karakteriserer kapitalistisk produksjon.²⁴ Kort sagt: I tillegg til å produsere varene og selve kapitalen er det felles produktet av kapitalistisk produksjon, slik Marx identifiserte det i Kapitalen, det fragmenterte, forkrøpete mennesket som finner sin glede i å eie og forbruke ting.

Selv om kapitalen skaper «det materielle grunnlaget» for rikt utviklete mennesker, «viser denne fulle utfoldelsen av menneskets indre seg som total uttømming, denne universelle objektiviseringen som total fremmedgjøring, og nedrivingen av alle bestemte, ensidige mål framstår som villig ofring av seg selv som mål gjennom underordning under et helt ytre formål.»²⁵ Som nevnt betyr mystifiseringen av kapital at «kapitalistisk produksjon utvikler en arbeiderklasse som på grunn av utdanning, tradisjon og vane, ser på kravene til denne produksjonsmåten som selvinnlysende naturlover.»²⁶ Og i den utstrekning de faktisk godtar kapitalens logikk «som selvinnlysende naturlover», er arbeiderne ganske enkelt produkter av kapitalen – «apatiske, tankeløse, mer eller mindre velfødde produksjonsinstrumenter ».²⁷ Hvordan kunne noen mene at kapitalismen er forenlig med allsidig menneskelig utvikling?

Spøkelset som hjemsøker Marx’ Kapitalen

Det finnes et alternativ til kapitalismen. Når vi først forstår Marx’ stadige fokus på menneskelig utvikling, er det klart at selve premisset for hans Kapitalen er forestillingen om et samfunn der utvikling av alle menneskelige evner er et mål i seg selv. «Samfunnet av frie individer, basert på universell utvikling av individer og på underordning under felles, samfunnsmessig produktivitet som deres sosiale rikdom» er spøkelset som hjemsøker Marx’ Kapitalen.²⁸

Kan vi i det hele tatt tvile på nærværet av denne andre verden, orientert mot mennesket som mål-i-seg-selv, når vi leser Kapitalens åpningssetninger? Vi blir straks gjort kjent med det grufulle ved et samfunn der rikdom viser seg ikke som reell menneskelig rikdom men som en «enorm oppsamling av varer».²⁹ Kan vi i det hele tatt tvile på at sosialisme er Marx’ premiss når han uten noen logisk utvikling i dette overlegent logiske verket plutselig lar oss se et samfunn kjennetegnet ikke ved kapitalistens trang til å øke verdien av sin kapital, men ved «den omvendte situasjon der objektiv rikdom er til for å tilfredsstille arbeiderens eget behov for utvikling»?³⁰

Unnskyld, hvilken «omvendt situasjon»? Hvor og når ble dette diskutert? Det er fra nøyaktig dette perspektivet – denne «omvendte situasjonen» – at Marx utrettelig kritiserer kapitalismen. Han karakteriserer jo det at produksjonsmidler sysselsetter arbeidere under kapitalismen som «denne omsnuingen, ja denne forvrengingen som er særegen og karakteristisk for kapitalistisk produksjon». Men en omsnuing og forvrenging av hva? Ganske enkelt at «forholdet mellom dødt arbeid og levende arbeid» blir snudd opp ned i et annerledes samfunn, et samfunn der resultatene av tidligere arbeid «er til for å tilfredsstille arbeiderens eget behov for utvikling».³¹

Les Kapitalen med det for øye å identifisere det omsnudde og de forvrengningene som produserer ufullstendige mennesker under kapitalismen. Da kan vi få en følelse av hva Marx mener er «særegent og karakteristisk for» produksjonen i den «omsnudde situasjonen», sosialisme. Vi forstår da at alle midler til utvikling av produksjon ikke nødvendigvis er «midler til å dominere og utbytte de som produserer», men at dette er en «forvrengning» – at under sosialismen ville vi bli frigjort og ikke slavebundet av våre egne produkter. Vi begynner å forstå de nødvendige betingelsene for å produsere rikt utviklete mennesker ved å tenke på Marx’ beskrivelse av deres negasjon under kapitalismen.

Produksjonens subjekter

Hva er så kjennetegnene for sosialistisk produksjon – de forholdene som har sitt felles produkt «det fullstendig utviklede individet, for hvem de forskjellige sosiale funksjonene er forskjellige former for aktivitet han etter hvert kan bedrive»?³² Hva slags aktiviteter er nødvendige for å produsere dette ’rikt utviklete mennesket’ hvis «selvrealisering eksisterer som en indre nødvendighet, som behov»?

Gitt den «dialektiske omsnuingen» som er særegen for kapitalistisk produksjon og som forkrøpler arbeiderens kropp og sinn, og fremmedgjør henne fra «de intellektuelle mulighetene ved arbeidsprosessen», er det klart at for å utvikle folks kompetanse må produsentene gjøre slutt på det som Marx i sin Kritikk av Gothaprogrammet kalte «den slavebindende underkastelse av individet under arbeidsdelingen, og med det også motsetningen mellom mentalt og fysisk arbeid.»³³ Det er ingen tilfeldighet at Marx i Kapitalen hevdet at «den revolusjonære gjæringen som har som mål å avskaffe den gamle arbeidsdelingen står i diametral motsetning til den kapitalistiske formen for produksjon.»³⁴

Hode og hånd må bli gjenforent. For å få til utvikling av ’rikt utviklete mennesker’, må det bli mulig for arbeideren og få brukt «sine egne muskler kontrollert av sin egen hjerne.»³⁵ Å utvide folks evner krever både mental og manuell aktivitet. Kombinasjonen av utdanning og produktivt arbeid gjør det ikke bare mulig å øke produksjonens effektivitet, den er også, som Marx påpekte i Kapitalen, «den eneste metoden for å produsere fullt utviklede mennesker.»³⁶ Dette er altså måten man kan sikre (som Marx sier det i Gotha-kritikken) at «produktivkreftene også har økt sammen med den allsidige utviklingen av individet, og at alle kilder til kooperativ rikdom strømmer med større kraft.»³⁷

Men det trengs mer enn bare kombinasjonen av mentalt og manuelt arbeid innenfor produksjonssfæren. Som Mészáros påpekte i sin Beyond Capital, er «den fulle utviklingen av de kreative mulighetene til de sosiale individene», og overfloden som strømmer fra deres samarbeid, bare mulig i «et samfunn der det ikke finnes noen fremmedgjort kommandostruktur som kan tvinges på individene». Det er bare mulig i et samfunn der de samarbeidende produsentene selv har full kontroll over sine produktive og distributive utvekslinger.³⁸ Helt enkelt, uten at arbeiderne utøver «intelligent ledelse av produksjonen», uten at produksjonen er «underlagt deres bevisste og planlagte kontroll», kan ikke arbeiderne utvikle sine muligheter som mennesker fordi deres egen makt blir til en makt over dem.³⁹

Kort sagt, hvis samhandling mellom arbeidere i produksjonen fortsatt «stilles opp mot dem, i ideenes rike, som en plan trukket opp av kapitalisten, og i praksis som en ordre fra ham, som den mektige viljen til en skapning utenfor dem», vil ikke da arbeideren fortsatt behandle «sitt arbeids samfunnsmessige karakter og arbeidets sammenbinding med andres arbeid for et felles formål som en kraft som er fremmed for ham»? Vil han ikke se på produksjonsmidlene med «total likegyldighet, utvendighet og fremmedgjøring», og ikke som betingelser for realisering av sin egen arbeidsaktivitet? Vil han ikke da stille seg totalt likegyldig til sløsing med dem hvis ikke en makt utenfor ham tvinger ham til å økonomisere med dem?⁴⁰

Kort sagt, det dreier seg ikke bare om å erstatte kapitalistisk autoritet med planer og autoritet til andre utenfor arbeiderne. Som med for eksempel den kapitalistiske staten, den «offentlige kraften som blir organisert  for samfunnsmessig slaveri, denne motoren for klassedespoti». Arbeiderne kan ikke bruke den til produksjon for sine egne målsettinger. Den «systematiske og hierarkiske arbeidsdelingen » som kjennetegner kapitalistisk produksjon, med sin egen «spesialtrente kaste» over arbeidere – «som absorberer massenes intelligens og vender dem mot dem selv i de lavere trinn i hierarkiet» – må erstattes med en ny samfunnsmessig form som er egnet for den «allsidige utviklingen av individet».⁴¹

Jeg gjentar: Arbeiderklassen kan like lite bruke den ferdiglagde despotiske arbeidsplassen – med sin «kaserneliknende disiplin» for sine egne formål, som den kan bruke den ferdiglagde kapitalistiske statens maskineri for sine egne formål. Den sosialistiske samhandlingen mellom arbeidere som øker den samfunnsmessige produktiviteten, må være en samhandling som har sitt utspring i relasjonene mellom samarbeidende produsenter, snarere enn fra planen og autoriteten til et vesen utenfor dem. Som med forståelsen av at produsentene må styre staten, «endelig oppdaget» under Pariskommunen, er arbeiderstyre innenfor produksjonen, en arbeidsprosess karakterisert som «folket – som arbeider for seg selv av seg selv» – en prosess der produsentene handler som kollektive subjekter som endrer seg selv, mens de endrer omstendighetene og setter seg selv i stand til å skape et nytt samfunn.⁴²

Michael A. Lebowitz sin bok Build it now er utgitt på norsk av tidsskriftet med tittelen Sosialisme skapes ikke i himmelen. Les mer her …

Forbindelsen som postuleres her mellom at produsentene må styre staten og arbeiderstyre i produksjonen, er ikke triviell. Det er avgjørende å ikke bli begrenset av kapitalens definisjon av produksjon – som går i retning av å betrakte produksjon som det å skape bruksverdi som kan bli en kilde til merverdi. Produksjon bør ikke forveksles med produksjon av spesifikke bruksverdier: Alle spesifikke produkter og aktiviteter er bare momenter i en prosess som produserer mennesker, det virkelige resultatet av samfunnsmessig produksjon.⁴³ På den måten blir ikke bare produksjon av spesifikke materielle varer (i den såkalte «produktive sektor»), men også tjenester for helse og utdanning, arbeid i husholdningen (som direkte gir næring til utviklingen av mennesker) og aktiviteter i lokalsamfunnet – alt dette må anerkjennes som integrerte deler i prosessen med å produsere de sosiale menneskene som tar del i alle disse aktivitetene. ⁴⁴

Som jeg påpekte i Build it now (Sosialisme skapes ikke i himmelen):

Men hva er produksjon? Det er ikke noe som bare skjer i en fabrikk eller i det vi tradisjonelt identifiserer som en arbeidsplass. All aktivitet som har som mål å gi bidrag til utviklingen av mennesker (spesielt slike som direkte gir næring til menneskelig utvikling), må bli forstått som produksjon. Dessuten må ideene som veileder produksjonen selv bli produsert… Bare gjennom en prosess der folk blir involvert i det å ta beslutninger som påvirker dem på alle relevante nivåer (f. eks. nabolagene, lokalsamfunnene og i samfunnet som helhet) – kan målene som styrer produktiv aktivitet, bli folkets egne mål. Gjennom å delta i denne demokratiske beslutningstakingen omformer folk både sine livsbetingelser og seg selv – de produserer seg selv som subjekter i det nye samfunnet.⁴⁵

Hva dette innebærer er åpenbart. Alle aspekter ved produksjonen må være gjenstand for kollektiv beslutningstaking og for ulike aktiviteter som utvikler menneskets kompetanse, og bygger solidaritet mellom de samarbeidende produsentene. Når arbeidere på arbeidsplassene og i lokalsamfunnet handler i bevisst samarbeid med andre, produserer de seg selv som mennesker som er bevisst sin gjensidige avhengighet og sin egen kollektive makt. Det samlede produktet av deres aktivitet er utviklingen av produsentenes kompetanse – nøyaktig det Marx mente da han sa at «når arbeideren samarbeider planmessig med andre, kaster han av seg sin personlighets lenker, og utvikler de evnene mennesket som art har.»⁴⁶ Med ordene til den bolivarianske konstitusjon: Det at produsentene leder seg selv og samarbeider bevisst, er «nødvendig for å oppnå den deltakelsen som må til for å sikre deres fullverdige utvikling, både individuelt og kollektivt.»

Det er grunnen til at Marx så på de kooperative fabrikkene på midten av attenhundretallet som store seire. Til tross for at disse enkeltarbeidernes private anstrengelser hadde relativt lite omfang, og derfor «aldri ville overskride det kapitalistiske samfunnet », så Marx de kooperative fabrikkene som en enda «større seier» for arbeiderklassens politiske økonomi over kapitalens politiske økonomi enn Titimersloven.⁴⁷ Disse kooperativene viste i praksis at samarbeidet i stor målestokk kunne miste sin «antitetiske karakter», og de kunne «gjennomføres uten eksistensen av en herreklasse som sysselsatte en klasse av arbeidere». Nå var det avslørt at arbeiderne ikke trenger kapitalistene:

For å bære frukter trenger ikke arbeidsmidlene bli monopolisert som redskap for dominans over, og utpressing av, det arbeidende mennesket.⁴⁸

I tillegg pekte kooperativene framover mot framveksten av et nytt forhold mellom produsenter. Heller enn å ta opp i seg kapitalens mål og makt, gjenspeilte produktene av deres innsats at de enkelte kooperatørene var knyttet sammen i et bevisst fellesskap – dette som et resultat av produsentenes frie beslutning om å samhandle. «De kooperative fabrikkene som arbeiderne selv drev», var i denne henseende «de første eksemplene på framveksten av en ny form».⁴⁹

I det kooperative samfunnet som er basert på felles eierskap over produksjonsmidlene, bruker de samarbeidende produsentene «sine mange ulike former for arbeidskraft i full selvbevissthet som en enkel samfunnsmessig arbeidskraft».⁵⁰ Og resultatet er «individets allsidige utvikling, og (at) alle kildene til kooperativ rikdom strømmer med større kraft». Kort sagt: Arbeiderstyring muliggjør utviklingen av arbeidernes kompetanse. Arbeiderne «kaster av seg sin personlighets lenker, og utvikler sin arts evner». Men hva om arbeiderne ikke leder?

Når arbeiderne ikke leder, vil noen andre gjøre det. Hva det innebærer, er klart når vi husker nøkkelleddet i menneskelig utvikling og praksis. Om arbeiderne ikke utvikler sine egenskaper gjennom praksis, vil noen andre gjøre det. Dette var erfaringen fra forsøk på å bygge sosialismen i det 20. århundret, og den erfaringen viser også at uansett hvor mye du enn tror du har jaget kapitalismen ut av huset, dersom produksjonen ikke er basert på arbeiderstyring, på produksjonsforhold skapt for samarbeidende produsenter, så vil kapitalismen før eller siden komme tilbake igjen. Først sniker den seg inn bakdøra, og deretter tramper den åpent inn hoveddøra.

Dette var jo det som skjedde i det tidligere Sovjetunionen. Arbeiderne der hadde «jobbrettigheter ». Ikke bare var det full sysselsetting; de hadde også betydelig beskyttelse mot å miste jobben, og til og med mot at hver enkelts jobb ble endret på en måte de mislikte. Dette var virkelig jobbtrygghet. Men det sovjetarbeiderne ikke hadde, var makt til å ta avgjørelsene på selve arbeidsplassen. Og de hadde ingen uavhengig og selvstendig røst: I fagforeningene, som beskyttet deres individuelle jobbtrygghet, ble ledelsen utpekt ovenfra, og spilte hovedsakelig rollen som drivreimer for mobilisering av arbeiderne i produksjonen.

Den tredje siden er det solidariske samfunnet. I neste kapittel i boka forteller Lebowitz at de arbeiderstyrte, statseide bedriftene i Jugoslavia fungerte i markedet, og var drevet med målsetting å maksimere inntekt per ansatt. Dermed ble egeninteressen, og ikke interessen for det samfunnsmessige fellesskapet, drivkraften. Noen bedrifter opererte i markeder der mulighetene var gode for lønnsom drift, andre opererte under mindre lønnsomme forhold. Bedrifter som gikk godt, tok ikke inn nye folk, for da ville det bli flere å dele pengene på. Det utviklet seg forskjeller mellom bedriftene, og mellom ansatte i slike bedrifter og folk som ikke fikk jobb der. Egeninteressen kom i høysetet. I virkeligheten fungerte det som gruppeeierskap, som om de ansatte eide bedriften. Markedsorienteringen utviklet seg videre, og det ble lagt vekt på å få eksperter i ledelsen for å få best mulige resultater. Arbeiderne fikk ikke den allsidige menneskelige utviklingen som Lebowitz skriver om i dette kapitlet. Kort sagt: Det utviklet seg kapitalisme. Torstein Dahle

Resultatet var forutsigbart: arbeiderne ble fremmedgjorte, brydde seg lite om kvaliteten på det de produserte eller om å forbedre produksjonen, arbeidet så lite som mulig, og brukte tid og energi som var til overs til å fungere i «sekundærøkonomien», den uformelle sektoren. Ingen kan vel påstå at disse relasjonene innen produksjonen kunne fremme produksjonen av rikt utviklete mennesker.

Det var også en annen virkning av at arbeiderne ble fratatt muligheten til å styre sine egne arbeidsplasser og å utvikle sin kompetanse. Noen andre fikk utvikle denne kompetansen – foretakets ledere og deres stab. Dette var en gruppe som maksimerte sin inntekt ved hjelp av sin kunnskap om produksjonen, sin evne til å manipulere betingelsene for å oppnå bonuser, og ved å bygge opp horisontale og vertikale forbindelser og allianser. De hadde et perspektiv som var helt ulikt arbeidernes – et perspektiv som forkastet blant annet jobbrettigheter, og de la vekt på hvor fornuftig en reservearme av arbeidsløse var. Ikke overraskende utviklet ledersjiktet seg til den kapitalistiske klassen i Sovjetunionen.⁵¹

Arbeiderstyring av statseide produksjonsenheter er en nødvendig betingelse for produksjon av rikt utviklete mennesker. Men er det tilstrekkelig? I 1949 forkastet den jugoslaviske ledelsen eksplisitt sovjetmodellen – særlig i forhold til arbeidernes posisjon. De beskrev sovjetmodellen som statskapitalisme og byråkratisk despotisme, og de hevdet at byråkratiet i Sovjetunionen var blitt en ny klasse. Statlig eierskap over produksjonsmidlene var bare en forutsetning for sosialismen, hevdet de jugoslaviske lederne.

For å ha sosialisme trenger du sosialistiske produksjonsforhold – arbeiderstyre. Da marskalk Tito, president i Jugoslavia, i 1950 introduserte Loven om arbeidernes selvstyring, sa han at «fra nå av» vil statlig eierskap over produksjonsmidlene «gradvis bli omdannet til en høyere form for eierskap, sosialistisk eierskap. Statseiendom er den laveste formen for samfunnsmessig eierskap, ikke den høyeste, som lederne i Sovjetsamveldet tror».⁵² Uten arbeiderstyring er det ingen sosialisme, slo de jugoslaviske lederne fast.

Men vi må spørre: Hva var målet for arbeiderstyring i Jugoslavia? Spiller ikke det noen rolle? Er produksjonens karakter og karakteren av dem som produseres innenfor produksjonsprosessen, uavhengig av målet for produksjonen? Er statlig eierskap til produksjonsmidlene og arbeiderstyring tilstrekkelig for å produsere rikt utviklete mennesker? Det spørsmålet fører oss til den tredje siden i det sosialistiske triangelet.. (Se boks forrige side, red)

Noter:

1. Amartya Sen, Inequality Reexamined (Cambridge: Harvard University Press, 1992), 40.
2. Paolo Freire, Pedagogy of the Oppressed (New York: Continuum, 2006), 72.
3. Ibid., 84, 86.
4. Karl Marx, «Theses on Feuerbach», in Marx og Engels,Collected Works, Vol. 6 (New York: International Publishers, 1976).
5. Lucien Seve, Man in Marxist Theory and the Psychology of Personality (Sussex: Harvester Press, 1978) 304, 313.
6. Marx, Grundrisse: Foundations of the Critique of Political Economy (Penguin Classics, 1993), 90–91, 287; Lebowitz,Beyond CAPITAL, 66–72.
7. Marx, Capital, vol. 1, 772, 375.
8. Marx, Grundrisse, 712.
9. Lebowitz, Beyond CAPITAL, 178–81.
10. Ibid., 180–83.
11. Marx, Grundrisse, 494.
12. Marx, Capital, vol. 1, 283.
13. Marx, Grundrisse, 325.
14. Ibid.., 410.
15. Marx, Capital,vol. 1, 447, 618.
16. Ibid., 739.
17. Marx, Grundrisse, 325, 409–10, 415–16.
18. Marx, Capital, vol. 3, 367.
19. Ibid.,, 178–79.
20. Marx, Capital, vol. 1, 450; Marx, Grundrisse, 453, 307.
21. Marx, Grundrisse, 694; Marx, Capital, vol. 1, 1053–54, 1058.
22. Marx, Grundrisse, 488.
23. Marx, Capital, vol. 1, 482–84, 548, 607–8, 614.
24. Ibid., 548, 643, 799.
25. Marx, Grundrisse, 488.
26. Marx, Capital, vol. 1, 899.
27. Lebowitz, Beyond CAPITAL, 181–84.
28. Marx, Grundrisse, 158
29. Marx, Capital, vol. 1, 125.
30. Ibid., 772.
31. Ibid., 425.
32. Ibid., 617–8.
33. Marx, Critique of the Gotha Programme, 24.
34. Marx, Capital, vol. 1, 619.
35. Ibid., 643.
36. Ibid., 614.
37. Marx, Critique of the Gotha Programme, 24.
38. Mészáros, Beyond Capital, 817, 822.
39. Marx, Capital, vol. 1, 450, 173.
40. Marx, Capital, vol. 3, 178–79.
41. Marx, Capital, vol. 1, 173, 450, 482; Lebowitz, Beyond CAPITAL, 193–96.
42. Lebowitz, Beyond CAPITAL, 196..
43. Ibid., 201; see also chapter 7, «One–Sided Marxism», in Beyond CAPITAL for a discussion of one-sided concepts such as «unproductive labour».
44. Ibid., 200–202.
45. Lebowitz, Build It Now, 66.
46. Marx, Capital, vol. 1, 447.
47. Marx, «Inaugural Address of the Working Men’s International Association», in Marx and Engels, Collected Works, vol. 20 (New York: International Publishers, 1985), 10–111; Lebowitz, , Beyond CAPITAL, chap. 5.
48. Marx, «Inaugural Address», 11; Marx, Capital, vol. 3, 511–12; Marx, Theories of Surplus Value, vol. 3 (Moscow: Progress Publishers, 1971), 497.
49. Marx, Capital, vol. 3, 571.
50. Marx, Capital, vol. I , 171.
51. This is, of course, a very brief and inadequate characterisation. Extensive discussion of the Soviet Union and «Real Socialism» in general is part of the work in progress, «Studies in the Development of Socialism».
52. Josip Broz Tito, «Factories to the Workers», Socialist Thought and Practice 15/6 (Belgrade, June 1975): 16.

De historiske omstendighetene som er skapt av at den internasjonale kapitalismen faller sammen, krever at den radikale venstresida, både i nord og sør, er dristig når det gjelder å formulere sine radikale alternativer til det eksisterende systemet.
Hensikten med denne artikkelen er å vise hvorfor det kreves dristighet og hva det innebærer.

Samir Amin er en egyptisk politisk forfatter, marxist. Han har skrevet mer enn 30 bøker. Boka Eurosentrismen er utgitt på norsk.

Hvorfor dristighet?

1. Den nåværende kapitalismen er en kapitalisme der monopolene er altomfattende. Med det mener jeg at monopolene ikke lenger er øyer (skjønt viktige) i et hav av fortsatt relativt selvstendige selskaper, men utgjør et integrert system. Derfor har disse monopolene nå stram kontroll med alle produksjonssystemene. Små og mellomstore selskaper, og selv store sammenslutninger som strengt tatt ikke er oligopoler, er låst i et nettverk av kontroll som monopolene har fått i stand. Deres selvstendighet har krympet til det punktet hvor de ikke er mer enn underkontraktører for monopolene.

Dette systemet av altomfattende monopoler er resultatet av en ny fase i sentraliseringa av kapitalen i Triaden (De forente stater, Vest- og Sentral-Europa og Japan), som fant sted i løpet av 1980- og 1990-åra.

De altomfattende monopolene dominerer nå verdensøkonomien. «Globalisering» er det navnet de har satt på den rekka med krav som de bruker for å utøve sin kontroll over produksjonssystemene i periferien av den globale kapitalismen (verden utenom Triade-partnerne). Det er ikke annet enn et nytt stadium av imperialismen.

2. De altomfattende og globaliserte monopolenes kapitalisme er et system som garanterer disse monopolene en monopolrente. Den blir lagt på den summen av merverdi (forvandlet til profitt), som kapitalen utvinner ved utbytting av arbeidet. I den grad disse monopolene er virksomme i periferien av det globale systemet, er monopolrenten en imperialistisk rente. Kapitalakkumulasjonsprosessen – som definerer kapitalismen i alle dens suksessive historiske former – drives derfor av maksimeringa av jaget etter monopol/imperialistrente.

Dette skiftet i tyngdepunkt for kapitalakkumulasjonen er kilden til den pågående konsentrasjonen av inntekter og rikdom til fordel for monopolene, som stort sett monopoliseres av de oligarkiene (“plutokratiene ») som styrer de oligopolitiske gruppene på bekostning av belønning for arbeidet, og til og med betaling til den ikkemonopolistiske kapitalen.

3. Denne ubalansen i fortsatt vekst er selv i sin tur årsaken til finansialiseringa av det økonomiske systemet. Med dette mener jeg at en økende del av overskuddet ikke kan investeres i utvidelsen og fordypinga av produksjonssystemer. Dermed blir «finansinvesteringen » av dette økende overskuddet den eneste muligheten for fortsatt akkumulasjon under monopolenes kontroll.

Kapitalen anvender spesielle systemer som tillater finansialiseringa å virke på ulike måter:

1. Styringa av firmaer blir underlagt prinsippet med «verdiene til aksjeeierne».
2. Pensjonssystemer som er finansiert av kapitalisering (pensjonsfond), blir erstattet av systemer for pensjonsfordeling.
3. Man etablerer prinsippet om «fleksible vekslekurser».
4. Man gir opp prinsippet om at sentralbankene bestemmer rentefoten – «likviditetens » pris – og overfører dette ansvaret til «markedet».

Finansialiseringa har overført hovedansvaret for kontroll med reproduksjonen av akkumulasjonssystemet til noe sånt som 30 banker i Triaden. Det som eufemistisk kalles «markeder », er ikke annet enn de stedene hvor strategien til de spillerne som dominerer den økonomiske scenen, settes ut i livet.

I sin tur vil denne finansialiseringa, som er ansvarlig for veksten i ulikhet i distribusjon av inntekter (og formuer), å frambringe det økende overskuddet som den næres av. Disse «finansinvesteringene» (eller snarere investeringene i finansspekulasjoner) fortsetter å vokse med svimlende hastigheter, som ikke kan sammenliknes med veksten i BNP (som av den grunn i stor grad blir fiktivt) eller med investeringer i virkelig produksjon.

Den eksplosive veksten i finansinvesteringer krever – og nører opp under – blant annet alle former for gjeld, særlig statsgjeld. Når de regjeringene som sitter med makta, hevder at de har «gjeldsreduksjon» som mål, ljuger de bevisst. For strategien til de finansialiserte monopolene krever øking i gjelda (og det søker de, heller enn å kjempe imot), som en måte å absorbere monopolenes merprofitter på. Den innstramningspolitikken som er innført for å «redusere gjelda», har i virkeligheten resultert i å øke omfanget av den (slik hensikten var).

4. Det er dette systemet – som vanligvis kalles «nyliberalt», systemet med altomfattende monopolkapitalisme, «globalisert» (imperialistisk) og finansialisert (med nødvendighet på grunn av dets egen reproduksjon) – som bryter sammen foran øynene våre. Dette systemet, som helt tydelig er ute av stand til å overvinne sine egne indre motsigelser, er dømt til å fortsette sitt ville ritt.

«Krisa» i systemet skyldes at det er så «vellykket». Faktisk har den strategien monopolene har anvendt hittil, alltid gitt de ønskede resultatene: «innsparings»planer og såkalte sosiale (i virkeligheten anti-sosiale) nedskjæringsplaner, som stadig blir satt ut i livet trass i motstand og kamper. Til denne dag ligger initiativet i hendene på monopolene («markedene») og deres politiske tjenere (regjeringene som gir etter for kravene fra det såkalte «markedet»).

5. Under disse vilkåra har monopolkapitalen åpent erklært krig mot arbeiderne og folkene. Erklæringa er formulert i setninga «Liberalismen kan vi ikke forhandle om». Monopolkapitalen vil definitivt fortsette sitt ville ritt og ikke sakke av. Kritikken av «reguleringa» som jeg setter fram nedenfor, er begrunnet i dette faktum.

Vi lever ikke i et historisk øyeblikk der det å søke et «sosialt kompromiss» er en mulig løsning. Det har vært slike øyeblikk i fortida, sånn som etterkrigstidas sosiale kompromiss mellom kapital og arbeid, som var spesielt for den sosialdemokratiske staten i Vesten, den virkelig eksisterende sosialismen i Østen, og de folkelige nasjonale prosjektene i Sør. Men vårt nåværende historiske øyeblikk er ikke slik. Så konflikten står mellom monopolkapitalen og arbeidere og folk som blir budt en betingelsesløs overgivelse. Defensive motstandsstrategier er under disse vilkåra ineffektive og nødt til å lide nederlag. Overfor den krigen som monopolkapitalen har erklært, må arbeiderne og folkene utvikle strategier som gjør det mulig for dem å ta offensiven.

Den perioden med samfunnsmessig krig vi er inne i, fører nødvendigvis til en oppblomstring av internasjonale politiske konflikter og militærintervensjoner fra de imperialistiske triademaktene. Strategien med at De forente staters væpnede styrker og dets underordnete NATO-allierte har «militær kontroll over kloden», er – når det kommer til stykket – den eneste måten de imperialistiske monopolene i Triaden kan forvente å fortsette sitt herredømme over folkene, nasjonene og statene i Sør på.

Foreslåtte alternativer

Hvilke alternativer blir foreslått ansikt til ansikt med denne krigserklæringa fra monopolene?

Første svar: «Markedsregulering» (både finansiell og øvrig)

Dette er initiativer som monopolene og regjeringene hevder at de forfølger. Det er faktisk bare tom retorikk, beregnet på å villede folkeopinionen. Disse initiativene kan ikke stoppe det sinnssyke jaget etter finansielt utbytte som er resultatet av akkumulasjonslogikken som monopolene kontrollerer. Derfor er de et falskt alternativ.

Annet svar: Å vende tilbake til etterkrrigsmodellene

Disse svarene nærer en tredobbel nostalgi: i) byggingen av et sant «sosialt demokrati» i Vesten, ii) gjenopprettinga av «sosialismene» på grunnlag av de prinsippene som styrte dem i det 20. åhundret, og iii) retur til oppskriftene på folkelig nasjonalisme i periferiene i Sør. Denne tredoble nostalgien forestiller seg at det går an å «spole tilbake» monopolkapitalismen, tvinge den tilbake til det den var i 1945. Men historien tillater aldri slike tilbakereiser til fortida. Kapitalismen må konfronteres slik den er i dag, ikke sånn som vi kunne ha ønsket at den var, dersom vi forestilte oss at utviklinga av den var blokkert. Men disse lengslene hjemsøker stadig store deler av venstresida verden over.

Tredje svar: Letinga etter en «humanistisk» konsensus

Jeg definerer dette fromme ønsket på følgende måte: Som illusjonen om at det er mulig å oppnå konsensus blant grunnleggende motstridende interesser. Blant annet naive økologibevegelser deler denne illusjonen.

Fjerde svar: Fortidas illusjoner

Disse illusjonene påberoper seg «det spesielle » og «retten til å være forskjellig», uten å ta seg bryderiet med å forstå rekkevidden og betydninga av dem. Fortida har allerede gitt svar på disse spørsmåla for framtida. Disse «kulturismene» kan ta mange para-religiøse eller etniske former. Teokratier og etnokratier blir passende substitutter for de demokratiske sosiale kampene som er kastet ut av deres dagsorden.

Femte svar: Sett «personligfrihet» foran alt

Spekteret av svar som baserer seg på denne prioriteringa, omfatter – når vi tar den eksklusive «oververdien» i betraktning – de mest hardnakkete tilhengerne av «det representative velgerdemokratiet» – som de forveksler med selve demokratiet. Formuleringa skiller demokratiseringa av samfunnet fra det sosiale framskrittet, og gir til og med rom for en de facto tilknytning til tilbakeskritt for ikke å risikere å diskreditere demokratiet, som nå er blitt redusert til tragisk farse.

Men det finnes også farligere former av dette standpunktet. Jeg tenker her på en del vanlige «postmoderne» strømninger (som spesielt Toni Negri), som innbiller seg at individet allerede er blitt historiens subjekt. Som om kommunismen, som vil tillate individet å frigjøre seg fra fremmedgjøring og virkelig bli historiens subjekt, allerede var her!

Det er tydelig at alle svarene ovenfor, inkludert dem som kommer fra høyresida (som «reguleringer» som ikke påvirker privateide monopoler), fortsatt finner mektige gjenklanger blant et flertall av folkene på venstresida.

6. Den krigen den nåværende imperialismens altomfattende monopolkapitalisme har erklært, har ingenting å frykte fra de falske alternativene som jeg nettopp har skissert.

Så hva må gjøres?

Denne situasjonen byr oss den historiske muligheten til å gå mye lenger. Det krever som det eneste effektive svaret en modig og dristig radikalisering i formuleringa av alternativer, som er i stand til å bevege arbeiderne og folkene til å ta offensiven for å slå sine motstanderes krigsstrategi. Disse formuleringene, basert på en analyse av virkelig eksisterende kapitalisme i samtida, må konfrontere den framtida som skal bygges direkte, og vende ryggen til den nostalgiske lengselen etter fortida og illusjoner om identitet eller konsensus.

Et dristig program for den radikale venstresida

Jeg skal organisere de følgende generelle merknadene under tre overskrifter:

• Sosialiser eierskapet til monopolene.
• Definansialiser styringa av økonomien.
• Avglobaliser de internasjonale forbindelsene.

Sosialiser eierskapet til monopolene

Effektiviteten av det alternative svaret krever nødvendigvis at man stiller spørsmål ved selve prinsippet om privateiendom av monopolkapital. Å foreslå å «regulere» finansoperasjonene, å gjøre markedet «transparent» igjen for å gjøre det mulig for «aktørenes forventninger» å være «rasjonelle», og definere vilkårene for en konsensus om disse reformene uten å avskaffe privateiendommen til monopolene, er ikke annet enn å kaste blår i øynene på den naive offentligheten. Monopolene blir bedt om å «styre» reformer mot sine egne interesser, og man lukker øynene for det faktum at de fortsatt har tusen og en måter å omgå slike reformer på.

Det alternative sosiale prosjektet bør være å snu retninga på den nåværende samfunnsordenen (samfunnsuordenen) som monopolenes strategi skaper, for å sikre maksimal stabil sysselsetting, og for å sikre anstendige lønninger, som øker i takt med det samfunnsmessige arbeidets produktivitet. Dette målet er umulig uten at monopolenes makt blir ekspropriert.

De økonomiske teoretikernes software må rekonstrueres (med Francois Morins ord). Den absurde og umulige økonomiske teorien om «forventninger» utelukker demokrati fra styringa av økonomisk beslutningsfatning. I dette tilfellet krever dristigheten radikale utdanningsreformer i opplæringa ikke bare av økonomene, men også av alle dem som er kallet til å besitte ledelsesfunksjoner.

Monopoler er institusjonelle enheter som må styres etter demokratiske prinsipper, i direkte konflikt med dem som forherliger privateiendommen. Selv om begrepet «allmenning » («commons»), som er importert fra den anglosaksiske verden, i seg selv er tvetydig, fordi det alltid er skilt fra debatten om betydninga av sosiale konflikter (anglosaksisk språk unngår med vilje virkelighetens samfunnsklasser), kan begrepet her spesifikt bli brukt til å kalle monopolene del av «allmenningen».

Opphevinga av privateiendommen til monopolene skjer ved at de blir nasjonalisert. Dette første legale skrittet er uunngåelig. Men dristighet her betyr å gå ut over dette skrittet for å foreslå planer om sosialisering av styringa av de nasjonaliserte monopolene, og fremme de demokratiske samfunnskampene som blir utkjempet langs denne veien.

Her vil jeg komme med et konkret eksempel på hva som kan forekomme i sosialiseringsplaner.

«Kapitalistiske» bønder (i de utviklete landene) og «småbrukere» (for det meste i Sør) er alle fanger av de monopolene i leddet over dem, som forsyner dem med innsatsvarer og kreditt, og de i neste ledd, som de er avhengige av for å bearbeide, transportere og markedsføre produktene sine. Derfor har de ikke noen virkelig selvstendighet i «avgjørelsene» sine. I tillegg blir de produktivitetsgevinstene de får, sugd bort av monopolene som har redusert produsenter til status som «underleverandører». Hvilket alternativ er mulig?

Offentlige institusjoner som arbeider innafor en juridisk ramme som vil avgjøre styresett, må erstatte monopolene. Disse må settes sammen av representanter for: i) bønder (primærinteressentene), ii) leddet over dem (de som framstiller innsatsvarene, bankene) og leddet etter (matindustrien, detaljistkjedene) og iii) forbrukere, iv) lokale myndigheter (som er interessert i naturlige og samfunnsmessige omgivelser – skoler, sykehus, byplanlegging og boligbygging, transport), v) staten (borgerne). Representanter for de sektorene som listes opp her, vil velges av gruppene selv etter prosedyrer som svarer til deres egen sosiale styring. Produksjonsenheter for innsatsvarer, som selv styres av arbeiderdirektører som er direkte ansatt av de gjeldende enhetene, så vel som de som er ansatt av underleverandørenheter osv. Disse strukturene bør utformes med formuleringer som knytter personer i styret til hvert av disse nivåene, så som forskningssentre for vitenskapelig, uavhengig og passende/formålstjenlig teknologi. Vi kan til og med tenke oss en representant for kapitaleierne (de «små aksjeeierne») i arv fra nasjonaliseringa, om det blir sett som nyttig.

Vi snakker derfor om institusjonelle former som er mer komplekse enn de formene for «selvstyre» eller «kooperativer» som vi har kjent. Vi må oppfinne måter å arbeide på som gjør det mulig å utøve reelt demokrati i økonomien, basert på åpne forhandlinger mellom alle interesserte parter. Vi trenger en oppskrift som systematisk kan knytte demokratiseringa av samfunnet sammen med sosiale framskritt, i kontrast til virkeligheten under kapitalismen, som skiller ut demokratiet, reduserer det til den formelle ledelsen av politikken, skiller det fra samfunnsforholdene, som er overgitt til et «marked», som er dominert av hva monopolkapitalen produserer. Da, og bare da, kan vi snakke om virkelig gjennomsiktige markeder, regulert i institusjonaliserte former for sosialisert ledelse.

Eksemplet kan kanskje se marginalt ut i de utviklete landene, for der er bøndene en svært liten del av de arbeidende (3–7 prosent). Men spørsmålet er avgjørende i Sør, hvor befolkninga på landsbygda vil forbli betydelig en lang stund. Her er tilgang til jord, som må garanteres for alle (med minst mulig ulikhet i tilgangen), grunnleggende for prinsipper som fremmer bondejordbruk (her henviser jeg til mitt tidligere arbeid om dette spørsmålet). «Bondejordbruk» må ikke forstås som synonymt med «stillestående jordbruk» (eller «tradisjonelt og folkloristisk»). Det nødvendige framskrittet i bondejordbruket krever litt «modernisering» (skjønt dette begrepet blir galt fordi det for mange umiddelbart foreslår modernisering gjennom kapitalisme). Mer effektiv innsats, kreditter, og produksjons- og forsyningskjeder er nødvendig for å gjøre bondearbeidet mer produktivt. De oppskriftene som foreslås her, har som målsetting å få i stand denne moderniseringa på måter og i en ånd som er «ikke-kapitalistisk», det vil si som er grunnlagt i et sosialistisk perspektiv.

Det er klart at dette spesielle eksemplet må institusjonaliseres. Nasjonalisering/ sosialisering av ledelsen av monopolene i industrisektoren og transporten, bankene og andre finansinstitusjoner bør vi tenke oss i samme ånd, samtidig som vi tar i betraktning det spesielle ved deres økonomiske og sosiale funksjoner i reglementet for hvordan de skal ledes. Disse ledelsene bør igjen omfatte arbeiderne i selskapet så vel som de hos underleverandører, representanter for forutgående produksjonsledd innafor industri, banker, forskningsinstitusjoner, forbrukere og borgere.

Nasjonalisering/sosialisering av monopolene tar fatt i et grunnleggende behov i den sentrale aksen av utfordringer som arbeidere og folk står overfor under den nåværende kapitalismens altomfattende monopoler. Det kan bare gjøres ved å stoppe akkumulasjonen, ved å ekspropriere det som driver monopoløkonomien.

Den akkumulasjonen som domineres av monopolene, kan i virkeligheten bare reprodusere seg selv hvis det området som er underlagt «markedsstyring», ekspanderer konstant. Dette blir oppnådd ved utstrakt privatisering av offentlige tjenester (som tas fra borgerne), og tilgang til naturressurser (som tas fra folkene). Til og med monopolenes utvinning av profitt fra «uavhengige» økonomiske enheter er en ekspropriasjon (av kapitalister!) som finansoligarkiet foretar.

Definansialisering: En verden uten Wall Street

Nasjonalisering/sosialisering av monopolene vil i og av seg sjøl oppheve prinsippet om «aksjeeierverdi», som blir påtvunget av akkumuleringsstrategien i monopolrentenes tjeneste. Dette målet er vesentlig for enhver dristig dagsorden som vil unnslippe den faste tralten, som dagens økonomistyring har gått seg ned i. Blir det anvendt, vil det trekke teppet vekk under føttene på finansialiseringa av økonomistyringa. Vender vi dermed tilbake til det berømte «barmhjertighetsdrap på rentenisten», som Keynes tok til orde for i sin tid? Ikke nødvendigvis, og slett ikke fullstendig. Sparing kan oppmuntres med finansiell belønning, men på betingelse av at dens opprinnelse (arbeideres, forretningers og samfunns husholdningssparing), og deres inntjeningsvilkår defineres presist. Diskusjonen om makroøkonomisk sparing i konvensjonell økonomisk teori skjuler organiseringa av eksklusiv tilgang til kapitalmarkedet for monopolene. Den såkalte «markedsdrevne belønningen» er dermed ikke noe annet enn midlene til å garantere vekst i monopolrentene.

Selvfølgelig gjelder nasjonalisering/ sosialisering av monopolene også banker, i det minste de største. Men sosialiseringa av deres inngrep (kredittpolitikken) har særegne kjennetegn som krever en passende utforming av bankenes ledelse. Nasjonalisering i klassisk betydning betyr bare at staten erstatter direktørene som styrer for de private aksjeeierne. Dette vil i prinsippet tillate en utforming av kredittpolitikken som staten kan formulere – og det er ikke noen liten sak. Men det er klart det ikke er tilstrekkelig når vi tar i betraktning at sosialisering krever at de berørte partene i samfunnet deltar direkte i ledelsen av banken. Her vil «sjølstyre» av bankene ved stabene deres ikke være på sin plass. Staben det gjelder skal selvsagt være med på å bestemme sine egne arbeidsvilkår, men lite annet, for det er ikke de som skal bestemme hvilken kredittpolitikk som skal gjelde.

Hvis direktoratene skal behandle interessekonflikter mellom dem som skaffer lån (bankene) og dem som mottar dem («foretakene »), må oppskriften for å sette sammen direktoratene utformes slik at de tar hensyn til hva foretakene er, og hva de trenger. En nystrukturalisering av bank-vesenet, som har blitt oversentralisert i løpet av de siste to århundrenes reguleringstiltak, ble oppgitt i løpet av de siste fire tiåra. Det finnes gode grunner til å forsvare rekonstruksjon av bankspesialiseringa i tråd med kravene fra mottakerne av bankenes kreditter, så vel som deres økonomiske funksjon (å skaffe kortsiktig likviditet, bidra til finansiering av investeringer på middels og lang sikt). Da kunne vi, for eksempel, skape en «landbruksbank » (eller et samordnet system av landbruksbanker) med et klientell som ikke bare besto av bønder og småbrukere, men også av dem som jobbet før og etter dem i jordbrukskjeden, som beskrevet ovenfor. Bankens direktorat ville på den ene sida omfatte «bankfolk» (ledere fra banken – som hadde vært rekruttert av direktoratet), og på den andre sida andre klienter (bønder og småbrukere, og andre enheter både oppover og nedover i kjeden.

Vi kan tenke oss andre leddelte banksystemer, tilpasset ulike andre industisektorer, hvor direktoratene vil engasjere kundene fra industrien, forskningssentrene og teknologi og tjenesteyting for å sikre kontroll med det økologiske inntrykket industrien gir, og slik sikre minimal risiko (samtidig som vi må erkjenne at ingen menneskelig handling er fullstendig uten risiko), og som er gjenstand for åpen, demokratisk debatt.

Definansialiseringa av den økonomiske styringa vil også kreve to slags lovgivning. Den første dreier seg om en suveren stats autoritet til å forby spekulative fonds (hedgefonds) på sitt territorium. Den andre har med pensjonsfond å gjøre. Disse har nå blitt store operatører i finansialiseringa av det økonomiske systemet. Disse fondene ble utformet – først i USA, selvfølgelig – for å overføre den risikoen som forekommer normalt, fra kapitalen til de ansatte, den risikoen som nettopp blir brukt som begrunnelse for å rettferdiggjøre kapitalens avkastning. Så dette er et skandaløst arrangement, til og med klart i strid med det ideologiske forsvaret for kapitalismen! Men denne «oppfinnelsen» er et ideelt verktøy for de akkumulasjonsstrategiene som monopolene har herredømme over.

Å oppheve pensjonsfondene er nødvendig av hensyn til fordelingspensjonssystemene, som av naturen fordrer og tillater demokratisk debatt for å avgjøre beløp og vurderingsperioder og forholdet mellom pensjonsbeløp og lønninger. I et demokrati som respekterer sosiale rettigheter, vil disse pensjonssystemene være allment tilgjengelige for alle arbeidere. Men i et knipetak, og for ikke å forby noe som en gruppe individer kan ønske å få i stand, kan man tillate tilleggspensjonsfond.

Alle de definansialiseringstiltak som er foreslått her, fører til en åpenbar konklusjon: En verden uten Wall Street er mulig og ønskelig, for å låne tittelen fra Francois Morins bok.

I en verden uten Wall Street er økonomien fortsatt i stor grad kontrollert av «markedet». Men for første gang er disse markedene virkelig gjennomsiktige, regulert av demokratiske forhandlinger blant virkelige sosiale parter (for første gang er de ikke lenger motstandere, slik de nødvendigvis er under kapitalismen). Det er finansmarkedet – som av natur er ugjennomsiktig og underlagt kravet om styring til monopolenes beste – som blir opphevet. Vi kan til og med utforske om det vil være nyttig eller ikke å stenge børsene, gitt at eiendomsretten, både i sin private og sosiale form, vil bli utøvet annerledes. Vi kan til og med vurdere om børsen kan gjenopprettes for dette nye formålet. Symbolet – «en verden uten Wall Street» – beholder i alle fall sin kraft.

Definansialisering betyr sannelig ikke at makro-økonomisk politikk og særlig makrostyring av kreditt blir opphevet. Tvert imot vil dens effektivitet bli gjenopprettet ved å befri den fra underkastelsen under monopolenes rentesøkende strategier. Gjenopprettelsen av de nasjonale sentralbankenes makt, som ikke lenger er «uavhengige », men avhengige både av staten og markeder som blir regulert av demokratiske forhandlinger mellom sosiale parter, gir formuleringa av makrokredittpolitikken sin effektivitet i tjeneste for den sosiale økonomihusholdningen.

På internasjonalt nivå: delinking

Her bruker jeg begrepet «delinking» som jeg foreslo for et halvt århundre siden, et begrep som samtidas diskusjoner ser ut til å ha erstattet med synonymet «avglobalisering». Jeg har aldri tenkt meg delinking som en autarkisk (selvtilstrekkelig – o. a.) retrett, men heller som en strategisk tilbaketrekking fra både indre og ytre krefter, som svar på de uunngåelige fordringene fra en selvbestemt utvikling. Delinking fremmer gjenoppbygging av en globalisering basert på forhandlinger, heller enn underkastelse under de imperialistiske monopolenes eksklusive interesser. Det gjør det også mulig å redusere internasjonale ulikheter.

Delinking er nødvendig fordi de tiltakene jeg har gått inn for i de to foregående avsnittene, aldri virkelig kan settes ut i livet i global skala, ikke engang på regionsnivå (f. eks. Europa). De kan bare bli satt i gang i sammenheng med stater/nasjoner med framskredne sosiale og politiske kamper, viet til en prosess med sosialisering av deres økonomistyring.

Imperialismen hadde, i den formen den antok inntil like etter Annen verdenskrig, skapt kontrasten mellom de industrialiserte imperialistiske sentrene og de beherskede periferiene hvor industri var forbudt. Seirene for de nasjonale frigjøringsbevegelsene startet prosessen med å industrialisere periferiene, skjønt å iverksette delinkingspolitikken krevde en utvikling grunnet på selvtillit. Knyttet til sosiale reformer som var radikale for sin tid, skapte disse delinkingstiltakene forhold for at de landene som hadde gått lengst i denne retninga, kunne «reise seg» – med Kina i spissen, selvfølgelig.

Men den nåværende imperialismen, Triadens imperialisme, var tvunget på retrett, og til å tilpasse seg den nye æraens forhold. Den bygget seg opp igjen på nytt grunnlag, basert på «fordeler» som gjorde at den kunne prøve å fastholde de enestående privilegiene som jeg har klassifisert i fem grupper. Kontroll med:

• teknologien
• tilgang til klodens naturressurser
• verdensomfattende integrasjon av penge- og finanssystemet
• kommunikasjons- og informasjonssystemene
• masseødeleggelsesvåpen

Slik er hovedformen for delinking i dag definert nettopp av hvordan den utfordrer den nåværende imperialismens fem privilegier. Land som reiser seg, er opptatt av delinking fra disse fem privilegiene, selvsagt med varierende grad av kontroll og sjølstyre. Mens tidligere suksess gjennom de siste to tiåra med delinking satte dem i stand til å øke sin egen utvikling, særlig gjennom industriell utvikling innafor det globaliserte «liberale» systemet ved å bruke «kapitalistiske» metoder, har den samme suksessen ført til illusjoner om muligheten til å fortsette på den samme veien, det vil si «reise seg» som nye «likeverdige kapitalistiske partnere». Forsøket på å velge inn de mest prestisjetunge av disse landene under dannelsen av G20 har oppmuntret disse illusjonene.

Men med det pågående sammenbruddet i det imperialistiske systemet (kalt «globalisering ») vil disse illusjonene sannsynligvis fordampe. Konflikten mellom triadens imperialistiske makter og de landene som reiser seg, er allerede synlig, og den er ventet å bli verre. Hvis de ønsker å gå framover, vil samfunnene i de landene som reiser seg, bli tvunget til å stole mer på egne krefter i utviklinga gjennom nasjonal planlegging og ved å styrke Sør-Sør-samarbeidet.

Under slike omstendigheter innebærer dristighet å arbeide kraftig og sammenhengende for dette målet, ved å bringe de nødvendige delinkings-tiltakene i samsvar med de ønskede framgangene i samfunnsprogresjonen.

Hensikten med denne radikaliseringa er tredelt: Demokratisering av samfunnet, derved oppnår man sosial framgang, og inntar anti-imperialistiske holdninger. Det er mulig å slå inn på denne retninga, ikke bare for samfunnet i de landene som reiser seg, men også for de «oppgitte» og «avskrevne» i det globale Sør. Disse landene var i virkeligheten rekolonisert gjennom de strukturelle tilpasningsprogrammene i 1980-åra. Nå er folkene der i åpent opprør, enten de allerede har vunnet seire (Sør-Amerika) eller ikke (i den arabiske verden).

Dristighet her betyr at den radikale venstresida i disse samfunnene må ha mot til å ta mål av de utfordringene de vil stå overfor, og støtte fortsettelsen og radikaliseringa av de nødvendige kampene som er under utvikling.

Delinking av Sør bereder veien for å avvikle selve det imperialistiske systemet. Dette er særlig tydelig i områder som er påvirket av styringa av det globale monetære og finansielle systemet, siden det er et resultat av dollarens hegemoni.

Men pass på: Det er en illusjon å vente at man kan erstatte dette systemet med «et annet verdensomfattende monetært og finansielt system» som er bedre balansert og gunstig for utvikling av periferiene. Som alltid er søkingen etter «konsensus» om internasjonal gjenoppbygging ovenfra bare ønsketenkning, som å vente på et mirakel. Det som står på dagsordenen nå, er å rive ned det eksisterende systemet – dets sammenbrudd – og gjenoppbygging av nasjonale, alternative systemer (i land eller regioner), slik enkelte prosjekter i Sør- Amerika har begynt på. Dristighet her er å ha mot til å gå framover med den sterkeste bestemthet som er mulig, uten å bry seg for mye om imperialismens reaksjon.

Den samme problematikken med delinking/ avvikling er også relevant for Europa, som er en underavdeling av globalisering dominert av monopoler. Det europeiske prosjektet var i utgangspunktet utformet og systematisk bygd for å frata dets folk deres mulighet til å utøve sin demokratiske makt. Den Europeiske unionen ble etablert som et monopolenes protektorat. Med sammenbruddet i eurosonen, har dets underkastelse under monopolenes vilje fått som resultat en avskaffing av demokratiet, som har vært redusert til farsestatus, og har tatt ekstreme former, nemlig bare fokusert på spørsmålet: «Hvordan reagerer markedet (det vil si monopolene) og «kredittbyråene» (det vil igjen si monopolene)? Det er det eneste spørsmålet som nå blir stilt. Hvordan folket kan komme til å reagere, blir ikke engang gjenstand for den minste overlegning.

Så det er tydelig at her er det heller ikke noe alternativ til dristighet: Å unnlate å adlyde de reglene som blir satt av den «europeiske grunnloven» og euroens innbilte sentralbank. Med andre ord: Det finnes ikke noe alternativ til å bryte ned Europas og eurosonens institusjoner. Dette er den uunngåelige forutsetningen for en eventuell gjenoppbygging av «et annet Europa» av folk og nasjoner.

Konklusjon: Dristighet, mer dristighet, alltid dristighet

Det jeg mener med dristighet, er derfor:

1. For den radikale venstresida i den imperialistiske triadens samfunn: Behovet for å engasjere seg i å bygge en alternativ, antimonopolistisk sosial blokk.
2. For den radikale venstresida i samfunnene i periferiene å engasjere seg i å bygge en alternativ sosial anti-komprador-blokk.

Det vil ta sin tid å få framgang i å bygge disse blokkene, men det kan godt skyte fart hvis den radikale venstresida begynner å røre på seg med bestemthet, og engasjerer seg i å gjøre framskritt på den lange veien til sosialismen. Derfor er det nødvendig å foreslå strategier som ikke fører «ut av kapitalismens krise», men «ut av den kriseredne kapitalismen», for å låne et uttrykk fra tittelen på et av mine siste arbeider.

Vi er i en avgjørende periode i historien. Kapitalismens eneste legitimitet er at den har skapt vilkår for å gå videre til sosialismen, forstått som et høyere nivå av sivilisasjon. Kapitalismen er et foreldet system, og hvis det fortsette,r kan det bare føre til barbari. Ingen annen kapitalisme er mulig. Utfallet av et sammenstøt mellom sivilisasjoner er, som alltid, usikkert. Enten vil den radikale venstresida vinne fram gjennom dristigheten i sine initiativer for å gjøre revolusjonære framganger, eller så vil kontrarevolusjonen vinne. Det finnes ikke noe virksomt kompromiss mellom disse to svarene på utfordringene.

Alle strategiene til den ikke-radikale venstresida er i virkeligheten ikke-strategier, de er i virkeligheten bare dag-for-dag-tilpasninger til omskiftningene i det systemet som bryter sammen. Og hvis de eksisterende maktene – akkurat som Leoparden i Lampedusas roman – ønsker «å forandre alt slik at ingenting forandrer seg», tror venstresidas representanter at det er mulig «å endre tilværelsen uten å røre monopolenes makt»! Den ikke-radikale venstresida vil ikke stoppe det kapitalistiske barbariets seier. De har allerede tapt slaget, fordi de ikke ønsker å kjempe det.

Dristighet er det som trengs, for å sette i gang kapitalismens høst, som innvarsles av at systemet bryter sammen og av en virkelig folkevår, en vår som er mulig.

(Artikkelen trykkes med tillatelse av forfatteren,og er oversatt til norsk av Morten Falck.)

Susan George er ærespresident i Attac Frankrike, styreleder i tenketanken Transnational Institute og en fremstående aktivist-akademiker. På 80- og 90-tallet skrev hun et antall bøker om gjeldskrisen i den tredje verden. Nå er hun aktuell med boka Whose Crisis, Whose Future om dagens økonomiske krise.

Søndag 4. mars besøkte Susan George den svenske fagbevegelsens lokaler i Stockholm. Victoria Backer-Grøndahl Stadheim fra redaksjonen var der for å rapportere.

Victoria Backer-Grøndahl Stadheim er med i redaksjonen til Rødt!

I dag står verden overfor en rekke kriser: den økonomiske krisen, klimakrisen og matvarekrisen. I stedet for å se dem som isolerte kriser, tar Susan George for seg hvordan disse er knyttet sammen. Hun viser blant annet at det er en nær sammenheng mellom finanskrisen som startet i Nord, og matvarekrisen som først og fremst har rammet land i Sør, og som har ført til folkelige opprør i rundt 35 land.

Susan George startet foredraget med å legge frem fire sfærer som hun mener det er nyttig å forstå verden ut i fra. Disse sfærene, nemlig: finansverdenen, realøkonomien, samfunnet for øvrig og til slutt miljøet, står i et hierarkisk forhold til hverandre der finans har blitt styrket på bekostning av realøkonomien de siste 30 årene. En årsak til dette er den enorme mengden ressurser som har blitt overført fra arbeid til kapital. I Europa har den gjennomsnittlige andelen av BNP som går til arbeidere, falt fra 70 til 60 prosent. Med andre ord har gevinsten til kapital, altså «de som kan tjene penger, mens de sover», økt fra 30 til 40 prosent. George hevdet at dette har skjedd parallelt med endringer i finanssystemet som gjør det mulig å ta ut profitt uten å investere i produktivt arbeid. I motsetning til hva som kommer frem av Marx’ analyse, kan man, i følge henne, nå investere direkte i penger uten å gå om realøkonomien og produksjon.

For Susan George, er det ingen tvil om at det er finans som har den reelle makten i dag. Staten og samfunnet for øvrig tar ordre fra finanssektoren. Den fjerde sfæren, miljøet, er nederst på rangstigen. Slik har man klart å konstruere et system som er «too big to fail». Eksempler hun viste til, er hvordan finanssektoren i USA har brukt en formue på lobbyvirksomhet for å få bort en rekke reguleringer, at Goldman Zachs har en uttalt strategi som går på å få ex-partnere inn posisjoner med stor politisk innflytelse, og at finans nå får styre direkte i Hellas og Italia. Videre påpekte hun at den økonomiske krisen brukes som en mulighet til å gå til angrep på arbeiderklassens seiere fra de siste hundre årene. Dette kaller hun en moralsk krise:

Först den dåliga nyheten Det är en kris med många ansikten. En ekonomisk kris – som fråntar miljontals människor deras möjlighet att försörja sig, och förvägrar många mat och vatten. En social kris – med en ökande fattigdom och ojämlikhet, som kan medföra att våra samhällen bryts sönder i konflikter och krig. En ekologisk kris – som håller på att förvandla vår planet till en soptipp och till och med hotar människans hela livsmiljö. Sedan den goda nyheten Krisen är inte ofrånkomlig. Vi skulle kunna leva i en ren och rik värld där alla har ett drägligt och värdigt liv. Världen har aldrig varit så rik, och vi har till vårt förfogande all den kunskap och de verktyg som behövs. Hindren är inte tekniska, praktiska eller finansiella – utan politiska, intellektuella och ideologiska.

Vi premierer de skyldige og straffer de skyldige. Vi straffer de som ikke hadde noe med krisen å gjøre – som nå må betale med sitt eget blod og med sine barns framtid (…)

Jeg kaller dette også en moralsk krise – det er en demokratisk krise og en moralsk krise. Jeg kjenner ikke til noen religion som sier at man bør premiere de skyldige og straffe de uskyldige.

Vi har løsningene!

I følge Susan George har vi en tendens til å undervurdere potensialet som ligger i kollektiv handling. Vi har mislykkes i å organisere oss like godt som «fienden», eller det hun kaller «Davos-klassen», som i all hovedsak består av bankmenn og investorer. Til tross for dette, er hun optimistisk når det gjelder å komme med alternativer til dagens system:

Folk som dere – og folk som meg – har makt til å foreslå løsninger. Det betyr ikke at noen kommer til å lytte til oss – de lytter ikke med mindre du har makt til å tvinge dem til å lytte – men vi har ideene, vi vet hva som trengs å gjøres, og vi vet til og med hvordan det bør gjøres.

Hennes egne løsningsforslag inkluderer gjeldsslette for land i Sør, bekjempelse av skatteparadis, opprettelse av euro-obligasjoner, progressive skatter for både individer og selskaper, at man skal slutte å redde banker og heller la dem feile, samt skatt på finanstransaksjoner, som har vært et av Attacs fremste krav. Inntektene av dette bør brukes på klimatilpasning i Sør og tradisjonell bistand. Videre er George tilhenger av lokal matproduksjon, småskala jordbruk og bærekraftige løsninger.

Det mest radikale forslaget hun legger frem, er å omorganisere eiendomsrettighetene i deler av kredittsystemet. I likhet med marxistiske politiske økonomer som Gregory Albo, Leo Panitch og Alfredo Saad Filho, tar Susan George til orde for sosialisering av banker:

Jeg foreslår at banker som har mottatt (….) offentlige penger, bør sosialiseres enten helt eller delvis.

George presiserer at det er sosialisering, og ikke nasjonalisering, som er ønskelig. Forskjellen ligger i at det ikke bare er eierskap, men også makt over bankene som er av interesse. Det er ikke nok at staten eier bankene. Tvert i mot mener George at det kan være uheldig om staten har fullstendig kontroll over finanssystemet. Derfor anbefaler hun at også representanter for bankansatte, låntakere og småskala næringsliv sitter i bankenes styre.

Det som trengs er en Green New Deal

Hensikten med å sosialisere bankene er, i følge George, nettopp å dirigere investeringer i en grønnere retning. Hun er en av flere akademikere som tar til orde for en såkalt Green New Deal. Dette er et begrep som anvendes også i FN-sirkler, og som har blitt lansert som svaret på den «triple krisen». Bakgrunnen for et slikt forslag er en kritikk av dagens krisepolitikk, nemlig en beinhard budsjettdisiplin og reduksjon av offentlig gjeld. I stedet mener tilhengerne av Green New Deal at man bør anvende lærdommen fra 1930-tallet da strategien for å komme ut av uføret var å bruke penger. Det var den keynesianistiske politikken bak New Deal som fikk verden ut av krisen på 30-tallet. Mens New Deal handlet om en ekspansiv økonomisk politikk som skulle skape arbeidsplasser, handler Green New Deal om å skape grønne arbeidsplasser.

For Susan George er da sosialisering av bankene ett av flere tiltak som skal til for å implementere en Green New Deal. Slik kan man orientere investeringer mot økologiske initiativ, småskala og middels store foretak som satser på miljømessig bærekraftige prosjekter, og familier som ønsker å bygge energinøytrale hus. I tillegg mener George at en Green New Deal krever at man foretar store investeringer felles for Europa fremfor i hver enkel nasjonalstat. Dette inkluderer jernbane og transport langs elvene og produksjon av energi. Hun mener at dette kan finansieres gjennom inntektene av skatt på finanstransaksjoner og gjennom opprettelsen av euro-obligasjoner.

Referanser:

• George, Susan (04.03.12): Deras kris, våra lösningar – Om Europas framtid.(Foredrag) http://abflive.se.
• George, Susan (2012): «The Davos Class», Transnational Institute. http://tni.org
• George, Susan (2011): «A Coup D’Etat in the European Union?», Transnational Institute. http://tni.org
• George, Susan (2011): «End Financial Control of European Governance», Transnational Institute. http://tni.org
• Schuftan, Claudio (2011): «Book Review of Whose Crisis, Whose Future? by Susan George». http://www.thebrokeronline.eu/Blogs/Global-green-economics/Whose-Crisis-Whose-Future

To om kriser – og én om noe helt annet

Først og fremst bør du skaffe deg Guenther Sandlebens bok Finanskrise – myte og realitet. Jeg omtalte den tyske utgaven av boka i et tidligere nummer av tidsskriftet, og skreiv da at den gir ei god empirisk framstilling av gangen i den økonomiske krisa, og at den var teoretisk sterk. I den norske utgaven som foreligger nå, har Sandleben skrevet et fyldig og oppdatert etterord. Denne lille boka på 120 små sider er et must for alle som vil begynne å sette seginn i de djupere årsakene til krisa.

I 2011 ga Sandleben også ut boka Politikk des Kapitals in der Krise. Her går han nærmere inn på hvordan spillet mellom ulike fraksjoner innafor kapitalen foregår når det meisles ut politiske svar på krisa nå. Han viser hvilken rolle staten spiller, og – kanskje det mest interessante – han tar for seg fagforeningenes roller i krisa. Sandleben går grundig inn på eksempler fra tysk industri, men bruker dette til å forklare krisepolitikken i hele EU-området.Boka koster 91 kr. på nettet.

Andrew Klimans bok The Failure of Capitalist Production er vanskelig å komme utenom i diskusjonen om årsakene til krisa nå. Kliman er professor i økonomi ved Pace University i New York, og en etablert størrelse innafor det internasjonale marxistiske forskningsmiljøet. I 2007 kom han med boka Reclaming Marx’s Capital, der han tok for seg omdiskuterte tema som forholdet mellom verdi og pris, og teorien om profittratas fallende tendens. I den nye boka si (utgitt nå i 2012) går han videre og viser gjennom konkrete analyser hvordan utviklinga av profittrata har vært en underliggende, bestemmende faktor i kriseutviklinga. Kliman tar også for seg andre kriseteorier, og retter blant annet skytset mot Keynes-påvirka marxister, som de rundt tidsskriftet Monthly Review. Klimans bøker vekker debatt i fagmiljøene (og jeg har sjøl en del spørsmålstegn notert i margen). De er ikke av de mest lettleste, men for de som vil ta seg tid til å gå gjennom litt kompliserte beregninger og resonnementer, er det mye åhente her. 153 kr. på nettet for den siste boka hans.

Til slutt noe ganske annet: Lives on the Left. A Group Portrait er ei samling av 16 lengre intervjuer med sentrale intellektuelle fra det 20. århundret. Intervjuene har opprinnelig vært publiserte i tidsskriftet New Left Review. Det eldste intervjuet blei gjort i 1968, det siste er fra 2009. De som kommer til orde er størrelser som Georgy Lukacs og Jean Paul Sartre, Chomsky, Mandel, David Harvey, Jiri Pelican, Karl Korsch, Dorothy Thompson og Giovanni Arrighi – for å nevne en del kjente navn fra den vestlige verden. Men her er også latinamerikaneresom Adolfo Gilly, kineseren Wang Hui, japaneren Asada Akira og andre.

Portrettene veksler mellom beretninger om politisk aktivisme gjennom et stormfullt hundreår,til mer fokus på utviklinga av det intellektuelle arbeidet til de 16.

Dette er et lite skattkammer av ei bok. Og den kan leses på strak arm (nåja – 370 sider..) ellersom 16 separate portretter innimellom andre gjøremål. Boka koster 99 kr. på nettet.

Lenker:

http://www.vsa-verlag.de/detail/artikel/politik-des-kapitals-in-der-krise/

http://www.plutobooks.com/display.asp?K=9780745332406&

http://www.versobooks.com/books/966-lives-on-the-left

Jon Børge Hansen

 

 De gode tidene har igjen kommet til den tyske økonomien, står det skrevet i verdens aviser.
«Vesten har sett opp til Kinas økonomiske mirakel. I mindre grad har den lagt merke til et lite mirakel midt i blant den selv. Det er tid for å gi oppmerksomhet til Tysklands eget Wirtschaftswunder.»
(The Economist 03.02.2011)

Arild Borgen er lærer, og er styremedlem i Rødt Hordaland.

Hartz-reformene Fikk navnet etter lederen for kommisjonen, Peter Hartz, som var personelldirektør i gigantselskapet Volkswagen. Kommisjonen ble satt ned av Gerhard Schröder, som var tysk statsminister (kansler) for å se på arbeidsmarkedet og hvordan den tyske versjonen av NAV fungerte. Kommisjonen kom opp med fire pakker til reformer, ofte kalt Hartz 1, Hartz 2, osv. Disse pakkene ble kjent som «Hartz»-reformene og til sammen introduserte de store forandringer. Hovedlinjen er på linje med den norske «arbeidslinja». Man kuttet i arbeidsledighetstrygden, innførte tøffere krav til arbeidsledige, åpnet opp for vikarbyrå og introduserte de såkalte «minijobs» og «medijobs», altså småjobber i forskjellige størrelser. Personer med disse småjobbene må bli subsidiert av staten, siden lønnen deres er for liten til å leve av (tilsvarende «arbeidende fattige» i USA).

Mange økonomiske indikatorer forteller at det virkelig går bedre med den tyske økonomien. Spesielt gjelder dette eksportindustrien. Deutsche Welle meldte den 30.11.11 at eksporten nå oversteg en billion euro for første gang. Kina har passert Tyskland som verdens største eksportør, men å være en knapp nummer to er ikke verst for et land med under en tidel av Kinas innbyggere.

Grovt sett mener jeg det er tre grunner til hvorfor tysk eksportindustri klarer seg godt. For det første har de en stat som legger til rette og ser verdien i fremdeles å ha industri. I motsetning til f.eks. Storbritannia som tidvis har latt sin industri gå for «lut og kaldt vann», og heller satset på City og finansmarkedene. Tyskland har bevisst opprettholdt den sosiale og fysiske infrastrukturen som skal til for å lykkes, blant annet sin lærlingeordning, tekniske fagskoler og universitet.

Den andre grunnen er at tysk industri i stadig større grad produserer varer der den har fortrinn som oppveier høyere arbeidskostnader enn Kina og østeuropeiske land. Mye av den arbeidsintensive produksjonen av standardprodukter (som vaskemaskiner, tv og stereoanlegg) er allerede lagt ned eller flyttet ut. Et eksempel på dette er Grundig, lenge kjent for både sine TVer og radioer. Selskapet gikk etter hvert konkurs, ble splittet opp, og størstedelen ble kjøpt av tyrkisk selskap som var mest interessert i merkenavnet. De delene av tysk industri som går godt, lager relativt høyteknologiske produkter som kan selges til en bedre pris enn mange av konkurrentene. Et godt eksempel er Audi, som er pengemaskinen i Volkswagen-konsernet. Audis biler kan selges til en høy pris fordi de oppfattes som bedre, og har et vesentlig bedre ry som merke. Dette gjelder også BMW, Mercedes og Porsche, som alle ekspanderer. Tyske Opel, eid av amerikanske GM, har ikke klart å posisjonere seg som et luksusmerke, og går med store underskudd. Det spekuleres i om ikke minst én av Opels fabrikker i Tyskland snart blir nedlagt. En annen del av industrien som går godt, er den som produserer kapitalintensive varer, gjerne i nisjemarkeder med høye kostnader for å komme inn på markedet. Et eksempel er det tyske firmaet Krauss-Maffei Wegman. Deres Leopard 2-stridsvogn har vært en eksportsuksess, blant annet i konkurranse med franske og britiske konkurrenter. Men noen land har valgt, som Sør-Korea, å utvikle sin egen stridsvogn. Men også de benytter dieselmotor fra tyske MTU og kanoner fra tyske Rheinmetall. Slik sett kan man si at tysk næringsliv har beveget seg i retning av den norske løsningen (å la industri uten fortrinn dø ut) på problemet med høye arbeidskostnader i forhold til konkurrentene. Et eksempel på dette er kuttene og utfasingen av ulønnsomme kullgruver. (Der Spiegel, 30.1.2007)

Den tredje grunnen er at tyske arbeidere har «subsidiert» industrien ved å holde lønningene nede. Gjennom nullvekst i reallønningene over de siste ti årene, mens reallønningene har vokst noe hos konkurrentene, har lønnsdumping av den tyske arbeidskraften gjort BMW og Siemens mer konkurransedyktige, både internt i EU og på verdensbasis. Men det skaper også et problem, fordi det ikke skaper noe mer etterspørsel samtidig som produktiviteten stiger.

Men hva med Tyskland og tyskerne?

Det er grunn til å se på om suksessen til den tyske eksportindustrien har fått konsekvenser for den tyske stat og for befolkningen. Fire variabler å måle dette på, er nivået på statsgjelden, bruttonasjonalprodukt, arbeidsledighet og fattigdom. Tallene jeg her presenterer, er hentet fra Statisches Bundesamt (Tysk SSB) og FN (United Nations Economic Commision for Europe).

Statsgjelden økte fra 65,2 % av BNP i 2007 til 83,2 % av BNP i 2010. Det eneste «lyspunktet» er at denne økningen på 18 prosentpoeng er mindre enn gjennomsnittet i EU-landene, der gjelden økte fra 59 % til 80,2 %, altså en økning på 21,2 prosentpoeng. Men Tyskland ligger litt over gjennomsnittet og ikke veldig langt unna «verstingene» Portugal og Irland.

Hvordan har Tysklands bruttonasjonalprodukt vokst i forhold til gjennomsnittet i EU? Her blir det en feilkilde, fordi Tyskland inngår selv i EU-27 gjennomsnittet. Men hvis man måler opp mot for eksempel Storbritannia, så blir resultatet omtrent likt. Tyskland har ikke hatt noe betydelig bedre vekst enn gjennomsnittet av EU-landene.

Interessant nok viser Langtidsseriene fra Statisches Bundesamt¹ at veksten aldri har vært lavere. Fra 8,2 % årlig vekst mellom 1950 og 1960 har veksten falt hvert tiår. Veksten mellom 2000 og 2010 angis til 0,9 % årlig. Året 2009 falt BNP med 5,1 % og bidrog til den lave veksten for tiåret.

Arbeidsledigheten er den variabelen med tydeligst positiv utvikling. Den har sunket fra en topp på over 11 % til litt under 6 %. Dette er arbeidsledighet i følge ILO-standarden. Statisches Bundesamt oppgir selv at 7,1 % er «Arbeidsledige som en andel av den totale sivile arbeidsstyrken». (Forfatters oversettelse) Et annet sted oppgir samme kilde 7,9 % arbeidsledighet, da under definisjonen «Arbeidsledighet relatert til total ikke-selvstendig næringsdrivende sivil arbeidskraft». (min oversettelse)

Også internt i EU har Tysklands posisjon bedret seg. Men dette skyldes delvis den sterke økningen i mange andre EU-land, som Spania, Hellas, Irland og Danmark. En annen grunn er at folketallet synker, slik at det ikke skal så mange nye jobber til for at arbeidsledigheten synker.

I en rapport med navn «Quality of employment» gitt ut av Statisches Bundesamt i 2011, oppgis det antallet som arbeider deltid og på kortidskontrakter, men som gjør dette fordi de ikke fant noe bedre (fast, fulltid), har økt betraktelig fra 2000 til 2010. I den tyske statistiske årboken fra 2011² oppgis det at det har vært en økning fra ca. 4 millioner i «marginal sysselsetting » i 2000 til ca. 5 millioner i 2010.

I etterkrigstidens Wirtschaftswunder, da den raske veksten skapte behov for arbeidskraft, ble Tyskland et sted der millioner av såkalte gjestearbeidere fra blant annet Tyrkia, Hellas og Italia emigrerte til. Et tegn på at det som i dag blir beskrevet med samme begrep, er noe kvalitativt annet, er at innvandringen har sunket. Det selv om østeuropeiske arbeidere nå lett kan reise til Tyskland. I følge Statistiches Jahrbuch (2011:67) har flyttestrømmen i 2008 og 2009 faktisk vært negativ. Det har altså flyttet flere ut enn inn, av Tyskland.

Den siste variabelen er fattigdom. Med tanke på nedgangen i arbeidsledighet fra 2005, da den var på sitt høyeste, til 2010, skulle man gå ut i fra at andelen fattige var sunket. Men i følge de offisielle beregningene fra Statisches Bundesamt, er andelen bare sunket fra 14,7 % til 14,5 %. Fattigdom blir definert som en person eller familie med mindre enn 60 % av medianinntekteten³ for et tilsvarende hushold, basert på datamodell fra OECD.

Kanskje kan et oppslag i magasinet Der Spiegel (26.4.2011) fortelle oss hvorfor det kan ha seg at det ikke er noe markant nedgang i fattigdom når det er nesten to millioner færre arbeidsledige. Magasinet beskriver hvordan systemet med småjobber subsidiert av staten, «mini- og midijobs» som ble ytterligere fremmet av Hartz-reformene til SPD, har utviklet seg:

De tjener maksimalt 400 euro (ca 3000 kroner) per måned og betaler ikke skatt – og i en reportasje fra pressen, har antallet som har slike jobber oversteget 7 millioner. Fagforeninger og arbeidskjøpere vil se på dette med kritiske øyne: Disse har liten sjanse til å få en fulltidsjobb. (..) Ved slutten av september 2010 var mer enn 7,3 millioner mennesker i en slik job, (..) Det var omtrent 1,6 millioner flere enn i 2003. På det tidspunktet løsnet den rød-grønne regjeringen (SPD og de grønne) reglene for disse småjobbene.

Konklusjon

Når det igjen brukes begrepet Wirtschaftswunder i pressen, betegner det en annen type oppgang enn om den enorme veksten i etterkrigstidens Vest-Tyskland. Oppgangen, som jeg har vist, begrenser seg først og fremst til eksportindustrien. Den har fått noen positive konsekvenser, som synkende arbeidsledighet, men ikke noe bred oppgang for verken befolkningen som helhet eller statens økonomi. Fattigdommen har holdt seg stabil. Tysklands eksempel viser tydelig kapitalismens problem med å opprettholde høye vekstrater og framgang for selv de landene som gjør det godt innenfor den kapitalistiske konkurransen. Muligheten for å «shoppe lokaliteter», det vil si å hele tiden kunne flytte produksjonen dit det er billigere, er et effektivt virkemiddel for å holde lønningene nede. Dette forhindrer også vekst i etterspørselen, og bidrar til å forverre situasjonen for de landene som er avhengig av å kunne eksportere til nettopp Tyskland.

Det står tydelig for meg at medias opphausing av Tyskland som vellykket økonomisk modell, er overdrevet og unyansert, og at kapitalismens evne til å frambringe bred framgang for hele samfunnet ser ut til å være over i de gamle kapitalistiske landene.

Noter:

1. «Long Term series from 1950», se http://www.destatis.de/jetspeed/portal/cms/Sites/destatis/Internet/EN/Content/ Statistics/VolkswirtschaftlicheGesamtrechnungen/ Inlandsprodukt/Tabellen/Tabellenuebersicht,templateId=re nderPrint.psml
2. Statistiches Jahrbuch (2011:75).
3. Medianinntekten er inntekten til den husholdningen som befinner seg midt i fordelingen, etter at en har sortert inntekten etter størrelse. 

Occupy-rørsla er eit brot med venstresida. det er eit brot med at horisonten er liberalt demokrati, dogmatiske løysingar og kranglar om territorium. Occupy-rørsla har fødd eit nytt kommunistisk straumdrag, med teoretisk fundament i Paris 1968 og i Occupy-rørsla sjølv

Evan Sarmiento studerer arbeidsliv i Boston i Massachusetts og medlem av Freedom Road Socialist Organization.

Like før klokka 5 om morgonen den 10. desember 2011 vart Occupy Boston kasta ut frå leiren vår på Dewey Square. Raidet kom etter at dommar Frances A. McIntyre oppheva ei midlertidig rettsavgjerd som forbaud politiet å gjera noko med Occupy Boston. Omgrepa «leirområde», «protest» og «sivil ulydnad» er beskytta av grunnlova til USA. Delstaten Massachusetts valde likevel å sjå på omgrepet «okkupasjon» som medvite overtaking av privat eigedom.

Ironisk nok forstod rettsvesenet i Massachusetts okkupasjonen betre enn mange av okkupantane. Sjølv oppfatta dei leiren vår på Dewey Square meir som eit samlingsrop for dei 99 % enn som noko permanent. Endå meir interessant var det at delstaten Massachusetts meinte Occupy Boston ikkje kunne vera saksøkjarar ettersom kvart vitne hevda å ikkje representera Occupy Boston. Occupy Boston praktiserer flat struktur og konsensus, i tråd med heile Occupy-rørsla, og individa kunne berre representera seg sjølve

Etter utkastinga snakka eg i eit panelordskifte på Harvard med tittelen «Kva er Occupy-rørsla?». Emmanuel Telez, ein ung jurist, var ordstyrar. Vi diskuterte denne merkelege motseiinga etter møtet. Occupy Boston var så framand for staten og rettsvesenet at den ut frå lova ikkje ein gong kunne eksistera. For staten var Occupy Boston eit usynleg, traumatisk element, ei ikkje-eining som omdefinerte og overskreid dei borgarlege rettane i konfrontasjonen med staten. Nokre såg på det som «å nytta borgarlege rettar på ein ikkje-borgarleg måte»

Det vi tapte i utkastinga, var ikkje så mykje visjonen vår om å vera ustoppelege, om at ei anna verd er mogleg. Det vi tapte, var forståinga av vår heterodokse – ulikarta – stilling til staten. På Dewey Square stod vi og tok tilbake privat rom, og gjorde det om til eit politisk karneval, ein møtestad og eit senter for alle sosiale rørsler. Vi tente folket, objektivt sett. «Kost og losji»-komiteen sørga for mat og klede for om lag 200 000 dollar til heimlause familiar, ei gruppe som utgjorde ein stor del av okkupantane.

Forståeleg nok, kanskje, såg mange okkupantar på leiren som lite anna enn eit propagandastunt, ein umoden aktivitet som var mindre viktig enn å byggja ei «verkeleg rørsle». Dei var også perplekse i forsøka på å definera kva vi hadde oppnådd, og ikkje i stand til å sjå omfanget av dei ideologiske og politiske sigrane våre gjennom nesten tre månader på Dewey Square.

Det var valdsame ordskifte på allmøta våre. Occupy Boston splitta seg langs midten. Mange organisatorar og aktivistar tykte leiren var ei hindring. Dei argumenterte, med hell, for at det å halda på leiren, beskytta den mot politiet og utvida området ville vera umogleg. Dei såg for seg at Occupy Boston skulle spreia i ulike sfærar; til grupper som forsvarte huseigarar mot utkasting, til fagforeiningar og laga okkupasjonar rundt om i heile Stor-Boston. For desse var leiren eit hinder for å slå rot blant dei mest undertrykte og utbytta i byen. Kort sagt, korleis kan ein verkeleg bidra med leiarskap og organisering om ein er isolert til eit lite geografisk område.

Ein stor minoritet, som eg var del av, auste av våre hjarta og sjeler til den fysiske okkupasjonen av Dewey Square. Vi såg på det å tena folket og ekspandera forpostane som avgjerande for å lykkast med Occupy Boston og heile Occupy-rørsla. Denne trenden forstod kor viktig det Michael Hardt, Antonio Negri og Slavoj Zizek kallar ‘commons’, ‘allmenning’, er. Den felles substansen i vårt sosiale liv. Offentlege rom, husvære, mat og dei grunnleggjande behova i livet, alt dette er del av allmenninga, og bærer eksistensen vår som sosiale vesen. Det å føra ein politikk for allmenninga var ikkje ein uttalt del av Occupy Boston, men det var sentralt i Occupy Oakland. Fokuset til Occupy Oakland på eigedom skapte heite ordskifte om tenleg strategi og taktikk, om skjebnen til Occupy-rørsla og om dei kritiske manglane i vårt nyliberale, nesten dystopiske, samfunn.

Dagen før vi vart kasta ut, pakka okkupantane saman mesteparten av eigedelane våre, og okkuperte vinteren som ei desentralisert rørsle. Occupy Boston som ein antikapitalistisk leir forsvann ideologisk lenge før politiet fjerna oss. Det fanst ikkje eit djupt ynske å halda på leiren, og rørsla klarte ikkje å utvida til nye område. Sjølv om eg var skuffa over at vi ikkje forplikta oss til å halda på leiren og også over den manglande forståinga vår av kva leiren representerte, så var eg framleis optimist.

Vinteren sendte Okkupasjonen inn i hundrevis av ny område. Occupy Boston sette ned ein komité for å kjempa mot kutt i offentleg transport. Okkupasjonar kom til i mange arbeidarklassestrok og til og med ein permanent leir i det einaste offentlege universitetet i Boston, University of Massachusetts. Vi vart omfamna i aktivistmiljø og fagrørsla, men det viktigaste som skjedde var at debatten om kva slags politikk som er mogleg, vart eit nasjonalt fokus for Occupy-rørsla. Skal vi gå vidare med okkupasjonar av privat eigedom? Skal vi flytta grensene? Korleis skal vi arbeida med veletablerte grasrotorganisasjonar og fagforeiningar? Eg vil gå inn på desse spørsmåla og gje et samandrag av arbeidet vårt i desse usikre, men spanande, tidene.

Dei hurtigveksande kommunane

«Kvifor skulle ikkje kommunar veksa fram overalt? I kvar fabrikk, kvar gate, kvar landsby, kvar skule. Endeleg skal vi få eit styre av basekommunar!» Eg har alltid sett på den Usynlege komiteens The Coming Insurrection som den grunnleggjande teksten for Occupy-rørsla. Om ein vil innrømma det eller ikkje så fylgjer Occupyrørsla den strategien. Framveksten av kommunar, organisasjonar og koalisjonar etter utkastinga frå Dewey-parken nådde eit høgdepunkt, og kulminerte med mange formasjonar. Occupy Quincy, Occupy Weymouth, Occupy Somerville, Occupy Allston/
Brighton, Occupemos El Barrio (Occupy The Barrio), Occupy the T, Occupy University of Massachusetts Boston, og Students Occupy Boston.

Men: Dei mest vellukka okkupasjonane har historisk sett ikkje vore knytt til nabolag, men til ressursar. Spesielt gjeld dette Occupy Our Homes – okkuper heimane våre, og Occupy the T – okkuper transportsystemet. Desse fann måtar å knyta allmenningspolitikken i ei spreidd rørsle med å slå djupe røter blant dei utbytta og undertrykte.
I 2007 kollapsa bustadprisane i USA samstundes med ein generell økonomisk nedgang. Mange huseigarar endte opp med å ha huslån som var langt høgare enn verdien av huset. Både nedgangstidene og eigedomsbobla låste huseigarar i ein uhaldbar situasjon. Mange var arbeidslause eller tente for lite, og kunne korkje betala ned lånet eller selja huset. Mellom 2007 og 2009 vart 2,5 millionar heimar tvangsselde. Bustadkrisa var verst for farga. Nesten 8 % av afrikansk-amerikanarar og latinoar har mista heimane sine, mot 4,5 blant kvite.

I min stat, Massachusetts, reknar Massachusetts Alliance Against Predatory Lending med at det i nokre område er over 50 % av huseigarar som lånte pengar det siste tiåret, som ikkje klarer å halda hovudet over vatnet økonomisk. Desse områda er hovudsakleg befolka av farga. Lynn er ein av dei mest ueinsarta byane i Stor-Boston, og har mista mange av innbyggjarane sine på grunn av tvangssal. MAPL reknar med at tvangssal kostar Massachusetts opp mot 4,1 milliardar dollar kvar månad.

Akkumulasjonen av kapital i USA held fram trass i krisa, ikkje ved produksjon men ved ekspropriasjon hovudsakleg frå den farga arbeidarklassen. Den britiske marxistiske geografen David Harvey kallar dette «akkumulasjon ved fordriving». I denne situasjonen har Occupy ein spesiell og umiddelbar politisk rolle. Organisasjonar som City Life/Vida Urbana i Boston har organisert militante forsvar av heimar og okkupasjonar i eit tiår. Framveksten av Occupy har styrka og endra dette arbeidet, mellom anna med mobile lenkegjenger som forsvarer heimar, og innimellom gjer om tvangsselde heimar til basar for møte og allmøte. 7. desember 2011 i New York, til dømes, deltok over 400 i å gjenokkupera eit tomt hus, og gje det til ei heimlaus familie. Okkupantane pussa opp, fjerna mugg og reparerte huset.
I Boston ynskjer transportselskapet MBTA å auka prisane på T-bane og buss med 43 %, kutta line E i helgene, og kutta tilbodet til forstadene. MBTA reknar med at desse endringane vil råka mellom 9 og 13 % av brukarane, der ein stor del er farga bydelar som mister kveldsruter og rutetilbod i sine nabolag.

Occupy Boston, saman med T-Riders Union, hadde ein demonstrasjon ved hovudbiblioteket i Boston 13. februar. Demonstrasjonen samla over 500, med ein stor del elevar frå vidaregåande skule. Etter demonstrasjonen gjekk dei og fylte ei offentleg høyring om kutta i MBTA.

Det som er nytt her, er ikkje kampen mot kutt i offentlege ordningar, men samarbeidet mellom grupper som tidlegare ikkje hadde mykje med einannan å gjera. Grasrotgrupper som A.C.E. (Alternatives for Community and Environment), The Boston Carmens Union and Occupy the T arbeidde godt saman, med motseiingar, og hadde ei vellukka kampanje. Denne nye samla blokken av sosiale krefter – organisatorar, arbeidarar og okkupantar – er det som gjer denne overgangsfasen så unik. Men, som med ein kvar slik sosial blokk kjem motseiingane fram og revirtenkinga tek over for solidariteten. Eg vil nytta eit døme frå vestkysten for å syna kva utfordringar vi står andsynes. Occupy-rørsla søkte samarbeid med den historisk sett militante hamnearbeidarfagforeininga ILWU, International Longshore and Warehouse Union.

Okkuper fagrørsla

Black Orchid Collective, svart orkidé-kollektivet, er et kommunistisk kollektiv innanfor Occupy Seattle. Dei har slagordet «fagorganiserte og dei 89 % -stå saman». I USA er det bere 11 % av arbeidarane som er fagorganiserte. Dei gjenverande 89 % er i svært fleksible,  usikre jobbar, og er til vanleg ikkje representerte av fagrørsla. Som fylgje av dette er det to tilnærmingar til arbeid med fagrørsla i Occupy-rørsla. Den eine tilnærminga, som er typisk for Boston, er å sameina okkupasjonane som eit tilskott til fagrørsla, og arbeida med krefter som Jobs with Justice, Community/
Labor United, the Massachusetts Nurses Association og Service Employees International Union. Ei anna tilnærming, som Occupy Oakland er eit døme på, sameinar ikkje berre fagorganiserte arbeidarar, men også massen av andre arbeidarar og arbeidslause, ei kraft som historisk sett ikkje har vore nytta.

Den 2. november 2011 stengte Occupy Oakland hamna i Oakland, med atterhalden aksept frå fagforeiningstoppane og sterk støtte frå grunnplanet. Den 12. desember gjekk Occupy Oakland og Occupy Seattle i lag med Occupy-grupper i andre byar på vestkysten for å stengja dei respektive hamnene sine. Kravet var at EGT, eit multinasjonalt shipping-selskap, skulle slutta med forsøka på å tilsetja uorganisert arbeidskraft i Longview hamn i Seattle, og slik sett få uorganisert arbeidskraft inn i ein organisert arbeidsplass. Sjølv om ein fekk stengt hamnene førte stengingane til mykje usemje. På ei samling før hamnestenginga kravde eit medlem av ILWU at Occupy Seattle ikkje skulle blokkera hamna, ettersom ILWU sentralt ikkje støtta det. Mange i Occupy-rørsla såg på hamneblokadane som adventuristiske og som brot på retten fagforeiningane har til å styra sitt eige felt, men dei oversåg samstundes alle grunnplansaktivistane frå ILWU som var involvert i kampanjen frå starten av. Ein okkupant på samlinga sa: «Eg vaks opp i ‘hood’en og fagførsla var der aldri for oss, det minste de kan gjera no er å støtta blokaden vår.» Dette seier svært mykje om Occupy-rørsla.
I arbeidet mitt med Occupy Boston såg eg dei forskremte ansikta til folk i NGOmiljøet og fagrørsla då Occupy Boston tok ei uavhengig retning, og byrja arbeida med saker NGOane rekna som «sine». Det er svært viktig at Occupy ikkje berre vert eit haleheng til fagrørsla og demokratane. Vi må ha Occupy for Occupy, ikkje for å fylla opp andre kampanjar med kjøtvekt.

Styrken til Occupy-rørsla ligg ikkje berre i kampen mot dei 1 %, men i endå større grad i den utilsikta deterritorialiseringa av revolusjonen. Occupy-rørsla har brote ned grensene mellom lokalsamfunn og fagrørsle, mellom bustadskamp og utdanningskamp. Etablerte organisasjonar, sjølv dei med ei radikal historie som IWLU, må handskast med ei ny sosial rørsle av ikkje berre organiserte arbeidarar, men også arbeidarar som ikkje har noko å mista. Arbeidarar som er ghettoisert, arbeidslause, midlertidig tilsette, nasjonalt undertrykte, og som historisk har sett lite til solidaritet frå fagforeiningane. Hamneblokadane på vestkysten var ikkje berre ein solidaritetsstreik, men ein politisk streik frå dei 99 % mot rasisme, fattigdom og politivald.

Den teoretiske oppsummeringa frå Oakland Commune av aksjonane ser hovudsakleg på leiarrolla til dei utrygge, uorganiserte arbeidarane. IWLU klarte ikkje på eiga hand å forhandla med EGT. Den tradisjonelle streiken viste seg å ikkje vera effektiv. Men, som Oakland Commune merka seg, det å forstyrra varedistribusjonen og taktikken med mobile blokadar var effektivt! Occupy-rørslene på vestkysten stengte ikkje berre ned hamnene i dei respektive byane sine, men også sjølve by-funksjonane. Dette stadfesta teorien til Oakland Commune om at ein streik ikkje lenger kan karakteriserast med å halda tilbake arbeidskraft, men ved å avbryta flyten av kapital. Alain Badiou, ein fransk post-maoistisk filosof, hevdar at politikk er å grundig knyta opp alle band. Og er det ikkje slik at Occupy-rørsla i sine eksperiment med nye former for solidaritet og organisering eksemplifiserer krisa i alle etablerte band, spesielt i formen for fagforeining vi kjenner? Politikken til Occupy løyste opp grensene mellom fagforeiningar, lokale organisasjonar, partia på venstresida, og smidde ein folkeleg og frivillig disiplin. Dette tyder ikkje at eg er mot desse gruppene eller fagforeiningane. Tvert i mot, handlingane våre må styrkja grunnplanet der det er mogleg.

Det eg vil kritisera, er vektlegginga av «respekt». Respekt er i seg sjølv ikkje solidaritet. Solidaritet går begge vegar, og ein ukritisk, underdanig respekt for etablerte organisasjonar kan ikkje vera grunnleggjande for frigjerande politikk. Det er ikkje det same som å seia at Occupy-rørsla er utan skuld eller politisk moden, men Occupy har avdekka og overkome avgrensingane til venstresida i USA. Desse avgrensingane kjem likevel til syne i Occupy-rørsla sjølv, ikkje berre i tilhøvet til andre sosiale krefter, men også i måtane å forstå ikkje-vald på.

Vald og ikkje-vald

Occupy-rørsla vart starta som uttalt ikkjevaldeleg. 1. desember på Dewey-plassen vart ikkje-vald og vald blanda med einannan. På det tidspunktet kunne vi ikkje vaska opp i leiren. Det var slaget om oppvaskkummen.
Boston kommune ville ikkje tillata noko utstyr inn i leiren som trong straum og varmt vatn. Logistikk-komiteen bygde ein sereigen vask. Denne vasken var, vil eg hevda, magisk. Den nytta store vasstankar og gjenbrukte skittent vatn i eit stengt kretsløp. I tråd med restriksjonane politiet måtte arbeida etter, kunne dei ikkje fjerna noko utstyr frå leiren som ikkje braut med reglane. Logistikk-komiteen bar stolt inn super-vasken inn på allmøtet den 1. desember, men vart stoppa av to politifolk.

Hendinga var typisk for forvirringa rundt ikkje-vald. Ein av leiarane i logistikkkomiteen gjorde ein mic-check, og forsikra politiet om at vi ikkje er valdelege, og bad oss til og med ta eit steg tilbake, mens vi omringa vasken. Han bad politiet grunngje kvifor dei konfiskerte vasken, og kravde å snakka til ein høgare offiser. På det punktet, medan vi framleis var forvirra og desorganiserte, slengte politiet vasken inn ei vogn. Nokre av oss prøvde å koma i stilling og omringa vasken, men politiet trakka over oss og skadde nokre av oss.

Vi samla oss raskt rundt vogna. Nokre okkupantar fornærma politiet, vart aggressive, og ropte «Fuck the police» eller alternativt, «Vi vil ta oppvasken!». Gruppa splitta seg. Nokre stod på sidelinene og ropte at vi var valdelege i ord, at vi var valdelege for å prøva og slå ring om vasken vår, og føysa politiet unna. Det var ein tydeleg splitt i rekkjene våre.
Vi tok opp att allmøtet, med vasken vekke. Båe sider gjekk opp til mikrofonen. Nicole K Sullivan, ei ung dame som hadde vore aktiv i Occupy Boston sidan starten, hadde eit sannferdig og rørande bidrag: «Korleis kan kroppen min og røysta mi vera vald? Kroppen min og røysta mi er det einaste eg eig. Korleis kan du fornærma meg og splitta oss for å bruka det?»

Nyleg har spørsmålet om vald kome attende. I januar prøve Occupy Oakland å sikra seg ein ny møtestad ved å marsjera til eit aude konferansesenter. Okkupantane var betre budde etter systematiske politiovergrep, og hadde med seg skjold. Nokre såg på det å bruka skjold som ei valdshandling eller som politisk umodent, men dei må ha gløymt at krigsveteranen Scott Olsen nesten døydde etter at eit politiprosjektil trefte ham i hovudet. Oakland-politiet gjekk til åtak på okkupantane med gummikuler, tåregass og mace. Nokre okkupantar kasta steinar tilbake, og anarkistar storma og vandaliserte rådhuset. Dette fekk Chris Hedges, ein velkjent liberalar som støtta Occupy-rørsla, til å kalla alle radikalarar og anarkistar for ein «kreft i rørsla». Linene vart trekte. Mange var samde med Chris Hedges. Men: Samanlikna med den hyppige volden og trakasseringa i undertrykte lokalsamfunn, samanlikna med det daglege strevet til dei 99 % for å overleva, kva er nokre steinar og knuste ruter?

Occupy-rørsla i Oakland, som i Boston, gjekk frå å vera altruistisk pasifistisk, der ein til og med såg på skjellsord som vald, til å forsvara seg sjølv og det å kasta stein på politiet. Kvifor? Occupy-rørsla såg meir eller mindre på politiet som del av dei 99 %. Etter å ha sett kva politiet faktisk gjer, hadde ikkje lenger tanken om at politiet skulle vera del av dei 99 % nokon kredibilitet. Eg ville aldri karakterisert handlingane til Occupy Oakland som ultra-venstre. Dei er absolutt splittande, ved at dei avdekkjer motseiingane blant dei 99 %, og opnar opp for ein «kamp mellom to liner», men dei var også på tide. Det er framleis problem med ultravenstrisme og eventyrisme i Occupy som er langt meir viktige enn nokre knuste vindauga eller politiuniformar merkte av steinar.

Ein lokal debatt

Eit vanskeleg ordskifte braut ut i Boston innanfor ei kvinnegruppe i desember, etter at vi vart kasta ut. I tida i leiren hadde overgrepsmenn på nivå 3, dei som er mest tilbøyelege til å gjera valdelege, seksuelle brotsverk, sett opp telt på Dewey Square og gått til åtak på kvinnelege okkupantar. Responsen frå Occupy-rørsla var heller treig. Kvinnegruppa forsøkte å få vedteke å stengja ute alle nivå 3 overgrepsmenn frå Occupy Boston. Dette vart blokkert av ei gruppe menn på allmøtet. Heile kvinnegruppa storma ut. Der eg ikkje vil seia at streikane og okkupasjonane til Occupy Oakland var symptom på «ultravenstrisme», meiner eg dette vedtaket i Boston var det, og at det illustrerer problema som ligg i horisontalisme og konsensus der privilegerte individ med mannskropp kan underminera arbeidet til kvinnene.
Framlegget til vedtak om å stenga overgriparane ute, var nok ikkje mogleg å handheva. Det ville ikkje vore mogleg og heller ikkje fornuftig å gjera ein sjekk av rullebladet til kvar einaste person som deltok i Occupy Boston. Denne praktiske innvendinga var likevel ikkje hovudinnvendinga mot framlegget.

Mange i Occupy-rørsla såg på å stenga overgriparar ute som statisme. Dei såg på det som motivert av å kunne bringa politi og rettsvesen inn i rørsla, og kritiserte nemninga «nivå 3 seksuelt overgrepsmann» som ei tilfeldig merkelapp sett på individ av ein gjennomkorrupt statsmakt. Mange anarkistar og antikapitalistar såg på staten, heilt udialektisk, som ein monolittisk undertrykkjande eining. «Staten er lik undertrykking», noko som er sant, men som ikkje tek opp i seg forståinga av at staten sjølv endrar seg som resultat av folkelege rørsler som borgarrettskampen og kvinnerørsla. Dei såg på karakteriseringa av overgriparar som praksisen til ein stat som kriminaliserer borgarane, heller enn som eit resultat av kvinnekampen.

I USA vert ein av fem kvinner valdtekne. Utsegna frå kvinnegruppa var ikkje meir enn eit krav om respekt og tryggleik, noko som gjekk tapt i tankane til radikale antikapitalistar og anarkistar som ofte går seg bort i forsøk på ideologisk reinskap. Det er verkeleg ultravenstrisme i Occupy-rørsla, ein fare som er langt større enn den såkalla ultravenstrismen til black bloc eller tilfeldige og uunngåelege åtak på eigedom. Kampen mellom to liner i Occupy-rørsle
Overgangsfasen har fått nokre nøkkel-motseiingar i Occupy-rørsla fram i lyset. Skal rørsla okkupera for seg sjølv, eller skal ein vera eit vedheng til tidlegare etablerte organisasjonar? Skal vi halda fram med å overta eigedom, militante aksjonar og utvikla nye former for politisk organisering, eller skal vi oppretthalda oss sjølve som spreidd og symbolsk protest?

Nokre kameratar er fast bestemte på å «okkupera venstresida», men eg er usamd. Occupy-rørsla er eit brot med venstresida. Det er eit brot med at horisonten er liberalt demokrati, dogmatiske løysingar og kranglar om territorium. Occupy-rørsla har fødd eit nytt kommunistisk straumdrag, med teoretisk fundament i Paris 1968 og i Occupyrørsla sjølv. Black Orchid Collective i Seattle og Oakland Commune er eksempel frå vestkysten. I Boston arbeider ein ny kommunistisk gruppe, Red Horizon, som prøver å stilla spørsmål heller enn å lata som dei har alle svara.
Occupy Communist Current har nyleg dukka opp, og har gjort svært viktige teoretiske og praktiske bidrag til kampen, frå ei forståing av streik som restriksjon av kapitalsirkulasjon til behovet av å byggja kommunar overalt. I USA ser kommunistar ofte behovet for gjenoppbygging av den kommunistiske rørsla både teoretisk og praktisk. Vi ser no ei gjenoppbygging som ikkje kjem frå samanslåingar eller konferansar, men frå nye forsøk med politisk arbeid innanfor ei masserørsle med nye og spanande karakteristikkar.

Konklusjon

Occupy-rørsla er no karakterisert av utspreiing, av stadig nye kommunar og koalisjonar, og djupe, splittande ideologiske konfliktar. På den eine sida ser ein ikkje på Occupy-rørsla som noko anna enn ein pressgruppe eller eit vedheng som skal veva sine trådar av kamp inn med meir dominerande organisasjonar som AFL-CIO eller det demokratiske partiet. På den andre sida ser ein på Occupy-rørsla som ein distinkt okkupasjon, som praktiserer politikken til allmenninga, reapproprierer offentleg rom, tener folket, og gjer mange feil undervegs.
I denne overgangsfasen har eg og dei fleste andre av oss opplevd å bli forvirra og å mista retninga, men vi har brakt Occupyrørsla djupare inn i kvardagslivet til folk frå arbeidarklassen. Spreiinga av Occupy til ulike stader, inn i spørsmålet om offentleg transport og til og med inn i heimane til folk har sementert ein ny allianse av krefter som er villige til å delta, også når vinteren er over. Vi er framleis på byrjinga av byrjinga og med nytt klårsyn og evne til å gå i mot sterke politiske overtydingar innanfor dei 99 %. Eg er overtydd om at dette vil verta ei permanent rørsle.

 

(Artikkelen er oversatt av Magnus Bernhardsen)

Krisa i bilindustrien i USA er ei krise for kapitalen, og ei for arbeidarklassen.
Marknaden i USA vart særleg hardt ramma etter finanskollapsen i 2007. Etterspørselen fordampa. Antallet jobbar i bilindustrien i USA var relativt konstant frå 1950 til 2005, men har etterpå gått ned. Antallet organiserte har gått kraftig ned dei siste tri tiåra.

Nicole M. Aschoff har en doktorgrad i sociologi.

I 2009 gjekk salet ned med 50 prosent for USA-eigde fabrikkar og 40 prosent for utanlandseigde, for så å legge seg på 10,4 millionar kjøretøy – det lågaste på 30 år i USA.¹ Konkursbegjæringa til Chrysler og General Motors (GM) same året såg ut til å signalisere den lenge spådde undergangen for Detroit. Den føderale regjeringa viste til dei negative økonomiske følgene av kollapsen i bilindustrien, og kasta ei livline til næringa i form av økonomisk støtte til reorganisering. GM og Chrysler kom ut av konkursen med færre fabrikkar, forhandlarar og merke, ny eigarstruktur og krav om å produsere mindre og «grønne» kjøretøy. I prosessen blei fagorganiserte bilarbeidarar del-«eigarar» av dei «nye» bilprodusentane, og gjekk med på omfattande kutt i lønnsog arbeidsvilkår som sette dei på linje med uorganiserte bilarbeidarar i USA.

Finanskrisa og den påfølgande krisa i bilindustrien tvinga vesentlege endringar på næringa, men desse endringane var ikkje eit fundamentalt brot med fortida. Den primære konsekvensen var i staden å akselerere og forsterke pågåande kapitalistiske omstruktureringsprosessar, stort sett på bilarbeidarane sin kostnad. GM, Chrysler og Ford har faktisk hatt fordel av den siste krisa. The Detroit Three kunne raskt omgruppere seg etter at konkurransestrategien frå dei siste to tiåra hadde slått feil. Krise følgt av omstrukturering er typisk for bilindustrien, særleg i store konkurranseutsette marknader som USA. Fabrikantane har sett i verk bølge på bølge med omstrukturering i USA sidan 1980-tallet. Saman med aukande utanlandske investeringar har det gitt ein industri i konstant forandring. Den siste krisa representerer eit framhald av dette. Så frå kapitalens perspektiv kan ein i hovudsak plassere den siste krisa innanfor pågåande omstruktureringsprosessar i industrien.

Det same kan ein ikkje seie om fagorganiserte bilarbeidarar i USA. The Detroit Three utnytta, saman med den føderale regjeringa dommedagsatmosfæren rundt krisa, til å presse gjennom innrømmingar som grunnleggande undergrov den makta United Auto Workers (UAW) hadde til å verne og forbetre arbeidsvilkåra til medlemmene. Samtidig som livet til bilarbeidarane har svinga i takt med oppgang og nedgang i industrien, så har dei siste tretti åra som eit heile vore prega av jamn nedgang og desorientering. Ein langvarig tendens med minkande organiseringsgrad, innrømmingar og isolasjon har bana veg for historisk eineståande innrømmingar. Den siste krisa har i alt vesentleg viska ut det fagorganiserte bilarbeidarar har oppnådd etter siste verdskrigen.

Slik har krisa hatt ulike konsekvensar for kapital og arbeid. For kapitalen har krisa utløyst ei rask omstrukturering og attreising av profitten, mens for arbeidarane har det forverra den utsette situasjonen for dei organiserte bilarbeidarane ved å reversere tiår med hardt tilkjempa rettar. For å forstå krisa betre og dei ulike konsekvensane for kapital og arbeid, er det nødvendig å sjå ho i ein historisk samanheng. Slik kan me få eit klarare perspektiv på kva krisa er, og ikkje minst undersøke maulege måtar arbeidarane kan omgruppere seg og slå tilbake på.

Krise for kapitalen

Hausten 2008 såg bilindustrien i USA ut til å vere på veg mot katastrofe. Chrysler og GM meldte om årstap på respektive 8 og 31 milliardar dollar. Uroa i finansmarknaden som starta eit år tidlegare, fekk marknaden for aktivabaserte verdipapir til å tørke ut. Nesten over natta fekk forbrukarane problem med å finansiere bilkjøp, og forhandlarane fekk ikkje kreditt til å kjøpe frå produsentane. Detroit var hardare ramma enn utanlandske fabrikkar fordi dei hadde satsa for mykje på både SUV-ar (Sport Utility Vehicle – sport- og nyttekjøretøy) (som hadde falle saman pga stigande drivstoffprisar), og – for GM og Ford – satsing på finansmarknaden. Men krisa var ikkje avgrensa til produsentar i USA. Næringa er tett samanvevd, med komplekse og overlappande forsyningskjeder. Av den grunn skapte kollapsen i kredittmarknaden raskt ein kjedereaksjon som trua eksistensen til fabrikkane, underleverandørane, forhandlarane, arbeidarane og lokalsamfunna som var avhengig av dei, særleg i statar som Michigan, Kentucky, Ohio, Indiana, Alabama og Tennessee.²

Seint i 2008 kunngjorde GM og Chrysler at dei ikkje hadde pengar til løpande drift året etter, om dei ikkje fekk økonomisk støtte av den føderale regjeringa. Trass i omfattande offentleg motstand oppretta finansdepartementet Automotive Industry Financing Program (AIFP) som del av Troubled Asset Relief Program (TARP) i desember 2008. Gjennom AIFP gav finansdepartementet lån på respektive 4 og 13,4 milliardar dollar til Chrysler og GM. Låna hadde vilkår: Produsentane måtte legge fram gjennomførbare planar for å kutte kostnader, og strømlinjeforme produksjonen i samsvar med minkande marknadsdelar. Produsentane la fram desse planane i februar 2009, og bad om meir finansiell støtte fordi dei heldt fram å tape pengar. I mars same året avviste Obamaadministrasjonen forslaga fordi dei «ikkje var nok til å gjøre dei levedyktige på lang sikt», og kravde at produsentane «måtte gjennomføre meir aggressive tiltak for å få meir føderal hjelp». GM og Chrysler fekk 60 og 30 dagar på seg til å nå omstruktureringskrava til Obama, eller slå seg konkurs og bli omstrukturert med makt av staten. Ingen av selskapa klarte tidsfristen, og dei erklærte seg konkurs.³ Ford hadde tilstrekkelege reservar, og forhandla fram ein nødkreditt på 9 milliardar dollar, og unngjekk dermed konkurs.

Konkursprosessen for begge selskap vart klassifisert som «rettsovervaka sal av aktiva». GM og Chrysler selde sine «gode» aktiva – dei delane av selskapa dei ønska behalde – til det «nye» GM og Chrysler. Uønska aktiva og gjeld blei verande i dei «gamle» selskapa, og vart avvikla i ein lang konkursprosess. Målet for det rettsovervaka aktivasalet var å få selskapa raskt ut av konkursen, og dermed akselerere snuoperasjonen.⁴

Chrysler, som alt hadde Cerberus Capital Management (CCM) som majoritetseigar, vart delt mellom Fiat, UAW-fondet Voluntary Employment Benefits Agreement (VEBA) og styresmaktene i USA og Canada, alle minoritetseigarar.⁵ Åtte samanstillings- og forsyningsfabrikkar vart bestemt stengte. For å skape det «nye» GM vart fjorten samanstillings- og forsyningsfabrikkar bestemt lagt ned: avdelingane for Hummer, Pontiac, SAAB og Saturn selde eller lagt ned. GM vart delt mellom styresmaktene i USA, UAW og Canadian Auto Workers, dei kanadiske styresmaktene, provinsregjeringa i Ontario og uprioriterte aksjeeigarar. Sjølv om Ford ikkje erklærte seg konkurs, gjekk dei au gjennom ei omstrukturering. Dei selde avdelingane for Jaguar og Rover til Tata i 2008, reduserte eigardelen i Mazda til bare 3 prosent,. I 2010 la dei ned merket Mercury, og selde Volvo til Geely.⁶

Krisa og den påtvinga omstruktureringa av GM og Chrysler var viktige hendingar både for næringa og dei enkelte selskapa. Intervensjon og økonomisk støtte frå staten gjorde at eigarane raskt kunne tilpasse produksjonen og redusere kapasiteten, så dei kunne konsentrere seg om profitable avdelingar. Men krisa var verken slutten på nedgangen, eller ei hending som brått endra spelereglane i næringa. Omstruktureringa som skjedde, var del av ei pågåande reorganisering av den globale bilindustrien, særleg i «fornyings»-marknader som USA. I årevis hadde bilprodusentane gått gjennom produksjonsopplegget, og laga nye strategiar for å møte auka konkurranse. I denne delen av artikkelen skal me plassere denne omstruktureringa i ein breiare historisk samanheng, for å vise kor viktig krisa var for kapitalen.

Produsentane i USA har omorganisert verksemda si nesten kontinuerleg sidan 1980-tallet, som eit forsøk på å halde marknadsdelar i aukande konkurranse med utanlandske produsentar etablert i USA og andre stader. Med framveksten av japanske og europeiske konkurrentar på 60-tallet mista produsentane i USA gradvis monopolet i bilindustrien, særleg då importen byrja å trenge inn på heimemarknaden på 1970-tallet. For å henge med byrja dei først å flytte delproduksjon og noko samanstilling til sørlege USA og Mexico, for å kutte kostnader. Men då importen heldt fram med å stige, pressa industrien Reaganadministrasjonen til å gjennomføre importrestriksjonar på utanlandske bilar. Dei «frivillige» eksportrestriksjonane førte til ei investeringsbølge frå japanske produsentar og underleverandørar i USA på 1980-tallet. Utanlandske selskap gjekk først inn i Midt-Vesten for å ta fordel av eksisterande forsyningsnettverk. Men frå slutten av 1980-tallet byrja utanlandske investeringar i forsyning å stige markant, og utanlandske bilprodusentar kunne flytte sørover for å utnytte låglønna arbeidskraft.

Som svar på aukande konkurranse på heimemarknaden brukte bilprodusentane i USA milliardar på omstruktureringsprogram på 1980-tallet. Dei stengte fabrikkar på kysten, og opna nye inne i landet for å vere nær nervesenteret i landets transportsystem, og flytta samtidig enklare arbeidsoperasjonar til låglønna anlegg i Mexico.⁷ USA-eigde selskap slutta au å produsere mindre bilar, og gav frå seg desse til japanske og europeiske produsentar for å konsentrere seg om store personbilar og lette lastebilar.⁸ På slutten av 1980-tallet gjekk bilprodusentane inn i andre merke og marknader for å betre profitten. GM brukte til dømes milliardar for å kjøpe nisjeprodukta Lotus og SAAB, Ross Perots IT-selskap EDS og Hughes Electronics og andre risikable føretak i finans og forsvarsproduksjon. ⁹

Den geografiske dynamikken heldt fram inn i 1990- og 2000-tallet. Som figur 1 og 2 syner, flytta investeringane geografisk, og med vekst og nedgang samtidig, særleg i Midt-Vesten.

Japanske bilprodusentar utvida produksjonen i USA, og fekk selskap av europeiske produsentar og store underleverandørar, i hovudsak frå Europa og Asia. Denne tilstrømminga av produksjon kom samtidig med at USA-eigde produsentar og enkelte delleverandørar flytta til Mexico, og la om eksisterande produksjon i Midt-Vesten. Dei siste tri tiåra har det ikkje vore ei einvegs flytting av produksjon frå tradisjonelle industriregionar til låglønnsområde sør i USA og i Mexico, men investeringane har vore kjenneteikna av reorganisering av produksjonen, som har ført til ei «bilgate» som strekk seg frå Dei store sjøane til Mexicogolfen.¹¹

Investeringane dei to siste tiåra har ikkje vore prega av langsiktig nedgang, men tidvis vore dynamisk med vekslande vekst og nedgang. Som figur 3 illustrerer, har investeringane hos produsentar og underleverandørar hatt toppar og bølgedalar i samsvar med dei økonomiske konjunkturane, men har alltid vore ei blanding av vekst og nedgang.

Mykje av investeringane hos bilprodusentane dei siste to tiåra har vore i nye produksjonsmetodar og -utstyr i eksisterande fabrikkar, eller i nye fabrikkar for å produsere tyngre kjøretøy (lette lastebilar, SUV-ar og mindre bussar). Mens marknaden i USA generelt blir oppfatta som ein «fornyings»-marknad, fordi marknaden er svært metta, så har marknaden for tyngre kjøretøy hatt stor vekst, særleg på 1990- tallet. Lette lastebilar stod for meir enn halve verdien av bilsalet i USA seint på 1990-tallet.¹² Tyngre kjøretøy var populære og bare marginalt dyrare å produsere, det gjorde dei svært profitable for produsentane. Som vist i tabell 1, flytta både USA-eigde og utanlandskeigde produsentar produktmiksen tydeleg i retning tyngre kjøretøy mellom 1995 og 2005. Innanlandseigde produsentar sette ned produksjonen av personbilar til fordel for tyngre bilar, mens utanlandske produsentar auka investeringane på begge område.

I tillegg til nytt produksjonsutstyr tilpassa produksjon av tyngre bilar satsa GM og Ford på 1990- og først på 2000-tallet på å forbetre marknadsdelane sine gjennom omstruktureringar. Ford kjøpte Volvo, Rover, Aston Martin, Jaguar, og styrka kontrollen over Mazda. GM kjøpte Hummer, Daewoo og kontrollerande del av Isuzu. Innanlandseigde selskap stokka au om på eksisterande strukturar på 1990-tallet: GM selde Lotus, EDS og Delphi, mens Ford kvitta seg med Visteon.¹³ GM og Ford «de-vertikaliserte» forsyningskjedene sine. Uavhengige leverandørar såg høve til å utvide, og tidlegare tilknytta leverandørar utvikla nye partnarskap med utanlandske produsentar, og pressa på for å få dei til å opne nye fabrikkar.¹⁴ Som vist i figur 2, vart mange både utanlandske og USA-eigde leverandørar pressa til å følge produsentane for å halde på eller få kontraktar. Førsterangs leverandørar tok også på seg meir ansvar for produksjon og utforming.¹⁵ Seint på 1990-tallet vart til dømes Delphi bedt om å samordne heile forsyningskjeden for Mercedes som strekte seg nær 2 500 km frå Juarez i Mexico til Tuscaloosa i Alabama.

Omstruktureringa i Nord-Amerika på 1990-tallet var del av ei global omstrukturering. Mens ny produksjonskapasistet på 1980-tallet mest var japansk, byrja amerikanske, europeiske og koreanske selskap raskt å investere i nye marknader på 1990-tallet. Produsentane ønska kontrollere nye marknader i land som Vietnam, Kina, India, Pakistan og Filippinane der marknadene langt frå var metta. Handelshindringar vart også letta i mange land på 1990-tallet, og med raskt aukande konkurranse i Triaden (Nord-Amerika, Vest-Europa og Japan) håpte produsentane å utvikle framtidige vekstområde. Men potensialet i desse områda var usikkert etter den økonomiske krisa i Asia. På slutten av nittiåra meinte mange analytikarar at selskapa hadde overvurdert etterspørselen i nye marknader, og globale produsentar og leverandørar byrja igjen å lite på profitt frå marknadene i Triaden, særleg i USA.¹⁶

Samtidig la Ford og GM om til å stole tungt på finansavdelingane sine (Ford Credit og GMAC) som kjelde til avkasting, og for å kompensere for problema dei hadde med å få profitt på anna enn tyngre kjøretøy. Kredittkostnader var relativt låge seint på nittitallet, og Ford og GM fekk dermed store profittar frå finans. I ein høgt konkurranseretta og syklisk industri, som bilproduksjon, er avkasting frå kreditt attraktiv fordi den representerer ein meir stabil inntektsstrøm enn frå produksjon. Profitt frå finansselskapa deira sette GM og Ford i stand til å halde oppe uprofitable segment (som eksisterande bilmodellar) på verds-basis, samtidig som dei kjøpte seg nye selskap og utvida til nye marknader. Eit overslag seier at finans bidrog til 54 prosent av Fords nettoinntekt i 1996¹⁷, og at GMAC i perioden 1989–2006 sytte for 93 prosent av den konsoliderte nettoinntekta til GM.¹⁸ Denne statistikken har ein tendens til å overvurdere rolla som finans hadde, fordi dei underordna finansselskapa var subsidierte av bilprodusentane gjennom kjøpsinsentiv. Men GMAC og Ford Credit var likevel viktige kjelder til profitt. Mellom 2001 og 2006 fekk til dømes GM 8 milliardar dollar i kontant utbytte frå GMAC.¹⁹

Finanssatsinga var au ei støtte for heile bransjen i perioden. Som Krippner hevdar, vart resultatet av politikken i USA på åttiog nittitallet at frittflytande kreditt «blei drivstoff for eigedomsboblar i finans- og eigedomsmarknaden»²⁰. Desse boblene og særleg bustadbobla skapte ein forbruksboom då huseigarane hadde fordel av synkande rente, refinansierte bustadene sine, og ofte lånte ekstra til utbetringar. Og heldigvis for bilindustrien, nye bilar.²¹ Ford og GM kunne nytte gunstige kredittvilkår som kraftige insentiv til nye kundar, og halde salet sitt oppe i veksande konkurranse. Bustadboomen gav også ekstra avkasting for GM og Ford fordi GMAC og Ford Credit var tungt inne i utlånsmarknaden. I 2006 opererte GMACs ResCap totale lån på 412 milliardar dollar, og eigde sjølv 69 milliardar lån, totalt nesten 40 prosent av GMACs tilgodehavande.²²

GM og Fords satsing på tyngre kjøretøy og finans som støtte til den globale verksemda, var ein suksess på nittitallet. Dei tok attende marknadsdelane dei tapte på åttitallet, fordi SUV-ane leverte framifrå marginar, og kreditten var billig. Men fordi dei brukte inntjeninga frå tyngre kjøretøy og finans til å halde oppe ulønnsame segment framfor å utvikle nye tilbud i andre segment, var dei sårbare for tap av marknad. Asiatiske (og europeiske) produsentar tok fordel av produksjonsgapet, og byrja samtidig å tilby bilar på område der USA-eigde merke var populære. Då marknaden gjekk tilbake etter 2000, heldt USA-eigde selskap fram med å gå ned, og fabrikkane vart halde gåande med store rabattar og sal av bilparkar. Bustadlånkrisa sette ein stoppar for denne håplause strategien. Ford Credit og særleg GMACs (majoritetseigd av CCM frå 2006) eksponering i bustadmarknaden saman med nedgang i industrien og sviktande marknadsdel for Detroit toppa seg til ein storm for datterselskapa, og stengte dei ute frå kredittmarknaden då finanskrisa slo til.²³

Generelt viste krisa at det er grenser for vekst i fornyingsmarknader som USA, Europa og Japan. Den tiårige produksjonsog salsboomen frå 1995 til 2005 auka ganske enkelt konkurransen i ein marknad som alt hadde overkapasitet. Med stopp i etterspørselen i USA og Europa og usikker framtid for salet, byrja USA-eigde selskap å trappe opp forsøk på å vekse i nye marknader, særleg dei som var relativt urørte av nedgangen, som Kina og India. I 2009 var salet av nye bilar i BRICS-landa (Brasil, Russland, India, Kina og Sør-Afrika. Oversetters forklaring) oppe i 20 millionar kjøretøy, grovt ein tredel av verdstotalen, og vurderinga gjekk på at i 2050 ville halvparten av alle bilar bli selde utanfor Triaden. I 2009 gjekk Kina forbi USA som største marknaden i verda, og er i dag den største marknaden for GM. Toyota, Ford og Honda aukar alle produksjonskapasiteten i Kina, og jagar for å halde tritt med Volkswagen, GM og Hyundai som investerte tidleg, og har eit fast marknadsgrep. VW aleine kontrollerer nær 20 prosent av den kinesiske marknaden. Mindre produsentar er au ivrige etter å ekspandere i Kina på grunn av den store appetitten på luksusbilar. Kina er no BMWs nest største marknad og tredje største for Jaguar Land Rover.

India har au hatt ekstrem rask vekst – i 2009 voks heimemarknaden for personbilar med over 25 prosent. Dei siste to åra har Ford, Nissan, GM, Toyota, Honda og VW alle utvida kapasiteten i India, bygd nye produksjonsanlegg, og utvida nettverket av underleverandørar. Ford har nyleg kunngjort at India skal bli deira nye senter for småbilproduksjon, og starta eksport av indiskproduserte Ford Figo til Sør-Afrika. Nye investeringar og stor satsing frå Subaru i India har plassert India framfor Japan som verdas største produsent av billigbilar. Thailand og Indonesia har au fått nye store investeringar. Ford peika ut Thailand som springbrett for eksport til ASEANregionen, og er i ferd med å bygge ny ein ny fabrikk der, og VW bygger sin første fabrikk i Jakarta.

Ny vekst blir sannsynlegvis konsentrert i land som Kina, India og Brasil, men dei fleste ekspertane er samde om at brorparten av bilproduksjonen og salet vil skje i Nord-Amerika, Vest-Europa og Japan i nær framtid. Samlinga av faglært arbeidskraft, investert kapital og veletablerte forsynings-opplegg kopla med politisk press vil presse produsentar og underleverandørar til å halde fram å investere i eller nær tradisjonelle produksjonsregionar. Etter eit kort avbrekk etter krisa i næringa har investeringane i produksjonen tatt seg opp igjen i USA. Kia opna ein fabrikk i West Point i Georgia i 2009 for å produsere Sorento-variantar, og utvidar fabrikken no for å lage sedan-utgaver. Etter tiår med produksjon bare i Mexico opnar VW eit fabrikk- og forsyningsanlegg i USA. VWs kompleks i Chattanooga, Tennessee vil starte produksjon av mellomstore sedanar i 2011. Og Toyota har starta produksjon av Corolla igjen på den nye fabrikken i Tupelo, Mississippi.

The Detroit Three bygger au opp ny kapasitet. GM investerer 336 millionar dollar i ny produksjonsteknologi på fabrikken i Detroit-Hamtrack for å produsere Volt som ledd i sin nye «grønne» strategi.²⁴ Chrysler investerer 600 millionar dollar for å bygge om fabrikken i Belvedere i Illinois, og skal erstatte Dodge med ein ny mindre bil. Produsentane i Detroit er framleis tungt inne i SUV-ar. Med himmelhøg etterspørsel for desse nok ein gong, særleg for mindre variantar, startar produsentane opp igjen på stengte fabrikkar. GM utviklar no neste generasjon Cadillac Escalade og Chevy Suburban fordi dei hevdar det framleis er få store i dette segmentet av bilindustrien. Seinare, i desember 2010, kunngjorde Ford investeringar på 600 millionar dollar i anlegget i Louisville i Kentucky for å bygge små SUV-ar.

I tillegg til nye investeringar har innanlandseigde produsentar i USA sopt inn profitt etter krisa. Ford vann faktisk marknadsdelar i 2009 og 2010, og meldte om sin høgaste fortjeneste på ti år, og blei verdas mest lønnsame bilkonsern siste året. GMs børsintroduksjon i november 2010 illustrerer kanskje best av alt oppsvinget i bransjen. Dei fekk inn over 20 milliardar dollar på dette, det signaliserte veksande tiltru til framtida til selskapet og bilindustrien i USA. GM utviklar også eit nytt finansdatterselskap, kalla GM Financial, for å tilby leasing og lån mot dårleg sikring i eit forsøk på å selje fleire kjøretøy, og tevle med sitt tidlegare datterselskap GMAC (no kalla Ally).²⁵

Så kva har då vore effekten av krisa for The Detroit Three? Krisa tvinga bransjen til å omgruppere etter at boomen frå 1990-tallet stansa, og lett tilgang til kreditt forsvann. USA-eigde selskap spesielt har måtta justere på nytt etter at strategien med tyngre kjøretøy og finanssatsing viste seg ubrukeleg for bilproduksjonen i det lange løp. Men utviklinga har ikkje knust dei – dei «nye» bilprodusentane i USA er i kjerna ei slankare utgave av dei gamle. Med finansiell og autoritativ hjelp frå styresmaktene har dei ganske enkelt eliminert nokre ulønnsame produksjonslinjer, og kutta kostnader raskare enn dei elles ville gjort – og kunna snu seg raskt til å tjene pengar. Sjølv om det er mindre tilgang på kreditt, vil desse selskapa halde fram med å stole på finans som ein kjelde til profitt og støytpute mot svingingane i bransjen. Dei går au sakte inn i (den som kjent ulønnsame) småbilmarknaden, og vil fortsette å fokusere på SUV-ar, med eit lite skifte mot mindre SUV-ar. Sett i ein historisk samanheng er den siste krisa del av ein pågåande prosess med «kreativ øydelegging» i bilindustrien dei siste tri tiåra. Selskap har opna fabrikkar, lagt om fabrikkar, kjøpt selskap, og kvitta seg med dei seinare. I staden for ein jamn nedgang eller eit brått skifte etter krisa kan ein betre forstå dynamikken i industrien som ein vedvarande reorganiseringsprosess. Dei ibuande svingingane i bransjen kopla med auka konkurranse både i USA og på verdsbasis tyder på at denne typen omstrukturering vil bli eit permanent trekk.

Krise for arbeidarrørsla

Då Chrysler og GM bad styresmaktene om assistanse seint i 2008, var reaksjonen i opinionen mildt sagt lite entusiastisk. Eit vidt spekter av folk la skylda for krisa i bransjen på høgt lønna arbeidskraft, med det vanlege oppfatninga: «Skattebetalarane skal ikkje redde UAW.»²⁶ Dette synspunktet vart gjentatt av regjeringa. Då ho til slutt gjekk med på å gi pengehjelp til GM og Chrysler, var eit av hovudkrava at selskapa endra arbeidsavtalane sine til same nivå som for uorganiserte bilarbeidarar i USA. Det er det som til sist skjedde. Våren 2009 gjekk UAW med på eit tostegs lønnssystem for alle nytilsette der lønningane vart halvert til rundt 14,50 dollar i timen på lågaste tariff, lønnsfrys i seks år for alle nytilsette i GM og Chrysler, streikeforbud fram til 2015 for tilsette hos GM og Chrysler, fjerning av jobbanken, og ei rad andre konsesjonar.²⁷

Kapitalens seier over UAW hadde vore på gang lenge. Mens stoda for bransjen har svinga opp og ned i sal og produksjon og vedvarande omstrukturering, så har arbeidarane i det minste sidan 1980-tallet opplevd ein jamn tilbakegang i organisasjonsgrad, forhandlingsmakt og arbeidsvilkår. På same vis som den siste krisa lét USA-eigde produsentar omstrukturere verksemda si raskt, gav det dei au høve til å rasere arbeidsavtalane raskare. Dei brukte sjokket frå krisa og den raske nedturen i bilindustrien til å utvide innrømmingar som opphavleg bare gjaldt nokre grupper i UAW til heile medlemsstokken. I denne delen skal me sette siste krisa og effekten av ho inn i dei breiare hendingane, med tilbakeslag og forvirring for bilarbeidarane i USA dei siste tri tiåra.

Ein avgjørande faktor i å svekke posisjonen til bilarbeidarane har vore omstruktureringa som er forklart ovanfor. Strømmen av nye og uorganiserte fabrikkar kopla med markant flytting av produksjon til lågtønnsområde sør i USA og Mexico har lagt stort press på dei fagorganiserte. Strømmen av uorganiserte, utanlandseigde fabrikkar har vore delvis øydeleggande. På nittitallet kunne produsentane i USA for første gong på lovleg vis true med å skille ut delproduksjon, modular og jamvel heile system til nye selskap som ofte låg bare kort veg unna. På syttitallet og i aukande grad på åttitallet byrja The Detroit Three å skille ut mange enkle produkt som kabelmatter og tennpluggar frå låglønnsfabrikkar sør i USA og Mexico, men var framleis avhengige av eigenproduksjon av meir komplekse og avanserte komponentar. Innføringa av gruppe 1-leverandørar som Bosch og Denso på nittitallet og 2000-tallet, og aukande konkurranse mellom leverandørane, gjorde at selskapa i USA kunne endre maktbalansen, og kreve store innrømmingar i bytte for «retten» til fortsatt å lage eit produkt. ²⁸

Devertikaliseringa gjekk gjennom på grunn av den manglande evna UAW har vist i å organisere nye fabrikkar og leverandørar. Mens det totale antallet jobbar i bilindustrien i USA var relativt konstant frå 1950 til 2005, og har gått ned i åra etterpå, så har antallet organiserte gått kraftig ned dei siste tri tiåra. Det er dels eit resultat av dramatiske produktivitetsforbetringar hos The Detroit Three – dei treng ganske enkelt færre arbeidarar for å lage same antall bilar – og dels eit resultat av utskilling og minkande marknadsdelar. Sjølv om overslaga varierer, har bilindustrien i USA i dag mellom 30 og 50 prosent organiserte, mot 90 prosent tidleg på åttitallet. UAWs medlemstall sank frå 1,5 millionar i 1979 til bare 557 099 i byrjinga av 2006. I dag er det mindre enn 350 000, der bare to tredelar faktisk jobbar i bilindustrien. Nye fabrikkar har ganske enkelt ikkje blitt organisert. Leverandørane skapte 200 000 jobbar mellom 1990 og 2000 aleine, men andelen organiserte her er minimal. Færre enn 30 prosent av leverandørane er organisert trass i at over 70 prosent av arbeidarane i bilindustrien er tilsette hos leverandørane.²⁹

Aukande antall ikkjeorganiserte jobbar saman med minkande antall fagorganiserte har isolert fagorganiserte bilarbeidarar, og gjort dei meir utsette for konsesjonar, særleg på lokalt nivå. UAWs forsøk på å stå mot utskilling og oppseiingar gjennom å utvikle samarbeid med The Detroit Three har vist seg å ikkje fungere. Det har pressa lokalavdelingar til å forhandle direkte med eigarane for å redde arbeidsplassar. Gjennom nittitallet gjekk lokalavdelingar med på omstruktureringar, innføring av arbeidslag og fleksible «produksjonsceller» mot løfter om nye fabrikkar og nye produkt. Men dette har sjeldan hindra utskilling, og har i siste instans undergrave fagrørslas makt i eit klassisk splitt og hersk-scenario.

Raseringa av arbeidsvilkåra på Delphi er eit viktig eksempel som viser kor veik UAW er blitt, fordi det tjente som mal for nedbyggingsforhandlingar før og under den siste krisa i bilindustrien hos The Detroit Three.³⁰ Delphi var tidlegare innomhus delfabrikant for GM. Det vart bygd opp på nittitallet, og skilt ut som uavhengig selskap i 1999 – ei tid den største leverandøren i verda. Arbeidarane ved Delphi er medlemmer i UAW, og hadde same tariffavtale som GM på den tida dei vart skilt ut.

Med raskt minkande marknad for Delphis primærkunde GM, og hovudforhandlingar på UAWs landsavtale på hausten, byrja Delphi å klage offentleg på lønnskostnadene sine, og viste til høge lønningar og nedarva kostnader som hovudhindringar for framtidig vekst. Selskapet hadde straks gått med på GM-vilkåra under forhandlingane i 1999, og jamvel auka timelønna. Men i 2003 kravde dei eit nytt system. Dei hevda at om dei kunne kutte arbeidsstyrken med 5 000 og innførte delt lønnsstruktur, då ville dei vere konkurransedyktige med ikkje-organiserte underleverandørar i USA som Johnson Controls og Lear.³¹ UAW sa ja. Med ein udemokratisk «tilleggsavtale» til den nasjonale avtalen forhandla Delphi og styret i UAW fram delt tariff i 2004. Etter den skulle nye arbeidarar betalast halvparten av eksisterande arbeidarar. Som gjengjeld for samarbeidet lova Delphi å halde fram ved tri «trua» fabrikkar i Michigan, Alabama og Kansas.³²

Eit år seinare, då Delphi vart skulda for svindel av SEC på grunn av systematisk «overvurdering av aktiva og undervurdering av gjeld og pliktar», kravde Delphi konsesjonar igjen.³³ Dei henta inn Steve Miller – direktøren som køyrde Betlehem Steel konkurs, heiv pensjonsfondet over til PBGC, og kutta helseforsikringa til pensjonistane. Han pressa arbeidarane på Delphi til forhandlingsbordet. Miller hevda at om Delphi ikkje vart samde med GM og UAW om vesentlege kutt i lønnskostnadene, ville ikkje bedrifta overleve avtaleperioden for 2003-avtalen.³⁴ Han foreslo å kutte lønna til 10 dollar timen, fjerne indeksreguleringa (COLA) og jobb-banken, og redusere fordelar, ferie og fridagar.³⁵ Selskapet ville au ha større tilgang til å nytte midlertidig tilsette. Miller vart kjent for følgande flåseri:

Globaliseringa har ført til at me ikkje lenger kan betale folk 65 dollar timen for å slå plenane eller feie golvet.³⁶

Då Delphi erklærte seg konkurs hausten 2005, var meldinga til arbeidarane at dess fleir innrømmingar fagforeininga kunne varte opp med, dess fleire fabrikkar kunne Delphi halde oppe og omvendt. Konkursen i Delphi var den største konkursen til no i bilindustrien, og arbeidarane (og UAW) var under eit enormt press for å gjøre innrømmingar. Som redaktøren av Automotive News sa så framsynt:

Enten forhandlar fagforeiningane frivillig, eller så annullerer konkursretten arbeidsavtalane på Delphi … lønn og vilkår vil bli kutta, fabrikkar stengte, og arbeidarar miste jobbane. Det er uunngåeleg … det er ingen måte å stanse det som er en del av naturens orden, fordi proteksjonisme kan ikkje fungere … Når dei nye konkurransevilkåra er på plass gjennom reorganiseringa av Delphi, vil dei bli standarden for andre leverandørar, og rydda veg for The Detroit Three når dei går inn i forhandlingar i 2007.³⁷

UAW gav etter for presset, i ein særavtale om naturleg avgang der 24 000 jobbar vart kutta, og alle nytilsette var midlertidige eller på den låge tariffen. Etter forhandlingane tilsette selskapet vilt midlertidig tilsette på stader som Milwauke og Alabama. Delphi kom med nye krav, og bad konkursretten kansellere arbeidsavtalane med resten av arbeidarane om dei ikkje kom med nye innrømmingar. UAW gjekk til slutt med på å fjerne indeksreguleringa, jobbanken, visse pensjonar, og sal eller stenging av 24 fabrikkar i USA.

Sjølv om fleire industri- og konkursekspertar stilte spørsmål ved konkursen og finanskrisa på Delphi, førte selskapets handlingar til lite opposisjon frå leiinga i UAW.³⁸ UAW møtte ikkje eingong opp i retten då kravet vart framlagt. Forbundet godtok at opparbeidde vilkår ikkje var forsvarlege. UAW-president Ron Gettelfinger talte til medlemmer på golvet i 2006, og sa:

Dette er ikkje bare botnen av ei syklisk svinging. Den stormen me står framfor, er ikkje av den typen ein kan ri av. Det krevst nye og langsiktige løysingar.³⁹

Desse «langsiktige løysingane» har seinare blitt tydelege. UAWs manglande evne til å stå mot Delphis krav om innrømmingar la grunnen for eit nesten identisk scenario hos The Detroit Three. Under forhandlingane i 2007 pressa dei, som spådd, på for å utvide Delphi-avtalen til organiserte i heile industrien. Igjen var UAW villige, og gjekk med på todelt tariff og eige pensjonsopplegg for nytilsette som ikkje var «kjernearbeidarar » – som tilretteleggarar, lagerleiarar og ferdig-bilsjåførar. Lønna for dei som ikkje var kjernearbeidarar, blei lagt opp etter det delte tariffsystemet på Delphi. UAW gjekk au med på å ta ansvaret for helsa til arbeidarar og pensjonistar gjennom ein frivillig fordelsavtale (VEBA), og fjerna slik kostnaden frå bøkene til The Detroit Three.40 Trass i desse innrømmingane vart UAW offentleg hudfletta då GM og Chrysler bad regjeringa om økonomisk hjelp seint i 2008. Ifølge pressesekretæren i Det Kvite Hus hadde Detroit «uhandterlege arbeidsavtalar», og arbeidde under ein «forelda forretningsmodell ». Politikarane hevda at organisert arbeidskraft «hadde fått industrien på knea», med «rause lønningar og fordelar som hindra bilindustrien i Detroit i å kunne konkurrere ».⁴¹

Eit nøkkelvilkår for å få økonomisk hjelp frå staten, var at GM og Chrysler «gjør alt for å få lønnskostnader på linje med dei (ikkje-organiserte) utanlandseigde fabrikkane».⁴² Spesielt kravde dei at GM og Chrysler:

1. får totale lønns- og pensjonskostnader og så vidare som kan tevle med utanlandseigde fabrikkar,
2. innfører arbeidsvilkår som er likeverdige med dei utanlandseigde, og
3. fjernar alt av kompensasjon eller fordelar utover vanleg sluttvederlag til tilsette som er oppsagte, permitterte eller ledige.⁴³

Desse krava frå staten sette UAW i ein vanskeleg situasjon. Ved å seie at innrømmingar frå arbeidarane var einaste måten GM og Chrysler kunne overleve på, gjorde staten det nær sagt uråd å skape eit alternativ som ikkje ville isolere UAW endå meir.

I mai 2009 gjekk UAW til slutt med på innrømmingar som utvida konsesjonane frå 2007.⁴⁴ Delt tariff blei utvida til å gjelde alle nytilsette, restriksjonar på bruk av midlertidig arbeidskraft vart letta; det vart kutta i tilleggsytingar til arbeidslause, indeksreguleringa fjerna, innført lønnsfrys for nytilsette hos GM og Chrysler i seks år og streikeforbud fram til 2015. Trass i desse konsesjonane sa finansdepartementet at selskapa ikkje hadde innført tilfredsstillande planar, og at dei måtte erklære seg konkurs. Omstruktureringa under konkursen auka presset på konsesjonar gjennom å stenge fabrikkar, og tvinge arbeidarane til å konkurrere om jobbane som var igjen. Omstruktureringa gjorde au bilarbeidarane meir avhengige av lønnsemda til Detroit fordi UAW og VEBA var gjort til del- «eigarar» i GM og Chrysler.

Mens industrien har tatt seg opp igjen i dei to åra etter krisa, så har stoda for bilarbeidarane bare blitt verre. Erfaringane til arbeidarane på GMs fabrikk i Lake Oregon i Michigan er talande. Som del av planane for å utvikle lønnsame små bilar etter konkursen, bestemte GM seg for å bygge om den ledige fabrikken til å lage halvkompakte Aveo og kompakte Verano. Men GM og leiaren i UAW forhandla fram ein hemmeleg avtale som sa at bare 60 prosent av dei permitterte skulle tilbake på høgaste tariff. Resten av arbeidsstyrken hadde valet om å gå tilbake på dårlegaste timelønn på 14,50 dollar, framleis vere overflødige eller flytte 400 km til GMs fabrikk i Lordstown. Det kom som eit sjokk på arbeidarane som i 2009 røysta for at dårlegaste lønn bare skulle gjelde nytilsette. Grunngjevinga for dette nye opplegget var: for å produsere små lønnsame bilar hadde UAW og GM blitt einige om å «arbeide saman … for å finne innovative måtar å bemanne desse operasjonane » i avtalen frå 2009.⁴⁵ «Innovativ» bemanning er tydeleg kodeord for låglønna arbeidskraft.

Det vil sannsynlegvis fortsette i denne retninga. GM og Ford kunngjorde nyss at dei vil tilsette minst 36 000 nye arbeidarar dei neste få åra, alle på lågaste lønn. Med etterspørselen oppe igjen går fabrikkane for fullt med maksimal overtid. Etter noverande landsavtale kan Detroit tilsette opp til 25 prosent av den totale arbeidsstyrken på lågaste lønn.⁴⁶ I tillegg set Detroit i verk tiltak retta mot individuelle fabrikkar for å senke lønnskostnadene og auke andelen tilsette på lågaste lønn. På ein delfabrikk i Saginaw røysta arbeidarane hos GM til dømes for å «kjøpe ned» lønna. Dei ville få ei utbetaling på 40 000 dollar om dei gjekk med på å senke lønna frå 18,50 til 12 dollar i timen. Og med mange tilsette som bare gjorde halvparten av det dei pleidde, kunngjorde GM at dei ville satse meir på arbeidsintensiv produksjon fordi desse kostnadene var meir handterlege no som UAW tillét ei rad ulike tilsettingsvilkår medrekna todelt tariff, deltidstilsette på to eller tri dagar i veka, midlertidige og «prosjekt»- arbeidarar på «midlertidige kontraktar».⁴⁷ GM har også opna ein ikkje-organisert fabrikk i Brownstone i Michigan nær Detroit for å produsere lithium-ion batterier. Det er GMs første ikkje-organiserte fabrikk på over tri tiår. Ingen av dei permitterte arbeidarane i området vart tatt inn på fabrikken. Dette er viktig fordi GM hevdar dei vil kanalisere ressursane sine mot denne typen teknologi i framtida. Er uorganisert arbeidskraft også framtida til GM?

Ein ting er sikkert. Den siste krisa har betydd svært ulike ting for arbeid og kapital. Etter å ha klaga i årevis på dei byrdefulle lønnskostnadene, så har USA-eigde bilfabrikkar endeleg klart å nedgradere arbeidsavtalane sine til same nivå som uorganiserte fabrikkar. Etter at moderasjonsmodellen viste seg lett å gjennomføre på Delphi – ikkje ein einaste arbeidsdag gjekk tapt på grunn av motstand – var det bare eit spørsmål om tid før han var utvida til arbeidarane hos The Detroit Three. Då industrien raste nedover i 2008, greip Detroit og den føderale regjeringa sjansen og reverserte nær sagt alt organiserte bilarbeidarar hadde vunne i perioden etter andre verdskrigen.

Så i staden for at tilhøva hos ikkjeorganiserte utanlandseigde bilprodusentar over år vart heva opp på linje med dei i USA-eigd industri, så pressa dei USA-eigde saman med styresmaktene arbeidsvilkåra ned på nivå med ikkje-organiserte selskap. GM betaler no bare 2 dollar meir per time enn Toyota, samanlikna med eit overslag for industrien på over 30 dollar dei siste åra.⁴⁸ Og nye produsentar har lite press på seg til å tilby lik lønn. Lønningane på Hyundais fabrikk i Alabama og Kiafabrikken i Georgia startar på rundt 15 dollar, og er på topp 21 dollar timen. Volkswagens Chattanooga-arbeidarar startar på 14,50 dollar, og ender på 19,50 dollar i timen. Men uorganiserte arbeidarar klagar ikkje. West Point i Georgia – der Kias nye samlefabrikk ligg – var ein gong ein tekstilby til tekstilselskapa forlét byen til fordel for lågtønnsområde utanfor USA. Jobbane på Kia er gudesendte samanlikna med ledige sørvisjobbar. Fabrikken fekk 43 000 søknader på dei opphavlege 1 200 monteringsjobbane.

Mens Detroit har jobba mot dette målet i årevis, er det viktig å streke under at styresmaktene i USA spelte ei direkte rolle i omstruktureringa og dei tvungne konsesjonane. Regjeringskrava om arbeidsvilkår og lønningar på linje med uorganiserte selskap opphevar i røynda den kollektive forhandlingsretten arbeidarane har til å forbetre lønns- og arbeidsvilkår. Arbeidet i bilindustrien er farleg, anstrengande og fremmendgjørande. Det bilarbeidarane har oppnådd gjennom åra, mildna til ein viss grad vanskane i jobben, og gjorde at dei kunne fø ein familie, og sende ungane på college. På lågaste lønn i den nye tariffen har UAW-familiar rett på matkupongar. Raseringa av dei opparbeidde rettane til bilarbeidarane har opna dørene for liknande tiltak hos andre. Harley Davidson, Mercury Marine og Kohler har alle innført todelte tariffsystem.⁴⁹

Etter krisa

Det er unødvendig å seie at atmosfæren på organiserte fabrikkar er spent, særleg framfor avtaleforhandlingar mellom UAW og Detroit september 2011. Trass i at Detroit tjener pengar igjen, står ikkje reversering av det todelte lønnssystemet på UAWs saksliste. Forbundet trur lågare lønn er nødvendig for at Detroit skal overleve. Som UAWs president Bob King seier:

Me veit det er ganske vanskeleg å fø ein familie og så vidare på 15 dollar i timen, men me veit au at me må halde GM, Ford og Chrysler konkurransedyktige. ⁵⁰

Med den todelte tariffen borte frå forhandlingsbordet planlegg UAW å organisere uorganiserte fabrikker i staden for. Men dei vil ikkje organisere frå botnen og opp som i tidlegare mislykka forsøk. Denne gongen vil dei låne taktikk frå SEIU, og freiste overtyde eigarar som Nissan og Toyota om frivillig å underteikne ein «ikkje-innblandingsavtale » der begge sider underteiknar på at dei ikkje vil kritisere motparten under kampanja, slik at folk kan velje utan frykt. UAW trur arbeidarane er redde for å organisere seg fordi dei trur selskapet vil flytte til ikkje-organiserte låglønnsfabrikkar, om dei gjør det. Ved å etablere nøytralitet og framheve at UAW skal bidra til «verdiskaping » og suksess for arbeidsgivaren, trur forbundet at både bilprodusentane og arbeidarane vil sjå fordelen med forbundet. Om bilprodusentane ikkje går med på nøytralitetsavtalar, planlegg UAW å presse dei med ei politisk svertekampanje med søkelys på brotsverk bilprodusentane har gjort i USA og utanlands.⁵¹

Den djupt rotfesta antifaglege haldninga hos utanlandske bilprodusentar i USA gjør desse planane lite truverdige. Utanlandske produsentar som Nissan og Honda har gjort seg svært umak for å unngå fagforeiningar. Det er svært usannsynleg at dei no frivillig vil sleppe inn fagforeiningane, når dei står sterkt i marknaden, bilane er populære, og UAW er svakare enn på tiår. Men om planen er brukbar eller ikkje, peikar strategien på at UAW har djupare problem. Den underliggande premissen er at arbeidarane er for redde for kapitalflukt til å organisere seg, så forbundet vil hoppe over grasrota, og gå direkte til leiinga for å få lov å organisere fabrikken. Det øydelegg ikkje bare sjansen til å styrke arbeidarane på grasrota, men rettferdiggjør også leiingas bruk av kapitalflukt og nedlegging for å kue arbeidarane.

Trusselen om nedleggingar er reell – arbeidarane mistar jobbar på grunn av kapitalflukt og import – men det er naudsynt å sette globaliseringa og kapitalflyttinga i perspektiv. Som me viste i første del, er omstruktureringa av bilindustrien dei siste tri tiåra ikkje bare ei enkel globaliseringshistorie der investeringane blir flytta til låglønnsområde. Det er ei historie om konstant omstrukturering, med vekst og nedgang samtidig i tid og rom. Ved ikkje å utfordre vanlege forklaringar på globalisering og kapitalmobilitet i bilindustrien i USA, gir UAW støtte til flyttetruslar frå leiinga om arbeidarane organiserer seg eller freistar unngå kutt i vilkåra sine. Og som den siste krisa tydeleg viste, har forhandlingar om dårlegare kår ingen ende. Dess meir foreininga gir, dess meir blir dei bedt om å gi, det splittar arbeidarane, undergrev solidariteten, og øydelegg livsgrunnlaget for UAW. Meldinga til både organiserte og uorganiserte bilarbeidarar må vere at bilindustrien er her for å bli, så arbeidarar i heile industrien må slåst for å bygge solidaritet igjen, og gjøre slutt på å la seg kue av frykt.

Den første plassen denne attreisinga må skje, er innanfor UAW sjølv. Den delte lønnstariffen saman med stadig fleire midlertidig tilsette har i stor grad undergrave solidariteten innetter i forbundet. Vanlege medlemmer i UAW forstår det, og har tatt føringa i arbeidet med å bygge solidariteten opp igjen etter krisa. I fjor avviste arbeidarane på ein stempelfabrikk i Indianapolis med overveldande fleirtall å opne forhandlingar om nedkjøp og delte tariffar, trass i hardt press frå GM og UAW International. Og i ei historisk heilomvending hausten 2009 røysta Ford-arbeidarane mot ein landsavtale som kravde fleire konsesjonar. Etter at GM og Chrysler kom ut av konkursen i 2009 med fleire konsesjonar enn Ford, hadde selskapet kravd at arbeidarane måtte kutte meir for å utlikne skilnaden, og gjøre Ford konkurransedyktig. Særleg ville dei ha avgrensa streikerett, lønnsfrys, og fjerna reglar for begynnarlønn. Men Fordarbeidarane hadde fått nok. Då Bob King samla arbeidarane på golvet i Dearborn Truck for å overtyde dei om å røyste for dette, kom han ikkje lenger enn første setninga. Ifølge UAW-aktivistar spørte King om medlemmene kunne høyre han, ein arbeidar ropte «Ne!» og det starta eit «Nei!»- kor, tramping og klapping. King gjekk utan å seie meir. Avtalen vart avvist med over 70 prosent av røystene i produksjonen og 75 prosent av fagarbeidarane, og somme lokalavdelingar avviste avtalen med 90 prosent.⁵²

Den siste krisa demonstrerer at UAWs strategi for å slåst mot nyliberalismen og globaliseringa ved å gi konsesjonar, ikkje er haldbar. Konsesjonar har ikkje bevart jobbar, lønn eller fordelar, og i det lange løp trua sjølve eksistensen til den organiserte bilindustrien. Som Marx og Schumpeter understreka for lenge sidan, tilpassar kapitalen seg sjølv kontinuerleg. Bilproduksjonen i USA vil utvikle seg og gå i bølger med nedgang og vekst, men er her for å bli. Om fagforeiningane i bilindustrien skal komme seg frå krisa, må dei au tilpasse seg, og slå tilbake mot fryktbasert underkuing. Medlemmer på grasrota tar leiinga i denne prosessen sjølv om dei møter motstand frå leiinga i UAW. For å lykkast må arbeidarane bygge opp igjen solidariteten i forbundet ved å reversere det delte tariffsystemet, og kreve lik lønn for likt arbeid. Og framfor å sjå etter «store» seirar som å organisere utanlandseigde fabrikkar, bør arbeidarane byrje organiseringskampanjar på dei hundrevis av uorganiserte underleverandørane i USA der arbeidarane er desperate etter å få ei foreining. På same tid må arbeidarane og forbundet tenke på framtida til bransjen, og bli talerøyr for meir miljøvennleg transport, bli fortropp for å utvikle grønn teknologi. Slik vil bilarbeidarane få tilbake makt, og i same prosess bidra til å revitalisere arbeidarrørsla i USA.

(Artikkelen sto i Socialist Register 2012, og trykkes med deres tillatelsen Se: www.thesocialistregister.com. Tidsskriftet og bøker kan bestilles fra www.merlinpress.co.uk. Gunnar Danielsen har oversatt til norsk.)

Notar:

1. Eg vil takke Sam Gindin og Pankaj Mehta for kommentarar til eit tidleg utkast av denne artikkelen. I essayet viser bruken av termen «utanlandsk» til firma utanfor USA som opererer eller investerer i USA.
2. United States Government Accountability Office (USGAO), ’Surmnary of Government Efforts and Automakers’ Restructuring to Date’, Report to Congressional Committees, GA-09-553, 2009.
3. Ibid.
4. Ibid.
5. I juni 2005 kjøpte Fiat aksjane USAs regjering hadde i Chrysler, og byrja forhandlingar for å kjøpe ut den kanadiske regjeringa og UAW/VEBAs del.
6. Ford selde Aston Martin i 2007.
7. James M. Rubenstein, A Changing US Auto Industry: A Geographical Analysis, New York: Routledge, 1992.
8. Carl H. A. Dassbach, Global Enterprises and the World Economy: Ford, General Motors, and IBM, the Emergence of the Transnational Enterprise, New York: Garland Publishing, 1989.
9. Stan Luger, Corporate Power, American Democracy, and the Automobile Industry, Cambridge: Cambridge University Press, 2000; Alex Taylor, ’The Death of the Sport-Utility Vehicle Foretold’, Fortune, 8 juli 1996, s. 22.
10. Dataene gjeld alle nyopningar, utvidingar, nedleggingar og nedtrappingar meldt kvar veke i handelsmagasinet Automotive News frå 1988 til 2006. Databasen til AIP skal vise tendensar i investeringane i tid og rom, ikkje ei telling av alle hendingar. Nicole M Aschoff, Globalization and Capital Mobility in the Automobile Industry, Ph.D. Thesis, Johns Hopkins University, Baltimore, 2010. Sjå kapittel 2 og tillegg 1 for ei detaljert drøfting av databasen til AIP.
11. Aschoff, Globalization and Capital Mobility; Thomas Klier og James Rubenstein, Who Really Made Your Car: Restructuring and Geographic Change in the Auto Industry, Kalamazoo: W.E. Upjohn Institute for Employment Research, 2008.
12. Julie Froud, Sukhdev Johal, Adam Leaver og Karel Williams, Financialization and Strategy: Narrative and Numbers, New York: Routledge, 2006.
13. Omstrukturering i bilindustrien følger sjeldan ein samanhengande langsiktig plan fordi konkurranse og svingingar i bransjen tvinger produsentane til å tilfredsstille marknaden med hyppige og godt synlege omstruktureringsprogram. Som Froud et al hevdar: «Aksjemarknaden kan ofte endre sine overflatiske og kollektive tankar raskare enn store selskap kan endre sine strategiar. Slik kan marknaden først oppmuntre til eller kreve antatt verdiskapande tiltak av enkeltselskap og så i neste omgang legge grunnlaget for allmenn fordømming av bransjen og kreve ny strategi.» Froud et al., Financialization and Strategy, s. 44.
14. De-vertikalisering viser til prosessen der vertikalt integrerte selskap som GM og Ford skilte ut eigen produksjon til uavhengige leverandørar.
15. Bilindustrien er vanlegvis delt i kategoriar med produsentar av originalt utstyr (OEM) som produserer bilar, og leverandørar av deira originale utstyr. Delar som blir installert i bilane utanfor fabrikken, etter salet, er sett som del av produksjonsnettverket for ettermarknaden. Leverandørar av originalutstyr er delte i tri grupper. Gruppe 3 er generelt dei minste og produserer enkle delar som slangar, pakningar osv. Gruppe 2 er større og produserer ei rad med produkt med meir kompliserte delar og innimellom modular. Gruppe 1 er dei største leverandørane og eit vidt spekter av delar, komponentar og modular. Gruppe 1 får i dag ofte tildelt ansvaret for å organisere gruppe 2 og 3, og produserer innimellom heile enkeltsystem for bilar.
16. Timothy Sturgeon og Richard Florida, ’Globalization and Jobs in the Automotive Industry’, A Study by Carnegie Mellon University and the Massachusetts Institute of Technology, Final Report to the Alfred P. Sloan Foundation, mars 2000.
17. Froud et al., Financialization and Strategy.
18. Richard J. Anderson, Cristina Muise og David Gancarz, ’Partial Divestitures as an M&A Alternative: The Case of GMAC’, The Journal of Corporate Accounting & Finance, 21 (januar/februar), 2010.
19. Anderson et a1., ’Partial Divestitures’.
20. Greta Krippner, Capitalizing on Crisis: The Political Origins of the Rise if Finance, Cambridge: Harvard Universiry Press, 2009, s. 224.
21. Gerald F. Davis, Managed by the Markets: How Finance Reshaped America, Oxford: Oxford University Press, 2009.
22. Anderson et aI., ’Partial Divestitures’.
23. Ibid.
24. Når produsentar i USA tilpassar fabrikkar og linjer til minkande marknadsdelar, flyttar investeringane tilsynelatande frå Kanada tilbake til USA og snur investeringsmønsteret frå åttitallet då Kanada var favorisert mål for investeringane.
25. David Welch og Dakin Campbell, ’Why Ally Financial and GM, Once Family, Are Now Rivals’, Markets & Finance, 24 (februar), 2011.
26. James Sherk, ’Auto Bailout Ignores Excessive Labour Coses’, Heritage Foundation, 19. november 2008, tilgjengeleg på http: / /www.heritagefoundation.org; Sven Gustavson, ’Auto Bailout Shifts to Political Assault on UAW’, 2009, tilgjengeleg på http://www.mlive.com
27. Dei vidtgåande konsesjonane UAW gjekk med på la stort press på bilarbeidarane i Kanada til å gå med på tilsvarande tilbakeslag. I mars 2009 gjekk CAW med på lønnsfrys og andre konsesjonar, men har så langt stått mot ein to-trinns lønnstariff som UAW godtok.
28. I mars 1996 gjekk Delphi-arbeidarane til streik i Dayton, Ohio på to av bremsefabrikkane til GM, og stansa 61 Delphi-fabrikkar innan ei veke var gått. To år tidlegare hadde fagforeininga gått med på omlegging av produksjonen, innføre arbeidslag og fleksible «produksjonsceller» i bytte mot eit løfte om at GM skulle gjøre store investeringar i fabrikken. GM heldt ikkje sin del av avtalen, og skilte i staden ut nye bremsekontraktar for 1998-modellen av Chevrolet Camaro og Pontiac Firebird til Robert Bosch.
29. Office of Aerospace and Automotive Industries, ’US Automotive Industry Employment Trends’, US Department of Commerce, 30. mars 2006.
30. Sjå detaljert casestudium av Delphi i Aschoff, Globalization and Capital Mobility.
31. Delphi kutta 5.000 jobbar kort etter at dei var skilt ut frå GM i 1999.
32. Dette illustrerer den kortsiktige tenkinga til fagforeininga. Selskapet bestemte uansett å legge ned desse fabrikkane (bare to år seinare), men oppnådde ein historisk bragd med to-trinns tariff.
33. Form 8-K Currene Report, Securities and Exchange Commission, 1. mars 2005; Form 8-K Current Report; Securities and Exchange Commission, 8. juni 2005.
34. Joseph B. White, ’Delphi Negotiates with GM, UAW about Big Revamp’, Wall Street journal, 5. august 2005.
35. Jeffrey McCracken og Lee Hawkins Jr., ’Delphi Asks Union for Deep Cuts as Chapter 11 Deadline Nears’, Wall Screet Journal, 7. oktober 2005.
36. Jeffrey McCracken, ’Delphi Seeks Further Concessions: In Addition to Wage Cuts, Greater Leeway is Requested to Hire Non-union Workers’, Wall Street Journal, 28. oktober 2005.
37. Edward Lapham, ’Delphi’s Wage War Will Reshape U.S. Labour Market’, Automotive News, 14. november 2005.
38. Den einaste utfordringa selskapet møtte frå arbeidarane var frå ei dissidentgruppe i UAW kalla Soldiers of Solidarity. Innsatsen til gruppa førte til dei få fordelane Delphiu arbeidarane oppnådde i konkursforhandlingane.
39. Jeffrey McCracken, ’In Shift, Auto Workers Flee to Health- Care Jobs’, Wall Street journal, 11. september 2007.
40. VEBA var ei velsigning for bilprodusentane i Detroit. I 2007 gjekk UAW med på å ta kostnadene (og risikoen) og helsestellet for arbeidarar og pensjonistar i bytte for ein sum pengar og aksjar. Måten overføringa skjedde på, særleg avtalen om betaling i aksjar, gjorde arbeidarane ekstremt sårbare for svingingane i aksjeprisane i ein bransje kjent for svingingar. Gjennom konkursarbeidet i 2009 klarte GM og Chrysler å redusere finansielle plikter til VEBA i bytte med preferanseaksjar, og reduserte sjansen for at VEBA vil vere i stand til å dekke helsekostnadene til UAW-medlemmene og pensjonistane i åra som kjem.
41. Sherk, ’Auto Bailout Ignores’; Steve Finlay, ’Kiss Babies, Bash Auto Industry’, Ward’s Auto World, 1. juni 2008; Clive Crook, ’Does Obama Still Want Stronger Unions?’, National Journal, 22. november 2008.
42. USGAO, ’Summary of Government Efforts’, s. 26.
43. Ibid., s. 27.
44. Konsesjonane vart først forhandla fram hos Ford og så hos GM og Chrysler før konkursen. Jobbanken vart også fjerna seint i 2008.
45. Jane Slaughter, ’UAW Members Protest 50% Wage Cut at GM Plant, Demand a Vote’, Labor Notes, 21. oktober 2010.
46. David Barkholz, ’Detroit 3 are Expected to Add 36,000 Tier 2 Jobs by 2015’, Automotive News, 12. april 2011.
47. Detroit har sakte auka tallet på midlertidig tilsette, særleg etter 2007. Sjå Jane Slaughter, ’Auto Workers Stuck in Two- Tier System’, Automotive News, mai 2011, s. 8.
48. Mens GM og Toyota historisk har betalt samanliknbare lønningar i USA, så har GMs totale lønnskostnader vore mykje høgare enn Toyotas fordi dei har mange pensjonistar. Kostnadsgapet blei verre då tallet på yrkesaktive minka hos GM dei siste tri tiåra pga produktivtetsauke og minka marknadsdel, mens tallet på pensjonistar auka. Men dei siste konsesjonane har saman med VEBA i hovudsak eliminert denne kostnadsforskjellen.
49. Louis Uchitelle, ’Unions Yield on Wage Scales to Preserve Jobs’, New York Times, 19. november 2010.
50. Dee-Ann Durbin, ’GM, Chrysler Investing in New Small Cars’, Associated Press, 31. oktober 2010.
51. Jane Slaughter, ’UAW says it will go «All In» to Organize Foreign-Owned Auto Plants’, Labor Notes, 24. januar 2011.
52. Brent Snavely, ’UAW Members Defeat Proposed Changes to Ford Contract’, Detroit Free Press, 2. november 2009; Brett Hoven, ’Ford Workers Reject New Concessions – Build a Movement to Change the UAW’, 5. november 2009, tilgjengeleg på http://www.socialistalternative.org.