Leder
Plukk
Gnist-samtalen med Andreas Malm
Hannah Sigriddatter Ander: Fire om fred
Per-Gunnar Skotåm: Verden er endret på kort tid
Peder Martin Lysestøl: Når stormaktene går til krig
Hege Skarrud: Monopol, superprofitt og død
Ingeborg Breines: Klarer vi å bekjempe militariseringa – av Norge, vesten, verden?
Gjeldskriser – makt og urettferdighet
Intervju: Internasjonal arbeidersolidaritet anno 2022
Intervju med Tore Linné Eriksen: Imperialisme i praksis og analyse

Debatt:
Nato – ingen forsvarsallianse
Folkene i imperialismens utkant har alltid vært hoveddrivkraften
Motmakt eller regjeringsstrategi
Debatt: Hjulet er ikke oppfunnet

Bokomtaler:
Camilla Houeland – Historie, ikke regnskap
Unni Kjærnes: Religion som brekkstang for autokrati i India
Peder Ressem Østring: Uten arbeiderklasen taper vi klimakampen
Lars Thue: En kraftpamflett til å bli litt klokere av
Hannah Sigriddatter Ander: Inn i Utopiene
Ronny Kjelsberg: Gramsci på norsk
Erik Ness: Blomster for å overleve
Delta i solidaritetsarbeidet

Imperialisme i praksis – og i analyse

I denne samtalen har vi forsøkt å løfte fram noen av bokas hovedpunkter. En omtale av boka står i bokseksjonen bakerst i dette nummeret av tidsskriftet.

Av Erik Ness, redaksjonsmedlem i Gnist.

Tore Linné Eriksen er redaksjonsmedlem i Gnist, historiker og tidligere professor i utviklingsstudier ved OsloMet. Som faglitterær forfatter har han gitt ut ei rekke bøker om Afrika, globalhistorie og forholdet mellom Nord og Sør i det økonomiske verdenssystemet.

Imperialisme er ikke først og fremst teori, men praksis. Det er kapitalinteressene og mektig industristater som rår, og resultatet er at alle deler av verden tvinges inn i den globale kapitalismen. Dette er ikke bare historien om kolonialisme, men om et økonomisk system som også i dag bygger på ressursplyndring og utbytting av folk og nasjoner i Afrika, Asia og Latin-Amerika.

Tore Linné Eriksens nye bok, Den nye imperialismen 1870–1920 (Cappelen Damm Akademisk, 2022), er en kort innføring om imperialismen i sin brutale virkelighet. Fordi han går så konkret til verks, har det blitt ei bok som både gir  innsikt i en viktig periode i verdenshistorien og som viser hvor viktig imperialismeteorier er for å forstå både vår fortid og vår samtid.

 

Hvorfor er det så viktig å skille ut tidsrommet mellom 1870 og 1920 i det som er lang historie om kolonialisme og imperialisme? 

Det er mange grunner, men den viktigste er at den globale kapitalismen framviser nye trekk. Ikke minst er det nå vi ser at industrikapitalismen ikke lenger domineres like sterkt av Storbritannia, slik tilfellet var da Karl Marx leverte mange av sine grunnleggende arbeider. Dermed blei Storbritannia utfordra som ledende industristat, finanskapitalistisk sentrum og en dominerende handels-, sjøfarts- og militærmakt. De kunne ikke lenger klare seg med det de kalte uformell imperialisme uten rivaler, det vil si at de skaffet seg råvarer, handelsavtaler og investeringsmuligheter uten territoriell kolonisering. La meg legge til at det også er mange eksempler på det siste, slik som gradvis okkupasjon av India fra midten av 1700-tallet, sammen med ekspansjon i Sør-Afrika med Cape Town som utgangspunkt og kolonisering av Sri Lanka og Mauritius i Indiahavet fra inngangen til 1800-tallet.

Et nøkkelord er rivalisering, der særlig Tyskland og USA rykker fram som konkurrerende industristater med sine karteller og sammensmelting mellom finans- og industrikapital. Også Frankrike melder seg på etter nederlaget under storkrigen som førte til Tysklands samling til en enhetlig stat med en sterk stål- og rustningsindustri. Alt dette faller sammen med den første globale krisa som blei utløst i 1873 og varte med visse svingninger fram til midten av 1890-tallet. Den nye storindustrien krevde råvarer, og helst så billig og stabilt som mulig, i nedgangstider. Industrien var også avhengig av nye markeder også utafor Europa, f.eks. kunne jo ikke Storbritannia eksportere like mye til andre europeiske land, som nå sjøl industrialiserte. På samme måte var det kamp både mellom selskaper og stater om nye investeringsmuligheter kloden rundt, ikke minst i Russland og i Latin-Amerika.

Dette høres ut som Lenin skulle ha sagt det sjøl, uten sammenlikning for øvrig?

Lenins bidrag i 1916 med Imperialismen hadde betydning på to viktige områder. Det første, som kanskje var hans hovedanliggende, var å forklare bakgrunnen for den første verdenskrigens utbrudd to år før, der den organiserte arbeiderklassens representanter stilte seg bak nasjonens faner og flagg istedenfor å kjempe for proletarisk solidaritet og internasjonalisme, slik Rosa Luxemburg og Karl Liebknecht forgjeves hadde kjempet for. Det betydde som kjent sammenbruddet for Internasjonalen. Det andre var at Lenin viste til at imperialisme og krig var en uunngåelig følge av måten kapitalismen og akkumulasjonstvangen var grunnlagt på. Innafor imperialismeteoriene var dette ment som et motstykke til den britiske sosialliberale økonomen og journalisten John A. Hobson, som Lenin plukket opp en god del av sin empiri fra. I Imperialism. A study fra 1902 var det Hobsons tese at imperialismen kunne vært unngått dersom industriens overskudd var blitt mer likelig fordelt mellom arbeid og kapital i hjemlandet. Med høyere lønninger for arbeiderklassen ville fabrikkene fått bedre avsetning for varene på hjemmebane, og de ville ikke ha vært så avhengig av markeder og investeringer i andre deler av verden, altså en slags tese om underforbruk som drivkraft.

Ikke bare økonomiske forklaringer

I boka di virker det som om økonomiske forklaringer ikke gir et fullstendig bilde, hva annet er det viktig å trekke fram?

At det er mange faktorer som spiller inn i sammensatte forklaringer, betyr ikke at alt er like viktig, og jeg underkjenner ikke på noen måte endringer og systemtvang innafor kapitalismen i en del av Europa. Men rundt 1900 var det også andre strømninger i europeiske samfunn som var med på å gi ekspansjonen en aktiv, eller iallfall stilltiende, oppslutning i breiere lag. Jeg klarer ikke å opprettholde noe knivskarpt skille mellom basis og overbygning. Vi befinner oss som kjent i ei tid kjennetegnet av biologisk rasisme, der det var en utbredt oppfatning blant europeere flest at folk i andre verdensdeler rett og slett befant seg på et lavere biologisk utviklingstrinn, kanskje nærmere dyrelivet enn menneskelivet. Om noen søker etter en dyptgripende raseforakt, er det mye å hente hos f.eks. Friedrich Engels. Sjøl om han endra oppfatning på sine eldre dager, og langt fra var så firkanta som mange av hans uvitende kritikere hevder, er det også flere steder hos Marx en tendens til å se kolonialisme som et steg framover i en kapitalistisk moderniseringshistorie, der Storbritannia bidro til å bryte ned statiske og før-industrielle produksjonsmåter. I dag er det ingen indiske historikere og økonomer med marxistisk forankring som vil si noe slikt, til det veit vi  så mye mer enn det Marx visste for 150 år sida.

Vi kan saktens avvise rasisme og nasjonalisme som ideologi i betydninga falsk bevissthet, men det medvirket like fullt til at store deler av verden blei innkapsla i den globale kapitalismen på kort tid. Jeg forsøker også å utforske det som gjerne kalles sosialimperialisme, der herskerklassen et stykke på vei lyktes å få breiere lag av samfunnet med på at imperialisme var noe som kom alle til gode, for eksempel gjennom vareproduksjon som ga arbeidsplasser eller import av billige koloni-, mat- og forbruksvarer. Det er ikke tilfeldig at det britiske Labour og ledende sjikt i fagbevegelsen sto for ei pro-imperialistisk linje. Det var annerledes i Tyskland mot slutten av 1800-tallet, der det var en sosialistisk arbeiderbevegelse med anti-imperialistisk systemkritikk. Men også her endte det som kjent med et knefall i 1914.

Mange forbinder kanskje den nye imperialismen med kappløpet om Afrika. Er det noen trekk du gjerne vil trekke fram?  

Sjøl om de generelle drivkreftene var de samme, ser vi også i Afrika hvordan imperialismen trer fram i mange former som fortjener konkrete analyser. I Egypt ser vi tydelig en form for gjelds- eller finansimperialisme, der britiske storbanker og ledende politikere ville sikre tilbakebetaling av lån  gjennom angrepet i 1882. Deretter dikterte Storbritannia en økonomisk kurs som gjorde landet til et britisk lydrike og en boltreplass for finansinteressene i London. I tillegg var kontrollen over Suezkanalen avgjørende i dampskipsepoken, noe som også var viktig for herredømmet over den indiske kronkolonien. I Vest-Afrika var det særlig britiske og franske handelskompanier som trakk sine egne lands regjeringer inn i militære erobringer, der et av målene var å knuse lokale handelshus og kimene til en innenlandsk kapitalisme. Blant de viktigste råvarene var jordnøtt- og palmeolje for å smøre maskiner og produsere såpe i skitne industribyer. I det sørlige Afrika sto kampen om jord og billig arbeidskraft i diamant- og gullgruvene i ei tid hvor gull var grunnsteinen i det internasjonale finanssystemet. Både i det sørlige Afrika, Kenya og Algerie ser vi egen settler-kolonialisme, med europeisk jordokkupasjon og brutal rasisme.

I afrikakapitlet i boka er jeg også opptatt av å løfte fram motstand mot erobringskriger og kolonisering, noe som ofte er stilt i skyggen både av konservative historikere og av dem som tror at europeiske storkonserner og deres stat er allmektige og kan valse over folk over hele verden. Makt er alltid en relasjon, og motstykket til makt er ikke avmakt men motmakt eller motstand. Det var ingen enkel sak å knuse all motstand, det skjedde etter mange kriger i de fleste deler av kontinentet, både i nord, vest, øst og sør. Og i Etiopia klarte den sterke hæren å holde Italia på avstand helt til fascistene i 1935 angrep med langt større militære styrker og giftgass.

Imperialistisk dominans i Sør

Men tross i all motstand, er det likevel et faktum at knapt noe område i det vi kaller det globale Sør klarte å unngå ulike former for imperialistisk dominans. Hvordan skal dette forklares?

Det er vanskelig å tenke seg hvordan dette kunne ha skjedd uten at kombinasjonen av industrikapitalisme, sterke stater og kraftig opprustning i Vest-Europa, altså igjen et sammenfall mellom flere faktorer. Det er altså tale om både økonomisk nødvendighet og det som historikeren Daniel R. Headrick omtaler som imperialismens redskaper, der medisinske nyvinninger, dampteknologi, bedre kommunikasjoner og mer dødelige våpen blei midler til å sette imperiedrømmene ut i livet. Uten dampskip med kanoner om bord hadde ikke britiske skip klart å gå motstrøms oppover Brahmaputra i Burma, Ganges i India eller Niger og Nilen i Afrika. Uten telegrafkabler på havbunnen ville det tatt lang tid å sende beskjed om behovet for troppeforsterkninger. Britiske styrker med nymotens våpen og kanoner i Sudan knuste en tallmessige langt mer overlegen hær i 1898, under 50 blei drept på angripernes side, mens opp mot 20 000 mistet livet og like mange såret på afrikansk side. Winston Churchill var til stede, her som under alle imperiekriger på denne tida, og kalte dette for sivilisasjonens triumf over barbariet. Det er noe å tenke på for dem som går forbi hans grandiose statue i Oslo.

Også de imperialistiske framstøtene i Kina fra 1840-tallet må forstås i lys av britenes teknologiske og militære forsprang. Kina hadde lenge satset på å forsvare seg mot rytterstyrker nordfra, og blei overrasket av britiske kanonbåter som nådde fram til Shanghai og blokkerte den store kanalen mellom sør og nord. Hensikten med krigen var å bombe Kina til å godta britenes lønnsomme smugling av indiskprodusert opium, åpne flere havnebyer for frihandel på de sterkestes vilkår, diktere lave tollsatser og gjøre Hongkong til britisk koloni. Det sto altså langt mer på spill enn det som går fram av betegnelsen opiumskrig. Britene fulgte opp med en ny krig i den andre halvdelen av 1850-tallet, og tvang fram nye privilegier og sikret seg en enorm krigserstatning som lammet det kinesiske regimet i mange tiår framover. Da et sosialt og nasjonalt opprør brøyt ut nær århundreskiftet, som også rettet seg mot oppsplitting av Kina i utenlandske innflytelsessfærer, sendte USA, Japan og seks vestlige imperialistmakter inn store styrker som kriget seg til nye erstatninger og innrømmelser. I dag ville dette sikkert blitt kalt en humanitær intervensjon fra en koalisjon av villige.

India er et av de områdene som du diskuterer ved hjelp av litteratur om imperialisme skrevet innafor en marxistisk tradisjon Hva er hovedtemaene her?

Ja, India er heldigvis godt utstyrt med historikere, økonomer og andre samfunnsforskere som innser hvor fruktbare marxistiske grunnbegreper og analysemetoder er. Ikke minst trekker jeg veksler på historikeren Irfan Habib og økonomparet Utsa Patnaik og Prahbat Patnaik. De siste har nylig utgitt et skjellsettende verk om imperialismeteorier, oppdatert til vår egen tid, der de henter mange av sine eksempler nettopp fra hjemlandet. Også indiske sosialhistorikere har vist at den tidligste motstanden mot kolonistyret ikke bare kom fra liberale utdanningssjikt i middelklassen, men også fra småbønder, plantasjearbeidere og urfolk i skogsområder.

I enhver framstilling av imperialismen må forholdet mellom Storbritannia og India naturligvis innta en sentral plass. Rundt 1900 var tre av fire i det britiske imperiet indere, det vi si 300 millioner av 400 millioner. Koloniseringa hadde startet allerede midt på 1700-tallet, men blei ikke fullført før etter at det store opprøret brutalt blei slått ned i 1857/58, også kjent som den første frigjøringskrigen. Da sto faktisk hele imperiet på et vippepunkt. Fordi India før kolonitida var verdens sentrum for håndverks- og industriproduksjon, og samtidig den ledende eksportøren av bomullsstoffer, var avindustrialisering, favorisering av britiske interesser og forbud mot tollvern for indiske varer så påfallende. Skattesystemet på landsbygda blei lagt om til fordel for godseiere og den samarbeidsvillige overklassen, og de sosiale ulikhetene, som allerede var så store, trådte enda skarpere fram. Ikke bare måtte indere betale for hele koloniadministrasjonen, men måtte dekke gode pensjoner når embetsmenn og offiserer vendte hjem. Staten garanterte også at britiske jernbaneselskaper kunne få fem prosent profitt sjøl i dårlige år.

Men det mest tyngende, både økonomisk og i menneskeliv, var at indiske skattebetalere måtte dekke alle utgiftene til den store kolonihæren, som sjelden var på mindre enn 300 000 mann, og som blei satt inn i imperiets erobringskriger rundt om i verden. India var ikke bare leverandør av billige råvarer, som bomull, jute og te, men var også et avgjørende marked for britisk industri. Fordi britene solgte så mye mer til India enn de kjøpte, i alle fall målt i markedsverdi, ga dette et stort handelsoverskudd som blei brukt til å dekke Storbritannias underskudd overfor andre industriland. Det bidro til å holde hjula i gang under den globale kapitalismens mange kriger, og viser at imperialismen var et sammenhengende system med sentrum og periferi, slik det i hovedsak fortsatt er. Dette viste seg fra sin mest groteske side under flere sultkatastrofer mellom 1870 og 1900, som kanskje krevde 20–30 millioner menneskeliv, mens myndighetene eksporterte indiske hvete, nektet å sette en makspris og avviste krav om humanitær bistand. Ikke alle naturkatastrofer er altså naturlige, og nå var det innkapslinga i den globale kapitalismen, som forutsette kolonisering og militærmakt, som forklarer det som den nylig avdøde samfunnsforsker, Mike Davis, har beskrevet som den sein-viktorianske epokens holocaust. Det burde interessere dem som ikke tror at liberale regimer kan føre til hungerskatastrofer og folkemord.

Også Japan og USA

Hvor riktig er det å se på imperialisme i denne epoken som et europeisk monopol?

Det er ikke riktig i det hele tatt. Japan er en interessant kontrast til Kina, ettersom landet klarte å beholde sin selvstendighet, mens Indokina blei underlagt Frankrike, Indonesia blei nederlandsk koloni og Storbritannia sikret seg blant annet Burma (Myanmar) Malaysia, Singapore og Ceylon (Sri Lanka). Ei dramatisk omveltning innafor det japanske keiserdømmet banet fra 1868 veien for en mer uavhengig kurs som førte til storstilt opprustning og statlig støtte til kapitalistisk storindustri som krevde både råvarer, kull som energikilde og adgang til markeder og ressurser i nærområdene. Slik sto Japan sjøl fram som en imperiemakt, som både senket den russiske flåten, okkuperte deler av Kina og koloniserte Korea.

USA var en aggressiv stat fra dag én, og med utgangspunkt i de 13 koloniene på østkysten la de  gjennom hele 1800-tallet under seg det enorme området helt til Stillehavet, inkludert deler Mexico, som tidligere tilhørte urbefolkninga. Men det var først med den rekordraske industrialiseringa ved århundreskiftet, drevet fram av storbanker og de gigantiske stålkonsernene, at den oversjøiske ekspansjonen med en nyervervet krigsflåte for alvor blei satt på dagsordenen. På denne tida truet innenlandske opprørsstyrker med brei folkelig forankring det spanske koloniherredømmet på Cuba og Filippinene. Men etter at USA erklærte Spania krig i 1898, blei de skjøvet til side, og USA sørget for at de ikke en gang fikk være med på forhandlingene etter det spanske nederlaget. På Cuba dikterte USA en ny grunnlov med vern om utenlandsk kapital og sukkerplantasjer, og i de neste 20 åra okkuperte de Cuba med jamne mellomrom. Som kjent krevde de også rett til å styre Guantánamo til evig tid, der de fortsatt har en av sine tortursentraler. Mye av det samme skjedde i Filippinene, der USA førte en langvarig krig mot opprørsbevegelsen, og gjorde landet til en regelrett koloni.

Første verdenskrig – en krig mellom imperier

Det vanlige er at den nye imperialismens epoke regnes fra 1870 til 1914, men du strekker den ti 1920. Hvorfor dette grepet?

Det opplagte svaret er at den første verdenskrigen var en krig mellom imperier, og som derfor blei ført over mesteparten av verden. Flere av de tidligste krigshandlingene fant sted i tyske kolonier i Vest-Afrika, Øst-Afrika og det sørlige Afrika, som Tyskland ønsket som springbrett for å erobre nye områder, samtidig som Storbritannia og Frankrike så for seg tyske kolonier som en del av krigsbyttet. Rundt 2,5 millioner afrikanere deltok som stridende og bærere på ulike frontavsnitt, og inkludert sivile tap regner vi med at én million blei drept. De langvarige kampene i Midtøsten dreide seg om delinga av det vaklende osmanske riket, som var alliert med Tyskland, og hvor det allerede var funnet olje. Dessuten deltok 1, 5 millioner indere på mange fronter, ikke minst i Midtøsten, samtidig som koloniadministrasjonen delte rundhåndet ut milliardbeløp fra indiske skattebetalere for å dekke krigsutgifter.

Mye var avgjort på forhånd da seierherrene kom sammen i Paris i 1919. Frankrike og Storbritannia var blitt enige seg imellom om å dele Midtøsten, noe som ga grobunn for mange av dagens konflikter. Mot slutten av krigen håpet mange i koloniene på selvbestemmelse, men deres forventninger blei raskt knust. I Egypt var det en sterk nasjonalistbevegelse som hadde frihet på programmet, men de fikk ikke engang sende en delegasjon til Paris. En 28-årig vietnameser forsøkte å levere forhandlerne et skrift med krav fra det vietnamesiske folket, men led samme skjebne. Han blei seinere kjent under navnet Ho Chi Minh, og blei nå inspirert av den russiske revolusjonens anti-imperialisme til å bli en viktig person både i det franske kommunistpartiet og i Komintern. Kina hadde i det minste håpet å få tilbake den tyske Shandong-provinsen, men denne var lovt bort til Japan. Ut av de store protestaksjonene på Den himmelske fredens plass 4. mai 1919 sprang 4. mai-bevegelsen med den unge Mao Zedong som aktivist, og herfra kom mange av dem som i 1923 stifta Kinas Kommunistiske Parti.

Sjøl om krigen endte med at de fremste kolonimaktene styrket sitt herredømme og la under seg nye områder, var misnøyen så stor rundt om i imperiene at kimen blei lagt til mer slagkraftige opprørs- og nasjonalistbevegelser. Det skulle en ny verdenskrig til før deres kamp blei ført fram til seier, men også etter 1945 besto grunntrekkene i det økonomiske verdenssystemet. Den viktigste endringa var at USA fortrengte de gamle kolonimaktene og med sitt økonomiske og militære overtak innledet en ny fase i imperialismens lange historie. Men da er vi forbi den epoken som jeg har forsøkt å belyse i den nye boka, sjøl om jeg i sluttkapitlet trekker noen tråder fram til i dag, der det også pekes på den sterke imperienostalgien og motviljen mot å ta ansvaret for fortidas forbrytelser i Frankrike, Storbritannia og Tyskland. Kanskje blir dette temaet i mitt videre arbeid.

Av Hannah Sigriddatter Ander, redaksjonsmedlem i Gnist
Foto: Dave Watson

---

Å jobbe for fred er en essensiell del av det å jobbe mot imperialisme. Hvordan er det å jobbe for fred- og nedrustning i dag? Gnist har snakket med fire fredsaktivister.

ICAN Norge: Tuva Krogh Widskjold er koordinator for ICAN Norge. ICAN er en koalisjon av organisasjoner over hele verden som fremmer FNs atomvåpenforbud. Tuva svarer i dette intervjuet ikke på vegne av alle ICANs partnerorganisasjoner.

 

Norges Fredslag: Inga Steen er styreleder i Norges Fredslag. Norges Fredslag er Norges eldste fredsorganisasjon, stiftet av Wollert Konow på slutten av 1800-tallet. Blant medlemmene da var Bjørnstjerne Bjørnson, Arne Garborg og Halvdan Koht.

Antikrigs-Initiativet (AKI): Gitte Sætre er styreleder for AKI. AKI ble dannet i januar 2019 og er en medlemsorganisasjon som vil skape en bred og folkelig bevegelse for fred mot krig og mot en politikk som øker faren for krig, i Norge og internasjonalt.

Fredsinitiativet 2022: Joakim Møllersen er aktivist i Fredsinitiativet 2022. Fredsinitiativet 2022 er et nettverk av fredsaktivister som vil mobilisere mot eskalering og opprustning, og jobbe for alternative fredsløsninger som forhandlinger og deeskalering

 

1) Hva er de viktigste sakene for en fredsaktivist i Norge i 2022?

Tuva, ICAN Norge: Fred er komplekst og det er vanskelig å peke ut enkeltsaker. Personlig er arbeidet mot atomvåpen en sak som både engasjerer og en sak jeg tror vi i Norge har mulighet til å skape endring. Så tror jeg en levende fredsbevegelse i Norge må være raus. Vi må anerkjenne at ikke alle behøver å være enige om alt, men at vi kan stå sammen i saker som bidrar til positiv endring.

 

Inga, Fredslaget: De viktigste sakene som vi arbeider med akkurat nå, er regulering av autonome våpen (robotvåpen) og å belyse at klimaendringene også er en fredssak. Det er bestandig alternativer til å bruke vold, så fokus på ikke-voldelige løsninger, konflikthåndtering og dialog er alltid viktig.

Gitte, Antikrigs-Initiativet: Å kreve at Norge arbeider for fredsforhandlinger – ikke flere våpenforsendelser – for å få slutt på krigen i Ukraina. Å bekjempe de amerikanske militærbasene på norsk jord. Å kontre den konstante krigspropagandaen som spres i alle kanaler, der fiendebildene vokser seg kjempestore og militær opprustning er eneste alternativ.

 

Joakim, Fredsinitiativet 2022: Vi må jobbe for at krigen i Ukraina og andre væpna konflikter tar slutt så fort som mulig, for en nedbygging av det norske militærvesenet som er rigga for angrepskrig og at Norges politikk på den internasjonale arena er en som skaper fred og forsoning, ikke krig, militarisering og steilere fronter.

2) Hva mener dere må gjøres for å stanse eller deeskalere krigen i Ukraina?

Tuva, ICAN Norge: Jeg har ingen fasit her, men våpen alene skaper ikke fred. Vi trenger sanksjoner, men også åpne kommunikasjonskanaler, det er enda viktigere når spenningen er stor. Videre må verdenssamfunnet kreve at Russland, for igjen å bli tatt seriøst i sin deltakelse i internasjonale institusjoner og samarbeidsorganer, blir med på konkrete tiltak for atomnedrustning.

Inga, Fredslaget: Det trengs økt fokus på sivile enkeltindivider og grupper som allerede jobber nå for å stanse krigen på en ikke-voldelig måte. Både i Russland, Ukraina og fra andre hold. Og det bør arbeides for å jobbe mot den økende demoniseringen av russere man ser tendenser til nå. Mange føler på maktesløshet. Det er viktig å anerkjenne det. Men vi må også holde fast på håpet og fokusere på åpenhet og dialog.

Gitte, Antikrigs-Initiativet: Norge fremmet sammen med Mexico et forslag i FNs Sikkerhetsråd 6. mai som ble enstemmig vedtatt. Her minner Sikkerhetsrådet om at alle medlemsstater har påtatt seg, under FNs charter, plikten til å avgjøre sine internasjonale tvister med fredelige midler. Derfor er AKIs standpunkt: Å kreve øyeblikkelig våpenhvile, forhandlinger og en fredsløsning.

 

Joakim, Fredsinitiativet 2022: Forhandlinger vil sannsynligvis ende denne krigen, i likhet med de fleste andre. Sjansene for fred, både på kort og lang sikt, vil være langt større om også Nato kan ta del i en fredsavtale, slik at forholdet mellom Nato og Russland kan bli bedre og ikke en kime til nye konflikter og kriger i årene som kommer.

3) Hvordan er det å jobbe for fred- og nedrustning i dag?

Tuva, ICAN Norge: Russlands grusomme invasjon av Ukraina har hatt store konsekvenser for kampen mot atomvåpen. På den ene siden har det blitt klart for alle at trusselen atomvåpen utgjør ikke forsvant med jernteppet og Sovjetunionen. Det gjør at vi som jobber mot atomvåpen i større grad enn tidligere får plass i media. På den andre siden er det flere stemmer som normaliserer atomvåpen og mener vi trenger atomvåpen for å kunne avskrekke Russland og Kina. Motstandere av FNs atomvåpenforbud må sjelden forklare hvorfor de legitimerer verdens verste masseødeleggelsesvåpen og kan gjemme seg bak behovet for å stå sammen i NATO (uten at de må forklare hvordan det å være medlem i NATO står i veien for å støtte et forbud mot et masseødeleggelsesvåpen som bryter humanitærrettslige prinsipper).

Jeg tror det er viktig å igjen trekke atomvåpensaken ned fra et abstrakt og teoretisk nivå til hvilke konsekvenser disse våpnene faktisk har dersom de brukes. Krigen i Ukraina har vist oss at atomvåpen ikke brukes til beskyttelse, men til å terrorisere andre og gjøre farlige situasjoner enda farligere. Atomvåpen har katastrofale konsekvenser for mennesker og miljø. Ved bruk er det ingen som kan gi tilstrekkelig hjelp. Ødeleggelsene vil være for store og strålingsfaren for høy. De humanitære konsekvensene må være i sentrum av debatten rundt atomvåpen. Det håper jeg vi som jobber mot atomvåpen klarer å bidra til.

 

Inga, Fredslaget: Stort engasjement har muligens skapt mer polarisering, som vi ikke liker. Det er viktig å ikke ødelegge forholdet vi har med hverandre. Forsoningsarbeidet må starte allerede nå. Krigen i Ukraina har gjort det vanskeligere å jobbe for fred. Det er nærmere oss enn det har vært på lenge. Det er en påminnelse om at fredsarbeid må jobbes med, hver dag. Vi kommer til å diskutere dette mer på vårt Fred & Miljø-seminar 22.oktober. Alle er velkomne!

 

Gitte, Antikrigs-Initiativet: Krigen i Ukraina har definitivt gjort det vanskeligere å fremme en fredspolitikk. Alle som går imot NATO-opprustning og våpenforsendelser til Ukraina merker at det er vanskeligere å få aksept for en annen politikk enn den militaristiske. Samtidig ser vi at fredsbevegelsen vokser seg sterkere jo verre militarismen blir. Vi blir stadig mer skjerpet mht. å møte krigshissingen med solide motargumenter. Vi har et sterkt samhold rundt disse verdiene og samarbeider også med den internasjonale fredsbevegelsen, som World Beyond War og WILPF.

 

Joakim, Fredsinitiativet 2022: Det offentlige ordskiftet i Norge rundt krigen i Ukraina, Nato og militæret generelt er svært ensidig. Det råder en slags konsensus om at mer våpen, mer krig og større avstand til «fiendtlige land» er veien å gå. Svømmer man mot denne strømmen tillegges man ofte meninger og anklages i verste fall for å være overløpere. Samtidig er det mange som forstår behovet for en alternativ politikk og gir støtte, om enn ikke uttalt. Fredsarbeid kan være vanskelig i krigstid, men det er også da det er aller viktigst. Det gir næring og inspirasjon til videre arbeid.

Av Hege Skarrud, politisk økonom og aktivist. Skarrud er tidligere leder i Attac Norge og Spire, spaltist i Klassekampen og jobber nå som politisk rådgiver for SVs Stortingsgruppe.

---

Hvordan kunne legemiddelindustrien – med støtte fra verdens ledere – skape et überprofittabelt vaksineapartheid i koronapandemien? For å få svar må vi se på den nykoloniale historien til avtalen om immaterielle eiendomsrettigheter, TRIPS-avtalen, i Verdens handelsorganisasjon.

Vaksineapartheid

Pfizer håvet inn rundt 370 milliarder kroner i 2021 på koronavaksinen ene og alene. Moderna tjente samme år 185 milliarder kroner på sin vaksine. Mot slutten av 2021 høstet Moderna og Pfizer en samlet profitt på 10 000 kroner i sekunder. I 2022 forventer Pfizer å tjene rundt en BILLION kroner totalt! I de seks første månedene av det som blir überprofittåret til legemiddelselskapene, ble aksjonærene til Pfizer tildelt 65 milliarder kroner i tilbakekjøp av aksjer og utbytte, og Moderna lover utover høsten ytterligere 30 milliarder i tibakekjøp. Samtidig brukte selskapet 51 milliarder på forskning og utvikling av legemidler, som jo er bedriftens formål.

Et av hvert femte liv tapt i lavinntektsland kunne vært reddet om ikke vi levde under vaksineapartheid. Flere land er i tillegg kastet ut i sine største gjeldskriser noensinne, og en rekke land ruller ut innstrammingspolitiske tiltak.

I det griske valget om å la seg selv bade i en Onkel Skruete pengebinge av korona-superprofitt, skapte legemiddelindustrien et vaksineapartheid verdens ledere nektet å rikke ved. Veien dit er et nykolonialt, rasistisk og jusstørt sammensurium av bedriftsdirektører, trusler og multilateralt regelverk som strekker seg tilbake til etterkrigstida.

Veien til monopol-mekka

Essensen i fortellingen er enkel: legemiddelindustrien er kronet med et regelstyrt monopol som lar dem bestemme hvordan vi blant annet møter folkehelsekriser, fordi politikerne tillater det. Det betyr altså at i frihandelsløvens munn, Verdens handelsorganisasjon (WTO), finnes en paradoksal avtale som begrenser frihandelsprinsippet.

Monopolregelverket for immaterielle rettigheter er et ganske nytt tilskudd i den globale kapitalismens reisverk. Før ble livsnødvendig kunnskap vurdert som et offentlig gode, til og med av privatiseringsmaskinen USA. Å la et fåtall selskaper akkumulere politisk og økonomisk makt over og på grunn av monopol på legemidler, i stor grad finansiert av det offentlige, ble vurdert umoralsk. Nå har pipa fått en annen lyd, takket være legemiddelindustriens jurister og lobbyisters årelange angrep på den tidligere forståelsen.

I 1994 kunne de høste frukter fra offensiven, med TRIPS-avtalen i Verdens handelsorganisasjon (WTO). TRIPS står for «Trade-Related Aspects of Intellectual Property Rights», og kan konseptuelt oversettes til norsk som den internasjonale avtalen for immaterielle rettigheter. Avtalens kjernemål er å sette minimumsvern for eierskapsbeskyttelse over blant annet opphavsrett, patent, design og forretningshemmeligheter. Mye av dette er kunnskap som det slås lovlig, avtalefestet privat eierskap over. Det tar lang tid og er kostbart å nå markedet med nye medisiner, og legemiddelindustrien mener derfor at det er essensielt for dem å ha immaterielle rettigheter for å sikre medisinsk innovasjon. Makten har de likevel valgt å utnytte for egen vinning mer enn innovasjon som driver verden i riktig retning (ref. utbyttene til Pfizer-aksjonærene).

Legemiddelindustriens «vare» – kunnskap og ideer – er «ikke-rivaliserende». For å sikre makt og vinning over en ressurs det ikke er mangel på må det skapes fiktiv knapphet. Slik spiste kommunikasjons- og lobbykampanjer opp større deler av legemiddelindustriens forskning- og utviklingsbudsjett fra slutten av 1950-tallet. Industrien fryktet å se sine allerede da superprofitter svinne hen (profitt de kunne takke offentlige penicillin-kontrakter under krigen for), og en eventuell spredning av det vi kan kalle det «indiske eksempelet». India vedtok i 1970 en lov som forbød medisinske patenter. Landet inngikk også en avtale med FN på 1950-tallet om støtte for offentlig produksjon av penicillin, noe som ga grobunn for Indias offentlige medisinske produksjonskapasitet. Flere av G77-landene (de 134 fattigste landene i verden) fulgte i Indias patentlov-fotspor. G77 så immaterielle rettigheter som nok et nykolonialt sugerør for å flytte verdier og verdighet fra Sør til Nord. Lavinntektslandenes pondus svekket legemiddelindustriens normative makt over kunnskap og prissetting. De måtte nå befeste makten i et multilateralt avtaleverk.

 

Et stk militant Pfizer-direktør, Edmund Pratt Jr., la opp en forsvarsstrategi for industrien. Han samlet en hær av direktører i legemiddelindustrien for å utføre slagplanen. Likeså ble direktører innen kultur og teknologi – en annen gjeng med interesse i privat eierskap over kunnskap – hentet inn. Tolv direktører satt ved det USA-baserte hærbordet, som til slutt ble til Intellectual Property Committee (IPC). I ekte nyliberal geopolitisk ånd ble det skapt allianser med europeiske og japanske ekvivalenter av IPC.

 

Det som fulgte for IPC, var årevis med nådeløst lobbyarbeid for å få presset gjennom dominansen over den globale folkehelsen. Legemiddelindustrien slapp så ut angrepshundene sine, advokatene, til en rekke forum som FN og Verdens helseorganisasjon (WHO). De gikk også til intensive søksmål mot land for å befeste rett til eierskap via dommer. Mye uten hell.

 

Så kom gullkalven: opprettelsen av WTO. Snart skulle en rekke land reformere det som da var GATT-avtalen til WTO gjennom den såkalte Uruguay-runden i 1986. WTO var den perfekte arena fordi arven organisasjonen bygger på, Bretton Woods, ble brukt i favør av de rikestes interesser. Lobbyarbeidet ble nå til trusler og geopolitisk press mot en rekke av G77-landene fra USA (som nå var i stor grad temmet og indoktrinert av IPC-hæren). Alliansen av patent-sultne direktører skrev et avtaleforslag for immaterielle rettigheter til forhandlingene om WTO-avtalen. Forslaget deres var utelukkende basert på industriens ønsker. Rundt samme tid ble Pratt Jr. og direktøren av IBM hentet inn av ingen andre nyliberale ringere enn Ronald Reagan til å lede den rådgivende komitéen for handelspolitikk og forhandlinger (Advisory Committee for Trade Policy and Negotiation). Her satte gutta ned en arbeidsgruppe på nettopp immaterielle rettigheter. Gruppa og hæren maktet å markedsføre immaterielle rettigheter som viktig for amerikansk konkurranseevne. Alle som motsa seg dette var imot arbeidsplasser i Detroit og innovasjonen i Silicon Valley. Amerikanerne var solgt og annonserte at immaterielle rettigheter vil ligge på forhandlingsbordet under Uruguay-runden om fire år. India og Brasil nektet å godta en slik avtale, likeså en rekke andre i G77. USA startet å huke landene inn i lukkede møter for å tvinge dem til å gå med på avtalen. Her ble de møtt med trusler om sanksjoner og tilbaketrekking av bistand. Våpenet deres var en amerikansk lov fra 1974; Seksjon 301. Handelsloven ga USA rett til å innføre sanksjoner mot en handelspartner dersom partnerens nye tiltak ble ansett som diskriminerende eller tyngende for USA. Opp til avslutningen av Uruguay-runden i 1994 brukte USA Seksjon 301 rundt et dusin ganger i konfrontasjoner med lederne av G77. Anti-TRIPS-landene ble tvunget til retrett, med India som den siste forsvareren. Innføringen av TRIPS-avtalen viste at amerikansk privatiseringspress i aller høyeste grad fungerer.

Koronamonopolet

Legemiddelindustriens propagandamaskineri opererte for full kraft under koronapandemien for å ivareta monopolmakten. Corporate Europe Observatory har funnet ut at legemiddelindustrien bruker minst 360 millioner kroner årlig på lobbyarbeid for å ivareta monopolmakten sin – eller utvide den – kun i Brussel. På grunn av mye hemmelighold rundt lobbybudsjetter og lobbymøter kan en forvente at summen er langt høyere. Resultatet av propagandaen ble vaksine-produksjonsfabrikker produserende på lav kapasitet og land som ikke fikk ta i bruk kunnskapen og teknologien til å utvikle, distribuere og bruke egne koronavaksiner. Selv om det var for å sikre egen befolkning rett til liv og en effektiv håndtering av pandemiens nå dyptgående ringvirkninger. I tillegg var det de samme landenes skattebetalere som betalte for lobbykampanjer og superprofitter.

 

Tidlig i utviklingen av koronavaksinen så flere TRIPS-avtalen som et hinder for rettferdig pandemibekjempelse. I oktober 2020 la derfor India og Sør-Afrika et forslag på bordet i WTO om å gjøre unntak fra TRIPS-avtalen. Dette selv om det på papiret er en rekke unntaksbestemmelser i TRIPS-avtalen, som har vist seg for vanskelige å bruke. Land som Sveits, Storbritannia, USA og EU-klanen nektet å gå med på et bredt unntak slik India og Sør-Afrika ville, og kom heller med egne forslag. Spesielt EU. EU sitt forslag ble oversendt til WTOs medlemmer kun uker før toppmøtet i juni 2022 skulle bli enige om hva de skulle gjøre med TRIPS-avtalen. Det var det eneste forslaget som ble realitetsbehandlet, selv om India og Sør-Afrika sitt forslag lå på bordet i WTO i over 18 måneder. EUs forslag var tydelig legemiddelindustriens oppgulp. EU hadde falt for propagandamaskineriet: «det er de immaterielle rettighetene som har ført medisinen videre.» Uten slik beskyttelse vil verden tilsynelatende gå tilbake til å dø av papirkutt, bæsje i grøftekanter og se gjenoppstandelsen av primitive sykdommer. Eventuelt vil noens superprofitt kuttes kraftig.

 

Det er et viktig element industrien ikke nevner: offentlig finansiering. Den amerikanske staten ga Moderna nærmere 100 milliarder kroner for forskning og utvikling av vaksinen. Over lengre tid har også staten spyttet i milliarder av dollar på mRNA-forskning. Mesteparten av Modernas koronavaksine er finansiert med offentlige midler.

 

Historien er i ferd med å gjenta seg. Utbruddet av apekopper startet i 2017 i Vest-Afrika, men Verdens helseorganisasjon og det resterende multilaterale «samarbeidet» ga spredningen minimalt til ingen oppmerksomhet, før apekopper ble påvist i Vesten i 2022. Da startet kappløpet for å utvikle vaksiner, og hamstrings-budrunden fra rike land. Den globale kapitalismen fordrer hamstringen gjennom teoriene som handelsregelverket bygger på. Med mindre vi endrer både det teoretiske grunnlaget og regelverket som opprettholder det, vil vi aldri kunne rettferdig møte helsekriser.

 

Patenter er en samfunnskontrakt mellom legemiddelindustrien og oss andre. Ideen er at legemiddelindustriens enerett på å bruke patentene som ligger åpent for at alle kan se dem i en gitt periode, vil sikre lønnsomhet for forskning og utvikling av et legemiddel. Det vil igjen sikre teknologisk utvikling i framtiden. Legemiddelindustrien bryter likevel samfunnskontrakten når de hegner om monopolene sine i den forstand at de raderer ut andre samfunnsområder som de gjorde under koronapandemien. At politikere verden over tok på skylapper og nektet å forstå at pandemiens herjing var et ypperlig tidspunkt for å se alternativer til dagens regelverk er uansvarlig. Det er ingen god grunn til at vi skal ha TRIPS-avtalen slik den er i dag på grunn av den maktubalansen og dårlige beredskapen den fører med seg. Vi må bygge opp alternativer til den private legemiddelindustrien, som betyr å samtidig bygge ned makten TRIPS-avtalen har.

I midten av mai inviterte Gnist og Anarres bokkafé på Grønland i Oslo til samtale med den svenske marxisten Andreas Malm. Foran et publikum på femti snakket vi om taktikk og strategi i klimakampen. Dette nummerets Gnist-samtale er et utdrag av denne samtalen.

---

Skrevet av Daniel Vernegg, redaksjonsmedlem i Gnist

Andreas Malm er universitetslektor i humanøkologi ved Universitetet i Lund i Sverige. De siste årene har han gjennom bokutgivelsene Fossil Capital: The Rise of Steam Power and the Roots of Global Warming (2016), som tar for seg kapitalismens fremvekst og relasjon til kull, og den mer vitenskapsfilosofiske The Progress of this Storm (2017) skapt seg noe av et navn innen marxistiske kretser globalt.

 

DV: Ganske tidlig i How to Blow Up a Pipeline, skriver du om det du kaller Lanchester-paradokset. Hva går det ut på?

AM: Det er observasjonen at klimakrisa er så alvorlig, at så store saker står på spill, mange mennesker er urolige og sinte, men vi har hittil sett veldig lite sabotasje eller eiendomsødeleggelse – han skriver til og med om terrorisme – veldig lite militant kamp i klimabevegelsen, sammenlignet med stort sett alle andre sosiale bevegelser. Det er et paradoks at det ikke har brutt ut mer med tanke på hvor mye krisen forverres, hvor mye lidelse den forårsaker og hvor mange potensielle mål det finnes overalt i samfunnene våre: alt fra oljeplattformer, til SUVer, til superyachter … en kunne slå til mot mange ulike mål om en først begynte. Det er et paradoks som finnes både i rike og i fattige land.

DV: Du kritiserer noe du kaller strategisk pasifisme, som du mener er en utbredt måte å tenke på i klimabevegelsen.

AM: Pasifisme kan komme i mange former. Vi har en moralsk pasifisme, som sier at vi aldri skal begå vold fordi det er moralsk feil. For å slå hull på den moralske pasifismen: Dere hadde i Norge et tilfelle med en høyreekstrem som gikk inn i en moské og forsøkte å skyte masse folk, og så var det en gammel gubbe som slå ham ned? Det var en type vold – selvforsvar – som det for meg er veldig vanskelig å moralsk fordømme. Jeg forsvarer at han brukte vold for å slå ned denne her wannabe-massemorderen. Det kreves ganske ekstreme moralske ideer for å fordømme dette som feilaktig vold. Denne moralske pasifismen er det forholdsvis lett å slå hull på, synes jeg.

Den strategiske pasifismen, er noe annet. Den sier at poenget med å holde seg til ikke-vold ikke primært er moralsk, men strategisk, og baseres på at vi har dratt lærdommer av tiår eller til og med århundrer av sosial kamp, og at disse lærdommene sier at du fort en utøver noen som helst form for vold i sosiale bevegelser, så taper man, mens dem som historisk har holdt fast ved ikke-vold har vunnet. Dette her kommer i stor grad fra en bok som heter Why Civil Resistance Works av Erica Chenoweth og Maria Stephan. Der går de igjennom den iranske revolusjonen, den palestinske intifadaen, den arabiske våren og en del demokratiopprør i Øst-Europa. Basert i dette konstruerer de en database som de sier viser at det er en allmenn regel at voldsomme protester mislykkes, men ikke-voldelige protester lykkes. Jeg synes det er en veldig dårlig bok, og at forskningen deres er svak. Den er nå veldig kontroversiell, den boken – den tesen, fordi det nå er mange forskere som peker på det motsatte. Jeg som er litt historienerd, drar noen historiske eksempler i boken min som snarere peker mot det motsatte, nemlig at nesten alle opprør som har vært suksessfulle har inneholdt elementer av eiendomsødeleggelse, sabotasje, konfrontasjon med politistyrker eller også mer avanserte former for vold, som væpnet opprør eller krig.

Et eksempel som ofte dukker opp i disse sammenhengene, er kampen mot slaveriet. Det finnes en slags forestilling om at slaveriet ble avskaffet fordi abolisjonistene dedikerte seg til ikke-voldelig lobbying mot slaveriet, men det var ikke sånn det gikk for seg. Det første stedet slaveriet ble avskaffet var på Haiti etter den haitiske revolusjonen, som var et utrolig voldelig masseopprør. I USA krevdes det en gigantisk borgerkrig for å få slutt på slaveriet. Det betyr ikke at vi skal sikte mot å ha en borgerkrig, men det peker mot at vi i historiefortellingen her ser noe som ligner på det som i klimasammenheng kalles greenwashing – noe en kamerat har referert til som peacewashing – at elementer av vold i ulike episoder av frigjøring sorteres bort for å skape et bilde av at det er nok med relativt ufarlig ikke-vold for å oppnå mål.

Andre klassiske eksempler på denne retorikken er suffragettene, borgerrettighetsbevegelsen i USA, kampen mot apartheid i Sør afrika, ulike anti-koloniale revolusjoner (der favoritteksempelet selvfølgelig er India), den arabiske våren, berlinmurens fall og andre eksempler. Men om en ser nærmere på disse eksemplene historisk, inklusive berlinmurens fall – som var en orgie i eiendomsødeleggelse hvor masse mennesker gikk ut og hakket i stykker en stor mur, så sprekker bildet av at det er absolutt ikke-vold som er veien til fremgang. Dette er mitt syn på det.

DV: En kan jo gjøre et argument for at dette også gjelder sosialdemokratiene i Norge og Sverige. Her tenker jeg at dette med peacewashing er svært aktuelt, for i motsetning til fortellingen om klassekompromisset som en lærer på skolen, så var tiden før dette ble inngått preget av harde sosiale kamper, inkludert med innslag av blokader av streikebrytere og sabotasje. Tenker du at denne historien er noe en kan dra veksel på i klimakampen?

AM: Ja. Grunnen til at jeg utelater det, er at det ikke er et eksempel som brukes av Extinction Rebellion eller av andre i klimabevegelsen som forsvarer linjen om strategisk pasifisme. Her finnes det i det hele tatt veldig få referanser til arbeiderbevegelsens historie. Det er mulig at en kan dra veksel på den tradisjonen i Norge og Sverige, men det er ikke en spesielt levende tradisjon i våre land. Minnet om klassekampen på begynnelsen av 1900-tallet har jo stort sett dødd ut, i alle fall i Sverige – jeg vet ikke hvordan det er her. Dette skiller oss fra for eks. Frankrike, hvor det finnes en levende tradisjon for sosial kamp som bryter ut regelmessig hvert tredje, eller hvert fjerde år, med masseopprør som stort sett alltid inneholder opptøyer og eiendomsødeleggelse i stor skala. Men Frankrike er litt unikt i vest-Europa, i at de har dette som en levende tradisjon. Der er paradokset at det i Frankrike ikke finnes noen klimabevegelse som bedriver samme type kamp – dette til tross for at det finnes en stor grad av folkelig kulturell aksept på militant kamp, mens det i Tyskland – hvor det ikke i det hele tatt finnes en slik akseptans – finnes en mye mer militant klimabevegelse enn i Frankrike. […]

DV: Du argumenterer likevel for at det er på tide at klimabevegelsen både globalt og her hjemme bør eskalere og ta i bruk mer militante taktikker. Hvordan ser du for deg at det skal skje? Hva bør man gjøre?

Man kan gjøre så mye som helst, og det begynner allerede å skje sånne saker. Det finnes ganske klare tegn på at klimabevegelsen holder på å radikaliseres og at den eksperimenterer med nye taktikker. Det gjelder ikke minst Extinction Rebellion (XR). XR er på mange måter min motpart i min bok, for jeg ble ganske provosert over det jeg leste i deres håndbok This is Not a Drill, hvor de omtrent hevder at en så snart en anvender vold i noen som helst kamp, så baller det på seg og blir fascisme. Men XR har siden det gitt slipp på en del av sin mest ekstreme sivil ulydighetsdogmatisme og begynt å åpne for sabotasje. Kanskje særlig i England, som er XRs hjemland, hvor de for et år siden hadde en kampanje hvor de gikk til de store bankene i finansdistriktet City i London – bankene som øser inn penger i fossilbrenslerprosjekter – og knuste rutene deres på en veldig engelsk måte. Ikke impulsivt, spontant franskt, men en artig engelsk måte å ødelegge vinduer på. Likevel var det en form for sabotasje, som de også selv sa representerte en eskalering.

Just Stop Oil, som er en av flere spin offs av XR har – synes jeg – løftet klimakampen i England til et nytt nivå, med sine spesifikke blokader mot oljeraffinerier og -transporter. Disse har også innbefattet elementer av sabotasje i form av at aktivister har ødelagt bensinpumper og sånne saker. Jeg synes dette er en mye bedre kampanje enn Insulate Britain [britisk bevegelse som krever etterisolering av bygningsmassen i landet], som i sine blokader av trafikk og arbeidere som pendler til jobben har vært mye mindre målrettede. I England kan en også nevne Tyre Extinguishers, som er en kampanje for å tappe luften av dekkene på SUVer. Disse har et ganske høyt aktivitetsnivå, og for noen uker siden tømte de dekk på 250 SUVer på én natt i rike nabolag i Brighton. Dette har spredd seg til Tyskland også, og er en utrolig enkel sabotasjeaksjon som kan være ganske irriterende for SUV-eiere i rike bydeler. En setter simpelthen inn en liten linse, mungbønne eller et gruskorn i ventilen på dekket, og så går luften ut. En ødelegger ingenting.

Sabotasje og eiendomsødeleggelse kan være alt fra dette, til aksjoner som en som i februar ble utført mot byggingen av gassrørledningen Coastal Link i British Columbia i Canada. Denne bygges på First Nation-territorium, og utløste i 2020 massive protester over mye av Canada. Da var det mengder av blokader som ledet til at hele gassnettverket lå nede. Disse blokadene ble slått ned av brutale politiaksjoner. Det som hendte nå i februar, var at det plutselig etter midnatt kom tjue maskerte aktivister ut av skogen, gikk fram til portene ved byggeplassen der denne rørledningen skal settes ned i bakken og under en elv som har en spesiell åndelig verdi for urbefolkningen, og jaget vekk sikkerhetsvaktene ved å hakke på bilene deres med økser. Deretter tok de seg inn på området og inn i bulldosere og trucker, før de brukte disse til å ødelegge alt maskineri de kunne komme over. Da politiet kom dit, var alt videoovervåkningsutstyr ødelagt, så de eneste bildene som finnes av dette, ble tatt av sikkerhetsvaktene før de ble jaget bort. Aktivistene var også forsvunnet, og så vidt jeg vet, er ingen av de tjuetalls aktivistene blitt pågrepet. Selskapet har tapt millioner av dollar og ledende politikere har uttrykt sin bekymring for at dette vil skape en avskrekkende effekt på investorer som vil utvinne fossile brensler. Dette er jo eksakt det en vil oppnå! At investorer vet at de kan tape sin faste kapital, at de vet at aktivister kan gjøre slike ting, er jo eksakt det en vil oppnå! I spennet mellom å tappe dekk på SUVer og å ødelegge en hel anleggsplass, finnes det en masse ulike ting en kan gjøre. Jeg tror vi vil komme til å se mer eksperimentering av denne typen i det globale nord etter hvert som klimakrisen tiltar og aktivister blir mer frustrerte. […]

DV: Geografen Matt Huber, som nylig kom med boka Climate Change as Class War, argumenterer for at en organisert arbeiderklasse med makt til å stoppe produksjonen gjennom streik, er den eneste potensielle kraften som kan stoppe fossilkapitalen. Samtidig er det vanskelig å se for seg at den delen av arbeiderklassen som arbeider i olja i Norge og med kull i Tyskland vil gå foran i den kampen. Med det er det vanskelig å se for se at det ikke skal oppstå polarisering mellom denne delen av arbeiderklassen og klimabevegelsen. Er denne delen av arbeiderklassen rett og slett tapt for klimabevegelsen?

AM: Det er vanskelig for meg å se det på den måten. Til å begynne med, synes jeg at det ville være fantastisk om folk gjorde alt det Huber i sin bok skriver om at en kan gjøre. Det hadde vært fantastisk om fagforeningene slåss for klimaet på den måten som han setter opp som en mulighet, men det er litt spekulativt. Ideen om en klimabevisst arbeiderkamp har funnets i våre politiske kretser – i alle fall i de trotskistiske kretsene jeg har vært med i – ganske lenge. Ideen om klimajobber – det var en ganske avansert kampanje for klimajobber i Norge rundt 2008-2010, mener jeg å huske? Men jeg tror også at en ikke oppnådde så store resultater i Norge, og heller ikke i England eller i Sør afrika, der kampanjer av denne typen har vært ført ganske frenetisk.

Huber, som er en kompis av meg, erkjenner også at den reelt eksisterende klimabevegelsen som oppstod i 2019 ikke kom fra fagforeningene, men fra andre hold. Dermed er det ikke sagt at en skal gi opp den organiserte arbeiderklassen – inkludert den som jobber i fossil industri, for det finnes variasjoner i graden av klassebevissthet og politisk bevissthet. Det finnes andre grupper, for eksempel i Total – det store oljeselskapet i Frankrike, som har foreslått at deres raffinerier skal omgjøres til helt andre typer virksomheter. Men da har det vært snakk om fagforeningskadere med marxistisk skolering som har drevet ideene fram.

Det finnes også eksempler fra Australia og USA osv, men om en ser på brunkullsgruvene i Tyskland, så er klassebevisstheten og den sosialistiske bevisstheten der veldig lav. Der har forsvaret for kullindustrijobbene ekstremhøyrefortegn: Arbeidergrupper i kullindustrien stemmer på AfD [høyreekstremt parti i Tyskland], og når Ende Gelände [radikal klimabevegelse i Tyskland] hadde klimaaksjoner der i 2016, så kom nazister sammen med barn av kullarbeider-kids og angrep aktivistene. Det der varierer fra land til land og avhenger av hvordan det ser ut lokalt og graden av klassebevissthet. Dette er jo i seg selv en grunn til ikke å gi opp disse gruppene og fortsette å dyrke de kontaktene en har med folk i fagbevegelsen osv. Jeg vet ikke hvordan det ser ut i Norge og hvordan oljearbeidere her forholder seg til disse spørsmålene. Om de stemmer på Frp eller på mer progressive partier.

DV: Mange på venstresiden i Norge vil hevde at en ved å utføre blokader og sabotasje mot oljeindustrien, ville kunne ende opp med å dytte arbeiderne i denne inn i armene på Frp, og at venstresiden derfor heller bør satse på å utvikle grønn industripolitikk. Kan det være at klimabevegelsen trenger en arbeidsdeling hvor den har en flanke som gjør dine greier, men også en annen mer reformistisk flanke som snakker grønn industri?

AM: Absolutt! Og en slik radikal flanke ville ha som mål å presse behovet for omstilling inn på dagsordenen. Hadde en fått et enormt utbrudd av sabotasjeaksjoner mot oljeindustrien i Norge, så ville spørsmålet blitt presset frem. Det ser en tegn på bare med sivil ulydighetsaksjoner av XR-typen. Masseprotester tvinger saker inn på dagsordenen og utløser motreaksjoner, men da vil oppgaven for mer mainstream deler av klimabevegelsen være å ha en dialog med oljearbeidere og fagforeninger, og si:

Hør her, vi må faktisk gjøre denne omstillingen, men vi kan gjøre det på en måte som ivaretar deres materielle interesser og jobber. […]

Sjømatnæringen har som ambisjon å doble verdiskapningen innen 2030, samtidig som den skal bli mer bærekraftig og skape arbeidsplasser langs kysten. Rammebetingelsene for det som kan bli en av de næringene vi skal leve av etter olja bør debatteres bredt, ikke bare langs kysten. Kysten og havet er vår felles eiendom, som vi er avhengig av for å ha gode liv.

---

Av Kari Celius, redaksjonsmedlem i Gnist

Laks er Norges nest største eksportnæring. Næringsmiddelindustrien, som er fastlands-Norges største industri, sysselsetter 50000 arbeidere. Mange av arbeidsplassene er direkte eller indirekte knytta til oppdrettsnæringa.

Sjømat Norge (landsforeningen for fiskeri- og havbruksnæringen) har som strategi om å doble verdiskapingen i sjømatnæringen inne 2030 – de kaller det «det blå taktskiftet». Det skal de gjøre samtidig som næringa skal bli mer bærekraftig og skape arbeidsplasser i lokalsamfunn langs kysten. Der høres ut som en utfordring.

Som oljevirksomheten og kraftprodusentene er oppdrettsnæringa avhengig av å høste av grunnrenta. Men oppdrettsnæringa får etablere seg på allmenningen uten å måtte betale for det de forbruker av areal og hav. De slipper å betale erstatning for villaksen som blir borte og andre natur- og miljøødeleggelser som er en følge av aktiviteter knytta til oppdrett.

Boka Den nye fisken kom i 2021. Boka forteller den spennende historien om hvordan laksenæringa ble til og hvordan den er blitt en stor økonomi. Den har vært en inspirasjon for denne artikkelen, men Istedenfor å skrive en bokmelding, ville jeg favne bredere enn boka, og ta med det de ikke har skrevet så mye om; sysselsetting, organisering og arbeidskonflikter, om politiske linjer og krav til næringa.

Historien om temminga av laksen

Simen Sætre og Kjetil Østli sitt arbeid startet med en artikkelserie om laksenæringen for fem år siden i Morgenbladet og i Harvest (nettmagasin om mennesker, miljø og natur). De ønsket å undersøke forskningens kår på området laks. De fant ut at den møtte motstand, i hvert fall hvis det ble publisert forskningsresultater eller hypoteser som ikke var positive for næringa. Mye av boka er brukt til å utdype påstandene om at næringa er ute etter å kontrollere forskningen og regelrett prøver å bringe forskere som er kritiske til taushet ved å stemple dem som «aktivister» eller enda verre, trekke forskningen deres i tvil som juks. Som ikke-fagperson er det vanskelig for meg å vurdere om de er selektive i sitt valg av kilder.

Boka er på mer enn 350 sider, og i tillegg kommer nesten 100 sider med informasjon om aktører i bransjen, referanser og kildehenvisninger. Det er forståelig at de har hatt behov for å vise at de kan dokumentere det de påstår. Det er vanskelig ikke å bli revet med at historien om hvordan laksen ble industri, og boka er underholdende og lett lest, selv om det som fortelles om er ganske dystert.

Det er kanskje godt kjent for andre, men det var nytt for meg at den norske oppdrettslaksen er en oppfinnelse. Det genetiske materialet til laksen som vi kjøper hos Rema eller Meny og har til hverdagsmiddag, kommer fra rogn som i lakseoppdrettets barndom på 70-tallet ble samlet inn i 40 norske elver og en svensk. Utviklingen foregikk ved seleksjon av den fisken som hadde de ønskete egenskapene, vokste fort og lot seg temme. Små oppdrettsanlegg langs kysten samarbeidet med forskerne og var laboratorier der ulik smolt ble testet ut.

Til å begynne med var oppdrett virkelig småskala, drevet av kystfolk som hadde bakgrunn fra husdyrhold eller fiske. For mange ble det lærdom kjøpt dyrt, og mange oppdrettere gikk konkurs på begynnelsen av nittitallet. Etter dem kom de som ville drive større og mer profesjonelt, og kjøpte opp konkursbo som hadde oppdrettskonsesjon. En av dem var Gustav Witzøe fra Frøya. Selv om navnet skulle tyde på noe annet, er altså hans rikdom av ny dato. Han er Norges sjette rikeste mann, og eier et av de store selskapene, SalMar.

Halvparten av all lakseproduksjon i Norge er samlet i fire selskaper: foruten SalMar er det Mowi, Lerøy og Cermaq. Disse er nå multinasjonale selskaper, som også har utenlandske eiere. Mowi het fram til 2015 Marine Harvest, bak står John Fredriksen. Norsk oppdrettskapital står også bak investeringer i Canada og på Island, for å nevne noen av stedene hvor villaksen er i ferd med å forsvinne.

Lakselus ble et problem tidlig i næringens barndom, både for oppdrettsnæringa selv og for villaksen. De tettbodde merdene gjorde at luse lett smittet fra fisk til fisk. Rømlingene førte med seg lusa opp i elvene og smittet villfisken. Boka skriver mye og spennende om alle metodene som er blitt brukt i forsøk på å bekjempe lakselus, fra ulik kjemisk behandling, via leppefisk til spyling med varmt vann. Ingen av metodene er effektive, og det er heller ikke god dyrevelferd. Importert soyaprotein brukes nå også i laksefor, en annen miljøfaktor som gjør at oppdrettslaks rykker oppover på listen over mat med et vesentlig CO2-avtrykk. Her er mye å ta tak i, og bransjen sliter med å framstå som bærekraftig.

Oppdrettsnæringa og fagbevegelsen

Tall på sysselsetting

I boka anslår de at det i 2021 er i underkant av 9000 personer som er sysselsatt i oppdrettsnæringa. Tall fra SSB (2017) oppgis å være 8000. Hvor mange som er hhv. fast ansatte og innleide er ikke kjent, heller ikke hvor stor andel av dem som er arbeidsinnvandrere.

I Stortingsmeldingen 2014-2015 (Meld. St. 16: Forutsigbar og miljømessig bærekraftig vekst i norsk lakse- og ørretoppdrett) står dette: «Den direkte sysselsettingen i verdikjede havbruk var i 2013 på 9 621 årsverk. Sysselsettingen fordeler seg på 4 317 årsverk innen slakteri, videreforedling og salg, 4 133 årsverk innen matfiskleddet, 691 årsverk tilknyttet settefiskleddet, 385 årsverk tilknyttet administrasjon og 105 årsverk tilknyttet stamfiskleddet. Sysselsettingen tilknyttet oppdrettsnæringen har vært økende over mange år, men har samtidig økt betydelig mindre enn produksjonen (min utheving).» Det siste er kanskje ikke unaturlig i en ny næring.

Oppsplittet organisering

Arbeiderne på oppdrettsanleggene er organisert i Fellesforbundet, der de har eget tariffområde Havbruk, mens de som jobber med slakting og bearbeiding av oppdrettsfisk er organisert i NNN under overenskomsten for Fiskeindustribedrifter. Denne oppsplittinga har en historisk forklaring ved at en tidligere overenskomst fra Norsk Skog- og landsarbeiderforbund den gangen oppdrett var en liten næring, senere ble inkludert i Fellesforbundet. Slakting og bearbeiding hører naturlig inn i NNN, siden slakting og bearbeiding av villfisk har vært knyttet til næringsmiddelindustrien siden starten. Produksjon av for og medisin til oppdrettsbruk er organisert i Industri Energi, de kommer fra det som var Norsk Kjemisk Industriarbeiderforbund før sammenslåing.

Tilfellet Sekkingstad og hvordan seier i retten ble snudd til tap

På Fri Fagbevegelse sine nettsider forteller Torgny Hasås hele historien om arbeidskonflikten på det Sekkingstad-eide lakseslakteriet Norse Production på Stord. I fire uker høsten 2017 streiket 70 polske arbeidere for å få tariffavtale. De hadde over en lengre periode og i skjul for arbeidsgiver meldt seg inn i NNN en for en, og krevde nå at det ble inngått tariffavtale.

I tiden forut for konflikten hadde NNN i flere år samlet dokumentasjon på at det foregikk sosial dumping i fiskeforedlingsbransjen, og krevde allmengjøring av Overenskomsten for fiskeindustribedrifter. Tariffnemda avgjorde i februar 2015 at minstelønna skulle være 162,85 kroner i timen for de som arbeider i fiskeindustrien. Det medførte en nær dobling av lønna for blant andre de polske arbeiderne.

I Norse Productions ble det praktisert en gjennomsnittsberegning av arbeidstiden som var ulovlig i henhold til arbeidsmiljøloven og det ble ikke betalt overtidstillegg. Tariffavtale og tillitsvalgte å forhandle med er en forutsetning for å kunne inngå en arbeidstidsordning basert på arbeid utover normal arbeidsuke.

Etter 34 dagers streik med stor støtte fra øvrig fagbevegelse vant de fram med kravet sitt. Men avtalen var knapt nok på plass før bedriften slo seg konkurs. NNN fikk skylden for å ha drevet Norse Production over styr med sitt krav om tilbakebetaling av manglende lønn og overtid til de ansatte fra tida før tariffavtalen. Men merdene var fulle av fisk, og seks dager etter konkursen var et nytt selskap, Sund Laksepakkeri, etablert. I juli 2018 hadde de tilsatt 70 personer, samt benyttet seg av vikarbyrå, men ingen av de NNN-organiserte fikk jobb. NNN mente at alle ansatte i Norse Production hadde fortrinnsrett til de nye jobbene, og gikk til sak mot Sund Laksepakkeri. Sommeren 2019 kom saken opp, og dommen slo fast at de fagorganiserte var blitt diskriminert. 45 polske arbeidere ble tilkjent til sammen 18,1 millioner i erstatning. Det er en høy sum av en omsetning, som de åtte månedene Sund Laks hadde produsert, var 33 millioner, men Sekkingstad hadde milliardomsetting og burde kunne gjøre opp for seg. Arbeiderne har fått dekket lønna si av lønnsgarantifondet, men erstatningen har de ikke sett noe til.

Slakteskipet Norwegian Gannet

Sekkingstad har imidlertid funnet seg et nytt satsingsområde. Istedenfor å slakte fisk på norsk jord og betale norsk lønn, har han investert i et slakteskip Norwegian Gannet og en fiskeforedlingsfabrikk i Hirtshals. Slakterskipet henter laks direkte fra merdene i Skottland og leverer fisken direkte til fabrikken. Det er norsk besetning på skipet, men i produksjonen jobber det østeuropeere.

Etter hvert har skipet i stor grad gått over til å hente fisk fra norske merder. Båten har fått dispensasjon fra den såkalte fiskekvalitetsforskriften fram til 2030, dette ble sikret av den forrige regjeringa. Forskriften sier at produksjonsfisk ikke skal sendes ut av Norge før den er enten filetert eller at skadet fiskekjøtt er skåret bort, og har til hensikt å hindre at fisk med dårlig kvalitet skal komme ut på markedet og medføre omdømmetap for norsk fisk. Den offisielle grunnen til at de har fått dispensasjon er at direkte transport med båt til «et sted nær markedet» gir et mindre miljøavtrykk enn transport med trailer fra et landbasert fiskeslakteri et sted på Vestlandet. Da ser man bort fra at sosial dumping foregår i produksjonen på båten, og at fabrikken i Hirtshals ikke har tariffavtale.

 

Hva mener fagbevegelsen om næring og rammevilkår

Jeg har undersøkt hva det to forbunda som organiserer arbeiderne innenfor næringa mener om oppdrett. NNN er i sin uttalelse om fiskeri og havbruk fra 2017 opptatt av at næringa må søke å løse miljøutfordringene den har, i samarbeid med lokale og nasjonale myndigheter. Deres viktigste krav er innførings av rullerende biomasse i oppdrettsanlegg, som vil bidra til en jevnere tilførsel av råstoff til industrien, og slik sikre helårlige arbeidsplasser og mer bearbeiding i Norge. De ønsker en arealavgift, som er utformet slik at den både bidrar til mer innovasjon og styrker lokalsamfunnene.

Fellesforbundet mener også at produksjonen ikke skal økes der det ikke er miljømessig forsvarlig. I sin klimaplan fra 2021 gjentar de nesten ordrett Sjømat Norge sitt produksjonsmål. De ønsker oppdrettsnæringa både lenger til ut til havs og opp på land. Men de er opptatt av at de «selvpålagte hindringer» ikke skal medføre at næringen søker sin utvikling i andre land. De har ingen konkrete krav til næringa. Det speiler kanskje at de to forbundene organiserer ulike deler av næringen som ikke har sammenfallende interesser.

Hva mener Rødt

Rødts arbeidsprogram har et eget kapittel om fiskeoppdrett. De ønsker beskatning av grunnrenta, men kravet i programmet er ikke særlig spissa. Det fastslås at: «Skatteordningen for oppdrettsnæringa imøtekommer hverken lokalsamfunn eller statens rett til inntekter.» Da Rødt kom på Stortinget foreslo de i sitt alternative statsbudsjett en dobling i produksjonsavgiften for laks og regnbueørret, fra 40 øre/kg til 80 øre/kg. De foreslo også tollavgift på soyamel som brukes i produksjon av for til oppdrettsfisk. I budsjettet lå også miljøtiltak for oppdrettsnæringa og økt bevilgning til mattilsynet for kontroll. (Budsjettet ble naturlig nok ikke vedtatt.)

Rødt var engasjert i Sekkingstad-saken, og har krevd at det oppsagte arbeiderne skal få erstatningen de har krav på i hht dommen. I kjølvannet av saken om Norwegian Gannets dispensasjon fremmet Rødt forslag om å innføre kvotetrekk for eksport av ubearbeidet fisk for å sikre at norsk fisk skaper norske arbeidsplasser. Dette forslaget ble fremmet for næringskomiteen i forrige stortingsperiode, men ble ikke vedtatt.

Grunnrente og skattepolitikk

De fleste tillatelsene til å drive oppdrett ble i sin tid gitt bort gratis. De som fikk tillatelse fikk anledning til å bruke en naturressurs, det de høster er grunnrente. Grunnrenta gir høy avkastning på kapitalen for oppdretterne, men de gir lite tilbake til det lokalmiljøet som har stilt naturressursene sine til disposisjon. Etter hvert som tillatelsene kunne kjøpes opp er lakseoppdrettere blitt blant landets rikeste.

Havbruksskatteutvalget kom i sine beregninger fram til det tallet som er nevnt i Rødts program, at grunnrenta utgjør om lag 20 milliarder pr år. I 2014 ble det satt i gang en utredning av hvordan oppdrettsnæringa skulle betale mer til felleskapet, skulle det være det være en avgift som ble beregnet etter areal eller produksjonsmengde, eller skulle det være en grunnrenteskatt? Høyreregjeringa mente faktisk også at bruk av naturressursene burde beskattes, og fikk støtte fra NHO. Det var flertall på Stortinget en eller annen form for skatt eller avgift, men for å kunne ha bedre grunnlag for å avgjøre hvilken som skulle velges, ble utredningen satt i gang. For å gjøre en lang historie litt kortere: ifølge forfatterne av «Den nye fisken» var det oppdrettsnæringens egen lobby, godt støttet av påvirkere fra First House, som sørget for at det som til slutt ble vedtatt var en liten produksjonsavgift, og ingen grunnrenteskatt.

For å ta et eksempel fra den norske kystvirkeligheten: i Hadsel kommune i Vesterålen har Nordlaks sin virksomhet. Med en omsetning på 3 milliarder kroner i 2019, er Nordlaks trolig Norges største familieeide oppdrettsselskap. Selskapet har 39 oppdrettsanlegg i 12 kommuner i Nordland og Sør-Troms. De har verdens største flyttbare havfarm, et 385 meter langt og 59 meter bredt oppdrettsanlegg, på utviklingstillatelse fra Fiskeridirektoratet. Den ligger i havet i Hadsel kommune, og skal kunne huse inntil 10 000 tonn laks. Pga problemer med lakselus og høy dødelighet i anlegget (opp mot en fjerdedel av fisken dør i merdene) vil ikke direktoratet gi selskapet lov til å gjøre om utviklingstillatelsene til ordinære konsesjoner.

Den største eieren i Nordlaks, Harald Inge Berg, er oppført med en formue på 12 milliarder kroner i 2019, det begynte med oppkjøp av et konkursbo for tretti år siden. Man skulle kanskje tro at noe av denne rikdommen tilflyter Hadsel kommune, men det gjør den ikke. Kommunen har dårlig økonomi. I budsjettbehandlinga i desember 2021 ble det foreslått at skoler, barnehager og legekontor skulle legges ned, at brannberedskapen ble redusert og gatelys skulle slås av for å spare kostnader.

Bør oppdrett må bli landbasert?

Oppdrettslaks som rømmer eller som smitter villaks med lus og andre sykdommer er et stort miljøproblem som må løses. Det umiddelbare svaret er at oppdrettsanleggene må på land med vannrensesystemer og muligheter for å ta vare rester av for. Det vil beskytte villaksen og havet, men hvordan «landbasert anlegg» løses er vel også viktigI 2019 var det 20 landbaserte anlegg i Norge og norsk kapital eller norske eierinteresser i ytterligere 10 anlegg i andre land (NorskFisk.no).

Her kommer tre eksempler fra virkeligheten:

Hydra – den flytende produksjonstanken

Nordlaks har flere innovative kort i ermet: I februar 2021 overtok de et selskap som het Hydra Salmon Company II AS. Selskapet hadde forut for overtakelsen fått tilsagn om fire utviklingstillatelser til utvikling av konseptet “produksjonstank”. Dette utviklingsprosjektet har Nordlaks nå overtatt, og jobber for å realisere produksjonstanken i tråd med tilsagnet som var gitt av Fiskeridirektoratet. Hydra er en flytende tank med diameter 78m med tett tak og faste vegger som går ned til 20 meter under havoverflaten. Maksimal tillatt biomasse: 3120 tonn. Rømningssikker er den helt klart, og det er muligheter for god fiskevelferd, siden de faste veggene beskytter mot bølger og uvær på en måte vanlige merder ikke gjør. (Fisk som skubbes mot hverandre i merdene når det er vind og bølger får sår og skader. Fisken blir redd og stressa, så oppdrett i værhardt klima med kaldt vann er ikke god dyrevelferd.)

Landbaserte oppdrettsfabrikker på steder uten kyst?

Den norske oppdrettslaksen er skapt i et laboratorium, og oppdrett har vært industri fra dag en. Hele produksjonsprosessen kan i prinsippet gjøres på ett sted, hvis oppdrett, slakting og bearbeiding samlokaliseres. Landbasert oppdrett baserer seg på såkalt RAS-teknologi, resirkulerende akvakultursystem. Det er i prinsippet det sammen som brukes i akvarium, der rensingen foregår med biofiltrering uten at store mengder vann skiftes ut. Det sparer ferskvann, samtidig som det er mulig å lage det habitatet som fisken trenger for å ha det bra. Det funker i akvariet, men for større oppdrettsanlegg er RAS ennå på prøvestadiet.

I Sverige er det under planlegging flere store landbasert oppdrettsanlegg uten kystkontakt, basert på norsk oppdrettskapital.  Et anlegg i Sotenäs kommune er et samarbeid mellom norske Lighthouse Finance og den svenske kommunen. Anlegget skal etter planen stå klart i 2023. Målet er å produsere 260.000 tonn laks årlig. Nærhet til eksportmarkedene, samt å slippe transport på norske vinterveier, trekkes fram som fordelaktig med plasseringen, samt velvilje lokalt når det kan gi 50-80 arbeidsplasser.  Ja, villaksen er i hvert fall trygg når produksjonen er på betryggende avstand fra hav og elver. Det er muligheter for gode helårsarbeidsplasser hvis fabrikken kan samle oppdrett, slakting og bearbeiding. Med en slik løsning vil lakseproduksjon bli likere produksjon av kylling.

Er det greit å bygge om holmer og skjær for å få næringa landbasert?

Gigante Salmon har sitt første landbaserte lakseoppdrettsanlegg under bygging på Lille Indre Rosøy i Rødøy kommune på Helgeland. Deres konsept er basert på et gjennomstrømmingssystem som det påstås at «kombinerer fordelene fra både konvensjonell og landbasert akvakultur» (fra nettsiden deres). De sier videre at «mer enn 50% av utslippene samles opp og kommer til nytte som gjødsel eller andre produkter i den sirkulære økonomien. Vannet som brukes i produksjonen hentes fra en dybde hvor det ikke lever lakselus, derfor unngår laksen i vårt anlegg påslag av parasitter og slipper å behandles for dette.»

Gigante Salmon Rødøy AS har tillatelse til å produsere 13731 MTB (maksimalt tillat biomasse, målt i tonn) på Lille Indre Rosøy. Byggingen av anlegget startet i september 2021, og produksjonsstart er planlagt i andre halvår 2023. Gigante Salmon er et opprinnelig familieeid selskap med lokal tilknytning, som har drevet med oppdrett siden 80-tallet. For å bruke mindre strøm og rense avløpsvannet mer enn opprinnelig planlagt, har selskapet nå i 2020 søkt om tillatelse til å etablere en steinfylling i sjøen utenfor Lille Indre Rosøy.

De samme eierinteressene står bak Gigante Havbruk, som vil bygge et landbasert oppdrettsanlegg på Feøya noen mil utenfor Bodø. Her er planen å sprenge ut store basseng på øya. Det er omstridt, for det er et stort synlig inngrep i naturen. De største bassengene på det planlagte oppdrettsanlegget er 250 meter lange.

Særlig berørt av den planlagte utbyggingen blir Fordypningsrommet i Fleinvær – et spesielt turistanlegg hvor folk kommer fra hele verden for finne fred og ro.

15. februar i år behandlet plankomiteen i Gildeskål kommune saken. Politikerne kunne enten avvise søknaden eller åpne for ei videre utredning før endelig avgjørelse blir tatt. De valgte det siste, men med knappest mulig flertall.

Her er det to næringsinteresser som står i motsetning til hverandre. Den ene vil varig endre på landskapet som den andre lever av. Avgjørelsen tas lokalt, og det fins ingen nasjonal strategi for hvor og hvordan landbasert oppdrett skal drives.

Tid for mer debatt?

Det kan tenkes at det har gått meg hus forbi, men jeg har ikke fått med meg noe høylytt debatt om oppdrett i Norge. I stor grad har nok debatten foregått i forskningsmiljøene og i bransjens egne organer. Rammebetingelsene for det som kan bli en av de næringene vi skal leve av etter olja bør debatteres bredt, ikke bare langs kysten og i lokalsamfunn som er avhengig av både oppdrett og bearbeiding av fisk. Kysten vår og havet er vår felles eiendom, som vi er avhengig av for å ha gode liv.

Fornuftige krav kan være sterkere regulering og sannsynligvis en nedskalering av produksjonen heller enn en økning, slik sjømatnæringen ser for seg. Kanskje næringen bør prioritere kvalitet og dyrevelferd framfor økt produksjon.

Det må på plass en grunnrenteskatt, og tydelige krav om færre fisk pr. kubikk i merdene. Bearbeiding av fisk produsert i Norge skal foregå i Norge og det skal betales norsk lønn.

 

Hva er det arbeiderklassen drømmer om? Hvordan utvikler kapitalismen seg? Påvirker klassekampen arbeiderklassens visjoner? Gnist har møtt forfatter av boka Arbeiderklassen – visjoner om en annen verden, Peder Martin Lysestøl, for å diskutere hvilket samfunn arbeiderklassen ønsket seg på 1920 tallet, og om drømmen om et annet samfunn fortsatt lever i dag.

---

Av Peder Martin Lysestøl, sosialøkonom og aktuell med boka Arbeiderklassen, Visjoner om en annen verden.
Jokke Fjeldstad er redaksjonsmedlem i Gnist
Foto: Eivind Volder Rutle

 

Samtalen er gjennomført før krigen i Ukraina brøt ut.

 

Jokke Fjeldstad (JF): Arbeidstittelen til dette nummeret er det nye 20-tallet. Så tenkte vi kunne starte litt med et tilbakeblikk på det forrige, altså 1920-tallet. I media, populærkultur, og kanskje spesielt nå under Koronaen, blir 1920-tallet beskrevet som «det glade 20-tallet», men var 1920-tallet det glade 20-tallet for arbeiderklassen?

 

Peder Martin Lysestøl (PML): Strengt tatt så var jo det glade 20-tallet en kort periode fra siste del av første verdenskrig. Det var jobbetid for kapitalen – virkelig store penger å tjene fra krigen var slutt og fram til 1920. Høsten 1920 startet en lavkonjunktur, og de neste 15 årene ble situasjonen for arbeiderklassen bare verre og verre. Det kom tre svære streikeperioder, og det var massearbeidsløshet. Fra høsten 1920 og til andre verdenskrig var det stor arbeidsløshet og stor usikkerhet for arbeiderklassen. Selv om det var noen opp og nedturer, så var det samlet sett en dårlig periode for arbeiderklassen.

 

Arbeiderklassen gikk fra en veldig optimistisk og revolusjonær periode der folk trodde det var like før innføring av sosialisme. De var overbeviste om at kapitalismen ville bryte sammen. Den russiske revolusjonen hadde vist at det var mulig. Dette, i Norge perioden fra 1911 til 1923, da Arbeiderpartiet ble splitta, og kommunistene dannet et eget parti, var arbeiderklassen sin mest revolusjonære periode.

 

Skulle man sammenligne med hvordan vi har det i dag, med den gangen, så er det enorme forskjeller. Jeg tror ikke arbeiderklassen den gangen kunne ha forestilt seg hvordan arbeiderklassen i dag lever. Eller vice versa. Jeg tror ikke arbeiderklassen i dag kan forestille seg hvordan arbeiderklassen levde og tenkte ved inngangen til 1920-tallet.

 

Det glade 20-tallet er en beskrivelse som bare passer for en bitte liten del av det norske borgerskapet. Lavkonjunkturen som slo inn fra høsten 2020, førte til dårlige tider også for borgerskapet. Det ble mer aggressivt og truet med lønnsnedslag, og det stimulerte selvsagt også til framveksten av fascisme og høyrekrefter som fikk grobunn når arbeiderklassen ble litt hjelpeløs og visjonene om et annet samfunn ebbet litt av utover 20-tallet.

 

JF: 1920-tallet var et tiår med mange store streiker, klassekonflikter og lockouter. Kan man si konfliktnivået mellom arbeid og kapital var på et helt annet nivå på 1920-tallet?

 

PML: Konfliktnivået var noe helt annet på den tida. Det kan ikke sammenlignes med i dag. I dag har kapitalen fått et helt annet grep på arbeiderklassen. Markedsøkonomien fungerer helt annerledes. For arbeiderklassen var markedet den gangen bare et sted der den solgte sin arbeidskraft. Arbeiderklassen sloss for å få seg en jobb og overleve. I dag ser man derimot arbeiderklassen er integrert i markedsøkonomien. Markedsøkonomien har også erobra arbeiderklassen, etter min mening.

 

Den gangen var markedsøkonomien bare en liten del av verdensøkonomien. I dag er markedsøkonomien hele verdensøkonomien. Selv de fattigste landene er ganske sterkt integrert. I dag er både Kina og Russland sterkt integrert i markedsøkonomien. Vi kunne jo ikke engang forestille oss dette på 1970-tallet, at kapitalismen skulle greie å ha en sånn voldsom offensiv som den har hatt etter 1990. Det har vært en lang kapitalistisk offensiv, som nå trolig er å vei inn i en svær overproduksjonskrise. De årene vi har hatt nå, i hvert fall fram til finanskrisa i 2007, har vært glansår for kapitalen. Dette har vært en lang glansperiode som vi kan kalle den nyliberale revolusjon. Den ga et sprang for kapitalen.

 

JF: Du nevner den nyliberale revolusjonen og at markedsøkonomien har tatt kontroll over arbeiderklassen. Kunne du konkretisert hva du mener med det?

 

PML: Hvis du går tilbake til 1922 så fantes jo ikke noe sosialdemokrati, i hvert fall ikke i dagens betydning, som noen kraft. Selv Arbeiderpartiet var et sosialistisk parti. Sosialdemokratiet i dagens forstand form vokste fram etter siste verdenskrig. I dag er de største partiene sosialdemokratiske, og ideen om sosialisme står svakt. På den annen side har arbeiderklassen blitt nedsylta i gjeld og knytta til markedet på mange områder. En stor del av arbeiderklassen har masse materielle goder de tar vare på. De har brukbare boliger, de kan ha gode ferier, og de har unger som får god utdanning.

 

Arbeiderklassen på 1920-tallet besto stort sett av fattigfolk som kjempa for et annet samfunn. De hadde ingen tro på at de kunne få en brukbar verden innenfor rammene av kapitalismen. Det var det rett og slett ingen som trodde på. Selv høyresida i Arbeiderpartiet trodde at på en eller annen måte så må vi bli kvitt kapitalismen. Hvem er det som tror det i dag?

 

Man kan si at arbeiderklassen har blitt integrert i markedsøkonomien, og på den måten kan vi si fanget. Arbeiderklassen i dag spiller stort sett på kapitalens premisser. Den er nødt til å delta aktivt på et stort varemarked. Den bruker tida si på å kjøpe og selge. Den har visjonene sine knytta til materielle goder, ikke til et annet samfunn. Det finnes selvsagt unntak, noen få regner seg fortsatt som sosialister, men det er ingen fandenivoldsk kampkraft.

 

Arbeiderklassens visjoner på 1920-tallet

JF: Som en del av Storstreiken i 1921 tok arbeiderklassen kontroll over Hammerfest noen uker våren 1921. De fikk en smak på et annet samfunn under det som etterpå har blitt kjent som Hammerfestkommunen. Tenker du det må ha hatt noe å si for de visjonene folk kunne se for seg, ikke bare den russiske revolusjonen som en veldig stor ting, men også disse små opprørene der man i et øyeblikk kjente på friheten?

 

PML: Det var flere sånne opprør og situasjoner i mange byer i Europa. Bare tenk på Wien og Budapest. Det var store byer som var overtatt av radikale sosialdemokrater eller sosialister. Det var mange som hadde store drømmer. Og kapitalen var selvsagt i forferdelig villrede fordi de ennå ikke hadde konsolidert makta si. Den hadde ikke kontroll over fagbevegelsen.

I dag har borgerskapet kontroll med fagbevegelsen. Jeg hørte en debatt på radioen om at vi skal ha frie forhandlinger, og at regjeringspartiet Arbeiderpartiet sa at man er imot å blande seg inn i den frie forhandlingsretten. Men det finnes ikke fri forhandlingsrett. Trepartsforhandlinger, det tekniske beregningsutvalget og frontfagsmodellen går ut på å ha full kontroll. Det ser vi også på oppgjørene. De går omtrent på millimeteren på hva som er avtalt i frontfaget. Det viser at fagbevegelsen er veldig bundet.

JF: Både NKP og AP hadde jo en identitet som sosialistiske og revolusjonære partier på 20-tallet. Men etter at de skilte lag, så førte de ganske destruktive kamper mot hverandre. Hvordan påvirket denne splittelsen av Arbeiderpartiet diskusjonen om sosialismen og strategien for å oppnå den?

 

PML: Før 1923 var det jo også en venstrefløy og høyrefløy i arbeiderpartiet. Det var folk som gikk inn for den parlamentariske veien og folk som gikk inn for den revolusjonære veien. Martin Tranmæl var blant dem som spilte på to hester. Han lot som om han var for den revolusjonære veien, men strengt tatt var han egentlig for den parlamentariske veien.

 

Den revolusjonære linja sto veldig sterkt fram til 30-tallet. Troen på den parlamentariske veien var svakere, særlig etter den russiske revolusjonen, som jo skapte en bevissthet om begrensningene til den borgerlige parlamentarismen. Man var mye mer kritisk til den. Men i dag er jo alle arbeiderpartiene med på den uten å være kritisk. Man har akseptert den borgerlige parlamentarismen som det man kaller demokrati.

 

I 1920 fantes det 37 arbeideraviser i Norge. Arbeidere over hele landet hadde sin arbeideravis. Så man fikk lest nyheter med arbeiderklasseperspektiv. Sammenlignet med i dag er det stor forskjell. Bare se på Dagbladet, VG og Aftenposten. Noen har jo selvsagt Klassekampen så de får litt perspektiv, men på 1920-tallet var det noe helt annet.

 

JF: Hvordan tror du rivaliseringa mellom Arbeiderpartiet og NKP påvirket diskusjonen om sosialisme på 1920-tallet?

 

PML: Det er klart at utviklinga av fascismen ideologisk sett ble en stor fordel for sosialdemokratiet fordi man ble så opptatt av enhetsfront mot fascismen. Man måtte ikke være for skarp, man måtte ikke skyve folk ifra seg. Man måtte ha med seg folk, det var jo liv og død det dreide seg om. Hvis man ikke fikk med seg folk, så kunne fascismen vinne. Og det var jo livsfarlig. De hadde jo vist i Europa at de tok liv av folk og herja. Denne perioden ble en friperiode for sosialdemokratiet til å vinne fram. Venstresida ble nødt til å rykke tilbake.

Visjoner og solidaritet

JF: Kampen om arbeidstida er viktig i boka di. Først hadde vi kampen for 10 timersdagen, så for 8 timersdagen. Kampen for kortere arbeidsdag må ha vært en stor inspirasjon for arbeiderklassen og at de så for seg at det var mulig med et annet samfunn. Tror du kampen for 6-timersdagen kan spille en slik rolle i dag?

 

PML: Det tror jeg, fordi folk lever veldig travelt. Særlig barnefamiliene lever veldig travelt i dag. Blant dem jeg kjenner, går det i ett. De har ikke tid til å lese bøker en gang. Veldig mange tror at velstanden vår vil bryte sammen hvis vi får 6-timersdag. Ideen om at vi ikke har råd til 6-timersdagen har slått veldig sterkt an. Du har jo lest i boka om de visjonære sosialistene som gikk inn for 2 og en halv timers dag. Til og med Keynes mente at vi kunne i framtida redusere arbeidstida kraftig. Han så for seg at det var en mulighet. Men i dag er det nesten ingen som sier sånt, at vi kan redusere arbeidstida så kraftig. Det å være for 6-timersdagen er i dag nesten ekstremt.

 

Å få gjenreist 6-timersdagen er veldig viktig. Her må fagbevegelsen gå i spissen. Mange fagforeninger har det jo med som en parole langt bak i programmet, men det er ikke noen spiss sak. Det trenger vi at det blir.

 

En annen sak er kollektiv boligbygging. Det fenger unge folk som ikke har hørt om det, veldig. Det burde vært arrangert en stor boligkonferanse der vi fikk lansert en annen måte å bo på. Det har aldri ligget så til rette for kollektive boformer, ikke minst fordi 40 prosent av husholdene er en-personhushold. Kunne stilt spørsmålet «Finnes det en annen måte å bo på». Nå bygges det bittesmå leiligheter i Trondheim, beregnet på husholdninger med én person. Det har potensiale for å bli slum. Det er store blokkomplekser på rekke og rad, der man skal bo én og én, i hus av dårlig kvalitet. Og mange blir boende aleine, så det ligger til rette for å kjøre en offensiv på det også.

 

JF: Mot slutten av boka di peker du på at arbeiderklassen er global. At det i tredje verden er mange klassekamper vi ikke får med oss en gang. Satt litt på spissen er solidaritetens tid forbi i arbeiderklassen?

 

PML: Solidariteten er der, men den er på et lavt nivå. Man kan si at det ebber. Jeg mener arbeiderklassen er fanga av nasjonen. Det er klart at nasjonalismen har en posisjon som aldri før. Norsk patriotisme er på et kjempehøyt nivå. Nå er man opptatt av det norske grønne skiftet, den norske idretten, den norske ditten og det norske datten.

 

Se når vi diskuterer klimautslipp, så er vi bare opptatt av klimautslipp i Norge. Det som derimot er viktig er klimautslipp i verden, klimautslipp i Norge spiller i denne sammenhengen en liten rolle.

 

Jeg tror at hvis sosialistene i 1920 hadde møtt sosialistene i dag så ville de blitt skremt av troen på eget borgerskap. De ville ikke kjent seg igjen i det hele tatt. Frontfagsmodellen for eksempel er lagt til rette for at vi ikke skal skremme vekk eksportindustrien. Den er lagt til rette for at kapitalistene skal tjene penger, og når de har tjent penger så kan vi få litt lønn. Det ville de ikke trodd var mulig i 1920.

 

JF: Velferdskapitalismen, sosialdemokratiet og klassekompromisset har skapt en fortelling om annerledeslandet Norge. At «Norge er det landet det er best å bo i». Står dette i veien for større visjoner hos arbeiderklassen her hjemme?

 

PML: Det tror jeg, absolutt. Visjonen om Norge som annerledeslandet er ganske sterk. Det er klart at vi har hatt så gode levekår, lange perioder med jevn lønnsøkning. Men nå har det vært stagnasjon i flere år. Boligprisene er så alvorlige at folk er helt forgjeldet. Prisstiginga er høy, og samtidig er lønnsutviklinga lav. Ideen om at i Norge har vi det så bra, og om at samfunnet vårt er så solid, den vil kanskje etter hvert bli vanskeligere å opprettholde når protestene øker. Det har jo vært protester i år. Protestene mot strømkrisa har bevist at folk ikke finner seg i hva som helst. De reagerer jo, og dette kan spre seg. Men jeg håper at folk greier å se utover sin egen kommune og egne nasjonale grenser. Det er en politisk jobb, det er noe som ikke kommer av seg sjøl.

 

På vei inn i en overproduksjonskrise

JF: Vi må se litt på hvordan det står til med kapitalismen nå. Mange lurer på hvordan kapitalismen vil utvikle seg. Hva er de viktigste tegnene på at det går dårlig for USA framover?

 

PML: Finanskrisa i 2007–9 var et skikkelig smell for USA og vestlig kapitalisme. Den økonomiske veksten har vært lav lenge nå. Verdensbankens prognoser framover er ganske negative. Det er selvsagt vanskelig å spå om dette på kort sikt, men på litt lengre sikt så ser det ut for meg at både USA og verden er preget av en kommende overproduksjonskrise. Det ser slik ut fordi kapitalen må ekspandere i alle land, og i tillegg har du fått en kinesisk ekspansjon. Men hvilke nye markeder står igjen å erobre? Hele Øst-Europa kan få en ny økonomisk utvikling, og Russland er også et land som kan få en økonomisk vekst og bli et viktig marked, men med hensyn til veksten i produksjonen synes jeg det er vanskelig å se at du kan få store nok nye markeder. Krigen i Ukraina kan bli et midlertidig pusterom for kapitalen. Våpenindustrien får en kraftig stimulans.

 

Den nyliberale revolusjonen erobra den tredje verden. Dette er kjempeviktige markeder. Den erobra India, Kina og Russland etter hvert som de åpna seg. Men den nyliberale revolusjonens epoke er nå 30–40 år gammel. Det er ikke nå nye markeder som ligger og venter på å bli erobra av storkapitalen. Den konkurrerer seg imellom, og den konkurransen vil bli hardere. Nå har USA Kina som den store konkurrenten vesten ikke har kontroll over. Kina styres langt på vei av det kinesiske kommunistpartiet, med en styrt kapitalisme som kan vise seg å være adskillig mer effektiv enn vestens markedskapitalisme.

 

JF: Men Kinesisk kapitalisme, kan den vokse inn i himmelen eller vil den treffe veggen en gang?

 

PML: Nei den har heller ikke uendelig vekstpotensial. Den har jo hentet ut mye av potensialet sitt ved at kinesiske bønder har rykket inn til byene som billig arbeidskraft. Kinesisk kapital har investert og kjøpt seg opp iblant annet Afrika. Kina eksporterer en rekke billige varer til vesten, samtidig som de konkurrerer, noe som skjerper motsetningene. Hvordan kapitalismen skal løse disse problemene, veit jeg ikke. Sosialismen kunne løst det med at vi samarbeida og forhandla og ble enige om å redusere arbeidstida og bruke arbeidskrafta på en annen måte. Men kapitalistene tenker ikke sånn, de vil bare produsere mer og mer. De må gjøre det for å kunne øke profitten. Så lenge du er nødt til å maksimere profitten, så får du også overproduksjonskriser.

 

Jeg er vara til bystyret i Trondheim og var på et møte i finanskomiteen i går hvor vi diskuterte om pensjonsfondet skulle kjøpe mer aksjer. Finansdirektøren holdt foredrag om hvor viktig det var, og hvor mye kommunen kunne tjene på aksjer. Så viste han noen kurver. Det var helt fantastisk og helt uten motforestillinger, alt går bare en vei. Nå har vi 30 prosent aksjeandel, og han ser ingen grunn til ikke at vi kan øke aksjeandel. Det er utrolig naivt, men byråkratene har klokketro på kapitalismen. De følger ikke med på hva som skjer i kapitalismen. Det er helt ekstremt kortsiktig perspektiv der de bare ser fra måned til måned. Det tror jeg er typisk i et samfunn som Norge, at folk ikke er opptatt av de store linjene og hvorfor skulle de være det. De har det som regel greit.

 

JF: Er krigshissinga mellom USA og Russland et tegn på at krisa i kapitalismen skjerper seg?

 

PML: Jeg tolker det som et tegn på at USAs økonomiske og politiske situasjon er svekket. USA hadde en kjempeoffensiv etter 1990. De raserte Midtøsten og rykket fram med baser i flere nye deler av verden. Men den perioden er nå over. USA er nå presset av Kina som rykker fram. De tar masse initiativ, invester og får nye venner. Dette gjør at USA komme i dårlig lys. Langsomt, men sikkert, dyttes USA tilbake. Og amerikansk våpenindustri og storkapital er helt sikkert rasende og presser regjeringa. Jeg tipper at amerikansk våpenindustri er veldig fornøyd med økt spenning i Ukraina, akkurat som den var fornøyd med det som skjedde i Midtøsten, og som gjorde at de har fått solgt noe enormt med våpen de senere årene. Israel, Saudi, Marokko og Tunisia har alle kjøpt opp våpen, sikkert også land i Øst-Europa. India har også kjøpt mengder av våpen. Jeg vurderer det som at dette er en ganske farlig tid.

 

JF: Grønn industri kan det redde kapitalismen og miljøet?

 

PML: Dette er en ren illusjon. Kapitalen er ikke interessert i noen green new deal hvis den ikke tjener penger. Du får ikke kapitalen til å subsidiere grønn industri. Når man nå går inn for grønn industrialisering, er det viktig å huske på at det er staten som må gjøre det. Da må de utfordre kapitalismen som system, og da blir dette svære politiske spørsmål. Næringslivet har jo redusert utslippene ganske mye i industrien fordi de har sendt alle utslippene til tredje verden. Det at utslippene går ned i Norge, har mye med at vi ikke har lengre industri som forurenser så mye. Dessuten har Norge mye rein kraft, så da blir det ikke så store forurensninger fra det som er igjen.

 

JF: Det er jo viktig å ha med det globale perspektivet. Vi må ikke se oss blind på den norske kapitalismen.

 

PML: Norge er blant landene der kapitalismen til nå har fungert best, rett og slett fordi vi har et ganske stort hjemmemarked. Vi har en betydelig offentlig sektor, vi har en arbeiderklasse og en middelklasse som har relativ høy levestandard og kjøpekraft, og vi har enorme oljerikdommer som har gitt store superprofitter. Norge har trolig verdens største middelklasse. Dette er viktig for å sikre kjøpekraft til kapitalen, og det er en viktig politisk buffer for å unngå for store spenninger i samfunnet mellom klassene.

 

I andre deler av verden står klassemotsetningene mye sterkere. I dag tror jeg visjonene om sosialisme må komme fra de store politiske kampene som skjer i land som India, Kina, Filippinene, Indonesia og Egypt, land der du har en stor arbeiderklasse nå som begynner å få erfaring og organisering, der markedet og kapitalen ikke har samme grep på arbeiderklassen som her.

 

Men ved hardt arbeid fra oss så er det også mulig at arbeiderklassen i Norge også får nye ideer og visjoner. Det krever at vi løfter de strategiske diskusjonene, er opptatt av internasjonale spørsmål, teori og ideologi. Gnist er en av de redskapene vi har til det.

 

Artikkelen er et utdrag fra boka A People’s Guide to Capitalism, an Introduction to Marxist Economics, 293 sider, Haymarket Books (2020).

Dersom det som gjør varer til varer, er at de produseres for bytte, står vi med ett overfor en ny gåte – hvordan byttes de? Hva bestemmer deres verdier i forhold til andre varer?

---

Av Hadas Thier er aktivist, forfatter og sosialist. Hun bor i Brooklyn, New York

Marx skilte mellom to ulike typer verdier vi tillegger godene – bruksverdier og bytteverdier. Bruksverdien av en ting sier noe om hvordan den brukes. Bruksverdien av et brød, er at det gir næring. Bruksverdien av en stol er at man kan sitte på den. Og så videre. Uavhengig av hvorvidt noe selges på et marked, har det en bruksverdi så lenge det er nyttig for noen. Alle samfunn har altså produsert bruksverdier, uten hensyn til hvorvidt disse tingene har vært varer som skal byttes. Også i dagens kapitalistiske system er det enkelte bruksverdier, som luft, som fortsatt ikke er varer. Hvis vi ser bort fra en og annen kuriositet med «frisk luft» på glass, har kapitalismen ikke funnet ut hvordan det er mulig å tappe lufta vi puster inn, på flasker og selge den til oss.

Marx stilte seg ikke til doms over hva det betyr at noe er nyttig. Han skrev:

Karakteren av disse behovene, om de f.eks. har sitt utspring i magen eller i fantasien, forandrer ikke noe på saken. Det dreier seg her heller ikke om hvordan tingen tilfredsstiller det menneskelige behovet, om den gjør det umiddelbart som livsmiddel, dvs. for forbruksgjenstand eller om den gjør det via en omvei, som produksjonsmiddel [produserer andre varer].

Når alt kommer til alt, har noe en bruksverdi dersom noen har et ønske om eller et behov for det – enten det er noe så grunnleggende som brød, så destruktivt som dronebombere, eller så trivielt som 1980-tallets samlinger med Garbage Pail Kids og 1990-tallets samlinger med Beanie Babies.

Noen bruksverdier er universelle. Alle trenger luft. Alle trenger en eller annen form for næring, enten den kommer fra ris, kål eller kjeks. Men andre bruksverdier er geografisk, kulturelt og historisk bestemt. Hvorvidt det er et behov for eller ønske om et produkt, er en vurdering som ikke er fastsatt eller fordeler seg jevnt. Folk som bor i forstedene, vil antakelig trenge gressklipper, hekksaks og hageredskaper, mens noen som bor i en leilighet i New York City, neppe vil ha ønske om eller plass til slike ting.

Varenes skiftende og ofte subjektive «nytte» er en av årsakene til at dette ikke kan være det som bestemmer hvor mye noe er verdt på markedet. Siden en enkelt vare ofte kan være mer eller mindre nyttig for enkelte mennesker, sier logikken, vil hver enkelt være villig til å betale ulike summer for et bestemt gode. Den lokale kaffebaren ville kunne ha solgt muffins til varierende priser, alt etter hvor sulten hver kunde er. Selv om de gjennomsnittlige behovene tas i betraktning, gir dette ingen mening som et mål for bytteverdien, ei heller i tilfeller der nyttehierarkiet er mer gitt. Om så var tilfellet, ville brød vært dyrere enn biler, og definitivt dyrere enn diamanter.

Så hva er det som bestemmer varenes relative verdi? For å svare på dette spørsmålet, skiller Marx mellom bruksverdien og bytteverdien av en ting, mengden en vare byttes mot en annen i. Mens bruksverdier er av kvalitativ natur – det betyr mye for meg hvorvidt noe er en stol eller et brød før jeg setter meg ned – er bytteverdier rent kvantitative. Hvor mange brød danner en pengeekvivalent for en enkelt stol. Den russiske revolusjonære Vladimir Lenin oppsummerte Marx’ tilnærming slik:

En vare er for det første en ting som tilfredsstiller et eller annet menneskelig behov; for det andre er den en ting som kan byttes mot en annen ting. Tingens brukbarhet gjør den til en bruksverdi. Bytteverdien (eller simpelthen verdien) er framfor alt et forhold – en proporsjon; etter dette forhold blir et bestemt antall bruksverdier av et visst slag byttet mot et bestemt antall bruksverdier av et annet slag. Den daglige erfaringen viser oss at millioner og milliarder av slike byttehandlinger stadig likestiller alle mulige bruksverdier med hverandre, selv de mest ulike som ikke kan sammenlignes med hverandre.

Disse millioner og milliarder (i dag trillioner på trillioner) av byttehandlinger utgjør kapitalismens daglige liv og åndedrett. Varebytteprosessen er i seg selv en historisk forutsetning. Så lenge handel mellom stammer eller individer var tilfeldig eller episodisk, var det ikke noe behov for noe klart mål av deres relative verdier. Men så snart regelmessige byttenettverk og lokale markeder slo rot, så ble det behov for presise beregninger. Som Marx forklarte det:

Varebyttet begynner der fellesskapet slutter, ved de punktene der det har kontakt med fremmede fellesskap […] Så snart tingene først har blitt varer utad, blir de som en følge av dette også varer i fellesskapets indre liv. Deres kvantitative bytteforhold er først helt tilfeldig. Varene er mulig å bytte fordi eierne er villige til gjensidig å skille seg av med dem. Men etter hvert blir det et fast behov for fremmede bruksgjenstander. Ved at byttet stadig blir gjentatt, blir det en regelmessig samfunnsmessig prosess. Ettersom tida går, må i hvert fall en del av arbeidsproduktene bli produsert for å bli byttet. Fra dette øyeblikket blir på den ene sida skillet mellom den nytten tingen har for det umiddelbare behovet og nytten den har som bytteobjekt, fast etablert. Dens bruksverdi skiller seg fra dens bytteverdi. På den andre sida blir det kvantitative forholdet de blir byttet i, avhengig av produksjonen sjøl. Gjennom vanen blir de bestemt som verdistørrelser.

Det kapitalistiske samfunnet er organisert rundt varenes kvantitative bytteverdi, ikke det kvalitative menneskelige behovet for bruksverdier. Selv om du eller jeg hovedsakelig er opptatt av bruksverdien av en ting, om vi kan sitte på en stol eller et brød, så bryr ikke en kapitalist seg om hva en vare brukes til, så lenge den skaffer ham penger. Bruksverdier betyr bare noe for kapitalister i den forstand at de vet at de må produsere noe som kan bli solgt, og de kan ikke selge ubrukelige ting. Det som derimot betyr mest, er bytteverdien – hvor mye penger de kan tjene på å selge disse godene. Sagt på en annen måte er ikke systemets hovedbekymring bruksverdien av korn og hvorvidt det er mennesker som må spise, det er snarere bytteverdien som betyr noe – hvorvidt kornet kan byttes og mot hvor mye. Derfor er kapitalismen ansvarlig for slike groteskheter som å dumpe kornreserver i havet i stedet for å selge dem med tap for å mette sultende mennesker. Samtidig spys grenseløse mengder av plastikk og engangsartikler ut uten hensyn til menneskelige og miljømessige konsekvenser.

Spørsmålet om hvordan bytteverdien bestemmes er derfor avgjørende for å forstå hva som holder kapitalismen gående. I samfunnet vårt er det en alminnelig antakelse at bytteverdien på en eller annen måte er en iboende karakteristikk ved et produkt. En gjennomsnittlig bil er for eksempel utvilsomt bare «verdt» om lag 30 000 dollar. Likevel finnes det ingen fysisk manifestasjon av denne verdien. Du kan inspisere den fysiske bilen alt du vil, men du vil ikke se, føle eller kjenne bytteverdien. «Hittil har ingen kjemiker oppdaget bytteverdi i perler eller diamanter.»

I byttesfæren har vi selvsagt ingen nytte av å måle fysiske kvaliteter. Hvordan sammenligner du for eksempel et stykke ost med en sykkel? Hvis vi handler høy mot høy, er det enkelt. Da ville vi lagt høyet på en vekt og målt lik vekt for et rettferdig bytte. Men det ville selvsagt vært et meningsløst bytte. Det er forskjellen mellom bytteverdier som gjør at vi kan bytte dem – og vi kan åpenbart ikke veie en tønne med korn mot en kjele med suppe for å avgjøre bytteforholdet dem imellom. Hvordan kan to ting som besitter usammenlignbare kvaliteter, sammenlignes eller likestilles?

Den ene egenskapen alle varer har til felles, og som «verdien» deres kan bestemmes gjennom, er at de alle er et produkt av menneskelig arbeid. For å si det med Marx har varer, «til tross for sine varierte uttrykk, en fellesnevner.» Varer kan byttes i henhold til den relative mengden arbeidstid det tar å produsere dem. Denne grunnleggende ideen er kjernebegrepet i det vi kjenner som arbeidsverditeorien, som vi forklarer nærmere senere.

Men før vi kommer så langt, la oss se på et siste punkt vedrørende varenes doble natur – bruksverdier og bytteverdier. Forskjellen eller motsigelsen mellom, og enheten av, kvalitet (bruksverdi) og kvantitet (verdi) er et gjentagende tema i Kapitalens første bok. Den ene typen verdi forårsaker ikke den andre (hvor nyttig en ting er, bestemmer ikke dens verdi på markedet, og verdien på markedet avgjør ikke hvor nyttig en ting er for oss). Likevel, til tross for denne manglende årsakssammenhengen, så påvirker disse to verdiene av varen hverandre. De kan ikke skilles fra hverandre. Som marxisten David Harvey har formulert det (har) «varen, et enhetlig konsept, […] to aspekter. Likevel kan du ikke dele varen i to og si at dette er bytteverdien og dette er bruksverdien. Nei, varen er en enhet, men innenfor denne enheten er det et dobbelt aspekt.»

En ting kan være en bruksverdi uten å ha en bytteverdi. Hvis du baker en kake, vil du bruke den når du spiser den, men med mindre du legger den ut for salg, har den ingen bytteverdi. Samtidig kan ikke en ting ha bytteverdi om den ikke har bruksverdi. Hvis du baker en haug med vonde, uspiselige kaker du vil selge på markedet, og hvis ingen har bruk for vonde, uspiselige kaker, da har disse kakene ingen bruksverdi – uansett hvor lang tid du har brukt på å bake dem! Tingen må ikke være nyttig for den eller dem som har produsert den. Og det er hensikten med å ha et marked – å finne en kjøper som har bruk for det du har skapt.

Det er nettopp det faktum at en ting ikke har bruksverdi for produsenten som gjør at den kan være en bytteverdi. Hvis en skredder syr en kåpe for å bruke den, kan hun ikke samtidig selge den til en annen. En ting som har bruksverdi for skredderen, kan ikke samtidig ha en bytteverdi for salg. Men hvis hun lager to kåper, og realistisk sett bare kan bruke én, så er det nettopp det faktum at den andre kåpen er overflødig og derfor ikke har noen bruksverdi, som gir den potensial til å være en bytteverdi.

Enkelt sagt kan du enten bo i huset ditt eller selge det. Du kan ikke få i både pose og sekk.

Det finnes to rammefortellinger om Russlands invasjon av Ukraina, enten at det er Putin-regimets autoritære karakter, eller at det er USA/NATO sine handlinger som har skylda. Artikkelforfatteren ser på disse to forklaringsmodellene, og prøver å gi mer forståelse for bakgrunnen for krigen. Hvordan bør venstresidas svar på krigen skille seg fra høyresida, selv om vi står sammen mot invasjonen?

---

Av Ivar Espås Vangen, historielektor og medlem i Internasjonalt utvalg i Rødt
Foto: Noah Eleazar

Den 24. februar 2022 innledet Russland en fullskala invasjon av nabolandet Ukraina. Angrepet er et klart brudd på FN-paktens forbud mot angrepskrig, og er et åpenbart overgrep fra Russlands side. Det finnes ingen grunn til at denne invasjonen bør forsvares eller støttes. For framtida er det likevel viktig at vi sosialister evner å analysere bakgrunnen for krigen, og hvorfor venstresidas svar bør skille seg fra svarene hos høyrekreftene og NATO. Denne artikkelen er et forsøk på å skildre to av de sentrale rammefortellingene om Russlands angrep på Ukraina, og hva jeg mener er den riktige forståelsen av disse. Jeg vil også gjennomgå hva som antakelig ligger til grunn for den norske radikale venstresidas motvilje mot å bistå Ukraina med våpen, før jeg til slutt vil prøve å vurdere de foreløpige utsiktene til en avslutning på krigen, slik situasjonen fremstår nå etter en måned.

Det udemokratiske og imperialistiske Russland

Den første rammefortellinga om den russiske invasjonens årsaker, som også er den mest utbredte forklaringa både i Norge og resten av NATO, forstår krigen som et resultat av Putin-regimets autoritære karakter og imperialistiske ambisjoner om å dominere sine naboland, ikke minst tidligere sovjetrepublikker med store russisktalende minoriteter som Ukraina. Russlands ikke-demokratiske innenrikspolitikk får i så måte direkte konsekvenser for landets utenrikspolitikk. Ifølge denne rammefortellinga er det fåfengt å leite etter diplomatiske løsninger så lenge russerne ikke gjennomfører et regimeskifte i eget land. Et demokratisk Russland vil underforstått føre en helt annen utenrikspolitikk. Alle forsøk på kompromisser og konsesjoner før et slikt regimeskifte eventuelt finner sted, vil invitere til fornya russisk aggresjon andre steder. Løsningen på krigen blir derfor å sende så mange våpen og frivillige som mulig til Ukraina, slik at de kan drepe så mange russiske soldater som mulig, og dermed i kombinasjon med sanksjoner mot russisk økonomi tvinge Kreml til å oppgi ambisjonene sine.

NATO-utvidelser skaper usikkerhet

Den andre rammefortellinga vektlegger i større grad USA/NATOs handlinger de siste par–tre tiåra. Flere NATO-utvidelser, bombinga av Serbia i 1999 og opphevelsen av ABM-avtalen i 2002 som begrenset stormaktenes utplassering av missilforsvar i Europa, trekkes gjerne fram. Det som likevel fremheves som det viktigste er imidlertid NATOs vedtak fra 2008 om at Ukraina og Georgia «(…) skal bli medlemmer av NATO».[ref]https://www.nato.int/cps/en/natolive/official_texts_8443.htm[/ref] Ifølge denne rammefortellinga, har disse handlingene bidratt til å skape en stadig økende følelse av usikkerhet hos Russland, noe som toppet seg i 2014, da både USA og EU støttet kuppet i Ukraina, hvor den relativt Russland-vennlige presidenten Viktor Janukovitsj ble tvunget til å rømme landet. Den påfølgende russiske annekteringa av Krimhalvøya og støtten til det væpna opprøret i Øst-Ukraina, blir dermed forstått som, om ikke defensive, så i alle fall reaktive reaksjoner på Vestens utvidede innflytelsessfære i områder Russland anerkjenner som vitale for egen sikkerhet. Løsninga ifølge denne rammefortellingas tilhengere vil derfor være å slå fast entydig at det ikke er aktuelt med flere NATO-utvidelse, og at man må være villige til å anerkjenne enkelte av Russlands krav, for eksempel at Krim skal anses som russisk territorium.

Stormakters kontroll over nabostater

Sjøl er jeg av den oppfatning at begge rammefortellingene har litt rett. Jeg er enig i kritikken av Russlands diktatoriske tendenser, og at denne krigen kunne ha vært unngått også fra Moskvas side. Jeg stiller meg derimot tvilende til at krigen avslører Russlands «egentlige» hensikter overfor alle naboland, inkludert Norge. Jeg mener også at det er grunn til å tro at en annen politikk fra NATOs side muligens, men bare muligens, også kunne ha bidratt til å forhindre krigen. Som alle andre stormakter gjennom historia, søker Russland å ha kontroll over sine nabostater. Dette innebærer i første rekke å holde andre stormakter unna. Ingen stormakt vil uten videre tillate at en annen stormakt etablerer seg militært i sitt nærområde. USA har for eksempel siden 1823 operert etter den såkalte «Monroe-doktrinen» som slo fast at Washington ikke ville tillate noen europeisk stormakt å etablere seg på den vestlige halvkule. Selve høydepunktet for denne ble nådd i 1962, da president Kennedy i møte med utplasseringa av sovjetiske atomraketter på Cuba, trua med regelrett atomkrig om disse ikke blei fjerna. Vi kan alle prise oss lykkelige for at Sovjetunionen forsto alvoret og trakk dem tilbake. Denne episoden viser tydelig alvoret som ligger til grunn når man pirker bort i stormakters vitale sikkerhetsinteresser. Som antiimperialister kan vi godt mene det var fullstendig riktig at Sovjetunionen tilbød seg å plassere atomraketter på Cuba, slik at de kunne forsvare seg mot nye amerikanske invasjoner. Men i en verden hvor kjernefysisk krig kan ødelegge all menneskelig sivilisasjon vi kjenner den, holder det ikke alltid å ha moralsk rett.

Ukraina har for Russland mye den samme statusen som Cuba har for USA. Russland har gjennom flere år vist at de er villige til å ty til vold for å hindre at USA gjennom NATO får fotfeste der. Dette handler ikke nødvendigvis om at Russland frykter at NATO uten videre skal bruke Ukraina til å angripe Russland, men om at man oppnår enda større makt til å legge press i andre sikkerhetspolitiske krisesituasjoner. Den allerede minimale varslingstida NATO og Russland i dag har dersom man mistenker at et angrep er nært forestående, vil minke enda mer om Ukraina tas opp i NATO. I en situasjon med økt spenning og fiendskap mellom disse, vil dette innebære at faren for atomkrig også øker.

Utbryterrepublikker

Vestens uttalte målsetting om å innlemme Ukraina i NATO og støtta til det som fra Moskva framsto som et regelrett statskupp i Kyiv i 2014, oppfattes forståelig nok som aggressive handlinger fra Moskva. Fram til 2014 var forholdet mellom Russland og Ukraina riktig nok vekslende, alt etter som hvilke presidenter som styrte i Kyiv, men det foreligger ingenting som tyder på at Russland planla å invadere eller okkupere deler av landet før kuppet. Sia 2014 har Russland derfor både annektert Krimhalvøya, samt støtta væpna opprør i Øst-Ukraina, hvor befolkninga tradisjonelt har vært betydelig mer Russland-vennlige enn i vest. Mens Russland støtta opprørerne, har USA og NATO på sin side støtta de forskjellige makthaverne i Kyiv. Valget av Donald Trump som president i 2016 endra ikke på dette. Faktisk var det Trump som omsider greide å overbevise Kongressen om også å sende tunge våpen. Fra 2014 til 2022 hadde 14 000 mennesker blitt drept i denne krigen. Russlands foretrukne løsning kan man spore i de såkalte Minsk-avtalene fra 2014 og 2015, hvor Ukraina blant anna forplikta seg til å innvilge utstrakt autonomi til utbryterrepublikkene Donetsk og Luhansk. Viljen til å gjennomføre disse har vært lite til stede i Kyiv, blant annet fordi det ville ha vært umulig å rettferdiggjøre overfor velgere og opposisjon. Fra USA og NATOs side har avtalene i praksis blitt sett på som døde. Samtidig har NATO holdt på vedtaket fra 2008, og så seint som i januar 2022 kunne Jens Stoltenberg erklære at NATO skal «hjelpe Ukraina på veien til medlemskap». Det er ingen grunn til å tro at ikke Russland fikk med seg dette.

De siste par åra tyda dessuten mye på at Ukraina, med hjelp av våpenstøtta fra Vesten, ville forsøke å gjenerobre utbryterrepublikkene med makt. En slik krig ville garantert ha blitt svært brutal, men landet ville uansett ha folkeretten på sin side. For Russland kunne dette imidlertid ført til et enormt flyktningproblem, og samtidig fratatt dem den kanskje viktigste brekkstanga de hadde mot ukrainsk NATO-medlemskap – nemlig den uavklarte krigssituasjonen i Øst-Ukraina. Den nåværende russiske invasjonen er trolig et siste forsøk på å avgjøre Ukrainas skjebne for all overskuelig framtid, ettersom man ikke vant fram med truslene og kravlista før jul. Et «demilitarisert» og «av-nazifisert» Ukraina med grunnlovsfesta nøytralitet, som også anerkjenner russisk overhøyhet over Krim og sjølstendighet for Donetsk og Luhansk, vil være en kjempeseier for Putin, tross de ekstreme økonomiske og politiske kostnadene.

Hele menneskeheten er gisler

Så er spørsmålet: betyr dette at Russland «ikke hadde noe valg», eller at Vesten har «skylda» eller ansvaret for krigen? Nei, så absolutt ikke. Det er nok riktig at NATO har ignorert russiske advarsler og holdt fast på ukrainsk NATO-medlemskap sjøl om dette i praksis har vært uaktuelt, på tross av at man hele veien har visst hva Russland har vært kapable til å gjøre. Men dette betyr ikke at det uunngåelig at Russland kom til å angripe – bare at det er mer sannsynlig. Den siste og avgjørende beslutninga ligger uansett i Moskva. Russland kunne tross alt ha valgt å gjøre ingenting, eller eventuelt «bare» befesta stillinga si i Øst-Ukraina. Ingen stat kan påberope seg at den «tvinges» til å gjennomføre en angrepskrig. Med denne krigen viser Russland en åpenbar forakt for både folkerett, menneskeliv og fredelig sameksistens over landegrensene. De viser også at de ikke bryr seg om de eksistensielle truslene menneskeheten står overfor, nemlig klima- og miljøkrisa, og trusselen om atomkrig. Akkurat som USA i 1962, holder Russland nå hele menneskeheten som gisler, samtidig som de dreper og lemlester uskyldige mennesker i sitt eget naboland.

I Norge har venstresida hatt stemmer som har plassert seg i begge de nevnte rammefortellingene. De offisielle uttalelsene har likevel vært fullstendig klare på at krigen er en folkerettsstridig angrepskrig fra Russlands side, og at det primære ansvaret følgelig ligger i Moskva – ikke hos NATO. I tillegg til å støtte målretta økonomiske sanksjoner mot regimet i Moskva, har Rødt dessuten foreslått både å stille Putin for en internasjonal domstol, samt å innvilge kollektivt asyl både til ukrainske flyktninger, og til russiske soldater som kaster fra seg våpnene og deserterer.

Våpen til Ukraina?

Det at både Rødt og SV dessuten landa på å ikke sende våpen til Ukraina, tyder likevel på at den radikale venstresida ikke går med på at løsninga ligger i å øke de russiske dødstallene mest mulig. Ett hensyn som har blitt trukket fram, ligger i det faktum at våpenforsendelser fra norsk side kan provosere fram russiske mottiltak, som for eksempel cyberangrep eller annen sabotasje. Et annet poeng er at vi ikke har kontroll på hvor våpnene vil ende opp. Vil de deles ut til sivilbefolkninga? Vil de kapres av paramilitære militser, fremmedkrigere eller kriminelle aktører? Dette kan vi aldri vite helt sikkert. Det kanskje viktigste hensynet er likevel at konsekvensen av flere våpen også kan bety enda mer brutal voldsbruk fra russisk side. På tross av at ukrainerne har ført en iherdig motstandskamp, både væpna og ikke-væpna, er Russland fremdeles en av verdens største militære stormakter. Ingen kan vite helt sikkert nøyaktig hvor lave terskler Kreml faktisk opererer med, men om vi ser på ren våpenmakt aleine, har Russland absolutt mulighet til å legge nær sagt samtlige ukrainske storbyer i grus, slik de viste med all tydelighet at de var kapable til i Syria – et land som både ligger lengre unna og betyr langt mindre for russisk sikkerhet enn Ukraina.

Er det i det hele tatt noe håp å spore? I fredssamtalene har avstanden hittil vært stor. Russlands krav har vært fullstendig urimelige, og antakelig designet på en måte som vil gjøre det vanskelig for Zelenskyj å godta dem, på tross av at han nylig erklærte at Ukraina ikke vil komme til å bli med i NATO. Dessverre kan det virke som at Russlands ambisjoner enten er en total kapitulasjon for Ukraina, med store territorielle og grunnlovsmessige konsesjoner, eller i verste fall: at dette ikke er nok, men at de også krever et quisling-regime i Kyiv. Hva Russland eventuelt greier å oppnå, avhenger både av den ukrainske motstanden, effekten av den økonomiske krigføringa fra Vestens side, men også det russiske sivilsamfunnet. I skrivende stund er allerede nærmere 15 000 russiske demonstranter arrestert. Om disse tallene fortsetter å øke i samme tempo, samtidig med at russiske soldater etter hvert nekter å utføre ordre, vil det være umulig for Putin å holde krigen gående mye lenger.

Kina – tvetydig som vanlig

Hva med Kinas rolle? Hittil har Kina respondert med sedvanlig tvetydighet. På den ene sida oppfordret de partene til å utvise «maksimal tilbakeholdenhet» og til å møtes ved forhandlingsbordet. Dette kan tyde på et ønske om at krigen ikke skal eskalere. På den andre sida er det grunn til å tro at Kina er meget fornøyde med at forholdet mellom Russland og Vesten er på et bunnpunkt, noe som gjør det nærmest utenkelig at USA vil greie å bruke Russland som brikke i sin egen kalde krig mot Kina. Dette forklarer den sjølmotsigende linja, hvor de både unnlater å fordømme invasjonen, samtidig som at de understreker viktigheten av å respektere territoriell integritet. Likevel er det for tidlig å fullstendig avskrive muligheten for at Kina til slutt setter ned foten overfor Putin.

En annen mulighet, er at de økonomiske sanksjonene trappes opp, slik at de også rammer russisk eksport av olje og gass. Tro det eller ei, men Russland tjener fortsatt flere hundre millioner dollar hver eneste dag på å eksportere gass til Europa. Å stramme inn på denne, ville antakelig ha rammet den russiske krigsmaskinen beinhardt. Problemet er at det er uklart om det eksisterer noen reelle muligheter for å kompensere for tapet det ville ha medført. Konsekvensene kunne derfor ha blitt svært harde for både forbrukere og næringsliv i EU. Spørsmålet er om det er en pris man likevel skulle ha vurdert å betale for å stagge invasjonsmakten.

Opprustning er dødsstøt for klimamål

Uansett utfall er krigen ufattelig tragisk. Først og fremst på grunn av alle som har blitt drept, skadet, eller som har mistet noen de er glad i. Trusselen om atomkrig er riktignok midlertid avverget som følge av NATOs beslutninger om ikke å involvere seg militært, men kan raskt komme tilbake om noe uventa skjer. Hva mulighetene for å få verden til å samles om å begrense klimaendringene angår, kan det se ut til at denne invasjonen representerte et slags dødsstøt. De enorme militære opprustingene som nå er annonsert, vil fort bli spikeren i kista for drømmen om å nå togradersmålet om ikke krigen snart avsluttes og man får et fungerende system for sikkerhet og samarbeid i Europa. Jeg håper jeg tar inderlig feil, men enn så lenge er det vanskelig å se lyst på framtida.

Leder
Plukk
Gnist-samtalen med Peder Martin Lysestøl
Hannah Sigriddatter Ander: Linn Stalsberg om de nye 20-årene: Vi må organisere oss!
Fakta om 20-tallet før og nå
Intervju med Ola Morris Innset: Nyliberalismen
Ivar Espås Vangen: Venstresida og Ukraina – et forsøk på forklaring
Sofie Marhaug: Kraften som var vår
Mathias Bismo: Strømmen ut av markedet!
Intervju med Helge Ryggvik: Slaget om Barentshavet
Kari Celius: Oppdrettsnæringa – et «blått taktskifte»?
Hadas Thier: Varens doble karakter
Anders Ekeland og Per Lorentzen: En økososialistisk plattform for venstresida
Svein Lund: Reppar orden – i den store samanhengen

Bokomtaler:
Lisa Esohel Knudsen: Det er personlig – om rasisme og ytringsfrihet
Maria Reinertsen: John Maynard Keynes – de politiske konsekvensene
Søren Mau: Stum tvang: En marxistisk undersøgelse af kapitalismens økonomiske magt
Lin Chun: Revolution and counter-revolution in China
Revolusjonens A – Å: Storstreiken i 1921 126

Begrepet nyliberalisme trekkes ofte fram når man snakker om kapitalismens utvikling siden 1970-tallet. Men hvor kommer den fra, og går den nyliberale epoken mot slutten? Stian Bragtvedt i Gnist intervjuet historiker Ola Morris Innset om nyliberalismens vei fra møterommene i liberale tankesmier til politiske programmer langt inn i sosialdemokratiet.

---

Ola Morris Innset er historiker, jobber ved BI og har blant annet skrevet boka Markedsvendingen – Nyliberalismens historie i Norge. Han har også vært aktiv i Rødt.

Nyliberalismen er et ord som kastes mye rundt, men hva er det egentlig?

– Jeg vil si at det er to ting: For det første er det et ideologisk program som ble utvikla allerede i mellomkrigstida, og for det andre er det en slags epoke i kapitalismens historie som vi fortsatt er inne i. Den epoken kjennetegnes av at etterkrigstidas klassekompromiss brytes opp og gir oss en råere kapitalisme. Siden det ideologiske programmet dreide seg om å gjøre det moderne samfunnet til et markedssamfunn, og vi har gått i en slik retning over hele den vestlige verden siden omtrent 1970-tallet, så er denne epoken oppkalt etter den ideologiske bevegelsen. Men det har også vært andre aktører involvert i disse endringene, og den store ironien er at sosialdemokratiske forsøk på å modernisere og skape en slags «tredje vei»-politikk, etter 70-tallets økonomiske kriser, har bidratt til å føre samfunn som det norske i det vi helt fint kan kalle en nyliberal retning.

 

Hvor kommer ideene fra? 

– Selve den nyliberalistiske grunntanken er at markedsmekanismer er det moderne samfunnets og selve sivilisasjonens basis. Det er en variant av tidligere konservative og liberalistiske ideer om at gjeldende maktforhold er riktige, rettferdige og har vokst fram spontant. Derfor må demokrati og arbeidermakt begrenses. Men i møte med en stadig sterkere arbeiderbevegelse og krav om sosialisering ble dette skrudd til noen hakk i mellomkrigstida. Nyliberalismen begynte som et negativt prosjekt, for å vise at en sosialistisk økonomi aldri ville kunne fungere. Det inneholdt dermed også en slags positiv visjon om at markedsmekanismer kunne gjøre omtrent alt det som sosialismen ønsket å få til – det vil si koordinering av en sammenvevd, moderne økonomi og velstand og vekst som alle nyter godt av. Og istedenfor å forsvare kapitalister i seg selv, var det selve markedsmekanismen som ble løftet fram, som en slags spontan koordinasjonsmekanisme som var helt sentral for at økonomien skulle fungere. Men dersom man gjorde statlige «inngrep» i markedsøkonomien slik både sosialister, konservative og andre liberalister gjerne følte at man måtte i møte med mellomkrigstidas kriser, ville man gjøre vondt verre og faktisk skape diktatur og ufrihet. Dermed var det altså ikke bare sosialisme nyliberalistene siktet seg inn mot, men alle mulige slags «inngrep» i markedsordenen, for eksempel sosialliberalisme av den typen John Maynard Keynes stod for. En sentral nyliberalist som Friedrich Hayek skyldte jo faktisk nazismen på tidlige tyske forsøk på velferdsstat, så i etterkrigstida, da omfordelende velferdsstater ble bygget ut over hele Vesten, hevdet han og andre nyliberalister at en ny «totalitarisme» lå rett rundt hjørnet.

 

Et viktig poeng er at selv om nyliberalistene elsket markedet og hatet det de kalte inngrep, så var de likevel ikke imot staten. I tillegg til å være eksplisitte motstandere av sosialliberalisme var de også motstandere av det de kalte «laissez-faire», altså en 1800-talls-liberalisme som ville at staten skulle gjøre minst mulig. Dette er viktig, siden mange har mistolket nyliberalisme til å være det samme som laissez-faire når det egentlig var et oppgjør med det. Der sosialister, og sosialliberalister, ville bruke staten istedenfor markeder, ville nyliberalister nemlig bruke staten for å understøtte, beskytte og spre markeder. En frimarkedsideologi som gikk inn for å aktivt bruke staten for å skape et samfunn basert på markeder, var en ny form for liberalisme.

 

Akkurat hva det ville si å «planlegge for konkurranse», var ikke alltid krystallklart. På den ene siden hevdet jo nyliberalistene at markedets prismekanisme var nettopp en mekanisme, som gjennom en slags automatikk utenfor enkeltmennesker eller gruppers kontroll likevel førte til koordinering av samfunnet. På den annen side så de at staten behøvde å ta grep for at denne mekanismen skulle få virke på best mulig måte. De syntes rett og slett at markedet var så bra at man måtte bruke staten for å beskytte og spre det. Da blir det mange definisjonsspørsmål om hva som er et inngrep i mekanismen, og hva som isteden er å legge til rette for den, og dette inneholder noen interessante motsetninger mellom ulike nyliberalister som Chicago-skolen, den østerrikske skolen og de tyske ordoliberalistene.

 

Hvorfor ble disse ideene så utbredt? 

– I begynnelsen ble de jo ikke det, selv om de nok hadde større betydning i etterkrigstida i en del europeiske land og i det begynnende europeiske samarbeidet enn hva vi tidligere har trodd. Nyliberalistene var jo ikke egentlig imot planlegging, men de ville at den planleggende staten skulle legge til rette for konkurranse mellom kapitalister. I den grad det handlet om å holde demokratiet og folkelige bevegelser unna makta, hadde de jo også flere allierte på toppene av etterkrigstidas ulike planstyringssystemer. Men det var heller ikke tvil om at de ønsket seg mer kapitalvennlige reguleringer, lavere skatter og så videre, enn det etterkrigstidas system la opp til.

 

Og omsider så fikk de det, og den viktigste bakgrunnen for dette er den økonomiske krisa på 1970-tallet, som var sterkt knytta til lavere økonomisk vekst enn den man hadde hatt etter 1945. Krisa ble ikke drevet fram av nyliberalister, men de greide å bruke den til å hevde at de hele tiden hadde hatt «rett»: Statlige «inngrep» i markedsøkonomien ledet til ineffektivitet, og det var bare et spørsmål om tid (tre tiår) før det ville bli synlig.

 

Interessant nok er jo dette egentlig omtrent den samme analysen mange marxistiske tenkere har av etterkrigstida, nemlig at klassekompromisset bare kunne overleve så lenge veksten var så høy at det var «nok» til alle. For venstreorienterte tenkere viser jo dette at kapitalisme og demokrati egentlig ikke går i hop (og at man dermed må skape sosialisme), men for nyliberalister ble den et bevis på det de allerede mente: at omfordelende velferdsstater var et onde.

 

Hvordan kunne disse ideene vinne fram i Norge, hvor vi hadde sosialdemokrati, norsk modell og sterk fagbevegelse? 

 

– Det forklarer ikke alt, men jeg mener at endringer i økonomifaget har hatt en del å si her, nettopp fordi endringene her har vært så pass tekniske og tidvis nesten har gått litt «under radaren». Det har ikke vært noen krig mot fagbevegelsen, slik Reagan hadde med flygelederne i USA og Thatcher hadde med gruvearbeiderne i England. Likevel har vi hatt viktige økonomiske reformer, som i hvert fall toppene i fagbevegelsen som oftest har gått gode for. Økonomifaget ble veldig sentralt i det norske styringssystemet i etterkrigstida, og er det på mange måter fortsatt. Økonomifaget hadde tidligere vært fiendtlig grunn for nyliberalistene, Hayek så på det nyklassiske økonomifaget som et verktøy for sosialismen, men særlig gjennom Chicago-økonomenes fag-interne angrep på etterkrigstidas tenkemåter, begynte noen av nyliberalismens grunnprinsipper å finne veien inn i det som da var blitt et viktig styringsfag og som ble ansett som vitenskapelig og upolitisk. Da det gamle styringssystemet ble vanskeligere å opprettholde utover 1970- og 80-tallet – blant annet altså på grunn av lavere vekst, problemer i eksportnæringene og økende valutaspekulasjon – skjedde det samtidig med at ideer som hadde sitt utspring i nyliberalismen fikk stadig større gjennomslag i faget. Og når «vanlig» økonomisk politikk ble stadig vanskeligere og mindre vellykka, samtidig som Hayek og Friedman fikk liksom-nobelpriser for å si at alt uansett ville fungert mye bedre uten akkurat disse reguleringene, så er det kanskje ikke så rart at også norske økonomer begynte å tenke i litt nye baner? Det betyr ikke at de starta studiesirkler for å fordype seg i nyliberalismen, men hele faget – også de som krangla med nyliberalistene internasjonalt – endte med likevel å ta inn over seg viktige deler av deres program. Man kan ikke si at norske økonomer ble nyliberalister av den grunn, men hele faget gjennomgikk en slags markedsvennlig høyredreining, og påvirkningen fra den nyliberalistiske bevegelsen er en av grunnene til dette.

 

Samtidig er det jo politikerne som har sittet i førersetet og har tatt de faktiske beslutningene. Her finnes det litt vage forklaringsmodeller av typen «vind fra høyre etter murens fall» og «individualisme etter 68-opprøret», som forsøksvis forklarer hele dette «tredje vei»-komplekset – hvor ledende sosialdemokrater omfavnet markedet og kapitalismen på langt mer uforbeholdne måter enn hva som ble gjort i etterkrigstida. Og slike «strømninger» har jo noe å si, en mann som Milton Friedman skrev ikke bare fagartikler for økonomer, men lagde også TV-programmer for folk flest som ble sendt på NRK. Så når det gjelder å påvirke tenkemåter også blant politikere og folk flest, har selve den nyliberalistiske bevegelsen gjort en innsats i Norge også før Civita ble opprettet i 2003.

 

Men det går også an å se mer konkret på at Norge er koblet inn i den samme, kapitalistiske verdensøkonomien som alle andre land. Og det man kan kalle «nyliberalisering» har skjedd, i ulik grad, i alle vestlige land (og på andre måter også i mange andre land). Arbeiderpartiet i Norge har hatt en tendens til å si noe à la «det var ikke oss, og vi hadde uansett ikke noe valg», når de blir konfrontert med sitt eget partis deltakelse i mange av reformene som utgjør markedsvendingen. Det første stemmer ikke, de har til og med ledet an i mange reformer, men det med at de ikke hadde noe valg går det an å ta mer på alvor. Som nevnt så bekrefter det jo egentlig den marxistiske analysen av at det ikke lenger ble mulig å opprettholde så mye demokratisk styring og omfordeling innafor et kapitalistisk system, da veksten uteble og Bretton Woods-systemet som tillot kapitalkontroller og «beskyttet» nasjonale sosialdemokratier, falt sammen.

 

Så da «valgte» på en måte sosialdemokratene kapitalismen, og gikk til høyre, istedenfor å gripe til sine mer radikale røtter og forsøke å utvide demokratiet og stå imot press for dereguleringer og kutt-politikk. Man kan spekulere i om mellom- og etterkrigstidas mer radikale sosialdemokrater, som kom fra arbeiderklassen og hadde opplevd arbeidsledighet og fattigdom, kanskje ville ha foretatt andre vurderinger enn de som hadde vokst opp innenfor «toppfolkenes partnerskap» gjorde. At for eksempel en ung Gerhardsen teleportert til 80-tallet kanskje ville ha skjønt at kampen de tok i mellom- og etterkrigstida nå måtte tas på nytt. Men det blir veldig hypotetisk, og det var uansett verken styrkeforhold eller i det hele tatt ideer i omløp på den tida som tilsa noe sånt. Isteden hadde jo Arbeiderpartiet allerede da for lenge siden vendt seg til å glorifisere klassesamarbeidet i seg selv, istedenfor å se det som et kompromiss. Så det går an å skjønne hvorfor både Ap-statsministre og LO-ledere har tenkt som de har gjort. Da som nå så forstod de den kapitalistiske økonomien som en slags virkelighet som de bare måtte håndtere best mulig, etter råd fra økonomene.

 

En annen variant som dukker opp noen ganger, er at Ap egentlig ikke ville gjøre alt dette, men at velgerne ville ha det, sånn at de måtte de løpe etter – for å få makt og deretter forsøke å gjøre det beste ut av situasjonen. Det avslører jo i så fall et litt merkelig syn på demokrati, og alt i alt er det mange rare og motstridende forklaringer å få på dette fra sosialdemokratisk hold. De har jo også brukt mye energi på å forsvare alt dette som en modernisering og tilpasning som måtte komme – at virkeligheten nærmest dikterte det – og på å sette det i sammenheng med sosialdemokratiets historie og idegrunnlag. Det går det an å gjøre, men jeg mener også det går an å se det som et ganske tydelig brudd som altså har sine årsaker i kapitalismens krise fra 1970-tallet.

 

Magnus Marsdal har hevdet at nyliberalismen som ide og regime er i ferd med å bryte sammen, og at det nå er investeringsstaten som tar over. Er du enig i påstanden? Er det en motsetning mellom nyliberalismen og en sterk stat? Mellom nyliberalismen og en investeringsstat?

 

– Det er nok ikke helt sant, men jeg skjønner at Marsdal kanskje forsøker å bidra til å gjøre det sant ved å si at det er sånn. Og det finnes jo absolutt utviklinger som peker i den retningen, selv om det ikke er noen garanti for at det blir sånn heller. Påstander om nyliberalismens slutt har det vært i mange år nå. Men på den ene siden er det helt riktig at etterkrigstidas planstyringsregimer var basert i nasjonalstater. En viktig grunn til at de ble vanskelige å opprettholde, var at nasjonalstater mistet mye av muligheten til å føre en reelt progressiv og uavhengig økonomisk politikk når de samtidig skulle være knyttet til den overnasjonale kapitalismen. Bretton Woods-avtalens system for kapitalkontroller, merk ordet!, var en viktig betingelse for at den historisk unike kombinasjonen av transnasjonal kapitalisme og nasjonale demokratier lot seg gjennomføre. Dette systemet brøt sammen tidlig på 1970-tallet. Dette var kanskje mer et symptom på de store, underliggende endringene i verdensøkonomien – med lavere vekst og nye uavhengige nasjonalstater i det globale sør som krevde en ny verdensorden – men rent praktisk hadde det mye å si. I norsk debatt har jo alt en tendens til å handle om EU, og på mange måter er tilknytningen til felleseuropeiske markedet gjennom EØS en konkretisering av akkurat den samme dynamikken. Deltakelse i den transnasjonale økonomien skjer i økende grad på betingelse av diktering av regler, også kalt «harmonisering». Man risikerer et misforhold mellom hva folk stemmer for i nasjonale valg, og hva som er mulig å få til politisk så lenge økonomien er mer globalisert.

 

Samtidig synes jeg Marsdal går for langt i å holde opp nasjonalstaten som motgift mot nyliberalismen – bare nasjonalstaten blir mektig, så kommer nyliberalismen til å forsvinne, liksom. Men en nyliberal nasjonalstat er jo ikke akkurat vanskelig å forestille seg – se bare til Storbritannia. Og som du antyder, kan det ligge en misforståelse her i at man tror at nyliberalisme er det motsatte av en sterk stat. Både i teori og praksis handler det ikke om å kvitte seg med staten i seg selv, men om å bruke staten aktivt for å skape og opprettholde en samfunnsorden basert på markedsmekanismer og privatkapitalisme. Så kan man si at forutsetningen for å få til noe annet enn nyliberalisme nettopp er å sørge for at hva man stemmer på i valg har noe å si. Det kan jeg saktens være enig i, men vi vil fortsatt være avhengig av eksport og import, og slik sett vil norske bedrifter reelt sett konkurrere på verdensmarkeder og være nødt til å ha betingelser deretter, og så videre. Derfor kan ikke løsningen ligge på det nasjonale nivået alene, ubalansen i forholdet mellom demokrati og kapitalisme må håndteres internasjonalt.

 

Hvor viktig er næringsnøytralitet i det nyliberale regimet? 

 

– Det er jo bare en av veldig mange ting, men det er mulig at det ligger noe viktig der. Som jeg nevnte så begynte nyliberalismen som en kritikk av økonomisk planlegging, og den kritikken ble utviklet til en ide om at markedet rett og slett vet best og på en måte planlegger for oss. Så når folk langt inn i Arbeiderpartiet nylig har latt seg sitere på ting som at «staten må velge vinnere», er det et brudd med tidligere tenking og potensielt med hele grunnlaget for nyliberalismen som idé. Og egentlig er det jo åpenbart, i møte med klimakrisa, at vi må ta veldig konkrete grep for å kutte utslipp. Så de som har en sånn eksplisitt nyliberal posisjon om at markedet faktisk vet best og det aldri vil være mulig rasjonelt å planlegge konkret politikk for å oppnå konkrete mål – de sliter jo nå.

 

En type nyliberalisme som er hakket mer praktisk, er Stoltenberg-varianten hvor markedet er «en dårlig herre, men en god tjener», og det er jo dette som løftes fram nå som et brudd med nyliberalismen, siden staten visstnok skal planlegge for utslippskutt og velge hvilke teknologier og bedrifter som skal støttes. Men siden det fortsatt er snakk om markedsaktører som vi skal kanalisere offentlige penger til, kan man spørre seg hvor tydelig bruddet egentlig er. Hele grunnen til at vi skal bruke markedet som «tjener», er jo basert på den samme ideen om at markedsmekanismer alltid er mer effektive enn planlegging – men i denne versjonen så tar man ikke konsekvensen av argumentet, man sier «markeder er bedre og mer effektive, men vi skal likevel bestemme over dem». Når dette kommer fra folk som Stoltenberg, som har jobba for å flytte makt fra demokrati til markedskrefter i et par tiår, så kan man jo spørre seg om demokratiet da egentlig har den makta til å være «herre» over markedskreftene

 

Når man forsøker å bruke markedet som et verktøy, bør man i hvert fall være bevisst at det er maktforhold og kapitalisme involvert i dette verktøyet. Når selskaper blir rike, får de makt. Dermed er det en slags inkonsekvens i påstanden om at demokratiet har makta og at vi kan bruke markedet som et verktøy for å nå gitte mål, når argumentet for hvorfor markedet er mer effektivt egentlig innebærer at man ikke kan diktere det uten å ødelegge selve den mekanismen som etter sigende gjør det så effektivt. Og kanskje går det an å utnytte den inkonsekvensen – kanskje åpner det døra for at vi kan drive klimapolitikk som handler om noe mer enn å gi statsstøtte til utvalgte kapitalister. For høyresida vil jo ofte også ha rett i at man risikerer å gi pengene til feil kapitalister, og at man ved å dele ut penger til kapitalister ødelegger hele den insentivstrukturen som skal gjøre dem så veldig effektive. Og hvis man ser på nyliberalisme i et mer materialistisk perspektiv, hvor det handler om at etterkrigstidas klassekompromiss brytes opp og makt og ressurser overføres til kapitaleiere, så er det ikke gitt at det er noe brudd med det å gi en masse statsstøtte til utvalgte kapitalister. Men hvis man kan gjøre det på en sånn måte at det både altså bryter med ideen om at vi ikke aktivt kan styre økonomien og samfunnets retning, og på en slik måte at det reelt sett bygger demokratisk makt over kapitalkreftene, så begynner vi kanskje å kunne snakke om noe.

 

Meritokrati har jo blitt et mantra langt inn på venstresiden, tyder ikke det mer på nyliberalismens dominans enn sammenbrudd?

 

– Ja, mer generelt så er det jo klart at det finnes mye i samfunnet vårt som trekker i retning av en slags «nyliberal kultur». Det at vi sitter mer hjemme på hver vår tue, er ikke nødvendigvis hjelpsomt når vi vet at progressive endringer kommer av at folk treffer hverandre, snakker sammen og etter hvert også organiserer seg sammen. Ideologisk sett så handler også nyliberalisme om en vektlegging av konkurranse som det som gjør at samfunnet kan fungere og drives framover. Her kunne jeg sitert tenkere som var bekymret for «proletarisering» på 30-tallet, som i dette tilfellet var en slags borgerlig idé om at moderne arbeidere ikke tok ansvar for sin egen skjebne og isteden ble klienter av fagforeninger og velferdsstater. Bekymringen for at folk blir late og uten initiativ dersom de ikke piskes hardt nok, og eventuelt også har store nok gulrøtter foran seg, har vel ikke akkurat avtatt på høyresida siden den gang. Her går det an å peke kjapt til New Public Management-reformer i velferdsstaten, som jo handler om å utsette offentlig ansatte for det samme markedspresset man ser for seg at eksisterer i privat sektor – noe man har gjort både gjennom ren privatisering, konkurranseutsetting og opprettelsen av pseudo-markeder internt i offentlige virksomheter. Dette er basert på teorier som mange økonomer bare ser på som vitenskapelige, men som er utviklet av aktive nyliberalister og som ofte bunner i nettopp denne ideen om at demokrati og planlegging bare blir surr og ineffektivt (fordi folk dypest sett er egoister), men at markeder og konkurranse gjør at alles egoistiske enkelthandlinger går opp i en høyere enhet som er til alles beste.

 

Det er lett å tenke at summen av alle sånne ting har gjort ideen om egoistiske enkeltmennesker i evig konkurranse med hverandre til en slags sannhet, fordi vi hele tida ledes inn i strukturer hvor det forventes at vi oppfører oss på den måten, og så blir det en selvoppfyllende profeti som igjen gjør sosialistisk organisering vanskelig. Og for eksempel så er nok en av grunnene til at vi ikke får en bedre boligpolitikk, at de siste tiårenes utvikling har gjort såpass mange til boligspekulanter som konkurrerer på boligmarkedet, at de ikke oppfatter det som å være i deres interesse å stemme for endringer. Men akkurat det er jo egentlig materielt mer enn det er kulturelt, og jeg har en viss tro på at kulturelle forestillinger kan endres seg ganske raskt.

 

Hva er viktig for venstresida å fokusere på for å komme videre fra nyliberalismen? 

Er det snakk om å gå tilbake til det som var før (hva ville Gerhardsen gjort), eller må vi tenke grunnleggende nytt? 

 

– Det er umulig å gå tilbake i tid, og mer konkret så er det slik at den eksepsjonelt høye økonomiske veksten som var forutsetningen for etterkrigssamfunnet, ikke eksisterer i dag og kanskje aldri kommer tilbake.  Det siste er mest sannsynlig en god ting med tanke på at økonomisk vekst og menneskehetens økologiske fotavtrykk har en veldig klar sammenheng, i hvert fall historisk. Men man kan se til etterkrigstida og hele det forrige århundrets historiske utvikling for både økt forståelse av vår egen tid og også en viss grad av inspirasjon. Utvidelse av demokratiet ble drevet fram av arbeiderbevegelsen, som først fikk stemmerett for alle og så greide å ta den parlamentariske makta. Det var mange kompromisser involvert i dette, men jeg holder fast på at etterkrigsordenen var unik på den måten at det var første gang stater med en viss demokratisk basis utøvde betydelig makt over økonomien. De fleste kapitaleiere kjempet mot dette allerede da, og finansierte utviklingen av nyliberalismen som en ideologisk motoffensiv. Etterkrigstidas veldig ufullstendige sosialisering av økonomien har delvis blitt slått tilbake, men det er mye å bygge videre på også – ikke minst den utbredte oppfatningen om at samfunnet faktisk bør være demokratisk organisert.

 

For samtidig som markedsvendingen har medført en masse prat og teorier om at staten har trukket seg tilbake og ikke har makt lenger, så viser jo pandemien at staten, i samme tidsrom, har blitt mektigere enn noensinne før. Og det er på en måte skremmende, men det viser også hvilke muligheter som finnes. Plutselig hadde vi for eksempel ubegrenset med penger, og dersom vi kan styrke demokratiet i den staten, er det mye som kan utrettes. En av de viktigste lærdommene jeg har fått av å studere tidlig nyliberalistisk tenking, er at markeder ikke er naturlige eller oppstår av seg selv. De er en type sosial organisering, som henger tett sammen med kapitalismen og ofte står i en viss motsetning til demokratisk organisering. Så økonomien er organisert gjennom regler, og vi har en mektig stat som presumtivt er demokratisk, og kan endre på disse reglene, og dermed gjøre samfunnet bedre. Disse realitetene tror jeg er blitt litt tydeligere i løpet av pandemien, og jeg tror det er et stort potensial for venstresida nå i å vise fram dette og mulighetene for forandring som ligger i det. Den «kapitalistiske realismen» kan utfordres, fronter kan flyttes og venstresida kan vise fram konkret hvilke hindringer i form av institusjoner, tenkemåter og motkrefter som står mellom oss og et bedre samfunn.

 

Da samfunnet stengte ned i mars 2020, var det noe annet som åpnet opp, skriver Linn Stalsberg i hennes nyeste bok Etter pandemien: Tanker om krise, kapitalisme og en ny hverdag. Gnist tok en prat med forfatteren om hennes tanker rundt de nye 20-årene.

---

Linn Stalsberg: sosiolog, journalist og sakprosaforfatter. Stalsberg er aktuell med boka Etter pandemien: Tanker om krise, kapitalisme og en ny hverdag (Manifest forlag 2021). Stalsberg har tidligere gitt ut bøkene Det er nok nå. Hvordan nyliberalismen ødelegger mennesker og natur (2019) og Er jeg fri nå? Tidsklemme i verdens beste land (2013).

Intervjuet av Hannah Sigriddatter Ander, redaksjonsmedlem i Gnist og samfunnsgeograf.

Foto: Eivind Volder Rutle

NB! Intervjuet ble gjort før Putins angrep på Ukraina. Krigens betydning for de nye 20-årene ble dermed ikke diskutert i intervjuet. 

Ingen ting kommer av seg selv

Jeg møter Linn Stalsberg på en kafé på Tøyen i Oslo. Stalsberg forteller at hun satt mye og jobbet her på kaféen for ti år siden da hun skrev boka Er jeg fri nå? Tidsklemme i verdens beste land. Da var stedet fylt av mødre i foreldrepermisjon og en gang overhørte hun noen mødre sitte og snakke om hvor heldige de var som fikk så mange goder som forelder i Norge.

– Jeg måtte bare blande meg, og si at dette er ikke noe de hadde «fått», noe myndighetene har gitt oss i gave, forteller Stalsberg idet vi setter oss ned. Til mødrene sa hun at det heller var snakk om resultater av en rekke år med hard kvinnekamp. – Og noe vi fortsatt må kjempe for og forsvare hele tiden, legger Stalsberg til.

Pandemien som forstørrelsesglass

Stalsberg tar opp i seg både kvinnekamp, klimakamp og klassekamp. Da samfunnet stengte ned i mars 2020, var det noe annet som åpnet opp, skriver Linn Stalsberg i boka Etter pandemien: Tanker om krise, kapitalisme og en ny hverdag. Overalt så hun folk si at nå blir endelig en annen verden mulig, og kapitalismekritikken kom fra helt nye kanter.

– Pandemien fungerte som et forstørrelsesglass. Det ble tydelig og klart at pandemien var politisk, forteller Stalsberg og viser til tre linjer som ble politisert: – For det første var den en politisk naturkatastrofe. Pandemien kom fordi vi under kapitalismen har kjørt verden til et økologisk bristepunkt, der man i jakten på raske penger med den største selvfølge tar for seg av naturens ressurser. For det andre beviste den hvordan en nyliberal markedsrettet politikk ikke sitter på svaret på spørsmål om helse og trygghet til alle. For det tredje så vi nå klart og tydelig at det var politisk hvem som får hjelp og ikke når krisene kommer. Mens de allerede rike og mektige fikk gode støtteordninger og rask tilgang på vaksiner, hadde høsten 2021 kun 1,8 prosent av mennesker i den fattige delen av verden fått ett stikk. Utfall av kriser er ikke tilfeldig, og det har pandemien virkelig vist oss, oppsummerer Stalsberg.

Krise eller fest?

Så hva tror sosiologen og skribenten om de nye 20-årene? Får vi krise eller fest? Samme dag som jeg møter Stalsberg har liberalisten og den tidligere Fremskrittspartipolitikeren Ove Vanebo et innlegg i Morgenbladet der han mener Rødts vekst ikke skyldes at nordmenn er blitt mer radikale, men snarere en avideologisering. «Partiets vekst er ikke et venstreradikalt taktskifte,» argumenterte han, «men et koldtbord av populære, aktuelle saker – billig strøm, bedre velferdsordninger, mot sosial dumping, samt motstand mot plagsom cruisetrafikk og naturødeleggende vindmøller.»[ref]Ove Vanebo, Morgebladet 03.02.22. «Rødts fremgang skyldes ikke radikale nordmenn.»[/ref] Stalsberg mener på sin side tvert imot at ideologiene er tilbake og at venstreradikale idéer ikke lenger oppfattes så radikale for folk.

– Jeg vet ikke noe bedre enn andre om vi kommer til å oppleve krise eller fest. Men det jeg ser at vi har nå, er momentum. Vi har muligheter for helt nye typer samtaler og politikk. Bevisbyrden har skifta. Nå er det forsvarerne for den gamle nyliberale «normalen» som må forsvare hvorfor det skulle være bra å gå tilbake dit. Den brede venstresiden har lenge stått i forsvarsposisjon, men nå spiller vi mer i angrep, vi er over midtbanen, vi dribler og vi kan også skåre mange mål, sier hun.

Stalsberg forteller at hun selv har fått oppleve denne utviklingen gjennom stemningen på lanseringer.

– Jeg er ikke lenger klovnen i rommet som roper om kapitalismen og nyliberalismens feil og mangler, men en seriøs debattant som blir tatt på alvor. Det er stor forskjell på hvordan jeg ble mottatt da jeg ga ut boka mi om tidsklemma og kvinnekampen i 2013 og da jeg ga ut Det er nok nå i 2019. I 2013 ramla folk av stolene sine da jeg kom med kritikk av nyliberalismen og for eksempel talte for sekstimersdagen. Nå sitter jeg på biblioteker på bygder rundt omkring i Norge og har gode kapitalismekritiske samtaler med «folk flest». Særlig merker jeg at de unge er interesserte i temaene jeg tar opp, og ønsker å finne alternativer til kapitalismen. Jeg tror virkeligheten har snakket til folk lenge, og at det jeg gjør er ikke å fortelle dem noe nytt, men å gi folk et språk for det de allerede opplever og ser rundt seg. Det språket, der skylda ligger på vår udemokratiske kapitalistiske system, er ikke lenger radikalt, men noe folk synes gir mening, sier Stalsberg.

Kjenn dine fiender

I sin nye bok Etter pandemien viser Stalsberg til den italienske marxisten Antonio Gramscis kjente sitat «Den gamle verden er i ferd med å dø, og den nye verden kjemper for å bli født: Nå er monstrenes tid». Hun skriver også at om vi skal greie kampen for en ny og bedre normal må vi kjenne våre fiender. Hvem er disse monstrene, og hvorfor må vi kjenne dem?

Stalsberg mener det i kampen fremover er viktig å huske på at ikke alle vil det samme. Hun mener vi må ta innover oss det Sun Tzu skrev i Kunsten å krige for 2500 år siden: «Kjenn din fiende. Hvis du kjenner deg selv, men ikke fienden, vil du gå på nye nederlag etter hver seier.» Det er nettopp slik det føles i kampen for en sunnere klode, mener Stalsberg, og lurer på om nederlagene er blitt mange fordi mange ikke er nok bevisst på hvem og hva de kjemper imot:

– Det er ikke sånn at «alle» ønsker mer rettferdighet, likhet, mer plass til minoriteter, mer demokrati i alle ledd, mer omfordeling av goder og mer hensyn til natur, klima og dyr. Hvilken retning vi skal styre samfunnet i er alltid en kamp mellom ulike interesser. Vi må bli kjent med våre fiender, og være minst like proaktive og organiserte som de er, argumenterer Stalsberg engasjert.

I boka viser hun også til den franske filosofen Bruno Latour som allerede i mars 2020 skrev et essay der han påpekte at «skurkene er bedre organisert og vet mye klarere hva de vil. Krigen vi er inne i nå, er en vanskelig en. Det er ikke det at vi er maktesløse; det er det at mange av oss vet ikke hvordan vi skal reagere». Men hvem er de, skurkene?

– Skurkene er rett og slett de som kjappest mulig vil ha samfunnet tilbake til normalen, den normalen som ivaretar kapitalismen slik vi kjenner den. Dette mulighetsrommet som pandemien har skapt for nye typer samtaler og ny politikk, dette rommet er det ikke bare vi som vil inn i. Krefter som vil ha oss tilbake til den gamle nyliberale normalen jobber hardt for å få oss tilbake dit, påpeker Stalsberg.

Stalsberg viser til Ivar Hippes bok Korstoget mot velferdsstaten fra 2021. Boken handler om hvordan de nyliberale tenketankene tidlig gikk til motangrep på dem som mente pandemien viste at markedsløsninger ikke fungerte. De nyliberale tenketankene uttalte at kampen for lite statlig innblanding og frie markeder aldri har vært viktigere, og gikk ut og advarte om at sosialismen var på fremmarsj under korona, sammen med skremmebilder på en undertrykkende og frihetsberøvende stat. Stalsberg peker også på at her hjemme kom NHO september 2020 ut med sitt «Veikart for en fremtidig velferdsstat», der det midt i krisetid sterkt ble argumentert for at kutt i velferdsgoder, flere midlertidige ansettelser og økt privatisering, blant annet i helsesektoren nå var veien å gå.

Sosialisme må bli mer gøy!

Men noe jeg ble usikker på da jeg leste Stalsbergs bok, var om vi ikke bare må bli bedre kjent med våre fiender men også med oss selv, og hva vi som vil «noe annet» egentlig vil. Stalsbergs analyser og poenger er tydelig sosialistiske, men hun skriver gjennomgående om et stort «vi» heller om «venstresida», og om at vi trenger «en ny normal» heller enn å si at vi trenger en ny sosialisme. Hvorfor tok hun det valget? Burde vi ikke bygge venstresida og sosialismen til et uttalt og tydelig kult, godt og bredt prosjekt slik at folk får lyst til å bli del av venstresida og den sosialistiske kampen mot kapitalismen?

– Det er et godt spørsmål, og her er jeg kanskje litt «under ombygging». SV gjør jo også det samme. De heter Sosialistisk venstreparti, men de går ikke rundt og roper om sosialismen. Jeg snakker mye med folk som ikke er politisk skolerte, og for oss som er over 40 år så henger det fortsatt mange negative assosiasjoner igjen knyttet til sosialismen. Om jeg sier jeg er sosialist og ønsker meg sosialisme må jeg gjennom strafferunden og bruke tid på å ta avstand fra tidligere regimer. Samtidig merker jeg at yngre folk ikke er så redd for det ordet, sier Stalsberg.

Stalsberg mener det fortsatt finnes mange fordommer mot sosialismen, for eksempel at mennesker under sosialismen må leve helt like liv.

– Jeg pleier å si at det er under nyliberalismen vi lever for like liv. Vi drømmer om det samme kjøkkenet, barna går på de samme aktivitetene, vi reiser på ferie til de samme stedene og gjør det samme som alle andre når vi er der. Folk har så mange lengsler, men i kapitalismen får kun de rikeste realisere lengslene. Skal sosialismen appellere til folk flest må venstresida vise at sosialismen er gøy! Sosialisme kan ikke bare gi folk et materielt bedre liv, men også en hverdag med mer frihet, tid, mangfold og muligheter til å oppfylle sine lengsler, argumenterer Stalsberg optimistisk.

– Grunnen til at jeg jobber politisk er for eksempel fordi livet er godt! Det er deilig å være menneske, og det vil jeg at flere skal få kjenne. Det jeg kjemper for er ikke askese og en hverdag der vi må sy våre egne klær. Jeg elsker å feste, å reise, jeg liker mote og er glad i å pynte meg, og det å få muligheten å føle på slike gleder vil jeg at flere skal få lov til. Framtida jeg kjemper for er en rettferdig og grønn framtid som også skal være gøy, påpeker Stalsberg.

Hva nå?

Men hva tenker den populære skribenten vi må gjøre for at de 20-årene skal bli den grønne, gøye og rettferdige festen verdens befolkning nå trenger og fortjener? En viktig forutsetning for å vinne er å plassere skammen der den hører hjemme, argumenterer Stalsberg, som mener streben etter å være «det etiske mennesket» har tatt over mange av oss og blitt en kontraproduktiv kraft.

– Om vi ikke plasserer skammen der den hører hjemme, hos det kapitalistiske systemet og de som kjemper for å opprettholde det, blir vi bare stressa, triste og apatiske. Noen skammer seg for at det de trodde var et etisk forbruk viser seg å ikke være det likevel, mens andre skammer seg for å ikke ha råd til å forbruke etisk. Men flyskam, kjøttskam og kjøpeskam hjelper ikke. Konseptet økosorg tror jeg for eksempel handler mye om at vi føler vi bidrar når vi kildesorterer eller har kjøpestopp, men når vi åpner avisen og leser om at plastforurensningen bare øker og klær hauger seg opp som søppeldynger i andre land blir vi triste og motløse. Kapitalismen er full av slike paradokser hvor vi får høre en rekke «sannheter» som viser seg å ikke stemme. Vi får høre at folk har like muligheter og er like mye verdt, men vi ser at det ikke stemmer i virkeligheten. Dette sliter oss ut, og en måte å bli mindre sliten på er å plassere skammen der den hører hjemme, sier Stalsberg.

Stalsbergs engasjement synes utømmelig, og i løpet av vårt korte møte har vi ikke bare snakket om de overordnede spørsmålene, men også vært innom flere av de mer konkrete kampene vi står overfor i arbeidet for at de nye 20-årene skal bli en fest: lik helsetilgang, endrede patentregimer, bedre arbeiderrettigheter og bekjempelse av ytre høyre, for å nevne noen. En av de mer konkrete kampene Stalsberg snakker mye om er klimakrisa. Stalsberg legger vekt på at det haster å få på plass en klimapolitikk som får med seg alle. – Folks bekymringer for dieselpriser og arbeidsplasser er helt reelle, og klimapolitikken må derfor ikke bare være ambisiøs men også blodrød om den skal lykkes. Vi må også gjøre det mulig for de med dårlig råd å ta naturvennlige valg, konkluderer Stalsberg.

Men hva kan egentlig vi uten umiddelbar makt og tilgang til å lage den nye politikken nå gjøre? Stalsberg er klokkeklar.

– Vi må organisere oss! I fagbevegelsen, organisasjoner og i partier. Man må gjerne bli vegetarianer, men slike grep vil ikke monne. Folk må bli en del av kollektivet og aldri glemme at de kollektive godene er noe vi må kjempe for, sier Stalsberg og avslutter der hun begynte, med å påpeke at ingen ting kommer av seg selv.

Gjennom vinteren har norske strømkunder for alvor fått merke hvordan det kan arte seg når kapitalistiske prinsipper blir viktigere enn det er å levere et produkt, en bruksverdi, til innbyggere og næringsliv. Men en analyse av strømkrisa, her med utgangspunkt i Marx’ teorier, kan også gi oss innsikt i hvordan disse prinsippene gjør seg gjeldende, og også hvilke alternativer som finnes.

---

Av Mathias Bismo, redaksjonsmedlem i Gnist
Foto: Christian Særgjærd

 

Strømmarkedet

Strømmen selges i dag som en vare, men som vare har den visse egenskaper som skiller den fra andre varer. En av disse er at strømmen er «ferskvare». Selv om det finnes teknologi for lagring av strøm, er denne dyr og potensialet fortsatt begrenset. Strømmen må brukes når den produseres. En annen egenskap er at det ikke er mulig å spore strømmen tilbake til der den kommer fra. Selv om det er en rekke strømprodusenter, så kanaliseres all strømmen inn på et felles nett, og når vi til slutt tar i bruk en viss mengde strøm i den andre enden, så har ikke og kan ikke denne strømmen ha et opprinnelsesmerke som viser hvem som har produsert den.

Når ulike strømleverandører forsøker å over- eller underby hverandre overfor oss som strømkunder, så tilbyr de altså ikke en annen strøm, eller en annen vare, enn det konkurrentene gjør. Da ville man trengt et ekstra nett, parallelt med det eksisterende, noe alle forstår at ville være et enormt pengesluk. Det eneste de ulike strømleverandørene kan gjøre, er å opptre som kjøps- og salgsagenter mellom strømprodusenter og strømkunder, og det eneste de i virkeligheten konkurrerer om, er å kunne tilby de mest fordelaktige – eller i virkeligheten kanskje mest forvirrende – betalingsmodellene for denne strømmen.

Avtalene mellom strømprodusenter og strømleverandører følger normalt spotprisen som settes av kraftbørsen NordPool fra time til time, og hvis de ikke gjør det, vil leverandørene normalt forsøke å sikre seg slik at prisen over tid i hvert fall ikke blir lavere. Prisen vil derfor ha en tendens til å være den samme uansett hvilken produsent og hvilken leverandør man henvender seg til, eventuelt med et påslag for forutsigbarhet i fastprisavtaler. Til tross for alle de sinnrike innretningene man har konstruert for å gi strømsektoren et markedspreg, så er det altså liten eller ingen konkurranse mellom produsentene vis-a-vis kundene, i hvert fall ikke en konkurranse som bidrar til å presse prisen ned, slik det jo skal være i henhold til læreboka.

Differensialrenta

Ifølge Marx dannes en vares verdi på bakgrunn av den gjennomsnittlige arbeidstida som er nødvendig for å dekke den samlede etterspørselen etter den. Det gjelder også strømmen. Men verdi er ikke det samme som pris. Selv for ordinære varer med mer eller mindre fullkommen priskonkurranse, er det mekanismer som trer inn og danner en pris som bare unntaksvis er lik verdien. Disse mekanismen slår inn i konkurransen og sikrer at avkastningen i ulike bransjer nærmer seg et felles nivå – en felles eller allmenn profittrate.

Dette forutsetter imidlertid at det er reell konkurranse mellom ulike produsenter av varen, en konkurranse som for ordinære varer over tid også fører til at produksjonen effektiviseres, altså at den gjennomsnittlige arbeidstida som er nødvendig for å dekke den samlede etterspørselen etter varen, synker. Men for noen varer er det ikke slik. Marx skriver i all hovedsak om jordbruket, men understreker at prinsippene ikke er unike for denne sektoren.[ref]Merk at når Marx diskuterer jordbruket, forholder han seg til et rent kapitalistisk jordbruk, ikke det familiebaserte jordbruket vi har i Norge. Selv om mekanismene han skriver om, også gjør seg gjeldende her, er det også mange andre faktorer som spiller inn.[/ref]

For slike varer er potensialet for effektivisering begrenset, og etter hvert som etterspørselen øker, for eksempel på grunn av befolkningsvekst eller mer arealkrevende matvaner, vil ikke den gjennomsnittlige nødvendige arbeidstida falle, den vil øke, fordi man da vil måtte ta i bruk jord med dårligere produktivitet. Selv om det er mulig å effektivisere også innenfor jordbruket, så er dette potensialet begrenset av naturen selv. Man vil derfor få en situasjon der det produseres mer eller mindre identiske jordbruksvarer med en til dels stor forskjell på hvor mye arbeid det er lagt ned i hver enkelt vare.

Slik vil det selvsagt også være i andre sektorer, men i disse sektorene vil konkurransen jevne ut verdien. Slik er det ikke i jordbruket. Situasjonen vil altså i all hovedsak vedvare. På den annen side, for at noen i det hele tatt skal ønske å investere i den dårligste jorda, må avkastningen være tilfredsstillende også der. Den dårligste jorda må altså kaste av seg en profitt tilsvarende den allmenne profittraten for at investorene ikke heller skal velge å investere pengene sine et annet sted.

Likevel er et kilo hvete et kilo hvete, verken mer eller mindre, uansett hva slags jord det er produsert på. De mer effektive produsentene vil derfor kunne ta betalt like mye som de mindre effektive produsentene, så lenge produktene fra sistnevnte produsenter er nødvendige for å dekke etterspørselen. Differansen mellom det de mest effektive produsentene nå får, og det de ville ha fått dersom prisdannelsen hadde skjedd på ordinært kapitalistisk vis, utgjør differensialrenta.

Grunnrente i strømmarkedet

Differensialrente er en av flere varianter av grunnrente Marx identifiserte i Kapitalens tredje bok. Egentlig identifiserer han også to typer differensialrente, en som følger av naturlige egenskaper ved jorda, og en som følger av investeringer som forbedrer jorda, men om det er den ene eller andre typen, eller for den saks skyld den ene eller den andre varianten av grunnrente som gjør seg gjeldende her, er uten betydning. Det vi er opptatt av, er hvordan den virker.

Verdien av varene innenfor sektorer som genererer grunnrente, bestemmes, akkurat som for andre varer, av den gjennomsnittlige arbeidstida som er nødvendig for å dekke de samlede behovene for varen. Men når den samlede prisen i sektoren overstiger verdien på det den produserer, når produsentene altså tilegner seg en ekstrafortjeneste, så må denne komme fra et sted. Siden den samlede verdiskapningen i samfunnet er uendret, må dette være fra verdiene som ellers ville tilfalt de andre interessentene – fra kapitaleiernes profitt eller arbeidernes lønningspose. Og når vi ser på det som har utspilt seg i vinter, er det nettopp dette vi har sett – det er husholdningene og bedriftene som har betalt..

Norsk vannkraft er billig å produsere. Selv med en fortjeneste tilsvarende den allmenne profittraten, svarer verdien, før vi legger til nettleie, avgifter osv., ikke til mer enn 10–15 øre per kilowattime (kWh). For enkelhets skyld kan vi si 10 øre. Anta så at etterspørselen øker slik at den norske vannkraftproduksjonen ikke lenger er nok til å dekke behovet. Slik er det ikke i dag, men med elektrifisering av samferdselssektoren og etablering av ny, grønn industri til å erstatte dagens oljebaserte industri, så er det ikke usannsynlig at vi havner der. Da støter vi imidlertid på et problem – de lavthengende fruktene er allerede høstet.

Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE) har regnet ut kostnader per kWh dersom vi skal bygge ut nye kraftverk.[ref]https://www.nve.no/energi/analyser-og-statistikk/kostnader-for-kraftproduksjon/[/ref] Med dagens teknologi varierer dette fra rundt 30 øre for landbasert vindkraft til over én krone for flytende havvind. Andre teknologier, inkludert solenergi, kjernekraft, gasskraft, kullkraft og bunnfast havvind ligger et sted imellom, og det samme gjør faktisk også nye vannkraftverk. Det er sikkert en rekke usikkerhetsmomenter her, og det fremkommer heller ikke hvorvidt dette inkluderer profitt, men bildet er likevel klart – det koster mer for ny kraft enn det koster for eksisterende vannkraft. La oss da si at vi ender opp med landbasert vindkraft, og at prisen for denne isolert sett, inkludert allmenn profittrate, er 30 øre per kWh. Da vil prisen på vindkraft måtte være minst 30 øre per kWh for at noen skal være interessert i å investere. Men siden strøm er strøm, like mye som, eller til og med mer enn, hvete er hvete, vil også vannkraftprodusentene kunne ta seg like godt betalt. De behøver ikke lenger begrense seg til en pris tilsvarende verdien, de kan og vil i tillegg innarbeide en grunnrente på 20 øre.

I realiteten skjedde dette også i vinter. Selv om vi har et kraftoverskudd, har politikerne valgt å knytte oss til et større marked der kostnadene har svingt betydelig, dels fordi vær og vind ikke har spilt på lag med den fornybare energiproduksjonen, dels fordi man har lagt ned fullt ut fungerende kjernekraftverk, og dels fordi gassprisen har skutt i været. Dermed har den dyreste strømmen blitt dyrere, og siden prisen i strømsektoren i stor grad dannes slik som skissert over, betaler vi like mye for den strømmen det koster minst å produsere, som for den det koster mest å produsere.

Selvkost

Vi har altså organisert strømsektoren på en måte som setter strømprodusentene i stand til å tilegne seg både en betydelig ekstrafortjeneste i form av grunnrente på toppen av den ordinære profitten. Men vi kunne organisert den på en helt annen måte, for eksempel slik vi organiserer forsyningen av drikkevannet, med prinsippet om selvkost. Drikkevann er i dag et kommunalt ansvar, og selv om kommunene for så vidt har anledning til å finansiere sektoren over de ordinære budsjettene, skjer det svært sjelden. Dels er det fordi det fortsatt er mange som ikke er tilkoblet det kommunale drikkevannsnettet, dels fordi selvkostmodellen kan motivere til å spare vann, men først og fremst fordi det med dagens kommuneøkonomi ikke er lett å finne penger til nye formål, særlig ikke når det er rom for å finansiere dem på annet vis.

I de aller fleste tilfeller dekkes derfor vannforsyningen, i likhet med avløp, renovasjon og feiing av skorsteiner, av de kommunale avgiftene. Hvor mye hver enkelt betaler for vannet på denne måten, beregnes på bakgrunn av hvor mye den enkelte bruker, enten ved bruk av vannmålere eller sjablongmessig ut fra en antakelse om at jo flere kvadratmeter du disponerer over, jo mer vann bruker du. Det har vært diskutert om man kanskje også burde differensiere mer, men så langt har man foreløpig ikke kommet.

Det ligger imidlertid en viktig begrensning i selvkostregelverket, og det er at det ikke skal være noe overskudd. Blir det overskudd ett år, må det fremover budsjetteres med underskudd, slik at man i løpet av en femårsperiode går i null. Når man lager disse budsjettene, tar man dermed utgangspunkt i hva det vil koste, både i drifts- og investeringsmidler, å gi hver enkelt av oss drikkevann i tilstrekkelige mengder og av tilfredsstillende kvalitet.

Beløpet abonnentene i en kommune betaler for drikkevannet, er altså lik det det koster å produsere det. Prisen, hvis man i det hele tatt kan kalle den det, dannes uten profitt eller grunnrente. Sånn sett kan det nesten være fristende å se på selvkostmodellen som en modell som peker ut over kapitalismens grenser, og på et vis gjør den også det. Produksjonen foregår riktignok i et kapitalistisk samfunn, med alt hva det innebærer, men den viser likevel at det samtidig er mulig å produsere bruksverdier og distribuere dem uten å gi dem vareform.

Så er det selvsagt slik at kapitalen alltid vil presse på for å gi bruksverdier vareform og dermed gjøre dem til en kilde til profitt. Mange steder har dette skjedd ved at myndighetene har overlatt vannforsyningen til en privat aktør gjennom anbudskonkurranse, og dermed gitt denne monopol på å selge vannet, noe ingen vil gjøre uten at de også kan tilegne seg profitt. I tillegg presser også industrien som har som forretningsidé å tappe vann på flasker og selge det, på her. Derfor bør vi heller ikke her i landet slå oss til ro med at ting vil forbli som de er. Blant annet bør vi nok følge med på hva som skjer med EUs vanndirektiv. Som modell betraktet, viser likevel vannforsyningen at det er mulig å organisere distribusjonen av bruksverdier på en helt annen måte, også innenfor et kapitalistisk system.

Hvis vannet var som strøm

Det er selvsagt flere egenskaper som skiller strømmen fra drikkevannet. For eksempel kan vann lagres uten at det forringes, mens strømmen må forbrukes når den produseres. Dessuten har vi, selv om også drikkevannsnettet går på tvers av kommunegrenser, ikke noe nasjonalt drikkevannsnett. Det er helt sikkert også andre egenskaper vi bør ta hensyn til. Likevel kan vi forestille oss hvordan drikkevannsforsyningen ville sett ut dersom man hadde lagt prinsippene for strømmarkedet til grunn.

La oss ta oss en tur til Bergen. I Bergen kommune er det totalt seks vannverk med ulik kapasitet, og som til sammen er dimensjonert for å dekke kommunens behov. Uten at jeg kjenner til tallene, vil jeg anta at kostnaden for å produsere drikkevann ved de ulike anleggene varierer, men kommunen gjør ikke og kan ikke i henhold til regelverket gjøre forskjell på dem som får vannet fra de ulike vannverkene. På den annen side kan drikkevannet, selv om de ulike vannverkene i utgangspunktet er dedikerte til bestemte deler av kommunen, omdirigeres ved behov, noe som også skjedde da en tarmbakterie for en del år siden gjorde vannet fra en av kildene udrikkelig.

Hadde derimot kommunen organisert drikkevannsforsyningen som Norge organiserer strømforsyningen, ville disse seks vannverkene vært eid av ulike kapitalister som alle ville vært ute etter en fortjeneste minst tilsvarende den allmenne profittraten. Men siden kapasiteten fortsatt ville vært dimensjonert etter kommunens behov, ville de vannverkene der produksjonen hadde kostet minst, vært i stand til å heve en betydelig differensialrente. Og siden det er snakk om kapitalistiske selskaper her, så ville de også gjort det. Ja, kanskje de til og med hadde sørget for å få bygd et overføringsrør til en nabokommune der kostnadene er høyere, slik at de kunne tatt enda mer for vannet. Og på toppen av det hele, ville vi kanskje også hatt drikkevannsleverandører som hadde gitt de stakkars bergenserne våre ulike drikkevannspakker å velge mellom, til en pris fastsatt på en vannbørs, og med det samme drikkevannet i springen uansett leverandør, bare med et påslag til leverandøren for mer eller mindre godt utført arbeid som mellommann.

Hvis strømmen var som vann

Motsatt er det også mulig å tenke seg en modell for strømmen som følger de samme prinsippene som for drikkevannet, om ikke på kommunalt nivå, så i hvert fall på nasjonalt nivå. Det er altså ikke nødvendigvis snakk om den modellen vi hadde før 1990, da det var til dels store forskjeller mellom kommunene.

Under en slik modell, kan vi igjen se på eksemplet som viser hvordan vannkraftprodusentene kan tilegne seg grunnrente når det bygges nye landbaserte vindkraftverk, der altså vannkrafta koster 10 øre og vindkrafta 30 øre per kWh. La oss i dette tilfellet si at denne prisen er uten profitt. Hvis strømbehovet vårt da hadde økt slik at vi i tillegg til vannkrafta, hadde trengt like mye vindkraft som vannkraft, altså at den ene halvparten av strømmen hadde kostet 10 øre å produsere, og den andre halvparten hadde kostet 30 øre å produsere, så ville selvkostprisen vært 20 øre per kWh.

Dette er faktisk også, hvis vi holder hensynet til profitten utenfor, prisen vi ville hatt om det var full konkurranse. Resultatet blir altså det samme som hvis vi hadde fulgt prinsippene for vanlig prisdannelse. Men for kapitalen og markedspredikantene er profitten viktigere enn resultatet, uansett om det resulterer i en betydelig overføring av verdier fra husholdninger og bedrifter – i virkeligheten fra husholdningene, siden bedriftene naturlig nok vil legge den økte strømprisen på prisen for varene de produserer – til strømprodusentene.

Det er selvsagt mange forbehold å ta også i dette tankeeksperimentet. For eksempel kan man få år med kraftunderskudd der man må kjøpe strøm fra land der strømmen selges med profitt og grunnrente, og følgelig vil kunne være betraktelig dyrere. Det er likevel ikke noe problem å innarbeide dette i et selvkostsystem. Forskjellen er bare at en del av strømmen da vil være dyrere, og at prisen hver enkelt strømforbruker dermed vil bli høyere, alt etter hvor stor andel av strømmen som vil måtte importeres. Det er heller ikke umulig å innarbeide mekanismer for å nå andre politiske mål i energipolitikken i en slik modell. Det er for eksempel mulig å kompensere dem som har gitt fra seg naturverdier for at vi alle skal få strøm, og det vil også være mulig å lage systemer for å belønne dem som sparer strøm og å straffe luksusforbruk, kanskje mer enn det som er mulig under dagens system.

Det er ikke sikkert at selvkostmodellen, slik den er for vannet, lar seg overføre til strømforsyningen uten betydelige tilpasninger. Men faktisk har vi allerede et element av selvkostprinsippet også innenfor strømsektoren. Vertskommunene for vannkraftverk har nemlig rett til å kjøpe en viss mengde strøm til såkalt konsesjonspris, som i prinsippet skal svare til selvkost, for så å selge den videre og dermed spe på kommuneøkonomien. Hva hvis dette prinsippet hadde blitt knesatt, ikke bare for vertskommunene, men for alle? Det kan sikkert være utfordringer med det, men et prinsipp som røsker strømmen bort fra det kvasimarkedet det er underkastet i dag, et prinsipp som fjerner både profitten og grunnrenta, og som dermed avkler strømmen sin varekarakter og gir den en ren bruksverdikarakter, det er det bare den strømproduserende kapitalen som taper på. Og så viktig kan da ikke den strømproduserende kapitalen være?

Diskusjonen om samtykkeloven har bare blitt større de siste årene. Flere og flere land, inkludert våre skandinaviske søstre, har innført loven som gir ofre for voldtekt rettssikkerhet og som slår fast at bare ja er ja. Også Hurdalsplattformen slår fast at regjeringen skal “Greie ut korleis det kan innførast ei endring i straffelova slik at ordlyden speglar at seksuell omgang utan samtykke er forbydd og definert som valdtekt, og leggje fram forslag om det.”

En samtykkelov kan bidra til flere anmeldelser, flere domfellelser og den flytter ansvaret fra den utsatte over til voldtektsmannen. Den kan også virke holdningsendrende på hva vi anser som grenseoverskridende.

Hva er så en samtykkelov, hvordan skiller den seg fra dagens lovverk og hvorfor trenger vi den?

---

av Liv Müller Smith-Sivertsen, feministisk ansvarlig i Rød Ungdom og Alberte Tennøe Brekkhus, leder i Rød Ungdom

Kvinnekropp under mannlig kontroll

I et patriarkalsk samfunn vokser menn opp og blir fortalt at de har en rett på verden, at de har makt til å ta det de vil ha. Kvinner vokser opp og lærer at man skal gi rom for andre og at man skal være forsiktig med å ta plass – at man har avmakt. Kvinnen blir da sidestilt i sitt eget liv og det feminine blir sett på som svakere og mindre verdt enn det maskuline. Patriarkatet er avhengig av hatet mot det feminine.

Voldtekt er på sin side et symptom av patriarkatet. Det er ikke tilfeldig at det nesten alltid er menn som voldtar og kvinner som blir voldtatt. [ref]https://www.politiet.no/aktuelt-tall-og-fakta/tall-og-fakta/voldtekt-og-seksuelle-overgrep–statistikk/ [/ref] Voldtekt og seksuell vold er redskap for å holde kvinnen underdanig, og det er et resultat av hatet mot det feminine. Selv om noen voldtektsmenn lever i en illusjon om at de voldtar i kjærlighetens navn, er voldtekt en av de ytterste formene for kvinnehat. Ofte er det ikke et åpenlyst hat, men et godt internalisert hat. Patriarkatet er tilpasningsdyktig, det slår røtter dypt i de fleste samfunn og er så godt integrert at noen tenker på voldtekt som en del av menneskets natur.

Det er ikke dermed sagt at alle voldtektsmenn er uttalte incels eller kvinnehatere, voldtektsmenn kan være hvem som helst, og sannsynligvis kjenner du en. Enten du er klar over det eller ikke. For når 1 av 10 kvinner i Norge opplever voldtekt i løpet av livet,[ref]https://www.krisesenter.com/sekretariatet/statistikk/ [/ref] hvorfor har det seg sånn da, at vi aldri kjenner mennene bak?

Av disse voldtektene er det kun 1 av 10 som blir anmeldt[ref]https://www.aftenposten.no/norge/i/oE2a/1-prosent-av-voldtektene-ender-med-fellende-dom[/ref] og de fleste blir henlagt etter kort tid. Dette fører til store mørketall. Vi sier at det er 1 av 10 kvinner som blir voldtatt, men faktumet er at vi ikke vet hvor mange det er snakk om. Det er ikke vanskelig å forstå at kvinner ikke alltid tar rettssystemet i bruk når de hverken blir trodd på eller beskyttet av loven. Kvinner blir både straffet for kvinneligheten sin under voldtekten men også i møte med et rettssystem som stoler mer på mannens forklaring.

Gjennom hele den vestlige historien har kvinners seksualitet vært under mannlig kontroll. En kvinnes jomfruelighet har vært hennes viktigste egenskap, godt beskyttet av hennes far før hun blir eiendom for sin mann. Ekteskapet som institusjon har historisk sett dominert kvinners liv, i menns forsøk på å kontrollere hennes reproduktive evner.

Patriarkatet og kapitalismens djevelske allianse fortsetter å tilrettelegge for menns dominans over kvinner. Vold mot kvinner har blitt sentralt i populærkulturen, og menn på toppen tjener seg søkkrike på det. Voldelig og kinky porno har blitt en enorm industri og musikkbransjen pumper ut sanger med tekster som “I know you want it” og “Vil du være med meg hjem hvis jeg sjenker deg på sprita?”. Ingen film eller TV-serie er komplett uten grafiske voldtektsscener. Vi vet godt at sex selger, men voldtekt selger også. Når kvinnekroppen blir seksualisert, er det en naturlig følge at den blir kommersialisert i det globale markedet.

Kvinnens seksualitet kontrolleres av alle andre enn henne selv, enten det er gjennom kommersialisering, begrensende jomfruelighet fra religion og tradisjoner eller overgrep fra menn. En samtykkelov vil gi kvinnen mer kontroll over sin egen seksualitet og er et steg mot et samfunn med reell seksuell frigjøring.

Dagens lovverk

Der de fleste av oss definerer voldtekt som seksuell omgang uten samtykke, er lovens definisjon mer snever. Merk at her diskuterer vi ikke lovgivningen som omhandler voldtekt o l med barn under 14 år.

I dagens straffelov er det tre “hovedkategorier” av overgrep. Seksuell omgang, seksuelle handlinger og seksuelt krenkende atferd. Det er den seksuelle omgangen som er det vi kaller voldtekt, men vi skal også se at lovteksten for seksuelle handlinger er viktig i kampen for samtykkelov.

Straffeloven slår fast at man kan dømmes for voldtekt dersom man har “skaffet seg seksuell omgang” ved bruk av vold eller trusler eller dersom den utsatte er bevisstløs eller ute av stand til å motsette seg handlingen.

Videre involverer dagens voldtektslovgivning bestemmelsen “grovt uaktsom voldtekt”, som gjelder dersom gjerningsmannen burde ha forstått at han tilegnet seg seksuell omgang gjennom trusler og/eller vold eller ved at den utsatte var bevisstløs eller ikke kunne motsette seg voldtekten.

Det er viktig å legge merke til at straffeloven i dag allerede inneholder noe samtykkebasert lovgivning. Man kan straffes for inntil ett år for seksuelle handlinger uten samtykke, som primært er beføling av kjønnsorganer eller bryster. Også seksuelt krenkende atferd kan straffes dersom det er «i nærvær av eller overfor noen som ikke har samtykket i det»

Straffeloven anerkjenner med andre ord at mangel på samtykke kan være straffbart – men dette legges ikke til grunn i definisjonen av voldtekt. Det er ingen gode grunner til at man trenger samtykke for å klå på dama man traff på byen, men kommer unna med å tilegne seg sex uten samtykke samme kveld.

Vi ser at enkelte politikere kritiserer samtykkebasert lov for å være urealistisk når realiteten er at manglende samtykke allerede er grunnlag for å bli straffeforfulgt i Norge.

Er ikke dagens lovverk tilstrekkelig?

Samtykkelovens motstandere argumenterer stadig for at samtykkeloven er unødvendig, eller urealistisk å innføre. Nabolandene våre som har innført samtykkeloven hadde tross alt en mye dårligere lovgivning enn det Norge har i dag og det skjer ikke voldtekter som ikke allerede er omfatta av norsk lov, skal vi tro på Høyre-politikeren Peter Frølich i et intervju hos NRK.[ref]https://www.nrk.no/norge/fleire-domde-for-valdtekt-etter-innforing-av-samtykkelov-1.15066565?fbclid=IwAR3epFHnmZfa-Mc5G9XL7C-a6JkoSi-ZYECkxNKJdYD6snfRAFiWIxAaxoc[/ref]

Men det er mange gode grunner til å tvile på Frølich.

Det handler om er par ting: Istanbulkonvensjonen, rettspraksis og presedens, utdaterte holdninger til voldtekt og biologiske reaksjoner i voldtektssituasjoner.

For om vold, trusler eller bevisstløshet må være med i bildet for at noe skal kunne “kvalifisere” som voldtekt, vil de fleste voldtekter ikke bli regnet med. En svensk studie viser at så mye som 70% av mennesker “fryser til”, eller paralyseres om de utsettes for voldtekt og overgrep.[ref]https://amnesty.no/5-fakta-om-voldtekt?fbclid=IwAR3RpIZ8sFgR6QpeBxQvDB85pg4IcJNfePJhk-Qz-oO2LHi-3QZUCEBhiiE[/ref] Frysereaksjonen er utenfor vår kontroll, men den gjør at voldtekten ikke kan straffes. Om du fryser kan du ikke gjøre motstand, og da blir verken vold eller trusler nødvendig. Samtidig er du fortsatt bevisst. Frysereaksjonen blir heller ikke ivaretatt under “grovt uaktsom voldtekt” slik mange hevder, fordi grovt uaktsom voldtekt kun er at du har brutt dagens eksisterende lovverk om voldtekt uten å skjønne det selv.

Selv om man ikke fryser helt, men klarer å si nei og snu seg unna, er heller ikke domfellelse gitt. I en sak fra Gulating Lagmannsrett 2013 LG-2013-10516, ble tiltalte frifunnet, og dette sto i dommen: «Tiltalen gjelder imidlertid voldtekt til seksuell omgang ved grov uaktsomhet, ved at fornærmede sov eller var ute av stand til å motsette seg den seksuelle omgangen, og at tiltalte måtte ha forstått dette. Det er ikke tilstrekkelig for domfellelse etter bestemmelsen at fornærmede ikke har samtykket, vridde seg unna, eller sa stopp.»[ref]https://amnesty.no/sporsmal-og-svar-om-voldtekt[/ref]

Strafferammen for grovt uaktsom voldtekt er inntil 6 år. Tiltalte ble dømt til seks måneder for seksuell handling uten samtykke.[ref]https://amnesty.no/sporsmal-og-svar-om-voldtekt[/ref]

Slike historier er det dessverre ikke mangel på. Elsa som snudde seg unna og sa nei, ble likevel voldtatt og voldtekten henlagt.[ref]https://amnesty.no/aksjon/elsa-samtykkelov[/ref] Et kjapt google-søk gir historie på historie om andre henlagte voldtekter.

Dette gjør at påstanden om at “norsk voldtektslovgivning skal være tilstrekkelig” ganske tonedøv. Og resultatet er en ond sirkel av at færre anmelder fordi sjansen for henleggelse er høy, som igjen gir enda færre domfellelser, som gjør at enda færre vil anmelde, og så videre.

Dagens voldtektbestemmelser bygger på en tanke om at voldtekt må inneholde fysisk motstand, trusler og være voldsomt. Voldtekt er iboende voldelig i form at en part bruker makt for å tvinge gjennom viljen sin, men den kan være stille, rolig og uten at den utsatte har kjempe fysisk imot – altså uten det jussen ser på som vold. Og når vi vet at flesteparten av voldtekter skjer innenfor husets fire vegger, med noen man kjenner fra før som familie eller venner,[ref]https://amnesty.no/5-fakta-om-voldtekt[/ref] holder det ikke å ha en lovgivning basert på overfallsvoldtekter.

Hva er en samtykkelov?

Å innføre en samtykkelov er å gå fra en voldsbasert lovgivning til en samtykkebasert lovgivning. Voldtekt skal defineres som seksuell omgang uten samtykke, ikke defineres ut fra hvor mye motstand den utsatte utøvde.

Det er en juridisk og ideologisk endring. Det er grunn til å tro at en samtykkelov vil føre til at færre voldtekter blir henlagt. Men det er også en ideologisk endring, der man flytter ansvaret over på den tiltalte og setter samtykke i fokus. Det er å endre fortellingen om voldtekt, og å endre fortellingen om sex. Nei er nei, og bare ja er ja. Dette kan bidra norm- og holdningsendrende, og på sikt gi færre voldtekter.

Istanbulkonvensjonen, Europarådets konvensjon om forebygging og bekjempelse av vold mot kvinner og vold i nære relasjoner, slår i artikkel 36 fast at et fritt gitt samtykke skal ligge til grunn for voldtektslovgivningen.

Artikkel 36
Seksuell vald, inkludert valdtekt

1. Partane skal ved lovgiving eller på annan måte treffe dei tiltaka som er nødvendige for å sikre kriminalisering av følgjande forsettlege åtferd:

a.
vaginal, anal eller oral penetrering av seksuell art av ein annan sin kropp utan samtykke, med einkvar kroppsdel eller gjenstand;

b.
andre handlingar av seksuell art mot en person utan samtykke;

c.
å få ein annan person til å utføre handlingar av seksuell art med ein tredjeperson utan samtykke.

2. Eit samtykke må gjevast frivillig, som eit resultat av vedkomande person sin frie vilje, sett i lys av forholda omkring hendinga.

3. Partane skal ved lovgiving eller på annan måte treffe dei tiltaka som er nødvendige for å sikre at føresegnene i nr. 1 også gjeld for handlingar som er utøvd mot den som etter intern rett er tidlegare eller noverande ektefelle eller partnar.

Norge ratifiserte Instanbulkonvensjonen i 2017.[ref]https://www.nhri.no/2018/ett-ar-med-istanbulkonvensjonen/[/ref] Med andre ord er det et sterkt grunnlag for å si at Norge allerede i 2017 forpliktet seg til å innføre en samtykkebasert voldtektslovgivning.

Nå som regjeringen gjennom Hurdalsplattformen forplikter seg til å se på en samtykkelov, er det høyst interessant å se på erfaringene fra andre land og hva vi kan lære av dem.

Det første vi kan lære av bl.a. Sverige, er også svaret på spørsmålet som samtykkelovs-aktivister oftest hører: “Hø-hø, skal vi underskrive en kontrakt da, eller hva?” Og svaret er nei. Samtykkeloven fungerer helt flott uten byråkratiske sex-kontrakter.

Tvert i mot flytter den fokuset fra den utsatte som per i dag må bevise at hun gjorde motstand, og over på den tiltalte som må bevise at han innhenta samtykke.

Det finnes flere måter å vise samtykke på, både verbalt og fysisk. Å hente inn og vise samtykke trenger heller ikke være usexy eller gjøre stemningen dårlig, man vil jo tross alt helst ha sex med noen som viser at de ønsker å ligge med deg.

Det er innført eller foreslått samtykkelover i en rekke europeiske land, som Malta, Island, Sverige, Hellas, Kroatia, Danmark, Slovenia og Nederland.[ref]https://samtykkelov.no/internasjonal-oversikt[/ref] Her må det presiseres at vi tekstforfattere ikke har inngående kunnskap til alle lovforslagene eller ulike rettspraksiser, men at vi mener det er mest hensiktsmessig å se til våre naboer Sverige og Danmark, som innførte samtykkelover i henholdsvis 2018 og 2020. Lovene er med andre ord relativt nye begge to, men erfaringene er likevel slående.

I Sverige så man mellom 2017 og 2019 en 21% økning i voldtektsanmeldelser, en 80% økning i hvor mange saker som endte med tiltale, og antallet domfellelser for voldtekt økte med 75%. Flere av sakene som har vært i tingretten etter den nye loven, ville ikke endt opp der med den gamle.[ref]https://samtykkelov.no/internasjonal-oversikt[/ref] Med andre ord: samtykkeloven fungerer.

Kampen mot voldtekt er en kamp for frihet

Det er en kamp mot menns vold mot kvinner, mot patriarkatet, og for et samfunn der sex ikke skal være et maktmiddel, men noe vakkert og digg.

Å bekjempe voldtekt gjøres ikke kun ved å innføre én ny lov. Det gjøres gjennom at vi som samfunn jobber holdningsendrende og at vi tar inspirasjon fra den svenske Fatta-bevegelsen som sikret den svenske samtykkeloven, og som jobber for en samtykkekultur. Det gjøres gjennom at vi sikrer økonomisk frihet så ingen blir fanget med overgriperne sine og at vi sikrer nok penger til krisesentre og overgrepsmottak. Samtykkeloven er et av mange tiltak som kan sikre frihet og trygge liv, endre normer og sikre at voldtektsutsatte blir møtt med verdighet og forståelse, i stedet for mistillit og henleggelser.

Hvis vi mener at ordtaket “Mange bekker små gjør stor å” er gjeldende i kampen mot voldtekt, vil vi påstå at å innføre en samtykkelov er en mellomstor, veldig viktig, bekk.

 

Dette nummerets Gnist-samtale er med fagforeningsmannen Asbjørn Wahl. Wahl har blant annet bakgrunn som leder i For velferdsstaten, rådgiver i Fagforbundet og tillitsvalgt i Den internasjonale transportarbeiderføderasjonen (ITF). Han har også skrevet bøkene Velferdsstatens vekst – og fall? og Fagbevegelsen i samfunnskampen. Førstnevnte er også utgitt på engelsk som The Rise and Fall of the Welfare State. Sentralt for bøkene er at de forstår velferdsstaten som et resultat av maktforholdet mellom klassene. Dette intervjuet er et utdrag av en samtale som fant sted over en kaffe ved Youngstorget rett før jul.

---

Av Daniel Vernegg, samfunnsgeograf og medlem i Gnist-redaksjonen
Foto: Brage Aronsen

 

Hva er ståa for den norske velferdsstaten i dag? Beveger vi oss i feil retning?

Jeg mener jo at vi beveger oss i feil retning. Det er vanskelig å få en god forståelse av det, for mange av de jeg diskuterer med sier jo at «ordningene, de er jo der, ikke sant». Men det er rammebetingelsene som har endra seg veldig mye. NAV er et godt eksempel på hva som skjer med den norske velferdsstaten, og det undervurderes av mange, synes jeg. Det som skjer gjennom NAV er en formidabel undergraving av velferden og en disiplinering av store deler av arbeiderklassen. Særlig de som har problemer med helse osv. Det er en disiplineringsmåte vi kjenner fra tidligere historie, men som jeg tror folk flest ikke ser på som en svekkelse av velferdsstaten.

Mye av velferdsstaten ble til gjennom at man regulerte økonomien. Nå har økonomien blitt veldig deregulert – kapitalkontroll betydde utrolig mye for å kunne styre økonomi og samfunnsutviklinga. Når denne og mye av reguleringa av finans forsvant og det ene området etter det andre ble deregulert, ble både demokratiet og velferdsstaten svekket.

 

Kan dette reverseres?

Alt kan endres. Men det trengs omfattende kamp og en omfattende endring av maktforholdene på nytt igjen for å kunne gjenerobre den typen makt. Og til forskjell fra da man bygde opp velferdsstaten, foregår det i dag en sterkere grad av internasjonal økonomisk integrering som gjør det vanskeligere. EØS-avtalen utgjør for eksempel en ganske sterk begrensning på demokrati og velferd.

Men hva var det som skjedde som gjorde at det begynte å gå feil vei?

Det var jo en omfattende krise i kapitalismen. På 1970-tallet trodde store deler av fag- og arbeiderbevegelsen – mener jeg – at vi var kommet inn i en fase hvor en nærmest kriseløs, regulert kapitalisme var etablert. Dette var en realitet, trodde man. Men så skjedde det som måtte skje, at krisa meldte seg på nytt igjen. Med den gikk kapitalkreftene atter på offensiven, mot det som skulle vise seg å være en både ideologisk og politisk svekket fag- og arbeiderbevegelse som ikke var i stand til å stå imot.

Hvorfor klarte man ikke stå imot? Handlet det om byråkratisering av bevegelsen? At basen var blitt demobilisert?

Det er i hvert fall en riktig iakttagelse mener jeg, at det er skjedd en byråkratisering av fagbevegelsen – og en avpolitisering. Men jeg er ikke blant dem som mener at det er noen som har sviktet eller forrådt arbeiderklassen. Jeg tror det viktigste var at klassekompromisset og de endringene av maktforholdene som gikk sammen med det, la grunnlaget for en velferdsstat som i folks bevissthet betydde at vi faktisk hadde klart å utvikle et bedre samfunn å bo og leve i. Mange tenkte at vi var kommet et skritt videre – at den fasen med beinhard klassekamp som vi så i den første halvdelen av forrige århundre ikke var nødvendig lenger, og at en nå oppnådde ting gjennom samarbeid. Etter min mening var imidlertid dette i realiteten en innhøstingsfase etter langvarig kamp.  At folk opplevde en bedre samfunnsutvikling, var jo en realitet, ikke et spørsmål om å bli forført. Problemet var at man mistolka situasjonen og hva som var arbeidsgivers – kapitalens – strategier oppi dette. Det som skjedde med den nyliberale offensiven på 1970- og 80-tallet var at arbeiderklassen på mange måter ble tatt på senga – at de ikke var forberedt på nye angrep og dermed i stor grad ble pressa på defensiven. Det er en realitet vi sliter med fortsatt.

 

Hva tenker du om det vi vel kan kalle sentrum-venstres nylige valgseier? Er det et vannskille for velferdsstaten?

 

Vannskille blir for sterkt, men det ligger et potensiale der. Med den måten Senterpartiet og Arbeiderpartiet takler situasjonen på nå, ser det imidlertid ikke så lyst ut. Det gikk ikke lang tid før de endra retorikken fra valgkampen. Det viktigste med valgresultatet er styrkinga av venstresida, både i fagbevegelsen og politisk, gjennom at Rødt fikk så mange inn og at SV styrka seg. Jeg tror det er der potensialet ligger. Det at vi har fått ei politisk styrka venstreside har også hatt betydning for de radikale delene av fagbevegelsen, for disse har nå i større grad politisk allierte. Det som muliggjorde dette, mener jeg, var mobilisering nedenfra i både fagbevegelsen og i partiene.

 

Hva tenker du at venstresidas rolle nå må være? Å presse regjeringa til å komme med innrømmelser og faktisk følge opp den retorikken de la seg på i valgkampen?

Ja, helt klart. Og det er de allerede ganske bra i gang med, synes jeg. Men én ting er å presse Ap og Sp til å gjennomføre løftene sine – man bør også reise nye krav og videreutvikle allianser med såvel venstresida i fagbevegelsen som andre grupper. I store deler av fagbevegelsen er det jo støtte for mye av politikken Rødt og SV står for. Dermed bør man ta skritt utover det å bare holde Arbeiderpartiet ansvarlig for sine egne løfter. De prøvde  seg jo på Hurdalsjøen ved å la være å fremme sine egne krav i håp om at SV kunne gjøre det for dem. Men SV lot seg ikke lure, noe som var et godt trekk. Det blir nok ikke så lett framover for regjeringa. Arbeiderpartiet kommer åpenbart til å få problemer i forhold til en fagbevegelse som har større forventninger.

 

For meg virker blant andre Rødt, For velferdsstaten og Manifests kampanje for profittfri velferd de siste årene som nærmest et skoleeksempel på hvordan en kan snu debatten og presse Arbeiderpartiet fra venstre.

Helt klart. Det er i den sammenhengen interessant å merke seg at den siste LO-kongressen vedtok at vi skal forby profitt i velferden, men i valgkampen ble dette moderert til at vi skal redusere i stedet for å forby. Slik ser vi hvordan LO tilpasser seg Arbeiderpartiets behov, noe som kan bli problematisk når Rødt og SV kjører hardere på dette, særlig siden det er massiv støtte for det i befolkningen.

 

Tenker du at det kan være andre saker eller politikkfelt hvor det kan være på trappene med en lignende utvikling?

Ja, en del områder innen arbeidslivsfeltet. Arbeidsmiljøloven og forbud mot bemanningsbransjen, for eksempel. Særlig bygningsarbeiderforeningene har gjort en formidabel jobb.

 

I historieskrivinga om velferdsstaten inntas det en rekke ulike perspektiver. Hva er disse, og hva karakteriserer din tilnærming?

Man kan si at det finnes to hovedretninger. I den jeg tilhører, står makt- og styrkeforhold sentralt. Det er først når fagbevegelsen utgjør en trussel mot kapitalens interesser at den får innflytelse. Det var det som lå til grunn for at det i det hele tatt ble et klassekompromiss – og en velferdsstat. I tillegg har vi den retninga som sosialdemokratiet og ledende krefter i fagbevegelsen står for, det som blir kalt «den norske modellen», og som bygger på den sosiale partnerskapsideologien. Det dreier seg om kollektiv fornuft, at arbeidsgiverne hadde utviklet en høyere form for fornuft og innså at det ikke var noen farbar vei å nedkjempe fagbevegelsen.  Og så kan man kanskje si at det også er en tredje retning, Civitas versjon, som sier at «vi var sammen om det»: «begge sider ga og fikk, men vi var enige om å bygge velferdsstaten». Det er deres versjon.

 

Vi kan vel si at de to siste retningene er de dominerende. Hvorfor er det blitt sånn?

Ja, særlig er den norske modellen dominerende. Det henger nok sammen med det jeg sa tidligere. Arbeiderbevegelsen erfarte jo i praksis at samarbeid ga gode resultater.Samtidig var det jo ikke så lett i hverdagen å se de underliggende endringer i maktforholdene som gjorde dette mulig.  De umiddelbare erfaringene med velstandsutvikling og sosial framgang overskygget med andre ord de maktforholdene og klassekonfrontasjonene som hadde ført dem dit. Denne framgangen vedvarte fram til kapitalismen igjen kom i krise på 1970-tallet – med påfølgende nyliberal offensiv og etter hvert en mer gjenkjennelig interessekamp og nye konfrontasjoner.

 

NHO snakker ofte varmt om samarbeid og velferdsstaten, men viker ofte fra det i praksis, slik som med den lange havnearbeiderstreiken for noen år siden. Feiler fagbevegelsen i å gjennomskue NHOs retorikk?

Da ILO [Den internasjonale arbeidsorganisasjonen] i 2019 feiret hundreårsjubileet sitt med stor konferanse i Genève var internasjonal fagbevegelse samla. En del av programmet var at LO og NHO dro ned på vegne av partene for å fortelle hvor vellykket dette to- og trepartssamarbeidet var i Norge. Troen på den kollektive fornuft sitter altså dypt i LO, og de mener det fortsatt sterkt. For NHOs del må det jo være aldeles utmerket at LO har denne troen på arbeidsgivernes høyere form for fornuft. Dette er nok også en viktig del av årsaken til at NHO tidvis snakker så positivt om «den norske modellen».

 

Den svenske forfatteren og historikeren Åsa Linderborg har hevdet at “Sossarna” i etterkrigstida hadde behov for å vise kapitalen at de var en seriøs samarbeidspartner og derfor tonet ned klassekampsretorikken. Har noe lignende også vært en faktor her i Norge?

Jeg tror ikke man har gått inn for å forlede den andre siden, liksom. Som jeg har sagt et par ganger, tror jeg det henger mer sammen med at fagbevegelsen faktisk erfarte at samarbeid fungerte, samtidig som at fag- og arbeiderbevegelsen ble svekket politisk-ideologisk. Vi må også huske at i hovedavtalen så ligger det en sterk sentralisering og føringer om at LO skal holde troppene under kontroll. Det viste seg i praksis i etterkrigstida. LO bidro da i stor grad til å holde kontroll, mens Gerhardsen-regjeringene bidro med tvungen voldgift i oppgjør etter oppgjør i etterkrigstida. Det er en del av kompromisset som de ikke snakker så mye om, men det ligger der.

 

I mye historieskriving om sosiale bevegelser tones konfliktelementet i etterkant ned. Man ser det med borgerrettighetsbevegelsen i USA, hvor historien fortelles som at endringer skjedde fordi Martin Luther King overtalte alle om at det var det riktige, men opptøyer og Black Panthers skrives ut. Man ser lignende med suffragettene i England, som fremstilles som en fredelig bevegelse, mens den i virkeligheten også utførte bombeangrep, knuste butikkvinduer og banket opp politikere. Er det noe med kompromisset som sådan som gir denne effekten? Når man gjør et kompromiss må man jo samarbeide i etterkant, og det blir jo ikke et så bra samarbeidsklima om en hele tiden snakker ned den som sitter på den andre siden av bordet. Er det rett og slett bare en del av det å gjøre et kompromiss at en får en tendens denne veien?

Kompromisset var reelt: det var ikke noe spill. Begge parter mente alvor og kapitalkreftene var interessert i kompromisset, for de fryktet at «noe verre» kunne skje, at radikale krefter kunne komme inn og i større grad få kontroll over organisasjonene. Men det er klart som du sier, at det legger opp til en annen kommunikasjonsmåte partene imellom. Man kan ikke drive å snakke på en måte og oppføre seg på en annen. Kompromisset er et kompromiss.

 

Da tenkte jeg vi kunne snakke litt om klima. Hva er fagbevegelsens rolle i klimakampen?

Jeg skrev om det i en kronikk i Klassekampen for ei tid tilbake. Jeg var med og stiftet Trade Unions for Energy Democracy, som er et forsøk på å få fagbevegelsens sterkere inn i klimakampen – også gjennom en radikalisering av innholdet i kampen. Det er et internasjonalt nettverk bestående av først og fremst fagorganisasjoner, men også andre allierte bevegelser. Erkjennelsen i radikale deler av fagbevegelsen internasjonalt går i retning av at energi – som klimakampen dreier seg om – må under offentlig eierskap og demokratisk kontroll. Uten det går det ikke. Å skulle løse klimakrisa under kapitalismen tror jeg er en illusjon, det er helt umulig. Den systemiske veksttvangen i kapitalismen er uforenlig med en klimapolitikk som kan gi reelle resultater. Skal man få på plass såpass store omstruktureringer av økonomi og samfunn, sier det seg selv at fagbevegelsen må med, for det er ingen annen kraft som kan bære fram dette. Vi er imidlertid i en situasjon hvor stor deler av bevegelsen ikke er beredt til å skulle gjøre det. Derfor må vi utvikle en politikk og strategi som gjør at fagbevegelsen kjenner sin besøkelsestid. Den må ta ledelsen i denne kampen – enten den for tida erkjenner det eller ikke.

 

Du kjenner sikkert til Manifest tankesmies initiativ Grønn industri 21 og Magnus Marsdals siste bok Parterapi: For oljefolk og klimaaktivister. Hvilke tanker har du om det prosjektet?

Jeg leste boka i helga! For det første synes jeg det at de forsøker å bygge allianser mellom den radikale delen av fagbevegelsen og miljøbevegelsen er aldeles utmerket. Det er ei god bok og han skriver veldig bra. Det var også fint å se at begge parter utvikler seg gjennom boka. Det går litt seint, men det er ingen annen vei.

 

Hva tenker du om forholdet mellom samarbeid og konflikt i det prosjektet? Marsdal har jo blant annet sagt at venstresida må samarbeide med storkapitalen. I det ligger det en motsetning.

Ja, det har jeg sett. Han unngår å berøre de systemiske problemene i kapitalismen. Det er kanskje ikke så viktig i den fasen her, det er mulig at det nå er viktigst å bygge alliansene, men det er ikke tilstrekkelig i lengden. Han blir jo på et eller annet tidspunkt nødt til å bli antikapitalist i det prosjektet.

 

Jeg opplever at det primært er oljearbeidere han frir til i den boka. Men arbeiderklassen er mye større enn det. Hvordan få noen som jobber på for eksempel Nille med på dette? Hvordan koble vanlige folks interesser på denne kampen?

Jeg tror det er viktig og riktig å jobbe med oljearbeiderne for seg, for det er de som står i det, og de som risikerer å tape mest. Men jeg må innrømme – og det antydes vel også i boka til Magnus – at jeg ikke helt vet om jeg skal stole på det når deler av oljearbeiderne sier at vi må utvikle, ikke avvikle. I realiteten får jeg inntrykk av at dette sier de, men de kommer med få utspill i retning hva som skal til for å få den utviklingen og ikke avviklingen som de snakker om. Jeg blir ikke helt kvitt tvilen om at enkelte av oljearbeiderne bruker dette som et påskudd, mens det de reelt går inn for, er å forsvare at ting forblir som de er for å sikre de godt lønnede arbeidsplassene. Ut ifra boka tolker jeg imidlertid at Atle Tranøy [representerer oljefolk i boka] tar dette på alvor. Sånn sett er dette et veldig viktig prosjekt.

Når det gjelder resten av fagbevegelsen, opplever jeg at de har mye mindre problemer med innholdet i klimapolitikken. I Fagforbundet, hvor jeg jobbet, støtter de eksempelvis ei massiv satsing på kollektivtrafikken. Det må til for å få bukt med privatbilismen, redusere utslippene og bedre miljøet. For dem er imidlertid ikke det noe problem – snarere tvert imot, de får jo en masse fordeler med slik politikk,og det blir neppe særlig vanskelig å få dem med. Aktivitetsnivået i klimapolitikken blant disse andre gruppene i fagbevegelsen kan imidlertid med fordel økes flere hakk.

Det som i realiteten har skjedd innen LO, er at Fellesforbundet og industriforbundene for et par tiår siden begynte å støtte offentlig sektors fagorganisasjoner når det gjelder spørsmål som privatisering. De var langt fra klare på dette spørsmålet på 1990-tallet. Fellesforbundet støtta privatisering og konkurranseutsetting og så videre, men snudde altså om. Jeg tror at det – uten at jeg vet noe om det – enten bevisst eller ubevisst var under forutsetning av at offentlig sektors fagbevegelse ikke blanda seg for mye inn i oljepolitikken. Det ser i alle fall slik ut, men denne «arbeidsdelingen» er det ingen grunn til å videreføre.

På den radikale venstresida i USA har det blitt foreslått at en bør lage politikk som kobler klimakampen til kamper for forbedring av arbeiderklassens levekår. Et eksempel er å legge bygging av prisregulerte boliger inn i forslag til en Green New Deal. Slik, argumenteres det, kan en mobilisere arbeiderklassen for klimapolitikk. Kunne en gjort lignende i Norge? Nå har en jo for eksempel strømkrisa også.

Jeg tror strøm- og klimakampen kommer til å bli gigantisk! Den rommer jo akkurat disse konfliktene  og befinner seg midt i den arenaen hvor klimakampen må utkjempes. Sosialdemokratiets historie har jo handlet om å få politisk kontroll over vannkraften og oljen. Det var med til å skape deres storhetstid, og nå søler de vekk mesteparten av det. Når det får sånne konsekvenser som det gjør nå, med enorme prisøkninger og fullstendig manglende politisk kontroll på dette, så kan ting raskt komme i større bevegelse. Man ser det jo ikke bare her, men også nedover i Europa. Strøm- og klimakrisa kan bli det store utløsende, tror jeg.

 

Utløsende for nyliberalismens fall?

Ja, hehe.

 

Ja, nå har jo også Chile nettopp valgt en president som sier at hans presidentskap skal bli nyliberalismens grav.

Med skjebnen til en rekke radikale presidenter i Latin-Amerika de siste par tiårene i ferskt minne, så vil jeg nok se det før jeg tror det, men jeg håper han har rett!

 

Er fredelig protest nok for å forhindre klimakatastrofe, eller er det på tide at klimabevegelsen dropper silkehanskene til fordel for boksehansker? For å finne svar på det, kan en se til sosialdemokratiets historie.

---

Av Daniel Vernegg, samfunnsgeograf
Foto: Francesca Di Pasqua

For å unngå ikke-reversible menneskeskapte klimaendringer av katastrofale dimensjoner, har Parisavtalen av 2015 som målsetning at den globale oppvarmingen begrenses til 1,5 grader sammenlignet med førindustrielle nivåer. Skal en ha sjans til å oppnå dette målet, anslår FNs klimapanel at det er tvingende nødvendig med utslippskutt på minimum 12,5 % årlig frem mot 2030. Dessverre er det lite i de siste tiårenes håndtering av klimakrisa som gir grunn til optimisme: Mer enn halvparten av alle Co2-utslipp etter 1760 – omtrentlig da den industrielle revolusjonen tok av –  er kommet etter at begrepet «økologisk bærekraft» ble popularisert blant politikere og hvermannsen med Brundtland-rapporten i 1986.[ref]Malm, Andreas (2016). Fossil Capital: The Rise of Steam Power and the Roots of Global Warming. Verso. [/ref] En fjerdedel er skjedd siden Obama ble valgt til president i 2008.[ref] The Salvage Collective (2021). The Tragedy of the Worker: Towards the Proletarocene. Verso. [/ref]

Gjennom hele 2010-tallet fortsatte utslippene  å vokse hvert eneste år, og det var kun i finanskriseåret 2009 og coronaåret 2020 at utslippene falt, og da med så lite som henholdsvis 1,3 og 6,4 prosent.[ref]https://ourworldindata.org/co2-emissions [/ref] Selv med den omfattende økonomiske nedstengingen som har preget verden gjennom covidkrisa, har altså utslippsreduksjonen ikke vært mer enn omlag halvparten av hva som er påkrevd årlig. Ifølge en fersk FN-rapport styrer vi med det rett mot en oppvarming på 2,7 grader, og IPCC har erklært at det ikke lenger er realistisk at vi skal klare å oppnå 1,5 gradersmålet.[ref] https://www.ipcc.ch/report/ar6/wg1/downloads/report/IPCC_AR6_WGI_SPM_final.pdf[/ref]

Det er ingen overdrivelse å si at det brenner under beina våre. Ikke bare vil en oppvarming på tre grader i seg selv ha dramatiske konsekvenser for menneskelig liv gjennom å gjøre enorme jordbruksområder udyrkbare, øke forekomstene av dødelig ekstremvær og føre til at havnivået stiger med om lag 25 meter. med stor sannsynlighet vil en slik oppvarming også ta oss forbi «tipping points» som setter igang såkalte «feedbackmekanismer» som eskalerer oppvarmingen ytterligere og spinner klimasystemene utenfor enhver kontroll.[ref]  Se for eksempel: https://www.nature.com/articles/d41586-019-03595-0[/ref] Blant de største farene i så måte er opptining av den sibirske tundraen, hvor millioner av tonn med klimagasser holdes lagret av permafrost, og at isdekket på Nordpolen forsvinner og lar havets mørke absorbere solstrålene som isen i dag sender i retur og ut av atmosfæren. Tas slike scenarioer med i beregningene, står vi plutselig overfor potensielle temperaturøkninger på så mye som fire, fem og seks grader. Når Verdens helseorganisasjon anslår at klimaendringene allerede i dag tar om lag 150.000 menneskeliv årlig, blir det skummelt å tenke på hva tallet kan bli et par tiår fram i tid.[ref] https://www.who.int/heli/risks/climate/climatechange/en/[/ref]

Det er innlysende at dersom denne utviklingen får fortsette, vil de økonomiske, politiske og samfunnsmessige konsekvensene bli enorme. Hva det konkret vil være er umulig å spå nøyaktig, men ikke ulikt hvordan naturvitenskapene kan modellere tipping points i utviklingen av klimasystemer, kan en se for seg at den følgende destabiliseringen vil kunne generere tipping points også i sosiale systemer. Hva vil skje med samfunnene våre om avlinger begynner å svikte i stor skala og millioner i det globale sør drives på flukt? Hva skjer når orkanene vi har sett de siste årene blir å regne som barnemat?

Et fremtidsscenario for konsekvensene av å fortsette å leke med ilden

Et skremmende fremtidsscenario for hvordan et slikt sosialt tipping point vil kunne se ut, finner vi i climate-fiction-romanen Ministry For the Future av Kim Stanley Robinson. Boka, som var blant Barack Obamas favorittbøker i 2020, starter med en brutal skildring av scenene som utspiller seg idet en ekstrem hetebølge i 2025 treffer den indiske delstaten Uttar Pradesh og tar livet av 20 millioner mennesker. Høres dette litt for ekstremt ut til å skulle kunne være mulig? Vel, det er det ikke: Forekomsten av ombinasjonen av temperaturer og luftfuktighet kraftig nok til å drepe – såkalte våttemperaturer på over 35 grader – har skutt i været de siste tiårene, og vil sannsynligvis fortsette å gjøre det med mindre den globale oppvarmingen stanses.[ref]  Robinson har skrevet om temaet i Bloomberg Business: https://www.bloomberg.com/news/articles/2020-09-18/the-killer-heat-wave-era-isn-t-inevitable-yet-kim-stanley-robinson[/ref]

I Robinsons fortelling blir hetebølgekatastrofen et vannskille i klimakampen. Den indiske staten svarer på katastrofen med å unilateralt igangsette storstilt geoengineering i form av å sende jagerfly til å fylle stratosfæren med ørsmå partikler som reflekterer sollys tilbake ut i verdensrommet, en strategi det ikke er usannsynlig at vil se dagens lys i løpet av få år.[ref] Se for eksempel denne artikkelen i Aftenposten: https://www.aftenposten.no/meninger/kronikk/i/wE7don/vi-kan-kjoele-ned-kloden-med-oersmaa-partikler-i-stratosfaeren-men-er-det [/ref] Med det oppnås en nokså umiddelbar temperaturnedgang, men det med fare for at temperaturene raskt vil stige igjen så snart sprøytingen opphører. Andre land protesterer, men uten å få gehør.

Andre, radikalisert av det som nylig er skjedd, danner en bevegelse som tar navnet «Children of Kali» etter hinduismens dødsgud. Grupperingen går til væpnet og målrettet kamp mot klimaendringene, en kamp som tar form av blant annet bombeangrep mot sivil luftfart (særlig privatfly), dødelige attentater mot nøkkelpersoner i oljebransjen og senking av containerskip. I en blanding av et forståelig ønske om hevn, og ren desperasjon over at alle andre virkemidler har vist seg ineffektive, fremstår økoterrorisme for Children of Kali som eneste farbare vei for å forhindre nye katastrofer.

I Robinsons spekulative visjon blir ting betraktelig verre før de kan bli bedre. Slik vil det uunngåelig være også i virkeligheten, tatt i betraktning at business as usual hittil ikke er rokket ved og Co2 spys ut i atmosfæren som aldri før. Men må vi oppleve massedød av denne størrelsesordenen før vi makter å sette i verk tiltakene som behøves? Kan vi unngå at de kommende klimakatastrofene setter i gang voldsspiraler og terrorisme av typen Robinsons fremtidsvisjon beskriver? For å begynne å besvare disse spørsmålene, kan det være fruktbart å lete etter inspirasjon blant historiske sosiale bevegelser som har maktet å ta styring over samfunnsutviklingen. Vi trenger ikke gå lenger enn til det norske sosialdemokratiets historie.

Tvers igjennom lov til… kompromiss?

I slutten av mai 1921 var Morgenbladets spalter fylt med stoff om storstreiken som nylig var brutt ut. I det som var det inntil da største streikeuttaket i en norsk arbeidskonflikt noensinne, var 120.000 arbeidere tatt ut i streik for å forsvare sjømennene i Matros- og fyrbøterunionen som streiket for å slå tilbake et lønnsnedslag på 33 prosent. Fra den første streikedagen rapporterte avisa at »Efter et agitationsmøte paa Youngstorget med [Martin] Tranmæl og [Alfred] Madsen som talere, strømmet masserne i tusenvis til de avspærrede brygger ved grev Wedels plads, hvor den med stenkast gikk løs paa de stationerte politistyrker». Bak sperringene drev vestkantungdom rekruttert av den proto-fascistiske organisasjonen Samfundshjelpen organisert streikebryteri. Andre steder i byen ble det meldt om at «Folkets hus» hadde tatt i bruk takpappspiker som våpen i kamp mot streikebryteri blant sjåfører, ved å strø disse i gatene og slik punktere dekkene på bilene deres.

Det var ikke bare i Oslo det var gemytter: Den 6. juni, et par uker ut i streiken, kunne Aftenpostens korrespondent i Kristiansund rapportere at «3-400 streikende […] væbnet med køller af jernvire og andet» dagen før hadde havnet i et «voldsomt sammenstød» med politiet. I følge korrespondenten var de streikende ledet an av Arbeiderpartiets lokale formann, som «hadde forladt bystyremøtet for at deltage i aktionen sammen de fleste af partiets repræsentanter». Målet var å stoppe hurtigrutebåten Nordlys fra å bruke streikebrytere til å laste og losse.[ref]https://www.nb.no/items/01af979ba78f5e9c2981627e2551e9d8?page=0 [/ref] I Tromsø kunne Morgenbladet rapportere om at streikende hadde kastet stein mot en politibil da denne «maatte tilbake til stationen efter assistance» etter at de to politibetjentene som kjørte den hadde mislyktes i å hindre «at en hel flok [dro] hjem til nogen arbeidsvillige [les: streikebrytere]» og «øvet vold» mot dem.[ref]https://www.nb.no/items/0b2490d9b4846740f108c31d3fb033cb?page=1 [/ref]

Eksemplene over er langt ifra unike. Konfliktene mellom arbeiderbevegelsen og det borgerlige samfunnet var på begynnelsen av 1920-tallet såpass tilspisset at H.M. Kongens garde hadde stående ordre om hvilke gateløp i Oslo forsvarslinjene skulle ligge langs «når [sic!] østkanten kommer».[ref]  I følge Kjeldstadli muntlig under byvandring i Oslo.[/ref] På flere politistasjoner rundt i landet stod lastebiler med fastmonterte mitraljøser på lasteplanet klare i garasjene. Ifølge statsviteren Magnus Rasmussen er det «godt dokumentert at den politiske eliten med partiene Høyre og Venstre i spissen, virkelig trodde at det kunne bli et revolusjonsforsøk i Norge».[ref]  Omtalt i denne artikkelen på forskning.no: https://forskning.no/historie/da-ledere-i-hoyre-og-venstre-trodde-de-kunne-bli-drept-av-arbeiderpartiet/1826191[/ref]

Revolusjonsfrykten var ikke uberettiget. En god porsjon av æren for det (eller skylda – alt ettersom) kan tilskrives en av de to som talte på Youngstorget på første dagen av Storstreiken av 1921, malersvennen og arbeiderlederen Martin Tranmæl. Tranmæl var i løpet av det foregående tiåret gått fra å være en nokså perifer figur i den norske arbeiderbevegelsen, til på få år å bli en av dens absolutt mektigste menn. Dit var han kommet som lederskikkelse i Fagopposisjonen av 1911, en formelt organisert fraksjon innad i LO som hadde som uttalt mål å legge «organisasjonsarbeidet […] på et mer revolusjonært grunnlag enn før».[ref]https://www.arbark.no/eldok/Arbeiderhistorie1976_8.pdf [/ref] Fagbevegelsen skulle omskapes til en effektiv klassekampsorganisasjon, som ifølge opposisjonens program skulle kjempe ved bruk av «1) Streik. 2) Sympatistreik. 3) Boikott. 4) Obstruksjon. 5) Sabotasje».[ref] Fra foredrag holdt av Martin Tranmæl i Trondhjems arbeiderforening, 2. desember 1911. Tilgjengelig fra: https://www.arbark.no/Diverse/Fagopposisjonen/fagopposisjonen.pdf [/ref] Under et møte i 1912 reflekterte Tranmæl høyt om hvordan dette ville kunne se ut i praksis: «Er det ikke tåpelig å gjøre arbeidsforholdene trygge for streikebryterne i gruveindustrien? Enn om det lå noen dynamittpatroner igjen i borehullene, som bare de streikende visste av, tror man ikke streikebryterne ville betenke seg to ganger på å oppta arbeidet?»[ref]https://www.manifesttidsskrift.no/den-rode-veiviseren/ [/ref]

Uttalelsen vakte harme i både arbeider- og borgerpressen, hvor den fra redaksjonelt hold stort sett ble fordømt på det sterkeste. Likevel skulle Tranmæls fløy bare få år senere komme til å utgjøre majoriteten i arbeiderbevegelsen. Fagopposisjonen og Den nye retning (som tilhengere av radikaliseringen i Arbeiderpartiet ble kalt) sikret seg på landsmøtene i henholdsvis 1920 og 1918 flertall for sitt revolusjonære program i både LO og Arbeiderpartiet. Tranmæl tok ikke lenge etter plass i redaktørstolen i Arbeiderbladet, hvorfra han helt frem til 1949 øvet en markant innflytelse på bevegelsen. Han fremholdes således av flere som arbeiderbevegelsens mektigste mann og de facto leder i perioden frem mot krigen. Medlemsgrunnlaget for radikaliseringen besto for stor del av en fremvoksende anleggs- og industriarbeiderklasse som ofte arbeidet med periodens storstilte vannkrafts- og jernbaneutbygging.[ref]https://www.norgeshistorie.no/forste-verdenskrig-og-mellomkrigstiden/1608-fra-gatekamper-til-faste-forhandlinger.html [/ref] Ifølge historikeren Edvard Bull d.e. skilte denne klassen seg fra eldre generasjoner ved at den var mindre stedbunden, og dermed også mer rotløs og åpen for politikk som brøt med det bestående samfunnet.[ref] Bull var historieprofessor og selv del av den nye retning. Han var utenriksminister i den kortlivede Hornsrud-regjeringen (Ap) i 1928. Bull, Edvard. (1976 [1922]). Arbeiderbevægelsens stilling i de tre nordiske land (1914-1920). Arbeiderhistorie 3. Tilgjengelig fra:  https://www.arbark.no/eldok/Arbeiderhistorie1976_3.pdf [/ref]

Sammen med lavkonjunktur bidro omleggingen i retning kamporganisasjon til at resten av 1920-tallet og begynnelsen av 1930-tallet utartet seg til å bli en særdeles militant periode i den norske arbeiderbevegelsens historie.[ref] Se for eksempel Kjeldstadli, Knut. (2021). Dei harde tredveåra. Samlaget.  [/ref] Store og epokegjørende arbeidskonflikter kom nærmest på løpende bånd i disse årene. Blant de viktigste var den allerede nevnte storstreiken i 1921, den ulovlige jernstreiken i 1923-24, Julussakonflikten i 1927, bygningsarbeiderstreiken i 1928 og storlockouten i 1931.

Under jernstreiken i 1923-24 ble et drivstofflager påtent på Bjølsen i Oslo, og ståltråd hengt opp over veiene for å hindre polititjenestemenn på motorsykkel å komme til. Ved Julussakonflikten i 1927, som handlet om arbeidsforhold i trevirkeindustrien i innlandet, kom det til flere voldelige sammenstøt mellom streikebrytere og streikende, begge sider bevæpnet med skytevåpen.[ref]Moren, Germund. (1980). Julussakonflikten 1927, klassekamp i et bygdesamfunn. Arbeiderhistorie 4. Tilgjengelig fra: https://www.arbark.no/eldok/Arbeiderhistorie1980_4.pdf [/ref] Angivelig ble det utstasjonert så mye som fire statspolitimenn per streikebryter for å sikre at arbeidet fikk gå sin gang uforstyrret. Bygningsarbeiderstreiken i 1928 ble delvis gjort mot loven, etter at arbeidsretten kjente den ulovlig fordi den kom midt i en tariffperiode. Perioden kulminerte i Storlockouten i 1931 som skulle bli den siste av de store arbeidskonfliktene i perioden, og hadde med 7,5 millioner like mange tapte arbeidsdager som alle streiker mellom da og 1980 – sammenlagt.[ref] https://frifagbevegelse.no/skjult-artikkel/tradisjonsrikt-kampvapen-6.158.98787.3d92d5b96f[/ref] I ettertid huskes den best for det såkalte Menstadslaget utenfor Porsgrunn, hvor streikebrytere ble jaget og både statspoliti og militære avdelinger ble utkommandert fra Oslo.[ref] Se for eks. Jonas Bals´ artikkel om slaget i Klassekampen: https://klassekampen.no/utgave/2021-06-08/vendepunktet [/ref]

Men 1930-tallet skulle også vise seg å bli begynnelsen på en stabilisering av forholdet mellom partene i arbeidslivet, en tilstand som i grove trekk har holdt seg helt inn i vår tid. I 1935 kom Hovedavtalen mellom LO og NHO, en avtale som i ettertid ofte er blitt omtalt som arbeidslivets grunnlov. Det sentrale i denne var at arbeidskjøperne anerkjente streikeretten i bytte mot at fagbevegelsen anerkjente motpartens styringsrett, og gikk med på fredsplikt innen tariffperiodene. I boka Frihetens århundre beskriver historiker Finn Olstad tiden som ledet opp til avtalen som at «Det var som om to tungvektsboksere lå der, utmattet og utslått, og lurte på hvorfor de egentlig skulle fortsette å slåss. Begge parter erfarte at ingen av dem var sterke nok til å trumfe sin vilje igjennom».[ref] Olstad, Finn. (2010). Frihetens Århundre: Norsk historie gjennom de siste hundre år. Pax forlag.  [/ref]

I tillegg fungerte nok, slik blant andre Mimir Kristjansson nylig har påpekt i boka Martin Tranmæls metode, fascismens frammarsj gjennom Europa i disse årene som et svært sterkt insentiv for å legge maksimumsprogrammene på hylla og akseptere kompromisser.[ref] Kristjansson, Mimir. (2020). Martin Tranmæls metode – da arbeiderbevegelsen nedkjempet ytre høyre og hvordan vi kan gjøre det igjen. Manifest forlag. [/ref] For arbeiderbevegelsen var stadige kamper og massemobiliseringer utmattende og økonomisk belastende, og man fryktet at vedvarende ustabilitet ville kunne generere oppslutning om fascistiske organisasjoner som Nasjonal samling, Fedrelandslaget og Bygdefolkets krisehjelp.[ref] Se for eks. Kjeldstadli, Knut. (2021). Dei harde tredveåra. Samlaget.  [/ref] For kapitalistklassens del fremsto de stadige urolighetene som en betydelig investeringsrisiko – det å innrømme fagbevegelsen forhandlingsrett og noe bedre vilkår ble derfor for NHO og mang en næringslivsleder en pris det  ble ansett som verdt å betale i bytte mot arbeidsfred og uavbrutt produksjon.

Tilbake til fremtiden: Kompromisser forutsetter konflikt

Til tross for at tjue millioner mister livet i hetebølgekatastrofen som The Ministry for the Future åpner med, omtaler Robinson romanen som en anti-dystopi.[ref]  Robinson skriver interessant om dystopier og utopier i Robinson, Kim Stanley. (2020). Dystopias Now. Commune Magazine. Tilgjengelig fra: https://communemag.com/dystopias-now/[/ref] I det legger han at boka beskriver en fremtid hvor ting går så bra som det er mulig å håpe uten å bli fullstendig utopisk, tatt i betraktning situasjonen vi står midt oppe i. For etter den heller dystopiske åpningen, utvikler romanen seg til å beskrive hvordan ulike sosiale krefter ender opp med å samvirke på en måte som gjør at klimasituasjonen ser langt mer positiv ut når vi kommer til århundrets andre halvdel.

Sentralt for denne dynamikken er relasjonen mellom de voldelige reaksjonene som katastrofen setter i gang, og reformistiske initiativer som søker å stabilisere det politiske og økologiske kaoset som er produsert av krisa. Heller enn at disse tilsynelatende motstridende kreftene spenner bein under hverandres prosjekter, oppstår en synergieffekt hvor trusselen som øko-terrorismen representerer utvider det politiske mulighetsrommet for radikal reform og fungerer som et insentiv for at investeringer flyttes fra fossile sektorer av økonomien til grønne. Slik kan for eksempel senking av lasteskip inngå i en politisk produktiv relasjon med grønn omlegging av sentralbankenes pengepolitikk.

Hittil har vi heldigvis ikke opplevd øko-terrorisme av kaliberet beskrevet i Robinsons roman. Tvert imot har klimakampen fra klimabevegelsens side vært tilnærmet fri for aksjonsformer som går ut over ikke-voldelig sivil ulydighet. I stedet har vi, som samfunnsøkologen Andreas Malm påpeker i boka How to Blow Up a Pipeline, sett en bevegelse som nærmest kjemisk har fjernet enhver form for vold eller eiendomsødeleggelse fra sitt repertoar.[ref]Malm, Andreas. (2021). How to Blow Up a Pipeline: Learning to fight in a world on fire.  Verso books. [/ref] Men dersom oppvarmingen skulle komme opp i tre, fem eller sju grader, er sannsynligheten for at dette vedvarer ikke så stor. I en verden preget av sviktende avlinger, ukontrollerbart ekstremvær og voksende globale flyktningestrømmer, vil – som Malm påpeker – en handling som det å sprenge en oljerørledning antageligvis ikke lenger fremstå som særlig radikal.

Så hvordan kan vi hindre at Robinsons scenario blir mer enn en sci-fi-roman? Kan utviklingen stanses før vi når sosiale tipping points som i hetebølgekatastrofen i India? Her kan klimabevegelsen hente lærdom fra blant annet det norske sosialdemokratiets historie. Fagforeningsmannen Asbjørn Wahl har skrevet om denne at «Det var et spesifikt styrkeforhold mellom klassene – ikke kompromissets ånd i seg selv – som muliggjorde velferdsstaten».[ref] Wahl, Asbjørn. (2021). Class Struggle Built the Welfare State. Tribune Magazine. Min oversettelse. Tilgjengelig fra: https://tribunemag.co.uk/2021/05/class-struggle-built-the-welfare-state [/ref] Som vi har sett, viste den organiserte arbeiderklassen den gang at den på tross av lovverk og represjon fra styresmaktene var villig til å sette alle kluter inn på å utgjøre en alvorlig investeringsrisiko for kapitalen. Slik tvang den frem trepartssamarbeidet og et reguleringsregime som la begrensninger på utbyttelsen av arbeidskraft. Men der arbeiderbevegelsen i og med kapitalens avhengighet av arbeidskraft kunne sentrere sin kamp rundt streiken, må klimabevegelsen i kampen mot utbyttelse av naturen finne andre kampformer. Andreas Malm foreslår følgende:

[…] for a start: announce and enforce the prohibition. Damage and destroy new CO2-emitting devices. Put them out of commission, pick them apart, demolish them, burn them, blow them up. Let the capitalists who keep on investing in the fire know that their properties will be trashed.[ref]  How to blow up. Side 67.[/ref]

Ved å fysisk sette kjepper i hjula for fossilkapitalen, argumenterer Malm, vil klimabevegelsen kunne utgjøre en investeringsrisiko sterk nok til å vri investeringer bort fra fossiløkonomien.

Hva må gjøres?

For inspirasjon foreslår Malm at en ser til den tyske antikull-bevegelsen Ende Gelände. Bevegelsen har de siste årene organisert en rekke spektakulære masseaksjoner mot kullproduksjon, hvor tusener av identisk kledde aktivister har tatt seg forbi politisperringer og ned i kullgruver, ofte med rop av slagordet «Vi er investeringsrisikoen!». Når produksjonen fysisk stanses, påføres fossilkapitalen potensielt enorme økonomiske tap, og dens insentiv for å trekke seg ut av fossilsektoren og i stedet investere grønt økes dermed betraktelig. Hva om vi «lot hundre Ende Gelandë-leirer blomstre»?[ref]  How to blow up. Side 24.[/ref]  Med potensialet for at noe som ligner på Robinsons fremtidsscenario realistisk sett kan materialisere seg i forholdsvis nær fremtid, kan en slik grad av eskalering være en lav pris å betale for å unngå destabiliseringen som uunngåelig vil følge om gradestokken får fortsette å stige.

Det siste året har klima- og miljøaktivister utført en rekke sivil ulydighetsaksjoner rundt om i Norge. Ved Repparfjorden i Finnmark har aktivister blokkert gruvedrift og i Oslo har gruppa Extinction Rebellion gjennomført blokader av blant annet Majorstukrysset og en oljetanker i Oslo havn. En kan lett se for seg hvordan denne typen aksjoner i fremtiden kan eskaleres, oppskaleres og repliseres så de faktisk begynner å koste.

I Norge må det selvsagt ypperste målet være å ramme oljenæringen. Men der plattformene og den faktiske ekstraksjonen av olje er vanskelig tilgjengelig for mer enn en håndfull aksjonister av gangen, vil leverandørindustrien, hovedkontorer og oljeraffinerier være tilgjengelige mål for blokader og andre aksjoner. Se for deg gjentatte masseaksjoner som stengte ned verft, raffineringsprosessen og transport av installasjoner og komponenter, komplementert av mindre og strategiske sabotasjeaksjoner uten forvarsel – oljenæringen ville blitt påført betydelige kostnader.

For å parafrasere arbeiderdikteren Rudolf Nilsen, gjelder det denne gangen uten tvil å redde vår jord. I den kampen har klimabevegelsen mye å lære mye av de radikale og konfrontative taktikkene som lå til grunn for å skape maktbalansen som muliggjorde den sosialdemokratiske velferdsstaten. For er det ikke tåpelig å gjøre investeringsforholdene trygge for fossilkapitalen? Enn om det ble lagt noen skjær i sjøen – ville ikke da kapitalen betenke seg to ganger med å investere fossilt? Da kan vi forhåpentligvis også unngå massedøden og den påfølgende volden beskrevet i Robinsons roman.

Gjennom å teoretisere den hverdagslige kommunismen som alt som er virksomt iblant mennesker, har David Graeber etterlatt oss et nødvendig perspektiv i møte med både covid-pandemien og klimakrisen.

---

Av Emanuel Totland Frogner, filmarbeider, forfatter og oversetter med mastergrad i filosofi

 

David Graeber, som dessverre uventet gikk bort i september 2020, var ikke bare en iherdig anarkistisk aktivist, men også en noe nølende selvdefinert «frihetlig praksis-orientert Marxist». Både i hans arbeid som økonomisk antropolog og i hans politiske virke var hans bidrag betydelig; det være seg i alter-globaliseringsbevegelsen, Occupy Wall Street, som solidaritetsarbeider hos Zapatistene i Chiapas, Mexico og de revolusjonære i Rojava, Nord-Syria. Eller slik det klinger hos sosialantropologen Thomas Hylland Eriksen: David Graeber var «vår generasjons viktigste antropolog, og han fikk innflytelse langt ut over fagets og akademias grenser.» Hans siste bidrag har nylig komme ut. Et posthumt verk med navn The Dawn of Everything (2021), som Graeber skrev i samarbeid med den britiske arkeologen David Wengrow.

 

Som et grunntrekk i Graebers tenking ligger en forestilling om at menneskeheten alltid har stått overfor noenlunde de samme politiske problemstillingene. Selv om vi historisk har organisert oss på vidt forskjellige måter, har variasjonene ofte eksistert parallelt og i relativ nærhet til hverandre. Blant jegere og sankere fantes det ekstreme variasjoner i måten det sosiale livet ble organisert på, fra det mest egalitære til det mest hierarkiske. Det gjør at det for Graeber er vanskelig å rettferdiggjøre en enkel historisk linje fra «primitive» til «avanserte» samfunn. Som en konsekvens av avvisningen av en slik stadiumtenking om menneskets sosiale historie, må mulighetene for et fritt samfunn (eller det Graeber ville kalt kommunistisk) finnes i sosiale dynamikker vi har som allerede er virksomme, samtidig er det liten grunn til å tro at de undertrykkende prosessene på egenhånd skal spille fallitt. Dette gjelder i like stor grad kapitalismen som andre hierarkiske samfunnsformer.

 

Graeber fant i den revolusjonære sosialisten og antropologen Marcel Mauss’ begrep om total gjensidighet en kommunisme med liten k, en versjon av kommunismen som også finnes i Karl Marx’ Kritikken av Gothaer Programmet, nemlig det «å yte etter evne og få etter behov». Kommunisme med liten k, fordi Graeber ikke ser kommunismen alene som en fremtidig samfunnsform, men som noe som til enhver tid lever i stort og smått i de hverdagslige relasjonene mellom mennesker, og som utgjør det sosiale livs utgangspunkt.  Alt fra fødselen av lever mennesker delvist i kommunistiske relasjoner med sin omverden, det vil si med ens foreldre og lokalsamfunn. Ingen forventer at et nyfødt barn skal yte på et tilsvarende nivå som de har behov. Kommunismen med liten k finnes i vennskap og i familier, og når uværet virkelig er ute, også imellom vilt fremmede. Med andre ord, kommunismen lever som relasjoner der man ikke regner på hva man skylder hverandre eller at man gjør opp regnskap seg imellom, men i relasjoner som virker gjennom gjensidig avhengighet som ofte skal vare over tid.

 

Som motsats til kommunistiske relasjoner, tegner Graeber opp det han kaller bytterelasjoner og hierarkiske relasjoner. Bytterelasjonene er de relasjonene som oftest tegnes for oss som menneskets utgangspunkt i byttehandelmyten, der grunnlaget for alt sosialt og økonomisk liv tar utgangspunkt i byttehandel, fremmet av blant andre Adam Smith og andre opplysningsfilosofer.

 

Bytterelasjonene finnes helt klart. Vi opplever dem i butikken, når vi utveksler likt for likt med butikkarbeideren. Bytterelasjonene har også som følge at man ikke må knytte varige betingede relasjoner med den andre parten; fordi relasjonene er gjort opp. Likevel har ikke denne formen for menneskelig liv vært dominerende i store deler av menneskets historie og trolig er den stadig ikke dominerende under det 21. århundrets kapitalisme. Bytterelasjonene har som fordel at vi kan samhandle uten å ha noe videre sosialt ansvar for hverandre.

 

Hierarkiske relasjoner kjenner vi blant annet fra jobben, militæret og det dysfunksjonelle familielivet. Det hierarkiske ligger i at noen har makt over andre og setter betingelsene for dem, og at disse må adlyde ordre under den direkte eller indirekte trusselen om vold. De hierarkiske relasjonene har imidlertid fordelen at besluttninger kan fattes raskt, men da ofte på bekostning av de som blir ekskludert fra avgjørelsen.

 

For Graeber lever disse samlivsformene om hverandre og mellommenneskelige relasjoner er ofte kombinasjoner av dem. Vi veksler ofte mellom dem etter behov og etter hvor lenge relasjonen har vart eller tenkes å vare. Et familieliv kan derfor for eksempel være preget av både kommunisme og hierarkiske relasjoner samtidig. På arbeidsplassen kan de kommunistiske relasjonene leve arbeiderne imellom (særlig om klassebevisstheten florerer), mens forholdet mellom dem og sjefen er hierarkisk. Kapitalismen som sådan har alle tre relasjonsformene i seg. Den er avhengig av en kommunisme den ikke vil vedkjenne seg for å fungere (både internt på arbeidsplasser, i lokalsamfunn og familielivet), den opererer med bytterelasjoner i det ordinære økonomiske livet og har en hierarkisk form i statsapparatet og i bedriftenes besluttningssystemer. Med andre ord er det sosiale livet for Graeber flerdimensjonalt, men bæres ofte underforstått av en serie med kommunistiske relasjoner som legger grunnlaget for alt annet sosialt liv.

 

I Graebers øyne var det dermed aldri noe tapt paradis, naturtilstand, urkommunisme. eller opprinnelig uskyld som måtte gis opp i en historisk statsdannelse som siden har gjort oss til hierarkiske vesener. Det menneskelige potensialet for å leve i frigjørende fellesskap er derimot tilstede midt iblant oss, i form av de kommunistiske samlivsformene som Graeber mener vi må ta utgangspunkt i for å kunne «bygge et nytt samfunn i skallet av det gamle». I lys av denne tilnærmingen blir ikke det sentrale spørsmålet for Graeber hvordan samfunnet kan etableres på nye betingelser. For ham er det heller «for de av oss som føler at kapitalismen er en veldig dårlig måte å organisere kommunisme på eller til syvende og sist en måte som ikke er bærekraftig […] hvordan ville en mer rettferdig måte å organisert kommunismen sett ut?»

Omsorg som arbeidets kjerne

Hva er egentlig arbeid? Graeber tar utgangspunkt i at arbeid i hvertfall er noe annet en lek. Tross dette skillet, er det likevel alltid vanskelig å trekke klare linjer mellom lek, arbeid, ritualer og læring. En klassisk tilnærming, som dominerte 1800-tallets selvforståelse, er at arbeid i grunnen er produktivt; og derfor ansett som det som skaper verdi.

 

For Graeber har dette fokuset på produksjon et slags teologisk opphav. Både i de arkaiske greske mytologiene (gjennom Prometevs-myten) og i de abrahamittiske religionene (gjennom utkastelsen fra Paradis) er mennesket dømt til å arbeide i en slags imitasjon av den guddommelige skaperkraften. Produksjonen har nærmest blitt påført oss som en straff på grunn av vår overtredelse av de begrensninger Guddommen i utgangspunktet hadde satt for oss. Samtidig virker synet på produksjon, sett ut ifra et mannlig perspektiv, som en slags etterligning av fødselen. Selve begrepet produksjon har rot i det latinske ordet for å «frembringe», slik som et barn blir båret frem. Det reflekteres også i ordet proletar, som er latinsk for «de som frembringer avkom». En betegnelse for den delen av den eiendomsløse hopen, som i den romerske samfunnet, ikke hadde noe annet å bidra med enn sitt avkom, som kunne tjene som soldater.

 

Imidlertid, er det meste av arbeid i grunnen ikke produktivt overhodet. Graebers eksempel er en kopp. Den produseres en gang, men vaskes tusenvis av ganger. Om vi til syvende og sist skal prøve å finne verdien i menneskelig aktivitet, være seg produktivt som reproduktivt arbeid, lek eller læring, kan vi ikke sette opp summen av dens produkter eller realiseringen av arbeidet som varer på markedet hvis verdi først blir fastsatt i prisen, mellom tilbud og etterspørsel. Snarere må vi ta utgangspunkt i det arbeidet som opprettholder og ligger livet nærmest. Det vil si omsorgsarbeidet.

 

Når omsorgsarbeidet og den menneskelige reproduksjonen settes i førersetet, åpnes det også for å se på det klassiske produksjonsarbeidet i et annet lys. For er ikke verdien av å bygge en bro at man sørger for at mennesker kommer over elven? At det produksjonsarbeidet som dreier seg om å opprettholde det menneskelige livet i grunnen også er omsorgsarbeid.

 

Et tilsvarende poeng kommer frem i Marx’ fremstilling av den interne motsetningen i verdibegrepet. Bruksverdien som virkeliggjøres gjennom arbeidets fremskaffer gjenstandene og livsmidlene som hegner om det menneskelige livet, undermineres til fordel for deres realisering som vare med bytteverdi, eller prisen av det som er varen fastsatt i markedsmekanismen som pengeverdi. I at bytte- og bruksverdi ikke er en lik måte å telle på, vil det i avstanden mellom dem være mulig å uthente merverdi for de som kontrollere tilgangen på produksjonsmidlene (altså maskiner, land, råstoff, lokaler osv.). Eller med andre ord, arbeidets karakter av omsorg fortrenges til fordel for arbeidet sett som produksjon. Dette gjør det mulig å fremstille arbeidet til både de som vasker kopper og bygger broer som en vare som kan omsettes, ikke som de sosiale relasjonene menneskene virkeliggjør hverandres livsbetingelser med.

 

Marx vil i likhet med Graeber kritisere det borgerlige samfunnet for å tilskrive produksjonsarbeid en «overnaturlig kreativ kraft». I grunnen kunne man sagt at en av kapitalismens grunnleggende trekk er at den søker å fetisjere arbeidets produktive karakter, istedenfor å anse arbeidet som den gjennomgripende sosiale reproduksjonen av den menneskelige verden. I denne fetisjen ligger muligheten for å uthente den djerve profitten, som er nødvendig for å kunne reinvestere i mer produksjon, som er forutsetningen for å holde seg à jour med konkurrentene. Det er som at bytterelasjonene gjennom fetisjeringen av produksjonen slik den fremstilles som vare, muliggjør et sett med hierarkiske relasjoner som fortrenger arbeidets karakter av omsorg. Det er hevet over enhver tvil at synet på produksjon som det egentlige grunnlaget for hva som skal verdsettes har utløst en enorm produktiv kraft. Likevel er det en kraft som har produsert en enorm elendighet i et verdenssamfunn av overflod og som driver den samme verden mot økologisk katastrofe.

 

Ved å se arbeidets kjerne som omsorg, ikke produksjon, vil Graeber revitalisere det kommunistiske prosjektet og føre det tilbake til sitt frihetskrav: «Om man tenker på omsorg, hva er da paradigmet for omsorgsrelasjoner?» sier Graeber i en forelesning åtte måneder før sin død. «En mor og et barn, ikke sant; en mor tar vare på barnet, slik at barnet kan […] blomstre. Men på et umiddelbart nivå, tar man vare på barnet så det kan gå og leke. […] Lek er handling for sin egen skyld. Det er det som frihet i grunnen består i. Lek og frihet er til syvende og sist det samme.»

 

Om omsorgsarbeidet hadde blitt forstått som summen av det menneskelige arbeidet som opprettholder muligheten for fortsatt liv, og blitt gitt sin rettmessige plass, ville det kanskje muliggjort en tilsvarende frihet i menneskehetens samlede omsorg for seg selv. I spillet mellom frihet og omsorg, mellom mor og barn, finner vi nemlig igjen en kommunisme med liten k, der «den enkeltes frie utvikling er betingelsen for alles fire utvikling».

Omsorgsklassenes opprør

Jamfør Graebers syn på kommunisme med liten k som menneskelivets underliggende sosiale tilstand, er omsorgsarbeidet, særlig når det er frigjort fra lønnsarbeidets utbytting, kommunismens grunnform. Samtidig er den sosiale helheten som er dominert av kapitalismen, i grunnen ikke annet enn summen av de sosiale relasjonene vi er en del av og de dynamikkene vi i fellesskap er med på å virkeliggjøre hver dag. Men, om det i grunnen er vårt ansvar at kapitalismen reproduseres, hvorfor stopper vi bare ikke? For Graeber er svaret enkelt: Det har rett og slett for store konsekvenser. Vi vet at om vi ikke går på jobben i helsevesenet eller som renholdsarbeider, da bryter alt sammen – å opprettholde det menneskelige livet er nemlig avhengig av gjentakende vedlikehold. Grunnen til at vi ikke ser streiker hyppigere blant sykepleiere er at de vet hvor viktige de er, og først og fremst går på jobb ikke fordi de må, men fordi de vil opprettholde samfunnet. Da ikke samfunnet forstått som kapitalismen eller statsmaktens klasseinteresser, men kjensgjerningen at vi mennesker lever i avhengighet overfor hverandre.

 

Etter at covid-pandemien har herjet om seg, er dette tydeligere enn på lang tid. Kriser har som kjent det ved seg at de gjerne fører underliggende forhold opp i dagen. Klimakrisen bør også mobilisere til et slags globalt omsorgsarbeid, for å sikre reproduksjonen av arten som sådan. Problemet er bare at vi dessverre har mer å miste enn våre lenker, og de som er mest sentrale i reproduksjonen av samfunnet, vet dette bedre enn de fleste. Likevel: vi har fortsatt en verden å vinne, og den kan vinnes gjennom omsorgsklassenes felles opprør for å frigjøre omsorgsarbeidet, og med dem de kommunistiske relasjonene som allerede er midt iblant oss.

Klasseanalyse er for revolusjonære et redskap til å undersøke hvem som kan være de viktigste kreftene i kampen mot kapitalismen og for et sosialistisk samfunn.

Siri Jensen har vært leder i AKP og faglig leder i Rødt. Hun var koordinator i Kvinner på tvers i mer enn 20 år. Mye av det hun har skrevet, bl.a. om kvinnene i arbeiderklassen, er samlet i Siris kommode www.sirijensen.no

---

Ljunggren, J. og Hansen M. N.(red.) (2021): Arbeiderklassen. Cappelen Damm Akademisk.

Suhonen, D., Therborn, G. og Weithz J.W.(red.) (2021): Klass i Sverige. Ojämlikheten, makten og politiken i det 21:a århundradet. Arkiv förlag/A-Z förlag.

Lysestøl P.M. (2021): Arbeiderklassen: Visjoner om en annen verden. Solum Bokvennen.

Klasseanalyse er for revolusjonære et redskap til å undersøke hvem som kan være de viktigste kreftene i kampen mot kapitalismen og for et sosialistisk samfunn.

Ingen av de nye bøkene om arbeiderklassen som Magdahl omtaler i Gnist 3/21 gir analysen av kvinnene, som halvparten av arbeiderklassen, og deres rolle i kampen, noen sentral plass. De bidrar dermed til å usynliggjøre felles betingelser for kvinnene i arbeiderklassen og undervurdere rollen de spiller og kan spille i klassekampen. Forestillingen om arbeideren som mann blir i liten grad utfordret verken i de overordna fortellingene, i forståelsen av hva det innebærer å være arbeidere med kvinnevilkår eller i klasseanalysen.

Jeg vil ta opp tre punkter: bøkenes overordna fortellinger, hva det betyr for kvinners stilling og kampkraft at de er arbeidere med kvinnevilkår og tilslutt forståelsen av kvinnene i de kvinnedominerte profesjonene med 3-årig høgskoleutdanning.

De store fortellingene

Ljunggren og Hansen løfter fram to overordna fortellinger om dagens arbeiderklasse. Den ene er om den gjenværende «gamle» arbeiderklassen, i hovedsak mannlige industriarbeidere som av mange (ikke forfatterne) får skylda for Trump og Brexit. Den andre er om at den tradisjonelle arbeiderklassen er forsvunnet og erstattet av en «ny» der utenlandske arbeidere og arbeidere med minoritetsbakgrunn har overtatt de lavtlønte jobbene. Disse fortellingene danner utgangspunkt for bokas behandling av den mangfoldige arbeiderklassen med mye nyttig kunnskap og statistikk, også om kvinner. Det som mangler er fortellingen om kvinnene i arbeiderklassen og konsekvensene av det som samfunnsforskere har kalt den store norske kvinnerevolusjonen: Fra 1960 til slutten av 1980-tallet gikk flere hundre tusen nye kvinner ut i lønnet arbeid, en dramatisk økning i den yrkesaktive arbeiderklassen. Kvinners deltakelse i fagbevegelsen og klassekampen økte.

Kvinneandelen i LO økte fra 24% i 1970 til 44% i 1996 og videre til flertall i 2008 (Fafo-rapportene Kvinner i fagbevegelsen 1997, 2008 og 2013). I dag ligger det på 50% (LOs hjemmeside)

Hovedfortellingen i Klass i Sverige er, som Magdahl skriver, mer eksplisitt politisk: endringene i kapitalismen og klasseforholda fra 1980 til i dag med større ulikhet og innskrenkning i rettigheter. Forfatterne ønsker å skape et politisk trykk for økt likhet. Analyser av kvinnenes stilling har en betydelig større plass enn i den norske. Odeberg skriver om arbeiderbevegelsens blinde flekk, som viser at kvinner er mer utsatt for midlertidige og løse/utrygge arbeidsforhold («prekært arbeid»). Forfatteren etterlyser større oppmerksomhet fra fagbevegelsen om kvinners situasjon, også fordi hun er i ferd med å bli den typiske arbeideren. Jordanson og Lane drøfter forholdet mellom lønnet arbeid og ulønnet arbeid i hjemmet og etterlyser en helt annen måte å tenke arbeidsorganisering på og en normalarbeidsdag som omfatter begge deler. Olofson trekker fram profesjoner som lærere og sjukepleiere som kraft mot NPM og nedskjæringer i velferdsstaten. Likevel blir dette enkeltartikler som ikke integreres i hovedanalysen.

Hovedfortellingen i den delen av Lysestøls bok som handler om arbeiderklassen i dag er at størsteparten finnes i 3. verden (uten at kvinner omtales), samtidig som den svekkes i de tradisjonelle industrilanda. Han hevder videre at arbeiderklassen i Norge er svekket fra 1970-tallet, uten noen analyse av hva den store økningen i kvinners yrkesaktivitet og deltakelse i fagbevegelsen og kvinnebevegelsen har betydd.

I spissen for viktige kamper

Samtidig med at kvinnene i arbeiderklassen forsvinner i teorien, går de i spissen for viktige kamper. Fagforbundet med rundt 80% kvinner står i spissen for kampen mot privatisering av velferden. Nylig vant de saken mot velferdsprofitøren Stendi med gjennomslag for kravet om retten til fast ansettelse. I tariffoppgjørene har krav om høyere lønn i kvinnedominerte yrker vært sentrale over flere tiår. De har utløst streiker bl.a. i hotell og restaurant, handel og kontor og i stat og kommune, fra både Fagforbundet, NTL, NSF (sjukepleiere) og Utdanningsforbundet. Kvinner har slåss for tariffavtale. Kulturstreiken handlet om kvinners rett til lik pensjon med menn og var viktig for hele fagbevegelsen.

Arbeidere med kvinnebetingelser

Kvinner har lavere lønn i (praktisk talt) alle yrker og bransjer og på alle utdanningsnivåer. Fordi de er kvinner. Fortsatt er premisset om at menn er forsørgere og kvinner bare delvis forsørger seg og familien bygd inn i lønnsdannelsen og lønnssystemene. Kvinners arbeid verdsettes også lavere enn menns. Den lavere lønna (og pensjonen) bestemmer hvordan kvinner kan leve livet sitt og gjør dem mer avhengig av den de bor sammen med enn menn. Videre er det dokumentert at lønn/inntekt virker inn på kvinners helse og i stor grad på mulighetene til barn som lever med enestående mødre. Kvinner tilpasser seg og familien, og lav lønn kan være skambelagt og vanskelig å snakke om, særlig når det framstilles som resultat av at kvinner tar gale valg.

Den andre sentrale betingelsen for kvinner i arbeid er at de står i skvisen mellom lønna arbeid og hovedansvaret for arbeidet for familien. Dette kommer bl.a. til uttrykk i at mange kvinner jobber deltid. Arbeidsgivere tilbyr kvinner små prosenter og midlertidige jobber, men deltid er også nødvendig for mange kvinner for å få hverdagen til å gå rundt. Derfor står kravet om 6-timersdagen så sterkt i kvinnedominerte fagforeninger, det er et helt nødvendig krav om det store flertallet av kvinner skal kunne jobbe heltid hele livet uten at helsa brytes ned og ha ei lønn å leve av og forsørge unger på.

Den dramatiske økningen i kvinners yrkesaktivitet har ikke ført til tilsvarende endringer i organisering av arbeidsliv og samfunn. Det er kjempet fram ordninger som skal gjøre det lettere å kombinere jobb og hjem, men fortsatt er det stort sett den enkelte kvinne og den enkelte familie som tar ansvaret for å sno arbeidslivet rundt hverdagens behov.

Kvinnebetingelsene gjør at kvinnene i arbeiderklassen kan være en sterk drivkraft for endring. Disse må løftes fram. Dårlig samvittighet for ikke å strekke til verken hjemme eller i jobben må snus til felles kamp. Dette krever både klassebevissthet og kvinnebevissthet, fagbevegelse og kvinnebevegelse – og samarbeid på tvers av disse bevegelsene. Mot alle angrepene på faste ansettelser, regulerte arbeidstider og fagforeningsorganisering har kampen for 6-timers normalarbeidsdag potensiale til å spille en tilsvarende samlende rolle for arbeiderklassen som 8-timersdagen, kvinner og menn, nasjonalt og internasjonalt. Kravet er både offensivt og defensivt.

Kvinnedominerte profesjonsgrupper med 3(4) års utdanning

Lysestøl, med støtte i både den norske og den svenske boka, argumenterer for at arbeidstakere med 3(4)-årig høgskoleutdanning ikke tilhører arbeiderklassen. Både Egeberg (Gnist 3/20) og Magdahl har gode argumenter mot dette synet.

Historisk har yrker som f.eks. sykepleiere og førskolelærere/lærere vært fagutdanninger tilgjengelige for kvinner uten akademisk bakgrunn, mens mange kvinneyrker ikke hadde fagutdanning. Mange sykepleiere og førskolelærere har giftet seg med mannlige fagarbeidere. Slik mannlige fagarbeidere ofte har spilt en viktig rolle i klassekampen, har disse gruppene stått opp i store kamper der både fagstolthet, fagforeningsbevissthet/ klassebevissthet og kvinnebevissthet har spilt en viktig rolle.

Kvinnedominerte/kvinnetunge yrkesgrupper får lavere lønn enn menn med tilsvarende utdanning, avstanden i lønn mellom kvinner og menn med tilsvarende utdanning på tvers av bransjer er størst for disse gruppene. Lysestøl bruker lønnsforskjellen mellom arbeidere (i hans definisjon) og høgskolegruppene som argument for sitt syn, uten å se på kjønn. Med andelen av den samfunnsmessige rikdommen som ett av klassekriteriene, er den relativt lavere kvinnelønna relevant for klasseplasseringen.

Plasseringen av 3-åringene i mellomlag/nedre middelklasse begrunnes bl.a. med at de har større frihet i arbeidet, uten at det skilles på kjønn. En undersøkelse fra 2012 viser at menn har større frihet i arbeidsdagen enn kvinner. Jeg er enig med Egeberg som peker på at mange fagarbeidere har mer rom til å legge opp arbeidet sitt enn f.eks. sykepleiere. Andre momenter er at yrkene er lukket, dvs krever en bestemt utdanning, og at de har makt over de som er under seg. Også når det gjelder dette, er det vanskelig for meg å se at det skiller seg fra fagarbeideres forhold til ufaglærte, f.eks. i grafisk der jeg selv har jobbet (selv om det er lenge siden). I tillegg har også arbeidende formenn vært inkludert i arbeiderklassen. Min konklusjon er at flertallet i de kvinnedominerte høgskolegruppene tilhører arbeiderklassen; unntakene er de som avanserer til høyere ledende stillinger og dermed endrer plassen i den samfunnsmessige organiseringen av produksjonen. Dette er imidlertid en mulighet for de få.

Magdahl avslutter med betydningen av å skape bevissthet om det som er felles interesser i arbeiderklassen – og allianser på tvers av en rekke skillelinjer. Plasseringen av de store relativt lavtlønte kvinnedominerte utdanningsgruppene utenfor arbeiderklassen fører etter mitt syn til nedprioritering av arbeidet med slike allianser og vedlikeholder synet på menn som de virkelige arbeiderne. Dette bidrar også til å usynliggjøre kvinnene i den tradisjonelle delen av arbeiderklassen og vanskeliggjøre en allianse mellom dem og kvinner med høgskoleutdanning.

 

 

 

 

 

Leder: Regjeringsskifte – hvor går veien videre?
Plukk
Gnist-samtalen med Asbjørn Wahl
Daniel Vernegg: Hva om klima- og miljøbevegelsen lærte av sosialdemokratiet og ble en betydelig investeringsrisiko?
Tonje Lysfjord Sommerli: Kampen for Repparforden – veien videre under den nye regjeringen
Mark Engler og Paul Engler: André Gorzs ikke-reformistiske reformer viser oss hvordan vi kan endre verden i dag
Alberte Tennøe Brekkhus og Liv Smith-Sivertsen: Samtykkelov – et ideologisk og juridisk framskritt i kampen mot voldtekt
Kine Marie Michelet, Maria Refsland og Alf Jørgen Schnell: Husleieloven, Husbanken og Hurdalsplattformen
Per-Gunnar Skotåm: Koronakrisa– økonomiske konsekvenser 2 år etter!
Emanuel Totland Frogner: Kommunismen midt iblant oss – David Graeber og omsorgsarbeidet
Svein Olsen: Israel – en voldelig og rasistisk bosetterstat
Berit Rusten: Kommunistiske kvinners antifascistiske kamp og offer

Debatt:
Siri Jensen: Kvinnene i arbeiderklassen – forsvunnet igjen?
Einar Braathen og Anders Ekeland: SV, Rødt og regjeringsspørsmålet
Jørn Magdahl: Arbeiderinternasjonalisme – hva og hvordan?

Bokomtaler:
Knut Kjeldstadli: Dei harde trettiåra
Madeleine Schultz: Morslinjer
Magnus Marsdal: Parterapi for oljefolk og klimaaktivister
David Graeber og David Wengrow: The Dawn of Everything: A New History of Humanity
Holly Jean Buck: Ending fossil fuels – Why net zero is not enough

På 1960-tallet utviklet den radikale tenkeren André Gorz et nytt konsept som gikk hinsides den lite givende debatten om reform eller revolusjon. Med ikke-reformistiske reformer kan sosiale bevegelser vinne umiddelbare seire som tar makta fra elitene, og med det klarere veien for mer radikale endringer.

---

Av: Mark Engler og Paul Engler
Oversatt og forkortet av Daniel Vernegg, samfunnsgeograf og redaksjonsmedlem i Gnist
Foto: Christian Sørgjerd

Teksten ble opprinnelig publisert i det sosialistiske tidsskriftet Jacobin Magazine, og er tilgjengelig på www.jacobin.com

I mer enn et århundre har radikalere debattert hvorvidt systemendringer kan komme gjennom reform eller revolusjon. Ulike strateger – særlig innen den sosialistiske tradisjonen – har vært uenige om en gradvis kan skape et nytt samfunn, eller om et skarpt brudd med den eksisterende politiske og økonomiske ordenen er nødvendig.

Som del av den nye venstresiden som oppstod på 1960-tallet, forsøkte den østerriksk-franske teoretikeren André Gorz å bevege seg hinsides denne todelingen og presentere et alternativ. Gorz foreslo at sosiale bevegelser gjennom bruken av «ikke-reformistiske reformer» kan oppnå umiddelbare forbedringer og samtidig bygge styrke for videre kamper, noe som til slutt vil kunne kulminere i revolusjonære endringer. Med en viss type reform ville en altså kunne skape forutsetningene for enda større endringer på et senere tidspunkt.

Den ikke-reformistiske reformens opphav

Gorz ble født i Wien i 1923 og gitt navnet Gerhard Hirsch. Sent på 1940-tallet emigrerte han til Frankrike, hvor han skapte seg et liv som en engasjert intellektuell som dykket ned i problemstillingene som var aktuelle i samtidens sosiale bevegelser. Han ble en provokativ – og ved noen anledninger innflytelsesrik – stemme for flere generasjoner med sosialistiske, fagforenings-, og miljøaktivister. På 1950-tallet var han venn og samarbeidspartner av Jean-Paul Sartre, og talsperson for en retning av den eksistensielle marxismen som ble forbundet med tidsskriftet Les Temp Modernes, som han satt i redaksjonskomiteen til. På 1960-tallet startet han sitt eget tidsskrift, Le Nouvel Observateur. Senere gikk han videre til å skrive flere pionerarbeider om økologisk politikk.

Gorz introduserte ideen om ikke-reformistiske reformer i en av sine første bøker, A Strategy for Labor, som ble publisert på fransk i 1964 og på engelsk i 1967, såvel som i flere essayer som kom i samme periode. I sin streben etter å stake ut en vei videre for sosiale bevegelser, erklærte han seg uenig med sosialdemokrater som trodde at kapitalismens onder kunne avskaffes simpelthen gjennom å stille til valg og inngå parlamentariske avtaler. Men samtidig kritiserte han også radikalere som stadig spådde en revolusjon som i virkeligheten ikke var å se på horisonten.

«De siste tretti årene», skrev Gorz, har «den kommunistiske bevegelsen fremholdt profetien at kapitalismen uunngåelig vil kollapse. I de kapitalistiske landene har dens politikk vært å ‘vente på revolusjonen’. Kapitalismens interne motsetninger skulle etter sigende tilta, og de abeidende massenes tilstand forverre seg. Det var uunngåelig at arbeiderklassen ville gjøre oppstand.»

Men dette skjedde ikke, og ihvertfall ikke på den måten de hadde sett for seg at det ville skje. Midt ute på 1960-tallet var den avanserte kapitalistiske verden i stedet preget av robust økonomisk vekst, en periode som i Frankrike skulle bli kjent som Les Trente Glorieuses – på norsk de tre gloriøse tiårene. Kapitalismen maktet ikke å kurere seg selv for sine «kriser og irrasjonaliteter» , skrev Gorz, men den hadde «lært hvordan å forhindre at de ble eksplosivt akutte.»

Et annet sted, hvor han reflekterte over en tidligere periode karakterisert av dyp fattigdom, observerte han at «nødlidende proletarer og landarbeidere ikke trengte å ha noen modell for et fremtidig samfunn i bakhodet for å stå opp mot den eksisterende ordenen: det verste var her og nå: de hadde ingenting å tape. Men forholdene har endret seg siden den gang. Nå for tiden er det i de rikere samfunnene ikke så klart at status quo representerer det verst mulige ondet.»

Gorz anerkjente at dyp fattigdom og elendighet fortsatt eksisterte, men nå bare blant en fraksjon av befolkningen – kanskje en femtedel. De som led mest var ikke et homogent proletariat klart til å komme sammen som en forent kraft. I stedet var de en sammensatt og splittet samling av mennesker som inkluderte de arbeidsløse, småbønder og eldre i økonomisk usikre situasjoner.

For Gorz betød de endrede tidene at sosiale bevegelser måtte anlegge en ny strategi, og spesifikt en strategi med fokus på å vinne konkrete forbedringer som kunne fungere som overgangssteg på veien mot revolusjon. «Det er ikke lenger nok å resonnere som om sosialismen var en selvinnlysende nødvendighet», hevdet han. «Denne nødvendigheten vil ikke lenger bli anerkjent med mindre den sosialistiske bevegelsen spesifiserer hva sosialismen kan bringe til torgs, hvilke problemer bare den kan løse, og hvordan. Nå mer enn noensinne er det nødvendig å presentere ikke bare et helhetlig alternativ, men også de mellomliggende målene (medieringene) som leder til den og innvarsler den i nåtiden.»

Med denne tilnærmingen ville endring komme «gjennom langsiktig og bevisst handling, som begynner med en gradvis gjennomføring av et sammenhengende reformprogram»: Kamper for disse reformene ville fungere som «styrkeprøver». Små seire ville gi bevegelser muligheten til å bygge makt og sette dem i en bedre posisjon for fremtidige kamper. «På denne måten», hevdet Gorz, «vil kampen avansere [idet] hvert slag styrker makten, våpnene og også grunnene arbeidere har for å yte motstand mot angrep fra reaksjonære krefter.»

Gorz så ikke bort ifra muligheten for – og til og med nødvendigheten av – et fremtidig oppgjør mellom arbeidere og kapitalen, men han kritiserte den delen av venstresiden i Frankrike som i frykt for å stagge revolusjonslysten blant arbeidere nektet å kjempe for umiddelbare forbedringer. «Disse lederne frykter at en lettelse av arbeidernes bør, eller en delvis seier innenfor rammene av kapitalismen, vil styrke systemet og gjøre det mer tålelig,» skrev Gorz. Likevel argumenterte han for at:

Denne frykten… reflekterer inngrodd tenking, en mangel på strategi og teoretisk refleksjon. Med antagelsen om at delvise seire innenfor rammene av systemet uunngåelig ville bli absorbert av det, har en ugjennomtrengelig barriere blitt satt opp mellom dagens kamp og den fremtidige sosialistiske løsningen. Veien fra den ene til den andre har blitt blokkert… Bevegelsen oppfører seg som om spørsmålet om makt har blitt løst: «Så snart vi sitter med makten…» Men hele spørsmålet er nettopp hvordan å komme seg tid, hvordan å skape midlene og viljen til å komme seg dit.

Å gjøre endring til noe strukturelt

Så, hva er det da som utgjør en «Ikke-reformistisk» eller «strukturell» reform?[ref] Se Knut Kjeldstadlis tekst Hvorfor sosialisme i Manifest Tidsskrift for et eksempel på hvordan konseptet strukturreform kan brukes i en norsk sammenheng. Tilgjengelig på: https://www.manifesttidsskrift.no/hvorfor-sosialisme/ (sist besøkt 08.11.21). [/ref]

I sine enkleste formuleringer definerer Gorz disse reformene som forandringer som ikke er utformet for å imøtekomme det gjeldende systemet. «[En] ikke nødvendigvis reformistisk reform er en som ikke er utformet ut fra hva som er mulig innen rammene som er satt av et gitt system og administrasjon, men ut fra hva som bør gjøres mulig med utgangspunkt i menneskelige behov og krav », skriver han. «En ikke-reformistisk reform er bestemt ikke ut fra hva som kan være, men hva som bør være.»

Utover dette er Gorz noen ganger tvetydig, og det kan i arbeidene hans være vanskelig å finne nøyaktige standarder for hvordan et ideelt krav ser ut. Likevel er det noen sentrale punkter som trer frem.

For det første, bør ethvert individuelt krav ses som et steg på veien mot noe større. Reformer, skriver han, «må utformes som midler, ikke som mål, som dynamiske faser i en kampprosess, ikke som muligheter til å hvile på laurbærene.» De må nytte til å «lære opp og forene» mennesker gjennom å stake ut «en ny retning for den sosiale og økonomiske utviklingen». Hver reform bør være knyttet til en videre visjon for endring.

Med Gorz’ ord kan ikke arbeidernes «oppdelte kamper for jobber og lønninger, for en riktig verdsetting av menneske- og naturressurser, for kontroll over arbeidsforholdene, og for den sosiale tilfredsstillelsen av de sosiale behovene skapt av den industrielle sivilisasjonen […] lykkes med mindre de ledes av en visjon for en alternativ sosial modell […] som gir disse enkeltstående slagene et helhetlig perspektiv.» Ikke-reformistiske reformer bør lede til å opplyse veien mot alternativet. Et sosialistisk program, bemerker han, bør «ekskludere hverken kompromisser eller delmål, så lenge disse peker i riktig retning og denne retningen er klar».

Gorz mente at sosialister i praksis ofte ville kunne alliere seg med moderate sosialdemokrater og liberale reformister innstilt på å se umiddelbare reformer som et mål i seg selv. Men dette gjør det bare desto viktigere at radikalere er klare om deres vidtrekkende mål. «Faktumet at sosialdemokratiske ledere og sosialistiske krefter kan være enige om behovet av enkelte reformer, må aldri få skape forvirring rundt den grunnleggende forskjellen mellom deres respektive mål og perspektiver», skriver han. «Hvis en reformorientert sosialist strategi skal være mulig, må denne grunnleggende forskjellen ikke skjules […] Tvert imot må den plasseres i sentrum for den politiske debatten.»

For det andre, hevder Gorz at måten et krav blir vunnet på er like viktig som kravet selv. Kravene må være «en levende kritikk» av eksisterende sosiale relasjoner. Ikke bare i innhold, «men også i måten de blir forfulgt på». For eksempel vil en lønnsøkning på en dollar som blir gjennomført som følge av en streik være veldig annerledes fra en økning som blir gitt nærmest på slump av en arbeidskjøper eller en statsfunksjonær. Gorz skriver at «Enhver reform – inkludert arbeiderkontroll – kan tømmes for sitt revolusjonære innhold og reabsorberes av kapitalismen hvis den simpelthen innføres av regjeringen og administreres byråkratisk, det vil si, blir redusert til «en ting».

I sin innsiktsfulle lesning av Gorz forklarer Amna Akbar at ikke-reformistiske reformer «ikke i seg selv handler om å finne løsningen på et politisk forvaltningsproblem: de handler om at folk utøver makt over betingelsene for deres egne liv». Dette kaller Gorz «et eksperiment i muligheten for deres egen frigjørelse».

Enkelte kritikere har hevdet at spørsmålet om hvordan kampen for en reform føres er så sentralt, at det å fokusere på innholdet i enhver nærliggende reform bommer på målet. Disse kritikerne mener at selv om en enkeltreform kan være av mer eller mindre nytte, er ideen om at det finnes «sølvkule»-reformer som har et iboende radikalt potensiale en feilslutning: Det finnes nemlig ingen reformer som i seg selv er overskridende, for det er det bare kampen som kan være.

Som svar på dette, har forsvarere av Gorz’ begrep kontret ved å peke på en tredje egenskap ved strukturelle reformer: Ikke-reformistiske reformer er endringer som styrker folkelig makt på bekostning av eliter. Som Gorz skriver, «forutsetter [disse reformene] en modifisering av maktrelasjonene; de forutsetter at arbeiderne vil overta maktposisjoner eller hevde en styrke […] sterk nok til å etablere, opprettholde og utvide de tendensene innen systemet som kan svekke kapitalismen og få den til å riste i sammenføyningene.»

For Gorz er den ultimate ikke-reformistiske reformen en reform som styrker arbeidernes kontroll over produksjonsprosessen på en arbeidsplass eller i en industri. I vår tid har aktivister i USA pekt på at å gjøre betydelige endringer i lovverket som regulerer arbeidslivsrelasjoner – inkludert å skrote den fagforeningsfiendtlige Taft-Hartley-loven fra 1947 – som en type reformer som ville endre denne maktbalansen.[ref] En lov som blant annet ulovliggjør en rekke kampmidler brukt av fagbevegelsen, slik som sympatistreiker og ville streiker. [/ref] Andre har omtalt å innføre et universelt helsevesen som et eksempel på en strukturell endring. Ikke bare fordi det ville avvaregjøre en viktig sektor av økonomien, men fordi det ville kunne fasilitere videre kamp.

«Medicare for All ville ikke bare sikre en sårt trengt og velfortjent lettelse av arbeiderklassens bør», skriver forfatteren og journalisten Meagan Day, men «det ville også øke vår evne til å intensjonelt slå tilbake mot overklassen.[ref]Medicare for All var navnet på et lovforslag fremsatt av den demokratiske kongressmannen John Conyers i 2003, som hvis det gikk gjennom, ville innført et universelt helsevesen finansiert av staten.[/ref] Dersom fagforeninger ikke måtte gjøre massive offer for å ikke miste helseforsikringene sine, hva annet kunne de da i stedet slåss for? Hvis en arbeider ikke trengte å være redd for å miste helseforsikringen hvis hun mister jobben sin, hvor mye modigere ville hun ikke da kunnet være i møte med sjefen sin? Hvis tilgangen på helsehjelp ble gjort uavhengig av ansettelsesforhold, hvor mye mindre makt ville ikke da sjefene ha over arbeiderne både i økonomien og i politikken?»

I hvert tilfelle er det ikke bare umiddelbare materielle forbedringer som står på spill, men også evnen til å vinne ytterligere forbedringer i fremtiden. For Gorz søker ikke-reformistiske reformer å underminere den etablerte ordenen. «Strukturelle reformer bør ikke forstås som konsesjoner gitt av den borgerlige staten når et kompromiss har blitt fremforhandlet med den og er av en karakter som bevarer makta den har intakt. De bør heller konseptualiseres som sprekker i systemet skapt av angrep på dets svake punkter», skriver han.

En strategi for ikke-reformistiske reformer «sikter på å ryste systemets likevekt kraftig gjennom delseire, og med det skjerpe dets motsetninger, intensivere dets kriser, og videre – gjennom påfølgende angrep og motangrep – gjøre klassekampen mer og mer intens.»

 

Det radikale kompromissets kunst

Nøkkelen til å implementere en strategi basert på ikke-reformistiske reformer er å balansere to krevende kjensgjerninger: For det første, at kompromisser kan innebære snublesteiner for sosiale bevegelser og derfor bør ses på med mistenkelighet, og for det andre, at det å nekte å forhandle om umiddelbare reformer også er problematisk. For ikke å ende opp i en situasjon hvor en står med skjegget i postkassa, må en derfor balansere på den tynne linjen mellom disse to sannhetene.

Hva gjelder det problematiske ved å inngå kompromisser, peker radikalere som advarer sosiale bevegelser mot å inngå avtaler på faren for kooptering og at en skal ende opp med å legitimere systemet. Mens faren som disse fallgruvene representerer ofte overdrives, er det en advarsel det likevel er viktig å ta med seg. Sosiale bevegelsers historiske erfaringer har vist at reformistiske kompromisser – også de som har ført til betydelige forbedringer – ikke kommer gratis: Når en bevegelse har presset gjennom en gradvis seier blir den ofte demobilisert, for i mange tilfeller aldri igjen å bli reaktivert.

Forbedringer som vinnes i samarbeid med valgte representanter – som unngåelig viser sine smilende ansikter på båndkuttings- og avtaleundertegningssermonier – forsterker det utbredte narrativet om at det er de som sitter ved makta som skaper sosial endring. Bevegelser som «inviteres inn» for å overvåke eller administrere reformer kan risikere å miste sårt trengte talenter til byråkratisk spill.

Som en følge av dette, blir deres evne til å generere press fra utsiden redusert. Profesjonalisering brer om seg i bevegelsene, og radikale organisatorer forvandles til funksjonærer i komfortable posisjoner. Slik et uttrykk som har tålt tidens tann i USA sier, reiser sosiale bevegelser til Washington DC for å dø.

En styrke ved Gorz’ analyse er at den ikke fornekter disse utfordringene. I stedet insisterer den på at bevegelsene må ta dem for hva de er og stupe ut i det. Systemet, hevder Gorz, har en formidabel evne til å utvanne og kooptere reformer på en måte som svekker deres evne til å presse på for revolusjonær konfrontasjon. Det finnes ikke antikapitalistiske institusjoner eller seire som i det lange løp ikke kan utvannes, totalt forandres, absorberes eller tømmes for hele eller deler av sitt innhold med mindre deres initiering ikke utnyttes av nye offensiver så snart de har manifestert seg», skriver han.

Men mens faren for kooptering er reell, er dette utfallet ikke uunngåelig. «Risikoen må tas», hevder han, «for det finnes ikke noe alternativ».

Gorz inntok dette standpunktet fordi han var overbevist om at konsekvensen av å vegre seg for å gå inn i disse kampene ville være å isolere seg. Han var kritisk innstilt overfor «maksimalister», utopister og dogmatiske sekterikere hvis insistering på renhet bare fjernet dem fra faktisk kamp. Han innså at et program for hvordan å handle på kort sikt ikke kunne handle om å komme opp med mest mulig radikale krav.

De som etterstreber strukturell reform, hevdet han, kan ikke «sikte mot å umiddelbart realisere antikapitalistiske reformer som er direkte inkompatible med systemets overlevelse, slik som nasjonalisering av alle viktige industrielle bedrifter». Selv om det kunne være ønskelig med reformer som avskaffet kapitalismen umiddelbart, var hele poenget at arbeiderne ikke enda hadde styrken til å implementere denne typen endringer. «Hvis den sosialistiske revolusjonen ikke er umiddelbart mulig, er ikke reformer som umiddelbart ødelegger kapitalismen det heller», skriver han.

Radikalere må spørre seg hvilke delmål de kan akseptere, vel vitende om at disse ikke vil oppfylle deres mest transformative begjær. Med en konflikt mellom en fagforening og en arbeidskjøper som eksempel, skriver Gorz at en gitt seier ikke vil «resultere i avskaffelse av kapitalismen. Seier vil bare føre til nye slag og potensialet for flere delseire, og ved hvert steg – særlig i kampens tidlige fase – ende med et nytt kompromiss. Veien vil være full av fallgruver»: Som del av denne prosessen vil «Fagforeningen […] være nødt til å bli skitten på hendene» og risikere å legitimere sjefens makt.

«Vi må ikke gjemme unna eller minimere disse kjensgjerningene», insisterer Gorz. Likevel peker han på at kampen også har fordeler: «For gjennom kampens utvikling har arbeiderens nivå av bevissthet økt; de vet veldig godt at alle kravene deres ikke er innfridd og de er klare for nye kamper. De har erfart sin makt; virkemidlene de har brukt mot ledelsen peker i retning av deres ultimate krav (selv om de ikke oppnådde fullstendig tilfredsstillelse). Ved å inngå kompromisser gir de ikke opp målet sitt, men tvert i mot beveger de seg nærmere det.»

Hva som kvalifiserer som et dugende kompromiss er ikke alltid så klart, og Gorz argumenterer for at hvorvidt en gitt reform er reformistisk eller ikke ofte avhenger av konteksten. Et krav om rimelige boliger kan virke lovende, men som vi har erfart i USA, belager avtaler som er gjort for å fremskaffe dette ofte seg til å være lite mer enn offentlig subsidiering av profittsultne eiendomsutviklere hvis definisjon av «rimelig» i praksis utestenger alle andre enn den karriereklatrende middelklassen.

Blant andre faktorer, resonnerer han, «Ville en først være nødt til å bestemme hvorvidt den foreslåtte boligutbyggingen ville bety ekspropriasjon av de som eier de nødvendige tomtene, og om byggingen ville skje i form av en sosialisert offentlig tjeneste og slik ødelegge et viktig sentrum for privat kapitalakkumulasjon […] Avhengig av tilfellet, ville forslaget for 500.000 boenheter være enten ny-kapitalistisk eller anti-kapitalistisk.»

Disse tvetydighetene skaper vanskelige dilemmaer som bevegelsene må konfrontere, spørsmål som ikke kan besvares abstrakt eller løses utenfor konteksten av kamper som finner sted i den virkelige verden. Den store styrken ved Gorz’ teori er ikke at den tilbyr enkle løsninger, men at den gir oss et rammeverk for å forstå kostnadene og fordelene ved å fremsette et gitt krav eller å akseptere et gitt kompromiss. Det skaper en orientering mot handling som tvinger oss til å balansere revolusjonære visjoner opp mot en nøktern vurdering av de nåværende forholdene.

Med andre ord kan ikke det å omfavne begrepet ikke-reformistiske reformer fri en bevegelse fra å måtte debattere strategi, noe som verken ville vært realistisk eller ønskelig. Det som det derimot kan bidra til, er at de strategiske debattene blir bedre.

Den nye regjeringens boligpolitikk er vag og visjonsløs, men heldigvis «vurderes» endringer av Husleieloven.

---

Av Kine Marie Michelet, Maria Refsland og Alf Jørgen Schnell

La oss begynne med det som er lovende: Det er veldig bra at regjeringen signaliserer at de ønsker endringer i Husleieloven. I Hurdalsplattformen skriver regjeringen at den vil «[v]urdere Husleieloven som forbrukerlov og sikre leietakere mer stabile leieforhold.» Vi i Reduser husleia har sammen med aktører som Forbrukerrådet og Leieboerforeningen påpekt at Husleieloven i dag representerer mer et vern av utleiere heller enn leietakere.

I en situasjon med store og mektige utleiere, såvel som små utleiere, er det viktig at leietakeres rettigheter styrkes. Som direktør i Forbrukerrådet, Inger Lise Blyverket, har påpekt: «Det er et asymmetrisk styrkeforhold mellom utleier og leietaker i utgangspunktet, og dette forsterkes av dagens lov som åpner for at utleier for lett kan si opp en avtale eller tilby korte kontrakter».[ref]https://www.forbrukerradet.no/siste-nytt/leieboere-ma-fa-mer-trygghet-og-storre-frihet/[/ref] Det bør være en selvfølge at vi lager lover som legger til grunn at også leietakere har behov for en stabil bosituasjon. Derfor er det ikke tilstrekkelig at den nye regjeringen setter seg som mål å «vurdere» Husleieloven. I stedet burde det utformes en ny lov på leietakeres premisser, og ikke utleiernes. Standarden bør være lengre og mer stabile leiekontrakter til en rimelig pris. Maktforholdet må snus slik at «kunden», i dette tilfellet leietakeren, står sterkere.

Det er imidlertid ikke Husleieloven som har hovedrollen i regjeringens nye boligpolitikk, men Husbanken. Husbanken – statens bank for dem som ikke får lån av de private bankene – ble opprinnelig opprettet som et av de viktigste tiltakene i den sosiale boligpolitikken i etterkrigstiden.[ref]Og utgjorde sammen med borettslagene og tilgangen til rimelige tomter en slags hellig treenighet i den sosiale boligpolitikken.[/ref] Men banken fikk i midlertidig en mer begrenset rolle etter den nyliberale reformeringen av boligmarkedet på 80-tallet. Fra å være en bank for svært mange, ble den mindre og mindre og mer og mer målrettet. Først ble den rettet mot unge og «vanskeligstilte», og så under Erna Solbergs regjeringsperiode fra og med 2013 utelukkende målrettet mot «vanskeligstilte». Det er i denne konteksten vi må tolke det første punktet i boligseksjonen i Hurdalsplattformen: «Utvide Husbankens samfunnsoppdrag, målgrupper og lånerammer.»

Å utvide Husbanken og styrke dens finansiering er et skritt i riktig retning, men likevel ikke tilstrekkelig. Høyresiden argumenterer ofte for at «å kaste mer penger på sosiale problemer ikke løser dem», noe som i de fleste tilfeller ikke stemmer. Men når det gjelder boligmarkedet, er argumentet delvis korrekt. For der den nye regjeringen er fornøyde med å tilføre Husbanken mer midler, løser ikke dette de stigende boligprisene, snarere tvert imot. Problemet i dag er ikke bare at folk mangler kreditt, men at jo mer kreditt som tilføres boligmarkedet, enten det er fra DNB eller Husbanken, jo høyere blir boligprisene. Dette fører igjen til at stadig flere er overforgjeldet. Hurdalsplattformen sier vel å merke at regjeringen vil «styrke Husbankens distriktsrettede arbeid», noe som kan gi mening i distriktene hvor boligprisene ikke nødvendigvis er ute av kontroll. Men i byen bør altså mer radikale grep innføres utover å styrke Husbanken. I storbyer med et boligmarked under press trenger vi flere løsninger enn finansiering. Vi trenger en mer regulert leiesektor og utviklingen av en tredje boligsektor, det vil si, flere ikke-kommersielle boliger, det være seg for selveie eller leie.[ref]Reduser husleia! foretrekker å snakke om ikke-kommersielle boliger, men tredje boligsektor er et tilsvarende begrep. Tanken bak begrepet er at der det ordinære private leie og eie-markedet representerer den første sektor, representerer kommunale boliger som er sterkt behovsprøvd og er rettet mot «vanskeligstilte» den andre sektor. Den tredje er en tenkt eller potensiell boligsektor for dem som faller utenfor begge, de som ikke har råd til å kjøpe seg en bolig, men heller har for høy inntekt for å få tilgang til en kommunal bolig. Reduser husleia! er også for å styrke den kommunale leiesektoren.[/ref] Det er til utbyggingen av en slik sektor finansieringen bør rettes.

Men hva den nye regjeringen mener om en ny sosial boligsektor er bemerkelsesverdig utydelig. Jo, de skriver at de ønsker å «[g]i kommunene sterkere verktøy for å hjelpe folk inn i boligmarkedet.» Men hva innebærer det? Betyr det at Plan- og bygningsloven – som så mange har krevd – skal endres slik at kommuner kan kreve at private utbyggere skal holde av en viss prosentandel av de nye boligene til ikke-kommersielle boliger? (50% ifølge kravlisten til Reduser husleia!). Eller er det bare en setning som er akkurat vag nok til å ikke love/behøve å forplikte seg til noen ting?

Og hva med forslaget: «Legge til rette for at kommunene i samarbeid med aktører som boligbyggelagene kan bygge boliger til folk med begrenset egenkapital.»? Er det et skritt på veien mot en reell tredje boligsektor som tilbyr et alternativ til det private boligmarkedet, eller er det snakk om noe lignende som det Oslo kommune presenterte rett før jul? Da la de med brask og bram fram et nytt kommunalt samarbeid med OBOS i form av selskapet Oslobolig. Men der ble resultatet å bygge 1000 «leie-til-eie»-boliger for å hjelpe noen få inn i det private boligmarkedet som allerede er ødelagt. Vi trenger ikke kortsiktig veldedighet, vi trenger strukturendringer. Vi trenger at regjeringa tør å ta tyrene ved hornene, og det innebærer å begynne å gjøre endringer som struper de rike boligspekulantenes utopia som boligmarkedet er nå. Offentlige midler bør gå til å lage et sosialt boligmarked, ikke bidra til privat gevinst og verdistigning.

Boligpolitikk har de siste tiårene vært helt utenfor den politiske debatten, og ingen politiske partier har trengt å vie bolig noen særlig oppmerksomhet. At Husleieloven plutselig vurderes endret, viser ihvertfall at oppmerksomheten det usosiale leiemarkedet har fått de siste årene, sammen med den stadig mer høylytte leieboeraktivismen, bærer frukter. I tiden fremover må vi fortsette å legge press for en mer rettferdig og sosial boligpolitikk – hvis ikke ender vi med at de vage lovnadene om forandring blir tomme ord. Vi må ikke ta til takke med hverken leie-til-eie eller muggleilighet kun til leie. Det vi trenger er en total omlegging av boligpolitikken i Norge. SSBs tall som viser at leierandelen øker viser at eierlinja har begynt å slå sprekker for potensielle boligkjøpere. Uansett, er det noe leietakere vet, er det at eierlinja for dem har vært en illusjon i lang tid i et av Europas minst regulerte boligmarked. Nå er det på tide med boligpolitikk.

Hensikten med denne artikkelen er å lyse opp i de skyggefulle krokene og børste bort støv, slik at fire kvinner som omtales i Alexander Wistings bok Forfulgt av staten, kommer frem. Disse kvinnene er: Dagfrid Evensen, Ragnhild Wiik, Asvor Ottesen og Rigmor Margrete Hansen. De har et aktivt, antifascistisk engasjement fra tidlig på 1930-tallet felles. Og, alle fire måtte på ulikt vis unngjelde for dette, under krigen og i skyggen av den påfølgende kalde krigen.

---

Berit Rusten, scenekunstner, faglitterær forfatter og feministaktivist

DAGFRID EVENSEN

Dagfrid Evensen, født Slåttelid, født 12. september 1907 og død 15. oktober 1996.

Førkrigsengasjement

13. mars 1933. Sjømennenes aksjonsutvalg tok initiativet til et antinazistiske folkemøte. Det forlovede paret, Dagfrid Slåttelid og Schrøder Leonard Evensen, var med på denne markeringen i Oslo. Borgerskapet var ikke begeistret for denne type markeringer. Blant annet hadde Morgenbladet oppfordret til mer håndfaste grep mot «oppviglere», dvs antifascister. Schrøder L. Evensen ble mishandlet av politiet, arrestert og behandlet svært dårlig i fengsel, der han måtte sone flere måneder for å ha viste avsky mot Hitler!

Paret var tidlig villig til å ta store risikoer i kampen mot fascismen.

En vårdag i 1933 dro Dagfrid som kurér til Tyskland. Hun måtte ta mange omveier for ikke å bli forfulgt. Kontaktmannen arbeidet i en tobakksbutikk i Berlin. Hun hadde kodeord, som hun skulle bruke: «Ein Paket mit Zigaretten». Hun og kameratene i Berlin diskuterte hvordan tyske flyktninger skulle komme seg til Norge og kunne holdes i skjul.

Vel hjemme i Norge var hun medansvarlig for tilrettelegging og logistikk i forbindelse med flere antifascistiske arrangementer. Dagfrid var tidlig bevisst Hitlers krigsplaner. I forbindelse med minnedagen for 1. verdenskrig, 1. august, holdt hun selv tale i 1935. Hun sa;

Den norske krigsindustri er øket, vi har større skipsflåte. Hvorfor eies f.eks. Norsk Hydro for størstedelen av tyske kapitalister? Er det ikke sannsynlig at Nazi-Tyskland vil benytte seg av det under en krig og gjøre Hydro og de norske arbeiderne til et underbruk for seg?

Under okkupasjonen

Da krigen kom, var Dagfrid og Schrøder L. Evensen gift. De hadde slått seg ned på en øy og fått en datter. Ekteparet organiserte illegal aktivitet. I Alexander Wistings bok er det Schrøder L. Evensen virksomhet som fremheves, men Dagfrid bidro sannsynligvis også. Kanskje ble hun brukt som kurér, en rolle som var livsnødvendig for å formidle informasjon i motstandsnettverket og få ting gjort. Svært ofte var det kvinnene som var budbringere!

Dagfrid og Schrøder ordnet husly til de som var på flukt. Dattera Cecilie opplevde at faren ble fengslet og behandlet som et dyr. Da tyskerne tok ham med, i båt, kastet Schrøder L. Evensen seg på sjøen under overfarten. 8. september 1944.

I den kalde krigen

Dagfrid Evensen og Cecilie flyttet etterhvert fra øya og inn til Bergen.

Dagfrid var aktiv kommunist og hadde verv i NKP, noe som førte til at hun ble overvåket, på partikontoret eller på møter i møtesalen i Folkets hus. Datteren var ofte med moren i Folkets Hus i Bergen. Cecilie husker at hun brukte å leke på loftet og at hun så ledninger på kryss, tvers og i klumper. Dette viste seg å være mikrofoner brukt til overvåkning. Dagfrid Evensen og Cecilie ble begge overvåket, sist, i følge mappene deres, i 1987. Da er det registret at Cecilie står som nummer 33 på NKPs valgliste!

 

RAGNHILD WIIK

Ragnhild Wiik var født 31. august 1910 og døde bare 53 år gammel, 14. mars 1964.

De siste årene av sitt liv bodde hun sammen med sin søster, Gudrun.

Aktiv kamp mot fascismen på 1930-tallet

Ragnhilds historie er tett forbundet med Ernst Wollweber. Ernst Wollweber var med da matrosene gjorde opprør mot krigen, i Kiel i november 1918. I 1932 møtte han i Riksdagen for kommunistene. Han opplevde Hitlers brutale forfølging av kommunistene fra 1933, etter Riksdagsbrannen. I 1935 dro han til Moskva. I mellomtiden hadde han startet arbeidet med et sabotasjenettverk mot Hitler-Tyskland. I Moskva traff han Ragnhild Wiik og giftet seg med henne.

Bidrag til oppbygging av et internasjonalt sabotasjenettverk

De var tre søstre Wiik og alle tre var kommunister. De hadde kurérerfaring fra mellomkrigstiden, en erfaring som nok kom godt med i Ernst Wollwebers oppbygging av dette internasjonale sabotasjenettverket. Ragnhild Wiik tilrettela også slik at Ernst Wollweber kunne operere under myndighetens radar, da hun blant annet skaffet dekkleiligheter for sin mann i Oslo.

En spektakulær aksjon

Både Ernst Wollweber og Ragnhild Wiik var i aktivitet 9. april og dagene etter.

Ernst Wollweber skriver om en spektaktulær aksjon, 10. april 1940, den såkalte Panikkdagen. En lastebilen kjørte rundt i Oslo og ropte ut at Oslo ville bli bombet. Ernst Wollweber forteller:

Vi skaffet en høytalerbil. Denne kjørte på okkupasjonens andre eller tredje dag /…/ rundt i gatene og opplyste følgende: «Klokken 0800 (det betød et par timer senere) vil det engelske flyvåpen bombe Oslo. Befolkningen blir oppfordret om øyeblikkelig å forlate byen».

Før den fascistiske ledelsen forsto hvilket spill dette var, kom en massebevegelse i gang. Etter to knappe timer var Oslo nesten mennesketom. Denne masseflukt kunne ikke engang de tyske kontrollpunktene stoppe. Veien var fri for tusenvis unge nordmenn som kunne følge sin mobiliseringsordre.

Det var en ung kvinne som ropte ut advarselen. Et tidsvitne forteller at kvinnen var rundt 30 år. Kan det ha vært Ragnhild Wiik eller en av de andre søstrene?

Et usynliggjort illegalt arbeid?

Ernst Wollweber flyktet til Sverige rundt 9. april, sammen med Ragnhild Wiiks søster, Gudrun Wiik. Søsteren utga seg for å være Ragnhild Wiik mens Ragnhild ble igjen i Oslo og forklarte dette med at hun var syk på flukttidspunktet. Var dette en måte å opprettholde en sentral rolle i sabotasjenettverket i Oslo og landet forøvrig på? Et sitat fra boka Krig og sluttspill, Volum 4 av Erik Nørgaard kan tyde på det;

Da Ragnhild Wiik havde sagt farvel til Wollweber og det øvrige selskap /…/ rejste hun selv til NordNorge, men vendte illegalt tilbage til Oslo og flyttede under falsk navn ind i den leilighed, hun havde delt med Wollweber på Vålerengen.

Kanskje var det Barly Devold Paul Pettersen som Ragnhild Wiik reiste til Nord-Norge for å treffe? Barly var fra før krigsutbruddet bosatt i Narvik. Han opprettet en lokal motstandsgruppe der, blant annet med hjelp fra Martin Rasmussen Hjelmen. De to mennene tilhørte Wollwebernettverket. Etterhvert fikk hun også kontakt med Siv. org, der hennes tilkommende mann var ledende.

Arrestert som en betydelig «fiende»

Ragnhild Wiik ble arrestert 28. mars 1941. 1. mai ble hun og Hjelmen tatt ut av celler på Møllergata 19 og fraktet i en tungt bevoktet privatbil til Fornebu. Et par dager senere ble de tatt med videre til Hamburg med tog. Der de ble satt inn i SS-fengselet Fuhlsbüttel. For Ragnhild Wiiks vedkommende skulle hun oppholde seg der i 17 måneder.

Hun ble torturert på fryktelige måter, og etterhvert ble hun flyttet til Tukthus Brandenburg i Potsdam. Der satt også Martin Rasmussen Hjelmen. Han ble halshugget der, 30. mai 1944. Barly Devold Paul Pettersen ble henrettet samme dag, samme sted og med samme metode.

Ragnhild satt fastbundet i en celle mens bombene smalt i april 1945. 20. april kapitulerte Nürnberg, området der fengslet Ragnhild Wiik satt i, lå. Ragnhild ble båret ut av fengslet seks dager senere.

Etter krigen

Ragnhild skrev et brev hjem 2. oktober 1945, der hun fortalte at hun var i live, men at det hun hadde opplevd var så grusomt at hun mange ganger ønsket at hun var død. Brevet ble gjengitt i avisa Friheten og havnet i SIPOs mappe.

SIPO fortsatte overvåkingen av henne og søsteren til det siste.

 

ASVOR OTTESEN

Asvor Ottesen var født 12. januar 1911 i Hamburg. Hun døde 9. juni 2003.

Hun ble cand. jur i 1938, og det samme året begynte hun sin juridiske karriere som advokatfullmektig hos Otto L. Johnsen og Ragnar Solheim i Oslo. Ragnar Solheim var knyttet opp til NKP, med kontakt til Osvalds nettverk.

Advokatpraksis som skalkeskjul

Ragnar Solheim gikk i dekning allerede 9. april 1940 og Otto L. Johnsen i april 1942. Asvor Ottesen skjøttet da advokatforretningene deres. I ly av dette kunne hun drive illegale virksomhet. Hun var blant annet bindeledd mellom Asbjørn Sundes Osvaldgruppe og den illegale politigruppen, 2A, som Asbjørn Bryhn ledet.

Asvor Ottesen deltok i sabotasjehandlinger

Asvor Ottesen var direkte involvert i flere sabotasjehandlinger, blant annet aksjonen som fant sted den 9. august 1941. Hendelsesforløpet var som følger: Hun møtte Asbjørn Sunde og Aksel Engelsgaard på Theaterkaféen. Etter en stund strenet hun og Aksel over gata, til kafe Löwenbrau. Hun hadde med en veske med ei bombe. De bestilte mat og drikke på denne kafeen. Asvor skjøv vesken hun hadde under en sofa. De spiste, forlot kafeen og gikk tilbake til Theaterkafeen og Sunde. Bomben gikk dessverre ikke av, men tyskerne oppdaget den og strømmet ut fra sin kafe.

Asbjørn Bryn, fra motstandsgruppen 2 A, ville ha likvidert fem, seks navngitte politifolk som jobbet på Statspolitiets kontor i Henrik Ibsens gate 7. Asvor Ottesen skaffet info og fikk kopiert nøkler, slik at sabotørene kom seg inn usett, en dristig aksjon. De som var med på aksjonen var følgende: Håkon Eriksen, Johan Peter Bruun, Alf Kristiansen og Sigurd Hansen. De plasserte sprengladningen og gikk hjem 21. august 1942.

Rett etter dette måtte Asvor Ottesen flykte til Sverige.

Overvåket under og etter krigen

Etter krigen ble hun overvåket. Da mappen hennes ble frigitt, viste det seg at overvåkningen hadde startet allerede under hennes opphold i Sverige, Det kom frem at hun hadde fått jobb som jurist på Flyktningekontoret. SÄPO hadde identifisert henne som «Lilly Jensen». Ottesen hadde omgang med flere, som SÄPO mente var mistenkelige personer; Hedvig Aubert, Jakob Selekowitz, Isak Dworskij og Charles Koklin. Deres navn klinger jødisk. På dette tidspunkt strømmet jøder som flyktet fra sin holocaustskjebne, til Sverige.

Overvåket og aktiv til det siste

Lars Borgersrud skriver i minneordet i Klassekampen 6. august 2003:

Etter krigen ble Ottesen først ansatt i landssvikpolitiet, men fjernet derfra som ledd i det hun selv oppfattet som politisk utrenskning. Fra 1948 drev hun egen sakførerpraksis /…/.

Asvor Ottesen hadde sin advokatpraksis i Rådhusgata 8, værelse 509, vegg i vegg med Norsk Sovjetrussisk Samband. Hun førte advokatforretninger for en rekke av venstresidas organisasjoner. Hun ble fotfulgt av SIPO i årevis. Til og med da Ottesen og hennes mann kjøpte seg en hytte i Grimstad, ble dette registrert og rapportert…

Lars Borgersrud skriver om Asvor Ottesen:

Da minnesmerket over Osvaldgruppas falne endelig ble reist i 1993 i Oslos Østbanestasjon, som Osvaldgruppa hadde sprengt i 1942, var Asvor Ottesen aktivt med.

 

RIGMOR MARGRETE HANSEN

Rigmor Margrete Hansen ble født 8. november 1908. Hennes skjebne er tett forbundet med hennes mann, Sigurd Peder Hansen. Rørlegger. De giftet seg i 1930 og flyttet inn i Uelandsgata 57 K, inngang 1.

Allerede i 1939 ble paret en del av av Asbjørn Sundes sabotasjenettverk, Osvaldgruppa.

Bidrag til sabotasje på Værnes flyplass

Da krigen brøt ut, jobbet Rigmor som bokbinder og var tillitsvalgt i Oslo Bokbinderes forening. Både Rigmor Margrete og Sigurd Peder Hansen ble aktive i den kommunistiske motstandsbevegelsen. Hun gikk under dekknavnet «Gerd», han ble kalt «Oskar». Ved krigsutbruddet fraktet Sigurd Peder Hansen tyske kommunister i sikkerhet over svenskegrensen. Rigmor var behjelpelig med mat og varme klær til han og dem han hjalp. Hun skaffet også dekkleiligheter. Ektemannen var ansvarlig for våpen- og sprengstoffdepotet for Osvald-gruppa i Oslo, mens hun organiserte våpenlager og sprengstoff. Hun var også kurér, og i den rollen fraktet hun sprengstoff til Værnes Flyplass, der ektemannen etterhvert tok arbeid for å bedrive sabotasje. 9. mai 1942 klarte Sigurd å plassere en en bombe ombord i en FW-200 Condor fjernbombefly som skulle på konvoiangrep i Nord-Atlanteren. Flyet forsvant i havet.

En snarrådig motstandsaktivist 

Sigurd var med på flere spektakulære sabotasjeoppdrag. Natt til 21. august 1942 var han med på sprengingen av Statspolitiet lokaler i Henrik Ibsens gate 7. Tidlig neste morgen kom politiet til Uelands gate 57. Via svensk SÄPO, som samarbeidet med legasjonen i Stockholm om overvåking av kommunistene og som hadde tett kommunikasjon med Gestapo og nazipolitiet i Norge, hadde de plottet ut adressen.

To av sabotørene, Sigurd Peder Hansen og Alf Kristiansen, lå og sov.

Rigmor passet på å løpe til vinduet og velte et blomsterglass – det midterste – et avtalt signal på at noe var galt, før hun sprang inn og vekket sabotørene. Sabotørene ble arrestert. Flere familiemedlemmer av disse, også Rigmor Margrete Hansen, ble tatt. Asbjørn Sunde var på vei opp i leiligheten på arrestasjonstidspunktet. Han så at det midterste blomsterglasset manglet og forduftet.

Henrettelse og mord

Sigurd Peder Hansen ble overført til Trondheim, der han ble dømt til døden 6. september og skutt 18. september 1942. Rigmor Margrete Hansen ble satt på Grini, med fangenummer 4275. Hun døde 29. oktober 1942. Hun lå naken og forslått i cellen da hun ble funnet. Gestapo påsto det var selvmord, men mest sannsynligvis var det mord.

Morderne var flere, men ei peker seg ut, nemlig Gertrud Thielicke Karlsen som torturerte Rigmor Margrete Hansen. Hun var spesialist på etterretning av kommunister og ivrig etter å få informasjon ut av dem, for enhver pris!

Mordersken slipper fri

Etter krigen ble det reist sak mot Gertrud Thielicke Karlsen. Mange trodde nok hun skulle få dødsdom, men hun kunne fortelle mye om kommunistene og fikk derfor satt ned straffen.

En snublesten i Uelandsgate 57

Om det skal legges ned snublesteiner for å minnes og få levendeliggjort fortellingen om den aktive, kommunistiske motstandskampen som kvinnene var en viktig del av, bør det komme en slik stein utenfor Uelands gate 57, der Rigmor Margrete Hansen veltet et blomsterglass.

 

Kilder:

«Asvor Ottesen til minne», av Lars Borgersrud, 6. august 2003, Klassekampen,
se: https://arkiv.klassekampen.no/23359/article/item/null/asvor-ottesen-til- minne

Forfulgt av staten av Alexander Wisting (2020)
Krig og sluttspill, Volum 4 av Erik Nørgaard (2019)
Fiendebilde Wollweber: svart propaganda i kald krig av Lars Borgersrud (2001),
se: http://larsborgersrud.no/boker/fiendebilde_wollweber.pdf

Fanger.no
https://no.wikipedia.org/wiki Liste_over_norske_motstandsfolk_henrettet_p%C3%A5_Kristiansten_festning
ABC nyheter, se: https://www.abcnyheter.no/krigssommeren/article/show?id=407050
Klassekampen 12.12 2020
Varulven av Tore Pryser (Spartacus 2011)
Kjerringer mot strømmen av Harriet Clayhills (1978), oversatt av Veslemøy Haslund, se: https://www.nb.no/items/d0e9779263b36a36a8d534fd3409e455?searchText=NKP%20Husmorlag&page=143
Braanen, Bjørgulv (2020): Kommunistisk motstand. Anmeldelse. Publisert på side 21 I Bokmagasinet til Klassekampen 12.12 2020
Jørgensen, Jørn-Kr. (2020). Jakten på «den røde fare. Anmeldelse. Publisert 7.12.2020 på kulturifarta.no. URL: http://www.kulturifarta.no/litteratur/anmeldelser/2353-jakten-pa-den-rode-fare.htm
Kroglund, Andrew (2020). Norske skyggesider. Anmeldelse. Publisert 18.12.2020 i Ny Tid. URL: https://www.nytid.no/norske-skyggesider/
Solum, Kjell (2020): De som vant krigen og tapte freden. Anmeldelse. Publisert 18.11.2020 på bok365.no. URL: https://bok365.no/artikkel/de-som-vant-krigen-og-tapte-freden/

Den norske venstresidens strategi for grønn omstilling søker på keynesiansk vis å endre kapitalismen for å bevare den. Men et bærekraftig samfunn kan bare skapes ved å bygge langsiktige strategier som sikter mot å overskride kapitalismen. En marxistisk kritikk av keynesianismen kan inspirere et slikt overskridende prosjekt.

---

Av Alf Jørgen Schnell er samfunnsgeograf, medstifter av Kritisk bynettverk og skriver jevnlig om venstresidens visjoner for fremtiden.
Daniel Vernegg er samfunnsgeograf, medstifter av Kritisk bynettverk og redaksjonsmedlem i Gnist.
er stipendiat i samfunnsgeografi ved Universitetet i Oslo og redaksjonsmedlem i Gnist.
Foto: usgs
Foto framhevet  bilde: moshed-2021-6-24-9-51-44

De siste årene har ideen om en Green New Deal (GND) som klimapolitisk strategi spredt seg som ild i tørt gress på venstresiden internasjonalt. Flammene fikk fart da den radikale demokraten Alexandra Ocasio-Cortez lanserte sitt program for GND i den amerikanske kongressen i 2018. Begrepet rommer et bredt spekter av planer som sikter mot på én og samme tid å skape en økologisk og økonomisk bærekraftig fremtid. Til felles for disse planene er at staten inntar en aktiv rolle i å sikre en grønn omstilling gjennom et tydelig eierskap og strategiske investeringer i grønne næringer og infrastruktur. Tanken er at markedet umulig kan omstille seg i en grønn retning alene, og at staten derfor må ta styringen over den økonomiske utviklingen. Det siste året har også den norske venstresiden latt seg inspirere, og Rødt, SV og Tankesmien Manifest er i ferd med å utarbeide lignende klimapolitiske strategier.

GND henspiller til den amerikanske presidenten Franklin D. Roosevelts New Deal-politikk, som under slagordet «vi kan ta oss råd til det vi kan gjøre», ryddet opp i den store økonomiske depresjonen som på 1930-tallet herjet USA. Med utgangspunkt i teoriene til blant andre økonomen John Maynard Keynes, tok staten politisk kontroll over pengepolitikken og begynte å føre en ekspansiv finanspolitikk. Dette markerte et tydelig brudd med den rådende konsensusen blant økonomer om at finansmarkeder fungerer best uten statlig innblanding og at kriser går over av seg selv. Ifølge denne laissez faire-ideologien skulle staten begrense seg til å føre en ansvarlig pengepolitikk og påse at det offentlige overholdt en streng budsjettdisiplin.

Slik Keynes og den opprinnelige New Deal brøt med laissez faire, bryter GND med dagens nyliberale markedsfundamentalisme, som i stor grad har redusert klimapolitikken til klimakvotemarkeder og ikke-bindende internasjonale avtaler. Mens samtlige av GNDs strateger kan sies å dele Keynes’ tro på en rolle for staten som aktiv regulator av kapitalismens iboende motsetninger, er det uenighet mellom keynesianere og marxister om hvilke langsiktige formål som skal ligge til grunn for igjen å underlegge økonomien statlig kontroll. Der førstnevnte ønsker å bryte med nyliberalismen, går sistnevnte inn for å bryte med kapitalismen som sådan.

Diabolsk dobbelkrise

Marxisten Ståle Holgersen kaller krisen vi står overfor for en diabolsk dobbelkrise: mens en løsning på den økonomiske krisen fordrer mer økonomisk vekst, krever en løsning på klimakrisen at vi går vekk fra eksponentiell vekst. Krisens doble karakter er derfor djevelsk: hvis vi løser den økonomiske krisen ved å stable den kapitalistiske økonomien på beina igjen, risikerer vi å forverre klimakrisen, mens klimatiltak som bremser veksten i den kapitalistiske økonomien er dømt til å føre til økonomisk krise. I tråd med denne forståelsen av klimakrisen som et uttrykk for kapitalismens iboende trang til vekst, har enkelte marxister omfavnet GND som et utgangspunkt for en reformorientert strategi som på sikt kan avskaffe kapitalismen og skape et øko-sosialistisk samfunn.

Dette står i motsetning til hvordan grønne keynesianere forholder seg til GND, hvor det å aktivt regulere kapitalismen i tråd med økologiske formål blir ansett som et mål i seg selv. Kjernen i keynesianismen består av en erkjennelse av at kapitalismen består av en rekke iboende motsetninger som umulig kan løse seg selv, kombinert med en overbevisning om at systemet like fullt er det eneste realistiske alternativet for den moderne sivilisasjonen. I møte med kriser er det derfor tvingende nødvendig å gripe inn og forandre kapitalismen for på denne måten på sikt å kunne bevare den. Den keynesianske versjonen av GND fremholder nettopp en slik strategi: å løse klimakrisen gjennom å forgrønne kapitalismen.

Mazzucatos keynesianske Manifest

Det er Tankesmien Manifest som i den norske konteksten har gått lengst i å utforme en teoretisk begrunnet strategi for grønn omstilling. I samarbeid med deler av fagbevegelsen, miljøbevegelsen og storselskapene Kværner og Aker Solutions, har Manifest lansert utredningsprosjektet Grønn Industri 21 med et formål om å redde både klima og norsk økonomi. Med på laget er stjerneøkonomen Mariana Mazzucato, som i sitt hovedverk The Entrepreneurial State viser hvordan sentrale teknologiske nyvinninger avhenger av at staten stiller opp med langsiktig risikokapital og både fysisk og sosial infrastruktur. På bakgrunn av dette, har hun utarbeidet en strategi for the green entrepreneurial state, hvor hun argumenterer for at det grønne skiftet forutsetter at staten skaper grønne markeder.

 

Videre setter hun opp et motsetningsforhold mellom ikke-produktive takers (finanskapital) og produktive makers (industriell kapital). Slik hun ser det, er vår tids største utfordring at vi må reversere de siste tiårenes nyliberale finansialisering som har gjort det lettere å høste høy avkastning gjennom å investere i den ikke-produktive finanssektoren enn i produktiv industri med innovasjonspotensiale. Et brudd med denne finansialiseringen er særlig viktig for å kunne gjennomføre det grønne skiftet, mener hun. Fremtidens grønne samfunn kan ikke skapes gjennom finansiell spekulasjon, men krever at staten aktivt kanaliserer kapital til produktive sektorer hvor det finnes potensiale for innovativ grønn teknologiutvikling.

I arbeidet med å utvikle en strategi for grønn omstilling har Manifest omfavnet Mazzucatos analyse og løsningsforslag. Det grønne skiftet, skriver Manifest i sitt strategidokument for grønn industripolitikk, «krever en aktiv stat som styrer den økonomiske utviklingen. Staten må skape og forme markeder slik at private aktører senere kan investere i den ønskede utviklingen». Staten skal inn og dytte kapitalen i en grønn retning, og på denne måten forme kapitalismen i tråd med grønne og sosiale hensyn. Manifest bruker ikke bare motsetningsforholdet mellom makers og takers direkte, men de slår også et slag for at venstresiden skal inngå i en allianse med «makers», altså industrikapital, grønn sådan. Manifests leder, Magnus Marsdal, påstod i forbindelse med lanseringen av Grønn Industri 21 at «Venstresida er nødt til å samarbeide med storkapitalen» og sa at «Både klodens klima og norsk økonomi er helt avhengig av kompetansen innen grønn industri, uansett hvem som sitter med eierskapet».

Forandre for å bevare?

En lignende logikk ligger til grunn for de sosialistiske partienes forslag for grønn omstilling. SV har utarbeidet et omfattende strategidokument for det de kaller en «grønn ny deal». Her går partiet inn for at staten «I industripolitikken må […] ta langsiktig risiko og gå foran og skape nye markeder.» Enda bedre er det imidlertid om en simpelthen kan snu private aktører i riktig retning: «Jo mer penger som flyttes gjennom å vri den private kapitalen i grønn retning, jo mindre er behovet for å øke de offentlige utgiftene for å finansiere tiltak».

Der SVs grønne politikk ikke sikter mot å konfrontere kapitalen, er Rødt tilsynelatende mer radikale i sin tilnærming. Rødt anerkjenner eksplisitt at grønn omstilling krever at maktforholdene i samfunnet endres, og skriver i sitt forslag for arbeidsprogram for perioden 2021-25 at «En rettferdig omstilling innebærer ikke å bytte ut grå kapitalister med grønne, men å endre maktforholdene i samfunnet». Likevel er det ikke endring av disse maktforholdene som vektlegges i Rødts helhetlige program, men først og fremst ønsket om å  «gjenreise Norge som en mangfoldig industrinasjon». Utflagging av tidligere industri og oljeavhengighet identifiseres som hovedproblemet, og løsningen synes å være en reindustrialisering i form av en slags re-Gerhardsenifisering av økonomien med mål om å styrke den norske velferdsstaten.

I og med at Rødt har som uttalt mål å endre samfunnets maktrelasjoner og bryte med kapitalismen, skulle vi gjerne sett at partiet presenterte en klimastrategi som staker ut en vei hinsides Gerhardsens institusjonaliserte sosialdemokrati. Selv om programmet begynner med slagord om demokratisering og arbeiderstyrte bedrifter, begrenser de konkrete politikkforslagene seg til at staten aktivt skal understøtte utviklingen av konkurransedyktig nasjonal industri gjennom direkte investeringer og utbedrede rammevilkår. Rødts program vil dermed først og fremst føre til å bytte ut mange grå kapitalister med staten som grønn storkapitalist.

Den norske venstresidens grønne strategier er altså ikke fundert i noen kritikk av kapitalens vekstimperativ som sådan, men gjør simpelthen et argument for at staten må dytte kapitalen i grønn retning eller selv opptre som grønn storkapitalist. Strategiene ligner med andre ord på den opprinnelige New Deal, som utfordret finanskapitalen med det overordnede målet å bevare kapitalismen. Forskjellen mellom denne og den norske venstresidens grønne nye deal, vel å merke, er at i dag er målet å reise en grønn produktiv industri på bekostning av en lite bærekraftig variant av kapitalismen.

Hva innebærer det at venstresiden tar ledelsen?

Dette kommer tydelig frem i kronikken «Venstresiden må ta ledelsen» av Jonas Algers, samfunnsøkonom i Manifest og sentral i tankesmiens utarbeidelse av grønn politikk. Der skriver Algers at venstresiden må slutte å fordømme ny teknologi utviklet av kapitalen, og heller omfavne de grønne teknologiske innovasjonene som muliggjøres under kapitalismen. Det stiller vi oss bak, men Algers bommer når han hevder at «Marx kritiserte produksjonsforholdene under kapitalismen – hvem som bestemmer over produksjonen – ikke produksjonsmidlene. Problemet var ikke industrien som sådan, men hvordan den beriket noen få på bekostning av så mange». På bakgrunn av denne forståelsen av Marx, tar Algers i en annen artikkel til orde for at staten skal ta kontroll over og bruke kapitalen: «Uten kapital ville produktiviteten ha vært mye lavere, det er sant, men det finnes ingen naturlov som sier at det bare er noen få som skal eie kapitalen og dermed ha beslutningsmakt over bruken av den». For Algers synes kapital å fremstå som en ting som staten kan ta i besittelse og styre mot et fremtidig grønt samfunn.

Marx’ kritikk begrenset seg imidlertid ikke til å kritisere at det er kapitalister som eier produksjonsmidlene. Snarere fokuserte han på å forklare hvordan kapitalistiske produksjonsforhold tvinger samfunnet til å produsere for profittens skyld i et stadig jag etter eksponentiell vekst. Marx så altså ikke på kapital som en ting, men som en sosial relasjon: «sosialister sier noen ganger at vi trenger kapital, men ikke kapitalister. Kapital fremstår da simpelthen som en ting, ikke som en produksjonsrelasjon». Når Marx kaller kapital for en produksjonsrelasjon, viser han ikke primært til utbytterforholdet mellom kapitalister og arbeidere. Først og fremst viser han til hvordan kapital er prosessen som strukturer hvordan produksjonen og redistribusjonen av varer formes av et spesifikt system av konkurranse hvor kapitaleieren må vokse eller forsvinne. Kravet om produktivitet som oppstår i konkurransen mellom kapitaleiere om å tilby billigst og best varer, gjør at den enkelte kapitaleieren tvinges til å stadig revolusjonere produksjonsprosessen og å ekspandere for å kunne tilegne seg profitt. Varens bruksverdi, altså dens kvalitative egenskaper, underordnes dermed profittmotivet. I og med at dette kvantitative verdimålet styrer, fremstår den økonomiske prosessen «som noe fremmed, som en kraft uavhengig av produsenten».

Det er denne prosessen, ikke pengene, varene og maskinene – tingene – som inngår i den, som definerer hva kapital er. Penger blir til kapital bare idet de investeres med mål om avkastning. Kapital er altså ikke en materiell ting man enkelt kan gripe tak i og ta kontroll over, men snarere en prosess som former de historiske vilkårene sosiale aktører handler under. For Marx er derfor ikke det sentrale spørsmålet om det er staten eller kapitalister som eier produksjonsmidlene, men om produksjonen er underlagt kapitalens veksttvang og akkumulasjon for akkumulasjonens skyld. Det er dette venstresidens strategier for det grønne skifte må handle om.

Historikeren Moishe Postone har hevdet at et sentralt problem ved 1900-tallets marxistiske venstreside nettopp var at eiendomsforhold ble forvekslet med produksjonsforhold, og at statskapitalisme derfor ble forvekslet med sosialisme. Som Postone påpeker, må «Marx’ ide om et post-kapitalistisk samfunn […] skilles fra statsstyrte former for kapitalakkumulasjon». Dette var forøvrig også et poeng Lenin fremholdt i sin kritikk av sin tids sosialdemokrater, som han mente anså sosialisme som lite annet enn å etablere et statlig monopol over den kapitalistiske produksjonen: «uansett hvor systematisk man regulerer den, lever vi fortsatt under kapitalismen – kapitalismen i en ny fase, men fortsatt utvilsomt kapitalisme». Slik sett endres ikke så mye ved at kapital simpelthen flyttes fra private hender til statlig kontroll, da kapitalprosessens iboende vekstimperativ fortsatt vil gjøre seg gjeldende – med påfølgende katastrofale økologiske konsekvenser.

Det er nettopp denne dynamikken, hvor konflikten mellom venstre og høyre utspiller seg om størrelsen på staten, økonomen Grace Blakeley mente tok venstresiden på sengen med koronakrisen. Mens radikalere i årene etter finanskrisen i 2008 hadde sentrert retorikken sin rundt å kritisere nyliberal kuttpolitikk, begynte en rekke stater i mars 2020 å pøse ut statlige midler for å holde kapitalakkumulasjonen i gang. Høyresiden, hvis mantra i flere tiår hadde vært å redusere statens størrelse, satt nå plutselig bak tømmene på de største statlige økonomiske intervensjonene siden sosialdemokratiets gullalder. Og det uten at dette gikk på akkord med høyresidens interesser. Forholdet mellom stat og marked er altså ikke et enkelt kvantitativt forhold hvor mer omfattende statlige intervensjoner og investeringer i seg selv utfordrer kapitalen. For Blakeley er forholdet mellom stat og marked et kvalitativt spørsmål om hvordan statsmakt blir brukt og hvilke interesser som tjener på statlige intervensjoner. Slik er det naturlig nok også i klimaspørsmålet.

Slik vi ser det, er det for at en GND skal evne å skape et bærekraftig samfunn, essensielt at den ikke bare innebærer å få på banen en kvantitativt større stat, men også evner å skape et kvalitativt annerledes samfunn. Strateger bak GND må derfor ha tungen rett i munnen når en foreslår tunge statlige intervensjoner. Målet til venstresiden kan ikke være å ta kapitalen i egne hender, men å stable på beina en økonomi som setter bruksverdi foran bytteverdi, mennesker og natur foran profitt. Dette er umulig i et samfunn basert på kapital.

Venstresiden trenger en post-kapitalistisk klimapolitikk

Den norske venstresidens foreløpige versjoner av en grønn ny deal er viktige steg i retning av å utarbeide en klimapolitikk. GND gjør oss i stand til å bevege oss mot en løsning på den diabolske dobbelkrisen. Samtidig evner forslagene i liten grad å formulere strategier eller fremtidsvisjoner som peker utover det vi karakteriserer som et keynesiansk sivilisasjonsbevarende prosjekt. Dette er en alvorlig mangel, all den tid krisens doble karakter på sikt – noe som i klimasammenheng betyr meget snart – fordrer at det skjer et brudd med kapitalens økologisk uholdbare vekstimperativ.

Dette betyr ikke at vi foreslår å kategorisk avvise enhver strategisk allianse med deler av kapitalen, men at slike allianser alltid må inngå i langsiktige strategier som eksplisitt sier noe om deres relasjon til venstresidens overordnede mål om et øko-sosialistisk samfunn. I tråd med Rosa Luxemburg mener vi at venstresiden ikke er tjent med å sette opp et falskt skille mellom reform og revolusjon, men at vi må kjempe gjennom reformer som tar sikte mot revolusjonær transformasjon. Dette innebærer nødvendigvis å jobbe med den borgerlige staten og dagens sosiale relasjoner. Likevel, dersom vi ikke gjennomfører reformer som peker mot en sosialistisk fremtid, vil det bli svært krevende å frembringe et samfunn som også på sikt makter å ta hensyn til økologiens tålegrenser. Målet å sette menneskers behov og naturens tålegrense i sentrum er inkompatible med kapitalismens krav om akkumulasjon for akkumulasjonens skyld. Reformer kan være ikke-reformistiske. Det vil si, reformer som allerede her og nå peker henimot, men også ikraftsetter en systemoverskridende transformasjon mot en sosialistisk fremtid.

Denne artikkelen ble opprinnelig publisert hos Manifest tidsskrift 25.02.21 som del av et Fritt Ord-støttet prosjekt.

 

Sommeren 2021 aksjonerte både reineiere, miljøaktivister og lokalbefolkning i teltleir ved Repparfjorden. Vi har snakket med Lea Justine Nesheim i Natur og Ungdom om aksjonene for å beskytte fjorden mot dumping av gruveavfall, samt om hvordan kampen for bevaringen av Repparfjorden skal føres videre under den nye regjeringen.

---

Av Tonje Lysfjord Sommerli, medlem av Gnist-redaksjonen

I 2019 gav regjeringen Solberg grønt lys for oppstart av gruvedrift på Nussir-feltet i Kvalsund, med påfølgende dumping av gruveavfall i Repparfjorden. Å nevne at gruveavfallet er fullt av farlige kjemikalier og tungmetaller og vil få alvorlige konsekvenser for både plante- og dyrelivet i fjorden, bør være unødvendig. Da Havforskningsinstituttet gjennomførte en undersøkelse av sedimentlagene på havbunnen i Jøssingfjorden i Rogaland i 2017, viste det seg at oksygennivået på havbunnen i fjorden er nært null, selv nærmere tretti år etter at gruvedumpingen i fjorden tok slutt. Fjorden ble brukt som gruvedeponi mellom 1960 og 1984, og det tykke laget av gruveslam på havbunnen har kvalt alt liv, både alger og dyr. Forskere mener at det vil ta flere generasjoner før det naturlige sedimentlaget på havbunnen har bygd seg opp på naturlig nivå igjen.[ref]https://www.hi.no/hi/nyheter/2017/05/fann-lite-oksygen-i-tidlegare-gruvedeponi [/ref] Ved å gi grønt lys for gruvedrift og dumping av gruveavfall i Repparfjorden i Finnmark viste regjeringen Solberg at den ikke tar verken miljø eller urfolks rettigheter på alvor.

I strid med norsk og samisk lovgivning

Ifølge Naturvernforbundet er det i 2021 kun tre land i verden som tillater gruvedumping i hav, og skam å melde er Norge en av dem, sammen med Tyrkia og Paupa Ny-Guinea.[ref]https://naturvernforbundet.no/forurensning/gruvedrift/tre-land-tillater-gruvedumping-norge-er-ett-av-dem-article41429-2868.html [/ref] Lea Justine Nesheim, nestleder i Natur og Ungdom, har nå i sommer har bodd i aksjonistleiren ved Repparfjorden sammen med flere reineiere og aktivister.

– Vi begynte å protestere så fort det ble snakk om prosjektet, allerede i 2011/12, kan hun fortelle.

– Vi kom med høringsinnspill, og mange steder i Nord-Norge var det protester og demonstrasjoner. Vi har hatt en viktig alliert i Sametinget og i reindriftsnæringen, siden gruvedrift i området vil føre til store, omfattende inngrep i reinbeitedistriktene og dermed er et markant overgrep mot urfolks rettigheter.

Nesheim synes også det er dobbeltmoralsk av Nussir å fremstille seg som et klimanøytralt selskap på sine nettsider,[ref]https://nussir.no/who-we-are/our-mission/ [/ref] samtidig som de så tydelig overkjører urfolks rettigheter.

– Et slikt inngrep spiser rett og slett opp samiske landområder. Det er uholdbart, mener hun.

– Nussir vil heller ikke bruke tilbakefylling fordi de mener at det tar for lang tid.

I 2020 utarbeidet Sametinget en konsekvensanalyse som viser at gruvedrift i reinbeitedistrikt Fiettar 22, som vil bli hardest rammet, er i strid med norsk lov. Blant de viktigste punktene i utredningen kan nevnes følgende:

• 54% av distrikt 22 Fiettar er allerede påvirket av arealinngrep. Gruvedriften vil øke arealinngrepet til 70%, som er langt over tålegrensen.
• Arealinngrepene vil i hovedsak finne sted i kalvingsområdene og de beste beiteområdene, noe som er helt avgjørende for reinens overlevelsesevne gjennom året.
• Høstflytteveien forbi Gumpenjunni for distrikt 20 Fala vil bli stengt, i strid med reindriftslovens paragraf 22. Paragrafen forbyr stenging av reindriftens flytteveier.

Hele utredningen kan leses på Sametingets nettsider.[ref] https://sametinget.no/saernieh/oppstart-av-nussir-gruven-bryter-norsk-lov.8073.aspx[/ref]

Støtte fra mange hold

Sammen med flere andre miljøaktivister tilbrakte Lea Justine Nesheim sommeren i teltleir ved Repparfjorden, noe hun beskriver som en utrolig givende og lærerik opplevelse.

– Jeg møtte så utrolig mange aktivister og folk som støttet oss. Siden leiren lå strategisk plassert nær veien mellom Alta og Hammerfest, fikk vi mye oppmerksomhet fra bilturister på Norgesferie, noe som virkelig var et friskt pust. Aksjonistleiren vår fikk også internasjonal oppmerksomhet og tiltrakk seg journalister og reportere fra utlandet. Selvfølgelig var det også enkelte som mislikte oss og som utførte hærverk på leiren vår, men den positive oppmerksomheten var så uendelig mye større.

Også lokalbefolkningen viste sin støtte på mange måter:

– I tillegg til pengedonasjoner kom folk innom med mat; vi fikk servert både nybakt brød og pukkellaks. Under hele sommeren hadde vi god kontakt med den lokale reindriftsnæringen, og jeg fikk være med på både kalvemerking og slakting. Vi opplevde et utrolig samhold som kommer av å kjempe for en felles sak. Så totalt sett var leiren en suksess, både politisk og sosialt.

 

I august i år skjedde en viktig seier for aktivistene. Da valgte den tyske kobbergiganten Aurubis, Nussirs viktigste kunde, å si opp avtalen med Nussir som de hadde inngått året før. Avtalen handlet om kjøp av kobber fra Repparfjord-gruven, og Aurubis skriver på egne nettsider at de begrunner oppsigelsen med at de sosiale konsekvensene av gruvedriften ikke anses som forsvarlig.[ref] https://www.aurubis.com/en/media/press-releases/press-releases-2021/aurubis-and-nussir-terminate-memorandum-of-understanding-regarding-future-concentrate-supply[/ref] Nesheim beskriver seieren som en skikkelig motivasjonsboost.

– Det at Aurubis trakk seg fordi de anså gruvedriften som uforenlig med urfolks rettigheter er en viktig seier, og viser at det nytter å protestere. Protestene gjør det vanskeligere for Nussir å finansiere gruvedriften, det avskrekker investorene.

Aurubis´ oppsigelse av innkjøpsavtalen gjør det også vanskeligere for Nussir å forsvare gruvedrift i Repparfjorden rent økonomisk sett.

Selv om teltleiren nå er pakket sammen for i år, gir ikke Nesheim opp kampen.

– Vi skal fortsette med å spre informasjon om de miljømessige og sosiale konsekvensene av gruvedrift; det er alltid prosesser å jobbe med politisk.

Hun er likevel positiv til endringer under den nye regjeringen:

– Ja, jeg tror på endringer under den nye regjeringen, de har tross alt snakket veldig mye om grønn politikk. Hurdalsplattformen stiller dessuten strengere krav til bærekraftig drift i alle næringer, så her er det bare å fortsette å legge press på regjeringen.

Det blir spennende å se om regjeringen Stoltenberg klarer å leve opp til forventningene fra miljøvernere, reineiere og lokalbefolkning i tiden fremover. Ett er i hvert fall helt sikkert: Kampen for bevaringen av Repparfjorden har vist at det lønner seg å protestere, og at den nye regjeringen har en standard å leve opp til i kampen for miljøet!

 

 

Taina Bucher er førsteamanuensis ved institutt for medier og kommunikasjon ved Universitet i Oslo. Bucher har blant annet skrevet bøkene If…Then: Algorithmic power and politics (Oxford University Press, 2018) og Facebook(Polity Press, 2021).

Av Hannah Sigriddatter Ander, redaksjonsmedlem i Gnist. 

---

I takt med at vår avhengighet av internett og sosiale medier for å få hverdagslivet og samfunnet til å gå rundt har økt, har også kritikken av hva dette gjør med oss og vårt samfunn, økt. Men hva kritiserer vi egentlig om når vi kritiserer algoritmer og det ur-sosiale mediumet Facebook? Gnist har fått et krasjkurs med Taina Bucher, ved institutt for medier og kommunikasjon ved Universitet i Oslo.

Hva er egentlig algoritmer – helt enkelt forklart? 

En algoritme kan defineres som et sett med instrukser – en slags oppskrift – som gir en fullstendig og nøyaktig beskrivelse av en fremgangsmåte for løsning av en beregningsoppgave. 

Men ikke alle typer algoritmer kan helt uten videre beskrives som et regelbundet system. De aller fleste algoritmene vi snakker om i dag, er basert på maskinlæring, som er en spesialisering innen kunstig intelligens. I stedet for at en programmerer definerer reglene og betingelsene på forhånd, bruker maskinlæring statistiske metoder for å la datamaskiner lære selv, blant annet ved å eksponeres for et treningssett. Gjennom repetisjon blir maskinen gradvis bedre til å finne mønstre i store datamengder. Mens regelbaserte algoritmer er en slags oppskrift, er maskinlæring mer en fremgangsmåte for å lage selve oppskriften. 

I min egen internetthverdag tenker jeg på algoritmer de gangene det dukker opp reklame på Facebook eller Instagram. Er det noen mindre åpenbare eksempler på algoritmer som preger hverdagen vår? 

Alt du gjør og ser på nettet, er styrt av algoritmer. Du kommer ikke utenom algoritmer, fordi de er selve grunnsteinen for all databehandling. Internett kjører på algoritmer. All søking på nett er algoritmestyrt. At e-posten din finner frem, er takket være algoritmer. Alle appene på telefonen din er ikke annet enn algoritmer. Videospill er algoritmisk historiefortelling. Nettdating og musikkanbefalinger er basert på algoritmer. Bruker du et digitalt kart for å finne veien fra A til B, er dette også takket være algoritmer. 

I de aller fleste tilfeller tenker vi ikke over at våre digitale opplevelser er styrt av algoritmer. Det er altså ikke slik at algoritmer per definisjon er problematiske, slik det kanskje ofte fremstilles i mediene. Det å ha en kritisk forståelse av algoritmer handler om å vite litt hva som gjør dem problematiske i noen tilfeller, og tilsynelatende uproblematiske og nyttige i andre tilfeller. Jeg tror fremstillingen av algoritmers styring av hverdagen kunne hatt godt av å bli nyansert. 

Hva tenker du er det største politiske problemet med algoritmer, slik de fungerer i dag? 

Med stordata, maskinlæringsmodeller og bedre prosessorevne er det en hel del beslutningsprosesser i samfunnet som bruker algoritmer på en måte som ikke er like gjennomsiktig lenger. Her kan det også med fordel diskuteres hvor gjennomsiktige institusjonelle prosesser noensinne har vært. I USA og Storbritannia, der den meste av denne forskningen kommer fra, er store deler av offentlige og private beslutningsprosesser allerede mer eller mindre automatiserte – innen alt fra helsevesenet, rettsvesenet, arbeid, velferd og utdanning. I Norge er det uvisst hvor utbredt algoritmiske beslutningsprosesser er i det offentlige, og det er nok ikke helt i nærheten av de maskinlæringsbaserte systemene som eksisterer andre steder. Igjen, det å bruke automatiserte modeller til å støtte og styre en beslutning om hvem som eksempelvis skal få tildelt velferdsgoder, er ikke i seg selv problematisk, men kan fort bli det dersom det ikke finnes gode muligheter for ettersyn og innsikt av beslutningsgrunnlaget i etterkant, som generelt er en grunnleggende utfordring ved maskinlæring eller foranderlige algoritmer. 

Et annet politisk problem er algoritmers påvirkning på informasjonsflyt, demokrati og offentlig tilknytning. Det er ikke nødvendigvis slik at det er algoritmene til Facebook som har skapt sosial ulikhet, hatytringer, desinformasjon, ekstremisme eller polarisering, slik det noen ganger fremstilles. Vi skal altså være forsiktige med altfor for lettvinte årsaksforklaringer. 

Et positivt aspekt med Facebooks algoritmer er kanskje nettopp at de har vært med på å synliggjøre grunnleggende strukturelle problemer. Det amerikanske samfunnet har alltid vært dypt splittet, og den strukturelle rasismen har vært et gjennomgående problem. Sosiale mediers synliggjøring av dette forholdet har gjort at problemene kommer på dagsorden for folk flest. 

Samtidig er det heller ikke slik at algoritmene ikke kan klandres i det hele tatt. Det at problemene ikke startet med Facebook, betyr ikke at Facebooks algoritmer ikke har vært med på å forsterke noen av disse tendensene. Problemet er at så lenge Facebooks algoritmer og forretningsmodell er optimalisert mot «engasjerende innhold», og dette engasjementet er definert som antall klikk, kommentarer, emojis og andre lignende signaler, så vil sensasjonspreget og følelsesfremkallende innhold prioriteres. Dessverre er det slik at det som fremkaller sterkest følelser og reaksjoner hos mennesker, ofte er det som er mest kontroversielt, sjokkerende, og polariserende. 

Hvem tjener de største pengene på dette? Og helt konkret, hva tjener de penger på? 

Facebook tjener så godt som alle pengene sine på å selge annonser. 98 % av inntjeningen i 2020 kom fra annonsesalg i Facebook og Instagram appene, mens 2 % kom fra andre kanaler, som salg av VR-headsettet Oculus, og Portal, en smartskjerm for videosamtaler. Facebook selger ikke sånn sett brukerdata videre, det er mer utspekulert enn som så. Facebook fungerer selv som et slags reklamebyrå. Brukerdataene forblir i Facebooks økosystem, og det man betaler for som annonsør, er et forhåndsdefinert og tidsbegrenset utvalg av denne dataen. 

Hva slags informasjon er det vi uvitende «selger» når vi bruker internett generelt, og Facebook mer konkret? Hvem er de største kjøperne av informasjon om oss på internett? 

Dataindustrien er relativt kompleks og består av mange forskjellige aktører. Facebook og Google er selvsagt noen av de aller største aktørene. Igjen, disse selskapene selger ikke brukerdata videre, men tilbyr tredjeparter begrenset tilgang på dataene, uten at disse dataene behøver å bevege seg ut av plattformene deres. Det ville vært en dårlig forretningsmodell for Facebook å miste kontrollen over dataen ved å gi slipp på den ved salg og lagring andre steder. 

Facebook gir altså tilgang til måltilpassede egenskaper fra et aggregert sett av brukerdata. Det man segmenterer på, er blant annet brukernes selvrapporterte demografiske informasjon og handlinger på plattformen. Frem til midten av 2018, tilbydde Facebook annonsører å sammenstille personopplysninger Facebook selv hadde samlet inn, med opplysninger tilbudt fra datameglere. Datameglere er selskaper som spesialiserer seg på å samle så mye data som mulig om enkeltpersoner, for å selge videre eller dele denne informasjonen med andre. Informasjonen som datameglere samler inn, er ofte svært omfattende og inkluderer demografi, interesser, atferd, verdier, kjøpshistorikk og en rekke andre variabler, fått for eksempel fra lojalitetskort fra diverse butikker med kjøpshistorikk. 

Selv om Facebook fjernet denne muligheten for å sammenstille tredjepartsinformasjon med sine egne data, lever datameglerbransjen i beste velgående. Dette er en multimilliardindustri tuftet på å selge forbrukernes og borgeres personlige detaljer. Datameglerfirmaer er mellomledd og helt sentrale for det sosialpsykologen Shoshana Zuboff kaller overvåkingskapitalisme – kjøp, aggregering og ompakking av data fra en rekke selskaper, alt med sikte på å selge eller distribuere det videre.

Brukes denne informasjonen først og fremst til å få solgt oss ting, eller er det også mange kjøpere av vår informasjon som har andre hensikter? 

Med datameglerindustrien som utgangspunkt, er det mange ulike kjøpere av personlig data. Et firma som Acxiom promoterer seg med at de sitter på over 10 000 «dataattributter» til 2,5 milliarder mennesker, fra informasjon om billån til reisepreferanser. Dette nivået av datainnsamling og aggregering muliggjør bemerkelsesverdig spesifikk profilering.

Ta for eksempel et etablert selskap som Oracle, som mange nok forbinder med IT og programvareutvikling. De har sin egen datainnsamlingsvirksomhet og har over årene bygget sin portefølje ved å kjøpe opp selskaper som DataRaker, Compendium og Crosswise. Disse selskapene henter data fra en rekke kilder. DataRaker henter data fra millioner av smartmålere og sensorer for energiselskaper, mens Compendium leverer målrettede annonser. Crosswise lar Oracle spore folk på tvers av enheter, og hevder å behandle data fra milliarder av enheter hver måned. I tillegg kjøpte Oracle opp Datalogix i 2014, som kobler sammen offline-kjøp til online-profiler. I tillegg kombinerer Oracle datasett fra mer enn 75 andre datameglere. 

Det er langt fra bare kommersielle interesser i denne dataindustrien. I USA benytter for eksempel sikkerhetsdepartementet seg av dataene levert fra ulike dataleverandører. De har blant annet kjøpt posisjonsdata fra mobiltelefoner og hjemadresser som datastøtte til deportasjoner. 

Du har nylig skrevet en bok, Facebook. Selv om Facebook de siste årene er utfordret av andre sosiale medier, og mange sier at ingen bruker Facebook lenger, mener du at Facebook aldri har vært mektigere. Og at for å forstå Facebook sin makt i politikken og kulturen, må vi utfordre måten vi tenker om hva Facebook er. Hva er egentlig Facebook? 

Det jeg mener er at Facebook, er mye mer enn sosiale medier eller en plattform. Facebook er Facebook. Det kan virke banalt å si, men er overraskende vanskelig å holde fast ved. På samme måte som Google ikke lenger beskrives som en søkemotor, men som et fenomen som står for mer enn det å søke på nettet, blir det å beskrive Facebook som et av mange sosiale medier for upresist, nærmest uriktig. For i løpet av det siste tiåret har det gradvis blitt tydeligere hvor lite sosialt Facebook egentlig er, og hvor mye mer av det «galaktiske» og «uregjerlige» som i stadig større grad er definerende for dette selskapet.

Det å kalle Facebook et sosialt medium er både en sterk overdrivelse og en underdrivelse. Ikke er det særlig sosialt, om man ved «sosialt» forstår noe á la «selskap med andre mennesker». Men først og fremst er det en underdrivelse fordi begrepet «sosiale medier» bidrar til å dekke over en rekke egenskaper, relasjoner og praksiser som man ikke nødvendigvis «får med på kjøpet» ved å bruke den nå ganske så utvannede sekkebetegnelsen. 

På mange måter er sosiale medier et begrep som henger igjen i en tid man hadde større tro på nettets demokratiserende og inkluderende potensialer. De tidene er definitivt forbi, eller har i beste fall, tatt seg en ordentlig pause.

Når jeg ble forespurt av forlaget om jeg ville skrive en bok om Facebook, var også min instinktive reaksjon litt som spørsmålet ditt virker å insinuere: «Facebook, er det ikke litt 2010?». Argumentet mitt er at slike spørsmål og innvendinger er et resultat av et syn som sidestiller Facebook med kategorien «sosiale medier», og da kan det fort virke ubetydelig. Samtidig må vi ikke glemme at det å ta utgangspunkt i oss selv, et ganske avgrenset og privilegert geografisk område, ikke er talende eller representativt for resten av verden. I mine intervjuer med brukere fra Myanmar og Etiopia, bare for å nevne noen, kommer det ganske klart frem at for noen er Facebook alt. Men hovedpoenget er at den utvannede begrepsbruken gjør noe med tankesettet og det kritiske blikket vårt. Ved ikke å stille helt grunnleggende spørsmål om hva Facebook egentlig er for et fenomen – og ta det for gitt at det faller inn under samme kategori som Twitter eller TikTok – stenger vi for andre typer spørsmål eller helt nye analyser. 

Facebook er mange forskjellige ting, ikke bare en sosial nettverkstjeneste. Facebook er også et spillselskap, et hardware-selskap, en verdensomspennende infrastrukturleverandør, et globalt reklamebyrå, og et av de fremste forskingsmiljøene på utviklingen av kunstig intelligens.

Hvis vi skal prøve å tenke litt stort og visjonært: Hva kan et demokratisk, trygt og ikke-kommersielt «internett» være? 

Dette er jo en gjenganger som ingen virker å ha et godt svar på. For det første eksisterer det mange alternative sosiale medier med helt andre forretningsmodeller enn den datadrevne reklamemodellen. Men ingen av dem er spesielt mainstream, for å si det sånn. Hovedproblemet er manglende nettverkseffekter. Det er ekstremt vanskelig å få en kritisk masse av brukere. Bare tenk på den overhypede appen Clubhouse tidligere i år. Rent historisk er Internett, eller Arpanet som det het den gangen, et resultat av militære og forsvarstekniske interesser. Utviklingen var motivert i å sikre en sikker kommunikasjonskanal i tilfelle atomkrig, som på 1980-tallet gradvis ble demokratisert i den forstand av at det i all hovedsak ble et nettverk tatt i bruk av akademia. Først på 1990-tallet ble det gradvis åpnet for privat og kommersiell bruk i form av World Wide Web (det som gjerne sidestilles med begrepet internett i dag, men som egentlig handler om webben). 

Jeg må innrømme at jeg synes det er vanskelig å forestille fremtidige konkurransedyktige modeller for nettet (som helhet), som ikke på en eller annen måte er skrudd sammen som en digital markedsplass. Uansett hvordan man vrir og vender på det, så koster videreutviklingen av internett en masse penger. Uten inntjeningspotensiale, er det vanskelig å forestille seg andre modeller for majoriteten av brukere. Bare tenk på Mark Zuckerberg og Facebooks seneste stunt med Meta(verset). For å kunne realisere denne ekstremt naive og utopiske tredimensjonale virtuelle virkeligheten, kreves det ikke bare mer båndbredde, prosessorkraft og lagring, men også en helt ny investering i hardware (spesielt utvikling av headset). 

Det finnes allerede gode alternative modeller, desentraliserte nettverk, Tor, og alternative sosiale nettverk. Men, det er likevel ganske nisje, for spesielt interesserte, for utvikleren, for aktivisten, for de lysskye med noen ganger tvilsomme hensikter osv. Hvis vi er interesserte i en bærekraftig modell for allmennheten, og det burde vi jo være, så ser jeg ikke helt løsningen. Når det er sagt, så er en annen verden alltid mulig. Vi burde ikke gjøre samme feilen igjen med å la Facebook, eller Meta, bli styrende for hvordan fremtiden ser ut. Hvis Zuckerberg klarer å koke opp en fremtidsmodell basert på en sci-fi roman fra 1990-tallet, burde vel vi også klare å forestille oss en annen verden. 

Etter revolusjonen i Russland (1917) var uttrykk som «jødebolsjevik», «kriminelle jøder», «manufakturjøde» og spionstempling svært vanlig. Aftenposten skriver på lederplass i 1924: «De kommer inn som sildestim» og «De setter seg fast over hele byen».

Dette er del 2 om Palestinas historie. Del 1 sto i nr 2/21, og kan leses her.
Tema for del 3 og siste artikkel i denne serien blir Det store palestinske opprøret mellom 1936 og 1939.

---

Av Svein Olsen, medlem av bystyret i Bodø for Rødt og mangeårig palestinaaktivist

Beit Daras og Bit et Tabiyya
Beit Daras er i 1920 en palestinsk landsby 46 km nord for Gaza by. Den ligger bare noen timers tur på eselryggen fra Jaffa. Nærmeste by er Isdud (Ashdod).  Det sosiale livet er knytta til et par større og noen mindre klaner/familier. I utkanten bor eiendomsløse landarbeidere. I alt bor det 1500 innbyggere her. To større markeder, Abu Khadra og Abu Khuffeh, ligger like ved. Beit Daras er en av et ti-talls liknende landsbyer i området. Palestinernes identitet er sterkt knytta til jorda. Det er kort tid siden mange av landsbyens menn kom hjem etter å ha kriga for den osmanske sultanen, og uniformene er bare så vidt hengt i skapet. De hjemvendte soldatene oppdaga fort at som takk for å ha risikert liv og helse, er landsbyen blitt utarma av utålelige krigs-skatter. Ofrene deres var ingenting verdt! Nå er tilværelsen lite annerledes enn under osmanerne. Arbeidet på jorda blir til fruktesløst strev der overskuddet konfiskeres av en ny okkupant. Okkupasjonen blir betalt av ofrene sjøl. Britene er ikke interessert i utvikling og utbygging av infrastruktur, verken sosial eller økonomisk. Slik opprettholdes fortellinga om ei tilbakeliggende og primitiv lokal befolkning.                                                                                                                                                    

Beit Daras er som nabolandsbyene, men noen kilometer mot øst grenser den til ei sionistisk bosetting, Bit et Tabiyya, etablert i 1887, finansiert av Baron de Rothschild, en steinrik europeisk jøde og ledende sionist. Bosettinga har noen hundre innbyggere. Beit Daras stiller opp med sin lokale kompetanse på jordbruk, og selger sine produkter til bosetterne. En av dem er lege, og blir også lege i Beit Daras. Naboforholdet mellom landsbyen og bosettinga er godt, og sånn går de første tiåra. Svært få palestinere er urolige. Heller ikke over bosettingas strategiske plassering på veien mellom Egypt, Gaza, Jaffa og Al Ramle, porten til Al-Quds (Jerusalem). Beit Daras innbyggere får fort nærkontakt med britenes voldsapparat når en politistasjon blir oppretta mellom landsbyen og bosettinga. Etter som palestinernes motstand mot okkupasjon og bosettere vokser og tar meir militante former, starter okkupanthæren patruljering i Beit Daras. Nattlige raid blir vanlig. Bosettinga kjøper opp deler av landsbyens jordbruksland, og innbyggerne skjønner at de er blitt en del av et kolonialt prosjekt. De blir deltakere i det palestinske opprøret. Det går opp for dem at de har to dødelige motstandere, en okkupant som tar i bruk alle midler, og en voldelig, svært godt organisert og økonomisk overlegen bosetterbevegelse.  I 1929 er opprøret så truende at bosetterne rømmer. Men det som ser ut som en seier blir kortvarig, og i 1930 reetableres den. I tillegg bygger britene ei flystripe. 

Men det er ennå umulig for den lokale befolkninga å få øye på langsiktige konsekvenser. Var sionistene allerede i 1887 i stand til å forutse hvordan og hva som var nødvendig for å gjennomføre koloniprosjektet? Det er åpenbart at bosettinga i 1917 er blitt en viktig del av strategien, men Beit Daras er ikke i stand til å se for seg katastrofen som venter i ei ganske nær fremtid.

 

Britisk okkupasjon og sionistisk kolonisering
Storbritannia hadde sørga for å få oppgaven med å gjennomføre Folkeforbundets Palestina-mandat. De gikk raskt i gang med oppgaven, i tett samarbeid med en godt organisert europeisk sionistisk bosetterbevegelse. Fra 1.verdenskrigs slutt til 1926 tredobla den jødiske befolkninga seg, fra 6 til 18 %. I 1930 hadde bosetterbevegelsen kjøpt opp og konfiskert en tredjedel av alt jordbruksland i Palestina, 1,25 millioner mål! 20 000 bondefamilier blei ramma og sto plutselig uten livsgrunnlag. Det fikk ødeleggende konsekvenser også for landarbeidere og beduiner (de palestinske nomadene). De blei fordrevet fra områdene sine. Den etniske rensinga var i full gang. Sionistene utvikla sin egen økonomi uten å inkludere den palestinske befolkninga. En rasistisk og splittende politikk som okkupant og bosettere sto sammen om, blei konsekvent gjennomført: «Jewish-labor-only» og «Jewish-products-only». Grunnleggende handla det om tilrettelegging av strukturell rasisme. Store deler av landsbygdas kultur skulle på denne måten bort. Beduin-befolkninga utgjorde 35 % av innbyggerne, og blei hardest ramma. De skulle komme til å utgjøre kjerna i det væpna opprøret som sto for døra. Palestinerne nekta å bli flyktninger i sitt eget land!                                               

I Europa blei, og blir fremdeles, dette fremstilt som sivilisering og fremskritt. Dette, som var et forsøk på å utslette identitet, kultur og historiske røtter, skapte ikke bare fortvilelse og fattigdom, men også spontant sinne. Væpna motstand fremsto som – og var! – eineste mulige forsvarsmetode. I perioden mellom et opprør i 1929 og et nytt i 1933 så mange småbønder seg nødt til å selge sine gårder. Kjøperne var ikke sionistene, men for det meste palestinske landeiere som profiterte på oppkjøpene ved å selge videre til bosetterne. Over halvparten av disse eierne var ikke bosatt i Palestina. Bare vel 10 % av selgerne var vanlige palestinske bønder. Beduinene kunne ikke selge noe de ikke «eide», og blei bare fordrevet. Denne prosessen er ikke avslutta og fortsetter i dag i alle deler av det okkuperte Palestina: i Israel, på Vestbredden, i Jerusalem og i Gaza. Hundre år med folkerettsstridig etnisk rensing, men fortsatt uten konsekvenser for okkupanten!

Og ta gjerne et skråblikk på dagens norske kolonisering av samiske områder. Stikkord: Fosen, Øyfjellet, Sjonfjellet (vindmølleparker), Nussir, Nasa (gruvedrift). Fosen-utbygginga nylig dømt ulovlig i Høyesterett, også det uten konsekvenser??

De gamle føydale klasseforholda kom til å få avgjørende betydning for den palestinske motstandskampen. Motsetninger blant de palestinske lederne, der landeierne var godt representert, gjorde at krav fra opprørerne om å ikke selge land til bosetterbevegelsen, blei avvist. Krav om bevæpning fikk heller ingen støtte. Lederne holdt fast på ei håpløs forhandlingslinje, naivt og med trua på at dette kunne sikre dem fortsatt overklassestatus.                                                                                                          Et palestinsk kommunistparti, også med mange jødiske medlemmer, klarte ikke å forene palestinske arbeidere, bønder, nomader og innvandrerne, og fikk aldri stor nok innflytelse. 

 

Europeisk antisemittisme og nazisme
Fra 1933 til 1936 eksploderte innvandringa av jøder i Palestina. Antallet steig i –33 til det sjudobbelte, 42 000, og holdt seg der til -36. Nazistenes maktovertakelse i Tyskland og forfølgelsen av jødene var den direkte årsaken. Men det hadde ikke vært mulig uten de europeiske statenes flyktningpolitikk. Holdninga til jødiske flyktninger som prøvde å komme unna en voldelig antisemittisme i Øst-Europa, var urokkelig: bare et fåtall slapp inn i vest. Grunnlaget var den samme rasismen som alltid gjennomsyrer imperiebyggere og herrefolks politikk og praksis. De underlegne og primitive rasene har ikke livets rett og må ikke forurense vårt blod. De samme politikerne som i Folkeforbundet la til rette for sionistenes bosetterprosjekt, stengte egne grenser for jødiske flyktninger. Det hjalp godt på med gamle kristne fordommer mot jøder.  Nazistenes brutale forfølgelser etter Hitlers valgseier i 1933, fikk ingen konsekvenser. Grensene forblei stengt. Og Norge var av de beste i klassen (da også).                                    Den palestinske forfatteren og politikeren Ghassan Kanafani skreiv seinere om dette: 

Dersom nazismen var ansvarlig for terroren mot jødene og flyktningestrømmen ut av Tyskland, så var det «den demokratiske kapitalismen» som sørga for at en uforholdsmessig stor andel havna i Palestina. 

Av de 2,5 millioner jøder som flykta fra nazistene mellom 1933 og 1940, fikk 75 % opphold i Sovjet, 6 % i USA, 2 % i Storbritannia, mens 10 % dro til Palestina. Norges andel var 400! 

 

Norsk flyktningpolitikk og rasisme
Per Ole Johansen er en av noen få som har dukka ned i holdninger og praksis i norsk flyktningpolitikk på denne tida. Lesing av hans funn er ganske forstemmende, men anbefales. I 1915 sa justisminister Lars Abrahamsen følgende i Odelstinget: 

Det gaar ikke an, naar hele det øvrige Europa har vedtatt strenge bestemmelser for at hindre utskuddet (jødene, Abrahamsens kommentar) fra at komme ind over deres grænser, at vi skal gjøre oss til Europas kloak, og tyve og røvere og mordere skal trænge inn i vårt land.

Etter revolusjonen i Russland (1917) var uttrykk som «jødebolsjevik», «kriminelle jøder», «manufakturjøde» og spionstempling svært vanlig. Aftenposten skriver på lederplass i 1924: «De kommer inn som sildestim» og «De setter seg fast over hele byen». I 1927 blei fremmedloven innstramma, og det var ingen tvil om at det var jødene det gjaldt: «folkeslag og racer som er meget forskjellige fra oss nordmennene» og «Det har vist seg å være en meget uheldig tilvekst i befolkningen», som det heter i vedtakets begrunnelse. Denne politikken retta mot jødisk innvandring forandra seg lite etter nazistenes maktovertakelse i 1933; heller ikke etter at Arbeiderpartiet overtok makta i 1935. Med en ung Trygve Lie (seinere FNs første generalsekretær) som justisminister, overprøvde den nye AP-regjeringa innvandringsbyråkratiet og åpna døra for sosialdemokrater og andre politiske flyktninger fra Tyskland. Når det gjaldt, jøder var de derimot heilt på linje med byråkratene. Nåløyet var som for kamelen! Det kunne ta opptil 35 år for en jøde med oppholdstillatelse å få statsborgerskap. Min kurdiske svigersønn har i dag bare brukt 20!

Dette er noen glimt inn i ei ganske dyster europeisk historie. Antisemittismen som dokumenteres av Per Ole Johansen, bestemte flyktningpolitikken frem til krigsutbruddet. Marte Michelet har fått tyn etter boka si Hva visste hjemmefronten? Er det sannsynlig at holdningene fra mellomkrigstida forsvant da konge og regjering dro til England i 1940? Kanskje et litt dypere dykk ned i historia Johansen graver i, ville sette Michelets funn i et enda skarpere lys? Norges praksis bekrefter uansett Ghassan Kanafanis påstand om antisemittismens konsekvenser for jøder på flukt i Europa. Palestina blei arenaen der Europas ledere kvitta seg med «jødeproblemet». Her kunne Europa samtidig sivilisere et enda meir tilbakeliggende og usivilisert folk enn jødene!

 

Norsk og nordisk kolonialisme – Sapmi
I 1919 foretok Norge og Sverige den endelige oppdelinga av «sine» deler av Sápmi (Sameland). Grensa mellom de to landa blei stengt, og århundrelang nomadisme og tamreindrift blei umulig for mange samefamilier/-slekter – siidaer. Sommerboplassene på norskekysten blei utilgjengelig for den delen av Sápmis befolkning som hadde sine vinterboplasser i Sverige. Det blei straffbart å la reinen bruke sine tusenårgamle trekkruter, kalvings- og beiteland mellom Norge og Sverige. En heil kultur blei forsøkt utrydda. På Stortinget sa fagforeningsleder og leder for Arbeiderpartiet Christian Holtermann Knudsen: 

Nomadelivet er en byrde for landet og den fastboende befolkningen og stemmer lite overens med interesser og ordninger i et sivilisert samfunn. 

Vi kunne ikke ha primitive nomader innafor våre grenser! De samiske sommerboplassene blei tilgjengelig for norsk bygdebefolkning (de som ikke allerede var blitt en del av et større bosetterprosjekt i Nord-Amerika, også kalt Canada og USA). Samtidig med grensestenginga blei det innført forbud mot samisk språk i norsk skole. Ikke bare som opplæringsspråk, men som talespråk for elevene. Mange av dem bodde på internat store deler av skoleåret. De blei fratatt sin kulturbærer. Slik forsvant det samiske språket fra artikkelforfatterens familiehistorie. Dette gikk spesielt hardt ut over den kystsamiske befolkninga. I løpet av to tiår pluss en tysk okkupasjon, med nedbrenning av Finnmark og Nord-Troms, var denne kulturen nesten borte. Da grensa blei stengt, var samene overhodet ikke spurt og heller ikke representert der vedtakene blei fatta. Mange av familiene fikk ikke vite at de var utestengt fra sine sommerboplasser før de dro til Sverige siste høsten. Noen av dem dro allikevel tilbake igjen. De blei sett på som kriminelle og noen jaga fra område til område på kysten av Nord-Norge, til reinflokken blei så liten at livsgrunnlaget forsvant eller reinen tvangsslakta. I Nord-Sverige var det ikke plass til reinen som nå ikke kunne dra til Norge om sommeren, og noen titalls siidaer blei tvangsflytta sørover. De som nekta eller saboterte flyttinga, fikk store bøter og/eller reinen slakta. Det hele blei av makta i alle delene av Sápmi sett på som et moderne sivilisasjonsprosjekt.  

Nå lar hverken samer eller palestinere seg så lett knekke. I Palestina blei den rasistiske bosetterkolonialismen i 1936 møtt med et omfattende opprør. I Sápmi skulle det ta lenger tid, men heller ikke her har det vært mulig å utrydde en heil kultur gjennom fordriving og kolonisering.

 

Kilder/referanser
– Rashid Khalidi, The Hundred Years`War on Palestine, Metropolitan Books 2020         
– George Antonius, The Arab Awakening, 1939, nyutgave Simon Publications 2001       
– Ghassan Kanafani, The 1936–39 Revolt in Palestine, Committee for Democratic Palestine, 1972, New York                                         – Elin Anna Labba, Herrene sendte oss hit, Pax 2021
– Per Ole Johansen, Oss selv nærmest
– Norge og jødene 1914–1943, Gyldendal 1984                       
– Ramzy Baroud, My Father was a freedom fighter. Pluto Press 2010
– Egne reiser og samtaler i Midtøsten 1983–2015.                                                    

I Gnist 2-2020 hadde jeg en artikkel med tittel: «Krise og klassekamp. Hva skal vi leve av etter korona». Den ble levert redaksjonen 2 uker etter at Norge og store deler av verden gikk inn i en slags lockdown 12. mars 2020. På bakgrunn av forutgående økonomiske trekk og hva som man analytisk kunne forvente ville skje, våget jeg meg på å spå om framtida og streket opp noen mulige utviklingsscenarioer. 

---

Av Per-Gunnar Skotåm, landstyremedlem i Rødt og gruppeleder for Rødt i Nordland Fylkesting.

Pandemihandteringa og smittekrisa har avdekket at det er og vil bli en krise på fire måter. Disse var:

1. Det er en helsekrise, en pandemi, som må bekjempes gjennom å begrense smitte og behandle de som trenger det.

2. Det er en økonomisk krise ved at nedstengning av produksjon og annen samfunnsvirksomhet fører til enorme kostnader og tapte inntekter. Det har trigget en djup finansiell krise i en oppblåst økonomi som er basert på gjeld over hele verden de siste 20 åra.

3. Det er en tillitskrise hvor befolkninga opplever hvordan systemer svikter, og at landet ikke er rustet til å handtere en pandemi med 10 ganger større smittefrekvens enn den årlige influensaen

4. Det vil kunne utvikle seg til en systemkrise fordi folk neppe vil være villig å gå tilbake til det som var for bare noen måneder siden. Det gamle har vist seg å ikke duge når vi ser problemene befolkninga har møtt. Kanskje vil ikke folk la seg styre på den gamle måten, av de samme som har lagt til rette for den sårbarheten folk opplever at landet og befolkninga er i? Med de samme folka menes skiftende regjeringer av ulik farge som har hatt privatisering, globalisering og kapitalistisk vekst som drivkraft.

På dette tidspunkt, toppet børsindeksen Dow ut på 29 423 poeng den 13. februar 2020, og Oslo Børs toppet ut på 848 poeng den 20. februar. Her behandler jeg børsindekser som et psykologisk uttrykk for framtidsoptimisme og tro på framtidig inntjening. Dow falt til 18 591 poeng den 23. mars, og Oslo Børs falt til 585 poeng 16. mars.

Undertegnede så på dette som innledningen til et videre fall som ville punktere de oppblåste finansielle boblene som man finner innafor finansmarkedene. Her tok jeg feil. Sentralbankene, mer eller mindre over hele verden, senket styringsrentene til tilnærmet null og pøste på med tilnærmet gratis kreditt for å hindre at dette skulle skje. De lyktes med det. I stedet for et videre børskollaps har man opplevd tidenes børsfest i en tidsperiode hvor det har vært både tilbakegang og stagnasjon i produksjonen. Dow-indeksen toppet ut foreløpig på 36 800 poeng 4. januar i år, og Oslo Børs toppet ut på 1218 poeng den 14. januar. Begge steder all-time high så langt. En tilnærmet dobling av børsverdiene på 2 år og for Oslo Børs sitt vedkommende mer enn det.

Denne børsveksten har ikke sitt grunnlag i den underliggende økning i produksjonen – tvert om. Her er det stagnasjon. Børsveksten skyldes ene og alene tilgangen til billig kreditt. Dette har vært et framtredende trekk de siste 20 år og er en vesentlig bakgrunn for den som kaltes finanskrisa 2007–2009 og den økonomiske krisa vi ser konturene av i dag.

Tilnærmet gratis kreditt til banker og annen finanskapital investeres ikke i produksjonsmidler, men brukes til finansielle oppkjøp, børsspekulasjon og eiendomsinvesteringer. Derfor finnes det tre oppblåste bobler i verdens finansmarkeder: Obligasjonsmarkedet, børsmarkedet og eiendomsmarkedet.

Alle boblene har karakter av å være pyramidespill og kan pågå så lenge det skytes inn ny kapital. Hvor lenge det kan pågå er uvisst, men tydeligvis lenger enn jeg trodde for to år sida.

I artikkelen gjenga jeg uttalelser fra Steinar Juel som var sjefsøkonom i Kreditkassen/Nordea, rådgiver for flere finansministre og nå i Høyres tenketank Civita. Han sa det slik i Dagsrevyen 21. mars 2020:

Skulle man virkelig holde ut lenge, så trenger bedriftene en åpen konto i Oljefondet, hvor de kan trekke ut penger som de ønsker.

På det tidspunktet var jeg ikke kjent med at det i august 2019 var det et møte i G7 i Jackson Hole, Wyoming. På det møtet la BlackRock, som er verdens største investeringsfond, fram en rapport og en plan for den kommende økonomiske og politiske krisa.[ref]https://www.blackrock.com/corporate/literature/whitepaper/bii-macro-perspectives-august-2019.pdf[/ref]

Det var da klart for finanseliten at ei ny finanskrise var under oppseiling, og BlackRock mente at denne krisa ville kreve tiltak man «ikke hadde sett maken til tidligere». De la fram en plan for hvordan dette skulle gjøres. I dokumentet ble det pekt på at ti år med «kvantitative lettelser»[ref] Kvantitativ_lettelse hadde lykkes med å skape forutsetninger for en ny vekst. Sentralbankene hadde pumpet enorme mengder digitale penger inn i økonomien, men fortsatt var det ikke tegn til at den ville lette. https://no.wikipedia.org/wiki/[/ref] ikke hadde lykkes med å skape forutsetninger for en ny vekst. Sentralbankene hadde pumpet enorme mengder digitale penger inn i økonomien, men fortsatt var det ikke tegn til at den ville lette.  

Planen deres gikk ut på å viske ut skillelinja mellom statenes budsjettpolitikk og sentralbankenes finanspolitikk i det de kalte et tiltak «uten sidestykke».

Forfatterne skrev i hvitboka at «i den neste nedgangen er den eneste løsningen for en mer formell – og historisk uvanlig – koordinering av pengepolitikken og finanspolitikken for å gi effektiv stimulans.» De kalte dette «å gå direkte».

Det som er fascinerende med dette, er overensstemmelsen mellom hva Steinar Juul uttaler på Dagsrevyen 20. mars som representant for høyresidas tenketank i Norge med å få tilgang til oljefondet direkte og hva strategene i verdens største investeringsfond Black Rock tenker om å gå direkte. Det er direkte sammenfall. Kapitalkreftenes strateger og representanter tenker likt og utveksler tanker om framtidige strategier under ulike scenarioer. Staten overleverer virkelige penger fra budsjettet til sentralbankene, som pumper dem opp og pøser dem inn i finansmarkedet. Der brukes de til å pumpe opp selskapenes aksjeverdier, noe som igjen øker papirformuen til finansfyrstene, slik vi har sett i løpet av pandemien.

Dette har resultert i følgende: I reine penger er det overført mer enn 6000 milliarder dollar til finansmarkedene, mens arbeiderklassen, de fattige og middelklassen er de store taperne.

Hundrevis av millioner arbeidsplasser er gått tapt. Reallønna har falt enormt og vil fortsette å falle. Statskassene er plyndret i stor stil til fordel for finanskapitalen. Dette vil føre til gigantiske nedskjæringer i offentlige budsjetter og tvinge fram en storstilt privatisering i alle sektorer, slik at ytterligere gigantformuer vil bli overført finanskapitalen. Verdensbanken har regnet ut at lockdown-politikken har økt antallet ekstremt fattige i verden med 150 millioner. Den hungersnøden som vil følge i kjølvannet av nedstengningene, vil ramme et par hundre millioner. Verdens matvareprogram beregnet at 270 millioner mennesker ble rammet av sult i 2020, en oppgang på 70 prosent fra året før.

Klimakampen og det karbonindustrielle kompleks

Ved innledningen av 2020 var det tydelige tegn på en nedgang i etterspørselen i verdensøkonomien. Jeg har tidligere i denne artikkelen pekt på utviklingen i aksjemarkedene. På råvarebørsene og særlig på oljeprisene så man en tilsvarende utvikling. Den 3. januar 2020 ble et fat nordsjøolje betalt med 68,60 i amerikanske dollar. 21. april 2020 var prisen falt til 19,66. Dette resultert i et stormløp fra norsk oljeindustri, både fra produsentsida og fra leverandørsida om å få enda bedre vilkår for sine investeringer. Oljeindustrien er i utgangspunktet ei av de mest skattemessig subsidierte næringene i Norge og i verden. Oljeindustrien fikk gjennomslag for sine krav gjennom den såkalte skattepakka sommeren 2020, noe som intensiverte investeringsnivået framover og undergraver nødvendigheten av å reversere forbruket og produksjonen av fossile brensler som en nødvendig del av kampen mot temperaturstigning på kloden. Skattepakka samt den økende prisen på nordsjøolje gir kjempeprofitter og unndrar enorme beløp fra beskatning. I dag den 18. januar 2022 er oljeprisen over 87 dollar fatet.[ref]https://investor.dn.no/#!/Ravare/C1/BrentSpot[/ref] I en viktig artikkel i Aftenposten 31.mai 2020 drøfter tidligere statssekretær for SV i Miljødepartementet, Ketil Roknes, en særegenhet ved blant annet Norge og det han kaller «Det karbonindustrielle kompleks».[ref]https://eavis.aftenposten.no/aftenposten/90484/2/?gatoken=dXNlcl9pZD0zNTU4NTYyJnVzZXJfaWRfdHlwZT1jdXN0b20%3D&query=Mildenberger[/ref] Det er alliansen, eller kall det gjerne symbiosen, mellom den kapitalsterke, tunge oljeindustrien og partiene på høyresida som et element. Samtidig har man alliansen mellom den samme oljeindustrien, fagbevegelsen og de sosialdemokratiske partiene på venstresida. Det var disse alliansene som samlet sett fikk presset igjennom skattepakka i 2020. Noe av innholdet i dette presenterte jeg i en artikkel i Gnist 3-2020. Ketil Roknes skriver blant annet til ettertanke nå etter Cop26 i Glasgow: 

Å være miljøverner i norske regjeringer har alltid vært en hobby for spesielt interesserte. Man kan få gjort mye fornuftig på klassisk naturvern som nasjonalparker og artsmangfold, men når det gjelder den viktigste kampen om å redusere Norges CO2-utslipp, er det bare å skalke lukene og vente til man blir overkjørt av det karbonindustrielle kompleks. 

Og: 

Noen ganger kan det være nyttig å se egne erfaringer med et friskt blikk utenfra. Tidlig i 2020 kom den amerikanske statsviteren Matto Mildenberger med boka ‘Carbon Captured: How Business and Labor Control Climate Politics’. Mildenbergers utgangspunkt er å forklare hvorfor så mange land sliter med å vedta en effektiv klimapolitikk til tross for at problemet er tverrpolitisk anerkjent og godt vitenskapelig dokumentert. Svaret ligger i det Mildenberger kaller «den doble representasjonen til karbonforurenserne». I svært mange land vil det være tette bånd mellom fagbevegelsen og det sosialdemokratiske partiet og mellom det konservative partiet og næringslivsinteressene. I Norge er disse interessene representert ved LO og NHO, som uten tvil er de to mest innflytelsesrike interesseorganisasjonene i Norge, og de har tette historiske bånd til henholdsvis Ap og Høyre.

Bokas kapittel om Norge konkluderer med at norske miljøtiltak har liten effekt på Norges CO2-utslipp fordi NHO, LO, Ap og Høyre alltid har blokkert forslagene som setter både olje- og gassindustrien og den landbaserte industrien under press og tvinger frem miljøvennlig omstilling og nedgang i de nasjonale utslippene. Denne tverrpolitiske enigheten mellom Norges to mektigste interesseorganisasjoner og Norges to mektigste partier er grunnen til at alle grønne partier vil mislykkes i norske regjeringer – uavhengig av farge. Eller sagt i Mildenbergers mer akademiske språkdrakt «green parties do not disrupt the logic of double representation».»[ref]https://mitpress.mit.edu/books/carbon-captured[/ref] 

Dag Seierstad hadde en god og viktig artikkel i Klassekampen lørdag den 20. november som del av en oppsummering av Cop26 i Glasgow. Her skriver han blant annet: «Hvorfor leites det over hele verden etter mer fossile energiressurser når det allerede er funnet mye mer enn denne kloden kan tåle?»[ref]https://klassekampen.no/utgave/2021-11-20/etter-glasgow-hva-sa[/ref] 

Samtidig med at den gunstige skattepakka ble vedtatt sommeren 2020 vedtok også Stortinget å flytte iskanten nordover på tvers av alle faglige råd. Det åpner nye områder i Barentshavet for videre oljeleting og produksjon med mulige katastrofale konsekvenser for miljø og på lenger sikt klimaet. Dette beskrives i detalj i Helge Ryggvik sin bok «På Iskanten».[ref]https://www.cappelendamm.no/_pa-kanten-helge-ryggvik-9788202677336[/ref] Se også anmeldelse av boka i Gnist nr. 4/2021. 

Ikke bare ei krise, men mange

Det er nå en rekke ubalanser i verdensøkonomien. Flere av dem har trekk som kan utvikle seg til kriser for folk. Kapitalismen gjorde et sprang i produksjonseffektivitet da man utviklet samlebåndsproduksjonen på den enkelte fabrikk til samlebåndsproduksjonen i verdenssammenheng gjennom «just in time»-prinsippet. Lagerhold på industribedriftene ble minimalisert og erstattet av en avansert logistisk kjede hvor deler til produksjonsbedriftene blir transportert på kryss og tvers over verdenshavene med skip og på tvers av landområder på jernbane og trailere med konteinere. Dette krevde med nødvendighet at varene måtte ankomme fabrikkene som skulle montere de sammen, og her snakker man ofte om tusenvis av ulike komponenter, til presise tidspunkt med lite slingringsmonn. Delvise nedstenginger i ulike produksjonsland knyttet til Kovid-restriksjoner og økt kjøp av varer framfor tjenester siden det har vært sosiale restriksjoner har intensivert behovet for varetransport. Samtidig har det manglet arbeidskraft innafor mange virksomheter knyttet til at permitterte arbeidere ikke har returnert etter permitteringene, men funnet seg annet arbeid. Etterspørselen etter biler falt brått ved innledningen til 2020 og ordre på blant annet databrikker ble kansellert til de samme bilene. Eksplosjonen i etterspørsel etter forbrukerelektronikk gjorde at databrikkeprodusentene fant seg nye og mer lukrative kjøpere. Da etterspørselen fra bilprodusentene igjen tok seg opp, var ikke de tidligere leverandørene like tilgjengelig.

Ubalanse i verdens konteinertransport

Konteinerskip ligger i kø for å bli losset. Konteinere blir ikke tømt og kan derfor ikke returneres og fylles på nytt. På et gitt tidspunkt i høst lå det 170 skip med 200 000 konteinere og ventet på å bli losset utafor ei havn i California.[ref]https://eu.usatoday.com/story/news/factcheck/2021/10/29/fact-check-image-shows-moving-ships-around-california-not-waiting/8569510002/[/ref] Summen av dette gjør at det er store ubalanser i produksjonen av industriprodukter en rekke steder i verden. Just in time-produksjon krever at ulike komponenter til produksjonen ankommer som planlagt, og ofte går leveransene ikke engang innom et lager, men konteinerne med deler organiseres for å levere direkte til produksjonslinjene der alt skal settes sammen. Her står bilproduksjonen i en spesiell stilling siden mangelen på datachips har gitt store forsinkelser i ferdigproduksjonen av biler. Et problem som man forventer vil fortsette langt ut i 2023.[ref]https://www.motortrend.com/news/automotive-car-industry-semiconductor-chip-shortage-reasons-solution/[/ref] 

Fare for matvarekrise og sult

Viktigere enn bilproduksjonen er matvareproduksjonen. Om det så ikke ble importert en eneste ny bil til Norge de nærmeste 5 åra, vil det være problemfritt. Biler i Norge skrotes alt for tidlig og ved oppfølgende vedlikehold vil det være nok biler i minst fem år til uten problemer.

Vi opplever for tida økende grad av sult en rekke steder i verden. Det er knyttet til fattigdom hvor folk må selge eller å spise det såkornet de har lagt til side. Årsaken er knyttet til krig og krise samt klimaendringer med påfølgende tørke. Dette gjelder særlig konfliktområder i Afrika. Parallelt med dette gjør de økende energiprisene at det både produseres mindre kunstgjødsel enn vanlig og at prisene på kunstgjødsel er mer enn doblet. Dette slår ut i de fleste land med økende fattigdom og framtidig mindre matproduksjon.

Flere, mer sammensatte djuptgripende kriser 

Farene og fordelen ved å spå om framtida er at det er krevende, men er etter noen år kontrollerbart. Det scenariet som jeg skisserte i mars 2020 og som er gjengitt innledningsvis i denne artikkelen, utviklet seg ikke helt som ventet. Det er bra. Samtidig er forutsetningene for at det kan utvikle seg sånn, fortsatt tilstede. En oppegående revolusjonær sosialistisk bevegelse må ikke slutte å analysere kapitalismens iboende motsetninger som grunnlag for å utvikle politiske handlingsparoler. En forutsetning for det er å finne ut av hvordan virkeligheten er. En idylliserende oppfatning av mulighetene innafor kapitalismen er ikke et godt utgangspunkt.

Det er mange spørsmål som i årevis har fulgt debatten om abort. For hva betyr det, at kvinnene skal bestemme over sin egen kropp? Er det forsvarlig at kvinnene skal avgjøre på egenhånd, om et foster skal bli et barn? 

---

Jorun Gulbrandsen er lærer, medforfatter av Abortboka og mangeårig aktivist for sjølbestemt abort.

Boka det refereres til kan kjøpes på marxisme.no/forlaget

Jeg har valgt ut noen spørsmål fra boka Hva snakker vi om når vi snakker om abort? Forfatterne spør bl.a.: Er abortspørsmålet for viktig til at det overlates kvinneaktivister og politikere? Er nåtidas diskusjoner om abortgrenser for snever? Har for mye av debatten skjedd på premissene til det vi ser på som ekstreme stemmer? Hvorfor blir de ikke knytta til etikk, kultur og samfunn? Er det nesten som et tabu å snakke om at fosteret har et liv, som noen andre enn det sjøl må gi stemme til? For ikke å snakke om foster som har skader eller avvik, som er enda mer avhengig av at noen snakker for det. Hvis kvinnen skal være den eneste som avgjør, hvordan kan hun da være et vern? Hva om noen kvinner tar lett på å ta abort? Gjøres alle aborter på et så gjennomreflektert grunnlag at vi kan være sikre på at mennesker aldri blir sortert av årsaker som ikke er etisk begrunnede nok? Hvor kan de rådføre seg, hvis det ikke finnes nemnder? (Forfatterne snakker pent om nemndene.)

Er det bare noen få som kan gjøre etiske valg?

Det er lov for helsevesenet å utføre aborter til 22. svangerskapsuke. Det bestemt av politiske partier og helsevesenet, og er dermed godkjent. Det må vel kalles etiske handlinger? Helsevesenet driver ikke med uetiske operasjoner, vel? Men hvorfor skulle den samme handlingen være uetisk hvis kvinnene bestemmer den? Opplysende bok: Abortkamp – maktkamp består av innlegg som mange kvinner skrev i avisene høsten 2018 om sine erfaringer med seinaborter og nemnder. Red: Susanne Kaluza, Res Publica 2019.

Rødt gjorde dette vedtaket på landsmøtet i mars 2021:

Selvbestemt abort gir ikke flere aborter, det gir først og fremst tryggere aborter. Dagens abortlov med forskrifter åpner for abort til svangerskapsuke 22, men det er selvbestemt bare til uke 12. Etter det mister kvinnen selvbestemmelsen, og avgjørelsen tas av en nemnd. Vi mener at kvinnen kjenner sin egen situasjon best og er best i stand til å vurdere om svangerskapet bør avsluttes eller ikke. Nemndene er rester fra en tid der kvinnene ikke ble vurdert som myndige nok til å bestemme over egen kropp og eget liv. Vi vil fjerne nemndene, styrke selvbestemmelsen og sikre riktig medisinsk oppfølging. 

Penger, stress og perfeksjon

Forfatterne Sandvik og Solum beskriver hvordan folk presses til lange dager på arbeid, og at penger og stress er dårlige mål for gode liv og gir for liten plass til barn. Det er mye sant i dette. Men så sier de at vi skal være så perfekte i alt vi gjør. De mener dette påvirker hvordan vi ser på fosteret, at det skal være uten lyte. Det er vel blant annet dette de mener med at abortdiskusjonen bør knyttes til samfunnet.  

Jeg tror de synes at det er for mange aborter i Norge på grunn av samfunnets krav og ekstreme kvinnestemmer, og at nemndene kan gi kvinnene støtte til å ikke abortere. De skriver positivt om nemndene. 

Men at samfunnet ikke er barne- og kvinnevennlig, har kvinner påpekt i årevis. Spørsmålet er uansett: Hvem skal bestemme?

Nemnda er ingen hjelper

Eli Aaby, jordmor og aktivist, skreiv i Klassekampen (16.10.21) en kommentar til forfatterne (14.10.21), hvor hun siterer dem: «Ikke en nemnd i Norges land vil si nei til en søknad der fosteret er dødssykt». Eli Aaby: 

Det er feil. Klassekampen har tidligere fortalt om en nemnd som sa nei til en abort der fosteret ikke var levedyktig (28.07.2017). Hvert år er det noen få kvinner som får nei av nemndene. De og eventuell familie står helt uten støtte fra abortnemndene gjennom svangerskapet. Hvis kvinnen bestemmer seg for adopsjon, ser hun ikke snurten av abortnemnda når hun skal finne ut hvordan hun skal gå fram. Den har heller ingen støttefunksjon gjennom fødselen og barseltida dersom kvinnen føder et barn med spesielle behov. Kvinnene er aleine, uten noen som helst hjelp fra abortnemnda, hvis de skal skrive søknader til NAV om bolig, ekstratiltak eller hjelpemidler. Det er arbeiderkvinnene og venstresida som har sterkest og lengst praksis med å slåss for retten til abort på sosiale indikasjoner, det vil si for kvinners rett til å bestemme om de er i stand til å gi fosteret de bærer, muligheten til å bli et barn.

Boka Abort

Forlaget Rødt ga ut Abortboka i 2019. En av forfatterne, Astri Melheim, skriver blant annet om det vi ser i mange land i verden: 

Tilhører du borgerskapet, kan du få abort uavhengig av hvor du bor. Penger og forbindelser åpner dørene. For arbeiderklassen er virkeligheten en annen.

Dette har alltid vært tilfelle i Norge, nå også. «Jeg synes ikke det er noe mål å få ned antall aborter. Men antall uønska svangerskap er det et mål å redusere». 

En annen av forfatterne, Camilla Hestvik, forteller om da hun var gravid og svært ung. Uten fast inntekt, uten fast boplass eller ferdig utdanning. Hun ønska å gjennomføre svangerskapet og forteller hvordan hun strevde med engangsstønad, NAV og strøjobber og spør: «Er det rart kvinner ikke velger barn, når det blir så vanskelig å livnære seg etter svangerskapet?» Kvinners valgfrihet er ikke reell i dag. 

Forfatter Eli Aaby skriver til dem som forsvarer abortnemnder og som sier at abort er så etisk vanskelig:

Det store etiske spørsmålet med abortnemnder er: Er voksne kvinner i stand til å bestemme i eget liv? Er det etisk riktig at andre kan bestemme at en kvinne skal fullføre et svangerskap mot hennes vilje? Er det etisk riktig at andre skal bestemme at hun skal ta imot et barn hun ikke ønsker? Er det etisk at barn skal bli født uten å være ønska av mora si?

Så når kvinner stiller seg spørsmål som Eli forteller om: Er det fordi de er fosterets beste vern? Eller er de dets største trussel? 

Dette skrives i oktober 2021. Ny regjering er på plass. Arbeiderpartiet har statsministeren. AP, MDG og Venstre er for sjølbestemt abort til uke 18. Rødt og SV sier uke 22. Vil Arbeiderpartiets ledelse stå på standpunktet sitt? De vil kanskje trenge litt drahjelp?

Boks: 

Aborter i Norge
2020 i prosent: 84,6 prosent av alle sjølvbestemte avbrudd ble utført før 9. uke, over 90 % ble utført med piller.

2020 i tall:

Av i alt 11 081 svangerskapsavbrudd ble 8 950 utført før uke 9

1 625 i uke 9–12, 

360 i uke 13–18, 

142 i uke 19–21 

4 i uke 22+. 

(Tall fra Folkehelseinstituttet.)

(Fortsatt boks): 

Sjølbestemt abort i andre land

Danmark til og med uke 12, Sverige til og med uke 18, Island til og med uke 22, England og Wales opp til uke 24, New Zealand opp til uke 20. 

I land som har utvida abortgrensa eller fjerna kontrollinstanser, har tallet på seinaborter ikke gått opp.

Mens koronapandemien herjet med den globale økonomien, gikk følgende faktum under radaren for mange: I mai 2020 utgjorde verdien av de fire største amerikanske teknologiselskapene – Microsoft, Apple, Amazon og Facebook – en femtedel av Standard & Poors liste over de 500 største virksomhetene i USA.[ref] Matt Phillips ‘Investors Bet Giant Companies Will Dominate After Crisis’, New York Times, 28 April 2020 [/ref] Dette er en historisk høy markedskonsentrasjon. Selskaper som for bare noen tiår siden var startup-bedrifter med ambisiøse mål om å endre den framvoksende tech-sektoren, er nå blant de mektigste monopolistene i verden. Og dette skjer ikke bare i teknologisektoren. I 1975 sto de 100 største selskapene i USA for halvparten av inntektene til alle børsnoterte selskaper i landet. I 2015 hadde denne andelen vokst til 84 prosent.[ref] Ibid.[/ref]

---

Grace Blakeley er økonom, politisk kommentator og forfatter. Innledet på Globaliseringskonferansen i november. 

Oversatt av Hallvard Berge, digital rådgiver i NTL og styremedlem i Attac.

Foto: Kevin Walsh

For marxister kommer ikke dette som noen overraskelse. Marx forklarer selv i volum 1 av Kapitalen hvordan kapitalismens iboende tendens til sentralisering i lengden er sterkere enn konkurransens oppsplittende kraft.[ref]See ‘Section 2: Relative Diminution of the Variable Part of Capital Simultaneously with the Progress of Accumulation and of the Concentration that Accompanies it’ in Chapter 25 of Karl Marx, Capital, Volume I, London: Penguin, 1976.[/ref] Marx peker på følgende mekanismer som underbygger denne tendensen: 

For det første øker produktiviteten i arbeidet når produksjonen i foretaket utvides, slik at de store foretakene kan utkonkurrere de små. Dette er en variant av argumentet om stordriftsfordeler som vi finner i nyklassisk økonomi.

For det andre vil kravet til individuell kapital, nødvendig for å drive en virksomhet, øke etter hvert som den kapitalistiske produksjonsmåten utvikler seg.[ref]Karl Marx, ‘Chapter 25: Section 2: Relative Diminution of the Variable Part of Capital Simultaneously with the Progress of Accumulation and of the Concentration that Accompanies it’ in Capital, Volume I, p. 777.[/ref] De mindre kapitalistene uten stor startkapital flytter over til nye sektorer når de ikke er i stand til å konkurrere med de etablerte aktørene, som dermed blir sittende med enda større markedsmakt. De store kan dermed øke inntjeningen og reinvestere kraftigere enn konkurrentene, styrke produktiviteten og konsolidere monopolistposisjonen sin.

Marx viser hvordan utviklingen av aksjemarkedet og kredittsystemet forsterker konsentrasjonen og sentraliseringen av kapitalen. Foretak som er store nok til å hente inn kapital via aksjemarkedet, har lettere for å investere videre enn ikke-børsnoterte konkurrenter. Finansinstitusjonene, som selv er monopolistiske i den forstand at de sentraliserer utlån og investering, låner dessuten helst ut til store, etablerte foretak. Disse to sistnevnte faktorene henger nøye sammen, gitt hvordan finansinstitusjonenes opptreden påvirker forholdet mellom foretakene og aksjemarkedet.

Kapitalismen kan ikke eksistere uten konkurranse, men denne konkurransen kan opptre i mange ulike former. Ifølge Marx vil sentraliseringen slett ikke føre til stabilitet i verdensmarkedet og internasjonal politikk, men til nådeløs konkurranse og mer elendighet, undertrykkelse, slaveri, nedverdigelse og utbytting.[ref]Karl Marx ‘Chapter 32: The Historical Tendency of Capitalist Accumulation’ in Capital, Volume I, pp. 929.[/ref] Mekanismene som driver denne utviklingen, stammer fra det intrikate forholdet mellom monopolistene, markedet og de kapitalistiske statene. 

Nyklassisk økonomi karakteriserer ikke de store teknologiselskapene som monopolister, siden de ikke utnytter posisjonen sin til å øke salgsprisen ut over markedspris. Det ville vært svært vanskelig for dem å selge med høy profitt når tjenestene kan produseres med en marginalkostnad nær null. For eksempel, hvis Google begynte å ta betalt for hvert eneste nettsøk, ville brukerne raskt byttet til en annen søkemotor, som enkelt kunne overtatt markedet. Resultatet er at mange digitale tjenester er gratis eller veldig billige, siden prisene konvergerer rundt produksjonskostnaden.  

Produksjon med lav eller ingen marginalkostnad fører altså til lavere priser, men skaper samtidig en tendens til monopoldannelse, og åpner muligheter for å øke fortjenesten ved å påvirke politiske beslutninger («rent-seeking», o.a.). Dette lar seg gjøre fordi forretningsmodellen ikke er basert på å tilby gratis tjenester, men på å samle inn og selge brukergenererte data. Selskapene bruker sin unikt sterke posisjon i den første verdikjeden til å skaffe seg kontroll over den andre: brukere, annonsører og stater.[ref]See, e.g., Jonathan Taplin, ‘Move Fast and Break Things: How Google, Facebook and Amazon Cornered Culture and Undermined Democracy’, New York: Hachette, 2017, in which the author makes the now well-known claim that ‘Data is … the new oil’.[/ref] Når teknologigigantene samler inn brukerdata og gjør dem til en vare, er det altså en ny måte å skape renteinntekt – inntekt som stammer fra kontroll over en begrenset ressurs.[ref]Rana Foroohar, Don’t Be Evil: The Case Against Big Tech, London: Allen Lane, 2019; Martin Wolf, ‘Why rigged capitalism is damaging liberal democracy’, The Financial Times, 18 September 2019.[/ref]  Teknologiselskapene kan dermed karakteriseres som rentenister eller monopsonister, siden de er i en situasjon der de tjener på å være den eneste reelle kjøperen i et marked.

Disse forretningsmodellene baserer seg på å monopolisere et «rom» på internett, og utnytte nettverkseffektene til å skaffe seg nærmest total markedsdominans. Dermed kan de bruke monopsonistmakten til å utbytte arbeidskraft, presse leverandører og unngå skatt, og de kan bruke monopolistmakten til å skaffe seg brukerdataene gratis, ofte uten at personvernet er tilstrekkelig ivaretatt. Prisene på de digitale tjenestene framstår som lave og i tråd med produksjonskostnadene, og nyklassiske økonomer vil ikke si at det foreligger en monopoltilstand. Likevel har det samme skadevirkning for arbeidere, leverandører, skattebetalere og forbrukere.

 

Teknologiselskapene og finansnæringen

For å bli monopolist må et foretak ha tilgang på tilstrekkelig finansiering til å dominere markedet fullstendig. I det 21. århundret har dette vist seg enklere enn noensinne, særlig innenfor teknologisektoren. Dagens dominerende teknologiselskaper vokste fram i en tid med synkende profitt og ustabile finansmarkeder, noe som gjorde det lettere å tiltrekke seg investeringer. Mange av dem tjente svært lite eller gikk med tap i begynnelsen, siden de ennå ikke hadde nådd den størrelsen som lot dem utnytte de nettverkseffektene som etter hvert la grunnlaget for monopolmakt. Derfor trengte de betydelig startkapital for å kunne holde virksomheten i gang og oppskalere for å nå den dominerende posisjonen de trengte for å tjene penger.

Et gunstig tidspunkt å få tak i den nødvendige finansieringen er i kjølvannet av en krise som legger en demper på lønnsomheten, og får investorer til å se seg om i desperasjon etter «the next big thing». For dagens teknologigiganter oppsto disse mulighetene først etter at dotcom-boblen sprakk rundt år 2000, da Google ble børsnotert, og deretter etter finanskrisen i 2008 da Facebook, Twitter og en rekke andre gjorde det samme.[ref]Matthew Vincent, ‘Loss-making tech companies are floating like it’s 1999’, The Financial Times, 16 June 2019.[/ref] I disse periodene var den globale økonomien oversvømt av billig kapital, både som følge av krisene, og delvis også av uortodoks pengepolitikk. Forholdene lå perfekt til rette for at framoverlente teknologiselskaper kunne vokse til å bli de monstrene vi kjenner i dag.

Store foretak som Alphabet og Amazon må ha spesialiserte finansinstitusjoner til å forvalte forholdet til investorene sine. Investeringsbankenes prissettingsstrategier for teknologiaksjer har provosert teknologiselskapene, som derfor prøver å omgå bankene som mellomledd.[ref] Michael Moritz, ‘Investment banks are losing their grip on IPOs’, The Financial Times, 18 August 2019.[/ref] Et av de mest merkverdige eksemplene på dette, er den feilslåtte børsnoteringen av WeWork. Selskapet skylder på bankene, og bankene skylder på selskapet, og sannheten ligger trolig et sted midt mellom.[ref]Eric Platt, Andrew Edgecliffe-Johnson, James Fontanella-Khan and Laura Noonan, ‘WeWork turmoil puts spotlight on JPMorgan Chase and Goldman Sachs’, The Financial Times, 24 September 2019.[/ref]

Når slike konflikter skaper overskrifter og skriverier, dekker det gjerne til de ellers svært tette båndene mellom selskaper som Alphabet, Facebook og Microsoft, og investeringsbanker som Goldman Sachs, JP Morgan og Morgan Stanley. Disse tre investeringsbankenes grep om teknologigigantene har blitt sterkt kritisert.[ref]Eric Platt, Laura Noonan, Nicole Bullock and Shannon Bond, ‘Morgan Stanley, Goldman and JPMorgan’s grip on tech IPOs under threat after Uber’, The Financial Times, 22 May 2019.[/ref] Når konfliktene blir så sterke, handler det blant annet om at fordelene med børsnotering er mindre i en økonomi hvor det er såpass lett å skaffe kapital. Fordelene er rett og slett ikke store nok for ulempene ved å gi opp kontrollen man har som privat aksjeselskap. Og samspillet mellom store foretak og private investorer innebærer en desto viktigere rolle for finansinstitusjonene. 

Kapitalen som skal til for å konkurrere med giganter som Alphabet eller Facebook er i dag blitt svimlende stor. I kraft av størrelsen kan de opprettholde monopolposisjonene sine, også i en situasjon der mange uttrykker misnøye med tjenestene som leveres. Med markedsverdier større enn en gjennomsnittlig stats BNP har disse gigantene simpelthen så mye kapital at de ikke blir utfordret. Etter år med ualminnelig høy profitt, selv i perioder med lav økonomisk vekst, sitter de med store reserver som de enten ikke klarer eller ikke ønsker å reinvestere i innovasjon eller produksjon. Dette fører til en opphopning av penger på bok – the corporate savings glut – som gir hodebry for økonomiske teoretikere så vel som politikere.[ref]Martin Wolf, ‘Corporate surpluses are contributing to the savings glut’, The Financial Times, 17 November 2015; Peter Chen, Loukas Karabarbounis, and Brent Neiman, ‘The global corporate saving glut: Long-term evidence’, VOX CEPR Policy Portal, 5 April[…]»[/ref] 

Denne opphopningen er i ferd med å snu forholdet mellom foretakene og finansinstitusjonene på hodet, og akselererer finansialiseringen av teknologigigantene. Mens finansinstitusjonene normalt ville hjelpe et foretak med å skaffe kapital fra skeptiske investorer, bistår de nå ofte foretakene med å investere sparepengene sine i finansmarkedet. Resultatet er at teknologigigantene og mange andre store monopolistforetak har kjøpt seg opp i bedrifts- og statsobligasjoner.[ref]«Rana Foroohar, ‘Tech companies are the new investment banks’, The Financial Times, 11 February 2018.[/ref] I mange tilfeller har de også utnyttet gode forbindelser med investeringsbankene til å ta opp lån, bare for å investere pengene i bedriftsobligasjoner rundt om i verden med høy avkastning og risiko. Dette fører til gnisninger i forholdet mellom banksektoren og tech-sektoren: Tech-selskapene, som både er svakere regulert og mindre upopulære enn bankene, har tatt over rollen som den ledende parten der de før bare var kunder. 

Teknologigigantenes investeringsstrategier kan ikke ses på som nøytrale. De stammer fra og forsterker den imperialistiske strukturen i verdensøkonomien. Verdikjedene til de store monopolistene er verdensomspennende. I lavkostland i Periferien skapes profitten i aktiviteter med lav avkastning, mens profitten repatrieres til det globale Sentrum med aktiviteter med høy avkastning.[ref]Zack Cope, The Wealth of (some) Nations: Imperialism and the Mechanics of Value Transfer, London: Pluto, 2019.[/ref] Ta Apple som eksempel, som først og fremst henter profitten sin fra vareproduksjon, og derfor kun i anførselstegn kan betegnes som et teknologiselskap. Her er forholdet mellom Sentrum og Periferi tydelige. Superutbyttede arbeidere i Foxconn i Kina lager iPhoner med sjeldne metaller gravd opp av fattige arbeidere i Afrika sør for Sahara, mens ansatte i hovedkvarteret i USA kan nyte godt av høye lønninger, til tross for at arbeidet deres i det store og hele er lite produktivt. 

Profitten til Google og Facebook er på den annen side stort sett hentet fra rikere land der reklame kan selges dyrere, men bokførings- og investeringsstrategiene deres forsterker likevel hierarkiene i verdensmarkedet. Mesteparten av inntektene stammer fra reklame for varer som er produsert etter imperialistisk logikk. Inntektene flyttes til land med lav skatt i det globale Nord eller til skatteparadiser i det globale Sør, noe som destabiliserer økonomien i disse landene og gjør dem avhengig av utenlandske investeringer.[ref]Nick Shaxson, Treasure Islands: Tax Havens and the Men Who Stole the World, London: Palgrave Macmillan, 2012; Richard Murphy, Dirty Secrets: How Tax Havens Destroy the Economy, London: Verso, 2017.[/ref] Disse selskapene kan bruke profitten til å kjøpe verdipapirer med høy avkastning fra steder i verden med høyere risiko. På den måten utbytter de Periferien i verdenssystemet på samme måte som selskaper som faktisk driver produksjon i Periferien, ved å ta i bruk nye former for imperialisme. 

 

Monopoldannelse som følge av statlig politikk 

Kapitalsentraliseringen kan forverre mange av krisetendensene som allerede finnes i kapitalistiske økonomier. Ved å presse ned lønningene, unngå skatt og presse leverandørene på pris i en endeløs jakt på høyere profitt, bidrar monopolistene til å forverre formues- og inntektsulikhet.[ref]Jonathan Tepper and Denise Hearn, The Myth of Capitalism: Monopolies and the Death of Competition, New York: Wiley, 2018.[/ref] Samtidig foretrekker monopolistene gjerne å investere avkastning i spekulasjon heller enn å reinvestere i produksjonen, der etterspørselen, og dermed avkastningen, kan begrenses av sosiale forskjeller. På denne måten kan kapitalsentraliseringen øke profittmengden, og dermed den samlede kapitalen som er tilgjengelig for investering, samtidig som den svekker etterspørselen og avkastningen i realøkonomien. Misforholdet mellom et behov for investering og en fallende avkastning vil før eller siden føre til forstyrrelser i det ordinære kapitalkretsløpet som ikke engang motvirkende tendenser som høyere turnover eller arbeidstempo kan kompensere for. Her ser vi de stadig sterkere tendensene til økonomisk krise, som forsterkes av spekulasjon i finansmarkedene. 

Når en krise til slutt faktisk rammer oss, blir markedene enda mer sentralisert. Små foretak sliter ofte mer under økonomiske nedgangstider enn store, som kan klare seg gjennom krisa på tidligere opptjente midler eller ved å utnytte nære forbindelser med finansinstitusjoner som kan gi dem den kreditten de trenger for å overleve.[ref]Grace Blakeley, ‘By Letting Small Businesses Fail, the State is Handing Power to Corporate Giants’, Novara Media, 2 April 2020, available at: novaramedia.com.[/ref] Små foretak uten slike forbindelser, med lavere fortjeneste og høyere gjeld, er gjerne de første som lukes ut i nedgangstider. Og når de dukker under, kjøper de større konkurrentene opp det de etterlater seg for en billig penge. Som Marx skrev, «kapitalen vokser ett sted til en stor mengde hos én eier, siden den et annet sted er tapt av mange».[ref]Karl Marx, ‘Chapter 25: Section 2: Relative Diminution of the Variable Part of Capital Simultaneously with the Progress of Accumulation and of the Concentration that Accompanies it’, in Capital, Volume I, p. 777.[/ref]

Hvis sentralisering fører til krise og krise fører til sentralisering, hvor er så staten i denne monopoliseringssyklusen? Den jevne nyklassiske økonomen kan ha sett for seg en større grad av statlig inngripen for å korrigere for denne «markedssvikten». Men statlig inngripen er aldri nøytral. Kapitalistiske stater handler i kapitalens interesser når de går inn i markedet. Etter hvert som kapitalismen har blitt mer konsentrert, virker det stadig mer som motstridende interesser når staten skal ta hensyn både til kapitalen, og til frie og effektive markeder. Heller enn å prøve å skape markeder med virkelig konkurranse som motvirker sentralisering, ender de fleste stater med å føre en politikk som aktivt legger til rette for markedskonsentrasjon.

Lovverk som beskytter intellektuelle rettigheter lar store foretak kjøpe opp mindre, mer innovative konkurrenter simpelthen for å ta kontroll over patentene deres, noen ganger uten å i det hele tatt utvikle teknologien som har blitt patentert.[ref]Zia Quereshi, ‘Intellectual property, not intellectual monopoly’, Brookings Institute 11 July 2018.[/ref] Bokføringsreglene lar store foretak med velkjente merkenavn og bedre forhold til investorene dra nytte av en «goodwill» som gir dem tilgang til lån.[ref]Adam Leaver, ‘Out of time: The fragile temporality of Carillion’s accumulation model’, Sheffield Political Economy Research Institute [SPERI], 17 January 2018, available at: speri.dept.shef.ac.uk.[/ref] Arealplanleggingslovene i noen stater lar større entreprenører med nære forbindelser hos finansinstitusjonene og lokale myndigheter kjøpe store tomter i håp om å få byggetillatelse, og på den måten tjene på verdiøkningen som følger av denne forventningen. Offentlige anskaffelser favoriserer ofte eksplisitt større aktører, idet bare foretak av en viss størrelse kan inngå avtaler med staten.[ref]See: Grace Blakeley, ‘Carillion’s missing millions’, Red Pepper, 19 January 2018, available at: www.redpepper.org.uk.[/ref] Enkelte store foretak spesialiserer seg på å vinne offentlige anbud bare for å la underleverandører gjøre arbeidet.

Favoriseringen av store foretak som ligger i denne politikken, stammer delvis fra det nære forholdet mellom statlige aktører og multinasjonale selskap. Etter hvert som kapitalismen har blitt mer konsentrert, samles makt på færre og færre hender, noe som gjør det enklere for disse personene å samarbeide om felles interesser.[ref]C. Wright Mills, The Power Elite, Oxford: Oxford University Press, 1956.[/ref] Men favoriseringen er også et uttrykk for sentraliseringslogikken som er iboende i kapitalismen. Store foretak har høyere fortjeneste og representerer lavere risiko enn de små, og det gjør det enklere for staten og bankene å satse på dem. 

Statene er mer opptatt av konkurransetilsyn i dag enn de var under den kraftige bølgen av oppkjøp og sammenslåing som brakte den globale økonomien til det nivået av sentralisering vi ser i dag. Men selv om brudd på konkurranselovgivningen noen ganger slås kraftig ned på, dekker dette over to viktige poenger. For det første: Konkurranselovgivningen har blitt mye mindre inngripende de siste årene. Og for det andre: Staten griper oftere inn mot utenlandske selskaper enn mot hjemlige. Overgangen fra keynesianisme til nyliberal økonomisk politikk på 80-tallet ga oss også en vridning i grunnlaget for konkurranselovgivningen, bort fra hensynet til «fellesskapets interesser» og i retning av et mer ensidig fokus på «effektivitet i markedet».[ref]Sean McDaniel and Craig Berry, ‘Digital Platforms and Competition Policy: A literature review’ Sheffield Political Economy Research Institute [SPERI], 2017, available at: speri.dept.shef.ac.uk.[/ref] Fokuset i konkurranselovgivningen smalnet inn til kun å se effekten som markedskonsentrasjonen hadde på priser og utvalg. Samtidig skiftet økonomene fokus fra «markedssvikt» til «reguleringssvikt», slik at bevisbyrden ble flyttet over på myndighetene, med de konsekvensene det hadde for muligheten til å håndheve reglene.

Å håndheve konkurranselovgivningen har blitt brukt av statene som et politisk verktøy for å styrke hjemlige selskaper på bekostning av de utenlandske. Mange av de mest profilerte sakene i EU-domstolen har for eksempel dreid seg om amerikanske multinasjonale selskaper som Facebook og Google.[ref]See the European Commission’s report ‘Competition Policy for the Digital Era’ for an analysis of the effectiveness of EU competition law and recommendations for targeting the power of big tech.[/ref] EU-toppene prøver å kontrollere de amerikanske selskapenes markedsmakt i Europa, men er også skeptiske til den økte innflytelsen fra statseide kinesiske selskaper i europeiske markeder. Derfor har de vurdert behovet for å slippe opp på konkurranselovgivningen for europeiske selskaper, siden en sterkere markedskonsentrasjon ville sette dem i stand til å konkurrere med Kina og USA.[ref] Grace Blakeley, ‘The European project has far bigger problems than Brexit’, The New Statesman, 29 March 2019.[/ref] Det har blitt mer oppmerksomhet rundt utenlandske oppkjøp av store selskaper den siste tiden, særlig når det gjelder strategisk viktige sektorer som energi og våpenproduksjon. I Storbritannia vurderer regjeringen for tiden et nytt lovverk mot utenlandske oppkjøp.[ref]Sebastian Payne, ‘UK to tighten takeover rules for groups vital to virus response’, The Financial Times, 21 June 2020.[/ref] 

De såkalte zombie-selskapene, som har begynt å dukke opp de siste årene, bidro i begynnelsen til å bremse markedskonsentrasjonen. Dette er selskaper som ikke tjener mer enn at de akkurat klarer å betale renter på lånene sine, og bidrar til å holde foretak uten livets rett over vannet lengre. Men i det siste har dette snudd, og de bidrar til økt sentralisering. Helt siden «The Greenspan put» (som betegner finanspolitikken i USA fra krakket i 1987 og fram til finanskrisen, o.a.) har investorer kunnet lene seg på en forventning om at myndighetene vil kutte i renten etter et krakk i markedet. Denne forventningen har blitt enda sterkere de siste årene etter innføringen av kvantitativ lettelse (å opprette mer penger ved å øke bankenes kreditt hos sentralbanken, o.a.), noe som har gjort det billigere for mange foretak å finne finansieringen de trenger.[ref]Guy Steer, ‘Big drama in corporate bonds could be closer than you think’, The Financial Times, 18 February 2020; Matthew Watson, ‘Re-establishing What Went Wrong Before: The Greenspan Put as Macroeconomic Modellers’ New Normal’, Journal of Critical Globalisation Studies 7, 2014.[/ref] Lav rente har gjort det enklere for store foretak å kjøpe opp de små billige, eller å kjøpe tilbake sine egne aksjer og betale ut høyt utbytte, noe som gjør dem mer attraktive for investorene. Men nedturen som fulgte koronapandemien, har rammet zombie-selskapenes sårbare bunnlinje hardt og skjøvet mange av dem til kanten av stupet.[ref]Mark Vandevelde ‘The Leveraging of America’, The Financial Times, 10 July 2020; Michalis Nikiforos, ‘When Two Minskyan Processes Meet a Large Shock: The Economic Implications of the Pandemic’ Levy Economics Institute POLICY NOTE 2020/1, 2020.[/ref] Når slike selskap går konkurs, kan de store kjøpe opp det de etterlater seg for nesten ingenting, siden sentralbanken har gjort kreditten som er nødvendig for dette, svært billig. 

 

Plankapitalisme eller demokratisk planlegging

Etter hvert som kapitalismen har blitt mer og mer sentralisert i vårt århundre, har den nyklassiske økonomiens viktigste læresetning blitt mindre og mindre overbevisende: at konkurranse fremmer den mest effektive bruken av samfunnets knappe ressurser. I dag ville det virke absurd å påstå at konkurransen har brakt økonomien til en likevektssituasjon med optimal bruk av disse ressursene. Snarere er den moderne kapitalismen full av kriser, omveltninger og vedvarende lav vekst som truer med å vaske vekk systemets ideologiske og materielle fundament. Når det kommer slike plutselige omveltninger, er staten det eneste som står mellom kapitalismen og kaos. Og når staten forsøker å begrense tapene for kapitalen og starte opp igjen akkumulasjonsprosessen etter krisa, forvitrer konkurransen i markedet ytterligere. 

Statene har reagert på koronapandemien med ekstraordinære økonomiske og skattepolitiske tiltak, akkurat som de gjorde under og etter finanskrisen i 2008. Men nå er tiltakene rettet mot hele den hjemlige private sektoren. Nesten alle foretak, store som små, tilbys statsgaranterte lån, og lønninger subsidieres gjennom permitteringsordninger som opprettholder arbeidernes avhengighet av arbeidsgiverne og de ekstraordinære støtteordningene. I tillegg har pengepolitikken blitt mer løssluppen enn noensinne: rentenivået er på vei mot null, sentralbankene har funnet fram igjen og utvidet kjøpsprogrammene (asset purchasing programs, o.a.) fra tiden etter krisen, og den amerikanske sentralbanken har gjenåpnet vekslingssystemet med de andre sentralbankene som tilgjengeliggjør likviditet i dollar (swap lines network, o.a.).[ref]See Nathan Tankus, ‘The Federal Reserve’s Coronavirus Crisis Actions, Explained’, Parts 1-4, March-April 2020, available at: nathantankus.substack.com.[/ref] Uten denne ekstraordinære statsstøtten til forsvar for kapitalakkumulasjonen ville hele økonomier vært på randen av sammenbrudd.

Kapitalistiske foretak kan selvsagt ikke bare la staten planlegge for dem, de legger sine egne planer. Økonomer ser seg ofte fornøyde med å behandle foretaket som en «svart boks» og overlater dermed foretakenes egen styring og strategi til organisasjonsteoretikere. Men også sistnevnte overser som regel at verdens største monopoler strukturerer seg på en måte som gir støtte til sosialistiske argumenter for økonomisk planlegging, slik Michal Rozworski og Leigh Phillips tar for seg i boka The People’s Republic of Walmart.[ref]Michal Rozworski and Leigh Phillips, The People’s Republic of Wall Mart, London: Verso, 2018.[/ref] Store foretak som har forsøkt å bruke «internmarkeder» til å bestemme fordelingen av kapital mellom ulike produktlinjer og funksjoner (som den amerikanske butikkjeden Sears, ifølge Rozworski og Phillips), har slitt med å konkurrere mot konkurrenter som sentraliserer ressursallokeringen. Faktisk har den sentrale planleggingen, for eksempel hos Amazon og Walmart, blitt enda mer effektiv de siste årene, siden dataene de samler inn om kundene sine gjør det mulig å forutsi, og dermed planlegge mer nøyaktig for framtidig etterspørsel. Rozworski og Phillips viser hvordan teknologien disse foretakene har utviklet for intern ressursallokering, kan bli tatt i bruk til nye formål av sosialister som skal koordinere en demokratisk planøkonomi.

Kapitalistisk planlegging kan bidra til å delegitimere kapitalismen som system og støtte opp om de oisom forsøker å bygge et sosialistisk alternativ. Etter hvert som statlig inngripen i markedet har blitt mer vanlig og mer utildekket, har det også blitt vanskeligere å rettferdiggjøre. Markedsideologien som er ment å forsvare statlig inngripen til fordel for kapitalinteressene, men som forbyr inngripen som kan styrke arbeidernes makt, har blitt mer og mer inkonsistent og diskreditert. Grunnlaget for denne ideologien er et skarpt skille mellom politikk og økonomi – staten og markedet.[ref]Eleanor Meiskins Wood, Democracy Against Capitalism: Renewing Historical Materialism, London: Verso, 2016.[/ref] For at denne ideologien skal opprettholde troverdigheten sin, må folk bli så vant til den økonomiske politikken som føres, at den framstår som naturlig, og fordelingseffektene av den må usynliggjøres slik at de sosiale konsekvensene framstår som uunngåelige utslag av markedskrefter. Tanken om at det finnes et «naturlig» arbeidsløshetsnivå og et «naturlig» rentenivå som bestemmes av tilbud og etterspørsel etter penger, ga legitimitet til selvstendige sentralbanker og teknokratisk fastsettelse av pengepolitikken etter krisen på 1970-tallet.[ref] Peter Mair, Ruling the Void: The Hollowing of Western Democracy, London: Verso, 2013.[/ref] Men å opprettholde ideen om stat og marked som to distinkte sfærer med hver sin logikk, har blitt mye vanskeligere i en tid da statlig inngripen er nødvendig for å sikre at markedene fortsetter å fungere i kapitalistenes interesse. 

Når staten går så langt som den gjør i å komme private foretak til unnsetning, blir det langt vanskeligere å argumentere for at statlig inngripen til fellesskapets beste må unngås, fordi det forstyrrer markedsmekanismene. Det blir mye vanskeligere å være mot samordnede tiltak for å takle fattigdom, ulikhet og klimakrise når staten ellers allerede opptrer som politisert og inngripende. Samtidig blir det enklere og mer effektivt å organisere arbeidere når den globale arbeidsstyrken samles på færre og større monopolforetak. Å organisere vertikalt gjennom hele produksjonskjeden har alltid vært vanskelig. Men organisasjoner som Tech Workers Coalition (TWC) har flere vellykkede solidaritetsaksjoner mellom ansatte i store teknologiselskap å vise til.[ref] See the TWC website for more information (techworkerscoalition.org).[/ref] Organisering horisontalt mellom arbeidstagere med lignende arbeidsforhold i ulike foretak har også vist tegn til å lykkes, for eksempel under streikene i Amazon, Instacart og Target i USA. Det at den økonomiske aktiviteten konsentreres i få og store foretak, betyr at å gå til streik etter hvert kan bli svært effektivt. Å lamme Amazon i bare en eneste dag ville ha store konsekvenser.

De ideologiske og materielle svakhetene i den globale kapitalismen kommer til å forsterkes når sentraliseringen øker sannsynligheten for og konsekvensene av ytterligere økonomiske kriser. Faktisk begynner den globale arbeidsstyrken å minke, i en situasjon der tilknytningsformene i arbeidslivet har blitt mer utsatte og uformelle.[ref] Aaron Benanev, ’Automation and the future of work—2’, New Left Review 120, Nov/Dec 2019; Gargi Bhattacharyya, Rethinking Racial Capitalism, Washington D.C.: Roman and Littlefield International, 2018.[/ref] Hvis monopolistene hamstrer profitten og lar være å reinvestere, vil sysselsettingen fortsette å synke. Den høye profitten monopolistene oppnår, kommer til å bli omdirigert til finansmarkedene, heiet fram av en opprørt finanssektor der investorene i stadig større grad ser etter økt avkastning uten å tenke like mye på risikoen («reaching for yield», o.a.). Hvis kombinasjonen av løssluppen pengepolitikk og nøysomt offentlig forbruk (tight fiscal policy, o.a.) fortsetter, vil prisene øke i finanssektoren, mens etterspørselen i realøkonomien vil bli presset ned, og dette vil intensivere krisetendensene i dagens kapitalisme. Fallende etterspørsel på grunn av økende ulikhet og lavere offentlig forbruk, kombinert med vedvarende lavkonjunktur og økt geoøkonomisk rivalisering, vil gjøre det desto vanskeligere å komme seg ut av slike kriser, og kan føre til politisk ustabilitet der det rammer. Ambisjonen om makt som gjerne gjør seg gjeldende i slike situasjoner, med støtte til enkelte staters forsøk på å utkonkurrere rivalene, forverrer gjerne de underliggende problemene med økonomisk sårbarhet. Teknologimonopolistenes voksende makt vil stå i kontrast til den svinnende legitimiteten til mange utviklede kapitalistiske stater.

Det er nå enklere enn noensinne for sosialister å peke på den irrasjonelle kapitalfordelingen under kapitalismen, ikke minst etter finanskrisen og i lys av en akselererende klimakatastrofe og den pågående pandemien. Det frigjørende potensialet i demokratisk planlegging kommer gunstig ut av kontrasteringen: et rasjonelt og demokratisk system for produksjon og fordeling i kontrast til det frie markedets anarki og oligarki. Demokratisk planlegging krever imidlertid mer enn bare å ruste opp reguleringen av økonomien og å etablere statlige investeringsbanker. Disse to momentene kunne vært nyttige første steg i retning av å forbedre levevilkår og å etablere nødvendige allianser med progressive liberale. Men demokratisk planlegging kommer ikke utenom sosialisering av produksjonsmidlene og kapitalfordelingsmekanismene. Med andre ord krever det nasjonalisering av de store monopolene, og sosialisering av finanssektoren.[ref] For a discussion of policy proposals aimed at the socialisation of finance, see my Stolen: How to save the world from financialisation, London: Repeater, 2019; for a discussion of options for nationalising tech companies, see Wendy Liu, Abolish Silicon Valley: How to Liberate Technology from Capitalism, London: Repeater, 2020.»[/ref] 

Sjøl om spørsmålet framstår som sjølsagt for oss som har vært medlem i Rødt i en del år, er det slett ikke sikkert at det er åpenbart for nye medlemmer at man som norsk sosialist er forventa å være imot medlemskap i NATO. Denne artikkelen er et forsøk på å forklare hvorfor vi bør være det.

---

Ivar Espås Vangen er lektor og medlem i Internasjonalt utvalg i Rødt

Norge har vært medlem i NATO sia organisasjonen blei stifta i 1949. Organisasjonen besto i utgangspunktet av USA og en del vesteuropeiske land, og formålet var enkelt: Et angrep mot én av disse statene fra en tredjepart, skulle behandles som et angrep på alle medlemslandene. Som småstat utsatt for et aggressivt overfall og okkupasjon fra 1940 til 1945, ble det i Norge etter hvert temmelig brei enighet om at landet trengte mektige allierte etter hvert som den kalde krigen tok til og Sovjetunionen blei portrettert som en mulig aggressor.

Etter at nei-sida i Arbeiderpartiet blei nedkjempa på landsmøtet i 1949, blei det Norges kommunistiske parti (NKP) som stor fram som den eneste egentlige opposisjonen mot norsk medlemskap. Etter at NKP røyk ut av Stortinget på 50-tallet, blei det fra 1961 det nystifta Sosialistisk Folkeparti (SF, seinere SV), og også etter hvert AKP/RV, samt enkelte ungdomspartier som sto fram som opposisjon mot NATO-medlemskapet. 

Selv om dette tidvis kunne framstå som en brei allianse med stor mobiliseringskraft, var det aldri noe i nærheten av et flertall, verken i folket eller på Stortinget mot NATO. I dag er det bare Rødt og SV som utvetydig tar standpunkt imot NATO. MDG er for NATO, men ikke som «angrepsallianse».

Dette, samt det faktum at fredsbevegelsen i Norge er historisk svak, er både en årsak til, og et symptom på, at støtten til NATO her til lands har en hegemonisk karakter. Man har rett og slett spilt seg ut på sidelinja om man står fram som motstander av denne alliansen.

Ikke bare forsvar
Det vanligste forsvaret for NATO er at organisasjonen er en forsvarsallianse. Hvorfor skal man være imot forsvar? Etter folkeretten har tross alt stater både en plikt og rett til å forsvare seg imot aggresjon fra andre stater. Med dette som utgangspunkt, kan motstand mot alliansen framstå både dogmatisk og uforståelig.

Noe NATO-tilhengere sjelden legger vekt på, er at det er lenge sia organisasjonen var en rein forsvarsallianse. Under Koreakrigen på 1950-tallet blei «NAT» til «NATO», i form av at organisasjonen innførte integrerte kommandostrukturer som skulle tre i kraft i tilfelle krig. Norske soldater kunne for eksempel komme under fremmed kommando i en krigssituasjon. Dette indikerer at organisasjonen allerede fra begynnelsen av, var noe mer enn bare en forsvarsallianse mellom suverene stater.

På 1990-tallet, etter den kalde krigen, omgjorde organisasjonen dessuten også sitt strategiske konsept – sjølve grunndokumentet etter den originale Atlanterhavspakten fra 1949. Der innførte man nå konseptet «out of area»-operasjoner. I og med at alliansen plutselig ikke lenger hadde noen åpenbar fiende i Moskva, måtte man lage nye oppgaver for å sikre eksistensberettigelse. Nå skulle organisasjonen også krige utafor egne kjerneområder, dersom man mente det var «nødvendig». Helt siden 1990-tallet har alliansen svart på hvitt, gitt seg selv mandat til å gå til krig, uten at et medlemsland er angrepet, og uten at FN har åpnet for det. NATO setter med andre ord sine egne interesser og vurderinger over internasjonal lov, helt åpent og eksplisitt. Et konkret eksempel på dette, fikk vi i 1999, da NATO gikk til bombekrig mot Jugoslavia, uten noe mandat fra FN.

Denne aggressive politikken bidrar til å svekke folkeretten, som norske politikere ellers gjerne refererer til som «vårt førstelinjeforsvar». Det er nemlig forbudt med sjøltekt i internasjonal politikk. Det er ikke lov å gå til krig fordi man mener «det er nødvendig». Er det virkelig i Norges interesse å lage en presedens hvor slikt skal være innafor? Ønsker egentlig NATO-tilhengere en verden hvor både Russland og Kina kan bruke NATOs kriger som argument for sine egne eventuelle folkerettsbrudd, slik Russland blant annet gjorde på Krim i 2014?

USAs lydige leiehær

I tillegg til det prinsipielt gale med krigene, bør vi også nevne de reint praktiske følgene av dem. En vanlig forestilling i Norge er nemlig at selv om krig i seg sjøl kan være dårlige, så er i alle fall våre kriger rettferdige og gode. Norge er tross alt både en «humanitær stormakt» og en «fredsnasjon», noe politikerne våre har gjentatt for oss i tiår etter tiår. Studerer vi derimot hva som faktisk har skjedd, forbi propagandafortellingene mediene gjerne presenterer oss for i forkant av krigene, ser vi raskt et mønster.

Det går nemlig stort sett veldig dårlig med land hvor vestlige land kriger. Både Irak, Afghanistan og Libya, landene som har blitt utsatt for de mest omfattende angrepskrigene de siste 20 åra, vil forbli ødelagte og dysfunksjonelle i all overskuelig framtid. Hundretusener av mennesker har blitt drept, og nye og ekstreme terrorbevegelser har fått godt med spillerom etter at statsmakten i landene ble sprengt i fillebiter av vestlige bomber. Man må rett og slett lete lenge for å finne suksesshistorier å vise til blant krigene Norge og resten av NATO har deltatt i de siste 20 åra.

Grusomheter og lidelser kan i seg sjøl være gode grunnlag for å være imot NATOs kriger på et reint humanitært grunnlag. For oss sosialister, som gjerne ønsker å finne mer strukturelle forklaringer og løsninger på verdens problemer, er det også et poeng å spørre oss hvem som faktisk tjener på dette. Selv om det nærmest er tabu å snakke om at andre stater enn Russland og Kina har egne interesser i internasjonal politikk, bør det være en kjensgjerning for alle som følger litt med, at også USA med allierte har egne interesser.

Hvilke interesser er dette? Studerer vi USAs utenrikspolitikk de siste 100 åra, blir det tydelig at det amerikanske imperiet har mye til felles med tidligere imperier. Som verdenskapitalismens absolutte sentrum, er det opplagt at den amerikanske statens politikk innebærer å sikre en verdensorden hvor amerikansk kapital har gode vilkår, for eksempel gjennom å belønne statsledere som gir amerikansk kapital frie tøyler, og tilsvarende straffe stater som prøver noe annet. Gjennom den kalde krigen har vi utallige eksempler på amerikansk fiendtlighet mot de aller fleste eksempler på stater og bevegelser i fattige land som ønsket å sikre kontroll over egne ressurser; dette uavhengig av om det dreide seg om kommunistiske eller ordinære nasjonalistiske bevegelser og ledere. Lista over kriger, militærkupp, støtte til terrorisme og økonomisk krigføring mot slike fra USAs side, er dessverre lang som et vondt år. Det samme er lista over blodtørstige diktaturer som mottok støtte fra USA fordi de støttet Washingtons posisjoner.

Både under og etter den kalde krigen har mye internasjonal politikk dreid seg om å kontrollere verdens petroleumsressurser. USAs allianse med oljemonarkiene i Den arabiske gulfen, har vært en viktig side av dette. Det forklarer dessuten også hvorfor USA støttet kriger mot diktatorer som Muammar Gaddafi i Libya og Saddam Hussein i Irak, mens de aldri i verden ville funnet på noe lignende mot sine egne diktaturer. Den fiendtlige holdninga mot Syria og Iran føyer seg også inn i dette bildet. Land med rike naturressurser, eller allierte av disse landene, framstilles gjerne som fiender – og står dermed konstant i fare for å utsettes for krig eller militærkupp, orkestrert fra Washington.

Poenget her, er at det som i utgangspunktet er reine plyndringskriger for USAs eliter, fort blir offisiell norsk politikk gjennom NATO-medlemskapet. I Norge var det ikke én person på Stortinget i 2011 som stilte seg kritisk til Stoltenberg-regjeringas krig mot Libya. Slikt er vanligvis utenkelig i demokratiske samfunn. I Norge er dette mulig på grunn av NATO-konsensusen. Begynner man å stille seg tvilende til om det er rett av Norge å drepe fattigfolk for USA i andre land, begynner man også å pirke borti viktige premisser for norsk sikkerhetspolitikk. Per i dag er det nemlig offisiell norsk politikk å støtte USA i deres kriger, for på den måten kjøpe oss godvilje til den dagen Norge blir utsatt for et angrep. Spørsmålet er om vi som sosialister skal gå med på en slik logikk, til fordel for verdenshistorias sterkeste supermakt – mot verdens fattige.

Om å vinne en atomkrig

NATOs siste strategiske dokument beskriver organisasjonen som «en kjernefysisk allianse». Det innebærer i praksis at organisasjonen legger til grunn at atomvåpen er en integrert del av organisasjonens verktøykasse. Organisasjonen åpner dessuten også for førstebruk med atomvåpen, altså å være den første part til å ta i bruk slike våpen i en krig. For NATO er dermed atomvåpen ikke bare noe man truer med å bruke dersom man selv blir angrepet med slike, men altså noe man kan bruke også i andre situasjoner.

Det bør være unødvendig å redegjøre for hvorfor dette er en livsfarlig politikk. Per i dag finnes det om lag 15 000 atomvåpen i verden, hvorav et stort flertall disponeres av USA og Russland. Også Kina, som av mediene og lederne våre er portrettert som en slags ny Satan, besitter et betydelig arsenal med atomvåpen, sjøl om kineserne hittil har vært klare på at de avviser førstebruk. Dette betyr at en hver større krig hvor NATO står overfor en annen stormakt, det være seg Russland eller Kina, fra første avfyrte skudd vil bære i seg kimen til å eskalere til en kjernefysisk krig. En slik krig vil bety slutten for menneskelig sivilisasjon, slik vi kjenner den. Bare fanatiske villmenn kan i dag tro at det er mulig å «vinne» en atomkrig. Likevel er dette et grunnpremiss for hele NATO per i dag.

For oss sosialister, som ønsker et rettferdig samfunn i framtida, er atomvåpnenes eksistens et strategisk hinder. I Rødts prinsipprogram står det derfor følgende:

«Kampen for å bevare fred mellom atommaktene står i en særstilling for å beskytte mennesker og miljø. Rødt deltar i arbeidet for nedrustning, avspenning og avskaffelse av atomvåpen. Å hindre storkrig er en forutsetning for å bygge sosialisme.»

Årsaken er enkel: En atomkrig vil ødelegge alle muligheter for å bygge et sosialistisk samfunn. 

Hva har dette med NATO å gjøre? I utgangspunktet står Norge, også som NATO-medlem, fritt til å snakke med sin egen stemme i slike spørsmål. Likevel ser vi at Høyre og Arbeiderpartiet for eksempel nekter å støtte FNs forbudstraktat mot atomvåpen, fordi det vil undergrave NATO-samarbeidet. Per i dag har derfor Norge verken signert eller ratifisert forbudet, sjøl om det støttes av et overveldende flertall av verdens stater. Dette utnyttes grovt av atommaktene i NATO, som gladelig rettferdiggjør sine atomvåpen med at de skal beskytte sine allierte, deriblant Norge, som tross alt hittil ikke har vist nevneverdige motforestillinger mot slik logikk.

Alternativer til NATO

Sosialister i Norge har i hovedsak hatt to alternativer til NATO. Det ene har vært et reint antimilitaristisk standpunkt, hvor man har gått inn for å kutte bevilgningene til militæret til et minimum. Argumentene her har vært blant annet at Norge uansett ikke vil kunne vinne en krig, at en krig uansett vil bli utkjempet med atomvåpen, at det borgerlige militæret alltid representerer en fare for arbeidsfolk, eller ganske enkelt at vi har bedre ting å benytte penger på. Slike standpunkt fantes tidligere i både Arbeiderpartiet, NKP og SV.

Rødts tradisjon har imidlertid hatt en annen tilnærming. Både dagens Rødt og partiets forgjengere har i stedet tatt til orde for et sterkt og uavhengig norsk forsvar som skal være i stand til å gjøre en eventuell angrepskrig mot Norge svært kostbar for en aggressor. Dagens arbeidsprogram har utvidet denne strategien til også å innebære å jobbe for en nordisk forsvarsallianse med Sverige, Finland, Danmark og Island – utafor NATO. På denne måten vil Norge med allierte kunne slå hardt fra seg om det skal bli nødvendig, men samtidig uten å bindes til USAs aggressive utenrikspolitikk. Dette vil imidlertid innebære en kraftig omstrukturering av norsk militærvesen, bort fra å fungere som en brikke i NATOs øvrige militærstruktur, til å være 100 % innretta på forsvar av egne nærområder, slik for eksempel Finlands forsvar i dag er. Finland står tross alt utafor NATO, per i dag.

Sosialisme og imperialisme – sammen til seier?

Som sosialister må vi iblant spørre oss hvilke hindre som står imellom dagens samfunn og framtidas sosialistiske samfunn. Jeg vil tørre å påstå at verdensimperialismen, med USA i førersetet, er et av de viktigste hindrene. Så lenge USA og andre imperialistiske stormakter har kontroll, er det vanskelig å se for seg at noen sosialisme av betydning skal kunne vokse fram i større skala. Det er mer enn nok av eksempler på sosiale revolusjoner som har blitt drukna i blod og militærkupp. Følgelig bør en hver sosialist jobbe for politikk som svekker imperialismen – ikke styrker den. Støtte til NATO er i dag per definisjon en støtte til USA – den mektigste imperialisten av dem alle.

Det samme gjelder atomvåpen. Det finnes mange gode ikke-sosialistiske argumenter mot atomvåpen, men vi som ønsker en bedre framtid for både oss sjøl og kommende generasjoner, har et særskilt ansvar for å bekjempe det som potensielt kan ødelegge mulighetene for dette, enten det dreier seg om menneskeskapt økologisk katastrofe, eller atomkrig. Så lenge NATO er en kjernefysisk allianse, bør sosialister derfor være imot NATO. Som en kjent tysk sosialdemokrat en gang sa: «Freden er ikke alt, men uten freden er intet.»

 

Verdt å se:

Stopp NATO har laget en 40 minutters film som er verdt å se:

https://stoppnato.no/2021/05/09/ny-video-fra-stopp-nato/