
Foto av: Flickr/Kulturlabor Trial&Error (link: https://www.flickr.com/photos/kulturlabor-trialanderror/)
Begge ytterpunkter i diskusjoner om vekst er på ville veier. En økososialistisk vei ut av krisa må stille spørsmål om hvilke former for produksjon det trengs mer av – og hvordan skadelige deler av økonomien kan stenges ned.
Forbindelsene mellom kapitalisme og økologi får økende oppmerksomhet i et øyeblikk preget av eskalerende, sammenfiltrede kriser. Det blir stadig tydeligere at det man omtaler som «energiomstilling» eller «grønn omstilling» i virkeligheten er et nytt «energitillegg» og en kapitalistisk bløff. Som hjemlige politiske konflikter har vist, er det økende bevissthet om at fornybar energi baseres på omfattende mineralutvinning og medfører kamp om land. Hvis en økende desillusjon med fornybar energi kan bidra til å slå hull på den kapitalistiske bløffen, er det velkomment.
Denne typen oppmerksomhet åpner for økososialistisk innflytelse i offentlig ordskifte – om ikke nødvendigvis dermed i politisk mobilisering. Imidlertid har det også vokst fram en kontraproduktiv form for polemikk, karakterisert av steile fronter, ofte formulert i form av om man er «for» eller «mot» noe som tvetydig kalles «vekst».
Polemikken tar oss ingen steder. Fra et marxistisk perspektiv gir det lite mening å snakke om «vekst» som en abstrakt størrelse i kapitalismen, aggregert og målt i form av BNP. Som Paul Mattick presist oppsummerer det, er
målet med produksjon i denne formen for sosial organisasjon ikke egentlig ‘vekst’ – økt skapning av forbruksvarer – men bedrifters kompetitive akkumulasjon av kontroll over sosiale ressurser i form av penger: akkumulasjon av kapital.
Menneskelige behov?
Snarere bør vi stille mye mer spesifikke spørsmål: Hvilke sektorer, industrier, former for produksjon trengs det mer av for å tilfredsstille menneskelige behov og fremme levende økosystemer? Hvilke trengs det mindre av? Hvilke bør avskaffes? Og hvordan skal de avskaffes, av hvem?
«Nedvekst» (degrowth), representerer ett av ståstedene i disse debattene – eller, snarere, en paraplybetegnelse for flere dels overlappende posisjoner. Kjernen her er at hovedproblemet ved «vekstens» hegemoni er overforbruk av natur, noe som innebærer at vi trenger en planlagt nedskalering av energibruk, materialutvinning og så videre. Dermed vil man muliggjøre en overgang til mer lokaliserte, demokratiske, småskala former for produksjon, kortere arbeidstid og mer frihet, lavere forbruk og samtidig rikere liv. Overforbruket, insisterer nedveksterne, er særlig ille i «Vesten», hvor vår «imperiale levemåte» overskrider materielle grenser og baserer seg på utbytting i «Sør».
Hvordan skal så nedskaleringen skje? Nedveksterne insisterer på at programmet deres ikke dreier seg om økonomisk kollaps, men en koordinert og planlagt omstilling av økonomien bort fra «vekst». Men som geografen Brett Christophers kommenterer, vil ikke en drastisk nedskalering i elektrisitetsforbruk skje uten gjennom en massiv økonomisk sammentrekning forårsaket av «mer eller mindre apokalyptiske globale utviklinger», uansett hva nedveksterne måtte hevde.
Nylig har vekstkritikken også blitt formulert i marxistisk språkdrakt i arbeidet til den japanske filosofen Kohei Saito. Med to bøker som har fått stor oppmerksomhet internasjonalt – Marx in the Anthropocene (2022) og Slow Down (på japansk i 2020 og engelsk i 2024) – lanserer Saito ideen om «nedvekstkommunisme» fundert i en, la oss si «innovativ», nylesning av Marx. Uten å gå nærmere inn på Saitos tilnærming, som har blitt plukket fra hverandre allerede, holder det her å si at Saito fremholder Marx’ seine arbeider som et «epistemologisk brudd» med hans tidligere «produktivistiske» syn på kapitalismens progressive karakter. Den eldre Marx gikk dermed, ifølge Saito, langt i å argumentere mot «vekst» i sin alminnelighet og for en form for «likevektøkonomi».
Videre deler Saitos perspektiv mye av nedvekstens generelle tendens til å trekke fram livsstil og individuelle forbruksmønstre som drivkraft bak økologiske kriser. I Slow Down snakker Saito dessuten om at store deler av arbeiderklassen i Nord lever «ekstravagante livsstiler» som må fundamentalt omgjøres som del av en planlagt nedskalering. Som belønning, argumenterer både Saito og nedveksterne, vil man altså få redusert arbeidstid og mer fritid i en økonomi hinsides «vekstimperativet».
Er nedvekst lik nedskjæring?
Argumentet om «nedskalering» har blitt kraftig kritisert av den amerikanske geografen Matt Huber. Politikken nedvekst fremmer, innvender Huber, er i virkeligheten urovekkende lik nedskjæringspolitikken som har kommet med den nyliberale politiske økonomien de siste tiårene, altså langt fra noen effektiv måte å mobilisere arbeiderklassen rundt miljøspørsmål. Snarere er nedvekstens «less is more» en politikk for og av den profesjonelle, høyt utdannede middelklassen – forskere, journalister, osv. For den profesjonelle styringsklassen representerer nedvekstpolitikken en form for «karbonskyldfølelse» som overdriver deres egen betydning som forbrukere både som årsak og løsning på dagens kriser.
Sentralt for nedvekst er også reduksjon i arbeidstid. Da blir spørsmålet: Hvem sin arbeidstid? I store deler av verden er en fast jobb mer en drøm enn virkelighet. I takt med stagnasjon og avindustrialisering siden tidlig 1970-tall, har undersysselsetting blitt normen mange steder, noe som ofte innebærer prekære ansettelser, desperasjon for å sikre seg betalte arbeidstimer og dobbeltarbeid. Dette innebærer mangedobling av det Marx kalte «overskuddsbefolkninger» og en styrking av kapitalens makt til å gjøre som den vil – med trusselen om å stikke av (kapitalflukt) som riset bak speilet for stater som er desperate etter å tiltrekke seg investeringer i avindustrialiseringens tid.
Søkelyset på at det er «forbruk» eller «overforbruk» blant rikere deler av verden som driver klimakrisen bidrar til at individuelle valg og livsstil får klasseblind oppmerksomhet. Samtidig ignoreres den egentlige drivkraften bak en fossildrevet økonomi, nemlig den kapitalistiske klassen, deriblant eierne av selskapene som forpester kloden. Vi må altså avdekke «produksjonens skjulte sted». Det viser seg at arbeiderne som faktisk jobber med å produsere energien (og utvinne mineralene) befinner seg i en strategisk posisjon til å stoppe fossilkapitalen. Løsningen kan altså, skriver Huber, ikke finnes i små grupper av miljøvernere, men i arbeiderklassen.
Huber fremsetter et logisk, oppløftende argument – og en visjon – om arbeiderklassens sentrale rolle i fossiløkonomien, så vel som mulighetene for kollektiv mobilisering blant særlig oljearbeidere grunnet historiske mønstre for fagforeningsorganisering. Men dessverre er det slående lite som faktisk skjer, som tyder på at arbeiderklassen kommer til å knuse fossilkapitalen i nær fremtid. Fagforeninger er ikke nødvendigvis den progressive kraften Huber argumenterer for, ei heller er en massiv, arbeiderklassedrevet mobilisering mot fossilkapitalen noe sted å se på horisonten.
Arbeiderklassen er sin egen fiende
Hvis vi også hever blikket fra en nasjonal forståelse av arbeiderklassen, som preger Hubers argument, til å tenke på det globale proletariatet, er splittelse, fragmentering og ekstreme skillelinjer definerende. Xenofobiske, nasjonalistiske og autoritære politiske strømninger er på fremmarsj verden rundt; arbeiderklassen er sin egen fiende. Vi trenger altså å tenke grundig om hvordan utvikle sosialistisk strategi som kan støtte anti-imperialistisk og progressiv mobilisering i «periferien» og bidra til en faktisk grønn omstilling der som ikke baseres på utbytting av land og ressurser. Et konstruktivt utgangspunkt kan være å kassere romantiseringen av arbeiderklassens enhetlige karakter.
Mens det globale proletariatet er fragmentert, er kapitalkreftene allerede godt i gang med å «håndtere» de økologiske krisene – til deres egen vinning. Dette innebærer kanskje, noe spekulativt, fremveksten av en planetær Leviathan som kan ta beslutninger om klodens framtid, men på måter som undergraver demokratiet og fremmer militarisering. Utvilsomt innebærer det konkrete akkumulasjonsstrategier for firmaer, noe som må forstås i samspill med den kapitalistiske statens rolle. Inkludert her er hvordan fossilkapitalen selv forsøker å profittere på omstillingen til fornybare energikilder. At de innser at omstilling er lønnsomt, er det lite tvil om. Som sjefen i verdens største gruveselskap, BHP, nylig formulerte det: «avkarbonisering er en metallintensiv aktivitet».
Ledende gruveselskaper er allerede godt i gang med å orientere seg mot såkalte «overgangsmineraler» som blant annet kobber, nikkel og litium, som er sentrale for enhver utbygging av elektriske biler, vindmøller og solcellepaneler. Imidlertid må vi heller ikke la oss blende av snakk om overgangsmineraler og glemme at det fortsatt er fossilkapitalen i sin tradisjonelle form som er totalt dominerende i den globale kapitalismen. Olje, kull og gass veier fortsatt tyngst.
Hvordan kan vi så konfrontere gruveselskapene? Hvordan kan vi utvikle allianser med sosiale bevegelser og arbeidere involvert i gruveselskapenes utvinningsstrategier? Og når er det relevant å si nei til gruver?
Slike spørsmål krever analyse av hvordan kapitalismen faktisk er organisert, noe som over de siste tiårene i økende grad er i form av globale forsyningskjeder, som nå står for store deler av verdenshandelen. Spredt over geografiske områder, ofte over flere kontinenter, er det tilsynelatende igjen splittelse i arbeiderklassens mobiliseringsmuligheter som er mest iøynefallende. Men samtidig innebærer gruveselskapenes konsoliderte makt over slike forsyningskjeder også at det er samlende prosesser her som holder produksjonssystemene sammen, noe som kan medføre muligheter for nye allianser mellom arbeidere som er strategisk plassert til å utfordre kapitalen.
Hva sier dette om produktivkreftene? Huber og kollegers tilsvar til vekstkritikken tenderer til en «sosialistisk økomodernisme» som fremholder at produktivkreftene kan tjene progressive formål så snart eierskapet har blitt sosialisert. Men er det så «enkelt»? Det er liten tvil om at deler av produktivkreftene i verdensøkonomien er deformerte, sosialt og miljømessig ødeleggende og må avskaffes. Ta for eksempel det energislukende militærindustrielle komplekset hvis oppgave er å drepe oss. Men hvem skal foreta avskaffelsen? Er det arbeidere som skal kvitte oss med faenskapet? Og hvordan skal fossilkapitalens infrastruktur fjernes på en trygg og rettferdig måte?
Teknologipessimisme
Argumentet bør imidlertid ikke skli over i en form for generalisert teknologipessimisme – en tendens som har en tiltrekning på deler av middelklassen. Snarere er spørsmålet hvordan vi kan forvandle vitenskapens enorme potensial som produktivkraft bort fra kapitalens interesser. Kan noe slikt utrettes ved en «small is beautiful»-tilnærming à la nedvekst? Eller krever det snarere en opphøyet kompleksitet i samarbeid, koordinering og planlegging? Hva er de nødvendige institusjonelle, strategiske og infrastrukturelle mekanismene og systemene som trengs? Hvordan skal sosialistisk strategi forholde seg til staten i så måte, gitt de nære koblingene mellom kapital, stat og vitenskap?
Mens dagens økologiske kriser spinner videre, er det essensielt at debattene som disse rundt vekstkritikk og økososialisme skaper vitenskapelig funderte og politisk relevante analyser. For det er, som alltid, arbeiderklassen som har mest å tape.
Relaterte artikler

Den mest miljøvennlige energien er den vi ikke bruker
Foto av: Flickr/Kulturlabor Trial&Error (link: https://www.flickr.com/photos/kulturlabor-trialanderror/)
I denne teksten vil jeg ta et oppgjør med premisset om at vi skal ha mer av alt, koste hva det koste vil, i energipolitikken – og samtidig vise hvordan disse politiske prioriteringene kan se ut i praksis. Jeg baserer meg på det omfattende arbeidet som er gjort først av Rødt på Stortinget, med utviklingen av en egen kraftplan, og siden av partiets egen Energikommisjon.
I energipolitiske debatter står mye på spill, også den politiske tenkemåten.
Da den regjeringsutnevnte energikommisjonen la frem sin utredning, bar den tittelen «Mer av alt – raskere». Det sier mye om de kapitalistiske løsningsforslagene på samfunnsproblemene vi står overfor i vår tid. I en tid med klimaendringer og naturødeleggelse bør svaret være politisk kontroll og strengere prioriteringer, som setter mennesker og natur foran forestillingen om evig vekst.
Premisset om at vi må ha mer kraft for å redde klimaet
Det er særlig to argumenter som går igjen når det argumenteres for å bygge ut ny kraft – det være seg vindkraft på land eller til havs, store, nye vannkraftverk eller (for den del) kjernekraftverk. Det første handler om at vi trenger mer kraft for å kutte klimagassutslipp. Det andre handler om å få ned strømprisene.
La meg starte med klimaargumentet, for dette er – etter mitt syn – det beste argumentet. For det er rimelig å kreve at vi bør kutte klimagassutslipp i Norge. Vi har tross alt beriket oss på petroleumsproduksjon i flere tiår, som har bidratt (og fortsatt bidrar) til den globale oppvarmingen.
Spørsmålet er bare hvordan og hvor mye.
Norge er allerede godt stilt sammenlignet med mange andre land når det kommer til kraftproduksjon, i alle fall om vi ser bort fra utslippene vi eksporterer fra olje og gass. Den viktigste årsaken til at Norge ligger godt an, er at vi har elektrifisert og industrialisert store deler av landet lenge før vi fant oljen. Faktisk har Norge den høyeste andelen av fornybar energi i Europa i vår energimiks.
Dette skyldes først og fremst vannkraftutbyggingen. Selv om det er små klimagassutslipp fra vannkraftproduksjon, har utbyggingen av denne produksjonen gått på bekostning av verdifull natur. Det samme gjelder vindkraftproduksjon. Folk tror meg sjelden når jeg sier det, men Norge har større kraftproduksjon fra landvind enn Danmark.
Poenget mitt i denne sammenhengen er at Norge allerede har ofret store areal til kraftutbygging – først til vannkraft, siden til vindkraft. Den første utbyggingen la grunnlaget for storstilt elektrifisering av landet vårt. De aller, aller fleste husholdninger bruker i dag elektrisk kraft til oppvarming, selv om det finnes noen unntak (ved og fjernvarme).
Det er like fullt slik at vi bruker betydelige mengder fossil energi også i Norge; om lag halvparten av energibruken kommer fra fossile energikilder. Dette brukes ikke til vanlige folks oppvarming, men til industri (inkludert norsk olje- og gassproduksjon) og til transport. Vi har med andre ord en jobb å gjøre for å kutte klimagassutslipp selv i et så elektrifisert land som Norge.
Miljødirektoratet har regnet ut at det trengs 34 terrawattimer sammenlignet med 2021-nivå, for å nå målene vi har satt oss for 2030. Dette er betydelig, selv om jeg trekker fra de kuttutslippene Rødt er uenig i: For eksempel vil elektrifisering av norsk olje og gass gi utslippskutt på kort sikt, men samtidig undergrave de langsiktige klimamålene. Dette har også det regjeringsutnevnte Klimautvalget 2050 understreket. Bygger vi opp infrastrukturen rundt norsk olje og gass for å sminke på Norges klimagassutslipp, vil disse investeringene gå på bekostning av reell omstilling til et lavutslippssamfunn. Utvalget ordlegger seg mer diplomatisk enn meg:
«Utvalget mener at ikke alle tiltakene som ligger i regjeringens klimaplan er permanente løsninger til 2050.»
Klimautvalget understreker også at elektrifisering med kraft fra land går på bekostning av naturen:
Elektrifisering av sokkelen er også et veivalg som har langsiktige konsekvenser ikke bare for petroleumsaktiviteten, men også gjennom økt press på naturen og for andre aktører som får dyrere kraft og mangel på kraft, færre tilgjengelige arbeidstagere.
Rødts viktige forbehold om elektrifisering til tross: 34 terrawattimer innen 2030 er langt, langt mindre enn de tallene som slenges ut i politiske debatter.
Både regjeringens energikommisjon, LO og NHO opererer med tallet 60 terrawattimer innen 2030. Et så høyt anslag øker presset på naturen i mye større grad enn med Miljødirektoratets utregning – selv om disse aktørene tar høyde for at noen av disse terrawattimene skal utløses gjennom energisparing.
Hva som skjuler seg bak de høye anslagene fra NHO og LO, vil jeg komme tilbake til. Jeg vil her nøye meg med å understreke at hvor mye og hvordan vi skal kutte klimagassutslipp er politiske spørsmål som ikke gir entydige svar. Noen utslippskutt, som elektrifisering av sokkelen, kan stå i veien for den langsiktige omstillingen. Og aktører som snakker om at vi trenger 60 nye terrawattimer innen 2030, bryr seg om mye mer enn «bare» klima.
Sist, men ikke minst, er det verdt å spørre seg om utslippskuttene først og fremst skal tas i form av økt «fornybar» kraftproduksjon, eller om de skal tas gjennom forbruksreduksjon.
Her er vi ved en slags kjerne i de energipolitiske debattene. Alle politikere sier at de er for energisparing. Dette sier selv Fornybar Norge på en god dag. Energikommisjonen til regjeringen anslår at det går an å spare 20 av de 60 terrawattimene de ønsker seg innen 2030, gjennom energieffektivisering. Det tror jeg er et for optimistisk anslag, gitt dagens politikk, men det viser likevel at en betydelig andel – ja, kanskje den største – av utslippsreduksjonene kan og bør tas gjennom energisparing.
Jeg vil komme tilbake til de konkrete løsningene avslutningsvis, men la dette spørsmålet henge i luften: Hvis ikke et land som Norge – som allerede har ofret så mye natur og i prinsippet bygget opp en stor oljerikdom – er i stand til å redusere vårt forbruk, hvem skal det da være?
Må vi ha mer kraft for å få lavere priser?
Et annet gjennomgående argument for å gå løs på vernede vassdrag, eller å fortsette den katastrofale vindkraftutbyggingen, er at strømprisene må ned.
Nåværende energiminister Terje Aasland har brukt de høye strømprisene som argument for den kostbare havvindutbyggingen:
Den vil være med på å stabilisere kraftsystemet i Norge og sørge for at vi får mer kraft. Den betyr at vi også får mer stabile priser og mest sannsynlig når det blåser mye på norsk sokkel, mye, mye lavere strømpriser.
Også Frp begrunner sitt ønske om massiv vannkraftutbygging med løfter om lavere strømpriser.
I markedsteorien er tanken til både Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet klar nok: Økt tilbud vil gi lavere priser. Det er en fin teori, hadde den bare fungert i praksis!
Særlig i Sør-Norge faller argumentet om lave strømpriser på sin egen urimelighet. Det strømprisområdet som kalles for NO2, som strekker seg fra Bjørnafjorden i nordvest til Drammen i nordøst, er så tett forbundet med store, europeiske strømprisområder at vi i praksis ikke har særlig stor påvirkning på forholdet mellom tilbud og etterspørsel. Det er herfra alle de nye, store utenlandskablene befinner seg: North Sea Link til England, Nordlink til Tyskland og Nedlink til Nederland. I tillegg utreder nå Statnett å bygge enda en kabel til Danmark, i tillegg til de fire danmarkskablene som ilandføres i NO2 fra før av.
Som NVE har regnet ut, vil det kreve 40 terrawattimer i overskuddskraft for å løsrive norske strømpriser fra de europeiske. Dette er for det første lite ønskelig, fordi det vil ødelegge enorme mengder natur. For det andre er det også fullstendig usannsynlig at dette vil skje i dagens kraftmarked: Kraftprodusentene er ikke interesserte i å øke tilbudet så voldsomt at de får dårlig betalt for strømmen.
For havvindutbyggingen ser det spesielt mørkt ut. Denne er foreløpig bare planlagt i Nordsjøen. Sørlige Nordsjø II skal subsidieres med minst 23 milliarder kroner. Svenske Ventyr (som er eid av IKEA) skal stå for dette såkalte havvindeventyret. Denne utbyggingen vil etter alt å dømme være tett koblet på det europeiske markedet, enten direkte (gjennom hybridkabler) eller indirekte grunnet prisområdet (NO2) anlegget vil knyttes til.
Havvindutbyggingen byr på enda et prisproblem: Teknologien er så dyr, at det forutsettes høye strømpriser for at utbyggingen noensinne skal bli lønnsom. Dette gjelder særlig flytende havvind, som i første rekke er planlagt på Utsira (også en del av NO2).
Jeg er ingen økonom og blir ofte mistenkeliggjort i disse debattene. Jeg har også blitt faktasjekket av Faktisk.no, når jeg har pekt på umuligheten av å løse strømpriskrisen med økt kraftutbygging. De gir meg rett i at dette ikke vil gi noen betydelig effekt, i alle fall ikke på kort sikt. Men jeg tror ikke folk trenger Faktisk.no for å forstå at påstanden stemmer: NO2 har gjennomgående hatt de høyeste strømprisene i landet de siste årene, på tross av at dette er en landsdel med stor kraftproduksjon. Norge hadde dessuten kraftoverskudd i 2022; det samme året som strømprisen var 2 kroner kilowattimen i gjennomsnitt i Sør-Norge – altså rekordhøy. Det er helt åpenbart at prissmitten begrenser effekten som kraftoverskuddet vårt liksom skal ha på prisen.
Det er ikke grønt alt som glimrer
Så hva er den egentlige motivasjonen for det store presset for økt nedbygging? Spørsmålet kan lyde konspiratorisk. Antakelig er det en kombinasjon av flere ting. For kraftprodusentene er det lønnsomt med utbygging, så lenge strømprisene er høye. Og de har blitt høyere de siste årene, ikke minst på grunn av tettere tilknytning til europeiske markeder med ustabile og høye priser.
For andre aktører handler det nok om at de ønsker å etablere nye næringsveier. Noen vil kalle disse for ny industri, men jeg er ikke sikker på om alt dette kvalifiserer til hedersbetegnelsen industri. Én driver bak det økende kraftbehovet er for eksempel den såkalte datasenterindustrien. Jeg kan først som sist tilkjennegi at ja, vi trenger å lagre og prosessere data, men igjen er dette et spørsmål om hvor mye og hvordan.
De mest oppdaterte tallene fra NVE viser at Norge allerede bruker 1,7 terrawattimer på datalagring og -prosessering. I dag er tallet sannsynligvis enda høyere, men det er ikke oppdatert. De mest oppdaterte tallene jeg har funnet på verdens globale datalagring og -prosessering, er fra Det internasjonale energibyrået (IEA), og det er på 460 terrawattimer årlig. Sagt med andre ord: Norge lagrer og prosesserer allerede en større andel av verdens data enn befolkningen skulle tilsi – selv hvis vi tar høyde for et høyt forbruk i Norge.
Store tek-giganter som Google, Microsoft og Tik Tok ønsker å etablere seg i Norge. Tik Tok har allerede beslaglagt betydelige mengder strøm gjennom det israelske selskapet Green Mountains anlegg på Hamar. Google har søkt om inntil 7,5 terrawattimer årlig til senteret sitt i Skien. Tenk det! 7,5 terrawattimer årlig er nesten like mye som hele Oslo kommune forbruker på ett år. I retur lover de 100 arbeidsplasser. Skien får med andre ord de mest kraftintensive arbeidsplassene i hele Norge. Hele Grenlandsområdet blir skadelidende hvis Google får støvsuge landsdelen for kraft, og lokalbefolkningen vil knapt få noe tilbake.
De ønsker seg tilgang på billig, fornybar kraft og satser stort. Særlig regjeringen Solberg har ønsket tek-gigantene velkomne. Hennes regjering gjennomførte en rekke skatteletter for å tiltrekke seg aktører som Google og Tik Tok. Først med reduksjon i el-avgiften for datasentre i 2016, og siden ved å fjerne eiendomsskatten på produksjonsutstyr og installasjoner i verk og bruk gjennom Datasenterstrategi 2018.
Datasentrene er ikke den eneste driveren bak et angivelig økende kraftbehov. Også batterifabrikker, hydrogen- og ammoniakkproduksjon kan komme til å spise opp kraftoverskuddet. Samtidig forventes det at vi skal øke forbruket vi allerede har, for eksempel gjennom økt flytrafikk. Men denne utviklingen er ingen naturlov; det er politikk.
Det er heller ikke gitt at alle nye prosjekter i seg selv vil bidra til utslippskutt. Det er ikke grønt alt som glimrer. De som lover gull og grønne skoger, ender noen ganger opp med å ta med seg gullet etter at de har hogget ned skogen.
Likevel konkurrerer fattige kommuner om å tiltrekke seg slike etableringer. Det er forståelig, gitt den dårlige kommuneøkonomien. Det er like fullt tragisk, for det driver kraftanslagene til værs samtidig som det øker presset for å ødelegge naturen ytterligere.
Et nei til utbygging, er et ja til naturen
Hva er så Rødts løsning på problemene jeg har beskrevet?
Det første vi må peke på, er den store elefanten i rommet: Vi kan ikke løse klima- og naturkrisen med økt forbruk. Vi kan ikke bare si «mer av alt – raskere»; vi må si mindre av noe – saktere.
Dette fordrer en mye strengere prioritering, i alle fall hvis vi skal kombinere en slik politikk med sosial rettferdighet.
Jeg mener at vi må kutte utslippene i fastlandsindustrien, for å ta vare på hjørnesteinsbedriftene i Distrikts-Norge. Det var disse arbeidsplassene vi levde av før vi fant oljen, og det er disse vi skal leve av når oljen tar slutt. Dessuten er det bra for verdens globale klimagassutslipp å produsere helt nødvendige materialer som stål, aluminium og silisium med billig fornybar vannkraft heller enn billig arbeidskraft og kull i lavkostnadsland. Fastlandsindustrien må få forrang for elektrifiseringen av sokkelen, som – enten man liker det eller ikke – har en utløpsdato: Verken Nordsjøen eller resten av norsk kontinentalsokkel er uuttømmelig.
Vi må dessuten si nei til nye nett-tilknytninger som verken hjelper klima, natur eller gir nevneverdig mange arbeidsplasser. Datasentre er etter min mening kroneksempelet på en slik «industri». Politikerne må sette ned foten. Men i dag får alle bedrifter i prinsippet tilgang på strøm når de søker til Statnett. Prinsippet som gjelder, er «første-mann-til-mølla». Dette betyr at det i stor grad er etterspørselen som er styrende når Statnett og andre skal beskrive det angivelige «kraftbehovet». Problemet er bare at vi ikke får noen diskusjon om samfunnets behov, bare produsentenes (som i sin tur drives av kommersielle interesser). Slik forveksles samfunnsbehovene med profitt.
Regjeringen har riktignok lagt til et vagt «modenhetskriterium», som i praksis handler mest om hvor lenge du har stått i køen. I stedet trenger vi kriterier for samfunnsnytte, som tar høyde for både klima, natur og arbeidsplasser. Virkelig store prosjekter mener jeg bør sendes til Stortinget. Det er absurd å overlate en så stor og politisk beslutning som å tildele Google 7,5 årlige terrawattimer til byråkrater i Statnett som knapt har andre kriterier å styre etter enn hvor lenge tek-giganten har stått i køen.
Å prioritere strengere innebærer at politikere evner å si nei. Det kan høres strengt ut, men det er verdt å ha i mente at når vi sier nei til noe, sier vi ja til noe annet. Sier vi nei til vindkraft, sier vi ja til naturen. Sier vi nei til Google, vil industrien på Herøya kunne basere seg på et større kraftoverskudd når de skal kutte sine utslipp (i alle fall hvis nettet oppgraderes). Slik kunne jeg fortsatt.
Rettferdige forbrukskutt
I tillegg til strengere prioriteringer, må vi forbruke mindre. Når jeg snakker om forbrukskutt, mener jeg ikke høye renter eller økte skatter for vanlige folk. Tvert imot, så bør staten investere i strømsparing for vanlige folk og bedrifter. I stedet for å subsidiere ny kraftutbygging, slik vi i praksis gjør med havvinden, burde Norge subsidiert folk som etterisolerer og bytter ut vinduer, installerer varmepumper i hjemmet eller bergvarme og fjernvarme i borettslaget. Dette vil frigjøre el-kraft til klimagassutslipp i fastlandsindustrien, og samtidig balansert kraftforsyningen vår. Faktisk er dette mye tryggere og bedre for kraftsystemet vårt enn å fôre det med økt, væravhengig kraftproduksjon fra for eksempel vindturbiner.
Vannkraftsystemet vårt bør også oppgraderes. Heller enn å gi tradere i Düsseldorf millionbonuser, bør Statkraft bruke enda mer på å investere i å oppgradere og utvide vannkraften (der dette kan gjøres på en miljømessig, skånsom måte).
At Norge ikke har klart å spare mer energi før, skyldes etter mitt syn en blind markedstro. Det statlige redskapet som kunne blitt brukt til dette, Enova, har prioritert grønne luftslott heller enn velkjent energieffektivisering. Argumentet deres har vært at de ikke vil støtte moden teknologi, fordi markedet i prinsippet skal løse dette av seg selv. Igjen fungerer markedsteorien bare i teorien. Markedspotensialet for økt energieffektivisering har ikke blitt utløst, selv ikke når strømprisene har gått opp. Jeg tror ikke minst at dette handler om at mange ikke har noen økonomisk buffer til å ta store, fremtidige investeringer. Forholdet kan bli motsatt av det økonomene i Enova ser for seg: Når prisene stiger, blir det enda vanskeligere for vanlige folk å ta slike investeringer på egenhånd.
Derfor trenger vi en storstilt utrulling av moden energisparingsteknologien. Særlig folk med dårlig og vanlig råd bør få støtte. Barrierene må bygges ned, ikke opp. I en tid der bygg- og anleggsbransjen står uten veldig mange oppdrag, vil vi dessuten ha hender til å gjennomføre jobben.
Det finnes ikke like sterke lobbyorganisasjoner som presser på for å redusere energiforbruket, som for å øke det. Lavere strømregninger for folk flest er ikke hovedmotivasjonen til Offshore Norge, når de vil elektrifisere sokkelen, eller til Fornybar Norge når de vil rasere norsk natur med enda mer vindkraft. Desto viktigere blir det at politiske krefter jobber for rettferdige forbrukskutt – for å investere i energisparing til folk flest. Da må vi også bryte med den dominerende tanken i det offentlige ordskiftet, ideen om at problemene vi står overfor skal løses med økt produksjon til tek-giganter og andre grønne bløffmakere.
Den alternative tankegangen er like enkel som den er genial: Den mest miljøvennlige energien er den vi ikke bruker.
Relaterte artikler

Leder: Hold Norge reint – kast søpla i Sverige
Foto av: Flickr/Kulturlabor Trial&Error (link: https://www.flickr.com/photos/kulturlabor-trialanderror/)
Regjeringa har bestemt seg for å erstatte elektrisiteten som i dag produseres i et eget gasskraftverk ved gassanlegget på Melkøya, med strøm fra land. Dette er beregnet å kutte klimagassutslippene med 850 000 tonn. Dermed kommer vi oss bittelitt nærmere målet vi har forpliktet oss til under Parisavtalen.
Det er imidlertid ikke slik at gassen som i dag brukes til å produsere strøm på Melkøya, fordamper, eller på et eller annet magisk vis blir ren. I stedet for å forbrennes i Norge, vil den bli fraktet med skip til Tyskland for å bli forbrent der, og dermed forlenge fossilalderen i tysk energiproduksjon. Norges klimagassregnskap vil se litt bedre ut. Globalt, derimot, er effekten mer tvilsom.
Det er som med elbilpolitikken. Om alle norske fossilbiler hadde blitt byttet ut med elbiler, ville de norske utslippene gått betraktelig ned. Derfor har også norske myndigheter en aktiv politikk for å få folk til å bytte ut fossilbilene sine med nye elbiler. Det er imidlertid bare én side av historien. Når elbilene produseres med elektrisitet basert på fossile energikilder, øker de globale utslippene, og man skal kjøre temmelig mange kilometer med en fossilbil for at bruk av ren norsk elektrisitet skal kompensere for utslippene i produksjonen. Men for det norske klimaregnskapet ser det bra ut.
Klimautslippene er globale, men behandles som om de skulle vært nasjonale. Men like lite som man holder Norge reint ved å kaste søpla i Sverige, like lite løser man klimakrisa ved å skyve utslippene ut av landet. Det eneste sikre resultatet av Melkøya, vil være økte strømpriser og flere vindturbiner i nord – alt annet er ren teori.
Relaterte artikler

Grønn ny deal: gjenoppstått keynesianisme eller sosialistisk strategi?
Foto av: Flickr/Kulturlabor Trial&Error (link: https://www.flickr.com/photos/kulturlabor-trialanderror/)
Den norske venstresidens strategi for grønn omstilling søker på keynesiansk vis å endre kapitalismen for å bevare den. Men et bærekraftig samfunn kan bare skapes ved å bygge langsiktige strategier som sikter mot å overskride kapitalismen. En marxistisk kritikk av keynesianismen kan inspirere et slikt overskridende prosjekt.
Av Alf Jørgen Schnell er samfunnsgeograf, medstifter av Kritisk bynettverk og skriver jevnlig om venstresidens visjoner for fremtiden.
Daniel Vernegg er samfunnsgeograf, medstifter av Kritisk bynettverk og redaksjonsmedlem i Gnist.
er stipendiat i samfunnsgeografi ved Universitetet i Oslo og redaksjonsmedlem i Gnist.
Foto: usgs
Foto framhevet bilde: moshed-2021-6-24-9-51-44
De siste årene har ideen om en Green New Deal (GND) som klimapolitisk strategi spredt seg som ild i tørt gress på venstresiden internasjonalt. Flammene fikk fart da den radikale demokraten Alexandra Ocasio-Cortez lanserte sitt program for GND i den amerikanske kongressen i 2018. Begrepet rommer et bredt spekter av planer som sikter mot på én og samme tid å skape en økologisk og økonomisk bærekraftig fremtid. Til felles for disse planene er at staten inntar en aktiv rolle i å sikre en grønn omstilling gjennom et tydelig eierskap og strategiske investeringer i grønne næringer og infrastruktur. Tanken er at markedet umulig kan omstille seg i en grønn retning alene, og at staten derfor må ta styringen over den økonomiske utviklingen. Det siste året har også den norske venstresiden latt seg inspirere, og Rødt, SV og Tankesmien Manifest er i ferd med å utarbeide lignende klimapolitiske strategier.
GND henspiller til den amerikanske presidenten Franklin D. Roosevelts New Deal-politikk, som under slagordet «vi kan ta oss råd til det vi kan gjøre», ryddet opp i den store økonomiske depresjonen som på 1930-tallet herjet USA. Med utgangspunkt i teoriene til blant andre økonomen John Maynard Keynes, tok staten politisk kontroll over pengepolitikken og begynte å føre en ekspansiv finanspolitikk. Dette markerte et tydelig brudd med den rådende konsensusen blant økonomer om at finansmarkeder fungerer best uten statlig innblanding og at kriser går over av seg selv. Ifølge denne laissez faire-ideologien skulle staten begrense seg til å føre en ansvarlig pengepolitikk og påse at det offentlige overholdt en streng budsjettdisiplin.
Slik Keynes og den opprinnelige New Deal brøt med laissez faire, bryter GND med dagens nyliberale markedsfundamentalisme, som i stor grad har redusert klimapolitikken til klimakvotemarkeder og ikke-bindende internasjonale avtaler. Mens samtlige av GNDs strateger kan sies å dele Keynes’ tro på en rolle for staten som aktiv regulator av kapitalismens iboende motsetninger, er det uenighet mellom keynesianere og marxister om hvilke langsiktige formål som skal ligge til grunn for igjen å underlegge økonomien statlig kontroll. Der førstnevnte ønsker å bryte med nyliberalismen, går sistnevnte inn for å bryte med kapitalismen som sådan.
Diabolsk dobbelkrise
Marxisten Ståle Holgersen kaller krisen vi står overfor for en diabolsk dobbelkrise: mens en løsning på den økonomiske krisen fordrer mer økonomisk vekst, krever en løsning på klimakrisen at vi går vekk fra eksponentiell vekst. Krisens doble karakter er derfor djevelsk: hvis vi løser den økonomiske krisen ved å stable den kapitalistiske økonomien på beina igjen, risikerer vi å forverre klimakrisen, mens klimatiltak som bremser veksten i den kapitalistiske økonomien er dømt til å føre til økonomisk krise. I tråd med denne forståelsen av klimakrisen som et uttrykk for kapitalismens iboende trang til vekst, har enkelte marxister omfavnet GND som et utgangspunkt for en reformorientert strategi som på sikt kan avskaffe kapitalismen og skape et øko-sosialistisk samfunn.
Dette står i motsetning til hvordan grønne keynesianere forholder seg til GND, hvor det å aktivt regulere kapitalismen i tråd med økologiske formål blir ansett som et mål i seg selv. Kjernen i keynesianismen består av en erkjennelse av at kapitalismen består av en rekke iboende motsetninger som umulig kan løse seg selv, kombinert med en overbevisning om at systemet like fullt er det eneste realistiske alternativet for den moderne sivilisasjonen. I møte med kriser er det derfor tvingende nødvendig å gripe inn og forandre kapitalismen for på denne måten på sikt å kunne bevare den. Den keynesianske versjonen av GND fremholder nettopp en slik strategi: å løse klimakrisen gjennom å forgrønne kapitalismen.
Mazzucatos keynesianske Manifest
Det er Tankesmien Manifest som i den norske konteksten har gått lengst i å utforme en teoretisk begrunnet strategi for grønn omstilling. I samarbeid med deler av fagbevegelsen, miljøbevegelsen og storselskapene Kværner og Aker Solutions, har Manifest lansert utredningsprosjektet Grønn Industri 21 med et formål om å redde både klima og norsk økonomi. Med på laget er stjerneøkonomen Mariana Mazzucato, som i sitt hovedverk The Entrepreneurial State viser hvordan sentrale teknologiske nyvinninger avhenger av at staten stiller opp med langsiktig risikokapital og både fysisk og sosial infrastruktur. På bakgrunn av dette, har hun utarbeidet en strategi for the green entrepreneurial state, hvor hun argumenterer for at det grønne skiftet forutsetter at staten skaper grønne markeder.
Videre setter hun opp et motsetningsforhold mellom ikke-produktive takers (finanskapital) og produktive makers (industriell kapital). Slik hun ser det, er vår tids største utfordring at vi må reversere de siste tiårenes nyliberale finansialisering som har gjort det lettere å høste høy avkastning gjennom å investere i den ikke-produktive finanssektoren enn i produktiv industri med innovasjonspotensiale. Et brudd med denne finansialiseringen er særlig viktig for å kunne gjennomføre det grønne skiftet, mener hun. Fremtidens grønne samfunn kan ikke skapes gjennom finansiell spekulasjon, men krever at staten aktivt kanaliserer kapital til produktive sektorer hvor det finnes potensiale for innovativ grønn teknologiutvikling.
I arbeidet med å utvikle en strategi for grønn omstilling har Manifest omfavnet Mazzucatos analyse og løsningsforslag. Det grønne skiftet, skriver Manifest i sitt strategidokument for grønn industripolitikk, «krever en aktiv stat som styrer den økonomiske utviklingen. Staten må skape og forme markeder slik at private aktører senere kan investere i den ønskede utviklingen». Staten skal inn og dytte kapitalen i en grønn retning, og på denne måten forme kapitalismen i tråd med grønne og sosiale hensyn. Manifest bruker ikke bare motsetningsforholdet mellom makers og takers direkte, men de slår også et slag for at venstresiden skal inngå i en allianse med «makers», altså industrikapital, grønn sådan. Manifests leder, Magnus Marsdal, påstod i forbindelse med lanseringen av Grønn Industri 21 at «Venstresida er nødt til å samarbeide med storkapitalen» og sa at «Både klodens klima og norsk økonomi er helt avhengig av kompetansen innen grønn industri, uansett hvem som sitter med eierskapet».
Forandre for å bevare?
En lignende logikk ligger til grunn for de sosialistiske partienes forslag for grønn omstilling. SV har utarbeidet et omfattende strategidokument for det de kaller en «grønn ny deal». Her går partiet inn for at staten «I industripolitikken må […] ta langsiktig risiko og gå foran og skape nye markeder.» Enda bedre er det imidlertid om en simpelthen kan snu private aktører i riktig retning: «Jo mer penger som flyttes gjennom å vri den private kapitalen i grønn retning, jo mindre er behovet for å øke de offentlige utgiftene for å finansiere tiltak».
Der SVs grønne politikk ikke sikter mot å konfrontere kapitalen, er Rødt tilsynelatende mer radikale i sin tilnærming. Rødt anerkjenner eksplisitt at grønn omstilling krever at maktforholdene i samfunnet endres, og skriver i sitt forslag for arbeidsprogram for perioden 2021-25 at «En rettferdig omstilling innebærer ikke å bytte ut grå kapitalister med grønne, men å endre maktforholdene i samfunnet». Likevel er det ikke endring av disse maktforholdene som vektlegges i Rødts helhetlige program, men først og fremst ønsket om å «gjenreise Norge som en mangfoldig industrinasjon». Utflagging av tidligere industri og oljeavhengighet identifiseres som hovedproblemet, og løsningen synes å være en reindustrialisering i form av en slags re-Gerhardsenifisering av økonomien med mål om å styrke den norske velferdsstaten.
I og med at Rødt har som uttalt mål å endre samfunnets maktrelasjoner og bryte med kapitalismen, skulle vi gjerne sett at partiet presenterte en klimastrategi som staker ut en vei hinsides Gerhardsens institusjonaliserte sosialdemokrati. Selv om programmet begynner med slagord om demokratisering og arbeiderstyrte bedrifter, begrenser de konkrete politikkforslagene seg til at staten aktivt skal understøtte utviklingen av konkurransedyktig nasjonal industri gjennom direkte investeringer og utbedrede rammevilkår. Rødts program vil dermed først og fremst føre til å bytte ut mange grå kapitalister med staten som grønn storkapitalist.
Den norske venstresidens grønne strategier er altså ikke fundert i noen kritikk av kapitalens vekstimperativ som sådan, men gjør simpelthen et argument for at staten må dytte kapitalen i grønn retning eller selv opptre som grønn storkapitalist. Strategiene ligner med andre ord på den opprinnelige New Deal, som utfordret finanskapitalen med det overordnede målet å bevare kapitalismen. Forskjellen mellom denne og den norske venstresidens grønne nye deal, vel å merke, er at i dag er målet å reise en grønn produktiv industri på bekostning av en lite bærekraftig variant av kapitalismen.
Hva innebærer det at venstresiden tar ledelsen?
Dette kommer tydelig frem i kronikken «Venstresiden må ta ledelsen» av Jonas Algers, samfunnsøkonom i Manifest og sentral i tankesmiens utarbeidelse av grønn politikk. Der skriver Algers at venstresiden må slutte å fordømme ny teknologi utviklet av kapitalen, og heller omfavne de grønne teknologiske innovasjonene som muliggjøres under kapitalismen. Det stiller vi oss bak, men Algers bommer når han hevder at «Marx kritiserte produksjonsforholdene under kapitalismen – hvem som bestemmer over produksjonen – ikke produksjonsmidlene. Problemet var ikke industrien som sådan, men hvordan den beriket noen få på bekostning av så mange». På bakgrunn av denne forståelsen av Marx, tar Algers i en annen artikkel til orde for at staten skal ta kontroll over og bruke kapitalen: «Uten kapital ville produktiviteten ha vært mye lavere, det er sant, men det finnes ingen naturlov som sier at det bare er noen få som skal eie kapitalen og dermed ha beslutningsmakt over bruken av den». For Algers synes kapital å fremstå som en ting som staten kan ta i besittelse og styre mot et fremtidig grønt samfunn.
Marx’ kritikk begrenset seg imidlertid ikke til å kritisere at det er kapitalister som eier produksjonsmidlene. Snarere fokuserte han på å forklare hvordan kapitalistiske produksjonsforhold tvinger samfunnet til å produsere for profittens skyld i et stadig jag etter eksponentiell vekst. Marx så altså ikke på kapital som en ting, men som en sosial relasjon: «sosialister sier noen ganger at vi trenger kapital, men ikke kapitalister. Kapital fremstår da simpelthen som en ting, ikke som en produksjonsrelasjon». Når Marx kaller kapital for en produksjonsrelasjon, viser han ikke primært til utbytterforholdet mellom kapitalister og arbeidere. Først og fremst viser han til hvordan kapital er prosessen som strukturer hvordan produksjonen og redistribusjonen av varer formes av et spesifikt system av konkurranse hvor kapitaleieren må vokse eller forsvinne. Kravet om produktivitet som oppstår i konkurransen mellom kapitaleiere om å tilby billigst og best varer, gjør at den enkelte kapitaleieren tvinges til å stadig revolusjonere produksjonsprosessen og å ekspandere for å kunne tilegne seg profitt. Varens bruksverdi, altså dens kvalitative egenskaper, underordnes dermed profittmotivet. I og med at dette kvantitative verdimålet styrer, fremstår den økonomiske prosessen «som noe fremmed, som en kraft uavhengig av produsenten».
Det er denne prosessen, ikke pengene, varene og maskinene – tingene – som inngår i den, som definerer hva kapital er. Penger blir til kapital bare idet de investeres med mål om avkastning. Kapital er altså ikke en materiell ting man enkelt kan gripe tak i og ta kontroll over, men snarere en prosess som former de historiske vilkårene sosiale aktører handler under. For Marx er derfor ikke det sentrale spørsmålet om det er staten eller kapitalister som eier produksjonsmidlene, men om produksjonen er underlagt kapitalens veksttvang og akkumulasjon for akkumulasjonens skyld. Det er dette venstresidens strategier for det grønne skifte må handle om.
Historikeren Moishe Postone har hevdet at et sentralt problem ved 1900-tallets marxistiske venstreside nettopp var at eiendomsforhold ble forvekslet med produksjonsforhold, og at statskapitalisme derfor ble forvekslet med sosialisme. Som Postone påpeker, må «Marx’ ide om et post-kapitalistisk samfunn […] skilles fra statsstyrte former for kapitalakkumulasjon». Dette var forøvrig også et poeng Lenin fremholdt i sin kritikk av sin tids sosialdemokrater, som han mente anså sosialisme som lite annet enn å etablere et statlig monopol over den kapitalistiske produksjonen: «uansett hvor systematisk man regulerer den, lever vi fortsatt under kapitalismen – kapitalismen i en ny fase, men fortsatt utvilsomt kapitalisme». Slik sett endres ikke så mye ved at kapital simpelthen flyttes fra private hender til statlig kontroll, da kapitalprosessens iboende vekstimperativ fortsatt vil gjøre seg gjeldende – med påfølgende katastrofale økologiske konsekvenser.
Det er nettopp denne dynamikken, hvor konflikten mellom venstre og høyre utspiller seg om størrelsen på staten, økonomen Grace Blakeley mente tok venstresiden på sengen med koronakrisen. Mens radikalere i årene etter finanskrisen i 2008 hadde sentrert retorikken sin rundt å kritisere nyliberal kuttpolitikk, begynte en rekke stater i mars 2020 å pøse ut statlige midler for å holde kapitalakkumulasjonen i gang. Høyresiden, hvis mantra i flere tiår hadde vært å redusere statens størrelse, satt nå plutselig bak tømmene på de største statlige økonomiske intervensjonene siden sosialdemokratiets gullalder. Og det uten at dette gikk på akkord med høyresidens interesser. Forholdet mellom stat og marked er altså ikke et enkelt kvantitativt forhold hvor mer omfattende statlige intervensjoner og investeringer i seg selv utfordrer kapitalen. For Blakeley er forholdet mellom stat og marked et kvalitativt spørsmål om hvordan statsmakt blir brukt og hvilke interesser som tjener på statlige intervensjoner. Slik er det naturlig nok også i klimaspørsmålet.
Slik vi ser det, er det for at en GND skal evne å skape et bærekraftig samfunn, essensielt at den ikke bare innebærer å få på banen en kvantitativt større stat, men også evner å skape et kvalitativt annerledes samfunn. Strateger bak GND må derfor ha tungen rett i munnen når en foreslår tunge statlige intervensjoner. Målet til venstresiden kan ikke være å ta kapitalen i egne hender, men å stable på beina en økonomi som setter bruksverdi foran bytteverdi, mennesker og natur foran profitt. Dette er umulig i et samfunn basert på kapital.
Venstresiden trenger en post-kapitalistisk klimapolitikk
Den norske venstresidens foreløpige versjoner av en grønn ny deal er viktige steg i retning av å utarbeide en klimapolitikk. GND gjør oss i stand til å bevege oss mot en løsning på den diabolske dobbelkrisen. Samtidig evner forslagene i liten grad å formulere strategier eller fremtidsvisjoner som peker utover det vi karakteriserer som et keynesiansk sivilisasjonsbevarende prosjekt. Dette er en alvorlig mangel, all den tid krisens doble karakter på sikt – noe som i klimasammenheng betyr meget snart – fordrer at det skjer et brudd med kapitalens økologisk uholdbare vekstimperativ.
Dette betyr ikke at vi foreslår å kategorisk avvise enhver strategisk allianse med deler av kapitalen, men at slike allianser alltid må inngå i langsiktige strategier som eksplisitt sier noe om deres relasjon til venstresidens overordnede mål om et øko-sosialistisk samfunn. I tråd med Rosa Luxemburg mener vi at venstresiden ikke er tjent med å sette opp et falskt skille mellom reform og revolusjon, men at vi må kjempe gjennom reformer som tar sikte mot revolusjonær transformasjon. Dette innebærer nødvendigvis å jobbe med den borgerlige staten og dagens sosiale relasjoner. Likevel, dersom vi ikke gjennomfører reformer som peker mot en sosialistisk fremtid, vil det bli svært krevende å frembringe et samfunn som også på sikt makter å ta hensyn til økologiens tålegrenser. Målet å sette menneskers behov og naturens tålegrense i sentrum er inkompatible med kapitalismens krav om akkumulasjon for akkumulasjonens skyld. Reformer kan være ikke-reformistiske. Det vil si, reformer som allerede her og nå peker henimot, men også ikraftsetter en systemoverskridende transformasjon mot en sosialistisk fremtid.
Denne artikkelen ble opprinnelig publisert hos Manifest tidsskrift 25.02.21 som del av et Fritt Ord-støttet prosjekt.
Relaterte artikler

Vi må snakke om taktikk i miljøbevegelsen
Foto av: Flickr/Kulturlabor Trial&Error (link: https://www.flickr.com/photos/kulturlabor-trialanderror/)
I Politiets sikkerhetstjenestes (PST) trusselvurdering for 2021 trekkes miljøaktivisme frem som en mulig arena for radikalisering og voldsbruk. I vurderingen står det at det finnes et potensial for at «enkelte kan utvikle en intensjon om å benytte vold for å støtte eller nå politiske mål» i klima-, miljø- og naturvernsaker. I rapporten oppsummeres det at «antistatlige strømninger, der staten anses som illegitim, vurderes å ha et potensial for å radikalisere enkelte personer i 2021. Miljøaktivisme vurderes å være en sak som har et potensial for å radikalisere enkelte personer på sikt.» PST-sjef Hans Sverre Sjøvold trekker frem at miljøaktivister i andre land til dels kan være voldelige. Vindkraftmotstandere, som organisasjonen Motvind Norge, motsetter seg kraftig beskrivelsene i trusselvurderingen av miljøvernere som potensielle terrorister. Uttalelsene fra PST har ført til debatt både i den tradisjonelle miljøbevegelsen og i folkebevegelsene mot vindkraft. Men hva snakker vi egentlig om, når vi diskuterer taktikk, sivil ulydighet og potensiale for voldsbruk i miljøbevegelsen?
Tina Andersen Vågenes, student og aktivist
Illustrasjon fra plakat mot utbygginga av Alta-Kautokeino-vassdraget. Alta Museum
I Politiets sikkerhetstjenestes (PST) trusselvurdering for 2021 trekkes miljøaktivisme frem som en mulig arena for radikalisering og voldsbruk. I vurderingen står det at det finnes et potensial for at «enkelte kan utvikle en intensjon om å benytte vold for å støtte eller nå politiske mål» i klima-, miljø- og naturvernsaker. I rapporten oppsummeres det at «antistatlige strømninger, der staten anses som illegitim, vurderes å ha et potensial for å radikalisere enkelte personer i 2021. Miljøaktivisme vurderes å være en sak som har et potensial for å radikalisere enkelte personer på sikt.» PST-sjef Hans Sverre Sjøvold trekker frem at miljøaktivister i andre land til dels kan være voldelige. Vindkraftmotstandere, som organisasjonen Motvind Norge, motsetter seg kraftig beskrivelsene i trusselvurderingen av miljøvernere som potensielle terrorister. Uttalelsene fra PST har ført til debatt både i den tradisjonelle miljøbevegelsen og i folkebevegelsene mot vindkraft. Men hva snakker vi egentlig om, når vi diskuterer taktikk, sivil ulydighet og potensiale for voldsbruk i miljøbevegelsen?
Sivil ulydighet fungerer som en sikkerhetsventil i det demokratiske systemet når byråkratiske og politiske prosesser er prøvd og har feilet. I Norge har miljøbevegelsen brukt ikkevoldelig sivil ulydighet for å løfte fokus på saker som utbygging av vannkraft, vindkraft, gruver og nedbygging av matjord. Samtidig er det en gryende motsetning i miljøbevegelsen i dag mellom dem som holder fast på et strengt moralsk ikkevoldsprinsipp, og dem som bruker direkte aksjoner og deriblant i noen tilfeller sabotasje, som taktikker. Direkte aksjon som aksjonsform skal forstyrre handlinger og praksis som er ødeleggende, ofte ved blokade, okkupasjon, sabotasje eller ødeleggelse av eiendom. Sivil ulydighet fungerer som kommuniserende politisk protest, som ønsker å nå mål gjennom moralsk overbevisning. Det kan brukes for å legge press på beslutningstakere, men har som hovedfunksjon å mobilisere offentlig oppmerksomhet mot myndigheter som gjør feil eller skadelige vedtak.
Mardøla og Alta
Den norske miljøbevegelsen har lang tradisjon for å bruke sivil ulydighet, etter startskuddet med Mardøla-aksjonen. Sommeren 1970 etablerte miljøvernere og bygdefolk sammen leir i Sandgrovbotn, for å protestere mot planene om å bygge ut Mardalsfossen for kraftproduksjon. Leiren skulle hindre anleggsarbeidet. Aksjonen hadde rot i ghandistisk økopolitikk, systematisert av Arne Næss; ikkevoldelig protest var ikke bare taktikk, men et helhetlig opprør mot industrialiseringens vold mot mennesker og natur. Mardalsfossen ble utbygd, men aksjonen førte til et oppsving for miljøbevegelsen, og åpnet for kritikk av vekstsamfunnet. Et sentralt krav ble innfridd med verneplanen for vassdrag i 1973. Aksjonen ga også en viktig lærdom for miljøbevegelsen: Sivil ulydighet og protestleir var taktikker med stort potensiale.
Noen år senere førte planene om utbygging av Alta-Kautokeinovassdraget til den største miljøaksjonen i Norge noensinne, etterfulgt av den største politiaksjonen noensinne, da aktivistene ble fjernet. Politiaksjonen mot leiren på Stilla i januar 1981 var massiv. Aktivistenes forsøk på å gjøre seg umulige å fjerne – ved å sveise fester til kjetting ned i bakken – var ikke tilstrekkelig i møte med politiets fysiske overtak. Aktivistene ble fjernet, leiren ryddet, og elven til slutt demmet opp. Det ble brukt et mangfold av taktikker i kampen: etablering av en leir på over tusen mennesker på Stilla, okkupasjon av Gro Harlem Brundtlands kontor, sultestreik utenfor Stortinget og demonstrasjoner over hele landet.
Selv om man tapte den opprinnelige saken når vassdraget ble bygget ut for kraftproduksjon, vant aksjonene likevel frem varige endringer, ikke minst oppslutning i befolkningen om betydningen av å bevare natur og å innfri samiske krav om anerkjennelse. Opprettelsen av Sametinget og ratifiseringen av ILO-konvensjon 169 om “urfolk og stammefolk i selvstendige stater” er nok de viktigste endringene mobiliseringen førte med seg på denne fronten. Protestene forhindret også at den samiske landsbyen Maze ble oversvømt, noe som ville vært et enda større overgrep. I dag står Maze fortsatt. I Politisk protest, aktivisme og sociale bevægelser hevder Lasse Lindekilde og Thomas Olesen at samiske krav om anerkjennelse oppnådde full respons gjennom aksept av krav, opprettelsen av Sametinget og økt grad av selvstyre. Full respons er en sannhet med modifikasjoner. Likevel er det riktig å si at Alta-aksjonen spilte en stor rolle for den samiske kampen om rettigheter og anerkjennelse, og for miljøbevegelsen.
Engebøaksjonene
Etter Alta har den norske miljøbevegelsen brukt sivil ulydighet, veiblokader og okkupasjon av gater ved mange anledninger. Min egen erfaring med sivil ulydighet i miljøbevegelsen er fra Engebøaksjonene i februar 2016, den lengste sammenhengende sivil ulydighetsaksjonen siden Alta. Gruveselskapet Nordic Mining skulle utføre prøveboringer på Engebøfjellet ved Førdefjorden. I tre uker aksjonerte små grupper aktivister daglig for å stanse arbeidet. Aksjonen var preget av lite dramatikk og en god tone med politiet i Sunnfjord, selv om disse delte ut bøter til over 1 million kroner. Hverken særlig mange av aksjonistene eller politiet hadde på forhånd erfaring med sivil ulydighet som taktikk. Taktikken var enkel og preget av passiv motstand. Hver dag rullerte aksjonister på skift på å feste tynne kjettinger rundt seg og en del av boremaskinene. Arbeidet måtte dermed stoppe, før politiet ble tilkalt. Første dagen av aksjonene sperret vi kjerreveien opp på fjellet, før politiet fjernet alle og klippet hengelåsen på bommen. Formen aksjonene skulle ta ble bestemt på allmøter hver kveld. Forslag om å eskalere til mer drastiske taktikker, som bruk av vaier, strips, kroker i rør og å sette aktivister ned i tønner, ble stemt ned. Å prøve andre taktikker ble oppfattet som lite aktuelt. Aksjonen fikk stor symbolsk verdi, men oppnådde lite annet enn ekstra kostnader for gruveselskapet.
Det trengs en åpen diskusjon om sivil ulydighet
Hvordan skal man snakke om taktikker som er kraftige nok til å få frem budskapet (og potensielt vinne, gjennom å stanse ødeleggende forurensing og naturødeleggelse), og som samtidig ikke skader eller risikerer å sette mennesker i fare? I boken How to Blow Up a Pipeline argumenterer Andreas Malm for mer bruk av direkte aksjon, sabotasje og ødeleggelse av eiendom for miljøsaken. Taktikkene man har brukt til nå, hevder Malm, er ikke tilstrekkelige for å få frem alvorlighetsgraden i klimasaken. For å gjøre det, må bevegelsen lære å “disrupt business as usual”. Han trekker frem sabotasje av SUV-er i Stockholms gater og Ende Gelände-aksjonene mot brunkullgruver i Tyskland som eksempler på aksjonisme som gjør dette. Det interessante i Malms bok er diskusjonen om hva vi definerer som ikkevold, og hvorfor. Han trekker en skillelinje mellom moralsk ikkevold (pasifisme) og taktisk ikkevold, og spør om man holder en ikke-voldelig linje fordi det alltid er moralsk riktig, eller fordi det taktisk er best for å vinne kampen.
Aktivistgruppen Extinction Rebellion har de siste årene etablert seg på utsiden av den tradisjonelle miljøbevegelsen i en rekke europeiske land. Sentralt i deres virksomhet har vært å bruke direkte aksjoner jevnlig for å skape oppmerksomhet om hvor mye det haster med klimahandling. Intensjonene har vært gode, men likevel har aksjonene deres flere ganger truffet feil. Flere aksjoner har lempet “kostnadene” over på feil gruppe, for eksempel mennesker som er avhengig av offentlig transport til jobb. Aksjonene forstyrrer, men ender ofte opp som for små til å ha særlig kraft. Å bruke direkte aksjon og sivil ulydighet for ofte gjør det også mindre kraftfullt og treffsikkert. Om små grupper av aktivister stadig arresteres for å hindre byråkrater i å komme inn til kontorene sine, eller for å stille seg opp foran Stortinget med renneløkker rundt halsen, blir virkemiddelet sivil ulydighet svakere. Om man stadig vender tilbake til å utføre små ulydighetsaksjoner, som bare munner ut i en natt på glattcelle for et knippe aktivister, rammer man ikke fossilkapitalen så det gjør vondt.
I den norske miljøbevegelsen går det et klart skille mellom dem som bruker direkte aksjon som middel, og dem som holder seg til en streng ikke-voldelig sivil ulydighet. Det er her debatten må utvides. Det er historieløst å glemme rollen ødeleggelse av eiendom og infrastruktur som virkemiddel har spilt sammen med fredelig sivil ulydighet og passiv tilstedeværelse, i kampen for sosiale endringer. Suffragettene hadde en militant flanke som ødela eiendom i stor skala, samtidig som de mobiliserte bredt til mer fredelige aksjoner. Det samme hadde borgerrettighetsbevegelsen i USA og kampen mot apartheidregimet i Sør-Afrika. For førstnevnte var ikke-voldelig sivil ulydighet først og fremst taktisk begrunnet, heller enn et moralsk imperativ i seg selv. Kombinasjonen av bred sosial mobilisering til fredelige demonstrasjoner – som ble møtt med til tider hard represjon fra politiet – og en mer radikal flanke som ødela eiendom og ting, vant frem.
I mange tiår har miljøbevegelsen brukt krefter på policyutvikling, politisk påvirkning, mobilisering, fredelige demonstrasjoner og sivil ulydighet. Flertallet i befolkningen mener i dag at klimaendringer og miljøødeleggelse er alvorlige trusler mot mennesker, og at vi må gjøre noe med problemene. Likevel har ikke miljøbevegelsen klart å ramme kjernen av problemet, nemlig fossilkapitalen. Kan det være på tide at klima- og miljøbevegelsen i større grad bruker direkte aksjon, sammen med sivil ulydighet, for å vinne frem?
William Smith argumenterer for at direkte aksjon kan være moralsk riktig, gitt at den utøves innenfor det han kaller en “ethics of responsibility”. En slik etikk innebærer at aktivisme med potensiale for å påføre store kostnader eller skader begrenses til utvalgte tilfeller der det man aksjonerer mot står i fare for å gjøre alvorlig skade på miljøet eller folk, og der konsekvensene kun påføres dem som er ansvarlige. Det er videre sannsynlig at direkte aksjon forblir unntak, fremfor norm i bevegelsens aksjonsrepertoar. Aktivister er bundet til å opptre ansvarlig overfor samfunnet, både dem som er enige med dem, og dem som skal overbevises. Bruk av direkte aksjon som taktikk må være “constrained, proportionate and discriminating”, for å treffe riktig. Veiblokader, okkupasjoner og lock-downs er veletablerte ikke-voldelige taktikker som påfører ødeleggende virksomhet og industri økonomiske tap, for eksempel i aksjoner mot fracking.
Vi må skille mellom vold mot mennesker, og vold mot materielle ting som infrastruktur, når vi snakker om ikke-vold som taktikk. Det må være mulig å løfte dette standpunktet uten å bli stemplet som en potensiell radikal voldsutøver, eller å bli møtt med en kald skulder fra den tradisjonelle miljøbevegelsen. Er det radikalisering om man vurderer å bruke kraftigere virkemiddel for å ramme fossilkapitalen, etter tiår med lite fremgang? Vold mot mennesker (og trusler om vold) må være uakseptabelt i miljøbevegelsen. Det ville uten tvil delegitimere saken og kan ikke få plass. Likevel må vi kunne diskutere hva som er grensene for ikke-vold. Å stemple aktivister som saboterer anleggsarbeid som potensielle terrorister er alvorlig, og skremmer folk fra debatten. Vi trenger en diskusjon om miljøbevegelsens taktikker som er basert på åpenhet, forståelse og kreativitet, og ikke moralsk fordømming. Slik kan kampen lykkes enda bedre. Direkte aksjoner som tar hensyn til folks helse og sikkerhet, men som påfører kapitalen økonomiske og materielle tap, bør vurderes som en del av det aksjonsrepertoaret.
Litteratur:
Lindekilde, Lasse og Olesen, Thomas (2015). Politisk protest, aktivisme og sociale bevægelser. Hans Reitzels Forlag.
Malm, Andreas (2021). How to Blow Up a Pipeline. Verso.
NRK (2021, 16.01). Miljøaktivist: – Vi er ikke potensielle terrorister. https://www.nrk.no/trondelag/vindkraftmotstander-lindseth-skremt-over-psts-vurdering-1.15374794?fbclid=IwAR3sVYxW8h1-ipfrAzY4qjQFe_wKUEWD46n5B-dARnVOFsQKkvGwp00rHPY
NRK (2021, 14.01). 40 år siden Alta-aksjonen satte fokus på samenes rettigheter: – Vi har fortsatt en lang vei å gå. https://www.nrk.no/tromsogfinnmark/40-ar-siden-alta-aksjonen-kulminerte-i-norgeshistoriens-storste-politiaksjon-1.15326849
Smith, William (2018). Disruptive Democracy: The Ethics of Direct Action.
Klippet ut:
Jørgen Johansen og Åsne Berre Persen beskriver i Den nødvendige ulydigheten den rike tradisjonen for sivil ulydighet i nyere norsk historie, og kommer med eksempler fra arbeiderbevegelsen, militærnekting og fredsaktivisme. Forfatterne diskuterer om vold mot materielle ting hører under vold eller ikke-vold, men konkluderer ikke her strengt.
Johansen, Jørgen og Persen, Åsne Berre (1998). Den nødvendige ulydigheten. FMK.
Relaterte artikler

Miljø og økonomi: Refleksjoner rundt kapitalismens kriser
Foto av: Flickr/Kulturlabor Trial&Error (link: https://www.flickr.com/photos/kulturlabor-trialanderror/)
Verden er inne i en dobbel økologisk og og økonomisk krise av enorme proporsjoner. Skal vi bryte ut av den evige syklusen av nye kriser, må vi forstå hvordan disse henger sammen – og hvordan de oppstår.
Teksten tar utgangspunkt i forelesningen «Ecology, capitalism and crisis», fra 27 juni 2020, organisert av den radikale miljøgruppen AG Hedvig.
Ståle Holgersen, forsker ved Uppsala universitet. Han skriver for tiden boken Kapitalismens Kriser (Daidalos, 2021).
Foto: Nick Chong
I en tale i London i 1856 sa Karl Marx at i våre tider virker alt å være svangert med sin motsetning. Dette er fremdeles et godt bilde på kapitalismen. Det er virkelig noe sykt med et samfunn som produserer absurde mengder rikdom og samtidig bunnløs fattigdom. Samtidig som kapitalismen er avhengig av evig eksponentiell vekst, skaper den også stadig tilbakevendende økonomiske kriser. Ved hjelp av teknologi og nye investeringer legger vi stadig større deler av naturen under menneskelig kontroll, men samtidig har vi mistet kontrollen over den globale oppvarmingen.
Vi lever i dag med to enorme kriser, som begge er forårsaket av prosesser i selve kapitalismen. Ved første øyekast kan det virke som om de økonomiske og økologiske krisene befinner seg på forskjellige planeter. Der økologiske kriser kommer fra en evig eksponentiell økonomisk vekst, er økonomiske kriser nettopp et brudd i denne veksten. Går vi under overflaten ser vi derimot hvordan krisene i høyeste grad er sammenkoblede.
Dårlige, feil og farlige forklaringer
Alle større kriser krever sine politiske svar. Når 40 millioner nordamerikanere mister jobben på noen uker (som våren 2020), eller når nye og større skogbranner brer om seg på stadig flere steder, så slipper hverken politikere eller teoretikere unna. Alle må komme med sin forklaring.
Folk pleier å komme opp med like forklaringer og forslag til løsninger på begge krisene. Er du inspirert av Keynes, har du en bestemt tilnærming til begge krisene, er du en nyklassisk økonom har du en annen. At teoretikere bruker samme teoretiske verktøykasse for å forklare begge krisene kan virke dogmatisk; legger de bare frem sine forutbestemte teorier, uansett hvilken type krise det er snakk om? Men ettersom krisene kommer fra den samme politiske økonomien, er det egentlig ganske naturlig at folk ser begge krisene gjennom de samme brillene. Spørsmålet blir hvilke briller vi ser med.
En kuriositet er hvordan både økonomiske kriser og klimaendringene historisk er blitt forklart med solflekker. På grunn av lokale magnetfelt skapes mørke flekker som påvirker kraften i solstrålene. På slutten på attenhundretallet hadde økonomer denne forklaringen på sine kriser, og rundt 1920-tallet argumenterte astrofysikere for at de økende klimaendringene måtte komme på grunn av solflekker.
Men det finnes også nyere forklaringer som knapt tåler dagens lys. Noen er dårlige, noen er feil, og noen er farlige.
Ett sett av forklaringer som er dårlige, men likevel veldig populære, er at krisene kommer på grunn av psykologi eller «menneskets natur». Psykologi er selvsagt en viktig komponent for å forstå veldig mye, men de forklarer dårlig hvorfor det bare er under kapitalismen at økonomiske og økologiske kriser får de formene og den betydningen som de har. Å forklare krisene med for eksempel menneskets iboende gjerrighet er, i følge Marxisten Andrew Kliman, som å forklare en flykrasj med tyngdekraften.
I samband med den globale oppvarmingen er det vanlig å høre at det ligger i «menneskets natur» å forbruke slik vi gjør i det globale nord. Dette forklarer heller ikke hvorfor mennesker i alle andre historiske tider har hatt helt andre måter å tilegne seg ting på. Argumentet bygger også på at konsumpsjon, og ikke produksjon, driver kapitalismen, og det forblir høyst uklart hvorfor kapitalistklassen må bruke groteske summer på reklame dersom det egentlig ligger i «vår natur» å ville ha alle disse tingene.
Jakten på evig profitt og økonomisk vekst er nødvendigheter for at kapitalismen skal fungere. En nødvendighet for et system kan ikke forklares med psykologiske fetisjer eller individuelle valg. Det blir som å forklare menneskets behov for mat med at mennesker har en fetisj for mat: selv om mange har spesielle forhold til mat, forklarer dette ikke hvorfor vi må spise for å overleve.
En relativt sivilisert idétradisjon som ofte forklarer spekulative opp- og nedganger i økonomien med psykologiske forhold, er keynesianismen, og da ikke sjeldent som et «Minsky-moment».1
Det finnes også andre svake forklaringer, for eksempel at den ene krisen forårsaker den andre.2 Både i Hvor går grensen?, skrevet på oppdrag av Romaklubben 1972, og hos Brundtlandkommisjonen finnes – i det minste implisitt – argumentet at ressursmangel vil føre til økonomisk stagnasjon og kriser. Noen kritiske tiår senere kan vi si at dette ikke stemmer. Kapitalismen kan dessverre skape både profitt og vekst på tross – eller på grunn – av de økologiske problemene den skaper.
En enda dårligere posisjon er å påstå at de to krisene helt enkelt er samme sak, ettersom økologi og økonomi ikke under noen omstendigheter kan skilles. Dette er argumentet til Jason W. Moore.3 Selv om man aksepterer Moores premisser, forblir dette bare sant i all sin banalitet. Med en slik lesning av Hegel kan man ikke gjøre noen avgrensninger – hvilket gjør det ganske vanskelig å forklare noe som helst.
Markedsliberalister på sin side, kommer inn i debatten med feilaktige premisser. Hos dem er utgangspunktet at det frie markedet i seg selv er velfungerende og i balanse. Kriser og andre problemer må derfor komme fra andre steder enn det økonomisk systemet: 2020 var bare et virus, 1973 var bare en oljekrise, og 1929 var bare et børskrakk. Analysen tas aldri videre. En vanlig plass for liberalister å rette fokus blir politiske reguleringer, og ettersom kapitalismen ville kollapset uten politiske reguleringer, vil det også alltid finnes noen (progressive) reguleringer å legge skylden på. Dette budskapet var lettere å selge på 1970-tallet enn hva det er i dag, etter fire tiår med politiske privatiseringer og dereguleringer. Derfor må høyresiden finne andre argumenter, og dette tar oss til hva vi kan kalle farlige forklaringer.
Rasisme og nasjonalsjåvinisme har en veldig sentral plass i både økonomisk historie og miljøhistorie, så ingen bør vel overraskes over at dette også dukker opp når det kommer kriser.
Både i 2008, og ikke minst i 2020, har rasisme, nasjonalsjåvinisme og arbeiderklasseforakt blomstret som forklaringer på krisene. I 2008 plasserte man først skylden på fattige svarte amerikanere som var så «dumme» at de tok for store lån, deretter på «late» arbeidere i Hellas som ikke ville jobbe, og så på «kunnskapsløse» mennesker i Irland, Island eller Spania. Et godt eksempel på en «nasjonalsjåvinistisk» forklaring var når Italias finansminister Giulio Tremonti hevdet at krisen i 2008 ikke kom til å påvirke Italia, ettersom det italienske banksystemet «ikke snakket engelsk». Noen måneder senere var Italia nær et totalt sammenbrudd.4
Historisk har jødene ofte fått ansvar for store kriser; fra svartedauden til børskrakket på Wall Street i 1929. Ansvaret for «oljekrisen» i 1973 ble lagt på muslimske land og deres krig mot det «siviliserte» Israel.5 På 1970-tallet var det derimot vanskelig å legge skylden på den store hovedfienden, ettersom Sovjetunionen hadde et annet økonomisk system. Med koronakrisen har vi sett rasismen vende tilbake med full kraft. Denne gangen i en anti-kinesisk, eller anti-asiatisk form, der Kina ble kalt usivilisert av ledende amerikanske politikere, og gaterasismen mot folk med asiatisk bakgrunn økte.6
Krisene som kapitalistiske kriser
Å kunne vise at noen forklaringer er feil, dårlige eller farlige har en verdi i seg selv, men det viktigste er selvsagt å forklare hvordan krisene egentlig henger sammen. I min kommende bok Kapitalismens kriser skal jeg diskutere dette fra forskjellige perspektiv. Her skal jeg diskutere hvordan krisene er nødvendige for at kapitalismen skal kunne reproduseres (uten stadige økonomiske kriser og kreativ ødeleggelse ville ikke kapitalismen kunnet overleve, og uten en ikke-bærekraftig relasjon til naturen ville den aldri kunnet eksistere); hvordan krisene kommer fra et system der det som er logisk på kort sikt kan være galskap og skaper kriser på lengre sikt, og jeg skal diskutere hvordan de økonomiske og økologiske krisene har den samme klassekarakteren.
I denne teksten skal jeg begrense meg til å diskutere relasjoner mellom krisene på forskjellige abstraksjonsnivåer. La oss starte med tre nivåer.7
Den økonomiske krisen i 2020 ble på overflaten utløst av koronavirusets herjinger, og krisen i 2008 ble utløst av en boligboble som sprakk i USA. Men under dette, på et mellomnivå, lå et sårbart nyliberalt akkumulasjonsregime som hadde sine problemer før 2008 og som langt ifra hentet seg inn i årene etter 2008. Det var fremdeles relativt dårlig med profitt i produktive sektorer, og relativt dårlig økonomisk vekst i et system som fremdeles var basert på lave renter, mye gjeld, spekulasjon og nye bobler. Men hvorfor gikk den underliggende økonomien dårlig akkurat nå? For å svare på dette må vi gå et steg videre og analysere tendenser i kapitalismen som overproduksjon og profittratens tendens til å falle (LPTF), som vi skal komme tilbake til senere.8
Den økologiske krisen møter oss på overflaten i form av ekstremvær, oversvømmelser, tørke, skogbranner eller pandemier og koronavirus. Men under dette har vi et mellomnivå, der vi ser en kapitalistisk produksjon som går på fossile drivstoffer som skaper global oppvarming, og der kapitalistisk urbanisering, avskoging og industriell husdyrproduksjon skaper flere pandemier.9 Også her kan vi gå et steg lengre ned, og da kommer vi til hvordan kapitalismen også kom med et bestemt brudd, mellom mennesker og natur. Basert blant annet på Marx sine studier om kapitalismens fødsel, har John Bellamy Foster og andre skapt en teori rundt det de kaller metabolic rift.10 Veldig kort kan vi si at med enclosure-bevegelsen i England ble allmenningene stengt av og fattige mennesker ble nødt til å flytte fra landet og inn til byene. Samtidig som den menneskelige avføringen som tidligere ga næring til jorda ble avfall i byene, begynte man å hente gjødsel fra Peru og Chile for å kunne produsere enda mer i det kapitalistiske jordbruket. Fra dette utviklet det seg en sprekk – eller brudd – i hva Marx kaller det «sosiale stoffskiftet» mellom mennesker og natur, som ikke ligner noe vi har sett tidligere i mennesket historie.11
Men vi kan gå ett steg til. Overproduksjon, LPTF og bruddet i det sosiale stoffskiftet er ikke isolerte fenomener, men kommer fra det samme politisk-økonomiske systemet. Dette er et økonomisk system som drives frem av (kapitalisters) jakt på profitt og (politikeres) behov for evig vekst. Overproduksjon, LPTF og brudd i stoffskiftet med naturen er fenomener som bare er mulige i et system der produksjonen foregår for et marked, der investeringer styres av profitt, og der makthavere trenger evig økonomisk vekst for å kunne legitimere seg selv.
Men vi kan også gå enda et steg lengre og se under fenomenene profitt og vekst. Men før vi gjør dette, vil jeg bare minne leseren om at generelle strukturer og høye abstraksjonsnivåer ikke i seg selv kan forklare krisen: de kan bare forklare hvorfor det overhodet kan bli kriser. Skal vi forstå konkrete kriser, og ikke minst om vi skal ha en politikk som responderer på krisene og som snakker til vanlige folk, må vi arbeide på alle abstraksjonsnivåene. Men nå dykker vi videre.
I Theories of Surplus Value skriver Marx at den «mest abstrakte» formen for kriser er formforvandlingen, eller metamorfosen, av selve varen, og at et uttrykk for dette er motsetningen mellom bytteverdi og bruksverdi.12 Marx skriver dette i en kontekst hvor han diskuterer overproduksjon som økonomisk kriseteori, men jeg mener dette er et godt utgangspunkt for å forstå kapitalismens økonomiske og økologiske kriser mer generelt.
Hensikten med kapitalistisk produksjon er ikke å tilfredsstille verken ens eget eller andres behov eller å kunne bytte til seg varer som noen andre produserer: målet er derimot hva Marx kaller «abstrakt formue».13 Det finnes ingen øvre grense eller noe endelig mål, bare en evig prosess.
De økonomiske og økologiske krisene er uttrykk for en motsetning mellom et system som forutsetter en evig jakt på uendelig mye penger (basert på bytteverdier), og et samfunn og en verden med begrensede fysiske ressurser (basert på bruksverdier).
Det er motsetningen mellom et system med en uendelig horisont, og en virkelighet som alltid kommer med materielle og fysiske begrensninger. Det er abstrakte formuer i en konkret verden; det er et system som dyrker bytterelasjoner, men som aldri kan unnslippe bruksrelasjonene. På den ene siden produksjon av bytteverdier for et upersonlig marked og på andre siden bruksverdien som en stadig påminning om at vi tross alt bare er mennesker som bor på en sårbar planet.
Ut fra dette har jeg i Figur 1 forsøkt lage en skisse som oversikt.
Krisene kommer når klassen som driver en evig akkumulasjon møter en materiell realitet som den aldri kan unnslippe. Om vi fortsetter å hente inspirasjon fra Marx sine analyser i Theories of Surplus Value, kan vi si at krisene blir uttrykk for en «tvangsmessig» gjenetablering av enheten mellom to elementer som tilsynelatende har blitt uavhengige.14
Krise som kollisjon med materielle begrensninger, og som motsetning mellom bruks- og bytteverdi
Teorien om overproduksjon sier at det skapes mer varer og akkumuleres mer kapital enn hva som kan realiseres på markedet. En hovedgrunn til dette er at det alltid er begrenset hvor mye lønn arbeiderklassen kan få til å kjøpe varer de trenger/ønsker, ettersom en del av omsetningen må gå til profitt.
Kapital kan realiseres i finansmarkeder, bobler, og stadig høyere aksjepriser, men dette vil alltid til slutt kræsje, ettersom kapitalismen er en høyst fysisk produksjonsform. Kapitalismen kommer ikke unna problemet at arbeiderklassen må kjøpe en veldig stor del av varene som produseres.
Overproduksjon er per definisjon overproduksjon av bytteverdi. For mange av verdens fattige oppleves derimot systemet som en underproduksjon av bruksverdier, ikke minst nødvendige ting som mat, boliger og medisiner.
Det som driver LPTF er kapitalister i konkurranse på jakt etter evig og stadig økende profitt. Det sentrale i denne prosessen er – kort fortalt – at menneskelig arbeid erstattes med maskiner, ettersom maskinene ofte er billigere og lettere å kontrollere. I denne jakten på endeløs akkumulasjon treffer vi igjen på en fysisk barriere. Ettersom alle kapitalister vil innføre den nye og bedre teknologien, kommer andelen faktisk og konkret arbeid («verdi» i en marxistisk forstand) i den totale økonomien til å synke. Ettersom det bare er gjennom arbeidsprosessen det skapes mer verdi, vil dette også på lengre sikt presse profitten nedover.
Med den økologiske krisen er kollisjonen med våre fysiske begrensninger enda mer åpenbar. Motsetningen mellom naturens faktiske begrensninger og det uendelige jaget etter penger og profitt blir selvinnlysende når det kommer til hvordan vi (mis-)bruker naturen. Bruken av ikkefornybare energikilder er selvsagt sentral, men det gjelder også avskoging, overfiske, etc.
I alle disse tre eksemplene ser vi en økonomi som drar i fra, på vei inn i det uendelige, men som kolliderer med en materiell og begrenset ressurs: med overproduksjon er det lønningene som er den materialitet som holder kapitalismen på bakken, med LPTF er det menneskelig arbeid, og med økologien er det naturen.
Mennesker og natur er iboende begrensninger for et system som ikke kan gjøre annet enn å sikte mot evig profitt og uendelig eksponentiell vekst.
Det er fristende å fra dette konkludere med at krisene primært er store problemer for det kapitalistiske systemet. Jeg skulle gjerne ønske å konkludere med at på grunn av de fysiske barrierene som mennesker og natur utgjør, kommer krisene til å opphøre eller kapitalismen til å falle. Slik er det dessverre ikke. Igjen virker noe å gå svangert med sin motsetning: Krisene og krisenes årsaker er nødvendige komponenter i kapitalismen, samtidig som de er enorme problemer for oss mennesker.
Derimot kan vi konkludere med at krisene tydelig viser at kapitalismen hverken er «menneskelig» eller «naturlig» – i flere betydninger av ordene. Jeg vil også konkludere med at sosialisme ikke bare bør handle om økonomisk fordeling mellom klasser eller grupper (selv om dette alltid forblir grunnleggende), men også om å avskaffe årsakene til kapitalismens kriser – hvilket vil si, å avskaffe kapitalismen selv.
Sluttnoter
1 Oppkalt etter økonomen Hyman Minsky, som argumenterte – veldig forenklet – med at i gode tider blir alle nødvendigvis dratt med i mer risikable investeringer, men når det snur, snur det fort og dramatisk.
2 Noen argumenterte feilaktig i 2008 for at høye matpriser skapte den økonomisk krisen. Derimot er koronakrisen et eksempel på at en økologisk krise faktisk utløser en økonomisk krise, men dette handler bare om å utløse, ikke skape.
3 Jason W. Moore, Capitalism in the Web of Life: Ecology and the Accumulation of Capital.
(London: Verso Books, 2015).
4 Adam Tooze. Crashed: How a decade of financial crises changed the world (New York: VIKING, 2018).
5 Om hvordan «oljekrisen» ble møtt med anti-arabiske holdninger, se Matthew Huber, Lifeblood: Oil, freedom, and the forces of capital. (Minneapolis: University of Minnesota Press, 2013), kap. 4.
6 For en global oversikt se https://en.wikipedia.org/wiki/List_of_incidents_of_xenophobia_and_racism_related_to_the_COVID-19_pandemic.
7 Den økonomiske krisen 2008 diskuteres på tre abstraksjonsnivåer i for exempel David Harvey, The Enigma of Capital and the Crises of Capitalism (New York: Oxford UP, 2010); og Fronesis, KRIS, nr 46-47, 2014.
8 For marxistisk kriseteori, se for eksempel Simon Clarke, Marx’ Theory of Crisis (London: St Martin’s, 1994); Anwar Shaikh (1978) An Introduction to the History of Crisis Theories. In: Union for Radical Political Economics (ed.) U.S. Capitalism in Crisis. New York: Union for Radical Political Economics, pp 219-240; David Harvey, The Limits to Capital (London: Verso, 1999).
9 For lesere som ikke er kjent med hvordan moderne pandemier også er økologiske og kapitalistiske kriser, se Wallace, R., Liebman, A., Chavez, L. F., & Wallace, R. (2020). COVID-19 and Circuits of Capital. Monthly Review, 72. Tilgjengelig på . Se også Rob Wallace sin bok Big farms make big flu: dispatches on infectious disease, agribusiness, and the nature of science. (New York: Monthly Review Press, 2016), og bloggen .
10 Den kanskje beste introduksjonen er John Bellamy Foster, Brett Clark og Richard Yorks The Ecological Rift: Capitalism’s War on the Earth. (Monthly Review Press: New York, 2010). Videre har utvinning av kull, olje og gass tatt dette «bruddet», eller «sprekken» til ekstreme nivåer, og disse forfatterne diskuterer dette med begrepet «carbon rift».
11 På tysk kalte Marx dette for Stoffwechsel, og på engelsk og svensk kalles det metabolism, på norsk oversetter vi det her med (brudd i) stoffskiftet.
12 Karl Marx, Theories of Surplus Value, PART II. (Moscow: Progress Publishers, 1968). Se kapittel 17.
13 Ibid. s. 503.
14 Ibid. s. 500, 513. For lignende argumenter om forholdet mellom «menneske» og «natur» i forholdet til bruddet i stoffskiftet, se Andreas Malm, The progress of this storm: Nature and society in a warming world. (London: Verso Books, 2018), spesielt kapittel 6.
Relaterte artikler

Det alle miljøforkjempere bør vite om kapitalismen
Foto av: Flickr/Kulturlabor Trial&Error (link: https://www.flickr.com/photos/kulturlabor-trialanderror/)
Fred Magdoff er professor emeritus i plante og jordvitenskap ved Universitetet i Vermont. Han har blant annet skrevet The ABC of the Economic Crisis med Michael Yates, Monthly Review Press, 2009.
John Bellamy Foster er redaktør av Monthly Review og professor i sosiologi ved Universitetet i Oregon. Den siste boken hans er The Ecological Revolution, Monthly Review Press, 2009.
For den som bryr seg om jordens skjebne, har tiden kommet for å ta innover seg fakta: ikke bare den dystre realiteten når det gjelder klimaendringene, men også det presserende behovet for endring av samfunnssystemet. At man ikke lyktes i å komme frem til et globalt kompromiss om klima i København i desember 2009 innebar ikke bare at en frasa seg å lede verden, slik det ofte blir antydet. Mer grunnleggende sett skyldes det at det kapitalistiske systemet er ute av stand til å gripe inn i forhold til den økende trusselen mot livet på planeten.
Kunnskap om naturen og grensene for kapitalismen, og hva som skal til for å oppheve den, har derfor blitt et spørsmål om å overleve eller ikke. I desember 2009 sa Fidel Castro det slik:
«Fram til nylig har diskusjonen (om fremtiden til verdenssamfunnet) dreid seg om hva slags samfunn vi ville ha. I dag dreier diskusjonen seg om menneskesamfunnet vil overleve.»1
I. Den globale økologiske krise
Det fins en overflod av bevis for at menneskene i tusenvis av år har forårsaket miljøødeleggelser. Like siden antikken har avskoging, jorderosjon og oppsamling av salt i jord som vannes kunstig vært et problem. Platon skrev i Critias:
«Hvilke bevis kan vi gi for at den (jorden i nærheten av Athen) … nå bare er en skygge av hva den en gang var? … Dere har igjen (som små øyer) noe som er ganske likt et skjellett av et legeme som er skrumpet inn på grunn av sykdom; det rike, myke jordsmonnet er helt vekk og etterlater seg ikke annet av jorden enn skinn og bein. Men i de tider da denne skaden ennå ikke hadde skjedd, var åsene, de høye toppene og fjellsletten i Phelleus dekket med rik jord, og fjellene var dekket av tett skog som det er noen rester igjen av i dag. For noen fjell, der bare bier kan leve i dag, produserte for ikke så lenge siden trær som man kunne bruke til takbjelker i store bygninger som fremdeles står. Og der var mange høye plantete trær som hadde ubegrensete mengder med mat til dyr. Jordsmonnet dro fordel av en årlig nedbør som ikke rant av den bare jorden til ingen nytte, slik den gjør i dag, men som ble sugd opp i store mengder og lagret i lag med leire, slik at det som sank ned i de høyere områdene fløt nedover i dalene og kom frem alle steder som en mengde elver og kilder. Og de hellige bygningene som fremdeles overlever ved disse tidligere kildene, er bevis på sannheten i den historien om landet som vi forteller nå.»2
I dag er vi som bebor jorden, blitt mange flere. Teknologiene våre kan gjøre større skade raskere, og det økonomiske systemet vårt kjenner ingen grenser. Den skaden som gjøres er så omfattende at den ikke bare utarmer lokale og regionale økologiske systemer, den påvirker også hele klodens miljø.
Grunnene til at vi, og mange med oss, er bekymret over den raske utarmingen av jordens miljø, er mange og gode. Global oppvarming på grunn av menneskeskapt økning i drivhusgasser (CO2, metangass, N2O, osv.) holder på å destabilisere klimaet på jorden – med fryktelige virkninger for mesteparten av de levende vesener og menneskeheten selv – er nå stadig mer sannsynlig. Gjennom de 130 årene vi har hatt instrumentelle temperaturmålinger på verdens-basis, har hvert tiår vært varmere enn det før, med 2009 som det nest varmeste året og 2005 som det varmeste.3 Klimaendringer skjer ikke gradvis, som langs en linje. Den er ikke-linær, med alle slags forsterkende, tilbakevirkende mekanismer og vippepunkter. Det fins allerede klare tegn på akselererende problemer som ligger foran oss. Blandt disse finner vi:
- Den arktiske (nordpol) isen som smelter om sommeren, gjør at den mørke havflaten erstatter den hvite isen. Dermed reflekteres mindre sollys, og den globale oppvarmingen øker. Satellittbilder viser at på seinsommeren i 2007 var den arktiske isen 40 % mindre enn mot slutten av 1970-tallet, da de nøyaktige målingene startet.4
- Eventuell nedsmelting av iskappene over Grønland og landmassene ved Sydpolen på grunn av den globale oppvarmingen vil gi heving av havnivået. Skulle havet stige med bare 1 til 2 meter vil det være ødeleggende for hundrevis av millioner mennesker i lavtliggende land som Bangladesh og Vietnam og i mange øystater. At havet stiger noen få meter i hundreåret, er ikke uvanlig i perioden etter en istid. Dette må derfor betraktes som en mulighet, når vi tar den globale oppvarmingen med i beregningen. I dag bor mer enn 400 millioner mennesker i områder som ligger lavere enn fem meter over havet, og går vi opp til 25 meter, dreier det seg om en milliard.5
- Den raske minskningen av verdens fjellbreer. Mange av disse vil stort sett være borte i løpet av dette hundreåret dersom utslippene av drivhusgasser fortsetter som nå. Undersøkelser har vist at 90 % av verdens isbreer allerede minsker i takt med oppvarmingen av planeten. Isbreene i Himalaya gir vann til milliarder av mennesker i Asia gjennom tørketiden. Når breene blir mindre, vil vi få flom og akutt mangel på vann. I Andesfjellene smelter breene og fører til flom i regionen. Men det mest presserende daglige og langsiktige problemet som henger sammen med at breer forsvinner, er mangel på vann.6
- Ødeleggende tørke som muligens vil spre seg til 70 % av jordarealet i løpet av flere tiår med normal utvikling (business as usual). Det viser seg allerede nord i India, i Nordøst Afrika og Australia.7
- Høyere innhold av CO2 i atmosfæren kan øke produksjonen av noen jordbruksprodukter. Disse kan i neste omgang skades av et destabilisert klima som enten innebærer tørke eller svært våte forhold. I deler av Sørøst-Asia har man allerede registrert en nedgang i risproduksjonen per areal. En regner med at det skyldes høyere nattetemperaturer som får plantene til å «puste» mer om natten. Det betyr at de taper mer om natten enn de vinner på fotosyntesen i løpet av dagen.8
- Utrydding av plante- og dyrearter på grunn av endringer i klimasoner som går for fort til at de ulike artene kan flytte eller tilpasse seg. Dette kan føre til at hele økosystemer bryter sammen, og til at flere arter dør ut. (Se under for flere detaljer om utrydding av arter.)9
- Forsuring av havet er en konsekvens av økt karbonopptak som følge av den globale oppvarmingen. Dette truer marine økosystemer med sammenbrudd. Nylig er det funnet tegn som tyder på at et surere hav vil ha dårligere evne til å ta opp karbon. Dette innebærer en potensielt raskere oppbygging av karbondioksid i atmosfæren, noe som vil påskynde den globale oppvarmingen.10
De globale klimaendringene og konsekvensene av dem utgjør sammen med forsuringen av havet den alvorligste trusselen mot artene på jorden i dag, herunder også menneskene. Likevel er ikke dette de eneste alvorlige miljøproblemene. Luft og overflatevann forurenses av utslipp fra industrien.
Noen av disse utslippene er stoffer som stiger opp fra skorsteiner og blir til nedfall i jord og vann, andre siver ut i overflatevannet fra steder der de lagres. Mye fisk i ferskvann og saltvann er forurenset av kvikksølv og andre organiske, kjemiske stoffer fra industrien. Havet inneholder store «øyer» med avfall – «Lyspærer, flaskekorker, tannbørster, og slikkepinner ligger sammen med små biter av plast på størrelse med riskorn, i avfallsområdet i Stillehavet. For hvert tiår fordobles dette område i utstrekning og det antas allerede å være dobbelt så stort som Texas.»11
I USA er drikkevannet til millioner av mennesker forurenset av ugressmidler som atrazin12 samt nitrater og andre stoffer fra industrijordbruket. De tropiske skogene, som er de mest artsrike områdene i verden, blir ødelagt i høyt tempo. I Sørøst-Asia blir landområder omdannet til palmeoljeplantasjer som eksporterer råmaterialet for å lage biodrivstoff. I Sør-Amerika blir vanligvis regnskogen først til beitemarker og siden brukt til produksjon av eksportvarer som soyabønner. Denne avskogningen anslås å stå for 25 % av alle menneskeskapte utslipp av CO2.13 Ødelegging av jord på grunn av erosjon, overbeiting og manglende tilbakeføring av organisk materiale truer produktiviteten i store områder av verdens jordbruksland.
Vi bærer alle i oss forurensinger fra en mengde kjemikalier. I en undersøkelse nylig ble tjue leger og sykepleiere testet for 62 ulike kjemiske stoffer i blodet og urinen – de fleste av dem organiske kjemiske stoffer som flammehemmere og stoffer som brukes i produksjon av plast. Resultatene viste at hver deltaker i undersøkelsen hadde minst 24 kjemiske forurensningsstoffer i kroppen. To deltakere hadde så mye som 39 og alle hadde bisfenol a og noen former for ftalater14.
Selv om leger og sykepleiere vanligvis utsettes for større mengder kjemikalier enn folk flest, er vi alle utsatt for disse og andre kjemiske stoffer som ikke hører hjemme i kroppene våre, og som mest sannsynlig har en negativ virkning på vår helsetilstand. Av de 84 000 kjemiske stoffene som er i kommersiell bruk i USA, mangler vi kunnskap om sammensetningen og mulige skadevirkninger for 20 % (nærmere 20 000) av dem. Innholdet i disse stoffene kommer under kategorien «handelshemmeligheter», og kan holdes hemmelig med loven i hånd.15
Arter forsvinner stadig raskere. Leveområdene deres ødelegges ikke bare av global oppvarming men også gjennom direkte menneskelige inngrep. I en ny undersøkelse ble det anslått at over 17 000 dyr og planter står i fare for å bli utryddet.16 Undersøkelsen tok for seg over 2 800 nye arter sammenlignet med 2008, viser at mer enn ett av fem av alle kjente pattedyr, over en fjerdedel av alle krypdyr og 70 % av alle planter er truet. «Disse resultatene er bare toppen av isfjellet», uttalte Craig Hilton-Taylor, som er ansvarlig for listen. Han mener at mange andre arter som ennå ikke er med i undersøkelsen, også kan være alvorlig truet.» Ettersom artene forsvinner, begynner økosystemer som avhenger av mengden av arter, å kollapse. En av de mange virkninger av økosystem kollapser og blir artsfattigere, ser ut til å være mer overføring av smittsomme sykdommer.17
Det er udiskutabelt at jordens økologi – selve det systemet som opprettholder livet som både menneskene og andre arter er avhenger av – er under konstante og alvorlige angrep av menneskelig aktivitet. Det er også klart at virkningene av å fortsette som før vil få katastrofale følger. Verdens mest berømte klimaforsker, direktør for NASAs Goddard-institutt for studier av verdensrommet James Hansen, har slått fast:
«Planeten Jorden, skapelsen, den verden der sivilisasjoner har utviklet seg, den verden med klimamønstre som vi kjenner og stabile kyster, er i umiddelbar fare. … Den rystende konklusjonen er at fortsatt utnytting av alle fossile brennstoffer på jorden ikke bare truer de andre artene på planeten, men også menneskenes mulighet til å overleve – og tidsperspektivet er kortere enn vi har trodd».18
Problemene begynner og ender heller ikke med de fossile brennstoffene, men er så omfattende at de dreier seg om hele den menneskelig-økonomiske utvekslingen med omgivelsene.
En av de siste og viktigste nyhetene innen vitenskapen økologi er begrepet «planetgrenser », der ni kritiske grenser/terskler for systemene på jorden har blitt satt opp i forhold til:
- klimaendringer
- forsuring av havet
- ødelegging av ozonlaget
- grensen for biokjemisk flyt (nitrogensyklusen og fosforsyklusen)
- forbruket av ferskvann på jorden
- endringer i bruk av jorden
- tap av biologisk mangfold
- aerosolopphopning i atmosfæren
- kjemisk forurensing
Hver av disse skal være essensielle for å opprettholde et relativt vennlig klima og vennlige miljøforhold slik det har eksistert de siste tolv tusen årene (holosen-epoken). Grensene i tre av systemene for å opprettholde dette – klimaendring, biologisk mangfold og nitrogensyklusen – kan vi alt ha passert.19
II. Felles grunnlag: Oppheve business som vanlig
Vi er enige med de mange miljøforkjemperne som har konkludert med at å fortsette med «business as usual» vil føre til global ulykke. Mange har bestemt seg for at vi, for å begrense menneskenes økologiske fotavtrykk på jorden, trenger en økonomi – spesielt i de rike landene – som ikke vokser. Det trenger vi både for å bli i stand til å stanse, og om mulig snu, tendensen til økning i mengden forurensing som vi slipper ut, og for å kunne bevare de ikke-fornybare ressursene og bruke de fornybare på en mer fornuftig måte. Noen miljøforkjempere bekymrer seg, ikke bare for at forurensingen vil øke utover det som systemet kan svelge unna når utviklingslandene prøver å nå de rike kapitalistiske landenes levestandard, men også for at vi vil bruke opp de begrensete ikke-fornybare ressursene på kloden. I boken The Limits to Growth (Grenser for vekst) av Donella Meadows, Jorgen Randers, Denis Meadows og William Behrens, utgitt i 1972 og oppdatert i 2004 under tittelen Limits to Growth: The 30-Year Update er det et eksempel som dreier seg om denne utfordringen. 20 Det er klart at biosfæren har sine grenser for hvordan planeten kan fø de nær 7 milliardene mennesker som lever her i dag (det gjelder selvfølgelig også de 9 milliardene som en regner med i 2050) hvis alle skal ha det som er kjent som vestlig middelklasse- levestandard. World Watch Institute har nylig anslått at en jord der alle forbruker biokapasitet per hode på linje med det vi finner i dagens USA, bare ville kunne gi livsvilkår til 1,4 milliarder mennesker.21 Det viktigste problemet er gammelt. Det er ikke forårsaket av dem som ikke har nok til en rimelig levestandard, men snarere av dem som ikke vet hva nok betyr. Epikur sa:
«Ingenting er nok for den som ser på nok som lite.»22
Et globalt sosialt system som er organisert ut fra tanken om at «nok er lite», vil til slutt ødelegge alt rundt seg og seg selv med det.
Mange er klar over at vi må ta hensyn til sosial rettferdighet når vi løser dette problemet, spesielt fordi så mange fattige som lever under farlig usikre forhold har blitt spesielt hardt rammet av miljøkatastrofer og forringing av miljøet. De vil ganske sikkert bli de viktigste ofrene hvis dagens tendenser får lov til å fortsette. Omtrent halvparten av menneskeheten, over tre milliarder mennesker, lever i dyp fattigdom og klarer seg på mindre enn to og en halv dollar dagen. Det er klart at disse trenger å få tilgang til det som trengs for en grunnleggende menneskelig eksistens, skikkelig bolig, sikker tilgang på mat, reint vann og helsetjenester. Vi støtter de som mener dette av hele vårt hjerte.23
Noen miljøforkjempere føler at det er mulig å løse de fleste problemene våre ved å fikse litt på det økonomiske systemet, ved å oppnå høyere energieffektivitet og erstatte fossilt brensel med «grønne» energiressurser – eller ved å utvikle teknologier som mildner problemene (som karbonfangst). Det fins en bevegelse i retning «grønne» løsninger som kan brukes som verktøy i markedet eller for å kunne konkurrere med andre foretak, som sier at de har en slik praksis. Likevel finnes det dem innen miljøbevegelsen som er klar over at tekniske justeringer i det nåværende produksjonssystemet ikke vil være nok for å løse de dramatiske og potensielt katastrofale problemene, som vi står overfor.
Curtis White begynner sin artikkel «The Barbaric Heart: Capitalism and the Crisis of Nature» (Det barbarisk hjertet: Kapitalismen og naturkrisen) fra 2009 i Orion, med:
«Det er et grunnleggende spørsmål som miljøforkjempere ikke er gode til å stille, og i hvert fall ikke til å svare på: ’Hvorfor hender egentlig denne ødeleggelsen av naturen rundt oss?’»24
Det er umulig å finne virkelige og varige løsninger før vi er i stand til å gi et tilfredsstillende svar på dette tilsynelatende så enkle spørsmålet.
Det er vår påstand at mesteparten av de kritiske miljøproblemene vi opplever, enten har sitt opphav i, eller er blitt kraftig forverret av den måten vårt økonomiske system fungerer på. Selv slike saker som befolkningsøkning og teknologi er det best å betrakte i forhold til den samfunnsøkonomiske organiseringen av samfunnet. Miljøproblemer er ikke et resultat av menneskenes mangel på kunnskap eller deres medfødte grådighet. De oppstår ikke fordi ledere eller utviklere av store enkeltforetak mangler moral. Isteden må vi se på de grunnleggende prosessene i det økonomiske (og politiske/samfunnsmessige) systemet for å finne forklaringer. Nettopp det faktum at økologisk ødelegging er en del av den indre naturen og logikken i vårt nåværende produksjonssystem gjør disse problemene så vanskelig å løse.
Vi vil dessuten hevde at «løsninger» som foreslås når det gjelder miljøødeleggelsene, og som lar dagens system for produksjon og distribusjon fortsette uhindret, ikke er virkelige løsninger. Slike «løsninger» vil tvert i mot gjøre ting verre fordi de gir et falskt inntrykk av at vi holder på å løse problemene, mens virkeligheten er helt annerledes. De overveldende miljøproblemene som verden og menneskene står overfor, kan ikke løses effektivt uten at vi bestemmer oss for en annen måte for utveksling mellom mennesker og natur, uten at vi endrer måten vi kommer frem til beslutninger på når det gjelder hva og hvor mye vi skal produsere. De mest nødvendige og fornuftige målene krever at vi tar med i regningen dekking av grunnleggende menneskelig behov, og skaper rettferdige og bærekraftige vilkår på vegne av nåværende og fremtidige generasjoner (noe som også betyr å bry seg om å bevare andre arter).
III. Karakteristiske trekk ved kapitalismen som er i konflikt med miljøet
Det økonomiske systemet som dominerer nesten all kroker av verden, er kapitalismen. For de fleste er den like «usynlig» som luften vi puster i. Vi er, i virkeligheten, stort sett ikke klar over eksistensen av dette verdensomfattende systemet, akkurat som fisken ikke er klar over eksistensen av det vannet den svømmer i. Vi tar opp i oss kapitalismens etikk, verdenssyn og tenkemåter, og vi tilpasser oss kapitalismens kultur når vi vokser opp. Ubevisst lærer vi at grådighet, utbytting av arbeidere og konkurranse (mellom folk, foretak, land) ikke bare er akseptabelt, men et gode for samfunnet fordi det hjelper til med å få økonomien til å fungere «effektivt».
La oss se på noen av nøkkelaspektene når det gjelder kapitalismens konflikt med et bærekraftig miljø.
A.Kapitalismen er et system som må utvide seg hele tiden
En kapitalisme uten vekst er et oksymoron (en selvmotsigelse). Når veksten tar slutt, er systemet i en tilstand av krise med stor lidelse for de arbeidsløse. Kapitalismens grunnleggende drivkraft og hele eksistensberettigelse er å samle opp profitt og rikdom gjennom akkumuleringsprosessen (sparing og investering). Den erkjenner ikke noen grenser for sin egen selvutvidelse – ikke i økonomien som helhet; ikke i profitten som de rike ønsker; ikke i det økende forbruket som folk blir lokket til å ønske for å skape profitt for foretakene. Miljøet/naturen eksisterer ikke som et sted med indre grenser som menneskene må leve innenfor sammen med de andre levende vesener på jorden, men som et område som skal utnyttes i en prosess med økende økonomiske utvidelse. I virkeligheten må foretakene, akkurat som systemet selv, vokse eller dø ut fra den indre logikken i kapitalen som blir satt ut i livet av konkurransetvangen. Det er lite som kan gjøres for å øke profitten gjennom produksjon, dersom veksten er svak eller fraværende. Under slike omstendigheter er det liten grunn til å investere i ny kapasitet, og en stenger på den måten for muligheten til å realisere profitt fra nye investeringer. I en stagnerende økonomi er det heller ikke så mye økt profitt en lett kan presse ut av arbeiderne. Tiltak som å senke antall arbeidere og å spørre de som blir igjen om de kan «gjøre mer med mindre», å føre kostnadene for pensjon og helseforsikring over på arbeiderne og å innføre automatisering som minsker antallet arbeidere en trenger, rekker bare et visst stykke på vei uten å destabilisere systemet. Hvis et foretak er stort nok, kan det som Wal-Mart tvinge leverandører som er redd for å miste kontraktene sine, til å senke prisene. Men disse metodene er ikke nok til å tilfredsstille det som i virkeligheten er et umettelig behov for mer profitt. Derfor er foretakene hele tiden inne i kamper med konkurrentene sine (inkludert det å kjøpe dem opp) for å øke markedsandeler og brutto salg.
I en viss grad kan systemet fortsette fremmarsjen sin, som en følge av finansspekulasjon som dekkes av voksende gjeld, selv opp mot en tendens til sakte vekst i den underliggende økonomien. Men dette betyr, som vi har sett igjen og igjen, at finansbobler vil vokse for til slutt å briste.25 Under kapitalismen fins det ikke noe alternativ til den endeløse utvidingen av «realøkonomien» (dvs. produksjonen), uavhengig av virkelige menneskelige behov, forbruk eller naturen.
Man kan fremdeles innbille seg at det vil være teoretisk mulig for en kapitalistisk økonomi å ha nullvekst og fremdeles tilfredsstille de grunnleggende behovene til hele menneskeheten. La oss anta at all profitt som et foretak tjener (etter fratrekk for å erstatte utslitt utstyr eller slitasje på bygninger), enten blir brukt av kapitalistene til eget forbruk eller gitt til arbeiderne som lønner og overføringer, og forbrukt. Når kapitalister og arbeidere bruker pengene, vil de kjøpe produktene og tjenestene som blir produsert, og økonomien vil kunne eksistere i en balansert tilstand, på ikke-vekstnivå (som Marx kalte «enkel reproduksjon» og som noen ganger har blitt kalt «stabil tilstand »). Siden der ikke ville være noen investeringer i ny produktiv kapasitet, ville der ikke være noen økonomisk vekst og ingen akkumulasjon, ingen profitt ville bli skapt.
Men det er et lite problem med denne «kapitalistiske ikke-vekst utopien»: Den gjør vold på den grunnleggende drivkraften i kapitalismen. Kapitalen streber etter sin egen ekspansjon og har det som mål for sin eksistens. Hvorfor skulle kapitalistene, som i hver fiber av seg tror at de har en personlig rett til forretningsprofitt, og som er drevet til å oppsamle rikdom, bare bruke det økonomiske overskuddet som er til deres disposisjon på eget forbruk eller (enda mer usannsynlig) gi det til arbeiderne for at det skal brukes på deres forbruk – i stedet for å søke å utvide rikdommen sin? Hvordan kan man unngå økonomiske kriser under kapitalismen dersom det ikke skapes profitt? Tvert imot er det klart at kapitaleiere, så lenge slike eiendomsforhold eksisterer, vil gjøre alt som står i deres makt for å maksimere profittmengden som går til dem. En tilstand av stillstand, eller ro i økonomien som en varig løsning er bare tenkelig hvis den er løsrevet fra de samfunnsmessige forholdene i kapitalen selv.
Kapitalismen er et system som hele tiden skaper en reservehær av arbeidsløse. Meningsfullt arbeid for alle er en sjeldenhet som bare finner sted når det er svært høye vekstrater (som er tilsvarende farlig for den økologiske bærekraften). Tar vi økonomien i USA som et eksempel, kan vi se på hva som skjer med tallet på «uoffisielt» arbeidsløse når økonomien vokser med ulike hastigheter i løpet av en periode på seksti år. (Se Tabell 1)
Endring i virkelig BNP fra forrige år |
Gjennomsnittlig endring i prosent arbeidsløshet fra |
Antall år |
År med vekst i arbeidsløsheten |
< 1,1 |
1,75 |
11 |
11 |
1,2 – 3,0 |
0,13 |
13 |
9 |
3,1 – 5,0 |
0,25 |
23 |
3 |
> 5,1 |
– 1,02 |
13 |
0 |
Tabell 1. Endringer i arbeidsløshet ved forskjellige vekstrater i økonomien (1949–2008).
|
Som bakgrunn bør vi notere oss at folketallet i USA vokser med litt mindre enn 1 prosent i året og det er også netto antall nye arbeidere som går inn i den normale arbeidende del av befolkningen. I de målene på arbeidløshet som brukes nå, må de som blir regnet som offisielt arbeidsløse, ha søkt arbeid de siste fire ukene og de kan ikke arbeide deltid. Enkeltpersoner uten jobb, som ikke har søkt jobb de siste fire ukene (men som har søkt det siste året), enten fordi de ikke tror at det er noe arbeid tilgjengelig, eller fordi der ikke er noen jobber som de er kvalifisert for, blir klassifisert som «motløse» og blir ikke talt med i de offisielle arbeidsløshetsstatistikkene. Andre «marginalt tilknyttete arbeidere» som ikke har søkt etter arbeid nylig (men likevel i løpet av siste halvår) blir også utelatt fra den offisielle statistikken, ikke fordi de var «motløse», men av andre grunner, som mangel på barnepass som koster så lite at de kan ha råd til det. I tillegg er de som arbeider deltid, men som ønsker heltid, ikke regnet som offisielt arbeidsløse. Arbeidsløsheten regnet etter den mer utvidete definisjonen (U-6) som Byrået for arbeidsstatistikk legger frem, og som inneholder de kategoriene vi har nevnt ovenfor (motløse arbeidere, andre marginalt tilknyttete arbeidere og deltidsarbeidere som ønsker fulltid), er vanligvis dobbelt så høy som den offisielle arbeidsløshetsraten i USA (U-3).
Hva er det da vi ser i forholdet mellom økonomisk vekst og arbeidsløshet i løpet av de siste seks tiår?
- I løpet av de elleve årene med veldig sakte vekst, mindre enn 1,1 prosent i året, økte arbeidsløsheten hvert år.
- I ni av de tretten årene (70 %) da BNP vokste mellom 1,2 og 3 %, økte også arbeidsløsheten.
- I løpet av de 23 årene da økonomien i USA vokste ganske fort (fra 3,1 til 5 % i året) økte likevel arbeidsløsheten i tre år og nedgangen i prosent arbeidsløse var liten i de fleste andre årene.
- Bare i de tretten årene da BNP økte med mer enn 5 % i året økte arbeidsløsheten ikke.
Selv om denne tabellen er basert på kalenderår og ikke følger konjunkturforløpet som selvfølgelig ikke følger kalenderen like frem, så er det klart at folk mister jobber hvis ikke vekstraten i BNP er betydelig større enn befolkningsveksten. Mens liten eller ingen vekst er et problem for foretakseierne som forsøker å øke profitten sin, er det en ulykke for det arbeidende folket.
Dette forteller oss at det kapitalistiske systemet er et veldig uferdig system når det gjelder å skaffe jobber i forhold til veksten – dersom veksten skal rettferdiggjøres med antall ansatte. Det vil kreve en vekstrate på rundt 4 % eller høyere, langt over den gjennomsnittlige vekstraten, før arbeidsløshetsproblemet er overvunnet innen kapitalismen i dagens USA. Det er verdt å notere seg at man knapt noen gang har oppnådd så høye vekstrater i USA-økonomien, bortsett fra i krigstid.
B. Ekspansjon leder til utenlandsinvesteringer for å finne sikre kilder til råvarer, billigere arbeidskraft og nye markeder
Når foretak utvider seg metter de, eller kommer nær ved å mette, «hjemme»-markedet, og de søker nye markeder utenlands der de kan selge varene sine. I tillegg hjelper de og regjeringene deres (som arbeider for foretakenes interesser) til med å sikre adgang og tilgang til nødvendige naturressurser som olje og mineraler. Vi er også midt i en periode med «jordtilegning» der privat kapital og store regjeringsstyrte fond prøver å ta kontroll over store områder med dyrkbar jord over hele verden for å produsere mat og råstoff til biodrivstoff for sine «hjemme»-markeder. Det er beregnet at rundt 30 millioner hektar land (grovt sett et areal på størrelse med to tredjedeler av all dyrkbar jord i Europa), mye av det i Afrika, nylig er blitt kjøpt og er i ferd med å bli kjøpt opp av rike land og internasjonale foretak.26 Denne globale jordtilegnelsen (selv om det foregår med «legale» midler) kan vurderes som en del av den større historien om imperialismen. Historien om århundrer med europeisk plyndring og ekspansjon er godt dokumentert. USAs kriger i Irak og Afghanistan i dag følger det vanlige militære mønsteret og er klart knyttet til USAs forsøk på å kontrollere verdens viktigste olje- og gassforekomster.27
I dag saumfarer flernasjonale (eller overnasjonale) foretak verden etter ressurser og muligheter overalt der de kan finnes. De utbytter billig arbeidskraft i fattige land og forsterker, mer enn svekker, imperialistiske motsetninger. Resultatet er mer rovgrisk global utbytting av naturen og økte forskjeller i rikdom og makt. Slike foretak har ingen lojalitet til noe annet enn bunnlinjen i sine egen regnskap.
C. Et system som ifølge sin egen natur må vokse og utvide seg, vil til slutt møte en virkelighet der det finnes begrensete ressurser
Tømmingen av ikke-fornybare naturressurser fratar fremtidige generasjoner muligheten til å bruke disse ressursene. Naturressurser blir brukt i produksjonsprosessen – olje, gass og kull (brennstoff ), vann (i industri og jordbruk), tre (til materialer og papir), en mengde mineralforekomster (som jernmalm, kopper, bauxitt) osv. Noen ressurser, som skoger og fisk, er av en endelig størrelse, men kan fornyes gjennom naturlige prosesser hvis de blir brukt i et plansystem som er fleksibelt nok til å kunne endres ettersom forholdene krever det. Fremtidig bruk av andre ressurser – olje, gass, mineraler, grunnvann i noen ørkener eller tørre områder (grunnvannsreserver som ikke fornyes) – er for alltid avgrenset til det som allerede fins. Vannet, luften og jorden innen biosfæren kan fortsette å fungere godt for levende vesener på planeten bare hvis forurensingen ikke overstiger deres avgrensete evne til å assimilere og nøytralisere forurensingen, slik at den ikke skader.
Foretakseiere og ledere ser vanligvis på kortidsvirkningene av det de gjør – de fleste tar de neste tre eller fire årene med i beregningene sine, eller i noen sjeldne tilfeller opp til 10 år. De må fungere på denne måten på grunn av de uforutsigbare økonomiske forholdene de operer innenfor (faser i konjunktursvingningene, konkurranse fra andre foretak, priser på råvarer og arbeidskraft osv.) og på grunn av krav fra spekulanter som er på jakt etter kortsiktige fortjenester. Derfor handler de på måter som for en stor grad ikke tar hensyn til naturgrensene for de virksomhetene de driver – som om der var en ubegrenset tilgang på naturressurser. Og blir de bevisst at grensene virkelig er der, fører det bare til utvinningstakten for én ressurs øker før kapitalen beveger seg videre til nye områder med ressurser som kan utnyttes. Når hver individuell kapitalist følger sitt mål som er å skape profitt og akkumulere kapital, blir det tatt beslutninger som skader samfunnet som helhet.
Hvor lang tid det tar før de ikke-fornybare ressursene er oppbrukt, avhenger av størrelsen på forekomstene og farten på utvinningen. Mens noen ressurser kan vare i hundrevis av år (hvis utvinningsgraden er stabil), vil noen viktige som olje og en del mineraler være oppbrukt i løpet av relativt kort tid. Ulike energi-analytikere har varierende anslag for når oljeutvinningen vil nå sitt toppunkt, men forsiktige anslag fra oljeselskapene selv sier at kjente oljereserver vil være oppbrukt i løpet av de neste femti årene, hvis forbruket fortsetter som nå. Toppunktet er forutsett i en rekke studier fra foretak, regjeringer og i vitenskapelige rapporter. Spørsmålet i dag er ikke om vi kommer til å nå et slikt toppunkt snart, men rett og slett hvor snart vi vil gjøre det.28
De kjente forekomstene av fosfor, en viktig bestanddel i kunstgjødsel, som kan utvinnes med dagens teknologi, vil være oppbrukt innen dette hundreåret selv uten at forbruket øker.29
Under det moderne kapitalistiske systemet, der de velstående med sin økonomiske makt gjennom markedet bestemmer hvordan varene fordeles, finnes det ikke noen fornuftig måte en kan prioritere på når det handler om begrensete naturressurser. Når utvinningen begynner å gå ned, slik en har beregnet for oljen i nær fremtid, vil prisøkningen legge enda mer press på det som hittil har vært noe kapitalismen har kunnet skryte av, nemlig de velstående arbeiderne fra «middelklassen» i de sentrale kapitalistiske land.
Den veldokumenterte nedgangen i mange havfiskearter, som i noen tilfeller nesten har ført til utrydding, er et eksempel på hvordan fornybare ressurser kan bli ødelagt. Det er i den kortsiktige individuelle interessen til fiskebåteierne å ta så store fangster som mulig, og noen av dem opererer på fabrikknivå med å fange, behandle og fryse fisken. Ingen beskytter fellesinteressen. I et system som generelt sett drives ut fra egeninteressen av å akkumulere, er staten normalt sett ute av stand til å gjøre det. Dette blir i blant kalt allmenningens tragedie. Det burde heller kalles tragedien ved den private utbyttingen av allmenningen.
Situasjonen ville ha vært svært annerledes hvis samfunnene som er avhengige av å kunne fortsette å bruke en ressurs, selv styrte bruken av denne ressursen i stedet for store foretak. Foretak er underlagt det enøyde målet å maksimere profitt på kort sikt – når det er gjort går de videre og etterlater seg ødeleggelser, mens de i virkeligheten undergraver jorden. Selv om menneskelig grådighet ikke kjenner noen grenser, opplever vi hver dag at det finnes grenser for mange ressurser, medregnet de «fornybare», slik som havets produktivitet. (En antar at nedfiskingen av bestanden utenfor kysten av Somalia på grunn av overfiske fra flåter av fabrikkskip er en av grunnene til oppkomsten av det sjørøveriet som plager internasjonal sjøfart i området. Det er også interessant at fiskeindustrien i Kenya igjen vokser, fordi sjørøveriet også holder de store fiskeflåtene vekk fra området.)
Rovdriften på fornybare ressurser som ikke rekker å fornye seg, kalles å «overforbruke » ressursen. Dette skjer ikke bare innen de største fiskeriene, men også i forhold til grunnvann (for eksempel grunnvannsområdet Oglala i USA, store deler av Nordvest-India, Nord-Kina, og flere steder i Nord-Afrika og Midt-Østen), i tropiske skoger og til og med når det gjelder jord.
Økologen John Terborgh ved Duke University beskrev en reise han nylig foretok til en liten afrikansk nasjon der utenlandsk økonomisk rovdrift kombineres med hensynsløs beskatning av ressurser.
Over alt hvor jeg dro, utvant utenlandske forretningsinteresser ressurser etter å ha underskrevet kontrakter med den autokratiske regjeringen. Svære stammer på fire og fem fot (en fot er 0,3048 meter) i diameter kom ut av urskogen, olje og naturgass ble eksportert fra kystområdet. Retten til å fiske utenfor kysten var solgt til utenlandske interesser, og leiting etter olje og mineraler var i gang inne i landet. Utvinningen av ressursene i Nord-Amerika i løpet av de fem hundre årene etter oppdagelsen av kontinentet fulgte en typisk rekkefølge – fisk, pels, vilt, tømmer, jordbruk på udyrket land – men fordi dagens økonomi er av en helt annen størrelsesorden og fordi det eksisterer en mengde avansert teknologi, foregår utnyttingen av alle ressursene i fattige utviklingsland nå samtidig. I løpet av noen få år vil ressursene til dette afrikanske landet og andre som det, være uttømt. Og hva da? Folk der nyter nå en illusjon av rikdom, men det er bare en illusjon, for de forbereder seg ikke på noe annet. Og det gjør ikke vi heller.30
D. Et system innrettet på eksponentiell vekst i søken etter profitt vil uunngåelig gå utover de globale grenser
Jordens økologiske system kan betraktes som en sammenstilling av flere kritiske biokjemiske prosesser som i flere hundre millioner år har tjent til å reprodusere livet. I løpet av de siste 12 000 årene eller så har klimaet i verden vært inne i den relativt vennlige formen som vi assosierer med den geologiske epoken vi kaller holocen, da sivilisasjonene vokste frem. Men nå har det kapitalistiske samfunnsøkonomiske systemet vokst til en slik størrelsesorden at det har gått ut over grunnleggende globale grenser – karbonsyklusen, nitrogensyklusen, jordsmonnet, skogene, havene. En stadig økende andel av det som produseres ved fotosyntese på landjorda , opp til 40 %, stammer nå direkte fra menneskelig produksjon. Alle økosystemer på jorden er i synlig forfall. Med den økte størrelsen på verdensøkonomien blir de menneskeskapte bruddene i stoffskiftet på jorden stadig alvorligere og forekommer i større antall. Likevel er kravet om mer og større økonomisk vekst og akkumulasjon, selv i de rikere landene, innebygd i det kapitalistiske systemet. Resultat blir at verdensøkonomien er som en massiv boble.
Og dagens system har ikke noe i sin natur som vil gjøre det mulig å trekke seg før det er for sent. Til det trengs det andre krefter fra bunnen av systemet.
E. Kapitalismen er ikke bare et økonomisk system – det tilpasser et politisk, juridisk og samfunnsmessig system som skal understøtte rikdoms- og akkumulasjonssystemet
Under kapitalismen står folk til tjeneste for økonomien, og det blir sett som nødvendig at de trenger å forbruke stadig mer for å holde økonomien i gang. Den massive og «raffinerte psykoteknikken i reklamen», som Joseph Schumpeter kalte det, er absolutt nødvendig for å få folk til stadig å kjøpe mer.31 Moralsk sett er systemet basert på den påstanden at hver enkelt, hvis vedkommende følger sine egne interesser (grådighet), vil fremme allmennhetens interesser og vekst.
Adam Smith sa det slik i et berømt utsagn:
«Vi venter ikke å få middagen vår på grunn av vennligheten til slakteren, bryggeren eller bakeren, men på grunn av deres egeninteresse».32
Med andre ord driver individuell grådighet (eller søken etter profitt) systemet, og menneskelige behov blir tilfredsstilt som et rent biprodukt. Økonomen Duncan Foley har kalt denne påstanden og de økonomiske og samfunnsmessige irrasjonelle forhold som den skaper, for «Adams villfarelse».33
Holdningene og skikkene som trengs for at et slikt system skal fungere som smurt, og for at folk skal lykkes som medlemmer i samfunnet – grådighet, individualisme, konkurranseinnstilling, utnytting av andre og «forbrukskultur» (driften etter å kjøpe flere og flere saker, uten at de er knyttet til behov og selv ikke til lykke) – blir innpodet i folk av skolene, media og på arbeidsplassen. Tittelen på Benjamin Barbers bok – Forbrukt: Hvordan markedene korrumperer barn, gjør voksne til barn og svelger samfunnsborgere hele – sier ganske mye.
Tanken om ansvarlighet overfor andre og samfunnet, som er etikkens grunnlag, forvitrer under et slikt system. Med ordene til Gordon Gekko – den oppdiktete rollefiguren, som spiller oppkjøper av foretak i Oliver Stones film Wall Street, heter det – «grådighet er godt». Stilt overfor allmennhetens utbredte raseri, mens finanskapitalen går av gårde med solide bonuser, har kapitalistene til og med begynt å bruke prekestolen for å forkynne egeninteresse som grunnlaget for samfunnet. Den 4. november 2009 erklærte direktør John Varley i Barclays bank fra en prekestol i St. Martinin- the-Fields kirken ved Trafalgar Square at «profitt er ikke fra satan» («Profit is not Satanic»). Noen uker tidligere hadde Goldman Sachs’ internasjonale rådgiver, Brian Griffiths, erklært for menigheten i St. Paul katedralen i London at «Jesu oppfordring om å elske andre som oss selv er en anerkjennelse av egeninteressen».34
Rike mennesker tror at de fortjener rikdommen sin på grunn av hardt arbeid (deres eget eller forfedrenes) og kanskje hell. At rikdommen deres, på forskjellige måter, stammer fra det samfunnsmessige arbeidet til talløse andre mennesker, blir undervurdert. De ser på de fattige som folk det er noe galt med, som latskap eller utilstrekkelige utdanning. Og de fattige er ofte enige. De strukturelle grensene som hindrer de fleste fra å forbedre forholdene sine på en avgjørende måte blir også undervurdert. Dette synet at hvert enkelt individ er en separat økonomisk enhet som hovedsakelig bryr seg om sin egen (og sin egen families) velferd, tildekker vår felles menneskelighet og våre felles behov. Folk er ikke født egoistiske, men blir oppmuntret til å bli det som et svar på presset fra systemet med de særtrekkene det har. Når alt kommer til alt, hvem vil passe på «nummer en» i et system der alle kriger mot alle, hvis du ikke gjør det sjøl?
De personlige trekkene som kapitalismen fremelsker, blir vanligvis sett på som noe som ligger i den «menneskelige natur», og slik blir det utenkelig å organisere samfunnet ut fra andre mål enn profittmotivet. Men menneskene er helt klart i stand til å ha en hel rekke med karakteristiske trekk, fra stor grusomhet til stor offervilje for en sak, til å bry seg om andre som de ellers ikke har noe forhold til, til sann nestekjærlighet. «Drapsinstinktet» som vi skal ha arvet fra våre stamfedre – ut fra det «beviset» at sjimpanser dreper ungene til andre sjimpanser, blir motsagt ved å vise til de fredelige trekkene hos andre menneskeaper som gorillaer eller pygmé-sjimpanser (som er like nært i slekt med menneskene som vanlige sjimpanser – http://en.wikipedia. org/wiki/Bonobo).35 Studier av menneskebabyer har også vist at akkurat som egoisme er et menneskelig trekk, så er også samarbeid, medfølelse, nestekjærlighet og hjelpsomhet det.36 Samme hva slags personlighetstrekk vi har arvet fra våre forfedre menneskeapene, så tyder forskning på førkapitalistiske samfunn at der oppmuntres svært forskjellige normer fra de som vi finner i kapitalistiske samfunn. Karl Polanyi oppsummerer studiene slik:
«Nyere historisk og antropologisk forskning har gjort den oppsiktsvekkende oppdagelsen at menneskenes økonomi som regel drukner i deres samfunnsmessige forhold. De handler ikke for å beskytte sine individuelle interesser i å eie materielle ting. De handler for å beskytte sin samfunnsmessige stilling, sine samfunnsmessige krav, sine samfunnsmessige fordeler».37
I artikkelen sin fra 1937 om «menneskelig natur», i Encyclopedia of the Social Sciences, konkluderte John Dewey, i formuleringer som har blitt bekreftet av hele den senere samfunnsvitenskapen, at:
De nåværende diskusjonene mellom de som holder på den grunnleggende fastlagte menneskelige natur, og de som tror på en større grad av evne til endring, dreier seg for det meste om krigens fremtid og fremtiden til et konkurranseinnrettet økonomisk system som er motivert av privat profitt. Det kan rettferdiggjøres å si uten dogmatisme at både antropologien og historien støtter opp under de som ønsker å endre disse institusjonene. Det kan vises at mange av de hindringene som er blitt tillagt den menneskelige natur, i virkeligheten oppstår på grunn av uforanderligheten i institusjoner og det bevisste ønsket som mektige klasser har for å opprettholde den eksisterende tilstanden.38
Blant samfunnssystemene er kapitalismen enestående i sin aktive, ekstreme dyrking av individets egeninteresser eller «grådighetsindividualisme ».39 Det er likevel slik at ikke-kapitalistiske menneskesamfunn har klart seg godt i en lang periode, i mer enn 99 % av tiden siden det anatomisk moderne menneske oppsto, mens en oppmuntret andre trekk som deling og ansvarlighet i gruppen. Det er ingen grunn til å tvile på at det kan hende igjen.40
Det insestuøse forholdet som i dag eksisterer mellom forretningsinteresser, politikk og juss, er rimelig innlysende for de fleste observatører.41 Dette omfatter direkte bestikkelser, over mer underfundige måter å kjøpe seg tilgang, vennskap og innflytelse gjennom kampanjebidrag og lobbyvirksomhet. I tillegg utvikler det seg en kultur blant politiske ledere ut fra den forutsetningen at det som er godt for de kapitalistiske forretningene, også er godt for landet. Derfor ser politiske ledere seg mer og mer som politiske entreprenører, eller som motparten til økonomiske entreprenører, og de overbeviser seg selv vanligvis om at det de gjør for foretakene for å få pengene som hjelper dem med å bli gjenvalgt, virkelig er i offentlighetens interesse. Innenfor det juridiske systemet kommer tvilen nesten alltid kapitalistene og deres forretninger til gode.
Gitt den makten som foretaksinteressene utøver over økonomi, stat og media er det ekstremt vanskelig å få til fundamentale endringer som de er imot. Derfor er det nesten umulig å få en energipolitikk, et system for helsetjenester, et jordbruks- og matsystem, en industripolitikk, handels-politikk, utdanning osv., som er fornuftig og miljømessig sunn.
IV. Karakteristiske trekk ved kapitalismen som står i motstrid med samfunnsmessig rettferdighet
De karakteristiske trekk ved kapitalismen som er diskutert ovenfor, nødvendigheten av å vokse: det å presse folk til å kjøpe mer og mer, utenlandsk ekspansjon, ressursbruk uten å bry seg om fremtidige generasjoner, krenking av klodens grenser, den dominerende rollen som det økonomiske systemet ofte utøver overfor de moralske, juridiske, politiske og kulturelle samfunnsformene, er sannsynligvis de karakteristiske trekkene ved kapitalismen som er mest skadelig for miljøet. Men det fins andre karakteristiske trekk i systemet som har stor innflytelse på alt som dreier seg om samfunnsmessig rettferdighet. Det er viktig å se nærmere på disse samfunnsmessige motsetningene som er innbakt i systemet.
A. Slik systemet fungerer på naturlig vis, vokser det frem store forskjeller både i rikdom og inntekt
Det er en logisk forbindelse mellom kapitalismens suksesser og fiaskoer. Fattigdommen og elendigheten til en stor mengde av jordens folk er ikke et uhell, et slags hendelig biprodukt av systemet som kan rettes på med litt fiksing her og der. Den eventyrlige oppsamlingen av rikdom, som en direkte følge av den måten kapitalismen fungerer på nasjonalt og internasjonalt, har samtidig produsert varig hunger, feilernæring, helseproblemer, vannmangel, mangel på kloakkanlegg og generell elendighet for en stor del av jordens folk. De få rike søker tilflukt i den mytologien at de store forskjellene faktisk er nødvendige. Brian Griffiths, Goldman Sachs Internasjonal sin rådgiver som vi har sitert ovenfor, sier det slik:
«Vi må tåle ulikheten som en måte for å få større rikdom og mulighet for alle.»42
Det som er bra for de rike er altså, i følge dem, tilfeldigvis det som er bra for hele samfunnet, selv om mange forblir fanget i en evig fattigdomstilstand.
De fleste mennesker trenger å arbeide for å tjene penger til å kjøpe det de trenger i livet. Men på grunn av den måten systemet fungerer, er det et stort antall folk som har usikre jobber som eksisterer på de nederste trinnene av stigen. De får jobb i tider med økonomisk vekst, og får sparken når veksten stagnerer eller arbeidskraften deres ikke trengs av andre grunner. Marx kalte denne gruppen for «arbeidets reservehær».43 Ut fra det systemet vi har med lavkonjunkturer og høykonjunkturer og der profitt har den høyeste prioritet, er det ikke bare behagelig å ha en gruppe i reservehæren, det er absolutt nødvendig for den jevne driften av systemet. Fremfor alt tjener det til å holde lønnene nede. Det er ikke tilfeldig at systemet, uten betydelig innblanding av regjeringen (gjennom høye arveskatter og en anselig mengde progressive inntektsskatter), produserer en stor ulikhet både når det gjelder inntekt og rikdom og samtidig stor fattigdom, innen land og land imellom, rikdom og fattigdom er to sider av samme mynt.
I 2007 kontrollerte den øverste prosenten av de rikeste i USA 33,8 % av rikdommen i landet, mens de nederste 50 % bare kontrollerte 2,5 %. Ja, de rikeste 400 individene hadde en rikdom på en samlet nettoverdi av 1,54 billioner* dollar i 2007, noen som nærmer seg de 150 millioner personer som ligger nederst (med en samlet rikdom til en verdi av 1,6 billioner). Globalt sett er rikdommen til verdens 793 milliardærer nå verd mer enn 3 billioner – det samme som omtrent 5 % av samlet inntekt i verden (60,3 billioner dollar i 2008). Knapt 9 millioner personer i verden (omtrent en promille av verdens befolkning) som er betegnet som «individer med høy nettoverdi», besitter nå til sammen rikdommer for 35 billioner, det vil si mer enn 50 % av verdens inntekter.44 Ettersom rikdommen konsentreres mer, får de rike mer politisk makt, og de vil gjøre hva de kan for å beholde alle de pengene de kan, på bekostning av de fra de lavere økonomiske lag. Mesteparten av de produktive kreftene i samfunnet som fabrikker, maskiner, råvarer og jordeiendom kontrolleres av en relativ liten prosentdel av befolkningen. Og de aller fleste ser ikke noe galt i denne tilsynelatende naturlige ordningen av tingene.
B. Produkter og tjenester blir rasjonert ut fra betalingsevnen
De fattige har ikke tilgang til gode hjem eller tilstrekkelig med mat fordi de ikke har en «effektiv» etterspørsel, selv om de selvfølgelig har behov som er biologisk basert. Alle produkter er varer. Folk uten tilstrekkelig «effektiv» etterspørsel (penger) har ingen rett på noen slags type varer i det kapitalistiske systemet, enten de nå er luksusprodukter som et diamantarmbånd eller en stor McMansion (upassende store og dyre hus), eller om det er en livsnødvendighet som sunne fysiske omgivelser, trygge tilførsler av mat eller helsetjenester. Tilgang til alle varer blir bestemt av at du har tilstrekkelig penger eller kreditt til å kjøpe dem, og ikke av at du ønsker eller har behov for dem. Slik sikrer et system, som ut fra den måten det fungerer på produserer ulikhet og holder ned lønnene til svarte arbeidere, at mange (og i noen samfunn de fleste) ikke vil ha tilgang selv til grunnleggende nødvendigheter eller til det vi vil kalle en anstendig menneskelig eksistens.
Vi bør merke oss at noen fremskredne kapitalistiske land i Europa, der fagforeningene og arbeiderpartiene var sterke, innførte programmer med mer sjenerøse sikkerhetsnett enn de i USA, som universelle helsetjenester. Dette skjedde som et resultat av folk som forlangte at regjeringene fremskaffer det som markedet ikke kan: lik tilgang til å få dekket noen av de grunnleggende behov i livet.
C. Kapitalismen er et system som er merket av gjentatte økonomiske nedgangstider
I den vanlige konjunktursyklusen produserer fabrikker og hele industrier stadig mer i oppgangstiden ettersom de antar at den aldri vil ta slutt, og fordi de ikke vil gå glipp av de «gode tider». Det resulterer i overproduksjon og overkapasitet som leder til nedgangskonjunktur. Systemet har en tendens til å skape kriser, og da er det slik at de fattig og de nesten fattige lider mest.
Konjunkturtilbakeslag kommer med regulære mellomrom, mens depresjoner er mye sjeldnere. Akkurat nå er vi i en dyp depresjon eller minidepresjon (med 10 prosent offisiell arbeidsløshet), og mange tenker at vi så vidt har unngått en fullt utviklet depresjon. Siden midten av 1850-tallet har det alt i alt vært 32 dype nedgangskonjunkturer eller depresjoner i USA (ikke medregnet den siste), med en gjennomsnittlig nedgangsfase på rundt 10 måneder siden 1945 og en gjennomsnittlig oppgang på rundt seks år.45 Ironisk nok er store depresjoner, selv om de fører til stor skade for mange folk, faktisk en fordel sett ut fra en økologisk synsvinkel, fordi lavere produksjon leder til mindre forurensing av atmosfæren, vann og jord.
V. Forslag om en
økologisk reform av kapitalismen
Det finnes folk som fullt ut forstår de økologiske og sosiale problemer som kapitalismen bringer med seg, men som tror at kapitalismen kan og bør bli reformert. Benjamin Barber sier det slik:
«Kampen for kapitalismens sjel er … en kamp mellom nasjonens økonomiske del og dens statsborgerlige sjel: en kamp for å sette kapitalismen på sin rette plass, der den tjener naturen og behovene heller enn å manipulere og produsere tilfeldige nykker og behov. Å redde kapitalismen betyr å få den i harmoni med ånden, med forsiktighet, pluralisme og de ’offentlige ting’ … som definerer våre statsborgerlige sjeler. En åndens revolusjon.»46
William Greider har skrevet en bok som heter Kapitalismens sjel: Å åpne veier mot en moralsk økonomi (The Soul of Capitalism: Opening Paths to a Moral Economy). Og det fins bøker som fallbyr potensialet til den «grønne kapitalismen» og den «naturlige kapitalismen» til Paul Hawken, Amory Lovins og L. Hunter Lovins.47 Her blir vi fortalt at vi kan bli rike, fortsette med vekstøkonomien og øke forbruket uten stans, og redde planeten likevel. Hvor godt kan det bli? Der er ett lite problem, et system som bare har ett mål – å skape mest mulig profitt – har ikke noen sjel, kan aldri ha noen sjel, kan aldri bli grønn og må, ut fra sin natur, manipulere og skape tilfeldige nykker og behov.
Det fins mange viktige tenkere og praktikere som har kommet «ut av skapet» når det gjelder økologi og miljø. De er genuint gode og velmenende folk som er opptatt av planetens helse, og de fleste er også opptatt av saker som har med sosial rettferdighet å gjøre. Men det er ett skap som de ikke klarer å unnslippe, det kapitalistiske økonomiske systemet. Selv det økende antall individer som kritiserer systemet og dens «markedsmessige feil», ender ofte opp med «løsninger» som har som mål en tett kontrollert «human» kapitalisme uten økonomiske foretak, i stedet for virkelig å komme seg utenfor det kapitalistiske «skapet». De klarer ikke en gang å tenke seg, for ikke å snakke om arbeide for, et økonomisk system som har andre mål og andre prosesser for å komme frem til vedtak, et system som først og fremst understreker behovene til menneskene og naturen opp mot profittbehovene.
Økonomiske foretak overgår hverandre i å fremstille seg som «grønne». Du kan kjøpe og ha på deg Gucci-klær med ren samvittighet fordi selskapet hjelper med å beskytte regnskogene ved å bruke mindre papir.48 Newsweek hevder at store foretak som Dell, Hewlett-Packhard, Johnson & Johnson, Intel og IBM er de øverste fem av de grønne selskaper på grunn av deres bruk av «fornybare» energikilder, fordi de rapporterer om utslipp av klimagasser (eller senker dem) og fordi de setter ut i livet formelle miljøpolitiske linjer og fordi de har godt rykte.49 Du kan reise hvor du vil uten skyldfølelse ved å kjøpe kvoter for karbon-nøytralisering for å nulle ut miljø-effektene av reisen din. La oss se på noen av de foreslåtte tiltakene som skal ta seg av de økologiske ødeleggelsene uten å forstyrre kapitalismen.
A. Bedre teknologier som er mer energieffektive og bruker mindre materielle ressurser
Noen forslag for å øke energieffektiviteten, som å hjelpe folk til å isolere de gamle husene sine så de bruker mindre energi for å varme dem opp om vinteren, er bare sunt bondevett. Effektiviteten til maskiner, innbefattet husholdningsmaskiner og biler, har gått opp hele tiden og gjør det som en normal del av systemet. Selv om vi kan oppnå mye mer på dette feltet, så leder økt effektivitet vanligvis til lavere kostnader og mer bruk (og ofte økt størrelse også, slik det er med biler), slik at den energimengden som brukes, i virkeligheten går opp. Det forfeilete tilskyvet for å produsere «grønne» drivstoffer fra landbruket har vært enormt ødeleggende for miljøet. Det har ikke bare ført til direkte konkurranse mellom mat og drivstoff, til ulempe for det førstnevnte, men noen ganger har det også faktisk senket den samlete energieffektiviteten.50
B. Kjernekraft
Noen forskere som bryr seg om klimaendringer, medregnet James Lovelock og James Hansen, ser på kjernekraft som et energialternativ og til en viss grad som et teknologisk alternativ til å bruke fossile brennstoffer, et alternativ som er langt å foretrekke fremfor den økende bruk av kull. Men selv om kjernekraftteknologien har utviklet seg en del med tredjegenerasjons anlegg og med (den fremdeles urealiserte) mulighet for fjerdegenerasjons kjernekraft, så er farene ved energi fra kjernekraft fremdeles enorme når vi tar med i betraktningen at det radioaktive avfallet varer i hundrevis og tusenvis av år, den samfunnsmessige organiseringen av komplekse systemer, og rett og slett risikoen som fins. Dessuten tar det rundt ti år å bygge et kjernekraftverk og det er ekstremet dyrt og uøkonomisk. Derfor det mange slags grunner (ikke minst de fremtidige generasjoner) til å være svært skeptisk til kjernekraft som en slags løsning. Å gå i den retningen vil nesten sikkert være en Faust-handel (å inngå en pakt med djevelen).51
C. Storskala tekniske løsninger
En mengde store tekniske opplegg har blitt lansert enten for å ta CO2 ut av atmosfæren eller for å øke reflekteringen av solskinn tilbake ut i rommet, vekk fra jorden. Av disse har vi karbonfangst, for eksempel ved å føre karbon fra anleggene og langt ned i jordskorpen, og ved å gjødsle havene med jern for å stimulere vekst av alger som suger opp karbon. Og vi har opplegg for å øke tilbakestrålingen fra solen ved å legge ut store hvite øyer på havene, og å skape store satellitter som skal kaste tilbake de solstrålene som kommer inn, eller å forurense stratosfæren med partikler som reflekterer lys.
Selvfølgelig er det ingen som vet hvilke skadelige bivirkninger som kan oppstå som følge av slike opplegg. Det er for eksempel slik at mer karbonopptak i havene kan øke forsuringen, mens å spre svoveldioksid i stratosfæren for å blokkere sollys kan reduserer fotosyntesen.52
Det fins også forslag på en rekke lavteknologiske metoder for å fange karbon som å plante mer skog og bruke økologiske metoder for jordforbedring for øke organisk innhold i jorden (som for det meste består av karbon). Mesteparten av dette bør gjøres ut fra den grunn at en vil forbedre jorden (organisk materiale hjelper for å forbedre jorden på mange måter). Noe av det kan hjelpe til med å redusere karbonkonsentrasjonen i atmosfæren. En tror ofte at skogplanting fører til negative utslipp av karbon fordi det fører til at en trekker karbon ut av atmosfæren. Men lavteknologiske tiltak kan ikke løse problemene i et system som utvider seg, spesielt hvis vi tar hensyn til at trær som plantes nå, kan hogges seinere, og at karbon som blir lagret som organisk materiale i jord kan bli omdannet til CO2 hvis en endrer praksis.
D. Opplegg for kvotehandel (handel i markedet) med utslippstillatelser og med tak på antall kvoter
Favorittopplegget i systemet er det som kalles kvotehandel for å begrense karbonutslipp. Dette innebærer at det blir satt et tak på hvor mye drivhusgasser en får lov til å slippe ut, og at en så (enten mot et gebyr eller på auksjon) distribuerer tillatelser som tillater industrier å slippe ut karbondioksid og andre drivhusgasser. De selskapene som har flere tillatelser enn de trenger, kan selge dem til andre firmaer som mangler noen for å kunne fortsette å forurense. Slike opplegg har alltid «motvekter» som fungerer som middelaldersk avlat og som tillater selskaper å fortsette å forurense, mens de kjøper seg tilgivelse ved å hjelpe til med å begrense forurensing andre steder, for eksempel i den tredje verden.
I teorien antar en at kvotehandel skal stimulere teknologiske forbedringer som øker karboneffektiviteten. I praksis har den ikke ført til reduksjon i utslipp av karbondioksid i de områdene der den har blitt introdusert, som i Europa. Det viktigste resultatet av karbonhandelen har vært enorme profitter for noen selskaper og individer og danning av et høyrisikomarked for handel med karbonkvoter.53 Det fins heller ikke noen meningsfull kontroll med effektiviteten til «motvektene» eller noe forbud mot seinere å endre vilkår som vil resultere i karbonutslipp i atmosfæren.
V. Hva kan vi gjøre nå?
I mangel av en systemendring fins det selvfølgelig ting som er blitt gjort og mer kan gjøres i fremtiden for å minske kapitalismens negative virkninger på miljø og mennesker. Det er ikke noen spesiell grunn til at USA ikke kan ha et bedre offentlig velferdssystem, inkludert et helsevesen med universelle rettigheter, slik en har i mange andre utviklete kapitalistiske land. Regjeringer kan vedta lover og sette i verk reguleringer for å stanse de verste miljøproblemene. Det samme gjelder miljøet eller å bygge hus som folk har råd til å ha. Karbonskatt, der 100 % av inntektene går tilbake til folket og derved oppmuntrer miljøvern, mens den legger byrdene på de som har de største karbonavtrykkene og er rikest, slik som det er foreslått av James Hansen, kan innføres. Nye kullfyrte kraftverk (uten CO2-rensing) kunne ha blitt blokkert, og gamle kunne blitt stengt ned.54 I globalt omfang kunne innskrenking og utligning av karbonutslipp blitt fremmet slik at en beveget seg mot like utslipp per hode i hele verden med mye større nedtrappinger i de rike landene som har store karbonavtrykk per hode.55 Problemet er at svært sterke krefter er kraftig mot disse tiltakene. Derfor forblir slike reformer bare avgrenset, og får bare en marginal eksistens så lenge de ikke rører bort i det grunnleggende akkumulasjons-drivet i systemet.
Det er virkelig slik at alle disse måtene å møte problemene på, tillater økonomien å fortsette på den samme ødeleggende kurs som den følger nå. Vi kan fortsette å forbruke alt vi ønsker (eller så mye som inntekten eller rikdommen vår tillater), og bruke opp ressurser, kjøre lengre avstander med våre biler som er mer drivstoffgjerrige, forbruke alle slags nye produkter laget av «grønne» selskapet og så videre. Alt vi trenger å gjøre, er å støtte de nye «grønne» teknologiene (og noen av dem, som for eksempel å bruke jordbruksvarer til å lage drivstoff, er faktisk ikke grønne en gang) og bli «flinke» til å sortere ut avfall som kan komposteres eller gjenbrukes i en eller annen form, og vi kan fortsette å leve ganske mye som før, i en økonomi med evig vekst og profitt.
Selve alvoret i problemene i forbindelse med klimaendringer på grunn av menneskeskapte utslipp av karbondioksid og andre drivhusgasser har skapt den ideen at det kun er nok å redusere karbonfotavtrykkene (et vanskelig problem i seg selv). Men virkeligheten er at der fins tallrike voksende og sammenvevde økologiske problemer som springer ut av et system som er innrettet på uendelig utviding av kapitalakkumulasjon. Det vi trenger å minske, er ikke bare karbonfotavtrykk men økologiske fotavtrykk, noe som betyr at den økonomiske ekspansjonen i verden og spesielt i de rike land må reduseres og til og med stanses. Samtidig trenger mange fattige land å utvikle økonomien sin. Derfor må vi fremme nye prinsipper for bærekraftig menneskelig utvikling. Det betyr nok for alle og ikke mer. Den menneskelige utvikling vil da ikke bli hindret og kan faktisk bli betraktelig fremmet til alles beste, ved at vi legger vekt på bærekraftig menneskelig utvikling i stedet for en økonomisk utvikling som ikke er bærekraftig.
VII. Et annet økonomisk system
er ikke bare mulig, det er avgjørende
Hvis den analysen vi har lagt frem her er korrekt, peker den på det faktum at den økologiske krisen ikke kan løses innenfor logikken i det nåværende systemet. Det er ikke noe håp om at de forskjellige forslagene for å klare dette, kan lykkes. Det globale kapitalistiske systemet er klart ikkebærekraftig når det gjelder:
- dets trang til vedvarende akkumulasjon av kapital som leder til produksjon, som hele tiden må utvides for å skaffe profitt
- dets jordbruks- og matsystem som forurenser omgivelsene og likevel ikke tillater tilgang til mat i tilstrekkelige mengde og med god nok kvalitet
- dets tøylesløse ødelegging av miljøet
- at det hele tiden må gjenskape og øke forskjellene i rikdom innen og mellom land
- dets søking etter magiske midler for unngå de voksende sosiale og økologiske problemene som springer ut av dets egen måte å fungere på.
Overgang til en økologisk økonomi, som vi tror også må være sosialistisk, vil være en bratt stigning, og den vil ikke skje over natten. Dette er ikke spørsmålet om «å storme Vinterpalasset». Det er heller en dynamisk mangesidig kamp for en ny kulturell overenskomst og et nytt produksjonssystem. Kampen er til syvende og sist mot kapitalsystemet. Men det må begynne med at vi motsetter oss kapitalens logikk, og forsøker å utvikle et system for en ny samfunnsmessig stoffutveksling i nisjene i systemet, som er grunnlagt på likhet i rang og makt, fellesskap og et bærekraftig forhold til jorden. Grunnlaget for å skape en bærekraftig menneskelig utvikling må komme innenfra det systemet som er dominert av kapitalen, uten å være en del av det, akkurat som borgerskapet sjøl
steg frem i «porene» i føydalsamfunnet.56 Til
slutt kan disse initiativene bli kraftige nok til å danne et grunnlag for en ny revolusjonær bevegelse og et nytt samfunn.
Over hele verden finner det nå sted slike kamper i nisjene i det kapitalistiske samfunnet, og det er for mange av dem og de er for komplekse til at vi kan behandle det på fullstendig vis her. På grunnlag av den pågående revolusjonære kampen i Bolivia setter nå urbefolkningen i verk en ny etikk når det gjelder ansvaret vi har for jorden. La Via Campesina57, en global småbrukerorganisasjon, fremmer nye former for økologisk jordbruk, og det gjør også Brasils MST (Movimento dos Trabalhadores Rurais Sem Terra)58, og det skjer på Cuba og i Venezuela. Nylig understreket den venezuelanske presidenten, Hugo Chávez de samfunnsmessige og miljømessige grunnene for å arbeide med å bli kvitt oljerentiermodellen i Venezuela, som er en viktig oljeeksportør. 59 Bevegelsen for klimarettferdighet krever likeverdige og antikapitalistiske løsninger på klimakrisen. Over alt vokser radikale, grunnleggende sett antikapitalistiske strategier frem som er basert på andre former for etikk og andre organisasjonsformer enn de som springer ut av profittmotivet: økolandsbyer; bevegelse for et nytt bymiljø som blir fremmet i Curitiba i Brasil og andre steder; eksperimenter med permakultur60 og samfunnsstøttete kooperativer for jordbruk, fedrift og industri i Venezuela, osv. Verdens sosiale forum har gitt en stemme til mange av disse tiltakene. Det er slik som en anerkjent miljøaktivist i USA, James Gustave Speth, har sagt:
«Den internasjonale samfunnsmessige bevegelsen for endring, som viser til seg selv som ’den uimotståelige fremveksten av global antikapitalisme’, er sterkere enn mange ville tro og kommer til å vokse seg sterkere.»61
Grunnen til at motstanden mot kapitalens logikk vil vokse seg sterkere og til slutt søke å fjerne systemet helt, er at det ikke finnes noe alternativ hvis jorden slik vi kjenner den, og menneskeheten selv, skal kunne overleve. Her vil målene til økologien og sosialismen nødvendigvis møtes. Det vil i stadig økende grad bli klart at distribusjonen av jord så vel som mat, helsetjenester, bolig osv. må baseres på å oppfylle menneskelige behov og ikke markedskreftene. Men dette betyr at vi må ta økonomiske bestemmelser gjennom demokratiske prosesser som skjer lokalt, regionalt og mellom regionene. Alle steder må vi løse utfordringer som:
- Hvordan kan vi skaffe muligheter til å dekke de menneskelige behov for nok mat, bolig, klær, helsetjenester, utdanning og kulturtiltak for alle?
- Hvor mye av det vi produserer, bør forbrukes og hvor mye bør investeres?
- Hva skal være innrettingen på investeringene?
I denne prosessen må menneskene finne de beste måtene for å drive disse aktivitetene i et positivt samspill med naturen, for å bedre økosystemet. Vi trenger nye former for demokrati med vekt på vårt ansvar for hverandre, for ens eget fellesskap og for andre fellesskap i verden. For å klare det, trenger vi samfunnsmessig planlegging på alle nivå: lokalt, regionalt, nasjonalt og internasjonalt, og det kan vi bare lykkes med i den grad det er for og av, og ikke bare for folket.62
Et økonomisk system som er demokratisk, rimelig likeverdig og i stand til å sette grenser for forbruk, vil utvilsomt bety at folk må leve på et betydelig lavere forbruksnivå enn livsstilen til det en ofte i rike land kaller til «middelklassen» (og som aldri har gjeldt alle selv i disse landene). En enklere livsstil som nok vil være «fattigere» på ting og tang og boliger i ultraluksusklassen, kan være rikere kulturelt, og når det gjelder forbindelser med andre mennesker og med naturen og folk vil kunne klare seg med kortere arbeidsdager for skaffe seg det nødvendige i livet. En mengde jobber i rike kapitalistiske land er uproduktive og kan fjernes, noe som tyder på at arbeidsuken kan kortes adskillig ned i en økonomi som er mer fornuftig organisert. Slagordet som vi ofte ser klistret på støtfangere: «Lev enkelt slik at andre ganske enkelt kan leve», har liten mening i et kapitalistisk samfunn. Å leve et enkelt liv, slik som Helen og Scott Nearing gjorde, hjelper ikke de fattige i verden under nåværende tilstander, selv om det viste at det går an å leve et givende og interessant liv på den måten.63 Men i et samfunn under samfunnsmessig kontroll, som forsøker å dekke grunnleggende behov for alle folk, vil det virkelig bety noe.
Kanskje er nabolagsrådene i Venezuela, der nabolaget bestemmer hvordan de skal prioritere samfunnsmessige investeringer i nærmiljøet sitt og mottar ressurser for å kunne gjøre det, et eksempel på planlegging ut fra menneskelige lokale behov. På denne måten kan en sørge for å dekke slike viktige behov som skoler, sykehus, veier, elektrisitet og vannforsyning. I et samfunn som er virkelig omformet, kan kommunestyrer samvirke med regionale og flerregionale tiltak. Og bruken av samfunnets overskudd, etter at folks sentrale behov er dekket, må være basert på deres bestemmelser.64
Selve hensikten med det nye bærekraftige systemet, som vil være det nødvendige resultatet av alle disse kampene (nødvendige ut fra spørsmålet om overlevelse og menneskenes mulighet til å utvikle sitt fulle potensial), må være å tilfredsstille de grunnleggende materielle og ikke-materielle behov til hele befolkningen, mens en også tar vare på det globale miljøet og de lokale og regionale økosystemene. Miljøet er ikke noe «ytre» i forhold til den menneskelige økonomi slik vår nåværende ideologi sier oss, det utgjør det essensielle systemet for å opprettholde livet til alle levende vesener. Å lege «riften i stoffutveksling» mellom økonomien og miljøet betyr nye måter å leve, å produsere, å dyrke mat, å transportere osv. på.65 Et slikt samfunn må være bærekraftig, og bærekraft trenger virkelig likhet i stand og muligheter som har sin rot i en likeverdig produksjons- og forbruksmåte.
For å konkretisere så trenger folk å bo nærmere der de jobber, i økologisk konstruerte hus som er bygget både for energieffektivitet og komfort, og i nærmiljøer som er utformet for offentlig engasjement med nok plasser som parker og kommunesentre der de kan komme sammen, og ha mulighet for rekreasjon. Bedre kollektivtransport innen og mellom byer trengs for at vi ikke skal være så avhengige av å bruke privatbiler og lastebiler. Jernbane er adskillig mer energieffektiv enn lastebiler når det gjelder varetransport (413 miles per gallon [145,94 km per liter] drivstoff mot 280 miles per gallon [99,04 km per liter] for lastebiler), og de forårsaker færre ulykker, mens utslippene av klimagasser er mindre. Et tog kan frakte samme godsmengde som mellom 280 og 500 trailere. Og det er regnet ut at en toglinje kan frakte samme antall mennesker som mange motorveier.66 Vi trenger å basere industriproduksjonen på økologiske «vugge til vugge»67 prinsipper for konstruksjon og design, der produkter og bygninger blir laget for lavere bruk av energi ved å nytte naturlig belysning og oppvarming/ nedkjøling i så stor grad som mulig, og ved å anvende forenklete byggemetoder og opplegg som gjør det lett med gjenbruk og ved å sikre at produksjonsprosessen fører til lite eller ikke noe avfall.68
Det er vist at jordbruk som bygger på økologiske prinsipper og som drives av familier som arbeider for seg selv eller i kooperativer og med dyr, gjenforent med jorden der maten deres vokser, ikke bare er like eller mer produktive enn storskala industriell produksjon, men at de også har mindre negativ innvirkning på lokal økologi. I virkeligheten trenger vi mosaikken som er skapt av småbruk der det er områder med utmark mellom, den trengs for å beholde arter som står i fare for å bli utryddet.69
Vi må skape et bedre liv for slumboere som utgjør omtrent en sjettedel av jordens befolkning. Som en begynnelse må vi erstatte et system som trenger «en planet med slum», som Mike Davies har formulert det, med et system som har plass for mat, vann, boliger og arbeid for alle.70 For mange kan dette bety at de må vende tilbake til jordbruket under forutsetning av at de får skikkelig jord og bolig og annen støtte.
Vi trenger mindre byer der folk lever nærmere der maten deres produseres, og der industrien er mer spredd og i mindre skala. Evo Morales, Bolivias president, har sammenfattet det vesentlige i situasjonen i sine kommentarer om overgang fra kapitalisme til et system som fremmer «et godt liv» i stedet for å «leve bedre». Han sa det slik på klimakonferansen i København i desember 2009:
«Å leve bedre er å utbytte mennesker. Det er å plyndre naturressurser. Det er egoisme og individualisme. Derfor er det ikke noen solidaritet eller noe system for å utfylle hverandre. Der er ikke noen gjensidighet. Så derfor prøver vi å tenke ut andre måter å leve livene våre på og for å leve godt, ikke for å leve bedre. Å leve bedre er alltid på bekostning av noen. Leve bedre er på bekostning av å ødelegge miljøet.»71
Tidligere erfaringer med overgang til ikkekapitalistiske systemer, spesielt i samfunn av Sovjet-typen, tyder på at dette ikke vil være lett, og at vi trenger nye oppfatninger av hva sosialisme er som skiller oss skarpt fra disse mislykkete forsøkene. De typiske revolusjonene på 1900-tallet skjedde i relativt fattige, uutviklete land som hurtig ble isolert og hele tiden truet fra utlandet. Slik etter-revolusjonære samfunn endte vanligvis opp som tungt byråkratiserte der et mindretall, som styrte i staten, hersket effektivt over resten av samfunnet. Mange av de hierarkiske produksjonsforholdene som karakteriserer kapitalismen, ble gjenskapt. Arbeidere forble proletarisert, mens produksjonen ble utvidet for produksjonens skyld. Virkelige samfunnsmessige forbedringer eksisterte alt for ofte sammen med ekstreme former for samfunnsmessig undertrykking.72
Da presten Jeremiah Wright talte under Monthly Review sitt 60-årsjubileum i september 2009, kom han stadig tilbake til: «Hva med folket?» Hvis vi skal ha noe håp om en betydelig forbedring av forholdene for det store flertallet av verdens innbyggere, og mange av dem lever i håpløshet under de hardeste vilkår, mens vi også bevarer jorden som en planet der det går an å leve, trenger vi et system der det hele tiden blir spurt: «Hva med folket?» i stedet for «Hvor mye penger kan jeg tjene?». Dette er nødvendig ikke bare for menneskene, men for alle andre arter som deler jorden med oss, og hvis fremtid er tett knyttet til vår.
(Artikkelen sto første gang i Monthly Review mars 2010, og trykkes med tillatelse fra tidsskriftet. Artikkelen er oversatt av Terje Valen.)
Noter:
- Fidel Castro Ruz, «The Truth of What Happened at the Summit», 19. desember, 2009, http://monthlyreview.org.
- Platon, Timeus og Critias (London: Penguin,1977), 133-134.
- James Hansen, Reto Ruedy, Makiko Sato og Ken Leo, «If It’s Warm, How Come It’s So Damned Cold?» http://colombia.edu/~jeh1/ .
- James Hansen, Storms of My Grandchildren, (New York: Bloomsbury, 2009), 164.
- James Hansen, Storms of My Grandchildren, 82-85; Richard S. J. Tol med flere «Adaption to Five Meters of Sea Level Rise, Journal of Risk Research, nr 5 (juli 2006), 469.
- Verdens isbre-overvåknings tjeneste/FNs miljøprogram, Global Glacier Change: Facts and Figures (2008), http://grid.unep.ch/glaciers; Baiqing Xu med flere. «Black Soot and the Survival of Tibetan Glaciers», Proceedings of the National Academy of Sciences, 8. desember , 2009, http:// pnas.org; Carolyn Kormann, «Retreat of Andean Glaciers Foretells Water Woes», Environment 360, http://e360.yale.edu/; David Biello, «Climate Change is Ridding the World’s Tropical Mountain Ranges of Ice»,Scientific American Observations, 15. desember, 2009, http://scientificamerican.com: Union of Concerned Scientists, «Contrarians Attack IPCC Over Glacial Findings, But Glaciers are Still Melting», 19. januar 19, 2010, ucsusa.org.
- Agence France Presse (AFP), «UN Warns of 70 Percent Desertification by 2025», 4. oktober, 2005.
- Shaobing Peng med flere, «Rice Yields Decline with Higher Night Temperature from Global Warming», Proceedings of the National Academy of Sciences 101 no. 27 (2005), 9971-75.
- James Hansen, «Strategies to Address Global Warming» (13. juli, 2009), http://colombia.edu; Hansen, Storms of My Grandchildren, 145-47.
- «Arctic Seas Turns to Acid, Putting Vital Food Chain at Risk», Guardian, 4. oktober, 2009; «Ocean’s Uptake of Manmade Carbon May be Slowing», 18. november, 2009, http:// earth.colombia.edu; «Seas Grow Less Effective at Absorbing Emissions», New York Times, 19. november, 2009; S. Khatiwal, F. Primeau, and T. Hall, «Reconstruction of the History of Anthropogenic CO2 Concentrations in the Ocean», Nature 462, no 9 (november 2009), 346-50.
- Lindsey Hoshaw, «Afloat in the Ocean, Expanding Islands of Trash», New York Times, 10. november, 2009.
- For flere opplysninger om atrazin se http:// no.wikipedia.org/wiki/Atrazin (oversetters anm.).
- United Nations Food and Agricultural Organiszation, http://fao.org .
- Bisfenol brukes til å lage stive polykarbonat plaststoffer (som brukes i flasker for å kjøle vann, babyflasker, overflaten på de fleste matbokser av metall og som er tilstede inne i slike bokser, kjøkkenredskaper osv.) (http://en.wikipedia.org/wiki/ Bisphenol_A ) Ftalater finnes i mange forbruksprodukter som hårspray, kosmetikk, plastprodukter og polering av tre (http://no.wikipedia.org/wiki/Ftalater) PBDE – stoffer (polybrominert difenyl etere) brukes som flammehemmere i datamaskiner, møbler, madrasser og medisinsk utstyr og PFC-stoffer (perfluorinerte blandinger) brukes som belegg i non-stick stekepanner, beskyttende lag på tapeter, papir osv.. (overs.anm.)
- Lyndsey Layton, «Use of potentially harmful chemicals kept secret under law», Washington Post, 4. januar, 2010.
- Frank Jordans, «17 000 Species Threatened by Extinction», Associated Press, 3. november, 2009.
- Monita Pongsiri med flere, «Biodiversity Loss Affects Global Disease Ecology», Bioscience 59, nr 11 (2009), 945-954.
- James Hansen, Storms of My Grandchildren, (New York: Bloomsbury, 2009), ix.
- Johan Rockström med flere, «A Safe Operating Space for Humanity», Nature, 461 (24. september, 2009) 472-75.
- Donella H. Meadows, Dennis L. Meadows, Jorgen Randers, and William W. Behrens, The Limits to Growth. A Report for the Club of Rome’s Project on the Predicament of Mankind (New York: Universe Books, 1972), Donella H. Meadows, Jorgen Randers and Dennis L. Meadows, Limits to Growth: The 30-Year Update (White River Junction, VT. Chelsea Green Publishing Company, 2004).
- Erik Assadouarian, «The Rise and Fall of Consumer Cultures», in World Watch Institute, State of the World, 2010 (New York: W.W.Norton, 2010), 6.
- Epicurus, «The Vatican Collection», The Epicurus Reader (Indianapolis, Haskett 1994), 39.
- «Poverty Facts and Statistics, Global Issues», http://globalissues.org .
- Curtis White, «Barbaric Heart: Capitalism and the Crisis of Nature», Orion (mai-juni, 2009), http:// orionmagazine.org/index.php/articles/article/4680
- For behandling av spekulasjonens og gjeldens rolle I USA-økonomien, se John Bellamy Foster and Fred Magdoff, The Great Financial Crisis (New York: Monthly Review Press, 2009) og Fred Magdoff og Michael Yates: The ABCs of the Economic Crisis (New York: Monthly Review Press, 2009).
- «Fears for the World’s Poor Countries as the Rich Grab Land to Grow Food», Guardian, 3. juli, 2009; «The Food Rush: Rising demand in China and West Sparks African Land Grab», Guardian, 3. juli, 2009.
- En kort diskusjon om europeisk ekspansjon finner du I Harry Magdoff and Fred Magdoff, «Approaching Socialism», Monthly Review 57, nr. 3 (juli-august 2005). Om forholdet som olje og gass har til krigene i Irak og Afghanistan, se Michael T. Klare, Rising Powers, Shrinking Planet (New York: Metropolitan Books, 2008).
- British Petroleum, BP Statistical Review of World Energy, juni 2009, http://bp.com; John Bellamy Foster, The Ecological Revolution (New York: Monthly Review Press, 2009), 85-105.
- David A. Vaccari, «Phosphorus Famine: A Looming Crisis», Scientific American, juni 2009: 54-59.
- John Terborgh, «The World is in Overshoot», New York Review of Books 56, nr 19 (3. desember, 2009), 45-47.
- Joseph A. Schumpeter, Business Cycles (New York: McGraw Hill 1939), vol 1, 73.
- Adam Smith, The Wealth of Nations, (New York: Modern Library, 1937), 14.
- Duncan K Foley, Adam’s Fallacy (Cambridge, MA: Harvard University Press, 2006).
- «Profit ‘Is not Satanic,’ Barclays Says, after Godman Invokes Jesus», Bloomberg.com, 4. november, 2009.
- Frans de Waal, «Our Kinder, Gentler Ancestors», Wall Street Journal, 3. oktober, 2009.
- J. Kiley Hamlin, Karen Wynn og Paul Bloom, «Social Evaluation by Preverbal Infants», Nature 50, nr 2 (22. November, 2007), 557-59; Nicholas Wade, «We May be Born with an Urge to Help», New York Times, 1. desember, 2009. Noe nyere forskning omkring dette er oppsummert på en nyttig måte I Jeremy Rifkin, The Empatic Civilization (New York: Penguin, 2009), 128-34.
- Karl Polyani, The Great Transformation (Boston: Beacon, 1944), 46.
- John Dewey, Selections from the Encyclopedia of the Social Sciences (New York, Macmillan, 1970), 536.
- Se C. B. Macpherson, The Political Theory of Possessive Individualism (Oxford: Oxford University Press, 1962).
- For en mer utdypende diskusjon om disse sakene se Magdoff and Magdoff, «Approaching Socialism», 19-23.
- For en diskusjon om makten til finansen i det politiske systemet i USA, se Simon Johnson, «The Quiet Coup», Atlantic Monthly, mai 2009.
- Julia Werdigier, «British Bankers Defend Their Pay and Bonuses», New York Times, 7. november, 2009
- For et moderne syn på reservearmeen se Fred Magdoff og Harry Magdoff, Disposable Workers, Monthly Review 55, nr 11 (april 2005), 18-35.
- Mathhew Miller and Duncan Greenberg, red., «The Richest People in America» (2009), Forbes, http://forbes.com; Arthur B. Kennickell, «Ponds and Streams. Wealth and Income in the U.S., 1989 to 2007», Federal Reserve Board Working Paper 2009-13, 2009, 55, 63;World GDP», http:// economywatch.com, tilgang 16. januar 2010; «World’s Billionaires», Forbes.com, 8. mars, 2007; Capgemini and Merrill Lynch Wealth Management, World Wealth Report, 2009, http://us.capgemini. com introduksjon.
- «How Many Recessions Have Occurred in the U.S. Economy?» Federal Reserve Board of San Francisco, januar 2008, http://frbsf.org ;National Bureau of Economic Research, «Business Cycle Expansions and Contractions, 17. januar, 2010», http://nber.org .
- Benjamin Barber, «A Revolution in Spirit», The Nation, 9. februar, 2009, http://thenation.com/ doc/20090209/barber.
- Paul Hawken, Amory Lovins, and L. Hunter Lovins, Natural Capitalism (Boston: Little, Brown and Co., 1999). For en detaljert kritikk av den «naturlige kapitalismens» ideologi, se F.E. Trainer, «Natural Capitalism Cannot Overcome Resource Limits», http://mnforsustain.org.
- «Gucci Joins Other Fashion Players in Committing to Protect Rainforests», Financial Times, 5. November, 2009.
- Daniel McGinn, «The Greenest Big Companies in America», Newsweek, 21. september, 2009. http://newsweek.com .
- Fred Magdoff, «The Political Economy and Ecology of Biofuels», Monthly Review 60, nr 3 (juliaugust 2008), 34-50.
- James Lovelock, The Revenge of Gaia (New York: Perseus, 2006), 87.105, Hansen, Storms of My Grandchildren, 198-204. Om den fortsatte faren ved kjernekraft, selv i sine siste fremtredelsesformer, se Robert D. Furber, James C. Warf og Sheldon C. Plotkin, «The Future of Nuclear Power», Monthly Review 59, nr. 9 (februar 2008), 38-48.
- For mer opplysning om fotosyntesen se http:// www.snl.no/fotosyntese (oversetters anm).
- Friends of the Earth, «Subprime Carbon?» (mars 2009), http://foe.org/subprimecarbon , og A Dangerous Obsession (november 2009), http://foe. co.uk ; James Hansen, «Worshipping the Temple of Doom» (5. mai, 2009, http://columbia.edu; Larry Lohman, «Climate Crisis: Social Science Crisis», kommer i M. Voss, red., Klimawandel (Wiesbaden: VS -Verlag), http://tni.org//archives/archives/lohman/ sciencecrisis.pdf.
- Se Hansen, Storms of My Grandchildren, 172- 77, 193-94, 208-22.
- Se Aubrey Meyer, Contraction and Convergence (Devon: Schumacher Society, 2000); Tom Athansiou og Paul Baer, Dead Heat (New York: Seven Stories Press, 2002).
- Karl Marx og Frederick Engels, Collected Works (New York: International Publishers, 1975, vol. 6. 327; Karl Marx, Capital, vol. 3 (London: Penguin, 1981), 447-48.
- For mer opplysninger om Via Campesina se http://viacampesina.org/en/ (oversetters anm.).
- For mer opplysninger se http://en.wikipedia.org/ wiki/Landless_Workers%27_Movement (oversetters anm.).
- Chávez Stresses the Importance of Getting Rid of the Oil Rentier Model in Venezuela, MRZine, http://mrzine.org (11. januar 2010).
- For arbeid med permakultur i Norge se http:// bergenokologiskelandsby.no/grupper/jorbruk/ frukthosting (oversetters anm.).
- James Gustave Speth, The Brigde at the Edge of the World (New Haven, Yale University Press, 2009), 195.
- Om planlegging, se Magdoff and Magdoff, «Approaching Socialism», 36-61.
- Se Helen and Scott Nearing, Living the Good Life (New York: Schocken, 1970). Scott Nearing var i mange år forfatter av World Events spalten I Monthly Review.
- Se Iain Bruce, The Real Venezuela (London: Pluto Press, 2008), 139-75.
- Om den metabolske rift se Foster, The Ecological Revolution, 161-200.
- C. James Kruse med flere, «A Modal Comparison of Domestic Freight Transportation Effects on the General Public, Center for Ports and Waterways», Texas Transportation Institute, 2007; http://americanwaterways.com; Mechanical Database website, Rail vs Truck Industry, tilgang; http://mecdb.com, 17. januar, 2010.
- For mer om vugge- til vugge prinsippet se cradle to cradle: http://en.wikipedia.org/wiki/Cradle_ to_Cradle_Design (oversetters anm.).
- William McDonough og Michael Braungart, Cradle to Cradle (New York: North Point Press, 2002).
- Se Miguel A. Altieri, «Agroecology, Small Farms, and Food Sovereignty», Monthly Review 61, nr 3 (juli-august 2009), 102-13.
- Mike Davis, Planet of the Slums (London; Verso, 2007).
- Intervju med Evo Morales av Amy Goodman, Democracy Now, 17. desember, 2009, http:// democracynow.org/2009/12/17/bolivian_president_ evo_morales_on_climate .
- Se Paul M. Sweezy, Postrevolutionary Society (New York: Monthly Review Press, 1980).
Relaterte artikler

Tre kriser – tre muligheter
Foto av: Flickr/Kulturlabor Trial&Error (link: https://www.flickr.com/photos/kulturlabor-trialanderror/)
På slutten av 2007 ble Al Gore og FNs internasjonale klimapanel hedret med Nobels Fredspris for å ha gjort verden oppmerksom på den klimakatastrofen vi står overfor, som følge av produksjon og forbruk av fossile brennstoffer.
Tidlig i 2008 hadde matvarekrisa blitt akutt.

Industrialisert jordbruk og globaliserte matvaresystemer ble fremstilt som kilder til billig mat og rikelig tilgang. Men maten er ikke billig mer. Den billige matens og den billige oljens tidsalder er over. Matvarekrisen, som først og fremst oppsto som føklge av økte priser i 2007 og 2008, har ført til opptøyer i mange land. Mellom 2007 og 2008 økte prisen på hvete med 130 prosent, mens prisen på ris ble fordoblet i løpet av de første tre månedene av 2008. Biodrivstoff, spekulasjon, ødeleggelse av lokale matøkonomier og klimaendringer har alt bidratt til økningen i matvareprisene. Klimaendringene forsterkes av industrialisert og globalisert jordbruk som baseres på fossilt drivstoff, og den påfølgende klimakrisen påvirker i sin tur matvaresikkerheten på flere måter, deriblant ved å bidra til større flommer, som i Iowa i 2008, og intensiverte og mer omfattende tørkeperioder, som den Australia opplevde i 2007. Globaliseringen har også ført til at lokale matvareøkonomier har blitt økt og at kontrollen til selskaper som Monsanto og Cargill over matvaresystemene har økt. Global integrasjon av jordbruket betyr i virkeligheten global kontroll over verdens matvaretilgang.
Matvareprisene begynte å øke som følge av eget marked ble forbundet med det globale markedet, særlig markedet for matoljer og hveteimport. Til å begynne med, i globaliseringens tidligste år, senket de dominerende agrobuisnessselskapene prisene for å tilegne seg markeder. Soyadumpingen på 1990- tallet er et godt eksempel. Nå som selskaper som Cargill har skapt avhengighet av import, øker de prisene. Videre driver spekulasjon i obligasjoner prisene ytterligere opp. Klimaendringer og kanaliseringen av mat til biodrivstoff bidrar også til trykket oppover på prisene internasjonalt. De økte internasjonale prisene viser med all tydelighet behovet for å fokusere på matvaresuverenitet. Både politisk og økonomisk er det fornuftig å fokusere på selvforsyning innenfor mat og jordbruk.
Samtidig som millioner sulter, har selskapsprofitten økt. Cargill opplevde at profitten økte med 30 prosent i 2007, Monsanto 44 prosent. Denne profitten vil øke etter hvert som monopolene styrkes. Monsanto økte prisen på maisfrø fra 100 til 300 dollar sekken. For en gård på 4 000 mål i USA, betyr dette økte utgifter på 40 000 dollar.
Den siste halvdelen av 2008 har vært preget av det finansielle sammenbruddet. Billioner har blitt brukt av myndigheter for å kjøpe ut banker og finansinstitusjoner. Likevel hjelper ikke dette. Akkurat som da Lille Trille falt, og «ingen mann i dette land, Lille Trille hjelpe kan,» er finanskollapsen symptomatisk for dypere problemer som ikke kan løses ved hjelp av forbindinger i form av oppkjøp og krisepakker.
Hvis symptomene behandler som sykdommen, vil de løsningene som fremmes for hver enkelt krise gjøre de andre krisene verre.
Industrielt biodrivstoff ble fremmet som en kur for oljeprisene og klimaendringene, men samtidig bidro det til å styrke matvarekrisen ved å kanalisere mais og soya til etanol og biodrivstoff. Det kreves 1,5 liter bensin for å produsere én liter etanol. For hver energienhet av fossile brennstoffer som brukes, får man igjen 0,778 energienheter av maisetanol, 0,688 energienheter av hurtiggrassetanol(1) og 0,534 energienheter av soyaetanol. Pimentel og Patzek(2) ble kritisert av amerikanske myndigheter for å ta med den energien som benyttes til å bygge nye raffinerier. Dette er like fullt nye energiinvesteringer som skaper nye utslipp, og Pimentel og Patzek gjør rett i å ta dem med når de regner ut den totale energibalansen.
I 2006 brukte USA 20 prosent av maisen som ble høstet til å produsere om lag 18 milliarder liter etanol, noe som kun erstattet én prosent av oljeforbruket. Selv om hele maishøsten ble brukt til å lage etanol, ville det kun være tilstrekkelig til å erstatte sju prosent av oljeforbruket. Selv om all mais og soya i USA ble brukt til drivstoff, ville det bare erstattet tolv prosent av bensinen og seks prosent av dieselen. All solenergien som i dag absorberes av alle grønne planter i USA – inkludert jordbruk, skog og plener – tilsvarer kun halvparten av det fossile brennstoffet som forbrukes i løpet av ett år. Dette er åpenbart ikke noen løsning på verken høye oljepriser eller klimakaos.
Biodrivstoff har også bidratt til spekulasjon i jordbruksvarer, som igjen er knyttet til matvare- og finanskrisen.
Løsningene som kom frem på verdenstoppmøtet om mat og klimakrisen i juni 2008, fokuserte på økt tilgang på kunstgjødsel og hybridfrø. Kunstgjødsel er imidlertid en viktig bidragsyter til den globale oppvarmingen. I følge Klimapanelets rapport fra 2007, er nitrogenbasert gjødsel ansvarlig for 38 prosent av klimautslippene fra jordbruket. Og som klimagass er nitrogenoksid 300 ganger så dødelig som karbondioksid.
Mat-, finans- og klimakrisa er gjensidig forbundet – det samme er løsningene.
Et jordbruk som baserer seg på kjemiske og genmanipulerte organismer, er et jordbruk som er avhengig av finanser og kreditt for å kjøpe dyre eksterne innsatsfaktorer. Kreditt fører til gjeld, og gjeld fører til at bønder begår selvmord. I følge offisielle tall har mer enn 160 000 bønder tatt livet sitt i India siden 1997, da frøsektoren ble «liberalisert » og frømonopoler tillatt å oppstå.
Et jordbruk som baserer seg på kjemikalier og kreditter, er et jordbruk som kontrolleres av store selskaper. Fem gengiganter kontrollerer verdens frø og agrokjemiske tilførsel. Fem frøgiganter kontrollerer matvaretilgangen. Når selskaper kontrollerer jordbruket, blir frø og mat gjort om til varer. Vareøkonomien maksimerer selskapers profitt. Profitten blir den viktigste beveggrunnen for jordbruket, ikke omsorg for jorda, for arter, for mennesker. Som en vare blir maten kanalisert der det er høyest profitt. Den går til å drive biler, ikke mette mennesker. Verdensbanken har anslått at 75 prosent av veksten i matvareprisene kommer av kanalisering av mat til biodrivstoff. De siste 25 prosentene kommer fra spekulasjon blant hedgefond og investeringsbanker – de samme kreftene som forårsaket det finansielle sammenbruddet. Om de ikke kontrolleres, kan de også skape et matsammenbrudd og massehunger. Agribusiness Accountability Initiative (AII) har slått fast at «omfattende varemarkedsspekulasjon … har presset opp prisene på hvete ut av rekkevidden til hundrevis av millioner av mennesker verden rundt.» I følge FNs organisasjon for ernæring og landbruk var prisen på mais 30 prosent og soyabønner 40 prosent over det markedsmekanismene i seg selv kunne forklare i april 2008. Dette handler ikke om tilbud og etterspørsel, det handler om å satse på et globalt kasino. Som Michael Masters og Adam White(3) uttalte:
«Når spekulanter legger store penger inn i varemarkedet og kjøper store mengder obligasjoner går prisene opp. Når de trekker ut store mengder penger og seller obligasjoner, går prisene ned.»
Finanskrisen, matvarekrisen og klimakrisen har felles røtter i en økonomi som er basert på gjeld – gjeld til naturen, bønders gjeld og innbyggeres gjeld. Det er en økonomi som styres av fantasi – fantasien om selskaper som virkelig personer, fantasien om derivater og obligasjoner, fantasien om at selskaper som Monsantio «finner opp» frø som er deres «intellektuelle eiendom», fantasien om at gjødsel for jorda kommer fra gjødselfabrikker og fantasien om at mat som en vare kan fø mennesker. Alle de tre krisene med felles røtter har også en felles løsning. Løsningen er å leve i tråd med Gaias lover og innse at virkelig rikdom er naturens rikdom og at det i natur-økonomien er overflod og rettferdighet og mat til alle.
Økologisk jordbruk basert på økologiske lovmessigheter er løsningen på matvarekrisen, klimakrisen og gjeldskrisen.
Økologisk jordbruk basert på biomangfold skaper mer næring og mat per mål enn industrielt jordbruk. Det reduserer utslippene og demper klimaendringene, samtidig som det også hjelper til med tilpasningen til dem.
Og det frigjør bønder fra forgjelding og selvmord.
Når det gjelder biologisk mangfold og jorda trenger vi ikke kreditt, kapital og skjemikalier. Ikke genmanipulert, kjemikaliefritt og gjeldsfritt jordbruk er løsningen på den trehodete krisen. Den trehodete krisen gir oss en mulighet til å styrke bevegelsen vår og gjennomføre overgangen fra kjemikalier og genmanipulasjon til biologisk mangfold, fra selskaper til virkelige mennesker, fra fiktiv finans på Wall Street til den virkelige verdien som skapes av bønder som arbeider med naturen og Terra Madre.
Noter:
- Hurtiggrass («Switchgrass») – hurtigvoksende staude som vokser i store deler av USA.
- David Pimentel, økologiprofessor ved Cornwell University, og Tad W. Patzek, ingeniørprofessor ved University of California, presenterte i 2005 en rapport der de konkluderte med at produksjon av bioenergi forbrukte mer energi enn den energien som ble produsert. Forskningsartikkelen kan leses på http://www.journeytoforever.org/biofuel_library/ Pimentel-Tadzek.pdf.
- Michael Masters og Adam White driver hvert sitt investeringsfirma, og har ved flere tilfeller publisert rapporter og analyser som er ment å forklare og spå om den amerikanske økonomien.
(Artikkelen er oversatt av Mathias Bismo)
Relaterte artikler

Klimakollaps
Foto av: Flickr/Kulturlabor Trial&Error (link: https://www.flickr.com/photos/kulturlabor-trialanderror/)
Alarmklokkene går over hele kloden. De ringer så intens at de mest overdøver hverandre, og vi veit ikke hva slags strakstiltak vi skal sette inn. Meldingene er så altomfattende at det nytter ikke med enkelttiltak. Vi er nødt til å endre ikke bare livsform, men også samfunnsform. Den kapitalistiske produksjonen basert på billig fossilt brensel er i ferd med å få naturen til å kollapse.
Frode Bygdnes er sentralstyremedlem i AKP og fylkestingsrepresentant for RV i Troms
Den globale oppvarmingen er et faktum. Den øker i styrke og konsekvensene ser ut til å bli den største miljøødeleggelsen siden dinosaurene døde ut, den gang for 65 millioner år siden da et himmellegeme braste inn i Yucatan-halvøya. Denne gangen er klimaendringene menneskeskapte. Klimagassene som menneskene slipper ut, er den avgjørende faktor. Planeten vår har feber på grunn av drivhuseffekten. Temperaturen på jorden er allerede blitt så høy at den er i ferd med å påvirke livet både til planter, plankton, fisk, dyr og mennesker.
Den australske forfatteren Tim Flannery beskriver oppvarminga av lufthavet i boka Værmakerne. Fossilt brensel som kull, olje og gass er rester av organismer som i millioner av år trakk karbon ut av atmosfæren. Når vi nå forbrenner dette, frigjør vi i vår generasjon det karbon som er blitt magasinert i jorda opp gjennom jordas levetid. "Vi graver opp de døde, og det er farlig for de levende."
Isen i Arktis
Arktisk Råd kom allerede i 2004 ut med en alarmerende klimarapport ACIA (Arctic Climate Impact Assessment). Her dokumenterte forskerne fra alle de arktiske landene raskere og kraftigere klimaendringer på jorden. Ingen steder på jorden har disse endringene vært raskere og vil gi større konsekvenser enn i Arktis.
Arktis og Antarktis er virkelig motsatte poler. Arktis er hav med land rundt. Antarktis er land med hav rundt. Dermed er det isbreer i sør og havis i nord. Isbreer kan være kilometervis tykk, mens havisen er bare noen meter. På 1970-tallet var havisen 3,1 meter i gjennomsnitt, nå er den under 1,8 meter. På 30 år er havisen allerede halvert. Reaksjonstida på den globale oppvarminga er større i nord fordi havisen er mindre stabil. I nord har vi bare store breer på Grønland, ellers er kysten mot Polhavet mye tundra. Og tiner tundraen, så slippes løs metangass (CH4), en gass som gir 20 ganger så kraftig drivhuseffekt som karbondioksid (CO2).
I Antarktis ligger gjennomsnittlig isgrense ved 60 grader bredde sør. I nord tilsvarer dette samme breddegrad som Oslo eller sydspissen av Grønland. Dermed er det også arealmessig mer enn dobbelt så mye is i sør som i nord.
Energien kommer fra sola. Når solstrålene treffer is, så reflekterer 90 % av energien tilbake til verdensrommet. Fra vegetasjon og landområder reflekterer bare 20 %. Når sollyset treffer vann, så absorberes 90 % av solenergien. Denne energien er med på å varme opp sjøen. I Polhavet blir dette dramatisk. For etter hvert som havisen trekker seg tilbake, vil store havarealer av Polhavets randområde avdekkes. Det er ytterkantene av sirkelen som gir de store arealene. Dobler en radien, blir arealet i sirkelen 4 ganger større.
Enda mer dramatisk er dette når en tenker på fysikklæren. Det trengs nesten like mye energi for å smelte et kilo is som det trengs for å varme opp en liter vann fra 0 til 100 ºC.
Får vi et isfritt Polhav, vil temperaturen i havet øke dramatisk. Så lenge det er is, vil temperaturen i dette havet forbli rundt nullpunktet.
Vitenskapsfolk fryktet i 2004 at vi kunne få et isfritt polhav innen 2070. De senere tall har heller antydet en enda tidligere fjerning av havisen. Temperaturen stiger raskere, og havisen kan smelte på bare få år. Gjennomsnittemperaturen i Barentshavet har økt dramatisk. 3,5 grader er dramatisk, for da er det ikke lenger sørpete isvann.
I dag fungerer iskanten som ei vannpumpe for Golfstrømmen. Når den varme havstrømmen treffer iskanten i Barentshavet, synker den ned og vi får en understrøm ut i Grønlandshavet hvor havvannet kan returnere til Atlanteren. Denne sirkulasjonen er en forutsetning for Golfstrømmen som gjør at det kan bo folk langs verdens nordligste isfrie kyststripe.
Når iskanten trekker seg nord for Svalbard, veit vi ikke hva som kan skje. I beste fall vil det bare svekke Golfstrømmen og Norge vil kunne få samme klima som i Nord-Canada. Vi kan altså oppleve at den globale oppvarminga fører til kaldere klima på vår kyst, men det er da mest bare et nordisk problem. For det dramatiske vil være om Golfstrømmen fortsetter inn i Polhavet. Da vil både varmt vann og salt vann strømme inn i polbassenget. Det kan være med på å gjøre havstrømmene ustabile.
Havstrømmen kan endre seg. Følgene av at Golfstrømmen synker ned nord for Svalbard betyr at den går ned i Polhavet. Barentshavet er et hav på mellom 200 og 300 meter, mens Polhavet er et hav på 5.000 meters dyp. Det er brådjupt nord for Svalbard, Frans Josefs land og Grønland. Vi kan få en helt ukjent sirkulasjon, som kan smelte havisen neden i fra.
Det renner flere store elver ut i Polhavet, og dette er et ganske lukket hav. Vi har derfor mye kaldt ferskvann, i hvert fall i de øvre lag av Polhavet. Å få varmt saltvann fra Atlanteren til å strømme inn i Polhavet, kan ytterligere påvirke smeltingen.
Norge er en kyststat som skulle ha et særdeles ansvar for å overvåke og forske på dette havområdet. Derimot tyder både Stortingsmelding nr 30/2005 (Muligheter og utfordringer i nord) og Regjeringens siste strategidokument, som ble lagt frem 1. november i Tromsø, på at myndighetene først og fremst er opptatt av mulighetene et mer isfritt polhav gir for olje- og gassutvinning.
Biomasseproduksjon
Iskanten er like produktiv som fjæra vår. Denne produktive sonen er i ferd med å smelte bort. Det er her mye av algekonsentrasjonen er. Allerede Nansen oppdaget isalgene under isen. Konsentrasjonen er så stor at isen kan ta en gulaktig farge. Denne produksjonen er viktig grunnlag for biomassen som produseres i blant annet Barentshavet; verdens fiskerikeste hav.
Barentshavet er produktivt på mange arter, men de tre mest lønnsomme artene er lodde, sild og torsk. Lodda ga oss i 1977 hele 30 millioner hektoliter, og hvert år frem til 1983 ble det fisket over 16 millioner hektoliter.
Sild var den dominerende fiskebestanden i Nord-Europa, som før 1970 bredte seg fra Nordsjøen til Barentshavet. Fangsttoppen var i 1969 på 17 millioner hektoliter sild.
Størrelsen på den norsk-arktiske torskebestanden var på over 6 millioner tonn like etter 2. verdenskrig. Krigen hadde om ikke annet gitt torsken litt fred. Bestanden er mindre enn de nevnte pelagiske artene, men likevel så stor mengde at vi kanskje skal sammenligne med Norges befolkning. Grovt regna var denne biomassen 30 ganger større enn vekta av den norske befolkning.
I 2006 antar havforskerne at det ble fiska bort i mot 700.000 tonn torsk i Barentshavet. Hvis vi tenker oss at denne mengden hadde blitt delt på innbyggerne i Norge, ville hver og en av oss, store og små, fått 200 kg torsk i fjor. Gjennomsnittsfamilien ville kunne ha et tonn torsk i året til eget konsum. I tillegg har vi hysa, seien, blåkveita, uer, reka og de førstnevnte artene lodde og sild. Vi har en blå åker utafor kysten vår, som er så produktiv at det er en samfunnsfallitt om det er noen som sulter i landet vårt.
Det er ikke at vi spiser for mye fisk som gjør at alle disse kommersielle fiskeslagene er trua med nedfisking. Torsken er kommet på rød-lista over truede arter først og fremst pga høstingsmønsteret. Det uregistrerte piratfisket er beregna til å utgjøre en fjerdedel av det som taes opp. Heller ikke våre egne trålere høster optimalt. Med kvoter bundet til båt og personer, inviterer myndighetene til miljøkriminalitet som å kaste ut feil fisk, småfisk og fisk som det ikke betales så godt for. I tillegg tillater myndighetene fiske i oppvekstområdet i Barentshavet. Dermed tillater en å høste på ungfisk fremfor å la den vokse til kjønnsmoden fisk. Og hadde vi latt den vandre selv til kysten vår, så ville vi ha spart drivstoff for å hente den i Barentshavet. Det dreier seg om å spille på lag med naturen i stedet for å trosse den.
Våre rike fiskebestander er truet av rovfiske, særlig i Barentshavet. Enda mer alvorlig blir det om iskanten trekker seg lengre nordover. Da forsvinner halvparten av den produktive sonen. Like lite som vi mennesker kan spise gress, kan fisken spise planteplankton. Biomasseproduksjonen i dette havområdet er basert på tre dyreplankton; ishavsåte, rødåte og krill. Det er disse tre som i hovedsak overfører energien fra planteplankton til fisk. Med bare tre arter, er dette økosystemet meget sårbart. Ishavsåta lever lengst nord, og det er lodda som i størst grad beiter på denne nord for polarfronten. Denne arten vil sannsynligvis forsvinne med isen.
Isen fra Polhavet tilfører Barentshavet kaldt næringsrikt ferskvann. I Barentshavet blandes dette med varmt saltvann fra Golfstrømmen i et havområde som på det dypeste er 300 meter. Vi får et produktivt hav fra bunn til overflata, vi får både bunnfisk og pelagisk fisk i rikt monn.
Med den globale oppvarminga, lanseres ideer om at vi skal få nye fiskearter som makrell å fiske på. Slike utsagn er tøv. For det første øker ikke primærproduksjonen av åte og krill. Derfor vil det kun være snakk om å bytte ut arter ved at makrell kan fortrenge for eksempel sild.
For det andre så endres premissene for Barentshavet dramatisk dersom iskanten trekker seg lengre nord. Ikke får vi kombinasjonen isvann og atlanterhavsvann, ikke får vi kombinasjonen iskant og grunt vann. Når isen smelter nord for Svalbard, vil planteplanktonet synke til 5.000 meters dyp og vi står igjen med bare kyststripa som produsent for biomassen.
Ut fra algeproduksjonen kan en forvente at Barentshavet i hvert fall vil halvere sin produktivitet. For menneskeheten får vi håpe at grunne havområder nord for Sibir kan erstatte dette produksjonstapet. Men det er tvilsomt om vi vil få det optimale oppvekstområdet vi har i Barentshavet.
Norge har derfor all grunn til å begrense tilgangen på fossilt brensel så lenge det er den som forårsaker den globale oppvarminga. Selv om det er store penger med oljevirksomheten, så er det en engangsressurs. Fisket kan være en evigvarende ressurs. Her står menneskelig fornuft i motsetning til kapitalens grådighet. Dessverre er det kapitalismen som rår.
Urfolk
Selv om hele kloden vil tape på en økologisk utarming av områdene rundt Nordpolen, så er det først og fremst urbefolkningen som må ta konsekvensene. Det har bodd urfolk opp mot Polhavet så lenge en kan se bakover i tid. Funn av skinnbåter finner en rundt hele Arktis. Urbefolkningene i nord er mange og spredt. Vi kjenner mest indianere, inuitter, samer og nenetsere pluss mange små etniske grupper østover i Sibir.
Det er først og fremst disse menneskene som får ødelagt sitt livsgrunnlag. De har større rett til nordområdene enn vi urbaniserte europeere, for ikke å snakke om de som har båt på børs og som gjør det de kan for å privatisere eiendomsretten til en fellesressurs.
Populasjonen nord for polarsirkelen er grovt anslått til 3,5 millioner mennesker. Det er riktignok litt mindre enn Norges befolkning, men de representerer mange forskjellige kulturer. Prosentvis er det flest urfolk på Grønland, Canada og Alaska. Litt lavere prosentandel i Norge og Russland. Men som vi veit så er samemantallet hos oss alt for lavt. Også i Russland har det vært en kraftig integrering med fjerning av etnisk tilhørighet under Sovjetstaten. Tallene er derfor større enn hva de offisielle statistikker viser. De fleste av oss 3,5 millionene er urbefolkning. Det er viktig å synliggjøre oss, fordi det vil måtte bremse denne "no man's land"-holdningen som ressursjegerne prøver seg på. Sametingets krav om ressursene i Barentshavet, er ikke bare rimelig, det er selvsagt. Urfolket driver ikke bare med rein, noe skinnbåtfunnene vitner om.
Daværende sametingspresident Magga sa i 1993 som en saksopplysning: "Dette er ingen villmark, og jeg er ingen villmann." Her nord bor det folk. Vi må ikke miste fokuset på folk.
Vi som bor her har rettigheter. Også den tradisjonelle norske kystbefolkningen må sees i denne kategorien. Samfunnene langs hele kysten er meget sårbare for dagens politikk. Ressursene tilhører oss, og hvis vi finner det mest hensiktsmessig å la olje- og gassressursene ligge urørt, så må vi ha rett til det. Det er urimelig at vi skal bære risikoen for den virksomheta industrilandene ønsker. Eller som en leser fra Andøya skrev: "Hva skal vi på liv og død med mer oljerikdommer, når det norske folk ikke får noen goder tilbake, bare offentlig armod?"
Olje og gass
Norge er verdens 3. største eksportnasjon av olje og gass og står dermed for store utslipp av klimagasser både direkte og indirekte. Det høge tempoet i olje- og gassutvinningen gjør Norge til en versting når det gjelder utslipp av klimagasser. Som oljeproduserende land har Norge et stort moralsk ansvar for den globale oppvarmingen. Vi har muligheten til å begrense tilgangen på fossilt brensel. I stedet har innvesteringene på norsk sokkel i 2006, for første gang passert 100 milliarder kroner. I løpet av neste år vil oljevirksomheten kunne komme opp i rekordinvestering på110 milliarder. Dette vil bli tidenes oljerekord leda an av den rød-grønne regjeringa. Regjeringen starter stadig nye forurensede prosjekter og lovnadene om miljøvennlige tiltak brytes en for en.
Med erklæringa på Soria Moria lovet regjeringa CO2-frie gasskraftverk innen 2009. Anlegget på Kårstø var et slikt anlegg. Nå viser det seg at dette anlegget ikke lar seg realisere som CO2-fritt før i 2012 i følge NVE sin siste rapport nr. 13. Regjeringa har også gitt tillatelse til oppstart av forurensede kraftverk på Mongstad. Det fremstilles som vi skal bygge noe nytt, og derfor må en tillate oppstart av gasskraftverkene før renseanleggene er på plass. Det første kraftverket med fullskalarensing ble bygget i USA for 25 år siden. På Mongstad vil renseanlegget i beste fall være ferdig først i 2014. Gasskraftverket for LNG-anlegget på Melkøya vil også starte opp i nær fremtid. De seks til syv neste årene vil Norge derfor øke sine CO2-utslipp dramatisk. Regjeringa har altså gitt oss falske lovnader i regjeringserklæringa, når den sier at vi skal oppfylle forpliktelsene om å redusere utslippene av klimagasser med 1 % over 1990-nivået innen Kyoto-periodens utløp i 2012. Denne erklæringa fra Soria Moria innfridde ikke en gang Kyotoavtalen som krevde 5 % under 1990-nivå. Realitetene er derimot at vi har allerede økt utslippene med 11 % siden 1990 og vil komme til å øke utslippene ytterligere frem til år 2012.
Vi gjør oss rik på olje og gass. Vår oljeproduksjon gir superavkastninger som nå hoper seg opp i utenlandske fond. Disse avkastningene vil den rød-grønne regjeringa ikke bruke her i landet, heller ikke til å forske frem alternativ energi eller miljøfremmende innvesteringer for fremtida. Norge burde påta seg ansvar med å fremskaffe alternativ energikilder for å gjøre olje og gass overflødig.
I arbeidet med rensing av gasskraftverk, må en og kvitte seg med avfallet CO2. Noe CO2-gass planlegges brukt som drivgass for økt oljeutvinning, EOR (Enhanced Oil Recovery). Mesteparten skal lagres under havbunnen i reservoarer, som en håper er stabile nok. En foreslår å bruke feltet Sleipner og Kystnære Utsira. Andre felt er vurdert som mindre sikkert. Men hvor sikkert det er, har man ingen garanti for. Oljevirksomheten kan ha endret grunnforholdene i disse reservoarene, som har holdt tett i tusener av år. Videre skal en transportere gassen inn i reservoarene som i seg selv kan skape lekkasjer og svinn. Nye lettvinte løsninger som å sende CO2 tilbake til borehullene, kan fort fremme nye miljøproblemer, kanskje ikke for lufta, men med forsuring av havene. PH-verdien i havet er i ferd med å minke. Faren for lekkasjer med CO2 til havene er dramatisk. Forsuring av havene ødelegger ikke bare korallrevene og skalldyrene, men de viktige planktonartene. Dermed trues de større marine næringskjedene.
Jorda er en blå planet fordi vi har så mye vann, og det meste av livet lever i det blå element. Derfor kan det hende at det største problemet med CO2-utslipp til atmosfæren, vil bli forsuring av havet og ødelegging av livet her. Selv om havene vil hente mesteparten av CO2-tilførselen fra lufta, så vil vår løsning med å pumpe CO2-gassen ned i havbunnen med stort trykk, bli symbolet på uvettige og desperate løsninger som heller forverrer problemene i fremtida. Et surere og varmere hav evner i mindre grad å ta til seg CO2.
Vi mennesker lever ikke i sjøen, så derfor er det ikke politisk vanskelig å feie problemet bort under mottoet, ute av syne, ute av sinn. NVE sin rapport om CO2-håndtering på Kårstø har ingen konsekvensutredning ved svinn av CO2 i sjøen. Det spørsmålet er overlatt til Petroleumstilsynet ved eventuell behov for utslippstillatelse, og en ber om rask avklaring så det ikke skal påvirke fremdriften i prosjektet.
I CO2-regnskap fremstilles det som Norge bare står for 2 % av verdens utslipp på 30 milliarder tonn årlig. Tross vår lille andel, så er vi en av verstingene når vi deler dette på innbyggertallet. Våre utslipp er beregna til en plass mellom 6 til 12 tonn CO2 per person i året. Utslippene må regnes ut fra produktenes energibehov. I så fall skulle norsk forbruksutslipp for 4,5 millioner mennesker bli et sted mellom 25 til 50 millioner tonn. Offisielt pynter Norge på sitt CO2-regnskap ved at en ikke tar hensyn til den CO2-gassen som produseres utenfor våre grenser. Vi importerer en stor del av vårt forbruk, og det vil derfor ikke være nok å bare se på den forbrenning som skjer her i landet. Selv om produksjonen av forbruksgjenstandene har vært i utlandet, så er det vi som kjøper dem som må stå til ansvar for alle kostnadene. Grovt regna er det hevda at vi trenger fire jordkloder, hvis verdens folk skulle oppnå vår levestandard.
Vi har ikke bare et ansvar for å informere og varsle verden om farene, vi har et ansvar for å gå foran med et godt eksempel hvis vi skal kunne bevare vårt eksistensgrunnlag her nord.
Den beste måten er å blokkere borehullene for å begrense tilgang på fossilt brensel og redusere forbruket ved å reparere i stedet for å kjøpe nytt. Begge de tiltakene er en krigserklæring mot kapitalismens vareproduksjon.
Naturens premisser
Media sin oppmerksomhet for klimaoppvarmingen, viser seg mest i sensasjonsoppslag. Det være seg naturkatastrofer eller at mangel på snø truer skisporten. I mindre grad er det vilje til å stille spørsmål med vårt ansvar ved å tilføre verden fossilt brensel. Det er ingen vilje til å stille spørsmål om det er samfunnet vi har som er årsaken til den ulykksalige situasjonen vi er kommet i.
Klimakrisen kan stå som en god illustrasjon på hvor sårbar naturen er og at naturen setter fysiske grenser vi må forholde oss til. Den kapitalistiske produksjonsmåten med uhemmet rovdrift på naturen i jaget etter kortsiktig profitt, kan ikke gå i lengda. Vi må innordne oss etter de betingelsene naturen setter med vår menneskelige aktivitet. Varsom og skånsom utnyttelse av naturressursene står i motsetning til kapitalistisk krav om mest mulig avkastning og størst mulig effektivitet. Vi må ha et samfunn som kan ta hensyn også til de betingelser naturen rundt oss setter. Alle levende organismer samvirker med hverandre hele tida. Betingelsene for liv på jorda er viktigere enn kortsiktige økonomiske gevinster.
Det er allsidigheta i naturen som er vår arv og vår rikdom. Vi må se på dialektikken i naturen, hvordan mangfoldet skaper en evig utvikling. Også det biologiske mangfoldet med mange arter er en forutsetning for en mest mulig sunn og frisk klode.
For ikke å ødelegge mangfoldet ved vår menneskelige produksjon, må vår strategi være å fremheve småskalaproduksjon. Vi må prøve å bevare artenes naturlige miljø. Det kan vi bare oppnå ved at verdens folk sjøl får herredømme over ressursene. Den private eiendomsretten til naturressursene må oppheves. Det er den kapitalistiske produksjonsmåten som ødelegger naturen. Menneskene kan organisere seg på annen måte enn den kapitalistiske, vi kan ha et samfunn bygd opp om kollektive ideer og kollektivets interesser. Av hensyn til livet på jorda må vi organisere en ny type sosialisme som tar hensyn både til mennesker og natur.
Det er altså ikke bare regjeringa vår og regjeringene i de vestlige land som må fjernes. Det er kapitalismen som må styrtes, om vi skal bevare naturen, klimaet og ressursene på og utenfor kysten vår. For småskalaproduksjonen, felleseie og distriktsbosetting, passer best for et sosialistisk Norge.