Populismens stamtavle

De norske populistiske fanebærerne har hver for seg vansker med å definere populismen. og deres forsøk i den retningen strir ofte mot hverandre. Likevel finnes det grunn til å innrømme at det finnes en ideologisk retning, som er mer eller mindre diffus, og som man godt kan kalle populisme.

Derimot finnes det ikke dekning for at populisme er noe nytt fenomen. Populismen har slektninger i andre land og i andre historiske epoker som den ikke kan vri seg unna. Vi skal ta opp noen av dem her, for å finne fellestrekk ved disse retningene, nærme oss et grep om deres klassekarakter og forstå deres rolle i samfunnet. Vi skal også prøve å trekke sammen noen av de konklusjonene som de andre artiklene bygger opp under.

Småborgerlig og utopisk sosialisme

I Det Kommunistiske Manifest skriver Marx og Engels om forskjellige sosialistiske retninger. De trekker fram viktige elementer i disse retningenes samfunnskritikk, og de viser hvordan de er begrenset i sin betydning, fordi de ikke representerer proletariatets, men andre klassers synspunkter. De progressive elementene som fantes i disse retningene ble vendt til sin motsetning nettopp fordi de ikke klarte å gripe proletariatets historiske rolle. For dem ble proletariatet en gruppe lidende mennesker som man burde synes synd på og som samfunnet burde ta bedre vare på. At proletariatet skulle reise seg og styrte de herskende klassene og opprette sitt diktatur over dem, var like fjernt som uhyggelig for den småborgerlige sosialismens representanter.

I sine løsninger av samfunnsproblemene ble disse sosialistene kvakksalvere med hver sin vidunderkur for hvordan samfunnet enkelt og smertefritt skulle bli bedre. De plasserte ofte den geniale samfunnsplanleggeren i sentrum, og tildelte massene rollen som applauderende tilskuere.

Mens de altså på den ene side ofte avslørte de grelle samfunnsforholda og kritiserte dem på en flengende måte, beveget de seg på den andre sida over i utopi og luftslottmakeri når det var snakk om strategi.

Marx/Engels skriver om slike retninger:

I land som Frankrike, hvor bondeklassen utgjør over halvparten av befolkninga, var det naturlig at forfattere som opptrådte til fordel for proletariatet mot borgerskapet, i sin kritikk av borgerregimet anla en småborger- og småbondemålestokk og tok parti for arbeiderne ut fra småborgerskapets standpunkt. Slik oppsto den småborgerlige sosialismen. Sismondi er det ledende navnet i denne litteraturen, ikke bare i Frankrike, men også i England.

Denne sosialismen analyserte skarpsindig motsigelsene i de moderne produksjonsforholda. Den avslørte økonomenes bedragerske skjønnmaling. Den påviste ugjendrivelig maskinenes og arbeidsdelingas ødeleggende virkninger, konsentrasjon av kapitalen og grunneiendommen, overproduksjonen, krisene, småborgernes og småbøndenes uunngåelige undergang, proletariatets elendige stilling, anarki i produksjonen, de skrikende misforhold i rikdomsfordelinga, den industrielle tilintetgjøringskrig mellom nasjonene innbyrdes, oppløsninga av gamle moralregler, de gamle familieforhold, de gamle nasjonaliteter.

Men etter sitt positive innhold vil denne sosialismen enten gjenopprettede gamle produksjons- og samferdselsmidler og med dem de gamle eiendomsforhold og det gamle samfunn, eller den vil med vold igjen sperre inne de moderne produksjons- og samferdselsmidler innenfor rammen av de gamle eiendomsforhold som de har sprengt og som måtte sprenges. I begge tilfelle er denne sosialismen på en og samme tid reaksjonær og utopisk. Laugsvesen i manufakturen og patriarkalsk driftsmåte på landsbygda, det er dens siste ord.

Ser vi ikke mange av de samme trekkene hos de populistiske forfatterne i Norge? De kritiserer skarpt kapitalismens utarming av landsbygda, retter flengende kritikk mot rovdriften på naturressursene og viser til de store problemene som er skapt ved anvendelsen av en del av den moderne teknologien. Og de ender opp med å foreslå «intermediær teknologi» (Sætra s. 83,s. 37), dvs. en ikke altfor fremskreden teknologi, anbefale arbeiderklassen å spenne inn livreima for å spare på ressurser og roser de gamle patriarkalske forholda på landsbygda. (Sætra: «den inverterte markedsmekanismen» som eksisterte mellom bonde og landarbeider, hvor landarbeideren med lua i hånda gledet seg over bondens gavmildhet. s. 21).

Selv om det ikke går an å trekke direkte sammenlikninger over et tidsrom på hundre år er det forbløffende hvor mye av forrige århundres småborgerlige sosialisme som er å finne i Sætra & Co sine skrifter. Hva grunnen kan være skal vi komme tilbake til når vi har sett på et annet historisk eksempel.

Proudhonismen

I artikkelsamlinga «Om boligspørsmålet» kritiserer Engels Proudhonismen og dens «sosiale kvakksalveri». Han viser til det bakstreverske og utopiske ved Proudhons lære. Vi skal se at denne kritikken kan lære oss noe også i dag. Engels siterer Proudhon:

Vi nøler ikke med å påstå, at det ikke eksisterer noen mer forferdelig hån mot hele vårt berømte århundres kultur enn det faktum, at 90 % og mer av storbyenes befolkning ikke har noe sted de kan kalle sitt eget . Det sedvanlige livets og familielivets egentlige knutepunkt, hjem og ildsted, rykkes bort av den sosiale virvelen. Vi står i dette henseende langt under de ville. Hulemennesket med sin hule, australieren med sin leirhytte, indianeren med sitt ildsted – den moderne proletaren henger faktisk i luften.

Og Engels kommenterer:

Den engelske proletaren av år 1872 står uendelig mye høyere enn veveren på landet med «hjem og ildsted» av år 1772. Og kommer hulemennesket med sin hule, australieren med sin leirhytte, indianeren med sitt eget ildsted noensinne til å skape et juniopprør eller en Pariskommune? At arbeidernes situasjon samtidig er blitt verre i materielt henseende etter gjennomføringa i stor skala av den kapitalistiske produksjonen, betviler bare en borger.

Men skal vi av den grunn se lengselsfullt tilbake til Egypts (forøvrig svært magre) kjøttgryter, på landsbygdas småindustri som bare fostret slavesjeler, eller på «de ville»? Tvertom. Først det moderne proletariatet, skapt av storindustrien, som er befridd for alle nedarvete bånd – også fra de som lenket det til jorda – og som er blitt drevet sammen i storbyene, er i stand til å gjennomføre den store sosiale omveltning som skal gjøre slutt på all klasseutsugning og alt klasseherredømme. De gamle håndveverne på landet med hjem og ildsted skulle aldri ha vært i stand til dette, de skulle aldri ha fattet en slik tanke og ennå mindre kunnet virkeliggjøre den.

For Proudhon derimot er de seineste hundre åras industrielle revolusjon, dampkraften, stordriften som erstatter handarbeidet med maskiner og gjør arbeidets produksjonskraft tusenvis av ganger større, en høyst motbydelig tildragelse som egentlig ikke burde ha funnet sted.

Som vi påviser annet sted i bladet har ikke de populistiske fanebærerne skjønt arbeiderklassens rolle, ja de stiller til og med småprodusenten på landsbygda over proletaren i byene. Jo mer småeiendom jo bedre, er deres resept, og med den i handa forviller de seg inn i søte drømmer om oppkjøp og kooperativisering av kapitalismen i en «spekkhoggerrevolusjon».

Mens proletariatet vil løse spørsmålet om den monopolistiske eiendommen ved sosialistisk revolusjon og konfiskering, ønsker populismen å stykke den opp i småeiendom. På den måten vil man få flere sjøleiere, flere små eiendomsbesitter til å konkurrere på markedet inntil noen slår under seg de andre, blir større, blir monopolister. Populismens ønsker betyr objektivt et forslag om å skru tida tilbake, noe som er rimeligvis er helt håpløst.

Legg merke til hvordan populismens redsler for teknologien ikke skiller seg kvalitativt fra primitivt maskinknuseri. De populistiske førerne nekter å innse at det ikke er teknologien i seg sjøl, men hvordan og av hvem den brukes, som er det viktigste spørsmålet. Akkurat som Proudhon jamrer over den industrielle revolusjonen, jamrer Sætra over de seineste tiåras teknisk-vitenskapelige revolusjon. Vi må stanse den, er hans patent, sjøl om han bedyrer at han ikke er maskinknuser. Dette er en nytteløs bekjemping av historiens gang, like nytteløs som Proudhons viste seg å være. Uten en teknologi som muliggjør en enorm produktivitet vil mennesket være ute avstand til å gå fra nødvendighetens rike til frihetens rike. Det ville være umulig å skape et samfunn der enhver yter etter evne og får etter behov. Å gi avkall på videre utvikling av teknologien betyr å gi avkall på samfunnsmessig framgang.

Narodnikene

«Folkets vilje» – Narodnaja volja – hadde ikke bare ideologisk likhet med dagens populisme. Til og med navnet betydde det samme. («Folkevennene» og populisme av populus – folk). Lenin sto for den endelige nedkjempelsen av denne retninga i Russland rundt århundreskiftet. I artikkelen «En karakteristikk av økonomisk romantisme» har han levert en saftig kritikk av denne retninga.

Han sier:

Idealiseringa av småproduksjonen avslører et annet typisk trekk ved den romantisistisk og narodnikiske kritikken, nemlig, dens småborgerlige karakter». Han peker på hvordan både franske og russiske romantisister omgjør småproduksjonen til en «produksjonsform» som de stiller opp i motsetning til kapitalismen. Videre skjer dette til og med uten at de direkte erklærer seg som småproduksjonens riddere. De uttaler seg gjerne med stor sympati om hele folket, angriper kapitalismen og avslører dens motsigelser. Og hvorfor blir de likefullt kalt småborgerlige?

Jo, sier Lenin: «fordi (de) ikke forstår sammenhengen mellom småproduksjonen (som de idealiserer) og storkapitalen (som de angriper).»

Og her er vi framme ved mye av kjerna i spørsmålet. En ufullstendig eller manglende klasseanalyse og total mangel på forståelse for småproduksjonens karakter er typisk for de småborgerlige intellektuelle fra forrige århundre til i dag.

En småprodusent er fortsatt en vareprodusent. Det vil si at han produserer for et marked og ikke etter en samfunnsmessig plan. Han blir dermed et offer for nøyaktig de samme lovene som en stor vareprodusent: Akkumuler kapital eller gå under, faren for overproduksjon o.s.v. Dessuten fostrer småproduksjonen daglig kapitalisme i større målestokk.

Vareproduksjonen har også en annen fundamental feil, sett med sosialistens øyne. Vareproduksjonen er produksjon som tar sikte på salg. Det vil si at produksjonens høyeste målsetning ikke er produktet sjøl, men de penger som vareprodusenten får for ved salg. Så lenge vareproduksjonen blir den framherskende formen, vil også samfunnsmessig planlegging og planøkonomi være umulig. Samfunnet vil være i konjunkturenes og profittinteressenes vold, og arbeiderklassens frigjøring vil ikke kunne fullbyrdes. Først en produksjon som ikke setter salgspris, men folkets behov, som sin fremste målsetning kan danne grunnlaget for sosialismen.

Småproduksjonen er derfor ikke noe alternativ til kapitalismen, det er kapitalisme på et lavere stadium.

Akkurat som narodnikene har dagens populister liten forståelse for klassediktaturet og statens rolle. Narodnikene håpet staten ville løse alt til det beste for folket bare den fikk seg forklart hva som var riktig. Sætra vil ha «moteksperter» til å gi staten andre råd enn de etablerte ekspertene, og han håper at «spekkhoggerrevolusjonen» skal få statlig støtte (!) (s. 138).

Populismen – en oppsummering

Vi mener det historiske tilbakeblikket plasserer dagens populistiske strømninger i et historisk perspektiv. En ideologi som er sprunget ut av en tilbakeliggende produksjonsmåte, en ideologi som blander påvirkning fra kapitalistklassen og fra proletariatet, kort sagt, den lapskausen som små-borgerlig ideologi alltid er. Velment og riktig kritikk blandet med bakstreverskhet og utopi.

Populismen hyller eiendommen.

Populismen fatter ikke proletariatets historiske rolle.

Populismen frykter teknologien, men anklagen rettes blindt og rammer ikke monopolkapitalen i større grad enn arbeiderne.

Populismen har ingen klasseanalyse. Det er ingen tilfeldighet at Sætra knapt nevner monopolkapitalen og at Brox ikke har oppdaget bankene i sin undersøkelse av Nord-Norge.

Populismen fatter ikke statens klassekarakter og vil endre den innenfra, (og dels ved statens hjelp).

Populismen makter ikke å sprenge vareproduksjonens rammer og evner derfor heller ikke å innse hva sosialismen er for noe.

Kort sagt: På det teoretiske området er populisme og marxisme som ild og vann. De kan ikke forenes teoretisk.

Men populismen har også en politisk side. Den er i dag en slags fellesnevner for store masser i sentrum som har rykket opp røttene og er på vei mot venstre. Dels gjelder det småborgere i ordets egentlige forstand, dels gjelder det intellektuelle talsmenn for småborgerskapet og dels gjelder det ungdom med et mindre direkte forhold til produksjonen enn arbeiderklassen.

De ønsker noe radikalt, de er imot kapitalismen, men år med anti-kommunisme driver dem til å mellomlande på noe «midt-i-mellom». Populismen er passe diffus-radikal til at den for en stund kan spille denne rollen.

Vi marxister kan ikke og vil ikke angripe disse massene med radikaliserte mennesker fordi de under marsjen tar en pause ved en forvirret ideologi. De har i seg mye sunn opprørstrang og vi setter dem så høyt at vi regner med at de etter hvert vil innse populismens udugelighet og komme over på et proletarisk standpunkt. I mellomtida er det helt klart at populister og marxister har en felles fiende som vi ikke må glemme, nemlig imperialismen og monopolkapitalen. Gjennom å kjempe skulder ved skulder mot dette tohodete uhyret vil vi se hvilken teori som holder mål og hvilken som ikke gjør det. Den småborgerlige sosialismen gjorde det ikke i 1848, i 1872,i 1900 og vi går rolig ut fra at den ikke vil gjøre det i 1970-åra.

Vi regner med at alle tilhengere av populismen som i første rekke er ute etter sannheten, ei riktig linje, heller ikke frykter å stå sammen med kommunistene av redsel for at deres teori skal vise seg uholdbar.

Den 28. november 197o var det 150 år siden Friedrich Engels ble født, og den 5. august, 75 år siden han døde. Hele Engels' liv og virke var viet arbeiderklassen og dens framtidige frigjøring som han skulle legge grunnen til sammen med Karl Marx bl.a. først og fremst i «Det Kommunistiske Manifest» som kom ut i 1848. Deres livslange vennskap og samarbeid begynte i Paris der de møttes i 1844 og dit Marx var blitt fordrevet fra Køln, der han hadde vært redaktør for «Rheinische Zeitung» siden 1842 og der for øvrig Engels hadde vært oppom ham og seinere hadde sendt ham noen artikler. De to årene hadde Engels tilbrakt  i Manchester og arbeidd i et handelshus som hans far var medeier i ( allerede et eksempel på internasjonal «fusjon»!), og der han hadde studert den engelske arbeiderklassens livs- og arbeidsforhold som da var forferdelige, og som han skildret i en boksom utkom i 1845. Boka vakte stor oppmerksomhet, både på grunn av sin krasse realisme men mest fordi han der bryter med det gjengse syn på proletariatet, også blant sosialister, som en kreftbyll på samfunnskroppen som det gjaldt å bekjempe og overvinne. I stedet ser Engels i proletariatet – allerede i 1842–44 ansatsen til arbeiderklassens frigjøring ved egen hjelp. Derfor kan man si at Engels' bok «Arbeiderklassens stilling i England» er den vitenskapelige sosialismens første bok. Den ble da også beslaglagt i Tyskland.

Fra 1845 til 47 levde Engels dels i Paris, dels i Brussel dit Marx hadde måttet flykte videre etter de tyske myndigheters forlangende. De to vennene skrev i denne tiden to verker: «Den Hellige Familie» eller «Kritikk av den kritiske kritikk», der de brøt med unghegelianerne (som vi skal komme tilbake til), og «Filosofiens Elendighet», et oppgjør med Proudhon og hans «Elendighetens Filosofi». I Brussel kom de i kontakt med den hemmelige tyske kommunistiske liga som de begge ble medlemmer av da det ikke lenger skulle være hemmelig, og som de gjorde til en forløper for Internasjonalen. I året 1847 holdt de to kongresser i London og på den siste ble Marx og Engels anmodet om å utarbeide et program for som det nå het: «Det Kommunistiske Forbund». Det ble det berømte Kommunistiske Manifest som kom i1848. Februar-revolusjonen i 1848 brakte Marx og Engels tilbake til Rhinprovinsen der de overtok den «nye Rhinposten» (Neue Rheinische Zeitung) som kom ut i Køln. De gikk med liv og sjel opp i den revolusjonære bevegelsen, men reaksjonen seiret, og Marx – som hadde tapt sitt tyske borgerskap – ble igjen utvist. Engels deltok i væpnet opprør og var med i tre trefninger, men måtte så flykte og dro via Sveits til London.

Hit kom også Marx etter forgjeves å ha forsøkt å bosette seg i Frankrike, d.v.s. Paris. Men da han ble forvist til provinsen oppga han Frankrike for godt. Engels tok nå opp igjen sitt arbeid i Manchester, og nå får vi Marx' og Engels' felles storverk: deres korrespondanse. De vekslet brev nesten daglig fra1844, men især fra 1850, til 1883 da Marx døde. Da brevene ble utgitt i 1913 av Bernstein(!), hva Lenin dypt beklaget, konstaterer han likevel at de er av «enorm interesse» – selvfølgelig. Både vitenskapelig og politisk. Dessuten er de i høy grad underholdende, fulle av vidd og satire, men først og fremst av «den høyeste form for tenkning», dialektikken.

«Skulle man prøve å definere med ett begrep hva som er brennpunktet, så og si, i hele korrespondansen, det sentrale punkt der alle ideer og tanker – og begivenheter, som blir diskutert, løper sammen, måtte det bli begrepet dialektikk. Det som interesserte Marx og Engels mest av alt, det de har bidradd til som det mest essensielle og nye, det som utgjør det mesterlige framstøt de har gjort i den revolusjonære tankens historie, er anvendelsen av den materialistiske dialektikken i en gjenskaping av hele den politiske økonomi fra grunnen av og opp – på historien, naturvitenskapen, filosofien og på arbeiderklassens politikk og taktikk», skrev Lenin.

Lenin skriver også ved samme anledning:

«Jo mer vi har anledning til å konstatere hvordan arbeiderbevegelsen i forskjellige land lider av opportunisme … desto verdifullere blir det veld av materiale som korrespondansen inneholder; et materiale som legger for dagen en dyp forståelse for de grunnleggende foranderlige mål for proletariatet og som gir en uvanlig fleksibel definisjon av de til enhver tid gitte taktiske oppgaver ut fra disse revolusjonære måls synspunkt – uten å gi den fjerneste innrømmelse til opportunisme eller revolusjonært frasemakeri.»

Med andre ord: anvendt materialistisk dialektikk.

Det er virkelig både synd og skam at ikke i hvert fall det utvalget som ble utgitt i Moskva i 1953 og i London (Lawrenceand Wishart) i 1956 er oversatt til norsk – eller at et utvalg av de viktigste avsnitt fra et prinsippfelt synspunkt er gjort tilgjengelig for arbeiderklassen for «en billig penge» som også Lenin sier. Det ville være et utmerket våpen i kampen mot revisjonismen, som må føres dialektisk.

Dialektikken ja. Vi skulle tilbake til «unghegelianerne» og dermed til Engels' (og Marx') ungdom. De var begge fra Rhinprovinsen, Engels fra Barmen (i dag Wuppertal) og Marx fra Trier. Rhinprovinsen var et resultat av revolusjonskrigene etter den store franske revolusjon, og hadde altså vært to tiår under dens innflytelse før den ble innlemmet i Preussen i 1815, som en følge' av Den Hellige Allianse . Enda i Engels' (og Marx') ungdom var det sterke etterdønninger etter den franske revolusjons ideer og idealer i Barmen. Rhinprovinsen var dessuten en av de høyest utviklede provinser i Tyskland, politisk og industrielt – og med et forholdsvis klassebevisst proletariat, ifølge Kautsky. Engels selv gir et noe annet bilde. Hans far var en «kremmer» som Engels foraktelig uttrykker det. «Kremmeryrket er redselsfullt, Barmen er redselsfull … Jeg holder det ikke ut,» skriver han til Marx. Men hans humoristiske sans fornekter seg ikke: «Det hender mirakler her i Elberfeld (Barmen). I går holdt vi vårt tredje kommunistmøte i den største salen og den beste restauranten i byen. Minst 200 var til stede … Hele Eberfeld og Barmen, fra det pengesterkeste aristokrati til småhandlerne … alle, unntatt proletariatet.» Er det noe det minner oss om? Lenin kommenterer: «… på den tiden var alle tyskere kommunister for kommunismen var en form for protest ( mot Den Hellige Allianse), især borgerskapets …» Er det fremdeles noe det minner oss om?

Da Engels forlot gymnaset 16 år. gammel og gikk inn i handelslære «på grunn av familieforhold og tidlig politisk-opposisjonell innstilling», har det sikkert vært for å slippe bort fra en despotisk far som stadig var forarget over at han «rendte rundt på politiske møter».

At han kom i handelslære og seinere var ett år frivillig idet militære, hindret ikke Engels i å fortsette sin utdannelse, og ved universitetet ble han, som tidligere Marx, tilhenger av Hegel, d.v.s. venstregruppa, «unghegelianerne». "Hegels største fortjeneste», sa Engels, «er at han har vendt tilbake til dialektikken, den høyeste form for tenkning.» Grekerne var dialektikere av natur, sier Engels. En av de første, Heraklit, erklærte som kjent at «allting flyter». «Du kan ikke gå to ganger ned i den samme elv», sier han. En elev tilføyer: «Ikke engang første gang». Likefullt hevdet Hegel at «alt som er virkelig er fornuftig og alt som er fornuftig er virkelig». Og denne fornuftige virkeligheten fant han først og fremst representert i den eneveldige preussiske stat, som jo var hans arbeidsgiver, som Lenin litt ondskapsfullt bemerker. Men når han nå hadde funnet sitt Arkimedes' faste punkt (som det ikke falt ham inn kunne forandres), bygget han opp sitt dialektiske tankesystem. «Hegels dialektikk er satt på hodet», skriver Engels, «fordi den forutsettes å være en slags tankens selvutfoldelse' som tingenes dialektikk bare er en refleks av, mens virkelighetens dialektikk i våre hoder bare er en refleks av den utvikling som virkelig foregår i naturens og historiens verden, som følger dialektikkens lover.»

Når Marx og Engels i «Den Hellige Familie» brøt med «ung-» eller «venstrehegelianerne», betød det bare at de satte Hegels' dialektikk «ned på benene» og konstaterte at det ikke var menneskets bevissthet som bestemte dens tilværelse, men omvendt, deres tilværelse som bestemte deres bevissthet. De forlot Hegels idealisme og ble materialister, men dialektiske materialister. For såvidt fulgte de Hegel tilbake til de greske dialektikere og til «den høyeste form for tenkning».

Etter februar-revolusjonens nederlag i Tyskland opphørte for en tid Engels' og Marx' politiske virksomhet. Marx trakk seg tilbake til British Museum og til sitt arbeid med «Kapitalen» og Engels til handelshuset i Manchester, der han etter en stund ble partner. Her kan vi trygt si at «en dårlig ting er blitt til en god ting» for uten den relative velstand Engels på den måten oppnådde, ville han ikke kunnet redde Marx og hans familie fra å gå under i nød og fattigdom. Forbindelsene med arbeiderbevegelsen ide forskjellige land var selvfølgelig ikke avbrutt og tingene ut-viklet seg. 11864 ble det forberedende møte til den første Internasjonale holdt i London og Marx skulle komme til å lede den i ti år, hele tiden i nært samarbeid med Engels. Og hele tiden i kamp mot opportunister og revisjonister. Det var især sosialdemokratene i Tyskland de hadde besvær med. Bernstein karakteriserte partiets teoretiske nivå slik: "Vi godtok marxismens alminnerlige konklusjoner, men uten tilstrekkelig å ha tilegnet oss deres grunnlag … uten å være på det rene med den grunnleggende forskjell det var mellom Marx' og Engels' oppfatning og Lassalles … For oss var det nærmest et praktisk spørsmål. "Selv Liebknecht må stadig kalles til orden … Tendensen til klassesamarbeid og borgfred ble sterkere etterhvert som velstanden steg med den industrielle framgang for ikke å snakke om da milliardene etter seieren over Frankrike strømmet inn i landet. Bismarck leflet med sosialdemokratene som leflet igjen, arbeiderklassen hadde fått stemmerett og sosialdemokratene satt for første gang i riksdagen. Det var på denne bakgrunn at en viss herr Duhring, privat dosent ved universitetet, opptrådte på arenaen og fisket i de rørte vann. Partiet følte seg meget beæret da han meldte seg inn. Slik blir han karakterisert i registeret til utvalget av Marx-Engels' korrespondanse: «Tysk vulgær-materialist og positivist. Representant for småborgerlig 'likhetssosialisme'.» Han fikk en uhyggelig sterk innflytelse bl.a. fordi han var lettere å forstå enn Marx(!). Sosialdemokratene hadde nå slått seg sammen og var blitt et stort parti. Lasalleanernes innflytelse gjorde seg sterkt gjeldende i partiprogrammet, det såkalte Gothaprogram, som Marx og Engels kritiserte på det skarpeste, og lyktes å få rettet opp. Det var mye om å gjøre å åpne øynene på sosialdemokratene for Duhrings forførende, men helt uvitenskapelige argumenter mot Marx, som han angrep fra «venstre». Og Engels lot seg – motstrebende – overtale til å ta seg av ham. Han holdt nettopp på å studere naturvitenskap som forberedelse til et verk om «Naturens dialektikk» som han ikke fikk ferdig, men han innså at en «Anti-Duhring» var mer påkrevet, absolutt påkrevet i øyeblikket. Og boka ble hans mesterverk, ved siden av og på høyde med «Kapitalen» av Marx, det viktigste vi har. Dessverre er bare tre kapitler som Engels sendte til Marx' svigersønn i Paris, Paul Lafarque, som oversatte dem til fransk, det eneste som er oversatt til norsk under tittelen «Fra Utopi til Vitenskap» Lenin betegner boka «Anti-Duhring» som «en vidunderlig rik og instruktiv bok». Engels selv var tilfreds og glad og overrasket da det ble nødvendig med en ny utgave. Det som først og fremst gledet ham var at han der hadde fått anledning til å framstille det marxistiske livssyn overfor et småborgerlig sådant, og at boka faktisk ble populær.

Som Marx' trofaste venn og medarbeider i over førti år bygget Engels sammen med ham grunnmuren til framtidens sosialistiske samfunn, den historisk dialektiske materialismen. At denne læren med rette bærer Marx' navn var Engels den uten at han av den grunn stilte sitt eget . Om sitt samarbeid med Marx skriver:

«At jeg før og under mitt førtiårige samarbeid med Marx hadde en viss selvstendig andel i så vel grunnleggelsen som især utarbeidelsen av teorien, vil jeg ikke benekte. Men største delen av de ledende grunntanker, særlig på det økonomiske historiske området , og spesielt dens endelige, klare utforming, tilhører Marx. … Marx var et geni, vi andre aller høyst talenter. Uten ham ville ikke teorien ha vært hva den er. Den bærer med full rette hans navn.»

Engels' bok «Arbeiderklassens stilling i- England» var skrevet før han møtte Marx i Paris i 1844, selv om den utkom året etter. Hans Anti-Duhring «hadde Marx lest igjennom og skrevet et kapittel i. Vi arbeidet stadig sammen, –inspirerte og kontrollerte hverandre. I innledningen til sin bok om opprinnelsen til familien, privateiendommen og staten, skriver Engels «unnskyldende»:

«Det var ingen ringere enn Karl Marx som hadde forbeholdt seg og framstille resultatet av Morgans forskning i sammenheng med resultatene av hans – jeg kan si til en viss grad vår – materialistiske historieforskning og derigjennom klargjøre hele dens betydning. …

Mitt arbeid kan bare framby en ringe erstatning for det som ikke var forunt min avdøde venn å gjøre. Men heldigvis har jeg hans anmerkninger og utdrag (å støtte meg til) …»

Når en så tenker på at Engels tilrettela og utga annet og tredje bind av «Kapitalen «som nærmest bare forelå i utkast, eller «klass» – et kolossalt arbeid, især med tredje bind fordi Engels’ syn var svekket, er det klart at når han konsekvent   betegner sin innsats som forsvinnende liten ved siden av Marx’, så må Engels ved siden av alle sine øvrige gode egenskaper ha eid en beskjedenhet som man bare finner hos de helt store.

Til slutt bare et godt råd: Les ham.