I forrige nummer av Gnist (nr. 3/2017) prøvde jeg å vise hvordan andre bok av Kapitalen utfyller analysen av kapitalismen i første bok. Jeg unnlot imidlertid da å si noe om den siste tredjedelen av andre bok, kapittel 18–21, som egentlig utgjør et emne for seg. Marx kalte det «reproduksjonen og sirkulasjonen av samfunnets totalkapital». Ofte kalles det bare reproduksjonsskjemaene.

Problemet

Det vanskelige problemet Marx tar for seg i disse fire kapitlene, er hva som skal til for at økonomien i et kapitalistisk samfunn skal kunne reprodusere seg sjøl i sin helhet, slik at bedriftene får tak i de produksjonsmidlene de trenger for å fortsette produksjonen neste år, at arbeiderne har jobb og lønning og fortsatt kan kjøpe de samme forbruksvarene i butikkene som før, og at kapitalistene får utbytte og kan kjøpe de samme luksusvarene som før.

Inntil dette punktet i Kapitalen har det stort sett vært én enkelt kapital som har vært analysert. Det har vært tatt som en selvfølge at kapitalisten kan få kjøpt de råvarene, maskinene og de andre produksjonsmidlene han trenger til produksjonen, og at det finnes et marked for varene han produserer. Det har heller ikke spilt noen større rolle hva slags varer det dreier seg om. Nå må Marx finne ut av om produksjonsmidlene som blir produsert, faktisk strekker til for den samlede produksjonen i samfunnet, og om forbruksvarene som blir produsert, faktisk strekker til for hele arbeiderklassens og kapitalistklassens samlede forbruk. Kort sagt: Hva er vilkårene for at kapitalismen kan gjenskape klasseforholdene og de økonomiske forholdene fra år til år, utvikle seg og vokse?

Modellen

Vi skjønner at dette må ha noe å gjøre med mengdeforholdet mellom produksjonen av ulike typer bruksverdier. Marx formulerer en enkel modell av økonomien, der han skiller mellom to store bransjer, nemlig produksjonen av produksjonsmidler og produksjonen av forbruksvarer, og mellom to klasser med hver sin form for inntekt, nemlig arbeiderne, som får lønn, og kapitalistene, som får merverdi.

De to store bransjene kaller han avdelinger. Produksjonsmiddelproduksjonen er avdeling 1 og forbruksvareproduksjonen er avdeling 2. Kapitalistene i avdeling 1 selger produksjonsmidler både til andre kapitalister i samme avdeling og til kapitalistene i avdeling 2. Kapitalistene i avdeling 2 lager forbruksvarer til arbeiderne og kapitalistene i egen avdeling og til arbeiderne og kapitalistene i avdeling 1. Det foregår altså handel (varesirkulasjon) både mellom avdelingene og internt i avdelingene.

Som i hele første og andre bok av Kapitalen forutsetter Marx at varene selges til sine verdier. I den siste tredjedelen av andre bok ser han også bort fra endring i utbyttingsraten, endring i vareverdiene (teknologisk endring) og andre forhold som kan gjøre modellen mer komplisert og uoversiktlig. Og i motsetning til det som var et av poengene i de første delene av boka, antar han her at kapitalen i begge avdelinger slår om én og bare én gang i året.

Gitt disse forutsetningene, kan kapitalistene i begge avdelinger få solgt alle varene de har produsert? Og vil inntektene de får, gjøre det mulig å fortsette produksjonen til neste år, enten i samme skala som før (enkel reproduksjon) eller i større skala (utvidet reproduksjon)? Vil arbeidernes lønninger og kapitalistenes merverdi strekke til for å kjøpe alle forbruksvarene og alle luksusvarene som er produsert (enkel reproduksjon), og vil det også være rom for nyansettelser og nyinvesteringer (utvidet reproduksjon)?

Dette er hovedspørsmålene, men flere viktige tilleggsspørsmål må også besvares. Kapitalismen er basert på varebytte med bruk av penger. Vil pengene som kjøperne legger ut, vende tilbake til dem i rette tid til at prosessen kan gjentas på nytt? Svaret er at vi kan forutsette at kapitalistene har penger til å starte prosessen. Under denne forutsetningen vender faktisk alle pengene tilbake til de som satset dem, slik at prosessen kan gjentas.

Tableau Economique

Marx har et forbilde når han formulerer modellen som skal svare på disse spørsmålene, nemlig den franske fysiokratiske økonomen Quesnay. I Quesnays modell, som han kalte Tableau Economique, står jordbruket sentralt. Utgangspunktet er avlingen som er produsert om høsten. Han ser på hvordan klassene som får sin inntekt når avlingen selges, bruker salgsinntekten, og hvilke andre klasser som får solgt sine varer og tjenester, når det skjer. Det Marx lærer av Ouesnay, er blant annet at når det gjelder reproduksjonen av samfunnskapitalen, er det varekapitalens kretsløp som er det eneste fornuftige utgangspunktet. For å sette det på spissen, kan en si at Marx’ modell handler om den ene dagen i året, årets siste dag, da alle møtes på markedet og selger sine produkter og kjøper inn det de trenger for hele neste år.

Likevektsbetingelsen

Med likevekt mellom sektorene i reproduksjonsskjemaenes forstand mener vi at produksjonen i det ene året omsettes på markedet på en slik måte at produksjonen i det neste året kan starte i henhold til de planene kapitalistene har lagt. Siden sektor 1 ikke produserer forbruksvarer, må den delen av bruttoproduktet som neste år skal fungere som variabel kapital i sektor 1 eller som forbruksvarer for kapitalistene i denne sektoren, byttes mot varer av tilsvarende verdi fra sektor 2. På den andre sida må den delen av bruttoproduktet i sektor 2 som skal fungere som produksjonsmidler, byttes mot produksjonsmidler av tilsvarende verdi fra sektor 1. Om varene skal byttes til sine verdier, må disse to verdiandelene være like store. Om de ikke er det, vil en av sektorene ha produsert varer som ikke lar seg selge, i alle fall ikke til verdien.

For Marx er reproduksjonsskjemaene en kontroll av at teorien som han etablerte i første bok av Kapitalen og i de første delene av andre bok, er konsistent når den brukes på et helt samfunn. Det gjelder altså at de ulike typene av bruksverdi (her produksjonsmidler og forbruksvarer) i prinsippet kan bli produsert i mengder som er avpasset etter inntektene som hver av samfunnsklassene kommer til å få, og etter de planene de har for bruken av inntekten. Hvis det er tilfellet, vil alle varene kunne bli solgt og gi selgerne inntekter til å gjennomføre de planene de har for neste periode.

For tilfellet der det ikke forekommer kapitalakkumulasjon (enkel reproduksjon), løser Marx dette problemet fullstendig og finner betingelsen for likevekt. Marx’ arbeid her er faktisk et langt skritt framover mot å etablere et fullstendig samfunnsregnskap, slik det er gjort i vår tid i form av nasjonalregnskap, input-output-analyse osv. Også når det gjelder tilfellet med utvidet reproduksjon, stiller han problemet riktig. Det er i seg sjøl et stort framskritt. Men det tuster seg litt under gjennomføringen i kapittel 21.¹

I prinsippet kunne altså den kapitalistiske økonomien utvikle seg i likevekt. Når den likevel ofte ikke gjør det, henger det blant annet sammen med det som marxistene seinere kalte anarkiet i produksjonen, dvs. feilinvesteringer og koordinasjonsproblemer som oppstår når de ulike delene av økonomien ikke er utviklet etter en konsistent plan. Men det store spørsmålet er om det finnes systematiske årsaker til at det oppstår ulikevekt. Det reproduksjonsskjemaene viser, er at om slike årsaker finnes, må de oppstå i forbindelse med at forutsetningene for analysen vi har gjennomført her, ikke lenger holder. Vi snakker da om slike prosesser som absolutt merverdiproduksjon, endringer i kapitalens organiske sammensetning, endringer i verdiforholdene osv., pluss naturligvis historiske prosesser som ikke kan settes på formel.

Den videre historien

Historisk har mange marxister brukt reproduksjonsskjemaene som grunnlag for vidtgående slutninger om mulighetene for balansert økonomisk vekst, mulighetene for kriser, og til og med mulighetene for kapitalismens undergang. Paul Sweezys bok The theory of capitalist development inneholder en kort historisk oversikt. Det blei som regel antatt at verdisammensetningen var lavere i forbruksvareproduksjonen, og at produksjonen av produksjonsmidler måtte vokse raskere enn produksjonen av forbruksvarer, både under kapitalismen og sosialismen.

Marx’ temmelig usystematiske behandling av likevektsbetingelsen under utvidet reproduksjon gjorde det nødvendig for marxistene som kom etterpå, å konstruere sine egne skjemaer. Den unge Lenin (1893) brukte reproduksjonsskjemaer til å vise at kapitalismen kunne utvikle seg i Russland, i strid mot de som mente at kapitalistisk industri var noe urussisk som nødvendigvis måtte visne på russisk jord.

Skjemaer med inkonsistente forutsetninger kunne brukes til å vise at kapitalismen nødvendigvis måtte gå under, om den ikke fikk en hjelpende hånd utenfra. Et eksempel er Rosa Luxembourgs imperialismeteori (1913), som går ut på at kapitalismen er avhengig av å kunne ekspandere inn i et ikke-kapitalistisk omland. Den bygger på et reproduksjonsskjema der den variable kapitalen holdes konstant, mens akkumulasjonen gjør den konstante kapitalen og sektor 1 større og større. Et annet eksempel er Henryk Grossmann (1929), som antok at arbeiderbefolkningen (og dermed den variable kapitalen) vokste med 5 prosent i året, merverdiraten var konstant, og at kapitalens verdisammensetning øker, slik at den konstante kapitalen øker med 10 prosent i året. Dette fører til at mer og mer av merverdien må omgjøres til kapital, slik at etter 35 år vil kapitalistklassen ikke lenger ha noe igjen til eget forbruk.

På den andre sida brukte Tugan-Baranovski (1905) reproduksjonsskjemaer til å motbevise at krisene skyldes for lav etterspørsel etter forbruksvarer (underkonsumpsjonsteorier). I hans skjema økte kapitalens verdisammensetning og dermed sektor 1. Også i sektor 2 blei mer og mer av kapitalen brukt på produksjonsmidler. Den variable kapitalen i begge sektorer sank, og arbeiderbefolkningen med den. Kapitalistenes forbruk var konstant, men samlet forbruk sank likevel svakt. Dermed blei sektor 2 gradvis mindre. Han kunne vise at også i et slikt tilfelle var likevektsbetingelsen oppfylt, og dermed kunne det se ut til at det ikke er noe i vegen for at produksjonen øker i det uendelige sjøl om forbruket synker – om bare verdisammensetningen øker raskt nok.

Dette var ikke ment som noe bevis for at kapitalismen er krisefri. Tvert imot var det ment som et argument for at årsaka til krisene er anarkiet i produksjonen, dvs. feilinvesteringer og koordinasjonsproblemer som oppstår når de ulike delene av økonomien ikke er utviklet etter en konsistent plan. Ifølge Sweezy blei dette den allment aksepterte kriseteorien i sosialdemokratiet. Den passet godt for en gradvis mer reformistisk politikk.

Kriseteori

Alt etter forutsetningene kan altså reproduksjonsskjemaene (med forutsetninger som enten er konsistente med likevekt eller det motsatte) brukes til å understøtte ulike kriseteorier. Etter min mening er det rimelig at anarkiet i produksjonen (dvs. fraværet av en samlet plan eller en reguleringsmekanisme som sikrer konsistens mellom de ulike kapitalistenes planer) fra tid til annen vil medføre sektorvis overproduksjon. Den må da elimineres ved å endre fordelingen av kapitalen på sektorer og mellom variabel og konstant kapital. Det er tenkelig at ved store verdiendringer, eller ved endringer i den geografiske fordelingen av produksjonen, kan det ta lang tid å famle seg fram til et nytt konsistent reproduksjonsskjema, og at noen av de mest langvarige krisene i kapitalismen henger sammen med det.² På den andre sida er kapitalismen ganske god til å gjenopprette de fleste slike ubalanser ganske raskt, flytte befolkninger til steder hvor de gjør mer nytte for seg, nedlegge fabrikker som ikke får solgt varene sine osv.

Uansett kan ikke reproduksjonsskjemaene utgjøre noen fullstendig forklaring, verken på tilfeldige kriser eller på kapitalismens overlevelse eller død på langt sikt. Grunnen er at de forutsetningene de bygger på, nødvendigvis må endre seg undervegs. Det systematiske mønsteret i disse endringene, dvs. profittratens tendens til å falle og de motvirkende kreftene, utgjør i det minste et nødvendig supplement til kriseteorier som bygger på reproduksjonsskjemaene.

Samfunnsplanlegging

Det er mulig at en mekanistisk tolkning av reproduksjonsskjemaene (kombinert med at man ikke tilstrekkelig klart skilte mellom mengden av bruksverdier, målt i fysiske enheter, og mengden av produsert verdi) har hatt negative konsekvenser for den økonomiske planleggingen i sosialistiske land som Sovjet. Man regnet det som en lov at sektor 1 må vokse raskere enn sektor 2. Dette prinsippet blei lagt til grunn for sovjetisk planlegging. Det stemmer sikkert ofte, men ikke som en allmenn lov. Mao kritiserte dette dogmet i 1956 og framhevet at jordbruk og småindustri må utvikles først, for å danne grunnlaget for utviklingen av storindustrien.

Men verken i Sovjet eller Kina torde man å stole så mye på en generell modell for hele økonomien at man brukte den i praktisk planlegging. Man valgte en mer usystematisk framgangsmåte i planleggingen, den såkalte materialbalanseringen. Dermed blei planleggingen aldri helt konsistent, slik den kunne ha blitt med en teoretisk modell av hele økonomien.³ For øvrig ville en hvilken som helst metode ha vært vanskelig å praktisere så lenge det fantes så sterke insentiver til feilaktig rapportering av produksjonsresultatene.

Dette skjemaet er utgangspunktet for Marx’ analyse av enkel reproduksjon i Kapitalen. Romertall I er årsproduktet i avdelingen som produserer produksjonsmidler, og II er årsproduktet i avdelingen som produserer forbruksvarer. Årsproduktet i I består reint fysisk av produksjonsmidler, og årsproduktet i II består av forbruksvarer. Som verdi betraktet kan produktet i begge avdelinger deles opp i en verdidel k som erstatter den konstante kapitalen som er brukt, en verdidel v som erstatter den variable kapitalen, og en verdidel m som representerer merverdien.

Likevekt krever at v og m i avdeling I kan byttes mot k i avdeling II, altså 1000 + 1000 fra avdeling I mot 2000 fra avdeling II. Da kan arbeiderne og kapitalistene i avdeling I få forbruksvarer av samme verdi som produktdelene v og m i denne avdelingen, og kapitalistene i avdeling II kan få byttet produktdelen k, som foreligger som forbruksvarer, med produksjonsmidler av samme verdi, slik at alle har bruksverdiene de trenger for å produsere de samme mengdene neste år som i utgangsåret.

Noter:

1 I den nye norskeoversettelsen er det satt inn et vedlegg som viser hvorfor Marx roter seg bort, og hvordan det kan rettes opp.

2 En ny, relativt robust likevekt mellom produksjonsforholdene, inntektsforholdene og forbruksmønstrene som blir etablert etter en dyp og langvarig krise, kalte Aglietta (1979) for et reguleringsregime. Klassesamarbeidet og den sosialdemokratiske planleggingen etter krigen kan være ett eksempel, nyliberalismen kanskje et annet.

3 En praktisk måte å sette opp en slik modell på – såkalt input-outputanalyse eller kryssløpsanalyse – fantes allerede fra de første femårsplanenes tid, men blei stempla som borgerlig.

Russland ca. 1900 var et svært imperium, men økonomisk og tekno­logisk tilbakeliggende. Jordbruket var i stor grad føydalt – jorda ble eid av få, rike storbønder. Ca 2/3 av befolkninga var sysselsatt i jordbruket, som utgjorde ca halvparten av Russlands økonomi.

Ole Marcus Mærøe er sekretær i Rødt Vestfold.
Foto:The Kathryn and Shelby Cullom Davis Library

Ca 1890 starta industrialisering i byene, med støtte fra fransk kapital. Industrien var basert på svære fabrikker, mange med over 1000 ansatte, som gjorde arbeiderklassen liten men konsentrert. Arbeidsforholda var ille, sjøl om normalarbeidsdagen var 10 timer, var gjennomsnittet nærmere 12 timer så seint som 1916.

Staten var et enevelde under tsaren, Nikolai Romanov II. Russland var fortsatt prega av føydal ideologi – tsarens makt var gitt av Gud, og tsaren ble kalt «Lille Far» (Gud var «Store Far»). Fattigdom og kostbare kriger i Asia førte til sosial uro, streiker og aksjoner ca. 1900. Det toppa seg i 1905.

1905-revolusjonen

En av de første fagforeningene i Russland var leda av den ortodokse presten Gapon. Foreninga var konservativ, moralistisk og støtta tsarveldet. Likevel ble den utløsende for den første russiske revolusjonen.

Fire arbeidere ved Putilov-jernverket i St. Petersburg ble i desember 1904 sparka for å være medlemmer av Gapon-foreninga. Hele fabrikken gikk ut i streik, og sympatistreiker ble starta. Over 150 000 arbeidere ved 382 fabrikker gikk ut i streik.

Foreninga vedtok å levere et høflig opprop til «Lille Far» og krevde bedre arbeidsforhold, høyere lønn, åttetimersdag, slutt på krigen mot Japan, og allmenn stemmerett. Dette var den vanlige måten å løse konflikter på – et eksempel på føydal ideologi. Mens folk kunne være forbanna på både adelsfolk og byråkrater, så de «Lille Far» som sin beskytter, løsninga på konflikter var å be ham om hjelp.

Søndag 22. januar marsjerte opp mot 50 000 arbeidere fra seks ulike steder i utkanten av byen, mot Vinterpalasset for å overrekke oppropet. Myndighetene var varsla, «gud velsigne tsaren» var blant slagorda, og arbeiderne bar ikoner og bilder av tsaren.

Politiet reagerte brutalt og kaotisk. Noen politifolk ga honnør til de religiøse og regimetro bannerne og symbolene, andre sa at mindre grupper kunne gå videre og levere oppropet. Andre igjen ga ordre om å oppløse marsjen, og noen begynte bare å skyte. I kaoset som oppsto, gikk kavaleri til angrep med sabler. Mellom 1 000 og 4 000 ble drept.

«Den blodige søndagen» førte til et sinne mot tsaren personlig. Arbeiderklassen var konservativ og regimetro før denne dagen. Orda «vi har ingen tsar lenger» kom på manges ­lepper. Over natta kollapsa den føydale ideologien. Streiken bredte seg raskt til hele imperiet. 414 000 gikk ut i streik.

Opposisjonen hadde bestått av aristokratiske og akademiske liberalere før dette. Sosialistiske partier var små og hadde lite fotfeste blant arbeiderklassen. Nå snudde dette, og det sosialdemokratiske partiet (som alle sosialistiske partier het fram til 1. verdenskrig, enten de var revolusjonære eller reformister) vokste kraftig, særlig etter at universitetene ble stengt og radikale studenter slo seg sammen med streikende arbeidere. De første arbeiderrådene (sovjetene) ble grunnlagt, det største i St. Petersburg.

Regimet svarte med å vakle mellom brutale angrep på streikende og demonstranter og å godta noen av folkets krav. Ved årsskiftet hadde tsaren gjenvunnet fotfestet og arrestert de fleste radikale lederne, men først etter å gitt omfattende konsesjoner. Tsaren godtok opprettelsen av Dumaen, det russiske parlamentet, forsamlingsretten og retten til å danne partier.

1905-1914

Tida etter 1905 og var turbulent. Grunnloven av 1906 sikra ikke rettighetene tsaren hadde lova. Tsaren oppløste Dumaen hver gang de vedtok ting han ikke likte. Regimet sto for en brutal undertrykking i denne perioden. I 1906–1909 ble over 2500 henretta.

Arbeiderbevegelsen ble passivisert etter 1905, mens terrorisme prega perioden fram mot 1. verdenskrig. Det Sosialrevolusjonære partiet, et agrar-sosialistisk parti med røtter i den populistiske Narodnik-bevegelsen fra seint på 1800-tallet, starta «kampgrupper» som henretta byråkrater, politifolk og politikere. Det ble et påskudd for maktbruk fra regimet.

1. verdenskrig

Russland hadde rundt 1900 vendt seg bort fra Tyskland og hadde nå bånd til Frankrike. Motsetningene på Balkan blussa opp i åpen krig flere ganger i åra rundt 1910. Da en serbisk nasjonalist drepte tronarvingen i Østerrike-Ungarn, utløste det en storkrig der Russland var alliert med Serbia, Frankrike og England mot Østerrike-Ungarn, Tyskland og det ottomanske riket.

1. verdenskrig førte til en splittelse i arbeiderbevegelsen. Mange av arbeiderpartiene i de krigførende landa støtta sine lands ambisjoner i krigen. De mer radikale partiene var mot hele krigen. I Russland var det sosialdemokratiske partiet alt splitta i bolsjevikene og mensjevikene (Bolsjevik og mensjevik betyr «en som tilhører flertallet» og «en som tilhører mindretallet», og er merkelapper som stammer fra motsetninger innad i partiet fra 1903, før de ble to partier). Bolsjevikene stilte seg klart mot krigen, mens mensjevikene var delt i synet på den. (De som var mot krigen, ble kalt «internasjonalistiske mensjeviker».) Bolsjevikene begynte å kalle seg kommunister heller enn sosialdemokrater for å markere avstand til de sosialdemokratene som støtta krigen.

Russland var teknologisk og militært underlegne de vesteuropeiske landa, til tross for en enorm hær. De sto nærmest aleine på østfronten av krigen. Russland led større tap under 1. verdenskrig enn noen nasjon hadde gjort under noen krig tidligere.

Krigen hadde en enorm økonomisk pris, og regimet trykka opp store mengder rubler. Dette ga inflasjon og sosial nød. De enorme tapa Russland led, førte til raseri mot krigen, og det var samtidig misnøye med innskrenking av demokratiske rettigheter. At tsaren sjøl insisterte på å lede krigsinnsatsen fra 1915 knytta ham personlig til krigen. Styringa av staten ble overlatt til hans inkompetente kone. Dumaen ble så godt som tilsidesatt politisk.

Februarrevolusjonen

I 1917 hadde folket vendt seg mot krigen og mista tilliten til tsaren. I mars (februar etter russisk kalender) 1917 var det en streik mot matrasjonering, nok en gang en ved Putilov-jernverket, som ble utløsende. Kvinnebevegelsen slutta seg til opprøret 8. mars. Forsamlingsretten ble inndratt. Likevel var 250 000 i streik den 10. mars. Mytterier innen militæret spredte seg.

15. mars abdiserte tsaren og foreslo sin bror som ny tsar. Broren nekta å påta seg ansvaret uten først å bli bedt om det av en demokratisk forsamling.

Samme dag inntrådte en provisorisk regjering leda av Georgij Jevgenjevitsj Lvov, en høyreliberal adelsmann uten formell tilknytning til noe parti. Regjeringa var sammensatt av liberale og konservative partier, med tyngden fra «det konstitusjonelle demokratipartiet», kalt Kadettene. Aleksandr Kerenskij fra de sosialrevolusjonære ble tatt med som enslig, kvotert sosialist.

Februarrevolusjonen førte til gjenopprettelse av sovjetene. I 1905 oppsto de spontant med utgangspunkt i streikekomiteer. Nå starta det med venstreintellektuelle og fengsla venstreaktivister som ble løslatt gjennom masseaksjoner. Gradvis ble sovjetene mer prega av arbeideraktivister på grasrota. Det sentrale Petrograd-sovjetet (St. Petersburg skifta navn til Petrograd i 1914) var fortsatt styrt av «politikere», men de måtte fronte krava som grasrota stilte, som 8-timersdag og slutt på storrussisk sjåvinisme og rasisme.

De sosialrevolusjonære og mensjevikene – som støtta regjeringa – hadde flertall. Petrograd-sovjetet flytta inn i samme bygning som den regjeringa. Sovjetet lot regjeringa styre, og slo seg til ro med rolla som venstresosialistiske lobbyister. Regjeringa fikk uansett ikke utretta stort uten godkjenning fra sovjetet.

Store deler av folket så på sovjetene som sin ledelse heller enn regjeringa. Denne perioden blir kalt perioden med «dobbeltmakt». Mange ønska at sovjetet skulle gripe makta.

Men heller ikke bolsjevikene ville gripe makta der og da – ledende bolsjeviker som Kamenev og Stalin representerte ei høyrelinje i forhold til de mest radikale på grasrota. De mente landet var for tilbakeliggende, og at kapitalistene måtte få makta først for å «modne» forholda. De så på Kadett-partiet som det logiske regjeringspartiet, og ville sjøl være i opposisjon.

Det ble oppretta sovjeter i hæren. Soldatsovjetene tok over styringa over deler av hæren, og innførte et reglement som gjorde offiserer og menige likeverdige, og avskaffa dødsstraff og fysisk avstraffing.

Lenin kommer hjem

Lenin, lederen for bolsjevikpartiet som var i eksil i Sveits, begynte arbeidet med å komme seg hjem så fort nyheten om Februarrevolusjonen nådde ham. Til slutt fikk han lov til å reise gjennom Tyskland i en forsegla jernbanevogn. Da han ankom Petrograd 3. april, ble han møtt av en parade av revolusjonære soldater med stridsvogner, matroser, og en stor mengde arbeidere.

Lenin lanserte «Apriltesene» som fordømte regjeringa, agiterte for «fred uten anneksjoner» og proklamerte at Russland var klar for sosialistisk revolusjon. Partiet trykket Apriltesene i Pravda, men gjorde det klart at de sto for Lenin sin egen regning. Bare 3 av 16 i ledelsen var enige med Lenin.

Aprildagene

Bolsjevikene innkalte til en ekstraordinær partikongress 24. til 29. april (russisk kalender) der Lenin sitt syn vant fram og en ny ledelse ble valgt. Partiet vedtok at tida var inne for revolusjon: «all makt til sovjetene».

De fikk drahjelp fra regjeringa som 20. april offentliggjorde et notat fra utenriksministeren Milyukov, som viste deres fulle støtte til krigen. Notatet skapte opprør i hæren og marinen. 25 000 Soldater møtte opp fullt væpna til demonstrasjon utafor regjeringsbygget med slagordet «Ned med Milyukov!». Det spredte seg raskt til arbeiderne i fabrikkene og matrosene i Kronstadt.

Kronstadt utafor Petrograd var en av Russlands største marinebaser, og hovedkvarteret til marinens øverste ledelse. Kronstadt-matrosene var kjent for sin opprørskhet. Under både 1905-revolusjonen og Februarrevolusjonen hadde de desertert og henretta offiserene. Nå gjorde de opprør igjen.

Demonstrasjonen 21. april var enorm. Slagorda var nå «Ned med regjeringa! Ned med krigen!» Den provisoriske regjeringa gikk av og ble erstatta av en koalisjonsregjering mellom høyresida og reformistene. Kerenskij ble krigsminister.

Den røde sommeren

Regjeringsskiftet førte ikke til endringer i politikken. Regjeringa vedtok å avholde valg til en grunnlovgivende forsamling, men valga ble stadig utsatt, til slutt ble det utsatt til etter krigen. Kerenskij reiste på turné langs fronten der han holdt taler for å mane soldatene til strid. Det hadde liten effekt. Hæren var i oppløsning. Tusenvis, etter hvert hundretusenvis av soldater deserterte.

Den første allrussiske sovjetkongressen ble avholdt, og reformistene brukte flertallet til å sikre støtte til «revolusjonær forsvarskrig» og «enhet i den revolusjonære bevegelsen». De greide å presse bolsjevikene til å avlyse en antikrigsdemonstrasjon til fordel for en breiere demonstrasjon arrangert av sovjetene.

18. juni (russisk kalender) demonstrerte 400 000, i all hovedsak med bolsjevikparoler. «Ned med de ti kapitalistiske ministerne!», «All makt til sovjetene!» og slagord mot krigsinnsatsen dominerte. Flertallet i demonstrasjonen var revolusjonære, og reiv ned bannere med teksten «Tillit til den provisoriske regjeringa».

Bolsjevikene vant flertallet av arbeiderrepresentantene i Petrograd-sovjetet. De sosialrevolusjonære hadde fortsatt flertall blant soldatrepresentantene. Flere og flere av de sosialrevolusjonære støtta bolsjevikenes linje.

Da regjeringa vedtok å sende enda flere soldater til fronten, tok soldater og arbeidere til gatene. 3. juli samla en stor gruppe væpna soldater og arbeidere seg til en spontan demonstrasjon. Noen krevde at sovjetene skulle gripe makta. Matrosene i Kronstadt slutta seg til demonstrantene dagen etter. Bolsjevikene var redde for at et for tidlig forsøk på å ta over makta i Petrograd ville skape en blodig kontrarevolusjon.

Bolsjevikene kunne ikke stoppe demonstrasjonen, så de stilte seg i spissen for den i et forsøk på å sikre at den foregikk fredelig. Det hele ble en massiv oppvisning av bolsjevikenes oppslutning på grasrota: Titusener av soldater, matroser og rødegardister (væpna arbeidermilitser) marsjerte under bolsjevikfaner, med hundretusener flere bak dem. Kanskje så mange som en halv million deltok i demonstrasjonen 4. juli.

Snikskyttere skøyt på demonstrantene fra hustak og spredte panikk. Soldatene brøyt seg inn i husa for å drepe snikskytterne. I alt 400 ble drept. Flere militærregimenter marsjerte inn for å stoppe demonstrasjonen, som alt var i oppløsning. Soldatene var blitt fortalt at Lenin var en betalt tysk agent.

Den andre provisoriske regjeringa gikk av, og den ble erstatta av en regjering med flertall av mensjeviker og sosialrevolusjonære, under ledelse av Kerenskij.

Kontrarevolusjon og krigsoffensiv

Den revolusjonære bevegelsen ble nå demoralisert. Sinne og skuffelse ble retta mot bolsjevikene, som ble oppfatta som at de hadde lova mer enn de hadde innfridd. Løgnen om at bolsjevikene var betalte, tyske agenter ble nå spredt av pressa.

Kerenskij utstedte arrestordre på bolsjeviklederne, som nå gikk under jorda. Politiet storma fabrikker og avvæpna rødegardistene. Revolusjonære regimenter i militæret ble oppløst eller sendt til fronten. Bolsjevikenes aviser ble forbudt.

Samtidig starta hæren en offensiv. Frankrike og England ga store mengder våpen til russerne, som vant fram med offensiven, til tyskerne satte inn et motangrep og den russiske hæren kollapsa totalt. Masser av soldater deserterte eller gjorde mytteri, og flere offiserer ble henretta.

Tyskernes motoffensiv førte den tyske hæren helt til Riga, bare 300 kilometer fra Petrograd. Kerenskij og regjeringa hadde mislyktes totalt. Hæren var i oppløsning, økonomien i fritt fall og samfunnet var nær kollaps.

Kornilov-affæren

Kerenskij sparka hærsjefen og innsatte den reaksjonære kosakkgeneralen Lavr Kornilov som ny hærsjef. Høyresida så Kornilov som en slags frelserfigur.

Kornilov handla raskt: Han krevde at politikere ikke skulle blande seg inn i styringa av hæren, gjeninnførte dødsstraff og krevde militarisering av jernbanen og krigsindustrien. Samtidig begynte kontrarevolusjonære styrker å samles rundt Kornilovs hovedkvarter i Moskva.

Kerenskij gikk bak ryggen på både eget parti, sovjetene og regjeringa og støtta denne politikken fra Kornilov.

Men Kornilov krevde at regjeringa gikk av og ga all makt til det militære. Kerenskij ble tilbudt rolla som justisminister i et nytt militærleda regime. Først nå forsto Kerenskij at Kornilov ikke var en alliert, men en rival om makta. Kerenskij beordra Kornilov til å stoppe marsjen mot hovedstaden, og ga ham sparken. Kornilov ga blaffen og starta sitt forsøk på militærkupp.

Kadett-partiet trakk seg ut av regjeringa, og reformistene satt igjen maktesløse. Kerenskij satt i en fortvila situasjon og han hadde ingen allierte igjen, etter å ha gått bak ryggen på både eget parti og regjering.

Sovjetene – som ble passivisert etter opprøret i juli – våkna brått. Titusener deltok på møter. De valgte en komité for kamp mot kontrarevolusjonen med representanter fra de sosialrevolusjonære, mensjevikene og bolsjevikene, som nå sto sammen mot Kornilovs kupp. Komiteen mante til full væpna motstand mot kuppet.

Til tross for at den provisoriske regjeringa hadde hundsa bolsjevikene inn i en delvis illegal tilværelse, stilte bolsjevikene nå opp skulder til skulder med reformistene. Bruddet mellom Kerenskij og Kornilov hadde endra situasjonen – Kornilov og hæren var hovedfienden. Bolsjevikenes strategi var å samtidig avsløre Kerenskij sin handlingslammelse ved å stille seg sjøl i ledelsen for den felles kampen mot kontrarevolusjonen.

På få dager stilte sovjetene en væpna arbeidermilits på ca 40 000 på beina. Sovjetet tok over Putilov-jernverket, og arbeiderne jobba frivillig 16-timers skift for å produsere kanoner til forsvaret av revolusjonen. Jernbanearbeiderne reiv opp jernbanespor for å stoppe troppeforflytninger. Postarbeidere og telegrafister nekta å sende beskjeder for militæret. Andre fagforeninger bidro med penger, kontorer og trykkerier til de revolusjonære styrkene.

Mobiliseringa var så voldsom at Kornilovs styrker i Petrograd ga seg uten særlig motstand og venta på hovedstyrken. Den kom aldri. Transport- og kommunikasjonsarbeidere leda styrkene på avveie. Overalt ble styrkene møtt av revolusjonære arbeidere som møtte dem med argumenter og flygeblader. De ble til slutt overbevist om at de hadde blitt lurt av Kornilov, en lovløs kuppmaker.

Kuppforsøket virka mot sin hensikt. De reaksjonære delene av hæren var demobilisert, og enda større deler av hæren sto på de revolusjonæres side. Høyresida hadde avslørt seg, reformistene var avslørt som handlingslamma og massebevegelsen av revolusjonære arbeidere, bønder og soldater var større, mer erfarne og mer radikale en noen gang.

Revolusjonen på landsbygda

I 1905 hadde tsaren verva soldater blant bøndene som ble brukt mot arbeiderne. I 1917 spredte revolusjonen seg til landsbygda. Regjeringa prøvde å passivisere bøndene ved å be dem vente på den grunnlovgivende forsamlinga, men bøndene så at de etterlengta jordreformene ville utebli om de ikke innførte dem sjøl. Soldatene som deserterte fra krigen, dro hjem til landsbyene og deltok i kampen, hvor bøndene tok jord og maskiner fra de rike landeierne med makt. Makta på landsbygda lå i større og større grad i landsbykommuner bygd nedenfra.

Mange på landsbygda tilhørte minoriteter som var undertrykt av «storrusserne». Bøndenes kamp mot landeierne ble også en kamp mot den sentrale makta. Både bøndene på bygda, arbeiderne i byene og soldatene i hæren var klare for sosialistisk revolusjon.

Oktoberrevolusjonen

Men bolsjevikpartiet var ikke klare. Lenin (i skjul etter arrestordren på ham) sendte et brev til sentralkomiteen i september, der han argumenterte for å ta makta. De gikk enstemmig mot Lenins linje. Men partiet hadde vokst fra ca 24 000 til 240 000 medlemmer i 1917. De nye var unge og radikale. Lenin begynte å publisere artikler direkte til grasrota i partiet, og kritiserte sentralkomiteens forsiktige linje. Lokale partiorganisasjoner rundt om vedtok skarp kritikk av ledelsen. Til slutt vant Lenins linje gjennom også i ledelsen.

Petrograd-sovjetet organiserte en revolusjonskomité bestående av væpna arbeidere og soldater. I løpet av to dager i begynnelsen av november (25. og 26. oktober etter russisk kalender) erobra de regjeringskontorene og Vinterpalasset, nesten uten motstand. De erklærte «All makt til sovjetene!». Samtidig ble den andre allrussiske sovjetkongressen avholdt. Her ble det sosialrevolusjonære partiet splitta, og høyrefløya forlot kongressen sammen med mensjevikene. 505 av 648 delegater stemte for å ratifisere maktovertakelsen, og valgte en ny regjering leda av Lenin med et flertall bolsjeviker og et mindretall fra venstrefløya av de sosialrevolusjonære.

Den grunnlovgivende forsamlinga

Først en måned ette revolusjonen blei valget til Den grunnlovgivende forsamlinga avholdt. De sosialrevolusjonære vant valget, med bolsjevikene på andreplass. Valgdeltakelsen var under 50 %. Fordi listene ble utarbeida før revolusjonen, før splittelsen av det sosialrevolusjonære partiet, førte dette til at de høyre-sosialrevolusjonære dominerte forsamlinga. Sammen med høyresida og mensjevikene hadde de knapt flertall. Victor Chernov fra de høyre-sosialrevolusjonære blei valgt til president for forsamlinga, og alliansen mellom reformistene og høyresida nekta å godta at sovjetkongressene skulle ha noen som helst makt.

Dermed sto regjeringa i en umulig situasjon. Å fortsette med Grunnlovsforsamlinga ville bety slutten på sovjetmakta, å fortsette med sovjetmakt måtte innebære å oppløse Grunnlovsforsamlinga. De valgte å oppløse Grunnlovsforsamlinga og erklære sovjetkongressen statens øverste demokratiske organ.

De avholdt tre sovjetkongresser i 1918, som vedtok henholdsvis opprettelsen av den russiske sovjetrepublikken, å trekke Russland ut av krigen og til slutt ny grunnlov. Verdens første sosialistiske stat var et faktum.

Jokke Fjeldstad er redaksjonsmedlem
Foto: thierry ehrmann

Hegemoni har blitt brukt noe forskjellig opp gjennom tiden. Hegemoni kan brukes for å beskrive et lands dominans over et annet. Det er også innen marxismen brukt for å vise til arbeiderklassens ledende rolle i revolusjonen, og nødvendigheten av å forene forskjellige klasseinteresser som strategi.

Antonio Gramsci brukte det til å beskrive at borgerskapet ikke bare var den herskende klassen gjennom statsmakten, men at det hadde en kontroll over det sivile samfunn. Med det sivile samfunn mener vi religiøse samfunn, media, fagforeninger, politiske partier, kulturelle og andre frivillige institusjoner. Det sivile samfunnet skilles fra staten ved at staten har et monopol på tvang. Men dette skillet må forstås som metodisk, da det i virkeligheten vil være mange gråsoner og overlapp mellom det sivile samfunn og staten.

Borgerskapet etablerer og opprettholder ikke sitt klasseherredømme bare via tvang og organisering av statsapparatet. Klasseherredømme utøves også gjennom hegemoniet i det sivile samfunn. Gramsci mener at en samfunnsgruppe må utøve lederskap før den vinner regjeringsmakt. En klasse oppnår hegemoniet sitt i et system av politiske og ideologiske allianser og kompromisser med andre klasser og samfunnsgrupper. Dette systemet utgjør en «historisk blokk» som er grunnlaget for en bestemt historisk, sosial orden. Det norske sosialdemokratiske klassekompromisset, med hovedavtalen, trepartssamarbeid osv. er et eksempel på en slik «historisk blokk».

Et nytt hegemoni skapes i endring av folks bevissthet, tenkemåter, verdensoppfattelse, følelser og moralske standarder. Gramsci mente «alle mennesker er filosofer». Han mente det finnes et «folkevett» eller «en sunn fornuft» en slags allmenn filosofi basert på et idésett med mange kilder. Kultur, tradisjoner, media osv. er kilder til denne «sunne fornuften». Totalt sett uttrykker de til sammen et sett med verdier og holdninger som framstår som en konsensuskultur. På den ene siden kan den være motsetningsfylt og gammeldags. Forsvare undertrykkelse og ulikhet. Samtidig er det også mye positivt i den «sunne fornuften» eller folkevettet. Folkevettet er det området der den dominerende ideologien skapes, men det er samtidig også området for motstand mot denne ideologien.

Når borgerskapets hegemoni er truet, vil den kunne innføre reformer ovenfra. Krav fra andre klasser eller samfunnsgrupper kan bli innfridd, men da på en måte som avvæpner og passiviserer disse gruppene. Igjen blir hegemoniet til borgerskapet etablert. På denne måten er borgerskapet en politisk klasse siden den ser ut over sine direkte klasseinteresser. Dette kaller Gramsci en passiv-revolusjon.

Mot-hegemoni

Gramsci ser på det som kommunistenes oppgave å etablere et mot-hegemoni mot det rådende. Arbeiderklassen kan bare bli den ledende klassen ved at den «lykkes med å skape et system av allianser som tillater det å mobilisere flertallet av befolkningen mot kapitalismen og den borgerlige staten». Arbeiderklassen må ta hensyn til andre klasser og samfunnsgruppers interesser og gjøre kampen for dem til en del av sin egen kamp. Forholdet mellom arbeid og kapital består ikke bare av denne hovedmotsetningen, men eksisterer i et komplekst system av andre forhold til andre klasser og samfunnskrefter. Begge prøver å styrke sine egne allianser og svekke alliansene til motparten og dermed endre maktforholden i sin favør. Derfor må arbeiderklassen gå ut over sine særinteresser, inngå kompromisser for å gjøre seg til den nasjonale representanten for en bred blokk av samfunnskrefter.

Her gir Gramsci en ny di­m­­en­­sjon til hegemoniet, en «nasjonal-folkelig». Man tar opp i seg kamper og krav som ikke har en ren klassekarakter. Eksempler på dette er radikale og folkelige kamper for rettigheter, bevegelser for frigjøring, kvinnebevegelsen, fredsbevegelsen og bevegelser som uttrykker kravene til minoriteter, unge eller studenter. De har alle sine særlige kvaliteter og kan ikke reduseres til klassekamp, selv om de står i et forhold til den.

Venstrepopulisme

Framveksten av Podemos og venstrepopulismen har gitt fornyet interesse for hegemonibegrepet. Podemos ledere som Pablo Iglesias og Inigo Errejón henter inspirasjon fra tenkere som Ernesto Laclau og Chantal Mouffe. Mens hegemonibegrepet hos Gramsci handler om hvordan bygge allianser for arbeiderklassen, så bruker Laclau och Mouffe begrepet annerledes. Det politiske subjektet er ikke arbeiderklassen, men en kompleks sammensetning av politiske viljer. De mener verden er mye mer komplekst og at den industrielle arbeiderklassen ikke lengre er den ledende kraften. Hos Laclau skapes ikke motsetningene i samfunnet ut fra klasser, men oppfatning av hvem som er fienden. Ulike viljer (eksempelvis fagforeninger eller interessegrupper) har ulike krav til regjeringen. Når disse kravene avvises, har viljene det felles at kravene deres ikke er innfridd, og da er det grunnlag for en allianse mellom dem. Blir disse kravene omformulert til mer generelle paroler, blir populismen aktuell. Det skapes et skille mellom de som har makten og de som ikke får innfridd sine krav. Dette skillet kan defineres som folket og makten (eller kasten som i tilfellet Podemos).

Det er ikke vanskelig å forstå at den nye postsovjetiske ledelsen i Russland etter Sovjetunionens sammenbrudd har hatt sterkt behov for en ny tolkning av Den russiske revolusjon som kan forklare sammenhengen mellom landets fortid, nåtid og fremtid. Den trengte med andre ord en historiepolitikk for å forme en ny historisk tradisjon, en ny måte å erindre på, en ny nasjonal identitet.

Jens Petter Nielsen er professor ved UIT Norges arktiske universitet.
Foto: Feliksbln / Flickr

Boris Jeltsin kom ikke særlig langt i å utvikle en slik ny «metanarrativ» om russisk historie. I 1990-årene var kritikk av sovjetsystemet Jeltsins viktigste instrument for å legitimere den pågående omveltningen i Russland, og hans regime identifiserte seg rett og slett med verdier som under den kalde krigen hadde vært tilskrevet det kapitalistiske Vesten. Det var mer problematisk for Russland enn for de andre postsovjetiske statene å satse på nasjonale verdier. Det var ikke naturlig å knytte seg til den russiske stormaktstradisjonen, siden Jeltsin selv hadde arbeidet så målrettet for oppløsningen av Sovjetunionen. Hovedvekten lå i hans regjeringstid på brudd, snarere enn på kontinuitet med tidligere epoker i russisk historie. Slik kom det nye, postsovjetiske Russland i 1990-årene til å bygge sin identitet først og fremst på en fordømmelse av «den totalitære fortiden» – og knytte seg til nye «demokratiske», vestlige verdier.

En endring ble imidlertid merkbar fra andre halvdel av 1990-tallet. I stedet for en fullstendig avstandtagen fra den sovjetiske arven, begynte man nå å legge vekt på forsoning. Revolusjonsdagen, det vil si 7. november, ble omdøpt til «Dagen for forsoning og samforstand», dvs. en dag som i stedet for å markere Den store sosialistiske Oktoberrevolusjonen skulle brukes til å overvinne den splittelsen som revolusjonen skapte og som fremdeles eksisterer mellom dem som er imot og dem som føler nostalgi for den sovjetiske fortiden. Men Jeltsin manglet fremdeles en plausibel historisk tolkning som kunne knytte den ikke-kommunistiske samtiden til den førrevolusjonære, keiserlige epoken av russisk historie.

Vladimir Putin har, siden han overtok som Russlands president i år 2000, også vært opptatt av forsoning, og han tatt et skritt videre i retning av å avklare det postsovjetiske Russlands forhold til Den russiske revolusjon. Hans valg av navn på sitt politiske parti, Jedinaja Rossija, «Det forente Russland», er ikke tilfeldig, og Putin er forsiktig med å utestenge dem som føler nostalgi for sovjetepoken fra dette nasjonale fellesskapet. I begynnelsen av sin første presidentperiode fikk Putin Riksdumaen til å stemme for å beholde flere av de sovjetiske statssymbolene, det røde flagget og sovjetstjernen for de russiske væpnede styrkene, og den gamle sovjetiske nasjonalsangen, bare med en ny tekst. Gjennom sine lærebokprosjekter har han også vært opptatt med å konstruere en «infrastruktur» for erindring av nøkkelbegivenheter i landets historie som kunne styrke den indre sammenhengen i russisk historie.

Det nye Russland ble erklært for å være den legitime arving til den russiske «tusenårige» staten, og et nøkkelbegrep i den forbindelse er prejemstvennost, dvs. ‘kontinuitet’. En ny symbolsk akse ble etablert, nemlig Russlands stormaktsstatus, som ble projisert på landets «tusenårige historie» og slo fast at den russiske statsorganisasjonen har spilt en unik, initiativtagende rolle i russisk historie gjennom århundrene – alt i samsvar med den russiske, førrevolusjonære «statlige historiske skole», som tilskrev den russiske statsmakten en ledende, subjektiv rolle i samfunnsutviklingen.

Et uløst problem i dette nye metanarrativet om russisk historie var forholdet mellom revolusjonen i 1917 og den første verdenskrigen. Blant vestlige historikere har det alltid vært en overbevisning at Den russiske revolusjonen vokste ut av krigen. Og slik er det fremdelers. I nye bøker skriver f.eks. Joshua A. Sanborn (2014), at «Den russiske revolusjonen i sin helhet var et produkt av krigen, og den ble på en avgjørende måte påvirket av soldater på hvert enkelt avgjørende stadium». Og Christopher Read hevder (2013) på samme måte at uten august 1914 ville «revolusjonen, slik vi kjenner den, ikke ha kunnet finne sted.» Sammenlignende forskning omkring revolusjoner tyder også på at store revolusjonære oppstander bare lykkes hvis det gamle regimet er avgjørende svekket på forhånd på grunn av ytre påkjenninger. I hans nye bok om Den russiske revolusjonen slår S.A. Smith fast at det praktisk talt i alle sosialistiske revolusjoner i det 20. århundret ikke var krise i det kapitalistiske system, men imperialistiske kriger, som skapte vanskeligheter for de gamle regimene.

Militært nederlag, krigstretthet og mangel på mat og kull til oppvarming i byene var viktige årsaker til tsarstyrets fall i mars 1917 og også for den såkalte provisoriske regjering som overtok makten, men som bare eksisterte i åtte måneder. Krigen forklarer en stor del av bolsjevikenes suksess høsten 1917, selv om den generelle forverringen i levekår trolig var enda viktigere. I dag finner flertallet av historikere både i vest og i øst at det er vanskelig å forestille seg den russiske revolusjon uten tre års forutgående krig.

Men i sovjetepoken var det ikke akseptabelt å bruke «Den store krigen» som forklaring på hvorfor det brøt ut revolusjon i Russland, fordi det ville reise tvil om Oktoberrevolusjonens legitimitet som en revolusjon i marxistisk forstand. Særlig fra 1930-tallet og utover var det viktig å vise at Oktoberrevolusjonen ble forårsaket av klassiske marxistiske forutsetninger for en sosialistisk arbeiderrevolusjon og at den var dypt rotfestet i det russiske samfunnet selv. Det ble feil å tillegge ytre impulser som en krig avgjørende betydning, selv om Lenin mente det var en klar sammenheng mellom første verdenskrig og revolusjonen. Bemerkelsesverdig nok ble det, så lenge Sovjetunionen eksisterte, ikke reist et eneste minnesmerke for å ære de russiske soldatene som falt på slagmarken mellom 1914 og 1917, tilsammen 1,7 millioner. Ingen årsdager ble markert. Forklaringen er at Oktoberrevolusjonen var en anti-nasjonal revolusjon og et opprør mot krigen. Lenin ønsket å omforme Den store krigen fra å være en krig mellom nasjoner, til å bli en krig mellom klasser. Og han lyktes, men bare i Russland.

Det negative synet på Russlands deltakelse i krigen var så inngrodd at det tok 20 år fra oppløsningen av USSR til russerne var rede til å gjøre noe med det. Først i 2010 bestemte Putin-administrasjonen seg for å rehabilitere første verdenskrig som et symbol for russisk heltemot og lidelse. I en tale til Føderasjonsrådet den 27. juni 2012 erklærte Putin at Russlands nederlag i første verdenskrig skyldtes bolsjevikledernes forræderi. Han anklaget dem for å ha trukket Russland ut av krigen og viste til at de den 3. mars 1918 inngikk en skammelig fred med sentralmaktene, den såkalte Brest-Litovsk-traktaten. Sovjetlederne måtte godta at imperiet skallet av i vest, da Polen, Finland og Estland, Latvia og Litauen ble selvstendige stater, og Ukraina i praksis ble et tysk protektorat. Senere ville de ikke innrømme at Brest-Litovsk var et feilgrep, sa Putin, og derfor fortsatte de å omtale denne krigen som «imperialistisk» og unnlot å hedre den russiske hæren og dens heroisme.

1. august 2014 avduket Putin det første offisielle russiske monumentet, viet til russiske soldater som døde i første verdenskrig i krigsminneparken Poklonnaja Gora i Moskva. 1 august 1914 var dagen da Russland gikk med i krigen, og denne dagen er blitt offisiell minnedag i Russland. I januar 2016 fordømte Putin nok engang Lenin og klandret ham for Det russiske imperiets sammenbrudd. På grunn av bolsjevikene ble Russland et offer i krigen, i stedet for å kunne være med å dele seierens frukter. Dette er et syn som i dag deles av en god del historikere i Russland.

Ideen om «den stjålne seier» var et viktig element i Putins historiepolitikk i 2014, da man markerte hundreårsdagen for utbruddet av den første verdenskrigen. Behovet for å rehabilitere Russlands deltakelse i første verdenskrig har sammenheng med det faktum at Den store fedrelandskrigen (1941–1945) er blitt nesten enda viktigere i det postsovjetiske Russland enn den var i sovjetepoken. Den er blitt kalt Putin-regimets «grunnleggelsesmyte» og har bidratt til å fortrenge minnet om revolusjonen. Erindringen om Den store fedrelandskrigen får liksom all dissonans til å forsvinne, ideologiske konflikter, motsetninger mellom generasjoner, så vel som mellom etniske grupper forsvinner som i det magiske bildet. Seiersdagen den 9. mai blir i dag oppfattet av folk flest i Russland som landets egentlige nasjonaldag, og den er virkelig i ferd med å fortrenge erindringen om den russiske revolusjon og den 7. november.

Men det som virkelig er det postsovjetiske Russlands grunnleggelsesmyte, er ikke krigen selv, men den putinistiske idé om den historiske kontinuiteten i Russlands stormaktstradisjon der seieren over Nazi-Tyskland bare er det absolutte høydepunkt. I den forbindelse blir «Den store krigen», dvs. første verdenskrig, en nødvendig «stepping stone» mellom det keiserlige og det postsovjetiske Russland, som under Vladimir Putins ledelse er i ferd med å gjenvinne sin stormaktsstilling. Fordi Oktoberrevolusjonen for hundre år siden oppstod som et opprør mot første verdenskrig endte den opp med å kaste skygger over Russlands deltakelse i denne krigen gjennom hele sovjetperioden. Nå, da Russlands ledelse har bestemt at den første verdenskrigen faktisk var en krig for Russlands ære og nasjonale interesser, har denne krigen begynt å kaste lange skygger tilbake på den russiske revolusjonen i 1917, ikke bare Oktoberrevolusjonen, men også Februarrevolusjonen.

I 1998 døpte altså Boris Jeltsin den 7. november om til «Dagen for forsoning og samforstand». I 2005 døpte Putin den igjen om til «Dagen for nasjonal enhet» og flyttet den for sikkerhets skyld til 4. november, en dag som er relatert til innsettelse av Romanov-dynastiet på begynnelsen av 1600-tallet. Siden da har den gamle revolusjonsdagen blitt oppslukt av en historisk militærparade: På revolusjonsdagen i 1941, da tyske militære enheter nærmet seg Moskva og allerede kunne se løkkuplene i Kreml, gjennomførte Stalin en militærparade på Den røde plass for å demonstrere Russlands ubendige vilje til å kjempe. I de senere år er det den 7. november blitt holdt en parade som er en imitasjon av 1941 paraden, med tidsriktige uniformer. På denne måten har revolusjonsdagen forandret karakter, fra å være en minnedag for Oktoberrevolusjonen er den blitt enda en minnedag for seieren over Nazi-Tyskland.

Vladimir Putin og hans nærmeste medarbeidere i historiske spørsmål, Sergej Narysjkin, og Vladimir Medinskij, Den russiske føderasjonens kulturminister, er enige om at det eneste som kan gi Russlands historie en indre sammenheng etter marxismen-leninismens sammenbrudd, er den statlige tradisjon. Men problemet gjenstår at Den russiske revolusjonen uunngåelig svekker kontinuiteten i denne «infrastrukturen» av historiske minner. Sett fra Kreml-ledelsens synsvinkel er hovedproblemet med bolsjevikene ikke kommunismen, men det forhold at den rev ned den gamle tsarstaten og etterpå inngikk en separatfred med Russlands fiender, som førte til at enorme landområder ble revet løs fra det russiske imperiet.

Det ville naturligvis ha vært mulig for Putin å distansere seg fra Oktober-, men omfavne Februarrevolusjonen, som tok sikte på å innføre demokrati i Russland. I år 2000 ble Putin god venn med Aleksander Solzjenitsyn, den store forfatter som i 1994 var kommet tilbake til Russland etter 20 år i eksil. Kampen mot revolusjonen hadde vært en styrende idé for Solzjenitsyn gjennom mesteparten av hans liv. Putin kom til å dele hans negative syn på Februarrevolusjonen. Februar brakte middelmådigheter til makten i Russland, mente Solzjenitsyn. De kan ha hatt de beste intensjoner, men manglet ryggrad og ble snart feid vekk av Lenin og bolsjevikene. Da den såkalte Oransjerevolusjonen fant sted i Ukraina i 2004–2005, sammenlignet Solzjenitsyn den uvilkårlig med Februarrevolusjonen i Russland i 1917. Den gangen var det Tyskland som stod bak og hjalp Lenin og andre bolsjeviker med å komme tilbake til Russland, samt forsynte dem med penger. Hundre år senere spilte, ifølge Solzjenitsyn, vestlige filantropiske ­organisasjoner en lignende rolle og oppmuntret til revolusjonær uro i Ukraina.

Solzjenitsyns syn på Februarrevolusjonen vant gjenklang hos Kreml-ledelsen, og dens budskap i forbindelse med hundreårsjubileet for Den russiske revolusjon er klart nok: Russland har hatt nok revolusjoner. Selv om første verdenskrig er blitt klarert som en «stepping stone» mellom det keiserlige Russland, andre verdenskrig og dagens post-sovjetiske Russland, er det rett og slett uråd å fjerne Den russiske revolusjonen fra denne erindringens infrastruktur. Revolusjonen ødela den tsaristiske staten, men senere åpnet bolsjevikene, ved å industrialisere landet og sentralisere dets politiske maktstrukturer,en ny æra for russisk statsbygging, som overgikk alt som Russland hadde oppnådd i fortiden. Uten Oktober er det i virkeligheten tvilsomt om Russland ville ha gjort det så bra under den andre verdenskrigen.

Det er dette som er dilemmaet for den russiske ledelsen i forbindelse med hundreårsjubileet for Den russiske revolusjon: Mens det er lett å stigmatisere bolsjevikene som forrædere i forbindelse med den første verdenskrigen, er de likevel uløselig forbundet med seirene i den andre. Putin har gjentatte ganger fordømt Stalins terror i 1930-årene, men medgir samtidig at det er umulig å overse den positive rollen han spilte under Den store fedrelandskrigen. Av den grunn velger han å snakke om Stalin så sjelden som mulig.

Det samme gjelder revolusjonen. Men det er naturligvis vanskelig ikke å snakke om revolusjonen i selve jubileumsåret. Det finnes også en annen grunn til at Putin og hans medarbeidere med hensikt er tvetydige i sine uttalelser. Kreml-ledelsen ønsker ikke å støte fra seg de russerne som føler nostalgi for sovjetepokens tapte stabilitet, særlig eldre mennesker. Og det er ennå mange av dem. For markeringen av 1917 dreier seg ikke bare om revolusjonen, noe som hendte for 100 år siden. Den dreier seg om en hel epoke i russisk historie, som ble innledet med revolusjonen. Og det er ikke mer enn 26 år siden Sovjetunionen gikk i oppløsning. Ifølge kulturminister Medinskij er det i forbindelse med revolusjonsjubileet viktig å unngå å dele folk inn i rettferdige og urettferdige, røde og hvite. Man bør innse at begge grupper som sloss under revolusjonen og borgerkrigen, ble ledet av patriotiske følelser og et ønske om å forsvare Russland. De bare forstod oppgaven forskjellig. Denne tvetydigheten fra Kreml-ledelsen side er årsaken til at Lenin, grunnleggeren av sovjetstaten og Den russiske revolusjonens arkitekt, fremdeles ligger på utstilling på Den røde plass i Moskva. Putin vil ikke at han skal fjernes fra mausoleet og gis en anstendig begravelse før han en sikker på at en overveiende majoritet av den russiske befolkningen ønsker det. For å nå dette målet må vi kanskje vente til den generasjonen som har lært å se opp til ham, har gått fra borde. Den russiske historikeren Eduard Radzinskijs kommentar i den forbindelse er at, «så lenge Lenin er på Den Røde Plass – vil revolusjonen fortsette».

På landsmøtet i Fagforbundet sist oktober grep forbundsleder Mette Nord inn mot flertallet i salen. De hadde nemlig vedtatt at forbundet for de kommuneansatte skulle kjempe for fortsatt bruttopensjon. Men da ville de ikke lenger ha noe å forhandle på ifølge Nord. Resultatet ble et nytt vedtak med en rekke gode intensjoner om fortsatt gode pensjoner for de offentlig ansatte, men ingen bruttogaranti.

Arne H Rolijordet er tillitsvalgt ved Ringnes Bryggeri og Rødt-medlem
Foto: Gudmund Dalsbø

Denne hendelsen er nok et eksempel i en lang rekke med retoriske krumspring fra de sosialdemokratiske lederne i fagbevegelsen for å kamuflere virkningen av pensjonsreformen. For etter at Pensjonskommisjonen la fram sin utredning i 2004 har vi fått en varig svekkelse av folketrygdens pensjonsytelser til lønnsmottakerne.

Først ut var privat sektor, og nå står de offentlig ansatte for tur, slik målet har vært hele tiden.

Begrunnelsen er at det må være like regler, bl.a. for å lette jobboverganger mellom sektorene. Ulike pensjonsregler har som kjent vært en hemsko for en vellykket privatiseringsprosess.

AFP-avtalen

I første omgang dreide pensjonskampen seg om å forsvare AFP-avtalen i privat sektor. Denne avtalen sikret at en kunne gå av med full pensjon allerede ved fylte 62 år. En fikk godtgjort de siste fem årene fram til fylte 67 uten økonomisk tap. Ytelsene ble betalt av et eget fond som var en del av tariffavtalene mellom partene i arbeidslivet.

Pensjonskommisjonen kom fram til at dette ikke kunne fortsette. Med stigende levealder i befolkningen ville utgiftene med å bære framtidige pensjoner bli for store for folketrygden. De lanserte derfor flere nye mekanismer for å komme rundt dette problemet.

For det første ble opptjeningen av pensjonspoeng endret. I stedet for de 20 beste årene ble det innført en alleårsregel. Nå skal alle år telle likt. Dette ble framstilt som et framskritt, men gjennomsnittet av alle årenes opptjening blir sjølsagt lavere enn gjennomsnittet av de 20 beste årene!

Den andre store endringen er innføring av levealdersjustering. Den fungerer på følgende måte: Pr. i dag lever vi i gjennomsnitt til vi er 82 år. Tar en ut pensjon ved fylte 62 år, gjenstår det i snitt 20 leveår. Det som er opptjent av pensjonsytelser, nå gjerne kalt «pensjonsformuen», skal da deles på 20. For hvert år en utsetter pensjoneringen blir det færre år å fordele denne pensjonsformuen på. I tillegg kommer den positive effekten av at pensjonsopptjeningen fortsetter noen år til. Det betyr at om du tar ut pensjonen først når du er 67 år, så har «pensjonsformuen» din blitt større, mens antall år fram til du blir 82 er redusert til 15. Potten blir større og delingstallet mindre. Forskjellen mellom å ta ut pensjon først ved fylte 67 år i stedet for ved 62 vil medføre at pensjonen blir rundt 35 % høyere. Effekten av dette forsterker seg jo lengre opp i årene du er i stand til å jobbe.

Slik flytter pensjonsreformen ytelsene i folketrygden fra sliterne som av helsemessige grunner blir nødt til å gå av tidlig, til de yrkesgruppene som ikke har store fysiske belastninger i arbeidslivet. Dette er å premiere akademikerne på bekostning av de lavtlønte.

Denne klassemessige skjevheten blir ytterligere forsterket ved at enkelte arbeidstakere blir nektet å gå av ved fylte 62 år uansett hvor slitne de måtte være. Dette skjer hvis pensjonsformuen er så liten at den årlige pensjonen blir mindre enn det som er minstepensjon (garantipensjon) i Norge. Landet kan jo ikke ha pensjonister med mindre pensjon enn minstepensjon (!). Regelen rammer spesielt innvandrere med kort botid i Norge og kvinner som har jobbet mye deltid eller har vært hjemmeværende i perioder. Dette gjelder anslagsvis 20–30 % av de yrkesaktive.

I den nye avtalen har AFP blitt et tillegg på folketrygden som opptjenes på samme måte. Den blir utbetalt fra en tar ut pensjon og så lenge en lever. Men da LO-ledelsen skulle få flertall for dette ved uravstemningen i forbindelse med tariffoppgjøret i 2008, påsto de at AFP-en skulle bli «bedre» i framtiden enn før.

Økonomisk løste de dette tilsynelatende ved å la AFP-tillegget være høyere de første årene. Etter fylte 67 blir AFP-tillegget redusert med 19 200 kroner i året. Tankegangen var nok at en tar livet mer med ro etter hvert som årene går. Mens i realiteten kan pengebehovet heller stige med høyere alder fordi en må betale for mer hjelp og assistanse.

Lavere offentlige ytelser

Selv om pensjonskommisjonen mente at økt levealder ville føre til for store pensjonsutgifter for staten, mente de samtidig at den generelle velstandsøkningen ville fortsette. Premisset deres var at innbyggerne fortsatt skulle få økt levestandard, men at folk flest ikke ville godta at en større del av veksten gikk til skatt.

Radikale økonomer fant raskt ut at innen 2050 kan levestandarden i Norge ha økt med 100 %. Hvis bare en brøkdel av dette blir tatt ut som skatt, kunne en finansiere hele eldrebølgen med både pleie- og omsorgsutgifter og pensjonsutbetalinger. I følge utrederne ville økt skattetrykk imidlertid skille Norge negativt ut fra resten av den vestlige verden.

Hvis pensjonskommisjonens utredning hadde kommet i år i stedet for i 2004, hadde de muligens kamuflert synspunktene sine bedre. Det er opplagt i strid med naturens bæreevne at det meste av framtidig produktivitetsøkning skal tas ut i form av økt privat forbruk.

Mer privat ansvar

Det tapet som redusert pensjonsopptjening medfører, skulle så dekkes opp av private ordninger. Vi fikk Lov om Obligatorisk Tjenestepensjon (OTP), nye former for pensjonsforsikring i bedriftene (innskuddspensjon) og ulike muligheter til individuell pensjonsopptjening. Pensjonsreformen føyer seg dermed inn i en generell utvikling der en større del av økonomien overføres fra offentlig sektor til privat kapital.

Forsikringsselskaper og finanskapital gned seg i hendene. En større del av arbeidstakernes pensjon ble privatisert og forvandlet til den enkeltes individuelle ansvar. Overgangen ble offensivt markedsført med at det enkelte individ nå selv kunne bestemme hvordan ens egen økonomi skulle forvaltes – til forbruk eller sparing til framtidig pensjon. Argumentasjonen kunne kanskje virke forlokkende overfor enkelte i den velstående middelklassen, men for de lavtlønte som må snu på hver krone, var denne ideologiske føringen en ren hån.

Med stigende levealder vil problemene pensjonsreformen har skapt forsterke seg. Etter hvert som levealderen kanskje blir både 83 og 85 år, må den enkelte jobbe lengre og lengre for å oppnå en pensjon over minstenivå. Det er allerede åpnet for høyere pensjonsalder i bedriftene. Når AFP-avtalen skal revideres i 2018, blir det i følge den rådende logikken naturlig å tenke seg at aldersgrensen for å ta ut AFP også heves.

Bruttopensjonen for fall

Pensjonskommisjonen påpekte i sin utredning at det ville bli særegne problemer i offentlig sektor. Her er det for eksempel tariffestet at ansatte med minst 30 års opptjening skal ha 66 % av sluttlønn som fast pensjonsytelse resten av livet. Det er dette som kalles bruttopensjon og som det har vært så viktig for LO-ledelsen å frigjøre seg fra.

Forhandlingene om nye ordninger i offentlig sektor har trukket i langdrag. Det er naturlig ettersom det er streikerett rundt tariffavtaler. Men nå presser de nye rammevilkårene i form av opptjeningsreglene i folketrygden offentlige bedrifter, kommuner og etater til å kreve revisjon av tjenestepensjonen.

I bunn for alle tjenestepensjonene ligger nemlig opptjent pensjon i folketrygden. Så toppes dette med tjenestepensjon som i offentlig sektor finansieres dels av arbeidsgiver og dels med trekk i lønn for de ansatte. Når den vesentligste delen av totalt pensjonsnivå reduseres gjennom lavere folketrygd, blir det ikke mulig å opprettholde bruttopensjonene på 66 %. Med lavere folketrygd blir jo den økonomiske belastningen for arbeidsgiver tilsvarende høyere hvis en skal opprettholde pensjonsnivået. Offentlige virksomheter har som regel ikke økonomi eller budsjettrammer til å dekke opp dette. Gapet vokser i takt med at stadig flere årskull omfattes av de nye opptjeningsreglene.

Først ute var en rekke kulturinstitusjoner, og nå kommer kommuner, utdanningssektoren osv. etter. De offentlig ansatte står foran det samme historiske nederlaget som arbeidstakerne i privat sektor, og ingen utenom dem selv kan befri dem fra denne skjebnen.

Sosialdemokratenes rolle

Pensjonskommisjonens innstilling ble kjempet igjennom av Arbeiderpartiet. På betingelse av å opprettholde daværende AFP-avtale gikk LO-kongressen i 2005 med på å godta reformen.

Mens partiet Rødt og dets forgjenger Rød Valgallianse sto opp mot pensjonsreformen fra første dag, svingte det mer internt i SV. SVs daværende nestleder Henriette Westrin var med i pensjonskommisjonen og godtok hovedpremissene for kommisjonens forslag, men hadde noen innsigelser mot de nye opptjeningsreglenes fordelingsprofil. På landsmøtet i mai 2005 førte den interne uroen i partiet så til at SV vedtok å gå imot pensjonsreformens kutt i folketrygden.

Men etter Stortingsvalget samme høst fikk vi Soria Moria-forhandlingene mellom AP, SV og SP. Da måtte SV gi opp motstanden mot pensjonsreformen som betingelse for å sitte i landets første rødgrønne regjering. Dette sviket mot de fagorganisertes interesser viser noe av den enorme politiske kulturforskjellen som eksisterer mellom Rødt og SV.

Når de offentlig ansatte nå skal slås for å bevare så mye som mulig av sine tjenestepensjoner, kommer både LO-ledelsen, AP og SV til å uttrykke sin støtte til fagbevegelsens ambisjoner. Men i den grad fagforbundene evner å «henge bjella» på den virkelige synderen – den reduserte folketrygden, vil de møte en kald skulder. I privat sektor har LO-ledelsen allerede vendt fokuset mot størrelsen på tjenestepensjonene i bedriftene i stedet for folketrygden. Og verken AP eller SV har tatt selvkritikk for hva de har blitt med på under Stortingets behandling av pensjonsreformen. Ingen liker å møte seg selv i døra.

– Allianser på og utafor Stortinget er viktig. Hva vi får til inne på Stortinget, er også avhengig det som skjer utafor, sier nyvalgt stortingsrepresentant Bjørnar Moxnes til Unni Kjærnes  og Erik Ness fra Gnist-redaksjonen.

Erik Ness og Unni Kjernes er redaksjonsmedlemmer i Gnist. Foto: Einar Aslaksen

– Tusen takk for det. For Rødt betyr dette at vi har tilgang til landets viktigste talerstol. Vi vil bruke den til å løfte fram spørsmål som er viktige for klassekampen i Norge. Som kampen for verdig pensjon for sliterne i arbeidslivet, profittfri velferd og ikke minst kampen mot de raskt økende klasseskillene.

Vi ønsker at fagforeningsfolk og tillitsvalgte tar kontakt og forteller oss hvor det brenner, hva som er viktig å legge fram på Stortinget. De har nå fått en solid alliert inne på Stortinget, slik de har hatt med kommunestyrerepresentanter fra Rødt landet rundt.

– Vi har så vidt begynt å jobbe med å lage en troverdig og helhetlig økonomisk politikk. Det betyr en politikk som kan settes ut i livet. Da må vi vite hva velferdsreformene partiet går inn for koster, og hvordan vi kan få inndekning for dem.

Vi har store ambisjoner i partiprogrammet, særlig for velferdsstaten, for velferdstjenester, pensjoner og trygder. Nå har vi muligheten til å meisle ut disse i praktisk politikk. Fram til nå har vi jo ikke visst jo hva disse vil koste.

Vi skal også regne på skattepolitikken for å se på inntektssida. Da ser vi både på fordelingseffekter og hvor mye vi har å rutte med når vi endrer skatter og avgifter. Også sosialister må ha penger til velferdsstjenestene vi ønsker å bygge ut.

– Rødt markerte seg ikke bare som partiet for profittfri velferd. Vi var og er det eneste system­kritiske miljøpartiet. Det viste vi i valgkampen og fortsetter med det.

Internasjonalt ser vi at Trump ønsker at NATO og Norge skal sende flere soldater til Afghanistan. Det er viktig at Norge sier et tydelig nei til dette. Tvert imot må vi hente de soldatene som allerede er der, hjem til Norge.

Den første saken vi reiste på Stortinget var denne: «Stortinget ber regjeringen om å sørge for at baseerklæringen etterleves, også når det gjelder såkalt «rotasjonsbasert trening».

Vi skal være en tydelig utenrikspolitisk opposisjon på Stortinget. Det er spesielt viktig nå som regjeringa endrer norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk dramatisk ved å åpne opp for permanente amerikanske baser på norsk jord. Utviklinga av en felles norskamerikansk hær på norsk jord strider fundamentalt med baseerklæringa fra 1949. Dette er farlig politikk og gjør Norge mer utsatt i spillet mellom stormaktene.

– For å opprettholde samme livsstil og ressurs­bruk som vi har i dag, er vi avhengige av 1,7 jordkloder. Det økologiske overforbruket vi nå er inne i, varer bare en veldig begrenset periode før økosystemer begynner å forvitre og potensielt kollapse. Den økologiske sløsinga for­årsaker vannmangel, dårlige avlinger, utrydding av arter og økt konsentrasjon av klima­gasser i atmosfæren. 

Det er mye vi kan og skal gjøre i kommende stortingsperiode, hvis Stortinget også vil: Satse på pilotprosjekter for offshore vindkraft. Ruste opp vannkraftverk. Effektivisere strømbruken vår. Bruke vannkraften til å videreutvikle kraftforedlende industri. Si nei til at oljeindustrien får nye områder, som utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja.

Alt dette vil vi jobbe for, men vi må også snakke om elefanten i rommet: At vi har et økonomisk system basert på evig vekst. Dette økonomiske systemet heter kapitalisme.

Skal vi stanse de farlige klimaendringene, trenger vi en radikal reduksjon av menneskenes bruk av naturressurser. Samtidig er det nåværende økonomiske systemet avhengig av grenseløs ekspansjon. Når totalutslippet må kraftig ned, kan ikke veksten samtidig fortsette. En grønn kapitalisme er derfor et blindspor. Som forfatteren Naomi Klein påpeker i boka This Changes Everything – Capitalism vs. the Climate: Det er bare ett av de to systemenes regelsett som faktisk lar seg forandre – og det er ikke naturens lover.

Så lenge makta over økonomien er så skeivt fordelt som i dag, vil storselskapene alltid vinne over klimahensyn. Det er derfor vi trenger et mye mer demokratisk samfunn for å kunne redde klimaet. Jeg kaller det et sosialistisk folke­styre, folk kan kalle det hva de vil. Det viktigste er at vi er enige om at dagens kapitalisme må vekk – og at det haster.

– Når vi nå er blitt et stortingsparti, er det viktig å styrke det ideologiske arbeidet i partiets regi. Det er det ikke stortingsgruppa som skal jobbe med. Landsstyret vil diskutere det, og vi må unngå at Rødt som parti lar seg fange av Stortingets dagsorden. Det er enormt mange saker som blir kvernet gjennom Stortinget hver dag og uke, men stortingsgruppa er bare én del av partiets virksomhet.

Partiskolering er viktig. Enda viktigere nå som vi er på Stortinget. Politikken vår i enkeltsaker må sees i sammenheng med vår helhetlige, sosialistiske analyse.

– Allianser på og utafor Stortinget er viktig. Hva vi får til inne på Stortinget, er også avhengig det som skjer utafor. Lofoten, Vesterålen og Senja er ikke verna mot oljeboring bare fordi Venstre og SV er gode forhandlere, men fordi det finnes en folkebevegelse som står på år ut og år inn.

Det samme gjelder kampen for pensjon, faglige rettigheter, sosial dumping, profittfri velferd, bli kvitt amerikanske styrker i Norge. Engasjement og mobilisering inn mot Stortinget er avgjørende.

Inne på Stortinget må vi også bygge allianser. Vi har allerede stilt forslag sammen med MDG og SV om stans i returene til Afghanistan. Vi vil samarbeide med alle partier der vi er enige på sak.

– Partiets politikk er vedtatt på landsmøtet, og dette er føringa for arbeidet vårt på Stortinget. Jeg anslår at Rødt har politikk på omkring 90 prosent av sakene vi skal ta stilling til. Der vi ikke har det, må det løftes opp i partiets ­organer.

Vi har nå en prosess på gang med utvalgene i partiet om saker de vil prioritere innen sine felt. Da får utvalgene også handa på rattet for å fremme Rødts politikk på Stortinget. Det er en viktig oppgave å sørge for god flyt av informasjon mellom partiets organer og stortingsgruppa. For et parti av vår type er det særlig viktig at partiet bestemmer politikken. Stortinget er en arena for å sette politikken ut i livet, men ikke den eneste.

– Det er strenge regler for hvordan bevilg­ningene fra Stortinget til partigruppene kan benyttes. Og de er stramma kraftig til siden 1990-tallet. Pengene skal brukes på å lønne lønne ansatte på Stortinget og til drift av sekretariatet vårt. I utlysningene av stillingene til vår administrasjon, står det at lønna er i tråd med tariffavtalen mellom Handel og Kontor og Arbeiderbevegelsens Arbeidsgiverkontor, som også gjelder på partikontoret.

Men valgresultatet styrka partiet kraftig. Doblinga av stemmer gir økt stemmestøtte. Derfor har partiet allerede kunnet ansette en ny organisasjonssekretær.

Det at jeg betaler inn penger fra stortingslønna, som folkevalgt, styrker også partiet. Hvor mye er ikke avklart, men vi har en solid partiskatt for alle som mottar lønn eller honorar for parlamentarisk arbeid i stat og kommune.

I høst er det hundre år siden den russiske Oktoberrevolusjonen fant sted. At Rød Ungdom markerte denne begivenheten med kaffe og kaker, fikk Fredrik Mellem som leder landets største Arbeiderpartilag og styremedlem i Oslo Arbeiderparti, til å gå helt av skaftet. Han skriver følgende: «Oktoberrevolusjonen i Russland 1917, markerte begynnelsen på det største og mest vedvarende helvete på jord verden noen sinne har sett.» (VG 25. oktober 2017).

Oktoberrevolusjonen viste en hel verden at det ikke er naturgitt hvem som skal herske og hvem som skal herskes over. Revolusjonen var til stor inspirasjon for hele den norske arbeiderbevegelsen de første åra etter den fant sted.

Frykten i borgerskapet for at det kunne skje en revolusjon også i andre land, gjorde at de blei mer kompromissvillige overfor arbeiderbevegelsen. Dette skjedde også i Norge. Åttetimers-dagen som blei innført i Norge 1918 hadde neppe kommet så raskt uten Oktoberrevolusjonen.

Oktoberrevolusjonen var viktig for framveksten av velferdsstaten både i Norge og andre vestlige land. Den innebar store framskritt for kvinnene i Sovjet, slik som innføring sjølbestemt abort, som det tok flere tiår før vestlige land fikk.

Oktoberrevolusjonen bidro til å få en slutt på den førte verdenskrigen. Over 16 millioner mennesker ble drept i denne krigen som følge av de kapitalistiske statenes rivalisering. Mellem nevner ikke dette og han finner det heller ikke verdt å nevne at vestlige land invaderte den nye sovjetstaten med store tap av menneskeliv som konsekvens.

Det å markere Oktoberrevolusjonen som et rettferdig opprør betyr ikke noen legitimering av det som seinere ble gjort i Sovjetunionen. Det er ingen tvil om at det ble gjennomført store overgrep. Årsakene til at regimet endte opp som et undertrykkende klassesamfunn styrt av topper i parti- og statsbyråkratiet, er sammensatte. De materielle forholdene i et tilbakeliggende land lå ikke til rette for å bygge sosialisme og landet mangla demokratiske tradisjoner. Det som kunne vært motkrefter, som rådene, blei også demobilisert.

I dag har den nyliberale varianten av kapitalismen fått hegemoni i verden. Faren for krig mellom stormaktene er stor. Situasjonen ligner på mange måter den som var like før første verdenskrig.

Det er imidlertid én viktig forskjell. Sosialistiske krefter i dag står ekstremt svakt i det meste av verden. Det haster imidlertid like sterkt som den gang å få slutt på kapitalismen og imperialismen. En annen verden er mulig!

Per Medby
Redaksjonsmedlem

Foto: Daniel X. O’Neil

«Vi er blitt dårligere til å jobbe smartere» advarer Aftenposten oss på forsida 29. mai 2017. Produktivitetsveksten i Norge og resten av den vestlige verden blir svakere, og økonomene frykter for velstanden.
Framtidig økonomisk vekst og økt produktivitet brukes som argument for muligheter for en bedre framtid. For at vi kan innføre sekstimersdag, for lønnsutvikling og forhandlingsrom i lønnsoppgjørene. Hva skjer med disse argumentene hvis veksten stopper opp?

Jokke Fjeldstad
Redaksjonsmedlem i Gnist og medlem av næringspolitisk utvalg i LO i Oslo
Foto: Guido / Flircr

Det vanligste målet for verdiskapning i et land er BNP (bruttonasjonalprodukt). BNP viser verdien av alt som produseres i et land per år. BNP per innbygger brukes ofte til å vise hvor stor eller liten økonomisk vekst det er i et samfunn.

I regjeringens perspektivmelding 2017 ble forventningene til veksten i BNP fram mot 2060 justert ned fra den forrige regjeringens perspektivmelding fra 2013. I 2013 spådde man en vekst på 1,3 prosent i BNP per innbygger fram mot 2060, nå har denne blitt justert ned til 0,8. Denne regjeringen er langt mer bekymret for vår framtidige vekst. Men ser man på veksten mellom 2006 og 2015, er den enda lavere: kun 0,1 prosent i BNP per innbygger.¹ Dette er den første perioden etter krigen der vi finner flere påfølgende år med negativ vekst i BNP per innbygger.

Veksten i bruttonasjonalproduktet per innbygger har som regel økt i Norge etter krigen, med en liten tendens til å minke. Fra 1946–60 var den gjennomsnittlige årlige veksten per innbygger 4 og en kvart prosent, 1961–75 3,88 prosent, 1976–90 3,77 prosent, 1991–2005 2,5 prosent, 2006–2015 0,1 prosent.²

Produktivitet

«Produktivitet er et mål på forholdet mellom produsert mengde (bruttoprodukt) og innsatsforbruk (arbeidskraft og kapital). En økning i produktiviteten innebærer at en for en gitt mengde innsatsfaktorer kan produsere mer enn en kunne før.»³  

Økt produktivitet har vært viktig for velstandsveksten i Norge. I følge perspektivmeldingen har  «mer enn to tredeler av velstandsøkningen siden 1970 vært knyttet til økt produktivitet»⁴. Meldingen er bekymret over at veksten i timeverksproduktiviteten er fallende. Det vil si mengden produkter som produseres per enhet insats på en time.

En vanlig forklaring på den avtagende produktivitetsveksten er at når velstanden øker, så etterspør folk relativt mer tjenester. Tjenestenæringene øker dermed sin andel av økonomien. I tjenestenæringene er det vanskeligere å erstatte mennesker med maskiner. God service forbindes ofte med menneskelig opptreden. Veksten i produktiviteten er derfor lavere i tjenestenæringene. Dermed blir tjenestenæringenes økte andel i økonomien en forklaring på at samlet vekst i produktivitet blir lavere.

Sosial dumping har også virket negativt på produktiviteten i enkelte bransjer. Blir arbeidskraften for billig stopper investeringene i konstant kapital. Produksjonsfremmende teknologi blir ikke tatt i bruk. Den økende bruken av underentreprenører og innleie av utenlandske arbeidere har ført til dårligere samordning, arbeidsorganisering og produksjonsflyt.

«Når virksomhetene står overfor et nytt tilbud av billigere arbeidskraft med begrenset formalkompetanse, kan de ved å endre rekrutteringsstrategi til de enkle jobbene, for eksempel gjennom å ansette østeuropeere med minstelønn eller outsource oppgaver til utenlandske tjenesteleverandører i stedet for å direkte ansette arbeidstakere med ordinær tarifflønn, redusere kostnadene mer enn produktiviteten faller.»⁵

Kapitalistene er nemlig ute etter profitt, så hvis arbeidskraften blir billig nok, vil de velge bort kostbare tiltak som gir en bedre produktivitet. Rapporten Virkninger av allmenngjøring av tariffavtaler fra Samfunnsøkonomisk analyse viser betydelig nedgang i produktiviteten i de bransjene som er mest utsatt for sosial dumping og der tariffavtalene er blitt allmenngjort.

Vekst eller fall i BNP eller produktivitet sier ingenting om hvordan det vi sammen skaper i et samfunn, blir fordelt. Men det er ofte et argument for mulighetene til å rette opp gamle skjevheter og gjennomføre rettferdige krav. Men blir skjevhetene mindre og kravene urettferdige uten økonomisk vekst? Nei, selvsagt ikke. Men likevel har denne økonomiske veksten et mentalt grep over oss. Det er et viktig ideologisk våpen for borgerskapet. En del av hegemoniet som setter rammer for klassekampen i samfunnet. Disse rammene er hjørnene i det norske intusjonaliserte lønnssystemmet, med et teknisk beregningsutvalg som lager statestikkgrunnlaget for oppgjøret, frontfaget som forhandler fram et oppgjør som skal følges av resten av fagbevegelsen, Riksmekleren som mekler mellom partene, og tvungen lønnsnemd som til slutt tvinger igjennom et resultat. På denne måten er kapitalen sikret seg moderate lønnsoppgjør og lavt konflikt nivå.

Fagbevegelsen aksepter rammen om ansvarlige og moderate lønnsoppgjør. Det er hensynet til økonomisk vekst, konkurranseutsatt industri som skal sette rammene for hvor mye man kan få. Gamle urettferdigheter kan ikke rettes opp hvis det skapes for store avvik fra frontfaget. Hensynet til eksportnæringen er det overordnete. Her gjøres det selvsagt ikke analyser av at det er forskjell mellom arbeid og kapital sine interesser i eksportnæringen. Dette i en tid der det arbeiderklassen over hele verden er i industrien pressa opp mot veggen grunnet trussel om flytting av produksjon til land med lavere kostnader. Systemet aksepteres delvis på grunn av fortellingen om  at den historiske veksten skal fortsette inn i himmelen. Med denne framtidige veksten kan vi løse urettferdighetene. Det er alltid et tariffoppgjør i framtida der vi skal få det bedre til. Sies det.  

Usikker fremtid og fallende profitrate

Usikkerhet om videre økonomisk utvikling og kapitalismens framtid er fortsatt tilstede etter den store økonomiske krisa. Selv om noen holder på troen om evig vekst inn i framtiden, ser fler og fler at dette ikke er et sannsynlig scenario.

De fleste ser for seg en mer teknologisk avansert framtid. Alle har selv opplevd store fremskritt i teknologien i løpet av sin egen levealder. Enten det er smarttelefonen, datarevolusjonen, bilismen – alt etter hvor gammel du er. Kapitalismen har til nå vært historisk overlegen på å gi oss teknologiske framskritt. Konkurransen driver fram stadig nye, i all hovedsak slike som erstatter menneskelig arbeidskraft med maskiner. I nær framtid er det ventet førerløse kjøretøy, roboter som vil kunne gjennomføre fler og fler oppgaver for oss og økt automatisering. Ved hjelp av den nye teknologien vil arbeideren utføre mye større mengde arbeid enn før. Sjåførene ved busselskapene blir erstattet av noen som skal overvåke den førerløse trafikken. På fabrikkene vil det bli bearbeidet større mengder råstoff enn før, med færre ansatte. Kapitalisten vil da i større grad investere en større del av kapitalen på maskiner og råstoff (konstant kapital) og mindre del på lønninger og kostnader knyttet til arbeiderne (variabel kapital). Arbeid er den eneste kilden til merverdi. Profittraten er forholdet mellom profitten kapitalisten får fra merverdien, og den totale kapital brukt for å få fram merverdien. Derfor vil profittraten ha en tendens til å synke med kapitalismens utvikling.

Men den synker ikke i en rett linje, for det er en rekke motvirkende krefter og indre motsetninger som bidrar til å trekke profittraten opp. F.eks. at arbeiderne blir tvunget til jobbe mer intensivt eller lengre dager, at lønningene senkes, at deler av den konstante kapitalen blir billigere osv. Dermed går profittraten opp og ned. Hvilket sett med data man velger, kan være avgjørende for om man synes den har en tendens til å synke eller ikke. Man må ha et langsiktig blikk på profittraten for å se den minkende tendensen i perioder. Dessverre for debatten om profittraten synes jeg mange har en tendens til å se forbi hverandres argumenter og innsigelser. (For mer om profittraten se gjerne Torstein Dahle i Rødt! 4/14 eller Harald Minken i Rødt! 4/11). Vi lar den debatten ligge i denne omgang og antar at tendensen stemmer. Etter min kjennskap  har vi ikke noen god oversikt over utvikling av profittraten i Norge over tid.

Borgerlønn og robotskatt

For å oppsummere så er det ikke så sikkert at kapitalismens framtid ser så lys ut. Større forskjeller mellom de rikeste og de fattigste i samfunnet ser vi allerede. Vi kan også se en arbeiderklasse med større interne forskjeller. En videre utvikling av flere lag i arbeiderklassen, som vil være en utfordring for oss som ønsker å skape større enhet. Robotisering, effektivisering og automatisering vil avskaffe yrker vi har i dag. Når dagens jobber forsvinner og blir overflødige, vil det da bli skapt nye? Og mange nok? Vil prisen på arbeidskraft i visse bransjer bli presset ned mot et minimum? Kanskje så lavt som vi ser i enkelte land at man må gå på sosialen ved siden av arbeidet for å overleve.

Dette aktualiserer to forslag som diskuteres, robotskatt og borgerlønn. Anna Kvam tar opp begge deler i en artikkel i Røyst #7. Kort oppsummert argumenterer Kvam med at lønnsarbeid er bærebjelken i skattesystemet. Halvparten av skatteinntektene kommer fra skatt på inntekt. Når robotene overtar lønnsarbeidet, bør de derfor skattlegges så man får inntekter til staten og omfordeling. Robotskatten kan brukes til å finansiere en borgerlønn som sikrer alle en grunninntekt.⁶

Det kan høres fint ut med borgerlønn, men argumentasjonen henger ofte sammen med at man skal kvitte seg med eller svekke andre ytelser utbetalt av det offentlige. Man ser bort fra at mange kanskje har et sammensatt behov for ytelser fra NAV. Det blir fort feil å skulle erstatte det med et standardbeløp i borgerlønn.

Arbeidsløshet er en enorm sløsing med samfunnets ressurser. Det er mange oppgaver vi ønsker å få løst uavhengig av om det er lønnsomt under kapitalismen. Vi trenger folk til å jobbe i lokalsamfunnet, med å redde vår klode, rydde naturen for søppel, skape meningsfylte aktiviteter for hverandre og masse annet. Men i stedet for å satse på at de skal gjøre det av eget initiativ mens de mottar borgerlønn, bør vi heller skape disse jobbene og gi folk arbeidslønn.

6-timersdag og rettferdig lønn

Vårt hovedargument mot borgerlønn bør likevel være at det er feil medisin på et viktig problem. Arbeiderbevegelsens svar på at det blir mindre arbeid, bør være å  dele arbeidet rettferdig mellom seg. Vi bør igjen reise kravet om at alle har rett til å arbeide. Dagens arbeidsliv stenger mange ute. Vi trenger et arbeidsliv der det er plass til alle. Et skritt i den retninga er bedre fordeling av arbeidet som må gjøres i samfunnet. La dem som har jobb, få litt mindre arbeid, og de som mangler jobb, litt mere. Derfor bør vi ha sekstimersdag.

I dag er flere hundre millioner mennesker arbeidsløse i verden. Hadde vi fordelt arbeidet mer rettferdig mellom oss, ville det gitt et bedre liv til mange.

Lønnsoppgjørene handler i stor grad om å fordele den siste toppingen på kaka. Men problemet er at kaka er urettferdig fordelt. Selv om vi får topping som tilsvarer vårt kakestykke, blir det mer til kapitalen og mindre til oss. Forskjellene mellom de superrike og gjennomsnittet har eksplodert siden 80-tallet. Utviklingen i Gini-koeffisienten for lønnstakere viser at forskjellene blir større mellom de som tjener mest og de som tjener minst. Lønnsnivået for den dårligst betalte tidelen har økt med 26 % mellom 2006 og 2016, har den økt med 48 % for den best betalte tidelen.⁷

Fagbevegelsen må ta et ansvar for at lønnsoppgjørene ikke bare, i beste fall, blir en brems på den nyliberale utviklinga, men blir en reell arena for klassekamp der vi sloss for å vinne en større del av kaka. Dette blir spesielt viktig i en tid der forskjellene mellom bransjer øker og den generelle økonomiske veksten blir liten. La oss kreve hele kaka!

Mathias Bismo,
Redkasjonsmedlem i Gnist

Hammerfestkommunen, som varte i knappe tre uker i 1921, er antakelig det nærmeste man i Norge har kommet en situasjon der arbeiderbevegelsen har tatt politisk makt uten å forsøke og overta det eksisterende administrasjonsapparatet, men gjennom å skape sine egne organer og institusjoner. Trass i den korte varigheten og trass i det lille området den kontrollerte bidro den med viktige erfaringer.

Begrepet Hammerfestkommunen har først oppstått i ettertid. Mens den eksisterte, ble den oppfattet som den lokale organiseringen av sjømannsstreiken, som ble iverksatt 9. mai. Etter noen år med gode tider, hadde konjunkturene snudd. Samtidig førte myndighetene en deflasjonspolitikk som gjorde vondt verre. Fra arbeidsgiversiden var imidlertid kravet som det alltid har vært – det er arbeidsfolk som må betale for dette. Norges Rederiforbund krevde en lønnsreduksjon på 33 prosent og at arbeiderne skulle få inndratt de to ukene med ferie de hadde kjempet frem året før. Dette var uakseptabelt. Sjømennene gikk til streik og fikk følge av bryggearbeiderne i sympatistreik.

Som så ofte både før og siden forsøkte arbeidsgiver å undergrave streiken ved å sette inn streikebrytere. Ingen steder ble dette slått kraftigere ned på enn i Hammerfest. All virksomhet på kaia ble kontrollert av streikekomiteen, og bare nødvendig transport, som postgang og transport av nødvendighetsartikler, ble tillatt dersom de søkte komiteen om dispensasjon. Også persontransporten ble underlagt kontroll, forsøk på streikebryteri ble møtt med resolutte reaksjoner, og ulovlig last ble mer eller mindre systematisk losset av skipene og plassert på kaia. Streikekomiteen hadde kontrollen, og politiet hadde lite de kunne stille opp med. Mange av skipene med streikebrytere tok konsekvensen av dette og seilte helt enkelt forbi Hammerfest, til andre havner der de streikende var dårligere organisert og der streikebryterne fikk gjort «jobben sin».

Selv om den lokale politistyrken på fire mann aksepterte den nye ordningen, ble stemningen stadig dårligere blant borgerskapet, særlig handelsborgerskapet. Hammerfest var en liten by, med i overkant av 3 500 innbyggere, men havna var den viktigste nord for Tromsø, og kontrollen som foregikk her, fikk stor betydning for landsdelen. Når rederne og handelsstanden i tillegg valgte konfrontasjon fremfor å søke dispensasjon, kom det flere ganger til bråk og endatil regelrette gatekamper. For å møte kravene fra det lokale borgerskapet endte det derfor med at det ble sendt et marineskip til byen for å bistå politiet, men da de menige slett ikke ville la seg bruke til å slå ned en streik, svarte Justisdepartementet med å sende enda et skip samt å mobilisere styrker fra Alta, denne gangen bestående av soldater uten sosialistiske sympatier. Under beskyttelse av kuler og krutt sørget man med dette for at streikebryterne fikk gjort «jobben sin», slik de fikk ved andre havner. Hammerfestkommunen var over.

1921 var et viktig streikeår i Norge, og sjømannsstreiken ble også et forspill til storstreiken, da LO tok ut flere i én og samme streik enn noensinne tidligere. Det var også midt i en viktig brytningstid for arbeiderbevegelsen, der spørsmålet om generalstreik og revolusjon med ett var blitt aktuelt. Sjømannsstreiken startet som en defensiv faglig-økonomisk kamp, men den viste også at det kan være nødvendig å gå utover det faglig-økonomiske, å opprette egne tvangsmekanismer, for å sikre at streiken faktisk blir effektiv. Det er ikke slik at Hammerfestkommunen er det eneste eksemplet på at en streikekamp har skapt et høyt konfliktnivå, og det er heller ikke det eneste eksemplet på at det militære har blitt satt inn mot streikende arbeidere. Det spesielle med Hammerfestkommunen er at den antok sin form som den logiske konsekvensen av en lovlig streik.

Samtidig var Hammerfest nokså alene i denne forståelsen. I andre havner, som i Tromsø og i Honningsvåg, var det også streik. Og selv om nok også streikebryterne fikk høre det der, så gikk skipene, med last og passasjerer, uten at det var godkjent av de lokale streikekomiteer. LO, på sin side, var nok mest opptatt av den forestående storstreiken og uenighetene rundt strategi i denne, og selv om Hammerfestkommunen ble omtalt i positive ordelag i arbeiderpressa, og med tilsvarende bestyrtelse i borgerpressa, landet over, var de få, om noen, forsøk på noe lignende andre steder. Riktignok hadde streikekomiteene i Tromsø og Honningsvåg en rolle med å godkjenne passasjertransport til Hammerfest, men der sluttet i stor grad også samarbeidet. Store avstander og dårlige forberedelser kan kanskje ha bidratt til dette, men trolig også en manglende erkjennelse av at en effektiv streik ikke alltid kan begrense seg til det faglig-økonomiske.

10. juni ble storstreiken avblåst, etter at regjeringen hadde pekt ut en ny riksmeklingsmann, og 3. juli ble sjømannsstreiken avblåst. Trass i at LO-ledelsen forsøkte å fremstille det som en seier, er det vanskelig å gå med på det. Riktignok beholdt de ferien, og riktignok ble lønnskuttet «bare» på 17 prosent, men streiken førte også til en kraftig medlemsnedgang i LO. Verst gikk det utover Norsk matros- og fyrbøterunion (i dag Norsk sjømannsforbund) der medlemstallet falt med nærmere 60 prosent. I rettsoppgjøret etter Hammerfestkommunen ble fire mann dømt til ubetinget fengsel og ytterligere tre til betinget fengsel.

Saken om nazistmarsjen i Kristiansand lørdag 29. juli viser at en del høyst oppegående, opplyste mennesker ikke har forstått at nazistene faktisk er en aktivt voldelig bevegelse som ikke «bare» har ille meninger, men som utøver vold og drap i stort omfang. De er organiserte voldsforbrytere på marsj.

Torstein Dahle
Siviløkonom og høgskolelektor ved Høgskulen på Vestlandet, Campus Bergen. Han har siden 1987 for RV og senere Rødt.
Foto: Faksimile fra aftenposten.no, 29. juli 2017

Kristiansand-politiet definerte sin rolle som at de først og fremst skulle sikre ro og orden. De oppfattet nok at de hadde med potensielt voldelige demonstranter å gjøre, men de så det da som sin oppgave å sørge for at ingen stoppet dem, for da kunne det bli bråk. Ole Tellefsen stilte seg opp i Kristiansands gågate Marken, der nazistene kom marsjerende. Til Dagbladet 30. juli beskrev han forløpet slik¹:

«Nynazistene ville skape redsel. Det lille jeg kunne gjøre var å stå der jeg pleier å stå, se dem rett inn i øynene og ikke vise redsel. Så skjedde det jeg regnet med. De kom med skjellsord og slag. De klarte faktisk å knekke et ribbein på meg, men jeg forholdt meg helt rolig hele tida».

Så grep politiet inn – mot Tellefsen. Han ble påsatt håndjern, og han og en annen ble bortvist så nazistene skulle få marsjere videre uhindret.

Mange reagerte med protest mot politiets håndtering av saken. Men de møtte de nærmeste dagene etterpå en rekke kommentarer fra folk som har status som mer eller mindre framtredende meningsbærere, og som mente at riktignok var det vel ikke så bra å bortvise og legge i håndjern folk som prøvde å stå opp mot nazistene, men det overordnede hensynet var hensynet til ytringsfriheten. Derfor hadde Kristiansand-politiet grunnleggende rett når de beskyttet nazistenes demonstrasjon.

Bergens Tidendes hadde 2. august en leder med overskriften «Nynazister har også ytringsfrihet»². Der kritiserte de bl.a. skarpt Venstres Abid Raja, som hadde sagt at «det er åpnet en låvedør for ekstremistiske demonstrasjoner». BTs redaktør satte seg på sin høye hest og slo fast at «Låvedøren er allerede åpen. Den kalles grunnloven». Tidligere leder av Politiets Fellesforbund, regionlensmann Arne Johannessen kom med liknende synspunkter i NRKs nyhetssendinger på ettermiddagen 1. august.

«Knus homolobbyen» var parolen for demonstrasjonen i Kristiansand. Det var den såkalte Nordiske Motstandsbevegelsen (DNM) som arrangerte. Først og fremst er dette en svensk organisasjon, Den Nordiska Motståndsrörelsen. Den prøver å få etablert en norsk avlegger med Haakon Forwald som talsmann. Han bor i Sverige. Demonstrasjonen i Kristiansand besto i det vesentlige av tilreisende svensker, og den var åpenbart et viktig tiltak i arbeidet for å bygge en norsk avdeling av DNM.

DNM er tett knyttet til voldsbruk. Vi som er homofile i Norge har all grunn til å frykte at parolen er bokstavelig ment.

I juni 2016 ble transpersonen Madeleine Delbom myrdet av svenske nazister. I februar i år ble tre menn og en kvinne dømt for drapet. Fem andre i det samme miljøet ble dømt for medvirkning eller for å ha unnlatt å avsløre drap som de kjente til. Det grundig planlagte drapet skjedde ved at Madeleine ble strupet med en flaggline i baksetet på en bil, og deretter ble hun trukket ut på bakken og knivstukket til døde³. Av pressefoto i svenske medier framgår det at to av drapsmennene deltok i Den Nordiska Motståndsrörelsens nazimarsj i Borlänge 1. mai 2016, altså seks uker før drapet.⁴

Blant dem som gikk foran i Kristiansand-marsjen, var den svenske nazisten Pär Öberg, som er talsperson for DNM. Da svenske Expressen 5. februar spurte om han syntes at det var problematisk at folk som sympatiserer med DNM var dømt for drapet på Madeleine Delbom, ville han ikke svare⁵. Og de marsjerte altså sammen i Borlänge 1. mai seks uker før drapet.

I den samme nazimarsjen i Borlänge gikk også minst en av de nazistene som senere ble fengslet for bombeangrep i Sverige, ifølge NRK 28. februar i år. NRK meldte at det svenske sikkerhetspolitiet kopler medlemmer av DNM til bombeattentater mot en bokhandel og mot asylmottak⁶. Svenske Expressen skriver 5. februar at «Säkerhetspolisen bedömer att Nordiska motståndsrörelsen har en hög våldskapasitet och att partiet utgör ett allvarligt hot mot meningsmotståndare»⁷.

I nazimarsjen i Borlãnge gikk også ledende folk i det som de prøver å etablere som norsk avdeling av DNM. Politiets Sikkerhetstjeneste (PST) ble 28. februar intervjuet i NRK om det norske nazistmiljøet. Seksjonsleder Jørn Presterudstuen sa det slik:

«Vi mener at det er tette bånd mellom vårt miljø og det svenske miljøet, og en utvikling i det svenske miljøet mot stadig mer og tøffere voldelige aksjoner frykter vi at kan påvirke også individer i Norge til å gjennomføre tilsvarende aksjoner her»⁸.

Det hører med i dette bildet at den svenske lederen av DNM, Simon Lindberg, kopler jødehat og homohat. På organisasjonens nettsider skriver han:

«Kanske är det därför inte så förvånande att homolobbyn grundades av en jude och har framdrivits av sionistiska organisationer ända sedan dess som en medveten del i en kamp för att negligera det nordiska folket?!».

Dette er selvsagt sludder, men det er en giftig blanding.

Demonstrasjonen i Kristiansand var et målrettet anslag mot det som LHBT-personer gjennom mer enn 60 års organisert kamp har klart å oppnå av ytringsfrihet, organisasjonsfrihet og frihet til å leve i tråd med våre dypeste og beste følelser. Det er en rekke eksempler på at homofile, lesbiske og transpersoner er blitt utsatt for vold og drap av høyreekstremister og nazister. Jeg synes vi må kunne kreve at det blir tatt på alvor at LHBT-personer kan føle frykt, og at nazistenes angrep kan føre til at en del av oss går tilbake til tidligere tiders taushet.

Under overskriften «Ta nazitrusselen på alvor» skrev jeg en replikk til BTs lederartikkel⁹. Jeg påpekte at for oss som er angrepsmål for nazistene, og som løper risikoen for å bli utsatt for voldsforbrytelsene deres, i verste fall lemlestelse eller drap, ser denne saken helt annerledes ut. Det er jo vår ytringsfrihet som er under angrep, ikke nazistenes.

I Kristiansand var det LHBT-personer som var målgruppen. Nazistenes voldelig kamp har i enda større omfang rettet seg mot innvandrere generelt og asylsøkere og flyktninger spesielt. I Sverige har fagbevegelsen og faglig tillitsvalgte vært angrepsmål for DNM. Et eksempel er mordbrann rettet mot en kasserer i det svenske bygningsarbeiderforbundet. Gunnar Westin i det store svenske fagforbundet SEKO (Service- och kommunikationsfacket) sier det slik:

«Nordiska motståndsrörelsens projekt syftar till att bygga upp en terrorrörelse som arbetar aktivt för att genom hot, skrämsel och ibland direkt våld avskaffa och upphäva de demokratiska rättigheter som arbetarrörelsen har tillkämpat sig i det här samhället».¹⁰

På DNMs nettsider finner vi stoff, bl.a. i form av taler som lederen Simon Lindberg har holdt, som har mange likhetstrekk med innholdet i Anders Behring Breiviks såkalte «Manifest».

Det er helt riktig som mange har påpekt, at ytringsfriheten er lite verdt hvis den ikke omfatter meninger og holdninger som du er rykende uenig i. Også nazistenes tankegods bekjempes mest effektivt gjennom diskusjon og overbevisning. Sånn sett ligger det noen dilemmaer her som ikke er så enkle.

Men det er virkelig sjokkerende at en rekke viktige meningsbærere her i landet, bl.a. en del som presenterer seg som tilhengere av såkalte «liberale» verdier, kan prestere å helt overse at det er nazistene som angriper ytringsfriheten, og at de som trenger støtte i ytringsfrihetens navn, er oss som er nazistenes angrepsmål.

Når svenske nazister drar på tur til Norge for å lage avdeling her og bruker en truende kampanje mot «homolobbyen» som virkemiddel, er det siste som trengs at viktige meningsbærere konsentrerer sine bekymringer om hvordan man skal sikre at de svenske nazistene skal få mulighet til å demonstrere og fremme sitt giftige budskap. Nazitrusselen må tas på alvor.

Noter:

1: http://www.dagbladet.no/nyheter/nynazistene-fikk-ga-i-fred-ole-ble-pasatt-handjern-og-bortvist-da-han-sto-foran-dem/68549547

2: https://www.bt.no/btmeninger/leder/i/01d3M/Nynazister-har-ogsa-ytringsfrihet?spid_rel=2

3: http://www.expressen.se/nyheter/de-doms-for-mordet-pa-madeleine-i-langshyttan/

4: http://www.expressen.se/nyheter/madeleines-mordare-gick-i-nazistmarsch/

5: http://www.expressen.se/nyheter/madeleines-mordare-gick-i-nazistmarsch/

6: https://www.nrk.no/dokumentar/pst-frykter-nazist-vold-kan-spre-seg-til-norge-1.13400855

7: http://www.expressen.se/nyheter/madeleines-mordare-gick-i-nazistmarsch/

8: https://www.nrk.no/dokumentar/pst-frykter-nazist-vold-kan-spre-seg-til-norge-1.13400855

9: https://www.bt.no/btmeninger/debatt/i/VVJ64/Ta-nazitrusselen-pa-alvor

10: https://www.stockholmsfria.se/artikel/125532

Alle som ikke har vært i fullstendig koma har fått med seg disk­usjonen rundt eiendomsskatten. Du hører den bak deg i køen på butikken. Du hører den på nabobordet på stamkafeen. Du hører at det prates når du går gjennom glasshuset. Og har du internettilkobling, så finner du raskt ut at det er hottere shit enn porno og kattungevideoer til sammen.

Christian Kristiansen
Kokk, samfunnsdebattant og medlem i partiet Rødt.
Foto: Chris-Håvard Berge

Selv fulgte jeg den med et halvt øye. Jeg eier ikke egen bolig og min holdning har inntil nylig vært «not my circus. Not my monkey». Når jeg allikevel bestiger mitt tastatur i sakens anledning så skyldes det at jeg ser at diskusjonen nærmest har drukna i idiotisk navlebeskuende privilegieblindhet hvor den ene kaksen etter den andre overdøver hverandre i vikarierende begråtelse over den armod denne skatten vil bringe over en av de mest kjøpesterke samfunnsklassene i verdenshistorien.

Det er på tide at noen korrigerer det latterlige selvbildet den norske middelklassen har fått, som en slags forfulgt minoritet, hvor onde sosialister jager dem fra skanse til skanse og beslaglegger fruktene av deres ansikts sved, og helst så at alle sulta i hjel på gata.

Opposisjonen utnytter kaoset rundt eiendomsskatten for alt det er verdt. Posisjonen løper rundt som påfyrte høns på ei skute som driver mot land mens det brenner i alle seil. Redaktører på lederplass kaster seg på og masturberer dette selvbildet, helt og holdent uten evne eller vilje til å korrigere med fakta, i god, postfaktuell stil.

Derfor tar jeg nå på meg den tunge, pedagogiske oppgaven å være ansvarlig voksen og forklare snørrungene på borgerlig side at vi kan ikke spise Bamsemums til middag hver dag. Vi må ha fiber i kosten. Jeg vet det er en uriaspost, og jeg kommer til å bli hata. Men jeg skal ikke bli president. Jeg skal ikke vinne noen popularitetskonkurranse. Så her kommer det. Det kommer til å bli vondt å høre det. Men det må sies. Sitt ned og hør på onkel Christian nå. Så skal han forklare dette slik at dere forstår:

Ingen liker å betale skatt. Jeg skjønner det. Det lugger å gi fra seg penger man har tjent. Det gjør det hos meg også. Men jeg går på asfalt. Når jeg blir syk, så finnes det et sikkerhetsnett som tar meg i mot og sørger for at jeg ikke går til grunne. Jeg har unger som både kan lese og skrive, og når jeg blir gammel, så kommer det noen etter meg og tørker hekken min og sørger for at alderdommen min ikke fortoner seg som et komplett mareritt med sakte og lidelsefull død, men heller blir en glidende overgang med gradvis tap av livskvalitet, inntil kalaset avsluttes på ei terminalavdeling med flinke folk som blir betalt for å sørge for at livsutgangen min blir minst mulig jævlig. Alt dette setter jeg pris på. 

Det er dette det handler om. Det er derfor jeg blir så innmari oppgitt når jeg ser folk som nyter de samme godene, fullstendig mangler dette perspektivet når de hyler og bærer seg over at vi må betale skatt. Det er en mentalitet rundt dette som er helt på trynet perspektivløs.

Jeg har en kamerat, som skal få være anonym – så vi refererer til ham kun som Arild Berg. (Hva er det med fotballfolk og det å tenke klart om disse tingene som ikke helt fungerer? Litt mange baller i hodet? Nuvel.)

Berg har begått en tekst om dette, hvor han tar på seg oppgaven å kritisere fordelingsnøkkelen knytta til eiendomskatten. Og det er jo grei skuring, men det klinger falskt i ørene. Fordi: Selv om han ikke angriper boligskatten som sådan, så skinner det liksom igjennom at det egentlig er skatten i seg selv det handler om. Jeg er fullt klar over at dette er en tematikk han garantert har mer peiling på enn meg. Men som mangeårig aktør på det private eiendomsmarkedet, så skisserer han ikke opp et alternativ. Det blir bare grining over at skatten er der.

Og når man attpåtil skyver de svakeste foran seg med det tårevåte credoet om at dette rammer de svakeste, så blir jeg matt. Inntrykket av et underliggende motiv understrekes av at han i teksten sin henter frem en stakkar som bedyrer at han må selge boligen sin, og flytte på hytta.

Smak litt på dette utsagnet. Her har vi en fyr som beklager sin nød over at han er nødt til å gi avkall på primærbolig, og heller flytte inn i sin andre fritidsbolig. Har noen et sølvbeger? For mitt hjerte blør. Og jeg skulle gjerne hørt mer om denne smerten disse folka opplever, men den overdøves dessverre av den hese hånlatteren fra klientellet mitt på bymisjonen. Har du ikke råd å bo der du bor, så må du finne deg et annet og billigere sted å bo. Dette er en realitet for meg, og jeg ser ingen som helst slags grunn til at den ikke skal gjelde for deg og. 

Den svidde grøten som serveres rundt det partipolitiske, er jo et skue for seg selv. For i sin iver etter å henge skattehalen på sosialistsvinet, så glemmer man at Høyre i Bodø har gått inn for en økning av boligskatten i forhold til det de faktisk gikk til valg på. At Høyre later som om så ikke er tilfellet, er som forventa. Det er slik politikk fungerer, og jeg har ingenting imot det. Det er slik det må være.

Høyre spiller sin rolle som den lille manns forsvarer mot statlige overgrep. Jeg spiller min som festbrems i den obskøne kjøpefesten til den perverst bortskjemte norske middelklassen. Og jeg akter ikke å la Høyre slippe unna med dette, for jeg vet at grunnen til at din skatt øker nå, er at vi faktisk har en kommune å drive. Og det koster penger. Og her kommer et artig paradoks: Pjolter og kravatregjeringa i Oslo har beslutta å kutte i øremerka midler til kommunene, med påbud om å prioritere annerledes, for å finansiere flere bobler i champagnen til den parasittiske kapitalklassen, som lever av andres arbeidskraft.

Da sitter kommunene igjen med svarteper, og det er slik det å prioritere annerledes ser ut. Da befinner vi oss plutselig i den smått absurde situasjonen at dersom du ønsker å betale mindre skatt til drift av kommunale tjenester, ja så får du stemme så rødt du bare orker. Og mitt forslag her er å stemme inn Synne Høyforsslett Bjørbæk inn på tinget, for hun er en garantist for økte overføringer til kommunene. Dette er et faktum. Jeg vet du hater at jeg sier det, men faktumet går ikke bort bare fordi du vil det annerledes, eller fordi jeg er medlem av Rødt.

FrP gidder jeg ikke å ta i engang. Deres livsfjerne skattepolitikk er basert på de samme vrangforestillingene som man finner ellers i partiet med stupid klimafornektelse og ignorering av enkle økonomiske sannheter, ved å dikte opp penger som ikke finnes, mens de stimulerer de verste driftene fra det analfabetiske grilldressproletariatet og de reinspikka kristenrasistene fra Visjon Norge.

Politikk handler om å fordele overskudd fra samfunnets samlede produksjonsapparat. Det handler om å lede den økonomiske elva i ønsket retning. Men den handler grunnleggende sett om å maksimere frihet og glede til flest mulig. Det innebærer at vi må konfiskere noe av dette fra dem som har karret til seg uforholdsmessig mye av den på andres bekostning. Og skatt er politikkens viktigste verktøy. I tillegg til arveavgift og lønnsreguleringer som følge av organisering av arbeidskraften. Og det er et faktum innenfor grunnleggende økonomisk teori at en avregulering av disse mekanismene ved hjelp av slepphendt skattepolitikk bærer galt avsted.

Resultatet av utøylet skattepolitikk er en økonomi hvor overskudd og merverdi akkumuleres oppover og forsvinner i vulgære palasser og privatjeter, mens prekariatet overtar for en stadig mer uthula middelklasse som kjemper om smulene. Resultatet er et samfunn med mindre tillit og hvor den sosiale kontrakten mellom borger og stat forvitrer. Vi vil få mer utrygghet, mer fattigdom, mer elendighet og sjansen for at vi får en dement bavian med munchausens syndrom kjent fra tv som statsleder øker drastisk.

Men det er ikke bare det. En rettferdig omfordeling som sikrer et minimum av kjøpekraft for alle, er også en garantist for en blomstrende lokal økonomi. Folk som lever fra hånd til munn kommer ikke til å kjøpe en øl på den lokale puben. De kommer ikke til å kjøpe blomster til sin mor på morsdagen fra den lokale blomsterforretninga på morsdagen. De kommer til å klippe håret sitt selv hjemme i stedet for å betale den lokale frisøren for å gjøre det.

Ved å sørge for at flest mulig kan være aktører i den lokale økonomien, stimulerer vi næringslivet. Puben må ansette flere bartendere. Blomsterforretninga trenger ekstrahjelper og salongen må hyre inn flere frisører. Disse vil igjen bli aktører i økonomien. Dette blir behørig forklart i den prisbelønte dokumentaren «Inequality for all» som er tilgjengelig på Netflix, og på en langt høfligere måte enn det jeg er i stand til. Og før du avfeier den som sosialistpropaganda, så vit at teoriene som presenteres i denne filmen kommer fra Robert Reich, arbeidsminister i Clinton-administrasjonen. En selverklært kapitalist. Jeg vil ikke bare anbefale den. Jeg vil gå så langt at jeg ikke gidder å forholde meg til kritikk mot denne teksten med mindre avsenderen kan dokumentere at han har sett og forstått innholdet i den.

Jeg skjønner at det her oppleves som hard tale. Men dette er min kronikk, og jeg er kaptein på den. Og «the beatings will continue til morale improves» som det het på de gamle britiske seilskutene. For dette handler om moral. Om skatte- og samfunnsmoral. Og det er et paradoks at moralen er omvendt proporsjonal med størrelsen på lommeboka di når det kommer til dette. Det er de som har mest som syter mest, om å måtte bidra til fellesskapet som har besørga strukturer som gjør at det å drive butikk i Norge faktisk er en lukrativ affære.

Vi har flere millionærer per innbygger enn noe land i verden takket være en solid velferdsstat, og det er disse som synes det er leit og vondt å betale skatt. Det er ikke folk i lavtlønnsyrker som er fornøyd med ei seng å sove i og mat i kjøleskapet. Det er typer som Jon Fredriksen, som truer med å dra til Kypros dersom ikke han får det som han vil i skattepolitikken. Han kan dra til helvete for min del.

Verdier skapes av arbeid, ikke av eierskap. Og den risiko som man snakker om at kapitaleiere tar når de investerer, er en myte. De tar en risiko ja. Men de tar den på vegne av sine ansatte som risikerer å miste alt. Milliardærene mister ikke en dritt når de driter seg ut. Når hørte du sist en lavtlønnet deltidsansatt, en NAV-klient eller en ansatt i et bemanningsbyrå beklage seg over skattenivået i Norge? Det har du aldri hørt, fordi alle de som befinner seg i dette sjiktet, har aldri opplevd det å betale skatt som et problem. Det hører med at skattelettelsen de fikk fra den nåværende regjeringa, var knapper og glansbilder, mens de rikeste fikk et champagneglass og en ny spitshine på støvelen som de tråkker på de fattigste med. Og for hver stemmeseddel mot høyre så ler disse folka enda høyere på vei til banken. Jeg vil ikke de skal le. Jeg vil at de skal gråte.

For når det kommer til skatte- og fordelingspolitikk så finnes det bare to typer høyrefolk. Millionærer og idioter. 

Sjekk lommeboka di hvis du lurer på hvilken av de to kategoriene du tilhører.

I 1905 ble Albert Jensen dømt for fredspropaganda i Sverige, i forbindelse med den svensk-norske unionsstriden. Jensen flyttet siden til Norge og ble redaktør for den norske syndikalistavisen Direkte Aktion. I 1914 ble Jensen igjen arrestert for antimilitaristisk virksomhet, så ble han utvist fra Norge. Albert Jensen var gift med norske Elise Ottesen («Ottar») fra Sandnes, kanskje mest kjent for sin kamp for seksuell opplysning i Sverige. Jensen var en de første svenske syndikalistene som ble utvist fra Norge i årene rundt den første verdenskrig. Han skulle ikke bli den siste.

Svein Arne Tinnesand
Utdannet bibliotekar, medlem av SV. Artikkelen er tidligere gjengitt i Arbeiderhistorie fra Rogaland: årbok 2005.
Gruppebilde fra Norsk Syndikalistisk Føderasjons (NSF) 2. kongress 1918. Kilde: Revolt nr. 15 1918.

I løpet av årene 1914 til 1919 ble over tre tusen utlendinger fordrevet fra Norge, de fleste var svenske arbeidere som var kommet til landet for å arbeide på anlegg og i industrien. At denne bølgen av utvisninger var en aksjon som skulle knuse den syndikalistiske retningen i arbeiderklassen i Norge er en lite kjent del av vår historie. I løpet av disse årene forsvant muligens så mange som tusen medlemmer av syndikalistiske organisasjoner fra landet. Noen utvist, mange tvunget til å dra fordi de mistet arbeid og levebrød. To av de mest omtalte og dramatiske utvisningsaksjonene fant sted i Ryfylke i Rogaland i 1917.

Urolige tider

Mot slutten av den første verdenskrig feide en radikal og revolusjonær bølge over arbeiderklassen i hele den industrialiserte verden. I Russland forberedte den kommunistiske retningen i det russiske sosialdemokratiet seg på oktoberrevolusjonen. I Norge var «den nye retning» med Martin Tranmæl i spissen i ferd med å ta makten i Det Norske Arbeiderparti. Over hele landet blir det opprettet nye fagforeninger og lokale samorganisasjoner, ikke minst som et resultat av aktiviteten til fagopposisjonen som var stiftet i 1913.

Fjerde juledag 1916 ble Norsk Syndikalistisk Federation (NSF) stiftet, i samarbeid med Sveriges Arbetares Centralorganisation (SAC). Mange av deltagerne fra starten var også svenske anleggsarbeidere som var tilsluttet SAC. I Sverige stod den syndikalistiske fagbevegelsen som var startet som en opposisjon mot LO i 1910 relativt sterkt. Syndikalistene sto i opposisjon ikke bare mot arbeidsgiverne, men også mot Arbeiderpartiet og mot den reformistiske Landsorganisasjonen.

Navnet syndikalisme kommer av det franske uttrykket syndikat, som betyr: en sammenslutning med et økonomisk formål. Det føderative system, dvs. medlemmenes selvbestemmelsesrett, samt klassesolidariteten er grunnleggende. Den syndikalistiske bevegelsen var anti-autoritær, den var revolusjonær og den avviste partiene og parlamentarismen. Syndikalistene mente at arbeiderklassens egen organisering gjennom lokale fagforeninger var nok, sosiale forbedringer kunne oppnås gjennom direkte aksjoner på arbeidsplassen, og generalstreiken var middelet for å overta samfunnsmakten. Fagbevegelsen måtte være en ren kamporganisasjon, ikke et forsikringsagentur.

Kraftutbygging og industrireising

På begynnelsen av forrige århundre skjedde det en enorm utbygging av industri her i landet. I Rogaland ble Jørpeland og Sauda i Ryfylke sentre for industrireising. Dette skyldes ikke minst muligheten for å utnytte kraften i fossene. I Ryfylke lå mulighetene til rette for å forandre vann som faller som nedbør, til elektrisk kraft som trengs i industrien. I Sauda var det amerikanske storselskapet Union Carbide sitt datterselskap, Electric Furnace Products Company, Limited Canada (EFP) som stod for industribygginga. På Jørpeland var det Stavanger Electro Staalverk A/S (SES) som hadde denne rolla.

Industriutbyggingen som fant sted i Ryfylke, medførte at anleggsarbeidere ble rekruttert fra nær og fjern. Sammen med anleggsarbeiderne kom nye politiske ideer til de tidligere så fredelige bondebygdene i Rogaland. Politiske ideer som sverget til klassekamp og krav om rettferdighet i fordelingen av overskudd og framgang. Sammen med den nye arbeiderklassen kom i ideer om sosialisme, kommunisme og syndikalisme. Med seg hadde arbeiderne også partier, fagforeninger og kampformer.

Syndikalistene i Ryfylke

Syndikalistene i Ryfylke var organisert i lokale samorganisasjoner. Lokale samorganisasjoner som mente at «direkte aksjon» mot arbeidsgiverne var arbeiderklassens kampmiddel. Direkte aksjon innebar at streikeaksjoner kunne settes i gang på lokalt initiativ uavhengig av tariffperioder eller sentrale avtaler. I Sauda var syndikalistene organisert i lokale samorganisasjonen for «Saude og Hellandsbygd». Det fantes også syndikalister og folk som var inspirert av syndikalistiske tanker i de fagforeninger som var knyttet til Landsorganisasjonen, bl.a. i Jern- og metallarbeiderforeningen i Sauda.

Den mest alvorlige arbeidskonflikten ved Saudafaldene som førte til utvisningene i 1917 var når jern- og metallarbeiderne la ned arbeidet på våren dette året. Medlemmene som bl.a. omfattet borsmeder og annet nøkkelpersonale ved anlegget, lammet snart hele driften. Bedriften svarte med lockout mot arbeidere som var organisert i Arbeidsmandsforbundet. Fra bedriftens og den borgelige pressens side ble skylden for konflikten ensidig lagt på de svenske syndikalistene. Stavanger Aftenblad skrev bl.a. «at det var helst svensker som bevirket streiken». Direktør Klouman ved Saudafaldene henvendte seg til justisdepartementet og ba om at syndikalistene måtte utvises fra landet. Det var denne henvendelsen som etter at den var gått via amtmannen i Stavanger og til politimesteren i Rogaland, førte til utvisningen av de to svenske arbeiderne Frank Ellis Berglund og Johan Leonard Sørlind samt deres finske arbeidskamerat August Johanson Koskeniska.

Utover sommeren 1917 reiste de fleste utlendingene fra Sauda. Så lenge konflikten pågikk var det ikke mulig å få arbeid i bygda og signalene fra bedriften var at utenlandske arbeidstakere skulle ut. 5. juli meldte Stavanger Aftenblad at 80 syndikalister forlot bygda.

I april 1917 brøt det også ut en streik ved anleggene til Jørpeland kraftanlegg. I spissen for konflikten sto de to svenske syndikalistene J. A. Haglund og Axel Staaf. Ikke bare sloss de mot arbeidskjøperne, men også kampen mot streikebryteriet var hard. Ved St. Hans-tider ble det gjort innbrudd i værelset deres, og de ble av den grunn oppsagt av husverten. Uten husly og uten arbeid reiste de derfor til Stavanger på andre siden av fjorden og fikk seg nytt arbeid der. Den 20. juli 1917 ble de overfalt av lokale polititjenestemenn og innsatt i Stavanger amtsfengsel. Deretter ble det utstedt utvisningsdom over disse to som «samfundskadelige individer». Uten mat ble de så fraktet til i to døgn til Kristiania og ut av landet.

Dette var det foreløpige sluttpunktet for en lengre kamp, der bedriftsledelsen på Jørpeland hadde lagt sin fulle tyngde inn på å knekke de syndikalistiske aktivistene. Kampen mot svenske syndikalister stoppet ikke ved anleggsarbeiderne, også ved stålverket var bedriftsledelsen redd for at svenske arbeidere skulle være smittet av syndikalistene.

På Stavanger Electro Staalverk (SES) på Jørpeland ble derfor «Spørsmaalet om Syndicalisternes Fremfærd» tatt opp som egen sak på direksjonsmøtet 01.06.1917. Direksjonen på SES ønsket at myndighetene skulle gripe inn ovenfor de kampvillige syndikalistene. Også på stålverket forsvant svenskene ut av bedriften. I 1914 var 70 % prosent av de ansatte rekruttert fra andre steder enn Strand. Ti år senere var ca. halvparten av de ansatte rekruttert fra kommunen.

Arbeidsgivernes og myndighetenes offensiv mot syndikalistene

Utvisningene i Ryfylke var ikke tilfeldige. I 1917 ble det satt i gang en organisert kampanje mot syndikalistisk virksomhet ved norske bedrifter. Arbeidsgiverne ville stoppe bevegelsen med alle midler de hadde til rådighet. Arbeidsgiverne i bygge- og anleggsbransjen vedtok den 28. mars 1917 en egen «handlingsplan» mot syndikalistisk virksomhet:

• 1. Arbeidsgiverforeningen henstiller til alle arbeidsgivere, tilsluttet foreningen, paa bedste og hurtigste maate avskedige utenlandske syndikalister.

• 2. Arbeidsgiverforeningen henstiller likeledes til andre arbeidsgivere utenfor Arbeidsgiverforeningen å følge samme taktik.

• 3. Alle arbeidsherrer paalegges øieblikkelig at indberette til Arbeidsgiverforeningen nøiaktig navn og alder på hver avskediget utenlandsk syndikalist, og maa ingen efter denne dag intagen utenlandsk arbeider beholdes i arbeidet uten efter konferance med Arbeidsgiverforeningen, der paatar seg at føre fortegnelse over utenlandske syndikalister.

• 4. Arbeidsgiverforeningen søker at oppnaa at Stat og Kommuner ikke indtar utenlandske syndikalister i arbeidet, og stiller sig til tjeneste med opplysninger med hensyn til hvem der ikke bør indtages.

• 5. Det bør søkes foranlediget, at myndighetene anvender alle lovlige midler til at fjerne de avskedigede, utenlandske urostiftere.

Den samme handlingsplanen ble behandlet og vedtatt i Centralstyret i Norsk arbeidsgiverforening i august 1917.
I forbindelse med konflikter hadde arbeidsgiverne kontakt med og hjelp av lokale politimyndigheter for å få utvist syndikalister. I januar 1918 ble politimyndighetenes arbeid samordnet. Ved hjelp av fremmedlovgivningen som hadde blitt skjerpet under verdenskrigen, benyttet nå myndighetene anledningen til å utvise aktive revolusjonære fra landet.

Å knuse en bevegelse

Aksjonene fra arbeidsgiverne var vellykkede, ved inngangen til 1920-årene hadde den syndikalistiske bevegelsen i Norge nådd toppen, og i løpet av det følgende tiåret var den nærmest forsvunnet fra norsk politikk.
Forfølgelse og utvisning av syndikalister var en av de viktigste grunnen til at syndikalistene forsvant, men som eksemplene fra Sauda og Jørpeland viser, var det også mange svenske arbeidere som forsvant fordi arbeidsgiverne rett og slett nektet dem arbeid. Selv om de ikke var utsatt for direkte forfølgelse og utvisning, ble de fratatt mulighetene til å livnære seg av arbeidet sitt i Norge.
Landsorganisasjonen og spesielt fagopposisjonen ble påvirket av syndikalistisk tenkning både gjennom Martin Tranmæls møte med syndikalistene i USA og gjennom kampfelleskap med svenske syndikalister på mange arbeidsplasser. Likevel valgte Landsorganisasjonen etter hvert å distansere seg fra syndikalistene, først og fremst fordi deres aktivistiske lokale kampformer truet samholdet i bevegelsen, var en konstant trussel mot sentrale avtaler og fratok ledelsen muligheten til å inngå avtaler på vegne av medlemmene lokalt. Etter nederlaget i storstreiken i 1921 ble radikalismen fra tiden rundt verdenskrigen og revolusjonsårene forlatt til fordel for et langsiktig arbeid som førte fram mot hovedavtalen av 1935.
Syndikalistene fikk også problemer på enkelte arbeidsplasser. De ble etter hvert rett og slett oppfattet som bråkmakere av sine arbeidskamerater som var organisert i Landsorganisasjonen. I Sauda opplevde den norske syndikalisten Hans Kilen regelrett å bli jaga fra bygda av andre arbeidere i april 1918. Da hadde de tre fagforeningene, «Sauda arbeidsmandsforening», «Sauda snekker & tømmermannsforening» og «Sauda jern- metallarbeiderforening» offentliggjort i en avisannonse at: «H. Kilen ikke har nogen forbindelse med foreningene her i Sauda».

Avslutning

Syndikalismen fikk ikke noen sterk oppslutning i den norske arbeiderklassen. Den syndikalistiske organisasjonen døde etter hvert som generasjonen fra stiftelsen forsvant: I realiteten var den så svekket allerede ved inngangen til 1920-årene at den aldri mer klarte å utgjøre en politisk kraft i arbeiderklassen. Både arbeidsgivere, myndigheter og den norske Landsorganisasjonen hadde bidratt til at syndikalistene forsvant.
Etter at hovedavtalen mellom arbeidsgiverne og fagbevegelsen ble undertegnet i 1935 fantes det ikke lenger noe rom for den type faglig aktivisme som syndikalistene representerte. Likevel dukket det i etterkant av radikaliseringen på slutten av 1960-årene opp tendenser i fagbevegelsen som kunne minne om syndikalistenes tanker tidligere i århundret. I 1969 proklamerte en del tillitsvalgte i Landsorganisasjonen i Rogaland at nå var tiden inne for å starte en ny fagopposisjon, LO var blitt for sentralstyrt. Sommeren 1970 gjennomførte arbeiderne på EFP i Sauda en av de mest kjente av tariffstridige streiker som rullet over store deler av landet ved inngangen til 70-tallet. I 1977 ble det tatt initiativ til å gjenreise NSF som Norsk syndikalistisk forbund, uten at denne organisasjonen fikk noen som helst betydning for utviklingen innenfor fagbevegelsen. I dag er også «nye» NSF forsvunnet.

Litteraturliste

– Bjørgum, Jorunn Syndikalismen i Norge. Norsk Historisk Tidsskrift 1.1998.

– Fagerhus, Harald: Anarkismen og syndikalismen i Norge gjennom 150 år. Dokument på internett: http://www.fagerhus.no/a_Norge/ Hammerborg, Morten – Forfulgt? – en undersøkelse av den påståtte masseutvisning av Norsk Syndikalistisk Federations svenske medlemmer 1917 – 1918/ Morten Hammersborg. – Bergen : – Hovedoppgave i historie – Universitet i Bergen 1998.

– Hansen, Halvdan Magnus: Stålverksarbeider / Halvdan Magnus Hansen, Dag E. Thorenfeldt – Jørpeland : Melting Pot, 2002

– Jøssang, Lars Gaute, 1957: Arbeidsprosessar og arbeidarpolitikk ved Stavanger electro staalverk A/S 1913–1931 / Lars Gaute Jøssang. – Bergen : AHS – Gruppe for flerfaglig arbeidslivsforskning, Universitetet i Bergen

– Lillehammer, Arnvid: 1943- Soga om Sauda / Arnvid Lillehammer. B. 4. Bygdesoga 1880–1940 – Sauda : Sauda kommune 2002

– Niemi, Einar: Norsk innvandringshistorie . B.2 . I nasjonalstatens tid 1814-1940/ Einar Niemi, Jan Eivind Myhre, Knut Kjeldstadli. – Oslo – : Pax , 2003

– NSF/ Organ for Norsk Syndikalistisk forbund – Internasjonale arbeiderassosiasjon: Prøvenummer 1 -1980

– Tangen, Carl O., 1888- Til kamp mot utvisningerne!. Kra. : Norsk syndikalistisk federasjons forlag , 192?

– Tufte, Sander Norsk fremmedpolitikk 1901-1927 : Lovgivning og utvisningspraksis / Sander Tufte. – Oslo : – Hovedoppgave i historie – Universitetet i Oslo 2000

– Våga, Finn E.: «De unge slekter» : Rørsla som bygde Sauda / Finn E. Våga Oslo : Samlaget, 1993

Den israelske okkupasjonen har desimert palestinsk økonomi. Samtidig som det internasjonale presset mot selskap som tjener på okkupasjonen øker, investeres nordmenns felles sparepenger i selskaper som bidrar til fortsatt okkupasjon av Palestina.

Denne artikkelen ser nærmere på hvordan selskaper bidrar til å støtte opp om okkupasjonen, og hva som er Oljefondet og norske myndigheters ansvar og rolle.

Ingvild Skogvold
Rådgiver i Norsk Folkehjelp og har skrevet rapporten Farlige forbindelser II: norske bånd til den israelske okkupasjonen.
Foto: Neil Ward

2017 preges av flere dystre markeringer. Folk i Gaza har opplevd 10 år under en hard blokade, palestinere har levd under israelsk militær okkupasjon i 50 år, og freden virker lenger unna enn noensinne. Norge har i flere tiår hatt et uttalt mål om å bidra til forhandlinger mellom partene og en tostatsløsning. Samtidig er nordmenns felles sparepenger gjennom Statens Pensjonsfond Utland (bedre kjent som Oljefondet) investert i selskaper som bidrar til å forverre og fordype okkupasjonen av Palestina.

Siden 1967 har Israel systematisk brutt de folkerettslige reglene som gjelder under militær okkupasjon. Et av de mest synlige og alvorlige eksemplene på Israels systematiske folkerettsbrudd er byggingen av ulovlige bosettinger for israelere på palestinsk land. Et samlet internasjonalt samfunn fordømmer bosettingene i Øst-Jerusalem og Vestbredden som ulovlige og et alvorlig hinder for fred.1 I tillegg til å bryte med folkerettens regelverk, krenker bosettingene en rekke grunnleggende menneskerettigheter.2

De systematiske folkeretts- og menneskerettighetsbruddene mot den palestinske befolkningen i Vestbredden og Gaza er en side ved den israelske okkupasjonen mange kjenner til. Den økonomiske siden av okkupasjonen er ikke like godt kjent – nemlig at private selskaper bidrar til krenkelser av folkeretten og menneskerettighetene i Palestina. Selskapers rolle i okkupasjonen er i økende grad en problemstilling ansvarlige investorer, inkludert Statens Pensjonsfond Utland (Oljefondet), må forholde seg til.

Oljefondets bånd til okkupasjonen

Det skapte overskrifter i Norge da det uavhengige forsknings- og mediesenteret Danwatch avslørte at Oljefondet investerer 5,2 milliarder euro i selskaper med virksomhet i og rundt ulovlige bosettinger i okkuperte palestinske områder.3

Hva betyr det egentlig at Oljefondet «investerer» i okkupasjonen? Oljefondet eier mindre andeler i underkant av 9000 selskaper over hele verden. Blant disse finnes det en rekke selskaper som på ulike måter støtter opp om krenkelser av folkeretten og menneskerettighetene i Palestina. For eksempel eier Oljefondet 5,6 millioner NOK i Bank Hapoalim (noe som utgjør en eierandel på 0,82 %), og 507 millioner NOK i en annen israelsk bank, Bank Leumi (en eierandel på 0,94 %). Begge disse bankene finansierer ulovlig bosettingsvirksomhet på okkuperte Vestbredden.

Selv om Oljefondet kun eier en mindre andel i mange ulike selskaper, er ikke fondet fritatt for ansvar. I 2013 slo FN og OECD fastslo at Norges Bank, som minoritetsaksjonær gjennom Oljefondet, har et ansvar for at selskaper det er investert i respekterer menneskerettighetene.4

En annen måte Oljefondet bidrar til okkupasjonen på, er gjennom investeringer i israelske statsobligasjoner.5 Kjøp av statsobligasjoner er i praksis ubetinget lån til en stat. Når man investerer i obligasjoner fra en stat som systematisk bryter folkeretten, har Oljefondet dermed ingen garanti for at deres investering ikke vil bli brukt til å finansiere ulovlig virksomhet. Per i dag er ikke investeringer i statsobligasjoner underlagt de etiske retningslinjene for Oljefondet.

Den økonomiske siden ved okkupasjonen

Internasjonalt anerkjente menneskerettighetsorganisasjoner som Human Rights Watch og Amnesty har kritisert selskaper som støtter opp om ulovlig virksomhet i Palestina. I rapporten «Occupation Inc.» påpeker Human Rights Watch at selskaper som bidrar til folkerettsstridig bosettingsvirksomhet, opererer i strid med «FNs retningslinjer for næringsliv og menneskerettigheter», også kalt for UN Guiding Principles (UNGP). Disse slår fast at selskaper må sikre at de ikke bidrar til krenkelser av folkeretten og menneskerettighetene. I følge Human Rights Watch har Israel etablert et diskriminerende økonomisk system på Vestbredden hvor selskaper i bosettingene nyter godt av subsidier og lave skatter, mens palestinsk økonomi lider under okkupasjonsmaktens mange restriksjoner.6 For eksempel nektes palestinere adgang til såkalt «C-område», samtidig som Israel aktivt tilrettelegger for fortsatt ekspansjon av ulovlige israelske bosettinger og tilhørende næringsliv i samme område.7 Verdensbanken estimerte i en rapport fra oktober 2013 at denne mangelen på tilgang til område C har kostet palestinsk økonomi rundt 3,4 milliarder USD.8

Selskaper som leverer infrastruktur som strøm og vann til bosettinger, eller har produksjon og annen tilstedeværelse i bosettinger, bidrar til å støtte opp om bosettingenes økonomiske levedyktighet og fortsatte eksistens.9 Israel har bygget rundt 20 industrisoner i bosettinger på okkuperte Vestbredden. Disse områdene har fått status fra myndighetene som nasjonale prioritetsområder, noe som utløser gunstige subsidier. Ingen palestinske områder i hverken Øst-Jerusalem eller Vestbredden har fått en tilsvarende status av Israel som nasjonale prioritetsområder.10

Israelske og internasjonale selskap bygger i tillegg veier, hus, sikrer kollektivtilbud, avfallshåndtering, vann, sikkerhet, telekommunikasjon, tilbyr lån og leverer andre nødvendige tjenester til bosettingene. For eksempel er alle de største bankene i Israel (Bank Hapoalim, Bank Leumi, First International Bank of Israel, Israel Discount Bank of Israel, og Mizrahi Tefahot Bank) involert i okkupasjonen gjennom finansiering av ulovlig bosettingsvirksomhet.11

Private selskaper bidrar også til israelsk kontroll og overvåking av palestinsk bevegelse. I 2009 ble Elbit ekskludert fra Statens Pensjonsfond Utland på grunn av selskapets levering av overvåkningssystemer til den ulovlige separasjonsmuren Israel har bygget på palestinsk land.12 Private selskaper utvinner i tillegg naturressurser som rettmessig tilhører palestinerne. Et eksempel er det tyske sementselskapet HeidelbergCement, som driver et steinbrudd på palestinsk område på israelske lisenser.13

Den etiske forvaltningen av Oljefondet

Det finnes retningslinjer og systemer som i praksis skal sørge for at Oljefondet forvaltes på en etisk forsvarlig måte. Etikkrådet for Statens Pensjonsfond Utland vurderer om enkeltselskapers virksomhet er i tråd med de etiske retningslinjene eller ikke. Rådet sender deretter en anbefaling til ledelsen i Norges Bank, som tar den endelige beslutningen om å utelukke selskaper eller sette selskaper til observasjon. I dag er over 130 selskaper utelukket fra Oljefondet.14

Med etiske retningslinjer på plass og en lang liste med utelukkede selskaper, hvorfor er det slik at Oljefondet fortsetter å investere i okkupasjonen av Palestina?

Fra de etiske retningslinjene ble vedtatt av Stortinget i 2004, har fire selskaper blitt utelukket av selskaper på grunn av virksomhet i Palestina. Selskapet Elbit Systems ble utelukket på grunn av leveranser av overvåkningssystemer til den ulovlige muren som Israel har bygget på palestinsk område. De tre andre selskapene (Shikun & Binui, Danya Cebus og Africa Israel) er entreprenørfirmaer som havnet på Oljefondets svarteliste for å ha bygget bosettinger.

Etikkrådet har hatt en høy terskel for å utelukke selskaper som bidrar til folkeretts- og menneskerettsbrudd i Palestina. Det er bare entrepenørvirksomhet som har blitt definert av Etikkrådet som «direkte medvirkning» til bosettingsvirksomhet. Levering av sentral infrastruktur som vann og strøm, eller finansiering av byggeprosjekter har derimot ikke blitt ansett som alvorlig nok til å anbefale utelukkelse. Norsk Folkehjelp og Fagforbundet er blant organisasjonene som har kritisert Etikkrådets restriktive linje.15

I situasjoner hvor Etikkrådet har en restriktiv linje, kan det være vanskelig å få gjort noe med situasjonen. Dette er blant annet fordi det er politisk enighet på Stortinget om å overlate konkrete vurderinger av selskaper til Etikkrådet. Dette kommer fram i finansminister Siv Jensens svar til Snorre Valens (SV) spørretimespørsmål om funnene i Danwatch-rapporten, hvor finansministeren viser til Etikkrådets vurderinger.16

I etterkant av Danwatch-rapporten var den politiske reaksjonen i Danmark markant annerledes fra Norge. Etter Danwatch avslørte at flere offentlige danske fond hadde plasseringer som bidro til okkupasjonen, krevde en samlet opposisjon en høring i Folketingets utenriksutvalg.17

Positive utviklinger — men økt politisk press

Er Oljefondet i ferd med å bli forbigått av private investorer når det gjelder ansvarlige investeringer? Når det gjelder Palestina, har private investorer vist vei. De siste årene har enkelte private investorer i Norge og Europa gått lenger enn Oljefondet og utelukket flere selskaper fra sine porteføljer på grunn av virksomhet i Palestina. I 2015 valgte KLP å utelukke Cemex og HeidelbergCement.18 Storebrand er et annet eksempel, som har utelukket en rekke selskaper på grunn av virksomhet i Palestina, blant annet flere israelske banker.19 I Europa har det vært flere eksempler de siste årene på private investorer som har utelukket selskaper som bidrar til okkupasjonen, blant annet utelukket PGGM fem israelske banker i 2014.20

18 europeiske land advarer eget næringsliv om at forretningsforbindelser med bosettinger kan ha finansielle, juridiske og omdømmemessige konsekvenser.21 Dette har bidratt til å øke investorers forståelse om at det ikke bare er å drive «business as usual» i ulovlige bosettinger. Her henger dessverre Norge etter. Det finnes ennå ingen tilsvarende veiledning fra norske myndigheter.

En anbefaling fra myndigheter til norsk næringsliv om hvordan de skal forholde seg til de ulovlige bosettingene, vil kunne bistå ansvarlige investorer i en stadig mer krevende politisk debatt. De siste årene har presset mot investorer som selger seg ut av selskaper på grunn av folkeretts- og menneskerettsbrudd i Palestina økt. Nylig opplevede den svenske banken SEB å havne i en politisk kryssild etter de offentliggjorde en lengre eksklusjonsliste over selskaper, inkludert et fåtall selskaper som bidro til bosettingene. SEB valgte å gå ut offentlig med at de revurderte sin modell for eksklusjon av selskaper.22 At investorer blir avskrekket fra å handle ansvarlig i et konfliktområde som Palestina, burde bekymre alle som jobber for et mer ansvarlig næringsliv.

Veien videre

Det har vært en positiv utvikling de siste årene hvor flere investorer i økende grad klar over risikoene knyttet til investeringer i de okkuperte palestinske områdene. Samtidig har Oljefondet i praksis stått på stedet hvil. Etikkrådet fortsetter å operere med en for høy terskel for å utelukke selskap som bidrar til okkupasjonen av Palestina. I tillegg til å være i strid med internasjonale retningslinjer, er det uheldig at Oljefondets investeringer, gjennom å støtte opp om den ulovlige bosettingsvirksomheten, bidrar til å undergrave Norges utenrikspolitiske målsetting om en tostatsløsning.

Hvordan kan vi ansvarliggjøre egne politikere når den etiske forvaltningen til Oljefondet svikter? Det kan være fristende å se til Danmark, hvor funnene om offentlige pensjonsfonds investeringer i okkupasjonen utløste en høring i Folketinget. Det er på høy tid at Stortinget anerkjenner at det er uforenlig med vedtatte etiske retningslinjene og FNs retningslinjer at Oljefondet investerer i okkupasjonen av Palestina.

I 1840 klaga den franske sosialisten og feministen Flora Tristan over sitt eksil frå samfunnet; fordi ho trudde på frigjøring både for kvinner og arbeidarklassen var ho ein «paria». Frå hennar tid og til seinare forsøk med sosialistiske kommunar og organisering, av anarkistar, syndikalistar, kommunistar og trassige sexradikalarar, så har revolusjon gitt håp om ein veg til seksuell og kjønnsmessig likeverd. Etter 1917 var Russland ein modell som alle målte seg mot.

Joan Sangster,
Professor ved Trent University i Canada, og har skrive om den kvinnelege arbeidarklassen, arbeidarrørsla, feministisk teori og historie, den politiske venstresida og anna.
Bryan D. Palmer,
Professor ved Trent University i Canada og redaktør av tidsskriftet Labour/Le Travail.
Omsett av: Gunnar Danielsen

Utan den intense borgarlege eller sosialdemokratiske kampen for røysterett som gjekk føre seg i mange europeiske land, gjekk bolsjevikane raskt frå å erklære kvinnene likeverdige til sosial revolusjon. Bolsjevikane sette i verk ei massiv utdanningskampanje for å gjøre kvinnene politisk medvitne gjennom ein kvinnekommisjon eller Zhenotdel. Årsaka var i stor grad press frå revolusjonære feministar som Alexandra Kollontaj – som såg frigjøring av familie og seksualitet som avgjørande for sosial frigjøring – og Clara Zetkins tidlegare suksess med delvis sjølvstendig organisering av sosialistiske kvinner.

I 1920 blei dette arbeidet i tillegg internasjonalt då kvinner frå nitten land samla seg for å drøfte det lange dokumentet «Tesar om den kommunistiske kvinnerørsla», ein plan for frigjøringa av kvinnene under kommunismen. Sovjetiske reformer legitimerte fødslar utanfor ekteskap, og gav kvinnene rett til skilsmisse, fødselskontroll, abort, likelønn, og rett til å eige jord og eigedom. I tillegg var det lovendringar som gav dramatiske framsteg for seksuell frigjøring, som avkriminaliseringa av sodomi i 1922, ei forunderleg progressiv haldning til homoseksualitet ut frå samtidig underkuing av likekjønna sex i Europa. Kjerna i dette revolusjonære programmet var å frigjøre seksuallivet frå det konserverande grepet kjerka og staten hadde, og at endring av kvinnenes arbeid var grunnleggande for frigjøring av menneska: lønna kvinnearbeid var ein veg til økonomisk sjølvstende, og sosialisering av arbeidet i familien – offentlege kjøkken, vaskeri og barnehagar – ville utfordre kvinneundertrykkinga i familien.

Omfattande studiar har granska oppsving og tilbakegang for kvinnefrigjøringa i Sovjet, medrekna dei umåtelege hindera for endringar av kjønnsrollene: styrken i patriarkalske normer og religiøs tru, den harde røyndommen i borgarkrigen og manglande økonomiske ressursar, og prioritering av andre spørsmål framfor likeverd mellom kjønna. På slutten av 1920-talet vart likestilling ut over det å oppmuntre kvinner til å bli yrkesaktive lagt på is; Zhenotdel blei lagt ned, og Det internasjonale kvinnesekretariatet vart strengt kontrollert av ein stadig meir stalinisert eksekutivkomite i Komintern. Med einsidig vekt på kvinneleg integrasjon i produktivt arbeid stod russiske kvinner tilbake både med dobbelt arbeid og dobbeltmoral i seksuallivet.

Som Eley skriv gav bolsjevik-reformene ein nyttig lærdom: dette var «maksimumsprogrammet til vestleg feminisme som ingen regjeringar i vest nokon gong var nær å realisere».1 Sjølv om trua den revolusjonære venstresida hadde på endringar var større enn det som vart oppnådd, så slapp bolsjevikrevolusjonen laus ein debatt utan like både på venstresida og i kommunistpartia sjølve. Det tydelege sovjetiske engasjementet for djuptgripande endringar, særleg oppfatninga om at husarbeidet måtte endrast, og at ein måtte arbeide for seksuell fridom, vart oppfatta som eit viktig feministisk «gjennombrot».2 Revolusjonen oppildna sosialistiske, kommunistiske, og jamvel enkelte liberale kvinner som såg han som prov på at total forandring var mauleg: om eit underutvikla land kunne ta slike uvanlege steg, korfor ikkje vestlege industrialiserte land?

Politiske turistar til Sovjetunionen som alt var kommunistar støtta vanlegvis endringane i kvinnene sin status ukritisk, men sosialistiske og liberale kvinner skreiv au overtydande om potensialet dei såg i det nye russiske samfunnet, frå offentleg barnepass til familieplanlegging, til høve til høgare utdanning. Denne positive vurderinga, til og med frå liberale, oppildna motstandarar på høgresida i USA, som ei gruppe konservative kvinner som gjekk i bresjen for anti-feminisme para med kjønnsretta oppfatning av klassekamp: «Miss Bolsheviki has come to town, / With a Russian cap and a German gown, / In women’s clubs she’s sure to be found, / For she’s come to disarm America.»

Åtak på den påståtte «nasjonaliseringa av kvinner» og stereotypiske sovjetinspirerte «Agentur for fri kjærleik» er frå det illgjetne Spider Web Chart (Edderkoppkartet), først trykt i Henry Fords Dearborn Independent i 1924, der liberale kvinnegrupper vart kopla til eit nettverk av bolsjevik-tilknytte klubbar, saker og kampanjar.3 Anti-bolsjevisme, anti-sosialistisk og anti-pasifistisk mobilisering frå høgresidas kvinner klarte til ein viss grad å stanse og reversere moderate feministiske reformer.

Likestillingsarbeidet i Sovjet blei meir omstridd ettersom stalinismen konsoliderte seg, men revolusjonen inspirerte like fullt kopiar, variantar og vidareutviklingar. Tolkinga av kvinnefrigjøring varierte ut frå ulike nasjonale og historiske vilkår og kulturar, styrken til nasjonale kommunistparti, og forholdet dei hadde til rivalar på den sosialdemokratiske venstresida. I Mexico prøvde ikkje eingong kommunistpartiet å opprette kvinnegruppe før i 1931, på grunn av andre prioriteringar, og dei innvikla nappetaka om «revolusjonær autentisitet» dei meksikanske kommunistane hadde med det nasjonalistiske Partido Revolucionario Institucional (PRI) og deira «revolusjonære» stat.4

I dei mindre kanadiske og amerikanske partia vart direktiv frå Det internasjonale kvinnesekretariatet sett som velkomne råd frå garva revolusjonære, sjølv om instruksane vart omgjorde etter eigne vilkår og behov, og somme tider hindra av sløve leiarar. Like fullt gav den internasjonale kvinnerørsla håp for kvinner rekrutterte frå tidlegare kvinne- og sosialistaktivisme: om ny politikk som lova overvinne ei fortid full av blindspor etter borgarleg eller sosialdemokratisk feminisme, avgrensa som dei var av idear om individuelle liberale rettar, eller forsvar av arbeidarklasse-familiane gjennom lovvedtak i parlamentet.

Sovjetisk inspirasjon, råd og stimulans bidrog til å skape nye delvis sjølvstendige kanadiske organisasjonar av venstreorienterte kvinner, Women’s Labor Leagues; ei kvinneavis, The Woman Worker, som tok opp spørsmål av sosial, seksuell og materiell natur; og kanskje viktigast kamp for retten til abort og fødselskontroll, saker den sosialistiske venstresida i Canada hadde unngått tidlegare. Fødselskontroll blei på same måte sett i forgrunnen i Storbritannia av Stella Browne som var aktivist for fødselskontroll og kommunist. Ho måtte til slutt innsjå at det britiske kommunistpartiet ikkje ville ha ein slik revolusjon i familie og seksualliv som Alexandra Kollontaj arbeidde for.

Mange amerikanske feministiske historikarar har vore svært kritiske til den innverknaden revolusjonen hadde på likestillingsdebatten i kommunistpartiet i USA, og hevdar at saker som frigjøring og kvinneundertrykking fekk lide på grunn av ei likegyldig partileiing med hang til nedsettande sexisme og eit maskulint syn på politikk. Andre ser at dei tidlege bolsjevik-eksperimenta førte til at nye kvinner blei kommunistar. Husmødrer mobiliserte på levekostnadsspørsmål, kvinner bidrog til solidaritetskampanjar som Friends of Soviet Russia, og kvinnelege arbeidarar organiserte seg i konfeksjonsindustrien. Dessutan var fleirtalet av kvinnelege kommunistar i USA på 1920-talet immigrantar som ikkje nødvendigvis hadde engelsk som førstespråk – deira perspektiv og arbeid har blitt tåkelagt av manglande språkkunnskapar hos historikarane.

Internasjonalisme som seinare vart avgrensa og øydelagt av Komintern, gav i utgangspunktet eit viktig grunnlag for dialog. Ikkje bare gjennom offisielle kanalar som Det internasjonale kvinnesekretariatet, men via ei mengd andre institusjonar og organ. Den ukrainske kommunistiske kvinneavisa Robitnystia (Arbeidarkvinner) kom ut i Winnipeg i Canada (etter at ei liknande avis gjekk inn i Cleveland i Ohio), og sirkulerte i den ukrainske kommunistiske diasporaen i heile Amerika. Slik kopla avisa den russiske revolusjonen med kvinnefrigjøringa i Nord-Amerika. Redaktøren var den politiske flyktningen, kommunisten og dramatikaren Myroslav Irchan (forfattarnamn Andriy Babiuk). Avisa vendte seg til kvinner i arbeidarklassen som ofte vart rakka ned på og stempla som analfabetar og tilbakeståande. Ho gav arbeidarkvinnene ei røyst i det veksande revolusjonære miljøet, og skapte ein heilt ny og avgjørande diskusjon om patriarkat og mannssjåvinisme, kalla «porcupinsim»5 , skapte engasjement rundt kjønnslikestilling gjennom fiksjon, drama og personlege historier. Som i dei tidlege revolusjonsdagane i Russland blei kultur brukt som fødselshjelpar for endringsvillig tenking. Om denne kulturproduksjonen hadde motseiingar, var det ikkje bare at han ikkje var «feministisk» nok; avisa var au bunde opp i sovjetiske prioriteringar, og spelte på nasjonale kjensler for å bevare og styrke solidaritet mellom kommunistar. Ikkje ulikt omveltingane blant immigrantarbeidarane i USA under første verdskrig, som både førte til skjerpa klassekamp, og avspora denne kampen inn i problematiske konfrontasjonar.

Artikkelen her vart først offentleggjort på http://socialistregister.com av Merlin Press Anthony Zurbrugg/The Merlin Press Ltd., tz@merlinpress.co.uk.
Omsett frå engelsk av Gunnar Danielsen.

Notar
1 Eley: Forging Democracy, p.188.
2 Elizabeth Waters: "In the shadow of the Comintern: The Communist Women's Movement, 1920–1943" i Sonia Kruks, Rayna Rapp, Marilyn B. Young red: "Promissory Notes: Women in the Transition to Socialism", New York, Monthly Review Press 1989, p. 33.
3 Kirsten Marie Delegard: "Battling Miss Bolsheviki: The Origins of Female Conservatism in the United States", Philadelphia, University of Pennsylvania Press, 2012, særleg pp. 47–51.
4 Jocelyn Olcott: "Revolutionary Women in Postrevolutionary Mexico", Durham, Duke University Press, 2005, p. 50.
5 Joan Sangster: "Robitnystia and the Porcupinism Debate: Reassessing Ethnicity, Gender and Class in Early Canadian Communism", Labour/Le Travail, 56 (Fall), 2005, pp. 51–89.

Andre bok av Kapitalen, den som kom ut i 1885 (etter Marx’ død), er nå oversatt til norsk av Harald Minken. Den nye oversettelsen kommer i handelen om få måneder, om alt går som det skal. Det er andre gang denne delen av «Kapitalen» er oversatt – første gang var for over 80 år siden, da Fram forlag ga ut Erling Falks oversettelse. Men oversettelsen, som utgis av Forlaget Rødt, er mer komplett og lesbar.

Harald Minken gir i denne artikkelen et bilde av noe av det andre bok handler om og hva slags nye innfallsvinkler den kan gi til analysen av kapitalismens utvikling. Punktene han trekker fram, følger ikke boka tett. De berører snarere noen få utvalgte saker. Flere steder blander han også inn sine egne ideer.

Harald Minken
Har nyoversatt andre bok av Kapitalen.
Foto: John Jabez Edwin Mayal

Jeg begynner med å minne om hovedsaka, nemlig hva kapital er.

1. Hva er kapital?

Kapital er ikke en ting. Eller rettere sagt: Det er ikke én og samme ting hele tida. Det er i utgangspunktet en gitt verdisum. Den kan eksistere som en sum penger, men den kan også eksistere som en viss mengde produksjonsmidler og arbeids­kraft, eller som en varemengde av gitt verdi. Kapitalen må faktisk nødvendigvis skifte mellom disse tre formene hele tida. For å være kapital må en gitt pengesum brukes til å kjøpe inn produksjonsmidler og arbeidskraft. Kapitalen bevarer sin verdi i dette kjøpet, men endrer fysisk form.

Deretter må arbeidskrafta og produksjonsmidlene forbrukes i en produksjons­pro­sess som resulterer i en viss mengde varer for salg. Dette er også en formforvand­ling, men den underliggende verdien av kapitalen blir bevart, sjøl om den nå ikke lenger tar form av arbeidskraft og kapital, men av en viss mengde varer. Men i tillegg til å bevare verdiene som er satt inn i produksjonen, er de denne gangen også økt. Det har nemlig blitt produsert en merverdi, slik at verdien av de produserte varene er større enn verdien av den opprinnelige pengesummen som blei investert. Fra kapitalistens side er merverdien hensikten med hele prosessen. Merverdien er resultatet av at arbeiderne arbeider gratis for kapitaleieren en viss del av arbeidsdagen.

Det er ikke åpenbart at det er gratisarbeid som skjer, slik det var under føydalis­men, da leilendingen var forpliktet til å bruke et visst antall dager i uka til plikt­arbeid for føydalherren, mens han hadde resten av uka til å produsere det han sjøl trengte for å leve. Likevel er det gratisarbeid som skjer, også under kapitalismen. Det skjer fordi arbeideren produserer større verdier pr. arbeidsdag enn det hun får utbetalt i lønn. Eller sagt på en annen måte: Verdien av de forbruksvarene og tjenestene som arbeideren kan bruke lønna si på, er mindre enn den nyskapte verdien som hun tilfører produktene hun produserer.

Juridisk sett er det ikke noe galt som skjer – ingen som snyter den andre. Arbeideren må selge arbeidskrafta si for å leve, og hun gjør det frivillig mot en lønn som (i gjennomsnitt under norske forhold) gjør det mulig for henne både å stifte familie, betale ned studielån og boliglån, og bo og leve ganske bra. Men det endrer ikke på det forholdet at hun samtidig produserer verdier som kapitalisten tilegner seg gratis, og på den måten opprettholder et system der det er andre som til syvende og sist bestemmer det meste på arbeidsplassen og høster det meste av gevinstene av arbeidet.

Når kapitalen gjennom produksjonen har fått form av en viss mengde varer, må det skje en ny formforvandling, i og med at varene må selges, slik at kapitalen dermed forvandles tilbake til pengeform. Så kan hele kretsløpet starte på nytt.

Kapital er altså en verdisum som bevares gjennom formforvandlingene fra penger til arbeidskraft og produksjonsmidler og videre til varer, og til slutt fra varer tilbake til penger i et stadig kretsløp. Samtidig som verdisummen bevares gjen­nom disse forandringene, blir den også økt. Denne økningen skjer i produksjonen, der kapitalen antar form av produktiv kapital, dvs. arbeidskraft og produksjons­midler, og kommer seinere til syne som et tillegg til den opprinnelig investerte kapitalen (merverdi eller profitt) når varene selges.

Det er misvisende å identifisere kapitalen med den ene eller andre forma den tar i kretsløpet. Kapital er ikke penger, men penger som settes inn i et kretsløp som beskrevet. Kapital er ikke maskiner og utstyr, men kan anta form av maskiner og utstyr som en del av kretsløpet. Kapital er ikke varer, men varer som inne­holder en merverdi som skal realiseres når varene selges.

Spesielt er det grunn til å merke seg at arbeidskraft brukt i en kapitalistisk produksjonsprosess er en form for kapital, ifølge Marx. Han kaller det variabel kapital, fordi det er arbeidskrafta i virksomhet som skaper merverdi, og dermed er den forma for kapital som kan skape større verdier når den brukes. Kapital lagt ut til innkjøp av produksjonsmidler kaller han derimot konstant kapital, etter som den i høyden bevarer sin verdi i produksjonen (når den forvandles til varer).

Variabel kapital er ikke det samme som lønninger. Variabel kapital legges ut av kapitalisten til innkjøp av arbeidskraft, altså til lønnsutbetaling. Men når lønna er utbetalt til arbeideren, er den ikke lenger kapital. Den variable kapitalen har da forvandlet seg fra penger til levende arbeidskraft. For arbeideren er lønna aldri kapital, for hun bruker den til forbruk, ikke som investering.

I dag kalles det humankapital dersom en arbeider har skaffet seg spesiell utdan­ning eller erfaring, og dermed kan kreve lønn over gjennomsnittet. Dette har ingenting med Marx’ kapitalbegrep å gjøre, men er derimot det Marx kaller komplisert arbeid, dvs. arbeid som skaper større verdier pr. time enn gjennom­snittlig.

2. Omslag og omslagstid

Andre bok av Kapitalen begynner (i kapittel 1til 4) med å drøfte kapitalkretsløpet grundig og fra alle sider. Det består av tre faser. I første fase satser kapitalisten en pengesum til innkjøp av arbeidskraft og produksjonsmidler. I andre fase foregår produk­sjonen, der arbeidskrafta og produksjonsmidlene blir brukt til å framstille varer. I tredje fase blir varene solgt, og pengene for salget kan settes inn om igjen i et nytt kretsløp.

Den midterste fasen kalles produksjonsprosessen, og de to andre danner sirkula­sjonsprosessen. Tida det tar å gjennomføre produksjonsprosessen, er produksjons­tida, og tida det tar å gjennomføre de to delene av sirkulasjonsprosessen, kalles sirkulasjonstida. Til sammen utgjør de omslagstida. Et omslag er hele kretsløpet fra kapitalen blir lagt ut i pengeform til den vender tilbake med profitt.

For Marx er produksjonsprosessen det grunnleggende. Det er der den grunn­leggende motsetningen mellom arbeid og kapital utspiller seg, det er der utbyt­tingen foregår og merverdien blir produsert. Ja, det er forskjell på folk, men den viktigste forskjellen oppstår ikke på grunn av lønnsforskjeller, skatteregler eller mangelfull skolegang. Den oppstår fordi arbeiderklassen ikke har kontroll med produksjonsmidlene, dvs. råmaterialene, energikildene, maskinene, byg­ningene osv. som trengs til å drive produksjonen. Den eneste varen de har å selge er arbeidskrafta si. Kapitalistene, på sin side, har eiendomsretten til produksjons­midlene og full kontroll over produksjonsprosessen. De kan derfor tilegne seg merverdien, dvs. verdiene som arbeiderne skaper ut over det de får utbetalt som lønn. Resultatet er et samfunn der kontrollen over kapitalen blir et middel til å produsere mer kapital. Kapital blir verdi som skaper mer verdi. I det kapitalistiske samfunnet blir alt annet uviktig.

Derfor er første bok av Kapitalen med noen få unntak konsentrert om produk­sjons­prosessen. Det første unntaket er de tre første kapitlene, for de handler om de grunnleggende aspektene ved all slags utviklet varebytte, slik som varens dobbeltkarakter som bruksverdi og bytteverdi, hva som bestemmer varens verdi, og pengenes egenskaper og funksjoner. Kapitalistisk produksjon forutsetter jo produksjon av varer for markedet, derfor trenger vi dette grunnlaget. Det andre unntaket er det berømte kapitlet som handler om hvordan arbeidskrafta historisk blei en vare.

Disse fire kapitlene er det minimum vi trenger å vite om varesirkulasjonen for å kunne analysere den kapitalistiske produksjonsprosessen. Ut over det forut­setter første bok bare at varesirkula­sjonen ikke byr på noe problem: Arbeidskraft og produksjonsmidler finns å få kjøpt til faste priser, og de produserte varene lar seg straks og uten problemer selge til faste priser.

Det er disse forenklingene som blir opphevet i andre bok. Der tar det tid å få solgt varene, og det kan også ta tid å få supplert lageret av råvarer etc. I denne tida foregår det ingen merverdi­produksjon, dvs. at kapitalen ikke kaster noe av seg. Derfor blir det om å gjøre å gjøre sirkulasjons­tida så kort som mulig.

Nå er det jo ikke vanlig at produksjonstida og sirkulasjonstida foregår ved at først blir det produsert, så stopper produksjonen opp mens varene selges, og så starter produksjonen opp igjen når varene er solgt. Poenget til Marx er ikke at det er det som skjer, men at for at begge deler skal kunne foregå samtidig hele tida, må det enten mer kapital til, eller produksjonen må foregå i redusert skala.

Anta at produksjonen foregår kontinuerlig og at produksjonstida bare er én dag. Anta videre at arbeidskraft og produksjonsmidler kjøpes inn i bittesmå porsjoner, gjerne bare nok til en enkelt dags forbruk. Om sirkulasjonstida var null, ville da kapitalen vendte tilbake i pengeform hver eneste dag, og det var aldri nødvendig å legge ut mer kapital enn det som trengtes for den ene dagen. Men om sirkula­sjons­tida var seks uker, ville det (med seksdagersuke) trenges en 36 ganger så stor kapital, ikke bare i første runde av kretsløpet, men hele tida. Hver eneste investert krone ville bruke 37 dager på kretsløpet, og sjøl om det hver dag kom kapital fra en dags produksjon tilbake, ville til enhver tid kapital for 37 dagers produksjon være bundet opp i kretsløpet. Det satses bare kapital til ett dagsverk hver dag, men hver eneste dag er samtidig kapital for 37 dagers produksjon bundet opp i usolgte varer.

Sirkulasjonstida er derfor av største betydning for hvor mye kapital som vil være bundet i kretsløpet til enhver tid. Dermed er den også av største betydning for hvor mye profitt kapitalisten får pr. år på hver krone han legger ut. I løpet av året får han en profitt på (la oss si) 300 dagers produksjon, uansett sirkulasjonstida, men i det ene tilfellet er dette profitt på en kapital tilsvarende én dags forbruk av arbeidskraft og produksjonsmidler, i det andre er det profitten på en kapital som er 37 ganger så stor.

Betydningen av å forkorte sirkulasjonstida står ikke i motsetning til at det bare er i produksjonen at verdi og merverdi skapes. Tvert imot bekrefter det en slik teori. Det er ikke større innsats og ressursbruk i sirkulasjonen som gir mer verdi, men det motsatte. For øvrig ville også forkorting av produksjonstida øke den årlige avkastningen på samme måte, i det det også i det tilfellet ville ta kortere tid før kapitalen vender tilbake, slik at et visst nivå på produksjonen til enhver tid ville kreve et mindre kapital­utlegg.

Kapitalistene er sjølsagt oppmerksom på disse sammenhengene. «Just-in-time»-filosofien, som har sitt utspring i Japan for rundt femti år siden, går for eksempel ut på å finne metoder for å holde så små lagre av produksjonsmidler som mulig. Og i den andre enden av produksjonen vil industrikapitalisten gjerne korte ned salgstida ved å selge til en handelsmann, som tar på seg resten av jobben med salget mot at industrikapitalisten gir slipp på en del av merverdien som er skapt. Eller han vil gi kjøperen kortere frist for å betale.

Arbeidsdelingen mellom industrikapitalisten og handelskapitalen er behandlet i tredje bok av Kapitalen, mens lagerhold er behandlet i andre bok, kapittel 6, og raskere betaling i andre bok, kapitel 14.

3. Geografi, avstander og stordriftsfordeler

Et annet aspekt ved kapitalkretsløpet som spilte en underordnet rolle i første bok, er den geografiske utvidelsen av markedene. Jo lengre unna man henter råvarene og jo fjernere markeder man produserer for, jo lengre vil sirkulasjonstida være, alt annet likt. Men alt annet er ikke likt særlig lenge av gangen. I hele den kapitalis­tiske tidsalderen har transport­teknologien utviklet seg, både til lands og til sjøs, og over kortere og lengre avstander. Eller rettere sagt, den har blitt utviklet, bevisst, for å rive ned avstandshindrene og forkorte sirkulasjonstida. Fra seil til damp, fra kjerre til jernbane og bil. Andre bok av Kapitalen går grundig inn på dette, blant annet i kapittel 5, 6 og 14.

Men sirkulasjonstida er ikke bare påvirket av varetransporten, men like mye av kommunikasjonssystemene og systemene for betaling av varene. Det er klart at om penger, kontrakter og andre nødvendige dokumenter må transporteres fram og tilbake med seilskip eller på hesteryggen mellom kjøper i ett land og selger i et annet, vil det gi et tillegg i sirkulasjonstida på uker, om ikke måneder. Vekselen, som blei oppfunnet i Italia på 1200-tallet, innebar en vesentlig reduksjon av tida fra kjøpet var inngått til betalingen var selgeren i hende, men det gjaldt bare mellom de store handelsbyene i Europa. På Marx’ tid var riktignok telegrafen oppfunnet og postvesenet utbygd, men det kunne fremdeles ta måneder fra en internasjonal handel blei inngått til selgeren hadde mottatt betalingen. I kapittel 14 sies det for eksempel at transporten av varer fra England til India rundt 1850 kunne ta fire måneder, og så gikk det fire måneder til før pengene for varene faktisk var mottatt i England. I vår tid er denne delen av sirkulasjonstida normalt redusert til et absolutt minimum ved elektroniske betalingsformer og elektronisk dokumentbehandling.

Marxistene i vår tid har ikke vært like flinke som Marx til å studere det materielle grunnlaget for sirkulasjonstida og hvordan det har utviklet seg.1 Dermed risikerer de å ta grundig feil, ikke minst om profittratens utvikling.

Avstandskostnader forlenger sirkulasjonstida, og reduksjon av disse kostnadene forkorter den. Men hvorfor kan man ikke like godt nøye seg med å selge varene lokalt? Svaret på det kan bare være stordriftsfordeler i produksjonen. Marx la stor vekt på stordriftsfordeler, som han tenkte seg som en minstestørrelse som en nyanlagt kapital i en bransje måtte ha for å kunne komme ned på den gjeldende samfunnsmessig nødvendige arbeidstida i bransjen. Jo større denne minstestør­relsen er, jo større marked må kapitalisten dekke. Derfor er det en delikat dialektikk her: Stordrift reduserer tilvirkningskostnadene i produksjonen, men medfører økte avstandskostnader i sirkulasjonen. Løsningen på motsigelsen har til nå definitivt vært å utnytte stordriftsfordelene, samtidig som man satser på rask teknologisk utvikling i transport og kommunikasjoner. I denne prosessen blir lokal småindustri, handel og håndverk eliminert.

En faktor som har medvirket til denne løsningen, er at det finnes stordriftsfordeler i transporten også. De gjør det ikke først og fremst så mye mer lønnsomt å frakte ting over lengre avstander, men derimot å frakte store volumer framfor mindre, dvs. å «konsoli­dere» godsstrømmene (og persontrafikken) til felles transportårer. Dette kan ha medvirket til en verden der det er billig å transportere personer og varer mellom de store sentraene i verden, men dyrt å drive butikk og transport på (og til og fra) småstedene.

4. Sirkulerende og fast kapital

I første bok av Kapitalen spiller begrepsparet variabel og konstant kapital en viktig rolle. Skillet er vesentlig for analysen av produksjonsprosessen. Variabel kapital legges ut til innkjøp av arbeidskraft, og det er bare arbeidskrafta i virk­somhet som skaper merverdi. Den konstante kapitalen, derimot, har samme verdi når den består av produksjonsmidler som når den er transformert og overført til produktet, der den utgjør en viss andel av produktverdien.

I andre bok, kapittel 8, introduseres et annet skille, nemlig mellom sirkulerende og fast kapital. Det angår hvordan kapitalen sirkulerer.

Sirkulerende kapital er kapital som legges ut og forbrukes fullstendig i det enkelte kretsløpet.2 All variabel kapital er sirkulerende, men bare en del av den konstante kapitalen, nemlig den delen som forbrukes fullstendig i produksjonen i løpet av en enkelt omslagsperiode, er det. Ved slutten av et omslag vil kapitalisten normalt fortsette kretsløpet ved å legge ut den samme sirkulerende kapitalen en gang til. Han trenger altså ikke mer sirkulerende kapital for å fortsette kretsløpet enn det han la ut i første omslag.3 Den forskutterte sirkulerende kapitalen er det han trenger av sirkulerende kapital for å gjennomføre én omslagsperiode, verken mer eller mindre.

Men i tillegg til den sirkulerende kapitalen må kapitalisten i regelen også legge ut fast kapital. Det er kapital som bare sjeldnere, etter flere omslagsperioder, trenger å fornyes. For hvert omslag må kapitalisten sette av noe av salgsinntektene slik at det gradvis kan bygges opp en pengebeholdning som kan brukes til å fornye den faste kapitalen når den er helt forbrukt. I kapitalistens regnskaper kalles det avskriv­ninger. Avskrivningene skal i prinsipp gi et godt regnskapsmessig bilde av kapitalslitet, som er den virkelige årlige verdiforringelsen som den faste kapitalen er utsatt for.

Dette gir den faste kapitalen en særegen form for sirkulasjon. I utgangspunktet eksisterer den som et produksjonsmiddel med lang levetid, men verdien som det har, blir gradvis mindre. På den andre sida bygger det seg opp et pengefond av de akkumulerte avskrivningene, slik at summen av de oppsamlede pengene og den gjenværende verdien av produksjonsmidlet, forutsetningsvis hele tida er konstant. Til slutt har produksjonsmidlet null verdi, forutsetningsvis akkurat når penge­fondet er blitt stort nok til å kjøpe et nytt eksemplar av samme slag.

Fabrikkbygninger og andre bygg og anlegg som trengs til produksjonen, er naturligvis fast kapital. Det er også maskinene og redskapene, enten de nå er flyttbare eller ikke. Et skip eller en lastebil er fast kapital, uansett om de kan rulle omkring overalt. Det som har betydning, er utelukkende at de ikke slites ut og blir ubrukelige i produksjonen i løpet av den enkelte omslagsperioden.4 I løpet av et omslag overfører de derfor bare en del av sin verdi (kapitalslitet) til varene som er produsert.

Det finns en viktig form for fast kapital som trolig ikke er nevnt av Marx, og som kanskje heller ikke fantes som en bevisst og planmessig investering den gangen. Det er utviklingskostnader. Ta datamaskiner eller mobiltelefoner som eksempel. Det koster mange års arbeid av en stor stab å utvikle en ny modell. Disse kostnadene skal avskrives over ganske få år, til en ny og bedre modell kommer på banen. For å lykkes med det, er det faktisk nødvendig at modellen som er utviklet, raskt tar en vesentlig del av verdens­­markedet for slike produkter. Det dreier seg om elektronikk, forsvars­materiell, fly, biler osv. De som ikke lykkes, som Nokia og LM Ericsson i elektronikkbransjen, forsvinner helt ut. Her ser vi ekstreme stordriftsfordeler som skaper monopol-liknende tilstander og et salgsnett som spenner over nesten alle land i verden. Heller ikke dette aspektet ved sirkulasjons­prosessen – dialektikken mellom utviklingskostnader og verdensmarkeds­dominans – er viet tilstrekkelig oppmerksomhet av marxistene, meg bekjent.

5. Et eksempel på betydningen av kortere omslagstid

Betrakt en fabrikk med hundre arbeidere. Hver av dem koster kapitalisten 50 tusen kroner måneden i lønnsutgifter (skatt, arbeidsgiveravgift og tjenestepensjon inkludert). Det blir 600 tusen i året, eller 60 millioner for hele arbeidsstokken.

Regelmessige tellinger av lageret av råvarer og varer under arbeid viser at råvarer for 180 millioner kroner (vurdert til innkjøpspris) til enhver tid befinner seg i fabrikken, enten på råvarelageret eller under arbeid ute i fabrikken. I tillegg er det råvarer for 90 millioner bundet i varer som er ferdig produsert, og delvis også allerede solgt, men som kapitalisten ennå ikke har mottatt betaling for.

I følge årsregnskapet brukes det hvert år råvarer for 540 millioner kroner i produksjonen. Vi finner antall omslag pr. år ved å dele årsforbruket av råvarer på den gjennomsnittlige beholdningen. Dette betyr at den sirkulerende konstante kapitalen slår om to ganger i året. Eller med andre ord: Omslagsperioden er et halvt år. Av årsregnskapet framgår også at bedriften har et drifts­overskudd før skatter og finansposter på 60 millioner kroner.

Vi ser bort fra avskrivninger på den faste kapitalen, dvs. kapital som er lagt ut til maskiner og bygninger. Hele den konstante kapitalen er altså sirkulerende. Hvert halvår satser altså kapitalisten en konstant kapital på 270 millioner kroner. Dessuten satser han variabel kapital i form av lønnskostnader på 30 millioner i den samme perioden. Det kan vi si, fordi vi veit at lønnskostnadene for året som helhet er 60 millioner. Totalt bruker han altså en kapital på 300 millioner kroner, som i sin helhet vender tilbake til ham hvert halvår, og det med en profitt på 30 millioner i tillegg.

Merverdiraten er merverdien delt på den satsede variable kapitalen. (Den for­skutterte variable kapitalen, ville Marx sagt.) I dette tilfellet er merverdiraten 30/30 = 1, eller hundre prosent. Profittraten er merverdien delt på hele kapitalen, både den variable og den konstante. I vårt tilfelle er profittraten 30/300 = 0,1, eller 10 prosent.

Både merverdiraten og profittraten måles ved å bruke den merverdien som er skapt, delt på den kapitalen som er lagt ut i løpet av en omslagsperiode. Men merverdien som kan produseres i løpet av et år med den kapitalen som er lagt ut, er ikke 30, men 60. Merverdiens årsrate er derfor 60/30 = 2, og profittens årsrate er 60/300 = 0,2. Generelt finner vi merverdiens årsrate ved å multiplisere merverdiraten med antall omslag i året, og det samme gjelder profittens årsrate.

Merverdiens årsrate er behandlet i kapittel 16 av andre bok. Profittens årsrate er ikke nevnt der, men er behandlet i fjerde kapittel av tredje bok. Hele dette kapitlet er faktisk skrevet av Engels, men materialet til å skrive det fantes allerede i Marx’ manuskripter.

Jo fortere en kapitalist kan få igjen pengene han investerte, jo oftere kan han gjenta den samme investeringen, og jo mer profitt kan han tjene på et år. Derfor er det egentlig profittens årsrate han er interessert i. Den er sammensatt av de to elementene profittraten og omslagstakta. Det meste av marxistisk analyse har imidlertid eksplisitt eller implisitt gått ut fra en fast antakelse om at omslagstakta er 1, dvs. ett omslag pr. år. Da forsvinner viktige fenomener ut av sikte, samtidig som endringer i omslagstida vil skape uventet støy i analysen av profittraten. Man overser at kretsløpet er en dialektisk enhet av produksjon og sirkulasjon, og lager en enøyd produksjonsorientert teori. Mye av det kan forklares med at første bok var den eneste Marx fikk gjort ordentlig ferdig.

6. Om kapitalismens historiske utvikling

Om vi ser nærmere på den delen av kretsløpet der kapitalisten kjøper inn arbeidskraft og produksjonsmidler, ser vi at den forutsetter et utviklet marked for råstoffer, energi, maskiner osv., og at det finns en klasse som ikke har noen annen vare å selge enn arbeidskrafta si. Tilsvarende forutsetter salget av varene også at det finnes et utviklet marked. De historiske prosessene som skapte disse vilkårene, foregikk i hundreårene før den egentlige kapitalismen, men blir påskyndet under kapitalismen og spredt til hele jorda. Kapitalismen skaper og gjenskaper sine egne forutsetninger.

Det sentrale momentet i denne prosessen er ikke at naturalhusholdningen blir erstattet av pengehusholdning. Det sentrale er at produsentene mister eller blir fratatt produksjonsmidlene, slik at de bare har arbeidskrafta si å selge, og at arbeidskraft og produksjonsmidler, de to elementene som må forenes for at det skal bli noen produksjon i det hele tatt, blir forent under kontrollen av en annen klasse, den som nå eier produksjonsmidlene. Forutsetningen for den raske utviklinga av kapitalismen i hele verden nå, er at produsenter som tidligere hadde sine egne produksjonsmidler, mistet dem, blant annet gjennom utviklingen i Kina etter Mao, oppløsningen av Sovjetunionen og systemet med frihandelssoner og spesielle industrisoner som har utviklet seg i mange land. Kapitalismen trenger først og fremst frie og eiendomsløse arbeidere.

Til de tre skikkelsene som kapitalen antar i kretsløpet – penger, produksjons­midler/arbeidskraft og varer – svarer det ulike stadier i kapitalismens utvikling. Fram til for 150 år siden var det varesalget som utviklet seg over stadig større avstander, fra lokale til nasjonale markeder og videre til internasjonal handel. Dette er den verden som skildres i Kapitalens andre bok. De neste hundre årene var det investeringene som blei stadig mer internasjonale, riktignok lenge innafor et kolonisystem. Hver utviklet kapitalistisk makt hadde sin innflytelsessfære, hvor de store konsernene deres hadde monopolmakt. Hilferding, Lenin og Bukharin har beskrevet dette systemet. Det vi opplever nå, er snarere at det er produksjons­prosessen som blir internasjonalisert. Hvert element i prosessen blir satt ut til det stedet hvor det er billigst. Først og fremst dreier det seg om lønnsnivået – de enorme forskjellene i arbeidskrafta verdi mellom ulike land. Foruten avviklingen av koloniveldet og utviklingen som har skapt millioner av nye frie og eiendoms­løse arbeidere i den tredje verden, er forutsetningene for dette systemet blant annet revolusjonen i transport­kostnadene (konteineren) og at produksjonen kan styres og kontrolleres over store avstander ved hjelp av internett, dataassistert konstruksjon osv.

Dette er det systemet vi skal drive klassekamp i. For å lykkes må vi studere det kapitalistiske kretsløpet i sin helhet, både produksjon og sirkulasjon, slik det har utviklet seg, og vil fortsette å utvikle seg i verdensmålestokk.

Sluttnoter

1 Unntaket er David Harvey, som alltid har vært opptatt av hvordan kapitalakkumulasjonen former geografien, og omvendt hvordan befolkningstettheten, avstandene og andre geografiske særtrekk virker tilbake på kapitalakkumulasjonen. I den viktige kom­mentarboka han har laget til andre bind av Kapitalen (Harvey 2013: A Companion to Marx’s Capital, Volume 2) er problemstillingen om de materielle forutsetningene for sirkulasjonstida både reist og drøftet.

2 Ofte brukes uttrykket flytende kapital i stedet for sirkulerende.

3 For enkelhets skyld ser vi her bort fra akkumulasjon, dvs. bruk at noe av profitten til å utvide produksjonens skala.

4 I praksis brukes året som skillet mellom fast og sirkulerende kapital.

Det har vært skrevet mye om hva som skaper verdier, både før og ­etter Marx. Dette er noe av det mest forståelige som er blir publisert om et vanskelig tema. En introduksjon av høy klasse, men ikke beregnet på de høye klasser.

Nina Björk er forfatter, debattant, litteraturviter og kulturskribent.
Hun har blant annet skrevet bøkene Lykliga i alle sina dager (1996), Under det rosa täcket (2012) og Drømmen om det røda (2016). Artikkelen i dette nummeret av Gnist er et kapitel i Björks bok fra 2016, s. 26–36.
Artikkelen er oversatt av Anne Minken.
Foto: Cato Lein

Hva gjør du hvis du vil ha et brød og lever i en kapitalistisk økonomi? Ja, du er ikke med i en gruppe som eier jord og redskaper i fellesskap og sammen framstiller og deler det som gruppa trenger. Du er ikke eid av en annen og må arbeide for eieren din for å få mat og et sted å bo. Det er heller ikke sånn at du sår og høster kornet eller baker brødet ditt selv. Du lever altså verken i urkommunismen, i slavesamfunnet, under føydalismen eller i en sjølbergingsøkonomi. Alt dette er eksempler på tidligere produksjonsmåter. Så hvis du vil ha et brød, går du antakelig til butikken og kjøper ett for penger du har fått som lønn i et arbeidsforhold som ikke har noe med å bake brød å gjøre. Og voila, der har vi formelen for det som Marx mente var særpreget for den kapitaliske produksjonsmåten: spesialisert vareproduksjon for et marked med sikte på å skaffe seg profitt, der produksjonsmidlene – altså verktøy, lokaler, redskaper og maskiner som vi trenger for å kunne utføre arbeidet, ikke eies i fellesskap, men er i privat eie.

Den særskilte måten du deltar i produksjonen på – at du har lønnsarbeid og kjøper varer – forutsetter at du er «fri» på to forskjellige måter. For det første kan ingen andre ha formell rett på arbeidskrafta di. Du må være fri til å selge arbeidskrafta til hvem du vil. At slaveriet, livegenskapet og laugsvesenet ble avskaffet, var nødvendige forutsetninger for den friheten. For det andre må du være fri fra å eie jord, redskaper og hva du ellers måtte trenge for å framstille det du har behov for. For den livegne bonden for eksempel var situasjonen annerledes. Han var bundet til sin jordflekk. Han hadde ikke lov til å flytte fra den, men kunne heller ikke kastes ut fra den så lenge han utførte arbeid på sin herres gods. – men det betyr også at jorda var bundet til den livegne. «Vi står altså overfor en klasse som alltid hadde et fundament som var tilstrekkelig for å dekke klassens behov.» skriver Ernest Mandel i Innledning til marxismens økonomiske teori. Den livegne var ikke dømt til å dø om han ikke solgte arbeidskrafta si. «I et sånt samfunn finnes det ingen økonomisk tvang til å selge arbeidsevnen sin, arbeidet sitt til en kapitalist.», skriver Mandel.

Forutsetningen for den kapitalistiske produksjonsmåten – den økonomiske tvangen til å selge sin arbeidsevne – oppstod på ulike måter i forskjellige land og verdensdeler, men det grunnleggende i hele prosessen er at jordbrukerne mister sin eiendom, jorda skriver Karl Marx i Kapitalen. I England, for eksempel, skjedde det ved at allmenningen ble privatisert og gjerdet inn og ved at staten hjalp jordeierne med å jage bøndene fra jordene som de tidligere hadde dyrket. Da det ble stor etterspørsel etter ull i Flandern på grunn av landets nye tekstilmanufakturer, begynte adelen i England å holde sauer på eiendommene sine, og det førte til at bøndene ble drevet fra jord og hjem. «Dette førte til at en mengde eiendomsløse arbeidere, proletarer, ble tilgjengelige som arbeidskraft for de framvoksende kapitalistiske manufakturene», skriver Rosa Luxemburg i Einführung in die Nationalökonomie. «Mennesker som stod utenfor både føydale og laugsmessige restriksjoner og som i lang tid hadde blitt tvunget til å leve nesten som landstrykere og blitt forfulgt av politiet og myndighetene, fant nå en rolig havn i lønnsarbeid for den nye klassens utbyttere.»

I koloniene raserte de nye koloniherrene den tidligere sjølforsyningsøkonomien og dyrking av jorda i fellesskap ved å innføre privat eiendomsrett og pengeøkonomi. Koloniherrenes møte med samfunn hvor produksjon og fordeling ikke foregikk i henhold til prinsippet om privat eiendomsrett, innebar spesielle problemer for de vestlige erobrerne. I Einführung in die Nationalökonomie siterer Luxemburg hva en representant for de britiske skattemyndighetene skrev i en rapport fra 1845: «Vi kan ikke se noen permanent jordeiendom. Enhver disponerer et stykke dyrket mark bare så lenge jordbruksarbeidet pågår. Hvis et jordstykke ikke dyrkes, går det tilbake til felleseie, og kan tas av hvem som helst under forutsetning av at det blir dyrket.» I en annen rapport fra samme tid, fra en statlig representant for britenes styre i Punjab, står det: «Med denne formen for jordeiendom kan ikke noe medlem av klanen bevise at han eier en viss del av den felles jorda, bare at han kan disponere den for sitt bruk. Produktene fra felleshusholdet samles i et felles lager hvor alle kan hente de matvarene de trenger.» Da historikeren James Mill som var ansatt i det øst-asiatiske kompaniet og far til den liberale filosofen John Stuart Mill, møtte denne indiske formen for kollektiv eiendom, tok han logikken baklengs og hevdet at når alle eier jorda, er det ingen som eier den, men likevel må jo noen eie den, så det blir vi. «På basis av alle saksforhold som vi har observert, blir vår konklusjon at eiendomsretten til jord i India tilfaller erobreren; for hvis vi skulle anta at erobreren ikke var jordeieren, så ville vi ikke være i stand til å avgjøre hvem eieren var.»

Denne prosessen kaller Marx for opprinnelig eller primitiv kapitalakkumulasjon: Mennesker blir frarøvet retten til produksjonsmidler og må bli lønnsarbeidere for å kunne overleve. «Historien om denne ekspropriasjonen er skrevet inn i menneskehetens historie med uutslettelige tegn av blod og ild», skriver Marx.

At du selv eier retten til arbeidskrafta di, og at du ikke eier noe annet enn friheten til å selge arbeidskrafta til hvem du vil, er de to forutsetningene for den kapitalistiske produksjonsmåten. Hvis vi tenker oss, at du innafor dette systemet ikke er eiendomsløs, det vil si en proletar, men at du tilhører dem som eier jord, fabrikker, maskiner, verktøy og redskap, altså det som trengs for å lage saker og ting – og så ansetter du en baker. Hvorfor gjør du det? Hvis du trengte brød, kunne du lage det selv. Du ansetter altså ikke en baker for å få brød. Du ansetter en baker for å få profitt. Profitten er målet ditt, og bakerens arbeid er middelet for å nå dette målet. Og dette, at det som produseres primært produseres for at noen skal få profitt, og ikke for å dekke behov, er også et sentralt trekk ved den kapitalistiske produksjonsmåten. Men hvorfra kommer profitten som var grunnen til at du ansatte bakeren?

For å svare på det spørsmålet må vi først stille et annet. Hva er bakeren for deg som ansetter ham eller henne? Du kjøper bakerens arbeidskraft på et marked som kalles arbeidsmarkedet – hen er altså en vare. Du har penger som du bruker til å kjøpe en vare (bakerens arbeidskraft) – og resultatet i slutten av dette regnestykket er at du får mer penger i form av profitt enn det du hadde fra starten av. For at det skal være meningsfullt for deg å kjøpe varen bakeren må den jo på en eller annen måte generere penger til deg. Så igjen, og med et tillegg nå: Hva er bakeren for en merkelig vare som kan skape verdi? Ja, hen er akkurat det: den eneste verdiskapende varen som finnes på markedet. I følge Marx er den kjøpte varen arbeidskraft den eneste kilden til merverdi, altså til den økte pengesummen som bakerieieren får etter at han har satt bakeren i arbeid. Uten denne merverdien hadde det vært meningsløst å ansette bakeren. Merverdien – fortjenesten, profitten, overskuddet (jeg forenkler teorien til Marx og behandler alle disse begrepene her som samme sak) – skapes altså i følge Marx i produksjonen og ikke i sirkulasjonen (ved kjøp og salg). Utgangspunktet for analysen hans er det som hender i produksjonen og ikke det som hender i konsumpsjonen.

Men la oss slippe til en innvending: Kan ikke bakerieieren eller en annen kapitalist ha fått tak i ekstra billige råvarer og maskiner og dermed blitt i stand til å selge det ferdige arbeidsproduktet for mer penger enn hen har lagt ut? Kan ikke fortjenesten komme fra å «kjøpe billig og selge dyrt», det vil si nettopp fra konsumpsjonsfæren? Jo, absolutt. Dette kan forekomme for den enkelte kapitalisten i enkelte tilfeller. Men en sånn fortjeneste for en enkelt person i markedet vil jo innebære et tap for en annen, for den som solgte råvarene og maskinene billig, resultatet ville bli et nullsumspill der den ene vinner det den andre taper. Hvis vi ser en sånn transaksjon fra et helhetlig samfunnsperspektiv, og ikke fra den enkelte kapitalistens, har selve verdien ikke økt. Den har bare blitt fordelt annerledes. Men i kapitalistiske samfunn øker jo som regel den totale verdien, bruttonasjonalproduktet i hvert enkelt land, hele tida. Den kapitalistiske produksjonsmåten skaper rikdom, merverdi. Tilhengerne av systemet framhever ofte akkurat det, og kritikerne benekter det heller ikke. I følge Marx finnes det bare en eneste rimelig kilde til den økende totale samfunnsgevinsten: menneskelig arbeid.

Hvordan kommer Marx fram til det? Svaret ligger i det vi pleier å kalle arbeidsverdilæren. Den tar utgangspunkt i at alle varer både har en bruksverdi og en bytteverdi. Bruksverdien er det enestående i enhver vare, den spesifikke verdien i varen som innebærer at vi trenger akkurat det som bare den varen kan gi. Bruksverdien til et par sko er å varme og beskytte føttene. Bruksverdien til en kopp er å holde flytende drikke innenfor visse rammer. Alt menneskelig arbeid har alltid skapt bruksverdier, altså skapt ulike saker og ting som vi behøver for å tilfredsstille spesifikke behov. Forskjellige samfunnsøkonomiske systemer bestemmer på forskjellige måter hvor mye arbeid som skal legges ned, for å skape de bruksverdiene som vi mennesker behøver. I et markedsbasert samfunn bestemmes det ved at varer selges og kjøpes på et marked. Det innebærer at tingene (som nå er varer) i tillegg til bruksverdien også får en annen slags verdi som er enestående for markedsøkonomiene, nemlig en bytteverdi. Bytteverdien er ganske enkelt en sammenligning mellom ulike varers verdi. I en utviklet markedsøkonomi uttrykkes dette i penger. Vi sier ikke at ti kopper er verdt et par sko, men at ti kopper koster like mye som et par sko. Men hvordan kan vi egentlig sammenligne kopper og sko? Som bruksverdier er de ikke sammenlignbare. Hvis vi fryser på beina har vi ingen nytte av en kopp, og om vi vil drikke kaffe har vi ingen nytte av et par sko. For at vi skal kunne sammenligne størrelser som egentlig ikke kan sammenlignes, må de ha noe til felles, noe som bestemmer deres kvantitative verdi. Marx sier at denne felles målestokken er arbeidet. Det er mengden arbeid som er nedlagt i en vare som bestemmer varens verdi. Jo mere arbeid, dess mere verdi.

Når vi har sagt det – jo mere arbeid, desto mer verdi – kan vi også se at verdi ikke er det samme som pris. For hvis det hadde vært det, skulle jo den skomakeren som la ned mye arbeid i sine sko, som kanskje var lat og arbeidet langsomt, også kunne selge dem til en høyere pris enn den skomakeren som la ned mindre arbeid i skoene. Men det kan hen jo ikke. Prisen på et par sko bestemmes ikke av den mengden arbeid som den enkelte skomakeren har lagt ned i skoene, men av den gjennomsnittlige tida det tar for skomakere i et bestemt samfunn å produsere et par sko. Denne gjennomsnittlige arbeidstida kaller Marx for samfunnsmessig nødvendig arbeidstid, og det betyr ganske enkelt «den arbeidstida som er nødvendig for å framstille en bruksverdi under gjeldende samfunnsmessig normale produksjonsbetingelser og med en samfunnsmessig gjennomsnittlig grad av dyktighet og intensitet i arbeidet.

La oss nå vende tilbake til vår gamle venn kapitalisten som kjøpte arbeidskraft i form av en baker og fikk en merverdi. Hva gjør hen med overskuddet som hen har skaffet seg ved kjøpet? Ja hen kan naturligvis reise til Bahamas for pengene, bruke hele summen til egen nytelse, leve et liv i sus og dus som føydalherrene i gamle dager. Men da får hen sannsynligvis problemer neste dag når konkurrentene hens har oppført seg annerledes og samlet pengene sine til en kapital som de kan bruke til nye investeringer, nye og mer effektive produksjonsmidler. Tenk deg at bakerieier nr. 2 ikke brukte fortjenesten til å reise til Bahamas, men kjøpte en maskin som kunne kna deig raskere enn noen menneskelig baker kunne klare. Hva hender da? Jo, la oss si at den normale arbeidstida for å lage et brød er en halv time, en halv time er altså den gjeldende samfunnsmessige arbeidstida for et brød. Men bakerieier nr. 2 har nå investert i en ny teknologi som fører til at det for hens arbeidskraft bare tar et kvarter å produsere et brød. Bakerieier nr. 2 produserer altså under den samfunnsmessig nødvendige arbeidstida. Hens arbeidere har blitt dobbelt så produktive og kan nå med samme tidsbruk som arbeiderne hos bakerieier 1 bake dobbelt så mange brød. Hvis bakerieier nr. 2 nå begynner å selge brødene sine til halve prisen sammenlignet med før, får han bare samme fortjeneste som før, og investeringen i de nye maskinene blir meningsløs. Så i stedet for å selge brødene til sin nye virkelige verdi (et kvarter), fortsetter bakerieier 2 å selge dem til den samfunnsmessig nødvendige arbeidstida (en halvtime) eller kanskje litt under denne tida. Prisen på brød er ikke radikalt forandret, så etterspørselen kommer til å være omtrent den samme, men nå kommer det til å finnes veldig mange brød på markedet, ettersom bakerieier 2 med samme bruk av tid produserer dobbelt så mange brød som sine konkurrenter. Dessuten kan bakerieier 2 selge sine brød litt billigere enn før og likevel få fortjeneste, og det fører til at flere kjøper hens brød. Hen kan dermed oppnå en superprofitt.

Men denne superprofitten kommer bare til å være midlertidig. Snart innser bakerieier 1 at hen ikke kan reise til Bahamas for pengene sine, men at han må la dem vokse, akkumuleres, sånn at også han kan kjøpe en maskin til å kna deigen, øke produktiviteten og dermed selge brødene til samme pris som hens konkurrenter. Hvis hen ikke innser det, men sier seg fornøyd med den gevinsten hen har fått og konsumerer den til eget bruk eller gir den bort eller bare beholder den i lommeboka i stedet for å la den vokse seg stor nok til nye investeringer, ja da kommer denne bakerieieren til å bli utkonkurrert, miste eiendommen sin og bli proletar som alle andre. Det vil hen antakelig ikke, og hen kommer derfor til å gjøre som bakerieier 2, investere i ny teknologi, produsere raskere. Alle kapitalister som vil fortsette å fungere som kapitalister, vil gjøre det samme, og det fører til at den samfunnsmessig nødvendige arbeidstiden for å produsere brød kommer til å synke. Altså: Den første kapitalisten som klarer å produsere en vare under den samfunnsmessig nødvendige arbeidstida, får en (midlertidig) superprofitt. Konsekvensen av dette er viktig for hele den kapitalistiske utviklingen, som i bunn og grunn nettopp handler om jakten på superprofitter.

Jakten på superprofitter som hver enkelt kapitalist må drive med for å overleve i et system basert på konkurranse, er selvfølgelig ganske enkel og dagligdags – den drives jo av et uhemmet begjær etter mere penger. Men den får likevel eksistensielle følger, følger som på én måte ikke har noe med penger å gjøre, men med liv. Jakten på profitt blir nemlig en jakt på tid, og tid er jo det som menneskelig liv består av. Det vi gjør med tida vår, er det vi gjør med livet vårt. Innafor den kapitalistiske produksjonsmåten blir fortjeneste og tid med nødvendighet sammenkoblet. Hvordan da? La oss igjen vende tilbake til brødbakinga. Da bakerieieren kjøpte bakerens arbeidskraft, var det nettopp arbeidskrafta han kjøpte – ikke resultatet av bakerens arbeid, men hens evne til å arbeide. Hvor stor er denne arbeidsevnen? Ja, det vet jo ikke bakerieieren på forhånd. Det eneste hen vet er at bakeren skal arbeide for ham eller henne i en viss tid, for eksempel ti timer om dagen, seks dager i uka. I denne tida eier bakerieieren bakerens tid. Hver time, hvert minutt, hvert sekund av denne tida som brukes til noe annet enn effektivt arbeid er, sett fra bakerieierens synsvinkel, sløseri. Det er tid/liv som ikke kommer til å gi fortjeneste for ham eller henne, det er tid/liv som må elimineres.

Dette har kapitalister og deres medhjelpere alltid visst. De trenger ikke å lese Marx for å forstå det. En temmelig godt kjent «tidsjeger» som neppe noen gang åpnet et marxistisk verk, het Frederick Taylor. Han levde mellom 1856 og 1915 i Pennsylvania i USA. Han grunnla det som seinere ble kalt «taylorisme» eller scientific management, en retning innen organisasjonsteori. Taylor mente at arbeidernes uvilje mot å jobbe så effektivt som det egentlig var mulig, var det mest ødeleggende som Englands og Amerikas arbeidende befolkning var rammet av. Han visste også hvordan han skulle få bukt med dette ondet. I bedriftene som brukte ham som konsulent, studerte, katalogiserte og tok han tida på alle bevegelsene arbeiderne gjorde for å finne den beste metoden til å effektivisere kroppens bevegelser i samspill med maskinene og arbeidsredskapene. «Det finnes alltid en metode og en måte å gjøre ting på som er bedre enn alle andre. Og denne beste metoden, den beste måten å gjøre ting på, kan bare oppdages og utvikles gjennom et vitenskapelig studium og analyse av aktuelle metoder og praksis kombinert med detaljerte bevegelses- og tidsstudier.» Taylor var fast bestemt på å komme fram til det stadium hvor «individene har nådd sitt høyeste effektivitetsnivå». Framtidas velstand var avhengig av følgende radikale forandring: «Før har mennesket stått i første rekke, i framtida må systemet komme i første rekke».

Frederick Taylor er død for lenge siden, men viljen til å effektivisere, rasjonalisere og strømlinjeforme arbeidet lever videre. Vekkerklokkene skal fortsatt ringe i de tidlige morgentimene og slumreknappen er fortsatt vår fiende, vi skal fortsatt være del av en arbeidslinje hvor effektiv produksjon på heltid og høyere pensjonsalder er nødvendig. Ordspråket «tid er penger» er kanskje en ubevisst folkelig innsikt i marxismens tenkning om betydningen av å presse merverdi ut av arbeiderne.

Jakten på superprofitter får også andre konsekvenser enn besettelsen for tid. Den fører også til utvikling av produksjonsmidlene – redskapene vi bruker for å framstille saker. Marx beskrev dette som kapitalismens «sivilisatoriske effekt». En kapitalist som ikke utvikler sine produksjonsmidler, for eksempel ikke erstatter mennesker med maskiner, kommer som vi har sett, til å tape i konkurransen ettersom hen da produserer varer over den samfunnsmessig nødvendige arbeidstida. Samtidig innebærer jakten på superprofitt at hver enkelt vare inneholder mindre «levende arbeid», det vil si mindre av den slags arbeid som i følge Marx er det eneste som gir kapitalisten merverdi. Dermed står hens profitt i fare for å minske, men dette kompenseres ved at mengden av varer øker. For at merverdien i hver enkelt vare skal realiseres, er det samtidig et krav at alle disse varene faktisk blir kjøpt. Forutsetningen for jakten på superprofitt som driver den kapitalistiske utviklingen, er altså et stadig økende forbruk. Stadig flere mennesker må altså kjøpe varer og tjenester og ikke bare bytte dem med hverandre eller ordne sine liv utenfor markedet. Hvis forbruket går ned, faller profitten, og hele systemet kommer i krise.

Derfor har kapitalismen helt siden den oppstod lagt vinn på å øke områdene for kjøp og salg. Dette har skjedd gjennom en utvidelse av det geografiske rommet, der tidligere måter å livnære seg på har blitt rasert og erstattet av det kapitalistiske, sånn som det skjedde under kolonialismen. I de kapitalistiske landa har det skjedd – og skjer fortsatt – gjennom at aktiviteter som tidligere ikke ble kjøpt og solgt for profitt, nå blir det. I det offentlige rommet gjelder det akkurat nå helse, skole og omsorg. I det private rommet gjelder det for eksempel matinnkjøp, rengjøring, festarrangementer, barnepass, hjelp til lekselesing. Ingen som tror på kapitalismens fortsatte eksistens, kan tro at vi har nådd slutten på denne prosessen. Alle handlinger, behov, følelser og opplevelser som i det hele tatt har noen mulighet for å gjøres om til kjøp- og salgbare varer kommer til å bli det. Det er gjennom å kjøpe, selge og selv være varer (i form av kjøpbar arbeidskraft) som vi alle lever innafor det økonomiske systemet vi nå har. Noen blir rike av dette, andre blir fattige – men vi livnærer oss alle på denne måten. Varifiseringen kommer ikke til å ta slutt før kapitalismen tar slutt, fordi den er dens ytterste forutsetning.

Referanser:
For gjennomgangen av Marx´ arbeidsverdilære har jeg hatt glede av Johan Fornäs Capitalism: A Companion to Marx´s Economy Critique, Sven-Eric Liedmans Karl Marx:: en biografi og Michael Heinrichs Introduktion till de tre volymerna av Marx Kapitalet.
Sitatene fra Frederick Taylor er hentet fra «Work» (nettkilde).

I Frankrike har vi i det siste sett at tradisjonelle parti som Sosialistpartiet har blitt sett på sidelinja, Front National med Marine le Pen har styrka seg, og nye valparti som Emmanuel Macron si rørsle

«På marsj» har dukka opp og vunne val. Kva har skjedd, kva skjer, kva vil skje?¹

Terje Valen er pensjonert ungdomsskolelærer, utdannet historiker og har skrevet boka De tjente på krigen. Ledet «Flaktveit Vi Bryr oss» og er leder for Idrettsrådet i Bergen. Skriver bloggen tvalen.no

Det er resultatet av ei utvikling som har gått over fleire år. Eg skreiv om dette i 1996 og gav mange opplysningar som kan vere verd å lese i samband med denne artikkelen². Men no skal vi sjå på nokre hovudtrekk når det gjeld utviklinga av økonomien. Først vekstraten i brutto nasjonalprodukt (BNP) fram til og med ­2. kvar­tal 2017.

Sjå nøye på kurva under som eg vil vise til fleire gongar. Vi ser ein kort spurt på byrjinga av 1950-talet, der veksten var 8,1% for å falle til -0,1 % i 1952. Etter det har vi, med nokre svingingar, hatt aukande vekst frå 1953 til 1974 då han nådde 5,1 % og vekstraten var opp mot 4 % i nokre år. Etter 1982 fekk vi eit nytt fall fram til 1993. I 1992 var han nede i -0,1 %. Så steig han til 1,6 % i 2006. Deretter fall veksten gjennom krisa og var nede i nær -2,0 % i fjerde kvartal 2009. Etter dette kom ei rask stigning til 1,2 % første kvartal 2011. I 2014 hadde han falle til 0,1 % for så å vekse til 0,9 % i 2016. Derifrå fall han til 0,3 % i andre kvartal 2017. Vi ser at veksten var låg i tida før krisa i 2008–09 og blei endå lågare etterpå, mellom 0,6 og 0 %. Vi har med ein økonomi å gjere som er i djup krise.

Etter 1983 vart industrien i Frankrike bygd kraftig ned. Eit stort tal industriføretak forsvann, særleg innan jern, stål, gruvedrift og tekstil, og i bilindustrien var det store omstruktureringar der fabrikkar blei nedlagd og folk oppsagd. Det har fortsett. Mellom 2000 og 2015 har Frankrike gått frå verdas 4. til 11. produsenten av køyretøy.³ Sigarettproduksjon var lenge eit symbol for fransk industri, og den siste sigarettfabrikken, opna i 1882, blei nedlagd i november 2016 for å starte igjen, i Polen.

I Frankrike eigde staten mykje av bank- og forsikringsverksemdene etter store nasjonaliseringar i 1935, 1945 og så seint som i 1983. Frå 1986 blei det sett i gang ein stor privatiseringsbølgje og halvparten av det staten eigde, blei seld. Den delen av reservane som dei offentleg eigde bankane disponerte, fall frå over 85 % i 1984 til under 20 % i 2000.

Veksten ned og fortenestene opp

Til høyre er eit diagram som viser for­­tenestegraden til ikkje-finansielle føre­­­tak og­ eller graden av bruttooverskott⁴ (skala til høgre) av eigenfinansiering (skala til venstre) rapportert gjennom meirverdirekneskapen.

Teikninga viser at fortenestegraden i dei ikkje-finansielle føretaka rundt 1982 hadde komme ned på eit lågt nivå og eigentleg var raskt på veg vidare nedetter viss ikkje kapitalen fekk betre fortenestevilkår.⁵ Så steig fortenestegraden fram mot 1989, mens veksten i BNP gjekk ned, og eit nytt fall fortsette gjennom krisa i 2008–09 og ned til slutten av 2014. Det var faretrugande. Då begynte han å stige att.

Arbeidarane

Til høyre ser vi utviklinga av arbeidarane sin del av BNP.

Frå 1972 til 1983 vaks den delen som gjekk til arbeidarane. Så fôr han raskt ned til rundt 1990 og litt mindre bratt nedetter til 2008 då han steig att fram til 2012.

Denne utviklinga skapte arbeidsløyse og her skal vi sjå på eit diagram til som viser det.

I grafen til høyre er talet på registrert arbeids­lause den mørkaste skya, det litt lysare partiet viser dei som ikkje er i arbeid, men som ikkje søkjer aktivt etter arbeid, og det lysaste ­partiet er dei som er i arbeid, men som går på deltid og ønskjer å arbeide fulltid og dei som er delvis arbeidslause eller undersysselsette. Talet på arbeidslause og delvis arbeidslause stig frå rundt 2,5 millionar til 4 millionar og rundt 6 millionar og 8 % meir i 2016 enn i 2012⁶. Dette ligg tett opptil det Marx skreiv om arbei­d­s­­løyse under kapitalismen i 1867, altså for nett 150 år sidan.⁷

Arbeidsløysa i forskjellige grupper er no slik: Kvinner rundt 10 %, menn rundt 10 %, ungdom rundt 25 % og dei med lågare utdanning rundt litt under 20 %. Den store arbeidsløysa, spesielt i dei siste gruppene, gir eit solid grunnlag for ei rekke store problem og skifte i politisk tilknyting.

Dette har ført til denne utviklinga i kjøpekrafta til hushalda.

Stort sett fall veksten i kjøpekrafta i bølgjer i over 20 år fram mot 1984. I 1979–80 var det første gong negativ vekst. Etter dette har kjøpekrafta for hushalda svinga over og under null vekst med lågaste veksten i 1984 og 2012. Frå 1979 til i dag har det reelt sett ikkje vore nokon varig vekst i kjøpekrafta og frå 2007 til 2012 var fallet i vekstraten stort.

Desse nøkkeltala for den økonomiske utvikl­inga i Frankrike fortel oss mykje om bakgrunnen for det som skjer på det politiske feltet. I røynda er det ein øydeleggande dom over det som er blitt kalla nyliberal økonomisk politikk, men det er og ein øydeleggande dom om over det nye EU-prosjektet som kapitalen sette i gong litt før 1985 for å sikre det kapitalistiske systemet og storkapitalen sine profittar.

Den nye økonomiske politikken

For å snu den nedgåande trenden i profittgraden blei det frå byrjinga av 1980-talet sett i verk ein ny økonomisk politikk. I Europa var EU sentral i gjennomføringa av han. Han førte til at avtalen om at arbeidarane skulle ha del i produktivitetsveksten gjennom auke i løner, blei skrota. Utbyttinga auka mykje. Det blei lagt til rette for at dei finanskapitalistiske monopola skulle få høgare kortsiktige fortenester enn det dei kunne få av industriproduksjonen. Industrien vart lagt ned samstundes som vi såg ein liberalisering av finanssystemet med fjerning av kredittgrenser i 1987 og med kontrollen av børsane i 1989. Det kom i samband med skapinga av den felles kapitalmarknaden i EU i same tida. Storleiken på finansmarknadane eksploderte, og i prosent av BNP økte verdien av verdipapir (stort sett aksjar og obligasjonar) frå 90 % i 1990 til 400 % i 2007.

Dei gjekk over frå ein økonomi der gjelda var administrert og kontrollert, til ein økonomi der finansmarknadene var liberalisert. I staden for ein kapitalisme der eigarane var knytt til «sine» føretak fekk vi ein aksjeeigar-kapitalisme der finansieringa gjennom marknaden vart sentral og føretaka si eigenfinansiering vart det sentrale, og kva som skjedde med føretaka og produksjonen deira blei underordna. Gjekk eit føretak dårleg eller konkurs, var det berre å vite dette i tide og flytte aksjekapitalen sin over til noko som gav meir avkastning på han. Dei mange mindre pensjonskassene vart overførd til nokre få store finansinstitusjonar som pensjonsfond, investeringsfond og assuranseselskap som brukte summane frå pensjonistane til spekulasjon.

Svært mykje av den franske industrien blei dessutan kjøpt opp av anglo-saksiske interesser. I 2009 hadde utanlandske eigarar 42,3 % av aksjane i dei børsnoterte selskapa og sto for meir enn 70 % av transaksjonane. Det høge talet transaksjonar viser at mykje av plasseringane var kortsiktige.

Det samla resultatet er at Frankrike er blitt utarma som industrinasjon, den nyliberale EU-politikken for å skape meir profitt til føretaka har ført til at dei har saga over den greina dei sitt på.

Og det franske landbruket har gått frå krise til krise og ser ikkje ut til å komme ut av den tilstanden.

Vi må understreke at den økonomiske politikken har vore felles for det dei tradisjonelle «høgre-» og «venstre-» partia som har hatt presidentar og fleirtal i nasjonalforsamlinga.

Den økonomiske politikken under François Hollande 2012–2017

François Hollande stilte til val med 60 forslag⁸ om å få fart på økonomien att og sørge for at folk fekk det betre (Arbeidsplassar, bustader, økonomisk politikk, sikkerheit.). Slagorda var «Endringa – det er no» og «Eg vil få Frankrike på fote att». Slik minte han både om Obama og Trump i retorikken sin. ⁹

Her er nokre av dei viktigaste punkta hans.

• Det første punktet var å få fart på produksjonen, skaffe fleire arbeidsplassar og auka vekst. Det skulle han klare ved å endre politikken til den førre presidenten, Nicolas Sarkozy («høgre»), og ved det rekna han med at veksten skulle komme opp på 2 til 2,5 % i siste del av perioden. Det var ønsketenking, og dermed fall også alle dei andre programpunkta hans, blant anna meir pengar til velferd.

• Han ville betre tilhøva for bøndene, men det enda opp i vidare utvikling av jordbrukskrisa.¹⁰

• Han ville sørge for at bankane tente til vekst i økonomien. Det gjekk ikkje.

• Han ville reformere EU, men enda opp med å sette ut i livet sparetiltak for å komme Maastricht-kriteria i møte ved mellom anna å få ned budsjettunderskottet. Folk meinte at det tok rotta på den korte oppgangen i 2010 og 2011 etter krisa i 2008/09. I EU-systemet er det ikkje mogleg å devaluere valutaen, og då kan ikkje landa ta tiltak for å utlikne vekstforskjellar på ein måte som er mindre negative for arbeidsfolk enn det som må skje innan Maastricht-kriteria¹¹.

• Han ville kjempe mot arbeidsløyse,og det kunne jo heller ikkje gå bra, til tross for enkelte mindre tiltak.

• Grunnlaget for alle løfta var at den økonomiske veksten skulle opp mot 2,4 %. Det var eit luftslott, og botnen fall ut av alt han hadde lova når det galdt betre økonomiske vilkår for folket.

Dei tre gruelege lovene

Vi må og trekke fram tre av dei lovene om økonomien som blei vedtatt under Hollande frå Parti Socialiste, DNA sitt systerparti, og som vekte raseri blant arbeidarane.

29.12.2012 kom lova om «Skattekreditt for konkurransekraft og arbeidsplasser»¹² som skjerma føretak frå skatt og velta utgiftene over på alle andre gjennom ei miljøavgift og auke i meirverdiskatten.

6.8.2015 vedtok dei «Lova om vekst og aktivitet kalla «Macron-lova» som er eit monster på 195 paragrafar som rører borti store delar av det franske samfunnet, og er kalla det hardaste nyliberale angrepet på arbeidsfolk nokon sinne. Martine Boulard i Le Monde diplomatique, skreiv i april 2015 om denne lova. Her samanfattar ho lova slik:

«Vi må fjerne alt som hindrar at dei rikaste blir rikare og som hindrar aksjonærane si makt over føretaka».¹³

«Lova rører borti alt: liberalisering av bussrutene, auke i nattarbeid, grenser for arbeidarane sine representantar i konfliktråd, svekking av arbeidsmiljølover, privatisering av forsvarsindustrien og flyplassane, oppretting av filialar av universitetssjukehus, svekking av miljønormer …».

Lova blei vedtatt av regjeringa utan avstemming i parlamentet ut frå artikkel 49.3 i grunnlova som seier at en kan bruke ein slik framgangsmåte.¹⁴

Den 8.8.2016 vedtok dei «Lova med omsyn på arbeid, modernisering og sosial dialog og sikring av dei profesjonelle sine karrierestigar kalla «El Khomri-lova»» etter arbeidsministeren, som gjer det lettare å sparke arbeidarar for å styrke konkurransekrafta, og som førte til store demonstrasjonar og blei vedtatt på same måte. Klassekampen hadde eit oppslag om dette.¹⁵

Alle desse lovene gav fordelar til kapitalen og nye byrder for arbeidarane. Dette og meir til førte endeleg til at Parti Socialiste sine veljarar avslørte partiet sitt som arbeidarfiendtleg og flykta frå det.

EU sin innverknad på økonomien

I 2002 blei det slutt på franske franc saman med deutsche mark, og euroen kom i staden. Det tydde at den gamle metoden med devaluering ikkje kunne fungere mellom desse valutaene lenger. Då Tyskland sett i verk kraftige reduksjonar av produksjonskostnadane ved lønesenkingar og flytting av lite produktive føretak, vann dei marknader frå dei andre medlemmene i EU, og då blei og Frankrike ramma. Ein grunn til den svakare veksten i Frankrike har vore at dei har hatt eit godt system for sosiale ytingar. Det er ikkje konkurransedyktig i den nye EU-økonomien eller i globaliseringa si tidsalder. Denne erfaringa med EU og euro har franske arbeidarar merka seg. Men endå meir har avindustrialisering og nedleggingar og samanslåing av føretak ført til store forverringar og vanskar for arbeidsfolk. Alt dette har og blitt knytt til EU-systemet.

Eit anna eksempel er at etter krisa i 2008–2009 fekk franskmennene økonomien ganske raskt på beina igjen. Men etter eit par år måtte dei rette seg etter dei grensene som EU sette for underskuddott på statsbudsjettet osv., og det kvelte oppgangen slik at det blei fleire år med låg vekst og høgare arbeidsløyse. Alle kommentatorar er samde om denne verknaden av EU, slik at den negative haldninga til EU er heilt ut forståeleg også ut frå dette. Dei kandidatane som viser skepsis og motstand mot EU, får støtte frå mange som blei og blir ramma av unionen sin politikk.

Arbeidarklassen på jakt etter eit alternativ

Den djupe krisa i økonomien og dei stadig vanskelegare forholda for vanlege arbeidsfolk i Frankrike har ført til at det store Parti Socialiste er blitt avslørt som eit parti dei ikkje kan bruke for å få det betre. I denne situasjonen har dei begynt å jakte på alternativ. Først ser dei etter politikarar og parti som kritiserer den tilstanden dei har hamna i og lover å gjere det betre. Slikt medfører at dei stemmer på parti som Front National, som peikar på innvandrar og islamistar som hovudfiende og dermed vender merksemda bort frå storkapitalen sjølv, og til at dei sluttar opp om nye sosialdemokratiske kandidatar som på overflata trer fram som gode alternativ, men som sjølvsagt alle, om dei kjem i posisjon, vil søke legitimitet hos den kapitalistklassen som herskar og la valløftene sine fare, slik Trump for så vidt er eit godt eksempel på i USA og Syriza i Hellas.

I Norge kan sosialdemokratiet overleve fordi vi ikkje har nokon djup og varig økonomisk krise enno, sjølv om partiet var den hardaste pådrivaren for å få gjennomført den nyliberale EU-politikken på 1990-talet og framleis står for same linje, med bastant motstand mot å seie opp EØS-avtalen. Det gjekk ikkje lenger for sosialdemokratiet i Frankrike, og vitjar krisa også oss, vil DNA gå same vegen.

Den reelle statsmakta

I følgje Marx sin teori om samfunnet sit ikkje nasjonalforsamlingane og regjeringane med den reelle makta i statane. Makta i heile samfunnet har dei som eig og kontrollerer produksjonsmidla/kapitalen. Dei har makt i høve til kor mykje kapital dei har eigarskap til og kontroll med. Alle tiltak er grunnleggande sett lagt opp for at det kapitalistiske systemet skal haldast oppe og vare ved og fungere best mogleg. Kjempar du for å oppheve det kapitalistisk systemet og får oppslutnad om tanken, blir du fort erklært som ein samfunnsfiende og utsett for særskild handsaming med overvaking osb.

Kjernen i makta til staten sjølv ligg hos dei som disponerer staten sine valdsmiddel, i første hand dei militære styrkane og politiet, dernest domsvesenet med fengslar. Under dette kjem det leiande statlege byråkratiet, og så nedst på stigen dei folkevalde organa.

Under vanlege, rolege tilhøve klarar valsystemet å handtere interessene til dei dominerande delane av kapitalklassen. Under krisetilhøve kan kapitalen sine representantar gripe meir direkte inn i sakene for å sikre makta si. Då Sosialistpartiet i Frankrike ikkje lenger var i stand til å ta vare på interessene til dei leiande delane av kapitalistane gjennom valprosessen, så kom dei sjølv fram på scena og lage eit medieshow for ein kandidat dei kunne stole på, slik at interessene deira blir best mogleg ivaretatt under det parlamentariske demokratiske systemet. Viss dette heller ikkje nyttar, kan dei knytte til seg kandidatar som kan nyttast til å opprette eit meir despotisk styre. Slik krisa utviklar seg, er ikkje dette utenkeleg, og grunnlaget blir lagt gjennom stadig meir overvaking, væpning av politi, utvikling av system for auka kontroll av folk og fe osb. Og ikkje minst gjennom å skape katastrofestemning. Her kan terror­ismen brukast som eit middel saman med skaping av og demonisering av fiendar.

I Norge hadde vi under 2. verdskrigen ein situasjon der vi fekk sjå korleis den hegemoniske kapitalen organiserte eit illegalt styre i landet gjennom «Kretsen» og «Koordinasjonskomiteen». Dette har eg skrive om i Materialisten 2/1979 og 2/1980. Emmanuel Macron som kandidat er eit eksempel på at representantar for den herskande klassen direkte grip inn i valprosessen for fremme kandidatar og for å sette i gang eit stort mediejippo for å sikre dei siger.¹⁶

Referanser:

1. Grunnlaget for denne teksten med grafar, meir detaljar og tilvising til kjelder finn du på http://www.tvalen.no/onewebmedia/hjemmeside/Frankrike%20no.pdf
2. Sjå http://www.akp.no/rfane/1996/02/terje-valen.php3 og http://www.tvalen.no/onewebmedia/hjemmeside/fraoppr.htm
3. Organisation Internationale des Constructeurs Automobiles, Steigan.no 06.11.16
4. For forklaring på omgrepet meirverdi sjå her: http://www.tvalen.no/onewebmedia/hjemmeside/Meirverdi%20definert.htm
5. Sjå http://www.tvalen.no/onewebmedia/hjemmeside/finans3.htm
6. L’économie française 2017, Collection Repères, La Découverte, side 121–122.
7. Sjå Das Kapital, bind 1, kapittel 23, Den kapitalistiske akkumulasjonens allmenne lov.
8. Sjå http://www.tvalen.no/onewebmedia/hjemmeside/Francois%20Hollande%20sitt%20valprogram%202012.htm
9. Sjå franske aviser frå 26.12.2012, til dømes Libération og Le Monde.
10. http://www.lemonde.fr/economie-francaise/article/2016/08/11/la-france-traverse-une-grave-crise-agricole_4981317_1656968.html
11. Sjå https://no.wikipedia.org/wiki/Konvergenskriterier
12. CICE-Crédit d’impôt pour la compétitivité et l’emploi (Skattekreditt for å fremme konkurransekraft og sysselsetjing.) Ordninga tyder at føretak får skattefråtrekk og at det blir dekka av auka meirverdiavgift og miljøskatt på alle. For dei som vil sette seg nøyare inn i dette på engelsk, sjå http://www.lexology.com/library/detail.aspx?g=b7a204d0-6a99-407a-8020-667fe1e668d7
13. Sjå https://www.monde-diplomatique.fr/2015/04/BULARD/52833
14. Sjå http://www.lemonde.fr/les-decodeurs/article/2016/05/10/qu-est-ce-que-l-article-49-3_4916730_4355770.html
15. Sjå http://www.klassekampen.no/article/20160514/ARTICLE/160519979
16. Sjå http://steigan.no/2017/04/26/hvem-er-emmanuel-macron-og-hvem-star-bak-ham/

Den europeiske unionen (EU) har satt mye av rammene for hele utviklingen i Frankrike. En rapport fra Røde Kors Internasjonal, publisert 10.10.13, sier at 43 millioner mennesker i EU ikke har råd til å ernære seg ordentlig. Dette er «den verste humanitære krisen siden 2. verdenskrig», slår rapporten fast.¹ Selv om Frankrike ikke er det EU-landet som er hardest rammet, finnes det der en sosial spenning som vi i Norge kan ha problem med å forstå omfanget av.

Daniel Ducrocq er pensjonert gartner, fylkesleder i Rødt Hordaland, fransk statsborger og har bodd i Norge siden 1976.
Foto: Lorie Shaull

Valgets elleve kandidater og EU

Med dette som bakteppe kjempet elleve kandidater om presidentembetet ved to valgomganger i mai, og den 11. og 18. juni kommer valget til parlamentet.

Som vi har sett, er det meste av nasjonalt handlingsrom kraftig innskrenket av EU. Det er allikevel få av kandidatene som påpekte dette som en sentral sak. Med unntak av François Asselineau (Union Populaire Républicaine – 0,92 % av stemmene), hadde ingen av kandidatene utmeldelsen av EU på programmet. Noen av kandidatene som Benoît Hamon (Parti Socialiste – 6,36 %)², Nicolas Dupont-Aignan (Debout la France – 4,70 %), Jean Lassale (Union pour la Démocratie Française –1,21’%), Jean-Luc Mélanchon (La France insoumise – 19,58 %) ville prioritere nasjonale interesser ved for eksempel å reservere en andel av offentlige anbud til franske bedrifter. Disse fire kandidatene påtok seg ikke å forklare velgerne hvordan de vil kunne prioritere nasjonale interesser innenfor EUs rammer som forbyr bruk av «statlige midler i enhver form som vrir eller truer å vri konkurransen ved å begunstige enkelte foretak.» (Romatraktaten, § 92)

Kandidater på venstresiden, Philippe Poutou (Nouveau Parti Anticapitaliste – 1,09 %), Nathalie Arthaud (Lutte ouvrière – 0,64 %), som har gode samfunnsanalyser, legger tross det ikke vekt på Den europeiske unionen i sine programmer.

Det første punktet i programmet til Marine Le Pen (Front National –21,30 % av stemmene) tar opp Frankrikes forhold til EU:

«(…) Forhandlinger vil bli igangsatt med våre europeiske partnere etterfulgt av en folkeavstemning om Frankrikes medlemskap i EU. Målet er å få til et europeisk prosjekt som respekterer Frankrikes selvstendighet, de nasjonale suvereniteter og som tjener folkenes interesser.»

Le Pen gikk ikke tydelig til valg for å melde Frankrike ut av EU. Frexit er for Nasjonal Front kun ett alternativ. Under debatter har Le Pen (og Mélanchon) vist en tvetydig holdning til Brussel.

Allikevel er det Nasjonal Front som ble utpekt i det offentlige rom som det partiet som vil ødelegge «det vakreste prosjektet som finnes, det europeiske prosjektet’’ slik tidligere direktør for arbeidsgiverorganisasjon, Laurence Parisot, formulerte det. Siden februar har Le Monde publisert daglig to til tre analyser som advarte mot å stemme Le Pen. Kapitalen trengte den demoniserte Le Pen for å få valgt sin kandidat, Emmanuel Macron.

Da alt tydet på at Le Pen ville gå videre til annen valgomgang, rykket flere ut for å gi sin støtte til Macron. Av en lang liste kan disse nevnes:

• Bernard Arnault (Frankrikes rikeste mann hovedaksjonær i gruppen som eier presse­organer Parisien, Aujourd’hui en France, ­Les Echos)

• Patrick Drahi (femte rikeste mann i Frankrike, hovedaksjonær i gruppen som eier presseorganer Libération og L’Express)

• Pierre Bergé, Xavier Niel (niende rikeste mann i Frankrike), Matthieu Pigasse, (alle tre medeiere av Le Monde)

• Vincent Bolloré (tiende rikeste mann i Frankrike, hovedaksjonær i mediaselskapet Vivendi)

Støtten til Macron kom også fra utlandet, fra politikere som ikke nølte med å blande seg direkte i det franske valget: Jean-Claude Juncker (Kristeligdemokrat, EU-kommisjonens president, tidligere president i skatteparadiset Luxembourg), Angela Merkel, Wolfgang Schaüble (Tysklands finansminister), Barack Obama, Justin Trudeau (Canadas statsminister) og Alexis Tsipras.³

Djevelen, markeds­liberalistenes redning

Resultatet av annen valgomgang ble ingen overraskelse. En demonisert Le Pen var sjanseløs mot markedsliberalist og kapitalvenn Macron.
Macrons karriere åpner ikke for tvil om hans klassetilhørighet. Han var ansatt og senere partner i investeringsbanken Rotschild (2008) og så generalsekretær for Presidentgruppen (2012) hvor han fungerte som økonomisk rådgiver for François Hollande. I 2014 ble han finansminister, en stilling han forlot i 2016. I april 2016, mens han var statsråd i Hollandes regjering, dannet han sitt eget parti, En marche. Som finansminister er han husket for Loi Macron (Lex Macron) som er omhandlet tidligere i denne artikkelen.

Mindre enn en uke etter valget, oppfordret EU kommisæren Pierre Moscovici den nyvalgte presidenten om å foreta kutt i offentlige budsjettet. Macron er rett mann for oppgaven: Han har varslet et kutt på 60 milliarder euro og en reduksjon av 120 000 offentlige stillinger i løpet av fem år. Kapitaleierne har all grunn til å være tilfreds.

Men de bør også være engstelige for hva som kan skje i Frankrike de neste årene.

Referanser:

1. Avisen Bastille, République, Nations, 29.10.13
2. Kandidaten til De Grønne (Europe Ecologie-Les Verts) trakk sin kandidatur i februar til fordel for Sosialistpartiets Benoît Hamon. Det katastrofale resultatet, 6,36% av stemmene, er et nederlag både for sosialdemokrati og for De Grønne.
3. Den komplette listen over støttespillere til Macron er å finne på: https://ruptures-presse.fr/actu/liste-soutiens-emmanuel-macron-pouvoir-argent-election-presidentielle/

Jeg synes dette intervjuet er viktig og i høyeste grad leseverdig. Det tar opp helt sentrale utfordringer i vår tid, og John Bellamy Foster har gjort en meget fortjenstfull innsats med å sette klimatrusselen og andre økologiske temaer på dagsorden blant marxister. Han har også vært viktig for å slå tilbake myter om at Marx og Engels ikke var opptatt av økologi. Men jeg må likevel peke på noen problemer med hans bruk av Marx – og også noen oversettelsesproblemer.

Torstein Dahleer siviløkonom og bystyrerepresentant for Rødt i Bergen.

I dette intervjuet bruker Foster uttrykket «metabolic rift», som jeg har oversatt med «sprekker eller brudd i stoffskiftet». Foster har gjort «metabolic rift» til et helt sentralt begrep, som nå brukes av marxister i stor utstrekning. Foster omtaler det her i intervjuet som «Marx’s theory of metabolic rift». Du kan slå opp i Wikipedia og finne en lengre artikkel om «Metabolic rift». Artikkelen starter (per 30. mai 2017) slik: «Metabolic rift is Karl Marx’s notion of the ‘irreparable rift in the interdependent process of social metabolism’».

Men dette er faktisk ikke riktig. Marx brukte aldri dette uttrykket. Det er Foster selv som har konstruert det. Uttrykket har slått godt an fordi det i alt vesentlig har vist seg å være et nyttig begrep. Men det er altså ikke Marx sitt uttrykk.Det er kommet en del interessante innvendinger mot det, bl.a. fra sosiologiprofessor Jason W. Moore som er koordinator for World-Ecology Research Network. Han mener at uttrykket inviterer til en mekanisk, udialektisk oppfatning, ved at det beskriver mennesket og naturen som to forskjellige enheter, der menneskene (ikke-natur) under styring av kapitalismens akkumulasjonstvang kolliderer med naturens (ikke-menneskenes) grenser. Beveren som demmer opp elva sees på som natur, mens menneskets handlinger i naturen sees som ikke-natur. Han mener det blir feil å si at det kapitalistiske samfunnet skaper brudd i naturen; mennesket er selv en del av naturen og endrer naturen. Og han mener at den framstillingen Marx ga, ikke gir dekning for det han oppfatter som en mekanisk «brudd»-forståelse. Se f.eks. hans artikkel «Metabolic Rift or Metabolic Shift?»1

«Metabolisme» betyr stoffskifte. I Kapitalen, spesielt i bind 1 og bind 3, skriver Marx mye om stoffskiftet mellom mennesket og naturen 1 og om det samfunnsmessige stoffskiftet. Foster siterer i intervjuet fra kapittel 47 i Kapitalens bind 3, og så vidt jeg vet, er dette det eneste stedet der Marx skriver om stoffskifte i samme setning som han også bruker det tyske ordet «riss». Det er dette som Foster oversetter med det engelske «rift». I oversettelsen har jeg i en fotnote også presentert den tyske originalformuleringen, så kan leseren selv vurdere hvordan det bør oversettes. En korrekt oversettelse til norsk må selvsagt starte med det tyske ordet «riss». Norske murere kjenner godt til dette ordet, som brukes om en tynn sprekk.

Det som i alle fall står fast, er at Marx ikke har brukt noe uttrykk som tilsvarer begrepet «metabolic rift», men at både han og Engels i høyeste grad satte økologiske virkninger på dagsorden. Som eksempel kan vi jo ta en titt på bind 1 av Kapitalen, der Marx til slutt i kapittel 13 har en mye fyldigere gjengivelse av de samme resonnementene som Foster presenterte fra Kapitalens bind 3.

Der skriver Marx om hvordan storindustrien i byene virket revolusjonerende på landsbygda, ved at større deler av befolkningen ble trukket inn til store bysentra, og at det forstyrret stoffskiftet mellom menneskene og jorda. Det forstyrret tilbakeføringen av de stoffene fra jorda som menneskene har forbrukt i form av næringsmidler og klær, «altså den evige naturbetingelsen for varig fruktbarhet». Så tvinger den kapitalistiske produksjonen fram en gjenoppretting av dette stoffskiftet som en regulerende lov for den samfunnsmessige produksjonen, «i en form som er i samsvar med den høyeste menneskelige utvikling». Men denne «samfunnsmessige kombinasjonen av arbeidsprosessene framstår som det organiserte middel til undertrykking av arbeidernes individuelle livskraft, frihet og sjølstendighet». Samtidig utplyndres jorda ved at den for en kort periode drives til økt fruktbarhet, som samtidig er «et framskritt i å ødelegge de varige kildene til denne fruktbarheten».

Og så slutter Marx slik:

«Den kapitalistiske produksjonen kan derfor bare utvikle teknikken, og kombinasjonen av de samfunnsmessige produksjonsprosessene, idet den samtidig undergraver kildene som all rikdom opprinnelig springer ut av: Jorda og arbeideren».

Note:

1 http://www.jasonwmoore.com/uploads/Moore__Metabolic_Rift_or_Metabolic_Shift__for_website.pdf

Klimabevegelsen er sentral, men vi må kjempe på alle fronter, og kombinere bredt forsvar for menneskerettigheter og motstand mot krig og imperialisme, med kampen for å redde Jorden som et sted der mennesker kan leve.

John Bellamy Foster er redaktør av tidsskriftet Monthly Review og forfatter av Marx’ Ecology. Intervjuet med Bellamy sto først i Left Voice, så i Climate & Capitalism 11. april 2017.
Oversettelse: Torstein Dahle er siviløkonom og bystyrerepresentant for Rødt i Bergen.
Foto: Gustav Pursche

– I antropocen – i menneskets tidsalder – er vi i overhengende fare fordi sammenbruddet i Jordas system, spesielt klimaet, truer kloden som et sted å leve for mennesker. Men vårt politisk-økonomiske system, kapitalismen, er først og fremst innrettet på akkumulasjon av kapital, noe som hindrer oss i å møte denne enorme utfordringen og som akselererer ødeleggelsesprosessen. Vitenskapsfolk innenfor naturvitenskapene har gjort en glimrende og modig innsats ved å slå alarm om de kolossale farene som ligger i å fortsette med «business as usual», når det gjelder karbonutslipp og andre områder der klodens tåleevne er begrenset.

Dagens toneangivende miljøer innenfor samfunnsvitenskap har nesten fullstendig latt seg prege av kapitalistisk ideologi, i så stor grad at konvensjonelle samfunnsvitere er fullstendig ute av stand til å sette disse problemene på dagsorden i det omfang og i den historiske sammenheng som er nødvendig. De er vant til den forestillingen at samfunnet for lang tid siden «beseiret» naturen, og at samfunnsvitenskap bare dreier seg om forhold mellom mennesker, aldri forhold mellom mennesker og natur. Dette gir næring til en holdning der problemer som gjelder Jordas system i full skala, blir benektet.

De toneangivende samfunnsviterne som faktisk beskjeftiger seg med miljøspørsmål, gjør det som oftest på en måte som om vi står overfor nokså normale forhold, og ikke en krisesituasjon for kloden, ikke en situasjon uten sidestykke.

Det kan ikke finnes noe økomodernistisk svar med en gradvis løsning av de forferdelige økologiske problemene vi står overfor, for når vi ser menneskenes effekt på kloden, er det ikke noe gradvis over den. Den er en Stor Akselerasjon og en sprekk i Jordas system. Problemet øker eksponentielt, men forverrer seg enda raskere enn vi skulle vente av en eksponentiell utvikling, fordi vi er inne i en prosess der alle slags kritiske terskler passeres, og vi møter et forvirrende antall vippepunkter.

– Det korte svaret er «profitt». Det lange svaret er omtrent som dette: Det er to store hindringer: (1) store mengder kapital som er bundet opp i det økonomiske fossil-brennstoff-komplekset, og (2) den høyere profittraten som kan oppnås fra fossil-brennstoff-sektoren i økonomien.

Det er ikke bare et spørsmål om energiavkastning på energiinvesteringer. Infrastrukturen rundt fossilt brennstoff eksisterer allerede, noe som gir fossilt brennstoff en avgjørende fordel framfor alternativ energi når det gjelder lønnsomhet og kapitalakkumulasjon. Ethvert alternativt energisystem krever at en helt ny energi-infrastruktur blir bygd opp, praktisk talt fra bunnen av, før det kan bli virkelig konkurransedyktig. Det er også mye større subsidier for fossilt brennstoff. Og i kapitalistisk bokholderi representerer fossilt brennstoff en slags «gratis gave» fra naturen til kapitalen, i enda større grad enn solenergi til og med.

Den finansielle strukturen, inklusiv de største bankene og Wall Street, er veldig tett knyttet til fossilt-brennstoff-økonomien. Fossile brennstoffreserver under bakken representerer billioner av dollar i forventede verdier som allerede har en reell effekt i dagens økonomi i den forstand at de står oppført i selskapsregnskapene¹ – selv om det å brenne opp alle disse reservene ville bryte klimabudsjettet fem eller seks ganger, og dermed sende oss til klimahelvetet. Men disse billionene av dollar i regnskapsførte verdier knyttet til fossile brennstoffreserver ville rett og slett forsvinne hvis det ble stans i å brenne fossilt brennstoff. Det er ikke noe tilsvarende for sol og vind målt som eiendeler for selskapene

Min kollega Richard York, en av verdens ledende miljøsosiologer, har vist empirisk i en artikkel i Nature Climate Change at akkurat nå blir alternativ energi fortsatt behandlet som noe som kan supplere heller enn erstatte fossilt brennstoff innenfor energisektoren slik den ser ut nå. Den raske veksten i alternativ energi må derfor ikke sees som noe radikalt brudd med dominansen til fossilt brennstoff. Et slikt nødvendig brudd har ennå ikke inntruffet.

– De som kalles «universets herrer» – i dag er det seks menn (for få måneder siden var det åtte), som har like mye formue som halvparten av verdens befolkning – styrer i stadig sterkere grad verdensøkonomien. Sett fra deres synsvinkel er hovedproblemet nå at det er stagnasjon i verdensøkonomien, ikke at klimaet endrer seg.

Stagnasjonen er dypest i de framskredne kapitalistiske økonomiene. USAs økonomi vokste med 1,6 prosent siste år, og veksten har vært mindre enn 3 prosent hvert eneste år i mer enn ti år – for første gang i alle de årene der slike data har vært registrert. Veksttakten i Europa har det siste tiåret vært på omkring 1,7 prosent per år. Sammenlign det med veksttakten i USA i depresjonsperioden 1929–1939 som var gjennomsnittlig 1,3 prosent per år (noen år kraftig ned og noen år kraftig opp).

Som vi har argumentert for i Monthly Review i flere tiår, har monopol-finanskapitalen en sterk tendens til overakkumulasjon og stagnasjon. Det som i hovedsak løftet økonomien i 1980- og 1990-årene var finansialisering (veksten av finanskapital i forhold til produksjon og finansielle bobler). Når finansialisering ikke lenger er i stand til å stimulere økonomien i samme grad i tiden etter Den store finanskrisen, er resultatet blitt en stagnasjon uten ende.

Dette var i virkeligheten den tesen som ble framsatt i to bøker som jeg skrev sammen med andre: The Great Financial Crisis med Fred Magdoff i 2009 og The Endless Crisis med Robert W. McChesney i 2012.

Alt er i dag rettet inn mot å få økonomien til å komme i gang igjen. Det er sant at stagnasjonen på enkelte måter hjelper økologien, siden økonomisk vekst betyr sterkere press på miljøet, øker CO2-utslippene, etc. Men som York har vist empirisk i en annen artikkel i Nature Climate Change, reduserer ikke systemet klimagassutslippene i samme takt når økonomien går ned, som det øker utslippene når økonomien går opp. Dessuten har det at alle de avanserte kapitalistiske økonomiene setter økonomisk vekst foran alt annet, ført til at hele spørsmålet om klodens framtid er blitt skjøvet til side og marginalisert.

Derfor er det nå en ny offensiv for å fjerne miljøreguleringer i den hensikt å drive økonomien framover. Vi er på et tog som løper løpsk på vei mot klimastupet, og vi hiver innpå mer kull for å få opp farten.

– Den er fullstendig virkningsløs. Den krever vilje til å inngå avtaler. I beste fall representerer den rett og slett de gode hensiktene til verdens regjeringer. De planene som de enkelte landene legger opp til, vil ta oss nesten hele veien til de 4 grader Celsius som antas å være slutten på sivilisasjonen, etter mange forskeres vurdering. USAs forslag var basert på Obamas Clean Power Plan, som innebar for lite for sent, og satte sin lit til markedsmekanismer som ikke ville klare å gjøre jobben. Den rives nå i filler av Trumps klimafornekter-administrasjon. Når Washington nå skrinlegger Parisavtalen enten formelt eller reelt, er det fare for at alt vil ramle sammen.

Det ene elementet som var mest lovende i Parisavtalen sett fra en klimabevegelses synsvinkel, var den formelle anerkjennelsen av målet om å holde den globale temperaturøkningen innenfor 1,5 grader Celsius. Men nesten alt annet i avtalen gjorde at dette ikke var troverdig. Og vi har allerede sett en økning på 1,2 grader med mer i vente.

Selvsagt, nå som Trump setter Obamas Clean Power Plan til side, skjønner vi hvilken forskjell det er mellom tiltak som er klart utilstrekkelige men som ikke avskjærer muligheten for å trappe opp innsatsen for å demme opp for klimaendringene, og en politikk som faktisk fører oss feil vei og truer med å fjerne fullstendig det som James Hansen har kalt «menneskehetens siste sjanse».

– Dessverre kan vi ikke påvirke så mye på den måten – bortsett fra en massiv nasjonal bevegelse for å få ressursene til å vare lenger, som ville kreve mobilisering av hele befolkningen og som måtte være del av et forsøk på også å endre produksjonen. Det vil si at en vanlig forbruksbasert strategi som bare baserer seg på individuelle handlinger, er ute av stand til å løse problemet eller få raske nok resultater.

For å få en idé om dimensjonene på problemet, kan vi se på effekten av å fjerne alt det husholdningsavfallet som kommunene i USA håndterer. Det ville bare kutte det totale materielle avfallet i det amerikanske samfunnet med omtrent 3 prosent. Resten er det bedrifter og selskaper som står for.

Det betyr ikke at vi ikke skal gjøre alt det som du foreslår. Hvis vi ikke forandrer oss selv som individer og vår kultur – den måten vi forholder oss til jordkloden på – kan vi ikke regne med å få gjort de samlede endringene som er nødvendige i samfunnet. Så det er avgjørende viktig å fjerne sløsing og ta ansvar for de skadene som vi gjennom vårt daglige liv påfører naturen. Når du bruker en plastgaffel som er laget på den andre siden av kloden, og kaster den i søppeldunken sammen med annen emballasje etter at du har brukt den i ett minutt for å spise din salat, så må petrokjemisk industri lage en identisk plastgaffel og frakte den over halve verden til neste gang du skal spise din hurtigmatsalat. Da bidrar du helt klart til et destruktivt og sløsete system – et system som nettopp vokser gjennom ødeleggelse og sløsing.

Men det har lenge vært forstått at «konsumentsuverenitet» er en myte. For å gjøre fundamentale endringer i vareøkonomien er det nødvendig å ha makt over produksjonen.

Noe vi kan gjøre hvis vi virkelig mente alvor, er å gå løs på de mer enn én billion dollar som hvert år brukes i USA på markedsføring, dvs. målretting, motivasjonsforskning, produktutvikling, pakking, salgskampanjer, annonsering, direkte markedsføring, etc. for å overtale befolkningen til å kjøpe ting som de i virkeligheten ikke ønsker eller trenger. Men for å rette søkelyset mot markedsføring, ville det også være nødvendig med politiske reaksjoner. Marx sa en gang at arbeiderne – og dette ville kanskje gjelde vel så mye for forbrukerne – i sine rent økonomiske handlinger i et kapitalistisk samfunn alltid er den svakere part, og derfor trenger de å organisere seg politisk.

– Ja, det er en økende erkjennelse blant venstrekrefter generelt at menneskeheten nå skiter i sitt eget reir – i verdensomspennende, planetarisk målestokk. Sosialister har altfor ofte forsømt å ta økologiske spørsmål alvorlig nok. Men det er ikke bare sosialister som forsømmer dette, det gjelder i enda større grad den liberale tradisjonen som helhet.

Men hva vi enn måtte mene om sosialismen i det tjuende århundre, så må det understrekes at ingen kan være en virkelig sosialist og slett ikke marxist i det tjueførste århundre uten å erkjenne fullt ut alvoret i klodens økologiske krise. Vi er enten i spissen for kampen for å beskytte Jorda som et sted for menneskelig bosetting (og som hjem for utallige arter), eller vi er på lag med systemets kreative utslettelsesoffensiv mot Jordas system slik vi kjenner det.

Men det er helt riktig av deg å trekke fram Naomi Kleins innsats på dette feltet, siden hun i de senere år har gjort mer for å slå alarm enn noen annen utenfor forskernes rekker. Etter min mening er hun den ledende intellektuelle aktivisten i den radikale klimabevegelsen i USA og Canada. I motsetning til en figur som Bill McKibben, så viker hun ikke unna å peke på hvor hunden virkelig ligger begravet. Undertittelen på hennes bok This Changes Everything sier det rett ut: Det dreier seg om Capitalism vs. The Climate.

Hun er helt på linje med økososialismen, som er den viktigste nye utviklingen i sosialistisk og økologisk tenkning og i miljøbevegelsen. Et godt eksempel er Ian Angus sin bok Facing the Anthropocene: Fossil Capitalism and the Crisis of the Earth System, som kom i fjor.

Når det gjelder mine egne bidrag på dette feltet, så har jeg skrevet en del bøker om emnet, som for eksempel The Vulnerable Planet, Ecology Against Capitalism, og sammen med Brett Clark og Richard York The Ecological Rift: Capitalism’s War on the Planet. Saken er klar: Kapitalismen er et system innrettet for ubegrenset kapitalakkumulasjon og dermed eksponentiell økonomisk vekst. Derfor øker den stadig i omfang. Med en 3 prosent vekstrate ville økonomien i løpet av hundre år bli 19 ganger så stor, i løpet av to hundre år bli 369 ganger så stor, og i løpet av tre hundre år bli 7100 ganger så stor. Mens planetens kapasitet med hensyn til ressurstilgang og utslippsmuligheter i det vesentlige ville forbli den samme. Økologiske grenser er en realitet, og det går derfor ikke an å benekte det presset som økonomien forårsaker mot disse grensene.

Selvsagt er problemet mye mer alvorlig enn det jeg har antydet her. Enda viktigere er det faktum at kapitalismen presser sine bevegelseslover på miljøet, uavhengig av planetens biogeokjemiske sykluser og Jordas stoffskifte. Dermed skapes det sprekker eller brudd i de biogeokjemiske syklusene som Jordas system gjennomløper. Disse sprekkene eller bruddene bryter økosystemets sammenhenger på måter som har konsekvenser langt ut over de rene skalaeffektene av økonomisk vekst. Det er dette problemet med de brutte sammenhengene i Jordas stoffskifte som er vår dypeste utfordring. Man går på akkord med krav til bærekraft på stadig høyere nivåer – en stadig akselererende trussel mot sivilisasjonen og livet selv.

Marx sin teori om sprekker eller brudd i stoffskiftet, eller «en uhelbredelig sprekk i sammenhengen i det samfunnsmessige stoffskifte – et stoffskifte som er foreskrevet av livets naturlover»2, var den første analysen som la fram et virkelig allsidig samfunnsvitenskapelig syn på en systembasert økologisk krise – et syn som både omfattet samfunn og natur og deres dialektiske sammenheng med hverandre, og som knyttet dette til produksjon. Faktisk var denne innsikten så kraftfull at den er avgjørende for hvordan vi ser krisen i Jordas system i dag. Dette er tydelig i en artikkel i mars 2017-utgaven av Scientific Reports, som uttrykkelig trekker på Marx sitt konsept og siterer fra Kapitalen av Marx.

Når vi i dag snakker om antropocen – menneskets tidsalder – fra et vitenskapelig perspektiv, gjenkjenner vi helt tydelig at den Store Akselerasjonen i menneskelig påvirkning på kloden siden 1945 har skapt en antropogenisk sprekk i Jordas system. Denne sprekken vil for alltid skille nåtiden økologisk fra tidligere stadier i historien, både geologisk og menneskelig. Denne sprekken i menneskets relasjon til kloden er allerede katastrofal og kan snart nå det punktet der det ikke er noen vei tilbake – hvis vi øker den globale gjennomsnittstemperaturen med 2 grader Celsius – og dermed fører oss til større katastrofer og truer selve menneskeheten.

– Vi opplever allerede økende katastrofer på grunn av klimaendringene. Det er for sent å unngå stadig stigende temperaturer, knapphet på vann og ekstremvær. Det toget er på mange måter allerede gått. Jordkloden vil bli mye mindre gjestmild for menneskene i framtiden. Det vi prøver å unngå på dette punktet er noe annet. Som James Hansen sier, og som jeg siterer i min artikkel Trump and Climate Catastrophe, «… en dynamisk situasjon som er ute av (menneskelig) kontroll», driver oss mot en global temperaturøkning på 4 grader Celsius eller enda høyere, som vil true selve eksistensen av menneskelig sivilisasjon og utallige mennesker.

Enda verre, det vil peke mot en mulig utslettelse av menneskearten. I den forstand griper ikke katastrofesynspunkter helt alvoret i trusselen, som er større enn til og med de mest katastrofepregede romanene kan beskrive – tross alt må en katastroferoman ha minst ett gjenlevende menneske – i hvert fall midlertidig. Vi må forestille oss en utslettelse av arter – og en omfattende en – på Jorden. Forskere sier nå at vi kan komme til å miste halvparten av alle levende arter i dette århundre alene i denne Sjette Utryddelsen. Og hvis vi prøver å se langt nok inn i framtiden, vil vi kunne se en verden som kanskje er fullstendig ribbet for mennesker – kanskje til og med det som Hansen kaller «Venus-syndromet».

Men lenge før det vil vi se hundrevis av millioner, til og med milliarder av mennesker som blir rammet på helt forferdelige måter. Dette er det som vitenskapen forteller oss. Det eneste vi behøver å gjøre for å ødelegge kloden som et sted der mennesker kan leve, er å fortsette som vi gjør nå med kapitalistisk «business as usual».

Det er fortsatt mulig å unngå dette – eller de mest katastrofale virkningene, som for eksempel at havnivået ikke bare øker i fot men i meter, at Amazonas dør, at det meste av livet i havet dør, osv. Men det vil kreve revolusjonære økologiske endringer i produksjonssystemet, dvs. i stoffskiftet mellom menneskene og Jorda.

Hansen forteller oss at vi må redusere karbonutslippene med omkring 5 prosent per år over hele kloden, og vi må begynne med det om meget få år, noe som betyr at de rike landene må redusere sine utslipp med omtrent tosifrede tall.

Og på toppen av det må vi finne en måte å fjerne kolossale mengder med karbon, kanskje så mye som 140 milliarder tonn, fra atmosfæren – problemet med «negative utslipp» – hvis vi fortsatt ønsker å stabilisere klimaet innenfor en gjennomsnittlig global temperaturøkning på 1,5 grader Celsius. Bare det å unngå å gå over 2-gradersnivået ville kreve 3 prosent årlig reduksjon i karbonutslipp.

Alt dette kan gjøres med de midlene vi har til disposisjon, inklusiv alternativ energi, endringer i samfunnsstrukturen, og å ta vare på naturen. Men det vil kreve et enormt engasjement av menneskeheten, og vi vil måtte bryte med ikke bare den fossile brennstofføkonomiens logikk, men med selve kapitalismen. Som Kevin Anderson ved Tyndall Institute for Climate Change i Storbritannia sier, må vi gå imot «det politisk-økonomiske hegemoniet».

I en slik situasjon dreier det seg ikke om optimisme eller pessimisme. Det vi trenger, er mot og besluttsomhet til å stille opp mot tilsynelatende uoverstigelige odds. Hva vi må gjøre, er ikke så vanskelig i seg selv, hvis vi bare ser på de direkte økologiske tiltakene som vi må iverksette. Det som gjør at det ser ut som et uoverstigelig problem, er det monsteret som det globale kapitalistiske samfunnet er.

– Med Trump har neofascisme flyttet inn i Det hvite hus, med mål om å administrere den kapitalistiske økonomien på en annen måte. Det er både et brudd med nyliberalismen og samtidig dens etterfølger på høyresiden. Det er et tegn på den dype krisen i vår tid. Ikke bare står presidentens administrasjon for klimafornektelse og har erklært at miljøforkjempere er folkets fiender. Den truer også med å undergrave det liberale demokratiet, og den angriper dem som er rasemessig undertrykt, immigranter, kvinner, LHBTQ-folk, miljøforkjempere, og arbeidere. Motstandsbevegelsen til dette må altså forsvare selve menneskeheten i alle sine avskygninger.

Hvis vi kan slå oss sammen i det som Harvey kaller en co-revolusjonær bevegelse³ som både er innrettet på det som trengs for sosial reproduksjon og bærekraftig menneskelig utvikling, og på kampen for å redde Jorda som et sted å leve for mennesker, da kan vi klare litt av hvert. Men dette må bli en gigantisk bevegelse; den må forene arbeidere over hele verden, og den må stå opp mot imperialisme og krig. Alt dette henger sammen. Miljøbevegelsen er helt sentral når det gjelder å se hvor det er mest brennende behov for å sette inn kreftene, men vi kan bare oppnå de nødvendige resultatene hvis vi kjemper på alle fronter, eller gjør det til en stor front.

Modellen er kanskje den verdensomspennende bevegelsen for miljømessig rettferdighet, og hva Naomi Klein kaller «Blockadia», som står for vår tids barrikader. Jeg vil hevde at det avhenger av at et miljøproletariat står fram (mest synlig i dag i det globale Sør), der det erkjennes at de materielle kampene vi utkjemper om det miljøet vi bor i og puster i og arbeider i, i virkeligheten dreier seg om den samme kampen.

Vi må forstå hvem som er fienden. De åtte største fossilbrennstoffselskapene i verden slipper ut mer CO2 enn hele USA, som står for 15 prosent av verdens totale utslipp. Vi må konsentrere oss om kapital og selskaper.

– Kampen ved Standing Rock har satt et uutslettelig preg på dagens miljøkamp. Det var en stor seier, selv om valget av Trump som president la grunnlaget for å sette til side det som hadde blitt vunnet. Urfolk viste enda en gang sitt lederskap i kampen for å forsvare miljøet, slik de har gjort det gang på gang i de senere årene. De som ville beskytte vannet, sto urokkelige mens de ble oversprøytet med vann i frostværet, og de ble beskutt med gummikuler og tåregass, og hunder ble satt inn mot dem.

Hele verden var forbløffet over denne motstanden. Det var vanskelig å ikke tenke på årene med borgerrettighetskamper i sørstatene. Slaget dreide seg først og fremst om å beskytte vannet som ble truet av boring for å legge en rørledning under Missouri-elven. Men alle forsto at dette var et slag om hele klodens framtid – og det gjaldt ikke bare miljøforkjemperne som sluttet seg til dem, men i særlig grad de innfødte selv.

For meg var likevel høydepunktet like før slaget tok slutt, da tusener av amerikanske krigsveteraner ankom i samlet flokk, og beveget seg mot Standing Rock i milelange, buktende rader av kjøretøyer som dannet et slags «menneskelig skjold» for vannforkjemperne. De erklærte at de sto sammen med de innfødte – og påtok seg til og med selv oppgaven med å be om unnskyldning på bøyde knær for hvordan USA hadde behandlet de innfødte amerikanerne opp gjennom historien. Det var ingen tilfeldighet at regjeringen ga opp et par dager senere.

Den konflikten som ville ha utviklet seg, ville ha mobilisert utallige mennesker til miljømotstand, og i så måte ville det ha blitt en fullstendig katastrofe for makta, så de valgte da å trekke seg tilbake.

Men det som virkelig gjorde dette så viktig, var at det representerte en solidarisk handlemåte som gikk på tvers av de grensene som historisk sett har skilt oss. På denne måten ble det vist menneskelig solidaritet i nødens time, som forteller oss at vi kan vinne.

Noter:

1 Oversetterens merknad: Dels oppføres de som eien­deler basert på det som det har kostet å finne disse ­reservene, men framfor alt er de gjenstand for kjøp og salg basert på forventet verdi av oljen og gassen, og da bokføres de som eiendeler med det beløpet som kjøperselskapet har betalt for retten til å utvinne disse reservene. Det dreier seg ofte om kolossale beløp.

2 Oversetterens anmerkning: Sitatet er hentet fra Kapitalens bind 3, nest siste avsnitt i kapittel 47 Genesis der kapitalistischen Grundrente: «… es erzeugt dadurch Bedingungen, die einen uheilbaren Riss hervorrufen in dem Zusammenhang des gesellschaftlichen und durch die Naturgesetze des Lebens vorgeschriebnen Stoffwechsels, infolge wovon die Bodenkraft verschleudert und diese Verschleuderung durch den Handel weit über die Grenzen des eignen Landes hinausgetragen wird».

3  I sin tale på World Social Forum i Porto Alegre i 2010 skisserte David Harvey det han kalte en «co-revolusjonær teori», der et sentralt poeng er at en anti-kapitalistisk bevegelse må bygges bredt og basere seg på det dialektiske samspillet mellom sju forhold: Tekniske og organisatoriske former for produksjon, bytte og forbruk, relasjonene til naturen, samfunnsmessige relasjoner mellom folk, mentale begreper om verden basert på kunnskap og kulturell forståelse og tro, arbeidsprosesser og produksjon av spesifikke varer og tjenester, institusjonelle og juridiske og statlige innretninger, samt en daglig livsførsel som underbygger samfunnsmessig reproduksjon. Se http://davidharvey.org/2009/12/organizing-for-the-anti-capitalist-transition/

Kapitalismen vil ikke knuses men leve videre i en annen, alltid undertrykkende variant hvis vi ikke har flere tanker i hodet: klassekamp, sosialismen som mål og breie allianser. Usynliggjøres kvinner og grupper som innvandrere, homoer, samer og andre kapitalismen undertrykker og diskriminerer, vil borgerskapet fortsette å vinne.

Erik Ness er miljøarbeider, var nestleder i verkstedklubben på skipsverftet Kaldnes Mek. i Tønsberg og partisekretær i AKP, og er medlem av redaksjonen i Gnist og leder av Rødt Larvik.
Foto: Alisdare Hickson

Det er viktig å diskutere strategier for å knuse kapitalismen. Det er en kamp med mange slag og tilbakeslag – også om å vinne nye reformer og forsvare gamle – og solidaritet, dvs allianser på klassekampens grunn.
Denne artikkelen er bygd rundt fire standpunkter:

1. Kampen mot kapitalismen må ende med en økonomi som ikke er styrt av profitt, en økonomi der folk kan løse sine problemer og dekke sine behov. Et samfunn der arbeiderklassen styrer økonomien, er sosialistisk. Intet mindre enn dette skiftet, revolusjon, er det sosialister og kommunister holder på med.

2. Det er arbeiderklassen som skaper verdiene gjennom sitt arbeid. De rike blir rike gjennom utbytting. Man kan si at det klasseløse samfunnet (det vil si et kommunistisk samfunn) er det arbeidende folkets samfunn. Dette gjenspeiler seg også i allianser i klassekampen i dag, men ikke bare og ikke alltid.

3. Arbeiderklassen i dag består av langt flere kvinner enn for få år siden, ikke minst i offentlig sektor der kvinner dominerer. Uten et kvinneperspektiv på klassekampens alle områder, vil det ikke være mulig å mobilisere hele arbeiderklassen, begge kjønn.

4. Arbeiderklassen må alliere seg med alle undertrykte, også ikke-arbeidere, for å vinne. Denne alliansen av undertrykte i Norge inneholder blant annet homofile, nasjonale minoriteter (bl.a. vår urbefolkning, samene) og ikke minst de fleste kvinner. Noen av disse tilhører ikke arbeiderklassen, men vil allikevel være å mobiliserbare for å styrte kapitalismen, fordi kapitalismen undertrykker også dem. Vi snakker om de 95 prosentene mot de 5. Ikke som i dag der hovedspørsmåla i samfunnets økonomi er dominert av spillereglene som sirkler rundt profitt som motiv for all økonomisk virksomhet. Dette er borgerskapets banehalvdel (nesten hele banen), og arbeiderklassen og folket spiller konstant på bortebane.

Det kan være lett i det rike Nord å lukke øynene for den groveste utbyttinga og undertrykkinga: Kapitalismen i verden i dag byr det store flertallets innbyggere fattigdom, slaveliknende arbeidskontrakter eller arbeidsløshet og ofte krig. Men også «hos oss» vokser arbeidsløsheten, samtidig som deler av arbeiderklassen samler opp prosentvise deltidsjobber (særlig kvinnene) eller flere jobber (særlig menn). Kapitalismen byr på kriger, flyktninger og miljøkatastrofe. Det er all grunn til å se hva motkreftene kan få til – og ikke minst: Hvem er motkreftene?

Ikke alt er klassekamp

Jeg mener: Kapitalismen vil ikke knuses, men undertrykkinga og utbyttinga vil leve videre, hvis vi ikke har minst alle disse fire punktene med i strategien. Jeg argumenterer altså for å ikke redusere alt til klassekamp, selv i en tid da det som er mest på moten, er å usynliggjøre den avgjørende faktoren: klassekampen.
Klasseanalyser lages for å forstå de sosiale (mellom menneskene) kreftene og motkreftene i samfunnet. Hvem har felles interesser og når?
Dette er viktig for å vinne kampen om samfunnsmakta og å vinne kamper underveis. Vinnes ikke kamper underveis, er det bare å glemme å vinne makta i samfunnet (kapitalismen). Sosialismen kommer heller ikke av seg sjøl. Selv en tapt kamp kan være en verdifull kamp, på sikt.

Marx sa at kampen står mellom borgerskapet og arbeiderklassen når det gjelder å knuse kapitalismen. Han trodde ikke det var lenge til. Han skriver i Manifestet:

«Historien om alle samfunn fram til nå er historien om klassekamper. Fri mann og slave, patrisier og plebeier, baron og livegen, laugsborger og svenn, kort sagt undertrykker og undertrykte sto i en stadig motsetning til hverandre, førte en uavbrutt, snart skjult, snart åpen kamp, en kamp som hver gang endte med en revolusjonær omdanning av hele samfunnet, eller med de kjempende klassenes felles undergang.» (side 14 i Det kommunistiske manifest, tidsskriftet Rødt!, 2008, oversatt av Morten Falck)

Videre:

«Og endelig, i tider da klassekampen nærmer seg avgjørelsen, antar oppløsningsprosessen innen herskerklassen, innen hele det gamle samfunnet, en så heftig, så grell karakter, at en liten del av den herskende klassen sier seg løs fra denne og slutter seg til den revolusjonære klassen, som bærer framtida i sine hender.»

Nå lever vi halvannet århundre etter Manifestet, verden har forandret seg selv om det fortsatt er kapitalisme. Marx sin analyse har stor overføringsverdi til i dag, men han vil nok vendt seg i grava hvis vi tar tekstene hans som en oppskrift. Blir klasseanalyse en teknisk/sosiologisk øvelse, for å bevise på forhånd bestemte skjemaer, spiller den ingen rolle for å skape forandring i det virkelige livet. En slik teori forblir teori.
Jorun Gulbrandsen skrev da hun var leder av AKP, et etterord i den norske nyutgivelsen av Manifestet fra 1998:

«Det er meningsløst å prøve å lese Manifestet som et program som forteller oss hvordan vi skal avskaffe kapitalismen i dag, og nappe ut enkeltsetninger her og der og prøve å lage politikk ut av dem. Metoden derimot, hvordan Marx og Engels tenkte om politikk, kan vi lære mye av.»
(Røde Fane, 1998)

Marxismen kjønnsblind?

Nina Bjørk nye bok, Drömmen om det røda, er en spennende og svært lærerik bok, med Rosa Luxembourg sin historie som bakteppe. De første hundre sidene er reine studiesirkelen i å forklare hva kapitalisme er. Disse kapitlene er den mest forståelige introen til klassisk marxisme jeg har lest. Men hun kobler ikke kjønn til teorien for å forstå kapitalismen. Snarere tvert imot. Hun skriver:

«Frågan var, och är fortfarande, helt enkelt: Kräver ett kapitalistiskt produktionssätt ett patriarkat? Mitt svar på den frågan är i dag: Nej, det gör det inte. De enda kategorier av människor som det kapitalistiska produktionssättet kräver – i betydelsen att utan de kategorierna skulle detta system inte kunna existera – är löntagare utan produktionsmedel och kapitalister med produktionsmedel. Vilket kön de människor har som tillhör de respektive kategorierna är för kapitalismen ointressant. Dess grundläggande och nödvändiga kategorier är könsblinda. Och eftersom marxismen är ett försök att analysera och förstå det kapitalistiska produktionssättet är även marxismens kategorier könsblinda.»

Jeg vet ikke om kapitalismen per definisjon krever et patriarkat, men ser at det er menna som styrer. Jeg vet at kvinner tjener mindre enn menn (kvinnelønn er et begrep med realiteter), har dårligere ansettelsesforhold enn menn (ofte deltid), og ender opp med dårligere pensjon. Tilfeldig?
Jeg er ganske sikker på at dette henger sammen med kvinnenes rolle i reproduksjonen av arbeidskrafta (ansvar for unga) og hvordan dette er organisert under kapitalismen (familien).

De fleste kvinner – med sin særegne posisjon i den kapitalistiske produksjonen – er arbeidere, lønnsarbeidere. Det er viktig å forstå den særegne rolla til den kvinnelige arbeiderklassen. Reduserer man teorien til klasse – og er blind for kjønn – reduserer man forståelsen av virkeligheten så den blir ugjenkjennelig for 50 % av arbeiderklassen, og har ingen strategi for å mobilisere den til revolusjon og sosialisme.I den nødvendige kritikken av identitetspolitikken, som usynliggjør klasse, er det lett å helle barnet ut med badevannet og usynliggjøre halve arbeiderklassen. Jeg synes Nina Bjørk gjør det.

Klasse uten sosialt kjønn?

Asbjørn Wahl skriver i en artikkel (Klassekampen 28/1-2017 og i en lengre versjon Steigan.no 2/2–2017) om høyres frammarsj, økte klasseskiller, forringete arbeidsvilkår – om en defensiv situasjon. Konkret og lærerikt, og han påpeker at daværende LO-leder, Gerd Kristiansen, tar feil når hun på en NHO-konferanse sier «at uenighetene løses bedre i samarbeid enn konflikt». Hadde NHO vært enig i det, påpeker Wahl, hadde NHO samarbeidet, hvilket de ikke gjør. Annet enn når det skal raseres, for det er det som er agendaen deres. Profitt er drivkrafta i den kapitalistiske økonomien.

Tidlig i artikkelen, om venstresidas svakheter, skriver Wahl: «Kan det hende det er blitt vel mye identitetspolitikk og svært lite klassepolitikk?» Nå skriver ikke Wahl noe om hva han mener med «identitetspolitikk» og forfølger ikke temaet. Akkurat som Sam Gindin. Wahl mener som meg at «klasseløs politikk» er perspektivløs, men det er forunderlig at han ikke drøfter den kvinnelige delen av arbeiderklassens rolle, muligheter og utfordringer når han skriver en artikkel om strategi? Kanskje ville han gjort det i en annen artikkel.

Kvinneperspektivet har et potensiale til å utløse krefter i halvparten av klassen. Kvinner er i hovedsak i arbeid i dag, men blant de mange i arbeid er det en vesentlig andel som jobber deltid. I offentlig sektor betyr deltidsarbeid å pendler mellom ulike avdelinger for å fylle opp nok jobb for å få en lønn som gjør dem fullt ut i stand til å forsørge seg selv. Selv fagarbeidere med fire års høgskole som vernepleiere og sykepleiere veksler mellom ulike stillinger, av og til kjører de mellom ulike kommuner. Barnehageassistent to dager i uka (40 % stilling), så for eksempel på jakt etter vikariater i boliger for funksjonshemmede resten av uka. På jobben hos meg er det ingen med fagbrev som omsorgsarbeider som har full jobb. 100 prosent stilling er for de få i helsevesenet som jeg kjenner best.

Kvinner – og etter hvert flere menn – samler prosentvise stillinger for å kunne betale husleie og mat. Å få lån er ikke lett, da utgangspunktet er faste stillinger. Så selv om kvinnene vi her snakker om, i praksis jobber 100 %, er de ikke låneverdige fordi de bare har 40 % fast. Det er et evig stress med barnevakt for enslige mødre eller samordning av turnus hvis det er en mann i husholdninga som jobber på samme måte. Hvis mannen jobber i privat sektor og kvinnen i offentlig, betyr det ofte at den ene jobber når den andre tar seg av familien. Rart det blir skilsmisser?

Jeg lurer på om «identitetspolitikk» for enkelte betyr kvinnepolitikk, siden det ikke nevnes? Og da uteblir også de krava som er spesielle, og kanskje bare eller mest, kvinners krav. For eksempel ting som har med barsel og amming i arbeidslivet å gjøre, når barnehagene åpner og stenger osv. Usynliggjøring eller bagatellisering av denne virkeligheten, er dårlig strategi for bevegelser som er opptatt av frigjøring.

De to spissene

Da Siri Jensen var leder av kvinneutvalget i AKP og Kjersti Ericsson var partileder, ble teorien om de to spissene utviklet. Arbeiderklassen der den kvinnelige delen er en integrert del, ikke homogen, men to deler i sammenheng. Kvinnelige arbeidere er også en del av arbeiderklassen, og ser man krafta i de to delene, ser man at dette ikke er en teoretisk konstruksjon, men noe som utløser kampkraft. Les artikkelen til Kjersti Ericsson i Gnist nr 2/2017.

Kvinneopprøret i AKP

Vi som var med i AKP fra begynnelsen, diskuterte mye kvinnepolitikk, deltok aktivt i støttearbeidet mot usaklige oppsigelser på Tiger, Hustad, Våler skurlag mm. «Vi» hadde visegrupper som ga ut plater på Mai og sang om Anna fra Kløfta. Kvinnefronten ble stifta i 1973 samme år som AKP på initiativ fra AKP, reelt sett. Partiet hadde stor innflytelse i det som ble den første nye, store massebevegelsen for mer enn likestilling men for full kvinnefrigjøring etter krigen. Allikevel var det overraskende – og imponerende – at det kom et kvinneopprør i AKP på 80-tallet.

Kvinneopprøret dreide seg ikke om personkamp. Kvinneopprøret dreide seg om politisk linje, både kvinnepolitisk, i dagskampen og strategisk. Kvinnepolitisk sto linja om kvinnefrigjøring trygt, ikke bare likestilling, det vi i dag kaller radikal feminisme. Likeså at kvinnene er halve verden, slik Mao formulerte det. Men var det nok? Åpenbart ikke.

Opprørets politiske linje var å integrere kvinnekampen i alle kampområdene, i hele programmet. Snakker man om tredjeverden-solidaritet, husk at det er kvinnene som er flesteparten av bøndene i verden. Fagforeningskrav må formuleres med et kvinneperspektiv. Arbeidstid, skiftordninger, lønn, arbeidsmiljø, sekstimersdagen, mm. Ellers blir blikket bare sett fra menn med hjelm. Ikke noe område er kjønnsnøytralt, heller ikke i klassekampen.

Strategisk betydde Kjersti Ericssons bok Søstre, kamerater! mye. Den var også en kritikk av Marx´ verditeori fordi den inkluderte ulønna arbeidet hjemme som en del av arbeidskraftas verdi. Uten bruk av tid på mat, klær og unger blir det ingen arbeidskraft for kapitalistene å utbytte. Mennas lønn kunne være lavere fordi kvinnene gjorde gratisarbeid hjemme. Boka er oversatt og utgitt på både spansk og engelsk. AKP-kvinner arrangerte studiesirkler og store helgeseminarer om Kapitalen av Marx, og virkeligheten. Det dominerende synet, også programmatisk, var at kvinnefrigjøringa og klassekampen var to sider av samme sak. I et dialektisk forhold. Men den analysa forsvant da de forløsende ordene ble sagt: Klassekampen er viktigst. Det var også min posisjon i debatten før kvinneopprøret. I det øyeblikket man sier at noe er viktigst, er det lett å tenke at det andre ikke er viktig, men det er en udialektisk måte å tenke på.

Den flerstemmige revolusjonen av Kjersti Ericsson ble et moderne «program», om hvordan samle kreftene for å bli kvitt kapitalismen og bygge sosialisme. Ikke bare klassekamp med et kvinneperspektiv, men å inkludere kampen mot all undertrykking.

Skipsrederdatter og advokatfrue

Sam Gindin skriver ofte og klokt i Socialist Register. I Rødt! nr 3A/16 skriver han om krisa i økonomien og hvorfor, om den faglige kampens vilkår, sammenhengen mellom dagskampen og kapitalismens utvikling og behovet for en revolusjonær bevegelse. Men hvor ble det av kvinnekampen som en del av klassekampen, de svartes kamp i nabolandet hans, USA? Ledende talsmenn har ofte denne blinde flekken. Internasjonalt kanskje enda mer enn i Norge.
Torstein Dahle skriver i Rødt! 3/16:

« –Jeg reagerer på hva Sam Gindin skriver i en ellers interessant artikkel i tidsskriftet Rødt! nr. 2A/2016. En av hans overskrifter lyder slik: «Det er mange undertrykkingar ein ikkje må ignorere. Men klasseutbyttinga er grunnlaget for alle.

Er det virkelig riktig at klasseutbytting er grunnlaget for all undertrykking? Det er mange som fortjener å bli trukket fram som viktige for resultatene som er oppnådd i homokampen i Norge, men det er jo ingen hemmelighet at en av dem som har stått sentralt, er skipsrederdatter og advokatfrue Karen-Christine Friele. Hennes ektefelle, rektor, direktørdatter og stortingsrepresentant for Høyre Wenche Lowzow har heller ikke vært uviktig. Poenget er selvfølgelig at det ikke er i egenskap av skipsrederdatter eller rektor at de to har gått ut i kampen. De har gått ut i kampen fordi de er lesbiske, og med utgangspunkt i sin egen homofili – sine egne sterke ønsker om å utfolde sin seksualitet og sin kjærlighet – har de engasjert seg i kamp mot en undertrykking som også rammer hundretusener i arbeiderklassen i Norge. Ulik klassebakgrunn kan ha betydning, men homokampen er et eksempel på at felles interesser på tvers av klasser har ført til en stor innsats i det som mange har opplevd som en kamp om hvorvidt livet skulle være verd å leve.»

Jeg vil tilføye: Wenche Lowzow skrev den mest antikommunistiske boka jeg har lest, for å feie ml-lærerne ut av skolen på tidlig 70-tallet. Sendt alle landets skoler. Jeg fikk boka av rektor på Høyjord skole, med et smil: «Denne handler visst om deg.» Allikevel har Dahle rett. Til og med Wenche Lowzow har slåss mot undertrykking, riktig nok uten revolusjonært perspektiv. Men var det uten betydning for et samfunn som skal bygge på frihet?

Skulle noen greie å overbevise meg om at Marx mente at absolutt alt dreide seg om de to hovedklassene, vil jeg fortsatt stå på mitt: Kampen for framtidas samfunn vinnes bare ved å forene alle undertrykte.

Det var kvinnelige spinnere, fyrstikkarbeidere og kvinner fra arbeiderklassen som vaska hus og serverte rikfolk, og tok husarbeidet. Men det var menna som i Norge i forrige århundret stormet fram og i hovedsak fylte de nye fabrikkene. De sterkeste fagforeningene ble mannsarbeidsplasser. Hele lokalsamfunn med i hovedsak mannsarbeidsplasser. Dette initiativet fra den mannlige delen av arbeiderklassen merker vi fortsatt. Det var kvinnekamp, også organisert, og kvinner jobba i industrien som et mindretall. Men endringene i stort omfang for kvinner, skjedde i Norge først etter den andre verdenskrigen. Da trengte offentlig sektor så mye arbeidskraft at borgerskapet ansette kvinner, fordi det ikke var nok ledig mannlig arbeidskraft. Kvinne hadde vært reservearbeidskraft, men fikk nå i stort antall faste jobber. Allikevel ble en arbeider oppfatta som mann med hjelm, selv flere år etter den kraftige avindindustrialiseringa på 80- og 90-tallet.

Idag er Fagforbundet det største forbundet i LO og er kvinnedominert. Arbeiderklassen er ikke lenger konsentrert i privat sektor. Diskusjonene går ikke bare på brakka men på pauserommene – og praten handler ikke bare om politikk og fotball men mye om åssen få tidskabalen til å gå opp – og damefotball og Hotell Cæsar.

Nye tider, ny tanker

Kjersti Ericsson skriver i Den flerstemmige revolusjonen:

«Jeg vil sette to modeller eller reindyrka bilder av kampen for sosialismen opp mot hverandre. Det ene bildet representerer den klassiske, sosialistiske modellen. Det kan kanskje liknes med en mektig, enhetlig bølge som ruller fram og river med seg alt (A). Det andre bildet handler mer om mangfold og motsetninger. Her er det ikke én bølge, men mange strømmer som får den kapitalistiske skuta til å forlise (B). Disse to modellene har forskjellig syn på

– Hvordan grunnlaget for sosialismen dannes,

– Hvordan den revolusjonære krafta ser ut,

– Hva den revolusjonære kraftas oppgave er,

– Hvordan framtidssamfunnet skapes.»

(s. 19)

Boka finnes fortsatt på norsk, utgitt på nytt av Forlaget Rødt.

På side 45, i kapitlet «Den patriarkalske arven» skriver hun i underkapitlet, «Kvinneperspektiv – fra tillegg til nyorientering»:

«De gamle svarene som revolusjonære teorier og bevegelser har gitt på hvordan menneskeheten kan fri seg fra kapitalisme og imperialisme, har vist seg å være mangelfulle og delvis feilaktige. Det letes etter nye svar. Men nye svar kommer ikke som resultat av store geniers tankevirksomhet. Nye svar må bæres fram av sosiale krefter og bevegelser. Kvinnekampen er ei slik sosial kraft. Den kan ikke bære fram de nye svarene alene. Men den kan gi et avgjørende bidrag til å bryte opp de gamle mønstrene og presse fram en nødvendig nyorientering. På område etter område er det nettopp kvinnekampen som stiller problemer og bringer inn perspektiver som hittil er blitt oversett, problemer og perspektiver av stor allmenn betydning for sosiale opprørsbevegelser. Hvis de ikke tar imot utfordringa fra kvinnekampen, risikerer opprørsbevegelsene å bli stående og hakke i gamle spor.»

Jeg synes dessverre vi «blir stående og hakke i gamle spor». Å si at ytre venstre i dag evner å integrere kvinnekampen slik Ericsson foreslår, i resten av klassekampen, er ihvertfall å ta hardt i. Akkurat her synes jeg faktisk vi en periode «var bedre før». En ganske kort periode riktig nok.

Og det er ikke småtteri det dreier seg om, ikke «føleri» eller «synes synd på». For mange er det et spørsmål om liv og død. Kvinnene i de fattige landa rammes hardest av kapitalismens undertrykking, og særegent. Ericsson skriver:

«Kvinner eier mindre enn 1 % av verdens eiendom, mottar en tiendedel av verdens inntekt, og utfører to tredjedeler av verdens arbeid. Tallpedanter kan nok sette spørsmålstegn ved nøyaktigheten av denne spissformuleringa fra en FN-rapporten om kvinners situasjon ved daværende generalsekretær Kurt Waldheim.

Uansett gjenspeiler den en virkelighet som burde gjøre det tydelig for alle revolusjonære at det ikke er nok å anlegge et klasseperspektiv på utbyttinga og undertrykkinga i verden. Utbyttingsforholda, kapitalismen og imperialismen som system kan ikke forstås uten at kjønnsperspektivet tas med. Og en strategi for frigjøring som ikke tar opp i seg kampen mot kvinneundertrykkinga, må bli svært haltende.»

Et skadelig eksempel

Ett eksempel på hvor galt det kan gå, er utkastet til uttalelse om homofile fra toppledelsen i AKP. Dette vedtaket, som heldigvis aldri ble programmatisk, nevnes fortsatt i dag når kommunister blir vurdert av radikale homofile. Mange ble pasifisert falt ut av den revolusjonære bevegelsen. Torstein Dahle omtaler dette i sin aktuelle artikkel i Rødt! 3/16.

«Et tragisk eksempel på dogmatisk bruk av Marx og Engels så vi da AKPs partiledelse på tampen av 1974 sendte ut det famøse «Framlegg til fråsegn om homofili». Det omtalte homofili som «eit seksuelt avvik med røter i samfunnsmessige og sosiale tilhøve». Det uttrykte full støtte til den fortielsen og undertrykkelsen som foregikk i land som Kina og Albania.

Utspillet ble opplevd som et dolkestøt i ryggen på oss som var aktivister i homokampen, og i fem år forgiftet det debatt og holdninger til homofili i partiet. Det ble i 1979 trukket tilbake med en tilhørende beklagelse fra partiledelsen. Det er viktig å understreke at det både før og etter denne femårsperioden var et aktivt støttende miljø som dominerte partiet, men i ettertid er det dette grovt feilaktige utspillet som er blitt husket. Det splittet og svekket kampkraften til den revolusjonære bevegelsen. Det skadet AKPs gjennomslagskraft og organisering også på helt andre områder i klassekampen. Folk vendte seg vekk.
Å støtte opp om folkelig engasjement også på områder som mobiliserer på tvers av klassene, er faktisk viktig – og ikke noe blindspor.»

Er det artikler som homoaktivisten og kommunisten Dahles som i negativ forstand benevnes med identitet? I alle fall er det fortsatt sånn at det gjengse er at sier man klasse, tenker man menn. Det blir ikke revolusjon av sånt.

USA og de svarte

I Norge spiller ikke rasismen en så stor rolle som i USA. Kanskje er kampen mot undertykking av svarte, som særegen kamp, en avsporing i Sam Gindins tankegang. Kanskje er det det han mener med identitetspolitikk? Han støtter opplagt de svartes kamp, men er det noen grunn til å redusere den til klassekamp, bare det?

Black Lives Matter er en stor bevegelse i USA med utgangspunkt i politivold og at det er svarte som fyller fengslene. Og det er flere svarte arbeidsløse enn hvite. De er definitivt en del av klassekampen, men er mer enn det. Svart som gruppe – kan man si sosialt sjikt? – må mobiliseres i USA hvis det skal skje forandringer. «Identitetspolitikk»? Ja, i den forstand at det trengs en særegen politikk med utgangspunkt i de svartes situasjon. Klassekamp? Definitivt, men den tar andre former enn den hvite arbeiderklassens.

Den gang USA hadde en sterk fagbevegelse, hadde de også et kommunistparti. De ble knust av mccarthyismen etter krigen. Men de var hvite og evnet ikke og prioriterte ikke å organisere svarte medlemmer. De var bare halvsterke. Er det forunderlig at det ble Martin Luther King som ledet kampen for borgerrettigheter? Kanskje måtte det være sånn, at en av deres egne sto i spissen, men behøvde hvit venstreside, sosialister, i så stor grad forbli hvit? Er det rart kommunistene ble desimert? Går det an å si at «identitet», med dagens språkbruk i akademia, var fraværende i den hvite venstresida? Antakelig ikke. Det ble en bevegelse på sekstitallet der særlig studentene (flest hvite på universitetene) var aktive. Men sprengkrafta i de svartes kamp kom med Black is beautiful og særlig Black Panthers på et antiimperialistisk, revolusjonært og svart program. Å redusere de svartes kamp i disse ulike periodene til klassekamp, er reduksjonisme, å snevre inn virkeligheten.

Det å organisere innvandrere, delta i solidaritetsarbeid som Palestinakomiteen og Venner av Kurdistan, organisere konkret mot statens rasistiske innvandringspolitikk og bygge slagkraftige kvinnefrigjørende bevegelser, er nødvendig for å ikke havne i samme grøfta som det gamle kommunistpartiet i USA.

Røde folk kan ikke være hvite politisk, eller tro at kjønn ikke spiller noen rolle.

Frå 2012 har revolusjonen i Rojava (Vest-Kurdistan) pågått, etter starten i Kobanê 19. juni det året. Styrkane til Det demokratiske einskapspartiet (PYD) frigjorde Rojava frå Assad sine styrkar, og måtte etter kvart forsvara området mot mange og ulike fiendar: Assad-regimet, Tyrkia, Jabhat al-Nusra, IS og andre opprørsgrupper. Gnist har intervjua med-leiar for Føderasjonen som er oppretta i dei frigjorte områda i Nord-Syria.

Intervju og omsetting fra Arabisk: Ingrid Baltzersen, Redaktør for tidsskriftet Gnist
Intervju: Erling Folkvord, mangeårig aktivist for kurderane sine rettar
Foto: Erling Folkvord

– Kva er dei viktigaste spørsmåla for Føderasjonen Nord-Syria?

– Opprettinga av Føderasjonen Nord-Syria var på den eine sida for å kunna styra dei frigjorte områda i Nord-Syria, spesielt fordi opposisjonen og den noverande staten ikkje var interessert i prosjekt for å løysa den syriske krisa. Syria sit fast i krigen sine klør, spesielt terroristane som maltrakterer landet. På den andre sida, og den grunnleggande årsaka, var forholda i Syria: kurdar-saka, assyrar-saka og sakene til dei andre gruppene og mangelen på rettar og fridommar i Syria. Dette treng ei radial løysing. Syria-krisa er ei strukturell krise, og nasjonalstaten bidrog til å gjera problemet djupare med styret basert på eitt parti, ein nasjon, eitt flagg og eitt språk. Den syriske krisa trenger difor ei radikal løysing som må garantera rettane og fridommane til folkegruppene som formar det syriske samfunnet, for å komma til eit demokratisk samfunn basert på demokratisk sameksistens, brorskap mellom folka og likestilling. Eit føderalt system kan bidra til å løysa krisa, hindra oppsplitting av Syria og kan gjera samfunnet i stand til å forsvara seg og utvikla potensialet sitt. Ingen kan føresjå når den syriske krisa er over. Men føderalstyret baserer seg på sjølvstyre i regionane, og samlar ønska til alle regionane inn i Konferansen for dei demokratiske folkestyret.   

– Har Føderasjonen same politiske plattform som plattforma som vart vedtatt på konferansen i Rimelan 17. mars 2016? Viss det er viktige endringar, kva går dei ut på?

– Ja, Føderasjonen Nord-Syria har eit valprogram. Den andre konstituerande forsamlinga haldt møte 18. og 19. desember 2016 og støtta Den sosiale kontrakten som kan kallast Grunnlova for det føderale styret. Denne inneheld demokratisering av samfunnet. Møtet bestemte å starta ei valkampanje for å forma folkeforsamlinga som trengst for føderalstyret, og det blei bestemt å utferda lovar for val og administrativ oppdeling av Nord-Syria. Utkastet til desse lovane er ferdig, og dei skal leggast fram for den tredje konstituerande forsamlinga for å godkjennast der. Valkampanja skal førebus på offisielt, lovleg og fritt vis for å la folket gjennom val få eit styre, så fort som mogleg.

– Sør-Kurdistan har sjølvstyre i Irak etter opprøret mot Saddam I 1991. Kva trur du er grunnane til at Rojava har hatt ulik utvikling?
– Utviklinga til Rojava er forskjellig frå utviklinga i resten av den kurdiske regionen. Erfaringa til den kurdiske regionen i Irak er avhengig av forståinga av nasjonen. Difor gjorde dei opprør mot regimet til Saddam Hussein og kravde frå starten ein uavhengig stat. Dei har ei historie med ei revolusjonær rørsle basert på Barzani si tilnærming. Etter at situasjonen blei verre i Irak og regimet brukte kjemiske våpen mot det kurdiske folket og okkuperte Kuwait, kom ein til eit farleg nivå for området. Til slutt kom den militære intervensjonen og oppløyste regimet til Saddam Hussein, og irakarane aksepterte at Irak skulle vera ein føderalstat. Det var mange saker, spesielt den kurdiske saka, som gjorde at det blei bestemt at det skulle være eit føderalt styre av regionane. Og fordi situasjonen ikkje utvikla seg vidare og det ikkje blei laga andre delstatar i Irak, så er resten av Irak eit land delt i fylker. Det er ein delstat, styrt av Barzani-familien, og den er av nasjonalistisk karakter.

I Rojava er situasjonen forskjellig, kurdarane i Syria har alltid kravd demokratiske rettar for det kurdiske folket, og metoden er å bygga eit demokrati som anerkjenner rettane til dei ulike nasjonalitetane, språka og kulturane . For eksempel var det hundretusenvis av kurdarar som var syrarar, men som blei fråtatt statsborgarskapen sin og som ikkje har nokre rettar i Syria. Dei blei fråtatt jorda og rettane til utdanning og arbeid. Me krev rettane til folket vårt, og me krev ikkje å grunnlegga ein nasjonalstat for å bygga eit demokratisk samfunn og å anerkjenna rettane til dei ulike nasjonane.

Baath sin politikk var ein politikk for å utsletta folket og kulturen vår og forby språket vårt frå offisielle og offentlege samanhengar. Dei vil ta dei legale rettane frå folket vårt, la oss vera utan ytringsfridom, og la hundretusenvis av innbyggjarar bli annan rangs borgarar. Det var ein systematisk politikk som forbydde ei kvar politisk rørsle. Det blei bruka despotiske lovar mot folket vårt, og dei hadde ein politikk for arrestasjon, fengsling, tortur og deportasjon. Det var ein politikk for å svelta folk til å forlata forfedrane si jord. Når det gjeld det geografiske området Vest-Kurdistan, så er det lite, og det kurdiske området er oppsplitta. Det er resultatet av ein arabiseringsprosess (frå 1960-talet, red. anm.). Dei bygde eit arabisk belte langs heile grensa mot Tyrkia. Dei laga eit titals nye landsbyar i dei kurdiske områda og eit opplegg for at innflyttarar skulle overta jorda vår. Folket vårt har ikkje blitt knust av denne undertrykkande politikken sjølv om det har levd under den i mange år.

Alt dette innverka på forminga av dei politiske rørslene. Men etter at leiaren Abdullah Öcalan sto fram på den syriske scena, kom eit historisk vendepunkt i Rojava. Det kurdiske folket i Syria blei innlemma i den kurdiske frigjeringsrørsla som kjempa i Tyrkia. Tusenvis av unge kvinner og menn blei med. Dette påverka posisjonen til nasjonalismen blant det kurdiske folket. Det blei kjent med krav og tankar om samfunnsorganisering og praktisering av politikk. Ein ny periode med kamp begynte under vanskelege politiske forhold. Men me var i stand til å utvikla organisasjonsarbeidet og det hemmelege motstandsarbeidet mot Baath-politikken sine arrestasjonar, tortur, deportasjonar og svolt etter stiftinga av PYD og kvinneorganisasjonen Star. Då me kom til perioden med den syriske revolusjonen, sto me i ein god posisjon for å styrka oss organisatorisk, tankemessig og militært.

Med starten på den syriske revolusjonen i 2011 såg det ut som kurdarane skulle bygga staten sin og hemna seg på arabarane, men det motsette skjedde. Me utnytta ikkje situasjonen som kom til Syria, og me endra ikkje metoden vår for å bygga eit demokratisk samfunn som stør rettane til alle nasjonalitetane. Me stør spesielt ikkje konseptet med nasjonalstaten. Dette er ut frå tanken vår om at nasjonalstaten som er basert på ein nasjon, eit flagg, eit folk og eit språk er grunnlaget for alle problema som Midtausten har fått. Me stør oss på metoden til Öcalan som inviterer til ein demokratisk nasjonsfilosofi som møter nasjonalstaten og stør seg på det demokratiske samfunnet i motsetnad til statssamfunnet. På den måten spelte kurdarane i Rojava ein leiande rolle for å endra i Syria. Situasjonen har utvikla seg til solidaritet mellom kurdarane, arabarane, assyrarane, turkmenarane, tsjetsjenarane og dei andre nasjonane. No har me kome til ein fase med støtte til at Syria blir ein demokratisk konføderasjon, eit forsvar av Syria mot oppsplitting frå alle frontar, og støtte til den sosiale einskapen for det syriske samfunnet garantert av ein demokratisk grunnlov.

Me trur at Syria er vugga til kulturar og sivilisasjonar, ein mosaikk. Den sosiale og geografiske strukturen i Syria skil seg frå den sosiale og geografiske strukturen i Irak. I Syria er samfunnsgrupper på same geografiske område blanda. Eit nasjonalistisk prosjekt vil auka og intensivera konfliktar og føra til ei gjentaking av erfaringa med nasjonalstaten. På den måten vil det djupna krisa som fører til massakre og krigar i lengre periodar. Så løysinga til denne saka og problema er ei demokratisk løysing. På dette grunnlaget er forslaget vårt den føderale løysinga som avhenger av å leva saman på tvers av samfunnsgrupper, og å ta vare på rettar og fridommmar gjennom samfunnskontrakten som alle samfunnsgruppene i Nord-Syria har blitt samde om.

– Korleis ser du på sjansen til å utvikla fredelige relasjonar mellom Assad-regimet og Føderasjonen etter at krigen mot IS er ferdig?

– Sjølvsagt er relasjonane mellom det syriske regimet og Føderasjonen avhengig av demokratiske endringar og aksept av løysingane me har presentert. Mitt syn er at Assad og regimet hans si framtid er eit diskusjonstema mellom landa som er opptekne av Syria. Det syriske folket gjorde opprør mot dette regimet som undertrykte og knuste folket sitt. Difor trur eg ikkje Assad blir verande i Syria, fordi det syriske regimet fortsatte å insistera på å verna nasjonalstaten, og me er mot nasjonalstaten. Inga trygg løysing eller framtid omfattar nasjonalstaten, så eikvar løysing på krisa må basera seg på ei demokratisk løysing. Det blir arbeida med eit utkast til ein demokratisk grunnlov. Utkastet betyr at kurdarane får rettane deira på lik linje med andre nasjonale grupper.

Men etter at krigen med IS er over, blir det eit anna spørsmål. Den syriske krisa er ikkje berre tilstedeværelsen av terroristar. Det syriske folket gjorde opprør mot regimet og ropte på endring og fridom, no er dei spreidde over heile verda. Syria har blitt øydelagt, og me skal fortsetta saman i denne krisa etter IS.

Nord-Syria er den einaste som no klarer å halda på tryggleiken og rettane til det syriske folket. Det er presentert eit prosjekt for ei løysing, og den blir no sett ut i livet. Mesteparten av folket i Nord-Syria – kurdarar, arabarar, assyrarar, turkmenarar og andre – stør og tar del i denne erfaringa. Me har tidlegare sagt at når det syriske regimet opnar dialogen for ei løysing, så er me klare for å forhandla. Den syriske krisa er ikkje berre i Nord-Syria Me er klare til å setta i gong med dialog og forhandling og avviser dermed fiendtlege åtak på Føderasjonen.  Me vil ikkje dela Syria, men arbeider for å ta vare på den syriske konføeinskapen gjennom demokratisk konføderalisme.

– Føderalstaten er geografisk mykje større enn området Rojava eller området der fleirtalet er kurdisk. Kva er grunnen til det, og kvifor er det ikkje nok for YPK og YPG å frigjera berre Rojava?  

– Ja, områda i den demokratiske føderasjonen Nord-Syria er geografisk større enn Rojava og områda med kurdisk fleirtal. Me har tidlegare sagt at prosjektet vårt ikkje er eit nasjonalistisk kurdisk prosjekt. Prosjektet vårt er eit geografisk prosjekt for ein demokratisk nasjon bygd på eit demokratisk samfunn som baserer seg på sjølvstyre av den politiske administrasjonen. Målet er å samla områda i Nord-Syria. I den sosiale kontrakten som alle folka i dei tre frigjorte regionane blei samde om, står det at andre område, etter at dei er frigjorte frå terroristane, kan innlemma seg i områda til den demokratiske føderasjonen i Nord-Syria. Spesielt i den perioden som me er midt i no, er det ikkje nokon annan løysing. Føderasjonen er eit eksempel på løysinga på den syriske krisa og det er ein stor feil å begrensa aktivitetane til Folkets forsvarsstyrker og kvinnennes forsvarsstyrker til å frigjera berre Rojava-området. Målet vårt er ei løysing på krisa for heile Syria, og difor gir utvidinga i Nord-Syria momentum til prosjektet vårt. Det er vanskelig å trekka seg ut frå dei andre områda og la dei leva i klørne til terroristane mens me kan nyta fridom og tryggleik. Om me berre vil trygga våre område, så vil det øydelegga denne sanninga og det vil overbevisa dei andre om at prosjektet vårt berre er eit nasjonalistisk prosjekt og at det vil dela Syria. Difor er filosofien vår klår og stadfestar at me er ei syrisk nasjonal styrke, Denne demokratiske erfaringa gjorde oss i stand til å frigjera områda i nord, beskytta dei og stabilisera tryggleiken for å møta behova til folket som manglar økonomi, organisasjon, kulturliv, lærekrefter og andre ting.

– Kva er området som de meiner bør vera del av Føderasjonen?

– No har Føderasjonen Nord-Syria tatt over dei tre områda som har blitt frigjort tidlegare (Kobane-området, Jazira-området og Efrin-området). På grunnlag av dei har ein forma stiftingskongressen til Den demokratiske føderasjonen i Nord-Syria, men grensene til denne Føderasjonen er opne for andre område viss sjølvstyremyndigheitene deira vil innlemma seg i Føderasjonen Nord-Syria. Føderalrådet vil vera støttande til spørsmål om dette, me kan ikkje tvinga styret vårt på desse områda, men når det gjeld styrkane våre som frigjer områda frå terroristane, så arbeider dei for å opplysa folket om korleis organisera sjølvstyremyndigheiter som representerer ønska til folket. Styrkane våre arbeider dag og natt for å sikra tryggleiken i desse områda, svara på behova deira, og arbeida for utvikling av samfunnet. Dette påverkar overbevisinga om at ein demokratisk nasjon er løysinga for å komma seg ut av denne krisa.

– Skal Raqqa vera del av Føderasjonen etter at byen blir frigjort frå IS? Kva skal Føderasjonen og forsvarsstyrkane gjera viss folket i Raqqa føretrekker å vera del av området som Assad har kontroll over, i staden for å bli innlemma i Føderasjonen?

– Raqqa er framleis i frigjeringsperioden, og byen er enno ikkje fullstendig frigjort. Det er oppretta eit sivilt råd for Raqqa av folk frå Raqqa, og dei arbeider for å organisera folket, opplysa dei og arbeida for å svara på behova til folket som har reist frå kampområda. Det er for tidleg å diskutera om me skal innlemma Raqqa i Føderasjonen eller ikkje. Me trur på folket sitt ønske om sjølvstyre. Me har ingen krav til Raqqa, og me kjem ikkje til å tvinga byen til å innlemma seg. Folket i Raqqa avviste tidlegare å bli verande under kontrollen til regimet. Dei søkte etter ein annan veg, for å sikra eit eige styre. I mangel på godt og ærleg leiarskap blei Raqqa eit offer for dei væpna gruppene som følgjer ein utanlandsk agenda, og terroristar. Me forventar ikkje at dei kjem til å velja det syriske regimet, og spesielt ikkje etter all erfaringa som dei har fått. Avgjerdsla må komma ut frå kva folket i Raqqa ønsker.  

– Føderasjonen har delt leiarskap mellom ein mann og ei kvinne, og kvinner arbeider med like rettar som menn. Korleis kan Føderasjonen få menn og spesielt klansleiarar til å akseptera dette?

– Det er sikkert at kvinnefrigjeringssaka er ei stor utfordring i eit samfunn som baserer seg på klanstradisjonar. Me arbeider for å auka aktivitetane for pedagogisk opplysning for å heva nivået på medvitet i samfunnet som er basert på det demokratiske fellesskapet. Vårt samfunn er eit demokratisk samfunn som er bygd på likestilling mellom menn og kvinner og fridommen deira. Vår basis er både frigjering og demokratisering av samfunnet. Me møter vanskar i denne saka, men me stoppar ikkje. Dei kurdiske kvinna har gjort store ofre i krigen mot terrorismen på tross av klanstradisjonar. Her er samfunn som i ein har periode levd i klørne til terroristane og opplevd sal av kvinner på marknaden. Situasjonen påverkar forståinga i samfunnet om tema som ære. Og den kurdiske kvinna har med sine ofre brote denne grensa, spesielt i krigen mot terrorismen, og redninga dei har gjort av desse klanane. Dei har redda konene, sønene og døtrene deira frå den skammelege situasjonen dei levde i. Den arabiske, assyriske og turkmenske kvinna blei også påverka av den nye utviklinga. På trass av alt presset frå klanane begynte kvinner å visa ulydnad, noko som blei støtta av situasjonen som den kurdiske kvinna har skapa. Me arbeider for å overtyda samfunnet til å støtta kvinnerettar gjennom den sosiale kontrakten som er som grunnlova vår. Me vil verna kvinnerettar. For å sikra denne situasjonen har me endra pensum på skolane. Me har gått bort frå Baath-partiet sitt pensum og har innført pensum til den demokratiske nasjonen. I tillegg har me opna eit titals sosiale akademi for å utvikla mentaliteten til samfunnet og skapa leiande kadrar for å fremja utviklinga av kvinna og samfunnet. Og kvinneorganisasjonen vår, Star, arbeider for å leia denne kampen, og for å utforma Det Syriske Kvinnerådet som ein paraplyorganisasjon som samlar alle organisasjonane, partia og institusjonane til syriske kvinner under same tak.

– Kva er årsaka til at Rojava og Føderasjonen i dag samarbeider militært med USA i Syria?

– Me har kjempa for frigjeringa av regionane våre frå regime og terrorisme. Me har vist vår styrke i kampen og i administrasjonen av regionane våre. USA og den internasjonale koalisjonen var blant dei første styrkane som samarbeida med oss for å kjempa mot terrorismen. Det er ikkje nokon annan grunn. Dette har hatt stor innflyting på det internasjonale samfunnet. Revolusjonen i Rojava har kome på eit nytt nivå etter motstanden i Kôbane der millionar rundt om i verda stod opp for byen 1. desember 2014. Dette har skapa eit press på koalisjonen for å stø våre styrkar i kampen mot terrorisme. På grunn av dette utvikla forholdet seg, og desse partane var trendsettarar for å gi hjelp og støtte i kampen mot terroristane og utvikling av ein felles koalisjon for å kjempa mot terrorisme i heile Syria.

Lars Ove Seljestad, Forfatter fra Odda.
Debuterte i 2006 med romanen Blind og har siden gitt ut en rekke bøker. I 2013 ga han ut Storspring. Eit fabrikkdikt som var hans lyrikkdebut. I høst kommer romanen Ta hand om deg. Diktet Vi gir oss aldri er skrevet i forbindelse med sykehuskampen i Odda.
Foto: Niklas-Lello

Vi er barn av den svarte røyken.
Vi vaks i hallar av stål og eld.

Vi gir oss aldri.
Vi brenn.

Den svarte far vår bytte oss mot helsa si:
Øyrer mot hender, auger mot lunger, rygg mot sjel.
Han er ein sliten mann.
Kreftene hans er borte.
Våre veks.
I det uendelege!

Vi gir oss aldri.
Vi brenn.

Den kvite mor vår gråt då vi blei født.
Vaska bort det svarte karbidstøvet.
Vi er rein.
Eksplosiv vare.

Vi gir oss aldri.
Vi brenn.

Vi er svarte som far vår.
Kvite som mor vår.

Vi gir oss aldri.
Vi brenn.

Klokkene ringer med foruroligende klang. Sablene slipes. Brecht skrev dette på slutten av 20-tallet. Det har ikke mistet sin gyldighet:

«Urettferdigheten går i dag trygt omkring.

Undertrykkerne planlegger de neste titusen år.

Volden sverger: Det som er forandrer seg aldri.

Ingen stemme overdøver maktens stemme.

Og på markedet sitter utbytterne: Nå først begynner vi.»

Den kalde krigens vinder blåser opp. USA har vedtatt nye sanksjoner mot Russland. Kongressen trumfer Trumpen og høster samtidig sinne i EU. Spesielt Tyskland reagerer og anklager USA for å drive solospill og vedta sanksjoner som først og fremst vil tjene deres egne økonomiske interesser – og gå ut over interessene til deres egne allierte, for eksempel avtaler om gassleveranse mellom Russland og Tyskland. Slik disse sanksjonene er innrettet, er det mye som tyder på at de først og fremst tjener interessene til det militær-industrielle komplekset. De har profitabel glede av sanksjoner og krigshissing. Kongressvedtaket kan vise seg å skjerpe motsetningene på opptil flere fronter, internt i USA og i forholdet både til venner og fiender.

Russland svarer naturligvis på sanksjonene og utviser en hærskare amerikanske diplomater og annet personell.

Det er liten tvil om at USA og NATO forsøker å ringe inn Russland, både militært og økonomisk. De to stormaktene driver samtidig et farlig spill i Ukraina og Syria. Det er et sydende kok av indre, nasjonale motsetninger og stormaktsinnblanding. I Syria er bildet komplisert. Hvem som er hvem og hvor motsetningene går kan synes forvirrende. Media gjør fint lite for å nøste opp i trådene, snarere tvert i mot. Det bør utløse skarpere analyser og breie protester.

Hykleriet har gode vilkår for tida. Stormaktene tramper over nasjoner og menneskerettigheter mens de utbasunerer velmenende og humanitære hensikter. Og Norge er ikke den uskyldsrene «fredsnasjonen» noen vil ha det til. Oljefondet, eller Statens pensjonsfond Utland som det så fint heter, satte investeringsrekord i okkupantstaten Israel i 2016. Norge er også en betydelig våpeneksportør. Det halvstatlige konsernet Nammo har filialer og partnere i 13 andre land, deriblant forsvarsindustrien i USA. Det dreier seg særlig om ammunisjon, rakettmotorer og avansert teknologi. Og dette driver de med under slagordet «Securing The Future.» Det moderne språket er forførende. La ikke den norske staten drive på uforstyrret i dette farlige farvannet. Fasadene og det tildekkende språket må rives opp.

USA, EU og Norge stenger grensene. Nazister marsjerer i Kristiansands gater uten demonstrasjonstillatelse, og politiet lar dem gå – og setter håndjern på et enslig menneske som vil ha seg frabedt marsjerende nazister i gatene.

Vi lever i en tid der motsetningene skjerpes. En forgjeldet og falmende stormakt med en særdeles uforutsigbar leder på den ene siden, og på den andre siden en stormakt med ambisjoner på vei opp er dårlig nytt for verdens folk. Forvirring og passivitet og en stor grad av avmakt rår. Det kreves motstand mot imperialistisk krig. Det kreves skarpe og avslørende analyser som driver vekk tåkepratet. Det kreves solidaritet – og opprør.

Politiske utsagn er ofte en blanding av deskriptive og normative. Det krever en forståelse av hvilke sider eller elementer i utsagnet som er hva for den som ønsker å forstå det. Hvis man mislykkes med det, kan man både narre seg selv, og man kan bidra til en utvikling i motsatt retning av det man ønsker seg. Typiske eksempler på dette er nåtidens debatter om klasse, feminisme, rasisme etc.

Ronny Kjelsberg
Høgskolelektor ved Avdeling for teknologi ved Høgskolen i Sør-Trøndelag og medlem av Rødt.
Foto: Magnus Fröderberg

Både i naturvitenskapen, men i aller høyeste grad i samfunnsvitenskapen (jfr. positivismedebatten), er det erkjent at observatøren påvirker eksperimentet. I naturvitenskapen kan man f.eks. ikke observere en partikkel uten å bombardere den med et foton, noe som vil dramatisk endre dens bevegelse. I samfunnsvitenskapen vil en erkjennelse av ulike samfunnsmekanismer kunne endre selve samfunnet, da denne kunnskapen vil kunne spres til menneskene i samfunnet og dermed endre måten disse forholder seg til hverandre på – en samfunnsparallell til det som i psykologien kalles metakognisjon om du vil. Det politiske utsagn har det til felles med det samfunnsvitenskapelige at det kan endre samfunnet, men det skiller seg fra det samfunnsvitenskapelige (i hvert fall i en del tilfeller¹) gjennom at det har som sitt eksplisitte mål å endre samfunnet. Utsagnet er gjerne deskriptivt (det gir en forsøksvis objektiv beskrivelse av hvordan virkeligheten er), men det er bare på overflaten. Under denne overflaten av «sånn er det», ligger det en normativ ambisjon (om hvordan samfunnet bør være) – aksepten av denne virkelighetsforståelsen vil nemlig ofte få helt bestemte politiske konsekvenser som gjerne da passer med agendaen til den som kommer med uttalelsen.

Når Thomas Mann f.eks. etter utbruddet av 1. verdenskrig trakk veksler på en dikotomi mellom «kultur» og «sivilisasjon» som hadde sitt utspring hos Kant, Rousseau og Nietzsche, var det en politisk handling. På overflaten var det deskriptivt – et forsøk på å beskrive et viktig skille i europeisk tenking. Den tyske «kulturen» er noe dypere og mer basalt enn den engelske og franske «sivilisasjonen» som er dannet, mild og overflatisk.²

Det åpenbare formålet med teksten var likevel å samle støtte til Tysklands involvering i første verdenskrig. Den var et forsøk på å skape en slags selvoppfyllende teori. Dersom man klarer å oppnå støtte for dette dikotomiske verdensbildet, vil det feste seg i folks pannebrask, folk vil identifisere seg med det og dermed – mer eller mindre – vil det bli til virkelighet. Gjerne ganske så tragisk virkelighet for de som sluttet seg til krigen med bakgrunn i slike ideer, riktignok.

Marx har et klart ønske om at arbeiderklassen skal fri seg fra sine lenker slik at det store flertallet av befolk­ningen faktisk kan være de som bestemmer samfunns­utviklinga. For å få til det må de identifisere seg med hverandre.

Dette er naturligvis en gammel øvelse. Det er vanskelig å ikke tenke på Karl Marx i denne sammenhengen. Marx er av enkelte historikere blitt beskrevet som en teknologisk determinist (f.eks. på grunn av utsagn som «håndmøllen gir det føydalherren, dampmøllen den industrielle kapitalisten» etc³.). I den forbindelse, gitt hans egen erklæring om at man i motsetning til tidligere tiders filosofer ikke bare måtte beskrive verden, men forandre den⁴, er det litt rart at ikke fler har vurdert hvorvidt det kunne ligge en smule normativitet i Marx’ kommentarer om hvordan arbeiderklassen ville ta makta, og ikke bare rent kjølig analyse. En viktig forutsetning for at arbeiderklassen skulle lykkes, var jo selvsagt at de var bevisste både sin situasjon og muligheten til å unnslippe den.
Dermed blir også Marx’ klasseanalyse ikke rent deskriptiv. Marx har et klart ønske om at arbeiderklassen skal fri seg fra sine lenker slik at det store flertallet av befolkningen faktisk kan være de som bestemmer samfunnsutviklinga. For å få til det må de identifisere seg med hverandre. For Marx var dermed det å fremme konfliktlinjer som går langs klassegrenser, viktig. Arbeiderklasse mot borgerskap var den primære motsetningen i samfunnet deskriptivt, men den måtte også være det – normativt – om Marx’ frigjøringsprosjekt skulle kunne bli noe av. Av samme grunner advarte han mot tendenser til rasisme i arbeiderklassen, siden den splittet arbeiderklassen langs andre konfliktlinjer enn klasse, og ødela for utviklingen av en klassebevissthet.⁵

På lignende måter må vi se andre typer av politiske virkelighetsbeskrivelser. Samuel P. Huntingtons tese om «The clash of civilizations»⁶ har blitt brukt aktivt av aktører som ønsker nettopp å promotere «sivilisasjonsmotsetninger» som de viktigste skillelinjene i dagens politikk for å fremme sin agenda. George W. Bush’ administrasjon med nykonservative «hauker» fant støtte i den, men det samme gjorde selvsagt også ytterliggående jihadister. Det var vel bare sammenlignet med sistnevnte at noen kunne framstille Bush & Co som «good guys». Det store flertall av verdens befolkning unnlot heldigvis å gå inn i Bush’ dikotomi om at «enten er du med oss, eller så er du med terroristene».⁷

Den enda mer ytterliggående høyresiden som kom tett på makta med Donald Trump, den såkalte «alt right», forsøker på lignende måte å fremme sin virkelighetsforståelse. Konfliktlinjen «globalister mot nasjonalister» skal erstatte klasseperspektivet.⁸ Dette er ikke noe nytt fra fascistoide og fascistiske bevegelser, selv om dagens retorikk selvsagt er tilpasset dagens virkelighet. 30-tallets fascister sa det rett ut: «Nordmenn! Følg oss i kampen og la oss i første omgang kaste av oss det marxistisk-liberalistiske jødetull om klasser. Det er bare to klasser i dette land: nordmenn og jøder!»⁹
Diskusjonen og problematikken med å skille mellom deskriptive og normative utsagn kommer også klart til syne i diskusjonen om utsagn som «[islamistisk] terror har ingenting med Islam å gjøre». Selv om dette er et mer åpenbart normativt utsagn og som sådan bør støttes av alle som ikke er jihadistiske terrorister, er det blitt møtt av kritikk på et deskriptivt grunnlag (åpenbart har islamistisk terror «noe» med Islam å gjøre selv om det er en ytterliggående tolkning av religionen som har minimal støtte blant verdens muslimer). Om man forstår at det er et normativt utsagn, er utsagnet derimot helt korrekt.

For alle som er politisk aktive, skaper det litt uryddige forholdet mellom normative og deskriptive utsagn i politikken noen problemer. Det skaper noen retoriske feller du kan gå i, dersom du ikke er flink nok til å skille snørr og bart.

Ikke begynn å tro på din egen bullshit

De fleste som er politisk aktive, vil til tider fremme noen helt bestemte verdensbilder som del av sin propaganda (ordet brukt i nøytral forstand). Man bør selvsagt ikke bedrive løgn og bevisst skjeve framstillinger (selv om det nok også skjer alt for ofte fra politikere), men det ligger i politikkens natur at politiske aktører vil presentere en bestemt side eller et delbilde som man kanskje mener er underrepresentert, så må det bli en oppgave for den politiske debatten å få fram det helhetlige bildet.
La deg derimot ikke innbille at det bildet du presenterer, er det hele og fulle og helt riktige. Selv om klassemotsetninger er en fundamental motsetning i samfunnet, og man kan finne mye forskning som støtter under at det er den viktigste – at sosiale ulikheter er en sentral årsaksforklaring i mange av de viktigste samfunnsproblemene våre, samt at å redusere dem er essensielt dersom vi skal løse miljøproblemene våre uten å samtidig skape økt fattigdom og nød.¹⁰

Vi må likevel ikke glemme at det samtidig finnes andre motsetninger i samfunnet og mennesker som har ulike perspektiver på det og erfaringer med det som kan ha både med kjønn, kulturell bakgrunn, alder, legning og andre ting å gjøre. Ikke bare må vi erkjenne dem, vi må også aktivt motarbeide diskriminering på bakgrunn av dem som sexisme og rasisme for å kunne mobilisere det store flertallet av befolkningen bak et radikalt prosjekt. Bare slik kan vi motstå splitt og hersk-teknikkene Marx advarte mot på områder som f.eks. etnisitet og kjønn.

Et godt eksempel på dette er hvordan enkelte på venstresiden er veldig opptatt av å avvise at både innvandringsmotstand og ren rasisme lå som et tykt bakteppe bak Brexit-avstemningen i Storbritannia. Dette henger tett sammen med at lavinntektsgrupper i større grad stemte for Brexit enn mot (det omvendte av Trump, noe som gjør all likestillingen av disse to fenomenene i klasseanalyser ganske komiske). Siden arbeiderklassen er for noe, har man et sterkt ønske om at det primært skal ligge et klasseperspektiv bak, noe positivt som norsk venstreside kan identifisere seg med. En gjennomgang av tilgjengelig statistikk gir et annet bilde. Som jeg skrev i en kommentar like etter avstemningen:

«Valgdagsmålingen fra Lord Ashcroft Polls er også verdt å kikke på. Der kommer «the principle that decisions about the UK should be taken in the UK» på førsteplass som argument for å gå ut av EU. En del har brukt dette for å argumentere for at innvandring ikke har vært så viktig (innvandring kommer på en andreplass i denne undersøkelsen). Det de da glemmer, er det som OrbInternational-undersøkelsen vi refererte over, viser: Av enkeltsaker er det nettopp på innvandringsfeltet britene mener at det er viktigst å få økt nasjonal makt over politikkområdet (for å få til innstramming).» ¹¹

Å ha et korrekt bilde av virkeligheten og erfaringene fra UK, heller enn et skjønnmalt et kan bli viktig i den politiske debatten som følger også i Norge. Nå har som kjent FrP lagt seg på en mer EU-skeptisk linje og sannsynligvis vil forsøke å gjøre de samme koblingene mellom EU og innvandring som Ukip (og en del Toryer) gjorde i UK. Hvilke utfordringer skaper dette for venstresida, og hvordan møter vi dem?

Pass deg for å skape selvoppfyllende dystopier

Venstresida er tradisjonelt veldig glade i dystopier (i hvert fall i de siste tiårene). Ting går stort sett til helvete. Det er krig, sult, miljøødeleggelser og økende sosiale ulikheter. Mens mer tørre data peker mot at utviklingen over tid faktisk går i positiv retning på de to første punktene, framstår de to siste som mer reelle dystopiske framtidsutsikter.

2a) Det er to årsaker til at man skal passe seg for dystopiene. Det ene er at de er veldig vanskelige å mobilisere folk rundt. Folk vil gjerne være med på noe bra og positivt.¹² Skal man mobilisere dem som ikke er gamle grinebitere, må man altså forsøke å lage et positivt prosjekt som optimistisk viser vei mot et bedre samfunn.

2b) Den andre grunnen er at man kan ende opp med å gjøre nettopp det motsatte av Marx. Der han presenterte både klassemotsetningen som den helt sentrale drivkraften i samfunnsutviklingen, og skisserte hvordan den kunne drive samfunnsutviklingen videre til en avskaffelse av disse skillene, nettopp for å bidra til at disse visjonene skulle oppfylles, kan mer pessimistiske presentasjoner bidra til det motsatte.

Selv om man fra den offentlige debatten tidvis kan få inntrykk av at veldig mye nå handler om innvandring, kultur og sivilisasjon, kan det f.eks.ramle inn i slik tenking fra Huntington (først som en tragedie) eller Hege Storhaug (så som en farse), hvor kultur- og sivilisasjonskamp står i fokus, bidra til å styrke de kreftene som vokser på det. Og det er som kjent ytre høyre. Vær bevisst at utsagn har normative konsekvenser. Den eneste måten å motvirke dette på, er å være stadig tydeligere på nettopp klasse, økonomi og sosiale ulikheter, og avvise kultur som primære forklaringsmekanismer. Dersom vi ikke gjør dette, bidrar vi fort til problemene heller enn å løse dem.

Noter:
1. I en del tilfeller vil også samfunnsvitenskap ha eksplisitte mål om å endre samfunnet, gjennom f.eks. å skulle etablere kunnskapsgrunnlag og strategier for å oppnå bestemte samfunnsmessige mål. Målene kan være satt av politikere, men også av samfunnsviterne selv.
2 . Nordin, Svante (2015) Filosofenes krig. Dreyer. s. 30-31
3 . Marx, Karl (1847) The Poverty of Philosophy. Hentet 29.6.2017 fra https://www.marxists.org/archive/marx/works/1847/poverty-philosophy/ch02.htm
4 . Marx, Karl (1888) Theses On Feuerbach. Hentet 29.6.2017 fra https://www.marxists.org/archive/marx/works/1845/theses/theses.htm
5. Se f.eks. Marx, Karl (1870) Brev til Sigfried Meyer og August Vogt i New York, London 9. april, 1870 om splittelse mellom engelske og irske arbeidere. Hentet 29.6.2017 fra https://www.marxists.org/archive/marx/works/1870/letters/70_04_09.htm
6 . Huntington, Samuel P. (1996) The Clash of Civilizations and the Remaking of World Order. Simon & Schuster
7 . George W. Bush i en tale til FN, november 2001.
8 . Grundigere gjennomgått i Kjelsberg, Ronny (2016) Venstresida og den nye fascismen. Radikal Portal
9 . Oliver Cappelen Møystad i en lederartikkel i NS-organet Hedmark Fylkesavis fra 11. juli 1935. Gjengitt i Bernt Roughtvedt (2016) Norges verste nazister. Spartacus. s. 113
10. Se f.eks. Wilkinson, Richard og Pickett, Kate (2009) The Spirit Level. Allen Lane
11. Kjelsberg, Ronny (2016) Brexit: Det handlet dessverre mye om innvandring. Hentet 29.6.2017 fra http://venstresida.net/?q=node/3809
12. Et godt eksempel på dette er klimadebatten. Der har dystopier lenge vært rådende. Dessverre viser en del psykologiske studier at dette ikke aktiviserer oss, men bare driver oss i passivitet og får oss til å forsøke å tenke på noe annet. Dette har nok overføringsverdi på politiske prosjekter forøvrig. Se f.eks. Stoknes, Per Espen (2015) What We Think About When We Try Not to Think About Global Warming. Chelsea Green Publishing

Både Nord-Korea og Sør-Korea er mye i nyhetene om dagen. USA og Nord-Korea ser ut til å hisse hverandre opp stadig mer. I nord er det familiefeider med drap. Samtidig virker det som det er dype konflikter i Sør-Korea, med en president som måtte gå av og stilles for retten for korrupsjon. Vi ønsket å vite mer om disse konfliktene, hva som er bakgrunnen og hvordan vi kan forholde oss til de reaksjoner som kommer på dem fra land i nærområdene og fra vestlige land. Hva i all verden har USA der å gjøre? Gnist-redaksjonen har derfor intervjuet Ulv Hanssen.

Ulv Hanssen tar en doktorgrad i Japan-studier ved Freie Universität Berlin. Han er også medarbeider ved Utrikespolitiska institutet i Stockholm. Hans forskningsinteresser er japansk sikkerhetspolitikk og internasjonale relasjoner i Østasia.

Per Medby og Unni Kjærnes er redaksjonsmedlemer i Gnist

Foto: Jeon Han/Korea.net og (stephan) / Flickr

– Ja, og hele Korea var underlagt japansk koloniherredømme i 35 år fra 1910 til 1945. Det var et veldig undertrykkende kolonistyre. Japanerne undertrykte koreansk kultur og tvang folk til å bruke japanske navn og språk. Mange koreanere ble brukt nærmest som slavearbeidere. Mange koreanske kvinner ble tvunget til prostitusjon for å betjene den japanske hæren, disse ble kalt for «trøstekvinner». Først på 1990-tallet kom denne prostitusjonen fram i offentligheten. Japan har kommet med flere unnskyldninger, men de oppfattes ikke som ekte, ettersom de ofte etterfølges av revisjonistiske utspill fra japanske toppolitikere som bagatelliserer landets rolle og at mener en snart må bli ferdig med krigen. Som følge av en bilateral avtale mellom Japan og Sør-Korea har Japan nylig utbetalt erstatning til de ytterst få gjenlevende av dem som ble utsatt for tvangsprostitusjon. Men kvinnene ble ikke konsultert, og saken er fortsatt kontroversiell, bla. fordi avtalen innebærer at Sør-Korea aldri kan ta opp spørsmålet i internasjonale fora, som FN. Japanske krigsforbrytelser er blant grunnene til at det fremdeles er en sterk anti-japansk holdning i Korea. Den tidligere presidenten, Park, forhandlet fram den kontroversielle avtalen med Japan. Den nye presidenten, Moon, har imidlertid gått hardt ut mot den.

– Etter at Japan kapitulerte, måtte landet gi fra seg alle erobrede territorier. Korea ble «fritt vilt». Seiersmaktene, USA og Sovjetunionen, delte Korea i to okkupasjonssoner. De delte Korea på midten, langs den 38. breddegrad. Målet var å reetablere den koreanske nasjonen. Men forsøk på gjenforening i regi av De forente nasjoner lot seg ikke gjennomføre, og den midlertidige grensen ble permanent. I 1948 ble de to koreanske statene proklamert. I nord ble Kim Il-sung i 1946 «innsatt» av Sovjet som leder, bestefaren til dagens leder, Kim Jong-un. Stormaktene var opprinnelig ikke så veldig interesserte i Korea, men USA hadde tropper i sør, og i nord var det et betydelig sovjetisk nærvær. Etter det sørkoreanske valget i 1948 trakk både USA og Sovjet ut de fleste av troppene de hadde i Korea. Interessen for Korea økte imidlertid sterkt etter at kommunistene seira i den kinesiske borgerkrigen i 1949. Da ble Sør-Korea og Japan de siste bastionene for USA og Vesten, mens Nord-Korea ble viktigere for Sovjetunionen.

– Spenningen mellom nord og sør var sterk, og det fant sted mange grenseepisoder før krigen. I 1950 gikk soldater fra Nord-Korea over den 38. breddegrad, som markerte grensa mellom de to koreanske statene. De tok over nesten hele landet. På den tida da konflikten startet, boikottet Sovjetunionen møtene i Sikkerhetsrådet i protest mot at Taiwan representerte Kina i FN. De benyttet derfor ikke sin vetorett da rådet vedtok å anbefale FNs medlemsland å gripe inn militært. Vestlige land støttet Sør-Korea, og særlig USA deltok med store tropper. Norge bidro med feltsykehus. Sovjetunionen holdt seg formelt utenfor krigen, men støttet Nord-Korea med våpen. Den nye Folkerepublikken Kina støttet Nord-Korea med tropper etter at FN-styrkene drev nordkoreanerne tilbake helt inntil den kinesiske grensen. Kineserne og nordkoreanerne presset FN-styrkene tilbake til den 38. breddegraden, der krigen utviklet seg til en to år lang stillingskrig. I 1953 ble det til slutt signert en våpenhvileavtale basert på den 38. breddegrad. En fredsavtale er fortsatt ikke signert, hvilket betyr at nord og sør fortsatt teknisk sett er i krig. Begge de koreanske statene ble jevnet med jorda, og opp til tre millioner mennesker mistet livet i en krig som verken endret på grenseinndelingen eller de politiske systemene i landene.

– Etter 2.verdenskrig var landet veldig fattig. Men Nord-Korea var mer rikt på mineraler. Det var her gruvene lå,og det meste av det som var av industri lå også i nord. Det er riktig at det i noen år etter Koreakrigen var Nord-Korea som hadde den sterkeste økonomiske veksten av de to statene. De første tjue åra ble landet brukt som eksempel på at et kommuniststyre kan fungere. Først på 60-tallet ble veksten størst i Sør-Korea, etter at staten tok opp store lån i utenlandske banker og fordelte disse pengene til koreanske bedrifter som var villige til å ta del i Park Chung-hees voldsomme eksportprogram. Det var disse selskapene som vokste fram som storkonglomeratene (chaebol) vi kjenner i dag. Det ble gjennomført jordreformer i begge land, også i sør, som fjernet mye av det føydale preget.

– Det var ikke noe borgerlig demokrati under vekstperioden. Det ble av og til holdt valg, men valgene var ikke frie. Autoritære statsledere styrte landet med jernhånd, med støtte fra USA. General Park Chung-Hee var den som satt lengst (1961–79). Han kom til makta ved et militærkupp. Det var under Parks ledelse den raske utviklinga av landets eksportindustri skjøt fart, også tungindustri (elektronikk, biler, skip mm.).

Utover på 1960- tallet ga storstilt satsing på de enorme familieeide industrikonglomeratene, chaebolene, økonomiske resultater. Sør-Korea hadde ikke og har fortsatt på ingen måte en helt uregulert liberalistisk økonomi. Det var en styrt kapitalisme, med eksportretta industrialisering utvikla i femårsplaner og bygd opp med statlige lån, lav skatt, subsidier og beskyttelsestoll. Økonomisk vekst gjorde også at folk fikk det bedre materielt. Folk fikk mer å rutte med og større tilgang til kjøkkenutstyr, biler, radio og tv osv. Materielt sett ble levestandarden bedre. Det er derfor mange konservative i dag tillegger Park en slags heltestatus.

Medaljens bakside var jo selvfølgelig at det ble slått hardt ned på demokratiske og borgerlige rettigheter. Politisk frihet var det ikke, og fagorganisering var ekstremt strengt regulert, særlig etter at Park i 1971 erklærte unntakstilstand – en tilstand som konsoliderte all makt i Parks hender og varte fram til hans død i 1979. Arbeiderne mistet retten til å forhandle kollektivt samt å delta i kollektive handlinger. Fagforeningene ble derfor i praksis fullstendig tannløse.

Det brutale militærdiktaturet varte fram til 1987, da det ble innført demokrati med opposisjonspartier og frie valg. Kommunistpartier er imidlertid fortsatt forbudt

Etter finanskrisa i 1997 ble økonomien vanskeligere, landet gikk så å si konkurs. Sør-Korea tok opp et lån på nesten 60 milliarder USD fra Det internasjonale pengefondet (IMF) – det største lånet av alle landene i Asia. De stilte stramme krav – her som andre steder, med sterke begrensninger for fagbevegelsen og reduserte velferdsgoder. Liberaliseringskrav fikk imidlertid ikke bort konglomeratenes privilegier. Bedriftene ble rikere, men det gjorde ikke husstandene.

– Patron–klient relasjoner har hersket og hersker både innenfor bedriftene og i forholdet mellom staten og bedriftene. Det er fortsatt begrensninger i demokratiet, og korrupsjonen er svært utbredt. Men militæret er ikke involvert. Den ikke-voldelige avsettelsen av president Park på grunn av korrupsjon og den rettslige oppfølgingen var en stor demokratisk seier.

Den nyvalgte presidenten, Moon Jae-in, er på papiret kritisk, med bakgrunn som menneskerettighetsaktivist. Under Park ble han arrestert flere ganger. I det siste valget framsto han som en «rein» kandidat. Han har gått inn for reform av chaebolene som skal fratas privilegier. Han har ikke bakgrunn fra overklasse og elite. Men det gjenstår å se hva som blir gjennomført i praksis. Det er verdt å påpeke at også Park Guen-hye gikk til valg i 2012 med løfter om «chaebol-reform», men ingenting ble gjort.

Det i dag mange desillusjonerte, uten fram­tidsutsikter. Spesielt unge. Arbeidsløsheten blant unge er på om lag ni prosent. De unge bruker uttrykket hell chosun – «koreahelvetet». Midlertidige jobber har eksplodert og den sosiale mobiliteten er lav. Familiene har satset sterkt, ikke minst økonomisk, på å gi barna utdanning, men i dag ser forbindelser ut til å telle mer enn innsats og akademiske meritter. Så mye som tretti prosent av husstandenes bud­sjett går til utdanning. Sør-Korea har et av de dyreste utdanningssystemene i verden. Det skaper derfor stor frustrasjon når den kostbare utdanningen ikke gir avkastning på arbeidsmarkedet

Politisk har dette likevel ikke ført til en (høyre- eller venstre-) populistisk bølge. Det finnes en fagbevegelse, som riktignok motarbeides, og det har vært streiker. I sørkoreansk kontekst står venstrebevegelsene sterkere nå enn før ettersom høyresiden ble kraftig svekket av eks-presidentens korrupsjonsskandale. Noen sosialistisk bevegelse finnes imidlertid ikke. Tilløp i den retningen blir veldig fort stempla som pro Nord-Korea. Et godt eksempel på dette er Unified Progressive Party som faktisk kunne bli karakterisert som et sosialistisk parti. Dette partiet har vært en svært høylytt motstander av de konservative partiene, men i 2014 ble partiet tvunget til å oppløses etter tvilsomme anklager om at partilederne hadde planlagt å hjelpe Nord-Korea dersom krig skulle bryte ut. Et av partimedlemmene, Lee Seok-ki, ble dømt til tolv år i fengsel for angivelig å ha lagt disse pro-nordkoreanske opprørsplanene. Amnesty International har kritisert tvangsoppløsningen som et angrep på talefriheten og forsamlingsfriheten.

– De første tiårene var det, som nevnt over, økonomisk vekst også i nord, om enn ikke så sterk som veksten etter hvert ble i sør. Man kan godt si at Nord-Korea var sosialistisk under Den kalde krigen. Privat eiendom fantes ikke, det var heller ingen markeder som ikke var statskontrollerte, skatter ble avskaffet på 70-tallet, utdannelse og helsetjenester var gratis, og mat ble distribuert av staten. Det var også veldig liten økonomisk ulikhet i landet. Men samtidig hadde denne «sosialismen» et umiskjennelig nordkoreansk preg. Mest iøynefallende er jo det faktum at landet var et dynasti, sentrert rundt Kim-familien. Personglorifiseringa fant man også i andre sosialistiske land styrt av kommunistpartier, men i Nord-Korea var den mye mer ekstrem enn i land som Kina og Sovjetunionen. Det var også et konfutsiansk element i den forstand at samfunnet ble delt inn i hierarkiske klasser (såkalte «songbun») som ble bestemt av hvor «rene/lojale» ens forfedre hadde vært. Familier med en god songbun fikk større matrasjoner og flere privilegier enn de med dårlig songbun. Kun de med god songbun kunne bli partimedlemmer.

Nord-Korea tok ikke stilling til striden mellom Kina og Sovjet. Landet var ekspert på å spille dem opp mot hverandre.

Etter hvert la Nord-Korea stor vekt på nasjonal og økonomisk sjølberging, noe som ble gjort til ideologi ideen om juche, som fremmet at alt skulle produseres innenfor landet.

Etter de politiske omveltningene rundt 1990, mistet landet muligheten til å kjøpe viktige produkter, særlig olje, til vennskapspriser fra Sovjetunionen. Nord-Korea ble brått en av mange russiske handelspartnere og ble ikke lenger særbehandlet. Da den sovjetiske oljen opphørte, fikk dette dramatiske konsekvenser for jordbrukssektoren. Det ble også vanskelig å transportere matprodukter fra produsentene til forbrukerne. Slutten på den sovjetiske særbehandlingen var en viktig årsak til hungersnøden og demonstrerte virkelig hvor hul og illusorisk juche-retorikken var.

Kombinasjonen med naturkatastrofer og dårlig ledelse var ødeleggende for økonomien i landet. Oversvømmelser og tørkeperioder på midten av 1990-tallet ga svært dårlige avlinger som akutt forverret den økonomiske krisen – avlingene ble ødelagt, og infrastrukturen falt sammen. Utstrakt hungersnød og sult spredte seg, uten at myndighetene var i stand til å avhjelpe situasjonen. Matdistribueringssystemet brøt sammen og har ikke hentet seg opp igjen siden. Landets befolkning har i perioder vært avhengig av internasjonal matvarehjelp for å overleve. Hungersnøden landet opplevde mot slutten av 1990-tallet, kostet mange menneskeliv. Hvor mange er omstridt, dødstallene varierer fra 500 000 til tre millioner.

– Etter slutten på Den kalde krigen har Nord-Korea mistet mye av sitt sosialistiske preg. Denne utviklinga har skutt fart etter milleniumsskiftet.

Uformelt har det vokst fram et stort innslag av markedsøkonomi i form av «svarte markeder», inkludert omfattende handel over grensa til Kina. Samtidig har flere fått anledning til å produsere egen mat, og kollektivbrukene har blitt mindre. Disse utviklingene er ikke nødvendigvis et resultat av en økende reformvilje i Nord-Korea. De bør heller sees på som nødløsninger i mangel på bedre alternativer. Etter at matdistribueringssystemet brøt sammen, har lederskapet i landet få andre valg enn å la innbyggerne handle på private markeder. Staten ser mellom fingrene på denne aktiviteten i mangel på bedre alternativer. Enkelte kjøpmenn og mellommenn har tjent seg styrtrike (i alle fall etter nordkoreansk standard) på denne kapitalistiske aktiviteten.

Den økonomiske ulikheten vokser fort i landet. Industrisektoren har også til en betydelig grad blitt de facto privatisert, særlig kullproduksjonen. Lokale fabrikkeiere står fritt til å ansette og si opp arbeidere, samt å bestemme lønningene. Bønder får også beholde en mye større del av avlingene selv enn hva som var vanlig bare for et par år siden. Korrupsjon er også mye mer utbredt i dag enn før. Nord-Korea har også gjort forsiktige eksperimenter med markedsøkonomi i utvalgte «økonomiske spesialsoner» som tillater en viss grad av investering fra utenlandske selskaper – selv om det fortsatt er veldig få selskaper som er villig til å ta sjansen. Pyongyang har alltid vært elitenes by, men i dag er forskjellen mellom levestandarden i hovedstaden og resten av landet større enn noen gang. Veldig få vil nok karakterisere Nord-Korea i 2017 som en sosialiststat.

Det er ingen kjent politisk opposisjon, og regimet er hardt. Det har vært mange utrenskninger, spesielt i militæret. Maktmisbruk er utbredt i alle autoritetsposisjoner. Legitimiteten til Kim-familien avtar for hvert slektsledd, men det synes ikke å være noen diskusjon av alternativer. Opposisjon ser ut til å være så godt som ikke-eksisterende.

– Etter Koreakrigen var det ingen kommunikasjonskanaler eller noe samarbeid mellom sør og nord. Etter at Sør-Korea ble hardt ramma av den asiatiske krisa i 1997, ble det gjort forsøk på å bryte med den tradisjonelle konfrontasjonspolitikken. President Kim Dae-jung etablerte i 1998 det han kalte for «solskinnspolitikken» som la større vekt på forsoning og et fredelig samarbeid. Flere økonomiske og kulturelle samarbeidsprosjekter ble utvikla. Nær grensa ble det anlagt en stor industripark i den nordkoreanske byen Kaesong, som ansatte 50 000 nordkoreanske arbeidere. Over 120 sørkoreanske selskaper var involvert i denne industriparken. Kim Dae-jung og Kim Jong-il møttes i 2000. Dette fikk Kim Dae-jung senere Nobels fredspris for. Etter dette toppmøtet trodde mange på avspenning på den koreanske halvøya. Det var også et annet statsledermøte under solskinnspolitikken. I 2007 reiste Roh Moo-hyun til Pyongyang og møtte Kim Jong-il.

Solskinnspolitikken ble avsluttet da de konservative kom til makten i 2008 (Lee Myung-bak). Etter to militære angrep fra Nord-Korea i 2010 som kostet 48 sørkoreanere livet, har de politiske relasjonene mellom nord og sør vært på et lavmål. Det er derfor det er knyttet så store forhåpninger til Moon, som man antar vil føre en politikk som skiller seg stort fra de konservative og minner om solskinnspolitikken. President Park la ned industriparken i fjor. Med det var siste rest av solskinnspolitikken borte.

Men forholdet til Nord-Korea er fortsatt en av de viktigste sakene i sørkoreansk politikk. Mange håper at Moon kan få til en viss forsoning. Han har blant annet gått inn for å gjenåpne industriparken i Kaesong og ønsker å møte Kim Jong Un. Men anti-kommunismen er sterk, og de som går for mer avspenning, blir fortsatt til en viss grad stigmatisert.

– USA har til enhver tid plassert 28 000 soldater i Sør-Korea, en slags sikkerhetsgaranti. Men, etableringen av rakettskjoldet Thaad i 2016, som Park-regjeringen og USA ble enige om å utplassere i Sør-Korea til store protester fra Kina, er veldig provoserende for mange sørkoreanere. De konservative applauderer imidlertid utplasseringa. President Moon er kritisk, men det gjenstår å se om han faktisk vil si nei til USA. Den opprinnelige avtalen var at USA skulle betale for systemet, men Trump har ymtet frampå om at Sør-Korea må betale en vesentlig del av utgiftene, noe som har økt kritikken i den sørkoreanske opinionen. Kritikerne mener at landet må lære seg å si nei til USA og gjeninnføre solskinnspolitikken. USA har gitt blaffen i kritikken og går raskt videre med prosjektet. Systemet er allerede operativt.

Det er lite trolig at Nord-Korea ønsker å angripe. Tanken om at Nord-Korea vil angripe er overdrevet. Rex Tillerson har uttalt at Kim Jong-Un ikke er irrasjonell, og at USA ikke går inn for regimeendring, bare at de legger ned atomvåpenprogrammet. Samtidig er signalene fra president Trump veldig varierende. Nord-Koreas militære styrker er først og fremst innretta på å forsvare seg. De har ikke noen militær slagkraft som gjør at de kan vinne over USA. Spørsmålet er hva som skjer når det ikke er noen formelle kommunikasjonskanaler, og ordkrig og opprustning gjør at Nord-Korea føler seg stadig mer trengt opp i et hjørne. Det er i denne sammenhengen vi må se landets prøveutskytinger og atomvåpenprogram, som avskrekking.

Nord-Korea har siden 1960-tallet hatt et ønske om atomvåpen og forsøkte uten særlig hell å skaffe seg teknisk ekspertise fra Sovjet og Kina. Det var ikke før på 1990-tallet at Nord-Koreas atomprogram virkelig tok av. Dette førte at USA under Clinton vurderte å angripe Nord-Korea for å stanse atomutviklingen. Men etter en intens periode med trusler om krig på midten av 1990-tallet kom USA og Nord-Korea til enighet om å fryse atomprogrammet i bytte mot to lettvannsreaktorer som skulle produsere strøm. Mistro på begge sider førte til at disse reaktorene aldri ble levert og Nord-Korea gjenopptok sitt atomprogram. Nord-Korea gjennomførte sin første atomtest i 2006 og har i alt gjennomført fem atomprøvesprengninger. Disse testene har blitt gradvis kraftigere, og den siste testen i fjor var omtrent like kraftig som Nagasaki-bomben. Det er uvisst hvor mange atomvåpen Nord-Korea har, men eksperter tipper rundt 10–20. Nord-Korea er blitt hardt sanksjonert av FN siden landets første test i 2006. Grunnen til at USA har blitt mer og mer opptatt av Nord-Koreas atomprogram, er at Nord-Koreas missilprogram også viser store framskritt, og det er ventet at Nord-Korea vil klare å utvikle interkontinentale ballistiske missiler som vil kunne nå USAs fastland om et par år. Sør-Korea og Japan har vært innenfor Nord-Koreas missilrekkevidde siden 1990-tallet.

Årsaken til at Nord-Korea satser så hardt på atomvåpen, er enkel: Det er mye billigere å gå til anskaffelse av atomvåpen enn å modernisere det store, men ekstremt utdaterte, militæret. Nord-Korea ser på atomvåpen som en sikkerhetsgaranti. Slik jeg ser det, er det nesten utenkelig at Nord-Korea skulle bruke disse våpnene i angrep mot andre land dersom landet ikke blir angrepet først. Dersom Nord-Korea bruker disse våpnene, vil USAs respons være nådeløs og landet vil utslettes. Atomvåpnene er derfor ment som et avskrekkingsmiddel snarere enn et ledd i landets gjenforeningsstrategi. Militære løsninger er uakseptable ettersom 1) Man vet ikke hvor atomvåpnene befinner seg så det vil være umulig å ta ut alle våpnene i eventuelle forkjøpsangrep, 2) Angrep mot Nord-Korea vil nesten garantert resultere i at Nord-Korea angriper Seoul med artilleri. Seoul er bare fem mil fra grensen og derfor innenfor Nord-Koreas artillerirekkevidde. I området rundt Seoul bor det 25 millioner mennesker, så man kan jo tenke seg hvilket blodbad et nordkoreansk angrep ville kunne forårsake.

Nord-Korea har sett hvordan det går med diktaturer som har bortforhandlet sine kjernevåpen (Libya), så med mindre et mer tillitsbasert forhold mellom Nord-Korea og USA vokser fram framstår det nesten utenkelig at Nord-Korea vil oppgi sine atomvåpen gjennom forhandling. Atomnedrustning må derfor være et langtidsmål, og på veien dit må tillit bygges opp gjennom dialog, handel og samarbeid.

– Trump knytter store forventninger til at Kina skal løse Nord-Korea-problemet gjennom å legge sterkere press på Pyongyang. Kina er kraftig lei av å måtte beskytte Nord-Korea diplomatisk og handelsmessig når Pyongyang fullstendig ignorerer kinesernes anmodninger om å stanse missil- og atomtestene. Dette har ført til at kineserne har lagt seg på en langt tøffere linje overfor Nord-Korea enn før, ikke minst gjennom strengere implementering av FN-sanksjonene. Samtidig ønsker ikke Kina å presse landet så hardt at det kollapser, ettersom det vil føre til store nordkoreanske flykningstrømmer inn i Kina, samt at USA vil kunne plassere sine tropper helt inntil den kinesiske grensen i et gjenforent Korea. Kina ønsker å beholde Nord-Korea som en bufferstat, og det er derfor grenser for hvor langt Kina vil være villig til å presse Pyongyang økonomisk.

Samtidig har også Kinas forhold til Sør-Korea forverret seg kraftig etter utplasseringen av Thaad-missilskjoldet. Kina frykter at dette våpensystemet vil vippe den regionale maktbalansen i USAs favør, og har derfor innført en rekke uoffisielle sanksjoner mot Sør-Korea, for eksempel innstilte flyruter, konserter og svartelisting av produkter. Dette har allerede fått negative økonomiske konsekvenser i Sør-Korea. Under de rådende omstendighetene er det derfor tvilsomt at Sør-Korea vil akseptere Kina som en mekler i konflikten mellom nord og sør. Det samme gjelder for Nord-Korea, da Kinas tøffere linje mot Pyongyang har gjort landet veldig upopulært i nordkoreanernes øyne.

Russland og Japan sitter på sidelinjen og viser liten vilje til å engasjere seg. I Japan er Nord-Korea forhatt, og forsøk på diplomatisk tilnærming med Nord-Korea er så godt som politisk selvmord.

En positiv utvikling er det halvformelle møtet som fant sted i Oslo i mai mellom amerikanske eksdiplomater og representanter fra det nordkoreanske utenriksdepartementet. Etter dette møtet uttalte den nordkoreanske delegasjonslederen at Nord-Korea var villig til å innlede bilaterale samtaler med USA om omstendighetene lå til rette for dette. Trump har tidligere også vist en viss interesse for bilaterale samtaler. Men så lenge USA insisterer på at umiddelbar nordkoreansk atomnedrustning er en forutsetning for ikke-angrepsavtaler, er det likevel vanskelig å se å se at disse samtalene vil lede noe sted. Det er jo frykten for amerikanske angrep som ligger til grunn for Nord-Koreas atomvåpenutvikling i første omgang.

Innhold:

Leder: Valgkamp – uten å rødme? 4

Stian Bragtvedt: Plukk 6

Halvor Fjermeros: Populisme er navnet på systempartienes forvitring 10

Dennis O’Neil: Trump, trumpisme og motstand 22

Terje Valen og Daniel Duqrocq: Kva skjer i Frankrike? 34

Samtalen: Korea – hvem truer hvem? 50

Intervju med John Bellamy Foster: Vi trenger en motstandsbevegelse for å redde Jorden 60

Oscar Dybedahl: Nyliberalismens sterke stat 72

Bokomtaler

Arbeiderhistorie 2017 86

Fredrik V. Sand: Den danske suksessen: Enhedslisten 90

Revolusjonens A-Å:

Jokke Fjeldstad: Hegemoni

Nyhetsbildet preges daglig av hva Trump og regimet hans foretar seg av mer eller mindre skandaløse ting. Men finnes det et mønster i det han står for som kan dekkes av uttrykket trumpisme? All motstanden hører vi lite om, men den er brei, sterk og viser seg i til dels overraskende former.

Dennis O’Neil er medlem av Freedom Road Socialist Organization i USA. Han skriver bloggen bloggen Fire On the Mountain (firemtn.blogspot.com)
Oversatt av Birger Thurn-Paulsen
Foto: Gage Skidmore

Her kommer en ny hilsen fra Udyrets buk. Jeg skrev et par artikler om USA-valgene i til dette tidsskriftet i fjor, før navneskiftet fra Rødt! til Gnist. Nå er jeg bedt om å rapportere om trumpisme og Trump-regimets første hundre dager. Det mest rungende spørsmålet jeg hører fra europeiske venner, er: «Hva i helvete er det som skjer over der? Vær så snill å forklare Trump for oss.»

Vi her i USA har det akkurat på samme måten, bare enda verre. I løpet av de siste tre månedene har vi opplevd en daglig flom av åpenbare løgner, rapporter om udugelighet og dumhet, stadige lekkasjer fra kamper på innsiden, 180 graders dreininger av politikken, Trumps twitterstormer, trusler om krig, forskrifter som bare strykes, ondskapsfullt sladder fra det indre – alt sammen er mer enn nok til at det er nesten umulig å spore spesielle tendenser eller utvikling, selv for ressursterke aviser og nettsteder, langt mindre for enkeltmennesker.

Gjør Trump rett og slett det han er satt der for å gjøre: Sjefe det som Marx kalte «borgerskapets generalstab» – staten? Hittil er det ikke mulig å svare klart på det. Individuelle kapitalister eller forskjellige sektorer av kapitalen kan være fornøyd med spesielle deler av politikken – særlig det som har å gjøre med kutt i reguleringer som begrenser profitten, og generelt sett løftene om skattelettelser for konserner og de ultra-rike. Sett under ett så trenger herskerklassen stabile økonomiske og politiske betingelser for å kunne maksimere profitten. Det har de så langt ikke fått. Åtti prosent av de øverste lederstillingene innenfor de føderale myndighetene er fortsatt (20/5) ubesatt. Borgerlige media er i økende grad opptatt av at han må gå, enten ved riksrett eller ved hjelp av en eller annen metode.

Vi har naturligvis spørsmålet i den store sammenhengen om hvorvidt Trump er en slags marionett for den Russiske Føderasjonens regjering – ut fra beundring for Putin, betaling for hjelp til å vinne valget eller som svar på utpressing. Det er flere tegn på at det finnes tung, russisk innflytelse enn det motsatte. Mens jeg skriver denne artikkelen, skaper Trump-regimets desperate forsøk på å avlede eller stoppe en hver gransking av kanaler til Russland under presidentkampanjen, og administrasjonens seinere kontakt med dem krise i regjeringen av USA.

Så kommer vi til det store, vidtrekkende spørsmålet: Er Trump fascist? Jeg sier nok en gang et kvalifisert Nei. Han har noen fordekte fascister blant kjerna av rådgivere og regjeringsmedlemmer, spesielt Steve Bannon, en «hvit nasjonalist» og tidligere bankmann i investorbransjen som gikk over til å bli en sentral figur i det ekstrem-høyre nettstedet Breithart. Han liker å kalle seg leninist. Med det mener han at han vil «legge alt i grus og ødelegge alt som heter dagens institusjoner.» Og Trumps slagord «Make America Great Again» er som et ekko fra tidligere fascistbevegelser i USA. Men alt i alt har han ikke noe sammenhengende fascistisk program, og han mobiliserer sin reaksjonære hvite base først og fremst ved enkelte lokale arrangementer hvor han kan sole seg i applausen. Det er ikke noe som likner på brunskjorter så langt.

Så hvordan kan vi forstå Trump? Vel, én sak er at han er cray-cray, som er rådende US-slang for gal. For å være litt mer presis virker han som et eksempel fra læreboka på det psykologer kaller «ondartet narsissisme». Et ekstremt selvbilde, manglende evne til empati med andre, aggresjon og bunnløs tørst etter hyllest er helt klart ting som beskriver ham. Vi kan legge til at han viser noe sviktende taleferdighet og konsentrasjonsevne, noe som kan antyde begynnende demens. Det er også en annen faktor, en som ikke har fått noen særlig oppmerksomhet. Som jeg pekte på i en av disse tidligere artiklene skyldtes Trumps suksess gjennom valgene til en viss grad hans framtreden i et «reality» type TV-show kalt «The Apprentice.» Det ble fulgt av millioner av amerikanere hver eneste uke. Det formet mange amerikaneres bilde av Trump som den ultra-rike, suksessrike forretningsmannen med lojale familiemedlemmer som gjorde det som måtte gjøres, og fikk fram de beste ved nådeløst å dumpe taperne.

Saken er at dette showet var den viktigste og mest regelmessige aktiviteten i livet hans i tretten år før han erklærte at han stilte som presidentkandidat. Han tror også fullt og fast på dette premisset, og det har styrt hvordan han tenker om å lede den amerikanske regjeringen. Han er den besluttsomme typen som tar alle avgjørelser ut fra sitt briljante intellekt og en magefølelse som aldri slår feil, med assistanse fra en håndfull lojale hjelpere. De små lagene av konkurrenter han kjørte gjennom forberedelsene hver sesong på TV, var der for å kaste lys over hans briljans. De ble satt til å kjempe mot hverandre og ble brutalt kastet ut helt etter hans lune. Det skal hundrevis av folk til for å lage showet – elektrikere, skribenter, regissører, kamerafolk, vaktmestere, advokater, reklamefolk, lydfolk, sminkører og mange andre – og de eksisterte knapt for ham. De er der bare for å sette i scene stjernerolla hans. Det kan bidra til å forstå hvorfor Trump har gjort fint lite for å fylle opp hundrevis av ledige, viktige stillinger i sin administrasjon, ikke minst i en så viktig del av regjeringen som Utenriksdepartementet.

Trumps base og trumpisme

Man skal være litt forsiktig med å slå om seg med begrepet fascisme. Det finnes imidlertid noe som kan kalles trumpisme. Det er ikke noen utarbeidet ideologi, snarere et sett enkle og gammeldagse tanker om hvordan ting er og hvordan de burde være, som en betydelig del av USAs hvite befolkning tror på. Ut av det kan man trekke at rasisme er en del av kjerna i Trumps appell. Han var valget til et flertall hvite velgere. Det er folk fra alle klasser – et flertall kvinner stemte også for ham – som har blitt overbevist av høyreorienterte media og sosiale media om at det er de hvite som er de undertrykte og forfulgte i USA. Denne basen har et visst geografisk mønster. Den er sterkest i jordbruksstatene, særlig i de urbane delene av de fattige statene. De som har opplevd at privilegiene deres, er blitt utfordret – spesielt hvite, heteroseksuelle menn – er klare til å angripe De Andre, særlig fargede, immigranter, muslimer, feminister og andre kvinner som våger å stikke fram hodet. «Jeg vil ha tilbake landet mitt!» er ropet til de som vil tilbake til 50-tallet. Trump fanger det opp med slagordet Make America Great Again. Mange av de som studerer Trumps base, har fokusert på hvite arbeidere og mener at grunnen til at de gikk til Trump, handler om de økonomiske slagene de påføres i en økonomi i tilbakegang, hvor produksjonen flyttes til den tredje verden, samtidig som det er lite igjen av fagbevegelsens tradisjonelle styrke. Dette er utvilsomt et element, men nye grundige studier av data fra galluper og stemmegivning viser at den kulturelle kampsonen er betydelig viktigere enn økonomisk sårbarhet.

Det er også viktig å peke på at disse menneskene hele tida får synspunktene sine bekreftet og forsterket. Det finnes et slags økosystem av et nettverk, som består av Fox News, høyrøstet prat fra ytre høyre, utgytelser på radio og reaksjonære blogger. Dette utgjør en boble hvor folk dysses og vugges og får det inn med teskje hvor utsatt de er og hvor spesielle de er. Å si at Trump ikke er en klassisk fascist betyr ikke at han ikke dermed utgjør en alvorlig trussel mot befolkningen i USA og resten av verden. Det er enkelte innafor den lille og temmelig uorganiserte venstresiden her som mener at det egentlige ikke er noen vesentlig forskjell mellom Trump og neo-liberalister som Clinton og Obama, som utgjør den dominerende kraften i det Demokratiske partiet. Ingen av dem bryr seg om massenes interesser, begge støtter undertrykkende tiltak mot immigranter, begge bygger på støtte fra konserner og de ultra-rike, og neo-liberalister har generelt en tendens til intervenere og gripe inn i situasjoner i verden.

Flesteparten av oss mener uansett at Trump må møtes med motstand og må stoppes. Tiltakene og planene til regimet hans er betydelig mer brutale og vidtrekkende enn det vi har opplevd de siste ti-årene med neo-liberale administrasjoner. Det dreier seg om tilbakeslag mot alt det folkelige kamper hittil har oppnådd, om å aktivt fremme rasisme, jage immigranter ut av landet, strupe velferdsgodene og privatisere virksomheter innen regjeringssystemet, overføring av milliarder av dollar fra de gjennomsnittlige skattebetalerne til konserner og de ultra-rike, fornekting av klimaendringene sammen med inngrep og angrep på miljøet. Hans vinglete oppførsel gjør dagliglivet utrygt for dem han hersker over – leger rapporterer for eksempel om et rekordhøyt stressnivå hos pasienter. Millioner av vanlige, trauste amerikanere aner også faren forbundet med Trumps regime og trumpismen, og har vist det ved å kaste seg ut i den største og mest lovende bølgen av protest vi har sett i dette landet på flere tiår.

Motstand

Selv om det var demonstrasjoner over hele USA med en gang Trump hadde vunnet nominasjonen, så kom det virkelige startskuddet for motstanden dagen etter at han var innsatt som president, den 21. januar med Kvinnenes Marsj. Jeg vil gjerne understreke hvor viktig det var at denne storstilte mobiliseringen på Trump-regimets første dag var en kvinnenes marsj. Det startet med et initiativ fra en advokat fra Hawai og ble raskt fulgt opp av en håndfull erfarne medarbeidere fra forskjellige NGO organisasjoner. Grunnstammen i den store demonstrasjonen i Washington DC kom fra en del sentrale kvinnegrupperinger, men det endte opp med at drøyt to millioner mennesker tok til gatene, og ikke bare i Washington. Hundrevis av i hovedsak spontane aksjoner sprang opp i store og små byer over hele landet. I rekrutteringsgrunnlaget til en stor demonstrasjon utgjorde kvinner den breieste hovedstyrken, særlig hvis man også inkluderer mannlige partnere, venner og andre som ville støtte og være med. Anslagene basert på offentliggjorte eksempler og intervjuer forteller at fler enn en tredjedel av demonstrantene deltok i sin aller første protestaksjon noen gang.

Siden det ikke handlet om én spesiell sak – global oppvarming, helse og velferd, rettigheter for immigranter, Black Lives Matter – kunne tilhengere og støttespillere for alle disse sakene delta på lik linje. Og fordi det uttrykte folks frykt og viste mulighetene for massiv motstand på et kritisk tidspunkt, satte det fart i den perioden vi nå er inne i på en måte som en demonstrasjon, eksempelvis for en enkelt sak som offentlig skole, aldri kunne gjort. Siden da har det vært utallige demonstrasjoner, både på lokalt og nasjonalt plan. Noen har vært helt spontane, for eksempel da tusenvis satte kursen for flyplasser i protest mot Trumps bannlysing av muslimer. Med en uke i mellom dem foregikk det for ikke lenge siden først en Vitenskapens marsj og deretter en Klimamarsj. Det skjedde i Washington i slutten av april og tiltrakk seg deltakere fra hele landet i sekssifrede antall. Så langt har imidlertid de viktigste uttrykkene for motstand kommet innenfor det politiske systemet. Her finnes det forskjellige fronter.

Frontene innenfor selve statsapparatet

Laget til Trump satte i gang med å stenge kontorer eller gjøre en fullstendig utskifting av staben i mange deler av regjeringssystemet. Det kom umiddelbart reaksjoner fra dedikerte ansatte i regjeringskontorene som tror på det de driver med. Da Trump og kompani begynte å sensurere nettsteder og Twitter-kommunikasjon som lå under direktorater, begynte stabene der å rigge opp sine egne versjoner. Ved National Space and Aeronautics Agency begynte vitenskapsfolk å organisere et globalt prosjekt basert på materiale og innspill fra alle slags folk som er bekymret for miljøet, med mulighet til å laste ned og dele alle tilgjengelige data om klimaendringer, og bevare dem i tilfelle det ble gjort forsøk på å stenge dem. Hvert eneste angrep, hver eneste endring i politikken og hver eneste bølge av oppsigelser lekkes til media. I noen tilfeller har folks sinte reaksjoner klart å stoppe angrep.

Det har vært temmelig mye oppmerksomhet rundt det som kalles «Deep State». Det kan bety permanente, byråkratiske direktorater og forvaltningsorganer av den typen jeg nettopp snakket om, men vanligvis dekker det særlig de sivile og militære etterretningstjenestene under regjeringen. Folkene der føler seg nærmest utstøtt av Trumps arrogante erklæringer om at han veit mer enn de gjør, og at han nekter å høre på hva de sier og heller ikke leser rapportene deres, og de lekker informasjon til media som en sil. Mesteparten av materialet om russisk innblanding i valget og om Trumps forretningsmessige bånd til Putin og russisk kapital stammer fra disse kretsene. Trump har nå kastet FBI-sjefen James Comey fordi han ikke fikk stoppet granskingen av disse spørsmålene. Det har ført til kraftig sinne i rekkene til landets hemmelige politistyrke, og viser seg å være en opplagt strategisk feilbedømmelse av Trump.

Rettssystemet i USA har vist seg å være nok en veisperring for Trumps planer om å snu opp ned på politikken i landet og hvordan det skal styres. Alt etter hans luner. Det beste eksemplet på det er reaksjonen på forsøkene på å gjennomføre et av de mest sentrale kampanjeløftene, nemlig «helt og fullstendig å utestenge muslimer fra å komme inn i USA». En presidentordre for å sette i verk dette kort tid etter at han var innsatt, ble øyeblikkelig møtt med massiv protest fra titusener av mennesker – og en umiddelbar og besluttsom dom fra føderale dommere, som sa at denne ordren fra presidenten er i strid med Grunnlovens garantier mot diskriminering på grunnlag av religion eller etnisitet. Trump styrket ikke akkurat anken sin til en høyere rettsinstans ved å spre tweets som refererte til de dommerne som stod for denne lovtolkningen, og kalte dem «såkalte dommere». Dommere er notorisk på vakt når det gjelder rettighetene og autoriteten som er gitt dem, og har en tendens til å reagere skarpt på å bli overkjørt av valgte politikere, særlig de som er åpenlyst uvitende om lovene.

Som kjent består den borgerlige, parlamentariske makta i USA av tre deler. Sammen med statsapparatet og rettssystemet utgjør den valgte lovgivende forsamlingen det tredje «beinet» systemet hviler på. Trump har gleden av å ha noe som er uhyre sjelden i amerikansk politikk: Det samme partiet, Republikanerne, presidentens parti, har flertallet både i Representantenes Hus og Senatet. Dette har foreløpig ikke skapt noen flodbølge av aktivitet for å få gjennom lover. Blant annet er Republikanerne delt i to leire. Den ene består av tungt sponsede ytre høyre ideologer som kommer fra «sikre valgdistrikter». Den andre utgjøres av de mer moderate, ikke fullt så gale høyrefolkene som frykter både å bli utfordret, eventuelt slått ut i Republikanske primærvalg, av en ytre høyre tulling, og ellers måtte stå til rette for Trump og politikken hans i et splittet valgdistrikt.

Udelelig

En gruppe stabsfolk i Kongressen som tilhører de mer venstreorienterte liberalerne skrev et notat i etterkant av valget som de kalte «Udelelig.» Navnet kommer fra denne lojalitetserklæringen til det amerikanske flagget som kaller USA én nasjon, «udelelig» og med frihet og rettferdighet for alle. Det er et ord som sjelden eller aldri forekommer i dagligtale, så assosiasjonen til det patriotiske ritualet rundt flagget har stor kraft. Forfatterne til «Udelelig» satte seg som mål å organisere dem som er i opposisjon til Trump i et opplegg som handler om å få velgere til å ringe, skrive eller besøke valgte politikere fra eget distrikt og ikke minst få til store samlinger hver gang de kommer hjem fra Washington for å holde «folkemøter» eller andre arrangementer. På en måte likner det litt på den milliardær-sponsede Tea Party bevegelsens mobilisering av konservative og liberalistiske frihetsdyrkere rett etter at Obama ble innsatt første gang, i 2009.

Dette har så langt vært den viktigste formen for motstand som har utviklet seg. Det er hundrevis av grupper som kaller seg «Udelelig» i hver eneste stat. Tidligere liberale grupper som MoveOn.org og bevegelsen Our Revolution, tilknyttet Bernie Sanders, har adoptert den strategiske tilnærmingen og taktikken med å bombardere både Republikanske kongressmedlemmer og vaklevorne Demokrater. De møtes i små grupper for å oppsummere, diskutere og oppmuntre hverandre til å fortsette og bombardere sine valgte representanter. I tråd med den historiske rollen i Kvinnenes Marsj er tydeligvis flertallet av de som er med i disse sirklene, kvinner. Det har vært svært effektivt nå på det tidlige stadiet i Trumps presidentperiode. Republikanere har ikke arrangert de tradisjonelle møtene med sine velgere, selv ikke der de har hatt en sikker base. Kanskje noen har gjort det en gang og deretter bestemt seg for å ikke gjenta det. Paul Ryan som er speaker i Representantenes hus har sperret av alle telefoner og e-post kontoer på kontoret sitt. Det er nærmest umulig for folk fra valgkretsen hans å få tak i ham.

Den viktigste saken så langt har vært kampen for å beholde American Care Act, også kalt ObamaCare. Den gjorde det mulig for millioner av amerikanere å få helseforsikring, noe de aldri hadde hatt. Å oppheve American Care Act var Trumps aller første målsetning som president, fordi Republikanerne gikk i mot den helt fra start, fordi det var den aller største enkeltsaken Obama fikk gjennomført, og fordi det vil frigjøre milliarder av dollar på budsjettet til skattelettelser for de rike. Han kan fortsatt klare å få det til, men massiv opposisjon har to ganger stoppet framstøtene. Folk kan dø eller bli slått konkurs hvis de mister sin forsikringsdekning i denne eneste store, industrialiserte nasjonen som ikke har et offentlig helsevesen for alle. Da viser det seg at det finnes en kraftfull styrke der. Og den nakne kynismen hos Trumps allierte når de sier «Synd at du har en sjuk unge, men jeg har ikke noe ansvar for å betale for henne» har bidratt til å gjøre det vanskeligere å få gjennom en lov i Kongressen som erstatter ObamaCare.

En opplagt konklusjon som følger av angreps­­vinkelen til «Udelelig», er at det neste skrittet må være å holde gående presset og den underliggende trusselen mot Republikanske representanter. De kan ikke fjernes ved hjelp av logikk eller skam. De stod hele veien bak denne brannbomben i menneskeham som Presidentkandidat, og de har ikke snudd seg vekk fra ham gjennom de tre siste katastrofale månedene. De må stemmes ut og den eneste måten det kan skje på under det nåværende systemet er å velge Demokrater. Drevet av vilje til opposisjon mot Trump og partiet hans har tusenvis av folk, særlig unge, meldt seg på kurs for vordende kandidater. De har kanskje også et mål om å forberede seg til høyere verv. Det Republikanske partiet driver på sin side en landsomfattende offensiv for å begrense velgermassen. Det følger en lang rasistisk tradisjon som handler om å hindre at ikke-hvite får stemmerett. Ved valget av Trump har denne offensiven blitt tilført ekstra drivstoff. Han har opprettet noe som kalles Kommisjon for integritet i valg. Den skal angivelig bekjempe «velgerfusk». Han hevder at det var så mange som fem millioner illegale stemmer i 2016, noe som skal ha fratatt ham valgseieren når det gjelder antall avgitte stemmer. En beryktet rasist er satt til å lede denne kommisjonen. Demografien i USA blir år for år mer og mer fargerik. Den eneste måten hvite nasjonalister og de reaksjonære kretsene de appellerer til kan opprettholde sin dominans på, er å hindre at fargede får stemmerett, eventuelt politisk makt.

Motstanden

«The Resistance» er navnet mange har gitt motstanden mot Trump og regimet hans. Det framkaller minner fra filmene i svart-hvitt fra den andre verdenskrigen om partisanene som opererte rett under nesa på den nazistiske okkupantmakta og dens quislinger. Det sterke legalistiske og valgpolitiske preget gjør at Motstanden skiller seg vesentlig fra disse historiske forgjengerne. Det er heller ikke noen sentral ledelse og ikke noe program eller regler som det er alminnelig enighet om, og som man slutter seg til. Det er en slags klassisk enhetsfront – det vil si at det er en blokk krefter med et felles mål, men med forskjellig og skiftende klasse- og sosial tilhørighet. Det er ikke en allianse av organisasjoner, selv om det finnes organiserte krefter innenfor den som har utviklet visse formelle bånd og uformelle samarbeidsformer. Det er imidlertid ingen som er sterke nok til å dominere.

Enkelte krefter innen alliansen kan til og med regnes som fiender av folket i vanlige tider. Tenk Chiang Kai-Shek og Kuomintang som det kinesiske kommunistpartiet forente seg med i motstanden mot den japanske invasjonen og okkupasjonen. I denne sammenhengen er det et foruroligende fenomen at Hillary Clinton plutselig erklærte seg som del av Motstanden, og hun sa at hennes rolle vil være å samle inn store pengesummer som så kan fordeles til gruppene som organiserer motstand mot Trump. Mye av det vil være «svarte penger», store bidrag som det ikke er lovpålagt å rapportere. Hvis vi ser dette i sammenheng med det Demokratiske partiets arbeid med å skaffe midler til sine kandidater foran valgene neste år, er det en reell fare for at mange vil bli overbevist om at den beste måten å bekjempe Trump på er å donere så mye penger de kan avse – ikke aktiv protest. Men dette er ingen avgjort sak, det er en del av kampen for framtida til Motstanden.

Det er flere viktige og oppmuntrende utvikli­­ng­strekk innenfor Motstanden. Da ser vi ut over det enkle faktum at den stadig vokser i størrelse og styrke, noe som er årsaken til at Clinton ser seg nødt til å prøve og plassere seg under dens banner. Et viktig trekk er at det skjer ting som bryter ned de strukturelle veggene, ikke bare innenfor store sosiale bevegelser men og også mellom dem. Dette har betydning, særlig fordi den progressive aktivismen i USA i stor grad har latt seg fange opp av NGO-typen organisasjoner i løpet av de siste tiårene. Det er strukturerte enheter som begrenses av behovet for å opptre respektabelt. De må innynde seg hos sponsorer og holde det gående med erklæringer og presseuttalelser, i tillegg til at de holder konferanser og driver lobbyvirksomhet overfor valgte representanter og regjeringsbyråkrater. Nå finnes det en svært reell og veldig truende felles fiende, så behovet for samarbeid er tydelig til stede.

En annen positiv utvikling er at den voksende interessen for sosialisme som så overraskende sprang opp under Bernie Sanders kampanje holder seg levende. Republikanske politikere er særlig opptatt av å knuse ObamaCare, og de kaller tanken om universell helsetjeneste for sosialisme. Det gjelder til og med lett tilgjengelig og rimelig helseforsikring. Når millioner nå risikerer å stå uten forsikring og helsetjenester på grunn av et sett ideologiske verdier som sier: «Jeg har mitt, fordømte parasitt. Dø!» – da kan sosialisme virke ganske forlokkende.

For eksempel har en organisasjon kalt Democratic Socialists of America opplevd en dramatisk vekst de siste månedene. Det er en klassisk sosialdemokratisk gruppe som i det siste har fått tusenvis av nye medlemmer, og er nå oppe i et medlemstall på 20 000. Mange av dem er unge og nye i politikken, mens andre er veteraner som kjenner et sterkt behov for organisert tilknytning igjen. DSAs spesielle styrke er at de ser valgpolitisk arbeid som en helt essensiell del av kampen for å få slutt på kapitalismen og for å bygge sosialismen, og at dette nå for tiden betyr å arbeide innenfor det Demokratiske partiet, eller utenfor det når det synes mer hensiktsmessig. Det er ikke bare i tråd med ånden til Motstanden, men det hjelper også til å holde unna forsøk på å komme seg innenfor fra forskjellige trotskister, anarkister og andre ultra-venstre grupper som blant annet ser arbeid i det Demokratiske partiet som noe de ikke vil ta i. DSA består først og fremst av unge og mangler den organisatoriske infrastrukturen som skal til for å håndtere og dra fordel av den sterke veksten, men representerer allerede den mest lovende utviklingen blant det sosialistiske venstre på lenge.

Et tredje positivt trekk er at både grupper og individer begynner å se nærmere på hva det vil si å bygge og holde levende denne blomstrende anti-Trump aktiviteten også for framtida. Et eksempel på dette er en allianse som ble dannet for å arrangere årets 1. mai i USA. «Beyond The Moment» er navnet og initiativet kom fra «Movement for Black Lives». Det er en gruppe som vokste ut av kjerna i Black Lives Matter opprøret, og de kan et og annet om å bygge en organisasjon som kan bestå over tid. Det er først og fremst fargede og med lokale baser, og de gikk inn i Beyond The Moment i likhet med 350.org, den mest militante av de større gruppene innafor miljøkampen, grupper for innvandreres rettigheter som United We Dream, National Domestic Workers Alliance og organisatorene bak Kvinnenes Marsj. Da har jeg bare nevnt noen. Visjonene deres er løfterike: «Vi kommer til å gå videre fra øyeblikk av raseri, forbi snevre begreper om fristeder og forbi murene mellom lokalsamfunn hvor så mye står på spill og som har så mye til felles. Vi kommer til å streike, demonstrere og gjøre motstand. Vårt mål er å bygge en mektig bevegelse av alle som kjemper for frihet. Det betyr at vi ikke fornekter forskjellene blant oss, vi slår ring om dem og bygger en bevegelse som er dristig, bred og stor nok til å inkludere våre mange virkeligheter.»

Skaden som allerede er gjort

Mens jeg skriver på siste delen av denne artikkelen den 17. mai, er helvetet i ferd med å bryte løs i Washington DC, der FBI og andre initiativer til gransking vingeklipper det Hvite Hus og sprer panikk i det Republikanske partiet. Begrepet Trexit blir for første gang tatt i bruk. Det er mange grunner til at det er mulig å tenke seg at Trump ikke kommer til å sitte alle fire årene. En ting er at han er misfornøyd med det nye leketøyet sitt. «Jeg elsket mitt tidligere liv. Jeg hadde så mye på gang. Dette er mer arbeid enn i mitt tidligere liv. Jeg trodde det ville være enklere.» Men hvis han ikke selv gir seg, kan all ståheien vedvare i måneder eller år. Republikanske politikere er fanget mellom barken og veden. Basen deres støtter fortsatt ivrig opp om Trump og nekter å tro på det de oppfatter som falske nyheter fra sentrale media. Alle andre venter i stadig større grad på at noen på en eller annen måte kommer til å gjenta Gerald Fords ord da Nixon var tvunget til å gå av i unåde: «Vårt lange nasjonale mareritt er over.»

Vi skal ikke glemme alle seirene Motstanden så langt har oppnådd, heller ikke suksessene den sannsynligvis også vil få i framtida, men i mellomtiden er folket i dette landet blitt utsatt for ubotelig skade. De bruker dem kanskje på ukyndig vis men det er Trump og mannskapet hans som har hånd om maktas redskaper i dette landet. Det får greie seg med et par eksempler. Først og fremst har han sluppet løs og foret en bølge av virkelig stygge reaksjonære holdninger. Basen hans føler seg ikke lenger bundet av alminnelig anstendighet, så de tar fritt og uhemmet i bruk rasistisk og sexistisk språk og de ledsager gjerne ordene med fysisk trakassering og det som verre er. Det kommer stadig rapporter om barn som angriper skolekamerater bare fordi de er latino eller muslimer. Og altfor ofte viser det seg at det snarere er lærere framfor foreldre som bærer ansvaret. Og all giften som piskes opp, kommer til å vise seg i og forsterke politikken som i sin tur vil øke lidelsene til undertrykte og utbyttede mennesker. Den forrige administrasjonens beskjedne forsøk på å få innført noe lettere dommer og alternativ behandling for ikke-voldelige narkobrukere og selgere var så smått begynt å gjøre noe med det skammelige ryktet til USA som selve fengselsnasjonen. Trumps justisminister har annonsert flere reverseringer av politikken som vil føre til at landet vil få den høyeste prosenten fengslede av alle land i verden. Agenter fra ICE (politietaten for immigrasjon og toll) har blitt sendt rundt for å brutalisere lokalsamfunn der det er mange immigranter.

Videre har vi Trumps fornektelse av virkeligheten når det gjelder klimaendringene. Han mener det er en kinesisk plan for å redusere konkurranseevnen til den amerikanske økonomien. Han framstår som kullgruvearbeidernes og oljearbeidernes forsvarer og bidrar dermed til å føre oss nærmere en katastrofe som allerede er i ferd med å forandre planeten vår på måter vi bare kan ane i dag. Skadene er globale i omfang og kan neppe reverseres i vår levetid.

Det samme kan sies om utdanning, helsetjenester, trygge arbeidsplasser og mange andre stridsområder. Selv om vi vi vinner en og annen betydelig seier, er de allikevel av defensiv karakter, og vi kan ikke alle kjempe alle kampene med samme intensitet.

Trump og verden

Jeg har spart den viktigste delen til slutt, nemlig situasjonen i verden. Det er ingen hemmelighet at innbyggerne i det landet jeg lever i, har en rystende grad av uvitenhet om verden rundt seg. Bare en av seks amerikanere kan peke ut Afghanistan på et kart, og Afghanistan er det stedet hvor USA har ført sin historisk lengste krig, og den fortsetter. Anslag over hvor mange som er ute av stand til å plassere Norge kan være opp mot 80 %. Og Trump kan godt befinne seg under gjennomsnittet for USA. Et intervju nå nylig avslørte at han trodde at det var den samme personen som hadde ledet Nord-Korea siden den andre verdenskrigen, i stedet for det dynastiet som ble grunnlagt av Kim Il-Sung, far til Kim Jong-il og bestefar til den regjerende tronarvingen Kim Jong-un. Han har åpenbart ingen idé om innholdet i handelsavtalene den amerikanske herskerklassen har fått i stand, som for eksempel NAFTA, eller hva NATO og EU gjør.

Hans diplomatiske ouverturer har til dels vært helt absurde. Han nektet å håndhilse på Angela Merkel etter at hun hadde avvist hans «lovforslag» om NATO-medlemskap. Han annonserte at USA kom til å trekke seg fra NAFTA, men forandret mening samme dag etter at den kanadiske statsministeren Justin Trudeau ringte og på vennlig vis oppfordret ham til å tenke seg om. I mellomtiden hadde han fått noen råd fra folk i det Hvite Hus. Meksikanske ledere ringte også og ba ham fortsette. De ville ikke forhandle under trusler. Hans forkjærlighet for diktatorer, enten det er Putin i Russland, Erdogan i Tyrkia eller Duterte på Filippinene kan bygge på et visst slektskap som gjelder meninger, eller det kan være rein beundring. Det har i alle fall gitt dem den idéen at de kan gjøre akkurat som de vil med sin befolkning, også sine naboer uten å trenge og bry seg om noen form for represalier fra USA – eller fra internasjonale organer hvor USA har innflytelse, for eksempel menneskerettighetsorganisasjoner.

Etter å ha blitt innsatt som president ba han samtlige amerikanske ambassadører trekke seg. Hittil har han erstattet én! Samtidig er det mange stillinger på litt lavere nivå i Utenriksdepartementet som ikke er besatt. Dette betyr at USA i stadig mindre grad har løpende kontakt med andre regjeringer rundt i verden. Det aller mest bekymringsfulle er hans forhold til bruk av militærapparatet. Enkelte på venstresida her argumenterte i utgangspunktet med at han kanskje ville være bedre enn Obama og Clinton, fordi han kanskje ikke hadde den samme neo-liberale drivkraften til å utøve makt over alt. De forhåpningene er stort sett knust. I utgangspunktet har han foreslått å øke forsvarsbudsjettet med 54 milliarder dollar. Til sammenlikning er forsvarsutgiftene for hele den Russiske Føderasjonen omtrent 65 milliarder dollar. Han utviser en høyst usunn fascinasjon for atomvåpen, ikke minst fordi han ikke synes å forstå hva som ligger i begrepet avskrekking og har lovet å sikre at USA er størst og sterkest når det gjelder kjernefysiske våpen. Det er ikke bra tatt i betraktning at han rår over 7500 stridshoder. Heldigvis har hans militære initiativer hittil artet seg mest som vinglete forsøk på å vise seg fram: Et rakettangrep mot en av de rundt femti flyplassene til det syriske regimet, etter å ha varslet Assads russiske sponsorer god tid i forveien. Det mye omtalte slippet av «alle bombers mor» over en IS bunker i Afghanistan, hvor IS ikke er den viktigste motstanderen av den amerikanske okkupasjonen. Den stort oppslåtte annonseringen av at det skulle være en gruppe hangarskip på vei mot Nord-Korea, en gruppe skip som tre dager senere ble fotografert i Sunda-stredet i Indonesia, på vei mot Det indiske hav. Men begrensede handlinger av denne typen innebærer en fare for at de kan føre til større kriser eller krig, særlig fordi de virker lite gjennomtenkte og mangler en tydelig strategi. Det som er enda verre, er at de gir inntrykk av at Trump-regimet lett kan handle på en måte som bare kaster bensin på bålet om det skulle bli en virkelig krise, uansett om den har sine naturlige eller politiske årsaker.

Det er stor uro rundt dette i USAs herskende kretser. Kommentariatet later til å håpe at forsvarsledelsen vil være i stand til å tøyle Trump. På den andre siden er det mange som kjenner seg igjen i det redaktøren for Foreign Policy nylig skrev. Det er den publikasjonen som regnes som den som alle som steller med utenrikspolitikk, må lese, enten de er politiske amatører eller fagfolk: «Denne aktiviteten går ikke upåaktet hen i resten av verden. De ser et USA som ikke likner noe de har sett tidligere, og en leder som åpenbart ikke egner seg for vervet. Det kommer fra en diplomat fra en av våre nærmeste allierte på denne delen av kloden. Han sier at de ofte har diskusjoner om hvorvidt Trump er gal eller ikke. Vi tror han er det. Vi har erfaringer med ledere av denne typen i Latin-Amerika, men jeg hadde aldri ventet å se det samme i Washington.» Det er toner jeg også ofte har hørt i en eller annen form i det siste. «Amerika ser ut som et land som ikke er til å kjenne igjen. Trump er gjenstand for spøk i mange sammenhenger. Ut fra oppførselen hans hittil er han en skam, og hvert skritt han tar, utgjør en trussel mot den globale orden og sikkerhet. Han setter det vervet han har og den regjeringen han leder, i svært dårlig lys.»

Med andre ord – er du ikke bekymret, bør du ta en nærmere titt!

Populisme kan brukes som historiske begrep, men ikke som veiledning til politisk handling. Ordet er tømt for meningsbærende innhold, og det er en avsporing fra nødvendig politisk og organisatorisk arbeid å nedkalle «venstrepopulisme» som tidas løsning.

Halvor Fjermeros er forfatter og bystyrerepresentant for Rødt i Kristiansand
Foto:Podemos

«Det går et spøkelse gjennom verden, populismens spøkelse», skriver to kjente forskere, Ghita Ionescu og Ernest Gellner. Det er så en hører klangen av Marx og Engels fra revolusjonsåret 1848 da de første gang introduserte «kommunismens spøkelse» som den store trussel mot Europa. Ikke bare det, men det er som en dårlig gjenfortelling av historiske hendelser, en presis illustrasjon av det berømte Marx-utsagnet om at historia gjentar seg, første gang som tragedie, andre gang som farse. For mange av de utslagene vi ser av det som stemples som populisme nå, er jo farseaktige framtoninger av «opprør».

Populismens historiske rolle

Men det interessante med sitatet ovenfor, om populismens spøkelse, er at det ikke er en beskrivelse fra i dag, men hentet fra ei bok som kom ut i 1969. Dette spøkelset viste seg for første gang hundre år tidligere da det russiske opprøret mot tsarregimet begynte å ta form. Den kjente britiske historikeren Eric Hobsbawm omtaler fenomenet i Kapitalens tidsalder, 1848–1875 (Pax, 1978) der han beskriver de ulike strømninger i perioden: «Den mest interessante revolusjonære bevegelsen på den tiden var den russiske populisme. Den ble aldri noen massebevegelse, og dens mest dramatiske terrorhandlinger som kulminerte med drapet på tsar Alexander II (1881), fant sted i slutten av denne perioden. Men den er stamfar både for en viktig familie av bevegelser i de tilbakestående land i det tjuende århundret og for den russiske bolsjevisme.» Hobsbawm påpeker at dette var en bevegelse «som nesten utelukkende besto av intellektuelle i et land der alt seriøst intellektuelt liv var politisk.»

En av strømningene her var narodnikene, de russiske bondepopulistene, som etter hvert framsto som tydelige motstandere av marxismen. En slags parallell oppsto i USA i en agrar-populistisk bevegelse som i 1891 ble samlet i People’s Party, også kalt Populist Party. De spilte en markant rolle i noen få år, plassert til venstre og svært kritiske til kapitalismen under dens voldsomme ekspansjon i USA det tiåret, inntil de gikk inn i det demokratiske partiet i 1896. Dette var en progressiv populisme som tidvis allierte seg med fagbevegelsen under opptakten til den mest radikale epoken i USAs historie før og etter 1.verdenskrig.

Da jeg begynte å lese om populismens historie, kom jeg på en samtale jeg hadde med en rockemusiker som siden har blitt kjendis i Norge. For et kvart århundre siden intervjuet jeg nemlig Little Steven i New York. Han hadde gitt ut et par plater som soloartist etter mange år i Springsteen-bandet. Han søkte et nytt politisk engasjement i musikken på 1980-tallet, mye basert på hans engasjement for og med indianeraktivister i USA. Vi kom inn på nyere amerikansk historie og urolighetene i kjølvannet av borgerrettsbevegelsen på 1960-tallet. Trakassering etter de svarte opptøyene i storbyer som Detroit toppet seg med FBI-drapene på Black Panther-folk, studenter og anti-Vietnamkrig-aktivister (Kent State-drapene i 1970), infiltrering og voldelige provokasjoner mot revolusjonære grupper og enkeltfolk (med John Lennon som den mest kjente). Little Steven mente at det som skjedde, var uttrykk for at myndighetene i USA ble tatt fullstendig på senga. Styrken i opprøret påførte establishment sjokk, og «the deep state», som vi nå igjen ser røre på seg under Trumps lauskanonregime, handlet med desperasjon og blind vold. «De kom aldri over dette sjokket, og de lovte hverandre at det aldri måtte skje igjen», sa Steven van Zandt den gang, i 1991.

Hva er populisme?

Samtalen bringer meg tilbake til populismens historie. Ghita Ionescu og Ernest Gellners «spøkelsessitat» innledningsvis har en slående parallell til dagens situasjon. I boka Populism – Its Meaning And National Characteristics (Weidenfeld and Nicolson, London 1969) beskriver nettopp Ionescu og Gellner 1960-tallet da kampen mot koloniherredømmet hadde frigjørende styrke, småbondebevegelsen vokste som en kraft i den 3. verden og kommunister og alskens revolusjonære var på frammarsj i USA og Europa. Ja, det var eksplisitt rettet mot den framvoksende maoismen at forskerne tok ordet populisme i bruk.

Noen år seinere tok Hartvig Sætra (1971) og Ottar Brox (1972) populismebegrepet opp til drøfting. I hver sin bok beskriver de nye økologiske og sosialistiske grasrotbevegelser i Norge. Her finner vi en kilde til begrepet «venstrepopulisme» i norsk debatt, som for øvrig ganske raskt fortiet. Den gang var verden enklere, og ordets betydning var så å si en politikk som lyttet til og tok hensyn til det arbeidende folkets behov og drømmer. Ottar Brox har etter den siste bølgen av «høyrepopulisme» avskrevet sitt eget populismebegrep som irrelevant. (Fredrik V. Sand har gitt en god framstilling av dette norske populismeblaffet i en artikkel i Manifest Tidsskrift 5. juni 2014).

Hva så med populismen i Ionescu og Gellners forståelse? De gir ikke en klar definisjon, men drøfter en rekke mulige kilder til populistiske strømninger: De antyder at det ikke er en ideologi, men mer en «politisk psykologi» eller et «anti-fenomen». De spør også om populisme kan ordnes under begreper som nasjonalisme, sosialisme og «bondebevegelse-isme» («peasantism»), tidstypisk for 60-tallets mange ulike «rørsler».

Vår tids mest aktuelle forfatter som skriver om dette emnet, er Jan-Werner Müller som i fjor kom ut med boka What is Populism? (University of Pennsylvania Press , 2016) Hans påstand er at populismen ikke bare er illeberal, men også udemokratisk, noe han bl.a. belegger ved å sitere den nederlandske samfunnsforskeren Cas Mudde som har kalt populismen for «en illiberal demokratisk respons på udemokratisk liberalisme». En mer befriende og uakademisk karakteristikk er den fra Benjamin Arditi som har sammenliknet populisten med en full og rå gjest i et middagsselskap som uten bordmanerer «flørter med fruene til de andre mannlige gjestene», men også kan buse ut med treffende kritikk av det liberale demokrati som har glemt sin opprinnelse, nemlig grunntanken om folkets suverenitet.

Müller lener seg også på Ionescu og Gellners utlegning om at populisme ikke er noe som likner på et distinkt sett med krav og heller ikke har det man ville kalle en indre logikk, underforstått som en annen type politisk ideologi. Den kan snarere ses som «en permanent skygge ved det moderne representative demokrati, og en konstant fare («peril»). Dermed ender Ionescu og Gellner, i Müllers versjon, på sett og vis opp med det som er den simple forklaringen, når all akademisk referanse er skrelt vekk: «I dag, spesielt i Europa, er alle slags engstelser – og mye sjeldnere håp – krystallisert rundet ordet populisme.» Demokratiet er ikke truet av en bestemt ideologi (islamismen utgjør f.eks. ikke en slik fare) og den populistiske fare er dermed et substitutt for «antidemokratisk».

Det inflaterte populismebegrepet

Det er nødvendig å gi en framstilling av ulike definisjoner av populisme, og ikke minst av ulike motiver for å bruke populisme som begrep i den politiske debatten, hvis vi skal forstå begrepets funksjon. På den ene sida ser vi de spede norske forsøkene på å lage et positivt og progressivt populismebegrep. På den andre sida ser vi at referansene til mange av de kjennetegn forskere som Ionescu og Gellner ga på 1960-tallet, nå brukes som grunnlag for å kalle et fenomen, som man ikke liker, for populisme med negativt fortegn. I dag går melodien slik: Det er det store «liberale sentrum» som utgjør vår tids politiske fornuft, representert ved en globaliseringspolitikk som oppmuntrer til global migrasjon, overnasjonale handels- og tjenesteavtaler og åpne grenser, og som fjerner den jevne mann og kvinne fra de politiske beslutninger, undergraver nasjonalstatens makt, og legger til rette for en stadig mer grenseløs liberalistisk kapitalisme. Den som stiller seg utenfor dette «globale konsensuspartiet», blir nå både av den politiske og kommenterende elite øyeblikkelig stemplet som «populist». Om det skyldes analytisk bekvemmelig eller politisk ubehjelpelighet kan diskuteres. Sannsynligvis er det ei tjukk reim av begge i huden til misbrukerne av populismebegrepet.

Det fins nok av eksempler på den slags misbruk i norsk debatt det siste året. I en artikkel i Dagens Næringsliv 1. april i år serverte økonomen Kalle Moene «10 populistiske fallgruver» for norske oljepolitikk med historisk blikk. Hans definisjon lyder: «Populismen framhever enkle og opplagte økonomiske løsninger. Det skal ikke være noe å diskutere – ikke noe å tenke over. Løsningene er intuitive og folkelige.» Og så ramser han opp alle de ti bud for fornuftig oljeforvaltning, ut fra en bruk av ordet populisme som er synonymt med «fristelser». Med all respekt for Moenes kunnskap om fagfeltet, er dette et bidrag som bare sementerer bildet av en populismedebatt som anti-analytisk og overforenklende. Egentlig handler det overhodet ikke om populisme, men om en stolt norsk politikktradisjon som insisterer på at det er nasjonalstaten som skal forvalte våre ressurser, og at det skal settes klare og absolutte stengsler mot globale konserners innflytelse over norsk oljepolitikk. Denne konsensuspolitikken fra 1970- og 80-tallet har lenge vært truet, men av helt andre «fristelser» enn det Moene angir.

Fristelsen ble også for stor for Jonas Bals, rådgiveren til Ap-leder Jonas Gahr Støre, da han i et intervju i Klassekampen i fjor høst svarte på hva han la i populismebegrepet: «Populisme er å holde folk for narr, ved å innbille dem at det fins enkle løsninger på kompliserte problemer. Nå brenner det under føttene våre, og jeg mener det er feil bruk av krefter å holde på med EØS.»

Det er altså EØS-motstanderne som står for de enkle løsninger, mens Bals bare ser kompliserte sammenhenger. Svaret hans kom også i forlengelsen av en polemikk mot de som står til venstre for Bals i fagbevegelsen, så adressen er klar nok. I en annen sammenheng har han karakterisert SV og Rødt som uttrykk for norsk populisme, og hans alternativ er klart og Ap-tradisjonelt: «Kombinasjonen av politikk og fagorganisering er oppskriften mot både høyre og venstrepopulisme.» Klarere går det ikke an å se hvordan populismestempling erstatter politisk analyse, og hvordan en dermed unnlater å se på realitetene bak enhver bevegelse eller opposisjon mot systempartiene og elitenes hegemoni.

Mediepopulismen

Denne lettvinte formen for sjablongbruk i politikken er i høyeste grad hjulpet fram av media som farer fram med stemplingsjournalistikk så fort en opposisjonell politiker rører på seg utenfor hovedstrømmen. Som besøkende i Nederland under valgkampen i mars fikk jeg innsyn i den mekanismen da media lå som et sykkelfelt på hjul etter Geert Wilders og hauset opp faren for at han skulle erobre både parlamentet og undergrave hele EU-systemet. De fleste rapportørene manglet bakkekontakt og forsto ikke at de to taperne av valget alt var pekt ut på forhånd, nemlig den opphaussa Wilders som var på full fart ned igjen, og det politisk havarerte sosialdemokratiske PvdA som styrte mot avgrunnen og fikk 5,7 % av stemmene. Ingen brydde seg heller om å se på Wilders faktiske EU-argumenter. De var så grunne som en sølepytt på asfalten etter sommerregn. Wilders er ikke motstander av billig arbeidskraft fra EU som fører til sosialdumping, men bare mot «muslimske» arbeidsinnvandrere.

I forlengelsen av dette valget kom det franske der Marine Le Pen og hennes Nasjonal Front som med ytterst få unntak uten reservasjon ble kalt høyrepopulistisk i media. Klassekampen var blant de som tidvis har unngått det stemplet og heller kalt Le Pen for høyrenasjonalist. Og poenget er jo nettopp det: Hvis en bruker kriterier som «enkle løsninger» og «holde folk for narr», forfaller man til moralisme i stedet for analyse. Le Pens politikk er ikke populistisk etter vår tids godkjøpsdefinisjon. Den er tvert om en helhetlig og alternativ og mer nasjonalt basert politikk (riktig nok med en arv av fascisme i ryggsekken) til den globalismen og markedsliberalismen som hele det politiske sentrum sto for, og som Macron til slutt vant på basis av – i kraftfull allianse med statsledere og kommentariat fra et (nesten) samlet EU.

Podemos-inspirasjon fra Laclau og Mouffe

Det er altså «høyrepopulismen» som har fungert som det viktigste faresignal for den bestående sentrumsmakt av sosialdemokrater, liberale og konservative. Opp mot dette har vi de som de seinere år har prøvd å lansere en såkalt venstrepopulisme. Fenomenet har særlig blitt løftet fram av Podemos, partiet som sprang ut av den kraftfulle spanske Los Indignados-bevegelsen i 2011–12 og som kom som et stjerneskudd under valget til EU-parlamentet i 2014. Partiet etablerte seg som en seriøs utfordrer til de to store i spansk politikk, det konservative PP og det sosialdemokratiske PSOE. Siden har ledelsen i Podemos under den karismatiske Pablo Iglesias gjort mange «twists and turns» for å bli et spiselig flertallsparti og klar for regjeringsmakt. Det er framfor alt Iglesias som har trukket inn venstrepopulistiske inspirasjoner, særlig med henvisning til de to marxistiske akademikerne Ernesto Laclau og Chantal Mouffe. Argentinske Laclau skreiv alt på 1970-tallet om marxisme, populisme og demokrati, preget av latin-amerikanske folkelige bevegelaser. Den belgiskfødte Chantal Mouffe er professor ved det britiske University of Westminster, og hun og ektemannen Laclau har sammen skrevet Hegemony and Socialist Strategy (1985) med tydelige referanser til den italienske kommunisten og teoretikeren Antonio Gramsci.

I et intervju med Podemos-leder Iglesias i 2015 hadde Mouffe en beskrivelse av dagens situasjon som «et farlig vakuum» som den sosialdemokratiske «tredje vei»-linja til Tony Blair har etterlatt seg. Hun framstilte den tradisjonelle ytre venstresida som «godtroende fjols» som nektet å se at media, framfor lojalitet til gamle partier, bestemte folks politiske valg. Dette budskapet har Iglesias & Co til fulle forstått, bl.a. ved å skape sitt eget tv-program, kalt La Tuerka – som betyr «Skrullingen» på spansk – (lenge før Podemos ble stiftet). Partiet har holdt avstemninger og tatt råd fra medlemmene gjennom nett og sosiale media. Kommunikasjon og medietekke har stått sentralt i Podemos’ strategi og har dermed blitt forbundet med denne nye tilnærminga til politikk. Det har også vært en ekstrem sentrering rundt Pablo Iglesias’ person. Det gikk så langt som at partiet ved EU-valget i 2014 fjernet Podemos-logoen fra stemmeseddelen og erstattet det med bilde av Iglesias hestehalepryda hode. Et kjent tryne, og ikke politikken, skaffet altså partiet fem seter i EU-parlamentet, rett ut av intet. En meningsmåling hadde nemlig vist at kun 8 % av de spurte visste hva Podemos var, mens 50 % kjente Iglesias!

Venstrepopulismens villfarelser

I boka om Podemos – med prefikset «den spanske sensasjonen» – av Lotta Elstad på forlaget Manifest (2015) er meldinga klar. Undertittelen er «- og hvordan gjøre venstrepopulisme i krisens tid». Det er da også miljøet rundt Manifest som mest aktivt har ønsket å bringe denne dimensjonen inn i den norske debatten.

Mimir Kristjansson, nyhetssjef i Klassekampen var tidlig ute i Manifest tidsskrift (22. juni 2014):

«Hva er venstrepopulisme? Enkelte later til å tro at det handler om å snu kappa etter vinden og føye seg etter folkemeningen i ett og alt. (…) Men dette er ikke så mye venstrepopulisme som det er venstreopportunisme. Venstrepopulismens kjerne er ikke å være enige med folket i alle spørsmål, men å anerkjenne at det i det lange løp er et gode at folk flest får bestemme selv når de tar feil. I dette ekstreme demokratisynet ligger venstresidas håp om å gjenreise seg selv som samfunnsendrende kraft.»

Dette er en høyst upresis definisjon som verken beskriver hva som ligger i det «ekstreme» ved å la folk bestemme, eller hva som representerer «feil» i folkets meninger. Når Kristjansson skal eksemplifisere, gjør han det slik:

«Venstrepopulismens oppgave er å insistere på at mest mulig makt skal være på folkets hender gjennom valg. Den tydeligste venstrepopulistiske bevegelsen vi har sett i Norge, er Nei-bevegelsen. Både i 1972 og 1994 mobiliserte Nei til EU for folkestyret og mot elitestyret i Brussel. Dette er venstrepopulisme på sitt beste, begrunnet nettopp gjennom et radikalt demokratisyn om at de beste avgjørelsene i lengden tas av folk flest. Det er disse tradisjonene som nå må gjenopplives og anvendes også på andre politiske områder.»

Var nei til EF/EU-bevegelsene «venstrepopulisme»? Her er Kristjansson ute på tynn is. De to folkeavstemningsrørslene var tvert om klassiske folkebevegelser, breie folkefronter helt og holdent etter marxismens tradisjonelle oppskrift. Hvis det hadde vært «venstrebevegelser», så hadde Norge vært medlem av EU for lengst, når vi vet at Arbeiderpartiets og LOs ledelser var solide tilhengere av medlemskap. Det var tvert om bredden som avgjorde Norges to ganger nei, det var by og land, hand i hand, eller «samholds-Norge mot markeds-Norge» som nei-general Kristen Nygaard døpte fronten i 1994. Og så langt fra enkle løsninger, narrespill og fake news en kan komme, var disse bevegelsene tvert om strålende eksempler på et folkelig engasjement som var basert på studier og dyp kunnskap, utholdende organisering og oppfinnsom aktivisme. Vi trenger ingen teori om «venstrepopulisme» for å forklare en slik progressiv og nasjonalt basert massemobilisering.

Fredrik V. Sand brukte nettopp dette eksemplet­­ da han etterlyste mer venstrepopulisme for at «den radikale venstresida skal kunne treffe en ny stemningsbølge». (Manifest tidsskrift 5. aug. 2014). Han bruker copy/paste på Kristjanssons tekst når han skriver at seieren i kampen mot EU «må sies å ha vært et uttrykk for en venstrepopulisme på norsk.»

Ellen Engelstad skriver i samme tidsskrift rett etter valget av Trump som president at det demokratiske partiet i USA må vende tilbake til «den økonomiske populismen» fra the glory days:

«Det er derfor de har rett, de som mener at det demokratiske partiet nå må finne tilbake til sine populistiske røtter og levere en helt annen økonomisk politikk. Og det er derfor denne kampen må støttes nå, for det er ikke så åpenbart at radikal politikk og «Bernie-fløyen» vil vinne selv om den har gode argumenter.» (nov. 2016).

En kan jo undres over hvor ivrig populismeresepten pushes, som om den skulle være en utviklet ideologisk basert strategi – og det til alt overmål overfor et liberalistisk maktparti på lag med storselskapene og «the deep state», selveste dypstaten i USA.

Klassebegrepet som forsvant

Som noen vil huske gikk Pablo Iglesias høyt på banen da euforien var på topp og Podemos nådde over 30 % i meningsmålinger under året etter stiftelsen. Han sa at Podemos verken var høyre eller venstre, men «sentrum», i betydningen at alt dreiede seg rundt hans parti og bevegelse. Hundretusener hadde meldt seg inn i Podemos, og jeg tror Iglesias virkelig mente det da han sa at partiet ville oppnå absolutt flertall. Jeg sa litt på fleip at «bare politiske tullinger kan tro på noe slikt» i et foredrag om fenomenet rett før jul 2014. Jeg tør si at jeg fikk rett, i dobbel forstand. Iglesias måtte innse at himmelferden tok slutt, og at selv ikke han, med all sin karisma, kunne omdefinere det politiske landskapet. Podemos befinner seg nå trygt plasser på den myke venstresida, litt mer radikale enn PSOE, men med kraftig nedslipte standpunkter – og et par hestehalelengder bak PSOE i flere valg.

Men det var en annen ting Iglesias også prøvde å kaste ut, i sin iver etter å kvitte seg med gamle begreper. Han ville ikke snakke om klasse, men bare om folket mot «La casta», kasten eller eliten. Den tradisjonelle klasseanalysen han hadde med seg fra sin omfattende lesing av marxisme, ble erstattet med ideer om radikalt og overskridende demokrati, inspirert fra den flate strukturen i Los Indignados, den spanske Occupy-bevegelsen.

Den franske presidentkandidaten Jean-Luc Melenchon – som med nesten 20 % av stemmene i første valgomgang var nær ved å komme til «finalen» – har erklært stor sympati for Podemos og deres erfaringer og innovative partiorganisering og kommunikasjon. Med den løst funderte bevegelsen La France Insoumise («Det ubøyelige Frankrike») har han klart å peke en ny vei for en venstrebasert plattform. Men allerede i de politiske merkesakene til hans kampanje har han tatt mange skritt til venstre for hva Podemos er i dag, både m.h.t. Nato- og EU-motstand, krav om en radikalt ny konstitusjon («6. republikk»), gjeninnføring av statlig finansiering i stadig mer privat sponset forskning og universiteter osv. Han har også vist seg som en svært innovativ kommunikator via en rekke ulike medieplattformer.

Mange har kalt Melenchon venstrepopulist. Pål Steigan brukte den betegnelsen på presidentkandidaten i sin blogg (14. april), mens den eksilbaserte franske kandidaten til det kommende valget til nasjonalforsamling, Olivier Tonneaux, var kategorisk da han karakteriserte La France Insoumise  i et intervju med Klassekampen i 20. mai: «La France Insoumise er en populistisk bevegelse slik Chantal Mouffe definerer det. Dermed passer den perfekt til å organisere prekariatet, denne viktige postmarxistiske oppgaven.» Hva Tonneaux prøver å si med å strø om seg med dette halvakademiske kling-klang’et er ikke godt å begripe. Det har i alle fall svært lite med klasseorganisering å gjøre. For meg synes dette å være proklamasjoner mer enn analyse av politisk innhold. Og uansett er dette forutinntatte standpunkter om en bevegelse som ingen (kanskje bortsett fra Jean-Luc Melenchon sjøl) riktig vet hva skal bli. Det kan bli et «parti av en ny type» og vil bli fulgt med argusøyne etter siste del av valget i juni. Det som er sikkert, er at PCF (det franske kommunistpartiet) hvis de blir med videre, vil ha en organisatorisk kapital som vil prege en ny bevegelse, og som sannsynligvis vil knytte sterke bånd til fransk fagbevegelse, helt ulikt hva Podemos har ønsket eller evnet i Spania.

Og da er vi ved sluttpunktet: Det den nye kampen mot globalisme, uryddig organisert og sprikende i alle retninger har avdekket, er en nyvekket interesse for klassebasert politikk. Vi ser en helt annen oppmerksomhet i offentligheten rettet mot klasseforhold og mot betydningen av fagforeninger. Til og med Høyre her hjemme snakker nå om faretruende forskjeller og om at organisasjonsgraden i fagbevegelsen er «for lav». Det er vel og bra, men spørsmålet må tas videre: Ja, hva gjør dere med det, Høyre? Det er oppsiktsvekkende hvor mange posisjoner som har flyttet seg i dette landskapet de seinere år i Norge. Og det partiet som har forstått mest av betydningen av arbeiderklassebasert organisering og innflytelse fra fagforeninger i partipolitikken, er uten tvil Rødt. Det er ikke «det populistiske», men det nye arbeiderpartiet Rødt som har skaffet framgangene for partiet det siste året. I så måte er Rødt mer i slekt med det belgiske revolusjonære arbeiderpartiet PTB som har gjort kjempebyks på målingene det siste året, og som er bedre «jordet» i fagbevegelse og arbeiderklassekamp enn noe annet venstreorientert parti i EU. Ja, og paradoksalt nok er også «det reformerte» Labour under Jeremy Corbyn i ferd med å finne tilbake til sine dype faglige røtter under hans nye offensiv – som har gjort Labour til det eneste sosialdemokratiske partiet i EU som fører en altoverveiende sosialdemokratisk politikk.

Fellesnevneren for disse tre eksemplene er: Tilbake til røttene!

Det fins ingen snarvei til en skikkelig forankret radikal vending i politikken uten å gå den tunge og møysommelige veien om solid organisasjonsarbeid, basert på arbeiderklassens – den nye og sterkt utvida arbeider­klassens – og fagbevegelsens beste erfaringer med å føre politisk kamp. Det er disse erfaringene et antatt­ revolusjonært og systemkritisk parti må tilføre en overordnet politikk og ideologi som etter hvert kan gi de breiere lag av folket håp: at kapitalismen kan erstattes med noe bedre, og ikke bare reformeres til en «snillere» variant. At politikken må serveres etter alle kommunikasjonskunstens regler, på alle «plattformer», i alle farger og med nytt språk, er det belgiske PTB det beste eksempel på. Det har lite med «populisme» å gjøre, men mye med en ny forståelse av hvordan god gammeldags marxistisk propaganda og agitasjon skal oversettes til et språk for vår tid.

Populisme er første og fremst et uttrykk for systempartienes, og i Europa særlig sosial­demokratiets forvitring. Det gir historiske muligheter til nyorientering for det reelle venstre i et overgangsvindu som vi må bidra til å sette på vidt gap.

Det er valgkamp, kamp om innflytelse.

Selv om det er sånn at kapitalismen – per definisjon – er borgerskapets bane med produksjon for profitt, som målet for all privat produksjon, utbytting og imperialisme, er det mulig å vinne enkeltsaker og unngå noen byrder i «vårt» system.

Det er ikke uvesentlige spørsmål heller: for offentlig velferd, for et militære til forsvar ikke angrep, skole, eldreomsorg, krav for å unngå klimakrise, skattlegging av dem som er rikest for å ha penger til offentlig sektor, 6-timersdagen, osv. Selv om det å vinne noen saker ikke betyr å vinne samfunnsmakta, at arbeiderklassen og det arbeidende folket sjøl bestemmer og ikke dypstaten, betyr det mye for folks liv å hindre at norske soldater bomber i Afghanistan eller i Irak. Eller å hindre at «bestemor blir satt ut på anbud».

All politikk dreier seg om kamp om makt, for å gjennomføre. For et sosialistisk parti dreier det seg både om å vinne saker og en strategi med at arbeiderklassen organiserer seg og får erfaringer med å slåss – og å vinne.

Det er lett å kalle seg sosialist og slåss «på vegne av» arbeiderklassen, ikke sammen med. Det er også sånn partiene funger: stem på oss, så fikser vi. Ikke minst Arbeiderpartiet er livredde for krafta nedenfra, sånn at toppene ikke får bestemme sammen med Høyre, i fred.

I Europa har det vokst fram en venstreopposisjon, noen av disse kaller seg med rette «venstrepopulister». De toner ned ord som klasse og sosialisme, og gjør det slik vanskelig for folk å forstå sammenhengene i vårt samfunn. Det holder ikke med å kalle borgerskapet for eliten. Hvis målet på lengre sikt er makt til folket og sosialisme.

Ett kjennetegn ved disse «nye» retningene, er at de har et taktisk forhold til sosialdemokratiske partier, som Arbeiderpartiet i Norge. Det må man naturligvis ha til et hvert parti man prøver å presse i enkeltstandpunkter. Men uten et strategisk syn på at sosialdemokratiet er en borgerlig, klassesamarbeidende retning, ender taktikken med at en sjøl blir omfavna og ufarliggjort.

Venstrepopulister understreker at de slåss om makta – eller «bare» makt. Som om sosialisters rolle historisk er å være opposisjonelle på sidelinja.

Det store spørsmålet er hvordan det er mulig å slåss strategisk for makt, for forbedringer og mot urett uten å havne på fanget til Støre og Co.

Erik Ness, redaksjonsmedlem i Gnist