Seiersropene etter det greske venstrepartiet Syrizas brakvalg har stilnet. Nå begynner den lange og harde kampen mot EU, Verdensbanken og IMF om framtidas Hellas.

Hva er den politiske situasjonen nå, etter valget i februar?

Vassilis Chatzilambrou er medlem av parlamentet i Hellas, i sin andre periode, og medlem av Utenriks- og forsvarskomiteen. Han er koordinator for Syrizas arbeid i departementene, og har bakgrunn fra KOE.

Brage Aronsen er redaktør av Rødt Nytt og sekretær Rødt Oslo.

Intervjuet er gjort for Rødt Nytt og Rødt!, og er oversatt av Brage Aronsen.

– Valget var det greske folkets oppgjør med nedskjæringspolitikken og troikaens overformynderi, og marginaliserte de politiske kreftene som støtter kutt- og innstrammingspolitikken. Resultatet ga Syriza 36,5 % oppslutning, akkurat for lite til å kunne regjere alene, forteller Chatzilambrou.

På lag med folkelige bevegelser

For å kunne etablere regjering ble Syriza noe motvillig nødt til å danne en koalisjon med det konservative partiet Uavhengige grekere (Anel), som også avviser IMF og EUs låneavtale med krav om kutt og innsparinger fra 2010, kjent som memorandumet.

Etter at regjeringa for første gang sa nei til troikaen og EU-sjefenes krav, tok folk igjen til gatene, denne gangen til støtte for regjeringa. På de neste meningsmålingene fikk regjeringa 60–65 % oppslutning, langt høyere enn valgresultatet. Dette sender et tydelig signal. Vi er avhengig av å spille på lag med folk flest for å møte det kvelende presset vi vet kommer i tida framover.

Regjeringa er forplikta til å inspirere folket gjennom ideer, initiativ og prosjekter på det økonomiske feltet, slik at vi kan skape et nytt rammeverk og en vei framover uten nye memorandum og økonomisk nyliberalisme. Dette er kanskje vår største utfordring, både i Hellas og resten av verden.

Kan du fortelle litt om hva Syriza vil gjøre for å bedre situasjonen for grekere flest?

Den nye regjeringa har introdusert to viktige lovforslag jeg vil trekke fram. Det første var direkte rettet mot den humanitære krisa, og sørget for at 150 000 langvarig arbeidsløse nå får tilgang til elektrisitet, mat og husleie-støtte så de kan leve verdige liv. Selv om den vanskelige økonomiske situasjonen rammer langt flere, var dette et tiltak med stor symbolsk verdi. Rett etter dette vedtok regjeringa en tiltakspakke for folk flest som blant annet innebar en drastisk reduksjon av økonomiske straffereaksjoner og bøter, og lavere renter for dem som har høy gjeld til staten eller forsikringsselskapene. Rundt 3,5 millioner innbyggere har slik gjeld og har problemer med å betale på grunn av krisa.

Andre lovforslag som skal til behandling i parlamentet, er et forslag om å stoppe tvangssalg av boliger, gjenåpning av den offentlige tv-kanalen, samt en formell forespørsel om krigserstatning fra Tyskland, inkludert tilbakebetaling av penger nazi-Tyskland tvang de greske bankene til å «låne» dem under annen verdenskrig. Regjeringa vil også reformere TAIPED, en organisasjon som arbeider med privatisering av offentlig eiendom og offentlige selskaper for å skaffe penger til nedbetaling av Hellas’ gjeld.

Åpen framtid

Chatzilambrou forklarer at troikaen, EU, Verdensbanken og Det internasjonale penge-fondet, allerede har lagt ned veto mot flere av regjeringens tiltak. De hevder tiltakene er «ensidige handlinger» og i strid med memorandumet fra 2010.

Så langt er regjeringas svar klart og utvetydig: Vi vil gå videre med disse tiltakene fordi de er nødvendige for å oppfylle våre grunnleggende forpliktelser til det greske folket som ga oss regjeringsmakta. Vi venter fortsatt på reaksjonene fra våre «partnere» og er spent på konsekvensene. Den politiske utviklingen i Hellas går veldig raskt, og det er ekstremt vanskelig å spå om framtida i skrivende stund.

20. februar i år kom den såkalte broavtalen mellom Hellas og EU på plass. Avtalen skal i prinsippet fungere som en bro fra utløpet av den forrige avtalen og fram til en ny avtale kan komme på plass.

Kan dere bruke broavtalen av 20. februar til å bedre situasjonen for grekere flest og samtidig bekjempe EUs kuttpolitikk?

Det er ingen tvil om at den såkalte broavtalen var et tøft kompromiss for regjeringa. Det er verdt å merke seg at sentralkomiteen i Syriza selv karakteriserte avtalen som «vanskelig og på flere nivåer smertefull». Mangelen på likviditet gjorde at regjeringen gikk med på avtalen for å skaffe seg handlingsrom og mer tid. Men de europeiske institusjonene vil ikke gi oss noen av delene. Strupingen av den greske økonomien fortsetter, Hellas er ekskludert fra Mario Draghis nødlånsprogram, Den europeiske sentralbanken aksepterer ikke greske statsobligasjoner og ELA (Emergency liquidity assistance) er den eneste kilden til likviditet.

Samtidig benytter reaksjonære kretser i EU uklarheter i avtalen til å forhindre regjeringa i å oppfylle de mest grunnleggende forpliktelsene overfor folket. Alt i alt må vi konkludere med at avtalen så langt ikke fungerer som et verktøy for å bedre situasjonen for landets innbyggere. En ny avtale, eller en ny fortolkning av avtalen, er nødvendig for å la regjeringa få sette politikken sin ut i livet og gi tid til en mer effektiv forhandlingsrunde i løpet av de neste 3–4 månedene. Det er ingen tvil om at dette blir en ekstremt vanskelig oppgave, uavhengig av hvilken retning det kommende EU-toppmøtet ønsker å gå.

Jeg liker ikke å være dommedagsprofet, men jeg tror ikke det er gitt at vi kan nå fram til en avtale i overenstemmelse med det greske eller de europeiske folks ønsker. For øyeblikket balanserer vi på en tynn line, vi står overfor kompliserte valg med mange risikoer. Foruten de problemene som ville følge av en Grexit, frykter jeg en ytterligere geostrategisk destabilisering av regionen dersom Hellas dyttes utfor kanten av stupet. For øyeblikket er alle scenarier mulige, og vi er avhengig av en mer sofistikert tilnærming til problemet.

Unionen knaker

Har den felleseuropeiske valutaen noen framtid? Hvordan vil du svare de som mener at Hellas bør skrote euroen?

Det er ingen tvil om at den europeiske, nyliberale strukturen og den monetære unionen nå knaker i sammenføyningene. Folk i både Nord- og Sør-Europa lider under nedskjæringstiltak. Rikdommen samles på færre og færre hender. Demokratiet slik vi kjenner det, taper stadig terreng for Maastricht-traktaten, de såkalte stabiliseringsprogrammene og euroen. Det er ikke urimelig å hevde at EU enten må forandres grunnleggende, oppløses gjennom en folkelig, demokratisk revolusjon eller at unionen rett og slett vil kollapse.

Det er likevel ikke helt enkelt å svare dem som mener Hellas bør forlate euroen. Spørsmålet om euroen er langt mer enn et monetært spørsmål. Vi må for eksempel spørre oss hvordan Hellas skal fungere produktivt uten euroen? Hva er våre Hellas sine fordeler i en internasjonalisert økonomi? Hva slags modeller vil i så fall erstatte dagens?

Det brennende spørsmålet er hva slags samfunn som kan erstatte et kollapset Europa. Det er en debatt som forutsetter et internasjonalt initiativ langt mer omfattende enn noe jeg kan gå inn på her. Jeg har ingen tro på å besvare kompliserte spørsmål med slagord, avslutter Chatzilambrou.

Ønsker allianser

Syrizas regjering og utviklingen i Hellas følges nøye av mange ulike aktører internasjonalt. Chatzilambrou forklarer at det går begge veier. Partiet er mer enn er åpne for å samarbeide med sosiale bevegelser og partier som deler deres mål.

Hvordan kan progressive krefter i Norge bidra til arbeidet deres? Er det noe den norske regjeringa kunne gjort?

Vi følger interessert med på norske folke-lige bevegelser, og da særlig Nei til EU som har bedt den norske regjeringa slutte å finansiere den forfeilede nedskjæringspolitikken overfor Hellas gjennom IMF.

Du er sikkert også klar over at Hellas har mottatt store pengebeløp de siste fem årene, som utelukkende har blitt brukt til redningspakker til europeiske banker som satt på greske statsobligasjoner. Disse lånene har ikke bare ødelagt den greske økonomien og oppløst samfunnsstrukturen, de ble kastet i et bunnløst sluk som har gjort Hellas’ gjeld så stor at den er umulig å innfri. Så det er bra at Rødt foreslår at den norske regjeringen skal tilby direkte hjelp med anstendige betingelser. Det er dette vi ønsker. Vi vil ikke ha nye lån. Vi vil ikke ta i mot penger fra Europas innbyggere som vi aldri vil bli i stand til å betale tilbake. Vi ønsker å begynne reorganiseringen av den greske økonomien, vi ønsker å lette arbeidernes situasjon så økonomien kan fungere og vi kan betale tilbake det vi faktisk skylder. Dette kan være grunnlag for et ærlig og redelig samarbeid mellom bevegelsene og folkene i våre respektive land.

Hvem er Syrizas viktigste allierte internasjonalt i skrivende stund?

Det er et enkelt spørsmål. Våre viktigste allierte er folket, mannen i gata, det store flertallet som hver dag, i alle verdenshjørner, står overfor den samme undertrykkelsen, den samme utbyttinga, og som kjemper for de samme drømmene og idealene som oss. Vi retter blikket mot de europeiske landene som nå forbereder seg på store forandringer: Spania, Irland og Portugal. Vi retter blikket mot hvert land i sør så vel som nord der folk slåss, stiller krav, vinner eller taper i møte med mektige motstandere. For det første vil vi nødig skuffe dem med alt vi forsøker å få til og slåss for i det lille landet vårt. For det andre vil vise solidaritet og støtte de forandringene i dagens maktforhold som kanskje blir mulig i morgen.

Du vet, motsetningen mellom den politiske makten hos de mange og den økonomiske makten hos de få kan nok en gang vise seg avgjørende for historias framdrift. Folk som står samla, er vår største inspirasjonskilde

Når arkeologi blir argument for opptrapping av vestleg krigføring, korleis skal arkeologar som er krigsmotstandarar svare, spør Neil Faulkner.

Neil Faulkner er arkeolog og historikar ved Bristol University. Han er forfattar av A Marxist History of the World og av Stop the War-pamfletten No Glory: the real history of the First World War.

Artikkelen sto fyrste gong på nettsida til Stop the War, http://stopwar.org.uk/news. Omsett frå engelsk av Gunnar Danielsen.

Palmyra, ein av dei viktigaste arkeologiske stadene i verda, er no kontrollert av IS. Som velståande karavaneby på Silkevegen var Palmyra ei kort tid hovudstaden i eit anti-romersk opprørsimperium i det tredje hundreåret e. Kr… Den uvanleg godt bevarte kunsten og arkitekturen vitnar om ein møteplass med ei kosmopolitisk blanding av kulturar og oldtidsfolk.

IS plar rane flyttbare antikvitetar og selje dei på den internasjonale kunstmarknaden, og øydelegge faste strukturar med sprengstoff, bulldosar og hammar. Det har alt blitt skjebnen til dei assyriske ruinane i Nimrod, dei partiske ruinane ved Hatra og det arkeo-logiske museet i Mosul.

Reaksjonen i fagmiljøa har vore som ein kunne vente. Leiande arkeologar, historikarar, kuratorar og museumsfolk har kravd handling for å redde stadene. Ifølgje Dan Snow, fjernsynsvert og president i Council for British Archaeology, er

Musea i London leiande når det gjeld å ta vare på fortida. Eg meiner London må spele ei stor rolle i å ta vare på arven deira [folka i Midtausten]. Det er folk i området som ønsker hjelpe til, og me bør legge til rette så mykje som råd.

Ikkje overraskande gjentar Tory-politikarar dette synet. Boris Johnson raste:

Om det ender så tragisk og brutalt i Palmyra, betyr det at me får ein grotesk modell for det som i siste instans kan føre til øydelegging av andre historiske område, same kor desse vandalane får fotfeste. Historikarar, akademikarar og politiske og kulturelle leiarar må komme saman for å finne ein måte å møte, og om nødvendig ta opp kampen mot, dette nihilistiske bandittvesenet.

Robert Jenrick, Tory-MP frå Newark og tidlegare direktør for Christies, var meir direkte:

Kva kan me gjøre for Palmyra? Presse på for å opprette ei forbodssone, og bruke britiske og allierte luftåtak over Irak og Syria for å hindre IS frå å erobre historiske område.» Arkeologi blir altså argument for å trappe opp imperialistiske krigar. Korleis skal arkeologar som er krigsmotstandarar, svare?

Opphavet til sinnet

Øydelegginga av kulturarven er ikkje det verste som har skjedd i Midtausten dei siste tolv åra – det bleiknar mot drapa, lemlestingane, fordrivingane og utarminga av millionar menneske i krigsrundane sidan 2003.

Men opphavet er det same. Det anglo-amerikanske åtaket på Irak i 2003 styrta Saddam Husseins regime. Kapital frå USA plyndra så den irakiske økonomien og utarma folket. Det irakiske samfunnet, uthola av imperialistisk krig og kapitalistisk utbytting, sank ned i sekterisk anarki og splitting.

Syrias tragedie har sitt umiddelbare opphav i den arabiske våren, men dei djupare røtene ligg i den vestlege oppstykkinga etter første verdskrigen. Då var målet å dele regionen i separate statar, først under direkte kolonistyre, så med klientregime for å hindre effektiv kamp mot imperialistisk dominans.

Diktatur og sekterisme har vore faste innslag i dei dysfunksjonelle statane som vart konstruerte i regionen. Det har også tilpassinga til dei skiftande prioriteringane til internasjonal kapital. Dei «statskapitalistiske» nasjonalistregima frå 50-, 60- og 70-talet er borte. Nasjonalisert industri er selt ut, økonomiane opna for «den frie marknaden», og statleg helsestell, utdannings-, velferds- og utviklingsprogram skore ned. Fattigdom og arbeidsløyse har sett hundrevis av millionar i regionen på bar bakke.

Det er dette sosiale rommet IS fyller. Det er uttrykk for eit kollektivt raseri mot ei verd som er riven frå kvarandre av krig og nyliberalisme. Utholinga av staten og det sivile samfunnet skaper eit vakuum. Ei lita, reaksjonær og sekterisk rørsle kan ekspandere raskt med vald og terror i tomrommet. Det relativt låge talet på IS-soldatar er eit mål på det – kanskje ikkje meir enn 30 000 ved frontane, men likevel nok til å ta halve Irak og Syria.

IS er blotta for progressiv politikk eller potensiale. Drapa på sjiamuslimane og andre minoritetar, valdtektene og mobbinga av kvinnene, og den massespreidde valdsdyrkinga er nok prov på det. Det er også trusselen mot arkeologiske område.

Kulturøydelegginga

Ikonoklasmen – den tekniske termen for overlagt øydelegging av kulturgjenstandar med ideologisk formål – er ikkje ny. Dei kristne knuste statuane i romerske tempel i det femte hundreåret. Dei katolske kjerkene vart endevendte under reformasjonen. Soldatane til Cromwell knuste glassmaleri under den engelske revolusjonen. Statuar av Lenin vart velta over heile Aust-Europa i 1989.

Ikonoklasme kan vere reaksjonær eller progressiv. Han er alltid reaksjonær når måla er kulturminne. Det er tilfellet med IS, som vil utradere historie, forby andre kulturar, og fostre vankunne, trongsyn og sekterisme.

Men IS er ikkje aleine om dette. Israelsk arkeologi er medviten blind for Palestinas islamske fortid, dei bruker bulldosar for å slette prov på dei siste 1400 åra, og prioriterer utgravingar som skal legitimere den sionistiske okkupasjonen i dag. Til dømes ved Silwan, rett utanfor gamlebyen i Jerusalem, øydela israelske arkeologar ein middelaldergravlund frå det abbasidiske kalifatet. Målet er å skape «Davids by», eit arkeologisk område med eit «museum for jødisk historie» og ein «jødisk nasjonalpark».

Den amerikanske hæren har også spelt ei rolle i øydelegginga av fortida. I to år hadde dei leir i gamle Babylon. Dei grov grøfter, fylte sandsekkar med arkeologisk materiale, eit 2600 år gammalt vegdekke vart knust av militære køyretøy, og glaserte murstein tatt ut av den vidgjetne Ishtar-porten. Ein rapport frå Britisk Museum om skadane var eintydig:

Dette er det same som å opprette ein militærleir rundt pyramidane i Egypt, eller rundt Stonehenge i Storbritannia.

Når det gjeld sal av stolne antikvitetar, utnyttar IS ein internasjonal kunstmarknad som er blåst opp av ein nyliberal økonomi som har tatt opphoping av rikdom for dei på toppen til ukjente nivå. Det ser ut til å vere mykje lettare å krevje militære åtak på Syria og Irak enn krevje stenging av auksjonslokala i New York, forby sal av antikvitetar i London, eller konfiskere dei groteske formuane til dei globale oligarkane, som lagar private samlingar av det som skulle vore offentleg eigedom.

IS er ein dødeleg trussel mot folka i Midtausten. Dei har vakse fram i dei splintra sosiale romma etter valden og fattigdomen den nyliberale æraen har skapt. Det er eit monster skapt av vestleg imperialisme. Det er ein slags massepsykotisk raseri sleppt laus av ei verd som er blitt vanvittig. Det absolutt siste regionen treng er vidare opptrapping av rundane med bombing, drap og fordriving som har gjort det mauleg for IS å vekse fram

Det tok av med TISA

Etter at Rolv Rynning Hanssen skrev om TISA i Rødt! før jul, er spørsmålet blitt en del av samfunnsdebatten. Ikke bare på grunn av artikkelen, men den bidro og var til hjelp for Rødt som hadde stands 50 steder i februar. For mange er det grunnartikkelen når en breiere allianse nå går på gatene 18. april, den internasjonale dagen mot TISA og TTIP.

Men fortsatt er det nesten ingen som svarer «Ja, dette er jeg imot», når de mottar løpesedler. Det er denne «tåka» rundt forhandlingene om handelsavtalen om tjenester som gjør at tilhengerne enda ikke er utfordret på en åpen bane. For det er fortsatt mulig å si: Ja, men det er ikke privatisering det dreier seg om. Bevis det!

Det er derfor utmerket at Senterpartiet tok initiativet og fikk SV med slik at kravet om fullt innsyn i forhandlingene, Norges krav og forhandlingsmandat nå er stilt til Stortinget: Full åpenhet!

Hellas sin EU-kamp

Dette nummeret har hovedtema om Hellas. Om hvordan Troikaen har tatt full kontroll over både politikk og økonomi, detaljstyrer grekerne – og ikke minst: hvordan Syriza, fagbevegelsen og det greske folket slåss mot kneblinga.

Syriza er et sosialistisk parti, en samling av en brei venstreside med sosialister og kommunister. Bortsett fra størrelsen og den politiske virkeligheten de står i, ikke helt ulikt Rødt.

Kampen om Hellas kan få revolusjonerende konsekvenser, hvis de greier å stå imot.

Det viser sprengkrafta og betydninga av nasjonal sjølråderett.

Hellas er heller ikke til salgs!

Erik Ness

Syriza-regjeringen i Hellas står i en dag for dag kamp mot EU-institusjonene og IMF, som bruker ren utpressing for fortsatt å få landet til å følge deres økonomiske politikk. Dette vil pågå helt fram til sommeren, hvis ikke Hellas blir tvunget ut av eurosonen før eller klarer å skaffe seg finansielt armslag på annet vis.

Bakgrunnen er ikke bare Hellas-krisa, men en krise for hele EU-konstruksjonen og kapitalismen, med ringvirkninger også utover Europa.

Arnljot Ask er landsstyremedlem i Rødt og sitter i Internasjonalt utvalg i Rødt.

Mye står på spill, også for Merkel og topplederne i de fleste EU-landa, og for flertallet av folk som får svi for den rådende politikken. Syriza slåss derfor ikke bare for grekerne, men for alle europeere som er utsatt for den ekstreme nyliberalismen som EU er eksponent for. Også radikale i Norge bør derfor engasjere seg på grekernes side.

Norge er ikke noe unntak, sjøl om vi står utenfor EU. Gjennom husmannskontrakten EØS og ved at norsk økonomi er tett sammenvevd med EU berøres vi av krisepolitikken som føres i Europa. Norske myndigheter er på lag med Merkel & Co og er med både på å utpresse og tjene på krisa i Hellas. De 55 milliarder kronene som Stoltenberg-regjeringen skjøt inn i IMFs lånepakke våren 2012, har til nå gitt ca. 4 milliarder kroner i avkastning. Det er mer enn det Hellas 9. april måtte betale tilbake for den lånepakka Norge var med på.

Syriza tar ansvar

En sentral stolpe i Syrizas strategi har vært at de slåss for et annet Europa og ser seg som en aktør på den europeiske arenaen. Alexis Tsipras stilte som toppkandidat for den parlamentariske europeiske venstresida ved EU-valget i mai 2014, og de legger vekt på at dette er ei europeisk krise, ikke bare ei gresk krise, og ber om internasjonal støtte.

Det er historiske årsaker til at venstresida i Hellas må utvikle en annen strategi og taktikk enn den vi har her i Norge. Røttene fra antikken om Hellas som den europeiske sivilisasjonens vugge, virker inn, og ikke minst grekernes uavhengighetshistorie de siste hundreåra: fra krigen mot det osmanske herredømet i 1821–1830, kampen mot den tyske okkupasjonen under 2. verdenskrig og de to høyrediktaturene til Metaxas fra 1936–1941 og oberstjuntaen 1967–1974. Særskilt demokrati- og uavhengighetskampene i det forrige århundret medvirker til den positive holdningen både til EU og euroen i Hellas. Da Hellas ble med i EU i 1981, ble det sett på av flertallet av grekere som en inntreden i den europeiske sivilisasjonen igjen, mens utfalla mot Tyskland som nå dukker opp til overflaten, også fra Syrizas ledere, gjenspeiler skepsisen mot hva Tyskland igjen påfører Europa.

Under massemønstringene rundt 2011–2012 økte i følge Political Barometer oppslutningen om å forlate euroen til rundt 40 % en periode. Det siste året har den droppet til rundt 20 % igjen, sannsynligvis av frykt for at ting blir enda verre hvis Hellas går ut av eurosonen. Den økte oppslutningen om Syriza ved valget i januar 2015 skyldes motstanden mot Troika-politikken. Det var ikke grunnlag for Syriza til å gå til valg på å ta Hellas ut av euroen, dersom de hadde mål om å få regjeringsmakt.

Innad i Syriza var det imidlertid flere som ville ha «ut av euroen» som valgparole. Disse har fått økt oppslutning nå, når en ser hvordan EU-sjefene, den europeiske Sentralbanken (ECB) og Verdensbanken (IMF) fortsetter sin utpressingspolitikk overfor Hellas. Den såkalte «Bridge Agreement» av 20. februar, som skulle gi grekerne en pustepause på fire måneder før en ny avtale om reformprogrammet som fulgte låne-avtalene skal forhandles, fjernet ikke nakketaket på grekerne fordi de ikke har alternativ tilgang til kreditter. EU og ECB stengte av kapitaltilførselen som fulgte de såkalte memorandumene allerede sist høst. Bare da greske banker var i ferd med å gå tom for likvider, åpnet ECB kranen litt i første uka av april, men fortsatt holdes restutbetalingen av lånet, på 7,2 milliarder euro, tilbake. Det gjør at de progressive reformene i 20. februar-avtalen fortsatt står under hardt press.

Fortsatt sier Syriza-ledelsen at førstevalget er å stå i eurosonen og slåss for en ny EU-politikk, men de er nå er i ferd med å få underhånden tilsagn om økonomisk støtte fra annet hold (Russland, Kina, Iran osv). Er dette mer enn taktikk for å myke opp Merkel & Co, og vil Tyskland tillate en «trojansk hest» som kan forandre EU-politikken som har gitt nettopp Tyskland så store fordeler? I dag tyder lite på at uenighetene som finnes innad i EU, i nærmeste framtid vil bli sterke nok til at Hellas kan få støtte fra andre land, før eventuelt Syriza-lignende partier tar makta noen steder.

De røde strekene?

Verken Tsipras eller finansminister Varoufakis setter opp det å bli i eurosonen som et prinsipielt mål. Hvis det går på bekostning av de to røde strekene jeg oppfatter at de har trukket, så er det farvel til euroen. Varoufakis sier at det avgjørende er å føre en politikk som tjener folkeflertallet, om de har euro eller drakmer er underordna. Det er dette som også ligger til grunn for at de har valgt å stå fast på at bevilgningene til den humanitære pakken fra Thessaloniki-programmet står fast, sammen med diverse symboltiltak for å ta inn noen offentlige ansatte igjen, heve minstelønn og pensjoner i to skritt fram mot oktober 2016 osv.

Sjøl om de det foreløpig bare er vedtatt å sette ut i livet ca 10 % av denne krisepakka, prøver EU å ødelegge det finansielle grunnlaget for den. Eurogruppemøtet i Riga 24. april vil avklare om EU vil sette kniven på strupen til Hellas og tvinge dem til å misligholde innbetalinger til Troikaen, ved å fortsatt tilbakeholde de 7,2 milliarder euro på restlånet. Da er det i tilfelle EU som tvinger fram en Grexit.

Den andre røde streken er tvillingsøstra til den første: De vil ikke bøye nakken for Troikaen men holde på den anstendigheten som ble gjenvunnet gjennom valgseieren. Memorandumene er nå borte og er erstatta med en foreløpig overgangsavtale, der representantene for de tre institusjonene hver for seg skal samtale med den greske regjeringen. Troika-teknokrater i skal ikke sitte i Athen og overstyre de greske departementene. Tsipras har frabedt seg tysk kritikk av utspill under møtet med Putin 8. april, hvor han sa at sanksjonene mot Russland nørte opp om en ny kald krig.

Vi er ingen gjeldskoloni men en sjølstendig stat med rett til å drivevår egen utenrikspolitikk.

Det er kompromissløsheten på disse to områdene som har gjort at Syriza har holdt på oppslutningen, trass i kompromisser som ellers er inngått. I februar og mars har Syriza holdt på en oppslutning mellom 45 og 50 %, over det dobbelte av Nytt Demokrati, ifølge Metron analysis. De trenger å beholde denne folkelige oppslutninga dersom de skal få støtte til et brudd med EU om det blir nødvendig de nærmeste ukene eller månedene. Derfor har de også brakt spørsmålene om folkeavstemning eller nyvalg på banen i de siste basketaka. Og sjølorganiseringa rundt «Solidaritet for alle» er fortsatt like viktig framover.

Tilbake til utgangspunktet, at dette også er ei EU/Europa-krise, så er det at Hellas har valgt å slåss innad i EU også en fordel for andre som følger i fotspora: Podemos, Sinn Fein, portugiserne, italienere og franskmenn. Skal EU knuses, må flere bidra. Vår solidaritet og bidrag teller med!

Les mer:

• Her finner du aktuell debatt fra miljøet rundt Syriza: http://www.analyzegreece.gr/

• Nettsida til Solidaritet for alle: http://www.solidarity4all.gr/en/node/220

• Lik og spre Solidarity 4 All sin norske side på Facebook: https://www.facebook.com/sol4all?fref=ts

Swaziland: Angrepene på faglige tillitsvalgte øker

Afrikas siste eneveldige monarki har intensivert angrepene på fagforeninger og aktivister. Politiske partier er forbudt i Swaziland. Lederen av partiet People’s United Democratic Movement, Mario Masuku, og ungdomslederen deres,Maxwell Dlamini, sitter i fengsel etter å ha deltatt i 1. mai-demonstrasjon i fjor. Menneskerettsadvokaten Thulani Maseko og journalisten Bheki Makhubu fikk to års fengselsstraff for å ha skrevet kritiske artikler rettet mot rettsvesenet. 19. mars ble Thulani satt i isolat etter publisering av et brev som markerte ettårsdagen for hans fengsling.

Regjeringen nekter å anerkjenne fagforeninger som TUCOSWA og la dem få drive faglig aktivitet.

E-postkampanje: http://www.labourstartcampaigns.net/show_campaign.cgi?c=2692

Undersøkelseskommisjon om gresk lånepakke

Det greske parlamentet vedtok i begynnelsen av april å sette ned en undersøkelseskomite for å se på under hvilke forhold Hellas gikk med på lånepakka fra EU og IMF. Hellas fikk 240 milliarder euro i lån, i bytte mot spareprogrammer diktert av IMF og EU. Hellas betaler 3,6 prosent rente på lånene til IMF. IMF har ifølge Jubileekampanjen tjent 2,4 milliarder euro i profitt på lånene til Hellas så langt.

– Etter fem år med parlamentarisk stillhet om de store problemene som forårsaket en gjeldskatastrofe, starter vi i dag en prosess som vil gi svar på spørsmål til det greske folk, sa statsminister Alexis Tsipras før avstemningen.

Irsk folkeavstemning om homoekteskap

22. mai går irene til valgurnene for å stemme over om homoseksuelle skal få lov til å gifte seg på lik linje med hetroseksuelle. Alle de store politiske partiene og over 75 % av folket i menningsmålinger sier de er tilhengere av en slik lovendring. Homoseksualitet ble først lovlig i Irland i 1993. I 2006 tapte to kvinner i høyesterett en rettsak for å få anerkjent sitt kanadiske ekteskap i Irland. I 2010 fikk Irland en partnerskapslov. I Irland må alle grunnlovsendringer ut på folkeavstemning.

Quebec: Studentstreik mot nedskjæringspolitikk

Over 60 000 studenter forlot sine forelesninger i protest mot nedskjæringspolitikken. Dette er den største studentstreiken i Canada siden 2012 da en stor studentbevegelse sloss mot økning i studieavgiftene. Streiken den gang førte til et politisk skifte og at økningene som ble foreslått, ble lagt i skuffen. Studentene satser på en enda større markering sammen med fagforeninger 1. mai.

Fem kinesiske feminister arrestert

Fem kinesiske feminister, Nu Rongrong, Zheng Churan, Li Tingting, Wang Man and Wei Tingting, har sittet i varetekt siden mars for å ha delt ut løpesedler mot seksuell trakasering. Saken har vekt oppmerksomhet internasjonalt. Damene risikerer opptil fem år i fengsel hvis de blir dømt. President Xi Jinping har ført en tøff linje mot landets opposisjonelle, og håper med dette å framstå som Kinas sterke mann.

Nesten en av ti sysselsatte i petroleumsnæringen

Nye tall fra SSB viser at 239 000 sysselsatte i den norske økonomien kan knyttes til petroleumsnæringen. Dette vil si at 8,7 prosent av alle sysselsatte er direkte eller inndirkete knyttet til petroleumsnæringen.

I 2006 var tallet 186 000.

Rapporten viser at åtte prosent av brutto-produktet fra fastlands-Norge er tilknyttet leveranser til petroleumsnæringen.

Globale konflikter blir i stadig større grad forsterket av tørsten etter olje og naturgass – og det økonomiske overskuddet de skaper.

Samme hvor du ser – Irak, Syria, Nigeria, Sør-Sudan, Ukraina og Øst- og Sør-Kinahavet – så ulmer det i verden med nye eller forsterkede konflikter.

Michael T. Klare er regulator av Tom Dispatch, og underviser i Freds- og internasjonal sikkerhetsstudier ved Hampshire gymnas og er forfatter av The Race for What´s Left. En dokumentarfilm basert på boka hans, Blood and Oil, kan bestilles fra The Media Education Foundation. Artikkelen er oversatt av Harald Fjørtoft Haukaa.

Ved første blikk ser det ut til at disse omveltningene er uavhengige hendelser ut fra sine egne unike og særegne omstendigheter. Men om vi ser nærmere etter, ser vi flere felles viktige egenskaper – et særegent heksebrygg av etniske, religiøse og nasjonale motsetninger som er blitt bragt til kokepunktet av jakta på kontroll over energi-kildene.

I hver av disse konfliktene er utgangspunktet i stor grad utbrudd av langvarige motsetninger blant nabostammer, sekter og folkegrupper (som ofte deler samme område). I Irak og Syria er det ufred mellom sunnier, sjiaer, kurdere, turkmenere og andre. I Nigeria blant muslimer, kristne og flere stammegrupper. I Sør-Sudan mellom Dinka og Nuer. I Ukraina mellom ukrainske lojalister og Russland-tilhengere i forbund med Moskva. I Øst- og Sør-Kinahavet mellom kineserne, japanerne, vietnameserne, fillipinerne og andre. Det ville være enkelt å tilskrive dette gammelt hat, slik mange analytikere mener. Men mens disse fiendlighetene bidrar til å drive fram disse konfliktene, blir de i tillegg antent av en svært moderne impuls: ønsket om å kontrollere verdifulle olje- og gass-kilder. Ikke tro noe annet, dette er det 21. århundres energikriger.

Det burde ikke overraske noen at energi spiller en så avgjørende rolle i disse konfliktene. Olje og gass er tross alt verdens viktigste og mest avgjørende råvarer og er store inntektskilder for regjeringer og selskaper som styrer produksjonen og distribusjonen. Regjeringene i Irak, Nigeria, Russland, Sør-Sudan og Syria får det aller meste av sine inntekter fra oljesalg. De store oljeselskapene (mange av dem stats-eide) har enorm makt i de oljeproduserende landa og i andre land som er en del av oljeøkonomien. De som styrer disse statene og de olje- og gassproduserenede områdene i dem, styrer også innsamlinga og fordelinga av disse avgjørende inntektene. Til tross for et historisk irrlag av gammelt fiendskap er mange av disse konfliktene i virkeligheten kamper om kontroll over hovedkilden til nasjonale inntekter.

Vi lever i en energi-sentrisk verden der kontroll over olje- og gassressursene (og distribusjonsmidlene) fører til geopolitisk innflytelse for noen og sårbarhet for andre. Fordi så mange land er avhengige av energi-import, utøver land med overskudd, som blant andre Irak, Nigeria, Russland og Sør-Sudan, en uforholdsmessig stor innflytelse på verdensscenen. Hva som skjer i disse landene, påvirker resten av oss og innbyggerne i dem nesten mer enn noe annet – som risikoen for ytre innblanding i indre konflikter, i form av direkte militær intervensjon, våpenleveranser, bruk av militære rådgivere eller økonomisk bistand.

Kampen om energiressursene har vært en dominerende faktor i mange av de aktuelle konfliktene som krigen mellom Iran og Irak fra 1980 til 1988, Gulfkrigen fra 1990 til 1991 og den sudanesiske borgerkrigen fra 1983 til 2005. Ved første øyekast kan det virke mindre klart at utløsning av spenninger i de mest aktuelle konfliktene skyldes spørsmålet om fossilt brensel. Men ved nærmere ettersyn kan vi se at kjernen i hver av disse konfliktene er en krig om energi.

Irak, Syria og ISIS.

Den Islamiske staten i Irak og Syria (ISIS), den sunni-muslimske ekstemistgruppen som kontrollerer store deler av det vestlige Syria og det nordlige Irak, er en godt bevæpnet milits med målsetting om å skape et islamsk kalifat i områdene de kontrollerer. I noen henseender er det en fanatisk og sekterisk religiøs organisasjon med mål om å gjenskape den rene og uforfalskede pietismen fra den tidligste islamske æraen. Samtidig arbeider de for å skape en full-verdig stat med alle dens funksjoner.

Som USA til fulle fikk høste dyrekjøpte erfaringer med hva angår kostnadene til nasjonsbygging i Irak og Afghanistan: Statsinstutisjoner må bygges opp og finansieres, det må rekrutteres til en hær som skal betales, våpen og drivstoff må sikres og infrastruktur må styrkes og vedlikeholdes. Uten olje (eller andre lukrative inntekts-kilder) kan ikke ISIS engang håpe på å nå de ambisiøse måla sine. Men siden de nå har kontroll over viktige oljeproduserende områder i Syria og raffineringsanlegg i Irak, er de i en unik posisjon til å kunne oppnå måla. Olje er helt avgjørende for organisasjonens hovedstrategi.

Syria har aldri vært en stor oljeprodusent, men førkrigsproduksjonen på 400 000 fat per dag utgjorde en hovedinntektskilde for Bashar al-Assads regime. Nå er de fleste av landets oljefelt under kontroll av opprørsgrupper, blant dem ISIS, den al-Qaeda-tilknytta gruppa Nusra Front og lokal kurdisk milits. Selv om det har vært en klar produksjonsnedgang fra feltene, så blir tilstrekkelig solgt gjennom forskjellige hemmelige kanaler for å forsyne opprørerne med inntekter og driftsmidler. «Syria er et oljeland og har ressurser, men i det siste har de blitt stjålet av regimet» sa regimemotstandsaktivisten Abu Nizar. «Nå blir de stjålet av dem som profitterer på revolusjonen».

Til å begynne med var mange opprørsgrupper involvert i utvinningsaktivitetene, men siden ISIS tok kontroll over Raqqa, hovedstaden i provinsen med samme navn, har de vært den dominerende aktøren i oljefeltene. I tillegg har de tatt kontroll over felter i naboprovinsen Deir al-Zour langs grensa til Irak. Mange av de våpnene de har skaffet seg, levert av USA til den flyktende irakiske hæren etter den mislykkede offensiven mot Mosul og det nordlige Irakiske byene, er overført til Deir al-Zour for å styrke organisasjonens arbeid for å ta full kontroll over regionen. I Irak kjemper ISIS for å ta kontroll over Iraks største raffineri i Baiji i den sentrale delen av landet.

Det ser ut til at ISIS selger olje fra feltene de kontrollerer gjennom stråmenn, som står for transporten i hovedsak med tankbiler, til kjøpere i Irak, Syria og Tyrkia. Disse salgene sies å skaffe organisasjonen det den trenger for å betale soldatene og å skaffe de store lagrene av våpen og ammunisasjon. mange observatører påstår og at ISIS selger olje til Assad-regimet mot at de ikke skal bli beskutt av luftvåpenet slik andre opprørsgrupper blir. «Mange i Raqqa anklager ISIS for å samarbeide med den syriske regjeringa,» sier den kurdiske journalisten Sirwan Kajjo.

Lokale folk sier at mens andre opprørsgrupper ofte blir utsatt for luftangrep fra regimet, så har ikke ISIS’ hovedkvarter blitt angrepet en eneste gang.

Det er tydelig at olje er et sentralt element også i de pågående kampene i det nordlige Irak. ISIS søker både å hindre oljeleveranser og -inntekter til Bagdad-regjeringa og å fylle sine egne kister for å styrke sine egne muligheter for nasjonsbygging og videre militære framganger. Samtidig ønsker kurderne og flere sunni-stammer, noen alliert med ISIS, kontroll over oljefelt i deres områder og større andel av landets oljerikdommer.

Ukraina, Krim og Russland

Den pågående krisa i Ukraina starta da president Viktor Janukovytsj avviste en avtale med den Europeiske Unionen (EU) om tettere økonomiske og politiske bånd og i stedet arbeidet for nærmere bånd til Russland. Dette førte til kraftige protester i Kiev mot regjeringa og førte til slutt til Janukovytsj’ flukt fra hovedstaden. Med Moskvas hovedallierte fjerna fra scenen og styrker som støtta EU med kontroll over hovedstaden, tok Russlands president Vladimir Putin skritt for å ta kontroll over Krim og oppmuntre til en separatistbevegelse i det østre Ukraina. For begge sider har kampene som dette resulterte i, handlet om politisk legitimitet og nasjonal identitet – men som i andre konflikter i det siste har de også handlet om energi.

Ukraina er selv ikke en betydelig energi-produsent, men viktige ledninger for transport av russisk naturgass til Europa går gjennom landet. I følge US Energy Information Administration (EIA) fikk Europa 30 % av sin gass fra Russland i 2013. Det meste av det kom fra den statskontrollerte oljegiganten Gazprom og omtrent halvparten ble transportert gjennom rørledninger som krysser Ukraina. Resultatet av dette er at landet spiller en nøkkelrolle i det komplekse forholdet mellom EU og Russland, noe som har vist seg å være svært innbringende for de lite kjente toppene og oligarkene som kontrollerer gasstrømmen, og som samtidig har ført til sterke motsetninger. Protester mot prisen Ukraina betaler for sin egen import av gass fra Russland, har to ganger ført til at Gazprom har stoppet leveransen, noe som også har ført til reduserte leveranser til EU.

På bakgrunn av dette er det ikke overraskende at hovedmålet for «assosiasjonsavtalen» mellom EU og Ukraina som ble avvist av Janukovytsj (men som nå har blitt signert av den nye ukrainske regjeringa), inneholder en utvidelse av EUs energiregler til Ukrainas energisystem. Dette eliminerer i hovedsak de gjensidig fordelaktige avtalene mellom den ukrainske overklassen og Gazprom. EU-tjenestemenn sier at ved å gå inn i denne avtalen vil Ukraina starte en prosess med å tilnærme sin energilovgivning til EUs normer og standarder og dermed legge til rette for interne markedsreformer.

Russiske ledere har mange grunner til å mislike denne assosiasjonsavtalen. En sak er at den vil knytte Ukraina, et land ved sine egne grenser, politisk og økonomisk nærmere til Vesten. Men en spesiell bekymring er konsekvensene for inntektene fra energisalget med utgangspunkt i Russlands økonomiske avhengighet av gassalg til EU – og for virkninga for de personlige formuene til den russiske overklassen med sine gode forbindelser. Seint i 2013 kom Janukovytsj under et kolossalt press fra Vladimir Putin for å vise EU ryggen og i stedet gå med på en økonomisk union med Russland og Hviterussland. Et slikt arrangement ville ha sikret den priviligerte statusen til overklassen i begge landa. Men ved å bevege seg i denne retninga skapte Janukovytsj oppmerksomhet rundt den kameraderi-politikken som lenge hadde ridd Ukrainas energisystem. Dette utløste protestene på Kievs Uavhengighetsplass (Maidan) som førte til hans fall.

Med det samme protestene starta, førte en flom av hendelser til dagens situasjonen med Krim på russiske hender, store deler av Øst-Ukraina under kontroll av pro-russiske separatister og de resterende vestlige områdene knyttet enda sterkere til EU.

I disse kampene har spørsmålet om tilhørighet spilt en framtredende rolle. Ledere på alle fløyer har appellert til nasjonale og etniske lojalitetsbånd. Men uansett står energi igjen som den avgjørende faktoren i regnestykket. Gazprom har gjentatte ganger økt prisen Ukraina må betale for sin naturgassimport. Den 16. juni kuttet Gazprom leveransen helt under påskudd av at det ikke var gjort opp for tidligere leveranser. Neste dag ødela en eksplosjon en av hoved-rørledningene som førte russisk gass til Ukraina. Denne hendelsen er fortsatt under etterforskning. Forhandlinger om gassprisen er fortsatt et hovedspørsmål i forhandlingene mellom Ukrainas president Petro Poroshenko og Vladimir Putin.

Energi spilte også en nøkkelrolle i Russlands avgjørelse om å ta Krim med militære midler. Ved å annektere området har Russland doblet det området det kontrollerer utenfor kysten av Svartehavet. I dette området regnes det med at det er milliarder av fat med olje og store reserver av naturgass. Før krisa forhandlet flere vestlige selskaper, som ExxonMobil, med Ukraina om tilgang til disse reservene. Nå må de forhandle med Moskva. «Det er av stor betydning,» sa den eurasiske eksperten Carol Saivetz ved MIT. «Det fratar Ukraina muligheten til å utvikle disse ressursene og overfører dem til Russland».

Nigeria og Sør-Sudan

Konfliktene i Sør-Sudan og Nigeria er spesielle på mange måter, men de deler en nøkkelfaktor: utbredt sinne og mistillit til regjeringsrepresentanter som har blitt rike, korrupte og eneveldige takket være tilgangen på rikelige oljeinntekter.

I Nigeria kjemper opprørsgruppa Boko Haram for å styrte det eksisterende politiske systemet og erstatte det med en puritansk muslimstyrt stat. Selv om de fleste nigerianere fordømmer gruppas voldelige metoder (som kidnapping av flere hundre tenåringsjenter fra de statsdrevne skolene), har de samlet støtte fra de fattigdomsrammede nordlige delene av dette landet med den korrupsjonsberyktede sentralregjeringa i den fjerne hovedstaden Abuja.

Nigeria er den største oljeprodusenten i Afrika og pumper ut rundt 2,5 millioner fat om dagen. Med en oljepris på omtrent 100 dollar fatet representerer dette en potensielt svimlende kilde til rikdom for nasjonen, selv etter at de private selskapene som står for de daglige utvinningsoperasjonene, har tatt sin del. Om disse inntektene, beregnet til flere titalls milliarder dollar per år, hadde blitt brukt til å fremme utvikling og forbedre befolkningens levekår, kunne Nigeria representert et fyrtårn av håp for Afrika. I stedet forsvinner mye av pengene i lommene til den nigerianske overklassen som har gode forbindelser (og til kontoer i utenlandske banker).

I februar fortalte styreformannen i den nigerianske sentralbanken, Lamido Sanusi, en parlamentarisk undersøkelseskommisjon at det staseide Nigerian National Petroleum Corporation (NNPC) hadde unnlatt å overføre 20 milliarder dollar av inntektene fra oljesalg til statskassa som loven krever. Det hadde tydeligvis blitt overført til private kontoer. Han fortalte New York Times at «en vesentlig del av pengene er forsvunnet». «Jeg snakka ikke bare om tall. Jeg viste at det var svindel».

For mange nigerianere som overlever på mindre enn 2 dollar om dagen, er korrupsjonen, kombinert med den utstrakte brutaliteten til regjeringas sikkerhetsstyrker, en kilde til langvarig sinne og bitterhet. Den skaffer rekrutter til opprørsgrupper som Boko Haram og den skaffer dem forståelig oppslutning. «De kjenner godt til frustrasjonene som kan drive noen til væpnet kamp mot staten,» sa National Geografics reporter James Verini om folk han intervjuet i de krigsherjede områdene i Nord-Nigeria. Til nå har regjeringa ikke vist noen evne til å slå ned opprøret. Den omfattende og hardhendte militære taktikken har derimot bare ført til ytterligere avstand til vanlige nigerianere.

Konflikten i Sør-Sudan har en annen bakgrunn, men deler sammenhengen med energi. Faktisk er selve opprettelsen av Sør-Sudan et produkt av oljepolitikk. Borgerkrigen i Sudan, som varte fra 1955 til 1972, tok endelig slutt da det muslimsk dominerte regimet i nord gikk med på å gi mer selvstyre til folkene i den sørlige delen av landet. Disse er i stor grad tilhengere av tradisjonelle afrikanske religioner eller kristendom. Men da det ble funnet olje i sør, trakk styresmaktene i Nord-Sudan tilbake mange av sine tidligere løfter og forsøkte å få kontroll over oljefeltene. Dette antente en ny borgerkrig som varte fra 1983 til 2005. Anslagsvis 2 millioner mennesker mistet livet i denne delen av kampene. Til slutt oppnådde den sørlige delen full autonomi og retten til å stemme over løsrivelse. Etter folkeavstemninga i januar 2011 der 98,8 % stemte for løsrivelse, ble landet uavhengig den 9. juli.

Den nye staten hadde knapt blitt etablert før konflikten med nord om olja blusset opp igjen. Mens Sør-Sudan har et overskudd av olje, så går den eneste oljeledninga som gjør det mulig med oljeeksport gjennom Nord-Sudan til Rødehavet. Dette fører til at Sør-Sudan er avhengig av Nord-Sudan for hovedinntekta til statskassa. Rasende over tapet av oljefeltene tok nord svært høye priser for overføring av oljen, påskyndet av stans i oljeleveransene fra sør og sporadiske kamper langs den fortsatt omstridte grensa mellom de to landa. I august 2012 ble de to statene endelig enige om en avtale for hvordan rikdommen skulle fordeles, og oljetransporten ble gjenopptatt. Kampene har imidlertid fortsatt i grenseområder kontrollert av nord, men befolket av folkegrupper knyttet til sør.

Da oljeinntektene var sikret, forsøkte lederen i Sør-Sudan, president Salva Kiir, å sikre kontrollen over hele landet og alle oljeinntektene. Ved å påstå at et snarlig statskupp var i emning fra rivalene, leda av visepresident Riek Machar, oppløste han sin multietniske regjering den 24. juli 2013 og begynte å fengsle tilhengerne til Machar. Den påfølgende maktkampen utviklet seg raskt til en etnisk borgerkrig der slektninger av president Kiir, en dinka, kjemper mot nuer-gruppa som Machar er en del av. Til tross for forsøk på å få til en våpenhvile har kampene pågått, med tusenvis av drepte og hundretusener på flukt fra hjemmene sine.

Som i Syria og Irak, har mye av kampene vært sentrert rundt de viktige oljefeltene. Begge sider er fast bestemt på å vinne kontrollen over dem og å få inn inntektene de skaper. I mars produserte Paloch-feltet i Øvre Nilen, fortsatt under regjeringskontroll, rundt 150 000 fat om dagen til en verdi av 15 millioner dollar til regjeringa og de deltakende oljeselskapene. Opprørsstyrkene under ledelse av tidligere visepresident Machar søker å ta kontroll over disse feltene for å frata regjeringa disse inntektene. «Tilstedeværelsen av styrker som er lojale til Salva Kiir i Paloch for å kjøpe mer våpen for å drepe vårt folk, er ikke akseptabelt for oss», sa Machar i april. «Vi ønsker å ta kontroll over oljefeltene. Det er vår olje». «For øyeblikket er feltene regjeringskontrollerte mens opprørsstyrkene vinner terreng i nærområdet».

Sør-Kinahavet

I både Øst- og Sør-Kinahavet gjør Kina og deres naboer krav på flere atoller og øyer som ligger nær store undersjøiske olje- og gassreserver. Begge områdene har vært åsted for gjentatte marinesammenstøt de siste årene der Sør-Kinahavet har vært mest framme i søkelyset.

Som en energirik avlegger av det vestlige Stillehavet har dette havet lenge vært i fokus for motsetninger. Havet er omkranset av Kina, Vietnam, øya Borneo og de fillipinske øyene. Spenninga toppet seg i mai da kineserne plasserte ut sin største dypvannsborerigg, HD-981, i farvann Vietnam gjør krav på. I boreområdet rundt 120 nautiske mil utafor kysten av Vietnam, omringet kineserne en gang den kinesiske HD-981 med en stor flåte fra marinen og kystvaktskip. Da vietnamesiske kystvaktskip prøvde å trenge gjennom forsvarsringen i et forsøk på å drive vekk riggen, ble de møtt av kinesiske skip med vannkanoner. Ingen liv er gått tapt i disse sammenstøtene, men anti-kinesiske demonstrasjoner i Vietnam mot disse forpostfektningene til sjøs har etterlatt flere drepte. Det er forventa at sammenstøtene til sjøs vil fortsette til kineserne flytter riggen til et annet (sannsynligvis like omstridt) område.

Demonstrasjonene og sammenstøtene som ble antent av utplasseringa av HD-981 (se bildet), har i stor grad vært utløst av nasjonalisme og sinne over tidligere ydmykelser. Kineserne som insisterer på at flere små øyer i Sør-Kinahavet en gang var deres, prøver ennå å komme over tap av land og ydmykelsene de opplevde fra vestmaktene og det keiserlige Japan. Vietnameserne som lenge har vært vant til kinesiske invasjoner, søker å forsvare det de ser som sitt suverene territorium. For de vanlige innbyggerne i begge landa er fremvisning av besluttsom-het i tvisten et spørsmål om nasjonal stolthet.

Men å se på den kinesiske virksomheten i Sør-Kinahavet bare som et resultat av nasjonalisme, vil være å gjøre en feil. Eieren av HD-981, China National Offshore Company (CNOOC), har utført omfattende seismiske undersøkelser i det omstridte området og mener tydeligvis at det er lagret store energimengder der.

Det er anslått at det i Sør-Kinahavet er 23 til 30 milliarder tonn olje og 16 billioner kubikkmeter naturgass som utgjør en tredel av kinas totale olje- og gassreserver, bemerket det kinesiske nyhetsbyrået Xinhua.

I tillegg annonserte Kina i juni at de ville plassere en borerigg til i de omstridte om-rådene av Sør-Kinahavet. Denne gangen i utkanten av Tonkinbukta.

Som verdens største forbruker av energi er Kina på desperat jakt etter nye forsyninger av fossilt brensel der det er mulig. Selv om lederne er klare til å gjøre stadig større innkjøp av olje og gass fra Afrika, Russland og Midt-Østen for å dekke nasjonens økende energibehov, er det ikke overraskende at de foretrekker å utvikle og utvinne innenlandske forsyninger. For dem er ikke Sør-Kinahavet en «utenlandsk» energikilde, men en kinesisk en. Det ser ut til at de er villige til å bruke de midlene som skal til for å sikre den. Fordi andre land, blant annet Vietnam og Fillipinene, også ønsker å utvinne disse olje- og gassreservene, ser det ut til at ytterligere sammenstøt og økende vold er bortimot uunngåelig.

Ingen slutt på kampene

Som disse og tilsvarende konflikter viser, så er kamp om kontroll over viktige energikilder eller fordeling av oljeinntekter en av-gjørende faktor i de fleste pågående kriger. Mens etniske og religiøse motsetninger kan være det politiske og ideologiske drivstoffet for kampene, er det de potensielt enorme profittene på olje som holder liv i dem. Uten forventningen om slike ressurser ville mange av dem dø ut av mangel på midler til våpenkjøp og lønn til soldatene. Så lenge oljen fortsetter å flyte, vil de krigførende både ha midlene og grunn til å fortsette å kjempe.

I en verden drevet av fossilt brensel er kontroll over olje- og gassreserver avgjørende for staters makt. «Olje driver mer enn biler og fly,» fortalte Robert Ebel fra Center for Strategic and International Studies til en forsamling fra det amerikanske utenriks-departementet i 2002. «Olje er drivstoff for militærmakt, nasjonalformuer og internasjonal politikk». Langt ut over en vanlig handelsvare «er det bestemmende for velstand, nasjonal sikkerhet og internasjonal makt for dem som innehar denne vitale ressursen, og motsatt for dem som ikke har».

Og dette er enda sannere i dag. Når energikrigen sprer seg, vil sannheten bare bli enda klarere. Kanskje vil utviklinga av fornybar energi en dag gjøre dette postulatet ugyldig. Men om du ser en konflikt under utvikling i dagens verden, se etter energi. Det vil være der et eller annet sted på denne vår planet drevet av fossilt drivstoff.

Du sendte ut en oppfordring om å delta på Kvinner på tvers med overskriften «Likestilling på glattisen – hva nå?»

Hvilke tanker ligger bak den overskriften? spør Birger Thurn-Paulsen

Christina Beck Jørgensen er leder for Fagforbundet Ungdom og jobber i helsesektoren i 16,9 prosent stilling. Artikkelen er innledninga hun foldt på Kvinner på tvers høsten 2014.

Dette er overskriften til konferansen som var, og det symboliserer jo at det fortsatt er en jobb som må gjøres for å få likestilling, og vi damer er på glattisen og må kreve vår plass i arbeidslivet og samfunnet.

I den samme oppfordringen spør du: «Hva er det som gjør at vi unge jenter i dag velger helsefag, mens de unge gutta velger elektrofag?» Hva mener du selv er avgjørende for dette valget?

Hvis man spør unge i dag kan man nok få et svar som, at det bare er sånn. Dette henger fortsatt selv om samfunnet har endret seg de siste årene. Jeg tror dette er tradisjoner og tanker som man får i livet sitt allerede som baby. Hvorfor har jenter rosa klær og gutta blå? Hvorfor gir du Jenny dukke til jul, og Mathias får lastebil? Dette er noe hele samfunnet må endre. Vil Jenny ha lastebil bør hun få det, og Mathias må få dukke hvis han ønsker seg det. Denne endringen vil ikke skje over natta, men det vil ta tid. På yrkes-NM i fjor var det ei jente som vant pris for beste billakkerer. Det viser at vi er på vei ved at man velger utradisjonelle yrker. Det viktigste er jo at man finner noe man trives med og at man blir akseptert av samfunnet for det valget.

Hva mener du er hovedtendensen blant unge jenter når det er snakk om lønn? Tenker de først og fremst på det som et spørsmål om lønn, eller er likestillingsperspektivet rundt det like sterkt?

En av de viktigste sakene er jo deltakelse i arbeidslivet. Går man på de kvinnedominerte arbeidsplassene finner man nesten ingen med hel og fast stilling, og går man på de mannsdominerte, finner du nesten ingen som ikke har det. Dette påvirker lønn, pensjon og muligheten til å planlegge sitt eget liv, både når det gjelder hverdagen og for eksempel boliglån. Disse tingene må vi få endret på. Dette gjelder spesielt i helse- og omsorgsektoren hvor man er redd for at det går ut over pasienten hvis man sier nei og står på sine krav, men vi damer må gjøre det. Og det beste for pasienten er jo fast ansatte på jobb som vet om tilstanden og som man føler seg trygg med. Har man 20 vikarer innom i uka er dette ugunstig for både arbeidsgiver, arbeidstaker og pasient.

I hvilken grad er 6-timersdagen et tema blant unge, fagorganiserte jenter, for eksempel i sammenheng med diskusjonene om arbeidstid, deltid og heltid?

6-timers dagen er noe som jevnlig blir tatt opp og diskutert. Dette er diskutert mye sammen med miljø og klima også, og de stedene hvor man har forsøkt har produktiviteten gått opp og sykefraværet ned. Dette vil være en viktig sak fremover.

Hva tror du Fagforbundet Ungdom kan gjøre i kampen mot angrepene på Arbeidsmiljøloven som regjeringa vil gjennomføre?

Fagforbundet Ungdom skal stå sammen med resten av ungdomsbevegelsen og kjempe for en trygg fremtid. Med de endringene regjeringa vil innføre, vil vi ikke få det. Vi skal mobilisere til 28. januar og passe på at alle vet hva som skjer og hvordan vi kan vise at vi er imot. Vi vet ikke når forslagene vil bli behandlet i Stortinget. Forslagene er nå oversendt fra regjeringen, og de skal behandles i Arbeids- og sosialkomiteen på Stortinget før endelig vedtak. Vi må holde fokuset og trykket oppe også etter 28. januar. 

Første verdens krig startet med at nasjonalismen hadde kvalt sosialismen. Mens den ble avsluttet med revolusjoner i Europa.

I del to av denne artikkelen forteller Neil Faulkner hvordan krigen gikk fra masseslakt til revolusjonær aksjon.

Neil Faulkner er arkeolog, historiker og redaktør av Military Times. Artikkelen sto opprinnelig i et hefte utgitt av Stop the War Coalition. På nett har vi valgt å dele artikkelen i to, dette er del to. Artikkelen er oversatt av Mathias Bismo.

Habsburgerriket Østerrike-Ungarn

Wien, Praha og Budapest, de tre største byene i Østerrike-Ungarn, hadde blitt sentre for misnøye. De undertrykte folkene under de østerrikske og ungarske overherrene befant seg i opprør mot det «nasjonenes fengsel» som hold dem fanget. Gruvearbeidere i Böhmen og arbeidere i Wien deltok i kraftige kamper mot politiet for å kunne bygge fagforeninger. Parlamentariske forsamlinger var lammet av politikere som var fragmentert etter klasse og etnisitet. Grunnloven var blitt satt til side, og Østerrikes aldrende dynastiske autokrat fikk styre gjennom unntaksdekret.

«Diktatur og tvang kan forsvares,» slo den østerrikske utenriksministeren fast. «Bare en aggressiv politikk kan redde landet fra ødeleggelse,» tordnet østerrikske hærsjefer. Den østerriksk-ungarske eliten så, i møte med folkelig opprør og oppløsning av staten, autoritært styre og imperialistisk krig som motgiften mot den interne krisen.

For en stund fikk de rett. Da det ble erklært krig mot Serbia 28. juli, ble gatene fylt med flagg, bånd og orkestre som spilte krigsmusikk, med kolonner av marsjerende soldater i blå-grå uniformer og masser av patrioter som oppmuntret dem med rop om å «ta livet av de serbiske hundene!»

Tsar-Russland

Det var det samme i Russland. Siden april 1912 hadde bølge etter bølge av massestreiker rullet gjennom industrisentrene. Bevegelsen nådde sitt høydepunkt i juli 1914. Over én million arbeidere var ute i streik i løpet av årets sju første måneder, og det hele hadde kulminert med at det i den siste måneden før krigen hadde vært en generalstreik i hovedstaden. Russland var igjen, som i 1905, på randen av revolusjon.

Men da tsaren viste seg på Vinterpalassets balkong for å offentliggjøre krigserklæringen 2. august, slo folkemengden som ventet ut i en storslått avsynging av nasjonalsangen. Streikene få dager før var glemt. Krigen hadde, som så ofte før og senere, for en tid sveiset nasjonen sammen til én.

For å tilkjennegi sin patriotisme angrep mobben så den tyske ambassaden og tyske kontorer og butikker, og tok livet av en vaktmester i prosessen. Russlands korrupte, giftige og vaklende herskerklasse hadde vært usikre på hvordan folket ville reagere på en krig. Nå hadde de svaret. Krigen hadde vunnet over revolusjonen. Nasjonalismen hadde kvalt sosialismen. Portretter av tsaren hadde erstattet opprørsfanene.

Det tyske imperiet

To dager senere stemte den tyske Riksdagen enstemmig for krigsbevilgninger – til tross for at 110 av representantene var medlemmer av det opposisjonelle sosialdemokratiske partiet (SPD).

SPD i Tyskland var modellen for sosialister overalt, og lederne deres dominerte sosialistpartienes andre internasjonale. Den andre internasjonalen hadde forpliktet seg til en absolutt motstand mot krig. På Basel-konferansen i november 1912 hadde det blitt enighet om at hvis krigen skulle true, så skulle medlemmene «gjøre alt de kan for å forhindre utbrudd av krig, med de midlene de anser for å være de mest hensiktsmessige». Hvis den først brøt ut, så skulle de «gripe inn for å avslutte den raskest mulig» og bruke «den økonomiske og politiske krisen krigen har skapt, til å mobilisere folket og dermed få fart på det kapitalistiske klassestyrets undergang.»

Det betydde ingenting. De tyske sosialistene stemte for krig. Bare dager før, 28. juli, hadde det vært 100 000 mennesker i en demonstrasjon mot krig i Berlins gater.

I løpet av de siste dagene med fred hadde det vært ikke mindre enn 288 antikrigsdemonstrasjoner over hele Tyskland med opp mot 750 000 deltakere.

Massebevegelsen mot krig hadde vært under oppbygging siden 1911. SPD sto i spissen. 4. august slo partiets stemmegivning i Riksdagen bevegelsen i hjel, og overga det tyske arbeidende folket til den aristokratiske offiserskasten og dens hærstyrker.

Det republikanske Frankrike

Et lignende mønster, med nasjonale variasjoner, fulgte over hele Europa. Den ledende franske krigsmotstanderen og sosialisten Jean Jaurès hadde oppmuntret til generalstreik mot krig i Frankrike og Tyskland. 31. juli ble han myrdet på en kafé i Paris av en drapsmann fra høyrefløyen. Samtidig falt den franske antikrigsbevegelsen sammen under en bølge av nasjonalistiske krav om å ta tilbake Alsace-Lorraine, de to grenseprovinsene Frankrike hadde tapt i den fransk-prøyssiske krigen i 1870–71.

Franske generaler proklamerte en «offensivens ånd». Seieren ville komme av élan (livskraft) og cran (tapperhet), av en offensive à l’outrance (til de ytterste grenser). Passivitet – å forsvare fort og skyttergraver – ville bare føre til dekadanse og defaitisme.

Følgelig, da krigen begynte, stormet mengder av franske vernepliktige, bevæpnet med flagg og jakthorn mot maskinvåpen og moderne artilleri. Franskmennene mistet en firedel av mennene sine i løpet av den første måneden.

Det liberale Storbritannia

Storbritannia befant seg også i en politisk krise sommeren 1914. Suffragettene hadde løftet kampen for kvinnefrigjøring til å bli en massebevegelse. En omstridt selvstyrelov hadde ført Irland, Storbritannias eldste og nærmeste koloni, til randen av borgerkrig. Og fire år med landsomfattende streiker blant gruve-, havne- og jernbane-arbeidere hadde kulminert i en trippelallianse med en kolossal makt over industrien.

Men Storbritannias liberale regjering, som hadde blitt stemt inn på et forfriskende løfte om radikale reformer i 1906, hadde for lenge siden blitt overtatt av krigerske imperialister. Akkurat som i andre europeiske hovedsteder den sommeren, klarte også et lite mindretall av krigshissere å få massebevegelsene i London til å bryte sammen under en bølge av nasjonalsjåvinisme og militarisme.

De kunne ha blitt stoppet. Titalls millioner opponerte aktivt mot dem. Hundrevis av millioner ville tjent på fred. Men den nødvendige besluttsomheten og viljestyrken manglet. Ikke på bunnen, blant vanlige aktivister, men på toppen, blant lederne.

I stedet for å forsøke å gjøre massebevegelsene mot krig til en bølge av protester, streiker og opprør som kunne være sterke nok til å stoppe krigen, kapitulerte lederne av den europeiske arbeiderbevegelsen for de herskende elitenes nasjonalisme og militarisme. Prisen skulle bli 15 millioner døde.

Klasseinndeling

Fordi krigen handlet om profitt og makt – fordi hensikten var å dele opp verden på nytt i én nasjonalkapitalistisk blokk mot en annen sine interesser – kunne det ikke være noe demokrati. Soldater kunne ikke få lov til å snakke om hvorfor de sloss, velge sine egne offiserer eller diskutere strategi og taktikk. Faren var at de kunne bestemme seg for ikke å slåss i det hele tatt.

I stedet ble hærene holdt sammen gjennom disiplin ovenfra og ned. Soldater ble ofte tvunget ut av skyttergravene stilt overfor et geværløp, og hundrevis ble skutt for «feighet» – det vil si fordi de var redde.

Den sosiale avgrunnen mellom offiserer og menige hadde ikke å gjøre med dumhet. Generalene stolte ikke på sine egne soldater. Soldatene fikk ikke lov til å tenke selv. Etter hvert som frafall førte til at de erfarne soldatene fra 1914 ble erstattet med frivillige og utskrevne, økte mistilliten.

«Verken våre nye formasjoner eller de gamle divisjonene,» klaget general Rawlinson over, «har den samme disiplinen som fantes i styrkene våre for ett år siden.» Så på den første dagen av slaget ved Somme (1. juli 1916) ble mennene hans beordret til å «tvinge seg fremover i en jevn fart, i rekker etter hverandre.»

Dette var den virkelige galskapen – mennesker som gikk rett over ingenmannsland under beskytning fra moderne artilleri, maskingevær og magasinrifler. Generalene så ikke på soldatundersåttene sine som annet enn halvtrente og tilbøyelige til panikk, og langt fra frontlinja, forskanset i sine komfortable herregårder, var de ikke en del av den moderne slagmarkens realiteter.

Klasseinndeling er en gift som infiserer den menneskelige organisasjonen med trakassering, dumskap og sløsing. Ingen steder er dette riktigere enn i en krig. De mest effektive styrkene i historien har vært de som har gjort demokratiet størst mulig og myndiggjort de menige.

Men det var ikke en oppvisning av overklassens inkompetanse som førte til stillingskrigen og slitasjen i skyttergravene. Det var iboende i den industrielle krigføringen.

Uinnskrenket krig

Den tyske planen om å beseire Frankrike i løpet av seks uker slo feil. Selv med 1,5 millioner mann, var ikke den tyske hæren stor nok til å omringe Paris, invasjonens tapte høydepunkt, og et engelsk-fransk motangrep i slaget om Marne tvang den tilbake på defensiven i august/september 1914.

De to sidene var så opptatt med forsøk på vekselvis fremrykking for så å overliste motstanderen i nord. Alle forsøkene mislyktes, noe som skapte et «kappløp mot havet» der skyttergravlinjene bredte seg ut fra grensa til Sveits og til den engelske kanal i oktober/november 1914.

«Bevegelseskrigen» var over. Dødleiet hadde trådt inn.

Dødleiet

Tyskerne forble på defensiven på Vestfronten gjennom mesteparten av de neste fire årene. De okkuperte det meste av Belgia og store deler av det nordøstlige Frankrike. De hadde en styrke de kunne benytte seg av. Fiendene deres var nødt til å forsøke å fordrive dem.

Det var to faktorer som gjorde linjen deres ugjennomtrengelig. Den ene var teknologisk. Våpenteknologien hadde gjort store fremskritt, men militær mobilitet og kommunikasjon hadde ikke gjort det. Offensivt infanteri ble kort og godt ødslet vekk i de kilometerlange labyrintene av skyttergraver og bunkere. Deres eget artilleri var ikke i stand til enkelt å bevege seg fremover. Det var ingen raske pansrede kjøretøy. Luftstyrken var underutviklet. Telefonlinjer ble brutt av granater og kommandantene mistet kontakten med mennene sine. Slagmarken ble håpløst «klebrig».

Dette hang imidlertid sammen med en annen faktor – tettheten av tyske soldater og våpen ved fronten. Den tyske hæren var i stand til å slutte en ugjennomtrengelig linje fordi den var holdt oppe av en stor, dyktig og hardtarbeidende befolkning i Europas mest produktive fabrikker.

Østfronten havnet i dødleie av en annen grunn. Her var det færre menn og våpen sammenlignet med det geografiske arealet. Frontene hadde et svakere forsvar og gjennombrudd var ofte mulig. Men dårlig kommunikasjon over store avstander bremset opp de seierrike styrkene og tillot at de beseirede kunne trekke seg tilbake og bygge nye skyttergraver nærmere forsyningsbasene sine. Krigen ble en stadig veksling mellom fremrykninger og retrett. På grunn av dette var avgjørende seire like langt unna i øst som i vest, og krigen akkurat like blodig.

At nye deltakere – ottomanske Tyrkia, Bulgaria og Italia – kom inn, endret ikke dødleiet. Det skapte bare nye linjer med skyttergraver – i fjellene i Kaukasus (dagens Armenia), på Gallipolihalvøya (i det europeiske Tyrkia), i Mesopotamia (dagens Irak), i de sørlige Alpene (mellom Sveits og Adriaterhavet) og på tvers av det sørlige Balkan (fra det sørlige Adriaterhavet til det nordlige Egeerhavet).

Samtidig på havene blokkerte britene tyske sjøleier og satte i gang en katt-og-mus-krig mot tyske cruisere og u-båter. På himmelen over Storbritannia åpnet tyske luftskip et nytt kapittel i krigshistorien ved å bombe byer hundrevis av kilometer bak fronten. Og i fjerne kolonier skrev hvite offiserer ut lokale bønder som slavearbeidskraft i en utmattende jungelkrig om kontrollen over Afrika.

Mannefall

Bevegelseskrigen i 1914 skapte skytter-gravkrigen i 1915. Forsøk på å bryte dødleiet ved å sette i gang frontalangrep i ingenmannsland ble brutalt slått tilbake. Politikere og generaler konkluderte med at de trengte flere mann, flere våpen, mer ammunisjon.

I løpet av krigens tredje fase, i 1916 og 1917, ble hundretusener menn og hundretusener våpen mobilisert i offensiver som varte i måneder av gangen. Verdun, Somme og Passchendaele ble «slag for mannefall», uttenkt for å slite ut fienden gjennom hensynsløs industriell dreping.

«Innen rekkevidde, bak den franske delen av Vestfronten,» erklærte General Falkenhayn, «er det mål som den franske generalstaben vil bli tvunget til å sende alle de har for å forsvare. Hvis de gjør det, vil Frankrike blø i hjel … enten vi når målet vårt eller ikke.»

Han forklarte den planlagte Verdun-offensiven i 1916. Den varte i ti måneder. Samlet kostet den 700 000 mann.

Mannefall i denne målestokken var mulig på grunn av den «uinnskrenkede krigens» økonomi der alt ble ofret til fordel for produksjonen av militært materiell.

Krigen ble et altoppslukende og ødeleggende monster. Økonomier ble tøylet til kvelepunktet for å bidra til om kampene. Blokader ødela ytterligere for tilgangen til mat og andre livsnødvendigheter. Prisene til forbruker skjøt i været. Forbruket falt. Sulten herjet i store deler av Europa.

Uroligheten og grusomheten var så omfattende for så en så stor del av verdens befolkning at sykdom spredte stadig mer ødeleggelse etter hvert som krigen nærmet seg slutten. Influensaepidemien i 1918–1919 er anslått å ha tatt livet av 20 millioner i Europa og kanskje så mange som 100 millioner verden over.

Den dystre stemningen i skyttergravene ble gjenspeilet i en like dyster stemning i arbeiderklasseforsteder og landsbyer hjemme. Folket i Europa begynte å gå mot krigen, mot de som styrte – og til og med mot selve den sosiale orden.

Slutten

I mars 1917 ble den russiske tsaren styrtet av et spontant revolusjonært opprør i Petrograd. I november veltet enda en revolusjon en provisorisk regjering som var bestemt på å videreføre krigen. De revolusjonære bolsjeviklederne hadde samlet Russlands arbeidere, bønder og soldater under slagordene «All makt til sovjetene» og «Fred, brød og land.»

Sovjetene var demokratiske masseforsamlinger med vanlige folk. De ga direkte uttrykk for massebevegelsens kollektive vilje i 1917. Da sovjetene erstattet den provisoriske regjeringen, kunne et revolusjonært program bli satt ut i livet. Bolsjevikene sluttet fred med tyskerne, vedtok lover som ga arbeiderne kontroll over fabrikkene, og oppfordret bøndene til å ta kontroll over gårdene.

Bolsjevikenes politikk gjenspeilte det som allerede skjedde på bakken. Russiske soldater forlot skyttergravene i hopetall, skjøt offiserer som forsøkte å stoppe dem, og reiste hjem.

Revolusjonen nedenfra hadde avsluttet nedslaktingen på Østfronten. Det hadde også gjort slutt på styret til de russiske politikerne, generalene og industriherrene som var ansvarlige for krigen.

Et kontinent i opprør

Revolusjonen brøt ut i Russland først fordi det var den svakeste av stormaktene. Når krigens tredje vinter kom, presset den industrialiserte krigen enorme spenninger på hele det europeiske samfunnet.

Katastrofene i 1916 veltet både regjeringer og generaler. General Nivelle erstattet General Joffre som øverstkommanderende for den franske hæren. Nivelle lanserte en ny offensiv og bekjentgjorte at «vi har en ny formel […] seieren er sikret.»

Det hadde han ikke. Franskmennene mistet 120 000 mann i løpet av fem dager. Én måned senere fikk Nivelle sparken. På det tidspunktet hadde den franske hæren blitt lammet av en bølge av mytteri. Poilus – de menige i den franske hæren – hadde fått nok.

Opprøret startet sent i april 1917, vokste i mai, og nådde sitt høydepunkt i juni. Det ble en epidemi av desertering, hele enheter nektet å gå tilbake til fronten, og det ble holdt demonstrasjoner der soldater sang revolusjonære sanger. Om lag 40 000 mann var direkte involvert, og 68 divisjoner var påvirket. I en periode på to uker var frontlinjen så godt som uten franske styrker.

Mytteriet ble slått tilbake, men bare 49 av 554 dødsdommer ble effektuert, forholdene i skyttergravene ble forbedret og den franske hæren forble på defensiven det neste året.

I oktober 1917 gikk den italienske hæren i oppløsning. Mellom mai 1915 og september 1917 hadde general Cadorna gitt ordre om ikke mindre enn elleve ulike offensiver mot Isonzo. Alle hadde mislyktes. Over 300 000 italienere falt bare i de to offensivene i 1917 alene.

Da østerrikerne og tyskerne slo tilbake i oktober, falt den italienske hæren fra hverandre. Retretten fortsatte i over 100 kilometer. Dobbelt så mange deserterte som dem som omkom i kamp. Titusener kastet våpnene sine, strømte vekk fra fronten og ropte: «Krigen er over! Vi reiser hjem! Leve Russland!»

En ny improvisert linje ble etablert dypt inne i det nordøstre Italia. Samtidig fikk Cadorna sparken og forholdene for soldatene ble kraftig forbedret, så det kom ikke noe nytt forsøk på en offensiv før annen halvdel av 1918.

På motsatt side av ingenmannsland – i Tyskland, Østerrike-Ungarn, Bulgaria og det ottomanske riket – var forholdene enda verre.

Uinnskrenket krig betydde morderiske offensiver og kuleregn ved fronten. Det betydde også blokader og forsøk på å sulte hjemmefronten til overgivelse. Britene, med sin suverenitet til sjøs, beseiret tyskerne i denne «sultkrigen».

Streiker og mytteri i Tyskland

Tyskland mistet 1,8 millioner soldater i første verdenskrig, og ytterligere 750 000 sivile sultet i hjel hjemme. Matproduksjonen falt etter hvert som utskrivingen fratok landet arbeidskraft. Krigsproduksjon ble prioritert over forburkerbehov. Tysklands handel ble svekket av den britiske blokaden. Da krigen gikk inn i sin annen halvdel, besto kosten til den jevne tyske arbeider bare av to tredeler av de kaloriene som trengs for overlevelse i det lange løp.

Om lag 200 000 tyske industriarbeidere slo til mot kutt i brødrasjonene i april i 1917. Misnøyen spredte seg til seilerne ved den havgående flåte i Kiel. Misnøye med elendige forhold, streng disiplin og offiserenes kasteprivilegier kokte over når rasjonene ble kuttet.

Deretter rullet en ny bølge med streiker over Tyskland i januar 1918, med 500 000 ute i Berlin og et titalls andre industrisentra. Antydninger til arbeiderråd oppsto for å koordinere hendelsene. Sosialister mot krigen spilte ledende roller. Aktivister trakk direkte sammenligninger mellom det som skjedde i Tyskland og revolusjonen i Russland.

Men myndighetene slo hardt tilbake, og igjen ramlet bevegelsen sammen. Tysklands herskere hadde fått en siste sjanse. Den russiske revolusjonen og fredsavtalen ved Brest-Litovsk hadde fått en slutt på krigen på Østfronten. Nå var det mulig å styrke Vestfronten og sette i verk en offensiv mot britene og franskmennene.

Men nå hadde USA gått inn i krigen og fraktet hundretusener av soldater over Atlanterhavet. Tysklands mulighet ville være kortvarig. Våren 1918 satte General Ludendorff i verk fem separate offensiver. Den allierte linja ble nesten brutt. Øverstkommanderende Douglas Haig ga ut en befaling der han krevde at «Vi må slåss til siste slutt, med ryggen mot veggen og med tro på vår sak.»

Den britisk-franske linja holdt, og da offensiven tok slutt i juli, hadde tyskerne mistet nesten en halv million mann. De allierte hadde mistet flere, men amerikanske styrker kom nå med 300 000 mann i måneden.

De allierte kom på offensiven, og begynte å få store seire. Kampene på Vestfronten utviklet seg til et barbari uten sidestykke. Tyskerne gikk på en rekke tap, og mistet store deler av det territoriet de hadde erobret i 1914.

Revolusjonen i Sentraleuropa

Den østerriksk-ungarske hæren ble fragmentert i nasjonale deler, og liberale politikere tok makten i en rekke byer – tsjekkere og slovaker i Praha, Brno og Bratislava, «Sørslavere» i Zagreb og Sarajevo, polakker i Krakow.

Tvillinghovedstedene i det habsburgske «dobbeltmonarkiet» – det tysktalende Praha og det ungarsktalende Budapest – ble oppslukt av den revolusjonære bølgen. En koalisjon ledet av sosialdemokrater tok makten i Wien og av liberale aristokrater i Budapest.

29. september fortale Hindenburg og Ludendorff, de ledende tyske generalene, keiseren at krigen var tapt. De krevde våpenhvile, et fredskompromiss og en ny regjering som også inkluderte sosialdemokrater, og forklarte at «det er nødvendig å unngå et opprør nedenfra gjennom en revolusjon ovenfra.»

Keiseren var for dum til å gi etter, og forsøkte å fortsette krigen. Den havgående flåten ble beordret ut i et siste desperat forsøk på å beseire Storbritannias kongelige marine. Tyske seilere skulle bli krigsmaskinens siste ofre.

29. oktober gjorde seilerne mytteri. Og denne gangen, i stedet for bare å sitte stille på skipene, gikk de på offensiven og organiserte bevæpnede demonstrasjoner for å spre opprøret i flåten og på bryggene. 3. november var Kiel kontrollert av et revolusjonært råd.

Kiel ble det utløsende. Gedigne demonstrasjoner brøt ut over hele Tyskland. I løpet av dager, var mengder av tyske byer kontrollert av arbeider-, soldat- og seilerråd.

9. november nådde revolusjonen Berlin. Hundretusener var i gatene. Byen var full av røde flagg og sosialistiske bannere. Den revolusjonære antikrigssosialisten Karl Liebknecht henvendte seg til folkemassen fra balkongen av imperiepalasset og proklamerte en «sosialistrepublikk» og «verdensrevolusjon».

Første verdenskrig – den blodigste menneskeslakten gjennom menneskenes historie så langt – hadde blitt avsluttet av revolusjonær aksjon fra millioner av vanlige mennesker over Europa.

Denne artikkelen springer ut av at jeg nettopp har lest en ny bok, The Theory of Monopoly Capitalism av John Bellamy Foster, utgitt i år av Monthly Review Press. Boka dreier seg i stor grad om Paul Baran og Paul M. Sweezys berømte bok Monopoly Capital fra 1966.                      

Hva har diskusjonen om profittratens fallende tendens med vår virkelighet å gjøre?

Torstein Dahle er siviløkonom og bystyrerepresentant for Rødt i Bergen, og var partileder i Rødts (2007–2010). Han har blant annet skrevet boka, Ødeleggelsens økonomi, Forlaget Rødt!, 2008.

Sweezy var en av grunnleggerne av tidsskriftet Monthly Review. Den 43 år yngre John Bellamy Foster kom allerede som student inn i den samme kretsen, og siden 2000 har han vært redaktør av tidsskriftet.

Både Sweezy og Foster mener at Marx sin «lov om profittratens tendens til å falle» (LPTF) ikke lenger er aktuell etter at kapitalismen utviklet seg inn i monopolkapitalens tidsalder. De mener at LPTF er knyttet til en frikonkurransekapitalisme som var dominerende da Marx levde. Jeg er sterkt uenig med dem. Slik jeg ser det, er LPTF et helt sentralt element i en marxistisk politisk-økonomisk forståelse. Den er høyaktuell, og bidrar til å forstå hva som skjer i en tid da finanskapitalens folk i stadig større grad inntar kommandoposisjonene i den internasjonale kapitalismen. Begrepet «finansialisering» er blitt utbredt, som betegnelse på at finansielle motiver og operasjoner spiller en mer og mer dominerende rolle.

Loven om profittratens fallende tendens er et mangfoldig og til dels komplisert tema. Det er en halsløs gjerning å prøve å gi en fyllestgjørende framstilling på noen få sider. Jeg gir blaffen i en del nyanser og finesser, og kaster innpå noen betraktninger med sikte på å få fram at temaet er viktig. Og jeg tar opp en polemikk mot Sweezys og Fosters posisjoner.

Marx døde i 1883, for nesten 132 år siden. Da så verden helt annerledes ut enn i dag. Han utga bind 1 av Kapitalen i 1867, altså for snart 150 år siden. Da hadde han allerede gjort det meste av arbeidet som dannet grunnlaget for utgivelse av bind 2 og bind 3 etter hans død. Utallige ganger er han blitt erklært for foreldet eller så preget av sin tid at han har lite å fortelle oss om dagens utfordringer. Og likevel dukker han opp igjen, gang på gang. Hvorfor?

En av årsakene er at han utforsket dynamikken i kapitalismen, de grunnleggende drivkreftene som kjennetegner selve det politisk-økonomiske systemet som kalles kapitalisme. Han avdekket systemspesifikke trekk som driver fram forandring og utvikling i kapitalismen. Dermed blir han ikke uaktuell når kapitalismen forandrer seg. Tvert imot er det jo nettopp de kreftene som skaper denne forandringen som han arbeidet med å avdekke. LPTF er ett eksempel på dette.    

Han presenterte LPTF i del III av bind 3 av Kapitalen. Denne del III er utgitt i norsk oversettelse av Forlaget Rødt!. (Som bok eller på nett: http://marxisme.no/forlaget/products-page/boker/loven-om-profittratens-tendens-til-a-minke/)

Hva er profittraten?

Kapitalisten investerer sin kapital i produksjon av varer og tjenester for å tjene penger på det, dvs. få kapitalen til å vokse, få profitt. Den generelle profittraten i samfunnet er forholdet mellom den totale profitten og den totale kapitalen. Den er et slags gjennomsnitt av ulike profittrater som ulike kapitalister oppnår.

For alle kapitalister som har ambisjoner om å overleve som kapitalist og gjerne vokse, er det helt avgjørende at kapitalen vokser. Det er så avgjørende at det tas som en naturgitt selvfølge i dagens samfunn: «Man kan ikke drive næringsvirksomhet som ikke gir overskudd.» Hva er definisjonen på regnskapsmessig overskudd, bl.a. i Regnskapsloven av 1998? Jo, at eierens kapital vokser.

Marx uttrykte det med fynd og klem i Kapitalens bind 1:

Konkurransen påtvinger hver enkelt kapitalist den iboende loven for kapitalistisk produksjon som en tvangslov. Konkurransen tvinger ham til stadig å øke sin kapital for å bevare den, og han kan bare øke den gjennom progressiv akkumulasjon … Akkumulasjon er erobring av den samfunnsmessige rikdoms verden. Den øker ikke bare massen av utbyttet menneskemateriale, den utvider samtidig kapitalistens direkte og indirekte herredømme … Akkumulér, akkumulér! Det er Moses og profetene! …Akkumulasjon for akkumulasjonens skyld, produksjon for produksjonens skyld.¹   

Marx har ikke nøyaktig samme definisjon på profitt som dagens kapitalister har. Han gikk inn i kapitalismens vesen, og definerte begrepene ut fra hva som var egnet til å gi en presis forståelse av bevegelseslovene i kapitalismen. Men det er klart at dersom profittraten, beregnet etter Marx sin oppskrift, beveger seg på en bestemt måte, mens den profittraten som kapitalistene selv er opptatt av når de skal ta sine beslutninger, oppfører seg helt annerledes, så har Marx bommet. Hvis «hans» profittrate faller, mens kapitalistene opplever at «deres» profittrate stiger, vil de være glade og fornøyde mens Marx ville ha kommet til at de burde ha opplevd at krisen pustet dem i nakken. Marx var jo opptatt av å finne ut hva slags beslutninger som systemets dynamikk presset fram. Hvis de som skal ta beslutningene, opplever det helt annerledes, så vil de jo ikke ta slike beslutninger som Marx forutsa.   

 

Dette er faktisk et svært problem i debatten om Marx og hans lov om profittratens tendens til å falle. Det er nesten ingen av dem som deltar i den debatten, som har noe særlig peiling på bedriftsøkonomi og bedriftsøkonomisk beslutningsteori. De er samfunnsøkonomer eller filosofer eller sosiologer. Mange av dem kan ikke lese et regnskap. Men Marx og Engels hadde peiling på bedriftsregnskap. Engels var jo til og med fabrikkeier, arving til farens veveri og handelshus, og han hadde studert bedriftsøkonomi. For meg som høgskolelektor i regnskap og bedriftsøkonomi er det en fornøyelse å lese Kapitalens ulike bind med en slik synsvinkel. De aktuelle delene av Kapitalen hadde med litt tilrettelegging tålt å bli brukt som undervisningsmateriale i bedriftsøkonomiske beslutningsproblemer i dag.

 

Marx definerte profitten for den totale kapitalen i samfunnet slik at den var lik den totale merverdien som skapes av dem som arbeider for kapitalistene, produserer de varene og tjenestene som kapitalistene selger, og som får dem fram til kjøperne. Kapitalen brukes dels til å kjøpe arbeidskraft, som skaper verdiene, og dels til å kjøpe råvarer og produksjonsutstyr, som overfører sin verdi til produktene. Noe av profitten bruker kapitalistene til eget forbruk, noe til andre formål, men det meste bruker de til investering, dvs. øke den samlede kapitalen, for det er mengden av kapital som gir makt og kraft til å overleve i konkurransen og styrke sin posisjon som kapitalist. Konkurransen mellom kapitalistene tvinger fram en satsing på maskiner og utstyr for å få redusert arbeidsinnholdet i varene og tjenestene. Men det er jo den samfunnsmessig nødvendige arbeidstiden som bestemmer varens verdi, og etter hvert som stadig flere kapitalister gjør slike tilpasninger, går verdien av den produserte varen ned. Det blir mindre vareverdi å hente merverdi fra. Dette er ett av flere forhold som fører til at telleren i profittratebrøken tenderer til å vokse langsommere enn nevneren, altså at profittraten går ned.

 

Det eksisterer utallige beregninger av profittratens utvikling, basert på ulike definisjoner og ulike empiriske data. Man putter inn dataene, og så ser man om profittraten faller eller ikke. Hvis den ikke faller, sier man at «Marx tok feil». Hvis den faller, sier man «Marx hadde kanskje rett, profittraten faller jo». En slik tilnærming vitner om at man ikke har lest ordentlig eller forstått ordentlig hva Marx faktisk skrev.    

En sentral del av Marx sin framstilling var nemlig at de trekkene som forårsaker fall i profittraten, delvis også utløser virkninger i motsatt retning. Han bruker tre kapitler til å behandle LPTF. I det første presenterer han selve loven. I det andre behandler han motvirkende krefter. Det tredje inneholder en framstilling av lovens indre motsigelser.

 

Et svært viktig poeng er at LPTF er tett koplet sammen med dynamikken i kapitalismen. Noen av de viktigste motvirkende kreftene har sammenheng med at LPTF presser kapitalistene og deres ledere til handling for å iverksette tiltak som kan hindre eller dempe fallet. Profittratens fallende tendens er koplet tett sammen med akkumulasjonen av kapital. Vi ser i virkeligheten på selve motoren som framtvinger endring og utvikling i kapitalismen.   

Å utvikle imperialisme er det aller viktigste eksemplet, som åpner flere forskjellige muligheter til å øke profittraten. Et raskt Marx-sitat illustrerer poenget:

Når det gjelder kapitaler investert i kolonier osv., så kan disse gi høyere profittrater av den enkle grunn at profittraten er høyere der grunnet underutvikling, og likeledes utbyttinga av arbeidskraft på grunn av bruken av slaver, kulier og så videre. Hvorfor skulle ikke disse høyere profittrater, realisert av kapitaler investert i bestemte områder og sendt hjem av disse kapitaler, inngå i utjamninga av den allmenne profittraten og derved, pro tanto (dvs. «så langt det går», min merknad), øke den, dersom ikke monopoler står i veien.²   

 

Forstår man effekten av profittratens fallende tendens, har man forstått en av de viktigste drivkreftene som presser fram sosial dumping, utflytting av produksjon til lavkostland, og den grunnleggende årsaken til det som noe misvisende kalles «finanskrisen». Kapitalistene gjør en mengde beslutninger som alle har til hensikt å hindre at deres profittrate synker og helst få den til å stige. Noe går på bekostning av andre kapitalister, og slår dermed ikke ut i gjennomsnittet av alle kapitalisters profittrate. Mens andre tiltak faktisk for en tid kan slå positivt ut i den generelle, allmenne profittraten. Men hele tiden er det et kappløp som kapitalistene deltar i. De pustes i nakken av profittratens fallende tendens. De er til de grader bevisste hva slags utfordringer man står overfor.   

 

Dette er velkjent for enhver rimelig dyktig bedriftsøkonom som kan analysere en bedrift ut fra målet om å maksimere eiernes profitt. Men hvis man ikke har peiling på bedriftsøkonomi og regnskap, og gjør filosofiske overlegninger omkring Marx sin svært dyptpløyende framstilling, er det fort gjort å gå surr i elementer som trekker opp eller ned, og faktorer som endrer seg over tid. Man kan ende opp med konklusjoner som egentlig blir fullstendig virkelighetsfjerne.

 

La meg prøve å illustrere effekten av motvirkende faktorer: Alle vet at vann renner nedover og ikke oppover. Men når man bygger en demning og så stenger den, begynner vannet plutselig å renne oppover en stund. Alle kan se at vannet renner oppover, men likevel vet vi alle at den underliggende hovedtendensen er at det renner nedover. Hvis vi ikke gjør noe mer, sprekker demningen eller vannet renner over, i alle fall vil det etter hvert begynne å renne nedover igjen. Men vi kan jo bygge demningen enda høyere, så fortsetter vannet å renne oppover enda en stund. Vi kan bygge høyere og høyere, men etter hvert blir effekten at hele greia sprekker, og virkningen blir desto mer katastrofal.   

Profittratens fallende tendens er altså noe som kapitalister hele tiden opplever, og som de til stadighet tar beslutninger for å forhindre. Etter hvert blir det stadig vanskeligere å løpe unna effekten. Da øker faren for krakk og krise av en eller annen sort. Hvis ingen noen gang observerer at profittraten faller, og ingen føler trusselen om fallende profittrate på kroppen, ville det være en klar indikasjon på at teorien var feil, og at LPTF var en fiksjon. Da blir det som mannen som hele tiden gikk og knipset med fingrene, og så ble han spurt om hvorfor han gjorde det. «Det er for å holde løvene borte», sa mannen. «Men det er jo ingen løver her i landet,» sa spørreren. «Nei, nettopp! Der kan du se hvor effektivt det er,» svarte mannen.   

 

Den fallende profittraten lar seg imidlertid observere. Og framfor alt merker kapitalistiske statsledere og store kapitalister hvordan de pustes i nakken av den, slik at de må treffe tiltak.

Baran og Sweezy

 

Da er det på tide å trekke inn Baran og Sweezys berømte bok Monopoly Capital fra 1966. Baran og Sweezy hadde tatt mål av seg til å ajourføre og fornye marxismens politisk-økonomiske begrepsapparat og analyse av kapitalismen. Det hadde gått 72 år siden Engels publiserte bind 3 av Kapitalen, basert på et omfattende men uferdig forarbeid av Marx. Det hadde gått 50 år siden Lenin skrev Imperialismen, det høyeste stadiet i kapitalismen. Baran og Sweezy pekte på at 30-tallets store depresjon og den påfølgende 2. verdenskrig passet nærmest perfekt inn i den marxistiske teoribyggingen som forelå til da. Men marxistene var ute av stand til å forklare hvorfor de påfølgende 20 årene 1945–1965 hadde passert uten noen merkbar depresjonsperiode.

Det forelå ingen marxistisk analyse av det som den amerikanske økonomen John Kenneth Galbraith hadde kalt The Affluent Society, velstandssamfunnet, og dets kolossale evne til å skape privat og offentlig sløsing, med store økonomiske, politiske og kulturelle konsekvenser. Marxismen som samfunnsvitenskap hadde stagnert, mente Baran og Sweezy.

 

De to var opptatt av at marxistisk analyse av kapitalismen i dominerende grad bygde på forutsetningen om en konkurranseøkonomi. Men i 1966 var det ikke lenger slik at kapitalismen først og fremst ble drevet framover av konkurransen mellom små bedrifter som hver sto for en liten del av tilbudet til store, anonyme markeder. Virkeligheten var i stedet preget av storskalaprodusenter som hver sto for en betydelig del av tilbudet i en næring, og som var i stand til å kontrollere både pris, produsert mengde, og hva som skulle satses på av investering og produktutvikling. Dette var monopolistiske trekk, som riktignok ikke innebar at konkurransen mellom kapitalistene var opphevet, men at den tok andre former. Dels var det snakk om rene monopoler, men som oftest var det et lite antall svære selskaper, der hvert selskap var så stort at prispolitikk og produksjonsvolum påvirket hele markedet. Det hersket såkalt oligopol, der få, store selskaper hadde markedsmakt, og brukte den til å ivareta felles interesser blant annet gjennom høye priser.

Marx hadde for så vidt vært inne på monopoler som fenomen, men Baran og Sweezy mente at han primært hadde behandlet det som rester fra en føydal og merkantilistisk fortid, som han måtte abstrahere seg bort fra for å få et klarest mulig bilde av de grunnleggende strukturer og tendenser i kapitalismen³. Etter mitt syn har de ikke dekning for en slik påstand. Det skal jeg komme tilbake til.

 

Baran og Sweezy leverte med Monopoly Capital en omfattende analyse av det monopolistiske stadiet i kapitalismen. De kom med vurderinger og konklusjoner på grunnlag av et betydelig empirisk materiale. De leverte overbevisende data om hvordan de svære, multinasjonale selskapene brukte sin markedsmakt til stadig å øke sine overskudd. De brukte store deler av boka til å sette søkelyset på hvordan disse stadig større overskuddene ble brukt. Selvsagt ble store deler brukt til å investere i utvidet produksjonskapasitet, men det ville etter hvert bli vanskeligere å finne avsetning for den raskt økende produksjonen som den økte kapasiteten muliggjorde. Økt kapasitet skulle tilsi priskutt for å få solgt mer. Men monopolmakten ble brukt til å opprettholde prisene og i stedet bruke reklame og salgsinnsats for å fremme selskapets markeds-posisjon. Fenomener som produktdifferensiering, kunstig slitasje som tvang fram utskiftning lenge før det egentlig skulle ha vært nødvendig, motepress, lansering av nye modeller – alt dette var eksempler på at selskapene brukte sin makt til å øke etterspørselen kunstig uten at det betydde et bedre liv for folk flest. De svære selskapene brukte masse penger på uproduktiv innsats som framsto som nødvendig for å opprettholde markedsposisjon og markedsmakt. Dette la beslag på mye av det som egentlig var overskudd, og som i et sosialistisk samfunn ville ha blitt brukt til å gi folk et bedre liv.   

 

Monopoliseringen med sine svære, mektige selskaper betydde også at storkapitalens beslutningstakere utviklet nye holdninger til staten: De ble tilhengere av at staten skulle bruke store midler på formål som ga økt etterspørsel og fortjeneste til selskapene. Først og fremst ga dette utslag i raskt voksende militærutgifter. Utviklingen av militarisme, imperialisme, den kalde krigen med sitt våpenkappløp, varme kriger som Vietnamkrigen – alt dette passet som hånd i hanske med monopolkapitalens behov.   

 

Baran og Sweezys Monopoly Capital grep rett inn i datidens brennende politiske spørsmål. Dette var en marxistisk inspirert økonomisk analyse som på en ny og slagkraftig måte koplet Vietnamkrigen og utviklingen av det militærindustrielle kompleks i USA sammen med det kapitalistiske systemets behov. Boka ble en viktig inspirasjonskilde for krigsmotstandere og antikapitalister på slutten av 60-tallet.

Monopoly Capital skulle bidra til å revitalisere marxismens politiske økonomi og bringe den mer ajour med kapitalismens utvikling fram mot 1960-tallet, med særlig vekt på USA. Men i sitt arbeid med å fornye marxismen kom forfatterne i skade for å parkere som «foreldet» Marx sin lov om profittratens tendens til å falle, LPTF. Slik jeg ser det, kastet de vrak på et helt sentralt element i marxismens politiske økonomi, og det var en viktig årsak til at de ikke fikk med seg trekk som i ettertid har vist seg å være av sentral betydning.

 

Loven om det stigende overskuddet

 

Det var på side 72 i Monopoly Capital at de kom med den formuleringen som ble stående sentralt i hele boka: De formulerte som en lov for monopolkapitalismen at overskuddet har en tendens til å stige både absolutt og relativt etter hvert som systemet utvikler seg (« … a law of monopoly capitalism that the surplus tends to rise both absolutely and relatively as the system develops»), og så tilføyde de at i kapitalismens monopolistiske fase erstattet denne loven Marx sin «lov om profittratens fallende tendens». De mente at Marx sin velkjente lov bygde på forutsetningen om en konkurransekapitalisme. De ville på ingen måte avvise dette «time-honored theorem of political economy», men kapitalismens struktur hadde endret seg grunnleggende siden Marx formulerte sitt teorem, og under monopolkapitalismen måtte det erstattes av den «loven om det stigende overskuddet» som de nå lanserte i boka si.   

Dessverre hadde Baran og Sweezy en temmelig slomsete begrepsbruk. De skriver flere steder om «loven om fallende profitt», som jo ville ha vært noe helt annet enn loven om profittratens fallende tendens (og den ville ha vært et åpenbart bomskudd, for det er ingen tvil om at under kapitalismen er den samlede profittmassen stort sett stigende). De omtaler konsekvent sin egen lov som «loven om det stigende overskudd», og de understreker at deres begrep «overskudd» (surplus) ikke er det samme som «merverdi» (surplus value). Det er heller ikke det samme som «profitt» (profits). I en fotnote på side 10 gir de en ganske informativ gjennomgåelse av dette. De mener at Marx sitt merverdibegrep riktignok også omfattet den delen av verdiskapingen som dekker utgiftene til staten og kirken, til omdanningen av varer til penger og til lønnene til uproduktive (dvs. ikke-verdiskapende) arbeidere, men at Marx stort sett behandler denne bruken av merverdi som underordnet. De mener at Marx stort sett holdt seg til at:

merverdi = profitt + renter + leieinntekter

 

For dem er det sentrale poenget i hele boka å sette søkelyset på anvendelsen av det de kaller «overskudd», som også brukes til å dekke reklame og salgsinnsats og statens utgifter, ikke minst militærutgifter. De bruker flere versjoner av overskuddsbegrepet, og de er ikke alltid tydelige på hvilken versjon de til enhver tid sikter til.

Baran og Sweezys prosjekt besto først og fremst i å peke på at monopolkapitalen har stor grad av kontroll over utviklingen av sitt eget overskudd, og at det er et problem for monopolkapitalistene hvis overskuddet vokser for raskt, fordi de da ikke kan gjøre seg nytte av det, hverken til å dekke det som for dem framtrer som nødvendig bruk til salgsinnsats og offentlige utgifter som militærutgifter, til investeringer i produksjonsapparatet, eller til kapitalistenes eget forbruk. Monopolkapitalistene unnlater da heller å ta i bruk ny teknologi eller gjøre andre former for investeringer, dersom slik bruk ville ha gitt større økning i overskuddet enn det de meningsfylt kan anvende. På denne måten bidrar de også til å forsinke utnyttelsen av teknologisk framgang, og framfor alt til å hindre at ny teknologi og forbedret produktivitet brukes til å gi folk flest et bedre liv.

I boka blir det etter hvert klart at Baran og Sweezy ikke er opptatt av forholdet mellom overskuddets størrelse og kapitalens størrelse, det vi kunne kalle for «overskuddsraten». Det er det absolutte overskuddets stadige vekst som er deres tema, og de er blant annet opptatt av hvordan denne veksten fremmer militarisering, siden det både er en «meningsfylt» anvendelse som skaper etterspørsel og avsetning for produkter, og fordi det fremmer monopol-kapitalens kontroll over mennesker og naturressurser over hele verden. Derfor har de fire mest sentrale av bokas elleve kapitler alle overskriften «The Absorption of Surplus», med tilføyelse av ulike deltemaer som «Militarism and Imperialism».

Deres begrep, «økonomisk overskudd», var definert som forskjellen mellom hva samfunnet produserer og de samfunnsmessig nødvendige kostnadene ved å produsere det. De ville ha fram hvordan monopolkapitalismen belemret samfunnet med helt unødvendige kostnader, knyttet til monopolkapitalens særlige behov (den store salgsinnsatsen, militærutgiftene, monopolkapitalistenes store forbruk), som i denne fasen av kapitalismen ble framstilt av makthaverne som nødvendige kostnader. Det økonomiske overskuddet, slik det framsto innenfor systemet, ville de sammenligne med det potensielle overskuddet – rensket for alle disse systembetingede, unødvendige kostnadene. Og så ville de ha fram det de kalte det planlagte økonomiske overskuddet, som var hva produksjonsapparatet kunne ha frambrakt hvis det hadde vært styrt av de bevisste vurderingene og prioriteringene i et sosialistisk samfunn med en planøkonomi. Det er disse tre versjonene av «overskudd» som de bruker i boka, uten alltid å presisere hvilken versjon de bruker hvor.

Egentlig synes jeg det er litt underlig at de kaster LPTF over bord, siden den neppe er uforenlig med deres lov om overskuddets vekst. De har ikke noe teorem om «overskuddsratens stigende tendens» å sette i stedet (men de har en figur som viser at de faktisk antar at Marx sin profittrate har en tendens til å stige). De er opptatt av overskuddets absolutte vekst. Jeg tror at en viktig årsak til at de droppet LPTF som uaktuell, rett og slett var at den observerbare profittraten i USA, slik den framkommer svært upresist i et nasjonalregnskap tuftet på borgerlig-økonomiske begreper, ikke ga empirisk støtte til noen antakelse om fallende profittrate etter 2. verdenskrig. Ulike beregninger som bygger på litt ulike forutsetninger, viser alle at profittraten i USA hadde et relativt toppunkt i 1966. Noen beregninger viser en ganske kraftig stigning i den observerte profittraten i USA i årene 1958–1966, til et nivå som innebar rekord for årene etter 2. verdenskrig. Dermed har vel Baran og Sweezy ganske enkelt ment at virkeligheten viste at det ikke lenger var hold i noe teorien om profittratens fallende tendens. I en analyse av U.S. Steel gjør de da også et visst nummer av at selskapets profittrate var bemerkelsesverdig stabil fra 1920 til 1955, og at den deretter steg kraftig.

Offensiv for økonomisk liberalisme

Det var uflaks for Baran og Sweezy at 1966-nivået for profittraten for USA viste seg å være et historisk toppunkt, og at den så falt kraftig ned til vesentlig lavere nivåer utover på 70-tallet. Det utviklet seg en omfattende, internasjonal profittkrise, som var et viktig utgangspunkt for at Margaret Thatcher overtok roret i Storbritannia i 1979 og Ronald Reagan tilsvarende i USA i 1981. De satte i gang knallharde angrep på arbeiderklassen i egne land, demontering av den «velferdsstaten» som var blitt bygd opp smått om senn over mange år, en imperialistisk offensiv for økt utbytting av land og folk i andre deler av verden, og en økt rovdrift på natur og miljø. Det var tiden for en ideologisk offensiv for økonomisk liberalisme, der hindrene for kapitalens uhemmede utbytting skulle rives ned. Den kolossale raseringen av kapital under 2. verdenskrig hadde gitt armslag for tilsynelatende vedvarende økonomisk vekst og et bedre liv for store deler av arbeiderklassen i de utviklede kapitalistiske landene, men nå var det tid for kapitalen til å ta tilbake det som var oppnådd.

Offensiven fra Thatcher og Reagan er nettopp et viktig eksempel på at det kunne settes inn omfattende, motvirkende tiltak mot profittratens fall. Den er også et viktig eksempel på hvor verdifullt det er å forstå den dynamikken som profittratens fallende tendens skaper.

I den nye boka si forsvarer John Bellamy Foster fortsatt at Baran og Sweezy parkerte LPTF i 1966. Han gjorde det samme selv da han skrev sin doktoravhandling som han disputerte på i 1984, og der hovedtema var debatten og oppfølgingen av Baran og Sweezys Monopoly Capital og noen andre bøker og artikler de hadde skrevet. Denne doktoravhandlingen ga han ut i 1986, og årets nye bok er for 90 prosents vedkommende et opptrykk av 1986-boka. Men han har en helt ny introduksjon på 30 sider, som til dels er meget interessant. Der forteller han at Sweezy selv mente at Monopoly Capitals viktigste svakhet var at den ikke tok for seg systemets finansielle struktur. Foster, som jo tilhører det samme miljøet, skriver at

Vi behandlet kapitalakkumulasjon som først og fremst noe som gjaldt økning av beholdningen av eksisterende realkapital. Men i virkeligheten er det bare én side av saken. Akkumulasjon dreier seg også om å øke beholdningen av finansielle eiendeler.

Foster peker på at miljøet rundt Monthly Review fra 70-tallet og videre utover på 80-tallet ble mer og mer opptatt av den eksplosive utviklingen i finansmarkedene. I 1987 utga Harry Magdoff og Sweezy boka Stagnation and the Financial Explosion. I 1997 begynte Sweezy å bruke uttrykket «the financialization of the capital accumulation process».

Foster peker på at han i 1986-utgaven av sin egen bok The Theory of Monopoly Capitalism ikke hadde noen som helst omtale av finanskapitalens rolle. Det var bevisst, skriver han, fordi hverken vanlig borgerlig økonomisk teori eller marxistisk økonomisk teori ga noe reelt grunnlag for en teoretisk forståelse av de spørsmålene som reiste seg med hensyn til den finansielle eksplosjonen. I mine øyne er dette utsagnet helt ubegripelig. Utelatelsen av finanskapitalens rolle var en viktig forsømmelse, noe som er svært tydelig ut fra utviklingen etter 1986, med flere dramatiske trekk knyttet til finansmarkedene, og med den såkalte «finanskrisen» fra 2008 og fram til dags dato som et «høydepunkt».

 

Jeg mener at utelatelsen av finanskapitalens rolle henger tett sammen med at LPTF ble droppet. Etter mitt syn har finanskapitalens sterkt økende betydning en nær sammenheng med at profittraten faktisk har falt kraftig, selv om det fallet er blitt vanskeligere å se fordi nasjonalregnskapstall for profitt i utviklede kapitalistiske land er blitt sauset sammen med effekten av finansielle gevinster. Det er ikke riktig at Marx ikke behandlet finanskapitalens rolle, også den siden av saken som gjaldt finansspekulasjon mer eller mindre løsrevet fra selve varekrets-løpet. Og han behandlet temaet i nær tilknytning nettopp til LPTF i Kapitalens bind 3.

Overflod av kapital

I de delene av Kapitalens bind 3 der loven om profittratens fallende tendens presenteres, drøftes også hva som skjer når profittraten blir så lav at kapitalister heller investerer i finansplasseringer. Aksjemarkedene og andre markeder for finansielle papirer blir skrudd oppover av en økende strøm av kapital som ikke finner profitabel nok anvendelse i faktisk merverdiproduksjon. Hva som skjer med en slik overflod av kapital, utvikler Marx videre bl.a. i kapittel 27 «The Role of Credit in Capitalist Production» (jeg refererer til den engelske oversettelsen). Det skjer en voldsom oppblåsing av det som Marx kaller «fiktiv kapital», som han tar opp som tema i kapittel 25 «Credit and Fictitious Capital» og utvikler videre i kapittel 29 «Component Parts of Bank Capital». I kapittel 29 skriver han:

Alt dette papiret representerer i virkeligheten ikke noe annet enn akkumulerte krav eller juridiske rettigheter til framtidig produksjon med en penge- eller kapitalverdi som enten ikke representerer noen kapital i det hele tatt, som tilfellet er med statsgjeld, eller som fastsettes uavhengig av verdien på den reelle kapitalen som den representerer⁴

og:

Med utviklingen av rentebærende kapital og kredittsystemet, ser det ut som om all kapital fordobler seg, og noen ganger tredobler seg, gjennom de forskjellige måtene som den samme kapitalen dukker opp i ulike former i ulike hender. Mesteparten av denne «pengekapitalen» er rent fiktiv⁵.   

Det er grunn til å merke seg at Marx her trekker inn

juridiske rettigheter til framtidig produksjon med en penge- eller kapitalverdi som enten ikke representerer noen kapital i det hele tatt … eller som fastsettes uavhengig av verdien på den reelle kapitalen som den representerer.

Dette er typiske og svært viktige trekk ved finansmarkedene i vår tid, og de spilte en helt sentral rolle i de finansboblene som sprakk i 2008. «Verdiene» i aksjemarkedene verdsettes basert på forventning om senere års profitt, ikke på basis av den faktisk produserte profitten. Disse forventningsbaserte verdiene har likevel en viss kontakt med virkeligheten, men da som en strikk som kan tøyes og tøyes ut fra håp og tro. I tillegg har vi verdiutvikling som bare er frittstående ballongblåsing, og som er enda mer sårbare for en frontalkollisjon med virkeligheten når forventningene svekkes. Forventningsbaserte verdier er også et typisk trekk når bedrifter verdsettes ved oppkjøp eller fusjoner og fisjoner. Dette er slik «fiktiv kapital» som Marx behandler i Kapitalens bind 3.⁶   

Hvis Sweezy og Foster hadde sett litt nærmere på behandlingen av LPTF og finanskapitalen i Kapitalens bind 3, tror jeg at analysen i Monopoly Capital og senere arbeider kunne ha vært skjerpet opp ganske kraftig.   

I det nye introduksjonskapitlet til boka si forkaster Foster på nytt uttrykkelig LPTF som ubrukelig under monopolkapitalismen. I en fotnote refererer han til en artikkel som Michael Heinrich skrev i Monthly Review i april 2013, med tittelen «Crisis Theory, the Law of the Tendency of the Rate of Profit to Fall, and Marx’s Studies in the 1870s». I denne artikkelen hevder Heinrich at Marx syntes å ha distansert seg fra loven om profittratens fallende tendens i sine senere arbeider. Heinrich blir kraftig imøtegått i Alex Callinicos sin nye bok Deciphering Capital, der Callinicos påpeker at Heinrichs påstand hviler på sviktende grunnlag7. Tvert imot er det tydelige tegn på at Marx like til siste stund anså loven om profittratens fallende tendens for å være viktig.   

Helt til slutt litt om Baran og Sweezys påstand om at Marx primært hadde behandlet monopoler som rester fra en føydal og merkantilistisk fortid, som han måtte abstrahere seg bort fra for å få et klarest mulig bilde av de grunnleggende strukturer og tendenser i kapitalismen⁸. Etter mitt syn har de ikke dekning for en slik påstand. Folk kan jo lese kapittel 27 «The Role of Credit in Capitalist Production» på sju svært leseverdige sider. Ett av de utviklingstrekkene Marx drar fram her, er utviklingen av aksjeselskaper, som gjør det mulig for mange kapitalister å slå sammen sine kapitaler slik at det åpner for «an enormous expansion of the scale of production and of enterprises, that was impossible for individual capitals». Marx fortsetter med å omtale omdanning av statsbedrifter til svære aksjeselskaper som børsnoteres (Høyst aktuelt i vår tid!).

Marx går videre i kapittel 27 med å peke på at eierskapet blir mer og mer samfunnsmessig, ved at enkeltkapitalister med egen bedrift slår seg sammen til svære enheter ledet av profesjonelle administrative ledere, der kapitalistene blir passive eiere, penge-kapitalister. I enkelte bransjer utvikler det seg monopoler, som nødvendiggjør samspill med staten. Marx trekker fram kredittsystemet som det viktigste grunn-laget for denne forvandlingen fra kapitalistenes direkte eide bedrifter til svære aksjeselskaper, med stadig økende grad av samfunnsmessig eie. Kredittsystemet akselererer den materielle utviklingen av produktivkreftene og etableringen av verdensmarkedet. Det kapitalistiske produksjonssystemets historiske oppgave er å utvikle de materielle forutsetningene for en ny produksjonsmåte, som kan løse denne motsetningen mellom en stadig mer samfunnsmessig produksjon og den private tilegnelsen på stadig færre hender av de verdiene som andres arbeid skaper.

Marx kopler altså monopolistiske utviklingstrekk sammen med hele det kapitalistiske systemets historiske tilrettelegging for det neste, høyere trinnet i menneske-hetens økonomisk-politiske organisering. Slik jeg ser det, er det god grunn til å se kritisk på den måten Marx foretar denne koplingen på. Den er sterkt preget av at han ser på dette fra et ståsted tidlig i kapitalismens utvikling, og i dag framstår den vel som litt naiv. Men det blir likevel ikke særlig treffende – for å si det forsiktig – når Baran og Sweexy hevder at Marx primært behandlet monopoler som rester fra en føydal og merkantilistisk fortid, som han måtte abstrahere seg bort fra.

Monopolpriser

I kapittel 50 «Illusions Created by Competition» har Marx en kort drøfting av hvordan de høyere monopolprisene fungerer når det gjelder fordelingen av merverdi mellom kapitalistene:

Monopolprisen på visse varer ville bare overføre en del av andre vareprodusenters profitt til de varene som har monopolpris. En lokal forstyrrelse i fordelingen av merverdi mellom forskjellige produksjonssfærer ville indirekte finne sted, men grensen for selve denne merverdien ville forbli uforandret⁹.

Det er forbausende at Baran og Sweezy ikke i det hele tatt nevner at Marx faktisk har en viss dekning av monopoliseringens samfunnsmessige betydning og hvordan monopolbedrifter kan bruke sin makt over markedet til å tilrive seg merverdi fra andre produsenter. De har imidlertid rett i at Marx ikke hadde utviklet noen større analyse av et monopolistisk stadium i kapitalismen, rett og slett fordi det var trekk som ennå ikke kunne observeres og analyseres i særlig grad.

Både Paul Baran, Paul Sweezy og John Bellamy Foster har gjort en meget fortjenstfull innsats for å bidra til å utvikle en marxistisk forståelse av kapitalismen i vår tid. Foster er i høyeste grad aktiv fortsatt, med viktige bidrag bl.a. når det gjelder det økologiske perspektivet. Men det er veldig synd at de i så stor grad har parkert Kapitalens bind 3 i stedet for å trekke trådene dit og inspirere til studier av denne svært viktige delen av Marx sin produksjon. Det har beklageligvis svekket verdien av arbeidet deres. Marx var ingen gud, og mye har endret seg siden han døde for mer enn 130 år siden. Men han utviklet en epokegjørende forståelse for kapitalismens vesen og for de grunnleggende drivkreftene i menneskesamfunnets utvikling. Dermed er det stort sett lurt å ta med seg den inspirasjonen man kan hente hos ham.

Noter: 

1. Karl Marx, Kapitalen, Bok 1, Del 4, Forlaget Oktober 1984/2005, side 39 og 42
2. Karl Marx, Kapitalen, Bok 3, Del 3, Forlaget Rødt! 1994, kap. XIV, punkt V, side 52
3. Paul A. Baran og Paul M. Sweezy, Monopoly Capital, Modern Reader Paperbacks, New York 1966, side 4
4. Karl Marx, Capital, Volume III, Progress Publishers, Moskva 1971, side 468
5. Samme, side 470
6.  Se også min artikkel i Rødt! Nr. 2-2008 «Sprekker bobla? – Om turbulensen i finansmarkedene», der dette illustreres med konkrete eksempler før «finanskrisen» eksploderte på høsten samme år.
7.  Alex Callinicos, Deciphering Capital, Bookmarks Publication, London 2014, side 285-286
8. Paul A. Baran og Paul M. Sweezy, Monopoly Capital, Modern Reader Paperbacks, New York 1966, side 4
9. Karl Marx, Capital, Volume III, Progress Publishers, Moskva 1971, side 861

Skribenten og litteraturvitaren Nina Björk blei kjend etter at boka hennar Under det rosa teppet kom ut i 1996. Boka tok eit oppgjer med kjønnsrollene, og var med på å inspirera ein ny generasjon feminisme.

For halvanna år sidan skapte ho igjen debatt med boka Lyckliga i alla sina dagar, som er eit oppgjer med kapitalismen og eit ønske om å legga andre verdiar til grunn for eit samfunn.

Nina Björk er svensk litteraturvitar, feminist og skribent, kjent for boka Under det rosa teppet.

Ingrid Baltzersen er redaksjonsmedlem i tidsskriftet Rødt!

Eg las boka di, Under det rosa täcket, då den kom. Då var eg 16–17 år, og den gjorde stort inntrykk på meg. I den første boka er det mest om feminismen, mens den siste er mest ein kapitalismekritikk. Er det ein utvikling som har med deg å gjera også, eller er det tilfeldig?

– Nei, det har jo med meg å gjera, eg tenkjer at grunnlaget for heile samfunnet er økonomien og kapitalismen. Eg har nok blitt meir materialist enn det eg var, og då må ein jo sjå på spørsmålet om eigedom.

Så det var ikkje noko du tenkte mykje på når du haldt på med den første boka?

– Eg har alltid vore på venstresida, og har aldri trudd at så lenge me alle meiner bra ting, så blir det bra. Men det var aldri økonomispørsmålet som sto i mitt første fokus, men spørsmålet om kjønn og feministisk rørsle. Det er jo også ein inngang, at ein startar nærmare seg sjølv for å erobra ein intellektuell arena.

Eg opplevde under det rosa täcket som ein kritikk av kjønnsnormar, at kvinner blir skapt som kvinner og må forholda seg til kvinnerolla. I den andre boka ser eg ikkje så mykje av den kritikken, har du forlate den eller er det berre ikkje i fokus?

– Det er alltid vanskelig å vita kva som er ein sjølv og kva som er samfunnet. Men eg kjenner at normkritikken har blitt så hegemonisk på venstresida at ein risikerer å bli for idealistisk og tenkja at årsaken til heile problemet er feilaktige normer, feilaktig oppførsel og feilaktige førestillingar, og det er ikkje ein analyse eg er samd i. Eg trur ikkje det er normer som gjer at me skal skaffa jobb, lønnsarbeid, og finst det ingen jobb så skal ein finna på ein, så me kan konsumera. Sånn som me lever, trur eg ikkje kjem av normer som nokon har tenkt fram og tenkt at det er kjekt om me har det på denne måten. Det kjem av at økonomien er bygd opp sånn at selskapa må ha vinning, må betala skatt og må halda i gang velferdsstaten. Korleis me lever, kjem av dette. Eg meiner ikkje at det ikkje finst normer som er frikopla frå økonomien, det gjer det sjølvsagt. Og eg tenkjer ikkje at det er noko me ikkje bør bry oss med, at det er uinteressant. Men eg har gjort det der, og eg kjenner at det er bra å sei noko anna.

Når folk seier at dei føler skyld for å ikkje vera saman med barna, så har du sagt i intervju at det er ok, at det er ein sunn kjensle å ha, dei må gjera noko med livet sitt. Dette har blitt kritisert for å vera ei individuell løysing, men i boka ser det ut til at du krevjer endringar i samfunnet, ikkje at folk berre for seg sjølv begynner å arbeida mindre.

– Det ville jo vera ei privilegert gruppe som kunne gjera det i så fall. Men greia er jo at innanfor feminismen så fins det ein slendrian-reaksjon som seier at ein ikkje skal ha nokon skuldkjensle, at det er feil. Det er liksom sjølvsagt i feminismen at ei framgangsrik, sterk, feministisk kvinne er ei som forlèt borna og arbeider, gjer karriere og blir vellykka. Men ein må jo alltid sjå kva slags modellar me har for vellykka liv i eit samfunn. Det at me har denne modellen er ikkje så merkelig, for det er kva økonomien krev av oss. Og det er framfor alt ein rolle menn kan oppfylla. Men eg synst ikkje det skal bety at derfor skal feminismen streva for at kvinner også skal oppfylla den rolla. Det er ikkje noko argument at menn gjer det. Det me skal diskutera, er om det er bra eller dårlig, ikkje kva kjønn det er som gjer ting. Det finnes ein risiko for at ein bruker feminismen for å sleppa å vurdera sjølv, for det er så sjølvklart at kvinner skal gjera det menn gjer. Eg synst ikkje me skal herma etter den vellukka kapitalistiske mannen.

I Noreg har me hatt ein debatt om tidsklemma.Har de hatt den i Sverige óg? Eg oppfattar at den handlar for det meste om skyldkjensle, ikkje om nokon kollektiv løysing, ingen kritikk av samfunne,t berre at alt er så vanskelig.

– Livspusselet blir det kalt her. Ja, det er vanskelig, og kvinner skal ikkje føla skyld. Ei anna løysing som har blitt praktisert her, er at ein gir skatteletter til at man kjøper tjenester som er tradisjonelt kvinnearbeid i hjemmet, så det har blitt lønnsarbeid. Den som oftast vaskar heime, altså kvinna, trenger ikkje lengre å vaska eller laga mat eller laga barneselskap eller vaska klede eller handla, for alt det kan ein kjøpa. Det blir kalla RUT-avdrag i Sverige. Når ein kjøper vasketenester for 1000 kroner, så får ein skatteavdrag for dei. Så alle våre felleskostnadar går til desse tenestene, som alle sjølvsagt kan nytta seg av, men som sjølvsagt dei rikaste brukar. Så dette er jo ein måte å løysa problemet kollektivt, men problemet er jo at ein beheld både lønnskilnadar og klasseskilnadar, og ein beheld strukturen med vektlegginga av å arbeida så mykje.

Har sekstimarsdagen hatt nokon plass i den svenske debatten?

– Eg trur den hadde det før, ein diskuterte det på 70-talet. Men no er det spørsmålet ganske daudt. Eg trur at Venstrepartiet har det som eit krav, men dei har bestemt seg for å ikkje legga vekt på det offentleg. Men det er ingen levande diskusjon om sekstimarsdagen.

I eit av intervjua du gjorde etter den siste boka kom ut, sa du noko om at ein må ha sekstimarsdag?

– Det er jo klart at me må ha sekstimars arbeidsdag. Eg meiner at det er jo heilt sjukt at me ikkje har det. Eg har eit problem med at eg aldri kan hugsa tal, for da hadde eg hatt eit mykje betre argument, men du veit at produktiviteten har auka. Ein person gjorde ein ting for hundre år sidan, så gjer den hundre ting i dag. Så kvifor skal me jobba så mykje? Det er difor me får det problemet at ein må laga jobbar for folk. Det å dela på dei jobbane som finst, er det absolutt naturlige. Men i dag er det ikkje mogleg å ha ein diskusjon om kva slags arbeid som må gjerast i eit samfunn. For eksempel i pleia så trengst det fleire folk, men sidan ingen privat kapitalist tener pengar på dei som jobbar der, så er det ikkje lønnsamt å auka bemanninga. I vårt samfunn ser ein etter kor ein finn gevinst, ikkje kva som trengst å gjerast. Eit eksempel eg hadde i boka, var om ei annonse for bikinivoksing av 8-åringar. Det verkar jo sjukt, men i vårt samfunn så burde ein eigentleg tenkja at det er så bra, for det skapar jobbar. Mannen min snakka med ein fyr som jobba på 7 eleven, han hadde jobba i Malmö, og bur eit stykke utfor Lund. Han jobba til klokka tre på natta, og toget gjekk ikkje før klokka seks. Så han måtte sitta tre timar på Malmö sentralstasjon på natta to–tre dagar i veka. Tenk at det er eit eksempel på eit bra liv! Det er noko som har gått bra, det er eit menneske som har fått jobb. Det er ikkje noko som har gått feil i at nokon sit tre timar på sentralstasjonen, det har gått bra. Og det er jo ikkje sånn at eg meiner han heller skulle vore arbeidslaus. Men eg synst det er eit fattig samfunn som ikkje ser at det ikkje bør vera sånn, men som tenkjer at yess, dette er herlig.

Eg synst det du skriver i den siste boka di om at me treng eit anna samfunn, og at andre verdiar må vera grunnleggande, er veldig spanande. Du skriver også at det å få barn gir ein kjensler og erfaringar som er revolusjonære. Eg forsto det ikkje heilt, kan du forklara det?

– Ja, du har vel ikkje fått barn. Og eg trur ikkje alle føler det sånn. Men for meg var det sånn at kjensla av at menneska er så avhengige, eg har ikkje kjent så mykje før på det at menneska er så avhengige av å bli tatt vare på så lenge. Samanlikna med hundar og kattar, så må det veldig lenge vera nokon som mater og bærer og tar vare på. Og då er det merkelig at samfunnet trur at menneska er så sjølvstendige og individuelle og uavhengige og sjølvskapande. Alt det blir heilt feil, ein nyter av å tilhøyra nokon annan, det er ikkje eit offer, det er herlig. Det var godt å kjenna at ein kan vera sånn, og eg trur ikkje det berre er eg som har kjent sånn. Eg tenkjer ein kan ha det som ein modell for korleis menneska skal forholda seg til kvarandre politisk også. Det finst i ordet solidaritet, som ikkje har med foreldre–barn-relasjonen å gjera. Men det er litt meir avstand i det ordet, at eg er solidarisk i at eg forstår den andre og handlar deretter. Men brorskap og systerskap, syskenskap, er kanskje betre ord. Og det finst allereie i den franske revolusjonen som eit politisk slagord. Ein opplever det, eg opp-lever det, i foreldreskapet.

Eg tenkjer jo at det fellesskapet og den erfaringa å vera til for nokon andre, det finst jo i andre relasjonar også, som i vennskap og i kjærleiksrelasjonar og i å ha ein relasjon til barn som ikkje er eins eigne biologiske barn.

– Det treng absolutt ikkje å reserverast for den relasjonen, og endå mindre for biologiske barn, for eg trur ein kjenner likedan for alle barn ein lever med. Men eg tenkjer at i kjærleiksrelasjonar så finst det meir tenking rundt at ein sjølv skal få noko ut av det. Og at ein skal gå om den andre blir for kjedelig eller kranglete. Og det er ikkje nødvendigvis feil. Men i barn–foreldre-relasjonen så er poenget at det er for evig, at det kan ikkje forhandlast, det finst ikkje det der kalkulerande om «gir dette barnet meg det eg behøver» eller «begynner me å stagnera i forholdet vårt». Vennskapsrelasjonen trur eg i praksis fungerer sånn at ein blir hos ein venn ganske lenge sjølv om han eller ho, fordi ein treffer ikkje kvarandre så tett. Men det begynner jo også å komma den ideen i dameblad om at «venninna di er ein energitjuv», der ein lærer at om ein venn tar meir frå deg enn han eller ho gjer deg, så skal du avslutta den relasjonen. Det er igjen denne tanken om pluss og minus. Men ingen har kome på det når det gjeld barn og voksen.

På noko sett så har jo feministrørsla i sin kritikk av familien også stilt spørsmålsteikn til den relasjonen, for eksempel om ein må elska sine foreldre sjølv om dei er autoritære, og vil tvinga på deg eit anna liv enn det du vil ha.

Men eg meiner ikkje at barn må elska foreldra sine på den måten, men at foreldre må elska sine barn. Det å vera til for nokon annan er jo ei kvinneleg erfaring som ein har gjort seg sidan den borgarlege familien oppsto, eit ideal om å vera til for mannens behov. Det var vel ikkje heidundrande bra, og det gjorde ikkje dei kvinnene lukkelege. Eg meiner at det finst noko verdifulle kvinnelege erfaringar, sjølv i patriarkalske samfunn. Det er ikkje sånn at viss ein er til for nokon annan, så har ein ikkje røysterett eller så har ein ikkje noko eige prosjekt. Ein kan ikkje berre sei at noko blei gjort før, og difor er det dårlig.

Kva synst du om debatten som kom etter boka di?

– Eg tenkte at ojoj, her angriper eg det at det er viktig å ha jobb, og kapitalismen, og den økonomiske veksten, det er tre saker som alle er samde om. Ein kan diskutera om det skal vera mjukare eller hardare kapitalisme, om jobbane skal vera meir i offentleg eller privat sektor, eller om veksten skal vera grøn eller brun. Det er jo sånn at når ein tenkjer for sprøtt, så får ein ikkje vera med i debatten. Men alt dette viste seg å vera fullstendig mogleg å sei, og mange var samde. Det er alltid sånn at ein kan sei meir enn ein trur, viss ein berre gjer det på den riktige måten, rolig og steg for steg, logisk. Det gir meg mykje håp, for eg trur at dei fleste menneskje tenkjer det same. Til dømes tenkjer dei fleste at dei har det betre om det ikkje er tiggarar på gata. Ein ekte nyliberalar burde jo tenkt at der sitter ein tiggar, og det er bevis på at eg har lukkast, eit bevis på at systemet funkar. Men sånn er det jo ikkje, dei fleste blir triste. Så eg blir håpefull, for ein del ting er ganske likt for folk. Og viss ein held fast på det, så forklarer det kvifor det gjekk greitt at eg kunne sei alle dei tinga som eg tenkte var kontroversielt med boka mi.

Trur du at det går an å få større oppslutning om desse ideane?

– Nei, det trur eg ikkje i det heile tatt. Eg blei håpefull fordi ideane finst, og at dei blir delt av folk. Eg har no snakka om boka i halvanna år, og det som folk føler, er det ikkje noko politisk offentlegheit som snakkar om. Og spesielt miljø, som er eit så soleklart eksempel på at dette systemet ikkje fungerer. Men det er inga anna løysing på miljøproblemet enn å endra det økonomiske systemet, og eg har ingen større tiltru til at kapitalismen skal avskaffast på grunnlag av rasjonelle argument, gjennom vedtak i parlamentet. Og så lenge det er sånn at me bestemmer kva som blir produsert ut frå at ein skal gjera økonomisk profitt, så følgjer alt det anna. Og viss det er sånn at profitten kjem av menneskeleg arbeide, så er det sånn at folk uansett må arbeida for å skapa profitt. Og det er klart at nokon må kjøpa produkta for at profitten skal bli realisert. Så eg trur at det kjem til å vera som det er. Men det betyr ikkje at ideane er uinteressante. Om alle skulle begynt å tenkja at oj, økonomien vår krevjer vekst, men det går jo ikkje for miljøet, så skulle jo noko kunne skje. Men det måtte vera veldig stort. Til og med om heile Riksdagen i Sverige blir samde om at me ikkje skal ha økonomisk vekst, at det ikkje kan vera eit av våre fremste økonomiske mål, så veit eg ikkje om det spelar nokon rolle. Kapitalen kan ein ikkje stemma over i Riksdagen, den har jo stor makt.

Eg held på å skriva ei bok no, og eg tenkjer at eigentleg er alle innanfor kapitalismen makteslause. Sjølv den største kapitalisten må jo handla som han eller ho handlar, dei kan ikkje velja at no finst det så mykje av mitt produkt på marknaden, så no sluttar eg å investera i ny maskin, eller eg tar det rolig. Då blir dei utkonkurrert. Det er faktisk ingen som har kontrollen. Det er jo klart at eg er sosialist av andre grunnar, men når det gjeld miljøet så kan ein ikkje sei noko anna enn at me må ta kontrollen.

Mannefallet i første verdenskrig var uten historisk sidestykke. I hvert fall ti millioner. Muligens tjue.

Var krigen uungåelig?

Den viktigste årsaken til første verdenskrig var veksten av enorme monopoler og sammensmeltingen av industriell, finansiell og statlig kapital. Det skapte en farlig verden med konkurrerende nasjonalismer.

Neil Faulkner er arkeolog, historiker og redaktør av Military Times. Artikkelen sto opprinnelig i et hefte utgitt av Stop the War Coalition. På nett har vi valgt å dele artikkelen i to, dette er del en. Artikkelen er oversatt av Mathias Bismo.          

Uansett hvor mange som døde i 1. verdenskrig, ble om lag dobbelt så mange skadd, ofte lemlestet eller deformert, mens talløse andre ble drevet ut i galskap. Titalls millioner sto igjen med sorgen etter en sønn, bror, ektemann, far eller elsker som aldri kom tilbake. Det som gjorde den så lang og dødelig, var at krigen nå hadde blitt en industriell prosess.

Industrialisert krigføring

Den første verdenskrigen transformerte det moderne samfunnets evne til å dekke menneskelige behov gjennom masseproduksjon til det motsatte – industrialisert nedslakting.

Masseutskrivning hadde skapt millionhærer. Den prøyssiske hæren ved Waterloo i 1815 hadde bestått av 60 000 mann. Arvtakeren hundre år senere, den tyske hæren på Vestfronten i 1914, besto av 1,5 millioner.

Masseproduksjonen sørget for uniformer, utstyr, våpen, ammunisjon og forsyninger som kunne holde slike styrker ved like. Britene hadde hatt 156 skytevåpen ved Waterloo i 1815, og fra disse ble det samlet avfyrt noen få tusen skudd om dagen da slaget sto. Ved Somme i 1916 hadde de 1 600 skytevåpen. Fra disse ble det avfyrt nesten to millioner patroner i løpet av de første dagene. Slaget varte fire og en halv måned.

Moderne våpenteknologi skapte en ugjennomtrengelig «stålstorm» og en «tom slagmark». Menn krøp fra skyttergrav til skyttergrav, søkte ly i rester av utbombede bygninger eller grov tunneler nedover. Stillstand og slitasje formet hele konflikten.

Industriproduksjonen var avgjørende – det var alltid behov for flere skytevåpen, flere patroner og mer eksplosiver. Millioner av arbeidere ble mobilisert til krigsindustrien. Kvinnene forlot hjemmene og jobbene sine som hushjelper, for å jobbe i ammunisjonsfabrikkene. Hjemmefronten ble et mål for bombing og blokader.

Når den først var sluppet løs, skapte den industrialiserte militarismens dynamikk enda mer dødelige og ødeleggende midler. Etter hvert som rivaliserende forskere og ingeniører begynte å konkurrere for å øke nasjonens drapskraft, oppsto det et tekno-logisk våpenkappløp. I 1914 hadde den britiske hæren ingen motoriserte lastebiler og bare noen få titalls rekognoseringsfly.

I 1918 hadde de 56 000 lastebiler og 22 000 fly. Og de hadde også nye våpen som bombe-kasteren, håndmaskingeværet og tanksen.

Krigen var ikke lenger for små profesjonelle hærer som sloss langt av gårde. Den var blitt en monstrøs ødeleggelsesmekanisme som omsluttet hele samfunn. Millioner ble utskrevet. Millioner arbeidet i våpenfabrikker eller på landsbygda for å tilfredsstille krigsmaskinen. Millioner sultet når forbruket kollapset. Tyskland mistet 1,8 millioner soldater i krigen, men nesten halvparten så mange døde av sult hjemme.

Slik startet krigen

28. juni 1914 myrdet en nasjonalistisk serbisk student arvingen til den østerriksk-ungarske tronen under et besøk i Sarajevo i Bosnia. Fem uker senere var Østerrike, Russland, Tyskland, Frankrike og Storbritannia i krig. Hvordan skjedde dette?

Østerrikske og ungarske herskerklasser styrte imperiet i tospann. Den aldrende habsburgeraristokraten Franz Josef var både keiser over Østerrike og konge over Ungarn.

Habsburgerregimet var truet av den voksende arbeiderklassens aktivisme og av en voksende nasjonalistisk agitasjon blant de underkuede folkene. Det svarte med en uberegnelig blanding av undertrykking og reformer. I 1914 hadde de konstitusjonelle myndighetene brutt sammen, og hauker som general Conrad von Hötzendorf hadde tatt kontroll.

«Bare en aggressiv politikk … kan redde dette landet fra ødeleggelse,» hevdet han. Statens autoritet skulle gjenopprettes gjennom demonstrative militære handlinger.

Målet var Serbia, et uavhengig land på Balkan, som fungerte som et fyrtårn for motstandskampen blant slaverne som befant seg under østerriksk styre. Conrad hadde tatt til orde for krig mot Serbia – «denne giftslangen» – 25 ganger mellom 1906 og 1914. Mordet i Sarajevo ble hans gyldne mulighet.

23. juli utstedte de østerrikske myndig-hetene et ultimatum der serberne ble beskyldt for å være delaktige i mordet, og de ble truet med krig dersom de ikke samarbeidet fullt ut i undersøkelsene, og sørget for å undertrykke all anti-østerriksk agitasjon på eget territorium.

Østerrikerne var misfornøyde med den serbiske responsen, erklærte krig mot Serbia, og satte i verk beskytning av Beograd 28. juli. Dette var de første skuddene i første verdenskrig.

Krigsplaner

Serbia var alliert med Russland. Russerne og østerrikerne var geopolitiske rivaler på Balkan.

Russland var på randen av revolusjon. Barrikader var reist i Vyborg-distriktet i St. Petersburg, og det sto slag mellom kjempende arbeidere og tsarens styrker.

30. juli ga den russiske tsaren troppene beskjed om å mobilisere. Kompromissløse ministre og generaler hevdet at krig var nødvendig for å forsvare russiske interesser på Balkan – og at krigen ville skape en nasjonalistisk bølge som ville oppløse den revolusjonære stemningen.

Men den russiske mobiliseringen truet Tysklands herskere. Nasjonal samling og rask industrialisering hadde gjort Tyskland til Europas mektigste makt. Nervøse rivaler hadde gått sammen i en fiendtlig allianse – trippelententen bestående av Russland, Frankrike og Storbritannia. Tyskland hadde blitt stående igjen med bare én viktig alliert, Østerrike-Ungarn, og sto derfor overfor skremmende utsikter til en tofrontskrig mot overlegne styrker.

Tysklands krigsplaner ble nøye utarbeidet for å møte denne faren. «Schlieffen-planen» – oppkalt etter generalen som utarbeidet den – foreslo en seks uker lang blitskrig for å slå ut Frankrike i vest, for så å flytte størstedelen av de tyske styrkene østover for å møte «den russiske dampmaskinen».

Valget av tidspunkt var alt. Da russerne ga ordre om mobilisering 30. juli, begynte klokka å tikke for Schlieffen-planen. Dermed erklærte de tyske myndighetene krig mot Russland 1. august og mot Frankrike 3. august.

Herskerne i Storbritannia nølte bare et lite øyeblikk. De fryktet at tysk dominans i Europa ville true det britiske imperiets sikkerhet. Den fremste bekymringen deres var å sikre herredømmet til sjøs, handelsruter og kolonier langt borte. Dette var avhengig av et delt kontinentalt Europa og et Tyskland som holdt seg unna havnene ved Den engelske kanal. Storbritannia erklærte krig 4. august.

Utløsere og årsaker

En fortelling er ikke en forklaring. Stormaktene gikk til krig i 1914 fordi de fryktet hverandres militærstyrker. Når rivalene mobiliserte, fulgte de etter med en gang. Men hvorfor var Europa et kontinent av frykt, rivalisering og massehærer i 1914?

Mellom 1873 og 1896 hadde verdens-økonomien befunnet seg i en depresjon. Vekstratene var nesten halverte, og masse-arbeidsløsheten var blitt kronisk. Europas herskere hadde svart med en kombinasjon av imperiebygging og høyt militært forbruk.

Den delen av Afrika som var under europeisk styre, hadde økt fra om lag 10 prosent i 1876 til over 90 prosent i 1900 – en konkurranse om landrøveri kjent, da som nå, som «kappløpet om Afrika».

I 1900 slo en hær bestående av britiske, franske, tyske, russiske, italienske, japanske og russiske styrker seg sammen og invaderte Kina for å knuse et nasjonalistisk opprør og forsvare en rekke mini-kolonier («konsesjoner») på den kinesiske kysten.

I Balkan, Midt-Østen og Sentral-Asia manøvrerte stormaktene også for å få innflytelse, mens europeiske bankierer og industriherrer konkurrerte om kontrakter.

Kolonialismens karakter av konkurranse forklarer også en annen følge av den lange depresjonen – voksende spenninger mellom stormaktene og voksende militærutgifter.

Britene og franskmennene var selv på randen av krig i 1898 da rivaliserende ekspedisjonsstyrker møtte hverandre ved Fashoda i det sørlige Sudan. I 1906 og 1911 var det franskmennene og tyskerne som havnet på randen av krig med hverandre om kontrollen over Marokko.

Det europeiske rustningskappløpet

Etter hvert som spenningene økte, ble Europa et kontinent av soldater og våpen. Krupps stålverk og våpenfabrikker i Essen i Ruhr-distriktet i Tyskland vokste fra 16 000 arbeidere i 1873 til 45 000 i 1900 og 70 000 i 1912. De britiske militærutgiftene økte med nærmere 150 prosent mellom 1887 og 1914. Franskmennene utvidet verneplikten fra to til tre år i 1913 og ga dem dermed en stående hær på 700 000, med reservestyrker på nesten tre millioner.

Industriell masseproduksjon gjorde det mulig å kle, utstyre, bevæpne og mate slike store styrker. Jernbanene gjorde det mulig å bevege og forsyne dem. De rivaliserende generalstabene, som var overbeviste om at krigen bare ville vare noen få måneder, prioriterte hurtige forflytninger. Vidløftige krigsplaner ble satt ut i live for å få styrkene i kamp så raskt som mulig, for at ikke fienden skulle kunne mobilisere og slå til før.

Forløpet ble tvunget fram av krigsplanene, massehærene og konfliktene mellom stormaktene. Men vi må fortsatt forklare hvorfor militariseringen av Europa hadde nådd et slikt omfang i 1914. Etter et århundre med fred over det meste av Europa mellom 1815 og 1914, hvorfor skulle krigen bryte ut med så uvanlig mye vold på dette tidspunktet?

Imperier

På midten av 1800-tallet, hadde Storbritannia, «verdens verksted», produsert 50 prosent av verdens bomull, 60 prosent av verdens kull og 70 prosent av verdens stål, og vært den eneste industrielle supermakten.

I 1914, derimot, hadde Storbritannias andel av bomulls- og kullproduksjonen falt til 20 prosent og stålproduksjonen til bare 10 prosent. Både Tyskland og USA hadde gått forbi Storbritannia som industrimakter.

Storbritannia hadde fortsatt det største imperiet. Det var på sitt største tidlig på 1900-tallet, da Storbritannia kontrollerte mer enn en femdel av verdens landmasser og en firedel av dens befolkning. Men den industrielle styrken for å opprettholde globalt hegemoni avtok.

Nasjonale økonomier ble i økende grad dominert av en liten håndfull gigantiske monopoler i hver sektor. To selskaper, Siemens og AEG, kontrollerte så godt som alt av Tysklands elektriske industri.

To grupperinger, hver bestående av tre selskaper, kontrollerte den kjemiske industrien. Et system basert på konkurranse mellom et stort antall mellomstore selskaper hadde blitt erstattet av et system basert på megaselskaper med monopolistisk dominans over nasjonale markeder.

Industri og banker ble avhengige av hverandre. Ved å utvide lån og ved å kjøpe aksjer og obligasjoner, ble banker de største eierne av industrien – i så stort omfang at enkelte snakket om «monopolkapitalisme», andre brukte betegnelsen «finanskapitalisme».

Stat og kapital

Gigantbedriftenes størrelse, rikdom og makt endret statens rolle. Det var bare i Storbritannia staten ikke hadde noen direkte rolle i industrien i 1914.

Utgifter til jernbane – i seg selv en strategisk nødvendighet – gjorde, i kombinasjon med våpenutgiftene, staten til den største kunden for tungindustrien. I tillegg til direkte investeringer og kontrakter, sørget myndigheter også for beskyttelse fra utenlandsk konkurranse gjennom å innføre toll (skatt) på utenlandsimport – en bevisst politikk for å berike seg selv på bekostning av naboland, som først ble brukt av Tyskland i 1879, og som siden fulgt opp av de fleste andre stormaktene.

På begynnelsen av 1900-tallet var verdens-økonomiens utvikling i ferd med å skape en geopolitisk krise. På den ene siden var det globalisering – hurtig økonomisk vekst, gigantfirmaers dominans, en hvileløs jakt på nye markeder og en stadig økende internasjonal handel. På den andre siden var det økonomisk nasjonalisme, etter hvert som industrikarteller, banksyndikater og stadig mer militariserte stater smeltet sammen til motstridende blokker.

En verden som var delt inn i rivaliserende nasjonalstater og imperier betydde en verden med barrierer mot handel – beskyttelsestoll, sluttede kolonimarkeder og konkurranse fra utenlandske selskaper. Dette var den viktigste årsaken til første verdenskrig – veksten av enorme monopoler og sammensmeltingen av industriell, finansiell og statlig kapital hadde skapt en farlig verden med konkurrerende nasjonalismer.

Utvidelsen av imperiene de siste 25 årene av 1800-tallet hadde skapt en viss sikkerhet (selv om det var på bekostning av hundrevis av millioner som ble drept, undertrykt og utbyttet av europeiske kolonister). Men når oppdelingen av verden syntes å være ferdig, kom rivaliseringen tilbake til Europa. Stormaktenes konkurranse om å bygge imperier ble omgjort til et europeisk våpenkappløp.

Storbritannia og Tyskland

Hovedaksen i den europeiske krisen i 1914 var konflikten mellom Storbritannia og Tyskland.

Mellom 1906 og 1912 hadde tyskerne ført Weltpolitik, verdenspolitikk. Denne bekreftet den fremvoksende tyske imperialismen i motsetning til de etablerte britiske og franske imperiene. Det viktigste uttrykket var et sjøvåpenkappløp med Storbritannia.

Tysk Weltpolitik utfordret to historiske prinsipper bak britisk imperiemakt – behovet for å holde Europa splittet, og behovet for å holde havnene ved Den engelske kanal på «vennligsinnede» hender. Begge prinsippene hadde sitt opphav i at Storbritannia var en øy og i landets forretningsinteresser og tradisjonelle maritime overlegenhet.

Storbritannia og deres utskipingshavner var godt beskyttet av en stor marine. Et splittet Europa ga de britiske herskerne frihet til utbytting av imperiet og profitt fra utbytting på motsatt side av havet. Et forent Europa under en enkelt makts hegemoni, særlig en makt med kontroll over havnene ved kanalen, var en trussel.

Det var dette som gjorde sjøvåpenkappløpet så viktig. For å holde stand mot Tyskland, hadde den britiske flåten vokst fra 29 slagskip i 1899 til 49 i 1914. Storbritannia hadde også forlatt sin tidligere isolasjonisme, og bygget en allianse med Frankrike og Russland.

Dette hadde påtvunget Tyskland en militær byrde som ikke var bærekraftig. Den franske og den russiske hæren hadde vokst parallelt med den britiske flåten. Tyskland var en kontinental makt med fiender på begge sider. De ble derfor tvunget til å gi opp sjøvåpenkappløpet og snu anstrengelsene mot en vekst for hæren. Tyskland kunne ikke både forsvare seg i Europa og utfordre Storbritannia til sjøs.

Mot slutten av 1912 var de tyske lederne blitt overbeviste om at de var i ferd med å tape våpenkappløpet i Europa, og at maktbalansen gikk i deres disfavør. De ville derfor foretrekke en forkjøpskrig før heller enn senere. Helmut von Moltke, som ledet den tyske hæren, mente at «en krig mellom nasjonene var uunngåelig».

En imperialistisk krig

Første verdenskrig kom som et resultat av militær rivalisering mellom allianser av nasjonalstater som sto mot hverandre. Disse nasjonalstatene representerte interessene til blokker av kapital som sto i konkurranse med hverandre i verdensmarkedene.

Britene var i stand til å innta en skinnhellig holdning fordi de hadde erobret det største imperiet på 1700-tallet, og ledet den industrielle revolusjonen på 1800-tallet. De gikk inn for frihandel fordi de var økonomisk etablert.

De kunne fremstille tyskerne som «aggressorer» og «militarister» og hevde at de var «skyldige» i å starte krigen bare fordi de forsvarte et eksisterende imperium i stedet for å forsøke å skape et nytt.

Men de underliggende målene for alle herskerne og alle stormaktene var de samme – å dele opp verden i jakt på profitt og makt. Første verdenskrig var en imperialistisk krig.

Kunne den ha blitt stoppet?

De spenningene og den militære styrken som ble bygget opp i årene før 1914, og det raske utbruddet av krigen etter hvert som én mobilisering førte til en neste, gjør at første verdenskrig kunne virke uunngåelig.

Det var den ikke. Bankherrer, industriherrer og generaler hadde interesse av krig. Det arbeidende folket i Europa og de som levde under kolonistyre i Afrika og Asia, hadde det ikke. Det var heller ikke slik at krigens ofre rett og slett var hjernevasket av nasjonalsjåvinisme, og mer enn gjerne begav seg ut for å bli slaktet.

Etter hvert som stormskyene mørknet i tiåret før krigen brøt ut, sluttet millioner seg til antikrigsprotester. Europa var i 1914 et dobbelt delt kontinent – på den ene siden mellom rivaliserende geopolitiske blokker, og på den andre mellom eliter for krig og massebevegelser mot.

I artikkelen «Om sosialistisk metode» diskuterer Oscar Dybedahl en rekke forskjellige spørsmål rundt sosialistisk samfunnskritikk. Jeg synes tankene hans er både viktige og interessante, og jeg er enig med han i at en form for kritikk av kapitalismen er en forutsetning for diskusjoner av dets alternativer. Her vil jeg snakke om en kort kritikk han retter mot en av disse foreslåtte alternativene, nemlig deltakerøkonomi, eller ParEcon (Participatory Economics).

ParEcon som modell springer ut av type marxistisk samfunnskritikk (se Albert og Hahnels UnOrthodox Marxism) som spesielt trekker på venstremarxistiske og rådskommunistiske kilder (f.eks. Rosa Luxembourg og Anton Pannekoek). I tillegg springer den ut av erfaringene til konkrete revolusjonære sosialistiske bevegelser i land som Russland, Tyskland, Jugoslavia og Spania (noe de nevner gang på gang). Modellen kommer derfor ut av, og prøver å bidra til, de virkelige revolusjonære kreftene som kapitalistiske samfunn genererer.

Dybedahl skriver at å «erstatte en hierarkisk bedriftsstruktur med en ordning der ledelsen velges av og utgår fra bedriftens arbeidere – som eies privat – er fullstendig mulig innenfor eksisterende rammer» og at bedrifter som eies og styres av arbeidere selv, «rokker ikke isolert ved den kapitalistiske produksjonens sosiale form».

Som kritikk av ParEcon er dette enten feilaktig eller irrelevant.

ParEcon modellen inkluderer ikke bare at arbeidsplasser styres fra bunnen opp av arbeiderråd, men også en eliminering av kapitalistisk hierarkisk arbeidsdeling med balansert arbeid og deltakende demokratisk planlegging av økonomien som helhet¹.

Dette utelukker eksplisitt privat eiendom i produksjonsmidler, og det er ingen verdi- eller merverdiproduksjon i Marx’ forstand, og heller ingen profitt. For Marx er dessuten kapitalen et sammensatt sosialt forhold, og dette forholdet inkluderer forholdet mellom kapitalister og proletarer. ParEcon utelukker også dette forholdet, siden modellen utelukker eksistensen av både kapitalister og proletarer uten tilgang til produksjonsmidler.

Hvis Dybedahls kritikk sier at alt dette er ikke rokker ved «den kapitalistiske produksjonens sosiale form», er den feilaktig. Og i så fall må han ha en veldig spesiell forståelse av hva kapitalismens «sosiale form» skal være.

Hvis den derimot kun sier at å velge sine mellomledere kan være forenlig med kapitalismen (hvis alt resten består) er den irrelevant som kritikk av ParEcon, fordi ParEcon modellen involverer mye mer.

Til slutt er diskusjonen hans misvisende fordi den ignorerer at ParEcon modellen også baserer seg på en klasseanalyse og kritikk av erfaringer der nominelt arbeiderstyrte institutsjoner de facto styres av et sjikt priviliegerte mellomledere – enten de velges eller ikke. Hvis demokrati kun består i å velge hvem som styrer deg pluss noen grunnleggende friheter, så er det klart at ParEcon går langt lenger. Dette bringer oss til betydningen av demokrati.

Er kapitalismen forenlig med demokrati? Hvis alt demokrati betyr, er at man kan velge noen representativer her og der og ha et par grunnleggende rettigheter, så er den nok det. Men dette er ikke hva order tradisjonelt betyr, og det er heller ikke alt vi legger i begrepet.

Tradisjonelt betydde demokrati en gruppes kollektive selvstyre, der flertallet reellt styrte et gitt samfunn. Kun fra slutten av 1800-tallet og videre har det blitt bredt brukt om moderne, representative stater med visse friheter som et forsøk på å legitimere dem i respons til populistiske og sosialistiske gruppers voksende popularitet.

Jeg tror det moderne begrepet «demokrati» er vagt, sammensatt og forvirret, med assosiasjoner både til folks reelle, kollektive selvstyre og til ideer om stemming, politiske friheter, samt forbindelser til verdier som frihet, likhet og solidaritet. Disse kommer ikke nødvendigvis sammen, noe for eksempel erfaringene fra arbeidereide (men ikke reellt arbeiderstyrte) fabrikker i Jugoslavia har vist. Empiriske studier viser også at det store flertallet av et lands befolkning har ingen som helst innflytelse på moderne staters politikk².

Bruk av «demokrati», «virkelig demokrati» eller «reellt demokrati» kan være verdifullt til en kritikk av både kapitalismen og moderne stater. Kravene vi har sett om «real democracy» i land som USA, Spania og nylig Occupy Democracy i Storbritannia trekker nettopp på ideen om folkets reelle kollektive selvstyre for å kritisere landets grunnleggende institusjoner og politikk.

Kan kapitalismen forenes med virkelig demokrati på arbeidsplassen? Som Marx og andre riktig har påpekt, er kapitalismen et økonomisk system som drives av maksimeringen av profitt. Den er et sosialt system som utgjør en kraft utenfor og uavhengig av menneskene som lever under det.

Under kapitalismen må arbeideres arbeidsdag styres, direkte eller indirekte, av kapitalens behov. I tillegg til dette tvinges de som lever under kapitalistiske sosiale forhold, til å handle i tråd med kapitalistiske markedskrefter.

Begge disse sidene ved kapitalismen er uforenelige med virkelig demokrati på arbeidsplassen. Man kan ikke ha en virkelig kollektivt selstyrt arbeidsplass som også styres av kapitalen og upersonlige, kapitalistiske markedskrefter.

Det var dette den unge Marx begynte å innse da han skrev at den moderne økonomien gjør mennesket til en «spilleball for fremmede makter»3, og fremmet virkelig demokrati som et alternativ til den moderne staten og kapitalismen. Det er en innsikt som er verdt å bevare.

Paul Rækstad

Noter:

1. For mer, se artikkelen min om modellen her: http://marxisme.no/paul-rakstad/ eller Jasons oversatte artikkel her: http://radikalportal.no/2014/12/03/13658/
2. Se Gilens, M. and Page, B. I. 2014. Testing Theories of American Politics: Elites, Interest Groups, and Average Citizens. Perspectives on Politics 12(3), ss. 564–81.
3. Min oversettelse av «zum Spielball fremder Mächte wird» i MEGA2, bind I:2, s. 149.

Diskusjoner om handelsavtaler framstår som en rein bokstavsalat til tider. Men hva er det som driver fram avtalene?

På tjenester er det ikke toll. Derfor blir disse avtalene ikke til tradisjonelle handelsavtaler, men til avtaler som skal regulere landenes rett til å regulere.

Rolv Rynning Hansen jobber med TISA-avtalen, og er ansatt Fagforbundet. Han er en av initiativtakerne til Trondheimskonferansen, og er regnskapsfører i Forlaget Rødt!.

Etter krigen forsøkte regjeringene å beskytte sine egne og små industrier. Det ble i hoved-sak gjort via tollbarrierer. Men allerede like etter krigen startet arbeidet med å bygge ned disse barrierene. For Norges del sluttet vi oss til GATT (The General Agreement on Tariffs and Trade) allerede i 1947. Siden den gang har det vært konstante forhandlinger om frihandelsavtaler og internasjonale regler. GATT trådte i kraft den 1. januar 1948 og ble i 1995 avløst av WTO (World Trade Organisation). WTO-avtalen er en folkerettslig avtale og WTO er en mellom-statlig organisasjon. Avtalen er regler for verdenshandelen, og har som formål å bygge ned handelsbarrierer som for eksempel toll. WTO har 160 medlemsland per juni 2014.

WTO er en organisasjon som har til for-mål å overvåke og liberalisere internasjonal handel. WTO omhandler regulering av handel mellom deltakerlandene gjennom et rammeverk for forhandlinger og formalisering av handelsavtaler, en konfliktløsningsprosess som skal tvinge landene til å respektere avtalene innen WTO-systemet. Avtalene blir forhandlet av regjeringene og ratifisert av landenes parlamenter.

For tida forsøker WTO å komme i mål med forhandlingene om Doha Develop-ment Round som ble startet i 2001. Men forhandlingene står i stampe, særlig fordi utviklingslandene motsetter seg en del av den rike verdens pålegg om liberalisering og åpning av sensitive områder. De rike landene har vært i stand til å opprettholde høy importtoll og kvoter på enkelte produkt som blokkerer importen fra utviklingsland, for eksempel gjelder det klær.

Særlig har i-landenes beskyttelse av eget jordbruk, samtidig som utviklingslandene tvinges til å åpne sine markeder, skapt motsetninger. Det er mange utviklingsland som ikke har kapasitet til å følge disse forhandlingene. Det skaper ytterligere problemer for WTO.

Agreement on Trade-Related Aspects of Intellectual Property Rights (TRIPS). Denne avtalen beskytter copyright knyttet til kultur og massemedia, men også geografiske betegnelser (herunder opprinnelsesbetegnelser), industriell design, layout-design, patenter, nye plantesorter, varemerker, kjennetegn og undisclosed eller konfidensiell informasjon. TRIPS regulerer også håndhevingsprosedyrer og legale tiltak. TRIPS begrenser sterkt utviklingslandenes mulighet til å benytte internasjonal kjent teknologi i sin egen virksomhet for eksempel innen medisin og landbruk. Kjent er for eksempel problemet med aids-medisin som via denne patentbeskyttelsen var så dyr at den ble så godt som utilgjengelig i de fattigste landene, samtidig som det fantes billige alternativer som ikke kunne benyttes pga. patentrettig-hetene, de intellektuelle og immaterielle rettighetene.

WTO har også blitt tungt kritisert for å være udemokratisk. Rett nok kan medlemslandene stemme, men de «grønne rom»-diskusjonene er beryktet. Her har de sterkeste WTO-landene møtt svakere land i små grupper og presset dem til konsensusløsninger gjennom trusler og kjøp. Ofte har kjøp av stemmer gjort de virkelige avstemmingene i WTO til ren sandpåstrøing ved at flertall har blitt etablert før diskusjonene er ferdig.

Norske regjeringer har hatt og har WTO som sin viktigste handelspolitiske arena. Men la oss se på hva regjeringens formål er med handelsavtaler, og målene er ikke særlig forskjellig fra den rød-grønne regjeringen. Sitatene er fra regjeringen.no.

Regjeringens formål:

Frihandelsavtaler sikrer norske eksportbedrifter markedsadgang og konkurransedyktige vilkår i utlandet.

Hva innebærer en handelsavtale?

Det har vært en stor utvikling i innholdet i EFTAs frihandelsavtaler. Fra primært å dekke handel med varer vil dagens frihandelsavtaler vanligvis også inneholde bestemmelser om handel med tjenester, investeringer, tvisteløsning, offentlige anskaffelser, immaterialrett, konkurranse samt handel og bærekraftig utvikling.

Investeringsavtaler

Det fremgår av Sundvolden-plattformen at regjeringen vil øke bruken av bilaterale investeringsavtaler, såkalte BITs, der dette er hensiktsmessig. 

Hovedformålet med å inngå investeringsavtaler er å beskytte norske investeringer i utlandet, spesielt i land der den politiske og økonomiske situasjonen er ustabil, og å sikre at norske bedrifter kan konkurrere på lik linje med bedrifter fra andre land. Det er også et viktig hensyn at avtalene skal fremme investeringer i utviklingsland og bidra til økonomisk utvikling i disse landene.

EFTAs handelsavtaler og WTO

Verdens handelsorganisasjon (WTO) er Norges handelspolitiske hovedprioritet.

Norges arbeid gjennom EFTA for å forhandle frem handelsavtaler er et supplement til Norges arbeid i WTO. EFTA-avtalene står derfor ikke i motsetning til WTO, men utfyller norske WTO-forpliktelser.

Frihandelsavtalene bygger på det multilaterale WTO-regelverket og går lengre enn WTO-regelverket på enkelte områder.

Formålet er altså ikke å sikre goder for det norske folk eller billigere varer. Kun å sikre at eksportindustrien kan vinne markeds-andeler og å beskytte norske investeringer i utlandet.

Men i tillegg til WTO har Norge inngått handelsavtaler direkte med enkeltland, og er sterkt involvert i TISA-forhandlingene. Norge er også berørt av TTIP-avtalen (mellom EU og USA) hvor Norge ikke er en direkte part, men den truer norsk sysselsetting og kan få virkninger både gjennom implementering i EØS-avtalen og indirekte.

Aftenposten om TTIP

Må fjerne barrierer

– Tollsatsene mellom USA og EU er allerede lave, så den store gevinsten ligger i å fjerne andre typer handelsbarrierer. Det dreier seg blant annet om å lage felles produktstandarder og felles reguleringer slik at handelen flyter lettere og med mindre byråkrati, sier Ulf Sverdrup, direktør ved Norsk Utenrikspolitisk Institutt (NUPI).

Mens land som omfattes av avtalen forventes å styrke sine økonomier, kan landene som står utenfor tape – som Norge, Sveits, Canada og mange u-land.

Dersom USA og EU blir enige om en dyptgripende liberalisering av handelen, kan Norge miste 11 500 arbeidsplasser, ifølge rapporten.

Den anslår også at arbeidsledigheten vil kunne øke med 0,44 prosentpoeng. I dag ligger ledigheten i Norge på 3,5 prosent.

(Aftenposten 27/6-2014)

Bilaterale og multilaterale

Bilaterale er avtaler inngått mellom Norge og andre enkeltland.

Multilaterale er avtaler inngått mellom flere parter (land). Et eksempel er Multilateral Agreement on Investment (MAI) som ble forhandlet mellom medlemmene i Organisation for Economic Co-operation and Development (OECD) I 1995–1998. Mye av elementene i denne avtalen kommer tilbake nå i TTIP og TISA.

WTO har en egen avtale om tjenester, General Agreement on Trade in Services (GATS), men her har utviklingen mer eller mindre stått på stedet hvil de siste årene. Dermed har amerikansk storindustri, med støtte fra europeisk storkapital, startet forhandlingene om både TTIP og TISA.

Samtidig har EU og Canada inngått en avtale (CETA) som bare trenger ratifisering for å tre i kraft. Denne avtalen inneholder en meget omstridt konfliktløsningsmekanisme kalt ISDS (investor state dispute settlement). ISDS gir storselskapene rett til å stevne stater som innfører tiltak som reduserer avkastningen av deres investeringer (eller planlagte investeringer). I WTO-systemet er det bare stater som kan saksøke stater for brudd på forpliktelser.

ISDS har blitt forsøkt innført i TTIP, men nå har de europeiske sosialdemokratene omsider satt foten ned for ISDS, og det ser da ut som om det ikke er flertall i EU-parlamentet for en TTIP-avtale med dette innholdet.

TISA er en avtale, som i motsetning til TTIP, bare omhandler tjenester. Håpet var også her å innføre ISDS, men det ser ut til at det pga motstanden i Europa ikke blir mulig å foreslå dette. Konfliktløsnings-mekanismen i TISA er viktig, det er den som skal beskytte selskapenes investeringer.Kanskje blir det en light-versjon av ISDS?

Både TTIP og TISA handler på hver sine områder om å beskytte utenlandsinvesteringene til storselskapene. Det er svært få tollbarrierer igjen, og på tjenester er det ikke toll. Derfor blir avtalene ikke til tradisjonelle handelsavtaler, men til avtaler som skal regulere landenes rett til å regulere. Man må bygge ned handelshindringer. Det kan være forbrukerrettigheter som merking av matvarer og farlige stoffer (for eksempel leker), det kan være vedtak i lokale folkevalgte organer om lokalisering og åpningstider, det kan være strenge regler om arbeidsmiljø. USA her ikke anerkjent ILOs konvensjoner, fra amerikansk side blir de da en handelshindring. I det hele tatt: alt som hindrer kapitalen i å fare fritt fram.

Framtida under TISA er en framtid uten offentlig leverte eller regulerte tjenester, og det frie markedets prinsipper kan styre investering i og levering av tjenester på en internasjonal arena.

Det er dette avtalene handler om. Ikke å nedbygge tollbarierer.

Det sterkeste våpenet vi har mot markedskreftene akkurat nå er entusiasme. Det kunne vært verre. Derfor må vi møte Syrizas seier i Hellas med støtte og solidaritet, ikke avmålt og kritisk.

Ellen Engelstad er redaktør i Manifest Tidsskrift med ansvar for kultur og vitenskap, og tidligere kulturredaktør i Universitas og Fett. Hun skriver bok om ungdom og krisa i Europa.

Det venstreradikale greske partiet Syriza vant en brakseier i det greske valget. I lyntempo har de dannet regjering og gått inn i forhandlinger om gjeldsstrukturering med EU. Syriza ble dannet som en valg-allianse i 2004, bestående av 13 små og store grupperinger og aktivister på venstresida. Statsminister Alexis Tsipras kommer fra den største fraksjonen, Synaspismos, som kan sammenlignes med SV. En annen stor aktør i Syriza er kommunistiske KOE, som har forbindelser til Rødt. I 2012 ble alliansen omgjort til et vanlig politisk parti.

Syrizas valgseier har fått blandet mottakelse på venstresida både i Norge og internasjonalt. Mens visse, inkludert undertegnede, har vært veldig begeistret for at den radikale venstresida kan vinne valg og ta et oppgjør med EUs kutt- og innstrammingspolitikk, har andre vært skeptiske både til den parlamentariske veien og til koalisjonspartneren, Uavhengige grekere, som er høyrepopulister mot innstramming. Uansett hva man mener om Syriza og situasjonen i Hellas, er den hektiske tiden nå avgjørende for den videre utviklingen i Europa. Svært mye står på spill, og det kan se ut til at enten venstresida eller høyresida kommer til å få et kraftig slag for baugen. Kanskje allerede før denne artikkelen er på trykk. Politikk man trodde var konsolidert og langsom, har begynt å endre seg drastisk fra uke til uke.

Motkrefter og håp

Kreftene som vil at Syriza skal feile, er sterke. Den spanske regjeringen med konservative Manuel Rajoy i spissen vil vise velgerne at radikale venstre er radikal galskap og slå ned Podemos, Syrizas spanske søsterparti som nå leder på meningsmålingene. Irland og Portugal vil fortelle velgerne at når de har måttet gjennomleve tunge troikaprogrammer må Hellas også, og i Nederland, Finland og Tyskland har folk blitt fortalt at grekere er late og ikke betaler skatt.

Rommet for å snu 180 grader rundt og si at man likevel vil hjelpe Hellas, virker lite. Legg til finansnæringen, lobbyister og den generelle høyrevinden som blåser over EU, som vanskelig vil la seg stoppe av en gjeng greske kommunister og sosialister. Håpet om å få gjennom en ny avtale som letter gjeldsbyrden, virker lite. Samtidig har Syriza noen kort på hånden. EU er så integrert at det er vanskelig å fjerne ett ledd i kjeden uten at den ryker, og de som støtter Hellas, blir flere. Obama mener Europa bør skjerpe seg og hjelpe. Det samme gjør ledende økonomer og toneangivende kommentatorer. «Alle» mener at kuttpolitikken er feilslått, en gjeldskonferanse à la den som begunstiget Tyskland i 1953 virker unektelig fornuftig, og de fleste begynner å bli mer eller mindre lei av de steile og moralistiske tyskerne.

Den italienske og franske regjeringen er på papiret sosialistisk, og det samme blir trolig den portugisiske etter valget i år, mens Irland og Spania kan få virkelig radikale regjeringer. Alle disse aktørene kan vippe over i feighet overfor status quo, eller få mot til å støtte en annen retning for Europa.

Vi må vise støtte

Det høres ut som en klisjé, men er like fullt sant: Vi har ingen representanter inne i møterommene i Brussel – utenom Varoufakis, Syrizas finansminister – vår makt er på gata. Og det er derfor vi bør være der og vise støtte og solidaritet, ikke trekke oss tilbake til diskusjoner om hvor usikkert det er langt at de lykkes. Det er derfor jeg skrev i Dagbladet at:

Svært mange på den europeiske venstresida, med Syriza og Podemos i spissen, vil ta Europas sjel som et sosialt og rettferdig kontinent tilbake. Det første som står i veien for det, er Berlin, som står steilt på at troika-avtalene ikke er på forhandlingsbordet. Men de mister momentum og de vil tape.

Ikke fordi jeg kan være helt sikker på at det blir utfallet, men fordi jeg er sikker på at det er slikt vi må si nå. Jeg har møtt motargumenter om at venstresida har vært for skråsikker før, med katastrofale følger. Til det må vi bare innse at nåtida ikke er 70-tallet, og at om Syriza feiler, vil det være gjennom tapte forhandlinger og store vansker med å skape vekst og arbeidsplasser. Sistnevnte, at man ikke greide å legge til rette for en sunn og god produksjon, var også et problem på 70-tallet, men det betyr ikke at vi må frykte noe nytt terrorregime i Hellas, med mindre Gyllent Daggry overtar stafettpinnen.

Hva har Syriza til felles med Høyre–FrP-regjeringen?

Om vi skal sammenligne Syriza med et annet fenomen, kan vi heller forsøke med den mørkeblå regjeringen vi har i Norge. Lik Syriza går de høyt ut med løfter og forslag de selv tror på, men som det ikke er sikkert de får gjennomslag for. For eksempel deres nylige forslag om å selge seg ned i fire statlige selskaper: Flytoget, Kongsberg Gruppen, Telenor og Statskog. De møtte massiv motstand og tapte i stor grad både debatten og saken: Det blir nedsalg i Telenor, og Statskog utredes, men de to andre ble foreløpig lagt tilbake i skuffen. Tilsvarende kan vi se for oss blir resultatet av Syrizas innenrikspolitikk og forhandlinger med EU: De vil tape noe, vinne andre ting og legge noe i skuffen for å kunne tas fram neste gang. Men ingen på høyresida gråter over at de taper igjen og igjen, og trolig er det fordi de allikevel ser ut til å vinne på lengre sikt. På venstresida virker det vanskeligere å gå hardt ut for så å tape, da føles det lett som om alt faller sammen. Men det gjør jo ikke det for nyliberalistene, så hvorfor skulle det gjøre det for oss?

Jeg er for en skrittvis vei til sosialismen, og ikke motstander av parlamentarisk demokrati. Skal vi først ta Berlin, så Manhattan, kan jeg grovt skissert, se for meg at det kan skje som følger: Via folkelig støtte og mobilisering i både inn- og utland vinner Syriza fram med flere av kravene sine og innleder starten på slutten av kuttpolitikken. Det inspirerer andre land, og Podemos vinner valget i Spania med sin radikale politikk, i Irland vinner Sinn Féin. Folk ser hvor mye bedre livet med sosialistisk politikk er for majoriteten (Podemos’ nyoversettelse av proletariatet) og begynner å kreve mer av det samme, mer likhet og mer rettferdighet. Dette sprer seg og ruller nyliberale reformer tilbake, og uten at vi skjønte det selv har Europa blitt et mye bedre sted. Det høres ikke særlig realistisk ut? Nei, men det gjør heller ikke omveltende revolusjon med det første. Den nyliberale vendingen har vært seig, langsom og opplevd store tilbakeslag, men i det store og hele har den vært en «kjempesuksess». Det er på tide for venstresida å støtte opp om en skrittvis forandring framfor å kritisere alle små detaljer hos sine egne.

En artikkel i den tyske, venstreradikale avisa Analyse und Kritik kritiserte Syriza-leder Alexis Tsipras for å ha besøkt et munkekloster som ikke tillater kvinner på området. Etter min mening har Syriza 99 problemer, men noen munker er ikke et av dem. Klosteret er svært kjent i Hellas, så besøket var et frieri til religiøse velgere, noe andre politiske bevegelser ville mene var lurt.

Suksess som spres og forener

Jeg skriver dette i Lisboa hvor jeg alt har vært på to demonstrasjoner til støtte for det greske folket og skal på en til om noen dager. Aktivistene er klare på at de viser solidaritet med Hellas, ikke Syriza, selv om timingen sammenfaller. Den portugisiske venstresida er ikke så godt organisert som den spanske, for å si det forsiktig, men også Portugal lider etter flere år med troika-programmer. Om Syrizas seier og Podemos’ suksess greier å samle venstresida her og organisere dem bedre, er det et viktig skritt i riktig retning.

Langt fra alt viktig skjer i partier, og grasrotmobilisering er helt avgjørende, men det gjør ikke venstreradikale partiers seier mindre fint. Derfor bør vi støtte Syriza nå og si at vi veit at natta blir til dag.

Så får vi se hva som skjer da.

Å kjøpe 16,9 prosent av en bil eller hus er umulig. Allikevel er det nettopp den stillingsprosenten jeg og mange andre som jobber i helsesektoren, får. Mange ønsker å jobbe fulltid, men får bare deltidsstillinger. Mange jobber kanskje på 3–4 forskjellige steder for å kunne jobbe tilsvarende full stilling.

Hadde ansatte fått fast jobb tilsvarende det de jobber, hadde brukere i helsevesenet og turnusarbeidere hatt en langt mer forutsigbar hverdag.

Christina Beck Jørgensen er leder for Fagforbundet Ungdom og jobber i helsesektoren i 16,9 prosent stilling. Artikkelen er innledninga hun foldt på Kvinner på tvers høsten 2014.

En 24,6 prosentstilling er ikke en uvanlig stillingsprosent i helse-Norge i dag. Men å planlegge hverdagen og måneden med så lite fast er tilnærmet umulig. For ikke å snakke om boligkjøp eller pensjon. Å hele tiden måtte holde timeplanen åpen for ei ekstra vakt, ødelegger all forutsigbarhet i det daglige. I tillegg reduserer det kvaliteten på omsorgen. Jeg skal ta et eksempel fra et sykehjem. Vi har en dame, la oss kalle henne Olga. Olga har 20 pleiere som er vikarer og deltidsansatte innom i uka i stedet for ti faste. Dette skaper selvfølgelig uro og ikke den tryggheten som det bør være på et sykehjem. Mye kan skje med pasienten i løpet av bare en dag, og hvis vi som ansatte skal slippe å bruke flere timer på å lese oss opp om hva som har skjedd siden sist, så må vi være der jevnlig. Når vi er oppdatert på situasjonen og tilstanden, får pasienten bedre oppfølging. Spørsmålet om rett til heltid handler derfor ikke bare om arbeidstakerne, men også om hva slags helsevesen vi skal ha i møte med brukerne.

Mange, spesielt mange kvinner, jobber ufrivillig deltid i dag, og med ufrivillig deltid mener jeg at de ønsker mer. Men vi må også se på de som jobber frivillig deltid.

For hvis Kari ønsker å jobbe 50 prosent frivilllig, så må jo Linda kanskje jobbe 50 prosent ufrivillig for å dekke opp det som mangler. Mange av disse ufrivillige stillingene er helgestillinger, og det er viktig at de ansatte på arbeidsplassen fordeler helge- og ferievakter slik at alle er med å bidrar. Fagforbundet var ute og sa at vi kunne løse dette med å jobbe mer helg. Mange reagerte da vi sa at man kunne jobbe hver 3 helg + 4 helger ekstra i året. Det som er synd er jo at mange av de som klagde på dette, nå jobber annenhver helg og gjerne mer også. Fagforbundet og LO mener at dette er en viktig kamp, og det er en kvinnekamp. Det er stor forskjell på sykehjemmet og fabrikken i byen. På de mannsdominerte arbeidsplassene er det ikke vanlig å få tilbud om 10,2 prosent eller en 45,7prosent stilling. Der er det 100 prosent som gjelder.

4. juni 2013 kom det en ny lov som trådte i kraft 1. januar i år. Den nye loven går til kamp mot ufrivillig deltid. Ifølge Arbeids- og sosialdepartementet fastsetter bestemmelsen at deltidsansatte som jobber mer enn sin avtalte arbeidstid gjennom ett år, vil ha krav på den stillingsandelen de faktisk jobber. Dette betyr at fra 1. januar 2015 kan deltidsansatte kreve ansettelse i tråd med faktisk arbeidstid. Dette er en viktig seier. Ansatte, spesielt i helsesektoren, slipper å kjempe for å få større stillinger. Med dette lovforslaget får de rett på stillinger tilsvarende det de faktisk har jobbet det siste året. Men vi må også passe på så vi ikke har sleipe sjefer som stopper å gi deg vakter når et år nærmer seg.

De nye tiltakene:

• • Lovfestet rett til stilling tilsvarende faktisk arbeidstid for deltidsansatte som de jevnt har arbeidet utover avtalt arbeidstid de siste 12 månedene.
• • Plikt for arbeidsgiver til å drøfte bruken av deltidsstillinger med de tillitsvalgte minst én gang i året.
• • Før arbeidsgiver fatter beslutning om ansettelse i stilling som arbeidstaker krever fortrinnsrett til, skal spørsmålet så langt som praktisk mulig drøftes med arbeidstaker.

Kvinner jobber mest deltid

Ifølge fjorårets tall fra Statistisk sentralbyrå (SSB) jobber 41 prosent av kvinner deltid, mot 13 prosent menn. Mange kvinner arbeider dessuten deltid over mange år. Det kan være en av forklaringene på at kvinner fortsatt henger etter i lønn. Tallene knyttet til ufrivillig deltid spriker mye. Mens noen hevder at ufrivillig deltid bare gjelder ti prosent av de deltidsansatte, mener Fafo-forsker Leif E. Moland at det kan gjelde så mange som 50 prosent av de deltidsansatte. Tall fra både SSB og Fagforbundet er imidlertid entydige på at ufrivillig deltid i størst grad rammer kvinner. I tillegg vet vi at rundt 70 prosent av de som jobber ufrivillig deltid, er kvinner. Nesten halvparten av disse jobber innenfor helse- og sosialsektoren. Varehandel og undervisning følger på de to neste plassene. Jobber du i en større stilling enn du er ansatt i, i løpet av 2014, bør du altså ta kontakt med arbeidsgiver for få økt stillingsprosenten din i 2015.

Arbeidskraftundersøkelsen for 2011 viste at 41 prosent av sysselsatte kvinner og 13 prosent av sysselsatte menn jobbet deltid. Av dem som hadde deltidsjobb i 2010, var det 52 prosent som hadde mer enn fem år med deltid i løpet av tiårsperioden. Blant kvinner var andelen nesten 60 prosent, mens for menn var den bare rundt 25 prosent. Fagforbundet mener at alle skal få mulighet til hele stillinger og at ulempene ved ubekvem arbeidstid må fordeles på flere. Deltid er ett av arbeidslivets største problemer. Deltidsarbeidende mangler forutsigbarhet for jobb, inntekt og fritid. Deltid er også et pensjonsproblem. En helsefagarbeider som jobber 75 prosent stilling og jobber i privat sektor, vil tjene for dårlig til å kunne ta ut tidligpensjon fra 62 år selv om hun har rett til AFP.

Både Fagforbundet og andre forbund mener det er i ferd med å utvikle seg et a- og b-lag i arbeidslivet. Det har også med heltid og deltid å gjøre, men det dreier seg først og fremst om lønn og ansettelsesforhold. Privatisering, med overgang til dårligere avtaler og innleie av arbeidskraft gjennom byråer og kontraktører dumper lønn og pensjon. Hullene i turnusen dekkes opp av ansatte i diverse stillingsbrøker – i stadig jakt på ekstravakter. Det er dette diskusjonen om jobbing i helgene egentlig handler om. Fagforbundet gjør ikke jobben sin hvis vi ikke forsøker å gjøre noe med dette problemet. Dersom punktene under gjennomføres og det fortsatt ikke er mulig å gi heltid til dem som ønsker det, kan løsningen være at alle bidrar og jobber noen flere helger i året.

Hva kan gjøres for å få hele, faste stillinger?

• Det må være en rettferdig skift- og helgebelastning på arbeidsplasser som er i gang 24 timer i døgnet, sju dager i uka. Hvis helsearbeidere som i dag jobber sjeldnere enn hver tredje helg bidrar, kan det hende at ingen behøver å jobbe mer enn hver tredje helg – hvis de ikke ønsker det.
• Helgebemanning for helse- og omsorgsansatte i kommunesektoren kan løses ved at ansatte arbeider fire helger ekstra i året.
• Grunnbemanningen må opp.
• Det må ansettes faste, kompetente vikarer. Det er viktig at vikarene får god opplæring og blir en ressurs, ikke en belastning.
• Motivere til å jobbe mer helg ved en kraftig økning av ulempetilleggene.
• Det må lages system for kompetanse-heving, alle må kunne jobbe på alle skift.

Da Kjersti Ericsson ble 70 år i fjor, ble hun spurt om bursdagsønske, og svarte:

Et seminar om sekstimersdagen!

Det arrangerte tidsskriftet i samarbeid med Aksjonskomiteen for sekstimersdagen.

Fullt hus på Litteraturhuset.

Dette er innledninga hun holdt.

Kjersti Ericsson er professor i kriminologi, og var leder i Norges Kommunistiske Studentforbund, nestleder i AKP (1980–1984) og partileder fra 1984 til 1988. Hun har skrevet fagbøker, skjønnlitteratur og flere politiske bøker. Forlaget Rødt! har trykt opp Søstre, Kamerater! og Den flerstemmige revolusjonen, opprinnelig utgitt på Oktober forlag.

«8 timers arbeid, 8 timers frihet, 8 timers hvile» var mottoet på det første norske 1. maimerket fra 1892. 8 timers frihet var det viktigste, får vi opplyst på nettsidene til Arbeiderbevegelsens arkiv. Der kan vi også lese hva typograf G.A. Olsen Berg sa i sin 1. mai-tale i Skien i 1894: «8-timers-dagen vil i større grad enn noe annet bidra til å «lette adgangen til opplysning og dannelse og derved berede veien for arbeidernes fullstendige frigjørelse.»

8-timers-dagen var altså en frihetsreform. En virkelig frihetsreform, i motsetning til dem som blir markedsført i dag, som frihet til å kjøpe sprit på julaften og leverpostei på søndag, til å bytte strømleverandør og mobilabonnement så ofte du vil.

Helt fra begynnelsen var altså arbeidstidskampen tett knyttet til kampen for et annet samfunn, for sosialismen, for arbeidernes fullstendige frigjørelse, for igjen å sitere typograf Olsen Berg. Så dristige og vidsynte var pionerene for over hundre år siden. Måten kravet ble gjennomført på, hadde også et sus av framtid over seg: Arbeiderne viste sin makt og handlekraft da åttetimersdagen ble tatt, i 1918, i aksjoner over hele landet. I boka Fjerne Berlin har Edvard Hoem skildra en slik aksjon i en norsk by:

I meir enn ein mannsalder hadde arbeidarane, også i denne byen, bore det same kravet fram, som arbeidarar i andre land: Åtte timar arbeid. Åtte timar fri. Åtte timar søvn. På uteljande faner hadde kravet stått. Tallause bønner var sendt kapitalistane. Ingen ting hadde det ført til. No bad dei ikkje lenger. No gjorde dei det.

Hoem skildrer den spente stemninga rett før arbeiderne skal forlate arbeidsplassen etter bare åtte timer. Formannen prøver å stanse dem, og flere nøler. Og så:

Da var det ein som ropte:-Eg trur verda blir ståande, sjølv med åtte timars dag! Latteren skrall laus. No kunne dei puste fritt. – Opp med bommen, opp med bommen! Mannen som styrte han let han ikkje opp. Da gjekk eit dusin mann under og braut bommen av hengsla, og med skrik og skrål storma to hundre cellulosearbeidarar ut i fridomen.

Året etter, i 1919, ble åtte timers normal-arbeidsdag lovfestet.

Men ble det virkelig 8 timers frihet, for alle? Mora mi var syerske på en tekstilfabrikk i Trondheim i deler av barndommen min. Hvor mange timers frihet hadde hun, etter å ha vært 8 timer på jobb, pluss gjort alt som må gjøres i et hus med mann og barn? 2–3 timer kanskje, og det var en nokså betinget frihet, for både faren min og jeg hadde liksom et krav på tida hennes, et krav som var like sterkt som kapitalistens krav på arbeidskrafta de 8 timene hun var på jobb.

Da min egen generasjon kvinner strømmet ut i arbeidslivet på 1970-tallet, oppdaget også vi at 8-timersdagen ikke ga oss 8 timers frihet. Slik ble 6-timersdagen et viktig krav, et krav som sprang rett ut av den virkeligheten vi opplevde på kroppen, slik det en gang hadde vært med kravet om 8-timersdagen for arbeidere over hele verden. Men det handlet ikke bare om trøtthet og utmattelse. Det handlet også om stolthet og visshet om egen verdi. «En periode i historia til arbeiderrørsla blir ført til ende,» skriver Edvard Hoem om 8-timersdagen:

Perioden da striden stod om retten til å få vere menneske. Retten til å ha kraft att etter at dagen er slutt, og ikkje ofre alt for kapitalen.

6-timersdagen handler også om den retten, om kvinners rett til å være menneske, til å eie seg sjøl. Det er en rett den mannlige delen av arbeiderklassen ikke alltid har satt så høyt, for det har vært en nokså sjølsagt ting at kvinners tid tilhørte andre, enten det var på arbeidsplassen eller i familien. 6-timersdagen er en viktig del av kampen for kvinnefrigjøring. Og det hjelper ikke om hver enkelt kvinne såkalt «velger» å jobbe kortere enn full arbeidsdag. For det vil bryte mot en annen viktig frihet – nemlig friheten fra økonomisk avhengighet av en mann.

Arbeiderbevegelsens pionerer la vekt på friheten til å skolere seg, organisere seg og kjempe for sosialismen. Den nye kvinnebevegelsen sa: «Vi vil leve hver dag!» Det kan høres ut som om vi var mer lettsindige og flagrende enn de alvorlige og målbevisste pionerene som kjempet fram 8-timersdagen. Og kanskje var vi det. Men det var noe viktig viktig i vår parole, noe som også fantes i kravet om 8 timers arbeidsdag. For menneskelivet handler både om å bli og om å være. Å bli – det er å utvikle seg, lære nye ting, forstå mer, kjempe for samfunnsforandring. Å være – det handler om at livet her og nå skal være så rikt og godt som mulig, at vi skal ha muligheten til fine opplevelser og fine møter med andre mennesker og andre vesener vi deler kloden med, at vi skal kunne praktisere det vi har lært og utfolde de evnene og anleggene vi har.

Noen av pionerene var mest opptatt av det som skulle bli. Rudolf Nilsen skrev for eksempel:

Ti selv har du intet å håpe.
Lykken er ikke for deg.
For fremtidens slekt skal du åpne
En bedre og lysere vei.

Lykken er ikke for deg. Det er ikke så rart at mange tenkte slik, for livet var hardt. Men jeg må tenke på Rosa Luxemburg, den store polske revolusjonære, som hele livet kjempet for et nytt samfunn, som levde på flukt fra forfølgelse, hadde lange opphold i fengsel og til slutt ble myrdet og kastet i Landwehr-kanalen i Berlin. Hun skrev:

Jeg forbeholder meg retten til litt individuell lykke.

Livet hennes handlet om å bli, men hun ville også være.

Jeg vet ikke om Rosa Luxemburg fikk oppleve så mye individuell lykke. Men jeg tenker at 6-timersdagen er reformen som kan gi oss større frihet, både til å bli og til å være, og som samtidig bærer i seg en liten protest og et frampek.

«Flate steiner er til å sitja på!,» sier Tusten i Tarjei Vesaas’ nydelige bok Fuglane. I et essay har Dag Solstad gjort denne replikken til Tarjei Vesaas’ egen protest, mot bondesamfunnets knugende krav om å arbeide med jord og skog hver eneste våkne time og aldri hengi seg til noe så lettsindig som å sitte på flate steiner eller skrive dikt og romaner.

Kanskje kravet om 6-timersdagen er vår måte å rope det samme på. De som sitter på toppen skryter av at de arbeider 16 timer i døgnet og moraliserer over alle oss andre som etter deres mening ikke jobber nok, alle oss som har den uhørte frekkhet å bli gamle, slitne og syke, eller lever liv som aldri kan gå på skinner, kanskje fordi det kom skeivt ut i starten. Det er ikke det at vi mener arbeid er en forbannelse. Slett ikke. De aller fleste av oss utfører arbeid som vi har grunn til å være stolte av, og som gir oss glede – når det ikke blir slit, når vi har rom til å utføre det slik vi vet at det skal utføres, når vi ikke forfølges av stoppe-klokker og skjemaer med alle de mål som kan pønskes ut av folk uten førstehånds kjennskap til den virksomheten de skal måle. 6-timersdagen er også et krav om at arbeidet skal gi oss glede, som del av en allsidig menneskelig virksomhet der det også skal være plass til mye annet, ikke minst å sitte på flate steiner.

Faren min, Harald Ericsson, var fabrikkarbeider da jeg var barn. Men han skrev også dikt. Ett av diktene hans heter «Kjærlighetens søskenbarn», og det er arbeidet han omtaler på denne måten. «Kunne vi bare rense arbeidet for dagens gift,» skriver han. Jeg har tenkt på hva han mente med det, og kanskje mente han at arbeidet blir forgiftet av å være underkastet en kapitalistisk logikk, der målet er profitt til noen få, i stedet for velferd og utfoldelse for alle. Når arbeidet blir renset for denne giften, kan det virkelig bli «kjærlighetens søskenbarn», noe vi gir hverandre fritt og i solidaritet. I kravet om 6-timersdagen ligger det et frampek mot et samfunn der arbeidet er kjærlighetens søskenbarn.

8-timersdagen var en frihetsreform, sa jeg. Det samme vil 6-timersdagen være. 6-timersdagen vil gi oss større frihet, både til å bli og til å være. Men, som vi vet er frihet et vanskelig ord. For mennesker er alltid innvevd, i forholdet til andre mennesker, i forhold til samfunnsstrukturer og betingelser, som legger til rette for noen handlinger, og gjør det svært vanskelig å handle på andre måter.

I vårt samfunn skal det for eksempel svært mye til av personlig innsats for å unngå å være medskyldig i en ressursbruk som truer leveforholdene for alle, men mest for dem som har minst skyld i ødeleggelsene. Vi tramper gjennom livet med kjempesvære økologiske fotavtrykk , ikke fordi vi ønsker det slik, men fordi betingelsene for dagliglivet vårt gjør det å handle annerledes til en evig kamp for å svømme opp fossen.

Du kjøper sjampo og hudkrem, og risikerer å spre siloksaner i avløpsvannet, en miljøgift som hoper seg opp i næringskjeden og kan gi fosterskader. Du skal på vinterferie og investerer i noen bokser av den fine, moderne skismurninga som den spreke naboen din har anbefalt. Men denne smurninga inneholder fluorkarboner, som brytes ned veldig sakte i naturen, og som kanskje omdannes til enda giftigere stoffer. Hos dyr har en sett at fluorkarboner kan gi misdannelser på nyfødte, endringer i arvestoff og stoffskifteforstyrrelser. Du går på apoteket og kjøper plaster, og når du kommer hjem ser du at dette plasteret er ekstra effektivt bakteriedrepende, fordi det inneholder nanosølv. Men nanosølv er ikke bare giftig for bakterier, det er svært giftig for alt som lever i vann. De nye sokkene du nettopp kjøpte er kanskje også belagt med nanosølv, for at de ikke skal lukte så vondt. Men hva skjer når du vasker dem, og skyller ut vaskevannet etterpå? Hvor blir det av nanosølvpartiklene? Så går du i blomsterbutikken og kjøper en rosebukett som oppmuntring til en som trenger det. Men rosene dyrkes i Afrika, på jorder som før produserte mat til lokalbefolkninga. Rosene sendes til Europa med fly, og utslippene bidrar til å varme opp kloden, som igjen kanskje fører til tørke på de jordene som lokalbefolkninga fortsatt har til å dyrke mat på.

Å velge seg bort fra alt dette på individuell basis vil kreve en oversikt, en kunnskap og en arbeidsinnsats som de færreste makter. Vi ønsker oss frihet fra tvangen til å leve et dagligliv som gjør oss til miljø-kriminelle. Det krever strukturelle endringer som vi knapt kan overskue.

Så hva har alt dette med 6-timersdagen å gjøre? Forsvinner nanosølvet, fluorkarbonene etc. med 6-timersdagen? Nei, det vet vi at de ikke gjør. Men kravet om 6-timersdagen setter spørsmålstegn ved vårt samfunns grunnleggende dogme – at alt må vokse og vokse. Å kreve 6-timersdag, det er som å stanse opp litt og spørre: Hvor er vi? Hvor er vi på vei? Er det dit vi vil? Og til å sette hæla i bakken og si nei, vi vil en annen vei.

Og hvor vil vi? For tida er det populært å snakke om å stille krav. Du må sjøl stå på, gjøre en innsats. Det gjør da også folk, men mange opplever at mulighetene lukker seg foran dem. Men hvorfor er det så bra med krav? Det finnes samfunn hvor det er så tøft å klare seg at bare de sterkeste og smarteste kan leve et godt liv. Slike samfunn stiller krav, men er de gode samfunn? Det finnes samfunn der du må ha en helt usedvanlig personlig integritet for å være i stand til å leve opp til alminnelige moralske standarder. Hitler-Tyskland var et slikt samfunn. Slike samfunn stiller krav, men er de gode samfunn? Når det er mørkt, ser en stjernene, heter det. Men kanskje er det bedre at stjernene ikke synes så godt, fordi sola skinner på alle?

6-timersdagen vil bety at det blir enklere for flere å jobbe full tid uten å slite seg ut. Det er bra, det peker riktig vei. Vi trenger slike reformforslag på mange områder, vi kan gjerne kalle det en kamp for et enklere samfunn: For eksempel reformer som gjør det enklere for flere å leve et dagligliv uten å øde jordas ressurser. Reformer som gjør det enkelt å kjøpe klær uten å bidra til hensynsløs utnytting av kvinner og barn i fattige land. Reformer som gjør det enkelt å bidra med sitt i foreningsliv og politikk. Osv. Osv. Kort sagt, reformer som gjør at vi kan leve godt og anstendig i samfunnet uten at det krever altfor store krefter og altfor mye mot.

Jeg vil avslutte med et dikt. Det er skrevet i 1988. På det tidspunktet var 8-timersdagen 70 år. Nå er det jeg som er 70 år. Det er en ganske anselig alder, men 8-timersdagen er altså snart hundre. Stort eldre bør den ikke bli, det er mitt bursdagsønske.

Og så: Vi vil leve hver dag.

Vi vil leve hver dag!

Se, nå skinner sola og svalene suser mot lyset!
Og her går du lettkledd i maivinden uten å fryse
fra jobben til klesvaska hjemme som står der og venter
på deg, og på tusener vårville, solsugne jenter.
Nå lyder det slagord og sanger og rop nedi gata,
der går et protesttog mot noe du alltid har hata:
mot råskap, rasisme og hat mellom svarte og hvite,
men du må få kjøpt mere mat, ellers blir det for lite.
Når morgenen gryr er sekundene nye og blanke,
og da kan det hende du føder en svimlende tanke,
den skulle du gjerne ha fulgt for å se hvor den ender.
Men først må du mase på ungen: Drikk melk og puss tenner!
Nå lyser augustmånen rødgul og varm ut i natta.
Den pleide du før bli så kjærlig og myk og betatt a’.
Ja, alt kunne vært som den første, berusende tida.
Men du er så trøtt, så du snur deg og sovner på sida.
Ved sol og ved måne og kjærlighet, nå må vi kreve:
Hver eneste dag er en dag vi har rett til å leve!
Ta sekstimersdagen og gi ikke opp før du vinner,
for solskinn og tanker og opprør er også for kvinner!

Kjersti Ericsson

Fra diktsamlinga, By oss ikke noe smått
Oktober forlag, 1988, Oslo

Vietnamesernes seier over franskmennene i 1954 gav gjenlyd over hele verden. Det var den første krigen hvor de koloniserte hadde nedkjempet kolonimakta.

I andre kolonier så de nå at dette var mulig. Og samme høst begynte algerierne sin frigjøringskrig.       

Per Velde er lektor, og har skrevet bøkene Løp! og Raddis!. Han har skrevet flere artikler i tidsskriftet, og har oversatt en av artiklene i boka av Samir Amin som kommer på Forlaget Rødt! i desember, Kapitalismen i vår tid – drivkrefter og motkrefter.

Vietnam 1944: Den franske kolonien Indokina har vært okkupert av Japan i fire år. Nå går 2. verdenskrig mot slutten, og i Frankrike legges det planer for å ta tilbake kolonien. Men undergrunnsbevegelsen Vietminh (leder: Ho Chi Minh) protesterer:

Franskmenn som kjempet mot tysk herre-dømme vil nå fortsette sitt eget herredømme over andre folk.

I USA skriver president Roosevelt:

Frankrike har hatt landet– 30 millioner innbyggere – i nesten 100 år, og folk der har det verre enn før de kom … Frankrike har melket Indokina i hundre år. Folket i Indokina har krav på noe bedre.

Året etter, den 20. august 1945, skriver den Japan –innsatte «keiseren» i Annam, Bao Dai, til de Gaulle:

… det vietnamesiske folket … vil og kan ikke lenger tåle noen form for dominans eller utenlandsk styre. De ville forstå dette bedre hvis De kunne se og føle den vilje til uavhengighet som ulmer på bunnen av alles hjerter og som ingen menneskelig makt lenger kan undertrykke … fransk styre vil ikke lenger bli adlydt; hver landsby vil bli et motstandsreir.

Vietminh gjør seg klar til å kjempe. Bak bevegelsen står en kjerne i Indokinas kommunistiske parti, dannet i 1930 av Ho Chi Minh, Pham Van Dong, Vo Nguyen Giap m. fl. Vietminh bygges nå ut som en stadig sterkere organisasjon for frigjøring av landet.

Den 2. september 1945 kapitulerer Japan, og samme dag trer Ho Chi Minh fram på den politiske arena: Den demokratiske republikken Vietnam blir utropt. Og kort etter, i oktober, går de til væpnet oppstand i Hanoi. I løpet av et halvt år har de i store områder i nord fått opprettet en provisorisk regjering, landsbyene styres av folkeråd, og 2. mars 1946 blir Ho Chi Minh utropt til president. Men situasjonen er kaotisk, i sør står britiske tropper og i nord kinesiske (Kuomintang) – det var til dem Japan hadde kapitulert; dette hadde stormaktene bestemt i Potsdam, vietnameserne blir oversett. Samtidig sender de Gaulle et fransk ekspedisjonskorps for å gjenopprette fransk suverenitet, og general Leclerc – Paris’ frigjører – inntar Saigon. Vietminh åpner geriljakrig mot de franske styrkene.

Men stadig flere franske tropper ankommer, til sammen 100 000 mann, og den relativt svake Vietminh-bevegelsen må inngå kompromisser; kineserne i nord er også et usikkerhetsmoment. Også Leclerc vil forhandle, han forstår at det er umulig å gjenerobre hele landet. I forhandlingene i mars 1946 skriver Ho Chi Minh under på følgende: Vietnam skal være del av Den franske union (det nye samveldet for kolonier), men anerkjennes til gjengjeld av Frankrike som en fri stat, med eget styre og egen armé. Og de franske soldatene skal tas imot som venner. Siden skal det forhandles videre. 20 000 franske tropper går deretter i land i Haiphong, og situasjonen roer seg – foreløpig.

Frankrikes plan var en føderasjon av fem land: Laos, Kampuchea og tre «land» i Vietnam: Tonkin, Annam og Cochin –Kina. Dette avviste Vietminh, Vietnam var ett land. Men i Frankrike var det politisk kaos, regjeringen holdt ikke styr på sine folk, og Frankrikes representant i nord kom derfor til enighet med Ho Chi Minh om et samlet Vietnam, mens representanten i sør, de Gaulles høykommissær, under innflytelse av de franske colons, opprettet et selvstendig

Cochin – Kina. Og han tolket avtalen strengt: En kontrollert autonomi, ingen uavhengighet.

Ho Chi Minh forhandlet nå med franskmennene, både i Vietnam og i september i Paris, uten at det kom til enighet. Parallelt med dette var det stadig mindre trefninger. Og det var ingen hemmelighet at franske militære klødde i fingrene etter å gi denne «hæren i filler» en lærepenge: I november 1946, etter et nytt sammenstøt, bombarderte marinen havnebyen Haiphong og drepte tusener. Dermed var «freden» over. 19. desember gikk styrker under ledelse av skole-læreren Giap til angrep på flere franske garnisoner i Hanoi. Franskmennene svarte med alt de hadde – fly, marine, kommando-tropper. Etter voldsomme kamper ble Vietminh drevet ut av byene, gikk under jorda, og forsvant i jungelen. Og Ho Chi Minh sendte ut en appell til befolkningen om full krig:

Kjemp med alt dere har. Kjemp med våpen, kjemp med spader og greip, kjemp med stokker.

Dermed satt franskmennene i hengemyra, noe de foreløpig ikke forstod. Krigen fortsatte, men mot en fiende de ikke så. Broer ble sprengt, veier ødelagt, landsbyer brent, en krig full av bakhold, uten ansikt. Sivilbefolkningen forsvant i jungelen når de nærmet seg. En form for krig som i dag er kjent som folkekrigen, basert på støtte fra befolkningen og hvor soldatene opererer «som fisken i vannet» (Mao).

Vietminh bygde nå ut et omfattende nett. Geriljaangrep, våpentyverier, sabotasje-grupper, smugling av ris. Og skolering av folk over hele landet. Mye foregikk bokstavelig talt under jorda og om natta. Hovedinnsatsen var i nord, der hvor Ho Chi Minh i 1944 hadde hatt 700 mann. Nå hadde de en hær på 70 000 hvorav 12 000 i sør. Og stadige franske opprenskingsaksjoner var alltid forgjeves. «Det blir en krig mellom tigeren og elefanten,» hadde Ho Chi Minh sagt til general Leclerc før bruddet– et kjent bilde i Vietnam: Tigerens stadige og utholdende bitt mot den store elefanten som til slutt må bite i gresset.

Fram mot 1950 gikk det trått for Vietminh. Koloniherrene dominerte nå utviklingen på fransk side, eierne av svære te- og gummiplantasjer som tjente formuer og ikke ville høre snakk om fred. Først da kommunistene seiret i Kina, snudde det. Vietminh fikk nå masser av amerikanske våpen som kommunistene hadde erobret fra Kuomintang. Seinere også russiske våpen: artilleri, lastebiler, luftskyts. Høsten 1950 hadde Giap en godt rustet hær på 160 000 mann. Og da franskmennene i oktober skulle evakuere Cao Bang –basen i nord – angrep Giap og knuste 4000 mann elitetropper i jungelen i et regulært slag. Kort etter skjedde det samme i Lang Son. I løpet av et par uker ble franskmennene regelrett kjeppjagd fra nordområdene, et sjokk – de som hadde betraktet fienden som ville bander. Og moralen sank.

I mellomtida hadde verden endret seg. Revolusjonen i Kina, Koreakrigen og delingen av Europa hadde ført til den kalde krigen. Og i Vietnam var det knapt lenger snakk om å gjenerobre et kolonivelde, men om å stoppe kommunistenes frammarsj, demme opp. Dermed var det blitt i hele Vestens interesse å knekke Vietminh.

Fra Paris kom nå general Lattre de Tassigny. Og hele året 1951 sloss han og Giap om det rike Tonkin – deltaet. Vietminh hadde nå kontroll over store områder, og var blitt anerkjent av Peking og Moskva og av landene i Øst-Europa. Giap hadde en halv million mann og franskmennene 400 000, av dem 2/3 koloni-tropper, altså ikke franskmenn. Overalt i landet fantes nå Vietminh-baser, i de dype skogene, i fjellområdene, i sumper og landsbyer. Disse foretok endeløse småangrep. Og franskmennene måtte spre sine tropper i kampen mot denne usynlige fienden. Samtidig hadde Giap også store hærenheter som førte regulære slag. Og der var bevegeligheten hans største fortrinn, på et utrolig «veinett», utbygd og utvidet uten stans av tusenvis av frivillige i disse åra. Forutsetningen for seirene var de hundretusener av fattige kulier som bar og fraktet utstyr. Disse kunne med bærebambus eller sykler bringe mat og materiell til troppene som gikk til fots og som derfor kunne for-flytte seg 25 km på én natt. For en divisjon på 12 000 mann, på marsj i 14 dager, trengte massevis av bærere, slike som levde på en bolle ris om dagen. «Giaps lastebiler i jungelen», ble de kalt.

Artisjokk-metoden

Giaps metode var artisjokk-metoden. De tok franskmennene «blad for blad». Omringet en avdeling om natta, sirklet den inn, alltid med overlegen styrke, kastet seg over fienden, og knuste ham. Og forsvant igjen. Nesten alle deres slag ble utkjempet om natta. Folkekrigens metode. I januar 1952 ble de Lattre avløst av general Salan som igjen ble etterfulgt av general Navarre i mai 1953.

Ved inngangen til 1954 kontrollerte Vietminh 2/3 av landet, men ikke byene. I Frankrike ville venstresida ha forhandlinger med Vietminh. Kommunistpartiet, landets største, hadde i alle år kjempet innbitt mot krigen – mens regjeringen ønsket «internasjonale forhandlinger», helst at USA skulle overta. Disse skulle åpne i Génève 26. april. Det var derfor viktig for begge parter å ha en god forhandlingsposisjon. Høsten 1953 hadde Giap begynt å bevege seg mot Laos, et land «alliert» med Frankrike. Dette ville Navarre forhindre, og samtidig påføre vietnameserne et knusende nederlag. I november 1953 valgte han seg ut Dien Bien Phu, porten til Laos, for sin operasjon Castor (bever). En landsby på et sletteland med enger og rismarker i et 17 km langt og 6–7 km bredt dalføre. Navarre mente at området var så vilt at Giap bare kunne få fram to divisjoner og 20 000 kulier med tilførsler. Og artilleri og luftvern var umulig å bringe fram. Inn i denne dalen ville han lokke Giap, legge en felle, og tilintetgjøre troppene hans. Noen av de skogkledde åsene rundt var 6–700 meter høyere enn dalen, og hvis vietnameserne angrep derfra, måtte de skyte over åsen fra baksida, for kom de på framsida, ville franskmennenes fryktelige ildkraft knuse dem. Fallskjermtropper ble nå sluppet ned og innbyggerne i dalen fordrevet. Flystripa (etter japanerne) ble bygd ut og soldater og materiell fraktet inn. Kanoner, mortere, ti lette tanks, en bulldozer og enorme mengder ammunisjon. Planen var å foreta mindre utfall fra denne basen, det skulle lokke Giap til et større angrep så de kunne utslette ham. Snart var de 16 000 mann i leiren, bl.a. 5000 fremmedlegionærer hvorav 1600 tyskere, mange tidligere SS-menn og fallskjermjegere fra Luftwaffe.

På lavere høyder rundt basen ble det bygd ut åtte framskutte stillinger, støtte-punkter, som bar navn som Eliane, Gabrielle, Béatrice, Anne-Marie etc. Disse var igjen delt inn i sektorer som het Eliane 1, Eliane 2 osv. Med skyttergraver, piggtråd, sandsekker, jordvoller og miner. Til dette reiv de hus i byen og brukte treverket, særlig bjelkene. Men ingen beskyttelse av betong, ingen underjordiske ganger og dypere tilholdssteder ble ansett som nødvendig. De gravde seg ned og lesset bare på med sandsekker, så sikre følte de seg. Taket bestod av stålplater. Utpostene var tungt bemannet, minst en bataljon (7–800 mann) på hvert sted, og delt inn i nummererte avsnitt; den største – Isabelle – hadde 1700 mann med to kanonbatterier og tanks. Dien Bien Phu skulle være en «pinnsvinleir» som struttet av skyts. Men en rekke offiserer protesterte mot valg av sted og mente det var helt uegnet, noe som også framgår av at dalen ble omtalt som «la cuvette»– en bolle. Som kommandant ble innsatt general de Castries.

Giap bestemte seg: Her tar vi slaget! En avgjørende seier her vil endre hele styrkeforholdet ved forhandlingene i Genève! Hæren satte seg i bevegelse, og nærmest som en innledning knuste de på veien en fransk base – av 2100 mann klarte bare 185 å unnslippe til Dien Bien Phu! Nå ble det alminnelig mobilisering i nord for å skaffe kulier, og disse bygde så om natta, i uke etter uke og med umåtelig slit, et omfattende veinett som kunne bringe fram artilleri og luftvern. Franskmennene merket ingenting. Nå kunne Giap få fram fem divisjoner (60 000 mann) og 70 000 kulier, og i alt skal 260 000 bærere ha vært i sving under hele operasjonen («våre føtter er av jern»), og på sykler trillet de bører på inntil 250 kg. I slutten av januar 1954 var alt på plass og Giap begynte innsirklingen. Fram til angrepet startet den 13. mars hadde de klart å skjule det tunge skytset på områder Navarre mente var utilgjengelige. Men vietnameserne hadde demontert kanonene og båret delene på ryggen opp i fjellene hvor de ble satt sammen igjen. (Seinere beregninger går ut på at Vietminh hadde fire ganger mer artilleri enn franskmennene). Veier ble anlagt i fjellskråningene, og skyttergraver og underjordiske rom gravd ut: Vietnameserne oppgir at de gravde ut 45 km skyttergraver og 450 km løpegraver rundt hele dalen. Om natta. Nesten opp i nesa på franskmennene som fortsatt ikke merket noe til disse store arbeidene. Til slutt var basen totalt omringet, og flyplassen siktet inn fra skjulte kanoner. Noen få granater ble avfyrt, og franskmennene antok da ironisk at fienden kanskje likevel hadde fått brakt fram en kanon eller to.

Den 13. mars klokka 17.00 begynte angrepet. I timevis hamret intens ild fra tungt artilleri og mortere over franskmennene, et ekstremt sjokk for styrkene i Dien Bien Phu – hva faen er dette!? – fienden er stinn av tunge kanoner! – hvordan i helvete har de klart det!? Tre netter på rad veltet massive bølger mot de franske forsvarsverkene. Etter bare 7 timers kamp var stillingen Béatrice (fremmedlegionærer) utslettet og ledelsen drept; stillingen var ikke bygd for å motstå tungt artilleri og ble nærmest pulverisert. 500 mann ble drept. Samtidig ble flyplassen nesten satt ut av spill. Artillerioberst Piroth, som hadde «garantert» at han skulle knuse fienden med sin voldsomme ildkraft, begikk sjølmord. Nå var franskmennene i praksis lukket inne. Og Ho Chi Minh forklarte situasjonen for en gruppe internasjonale journalister på følgende måte: Han tok av seg sin gamle kolonihjelm (scenen fins på et berømt fotografi), snudde den, pekte på bunnen og sa: «Her er franskmennene.» Så pekte han rundt kanten av hjelmen og smilte: «Og her er vi.»

Tigeren var i støtet mot elefanten

Det ble et blodig slag som varte i 57 dager, fulgt av verdenspressen. I Frankrike sørget sensuren lenge for at tonen var optimistisk, man snakket om «victoire», og skjulte virke-ligheten. Store overskrifter og dramatiske bilder, fra time til time kunne man følge den desperate kampen i radio. Daglig var det intervjuer med offiserer og soldater mens lytterne hørte kulene hvine. Men krigen var langt borte, og folk var ikke veldig engasjert – dette var ikke deres vernepliktige sønner, men profesjonelle kommandotropper, fallskjermjegere og fremmedlegionærer – elitetropper – både her og under Algerie-krigen beryktet for tortur og grusomheter.

Dagen etter Béatrice stod Gabrielle for tur. Etter to dager var det over, til tross for at franskmennene her satte inn seks lette tanks. Her falt 1000 mann. Etterpå ble en rekke «svake» offiserer degradert til soldater, og flere soldater ble degradert til kulier. 23. mars kutter Vietminh forbindelsen til støttepunktet Isabelle som ligger 3 kilometer borte og har 1700 mann – de kjemper der isolert fram til nederlaget. 23. mars må også støttepunktet Anne-Marie oppgis, det er forsvart av tai-tropper, en minoritet i Vietnam, og Giap har fått spredd flygeblader om at dette ikke er deres krig; om morgenen, i tåka, deserterer flertallet. Flyplassen er nå enda mer ødelagt, og etter 27. mars kan ingen flere forsterkninger eller forsyninger lande, og ingen sårede evakueres – alt må droppes i fallskjerm, og vietnamesiske maskingeværer og luftskyts gjør store innhogg: Av 347 transport – og kampfly blir 48 ødelagt og 167 skadd.

General de Castries er nå deprimert og nedbrutt, og isolerer seg i sin bunker; ledende offiserer foretar derfor et hemmelig «kupp» og overtar kommandoen, men det blir enighet om at generalen utad skal stå som kommandant for å motvirke demoralisering.

Den andre store bølgen kom i dagene 30. mars til 4. april. 30. mars erobrer vietnameserne Dominique 2 og Eliane 1; disse gjenerobres av franskmennene dagen etter i et voldsomt angrep, men bare timer seinere blir de igjen drevet vekk. Deretter tok vietnameserne Huguette 7, men ble igjen jagd bort med tanks – noe som skjedde flere ganger. Nå kom bombefly fra Hanoi til unnsetning, men monsun, regn og det ugunstige terrenget gjorde det vanskelig å se, og napalm og bomber ble ofte sluppet tilfeldig. Og dette måtte skje i all hast, for avstanden til Hanoi var 60 mil én vei, og drivstoffet knapt. Og pga. Vietminhs luftskyts måtte de droppe fra stor høyde, vanligvis 2000 meter. Enkelte avsnitt hos franskmennene hadde nå lite ammunisjon igjen, og fallskjermsoldater gikk derfor på med flammekastere og håndgranater. Nå begynte også de første nordafrikanerne å desertere, og skiftet side. På fransk side skjøt de kanonene røde, eksplosjoner og kuler haglet uavbrutt over dem mens raketter lyste opp nattehimmelen – et helvete sa de overlevende. «Angrepsbølgene kom mot oss som en rullende demning– ustoppelig!»

Leiren ble nå stadig mindre, og ofte havnet forsyninger per fallskjerm hos fienden. Situasjonen var blitt katastrofal, lite ammunisjon og et uhyggelig antall sårede som måtte ha hjelp. I desperasjon ble det nå bedt om frivillige fra Hanoi, og noen hundre meldte seg. De ble sluppet ut i fallskjerm, noe mange av dem ikke hadde gjort før, og mange havnet hos fienden. Et annet fortvilet tiltak var å sende 2000 mann kolonitropper fra Laos i den såkalte operasjon D («D for desperado»). De kom seint avgårde, og nådde ikke fram før det hele var over, men fikk plukket opp 150 mann som hadde flyktet ut i jungelen. Lenge hadde de beleirede også håpet på massiv amerikansk bombing for å få dem ut, den såkalte operasjon «Vautour» (gribb), men president Eisenhower sa nei, han ville ikke blande inn USA.

10. april vekslet Eliane side flere ganger, men forble på franske hender. 18. april falt Huguette 6, og 22. april Huguette 1. I begynnelsen av mai satte så Giap for første gang inn sitt rakettvåpen – stalinorgler – kjent fra 2. verdenskrig, som overrislet Dien Bien Phu og førte til fryktelige tap.

Det endelige angrepet tar til 1. mai. Først tre timer artilleri, deretter angrep på posten Eliane 1, som faller. Dagen etter erobres Dominique 3 og Huguette 5. Denne dagen kastes også de aller siste forsyningene fra Hanoi ned i fallskjerm. 4. mai faller resten av Huguette; Eliane 2 gjør fortsatt motstand, men Giaps folk har gravd seg inn under kollen, og natt til 6. mai blir posten blåst til himmels av 2 tonn TNT. Om morgenen 7. mai erobres Eliane 10, Eliane 4 og Eliane 3.

I Dien Bien Phu oppgir de nå tanken på å bryte ut. Situasjonen er desperat. Muligens er bare 2000 mann ennå kampdyktige. Styrkene er voldsomt underernærte og svekket, og alvorlige sykdommer herjer, reint drikkevann og hygiene finns ikke, og tusenvis ligger såret, nærmest uten behandling – medisin og forbindingssaker er brukt opp. Feltpresten er nedlesset av begravelser. Kommandanten, grev de Castries, får ordre fra Hanoi om å ødelegge alt materiell og våpen og gi ordre til at ilden opphører. Deretter syr de hvite flagg. Og siste radiomelding fra Dien Bien Phu til hærledelsen i Hanoi lyder: «Fienden har knust oss. Vi sprenger alt. Vive la France!.» Kl. 1730 den 7. mai 1954 heises de hvite flaggene. Seierherrene går inn i leiren, og snart vaier flagget deres fra den erobrede befalsbunkeren.

Tigeren hadde nedkjempet elefanten

Talloppgavene over falne og sårede er sprikende. (Det samme er beskrivelsen av kampene.) Følgende tall er likevel omtrent riktige: Franske tap var 3300 døde (1700 falne og 1600 «forsvunnet»), 4436 var såret og 8–10 000 havnet i fangenskap. 1161 hadde desertert, nesten alle fra kolonitroppene, men også en håndfull tyskere gikk over til Vietminh. De sårede ble straks behandlet av vietnamesere, franske militær-leger (som nå fikk forsyninger) og Røde Kors. Røde Kors tok forøvrig med seg 858 hardt sårede, de andre havnet i fangenskap.

Vietminhs tap kan ha vært 10 000 drepte og 20 000 sårede.

Men hatet var sterkt: Hundre års undertrykking og diskriminering, og tusener på tusener som i åras løp var blitt slått, drept og torturert til døde – elitetroppene var be-ryktet for sin brutalitet og synet på kolonifolk som laverestående – nå fikk disse smake sin egen medisin. Dette er noe av forklaringen på at flere tusen var forsvunnet/døde da fangene fire måneder seinere ble løslatt, mange døde under den 50 mil lange marsjen mot fangeleirene. Det foreligger ingen opplysninger om hvor det ble av de 3000 indokinesiske fangene som hadde kjempet på fransk side; sannsynligheten taler for at de ble skutt som forrædere.

Nederlaget utløste et sjokk i Frankrike. Og særlig sjokkerende var fotografiene i pressa (og opptakene fra sovjetisk fjernsyn) av lange kolonner med fanger: klærne i laser, ansiktene herjet av sult og sykdom, noen nærmest skjelettaktige, hodet og armer i bandasje. Kolonihæren – de profesjonelle elitetroppene – slått, tatt til fange og ydmyket! (Totalt hadde franskmennene mistet 20 000 mann i denne krigen, av dem var 3000 tyske fremmedlegionærer.) Vietnamesernes seier gav gjenlyd over hele verden: Den første krigen hvor de koloniserte hadde nedkjempet kolonimakta.

I andre kolonier så de nå at dette var mulig. Og samme høst begynte algerierne sin frigjøringskrig.

Forhandlingene i Genève hadde begynt den 26. april. Vietminhs seier 7. mai ble derfor knusende for Frankrike. Den 21. juli ble fredsavtalen undertegnet. Vietminh måtte gå med på at landet «foreløpig» skulle deles ved den 17. breddegrad, men at det innen to år skulle holdes valg i hele landet med sikte på gjenforening.

Slik sluttet den første indokinesiske krigen. Den andre krigen som fulgte – med USA i hovedrollen – skulle vise seg å bli mye, mye verre. Den vi kaller Vietnam-krigen.

Etter to år med borgarkrig i Syria er stoda i Midtausten radikalt endra.

Stormaktene står mot kvarandre, sekterismen herjar, og mange spår katastrofe.

Venstresida er like delt som dei politiske elitane – kva skjedde, korfor, kva bør gjørast?

Mathias Cederholm er historikar, tilsett ved Universitetet i Lund. Artikkelen er omsett av Gunnar Danielsen.

Ein kan sjå borgarkrigen som ei rekke parallelle motseiingar som rører ved mange interesser utanfor Syria, og som i sin tur har fått avgjørande innverknad på konflikten og karakteren av han. For å gjøre det forståeleg skal me ein for ein ta for oss dei grunnleggande motseiingane i landet og regionen i dag.

Indre opposisjon

For det første har det i lang tid vore ein indre opposisjon til Assad-regimet og det ofte undertrykkande tryggingsapparatet. Den opposisjonen vart meir aktivistisk under den arabiske våren. Dei økonomiske forholda i landet har vore vanskelege med fallande oljeproduksjon, høg arbeidsløyse og auka matvareprisar. Dette har blitt forverra av korrupsjon og privatiseringar, og sparetiltak som har stansa subsidiar til fattige. Utanrikshandelen er opna, og varer frå Tyrkia og andre har slått ut store industrisektorar.

Opprøret fekk raskt sunni-preg. Årsakene er fleire. Det finst ein sunni-religiøs opprørs-tradisjon frå tidlegare (sist 1982), der den syriske muslimske brorskapen er leiande organisasjon. Dei opplever den sekulære innrettinga på regimet som provoserande, og minoritetsgrupper (først og fremst alawittane) har ein uproporsjonal styrke i regjering og tryggingstjeneste (men mindre over hæren), utan at ein skal overdrive det. Massiv pengestøtte utanfrå og jihadistiske krigarar har forsterka sekterismen. Mange opprørsmilitsar har gått over til radikale islamistiske grupper, først og fremst Nusra, ettersom det er der pengar og våpen finst. Fleire andre opposisjonsgrupper finst i landet. Ein del samarbeider meir eller mindre med regimet (sosialistar, nasjonalistar), og har unngått å bli dradd inn i opprøret. Dei er tydeleg mot ytre innblanding. Til dømes har kommunistpartiet blitt straffa for dette gjennom mordkampanjar frå opprørssida.

Innblanding

For det andre har me vestmakter som USA, Storbritannia og Frankrike – Israel er nært knytt til dei. Dei mislikar frå gammalt av Assad-regimet som tidlegare førte ein sosialistisk politikk, og enno i dag i stor grad er uavhengige. Det syriske regimet har ført ein etter måten sjølvstendig økonomisk politikk, og har eit spent forhold til Israel på grunn av støtta til Hizbollah. Sjølv om tendensar til privatiseringar og avreguleringar har kjenneteikna politikken dei siste åra, er landet så godt som stengt for vestleg kapital. Forholdet til Israel er tvitydig, men mange oppfattar det som at Assad-regimet har betydd ein viss stabilitet. Eit ekstra irritasjonsmoment for vestmaktene er at Russland frå gammalt av har vore alliert med Syria, med marinebase, våpeneksport med meire. Endå verre ser dei på Syrias band til Iran. Mange i Vesten vil svekke Irans posisjon i Midtausten. Eit viktig steg ville vere å underminere den (sjia – om ein vil) alliansen som har vokse fram mellom Iran, Irak, Syria og Libanon (Hizbollah). Generelt vil ein sikre seg størst mauleg innverknad i regionen, ein innverknad som risikerte å bli svekka av den arabiske våren. Ein viktig del er den langvarige alliansen med golfstatane, ikkje minst Saudi-Arabia som dei siste åra har fått enorme våpen-leveransar frå USA, Storbritannia og jamvel Sverige. Vestens tilhøve til Midtausten dei siste åra kan illustrerast med den nye økonomiske samarbeidsavtalen etter G8-møtet i mai 2011. Den omfattar heile Midtausten utanom Syria, Irak og Iran. Avtalen peika ut uroa i Syria som eit anna avgjørande punkt å handtere.

Regionale makter

For det tredje finst regionale makter på frammarsj. Tyrkia, Qatar og Saudi-Arabia er alle på offensiven i regionen, har gode band til vestmaktene, og vil utnytte den såkalla arabiske våren til å styrke eigne posisjonar. På eit plan handlar det om politiske interessar. Golfstatane vil ugjerne ha sekulære og/eller demokratiske styre altfor nær, som kan inspirere opposisjonen i det eigne landet. Utan særleg kritikk frå Vesten har ein slått hardt mot opposisjonen i Bahrain. Dei tri vil gjerne ha religiøst nærståande styre i regionen, men drar dermed i ulik retning. Qatar og Tyrkia har gode tilhøve til Den muslimske brorskapen, mens Saudi-Arabia misliker ideane til brorskapen, som har ein viss demokratisk tendens. Dei ønskar seg meir hardføre salafistiske grannar. På andre sida vil ikkje kongehuset støtte al-qaida-grupper som kritiserer den saudiske monarkistiske strukturen. Men slike grupper får pengar frå rike privatpersonar i landet, koplingar som alle medrekna USA avstår å ha synspunkt på. For å halde nede den indre opposisjonen der sjia-minoritetar står fremst, driv golfstatane anti-sjia og anti-iransk agitasjon. At regimet i Irak i dag har sjia-farge er sterkt mislikt, og ein vel å framstille Iran og Iraks samarbeid med Syria og i Libanon som ein truande sjia-akse i heile regionen. Desse motseiingane har ein kunna følgje i Irak i fleire år, der USA under okkupasjonen såg seg nøydde til å sette inn eit Iran-vennleg styre i Bagdad. Den sekteriske valden som utvikla seg, var delvis eit resultat av innblanding frå Saudi-Arabia og Iran.

Tyrkia har omfattande økonomiske investeringar i sør og aust. Krefter i regjeringspartiet med Erdogan i spissen har løfta fram visjonar om eit ny-osmansk imperium med påverknad over heile Midtausten. Med konflikten i Syria har dei freista samordne dei vestlegstøtta opprørsleiarane med den syriske muslimske brorskapen, og dermed samtidig styrke rolla si i Nato. Det har fått ei rekke politiske konsekvensar. Når kurdiske grupper i Syria med nære band til PKK stod mot opprørsgrupper, aktualiserte det kurdarspørsmålet inne i Tyrkia. Dei måtte innleie forhandlingar med PKK. Men det vaks au tidleg fram ein opposisjon blant andre grupper mot den tyrkiske innblandinga i Syria. Protestbølgja som skylte over landet forsommaren 2013, var førebudd gjennom ein lang periode med antikrigs-protestar. Krigen har byrja komme over den tyrkiske grensa med ei rekke terrorhandlingar. Årsaka kan vere den tyrkiske innblandinga i Syria, og at store grupper med band til opprørarane no har flytta til den tyrkiske sida. Al Nusra har bygd opp eit nettverk som den tyrkiske tryggings-tjenesta har byrja slå ned på, og det er funne sarin, det kjemiske våpenet, i leiren til gruppa. Mykje tyder på at den tyrkiske regjeringa byrjar få kalde føtter, innblandinga har kosta mykje.

Hos golfstatane finst det også sterke økonomiske motiv bak den aggressive politikken. Overskylte med oljepengar med stigande oljepris leitar dei etter investeringar og medfølgjande politisk makt i regionen. Qatar har dessutan stor påverknad gjennom tv-kanalen al-Jazeera ved sida saudiske al-Arabiya. Dei har hatt pengar til overs til investeringar hos gode politiske kontaktar i Europa, for eksempel Tony Blair og Nicolas Sarkozy. Energitilgang speler ikkje uventa ei rolle. Qatar har minkande oljeproduksjon men enorme gassressursar, og vil gjerne kople seg til røyrleidningar til Europa, mellom anna gjennom Syria. At Iran planla eit liknande gassnett over Irak og Syria, opent for russiske investeringar, var eit lite mareritt for golfstatane og vestmaktene som er mot russisk og iransk makt på energiområdet.

USA og Russland

For det fjerde – som nemnt ovanfor – er USA og Russland innblanda, noko på avstand. Dei amerikanske interessene i regionen er nok godt kjente, men blir tatt opp nedanfor. Om Russland kan det seiast at landet ut over sine direkte band til Syria ønskar styrke posisjonen sin i Midtausten. Det finst alt eit visst samarbeid mellom Russland og Iran. Russland håper på ulike typar energiinvesteringar i regionen slik dei tidlegare hadde i Libya – men det møtte motstand frå den vestlege invasjonen i 2011. Eit delmål er å auke russisk påverknad over gassutvinninga i regionen, og seinare eksport, særleg til EU. Dei misliker tendensen til muslimsk religiøs mobilisering, ettersom det truar med å smitte til eigne område med muslimsk befolkning. Mykje tyder på at Putin med tida har komme til at det er på tide å markere seg mot USAs og Natos ekspansjon mot det russiske nærområdet. I regionen samanfell dermed igjen russiske og iranske interesser. Til ein viss grad dreier konflikten seg om den aukande polariseringa mellom Nato-blokka og i første rekke BRIKS-landa (Brasil, Russland, India, Kina, Sør-Afrika). Mange andre land i sør har også vist skepsis til vestmaktene sine eventyr i Midtausten siste åra, men regelrett konflikt er ikkje truleg på dette nivået.

Om dei grunnleggande posisjonane har vore ganske like gjennom dei meir enn to åra med uro og borgarkrig i Syria, så har det skjedd ei rekke forskyvingar i det politiske spelet. Dei kan for ein stor del forklarast med to grunnleggande faktorar: kynismen til partane, og «utilsikta konsekvensar». Den innleiande uroa i 2011 vart snart militarisert, og støtte utanfrå var avgjørande alt då. USAs ambassadør Robert Ford hadde inngåande forhandlingar med ulike protestgrupper, og gamle militante nettverk frå opprøret i 1982 med band til Saudi-Arabia og Libanon vart aktiverte. Motsetningane vart snart prega av sekterisme. Alt hausten 2011 skjedde sekteriske terroraksjonar som forsterka skillet mellom sunniane og ulike minoritetar.

Resultatet var stadig tydelegare polarisering: fattige sunniar på landsbygda og i forstadane saman med økonomiske elitar med band til Saudi-Arabia stod mot dei andre gruppene og mot regimet med sine mange klientar. Ein allianse mellom Den muslimske brorskapen, golfstatane, Tyrkia og vestmaktene vaks fram, og dei snikra saman eit eksilråd for opprøret. Dette rådet hadde ingen innverknad på hendingane inne i Syria, og vart svekka av den politiske kjøpslåinga mellom maktene som stod bak dei. Qatar og Saudi-Arabia har i fleire steg kuppa mot kvarandre, og vestmaktene har jobba for å få lojale krefter på plass. Fleire i rådet har hatt koplingar til dei vanlege amerikanske institusjonane, tryggingstjenesta og ikkje overraskande oljeselskapet Shell, men Den muslimske brorskapen har vore hovudkrafta. Omfattande korrupsjon er knytta til mange rådsmedlemmer. Innimellom har alle partar ført inn våpen, pengar og stridande i Syria, men delvis til ulike grupper. Store pengar vart tidleg bydd avhopparar frå regimet; golfstatane samla raskt inn 300 millionar dollar, men uventa få valte ta mot slike tilbod.

Innleiingsvis trudde vestmaktene dei kunne få lojale «liberale» krefter på plass etter at Assad var styrta. Dei hindra alle kompromiss i FN ved å vise til kapittel 7 (å opne for militær intervensjon), som Russland og fleire andre absolutt ikkje kunne godta, særleg etter Libya-katastrofen. Høglytte løfter om meir støtte til rebellane hadde same verknad. Det gjorde forhandlingar uråd for Assad-regimet. Men snart måtte ein innsjå at opprøret hadde fått ein sekterisk og militant islamistisk karakter. USA valte då etter alt å dømme å halde tilbake på direkte støtte til opprøret. Dei lot først og fremst Saudi-Arabia halde fram med å pumpe inn våpen, men freista til ein viss grad kontrollere kva for grupper som skulle få ulikt utstyr. Til dømes vil ikkje USA at altfor kraftige våpen skal hamne i antiisraelske hender. Assad-regimet gjekk med på ei rekke punkt. Folkerøysting førte til ny grunnlov i februar 2012. Det var faktisk store steg mot demokratisering, og den ikkje-militante opposisjonen fekk ein viss innverknad. Den sterkt sekulære innramminga av politikken stod fast, religiøse parti var framleis forbodne. Ettersom rebellar og ytre makter ikkje lengre kunne vise til demokratisering med same styrke, valte dei i staden samle seg om å krevje Assads avgang.

Ikkje massakrar

At Syria formelt sett no er langt meir demokratisk enn fleire av dei vestallierte golfstatane speler inga rolle. Sommaren 2012 byrja omfattande terroråtak, bombingar i Damaskus og masseavretting av sivile i ulike byar. Dei fleste slike åtak ser ut til å vore utført av opprørsgrupper som skulda på regimet, men hendingane er ofte vanskeleg å finne ut av. Regimets vald var likevel utvetydig med dei omfattande flyåtaka på opprørsgruppene, og regjeringsvennleg milits har kopiert rebellgruppenes sekteriske vald. Oppgaver frå seinvinteren 2013 viser at mesteparten av valden har vore av militær art. Ifølgje det syriske observatoriet for menneskerettar, ein heller rebellvennleg kjelde, har rundt 100 000 døydd, der over 40 prosent høyrer til regjeringsstyrkane og tilslutta militsar. Det dreier seg ikkje om eit regime som massakrerer sitt eige folk slik mange i vest har hevda.

Støtta til Assad i Syria viste seg uventa stor. Ikkje bare frå minoritetsgrupper og politisk-økonomisk elite, men au frå sunniar som mislikte den ekstreme valden, innblanding utanfrå og den religiøse iveren hos rebellane. Etter ein periode med motgang kunne regjeringa med ny militærstrategi, regjeringsvennlege militsar og stadig meir involvert Hizbollah vende det til ein offensiv mot strategiske punkt både ved den libanesiske grensa og nordpå. Hizbollah er ganske enkelt tvinga med om dei skal forsvare sine livsviktige fortsyningslinjer frå Iran. Samtidig har støtta frå Russland blitt stadig meir tydeleg, med våpenleveransar og den russiske flåta som patruljerer i Middelhavet. Og det blir stilt tydelege krav om at forhandlingar må inkludere Assad og Iran. Mot krav frå britar og franskmenn om EU-organisert væpning av rebellane trua Putin med å eksportere den avanserte luftvernroboten S-300 til Syria.

USA har blitt tydeleg usikre. Det har vore heilt ulike oppfatningar om støtte til opprørarane i Det kvite huset, Pentagon, CIA og utanriksdepartementet. Desse spenningane vart påtakelege då våpentransport frå Libya til Syria vart stansa midlertidig etter at militsar angreip CIA-basen i Benghazi i Libya 11. september 2012 og drap USAs ambassadør. CIA-sjefen Petraeus blei straks etter nærmast kuppa bort frå jobben, og haukane iallfall for ei tid svekka. Britisk etterretning ser ut til å ha tatt over ansvaret for større delar av distribusjonen av våpen til opprørarane. At Russland blir trekt stadig sterkare inn, kompliserer saka, og Obama-administrasjonen har i stigande grad opna for kompromiss. Ein har (etter «moden overveiing») terror-stempla al-Nusra, den dominerande jihadistiske opprørsorganisasjonen, eit steg som FN følgte ut over våren. USA held au tilbake pengar som tidlegare er lova eksilrådet SNC. Men samtidig snakkar utanriksminister Kerry om å satse på væpning av grasrota inne i Syria. Eit merkverdig aggressivt Frankrike held på si side fram med forsøk på å presse inn «liberale» krefter i eksilrådet, med enkelte mindre resultat. Haukane i det politiske apparatet i USA vil at konflikten skal halde fram, med svekking av Iran som hovudmål. Dei fekk vatn på mølla då Hizbollah gjekk inn i krigen i Syria våren 2013, og no har dei i tillegg sjansen til å slå direkte mot Israels hatobjekt.

Det er lett å velje USA-imperialismen som utgangspunkt om ein vil forstå hendingane i Midtausten. USA er og har vore den dominerande imperialistiske makta. Men det er viktig å forstå dei ulike logikkane bak USAs handlingar, og det faktum at USAs utfordrande innverknad i Midtausten faktisk er avtakande. I tillegg til direkte dominans som ofte er vanskeleg å oppnå, har dei lenge hatt som mål å drive inn kilar mellom statar eller alliansar i regionen. Israel har lenge vore sett som ein slik kile. Ein annan faktor er korleis Washington heilt sidan andre verdskrigen har vore opptatt av at (Vest-)Europa ikkje må bli for avhengig av sovjetisk olje, med svekka knytting til USA som resultat. Kontroll over Midtausten med olje til europearane blei eit viktig verktøy for å halde vedlike ein energimaktbalanse og stabil blokkdeling mellom aust og vest. Mønsteret finst au i dag, sjølv om det er snakk om Russland og ikkje Sovjet, og sjølv om ein del av energihandelen dreier seg om naturgass. Med Putin er den politiske kontrollen over russisk energieksport styrka. Washington vil på same vis som London, Paris og krefter i EU-systemet spreie europeisk energiimport så den i større grad kjem sørfrå (Nord-Afrika), frå Midtausten gjennom «pålitelege land», eller frå Sentral-Asia, transportert utanfor russisk kontroll. Samtidig vil ein ikkje at offensive russiske energiinvesteringar skal bli for sterke (jamfør Gazproms investeringar i Libya og samarbeid med Iran-Syria osv). Kinas enorme energihunger blir halden på armlengds avstand. Då Sovjet fall, fekk politikken med å drive inn kilar ny bruk. Tryggingsrådgivarar som Brzezinski la vekt på at USA måtte få fotfeste ein stad i Sentral-Asia for å kunne dominere regionen (det blei til slutt Afghanistan), og hindre at Europa og Aust-Asia vart knytt saman på sikt. På same vis vil ein for alt i verda ikkje at landa i Midtausten skal bli altfor gode venner; dei må gjerne krangle og i visse situasjonar gå i strupen på kvarandre. Derfor støtta USA vekselvis Iran og Irak i krigen på 1980-tallet, og derfor ser ein sunni-religiøs mobilsering frå golfstatane mot sjiatrusselen frå Iran som eit utmerka verktøy for det klassiske målet: splitt og hersk. Same tankegang finn me hos ein del sterke pressgrupper i Vesten når dei diskuterer støtte til opprørarane i Syria. Ein vil ikkje at dei skal vinne – det sentrale er at landet blir svekka. Det er til og med sagt at om opprørarane blir for sterke, så bør USA bytte side og støtte Assad.

At dei regionale motsetningane stadig sterkare følger sekteriske linjer, har fått fleire til å advare mot opptrapping. Palestinaspørsmålet er dradd inn i spelet, Hamas har fått pengar og bytta side til å støtte Qatar og golfstatane, mens Hizbollah deltar i kampane på Assads side. Risikoen er stor for at den sekulære delen av dei palestinske organisasjonane blir svekka. Jamvel Egypt har tatt ei meklande rolle, og veljer ut frå enorme økonomiske problem å ta mot store pengar frå Qatar, og støttar utrykkeleg golfstatane. I verste fall har me med ei slags konfesjonalisering å gjøre, og blokkdanning av statsstrukturane i Midtausten som ender i ein regional utmattingskrig, som trettiårskrigen i Europa. Eller kanskje ein heller skal jamføre med alliansebygginga i Europa før 1914?

Ytre innblanding

Ein avgjørande lærdom frå hendingane i Syria er korleis innblanding frå ytre makter har ein tendens til å slå samfunn i stykker. Ei sosial protestrørsle var på god veg til politiske vinstar, men vart i staden forvandla til eit blodbad med intens sekterisme som truar ein heil region. Det som skjer no, er ikkje minst resultatet av ei lang rekke feilgrep frå vestmaktene. Okkupasjonen av Irak har ført til øydeleggande spenningar i regionen, på same vis som den fatale alliansen mellom vestmaktene og golfstatane. Jamvel Iran og Russland har skuld i opptrappinga, men kynismen og arrogansen er desto større på vestleg side.

Å spå om utviklinga er ikkje lett. Fleire posisjoneringar frå vestmaktene våren 2013 var truleg mest meint som påtrykk før dei planlagte forhandlingane med Russland: fornya krav om at Assads avgang, at Iran ikkje skal med i forhandlingane, og truslar om meir våpen. Kanskje har dei kynisk tenkt å vente på at Syria og Hizbollah er slitne sønder og reelt svekka. Noko slikt er utan tvil lengre borte etter regjeringsoffensiven våren 2013, som svekka opprørarane og logistikken deira kraftig. På forsommaren vart tonen skjerpa då Obama-administrasjonen valte å reagere på den nye situasjonen med løfte om direkte væpning av opprørarane, med å vise til sine tidlegare omstridde påstandar om bruk av kjemiske våpen frå regjeringssida. Samtidig snakka haukar som John McCain og krefter i Saudi-Arabia om å sende regulære styrkar frå Jemen for å gjenopprette maktbalansen i borgarkrigen. Frå Iran vart det leke svar rett etter presidentvalet om at dei hadde ferdige planar for å sende 4000 revolusjonsgardistar til Syria. Me får håpe den eskalerande retorikken ikkje blir meir enn det.

Fleire farlege steg står igjen sjølv om dei ikkje legg vekk planane om å styre utviklinga. Ein del tenker seg ei de facto deling av Syria mellom opprørarane og regjeringa, med flyforbodssonar, noko som ville innebere eit militært åtak på det sterke syriske fly- og luftforsvaret. Det ville sikkert føre til ytterlegare katastrofe. Dynamikken mellom Libanon, Syria og Irak, der det au nærmast er krigstilstand, er uføreseieleg. Meir ustabile tilhøve kan ein vente i Egypt, Libanon, Irak, Tyrkia, og kanskje til og med i Iran og somme av golfstatane. Og kva vil vestvennlege Saudi-Arabia og Qatar gjøre om vesten drar i avtrekkaren?

Det viktige steget er å la alle partar delta i internasjonale forhandlingar, sjølv Assad-regimet og Iran. Ein må slutte å følgje Saudi-Arabia og Qatar, og vårt politiske etablissement må slutte å følgje haukane. Fokus må tilbake til den syriske befolkninga. Lytt på alle opposisjonsgrupper, ikkje bare dei som er støtta utanfrå, og på regimet. På same vis som den farlege situasjonen er oppstått i Syria, så må løysinga starte i Syria.

Raudt Odda har tatt initiativ til å få utgreidd korleis sekstimarsdagen kan gjennomførast i industrisamfunnet Odda.

I arbeidsgruppa har det vore med kvinner og menn med erfaring frå ulike deler av fagrørsla og kvinnekampen.

Planutkastet vil bli presentert som eit debattgrunnlag i samband med kvinnedagen 8. mars.

Terje Kollbotn er bygg- og anleggsarbeidar, har m.a. vore leiar i Odda Bygningsarbeiderforening og leiar i LO i Indre Hardanger i fleire periodar. Har vore kommunestyrerepresentant for Raudt (tidlegare Raud Valallianse) sidan 1991, formannskapsmedlem sidan 2003 og fylkestingsrepresentant i forrige periode. Var leiar for Hardangeraksjonen mot EU 1992–1994 og den første faglege leiaren i RV (no Raudt) 1993–1997. Leiar i Raudt Odda sidan 2012.

Om Odda

Odda kommune ligg inst i Sørfjorden i Hardanger i Hordaland. Kommunen har i dag ca. 7000 innbyggjarar, medan folketalet var vel 10 000 for 50 år sidan. Ca. 5000 av innbyggjarane bur i industribyen Odda, eit regionsenter i Hardanger.

Odda vart eigen kommune i 1913, etter at den store kraft- og industriutbyggjing starta i 1906.

Dei første fagforeiningane starta og i 1906. Arbeidarrørsla har hatt ei sterk stilling i Odda. I dag er det to store industribedrifter, sinkverket Boliden Odda AS med ca. 300 tilsette og ilmenittsmelteverket TiZir i Tyssedal med ca. 200 tilsette. Her er det mykje industrikompetanse og store planar for å utvide produksjonen. Langsiktig og gunstig tilgang til fornybar vasskraft er ein nøkkelfaktor. I tillegg er det mange små og mellomstore industri- og håndverksbedrifter med over 500 tilsette.

Odda kommune er i dag den største arbeidsgjevaren, med ca. 650 årsverk, herav 80 % kvinner. Odda vidaregåande skule og Odda sjukehus er og store offentlege arbeidsplassar. I tillegg er det mange private verksemder innan varehandel og andre servicenæringar. Kulturbasert næring og reiseliv er i vekst. Sysselsettingsgraden og organisasjonsgraden er høg.

Så vil planutkastet bli sendt ut på høyring til fagforeiningar og andre interesserte fram til 1. mai. På grunnlag av innspel, vil eit heilskapeleg forslag til plan og strategi for å gjennomføre sekstimarsdagen i Odda bli utarbeidd. Prosjektet tar sikte på å halde fram til målet er nådd. Eit delmål er å få eit gjennombrot for saka innan 2018, 100 år etter at dei fagorganiserte Odda-arbeidarane reduserte den daglege arbeidstida frå 9,5 til 8 timar. I dette prosjektet har det vore lagt stor vekt på å studere og forsøke å lære av tidlegare kampar for kortare arbeidstid i Odda.

Oddaprosjektet for sekstimarsdagen ynskjer samarbeid med andre som set i gong tilsvarande prosessar andre stader i landet. Men først litt historie.

Kampen for 8-timarsdagen i Odda

Den internasjonale arbeidarrørsla hadde ei felles fanesak frå slutten av 1800-talet: Kampen for 8-timarsdagen. Retten til åtte timar arbeid – åtte timar fritid og åtte timar kvile ville revolusjonere kvardagen og livskvaliteten til det arbeidande folket. Då den storindustrielle revolusjonen gjorde sitt inntog i Odda frå 1906, vart 8-timarskravet etter kort tid reist med full tyngd. Dei første fagforeiningane i Odda fekk sydd ei raud fane for denne felles kampsaka. Denne fana var med kvar 1. mai og andre større faglege og politiske mønstringar fram til kravet vart gjennomført i Odda og ein del andre arbeidarbastionar i landet våren 1918, eitt år før kravet vart lovfesta i Stortinget. Dette skjedde året etter den russiske revolusjonen og i ein høgkonjunktur under den første verdskrigen. Eit massemøte i Odda 1. mai 1918 vedtok at den daglege arbeidstida i Odda vart kutta ned frå 9,5 timar til åtte timar over natta. Fagforeiningane hadde lagt ein plan for korleis denne forskotteringa av 8-timarsdagen skulle skje. Bedriftene avviste kravet og truga med total driftsstans og avskjed av aksjonsleiarane. Men 8-timarsplanen vart gjennomført. Bedriftene bragte saka inn for Elektrokjemisk Arbeidsgiverforening i Kristiania, som truga med søksmål mot fagforeiningane for å gjere dei økonomisk ansvarlege. Fagforeiningsleiarane svarte at aksjonen var sett i verk av arbeidarane på eiga hand, slik at erstatningskravet var grunnlaust. Utpå somaren 1918 reiste regjeringa eit framlegg om ei mellombels «8-timerslov», som vart gjort gjeldande frå august 1918. Søksmålet frå bedriftene og Arbeidsgiverforeningen vart lagt til side.

I juni året etter vedtok Stortinget samrøystes den endelege lova.

Kampen vidare for kortare arbeidsdag i Odda

Alt på 1920-talet vart parola «6 timars skift – 7 timars arbeidsdag» reist av den lokale fagrørsla i Odda, m.a. 1. mai. Dette førte ikkje til resultat. Kriseåra på 1920- og 30-talet gjorde dette vanskeleg.

Sidan den gongen har det skjedd mange endringar i arbeidslivet. Produktivitets-veksten og rasjonaliseringa i storindustrien starta for fullt på 1970-talet. Kvinnene, som då for alvor kom ut i arbeidslivet, endra både samfunnslivet og privatlivet i det mannsdominerte Odda.

Kravet om kortare dagleg arbeidstid og meir fritid vaks difor fram på slutten av 70-talet og utover på 80-talet. Både kvinne-rørsla og fagrørsla i Odda reiste kravet om seks timars normalarbeidsdag med full lønskompensasjon m.a. 8. mars og 1. mai. Kravet var eit sosialistisk svar på at mange fleire ønska seg ut i arbeidslivet, likestilling mellom kjønna og ein kompensasjon for den store produktivitetsveksten i form av meir dagleg fritid og deling av arbeid.

Storbedriftene produserte stadig meir med stadig færre folk, samstundes som fleire vart førtidspensjonert og uføretrygda. Mange var utslitt lenge før pensjonsalder. I Odda vart det og vist til at det var innført både fire timars skift for boltetrekkarane på det gamle aluminiumsverket i Tyssedal og fem timars skift for stripparane i den gamle elektrolysehallen på sinkverket. Dette var harde fysiske jobbar, som vart kompensert med kortare dagleg arbeidstid. Likevel var det få som klarte å stå i desse jobbane fram dei gjekk av med pensjon. Arbeidsmiljølova frå 1977 førte til mykje meir fokus på både det psykososiale og fysiske arbeidsmiljøet i industrien i Odda. Mange tillitsvalde og verneombod såg på seks timars arbeidsdag som ei løysing for at alle kunne stå i full jobb fram til pensjonsalder, og samstundes vere sikra ein god alderdom. I Odda var det diverre mange industri- og bygg- og anleggsarbeidarar som ikkje nådde pensjonsalder, eller døydde like etter at dei vart pensjonistar. I mange tiår har det difor vore ei stor overvekt av enker mellom dei eldre i Odda.

Kampen for 7,5 timars arbeidsdag

Under tariffoppgjeret i 1986 vart hovudkravet om ein halv times kortare dagleg arbeidstid med full lønskompensasjon reist med full tyngd frå LO-forbunda. Norsk Arbeidsgiverforening (NAF) svarte med full lockout innan m.a. verkstadsindustrien, prosessindustrien og byggfaga. I Odda vart nærare 1500 industriarbeidarar og bygg- og anleggsarbeidarar satt på porten. Som så mange andre stader, svarte dei fagorganiserte med full blokade og organisering som om det var streik. Kampviljen og solidariteten var stor. Dette var effektivt. Produksjonen på dei store industribedriftene i Odda stoppa, det same skjedde på dei mellomstore industribedriftene og på store byggeplassar og anlegg i distriktet. Fagforeiningane viste reell arbeidarmakt. Dei økonomiske tapa for bedriftseigarane var enorme. Bedriftsleiarane vendte seg mot toppane i NAF og truga med utmelding om lockouten heldt fram. NAF-sjefen Pål Kraby måtte gå og kravet vart innfridd. For dagarbeidarar vart arbeidsdagen 7,5 timar og arbeidsveka 37,5 timar. For rundskiftarbeidarar vart arbeidsveka i snitt 33,6 timar. Dette var ein stor siger for fagrørsla. Men fortsatt jobba mange skiftarbeidarar åtte timars skift (sidan døgnet har 24 timar), med nokon færre skift i skiftperioden. Innan store deler av bygg- og anlegg vart det framleis jobba åtte timars dag (07–1530, med ubetalt matpause) og avspasering kvar fredag frå 13 (dvs. noe lengre helgefri). Dette vart resultatet i mange mannsdominerte yrke. Så seks timars normalarbeidsdag med full lønskompensasjon kom ikkje særleg nærare for mange i Odda.

Under det neste store slaget om arbeidstidsforkorting, under hovedtariffoppgjøret i år 2000, vart innføring av den femte ferieveka prioritert av LO-forbunda i privat sektor – kombinert med lågtlønstillegg. Som i 1986, var NHO (tidlegare NAF) like avvisande. Men klok av skade, gjekk dei ikkje til lockout. Men fagrørsla i privat sektor var godt organisert, og gjekk til storstreik for å setje makt bak kravet. Resultatet vart etter få dager at den femte ferieveka vart innført (og ei ekstra veke for alle over 60 år). Men den daglege arbeidstida vart uendra.

Tida for å innføre sekstimarsdagen er overmoden

Både ut i frå økonomiske og miljømessige argument og reell likestilling er det på tide å utarbeide ein felles strategi for å få gjennomført dette kravet.

Då vil det vere viktig å konkretisere korleis dette kan gjennomførast i praksis i eit lokalsamfunn som Odda, kva fordeler dette kan gje både for arbeidsfolk og samfunnet som heilskap og kva utfordringar som må løysast – slik dette vart gjort før innføringa av 8-timarsdagen i Odda i 1918.

I dag er samfunnslivet i stor grad basert på at kvinner har mesteparten av omsorgsansvaret for ungar og hus og heim. Dette byggjer både på tradisjonar og kjønnsrolle-delinga i samfunnet. Difor jobbar mange kvinner i offentleg sektor og i serviceyrke berre seks timars dagleg (eller 30-timars arbeidsveke) med tilsvarande mindre løn for å få tid til å utføre oppgåver på «heimebane». I industrien i Odda jobbar stort sett kvinnene 7,5 timars dag eller fylgjer same skiftplan som mannfolka. Seks timars normalarbeidsdag for alle vil gjere det mykje lettare for alle å kombinere arbeid med omsorgsansvar med full løn.

Store menneskelege og samfunnsmessige fordeler

Folk vil få meir tid i lag, til kjærast, ungar, familie og vener. Dette vil redusere stress og dårleg samvit i kvardagen og tidsklemma som mange småbarnsforeldre og andre opplever, vil bli mindre. Dette vil betre folke-helsa, gje meir energi og overskot både på jobb, i fritida, og betre søvn.

Dette vil gjere det lettare å utvikle kollektive samværsformer gjennom meir dugnadsinnsats, frivillig arbeid innan idrett, kultur, helselag, politikk og fagforeiningsarbeid. Dette vil utan tvil auke samfunnskvaliteten. Fleire vil kunne ta del i kurs, anten vidareutdanning eller hobbykurs og få meir tid til husflid og annan nytteproduksjon for seg sjøl og andre. Gamle handverkstradisjonar og høsting av alle naturens gode vil kunne bli enda meir populært. Det er ingen grunn til å tru at 1,5 timar meir dagleg fritid vil gjere folk uvirksame og sitje heime og glo. Samfunnsproduktiviteten vil auke.

Sekstimarsdagen vil skape eit samfunn med meir overskot til kvarande som både kan gje meir overskot til erotikk og sexlyst – og lyst til å fø fleire ungar. Auke i folke-talet trengs jo for å utføre alle arbeidsoppgåvene i eit slikt samfunnskollektiv.

Mange som i dag jobbar deltid eller er utstøytt av det ordinære arbeidslivet, vil kunne bli fullverdige medlemar i eit arbeidskollektiv der det er plass til alle, i staden for passiv utbetaling av trygd eller sosialhjelp. Den gamle sosialistiske parola om å kunne yte etter evne og få etter behov vil få ei ny meining for mange som i dag blir uføretrygda eller går på sosialen.

Eit grunnleggjande spørsmål er kva verdiar som er viktigast i dag – å ta ut enda meir i kjøpekraft eller å ta ut meir i fritid i komande tariffoppgjer. Realløna har nesten tredobla seg i Norge (i snitt) sidan 1970. Sjølsagt skal vi utjamne dei store lønskilnadane (t.d. mellom kvinner og menn). Men vi treng vi fleire bilar, TV og hytter for å leve eit lukkeleg liv? Er det ikkje på tide at vi erstattar kjøpepresset og jaget etter status og materielle verdiar med andre samfunnskvalitetar – t.d. sekstimarsdagen?

Organisering av seks timars normalarbeidsdag – nokre forslag

Arbeidslivet må sjølsagt organiserast på eit anna vis. Vi må få slutt på unødvendig byråkrati og inneffektive leiarmetodar og møtekulturar i arbeidslivet, slik at tid og ressursar blir frigjort til sekstimarsdagen. Dette krev betre planleggjing, tilretteleggjing og organisering av den tida folk er på jobb. Det kan t.d. skje ved at nokon startar ein time før andre (og sluttar ein time før) for å førebu arbeidsoppgåvene – og nokon begynner på jobb ein time seinare og jobbar ein time lenger for å gjere etterarbeid og klargjere for neste dag. Slike oppgåver kan gå på omgang. Kjernetida, som er det normale, bør likevel vere kl. 8–14.

Normalarbeidsdagen bør forsvarast og styrkast. Alt arbeid bør i hovedsak vere mellom kl. 7–17 eller 8–16, med ei kjernetid mellom kl. 8–14, mandag til fredag.

Sjåførar som skal frakte folk til og frå jobb, må sjølsagt og jobbe før eller etter kl. 8–14, det same gjeld folk som jobbar innan handel og offentlege kontor (slik at folk kan få gjort sine ærend før eller etter jobb). Men samstundes vil det frigjere mykje arbeidstid og menneskelege ressursar om «handlefriheten» til å halde butikkar ope døgnet rundt blir innskrenka til t.d. kl. 9–18 på kvardagar og laurdag og stengt på søndag. Søndag bør vere ein kviledag, med tid for turar og vere saman med familie og vener.

Nokon har i dag betalt matpause (for å vere tilgjengeleg) , andre har ikkje og kan nytte matpausen som fritid. Men dette er blitt nokså vilkårleg og må ryddast opp i innanfor dei ulike overenskomstane. Når folk som ikkje har betalt matpause i dag nyttar ubetalt matpause til å gjere eit ærend på eit offentleg kontor mellom kl. 11 og 1130 er det ofte stengt. Fleksibiliteten bør vere på arbeidsfolk sine premisser. I utgangspunktet bør målet vere at alle er på jobb og får betalt for seks timar. Så får spisepausar organiserast slik at verksemda fungerer heile tida. Med seks timars dag kan folk i større grad gjere ærend utanfor arbeidstida.

I Odda jobbar mange skift og turnus. På rundskift er arbeidsveke 33,6 timar i snitt (mot 37,5 timar på dagtidsarbeid) for å kompensere for ubekvem arbeidstid.

Ved å innføre sekstimars skift (t.d. frå 06–12, 12–18, 18–24, 24–06) er det naturleg at arbeidsveka blir i snitt mindre enn 30 timar. Ved ei slik skiftordning vil det vere mogleg for folk i større grad å kunne ta del i samfunns- og familieaktivitetar (når du t.d. er ferdig på ettermiddagskift kl. 18 i staden for kl. 22.

I Odda kunne det vore satt i gong eit prøveprosjekt på ei avdeling på sinkfabrikken (privat), på ein sjukeheim (kommunen) og på sjukehuset (staten) for å kunne samordne skift- og turnusplanar mellom industrien og offentleg sektor.

Sjølsagt vil det vere unntak frå hovud-målet om seks timars arbeidsdag. Når folk må bu vekke på anlegg eller plattformar i mange dagar eller fleire veker, er det naturleg at dei vil jobbe lengre dagar og ha lengre friperiodar. Men dette må ikkje bli regelen i ordinære jobbar t.d. i prosess-industrien og sjukeheimar med tolv timars skift eller turnus i helgene. Dei nødvendige unntaka i form av særordningar og særavtalar i spesielle bransjar må ikkje bli nytta mot hovedregelen seks timars normalarbeidsdag.

Sjøl jobba eg som anleggsarbeidar med lang reiseveg og fellestransport til og frå arbeidsplassen då eg var småbarnsfar. Sidan kona og var i full jobb, ønska eg å kunne vere meir i lag med ongane og gjere meir husarbeid. Sidan det var uråd å søkje om kortare dagleg arbeidstid (sidan vi hadde fellestransport til og frå arbeidsplassen med buss og båt), søkte eg om fri ein dag i veka, fortrinnsvis fredag. Dette vart kontant avvist, sidan det ville kunne få «ringverknader» og «statuere eit eksempel». Arbeidsgjevar var Statens Vegvesen. Andre småbarnsfedrar fekk same svar. Dette var i Odda på 1980-talet. Med seks timars normalarbeidsdag, bør folk som jobbar på anlegg t.d. kunne jobbe ti timars i tre dagars (30 timars arbeidesveke) og så kunne reise heim til familie og ungar. Med to arbeidslag, vil jobben likevel kunne bli gjort.

Kva med skule, SFO og barnehagar?

Skulekvardagen bør og vere seks timar, i kjernetida i tidsrommet kl. 8–14. Ved at lærarar og får redusert undervisningstid, får dei høve til å gjere meir førebuings- og etterarbeid på skulen.

Barnehagar og SFO må likevel vere tilpassa behovet for dei som jobbar utanfor den daglege kjernetida. Dei som jobbar toskift eller rundskift må ha høve til å ha SFO- eller barnehageplass etter behov. Foreldra vil uansett få meir høve til og overskot til å vere i lag med ongane i fritida enn i dag. Dei tilsette i barnehagane og SFO må leggje opp arbeidstid og arbeidsplanar som dekkjer dei reelle behova for innbyggjarane-.

Toskift på arbeidsplassane?

På industribedrifter og verkstader bør det vere aktuelt å jobbe 2-skift, både av omsyn til kundane og for å få nytta produksjons-utstyret på ein best mogleg måte.

TIl dømes vil ein bilverkstad kunne ha ope frå kl. 07–1830, der arbeidarane har ein halv times overlapping kl. 1230–13. Då vil kundane kunne levere og hente bilen før eller etter jobb, og få jobben utført raskt og effektivt og arbeidstida er frå 07–13 og 1230–1830. I ein slik modell kan ein innafor ein skiftplan og bytte innbyrdes om ein har behov for det.

Dette vil og vere aktuelt i kommunane. Mange reagerer sterkt på at offentlege kontor, bankar og serviceinstitusjonar stenger kl.15, når folk stort sett ikkje er ferdig på jobb. Med seks timars dag, kan nokon jobbe frå kl. 08–14 og nokon frå kl. 12–18 både for å sikre overlapping av arbeidsoppgåver og sikre at serviceinstitusjonar yter service når folk har fri.

Det same må gjelde t.d. frisørar og tannlegar. I dag må mange ta fri frå jobb for å klippe håret eller til ordinær tannlegetime. Dette kan lettare ordnast på fritida med sekstimarsdagen. Produktiviteten på arbeidsplassane og i heile samfunnet vil bli meir fornuftig.

Har vi råd?

Vi har i dag ei verdiskaping per innbyggjar som er kraftig auka berre sidan forrige daglege arbeidstidsforkorting frå 1987. Dette gjeld både den private og offentlege rikdommen. Men denne blir altfor skeivt fordelt. Mange har enno ikkje ein reell rett til arbeid (dvs. fast og full jobb med ei løn å leve av), slik Grunnlova seier. Klasseskilnadane har auka, uansett regjering.

Vi treng eit samfunnsrekneskap der både offentlege og private midlar blir kanalisert inn for å finansiere sekstimarsdagen, vil dette fint la seg løyse.

Eit par døme:

På den største industribedrifta i Odda (no Boliden Odda A/S) blir det i dag produsert tre gonger so mykje zink med halvparten so mange folk som for 40 år sidan. Det er rett nok investert fleire milliardar i meir moderne produksjonsutstyr som både betrar produktiviteten og arbeidsdagen (inkludert arbeidsmiljøet). Samstundes har kraftprisen meir enn tre-dobla seg på grunn av marknadsliberaliseringa av kraftpolitikken og EØS-avtalen. Dette utgjer ein meirkostnad for bedrifta på langt over 100 millionar i året for den reine vasskrafta. Utan denne meirkostnaden hadde sinkverket fint kunna auka bemanninga for å sikre både sekstimarsdag og ei rekkje gode miljøtiltak. Denne verdien går no ut av Odda-samfunnet til Statkraft (eigd av staten). I Odda går det årleg milliard-verdiar frå kraft- og industriproduksjonen ut av lokalsamfunnet for å gjere bedriftseigarane og staten enno rikare. Stadig mindre del av verdiskapinga blir verande i Odda. Difor er kampen for sekstimarsdagen og ein kamp om fordeling av verdiane som blir skapt av arbeidsfolk – på same vis som kampen for åttetimarsdagen for 100 år sidan.

Odda kommune har framleis ansvar for å kreve inn all forskot- og etterskotskatt og avgifter frå bedrifter og alle innbyggjarar, sjøl om den nye regjeringa har foreslått å sentralisere dette og. Langt over halvparten av dette blir sendt vidare til staten for at den søkkrike staten skal bli enno rikare. Om 20 prosent meir av det beløpet som Odda kommune krev inn av skattar og avgifter lokalt ikkje blir vidaresendt til staten, men nytta til full kompensasjon for seks timars normalarbeidsdag for alle kommunen sine tilsette, kunne kravet vore fullfinansiert. Samstundes ville dette redusert utgifter både til sjukefråvær (som i dag er over 8 prosent), uføretrygd og sosialhjelp for dei som i dag ikkje har jobb.

Strategi framover

Skal ein nå målet om sekstimarsdagen, må det utviklast ein felles slagplan (strategi) mellom kvinner og menn, mellom kvinne-rørsla og fagrørsla og mellom fagrørsla i både privat og offentleg sektor. Heile den politiske venstresida må og prioritere denne kampen.

Då vil det vere fornuftig å utvikle dei konkrete strategiane nedanfrå, slik Oddaprosjektet for sekstimarsdagen er eit forsøk på.

Men saka må samstundes løftast opp på nasjonalt plan, på landsmøte i forbunda, i partia og i andre organisasjonar. Eit viktig strategisk delmål er å få LO-kongressen i 2017 til å gå aktivt inn for sekstimarsdagen. Då vil den neste daglege forkortinga av arbeidstida (sju timars dag) – kunne skje i hovedoppgjeret i 2018, hundre år etter at åttetimarskravet vart kjempa gjennom mange stader.

Den kollektive styrken vil avgjere om dei neste etappane før kravet er innfridd, er tariffoppgjeret i 2020 og 2022. Dette kan og kombinerast med ein politisk offensiv for å få lovfesta kravet i Stortinget, slik det skjedde med 8-timarslova i 1919.

Nokre lærdomar

Kampen om arbeidstida har alltid vore ein kamp om fordeling av verdiane i samfunnet og kamp om livskvalitet og rettferdig samfunnsorganisering. Kampen har berre vunne fram gjennom samla og sterk fagleg organisering og ein felles strategi. Skal vi lukkast med kampen om seks timars normal-arbeidsdag, må fagrørsla og den politiske venstresida utvikle ein felles fanesak og ein felles strategi for korleis samfunnet kan organiserast på arbeidarane sine premissar. Slik sett er det ein del å lære av kampen for åttetimarsdagen. Det vart ei felles fanesak over lang tid , både lokalt, nasjonalt og internasjonalt. I ein situasjon med krig, høgkonjunktur og arbeidarrørsla på offensiven, med revolusjonære perspektiv, innførte dei åttetimarsdagen med makt og pressa deretter gjennom kravet i lovs form. Når dei innførte åtteimarsdagen t.d. i Odda, bygde det og på ein konkret plan for korleis dette kunne gjennomførast. Fagforeiningane hadde sjøl utarbeidd arbeidsplanar og skiftplanar for 1,5 timar kortare dagleg arbeidstid som var fullt mogleg og fungerte godt, trass alle trugsmål og åtvaringar frå arbeidsgjevarane. Dette gjorde både arbeidsdagen og livet lettare for alle arbeidsfolk. Det vart ein milepæl i kampen mellom arbeid og kapital dei siste hundre åra som bør inspirere oss i den vidare kampen for kortare dagleg arbeidstid. Vi treng eit arbeidsliv der folk ikkje er utslitt når dei ein dag pensjonerer seg, og eit samfunnsliv der alle har tid og overskot til kvarande.

Når hoveddøra inn til EU er stengt, gjelder det å få mest mulig inn bakdøra.

Regjeringa tilpasser Norge maksimalt til EU.

Heming Olaussen er Nei til EU-aktivist og medlem av Re kommunestyre (SV).

Hvordan oppsummere de blåblås politikk overfor EU, etter vel et år i regjering?

Liv Signe Navarsete ble kvalm da hun hadde hørt EU/EØS-statsråd («Europa-minister») Vidar Helgesen halvårlige EU/EØS-redegjørelse for Stortinget seinhøstes.Navarsetes kvalme forklares i følge Nationen 20.11. slik:

Han ga en kvalmende fornemmelse av at her sto det en byråkrat fra Brussel og fortalte oss hva vi skulle gjøre, og ikke en norsk minister som kjemper for norske interesser.

Helgesen parerte med at han synes det går bra:

Vi har fått etterslepet (mht. implementering av EU-regelverk i norsk lov, min anm.) betydelig ned, vi har fått finanstilsynene kvittert ut (…)

Helgesen la til at «tilgang i Brussel handler om å utvikle posisjoner som er interessante for EU» – og avsluttet sjølrosen slik:

Vi kan vise til en imponerende liste med norske politikeres møter med motparten i EU det siste året.

Folket sier nei

Sitatene ovenfor kan tjene som en intro til vårt tema. Men la oss begynne et annet sted, med noen fakta:

• Det er for tida over 70 % av det norske folket som sier nei til norsk EU-medlemskap. Ja-siden samler godt under 20 %. Dette er historiske tall.
• På Stortinget er det imidlertid ja-flertall. Vårt øverste folkevalgte organ er i tillegg massivt for EØS, hele 90 % av representantene støtter avtalen.
• Stortinget er m.a.o. i åpenbar utakt med befolkninga når det gjelder vårt forhold til Den europeiske union.
• Høyre er vårt mest monolittiske ja-parti. Sjøl om det også der er et flertall av velgere som sier nei til EU (godt over 60 %), er partiets stortingsrepresentanter nesten unisone ja-folk. Alle Høyres statsråder er ihuga EU-tilhengere.
• Annerledes med FrP: Der er hele 84 % (!) av velgerne mot EU, av deres sju statsråder sa fire at de var mot EU-medlemskap i den valgundersøkelsen Nei til EU gjennomførte før siste stortingsvalg. Et flertall av deres stortingsrepresentanter svarte nei. Partiets ungdomsorganisasjon (FrPU) argumenterer for et nei til EU, og har annonsert at de vil fremme forslag om at FrP skal bli et nei-parti på neste landsmøte. Her ligger en mulig kime til uro regjeringspartnerne imellom.
• I FrP er det også en viss EØS-skepsis. Den har de valgt å parkere i bytte med taburetter. Det var et lett valg. EU/EØS er ingen hjertesak for FrP. Det er det for Høyre.
• I regjeringa sitter Høyre med bukta og begge endene: I tillegg til de utenrikspolitisk viktigste statsrådene – statsminister og utenriksminister – har Høyre samla EU/EØS-trådene i henda på nyvinninga «statsråd og stabssjef ved Statsministerens kontor, og ansvarlig for samordning av EØS-saker og forholdet til EU i Utenriksdepartementet». Vidar Helgesens posisjon er således unik, i det EU/EØS-spørsmålene ligger i både UD og ved Statsministerens kontor (SMK), en slags dobbelt-portefølje og en understrekning av EU/EØS-sakens særegne karakter og opphøyde posisjon i denne regjeringa.

Det er Høyre som rår

Det er med andre ord all grunn til å kikke den Høyre-dominerte regjeringa i kortene når det gjelder hvordan de ter seg i forholdet til EU. En skal også ta med i betraktning at Høyre er det eneste partiet i Norge som aldri – ikke noen gang – har gått inn for å nedlegge veto mot et direktiv fra EU. Tvert i mot: Høyre overkjørte sine regjeringskolleger KrF og Venstre i sin tid i både «patent på liv»-direktivet og i «matsminkedirektivene», dvs. Høyre hadde flertall i regjeringa og lot KrF/Venstre dissentere – i visshet om at de ville få flertall i Stortinget med hjelp av AP og FrP. En tilsvarende historie som da Stoltenberg måtte la SV og SP dissentere i regjering på både tjenestedirektivet, vikarbyrådirektivet og datalagringsdirektivet – i visshet om at Høyre satt klare i Stortinget til å skaffe flertall. Men det er en annen historie.

Er det grunn til uro for EU-motstandere og EØS-skeptikere med tanke på at det mest EU-vennlige partiet i Norge nå sitter i kommandostolene når vårt forhold til EU skal håndteres? Svaret er ja.

Kan det tenkes at Høyre vil prøve å få Norge inn i EU i denne stortingsperioden? Svaret er nei.

Grunnen til disse tilsynelatende mot-stridende svarene ligger i følgende resonnement: Høyre erkjenner folkevilja, dvs. meningsmålingene. De (og AP) sier det samme: Nemlig at medlemskapsspørsmålet er «uaktuelt». De har altså ikke kapitulert, men ligger på været, i håp om at målingene skal snu. Ut fra erfaringene mht. folkeavstemminger om EU, ligger de på samme holdning som Torbjørn Jagland i sin tid formulerte: «Det kommer ingen ny omkamp uten et varig og klart ja-flertall i det norske folk». Det kommer mest sannsynlig til å ta mange år.

En strategi for å «mørne Norge»

Kan vi EU-motstandere dermed hvile på laurbærene og konsentrere oss om andre ting? Ingen ting ville glede ja-strategene mer.

Strategene, Vidar Helgesen & co, har nemlig skifta fot. Enkelt sagt: Når hoved-døra inn til EU er stengt, gjelder det å få mest mulig inn bakdøra. Mer presist: Høyre ønsker å tilpasse Norge maksimalt til EU. Ikke bare på EØS-området (det indre markedet) men på flest mulig politikkområder. Norge har som kjent 74 avtaler med EU, inklusive EØS. Rett nok underkommuniseres at 72 av dem er av bilateral karakter – hvilket betyr at Norge kan suverent avgjøre om de ønsker å endre, utvide eller avslutte deltakelsen i disse avtalene. Schengen-avtalen er av en mer spesiell karakter. Det er EØS som har overlatt lovgivningsmakta til en fremmed makt. Men Helgesen & co bruker alle 74 for hva det er verdt, som springbrett for sin EU-tilpasningspolitikk. Som Helgesen så elegant har sagt det: «Vi ønsker å flytte Norge nærmere Brussel». Denne politikken har tre siktemål:

1. Å faktisk implementere mest mulig EU-lovverk i Norge. Som Audun Lysbakken så presist har formulert det: «EU er i praksis et ekstra Høyreparti i Norge.» For egen del har jeg ved tidligere anledninger sagt det sånn: «Med Høyre i regjering har vi fått EU i regjering». Høyres ideologiske grunnlag er som en tvilling til EUs klippefaste og traktatfesta tro på markedets samfunnsmessige velsignelse. Det er markedets forrang for folke-valgt styring vi får med Høyre (og FrP) i regjering. Det er det samme grunnlaget EU styres etter. Herav også Helgesens begeistring over sitt eget resultat: I hans ett år som statsråd har etterslepet av EU-rettsakter gått ned! Det er vel en relativt begrensa skare som lot seg rive med av begeistringa. Antall møter mellom norske statssekretærer og relativt underordna EU-funksjonærer får vel heller ikke så mange til å ta bølgen. Men de tjener et formål: Å forsterke bildet av «utenfor-skapet». Tenk hvilken påvirkning vi ville hatt dersom vi bare hadde vært innenfor … Det bringer oss over på neste punkt:
2. Å forsterke betydninga av det eneste noenlunde salgbare ja-argumentet: «Vi er i praksis EU-medlemmer, men uten innflytelse». Det er et falskt argument, men Helgesen har som ambisjon å prente det inn i det norske folket – ikke minst via ukritiske journalister. Argumentet får også økt kraft av at enkelte EØS-motstandere går på limpinnen og uttrykker seg som om vi er underlagt «alt» som kommer fra Brussel, og gir dermed ammunisjon til Helgesens våpensmie. Man henger seg opp i sånt som at «10 000 EU-regler er importert til Norge», uten å forholde seg til at disse utgjør i alt ca. 10 % av alle de regler EU har vedtatt de samme 20 årene, og at de fleste er av bagatellmessig og noen til og med av fornuftig art. Man glemmer (alternativt «glemmer») at Norge står utafor EUs felles valuta (ØMU), at Norge ikke er del av EUs felles landbruks- eller fiskeripolitikk, at vi ikke behøver å spørre Brussel om lov til å inngå handelsavtaler med tredjeland osv. Det er også slik at Norge KAN føre en sjølstendig utenriks- og sikkerhetspolitikk. Hvis vi (Stortinget) vil. Vi er ikke avtalefesta til å dilte etter EU. Det er bare det at vi har ei regjering som velger å gjøre det. Men den kan kastes. EØS-avtalen kan ikke kastes. Den må sies opp. Men også det er faktisk mulig.
3. Høyres langsiktige strategi er å «mørne» det norske folket for EU-medlemskap en gang i framtida. Det skal gjøres ved å demonstrere vår avhengighet av og tilknytning til EU (jf. Ukraina), men det innebærer samtidig å svekke nei-sidas argumenter, m.a.o. svekke de områdene der vi faktisk har suverenitet og sjølstyre og gjøre Norge mest mulig «EU-likt».

Hva slags humanisme?

Før jeg går kritisk inn på konkrete saker, la meg gi Helgesen en innrømmelse. I en sak av litt mer «idealistisk» karakter, men som også har med norsk egeninteresse å gjøre, har Helgesen vært opptatt av å piske den nokså ytterliggående høyreregjeringa i Ungarn. Saken handler om disponering og fordeling av norske EØS-midler i landet. Helgesen har gjort det til en prøvestein på de ungarske myndigheters humanistiske sinnelag. Det skal han ha cred for. Det er all grunn til å stille kritiske spørsmål ved utviklinga i Ungarn. Men Helgesen har gått lenger, i det han har utfordra EU på å ta sine fine ord om humanisme og menneskerettigheter på alvor, overfor et av sine egne medlemsland. Han har bedt EU støtte Norge mot Ungarn. Der har han møtt en vegg av taushet. Slik sett har Helgesen i sin iver ufrivillig fått demonstrert EUs manglende sammenheng mellom liv og lære. Eller realpolitikk, som noen i Brussel nok vil kalle det.

Det er den samme realpolitikken EU demonstrerer i sin politikk overfor flyktningstrømmen over Middelhavet. En flyktningstrøm EU har sin del av ansvaret for, med sin utbyttingspolitikk overfor fattige land på det afrikanske kontinent. Nå kommer det også en strøm av bl.a. syrere, på bakgrunn av den forferdelige situasjonen i Syria (og Irak). Her har landene i Sør-Europa, som samtidig er dem som er hardest rammet av EU og Troikaens nådeløse kuttpolitikk, som tar støyten, i kraft av sin geografiske beliggenhet. De appellerer nå til den høyt besungne europeiske solidariteten, men møter en kald skulder – dvs. EU trapper i stedet opp anstrengelsene for å hindre flyktningene å komme seg ut på havet, bl.a. ved å inngå avtaler med despotiske herskere. Norge er en del av dette, gjennom Schengen-medlemskapet og politi-styrken Frontex. Her har vi imidlertid ikke hørt et pip om mer humanisme fra EUs side fra vår aktivistiske EU/EØS-statsråd. Men så sitter han da også i regjering med FrP. Det synes å være atskillig lettere å kritisere andres manglende sans for menneskerettigheter, enn sine egne.

Godtar alt som kommer fra Brussel

Helgesens karriere som EU/EØS-statsråd begynte uheldig. For ham. I sin iver etter å vise at dette er ei regjering som har tenkt å gjøre som EU ber oss om, lovte han at Norge ville tilpasse seg EUs ønske om redusert tollvern på enkelte oste- og kjøttprodukter. Han gjorde opp regning uten vert. Dvs. – han glemte i iveren å ta huskeregel nr. 1 for H/FrP-regjeringa på alvor: De er ei mindretallsregjering. De hadde forhåndskalkulert inn Venstres støtte. KrF var de nok klar over at ville stille seg på landbrukets side, og ble temmelig overraska da Venstre falt ned på «proteksjonistenes» side. Det ble nok en alvorlig vekker, og det var vel slik det var ment også. Men Venstres «nei» var også uttrykk for en kraftig grunnplanmobilisering innad i partiet, og partiets sprik mellom de prinsipielle liberalistene (typisk: Rotevatn) og de mer pragmatisk-liberale (Skei Grande, Breivik) viser også til mulige motsetninger i framtida.

Det skal også legges til at i saka om EUs sikkerhetsdirektiv offshore, har de blåblå videreført de rødgrønnes standpunkt med å erklære direktivet for «ikke EØS-relevant». Her er nok Høyre pressa av næringslivskrefter de vanligvis er vant til å lytte til, for ikke å si bli sponsa av. Det er uansett en god ting.

Men utover dette har året vært prega av ei regjering som godtar alt som kommer fra Brussel: De har akseptert å senke kravene til garantiordninga for norske bankinnskudd for å tilpasse seg EU-standard, noe som kan bli ei utfordring ved ei bankkrise. De foreslår at norske banker og finansinstitusjoner skal underlegges et overnasjonalt finanstilsyn basert på EU-regelverk, og de har akseptert en omlegging av den differensierte arbeidsgiveravgifta som truer distrikts-Norge, og spesielt Finnmark. De har fått gjennom et EU-regelverk som setter ikke bare bestemor, men barnevernsbarn, rusavhengige, attføringsklienter og psykisk syke på anbud, og de prøver å få gjennom et såkalt «fritt sykehusvalg» på europeisk nivå som kan undergrave vårt nasjonale helsevesen og slippe kommersielle krefter enda mer løs. De vil underlegge Norge EUs regime for konkurranse på post under 50 gram, noe som først og fremst vil være en trussel mot næringslivet i distriktene – men som også vil sparke beina under det eneste vetoet Norge noen gang har tatt i bruk. Marked og konkurranse framfor demokrati og samfunnshensyn, er mantraet de styrer etter. Det viser seg også innen transportbransjen, der hensynet til EU-regelverket er i ferd med å ta livet av en hel norsk bransje. Hvem kan vel konkurrere med norske lønns- og arbeidsforhold i en bransje der transportører kan leie inn arbeidstakere som er villige til å akseptere 20 kroner timen og bo i bilen mens de har 14 timers arbeidsdag? Ikke rart at Norsk Transportarbeiderforbund ble det første LO-forbundet som vedtok at EØS-avtalen må sies opp. Hvem blir det neste? El & IT-forbundet, i mars 2015?

Konfrontasjoner i vente

Det er mange som vil si nei, om man spør: Synes du at EU skal bestemme i Norge? Det er mange i fagbevegelsen som etter hvert stiller spørsmålet skarpere: Hvorfor i all verden skal norsk arbeidsliv være underlagt lover og regler fra Brussel? LO-kongressens vedtak fra 2013 var et klart skritt i riktig retning, da man vedtok at norske arbeidslivsregler skal ha forrang for EU-regelverk. Det mangler en strategi for å sette dette vedtaket ut i livet. Den må nok presses fram, nedenfra.

Det går mot konfrontasjoner i framtida. Den første politiske streiken mot et EU-direktiv fikk vi i streiken mot vikarbyrådirektivet. De varsla aksjonene og streikene mot regjeringas forslag om endring av Arbeidsmiljøloven og innføring av mer bruk av midlertidig ansatte, kan sees også som en forlengelse av den kampen. På trappene har vi kampen om postdirektivet, vi har en kommende kamp om forhandlingsresultat mellom EU og Norge om import av ost og kjøtt – på mange måter en omkamp om tollvernsaken, og vi har en kommende lovpakke fra EU på jernbane-liberalisering (jernbanepakke IV) – et lovverk som gir irreversibel konkurranseutsetting av persontransport på jernbane. Helt i regjeringas ånd. Finanstilsyn-saken er heller ikke endelig avgjort: Den skal behandles etter Grunnlovens § 115 (tidl. 93) – noe som krever ¾ flertall i Stortinget. Det rekker altså om 43 representanter sier nei, for å stoppe den.

Det kommer til å bli mer debatt, bråk og kamp om EØS-lovgivning i framtida. Samtidig er EØS-avtalen som sådan nærmest blitt ei hellig ku i Arbeiderpartiet. Myten om at den «sikrer norsk eksport-industri og norske arbeidsplasser» har bitt seg enda hardere fast enn mytene fra 1994, da det ble hevdet at de samme arbeidsplassene ville forsvinne ved et EU-nei. Det kreves dermed en allsidig strategi for å snu norsk politikks bit-for-bit ferd mot Brussel. Konkrete utfordrende direktiver og annet lovverk må bekjempes. Samtidig må det til ei folkeopplysningskampanje om EØS og hva som er i ferd med å skje. Og så må alternativet til EU meisles ut slik at folk flest kan forstå det og fatte tillit til det. Men først og sist står kampen i fagbevegelsen. LO må beveges bort fra sin ukritiske EØS-applaus til et virkelig forsvar for arbeidsfolks interesser. Da blir konfrontasjonen med EU og EØS uunngåelig. Da blir også kampen mot de blåblå gitt en politisk retning som går utover valgkampmobilisering for Arbeiderpartiet. Vi har sett at Fellesforbundet har lagt opp til en bred EØS-debatt fram til sitt landsmøte høsten 2015. Dette kan bli et avgjørende punkt i kampen om Norges forhold til EU.

Høyres ensidige EU-tilpasning av Norge må stoppes. Det krever også en debatt om Arbeiderpartiets syn på EU og EØS. Det er der den virkelige utfordringa ligger. Ikke minst sett i lys av APs framgang, LOs binding til AP og det kommende stortingsvalget i 2017. Det er mye som trengs å røskes opp i, i norsk politikk. Vi må verken bli overmannet av kvalme, eller la oss dysse i søvn. Til det står alt for mye på spill.

Og i bakgrunnen synger TISA og TTIP …..

– Vi går fra rett til arbeid og rett til trygd når inntekta svikter, til arbeidsplikt og aktivitetsplikt for å få trygd. På engelsk kaller samfunnsforskere dette å gå fra welfare til workfare. I Norge er det dessverre blitt vanlig å kalle dette for arbeidslinja. Hvem kan være mot å få flere i arbeid?

Forfatteren tar for seg statsbudsjettet og ser hvordan det slår ut for folk flest.

Arne Byrkjeflot er styremedlem i LO i Trondheim, vara til landsstyret i Rødt og bystyremedlem i Trondheim.

I statsbudsjettet for 2015 foreslo Høyre/FrP-regjeringen dette:

1 Fjerne barnetillegget for uføre Forslaget innebar at 18 000 foreldre med 35 000 barn med lav trygd ville tape 28 000 per barn.) I dag er barnetillegget 0,4G. (G er grunnbeløpet i Folketrygden = 88370 kroner.)

2 Behovsprøv barnetrygd

Etter forhandlingene med Venstre og KrF ble resultatet at det behovsprøvde barnetillegget ble beholdt, men det ble innført et tak på trygd og barnetillegg på 95 % av tidligere inntekt. Siden minste-trygda for enslige uføre er på 2,48 G = 217 000, så betyr det at det blir null barnetillegg for alle med tidligere inntekt under 228 000 som tilsvarer 2/3 jobb i en lavtlønnsbransje. Med 400 000 i tidligere inntekt så får du 50 000 mer i trygd og 35 000 mer for hvert barn. Slik har de greid å lage en behovsprøvd ordning der de med størst behov er unntatt.

3 Tre års kompensasjon for skattetap for gjeldstyngede uføre

Etter forhandlingene med Venstre og KrF ble resultatet økt kompensasjon for flere. Egentlig er dette et framskritt fra den rødgrønne regjeringa som godtok tapet med åpne øyne. Bakgrunnen er at alle med uføretrygd får økt trygd fra nyttår, men etter skatt skal de få det samme. Men ikke for de med gjeld og ganske lav trygd, de får bare halvparten så stort rentefradrag.

4 Overgangsstønad ned fra tre år til 1 år Utsatt, vedtas ikke i stasbudsjettet, men kommer som lovforslag. Enslige som ikke greier å skaffe seg inntekt fordi de må ta seg av barn, kan i dag få overgangsstønad på 2,25 G = 199 000 i tre år.

5 Øke inntektsgrensa for å få sykepenger fra 0,5 G til 1 G

Dette måtte regjeringen trekke etter press fra både fagbevegelse og NHO siden det var i strid med IA-avtalen (Inkluderende arbeidsliv).

6 Fjerne feriepengene for arbeidsledige Ble beholdt etter forhandlingene. Dagens regel gir feriepenger ved arbeidsledighet over 8 uker. Går du arbeidsledig ett år og får deg ny jobb på nyåret, har du krav på ferie, men nå må den tas uten feriepenger.

7 Betaling for barnehage

Innføre todeling ved betaling av barnehage, en lavere sats for familieinntekt under 473 000. Regjeringen foreslo 406 000.

8 Skatteklasse 2

Regjeringen foreslo å fjerne klasse 2 (lavere skatt for ektepar der den ene har lav inntekt). Klasse 2 ble beholdt.

9 Arveavgiften

Som alle vet, ble arveavgiften fjernet i fjorårets statsbudsjett og formueskatten senket fra 1 til 0,85 %. Regjeringen foreslo 0,7%.

Utenom statsbudsjettet innfører eller foreslår regjeringen:

10 Aktivitetsplikt

Innføre aktivitetsplikt for mottakere av sosialtrygd. Uten aktivitet mister de sosialhjelp og vil kun få nødhjelp.

11 Overprøving

Innføre at etter 26 uker skal sykemeldingen overprøves av en annen lege.

12 Lønnstilskudd til arbeidsgivere

Regjeringen innfører ordning med lønnstilskudd til arbeidsgivere som tar inn de som er falt utenfor.

13 Midlertidige ansettelser

Regjeringen har opphevet regelen om at midlertidige ansettelser ikke kan skje i bedriftens ordinære virksomhet. I tillegg kan 15 % være midlertidig ansatt i 12 måneder uansett hvor fast jobben egentlig er.

14 Tretten timers dag, 54 timers uke

Regjeringen åpner for lokale avtaler om 13 timers dager og 54 timers uke.

15 Kollektivt søksmål

Regjeringen vil fjerne kollektiv søksmålsrett, at fagforening kan gå til sak når innleide forbigås ved ansettelser.

Tirsdag 16. desember har arbeidsminister Robert Eriksson en kronikk i flere av landets aviser. Tittelen er «Fra trygd til trygg jobb». Utgangspunktet hans er:

En av vår tids største utfordringer er at en betydelig andel av befolkningen i yrkesaktiv alder står utenfor arbeidslivet og mottar offentlige ytelser.

Svaret han gir i kronikken, er midlertidige ansettelser, aktivitetsplikt for sosialhjelpsmottakere og lønnstilskudd til arbeidsgivere slik at det ordinære arbeidsmarkedet blir en tiltaksarena.

Fra welfare til workfare

I det norske og nordiske arbeidsmarkedet er det lett å si opp folk, men du blir tatt godt vare på når du mister jobben. Det moderne ordet for dette er flexicurity. Nå beveger vi oss mot mer fleksibilitet for arbeidsgiver, men mindre sikkerhet for arbeidstaker. Flexinsecurity.

Vi går fra rett til arbeid og rett til trygd når inntekta svikter, til arbeidsplikt og aktivitetsplikt for å få trygd. På engelsk kaller samfunnsforskere dette å gå fra welfare til workfare. I Norge er det dessverre blitt vanlig å kalle dette for arbeidslinja. Hvem kan være mot å få flere i arbeid?

Velferdsstatens sikkerhetsnett

Gjennombruddet for sikkerhetsnettet i den universelle velferdsmodellen, den modellen som de fleste av oss ser som sjølsagt, kom etter krigen. Den første stortingsmeldinga om folketrygda i 1948 hadde som målsetting å sikre mot tap av inntekt, nesten uansett årsak.

Toppunktet for oppbygging av velferdsstaten kom med Folketrygden i 1967 som omfattet alderspensjon, uførepensjon, enkepensjon, morstrygd og attføring. I 1971 ble Folketrygden utvidet til å omfatte syketrygd, yrkesskade og arbeidsledighet. Sikkerhetsnettet var på plass. I 1977 fikk vi sykelønn fra første dag. I dagens debatt kan det også være verdt å huske at aldersgrensa i 1973 ble satt ned fra 70 til 67 år. Etter 80-tallet er det bare barnehagereformen som har skapt et universelt gode.

Universell eller fagforeningsgode?

Velferdsreformene etter 1980 kom i tariffoppgjør. 37,5 timers uke i 1986, AFP-ordninga (AFP = Avtalefestet pensjon) som startet med 62 år i tariffoppgjøret i1988 og ble gradvis senket til 62 år i 1998. Innføring av fem ukers ferie kom i tariffoppgjøret i 2000. Men dette er ikke velferdsstaten, det er tariffestede ordninger. I loven er det fortsatt 40 timers uke og 4 uker pluss Gro-dagen i ferie, og 40 % av norske arbeids-takere har ikke AFP. Dette er et brudd med en tradisjon der rettigheter ble kjempet gjennom i tariffavtaler først, for så å bli lovfestet, gjort universelle. Det er den tyske modellen, mens våre nordiske naboer hele tiden har hatt sterke innslag av fagforenings-styrte ordninger, den engelske modellen. At A-kassene var fagforeningsstyrte sikret lenge en høy organisasjonsgrad både i Sverige og Danmark, men var sårbare da valgvinden snudde. Etter min mening er det uklokt. Når angrep kommer, står en sterkere hvis ordningene omfatter alle. Det gir også uorganiserte bedrifter et konkurransefortrinn når de fullt lovlig kan ha 2,5 timer lengre arbeidsuke, 4 dager mindre i ferie og lavere pensjonsutgifter. Etter at AFP-ordninga ble omgjort til et livsvarig tillegg til folketrygda, så har 40 % av befolkningen en pensjonsordning som ikke er til å leve med. Det er ikke lett å forsvare i kampen for en universell velferdsstat.

Workfare

Den engelske fattigloven av 1834 sa det slik:

Den første og viktigste av alle betingelser, et prinsipp det er allmenn oppslutning om, til og med blant dem som ikke følger det i praksis, er at hans (den understøttede) stilling alt i alt, i virkeligheten eller tilsynelatende, ikke skal være så attraktiv som stillingen til den uavhengige arbeider av den laveste klasse.

Barnetillegget i uføretrygden

Beskrivelsen i den engelske fattigloven tar behandlinga av barnetillegget for uføretrygdede på kornet. En uføretrygdede alenemor med minstetrygd på 218 000 med to barn vil tjene på å ta en underbetalt jobb med årslønn 200 000. Her har Venstre og KrF hjulpet til med å sørge for lavest attraktivitet. Forskjellen her er at Venstre og KrF ikke gjør det for å straffe, men for å hjelpe alenemoren som er fanget i velferdsstatens garn. Rive henne løs fra sikkerhetsnettets omfavnelse. Det same som ligger bak forslaget om å senke overgangsstønaden fra tre til ett år. Overgangsstønad er støtte til de som blir alene med barn og ikke makter både arbeidsliv og barn. Begrunnelsen er at tre år i velferdsstatens garn er så lenge at det er vanskelig å komme seg løs. Illustrerende er forslaget om å fjerne støtte til bil for funksjonshemmede som ikke er avhengig av den for jobb eller utdanning. Velferdssamfunnet skal ikke gi støtte for å gi folk et rikere liv, støtten er for å få folk i arbeid.

Danmark viser veien for Eriksson

Debatten om utenforskapet i Sverige er kjent for mange. Reinfeldt vant der fram med sin linje om at for gode velferdsordninger holdt folk utenfor arbeidslivet. Siden sosserna (sosialdemokratene) begynte med å innføre karensdager og senket sykelønna, så har de slitt med et troverdig alternativ. Likevel er nok den danske modellen kommet lenger og er nå en klar modell for Eriksson. En modell oppfunnet av de borgerlige, men som nå videreføres og skjerpes av en sosialdemokratisk regjering med SF på laget.

Aktivitetsplikt i Danmark – nyttejobber

Dette er Erikssons modell. For å få dansk kontanthjelp, som tilsvarer norsk sosialhjelp, må du fra 1. januar 2014 godta en nyttejobb. Maks 20 timer i uka, maks 13 uker i samme jobb. Den danske fagforeningen 3F har gjennomgått nyttejobbene i 79 av landets 98 kommuner. Mikkel Mailand, forskningsleder ved Københavns Universitet og Henning Jørgensen, professor i arbeidsmarked ved Aalborg Universitet advarer. De to forskerne vurderer, at mellom halvdelen og to tredjedeler av arbeidsoppgavene ligner arbeide, som normalt blir løst av faglærte og ufaglærte. Frykten for at nyttejobb kan fortrenge alminnelig arbeid, ser i flere tilfelle ut til å være velbegrunnet, sier Mikkel Mailand til Fagbladet 3F.

Det er ganske logisk siden arbeidet er gratis for kommunene. Men det er ikke gratis for det offentlige. Tall opp mot 270 000 per nyttejobb til administrasjon og oppfølging er kommet fram i den danske debatten. En annen virkning er at folk skremmes bort fra tiltakene. Ingen vet hvordan de livnærer seg.

Lønnstilskudd i Danmark – de danske fleksjobber

Fleksjobber ble innført etter modell av de tyske minijobs i 2008. De ble i starten positivt mottatt fra alle hold og presentert som en rettighet for arbeidsledige til å få jobb med lønnstilskudd fra det offentlige, i både offentlig og privat virksomhet. Lønna skulle være 98 % av arbeidsledighetstrygda. Jobben skulle ikke erstatte andre jobber, men komme i tillegg, Fra å fungere bra i starten er nå problemene der: Ordinære stillinger erstattes med fleksere, arbeidsledigheten blant fleksere er nå på 25 %. Omfanget er blitt så stort at det nå er lagt fram et lovforslag der både lønnstilskudd og lønn senkes. Og det skal bli mulig å ha fleksjobb helt ned i to timer i uken. Metoden er velkjent, innføringsmodellen er til å leve med. Når den så forandres slik at den egentlig ikke er til å leve med, så er så mange avhengig av systemet at det er vanskelig å reversere.

Dagpengereformen i Danmark

I 2010 ble perioden med dagpenger for arbeidsledige halvert fra fire til to år, og nødvendig tid i arbeid for å opparbeide rett til dagpenger på nytt ble fordoblet fra 13 til 26 uker. Dette i en situasjon der Danmark har dobbelt så høy arbeidsledighet som Norge. 1. juli 2012 var de to årene brukt opp, men saken var så betent politisk at den ble utsatt til 1. januar 2013. Da ble det innført en midlertidig kontanthjelp.

Det er fra sommeren i år at reformen har slått ut for fullt. 50 000 langtidsledige har mistet trygda si. I Danmark er A-trygda gjennom fagforeningsstyrte A-kasser. I august laget deres interesseorganisasjon en oversikt over hva som hadde skjedd. Av de 4468 Handel og Kontor-medlemmer som hadde mistet trygda var 927 i arbeid, hadde 126 fått ny rett til dagpenger, 500 hadde ingenting, verken trygd eller ytelser. Resten hadde midlertidige ytelser, noen var i utdannelse. To av tre barnefamilier melder at de ikke lenger har råd til å sende ungene på fotball eller andre fritidsaktiviteter. Hver fjerde har gått ned mer enn 15 000 i måneden, hver fjerde har gått ned fra 10 000 til 15 000 i måneden.

I Danmark er dette en av de heiteste sakene. Så heit at regjeringen har måttet innrømme at reformen ikke har virket til å få folk i arbeid slik den ble solgt inn som. Det har heller ikke den siste redningsplanken. Arbeidsgiverne ble oppfordret til å lyse ut såkalte akuttjobber med mål å få langtidsledige ansatt. 31 000 jobber ble utlyst, 971 arbeidsledige ble ansatt.

Workfare i Norge

Arbeidsledighetstrygd skal være vanskelig å få og vanskelig å leve av.

I 1993 ble kravet til redusert arbeidstid økt fra 20 % til 40 %. Siden er det økt til 50 %. I 1997 ble kravet til minste arbeidsinntekt økt fra 0,75 G til 1,25 G. Bondevik senket maksimaltid for arbeidsledighetstrygd fra tre til to år, Stoltenberg reverserte ikke dette. Det siste Stoltenberg-regjeringa gjorde, var å fjerne retten til å få arbeidsledighetstrygd helt til pensjonsalderen, om du var arbeidsledig ved fylte 64 år. I 2015 fjernet de blåblå feriepengene.

Det er vel verdt å merke seg hvor utsatt de som har en deltidsjobb er, jo mer utsatt jo mindre jobb. Det står ikke helt i stil med den voldsomme interessen for å utnytte restarbeidsevnen. Har du tjent under 110 000, får du ikke arbeidsledighetstrygd. De ville ta fra dem med lønn under 87 000 sykelønna, og du må være 50 % arbeidsledig, minst, for å ha rett til dagpenger. Mister du jobben og skaffer deg en deltidsjobb over 50 %, får du ikke ett øre i arbeidsledighets-trygd. Blir du ufør fra en deltidsjobb, bør du ikke ha barn, for barnetillegg får du ikke. Til og med skatteklasse 2 ville de ta, der du får en liten skattefordel når den ene har svært lav inntekt. Leser en begrunnelsen for disse kuttene, så er de med lav deltid egentlig ikke arbeidere, de trenger ikke pengene, og trenger derfor heller ikke erstatning når de mister lønna.

Uføre er egentlig ikke uføre

NAV og arbeidsavklaringspenger

Den første omleggingen skjedde i 2003. Da skilte en ut midlertidig uføre som en egen gruppe. Året før ble attførings-penger og rehabiliteringspenger løsrevet fra pensjonssystemet. Fra 1. mars 2010 ble arbeidsavklaringspengene innført. Skillet mellom midlertidig uføre, attføring og rehabilitering ble visket ut. Midlertidige uføre var allerede fratatt barnetillegget og tapte 28 000 per barn. Attføring ble omgjort fra en rettighet til å være avhengig av budsjett og begrenset til fire år. Siden den kommunale sosialtjenesten nå ble sammenslått med Arbeidskontor og Trygdekontor til NAV, så kom også sosialklientene inn i det fireårige løpet. Med arbeidsplikt og aktivitetsplikt. Etter at det fireårige løpet nå er avsluttet, er det ikke lagt fram noen sluttrapport. 162 300 ble 1. februar 2010 overført fra rehabilitering, attføring eller midlertidig uføretrygd til arbeidsavklaring. Fire år etter var 31 %, fortsatt ikke avklart, 40 % uføretrygdet, 31 % i arbeid Av de som har fått arbeid, er 16 % fortsatt avhengig av trygd fra NAV. Av de som kom fra midlertidig uføretrygd, har 23 % kommet i arbeid, men 96 % av dem er avhengige av trygd i tillegg. Kanskje burde Eriksson oppsummere fire år med arbeidsplikt før han nå går løs på sosialklientene.

Ny uføretrygd fra januar 2015

Ny uføretrygd og ny alderspensjon for uføre fra 1. januar 2015 er den verste delen av pensjonsreformen. Kanskje ved siden av den katastrofale omlegging av AFP-ordninga ved tariffoppgjøret i 2008. Det er virkelig helt sært at alle som allerede har uføretrygd, skal få omregnet sin pensjon og skatte som lønnstakere, når målet er at de skal ha det samme utbetalt til slutt. Det må føre til bivirkninger som at de med stor gjeld får mindre i fradrag. Noe annet og verre er at i dag går uførepensjonen opp om en blir alene, den du nå får beregnet, står fast. Men det aller verste er overgangen fra uføretrygd til uførepensjon ved fylte 67 år. Da får uføre 25 % mindre enn ved dagens ordning. Det skyldes at opptjening av pensjon nå stanses ved 62 år, mot nå 67 år. Fattigdom skal tvinge også de som beviselig ikke kan arbeide, ut i arbeid.

Bak både arbeidsavklaring og ny uføretrygd står Stortinget enstemmig. Men drivkrafta var Arbeiderpartiet.

Pensjonsreformen

Pensjonsreformen er i særklasse det viktigste utslaget av arbeidslinja eller workfare. Går du av ved 62 år, taper du en tredjedel i livsvarig pensjon. For hvert år du utsetter avgangen, minker tapet med 6 %, minst 1000 kroner i måneden. Alle vet at de med lavest utdanning og lønn også har dårligst helse og de tyngste jobbene. For å gjennomføre arbeidslinja har Arbeiderpartiet har gått i spissen for en klassereform uten sidestykke i norsk historie. Med FrP i regjering står alle stortingspartiene bak denne reformen.

Sykelønn

Eriksson måtte trekke forslaget om å øke inntektskravet for å få sykelønn fra 0,5 G til 1 G. Slik måtte Stoltenberg også trekke sitt forsøk på å øke antall dager arbeidsgiver måtte betale. Fordi det var brudd på IA-avtalen, og en samlet fagbevegelse protesterte. Det som kommer, er overprøving av fastlegens sykemelding etter 26 uker. Da skal en annen lege vurdere. Det er verdt å merke seg at i Danmark er sykelønna nå kuttet ned til 26 uker for alle som ikke har kronisk sykdom. Legg også merke til at det ikke sies lege lenger, men sykemelder. Hensikten med denne reformen er å disiplinere legestanden, de skal bli portvoktere, ikke ha pasientens ve og vel som første prioritet.

Sosialklientene – arbeid for trygd

Det er ikke første gang arbeid for trygd blir lansert i Norge. Først ut var Børge Brende som lanserte dette da han var Marvin Wiseths (Høyre-ordfører i Trondheim) høyre hånd på 90-tallet. Også Bjurstrøm, Stoltenbergs arbeidsminister, lanserte ideen. Det vi ser nå, er en fastere organisering og i et omfang vi ikke har sett tidligere. En minister som fullt og helt tror dette, er en livbøye til de som faller utenfor. Både jobb for sosial stønad som sosialklient og jobb med lønnstilskudd for andre som er ute av arbeidsmarkedet. Akkurat som Danmark har prøvd ut med lite hell. Han kopierer også Danmark ved at det ikke skal gjelde alle sosialklienter, ikke de som har lengst vei å gå. I Danmark er de delt i tre. Men nå foreslås det at ordningen også skal omfatte gruppe tre, den gruppa som Eriksson vil skjerme, i første omgang.

Er målet å få folk i arbeid?

Jeg skal ikke betvile folks motiver, men det blir beviselig ikke flere arbeidsplasser av at arbeidet utføres for trygd eller med lønnstilskudd. Den samfunnsmessige virkningen er lavere lønninger, spesielt i lavtlønnsbransjer der det er minst krav til fagutdanning.

Arbeidsledighetstrygden var tidligere det minimum som folk tok arbeid for som ledige. Nå blir sosialtrygden det nye minimum. Marx sier at reservearmeen, de som kan hentes inn under høykonjunktur og kastes ut ellers, er en nødvendighet under kapitalismen. EØS-avtalens frie tjenester og arbeidsmarked har utvidet reservearmeen og presset lønns- og arbeidsforhold. Nå skal de presses enda lengre ned. At de også sparer på lavere trygder og pensjoner, er et velkomment tillegg for kapitalen, hovedhensikten er å presse lønns- og arbeidsforhold ved å sørge for at det til en hver tid finnes de som tar arbeid til en enda lavere pris. Og de må være føyelige, siden de ikke har noen rettigheter.

Hva har vi i vente?

Både de rødgrønne og FrP/Høyre varsler en gjennomgang av sikkerhetsnettet for de gamle. Til nå er det en sjølsagt ting at om du blir arbeidsledig eller syk etter fylte 62 år, så har du krav på både sykepenger og arbeidsledighetstrygd. Ja, arbeidsavklaringspenger også. Grenser er det riktignok, etter 67 år får du sykepenger i bare 3 måneder.

Det er ingen grunn til at dette ikke skal fortsette. De som tar ut folketrygd og AFP og fortsetter å jobbe, er jo fortsatt i jobb. Og hver krone de tar ut i pensjon, er forskudd på seinere pensjon. Men presset for å ta ut pensjon i stedet for sykepenger eller A-trygd kommer til å øke. Utsetter du pensjonen i ett år ved å ta ut sykelønn eller arbeidsledighetstrygd, så får du tusen kroner mer i månedlig pensjon resten av livet. De første kommentatorene har allerede begynt å omtale dette som et smutthull. Jeg spår at velferdsstatens sikkerhetsnett ikke skal gjelde for de som kan gå av med fleksibel pensjon.

Ny kurs?

Jeg merket meg Arve Bakkes svar da han ble spurt om hva han syns om forslagene om å si opp EØS-avtalen som er ventet på Fellesforbundets landsmøte neste år. Det er ikke EØS som er problemet, det er regjeringen, var hans svar.

For oss som vil berge den universelle velferdsstaten, er det naturlig å spørre: Hva vil en AP-ledet regjering reversere?

De vil reversere endringene i Arbeids-miljøloven samt gjeninnføre tiltak mot sosial dumping innefor EØS-avtalens rammer. Kanskje vil de også reversere senking av formueskatten? De fredet Bondevik-regjeringens skattenivå, men angrepene på regjeringens skattelette for milliardærene har vært så sterke at de kanskje må følge opp. Jeg trodde ei stund at barnetillegget for uføre var sikret for framtida når en samlet opposisjon reagerte. Men det har vært helt stille etter at taket ble innført. Og alle som har fulgt striden om ny uføretrygd vet at AP-ledelsen hele tiden har vært for å fjerne barnetillegget. Regjeringer ledet av AP har gjennomført større kutt i både arbeidsledighetstrygd og overgangsstønad enn Eriksson, og AP er faddere for pensjonsreform og ny uføretrygd. Vi vinner dessverre ikke kampen om den universelle velferdsstaten ved å få ei ny regjering i 2017.

Hva kan gjøres?

Fagbevegelsen er nøkkelen. Tariffoppgjøret i 2016 blir et pensjonsoppgjør. I 2017 skal ny AFP og pensjonsreformen evalueres. Det blir samtidig en ideologisk kamp om welfare eller workfare. Det handler om folkeopplysning. Den universelle velferdsstaten står sterkt i Norge. Det er ingen krise som tvinger folk i kne.

Det handler om å vinne LO-kongressen i 2017 og ikke minst hvilke krav LO vil stille for å støtte partier i 2017.Og vær sikker på at det ikke blir stilt et eneste krav som de tror AP vil si nei til, om det ikke ligger et stort press bak. Så vi må velge våre krav nøye. Mine forslag er slik:

1. Utslitte arbeidere må kunne gå av ved 62 år uten tap i livsvarig pensjon.
2. De som må gi seg i arbeidslivet før 62 år, må få med seg tid i AFP-ordninga.
3. Gjeninnfør opptjening til 67 år for uføretrygdede.
4. Fjern taket på uføretrygd og barnetillegg.
5. Senk antall karensdager ved permittering fra 20 til 5 dager.
6. Senk grensa for å få A-trygd fra 50 % arbeidsledig til 20 % arbeidsledighet.
7. Gjeninnfør feriepengene for arbeids-ledige.
8. Fjern arbeidsplikt for sosialhjelpsmot-takere. Lovfest minstesatser.
9. Gjeninnfør arveavgiften.
10. Funksjonshemmede skal nå bare få støtte til tilpasset bil om de må ha den til jobb eller utdanning.

I tillegg kommer kravene jeg tror LO-ledelsen vil stille på egen hånd: reverser endringer i Arbeidsmiljøloven og gjeninnfør formue-skatten.

Og: EØS-avtalen må sies opp om vi skal berge både fagbevegelse og velferdsstat.

	Welfare	Workfare
Grunnlag	Rettighetsbasert	Pliktbasert
Ansvar	Samfunnets ansvar	Den enkeltes ansvar
Mål	Sikre levevilkår	Sikre tilbud på arbeidskraft og senke senke sosiale utgifter
Middel	Gode trygdevilkår	Reduserte ytelser med økt krav til kontroll

 

Velferdsstatens sikkerhetsnett
Yrkesskadetrygd	1894: enkelte grupper	1958: alle grupper
Sykelønn	1909: behovsprøvd	1953: alle lønnstakere	1956: hele befolkningen
Alderspensjon	1936: behovsprøvd	1957: ikke behovsprøvd	1967: Folketrygden
Barnetrygd	1946:
Arbeidsledighetstrygd	1959
Attføring	1960
Uføretrygd	1960
Sosialtrygd	1964

I 2008 gav Knut Kjeldstadli ut boka Sammensatte samfunn – innvandring og inkludering.

Ingrid Baltzersen spurte Knut Kjeldstadli i forrige nummer om korleis han ser for seg at Noreg som nasjon vil vera i framtida. Dette er del 2 av intervjuet med utgangspunkt i grunnlovsjubileet.

Knut Kjeldstadli er professor i moderne historie ved Universitetet i Oslo og professor II ved Universitetet i Bergen. Har særlig vært opptatt av arbeiderbevegelsen, arbeidsliv og teknologi. Er medredaktør for Norsk innvandringshistorie (2003).

Ingrid Baltzersen har en mastergrad i midtøstenstudier, studert arabisk og er med i redaksjonen til Tidsskriftet Rødt!.

Eg fekk ein aha-opplevelse om norsk historie då eg las boka di. Der skriv du at Noreg var på sitt mest etnisk homogene på 1950-talet. Både i perioden før det og no i nyare tid har me hatt meir innvandring og store minoritetsgrupper. Kan dette vera ei forklaring på manglande nyansering i den norske innvandringsdebatten?

Eit stykke på veg så kan kanskje det vera ei forklaring. Viss ein til dømes ser på Danmark, der ein hadde ein stor jødisk befolkning, så evna danskane å ta vare på og beskytta denne minoriteten under krigen. Det var fordi dei historisk har hatt ei stor jødisk befolkning som fanst i mange sosiale sjikt, og var integrert i det danske samfunn. Til dømes blei halvparten av ekteskapa i den jødiske befolkninga i Danmark inngått med ikkjejødar. Mens den norske jødiske samfunnet hadde kortare fartstid og var mykje færre. Dei var meir ortodokse og meir retta inn mot sitt eige miljø. Sverige har jo også historisk vore relativt homogent, men dei hadde tidleg ei stor arbeidsinnvandring. Først kom finnane, seinare kom søreuropearar og jugoslavar. Dette var knytt til det enorme svenske industrieventyret med Volvo og STK. Sverige hadde difor ei erfaring med arbeidsinnvandring som Noreg ikkje hadde, sjølv om det var ein og annan spanjol så var det ikkje mange. No veit eg likevel ikkje kor langt ein kan driva synspunktet om at viss ein er vant med homogenitet, så blir ein også skeptisk til nye. Men det er riktig å sei at Noreg var mest homogent.

Men debatten i Danmark er jo blitt hard den siste tida?

Eg synst det er vanskelig å forstå kva som skjer i Danmark. Det gjeld ikkje berre innvandringsdebatten, men det er som om heile det politiske feltet har blitt parallellforskyvd til høgre. Det danske SF er lengre til høgre enn norsk SV og så bortover. Det er noko merkelig som har skjedd med det landet som eg ikkje heilt får tak i.

Det er fleire teoriar om dette. Det eine er at danskheita i Danmark har vore knytt til kultur og tradisjon, spesielt Grundtvig og folkehøgskuletradisjonen. Det er ei kulturell danskheit, der den danske bonden og den danske historia blir hylla. Førestillinga om det danske har langt på veg ein kulturell og etnisk dimensjon. Derimot har den norske nasjonsforståinga faktisk har vore meir politisk. I europeisk idéhistorie har ein den tyske ideen om kulturnasjonen og den franske ideen om den politiske nasjonen. Øystein Sørensen såg for nokre år sidan på det norske nasjonsprosjektet i perioden 1770 til 1945. Han viser då at nasjonsforståinga i Noreg er som politisk fellesskap. Det betyr at viss du vil komma hit, halda lovane og delta, så er du i prinsippet akseptert som samfunnsborgar. Så bildet av Noreg som Ola Dunk med nisselue er altså ikkje faglig riktig. Eit eksempel på dette er ei morosam spørjeundersøking frå 2005 som Olaf Aagedal sto for. Han spurte folk i Skandinavia om kva dei forbinder med nasjonen. 25 % i alle land sa naturen, 25 % sa landslaga i ballidrettar, men på dei øvrige svaralternativa skilte svara seg. 11 % av svenskane sa industrikonserna, 17 % av danskane sa folkehøgskulane, 38 % av nordmennene sa Stortinget som jo er det politiske organet.

Men den franske, politiske, nasjonsforståinga har jo også ein del utfordringar?

Ja, i valet om kva ein trur er mest levedyktig i eit samfunn som allereie er blitt samansett, som har blitt fleirkulturelt, så vil eg sei at den kulturelle nasjonen kan ikkje klara å bera eit samfunn der over ein tredel av elevane i osloskulen har innvandringsbakgrunn. Dei skal jo også kjenna til norsk historie, men viss det berre blir det, så vil dei ikkje føla at dei er ein del av det som kjem til uttrykk i dei norske tradisjonane. Difor har den politiske nasjonsforståinga mykje for seg, den er opnare og krev mindre av folk. Den baserer seg meir på ein kontraktstanke, om at viss du held samfunnskontrakten, betaler skatt og held lovane, så er det nok. Men svakheita der er for det første at eit samfunn treng ein viss grad av kollektivitet, kollektiv begeistring, vilje til å gjera noko for samfunnet, dugnadsand. Viss ein utelukkande tenkjer på ein stat som noko kontraktuelt, så vil også tanken melda seg om «What’s in it for me», og ikkje noko meir. Då trur eg ikkje samfunnet kan eksistera på ein god måte. Det andre problemet er at i den politiske modellen så seier ein at offentlegheita er sekulær, nøytral og universell. Med andre ord seier ein at du skal delta i det politiske feltet, men den kulturelle bakgrunnen din er irrelevant. Så viss du kjem som immigrant, så må du setta bagen din heime i kottet. Du kan ikkje ta den med ut på gata. Det verkar tilsynelatande nøytralt, men viss du går inn i det, så ser du at det er ei utforming som passar godt for det dominerande fleirtalet. Eit eksempel på det er forbodet mot å gå med hijab fordi me skal ha ei sekulær og nøytral offentlegheit. Viss eg flyttar til Frankrike og dei seier «Beklager Knut, men du kan ikkje bruka hijab», så er det greitt for meg. Men viss du er ei ung kvinne som tenkjer at det er ein måte å uttrykka fromheit på, så vil det vera eit stort problem for deg. Så sjølv om denne ideen om å slutta seg til fellesskapet har mykje for seg, så er det noko utilstrekkeleg i det. Ein anerkjenner ikkje andre kollektiv enn fleirtalskollektivet som storleikar ein skal ta omsyn til. Eg meiner ein må ha ei tenking som seier at viss fleirtalet for å kunna fungera skal ha tilgjenge til sin kultur, så må det også gjelda for minoritetane. Då må ein anerkjenna ein plass for kollektiva. Ein kan også grunngje dette frå ein liberal posisjon. Skal individa ha same tilgang til sin kultur, så må dei eksistera i fellesskap. Det er ikkje mogleg å sitta aleine og ha ein kultur, den finst i samkvem med andre.

Det finst også ein fjerde form for nasjonsforståing som er ein radikal variant av fleirkulturalismen, der en primært understrekar kollektiva, der ein seier at det ikkje finst så mykje kommunikasjon mellom kulturane, ein seier kanskje til og med at kollektiva som berarar av kultur har ein slags krav på individa, i å hindra vala deira. Viss ein legg til den forma for fleirkulturalisme så løyser ikkje det problemet om å skapa så mykje samanheng og einskap og fellesskap som samfunnet også treng. Spenninga er korleis kan me skapa så mykje politisk, sosial og samfunnsmessig fellesskap at det også kan bera kulturell forskjell.

Korleis ser du på den norske nasjonsforståinga, i høve tohundreårsjubileet for Grunnlova?

I debatten om jubileet for Grunnlova har det vore diskusjon om det liberale temaet, om fridomar og rettar. Det har også vore referansar til det demokratiske, sjølv om ein kanskje overdriver kor demokratisk den lova var, på mange måtar var det ei lov for embetsmenna. Men det som ikkje har blitt diskutert enno, er det nasjonale. Det eine er nasjonal suverenitet som EØS og den type spørsmål, men også det nasjonale forstått som «kva er ein nasjon», «kva gir medlemsskap i nasjonen», korleis skal ein tenkja om kva Noreg er i tiåra som kjem. Eg hadde håpa om at 1814-jubileet skulle bidra til ein meir ettertenksam diskusjon på det punktet der.

Kva tenkjer du det bør innehalda?

Eg tenkjer at ein må ha ein statsborgarskapsrett som kjem av å bu i landet, ikkje av blod eller arv. Ein må også diskutera doble statsborgarskap, noko halvparten av landa i verda har. Folk lever i ein transnasjonal verkelegheit. Eg meiner også ein må tenkja gjennom å anerkjenna minoritetar som kollektiv. Det har ein jo gjort med urfolket, samane, og dei fem historiske minoritetane i Noreg, altså kvener, skog-finnar, jødar, rom og roma. Eg meiner at ein bør ha tilgang til kulturelle rettar på lik linje med fleirtalet. Ei anna sak ein bør sjå på, er den kanadiske oppfatninga om at diskusjonen om det kanadiske: «that is the tie that binds». Med det meiner dei at så lenge ein er involvert i debatten, så vil samfunnet fungera. Ein vil ikkje koma fram til eit omforeint synspunkt, men så lenge ingen slepp taket i tauet, så treng ein ikkje vera så engsteleg for tautrekkinga.

Du trur det kan vera mogleg å ha eit sunt samfunn og samtidig ha oppheita debatt?

I Noreg er me veldig konsensusprega, men det moderne Noreg blei til gjennom ein langvarig kamp mellom store folkelige miljø. Det var avhaldsfolk, det var sosialistar, det var kristenfolket, det var den nasjonaldemokratiske rørsla i Venstre som sloss ein hard politisk kamp om makt i staten. Gjennom denne kampen og desse konfliktane lærte ein seg å overbevisa, å gå i alliansar, å samarbeida med andre. Ein lærte korleis andre dreiv med politikk. Ein gjekk frå eit høgt konfliktnivå til å finna ein måte å leva saman på, sjølv om Noreg aldri blei heilt nynorsktalande, heilt kristent eller sosialistisk. Eg tenkjer at den type konfliktar og gjensidig involvering er på gang, og denne prosessen vil komma vidare. Eg trur ikkje at det at folk har ein annan utsjånad eller kjem frå land med annan kultur, vil gjera at dei ikkje kan delta i den same typen prosess som me hadde på 1800-talet. På same måte har andre element som har kome frå utlandet, som kristendom, dobbelt bokhalderi og industriteknologi, har blitt norske over tid, så trur eg nye element er i ferd med å bli norske no.

Regjeringas landbrukspolitikk kan få noen dramatiske følger.

Men ikke alt er et brudd med de forrige regjeringene. En del av det Sylvi Listhaug foreslår, er en videreføring av tendenser som allerede var der.

Unni Kjærnes er ernæringsfysiolog og sosiolog, forsker på forbruk og matpolitikk og er leder av fylkesstyret i Rødt Oslo.

Det har vært utfordrende å følge med på alle utspill fra mat- og landbruksminister Sylvi Listhaug det siste året. Det samlede tilbudet i jordbruksoppgjøret var vesentlig lavere enn bøndene kunne akseptere. Stortinget økte rammene noe, men uten å endre retninga vesentlig (www.stortinget.no/Saker-og-publikasjoner/Saker/Sak/?p=60003). Regjeringa har lansert en lang rekke grep som samlet sett, uten tvil, vil få vidtrekkende følger for framtida, både for bønders levekår, norske bygder og vår matforsyning. Landbruksministeren anlegger en aktiv konfrontasjonslinje og bruker kraftig lut.

Fire dimensjoner

Matpolitikk kan sies å ha i hvert fall fire dimensjoner, som hver for seg er sammen-satte. Den første er levekårene de som produserer mat i Norge, har. Den andre er at folk har reell tilgang til nok og sunn mat, altså matsikkerhet. Den tredje er solidaritet med folk andre steder i verden, både de som produserer mat og de som trenger den, men ikke får nok. Den fjerde er de rammer som klodens bærekraft setter, altså ressurser, miljø og klima. Hensyn til disse fire dimensjonene peker ikke alltid i samme retning, men det går ikke an å se bort fra noen av dem. Det er i dag ikke vanskelig å se store utfordringer for alle de fire dimensjonene, som gir gode grunner til å opponere mot den rådende politikken. I denne artikkelen skal jeg likevel konsentrere meg mest om én av dem, nemlig hva regjeringas politikk innebærer for folks matsikkerhet.

Ny politikk?

ABC Nyheter meldte 30.10.2014 at landbruksminister Sylvi Listhaug (FrP) så smått har begynt å forberede seg på et nytt jordbruksoppgjør. Ambisjonene om endring er store. Det vil bety bråk. Men bråk er tydeligvis helt greit:

Hvis du ser historisk på det, blir det bråk om alle jordbruksoppgjør, sier Listhaug til NTB.

Tilbudet fra staten endte i vår med å bli endret av Stortinget, i seg selv en sjeldenhet.

Selv er landbruksministeren godt tilfreds med det endelige resultatet, og sier avtalen ble bedre enn hun hadde drømt om på forhånd, meldte ABC Nyheter:

Det ble tidenes forenkling. 26 av 29 forslag gikk igjennom. Det har aldri vært gjort så store endringer i jordbruksavtalen før, sier Listhaug.

Statens tilbud i jordbruksforhandlingene i vår hadde en rekke endringer som går i retning av industrijordbruk i Norge: Taket på melkekvoter heves fra 400 000 liter til 1 200 000 liter, begrensninger for sambruk fjernes, mindre ekstra støtte til tungdrevne arealer og flytting av tilskudd fra antall dyr til såkalt slaktetilskudd, for å motivere til økt kjøttproduksjon (Klassekampen 7.5.2014). Tilbudet ble presentert som en nødvendig modernisering av norsk landbrukssektor, en heroisk blå kamp mot kravstore og bortskjemte bønder. På vegne av forbrukerne, må vite. For politikere å avvise «forbrukerhensyn» er ikke så greit.Vi er jo alle forbukere. Debatten kan for en uten særlig kjennskap til matpolitikk og historie framstå nettopp som skraping og protester fra lite endringsvillige bønder. Det er derfor viktig å undersøke hva dette innebærer også ut over de umiddelbare konsekvensene for bøndene.

Perspektivet til regjeringa er i og for seg tradisjonell høyrepolitikk: by framfor land, markedskonkurranse framfor statlig subsidiering. Mange av tiltakene har Høyre og Fremskrittspartiet foreslått i lang tid. I den nyliberalistiske versjonen handler det om at globalisert, intensiv produksjon med utstrakt global arbeidsdeling er helt nødvendig for å sikre nok mat og billig mat i verden. Virkemidlene er velkjente: deregulering, tilrettelegging for kapitalsterke investorer, nedbygging av handelsrestriksjoner osv. Her har Listhaug lest de riktige bøkene og lyttet til de riktige rådene.

Produksjonen skal øke og bli mer lønnsom, og dermed mindre avhengig av subsidiering og beskyttelse, gjennom større bruk og mer intensiv produksjon. Det som går bra, skal bli bedre, og det som ikke går bra, skal legges ned. Konsesjonsgrensene for blant annet hvor mange slaktekyllinger en kan ha på en gang, skal opp. Både landbrukseiendommer og matproduksjon skal reguleres gjennom markedet. Landbruket skal ha heltidsbønder framfor deltidsbønder.

Tradisjonelt var motsvaret at i matpolitikken har by og land, forbrukere og bønder, felles interesser. Dette er tenkemåter som har sine røtter i by–land-alliansen som ble etablert gjennom «Kriseforliket» i 1935, og som var utgangspunktet for etterkrigstidas landbruks- og matforsyningspolitikk. Kopling av hensyn til produsenters levekår og folks matbehov ga på 1970-tallet en «landbruks- og matforsyningspolitikk», der det å opprettholde sjølforsyninga av mat gjennom importrestriksjoner og subsidier sto sentralt, samtidig som også ernæringsmessige behov skulle tilfredsstilles (Landbruksdepartmentet 1975). Politikken var ikke på noen måte konfliktfri, men befolkningas matbehov var med i vurderingene.

En slik politikk har hatt bred støtte i befolkninga og har det i stor grad fortsatt. De seinere åra har denne støtten i opinionen vært knyttet mer til kvalitet enn til kvantitet, altså til at norsk landbruk er mindre intensivt og derfor mer miljø- og dyrevennlig, og at mat produsert i Norge, særlig melk og kjøtt, er helsemessig tryggere. Holdningen til nøkkelspørsmålet om offentlig støtte til landbruket har endret seg lite; et stort flertall i befolkninga ønsker ikke kutt. Av 21 saker som folk ble bedt om å prioritere i en opinionsundersøkelse gjennomført våren 2014, ble trygg mat, dyrevelferd og sunt kosthold rangert øverst.1 Minst populært var reduserte overføringer til jordbruket, bare over det å stimulere til bruk av genmodifiserte organismer (GMO) i jordbruket. Få prioriterte også reduserte matpriser og å fjerne boplikten. Listhaug har åpenbart ingen planer om å gjøre seg populær, liberalismen er viktigere enn populismen.

En del av tiltakene har ikke vært foreslått av sosialdemokratiske regjeringer, som fri omsetting av landbrukseiendommer. Men det er ikke slik at før Høyre-FrP-regjeringa tok over, så hadde landbruks- og matpolitikken ligget fast. Den overordnede argumentasjonen om økt produksjon gjennom effektivisering er velkjent. «Strukturrasjonalisering» het det i mange år, nå har «effektivitet» og «robusthet» tatt over. Det er som utslag av en slik politikk at for eksempel tallet på melke-produsenter har gått jevnt og trutt ned og ble halvert fra 2001 til 2012. Men ser vi på de siste 20–25 åra, så har det vært viktige dreininger i politikken – altså før Listhaug tok til med hakke og spett. Norsk landbrukspolitikk skulle omlegges til å bli mer «markedsrettet». Mat har i hovedsak vært solgt gjennom markeder helt siden siste halvdel av 1800-tallet. Dreiningen på 1990-tallet handlet blant annet om at befolkninga ikke ble vurdert ut fra behov og velferd, men ut fra mer liberalistisk retorikk om forbrukervalg og preferanser. Vanlige folk som kjøper og spiser mat, har verken fått mer eller mindre innflytelse av denne dreiningen, det handler mer om hvordan produksjonen skal styres. Dagens opposisjon snakker også mest om lønnsomhet og effektivitet innenfor et slikt regime.

Når vi ser på de underliggende politiske og økonomiske drivkreftene, så er altså ikke konfliktlinjene så klare som det kan virke. Jeg skal ikke gå inn på det tekniske i endrede reguleringer, det kan andre mye bedre enn meg. Jeg skal heller ta for meg de overordnede målene om økt produksjon og lavere priser.

Mer mat

Det å sikre befolkninga mat er grunnleggende og har vært et overordna tema i veldig mange stortingsmeldinger om landbrukspolitikk. Nok mat har å gjøre med tilførsel på den ene sida og med at folk har råd til å kjøpe maten på den andre.² Jeg skal først snakke om tilførsel og i neste avsnitt ta for meg matprisenes politikk.

Vi har masse mat i Norge. Uten å ha foretatt noen finregning vil jeg anta at vi kunne overlevd i Norge hvis vi spiste mye mer fisk og sjømat. Men et så ensidig kosthold ville nok de fleste kvi seg for og, selv om fisk er sunt, trengs annen mat også. Særlig må vi ha karbohydrater, altså korn (og/eller poteter). Men det er feil å si at det er imperialismen som har likvidert norsk sjølberging.³ De fleste steder i Norge ligger natur og klima ikke til rette for å dyrke korn, og vi har importert korn i 7–800 år. Denne importavhengigheten har i krisetider gjort oss sårbare. Inntil for få år siden var det en målsetting i landbrukspolitikken å holde kornproduksjonen så stor som mulig. Dette var en vellykka politikk, blant annet ved å beskytte kornarealer, utvikle nye, mer hardføre matkornsorter og gi kornbønder godt betalt. Det resulterte i at vi en periode var nærmest sjølforsynt med matkorn, i hvert fall i gode vekstår. Samtidig ble det satset mye på bruk av grovfôr. Denne politikken, med sitt voldsomt kompliserte sett av virkemidler, ble særlig utvikla på 1970-tallet.

I lang tid har vi også lagret korn som beredskap.⁴ Lars Sponheim, landbruks-minister fra Venstre (2001–2005), avviklet beredskapslagringa. Argumentet var at tilførselen på verdensmarkedet var god og stabil og logistikken i matdistribusjonen var blitt mye bedre. Dessuten var vurderingen i Norge, som i andre NATO-land, at kriser som kunne hindre import, var blitt mindre sannsynlige. Matberedskapen i Norge får nå økende oppmerksomhet, men den forrige regjeringa gjorde ikke noe. Heller ikke Listhaug. Mer bruk av importert kraftfôr, satsing på intensiv produksjon og lite beredskapslagring gjør oss stadig mindre forberedt på ei krise. Vanlige folk – de som skal kjøpe og spise mat – blir nødt til å stole på at dagligvarekjedene håndterer sine lagre på en måte som er til beste for befolkninga, og ikke fristes til spekulasjon. Det er ikke veldig overbevisende. Uansett holder ikke dette lenge. Og alt er jo oljeavhengig.

Kapitalismens veksttvang og kjøttets betydning

Befolkninga i verden – og i Norge – vokser, og det må produseres mer mat. Men under kapitalismen handler økt produksjon ikke om å sikre nok kalorier og næringsstoffer til hver og en, det handler sjølsagt om økonomisk vekst. Den første regelen i kapitalistiske markeder er at varene går dit kjøpekrafta er størst, altså til den rike delen av verden og til de betalingssterke i disse landene. Den andre regelen er at for disse velstående gruppene er kjøpekrafta større enn den de trenger for å kunne spise seg mette. Det «å ta ut økt betalingsvillighet» er sentralt for vestlige (og norske) markedsaktører og står eksplisitt også i grunnlagsdokumenter for norsk landbrukspolitikk. Siden merverdi kommer av arbeid, kommer merverdien i første rekke av at det arbeides mer med maten. En måte er økt bearbeiding. Det har vært en hovedstrategi i norsk matindustri siden 1980-tallet og gir i dag mange flere arbeidsplasser enn det landbruket gjør. Det er ingen grunn til å moralisere over at arbeid er flytta fra kjøkkenbenk til fabrikker, særlig i Norge, hvor mye av dette arbeidet fortsatt gjøres i Norge og styres av bonde-eide samvirker. Men hovedinnrettingen i industrien har vært (og er) standardisert produksjon av store volumer, der effektivitet og priskonkurranse er det viktigste, ikke for eksempel råvarekvalitet. Og vi må huske på at det er en del av kapitalismens veksttvang, at det har samfunns- og miljømessige konse-kvenser, og at det er et enkelt grep for en regjering å endre reglene slik at verken eierskap eller arbeid er norsk.5

Men tilbake til råvareproduksjonen. En sentral strategi, som også har fått mye større betydning i Norge, er å satse på kjøtt. Kjøttproduksjon innebærer vanligvis mer arbeid, og mer profitt enn planteproduksjon. Så kan det legges lag på lag med bearbeiding, merkevarebygging og nisje-utvikling. Kjøttforbruket var inntil 1990-tallet forholdsvis lavt i Norge, og ikke veldig sentralt i landbrukspolitikken. Kontrasten var stor til land som Danmark, der kjøtt lenge har vært helt sentral i landbruksøkonomien og i politikken og der forbruket ligger høyest i Europa. For å øke lønnsomheten i norsk landbruk og matindustri, ble kraftfôrprisen satt ned i 1993. Det har fått store konsekvenser, både direkte og indirekte.

Kort fortalt gjorde redusert kraftfôrpris at det ble mindre lønnsomt å satse på korn i sentrale strøk, kraftfôrbasert kjøttproduksjon økte i raskt tempo – først svin, så kylling, kraftfôrandelen i melkeproduksjonen gikk opp (på bekostning av grovfôr) og import av kraftfôr har økt eksponentielt. Folks forbruk av kjøtt, og da særlig kylling, har de siste 20 åra økt kraftig, uten tvil et resultat av den endra politikken, men godt hjulpet av svært aktiv markedsføring. Den sektoren som de siste åra har vunnet på det, er kyllingprodusentene. Produksjonen er i hovedsak basert på importert kraftfôr og bidrar lite til sjølforsyninga. Kyllingproduksjonen foregår i store enheter, ofte plassert i nærheten av slakteri og kjøttforedlingsbedrift, og bidrar derfor også lite til levende bygder. Når Listhaug trår inn, er det ikke forbausende med tiltak som vil forsterke satsinga på intensiv kjøttproduksjon, særlig kylling. Avveininger mot hensyn som mattrygghet og dyrevelferd står ikke veldig sterkt. Det gjør heller ikke bekymringer for at vi legger beslag på stadig større landarealer i andre land, i denne sammenhengen særlig i Brasil. De som har vunnet enda mer, er de som selger maten, de store dagligvarekjedene. Med sine enorme volumer og fullstendige kontroll over det som selges til norske forbrukere, kan de presse prisene de betaler til produsenter og industri.

Mens svin og kylling lever av kraftfôr, altså mat som mennesker i stor grad kan spise direkte, kan drøvtyggere utnytte utmarksbeitene som Norge har mye av og hvor stadig mer blir liggende brakk. Mange mener kanskje at det gir løsning på matsikkerhet og sjølforsyning. Men dette er ikke en helt grei løsning. Drøvtyggere slipper ut klimagassen metan og globalt kommer ca 18 % av klimagassutslippene fra kjøttproduksjon. Som mottiltak egner beiting seg, ved – i moderat omfang – å gi oppbygging av vekstjord som lagrer karbon, men betydning i forhold til samla utslipp er uklart. I samme retning går argumenter for å videreføre den norske tradisjonen med å kople melk- og kjøttproduksjon for storfe (i dag øker andelen kjøttfe og for sau skjer dessverre lite av slik kopling). Men beiteressursene er ikke så veldig store. Med vesentlig større grovfôrandel vil ikke bare kostnadene øke, produksjonen samla sett vil høyst sannsynlig gå ned i forhold til dagens intensive produksjon. Sjøl om mer bruk av utmarksbeite kan bedre sjølforsyningsgraden noe, ville det altså ikke gi tilstrekkelig kalorier til å sikre at vi får nok mat..

Landbruksministerens mål om billigere mat

Mat- og landbruksminister Sylvi Listhaug har gjentatte ganger sagt at et viktig mål for henne er at maten skal bli billigere. Det har den blitt. Det er velkjent at gjennomsnittlig bruker nordmenn stadig mindre av sine forbruksutgifter på mat. Mindre kjent er det at prisindeksen for mat har gått ned i forhold til den generelle konsumprisindeksen. Mat har altså blitt billigere både i forhold til folks kjøpekraft og i forhold til pris på andre varer. Det skyldes først og fremst at kjøtt har blitt vesentlig billigere. Paradoksalt nok spiser vi mer kjøtt samtidig som vi bruker mindre av inntekten vår på kjøtt. Bakgrunnen er en kombinasjon av satsing på intensiv, industriell kjøttproduksjon med billig fôr (der produksjon av kylling er utrolig mye mer effektiv enn produksjon av storfe-kjøtt) og dagligvarekjedenes press på produsenter og industri. Kjedene bruker også kjøtt som lokkevare, med kampanjer for grillmat, fårikålkjøtt og ribbe. Kjøtt har blitt så billig at det ofte ikke dekker produsentenes kostnader, spesielt gjelder det okse- og lammekjøtt. Det er få som protesterer, ikke engang Norsk Bonde og Småbrukarlag, kanskje fordi det tross alt får opp forbruket, og det er noe alle produsenter underlagt kapitalismens veksttvang trenger. På tross av de lave prisene produseres det nå i perioder mer svin og kylling enn folk kjøper. Da blir det nokså absurd når landbruksministeren sier at økt produksjon er løsninga!

Dersom dette faktisk hadde handlet om folks velferd, så hadde politikken sett helt annerledes ut. Dårlig og lite mat er alltid et spørsmål om fattigdom. Når fattigdommen øker, så øker også matsikkerhetsproblemene. En sammenligning jeg nylig har gjort sammen med en australsk forsker, viser dette tydelig. Australia har hele tida vært et liberalistisk land, nå med klare nyliberalistiske strategier. Mens landet er storeksportør av mat, ser matsikkerhetsproblemene ut til å være mye større enn i Norge. Det skyldes særlig at fattigdommen øker, dels fordi støtte-ordningene er for dårlige, dels fordi folk ikke kan leve av den lønna de får (det henger jo sammen). Det gjør det ikke enklere at butikkstrukturen er konsentrert, så folk i fattige områder må kjøre langt til butikken («matørkener»), og kanskje de mangler bil eller ikke kan kjøre. Matprodusentene (og myndighetene) er ensidig opptatt av produksjonsvolumer og inntekt fra eksport. Dagligvarekjedene har svært stor makt; i Australia er det to dominerende kjeder, i Norge er det nå tre. Matprisene har økt i Australia de siste åra. Liberalisering er slett ingen garanti for reduserte matpriser eller økt matsikkerhet, heller at store markeds-aktører får enda større makt.

Den viktigste forskjellen til Norge når det gjelder matsikkerhet, er ikke det at matproduksjonen vår er så annerledes. Det avgjørende er at vår politikk har gjort at færre er så fattige at de ikke har råd til nok og sunn mat. I etterkrigstida ble diskusjon om matpriser i jordbruksforhandlingene koplet til folks kjøpekraft, særlig i arbeiderfamilier med barn. Kanskje det burde innføres igjen? Ingen undersøker lenger om de med lavest inntekt (fratrukket boutgifter) har råd til et sunt kosthold.

Mange liker kjøtt. Som med regjeringas økninger i taxfree-kvoter, er det helt sikkert mange nordmenn som setter pris på billigere kjøtt. Kostholdsundersøkelser viser at de fleste spiser mer kjøtt enn for 20 år siden.⁶ Ernæringseksperter anbefaler heller at vi bør spise mindre kjøtt.⁷ Det er typisk menn med lav utdannelse og inntekt som spiser mest kjøtt, særlig usunne produkter som pølser. Resultatet ser vi i helsestatistikken, der folk med lav utdannelse og inntekt har lavere levealder og har høyere sjanse for å få hjertekarsykdom og andre sykdommer som kan knyttes til kostholdet. Hvordan i all verden skal billigere kjøtt da kunne anses som et velferdsgode for de som skal kjøpe og spise maten?

Altså handler regjeringas politikk ikke om hensynet til folks velferd, men om å stimulere til økte volumer og lønnsomhet i noen bransjer. På sikt kan det kanskje også legitimere redusert importbeskyttelse.

Mange vil tape på det

Så hvem er den blåblå landbrukspolitikken bra for?

Jeg har i denne artikkelen pekt på at mange bønder og bygder vil være tapere med den blåblå landbrukspolitikken. Det har flere sagt, ikke minst bondeorganisasjonene. Det er lett å strupe store deler av landbruksnæringa, men det er ikke lett å bygge den opp igjen. Folk flest støtter ikke en slik politikk. Jeg har prøvd å vise at folk i rollen som forbrukere heller ikke er vinnere, spesielt om en tenker på de forbrukere hvor utgifter til mat faktisk er viktig. Sammensetning av kostholdet er vesentlig, ikke bare billig mat. Og da er ikke løsninga mer billig kjøtt.

Økonomisk vekst med landbruksministerens metode vil neppe gi flere arbeidsplasser i distriktene, der de trengs. Hun er heller ikke opptatt av matsikkerhet og sjølberging. Regjeringa ser ut til å følge det nyliberale dogmet om at økt handel og intensiv stordrift er eneste løsning. Da skal det samla sett bli mer mat i verden, og det kommer alle til gode. Praksis har vist at slik er det jo ikke; en reint markedsorientert politikk utrydder ikke matmangel og sult, det ødelegger på veien for utallige småprodusenter og er en katastrofe for miljøet. Handel i seg sjøl er ikke negativt, og vi i Norge er avhengige av å kjøpe mat fra andre land (sjøl om det sikkert kan reduseres noe). Spørsmålet er på hvilke vilkår det skjer. Det må være tema for en annen artikkel.

Vinnerne kommer tydeligst fram når vi ser på landbruksministerens visjoner og forslag til endringer i regulering for omsetning av landbrukseiendommer. Her skal landbrukseiendom reguleres som annen eiendom. Bønder med mye eiendom og mulighet til investering vil sikkert bli rikere. Men også andre kapitalsterke skal kunne kjøpe – uten nødvendigvis å bo der. Mulighetene for å slå sammen bruk skal økes. Nå er det ikke sikkert at så veldig mange investorer vil se særlig mye av norsk landbruksjord som fristende. Mer sannsynlig er det kanskje at jorda går til annen bebyggelse (eller fritidseiendom). Slike tendenser til nedbygging av produktiv jord har vi hatt en god stund, men fortsatt er det sterke begrensninger på omsetting av landbrukseiendom. Jordvern blir altså en viktig sak framover.

En tendens som hittil har gått under radaren, men som antakelig vil forsterkes framover, er endringer i eierstruktur i næringsmiddelindustrien. Ikke bare integrerer dagligvarekjedene i økende grad bakover i forsyningskjeden, med eierandeler i industri som (noen) i sin tur har kontrakter med bønder. Kontraktsproduksjon er utbredt for eksempel i Storbritannia. Dagligvarebransjen tjener gode penger, og hva er mer naturlig enn å investere dette i større kontroll bakover i forsyningskjeden? Det kommer også inn kapitalsterke investorer i industrien som er opptatt av kortsiktig gevinst (såkalt ‘venture capital’). Hvor ser vi dette? Jo, blant annet i den sterkt voksende og lønnsomme kyllingsektoren.

Sluttord

Jeg har i denne artikkelen tatt for meg noen sider av den blåblå mat- og landbruks-politikken og hvilke utslag den kan få. Det er ikke vanskelig å peke på politiske beslutninger som vil ha riktig dårlige utslag for mange matprodusenter og bygdesamfunn. Jeg har forsøkt å få fram at dette heller ikke er godt nytt for den norske befolkning som forbrukere og samfunnsborgere.

Men når en skal utvikle en alternativ politikk, er det viktig å analysere de spenningene og utfordringene som lå der allerede i den rødgrønne landbrukspolitikken. Det som skjer nå, handler om kontinuitet mer enn at det er et tydelig skifte. Målet er å bli enda mer markedsorientert, selv om det er dårlig politikk for småbønder og uten at det gir forbrukere større innflytelse eller velferd. Andre sider ved politikken, som miljøkonsekvenser og vår økende avhengighet av internasjonal handel, er også viktige. Vi må forstå dette bedre. Og vi må bygge allianser mellom småbønder, arbeidere i næringsmiddelproduksjon og handel og de som skal kjøpe og spise maten – forbrukerne.

Noter:

1. Presentert på seminar 22.5.2014: Hvilke landbrukspolitiske målsettinger vektlegger folk flest? v/ Klaus Mittenzwei, Norsk institutt for landbruksøkonomisk forskning, Oslo.
2. Nok mat innebærer ikke bare å spise seg mett eller nok kalorier, maten må også ha riktig sammensetning av næringsstoffer.
3. Hentet fra forsida til Røde fane nr.2 1975
4. Under 1.verdenskrig hadde Norge ingen beredskapspolitikk. Det førte til spekulasjon, mangel og matopprør.
5. Så er det sjølsagt merkevarebygging som er grunnlagt på mer eller mindre anonyme råvarer inn og god profitt ved utsalg gjennom å øke lojaliteten og hindre priskonkurranse. Det har vært og er viktig i Norge, ikke bare med utenlandske merker som Coca Cola, men Gilde og Tine. Nisjer for de kvalitetsbevisste og kravstore er en annen strategi. Tross stor oppmerksomhet betyr nisjer og segmentering lite i den samla norske matøkonomien..
6. G.Vittersø og U. Kjærnes ‘Kjøttets politiske økonomi’. Tidsskrift for samfunnsforskning. Publiseres i 2015
7. Generelt sier norske og internasjonale ernæringseksperter at vi bør spise mindre kjøtt – anbefalinga er 110 gram per dag per person, i dag spiser vi gjennomsnittlig over 140 gram og for noen mye mer Spesielt uheldig er det å spise mye bearbeida kjøtt, slik vi gjør i Norge (Nasjonalt råd for ernæring 2011). Fettet fra storfe og sau har særlig uheldig sammensetning av fettsyrer med tanke på hjerte- og karsykdommer. World Cancer Research Fund konkluderer også med at mye kjøtt fra storfe, svin, sau og geit øker risikoen for utvikling av tykk- og endetarmskreft. Se også Totland, T.H., og medarbeidere. 2012. Norkost 3. En landsomfattende kostholdsundersøkelse blant menn og kvinner i Norge i alderen 18-70 år, 2010–11. Oslo: Helsedirektoratet.

Spørsmålet i tittelen er feil stilt. Det er krig i Europa og har vært det lenge. Hver dag dør flere titalls mennesker i Ukraina.

Stormaktene er kraftig involvert. USA og EU blander seg inn i for å utvide sin innflytelses-sfære og svekke Russland. Som alltid spiller olje og energi en viktig rolle. Ukraina er transitland for gass til Europa og er avhengig av leveranser fra det russiske selskapet Gazprom.

Russland tramper på folkeretten, annekterer Krim og vil gjerne ha mer – og sitter med oljekrana. Men Putin kan med rette si:

Det var dere som begynte!

USAs og EUs sanksjoner mot Russland har bare økt president Putins oppslutning og besluttsomhet om å stå i mot. Den samme dynamikken skapes av NATOs militære opptrappinger. Dette avler en voldsspiral hvor endestasjonen er krig mellom NATO og Russland på ukrainsk territorium.

Norge har fra dag én fulgt i hælene på USAs konfrontasjonspolitikk. Regjeringa må stå opp i mot vårt lands tidligere statsminister, Jens Stoltenberg, og omgjøre beslutninga om at vi skal være med på at NATO ut-stasjonerer tropper i Baltikum og Øst-Europa.

Norges bidrag til NATOs nye styrke for hurtig utrykk må også kanseleres. Den store militær-øvelsen med over 5000 soldater som nå forberedes i Finmark, bør utsettes og flyttes.

Det ingen opposisjon mot dette på Stortinget. Det er én konklusjon å trekke:

Norge trenger en sterkere fredsbevegelse.

Erik Ness
Stian Bragtvedt

Hellas

Søndag 15. februar var det markeringer over hele Europa til støtte for Hellas. Den nyvalgte regjeringa ønsker å stanse innstrammingspolitikken fra EU og IMF for å iverksette et humanitært program i det kriserammede landet. For å få til dette, vil grekerne be om et overgangslån på seks måneder. Dette pusterommet vil også gi den greske regjeringen mulighet til å presentere sitt forslag for hvordan Hellas og EU kan komme til enighet om en løsning på gjeldskrisen. Det greske alternativet vil innebære en restrukturering av gjelden og en endring av innstrammingskravene som har fulgt med lånene fra EU. Et overgangslån vil sørge for at en demokratisk valgt regjering får sjansen til å presentere den politikken greske velgere har stemt frem.

Tar venstresida terroren på alvor?

Slavoj Zizek tar i eit essay i London Review of Books sterk avstand frå terroråtaka i Paris mot satiremagasinet Charlie Hebdo og ein jødisk butikk. Han kritiserer venstresida for å ikkje klara å ta klart avstand frå terrorisme utan å unnskylda eller forklara terroristane sine handlingar.

Zizek oppmodar til å ikkje sei at åtak på synagogar i Frankrike er ein forståeleg rekaksjon på Israel sine handlingar, like lite som at desse handlingane er forståelege i lys av Holocaust. Han seier også at kampen mot antisemittisme og kampen mot islam-ofobi er to sider av same sak.

Eit siste poeng er at ein stort sett ikkje lærer noko om toleranse og empati av ekstreme erfaringar, som holocaust. Det var heller ikkje formålet til utryddingsleiarane. (http://www.lrb.co.uk/2015/02/05/slavoj-zizek/in-the-grey-zone)

Økning av rasistisk vold i Tyskland

På bare to år er antallet overgrep mot flyktninghjem blitt seksdoblet rapporterer Radikal Portal. Mens asylmottak og lignende bosteder for flyktninger ble angrepet 24 ganger i 2012, har tallet for 2014 økt til skremmende 150 angrep. Også forskjellen i typen av angrep vekker oppsikt. En femtedel av angrepene involverte sprengstoff, ildspåsettelse, våpen eller legemsbeskadigelser. Det er påfallende at det er funnet sted en markant økning i siste kvartal av 2014. I tidsrommet fra oktober til desember ble det registrert 67 angrep, med til sammen seks personer som fikk skader.

Den første PEGIDA-demonstrasjonen fant sted 20. oktober i Dresden. Flere medier og eksperter knytter økningen blant annet til framveksten av PEGIDA-bevegelsen. Günter Burkhart, fra foreningen Pro Asyl, mener at høyreekstreme føler de har støtte på grunn av den omfattende offentlige oppmerksomheten overfor PEGIDA. De utfører bare folkets vilje. Selv det sosialdemokratiske, anti-fascistiske infobyrået Blick nach rechts mener PEGIDA danner grobunnen for fremmedfiendtlige overgrep.

Russland

Journalist funnet skyldig i homopropaganda. Elena Klimova er journalist og grunnlegger av nettstedet Children 404 som er opprettet for å støtte homofile, lesbiske, bifile og trans-tenåringer. Hun er nå funnet skyldig i «propaganda av ikke-tradisjonelle seksuelle relasjoner mellom mindreårige». Hun er dømt til å betale en bot på 50 000 rubler, i tillegg til at nettstedet hennes trolig vil bli stengt. Amnesty International er en av organisasjonene som oppfordrer til at anti-propagandaloven oppheves, og at russiske myndigheter stopper straffeforfølgelsen av Klimova.

Torabyeh

Palestinsk-jordansk hip hop-gruppe anmelder Likud. Gruppa Torabyeh ble sjokkerte da de hørte sangen sin i en valgkampvideo for Likud. I videoen spilles sangen i SUVen til et par IS-aktivister, som stopper for å spør om veien til Jerusalem. Svaret de får, er «venstre». Poenget i videoen er at venstre-sionistane viser veg for islamistiske terroristar. Torabyeh sier i en uttalelse at dette kobler gruppa med ISIS på en måte som set medlemmane i gruppa i livsfare. Dei tar avstand frå alt samarbeid med den sionistiske fienden (både venstresida og høgresida), og seier at dei vil gå til rettslege

Infofada.no

I februar blir Infofada.no lansert. Sida lover å gi deg alt du trenger for å forstå Palestina og Israel, og de utfordringene regionen står overfor gjennom analyse, kommentarer og nyheter. Målet er å gi et forum for analyser, kommentarer og nyheter som ellers ikke kommer fram i norsk media – særlig ved å bruke palestinske og israelske skribenter. Infofada er ikke tilknyttet noen organisasjon eller gruppe. Men nettstedet har et tydelig redaksjonelt ståsted: Det trengs en rettferdig fred i Palestina med like rettigheter for alle etniske og religiøse grupper. Dette må nødvendigvis bety slutten for israelsk okkupasjon og apartheid i Palestina og Israel. På lanseringsmøtet i februar var blant annet Cecilie Hellestveit, Nils Butenschøn og Ingeborg Moa i panelet.

Norge gikk på et ydmykende nederlag høsten 1814, og ble et lydrike under Sverige i 91 år. Hva forårsaket nederlaget og hva gjorde det mulig å vinne fram i 1905?

Hvordan utmanøvrere en økonomisk og militært overlegen fiende gjennom massemobilisering i en tid hvor Norge er underlagt en union som er en langt sterkere og mer brutal makt enn svenskekongen?

Geir Christensen er elektromontør, kommunepolitiker og leder for Nesodden Rødt.

1814

Bakgrunn

Napoleonskrigene gav de storpolitiske forutsetningene for begivenhetene i Norge i 1814. Krigene ble utkjempet fra 1800 til 1815, under en av de mest konfliktfylte periodene i Europas historie. De var en fortsettelse av Revolusjonskrigene som hadde pågått fra 1792 mellom det revolusjonære Frankrike og flere andre land. Danmark-Norge deltok på Napoleons side, og ble hardt straffet etter nederlaget.

• Etter 438 år som dansk koloni blir Norge gitt som krigsbytte til Sverige.
• Riksforsamlingen på Eidsvoll gjør opprør mot avtalen, vedtar at Norge er et fritt, uavhengig og udelelig rike, velger en dansk prins, Christian Fredrik til konge,og vedtar en grunnlov. Bak opprøret ligger det unge norske borgerskapet sitt behov for å frigjøre seg fra føydale bånd
• Svenskekongen, Karl Johan, erklærer krig.                       

Krigen

Oberstløytnant Nils Christian Fredrik Hals, min mors tip … tipoldefar, var kommandant på Fredriksten Festning i august 1814 med kommando over 1200 soldater.

I følge slektsboka til familien Hals besto den svenske flåten som seilte fra Strømstad 26. juli av 4 linjeskip, 4 fregatter, nogle brigger og 70 kanonslupper26. juli. 3. august ble 6000 mann i 3 avdelinger landsatt på Kragerøen utenfor festningen.

Skrivelse med bl.a. følgende innhold ble overlevert kommandant Hals på Fredriksten samme dag:

Førr att afböja de olyckor og den blodspillan, som nu hotar Fredriksstad, uppmanar jeg eder, Herr Kommendant, med de under eder befäl stående trupper att ofverlämna fästningen til eder rätte herr ock Konung, Hans Maj:t. konungen av Sverige och Norge, konung Karl XIII … Ni äger att välja emellan er konungs nåd, som ännu ar öppen och färdig att belöna er – eller det sårande ödet at falla såsom rebell …

Da kommandanten avslo, begynte angrepet fra «Klerchers Kanonbaadavdeling» som helt fram til mørket fortsatte beskytningen. Festningen besvarte ilden uten annen virkning enn at svenskene fikk en mann skutt.

Morgenen etterpå fortsatte beskytningen fra Haubitzbatteriene(kanoner) på Kragerøen og de 6 kanonsluppene. Kl 06 heiser festningen Parlamentærflagg, og ber om stans i krigshandlingene og forhandlinger om overgivelse. Kl 19 samme kveld ble festningen med forråd overgitt til svenskekongen.

I sin forklaring på overgivelsen til «vår» kong Christian Fredrik beskriver Hals en overlegen svensk styrke som var i ferd med å knuse motstanden, en festning som manglet mannskaper, nødvendige kanoner og forråd samt en krig som raskt ville medføre brann som kunne ødelegge hele Fredrikstad.

Han mente festningen uansett ville gå tapt i løpet av 1 til 2 dager, og at omkostningene ved det ikke stod i forhold til betydningen av fortsatt motstand. Ett synspunkt Christian Fredrik delte.

Det er senere sagt, at Fredrikstads kapitulasjon, «hvorved Svenskene var kommet i besittelse av overganger over Glomma», skal ha vært avgjørende under forhandlingene i Moss.

10. august begynte fredsforhandlingene i Moss

De demonstrerte det totale militære nederlaget. Kong Christian Fredrik skulle forlate landet og frasi seg alle rettigheter. Stor-tinget skulle sammenkalles i Christiania. Grunnloven skulle endres slik det var nødvendig for «å forene de to kongeriker».

Grunnloven reddet?

Denne påstanden er vanlig begrunnelse for å beskrive 1814 som en seier. Imidlertid var grunnloven av 1814 med sine moderne sider en grunnlov som la nesten all makt til kongen. Han er utøvende myndighet, kommanderer hæren osv. Den lille endringen fra november 1814 i paragraf 1 er altså totalt avgjørende:

Kongeriket Norge er et frit, udelelig og uavhengigt Rige, forenet med Sverige under een konge.

I tillegg ble flere andre paragrafer endret. Norges selvstendighet var tapt. Svenske-kongen oppnevnte regjering, og var sjef for de norske styrkene. Han hadde vetorett i forhold til Stortingets vedtak.

Grunnloven var sterkt preget av revolusjonstidens nye ideer, men det fantes liten grad av folkeorganisering og politisk erfaring bak opprøret i 1814. Forståelsen for hva slags krefter Eidsvollsmennene utfordret, og hva som skulle til for å vinne, var lav. Det medførte urealistiske forventninger og liten forståelse for å ta de kostnadene en frigjøringskamp medførte.

Raseriet i befolkningen over nederlaget var sterkt. Høyesteretts dom av 11/12-1816 handler antakelig mye om å finne syndebukker. Der blir oberstløytnant Hals sammen med tre andre militære ledere dømt til døden for landssvik. Selv om dette senere ble omgjort til livsvarig fengsel, viser det hvor alvorlig nederlaget ble oppfattet.

Årsaken til nederlaget er innlysende. Vi hadde ikke politisk, økonomisk og militær styrke til å stoppe den svenske røverkongen. Det norske selvstendighetsopprøret ble knust med militærmakt på tre måneder.

De militære lederne fikk valget mellom å la den svenske hæren innlede et blodbad på norske styrker og sivilbefolkning, eller å inngå en ydmykende kapitulasjon. Rettferdige opprør hjelper ikke hvis man ikke har en plan for å utmanøvrere en overlegen motpart politisk, økonomisk og militært.

Svenskekongen var mest oppsatt på å ta kontrollen fra danskekongen, og utnyttet ikke sitt militære strupetak fult ut. Han gav kompromisser for å vise imøtekommenhet mot nordmennene, blant annet å godta et norsk Storting og en egen norsk grunnlov. Viktige forutsetninger for å bygge opp rundt norsk selvstendighet på sikt.

1905 – Hjemmeleksa var gjort

Etter 91 år gjør Norge neste forsøk på løsrivelse. I 1905 erklærer Norge seg som en selvstendig nasjon. Svenskekongen forberedte krig. Han innhentet sine etterretningsrapporter og holdt krigsråd. Invasjonen kom ikke. Hvorfor? Bakgrunnen finner vi i de politiske, økonomiske og militære forberedelsene. Det var en fredelig men godt planlagt frigjøring (revolusjon). Under er noen hovedmomenter, men langt ifra en utfyllende historie:

Hvorfor ble det ikke krig?

Svenskekongens etterretningsrapporter, offentliggjort i Aftenposten for noen år siden, gir mye av svaret. Spørsmålet var om hæren skulle settes inn for å slå ned opprøret slik det ble gjort i 1814 på en enkel og grei måte. Rapporten konkluderte omtrent slik: Sverige er overlegent sterkest militært, og kan forholdsvis enkelt ta kontroll over det sentrale Østlandet og Oslo. Norge kunne erobres raskt. Derimot var motstanden mot unionen svært sterk politisk. Det ville bli vondt å få til et praktisk samarbeid. De norske bøndene var stort sett væpnet. En okkupasjon måtte regne med mange tiår med geriljakrig med baser i uveisomme områder. Det ville være svært krevende og antakelig koste mer enn det som kunne hentes ut av Norge som skatteland m.m.

Her er noen sitater fra Arne O. Hagtvet, Unionsoppløsningen i 1905 – forsvarets rolle (Folk og forsvar) som konkluderer nokså likt:

Kan vi si noe om hvordan en eventuell krig ville ha gått? Norge hadde rustet opp fra 1895, med nybygde panserskip, grensefestninger, Krag Jørgensen geværer, mitraljøser og nytt artilleri. Men Sverige hadde også rustet opp, og den svenske krigsmakten var overlegen den norske. Man kan tenke seg to sannsynlige scenarier:

• En mulighet er at de norske styrkene sånn noenlunde hadde greid å stanse det svenske angrepet, og at stormaktene hadde grepet inn og diktert en fred.
• En annen mulighet er at Sverige hadde lyktes i en militær invasjon. Såpass overlegne var svenskene, at et slikt scenario er realistisk. Svenske styrker kunne ha okkupert Kristiania og hele det sentrale Østlandsområdet relativt raskt. Men spørsmålet er: Hva skulle de gjøre videre? I Norge ville okkupantene i en slik situasjon neppe kunne finne særlig mange villige kollaboratører. Norske styrker – regulære og partisaner – ville kunne fortsette å kjempe med baser i uveisomme områder. Norge ville kort sagt kunne blitt en hengemyr for svenskene.      

I det hele tatt er det vanskelig å se hva Sverige skulle kunne vinne på en krig. De aller fleste politikere og militære skjønte det – også slike som i utgangspunktet var svært så aggressivt innstilt mot Norge. Det er enda en grunn til at utgangen i 1905 ble så fredelig.

Sannsynligvis ville svenskene ha greid å nå sine krigsmål. Krigshandlingene ville ha ført til store tap på begge sider, og store materielle ødeleggelser på norsk side. Svenskenes gevinst ville imidlertid ha blitt ytterst tvilsom: Okkupasjon over lang tid av et land hvor hele befolkningen var fiendtlig innstilt, og hvor partisanstyrker ville ha fortsatt kampen og ført til ytterligere tap. Politisk ville presset mot den svenske regjeringen antagelig ha blitt utålelig over tid, – ikke minst som følge av stormaktenes press. Økonomisk og på alle andre måter var altså utsiktene for et slikt felttog lite tiltrekkende.

I Sverige var det en viktig del av opinionen som absolutt ikke ville ha noen krig med Norge. Det gjaldt arbeiderbevegelsen, men det gjaldt også store deler av den liberale fløyen i svensk politikk.

To stikkord er:

• Den norske skytterlagsbevegelsen som la grunnlaget for å kunne yte langvarig motstand.
• Den sterke antikrigsbevegelsen som den svenske arbeiderbevegelsen drev fram.

Hvordan hadde Norge i 1905 klart å stille Sverige i en posisjon hvor de ikke hadde noe å vinne på en krig? Det spørsmålet burde det forskes mye mer på. Her er noen momenter:

Politisk samling rundt Norge som selvstendig kapitalistisk nasjonalstat

Den politiske enigheten rundt kravet om norsk selvstendighet var i 1905 svært sterk.Folkeavstemningen var den første hvor den stemmeberettigede delen av folket ble bedt om å ta stilling til en politisk enkeltsak, noe som skulle vise at folket var meget samstemte ved at 368 208 (99,95 %) stemte ja, 184 stemte nei. Det var også meget høyt fremmøte på 85,4 % av de stemmeberettigede.

Til tross for kraftige henstillinger fra kvinnesaksbevegelsen fikk kvinnene – halve befolkningen – ikke være med på folkeavstemningene i 1905. Men de organiserte sin egen aksjon for å tilkjennegi sin tilslutning til unionsoppløsningen, og i løpet av bare to uker samlet de inn 244 765 underskrifter som støttet oppløsningen.

Folkeavstemningen var slutten på en lang politisk og kulturell prosess. Hvordan det var mulig å få til en slik politisk enighet?

Økonomisk uavhengighet

Under forhandlingene i 1905 var det ingen trusler om økonomisk blokade eller økonomiske sanksjoner fra svensk side.

Det står i sterk kontrast til situasjonen før 1814. Som straff for Danmark-Norges deltagelse på Napoleons side i krigen gjennomførte England blokade av Norge. Blokaden førte til sult og nød i Norge. Som støtte til Sveriges krav om å overta Norge fra Danmark tok Storbritannia opp igjen blokaden av Norge i 1812. Økonomien brøt sammen, og våren og sommeren 1813 brøt det ut ny hungersnød og opptøyer i en rekke norske byer.

Hvordan var det mulig for Norge å komme i en posisjon hvor kolonimakten ikke hadde økonomiske pressmidler mot kravet om selvstendighet?

Militær hengemyr?

I analysen over skrives det om svenske-kongens militære muligheter ved et felttog mot Norge … «var altså utsiktene for et slikt felttog lite tiltrekkende.»

Dette skrives til tross for at Norge var militært betydelig underlegent. En militær situasjon dramatisk forskjellig fra 1814 (beskrevet innledningsvis).

Hva slags strategi klarte å skape en slik situasjon?

Tre svært sentrale spørsmål som burde stå sentralt i feiring av norsk selvstendighet.

2014 – Norge og Europa

Gjennom EØS er Norge i 2014 underlagt en mye sterkere politisk union enn vi fikk med Sverige i 1814. EU bestemmer, sammen med WTO, NATO, Verdensbanken osv. svært detaljert over landene, og har tatt kvelertak på økonomien. Selv om EØS-avtalen gir oss formelt større handlefriheten enn medlemslandene har, er virkningene voldsomme.

Krisa i 2008 virket ironisk nok til at finanskapitalen styrket sin stilling. Gjelds-boblen som sprakk, satte reelt det internasjonale finanssystemet ut av funksjon. Voldsomme statlige støttepakker fikk finansmarkedet opp igjen. Globalt er totale statlege hjelpepakker til finanssektoren i perioden 2008–2011 estimerte til ca. 17 000 milliarder dollar tatt fra skattebetalerne. Til sammenlikning var USAs BNP i 2009 på 14 119 milliarder dollar.

Ved utgangen av 2012 var total støtte til bankene i EU estimert til 5086 milliarder euro som svarte til 40,3 % av EUs samla BNP det året. Så store summer er gitt fra statsbudsjetter til finansnæringen, at mange stater er reelt konkurs. Særlig gjelder det i Hellas, Spania og Italia. Gjelda, som i stor grad er til de samme bankene som var de som egentlig var konkursrytterne, brukes av de samme bankene til å ta kontroll over stater. Goldman Sachs har reelt satt inn statsministere både i Hellas og Italia.

I følge Mario Draghi (sjef for den europeiske sentralbanken, tidligere direktør i Goldman Sachs) er hovedbegrunnelsen for den rådende innstrammingspolitikken i EU at:

Mange regjeringer har ennå ikke forstått at de for lengst har tapt sin nasjonale suverenitet. Fordi de i fortida har tatt opp for stor gjeld, er de nå avhengige av finansmarkedets velvilje. (Intervju i Der Spiegel, 29.10.2012 )

Dette er selvfølgelig bare en del av sannheten. Like sentralt er det nettverket av internasjonale avtaler, lover og forordninger som sikrer at hensynet til profitten har første-prioritet. Foran folks rett til vann og mat, til bolig, til helsetjenester og utdanning.

Litt enkelt sagt forlanger finanskapitalen å få statenes inntekter til å betale lån som i stor grad har gått til å redde dem selv fra konkurs. For å få til dette, raseres velferdsordninger. Penger til utdanning, helsevesen, pensjoner osv. blir i stedet brukt til å betale renter og avdrag til finanskapitalen. Alle offentlig eiendom selges ut. Og statene er viklet inn i et nett det ikke finnes noen veier ut av. Gjelda vokser.

Miljøspørsmålene

Denne artikkelen omhandler ikke de globale miljøkrisene som er under utvikling:

• – Utslippet av klimagasser
• – Peak oil
• – Oljeproduksjonen har nådd toppen og kommer til å synke.
• – Ødeleggelsen av biologisk mangfold/artsrikdommen
• – Fosforutslippene kombinert med at vi går tom for fosforkilder
• – Ferskvannsødeleggelsene som betyr tørste
• – Forsuringen av havet og overfisket som kan ødelegge næringskjeden.
• – Utarmingen av jorda som setter matproduksjonen i fare.

Årsakene er den samme – kapitalismens rovdrift og utbyttingen av naturen. Kravet om profitt går foran alle andre hensyn.

Det økonomiske systemet – kapitalismen – som i 1814/1905 vant fram ved å nedkjempe gamle føydale styreformer, er nå selv blitt et destruktivt, snyltende og ødeleggende økonomisk system.

Utveier for gjeldstyngede land

For å komme ut av krisa og restarte oppbygging av velferdssystemene, kreves det som et minimum at statene vedtar betalingsnekt. At de nekter å betale «lånene» til internasjonal kapital og nasjonalisering av privatiserte samfunnsverdier som infrastruktur (havner, veier, jernbane, vannforsyning, kloakk), helsevesen, skoler og pensjonsordninger. Dette krever en rekke tiltak som f.eks.:

• De må finne økonomiske modeller som er uavhengig av det internasjonale finans-kapitalen.
• De må få til varebytte internasjonalt gjennom andre kanaler enn det finanskapitalen styrer.

Slike helt nødvendige tiltak vil angripe profitten, selve motoren i det kapitalistiske systemet. Det vil utløse desperasjon i finanskapitalens sentre. For finanskapitalen vil slike tiltak være begynnelsen på slutten. Det vil i praksis være en sosialistisk revolusjon.

Hva slags mottiltak kan vi forvente?

Ganske sikkert vil hele finanskapitalens politiske, økonomiske og militære makt bli mobilisert. Nøyaktig hva slags reaksjoner vi kan forvente oss, er ikke temaet for denne artikkelen. Men en utfordring å tenke gjennom.

Hva med nasjonal selvstendighet (ut av EØS) og sosialisme i Norge?

Det viktigste skillet mellom Norge og Sør-Europa er Oljefondet. Vi kan ikke presses med konkursspøkelset. Forøvrig er vi bundet av akkurat de samme internasjonale ordningene som gir finanskapitalen all makt. Og oljepengene våre er på børsen eller i verdipapirer som er like sikre som «banken». Et skikkelig breakdown i internasjonal økonomi, og vi har ingenting. Vi er på samme vei som Sør-Europa, bare noen år etter på ferden.

Vi har hastverk

Sosialisme haster hos oss også, før miljøkrisene blir dramatiske og før alle velferdsordninger går tapt.

Vi står overfor en enormt sterk fiende. En liten finanselite på noen titusener mennesker har tatt nakketak på vår sivilisasjon. De behersker politiske, økonomiske og militære virkemidler av en styrke verden aldri før har sett. Men samtidig utvikler den seg mot kriser, krig og sammenbrudd. I kaoset som kommer, vil det oppstå muligheter. Da gjelder det å ha en gjennomtenkt strategi.

Utfordringene

Å få til interesse rundt å lage en slik strategi er vanskelig. Blant venstrepartier diskuteres nesten ikke disse strategiske spørsmålene. De må på dagsorden.

Studiene av hva som gikk galt i 1814 og tiltakene vi gjorde for å forberede oss på 1905 kan være en start.

Sentrale spørsmål til diskusjon

• Hvem har objektivt sett interesse av fortsatt kapitalisme? Internasjonalt og i Norge
• Hvem har objektivt sett interesse av sosialisme? Internasjonalt og i Norge?
• Hva slags politiske forberedelser må vi gjøre i dag for å samle de som har interesse av sosialisme og isolere kapitalismens forkjempere?
• Hva slags økonomisk politikk må vi føre for å prøve å unngå økonomisk og materiell utpressing?
• Hva slags strategi må vi ha for å unngå politisk, økonomisk og militær utpressing og terror mot sosialistiske forsøk?

Dette er sentrale spørsmål for de som vil stoppe kapitalistisk barbari og jobbe for sosialisme og kommunisme.

Kilder:

– Slektsboken til familien Hals

– Arne O. Hagtvet: Unionsoppløsningen i 1905 – forsvarets rolle (Folk og forsvar), http://www.folkogforsvar.no/resources/file/egnepublikasjoner/Temahefte_Unionsopp.pdf

– Øystein Sørensen og Torbjørn Nilsson : 1905 Nye perspektiver

Tidsskriftet ville vite hva fagbevegelsen mener om den nye regjeringa, konkret.

Hva er de viktigste angrepene? Hva kan vi forvente oss?

Vi spurte Mette Nord, leder av Fagforbundet.

Erik Ness er redaktør for tidsskriftet Rødt!

Mette Nord er leder av Fagforbundet.

Generelt, hvordan er samarbeidet med den blåblå regjeringa?

De sier de vil forsvare og følge opp trepartsamarbeidet (LO, NHO og staten), men i praksis svekker de det. Fagbevegelsen gjøres ikke delaktig i prosessene. For eksempel er fagbevegelsen ikke representert i Produktivitetskommisjonen som legger fram sin rapport i februar. Regjeringen informerer bare, etter at beslutningene faktisk er tatt, og de har en praksis for å gjøre større endringer gjennom forskriftsendring og ikke reell behandling i Stortinget.

Snikforandringer

Regjeringen endrer på strukturer som det kan se ut som at ikke er så alvorlige, men som i virkeligheten får store konsekvenser. Jeg tenker på:

• Endringer i Arbeidsmiljøloven.
• Skattepolitikken der de rikeste får mer på bekostning av de som tjener minst.
• Mer marked i offentlig sektor.
• Endring av kommunegrenser som fører til mer sentralisering.
• Endring av konsesjonslover i landbruket.
• Staten selger seg ned i viktige bedrifter som går med overskudd og som har bidratt til å finansiere velferden, f.eks. Statoil.
• Staten selger seg ut og ned i statlige virksomheter som er strategisk viktige som fisk og landbruk. Når det gjelder fisk, åpnes det for salg av personlige kvoter til bedrifter, og også til utenlandske interesser.

Resultatet er at folkevalgte mister kontroll over viktige virkemidler for å utvikle landet videre. Den politiske arenaen og valg mister betydning.

Olje-Norge er på hell

Uavhengig av at olja kommer til å bety mindre for norsk økonomi, må det omstilles til en mer miljøvennlig industri og produksjon, og overgang til fornybar energi.

Regjeringen vil bruke omstillingene i oljesektoren til å presse arbeidsvilkår og lønnstrukturene. De burde ha brukt denne anledningen til å satse på forskning og industriutvikling basert på grønne arbeidsplasser. Små og mellomstore bedrifter som før leverte til oljeindustrien, må sikres vilkår så de kan omstilles til grønn industri.

Kommunereformen

Det satses offensivt på å slå sammen kommuner. Hva mener Fagforbundet om det?

Hensikten med kommunereformen er å lage store enheter, slå sammen flere kommuner til større. Sentralisere, sier Mette Nord.

Store kommuner gir et større volum i hver enkelt kommune, på hver enkelt tjeneste. Fram til nå har det vært vanskelig for private å få profitt ved å overta kommunale tjenester i små kommuner. Men store enheter gir større volum, og da blir det lettere å kommersialisere tjenestene, lettere for private å tjene penger.

Å kommersialisere tjenestene svekker de folkevalgtes muligheter til å påvirke og ut-vikle tjenestene, ut fra behovene til de som bor i kommunen. Innbyggerne i små kommuner er gjennomgående mer fornøyde med tjenestene enn i de store. Det er naturlig siden avstanden mellom de folkevalgte og innbyggerne er kortere i små kommuner.

Ved redusere antall kommuner vil antall politikere bli redusert. I store kommuner er det færre folkevalgte per innbygger. Resultatet er mindre demokrati. Når politikken lokalt dreier seg om mindre og færre saker, når færre folkevalgte tar avgjørelsene, vil folk med rette oppfatte at politikk og valg er av mindre betydning. Det kan få konsekvenser for oppslutning ved valg.

Det tok tre år å lage Normod-rapporten*, som ble ble koordinert av FAFO. En av konklusjonen i rapporten sier at tjenestene ikke blir bedre eller billigere med større enheter, og at den demokratiske kontrollen over utviklingen svekkes.

Fagforbundet har tre prinsipper når det gjelder sammenslåing eller ikke av kommuner, de tre f-ene

• fakta
• frivillighet
• folkeavstemning

De store partiene har lenge forsøkt å redusere fylkenes betydning, og ta vekk fylkeskommunale oppgaver. Kommentar?

Det er viktig med tre forvaltningsnivåer, fordi det er lettere å løse mange oppgaver når det er et nivå mellom kommune og stat. For eksempel gjelder det videregående skoler og samferdselsoppgaver og en koordinerende rolle for oppgaver som berører innbyggerne i flere kommuner. Når det gjelder sykehusene, bør de få en folkevalgt forankring regionalt, i et fylke og eller samarbeid mellom fylker i en region.

Teppebombing

Strategien til regjeringen er klar: outsourcing, dvs. la private selskaper overta kommunale oppgaver. Regjeringen teppe-bomber med lovendringer og forskriftsendringer, og stadig mindre behandles i Stortinget. Sånn svekkes debatten, og folk blir ikke klar over hva som foregår. Ett eksempel er abortsaken, men der fyltes gatene 8. mars i fjor, splittelsen i borgerlig leir kom til syne – og forslaget ble trukket tilbake. Et annet er innføring av nye regnskapssystem i offentlig sektor. Enda mer New Public Management, og dette skjer på forskriftsnivå, uten offentlig debatt.

Problemet er at det ikke er lett å se konse-kvensene av de mange forskriftene, men at de får store konsekvenser for de som jobber og for lokalpolitikernes mulighet til å styre, etter hvert.

Mye lokalt

Privatiseringen skjer hele tida, og i stor grad lokalt. Dessuten åpner regjeringa opp for enkeltmannsforetak, at en enkelt arbeider blir et eget selskap som leier seg inn. Dette blir solgt inn som «den lille manns og kvinnes mulighet» til å etablere egen bedrift, men det er de store konsernene som har kommet inn, f.eks. i barnevernssektoren og eldreomsorgen.

I Oslo er det f.eks. fire eller fem konsern som driver det meste av sykehjemmene. Målet er å konkurranseutsette resten. Fabian Stang sier det rett ut: Alt kan konkurranseutsettes.

Når kommunene har få egne ansatte, mangler en allsidighet i egen arbeidsstokk, og det kan ende opp med at kommunen til slutt bare har jurister, som forhandler kontrakter med bedrifter. Jo flere oppgaver kommunen setter ut til de private, jo mer mister kommunene, og dermed de folkevalgte, innsyn i innbyggernes behov. Kommunen blir lettere å manipulere av ressurssterke private firmaer som har fokus på egen inntjening ikke nødvendigvis innbyggernes behov. Dette er ikke anbud lokalt næringsliv får, de er for små.

Markedskreftene kan ikke styre og utvikle det gode liv. De har bare ett mål: å tjene penger.

Uten kvinneperspektiv

Hvordan ser du på regjeringen etter et år, ut fra et likestillingsperspektiv?

Regjeringen har ingen aktiv politikk for å fremme likestilling, heller tvert imot. De begynte med abortloven, fortsatte med endringer i Arbeidsmiljøloven som vil ramme kvinner. Innføring av tillatelse til flere midlertidige ansettelser rammer kvinner hardest.

Det blir enda vanskeligere å få fast jobb. Blir du gravid i et midlertidig arbeidsforhold, stiller du svakt for å få fast jobb, uansett lovens tekst om at dette ikke skal tas hensyn til.

En midlertidig ansatt er ikke i posisjon til å si nei til å jobbe helg etter helg og lange vakter, slik regjeringa går inn for.

De reduserte kvotene for foreldre, med pappaperm fra 14 til 10 uker og mammapermen like lenge, tar ikke hensyn til fedrenes behov og mødrenes fysiske behov etter endt svangerskap og en fødsel og ikke minst barnas behov for å etablere kontakt med begge foreldre

Regjeringen vil opprettholde kontant-støtten som bidrar til å holde kvinner hjemme, og svekker integrering av innvandrere. På den måten betaler staten for å holde kvinner utenfor samfunnslivet og arbeidslivet, og færre lærer seg godt norsk. Det er oftest gjennom arbeid man treffer norske, og det blir naturlig å lære norsk og komme inn i ulike miljøer.

TISA

Hovedartikkelen i forrige nummer av Rødt! var om TISA. Hva er Fagforbundets vurdering av den?

Utgangspunktet da Norge gikk inn i forhandlingene om TISA, var å sikre skipsfart og de maritime næringene. Det det forhandles om nå, er noe mye mer.

TISA-avtalen bidrar til et demokratisk underskudd og avpolitiserer velferd ved at markedet overtar. Alt som ikke skal bli markedsutsatt, må trekkes gjennom en «negative listing» – at man når avtalen vedtas, må ha fått alle unntak for hva som kan privatiseres, med i avtalen. Det fører til at nye oppgaver automatisk og aldri kan bli offentlige. Markedskreftene har dermed fått et evigvarende monopol, politisk styring er historie.

TISA får store konsekvenser for hele samfunnsutviklingen, som beredskap, sikkerhet og strategiske valg som vann, avløp og energi og eierskap.

Mulighetene for å regulere finansmarkedet svekkes, finansmarkedet driver med tjenester, og politisk innflytelse fjernes.

TISA er en trussel mot faglige rettigheter, fordi det å forhandle om faglige rettigheter der arbeidet utføres, oppfattes som en handelshindring!

Fagbevegelsens svar på regjeringens offensiv, nasjonalt og internasjonalt, er å informere, bygge allianser og mobilisere motkrefter. Det er vår oppgave.

* Et forskningsarbeid om den nordiske modellen i regi av de sosialdemokratiske partiene og LO i de nordiske landene.

I en artikkel i Rødt! 02/14 framholdt Kjelsberg vitenskapen som den beste måten å komme fram til sannheten på.

– Det betyr ikke at vitenskapen slik den praktiseres i dag, ikke har svakheter. Problemet er at alle andre metoder for erkjennelse har både de problemene vitenskapen i dag har, samt en hel rekke andre i tillegg.

Artikkelen handler om noen av utfordringene vitenskapen står overfor i dag.

Ronny Kjelsberg er høgskolelektor ved Avdeling for Teknologi ved Høgskolen i Sør-Trøndelag, og underviser bl.a. i vitenskapelig metode. Han er fylkestingsrepresentant for Rødt i Sør-Trøndelag.

Litt forenklet vil jeg dele det opp i tre trusler mot vitenskapen: En trussel mot selve forskningsresultatene, en trussel mot formidlingen av forskningen og en trussel mot kvalitetssikringen av forskningen.

Manipulering av forskningsresultater

Det er mange måter selve forskningsresultatene kan bli manipulert på. En ting er poenget som ble påpekt av fysikeren Richard Feynman – at selv en liten og ubevisst bias hos den eller de som utfører forskningen, kan få stor betydning for sluttresultatet. En stringent vitenskapelig metode er utviklet for å forhindre slike effekter, men er det bare i selve forskningen forutinntatthet og agendaer kan påvirke?

En utfordring for vitenskapen er veksten i oppdragsforskning. Det finnes flere eksempler på hvordan oppdragsgivere helt bevisst forsøker å påvirke forskningsresultatene. Et norsk eksempel er hvordan Arbeidsdepartementet i 2010 forsøkte å manipulere SINTEF til å endre konklusjonene i en forskningsrapport.¹ I dette tilfellet varslet forskeren om det hun syntes var et overtramp. Det vi ikke kjenner til, er hvor mange tilfeller vi har hvor forskeren føyer seg, hvor påvirkningen er mer subtil, eller rett og slett hvor forskeren bevisst eller ubevisst har oppdragsgiveren i bakhodet i det forskningen utføres, og rapporten/konklusjonene formuleres. På samme måte som en personlig bias gjennom mange små påvirkninger kan gi en betydelig skjevhet når man skal gjøre en overordnet statistisk analyse av forskningen på et felt, kan oppdragsgiveren åpenbart gjøre det samme.

En kvantitativ studie fra 2010 på forskningsresultater innenfor medisin, viste at av industrifinansierte studier viste 85 % effekt av medisinen som ble testet, mens offentlig finansierte studier gav positivt resultat på bare 50 % – av de samme medisinene.² Det er åpenbart at oppdragsforskning er et problem for vitenskapen i dag.

Like viktig for forskningen og hva som framstår som den vitenskapelige konsensusen på et felt, som selve forskningsresultatene, er hva som publiseres. En såkalt «publication bias» er veldokumentert. Både fra tidsskriftenes side og fra forskernes side vil man være villig til å legge litt mer arbeid i å få publisert «spennende» forskningsresultater og forskningsresultater som bekrefter en teori man ønsker å framsette, enn man vil med forskningsresultater som er mer «kjedelige», eller som ikke bekrefter teorien din. Enkeltstudier gir ofte relativt lite informasjon (et statistisk avvik kan f.eks. være årsaken til resultatet). Man er derfor avhengig av metastudier, eller systematiske reviewartikler som gjennomgår alle forskning på et felt for å skaffe seg noenlude sikker kunnskap. Når ikke alle forskning publiseres, vil derimot resultatet av disse gjennomgangene kunne bli svært skjevt.

Den britiske legen Ben Goldacre har i boken Bad Pharma sett på dette innen medisinen, og konklusjonene er dramatiske. La oss se på et av eksemplene han trekker fram:

I 2008 besluttet en gruppe forskere for å sjekke publiseringen av alle forsøk som var blitt rapportert til US Food and Drug Administration (FDA) for alle antidepressiva som kom på markedet mellom 1987 og 2004. Forskerne fant syttifire studier totalt, som representerer 12 500 pasienter. Trettiåtte av disse studiene hadde positive resultater, og fant at den nye medisinen virker, trettiseks var negative. I virkelig-heten var altså studiene som viste effekt og ikke, jevnt fordelt.

Deretter lette forskerne etter disse studiene i den publiserte vitenskapelige litteraturen, det materialet som er tilgjengelig for leger og pasienter. Dette ga et helt annet bilde. Trettisju av de positive studiene – alle unntatt én – ble offentliggjort i sin helhet, ofte med mye fanfare. Forsøkene med negative resultater hadde derimot en helt annen skjebne: bare tre ble publisert. Tjueto ble aldri publisert, mens elleve som hadde negative resultater i FDA-sammenheng, ble publisert som positive. Her ser vi altså en kombinasjon av manipulering av forsk-ningsresultatene (statistisk «knaing» av data for å få fram et annet resultat enn det rent vitenskapelige), og en manipulering av publiseringen gjennom å systematisk unnlate å publisere negative forsøk.

En påvirkning av innholdet i det enkelte forskningsresultat vil selvsagt være en manipulering av forskningen, men likeledes vil en bevisst eller ubevisst manipulering av hva som publiseres eller ikke i fagfellevurderte tidsskrifter, være en manipulering av hva som er den samlede forskningsstatusen på et felt, og det vil i sin tur manipulere grunndataene og dermed resultatene av metastudier og review-artikler som oppsummerer og konkluderer på statusen av forskningen på et felt. Dette er særlig alvorlig fordi det er disse studiene som ofte brukes som grunnlag for avgjørelser, både på hvile legemidler som godkjennes, og på politiske vedtak.

Nå kan det jo være at den sterkt kommersielt drevne legemiddelvitenskapen er en av «verstingene», men det er ingen grunn til å tro at mekanismer som dukker opp i medisinsk forskning, ikke også opptrer i andre deler av vitenskapen.

Manipulering av forskningsformidlingen

Det har alltid vært et fokus på å publisere i vitenskapen («publish or perish»). Dette har derimot blitt kraftig forsterket etter at stadig flere vitenskapelige miljø er blitt omfattet av ulike typer av målstyringsregimer. Når forskningsmiljøer eller til og med enkeltforskere blir belønnet på bakgrunn av antall publiserte forskningsartikler, vil man naturligvis få publisert stadig flere artikler. Spørsmålet er om mengden artikler er et godt mål for mengden forskning, eller mengden utviklet kunnskap.

Såkalte «minste publiserbare enhet»-artikler er blitt en stående vits blant akademikere. Når man har et forskningsresultat klart, er ikke lenger det første spørsmålet «Hvordan kan vi presentere dette på en faglig sett best mulig måte?», men heller «Hvor mange ulike artikler kan vi klare å dele dette opp i?»

Goldacre har også sett på problement med rett og slett for mange artikler. «Det finnes titusenvis av vitenskapelige tidsskrifter, og millioner av akademiske medisinske avhandlinger, og mer produseres hver dag,» skriver Goldacre.

Alper m.fl. har i forskningsartikkelen «How much effort is needed to keep up with the literature relevant for primary care?», forsøkt å finne ut hvor mye tid en allmennlege må bruke dersom han eller hun skal holde seg oppdatert på all forskning som er relevant for feltet sitt. Forskerne samlet inn hver relevant akademisk artikkel publisert i løpet av en enkelt måned. Resultatet var kanskje ikke overraskende. Selv om man bare bruker noen få minutter på hver enkelt artikkel, beregnet de at det ville ta en lege seks hundre timer å skumme gjennom alle. Det utgjør omtrent 29 timer hver ukedag.

Man har altså laget et system hvor måten forskningsresultater presenteres på, gjør at de blir utilgjengelige for de som burde kunne nyttiggjøre seg dem. I en god forsk-ningsformidling ville et forskningsresultat blitt publisert som en artikkel, og ikke f.eks. tre.

Måten de fagfellevurderte vitenskapelige tidsskriftene opererer på, er også problematisk. Mange er eid av store private forlag som mottar artikler helt gratis (om man ikke må betale for publiseringen i tillegg). Arbeidskraften med fagfellevurdering er normalt også gratis. Det er en ære i akademia å være fagfelle i et tungt tidsskrift. Samtidig er abonnementene som akademiske institusjoner må betale for disse tidsskriftene, svært dyre. Det har gjort dem til en pengemaskin for forlagene, samtidig som tilgangen til kunnskapen som finnes i tidsskriftene, vil være svært kostbar og dermed begrenset. Dette blir dermed også en uheldig manipulering av forskningsformidlingen, siden svært mye potensielt viktig kunnskap stenges inne bak høye betalingsmurer.

Svak kvalitetssikring

Et svar på utfordringene med de dyre og lukkede tidsskriftene har vært såkalt «open access»-publisering. Her betaler institusjonene tidsskriftene for at publikasjonene kan legges ut åpent for alle. I utgangspunktet høres jo det ut som en god ide, men selv om man her er sikret åpen publisering, er det ikke gitt at økonomien i systemet ikke også her kan forvrenge forskningsresultatene.

I oktober 2013 avslørte nemlig John Bohannon og Science at fagfellevurderingen i store deler av open acess-journalene var svært svak, eller kanskje rettere ikke-eksisterende.⁴ I løpet av de 10 foregående månedene hadde Bohannon under et fiktivt pseudonym ved en fiktiv institusjon, sendt en artikkel med åpenbare og grunnleggende vitenskapelige feil til 304 open access-journaler. I følge Bohannon skulle

any reviewer with more than a high-school knowledge of chemistry and the ability to understand a basic data plot […] have spotted the paper’s short-comings immediately».

Artikkelen ble antatt i 157 tidsskrifter, og forkastet av 98. I disse tidsskriftene er altså reell fagfellevurdering unntaket. Regelen er at hva som helst publiseres. Bohannon er ikke i tvil om årsaken:

From humble and idealistic beginnings a decade ago, open-access scientific journals have mushroomed into a global industry, driven by author publication fees rather than traditional subscriptions.

Men hvordan er fagfellevurderingen i de tradisjonelle abonnementstidsskriftene? Den er selvsagt svært variabel, avhengig av tidsskriftets rennomme, men en del forskere frykter at det ikke nødvendigvis er noe bedre der. Bjørn Samset og Henrik Svendsen kommenterer Bohannons eksperiment i en kronikk, og skriver:⁵

Flere forskere og universitetsledere […] har imidlertid påpekt at Bohannons prosjekt egentlig ikke hadde noe med open access å gjøre. […] Det er fullt mulig at de etablerte tidsskriftene ville ha gjort lignende tabber.

Dette ble bekreftet da Nature 24. februar 2014 avslørte at over 120 forskningsartikler som overhodet ikke var skrevet av et menneske, men genererte via at dataprogram og fullstendig innholdsløse, var sluppet gjennom nåløyet som peer-review er ment å være, hos de anerkjente vitenskapelige utgiverne Springer og IEEE.⁶

I tillegg kritiserer Samset og Svendsen de store tidsskriftene for å publisere artikler i større grad basert på nyhetsverdi enn på vitenskapelig kvalitet, siden dette gir mange siteringer, og dermed en kunstig høyere «ranking» i akademiske telle- og målesystemer. Slike New Public Management-systemer fungerer altså dårlig. Mennesker og menneskelige systemer har det med å tilpasse seg de strukturene de blir underlagt, og tillit og faglig integritet kan fort bli skadelidende.

Det er også åpenbart en fare for at slikt gratisarbeid som fagfellevurdering innebærer, kan bli nedprioritert i en travel arbeids-hverdag hvor målstyringssystemer skaper stadig økende press på å produsere nettopp de indikatorene som måles. Det svekker kvaliteten på forskningen like mye som om forskeren selv slurver.

Hvordan kan vitenskapen gjøres bedre?

I denne artikkelen har jeg pekt på noen grunnleggende problemer vitenskapen i dag har, både med utførelsen av forskning, publiseringen av forskning og kvalitetssikringen av forskning. Disse må utbedres. Noen forslag:

a) Alle offentlig ansatte forskere får publiseringsplikt. Andre aktører som stiftelser etc. kan også pålegge sine forskere dette, men alle slike aktører må ha strenge retningslinjer som sikrer forskningens frihet og uavhengighet og hindrer påvirkning fra utenforstående (oppdragsgiver, politiske interesser etc.) på forskningsresultatene og presentasjonen av dem. For enkle studier med liten nyhetsverdi som kanskje kan være vanskelig å få publisert i dagens kanaler, kan det opprettes en forenklet publiseringskanal gjennom f.eks. en fagfellevurdert «database» som disse resultatene kan legges inn i. Kun forskning fra institusjoner med publiseringsplikt tas inn i metastudier og systematiske review-artikler.

b) Tidsskriftene/den fagfellevurderte publiseringen må frigjøres fra kommersielle aktører. F.eks. kan universiteter samarbeide om å opprette vitenskapelige tidsskrifter som har som formål ikke å tjene penger til en utgiver, men å holde et høyt vitenskapelig nivå, samt å tilgjengeliggjøre forskning for allmennheten.

c) Fagfellevurdering må inn som en del av stillingsbrøken til de vitenskapelige ansatte som har disse oppgavene, slik at det ikke blir en nedprioritert «ekstraoppgave».

Med disse strukturelle endringene kan vi være på vei til å rette opp de lignende feilene i det vitenskapelige systemet for kvalitetssikring av forskning, som vi i stor grad allerede har korrigert for i oppsettet av den enkelte studie.

Noter:

1. SINTEF kunne ikke avdekke at det norske sykefraværet var spesielt stort sammenlignet med andre land. Den konklusjonen var oppdragsgiveren – Arbeidsdepartementet – mindre fornøyd med. Se f.eks. oppslag i Aftenposten 14. november http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/article3904189.ece
2. Bourgeois FT, Murthy S, Mandl KD. Outcome Reporting Among Drug Trials Registered in ClinicalTrials.gov. Annals of Internal Medicine. 2010;153(3):158–66, sitert i Ben Goldacre, Bad Pharma How Drug Companies Mislead Doctors and Harm Patients, Fourth Estate, kapittel 1.
3. Ben Goldacre, Bad Pharma How Drug Companies Mislead Doctors and Harm Patients, Fourth Estate, Dette eksemplet er hentet fra kapittel 1, Missing Data.
4. John Bohannon, Who’s Afraid of Peer Review? http://www.sciencemag.org/content/342/6154/60.full
5. Bjørn H. Samset, Henrik H. Svensen: Forskning viser: Alt og ingenting, Morgenbladet 17/1 2014, http://morgenbladet.no/ideer/2014/forskning_viser_alt_og_ingenting#.Uue8CrQ1imw
6. http://www.nature.com/news/publishers-withdraw-more-than-120-gibberish-papers-1.14763

Enhedslisten er blant de venstrepartiene som får det til å svinge. De fører en vellykket opposisjonspolitikk på Folketinget.

Spesielt under trepartiregjeringen (Sosialdemokratene, Radikale Venstre og SF) har EL stått fram med et alternativ for folk flest.

Bjørn Tore Egeberg er organisasjonssekretær i Heismontørforeninga. Satt i ledelsen av Rødt fram til 2010, og er nå med i faglig utvalg i partiet. Har vært gjest på tre årsmøter i Enhetslisten.

Danmark har en mindretallsregjering, som er avhengig av støtte fra enten høyre- eller venstresiden for å kunne få vedtatt noe. Regjeringens forslag om kutt i dagpenger og reduksjon av bedriftsskatten har satt sinnene i kok, og Enhedslisten har gitt gode svar. I forhandlinger med regjeringen har de avverget kutt i dagpengene. Samtidig har politisk ordførende Johanne Schmidt-Nielsen gang på slått fast at Socialdemokratene velger høyrepolitikk framfor å løse arbeiderbefolkningens presserende problemer.

Det er vanskelig å gi noen gode svar på hvorfor Enhedslisten har holdt stand på Folketinget, mens RV falt ut i 1997, og RV og Rødt deretter har vært et nesten-på-tinget parti. Det er langt lettere å slå fast at Enhedslisten framgang de siste ti år henger sammen med de fire hovedsakene de jobber med:

• Politikk for arbeidere og arbeidsløse
• Bevar miljøet og skap grønne arbeids-plasser
• Mot dansk EU-medlemskap
• Kvinnekamp og feminisme

Om man skal forsøke å sammenlikne venstrepartier i Skandinavia, så er det viktig å se på ledighetstallene. Mens den norske ledigheten på 3,5 % er nærmest usynlig i media, så er ledigheten i Danmark og Sverige et stort politisk spørsmål, som ikke kan ties i hjel (se tabell).

Hvis Enhedslisten ikke hadde hatt gode svar på de lediges krav, så er min spådom at de hadde hatt en elendig oppslutning. De lediges krav er først og fremst arbeid, dernest at de langtidsledige ikke skal miste dagpengene. Enhedslisten har presset treparti-regjeringen til å trekke tilbake forslag om å stoppe dagpengene til de langtidsledige. Det er blant annet dette som har ført til at over 10 prosent tror at Enheds-listen er i stand til å presse regjeringen til venstre, og har erfart at å sende Enhedslisten i forhandlinger med gode galupptall i ryggen kan gi resultater.

Opposisjonspolitikken til Enhedslisten blir godt uttrykt i Hovedbestyrelsens beretning til årsmøtet i 2014. (Se boks)

Utdrag fra hovedbestyrelsens beretning:

Den politiske ramme for vores arbejde

Trods mange forsøg fra økonomer, ejendomsmæglere og politikere på at tale den økonomiske situation op er hverken den danske eller den globale økonomi kommet ud af den kriseperiode, der blev udløst af det finansielle sammenbrud i 2007 og 2008. Under alle omstændigheder er der ikke nogen forbedringer på de områder, der har direkte konsekvenser for både arbejdende mennesker og folk på overførselsindkomst.

Hverken den samlede arbejdsløshed eller langtidsarbejdsløsheden er faldet, og reallønnen er ikke steget.

Den efterhånden fasttømrede blok, der består af finanssektoren, arbejdsgiverne og hovedparten af de politiske partier, forfølger fortsat deres overordnede politiske projekt, hvis mål er en langsigtet omfordeling af værdier fra arbejderklassen til kapitalen, kombineret med et særligt forsøg på at styrke den danske kapital og sekundært den europæiske kapital i den globale konkurrence med resten af verden. Deres tre væsentligste redskaber til opnå dette mål er:

• At skabe og fastholde et pres på løn- og arbejdsforhold gennem fattiggørelse af en stor gruppe af arbejdsløse og gennem import af arbejdskraft udefra, der er parate til at arbejde for mindre end danske overenskomstforhold.

• At svække og undergrave arbejderklassens kollektive rettigheder og de faglige organisationer.

• At nedbringe den del af samfundets økonomi, som anvendes til velfærd bredt set. Regeringens og regeringspartiernes politiske krise er også fortsat en kendsgerning og måske ligefrem skærpet med det næsten totale sammenbrud for SF og deres udtræden af regeringen. Trods nogle isolerede tilløb til at bryde med resten af den nyliberale blok (f.eks. små initiativer omkring social dumping) gennemfører regeringen på det økonomiske og sociale område fortsat en politik ud fra samme ideologi og med stort set samme redskaber, som de foregående regeringer anvendte, og som blå blok også i dag står for. Konkret har det givet sig udslag i, at regeringen har gennemført de centrale dele af deres politik med blå blok. Vækstpakken, Kontanthjælpsreformen, den fortsatte accept af de katastrofale konsekvenser dagpengereformen, finansloven og indgrebet i lærerkonflikten er de tydeligste eksempler på den kurs, regeringen har valgt.

Resultatet er, at regeringspartiernes og SF’s opbakning stadig er så lav, at selv med Enhedslistens fremgang, er der meget langt til et flertal, der efter et kommende valg igen vil pege på Helle Thorning-Schmidt. Værre er det, at skuffelsen og desillusioneringen i de samfundsgrupper, der bragte regeringen til magten, bliver stadig mere markant. Det betyder bl.a., at vi ud over lærerkonflikten ikke har oplevet stærke mobiliseringer mod regeringen eller for at presse den til en anden kurs. I forhold til partistøtte tyder meningsmålinger på, at cirka en tredjedel af regeringspartiernes frafaldne vælgere går til blå blok (primært DF), en tredjedel til Enhedslisten, og en tredjedel til sofaen, hvorfra blå blok til gengæld henter andre vælgere.

Enhedslisten har fulgt den overordnede kurs, som vi fastlagde før det seneste valg, med kritik af regeringens politik, støtte til og forsøg på at opbygge et udenomsparlamentarisk pres på regeringen, politiske krav/opfordringer/initiativer til politiske forlig og konkrete forhandlinger om fælles lovgivning. Trods intentioner om at rette hovedskytset mod blå blok har dette næsten været umuligt, fordi regeringens tiltag har været så skadelige, at det har været nødvendigt at fokusere på dem, og fordi det ofte har været svært at pege på politiske udspil fra blå blok, der var åbenlyst værre end regeringens.

Som et resultat af Socialdemokraternes og SF’s politiske fallit og af Enhedslistens samlede politiske linje og aktiviteter har vi fastholdt den styrkeposition, vi opbyggede i meningsmålingerne før og under valget og i den første del af regeringsperioden. Vores absolut højdepunkt var nogle måneder i foråret 2013 efter Vækstpakken og Kontanthjælpsreformen med støtte fra mellem 11 og 13 % af stemmerne, men efter sommeren 2013 har vi ligget stabilt på mellem 10 og 11 %. Tilsvarende er vores medlemstal fastholdt på omkring 10.000 medlemmer. Man kan vælge at vurdere det forløbne år som endnu et år, hvor regeringen svigter sine egne vælgere, eller man kan vælge at se perioden som en skærpelse af regeringens blå kurs. Under alle omstændigheder betyder kombinationen af regeringens politik, fraværet af markante bevægelser og desillusioneringen, at det er blevet stadig sværere at fastholde ideen om «at trække regeringen til venstre» som vores hovedperspektiv.

Derfor har vi i stigende grad været nødt til at understrege, at vi ikke er støtteparti, men oppositionsparti. I og med at vi ikke er i en situation, hvor vi kan pege på os selv som regeringsbærende parti, må vi fortsat udnytte de muligheder, der kan opstå for at presse regeringen til at gennemføre politiske tiltag sammen med os.

Men samtidig er vi blevet nødt til at åbne diskussionen om, hvilket hovedperspektiv vi skal have i stedet. En sådan nyt perspektiv må indeholde en større vægtning af fremførelse og udbredelse af vores egen politik og samfundsvisioner – i forhold til at fokusere på de forbedringer, vi måske kan få regeringen med på. Det er derfor på høje tid, at HB får taget hul på den del af arbejdsplanen, som fastslår, at vi «skal arbejde med at udvikle forståelige alternativer til kapitalismen,såsom en demokratisering af finanssektoren, anderledes produktionsforhold, udbygning og demokratisering af den offentlige sektor mm., så vi både gennem parlamentariske og udenomsparlamentariske aktiviteter kombinerer ideologiske og systemoverskridende krav med konkrete løsninger på aktuelle problemer.»

Vi må også i højere grad påtage os ansvaret for at tage initiativer, der kan føre til folkelige aktiviteter, bevægelser og organiseringer.

Her har vi stærkt forbedrede muligheder, hvis vi formår at udnytte det kommunale gennembrud, vi fik ved valget.I udviklingen af et nyt perspektiv må vi udnytte erfaringerne fra lignende venstrefløjspartier i Europa, der også har oplevet en betydelig vækst, og som også arbejder i en situation med tilbagegang eller ligefrem sammenbrud fra de traditionelle reformistiske arbejderpartier.

Hovedbestyrelsen sier der at Enhedslisten for tiden ikke kommer noen vei med forsøkene på å trekke sosialdemokratene til venstre. Deres svar er å

arbejde med at udvikle forståelige alternativer til kapitalismen, såsom en demokratisering af finanssektoren, annerledes produktionsforhold, udbygning og demokratisering af den offentlige sektor mm., så vi både gennem parlamentariske og udenomsparlamentariske aktiviteter kombinerer ideologiske og system-overskridendekrav med konkrete løsninger på aktuelle problemer.

Denne konklusjonen har blitt mer aktuell etter at SF trakk seg fra regjeringen, og har blitt opposisjonsparti.

Selv om Enhedslisten står samlet bak denne konklusjonen, så er jeg ganske sikker på at det vil bli en del intern ballade når partiets svar på den vedvarende avvisningen fra Socialdemokratene skal settes ut i praksis. Spesielt når galluptallene begynner å svinge opp og ned. Det vil ganske sikkert være krefter i partiet som vil kritisere den nye kursen for å være kun revolusjonære fraser, som hindrer EL i å oppnå konkrete resultater for den arbeidende befolkningen. Den motsatte fløy vil kritisere folketingsgruppen for at ideologiske og systemoverskridende krav får for liten plass i partiets budskap. Spesielt vil behandlingen av regjeringens neste statsbudsjett (som heter finanslov i Danmark) være en test på hvordan den nye kursen skal være i praksis. Dersom regjeringen legger fram et statsbudsjett som ikke kan få støtte fra høyresiden, vil EL igjen få valget mellom å støtte sosialdemokratenes borgerlige budsjett, eller å rydde plass for en blåblå regjering.

«Rødere enn Rødt eller et dansk SV?», var spørsmålet jeg stilte innledningsvis. Enhedslisten var opprinnelig en allianse mellom Venstresocialisterne, Danmarks Kommunistiske Parti og flere små venstre-grupper. Enhedslistens har i langt større grad enn andre partisamlinger lyktes i å bli et nytt parti, på den måten at dagens uenigheter i partiet i liten grad følger de gamle partiskillene. Samtidig har de 7000 nye medlemmene, som de gamle partiene aldri fikk tak i, valgt inn unge folk i partistyrene. Det vises blant annet i programdebatten, der en del folk i partiet ønsket et nytt program for å fjerne formuleringer som sår tvil om partiets demokratiske sinnelag, mens andre fryktet at det nye programmet skulle bli et tannløst program som skrev «Demokratiet stopper ved virksomhetenes port» og dermed spredde illusjoner om kapitalismen. Denne uenigheten kan heldigvis ikke forstås som et skille mellom de gamle Venstresocialisterne og tidligere medlemmer av Danmarks Kommunistiske Parti.

Det nye prinsipprogrammet ble vedtatt i mai. Programmet er tilgjengelig for medlemmer og interesserte, også selv om man verken har lang politisk skolering eller akademisk utdanning. Dette var i alle fall målet, og det har partiet vært trofast mot.

De som tror at de kan lese ut av partiprogrammer om et parti er revolusjonært eller reformistisk, får derfor en umulig øvelse. Jeg synes akkurat det er like greit, for det er viktigere hvordan EL i praksis stiller seg til sosialdemokratene, og om de bygger en partiorganisasjon for allsidig klassekamp eller som en reindyrka valgkamporganisasjon.

Men noe står da i programmet:

Det grunnleggende skillet går mellom kapitalisme, som et samfunn for å skape størst mulig profitt, og sosialisme, som et samfunn for å dekke menneskenes behov.

Klassene er kapitalister som eier og kontrollerer verdipapirer, fabrikker, jord, råvarer og infrastruktur. Mot dem en broket klasse som lever av å selge sin arbeidskraft, eller av trygd.

Revolusjonen er en grunnleggende forandring, der kapitalismen erstattes av et sosialistisk demokrati. Det er umulig å forutse hvordan revolusjonen vil «forme seg». Men for Enhedslisten er det en forutsetning at revolusjonen blir bekreftet av et flertall gjennom folkeavstemninger og frie valg. Flertallets beslutninger skal også respekteres av den økonomiske elite som mister den makten de har i dag.

Sosialismen skal ha en demokratisk planlegging hvor langsiktige miljømessige og sosiale hensyn settes foran krav om vekst. Samtidig skal eiendomsretten være kollektiv, enten i form av gruppeeiendom eller at offentlig myndighet skal eie.

Så en kortkort sammenlikning av danske SF og norske SV. Begge partier har nylig gått ut av regjering etter å ha vært i regjeringer med sosialdemokratene som storebror. Danske SF har i dag oppslutning på 7,5 %, men sliter nok litt med at mange fortsatt oppfatter dem som et vedheng til Socialdemokratene. Enhedslisten mener at SF fortsatt ofte oppfører seg som et regjeringsparti. Nå i sommer har EL kritisert SF for å slutte seg til regjeringens omlegging av hjemmehjelpsordningen, som i virkeligheten vil føre til en rasering, slik Finn Sørensen fra Enhedslisten sier det. Men det er en del av bildet at EL og SF av og til samarbeider for å presse regjeringen, ofte for å presse regjeringen i grønn retning.

Det er ikke lett å konkludere på spørsmålet om Enhedslisten er rødere enn Rødt. Denne korte gjennomgangen viser at partiene er svært like i alt unntatt oppslutning og innflytelse. Hvis noen derimot påstår at Enhedslisten er et dansk SV, så har de ikke gjort hjemmeleksa. ELs klare kritikk mot sosialdemokratene og deres aktive innsats i grasrotorganisasjoner minner veldig lite om SV. Så hvorfor gjør Enhedslisten det så bra? Jeg finner ikke grunnlag for å påstå at Enhedslistens oppslutning skyldes tannløs politikk, snarere tvert i mot. Enhedslistens suksess kan heller forklares med at de har vært dels heldigere enn Rødt. Der Rødt har blitt et nestenparti ved Stortingsvalg, har EL også i dårlige valg klart å beholde plassen på Folketinget. Etter et godt valg i 2011 var de til og med så heldige å havne i vippe-posisjon. Og dels har Enhedslisten vært dyktigere enn Rødt, spesielt med å gi partiet en grønn profil og en profil som kompromissløse forsvarere av fagbevegelsens krav.

Land	Prosent
Norge	3,5
Danmark	6,5
Sverige	8,1
Ungdomsledighet
Norge	9
Danmark	12
Sverige	23

Dette kunne vært ytret på et hvilket som helst strategimøte hos et norsk parti før valget i 2013.

Utenrikspolitikken ble holdt utenfor valgkampen, men i det siste året har regjeringen truffet en rekke viktige avgjørelser.

Er det ikke på tide med en grundig debatt om opprustning og krigspolitikk?

Frode Ersfjord er leder av Fredsinitiativet.

I året som gikk etter valget, har den utenrikspolitiske dekningen i mediene igjen dreid seg inn mot Norges rolle i internasjonal politikk. I kontrast til en valgkamp hvor få av velgerne fikk muligheten til å vurdere forskjellen mellom partiene på spørsmål om veivalg i utenrikspolitikken, kunne man jevnlig i 2014 lese overskrifter lik Dagbladets «Putin har utplassert 243 nye atomstridshoder – de fleste rett ved norskegrensa» og VGs «Regjeringen sender 195 soldater til Irak og Afghanistan». Begge overskriftene er fra oktober 2014, og viser til svært betydningsfulle politiske avgjørelser uten grunnlag i en åpen utenrikspolitisk debatt før valget som var.

Norges nye forsvarsminister, Ine Marie Eriksen Søreide (H), hadde som tidligere leder av Forsvarskomitéen allerede rukket å markere seg som skeptisk til en evaluering av den norske krigsinnsatsen i Afghanistan. Samstemt med foregående forsvarsminster Anne-Grethe Strøm-Erichsen (Ap), var utgangspunktet at NATO-operasjonen måtte avsluttes før en evaluering kunne starte. Etter ett år i regjering kunne Eriksen Søreide i oktober 2014 annonsere et nytt norsk militært bidrag til Afghanistan. Foranledningen var en amerikansk forespørsel, i likhet med rettferdiggjørelsen for det første bidraget i 2002. Siden starten på Afghanistankrigen har over 8000 norske soldater tjenestegjort i Afghanistan, mens Stortinget har bevilget 10 milliarder kroner til krigføringen. 3000 sivile dør fortsatt hvert år, som en konsekvens av krigen. Det er derfor underlig at politikere fra begge sider ikke ble avkrevd tydeligere svar på hvilke veivalg de vil fronte, etter en eventuell valgseier.

Det siste tiåret har angrepskrig og «out of area»-operasjoner preget norsk NATO-deltakelse. Mange av erfaringene fra Norges militære bidrag i Afghanistan og Libya viser at konsekvensene har vært destruktive for videre utvikling i regionen, ikke minst for sivilbefolkningen. Men uten noen reell opposisjon internt, kunne Høyre/FrP-regjeringen mobilisere til nok et norsk krigsbidrag i Midtøsten høsten 2014. Denne gangen i Irak, offisielt begrunnet i kampen mot islamsk fundamentalisme ved IS. For interesserte observatører er det selvsagt lett å påpeke manglende norsk militær innsats mot verdens mest fanatiske, islamistiske diktatur; Saudi-Arabia. Ifølge USA den mest sjenerøse bidragsyter til sunnimuslimsk terrorisme i verden.

Forsvarets Høgskoles Tormod Heier er blant dem som har påpekt at norsk deltakelse vil øke terrorfaren i Norge. Men bekymringen fra fagmilitære miljøer ble ikke, etter over 30 år med vedvarende krigføring i Irak, tatt til inntekt for en ny tilnærming for regionen. Maktvakuumet som oppsto etter gjentatte vestlige intervensjoner, slo tilbake i form av en bestialsk statsdannelse. IS blir i anerkjente Harper’s magazine novemberutgave beskrevet av den britiske journalisten James Harkin som et stadig mer sofistikert maskineri. Mennesker han treffer i regionen forklarer oppslutningen med et ønske om å tre ut av kaos. Befolkningens krav om å få oppleve et minimum av orden, heller enn alles kamp mot alle, vulgariseres ofte i vestlige medier som et hat mot Vesten. Harkin påpeker at regimet ikke bare livnærer seg på frykt og undertrykkelse, men også en målrettet propagandakampanje hvor bygging av grunnleggende infrastruktur og sosial orden går igjen. Dette ser ikke ut til å være en realpolitisk bekymring for verken haukene i partiet Høyre, eller enkelte ledende utenrikspolitiske akademikere.

Atomvåpen – alle andres problem

Marit Nybakk (Ap) stilte sommeren 2014 utenriksministeren spørsmål i Stortinget om hvordan han ville se til at Norge fortsatte arbeidet mot en atomvåpenfri verden, fram mot Tilsynskonferansen for Ikkespredningsavtalen i 2015. Utenriksminister Børge Brende svarte med at regjeringen «delte visjonen om en atomvåpenfri verden». I den påfølgende debatten tok fem av de sju stortingspartiene som holdt innlegg i debatten, til orde for et forbud mot atomvåpen. Det virker altså å være et klart flertall blant Norges lovgivere for å gå foran med et godt eksempel. Den konkrete problemstillingen bør derfor bli: Hva kan Norge gjøre, utenom å «dele visjoner», for et positivt bidrag til ikkespredning, så vel som nedrustning av atomvåpen?

Den største anskaffelsen noensinne for norsk fastlandsøkonomi, er deltakelsen i kampflyprogrammet F-35 med påfølgende kjøp av 52 fly. Livsløpskostnadene for flyene er beregnet å være over 300 milliarder kroner. Vedtaket fra 2012 følges fortsatt flittig opp av den nye regjeringen, og de to første treningsflyene er allerede på plass. Et av problemene med dette prosjektet er at det amerikanske forsvarsdepartementet fortsatt ser på F-35 som en del av sin atomvåpenstrategi for Europa. For å opprettholde lagrene for atomvåpen (til flybruk) i Europa, trengs nye leveringsplattformer. Obama-regjeringen bestemte i 2010 å igangsette et «livsløpsprogram» for F-35, med sikte på å fortsatt kunne bruke de atomstridshodene som allerede er lagret i Europa. F-35 skal altså ikke bare få en rolle i atomvåpen-strategien, men også aktivt være med på å forlenge den.

Norske politikere som har jobbet med avtalen, vet at produsenten, Lockheed Martin, er fremst i verden på å utvikle atomvåpenteknologi og klasevåpen. De lukrative kontraktene med vestlige land og allierte har gjort selskapet til verdens ledende våpeneksportør. Det er vanskelig å forstå hvorfor Norge skal anskaffe fly fra en av verdens største og mest amoralske krigsprofitører, spesielt når ledende norske politikere har som ønske å avskaffe trusselen som ligger i masseødeleggelsesvåpen. Bekymringen deles også av det norske Petroleumsfondets etiske råd, og i 2005 valgte Finansdepartementet å trekke investeringer som Statens pensjonsfond (SPU) hadde gjort i Lockheed Martin.

Den atomvåpenfrie verden ser altså lovende ut, klart uttalt fra Stortingets talerstol, med påfølgende (riktig nok viktige) konferanser. Men slik ser det ikke ut når den konkrete politikken som kan bidra til målet, skal vedtas.

Dialog for fred

Israels militæroperasjon «beskyttende kant» drepte sommeren over 1500 sivile på Gazastripen. Som leder av giverlandsgruppen, uttalte Norges utenriksminister, Børge Brende, klokt til NRK 20. juli at dialog med begge partene er nødvendig. Men selv ville han unngå kontakt med Hamas, noe han så på som unaturlig, siden både USA og EU har satt organisasjonen på sine terrorlister. Med andre ord så ikke Brende det som mulig å ha noen egen midtøstenpolitikk, med mindre denne er godkjent på forhånd av Høyres faste allierte i spørsmål om fredspolitikk og internasjonal moral; USA. Slike holdninger blir gjerne beskrevet av akademikere som «realpolitiske». Man ser hva som er i ens egen nasjonale interesse, og veier det som måtte være igjen av eventuell etisk forståelse, opp mot konsekvensene av å trosse stormakter med andre interesser enn ens egne. Dette er det motsatte av hva fattige lands regjeringer uttaler i forbindelse med bombingen av Gazastripen. Både Bolivia og Venezuela reagerte og kalte krigføringen mot sivile palestinere i Gaza for folkemord, mens Brasil, Argentina og Chile sterkt fordømte angrepet.

Høsten 2013 valgte det amerikanske forsvarsdepartementet israelske Elbit Systems som en av hjelmleverandørene til F-35. Elbit Systems spesialiserer seg i Israel på droneproduksjon, senest brukt under invasjonen på Gaza i 2009 og leverer også deler til den folkerettsstridige muren på Vestbredden. Den internasjonale domstolen i Haag påpekte i 2004 at stater som assisterer Israel med å opprettholde den ulovlige muren, i praksis bryter internasjonal lov.

Både det norske pensjonsfondet (oljefondet) og Kommunal Landspensjonskasse valgte å trekke seg ut av Elbit Systems høsten 2009. I 2014 ser fortsatt verken Finansdepartementet eller Forsvars-departementet noe problem med å være deltaker i et våpenprogram som gir kontrakter til israelske våpenleverandører.

Neste runde med bombekampanjer mot palestinere kan skje med norsk teknologi. Som et ledd i å vinne kampen mot andre kampflyleverandører, lovte Lockheed Martin glimrende gjenkjøpsavtaler for norsk våpenindustri. Avtalene ser foreløpig ut til å vente på seg, men er en prioritert oppgave for Forsvarsdepartementet å følge opp.

Nato og Norge

1. oktober 2014 startet Jens Stoltenberg som ny generalsekretær for Nato.

En viktig forutsetning for jobben som generalsekretær, er å følge opp Natos 113-punkters liste fra høstens toppmøtet i Wales. En streng advarsel følger til dem som i dag ikke bruker minimum 2 % av BNP på sitt forsvarsbudsjett. Alle medlemslands planlagte kutt bes stanses umiddelbart, og minst 20 % av fremtidige forsvarsbudsjetter skal øremerkes til anskaffelser av nytt materiell. Gullgruven for våpen-industrien skal styrkes, og land som er best i klassen, trekkes fram.

Samtidig som Storbritannia og USA uttrykker bekymring for nedgående pengebruk på forsvar i et Europa med enorme sosiale utfordringer, står de nordiske landene fram. I 2010 var Norge på en 5. plass blant verdens mest våpeneksporterende land (målt opp mot antall innbyggere), etter toppåret 2009, hvor våpen for 3,8 milliarder kroner ble solgt ut av landet (basert på tolldeklarasjoner). Med velordnede økonomer og vilje til å bruke enorme summer på militært materiell, er dette et svært lukrativt marked for «sikkerhetskonseptet» som selges av ledende Nato-land. Samtidig som opprustningen skjer, foregår det en standardisering av militært utstyr også blant land som ikke er medlemmer av Nato. Grunnlaget for dette er ikke bare å klargjøre for en videre ekspansjon av allianse-pakten, men også å skape nye markeder for salg av militært materiell. Det ukrainske militæret skal for eksempel moderniseres og sertifiseres opp til vesteuropeisk nivå med skolering for offiserer innenfor modellen, som andre Natoland benytter under krig-føring.

For å forstå rollen til Natos general-sekretær, er det viktig å forstå styrkeforholdet internt i organisasjonen. USA står i dag for 75 % av utgiftene til alliansen og har dermed militære samt økonomiske interesser å ivareta som overgår resten av medlemmene samlet. Stoltenbergs oppgave blir i så måte mer en seremoniell rolle, heller enn forståelsen VG uttrykte på lederplass i mars 2014:

NATOs generalsekretær har ikke bare en hånd på rattet. Det er han som sitter med det.

VGs tragikomiske ønske om norsk dominans i internasjonal storpolitikk fordrer at beslutningstakere ikke speiler internasjonale maktforhold.

Det holder å minne om den irettesettelsen USA-ambassadør Wegger Strømmen fikk av president Obamas høyre hånd for tildelingen av fredsprisen i 2009. Stabsjefen i Det hvite hus, Rahm Emanuell, fordømte tildelingen som «fawning» (eller underdanig smiger, på norsk). Kilden til historien, som ble kjent i år, var tidligere FN-ambassadør Morten Wetland, som kunne legge til at det var hans pinligste dag på jobb som Norges FN-ambassadør.

Legger man til at Norges grønne lys for 569 bombeslipp under Natos operasjon i Libya i 2011 ble avgjort uten et eneste formelt møte i regjeringen (men diskutert over telefon og sms), kan man forstå hvordan amerikanerne så på smigringen fra norske myndigheter som så underdanig at en ny norsk generalsekretær i Nato var uunngåelig.

Stoltenbergs hånd på rattet er udiskutabel, men hvem som er baksetesjåføren like så. Venstresidens oppgave bør være å påpeke at Norges posisjon i internasjonal maktpolitikk kommer av politikken landet fører. Når det politiske toppsjiktet stemmer for Natos krigføringer og deler ut fredspriser for retorikk, er avkastningen høy for enkeltpersoner i form av prestisjefylte verv. For Norge som «fredsnasjon» er det en annen historie.

Blod på tann

For å forstå det rasjonelle bak den betydelige viljen til opprustning i Europa, kommer man ikke utenom Russlands folkerettsstridige annektering av Krim. Vestlige politikere har påpekt forbrytelsen med harme og pekt på russiske stormaktsambisjoner, mens EU har igangsatt en ekspanderende sanksjonspolitikk overfor Russland.

Å kritisere aggresjon er selvsagt riktig, men et viktig premiss blir utelatt: Da USA ønsket å inkludere både Georgia og Ukraina som Nato-medlemsland i 2008, valgte Frankrike og Tyskland å si nei. Resultatet ble et kompromiss som har ført til en vedvarende spenning: Vedtaket var at landene ville bli medlemmer av Nato senere. Bufferstater mellom øst og vest var uaktuelt. Sett i sammenheng med det siste tiårets Nato-ledede kriger, fortoner kanskje Vestens selvrettferdige oppførsel seg noe underlig. Men «barbarene i øst» har misforstått Nato-toppmøtets grunnleggende tolkning av internasjonal lov og rett: Det gjelder ikke for oss i Vesten. Lovbrudd går kun i den andre retningen.

Men er det likevel ikke på sin plass med klare reaksjoner i form av sanksjoner og militær opptrapping, når brudd på folkeretten begås? Skolespråket som brukes av dem som ønsker denne politikken, er gjerne med henvisninger til ’klassisk realisme’, hvor makten rår og de naive alltid taper. Problemet er som følger: Russland er ikke det eneste landet i verden som følger egne doktriner for hva som er akseptabel politisk oppførsel i sitt eget nabolag. Man trenger ikke veldig stor fantasi for å forestille seg reaksjonen om Warszawapakten i sin tid ønsket å inngå en forsvarsallianse med Canada og Mexico.

Forutsigbarheten som etterlyses av dem som ønsker militær opptrapping i Europa, er altså ikke gitt noen forankring i en lovlig nødvendighet, men kvalifisert ut i fra en oppfatning om at makt gir rett.

Spørsmål rettet til den norske regjeringen om det er klokt å stasjonere 200 soldater i Latvia, på grensen til Russland, møtes med et ubetinget ja. Det som mangler, er en analyse av konsekvensene av politikk. En våken opposisjon bør peke på hvor uklok Norges militære deltakelse i Latvia er. En tredje vei, uten verken støtte til NATOs vedvarende opprustning i Europa eller Russlands folkerettsstridige annektering kan være en løsning alle partene ser seg tjent med, hvis den bare blir foreslått.

Økonomisk krigføring

Skal man svare på om sanksjoner er riktige, bør man først undersøke hvilken effekt de får. Har de motsatt effekt av det man ønsker å oppnå, er det klokt å la være. At EU ønsker å straffe russisk aggresjon med økonomiske sanksjoner, gjør lite for verdensfreden, all den tid virkemidlet blir anvendt selektivt. Sanksjoner blir heller ikke nødvendigvis mer rettmessige av at en rekke andre aktører støtter dem. Det siste har vært Norges argumentasjon for å bli med på EUs sanksjonspolitikk overfor Russland. «Alenegang» basert på hva som ville vært i norske interesser, synes utenkelig for den utenrikspolitiske eliten.

Katekismen om å følge EUs linje har endt med å skade næringslivet, forverre det diplomatiske forholdet mellom landene, og denne gangen også bidratt til å eskalere konflikten.

Verken Russland eller Vesten er tjent med en økonomisk og militær opprustning mot krig. Når atomvåpenmakter går til krig mot hverandre, er det ingen som sitter igjen som seierherrer – verken militært eller moralsk.

Bevegelsenes utenrikspolitikk

Mens forankringen til innenrikspolitiske temaer jevnlig speiles mot velgerne, gjelder ikke det samme for avtaler mellom stater. En måling gjort av InFact i november 2014, viser at bare 25 % av befolkningen er for EU. Samtididig foregår det ingen debatt i Stortinget om EØS-avtalen, og konsekvensene av den. Høyres utenrikspolitiker Øyvind Halleraker stusser over et målt nei-flertall selv blant Høyres egne velgere, og spør seg hvordan velgerne kan være så tydelig mot EU «når vi allerede er så tett knyttet til EU gjennom EØS-avtalen».

Ideen om at utenrikspolitikken tilhører et ekspertsjikt, hvor stort meningsmangfold vil føre til ustabilitet i den internasjonale ordenen er ikke bestandig uttalt, men følges i praksis bokstavelig.

Verdens største handelsavtale for tjenester, Trade in Services Agreement (TISA), vil omfatte 70 % av den globale tjenesteøkonomien. Norges deltar i forhandlingene, og regjeringen opplyser også befolkningen om avtalen via tre (!) setninger i statsbudsjettet for 2015. At saken ifølge Klassekampen gikk gjennom uten debatt, er hyggelig for høyresiden i norsk politikk, men samtidig et klart tegn på hvor svakt organisert en radikal venstreside er i saker som gir alvorlige konsekvenser man i fremtiden vil måtte kjempe mot. Det sentrale fylkespartiet Oslo Høyre uttalte i 2012 om alternativer til EØS at:

.. en frihandelsavtale er et uakseptabelt alternativ – det er sosial dumping av næringslivet!.

Dumping av hele befolkningen under internasjonale avtaleprosesser er derimot akseptabelt.

Forutsigbarheten som EU-entusiaster krever i utenrikspolitikken, innebærer altså at man må unngå å involvere brysomme velgere, alt etter hva man antar svaret etter en eventuell debatt vil bli.

Befolkningen og bevegelsenes utgangspunkt for å forstå svært viktig utenrikspolitisk tema er altså på tvers av hva det store flertallet i nasjonalforsamlingen ikke bare mener, men også vil diskutere.

Spørsmålet som parlamentarikere på venstresiden da selvsagt bør stille seg selv, er åpenbart: Har vi gjort en god nok jobb med å få frem forskjellene på en blå utenrikspolitikk, og det som kunne ha vært vår egen, gitt at forskjellene faktisk er store nok? Og kanskje er det de internasjonale politiske rammeverkene som må diskuteres, heller enn enkeltsaker i ettertid.

Valget i 2017 kan bli et valg om Norges rolle i verden. Fredsbevegelsen, fagbevegelsen og andre får i 2015 gode muligheter til å drive det opposisjonsarbeidet som kan få fram forskjellene på venstre- og høyresiden i norsk politikk. Regjeringens linje har i 2014 dreid seg om å få med sentrumspartiene og Ap på laget i utenrikspolitiske spørsmål. Men skal man fenge velgere og journalister på sikt, må venstresiden ha mot til å kritisere de delene av politikken hvor det i alle fall er enkelte ulikheter. Også når det ikke er mulig å vinne frem umiddelbart. Klarer man ikke å vise en sammenheng mellom det tankegodset som fører til store ulikheter internt i land, og de samme idéene som går på utbytting av fattige lands ressurser ved krigføring, er det stor risiko for at norsk forsvars- og utenrikspolitikk bare vil bli diskutert som et fellesskap mellom de to partiene som avgjør i praksis: Ap og Høyre. Man kan i så fall forvente ytterligere militær opprustning og flere krigsdeltakelser, hvor en bredere evne til kritisk refleksjon er det første som ofres i favør av en kommende krigsstat.