Vi lever i kaotiske tider. Hver dag går med til å prøve å forstå en eller annen ny utvikling innen kunstig intelligens (KI), bare for å se at det siste nye blir avløst av noe nytt dagen etter.

Den raske utviklingen av KI skriker etter regulering. Men hastigheten gjør at forsøkene fremstår utdaterte allerede før de forlater tegnebrettet. Løfter om trygg og ansvarlig KI i dagens kapitalisme, med ekstreme ulikheter i makt og ressurser mellom klassene er dessverre ikke annet enn falske forhåpninger. Det som trengs, er grunnleggende diskusjoner om måten samfunnet er organisert på og hvilke verdier det skal styres etter.

Den digitale teknologien har gjort én ting klart: Livene våre er blitt en vare, også utover arbeidstiden. Dette er ikke et nytt argument. Allerede på 1970-tallet ble det hevdet at hele livet vårt ble gjort til en vare, blant annet gjennom krav om lønn for husarbeid fra personer som Silvia Federici. Dette perspektivet endret vår forståelse av produktiv tid og ikke-produktiv tid.

I dag, med intensiveringen av det digitale, er grensene mellom produktiv og ikke-produktiv tid, mellom arbeid og fritid, nesten ikke-eksisterende. I kollektive forhandlinger møtes arbeidere og kapitalistene for å forhandle om hva som skal skje med arbeidstiden. Med KIs utvisking av grensen mellom arbeid og fritid er dette utilstrekkelig, av tre grunner: For det første fremstilles det digitale som uunngåelig. For det andre har de komplekse leverandørkjedene av maskinvare, programvare og data blitt for ekspertbaserte. Dette gjør likeverdig deltakelse enten vanskelig eller overflødig. For det tredje har vi alle i varierende grad blitt dataarbeidere i våre datastyrte samfunn. Ingen vet når arbeidet slutter og fritiden begynner.

Etter covid 19-pandemien ser det ut til å ha skjedd mye, og Fukuyamas «historiens slutt» er i seg selv avsluttet. Mye av det som skjer, skjer i så stor hastighet, at det ikke kan forstås ved hjelp av eksisterende begreper og ideer, vi trenger nye koordinater å navigere etter for å forstå nåtiden.

Det er særlig to ting som er viktige. Vi må forstå de særegne egenskapene ved databaserte teknologier og de nye politiske mulighetene som ligger i dem. For det andre er det viktig å gå tilbake til en fremvoksende arbeidsfolklore, det vil si historiene, vitsene, ordtakene, memene eller de uformelle fortellingene om hva det vil si å jobbe og leve. I stedet for å gjenta 1900-tallets modeller for fortroppskommunisme eller løfter om sosialdemokrati, kan det være mer fruktbart å lytte til hva arbeiderne selv sier. Og det er mye å lære av arbeidere over hele verden, på tvers av alle sektorer. Artikulasjoner fra utkantene forteller om utbrenthet, psykiske plager, slapphet, arbeidsvegring, tretthet og kjedsomhet. Disse klagene forteller oss at noe er fryktelig galt med måten vi lever livene våre på.

KI i India

India har alltid vært opptatt av sensur. Det har vært et gjennomgående motiv i Indias offentlige sfære fra før og etter uavhengigheten. Selv om ytringsfriheten angivelig eksisterer, er listen over unntak lang og omfatter blant annet oppvigleri, krenkelse av kvinners bluferdighet, krenkelse av religiøse følelser, blasfemi, hatefulle ytringer, ærekrenkelse av enkeltpersoner og kollektiver, og statssanksjonert sensur av kino, bøker, TV, radio og internett. Denne lange listen over unntak har blitt brukt til å kneble avvikende stemmer fra tiden før uavhengigheten.

Utbredelsen av kinesiske smarttelefoner og billig internettilgang førte til at internett og sosiale medier ble en gråsone innenfor denne sensurkulturen. Snart ble det et sted for vulgært gatespråk, hatefulle ytringer, avvikende stemmer, sponsede stemmer fra politiske partier og selskaper, troll, pornografi og i de siste månedene også KI-sludder. Det ble gjort flere forsøk på tvers av plattformene i samarbeid med aktører i sivilsamfunnet for å sanere plattformene og fremme ansvarlig bruk av kunstig intelligens til innholdsmoderering og innholdsproduksjon. Bekymringen var at umodererte ytringer og enkel tilgang til generativ kunstig intelligens bare ville forsterke hatefulle ytringer, kvinnehat og feilinformasjon, noe det også gjorde, men det førte også til noe uventet.

I 2025 lanserte xAI en KI-modell kalt Grok, som ble trent opp på plattform Xs data og integrert i X som en chatbot-tjeneste. Den ble karakterisert som en ufiltrert, anti-woke bot av Elon Musk. Kritikerne i USA så ingen grunn til at den skulle eksistere. Likevel blir Grok elsket av de liberale i India for sin anti-høyreorienterte retorikk. Den har også klart å lære seg en av de mest upopulære hindi-dialektene. Hvordan skal vi forstå dette?

Det hevdes ofte at kunstig intelligens i bunn og grunn bare reflekterer dataene den er opplært på, altså «søppel inn, søppel ut». Ordet «reflektere» er sentralt her. Det representerer ikke dataene den er trent på. Refleksjonen kan re-presenterer dataene den er opplært på i et nytt lys. For å si det enkelt: Søppelet som kommer inn, er ikke det samme søppelet som kommer ut.

Nye muligheter for mer hvile

I vårt møte med KI kan vi lære av arbeiderbevegelsens historie. I årene med industrialisering på 1800-tallet projiserte luddittene sitt sinne på det døde arbeidets kropp – maskinen. Revolusjonære sosialister av ulike slag debatterte og praktiserte en rekke mulige fremtider og ordninger. De forsøkte å forstå den raske omveltningen som skjedde rundt dem. I dag er det mye panikk og frykt som spres av liberale og sosialdemokrater over hele verden. Dette kan bare leses som et symptom, en reaksjon på en opplevd krise, der de eksisterende sosiale hierarkiene og relasjonene – det gamle søppelet – trues av det nye søppelet.

Hva er det nye søppelet? Det vil ikke nødvendigvis være frigjørende. Det vil bare legge om hvordan vi jobber, hvor lenge og med hvilken kompetanse (eller kompetanse i det hele tatt). Lobbyistnettverkene i Bryssel har jobbet for en firedagers arbeidsuke i ti år, men det har gått svært sakte. Bill Gates kunne imidlertid i mars i år uttale at en to-dagers arbeidsuke vil være mulig i fremtiden. I India krever IT-selskapene derimot 70 eller 90 timers arbeidsuke. Den hardt tilkjempede konsensusen om 8-timers arbeidsuke er igjen oppe til debatt.

Hvis spillereglene er i ferd med å bli omskrevet, er ikke dette tiden for å forestille oss og kreve noe mer? I boken Eye of the Master, en materialistisk historie om kunstig intelligens, åpner Matteo Pasquinelli med et svært provoserende bilde. Han konstaterer at lastebilsjåfører i dag er blitt en del av intelligentsiaens panteon, ettersom automatiseringen av kjøringen har gjort det tydelig at lastebilkjøring aldri har vært «manuell» og «ufaglært». I bokens innledende avsnitt peker Pasquinelli på hvordan kunstig intelligens har gjort noe som alltid har vært åpenbart, men likevel tilslørt, nemlig at alt menneskelig arbeid i en eller annen form er det samme, at manuelt arbeid er like kognitivt som kognitivt arbeid er manuelt, og at samarbeid er like nødvendig for utførelsen av begge. Den hierarkiske organiseringen av arbeidet springer ikke ut av arbeidets egenart, men fra kravet om profitt.

Det 19. århundrede var preget av utopiske forestillinger om en verden i rask endring. Arbeiderne og de «intellektuelle» var på den tiden vitner til en verden rundt seg, så på seg selv og var åpne for mulighetene i en annen verden til tross for at de materielle forutsetningene ikke var modne.

Men nå som vi står på terskelen til økt automatisering i nesten alle sektorer av livet, blir vi distrahert av frykten knyttet til nedbemanning, arbeidsledighet, tap av arbeidsplasser, plattformisering, prekarisering og økonomisk krise. En liste over problemer som fører oss tilbake til de vanlige løsningene med trygge jobber, omskolering/omskolering, livslang læring, regulering, fagorganisering og økonomisk planlegging gjennom sterke velferdsstater. Som om lønnsslaveri organisert gjennom paternalistiske velferdsstater er historien sluttpunkt.

Nye måter å forstå arbeid på

De fleste arbeidere i verden vil fortelle om tvang for å utføre arbeid, frustrasjon og hat mot lønnsarbeidet, ikke glede, ikke nytelse. David Graeber har gitt oss den fineste definisjonen av det større lønnsarbeidet som mange av oss utfører i dag, og som han kalte bullshitjobber. Det er jobber som er skapt for å skape arbeidsplasser eller for å tilfredsstille noens ego.

Vi kan vende tilbake til India for å avslutte historien vår. Det siste året har indiske sosiale medier vært fylt av raseri fra arbeidere innen informasjonsteknologi, og servicesektoren som har rast mot økende arbeidstid, forferdelige arbeidsforhold, mangel på gode jobber, dårlige ledere, lave lønninger, luftforurensning og dårlig offentlig transport. All denne arbeiderfolkloren har oppstått til tross for mangelen på fagorganisering i Indias servicesektor og mangelen på såkalt «klassebevissthet» som gjør det mulig å handle kollektivt. Alt dette skjer midt i en større diskusjon der industri- og statsledere krever at arbeidstiden i India skal økes til 70 og 90 timers arbeidsuke, til tross for at de fleste arbeiderne i dag ikke engang er omfattet av arbeidstidsbegrensninger. Mange melder også om at de jobber mer enn 12 timer, selv om 8 timers arbeidsdag er nedfelt i lovverket.

Det er i denne konteksten at det britiske sjokoladeselskapet Cadbury, et datterselskap av Mondelez International, rykket inn i en annonse i India nylig. En satirisk fremtidskampanje for å «gjøre KI middelmådig igjen» i en verden der en superrask og effektiv AI ikke reduserte arbeidstiden, men i stedet intensiverte arbeidet. Siden KI bare skapte flere bullshitoppgaver, fikk ikke arbeiderne tid til å spise sjokoladen til Cadbury! Det absurde i situasjonen er at løftet om fritid blir artikulert av en markedsføringskampanje fra selskapene, mens fagforeningene har vært ute av stand til å artikulere frigjørende visjoner eller strategier som kan peke ut over «business as usual». Hvis kapitalistene får lov til å bestemme over fritiden vår, kan det hende at vi bare blir sittende igjen med å spise sjokolade som en hendig belønning for arbeidet vi gjør, uansett hvor vi er. Fabrikken har tross alt for lengst forlatt fabrikkgulvet, og produksjonen foregår i dag hvert sekund av våre liv, selv når vi sover, og vi genererer søvn- og varmedata fra våre smart-dupeditter og smarthussystem.

Den rumenske regissøren Radu Judes film fra 2023, Do Not Expect Too Much from the End of the World, fanger dagens utfordring på glimrende vis. Filmens hovedhistorie handler om Angela, som jobber for et reklamebyrå i Bucuresti og kjører folk rundt i byen. Hun hater lønnsarbeidet sitt. På fritiden legger hun ut avskyelige og kvinnefiendtlige utfall på TikTok med en algoritmisk maske som satire. Det tragiske i situasjonen er at mens hun forsøker å flykte fra og håndtere følelsene sine gjennom reels på TikTok, ender hun opp med å generere data og verdi for en digital plattform. Hennes frustrasjon på fritiden er noen andres verdi.

Ta tiden tilbake

Kampen handler ikke lenger om å skape balanse mellom arbeid og fritid. Den handler ikke om å regulere hvor mange timer vi jobber. Det handler om å stille spørsmål ved selve kravet om lønnsarbeidet. Lønnsarbeidet bestemmer hvordan vi organiserer livene våre, hvem som bestemmer det, og til hvilket formål – selv når vi angivelig ikke jobber.

Kunstig intelligens og datagenereringen som går med til å opprettholde den, sprer sine tentakler dypt inn i livene våre – hvordan vi spiser, varmer opp husene våre, sover, vasker opp og vasker klær, snakker med andre, handler, har sex.

Skillet mellom fritid og arbeidstid er blitt meningsløst. Kampen står ikke lenger om arbeidstiden eller fritiden, vi må ta kontroll over all tiden vår. Dette er grunnlaget en ny sunn fornuft må bygges på i den kunstige intelligensens tidsalder.

Kjernekraft gir oss ingen endelig løsning, verken på energibehovet eller klimaproblemene. Men av alle løsninger, blir det stadig vanskeligere å se hvordan vi kan komme utenom kjernekraft. Spørsmålet bør derfor ikke lenger handle om ja eller nei, men om hvilke former en satsing på kjernekraft skal ta.

Det stadig mer akutte behovet for en utfasing av fossile energikilder har de siste årene forvandlet spørsmålet om kjernekraft fra en kuriositet til en høyaktuell problemstilling, også i den norske energidebatten. På verdensbasis produseres nærmere 60 prosent av energien vi forbruker, ved hjelp av klima- og miljøverstingene olje og kull. Legger vi naturgass til i regnestykket, produseres mer enn 80 prosent av energien ved hjelp av fossile energikilder.

I motsetning til fossil energi foregår produksjonen av kjerneenergi uten klimagassutslipp og uten lokale utslipp. Men også sammenlignet med fornybare energikilder – som vann, sol og vind – er det flere faktorer som taler til kjernekraftas fordel. For det første er det ingen andre kjente energikilder som trenger så små arealer per produsert effekt, for det andre kan kjernekraftverk plasseres nærmest hvor som helst, og for det tredje varierer ikke produksjonen med vær og vind.

Det innebærer ikke at kjernekrafta er problemfri. Som enhver form for menneskelig produksjon, er også produksjonen av kraft ved hjelp av kjernefysiske prosesser et tveegget sverd som på den ene siden kan bidra til menneskehetens velstand, men som på den andre siden også skaper nye farer og risikoer. Balansen mellom disse to egenskapene er det som avgjør, eller i det minste burde avgjøre, hvilken produksjon man satser eller ikke satser på. Da må imidlertid også all produksjon vurderes på like fot.

Kjernekraftas utfordringer

Ta for eksempel ressurstilgangen. Drivstoffet i kjernekraftproduksjonen er uran, som er en begrenset ressurs. Der skiller den seg fra den fornybare kraftproduksjonen, som jo drives av vann, sol eller vind, som for alle praktiske forhold finnes i ubegrensede mengder. Men for å kunne nyttiggjøre oss energien i de fornybare naturelementene, må energien gis en form vi kan nyttiggjøre oss av. Vi trenger kraftverk, og da stiller plutselig ressursspørsmålet seg annerledes, ikke minst med hensyn til de sjeldne jordmetallene produksjonen avhenger av. Både kjernekraft- og fornybarindustrien kjenner ressurssituasjonen og legger derfor stor vekt på å utvikle metoder for å redusere ressursbehovet. Hvem som lykkes vet vi ikke, men kjernekrafta bør være minst like godt rustet som konkurrentene.

Avfall er en annen utfordring. Det er viden kjent at noen av avfallsstoffene fra produksjon av kjernekraft er ekstremt farlige hvis man eksponeres for dem. Men der det for eksempel er anslått at to millioner mennesker årlig mister livet etter å ha blitt eksponert for giftige kjemikalier, er antallet dødsfall som følge av eksponering for avfall fra kjernekraft nær ikke-eksisterende – ikke fordi avfallet er ufarlig, men fordi ingen industri er like opptatt av avfallshåndtering som kjernekraftindustrien. Kjernekraftindustrien er i så måte et forbilde – delvis med hensyn til eksisterende metoder, men også med hensyn til forskning og utvikling, for eksempel for å utnytte avfall produktivt, slik Frankrike har vist at man kan gjennom å åpne et kraftverk som utelukkende går på resirkulert avfall.

Og så er det naturligvis også en ulykkesrisiko. Riktignok er det få næringer der man gjør like mye for å forhindre ulykker som i kjernekraftindustrien, men Tsjernobyl-ulykken i 1986 viser at man aldri kan gardere seg mot feil og mangler, i dette tilfellet dessuten i kombinasjon med menneskelig dumskap. Likevel er dødstallene fra Tsjernobyl – rundt 4 000 ifølge tall fra FN – og fra kjernekraftproduksjon i alminnelighet lave hvis vi sammenholder dem med de rundt 170 000 menneskene som mistet livet ved et demningsbrudd i Kina i 1975, og også med de nærmere 20 000 som mistet livet ved en tilsvarende ulykke i Libya så sent som i fjor. Det er selvsagt ikke noe argument mot vannkraft i Norge, men de viser likevel at vannkraft globalt bærer i seg en betydelig større ulykkesrisiko enn kjernekraft.

Trenger vi mer kraft?

Det er ingen tvil om at verden trenger kraft, og det er heller ingen tvil om at det er maktpåliggende, både av hensyn til klimagasser og til lokalforurensning, å erstatte den fossile kraftproduksjonen med grønn kraft. I et globalt perspektiv, med den teknologien vi har i dag, er det derfor vanskelig å se hvordan man skal komme seg utenom kjernekraft. For Norges del er spørsmålet imidlertid mer åpent. Nesten all den energien vi produserer til strømnettet, er rein, og vi har, med unntak av en ubetydelig andel relativt rentbrennende gasskraft, ingen fossil energiproduksjon å erstatte.

Rødts energikommisjon la i høst frem en rapport. Selv om flertallet i kommisjonen ikke avviser kjernekraft som sådan, konkluderer rapporten likevel med at vi ikke trenger kjernekraft i Norge. Selv om kraftbehovet vil øke, mener kommisjonen at det er tilstrekkelig å ruste opp eksisterende vannkraftverk, sørge for økt energieffektivisering og å satse på solkraft, bergvarme, fjernvarme og biogass. Dette anslår den vil være tilstrekkelig til å dekke Norges forventede kraftbehov i hvert fall frem til 2050. Kommisjonen redegjør i og for seg godt for hvilke prognoser den legger til grunn, men om det er noe vi kan si sikkert, er det at ulike prognoser aldri kan slå til samtidig, og at de derfor alltid vil være belemret med stor grad av usikkerhet. 

Ta kunstig intelligens (KI). Det var for bare få år siden den reneste science fiction. Nå er KI på alles lepper. Problemet er bare at KI kommer med et helt annet kraftbehov enn tradisjonelle IKT-tjenester gjør. Det er selvsagt all mulig grunn til å følge energikommisjonen i sin nøkterne tilnærming til KI, men så lenge vi ikke vet hva teknologien bringer om 5, 15 eller 50 år, er det også risikabelt å gjøre denne skepsisen til en tvangstrøye. Dessuten viser den teknologiske utviklingen de siste tiårene at det er, og alltid vil være, usikkerhet rundt fremtidige behov. En helt sentral forutsetning for den norske industrialiseringen etter annen verdenskrig var jo nettopp at vi hadde et kontinuerlig kraftoverskudd som gjorde det mulig for oss å ta høyde for ny teknologi og nye behov når de dukket opp. Dette er ikke mindre viktig i dag.

Det er dessuten en internasjonal dimensjon her. Selv om det er helt maktpåliggende å fase ut fossil kraftproduksjon, kommer vi ikke utenom at det i store deler av verden, ikke minst i den fattige delen, også eksisterer behov som på kort sikt neppe kan dekkes av grønne energikilder alene. Dette blir ekstra utfordrende dersom denne begrensede krafta brukes til å dekke behov i vår del av verden i stedet for til å dekke behovene hos husholdninger og næringslivet lokalt. Sett i dette lyset, fremstår ikke energikommisjonens restriktive holdning til for eksempel datasentre spesielt fremtidsrettet. Datasentrene handler jo tross alt ikke bare om kryptovaluta og kattevideoer. Fremfor alt handler det om tilgangen til vår felles kultur og vår felles kunnskap. Er dette noe vi verdsetter – ikke bare som varer, men som gjenstand for våre behov – så fremstår det svært lite solidarisk om vi samtidig, av hensyn til politisk definerte prognoser over kraftbehov og kraftproduksjon, overlater dette ansvaret til land som ikke har råd til å si nei. 

Kjernekraft i Norge?

En gang var Norge en kjernekraftpioner. Da Kjeller-reaktoren åpnet i 1951, var det bare USA, Storbritannia, Frankrike, Sovjetunionen og Canada som kunne skilte med tilsvarende anlegg. Som i disse landene, hvilte også den norske satsingen på et stort engasjement fra det offentlige. Likevel ble Norge aldri en kjernekraftnasjon. Det kan vi nok først og fremst «takke» oljealderen for. Riktignok ble Kjeller-reaktoren stående til forskningsformål, men da den forsvant i 2019, forsvant også den siste rest av det offentliges direkte kjernekraftengasjement – sørgelig nok på terskelen til det som tegner til å bli en ny vår for kjernekraft.

I motsetning til i pionertida, er vår tids initiativer av kommersiell art. Den viktigste aktøren er Norsk Kjernekraft AS, med fysikerne Jonny Hesthammer og Sunniva Rose som sine ansikter utad, og med investoren Trond Mohn som finansiell bakmann. Selskapet er opprettet for å bygge og drive kjernekraftverk i Norge og har allerede inngått avtaler med flere kommuner rundt om i landet, som mulige lokasjoner for sin fremtidige virksomhet. Nå venter de bare på klarsignal fra statlige myndigheter. Men til tross for fagre ord om bærekraft og samfunnsansvar, og til tross for Trond Mohns renomme som filantrop og samfunnsstøtte, ville ikke noe av dette ha skjedd om ikke klingende mynt hadde lokket i horisonten.

Den viktigste årsaken til at det offentlige tidligere har vært en så sentral aktør i utbyggingen av kjernekraft, er at produksjonen tradisjonelt har vært forbundet med ekstremt høye investeringskostnader før én eneste kilowattime er produsert. Kjernekraft har rett og slett ikke vært en arena for kortsiktige gevinster. Utviklingen av små, modulære reaktorer har endret på dette. Men jo kortere tid det tar før pengene begynner å strømme tilbake, desto mer interessant blir kjernekraft for investorer med et langt mindre edle hensikter enn Trond Mohn.

Kjernekrafta kommer

Kjernekrafta kommer også til Norge, og vi bør ønske den velkommen. Ikke fordi den er problemfri eller representerer en endelig løsning på noe som helst, men fordi det per i dag ikke finnes noe reelt alternativ dersom vi vil gjøre noe med klimagassutslippene og lokalforurensningen som følger av fossil kraftproduksjon. Kjernekrafta må derfor ikke bli en hvilepute, slik at vi slutter å forske på andre energikilder. Men så lenge disse andre energikildene er umodne, så har vi verken tid eller råd til å vente på at de blir modne.

Spørsmålet kan ikke lenger være et ja eller nei til kjernekraft. Spørsmålet må være hvilken kjernekraft vi vil ha, hvilken form vi vil at den skal anta. Slik det ser ut nå, peker alt mot at en ny norsk kjernekraftsatsing vil ta form av ordinære kapitalistiske bedrifter, der produksjonen bare er et redskap for profitt, og der fellesskapets rolle er redusert til tilrettelegger og støttespiller. Det var akkurat dette som skjedde da Norge på 90-tallet bestemte seg for å satse på vindkraft. Resultatet av denne satsingen ser vi nå, med en næring vi knapt har kontroll på og som, til tross for sin grønne profil, møter berettiget harme nær sagt hvor enn den forsøker å etablere seg. Kjernekraft krever riktignok ikke like store inngrep som vindkrafta gjør, men dersom vi vil ha nasjonal, demokratisk kontroll over kraftressursene, må det politiske kravet være at det er fellesskapet som skal gå i spissen for kraftutbygging og kraftproduksjon. Da har vi simpelthen ikke lov til å la høyresida eie kjernekraftsaken.

De fleste sitter med nesa ned i telefonen på fritiden. Morsomme kattevideoer, bilder fra onkels tur på hytta på Instagram, Sophie Elises nye slankekur eller iShowSpeed’s krumspring i nok et nytt land, et ping fra VG-appen om Trumps siste gale utstill, Candy Crush og gruppechatten med foreldrene til «Gutta 4A», alt er samlet på den lille skjermen. 

I den offentlige debatten står kampen for og mot «skjerm». Barna blir sugd inn i smarttelefonen på samme måte som oss voksne, og foreldre strever med å sette «skjermtid». Enkelte unge kjører «detox» fra skjermen, med påfølgende virale poster i sosiale medier eller store oppslag i nettavisene om hvor bra de følte seg uten nesa i telefonen. 

For oss som vokste opp på, og sammen med, internett, vi som chattet på IRC som tenåringer, så er debattene om «skjerm» i dag underlig kjente. «Det farlige internett» var farlig også på 90-tallet, med porno, vold, radikalisering, mobbing og trakassering. Foreldre som ikke vet hva barna deres driver med har alltid grunn til å være bekymret. Kunnskapsløse politikere som reagerer med panikkforbud «for å beskytte barna» er også en evig problemstilling. 

Da Al Gore fant opp internett

Men forskjellen fra et chatrom på IRC og dagens digitale virkelighet handler om penger – mer spesifikt om forretningsmodeller. Tidligere visepresident Al Gore ble tidvis latterliggjort fordi han hevdet at han «fant opp internett», men det moderne internett starter nettopp med Clinton-administrasjonen på 90-tallet. Internett ble tilgjengelig for andre enn forskere og militære i 1992, men det var Clinton-administrasjonens plan for en «information superhighway» som satte rammene utover 90-tallet. Målet var en ny kommersiell vekstsektor, der private investeringer skulle bygge digital infrastruktur og sikre amerikansk dominans. Det var denne sektoren Al Gore fant opp, og som vokste fram fra vi som chattet på IRC den gangen til verdens største selskaper i dag. I tråd med den nyliberale ideologien som hadde fått fotfeste på 90-tallet, handlet vekst for privat sektor om færrest mulig reguleringer. Selv om Clinton-administrasjonen var veldig eksplisitt på målet om en uregulert digital økonomi, så man allerede da også retorikken om at «internett ikke kan reguleres» og «teknologien løper foran politikerne». Denne mystifiseringen av digital teknologi har hengt ved fram til våre dager, inkludert i utsagn fra digitaliseringsminister Karianne Tung. 

Et avgjørende steg fra Clinton-administrasjonen var også at man eksplisitt gikk inn for et reklamefinansiert internett, samtidig som man gjorde personvern til et forhold mellom enkeltpersoner og de som samlet inn data. Kombinasjonen av reklame og overvåkning er den forretningsmodellen bak kattevideoene, sosiale media, influencerne, gruppechatten, nettavisene, mobilspillene og nesten alt annet som flimrer rundt på den lille skjermen vi sitter limt fast til. Pengene kommer fra reklame, og jo mer du er limt til skjermen, jo mer reklame ser du. På skjermen blir din tid til andres penger, nærmest i et en-til-en-forhold mellom sekunder og cent. 

Overvåkningen ruller i bakgrunnen, og den handler først og fremst om reklame den også. Det største og mest omfattende overvåkningssystemet verden noensinne har sett, er laget for å selge reklame. Vi blir kartlagt utfra kjønn, legning, bosted, interesser, politisk overbevisning og yrke. Hva vi kjøper, hvor vi går, hva vi leser, hvor lenge vi ser på en video, hvem vi er venner med og sender meldinger til, alt blir kartlagt og går inn i en stor pøl med data. Fra pølen henter Google, Meta eller en av deres tredjeparts-selgere opp det de kan bruke til å selge målrettede annonser. 

Overvåkning som forretningsmodell

I tillegg gjør de det de kan for å skape hva de kaller «engasjement». Ved å bruke det klarer de å skrape sammen om deg til å lage en «brukertilpasset opplevelse». «Engasjement» er en statistisk måleenhet for hvor mye vi ser på plattformene deres og hvor godt det vi ser treffer oss. Det er måleenheten for om de klarer å holde fast i oppmerksomheten vår, altså lime oss fast til skjermen. Alle klikk og også hvor mye tid som blir brukt på en video, tekst eller et bilde blir målt og inngår i statistikken for «engasjement». Alle ting som gir «engasjement» er positivt for plattformene. Den enkleste veien til engasjement er å provosere, noe spesielt ytre høyre har profitert på. Om det er sant eller løgn er irrelevant, så lenge det «engasjerer» blir det prioritert av plattformene. 

For noen år siden var påstander om at Facebook visste mer om oss enn vi visste selv, gjengs fra enkelte forståsegpåere, men heldigvis er det en overdrivelse. Like lite som Stasi klarte å hindre DDRs fall klarer heller ikke annonseselgerne å treffe markedet perfekt. Potensialet for misbruk er likevel enormt. Sammenblandingen av kommersiell overvåkning med etterretning og politisk forfølgelse er et problem, enten det er amerikansk etterretning som sporer telefonen til Angela Merkel eller facebook-chatter som blir brukt som bevis mot tenåringsjenter som planlegger abort i konservative amerikanske delstater. 

Det er likevel et mindre problem enn misbruket av «engasjement». Pengene følger «engasjement» og alt som driver fram mer «engasjement» tjener penger. Dette er de skumle «algoritmene». Å holde på oppmerksomheten vår, inkludert oppmerksomheten til barna våre, er det absolutt viktigste for å tjene penger. Algoritmene er utformet for å gjøre det vanskeligere for deg å legge fra deg telefonen og bruke fritiden din på noe annet. 

Dette målet, «engasjement», er kjernen i forretningsmodellen til sosiale medier. Du skal bli på plattformen, se reklame og fortsette å bli på plattformen. TikTok har perfeksjonert det, med en strøm av nye korte videoer som aldri stopper, men denne oppmerksomhetsøkonomien går igjen fra dagbladet.no’s skrikende gule og røde clickbait-titler til Facebooks strøm av «anbefalt for deg» eller LinkedIns selvoppnevnte eksperter med fiks-ferdige løsninger for din bedrift. 

Heller enn debatt for og mot «skjerm» bør vi snakke om denne oppmerksomhetsøkonomien. For algoritmene fungerer ikke uten data. Ved å kartlegge i så stor grad som mulig akkurat hva som «engasjerer», kan oppmerksomheten fanges og fortsette å fanges. TikTok-trender og memes har kortvarige liv, noen ganger bare en dag eller to, nettopp fordi algoritmene styres for å lede oppmerksomheten vår over på noe nytt. 

Det er denne forretningsmodellen som er skadelig, ikke «skjermen». Den stjeler tiden og oppmerksomheten vår. Den belønner konspirasjonsteorier, spekulasjoner og skandaler. Den er også et direkte resultat av at internett er bygd på reklame og overvåkning. Det må løses kollektivt, som samfunn, ikke av enkeltindivider med markedspreferanser. 

Mot «skjerm»?

«Skjerm»-debattene sitter fast i nyliberale løsninger fra Clinton-administrasjonens tid der alle problemer skal løses på individnivå. Det mest åpenbare er det pop-up-skjemaet som de fleste raskt klikker vekk med en «Aksepter». Med et klikk godtar du massiv datainnsamling og videresalg av dette, og ved å gi deg informasjon om at de samler inn data så har selskapene sitt på det rene. Hvert enkelt individ skal ta stilling til konsekvensene av datainnsamlingen, og si ja eller nei basert på en slags forestilt preferanse for personvern i «markedet». 

Også i debatten om barn og skjerm havner forslagene på individnivå. Regjeringen, og mange foreldre, vil innføre statlig kontroll av sosiale medier for å håndheve aldersgrenser for barna. Dette er et skråplan der ikke bare barn, men alle må ha digital legitimasjon for å kunne delta i det digitale samfunnet. I et noenlunde demokratisk samfunn så vil bare de som allerede er digitalt utenfor, bli ekskludert av dette, men vi har sett hvor fort liberale demokratier kan skli over i illiberale regimer. Ikke-demokratiske land kan bruke kravet om digital legitimasjon til å stilne alle brysomme grupper i den digitale offentligheten. De grusomme videoene som dokumenterer Israels folkemord i Palestina, ville ikke vært der hvis Israel kunne krevd digital legitimasjon fra alle palestinere før de fikk logge på TikTok og Instagram. 

Heller enn autoritære krav med statlig kontroll av hver enkelt som logger inn på en plattform, må vi stille krav til selskapenes praksis. Gode diskusjoner krever moderatorer, gode nyhetskilder krever redaktører og undersøkende journalister, barneoppdragelse krever voksne som er til stede og involverer seg. Det gjelder også på internett, men å passe på et godt digitalt samfunn koster penger og lønner seg ikke for selskapene. Derfor gjør de aldri mer enn de må. I dag er trenden å bruke kunstig intelligens, men kjernen i de store plattformenes moderasjon er å sette det ut til tredjeland der arbeidskostnadene er lave. Det siste trekket fra Meta er å overlate «faktasjekk» til «the community», altså frivillige. Samarbeidet med faktasjekkere var et direkte svar på politiske krav om å begrense falske nyheter, og når det ble politisk opportunt for Meta å droppe det så kuttet de kostnader. Det vil selvfølgelig være ekstremt dyrt, i kroner og øre, for Meta, TikTok og alle andre å faktisk ta ansvar for innholdet på plattformene deres, men de er også noen av verdens største selskaper. 

Et annet internett er mulig

Kanskje er det ikke mulig å tvinge verdens største selskaper til å oppføre seg pent, spesielt ikke når de står med USA og Kina bak seg i en geopolitisk maktkamp. Veien fram må da være å redusere selskapenes makt i seg selv. Her kommer vi tilbake til data, algoritmer og reklame, forretningsmodellene som de lever av. Vi kan og bør strupe denne modellen, fordi den er direkte skadelig. 

Det går imot Al Gore’s internett, der personvern er en markedspreferanse, reklamens oppmerksomhetsjag er en økonomisk vekstmotor og alle reguleringer står i veien for innovasjon og vekst. Det krever først og fremst et stort grep. Heller enn å la «min markedspreferanse for personvern», uttrykt gjennom et irriterende pop-up-skjema, bestemme om selskapene får samle inn data, så må vi sette klare grenser for hva selskapene får lov til. At unntaksbestemmelsene blir vanlig praksis, slik dagens personvernregelverk praktiseres, holder ikke. 

Vi trenger et klart og tydelig forbud mot kommersiell overvåkning, såkalt «atferdsbasert markedsføring». Dette slår beina under den datadrevne forretningsmodellen for reklame som dagens teknologigiganter har bygd opp. Hva vi kjøper, hvor vi går, hva vi leser, hvor lenge vi ser på en video, hvem vi er venner med og sender meldinger til, osv., skal ikke brukes til å selge reklame eller for den utnyttes for å skape mest mulig «engasjement». Det er ikke slutten på reklame på internett eller reklamefinansierte tjenester, men uten individuell sporing så må reklamen følge innholdet. Akkurat som med papiravisene der du får reklame for skurtreskere i Nationen eller dyre klokker og leiligheter på Aker brygge i Dagens Næringsliv, vil reklame på internett handle om det du leser om, ikke hvem algoritmene tror du er. At Meta, Google og TikTok kan målrette individuelt er deres store salgstriks og grunnlaget for suksessen deres. Uten dette forsvinner forretningsmodellen deres og det tilnærmede monopolet de har på reklameinntektene i verden. Når teknologigigantene ikke lenger er så gigantiske, kan vi begynne å se på hva vi skal bruke skjermen til hvis vi kan bestemme over den på demokratisk vis. 

Kattevideoene, gruppechatten, nyhetene, slankekurene og alt det andre vil fortsatt være der, men den underliggende modellen for å holde nesa vår limt fast til skjermen med reklame hvert minutt kan vi kanskje slippe. 

Mange på venstresida er usikre på dette spørsmålet. Store kapitalkrefter forsøker å påvirke kommunene. I miljøbevegelsen har flere tatt til orde for en slik løsning, også enkelte i fagbevegelsen. Det er ikke merkelig at kjernekraft kommer opp på nytt, når vindmøller på land og til sjøs utfordrer lokale næringer, maktforhold og miljøinteresser. Men det er mange grunner til å være skeptiske.

Skal vi øke kraftproduksjonen i Norge, er det eneste fornuftige alternativet å utnytte det eksisterende kraftpotensialet ved å kreve lokal kontroll over produksjonen og bruken av krafta. Men: Dette vil ha liten mening hvis vi ikke også diskuterer hvilke formål vi ønsker å prioritere med den strømmen vi har.

I 2023 undertegnet representanter for kommunene Vardø, Narvik, Heim, Aure, Porsgrunn og Halden en intensjonsavtale om å etablere interesseorganisasjonen «Norske kjernekraftkommuner», NKK, for å få kjernekraft til sine kommuner. Senere har ytterligere tre kommuner blitt med. Noen kommuner har i tillegg gått sammen med Trond Mohns selskap, Norsk Kjernekraft AS, om å utrede det samme. Vinteren 2024 har det gått ut invitasjon til alle landets kommuner om å stifte NKK pr. 1. mai 2024. Denne tilsynelatende sterke interessen kommer på tross av rapporten Kjernekraft i Norge av Rystad Energy på vegne av NHO, Norsk Industri og Fornybar Norge i 2023, som anslo at det ikke vil være mulig med kjernekraft i Norge før 2050. Det betyr at kjernekraft ikke kan løse en eventuell energimangel de nærmeste to tiåra. Denne konklusjonen er særlig basert på internasjonale faktorer som ligger utenfor forhold som kan påvirkes her hjemme. 

Tidligere har skepsisen mot kjernekraftverk vært stor i Norge. Forslagene om å etablere et 20-talls kjernekraftanlegg på begynnelsen av 1970-tallet måtte skrinlegges på grunn av folkelig motstand. Ingen ønsket slike anlegg i sine lokalmiljøer. Særlig var forurensningsfaren sentral. Men også størrelsen på anleggene, kostnadene og spredningsfaren til militære formål spilte en rolle. Departementene, NVE og andre myndighetsorgan, som opprinnelig hadde vært positive, måtte endre holdning. Det som framfor alt betydde mye for dem, var at vannkraft var svært mye billigere.

To forhold som har endra seg

Siden 1970-tallet har særlig to forhold endret seg. For det første har prisen på den norske vannkrafta steget voldsomt. Motoren i økingen er tilknytningen til EUs strømmarked og etableringen av en norskbasert strømbørs. Selv om prisene fortsatt ligger langt under prisen på kjernekraft, er det nå mulig å sannsynliggjøre at den kan bli konkurransedyktig en gang i framtida. For det andre har den internasjonale reaktorbransjen tatt på alvor at mye av motstanden mot kjernekraft har vært basert på at anleggene er sårbare fordi de har vært så store. Det er ønsker om nedskalerte anlegg med mindre risiko. Det har dukket opp nye konsepter som SMR (Small Modular Reactor) og mikroreaktorer, som sannsynliggjør at det er mulig, i alle fall med litt fantasi, å se for seg at til og med små steder kan få sin kjernekraft.  

Den lokale skepsisen mot kjernekraft har avtatt fordi kommunene er under press for å skaffe mer strøm til å opprettholde eller konkurrere om nye arbeidsplasser, særlig fordi gigantprosjekter som elektrifiseringen av offshoreanleggene drastisk øker behovet for strøm. Det samme gjelder etableringen av industriparker med Google, TikTok og kryptofabrikker, som i utgangspunktet er etablert ut fra tilgang på billig vannkraft. Sammen med et stadig økende EU-forbruk, synes framtidas behov for strøm å være umettelig. Alternativet som kommunene frykter mer, er enorme vindmølleparker som har utløst et skred av bekymring i kommunene. I kjølvannet har ytterligere interesse blitt stimulert av kreative historier om nærmest evigværende og ufarlige reaktorer basert på nye kunnskaper.

Idag er behovet for å erstatte fossilt brennstoff med kjernekraft blitt en motor i miljøkampen. I uttalelsen fra miljøkonferansen i 2023 (COP 28) ble det pekt på at det er behov for en tredobling av kjernekraft fram til 2050. I anledning av utgivelsen av den årlige World Nuclear Industry Status Report som på over 500 sider redegjør for situasjonen i kjernekraftindustrien, har Bulletin of the Atomic Scientists intervjuet Mycle Schneider som er hovedredaktøren for rapporten, om realismen i en slik økning. Schneider mener at dette er umulig å oppnå ut fra situasjonen i industrien. Siden 2003 har 103 nye reaktorer blitt startet og 110 gamle blitt stengt. 50 av disse nye reaktorene er i Kina. 270 reaktorer skal stenges innen 2050, svarende til 230 gigawatt. For å kompensere måtte man ha tusen SMR. Og det er umulig. Det finnes 2 SMR i Russland og 2 i Kina. Men ingen av dem vil produsere strøm før 2030. I alt var 28 nye reaktorer under bygging i 2023, av dem 17 i Kina og de øvrige produsert av russiske selskaper i andre land.

Utfra situasjonen i industrien er det altså ikke mulig å forstå at det kan være kapasitet til å levere flere hundre SMR til norske kommuner.

En ung teknologi

Vi er ikke mot kjernekraft av prinsipielle grunner. Men det er flere grunner til å være negative i dagens situasjon. For det første er denne forskningen ennå i sin barndom og konstruksjonene som lanseres, er på eksperimentstadiet. Så må vi minne om noen grunnleggende fakta som er knyttet til all kjernekraft, uansett hvilke konstruksjon eller type. All spaltingbasert kjernekraft medfører strålingsfare. All reaktorbasert uranspaltning medfører produksjon av plutonium, som er det vanligste i alle typer atomvåpen, i tillegg til isotopen 235U. Dessuten medfører det produksjon av radioaktive avfallsstoffer, som må fjernes regelmessig. Ingen reaktorbasert kjedereaksjon i uran er «evigvarende» eller uten behov for regelmessig brenselbytte. Alt brukt reaktorbrensel må til syvende og sist lagres i minimum hundrevis av år for å unngå utslipp og skader på miljø og levende organismer.

Det blir hevdet fra representanter fra Norsk Kjernekraft at strålingsfaren ikke er noe å bekymre seg for. Det kan knapt sies å være i tråd med fakta. Her må vi minne om at det ikke bare dreier seg om arbeidsforholda i og rundt en moderne, veldrevet kraftreaktor med en høyt kompetent betjening, men om forholda i gruvevirksomheten og brenselsyklusanleggene, i håndteringen av brensel i forbindelse med nødvendig eller ekstraordinært vedlikehold, altså den praktiske virkeligheten, i normaldrift og krise.

Det har vært hevdet at atomubåtene er det viktigste eksempelet på hvor ufarlige kjernereaktorer er og hvor ubegrunnet frykten for teknologien er. Ingen jobb er mer ufarlig enn å være operatør på de amerikanske atomubåtene, er det blitt hevdet. Dette kan vi faktisk ikke vite sannheten om. Minst ni atomubåter har gått tapt, blant andre USS Thresher i 1963, USS Scorpion i 1968, Komsomolets i 1989, Kursk i 2000, K-27 i 1982 og K-159 i 2003. De har totalhavarert med over tusen døde mannskaper til sammen, uten at man helt sikkert kjenner årsakene fordi de ligger på havets bunn. Trolig er det flere havarier og nesten-havarier som vi ikke kjenner til.

SMR, thorium, blykjølte og saltsmeltereaktorer

Det blir hevdet at det er skjedd så mye nytt med SMR og formeringsreaktorer («breeder»-reaktorer), som noen mener kan gå av seg selv nærmest i det uendelige og nesten uten tilsyn, stråling eller utslipp. De mener at det er så mye nytt med konstruksjoner av anlegg for reprosessing, anriking og oppgradering, og at det er helt nye design av thorium-, fusjon- eller saltsmeltereaktorer og blykjølte reaktorer, at kjernekraft er mer aktuelt enn før.

Det er selvfølgelig riktig at det vil skje store framskritt på disse feltene i årtiene framover. Og det er slett ikke umulig at brenselsintervallene vil kunne økes betraktelig. Men at slike nyvinninger nærmest kan betraktes som «perpetuum mobile» (evighetsmaskiner) er basert på sensasjonsoppslag og voldsomme overdrivelser. Thorium-reaktorer «helt uten radioaktivitet» har for eksempel i flere årtier vært omtalt i dagspressa som en god løsning for Norge, fordi det finnes thorium i noen bergarter på Sørlandet. Men realitetene er at forekomstene i Norge er altfor små til å kunne utnyttes. Ingen reaktor kan heller drives med thorium alene. Det trenges uansett såkalt MOX (brensel opparbeidet med plutonium) eller høyanriket uran ved oppstart. Det er ikke uvanlig å blande thorium i trykkvannsreaktorer, slik India gjør, som har kolossale mengder med thorium lett tilgjengelig. Men for Norge, med svært små mengder, er det uten interesse. Thorium spiller altså ingen viktig rolle for spørsmålet om eventuell norsk kjernekraft.

I lang tid framover er vi dessverre tvunget til å forholde oss til høyradioaktivt brenselsavfall i store mengder. Det er ikke så enkelt å forutse hva det vil bety. Det er ikke bare at samfunnet stiller stadig strengere krav til kjernekraften. Kjernekraften stiller også strenge krav til samfunnet i mange hundre generasjoner framover. Noen steder innser man problemene med dette. Men andre steder gjør man det ikke. Et grelt eksempel er hvordan dette skjer i praksis i Russland idag. Landet er den største produsenten av «ufarlige» reaktorer til salgs til enhver norsk kommune. Det er et godt stykke fra reklamen for en støvren, russisk museumsreaktor og til den praktiske virkeligheten i Murmansk, som andre steder i Russland, der brukt brensel bare blir tippet inn på en tilgjengelig søppelplass med gjerde rundt. Ethvert slikt deponi av brukt brensel er i realiteten en plutoniumsgruve, som i framtida kan brukes til produksjon av kjernevåpen.

Det er klart at man kan forestille seg en SMR-reaktor på en lekter, slept ned til for eksempel et tettsted som Høyanger fra Murmansk. Russland er det eneste landet som er istand til å levere SMR i de nærmeste åra. Vi må som land og nasjon forholde oss til realitetene i dette, når vi vet at en SMR vil ha en termisk effekt på 300 MW, altså mellom en tredjedel og en tiendedel av en moderat, vanlig og gammeldags reaktor. Hvor mange SMR-reaktorer må da en middels kommune med smelteverk kjøpe for å kunne dekke sitt framtidige kraftbehov, som for eksempel anslås til å være som Bergens, altså 3760 GW? Bare for Norsk Hydros fem smelteverk alene løper  ut kraftavtaler på 5 TWt i 2030. Det svarer altså til et svært stort antall SMR. Er det noen som på alvor tror at norske kommuner alene vil kunne få flere kraftreaktorer enn hele resten av kloden?

Snarveier fra atomvåpen?

Noe helt annet er at vi ikke kan ignorere det som er ubestridelig, at alle atommakter i verden i dag, med unntak av USA og Russland, skapte sine kjernevåpen ved hjelp av deres såkalte «fredelige» forskings- eller kraftreaktorer. Alle reaktorer produserer både varmeenergi og plutonium. Alle såkalte hurtige formeringsreaktorer kan settes i forbrenningsmodus, for å skaffe varme til dampproduksjon. Eller de kan settes i formeringsmodus for å produsere plutonium. Skrittet fra å være en strømprodusent til å være en plutoniumsfabrikk er ikke stort. Ingen annen energiform er mer knyttet til faren for spredning av kjernevåpen og krig. Vi ønsker ingen repetisjon av den gamle, norske atomprosjektet, som hadde dette til formål.

I avisene har representanter for Norsk Kjernekraft og forskere ved NTNU kommet med noen ganske oppsiktsvekkende forslag om hvordan Norge kunne klare å bygge egne kraftreaktorer uten å være avhengige av den vanskelige situasjonen i reaktorindustrien. Det går ut på å kjøpe noen titalls taktisk atomvåpen av en stormakt og å omdanne det kjernefysiske materialet til reaktorbrensel. Men det de ikke har kommentert, er hvordan de skulle få til dette uten å bygge en omfattende industri for produksjon av brensel og andre nødvendige anlegg.

Situasjonen i atomindustribransjen

Som vi har vært inne på, er det særlig ett forhold som gjør at Norsk Kjernekrafts visjoner om å løse den lokale energikrisa med kjernekraft, ikke er realistiske. Det er situasjonen i kjernekraftsindustrien utenom Russland og Kina. Den er såpass usikker at bransjen ikke engang er i stand til å holde de ca. 430 atomkraftverkene rundt om i verden i drift. En nøktern status for hele bransjen gis årlig gjennom World Nuclear Industry Status Report. Trolig vil antallet reaktorer gå noe ned i 2024. Industrien har undervurdert de tekniske problemene knyttet til stadig nye konsepter, til gigantiske kostnadsoverskridelser og forsinkelser, til avfallsdeponier og transportsikkerhet. Ny teknologi og nye «innersvinger» har ikke innfridd. Særlig ser vi dette når det gjelder SMR-prosjektene. Selvfølgelig vil dette endre seg. Men ikke på kort sikt. Realitetene er at det bare er Russland som kan tilby nye reaktorer i tilstrekkelig omfang. Det bør jo være et tankekors om det er dette vi vil.

Noen ord til slutt om kompetanse. Norge utviklet en viss kompetanse på 1950- og 60-tallet i forbindelse med byggingen og driften av de fire norske reaktorene som utgjorde det daværende atomprosjektet. Problemet den gang var mangel på grunnkompetanse i kjernefysikk, et problem som er blitt forverret siden disse reaktorene er stengt av og er kommet under dekommisjonering. Dessuten var kompetansebehovet den gang knyttet til plutoniumsproduksjon, og ikke til kjernekraft. Hvis Norge en gang i framtida skal kunne drifte en egen kjernkraftproduksjon, så må vi først ha utviklet en tilstrekkelig kompetanse gjennom grunnutdanning av nye kjernefysikere. Det nivået alene vil ta minst ti år å nå, hvis våre høyere utdanningssteder som NTNU prioriterer en stor satsing på dette feltet. Først etter at dette er nådd, kan vi begynne å drøfte om og hvordan kjernekraft kan anskaffes og driftes i en realistisk målestokk.

Konklusjon

En satsing på kjernekraft vil ikke være fornuftig for Norge nå. Kjernekraft er selvfølgelig kommet for å bli i verden, særlig i land som ikke har naturgitt tilgang på vann- vind og solkraft. Men teknologien er ennå ganske ung. Fortsatt er den ganske risikabel, nesten alltid enormt mye dyrere og mer tidkrevende enn forutsett. Det finnes mange nye tenkelige konstruksjoner. Alt dette vil ta lang tid å utvikle. Norge har i dag ikke særlige gode forutsetninger for å ta i bruk slik ny teknologi. Vi har nesten ingen kompetanse tilgjengelig de nærmeste årene. Det vil ta tid å utdanne en generasjon kjernefysikere.

Det er forståelig at kommunene ikke ønsker å få sine naturområder ødelagt av vindmøller, og det er forståelig at de griper til en løsning som de tror er lett tilgjengelig. Slik er imidlertid virkeligheten ikke. Spørsmålet er om ikke selve ideen om en slik «superløsning» på klimakrisen på kort sikt er en blindgate. Problemet er jo at det kortsiktige energibehovet i økonomien ikke bryr seg om langsiktig klimakrise. Behovet avgjøres ikke av fornuft eller teknisk innsikt. Det avgjøres av hvilke økonomiske utsikter den investerte kapitalen har. I og for seg har vi mer enn nok elektrisk strøm her i landet. Men ikke hvis vi skal betjene hele Europas framtidige datapark.

Uansett må vi ha i mente at noen storstilt øking av kjernekraft globalt ikke er mulig ut fra situasjonen i bransjen selv. Dermed er det knapt nok mulig å tenke seg det i Norge. Det vil altså ikke løse noen kortsiktige problemer å gå inn for kjernekraft før tidligst i 2035. Videre vil etablering av en slik industri ta minst ytterligere ti år.

Om vi på et seinere tidspunkt skulle støtte etablering av kjernekraft, må vurderes ut fra hvilke miljøtekniske, sosiale, politiske og økonomiske forhold som eksisterer da. Tidshorisonten for norsk kjernekraft er uansett tidligst tida etter 2050. I mellomtida er det eneste fornuftige alternativet å utnytte det eksisterende kraftpotensialet ved å kreve lokal kontroll over produksjonen og bruken av krafta. Dette vil ha liten mening hvis vi ikke også diskuterer hvilke formål vi ønsker å prioritere med den strømmen vi har.

Ny teknologi skaper en ny produksjon som skaper et nytt samfunn. Kan det vi nå ser gjennom fildeling og open source-produksjon etter hvert vokse til en kraft som tvinger igjennom sosialismen i hele samfunnet?

Den nye informasjonsteknologien har, som alt annet som oppnår en plutselig og stor fremgang, blitt «hypet» ganske kraftig, noe som blant annet førte til det kraftige IT-krasjet sist på 1990-tallet. Likevel er det ingen som helst tvil om at utvikling av denne nye teknologien vil føre til betydelige endringer av samfunnet over et litt større tidsperspektiv. Produksjonens og teknologiens påvirkning på samfunnet er grunnleggende i marxismen og danner premissene for denne artikkelen. Jeg vil nå søke å peke på en del klare tendenser for hvilken vei utviklingen kan gå, og også sette dette inn i en større historisk, samfunnsmessig og politisk kontekst. Jeg vil søke å vise hvordan ny teknologi presser stadig mer av arbeidskraften inn i nye næringer, og hvordan dette i sin tur påvirker maktforholdene i samfunnet. Spørsmålet blir da om dette for informasjonsteknologien betyr at vi kan skimte sosialismen i fremtiden, og hvordan vi alle kan være med og påvirke denne utviklingen.

En kort historikk

Tidligere produksjonsmessige «revolusjoner» har alltid ført til store endringer også i samfunnet. Det egalitære jeger-/sankersamfunnet (urkommunismen?) forsvant etter hvert da jordbruksrevolusjonen skapte et overskudd som gjorde det mulig for klasser av konger, prester og adel å kaste seg opp i en herskerstilling. Den industrielle revolusjonen gjorde at den viktigste delen av produksjonen etter hvert ikke lenger ble primærnæringene som adelen kontrollerte, men sekundærnæringene som var kontrollert av borgerskapet i byene. Dette gjorde at kapitalistene, eierne av fabrikkene, i første omgang supplerte, og etter hvert erstattet konge, presteskap og adel som den ledende samfunnsklassen som lever godt på overskuddet av arbeidet som blir utført.

For arbeidskraften har dette den virkningen at den flyttes over til stadig nye næringer. Med den industrielle revolusjonen blir håndverket industrialisert, og mens en arbeider som syr for hånd kan produsere skjorter til kanskje noen titalls andre, blir en arbeiders innsats nå tilstrekkelig for å produsere skjorter for et tusentalls mennesker.

Etter hvert som den industrielle utviklingen skyter fart, kreves det altså stadig mindre arbeidskraft i primær- og sekundærnæringene, og vi får et stort overskudd av arbeidskraft. Dette overskuddet kunne selvsagt bli brukt til å senke tempoet og belastningen i produksjonen, og til å senke arbeidstiden betraktelig, men dette ligger ikke i kapitalismens natur. Kapitalismens ønske om stadig økt profitt fører til stadig økt produksjon, og gjør at arbeidskraft gjort overflødig presses inn i nye yrker.

Når maskiner gjør både jordbruk og industri mer effektive, blir arbeidskraften presset over i tertiærnæringene, serviceyrker, som opplever en eksplosjonsartet vekst. Norge kan være interessant å se på som et eksempel i så måte, da vi, selv om vi har en hovedsakelig råvarebasert økonomi, uten tvil har et industrialisert samfunn, og den relativt dyre arbeidskraften framprovoserer effektiviseringsløsninger før i Norge enn i mange andre land. I Tabell 1 ser vi hvordan vi i Norge har en kontinuerlig nedgang i arbeidskraft i primærnæringene i hele den moderne tid, selv om vi fremdeles er nettoeksportør av matvarer (1). Industrien vokser frem til 1960- og 70-tallet, hvoretter den også begynner på en jevn nedgang. Det er likevel sannsynlig at mye av denne nedgangen skyldes ikke bare reell effektivisering og bedre produksjonsmidler, men også utflytting av industri til lavkostland. Internasjonalt har nok andelen ansatte i industrien ennå ikke begynt å gå ned (2, 3). Den økte effektiviteten blir i stedet i stor grad brukt til å produsere andre industriprodukter, for å dekke mindre basale behov, noe som igjen går ut over naturen når forbruket og bruken av naturressurser stadig øker for å opprettholde og øke profitten innen dagens økonomiske system. Etter hvert vil vi likevel nå grensen også for en slik produksjon, og mye av arbeidskraften som nå brukes i sekundærnæringene, vil presses over i nye næringer.

Tabell 1: Yrkesbefolkning i Norge fordelt etter hovednæringer. Prosentvis fordeling for utvalgte år. (4, 5)

Dette er altså i hovedtrekk utviklingen så langt. Bedre teknologi fører ikke til mer fritid, eller saktere tempo på arbeidsplassen. Overskuddet av arbeidskraft som skapes, blir i hovedsak brukt til å produsere nye ting, og til å skape nye næringer. Slik blir stadig mer av arbeidskraften flyttet fra primær- og sekundærnæringer til tertiærnæringer, og slik vil etter hvert stadig mer arbeidskraft bli flyttet over fra tertiærnæringer til kvartærnæringer (med kvartærnæringer mener jeg ren informasjonsspredning – i ordets videste forstand. Jeg bruker her begrepet for å skille ut all produksjon og alle servicenæringer som driver med ren informasjonsbasert – ikke-fysisk virksomhet – sagt med andre ord; produksjon og håndtering av «software» (6) – ikke-fysiske produkter av IT-revolusjonen.)

IT-revolusjon – Overgang til kvartærnæring

En kapitalistisk økonomi er avhengig av å hele tiden øke produksjonen for å opprettholde veksten og profittraten. Dersom IT-revolusjonen skal følge mønsteret fra tidligere produksjonsmessige revolusjoner, er det altså naturlig å anta at gruppen som arbeider innen kvartærnæringene vil øke relativt i forhold til de andre over tid, og etter hvert blir dominerende, slik tertiærnæringene er i Norge i dag (tabell 1). I eventuelle arbeidsledige (i hvert fall i i-land) ligger det også et enorm potensiale til at disse kan gå inn i en rolle som open source-produsenter (7) innen kvartærnæringene, noe vi skal komme tilbake til under, men det krever selvsagt at de har tilgang på pc.

Framveksten av den nye informasjonsteknologien muliggjør etter hvert en storstilt effektivisering nettopp av de tertiærnæringene som er så dominerende i dag. Et skjema online koblet til et program kan i dag gjøre jobben som man før hadde hauger av kundebehandlere til. Dette vil etter hvert også spre seg til andre områder av servicenæringene, og man kan regne med at dette vil skape et nytt overskudd av arbeidskraft som vil presse stadig flere over i nettopp kvartærnæringene. I tidligere overganger mellom samfunnsformer har overskuddet av arbeidskraft stort sett gått over til nye næringer, det vil nok i hovedsak skje også nå. Stadig mer av produksjonen vil bli produksjon av software (6).

Vel så viktig vil det nok bli at kvartærnæringene vil stjele kraftig fra sekundærnæringene. Vi ser allerede at hele den kommersielle underholdningsindustrien trues ved at cd-salget går ned, når stadig flere selv tar seg av distribusjon og produksjon digitalt. Cd-en blir valgt bort til fordel for digitale formater som mp3, og man kan etter hvert også øyne at open source-formater som ogg blir stadig mer populære. Tilsvarende ser vi at dvd-formatet etter hvert vil velges bort til fordel for divx, eller kanskje heller xvid-formatet som er open source, og som tar en stadig større del av det digitale filmmarkedet (om man kan kalle det et marked, når det for en stor del baserer seg på at brukerne bytter filer med hverandre helt gratis).

Film- og musikkbransjen kjemper frenetisk mot denne utviklingen, og de påberoper seg tapstall som om alle som laster ned noe gratis ellers ville kjøpt det til full pris. Dette er nok noe vi kan kalle en ganske stor overdrivelse, men at det etter hvert vil føre til problemer for denne industrien er nok klart.

Etter hvert som øynene begynner å åpnes for dette, vil man også se en nedgang i produksjonen av spillere til alle disse formatene, og alt som hører med. Hvorfor skal du kjøpe en ny spiller hver gang et nytt format dukker opp (noe det vil gjøre stadig oftere), når man gratis kan laste ned software som gjør at det kan spilles på den samme datamaskinen du allerede har? I underholdningsindustrien er altså denne brutale omstruktureringen av produksjonen i full gang, og det vil være naivt å ikke tro at en lignende utvikling vil kunne komme også på andre områder.

Man kan altså anta at stadig mer av den totale produksjonen vil bli software, mens avhengigheten av «hardware» (8) etter hvert vil minke.

Egenskaper ved software

Software har en del egenskaper som gjør at det skiller seg drastisk fra alle andre typer produkter som tidligere har vært de dominerende i samfunnsproduksjonen.

Software kan kopieres i det uendelige uten at det blir noen som helst mangel på varen – tvert imot, jo mer populær en vare er, desto flere vil kopiere den, og desto lettere vil den være tilgjengelig for andre gjennom for eksempel peer-to-peer nettverk (9), eller andre typer nettverk som vil utvikles. Den kan også, på grunn av den digitaliserte formen den tar under den moderne teknologien kopieres (som regel) uten kvalitetstap, og slik får vi et globalt nettverk som opererer på en tilnærmet evolusjonær måte, der hvor de mest populære programmene/filmene/musikken/informasjonen spres mest, og dermed blir lettest tilgjengelig. Det som er «nyttigst», blir enklest å få tak i.

Videre har vi selvsagt miljøaspektet. Produksjon av software krever ingen fysiske råvarer, og krever slik ingen inngrep i naturen. Selvsagt må vi ha noe hardware for å kunne produsere/nyttiggjøre oss software, men for nok en gang å ta underholdningsindustrien som eksempel: en pc med en harddisk og programvare, er mye mindre krevende også for naturen enn for eksempel en cd-spiller, en dvd-spiller, equalizer, tv, radio, kassettspiller, lp-spiller, for ikke å snakke om hauger med cd-er og dvd-er i plastcover med innlegg av glanset papir, osv. osv. Man vil også utvikle digitale bøker som kanskje til og med (om det er ønskelig) kan blas i akkurat som våre vanlige, med den enkle forandringen at man kan bytte ut innholdet med noe annet man har liggende digitalt. Mange vil nok til å begynne med savne de mange hyllemeterne – nostalgi følger med de fleste forandringer, men tenk på hvor mye enklere det vil bli for intellektuelle å flytte, og ikke minst; tenk på skogen. Dette vil selvsagt også kunne gjøres med alt annet som i dag er skrevet på papir. Denne overgangen er altså i høyeste grad miljøvennlig (noe som ikke kan sies om all ny teknologi som er blitt innført opp gjennom tidene).

Det som likevel blir drastisk annerledes, og som vil by på store problemer for den nåværende produksjonsformen (kapitalismen), er de drastisk forskjellige egenskapene ved produksjonen av software. Det kreves altså kun at en person (eller flere personer i samarbeid – se open source (7)) lager et produkt (for eksempel et program) én gang, så kan det brukes av alle over hele verden uten merkostnad og med et minimalt arbeid av den enkelte bruker (nedlasting, installering).

Konsekvenser av softwareproduksjon

Denne omleggingen vil få enorme konsekvenser for den nåværende økonomien. Den tradisjonelle bedriftsmodellen utspiller sin rolle. Vi trenger ingen til å produsere og distribuere cd-er og dvd-er når brukerne selv tar seg av jobben gjennom for eksempel fildeling som skissert over. Mye av behovet for plateselskaper og filmselskaper faller da bort. Det samme kan selvsagt gjøres med alt som produseres innen kvartærnæringene, fra programmer til bøker.

Produksjonen av programvare blir bedre gjennom open source-produksjon, hvor kildekoden til programmet er åpen, og alle får mulighet til å være med og modifisere, og forbedre programmet. Akkurat som fildeling distribuerer varer gjennom noe som ligner på en evolusjonær prosess, produserer open source-miljøet varer gjennom en evolusjonær prosess. Alle kan forbedre programmene på alle måter, og man får slik et maksimalt produkt som også kan tilpasses til spesielle forhold av den enkelte bruker.

Kontrasten til kommersiell programvare er grell. For å tjene penger lager kommersielle bedrifter tunge ofte reklameinfiserte programmer med mange ulemper knyttet til ønsket om å oppnå profitt. Mange kommersielle programmer kjører også hele tiden mindre programmer i bakgrunnen av maskinen din, noe som selvsagt gjør den tregere. Et godt eksempel er Realplayer (10), som i likhet med mange andre kommersielle programmer har hatt en tendens til å «ta over» maskinen din, og har innstilt som default (standard) å gjøre alle mulige andre ting enn å spille av realmedia-filer. Real-selskapet har etter hvert blitt tvunget til å gå bort fra noe av denne upopulære praksisen, noe ubekreftede rykter sier er pga. økonomiske problemer. Det kan være tilfeldig, men det kan også være et tegn på at brukerne er i ferd med å våkne. Etter hvert som folk får øynene opp for at det fins alternativer som er både bedre, mindre ressurskrevende og ikke minst gratis, vil mange kommersielle programvareleverandører gå en mørk fremtid i møte. Det er også et stort dilemma for disse at en vellykket kamp mot piratkopiering av programvaren deres, antagelig bare vil resultere i at brukerne finner et bedre gratis program, og at de slik mister hele marked sitt.

Hva med artistene?

Hvordan skal kunstnere så tjene penger dersom produktene deres blir kopiert og spredd fritt over internett? Dette er jo kronargumentet til musikk- og filmindustrien, hvor de skyver artistene foran seg i et desperat forsøk på å få det til å se ut som de er bekymret for kunstens fremtid, og ikke sine egne økonomiske interesser. I en mindre kommersiell verden, vil det kanskje ikke finnes så mange Britney Spears-er, Christina Aguilera-er og Hollywood-filmer, men er det egentlig et stort tap?

Artister som ikke bare gjør det for pengene, vil fremdeles kunne tjene på å ha konserter, og selv om film er digitalisert, vil kino fremdeles gi den beste filmopplevelsen. Videobutikken og cd-sjappa er nok på vei ut, sammen med hele den korporative distribusjonsmodellen hvor store selskaper styrer produksjon og formidling av disse produktene, men det betyr slett ikke slutten for film og musikk. Man må også stille seg spørsmålet: Om en artist har spilt inn en sang én gang, er det da naturlig at han skal fortsette å tjene penger på musikken tiår etterpå? Denne modellen virker ikke rettferdig enten målet er lønn etter utført arbeid, eller lønn etter behov, og det burde slik ikke være nødvendig med dommedagsprofetier over verken musikken eller artistene bare på grunn av at denne utspiller sin rolle.

Et alternativt konsept kan være en modell som er en slags utvidelse av det som før het Statens kassettavgiftsfond (11). Man setter en liten avgift på alle lagringsmedia, og deler ut pengene som stipender eller lignende, til musikere og filmskapere, men for eksempel også programmerere, og andre som produserer andre former for informasjon som etter hvert vil bli påvirket av denne utviklingen. Et annet samfunn vil også burde kunne gi mer fritid, noe som vil gjøre at stadig mer av produksjonen av kultur vil kunne foregå på frivillig basis, av ren interesse.

Sosialisme eller en digital fasciststat?

Kommer sosialismen?

Hva blir så konsekvensene av denne utviklingen? Det meste av produksjonen vil etter hvert bli softwareproduksjon i en eller annen form. Den mest effektive formen for softwareproduksjon er produksjon gjennom open source, frivillig arbeid gjennom samarbeid. Kan man tenke seg, når det meste av produksjonen foregår på denne måten, at denne måten å jobbe på vil smitte over også på resten av produksjonen? Produksjonen av hardware vil da være relativt mindre arbeidskrevende, og vil slik kreve relativt mindre arbeid fra hver enkelt.

Kjøpepresset vil nødvendigvis minke når bruken av hardware i større grad erstattes med gratis software. En overgang til mer softwareproduksjon har kanskje også potensial til å redde en natur som ikke lar seg redde innenfor dagens produksjonsmønster. Dagens økonomi er basert på økt vekst, denne veksten krever en stadig økende produksjon (jfr. teorien om profittratens tendens til å minke (12)), økningen av produksjon krever stadig mer ressurser, noe som dreper naturen i økende tempo. Naturen vil altså nyte godt av nedgangen i hardwareproduksjon, da presset på naturressursene blir mindre.

Dersom open source-produksjon får bre seg fritt, ser vi altså at profitt vil bli en umulighet innen det som etter hvert vil bli den overveldende største delen av produksjonen. Hvem vil betale for et dårlig produkt, når man kan få et bedre produkt gratis? Bedriftsmodellen vil da ha utspilt sin rolle, og må forkastes. Kan vi da øyne et samfunn hvor enhver kan gi etter evne og få etter behov?

Open source-produksjon og fildeling er produksjons- og distribusjonsmåter som i seg selv ligger svært nære de sosialistiske idealene. Når denne arbeidsformen blir vanlig, vil den altså kunne spre seg også til andre områder, noe som vil gi et samfunn som vil ligne svært på et sosialistisk. Heri ligger også svaret på hva dette har å bety for produksjon av materielle ting. Når man vokser opp i et samfunn hvor det meste produseres frivillig og i samarbeid, vil dette naturlig spre seg også til de andre næringene. En digital sosialisme (sosialistisk produksjon og formidling av imaterielle varer), vil slik kunne fremtvinge en sosialisme også i resten av samfunnet.

Skjær i sjøen

Man kan likevel øyne problemer for en rolig og fredelig utvikling til et slikt samfunn. Kapitalismen vil ikke gå under frivillig. For å hindre utviklingen mot en digital sosialisme, må man lage et gjennomkontrollert digitalt samfunn. Næringslivet driver allerede og presser igjennom lover som gjør aktiviteter ulovlige digitalt, som har vært fullstendig lovlige så lenge informasjon ble spredd på fysiske medier. Denne utviklingen vil de forsøke å fortsette, og den kan i verste fall ende i en digital fascistisk politistat.

Man kan for eksempel se for seg følgende utvikling: AOL/Time Warner fusjonerer med Microsoft, og utvikler et gjennomkontrollert internnett, hvor all surfing med Microsoft-programvare blir begrenset til dette AOL-internnettet. Dette vil de selvsagt forsøke å få med seg staten på, gjennom å lage et påbud om bruk av nettopp dette. Som vanlig vil rettferdiggjøringen skille seg fra den virkelige grunnen; påskudd kan for eksempel være å hindre terrororganisasjoner fra å bruke nettet, å holde nettet familievennlig ved å fjerne grov pornografi osv. En begynnende tendens i denne utviklingen kan vi se gjennom den såkalte Trusted Computing Group (13), en samling storselskaper som forsøker å få igjennom en «sikkerhetsstandard» på både hardware og software til datamaskiner, de jobber også med å få igjennom en lov i USA, den såkalte «Consumer Broadband and Digital Television Promotion Act» som vil tvinge igjennom såkalte TCPA-konforme systemer (14). En slik lov vil fjerne mye av trusselen fra open source-miljøet, men den vil også utradere de mindre kommersielle selskapene, og gi storselskapene full kontroll over programvaremarkedet.

Videre vil man sikkert forsøke å gjennomføre lovendringer som umuliggjør for eksempel GNU-lisensiering (15), og dermed prøve å få den frie programvaren tilbake inn i den kommersielle folden. Alt dette vil selvsagt bli fulgt opp med et enormt propagandapress fra massemedia, og motstandere vil bli stemplet og satt i bås.

Denne utviklingen er også allerede igangsatt, blant annet med innføring av innstramminger i copyrightlovgivningen. Her hjemme gjelder dette blant annet den planlagte innføringen av det nye EU-direktivet «European Union Copyright Directive», som gjør det ulovlig å bryte kopisperrer, og likestiller såkalte Digital rights management-systemer med åndsverk. Norge er ikke forpliktet til å innføre dette direktivet, men det har regjeringen unnlatt å opplyse om før høringsrunden (16). Var det noen som sa «Staten og kapitalen»? Man har altså allerede begynt å stramme inn reglene for software i en grad som ville vært uhørt dersom det dreide seg om tradisjonelle produkter.

Digital politistat?

Står så valget mellom et frihetlig sosialistisk samfunn, og en digital politistat? Det kan ved første øyekast se sånn ut, men det er vi som bestemmer hvor veien skal gå. Det første vi må gjøre, er uansett å spre en bevisstgjøring omkring de mulige veiene denne utviklingen kan ta, og å sørge for at ingen kan kalle seg sosialist og samtidig jobbe mot fri fildeling og open source-produksjon. Mange har skjønt det allerede, og radikale musikere som Gatas Parlament har lenge lagt ut musikken sin gratis på nettet (17), og propagandert for fildeling. Til og med veteraner som Peter Gabriel og Brian Eno benytter seg av muligheten til å gi plateselskapene et spark bak med sin «Magnificent Union of Digitally Downloading Artists» (18). Forbrukerne har også begynt å organisere seg mot de begrensninger som endringer i copyrightlovgivingen lager, lokalt i «Elektronisk forpost Norge» (19). Det finnes også en «Free Software Foundation» med over 1 million programmerere og 3.500 programvarepakker tilgjengelig, alt naturligvis open source (20, 21).

Det som er viktig er nå å sette alle de endringene som skjer i en helhetlig politisk og historisk sammenheng, å se sammenhengen mellom copyrightlovgivning, kommersiell programvare og de økonomiske strukturene som styrer samfunnet, og slik organisere seg sammen på tvers av disse kunstige skillene. Sosialister, arbeidere, forbrukere, open source-miljøet og stort sett alle som ikke tilhører klassen som er eiere av de store software-selskapene har felles interesser i å kjempe for en frihetlig digital framtid.

Mulighetene for en annen verden er der altså, men det er vi som må benytte oss av dem. Digital sivil ulydighet; last ned en film i dag. Vær med på å lage produkter som kan spres fritt; skriv artikler og bøker, lag open source-programmer og amatørfilmer, legg ut musikken din gratis på nettet og ikke minst, politisk bevisste artister: Hold dere unna TONO (22) og lignende organisasjoner som løper kapitalistenes ærend på det som enn så lenge er det digitale markedet.

Kilder/noter

1) St.meld nr 40 (1996-97) Matkvalitet og forbrukertrygghet

2) Vegard Velle: «Myten om arbeiderklassen», Utveier nr 2, 2004

3) Verdensbankens rapport Estimating the World at Work

4) Tallene fram til 1973 er fra Pax Leksikon, Pax forlag, 1976-82, Oppslagsord «Norge». Pax Leksikon, nettutgave hos NorgesLexi – Norsk politisk dokumentasjon på internett

5) Tallene for 2000 er fra Statistisk årbok 2001, Statistisk Sentralbyrå, 2001

6) Her vil jeg bruke begrepet «software» i den absolutt videste betydningen av ordet, som en beskrivelse av alle produkter som i utgangspunktet er ikke-fysiske, fra musikk, film, programvare til nyheter og generelt alle former for informasjon.

7) Begrepet open source beskriver all programvare hvis kildekode er enten i «the public domain» (dvs offentlig og til fri bruk for alle), eller mer vanlig, at kildekoden er copyrightbeskyttet av en eller flere personer/enheter og blir distribuert under en open source-lisens som for eksempel GNU-lisensen (15). Begrepet kan enkelte steder i artikkelen også forstås enda videre, til å omfatte alle ikke-fysiske produkter som spres copyrightfritt, se for øvrig Wikipedia.

8) Her bruker jeg «hardware» også i den videst mulige definisjon av ordet – alle fysiske varer og tjenester, fra mat til harddisker.

9) Generelt er et peer-to-peer(eller P2P)-nettverk, ethvert nettverk som ikke har bestemte klienter og servere, men flere peer-noder som fungerer både som klienter og servere for de andre nodene på nettverket. Et eksempel på programmer som muliggjør en slik deling av filer er DC++ , som selvsagt er open source.

10) Real-selskapet er et av flere som har laget sin egen kommersielle standard for lyd og video digitalt, som kun kan spilles av på selskapets egen spiller, Realplayer.

11) Fond for lyd og bilde, Norsk Kulturråd

12) Karl Marx, Kapitalen vol 3 del 3, Teorien om profittratens tendens til å minke

13) TCG består av rundt 200 store hardware- og softwareselskaper, blant andre AMD, Hewlett-Packard, IBM, Intel Corporation, Microsoft, Sony Corporation og Sun Microsystems, Inc.

14) http://www.againsttcpa.com/

15) GNU-lisensen er en copyrightlisens du kan beskytte gratis open source-programvare under. Med den tillater du alt bruk, og all modifisering av programvaren, på den betingelsen at sluttproduktet også blir gratis og open source. Man bruker altså copyrightregler til å holde et produkt ute av det kommersielle markedet. Det finnes også andre open source-lisenser Se for eksempel GNU General Public License på Wikipedia.

16) Jan Frode Haugseth «Teknologisk tåkeprat», kronikk, Klassekampen 1. oktober 2004

17) Gatas Parlaments hjemmesider: www.gatasp.no

18) http://www.mudda.org/

19) http://efn.no

20) Knut Rodum: «Fire grunnleggende friheter», intervju med Richard Stallman, Le Monde Diplomatique nordisk utgave, oktober 2004

21) Hjemmesidene til FSF: http://www.gnu.org

22) http://www.tono.no/