Torstein Dahle retter i Gnist nr 2 2018 en kraftig kritikk mot begrepet antiverdi, slik David Harvey bruker det i sin nyeste bok, Marx, Capital and the Madness of Economic Reason. Jeg mener begrepet har mye forklaringskraft, og her vil jeg vise relevansen av det for praktisk antikapitalistisk politikk idag. Det er ikke hver dag vi får servert nye begreper som faktisk er egnet til å øke vår forståelse av hvilke motstandsstrategier som virker og hvorfor.

Hallvard Berge er informasjonsmedarbeider i Norsk Tjenestemannslag og medlem i Rødt.
Foto: Illustratedjc/wikimedia commons

Dahle gjennomgår i en levendegjørende artikkel mye av lærdommen i Marx, Capital and the Madness of Economic Reason¹. Dahle viser blant annet med eksempler fra den norske konteksten relevansen av Harveys overordnede fortelling, men avslutter artikkelen med et kraftig oppgjør med begrepet antiverdi. Harvey bruker dette begrepet til å beskrive et problem som oppstår hver gang en vare er produsert, nemlig at verdien forsvinner eller reduseres hvis varen ikke blir solgt, eller blir solgt til for lav pris. Det er et problem som enhver som deltar i markedsøkonomien, kan kjenne seg igjen i.

Dahle ser ut til å avvise antiverdibegrepet blant annet fordi han mener at konsekvensen av Harveys argument er at verdi ikke oppstår i produksjonen alene, men i sirkulasjonen som helhet, noe som kan tolkes som en nedvurdering av arbeid. Jeg mener det ikke følger noe slikt av Harveys argument. At merverdien har sitt opphav i arbeidet er forenlig med Harveys tanke om verdiens egen indre spenning og hvordan verdi og antiverdi veksler på å prege varens relasjon til markedet på veien gjennom sirkulasjonsprosessen.

Hva er antiverdi?

Harvey bruker begrepet antiverdi både på et teknisk og et politisk nivå. Som et teknisk begrep er antiverdi et aspekt ved verdibegrepet og dermed en egenskap ved en vare. Som et politisk begrep bruker Harvey antiverdi om endel politiske strategier og måter å strukturere livet eller samfunnet som opererer på tvers av kapitalismen. Det kan være frustrerende å forholde seg til begreper som opererer på flere nivå, men det er ikke spesielt uvanlig verken i marxismen eller andre fagfelt, vi kjenner det fra andre begreper som kapital, fremmedgjøring og profitt.

Som et teknisk begrep bruker Harvey begrepet slik: Antiverdi er det aspektet ved verdien som trer fram når sirkulasjonen stopper opp, når varer blir liggende på lager, når arbeidstagere streiker, når den nedbrente fabrikken ligger brakk i påvente av forsikringsutbetaling, eller mens produksjonen omstilles fordi forbrukerne boikotter miljøfiendtlige produkter. Kapital oppstår fordi verdi øker når den sirkulerer i et produksjonssystem. Når verdien ikke sirkulerer blir den devaluert, verdien forsvinner.

Det følger av dette at antiverdi svekker kapitalen, og dette er grunnlaget for Harveys bruk av antiverdi som et politisk begrep. Harvey bruker, som vi skal se, antiverdibegrepet til å forklare likheter og forskjeller mellom motstandsstrategier mot kapitalismen.

Verdi og antiverdi

Verdi er et begrep som har skapt mye debatt i økonomifaget, men Marx sin egen definisjon av verdi er utvetydig: verdi tilsvarer sosialt nødvendig arbeidstid, det vil si hvor lang tid det vil ta å produsere varen i en arbeidsprosess med sektorgjennomsnittlig produktivitet.² Arbeid som munner ut i varer som ikke blir solgt, representerer ikke sosialt nødvendig arbeidstid, og derfor heller ingen verdi. Det følger av dette at verdien ikke er bestemt en gang for alle idet varen spyttes ut av samlebåndet, den endres i tråd med hva som skjer i ettertid; hvilke varer som blir solgt og ikke, og hvordan produktiviteten utvikler seg i sektoren. Verdi er altså en objektiv, men immateriell størrelse som bestemmes av varens forhold til omverdenen.

Harveys måte å tolke dette er at verdien hele tiden må forstås i relasjon til antiverdien, og det er en måte å tenke på som jeg mener er i tråd med den grunnleggende tankegangen i marxismen forøvrig. Harvey mener vi mister mye forklaringskraft hvis vi ikke tar hensyn til muligheten for at verdien kan forsvinne like fort som den oppstod, og føre til krise: «Å forstå krisetendensene i kapitalismen krever en dialektisk forståelse av verdi basert på verdiens negasjon» (s. 84, min oversettelse). Denne negasjonen er antiverdi, som opphever verdien, gjør arbeidet sosialt unødvendig når sirkulasjonen stopper opp.

Harvey mener realisering, altså salg av varer i markedet, er et tema som i stor grad ignoreres av venstresiden, med sitt fokus på arbeidsplassen og de konfliktene som foregår der. Det er mange årsaker til at verdier forsvinner i manglende realisering; skiftende moter og trender, aktive boikotter, feilvurderinger i transport av ferskvarer, sabotasje, skiftende regulering eller feilproduksjon som fører til tilbakekallelse. Harvey er opptatt av at de aktive motstandsstrategiene som finner sted ved kjøp og salg av varer, må være med i det store antikapitalistiske bildet.

Negasjonen av verdien er likevel ikke noe som bare skjer ved realisering. Også i produksjonsprosessen, der investert kapital tas midlertidig ut av sirkulasjon, kan verdien sies å forsvinne. Verdien oppheves når produksjonen tar lenger tid enn det som er sosialt nødvendig, på grunn av streik eller andre årsaker.

Antiverdi som politisk kraft

Venstresiden har en tendens, sier Harvey, til å se på henholdsvis streik og forbrukerboikott som to helt separate kamparenaer, med ulike mål og ulike virkemåter. Men hvis vi ser på hva som egentlig skjer med kapitalsirkulasjonen i de to typene konflikt ser vi at det egentlig er snakk om samme ting: ta verdi ut av sirkulasjon, få sirkulasjonen til å stoppe, la antiverdien oppheve verdien. I dette perspektivet er streik antiverdi i produksjonsprosessen, og boikott er antiverdi i realiseringsprosessen. Her ser vi antiverdibegrepet brukt på det politiske nivået, der dette begrepet synliggjør hvordan antikapitalistiske motstandsstrategier påvirker økonomien.

Antikapitalistisk praksis dreier seg om å lete etter alternative måter å organisere den sosiale arbeidsdelingen på. Vi må støtte opp om dem og gjøre dem til levedyktige og slagkraftige alternativer. På sikt vil et alternativt system kunne fortrenge kapitalistisk produksjon, på samme måte som kapitalistisk produksjon selv i sin tid fortrengte, og også i vår tid fortsetter å fortrenge konkurrerende systemer.

Alternative systemer finnes det mange av rundt om i verden. Anarkistiske subkulturer, egenorganiserte trossamfunn og urfolk lever i større eller mindre grad utenfor markedsøkonomien. Alternative økonomier med egne byttemetoder eller valutaer opererer delvis utenfor resten av samfunnet, som resultat av krise eller som politisk motstand. I USA finner vi overbevisningsbaserte bofellesskap (intentional communities), og i Latin-Amerika og Asia er lokalsamfunn og regioner basert på systemer som sikrer reproduksjon utenfor kapitalsirkulasjonen.

Dette er noe Harvey har beskrevet i detalj både empirisk og teoretisk tidligere³, og i Marx, Capital and the Madness of Economic Reason setter han det i sammenheng med antiverdibegrepet. Harvey beskriver disse alternative økonomiske praksisene som «the direct politics of anti-value» og viser hvorfor de er nyttige å studere når vi forsøker å forstå antikapitalistisk praksis.

Antiverdi i politiske kampanjer

Antiverdibegrepet er nyttig når vi ser på alternativer til kapitalismen. Det er også nyttig når vi skal organisere oss for å sabotere kapitalsirkulasjonen og svekke det kapitalistiske systemet relativt til det sosiale alternativet.

Her i Norge kan antiverdibegrepet hjelpe oss å se med nye øyne på streikevåpenet. I Norge er streik institusjonalisert og redusert til arbeidskamp ved tariffoppgjør. Vi ser på streiken som en metode til å få en arbeidsgiver til å gjøre som vi vil. Rosa Luxemburg viser i boka The Mass Strike en annen side av streiken. Hun viser hvordan streiken kobler den økonomiske og politiske kampen sammen og hvordan det spilte en viktig rolle i politiske revolusjoner i hennes tid. De samme grunnleggende forutsetningene er til stede nå som på Luxemburgs tid: I hele samfunnet har kapitalistene satt verdi i sirkulasjon, og hver enkelt kapitalist håper at produksjonsprosessen ikke vil ta lenger tid enn det som er sosialt nødvendig. Streik er koordinert villet sabotasje av sirkulasjon, altså koordinert handling som fører til antiverdi. Det er lett å tenke seg konsekvensen av dette i én bedrift. Men hva hvis det skjer i hele samfunnet? Hvilken effekt vil antiverdien ha hvis den koordineres på samfunnsnivå?

Ved en streik foregår kampen mellom partene i en asymmetrisk relasjon, arbeid–kapital-relasjonen. Arbeidslivet har sine helt spesielle spilleregler. For det første er det noen nådeløse materielle forutsetninger for arbeid–kapital-relasjonen i seg selv, for eksempel det at vi alle trenger mat på bordet. For det andre er arbeidslivet i de fleste land regulert helt annerledes enn annen økonomisk aktivitet, med arbeidervern på den ene siden og begrensninger i kampmidlene på den andre.

Ved en boikott derimot, foregår kampen mellom kjøper og selger, og maktforholdet er snudd den andre veien, skjønt mye jevnere. Kjøperen er i besittelse av penger, et universelt betalingsmiddel som kan kanaliseres hvor man vil, mens selgeren sitter med varer. Kommer ikke handelen i stand er pengene intakt, mens varene verdiløse, der har antiverdien opphevet verdien.

Skal vi trekke en lærdom av dette, blir det at disse aksjonsformene er likere enn vi tror, og at vi må vurdere styrkeforholdene vi står overfor når vi velger kampform. Både streik og boikott krever kollektiv organisering, men omstendighetene avgjør hvilken gruppe som er lettest å organisere. Antiverdibegrepet hjelper oss å forstå hvordan kollektive aksjoner påvirker økonomien, og sammenhengen mellom det økonomiske og det politiske aspektet ved aksjonene.

Sluttnoter:

1. David Harvey, «Marx, Capital and the Madness of Economic Reason», Profile Books, 2017
2. Mer om hva en vare er verdt og hvorfor det er viktig finner du i undertegnedes artikkel i Gnist nr 2 2018.
3. Se for eksempel Spaces of Hope (2000) og The New Imperialism (2003)

Det er flott at leder i Rød Ungdom Tobias Lund ønsker en strategi for en radikal fagbevegelse, se artikkelen i Gnist 3/2018. Dessverre er det ikke så mye strategi å finne. Alle de «radikale» flosklene er med, og ikke minst mye utskjelling av alt som er galt med sosialdemokratene. Vedrørende det siste, er det OK å ha et annet syn enn Ap-politikere og tillitsvalgte (de fleste i landet har det, og sogner derfor til andre parti), men det er lite konstruktivt å skjelle ut sosialdemokrater for at de følger sin overbevisning. Utfordringa er å presentere alternativer som fagorganiserte (og andre) heller vil velge fordi de gir bedre hverdag og framtid.

Halvor Langseth er pensjonist og kasserer i LO i Tromsø. Tidligere klubbleder Bjørn Bygg, leder av Tromsø Bygningsarbeiderforening (1991-2004) og Forbundssekretær i Fellesforbundet (2005-2015).
Illustrasjon: Martin Lopez

Jeg er enig med Lund i at fagbevegelsen/LO kan bli den største krafta til forandring i Norge. Faktisk tror jeg den allerede er det, på godt og vondt. Den strategien, organisasjonsmessig og politisk, som fagbevegelsen til enhver tid måtte velge, har og vil sette sitt preg på samfunnet. Fagbevegelsen er den største og bredeste organiseringa av den ene sida i kapitalismens viktigste interessekamp (klassekamp), den mellom arbeid og kapital, eller mer folkelig uttrykt – mellom de som ser på lønn som inntekt og de som kaller den utgift.

Tillitsvalgte i fagbevegelsen som også er partipolitisk engasjerte, blir ofte beskyldt for å sette partiprogram over interessene til medlemmene de representerer i fagbevegelsen. Det skjer nok fra tid til annen, men strategisk er potensialet for påvirkning andre veien mye større. Alle partier med ambisjoner om politisk makt er avhengige av stemmer fra lønnsmottakerne, og de vil derfor gjerne framstå som representanter for deres interesser.

Lund sitt forslag til strategi bygger på to forutsetninger:

1. Det finnes et bredt radikalt grunnplan i fagbevegelsen som blir holdt nede av sosialdemokratiske pamper i LO-ledelsen.
2. Flere streiker gir gjennomslag for flere krav.

Begge forutsetningene er mer eller mindre feilslutninger. Lønnsmottakere er ikke per definisjon venstreradikale med knyttet neve klar til klassekamp og sosialisme. De er svært forskjellige folk med ulike forutsetninger, bakgrunn, utdanning, livssyn og ønsker for hverdagen og livet. Felles er at levekårene i stor grad avhenger av lønns- og arbeidsvilkår forhandlet fram av fagbevegelsen, samt lover, velferdsordninger, sosial og tekniske infrastruktur m.m. kjempet fram av den politiske venstresida. Erfaringer fra arbeids- og dagliglivet og fra fagbevegelsen gir grobunn for politiske valg mot venstre.

Fagbevegelse sin styrke avhenger av organisering og tillitsvalgtarbeid i bedriftene/virksomhetene. Tillitsvalgtes innsats og medlemmenes inkludering i de nære kampene og interessekonfliktene på arbeidsplassene gir lønnsarbeiderne positive erfaringer med kollektiv opptreden. En gjenkjennbar politikk og faglig praksis fra overliggende organisasjonsledd vil knytte erfaringene til ideologi og overordna mål. Mer om dette seinere.

Ja, det finnes tillitsvalgte som er mest opptatt av egen karriere og vinning, og alle lar vi oss sikkert blende litt av status, omgang med «eliten», høy lønn og jetset-liv. I tillegg finnes det tillitsvalgte som er velmenende, men dessverre komplett udyktige og illojale. Det blir uansett feil å ha bekjempinga av disse som en viktig del av strategien. Medlemsdemokrati og innsyn (åpne dører) er derimot en viktig strategi for å løfte fram «de rene og ranke».

En hending i fagbevegelsens barndom har gitt oss et medlemsdemokratisk fortrinn. Da den første hovedavtalen ble forhandlet fram på 30-tallet, krevde arbeidsgiversida at forhandlingsresultatet i tariffoppgjørene skulle ut på uravstemming blant medlemmene i bedriftene. Tanken var at medlemmene tenkte mer på sin daglige lønn og arbeidsplass enn de sentrale tillitsvalgte som arbeidsgiverne anså som mer radikale og streikevillige. Fagbevegelsens representanter strittet imot, men måtte til slutt godta prinsippet om uravstemming. Det skal vi være glade for. Siden da har de sentrale tillitsvalgte (pampene) måttet sende de framforhandlede kompromissene i tariffoppgjørene til medlemmene i et direkte valg mellom ja eller nei. Uravstemmingene har faktisk ført til noen ekstra streiker (nedstemte forhandlingsresultat), men det viktigste resultatet er hva bestemmelsen har betydd for lokal organisering og aktivitet, for demokratiet i fagforeninger og forbund og for utforming av krav og forhandlingsresultat. Dette er helt klart undervurdert. Strategisk må derfor uravstemming forsvares og gjerne bygges ut til også å gjelde hovedavtaleforhandlinger og sentrale avtaler i konsern, dvs. områder der ikke alle berørte kan møtes til diskusjon og avstemming.

Streik er ikke en strategi, men ett arbeidsverktøy. Man kan godt mene at verktøyet burde vært benyttet oftere når nye kompromiss skal kjempes fram, enten det gjelder tariffkrav eller politiske krav. Å starte en streik er relativt enkelt, problemet er å få den avslutta med et resultat som er verdt de menneskelige og økonomiske belastningene en streik innebærer. Den kampen havnearbeiderne fører for sine arbeidsplasser, er vel et godt bevis på at det ikke er nok å starte en streik. Uansett hvor rettferdig kampen er, finnes det ingen garanti for seier. For eller imot streik er en konkret taktisk vurdering der og da, og kan aldri bli noe prinsipp.

Som forbundssekretær i Fellesforbundet hadde jeg en sentral rolle i streikene i bygg både i 2006 og i 2010. Den første ble utløst spontant av indre motsetninger hos motparten, og var nødvendig for å oppnå respekt og forhandlingsvilje. 2010 streiken var en godt planlagt kamp for å få på plass en viktig indeksjustering av minstelønnene i byggebransjen, og dermed også av de allmenngjorte minstelønnene for de uten tariffavtale. Seieren var ikke utdelt på forhånd, men det var høykonjunktur og stor profitt i næringa. Sjøl om organisasjonsgraden ikke er så høy i bygg, var vurderinga at vi hadde ryggdekning og styrke nok til ramme viktige bedrifter og byggevirksomhet.

Det finnes mange slike eksempler på vellykkede streiker, både sentrale og lokale. Fellesnevneren er klare krav som er godt forankret i medlemsmassen, stor lokal aktivitet og et omfang som rammer kapitalen der det gjør mest ondt. Alle interessetvister mellom arbeid og kapital vil per definisjon ende med kompromiss (alternativet er revolusjon, dvs. en litt mer omfattende samfunnsendring), og da er det viktig å være forberedt på det.

Lund slår kjekt fast at «LO kunne med god samvittighet ha satt i gang streik på bakgrunn av pensjon i vår». Mulig det, men å sette i gang løser som sagt ingen ting. Hva var kravet som hadde forankring og oppslutning nok for et bedre kompromiss etter streiken? Jeg har oppfattet at det var vel så harde forhandlinger innad i LO om hvordan tilleggspensjonene burde utformes og organiseres. Forbundene hadde og har ulike ønsker for pensjon ut fra særegenheter i bedriftsstruktur og medlemsmasse. Samordnet oppgjør ble valgt fordi alle ville være med å passe på sine krav. Interessemotsetninger i egen leir er helt legalt, men sjelden et godt fundament for streik.

Privat sektor har den fordelen at streiken rammer profitten direkte, og den synliggjør hvem som skaper verdiene. Den «verdiskapende kapitalen» blir avkledd når arbeidet stanser. I offentlig sektor fungerer det annerledes. Her er virkningene for kapitalen («makta») mer indirekte, og politiske forhold og stemninger i opinionen betyr mye mer for utfallet av interessekonflikten. En strategi for fagbevegelsen må ta dette inn over seg og løfte fram arbeidsmetoder og organisering som stemmer med terrenget.

Frankrike er kjent for sine mange streiker og faglige aksjoner, men det er tvilsomt om fransk fagbevegelse har noe større innflytelse over kapitalen (bedrifts- og samfunnsutvikling) enn i Norge. For der, som i de fleste andre ikke nordiske land, mangler det vi til daglig kaller trepartssamarbeidet og bedriftsdemokrati.

Norsk fagbevegelse, lokalt som sentralt, driver sitt arbeid med å fremme interessene til sine medlemmer på tre arenaer:

• Lønns- og arbeidsvilkår (forhandle tariffavtaler, løse interesse- og tolkningstvister, …)
• Medbestemmelse i bedrift / virksomhet / bransje (bedriftsdemokrati, arbeidsmiljøutvalg, kompetanseutvikling, innflytelse på ansettelser / nedbemanninger, …)
• Politikk (politiske innspill og organisasjonsmessig trepartssamarbeid om lover og forskrifter, næringsutvikling, utdanning, …)
• En faglig strategi må si noe om viktige veivalg for alle disse områdene.

Lønnsbestemmelsene i tariffavtalene inndeles vanligvis i to typer, normallønn og minstelønn med rett til lokale forhandlinger. Normallønnsavtalene dominerte i gjennombyggingsårene etter andre verdenskrig. Argumentene for var solidaritet mellom lønnstakergrupper og kontroll med lønnsutviklinga i et presset arbeidsmarked.

I privat sektor er minstelønnsavtaler etter hvert blitt det vanlige, men da oftest uten retten til gå-sakte aksjoner («dagsing») ved de lokale lønnsforhandlingene slik vi kjenner fra Verkstedoverenskomsten (nå del av Industrioverenskomsten). Rett til streik eller annen aksjon ved lokale lønnsoppgjør for alle, bør være et strategisk krav for å endre maktforholdene i bedriftene.

De lokale forhandlingene i offentlig sektor er hovedsakelig lokal fordeling av sentralt avtalte potter, og er vel derfor i hovedsak tautrekking mellom grupper ansatte. Det er noe annet enn lokale forhandlinger i privat sektor.

Tariffavtalene kan variere i omfang fra bransjeavtaler til spesielle industrier, faggrupper eller i noen tilfeller navngitte bedrifter/konsern. Inndelingene fører ofte til flere LO-tariffavtaler i samme bedrift. Det strir mot intensjonen i industrimodellen (mer om industrimodellen seinere) og fører ofte til unødvendig svake klubber og motsetninger mellom lønnstakergrupper. Så lenge minstelønnsavtaler med lokal forhandlingsrett er prinsippet, burde det være mulig å få til bredere tariffavtaler hvor ulike arbeidstakergrupper og fag kan få sine behov dekt ved særbestemmelser og ved de lokale forhandlingene. Det strategisk overordna bør være å få samlet alle lønnstakerne i en felles organisering (klubb) i bedriftene.

Den store utfordringa er likevel ikke inndelinga i forbund og fagforeninger. I privat sektor er det gjengs oppfatning at oppsplittinga av produksjonen og bedriftsstrukturene, samt innleie fra bemanningsselskap, er hovedgrunnen til lavere organisasjonsgrad og tariffavtaledekning. Privatisering og annen utskilling av virksomheter gjør problemstillinga gjenkjennbar også i offentlig sektor.

Prinsippet med kollektive avtaler er at arbeidstakere i en bedrift kan gå sammen i en fagforening for å forhandle lønns- og arbeidsvilkår med ledelsen/eierne. I grunnopplæringa for tillitsvalgte jobber arbeidstakerne sammen «på gulvet», mens sjefen har kontor på solsida i øverste etasje. Slik er virkeligheten sjelden. De aller fleste i privat sektor arbeider i virksomheter tilknyttet konsern/franchiser/kjeder og lignende hvor eierne har nesten ubegrensede muligheter til å danne bedriftsstrukturer som skaper avstand til de ansatte sin innflytelse slik den er definert i tariffavtalene og bedriftsdemokratiets virkeområde.

Denne AS-ifiseringa med tilhørende oppsplitting av arbeiderkollektivene har svekket fagorganiserte/tillitsvalgte sine muligheter til å forsvare og forbedre lønns- og arbeidsvilkårene. Nye tiltak for å motvirke oppsplittinga trengs, både lovregulering, økonomiske virkemidler og tariffrettslige. Prinsippet i Hovedavtalene om at tillitsvalgte i bedriftene har rett til å møte den/de som faktisk har makta, må gjenopprettes. Eierne må ikke få gjemme seg bort bak franchiser, AS-kjeder og holdingsselskap, men tvinges til å møte representanter for de som skaper verdiene over bordet.

Medbestemmelse/bedriftsdemokrati handler om å frata kapitalen eneretten til å bestemme i bedriftene/virksomhetene. Innsatsen til ansatterepresentanter i styrer, bedriftsforsamlinger, arbeidsmiljøutvalg samt tillitsvalgte sitt engasjement ellers inn mot budsjetter, investeringer, kompetanse- og teknologiutvikling blir ofte undervurdert. De fleste i privat sektor jobber i aksjeselskap hvor avkastning til aksjeeierne per definisjon er formålet. Samfunnsmessig viktigst er imidlertid den delen av verdiskapinga som går til lønn og skatt. Aksjeloven bør få en formålsparagraf som gjør det lettere for ansatte å protestere mot skatteplanlegging, sosial dumping og andre tiltak for å maksimere eiernes profitt, uten at det øker verdiskapinga. Regnskapsloven bør justeres tilsvarende fra bare å vise driftsoverskudd med fordeling finans, selskapsskatt og netto overskudd over til et verdiskapingsregnskap med fordeling lønn, skatter og avgifter, finans og overskudd/profitt til eierne. Hensikten er å flytte oppmerksomheten bort fra eiernes interesse til samfunnsnytten.

Offentlig sektor møter politikken både som arbeidsgiver og politisk. Det trigger sjølsagt til ekstra engasjement ved valg, men kan også by på noen utfordringer når de rette partiene og personene sitter med makta. Avtaler gjort på bakrommet er udemokratisk uansett. Fagforeningene i offentlig sektor blir ofte beskyldt (av høyresida) for bare å tenke på seg sjøl eller «å skaffe seg urimelige fordeler betalt av andres skattepenger». Beste mottrekk er å samarbeide med resten av fagbevegelsen om forsvar og utvikling av offentlig verdiskaping – helse, oppvekst, utdanning, teknisk osv., osv.

LO, og i alle fall de største forbundene, bruker mye tid og ressurser på politikkutvikling og påvirkning. Mye overlates imidlertid til ansatte eksperter, f.eks. statsvitere og økonomer. Resultatet blir lett dårlig kommunikasjon med og dermed liten forankring i medlemsmassen. Det er strategisk viktig at politikken forbund og LO målbærer sentralt blir forstått og oppleves relevant av medlemmene, uansett om det dreier seg om uttalelser om statsbudsjettet, næringspolitikk, utdanningspolitikk eller annet.

Arbeiderpartiet er partiet flest LO-medlemmer gir sin stemme til ved valg. Det er faktum. Men tida da LO kunne sette politisk likhetstegn med Ap er over. Overgangen til å måtte forholde seg positivt til flere parti på venstresida, blir aktivt motarbeidet av mange i systemet. Særlig lokalt er «gammel vane vond å vende».

De lokale LO-ene skal være fagbevegelsens kontaktflate inn mot politikken i kommunene og fylkene/regionene. Situasjonen oppfatter jeg som tilnærmet katastrofal. I beste fall er de lokale LO-ene 1. mai arrangører og valgkamparbeidere, samt at de kanskje vedtar noen uttalelser av ulik kvalitet og forankring. De færreste plasser, om noen, blir lokalpolitikken til partiene på venstresida utvikla i nær dialog med LO-ene. Dette er en strategisk utfordring, for hvem tror dere nå påvirker partiene sine holdninger og konklusjoner mest?

Faglige og politiske konferanser er et viktig kontaktledd mellom sentrale og lokale tillitsvalgte, og mellom tillitsvalgte og politikken. LO arrangerer mange sentrale og regionale konferanser, men det meste virker å gå på tomgang. Det er sjelden disse konferansene blir omtalt som politikkutviklende eller noe tilnærmet slik. Oppslutninga om mer spenstige møteplasser for faglige tillitsvalgte, f.eks. Trondheimskonferansen, viser det. Men kanskje er tida inne for å vitalisere LO-konferansene? Det er vel ingen grunn til at lokalfagforeningene skal betale for konferanser som like godt kunne vært arrangert og betalt av LO!

Organisasjonsstrukturen må henge sammen med strategien. Som det ligger i navnet var de første fagforeningene organisering etter fag – grafikerne, tømrerne, jernarbeiderne, osv. Lønns- og arbeidsvilkår (tariffavtalene) kan sjølsagt utvikles med utgangspunkt samhørighet i yrke og eksklusiv kompetanse. Utfordringa er at ulike tariffavtaler etter fag/profesjon lett skaper mye splid mellom arbeidstakergrupper og slik sett ikke fremmer samhold og styrke i den store interessekampen mellom arbeid og kapital. Valget av overordna strategi er aktuelt i dag, særlig i offentlig sektor mellom de tverrfaglige LO-forbundene (Fagforbundet og NTL) og profesjonsforbundene i og utenfor LO.

LO-kongressen i 1920 vedtok en overordna organisasjonsstruktur etter den såkalte industrimodellen. Alle ansatte i bedriften skulle være i en fagforening, og de landsomfattende forbundene skulle være inndelt etter Industri (bransje). Sjølsagt ble ikke prinsippet gjennomført 100 %. Noen forbund fortsatte med eksklusiv organisering for bestemte fag, og noen tariffavtaler var og er fortsatt etter fag/profesjon. Det har LO levd utmerket med i snart 100 år.

Større utfordring er det med skillet arbeider – funksjonær. I 1920 var det kun arbeiderne i produksjonen som var organiserte. Ansatte i administrasjon, handel, tekniske funksjonærer og ulike mellomledergrupper fagorganiserte seg seinere, og da i egne forbund med egne tariffavtaler. I de store og organisasjonsmessig dominerende industribedriftene var ikke det noe stort problem, så lenge alle gruppene var store nok til å ha funksjonsdyktige klubber/tillitsvalgte.

I dagens fragmenterte bedriftsstrukturer med små arbeiderkollektiv, derimot, er det et hinder for organisering og ansattes innflytelse. Dessuten er vel de gamle skillene mellom arbeidere og merkantile eller tekniske funksjonærer i ferd med å gå ut på dato. Det er flott og en villet utvikling at mer utdanning og nye teknologiske løsninger har økt produktiviteten og minsket behovet for hierarkisk ledelse og arbeidsdeling. Men tariffavtaler og organisasjon henger altså igjen i de gamle skillene. Det skaper grunnlag for destruktive konflikter, lokalt og sentralt, om medlemmer, kontingentpenger og innflytelse. Dessverre er unødvendig lav organisasjonsgrad og faglig aktivitet som oftest resultatet.

Skillene mellom bransjene eller næringene som forbundene skal inndeles etter, er heller ikke så entydige lenger, og det har de kanskje heller aldri vært. Jeg har mine røtter i byggebransjen. Som konsekvens av vedtaket om industrimodellen i 1920 ble Norsk Bygningsarbeiderforbund dannet og skulle favne tverrfaglig om alle arbeidere i byggebransjen. Den gangen var bare håndverkerne i byene organiserte, og bedriftene var hovedsakelig enfaglige i tråd med laugstradisjonen. I dag er næringa mer slik at både store og små bedrifter og konsern har virksomheter også i andre forbunds områder/bransjer, f.eks. anlegg (Norsk Arbeidsmandsforbund) og elektrisk installasjon (El og It).

Vi kan sikkert lett bli enige om at verken forbundsstruktur eller tariffavtaleinndelingen ville blitt som i dag om vi kunne starta med blanke ark. Men slik er det ikke, og endringer av organisasjoner er som kjent som å flytte kirkegårder – du får ikke hjelp av de som ligger der! De med verv eller ansettelse i en organisasjon motsetter seg helst endringer, om den ikke har tvunget seg fram av mangel på økonomi og innflytelse. Dessverre.

Definisjonen av bransje er heller ikke helt upolitisk. Det var en viktig seier at det ikke ble noe av ønsket til enkelte forbund om en egen tariffavtale for bemanningsbransjen. Utleie av arbeidskraft er ingen egen bransje, men en «hallikvirksomhet» inn mot mange bransjer. Resultatet av dragkampen før og under tariffoppgjøret i 2012, ble heldigvis at ansatte i bemanningsvirksomhetene ble omfattet av de ordinære tariffavtalene i bedriften de var innleid til, og blir likebehandlet med de ansatte der. En viktig strategisk seier både for å inkludere leiefolket i ordinært fagforeningsarbeid, og en forutsetning for å kunne bli kvitt hele bemanningsvirksomheten.

Til tross for alle problemene er jeg tilhenger av å organisere etter bedrift/bransje. Den grunnleggende motsigelsen mellom arbeid og kapital utspiller seg på arbeidsplassene og i bedriftene/virksomhetene. Fagorganisering må bygge på medlemmenes opplevelse av og håndtering av denne interessekampen.

Sluttord

Denne artikkelen er et spontant innspill uten henvisninger til kilder og fakta. Mange tema burde vært grundigere belyst og dokumentert. Valg av tema og konklusjonene er sjølsagt preget av mine erfaringer fra mer enn 40 år som faglig tillitsvalgt på ulike nivå, altså fra det som var. Historien utvikler seg imidlertid ikke i rett linje. Ungdom med blikket vendt framover utfordres derfor spesielt til bidrag i debatten. Pass imidlertid på å ikke gjøre terskelen inn til faglige engasjement og tillitsverv for høy. Sekterisme og andre krav til «politisk korrekthet» hindrer mer enn det bygger. Fundamentet for styrken til fagbevegelsen er det brede og mangslungne bidraget fra medlemmer og tillitsvalgte i kapitalismens viktigste interessemotsetning, den mellom arbeid og kapital. Lykke til!

Mímir Kristjánsson ønsker med boka Hva ville Gerhardsen gjort? at Arbeiderpartiet må finne tilbake til arven etter Einar Gerhardsen som var norsk statsminister i nesten alle årene i Arbeiderpartiets storhetstid (1945 –1965).

Einar Gerhardsen var veiarbeideren som ble «Landsfaderen». Han var en stor forteller som hadde evnen til å nå fram til arbeidsfolk med sin retorikk. Han levde beskjedent og kjempa mot okkupantene og ble torturert under krigen.

Under Gerhardsen-epoken fikk arbeidsfolk det gradvis bedre, levestandarden ble heva og velferdsstaten ble bygd ut. Han tilhørte samme type sosialdemokrater som de seinere statsministerne Trygve Bratteli og Oddvar Nordli. Disse levde og arbeidet i en svunnen tid som ikke kan gjenskapes mens partiet deres var et sosialdemokratisk reformparti.

Øyvind Andresen er lektor og lærebokforfatter, skriver bloggen andresensblogg.no
Foto: Ernest Rude. Kilde: Oslo Museum

Anti-kommunismen

Jeg mener at Kristjánsson idylliserer både Gerhardsen som person og den sosialdemokratiske storhetstida. Han undervurderer Gerhardsen som maktpolitiker og den hensynsløse heksejakta mot kommunistene under den kalde krigen som Gerhardsen ga startskuddet i sin berømte tale på Kråkerøy utenfor Fredrikstad 29. februar 1948.

Talen skjedde på bakgrunn av et angivelig kupp fra kommunistene i Tsjekkoslovakia fire dager før (som Norges Kommunistiske Parti støtta):

Gerhardsen sa i talen:

«Hendingene i Tsjekkoslovakia har hos de fleste nordmenn ikke bare vakt sorg og harme – men også angst og uhyggestemning. Problemet for Norge er, så vidt jeg kan se, i første rekke et innenrikspolitisk problem. Det som kan true det norske folkets frihet og demokrati – det er den fare som det norske kommunistpartiet til enhver tid representerer. Den viktigste oppgaven i kampen for Norges selvstendighet, for demokratiet og rettssikkerheten er å redusere kommunistpartiet og kommunistenes innflytelse mest mulig …… De som står i spissen for kommunistpartiet i Norge, er Komintern- og Kominform-kommunister. Som sine kampfeller i andre land er de i sine hjerter tilhengere av terror og diktatur.»

Selv om Gerhardsen advarte mot «hetsstemning» mot kommunistene, var det nettopp dette som skjedde. Arbeiderpartiet bygde opp et nettverk av angivere, ikke minst på flere arbeidsplasser, som rapporterte direkte til sikkerhetspolitiet om «mistenkelige» personer. Det var partisekretær Haakon Lie og forsvarsminister Jens Christian Hauge som var de ledende antikommunistene i Ap.

Omfattende ulovlig overvåkning av kommunister og andre venstreradikale skjedde i stor omfang og ble avslørt i Lundkommisjonens rapport (1995 – 1996). Lundkommisjonen avslørte at særlig Arbeiderpartiet bygde opp et nettverk av angivere, ikke minst på flere arbeidsplasser, som rapporterte direkte til sikkerhetspolitiet om «mistenkelige» personer. Dette er også en arv fra Gerhardsen. Han grep aldri inn for å stoppe dette.

Kristjánsson skriver om Kråkerøytalen (side 130–31), men er rask med å sette en parentes rundt hendelsen: «I denne kampen mot de norske kommunistene ble en rekke virkemidler tatt i bruk, og ikke alle av dem var like lovlige». Så siterer han sønnen Rune: «Far gav aldri opp forholdet til Sovjetunionen, og hadde alltid et hjerte for den russiske revolusjonens idealer». (side 132).

Dette er en skjønnmaling av anti-kommunismen som Arbeiderparti spredde som en gift under den kalde krigen. Anti-kommunismen stempla enhver opposisjonen fra venstre som medløpere for fienden.

NKP stod sterkt etter krigen pga. sin innsats mot nazismen, og partiet fanga opp en bølge av radikalisme blant arbeiderne. Partiet fikk 11,9 % av stemmene i 1945, men oppslutninga var reelt sett større, fordi ungdom under 23 år ikke hadde stemmerett.

Hver tredje arbeider stemte NKP. De dominerte LO lokalt flere steder i Nord Norge, på Vestlandet, i Hedmark og i Grenlandsområdet. LO-ledelsen prøvde å luke ut alle kommunister fra faglige verv. Arbeiderpartiet ville kvitte seg med en brysom konkurrent. Kråkerøytalen forsterka denne tendensen.

Herøya-streiken 1948

Arbeiderkamp og fagopposisjon ble forsøkt stoppa med hensynsløse metoder. Et eksempel på det er skiftarbeidernes streik for kortere arbeidstid på Herøya høsten 1948.

Streiken ved Eidanger Salpeterfabrikk på Hydros anlegg på Herøya i Eidanger kommune (i dag i Porsgrunn), var en av de bitreste i hele etterkrigstida. Den er et godt utgangspunkt for å diskutere arbeiderklassens vilkår i Norge i tiårene under statsminister Einar Gerhardsen, i sosialdemokratiets gullalder 1945 til 1965.

Bakgrunnen var følgende: De helkontinuerlige skiftarbeiderne i Norge hadde etter krigen 48 timers arbeidsuke. Det betydde at de bare hadde fri hver sjuende søndag. Dette var det stor misnøye med, ikke minst på Herøya.

Alle arbeiderne på fabrikken støtta kravet om 42 timers arbeidsuke for rundskiftarbeidere. Det gjaldt kommunister så vel som sosialdemokrater. Det var kommunistene som leda den mektige Herøya Arbeiderforening (HAF) etter krigen. Formannen fra 1946 het Edvard Støland, medlem av NKP.

Arbeiderne pressa på – og på et nesten enstemmig medlemsmøte 4. juni 1948 vedtok foreningen å innføre sin egen skiftplan på samme måte som arbeiderklassen i Norge «tok» 8-timers dagen i 1919. Foreningen meldte fra til bedriften at den ville innføre sin egen skiftplan i løpet av september.

Bedriften trua arbeiderne med oppsigelse om de iverksatte skiftplanen, og Norsk Kjemisk Industriarbeiderforbund trua med å ekskludere HAF. Tross disse advarslene ble den nye skiftplanen satt ut i livet, med full oppslutning. Bedriften gikk da til lockout. Styret foreslo streik. Den ble vedtatt med 831 mot 525 stemmer. Arbeidsretten dømte streiken ulovlig, men dommen ble avvist av arbeiderne.

Etter flere ukers streik, fra 24. september til 6. november, måtte foreningen gjøre retrett til tross for omfattende støtte fra andre arbeidere i Norge. Det var en massiv anti-kommunistisk agitasjon fra ledende politikere og medier som til slutt førte til nederlaget.

Streiken ble en av de tøffeste og viktigste i etterkrigstida. Den starta bare noen måneder etter at Gerhardsens Kråkerøytale. Ledelsen i Arbeiderpartiet og LO mente aksjonen var iscenesatt fra Moskva og var en del av et landsforrædersk spill. Gerhardsen holdt et foredrag på Riis gymnas på Vestkanten i Oslo 8. oktober og sa da , ifølge referat fra VG, gjengitt av Inger Hagerup:

«1. Vi kan ikke legge vanlig målestokk på kommunistene når det gjelder menneskelig hederlighet.
2. Herøya-konflikten er en politisk aksjon. «Vi kan ikke bevise dette», sa statsministeren, «men personlig er jeg ikke i tvil om at Herøya-aksjonen er et ledd i en internasjonal politisk aksjon.»

Men streiken var ingen kommunistisk konspirasjon. Den eksisterende skiftplan var svært forhatt blant arbeiderne. I realiteten var det arbeiderne som pressa ledelsen i HAF til å aksjonere for å få 42 timers uke. Ledelsen i NKP sentralt nølte også overfor arbeidernes aksjonsvilje.

Arbeidsgiverforening (NAF) krevde at styret i Herøya Arbeiderforening måtte suspenderes fra tillitsverva. Etter streiken stilte de til valg på ny og ble gjenvalgt, og Kjemisk svarte med å ekskludere dem fra forbundet. Eksklusjonen ble først oppheva på vilkår at ingen av styremedlemmene stilte til gjenvalg, og de mista seinere retten til å ha tillitsverv i tre år framover. Etter at suspensjonene var oppheva, stilte Edvard Støland som kandidat I HAF på årsmøtet i 1953 og ble valgt som leder for en ny periode.

Haakon Lie ga i 1952 ut boka Cella på Herøya som inneholder referatene fra møtene i Herøya kjemiske lag av Norges Kommunistiske Parti fra 1945 til 1950 med Lies kommentarer der han ville vise hvordan Herøya Arbeiderforening hadde samarbeida nært med partiet, særlig under den store streiken i 1948. Politiets overvåkingstjeneste sende boka ut til alle politimestrene i landet, sammen med andre bøker om arbeidsmetodene til kommunistene. Og som det står i bind 2 om Hydros historie Nasjonal kontroll og industriell fornyelse: «Overvåkingstjenesten hadde selvfølgelig fulgt med i streiken.»

Hydro dreiv selv systematisk overvåking i samarbeid med overvåkningspolitiet, for å hindre kommunister i å få arbeid på bedriften. Dette kommer også fram i Lundkommisjonens rapport.

Selv om streiken var et nederlag, ble kravene etter hvert innfridd. I 1950 ble arbeidstida for rundskiftarbeidere satt ned til 45 1/3 time. I 1957 ble det opprinnelige kravet innfridd.

Det korporative Norge

Samtidig skjedde det gradvis en oppbygging av et mye større sjikt med tillitsvalgte som ble fritatt for manuelt arbeid. Disse var ofte lojale mot Ap/LO-ledelsen – og mot bedriften. Kommunister ble også systematisk hindra i å få verv i LO.

Herøya Arbeiderforening hadde i 1948 ca. 2000 medlemmer. Edvard Støland fortalte at han hadde alle fagforeningssakene i et garderobeskap. Selv om det ble bygd mange flere fabrikker på Herøya i tiårene etter krigen og HAF vokste, er det likevel verd å merke seg at antallet heltidsansatte tillitsmenn på Herøya i 1970 var ti.

Denne veksten i fagforeningsbyråkratiet sentralt og lokalt er typisk for denne perioden og betydde utvikling av et korporativt system hvis vi definerer korporativisme som et samfunn der topplederne i de viktigste organisasjonene forhandler seg fram til tilsynelatende balanserte løsninger som skal hindre sosial uro. Alt skulle kontrolleres ovenfra. Alle initiativ og aksjoner lokalt var uønska, ulovlig og/eller uttrykk for kommunistisk undergraving.

Kampen mot kommunistene var mest bitter i Sjømannsforbundet. Mange sjøfolk var kommunister etter krigen, og de var de fremste i kampen for at krigsseilerne skulle få utbetalt hyrene de hadde til gode i Nortraships hemmelige fond, også kalt Nortraships Sjømannsfond. Sosialdemokratene fikk blokkert utbetalingene, og lederen for den kommunistiske fraksjonen Leif Vetlesen ble ekskludert fra forbundet 15. mars 1948.

Gerhardsen antyda at kommunistene i handelsflåten hadde våpen. Høsten 1950 vedtok Sjømannsforbundets landsmøte at medlemmer av fascistiske, nazistiske og kommunistiske organisasjoner ikke kunne ha tillitsverv i organisasjonen. Flere kommunister mista arbeidet i handelsflåten, noe som førte til flere personlige tragedier. (Bergh: side 303). Historien om krigsseilernes skjebne under og etter krigen er nå godt kjent gjennom Jon Michelets romanserier En sjøens helt.

Mccarthyismen i Norge førte til at opposisjon i LO basert på klassekamp, fikk en alvor knekke. NKP opplevde også en ødeleggende indre kamp mellom to fløyer: den ene leda av krigsveteran Peder Furubotn, den andre av stortingsrepresentant Emil Løvlien som også var partiformann fra 1946 til 1965. Den bitre konflikten toppa seg i årene 1949–50 da Furubotn-fløyen ble kasta ut av partiet. Denne fløyen hadde sterkt oppslutning blant mange faglige tillitsvalgte, ikke minst i Grenland.

En ny landsomfattende fagopposisjon vokste fram på 1970-tallet der ml-bevegelsen spilte en avgjørende rolle. Til tross for sine mangler og «barnesjukdommer», utfordra denne opposisjonen Arbeiderpartiets dominans i LO. Opposisjonen ble møtt med det samme anti-kommunistiske hysteriet som i sin til ramma NKP. Men denne opposisjonen opplevde ikke en indre splittelse. Det hadde avgjørende betydning: ikke minst peker det fram mot seieren i folkeavstemmingene om norsk medlemskap i EF/EU i 1972 og 1994.

Arbeiderpartiets enerådende posisjon ble brutt for alvor. Gerhardsen-epoken var over. Den tilhører en forgangen tid. Den kan ikke gjenskapes i et parti der nyliberalistisk ideologi er dominerende og lojaliteten til EØS/EU, USA og NATO sitter i ryggmargen.

Kilder:

Bergh Trond: Arbeiderbevegelsens historie i Norge. Bind 5 Storhetstid (1945–1965) Tiden Norsk Forlag
Kristjánsson, Mímir: Hva ville Gerhardsen gjort. Veien videre for Arbeiderpartiet. Forlaget Manifest 2018
Johannessen, Rønning og Thonstad Sandvik. Bok 2 om Hydros historie. Nasjonal kontroll og industriell fornyelse (Hydro 1945–1977)
Hagerup, Inger: Et svar til Einar Gerhardsen, Friheten 11/10 1948
Olsen, Ole Johnny: Makt og motstand – en studie av bedriftsorganisasjon og fagorganisasjon ved Eidanger Salpeterfabrikk 1945–1970. Universitetet i Bergen 1984.
Rapport til Stortinget fra kommisjonen som ble oppnevnt av Stortinget for å granske påstander om ulovlig overvåking av norske borgere («Lund-rapporten»).

Bjørnar Moxnes svar når Rødts programformuleringer angripes, er at han bygger på stolte sosialdemokratiske tradisjoner. Og han mener nok ikke bare fra den perioden DNA var revolusjonær. Han er ikke alene om å bli inspirert av Sanders i USA og Corbyn i Storbritannia.

Mimir Kristjánsson har skrevet boka Hva ville Gerhardsen gjort? Planøkonomen Ole Colbjørnsen får sin bok. Magnus Marsdal forklarer på glimrende vis forskjellen på friheten i det sosialdemokratiske Norge mot friheten i det liberale USA.

Arne Byrkjeflot er leder av Trondhjems Kjemiske Industriarbeiderforening og vara til bystyret i Trondheim for Rødt.
Illustrasjon: Marte Teigen

Moxnes vil nok ikke overta sosialdemokratiets tradisjonelle rolle som er å inngå i det til en hver tid mulige klassekompromisset. Slik greske Syriza innså at det eneste mulige kompromiss var underkastelse. Syrizas program var ikke mer radikalt enn det Papandreou sto for noen tiår tidligere. Men motstanderen, kapitalismen, var en helt annen. Alternativet var om ikke revolusjon, så å bryte med euroen og møte EUs maktmidler.

AP er nå i samme situasjon som foran kommunevalget i 2003 og stortingsvalget i 2005. De må legge seg til venstre for ikke å bli et lite parti. Men siden 2003 har mulige kompromiss med kapitalen flyttet seg til høyre, og EØS-avtalen har strammet grepet.

Jeg mener rett og slett at å gjennomføre en tradisjonell sosialdemokratisk politikk i dag ikke er mulig uten et reelt oppgjør med dagens kapitalisme. Første og største hinder er EØS-avtalen. Ekte sosialdemokrati ved makta i dag som vil gjennomføre ekte sosialdemokrati, vil bli sett på som revolusjonært og bli behandlet deretter.

Hvorfor? Kort fortalt mener jeg det skyldes Marx sin eviggrønne teori om profittratens fallende tendens. Snylterne på merverdi og profitt, finanskapitalen og de moderne monopolene som Amazon, Google, Facebook og Apple forsterker dette. Skal selskap overleve i kapitalismen, så har de intet å gi. Derfor blir alle forslag om framskritt avvist. Nå skal det arbeides lenger, ikke kortere. Pensjonsalderen skal opp, og arbeidsgiverne skal ha full styringsrett. Arbeidstakerne skal ikke ha ett øre av produktivitetsøkningen. The winner takes it all.

Sjølsagt er det klassekompromiss i dag også. Fagbevegelsen har intet annet valg enn å inngå avtaler etter styrkeforhold og rammebetingelser. Slik NSB-ansatte måtte gi fra seg sine pensjonsavtaler. Og det er politiske kompromiss. Men kompromissene er på et stadig lavere nivå. Og de herskende tanker er de herskendes tanker.

Og intet parti er bedre til å plukke opp de herskendes tanker enn Arbeiderpartiet. AP mente at pensjonsreformen er nødvendig for å berge velferdsstaten før norske kapitalister ytret det samme.

HVA KAN VI BYGGE PÅ FRA SOSIALDEMOKRATIETS STORHETSTID?

Program

Programmatisk var AP revolusjonært ikke bare i perioden fram til 1923 da de brøt med den Kommunistiske Internasjonale. Partiet var revolusjonært helt fram til gjenforeninga med høyresosialdemokratene i 1927. Og var radikalt og sosialistisk helt fram til 1939. Først da var det sosialdemokratiet ved makta som laget sitt sosialdemokratiske program.¹

Det sosialdemokratiske 1939-programmet er ikke så langt fra dagens program i SV og Rødt. Det var et sosialistisk klassseprogram med marxistisk analyse.

Klassesamfunnet

Her er det klasseskillet, ikke forskjells-Norge som beskrives:

«Det er de økonomiske tilhøva, i første rekke produksjons- og eiendomstilhøva som deler opp samfunnet i klasser og bestemmer interessemotsetningene og den politiske maktstillinga.

Den som har kapitalmakt, kan gjennom utbytting av arbeidsfolket tilvende seg en merverdi, en uberettiget del av de verdiene som blir skapt gjennom den økonomiske»

Altså: Med planøkonomi til sosialisme

«Samtidig er det et påtrengende behov for et energisk samfunnsinitiativ for å fremme en omfattende arbeidsreising og en mer effektiv utnytting av landets arbeidskraft og produksjonsevne, for dermed å skape det nødvendige økonomiske grunnlaget for en varig bedring av hele folkets levestandard og fortsatt sosial og kulturell framgang. Men dette kan bare skje gjennom organisert samvirke, planøkonomi og gradvis sosialisering av storindustrien, utenrikshandelen, de private storbankene og samferdselsmidlene. Denne omskipinga av samfunnet må føres helt fram til et gjennomført sosialistisk samvirke, en samfunnsmessig planhusholdning som er ledet av omsynet til hele folkets velferd.»

Og når Rødt angripes for å hevde at det kan bli nødvendig å forsvare sosialismen:

«Erfaringene fra andre land viser at en likevel må regne med den mulighet at reaksjonære krefter innafor borgerskapet ikke vil bøye seg for folkeflertallet, men prøve å gjennomføre et fascistisk voldsdiktatur for å stenge veien for den videre demokratiske utviklinga og det fredelige framsteget.»

Det revolusjonære programmet fra 1933 – alt underordnet kampen for sosialisme

Dette var APs prinsipprogram da de kom til makta i Norge.

«Arbeiderklassen må derfor ikke bare bruke sine krefter for å oppnå disse forbedringer, men må sette alt inn på å vinne samfundsmakten og bygge op et socialistisk samfund. Dette er den viktigste opgave for partiet. I all sin virksomhet, i agitasjons- og oplysningsarbeidet, ved masseaksjoner og i det parlamentariske arbeide må partiet ha dette mål for øie.»

Det er også interessant at dette sto i programmet helt fram til 1939:

«Partiet følger derfor den russiske arbeiderklasses forsøk på å bygge op et socialistisk samfund med den største opmerksomhet. Da sovjetmaktens nederlag vilde være et nederlag for hele verdens arbeiderklasse, vil partiet bekjempe all kapitalistisk blokade-, invasjons- og sabotasjepolitikk like overfor det nye samfund.»

MEN ORD ER ORD OG HANDLING ER HANDLING

Hva slags stolte sosialdemokratiske tradisjoner er det sosialister kan bygge på i dag?

Fra klassekamp til klassesamarbeid
hovedavtale og kriseforlik

I 1935 ble Hovedavtalen inngått. Arbeidsgiverne slapp streiketrusselen mellom tariffoppgjørene. Tillitsvalgte ble anerkjent og fikk rettigheter. Men samtidig ble de bundet opp, de ble ansvarlige for arbeidsfreden.

Kriseforliket og Nygaardsvold

Ole Colbjørnsen har fått sin biografi og helsides artikler i Klassekampen og andre aviser. Han vendte hjem fra Moskva, fikk frie tøyler fra Martin Tranmæl i Arbeiderbladet, og lanserte en norsk treårsplan etter modell fra Sovjet.

Men Nygaardsvold prøvde aldri å sette denne planen ut i livet. Nygaardsvold satte i gang veibygging og boligbygging, hjalp gjeldstruede bønder og fikk arbeidsledigheten ned. Men han førte aldri noen keynesiansk politikk, alle budsjett gikk med overskudd. Krisa var ikke over da krigen kom. I 1939 var arbeidsledigheten framdeles på 18 %. Hele folket kom ikke i arbeid.

By og land – hand i hand

Derimot innførte regjeringen en særs vellykket planøkonomi for bønder og fiskere. Bøndene fikk sin omsetningslov 16. juli 1936. Da var det allerede en lang tradisjon for oppbygging av samvirke for å stå sterkere i markedet både på salg og innkjøp. Med Omsetningsloven fikk samvirkene kontroll med markedet og etter hvert også ansvar for markedet. I 1950 fikk de sin hovedavtale, jordbruksoppgjøret.

Det er en fantastisk konstruksjon. Alle bønder er sikret å få levert alt de produserer til lik pris uansett hvor tungvint gården ligger til. Bøndenes organisasjoner må sjøl tilpasse produksjonen til markedet.

Kanskje enda viktigere var Råfiskloven i 1938, fiskernes grunnlov. Prisene var så lave at de ikke var til å leve med. I Vardø gikk fiskerne til streik, leveringsnekt, for å få minstepriser. Med Råfiskloven fikk de sjøl kontroll med omsetningen av fisk og kunne fastsette minstepriser. Senere kom Deltakerloven som sa at bare aktive fiskere kunne eie fiskebåter og drive fiske. Så kom Sjøgrenseloven som sa at bare norske fiskere kunne lande fisk i Norge og Tilvirkerloven. Alle sammen er nå under angrep.

Slik er bønder og fiskere allerede underlagt et planøkonomisk system der politikerne ved å endre noen parametre kan styre politikken den vei de vil. Så er det opp til Rødt å si hvilke. Men systemet ligger ferdig lagt for et sosialistisk system. Det viktigste nå er å forsvare hver flik av dette rammeverket.

Planøkonomi

Om Nygaardsvold ikke innførte planøkonomi, så innførte Fellesprogrammet og Gerhardsen planøkonomi etter krigen. Nobelpristaker Ragnar Frisch var fadder for innføring av nasjonalbudsjett og de modellene som SSB bygger på den dag i dag.

Dagens nasjonalbudsjett er i hovedsak bare en analyse av utviklinga. Eirik Brofoss sine nasjonalbudsjett bestemte: Forbruk og investeringer, priser, rente, kreditt og valuta. Også overfor de private storbedriftene. En av metodene her var kontroll med kreditten. For å få adgang til å utstede obligasjoner måtte de holde seg innenfor nasjonalbudsjettets rammer. Statsbankene (Landbruksbanken, Husbanken, Den norske Industribanken og Lånekassa) økte sine utlån mer enn private banker.

Arvesølvet og naturressursene
– hele folkets eiendom

Industrireisinga var delvis statlig, med Jernverket, Koksverket og aluminiumsverket Årdal som de store. Men den viktigste industrireisinga kom ved å tildele kraftkontrakter med varighet på 40 til 60 år mot at bedrifter ble bygd, holdt i gang og bidro til lokalsamfunn. Etter utløpet falt kontraktene tilbake til staten, og de kunne ikke videreselges.

Her bygde Ap på det gamle Venstres pionerer. Framsynte Venstrefolk sto for Panikkloven av 1906 og kjempet gjennom konsesjonslovene. Sosialdemokratene var mest opptatt av industrialisering, ikke over det langsiktige eierskapet og kontrollen med vannkrafta.

Men det skal sosialdemokratiet ha, at de førte prinsippet over på både fisk og olje. Havressurslovens §2 slår fast at fisken er folkets felles eiendom. Petroleumslovens §1 sier det samme om olja. For å få konsesjoner, måtte de internasjonale oljeselskapene bidra til å bygge opp Statoil, støtte norsk forskning, bruke norsk leverandørindustri, og godta at regjeringen fortalte hvor basene skulle ligge.

Bolig

Boligsamvirket er gammelt i Norge. Det DNA gjorde etter krigen, var å gjøre det mulig for vanlige arbeidsfolk å få seg en bolig gjennom politisk styring. Det var to markeder med subsidier. Det ene var uten prisregulering, men for å få Husbanklån med lav rente måtte du godta en nøktern standard. Det andre var sterkere subsidierte borettslag med prisregulering. I tillegg kom den kommunale boligbygginga for utleie. Det norske sosialdemokratiet skilte seg fra sine nordiske partifeller ved å holde på eierskap, ikke leie. Det gjorde det enklere for Willoch å ødelegge hele modellen med ett slag.

Husbanken var kjerna i boligpolitikken og finansierte halvparten av alle boliger i Norge etter krigen og fram til årtusenskiftet. Under krisa rundt 1990 finansierte Husbanken nesten all boligbygging. Nå er Husbanken og norsk boligpolitikk kun for de vanskeligstilte.

Velferdsstaten

Første alderspensjon kom i 1936, behovsprøvd. Den ble universell i 1957. Slik utviklet sosialdemokratiet den universelle velferdsstaten seg for steg inntil Folketrygda ble kronen på verket i 1967.

Grunnleggende var det som sto i partienes felleserklæring i 1945:

«Alle arbeidsføre skal ha rett og plikt til arbeid.» Folketrygdlovens §1: «Folketrygden skal bidra til utjevning av inntekt og levekår over den enkeltes livsløp og mellom grupper av personer.» Arbeidsløshet ble erkjent som et systemproblem, ikke et moralsk og individuelt problem

Arbeidslivet

Også arbeidslivet ble sterkt regulert, alle de første tariffoppgjørene ble møtt med voldgift. Nygaardsvold videreførte den strenge innvandringspolitikken som ble innført i 1915. Også i forhold til de som flyktet fra Tyskland. Fra 1945 ble den løsnet opp, men det var svært lav innvandring. Og etter bare en svært liten økning i innvandringen innførte regjeringen innvandringsstopp i 1950. I 1991 kom dagens Utlendingslov. Den krever arbeidskontrakt med norsk lønn og norske arbeidsbetingelser. Og fungerte inntil den ble opphevet for EU-borgere 1.5.2009.

Arbeidsmiljøloven i 1977 var kronen på verket for sosialdemokratiets arbeidslivspolitikk.

HVA KUNNE GERHARDSEN GJORT I DAG?

Landbruk og fiskeri

Jeg tror det er fullt mulig å føre en norsk landbruks- og fiskeripolitikk, i dag. Sjølsagt er vi under press fra EU for å få fiskekvoter og økte tollfrie kvoter på landbruksvarer. Men det grunnleggende systemet er det norske interesser som endrer. Og det møter bred motstand.

Bolig

Det er en møysommelig prosess å bygge opp igjen en tredje boligsektor, der rimelige husbankfinansierte boliger tilbys mot en form for prisregulering ved salg, og at det er borettslaget og ikke eieren som står for salget. Bankene vil gå til ESA som kommer til å si at dette er ulovlig statsstøtte. Men det er nok mulig å komme et godt stykke selv innenfor systemet.

Planøkonomi og fornybarsamfunnet

Rødt har laget sin plan for å bygge opp en ny fornybar industri i Norge. Det er ikke Rødt alene om, det er bred politisk enighet om at det er nødvendig.

Men myndighetene verken kunne eller ville stanse nedlegginga av Follum og Union. Nå er «alle» enige om at skog kan erstatte det meste som kan lages av olje uten CO2-utslipp. Eller kinesisk overtakelse av ELKEM, som produserer silisium som er selve grunnlaget for solenergien.

Hadde Norge funnet oljen i dag, ville vi ikke kunnet bygge opp Statoil som operatørselskap og ha verdens ledende leverandørindustri. Det ville ikke vært mulig innenfor EØS-avtalen. Vi hadde en mulighet før kraftselskapene med støtte av alle stortingsparti fikk bygd ut eksportkablene av strøm, og flertallet ga bort styringa til EUs energibyrå ACER. Fordi tilgang til rimelig elektrisk kraft er helt sentralt i den industrien og transportsystemet i fornybarsamfunnet.

Statsstyrt planøkonomi for fornybarsamfunnet vil møte EUs statsstøtteregler og ACER som en mur. EU er laget for å tjene tysk industri. Og litt fransk.

Men Brofoss og Gerhardsens planøkonomi er faktisk prøvd i Norge. Og Norge har fortsatt en økonomi der staten er stor eier, innpå 30 % på børsen. Norge har økonomi sterk nok til å kunne kontrollere rente og valuta og unngå det presset som Hellas bukket under for og Italia nå presses på. Norge har en økonomi bygd på naturressurser og mellomprodukter som er mangelvare. Få land tåler en handelskrig bedre. EU greier seg ikke i dag uten norsk fisk, gass og aluminium.

Men samtidig kan ikke moderne kapitalisme og EU spesielt leve med at ett land skal kunne unndra seg spillereglene. Utmelding av EØS vil være et godt lærestykke.

Å bevare velferdsstaten

Norge har økonomi til å bevare og utvikle dagens velferdsstat. Striden står mellom den universelle velferdsstaten som Gerhardsen innførte, eller den behovsprøvde. Og overføringene til de uproduktive, pensjonister, uføre og trygdede. Samtidig har kapitalen ikke lenger noen interesse av å kvalifisere den som ikke er fullt arbeidsføre, de kan importere den arbeidskraften de trenger til lavere kostnad.

Norge er ikke medlem av EU. Så vi blir ikke utsatt for det Italias regjering nå blir utsatt for. Italias regjering mener kuttpolitikken ødelegger økonomien og har laget et budsjett med underskudd på 2,4 %. Det er faktisk innenfor EUs regler på maks 3 % av BNP i underskudd, men EU-kommisjonen vil ilegge bøter fordi den forrige regjeringen har lovet noe annet. Slik sørger EU også for at rentene til den gjeldtyngede italienske staten dobles.

Så sterke maktmiddel har ikke EU mot Norge, og norsk økonomi er så sterk at renteheving ikke er noen trussel.

DET EU GJØR

Privatisering kan ikke reverseres

Å sørge for at privatisering ikke kan reverseres. Slik Jernbanepakke 4 binder opp Jernbanepolitikken, og Postdirektivet binder opp postpolitikken. Slik eksportkabler og ACER importerer både europeisk strømpris og EUs konkurranseregler.

Norsk forvaltning underlegges EU

Reguleringsmyndighet for Energi, RME, er et norsk organ men underlagt EU gjennom ACER. Det er lovbestemt at norske myndigheter ikke kan endre vedtak fra vårt organ for regulering av nettselskap og nett. Statens Jernbanetilsyn skal passe på at EUs markedslover følges i Norge, Det lovfestes at norske myndigheter ikke kan gripe inn. EUs finanstilsyn får direkte makt i Norge. Nasjonalstaten overtas innenifra.

Den myke makt

Osloskolen er et lærestykke på hvordan den myke makta fungerer. EU har ingen formell makt på utdanning. Men de leder Bolognaprosessen, de fastsetter mål, de styrer PISA-prøvene (som nå skal innføres også i grunnskolen). Styringen er en form for internasjonal målstyring. EU kaller det den åpne koordinasjons metode. Det er felles mål, men nasjonalstatene kan velge sine egne metoder for å nå målene. Det er dette byrådet og Inga Marthe Thorkildsen nå møter i Oslo. Der er nok systemet så godt forankret at å møte en mur ville vært bedre.

Arbeidslivet og den norske modellen

Det gamle sosialdemokratiet opplevde aldri en organisert arbeidsinnvandring fra land med så ulik lønn og så ulike arbeidsvilkår som utviklingen etter EU-utvidelsen i 2005. Men de som slåss mot løsarbeidersamfunnet i førkrigstida, ville aldri sett på at det norske arbeidslivet ble så undergravd som i dag. De ville verken sluppet løs bemanningsbransjen eller godtatt fri flyt av arbeidskraft og tjenester uten regulering.

Men innvandringsstopp er ikke svaret. Her kan faktisk Rødt lære de gamle sosialdemokratene noe. Rødt har som eneste parti i Norge på to landsmøter vedtatt sitt svar, ikke uten motstand. Svaret er at vi må ha like krav til arbeidsinnvandrere fra Polen som fra Eritrea. Lovlig arbeidsinnvandring forutsetter en gyldig arbeidsavtale som sikrer lønns- og arbeidsvilkår på norsk nivå, uansett hvor arbeidstakeren kommer fra. Men arbeidstaker skal aldri straffes, det skal arbeidskjøper.

Men både forbud mot bemanningsbransjen og like krav til EU-borgere som til arbeidssøkere fra andre land vil møte grunnpilarene i EU, fri flyt av arbeidskraft, fri flyt av tjenester og den frie etableringsretten.

Men ut av EØS er vel ingen revolusjon?

Det er nok det nærmeste vi kommer revolusjon i min levetid. Det er først utenfor EØS at vi kan få en reell debatt om hvordan Norge skal utvikle seg. EØS er en tvangstrøye som ekskluderer politikk i utgangspunktet, fordi det ikke vil bli godkjent av EU og ESA. Den dagen vi kommer ut av EØS, så fins det en sterk politisk bevegelse. Om ikke sosialistisk så i alle fall i strid med moderne kapitalisme. Da først er det mulig å føre en politikk for et annet samfunn.

Hvordan unngå å bli sosialdemokrat?

Det er skremmende å se hvordan ikke bare de sosialdemokratiske partiene, men også de sosialistiske, på noen tiår helt har forandret både politikk, tankemåte og språk. Syriza gjorde det på noen måneder. Og at de fleste satser på å oppnå sin visjon innenfor en union der kapitalens friheter er grunnlovsfestet.

HVA SKILLER RØDT FRA DET GAMLE SOSIALDEMOKRATIET?

Det er ikke programformuleringene, det er en slags grunnmur som ser ut til å overleve fra det gamle AKP, om det programfestes eller ikke.

Synet på imperialismen og det nasjonale spørsmålet

De gamle sosialdemokratene så fascismen, men ikke imperialismen. De ville ha og fikk Marshallhjelpen, NATO og EEC. Og full støtte til Israel. De ville ha fred i Vietnam, men kunne ikke støtte frigjøringskampen. Slik går det ei rett linje til dagens sosialdemokrati med støtte og deltakelse i USAs og EUs kriger. Og at det er sjølmord å melde Norge ut av EØS-avtalen.

Rødt var samstemt i sin støtte til Brexit. Mens venstresida ellers ikke kunne være på samme parti som UKIP. Jonas Sjøstedt har lagt ned kampen for å melde Sverige ut av EU fordi Sverigedemokratene kjører saken. Men retten til å bestemme i eget land blir ikke feil fordi ytre høyre skulle mene det samme.

Parti som middel eller mål

DNA ble stiftet av fagbevegelsen som politisk redskap. Etter hvert ble det omvendt. Rødts tradisjon er at uten den utenomparlamentariske kampen er den parlamentariske arbeidet formålsløst.

Synet på arbeideraristokratiet

Det som bet Mette Nord, leder av Fagforbundet, hardest er formuleringen i Rødts program: «Deler av pampeveldet i fagbevegelsen og andre masseorganisasjoner hører også til borgerskapet.»

Lenin kalte arbeideraristokratiet et sjikt spredd over flere klasser. Det lever av politikk, media og organisasjoner på venstresida, oftest svært godt betalt og stor frihet i arbeidet. De omgås hverandre og har makt. Det gjelder sjølsagt også Rødt. Det partiet som ikke ser at dette påvirker tenking og praksis, vil lett bli en del av systemet. (Men borgerskap bør bort fra programmet, det er ikke klasseinteressene som gjør at de har en tendens til å tenke likt.)

Synet på staten

Staten er under kapitalismen kapitalens redskap. Ja, monopolenes redskap. Den blir ikke gradvis sosialistisk.

Samme krav, nytt innhold.

Revolusjon var tidligere forbeholdt venstresida. Men i Ukraina, Venezuela, Syria, eller i overtakelse av den arabiske våren er det høyresida som lager revolusjon. Min venstreside forsvarer også diktatorer når opprør overtas og land legges i ruiner.

Hovedavtalen var for fagbevegelsen ei tvangstrøye. Det er den fortsatt for de best organiserte fagforeningene, men i dag er det arbeidsgiverne som bevisst bryter hovedavtalen og tillitsvalgte som krever respekt for sin tidligere tvangstrøye.

Det er også slik at mye av det som vi er for under sosialismen, fungerer helt feil under kapitalismen. Som arbeiderstyrte bedrifter. Klasseforholdene under kapitalismen er der like fullt om de tilsløres og det føles enda verre når dine egne forteller hvorfor det er nødvendig og best for alle at du må gå.

Ikke bare er det mulig å være revolusjonær sosialdemokrat. Det er faktisk også slik at ellers kan du ikke være sosialdemokrat av den gamle skolen. Du må være revolusjonær for ikke å vike unna når din sosialdemokratiske politikk møter den kapitalistiske veggen. Og ha en plan B.

 

1 https://res.cloudinary.com/arbeiderpartiet/image/upload/v1/ievv_filestore/0c342a5be2354e12919db4168043424a810e05c5e12440cd8d26361a9b1b0f26

«Kvinner på tvers (KPT) er først og fremst en idé, en måte å jobbe på, idéen om at samarbeid mellom fagforeninger, klubber, kvinneorganisasjoner, på tvers, utenfor systemet, formelt og uformelt, er nødvendig for å slå igjennom med kvinneinteresser i smått og stort.»¹ Samarbeidet omfatter også interesseorganisasjoner og enkeltkvinvner og er organisert rundt en årlig landsomfattende konferanse.

Siri Jensen er tidligere partileder og kvinnepolitisk leder i AKP, faglig leder i AKP og siden i Rødt, tidligere koordinator i Kvinner på tvers.
Illustrasjon hentet fra 1. mai-plakat fra 1975. Kilde: AKPs Arkiv.

Som tidligere koordinator gjennom 20 år vil jeg i denne artikkelen gjøre rede for mitt syn på betydningen av KPT og hvorfor jeg mener samarbeidet og konferansene er minst like viktig i dag som da vi startet opp i 1993, med første konferanse i 1994. Vil du lese mer om hva KPT har tenkt og gjort, anbefaler jeg jubileumsheftene, Pustehull og handlingsrom (10 år) og Brobygger og pådriver (20 år) som ligger på www.kvinnerpatvers.no.

Bakgrunnen for KPT

I perioden 1960–85 økte antallet yrkesaktive kvinner i Norge med bortimot en halv million. Den store forandringen fra tidligere tider var at gifte kvinner i mye større grad kom ut i arbeidslivet. Dette har vært kalt den store norske kvinnerevolusjonen, og den førte til store samfunnsmessige og personlige endringer. Kvinnene erfarte at de kunne gjøre alt minst like bra som menn. Samtidig fikk de dårligere betalt og en arbeidstid som slett ikke passet; de gjorde kollektive erfaringer om at arbeidslivet ikke var tilpasset kvinner. Kvinnene opparbeidet raskt sterk tilknytning til og identifisering med jobben. Samtidig forsvant ikke arbeidet i familien; kvinner kom i skvis mellom jobb og familie. De felles erfaringene tvang fram krav om høyere lønn for kvinner, likelønn, kortere arbeidstid, og andre krav som gjorde det mulig å forene arbeidet med familieoppgavene.

Et annet viktig moment var at kvinnebevegelsen fra 1970-tallet i større grad nådde fagbevegelsen på 1980-tallet. LO var bakpå, de la ned sin kvinnenemnd på kongressen i 1969, mens de kvinnelige delegatene var kalt ut til fotografering², like før den moderne kvinnebevegelsen tok av. Videre gjorde LO vedtak mot kvinneorganisering i fagbevegelsen³. Det fantes selvfølgelig aktive kvinner i fagbevegelsen, og de felles kvinneinteressene fikk flere uttrykk. Oslo faglige kvinnebevegelse var en fortsettelse av LOs lokale kvinnenemd i Oslo som gjorde motstand mot nedlegging. Kvinnenes tariffaksjon (KTA) i 1987, som besto av enkeltpersoner fra ulike bransjer i offentlig og privat sektor, lanserte begrepet kvinnelønn: Kvinner har lav lønn, og lavere lønn enn menn, fordi de er kvinner. Heving av kvinnelønna var derfor et viktig krav til tariffoppgjøret. Kvinnedominerte fagforeninger ble opptatt av kvinnesaker, Handel & Kontor lanserte parolen «Ei lønn å leve av og ei arbeidstid å leve med». Kvinnefronten, fagforeninger og partier i Oslo samarbeidet om et forsøksprosjekt med 6-timersdagen. Det var videre et begynnende samarbeid mellom fagforbund på topplan, om heving av lønna i kvinneyrker, om ikke annet så med fellesuttalelse 8. mars.

Felles saker, men stengt inne

Kvinner på tvers begrunnet seg selv slik⁴;

• FORDI KVINNER fortsatt ikke har ei lønn å leve av
• FORDI KVINNER fortsatt tjener mindre enn menn i alle yrker
• FORDI KVINNER fortsatt ikke har en arbeidsdag å leve med
• FORDI ENEFORSØRGERE fremdeles fratas rettigheter
• FORDI VELFERDSSTATEN bygges ned og markedet overtar mer og mer

Dette var felles saker, men organisasjonene jobbet med dem hver for seg. Det var enda større avstand mellom kvinnebevegelsen og fagbevegelsen enn det er i dag. De snakket ikke samme språk. Mange kvinneaktivister i fagbevegelsen opplevde at kvinneengasjementet ikke fikk plass, det passet ikke inn i arbeidet. LO-leder Haraldseth spissformulerte fagbevegelsens syn på slutten av 1980-tallet med å si at LO ikke jobber for kvinner, men for sine medlemmer.⁵

I lønnskampen snakket LO for det meste om lavtlønte og ikke om kjønn, og om krav til tariffoppgjøret i det enkelte forbund. Kvinnebevegelsen framhevet de store forskjellene i inntekt og lønn mellom kvinner og menn, og konsekvensen for kvinners liv, men oversatte dette i liten grad til konkrete krav. Vi som jobbet med Kvinnenes tariffaksjon, erfarte at kvinner i privat og offentlig sektor ikke forsto hverandres lønn og hverandres lønnssystemer, det var vanskelig nok mellom forbund. Avstanden mellom hovedorganisasjoner var også stor. Det var forskjell mellom kvinne- og mannsyrker og en oppfatning om at det i mannsdominerte yrker ikke var forskjell på kvinners og menns lønn. Gjennom arbeid bl.a. i Grafiske kvinners landssammenslutning på 1980-tallet, viste det seg, til mennenes store overraskelse, at det også der kunne dokumenteres lønnsforskjeller.

På den tiden var det strenge regler mot fraksjonering i LO. Det var nærmest forbudt å samarbeide på tvers at fagforbund og foreninger. En av de første initiativtakerne til Trondheimskonferansen fikk påtale for fraksjonering. Kvinner i toppen av noen forbund måtte møtes i skjul for å dele erfaringer. KPT måtte derfor trå litt varsomt i starten. Det at det var et samarbeid mellom fagbevegelsen og kvinnebevegelsen, gjorde imidlertid på tvers-arbeidet mulig. Når Kvinnefronten kom inn i rommet, var møtene ikke lenger et suspekt faglig samarbeid, men et møte der de faglige reglene ikke gjaldt på samme måte. Samarbeidet med kvinnebevegelsen var nødvendig også for at fagforeninger kunne samarbeide på tvers.

Arbeidere med kvinnebetingelser – kvinner med arbeiderbetingelser

Kvinner på tvers er ikke bare på tvers av organisasjoner, men også på tvers av ulike samfunnsmessige undertrykkingsformer: kvinneundertrykking og klasseundertrykking.

Under kapitalismen må det store flertallet selge arbeidskrafta si for å leve – de er lønnsarbeidere – og kapitalistene har råderetten og stikker av med profitten. Dette er grunnlaget for klasseundertrykkinga, som preger alle områder av samfunnslivet og menneskenes liv, som levealder, helse, ressurser, makt og frihet. De som ikke kan arbeide, skal være fattige, NAV er en effektiv maskin for å utøve kapitalismens logikk og politiske vedtak.

Samtidig er klasseundertrykkinga ikke lik for kvinner og menn; den tar andre former. Flertallet i arbeiderklassen er kvinner – arbeidere med kvinnebetingelser og kvinner med arbeiderbetingelser. Kvinnebetingelsene settes av samfunnet, arbeidsgiverne og staten og handler bl.a. om kvinnelønn og færre ressurser, skvisen mellom jobb og familie, manglende verdsetting av kompetanse, seksualisert undertrykking og vold. Disse betingelsene gjør at andre krav blir viktigere. Selv om 6-timersdagen er et klassekrav, er det mer presserende for kvinner enn for menn.

De ulike betingelsene er et uttrykk for kvinneundertrykkinga i samfunnet – kvinnene har andre liv fordi de er kvinner – færre ressurser og mindre frihet. Klasseundertrykking og kvinneundertrykking virker sammen.

Kvinneundertrykkinga rammer alle kvinner, selv om det også er ulikheter etter klasse. Rike kan kjøpe seg fri fra en del – men det er også viktige felles saker og grunnlag for brede allianser blant kvinner – bl.a. abort, vold, porno, og likelønn.

Kvinnene som kjønn undertrykkes både av det kapitalistiske systemet og av menn, kapitalisme og mannsmakt (også kalt patriarkatet) er vevd sammen, både i økonomien og organisering av makta i samfunnet. På tross av store endringer i kvinners stilling, er det samtidig grunnleggende de samme mekanismene. Fortsatt er familien en økonomisk grunnenhet der kvinner delvis forsørges av menn.⁶ Fortsatt tyr mange kvinner til deltid som løsning på skvisen mellom jobb og hus/omsorgsarbeid, ulikelønn og seksualisert undertrykking vedvarer – og kroppsfokuseringen er mye sterkere.

Menn som kjønn har fordel av deler av kvinneundertrykkinga. De godtar den på mange områder og bidrar til å opprettholde den, dels utøver de den selv. Kamp mot menns rolle i undertrykkinga er vanskelig fordi menn er kjærester, kolleger og kampfeller. Mange menn har ikke tenkt over rollen de spiller, de blir provosert av å forstås som kjønn. Samtidig er det gode muligheter for samarbeid og allianser i kampen mot den samfunnsmessige undertrykkinga. Menn kan ta aktivt stilling, gi sin støtte til kvinners kamp – og selv gripe inn mot menns undertrykking, slik det faglige oppropet fra menn til menn i fagbevegelsen om Metoo oppfordrer til. Samtidig rammer deler av kvinneundertrykkinga også menn.

Fagbevegelsen organiserer på grunnlag av klasseinteresser og lønnstakerinteresser, og det bidrar til å utvikle klassebevissthet og bevissthet om nødvendigheten av kamp mot makta. Samtidig har standardarbeideren vært mann, og det har vært tatt lite hensyn til kvinnebetingelsene.

Kvinnebevegelsen på sin side organiserer på grunnlag av kjønn og bidrar til å utvikle kvinnebevissthet – bevissthet om at deltid og lavlønn og seksuell trakassering ikke skyldes kvinner selv, men undertrykking. Samtidig har kvinnebevegelsen ikke alltid vist like stor forståelse for klasse, selv om kvinnebevegelsen i Norge i større grad enn i mange andre land har hatt fokus på vanlig kvinners liv og arbeid. Mange arbeiderkvinner føler seg fremmedgjort fra kvinnebevegelsen selv om de støtter de konkrete sakene.

Kvinner på tvers bygger på at erfaringene både fra kvinneorganisasjoner og fagforeninger, både kvinnebevissthet og klassebevissthet, er nødvendig for å komme videre med de viktige sakene for kvinners liv. Her ligger den strategiske betydningen av Kvinner på tvers.

De viktige sakene for kvinners liv er også de viktigste sakene for arbeidsfolks liv – over halvparten av arbeiderklassen er kvinner. Kravet om 6-timersdagen er f.eks. både et sentralt klassekrav og et helt nødvendig kvinnekrav, men kvinnebetingelsene gjør at det er kvinner som må gå i spissen. Det er da også kvinnefagforeningene, kvinnebevegelsen og KPT som har holdt kravet oppe i tider der det strykes fra programmene. Slik går kvinnene i spissen for et krav som er viktig for arbeidsfolk uansett kjønn.

Kvinner kan ikke velge

I progressive bevegelser, fagbevegelser og kvinnebevegelser i de aller fleste land, har det vært diskusjoner om det er kvinneundertrykking eller klasseundertrykking som er viktigst, og hva som da er underordna. Det er komplett ufruktbare diskusjoner, og Kvinner på tvers har ikke gått inn i den kampen. Begge deler preger livet til det store flertallet av kvinner, det er nødvendig å slåss både mot kvinne- og klasseundertrykking. Kvinner er hele mennesker og opplever ikke kvinneundertrykking i en arm og klasseundertrykking i den andre. De opplever klasse- og kvinneundertrykking i uskjønn forening og mer til.

På tvers av flere skiller

Fra starten av var arbeidsgruppa i KPT på tvers av kvinnebevegelse og fagbevegelse, privat og offentlig sektor, og på tvers av forbund og hovedorganisasjoner. Andre på-tvers-er kom snart til. Året etter deltok f.eks. Kvinner i mannsyrker (KIM), og konferansen oppsummerte at det er viktig både å støtte kampen for å få kvinner inn i mannsyrker og dermed utvide kvinners muligheter og anerkjenne betydningen av kvinneyrkene.

Fellesskap med kvinner med minoritetsbakgrunn ble tema allerede i 1995, da Kvinnefrontens internasjonale gruppe ble med i arbeidsgruppa og har siden vært tema på ulike måter. Kontakt med minoritetskvinnenes egne organisasjoner har vært viktig for å få til et likeverdig samarbeid, med innledere fra MIRA og samarbeid med kvinnenettverket Kvinner i Fokus⁷. KPT-konferansen i 2010 var opptatt av å endre måten vi snakker om hverandre på – tittelen var «Arbeid, lønn og makt – fra oss og dem til kvinner på tvers». Synet på minoritetskvinner som «dem» ble tydelig illustrert da lederne for NHO og LO på TV var enige om at «vi» måtte «få innvandrerkvinnene ut i arbeid». KPT brøt med denne tenkningen gjennom å ta opp igjen det gamle kvinnekravet om rett til arbeid for kvinner, der de bor og med de forutsetningene de har.

KPT ble tidlig utfordret på å være bevisst på ulikheter og motsetningsforhold mellom kvinner, bl.a. usynliggjøring av lesbiske og av kvinner med nedsatt funksjonsevne. Også kvinner kan ta del i undertrykking av andre kvinner – og det må det være rom for å ta opp. Kvinner har erfaring med at betydningen av enhet som klasse er blitt brukt til å usynliggjøre kvinners situasjon og krav. Kvinnebevegelsen ønsker ikke å gjøre det samme – målet er ikke bare kvinnefrigjøring, men slutt på all undertrykking. Samtidig er det et viktig grunnlag for enhet at kvinneundertrykkinga også setter sitt preg på andre undertrykkingsforhold, vi kan f. eks. snakke om funksjonshemmede med kvinnebetingelser eller kvinner med funksjonshemmedes betingelser.

Kvinner er halve befolkningen og ikke ensartet fordi om de utsettes for kvinneundertrykking. Samfunnet setter rammene for livet vi lever og tvinger på oss felles gjentatte erfaringer med kvinneundertrykking i smått og i stort, men vi møter betingelsene på ulike måter. At flere stemmer kommer fram, styrker forståelsen av samfunnet og undertrykkinga og utvider rommet for å være kvinne.

Det foregår for tida en diskusjon om identitetspolitikk. For meg kan det se ut som enkelte i diskusjonen bl.a. definerer kvinnekamp og antirasistisk kamp som identitetspolitikk og som noe som står i veien for det de ser som den virkelige kampen: klassekamp og økonomisk kamp. Slik jeg ser det, er bevissthet om undertrykking viktig for at folk skal slutte å skylde på seg selv og i stedet samle seg til motstand. Kampen for respekt og anerkjennelse henger nøye sammen med kampen for endringer i økonomi og dagligliv. Jeg tenker at når viktige deler av folks kamp mot undertrykking gjøres til noe negativt, skjerpes i stedet motsetninger både i arbeiderklassen som helhet og blant kvinner og vanskeliggjør felles kamp.

Hvis fagbevegelsen og kvinnebevegelsen og bevegelser på tvers tar opp i seg kampen for respekt og anerkjennelse og gir plass til hele mennesker som ikke må holde kjeft om en del av det de opplever som undertrykking, vil det styrke både klassekampen og kvinnekampen.

Kvinneorganisering er nødvendig

Å slåss for kvinners interesser er hardt arbeid som krever organisering. I vårt samfunn er menn normen for virkelighetsforståelse, krav og strategi. Kvinners erfaringer får liten plass og er i liten grad anerkjent, heller ikke av kvinner selv.

1. Det første som trengs er derfor å trekke fram fakta, fakta, fakta om kvinners liv og virke og forskjellene mellom kvinner og menn for å vise at kvinner og menn ikke stiller likt.
2. Det andre som trengs er at kvinner møtes og snakker fram erfaringer, det er ikke slik at kvinner selv er bevisst hva kvinneundertrykkinga/kvinnebetingelsene gjør med dem.
3. Det tredje som trengs er at kvinner sammen, på grunnlag av fakta og erfaringer reiser krav og utvikler strategier fra kvinners ståsted, bygd på at de er de vanlige, ikke «de andre» som har krav som ikke passer inn.

For å få til dette, trengs både en sterk kvinnebevegelse og kvinneorganisering i fagbevegelsen og andre organisasjoner. Slike fora trengs også for å ta vare på hverandre når arbeidet og kampen møter motstand. Kvinner på tvers er en kvinneorganisering på tvers av bevegelser og organisasjoner der arbeidsgruppe består av kvinner, og der konferansene fullstendig domineres av kvinner. Med sin årlige konferanse utvider KPT rommet for kvinneorganisering.

Kvinneorganisering og kvinnekamp truer det rådende synet på samfunnet

Kvinneorganisering bygger på en erkjennelse av at kvinneundertrykkinga griper inn på alle områder av samfunnet og rammer halve befolkningen. Det sprenger forestillingen om det likestilte Norge, og om institusjoner, systemer og organisasjoner som kjønnsnøytrale, en forestilling om at vi har kommet langt og det bare er litt igjen. Der kvinner er en av flere grupper som har noen vanskeligheter og representerer en utfordring. Men kvinner er ingen gruppe!! Vi er halve befolkningen. Derfor er kvinneorganisering kontroversielt. Et så beskjedent fenomen som kvinneutvalg i fagbevegelsen har møtt og møter sterk motstand; det kalles som regel likestillingsutvalg, og poenget er at menn skal være med. Slik opptrer man som om det allerede er (nesten) likestilling, og usynliggjøres. Likestilling gjøres til et saksfelt, ikke en frigjøringskamp mot kvinneundertrykking. I dag er også mange likestillingsutvalg nedlagt. Argumentet er at kvinnespørsmål må være en sak for hele organisasjonen, såkalt mainstreaming. All erfaring viser imidlertid at gjennomslag i hele organisasjonen er avhengig av at kvinnene selv har egne fora for utvikling av analyse og strategi.

I kvinnelønnskampen har motstanden for det første handlet om at kvinnelønna ikke handler om kvinneundertrykking, men om alt mulig annet. Videre at problemet kan løses ved at kvinner handler klokere innenfor systemet, ikke finner seg i så mye, velger andre yrker, er dyktigere i forhandlinger. Systemet skal frikjennes. For det andre stanger forslaget om kvinnepott mot hele tariffsystemet og lønnsrelasjoner bygd opp gjennom hundre år, kravet utløser redsel for kaos. Dette illustrerer også at kvinners krav ofte ikke passer inn.

Metoo har vært og er et delvis organisert kvinneopprør som har utløst en flodbølge av kvinneerfaringer, ikke bare beskjedne krav gjennom vanlige kanaler. Seksuell trakassering i alle sine former er et fenomen kvinner kjenner seg igjen i, men som det ikke har vært rom for å kjenne på og snakke om. Seksuell trakassering er blitt knyttet til makt. Opprøret har utløst motstand: «det har gått for langt», «det er urettferdig mot menn», «overgrep er vi selvfølgelig mot, men alt det andre er da også kvinnenes egen skyld». En annen motstrategi er det Kjersti Ericsson har kalt krymping: andre krav er da mye viktigere. Selvsagt skal det være rom for å diskutere strategi for kampen, men den skal eies av kvinnene selv. Også kvinner kan bli engstelige, opprøret tvinger dem til å diskutere temaet med menn i familie og på jobb. Da er de ofte alene og trenger støtte. Opprøret kan ikke avblåses nå – det har gått for kort. Videreføring av Metoo-bevegelsen krever kvinneorganisering på mange ulike nivåer, for å møte motstanden og nå flere grupper av kvinner.

Noen er redde for at MeToo skal framstille kvinner som svake, fordi de framstilles som ofre. Ja, det er slik at «skammen klistrer seg til ofrene», som det heter i Kjersti Ericsson dikt: By oss ikke noe smått!!⁸ Men bare ved å snakke om trakasseringen kollektivt kan kvinner ta tilbake definisjonsmakta. Da kan det de opplever defineres som undertrykking, og skammen kan klistre seg til dem som undertrykker.

En egen form for motstand ligger i at kvinnesakene, selv om det kan være enighet om at de er viktige, aldri er viktigst; det kommer ofte noe annet i veien. Kjersti Ericsson har kalt dette «den uendelige rekka av systematiske tilfeldigheter»⁹

Kvinner på tvers fortsetter

Kvinner på tvers har overlevd i 25 år og fortsetter fordi konferansene og samarbeidet dekker et behov – et sted der kvinner kan dele erfaringer og diskutere strategi på egne premisser, som vanlige lønnstakere og kvinner i en og samme person. Jeg håper erfaringene kan inspirere kvinner til å samle seg på tvers, formelt eller uformelt. Jeg ser det som avgjørende for kampen for et annet samfunn.

 

Sluttnoter

1 www.kvinnerpatvers.no
2 Balas, G., Berg A. M., Førde, B., Glomm M. og Jahr, E. (red) (1982). Faglig kvinnepolitikk – hvor går LO? Oslo: Pax.
3 Vedtaket ble praktisert til begynnelsen av 1990-tallet. På Trondheimskonferansen 1995 var LOs nestleder Ester Kostøl positiv til Kvinner på tvers.
4 www.kvinnerpatvers.no
5 Etter hukommelsen, men nesten helt sikker på uttalelsen
6 For mer om årsakene til kvinnelønna, se Jensen, S. (2008). Kvinnelønna, utgitt av tidsskriftet Rødt! eller i Skog, T. (red) (2013) Faglig debattbok. Forlaget Rødt.
7 MIRA-senteret, et ressurssenter og en møteplass for kvinner og jenter med minoritetsbakgrunn. Kvinner i Fokus er et kvinnenettverk sprunget ut av Enhet for mangfold og integrering i Oslo kommune
8 Ericsson, K. (1988). By oss ikke noe smått. Oslo: Oktober.
9 Ericsson, K (1987). Søstre, kamerater! Oslo: Oktober

Første gang sto dette innlegget i akp.no – som kom både på papir og som nettavis, der Rødt Nytt er dagens etterfølger – i nr 5/2014 som Gulbrandsen redigerte i flere år.

«Ikke en mann ikke en øre til det borgerlige militæret.» For ikke å snakke om «ikke ei kvinne». Er dette ei parole som er aktuell, nå
som norske soldater skal sendes ut i verden?

Jorun Gulbrandsen er skolebokforfatter, lærer og har akkurat kommet med boka Troll kan temmes, men ikke arge kvinnfolk.
Foto: Ole Gunnar Henriksen Nordli / FMS

Umiddelbart kan dette virke rimelig. Forsvarspolitikken er lagt om, verneplikta skal bety mindre, Norge skal ut og krige mot folk i andre land. Men nettopp i denne situasjonen er det å forsvare verneplikta, viktig! Det er ikke urimelig å tenke at det er lettere å få soldater til å nekte å dra i angrepskrig for USA, hvis de er en del av en alminnelig vernepliktshær, enn om de er en verva hær av spesielt interesserte.

Kvinners påståtte fredelige natur blir brukt som argument, ofte for å holde kvinner utafor. Forsvaret bygger sjøl på en forestilling om at kvinner er spesielle, nå for å få dem inn.

Alltid maktforhold

De bruker blant annet argumenter om at kvinner er flinke til å kommunisere. Kanskje ser de for seg blide kvinner som går rundt i gatene og klapper små barn på hodet.

Det er kvinneundertrykkende å argumentere med kvinner som spesielt fredelige, enten det er for å hindre dem i å være med, eller for å gi dem en spesiell tjeneste. Maktforholda mellom kvinner og menn ellers i samfunnet vil slå gjennom også i forsvaret. Derfor er det en fare for at vi får en verneplikt som er spesiell for kvinner. Som å klappe på hodet. Som å pakke fallskjermer, ikke hoppe med dem.

Det finnes også gode likestillingsargumenter. Så lenge det er områder i samfunnet som kvinner er stengt ute fra, bidrar det til at kvinner fortsatt blir «det andre kjønnet». Like rettigheter og plikter for alle er holdningskamp.

Likhet er også en kamp for praktiske rettigheter. I forsvaret får man (menn) opplæring i mange andre ting enn å skyte med kanon. Ta lappen for eksempel. Eller bli ingeniør eller sykepleier uten studielån og med full lønn.

Krigen kommer hjem

Det viktigste argumentet for verneplikt for kvinner er at krigen kommer hjem. Skal kvinner bare være ofre? Det er ikke slik at soldatene drar av sted til et øde område avsatt til krig, legger seg ned og skyter på de andre mennene som ligger i sine grøfter. Skillet mellom hjem og front er for lengst borte. Det bør være en rett for alle å lære å forsvare seg sjøl, sitt miljø og landet sitt mot okkupasjon og vold. Det er en styrke for den angrepne befolkninga at flest mulig kan bruke våpen. Og at det er en kultur der også kvinner får adgang til dem, når det er nødvendig.

Kan ikke kvinner delta fordi de har barn? Nå er det jo like mange fedre som mødre, og de deltar allerede. Men det er sant at kvinner i praksis har mest ansvar for barn. Den erfaringa de får, med vanskelig tilpasning mellom arbeid, organisering og menneskers ulike behov, er viktig også i en forsvarssammenheng. For det sivile samfunnet må beskyttes og brukes i krigsmotstanden. Når krigen kommer hjem, må alt ses i en sammenheng: Skoler, sjukehus, mat, strøm, transport, kommunikasjon, raketter, – alt har sin plass, hvis målet er å ta vare på flest mulig mennesker og jage angriperne ut.

Ta kampen

Menn bruker voldtekt som terrormiddel. Soldater voldtar. Soldatene tar sine «egne» kvinner også. Det amerikanske forsvarsdepartementet har starta en gransking av påståtte seksuelle overgrep Irak og Kuwait. Det skal ha vært en lang rekke tilfeller der mannlige amerikanske soldater har forgrepet seg på kvinnelige soldater. Dagens Nyheter meldte nylig at hver femte kvinnelige soldat i den svenske Kosovo-bataljonen har anmeldt mannlige soldater for seksuell trakassering. Hver anmeldelse dreier seg om trakassering fra inntil ti menn. Dette kunne brukes som et argument for at kvinner burde slippe å være soldater. Ærlig talt, hvis man først skulle stenge ut noen på grunn av dette, så måtte det vel være menn!

Vi sier: Ja til verneplikt for kvinner! Ta kampen mot diskriminering og undertrykking også i forsvaret!

«Ansikter grønne av hat». Slik var beskrivelsen av deltakerne etter en Vietnam-demonstrasjon.

Hvilken betydning fikk krigen i Vietnam og solidaritetsbevegelsen som gikk imot den for det politiske landskapet i Norge? For frigjøringsbevegelsene i den tredje verden og USAs rolle som supermakt?

Astor Larsen var med i Bryn-Hellerud SUF og var i mange år utenrikspolitisk journalist i Klassekampen.
Jorun Gulbrandsen er skolebokforfatter, lærer og akkurat kommet med boka Troll kan temmes, men ikke arge kvinnfolk der en kortversjon av dette intervjuet fra 29. april 1995 sto.
Illustrasjonsfoto: Marte Teigen

– Alt, svarer Jorun Gulbrandsen, i dag nestleder i AKP, for 30 år siden en av de mange som brukte ungdomstida til å organisere solidaritetsbevegelsen i Norge. I en årrekke satt hun i den daglige ledelsen for Solidaritetskomiteen for Vietnam – Solkom blant venner. Hvor mange timer brukte hun på å dele ut løpesedler, samle inn penger til FNL, til å organisere landsomfattende protestuker? Ingen veit.

– Vi var mange om dette, svarer hun passe ubeskjedent. – Og det som ble gjort var viktig. Det la grunnlaget for hele den politiske aktiviteten på 1970-tallet.

Ingen dans på roser

– Jeg husker en lørdag i 1967. Det var ’stand’ på Karl Johan. Vi var ikke mange, vi var tenåringer. Vi delte ut løpesedler om USAs krig og samlet inn penger til FNL. Rundt oss sto det hundrevis av rasende mennesker, mange godt voksne. Det var en hatsk stemning, det ble ropt at vi burde skytes, sperres inne, at USA sto for demokrati og forsvarte frihet. Jeg trur pengeinnsamlinga ga den enorme sum av kroner 8,15. Det var ingen dans på roser. Fortsatt levde 1950-tallet, Marshall-hjelp og en utrolig servil holdning overfor USA. Kritikk ble sett på som forræderi.

– Husker du historia med Bent Røyseland, Venstres legendariske leder gjennom en årrekke? Under en stortingsdebatt, som også svingte innom Vietnam-krigen, uttalte han følgende: «Ikkje gass». Alt annet kunne han godta. Splintbomber, napalm, giftspredning.

– Et annet klima enn i dag, hvor selv VG, Aftenposten eller for den saks skyld Dagsrevyen gjør et tappert forsøk på et kritisk tilbakeblikk på hva som skjedde den gangen?

– Det er lett å ljuge når du er langt hjemmefra. Pressefolk burde huske at annonser ble nektet tatt inn fordi de inneholdt kritikk av den norske regjeringa og USA.

Det var forbrytere de var. Uflidde og med hår helt ned til øret, og oppå det hele gikk de ikke av veien for å ta i bruk ulovlige metoder.

– Ble ikke …, sier Jorun og kaster et skråblikk på journalisten, ble ikke demonstranter framstilt i forhørsretten og byretten omkranset av bevæpna politifolk, som farlige terrorister?

Hun har unektelig et poeng. Spalteplassen om USAs teppebombing ble aldri viet like stor oppmerksomhet som hjemlige demonstranters undergravende arbeid.

Jorun er engasjert: – Hvor mange måneder var aktors påstand etter en aksjon retta mot vindusrutene på den amerikanske ambassaden? Hva skreiv avisene om nødvendigheten av å vise solidaritet med USA i den situasjonen? Hvilken vei var det solidariteten gikk?

En politisk kamp

– Vietnam-arbeidet ble på et vis startet av krefter innafor sosialdemokratiet. Deres hovedparole var «Fred i Vietnam». Rundt 1966 ble det en diskusjon om parolene for Vietnam-arbeidet, om det politiske grunnlaget for kampen. Slaget kom til å stå om følgende: Var det riktig å gi full støtte til frigjøringsbevegelsen og vedta parolen «Seier for FNL», og var det riktig å stemple USAs politikk og vedta parolen «Bekjemp USA-imperialismen?». Vi ville peke på og forklare at USAs politikk ikke var et resultat av tilfeldigheter eller presidentens dårlige rådgivere. Det var (og er) en kamp mot et system, USA hadde soldater i Vietnam for å sikre sine økonomiske interesser og fordi Vietnam ligger strategisk plassert. Har man som ambisjon å dominere verden var det ingen vei utenom for USA. Forskjellen i analyse var grunnlaget for splittelsen i Vietnam-arbeidet, som skjedde i 1967.

– Men det sto også om organisatoriske prinsipper?

– Jeg sto for linja om at solidaritetsbevegelsen måtte ledes av aktivistene. Av dem som sto på gata og samlet inn penger, av dem som trykket løpesedlene og organiserte demonstrasjonene. Vi ville lage en landsomfattende aktivistbevegelse. Mot dette synet sto spesielt folk fra venstresida i Ap og omegn som ville ha en topptung bevegelse, hvor det var politikere som var kritiske til USAs krigføring som skulle bestemme. Selv for disse «milde» kritikerne var det imidlertid tøffe tider. Det etablerte politiske Norge, inkludert Ap, tok aldri noe oppgjør med USAs barbariske krigføring.

Ved hjelp av smarte taktiske trekk, gode organisatorer og noen vellykkede kupp, var det aktivistlinja som vant fram, til stor fortvilelse på Youngstorget.

– Og bak den politiske og organisatoriske linja lå det en plan, hvor Vietnam ble misbrukt for å nå andre politiske mål?

Jeg veit Jorun har hørt beskyldningen før. Hun avviser den igjen, akkurat som i 1967 eller 1968 eller 1969.

– Vi var opptatt av å støtte folket i Vietnam. Men det er enkelt å se i ettertid at kampen dreide seg om mye mer og fikk betydning for den store politiske aktiviteten på hele 1970-tallet. Frigjøringskrigen viste at det nytter å kjempe. At det er mulig å vinne seire over en mektig fiende. Det var ikke Paris-opprøret i mai 1968 som var den store inspirasjonen, men bonden på rismarka. Jeg tror streikekampen på 1970-tallet til sjuende og sist hentet sin inspirasjon herfra. Eller studentbevegelsen, eller kvinnebevegelsen.

– Den politiske linja med å stemple imperialismen som system førte også til at vi slapp å begynne på nytt når andre overgrep kom på dagsordenen, enten det var Sovjets invasjon i Afghanistan i 1979, eller for den saks skyld støtten til PLO de siste 25 årene. Derfor fikk Vietnam-arbeidet varig betydning. Kanskje det var derfor mange ikke likte det, undrer Jorun.

I april 1945, få dager før krigen var over, instruerte Churchill den britiske planleggingsstaben om å utarbeide planer for «å tvinge på Russland viljen til USA og Det britiske imperiet». Starten på invasjonen av sovjetisk-okkupert territorium skulle være 1. juli. Men generalene var negative, Sovjet-arméen var for mektig – og det var usikkert med USA som fortsatt hadde krig med Japan.

Per Velde er franskfilolog, pensjonert lektor og spesielt opptatt av Frankrike og 68-opprøret. Har skrevet boka Raddis (Koloritt forlag, 2009).
Foto: NATO

Også USA planla for etterkrigs-Europa. I 1943 hadde Walter Lippman – USAs viktigste ideolog i det 20. århundret – skrevet at aksemaktenes nederlag ville gi USA mye større tilgang til verden (råstoffer), og at USA måtte få nye, pålitelige allierte i den gamle verden. USA måtte skyve fram sine «forsvarslinjer», de måtte nå gå fra passivt til aktivt forsvar for sine «nasjonale interesser». Samtidig sa George Kennan i USAs UD at Sovjet ikke utgjorde noen fare – «de ønsker å vinne kampen om Tyskland og Europa, men ikke ved militære handlinger». Kanskje kom også D-dagen så seint fordi USA og England ville at Den røde armé og Wehrmacht skulle få tid til å ødelegge hverandre.

I et notat for USAs regjering ble det pekt på at markedsøkonomi ikke var noen selvfølge i Europa etter krigen, mange var opptatt av statlig drift og styring mot kriser og arbeidsledighet. Og der var Lippmann på vakt – han som også hadde vært motstander av Roosevelts New Deal.

Marshallhjelpen

Svaret på dette ble Marshallhjelp og NATO. Det sies at NATO var et produkt av «den kalde krigen». Det er sannsynligvis like riktig å si at NATO var et produkt av amerikansk ekspansjon.

Fra 1947 av mottok alle seinere NATO-land Marshallhjelp, og etter hvert skal bortimot 1/3 av dette ha vært våpen og militært utstyr. Disse «grunnleggerlandene» var England, Frankrike, Nederland, Belgia, Luxemburg, Italia, Island, Norge, Portugal og Danmark. Som en forberedelse til NATO oppstod i mars 1948 «Brussel-pakten», en militær allianse mot fornyet tysk aggresjon og truende Sovjet-aggresjon, som det het. Med i pakten var England, Frankrike, Belgia, Nederland og Luxemburg – alle disse hadde okkupasjonsstyrker i Tyskland hvor den vesttyske staten ennå ikke var dannet; ny, tysk aggresjon var derfor bare latterlig. Samtidig som de i interne utredninger sa at Sovjet var alt for svekket for et angrep vestover. Også Sovjet-Unionen ble tilbudt og ville ha Marshallhjelp, men avslo fordi betingelsen var innføring av markedsøkonomi.

4. april 1949 ble så NATO dannet – bare en måned før den vesttyske staten oppstod. En «defensiv allianse» het det offisielt. Vest-Tyskland kunne foreløpig ikke bli med, særlig fordi opinionen i Frankrike og England var imot. Derfor godkjente forbundskansler Adenauer en hemmelig opprustning av landet, og fra 1950 var Vest-Tyskland inkludert i NATOs forsvarsområde.

USA tok straks ledelsen, med hovedkvarter i Washington fram til 1952. I England styrte nå Labour som var noe nølende; de fikk et kjempelån av USA gjennom Det internasjonale pengefondet og ble snart mer føyelig. USA var også sterkt imot general de Gaulle i Frankrike som også hadde kommunister i regjeringen; begge disse hevdet fransk selvstendighet. Negativt for USA var nok også at de Gaulle hadde gått til omfattende nasjonalisering av industrier som hadde opptrådt unasjonalt (Renault), pluss dusinvis av sektorer som strøm, gass, kull, Banque de France og andre storbanker, 34 forsikringsselskaper og transport på land, sjø og luft (Air France). Dette «bedret» seg da de Gaulle i januar 1946 gikk av. Etterpå fikk landet et stort lån, og USA utrustet tre franske divisjoner, bla. til bruk i Indo-Kina; i 1949 kom et nytt stort lån fra Verdensbanken. Det samme til Nederland for å bekjempe opprøret i Indonesia. Og fra 1950 produserte Tyskland våpen for Korea-krigen.

USA fikk nå baser i NATO-land og tilgang til råstoffer i koloniene. Der oppstod det nå frigjøringsbevegelser, og USA støttet koloniherrene både økonomisk og med militært utstyr. For dette handlet ikke om å forsvare demokratiet; USA hadde et utmerket forhold til reaksjonære diktaturer: Cuba, Guatemala, Franco-Spania, Portugal … USA støttet Frankrikes kamp mot Vietminh (den første Vietnam-krigen) som NATO sa var i dypeste harmoni med alliansens verdier (utenriksminister Halvard Lange stemte for), det samme med Algerie-krigen og Portugal i Angola og Mosambik; dessuten Ghanas frigjøringskamp. Og det gjaldt Kongo hvor USA hjalp belgierne for bla. å få tak i uran. Og Nederland fikk støtte mot frigjøringsbevegelsen i Indonesia.

USA fikk lagd en oversikt over råstoffer i koloniene, bl.a. i et dusin afrikanske land, og fra 1948 organiserte USAs regjering og forsvarsdepartement innkjøp av råvarer til de største amerikanske selskapene, stjålet fra de koloniserte. USAs makt og innflytelse i verden var altså enormt styrket.

Hvordan havnet Norge i Nato?

For å forstå hvordan Norge havnet i NATO, må vi gå til Arbeiderpartiets landsmøte 17.–20. februar 1949. På den utsendte sakslista stod det ingenting om Atlanterhavspakten. En overrumpling, sa motstanderne av et slikt vedtak. Ledelsen sa at partiet ikke skulle vedta medlemskap, men bare en prinsipputtalelse om «samvirke med de vestlige demokratier». Det merkelige var at møtet skulle ta stilling til en pakt som ennå ikke eksisterte eller var formulert, og som heller ikke var vedtatt i USAs senat eller i noe annet land! Innholdet var altså ikke kjent.

Hva hadde så gått forut for dette?

I ukene før landsmøtet var det blitt ført forhandlinger for å stifte et nordisk forsvarsforbund. I alle tre land satt det sosialdemokratiske regjeringer, krigen hadde styrket brorskapstanken, og hadde de stått sammen før krigen, ville Hitler kanskje ikke ha angrepet. Det var stor stemning i Ap for dette og utbredt skuffelse da forhandlingene brøt sammen. I et intervju forteller Haakon Lie at russer-beundringen var voldsom etter krigen, og både Marshallhjelp og seinere NATO hadde trolig ikke fått flertall i arbeiderbevegelsen og Ap. Einar Gerhardsen var for et nordisk forbund, men led nederlag i Sentralstyret (under Haakon Lie). For Sentralstyret hadde bestemt seg for NATO lenge før forhandlingene om et nordisk forbund kom i gang, men dette sa de ikke. Det er derfor ikke ukorrekt å si at regjeringen måtte gi skinn av å forhandle fordi dette nærmest var et folkekrav. Haakon Lie: – Til slutt valgt vi gjenreising (Marshallplan) og NATO framfor vår opprinnelige idé: Et nøytralt nordisk forbund – som ville blitt for svakt – og brobygging mellom stormaktene.

I boka Ut av kurs forteller delegaten Johanne Åmlid at alle på landsmøtet hadde hørt rykter om at svenskenes var skyld i forhandlingsbruddet. De hadde stilt uakseptable betingelser om norsk opprustning – mye tydet på at de ikke ville ha noe nordisk forbund. De skulle være under press fra Sovjet og ville heller ikke ha med Danmark som var så vanskelig å forsvare. Seinere kom en ny versjon av dette: Svenskene hadde etter bruddet frafalt sitt krav, men da var det jo for seint.

Ryktene, som åpenbart var blitt plantet, forvirret alle. På forhandlingsmøtet i København hadde stortingspresident Hambro spurt om det var en ufravikelig betingelse for Sverige at Norge skulle opprustes med amerikanske våpen. Svenskene ble forbauset over spørsmålet, hva var dette? Til Ap-landsmøtet var Sveriges statsminister Tage Erlander gjest, og en lekkasje fortalte at han hadde med et memorandum hvor det gikk fram at betingelsene om amerikanske våpenleveranser ikke var stilt av svenskene, men av nordmennene, og at Sverige var svært skuffet over bruddet. Dette vakte stor bestyrtelse. Da Erlander dagen etter ble bedt av Trond Hegna om å legge fram Sveriges standpunkt, skyndte Einar Gerhardsen seg først å si at «hverken fra regjeringen eller sentralstyrets side er det i de informasjoner som er gitt, holdt noen opplysninger tilbake».

Erlander var forsiktig i sin framlegging av Sveriges syn, og det ble ikke tid til spørsmål – dirigenten Oskar Torp sa at dette nå var klarlagt og at det var unødvendig å snakke mer om det i ordskiftet. På grunn av denne tidsnøden ble det umulig for opposisjonen å samle seg om et motforslag. Samtidig hadde Walter Lippmann skrevet noe som da ikke var kjent i Norge – om USA-tjenestemenn som øvde press på skandinavene for å få dem til å slutte seg til pakten. «Hvordan skal de kunne bifalle en pakt som ikke er offentliggjort her i landet?» hadde Lippmann spurt.

Likevel var det nettopp det som skjedde.

Halvard Lange og svenskene

I sin redegjørelse om forhandlingene til landsmøtet var Halvard Lange så uklar og komplisert at det var vanskelig å forstå hva som hadde skjedd. Han hevdet at det fra begynnelsen av hadde vært store uoverensstemmelser mellom landene, særlig med Sverige. «Under drøftingene i København var det i samsvar med konklusjonene en gjensidig forutsetning fra den skandinaviske forsvarskommisjonen, at …» Innstillingen med «den gjensidige forutsetning» var høyst uklar og ble ikke lagt fram for landsmøtet og heller ikke offentliggjort seinere. Lange sa videre at svenskene hadde endret sitt standpunkt – hva de ikke hadde gjort – og at de hadde modifisert sitt standpunkt – hva de heller ikke hadde gjort. Og han påstod at det Erlander hadde sagt her på møtet, var noe de nettopp hadde fått vite. Han rett og slett løy. Han sier videre at svenskene opprettholdt sitt forslag, som svenskene selv sier de ikke hadde framsatt … For Lange var amerikansk våpenhjelp et hovedpoeng (som svenskene skulle ha vært imot); hos den svenske utenriksminister ble dette ikke engang nevnt! Lange mente også at Sovjet-Unionen ikke ville utløse en storkrig for Norges skyld; det samme sa utenriksminister Undén om Norge og Sverige: Derfor var et nordisk forbund logisk. For Lange var det motsatt.

Både i Danmark og Sverige skreiv avisene at et nordisk forsvarsforbund hadde strandet på motstand fra den norske utenriksministeren. Og de var dypt skuffet. Det er i ettertid helt åpenbart at Lange gjorde alt for å tåkelegge det som hadde skjedd, og manipulerte landsmøtet – han hadde ikke skylda. «Norsk jernteppe,» skreiv Dagbladet. Før det hadde norske aviser, særlig de styrte Ap-avisene, holdt tilbake opplysninger trykt i Danmark og Sverige. Det opprørende, som Johanne Åmlid skriver, var at særlig to personer, Halvard Lange og forsvarsminister Jens Christian Hauge, på forhandlingsmøtet i Karlstad hadde avgjort Norges vei for mange år framover, de avgjorde at dette forbundet ikke var bra nok, noe det var opp til Stortinget å vedta. Og dette foregikk totalt bak ryggen på det norske folk som måtte nøye seg med mangelfulle opplysninger i avisene. Representantene fikk ingen vanlige sakspapirer, bare en flertalls- og mindretallsinnstilling nest siste dag og informasjon om at dette hastet.

Halvard Lange var kommet direkte fra USA til partiets landsmøte, og om dette skreiv Walter Lippmann at Norges utenriksminister hadde stilt seg først i køen for å få sitt land inn i A-pakten. På landsmøtet sa Lange: «Det hevdes at vi innbyr landsmøtet til å ta standpunkt til norsk tilslutning til Atlanterhavspakten. Det er det selvsagt ikke spørsmål om… Det må avgjøres av regjeringen i samarbeid med Stortinget». Og Oscar Torp: «Det er derfor ikke riktig å si at dette landsmøtet tar beslutning om å melde seg inn i eller godkjenne pakten. Det vi gjør er i prinsippet å si fra om hvor vi står, og så får vi senere se på hva pakten inneholder …»

Men opposisjonen forstod hva som skjedde. Dyrdal: «Nordahl sa her at spørsmålet ikke gjelder A-pakten. Det er imidlertid en form for lureri. Selv om det ikke er sagt direkte i flertallets forslag, så har vi med det akseptert pakten.» Stortingsmann Kåre Fostervoll sa det var gitt feilaktige opplysninger om Sveriges holdning, og at han ikke stolte på at dette ikke var en avgjørelse om A-pakten. Det samme sa Alfred Gulbrandsen. Og altså Johanne Åmlid.

Stortingsgruppa bestod av 76 representanter, Ap hadde reint flertall, men bare 8 av disse var valgt til landsmøtet. Dette var den gruppa i Ap som var best orientert, og på landsmøtet ble det underhånden sagt at det var flertall mot A-pakten i stortingsgruppa, det samme i regjeringen, men få av disse kom til orde, og landsmøtet fikk ikke vite hva disse fremste tillitsmennene i partiet mente. Delegatene ellers var i stor grad vanlige mennesker fra hele landet (og ikke broilere som i dag) som ikke satt midt oppi politikkens begivenheter. Stortingsrepresentantene kunne ha møtt som gjester, det var ikke uvanlig, men denne gangen fikk de ikke engang møte som tilhørere, noe som trolig aldri før hadde forekommet. Åmlids poeng er at landsmøtet ble manipulert, her stod alle fram (også Gerhardsen, Bratteli og Torp) og sa de var for et nordisk forsvarsforbund – ingen talte imot dette – men at de nå var leie for at dette ikke gikk. Uten et nordisk forbund ville Norge stå uten allierte hvis landet ikke gikk inn i A-pakten.

Ved avstemningen hadde opponentene liten tid til kontakt, de visste stort sett ikke hvem de andre var. Dirigenten foreslo prøvevotering ved håndsopprekning; det oppstod en aktiv hvisking i salen – «la det bli enstemmig» – mange hender kom nølende i været, og dermed ble det klart hvem som var imot. 329 stemte for flertallsinnstillingen, 35 var mot. Det ble et veldig røre i salen, møtet ble oppløst uten videre, og først dagen etter satte dirigenten fram forslag om at prøvevoteringen skulle gjelde som endelig votering. Og han «glemte» å la delegatene stemme over Johanne Åmlids forslag om ekstraordinært landsmøte.

Først mange år seinere fikk Johanne Åmlid kjennskap til hva som hadde gått for seg mellom de nordiske landene i 1948, og forstod dermed bakgrunnen for landsmøtet i 1949. Landsmøtet hadde stort sett ingen anelse, og det norske folk enda mindre. I Sverige hadde debatten vært helt åpen.

Gerhardsen truer med Stalin

Et rykte under landsmøtet svekket opposisjonen: «Norge var det land som sto for tur etter Tsjekkoslovakia.» Gerhardsen holdt et innlegg hvor han sa at etter Stalins forslag om vennskapspakt med Finland kom det kort etter meldinger fra utlandet om at Norge var det landet som stod for tur. Under landsmøtet tok Tranmæl kontakt med Johanne Åmlid og sa at hun måtte forstå hvor farlig situasjonen var – UD hadde fått melding om at Norge var neste land til å bli okkupert av Sovjet. Seinere fortalt danske politikere at også Danmark hadde fått meldingen, og avslørt den som falsk. Dette var altså ett år før landsmøtet og helt sikkert kjent i norsk UD som ikke hadde sagt noe. Det var dette falskneriet Tranmæl brakte videre. I 1965 skreiv professor Johan Vogt at vi nå visste at disse falske meldingene kom fra State Department i Washington, og journalist William Shirer skreiv det samme: Washington hadde fått en slik melding, de hadde underrettet den norske regjeringen, og deretter informert om at meldingene var falske – Kreml planla ikke angrep på Norge, en beskjed regjeringen holdt for seg selv. Dette ble i ettertid benektet av Halvard Lange.

I et intervju i 1965 sa Gerhardsen til VG at de gikk inn i A-pakten pga. russiske noter og direkte russisk press. En tid hadde statsministeren hatt følelsen av at det kunne stå om Norges frihet. VG skreiv så at dette var svært oppsiktsvekkende, det hadde aldri vært offentlig kjent at Norge den gang mottok truende noter og farlige krav fra Moskva …» Kort etter trakk Gerhardsen dette tilbake – han bygde bare på det som var kjent. Altså ikke truende noter likevel. Men i et intervju med Arbeiderbladet sier statsministeren at de alvorlige begivenhetene da Norges skjebne stod på spill, var dagene omkring Tsjekkoslovakia-krisen. Mens det russiske presset for å hindre Norge i å slutte seg til A-pakten kom i februar-mars ett år seinere. «Truslene» hadde altså flyttet seg ett år.

Russerne hevdet at Gerhardsen fortegnet fakta ved snakket om «truende noter». Det forelå ingen noter fra Moskva, skriver Tass. Bare en erklæring fra Sovjets ambassadør om at Norge ikke hadde noen grunn til å føle seg truet østfra. Og Tass offentliggjorde like godt erklæringen slik at alle kunne se «truslene». Gerhardsen talte altså usant. I et TV-intervju i 1965 hevdet Lange at underretningene om Norges farlige situasjon særlig kom fra Norges legasjoner i Helsinki, Warszawa og Moskva, og at Norge måtte vente et russisk krav om en militær støttepakt, noe russerne benektet. De påståtte meldingene fra legasjonene eller kravet om militær støttepakt har Lange siden avvist å offentliggjøre. Også disse var blitt avslørt som falske, men verserte under landsmøtet. Men holdningen til Sovjet-Unionen var likevel ikke lenger som i 1945; i Øst-Europa var alle land nå blitt ettpartistater med sensur, arrestasjoner og deportasjoner.

Ingen debatt

Stortinget: I januar1949 ble Stortinget informert om de nordiske forhandlingene, men Løvliens (NKP) ønske om ordskifte ble avvist. Uten å forelegge saken for Stortinget var forhandlingene blitt brutt. 3. februar meldes dette til Stortinget. Landsmøtet i Arbeiderpartiet fant sted 17. – 20. februar, og den 24. informerer Lange Stortinget om reisen til USA og hva A-pakten vil komme til å bli. I et hemmelig møte 3. mars fant så voteringen sted i den såkalte Spesialkomitéen hvor NKP var blitt utelukket (opposisjonen i Ap hadde da gitt opp); innstillingen og voteringen ble referert, men ikke debatten (frigitt i 1963). Vedtaket var at vi «om mulig søker å komme med i de forberedende drøftinger om en freds- og forsvarspakt mellom landene ved det nordlige Atlanterhav (Atlanterhavspakten)». Dette ser ut som en søknad; i realiteten var saken avgjort.

Ved voteringen ble kommunistenes forslag satt opp mot Spesialkomitéen. Ap-representantene fant det vanskelig å stemme med kommunistene, og flere holdt seg borte. Resultatet ble 118 mot 13 (10 kommunister). 21 var fraværende. 22. mars fikk Stortinget ordlyden i Atlanterhavspakten, og 29. mars ble den ratifisert. Store mengder protester fra organisasjoner og enkeltpersoner strømte inn, men ble avist. Den formelle underskriften fant så sted i Washington den 4. april. En rekke utenlandske aviser framholdt presset mot Norge, og pekte på at dette skjerpet konflikten mellom Vesten og Sovjet-Unionen. «Norges tilslutning betyr økt brannfare,» skreiv Aftenposten som siterte Washington Post. Det samme stod i New States and Nation, i Manchester Guardian og New York Herald Tribune. Og i svenske og danske aviser. Seinere fikk Johanne Åmlid se papirer om at Norge alt 4. mars hadde bestilt våpen og materiell fra USA – altså flere uker før Stortingets vedtak! Et viktig punkt var for øvrig at Norge ikke skulle ha fremmede baser på norsk jord i fredstid.

I forhandlingene i Karlstad hadde forsvarsminister Hauge hevdet at Norges forsvarsbudsjett ikke tålte den minste økning, de ville være avhengig av hjelp vestfra. Men fra 250 millioner i 1949 økte forsvarsbudsjettet til 1000 millioner i 1955 og til 2000 millioner i 1965! Dette utgjorde over 5 % av BNP. Og tjenesten i marinen økte til 18 måneder.

Til slutt: I 1965 advarte Studentersamfundet i Oslo mot at Halvard Lange skulle få det ledige professoratet i historie; hans forhold til USA var som den kristnes forhold til Gud, og han var derfor ubrukelig som forsker. Begrunnelsen er ikke kjent, men Lange fikk ikke jobben.

Viktigste kilder:

Johanne Åmlid: Ut av kurs. Pax 1966
Artikkel av Werner Rügemer: NATOs grunnleggende løgn. 4. april 2018
Intervju med Haakon Lie på YouTube

Hvis man stiller spørsmålet om hvorfor Norge fortsatt er militært til stede i Afghanistan i 2018, er svaret ganske opplagt: fordi USA (og NATO) ønsker det. Slik var det også i 2001, for 17 år siden.

Terje Skaufjord er pensjonert historielektor, skribent og forfatter. Har utgitt to bøker om Pakistan og Afghanistan, og er lokalpolitiker i Rødt.
Foto: Pierpaolo Lanfrancotti

Den gang ble landet vårt uten å nøle med på USAs invasjon, kalt intervensjon 7. oktober, snaue fire uker etter angrepet mot tvillingtårnene i New York 11.september: Formelt ble dette begrunnet med NATOs paragraf 5 om at organisasjonen skal svare samlet hvis ett av medlemslandene blir angrepet. Dette var faktisk første gang denne paragrafen kom til anvendelse. Men gjaldt den når et land ble angrepet av terrorister og ikke en stat? Det ble ikke problematisert. Etter invasjonen gav FNs sikkerhetsråd gjennom resolusjon 1368, med henvisning til FN-paktens artikkel 51, sin støtte til USA. Artikkel 51 gir stater rett til selvforsvar når de blir angrepet.

Det hersker flere meninger om hvor langt denne støtten kunne strekkes. Flere norske jurister og politikere argumenterte for at FN-resolusjonen ikke var noen støtte til en omfattende invasjon med massiv bombing av Afghanistan, og at USAs angrep var brudd på Folkeretten. Folkerettsekspert Ståle Eskeland (død 2015) hevdet og begrunnet at det ikke forelå noen selvforsvarssituasjon fra USAs side og at FN-resolusjon1368 ikke kunne tolkes som støtte til angrepskrig. En annen viktig aktør var journalist og radikal venstreveteran Gunnar Garbo (død 2016) som skrev¹:

«Som før nevnt gir ikke folkeretten adgang til å gå til krig mot en stat som har støttet terroristene, med mindre støtten har et slikt omfang at det klart svarer til et fiendtlig angrep fra denne staten. Til dette kommer at også den innledende setningen i resolusjonen, som altså blir påberopt for å legitimere krigen mot Afghanistan, presiserer at selvforsvaret skal utøves i samsvar med pakten. Det bærende prinsippet i FN-pakten er at alle muligheter for å løse konflikter med ikke-voldelige midler skal være forsøkt før det er berettiget å gripe til militær makt. Slike forsøk ble ikke gjort.»

Folkeopinionen i Norge ble likevel ikke revet med av denne debatten. Det var derimot betydelige protester mot den massive amerikanske bombingen, med klasebomber mot sivile, slik at flere sivile afghanere ble drept under invasjonen enn tallet på døde i New York. Det var også betydelig engasjement mot å sende norske soldater og fly til Afghanistan, og mot den norske bombingen i 2003. Utstrakt tortur av fanger på flybasen Bagram utenfor Kabul, og Guantanamo, vakte massiv kritikk.

Norge har en type nærhet til USA, dypt og langvarig avhengighetsforhold, som har vært helt uavhengig av hva en president på speed som Donald Trump måtte finne på, og hva slag regjering vi har i Norge. USA er neppe like opptatt av Norge, men setter pris på en trofast alliert, som ikke kan få sagt ofte nok at nettopp USA er vår aller nærmeste allierte. Dette ble gjentatt av forsvarsminister Frank Bakke-Jensen i møte med USAs forsvarsminister James Mattis 14. juli i år: – Våre soldater har stått skulder ved skulder i mange av disse operasjonene. I forkant av Mattis-besøket hadde regjeringen sendt ut en pressemelding om at innsatsen i Afghanistan skulle økes, riktignok svært beskjedent: en sanitetsgruppe på 10 personer ekstra til NATOs Resolute Support Mission (RSM)². De norske spesialstyrkene, om lag 50 personer, vil fortsette å bistå de afghanske sikkerhetsstyrkene i antiterror-bekjempelse i Kabul. Det årlige bidraget på 150 millioner til hær og politi fortsetter fram til 2024.

Ved siden av de militære bidrag understrekes det i pressemeldingen at den afghanske regjeringen må bekjempe korrupsjon hvis de skal regne med fortsatt støtte. Formuleringen om at fred i Afghanistan ikke kan nås med militære midler alene og at fredsforhandlinger er nødvendig, blir gjentatt, som det har blitt de siste 10 årene. I sin tale til Stortinget 10. januar 2017 sa daværende utenriksminister Børge Brende følgende:

«En forhandlet løsning med Taliban er avgjørende for å oppnå varig stabilitet. Uten en politisk løsning på konflikten står selve bærekraften i statsbyggingsprosjektet i fare, ikke minst fordi konflikten demper økonomisk vekst og legger beslag på om lag 60 prosent av Afghanistans egne statsinntekter.»

USA og Taliban hadde en ny forhandlingsrunde i Qatars hovedstad Doha i oktober, uten at noe mer er kjent så langt. For Taliban er den afghanske regjeringen nikkedukker for USA. Derfor nekter de å snakke med statsminister Ashraf Ghanis regjering uten amerikansk tilstedeværelse, og vil helst bare snakke med USA. Siden oktober 2016 har det vært flere møter i Qatar, i hvert fall fire i 2018. Da de møttes i Doha i sommer, gjentok Taliban sitt krav om at alle utenlandske soldater må bort fra afghansk jord før de kan undertegne en avtale.

Taliban og Osama bin Laden

Det er langt fram, men ikke uvesentlig at USA holder fast på forhandlinger. President Trump ønsker i større grad enn Obama å komme seg ut av pengesluket Afghanistan. Det foregikk seriøse forhandlinger med Taliban i 2001. Taliban var ikke avvisende til å gå med på at bin Laden skulle utvises fra Afghanistan. Han hadde etter Talibans syn brutt betingelsene for sin oppholdstillatelse. Talibanleder og nasjonalist Mulla Omar var ingen stor tilhenger av bin Laden eller Al-Qaida. Det var røster både i utenriksdepartementet og utenrikskomiteen i Representantenes hus i USA som ville holde fast ved forhandlinger i septemberdagene 2001. Talibanregjeringen ville imidlertid ikke utlevere bin Laden til USA, men bare til en domstol i et muslimsk land de selv stolte på, eksempelvis Pakistan. Under trykket fra angrepene 11. september mistet forhandlingstilhengerne momentum. Det blir kontrafaktisk historieskrivning, men hva hadde skjedd hvis Osama bin-Laden hadde forlatt Afghanistan? Hele begrunnelsen for å angripe Afghanistan lå i at Taliban beskyttet bin Laden og Al-Qaida. USA avviste Talibans nye forhandlingstilbud om utlevering av bin Laden 14. oktober.

Operation Enduring Freedom (OED)

OED blei iverksatt av president George W. Bush få dager etter 11. september som en koalisjon av frivillige lands styrker for å bekjempe terrorisme, primært i Afghanistan. Bare et par uker etter 11. september hadde USA oppsøkt ledere i Nordalliansen, eller restene av den. Nordalliansen hadde med nød og neppe holdt ut angrepene fra talibanstyrkene i 6 år, og var da forskanset i områder i Nord-Afghanistan, særlig i Pansjir og Badakhshan. Ikke minst grunnet Al Qaidas terrordrap på Nordalliansens leder Ahmed Shah Massoud 9. september (to dager før angrepet i USA), var alliansens militære ledere lette å be. Med i hovedsak afghanske styrker, amerikanske og britiske spesialsoldater og amerikanske bomber og raketter ble Taliban knust i løpet av 9 uker. Stadig flere land sluttet seg til. Norge kom inn i desember med spesialstyrker, flystøtte og mineryddere som ble satt inn i fjellområdene i Tora Bora i Ningarharprovinsen, et temmelig utilgjengelig fjellområde, hvor bin Laden og andre al Qaida-folk hadde flyktet.

Gjennom Bonn-avtalen i desember 2001 og oppretting av en interimregjering ledet av Hamid Karzai (valgt president 2005) ble et nytt styre innsatt i Kabul. Pasjtuneren Karzai var omgitt av tadsjiker fra Nordalliansen. Regjering og midlertidig parlament ble fylt opp av de gamle krigsherrene, mange med svært mye blod på hendene fra 80-tallet. Seinere formelle parlamentsvalg har fram til høstens valg ikke endret på dette.

Mange, blant dem FNs mangeårige spesialrådgiver til Afghanistan Lakhdar Brahimi, har hevdet at en Bonn-prosess som hadde inkludert Taliban, ville ha gitt en helt annen positiv utvikling i Afghanistan.

Norge deltok i OEF, med ulike styrker, fram til januar 2006. I mars 2003 bombet norske F-16 jagerfly afghansk landsbygd, spesialstyrker fra Hærens jegerkommando og marinejegere hadde oppdrag i årene 2002–2005.

ISAF

En del lesere vil huske SVs stortingsrepresentanters demonstrasjon på plenen utenfor Stortinget i 2005. De krevde at Norge ikke skulle delta i Enduring Freedom. OED var i krig med det som var igjen av motstand i Sør-Afghanistan, med blant annet britiske, danske og nederlandske soldater. I starten hadde styrkene som var i Kabul og Nord-Afghanistan mer stabiliserende og fredeligere oppdrag. ISAF – International Security Assistance Force ble opprettet i 2001 og fram til 2003 patruljerte styrkene rundt i Kabul og nabodistriktene uten å løsne skudd, underlagt FN-mandatet med britisk ledelse. Men det året overtok NATO ledelsen av ISAF med europeisk ledelse, dog underlagt amerikansk kommando over enhetene ISAF og OED. ISAF ble organisert i såkalte PRTer (Provisional Reconstruction Teams), og ved utgangen av 2006 hadde de overtatt i det meste av Afghanistan. Overgangen til PRT-er førte til en situasjon hvor den internasjonale militære innsatsen økte dramatisk, mens sivil bistand sakket akterut.

Norge fikk seg tildelt Faryab-provinsen og hadde også styrker i nord i Balkh-provinsens hovedstad Mazar-i-Sharif. Etter hvert som norske soldater havnet i stadig flere skarpe oppdrag, forsvant ikke bare SVs demonstrasjoner på plenen, men også hele argumentasjonen for å delta i ISAF, som noe fredelig ulikt krigen i sør.

På ett vis hadde stortingsrepresentant fra Møre og Romsdal Bjørn Jacobsen og de andre SV-erne rett. Operasjon Enduring Freedom var helt fra starten av i skarp krig. Det var USAs og NATOs «krig mot terror». Når Norge deltok der, var det ikke bare et «engasjement» eller en «innsats» som er de ordene som har vært brukt mest. Da Norge trakk seg ut av OED og satset på ISAF, sluttet angivelig de norske styrkene å være i krig. Hvordan? ISAF var en FN-oppnevnt sikkerhetsstyrke som skulle bistå den afghanske regjering. Det skal være gyldig jus i forhold til Geneve-konvensjonen. ISAF har formelt ikke vært i krig. Det særegne norske er at både Stortinget og Forsvaret har lagt hele Norges krigsinnsats i Afghanistan under ISAF-hatten, som om vår deltakelse i OED aldri hadde vært. Særlig etter at fire norske soldater ble drept av en veibombe 27. juni 2010 i Almardistriktet i Faryab, var det vanskelig for myndighetene å hevde at Norge ikke var i krig.

Bare noen uker før ble ni norske soldater såret under et oppdrag i Ghowrmach-distriktet grensende til Faryab. Dagbladet (28.6.10) beskrev det som den til da mest krevende «trefningen» norske styrker hadde vært i siden 2. verdenskrig. 1. november 2007 sto slaget som fikk navnet Harakate Yolo II i Ghowrmach med deltakelse av 260 norske soldater, også det påstått å være det største siden 2. verdenskrig. Mange afghanere ble skutt på lang avstand, av norske skarpskyttere. Det har gått gjetord om i kampene i militære kretser. (Tom Bakkeli, Et skudd, en død, Kagge forlag 2009. Tittelen henspeiler på at skarpskyttere brukte bare en kule per drap. Også NOU 16: 8 – Afghanistan-rapporten- vier dette slaget stor oppmerksomhet).

Med andre ord. Det som alle gjenkjente som krig: soldatene selv, familiene og nordmenn flest, var et støtteoppdrag, et engasjement til støtte for den afghanske regjering. «Stabiliseringsstyrker» ble etter hvert det offisielle begrepet. 10 norske soldater og offiserer ble drept. Omlag 2000 ble drept av norske styrker (Thuve Engman, 2014).

Humanitær hjelp og bistand

De norske ISAF-styrkene i Faryab-provinsen, kalt «det norske styrkebidraget» av regjeringen, hadde svært varierte oppgaver. De skulle bistå lokale afghanske sikkerhetsstyrker (hær og politi) i opplæring og utøvelse av myndighet. Norge overtok ledelsen av PRT-enheten i Meymaneh, hovedstaden i Faryab, hvor også Latvia hadde en kontingent soldater.

Ulikt de fleste andre land, fikk de norske PRT-ene ikke frie hender til å drive ulike former for bistand, med noen unntak, særlig skoler. Dette skapte forbitrelse hos norske offiserer, som hadde sett utenlandske kolleger – i særdeleshet amerikanerne – som rundhåndet delte ut pc-er og diverse utstyr i landsbyene, og bygget veier og skoler. Offiserene hevdet at det var vanskelig for dem å oppnå respekt og kontakt når de ikke kunne tilby noe, og lokalbefolkningen som hadde møtt opp, vendte skuffet hjem. Misnøyen var så sterk at også forsvarsminister Ine Marie Sørheim ble tolket som en tilhenger av at soldatene måtte kunne drive med sivil bistand.

Men i bistandsverden fantes et helt annet syn på dette. Sammenblanding av militær og sivil virksomhet kan føre til katastrofale følger. Hvis soldater driver med bistand, kan også bistandsarbeidere i neste omgang bli skyteskive. Og det vil særlig ramme lokale sivile ansatte som blir sett på som støttespillere for de utenlandske soldatene. Utenriksminister (2013–17) Børge Brende har vært leder for Norges røde kors, som sammen med de andre store bistands- og hjelpeorganisasjonene Flyktninghjelpen, Norsk Folkehjelp og Redd Barna og Kirkens Nødhjelp og ikke minst Afghanistankomiteen kontinuerlig har stått hardt på synspunktet om at militære ikke skal drive sivil bistand. Regjeringen havnet etter hvert på riktig standpunkt og uttalte det eksplisitt i 2009.

Størstedelen av Norges humanitære bistand har vært øremerket FN-apparatet. Alle FN-tiltak har vært underlagt UNAMA (United Nations Assistance Mission to Afghanistan). I tråd med planene om å styrke afghanske styresmakter har bistandsmidler også blitt kanalisert inn i den afghanske regjeringen. En mindre andel har gått til uavhengige bistandsorganisasjoner som Afghanistankomiteen og Kirkens nødhjelp. Afghanistankomiteen har mottatt bistandsmidler siden 80-tallet og har med sin lokale tilnærming kunnet jobbe også i de mest utsatte områdene, på utdanningssiden (jordmødre, lærere, helsesøstre, fysioterapeuter, voksenopplæring yrkesfag, treplanting) og med integrert landsbyutvikling.

På det meste hadde de NATO-ledede ISAF-styrkene og amerikanskledede Enduring Freedom mer enn 130 000 soldater i Afghanistan. Dagens 16230 er 12,5 prosent av det. Men med unntak av de amerikanske styrkene driver RSM-styrkene nesten bare med opplæring av det som med en fellesbetegnelse kalles de afghanske sikkerhetsstyrkene, ANA (Afghan National Army) og ANP (Afghan National Police).

Den skandaløse Libya-rapporten fra september i år renvasker alt og alle og kan best oppsummeres med Jens Stoltenbergs ord om at vi visste mer enn nok da vi startet bombingen og ikke har noe å beklage i ettertid. Til sammenligning var det regjeringsoppnevnte Godal-utvalgets rapport fra juni 2016 om norsk innsats i Afghanistan 2001–14 et ganske hederlig forsøk på å vurdere innsatsen:

«Norske militære bidrag påvirket ikke hovedbildet i Afghanistan. Det viktigste for Norge var imidlertid å sikre et godt forhold til USA og bevare NATOs relevans. Høsten 2001 var det bred politisk enighet i Norge om å vise solidaritet med USA etter angrepet den 11. september. Den brede politiske enigheten vedvarte i stor grad i hele perioden fram til 2014. «Inn sammen, ut sammen» ble etter hvert styrende for den norske innsatsen. Norges militære bidrag ble utformet deretter og hadde ønsket effekt ved å signalisere at landet var en stabil og troverdig alliansepartner.»

Rapporten legger til grunn at Norge hadde tre hovedmål med sitt «engasjement». Vi lyktes altså med det første – å være en god alliert. Vi mislyktes helt eller langt på vei med de to andre: å bidra til internasjonal terrorbekjempelse og forhindre at Afghanistan igjen ble arnested for internasjonal terror, og å bidra til å bygge en stabil og demokratisk afghansk stat gjennom langsiktig bistand, og fredsdiplomati ble ikke oppnådd. Rapporten gir likevel ros til norsk fredsdiplomati.

Noen tall fra rapporten (mange cirka-tall) for perioden 2001–2014: Omlag 90 000 er drept. 30 000 sivile afghanere, 35 000 opprørere (Taliban m.m.), 23 000 afghanske militære og politi, 3500 utenlandske soldater, hvorav 10 norske og 42 danske. Krigen kostet 4 500 milliarder kroner. Den sivile bistanden beløp seg til 350 milliarder kroner. Norge brukte 20 milliarder kroner, 11,5 til militæret og 8,5 til sivile formål. Norges prosentandel av den militære innsatsen var 0,26 prosent, mens bistanden utgjorde 2,3. 9160 norske soldater deltok i Afghanistan.

Rapporten berører også den skiftende argumentasjonen som ble brukt for å skaffe støtte til det norske «engasjementet». Primært var det «krigen mot terror». Terroren skulle stanses i dens hjemland, slik at den ikke spredde seg til Europa. For å bygge opp om hvor frastøtende Taliban var, kom argumentet om at krigen og bombingen frigjorde afghanske kvinner, målbåret av både presidentfrue Barbara Bush og norske arbeiderpartikvinner. Dernest var hovedsaken demokratibygging, grunnlov og parlament, før Talibans tilbakekomst igjen rettet oppmerksomheten mot terror i 2009, da USA skjerpet krigføringen og flere sivile ble drept.

Epilog

15. oktober avholdt Afghanistan parlamentsvalg. Taliban og andre grupper har tatt kontroll over 40 prosent av landet, og har i tillegg inntatt store byer de seinere frivillig trakk seg ut av som demonstrasjon på at de har større kapasitet. I 2002 var Afghanistan tilnærmet talibanfritt. Alt i 2005/06 var de tilbake. Hvorfor mislyktes de utenlandske styrkene, og seinere den afghanske hæren? Hvorfor har utenlandsk bistand gitt så små resultater? Hvorfor ser store deler av befolkningen på Taliban som verken verre eller bedre enn Kabul-regjeringen? Kortsvaret er at skuffelsen over hva som har skjedd, er overveldende: folkets fiender – de gamle krigsherrene fortsatte å plage folk som før, nå med støtte fra USA og NATO og den nye regjeringen. Mange tusen uskyldige ble drept av USA-styrker i jakten på opprørere. Opprørere fikk betalt bistandspenger (ikke norske) for ikke å ødelegge nybygde vanningsanlegg og broer. Korrupsjonen hos de nye lederne har vært helt skamløs. I store deler av landet så folk lite eller ingenting til den hjelp og bistand de var lovet, og misnøyen steg.

I de store byene har det likevel vært en utdanningseksplosjon, som har brakt fram en ny generasjon med unge krigsmotstandere som vil endre landet. Og mange av dem stilte til valg. Det fins distrikter over hele landet hvor lokale krefter har maktet å skape struktur og utvikling, ikke sjelden med fornuftig bistand.

Sluttnoter:

1 Dette sitatet er fra en av Gunnar Garbos mange artikler om emnet, s.37: https://docplayer.me/4039305-Gunnar-garbo-ogsa-krig-er-terror-et-kritisk-oppgjor-med-det-nye-nato-maktpolitikken-til-usa-og-norges-rolle-som-medloper.html. I boka ”De mest alvorlige forbrytelser” (2011) går Ståle Eskeland grundig til verks i drøfting om Folkeretten og Afghanistan.
2 Tok over etter ISAF fra 1.1.2016. 39 land med 16230 soldater, halvparten fra USA. USA, Tyskland, Italia, Tyrkia og Storbritannia har kommando over RSM-hovedkvarterene i Kabul, Mazar-i-Sharif, Herat, Kandahar og Laghman. Georgia og Romania deltar med henholdsvis 870 og 693 soldater, mer enn Storbritannia og Tyrkia.

Kilder:

– NOU 2016: 8 En god alliert – Norge i Afghanistan 2001–2014 https://www.regjeringen.no/contentassets/09faceca099c4b8bac85ca8495e12d2d/no/pdfs/nou201620160008000dddpdfs.pdf
– Marthin Thuve Engmann: Norges militære engasjement i Afghanistan En rettferdig krig? Masteroppgave i Konflikt, sikkerhet og flerkulturell forståelse (KOSIFF) SVF – 6900 Våren 2014 https://munin.uit.no/bitstream/handle/10037/6490/thesis.pdf?sequence=2
– https://Willochregjeringen/no/tema/forsvar/internasjonale-operasjoner/innsikt-intops/kronologisk-utvikling-av-det-norske-bidr/id632365/
– https://www.nato.int/nato_static_fl2014/assets/pdf/pdf_2018_09/20180903_2018-09-RSM-Placemat.pdf

Forsvarspolitikk og særlig spørsmålet rundt Norges tilknytning til NATO har vært en identitetsmarkør på venstresida i store deler av etterkrigstida. SV for eksempel, ble grunnlagt på NATO-motstand, og når ledelsen i det samme partiet, beruset (eller muligens neddopet) av regjeringsmakt presterte å stemme for at norske jagerfly skulle delta i å bombe Libya fra 2011 og tilbake til middelalderen, gikk norsk venstreopposisjon inn i en slags identitetskrise.

Ragna Vorkinnslien er kunstner, gruppeleder for Rødt i Trondheim bystyre og landsstyretepresentant for Sør-Trøndelag Rødt.
Foto: NATO

Grasrota i SV, store deler av den øvrige venstresida, antikrigsaktivister og mange andre var i det man bare kan karakterisere som harnisk etter bombinga. I senere tid har dette blitt diskutert mye, og selv om SV nå forsøksvis har gjenhenta sin legitimitet som antikrigsparti, viser dette eksempelet oss noe om hva som skjer når vi lar andre sette premissene for hva og hvordan vi skal diskutere forsvars- og utenrikspolitikk her i landet.

På slutten av førtitallet var ikke NATO-medlemskap en selvfølgelig vei for Norge. Ett alternativ som ble mye diskutert, var en nordisk forsvarsallianse. Men slik gikk det ikke, og ettersom årene har gått har NATO-medlemskapet i stadig større grad blitt framstilt som en nødvendighet for vår trygghet og sikkerhet. I dag hevder mange at NATO-medlemskap er det eneste alternativet, det er det eneste riktige, det finnes ingen annen måte vi kan beskytte oss på. Vi som står på utsiden av den konsensus-tenkende neoliberale politikerelite, blir beskyldt for å være ekstremister. Motstand mot krig er i dagens offentlige politiske diskurs ekstremt og ytterliggående, mens bombing av uskyldige folk i land langt unna er ansett som helt stuerent.

Den sosialdemokratiske konsensus

Motstanden mot NATO-linja har altså lenge vært marginal og stort sett begrenset til ytterste venstre fløy, og derfor også blitt gjenstand for diskreditering, for ikke å si latterliggjøring, fra de statsbærende partiene. Den høyresosialdemokratiske konsensusen har ikke åpnet for reelle diskusjoner om den norske sikkerhetspolitiske linja på flere tiår. Her har det ikke vært noen betydelig forskjell mellom de to statsministerpartiene Arbeiderpartiet og Høyre, og dette ser heller ikke ut til å skulle endre seg i overskuelig fremtid. Vi må derfor, som venstreside og som anti-imperialister, endre det politiske vinduet for diskusjonen for derigjennom å endre folkeopinionen. Da kan vi ikke gå i den fella som SV og mange andre har gått i, at vi lar noen andre (USA, høyresida hvori opptatt Arbeiderpartiet, våpenindustrien) sette premissene – hverken for debatten eller for den praktiske politikken vi har muligheten til å gjennomføre.

Men det er ikke bare diskusjonen som har endret seg, noe har også skjedd med NATO. Alliansen har i større og større grad beveget seg fra forsvar til angrep, og har fra å holde til i Nord-Atlanteren begynt å operere mer og mer «out of area». Og lokomotivet USA har med president Donald Trump for alvor implementert «idiot-ved-rattet-konseptet», som ble prøvekjørt under George W. Bush.

Den siste tida har NATO-spørsmålet blitt svært så aktualisert her hos oss i Trøndelag. I 2016 bestemte den uhyre blå regjeringa, uten en lokal forankring og uten en ordentlig politisk prosess, at vi skulle få en base bestående av 330 (senere økt til 600) US. Marines på Værnes – i vårt eget nabolag – en base som gjør Trøndelag og vi som bor her til brikker i det storpolitiske spillet, en base som gjør Trøndelag til et angrepsmål i krigstid og til et terrormål når som helst. Og det hjelper ikke på den trønderske tryggheten å tenke på at disse soldatene faktisk har Donald som øverstkommanderende. «Yankee go home» har plutselig blitt et aktuelt slagord i demonstrasjoner og fredsmarsjer i vårt eget land.

En ny basepolitikk

Denne påtvungne basen er selvsagt i strid med norsk basepolitikk etter andre verdenskrig, men regjeringa og høyresosialdemokratene prøver å innbille oss at basen ikke er permanent fordi soldatene «roterer». Akkurat som soldatene ved amerikanske militærbaser andre steder i verden melder flytting til Cuba, Filippinene, Uranus eller hvor det nå er amerikanerne finner det for godt å legge seg i forlegning. Denne argumentasjonen er tynnere enn homøopatisk medisin.

Enda verre ble dette å svelge da generalen på yankee-basen på Værnes Robert Neller i juletalen til soldatene sine i fjor ba dem forberede seg på en «big ass fight». Hva slags retorikk er det? Hvem er det vi har invitert egentlig? Er det noe regjeringa ikke har fortalt oss?

Vi får håpe det ikke kommer noen kjemperumpekamp i Trøndelag, men en «big ass rehearsal» har vi i alle fall fått. For den største NATO-øvelsen siden den kalde krigen ble tilfeldigvis lagt til Midt-Norge. 50 000 soldater fra alle våpengrener har lekt krig mellom Rena og Trondheim, og faktisk litt i nøytrale (eller skal vi si postnøytrale) Sverige og Finland også. Utenfor kysten lå det atomdrevne hangarskipet USS Harry S. Truman, med flere fly om bord enn det norske luftforsvaret disponerer til sammen, og som regjeringa ikke engang gadd spørre om hadde atomvåpen ombord. Vårt naboland enda litt lenger øst ser på dette som en enorm provokasjon, som en langfinger fra en av de visstnok veldig små hendene til Donald Trump. Og det er kanskje ikke så vanskelig å forstå?

Den 20. november arrangerte en bred venstreside demonstrasjon mot denne glorifiserte og krigsforherligende øvelsen i Trondheim. Over 500 personer møtte opp. Minst like mange demonstrerte i Oslo ei uke senere. Dette viste en stor folkelig motstand både mot øvelsen, og mot måten den omtales på. «Yankee go home» runget som nevnt i gatene i norske byer, som et ekko fra imperialist-krigene USA har igangsatt over hele verden.

Krig som underholdning

Det er rart med det, selv om flybasen på Ørland betyr arbeidsplasser, soldater på Værnes sørger for rekordomsetning i lokale pizzasjapper og kanskje litt genetisk variasjon, så er det nå engang noe som skurrer med konseptet krig – rent omdømmemessig. Spesielt når det blir veldig mye av det på en gang. Men det hadde NATO ei løsning på:

30. oktober ble det arrangert et absurd krigsteater på Byneset i Trondheim, med smell, røyk og krigsfartøy på land, til sjøs og i lufta. Titusener av NATO-soldater simulerte angrep og motangrep, for noen lure konsulenter har åpenbart funnet ut at dette har et betydelig underholdningspotensial. Gutter er gutter liksom. Forsvaret kalte framvisninga en «gedigen demonstrasjon av kapasiteter», og mens det ble skålt i champagne og fortært kanapéer på den for anledningen oppsatte VIP-tribunen med nesten 400 plasser, lot de høye herrer av begge kjønn seg underholde av krigslek med ekte utstyr som har vært brukt i ekte kriger, til å drepe ekte mennesker. Flyene som mottok ovasjoner mens de brølte over Trondheim, er de samme som har bombet i Libya, Afghanistan og Irak. Dette er som en morbid etterligning av romertidas gladiatorkamper. Erna Solberg, Jens Stoltenberg, Frank Bakke-Jensen og vår egen ordfører i Trondheim Rita Ottervik ga galskapen legitimitet, mens våpenindustrien (også den norske) kunne gni seg i hendene og se fram til formidable inntekter også i framtida.

Og mediedekninga har for det meste vært kosereportasjer med Jens Stoltenberg i felten, Erna Solberg i tanks og sjarmerende glattkjøringskurs med amerikanske soldater. Protestene mot både øvelsen og militærbasen har i høyden vært nevnt i ei bisetning, avløst av hyggelige bilder av en smilende Stoltenberg i kameratslig passiar med glade soldater som ikke hadde sett snø før. Propagandamaskina er stilt inn på «ufarliggjøring», det er ingen grunn til bekymring, len Eder tilbake og nyt synet av de gedigne kapasitetene.

Forsvar eller angrep?

Norge trenger et (mer eller mindre) sterkt forsvar, det kan de fleste være enige i, men det er lenge siden NATO bare var en forsvarsallianse. Mange later til å glemme O’en i NATO som kom til på 1950-tallet. Da fikk man på plass integrerte kommandostrukturer i organisasjonens militærvesen, noe som i seg selv er mye mer gjennomgripende enn en hvilken som helst annen normal forsvarsallianse mellom sjølstendige land. NATO ble en selvstendig militær organisasjon. I 1999 endra man også organisasjonens strategiske konsept, og utvidet forståelsen av landenes sikkerhet fra bare å handle om aggresjon mot medlemslandene, til å handle om vage trusselbilder som «terror», «flyktningestrømmer» og «stans i tilførsel av viktige råvarer. Med ett ga man seg selv mandat til såkalte ikke artikkel 5-operasjoner, som under normale omstendigheter ellers betegnes som aggresjonskriger i strid med FN-pakten. Og disse er ikke begrenset til Nordatlanteren, NATO framstår i dag som et imperialistisk verdenspoliti der man gir seg selv mandat til å bombe, invadere og angripe der man finner det for godt. Dette må vi ha med oss når politikere og andre NATO-lojale krefter terper på mantraet om «forsvarsallianse».

Det er i dette lyset Trident Juncture må analyseres. Øvelsen fant sted i en situasjon hvor NATO har gått fra å være en relativt defensivt orientert vesteuropeisk konstruksjon, til å bli en stadig mer aggressiv krigsorganisasjon helt opp til Russlands grenser. Klimaet mellom Russland og NATO har stadig blitt dårligere de siste årene. Dette har pågått helt fra man begynte å ta inn sentral- og østeuropeiske land i NATO på slutten av 1990-tallet; fra Bush’ oppsigelse av ABM-avtalen som begrenset USAs og Russlands missilbatterier i Europa; til USAs invasjon av Irak i 2003; NATOs bombing av Libya i 2011; og videre til USAs støtte til jihadistiske terrorgrupper i Syria, og Russlands påfølgende støtte til landets regjering. Siste tilskudd i 2018 er Donald Trumps sabelrasling mot Iran og hans erklæring om at USA vil si opp INF-avtalen fra 1987 som begrenser stormaktenes lagring og utvikling av kjernefysiske mellomdistanseraketter. Har man ikke dette bakteppet, vil man heller ikke se problemet med Trident Juncture.

Men man kan lure på hva slags scenario Trident Juncture er ment å forsvare oss mot. I hvilken tenkelig situasjon vil 50 000 NATO-soldater og påfølgende hundre- og tusentalls kampfly, tanks og krigsskip kunne krige mot Russland i Norge, uten at så mye som ett eneste atomvåpen er avfyrt? Dette virker til å gå flere av NATOs venner i Norge hus forbi. Kan det være slik at øvelsen hviler på en forutsetning om at en «begrensa» atomkrig er mulig, og følgelig også kan vinnes? Slike feilslutninger er ikke bare ukloke og pinlige: de er også ekstremt farlige i en situasjon hvor atomforskernes «dommedagsklokke» nylig ble skrudd til to minutter før midnatt – det mest alvorlige siden prøvesprenginga av hydrogenbomben i 1953. Dette er ikke tiden for å spekulere i hvorvidt tredje verdenskrig kan vinnes eller ei.

Det er naturligvis ikke slik at USA og NATO er trollene i eventyret, mens Putins Russland er helten. Det russiske regimet mangler ikke svin på skogen, man kan nevne i fleng den folkerettsstridige annekteringa av Krim, diverse innblandinger i interne forhold i tidligere sovjetrepublikker, som ovenfor nevnt sterke bidrag til volden i Syria, en rekke politiske drap rundt om i verden og ei generelt autoritær samfunnsutvikling der den frie presse – i den grad den eksisterer – er et uhyrlig farlig sted å jobbe.

Trident Juncture er et symptom på et potensielt farlig, økende konfliktnivå mellom de to atomsupermaktene Russland og USA, som i skrivende stund knapt snakker med hverandre via diplomatiske kanaler, og som står mot hverandre i væpnede konflikter både i Ukraina og Syria. Russerne øvde på å skyte missiler utenfor Møre- og Finnmarkskysten samtidig som øvelsen foregikk, det skal vel godt gjøres å påstå at tid og sted for disse aktivitetene var tilfeldig valgt. «Russland føler seg truet og omringet», sa pensjonert flaggkommandør Jacob Børresen til Aftenposten 31.10. For i tråd med NATOs rådende strategi handlet Trident Juncture mer om angrep enn forsvar, mer om krig enn om fred. Men det er kanskje passende, for norsk utenrikspolitikk de siste 30 årene har vært en effektiv dekonstruksjon av det etter hvert anakronistiske begrepet «fredsnasjonen Norge».

Krigsnasjonen Norge

Siden 1990 har Norge deltatt i åtte kriger rundt om i verden. Stort sett langt unna, og stort sett har det gått til helvete. For man skal være over gjennomsnittlig god i markedsføring for å hevde at det har gått spesielt bra i Afghanistan eller Irak etter de militære intervensjonene der. Og klarer man å framstille sønderbombinga av Libya som en seier for demokratiet og det libyske folket, er man i alle fall garantert jobb i First House.

Likevel snakker enkelte fortsatt om Norge som en «fredsnasjon». Men det er det bare å slutte med. Faktum er at Norge er en bøllete krigsnasjon. Begrepet «fredsnasjonen Norge» bør utelukkende brukes sarkastisk.

Innkjøpet av nye jagerfly viser dette til fulle. Norge bruker innpå 100 milliarder på å kjøpe aggressive amerikanskbygde F35-bombefly, mens resten av forsvaret bygges ned til et nivå der forsvarsevnen etter manges mening, blant dem tidligere heimeverns-sjef Tor Rune Raabye, blir betydelig svekket. Hvem er det disse flyene skal bombe egentlig? Skal vi bombe oss, selv om russerne kommer? Det er en dårlig skjult hemmelighet at de nye og dyre jagerflyene er skreddersydd for NATOs angrepskriger ute i verden, og ikke spesielt egna til forsvar av norsk territorium og norske interesser.

Vi trenger en ny politisk retning

Det er på tide med ei seriøs revurdering av norsk sikkerhetspolitikk. Idiot ved rattet i USA eller ikke, det er langt fra opplagt at NATO-medlemskapet er den forsvarspolitiske linja som tjener Norge best i tida som kommer. For det er viktig å være klar over at uansett Donald Trumps intellektuelle kapasitet og sosiale kompetanse: Han representerer ingen ny utenrikspolitisk linje. USA var akkurat like imperialistisk og krigersk under den noe mer sofistikerte forgjengeren Barack Obama. Så kanskje er Trumps presidentskap en kjærkommen anledning til å peke på USAs aggressive rolle som selvoppnevnt verdenspoliti. Vi får bare håpe han holder de korte fingrene sine unna atomknappen.

Det tar tid å flytte konsensus. NATO som sikkerhetsdoktrine er godt innarbeida i norsk politikk, og så lenge «sympatiske» Jens Stoltenberg er direktøren for det hele er det vanskelig å se for seg at NATO-motstanden vinner politisk flertall. I Norge heier vi på våre egne, enten det er i skisporet, på fotballbanen eller i jungelen i Kongo.

Den kalde krigen omtales stadig som en historisk tilbakelagt epoke, men faktum er at vi er på full fart mot en ny. Norge (og verden) trenger derfor en bred antikrigsbevegelse, der krigsmotstandere, antiimperialister, fattigdomsbekjempere og miljøbevegelse kan forenes i en felles kamp for en ny kurs. For maktdemonstrasjoner, sabelrasling, fiendebilder og avskrekking er ikke det vi skal bygge framtida for våre barn på. Og om det skal komme noe godt ut av klimakrisa kan det kanskje være denne innsikten: Det er ikke alle problemer som kan løses med våpen. Faktisk er det svært få problemer som kan løses med våpen.

Å skulle skrive om fiendebildet Russland er ingen liten sak.

Russland er et stort land, et sammensatt samfunn. Det er et tema som strekker over mange lag: fra lokalpolitikk til geopolitikk. Kanskje aller viktigst, jeg blir konfrontert med min snevre kunnskap om Russland, og Russland i verden.

Marianne Gulli er leder av Internasjonalt utvalg i Rødt.
Foto: Chad J. McNeeley

Så jeg begynner nettopp der, med et tilbakeblikk på egen skolegang. Gjennom 12 år lærer man mye. Mest om Norge, og gradvis mindre jo lenger vekk man beveger seg. Grov sagt. Unntaket fra regelen er USA. Mens Russland var viet lite tid, pugget vi presidenter og delstater i USA, deres rolle under og etter andre verdenskrig ble også gjort godt rede for.

Diskusjonen om hvorvidt Vladimir Putin skal inviteres til Finnmark i anledning 75-årsmarkeringa av frigjøringen av Øst-Finnmark, ble en påminnelse på denne begrensede skolekunnskapen. D-dagen sitter, mens krigen i Nord-Norge og frigjøringa av Finnmark, – ikke i det hele tatt. Kanskje burde jeg fulgt enda bedre med eller vært en mer kritisk elev. Jeg tror likevel mange sør for polarsirkelen kan kjenne seg igjen i dette.

Det er relevant i seg selv å lære om hvordan Finnmark ble bombet sønder og sammen og brent ned. Det er viktig å kjenne til tvangsevakueringen, de mange hundre sivile som ble drept, og de mange tusen som trosset evakueringen og overvintret. Ikke minst er det viktig å vite om de 100 000 sovjetiske soldatene som frigjorde Finnmark, og om partisanene som ble trakassert og mistenkeliggjort for sin motstandskamp på grunn av deres samarbeid med sovjetstyrkene.

Det å ikke lære om hele denne og flere historier har også noe å si for hvordan vi forstår verden og, ikke minst, for hvordan vi forstår og forholder oss til Russland. Det vitner om et kunnskaps-tyngdepunkt som lener seg på en dominerende vestlig fortolkningsramme, som begrenser mulighetene for å forstå historien sett fra andre verdenshjørner.

Den «gode» og «onde» militærøvelsen

Denne forståelsesrammen betinger også hvordan situasjoner i nyere tid leses. La oss gjøre et historisk hopp frem til høstens militære øvelser, da spesielt Vostok-øvelsen i Russland og NATO-øvelsen i Norge.

Vostok var den største militære øvelsen i Russland siden 1981. Mediene rapporterte om den rekordstore øvelsen som ble gjennomført i Øst-Sibir, og den ble utelukkende fremstilt som en styrkemarkering og et tydelig signal til Vesten og NATO.

NATOs pressetalsperson uttalte at storøvelsen «passer inn i et mønster vi har sett over tid: et mer selvsikkert Russland, med en betydelig økning av forsvarsbudsjettet og det militære nærværet.»¹ Lektor ved det danske Forsvarsakademiet sa i et intervju i Bergens Tidende at «størrelsen på øvelsen er et annet budskap til NATO (…) om at de russiske, konvensjonelle styrkene igjen er på et nivå hvor de kan hevde seg i blant annet Østersjø-området» og at «man ikke flytter nesten 300 000 soldater til en øvelse helt uten videre»². Britiske forsvarsekspert Lindley-French siteres i en annen avis og sier at «Russland oppfører seg i dag som en strategisk hooligan»³. Norges statsminister Solberg gikk ut og var kritisk til øvelsen blant annet grunnet manglende tillitt til om Russland var ærlig om formålet med øvelsen⁴.

Kort tid etter gikk NATO-øvelsen Trident Juncture av stabelen, den største på over 40 år. Scenarioet er at Norge blir angrepet av et fiktivt land og trenger hjelp fra sine allierte. Etter lenge å ha underspilt at man trener på krig med Russland, tok forsvarsministeren bladet fra munnen da han uttalte at «det vi kommuniserer ut i dag, er veldig god avskrekking». Stoltenberg flankerte med at øvelsen er ment å sende et «klart budskap til enhver mulig utfordrer» om at NATO er i stand til å forsvare seg⁵. Det kan jo være verdt å stille spørsmålet om vi var ærlige om formålet med øvelsen overfor Russland.

Skal man tro myndighetene og mediene, har likevel Russland ingenting å bekymre seg for. Forsvaret sier at øvelsen er å ta NATO tilbake til sine røtter.⁶ I følge Direktoratet for Sikkerhet og Beredskap (DSB) er det en unik mulighet til å teste bredden i forsvaret og en nødvendig stresstest.⁷ Andre argumenter er at øvelsen er viktig for å gjøre NATO bedre, at det er lite grunn til å tro at øvelsen forverrer forholdet til Russland⁸, og at milliardene øvelsen koster er verdt det.⁹. Aftenposten går til og med direkte ut på lederplass og sier det er bra at NATO øver krig i Norge¹⁰.

Denne mediedekningen bekrefter langt på vei funnene i en studie av regjeringens og mediers diskurser om Russland i tilknytning til konflikten i Ukraina. Den viste et normativt fellesskap mellom de to diskursene, der mediene i hovedsak følger regjeringens linje, og at den vestlige diskursens premisser er overordnet den alternative diskursen om viktigheten av et godt naboskap. Det gjør at regjeringens uttalelser ikke blir utfordret, og det muliggjør en politisk konfrontasjonslinje overfor Russland. Ikke minst påvirker det opinionens oppfatning av Russland siden politikere og media er viktige premissleverandører for meningsdannelse¹¹.

Ord er makt

Evnen til å skape en universell oppfatning av verden ut fra sin egen og å bygge en konsensus om denne, er det grunnleggende ideen om hegemoni¹². Det er med andre en universalisert ide om dikotomien mellom rett og galt, trygt og utrygt, lovlig og ikke tillatt i et gitt samfunn; og dannelsen av felles forståelsesrammer rundt dette. Kort sagt, en sannhetsdiskurs.

Når den omtalte Trident Juncture begrunnes og forsvares slik det gjøres, er det en hegemonisk betinget lesning av situasjonen. Vi ser bort i fra at verdens største og styrkemessig overlegne militærallianse gjennomfører en historisk stor øvelse nær Russlands grense i en verdenssituasjon preget av økt rivalisering mellom flere av stormaktene.

Vi overser at det pågår en stadig global, kjernefysisk opprustning. Og vi overser at USA og NATOs har drevet en storstilt opprustning og militarisering mot Russlands vestgrense, blant annet gjennom stasjoneringen av soldater i Baltikum, godt flankert av missilbatterier. Dette igjen sees ikke i sammenheng med bruddene på norsk basepolitikk med stasjoneringen av US Marines i Trøndelag, snart like mange i Troms og USAs inntog på Rygge og Andøya flyplass.

Glemt synes det faktum at de fleste relevante diplomatiske kanaler mellom Russland og NATO er brutt. Dette huler ut det historisk gode naboforholdet i nord, som i dag synes redusert til lite annet enn festtaler. Forholdet til Russland har vært godt helt siden grenseavtalen av 1826. Selv under den kalde krigen etablerte Norge et energisamarbeid med russerne langs Pasvikelva¹³. Og Norges rolle i NATO var lenge preget av å utgjøre en lavspenningssone opp mot Russland. De siste 25 årene har vi også nytt godt av Barentssamarbeidet som har som mål om å sikre fred og stabilitet i nord, gjennom omfattende kontakt over grensen. Samarbeidet har fått internasjonal oppmerksomhet for det som i sanksjonstider oppfattes som et åpent vindu i samarbeidet med Russland¹⁴

Myter og fakta

Russisk utenrikspolitikk har i hovedsak to mål: en god relasjon til Vesten og å sikre en trygg buffersone i sine nærområder¹⁵. Det har likevel i nyere tid blitt et grunnleggende premiss for norsk forsvarspolitikk at Russland utgjør en trussel for Norge. Dette på tross av de overnevnte målene og at Russland aldri har angrepet eller har noen territorielle krav ovenfor Norge. Vi evner ikke å se at det i utgangspunktet ikke er noe i forholdet mellom de to landene som har potensiale til å skape krig¹⁶.

Verre er det at vi tilsynelatende ikke ser at vår egen alliansepolitikk hever trusselen og øker faren for krig. Verden brukte 1 740 milliarder dollar på militærutgifter i 2017. NATO alene står for over halvparten av dette med sine 900 000 millioner og har allerede ti ganger større militære utgifter enn Russland¹⁷.

Russland handler som alle land ut fra sin egen forståelseshorisont: hvorvidt landet blir en trussel avhenger hva omverdenen gjør. Den militære opprustninga som NATO står for, er konfliktdrivende gjennom å presse motparten til også å ruste opp. Dermed øker spenningen mellom landene og faren for at krig skal bryte ut. Når avskrekking og opprustning blir ledetråden, skapes betingelsene for at alles sikkerhet er truet.

Økt allianseintegrasjon slik vi har sett i NATO de siste 20 årene, har gitt Norge mindre handlefrihet. Det stadig sterkere fokuset på avskrekking skjer på bekostning av den historiske lavspenningspolitikken som ble bygget opp etter andre verdenskrig. Marginene mellom krig og fred blir mindre, og det militære handlingsrommet blir større på bekostning av det politiske.¹⁸

Alle disse forholdene vanskeliggjør en balansert virkelighetsforståelse av Russland og bidrar til å reprodusere den rådende diskursen. Jo mer vi blir foret med informasjon som «bekrefter» at Russland er en trussel, jo mer blir vi tilbøyelig til å oppfatte dem som nettopp det, og lese deres handlinger innenfor den forståelsesrammen. På den måten får en fortsatt aggressiv politikk mot Russland større legitimitet i det offentlige ordskiftet. Det er en farlig utvikling.

Avslutning

Så, hvorfor denne manglende viljen til å legge en kunnskapsbasert tilnærming til grunn for vår politikk og diplomatiske relasjon til Russland? Det er et spørsmål med mange svar, og jeg skal ikke hevde å komme med alle her og nå.

Respekt for folkeretten blir ofte trukket frem for å begrunne fiendtligheten. Selvfølgelig er folkeretten viktig, man skal ikke ha et lemfeldig forhold til denne. Samtidig så er det jo nettopp et slikt forhold vi har til folkeretten gjennom vår alliansetilhørighet til NATO. Vår egen deltakelse i folkerettsstridige kriger kommer raskt til minne, så vel som andre eksempler.

USA og NATO sitt behov for et fiendebilde som kan berettige alliansens fortsatte eksistens og USAs fortsatte supermaktstatus og maktprojisering, er en annen plausibel forklaring. Det kan synes som at ideen om det kommunistiske Sovjet er en arv det er lett å gripe til.

Selv om Norge helt åpenbart har latt seg styre og dermed innskrenke av USAs ønsker og interesser, så blir det for enkelt å skylde på dette ene og alene. På tross av vår NATO-allianse så klarte vi i flere år å opprettholde en stabil lavspenningssone mot Russland. Det å bryte denne forsvarspolitiske linjen har vært et politisk veivalg, og kan følgelig snus, også innenfor NATO.

Uansett så presser behovet for mer kunnskap seg på. Som Julie Wilhelmsen sier det: «Vi kan telle bomber og kanoner og økning i antall bomber og kanoner, men det hjelper lite hvis det ikke sees i sammenheng med hvordan Russland ser på seg selv, sin rolle i verden og ikke minst hvordan Russland ser på omverdenen»¹⁹.

Det handler ikke om å ensidig bytte ut en forståelsesramme med en annen. Tvert imot handler det om å kunne lese dem begge – eller flere. Et mangfold av faglige og geopolitiske perspektiver vil bidra til mer og bedre kunnskap, en mer kritisk tilnærming til denne, og til å nyansere den ensidige vestlige forståelsesrammen. En bredere og mer kritisk kunnskapsforståelse er nødvendig for skolepensumet, politikere, i media og offentligheten generelt. Først og fremst for å hindre en ny, ødeleggende krig mellom stormaktene, for å jobbe for nedrustning og avspenning globalt, og ikke minst for å ta tilbake muligheten til å være nabo med nabolandet vårt. I bunn og grunn er dette noe som angår oss alle.

Sluttnoter

1 Aftenposten 16.09.18 «Øvelsen viser en verden i endring» (leder)
2 Bergens Tidende 13.09.18 «Russland og Kina viser muskler i militærøvelse»
3 Dagbladet 24.09.18 «Norge får NATO-refs»
4 NRK Urix 11.09.18 «Kritiseres av NATO. Gigantisk militærøvelse i gang i Russland»
5 Dagsavisen 31.10.18 «NATO-show med klart budskap»
6 Forsvaret «Storøvelse tar NATO tilbake til røttene» https://forsvaret.no/aktuelt/storovelse-tar-nato-tilbake-til-rottene
7 Daae, Cecilie «vi må øve på alle typer hendelser – også de mest krevende» i Adresseavisa 3.11.18
8 Adresseavisa (leder) 30.10.19 «Utrente soldater kan ikke forsvare Norge»
9 NRK 07.09.18 «NATOs storøvelse koster milliarder: – Utbyttet er verdt det»
10 Aftenposten (leder) 23.10.18 «Det er bra NATO øver krig i Norge»
11 Nilssen, Andrea Sofie (2015) «Norske premisser. En diskursanalyse av regjeringens og medienes oppfatning av Russland», Masteroppgave fra UiO
12 Ceceña Ana Esther 2004 “Estrategia de construcción de una hegemonía sin límites” i Ceceña, Ana Esther (red.) Hegemonías y emancipaciones en el Siglo XXI (Buenos Aires: CLACSO)
13 Rafaelsen, Rune «Når justisministeren overtar utenrikspolitikken» i High North News 02.09.16
14 Fordal, Lars Georg «Riv gjerdet mot Russland» NRK Ytring 07.09.16
15 Overrein, Arne (2018) «Russisk utenrikspolitikk – fra avmakt til stormakt» i Vardøger 37/18
16 Storaker, Aslak (2018) «Hva slags forsvar trenger vi?» i Gnist 3/18
17 Kastner, Ariel «5 facts about global military spending», Wold Economic Forum 10.07.18
18 Heier, Tormod (2018) «Norsk Russland-politikk og norsk allianse-politikk – to uforenelige størrelser?» i Vardøger 37/18
19 Wilhelmsen, Julie «Russland: hvor reell er trusselen og hvordan bør Norge forholde seg til den». Foredrag 23.10.17

Det militærindustrielle komplekset er et begrep vi gjerne forbinder med USA. Men hva skal vi si om to store norske konserner, som i tillegg til produksjon av våpen og ammunisjon driver annen industriell virksomhet, i hovedsak innafor teknologi – og har tette eierbånd til både den norske og finske stat?

Birger Thurn-Paulsen er redaksjonsmedlem i Gnist, og i temaredaksjonen for dette nummeret.
Foto: DVIDSHUB / Flickr

Lille «fredsæle» Norge er base for to store konserner som produserer våpen og ammunisjon. Base betyr at de er norske konserner med hovedsete i Norge, men med virksomhet i en rekke andre land. Av totalt antall ansatte er det et mindretall som jobber i Norge. Det dreier seg om NAMMO og Kongsberg Gruppen. NAMMO er tidligere Raufoss Ammunisjonsfabrikk. Kongsberg Gruppen er tidligere Kongsberg Våpenfabrikk.

NAMMO har hovedkontor på Raufoss og er organisert i et holdingselskap med hel- eller deleide datterselskaper og virksomheter i Norge, Sverige, Finland, Tyskland, Polen, Sveits, Spania, Irland, Storbritannia, De forente arabiske emirater, India, Australia og USA. I USA finnes NAMMO med forskjellig virksomhet på sju steder. For eksempel i Indian Head, Maryland. Her er de i partnerskap med det amerikanske Naval Surface Warfare Center som i sin tur er tilknyttet det amerikanske forsvarsdepartementet. Der utvikles blant annet rakettmotorer og taktiske krigshoder.

Ved utgangen av 2013 hadde konsernet 2200 ansatte, hvorav 750 i Norge. Kjernevirksomheten er produksjon av ammunisjon, rakettmotorer, romfartsteknologi og tjenester til demilitarisering – destruksjon av gammelt materiell. Det ble etablert i 1998. Fra og med 2006 eies selskapet 50 % av den norske staten og 50 % av finske Patria Oyj. Det finske selskapet eies av den finske staten. I tilknytning til logoen kan man lese den forføreriske setningen: «Securing The Future.» Javel, så det er det de gjør for menneskeheten. Rene velgjerningen.

Våpenfabrikken på Kongsberg er blitt et moderne konsern, må vite og heter altså nå Kongsberg Gruppen som består av Kongsberg Defense & Aerospace, Kongsberg Maritime og Kongsberg Digital. Selskapet har 6830 ansatte fordelt på mer enn 25 land. For ikke lenge siden inngikk de en samarbeidsavtale i Qatar om langsiktige utviklingsprogrammer innen maritim industri, digitalisering og forsvar. Sammen med et holdingselskap fra Qatar etableres det et eget selskap med hovedkontor i Qatar. Når det gjelder forsvar, er det særlig snakk om såkalte tårnløsninger for militære kjøretøyer. KONGSBERG skal levere tårnløsninger, og digitaliserings- og kommunikasjonsløsninger til 490 pansrede kjøretøyer levert av franske Nexter. Den videre prosessen vil nå være detaljering og sluttforhandlinger før endelig kontrakt inngås for programmet. Kontrakten er potensielt verdt 15 milliarder norske kroner.

I 2016 kjøpte Kongsberg 49,9 prosent av aksjene i finske Patria Oyj. Den finske staten eier resten.

Hvem er så det? Patria Oyj er den finske statens konsern som driver virksomhet innen fly- og forsvarsmateriell. Det dreier seg om panserkjøretøy og granatkastere, og produksjon og montering av komponenter til helikoptre og fly. En del av selskapet spesialiserer seg på elektronikk og romfartsteknikk. Ikke ulikt hva Kongsberg og NAMMO driver med. De har betydelige markedsandeler i Norden og i Polen. Patria er også godt spredd internasjonalt. De er tilstede i Norge, Sverige, Estland, De forente arabiske emirater, USA og Sør-Afrika. Det blir et interessant bilde når vi ser på eierforholdene mellom disse tre. NAMMO er eid av den norske staten og av den finske staten, gjennom Patria. Kongsberg er statseid – og eier som nevnt 49,9 prosent av Patria, og er med andre ord deleier i NAMMO.

Disse tre – Kongsberg, Patria og NAMMO, med så sammenfiltrede eierforhold at de nesten utgjør ett konsern – produserer militært materiell av stort omfang og over en stor skala. Pansrede kjøretøy, granatkastere, missiler og ramper for utskyting, ammunisjon til lett og tungt skyts og komponenter og teknologiske styringsmekanismer for alt fra avfyring av raketter og ammunisjon til romfartsteknologi. Det er lett å tenke seg et utstrakt samarbeid om sømløse løsninger.

Kongsberg er særlig stolt av missilsystemene sine, tilpasset forskjellige mål og med infrarød søker, med betegnelsen Joint Strike Missile. Og de såkalte tårnløsningene – ramper eller tårn som kan monteres på alt fra lettere kjøretøy til panserkjøretøy, tilpasset lett eller tung skyts. De kan til dels også fjernstyres. De går under navnet Remote Weapon Systems. I følge nettsiden deres har de så langt solgt atten tusen systemer til atten land. I september ble det kjent at Kongsberg Gruppen sikret seg en ny femårig rammeavtale verdt opp til 498 millioner dollar (4,1 milliarder kroner) for våpenstasjoner med den amerikanske hæren. De liker å si at de er verdensledende på slikt utstyr.

Om ikke Norge akkurat er verdensledende i våpeneksport, så befinner det seg ganske høyt oppe på lista. I følge FNs statistikk var Norge verdens tolvte største våpeneksportør i 2016. Riktig nok er ikke tallene helt sammeliknbare fordi forskjellige land har forskjellige regelverk og metoder for registrering av våpensalg. I følge Statistisk Sentralbyrå eksporterte Norge våpen for 3,4 milliarder kroner i 2017, nær 1,5 milliarder kroner mer enn året før. NATO-land er den desidert største mottakeren av norske våpen, men eksporten til land utenfor NATO har også økt.

Krig og fred

Norge liker å framstå som fredsnasjon og som fredsmegler. Forskjellige regjeringer prøver så godt de kan å blankpusse det bildet. Men framstillinga av virkeligheten er, som så ofte, ikke helt i tråd med virkeligheten. Det norske regelverket for eksport av forsvarsmateriell tillater ikke salg til land i krig eller dersom dette brukes til intern undertrykking eller brudd på menneskerettighetene. Av kontraktene skal det tydelig gå fram hvem som er mottaker og endestasjon for våpnene. Det betyr at det ikke skal være anledning til å selge dem videre. Regjeringa hevder at de følger dette strengt. Men hvor god kontroll kan de egentlig ha med at mottaker ikke selger materiellet videre? Det er enorme summer og stor profitt involvert i våpenhandel, og nok av dekkoperasjoner for å skjule handelens krokveier.

En annen side av saken er at NATO ikke har noe slikt regelverk. Den norske regjeringa har neppe særlig innflytelse over NATO-landenes våpenhandel. Snarere tvert i mot. Dessuten har Kongsberg, Patria og NAMMO plassert seg med datterselskaper og partnere i en rekke NATO-land. NAMMO befinner seg, som nevnt på hele sju forskjellige steder i USA, med til dels tett samarbeid med amerikansk forsvarsindustri.

Påstanden om at regjeringa følger regelverket strengt, blir bokstavelig talt skutt i filler ved omfattende salg av våpen og ammunisjon til partene i krigen i Jemen. Statistisk sentralbyrå (SSB) viser at våpeneksporten til de mest aktive landene i den Saudi-Arabia-ledede koalisjonen økte fra 2016 til 2017. Blant andre Redd Barna og Norges Fredsråd opplyser at eksporten av krigsmateriell til de krigførende partene er femdoblet siden krigen startet i 2015. Kritikken førte til at Norge i desember 2017 valgte å stanse eksporten av våpen til De forente arabiske emirater – men ikke til de andre i koalisjonen. Nå vet vi at norske regjeringer har veldig tungt for å kalle krig ved sitt rette navn, nemlig krig. Når norske soldater sendes på tokt til andre land heter det at det er et oppdrag eller en oppgave. Hva regjeringen kaller krigen i Jemen, siden den åpenlyst lar våpeneksporten gå sin gang, er et svært interessant spørsmål.

En annen konflikt går mellom Qatar og den samme koalisjonen som har Saudi-Arabia og De forente arabiske emirater som sentrale parter. Koalisjonen har over tid gjennomført sanksjoner mot Qatar fordi de beskylder landet for å støtte terrorisme. Og det trehodete trollet Kongsberg, Patria og NAMMO er på plass – på hver sin side av denne konflikten. Kongsberg har som nevnt sikret en gigantavtale med Qatar. Patria og NAMMO er tilstede i De forente arabiske emirater. For å komplettere bildet så har Oman blitt en betydelig importør av norske våpen i seinere tid. Den arabiske halvøya er reine boltreplassen for norsk våpenindustri. Og den norske regjeringa og Stortinget har liksom full kontroll!

VG har i seinere tid bedrevet prisverdig graving og har avdekket foruroligende trekk ved Oljefondet. Fondet har per 2017 investeringer i nær halvparten av verdens 100 største våpenprodusenter. La oss se nærmere på ett av dem, det amerikanske våpenkonsernet Raytheon, hvor Oljefondet har en investering på 4,2 milliarder kroner. Wikipedia opplyser at selskapet har rundt 73000 ansatte rundt i verden og en årlig omsetning på rundt 20 milliarder USD. Mer enn 90 % av omsetningen kom fra forsvarskontrakter, og i 2007 var de verdens femte største forsvarsbedrift og fjerde størst i USA etter omsetning. Raytheon er verdens største produsent av styrte missiler.

I følge nettstedet E24 AksjeLive har den amerikanske marinen valgt missilet Naval Strike for å møte behovet til kystforsvaret og nyere fregatter. De skal leveres av Raytheon – i samarbeid med Kongsberg. Funn viser at Raytheon har levert bomber og missiler til Saudi-Arabia som brukes i krigen i Jemen. Med Oljefondets investeringer tjener Norge indirekte på krigen. Eller kanskje ikke så indirekte. Husk det nettopp nevnte samarbeidet mellom Raytheon og Kongsberg Gruppen. Raytheon påberoper seg at de skaper innovative løsninger som gjør verden til et tryggere sted. Ikke så ulikt hva NAMMO sier om at de sikrer framtida. Men besnærende omskrivninger kan ikke skjule krigene og all elendigheten de fører til – heller ikke profitten. Og Norge er langt fra uskyldig.

– Hva er din analyse av EU og hvorfor har vi i dag en europeisk venstreside som er i overveldende flertall for unionen?

– Etter Maastricht-traktaten endret EU endret fullstendig karakter. På den ene siden med et felles marked, på den andre med eurosamar- beidet. EU har fått institusjoner som påtvinger nyliberalisme, med et fellesmarked som igjen understøttes av flerfoldige institusjoner. EU har forsterket de fire friheter og ethvert felt av EUs politikk går mot en nyliberal ensretting som er ekstremt vanskelig å stå imot for enkeltland. Samtidig er euroen en kraftig brekkstang for nyliberalisme, med sentralbankens krav om likviditet og kontroll over valutaen utgjør en kraftig allianse med andre institusjoner. Det er dette EU har blitt.

EU startet som et prosjekt fra oven på 50 tallet for å bringe ensretting og standardisering, politisk så vel som økonomisk. Selv om Maastricht-traktaten skulle gi de små statene mer innflytelse har ikke dette skjedd i praksis. Vi har endt opp med en sterk økonomisk kjerne, og flere økonomiske periferier. Tyskland har hegemoni, noe som er med å splitte opp også kjernelandene i EU. Dette er den begredelige realiteten for EU i dag, en union som kort oppsummert består av et sett med institusjoner som favoriserer kapitalisme og skaper hierarkier.

 

Costas Lapavitsas er professor i økonomi fra the School of Oriental and African Studies (Soas), University of London og tidligere parlamentsmedlem for Syriza. Lapavitsas har blitt med i det EU-kritiske venstrepartiet Folkelig enhet i Hellas.
Peder Østring er 24 år, studerer samfunnsgeografi ved UiO, redaksjonsmedlem i Gnist.
Foto: UNCTAD

 

Men hvorfor ser ikke den kontinentale venstresida dette?

Jeg vil snakke om venstresida som alt til venstre for sentrum her. Maastricht og alt som kom i kjølvannet av euroen ble sterkt promotert av Frankrike som hadde EU kom- missæren på 90-tallet og som kom fra sosialistpartiet. For de franske sosialistene var veien til Maastricht et uttrykk for en desillusjonert venstreside og mangel på tro på klassiske venstresideløsninger, som Mitterand prøvde på i 1992. Politikerne trodde EU var toget alle sosialdemokrater skulle hive seg på for å få gjennomslag. Når venstresiden begynte å tape hadde denne forestillingen satt seg fast. Dette skjedde samtidig som østblokka sin kollaps, og en generell mangel på tro på alternativ og sin egen evne til å utfordre kapitalismen. Noen små seire til fagbevegelsen kunne forekomme her og der, men det skjedde ikke mye.

På den radikale venstresiden tenkte man at de overnasjonale mekanismene i EU overtok for nasjonalstaten som styringsverktøy, og en feiltolket internasjonalisme spilte en stor rolle her. Forestillingen om at en kamp mot kapitalismen måtte føres overnasjonalt vant frem. Dette er dessverre langt fra sant og det er iallefall ikke en marxistisk tilnærming. Når venstresida anno 2018 fortsatt mener EU er løsningen reflekterer det en venstreside på vikende front, selv etter at EU har vist sitt sanne ansikt i sin håndtering av Hellas. Likevel finnes det glimt av håp – hvis man tok til orde for å gå ut av euroen for ti år siden ville folk sett på deg som en gærning. I dag skjønner folk at det kanskje er en vei vi må gå.

EU har vært lite nådig mot Italias nye regjering, ikke fordi de har med et rasistisk parti på ytre høyre fløy, men fordi de ønsket en euroskeptisk finansminister. Hva er dine tanker rundt det?

Det som skjer i Italia nå er veldig viktig, og omstendighetene rundt utpekingen av den nye regjeringen er et bevis på hvordan Eurosonen er inkompatibelt med demokrati. Italia eksemplifiserer dette, hvor man ikke har sett en slik intervensjon siden Mussolini kom til makten. Da den Italienske regjeringen ville sette euroen i fare, ble himmel og jord satt i bevegelse for at det ikke skulle skje fra EU sin side. Man kan se på det som en suksess for den konservative delen av EU, men problemet har ikke blitt løst. Dersom det økonomiske programmet til den nye regjeringen blir gjennomført vil dette uansett sprenge Italias statsfinanser og sette sentralbanksjef Mario Draghi i alvorlige trøbbel. Dersom Italias regjeringskoalisjon ikke gjennomfører programmet vil de ha et problem med velgerne. Uansett vil Italia få en krise, vi får bare vente å se hvordan den utspiller seg. I bunnen ligger den enkle sannheten at Italia ikke kan overleve euroen – det kompetitive tapet til Tyskland har vært fatalt og Italia kan ikke konkurrere.

Det er interessant hvordan Tyskland, som blir fremholdt som et økonomisk glansbilde i EU også er i en situasjon hvor arbeiderklassen i stor grad er presset inn i prekære forhold. Hva sier dette om EUs økonomiske modell?

Paradokset er at Tyskland også er i trøbbel. Mange der har blitt veldig rike og de akummulerer disse pengene i utlandet. Hvordan har Tyskland fått den posisjonen de har? Ikke gjennom teknologiutvikling og ikke gjennom en økonomi i dynamisk transformasjon. Tyskland har biler, maskiner kjemikalier og en veldig produktiv industrikjerne, men resten av økonomien er ingenting å skrive hjem om. Produktiviteten stiger ikke.

Så hvordan klarer Tyskland å være den ledende økonomien i EU?

Gjennom å holde lønningene nede, helt enkelt. Midlertidige stillinger og «mini-jobber» gjør at de vinner markeder i Europa og har fått et økonomisk hegemoni på kontinentet. De er ikke hegemonisk fordi de er best, men fordi de har euroen, som er mest tilpasset den tyske økonomien. Tyskland er det største paradokset i eurolandene for øyeblikket. Elitene i landet vet at det finnes spenninger i eurosonen og at det er problematisk, men de er ikke forberedt på å ta steget for å få en bedre og stabil situasjon i euroen, for det vil gå ut over dem selv.

EU er et komplekst sett av institusjoner som forholder seg på en måte til hverandre som i seg selv er en sterk opposisjon til venstresideregjeringer, om det må det ikke råde noen illusjoner.

Din tidligere partifelle, Yanis Varoufakis, har tatt til orde for en at venstresiden heller må demokratisere og reformere EU enn å forlate unionen. Hva mener du om hans prosjekt?

EU er et komplekst sett av institusjoner som forholder seg på en måte til hverandre som i seg selv er en sterk opposisjon til venstreside-regjeringer, om det må det ikke råde noen illusjoner. EU er ingen nøytral institusjon hvor man kan vinne frem med de beste argumentene, det er ikke slik transnasjonal kapitalisme fungerer. Som et realistisk prosjekt vil ikke prosjektet med reform komme lenger enn til startblokka. Rådet opererer med et kvalifisert flertall hvor koalisjoner av de største landene regjerer. At velmenende land kan utfordre dette på egen hånd er latterlig. Dette er realiteten, ikke abstrakte ord. Og da har jeg ikke engang begynt å nevne ESM og sentralbanken som manifesterer seg med en gang man begynner å tenke på å utfordre rådende økonomisk konsensus.

Dette er vel noe du har konkret erfaring med som tidligere parlamentsmedlem for Syriza?

Ja, dessverre. Det nærliggende historiske eksempelet på denne prosessen heter Syriza. Syriza tok makta ved å si at de ville gå til eurogruppen for å forhandle beinhardt, at de ville få bedre kår fra EU. Noen av oss sa det ikke var mulig. De som prøvde ble knust i forhandlingsrommet. Det første feilsteget kom umiddelbart etter valget på det første eurogruppemøtet, hvor man spilte for mye etter troikaens fløyte. Når Varoufakis ble tvunget til å gi seg på sin personlige strategi opp mot troikaen er det latterlig å presentere en strategi som bygger på reform og fohandling som som løsning på en overnasjonal skala, som er det Varofakis tar til orde for gjennom sitt prosjekt DiEM25. Vi vet nå at det er umulig å gå den veien.

Du nevnte tidligere at du mente det er umarxistisk å si at en antikapitalistisk kamp må være overnasjonal. Kan du utdype?

Det grunner i en forvirring av hva som er nasjonalt og hva som er overnasjonalt når det kommer til EU. For å klare opp i dette må vi tilbake til manifestet, til Marx og Engels for å se hva internasjonalisme betyr i deres perspektiv, ikke fra et borgerlig ståsted. For oss handler det om noe annet, vi vil ha arbeidernes internasjonalisme. Dette er en kompleks ting som stadig forandrer seg og er i dag noe litt annet enn i Marx og Engels’ tid. Det kommunistiske manifest sier at arbeidere ikke har noe land. Men arbeiderne tilhører en nasjon. Arbeiderne må starte med å være den dominere innenfor nasjonalstaten, og en slik nasjon styrt av arbeiderklassen vil være kapabel til å vise solidaritet over landegrensene. Internasjonalisme starter hjemme, og det er nasjonalstaten som er den effektive sfæren for dette. Arbeiderkamp er alltid nasjonal i starten.

Vi må spørre oss: hva mangler i EU? Folkesuverenitet har gått tilbake og politikk er separert fra folket. Økonomi er avpolitisert og har blitt en område for teknokrater og eksperter som vet at de vet best mens resten har tilsynelatende ingen mening på området. Politikk blir avpolitisert og alle vet det. Du kan stemme på hva du vil, men det har ikke noe å si. Det er dette nyliberalismen har ført med seg. Det er snakk om et tap av makt på alle nivå, fra nabolag til nasjonalt. Tradisjonelt har venstresiden svart på dette. Vi må kjempe mot kapitalismen og kapitalen. Har venstresida svart på det? Nei, de har svart med EU som løsning, den mekanismen som har vært med på å skape problemet. Hvis venstresiden ikke kommer opp med svar på folk sin misnøye ser velgerne til ytre høyre. Da får man problemene vi ser i dag. Vi må tilbake til Marx og redefinere internasjonalisme på det grunnlaget.

Perry Anderson har sagt at venstresida kan ikke tillate seg å være mindre radikale i sitt angrep på systemet enn den fremadstormende høyresida. Deler du dette synet?

Absolutt! Venstresida i EU må agitere for en omveltning og vi må bekjempe det som skaper kapitalisme. Men se på Brexit. Det som har skjedd er både en kime til håp og dypt problematisk. Venstresida har ikke fått til en bevegelse for en såkalt «left-exit», som har skjedd mye fordi store deler av Labour vil fortsette å være med i EU. Opinionen derimot har ikke forandra seg, om noe tipper jeg at støtten til Brexit er større i dag enn det det var rundt folkeavstemningen. Dette har imidlertid ikke gitt utslag politisk, på grunn av Labour som har blitt et av de mest pro-EU partiene i Europa selv om ledelsen har et klart syn på saken.

Velgermassen til Labour er i stor grad fra middelklassen, og her råder det en uro for hva de kan miste av en Brexit. Hvordan formulerer man alternativ til EU uten å skremme disse velgerne?

Ved å gjøre det klart at venstresida ikke er for konkurrerende nasjoner, verken økonomisk eller politisk. Vi ønsker solidariske relasjoner, fri kunnskapsutveksling og deling. Vi kan finne mekanismer for å få til det, uten fellesmarkedet og euroen. At dette er umulig utenfor EU er nonsens. Venstresida kan ikke tro på konservatisme her, hvor man på feil grunnlag knytter visse friheter innad i EU uløselig til fellesmarkedet og euroen.

Men du hinter til et annet viktig moment i spørsmålet ditt: Den sosiale sammensetningen til venstresida har forandret seg de siste årene. Sosialdemokratiet har akseptert og implementert nyliberalisme og man har mistet arbeiderne og folk i de prekære sektorene hvor man tradi- sjonelt har hatt sitt naturlige habitat. Det er en tragedie. Sosiale grupper som er mer demografisk komplekse med en sterkere middelklassekarakter har startet å støtte arbeiderpartier. Det gjenstår en stor kamp for å vise at internasjonalisme sin basis kommer fra de fattigste. Dette er grunnlaget den radikale venstresida må ha og Marx er veldig viktig i så måte.

Costas Lapavitsas kommer med boken «The left case against the EU» i oktober.

Sitter i Adminiets hage
den marmorhvite villaen
overvåker fortsatt byen
ser mot «Fabrikktårnet»
forsøker ikke å være nervøs
de små husene nedenfor
Grønnbyen i perfekte, vertikale rekker
i gult og grønt og rødt og hvitt
de franske investorene skeptiske
men Sam det lille råskinnet
bygger boliger til dem som strømmer til
med drømmer om ei bedre framtid
så lenge han får det beste selv

Amalie Kasin Lerstang
Foto: Cappelen Damm

Amalie Kasin Lerstang ga i vår ut diktsamlingen Vårs. Diktsamlingen er politisk diktsamling med utgangspunkt i Notodden. Vårs gir et blikk på Notodden, klassesamfunnet før og nå, identitet og tilhørighet. Lerstang har tidligere utgitt romanen Europa, som ble tildelt Tarjei Vesaas’ debutantpris. Vi er stolte over muligheten til å trykke dette utdraget fra Vårs.

skulle bare mangle
Sam skaper arbeidsplassene
Adminiet er hans
fagfolk og formenn får Grønnbyen
arbeiderne brakkene
eller vent! sier fagfolkene og formennene
spotter en ekstrainntekt
vi er rause på det, vi
arbeiderne kan leie en seng
i huset vårt i åtte timer
som aldri skal rekke å bli kald
før en ny kropp legger seg nedi etter skift
monterer klokker i alle husene
hiver seg rundt når klokka slår
og løper løper løper
til fabrikken et steinkast nedenfor
der kommer de til skift i tide
flere av rallarene bakfulle, selvfølgelig
så lenge de er her i tide
husk at det finnes en svartebok, dere
over dem som ikke oppfører seg
de som truer det bestående skrives ned
med sirlig håndskrift
så ingen noensinne
skal ansette navnene igjen
så ingen noensinne
skal se på navnenes ansikter igjen
uten å huske det de sa for tre år sia
ble så stolt at jeg holdt på å sprekke
da søskenbarna lærte meg
åttertimersdagen begynte hos oss
som om jeg fikk bekrefta det kroppen alltid viste
revolusjonen starter her
det er oss forrest i toget
et svartelista navn
kan også starte brannene
vårt våpen, fanene
når vi marsjerer forbi
de uorganiserte jævlene
senker våre faner i skam
Giv Akt! Se Revolutionen
LYSER OVER VERDEN!
et helt år før den når resten av landet
tar vi åttetimersdagen på Tødden
tar, for vi får den ikke
når klokka slår ferdig på salpeterfabrikken
har det vært tomt der i to timer allerede
do the math
historien er en krabbe
er det vi som skal bli samfunnets tapere
jeg er nervøs
jeg er redd noen skal svikte
kan vi lite på hinan
når rustningen av Jern & Metall
ikke er sterk nok til å beskytte det glatte
hjertet
det ressurssvake hjertet
det arbeidsomme hjertet
hvor en video av en skilpadde går på repeat
og blodet og skrikene
men forsøk ikke å fortvile
for det heter ikke jeg nå lenger
heretter heter det vårs
vi går sammen ut portene
so rart med industrien
at fanene reiste seg
at menneskene ble synlige
på mange måter er det ufattelig
på mange måter har det igjen blitt ufattelig
i dag er husene i Grønnbyen delt i to
i én halvdel bor søskenbarnet mitt
i en annen en familie fra Syria
de fineste husene i byen
bor i et halvt hus hver
deler hekken og huska
begoniaen
buskaset
bråtebrannene

Hvordan skal vi forstå statens rolle? Er den en nøytral institusjon som vi kan fylle med innhold, eller reflekterer selve oppbygningen det samfunnssystem og de maktforhold vi lever i? Hvilke funksjoner har staten? Hva med staten i et sosialdemokratisk regime. På hvilke måter skiller den seg fra et liberalistisk regime på den ene sida og et sosialistisk på den andre? Hva skjer med staten under den rådende nyliberalismen?

Av Unni Kjærnes, Per Medby, Ole Marcus Mærøe og Tomine Sandal
Artikkelforfatterne er medlemmer av redaksjonen.
Foto: Wilhelm Joys Andersen

Det marxistiske synet på staten er at den er et apparat som skal bidra til at kapitalismen opprettholdes og sikres. Begrepet «stat» i dagligtalen omtales ofte som synonymt med nasjonen eller nasjonalstaten, altså interessene til et fellesskap hevet over klassene. Det blir av og til også brukt som vikarbegrep for «regjering». Enda mer typisk er bruken av ordet «stat» når man snakker om strukturer for organisering av forskjellige samfunnsmessige oppgaver, den såkalte «velferdsstaten» (herunder kommuner og fylkeskommuner, helseforetak etc.). Da blir «staten» gjerne satt opp mot «markedet» og det enkelte individ.

I dag står ikke den politiske striden i vår del av verden mellom kapitalisme og sosialisme. De politiske motsetningene nå er ofte knytta til i hvor stor grad velferdsstatene som er bygd opp i de fleste vestlige land i ulike varianter, skal bevares eller bygges ned/privatiseres. Det sier litt om det nyliberale hegemoniet som har vært de siste tiårene. En historisk ironi er at antikapitalistiske venstrekrefter i dag framstår som de sterkeste forsvarerne av velferdsstatene, som jo ble bygd opp i stor grad for å forhindre at revolusjonære sosialistiske krefter skulle få samfunnsmakta, for å sikre sosial ro og orden rundt kapitalistiske produksjonsforhold og eierskap til produksjonsmidlene.

Mye av den politiske diskusjonen har dreid seg om omfanget av statlig styring og omfordeling. På den venstre-sosialdemokratiske sida har det vært mer eller mindre underforstått at statlig virksomhet er bra for fellesskapet og for vanlige folk, framfor alt ut fra sin utjevnende funksjon. Arbeiderpartiets tilnærming har vært å balansere statlig sikret sosial trygghet med tro på at økonomisk vekst må skje i profittsøkende, privateide markeder. De seinere åra har partiet understreka at statlig beskyttelse heller ikke må bli for trygt, jamfør debatten om snillisme og arbeidslinja. Konservative og liberale har både tradisjonelt og i dag stort sett argumentert for mindre «offentlige inngrep». Men staten har ikke alltid blitt mindre under konservative og liberale regjeringer. Hva er det da som skjer? Vi ønsker med denne artikkelen å bidra til en mer kritisk debatt om statens rolle. Vi legger vekt på å vise at staten har flere funksjoner som ikke er separerte fra hverandre.

Statens ulike roller

Mange i Norge er som nevnt vant til å se på staten som et uttrykk for fellesskapet, altså oss alle. Det vi da først og fremst tenker på, er tre ting. For det første er det tanken om en velferdsstat som skal gi sosial sikkerhet for alle innbyggere, finansiert gjennom omfordelende skatter. For det andre er det trepartssamarbeidet i arbeidslivet mellom kapitalister/bedrifter, arbeidere og staten i en slags tilrettelegger- eller meklerrolle, gjerne omtalt som «den norske modellen». Statens rolle er her å bidra med sosial sikkerhet, utdanning, ulike typer infrastruktur og annen tilrettelegging. På denne måten er disse to rollene for staten tett forbundet. Når det gjelder omfanget av og formen på statens innsats i tilrettelegging, blir gjerne statlig (byråkratisk) styring satt opp mot marked. Det er ei linje fra en sosialistisk altomfattende stat via den skandinaviske sosialdemokratiske tradisjonen med statlig styring som motvekt til uønskede effekter av profittstyrte markeder, til den liberalistiske tradisjonen med en minimal stat som ikke motvirker, men heller fremmer produksjon og fordeling gjennom markeder. I tradisjonell velferdsstatsforskning blir den sosialdemokratiske velferdsstaten satt opp mot, på den ene siden den liberalistiske «nattvekterstaten» vi finner i angloamerikanske land (og som prega Norge rundt det forrige århundreskiftet) med sterk grad av behovsprøving, på den andre siden den kontinentale sosialstaten, der sosial trygghet er basert på opptjente rettigheter i arbeidslivet. Verken den angloamerikanske eller den kontinentale velferdsmodellen har siktemål om omfordeling og utjevning. (Esping Andersen 1990)¹

Velferdspolitikken i den liberalistiske nattvekterstaten var og er retta mot å dekke bare de mest grunnleggende behov, målretta mot de individer og familier som ikke klarer å dekke disse sjøl, altså med egne midler eller ved å selge arbeidskrafta si og ved anskaffelse i markeder. Innenfor et slikt regime betyr også veldedighet mye. Veldedighet kan kanskje hjelpe mot akutte behov, men det løser ikke de grunnleggende problemene. Klassisk målretta politikk har typisk lagt vekt på skille mellom «verdige» og «uverdige» trengende og har gjerne også hatt sterke innslag av sosial kontroll, i form av arbeidsplikt og kontroll av hva folk gjør. Å gå på fattigkassa var veldig stigmatiserende. Målet har vært å avhjelpe akutte behov med lavest mulig utgifter (og sikre sosial orden), ikke å bringe folk ut av en vanskelig situasjon.

Et viktig kjennetegn ved den typiske skandinaviske varianten av velferdspolitikk har vært at sosiale rettigheter skal gjelde alle, de skal være «universelle». Hensikten var «hjelp til selvhjelp», som den beste måte å sikre at alle selv får forme sine liv og delta aktivt i samfunnet. Argumentet har dels vært praktisk, ved at enhver begrensning i form av målretting gjør tilgjengeligheten vanskeligere for de som trenger det mest (såkalt terskelteori). Dels har begrunnelsen vært politisk, ved at når alle får tilgang, vil ordningene også få støtte av de som har mindre behov og større ressurser. Et typisk eksempel er barnetrygd. I tillegg vil det være enklere å få generell aksept for relativt sjenerøse ordninger med høy kvalitet dersom også de ressurssterke deltar. Slike argumenter er brukt om offentlig drift av skole og helsevesen.

Staten har også en tredje rolle, ivaretakelse av sikkerhet og sosial orden, gjennom lovverk og domstoler og ved hjelp av politi og militærvesen (voldsapparatet). Her handler det om statens rett til å utøve makt og vold for å ivareta det som i den hegemoniske «konsensusbetydningen» forstås som landets felles interesser. Partier til høyre har typisk vært opptatt av såkalte «lov og orden»-saker. Liberalismens tradisjonelle argumenter om en liten stat og individuell frihet omfatter som oftest ikke disse spørsmålene. Den liberalistiske teoretikeren Friedrich von Hayek var for eksempel tilhenger av Pinochets styre i Chile.²

Ifølge marxismen har alle deler av staten som fremste formål å ivareta borgerskapets interesser, ofte omtalt som statens klassekarakter. Voldsapparatet er det ytterste uttrykket for dette.³ Selv om det sjelden nevnes, finnes den repressive delen av staten også i Norge. Lars Borgersrud⁴ har vist at både politiet og militæret ble brukt ofte mot arbeiderbevegelsen i faser av norsk historie da klassekampen var skarpere enn i dag. Det var etablert en hemmelig hær integrert i den offisielle som skulle brukes ved indre uro. Denne var basert på såkalt stille mobilisering per brev til «pålitelige» personer. Men, også på 70-tallet skjedde det flere ganger at politiet ble satt inn mot streikende arbeidere. De siste åra har politiet blitt satt inn mot havnearbeiderne i 2014. Også mot andre folkelige protester har store politistyrker blitt satt inn, for eksempel mot Alta-demonstrasjonene (der det også var nære på at Garnisonen i Porsanger ble satt inn), og mot aksjonene mot gruvedumping i Førdefjorden i 2016. Den indre, skjulte delen av staten, det som av og til omtales som dypstaten, er heller ikke ukjent i nyere norsk historie. Lundkommisjonens rapport⁵ avslørte deler av det omfattende overvåkningsapparatet som ble bygd opp mot venstrekreftene også etter annen verdenskrig, med bl.a. ulovlig overvåkning og den hemmelige hæren Stay Behind.⁶ Saka der Christian Høibø i 2013 sto fram som informant og provokatør for PST i ulike miljøer på venstresida, viser at overvåkinga av venstresida i større eller mindre grad fortsatt pågår etter Lundkommisjonen også.⁷ Beredskapslovene gir fortsatt omfattende fullmakter til å suspendere demokratiet i «krisesituasjoner».

Rollen som maktapparat er ikke uten videre frikopla fra rollen som velferdsprodusent og trepartssamarbeidet. I Norge, som ellers i verden, er mange sosiale tiltak gjennomført etter omfattende protester og opprør, særlig når det gjelder å tilfredsstille grunnleggende behov. Det er bare å se på «de gule vestene» i Frankrike i dag, som har blitt møtt ikke bare med utstrakt voldsmakt, men også med enkelte sosiale reformer. Mange har påpekt at relativ økonomisk utjevning, sosial trygghet og trepartssamarbeidet i Skandinavia har bidratt til generelt lite kriminalitet og politisk konsensus. Eller, sagt på en annen måte, politisk passivisering. Systemer for statlig sosial sikkerhet vil i mange tilfeller bidra til avhengighet og sosial kontroll. NAV og andre velferdstjenester kan ha en repressiv karakter gjennom sterk kontroll av brukerne. Inntrykket er at kontrollerende betingelser har økt de seinere åra. Fremskrittspartiets motstand mot inngrep i alle deler av samfunnslivet har blitt sett på som usolidarisk. Vi kan se forbi den liberalistiske (og brunstenkte) retorikken i partiets program og ledelse og spørre hvorfor mange med lav inntekt og utdannelse stemmer FrP? Det kan være at deres opplevelse av staten først og fremst handler om nettopp sosial kontroll, og mindre om fellesskap og sosial trygghet.

Vi kan legge til en fjerde rolle som staten har, nemlig som investor eller felleskapitalist. I et samfunn med privat eiendomsrett og en forholdsvis sterk stat er det slett ikke gitt at det finnes private kapitaleiere med tilstrekkelig kapital til å satse på store utbygginger, i hvert fall ikke enkeltvis. Historisk har det særlig handlet om utbygging av jernbane og annen infrastruktur, men også industriutbygging (og ikke minst oljevirksomhet). I Norge har staten fortsatt store eierandeler i Equinor og banker.⁸ Da bankene fikk økonomiske problemer i 2008–2009, var det ikke snakk om noen budsjettskranker – bankene fikk det de ba om.⁹ Også i utvikling av for eksempel moderne helse- og utdanningstjenester har statlig finansiering spilt en vesentlig rolle. Det handler om grunnleggende forskning og utvikling, men også om selve utbygginga. Utbygging av velferdstjenester kan dermed sies å være motivert ut fra at staten er en felleskapitalist. Ulike velferdstjenester bidrar også til å «smøre» deler av det kapitalistiske maskineriet – for eksempel bidrar bostøtte til å holde boligprisene oppe. Kjøpekraft blant de fattigste i Norge gir rom for høyere matpriser, til forskjell fra for eksempel USA. Så de ulike delene av staten griper inn i hverandre.

Det tradisjonelle marxistiske synet på staten

Alt i Det kommunistiske manifest fra 1848 hadde Marx og Engels en klar oppfatning om staten: «Det moderne statsapparatet er organ, som forvalter hele borgerskapets felles interesser». Ut fra dette synet tjener statsapparatet i et kapitalistisk samfunn alltid borgerskapets interesser, selv om partier utgått fra arbeiderbevegelsen sitter i regjering. Erfaringene fra Pariserkommunen i 1871 gjorde at Marx og Engels i forordet til 1872-utgaven av Manifestet påpekte at «arbeiderklassen kan ikke ta det eksisterende statsapparatet i besittelse og sette det i bevegelse til sitt formål». Det gamle statsapparatet måtte knuses og en ny sosialistisk arbeiderstat måtte etableres. Også denne arbeiderstaten ville ha en klassekarakter, forskjellen består i hvilken klasse som innehar makta.

En kapitalistisk stat kan ta forskjellige former, fra utstrakt borgerlig demokrati til fascistisk diktatur. De undertrykkende institusjonene og statens administrative apparat består uansett og tjener samla sett borgerskapet. Dette betyr selvsagt ikke at det settes likhetstegn mellom et fascistisk diktatur og en godt utbygd borgerlig demokratisk stat. Ifølge en klassisk marxistisk forståelse er ikke statsoverhodet, parlament, utvalg, partier og statsstøtta medier noe som endrer den borgerlige statens vesen og klassekarakter – de påvirker kun dens framtoning. Selvsagt har statsapparatets funksjoner endret seg betydelig siden Marx og Engels sin tid. Den gangen besto staten av voldsapparatet (militæret og politiet), samt et visst byråkrati som blant annet sto for skatteinnkreving, samt minimal og frihetsberøvende fattighjelp. Det moderne statsapparatet er blitt mye større og mer utbygd, blant annet med velferdstjenester. Men betyr dette at staten har blitt nøytral og ikke lenger ivaretar borgerskapets interesser? Her har sosialdemokrater og sosialister hatt ulike svar.

Radikale eller revolusjonære har ønsket å sosialisere, eller demokratisere, eiendomsretten til produksjonsmidlene, mens de moderate eller reformistiske har argumentert for å begrense kapitalens makt gjennom reformer, politisk styring og regulering. Reformistene har lagt til grunn at det gjelder å overta det borgerlige statsapparatet og gradvis bygge sosialisme basert på dette. Historisk er det ingen eksempler på at sosialisme har blitt innført ved å overta regjeringsmakt i etkapitalistisk land. I mange land overtok den reformistiske arbeiderbevegelsen regjeringsmakta med ambisjoner om sosialisering av produksjonsmidlene. Eiendomsforholdene ble raskt tillagt mindre og mindre vekt av de sosialdemokratiske regjeringene, sosialiseringstanken ble lagt bort og heller satse på utbygging av velferdsstaten. I Sverige ble dette uttrykt som «la dem ha Volvo, vi har jo staten» (Ankarloo 2008).¹⁰ Arbeiderpartiets første statsminister, Christopher Hornsrud, uttrykte i et intervju på sin 100-års dag i 1959 skuffelse over at kapitalismen levde i beste velgående etter 24 år med Arbeiderparti-regjeringer: «Vårt samfunn har vel ikke utviklet seg noe i sosialistisk retning. Sosialisme må bygge på erobring av produksjonsmidlene. Vi har utbygget velferdsstaten, men den er ikke sosialistisk».¹¹

Hvorfor fikk vi velferdsstater?¹²

Velferdsstaten oppstod i Tyskland på 1880-tallet og var et resultat av rikskansler Otto von Bismarcks sosiallovgivning. Politikken var motivert ut fra ønsker om å demme opp for voksende sosial uro og det som ble opplevd som den sosialistiske trusselen. Sosialforsikringsordningene som da ble innført, var ikke de første av sitt slag, men de skilte seg ut fra de foregående ved at de favnet større grupper og var nasjonale. Lovene var basert på forsikringsprinsippet, der de forsikrede, som regel arbeidere, hadde rett til inntektskompensasjon fra fond som de selv hadde bidratt til å bygge opp gjennom et liv i yrkesaktivitet. Som vi har nevnt er fortsatt de kontinentale velferdsstatene basert på en slik tankegang.

Med Oktoberrevolusjonen kom det fart i velferdsreformene. De omfattende dyrtidsprotestene mot slutten av første verdenskrig ble sett som tegn på revolusjonære stemninger. Borgerskapet i de fleste vestlige land ga da visse konsesjoner til den framvoksende arbeiderbevegelsen for å demme opp for ytterligere radikalisering av arbeiderklassen. For eksempel hadde neppe innføring av åttetimersdagen kommet så tidlig uten urolighetene i kjølvannet av Oktoberrevolusjonen.

Som den britiske historikeren Eric Hobsbawm har påpekt, var eksistensen av et konkurrerende økonomisk system avgjørende for at kapitaleierne i Vest-Europa skulle akseptere et kompromiss med arbeiderbevegelsen. Det er interessant å merke seg at velferdsstaten, i den form den fikk av regulert kapitalisme, aldri var et uttrykt mål for arbeiderbevegelsen før den ble til. Målet var sosialisme. Det var i frykt for sosialisme (etter den russiske revolusjonen og en styrking og radikalisering av arbeiderbevegelsen i Vest-Europa omkring andre verdenskrig) at kapitaleierne i Vest-Europa ga etter for mange av arbeiderbevegelsens krav. De gikk frivillig inn for omfattende sosiale kompromiss og ga etter for mange av arbeiderbevegelsens sosiale og økonomiske krav for å vinne tid, samt å dempe radikaliseringen i arbeiderbevegelsen (Wahl 2009).

Ifølge Asbjørn Wahl var klassekompromisset mellom arbeid og kapital et resultat av den økende samfunnsmessige makt arbeiderbevegelsen hadde klart å tilkjempe seg i perioden forut for kompromisset. Kapitalistene og deres organisasjoner hadde erkjent at de – på den tida – ikke var i stand til å nedkjempe fagorganisasjonene. De måtte anerkjenne dem som representanter for de ansatte og forhandle med dem. Det har vært vanlig i Norge å hevde at klassekompromisset hvilte på en sterk arbeiderbevegelse – en styrke som var utviklet nettopp gjennom de kampene og konfrontasjonene som lå forut for kompromisset. Andre peker på at den tidas produksjonsforhold, med store industribedrifter og stadig mer avansert produksjon, gjorde at kapitalistene hadde nytte av lojale og velorganiserte arbeidere (Karimi 2015). Fokus på forhandlinger bidro til å temme de revolusjonære.

Uansett, utviklinga av velferdsordninger førte til bedre og tryggere materielle kår for arbeiderklassen (trygdeordninger, sosiale stønader, omfordeling av verdier, universelle rettigheter, gratis tjenester osv.). Oppslutninga om velferdsstaten økte jevnt i tiåra etter andre verdenskrig. Men grunnleggende er at deler av velferdsstaten er innretta på å kompensere feil og mangler ved det kapitalistiske systemet (f.eks. arbeidsløshetstrygd, stønadsordninger og tjenester knyttet til arbeidsrelaterte helseproblemer og utstøting fra arbeidsmarkedet).

Kort historikk om den norske velferdsstaten og den nordiske modellen

De første velferdsordningene i Norge var utprega målretta ordninger og beskjedne i omfang. Etter en periode med sterk klassekamp, ble det i 1935 inngått to store klassekompromisser i Norge. Nygaardsvold inngikk kriseforlik med Bondepartiet. Samme år kom Hovedavtalen mellom LO og NAF, hvor tariffavtaler ble sikra mot at fagbevegelsen anerkjente eiernes styringsrett. Arbeiderpartiet overtok regjeringsmakt under ledelse av Johan Nygaardsvold.¹³ Nygaardsvolds regjering hadde ambisjoner om utbygging av velferdstjenester, men knappe økonomiske rammer gjorde at lite skjedde før etter andre verdenskrig.

Velferdstjenester som helsetjenester, utdanning og sosiale stønader ble utvikla i alle land ettersom økonomien utvikla seg, med behov for effektiv og kvalifisert arbeidskraft, kollektivtransport med mer. Hvordan skulle denne mer omfattende reproduksjon av arbeidskraften organiseres? Dette er bestemt av særegne historiske, økonomiske, geografiske og politiske forhold i de enkelte landa. I noen land er en stor del av reproduksjonen privat. I Norge og andre nordiske land ble det etter krigen satset på offentlig utdanning, forskning, helse- og sosialvesen, der sosialdemokratiet spilte en hovedrolle. Arbeiderpartiet satt aleine i regjering fra 1935 til 1965. I Norge ville et omfattende privat skole- og helsevesen på det tidspunktet vært umulig å organisere.

Velferdsstaten framstilles ofte som et prosjekt Arbeiderpartiet og arbeiderbevegelsen hadde kjempet fram til beste for den norske arbeiderklassen. I dagens prinsipprogram for Rødt er dette synet også tatt inn. Her står det at «[velferdsstaten] er et resultat av arbeiderbevegelsens kamp gjennom over hundre år». Dette er nok litt for unyansert. Som vi har sett, var velferdsstatsordninger opprinnelig motivert ut fra å hindre radikalisering av arbeiderbevegelsen. Ordningene fikk tilslutning fra store deler av borgerskapet og kan ses som en del av borgerskapets strategi for utviklingen av norsk kapitalisme. Da Folketrygden ble innført i 1967, var det under Per Borten (SP) sin koalisjonsregjering, og reformen ble vedtatt av et enstemmig Storting. Så seint som i 1978 ble ei sykelønnsordning for alle vedtatt, også dette enstemmig.¹⁴ Det er altså ikke riktig å si at velferdsstaten i Norge vokste fram under sterk kamp. Kamp-perioden varte i hovedsak fram til kompromisset i 1935. Perioden da velferdsstaten ble bygd ut i Norge, var prega av lite politisk kamp. Men det er ikke tvil om at LO og Arbeiderpartiet var de som først foreslo og tok initiativ til utbygging av velferdsordninger i Norge. Så det blir også for unyansert å si at arbeiderbevegelsen ikke hadde noen betydning for utbygging av velferdsstaten i Norge.

I Norge og resten av Skandinavia ble velferdsstaten sterkere utbygd enn i andre vestlige land, ikke bare i form av universelle ytelser, men også innen pleie og omsorg. Den kontinentale modellen er mer prega av at slike omsorgsoppgaver utføres i familiene, det vil si ved ubetalt arbeid fra kvinner. Yrkesdeltakelsen blant kvinner er mye lavere på kontinentet enn i Skandinavia. Statsviteren Helga Hernes har kalt det for «den kvinnevennlige velferdsstaten».¹⁵ Den ga arbeid til kvinner og sørga for tjenester som gjorde det mulig å jobbe utafor hjemmet. Flere kvinner fikk økonomisk frihet. Men samtidig gjorde også det at kvinner (og familien som helhet) ble inkludert i det kapitalistiske produksjonssystemet på nye og mer direkte måter.

Et korporativt system: forhandlinger og kompromisser

Klassekompromisser har altså gjennomsyra norsk politikk siden mellomkrigstida. Det gjelder i arbeidslivet, mellom arbeid og kapital. Men det gjelder også i flere sektorer, som i landbruket, det såkalte rød-grønne kompromisset. En viktig side ved disse kompromissene er at beslutninger i stor grad har kommet gjennom forhandlinger. Det har i sin tur gitt utstrakt bruk av korporative løsninger, i form av utvalg, komiteer osv. Her sitter såkalt «berørte parter» sammen for å diskutere seg fram til felles løsninger eller felles råd til statlige myndigheter.

Korporative løsninger har en rekke kjennetegn. For det første vil bare de som anses som «berørt part», få delta i forhandlingene. For det andre kommer innflytelsen i slike organer an på forhandlingsstyrke og organisasjonsressurser, slik som antall medlemmer, generell økonomi, ekspertise og utredningsressurser. Svakt organiserte interesser (eksempler er forbrukere, sektorer med lav organisasjonsgrad for arbeidere, folk med ulike handikap) vil dermed stille svakt, selv om de får plass ved bordet. For det tredje skjer gjerne forhandlingene i lukkede rom. Det vil si at offentlighetens innsyn og muligheter til mobilisering blir svært begrensa. Interesser som berører mange, men med svake organisasjonsressurser, vil ofte lettere få oppmerksomhet og sympati i offentlig debatt. Sterke og godt organiserte grupper vil få lettere gjennomslag i lukkede fora. For det fjerde vil de som deltar i forhandlingsfora som varer over litt tid, ofte utvikle en felles forståelse av hva som er problemet og hvordan det skal løses, altså hva det forhandles om, gjerne godt hjulpet av eksperter og deres måte å snakke på (kooptering). Det bidrar til en teknokratisk utvikling i saker som i bunn og grunn handler om interessekonflikter. Dette blir ekstra viktig om det utvikles prosesser der personene som deltar, flytter seg mellom å være eksperter, organisasjonsrepresentanter, myndighetsrepresentanter og kanskje til og med i politiske partier og fora. Det er mange eksempler på at personer opptrer med vekslende hatter innafor systemet fordi de er kunnskapsrike, har relevant erfaring og er del av nettverket. Samla sett bidrar korporative løsninger til en konsensusprega kultur, med mindre fokus på interessekamp.

«Reformer» av velferdsstaten og overgang til et ny-liberalistisk regime

Fra 1970-tallet avtok den økonomiske veksten og dermed også kapitalismens «rom» eller behov for sjenerøse velferdsordninger. I Storbritannia begrunna Margareth Thatcher drastiske omlegginger med at «there is no alternative». Fra slutten av 1980-tallet fikk vi merke dette også i Norge. Det har skjedd store endringer, såkalte «velferdsreformer», i hovedsak i form av innstramminger. Det går an å si at velferdsstaten har blitt mindre universell. På lignende måte som da ordningene ble innført, har disse reformene vært støtta av både de tradisjonelt borgerlige partiene og Arbeiderpartiet (som på flere tiår ikke har brukt betegnelsen sosialisme).

Likevel spiller ikke staten en mindre rolle nå enn før. Fortsatt er staten en stor aktør som felleskapitalist, slik vi har diskutert over. Videre er statens maktanvendelse ikke bygd ned, snarere tvert om. Militærapparatet er riktignok blitt lagt om til å sikre borgerskapets investeringer i utlandet (olje, våpen osv.). Som saka med Høibø viser, er overvåkningsapparatet intakt og antakelig mer omfattende som følge av de nye mulighetene dagens teknologi gir.

Den såkalte «arbeidslinja» i sosialpolitikken innebærer at velferdsytelsene skal utformes slik at de stimulerer folk til å arbeide framfor å leve på trygd eller sosialhjelp. På mange måter representerer arbeidslinja et forsøk på å balansere to motstridende hensyn. Stønadene skal sikre grunnleggende velferd, samtidig som ikke flere enn høyst nødvendig skal benytte seg av dem. Dette kan opplagt være en målkonflikt. Stortingsmelding nr. 35 fra 1994–1995 presenterte arbeidslinja slik: «Arbeidslinja betyr at virkemidler og velferdsordninger – enkeltvis og samlet – utformes, dimensjoneres og tilrettelegges slik at de støtter opp under målet om arbeid til alle».

Arbeidslinja tar i bruk aktive vilkår og sanksjoner. For å få offentlige stønader er det i økende grad et krav om at brukerne må delta i ulike typer aktiveringstiltak. Flere stønader er blitt redusert for å «stimulere» folk til å arbeide. Det gjelder innstramminger i støtteordninger til enslige mødre, bostøtte og lignende og det gjelder innføringa av levealdersjustering i den nye alderspensjonen. Det er grunn til å tro at effekten av pensjonsreformen stort sett kun vil føre til lavere framtidige pensjoner for de fleste. Problemet er at ikke alle er i stand til å arbeide like lenge og reformene rammer typiske fysisk slitsomme arbeiderklasseyrker hardest. Det er også urettferdig fordi det er store sosiale forskjeller i levealder. Folk i akademiske yrker er friskere, orker å jobbe lenger og lever lenger. Underregulering av alle pensjoner gjør alle som er avhengig av en form for offentlig ytelser, fattigere. Nedbygging av trygdeordninger har effekter, også på arbeidsmarkedet. Når alternativet med sosiale rettigheter blir dårligere eller ikke er tilgjengelig, må folk akseptere arbeid med dårligere vilkår. Det drar ned både lønninger og vilkår.

I Norge som i de fleste andre land er det økende økonomisk ulikhet. Den rød-grønne regjeringa hadde i sine to erklæringer fokus på fattigdomsbekjempelse, selv om bevilgningene stort sett uteble. Vi fikk begrepet «barnefattigdom». Men fattige barn lever i fattige familier. Å hjelpe barn fra fattige familier til å delta i fritidsaktiviteter gjennom ulike former for gratis tilgang løser ingenting og kan bidra til stigmatisering (ref. diskusjon om skolemat i mellomkrigstida, som bare ble gitt til fattige barn). Dette er typisk for målretta politikk, med forutsigbare effekter.

Andre «reformer» har hatt som formål å etterligne markeder og konkurranse i offentlig sektor under betegnelsen New Public Management (forkortet NPM). NPM har siden 1980-tallet hatt som mål å effektivisere offentlig sektor ved hjelp av styringsprinsipper fra privat sektor. NPM regnes ofte som motsats til byråkratisk eller fagstyrt ledelse. Blant virkemidlene som har blitt benytta, er konkurranseutsetting, privatisering, stykkprisfinansiering, internprising og bestiller–utfører-modeller. Konkurranseutsetting av tjenester, mer kontroll ved sosiale ytelser, organisering av sykehus og andre tjenester som offentlige «foretak», offentlige tilsyn for å sikre like betingelser i markeder osv. gir gjerne mer, ikke mindre offentlig byråkrati.¹⁶

Vi har altså ikke fått mindre statlig regulering, men regulering på endra premisser. Reguleringene, enten det handler om regulering av markeder for mat, bolig og transport eller sosiale ytelser og tjenester, skal støtte opp om og bidra til å utvikle kapitalistiske markeder. Dette står i kontrast til den tidligere «blandingsøkonomien», der en sentral rolle for staten var å kompensere for uønskede effekter av kapitalistisk produksjon og markedsbasert distribusjon. I begge former er likevel statens rolle å støtte opp om en kapitalistisk produksjonsmåte.

Den nordiske modellen under dagens borgerlige ledelse

Vi ser altså at det statlige sosiale sikkerhetsnettet stadig strammes inn. Folk som er avhengige av offentlige ytelser, blir fattigere. Sykehusene må spare og pleieinstitusjoner er bare for de aller, aller dårligste. Framtidige pensjonister går mer usikre tider i møte. Sosialdemokratiet og borgerlige partier har – igjen – vært enige om at reformer er nødvendige for å «sikre velferdsstatens framtid» under fanen «det må lønne seg å jobbe». Lojal oppslutning fra arbeiderbevegelsen skal, som Erna Solberg sier, «sikre den nordiske modellen».

Så blir spørsmålet om hva som er hovedproblemet og den strukturelle utfordringa? Handler det om høyrekreftenes styrke eller ligger det innebygde svakheter ved den nordiske modellen og klassekompromisset? Eller er alt dette bare overflatekrusninger på en oljesmurt stat som alle nyter godt av, slik kritiske stemmer i andre land kan antyde? Vi vil trekke fram noen poenger.

Vi mener klart at det vi nå ser, er tilbakevending til normalsituasjonen under kapitalismen. Vedvarende høykonjunktur som vi så i etterkrigstida – og som ga rom for å bygge opp velferdsstaten i Norge – vil vi ikke se igjen med mindre det oppstår en ny storkrig i Europa som ødelegger tilstrekkelig med kapital til å skape et stort nok investeringsbehov. Tvert om blir vilkåra kapitalistene har for å høste profitt, stadig dårligere, noe som etter all sannsynlighet vil føre til ytterligere angrep på velferdstjenester i tida som kommer. Styrkeforholda i klassekampen er sjølsagt avgjørende her. Kapitalen går dit det er størst profitt og norske ordninger blir utfordra av en globalisert kapitalisme. Men jo trangere vilkåra for profitt er, jo mindre velferdsytelser kan det kapitalistiske systemet tåle.

På mange måter betyr det at krav om reversering av innstramningene og å vende tilbake til «den gamle» velferdsstaten i dag er revolusjonære (i betydninga systemoverskridende) krav. Men systemoverskridende krav kommer ingen vei uten en bevisst revolusjonær strategi og en langt sterkere og mindre systemlojal arbeiderbevegelse enn vi har i dag. Til sjuende og sist må kapitalismen vekk. I den sammenhengen er staten den sterkeste motstanderen en revolusjonær bevegelse har.

Noter:

1. Esping Andersen, G. (1990): Three Worlds of Welfare Capitalism
2. Oscar Dybedahl (2016): «Nyliberalismens sterke stat», Vardøger 36/16.
3. Vi kommer tilbake til marxismens syn på Staten i et seinere avsnitt.
4. Se for eksempel Borgersrud (2000): Konspirasjon og Kapitulasjon – Nytt lys på forsvarshistorien 1814-1940. Se også John Strøm «Sulitjelmaaffæren 1918», Gnist, 3/18.
5. Dokument nr. 15 (1995–96) – Rapport til Stortinget frå kommisjonen som ble nedsett av Stortinget for å granske påstandar om ulovleg overvaking av norske borgarar.
6. Stay Behind var en del av beredskapssystem som ble etablert i alle NATO-land. I Hellas ble dette apparatet i 1967 brukt til å gjennomføre kupp mot den folkevalgte regjeringa, se Erling Borgen og John E. Andersson (1973): Storebror ser deg – En kartlegging av overvåkingspolitiet i Norge og NATOs hemmelige kupplaner og Jens Haugland (1970) : Juntaen ut av NATO
7. https://www.nrk.no/dokumentar/her-arresteres-psts-agent-1.10916137
8. Det finnes også motsatte eksempler, der staten overtar drift av noe som er bygget ut med private midler. Som Jan Guillou har beskrevet, ble Bergensbanen bygd ut gjennom et initiativ fra Bergens-kapitalister. En rekke sosiale institusjoner ble i en tidlig fase anlagt av forskjellige veldedige organisasjoner, slik som barnehager, rusmiddelinstitusjoner og gamlehjem.
9. Dette viser statens klassekarakter. Å redde bankene var viktig for den «rød-grønne» regjeringa for å videreføre gjeldende produksjonsforhold. Mål om fattigdomsbekjempelse hadde de ikke råd til å gjennomføre.
10. Intervju med Orientering på hans 100-års dag.
11. Den videre drøftingen er i stor grad basert på Asbjørn Wahl (2009): Velferdsstatens vekst og fall
12. Arbeiderpartiet hadde regjeringsmakt et par uker i 1928.
13. FRP satt ikke på Stortinget i denne perioden.
14. Helga Hernes: Staten – kvinner ingen adgang? Universitetsforlaget 1982
15. En studie av NPM-reformer i Storbritannia viste at reformene verken ga bedre eller billigere ordninger. C.Hood og R.Dixon: A government that worked better and cost less? Oxford 2015.

Marte Heian-Engdal:
Israel. Historie, politikk og samfunn
Oslo: Cappelen Damm Akademisk, 2018, 200 s.

Av Petter Bauck,
statsviter og medredaktør av boka The Oslo Accord. A Critical Assessment. Jobber i dag ved ambassaden i Kyiv.

Marte Heian-Engdal har skrevet en bok om Israel, ikke om konflikten mellom Israel og palestinerne. Allerede i starten av boka gjør hun en klar avgrensning om hva hun akter å skrive om og formidle kunnskap om. Det er en forståelig, men uhyre vanskelig avgrensning, gitt hvor tett ulike sider ved konflikten med palestinerne er knyttet til sentrale trekk ved staten Israel og den politiske elitens politikk. Det er dette som framstår som den svakeste siden ved den foreliggende boka. Jeg kommer nærmere tilbake til dette.

Det prosjektet, som etableringen av staten Israel opplagt har vært, er verdt flere bøker. Staten Israel er et resultat av verdenspolitiske utviklingstrekk gjennom flere tiår, ikke minst i mellomkrigstiden og etter andre verdenskrig, hvor holocausts grusomhet ble avdekket for en hel verden. Samtidig er statens Israel fundert på et av de dristigste og mest kontroversielle vedtak i verdensorganisasjonens spede barndom. I dag framstår Israel og situasjonen som preger landet, som et bevis på den handlingslammelsen som for ofte har preget forsøkene på å institusjonalisere et internasjonalt styresett.

Israel, landet som ble etablert i 1948 etter at FNs generalforsamling hadde vedtatt å dele det tidligere britiske mandatområdet Palestina 29. november 1947, har stått sentralt i mang en politisk diskusjon, i Norge som ellers i verden. Dette nye landet, etablert på ruinene etter andre verdenskrig og holocaust, skulle raskt bli et økonomisk under, slik mange så det. Samtidig ble det sett på som et praktisk eksperiment på sosialisme gjennom den tidlige kibbutz-bevegelsen. Det var ikke minst jøder som kom i perioden fra 1904 til 1913, i den andre migrasjonsbølgen, ofte med bakgrunn fra Russland, og med en sosialistisk eller revolusjonær ideologi. Deres mål var ikke bare et jødisk hjemland, men i like stor grad et bedre og likestilt samfunn. Flere radikale nordmenn dro ned for å oppleve dette. Ørkenen blomstret og etter hvert skjøt industrialiseringen fart.

Israel skulle også bli et trygt hjem for verdens jøder, et svar på visjonen Theodor Herzl lanserte på slutten av 1800-tallet.

Heian-Engdal tar oss med på en reise gjennom statens Israels tilblivelse, fra Theodor Herzl og sionismens framvekst, via det britiske mandatområdet Palestina til Israels opprettelse i maidagene 1948. Vi lærer om immigrantbølgene, og ikke minst hvilke spenninger som etter hvert, og helt fram til i dag, utviklet seg i det israelske samfunnet. Diskusjonen om Israel skal være en jødisk stat eller en stat for jøder er like gammel som staten sjøl, det siste året kronet med Knessets vedtak om nasjonalitetsloven, som fastslår at staten er jødisk, og at jødiske borgere har en spesiell stilling i landet.

Konfliktene som gjennom hele statens eksistens har preget situasjonen, har satt sine spor. Det militære framsto tidlig som kanskje den mest sentrale institusjonen i landet. Ja, allerede før staten var en realitet, opererte jødiske militser, blant annet Stern og Irgun, som terroristorganisasjoner som angrep både britiske interesser og palestinere. Forsvarsindustrien er i dag noe av det viktigste Israel har å by på internasjonalt, «testet i virkelige situasjoner», les: testet i Gaza og på Vestbredden og Øst-Jerusalem. Tre års obligatorisk militærtjeneste for menn og to år for kvinner er utvilsomt viktig i formingen av den israelske befolkningen.

Gjennom boka får leseren et godt innblikk i et svært sammensatt politisk bilde, med skiftende allianser som opp gjennom årene har preget utviklingen. Fra en situasjon, hvor det å være jøde var en identitetsfaktor og kulturell faktor, spiller de religiøse aspektene ved jødedommen nå en langt sterkere rolle. Det «sosialistiske» prosjektet som mange på venstresiden ble fascinerte av på 1950- og 60-tallet, har endret seg til et religiøst prosjekt, som ikke minst kristen-sionistene identifiserer seg med, fordi de ser på jødene som et nyttig redskap for å «rense det lovede landet» før Messias tilbakekomst. For jødene, som fortsatt venter på at Messias skal komme for første gang, ser kristen-sionistene kun to valgmuligheter den dagen Messias kommer tilbake: overgang til kristendommen eller utslettelse. Når ­Heian-Engdal behandler den jødiske staten og den jødiske verden, er dette forhold hun ikke berører.

Israels stadige ekspansjon, gjennom ­militære erobringer og gjennom en utstrakt etablering av ulovlige bosettinger i de okkuperte palestinske områdene, omtales stadig oftere som ledd i et nykolonialistisk prosjekt. Landets første statsminister Ben Gurion uttalte etter FNs delingsvedtak i desember 1947 at dette var et utgangspunkt. Ilan Pappe har seinere dokumentert, basert på israelske arkiver, at lenge før etableringen av staten Israel, var det en uttrykt politikk å stadig erobre nye områder og utvide statens territorium ut over hva FN tilgodeså jødene med. Eretz Israel dekker etter manges mening hele området vest for Jordanelva. Det er også de som mener at landområdet mellom Indus og Nilen er jødenes lovede land. Dette har vært en bærebjelke i landets politikk siden før 1947, og framstår som et svært viktig karaktertrekk ved staten Israel.

Terrorisme er en merkelapp det er lett å sette, særlig på Hamas, den palestinske politiske bevegelsen som i dag kontrollerer Gaza. I boka omtales også de jødiske terrororganisasjonene, som Stern og Irgun, som opererte i den britiske mandatperioden, og som seinere gikk inn i den israelske hæren. Flere ledere fra disse organisasjonene ble seinere framstående politiske og militære ledere i Israel. Israel bruker i dag faren for terrorisme og betydningen av sikkerhet som sitt viktigste argument for politikken overfor de palestinske områdene.

Tilbaketrekningen fra bosettingene i Gaza i 2005 var et ledd i Israels forsøk på å bedre sitt internasjonale omdømme. Men det var også et uttalt skritt for å forsøke å forhindre at den ikke-jødiske befolkningen i et utvidet Israel, inklusive Øst-Jerusalem og Vestbredden, skulle utgjøre flertallet. Det demografiske aspektet av Israels politikk oppfattes som avgjørende for at staten kan betegnes både som jødisk og demokratisk.

Oslo-avtalen, som ble undertegnet i 1993, blir omtalt som viktig i forsøket på å skape fred mellom Israel og palestinerne. For Israel var avtalen viktig av flere grunner, ikke minst som et ledd i å bryte den internasjonale isolasjonen og berede grunnen for økonomisk ekspansjon.

Da Israel ble akseptert som medlem i FN i mai 1949, lovte landet å oppfylle en rekke forpliktelser, inklusive å sikre likeverdige vilkår for den eksisterende befolkningen og sikre flyktningene fra 1947/48 retten til retur. Dette framstår i ettertid som de første av en lang rekke brudd på internasjonale forpliktelser, som Israel er ansvarlig for. Dette er knyttet til konflikten med palestinerne, men det er også sentralt når Israels omdømme i verden som helhet skal vurderes.

Boka er lettlest. Og den er smekkfull av ny kunnskap. Derfor er den verdt å lese. Men som antydet over, er det viktige sider ved staten Israel som ikke dekkes. Det kan innvendes at slik vil det alltid være. Og forfatteren har tatt noen klare forbehold om hva hun har som intensjon å dekke. Men som anmelder er min innsigelse at det er viktige sider ved utviklingen i Israel, og knyttet til Israels rolle i regionen og verden, som forteller viktige ting om staten Israel, om den politiske eliten og om spenningene som landet lever med, som hadde forsvart sin plass i boka. Dette er etter min mening forhold som er avgjørende om vi skal forstå Israel på godt og vondt, om vi skal få et sannferdig bilde, om det er mulig, av denne jødiske staten.

 

Dette fyndordet, som er brukt om mange diktere, slår meg som usedvanlig passende når det gjelder den indisk-norske poeten Nirmal Brahmachari. Jeg sitter og prater med ham om den siste diktsamlinga hans, Folkets kamp – og det blir like mye en sam­tale om livet hans. Men også om livet til folkemassene på det indiske subkontinentet.

Av Gudmund Dalsbø,
medlem av Rødt
Jorun Gulbrandsen
medlem av Rødt

Nirmal kom til Norge i 1974, tretti år gammel. Da hadde han tilbrakt flere år i fengsel i hjemlandet, etter å ha vært engasjert i den revolusjonære studentbevegelsen og naxalittenes bonde­opprør. Nå – førtifem år og hundrevis av dikt seinere – er dette fortsatt noe som preger ham.

 

– Jeg skriver fra et indisk perspektiv, ikke fra et vest-europeisk. Men dette er et perspektiv det er viktig å ha også i Norge, om en vil skjønne situasjonen i den tredje verden. Bakgrunnen med årtusener av kultur, med kolonialisme og frigjøringskamp, med nyimperialisme og med folks kamp mot egen overklasse.

– I diktet «På landsbygda i Bengal» skriver du om fattigbøndenes situasjon.

– Ja, det er jo nesten ironisk at disse som ­dyrker jorda og produserer mat for landet, sjøl går sultne til sengs og havner djupere og djupere i gjeld. Det er situasjonen de lever i.

– Men du skriver også om at de er «tilfredse som var dei i himmelen».

– Ja, det er et paradoks jeg prøver å få fram i dette diktet, et paradoks som viser hvorfor det er så vanskelig å få dem til å kjempe. På landsbygda er det ofte mangel på brensel, så folk koker risen én gang, og de neste dagene spiser de restene oppbløtt i vann. Dette er naturligvis ikke særlig godt, så de få dagene de spiser fersk ris, blir reint himmelsk. Mer skal det ikke til for å gjøre dem fornøyde. I tillegg kommer jo at det lett utvikles alkohol av dette, og alkoholen gjør at de holder ut slitet, men ikke opponerer.

– «De blir pint uten å ha gjort noe galt», skriver du i diktet med den enkle tittelen «Barn». Er barne­arbeid fortsatt utbredt i India?

– Ja, det finnes i stor grad, både i India og Bangladesh. Det er kommet en del reguleringer, som gjør situasjonen noe bedre, men det er mange små bedrifter overalt og ikke noe godt system for å kontrollere dem. Og barnas familie trenger de pengene de kan få, så det er vanskelig å få til en kamp mot dette.

– I et dikt skriver du om «diskrimineringens fluer». Hva er det?

– Det er rasismen og den lille diskrimineringen som folk kan møte små stikk av i det daglige. Ja, ikke bare rasisme, men også diskriminering som klasse. Det er slikt jeg stadig kan føle. Det diktet du nevner, hang forresten på t-bane-stasjonene i byen. Kulturrådet og Sporveien hadde et samarbeid, der de valgte ut dikt og trykte dem på plakater.

– Du har flere dikt om kastesystemet. Er det fortsatt utbredt i India?

– Å ja. Særlig på landsbygda. Det har vært mye kamp mot det, men i en del distrikter står det fortsatt sterkt. Framveksten av hinduistisk fundamentalisme har også gjort situasjonen verre mange steder. De kan si at de støtter de kasteløse, men det er mest for å få stemmer fra dem. I praksis er de for å opprettholde dette tusen år gamle systemet.

– Hvordan arter det seg?

– Det er et ekstremt klassesystem. I utgangspunktet står presteklassen øverst, og deretter følger kongens rådgivere, som også er krigere. Under dem er arbeidsfolk som bønder og snekkere, og aller nederst de kasteløse eller ureine. Det er for eksempel de som tar seg av døde kropper. Det «positive» er at om du gjør det bra i den kasten du er i, så kan du komme i en høyere kaste i ditt neste liv. Det er jammen en fin måte å hindre motstand og opprør på.

Systemet har mange utslag som kan virke latterlige i Norge. En kasteløs kan for eksempel ikke gå ved sida av en som har eiendom. Familien min er fra øverste kaste, og om en bonde på landsbygda treffer meg og hører navnet mitt, så vil han bukke dypt og gå minst fire meter unna for å ikke trampe på skyggen min. Det kan nemlig være piskestraff for slik uforskammethet.

På den andre siden kan systemet også ramme høykastefolk. Det har hendt at noen fra overklassen trenger hjelp, men ikke får det fra en av lavere kaste, fordi denne er redd for å bli straffa for å gripe inn. Den indiske nobelprisvinneren Tagore har skrevet en opera, Chandalika, om et slikt tilfelle.

– Dette høres svært gammeldags ut. Det sies jo at også at India er et moderne land med demokratisk styresett. Stemmer ikke det?

– Både og. Det er viktig å være klar over at han som er statsminister i India nå, Narendra Modi, kommer fra det hindu-ekstreme partiet BJP. Han har bekgrunn i RSS, som er en paramilitær halvfascistisk organisasjon. Den har alltid vært reaksjonær – den var mot frigjøringskampen og samarbeida med den britiske kolonimakta, samtidig som lederne under andre verdenskrig uttrykte beundring for Hitler og Mussolini.

Med slike folk ved makta i dag er det ingen opposisjonelle som kan føle seg trygge. Det er farlig å være muslim, for BJP mener at India bare skal være for hinduer. Også de som kjemper for kvinners og barns rettigheter, risikerer fengsel og tortur. Det er diktatur.

Under Kongresspartiets styre var det i alle fall et tilsynelatende demokrati. Det er heilt borte nå. De ville til og med ta Tagores diktning ut av pensum, ettersom han skreiv at India var ett land for alle religioner. Men da blei det protester, han har tross alt skrevet nasjonalsangen til India – og til Bangladesh og Sri Lanka.

– Det er likevel kommunistpartier i India, ikke sant? Faktisk ganske mange. Jeg ser at engelskspråklig Wikipedia ramser opp minst hundre.

– Ja, det er i alle fall mange som kaller seg kommunistiske, og til og med marxist-leninistiske. Ikke alle er det i virkeligheta. Det er også mange splittelser, og til tider er det ærlige kommunister som blir skuffet over egen ledelse og starter nye partier.

– Ja, det er vel korrupsjon og slikt du skriver om i diktet «Gribbene i rangel»? Der skriver du at en ikke trenger å dra ut i jungelen for å finne glupske gripper.

– Ja. Jeg skriver også om dette i «I forandringens tid». De som kjenner for eksempel til moderne historie i Vest-Bengal, vil straks kjenne seg igjen i det diktet.

I Vest-Bengal leda Communist Party (Marxist) i 34 år ei venstreorientert koalisjonsregjering. I 2011 mista de makta. Det skyldtes i stor grad at det etter hvert var mye korrupsjon og vanstyre knytta til CP(m). For eksempel ville de tillate at et av delstatens mest fruktbare landområder blei annektert av Tata, et av Indias største industrikonsern, slik at det kunne bygges bilfabrikk der. Det blei naturligvis store protester blant bøndene, mens medlemmer av CP(m) beskytta fabrikkområdet og begikk drap og voldtekter.

Så, ved valget i 2011, var folk lei og CP(m) mista makta. Da fikk All India Trinamool Congress (TCM) flertall. TCM er en utbryter fra det store, nasjonale Kongresspartiet. Det er leda av Mamata Banerjee, og hun blei som første kvinne statsminister i Vest-Bengal. Hun er en idealist, men har absolutt sitt å slite med.

– Jeg skjønner at mange av dikta dine springer ut av kjærlighet til vanlige folk. Diktet «Jeg elsker» handler for eksempel om kjærligheten til arbeidet og arbeiderklassen.

– Det diktet skreiv jeg i 1965. Det var det første diktet jeg skreiv etter å ha kommet ut av fengsel. Det er faktisk satt melodi til det diktet også. Det var en venn av meg, en komponist, som valgte ut noen av mine dikt som han likte godt og satte tone til dem.

– Hva med «Snakk lavt» («Si sannheten lavt / si hva som er virkelig / si drømmen om i morgen») – hva handler det om?

– Det er det dikt om fattigfolks kamp i ei tid med undertrykking. De kan ikke rope ut sine tanker høyt – det er for farlig. Men de kan heller ikke gi opp den revolusjonære kampen. De må viske til hverandre. Fienden, makthaverne, må ikke høre noe. Det trengs undergrunnsorganisering, rett og slett. Diktet er skrevet på ei tid da det var unntakstilstand i Vest-Bengal.

– Et annet dikt jeg liker, heter «Ikke bind meg». Fortell om det.

– Det viser til en indisk tradisjon med at gamle folk dro ut i skogen for å leve sine siste år i stille meditasjon. Det igjen knytter an til historia om gudeskikkelsen Ram som blei pålagt å leve i eksil i skogene i fjorten år. Han protesterte ikke, for han hadde ikke ønsker om materielle gleder.

Men jeg-personen i diktet vil ikke ut i skogen for å meditere, og heller ikke for å jakte, men for å delta i den revolusjonære ­geriljakrigen.

Det er også et veldig personlig dikt. Navnet mitt, Brahmachari, viser nettopp til en person som går ut i skogen for å meditere. Brahmacharier var også lærere og hadde disipler de underviste på skoler ute i skogen. De var vegetarianere – og levde som ungkarer.

Det er ikke en slik person jeg vil være. Jeg vil ikke gå ut i skogen for å tenke på mine gamle dager. Jeg vil gå ut som ung, som en folkets soldat.

– Og du har sannelig vært en trofast folkets kultursoldat, Nirmal. Gratulerer med 75-årsdagen.

 

På landsbygda i Bengal

Dersom fattige bønder

på landsbygda i Bengal får ete kokt ris ·

bløytt i vatn, vert dei

så tilfredse som var dei i himmelen.

Men dagane deira, og nettene

kjem med svolt.

Ironisk er det, dei dyrkar jorda

og produserer mat for landet

Men gjelda deira vert aldri nedbetalt.

(Gjendikta av Kalpana Brahmachari)

 

 

Barn

Hvor går statistikken

hvert minutt dør et barn i India!

Millioner av barn blir utnyttet som arbeidere –

de arbeider hardt i fabrikker og butikker, på åkrene

for et magert utkomme, og eierne

torturerer og utnytter dem,

barnearbeiderne lever i et mørke!

De er utsatte fra fødselen av, og ulykkelige

de blir pint uten å ha gjort noe galt.

(Gjendiktet av Tone Elisabeth Hødnebø)

 

 

Snakk lavt

Si sannheten lavt

si·hva som er virkelig

si drømmen om i morgen

Tving demringens håp

ut av det forferdelige marerittet fra i går

Søk et gjeldfritt liv

for å fortsette og leve

Opplyst sosial bevissthet

og vitenskapelig tankegang er måten

å seire over gammeldags ondskap og fortvilelse

Si sannheten, si drømmen din lavt

selv lufta har ører

veien er kronglete

en lang vei må vi gå

for å kunne snakke om virkelig frihet

på offentlige møter i nær framtid –

å kamerat, den lange marsjens vei er full av torner!

(Gjendiktet av Tone Elisabeth Hødnebø)

I artikkelen «Profittraten må analyseres på nytt», Gnist nr. 1A for 2019 (s. 62–73), gir Harald Minken en interessant vurdering av Marx’ teori om den faste kapitalens rolle i økonomisk kretsløp. Anledningen er at etter Minkens oppfatning er det uriktig å operere med den definisjon av profittraten som en finner hos Marx. Dette er en brøk hvor merverdien utgjør telleren, mens nevneren består av hele den faste kapitalens verdi pluss verdien av all flytende kapital. Fast kapital står for bygninger, maskineri etc., mens flytende kapital står for arbeidslønn samt rå- og hjelpestoffer.

(Harald Minkens artikkel finner du her: https://marxisme.no/debatt-svar-til-sandemose/)

Foto: Didier Weemaels
Av Jørgen Sandemose,
førstelektor emeritus ved Institutt for filosofi, ide- og kunsthistorie og klassiske språk, Universitetet i Oslo, og har utgitt en rekke filosofiske verk.

Nå er det klart at omslagstiden for flytende kapital er mye kortere enn for fast, ettersom maskiner og bygninger fungerer i årevis med noenlunde konstant kapasitet, mens porsjonene med flytende kapital brukes opp så mye oftere. I mange av sine analyser opererer Marx likevel med en omslagstid = 1 for all kapital, og setter den til ett år. Dette er en ukomplisert antakelse (har man ment).¹

Men Minkens hovedpåstand er at dette ikke rimer. Han godtar selvsagt å sette merverdien (produktet av arbeidernes gratisarbeid) på teller, men vil redusere nevneren gjennom å se bort fra størstedelen av den faste kapitalen, og bare regne inn den delen som må avskrives pga. slitasje.

Så langt en kan forstå Minken, er det enkeltkapitalistenes opplevelse av sin situasjon som et det viktigste moment når det gjelder å konstruere begrepet om profittraten. Slike standpunkter blir kritisert i den teksten som her følger.

Drøfting av «kapitalens organiske sammensetning»

Åpenbart som en forberedelse til diskusjonen, gjør Minken et forsøk på å definere kapitalens sammensetning i arbeidskraft, alternativt levende arbeid, på den ene siden, og produksjonsmidler på den andre. Han skriver:

Tallet k/v kaller Marx kapitalens sammensetning. Han skiller mellom tre måter å uttrykke sammensetningen på. Den tekniske sammensetningen er rett og slett mengden produksjonsmidler som en arbeider kan bearbeide og forbruke på en dag. Siden vi ikke da har prøvd å regne sammen de ulike råvarene som hun forbruker til et felles mål, for eksempel ved å bruke prisene, går det ikke an å uttrykke den tekniske sammensetningen ved en brøk. Om vi derimot bruker prisene til å regne sammen k, og lønna til å uttrykke v, får vi det Marx kaller verdisammensetningen. Om vi i tillegg ser bort fra prisendringer og lønnsendringer, men regner k og v i faste priser, får vi det Marx kaller kapitalens organiske sammensetning. I tråd med begrepet reallønn kunne vi kanskje kalle det kapitalens realsammensetning.

Dette viser hvor vanskelig det må bli å gjøre Minkens begrepsbruk kommensurabel med Marx’. «Kapitalens sammensetning» generelt er ikke k/v, men et allment begrep som klargjøres av selve Marx’ framstilling. Han uttrykker forholdet ikke på tre, men på to måter:

Kapitalens tekniske sammensetning er, ifølge Marx, et fysisk utmålt forhold mellom en kapitals produksjonsmidler (Pm) og den totale mengde arbeid (A) som må anvendes for at produksjonsmidlene holdes i virksomhet. Å redusere dette til omfanget av én arbeiders funksjon er bortenfor Marx’ horisont, og antyder at Minken er overinteressert i å framstille kapitalforholdet på et mikroplan, mellom hver enkelt arbeider og hver enkelt kapitalist.

Å hevde at den tekniske sammensetningen ikke lar seg framstille ved en brøk, er også mystifiserende. Selvsagt lar den seg framstille slik! (Noe helt annet er det at det kan være vanskelig å måle den empirisk.) Dette forholdet kan kalles Pm:A, og er alltid til stede som et forhold mellom tidsmengder. Det er tale om på den ene siden den tid som er nedlagt i hele mengden av Pm, og på den andre hele mengden av det fysiske arbeid som går med til å holde produksjonen i gang. At Minken her trekker inn en omregning til priser, har kanskje å gjøre med et faktum som man kjenner på forhånd, nemlig at han godtar Ladislaus Bortkiewicz’ og Paul Sweezys kritikk av Marx, som feilaktig lager komplikasjoner når det gjelder omregning mellom arbeidsverdier og priser. (Undertegnede har for mer enn femten år siden kritisert dette i herværende tidsskrift, uten å få noe svar.)

De tidsmengder som er nedlagt i dette aktuelle produksjonsforholdet, demonstrerer altså her den tekniske sammensetningen, ikke verdisammensetningen. Dette gjelder jo et forhold (Pm:A) som er sentralt i alle historiske produksjonsmåter. Det er en helt annen sak at tidsmengder under kapitalistiske forhold tar form av verdimengder og dermed tar del i en verdisammensetning (K:V).

Forøvrig består den sentrale forskjellen mellom de to sammensetningene i at den verdimessige opererer med et prisuttrykk for arbeidskraften, mens den tekniske opererer med tidsmengden av utlagt betalt såvel som ­ubetalt arbeid.

Likevel skulle det framgå av disse definisjonene at Marx må ha rett når han sier at det består «et nært vekselforhold» mellom de to sammensetningene. Dette forholdet kaller han, med en viss modifikasjon, for «kapitalens organiske sammensetning».²

Ubegripeligvis overser Minken de forhold og de forskjeller jeg her sist påpekte.

Nå til et neste hovedpunkt, som går på Minkens holdning til Marx’ metode. En gjennomlesning av hans Gnist-artikkel etterlater nemlig det inntrykk at Marx er en økonom uten perspektiver ut over det borgerlige samfunn. Hvis så er tilfellet, innebærer det at Marx’ teori også har alvorlige feilkilder, for kapitalens egen tendens er nettopp å sprenge dette samfunnets rammer. Ergo kan Minken stå i fare for å idyllisere sitt objekt. La oss ta opp noen vesentlige aspekter.

Om metoden, kapitalen i allmenhet

A. Marx opererer ut fra et begrep «Kapitalen i allmenhet». Dette innebærer i praksis blant annet at hans overordnede perspektiv og objekt er en nasjonal totalkapital. Svært så tydelig blir dette i og med at Kapitalens annet bind inneholder hans «reproduksjonsskjemaer», som vil undersøke reproduksjonen (inkludert sirkulasjonen) av samfunnets totalkapital. Når vi derfor taler om enkelt-deler av kapitalen, så må utgangspunktet ligge i hele samfunnets mengde av vedkommende del. Skal vi analysere den faste kapital, må vi først ta for oss hele den faste kapital som fungerer i samfunnet. Det er derfor gitt på forhånd at definisjonen av profittraten må inneholde hele den faste kapital i nevneren, og at samme prinsipp overføres til enkeltkapitalenes profittrater.

B. Når Marx utarbeider begrepet om «Kapitalen i allmenhet», nemlig i Grundrisse fra 1857-58, tar han et avgjørende utgangspunkt i begrepet om forskjellen mellom kapitalen som råstoff-og-hjelpestoff, og kapitalen som arbeidsmiddel (og bygninger o.l.).³ Grunnen er at han vil sette eiendommeligheter i den fysiske arbeidsprosessen i fokus for forståelsen av kapitalismen. I denne forbindelsen er det helt vesentlig for ham å beholde bildet av den faste kapital som en totalitet. Hans intensjon er nemlig å påvise at mengden av (reelt fremmedgjørende) kapital tar enorme proporsjoner overfor den rikdomsskapende befolkning. Også hovedtendensen i førstebindets kapittel 23, om «akkumulasjonens allmenne lov» (fattiggjøringen av befolkningen) gir sterkt uttrykk for dette. Der kommer viktigheten av riktige begreper om kapitalsammensetningen ­tydeligere fram.

Om kriseteori, kapitalens omslag

Kapitalistiske kriser skyldes kapitalens tendens til overakkumulasjon. Hvis vi tar skrittet fra denne generelle sannhet og over til krisenes ytringsformer, så finner vi at Marx antar at de er knyttet til de periodiske fornyelser av den faste kapital. Han regnet med at denne «kapitalens syklus» på hans tid var på omkring ti år, og mye tyder på at dette fortsatt gjelder.

Uansett sykelens lengde er det likevel klart at for å studere de faktiske krisene, er man avhengig av å ha aggregatet av samfunnets faste kapital for øye. Dermed skulle det også være klart at verdien eller prisen på hele den totale faste kapital, enten det er hos enkeltkapitaler eller hos totalkapitalen, må foreligge i nevneren på profittraten.

Dette kommer klart til syne i Marx’ reproduksjonsskjemaer, hvor vi møter en ­spesiell analyse av de følger som erstatningen av den faste kapital vil få. Analysen er konkret i den forstand at her setter Marx til side alle ­antakelser om at den faste kapitals omslagstid = 1. Han viser da at selve forskjellen i kapitalenes erstatningstid for det faste utstyret nødvendigvis vil lede til kriser selv uten akkumulasjon i systemet.⁴

På denne doble bakgrunnen blir problemene med Minkens feilvurdering av helheten i samfunnets totale faste kapital også dobbelt tydelig. Det er verdt å ha i minnet at når Marx insisterer på en realistisk behandling av den faste kapital, dreier det seg om å få fram hvordan enhver kapitalist umiddelbart er et medlem av en og samme samvirkende klasse. Dette er selvsagt noe som gjelder for alle kapitaldeler.

Framveksten av et borgerlig kredittsystem, og den jevnlige fornyelsen av pengemengdene i dette systemet, viser klasseperspektivet på en treffende måte. La oss se kort på dette, før vi avslutter, i samme avsnitt, med en viktig ideologisk følge av visse overflatiske måter å kritisere den borgerlige økonomien på.

Om borgerskapets kredittsystem. («Finanskapital».)

Den krise-kimen som ligger i de uregelmessige pengeststrømmene som i utgangspunktet er myntet på erstatning av fast kapital, er ikke noe som enkeltkapitalistene bør bli forskånet for å begripe. Etter hvert omslag av de produksjonsmidler som brukes opp i prosessen, må kapitalen langsiktig sette av midler som i praksis kan utnyttes av den rentebærende kapitalens interesseorganisasjoner. Dette er enorme summer, og når de manipuleres av yrkesinteressentene, innebærer ikke dette at de kriser som kommer, har et annet utgangspunkt enn nettopp den produktive kapitalen.

Men en slik misforståelse følger rimelig av Minkens måte å lage kategorier på. I en epost til undertegnede av medio mars 2019 begrunner han saken slik:

Vi kunne tenke på det som at det var en ny kapitalist som tok over ved hvert årsskifte og solgte videre ved årets slutt, hvilket ikke er så galt i vår tid av oppkjøp og aksjehandel.⁵

Det er vel snarere slik at hvis det skulle oppstå en kapitalisme som var så schizofren som dette, så ville det være en nærliggende oppgave å forklare hvordan det er blitt slik. Til en slik forklaring trenger vi nettopp det motsatte prinsipp: Å forklare klassesamhørigheten kapitalistene imellom. Og dette gjøres ved en nøyaktig forklaring av hva økonomiske kategorier står for, og hvordan de nettopp eksisterer i kraft av totalkapitalens bevegelse overfor arbeiderklassen. Hvis det dukker opp et system som kan videreeksistere etter at ti kapitalister på rad har nektet å betale for den faste kapitalen de bruker, så vær så god.

Den samme problemstillingen viser seg når Minken gir uttrykk for at hans metode gjør det enklere å forstå uventede hendelser i sirkulasjonssfæren. Slike hendelser vil selvfølgelig være like synlige fra produksjonssiden, og ha sin basis der.

Likevel: Slike eksempler er svært tankevekkende. For i løpet av de siste årene har det kommet på mote en type litteratur som oppfatter kapitalens sirkulasjonssfære som en fruktbar kilde til overnaturlige gaver til kapitalistene.

For eksempel hevder Anwar Shaikh – mannen som i sin tid skrev en hundre sider lang artikkel titulert «Karl Marx’ internasjonale verdier» uten å nevne slike verdier med ett ord – at det finnes «mystikk» i sirkulasjonen som økonomer må være på utkikk etter.⁶ Årsaken til at slike avsindige standpunkter kan oppstå, ligger i at man godtar påstander om at det på uforklarlig vis er kvantitativ uoverensstemmelse mellom aggregatet av alle verdier i Marx’ system, og aggregatet av alle hans produksjonspriser. Og tilsvarende: At mengdeforholdene innen de to summene i merverdiraten også kan endre seg – fra produksjonen til sirkulasjonen.⁷ Minken burde skride ut av dette selskapet.

Noter:

1 Den som likevel er nervøs i sakens anledning, kan kikke på hvordan Marx justerer for kapitalers forskjellige omslagstider når han setter opp skjemaer for verdi-pris-transformasjonen. Jf. Marx-Engels Werke (MEW), Dietz Verlag, Berlin bd. 25, s. 165.

2 For Marx’ formuleringer, se begynnelsen av kapittel 23 i første bind av Kapitalen, for eksempel MEW bd. 23, s. 640.

3 Se særlig Grundrisse, 1953, ss. 175 og 186. (MEW bd. 42)

4 Se bl.a undertegnedes Class and Property in Marx’s Economic Thought. Exploring the Basis for Capitalism. Routledge, Oxford 2018. Også bl.a.: Totalitet og metode, Spartacus, Oslo 2007.

5 Avsendt 16. mars, referat akseptert.

6 Jf. hans bok Capitalism. Competition, Conflict, Crises. Oxford University Press, Oxford 2016 (Digital utgave).

7 Bakgrunnen er selvfølgelig at man godtar Bortkiewicz’-Sweezys «transformasjonsproblem». Det er ikke underlig at så lenge vi har en akademisk verden som aksepterer slikt nonsens, så får man også fakulteter som godtar eksamensordninger i astrologi og «postvestlig vitenskap», etc.

Jeg har lyst til å svare på noen av problemstillingene Eivor Evenrud reiser i artikkelen «Hvem skal bestemme» i Gnist 1/19. Hun skriver: «Det jeg savner i debatten om nemder og kvinners rett til å bestemme over egen kropp er hva som skal skje med et levedyktig foster». Min bakgrunn er at jeg blei aktiv i Kvinnefronten da kampen stod om å få innført sjølbestemt abort og har vært politisk aktiv siden. Jeg er sjukepleier og jordmor og har arbeidet på flere gynekologiske avdelinger og på Klinikk for seksuell opplysning før jeg blei jordmor. Jeg har vært med på mange aborter, både tidlige og seine og også spontane seinaborter og premature fødsler.

Av Eli Aaby,
medlem i kvinnepolitisk lag i Rødt Oslo og i Kvinnefronten.

(Eivor Evenruds artikkel finner du her:https://marxisme.no/debatt-hvem-skal-bestemme/

 

Når det blir utført medisinsk abort (og også noen ganger ved kirurgisk abort) får kvinnen medikamentet Mifegyne i tablettform 36–48 timer før prosessen med å støte ut fosteret settes i gang med andre medisiner. Mifegyne virker inn på slimhinnene inne i livmoren sånn at fosterets vekst/utvikling hemmes. Det virker også på livmoren og på livmorhalsen sånn at de neste tablettene som gir sammentrekninger virker bedre. Etter uke 13 blir det ikke utført kirurgisk abort, dvs at alle aborter etter uke 13 blir som «en fødsel» og skjer på sjukehus, som regel på gynekologisk avdeling før uke 20 og på fødeavdeling etter uke 20. Mange fødeavdelinger i Norge, særlig de mindre, er kombinerte føde-, barsel- og gynekologiske avdelinger.

Ved prematur fødsel før uke 23 er det ikke barnelege tilstede og det gjøres ingenting for å satse på at fosteret skal overleve. Det vanlige da er at hvis fosteret gisper, har rykninger og puls tar vi hensyn til hva mor/foreldrene vil, vil de se fosteret/barnet eller vil de ikke. Det samme gjør vi i praksis ved provoserte aborter.

Det samme vil skje med fostrene enten det er den gravide, en lokal nemnd eller en ankenemnd som har bestemt at det skal aborteres. Jeg har ikke klart å finne tall fra medisinsk fødselsregister på hvor mange barn som overlever fødsel i uke 22, Eivor skriver at det er mange i Norge og det hadde vært fint å se tallene.

I uke 23–24 er det avhengig av hvor vitalt fosteret/barnet er ved fødsel og av foreldrenes ønsker hvor mye som gjøres før, under og etter fødsel. For foreldrene, barnelegene og gynekologene er det vanskelige avgjørelser, de kan ikke vite hvem som klarer seg bra av de som overlever og hvem som ikke gjør det. Det vi veit er at alle som overlever en fødsel i uke 23–25 har et langt og smertefullt sykeleie foran seg med usikkerhet om de vil overleve. Foreldrene har også en krevende tid foran seg med langvarig opphold på prematuravdeling, full av håp og fortvilelse. I uke 23–24 har foreldrene stor innflytelse på valget om det skal satses eller ikke.

I en artikkel fra OUS (Oslo universitets­sykehus) står det at de siste 4 år overlevde 50 % av de som ble født i uke 23, men det er ikke beskrevet hvor mange som overlevde med alvorlige eller moderate seinskader¹. I en annen artikkel med en av barnelegene på Stavanger universitetssjukehus sier hun at 29 % av de født i uke 23 og 56 % av dem i uke 24 ­overlever².

Jeg mener at kvinnen også skal bestemme om hun vil ta abort om fosteret er levedyktig. Jeg synes det etisk vanskelige er at en nemnd kan bestemme at en kvinne skal fullføre et svangerskap hun ikke ønsker og ta imot et barn hun ikke vil ha. Jeg synes også det er etisk vanskelig at barn skal bli født uten å være ønsket.

Noter:

1 https://forskning.no/blogg/forskningssykehuset/hvordan-gar-det-med-ekstremt-premature-barn

2 https://www.babyverden.no/fodsel/prematur-fodsel/rundt-10-prosent-overlever-i-uke-23/

Brasil har i løpet av de siste årene vært gjennom en politisk prosess prega både av høyreekstrem fremvekst og kriminalisering av meningsmotstandere, så vel som hard folkelig motstand og grasrotmobilisering. Det hele kulminerte i den nå så kjente og polariserende valgkampen i 2018, der president Bolsonaros fascistinspirerte tankegods vant frem. Hvordan kan det ha seg at han stakk av med seieren i et land der majoriteten av befolkninga i utgangspunktet ville stemme frem arbeiderpartiet? Og hvordan ser motstanden mot den nye presidenten ut? Det politiske landskapet i Brasil er omfattende og komplekst, men også et tydelig eksempel på hvordan det nyliberale prosjektet i ytterste konsekvens kan se ut.

Brasils president Jair Bolsonaro. Foto: Marcelo Camargo / Agência Brasil
Av Magnus Westbye,
leder for Rødt Oslo Studentlag og deltok høsten 2018 på solidaritets­brigade til Brasil med Latinamerikagruppene i Norge (LAG).

Kuppet mot Dilma

Året er 2014, og den populære arbeiderparti-presidenten Luiz Inacio «Lula» da Silva har funnet sin arvtager. 1. januar inntar dermed Dilma Rouseff presidentpalasset i Brasilia som landets nye leder. Etter en årrekke med landets arbeiderparti Partido dos Trabalhadores (PT) ved makta, skulle det derimot ikke gå lang tid før den nyvalgte presidenten møtte hard motstand. Kun to år etter hennes innsettelse gjennomførte landets konservative høyreside et statskupp; det nyliberale prosjektet hadde etter en årrekke i skyggen av PT igjen tatt makta.

På tross av at Rouseff kom fra arbeiderpartiet, kom store deler av kongressen fra høyrefløyen. En allianse bestående av hennes politiske meningsmotstandere, middelklassen og det enorme, høyrevridde mediehuset Globo, med internasjonal støtte i ryggen, hadde sett seg lei av arbeiderpartiets politikk. Samtidig hadde ikke Rouseff holdt valgløftene sine og derfor mistet store deler av sin sosiale base. Dette gjorde det lettere for alliansen å felle presidenten. Allerede her ble vi kjent med den kommende presidenten Jair Bolsonaro, i det han dediserte sin stemme for å avsette president Rousseff til tidligere oberst Ustra – mannen som var ansvarlig for å torturere henne under militærdiktaturet.

Når Rousseff forsvant ut, kom jurist og tidligere visepresident Michel Temer inn. Blant hans ministre kunne vi telle én kvinne, mens den store majoriteten av de gjenstående var høyt utdanna, hvite menn. Om lag en tredjedel av dem var innblanda i korrupsjonssaker. Det skulle ikke ta lang tid før også han møtte på store utfordringer. Kort tid etter innsettelsen kunne man lese meningsmålinger som viste en historisk lav oppslutning for den nye presidenten. Tidvis hadde under ti prosent av den brasilianske befolkninga tillitt til kuppmakernes fremste representant.

På grunn av den illegitime avsettelsen av Rouseff manglet den nye lederen legitimitet. Det ble dermed enda vanskeligere for høyresida å vinne frem med sine nyliberale argumenter. For ikke å miste grepet om makta, kunne de ikke tillate venstresidas reaksjoner eller oppslutning å vokse frem; å angripe venstresida ble en essensiell del av deres strategi. Under det mye omtalte presidentvalget i 2018 måtte derfor høyresida kriminalisere sine menings­motstandere og drive illegitim valgkamp for å sikre fortsettelsen av sitt politiske prosjekt.

Bolsonaros fremvekst – kuppmakerne tviholder på makta

Under valgkampen utpekte tidligere arbeiderpartipresident Lula seg tidlig som den soleklare lederen på meningsmålingene, og det så lenge ut som venstresida igjen skulle ta tilbake makta. Nettopp derfor var kriminaliseringa av den populære presidentkandidaten så viktig. Lula ble anklaget for korrupsjon og dømt uten tydelige bevis.

For å forstå fengslingas ringvirkninger er det viktig å vite hvor dominerende personfokuset er i den brasilianske politikken. Politikernes partitilhørighet er ikke like avgjørende som i Norge, og det samme gjelder velgernes lojalitet mot et gitt parti. Å hindre Lula fra å stille til valg var derfor en nødvendig og høyst effektiv metode for å lamme arbeiderpartiet. Med den tidligere presidenten ute av spill sank hans parti drastisk på meningsmålingene, mens den stadig mer populære Jair Bolsonaro seilte frem.

Bolsonaro hadde allerede lagt en årrekke med politiske verv bak seg da han ble fremmet som det nyliberale prosjektets nye representant. Likevel klarte han å utnytte den voksende politikerforakten til å relansere seg selv som en «ny» kandidat som ikke sto i forhold til den etablerte, korrupte politikken. Dermed kunne han legitimere sine militære bånd og sitt fascist-inspirerte tankegods ved å love et oppgjør med et tungrodd byråkrati og tillitsløse politikere. I stedet lanserte han enkle løsninger på store problemer – kriminalitet skulle løses med vold, og urfolk skulle ikke få stå i veien for økonomisk utvikling. Høyresidas politiske prosjekt hadde fått en ny leder og et nytt, radikalt ansikt.

Den udemokratiske arven fra kuppet i 2016 kom til uttrykk også under valgkampen, blant annet gjennom sosiale medier, som chattetjenesten WhatsApp, der det i stort omfang ble spredd falske nyheter for å bygge opp et fiendebilde av arbeiderpartiet, og gjennom krav om registrering av ny biometrisk informasjon for å være stemmeberettiga, noe som fratok 3,3 millioner mennesker muligheten til å stemme. Av dem kom 53 prosent fra nord- eller nord-østregionen der arbeiderpartiets kandidat Fernando Haddad hadde høyest oppslutning. Jair Bolsonaro, derimot, hadde her sin laveste oppslutning, noe som tydeliggjør motivasjonen for å innføre de nye kravene. Høyresidas udemokratiske tendenser hindra ikke bare folk fra å utøve sitt demokratiske mandat ved å indirekte frata dem stemmeretten, den brukte også illegitime metoder for å hindre folk fra å ta en avgjørelse basert på faktiske forhold. Dermed vant Bolsonaro til slutt valget, og senere, etter at jubelen fra både folk og militærpoliti hadde lagt seg, inntok han presidentpalasset i verdens femte største land.

Under valgkampen kom han med lovnader og hårreisende utsagn om hvordan Amasonas og urbefolkning skulle fjernes og fremma en nyliberal ideologi, vennlig innstilt til internasjonal kapital. Det nyliberale prosjektet han representerer har blitt pakket inn i en mannssjåvinistisk, xenofobisk og nedlatende retorikk.

Hans praktiske politikk er allikevel vanskelig å få oversikt over. Det har lenge vært knyttet stor spenning til om hans lovnader vil gjennomføres og hvorvidt holdningene vil manifestere seg i konkrete tiltak. Men noen tydelige eksempler har vi fått, som at landbruksdepartementet, en av de viktigste aktørene i brasiliansk politikk på grunn av sin kontroll over enorme landområder med agroindustri, har fått ansvar for fordeling av jord til folket. Altså har storgodseierne fått ansvar for jordreformen. I tillegg ble arbeidsdepartementet lagt ned umiddelbart etter hans innsettelse. Hans våpenpolitikk har også lenge vært et hett tema. For å ta et oppgjør med kriminalitet skal det nå bli lettere å få tak i våpen; ved å sette «hardt mot hardt» er han aktiv forkjemper for vold som løsning på en rekke problemer. Det hersker dermed liten tvil om hvilken klasse hans politikk kommer til gode.

Bolsonaros politiske prosjekt er basert på en nyliberal økonomi pakket inn i et fascistinspirert tankegods. Det kommer blant annet tydelig til uttrykk ved hans ønske om bruk av Amazonas; regnskogen skal åpnes opp for industri, og urbefolkninga som er der vil ikke være et hinder fordi de uansett er mindreverdige borgere. Hans mange utsagn om blant annet urfolk og kvinner er med rette blitt fordømt internasjonalt, så vel som i Brasil. Som tidligere militær, har han en sterk tilknytning til militæret og maler et bilde av militærdiktaturet (1964–1985) som en gyllen tid i Brasils historie. Dette er tydelige tegn på en stadig mer autoritær stat, som han virker villig til å ta i bruk for å få gjennom politikken sin. Dette er viktige saker, men kan også være med på å flytte fokuset vekk fra resten av hans politikk. Finansministeren har sin ideologi og skolering fra Chicago-skolen og kjører i høygir på nyliberalismens motorvei.

For ett år siden ble den svarte og skeive politikeren Marielle Franco fra Rio de Janeiro skutt og drept på vei fra et politisk møte. Det er fortsatt ikke oppklart hvem som drepte henne, men blant de fire mistenkte finner vi to fra militærpolitiet og to med tett tilknytning til Bolsonaro. I nyliberalismens reaksjon på den progressive bølgen brukes vold aktivt som et maktmiddel. Dermed har den brasilianske høyresidas politiske prosjekt nok en gang tatt en autoritær, udemokratisk form.

Motstanden

Blant dem som yter mest høylytt motstand, men som også rammes hardest av den brasilianske høyresida, finner vi De jordløses bevegelse, (MST) den største sosiale bevegelsen i Latin-Amerika. Etter grunnleggelsen i 1984 vokste de frem gjennom å sammenfatte flere kamper – for urbefolkningas og svartes rettigheter og for retten til å jord. Å være jordløs er deres sosiale tilstand, mens deres rolle som rurale arbeidere skaper klassetilhørigheten. Etter hvert som de meislet ut sin ideologi ble de en autonom, revolusjonær, marxistisk bevegelse, med jordreformen som mål. De vil ta tilbake jorda det brasilianske folk ble frarøvet under kolonitida, og som fortsatt eies av en liten elite. På veien mot det endelige målet om en progressiv jordreform har de blitt en sentral aktør både for det brasilianske sivilsamfunnet og for politikken ved at de jobber for delseiere og eksempelvis støtter Lula aktivt når alternativet er Bolsonaro, til tross for at de på visse områder er både helt og delvis uenig med arbeiderpartiets politikk. De har dermed blitt både en skyteskive og en inspirasjon, alt etter hvem man spør.

Bevegelsens struktur og dens grunnleggende prinsipper søker hele tiden mot maktspredning og kollektivisme. Eksempelvis skal det alltid være to representanter – en kvinne og en mann. Det skal alltid konsulteres med grasrota før beslutninger tas, avgjørelser skal komme gjennom konsensus og ikke votering og man kan kun bli sittende med et verv en gitt periode før man flyttes til en annen stilling. Alt dette er tiltak for å hindre konsentrasjonen av makt. En åpenbar ulempe er tiden det tar for en organisasjon av MST sitt omfang å ta avgjørelser på denne måten. Men man kan gjennom MST se hvordan det ­kontinuerlig jobbes med å holde kontakt med sin egen grasrot; det er bedre at det tar tid å bli hørt enn å ikke bli hørt i det hele tatt. Spesielt i den latinamerikanske konteksten som er preget av korrupsjon, er det viktig å søke strukturene som skaper en så transparent og flat organisasjon som mulig.

Ideologisk kamp i praksis

Når MST skal ta tilbake jord for å innlemme den i jordreformen, leter de etter områder som ikke oppfyller kravene grunnloven stiller til den, som ikke oppfyller sin sosiale funksjon. Det betyr at jord hvor det begås miljøkriminalitet, som ligger brakk eller hvor arbeidernes rettigheter ikke respekteres, kan okkuperes. Her begynner konstruksjonen av MSTs ideologi i praksis. Når familiene flytter inn på et ny-okkupert område fordeles jorda, og dyrking settes i gang så fort som mulig. Ofte står ønsket om kollektiv produksjon, der nærliggende familier dyrker jorda sammen, sentralt. Videre deles okkupasjonsleiren inn etter geografiske områder, og det avholdes møter både i de forskjellige basene, samt for områdenes representanter. Her legges grunnlaget for okkupasjonens struktur. Tidvis er det skoleringsmøter, som for eksempel kan handle om agroøkologi. Gjennom intern struktur og støtte fra andre MST-medlemmer opprettes prosedyrer for å håndtere saker som vold i hjemmet eller diskriminering innad.

Det er to sentrale utfordringer for MST når de jobber for den organiseringa av lokalsamfunnene de ønsker. For det første vil man i et grunnleggende kapitalistisk samfunn tidvis bli nødt til å spille på dets premisser. Hvis en bonde organisert gjennom MST kun kan selge varene sine til Nestlé, kan ikke MST hindre bonden i å gjøre det. For det andre er det en lang vei fra MST sentralt sine syn på for eksempel skeives rettigheter til landsbygda som ofte er preget av en sterk tilstedeværelse av kirken. Nøkkelen til å jobbe med disse utfordringene er å ha en bevissthet rundt egen situasjon og å jobbe systematisk. MST ønsker å endre samfunnet drastisk gjennom konkret arbeid, og det tar tid. Derfor er en god analyse avgjørende for å forstå sammenhengen mellom hvor man er, hvor man vil og hvordan forholdene for å komme dit ser ut. En organisasjon av MSTs omfang må ha både analysen, og ikke minst strukturene, for å opprettholde kontakta med en grasrot og få sin analyse ut til sine om lag 1,5 millioner medlemmer.

Når den radikale høyresida med Jair Bolsonaro vinner frem, truer det naturligvis MSTs visjoner. Kriminaliseringa av meningsmotstandere, som blant annet satte Lula i fengsel, rammer også familier og lokale ledere i MST. Allerede under valgnatta i 2018 ble en bosetningsleir i MST-regi satt fyr på, og det har blitt rapportert om vold og drap retta mot lederskikkelser i bevegelsen. Mye av hatet mot MST kommer av at de representerer så mange kamper på en gang. Hvis man er en skeiv, jordløs bonde med urfolksbakgrunn er man på en og samme tid en manifestasjon på tre radikale motpoler til Bolsonaros tankegods.

Represaliene fra Bolsonaro og den brasilianske stat er derfor harde. Men, som bonden Maria Ileuzimar Sobrine uttrykte det da vi besøkte henne i MST-bosetninga Chico Mendes, nordøst i Brasil, har hun ikke tenkt til å gi den opp:

Chico Mendes betyr frihet. Til å uttrykke meg og til å jobbe. Vi trengte arbeid, og de [MST] hjalp oss. Chico Mendes er noe veldig bra. Jeg har allerede vært her en god stund, men å etablere det vi har her har ikke vært lett. Vi har ofra mye, men jeg liker meg godt her. Fremtiden her kommer til å være veldig vanskelig, men vi skal kjempe. Vi har allerede vært her i fem år, i kampen, og vi skal kjempe videre.

Hvorfor vinner høyresidas analyse frem?

Hvordan kan det da ha seg at den høyreekstreme diskursen vinner frem, i et land med en så populær venstresidekandidat, hvor MST og andre bevegelser organiserer grasrota i stort omfang? Svaret er komplekst, men har en overordna, og høyst vellykka, strategi. Høyresida har i stor grad klart å skape et narrativ der kun deres løsninger passer inn.

Gjennom kriminalisering, korrupsjonsanklager og falske nyheter har det blitt bygd opp et fiendebilde, der spesielt arbeiderpartiet og MST blir ansett som korrupte, illojale eller i verstefall terrorister. I spørsmålet om hvorfor noen skulle stemme på Bolsonaro, var det derfor vel så viktig å unngå å stemme på arbeiderpartiet, som å stemme frem høyresida. Ved hjelp av det massive, høyrevridde mediehuset Globo har det nyliberale prosjektet oppnådd stor grad av hegemoni over diskursen, og dermed også kunnet skape et narrativ etter deres verdenssyn. Dette har vært en nødvendighet for at deres politikk skal få oppslutning. I deres narrativ er det kun deres løsninger som passer inn.

Det holder aldri utelukkende å skylde på høyresida. Arbeiderpartiet har utvilsomt også gjort sine feil. Men i den brasilianske konteksten er det viktig å se hvordan høyresidas grep aktivt hindrer venstresidas grasrot fra å organisere seg. MST og andre bevegelser og organisasjoner må hele tiden ta potensielt farlige valg ved å gå imot dagens regjering og dermed forsøke å bryte med høyresidas hegemoni. Allikevel fortsetter MST kampen ved å jobbe konkret for å skape et samfunn etter sine egne prinsipper fra bunnen av.

Foto: Jørgen Håland
Av Arne Overrein,
var inntil pensjonering i 2018 dosent i filosofi ved Universitetet i Tromsø. Medlem av tidsskriftet Vardøgers redaksjon. Medlem av SV. Har blant annet publisert Kampen om folkeretten. Krig makt og rett i verdsenssamfunnet.

I. Det store politiske bildet

I løpet av de siste ti åra har de dominerende liberale elitene i den vestlige verden, inklusive en rekke sosialdemokratiske partier, ikke bare mistet støtte hos store deler av velgermassen men også opplevd at mange velgere aktivt har støttet «uansvarlige» partier og standpunkter på høyre eller venstre fløy. Denne trenden kulminerte i 2016 i Brexit-avstemninga i Storbritannia og valget av Trump som USAs president. Begge disse viktige avstemningene var preget av at store deler av det politiske establishment arbeidet aktivt for den tapende part. Det oppsto en sterk motreaksjon innen blokken av maktpartier (Demokrater og Republikanere i USA og lignende konstellasjoner i andre land). Sammen med disse maktpartiene sto de store mediaselskapene og avishusene som støttet remain i Storbritannia og Trumps motstandere i USA. I Europa kastet i tillegg EU – som i sin ambisjon har som mål å bli et nytt USA i Europa: Europas Forente Stater – inn hele sin autoritet i forsøket på å diskreditere det britiske valgresultatet og å gjøre utmeldingsprosessen mest mulig vanskelig.

I realiteten, til tross for at de påberoper seg å være nøytrale, var og er de store mediehusene tunge aktører i det politiske liv og i de politisk–ideologiske stridene som utfolder seg i massemediene. I USA har avstanden mellom de to store partiene, Demokratene og Republikanerne, blitt større fordi det har skjedd politiske mobiliseringer i partienes ytterfløyer som driver de to partiene fra verandre. Tradisjonelt har de to partiene samarbeidet om helt avgjørende spørsmål, kalt bi-partisanship i den amerikanske debatten. I en rekke europeiske land hersker det imidlertid fortsatt samarbeid innen maktblokken. Det gjelder blant andre Tyskland og i de skandinaviske land. I noen land er de gamle partisystemene diskreditert av velgerne. Vi har en uklar situasjon med til dels nye og uortodokse partier. Det gjelder blant andre Italia og Hellas, i noen grad også Frankrike.

Valget av Trump innevarslet en skjerpet utenrikspolitisk generaldebatt om USAs globale rolle i tida framover. Mye sto på spill, ikke minst for det Demokratiske partiet med vekt på aktiv og ekspansiv utenrikspolitikk og ivaretakelse av USAs alliansenettverk (NATO), men også for en organisasjon som CIA. Det handler om den gradvise nedgangen i USAs og Vestens maktposisjon i verden, så åpenbar for ikke minst den ikke-vestlige verden, men så uendelig tungt å fatte for mange som sitter nær maktas sentrum i de vestlige land. Vestens langvarige nedgang skjøt fart etter en rekke mislykkede kriger (Jugoslavia, Irak, Afghanistan, Libya) ført av USA med allierte (herunder Norge) og av den store økonomiske krisa som startet i 2008, og hvis grunnleggende årsaker man i årene etter krisa ikke har vært i stand til å gjøre noe med. Begge disse forholdene forverret situasjonen for vanlige folk i de vestlige land og la grunnlaget både for brexit, valget av Donald Trump og for oppkomsten av en rekke nye partier i ytterkantene av det politiske spektrum i de øvrige europeiske land.

Tendensen til splittelse innen USAs politiske elite var på ingen måte ny, men var tidligere utkjempet mer tilbaketrukket fra offentlighetenes lys. Da Obama i 2011 besluttet å gå til krig mot Libya, gikk uenigheten tvers gjennom Obama-administrasjonen. Daværende utenriksminister Hillary Clinton var bombetilhenger, mens forsvarsminister Gates mente at USA hadde mer enn nok med å føre de to krigene i Afghanistan og Irak. Gates ble overkjørt av Clinton-fraksjonen ved den anledningen.¹

Dette som her kort er omtalt, er et bakteppe som det er nødvendig å trekke inn når vi skal forstå den intense debatten som foregår omkring medias og offentlighetens betydning, og om demokratiforfall, populisme og fake news. I hele den vestlige verden utfolder det seg en «debatt om debatten», om hvordan offentlige kommunikasjon foregår, hvordan ulike sosiale klasser forholder seg ulikt til media, og hvordan mennesker og velgere påvirkes. I ytterste konsekvens om demokratiets vilkår i en verden med økende avstand mellom elite og masse. Mye av oppmerksomheten har vært rettet mot de såkalte sosiale medier og digitaliseringa av det moderne samfunn. Filosofisk lettvinte og tvilsomme doktriner om at vi lever i en post-faktuell og en post-truth (post-kunnskap) verden er blitt framsatt. Debatten er like uoversiktlig som de kaskader av informasjoner, manipuleringer, usannheter og skjult og åpenlys markedsføring som befolkninga daglig utsettes for.

II. Sannhet, usannhet og fake news

Såkalte fake news er påstander om faktiske forhold som ikke bare er usanne, men der den som sprer påstandene, vet at de er usanne, og der hensikten er å villede eller mislede mottakeren. I den digitale tidsalder vil det kunne være den store offentligheten, altså den offentlige mening. Facebook benytter ikke lenger termen fake news, som kan oversettes med forfalskede nyheter, men false news, falske nyheter. Falske nyheter er påstander som er usanne, men der den som framsetter påstandene ikke nødvendigvis vet at de er usanne.

Usanne påstander i ulike varianter har vært og vil alltid være til stede i det offentlige rom. Forslag om å innføre forbud mot falske nyheter er både absurd og farlig i forhold til den standard av ytringsfrihet som finnes, og som eksempelvis i Norge er beskyttet av grunnlovsbestemmelser. De fleste skriftlig framsatte påstander (enten de er formidlet digitalt eller på «gamlemåten») er usanne eller usikre påstander. Dette gjelder også betydelige mengder av såkalt forskningsbasert litteratur, som i våre dager – der universitetene bruker antall publikasjoner som et avgjørende kriterium på suksess – opplever en massiv økning verden over.

Det er to problemer som her må atskilles. For det første at selve mengden av kunnskap (her inkluderer jeg også kunnskap som er eller viser seg å være usann) og kildene til kunnskap er så enorm at selv ikke myndighetene i et samfunn har noen oversikt over dem. På vanlige mennesker virker dette uoversiktlig og forvirrende. Menneskene blir mer og mer vant til at kunnskap, særlig det som har med politikk å gjøre, viser seg å ikke kunne stoles på. I store deler av befolkninga, især blant dem som har høyere utdanning, oppstår det en grunnleggende skeptisk holdning. Man tror ikke lenger på politikernes budskap. Å «fakta-sjekke» påstandene politikerne kommer med er krevende, nesten umulig. Når man slutter opp om politikere og politiske partier, gjør man en mer diffus helhetsvurdering. Dette kan man kalle tillit. Tillit kan gjelde partier eller personer og ethvert parti må være opptatt av å skaffe seg tillit. Velgerne lytter kun til politikerne i den grad de snakker om ting som direkte berører dem. Mange vil alltid forbli usikre på hva de skal mene om politikk. Det finnes ikke lenger noen absolutte autoriteter, slik det gjorde i det før-moderne og før-kapitalistiske samfunn.

For det andre har vi problemet omkring fake news og muligheten for at vi blir utsatt for manipuleringer, at valgkamper blir forsøkt avgjort av fremmede makter osv. Fake news blir nok produsert og spredd, særlig i situasjoner der mye står på spill. Men dette problemet er mye mindre enn man noen ganger får inntrykk av. Ryktene om fake news er i seg sjøl ofte uttrykk for en slags moralsk panikk, en panikk som forsterkes av etterretningstjenester verden over, særlig når de får lov til å offentliggjøre sine mistanker uten å behøve å bevise dem, slik de har gjort i USA. Det jeg her sier, gjelder både USA, Russland og for så vidt ethvert annet land.

Men det gjenstår her et viktig punkt: Sjøl om fake news spres, må det vises at fake news effektiv endrer befolkningas holdninger. Og da er vi tilbake til det første problemet: mengden av kunnskap, uoversiktligheten dette skaper og den skeptiske holdning dette fører med seg. Dess større mengde av kunnskap og dess større skepsis som finnes i befolkninga, dess mindre betydning har fake news. Dess mindre kunnskap og dess flere fordommer som finnes i en befolkning, dess større sjanser for at fake ­news virker.

Fake news, eller rettere: nytten av å produserer fake news, ble drøftet allerede i 1500-tallets Italia.² Redselen for fake news, og mer generelt at folkemassene blir «villedet» av aktører som makthaverne ikke har kontroll over, er ikke noe som nylig har oppstått med internett og digitale medier.

Makthaverne, enten i en stat, en kirke eller en organisasjon, har alltid møtt nye medier som formidler informasjon med den største mistenksomhet. Ett eksempel er radioen. Da den dukket opp på 1930-tallet, ble det hevdet at denne formen for informasjonsspredning til den store massen var «farligere» og mer uberegnelig enn skrift som måtte leses i aviser og bøker. Et eksempel på radioens destruktive virkning som i ettertid ofte er trukket fram, var den angivelige panikk – i ettertid har man funnet ut at omfanget av panikken var overdrevet – som skulle ha spredt seg da Orsons Wells hørespill om Klodenes kamp ble sendt av amerikanske radiostasjoner i 1938.

Et annet og enda eldre informasjonsmedium er trykte bøker. Da man begynte å trykke bøker i Europa fra slutten av 1400-tallet, var holdninga – både hos den romersk-katolske kirka, hos protestantene og fra de ulike statene – at trykte bøker måtte kontrolleres. Et omfattende system av sensur og statlig overvåkning av trykkerier ble innført, bøker ble også brent offentlig, en skjebne som rammet både Voltaire og Rousseau under den epoken vi kaller Opplysningstida. Dette systemet klarte imidlertid aldri å hindre at bøker ble trykket illegalt eller i fremmede stater, særlig i Nederland, og spredt i hemmelighet.³

Fake news, og redselen for angivelige fake news, er altså ikke et helt nytt fenomen. Makthavere har alltid vært opptatt av hva slags informasjon store menneskemengder blir utsatt for og hvordan ny teknologi skaper nye former for informasjonsspredning. Hva som er nytt, er omfanget – det er så mange informasjonsprodusenter og et enormt antall mulige mottakere i den digitale tidsalderen.

III. Presidentvalget i USA og fake news

Uttrykket fake news ble særlig kjent da CIA i januar 2017 framsatte påstander om at nyvalgt president Trump fikk støtte under valgkampen høsten 2016 av desinformasjon produsert av russere. De liberale elitene var sjokkert over at Hillary Clinton tapte for en primitiv høyrepopulist, og både CIA og media påsto at årsaken til tapet var Russlands hacking og digitale krigføring for å få Trump valgt. I en rapport fra sjefen i National Intelligence i USA, den øverste leder for landets 16 etterretningsorganisasjoner, kunne man lese:

Vi er av den oppfatning (assess) at president Putin ga ordre om en påvirkningskampanje i 2016 mot USAs presidentvalg. Russlands mål var å undergrave den offentlige tillit til USAs demokratiske prosesser, sverte Hillary Clinton og skade hennes valgmulighet …Vi er videre av den oppfatning at Putin og den russiske regjering utviklet en klar preferanse for Trump.

Trump benektet dette og kalte påstandene fake news. Sjefen for National Intelligence ble kort etter byttet ut, slik det normalt skjer når en ny president tiltrer, med en som var foreslått av Trump (og deretter godkjent av Senatet). Trump kunne likevel ikke hindre at etterforskninga av disse påstandene fortsatte, hvilket de har gjort til skrivende stund.

Debatten om fake news eksploderte, og det utviklet seg en atmosfære som minnet om den kalde krigens anti-sovjetiske retorikk eller om faser av «rød frykt» tidligere i USAs historie. Under det hele lå en etter hvert stadig dypere uenighet om USAs utenrikspolitiske linje. Trump var den som ønsket at man ikke burde involvere seg i kostbare kriger uten klare gevinster for USA og at USA og Russland på visse punkter, og særlig i kampen mot IS og internasjonal terrorisme, kunne samarbeide. (Slik Russland og USA faktisk i lang tid har gjort, blant annet i Afghanistan-krigen.) Demokratene og Hillary Clinton var globalister. De var positive til regimeendringer som del av spredninga av den amerikanske samfunnsorden verden over. Menneskerettsargumenter ble brukt aktivt i denne sammenheng, blant annet for å begrunne krigen mot Libya og i kampen mot det syriske regimet.

Demokratene og en god del republikanere i USA og alle NATO-venner i Europa fikk nå i Russland en perfekt fiende. Russland – med et forsvarsbudsjett på om lag en tiendedel av USAs – er i dag begrunnelsen for økte forsvarsutgifter i NATO-landene. Og ikke bare det: Russland tjener også som forklaring på valgnederlag både i USA og i Europa. I stedet for å spørre om årsaken til politisk motgang kanskje ligger i de liberale elitenes egen politikk, så kan oppmerksomheten avledes mot noe helt annet: russisk innblanding.

Her i Norge har PST, som et ekko av amerikansk etterretning, advart mot at Russland gjennom digital krigføring blander seg inn i norske valgkamper. Ifølge PST vil utenlandske etterretningstjenester, og i særdeleshet Russlands, bedrive det PSTs trusselvurdering (her siteres fra trusselvurderinga for 2017) omtaler som «å iverksette tiltak for å påvirke den politiske debatten eller svekke legitimiteten til politiske beslutningsprosesser» i Norge. Skulle Rødt eller SV, som begge ønsker utmelding av NATO, oppleve massiv framgang, noe mange av oss ønsker, må vi, ifølge denne logikken, regne med at disse partiene blir anklaget for å være Putins agenter. Begge partier bedriver jo, som alle partier – det er jo selve meningen med et politisk parti – «påvirkning». Av og til kritiserer både Rødt og SV «legitimiteten til politiske beslutningsprosesser», for eksempel da Norge fattet beslutning om å gå til krig mot Libya i 2011. PST går her langt utover sitt mandat og blander seg med sine hypotetiske mistenkeliggjøringer direkte inn i norsk politikk. Vi burde forvente at en slik praksis var lagt død etter oppgjøret med politisk overvåkning som fant sted på 1990-tallet, nemlig overvåkning og mistenkeliggjøring av lovlig politisk kritikk av norsk sikkerhets- og alliansepolitikk. (Jfr. i denne sammenheng Lund-kommisjonen.⁴

Det er bare ett problem med denne frykten for Russland som nesten daglig uttrykkes gjennom norske og utenlandske media. Den bygger på en lang rekke løse og ubegrunnede antakelser. Den sementerer fast et utdatert verdensbilde som stammer fra den kalde krigen. Den hindrer det som åpenbart burde være i det minste Europas interesse: et realpolitisk fundert samarbeid med Russland, der dette er mulig.

Under den amerikanske valgkampen i 2016 hadde det også skjedd et innbrudd i det demokratiske partiets hemmelige epost-konto. Dermed kom det fram at partiets toppledelse, i forkant av nominasjonsprosessen i det Demokratiske partiet, hadde en plan for å forhindre at sosialisten Bernie Sanders skulle bli Demokratenes presidentkandidat og at Hillary Clinton var favorisert bla ved at spørsmål hun skulle få i CNNs kandidatutspørring var forhåndslekket til henne.⁵ Det var Wikileaks som sto bak denne offentliggjøringa. Vi skal her huske at Wikileaks er en organisasjon for lagring og publisering av ellers hemmelige dokumenter. Organisasjonen trådte for alvor fram i offentligheten i 2010. Da ble, i flere omganger, over 340 000 dokumenter, om krigføringa i Afghanistan og Irak og en rekke diplomatsendinger fra ulike US-ambassader, offentliggjort. Daværende utenriksminister, Hillary Clinton, omtalte dette som «et angrep på USAs utenrikspolitikk og allianser og partnerskap som sikrer global sikkerhet og økonomisk vekst.»⁶ Få år seinere, i 2013, kom den tidligere CIA-ansatte Edvard Snowdens avsløringer som viste at USA avlyttet statsledere også i allierte land (Angela Merkel) og også at amerikanske domstoler hadde pålagt en rekke private selskaper, som Google og Facebook, å avlevere data om amerikanske borgere, og at disse domstolbeslutningene var hemmelige. Dette diskrediterte ikke bare USA men også mediaselskapene som uavhengige og frie ­selskaper.⁷

Under valgkampen i 2016 ble det raskt hevdet at Wikileaks samarbeidet med russiske myndigheter og at det var russiske hackere ­som hadde hentet fram e-postene fra det Demokratiske­­ partiet. Selve saken, de tvilsomme metodene Clintons valgkampanje benyttet seg av, druknet i påstandene om russiske forbindelser. De dominerende liberale media var like lite i stand til å være et nyansert og kritisk korrektiv i dette tilfellet som de var i stand til å motsette seg den krigspsykosen, med en rekke fake news omkring Saddam Husseins angivelige masseødeleggelsesvåpen, som preget det amerikanske samfunn rett før Irakkrigen i 2003.

Noe som ligner bevis for de påstandene som her er nevnt, har ennå ikke blitt framlagt sjøl om etterforskninga av den russiske forbindelsen nå (mars 2019) har pågått i over 2 år.⁸ Heller ikke er det gjort troverdig at den påståtte russiske desinformasjon i form av fake news, om den har skjedd, har vært så effektiv at valgresultatet ble påvirket, enn si avgjort av den. (Ulike valgforskere har betvilt dette.) I tilfellet det Demokratiske partiets e-poster ­handlet det forøvrig ikke om fake news. Det handlet om avsløringer av noe som var sant, men som ble forsøkt holdt hemmelig. Det skulle være i all kritisk journalistikks interesse at dette ble avslørt. At disse e-postene fortalte en sannhet ble også bekreftet av ledelsen av det demokratiske partiet som måtte beklage seg overfor Sanders.

IV. Den indre krise i USAs demokrati

Valget av Trump som president var et symptom, ikke årsak til krisa i det amerikanske samfunnet. Høyrepopulismens seier i USA er et resultat av de gamle liberale elitenes politikk, som verken har greid å hindre nedgang i arbeiderklassens levestandard eller å avslutte landets kriger på en seierrik måte. Krisa går mye dypere og handler om at de erfaringene som preger arbeiderklassens situasjon, har vært ignorert eller framstilt på en fordreid måte av politikerne og media. I dag fører dette til at deler av både arbeiderklasse og middelklasse i USA heller vil gi sin stemme, dersom de stemmer, til kandidater på de politiske ytterfløyene, enn til de etablerte politikerne i sentrum. (Valgdeltakelsen i 2016 var på 55,7 %.)

Hvor svak tilliten er til landets politiske institusjoner framgår av Gallups årlige tillitsbarometer hvor amerikanske borgere blir spurt om de har eller ikke har tillit til institusjonene. I 2016 svarte kun 8 % at de har stor tillit til media (Presse, TV, radio), men de blir slått av landets folkevalgte forsamling, Kongressen, som bare har stor tillit fra 3 %! Big business har stor tillit fra 6 %. Noe større tillit hadde i 2016 presidenten med 16 %, mens de militære styrkene hadde stor tillit fra hele 41 %. Vi må anta at svært mange amerikanere er gått lei av samrøret mellom kongressmedlemmer og big business, som i høy grad finansierer deres valgkamper og blir belønnet for det gjennom stemmegivning i Kongressen.

Med en så svak tillit i folket overfor media sier det seg sjøl at media står overfor utfordringer. Man trenger verken Russland eller fake news for å undergrave tilliten til USAs demokrati. Undergravingen er forårsaket av de politiske elitene sjøl og av måten det politiske systemet fungerer på. Store deler av befolkninga henter åpenbart informasjon og verdiholdninger fra nærmiljøet de lever i eller fra nettsteder de sympatiserer med – i den grad de overhodet har kunnskaper om politiske forhold. Det nytter ikke for media å forsøke å belære eller oppdra folket, om det er i aldri så vakre demokratiske verdier. Særlig ikke dersom en økende del av befolkninga oppfatter bekjennelsen til slike verdier som en form for hykleri. Det nytter ikke med høystemte bekjennelser til «verdiene våre» så lenge det hersker uklarhet eller uenighet (nesten alltid) om hva verdiene våre er. Det finnes på ytterste høyre fløy ofte en større forståelse for disse problemene enn hva man finner blant liberalere – og forståelsen er heller ikke god nok på den sosialistiske venstrefløyen.

Hva er demokrati, rettferdighet, likhet? Enhver som har forsøkt å diskutere slike begreper, vet at det ikke er gjort i en håndvending å bli enige om hva som menes med disse ordene. Dette viser at det ikke bare er fake news som er problemet, men begrepene som brukes og den tolkning som nødvendigvis må gjøres (både av politikere og publikum), når mangfoldet av fakta skal settes sammen i en helhet. Kildene til uenighet er med andre ord flere, og uenighet om fakta er kun en av dem. Derfor vil ikke innføringa av såkalte faktasjekk-institusjoner løse problemet omkring den offentlige politiske kommunikasjon. I verste fall vil faktasjekk tildekke problemet.

V. Demokrati og ytringsfrihet

USA er et ideologisk polarisert og splittet samfunn. Den lave tilliten til media viser at myten om media som en nøytral forvalter av sannheten faktisk er brutt sammen, sjøl om det i Europa ikke er kommet så langt. Ideen om kritisk og uavhengig journalistikk må forsvares, for det er vanskelig å tenke seg en demokratisk offentlighet uten denne. Dette forsvaret må inneholde to elementer. For det første må (dette sagt om de norske forhold) media ta konsekvensen av at de preges av de samme verdier og ideologier som ellers i samfunnet, og at man aldri helt vil kunne frigjøre seg fra disse, kun – i beste fall – ha en kritisk bevissthet om dette forhold. For det andre må den stadige maktkonsentrasjonen i noen få mediehus og i særdeleshet noen få TV-selskaper som systematisk bygger opp under maktblokkens konsensus, stoppes. Disse aktørene vil i politisk kritiske situasjoner, i likhet med da Norge gikk til krig mot Jugoslavia (1999) eller mot Libya (2011), fungere på makthavernes premisser. Wikileaks-avsløringene som viste den amerikanske statsmakt over mediegigantene Facebook og Google, er ikke et enestående tilfelle.

Heller ikke er dette et nytt problem. For over 50 år siden sa Frede Castberg – han var rektor ved Universitetet i Oslo og det som må kalles en god liberaler – følgende i Forelesninger over rettsfilosofi:

Selvsagt kan en forfatning eller lovgivning som sikrer den juridiske adgang til å kritisere statsmyndighetene og i det hele tatt fremholde politiske meninger offentlig, ikke garantere at friheten blir effektiv og reell. Det er klart at for å påvirke offentlig opinion …, må man i våre dager ha økonomiske ressurser som de færreste privatfolk enkeltvis råder over. Dette betyr naturligvis at de kapitalistiske eller organisasjonsmessige, økonomiske maktsentrer kan få – og faktisk får – en dominerende innflytelse gjennom bruken av de forskjellige “masse-media»… Spørsmålet om garantier for den frie meningsdannelse i det politiske demokrati er i det hele – og vil også mer og mer bli – et sentralt problem for gjennomføringen av reellt demokrati i det moderne samfunn.⁹

Det er i høy grad her hovedproblemet ligger. Hvordan kan fri meningsdannelse og demokrati bli realiteter i et samfunn preget av økende ulikheter. Problemet er ikke først og fremst internett eller fake news. Heller ikke populismen, som liberalere setter lik med primitive og irrasjonelle fordommer i folkedypet. Det finnes røster, også på venstrefløy, som ser disse fenomenene som årsak ikke bare til demokratiets, men til sivilisasjonens forfall. Disse analysene er uholdbare. Populismen må sees som et produkt av at venstresidas tradisjonelle organisasjoner (partier og fagforeninger) befinner seg i en krise. Arbeiderklassens atferd i en slik situasjon er ikke konstruktiv, men ­reaktiv. Den gjør motstand og blokkerer de verste sosiale og økonomiske angrepene mot vanlige arbeidsfolk, men uten at det blir utviklet en samlet alternativ politikk som kan utfordre maktblokken. De gule vestenes bevegelse i Frankrike er et godt eksempel. Hva som blir helt galt, er å kople denne populismen sammen med en angivelig fare for fascisme. Populismen kan derimot bli en nødvendig stimulans for demokratiet og tvinge fram en offentlig kommunikasjon som unndrar seg den liberale maktblokkens premisser. Den avgjørende garantien for fortsatt demokrati ligger i at arbeiderklassen og alle former for folkelige elementer gjør seg gjeldende i det offentlige rom med protester og manifestasjoner av ulike slag. Demokratiske retter bevares og forsterkes ved at de brukes. Intellektuell argumentasjon og opplysning er viktig, men i seg sjøl ikke tilstrekkelig for å sikre demokratiet.

Inger Hagerup var en overbevist sosialist og kalte seg gjerne kommunist. Hun skrev dikt om kong Haakon VII, noe andre radikalere som Arnulf Øverland og Nordahl Grieg også gjorde i krigsårene. Inger Hagerup skrev mye i NKP-avisa Friheten, og var med i redaksjonsrådet til tidsskriftet Kvinnen og Tiden.

Av Inger Hagerup (1905–1985)
ble født i Bergen og er en kjent norsk lyriker som også skrev skuespill, hørespill og prosa. Diktet «Vær utålmodig menneske», ble skrevet i 1947, to år etter andre verdenskrig.
Foto: Kilde: H. Aschehaug & Co v/ Bjørg A. Ringstad

 

Vær utålmodig menneske!

Langsomt blir allting til.

Skapelsen varer evig.

Mørket ble lys og lyset ild,

og mennesket våknet en dag og sa:

Jeg vil.

 

Langsomt blir allting til.

Langsomt seiler vår jord mot en ukjent havn.

Ingen kan måle vår fremtid,

og ingen kan gi den navn.

 

Men dette vet vi,

at vi er med på å skape det evige livet,

skape det ondt eller godt.

 

Vi vil ikke tape.

Vi vil ikke miste den ilden vi engang har fått.

 

Mange var veiene. Det bar galt avsted.

Styrken ble makt og makten vold.

Og mennesker trampet hverandre ned.

Men alltid var drømmene den ytterste

virkelighet.

 

Langsomt blir allting til.

Det haster, det haster. Det kan gå galt igjen.

Hva er det vi vil?

 

Drømmer og utopier sier de kloke menn,

de som er kalde av hjertet.

Hør ikke på dem lenger!

Livet er ikke bare hus og mat og penger.

 

Vi er bestandig på vei,

bestandig et stykke lenger,

alltid på vei mot menneskehetens seir

eller nederlag.

 

Det haster, det haster idag!

Vær utålmodig, menneske!

Sett dine egne spor!

Det gjelder vårt evige, korte liv.

Det gjelder vår jord.

 

Av alle myter som er skapt om marxismen – og dem er det mange av – er en av de mest eiendommelige den at det til grunn for Marx’ syn på produksjonen skal ligge en deterministisk teknologiforståelse. Analysen av produksjonen skal altså være basert på en oppfatning av at teknologien er noe som ligger utenfor og er uavhengig av menneskene, og at den dermed former samfunnet uten samfunnsmedlemmenes medvirkning. Går man imidlertid nærmere inn på argumentene som gjerne anføres for dette synet, reduseres det ofte til en liten håndfull isolerte sitater, hvorav det kanskje hyppigst anførte er Marx’ uttalelse om at «[h]åndmøllen medfører et samfunn med feudalherrer, dampmøllen gir et samfunn med industrielle kapitalister.»¹

Foto: Samuel Zeller
Av Mathias Bismo,
byråkrat og redaksjonsmedlem i Gnist.

Nå er det ikke en uvanlig øvelse, verken blant kritikere eller sympatisører av Marx, å isolere enkeltstående utsagn og gi dem en kanonisert status. Men at noe ikke er uvanlig, betyr ikke at det er en fornuftig eller riktig tilnærming. Påstanden om håndmøllen og dampmøllen får sin konkrete betydning først når man ser den i kontekst. I 1847 ga Marx ut boka Filosofiens elendighet som en polemikk mot den franske sosialisten Pierre-Joseph Proudhon, av mange regnet som anarkismens far, blant annet rettet mot dennes syn på produksjonen. Proudhon, mente Marx, hadde nemlig en ahistorisk tilnærming der han blant annet ikke tok hensyn til at ulikt teknologisk nivå har ulike samfunnsmessige uttrykk. Når så Marx skriver at én måte å produsere på skaper én bestemt type maktforhold, så er ikke det annet enn en spissformulering av dette ­argumentet.

Egentlig er det nok heller de som hevder det ikke er slik, som er svar skyldig. Den teknologiske utviklingen, både fra annen halvdel av 1700-tallet og frem til Marx tid og siden da, bekrefter nettopp bildet Marx tegner opp. At det bare trengs én person til å produsere det man tidligere trengte hundre personer til å produsere, og at man på bare noen dager eller timer, ja, ofte bare et øyeblikk, kan levere et produkt det tidligere tok uker og måneder å levere, har åpenbare konsekvenser for hvordan vi organiserer produksjonen og varesirkulasjonen, og dermed også samfunnet. Teknologiens stadige fremskritt gjør tidlige tiders samfunnsmessige uttrykk til anakronismer, til noe som rett og slett ikke passer inn.

Det er riktig at Marx i Filosofiens elendighet stort sett tok teknologien og den teknologiske utviklingen for gitt, at han altså bare i liten grad spurte seg hvor teknologien kom fra. Årsaken til dette er nok todelt. For det første så lå dette utenfor bokas tema, altså kritikken av Proudhon, men for det andre så er det nok også god grunn til å anta at dette ikke var et tema Marx hadde tenkt så mye over på dette tidspunktet. Og det er meget forståelig. Ikke bare hadde industrikapitalismen bare så smått begynt å vinne gjennom på kontinentet, der Marx på denne tida hadde sitt virke, dette var også lenge før han virkelig tok fatt på studiene som etter hvert skulle munne ut i en rik litteratur om økonomiske forhold – en litteratur der teknologien fikk stor plass.

Degradering av arbeidet

Men før vi går videre til disse senere arbeidene, kan det være på sin plass å se kort på hva det faktisk var han skrev om teknologien og måten den gjorde seg gjeldende på, i Filosofiens ­elendighet:

Det som kjennetegner arbeidet i den mekaniske fabrikken, er at det har mistet enhver spesiell karakter. Men fra det øyeblikket enhver særlig utvikling opphører, gjør behovet for universalitet, bestrebelsene etter en allsidig utvikling av individet, seg følbar. Den automatiske fabrikken tilsidesetter spesialister og fagidioti.²

Dette er en påstand som får stor gjenklang i Marx’ senere arbeider, ikke minst i Kapitalens første bok, der han vier over 160 sider (i den norske oversettelsen) til omtale av maskineri og storindustri. «På denne måten,» skriver han her, «blir ikke bare kostnadene som er nødvendige for arbeidskraftens reproduksjon betydelig redusert, samtidig blir også dens hjelpeløse avhengighet av fabrikken som helhet, altså av kapitalisten, gjort fullstendig.»3 Teknologien, som den uttrykker seg gjennom maskineri og i storindustrien, blir «et mekanisk uhyre, med en kropp som fyller hele fabrikkbygninger, og med en demonisk kraft som først er skjult under de nesten høytidelig avmålte bevegelsene til dens kjempelemmer, for derpå å bryte løs i de talløse egentlige arbeidsorganenes febergale hvirveldans.»⁴

Under den kapitalistiske produksjonsmåten fremstår teknologien i en form som frarøver de umiddelbare produsentene nærmest enhver menneskelighet. Arbeiderne blir underkastet teknologien, arbeidet degraderes til å være et vedheng til maskineriet, og hele forholdet mellom arbeider og maskin – mellom levende og dødt arbeid – snus dermed opp-ned. Der produksjonsmidlene tidligere var den umiddelbare produsentens redskap til å gjennomføre sin vilje, blir produsenten under maskinens dominans redusert til et redskap for å gjennomføre viljen som formidles gjennom maskineriet. Eller som Marx skriver i Grundrisse, mens «arbeideren besjeler ­[verktøyet] som et organ med sine ferdigheter og sin styrke, som er avhengig av hans virtuositet for å kunne brukes», så besitter maskinen «i motsetning til arbeideren […] ferdigheter og styrke», det er maskinen «som selv er virtuosen, som har en egen sjel i de mekaniske lovene den virker etter»^.5

Den industrielle revolusjonen

For Marx var ikke den industrielle revolusjonen bare en revolusjon i den umiddelbare produksjonen, den innebar også en revolusjon i måten samfunnet organiseres på. En viktig bidragsyter til denne forståelsen var hans fremtidige nære venn og samarbeidspartner Friedrich Engels som i 1844, etter å ha observert forholdene arbeiderklassen levde under i Manchester med egne øyne, skrev en bok der han oppsummerte den industrielle revolusjonen slik:

Den engelske arbeiderklassens historie begynner i andre halvdel av forrige århundre med oppfinnelsen av dampmaskinen og av maskiner til bearbeidelse av bomull. Disse oppfinnelsene ga som kjent støtet til en industriell revolusjon, en revolusjon som forvandlet hele det borgerlige samfunnet, og som vi først nå er i ferd med å se den verdenshistoriske betydningen av.⁶

Teknologiens demoniske kraft ligger ikke, eller i hvert fall ikke bare, i dampmaskinen og maskiner til bearbeidelse av bomull som sådan, den ligger minst like mye i forvandlingen av det borgerlige samfunnet, eller nærmere bestemt denne forvandlingens form. Når menneskene tar i bruk teknologi, enten det er i form av enkle redskaper eller avanserte maskiner, mente Marx, så gjør de dette for å måtte jobbe mindre for eller bruke mindre krefter på å produsere det de trenger. «Virkelig […] innsparing,» skriver han i ^Grundrisse, «består i innsparing av arbeidstid […], en innsparing som er identisk med utviklingen av produktivkraften.»⁷

Men under kapitalistiske produksjonsforhold antar denne innsparingen form av merarbeid. Arbeidstida begrenses ikke til det som er nødvendig for å holde arbeiderne i live, «for […] å bygge et forsikrings- og reservefond, [for] å utvide reproduksjonen jevnt i det nivået de samfunnsmessige behov krever, og [for å produsere livsnødvendigheter for] samfunnsmedlemmene som ennå ikke eller ikke lenger er arbeidsdyktige.»⁸ Riktig nok reduseres den nødvendige arbeidstida, altså den arbeidstida som trengs for å dekke disse behovene, etter hvert som teknologien utvikles, men siden det ikke er arbeideren som disponerer over sin egen arbeidskraft, bruker kapitalisten arbeidstida som går utover dette – den unødvendige arbeidstida, så å si – til å øke sin egen kapital, å berike seg selv. «Det mest utviklede maskineriet tvinger dermed arbeideren til å jobbe lenger enn villmannen gjør eller han selv gjorde med de enkleste, mest primitive verktøy.»9

Kapitalens fange

Den moderne teknologien introduseres altså ikke for samfunnet i sin rene mekaniske og/eller kjemiske form, eller, som vi kanskje ville sagt om dagens teknologi, sin digitale form, men i en samfunnsmessig formidlet form, i en form som er underkastet den kapitalistiske produksjonsmåten:

Det er […] den vitenskapelige analysen og anvendelsen av mekaniske og kjemiske lover som gjør maskinene i stand til å utføre arbeid arbeiderne utførte før. Utviklingen av maskineriet i denne retningen inntrer imidlertid først når industrien har nådd et høyt utviklingsnivå og all vitenskap er blitt tatt til fange i kapitalens tjeneste.¹⁰

Det er altså en sammenheng og en vekselvirkning mellom den moderne teknologiens opphav og den samfunnsmessige formen den antar. Teknologien i rent materiell form utvikles av kloke vitenskapsmenn og vitenskapskvinner. Gjennom sitt virke omformer de gjennom vitenskapelig analyse sin kjennskap til naturlovene til håndfaste ting, produkter, som gjør det mulig å bruke mindre tid på å produsere det samme som før, altså å øke ­produktiviteten:

Naturen bygger ingen maskiner, ingen lokomotiver, jernbaner, elektriske telegrafer, automatiske spinnemaskiner etc. De er produkter av den menneskelige industrien – naturlige materialer ­forvandlet til organer for den menneskelige viljen overfor, eller dens aktivitet i, naturen. De er den menneskelige hjernens organer skapt av den menneskelige hånden, tingliggjort kunnskapskraft.¹¹

Men når denne kunnskapskraftens tingliggjøring tas til fange i kapitalens tjeneste, innebærer det ikke bare at den benyttes på en bestemt måte, at redusert nødvendig arbeidstid fører til økt merarbeid og ikke redusert faktisk arbeidstid. Det innebærer også at disse oppfinnelsene «blir forretning, og [at] anvendelse av vitenskap på den umiddelbare produksjonen blir et bestemmende og fasiliterende utgangspunkt for vitenskapen selv».¹²

Ikke bare blir oppfinnelsene forretning, måten oppfinnelsene brukes på, fører i neste omgang til at den videre vitenskapelige utviklingen følger en bestemt retning – teknologien blir stiavhengig, som man gjerne sier. Når oppfinnelser først har blitt butikk, så baller dette på seg. Dette er en tendens som, om noe, har eskalert siden Marx’ tid, med patenter, næringslivsfinansiert forskning, kommersialisering av akademia osv. Det er ikke teknologien som sådan, men måten teknologien tas opp i samfunnet, som bestemmer retningen på den teknologiske utviklingen.

De som snakker om at Marx skal ha oppfattet at teknologien er noe som eksisterer utenfor og uavhengig av menneskene, kan ikke ha forstått denne distinksjonen. Ja, om man i det hele tatt skal kunne bruke determinisme-begrepet på denne måten om Marx, så må det begrenses til antakelsen om at menneskene har en indre drift for å redusere arbeidstida som er nødvendig for å holde seg i live og å bringe arten og slekta videre. Riktignok er ikke dette en ukontroversiell antakelse – både det borgerlig-pietistiske arbeids- og nøysomhetsidealet og visjoner om at det en gang skal bli like gøy å jobbe som å danse (forutsatt at man synes det er gøye å danse), er uttrykk for andre tilnærminger – men det er en diskusjon som ligger langt utenfor rammene av denne artikkelen.

Vitenskap

Men hvor kommer så denne vitenskapen eller kunnskapskraften fra? Det er ikke kapitalistene som frembringer den – deres rolle i produksjonen er begrenset til å eie produksjonsmidler og til å tilegne seg merarbeid.

Vitenskapen koster kapitalisten overhodet «ingenting», noe som imidlertid slett ikke forhindrer ham i å utnytte den. «Fremmed» vitenskap blir innlemmet i kapitalen liksom fremmed arbeid. «Kapitalistisk» tilegnelse og «personlig» tilegnelse, enten det gjelder av vitenskap eller av rikdom, er to helt forskjellige ting.¹³

Vitenskapen kapitalistene benytter seg av, er altså fruktene av en annens arbeid. Han går imidlertid ikke nærmere inn på hvem denne andre er, selv om det finnes hentydninger, særlig i Grundrisse. Grunnen til dette er antakelig at naturvitenskapen som en egen profesjon var svært uutviklet på Marx’ tid sammenlignet med i dag. Innovasjon og oppfinnelser var fortsatt i stor grad en integrert del av produksjonen, utviklet av dem som var en del av denne. At dette har endret seg senere, at vitenskapen i dag har blitt en egen profesjon, forandrer ikke på selve dette arbeidets karakter. Derimot er det liten tvil om at det vitenskapelige arbeidet fremstår som noe annet for dem som driver med det, og at vitenskapsmennesker dermed har en annen inngang til selve arbeidet. Selv om de bidrar til produktiviteten, er de ikke umiddelbare produsenter, og mens det som kjennetegner de umiddelbare produsentene – «kjerneproletariatet» – er deres mangel på «fagidioti», er det nettopp denne «fagidiotien» som kjennetegner vitenskapsfolk. Mens de direkte produsentene altså er preget av generell kompetanse og universalitet, er vitenskapsfolk preget av spesialisert kompetanse, med tilhørende markedsverdi for arbeidskraften sin og en tilsynelatende uavhengighet fra kapitalen.

Men denne uavhengigheten er i stor og økende grad illusorisk. Stadig mer av forskningen finansieres av næringslivet, en aktivitet de selvsagt ønsker å få noe igjen for, enten det er i form av patenter de kan selge videre eller resultater de kan bruke direkte i egen produksjon. Også innenfor offentlig finansiert forskningsvirksomhet, er «kommersialisering» et stadig viktigere nøkkelord, og også innenfor akademia opprettes det derfor egne virksomheter i institusjonenes grenseland med kommersialisering, forretning, som uttrykt formål. Illusjonen om uavhengighet er likevel sterkt medvirkende til at vitenskapen lar seg fange i kapitalens tjeneste. Ja, innenfor enkelte bransjer, ikke minst innenfor IKT-sektoren, velger til og med mange å leve fra hånd til munn, påta seg såkalte drittjobber for å finansiere tilværelsen, samtidig som de bruker all sin ledige tid på å gjøre seg attraktive for næringslivet.

Fra arbeid til fri tid

I den grad storindustrien utvikler seg, blir dannelsen av virkelig rikdom mindre avhengig av arbeidstida. […] Så snart arbeidet i umiddelbar form har opphørt med å være hovedkilden til rikdom, opphører arbeidstida, må arbeidstida opphøre, å være rikdommens målestokk, og dermed bytteverdien å være bruksverdiens målestokk.¹⁴

Selv om teknologien fremtrer i en samfunnsbestemt form, så er ikke denne formen avgjørende for dens naturbetingede eksistens. «Selv om kapitalen først antar adekvat skikkelse av bruksverdi innen produksjonsprosessen […] så betyr det på ingen måte at denne bruksverdien – maskineriet i seg selv – er kapital, eller at dens eksistens som maskineri, er identisk med dens eksistens som kapital.»¹⁵ Det er jaget etter merverdi – etter profitt – som gir teknologien sin demoniske karakter. Men uten teknologisk utvikling, vil det, motsatt, heller ikke være mulig å kombinere redusert nødvendig arbeidstid med utvidet reproduksjon. Innsparing av arbeidstid ned mot «produksjonskostnadenes minimum (og reduksjon mot et minimum)» er på ingen måte forsakelse av nytelse, men utvikling av makt, av produksjonsevne, og dermed også evner og midler til nytelse. Evnen til nytelse er en betingelse, altså et middel, for denne, og denne evnen består i utvikling av individuelle anlegg, produktivkraft. Innsparing i arbeidstid er lik økt fri tid, dvs. tid til individets fulle utvikling, som selv igjen virker tilbake på arbeidets produktivkraft som den største produktivkraften.¹⁶

På sett og vis kan en overgang fra den kapitalistiske produksjonsmåten til en produksjonsmåte basert på assosierte produsenter – Marx’ betegnelse på den kommunistiske produksjonsmåten – forstås som en frigjøring av teknologien fra sitt fangenskap under kapitalen. Da vil vitenskapen kunne gå fra å tjene kapitalens interesser til å tjene de direkte produsentenes interesser. I hvilken grad dette gir seg uttrykk i de ulike næringene, vil nok kunne variere – ja, det vil kanskje vel så mye gi seg uttrykk i hvilke næringer ressursene konsentreres rundt. Samtidig er det ikke tvil om at stiavhengigheten teknologien er belemret med, også vil være til stede i et slikt samfunn, i hvert fall i starten, men det gir uansett en mulighet til å velge en annen vei.

Men Marx har også et annet poeng, nemlig at individets fulle utvikling er arbeidets største produktivkraft. Fri tid må altså ikke forstås som fritid, men som en disponibel tid til «[ø]velse, eksperimentell vitenskap, materielt skapende og selv tingliggjort vitenskap.»¹⁷ Først når den nødvendige arbeidstida er redusert til et minimum, vil menneskene ha tilgjengelig tid til å realisere vitenskapens egentlige potensial, men i motsetning til under før-kapitalistiske samfunnsformer, vil det nå være på en kvalitativt ny grunnvoll, skapt av og under den kapitalistiske produksjonsmåten. Antakelsen om at menneskene vil utvikle teknologien mer, ikke mindre, i et kommunistisk enn i et kapitalistisk samfunn, er en antakelse som virkelig har blitt utfordret, ikke minst på bakgrunn av erfaringene fra Sovjetunionen. Men man kan jo snu på det og spørre om det virkelig er slik det å dele arbeidet mellom et lite sjikt av kloke hoder og en stor masse arbeidere som frarøves den frie tida disse kloke hodene gir dem anledning til å frigjøre, er nødvendig for at teknologien skal utvikle seg. Om vi ser på de mange rundt omkring på gutterom og hybler som bruker store deler av den frie tida de faktisk har, til å utvikle teknologi for sin egen skyld, så er nok ikke det helt sikkert. En nærmere diskusjon om dette, vil imidlertid sprenge rammene for denne artikkelen, selv om det er en svært viktig debatt.

Det Marx ikke skrev noe om

Nå har det selvsagt skjedd mye siden Marx formulerte disse tankene. For eksempel er så godt som alt det han skriver om teknologi, omtaler av teknologi slik den blir brukt i produksjonen. Dette er ikke overraskende, all den tid den forbrukerteknologien som faktisk fantes på Marx’ tid, i liten grad skilte seg fra den som fantes før den industrielle revolusjonen. Energikildene som ble brukt i produksjonen, befant seg fortsatt på et nivå som gjorde at de ikke kunne benyttes av forbrukerne, og oppfinnelsene forbrukerteknologien har utviklet seg på grunnlag av, lå fortsatt langt frem i tid.

Den rivende utviklingen som har skjedd siden, har gjort teknologien til en integrert, nærmest uunnværlig, del av hverdagen, i hvert fall i vår del av verden. Det gjør likevel ikke at Marx’ tanker og ideer er foreldet – at teknologien har invadert hele livet vårt, og at teknologien i dag befinner seg på et helt annet nivå i produksjonen, betyr ikke at rollen den spiller i produksjonen, som jo var det Marx var opptatt av, er en annen. Derimot har introduksjonen av teknologi i hjemmet, og da særlig teknologi av samme type som også brukes i produksjonen, skapt nye problemstillinger, noe som særlig gjør seg gjeldende på IKT-feltet. Enkelte har i denne forbindelse tatt i bruk begrepet «forbruksarbeid» som betegnelse på tidligere betalt produktivt arbeid som nå utføres ubetalt av forbrukeren, i stor grad muliggjort av teknologien.¹⁸ Dette er en viktig problematikk, og diskusjonen rundt den er fortsatt bare i ­startgropa.

Når Marx skriver om arbeid, så er det også underforstått at det er snakk om produktivt arbeid, altså arbeid som skaper merverdi. Men så lenge arbeidslivet ikke er begrenset til den produktive sektoren, kan heller ikke spørsmålet om bruken av teknologi i arbeidslivet begrenses til denne sektoren. I dagens offentlighet er det minst like brennende i den uproduktive sektoren, ikke minst i offentlig sektor. Også i offentlig sektor er det en rekke arbeidsoppgaver som vil kunne utføres minst like bra med mindre bruk av arbeidskraft, takket være teknologien. Men det er minst like mange arbeidsoppgaver der dette er mer problematisk, kanskje særlig i helse-, omsorgs- og undervisningssektorene. Naturvitenskapen har gode muligheter for å øke produktiviteten så lenge arbeidsobjektet virker etter naturvitenskapens lover. Men med en gang arbeidsobjektet virker etter sosiale og/eller psykologiske lover, forholder det seg helt annerledes. Hva dette har å si for i hvilken grad teknologien kan utvikles, også utenfor rammene kapitalen setter, i et samfunn der en stor og voksende andel av arbeidskraften nettopp brukes til å dekke slike behov, det er et åpent spørsmål.

Noter

1 Karl Marx, Verker i utvalg 2, Oslo: Pax Forlag 1970, s. 128.

2 Karl Marx/Friedrich Engels, Werke Band 4, Berlin: Dietz Verlag 1988, s. 157. Alle utdragene fra Werke er oversatt av undertegnede.

3 Karl Marx, Kapitalen, Oslo: Forlaget Oktober 1983, bind 3, s. 66.

4 Samme sted, s. 18.

5 Karl Marx/Friedrich Engels, Werke Band 42, Berlin: Dietz Verlag 1983, s. 593.

6 Karl Marx/Friedrich Engels, Werke Band 2, Berlin: Dietz Verlag 1962, s. 237.

7 Marx/Engels 1983, s. 607.

8 Karl Marx/Friedrich Engels, Werke Band 25, Berlin: Dietz Verlag 1964, s. 883.

9 Marx/Engels 1983, s. 604.

10 Samme sted, s. 600. Det kan nevnes at de to engelske oversettelsene av Grundrisse oversetter «gefangengenommen» (tatt til fange) med hhv. «pressed» (presset) og «forced» (tvunget). Begge oversettelsene kan altså gi inntrykk av at det her kan finnes en utenforliggende kraft, utenfor kapitalens herredømme. Siden en betydelig del av debatten om Marx’ forhold til teknologien har foregått på bakgrunn av de engelske oversettelsene, kan dette ha bidratt til å gi Marx et mer deterministisk preg enn det er grunnlag for.

11 Samme sted, s. 602.

12 Samme sted, s. 600.

13 Marx 1983, s. 24.

14 Marx/Engels 1983, s.604–5.

15 Samme sted, s. 595–6.

16 Samme sted, s. 607.

17 Samme sted, s. 607.

18 Se f.eks. Ursula Huws, «Å løyse opp knuten», Tidsskriftet Rødt 2/2014.

Twitter sier de driver med «det folk snakker om akkurat nå».Facebook hevder at «oppdraget er å gi folk makt til å bygge fellesskap og føre verden nærmere sammen. Folk bruker Facebook til å holde kontakten med venner og familie, å oppdage hva som foregår i verden og å dele og uttrykke det som betyr noe for dem».

Foto: Markus Spiske
Av Christian Fuchs,
østerriksk sosiolog, for tiden professor ved Westminster College i London. Han har skrevet flere bøker om digitalt arbeid. Hans siste bok er Digital Demagogue: Authoritarian Capitalism in the Age of Trump and Twitter (Pluto Press 2018).
Oversatt av Mathias Bismo

Artikkelen er en omarbeidet versjon av Christian Fuchs bidrag til boka Anti-Social Media (Theschoolbook.com 2018), tidligere publisert av Open Democracy UK.

Så i følge de sosiale mediebedriftenes beskrivelse av seg selv, handler «sosiale» medier om uttrykk, deling, kommunikasjon og fellesskap. Denne forståelsen er i tråd med den borgerlige samfunnsteoriens begrep om det sosiale. For den franske sosiologen Émile Durkheim, innbefatter det sosiale samfunnsmessige fakta som utøver «en ekstern begrensning» på individet. Følgelig oppfattes ethvert uttrykk sosialt fordi det går inn i andres tanker og oppførsel. Etter Durkheims forståelse er altså enhver post på Facebook og Twitter – selv om ingen svarer – sosial fordi den har et potensial til å inngå i andres tanker og oppførsel. For den tyske sosiologen Max Weber, er en handling sosial hvis den «tar hensyn til andres oppførsel og dermed beveges i tråd med dette». For Weber er altså Facebook og Twitter sosiale i den grad brukere svarer på og kommenterer andres Twitter-­meldinger, Facebook-meldinger osv. Den durkheimske og weberske forståelsen av det sosiale passer godt inn i de sosiale mediebedriftenes verdenssyn som fremstiller disse selskapenes teknologier som essensen av det sosiale. Administrerende direktør i Facebook Mark Zuckerberg sa i et intervju i 2011 at Facebook er sosiale «på ekte» fordi de underbygger «evnen til å holde forbindelsen med flere mennesker». Facebooks operasjonelle leder Sheryl Sandberg hevdet i det samme intervjuet at Facebook er den «sosiale teknologien folk bruker» og at Facebook vil at «alt skal være mer sosialt for alle andre».

Antisosiale sosiale medier

Andre steder har jeg argumentert for at kommersielle sosiale mediers forretningsstrategier fremmer en deltakelses-/forbindelses-/deleie-ideologi. At noe er en ideologi, peker mot en mørkere realitet. Noen som fremmer en ideologi, fremmer en påstand som ikke samsvarer med virkeligheten, en avledning fra den faktiske virkeligheten for å skjule maktstrukturer. «Sosiale» mediebedrifter hevder de er sosiale for å fremme det usosiale og det antisosiale.

Cambridge Analytica-skandalen har fremvist «de sosiale medienes» antisosiale karakter. I 2013 tok nevrovitenskapsmannen Aleksandr Kogan i bruk Facebooks utviklerplattform for å kjøre en personlighetsundersøkelse på Facebook. Her samlet han inn personlige data fra nesten 90 millioner brukere. Disse ble så solgt til Cambridge Analytica. Visepresidenten deres var høryeideologen Steve Bannon, som senere ble Donald Trumps sjefstrateg i Det hvite hus. Cambridge Analytica brukte dataene for å personalisere politiske reklamer i valgkamper. Det er stor enighet om at dette er et forsøk på å manipulere demokratiet. Som en følge av dette, begynte kommentatorer å snakke om Facebooks antisosiale og usosiale karakter. For eksempel begynte Financial Times med ett å snakke om et «antisosialt nettverk».

Problemet med den etablerte offentlige sfærens plutselige oppdagelse av antisosiale medier er at de samme kommentatorene, forståsegpåerne og mediene i årevis har hyllet de sosiale mediebedriftene som den siste store tingen som ville omforme alt og gjøre alt bedre. De overså at antisosialitet er iboende og innebygd i digital kapitalisme.

2018 var ikke bare året Cambridge Analytica-/Facebook-skandalen ble kjent, det var også det året vi feiret Karl Marx’ 200-årsdag. Og det er Karl Marx sin teori som er det kraftigste redskapet for å avsløre næringsdrivende «sosiale» mediers og den digitale kapitalismens usosiale og antisosiale karakter.

De økonomisk-filosofiske manuskriptene fra 1844 er et av Marx’ tidlige filosofiske arbeider. Her formulerer han med kraft og tyngde kritikken av kapitalismen som et antisosialt system gjennom bruken av fremmed­gjøringsbegrepet.

For Marx er mennesker sosiale vesener fordi de produserer det samfunnsmessige livet og samfunnet sammen:

Det er ikke bare materialet for min virksomhet – til og med språket som tenkeren arbeider med – som er gitt meg som et samfunnsmessig produkt, min egen tilværelse er samfunnsmessig virksomhet, den er følgelig det jeg gjør ut av meg selv, det som jeg gjør ut av meg for samfunnet og i bevissthet om at jeg er et samfunnsmessig vesen. […] Individet er det samfunnsmessige vesen. Dets livsytring er derfor – selv når det ikke framtrer i den umiddelbare formen som en samfunnsmessig livsytring som er fullbyrdet i fellessakp med andre – en ytring og en bekreftelse av det samfunnsmessige livet. Menneskets individuelle liv og dets artsliv er ikke forskjellige ting, selv om det individuelle livets eksistensmåte nødvendigvis er en mer spesiell eller mer allmenn form for artslivet, eller artslivet er et mer spesielt eller mer allment individuelt liv.¹

Marx fortolker Hegel materialistisk når han argumenterer for at dominans og klassestrukturer fører til en kløft mellom menneskenes eksistens i det samtidige samfunnet og dets sosiale essens. Kapitalismen gjør at menneskenes essens og deres eksistens blir to ulike ting. Kapitalismen gjør menneskene fremmede for sin sosiale natur. Fremmedgjøringen ­konstituerer kapitalismens usosiale og antisosiale karakter. Marx sier at arbeidsdelingen, klasse­strukturer og varebyttet fører til at samfunnet domineres av «usosiale særinteresser». Menneskene blir fremmede for naturen,de blir fremmede for sin kropp og sin bevissthet, sin ­subjektivitet, og det blir fremmed for «produktet av sitt arbeid, av sin livsvirksomhet», og også fra andre mennesker og samfunnet. I fremmedgjorte strukturer og samfunn kontrollerer ikke menneskene de tingene, strukturene, ressursene og sosiale forbindelsene som de produserer og som de produserer med.

Marx’ fremmedgjøringsbegrep er ikke bare en kritikk av lønnsarbeidet og et privat eierskap til produksjonsmidlene som fremmedgjør mennesker økonomisk fra det de sammen ­produserer i samfunnet, og som er i privat eie av kapitalen. Det er også en kritikk av politiske systemer og institusjoner som fremmedgjør mennesker fra kontroll og innflytelse over forholdene som styrer livene deres. Kritikken av fremmedgjøring er en kritikk av økonomisk og politisk dominans og et krav om politisk demokrati og økonomisk demokrati.

Cambridge Analytica-skandalen er ikke bare en historie om falske nyheter, falsk oppmerksomhet, falske kontoer, falske personlighetstester og falsk reklame i sosiale medier. Det er en historie om hvordan høyrefløyens digitale ideologi, digital kapitalisme og digital nyliberalisme veves sammen. Ideologer og bevegelser på ytre høyre fløy vil gjøre det de kan for å nå sine mål, inkludert å bruke digitale medier på alle måter som er nødvendig for å spre propaganda og bekjempe politiske fiender. En ­politisk kultur med falske nyheter er et uttrykk for et skjema av venner og fiender i en høyst polarisert politisk verden, dominert av ny­nasjonalisme og høyrefløysautoritarianisme.

Facebook er selve inkarnasjonen av digital kapitalisme. Facebook håndterer personlig data for å selge målrettet reklame. I 2017 beløp Facebooks profitt seg til 15,9 milliarder dollar. Målrettet reklame styres av algoritmer som er blinde for innholdet i det som det reklameres for. For Facebook betyr det ikke noe om det annonseres for sjokoladekjeks eller fascisme – de bryr seg bare om å selge målrettet reklame for profittens skyld. Det er derfor ikke overraskende at Facebook har akseptert svært ­problematisk bruk av data. Det er logisk at jo mer nettaktivitet, data og metadata som genereres, jo mer potensiell profitt kommer til syne.

Men som følge av dette, så kommer profitabilitet og kapitalismens økonomiske frihet i et motsetningsforhold til politisk frihet (demokrati) og sosial frihet (rettferdighet, likhet). Kapitalismen er basert på generalisert vareproduksjon utført av arbeidere som ikke eier varene de skaper. Varer er kapital som avgir profitt til kapitalistene. Brukerne av reklamebaserte sosiale medier er digitale arbeidere, det 21. århundrets digitale proletariat. På grunn av den feilslåtte ideologien om at det som er bra for bedriftenes profitt, må være bra for samfunnet, har nyliberal politikk og nyliberale politikere et avslappet forhold til beskyttelse av personvern og regulering av digitale bedrifter. Det nytter ikke å la bedrifter regulere seg selv. Det har blitt åpenbart at det lett kan føre til trusler mot demokratiet.

Cambridge Analytica-skandalen er bare toppen av isfjellet hva angår digital fremmedgjøring. Digitale bedrifter fremmedgjør brukerne fra data og plattformer. Brukere har ikke kontroll over personvernet. ­Nyliberalismen fremmedgjør innbyggerne fra tilgang til ­fellesgoder for å kunne føre et anstendig liv. Demagoger på ytre høyre fremmedgjør samfunnet fra demokratiet.

I kongresshøringene om Facebook i USA, opptrådte Mark Zuckerberg som en uvitende administrerende direktør. Det vanligste svaret han ga på de hundretall spørsmålene som ble stilt til ham i de to høringene, var av typen «jeg vet ikke» og «jeg kommer ikke på det nå, men vi kan følge det opp».

Zuckerberg opptrådte som en stor imitator av Donald Rumsfeld. USAs daværende forsvarsminister er berømt for å ha rettferdiggjort den amerikanske krigen mot Irak med følgende uttalelse: «Det er kjente ukjente. Det vil si at det er ting vi nå vet at vi ikke vet. Men det er også ukjente ukjente. Det vil si ting vi ikke vet at vi ikke vet.» Zuckerberg besvarte fortrinnsvis spørsmål om Facebooks dataovervåkning og digitale kapitalisme med en logikk bestående av kjente ukjente og ukjente ukjente.

Slavoj Žižek hevder at Rumsfeld med overlegg overså at «de største farene ligger i det ukjente kjente – benektelse av tro, antakelser og uanstendig praksis vi later som vi ikke vet noe om, selv om de utgjør grunnvollen for våre offentlige verdier». I en offentlig høring nektet Zuckerberg for å ha kunnskap om den skjulte kunnskapen og de skjulte verdiene som underbygger den digitale kapitalismen, og som derfor utgjør bakgrunnskunnskapen for hans og Facebooks daglige virke. I senatshøringen sa Zuckerberg at Facebook «ikke føles som» et monopol. Men Zuckerberg «føler» og merker helt sikkert de voksende pengesummene på bankkontiene sine, så han vet om det. Men han sier han ikke føler monopolstrukturer. Han vil ikke tenke på de større implikasjonene av kapitalakkumulasjonens monopolistiske praksis på samfunnet, noe som viser at kapitalen er blind for sine egne negative egenskaper og sin negative innvirkning på samfunnet. Implikasjonen er likevel at kapitalen ikke frivillig vil gjøre noe for å dempe sin negative påvirkning. Det er derfor en politisk oppgave å tvinge frem grunnleggende regler for kapitalen ved hjelp av loven, staten og det sivile samfunnet.

Virkelig sosiale medier

Liberalere krever nå bedre regulering av personvern og beskyttelse av data. Men det er ikke noen enkel løsning på den digitale kapitalismens strukturelle problemer. Hva kan gjøres? Det å forby målrettet reklame på nettet vil redusere faren reklamen utgjør for demokratiet. Men det kan bare være effektivt dersom høye bøter for å bryte forbudet innføres og hånd­heves. Et slikt tiltak kan som en begynnelse bli innført i en enkelt nasjonal jurisdiksjon.

Et annet tiltak er å erstatte algoritmisk aktivitet med betalt menneskelig arbeid, utført av dyktige og godt betalte faktasjekkere og profesjonelle kunnskapsarbeidere. Det viktigste tiltaket er å utfordre og bryte opp bedriftenes monopol på sosiale medieplattformer. Vi trenger nye typer nettplattformer som fremmer digitale allmenninger og digitale offentlige tjenester. Offentlige kringkastere burde oppfordres til og gjøres legalt i stand til å bygge og styre sine egne sosiale medieplattformer, for eksempel en offentlig variant av YouTube, drevet av et nettverk av offentlige kringkastere, inkludert BBC, ARD, France Télévisions, RAI, PBS osv. Skattlegging av nettreklame og annen digital profitt vil kunne skape et økonomisk grunnlag for å finansiere alternative sosiale medier og løse problemet med at digitale bedrifter unngår å betale skatt. Dermed kunne man innført en deltakende medieavgift til fordeling blant innbyggerne, som de igjen kunne donere videre til ikke-kommersielle medieprosjekter. Facebook, Twitter og Google kunne blitt gjort om til kooperativer, basert på en ikke kommersiell plattform, ikke eid og kontrollert av aksjeeiere, men av brukerne selv. Å overvinne truslene mot samfunnet og demokratiet fra usosiale sosiale medier tvinger oss til å fremme de digitale allmenningene som alternativer til digital kapitalisme.

Note:

1 Karl Marx og Friedrich Engels, Økonomisk-filosofiske manuskripter og andre ungdomsverker, Oslo: Falken forlag 1991, s. 234.

 

I stedet for å frykte roboter, må vi kunne beherske dem og få på plass reguleringer. Det sier Christina J. Colclough, direktør for plattform- og byråarbeidere, digitalisering og handel hos UNI Global Union.

Foto: Markus Spiske
Dr Christina Colclough,
er Director of Platform & Agency Workers, Digitalisation and Trade for UNI Global Union. Hun er antakelig den internasjonale fagbevegelsens fremste ekspert på data og digitalisering og er en svært mye brukt foredragsholder globalt.
Oversatt av Rolv Rynning Hansen

Denne artikkelen ble opprinnelig publisert av Internasjonalt senter for fagforeningsrettigheter (IKT) i International Union Rights Journal (Fokus på Industri 4.0 – Vol. 25/3, oktober 2018).

Tenk deg om et øyeblikk og vurdere om du ville hatt jobben din hvis en algoritme hadde vært ansvarlig for å ansette deg? Tenk på alle opplysninger om din økonomi, dine helsedata, dine venner på sosiale medier. Er du medlem av en fagforening? Har du en Fitbit (smart sportsklokke)? Hvordan er dine handlevaner og hva gjør du på fritiden? Og så spør, hvordan vil alt dette påvirke arbeidslivet ditt? Vil du bli ansatt, sparket, disiplinert eller forfremmet?

Det som virker som et bisart spørsmål, er faktisk noe som vi alle trenger å tenke på og reagere på. ‘Management-by-algorithm’ sprer seg, og flere og flere data fra mange forskjellige kilder brukes i menneskelige prosesser. Det er kritisk: over hele verden (med et visst unntak i Europa) er det svært få bestemmelser som beskytter mot misbruk av arbeidstakeres personopplysninger i og av bedrifter. Fagforeningene må forsøke å fylle dette hullet i ­lovverket og sette arbeidstakernes datarettigheter på dagsordenen for å kunne holde både bedriftsledelsen og regjeringene ansvarlige.

Hva er dette med data?

Facebook/Cambridge Analytica skandalen viste altfor tydelig verdien av (personlige) data. Datas betydning for reklame, profilering og markedsføring er så stor at det blir tilbudt og solgt for et ukjent beløp hvert år. I 2014 ble verdien av datastrømmer anslått å være 2,8 billioner US dollar. Se nå dette enorme tallet i forhold til det faktum at tre år senere, i 2017, anslo World Economic Forum at 90 prosent av alle data på den tiden hadde blitt produsert siden 2015. Vi kan bare prøve å forestille oss hva verdien av dagens datastrømmer egentlig er.

Vi etterlater dataspor hele tiden: fra våre sosiale mediaprofiler, våre likes og innlegg, til kundeservice telefonsamtaler, besøk til legen, bruk av våre GPS-er eller kontantuttak fra banken. Vi gir gjerne vekk våre navn og e-postadresser når vi logger på gratis Wi-Fi-hotspots i kafeer, flyplasser eller togstasjoner, og vi har mer eller mindre blitt så vant til «gratis» digitale tjenester så vi nesten blir irritert når en mobilapp koster penger. Saken er at ingenting er gratis. Det vi har gjort, og fortsatt gjør, er fritt og ofte frivillig å gi bort vår plassering, vaner, aktiviteter og meninger. Med andre ord betaler vi med våre data.

Men hvem kjøper, leser, analyserer og selger faktisk disse dataene? Det korte svaret er at vi ikke vet, og vi kan heller ikke vite det. Informanter på innsiden, som UNI har snakket med, estimerer at de store teknologibedriftene som Google, Amazon, Facebook, Apple, Microsoft og Alibaba eier mer enn 70 prosent av verdens samlede data.

Denne konsentrasjonen av hva som er en verdifull ressurs, setter disse selskapene i en uakseptabel posisjon når det kommer til økonomisk, digital, sosial og jevn politisk makt.

Arbeidere over hele verden har svært få juridiske rettigheter til å kreve innsikt og innflytelse på bruken av deres personopplysninger. Vi vet om eksistensen av såkalte datameglere, firmaer som lever av å kjøpe og selge data. Vi vet at bedrifter driver datamining av arbeiderens data. Selger de så dem? Og i så fall, til hvem? Hvem får vite hva dine helsedata inneholder, eller hvor produktiv en algoritme eller et selskap mener du er? Hvordan er disse dataene – som tilsynelatende er lett tilgjengelig for alle som har råd til å betale – brukt av bedrifter til å styre arbeidstakere?

Overvåkning, manipulasjon og algoritmisk kontroll

Øynene våre har blitt delvis åpnet pga erfaringene med hvordan data ble brukt til å målrette og manipulere velgere som i USAs valg og i Brexit-avstemminga, men politikere og eksperter vier svært lite oppmerksomhet til hvordan data blir brukt, og potensielt misbrukt, i forhold til arbeid. Det er en kraftig økning i bruken av algoritmer, data og kunstig intelligens (KI) i forhold til menneskelige ressurser og produktivitetsplanlegging. Det popper opp bedrifter som tilbyr KI-løsninger for å redusere kostnadene ved å håndtere mennesker. Fra autonom sortering av jobbsøkere og applikasjoner, til bruk av omfattende data for å måle produktivitet, til å sjekke ansattes humør og holdninger, til måter å automatisk finne ut hva som motiverer deg, og mye mer …

Mens noe av dette kan ha positive effekter, er det stor risiko for arbeidernes privatliv og det er stor risiko for at vi blir målt mot en ­digital norm. Blir du ikke bli forfremmet på grunn av dine helsedata? Vil du ikke få en jobb fordi du er et fagforeningsmedlem, eller har spesielle venner, eller har personlige egenskaper som algoritmen har blitt fortalt å avvise?

Alle dette kan høres hypotetisk ut, men er dessverre ikke det. I UNI Global Union ser vi allerede hvordan disse autonome systemene har en skadelig effekt på arbeidstakere. Spesielt de på ikke-organiserte arbeidsplasser, hvor det ikke er noen kontroll og balanse i form av organisert arbeid, og ingen midler til å oppnå avtaler for å rette opp misligheter.

I et tilfelle var bankansatte i et kundesenter sentrale i et system som måler kundenes og arbeidernes tone og stemme. Det gir deretter arbeiderne råd/instruks om hva de skal si selge og gjøre, og overvåker dem for å lykkes med å gjøre det «rette». For disse ikke-organiserte arbeidstakere har systemet vært katastrofalt. Bedømmelsen var knyttet til ytelse, men systemet klarte ikke å gjenkjenne kvinnelige stemmer så vel som mannlige stemmer, og ga etniske minoritetsaksenter lav score i forhold til hvite menn. Selv om arbeiderne kunne gå gjennom innspillingene med ledelsen, ble feilene sjelden rettet. Alt dette la til data i arbeidstakernes digitale fotavtrykk og kunne ikke bare skade dem i den nåværende jobben, men potensielt også gjøre det vanskeligere for dem å finne en annen jobb.

Det er mange andre eksempler: Ett selskap ga alle arbeidstakere med en FitBit i en konkurranse for å bli et sunt selskap, men brukte deretter GPS-dataene til å gi en advarsel til en overvektig arbeidstaker, som tilsynelatende ikke beveget seg mye i fritiden, om at han kunne bli en byrde for selskapet. Det er lagerarbeidere bevegelsene for hver hånd og arm spores for å sjekke effektivitet i pakking varer, hjemmesykepleiere som er får advarsler om de bruker for mye tid med en klient og arbeidere som får sparken fordi en algoritme sa de burde få det.

Fagforeningenes svar

Det kan være liten tvil om at fagforeningene må handle nå. Vi må organisere, organisere og atter organisere. Vi må bygge allianser med likesinnede andre og kreve en del av datafordelene. Vi må tette de regulatoriske hullene og kreve datarettigheter for arbeidstakerne. Dette bør gjøres på alle nivåer: fra kollektive avtaler til nasjonal og internasjonal lovgivning og konvensjoner. Vi bør mobilisere den internasjonale arbeidsorganisasjonen (ILO), FNs menneskerettighetsråd, nasjonale myndigheter, sivilsamfunnet og selskapene selv.

UNI Global Union jobber med disse problemene over hele verden. Vi diskuterer hvordan vi, fagforeningene, kan hamre inn betydningen av data og dra nytte av innsikten de kan gi. Vi må heve stemmene mot monopolisering av dataeierskap og spør om data skal gjøres til et felleseie, et «commons», et offentlig gode som blir gjort tilgjengelig for alle. En ting er å beskytte våre grunnleggende rettigheter, den andre er å ta det ett skritt videre og kreve et kollektivt eierskap av data. Begge er like viktige.

Vi har også skrevet to sentrale dokumenter, nemlig Topp ti prinsipper for arbeidernes personvern og beskyttelse og Topp ti prinsipper for etisk KI. Dokumentene henger sammen og lister opp de vesentligste kravene vi må stille for å unngå en fremtid hvor arbeidstakere blir utsatt for algoritmiske beslutningsprosesser utenfor menneskelig kontroll og innsikt.

Arbeidernes datarettigheter

Disse prinsippene dekker de viktigste spørsmålene om adgangsrett, innflytelse og konsultasjon.­ I hovedsak fastsetter de at arbeidere må:

• bli informert før databehandling
• ha rett til forklaring i forbindelse med algoritmisk beslutningstaking;
• ha rett til dataportabilitet (dvs. arbeidere må ha lov til å ta med seg dataene når de forlater et selskap) og

har rett til å motsette seg og stille spørsmål om databehandling.
I tillegg bør selskapene forplikte seg til dataminimaliseringsprinsippet, og enda viktigere, å være åpen og ansvarlig i sin databruk. Dette siste punktet er avgjørende og bemerkelses­verdig fraværende i EUs generelle ­databeskyttelsesforordning.

Etisk K

Begrepet «kunstig intelligens» dekker her alle automatiserte/semi-automatiserte systemer, inkludert algoritmisk beslutningstaking. Her dekker våre prinsipper viktige spørsmål som åpenhet, ansvar og kontroll. For det første må vi kreve at autonome systemer kan spores, noe som betyr at dataene som brukes i algoritmen, kan identifiseres.

Alt for ofte vil du høre dataeksperter som sier at det ikke er mulig å pakke ut algoritmen. Dette er helt uakseptabelt. Forestill deg hva det innebærer: at verken ledelse eller arbeidstakere kan kreve å vite på hvilket grunnlag (data) et algoritmisk utfall er bygget på. Dette kan i sin tur føre til en situasjon hvor ledelsen enten bevisst eller utilsiktet underordner kontrollen og ansvaret til en algoritme med alle de risikoer og farer dette stiller ikke bare for arbeidstakere, men samfunnet generelt. Vi må aldri nå situasjonen der ledelsen ganske enkelt kan trekke på skuldrene sine og si, «Algoritmen sa at jeg skulle sparke deg, men jeg vet ikke hvorfor.»

Mennesker må til enhver tid ha kontroll over systemet, ikke omvendt. Vi må heller ikke gi inntrykk av at autonomt system (roboter, algoritmer) kan gjøres ansvarlige. Roboter er ting; de er varer og må aldri tilskrives juridisk ansvar.Det hasterDet haster definitivt nå. Fagforeninger over hele verden må ta opp disse grunnleggende problemene. Vi kan rett og slett ikke stole på at andre vil gjøre det. Digital teknologi utvikler seg med stor hastighet, og våre etiske krav til dem må være klare. Vi kan ikke risikere at folk blir forhindret i å jobbe eller blomstre på arbeidsmarkedet på grunn av en algoritme som ingen hevder å kontrollere, og ingen kan ­­rette opp.

UNI Global Union mener at et kollektivt eierskap til data, etisk KI og datarettigheter for arbeiderne er sentrale spørsmål for fagforeninger. Vi må forplikte bedriftsledelser samt regjeringer til å ta ansvar. Bare ved å gjøre det, kan vi sikre et digitalt arbeidsliv som gir kontroll, er inkluderende og åpent for alle.

De siste fem årene har en diskusjon reist seg om buzz-frasen «grønn omstilling». Alle er enige om at grønn omstilling er noe landet be­høver, men som en følge av at alle er enige er det nesten like mange definisjoner på begrepet som det er aktører i debatten. Diskusjoner om grønn omstilling i Norge har en tendens til å konsentrere seg om innovasjon og nye teknologiske løsninger. Jeg vil hevde at det er en svakhet ved diskusjonen at man ikke ser ut til å kjenne sin egen industrihistorie. Norge har allerede gjennomgått flere større ­industrielle omstillinger, og her er en liten bit av den historien.

Foto: Postkort fra Odda. Kilde: Norsk vasskraft- og industristadmuseum
Av Tale Hammerø Ellingvåg,
masterstudent ved Human Geography ved Universitet i Oslo og tidligere miljøpolitisk ansvarlig i Rød Ungdom.

Det var en gang en mellomstor bygd. Allerede på 1980-tallet gjennomførte det gamle industri­samfunnet Odda en såkalt «grønn om­stilling». Odda og nabobygda Tyssedal tenderte mot å være mono-industri-bygder, ved at de var svært økonomisk avhengige av få, store industrielle anlegg (Hayter 2017). Tre prosessindustrianlegg var hjørnesteinsbedrifter i lokalsamfunnet, to i Odda og ett i Tyssedal. Disse industrielle anleggene var svært forurensende gjennom utslipp til både vann og luft. På et punkt var Sørfjorden, som industrien ligger langs, verdens mest forurensede fjord, og forurensningen bekymret lokalsamfunnet i stadig større grad. Det erfarte at «altanen og klesvasken var kullsvarte», og at fisken forsvant eller ble syk og sort i munnen. En lokal Odda­væring jeg snakket med fortalte det slik:

Det [miljøbevisstheten] har modna over tid, når sjokkrapporter kom om tilstanden om fjorden kom. Folk ble syke og fikk kreft, (…) nådde ikke pensjonsalder (…) og fjorden og bomiljøet ble fælt.

Lokale tillitsvalgte ved en av de tre hjørnesteinsbedriftene, Norzink eller «Zinken», var blant de bekymrede. Disse tillitsvalgte var ildsjeler med en særlig interesse for natur og miljø, og var preget av endringen i diskursen i Norge på denne tiden, hvor natur og miljø for første gang hadde fått større plass i det offentlige ordskiftet. I tiårene fram til dette punktet hadde fagbevegelsen jobbet intensivt med, og fått gjennomslag for, bedret arbeidsmiljø og HMS – gjerne mot bedriftsledelsers ønske. Som en naturlig forlengelse av arbeidet med å forbedre arbeidsplassens indre miljø ble det viktig for noen tillitsvalgte å forbedre ytre miljø. Det ble et veiskille:

Vi måtte ta et valg, vi hadde kjørt en hard kamp for indre miljø, «skal vi liksom gi oss på halvveien»? (…) De lokale direktørene var i utgangspunktet avvisende, for de representerte styret og det var utenlandske eiere, sant. De var jo redd for at dette skulle kunne true profitten. Det var det klassiske utgangspunktet. De merka jo etterhvert folkemeningen, i fagforeninga og lokalsamfunnet.

Et av de viktigste forslagene fra fagforeninga og lokale interesser for å bedre det ytre miljøet var å lagre avfallet fra fabrikken i fjellhaller, i stedet for å dumpe disse i fjorden. Forslaget møtte motbør før man dro en seier i havn. Foreninga var ikke redde for å tråkke på tær, og bestemte seg for at om noe skulle skje, måtte man ikke la seg pille på nesen:

Ledelsen i fagforeninga på Zinken vedtok å okkupere direktørkontoret med Bellona, og det hadde jo aldri skjedd før. De måtte sende telefax til eieren i England. Kravet var at vi opphever ikke okkupasjonen før vi får en avtale signert om at eierne skal sette i gang opprydding av fjorden. I løpet av natta ble det signert en avtale.

Samtidig var det tydelig at det kostet å gå bedriftsledelsen og den politiske makten imot. Som det ble sagt i et av intervjuene er det «ikke lett for en fagforening å si at bedriften skal velge en løsning som de ikke ønsker, som er mer kostbar. Det sitter jo litt langt inne.» Likevel ble kampen ført, på tross av skyllebøtter, forsøk på ansvarsfraskrivelse fra bedriften, trusler om søksmål og å «bli kalt inn på teppet».

Interessemotsetninger

Mange interessemotsetninger var i spill i Odda og Tyssedal på dette tidspunktet. En av de første og mest grunnleggende motsetningene man møtte på var altså den klassiske motsetningen mellom ivaretakelse av natur og maksimering av profitt. Bedriftsledelsen på Norzink var negative til fjellhallene og argumenterte for at disse ville bli for dyre.

Den samme argumentasjonen møtte de lokale ildsjelene da de senere opprettet organisasjonen Aksjon Rein Fjord for å jobbe «utenfor systemet» og knytte til seg nye allierte. De foreslo mekanismer for å begrense forurensningen fra ilmenittsmelteverket i Tyssedal. Forskjellen var stor med tanke på hvordan den lokale fagforeninga forholdt seg til denne motstanden fra bedriftsledelsen. I Tyssedal var fagforeningsledelsen enige med bedriften, og fremførte selv påstander om at «miljøinnsats kan koste arbeidsplasser». Det er kanskje ikke så rart når man ser på Tyssedals historie med nedleggelser og arbeidsledighet. Som en informant sa det: «De var nok litt meir redd for den diskusjonen om arbeidsplasser og miljø og sånn, det sa de jo tidlig.»

På Zinken kjøpte ikke fagforeninga disse påstandene, men argumenterte heller for at det å være i forkant på miljø ville kunne gi bedriftsmessige fordeler også i framtiden, ettersom andre bedrifter ville måtte tilpasse seg strengere miljøkrav. Bedriften ville dermed kunne få pionerfordeler (first mover advantages) (Lieberman og Montgomery 1988).

Motsetningene i hvordan fagforeningene forholdt seg til miljøtiltak på egen arbeidsplass speilet også innstillingen til miljøpolitikk i kommunestyret. Det styrende partiet, ­Arbeiderpartiet, motsatte seg de nye initiativene i lang tid, mens Rød Valgallianse og Sosialistisk Venstreparti stilte seg positive. Dette gjorde at det tok tid før kommunestyret kom på banen. En informant mente at argumentene mot miljøtiltakene fulgte klassiske mønstre om at de ville kunne være en trussel mot arbeidsplassene:

Kommunestyret var egentlig lunkne, det var bare «de radikale i RV som truer arbeidsplassene». Man slo kontant tilbake at «det er miljøsvina som truer arbeidsplassene», og i dag er det alt det rene man skryter av. Man mente den gang at de tillitsvalgte ikke hadde skjønt sine langsiktige interesser.

En annen informant beskriver prosessen slik:

Det har vært en stor politisk kamp, og det tok lang tid før Arbeiderpartiet som største parti aksepterte det. (…) Mange yngre medlemmer og eldre medlemmer, og folk som hadde kjent helseproblemene på kroppen, ble med i kampen. Fagforeningsledere som var med i AP hadde ofte feil interesser, de hadde ikke medlemmenes interesser. Det ble hardt mot hardt i kommunestyret før det etter hvert ble bred enighet.

Fagforeningsledelsen i Tyssedal var aktive i Arbeiderpartiet, og fagforeningsledelsen på Zinken ble omtalt som «radikalere». Disse uenighetene kom også til syne i Samorganisasjonen i Odda og omegn (LO), og Samorganisasjonen lokalt kom ikke på banen som en aktør for miljø før deler av ledelsen ble byttet ut med yngre og mer radikale krefter mot slutten av 1980-tallet. De store uenighetene internt i fagbevegelsen i området kom særlig til syne i forbindelse med markering av arbeidernes dag i 1985, der man endte opp med å arrangere to parallelle arrangementer 1. mai, på grunn av uenigheter om hvordan man skulle forholde seg til utslippene i Tyssedal,og om hvorvidt Samorg skulle drive valgkamp for Arbeiderpartiet eller ikke. Det alternative 1.mai-arrangementet ble drevet fram av Aksjon Rein Fjord og et tjuetalls radikale tillitsvalgte, hvor tema var grønne arbeidsplasser.

Interessekonfliktene kom også til syne i lokal mediedekning, hvor «de radikale» og den nye tverrpolitiske interessegruppen Aksjon Rein Fjord følte seg tilsidesatt:

Aksjon Rein Fjord (…) ble jo totalt boikotta av lokalavisa da, for eksempel. Det var jo Arbeiderpartistyrt (…) og de boikotta oss totalt, vi kom ikke til orde med noen ting der. Vi hadde jo et alternativt 1.mai-arrangement, og det var jo tiet ihjel.

Aktørskap

En viktig grunn til at den grønne omstillingen ved Norzink kunne bli en realitet var de lokale tillitsvalgtes aktørskap (agency). De tillitsvalgte på Zinken representerte arbeidstakere i forholdsvis privilegerte posisjoner (Coe og Jordhus-Lier 2010), sammenliknet med ­Tyssedølene, ettersom arbeidsplassene deres var trygge og i hovedsak faste. Trusler om tapte arbeidsplasser som følge av økte miljøkostnader ble ikke oppfattet som en alvorlig trussel.

De miljøinteresserte tillitsvalgte hadde på eget initiativ skolert seg på konsekvensene av utslipp av tungmetaller og de langsiktige konsekvensene av forskjellig deponeringsteknologi. På denne måten fant de også ut at sinkverk andre steder i Europa hadde større kostnader knyttet til avfallshåndtering enn det ville koste å etablere fjellhaller. De tillitsvalgte hadde også høy tillit hos de ansatte fordi arbeidet med å forbedre de indre HMS-forholdene allerede hadde gitt gode resultater.

En av forutsetningene for disse gjennomslagene var høy organisasjonsgrad som gav fagforeningen reell styrke og aktørskap. Denne styrken har de lokale tillitsvalgte i Odda kjent godt til:

Fagforeningene har alltid vært godt organisert, med nær hundre prosent organisasjonsgrad. Vi er et veldig tett samfunn. Skal man få til store endringer må man ha med seg fagbevegelsen, og fagbevegelsen har vært den viktigste miljøorganisasjonen her, men vi har ikke alltid vært enige.

Trussel om streik og nedleggelse av arbeidet dersom ikke kravet om fjellhaller ble innfridd, var et godt eksempel på at arbeiderne hadde stor grad av strukturelt aktørskap (Kiil og Knudsen 2016). Fagforeninga på Norzink brukte etablerte strukturer, som evnen til å forhandle med bedriftsledelsen og streikekapasiteten, som i sin tid ble etablert i forbindelse med lønnsforhandlinger, og forbedring av HMS, til sin fordel i kampen om fjellhaller.

I Tyssedal ble de eksisterende strukturene i stor grad barrierer for utvikling og fungerte dermed som «lock-in»-mekanismer som gjorde nye ideer og retninger lite attraktive i bedriften (Coenen 2015). «Lock-in» ble et problem både ved at bedrifts- og fagforeningsledelsen forsterket hverandres argumenter mot miljøtiltak, og dette gjorde at det også blant lokalbefolkningen dannet seg et bilde av miljøtiltak som en trussel mot arbeidsplasser. Den tette tilknytningen til de dominerende politiske kreftene i kommunen ble også en barriere når Arbeiderpartiet var så skeptiske til nye tiltak.

Tyssedølene hadde i mange år vært utsatt for det som av mange ble sett på som et «politisk eksperiment» der utviklinga i Tyssedal var usikker og arbeidsplassene truet gjennom hele 1970-tallet. Dette skapte stor uro og uforutsigbarhet, og det ble ikke bedre i 1981 da aluminiumsfabrikken – eller «Nitriden» – ble nedlagt uten at noen klare alternative arbeidsplasser var etablert eller planlagt. Mange års harde politiske kamper om etablering av ny industri og lokalbefolkningens ønske om å beholde vannkrafta i bygda kulminerte til slutt i ilmenitt-verket. Man hadde da stått i en svært utrygg økonomisk situasjon i mange år, og ønsket ikke å risikere eget levebrød. I Tysso Elektrikerforenings jubileumsbok fra 1995 står det om opprettelsen av ilmenittverket, og det de kaller «redningen av Tyssedal» gjennom en etterlengtet avgjørelse, at det var «en avgjørende redningsaksjon, selv om den hadde ført med seg mye støv og drit. «Bedre med ilmenitt enn ille med alt» sa hele Tyssedal i kor, med et smil om munnen» (Tysso Elektrikerforening 1995:11).

Et nytt kapittel

En trygg og forutsigbar arbeidssituasjon på Zinken, samt høy organisasjonsgrad og tillit til de tillitsvalgte gjorde i neste instans at medlemmer og tillitsvalgte hadde overskudd til å ta tak i ytre miljø. I tillegg er det tydelig at god praksis for indre miljø gjorde at arbeids­takere og bedriften lettere tenkte en forlengelse av det indre miljøet ut i det ytre. Dermed ble arbeidet for et bedret ytre miljø en aktiv del av fag­foreningas kjernevirksomhet.

Manglende trygghet og forutsigbarhet for arbeidsplasser var en viktig årsak til at den grønne omstillinga kom senere til Tyssedal enn til Zinken. En slik økonomisk usikkerhet for arbeidstakerne, samt mangel på ildsjeler til å drive kampen internt, gjorde at overskuddet og kapasiteten ikke var til stede for å ta kampen for fjorden. Da fagforeninga heller ikke ønsket å prioritere kampen for «det ytre miljø», men heller hevdet at denne sto i veien for arbeidsplasser, ble det nærmest umulig å føre en kamp for fjorden i Tyssedal. Forutsetningene som gjorde kampen vellykket i Odda var ikke til stede enda. I dag er det Tizir som driver smelteverk i Tyssedal. Går alt som det skal denne gangen, kan Tyssedølene skrive industrihistorie. Målsetningen er nemlig å bytte fra kull som innsatsfaktor i produksjonen til hydrogen fra vann (Mathismoen 2016). Igjen kan de vanvittige kreftene i vannet bli sentralt i et nytt kapittel i fortellingen om Tyssedal, og denne gangen kan bygda bli en viktig del av den grønne omstillinga i tungindustrien.

Empiri basert på intervjuer med fagorganiserte og undersøkelser av dokumenter og vedtak fra fagbevegelsen i Odda og Tyssedal.

Referanseliste:

Coe N. M. og Jordhus-Lier, D. C. (2010) Constrained agency? Re-evaluating the geographies of labour, Progress in Human Geography, 35 (2)

Coenen, L., Moodysson J. og Martin, H. (2015) Path Renewal in Old Industrial Regions: Possibilities and Limitations for Regional Innovation Policy, Regional Studies, 49:5, 850–865

Hayter, R. (2017) «Single Industry Resource Towns». I Sheppard, E. og Barnes, T. J. (redaktører) A companion to Economic Geography, Blackwell Publishing Ltd., Oxford

Kiil, M.B. og Knutsen, H.M. (2016): Agency by exit. Swedish nurses and the “Not below 24,000» movement. Geoforum 70.

Lieberman, M. B. og Montgomery, D. B. (1988) First-mover advantages, Strategic Management Journal, Vol. 9, Special Issue: Strategy Content Research (Summer, 1988), pp. 41–58

Mathismoen, O. (2016) Smelteverk dropper kull – HELT FRIVILLIG, Aftenposten, 30.08.2016, tilgjengelig på https://www.aftenposten.no/viten/i/xVq3Q/Smelteverk-dropper-kull–HELT-FRIVILLIG. Sist lest 16.10.2018.

Tysso Elektrikerforening (1995) 75 år, 1920–1995, Norsk Vasskraft- og Industristadmuseum, Tyssedal.

Dette er den komprimerte historien om regjeringens datasentersatsing som skulle være en del av det grønne skiftet for norsk kraftbasert næring. En viktig ingrediens var redusert elavgift for datasentre som etablerte seg i norske kommuner. Det viste seg imidlertid at de fleste av de fleste (i hovedsak utenlandske) selskapene som ville etablere seg, stort sett planla å utvinne kryptovaluta i datahallene. Skattedirektoratet fikk i oppdrag å undersøke muligheten for å unnta datasentre som produserte kryptovaluta fra muligheten for redusert elavgift. Som en del av budsjettforliket mellom regjeringa og KrF i november, ble det flertall i Stortinget for at datasentre som produserer kryptovaluta skulle betale ordinær sats på elavgiften fra 1.1.19.

Foto: Thomas Kvistholt
Av Kari Celius,
ingeniør og redaksjonsmedlem i Gnist.

Dette vedtaket er imidlertid ikke blitt gjennomført per mars 2019. Selskapet Kryptovault, der den tidligere stortingsrepresentanten for FrP Gjermund Hagesæter er talsmann, har sendt den vedtatte avgiftsøkningen til EFTAs overvåkningsorgan ESA for å prøve om vedtaket kan være i strid med EØS-reglene, når det skiller mellom utvinning av kryptovaluta og alminnelig datasentervirksomhet.

I februar 2018 la regjeringa ved næringsminister Torbjørn Røe Isaksen og daværende samferdselsminister Ketil Solvik-Olsen fram sin datasenterstrategi, der to viktige tiltak var å fjerne eiendomsskatt på produksjonsutstyr og installasjoner – maskinskatten – og å redusere elavgiften, og dermed strømprisen for datasentre. Det siste var videreføring av et tiltak som allerede var innført i 2016.

Datahaller

Nord-Europa er blitt interessant for de store datagigantene, som Google, Amazon og Facebook, som ønsker å etablere sine egne datasentre for lagring og prosessering av data. Hensikten med datasenterstrategien var at også Norge skulle få sin del av den antatt lukrative etableringa. I Danmark er de tre nevnte i gang med planleggingen av tilsammen seks haller på Jylland og Fyn. Det antas at disse vil kreve elektrisk kraft i størrelsesorden mellom 10 og 15 % av det totale danske forbruket per i dag¹. Dette er såkalte hyperskala sentre: gigantiske kundetilpassete sentre der det tilbys drift og vedlikehold av datamaskiner og nettverk. Det fins mellom mer enn 260 slike hyperskala ­sentre på verdensbasis.

«Et hyperskala datasenter kan sammenliknes med Norske Skogs anlegg på Skogn i Nord-Trøndelag, både når det gjelder strømforbruk på 1,1 TWh årlig og sysselsetting av rundt 500 ansatte. Ettersom verdens datasentre allerede bruker like mye strøm som hele Tyskland til sammen, er potensialet stort», sa Oluf Ulseth i EnergiNorge i en nyhetssak publisert på deres nettside i juni 2017.

Norge har, foruten en naturlig forutsetning med kaldt klima i store deler av landet, som gir redusert behov for kjøling, en godt utbygd infrastruktur for strøm og data, spredt utover hele landet. Vi har ledige lokaler etter nedlagt industri og gruvedrift, og ikke minst: tilgang på rein energi med muligheter for gunstige strømleveringsavtaler.

Datalagring er ikke bare lagring av data, men også prosessering. Eksempler på prosesseringstjenester som kan leveres av datasentre, er bl.a. behandling av regnskapsdata og meteorologiske og seismiske data. Etter hvert er det en annen tjeneste levert av datasentre som har fått større oppmerksomhet, utvinning av ­kryptovaluta.

Utvinning av kryptovaluta

I Gnist 2A 2018 om teknologi går Håkon Edøy Hanssen gjennom historien til kryptovaluta og blokkjeder, og gjennomfører en enkel marxistisk analyse av kryptovaluta. Han sier dette om produksjon av bitcoin:

I dag produseres bitcoin i store serverparker med sterke pengeinteresser i ryggen, hvor 80 prosent er lokalisert i Kina. De leter etter måter å redusere produksjonskostnadene, drevet av den evige kraften til å redusere kostnadene og produksjonstiden. Mest mulig verdi må presses ut av produksjonsmidlene, for de blir raskt utdatert, og må erstattes for ikke å tape terreng mot konkurrentene.²

Aktiviteten knyttet til utvinning av krypto­valuta, krever normalt mye elektrisk kraft. Dette fordi utvinningen av kryptovaluta krever stadig mer prosesseringskraft, noe som igjen krever kraftigere datamaskiner, og dermed også mer elektrisk kraft. Per i dag utføres utvinning av kryptovaluta ved at datasentre forsyner utvinnerne med datakraft, enten utvinningen gjøres av eieren av datasenteret selv, eller av kunder som betaler for datakraften. Tilgangen til strøm på gunstige betingelser er en måte å holde produksjonskostnadene nede på.

Det har vist seg at en del av de planlagte hyperskala datasentrene, for eksempel det gigantiske anlegget i som skulle bygges i den lille kraftkommunen Ballangen i Nordland, og etter sigende gi flere tusen arbeidsplasser, nettopp var en flopp. Kommunen ga bort en tomt til selskapet Kolos, som hadde norske medeiere, men oppdaget etter hvert at Kolos var solgt til kanadiske Hive Blockchain, som ville bygge i betraktelig mindre skala for å utvinne kryptovaluta, noe som ifølge NRK kunne gi 10–15 arbeidsplasser.

I Dale i Hordaland og på Follum ved Hønefoss har selskapet Kryptovault allerede etablert seg i tidligere industrilokaler og produserer kryptovaluta. Naboene til den tidligere tekstilfabrikken på Dale plages av støyen fra vifter som går døgnet rundt for å kjøle ned 2 000 datamaskiner. De samme støyplagene meldes fra Follum, så det kan tenkes at Kryptovault har spart på støyskjerminga da de flyttet inn der. Da regjeringa lanserte datasenterstrategien sin, hadde Kryptovault planer om å etableres seg også i Sauda og Glomfjord. Hva har disse stedene til felles? Jo, det er tidligere industrikommuner med tilgang på (billig)strøm, der strømforsyningen ligger klar fram til de gamle industrilokalene og venter på ny virksomhet.

Redusert elavgift

Det som gjør Norge særlig interessant for utvinning av kryptovaluta, er vedtaket fra 2016 om redusert strømpris for datahaller, en redusert sats på 0,48 øre per kWh, etter denne begrensningen gitt i Forskrift om særavgifter³:

Ved levering av elektrisk kraft til datasenter med faktisk uttak over 0,5 MW, hvor et foretak driver lagring og ­prosessering av data som sin hoved­sakelige næringsvirksomhet, skal det betales redusert sats. Med datasenter menes foretak som har lagring og prosessering av data som sin hovedsakelige næringsvirksomhet. Den reduserte satsen omfatter elektrisk kraft som benyttes til servere, kjølesystem, pumper, belysning, sikkerhetsanordninger, aggregater og anordninger som direkte støtter servernes funksjon.

Etter som det i løpet av høsten i fjor viste seg at de fleste (i hovedsak utenlandske) selskapene som ville etablere seg og bygge datahaller stort sett planla å utvinne kryptovaluta, ble entusiasmen mindre og ubehaget større i regjering og storting. Finansdepartementet ba derfor skattedirektoratet om å undersøke muligheten for å unnta datasentre som produserte kryptovaluta fra muligheten for redusert elavgift. De skulle også undersøke om de andre skandinaviske landene hadde gjort en tilsvarende avgrensing. Hverken Sverige, Danmark eller Finland hadde unntatt utvinning av kryptovaluta fra retten til strøm til redusert pris. I forbindelse med Budsjettforliket i november 2018 ble det flertall i Stortinget for at datasentre der det produseres kryptovaluta må betale ordinær sats på elavgift fra 1.1.2019.

Skulle altså datasenter-eventyret bare vare fram til november 2018? Gigantutbyggingen i Ballangen kommer helt klart ikke, Kryptovault kommer nok ikke til å bygge ut i Sauda eller Glomfjord, og noen andre kryptovalutautvinnere har flyttet virksomheten sin til andre land i Norden. Lefdal Mine Center, etablert i en gammel olivingruve i Nordfjord, som regnes som landets største, antar at utvinning av ­kryptovaluta vil bli flyttet til Sverige. Strømforbruket på Lefdal Mine Center er rundt 0,35 TWh årlig ved full drift.

Avgiftsendringen skulle vært satt i verk fra 1. mars 2019. Ved månedsskiftet februar/mars meldte NRK at Kryptovault har sendt den vedtatte avgiftsøkningen til ESA for å prøve om vedtaket kan være i strid med EØS-reglene, når det skiller mellom utvinning av kryptovaluta og alminnelig datasentervirksomhet. Finansdepartementet jobber nå med en hørings­uttalelse, og i påvente av den er avgiften uendra. Det er et snedig politisk poeng at en tidligere stortingsrepresentant for Fremskrittspartiet vil bruke EØS-reglene mot FrPs «eget» ­departement.

Edøy Hanssen konkluderer i artikkelen med at utvinning av kryptovaluta ikke er en teknologi som er med på å løse de enorme materielle forskjellene og sentralisering av makt i verden, men snarere vil medføre mer varefetisjisme og mindre desentralisering. Det er absurd hvis elektrisk kraft skal selges billig for at datamaskiner skal regne på meningsløse tall, samtidig som nødvendig produksjon skal skje med reduserte klimautslipp.

Hvis det viser seg at det ikke lar seg gjøre å skille utvinningen av kryptovaluta fra resten av datasentervirksomheten, så er kanskje ikke datalagring den nye oljen. Hvis det viser seg at EØS-reglene i denne saken trumfer vedtak i Stortinget, og ikke tillater politisk styring av reglene for hvilke næringer som skal få redusert elavgift, er det en sak som trenger et større engasjement.

Noter:

1 Digi.no

2 Håkon Edøy Hanssen, «Et marxistisk syn på kryptovaluta», Gnist 2A/2018.

3 Forskrift om særavgifter, saf. § 3-12-6

 

I 2018 gikk kampanjen «Ikke vær gratis arbeidskraft» på Facebook og i andre sosiale medier. Kampanjen oppfordret til boikott av selvbetjeningskassene i dagligvarebutikkene. I denne artikkelen ser jeg nærmere på denne boikottstrategien. Hva er det vi boikotter? Hva er konsekvensene? Er det veien å gå? På veien til konklusjonen kommer vi innom den større robotiseringsdebatten og spørsmålet om hva arbeid egentlig er.

Foto: Markus Spiske
Av Hallvard Berge,
informasjonsmedarbeider i Norsk Tjenestemannslag og medlem i Rødt.

Bildet «Ikke vær gratis arbeidskraft» ble i følge Nettavisen delt over 6500 ganger bare første halvår, og hamrer inn følgende budskap:

Jeg ønsker ikke å hjelpe butikkjeder med å nedbemanne. Derfor bruker jeg ikke selvbetjente kasseløsninger. Jeg stiller meg i køen, og blir køen lang, så må butikken tilkalle flere til kassa. Husk: Du er kunde, ikke en av butikkens ansatte. Ikke vær gratis arbeidskraft.

Det framgår ikke hvem som har laget bildet, eller hvorfor de er opptatt av dette temaet, men kommentarene til bildet og delingene fokuserer blant annet på tap av arbeidsplasser i lokalsamfunn med få andre alternativer.

Det er dramatisk for den som er ansatt i varehandelen dersom antallet ansatte reduseres som følge av selvbetjente kasseløsninger. Artikler med overskriften «Robotene kommer» har ikke vært mangelvare de siste årene. Fagbevegelsens svar på slike trusler har i første rekke vært kompetanseheving og omskolering for dem som rammes. Dette bygger på antagelsen at jobbene som forsvinner, kompenseres for i nye sektorer med høyere teknologisk nivå og med bedre arbeidsforhold.¹

Kamp mot teknologisk utvikling har gjerne vært forbundet med ludittene, en bevegelse blant engelske industriarbeidere på 1810-tallet som saboterte samtidens nyeste maskiner i tekstilindustrien fordi de tok fra dem arbeidet. Ludittene gjøres stort sett til latter i dag – klassekampen er tross alt en kamp mellom klasser om organiseringen av den sosiale arbeidsdelingen, ikke en kamp mot teknologisk utvikling. Så hva er det ved akkurat de selvbetjente kassesystemene som har vekket til live arven etter Ned Ludd i den norske sosiale medieverdenen 200 år senere?

Vi kan se på de selvbetjente kasseapparatene på to måter: enten som at teknologisk­ utvikling fører til at maskiner erstatter menneskelig arbeid, eller at gratis arbeid erstatter betalt arbeid. Jeg skal nå se på saken fra disse to synsvinklene og hva det har å si for boikott av kassene som strategi.

Arbeidsbesparende teknologi?

Når vi ser på det som foregår i butikken som en arbeidsprosess, er vi nødt å spørre: snakker vi om arbeid som en kapitalistisk kategori eller arbeid som en menneskelig aktivitet? Kapittelet om arbeidsprosessen er et av de få stedene Marx trer ut av den kapitalistiske konteksten og tar et universelt utgangspunkt.² Arbeidet er, sier Marx, først og fremst en prosess der mennesket kontrollerer forholdet mellom seg selv og naturen, et forhold vi er avhengige av som levende skapninger, og som vi deler med dyrene. Sannsynligvis gjør han dette for å minne oss om at hensikten med arbeidet som menneskelig aktivitet, er noe annet enn det den har blitt under kapitalismen, og at denne opprinnelige hensikten kan gi oss et glimt av logikken i en postkapitalistisk arbeidsprosess.

Vi kan bruke samme triks her. Marx henter eksempler fra maurenes og bienes arbeid som kontrasterende eksempler. Hvordan ville maursamfunnet ordnet kassakøen hvis de måtte registrere barnålene de bar inn i tua? Ville de gitt registreringsjobben til én eller noen få maur og stilt seg pent i kø med nålene for registrering hvis de hadde hatt teknologien til å spre registreringsjobben ut til hver enkelt maur, og unngått denne flaskehalsen? Åpenbart ikke. Ser vi på arbeidsprosessen som menneskelig aktivitet, er selvbetjeningskassene definitivt arbeidsbesparende, fordi det å stå i kø er irrasjonelt hvis man kan unngå det.

Går vi inn i arbeidsprosessen som en kapitalistisk kategori, kan vi si at fra kapitalistens synspunkt er selvbetjeningskassene arbeidsbesparende. Han bryr seg ikke med å filosofere over om det er maskinen eller kunden som gjør arbeidet, hovedsaken er å redusere lønns­kostnadene og få kundene raskere gjennom butikken.

Vi skal nå først se på selvbetjeningskassene som arbeidsbesparende og se hva det fører til. Deretter ser vi på selvbetjeningen som gratis arbeid og ser hva det innebærer.

Konsekvensene av arbeidsbesparende teknologi er interessante å undersøke, uavhengig av om de selvbetjente kassene representerer en slik utvikling eller ikke. Det er avgjørende i vår tid å ha en begrunnet konsistent holdning til teknologisk utvikling.

Produktivitetsvekst og fallende profittrate

Hvis selvbetjente kasseapparater erstatter arbeid og fører til færre ansatte i butikkene, er det et eksempel på en mer generell utvikling under kapitalismen. Når ny teknologi gjør det mulig å produsere med færre mennesker til stede, er det fordi maskinene gjør arbeiderne mer produktive. Den enkelte kapitalist finner det fordelaktig, og strukturelt sett tvingende nødvendig, å investere mer i maskiner og å ansette færre mennesker.

Marx var selv opptatt av hvordan konkurransen mellom individuelle kapitalister gjorde systemet teknologisk dynamisk. Men denne dynamikken gjør samtidig kapitalistene selv til gisler. Det har ingen ting å si om vi har å gjøre med den mest velmenende og joviale kjøpmann. Som kapitalist må de følge konkurransens jernlov. Vi kan ikke forvente at en kapitalist har flere ansatte enn det som er gjennomsnittlig i sektoren, og likevel overleve. Unntaket er i tettsteder med lokale monopol i varehandelen, der man kan se for seg at kampanjen kan fungere og redde arbeidsplasser.

I teorien om den fallende profittraten3 viser Marx at investeringer i maskiner på bekostning av arbeidskraft fører til at den samlede kapitalen består av stadig relativt mindre merverdiskapende arbeidskraft. Dermed faller profittraten så sant det ikke finnes motvirkende tendenser som veier opp for dette. Selv om fortjenesten er god for den enkelte kapitalisten, er det uholdbart for kapitalistklassen som helhet; går profittraten mot null stopper kapitalakkumulasjonen opp. Et tiltak mot dette kan være å dumpe lønns- og arbeidsforhold i resten av sektoren slik at profittraten ikke faller likevel.

Klassekamp vedkapitalintensivering

Hva har det å si for vår holdning til automatiserte tjenester? Jeg mener det følger av dette at vi Ikke kan vurdere dette ved å se på den automatiserte tjenesten i seg selv. Vi må se på utviklingen av arbeidsforhold i resten av virksomheten eller sektoren. Vi bør også se på hva det betyr for våre muligheter til kollektive aksjonsformer.

Umiddelbart kan man frykte at robotiseringen gjør kollektiv motstand vanskeligere fordi oppgavene gjøres av roboter som ikke streiker. Hvis vi isteden tenker på dette som en kapitalintensivering, ser det annerledes ut. Kapitalintensive næringer kjennetegnes av at en stor andel av kapitalen er bundet opp i langsiktige investeringer som er nødvendige for kjernevirksomheten, slik som maskiner, bygninger, forskningsprosjekter og lignende.

Maskinen representerer en verdi i form av den sosialt nødvendige arbeidstiden det tok å lage den. Under normale omstendigheter kan vi forestille oss at deler av denne verdien ­overføres til den endelige varen. Vi kan ta den verdien maskinen representerer ut av sirkulasjon både ved streik og ved boikott. Maskinen gjør de øvrige arbeidstagerne i virksomheten mer produktive, og sørger på den måten for relativ merverdi i virksomheten. Hver streiketime blir mer effektiv fordi hver streikende også tar deler av maskinens verdi ut av sirkulasjon. Dette forutsetter imidlertid at automatiseringen ikke gjør det mulig for virksomheten å fortsette produksjonen til tross for streik.

La oss så tenke mer generelt om automatisering av produksjon og handel. Vi ser for oss at vi ved boikott eller holdningskampanjer rammer et forbruksmønster som gjør at varene maskinen lager eller distribuerer blir varig upopulære. Kan de ikke lenger selges i markedet har vi rammet to verdimengder samtidig: For det første den arbeidskraften som går tapt fram til virksomheten rekker å permittere. For det andre hele verdien til den delen av maskinen som er produktspesifikk eller ikke lar seg omprogrammere. Det er kapital som var ment å øke relativ merverdi i mange år framover, men som i stedet står i fare for å måtte skrotes. Det viser hvilken sårbarhet som oppstår for kapitalen ved teknologidrevet kapitalintensivering. Det er en sårbarhet vi bør forholde oss strategisk til.

Gratis arbeidskraft?

Kampanjens slagord «ikke vær gratis arbeidskraft» setter fokus på en litt annen side av det opplevde problemet med selvbetjente kasser. I dette perspektivet er det selvbetjente kasseapparatet ikke en maskin som eliminerer en arbeidsoppgave, men en maskin som gjør det mulig å velte oppgaven over på kunden. Dermed er det mulig å argumentere for at maskinen ikke egentlig er arbeidsbesparende, og at kunden jobber gratis for butikken.

Dette reiser en del spørsmål. For det første, hva er det egentlig vi betaler for når vi betaler i kassen? Inkluderer det nødvendigvis betjening av selve betalingen når det ikke inkluderer plukking av varer i hyller, stabling i poser og hjemkjøring? Jobber vi da også gratis både før, under og etter kassakøen? Det er ikke noe entydig svar på hvor en tjeneste skal begynne eller slutte, og dermed hvilket arbeid som egentlig inngår i tjenesten, verken som et deskriptivt eller som et normativt spørsmål.

For det andre, kan vi kalle det arbeid hvis vi ikke er ansatt og ikke får lønn? Ursula Huws satte fram et veldig nyttig forsøk på å svare på dette spørsmålet i en artikkel som sto i oversatt versjon i Gnist i 20144. Hun deler opp alt arbeid i samfunnet langs to dimensjoner: betalt mot ubetalt arbeid, og arbeid som er produktivt i en bestemt produksjonsprosess mot arbeid som er produktivt for samfunnet som helhet. Hun ender dermed opp med fire typer arbeid; vanlig lønnsarbeid for en kapitalist, arbeid i offentlig og frivillig sektor, ubetalt arbeid i hjemmet og ubetalt forbrukerarbeid.

Vanlig lønnsarbeid for en kapitalist er betalt og produktivt i en bestemt prosess. Huws velger i mangel av et bedre ord å kalle dette for «arbeid inne i knuten». Dette er arbeid som skaper merverdi og som utgjør «dei kritiske punkta i produksjons- og distribusjonsprosessen der arbeidarane kan bruke makta si med ein viss effekt».

Huws mener det er et utviklingstrekk i vår tid til at arbeid flyttes ut av «knuten» til den kvadranten vi snakker om i selvbetjeningskassen: ubetalt forbrukerarbeid. Dette er ubetalt arbeid som like fullt er produktivt for en produksjonsprosess den inngår i. Hun beskriver hvordan dette utviklingstrekket fører til at forbrukeren tar over oppgaver som tidligere ble utført av betalt arbeidskraft, og at dette øker profitten ved å redusere lønnskostnader. Den produserte varens verdi endres ikke av om noen får utbetalt lønn eller ikke – den sosialt nødvendige arbeidstiden er den samme. Får man folk til å jobbe gratis kan dermed merverdiraten gå mot uendelig, noe som styrker argumentet om at ubetalt arbeid også kan være verdiskapende arbeid.

Men kan vi egentlig unngå å havne i ubetalt arbeid? Huws nevner praktikant­stillinger, blogging og publisering i sosiale medier som eksempler på ubetalt produktivt arbeid, og viser at selv om dette har problematiske ­implikasjoner, er det en nødvendig prosess i kapitalismen.

Alle dei ulike formene for ubetalt arbeid som er omtalt, påverkar betalt arbeid og opnar for potensielle spenningar og kløyvingar i arbeidarklassen. (…) Å sjå på ubetalte arbeidarar som streikebrytarar som undergrev betalte arbeidarar, er sjølvsagt overforenkla. Då ser ein bort frå dei tvingande krava som driv fram slik oppførsel, og den breiare røyndommen at alle blir utbytta, men i ulik form.

Spørsmålet vi stilte i starten ser dermed ut til å få ulike svar avhengig av om vi ser på selvbetjeningen som arbeidsbesparende eller som gratis arbeid. Hvordan skal vi da kunne konkludere?

Hit where it hurts

For å kunne konkludere må vi returnere til aksjonsformer. Selv om ubetalt arbeid er problematisk er det ikke nødvendigvis der det er mest strategisk å sette inn motstand. Hvor har vi som arbeiderklasse reell makt?

Svaret er «inne i knuten», det vil i denne sammenhengen si i det betalte arbeidet. Enten vi ser på selvbetjeningen som arbeidsbesparende eller som gratis arbeid kan vi si at den fører til kapitalintensivering. Ved kapitalintensivering rammes mer kapital av hver streiketime i «knutearbeidet». Det gjelder både ved streik i butikken og i alt det arbeidet som er nødvendig i transport, matvareproduksjon og underleverandører for at butikken skal kunne holde åpen.

Yrker vil forsvinne og oppstå på samme måte i vår tid som i ludittenes tid. Det viktigste vi kan gjøre er å organisere oss på arbeidsplassene. Bare slik kan vi påvirke utviklingen i de nye og mer teknologisk avanserte yrkene som dukker opp som følge av den samme teknologiske utviklingen som har brakt oss selvbetjente kasseapparater. Vi skal sørge for at disse yrkene får bedre – ikke dårligere – arbeidsforhold, og at de blir sterkere organisert enn de yrkene som forsvant i den samme prosessen. Når fagbevegelsen – etter mitt syn med rette – ønsker ny teknologi velkommen, er forutsetningen at alt dette faktisk skjer. Det skjer ikke av seg selv. Det er vår oppgave å få det til å skje.

Bare slik kan vi som arbeiderklasse sørge for å ha den sterkeste strukturelle kraften i verdenshistorien på vårt lag. Vi trenger å jobbe med den teknologiske utviklingen, ikke mot den. Dagens innovasjon er morgendagens selvfølgeligheter og vil legge premissene for kampen i tiden som kommer. Den teknologiske utviklingen slik vi kjenner den er én av mange mulige utviklinger, og vi er avhengige av å mestre den for å kunne designe en meningsfull menneskelig arbeidsprosess i en post­kapitalistisk økonomi.

Noter

1 Se for eksempel Kjetil Staalesens spalte i Dagsavisen 20.08.18

2 Karl Marx, Capital Volume 1, Pelican Books 1976, side 283

3 Karl Marx, Capital Volume 3, Pelican Books 1981, side 318

4 Ursula Huws, «Å løyse opp knuten – levekår, arbeid og verdi», Gnist 2/2014.

 

Intervju med Ellen Engelstad, jobber som redaktør i Manifest tidsskrift, sitter i prinsip­program­­komiteen til Rødt og er aktuell med boken ­­Rosa Luxemburg – En biografi, sammen med Mímir Kristjánsson.

Illustrasjon: Marte Teigen / Wikimedia Commons
Av Peder Østring,
studerer samfunnsgeografi ved UiO, redaksjonsmedlem i Gnist.

Går det en linje fra Rosa Luxemburg, Martin Tranmæl og til partiet Rødt? Gnist har tatt en prat med bokaktuelle Ellen Engelstad om reform og revolusjon.

– I år er det 100 år siden Rosa ble drept. Hva er det mest sentrale vi sitter igjen med fra hennes liv og verker?

– Det mest sentrale er den demokratiske sosialismen, eller sosialisme nedenfra, hvor hun står for en annen linje enn den leninistiske partidisiplinen, men også en annen linje enn de ganske toppstyrte sosialdemokratiene i Europa. Hun insisterte alltid på at folk flest visste best om sin egen situasjon, og at man var nødt til å la folkelige opptøyer og bevegelser oppstå, og heller la seg la seg kritisere av dem i stedet for å forsøke å dominere dem.

Kan man si at denne tankegangen har fått en ny relevans i dag med de gule vestene? Hva ville Rosa Luxemburg sagt om et slikt fenomen?

– Jeg og Mímir mener jo at hun ville vært begeistret for dem. Det er et opprør som kommer nedenfra. Den franske forfatteren Edouard Louis sier det er en gruppe som blir ignorert, som nå har gjort sin stemme hørt og tatt grep. De protesterer jo for saker venstresida kan være enig i – det handler om sosial rettferdighet, bedre kjøpekraft for de fattigste og mer skattlegging av de rike. Det er interessant at mange var veldig skeptiske i starten, nettopp fordi dette opprøret ikke kom fra noen fagforening eller noe annet kjent sted. Mange var redde for at det her var en gjeng homofober og rasister, men det er ikke det dette opprøret handler om. Derfor tror jeg Luxemburg ville vært begeistret, og ville oppfordret folk til heller enn å ta avstand fra det, gå inn i det og forsøke å bidra med sin ­organisatoriske erfaring, bidra til å ta det i rett retning og lytte.

Rosa Luxemburg var både jøde, kvinne og funksjonsnedsatt. Det kunne vært naturlig for henne å gå inn i de rollene, og kjempet for alt som enda ikke hadde kommet av rettigheter. Kan vi lære noe av dette i dag?

– I dag har det blitt vanligere å mene at man burde snakke ut fra sine egne erfaringer og hva man selv har opplevd, og i så fall burde Luxemburg snakket ut fra sin rolle som både kvinne og jøde, da både kvinner og jøder ble veldig undertrykt og dårlig behandlet. Jeg tror hun var opptatt av det, men hun var nok mer opptatt av klassekamp. Det er åpenbart at sosialisme ikke automatisk vil løse alle problemer, men jeg tror nok likevel hun mente, og langt på vei har rett i, at klassekamp ville løse mye av problemene med eksempelvis antisemittisme. I tillegg til at hun var glødende opptatt av klassekamp, var det nok også et strategisk valg å ikke engasjere seg for mye i for eksempel kvinnesaken, da hun skjønte det fort ville redusere henne til en som bare jobbet med det. Luxemburg kjempet altså hele livet for en klasse hun ikke selv var en del av. Jeg tror det er mye vi kan lære av den solidariteten. Hvis man bare kan snakke ut ifra egen erfaring er det vanskelig å bygge store massebevegelser. Så spørsmålet man må stille seg er ikke «hvordan føles dette?», men «hva er galt, hva må endres og hvordan kan vi endre det?».

Du har tidligere skrevet om både Syriza i Hellas og Luxemburg som var med i det tyske sosialdemokratiske partiet (SPD). Kan man trekke noen paralleller mellom disse?

– Det er interessante paralleller. Det tyske arbeiderpartiet var jo Rosa Luxemburgs parti, hun flyttet til Berlin for å være med der. De var jo revolusjonære på den tiden da hun var med, de hadde et program hvor det sto at de var for en sosialistisk revolusjon og ville bryte med kapitalismen. Men litt sånn som Syriza kan man si at de hadde det mest i kjeften, de var ikke så interessert i å gjøre det som trengtes for det, og de hadde ikke nødvendigvis tenkt gjennom hva det innebar. Det tenker jeg er en veldig klar parallell til Syriza som gjorde mye riktig for å vokse, og som lovet veldig radikale ting, men som ikke hadde noen plan for hvordan de skulle gjennomføre programmet sitt. Da de faktisk ble presset til å handle, backet de ut og trakk seg tilbake, akkurat som SPD. SPD hadde en diskusjon om man skulle gå for en mer reformistisk linje eller holde seg revolusjonære, og da vant Luxemburg sin revolusjonære fløy så det sang. Men i praksis, når Rosa Luxemburg og hennes fløy prøvde å presse på med å si at «da følger vi opp med tiltak», for eksempel organisere storstreiker for å drive kampen videre, møtte hun mye motstand. Så kan man si at SPD og Syriza på et tidspunkt begge hadde en eventyrlig vekst, og gjorde mye riktig for å få med seg folk og for å inspirere, som man kan trekke mye lærdom fra. Syriza lovet vel aldri å bryte med kapitalismen, men heller med EU sin økonomiske overstyring og kuttpolitikk, SPD lovet å bryte med kapitalismen. Men ingen av partiene hadde noen god forståelse av hva deres vedtatte politikk innebar, og hvordan de kunne oppnå målene sine.

Burde man, både i Syriza og SPD sitt tilfelle, hatt en mer leninistisk tilnærming, og spørre seg «hva må gjøres» for å komme dit man vil?

– Det jo er viktig å tenke på det man skal gjøre, uten at Lenin skal få patent på å legge planer. Tyskland var inne i en revolusjon etter den ­russiske, som feilet, og hvor det ble gjort taktiske feil. Rosa Luxemburg sin posisjon var å spre revolusjonen, og få med seg stadig flere slik at man hadde et klart flertall i befolkningen. For har man først flertall, er det vanskelig å tape. Hun mente man måtte ut av Berlin og snakke med folk på landsbygda, snakke med bønder osv – dette er ting som tar tid. Jeg tror mange rundt henne var veldig utålmodige og ville gjøre et statskupp for å vinne med en gang, og det fungerte jo ikke. Da ble de sårbare, og kunne lett bli slått ned på av militære styrker med begrunnelsen «dere forsøker å gjøre statskupp derfor må vi stoppe dere». I Hellas på sin side mener jeg at Syriza burde brukt mandatet fra folkeavstemningen, hvor 61 % sa nei til avtalen med Troikaen, til å nekte å signere og gjøre seg klare til et brudd med euroen.

Man kan kanskje si at i Hellas klarte man ikke å ta med seg det momemtumet man hadde på et ganske vitalt punkt i historien da man hadde muligheten?

– Det er et godt poeng, noen har sagt at sånne øyeblikk kun dukker opp hvert 40. år i historien. Dette er også en sentral lærdom hos Luxemburg at det ofte er slik at folket er mer radikale enn lederne sine. Ledelsen i partier og fagbevegelsen kan bli en konserverende kraft, iallefall i sosialdemokratiske partier, og man må være obs på det.

Så kanskje med å nettopp dra ut på landsbygda å være en gjennomført demokratisk organisasjon kan man være bedre rustet i slike anledninger også?

– Ja det tror jeg. Du kan se at Bernie Sanders og Jeremy Corbyn forsøker å understreke det samme, at det ikke bare handler om dem, men om presset fra store massebevegelser. Det er også en bra lærdom fra Rosa Luxemburg, at det ikke bare er mer demokratisk og hyggelig å ha med seg mange, men også at det er strategisk lurt. Om avgjørelsene tas på toppen og folk opplever at de ikke blir hørt, vil de også bli mindre engasjerte.

Hva mente Rosa Luxemburg om det nasjonale spørsmålet? I dag har vi en debatt hvor noen mener at nasjonalstaten er bolverket man har mot global nyliberalisme, mens på den andre siden har man folk som Yanis Varofakis som mener man må bort fra nasjonalstaten for å heller reformere EU. Rosa Luxemburg nevnte eksempelvis Norge sin unionsoppløsning i mindre positive ordlag. Hvor ville hun stilt seg i en slik debatt?

– Jeg håper jo hun ville vært mot EU fordi det er et grunnleggende nyliberalt prosjekt og det tror jeg hun ville anerkjent. Men det stemmer at hun var lite interessert i nasjonal uavhengighet og mente klassekamp var helt overordnet det. Hennes meninger om nasjonal uavhengighet endret seg, likt mange andre på den tiden, fra land til land, men hun var for eksempel mot norsk og polsk uavhengighet. Jeg er egentlig enig i den tenkemåten, at klassekamp er viktigere enn nasjonal suverenitet og at arbeidere heller burde kjempe mot overklassen framfor mot hverandre, noe Luxemburg advarte om at ville skje under første verdenskrig. Samtidig mener jeg at nasjonalstaten er en god ramme for klassekamp i dag, og er slik enig med den gresk-britiske økonomen Costas Lapavitsas, som nylig ble intervjuet i Gnist, og som mener det er venstrebevegelser sin jobb er å vinne i sine nasjonalstater.

Nasjonalstaten som ramme for arbeiderkamp må altså hele tiden analyseres og man må se hvor man står sterkest, med klassekampen som overordnet mål, altså. Så er det jo kanskje enkelt å se hvor Luxemburg sitt utgangspunkt kommer fra, da verden nettopp hadde vært gjennom den verste krigen den hadde sett, båret på skuldrene av nasjonalstaters konflikter.

– Absolutt, samtidig som hun ikke var enig i at første verdenskrig handlet om nasjonal suverenitet. For henne, og det er vel de fleste enige i i dag, var det en imperialistisk konflikt.

Vi har snakket om Luxemburg som teoretiker, men hva var hennes mest sentrale bidrag til marxismen og økonomi?

– Hun var veldig inspirert av Marx, selv om hun kunne være uenig med ham. Hun mente han aldri ble ferdig med kapitalen, noe han jo heller ikke ble, og at det var noe uforløst innenfor temaet kapitalakkumulasjon og imperialisme som måtte bygges ut. Så hun skrev et verk som het Kapitalakkumulasjonen, som handler om at kapitalen er nødt til å trenge inn i stadig nye markeder. Det var dette hun mente var kjernen i imperialismen, at stormaktene forsøkte å underlegge seg stadig nye markeder og trenge inn i stadig mer av den ikke-kapitalistiske økonomien. Hun mente videre at imperialistiske kriger kom av at stormaktene etter hvert begynte å mangle nye steder å gå inn i, og dermed var nødt til å krige seg imellom om kolonier og markeder hvor de bestemte. Dette mener jeg også kan beskrive moderne fenomener som Irak-krigen; stormaktene kjemper om ressurser og innflytelse, om å etablere nye markeder og bringe råvarer til sine markeder. Det kan man også si om hvordan stadig mer blir åpnet opp for markedet her hjemme, velferdsprofitørene er et veldig godt eksempel. Etter hvert som investeringer i privat sektor ikke gir nok avkastning, snuser man på offentlig sektor og ønsker å tjene penger der.

Men tilbake til Norge: Hvilke visjoner trengs for et sosialistisk parti i dag?

– Det handler om å bygge de store bevegelsene, og få med seg folk på en radikal samfunnsforandring. I første omgang å bygge ut velferdsstaten og utjevne forskjeller, og deretter jobbe for å underlegge stadig mer av økonomien demokratisk kontroll. I sin pamflett Reform eller revolusjon skriver Luxemburg helt i begynnelsen at hun mener spørsmålet er galt stilt og at sosialister selvsagt er for både reform og revolusjon. Det handler om å få med seg folk på stadig mer radikale reformer, og at det er reformer som ikke bare kommer ovenfra, men styrker folk i deres daglige kamp nedenfra. Hun kritiserer også fagbevegelsen for å være toppstyrt, og for å holde igjen aktiviteten på grunnplanet. Dette var relevant i datidens Tyskland, og er det i dagens Norge. Det er viktig å aktivisere grasrota i fagbevegelsen, og legge til rette for at folk selv får diskutere hva de er interessert i. Organisere, skolere og ikke bare motta klistremerker og forsikringer fra LO. Dette er noe Rødt kan bidra til.

Hva er da forskjellen mellom Rødt i dag, og Arbeiderpartiet i det 20. århundret?

– Godt spørsmål, det kommer veldig an på hvilket arbeiderparti man snakker om. Martin Tranmæl sitt parti etter 1. verdenskrig var nok ganske likt dagens Rødt. Tranmæl var veldig opptatt av fagbevegelsens rolle, en arv Rødt tar med videre. Rødt står i forlengelsen av den radikale arbeiderbevegelsen i Norge og alt det den har oppnådd, noe vi også har skrevet om på slutten av utkastet til nytt prinsipprogram. Vi kan ikke overlate den arven til Arbeiderpartiet alene, særlig med tanke på at de siden har gått i en helt annen retning og gjennomført blant annet privatiseringer og nyliberale ­pensjonsreformer.

Tranmæl hadde altså stemt Rødt?

– Det er det jo umulig å si noe om, men jeg tror ikke han ville vært så imponert over dagens Arbeiderparti. Da Arbeiderpartiet brøt med Komintern var det et tydelig poeng for tranmælittene at det ikke var for å legitimere høyresiden, men at det var et brudd til venstre. Diskusjonen gikk på om man skulle ta direktiv fra Moskva eller ikke, og på hvordan partiet skulle organisere seg.

Så om man følger denne utenrikspolitiske linjen kan man se kimen til en utenrikspolitikk som Arbeiderpartiet selv har forlatt, men hvor Rødt er tydelige NATO- og EU-motstandere og vil finne sin egen vei?

– Det er kanskje en litt slem sammenligning, men joda, jeg ser poenget. Det er i hvert fall i vår tid viktig å være radikal og tenke selv, og spørre seg, som Luxemburg, hva som er et godt samarbeid og hva som er imperialistiske prosjekter.

 

 

Rødt foreslo at NSB ikke skulle få lov til å bytte navn, regjeringspartiene og MDG stemte forslaget ned. Dette var en for viktig sak i kampen for å gjøre offentlig sektor om til marked og profitt.

Av Erik Ness,
redaksjonsmedlem i Gnist

Vi husker statlige bedrifter og etater som Televerket, Postverket, Statens vegvesen og Statoil. Televerket sørget for telefonlinjer, at de ble reparert, at folk fikk telefoner. Var det for få linjer/telefoner, fikk legen og presten først. Nå heter det Telenor, med drøssevis av konkurrenter som Telia, Ice, One Call. Målet er å erobre markedsandeler i Verden for å sikre profitt til aksjonærene og skyhøye lønninger til direktørene. Telenor über alles! India ble forsøkt «kolonisert». Kasta ut!

«Posten skal fram!» het det før. Det var en logo til å stole på. En æressak. Det som het Postverket, er nå splittet opp i Posten Norge AS og Bring. Bring er i konkurranse med all verdens budbiler med navn som Deutsche Bahn, Blå Kurer og DHL som kjører ved siden av hverandre, og underbetalte og stressa sjåfører leverer pakker og brev på døra. Privatiseringa av pakke og brev – ikke bare internett – har skylda for at levering til postkasser snart er historie. Det blir ikke profitt av å ta samfunnsansvar.

Da Bring ble skilt ut av Posten Norge i 2008, kosta navnebyttene 370 millioner kroner med dagens kroneverdi. To nye logoer, en for Posten og en for Bring – og Postens gamle røde og gule logo med posthorn og kongekrone forsvant. 25 000 uniformer, 10 000 biler, lastebiler, sykler og mopeder, over 5 000 skilt skulle endres. Liv Signe Navarsete var samferdselsminister, regjeringa var såkalt rød-grønn (AP,SV og SP). Aftenposten (14/3) skriver: «I 2008 var det bare Rødt som kritiserte navneendringen og penge­bruken.»

Det var Jens Stoltenberg (AP) som sørga for privatiseringa av Statoil – som nå heter Equinor. Det er Statoil som griser til i regnskogen i Brasil, og de som miljøbevegelsen i Australia prøver å hindre oppstart av oljeboring på tre tusen meters dyp utenfor kysten deres. Vi husker Statoil og tjæresandprosjektet i Canada. Kasta ut! Det er lettere å være miljøsvin og hete Equinor. Da er det ikke politikk, bare profitt.

Før var det Statens vegvesen som bygde veiene og vedlikeholdt­­ dem. I 2003 ble denne virksomheten skilt ut i Mesta AS, og i 2015 ble ytterligere myndighet flyttet til Nye Veier AS. Mesta konkurrerer i dag mot internasjonale selskaper som NCC og Skanska, og regjeringa har allerede begynt arbeidet med å selge ut selskapet. EØS sørger for konkurranse, at skattepengene og bompengene ikke bare brukes til å bygge veier og vedlikehold – men sørger for gigantenes profitt.

Slik tappes fellesskapets kasse, sånn at det ikke er økonomi til å drifte offentlig velferd.

Hva var det forresten NSB skulle kalle seg?