Morten Conradi og Alf Skjeseth:
Osvald – storsabotøren Asbjørn Sunde
Spartacus Forlag, 2015, 356 s.

Å lese Morten Conradi og Alf Skjeseth bok om Osvald, Asbjørn Sunde, er å lese et stykke spennende krigshistorie fra motstandskampen i Norge under annen verdenskrig. Men mer enn det. For bak navnet Osvald og Osvaldgruppa skjuler det seg en av de mest markante myteomspunnede, og ikke minst omdiskuterte skikkelser i norsk krigs og tidlig etterkrigshistorie. Asbjørn Sunde, kommunisten, spaniakjemperen, mannen som bygde opp og ledet Osvaldgruppa, den mest effektive motstandsorganisasjonen i Norge under krigen. Og den samme Asbjørn Sunde som i 1954 ble spiondømt og sonet 8 års fengsel. Ja, fortsatt i dag 70 år etter krigens slutt er betydningen av Osvaldgruppas krigsinnsats kilde til hissig uenighet. Ikke minst ser man at dette ligger som et bakteppe i krangelen om oppsetningen av «Osvald-monumentet» ved Oslo S.

Hva var det som drev Asbjørn Sunde, og hvilke motiver lå til grunn for de valgene han gjorde? Noe av svaret på finner man i Conradi/Skjeseths bok, men man kan også lese det ut fra den selvopplevde krigshistorien, i boka Menn i mørket som Sunde gav ut få år etter at krigen var avsluttet. Et spørsmål som melder seg i den sammenhengen, er om krigen for Sundes del egentlig var over, eller om den hadde gått inn i en ny fase? Et ikke helt urimelig spørsmål. For etter seiersrusen fra aprildagene i 1945 hadde lagt seg, gikk Norge få år senere inn i den av den kalde krigsperioden, hvor tidligere motstandshelter ble stemplet som potensielle landssvikere.

NKP som ved det første valget etter krigen hadde rekordoppslutning på 11,9 prosent og 11 stortingsrepresentanter, mistet alle sine representanter ved valget i 1949, og falt dermed ut av Stortinget. Bakgrunnen for katastrofen som rammet NKP, var langt på vei forårsaket av hetsen og kommunisthatet som Gerhardsens Kråkerøytale innledet. Men ikke bare av den grunn. Den åpne striden mellom Furubotn og Strand Johansen, fløyer innad i partiet, medvirket også til dette. Dramatikken i denne striden og Asbjørn Sundes rolle – som ikke var partimedlem! – blir godt beskrevet Conradi/Skjeseth.

Sett på bakgrunn av den massive propagandaen som startet rundt 1948, er det derfor ikke så merkverdig at flere enn Sunde må ha følt at en ny krig var i emning. Denne gang rettet mot Sovjetunionen. Den tidligere allierte fra krigsårene ble med ett anklaget for å være den største trusselen Norge sto overfor. Dermed ble det å være kommunist og sympatisør med Sovjet ansett som et potensielt landssvik. Frykten for et russisk angrep var og et av de viktigste argumentene for at Norge skulle bli medlem av NATO. At Sunde og flere med ham forsto at de var i overvåkningspolitiets søkelys, viser ettertidens avsløring av de konkrete interneringslistene som var utarbeidet. Dette var lister med folk som Overvåkningspolitiet anså som potensielle femtekolonnister, og derfor de som først skulle «tas hånd om».

Ut fra kapitlene i boka til Conradi/Skjeseth som handler om etterkrigsårene og tida fram til spiondommen mot Sunde i 1954, skjønner man at den erfarne motstandsmannen, som hadde vært i mer eller mindre sammenhengende strid siden den spanske borgerkrigen, var på vakt. Og det virker troverdig at han igjen, som man kan lese i boka, forberedte en ny organisasjon. Selvfølgelig var Sunde fullt klar over at han konstant befant seg i Overvåkningspolitiets søkelys. Denne overvåkningen foregikk jo gjennom flere år, og krevde mesteparten av Overvåkningspolitiets resurser. Ofte foregikk det en ren «katten og musen»-lek der politifolkene febrilsk prøvde å holde tritt med Sundes finurlige krumspring i forkant av hans møter med russiske diplomater.

Men var Asbjørn Sunde spion? I så fall hadde den høyprofilerte og åpent sovjetvennlige kommunisten svært dårlige odds mot seg for å kunne fungere som spion. Bryhns folk i Overvåkningspolitiet hadde etter alle årene hvor de nærmest «satt» på ryggen til Sunde, full oversikt med alt han foretok seg. Men samtidig lå det et overhengende press på overvåkerne om å levere resultater som kunne holde i en rettssal. Ikke minst kom dette kravet fra de myndighetene som gav bevilgninger til oppbyggingen av politiets overvåkningsorganisasjon. Så da man omsider i 1954 mente å ha nok på Sunde til å kunne reise tiltalte, var det allikevel et nokså spinkelt materiale tiltalen bygget på. Riksadvokatens la ned påstand om 12 års fengsel. Dommen ble 8 år.

Mye av bevismaterialet mot Sunde var hemmelighetsstemplet, og er det fortsatt! I tillegg ble deler av rettssaken som lå til grunn for denne dommen, ført for lukket rett uten offentlig innsyn. Skyldig i spiontiltalen eller ikke? Det var lagt ned alt for mye prestisje i denne saken for å få Sunde dømt til at kunne ha blitt frifunnet.

Asbjørn Sunde var kontroversiell lenge før krigen. Alt i årene før han reiste fra Kopervik på Karmøy og bosatte seg og giftet seg i Horten i 1936, hadde han et rykte som radikal revolusjonær kommunist, en som ikke bøyde seg for øvrighetspersoner. Heller ikke Arbeiderpartiets klassesamarbeidslinje hadde Sunde mye til overs for. Slike holdninger og en grunnleggende tro på at et annet mer rettferdig samfunn var drivkraften som gjorde at Sunde støttet opp om sovjetstaten, som i 30 årenes kriserammede Europa ble selve symbolet på at et samfunn var mulig der arbeiderklassen hadde makta. Men samtidig som den europeiske krisa med enorm arbeidsløshet og stor sosial nød bredte seg, vokste det fram et annet og svært urovekkende svar på krisa. For i ruinene etter det borgerlige samfunnets fallitt grodde den italienske fascismen og den tyske nazismen. De norske kommunistene med partiet NKP i spissen var blant de aller første som var klar over hvilken fare disse ytterst reaksjonære bevegelsene representerte.

Da de spanske fascistene med general Franco støttet av italiensk og tysk militærmakt gikk til angrep på Spanias republikanske folkefrontregjeringen, ble NKP det organisatoriske leddet som hjalp de frivillige som ønsket å reise til Spania for å kjempe for den spanske republikkens eksistens. Asbjørn Sunde var en blant de mellom 225 og 255 som dro. I januar 1937 reiste han sammen med fem andre for å slutte seg til den internasjonale brigaden i Spania. Det skulle gå halvannet år før han vendte tilbake til Norge. Ikke lenge etter hjemkomsten marsjerte soldater fra den samme svarte reaksjonen som Sunde hadde kjempet innbitt mot i de spanske skyttergravene, opp Karl Johans gate i Oslo.

De frivillige som deltok i den spanske borgerkrigen, kom fra mange europeiske land. Disse menneskene var blant de første som fikk erfare hva fascisme og nazisme sto for. Ikke minst tyske kommunister som iherdig ble forfulgt av Hitlers naziregime, så tidlig hva som var i emning. Den tyske kommunisten og riksdagsmannen Ernst Wollweber som måtte rømme landet, bygde opp en internasjonal sabotasjeaksjon som sto under sovjetisk lederskap. Denne organisasjonen hadde som mål å ramme tysk og italiensk skipsfart. Wollwebers dristige sabotører utførte i flere land mange vellykkede sabotasjeaksjoner mot tyske og italienske skip. Ofte var det dynamitt smuglet ut fra gruvene i Kiruna som sendte skipene til bunns. Asbjørn Sunde var en av de norske sabotørene i Wollwebers organisasjon. Wollweber som var gift med en norsk kvinne, bosatte seg i Norge, men måtte rømme til Sverige etter den tyske okkupasjonen. Der satt han i svensk fangenskap til krigen nesten var over. I Norge ble Asbjørn Sunde organisasjonens leder. Dette var starten på Osvaldgruppa.

Men selv om Asbjørn Sunde var Osvaldgruppas ubestridte leder, så betød ikke dette at organisasjonen på noe vis var en kommunistisk kaderorganisasjon. For i løpet av årene fra1940 til 1944 som Osvald-organisasjonen eksisterte, hadde den til sammen mer enn 200 hundre deltagere. Dette var folk med høyst ulik bakgrunn, noen var kommunister, men slett ikke alle. Flertallet kom fra arbeiderklassen og fagbevegelsen. Noen av Osvaldgruppas deltagere var som Sunde selv med hele veien, andre på deler av den.

En farlig og blodig vei som krevde mange ofre, 35 medlemmer av gruppa ble drept under denne krigen. Et mye høyere antall enn i noen annen motstandsorganisasjon.

Sundes forhold til NKP, især til partiets leder Peder Furubotn, var til tider svært anstrengt. For selv om Osvald-folkene stilte som livvakter for NKP lederne som hadde søkt tilflukt i den norske fjellheimen under okkupasjonen, ble Osvaldgruppa aldri noen offisiell del av NKP. Heller ikke Furubotns forsøk på å gjøre Sunde til en slags militær leder for NKP førte fram. Dette forsøket endte da også med et brudd mellom Sunde og NKP, og Osvald-folkene ble trukket ut av livvaktfunksjonen.

Gjennomføringen av rundt 110 sabotasje-aksjoner og likvideringer av kjente nazister gjorde Osvaldgruppa til den mest effektive organisasjonen i kampen mot den tyske okkupasjonsmakta.

Naturlig nok opptar skildringene av disse aksjonene en stor plass i boka til Conradi/Skjeseth. Og dette er spennende og uhyre dramatisk lesning. Man kan vanskelig forestille seg hvilket press disse folka må ha følt på kroppen, der de iverksatte sine aksjoner ofte med livet som innsats. Fienden var nådeløs hvis man ble tatt. Men i tillegg var det sparsomt med anerkjennelse fra de som satt i London og forsøkte å opprettholde status som Norges offisielle myndigheter. Til tider var disse myndighetene direkte fiendtlig innstilt til aksjoner rettet mot okkupantene her hjemme. Det ble hevdet at aksjonenes betydning ikke sto i forhold til hvilke represalier sivilbefolkningen kunne bli utsatt for. Derfor mottok Osvaldgruppa da heller ingen materiell støtte fra London-regjeringa, men var helt avhengig av å skaffe midler tilveie på egen hånd. Noe som medførte både stjeling av Milorg materiell, og flere ganske så spektakulære bankran. Allikevel var det til tider et utstrakt samarbeid mellom Osvaldgruppa og deler av Milorg, som ikke kviet seg for å bruke Osvald-folkene til å iverksette aksjoner som Milorg anså å være for farlige, eller som de ikke hadde erfarne folk til å utføre. En samarbeidspartner med bedre militær kapasitet til sabotasjearbeid var det britiske Special Operation Executive der Max Manus var med. Asbjørn Sunde og hans folk hadde og på et tidlig stadium av krigen et samarbeid med den såkalte «politigruppa» som ble ledet av Asbjørn Bryhn, mannen som etter krigen ble sjef for Overvåkningspolitiet. Det var etter at Bryhn hadde fått denne stillinga, at han rapporterte at Sunde hadde gjort et forsøk på å verve ham som sovjetisk agent. En ganske utrolig historie ikke minst sett på bakgrunn av at de begge kjente hverandres standpunkter fra år tilbake.

Fredsdagene i 1945 førte ikke til at medlemmene av Osvaldgruppa ble løftet fram og fikk tildelt samme heder som «gutta på skauen» – Milorg folka eller de som tilhørte Kompani Linge, Max Manus og hans organisasjon. Osvaldgruppas innsats ble slett ikke fremhevet, og mange av de som hadde ytt store ofre, forsvant inn i en anonym tilværelse. Årsaken var igjen at disse tilhørte «feil» organisasjon. Stemplet som kommunister og uregjerlige voldsmenn, som hadde satt andres liv i fare valgte mange å trekke seg unna offentlighetens lys, og la være å si så mye om hva de hadde vært med på.

Sunde selv ble, som man kan lese i Conradi/Skjeseths bok en nokså anonym person etter at dommen var sonet. Søknaden om krigspensjon som han burde ha vært fullt berettiget til å få, ble avslått. Avslått ble også forsøket om gjenopptagelse av NKP-medlemskapet. Allikevel deltok han i Østkantlaget, et av NKPs største partilag. Her var han godtatt, og da 24 av lagets medlemmer i 1970, den såkalte «maoistfløyen» ble ekskludert fra partiet, fulgte Sunde med disse. Den tidligere så innbitte forsvareren av Sovjetunionen var fortsatt omstridt og revolusjonær, og skjønte tydeligvis at forbildet hadde endret karakter.

Conradi /Skjeseth har levert en interessant og grundig fortelling om en av krigshistoriens mest markante aktører.

Kurt Ben Nilsen

Anthony Atkinson:
Ulikhet. Hva kan gjøres?
Cappelen Damm, 2015, 437 sider

Anthony «Tony» Atkinson er professor i samfunnsøkonomi ved universitet i Oxford, og har i hele sin over 40 år lange karriere vært en toneangivende forsker innen økonomisk ulikhet og fattigdom. Han omtales ofte som ulikhetsforskningens gudfar, og har bidratt med mange sentrale innsikter om hvordan rikdom og makt er fordelt i samfunnet. Thomas Piketty, forfatteren bak storverket Kapitalen i det 21. århundret, omtaler Atkinson som sin mentor, og de to har tidligere samarbeidet om flere bokutgivelser.

Ulikhet. Hva kan gjøres?, som kom ut i norsk versjon denne høsten, er Atkinsons nyeste bok. Her gjør han det som forskere så alt for sjeldent gjør: tar tak i de politiske konsekvensene av forskningsresultatene, og bruker sin faglige tyngde til å foreslå helt konkrete tiltak for å bekjempe ulikhet. Det gjør denne boken interessant og viktig for alle oss som mener at strukturell økonomisk ulikhet er vår største utfordring som samfunn. Det er en engasjerende og høyst politisk bok, hvor spørsmålet om makt står like sentralt som den kvantifiserbare ulikheten.

Ulikhet i muligheter eller resultat?

Atkinson starter boka med en grundig diagnose av problemet, og stiller opp et viktig skille, mellom mulighetsulikhet og resultatulikhet. Hans poeng er at det er lettere å få politisk støtte for et ønske om like muligheter for alle, mens det er minst like viktig å fokusere på ulikheten i resultatene som oppnås. Man kan ikke godta fattigdom uansett hvor stor mulighet de fattige har hatt til å gjøre andre valg i livet, og heller ikke stor rikdom uansett hvor hardtarbeidende eller smarte de rike har vært. Dette er velkjente standpunkter på venstresida, og et viktig grunnlag for påstanden om at det er ulikheten i seg selv om er problemet, uavhengig av om den skyldes ytre omstendigheter eller individers gode og dårlige valg.

Et slikt absolutt syn på ulikhet som problem gir grunnlag for en mer omfattende omfordelingspolitikk enn om man kun fokuserer på å skape en arena med like vilkår. Atkinson trekker i denne sammenhengen fram Platon, som tok til ordet for at ingen burde være mer enn fire ganger rikere enn samfunnets fattigste borger. Ulikheten er skadelig fordi den skaper stor avstand i samfunnet, og tiltak for å begrense rikdom kan rettferdiggjøres uavhengig av om de fattige tjener på denne politikken.

Dette står i sterk kontrast til klassisk økonomisk teori, hvor oppgaven alltid er å «gjøre kaka større» uavhengig av hvordan kaka fordeles. En oppfølging av Atkinsons resonnement, som jeg mener er viktig å uttale i klartekst, er at vi som samfunn heller bør velge ei mindre kake som er likt fordelt, enn ei større kake som er ulikt fordelt. Det er nemlig ofte denne svært teoretiske, og sjeldent empirisk underbygde, «effektivitetskritikken» som møter venstresida når vi diskuterer tiltak mot ulikhet. Her mener jeg vi må være tydeligere på å avsløre at premisset som ligger til grunn for høyresidas kritikk mot utjevningstiltak, nettopp er at de prioriterer stor kake framfor lik fordeling, og dermed ikke anerkjenner ulikhet som et problem i seg selv.

Ulikhetens historie

Et viktig bidrag denne boken kommer med, er den oversiktlige og grundige framstillingen av økonomisk ulikheten de siste hundre år, hovedsakelig internt i nord-amerikanske og europeiske land, men også med et blikk til Latin-Amerika. Hovedkonklusjon her er at ulikhet ikke er en konstant størrelse. I alle land har ulikheten utviklet seg, både i positiv og negativ forstand, så lenge man har hatt gode statistiske datakilder å måle etter.

Den viktigste innsikten man får ut fra en slik historiegjennomgang, er at økonomisk ulikhet har vært bekjempet og redusert tidligere, og derfor kan reduseres igjen.

I tiårene etter andre verdenskrig, fram til midten av 80-tallet, ble ulikheten redusert i de fleste vesteuropeiske land, spesielt i Skandinavia. Atkinson går igjennom det han kaller en bevisst politisk bekjempelse av ulikheten i disse tiårene, og slår fast at valget om å forlate denne utjevnende politikken var et like bevisst politisk valg som det i sin tid var å innføre den. Han henter mange eksempler fra Storbritannia, hvor Atkinson selv var aktiv i å kritisere Thatcher-regjeringens politikk for økte forskjeller.

At Latin-Amerika inkluderes i denne oversikten er en stor styrke. Det utvider perspektivet, og er et godt tilskudd til en ofte eurosentrisk debatt. Statistikken som legges fram for de latinamerikanske landene, viser at ulikheten jevnt over ligger på et høyere nivå enn i OECD-land, men at ut-viklingen har gått entydig mot lavere samlet ulikhet (Gini-koeffisienten) og lavere nivå av fattigdom siden begynnelsen av 2000- tallet. Også her peker Atkinson på konkrete politiske tiltak som årsak, spesielt progressive offentlige overføringer.

Spørsmål om makt

Atkinson er verken revolusjonær eller selv-erklært sosialist. Han vil ikke utslette all ulikhet, men begrense det han mener er et alt for høyt nivå av ulikhet i dag. Hans største bekymring er at han i løpet av sin karriere har vært vitne til en fundamental endring i ulikhetsutviklingen. Fra en periode hvor mange ting gikk i riktig retning, om enn alt for sakte, til at ulikheten siden midten av 80-tallet har økt stadig raskere. I mange land kan økonomisk ulikhet i dag måles til å være høyere enn den var før andre verdenskrig, og fra Atkinsons standpunkt er dette en stor trussel for samfunnet.

En av styrkene i boka, sett fra et sosialistisk perspektiv, er imidlertid et gjennomgående fokus på makt. Både i analysen av årsakene til økt ulikhet, og ikke minst i forslag til løsninger står maktperspektivet sentralt.

At ulikhet i inntekt og formue avler ulikhet i makt, er det samfunnsmessige hovedproblemet i Atkinsons analyse. Som en del av problembeskrivelsen trekker han fram en svekket fagbevegelse, færre kollektive forhandlinger og arbeidere som gjennom ustandardiserte arbeidsforhold har redusert makt på arbeidsplassen og i samfunnet.

Et spesielt nyttig poeng som trekkes fram, er forskjellen på eierskap og kontroll. Eierskapet til formue er i dag mye mindre ulikt fordelt enn for hundre år siden, da det fantes en liten kapitalistklasse som eide det meste. Denne endringen i eierskap, påstår Atkinson, «har ikke gitt noen utjevning av den økonomiske makten». Å eie bolig eller ha formue i pensjonssparing gir deg ingen makt over viktige makroøkonomiske størrelser, som arbeidsplasser og investeringer. En formue er i utgangspunktet passiv, helt til den blir brukt som kapital i nye investeringer. Det er da de som kontrollerer kapitalen, for eksempel fondsforvaltere i pensjonsfondet ditt, som har makt til å påvirke samfunnet. Derfor må vi skille mellom formue og kapital, der redusert ulikhet i fordelingen av formue ikke nødvendigvis betyr redusert ulikhet i makt.

15 konkrete forslag

15 krav

1. Sterkere politisk påvirkning på teknologisk innovasjon.
2. Samarbeid mellom partene i arbeidslivet i lønnsforhandlinger og ved andre reformer.
3. Konkret mål for redusert arbeidsledighet, kombinert med statlig jobbgaranti med minstelønn.
4. Lovfestet minstelønn.
5. Alle borgere får tilbud om nasjonal spareobligasjoner med garantert positiv realavkastning.
6. Utbetale en engangssum (minstearv) til alle innbyggere idet de fyller 18 år.
7. Offentlig investeringsfond for å bygge opp statens nettoformue.
8. Mer progressiv skatt på inntekt, opp til en marginalskatt på 65 %.
9. Skatterabatt på arbeidsinntekt under en viss sum (Frikort / bunnfradrag)
10. Progressiv arveskatt.
11. Nasjonal eiendomsskatt med progressiv profil.
12. Universell barnetrygd, skattes som inntekt.
13. Borgerlønn til alle som jobber, studerer eller passer barn.
14. Øke satsene for sosiale ytelser.
15. Øke bistandsbudsjettet til 1 % av BNP.

Basert på en historisk og økonomisk analyse av ulikhet, kommer Atkinson altså med 15 konkrete mottiltak. Disse spiller hoved-rollen i boka, og er mye av grunnen til at denne utgivelsen har fått langt mer oppmerksomhet enn resten av hans forfatterskap. Tiltakene er til dels radikale, spesielt sett fra et britisk perspektiv, men Atkinson argumenterer for at de er reelt gjennomførbare på relativt kort sikt, innenfor rammene av dagens økonomiske system.

Progressiv beskatning

I norsk kontekst, med ei mørkeblå regjering som har skattekutt som hovedsak og ei tidligere rødgrønn regjering som i åtte år la skattedebatten død, er de fire forslagene knyttet til beskatning blant de mest relevante på Atkinsons liste.

Formålet med de fire forslagene er flere. De er utformet for å redusere ulikheten direkte, ved å overføre større deler av de høye inntektene og store formuene til fellesskapet. De skaper en mer rettferdig fordeling av kostnadene ved å finansiere fellesskapsløsningene og statsdriften. Og ikke minst øker de skatteinntektene for å skaffe finansiering til flere av de andre tiltakene på forslagslisten. Økte skatteinntekter er en forutsetning for at vi skal kunne drive omfordelingspolitikk i stor skala.

Økt marginalskatt på inntekt

De fleste land har, som Norge, progressive skattesystemer for inntektsskatt. Det vil si at en som tjener lite, betaler en mindre prosentvis andel av inntekten sin i skatt enn en som tjener mye. Akkurat hvor progressivt systemet skal være, er det imidlertid delte meninger om. Atkinsons forslag innebærer en mer progressiv profil, hvor de med høy inntekt betaler mer, også sammenlignet med dagens norske skattenivået.

Marginalskatt er begrepet vi bruker på den skatten man betalte på sin neste inntektskrone. I Norge er den maksimale marginalskatten på 47,1 % og inntreffer når du tjener over 885 000 kroner. Det innebærer at for hver ekstra krone du tjener over 885 000 kroner, betales 47,1 % i skatt. Atkinson ønsker å forlenge den progressive profilen til flere toppinntektsnivåer, og øke den maksimale marginalskatten til 60 %.

Dette forslaget er motsatt av det regjeringen har foreslått i sin skattereform, hvor marginalskattene kuttes for alle inntektsgrupper, og mest for de som tjener mest. Argumentene vi da må bruke mot regjeringens skattekutt er at de både øker ulikheten og reduserer muligheten for omfordelingspolitikk fordi det reduserer skatteinntektene.

Arveskatt

Også når det gjelder skatt på arv, er Atkinsons forslag interessant i den hjemlige debatten. Hans forslag ligner på den norske arveavgiften som ble fjernet på Siv Jensens første statsbudsjett for to år siden. Et interessant poeng her er at også den rødgrønne regjeringen foreslo å kutte i, men ikke fjerne, arveavgiften i sitt forslag til budsjett for 2014. Arbeiderpartiet har i ettertid ikke gitt svar på om de ønsker å gjeninnføre arve-avgiften, og i så fall i hvilken form.

Atkinson argumenterer for arveskatt ved å blant annet henvise til Pikettys hovedpoeng om hvordan kapitalakkumulasjon er en av de viktigste drivkreftene for økt ulikhet. Å skattlegge overføring av formuer mellom generasjoner er et svært målrettet tiltak mot denne problemstillingen. I tillegg foreslår Atkinson at inntektene fra arveskatt brukes til å sikre alle borgere en slags «minstearv», i form av en kontantoverføring fra staten i det de fyller 18 år. Disse to forslagene i kombinasjon innebærer kraftig omfordeling, samtidig som de går rett til kjernen av det faktum at de som er rike i dag, i hovedsak er det fordi de ble født rike.

Eiendomsskatt

Skatt på eiendom er mer utbredt i den store verden enn det den norske debatten kan gi inntrykk av. Både Storbritannia og USA har slik skatt, men på samme måte som i Norge er det lokale myndigheter som ilegger den. Det, kombinert med manglende progressiv profil, gjør at slike skatter i dag ikke alltid har en heldig sosial profil.

Atkinsons forslag er utarbeidet for Storbritannia, men ideen bør følges opp og konkretiseres for norske forhold. En norsk nasjonal eiendomsskatt kunne hatt progressive elementer, slik at skatteprosenten øker med økt verdi på bolig. Og hvis skatten sees i sammenheng med inntektsskatt og fomueskatt, er det flere muligheter for å unngå at fattige minstepensjonister må ta opp lån for å betale skatt, slik høyresida skremmer med.

I diskusjonen om en nasjonal eiendomsskatt må man ha med at 355 av landets 428 kommuner har denne skatten som en viktig inntektskilde. Det innebærer at en overføring av skatteinntekten til nasjonalt nivå, må kompenseres med for eksempel økt kommunalt skattøre eller økte rammetilskudd til kommunene.

Arbeid til alle

I tillegg til flere forslag som omhandler omfordeling etter at ulikheten har oppstått, som skatteforslagene, har Atkinson flere forslag som skal motvirke årsakene til ulikhet. Et av dem er forslaget om konkrete arbeidsledighetstiltak, med mål om full sysselsetting og jobbgaranti. Dette tiltaket bygger på forståelsen av at arbeidsledighet er et svært alvorlig problemet for et hvert samfunn, fordi det skaper ulikhet og sløser med samfunnets ressurser.

Atkinson ønsker i første omgang at redusert arbeidsledighet skal være et tydeligere mål for den økonomiske politikken. At konkrete og forpliktende måltall skal fastsettes årlig, i motsetning til dagens sysselsettingsmål som ofte består av et generelt uttalt ønske om lav arbeidsledighet. Han sammenligner det med et inflasjonsmål, som per i dag styrer pengepolitikken i over 20 land. Norge er ett av disse landene, og det er inflasjonsmålet på 2,5 % som er hovedindikatoren når Norges Bank setter opp og ned rentenivået. Atkinson spør hvorfor ikke arbeidsledigheten er et mer relevant måltall for økonomien, og foreslår at dagens alvorlige arbeidsledighetsnivå møtes med et slik måltall, som gradvis settes lavere for hver år.

Dersom pengepolitikk og andre tradisjonelle virkemidler ikke gjør at man når målene, bør man i følge Atkinson, sette igang med statlige sysselsettingstiltak, slik man har gjort i flere land under tidligere økonomiske nedgangstider. En slags utvidet keynesiansk motkonjunkturpolitikk, som sikter mot full sysselsetting og jobbgaranti for alle som ønsker arbeid.

Forslaget er veldig interessant, spesielt med tanke på hvordan rentenivået settes. I Norge er arbeidsledighet en av flere indikatorer Norges Bank vurderer i rente-settingen, men inflasjonsmålet ilegges mer tyngde. Et forslag om å snu på dette bør absolutt diskuteres.

I lys av den økende arbeidsledigheten er Atkinsons hovedargument svært relevant i den norske debatten. Han peker på det offentliges ansvar for sysselsettingspolitikken, og hvordan arbeid til alle er et grunnleggende tiltak for å bekjempe ulikhet.

Allerede gjennomført?

Flere av forslagene i Atkinsons bok er tiltak som allerede er gjennomført i Norge. Universell barnetrygd har vi, oljefondet er et slags offentlig investeringsfond, trepartssamarbeidet sikrer fagbevegelsen en sentral rolle, bistandsbudsjettet nærmer seg 1 % av BNP og allmenngjøring av tariffavtaler medfører en sektorvis minstelønn.

Men, og her er det et viktig men, alle disse elementene ved den norske modellen er under kraftig press. Vi kan på ingen måte si oss ferdig med disse tiltakene, og må heller bruke Atkinsons argumenter for å forsvare dem mot angrep fra høyresida. De er sentrale grunnsteiner i kampen mot økende ulikhet, og vi må jobbe for at de styrkes i årene framover.

Et konkret eksempel er barnetrygden som ikke har vært justert på 20 år. I vår kom Unicef med en rapport som viser at den norske barnefattigdommen, som har vokst jevnt de siste ti årene, ville blitt redusert med 27 % kun ved å justere opp barnetrygden i tråd med den generelle prisveksten.

Kan det gjennomføres?

Det store spørsmålet etter å ha lest om alle Atkinsons forslag, er så klart om disse tiltakene i det hele tatt er gjennomførbare. For å svare på dette brukes et eget kapittel på beregninger av hvor mye det vil koste å implementere tiltakene i Storbritannia. Selve regnestykket er ikke overførbart til Norge, men underbygger realismen i forslagene, og kan med hell brukes som motargument til alle de som vil mene at slik politikk vil ruinere økonomien.

Jobben videre for oss som ønsker å følge opp forslagene, er å konkretisere dem for gjennomføring i norsk kontekst. Som en del av bakgrunnen for denne jobben anbefales kapittelet «bør kaken krympes?», som vies til økonomifaglige diskusjoner om premissene bak effektivitetskriterier, og påstander om at utjevnende politikk vil krympe økonomien som helhet. Denne delen gir et teoretisk grunnlag for videre arbeid med forslagene, og bør leses spesielt av økonomi-studenter og andre som ser behov for en motkur mot de markedsliberalistiske premissene som dominerer klassisk økonomisk teori.

Ei viktig bok i en viktig debatt

Uansett om man leser denne boka eller nøyer seg med å lese de mange som har skrevet om denne boka, er Ulikhet. Hva kan gjøres? et svært konstruktivt innspill i debatten om ulikhet.

Atkinsons uttalte mål med boka er å ansvarliggjøre de mange politikerne som i dag sier de mener ulikheten er for stor, men som likevel ikke gjør noe med det. Ved å vise at ulikhet har vært bekjempet tidligere, og komme med konkrete forslag til hvordan det kan gjøres igjen, fokuserer han på politikkens muligheter og maner til handling. Derfor vil denne boka være viktigere enn de fleste andre som er skrevet på feltet, fordi han gir oss verktøy som vi må ta aktivt stilling til.

For venstresida, og spesielt Rødt, ligger flere av forslagene nært opp til våre egne standpunkter, og bør tas med når vi utvikler ny politikk i kampen mot forskjells-Norge.

Marie Sneve Martinussen

 

Paul White:
The PKK.
Coming down from the mountains
London: Zed Books, 2015, 224 s.

PKK er eit uvanleg parti. Radikale ungdommar var på 1970-talet misnøgde med venstrepartia i Tyrkia. Dei fleste var kurdarar, men tyrkiske ungdomar var og med. Dei stilte og spørsmålet om det fanst ei kurdisk befolkning med sitt eige språk og sin eigen kultur.

Nokre av dei møttest i november 1978 i ein landsby ved Lice, søraust i Tyrkia. Dei oppretta PKK – Partiya Karkerên Kurdistan – Det kurdiske arbeidarpartiet. PKK tok til våpen mot Tyrkia i 1984, men har ikkje hevda at militær siger er muleg. Sia 1993 har PKK gong på gong erklært einsidig våpenkvile for å få i gang forhandlingar om ei politisk løysing. Tyrkia har alltid sagt nei.

Mange forfattarar har skrivi bøker om PKK, og den siste er Paul White med PKK – På veg ned frå fjella. Dette er ei vidareføring av boka han ga ut i 2000: Primitive opprørarar eller revolusjonære fornyarar? Den kurdiske nasjonale rørsla I Tyrkia. Bøkene er ikkje omsett til norsk.

I den nye boka gir White langt på veg eit svar på spørsmålet han stilte i tittelen frå 2000: PKK har etter hans syn endra seg og er i dag revolusjonære fornyarar, mellom anna når det gjeld kvinnefrigjering og framtidig samfunnsorganisering.

White ga ut den første boka året etter at CIA i 1999 kidnappa den daverande PKK-leiaren Abdullah Öcalan. Etter ei menneskejakt over tre verdsdelar henta CIA ut Öcalan frå den greske ambassaden i Kenya. Dei utleverte han til Tyrkia, og der fekk han raskt ein forventa dødsdom. Da White året etter ga ut den første boka, var det enno umuleg å sjå korleis dommen mot Öcalan på sikt ville endre kampen mellom PKK og den tyrkiske staten. Dødsstraffa vart omgjort til fengsel på livstid, etter hard indre strid i den tyrkiske statseliten.

White skriv at han i den nye boka av-slørar det som i den første tida etter 1999 var ei motsetningsfylt utvikling, men som så vart ei entusiastisk tilbakevending til ein ikkje-valdeleg, demokratisk veg framover. Eg synst dette er ei litt merkeleg framstilling av dei første 15 åra etter at Öcalan vart livstidsfange. For det første fordi ikkje-valdeleg organisering av sivilbefolkninga alltid har vori den mest omfattande delen av PKK sitt arbeid. For det andre fordi PKK ikkje ga frå seg våpna etter starten på ein håpefull fredsprosess våren 2013.

«Tida for å la våpnene stilne»

Han skriv at det var enda meir forbløffande at den tyrkiske staten gjekk over til å behandle Öcalan (dealing with him) på grunnlag av PKK sin «demokratiske konføderalisme.» Dette er den samfunnsmodellen PKK hevdar kan bli modell for ein ny type folkestyre både i Kurdistan og resten av Midtausten. Fram til da hadde Tyrkia berre fordømt Öcalan som massemordar.

Fredsprosessen mellom den tyrkiske staten og den kurdiske rørsla kom i gang våren 2013. Det starta med Newroz (kurdisk nyttår) i mars. Den dagen og dei neste to åra vart prega av ein appell frå Abdullah Öcalan der han mellom anna sa:

Denne kampen, som begynte som mitt eget individuelle opprør mot håpløsheten, uvitenheten og slaveriet jeg var født inn i, har prøvd å skape en ny bevissthet, en ny forståelse og en ny ånd. (…) Vi har ofra mye av liva våre for det kurdiske folket, vi betalte en høy pris. Ingen av disse ofrene, ingenting av kampen vi kjempa, var forgjeves. For som en konsekvens av dem har det kurdiske folket fått tilbake sin identitet og sine røtter.

Vi har nå nådd tida for å ‘la våpnene stilne og la ideene og politikken snakke.’

Men Öcalan presiserte samtidig:

Jeg tror alle de som har trodd på denne saka og på meg, er vare for de mulige farene ved prosessen.

Da White avslutta arbeidet med boka, skreiv han at Öcalan «nådelaust har skyvd både sitt eige parti og AKP-regjeringa mot det mest håpefulle fredsinitiativet i heile konflikten i Tyrkia.» (s.103). Men i april 2015 var det slutt og sia da er Öcalan igjen totalt isolert på fengselsøya Imrali. Frå hausten 2015 har det Öcalan kalla «dei mulege farene ved prosessen», eksplodert. Den tyrkiske krigen og terroren mot kurdiske byar og landsbyar hadde ved årsskiftet nådd eit omfang vi ikkje har sett sia 1990-talet.

«Ei feministisk rørsle»

White skriv at PKK tidleg la vekt på at revolusjonen ikkje automatisk vil føre til frigjering av kvinnene. «Med forkastinga av ‘den slaveliknande undertrykkinga av kvinner’ har PKK omdanna seg sjølv til ei feministisk rørsle. Dette har dei oppnådd gjennom å oppmuntre kvinner til å tru på eiga styrke og eigne evner og opprette eigne sjølvstendige organisasjonar på alle nivåa i PKK-rørsla.» Dei som frå slutten av 1970-talet slost mot mannsdominans og kjempa fram ein framtidsretta kvinnepolitikk i den revolusjonære rørsla i Norge, vil kjenne seg igjen. Her er mykje av den same analysen som Kjersti Ericsson, daverande leiar i Arbeidernes Kommunistparti, samanfatta i boka Søstre kamerater/Sisters Comrades. To medlemmar av AKP ga Abdullah Öcalan eit eksemplar da dei besøkte han i 1995.

Paul White samanfattar og opplysningar om Den djupe staten, om Ergenekon-prosessen og islamist-rørsla rundt Fetullah Gülen. Boka gir nyttig informasjon om Kurdistan og Tyrkia som ikkje finst på norsk. Kort sagt: Boka er verd å lese.

Erling Folkvord

Johan Petter Andresen:
Kampen for sekstimersdagen – Et forsøk på marxistisk analyse
Forlaget Rødt!, 2015, 142 s.
Kan kjøpes her.

Forfatteren går inn i oppgaven med kropp og sjel. Det ideologiske ståstedet forblir ikke uavklart. Forsøket som annonseres er heller stringent marxistisk. Analysen og referanserammene er visjonære innenfor en stram, antagonistisk klasseanalyse. Pamfletten tidvis også utopistisk i sitt utskue, hvor dagens politiske realiteter og begrensninger helt åpenbart er til for å overvinnes. At forfatteren er overbevist om behovet for analysen, hersker det ingen tvil om: «Men de (offisielle økonomene) har ingen modell som forklarer hvorfor denne formelle veksten er avtakende. Det er det bare marxistene som har».

Det marxistiske, revolusjonære ståstedet finnes, og rammeverket illustreres også gjennom språket. Formuleringer som:

Kort sagt: «Vi lever i imperialismens og den sosialistiske revolusjonens epoke.»

eller

»Dette er også mitt utgangspunkt. Det vil ikke si at vi ikke har yrkesstolthet og arbeidsglede, men lønnsarbeidet under kapitalismen er et nødvendig onde»

bidrar i til å etterleve tittelen.

På sitt mest utopiske deler skriftet ut fremtidsvyer som: «Felles kontroll over produksjonsmidlene vil gjøre det like fint å jobbe som å danse» og «Kampen for reformer under kapitalismen er samtidig en kamp i retning sosialismen, 6-timersdagen er et skritt i retning kommunismen.»

Likevel gjenfinnes samtidig en argumentasjon om at reformen er fullt ut gjennomførbar uten å utfordre det gjeldende, grunnleggende økonomiske og politiske rammeverket vi lever i. Da gjenstår vi i klassesammenheng med spørsmålet om hvem som skal betale for godet, dvs. hvorvidt vi skal øke timelønnen med 25 % når vi reduserer arbeidstida med 20 %. Forfatteren argumenterer tidvis langt for det, men dagens politiske og økonomiske realiteter er dessverre veldig langt unna en slik virkelighet. Her på berget gjelder frontfagsmodellen over alt, og LO ser ut til å ha som premiss at arbeidstakere må velge mellom lønnsoppgang og arbeidstidsreduksjon i tråd med rammene for produktivitetsutviklinga. Disse politiske utfordringene klargjøres etter min mening ikke tilstrekkelig i skriftet, da de er vesentlige for å kunne reise 6-timersdagen som et tariffkrav i første rekke.

Pamfletten inneholder mange viktige og interessante tilbakeblikk mot den historiske klassekampen og tidligere tiders arbeidstidsreduksjoner. Den bidrar også med en del kontraintuitiv kunnskap, for eksempel om kvinnearbeid og økning i «alderdomsbyrden». Noen «offisielle økonomers» konvensjonelle antagelser om arbeidsinnsats og deltagelse blir fort avkledd, andre igjen blir behandlet noe lettvint.

»Kapitalen» blir gjennomgående fremstilt som langt mer ensartet enn hva undertegnede mener virkeligheten ville tilsi, og det skilles ikke alltid nyansert mellom makro- og mikronivå. Systemrasjonalitet gjøres i forenklingens navn noe lettvint til individets rasjonalitet, med de omgåelser det medfører.

Kapitalistene trenger utdanna arbeidskraft, derfor utdanningsvesen. Arbeidskrafta må rehabiliteres, derfor helsevesen. Kapitalistene trenger veier, derfor trafikkvesen.

Personifiseringen av kapitalen tvinger kapitalistene inn i en monolittisk rollefigur – en ensartet gruppe som lovmessig handler ut ifra en og samme logikk.

Boka er kanskje på sitt beste i spørsmålet om familiens plass og rolle i produksjonen. Kvinneperspektivet og visjonene om en fremtidig mer likevektig familiestruktur er spennende og inspirerende lesning.

Det samme er analysene rundt dagens arbeidstidskamp i Norge. Som tidligere tillitsvalgtkollega av forfatteren har vi sammen sett fra kloss hold hvordan normal-arbeidsdagen har blitt demontert i skjæringspunktet mellom industri og olje, som følge av «arbeidskjøpernes» storoffensiv de siste 10 årene.

Kontinuerlige justeringer i arbeidets organisering (intensivering) og fleksibilisering har bidratt mye til den økonomiske veksten (ofte under navnet teknologisk utvikling eller produktivitetsvekst), selv om dette selvsagt også øker arbeidspresset og utstøtningen fra arbeidslivet. Da må det nødvendigvis kompenseres med kortere arbeidstid for å bevare folkehelsa og muligheten til å ta ut meningsfull rekreasjon. 

Boka bidrar til å avlive en del myter av typen næringslivsledere, gjerne anført av Anne-Kari Bratten, bidrar til å spre, at vi ikke klarer oss om vi ikke alle jobber mer, bedre, lengre, raskere, høyere, sterkere osv. Enkelte historiske tilbakeblikk er således veldig nyttige. 

Den internasjonale dimensjonen er vel tilstede i skriftet, både som økonomisk og politisk premiss. At Jens Ulltveit-Moe brukte tyske arbeidsgiveres seier i arbeidstidskampen rett etter 2000-tallet er ett eksempel. At 8-timersdagen ble innført rett i kjølvannet av revolusjonen i Russland er et annet eksempel. Forfatteren drar vekselvis på ulike internasjonale vekselvirkninger og former for mobilisering. Det hersker ingen tvil om at den internasjonale klassekampen er det politiske utskuet. 

Noen paradokser

Forfatteren overdriver etter min mening, på tross av finanskrisa etc., gjennomgående problemene som kapitalen har for å skaffe seg profitt. Det er paradoksalt, tatt Pikettys historisk sett nypubliserte storverk i betraktning. Kapitalistene har det veldig bra for tiden, og deres posisjoner utfordres ikke i noe vid forstand. 

På ett sted kan vi lese: «Veksten avtar som følge av systemet – og derfor må systemet endres». Da for å oppnå høyere vekst?

Hvis arbeidstidsreduksjonen skal kompenseres fullt ut i kjøpekraft, forsvinner miljøargumentet. Det betyr i så fall bare en punktvis forrykkelse i faktorfordelingen, som etter det igjen trolig vil gjenfinne sin trend. Men vi står altså igjen med like stor (konsumert) produksjon (?). Dette paradokset mellom klassekampen og miljøet ville ha fortjent en ytterligere avklaring.

Et annet paradoks er at det kapitalistiske systemet har vist seg som det historisk sett aller mest produktive, selv med sine kriser og svingninger, som illustrert ved det meste av internasjonal historisk statistikk. 

Makroøkonimiske premisser

Sosialismen kan opprettholde kapitalismens høye vekst, og stadige levestandardsforbedringer, som vist i Sovjet og Kina.

I den grad disse landene var sosialistiske av typen man bør/skal bruke i politiske referanser, var den høye veksten veldig forbigående. I likhet med en tidvis ufullstendig analyse av hvorfor veksten i Vesten avtar utover andre halvdel av 1900-tallet, er fraværet av den samme observasjonen for Kina og Sovjets del en viktig omgåelse. I en gjenoppbygningstid, hvor land i tillegg gjennomgår full moderne industrialisering, vil økningen i innsatsfaktorene skape en vekst det er umulig å opprettholde over tid. Det gjelder uavhengig av økonomisk system, og illustreres ved Sovjets stagnasjon utover 60-tallet, Vestens relative stagnasjon utover på 70-tallet, samt Kinas noe lavere vekst (og nå brems) de siste årene. Det finnes ikke ledige innsatsfaktorer igjen til å øke dem i like stor takt som tidligere. I tillegg innskrenker overgangen fra industriøkonomi til tjenesteøkonomi i seg selv potensialet i økonomiens produktivitetsvekst.

For øvrig burde en av både ideologiske og politiske grunner vokte seg for å trekke fram Kina og Sovjet som eksempler for framtiden.

Tolkning av forholdet mellom produktivitet og vekst er paradoksal, og hadde fortjent en utdypning, for eksempel:

«For når den enkelte bedrift styrker sin produktivitet, påvirker dette samfunnet slik at veksten avtar» eller «Etter hvert som produktiviteten øker i bedriftene, vil samfunnets vekstevne avta». Dette innebærer at det ikke kommer nyinvesteringer, noe som historisk sett ikke er tilfelle. 

Noen flere slike punkter finnes, uten at det er plass til å dra gjennom dem her. 

Likevel er boka spennende og tidvis lærerik lesning. Og fremfor alt er det en viktig sak. Som oljearbeider har jeg i gjennomsnitt 6 timers arbeidsdag (6,2 for å være presis – med delvislønnsreduksjon). Det unner jeg også alle andre, ikke minst i kombinasjon med enda større kontroll over egen arbeidstid enn hva B-laget i olja har klart å fremforhandle over tid.

Atle Forfang Rostad

Bo Brekke:
Tron Øgrim. Det revolusjonære fyrverkeriet
Aschehoug, 2015, 360 s.

Av eit omfattande og sikkert sprikande materiale har Bo Brekke greid å forme ein velskriven biografi om Tron Øgrims liv, i fargar og med lyd, lukt og smak. Øgrim står fram i heilfigur, i suksess og nederlag, med store talentar og kvalitetar, men og overmodig og arrogant – og sårbar og noen gonger sjølmedlidande ved tap i politikk og privatliv. Nødvendig plass er gitt også for den «private» Øgrims lykke og ulykke på heimefronten. På same tid er dette Bo Brekke sin versjon av vel 40 års politisk og ideologisk norgeshistorie i hælane på ein kvilelaus Tron Øgrim, med Brekkes eigne dommar undervegs. Det gjør ikkje boka mindre interessant som grunnlag for diskusjon.

Av reaksjonen på boka har vi alt sett at meldarar og smaksdommarar i førande medier (av)skyr debatt om emnet. Historikar og biograf Ivo de Figueiredo forsøkte i Morgenbladet å vende denne vreden over ml-rørsla til analyse og kritikk av boka. John Olav Egelands kontante svar i Dagbladet tyder på at forsøket var som å skvette vatn på gåsa. Her gjeld det å fordømme djupt og forstå grunt. Så når Brekke forsøker å forstå, har han følgelig feila grovt i utgangspunktet. Til tider sympati for objektet? Utilgivelig!

Øgrims vrede opplevde denne meldaren med 17 års mellomrom: Først på landsmøtet i SUF i 1967 da han bidrog til at Sigurd Allern, som også var SF-leiinga sin kandidat, blei valt til leiar. Så mindre forståelig på landsmøtet i AKP i 1984, da Øgrim trua med å melde seg ut viss det blei slakka på vedtektskravet om at Rød Ungdom i alle ledd skulle vere «underordna partiet». Dette landsmøtet kjem eg tilbake til.

Øgrims mangfald opplevde eg i 1969 på den første gruppereisa til Albania, etter at eg som alliert i striden i SF som «maoist» til slutt hadde opna heile «pakken» inkludert kritisk forsvar for Stalins historiske rolle. (Den første «delegasjonen», som er noe anna, var der samtidig leia av Sigmund Grønmo). Gruppa, som var ute etter å finne det beste, som arbeidarkontroll av leiinga i industrien og velfungerande kollektiv på landsbygda, var neppe veldig vanskelig å leie. I minnet står den sikre og ledige reiseleiaren med miniforedrag om norske forhold etter omvising der vi var gjestar. Men tydeligare hugsar eg den Øgrim som oppglødd «på si» plukka opp Bryllupet av Ismail Kadare, som blei første roman på Forlaget Oktober. Og muntrasjonsrådet på bussen, med gjengiving av innhaldet i science fiction-romanar så også ein som aldri har hatt sans for sjangeren, måtte følge med. Og reiseleiaren som på ferja over til Norden da turen nærma seg slutten, samla studentar frå tre universitet for å førebu kamp ved semesterstart mot Ottosen-komitéens rasjonaliseringsframstøyt. Ein slik sjanse kunne han ikkje la gå frå seg. Øgrim var knapt student, men politisk strateg var han utvilsamt!

Historia om den første ml-kjerna av skoleungdom på Teisen gymnas under Vietnamkrigens første fase fram til striden og kløyvinga av SF har vi hørt før, særlig i Steigans to bøker. Ho er ikkje mindre fascinerande med Bo Brekkes unge Trond i sentrum. Forfattaren har gjort eit grundig arbeid, og intervjua mange i miljøet. Han skriv at Øgrim tok «sin første og eneste lederrolle» for å bygge basisen i Oslo og Akershus SUF frå 1966 til 1968.*

Men var no Øgrim så gjennomført upraktisk som påstått? Han kunne når han måtte, skriv Brekke om hans leiarverv i Oslo og Akershus SUF. Seinare gir framstillinga av tryggingsarbeidet mot bombenazistar på 1. mai som leiar i «Sikkerhetsutvalget» på 70-talet knapt inntrykk av ein fomlete organisator. Spelte Øgrim i noen grad på sine upraktiske sider for å sleppe ansvar? Ka ville ha skjedd om han hadde blitt tvinga inn i leiarrollen? Ville ansvaret ha dempa han, og dermed AKPs politiske utslag både i positiv og negativ retning? Eller kunne det ha trua det kollektive leiarskapen, som Brekke er inne på?

Boka viser at Tron Øgrim representerte det beste og det verste ved den norske ml-rørsla. Målet er heile tida å bygge ein bevegelse for å erstatte menneskefiendtlig kapitalisme og imperialisme med eit frigjørande, kommunistisk samfunn – «sammenisme» som Øgrim kallar det i sine siste år. Men dogmatisme og sekterisme i ein undertrykkande tradisjon står i vegen, avbroten av meir opne periodar før Øgrim i sine siste år distanserer seg frå «marxismen-leninismen» i alle variantar, men er framleis kjempande, revolusjonær kommunist. Etter mitt syn går det ein tråd frå Øgrims usekteriske taktikk mellom SUF-landsmøtet hausten 1967 og kløyvingslandsmøtet i SF tidlig i 1969 over boka Den vestlige maoismens sammenbrudd i 1982 og til nettdebattar mot smågrupper om revolusjonær strategi og partiteori på 2000-talet. I desse fasane ser han faren ved revolusjonært frasemakeri. Partiet må ha oppslutning av ein kritisk masse, vere det «verkelige» partiet for interessegrupper, slik han formulerte det i boka i 1982. Brekke har noen gode og kanskje noen misvisande kommentarar til desse fasane i Øgrims utvikling, og trekker ikkje tråden tilbake til SUF-tida.

I same linja ligg også einskapsfronten mot EEC i 1971/72 og den «sakte» partibygginga fram til partistiftinga. Øgrim fikk ut Dimitrovs klassiske Enhetsfrontens og folkefrontens problemer som første bok på forlaget Oktober. Som Brekke viser, var den til god støtte for å korrigere den første sekterismen i EEC-kampen. Det kompliserte spellet med Per Bangsund som mellommann for samarbeid og arbeidsdeling mellom Arbeidarkomitéen og Folkebevegelsen er nok nytt for dei fleste. Som medlem av sentralkomitéen i partibyggingsorganisasjonen kjente eg til at det etter kvart blei opna ein kanal til Ragnar Kalheim, knapt særlig meir. Men det fungerte!

Eit par supplement frå same periode, før partistiftinga: Spørsmålet om fri abort var blitt tema for første gong på tiår, før Kvinnefronten var stifta. Da ei viss usikkerheit var merkbar i sentralkomitéen, var det Øgrim som sette skapet på plass: No måtte sentralkomitéen ta eit klart standpunkt for sjølbestemt abort, så han kunne tørre å komme heim til mora! (Å vere fødd inn i ein radikal familie kunne gi ballast). Etter mitt minne var det også Tron som klarast peikte ut linja da spørsmålet om å stille til val kom opp etter valboikott i 1969 og 1971. Ikkje uventa hadde også meir prinsipielle argument mot å delta i val fått feste. Det marxistiske anegalleriet ga ikkje noe klart svar, sjøl om Lenin etter kvart blei gravd fram. Øgrim var den som vågde å tenke sjøl, først.

Men korfor var det nødvendig å gjøre opp med sekterisme i 1971? Hadde også Øgrim eit hovedansvar for den første fasen av sekterisme etter kløyvinga i SF, for eksempel parolen om at SF og NKP var «taktiske hovedfiendar»? Iallfall er det etter Steigans Ein folkefiende og no Brekkes bok ingen tvil om at Øgrim var heilt avgjørande for den ulykksalige «ultravenstrelinja» etter at hans «høgretesar» kom tidlig i 1975. Eg våger påstanden om at det meste av verkelig dårlige erfaringar med ml-arar mellom andre venstreinnstilte skriv seg frå dei tre åra 1975, 1976 og 1977. Samtidig er paradokset at det eindimensjonale synet på partiet og motseiingar utløyste ein intens aktivisme – for streikestøtte og barnehagar, mot nynazisme og imperialisme – og førte til at Klassekampen blei dagsavis.

I motsetning til Brekke, Kolmanskog (hovedoppgåva «Ideologisk leiarskap i den norske ml-rørsla. Det umogleges kunst 1965-1980»), Steigan – og Øgrim sjøl! – oppfattar eg ikkje denne svingen i retning det som har vore kalla «krigskommunisme» som først og fremst diktert av analysen om krigsfare. Grøftene mot SV og NKP skulle graves djupare, for å sikre vår karakter som kommunistparti. Steinhard aktivisme og proletarisering skulle frelse oss frå borgarliggjøring og revisjonisme på permanent basis (og ga på lengre sikt partiet sterke posisjonar i fagrørsla). I oppgjøret med «høgreavviket» var krigsfaren og trugsmålet frå Sovjet meir tilleggsargument, særlig for å halde avstand til SV og NKP.

Så blei krigsfaren i mi (berre mi?) periodisering hovedsaka frå 1978 og 3–4 år framover, med ein ny militærpolitikk for «eit fritt og uavhengig forsvar» – og å «grave ned» ein betydelig del av medlemmene for å kunne fungere som undergrunnsapparat ved ein (sovjetisk) okkupasjon. Både Øgrim og Steigan har kalt dette det dummaste dei var med på, fordi delar av partiet i realiteten blei lagt ned, med radikale frasar. Samtidig var dette år med frigjøring frå sekterisme i alliansepoltikken, stimulert nettopp av behovet for brei front mot supermaktene og særlig Sovjet.

I motsetning til Øgrim avviser Brekke at det var noen krigsfare i desse åra, fordi det ikkje blei storkrig mellom supermaktene. Men både situasjonen i Polen med unntakstilstand mot Solidaritet, Sovjets innmarsj i Afghanistan og ein ny spiral i atomopprusting i Europa skapte ein svært farlig situasjon. Derfor oppsto også ei svær fredsrørsle i Europa, som var meir lik anti-atomrørsla som fødde SF i 1961 enn dei anti-imperialistiske solidaritetsrørslene som kom etterpå. AKP blei i stor grad isolert frå den nye fredsrørsla trass i ein utvikla forsvarspolitikk fritt frå Nato og atomvåpen, og avansert solidaritetsarbeid for Polen og Afghanistan, og i noen grad Latin-Amerika.

Brekke er inne på at Øgrim ikkje var sentral i krigsfareanalysen frå starten. Men kan det tenkes at han har eit stort ansvar for at AKP aldri lanserte ein offensiv, antiimperialistisk fredspolitikk for å hindre krigen? I tråd med marxistisk metode – og Kominterntradisjonen frå mellomkrigstida! – skulle det ha vore det mest nærliggande? Øgrim hadde starta det teoretiske oppryddingsarbeidet med Marxisme, vitenskap eller åpenbaringsreligion i 1979. I Maoismens sammenbrudd frå 1982 er han smertelig klar over at det ideologioske byggverket som skulle gi meining til det daglige politiske strevet, var brote i hop med kløyvinga mellom Albania og Kina, Dengs tilbakekomst i Kina og Vietnams angrep på Kambodsja – med stor tvil om ka som gikk føre seg i dette landet under Pol Pot. Argumenta om at sosialisme er mulig fordi land i den verkelige verda, riktig nok fattige og under store vanskar, har valt ein annan veg enn kapitalismen – og i tillegg bevist at det ikkje treng å gå som i Sovjet – var ikkje lenger gangbare.

I AKPs politikk ser det ut til at ein fatalistisk syn på krigsfaren no blir enda viktigare enn før, for å gi meining til det daglige strevet. Krigen kjem – nesten sikkert – og da skal AKP leie folket fram til siger og sosialisme. I kor stor grad var denne «himmelen» – eller «helvetet» – over dagskampen Øgrims verk?

Bo Brekke peiker ut devisen «hensikten helliger middelet» som det mørke punktet hos Øgrim – og i ml-rørsla. I Maoismens sammenbrudd stiller Øgrim just dette som eit spørsmål ved heile den kommunistiske Kominterntradisjonen, uten å konkludere. Etter mitt syn er eit særtrekk ved Øgrim, som er i slekt med dette, at prinsippa hos han kunne vere taktisk bestemt. Det som fungerte, var han for. Praksis var kriteriet, og pragmatikaren Øgrim vekker stort sett sympati. Men ka om støtte til Kina mest var for å få «superkrefter» i Norge, som Kolmanskog har kalt det i si hovedoppgåve? Brekke fortel om Øgrims motpart i debatten om Kambodsja i AKP først på 80-talet, Eirik Rossen, at han reagerte mest på Øgrims utsagn om at aktivstane ville miste motivasjonen om dei hadde kjent sanninga om f.eks. forholda i Vietnam under frigjøringskampen. Øgrim var derimot i klassen som tålte å vite det som måtte haldes skjult for andre!

For eigen del: Korfor ga Oktober (Øgrim!) ut Hoxhas tale på det albanske partiets kongress i 1976 – og polemikken mot Khrustjov i Moskva i 1960 – etter at det var klart at det gikk mot brott mellom det kinesiske partiet og det albanske – og partileiinga i AKP støtta kineserane? Som ein kostbar dekkoperasjon, for å skjule sanninga? Eller var det eit utslag av det tilløpet til stormannsgalskap som Brekke er inne på: AKP skulle vinne tillit i Tirana for å kunne bidra til å føre det albanske partiet inn på riktig spor? I allfall må opplag på to gonger tre tusen av Enver Hoxha på dette tidspunktet ha bidratt sitt til konkursen i Oktober!

I Studentersamfunnet i Oslo midt på 70-talet var det konkurranse i radikalisme. Store ord om «væpna revolusjon» kunne gi uttelling i dette miljøet. Men i det store samfunnet, ikkje minst i arbeidarklassen, skapte sånt prat uoverstigelige hindre for oppslutning. Det folk trudde dei hørte, var militærkupp av eit mindretal. Altså blei «prinsippa» og «den langsiktige strategien» brukt til å vinne kortsiktige, taktiske sigrar i ei begrensa gruppe, til ubotelig skade for just den langsiktige strategien. Øgrim var nok den fremste representanten for denne forma for «venstre»opportunisme i 70-talets AKP uten at Brekke heilt får tak på denne sida ved Øgrim.

Dei ulykksalige «høgretesane» blei forma av Øgrim i einerom, på eit tidspunkt da han ikkje var ute i arbeidslivet. I eit interessant debattinnlegg om «hoggestabben» Øgrim i Dagsavisen skriv Aslak Sira Myhre pent om Øgrims som logikar, med argumentasjon bygd stein på stein. Kanskje var nettopp denne evna også eit stort problem når han mista bakkekontakten, men greide å framstille alle ibuande farar ved «høgreavviket» så levande at iallfall sentralkomiteens medlemmar – eg var ein av dei – både fraus på ryggen og måtte seie seg enig i logikken?

Alt i alt er gjennomgangen av 60- og 70-talet, der eg i størst grad kan kike Brekke i korta, svært god. Mi viktigaste innvending er at den internasjonale dimensjonen er tona for mykje ned. Inspirasjon frå dei svenske Vietnam-gruppene (DFFG) og ml-organisasjonen Kfml var uten tvil svært viktige ikkje minst for Øgrim på 60-talet. Og om linjeskifta på 70-talet før partikrisa i stor grad kan forklares ut frå den indre dynamikken og norsk politikk, er det ikkje til å komme forbi at liknande tendensar gjorde seg gjeldande i KKP og APA både i 1973 (høgre) og i 1975 (venstre), særlig i Kina.

Mykje om Øgrims aktive rolle overfor det radikale oppsvinget blant ungdom frå 90-talet er nytt for meg. For første gong blir hans initiativ for å få Aslak Sira Myhre som leiar i RV, og samarbeidet mellom dei to framstilt i detalj. Vi får også nye korrektiv til den populære historia om «AKP-kuppet» i Klassekampen i 1997, ei historie som er fordomsfritt fortalt i Alf Skjeseths bok om Klassekampen.

Vi veit no også meir om tida da «magien glapp og diamanten sprakk» rundt 1980. Steigan og Øgrim dreiv kvart sitt spell for å hindre kløyving i den inste partileiinga, og dermed av partiet i 1982, etter strid om Klassekampen som dagsavis og usemje om utviklinga i Kina. Men om Øgrims teoretiske nyorientering på 80-talet, kanskje også forholdet til AKP, er Brekke svært omtrentlig. Kanskje er noe direkte misvisande.

Fleire stader kan det sjå ut som om Brekke meiner Øgrim alt i 1982 braut med «den svarte arven fra Stalin» – kanskje også med maoismen. Og eigentlig hadde han visst alt da mista trua på AKP, der han iallfall var utmeldt formelt i 1987. Er eit sidemotiv hos Brekke å rehabilitere Øgrim som god demokrat etter offisielle norske mål, frå 1982 om lag? Det kan bygge opp under eit lite dekkande bilde av Øgrim som villfaren Stalin-dyrkar frå 1965 til han endelig blir den «heimkomne sonen» som den – dessverre litt for kranglevorne – norske demokraten etter 1982.

For å ta forholdet til AKP: i samband med formannsskiftet i 1975 fortel Brekke at Øgrims grunnorganisasjon klagde på at han verken betalte kontingent eller deltok på avdelingsmøta. Altså to klare brott på vedtektene. Når det same er tilfelle 12 år etter, kan det altså vere reprise på historia om «rotehuet» Øgrim som meiner andre reglar gjeld for han enn for andre. I allfall gir ikkje Brekke belegg for ka tid Øgrim sjøl oppfatta seg som utmeldt i 1987, som er det interessante i samanhengen. Og Øgrims kommentar om den svarte arven frå Stalin kjem først i 1989, etter massakrane ved Den himmelske freds plass i Beijing.

For øvrig bruker Brekke omgrepet «stalinisme» like omtrentlig som andre i norsk debatt. Om det for eksempel er tale om undertrykkande organisasjonspraksis eller meir generelt om tilslutning til Kominterntradisjonen, er sjeldan tydelig. Men Brekke skal ha skryt for at han grundig går gjennom Øgrims foredrag om Proletariatets demokratiske diktatur i Studentersamfunnet i Oslo i 1970. Her er det dagklart at målet for ml-prosjektet frå starten var eit meir ekte og djupare demokrati enn det borgarlige under kapitalens herredømme. Trass i forsvaret for Stalin, er det systemet Øgrim går inn for her, himmelvidt forskjellig frå Stalins partidiktatur og terrorvelde. Når Øgrim på slutten av livet erklærer seg som revolusjonær marxist, men forkastar teorien om proletariatets diktatur som «full av forfalskninger av virkeligheta, byråkratisk svindel, antimarxistisk og forkasta av historia», er det neppe eit oppgjør med kjernepunkta i dette foredraget eller med det Marx skreiv om styresettet under Pariskommunen eller Lenin om rådsdemokratiet i Staten og revolusjonen. Det er eit oppgjør med ein teori som gjennom historia har vist seg tenlig til å snu frigjøring til å legitimere hard undertrykking og overgrep i masseomfang. Øgrims høgretesar berre fem år etter foredraget viser kor øydeleggande det var å skrive seg inn i denne tradisjonen og ta fanden på ryggen.

Øgrims mislykte forsøk på å få Steigan med på å gå ut offentlig med at Dengs Kina først på 80-talet ikkje var sosialistisk, var neppe først og fremst motivert av behovet for å distansere seg frå Kinas eitpartisystem, slik Brekke skriv. Meir trulig er det at Øgrims sette fram ein kritikk på maoistisk grunnlag. Deng oppløyste folkekommunane og satsa på profittmotivet og kapitalisme.

(I 2004 var dette ifølge Øgrim blitt til kinesisk imperialisme i eit omfang som ville føre til at Kina i løpet av 20–30 år kom til å gå forbi USA, med stor fare for krig i rivaliseringa, eit synspunkt som ikkje er refererer i boka). Iallfall manglar Brekke kjelde for sitt syn, sjøl om Øgrim i 1982 er inne på at systema i Kina og Albania er meir like det undertrykkande systemet i Sovjet enn ein ville innsjå da rørsla slutta seg til KKPs og APAs kritikk av den moderne revisjonismen og sosialimperialismen med senter i Moskva.

Når Øgrim etter Tien An Men i 1989 taler om den svarte arven frå Stalin, er det neppe slik at han sidestiller Mao med Stalin. Også han meinte at kulturrevolusjonen var feil i teori og praksis, men motsett Steigans syn var det fordi han tvert i mot hensikten opna vegen for Deng og kapitalismen. Når Brekke sluttar seg til dagens «fasit» blant vestlige ekspertar om at kulturrevolusjonen kun var eit kynisk trekk frå Mao i maktkampen i partitoppen i Kina, ville Øgrim neppe ha skrive under på det. I allfall ikkje på 80-talet. Det er jo også eit faktum at den same gruppa rundt Deng som slo ned demokrati- og antikorrupsjonsrørsla i 1989, var nett den gruppa Maos kulturrevolusjon retta seg mot, også med argumentet om at denne gruppa var livredd for «stort demokrati». Kanskje var dette dei mest reinhekla stalinistane i det kinesiske partiet?

Øgrims rolle opp til hans siste landsmøte i AKP, i 1984, er ikkje tatt med i boka. Øgrim skreiv forslaget til nytt prinsipprogram, og landsmøtet vedtok for første gong at sosialismen måtte ha eit fleirpartisystem, med organisert opposisjon – og ikkje berre grasrotdemokrati og veggaviser med kritikk av leiinga. Og oppgjøret med «unntakssosialismen» i Kominterntradisjonen var såpass klar at ei betydelig gruppe meldte seg ut. Men like viktig i sosialismeprogrammet var Maos nyvinning om at klassekampen må halde fram under sosialismen, mot nye klasseskille og kvinneundertrykking. Og det kommunistiske partiet må ha sin basis i masseorganisasjonane og ikkje i statsapparatet for å kunne bidra til utvikling i retning av det klasselause samfunnet.

Sjøl om denne linja blei vedtatt, handla diskusjonen meir om det umulige ved deltakande demokrati før økonomien var tilstrekkelig utvikla! Det var ekko frå debatten om utviklinga i Kina, der produktivkreftenes utvikling ville sikre sosialismen. Men eg kan ikkje minnes at Øgrim hadde ein tydelig stemme i ordskiftet om sitt programforslag. Eg skulle gjerne ha visst meir om hans rolle i partileiinga mellom 1982 og 1984.

Forstår eg Brekke rett, var Øgrim i ei slags politisk og eksistensiell krise da han skreiv Den vestlige maoismens sammenbrudd og krisa i AKP(ml) i 1982. Mulig det, men i boka er han svært tydelig på at det var oppfatninga av sosialismen som hadde brote saman – og dei fleste andre vestlige maoistpartia. I AKP derimot var det krise, men ikkje samanbrott. Organisasjonen var i stor grad intakt. Han gir stor plass til å framstille partiet sine sterke sider, som han samanfattar i «streikepartiet» og «sørpartiet». Og han legg vekt på at den norske ml-rørsla alt frå starten i SF/SUF og i EEC-kampen fikk ein breiare basis enn i mange andre land. Han er opptatt av at berre «verkelige» parti, som representerer meir enn seg sjøl, har ei framtid. «Krisa består i at folk ikke trur på sosialismen vår, og i at vi ikke trur på han sjøl». Den brennande utfordringa er ifølge Øgrim å knyte kampen i dag til eit truverdig bilde av eit sosialistisk samfunn som kan gi svar på det folk slit med.

På meg verkar det som om Øgrim i 1982 enno har tru på AKPs potensiale, da partiet gjorde eit imponerande arbeid i streikar og solidaritetsarbeid, men også i den breie rørsla mot porno og prostitusjon og mot nedlegging av einsidige industrisamfunn. (Og året etter talte han i Bodø på tiårsmarkeringa for stiftinga av AKP). I nettdebatten 25 år seinare slår han meir resignert fast at ingen har svaret på korleis kampen i dag skal knytes i hop med framtidsmålet.

Men i Kommunismen funker best (Rødt! 3A/2007) skildrar han kommunisme som noe levande midt blant oss, som bibliotek, gratis skole og sjukehusstell, gratis programvare – og dugnaden. I argumentasjonen for at «kommunisme er å gjøre, ikke å være» mot smågruppene leverer han eit offensiv forsvar for Rødt rett etter samanslåinga i 2007, som eit revolusjonært parti med mangfald, men uten svar på korleis ein revolusjon i vår type samfunn vil arte seg. På 90-talet snakka Øgrim – privat! – om det idiotiske AKP. Og trulig rota rørsla vekk mange sjansar i 15 år på å dele seg i to parti – RV og AKP – før Rødt kom i 2007. Tenk ka ein Øgrim på sitt beste kunne ha gjort med det, om han hadde stått midt oppe i rørsla!

Øgrims argumenterer for ein open, revolusjonær marxisme med klar avgrensing mot Aps klassesamarbeid og AP og SVs proimperialisme siste gong i vekene rett før han døyde. Eg kan ikkje la vere å sjå slektskapet mellom denne posisjonen og mitt eige standpunkt da eg på SUFs landsmøte i 1968 blei nesten aleine om å gå inn for å studere Mao og Lenins bidrag til marxismen i staden for «marxismen-leninismen-Mao Tse-tungs tenking». Men om ei sånn linje hadde vore mulig i 1968, får vi aldri svar på.

Øgrims blikk var neste alltid vendt framover: Artikkelen som er nemnt lenger fram om utviklinga i Kina («Imperialismen skifter hest») frå hausten 2004, avslutta han med denne helsinga til min 60-årsdag: Jeg tror at de som ser tilbake på oss om 20 og 40 år, kommer til å si om sånne som deg og meg at – de levde før nesten alt hadde skjedd!

Bo Brekkes bok har inspirert meg til å lese det vi kan kalle «Øgrims politiske testamente» ein gong til, altså Rødt! 3A/2007 og bilaget i Rødt! 4/2007 (pluss ekstranummeret frå Øgrimseminaret, Rødt! 1A 2008). I «Testamentet» har vi eit sjeldan døme på at Øgrim også ser seg tilbake og vurderer godt og dårlig i teori og praksis i ml-tida, men sjølsagt ut frå ka som er brukbart på 2000-talet.

Heller ikkje Øgrims Den vestlige maoismens sammenbrudd går det an å komme forbi. Les gjerne også Marxismen, vitenskap eller åpenbaringsreligion og heftet Proletariatets demokratiske diktatur frå 1971, det meste av dette foredraget blei nyutgitt i Rød Ungdoms studiesirkel Våg å kjempe! Våg å vinne! i 1975.

Sjøl har eg no faktisk også fått lyst til å kike på dei ulesne bøkene Det ukjente dyret og Glass.

Etter Bo Brekkes gode bok veit eg også meir om Tron Øgrims privatliv. Det er eg takknemlig for. Og eg har fått lese nydelige dikt til dattera Maja og Jorun. Samtidig er eg litt stolt over at den rørsla eg er med i er så pass lite sladrete at det meste av dette stoffet var nytt for meg.

No har vi langt på veg den indre, lange historia om ml-rørsla med forspell og ettervekst sett frå Øgrims synsvinkel. i tillegg har vi Steigans En folkefiende og På den himmelske freds plass. Pluss Sverre Knutsens versjon i antologien (ml) i 1989. Vi ventar på Sigurd Allern og Kjersti Ericsson!

Brigt Kristensen

PS

Med unntak av to a-endingar er boka på eit sirlig, konservativt bokmål. Altså om lag så langt vekk frå Øgrims skriftform som mulig. Med unntak av eit par unotar skreiv Øgrim slett ikkje lydrett som Brekke påstår, men standard radikalt bokmål.

* Eller var Øgrim leiar i Oslo og Akershus frå 1967 til 1968? Her er forfattaren uklar. Men det er fint at han plasserer den famøse filmen om den kinesiske prøvesprenginga på riktig sommarleir, den på Tromøya i 1967. I litteraturen om denne tida skriv dei fleste denne episoden til leiren året etter, den i 1968. På slutten av 60-talet var eitt år lang tid – metta av historie!

Bjørn Westlie:
Fangene som forsvant – NSB og slavearbeiderne på Nordlandsbanen
Spartacus forlag, 2015, 259 s.

Slik skriver den sovjetiske slavearbeideren fra Ukraina, Aleksej Drozd, om forholdene under byggingen av Nordlandsbanen mellom Mo i Rana og Fauske.

Overlevde man – bra, de døde bare forsvant og ble fjernet om morgenen, det var som å rydde bort søppel, og neste dag døde enda flere. Det var et bevis på at ingen skulle komme ut av det, slik at ingen skulle få vite om oss.

Drozd kom til Norge som 18-åring med et skip fra Stettin i Polen til Trondheim, og hans beskrivelse er typisk for alle de som bodde i tyske fangeleirer og arbeidet på hele denne jernbanestrekningen som i dag er en av de mest naturskjønne i landet, og som er blitt fremhevet nettopp slik i NSBs reklamekampanjer. Hvordan den ble bygget vil man helst ikke ta frem.

Viktige nyvurderinger

Det tar ofte lang tid før vi kan vurdere historiske hendinger på en måte som gjør at vi kommer nær sannheten om det som skjedde. Over en viss tid har det nå foregått en slags opprydningsarbeid når det gjelder historien om 2. verdenskrig og okkupasjonen av Norge. Vi får omvurderinger av tidligere påstander, og det blir fremlagt nytt materiale.

Fangene som forsvant har sin plass her. Den handler om tyske fangearbeidsleirer i Norge og spesielt om de russiske fangenes slavearbeid på Nordlandsbanen og om samarbeidet mellom de tyske utbyggerne og NSB i den forbindelse.

Westlie trekker også større linjer når han går inn på jernbanenes viktighet for nazistenes krigføring i det hele. Over alt var samarbeidet mellom nazistene og ledelsen for jernbanene ganske godt. Norge skilte seg imidlertid ut fordi det her ble brukt krigsfanger under utbyggingsarbeidene.

Mitt hovedinntrykk etter lesningen er at det var her vi fant det mer typiske ved 2. verdenskrig som den norske befolkningen ellers i all hovedsak var spart for. Selv ikke groteske hendinger som raseringen av den nordligste delen av landet og Telavåg kan måle seg med det som skjedde under byggingen av Nordlandsbanen.

De grusomste sidene ved nazismen kom frem i behandlingen av jøder, kommunister, homofile, romfolk, og folk som fysisk og psykisk ikke oppfylte de kravene til ytelse som ble stilt av herskerne i det tyske samfunnet. Det kom også frem i den gjennomført umenneskelige behandlingen av nazistenes fiender på østfronten enten de var militære eller sivile. Slik var det også på Nordlandsbanen.

Felles interesser

I boken får vi høre om NSB sine planer for utbygging fra før krigen og om tyskerne sine planer da okkupasjonen var et faktum. Det viste seg da at ut fra et teknisk og økonomisk perspektiv var det stort sammenfall av interessene til okkupanten og NSB. Begge ville ha en forsert utbygging av jernbanenettet.

Dette var utgangspunkt for et nært samarbeid mellom de to partene. Det gjorde også at tyskerne ikke fant det nødvendig å sette inn sin egen direkte ledelse av jernbaneutbyggingen, men kunne støtte seg på de norske lederne og ekspertene.

Byggingen av store tyske forsvarsanlegg gjorde at det ble for lite arbeidskraft til å forsere utbyggingen slik de tyske okkupantene og NSB ønsket. På et tidspunkt under krigen fant den tyske ledelsen, med Hitler på toppen, ut at det var gunstig å bruke krigsfanger fra Sovjet som arbeidskraft i stedet for bare å utslette dem direkte. Etter en kort tid med negativ innstilling til slike forslag gikk også ledelsen i NSB inn for dette.

Umenneskelig slavearbeid ble «normalt»

Resultatet ble at NSB godtok og ledet det arbeidet som russiske og andre fanger gjorde på Nordlandsbanen. Og det var direkte slavearbeid under fryktelige boforhold, med lite klær som ble mer og mer utslitt, og på dagsrasjoner som ikke dekket stort mer en halvparten av det kaloriforbruket det harde arbeidet krevde. Det betød at slavearbeiderne sultet i hjel, frøs i hjel og bukket under for sykdommer i tillegg til at de ble slått og drept av tyske vakter når det passet dem.

Hvordan fangene «forsvant»

Etter krigen ble det arbeidet målbevisst for å få historien om NSB sitt slavearbeid til å forsvinne. Den direktøren som ble innsatt etter 8. mai 1945, gikk like etter ut i media og sa at NSB hadde løst sine oppgaver under krigen på en god måte og hadde lyktes med å løse de oppgavene okkupasjonen hadde stilt selskapet overfor. Hovedbudskapet var at det arbeidet som var gjort under okkupasjonen, var et gode for landet. Slavearbeidet ble ikke nevnt med ett ord.

Slavearbeiderne ble sendt ut av landet så raskt som mulig etter 8. mai. En motivasjon for dette var å få vekk minnene om det som hadde skjedd, så raskt som mulig.

En person ble utpekt som syndebukk og den kritikken som kom frem ble rettet mot ham, mens andre, som var like ansvarlige, ikke ble kritisert i det hele tatt

Westlie forteller så om de få forsøk på å hedre disse slavearbeiderne og hvordan myndighetene systematisk arbeidet for å dysse ned hele saken. Det mest hjerteløse var kanskje da en norsk offiser i 1951 sprengte et minnesmerke som de russiske fangene selv hadde satt opp.

Gravskjending

Da den kalde krigen begynte, hevdet også lederne i Norge at de mange gravstedene, som var knyttet til de forskjellige leirene, kunne være utgangspunkt for oppbygging av et sovjetisk spionnettverk i Norge fordi myndighetene i Sovjet klaget over at gravene forfalt og ville overta stellet selv. Det ble derfor bestemt at alle lik skulle graves opp og legges i en massegrav på Tjøtta. Det gjaldt 8 084 sovjetiske lik fra 88 graver i de tre nordligste fylkene i landet. Til tross for sovjetiske offisielle protester, ble bestemmelsen satt ut i livet.

Statens veivesen fikk oppdraget. Likene ble gravd opp og lagt i sekker som hadde vært brukt til å transportere asfalt. Tiltaket fikk derfor navnet Operasjon Asfalt og hadde en del makabre sider. Mannskapene som gravde opp likene, fikk betalt per hodeskalle og mange steder ble resten av likene derfor liggende igjen. Da de døde russerne havnet i massegraven, forsvant også navnene deres. På de lokale gravstedene, i nærheten av leirene var det mange steder satt opp kors med navn. Disse ble fjernet og ikke satt opp igjen ved massegraven. 826 fanger fikk likevel navneplater ved denne graven. I 2002 ble disse også fjernet fordi krigsgravtjenesten hevdet at det var vanskelig å klippe gresset på grunn av platene. Lokale protester gjorde at de kom opp igjen i 2008. Da den lokale graven i Mo i Rana skulle fjernes, kom det til en demonstrasjon der 300 mennesket møtte opp og hindret gravingen. Her måtte myndighetene gi seg. Westlie trekker også frem flere personer som støttet krigsfangene og som gjorde en innsats for at de ikke skulle bli glemt.

Forstå og unngå

Vi får i boken en ganske detaljert fremstilling av hele forløpet og alle prosessene rundt slavearbeidet. Konkurranse mellom tyske organisasjoner blir blottlagt og kamp om ledende posisjoner i NSB. En rekke sentrale navn blir nevnt, og deres rolle behandlet på en skikkelig måte.

For alle som vil ha et bedre bilde av det som skjedde i Norge under okkupasjonen, er være en viktig bok. Den gir også stoff til ettertanke i forbindelse med saker som skjer i dagens verden. Og den gir oss en advarsel om hvor lett det er å bli umenneskelige når vi ser en økonomisk, politisk og profesjonell fordel i det. En slik ettertanke kan hjelpe oss til å unngå gjentakelse.

Terje Valen

Gunnar Grytås:
Kvotebaronar- Privat rikdom – utarma fiskevær
Det Norske Samlaget, 2014, 315 sider

I boka viser Grytås gjennom grundig dokumentasjon hvordan norsk fiskeripolitikk er endra de siste årene. Boka er en oppsummering av observasjoner, erfaringer og analyser gjennom mer enn tretti år, der Grytås nesten daglig har rapportert fra næringa.

Gunnar Grytås er forfatter og har arbeidet som journalist i Nordlys, Dagens Næringsliv og Fiskeribladet. Nå skriver han litt for Klassekampen om norsk fiskeripolitikk. Han har skrevet flere bøker om fiskeripolitikk og kystkultur, blant annet historia om Norges Råfisklag. Han er også medforfatter til fembindsverket Norges fiskeri- og kysthistorie som kom i 2014.

Fiskeria har lenge vært en bærebjelke i arbeidslivet og bosettinga langs kysten vår. Men på kort tid har det skjedd ei dramatisk endring i næringa der sterkt økende, private formuer har erstatta solidaritet, utjamning og samfunnsbygging, skriver han i forordet. Noen svært få personer kontrollerer fiskekvoter, areal og konsesjoner – både i tradisjonelt fiske og i oppdrett. Vi fikk de første norske fiskerioligarker: Kjell Inge Røkke og John Fredriksen! Verdien av fiskeressursene er i stor grad overført fra kystsamfunn til fjerne investorer.

Fra 1990 til 2013 ble antallet fiskebruk fra Nordmøre og nordover redusert fra 449 til 178. I samme tidsrommet gikk tallet på fiskere ned fra 27 500 til 11 600. Antallet fartøy ble redusert fra 17 400 til 6 100 i samme periode. Grytås slår fast at et viktig stikkord for de endringene som har skjedd, er stenging av havet som allmenning og privatisering av retten til å fiske. Det ble åpna for handel med kvoter og konsesjoner i et marked, og særlig Kjell Inge Røkke var ivrig med oppkjøpsraid av fiskeindustri med trålere og konsesjoner. Dette har skjedd og skjer selv om norsk lov slår fast at fiskeressursene tilhører det norsk folk i fellesskap.

Både Høyre og Arbeiderpartiet men også Norges Råfisklag har et stort ansvar for en politikk som har samla kvoter og konsesjoner på stadig færre hender. Grytås dokumenterer hvordan Fiskarlaget over år gradvis har utvikla seg fra en fagorganisasjon for norske fiskere til en lobbyist for den kvoteeiende eliten.

Etter kvotebaronene ligger utarma kystsamfunn igjen i hele Nord-Norge. I enkelte lokalsamfunn på kysten er det krise og fraflytting. Eksempler på slike er Hasvik, Vardø, Bugøynes, Mehamn og mange andre fiskevær.

Boka «Kvotebaronar – privat rikdom – utarma fiskevær» er ei svært aktuell bok om norsk fiskeripolitikk. Og den ble ikke mindre aktuell kort tid etter utgivelsen da «Tveteråsutvalget» (Havindustrimeldingen, NOU 2014:16) offentliggjorde sin innstilling. Her anbefales full privatisering og liberalisering av det norske fiskeri- og sjømatregimet. «Tveteråsutvalget» vil oppheve leveringsplikten og deltakerloven, som skulle sikre at aktive fiskere tjente på fisken, og ikke investorer. I Havindustrimeldingen foreslås det å gi storkonsern kontroll over hele verdikjeden og la fiskekvotene samles på enda færre hender.

Grytås er svært kritisk til denne utviklinga i norsk fiskeripolitikk. Men det er lite i boka om hva som er nødvendig å gjøre framover for å utvikle en moderne fiskeripolitikk som tar vare på tradisjonen med aktive fiskere og fiskebruk i de mange kystsamfunnene våre. Vi får sterkt håpe at det kommer ei slik bok om ikke lenge. Boka til Grytås er et ypperlig grunnlag og utgangspunkt for en nødvendig videre debatt om norsk fiskeripolitikk!

Erling Briskemyr

Erik Dammann:
Verdirevolusjon
Flux forlag, Oslo 2014, 95 s.

Boka har som undertittel: «Planeten må reddes fra uhemmet økonomisk vekstkonkurranse.» Jeg skal villig innrømme at jeg ikke har lest noen av Dammanns tidligere bøker, men vil allikevel våge påstanden at denne boka representerer en mer radikal og systemkritisk Dammann. Jeg har vel hittil ikke oppfattet forfatteren og Framtiden i våre hender som direkte systemkritiske, selv om de helt klart har stått for krav om forandring av kursen, med særlig vekt på klimaspørsmål og vekst- og forbruksproblematikk.

I Verdirevolusjon ser Dammann både bakover og framover. Innledningsvis gjør han opp en kort status over tingenes tilstand hvor han sier:

Vi står ved et vendepunkt i historien. Hvilken retning vi velger for veien videre, avgjør menneskehetens skjebne.

Så tar han et tilbakeblikk og ser hvordan det har gått med de synspunktene og det perspektivet Framtiden i våre hender i sin tid lanserte. Til å begynne med fikk de stor oppslutning, til og med et stykke inn i politikernes rekker – men så kommer det noe avgjørende. Han spør hvorfor ikke oppslutningen ble fulgt opp av befolkningen utover i 1980-årene og svarer: Fordi det ikke er befolkningen som bestemmer. Og heller ikke politikerne. Han sier:

Faktum er at de folkevalgte frivillig sa fra seg en slik politisk kontroll med økonomien da fri flyt av kapital gradvis ble innført som internasjonal regel i løpet av 1970- og 80-årene.

Og videre:

Hovedproblemet verden står overfor, er kapitalens ekstreme frihet til å flytte seg over landegrensene og dermed unndra seg rammevilkår og beskatning, forpliktelser og kontroll.

Han karakteriserer det regjerende økonomiske systemet slik: «Vårt økonomiske system er dømt til å vokse.» Nettopp!

Så tar Dammann oss med noen hundre år inn i framtida. Det er et ganske interessant grep. Han iscenesetter en samtale mellom en ung student og en professor i historiske paradigmeskifter. De er spesielt opptatt av tidsskillet, eller paradigmeskiftet, fra år 2000 og utover. Samtalen inkluderer etter hvert en professor i økonomisk historie. Det har åpenbart skjedd et sammenbrudd på et tidspunkt, med påfølgende kaotiske tilstander, og ut av det har det vokst noe nytt. Han lar den unge studenten stille en masse spørsmål om hvordan det kunne være mulig å styre så hodeløst mot sammenbruddet. Det samfunnet som har vokst fram, har en del trekk som vi godt kan se for oss i et sosialistisk samfunn. Det er altså vokst ut av sammenbrudd og kaos. Sammenbruddet ble først og fremst forårsaket av at klimautviklingen hadde gått for langt, blant annet med store oversvømmelser av havnære områder, noe som drev store skarer av flyktninger innover i landene, hvor det allerede var store mangler på livsnødvendigheter. Et høyst plausibelt scenario. Hele denne framtidsdelen beskriver hva som har skjedd, hvorfor det skjedde og til dels hva som har vokst ut av det – i tråd med det han sier i starten, at vi står foran et skjebnevalg.

Til slutt oppsummerer Dammann hva han legger i begrepet «verdirevolusjon». Han stiller spørsmålet reform eller revolusjon – og han svarer at det er folket, velgerne, som er den eneste kraften som kan snu utviklingen. Han ser for seg en samarbeidsøkonomi som kan utvikles gjennom politisk debatt og ulike typer lokalt eierskap. Han forventer aggressiv motstand fra de som vil forsvare systemet. Han sier: «En samarbeidsøkonomi må nødvendigvis starte i de enkelte land, slik at de kan gjenvinne sin demokratiske kontroll med kapitalen. Og før eller siden må et overnasjonalt organ gis ansvar for å sette klare rammer for ressursbruk, naturinngrep og fordeling.» Demokratisk kontroll med kapitalen! Hva betyr det?

Boka kan absolutt anbefales. Den inneholder en del fakta om tingenes tilstand for planeten og menneskene, og den burde kunne føre til en del gode diskusjoner. En innvending kan være at han forfatteren i overkant bruker gjentakelsens kunst. Sånn i et nøtteskall sies mye av det samme i hvert enkelt kapittel. Beskrivelsen av det tenkte sammenbruddet er plausibel, slik verden ser ut. Er perspektivet på overgangen til et annet samfunn plausibel? Det kan jo diskuteres.

Birger Thurn-Paulsen

Erling Folkvord:
Det store Oslo-ranet
Spartacus forlag 2015

Erling Folkvord har skrevet bok om Oslo kommunes salg av sykehusboligene i 2001. Et drama som det ikke ble satt endelig sluttstrek for, før Høyesterett i januar 2012 avviste anken om forkjøpsrett for beboerne i de 11 borettslagene som ble dannet av beboerne i personalboligene.

Folkvord skriver i boka om salget og konsekvensene for Oslos befolkning og beboerne, som en kriminalfortelling. Det er en fortelling om hastverk, nære forbindelse, vennskap, utpressing, saksbehandlingsmessige tvilsomme snarveier, direkte ulovligheter og store gevinster. Vinneren er den usympatisk framstilte kjøperen Ivar Tollefsen, med gode hjelpere i daværende byrådsleder Erling Lae og daværende nærings og byutviklingsbyråd Anne-Kathrine Tornås. Taperne er beboerne, representert med en hjertevarm framstilt hjelpepleier Ingeborg Bleken. Folkvords åpenbare følelsesmessige engasjement i saken er et tveegget sverd. Engasjement og valg av side er en av Folkvords klare styrker, men tar det overhånd, som det noen ganger gjør i boka, svekker det den godt dokumenterte framstillinga av saka. Negative «karakteristikker»/personangrep virker unødvendige og bidrar ikke til å styrke framstillingen i boka.

Bokas intensjon er å vise at Oslo kommunes salg av sykehusboligene i 2001, ranet Oslos befolkning for store verdier, og fratok beboerne i boligene den retten de hadde til en rimelig bolig i nærheten av jobben. Samtidig som store kommunale verdier ble overført til private investorer/spekulanter. Langt på vei blir bokas intensjon oppfylt.

Folkvord har nedlagt et stort arbeid med boka. Et arbeid som har pågått i mange år. Det er et omfattende materialet han har samlet inn. Dette synes tydelig i boka. De faktiske opplysningene han kommer med så godt dokumentert som det har latt seg gjøre. Men i en liten bok, selve boka er på 169 sider, med så mye fakta, er det et stort problem at det ikke skilles mellom viktig og uviktige opplysninger. Boka mangler også en klar og oversiktlig struktur, og dette gjør den tung å lese.

I tillegg til de 169 sidene, kommer det 92 sider faktaopplysninger og fotnoter. Bokas tre hoveddeler, har alle fotnoter nummerert fra en og oppover. Det innebærer at flere fotnoter har samme nummer. Dette gjorde det vanskelig å finne fram til riktig fotnote, noe som ble en irritasjon under lesingen, og bidro til å avbryte sammenhengen i lesningen. Jeg brukte mye unødvendig tid på å bla fram og tilbake og på å lete. Noen av fotnotene var det også vanskelig å forstå hvorfor var tatt med, og noen fotnoter burde ha stått i selve boka.

De fleste av innvendingene ovenfor, burde vært avhjulpet med konsulenthjelp fra forlaget.

Boka har tydeligvis truffet noen nerver. I sommer hadde Erling Lae og Anne-Kathrine Skjørshammer (tidl. Tornås) en kronikk i Klassekampen, i anledning Folkvords bok. De skriver at Folkvords påstander om «ulovlig» salg har blitt gjennomgått og tilbakevist av flere instanser, flere ganger, at han b ruker selektive og fordreide fakta og ryktespredning. De ønsker pånytt å tilbakevise noen av hans påstander. Undertegnede har ikke klart å se at de i kronikken tilbakeviser noen av Folkvords opplysninger fra boka. De nevner ingen fakta som er forskjellig fra det som står i boka. Dette får meg til å tvile på om de selv lest boka, i alle fall særlig grundig. Det er rart at to så oppegående personer ikke har fått med seg det som står, hvis de hadde lest det.

De skriver også i kronikken at Folkvord i boka forteller om kriminelle forhold han har fått kjennskap til, og at dette utelukkende hører hjemme hos politiet, og har ingenting å gjøre med den politiske prosessen. Dette er overraskende. Hvis det er slik som Folkvord skriver i boka, at bruken av en torpedo skremte den viktigste informanten til opposisjonen til taushet, og dette har hatt konsekvenser for den politiske behandlingen, så er definitivt dette en del av den politiske prosessen. Selv om ingen i byrådet eller de folkevalgte hadde ansvar for dette.

Boka gir god og viktig informasjon om hvordan makta hjelper sine egne på bekostning av de mange. Den dokumenterer med tydelighet hvordan hemmelighold og kameraderi er et klassespørsmål. Salget av sykehusboligene endte med at kommunen/innbyggerne tapte store verdier, beboerne mistet sine boliger, og hele boligmiljøer ble forslummet og ødelagt. Det er underlig at ingen i det nåværende eller tidligere politiske maktapparatet har ønsket å kommentere dette.

Berit Jagmann

Lotta Elstad:
Den spanske sensasjonen
Manifest forlag, 2015

Den spanske sensasjonen, kaller Lotta Enstad den lille pamfletten om Podemos. Det er en god og kompakt presentasjon av det unge partiet, beskrevet midt i en omskiftelig prosess. Spørsmålet er om fenomenet vil bli omtalt som en sensasjon i tidas fylde.

I vår kom det ei bok, eller snarere en god gammeldags pamflett, på bare 100 små sider som griper fatt i noe av det mest spennende som skjer i europeisk politikk i disse turbulente tider. I tittel og undertittel signaliserer Elstad i tillegg til det sensasjonelle også at det dreier seg om såkalt venstrepopulisme, noe som vekker akutt appetitt på dette unge spanske partiet som suste inn på scenen i mai 2014 ved å kapre fem av totalt 54 spanske folkevalgte til EU-parlamentet og oppnådde 8 % av stemmene. Podemos («vi kan» på spansk) under ledelse av den karismatiske frontfiguren Pablo Iglesias, fosset fram på menings-målingene og nådde på det meste opp i 31 % i meningsmålinger rundt juletider, foran både det regjerende konservative Partido Popular (PP) og sosialdemokratene i PSOE.

Elstad skriver at Iglesias samme dag som Syriza vant det greske valget i januar i år, sto på talerstolen og med et «tikk, takk, tikk, takk» som beskjed til statsminister Rajoy om at tida var i ferd med å renne ut for hans regjerende PP. Hun siterer storavisa El Pais fra vinteren 2015 da regjeringspartiet omsider begynte å ta Podemos alvorlig:

Nå har PP bestemt seg for å gjøre hele sitt politiske landsmøte om til en stor plattform mot partiet som dominerer den politiske scenen i Spania selv om de står utenfor parlamentet.

Elstad skriver:

Da Mariano Rajoy inntok talerstolen, var det nettopp som om man kunne høre klokka tikke i bakgrunnen. Det var et opprop mot demagogi, og etter nesten hvert poeng gjentok han setningen «vi kan ikke» – no podemos. Noen forveksler politikk med Bergprekenen, sa han, og denne «noen» var åpenbart Pablo Iglesias.

Hun fanger i ett avsnitt hva som har skjedd på rekordtid: For bare ett år siden hadde 36-åringen med hestehale kun vært en eksotisk type på tv. Nå bedyret Rajoy, med skjelvende stemme, til det spanske folket at «vi kan ikke gamble med våre barns framtid – i en russisk rulett av lettsindighet, inkompetanse og populisme».

Hun kunne med en viss rett ha skrevet «venezuelsk rulett», for på samme måte som vestlige kommentatorer har prøvd å klistre det greske Syriza og statsminister Tsipras til påståtte nære russiske forbindelser, har Podemos fått merke piskesnerten av beskyldningene som knytter seg til partitoppenes kontakt med og inspirasjon fra Hugo Chavez’ Venezuela og andre latin-amerikanske land. Antydninger om partistøtte derfra er en av ingrediensene. Da sitter ord som totalitære og diktatoriske tendenser løst, samtidig som Podemos også har vært forsøkt knyttet opp til ETA og dermed «allianse med terrorister». I dette koret har de to partiene som har vekslet på å ha makta i spansk politikk siden Francos død, sunget omtrent like høyt og skingrende. Noen har dermed døpt dem med fellesnavnet PPSOE. Og Elstad gir gode argumenter for at de er to sider av samme sak, med beina like langt ned i den gjørma som spansk korrupsjon og smøringskultur utgjør. Ved årsskiftet satt spanske dommere med 150 uløste korrupsjonssaker, som antakelig involverte rundt 2000 mennesker, skriver hun (s. 62), og går i den anledning videre med å skildre noen av de store svindelaffærene (Bankia- og Barcenas-skandalene) som har satt sitt preg på spansk politikk de seinere år.

Det er jo framfor alt den korrupte og isolerte elite, «la casta» (kasten) som har næret framveksten av Podemos siden det formelt ble parti så seint som i mars i fjor. Det Elstad av forklarlige årsaker ikke har fått med, er at et nytt «anti-korrupsjons-parti» har vokst fram med rekordvekst i vår, etter at boka ble trykt. Partiet Ciudadanos, liberalt og høyreorientert, fikk nesten like stor oppslutning som Podemos under valget i Andalusia i vår, enda nykommerne ikke en gang hadde egen organisasjon i provinsen. Det samme valget ble en enorm skuffelse for Podemos som «bare» fikk 14,8 % av stemmene. De fleste fløypartier ville jublet over slik medgang, men når forventningene blir skrudd opp slik ikke minst Iglesias har gjort da han før jul sa at målet var «absolutt flertall», så blir fallet desto større. Nedturen startet allerede på nyåret og nå har det trolig inntrådt en ny fase der Podemos har «landet» etter oppturen. De siste målingene i juli viser 18 og 15 % (h.h.v. i El Pais og GAD3), og de tolkes dels som en følge av Syrizas ublide skjebne i Hellas og dels som resultatet av spansk økonomis forsiktige framgang. Det siste har statsminister Rajoy forsøkt å utnytte ved å love en prosent lønnsvekst til offentlige ansatte som har blitt pålagt lønnsfrys og pensjonskutt i flere år. Elstad drøfter delvis slike spørsmål i kapitlene «Motstandernes trekk» og «Krisen er over og Hellas skal stanses».

Forfatteren gir også en god framstilling av framveksten av Podemos med basis i det sterke miljøet ved Complutense-universitetet i Madrid, debattene i La Tuerka som løftet Iglesias fram som tv-programleder og Los Indignados (M15)-bevegelsen som la grunnlag for den breie mobilisering mot «kasten» under okkupasjonene i 2011–12. Her kommer også en drøfting av populismebegrepet med venstrefortegn inn ved å vise til Ernesto Laclaus latin-amerikanske innflytelse.

Laclau utviklet et vokabular som gikk forbi klassisk marxistisk tenkning, og erstattet tradisjonell klassekampanalyse med tanker om et radikalt demokrati som overskred stemmelokaler og fagforeninger.

skriver Elstad (s. 56) etter å ha tatt for seg Podemos «nytale» tidligere. Man snakket ikke om klasse, men om «den sosiale majoriteten» og om «demokrati» versus «oligarki», heter det, og «borger» erstattet «arbeider», høyre-venstre ble ikke vektlagt osv.

Men her blir analysen mangelfull. For den M15-beslektede occupy-bevegelsen som jeg møtte i flere byer i USA høsten 2011, viste nettopp sin svakhet ved at paroler som «we are the 99 %» kunne forveksles med klasseanalyse og maktforhold, og manglende organisering og flat struktur ble dens endelikt. Her ligger noe av sprengstoffet innad i Podemos, paradoksalt nok fordi de har valgt en så tungt topplederbasert partimodell, og med «sirklene» (grunnplansorganene) som uttrykk for en temmelig løs organisering der mange av «de indignerte» ikke kjenner seg igjen. En annen sak er at Iglesias bruker klassebegrepet, om enn mer allment, som i programutsagnet om «forsvar av de lavere klassene» i artikkelen «Vår strategi» (Le Monde Diplomatuiqe, juli 2015). I den samme artikkelen drøfter han for øvrig de nye problemene Podemos møter nå som motstanderne har fått summet seg til motangrep. De har lykkes et stykke på vei (bl.a. trakk den ene av ledertroikaen, Juan Carlos Monedero seg i vår etter anklager om manglende skattebetaling og Venezuela-forbindelser), og det tvinger Iglesias til å innrømme at de er på vei til å bli plassert på den høyre-venstre-aksen han ville unngå, og at hans forsøk på å definere Podemos som «en ny sentralitet» glipper.

Så lenge var Adam i paradiset

Og mens Podemos i sin eufori i vinter har lagt om politikken med tanke på å skulle ta makta og har lagt til side noen av sine opprinnelige krav (som borgerlønn, krav om full sysselsetting i et land med 22 % ledige, senking av pensjonsalderen, og det å nekte å betale tilbake «illegitim gjeld» til EU), må partiet vende seg til å kjempe om tredjeplassen på pallen fram mot høstens valg. Da vil det kanskje bli mindre snakk om populisme og mer om organisasjon og skolering, mindre Laclau og mer Lenin og Gramsci som den beleste marxisten Iglesias ikke legger skjul på at han er påvirket av.

Podemos har allerede oppnådd det «sensasjonelle» å true det spanske «topartisystemet» og i lokalvalgene i juni gikk koalisjoner der Podemos var med til topps og fikk ordførere i flere av storbyene (Madrid, Barcelona, Zaragoza m.fl.). Men nettopp disse alliansene viser at det er flere krefter som trekker samme vei, og kan kanskje antyde at Podemos’ stilling ikke lenger vil bli så markant som den har vært det foregående året innen en gryende opposisjon. Podemos har ikke minst utfordret sosialdemokratiet som nå ikke riktig vet hvilken vei de skal vende seg for å finne passende lekekamerater. Sånn sett har dette et allmenneuropeisk perspektiv som bidrar til å forme nye tanker om hvordan et reelt venstre kan skapes når sosialdemokrater i alle land har forent seg bak EU-troikaens «austerity»-politikk.

Lotta Elstads pamflett burde tjene som eksempel på et politisk opplysningsarbeid som bør gjenopptas på brei front. Andre partier og motkrefter (Syriza i Hellas, Sinn Fein i Irland, Beppe Grillos-rørsla i Italia) burde belyses på samme måte – så blir vi kanskje alle litt klokere.

Halvor Fjermeros

Laurence Cox og Alf Gunvald Nilsen:
We Make Our Own History. Marxism and Social Movements in the Twilight of Neoliberalism
Pluto Press, 2014, 272 s.

Mennesker skaper sin egen historie, men de skaper den ikke akkurat som de selv vil; de skaper den ikke under omstendigheter de har valgt, men under omstendigheter, som allerede eksisterer, gitt og overlevert fra fortida.

Med dette sitatet av Marx (min overs., fra The Eighteenth Brumaire of Louis Bonaparte) åpner Laurence Cox og Alf Gunvald Nilsen sin bok om hvordan vi kan forstå, og bidra til å utvikle, sosiale bevegelser, som de, litt forenklet gjengitt, definerer slik: Sosiale bevegelser er prosesser hvor samfunnsgrupper skaper bevissthet om felles behov (‘needs’), og styrker hverandres kapasiteter (‘capacities’) til å ivareta disse behovene gjennom kollektiv handling og rasjonalitet, med sikte på å endre (nedenfra) eller opprettholde (ovenfra) samfunnets dominerende strukturer.

Forfatterne har bakgrunn som aktivister og forskere med marxistisk skolering og erfaring fra sosiale bevegelser, ikke minst i Irland (Cox) og India (Nilsen). Ved bruk av aktuelle og historiske eksempler fra Nord og Sør diskuterer de hvordan mennesker skaper sin egen historie, som et resultat av interessekamp mellom sosiale bevegelser ovenfra og nedenfra. De har særlig fokus på hvilke utfordringer vi/folkelige krefter i dag står overfor, som følge av kapitalismens tiltakende systemkrise og svekkelsen av det rådende nyliberalistiske regimets hegemoni, og hvilke muligheter vi har til å gi et kraftfullt svar på krisa ved å bygge en system-overskridende ‘bevegelsenes bevegelse’. Et hovedanliggende er å vise hvordan vi kan utforske og fornye marxismen, som teori og frigjørende praxis (erfaring + bevisstgjøring + handling) utviklet fra, og for, sosiale bevegelser nedenfra. Siktemålet er å sette oss (folk, aktivister, forskere) bedre i stand til fortløpende å søke og gi svar på noen sentrale spørsmål i teori og praksis: Hva må vi gjøre? Hva betyr det å vinne?

La det med en gang være sagt: Dette er blitt en viktig og usedvanlig rik bok for alle som er opptatt av ikke bare å forstå verden som den er, men også å forandre den (inkludert oss selv) til det bedre: mer rettferdig, mer økologisk, mer demokratisk. På 272 tilgjengelige sider fordelt over fem kapitler, argumenterer forfatterne overbevisende for hvorfor og hvordan folk kan, og må, være forandringens subjekt. I kapittel 1 løfter de fram behovet for utvikling av teori i og for sosiale bevegelser, som skaper reell endring i retning av mer rettferdige samfunn, lokalt, nasjonalt og globalt. De begrunner og diskuterer hvorfor dette må være teori som ikke bare forutsetter, men stiller kritiske spørsmål ved og overskrider de historisk gitte/overleverte systemrammene for våre sosiale relasjoner. Kapittel 2 argumenterer, ut fra en dialektisk/ikke-deterministisk marxisme, for hvordan behov og kapasiteter utgjør to grunnleggende trekk ved mennesket, som gjør vår skapende virksomhet, arbeidet ikke bare mulig, men også nødvendig, der vi bruker våre kapasiteter i bevisst, kollektiv handling for å møte behov, og gjennom det utvikler nye kapasiteter og behov. I forlengelsen av dette belyser de hvorfor praxis er av grunnleggende betydning for sosiale bevegelsers, altså vår/folks, evne til å forstå (i teorien), og endre (i praksis) de begrensningene som de historisk gitte omstendighetene, i siste instans systemet, legger på våre behov og kapasiteter. I kapittel 3 diskuterer og utvikler forfatterne marxistisk teori om sosiale bevegelser. Dette analyseverktøyet bruker de så i kapittel 4 til å kaste lys over kapitalismens utvikling de siste to hundre årene, og viser hvordan den framtrer som et resultat av tre store ‘organiske kriser’ (1789–1848, 1914–45 og 1968–80), forårsaket nettopp av interessekamp mellom sosiale bevegelser og kollektiv handling for dominans ovenfra, og sosiale bevegelser og kollektiv handling for frigjøring nedenfra.

I det avsluttende kapittel 5, diskuterer de kapitalismens aktuelle akkumulasjonskrise, og det rådende nyliberalistiske regimets legitimitetskrise, og drøfter i lys av dette, med illustrerende eksempler fra Sør og Nord, ikke minst Irland og India, hvordan sosiale bevegelser med til dels vidt forskjellige tematiske og geografiske nedslagsfelt, til sammen utgjør en økende global motstand mot nyliberalismen. De avslutter med å argumentere for hvorfor og hvordan det er avgjørende at vi/de involverte folkelige kreftene bringer vår voksende, men også fragmenterte motstand over i en ny fase: Vi kan og må danne en bevegelsenes bevegelse, som forener de folkelig kreftene, på tvers av tema og geografi – mot globalkapitalismen og dens nyliberalistiske økonomisk-politiske regime, og for et etter-kapitalistisk system.

I det følgende vil jeg løfte fram noen viktige poenger fra boka, og avslutte med et par refleksjoner om aktuelle utfordringer og muligheter for sosiale bevegelser.

Forfatterne bruker det vi kan kalle en realistisk tilnærming til å forstå for å forandre verden: De setter søkelys på hvordan realitetene under samfunnets overflate, knyttet til strukturer, sosiale og økonomiske relasjoner og kultur, utøver avgjørende makt på oss alle, som samfunnsaktører. Samtidig legger de vekt på å få fram hvordan de rådende samfunnsmessige omstendighetene aldri er ‘naturlige’, noe som ikke kan være annerledes, men alltid er konstruert, det vil si, resultat nettopp av våre, dvs. menneskelige aktørers handlinger. Følgelig kan, og vil, disse omstendighetene også bli gjenstand for endring forårsaket av våre nye handlinger. Denne tilnærmingen, der sosiale bevegelser forstås som folk/samfunnsinteressers redskap til å forstå og forandre virkeligheten, framhever derfor betydningen av både struktur og aktør. I dette ligger også en kritikk av mye mekanisk og deterministisk marxisme fra det 20. århundre, som hadde oppmerksomhet på abstrakte, strukturelle forhold (‘basis’), og en tendens til å redusere spørsmålet om handlingsrom og kollektiv handling til et spørsmål om, og for, ‘partiet’, ‘den revolusjonære fortroppen’.

Et viktig poeng for forfatterne er at vi må gjenerobre og videreutvikle marxismen, som en samfunnsteori utviklet fra, og for, sosiale bevegelser, med grunnlag i en dialektisk, det vil si, ikke-statisk og nettopp bevegelig metode for å forstå og forandre virkeligheten, en metode Engels ga navnet historisk materialisme. De framhever nødvendigheten av at vi (folk, aktivister, forskere) utvikler teori om og for sosiale bevegelser, som setter oss i stand til å undersøke og bedre vilkårene for brei alliansedanning og systemoverskridende sosial endring på tvers av ulike tema (arbeid, miljø, likestilling, demokrati, fred osv). I dette ligger også en kritikk av en tendens innen akademiske studier av sosiale bevegelser til å ha fokus på alliansedanning mellom eliter, og tilpasning til, ikke endring av, systemets regler, og til å ta for gitt det som er et grunnleggende premiss for mange sosiale bevegelser: – Hvis vi bare gjør mer av det vi allerede gjør, og flere med oss, så vil samfunnet endre seg slik vi ønsker! Systemkritiske perspektiv, både på samfunnet og de sosiale bevegelsene, blir fraværende, og dermed også læring om hvordan vi/sosiale bevegelser kan gjøre ting annerledes. Kort sagt, det trengs en kritisk og konstruktiv fornyelse av de rådende teoriene om sosiale bevegelser, som i mange tilfeller ikke evner å bevege seg, langt mindre bevegelsene og samfunnssystemet de er del av.

Et hovedpoeng i boka, er at vi i dag befinner oss i en kritisk historisk fase, som rommer store farer, men også muligheter: Kapitalismen i sin nyliberalistiske utgave viser klare tegn til en begynnende ‘organisk krise’. Uttrykket, slik det ble utviklet og brukt av Gramsci, viser til perioder i kapitalismens livsløp hvor den økonomiske veksten stopper opp, eksisterende politiske lojaliteter forvitrer, og den økonomisk-politiske eliten møter økende motstand fra grupper nedenfra, som ikke lenger godtar vilkårene de blir styrt under, og derfor søker å utvikle alternativ til den rådende sosiale orden gjennom ny rasjonalitet (‘good sense’ i motsetning til gjeldende ‘common sense’) og kollektiv handling. Det er nettopp dette vi ser i dag, ifølge forfatterne: Systemet, kapitalismen, gjennomgår ikke bare en akkumulasjonskrise, men også en legitimitetskrise, der folk i økende grad stiller spørsmål ved og reduserer sin tilslutning til den politisk-økonomiske elitens markedsliberalistiske regime og hegemoni, og dermed også til den rådende forståelsen og organiseringa av verden: hvordan den er, og bør være.

I denne situasjonen mener forfatterne, slik jeg tolker dem, at det er avgjørende for oss å skape og ta del i læring, et gjennom-gående tema, som etter min mening bidrar avgjørende til bokas relevans: Gjennom bevisst, kollektiv handling har vi (folk flest, aktivister, forskere, politisk interesserte) potensiale til å endre ikke bare våre omstendigheter, men også oss selv. Det å erkjenne at de levekårene vi strir med i egen tilværelse, deles av andre som befinner seg i tilsvarende situasjoner, og at disse problemene inngår i, og har årsaker knyttet til, samfunnsmessige sammenhenger, som i sin tur inngår i større interessefelt og maktstrukturer, i siste instans ‘systemet’, utgjør etapper på en individuell/kollektiv læringsvei. Litt stilisert, kan vi kanskje uttrykke det slik: Sosial bevegelse nedenfra er en læringsprosess som skjer når mange går fra å være og forstå seg som selvtilstrekkelige individer, atskilt fra hverandre av individuell konkurranse og bevissthet styrt av snevre egeninteresser, til å bli aktive subjekt, forbundet med hverandre av kollektiv handling og bevissthet om felles interesser/opplyst egeninteresse.

Når slik læring finner sted, og ‘jeg’ blir bevisst og får kunnskap om hvordan ‘mine’ sosial behov er del av ‘våre’ sosiale behov, og hvordan evnen til å ivareta disse behovene avhenger av fellesskapsløsninger, solidaritet, som ikke fremmes, men hemmes av systemet, blir noen avgjørende spørsmål aktualisert, ifølge forfatterne: Hva bør vi gjøre? Hvordan vil systemet reagere? Hva vil fungere, og hvordan kan vi vinne? Boka argumenterer overbevisende for at marxismen, forstått som dynamisk metode for forståelse og forandring, utgjør en særlig relevant kilde til å søke svar på disse spørsmålene, fordi den går utover rådende fornuft/rasjonalitet (‘common sense’) og ideologiske rettferdiggjøringer av hvorfor ting er som de er, og bygger teori på kunnskap og erfaringer hentet fra aktivisters og vanlige folks kamp. Marxismen er, som forfatterne påpeker, i sin kjerne en teori om (og for) organisert menneskelig praksis. I kraft av det har den potensiale til å fungere som et verktøy for sosial frigjøring, det Gramsci og Freire kaller praxis (erfaring + bevisstgjøring + handling): Når teoretisk skolering, kombinert med praktisk handling og erfaringsrefleksjon, skjer i fellesskap og dialog mellom gjensidig anerkjennende deltakere, kan den bidra avgjørende til å øke vår evne til, kollektivt og enkeltvis, å forstå, forestille oss alternativer til, og endre de omstendighetene vi lever under. Frigjørende praxis og læring blir dermed på mange måter kjernen i det forfatterne kaller ‘bevegelses-prosessen’, den prosessen hvor vi/folk, aktivister og akademikere blir i stand til/lærer, gjennom teori og praksis, å forbinde det partikulære (våre nære erfaringer knyttet til avgrensa behov, situasjoner og saksfelt) med det allmenne (de mer overordna samfunnsmessige interessene, maktstrukturene og løsningene), og vice versa.

Fruktbarheten i denne tilnærminga viser seg ikke minst når forfatterne bruker den til å analysere hvordan det rådende økonomisk-politiske systemet, kapitalismen, har utviklet seg de siste vel 200 årene, ikke som følge av abstrakte og ‘deterministiske’ mekanismer utenfor menneskelig påvirkning, men som følge nettopp av høyst menneskelig kamp mellom sosiale interesser. De belyser hvordan elitegrupper har organisert seg og skapt sosiale bevegelser ovenfra, som har fremmet/befestet bestemte politisk-økonomiske regimer, for å ivareta sine interesser og systemets krav til kapitalakkumulasjon. Dette har i sin tur skapt en motreaksjon fra andre samfunnsgrupper, som har sett seg truet, og (i noen tilfeller) har dannet sosiale bevegelser nedenfra, som har søkt å fremme økonomisk-politisk rettferdighet, for å forsvare sine behov og interesser.

Cox og Nilsen viser hvordan denne kampen mellom sosiale bevegelser ovenfra og nedenfra har resultert i tre distinkte historiske faser i den industrielle kapitalismens utvikling, preget av relativt stabile politisk-økonomiske regimer bygd på de klassekompromissene, som ble utgangen av den sosiale turbulensen forut for hver fase: Først den liberale kapitalismen, som dekker perioden fra slutten av 1700-tallet til begynnelsen av 1900-tallet, da det framvoksende borgerskapet ble den dominerende klassen, og baserte sin makt på et klassekompromiss med landadelen. Deretter den organiserte kapitalismen, perioden fra ca 1950 til slutten av 1970-tallet, da industriborgerskapet var den dominerende klassen, og makten hvilte på et klassekompromiss med, og tilslutning fra, arbeiderklassen. Til slutt den nyliberalistiske kapitalismen, som er perioden vi befinner oss i i dag, og som har vart siden begynnelsen av 1980-tallet, da finanskapitalen (dens eiere og forvaltere) ble den dominerende klassen, med makt basert på tilslutning fra middelklassen.

En slik tilnærming setter oss i stand til å se og utnytte mulighetene i dagens situasjon, mener forfatterne: Stadig flere sosiale bevegelser utfordrer den rådende sosiale (u)orden gjennom å utvikle systemkritisk og systemoverskridende rasjonalitet (‘good sense’ i motsetning til gjeldende ‘common sense’) og kollektiv handling. Dette forsterker systemets legitimitetskrise, som har rot i at det rådende politisk-økonomiske regimet de siste tre tiårene, nyliberalismen, ikke lenger er i stand til å ivareta de samfunnsinteresser det hviler på, den breie ‘middelklassen’. Samtidig har de rådende elitene vist seg ute av stand til å utvikle alternative strategier for å ivareta systemets grunnleggende krav til kapitalakkumulasjon. Deres eneste svar, som gjentas stadig mer monomant og autoritært, er mer av det samme: nyliberalisme og nedskjæringer i det offentlige (med unntak av militæret og sikkerhetssektoren). Konsekvensen er at velstand, ressurser, og makt, både i det globale Nord og Sør, konsentreres hos en stadig mindre del av befolkningen. Det nye etter finanskrisen, er at voksende ulikhet, som tidligere ble maskert gjennom økt kredittgivning til middel- og arbeiderklassen, nå ikke lenger lar seg skjule, men kommer til uttrykk som stagnasjon og forverring i de reelle levekåra til store og voksende samfunnsgrupper, ikke bare i deg globale Sør, men også Nord. Stadig flere, også i Nord, opplever følgelig at deres interesser ikke blir ivaretatt under det rådende regimet. Folk mobiliserer gjennom protester, kampanjer, revolusjonære situasjoner, og i noen tilfeller også danning av nye politiske regimer. De skaper sosiale bevegelser nedenfra, og en praxis, (erfaring + bevisstgjørin + handling) som stiller spørsmål ved, og utvikler nye måter å forstå og organisere verden på: slik den er, og slik den bør være.

Forfatterne peker på at vår oppgave i denne situasjonen, slik jeg tolker dem, er å fortsette å delta i de sammenhengene og kampene vi allerede er med i, men gjøre det på en annen måte: Vi må utvikle en praxis, som knytter sammen ulike sosiale bevegelser, på tvers av tema og geografi, for slik å bli i stand til bedre å forstå og forandre helheten av de omstendighetene vi lever under, systemet. Vi må nå utover ‘common sense’, ikke minst antakelsen om at vi vil vinne, bare vi gjør mer av det vi allerede gjør (dvs. innen våre respektive, avgrensa, felt). Mer av det samme, er like lite en virkningsfull strategi for å overvinne systemet, som for å bevare det! Vi må utmeisle perspektiver, som går på tvers av tematisk teigdeling, og gjør det mulig å lære fra hver-andres kamper, identifisere breie folkelige fellesinteresser, og danne tilsvarende breie allianser.

Kort tid etter terroren i Paris, og før klimatoppmøtet samme sted, understreket Naomi Klein det samme: Det er av avgjørende betydning at vi skaper en bevegelsenes bevegelse. Fundamentalisme/fascisme, krig, klimaendringer, frykt og avmakt forsterker hverandre, og har felles rot i et system som er i ferd med å løpe løpsk. Skal venstresida bli slagkraftig, må den gjøre det den har vært god på de gangene den har endret historien: forene breie interesser i forståelse av felles utfordringer, interesser og muligheter, og slik skape grunnlag for en felles, solidarisk praksis. Med Cox’ og Nilsen kan vi slå fast: bare da kan vi vinne de ‘partikulære’ delkampene vi er engasjert i rettet mot de ødeleggende konsekvensene av et grenseløst system, som setter kapitalens behov framfor menneskelige behov. Nemlig, ved å forstå og gjøre ‘vår’ kamp til del av en felles, universell kamp for en annen verden. Vi kan tilføye: Det var også denne innsikten Marx og Den første internasjonalen formulerte og målbar: Enhet i mangfold!

Dette er en bok som fortjener å bli lest av mange, og derfor også, i tråd med forfatternes intensjoner om folkelig bevisst-gjøring, å bli gjort tilgjengelig for flere enn de engelskkyndige.

Øyvind E. Hansen

Morten Harper (red.)
Sammenbrudd for Schengen?
Oslo: Nei til EU, 2015, 160 s.

Bortsatt fra i fjor, da Dag Seierstads flotte jubileumsbok blei prioritert, har Nei til EU årvisst utgitt ei årbok. I år er hovedtemaet flyktningpolitikk, grensekontroll, Schengenmedlemskap, Dublinavtalen og rettsikkerhet. Norge kan nå snart se tilbake på 15 år som assistert Schengen-medlem, og er dermed knyttet til EUS yttergrenser og – langt på vei – EUs politiske beslutninger. Dette kan til dels være et kronglet tema, men utredningsleder Morten Harper – som sjøl er jurist – loser oss gjennom terrenget som gjør oss kloke (og rede til kamp). Han har også invitert forskere, skribenter og politikere til å levere bidrag på sine spesialfelter, bl.a. bør NOAS-lederen An-Magrit Austenås fyldige gjennomgang være obligatorisk lesning. I tillegg blir temaet belyst (eller tildekket) av intervjuer med representanter for alle partier, i tillegg til talspersoner fra Europabevegelsen og Nei til EU. Det er et heldig valg å ha samtaler som styrer rett mot de intrikate hovedspørsmålene, istedenfor utenomsnakk fra taleskrivere. Her er m.a.o. alt fra Anders Anundsen til Bjørnar Moxness innenfor de samme permene.

Nei til EUs årbok har ikke bare temaartikler, men også nyttige oversikter over det viktigste som har hendt innenfor sida sist (dvs. 2013) og de mest brennbare spørsmålene som angår Norge og EU. Disse to bolkene, som er på rundt 60 sider til sammen, inneholder korte artikler som både kan leses under ett og tjene som et oppslagsverk. Av naturlige grunner er arbeidsløshet, krise, Hellas, TISA, TTIP, konsernmakt, arbeidsliv og vikarbyrådirektiv blant det som belyses.

Med dagens meningsmålinger, som viser et enorm motstand mot EU-prosjektet, er det kanskje noen som lar seg friste til å legge spørsmålet til side. Det vil være et tragisk feilgrep, verken Solberg eller Støre har glemt sine våte drømmer om Brussel. Men når motstanden er så kompakt, og kan begrunnes ut fra solidaritet og kamp for rettferdighet, skyldes det nettopp at Nei til EU holder den organisatoriske og kunnskapsmessige beredskapen oppe. Dessuten foregår det en daglig kamp om konsekvensene av EØS og Schengen, ikke minst innenfor fagbevegelsen. Hvem kan da klare seg uten årboka? Og hvis noen mangler ideer til julegaver (for dem som holder seg med slike konvensjoner), så er jo jubileumsboka fortsatt i salg!

Leo Panitch og Greg Albo (red.):
Socialist Register 2016. The politics of the right.
London: Merlin Press/New York: Monthly Review Press, 381 s.

Utrolig, men sant: Den fyldige og spennende årboka Socialist Register kommer helt regelmessig ut i oktober hvert eneste år, og utgava for 2016 har mer enn 50 forgjengere. Forgrunnsfigurer ved starten var E. P. Thompson og Ralph Miliband, som begge fortsatt fortjener å bli lest. (Den siste av dem er far til de to Labour-lederne, men lite annet enn etternavnet forener dem. Eplet kan falle langt fra stammen.) For de som leser faglitteratur på engelsk, finnes det knapt noen bedre oversikt over dagsaktuelle temaer, nyskapende bidrag om sosialistisk strategi og diskusjoner om marxismens relevans. De aller fleste har akademiske posisjoner og bruker fotnoter, men de bestreber seg på å bruke normalt menneskespråk. (Mange artikler fra New Left Review ville ikke ha sluppet gjennom dette nåløyet). Personlig finner jeg knapt en eneste artikkel som – i en bedre verden uten økonomiske begrensninger – ikke kunne gjort seg på godt norsk i Rødt!.

De to siste årgangene har begge hatt klasser, endringer i klasseforhold og klasse-kamp som hovedtema, mens oppmerksomheten denne gang er viet de mange avskygninger av høyresida og reaksjonær politikk. Innad i vår egen verdensdel betyr det spenstige analyser av bl. a. europeisk høyreside mellom nyliberalisme og rasisme, UKIP i Storbritannia, den franske nasjonalfronten og forholdet mellom oligargisk kapitalisme og høyrenasjonalisme i Russland og Ungarn. SRs redaksjonsrådet og forfatterstab avspeiler også en global forankring, der alle verdensdeler er representer. Ikke minst er det grunn til å trekke fram artikler om Brasil, India, Japan og Israel, samtidig som flere bidrag tar for seg høyrepopulismens frammarsj inn mot «mainstream» i USA.

Det er lett å skaffe seg oversikt over hvem som er bidragsytere, det er mange navn som leserne av Rødt! vil dra kjensel på. Ikke bare det: hjemmesida (www.socialistregister.com) presenterer innholdsfortegnelser helt tilbake til 1964. For 25 britiske pund får man årets bok som pdf-fil, samt gratis tilgang til samtlige årganger gjennom historien.

Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek: Arbeiderhistorie 2015.
Tema: Det fleksible arbeidsliv.
Oslo: LO Media, 2015, 243 s.

Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek er et betydelig ressurssenter, som blant sine mange aktiviteter også er utgiver av ei år-bok. Som regel inneholder den både artikler om et hovedtema og frittstående studier, men i 2015-utgava er alt konsentrert om «det fleksible arbeidsliv». Alle de tolv bidragene springer ut fra et prosjekt innenfor rammen av Nettverk for arbeiderkultur og arbeidslivshistorie, som består av en rekke museer, med Norsk industriarbeidermuseum i spissen. De fleste artiklene bygger på detaljert forskning fra enkeltbedrifter eller bransjer, med både historiske eksempler og temaer opp til våre dager.

De ulike kapitlene spriker mye i innretning og opplegg, men bindes oversiktlig sammen av Egil J. Skorstads innledning og Ingar Kaldals etterord. Det er all grunn til å starte med det siste, som rydder opp i begreper og går bak slagordene. Et av Kaldals poenger, som bekreftes i mange av enkeltstudiene, er at «fleksibilisering» kan bety så mye forskjellig, omtrent som globalisering, frihet eller omstilling. Det dokumenteres gjennomgående i kapitlene at fagbevegelsen aldri har vært mot endinger som har til hensikt å gi økt produktivitet, særlig der dette bidrar til tryggere arbeidsforhold og et samarbeid hvor de ansatte medvirker gjennom økt innflytelse. Fleksibilitet kan i seg selv også bety økt frihet for enkelte grupper av lønnsarbeidere, som i «fleksitid». Kaldal trekker imidlertid fram at mange arbeidskjøpere og politikere i dag ønsker mer frihet for eiere til å si opp folk og å tilby uregelmessig og midlertid arbeid. De som ikke går med på å gi mer makt til de mektige, blir derimot framstilt som gammeldagse, rigide og firkanta forsvarere av fortida. Når en gjenstand er fleksibel, kan det bety at den gir etter og er lett å bøye. For noen er målet på samme måte fleksible arbeidere som ikke gjør motstand eller som ikke ubøyelige. Kollektive avtaler og solidaritet blir dermed fyord. Tenk på det hver gang Siv Jensen, Erna Solberg eller Kristin Skogen Lund snakker om dugnader for omstilling, som betyr farvel til kollektive rettigheter som er kjempet fram. Spørsmålene som stilles i denne boka er derfor: Frihet for hvem? Fleksibilitet for hvem? Makt for hvem?

Tore Linné Eriksen

Linn Herning:
Velferdsprofitørene
Manifest forlag, 2015

Linn Herning forteller om velferdsprofitørene innenfor helse, eldreomsorg, skoler og barnehager. Gjennom sin jobb i For Velferdsstaten, en grunnpilar i forsvaret av velferdsstaten, er hun trolig den som gjennom mange år i felten har skaffet seg best innsikt. Hennes bok er den første samlete oversikten over hvor langt dette er kommet og historien bak. Ikke bare kunnskap, men spennende. Det er nok tall og kunnskap, men Herning gir dem navn og ansikter, beskriver deres propaganda og svake punkt. Hvordan profittjegerne skaffet seg kontroll over norske barnehager er som en god kriminalroman.

Skole

Det er i Sverige de virkelig har fått fotfeste. 14 % av alle svenske barn i grunnskolen og 26 % av alle i videregående går på privatskoler og 95 % av disse blir drevet av profittselskap.

Her i Norge ble Clemets storstilte plan for privatskoler stanset av den rødgrønne regjeringa i 2005. Men 15 ordinære videregående skoler fikk fortsette, Herning kaller dem Clemetskoler. John Bauer-konsernet eide 2, Akademiet 6, Noroff 4 og Sonans 3. Det er en interessant historie hvordan disse skolene, som var omfatte av Norges strengeste regler mot å ta ut fortjeneste, omgikk reglene. Tilsyn i 2008 med John Bauer viste overprising av interne tjenester. Tilsyn med Akademiet i 2013 førte til krav om tilbake-betaling av 18,5 millioner. I Sonans er hovedeier et oppkjøpsfond basert i skatte-paradiset Guernsey. Her er det ikke ført tilsyn, men Herning regnskapssøk avslører høye konsernlån og høye andre driftsutgifter som tyder på at reglene omgås. Det er ikke å ta for hardt å si at loven ikke hindrer eierne å ta ut offentlige midler. Og hvorfor skulle egentlig konsern drive skoler uten profitt?

Helse og omsorg

En skulle tro at Adeccoskandalen skulle ført til mindre privatisering av sykehjem, men nei. De vokser – Aleris er det største , med omsetning på 1,86 milliarder i 21013. Norlandia hadde en halv milliard mindre. Også her er det personalet det kan spares på. Fagforbundet sier at da Aleris overtok kommunale sykehjem i Oslo gikk lønna for en hjelpepleier ned med 40–60 000 og for en sykepleier med 80 000. Hernings gjennomgang viser at det er nesten ingen forskning eller forskning om privates inntog i helse og velferd. I motsetning til skole er det heller ingen krav som hindrer selskapene i å ta ut profitt. Men omfang er vanskelig å dokumentere. Mye fordi det er en voldsom omstrukturering og selskapsskifter, av 38 anbud mellom 1997 og 2008 hadde 33 skiftet eier i anbudsperioden.

I Danmark er det innført fritt brukervalg i hjemmetjenesten. Det samme har ført til stor vekst i Sverige og her er profittdrevne helseforetak et stort politisk spørsmål og kunnskapen større. Attendo hadde i 2012 en omsetning på 4,2 milliarder og 432 millioner i fortjeneste, profitten over 5 år er over 2 milliarder. Men trolig er profitten enda større: Aftonbladet avslørte at Attendos virksomhet i asyl og barnevern ikke betalte skatt til Sverige ved å regnskapsføre konsernbidrag til morselskapet i skatteparadiset Jersey. Her i Norge har Fri Fagbevegelse avslørt en rekke saker i deres hjemme-tjeneste, doble vakter, sykepleierfunksjoner utført av ufaglærte, ulovlig overtid og gullkantede lederlønninger.

Barnehager

Ingen offentlig sektor i noe annet skandinavisk land er så privatisert som norske barnehager. 50 % av norske barn går i private barnehager og andelene øker. Hvordan dette kunne skje under en rødgrønn regjering, er som en kriminalroman.

Det startet med barnhageforliket. Siv Jensen og SVs nestleder Øyvind Djupedals enighet førte fram til storingsforliket om at alle barn skulle ha tilbud om barnehageplass i 2003. Den eneste store velferdsreformen etter innføringen av Folketrygda i 1967 skulle gjennomføres. Vedtatt under Bondevik, gjennomført under Stoltenberg.

Det kan kanskje forstås at fokuset ikke var på om dette skulle skje i kommunal eller privat regi fra starten. Private barnehager var på den tida enten drevet av foreldre som ikke fikk barnehageplass eller av bedrifter for å gi tilbud til sine ansatte. Å tjene penger på barn var nærmest utenkelig.

Storsatsinga ga en eventyrlig finansiering av private barnehager. De fleste fullfinansiert fra Husbanken, om lag 250 000 per barnehageplass, ofte med kommunal garanti. En femtedel direkte tilskudd. Investeringene fra eier var helt ubetydelig. Kommunen dekket både renter og avdrag og 80 % av driftsutgiftene. En gavepakke. Og erfaringene mine fra Trondheim er at kommunen fant tomter og regulerte dem. Ingen gründere har kommet lettere til enn barnehagegründerne.

Den rødgrønne regjeringa endret tilskuddet fra 85 % av driftsutgiftene til 96 % med løfte om 100 % kommunal dekning. De endret også prinsippet fra å dekke virkelige kostnader til å gi tilskudd ut fra kostnadene i offentlige barnehager. Hvordan kunne det skje?

I 2008 ble profitt i barnehagene et tema i den offentlige debatten. Kunnskapsminister Bård Vegar Solhjell og finansminister Kristin Halvorsen, begge SV, la fram forslag om ny finansiering med mål om at offentlige tilskudd skulle komme barna til gode, ikke eier. Forskning viste at personalutgiftene var 50 000 lavere per årsverk enn i offentlige, og det var færre ansatte. Et oppkjøpsfond kjøpte Espira med 74 barnehager for 850 millioner. Det var åpenbart at verdier bygd opp ved offentlige tilskudd lå bak.

De hadde oppdaget at det ikke var utbytte som var måten å ta ut profitt på, det var handel mellom selskap i samme konsern, det var å skille ut eiendomsselskap som tok høy husleie, det var honorar og konsulenttjenester. Men først og fremst var det å bygge opp verdier for videresalg, bygge egenkapital.

Derfor var det mest omstridde forslaget fra regjeringa at verdier bygget opp ved offentlige tiskudd og foreldrebetaling skulle tilbakeføres til kommunene. Uttak av verdier ved opphør eller salg skulle kun være avkastning på egenkapital tilført av eier.

Da kom opprøret. Ikke et vanlig opprør med misfornøyde avisinnlegg. Nei, her var det rett og slett ikke bare trussel, men vedtak om å stenge barnehagene dersom forslaget ikke ble trukket. 19. mai 2009 stengte, i følge pressa, 2000 private barnehager dørene og laget demonstrasjoner på torg over hele landet. Sammen med en massiv mediekampanje tok regjeringen retrett, trakk forslaget. Det nye forslaget var ren symbolpolitikk, her er ingen begrensinger som en dyktig jurist ikke kan omgå.

Slik viser barnehagemarkedet i Norge hvordan det går når privatisering går så langt at eiernes trusler om stengning faktisk er en trussel mot samfunnet. Ved streik har regjeringen tvungen voldgift. Ved stengning sto regjeringen uten mottiltak. I tillegg var mangelen på prinsipiell motstand mot privatisering ødeleggende. Dersom privat virksomhet er nødvendig for å oppnå barne-hageforliket, ligger det i sakens natur at profitt er like nødvendig. Det er vanskelig å se noen annen forklaring på regjeringens ubehjelpelige forsvar av sitt eget lovforslag.

Så der står vi i dag. En barnhagesektor der 50 % er privat drevet. Det er framdeles en del private som ikke er kommersielle, men de blir færre. Og også her endres spillereglene. Det siste eksemplet er kirkerådet i Bergen som kjøper opp barnehager for å få overskudd til kirkevirksomhet.

Forståelig nok, det kan ikke finnes noen lukrativ virksomhet som er så totalt uten risiko som barnehager. Hundre prosent rimelige husbanklån, hvorav 20 % direkte tilskudd. Garantert kundegrunnlag: I Trondheim er det kommunen som står for opptak og de sikrer de private fulle barnehager. Da Trondheim Kommune bommet på antall barn og tok bort plasser, så kunne de bare gjøre det i private barnehager. De private er ikke bundet av kommunes opptakskriterier, de kan fritt fylle opp med barn under 1 år som ikke er omfattet av barne-hagegarantien. De kan holde personalkostnadene nede, men beholde kommunale tilskudd. De kan stenge barnehagene hele sommeren, men få tilskudd som om de var åpne. Barnehagedrift er oppfylling av en kapitalist drøm: stor fortjeneste og null risiko.

I følge Herning bruker kommunene 38 milliarder på barnehager, et marked på nivå med hele oppdrettsektoren. Det betyr at de private får 19 milliarder årlig. 86 % av ugiftene i offentlige barnehager er personalkostnader. I følge Telemarksforskning ligger personalkostnadene minst 10 % lavere i private barnehager, først og fremst gjennom lavere pensjonsutgifter. Det gir en årlig profitt på 1,5 milliarder. I tillegg nedbetales husbanklån ved kommunale tilskudd og egenkapitalen bygges opp med om lag 300 millioner årlig. Alt med bagatellmessige investeringer og null risiko.

Når dette skrives, ligger regjeringens forslag til ny finansiering av barnehagene ute på høring. Tilskuddet skal opp på 100 %. Forslaget er å videreføre dagens system med tre unntak. Det viktigste er at pensjonsutgifter skal holdes utenfor ved beregning av tilskuddet. Så skal private barnehager få dekket 14 % av personalkostnader i pensjonsutgifter. Ikke av sine egne personalkostnader, men av kostnadene i kommunale barnehager. Kapitalkostnadene skal fastsettes av en nasjonal norm, ikke av virkelige kostnader i den enkelte kommune. Og kommunene skal miste sin rett til å stille krav til barnehagene som vilkår for tilskuddet. De blir rene pengemaskiner.

Telemarksforskning anslo i 2010 reelle pensjonskostnader til 6 %. PWC har gått gjennom 165 barnehager i PBL, som har de beste ordningene i dag, og mener 14 % må til. Men det er ingen drøfting av det helt opplagte alternativet: at private barnehager skal få dekket sine virkelige pensjonskostnader og ikke ett øre mer. Det er fullt mulig og fullt lovlig å betale kun 2 % av lønn i pensjon. Hvorfor skal de da få 12 % av lønna mer i tiskudd?

Det er heller ingen grunn til at barnehagene skal få dekket gjennomsnittlige lønnsutgifter i kommunale barnehager. De skal få dekket sine virkelige utgifter og ikke et øre mer. Da blir det mindre gunstig å kutte bemanning og ansette mindre kvalifisert personell.

Og Halvorsens hjemfallsforslag må opp på nytt. Det enkleste forslaget er vel at det tilskuddet som er gitt, må tilbakebetales og det samme for avdrag dekket av kommunen ved videresalg eller nedleggelse.

Kanskje kan Hernings bok og For Velferdsstaten årelange innsats få virkning. APs byrådslederkandidat i Oslo, Raymond Johansen, lover i Klassekampen 29. juli i år å bare dekke virkelige lønnsutgifter og virkelige pensjosnutgifter om de får flertall. Dere som er opptatt av offentlig velferd, sitter i kommunestyrer eller har politiske verv: Sørg for at dette blir fremmet i kommunestyrene over det ganske land. Så får vi se om det er et linjeskifte i AP. I Trondheim ville et slikt vedtak styrket kommunebudsjettet med minst 30 millioner, trolig over 50 millioner.

Og det er tanken bak Linn Hernings bok. Gi kunnskap og veiledning til handling. Offentlige velferdskroner skal gå til barn i skole og barnehager og eldre som trenger omsorg og helsehjelp, ikke til profitt. Det skal ikke lønnes seg å gå ned på bemanning, kompetanse, lønn og pensjon.

Arne Byrkjeflot

Marta Harnecker
A World to build
Monthly Rveiew Press 2013, 240 s.

Fernando Birri sa en gang – fritt oversatt og etter hukommelsen – at utopien er som horisonten. Om jeg nærmer meg to skritt, så går den to skritt bakover. Hvis jeg går ti skritt, trekker horisonten seg ti skritt vekk fra meg. Uansett hvor mye jeg går, så når jeg den aldri. Så, hvilket formål har da utopien? Jo, den får oss til å gå.

Marta Harneckers bok A world to build er et forsøk på å feste skrittene mot utopiene på papiret, på en praktisk, realistisk og lettfattelig måte, og hun lykkes i stor grad med det. Boken tar for seg store spørsmål som hvordan jobbe mot et sosialistisk samfunn? Hvordan oppnå det samfunnet som så mange har snakket, tenkt og drømt om, men som tilsynelatende er umulig å oppnå? Ikke minst, hvordan skal dette samfunnet bygges innenfor rammene av dagens kapitalistiske system, delt inn i stater med definerte grenser?

Birris’ sitat ble i sin tid gjort kjent av den nå avdøde uruguayanske poeten og aktivisten Eduardo Galeano. Galeano har i mange år representert en viktig stemme for sosiale bevegelser rundt om i Latin-Amerika. På en poetisk måte har han beskrevet brutaliteten i det kapitalistiske systemet, samtidig som han har pekt ut et nord i de sosiale og folkelige kampene på kontinentet. Galeano selv er ikke sitert i Harneckers bok, men referansen er likevel relevant. Det er Latin-Amerika, og særlig prosjektet om å bygge en sosialisme for det 21. århundret, som er utgangspunktet for Harnecker sin analyse, og det er også herfra hun henter alle sine eksempler.

Latin-Amerika har vært et nyliberalistisk laboratorium, fra lenge før man satte etiketten nyliberalisme på oppskriften. Resultatet er økende ulikhet, svekket suverenitet og selvråderett, enorme miljøødeleggelser og tilhørende forvitring av de sosiale relasjonene. Parallelt har den sosiale misnøyen økt. De sosiale bevegelsene har vokst seg stadig sterkere og sier nå, med en mer hørbar stemme enn før, at nok er nok. I noen land har disse bevegelsene ført venstresiden til regjeringsmakten, og det er i all hovedsak disse Harnecker fokuserer på når hun snakker om å bygge det sosialistiske samfunn: Bolivia, Ecuador og, ikke minst, Venezuela.

Boka er delt inn i tre deler. Den første tar for seg utviklingen i Latin-Amerika de siste tre tiår, i skjæringspunktet mellom nyliberalismens fremgang, fiasko, og den folkelige motstanden mot den nyliberale oppskriften. Det er de sosiale bevegelsene og sentrale hendelser i den folkelige motstandskampen mot nyliberalismen som utgjør de historiske knaggene for den politiske analysen. Eksempler som spenner fra «el Caracazo» i Venezuela på 80-tallet til kuppet mot Mel Zelaya i Honduras 2009 viser både det geografiske og tidsmessige spennet i analysen.

I tillegg til de historiske hendelsene analyserer Harnecker de ulike venstresideregjeringene på kontinentet, ut fra hvilken strategi de har valgt overfor kapitalismen. Helt spesifikt fokuserer hun på hvilken rolle de lar staten og kapitalen spille, og hvordan de selv velger å bruke det statsapparatet man har arvet. Sosialisme skapes ikke i himmelen, og ikke heller over natten, så det er uunngåelig for alle folkelige kamper og venstresideregjeringer å måtte forholde seg til kapitalismen på et eller annet vis. Et viktig poeng er å inkludere den eksisterende maktbalansen de ulike regjeringene står overfor, i en slik analyse.

For en som har lest mye marxistisk litteratur eller er vel bevandret i det latinamerikanske aktivistmiljøet, så er boka både velkjent eller på grensen til det kjedelige. Men disse er heller ikke bokas målgruppe. For en som har lyst til å lære mer om marxisme i praksis eller bare er nysgjerrig på Latin-Amerika, så er dette en oversiktlig innføring og en grei alternativ historiefortelling.

I del to gir Harnecker konkrete eksempler på hva som er viktig i byggingen av det sosialistiske samfunnet, og det dreier om hvordan styrke demokratisk og folkelig deltakelse, kollektivt eierskap over ressursene og sosial kontroll over produksjonen. Med en slik deltakelse og et slikt eierskap vil man også gradvis styrke skoleringen og den sosiale bevisstheten, i følge Harnecker.

Når hun snakker om kollektivt eierskap og sosial kontroll over produksjonen, så er det snakk om mye mer enn overføring av juridisk eierskap gjennom ekspropiering av ressurser og bedrifter. Kollektivt eierskap handler om kontroll over og direkte medvirkning på avgjørelser som angår bedriften man jobber i eller er direkte berørt av, for å kunne delta og styre. Harnecker har eksempler både på sektorer og bedrifter med en utelukkende lokal karakter, men også sektorer av nasjonal interesse, som for eksempel naturressurser, og foreslår alternativer for forvaltningen av disse.

Del to er uten tvil den mest interessante, både grunnet dens praktiske tilnærming, og fordi den tar et oppgjør med mange av ideene om kommunismen, slik de ofte har blitt fremstilt opp gjennom historien. Det er gøy å ta steget mot utopien og begynne på tankeeksperimentet om hvordan denne nye verdenen skal se ut. Del tre handler om å bygge et nytt hegemoni fra venstresiden og viktigheten av å lykkes med å overbevise det store flertallet til å bli med på dette prosjektet. Ikke minst understreker hun det radikale i det å bygge det store og brede fellesskapet, noe jeg kommer tilbake til senere.

Bokas store styrke er at den er både lettlest og lettfattelig. På pedagogisk vis klarer Hanecker å legge frem sine ideer om det utopiske samfunnet, på en måte som ikke krever inngående kjennskap til marxistisk litteratur og tenkere. Det er deilig befriende å lese marxistiske ideer uten å bli dratt inn i lange abstrakte setninger og komplekse resonnementer som må leses 2–3 ganger, uten at man vet helt om man har forstått hva man har lest. Det enkle går ikke på bekostning av analysen eller kvaliteten i argumentene.

Et annet viktig bidrag er den praktiske tilnærmingen til temaet innenfor dagens kontekst. Harnecker diskuterer hvordan det sosialistiske samfunnet skal bli til innenfor rammene av dagens kapitalistiske system, oppdelt og organisert i stater med definerte grenser. Her er det spesielt interessant med diskusjonen om staten som verktøy i byggingen av sosialismen for det 21. århundret, noe som for mange vil være gjensidig utelukkende. Harnecker fremmer også ideen om partiet som den eneste organisasjonen som kan samle alle ulike «fraksjonene» i samfunnet, mobilisere til bred nasjonal dialog for å skape det nye hegemoniet. Avhengig av hvilke tanker man selv har om parti og stat, i teori eller praksis, så kan det tidvis begynne å skurre litt i disse resonnementene.

Hovedtanken med å bruke staten er å «regjere med folket slik at folket etter hvert kan regjere seg selv». (Sitat Asitóbulo Istúriz) Harnecker er klar på at det ikke holder å sette en masse revolusjonære mennesker inn i offentlige stillinger innenfor statsapparatet, men at de tvert imot må bruke de mulighetene som finnes i det statsapparatet de har arvet, for å skape rom for denne folkelige deltakelsen og kontrollen.

Her kommer hun også inn på temaer som lokal autonomi, desentralisering av makt og beslutningstaking, viktigheten av å unngå byråkratisering av demokratiet og, ikke minst, de ulike nivåene for beslutningstaking basert på hvilke interesser de ulike temaene, svarer til. Hun har et forslag til en struktur for lokal representasjon for nasjonal beslutningstaking. Her er det igjen noen temaer som kan få det til å skurre. Kanskje er det fordi det er vanskelig å omfavne alle disse ideene, som hver for seg er veldig gode, uten å samtidig se et enormt byråkrati. Samtidig kan det hende at det skurrer fordi man allerede er så forurenset av ideene om staten slik den eksisterer i dag.

Harnecker bygger sine ideer på mange-årig erfaring og aktivisme i Latin-Amerika, fra sitt hjemland Chile på 70-tallet til Venezuela under Chavez. Sistnevnte er uten tvil den største innflytelsen på boken, noe hun sier helt eksplisitt i forordet: Uten han hadde ikke boken blitt til. Eksemplene fra Latin-Amerika dukker i midlertidig opp litt sporadisk og overraskende til tider. I et avsnitt som snakker på generelt nivå, kan referanser til den bolivarianske grunnloven dukke opp tilsynelatende helt uten videre. Hennes personlige tilhørighet til det bolivarianske prosjekt blir da både mer synlig, men for en som ikke tenker i de termer, blir det tidvis litt unaturlig. Det skaper også noe usikkerhet om hun snakker om bygging av det sosialistiske samfunnet generelt, eller forsvarer de ideer som er fremsatt i det bolivarianske prosjekt, helt spesifikt. Disse trenger ikke være gjensidig utelukkende, men skillet kommer ikke tydelig nok frem. I sin analyse trekker hun også på ideer fra kjente og – for henne – nære akademikere som blant annet Lebowitz. Siteringen skjer tidvis på en rar måte som forstyrrer lesingen og fremstår mer som navnedryssing enn referering av gode ideer.

Optimismen på vegne av det bolivarianske prosjektet om sosialisme for det 21. århundr er gjennomgående. Det er ingen tvil om at Chavez har hatt en enorm innflytelse i både Venezuela og Latin-Amerika. Som Harnecker sier selv, det Latin-Amerika vi ser i dag er et helt annet enn det vi kjente når han dukket opp på den politiske scenen på 90-tallet. Han var en visjonær leder, men samtidig blir hyllesten av personen så sterk, og den – etter min mening – går tidvis på bekostning av det fokuset hun har på de sosiale bevegelsene i del en. Slik tar hun også fokuset vekk fra den folkelige støtten enhver leder må ha for å ha en viss bærekraftig gjennomslagskraft.

Det nye Latin-Amerika og sosialismen for det 21. århundret som Harnecker beskriver, fremstår som veldig fjernt når man sammenligner med det mediebildet vi blir foret med til vanlig. Stadig økende inflasjon, omfattende korrupsjon, byråkratisering, store protestaksjoner mot regjeringene gjør at man «enkelt» kan trekke den slutningen at prosjektet har feilet. Man skal ikke glemme medienes makt og interesse i å presentere de latinamerikanske regjeringene i et mindre heldig lys, men man skal heller ikke benekte at det finnes en anelse sannhet i mange av disse nyhetene. Med sin positive fremstilling av regionen stiller Harnecker seg lagelig til hogg for kritikk fordi hun nettopp ikke tar høyde for den senere tids utvikling i Latin-Amerika og, ikke minst, prosjektets utfordringer.

Harnecker understreker viktigheten av å inkludere maktforholdet og opposisjonens rolle i analysen av enhver regjering eller prosess. Det er ingen tvil om at opposisjonen mot Latin-Amerikas venstreregjeringer både er udemokratiske og tilbøyelig til å ta i bruk et hvert middel for å oppnå sine mål. Hun understreker derfor også at for å kunne vurdere en regjerings progresjon mot det sosialistiske prosjekt, så må man vurdere retningen på tiltakene som gjennomføres og ikke hvor fort utviklingen skjer. Harnecker sin fortelling og tankeeksperiment hadde imidlertid blitt styrket om hun hadde gått nærmere i sømmene på de eksemplene der tiltak som er igangsatt har feilet eller ikke har lyktes som planlagt, om så bare for å understreke hennes eget poeng om viktigheten av å kunne anerkjenne og diskutere egne feil i det nye samfunnet.

La oss gå tilbake til del tre. Harnecker lister opp en del spørsmål som enhver kan stille seg for å vurdere hvorvidt et lands utvikling går i riktig retning eller ei. Hovedspørsmålet kan stilles på følgende måte: Bidrar en regjerings tiltak til å skape et folkelig og aktivt subjekt som i stadig økende grad antar en ledende rolle og gradvis overtar ansvarsområder tidligere underlagt regjeringen? Herunder inkluderer hun spørsmål om mobilisering av arbeidere, folk som deltakende og ikke bare støttende aktører, i hvilken grad slipper folk til i diskusjonen om strategisk viktige temaer, i hvilken grad vises befolkningen tillit til å kunne ta opp, diskutere og forbedre feil og omveier underveis, og, ikke minst, i hvilken grad blir ressurser og muligheten til å kontrollere prosessen overført til folket.

Bokens tredje del inneholder, kort oppsummert, hovedingrediensen i oppskriften for det nye samfunnet: en ny, mangfoldig, mer tolerant venstreside som i første omgang fokuserer på det som forener oss heller enn det som skiller oss. Denne venstresiden bør bygges på felles verdier som solidaritet, medmenneskelighet, forkasting av profittjaget og individualismen, respekt for forskjeller og for miljøet som omgir oss. Denne nye venstresiden er, i følge Harnecker, grunnleggende for å kunne møte opposisjonen – og her snakker vi ikke om den lille økonomiske eliten som både er udemokratisk og voldelig – med argumenter, samtale og diskusjon, og som forstår at for å vinne hegemoni så er det nødvendig å overbevise heller enn å presse på egne meninger. Det er her ideen om det radikale i det brede og åpne fellesskapet ligger. Først når det nye hegemoniet når ut til det brede flertallet gjennom diskusjoner med et åpent sinn, argumenter og overbevisning, vil vi evne å gjennomføre de enorme sosiale omveltningene vi forespeiler oss, sier Harnecker. Dette er ikke en revolusjonerende ny ide, men det ligger uten tvil noe radikalt interessant i den. Det eneste spørsmålet jeg blir sittende igjen med, hvor går grensen mellom det brede fellesskap og kompromisser med de sosialistiske prinsipper?

Marianne Gulli

Marcello Musto (red.):
Workers unite! The International 150 years later
London: Bloomsbury, 2014, 312 s.

I fjor høst var det 150-årsjubileum for «den første internasjonalen», som i 1864 kom sammen for første i London under navnet The International Working Men’s Association. Det sier noe om de politiske og ideologiske stemningene i vår tid at en så skjellsettende begivenhet i arbeiderbevegelsens historie i så liten grad blei markert. Men noe kom i alle fall ut av det, i alle fall for engelskkyndige. Den kjente marxisten (og sosiologen) Marcello Musto er tidligere kjent for sine studier av marxistisk teori, med særlig vekt på klassiske tekster som Kapitalen og Grundrisse. Nå står han bak utgivelsen av rundt 80 sentrale dokumenter fra Internasjonalens historie fram til splittinga etter åtte år. Det høres kanskje litt tørt ut med dokumenter, men det betyr ikke bare resolusjoner fra de sju kongressene. Her er taler, debattinnlegg, artikler og redegjørelser for både aktuelle og teoretiske forhold, og utvalget er foretatt skjønnsomt for å avspeile meningsforskjeller. Redaktøren har en lang innledning, hvor historien gjøres levende i et lett tilgjengelig språk, og hvor tekster plasseres i sin sammenheng. Materialet er tematisk samla, med særlig vekt på økonomi, faglig organisering, kamp mot krig (tysk-fransk), Pariskommunen, det irske spørsmålet og – ikke minst – diskusjon om hvordan et framtidig samfunn kan se ut. Oversettingene er strålende gjennomarbeidet til moderne engelsk, og stoffet er forbilledlig presentert.

Selv om 30 av de 80 bidragene er fra Karl Marx selv, er det et gjennomgående synspunkt hos redaktøren at det handler om en kollektiv bevegelse og mange viktige bidragsytere, og at den offisielle sovjetmarxismens hegemoni og publisering av Internasjonalens materiale har nedtonet mangfoldet. Marx var f.eks. ingen initiativtaker til stiftinga i London, selv om hans ruvende posisjon og arbeidsevne raskt gjorde han til en nøkkelfigur. (Han var riktignok fraværende fra tre av de sju kongressene.) På samme måte nedtones konflikten mellom Marx og Bakunin som forklaring på oppløsninga, og det løftes fram en rekke andre forklaringer, som Pariskommunens nederlag, den tyske nasjonalstaten, engelsk fagbevegelse svake antikapitalisme, framvekst av arbeiderklasse i nye land med andre forhold enn i de første industrilanda osv.

Leo Panitch og Greg Albo (red.): Transforming classes
Socialist Register 2015
London: Merlin Press/New York: Monthly Review, 2014, 375 s.

Socialist Register er en institusjon, som hvert eneste år gir ut ei fyldig årbok med et vell av teoretiske bidrag og aktuelle analyser innenfor en marxistisk tradisjon. I fjor var det ikke noe mindre enn et femtiårsjubileum, som ble feiret med et temanummer om klasse. Utgangspunktet i 1964 var innenfor den britiske venstrefløyen, med Ralph Miliband som forgrunnsfigur og mangeårig redaktør. (Eplene faller noen ganger langt fra stammen, han er far til David og Ed Miliband, det dreier seg her om nedfallsfrukt.) Etter hvert har SR blitt langt mer global, med hovedredaktører på den andre sida av Atlanterhavet og bidragsyterne kommer fra alle verdenshjørner. Selv om de fleste har akademiske titler, bestreber de seg på et normalt menneskespråk og interesser seg for det som skjer utenfor elfenbeinstårnet. Utenom papirutgava, er det mulig å tegne et abonnement som gir adgang til alle årgang for et tidspunkt på ett år. (Sommerferien er redda!). For info, se http://www.merlinpress.co.uk.

Også 2015-boka er viet klasse og klasse-kamp, og går dermed mot moteriktige strømninger. På mange måter kan både årets og fjorårets samlinger av originalskrevne bidrag oppfattes som en motvekt til Thomas Piketty, ettersom de ikke nøyer seg med statistiske inndelinger i tideler av befolkningen eller begrenser til å påvise rikdom og ulikhet. Dermed er det ikke de rikes formue, men deres utøvelse av makt i et kapitalistisk system, som får mest oppmerksomhet. På samme måte er ikke arbeidere bare en inntektskategori, men også en bevegelse som fører klassekamp. (Tenk om de beste artiklene fra de to siste årgangene kom på norsk, og at de vakte like mye medieinteresse som Piketty.) Dessuten utmerker bidragene seg med et virkelig internasjonalt perspektiv. Det viser seg bl.a. gjennom bidrag om sosial reproduksjon og den globale arbeiderklassen og om arbeider-bevegelsen og eurokrisa. Det er også spenstige analyser av klasser og klassekamp i bl.a. India, Sør-Afrika, Brasil, Chile, Tyrkia, Kina og Midtøsten, i tillegg til et knippe av artikler om fagbevegelse og venstresida i USA.

Andrew Pendakis mfl. (red.):
Contemporary marxist theory. A reader
London: Bloomsbury, 2014, 623 s.

Utgangspunktet for det kollektivet som har satt sammen denne rikholdige antologien er oppblomstringen av interessen for marxistisk teori, og de har gjort en nyttig innsats ved å samle så mange ulike –og velskodde forfattere – mellom to permer. Det er i alt 34 bidrag, i tillegg til redaktørenes hovedinnledning og introduksjon til de forskjellige seksjonene. Innenfor den ramma som er valgt, byr denne boka på mange spennende møter med kjente – og avgjort ikke fullt – så kjente tekster, som for de meste er publisert i det siste tiåret. Men, og det er et viktig men, definisjonen av teori er ganske snever, og trygt plassert innenfor den akademiske sfæren, der interessefeltet særlig ser ut til å være filosofiske og kulturelle tilnærminger. Det betyr at de som i første rekke er interessert i teorier om krise, imperialisme og arbeiderklassens kamp bør søke seg til andre tekster (f.eks. i Rødt! eller Monthly Review). Gitt et slikt premiss, er denne antologien et godt supplement, og det er lagt vekt på bidrag som tjener som inngang til større forfatterskap, bl.a. til Chantal Mouffe, Fredric Jameson, Alain Badiou, Slavoj Zicek, Etienne Balibar og Alan Lipietz. For denne leser er Arif Dirliks bidrag om «den kinesiske modellen» et høydepunkt.

Tore Linné Eriksen

Aditya Adhikari:
The bullet and the ballot box
The story of Nepal’s Maoist revolution
London: Verso Books, 2015, 246 s.

Boken til den nepalske journalisten Aditya Adhikari forteller historien om maoistopprøret i Nepal. Det finnes mange bøker som har skildret maoistpartiets vei fra illegalt miniparti på 1980-tallet, via borgerkrigen og til den overraskende valgseieren i 2008. Adhikaris bok skiller seg ut ved å løfte frem nytt stoff, i alle fall for denne anmelderen, om hvordan de som ble maoister selv, opplevde bevegelsen. Hvorfor ble så mange fattige ungdommer fra landsbygda i Nepal geriljasoldater? Hvilke muligheter og begrensninger bød en slik tilværelse på? Disse og mange flere spørsmål blir besvart i boka, noe som gjør den til et velkomment tilskudd til litteraturen om maoistpartiet og borgerkrigen i Nepal.

Maoister fra gerilja til regjeringsmakt

Få år etter at kong Birendra ble presset til å innføre demokrati i Nepal, startet maoistpartiet sin geriljakrig med sikte på å gjennomføre revolusjon. Lenge ble partiet og opprøret betraktet som et lov og orden-problem, og politiet var maoistenes hovedfiende. Først etter flere nederlag for politistyrkene, ble hæren satt inn i det som utviklet seg til en borgerkrig. Først mellom maoistgeriljaen og staten, men etter hvert ble dette en kamp mellom tre parter: maoistene med base i de fattige områdene på landsbyga, politikerne med base i overklassen i de store byene og kongen med sin kontroll over den stadig voksende hæren. Lenge stod maoistene alene mot de andre partiene og kongen, men da kongen oppløste parlamentet i 2005, fant maoistene og partiene sammen i en felles front som med Indias velsignelse (på grunn av den egenrådige kongens samtaler med Kina) mobiliserte til en enorm folkebevegelse som presset kongen til å trekke seg. Parlamentet kom sammen med mål om å utlyse valg til en grunnlovgivende forsamling. Da dette valget ble holdt i 2008, ble maoistene, til alles overraskelse, det klart største partiet med 36 prosent av stemmene, dobbelt så mange som de to neste partiene til sammen. Dette valget er bokas sluttpunkt, og sånn sett handler The Bullet and the Ballot Box mer om maoistpartiets vekst enn fall. En kollega av Adhikari, Prasant Jha, har skrevet Battles of the New Republic, som tar opp tråden der denne boka slutter og beskriver maoistenes vei fra valgseieren i 2008 til nederlaget i 2013. Maoistene fikk 17 prosent og ble minst av de tre store partiene.

Geriljahær nedenfra

Det mest interessante med boka er at Adhikari har fått tilgang til dagbøker og brev skrevet av maoistkadre under krigen, og i tillegg har han intervjuet veldige mange mennesker på landsbygda. Boka skildrer i større grad enn noe annet jeg har lest, borgerkrigen i Nepal nedenfra. Vi kan lese om ungdommer som verver seg til maoistenes geriljahær, motivert av muligheten det gir til å reise rundt på landsbygda i Nepal og få rikere erfaringer enn livet i hjemlandsbyen kan by på. Å melde seg inn i partiet representerer for mange fra fattige bondefamilier en mulighet til å gjøre karriere, på en arena hvor dyktighet og arbeidsvilje kan telle mer enn klasse og kastetilhørighet.

Boka gir også en god oversikt over den ideologiske kampen i partiet, som særlig tilspisset seg utover 2000-tallet, hvor partilederen Prachanda og nestlederen Baburam Bhattarai stod på hver sin side. Sentralt var spørsmålet om hvem som var revolusjonens hovedfiende. Nettopp denne debatten fikk avgjørende betydning for at maoistene valgte å alliere seg med partiene mot kongen og det de så som det politiske uttrykket til føydalismen i Nepal. Prachanda stod for linjen som sa at imperialismen og deres agenter var hovedfienden. Den naturlige følgen ble da å søke allianse med patriotiske elementer i kongehuset og hæren. Bhattarai representerte det motsatte synet: føydalismen er hovedfienden. Konsekvensen av dette standpunktet var å søke allianse med de politiske partiene og India for å bekjempe kongehuset. Den politiske utviklingen i Nepal gjorde at Bhattarais linje vant fram til slutt, etter en politisk drakamp som truet med å splitte partiet. Skildringen av dette er veldige gode, spennende som en krimbok.

Hva nå?

Maoistpartiets suksess representerte for mange et håp om en reell demokratiprosess i Nepal, som kunne vise vei ut av de mange og store problemene som finnes i dag. Den ekstreme fattigdommen, bistandsavhengigheten og korrupsjonen blant de politiske elitene i Katmandu. Etter syv år med drakamp i parlamentet uten at partiene har greid å bli enige om en ny grunnlov, har gjort at dette håpet nok har falmet hos mange, undertegnede inkludert. Vi får feste lit til de avsluttende ordene til den fram-stående indiske marxisten Achin Vanaik da han nylig meldte boka i New Left Review (mars -april 2015) – Det er for tidlig å si hvilke følger den politiske prosessen igangsatt av maoistene i Nepal vil få.

Stian Bragtvedt

Jørgen Sandemose:
Historisk materialisme og økonomisk teori
Forlaget Rødt!, 2015
115 s.
 

Vinteren 2014/15 holdt Jørgen Sandemose en kursserie i marxistisk filosofi, historie og samfunnsøkonomi for EL & IT Forbundet Distrikt Oslo og Akershus. Innholdet i kursserien er nå samlet i en bok/pamflett på drøye 100 sider, utgitt av Forlaget Rødt!.

Boka er bygd opp rundt tre hovedtemaer. De første seks kapitlene tar for seg utviklingen av samfunnsformasjoner, klassekamp og kapitalistisk utbytting. Disse kapitlene er bygd opp først og fremst for å forklare disse og tilstøtende begreper slik de ble forstått av Marx og hvorfor de er relevante i dag. Deretter følger et lenger kapittel, bokas lengste, om den pågående økonomiske krisa og hvorfor dette ikke er en finanskrise, men snarere en krise som henger sammen med de innebygde motsetningene i kapitalismen. Til sist er det tre kapitler der den marxistiske virkelighetsoppfatningen, ofte kalt historisk materialisme, utdypes i en idéhistorisk sammenheng.

At Sandemose kan sin Marx, er det ingen tvil om. Det har også enkelte ganger bidratt til å gjøre det han skriver relativt vanskelig tilgjengelig. Det er imidlertid ikke tilfellet her. Betydningen av produksjon og eiendom, fremveksten av den kapitalistiske samfunnsformasjonen og prinsippene bak den kapitalistiske utbyttingen er forklart på en enkel og forståelig måte her, og han evner også å gjøre det relevant. Særlig åpner diskusjonen rundt prissystem og verdikomponenter opp for flere momenter som kan bidra til en forståelse av dagens økonomiske situasjon og borgerskapets press på arbeidernes lønns- og arbeidsvilkår, og han etterlater ingen illusjoner om at dette er motsetninger som kan løses innenfor rammen av et kapitalistisk system.

I motsetning til en del mer eller mindre populære radikale tenkere i dag, er Sandemose krystallklar på at det er arbeiderklassen som må utgjøre grunnlaget for en samfunns-endring. Dessverre er dette noe han ikke vier så veldig mye plass. For eksempel skriver han:

Det aller meste av arbeidet i transportsektoren, såfremt det er tale om kapitalistiske firmaer, utføres derfor av medlemmer av arbeiderklassen, mens persontrafikk i utgangspunktet kommer i en annen kategori.

Dette vil nok for mange være et kontroversielt utsagn, ikke minst i en tid der persontrafikken privatiseres og dermed innordnes under den kapitalistiske produksjonens logikk. Problemet er, i dette tilfellet, at han ikke sier noe om hva denne andre kategorien er, eller hvilken klasse bussjåfører og lokførere for persontog tilhører. Dermed blir det vanskelig også å gripe fatt i en ellers interessant og ikke minst nyttig diskusjon. For hvis det nå er som han sier, at arbeiderklassen minker i Vesten, hva vil dette ha å si for klassekampen?

Kapittelet om den økonomiske krisa er i stor grad identisk med en artikkel Sandemose hadde på trykk i tidsskriftet Rødt! Nr. 4/2013. Allerede i forfatterpresentasjonen, får leseren vite at «han mener kapitalismens krise ikke er en finanskrise, men en produksjonskrise i kjernen av systemet.» Han advarer sterkt mot å tillegge finanskapitalen særlige egenskaper, for, som han skriver, finanskapitalen er «de pengemengdene som den produktive kapitalen deponerer mens den venter på å kunne anvende dem til produktive formål.» Krisa handler ikke først og fremst om uansvarlige banker, men snarere at det blir stadig lenger mellom disse produktive formålene.

Samtidig har krisa blitt et redskap for borgerskapet i klassekampen. Jo mindre marginene blir, jo enklere løsninger vil kapitaleierne og deres sammenslutninger benytte seg av. Norge er i mindre grad enn de fleste andre land rammet av dette, men etter hvert som en omstilling fra oljeøkonomien tvinger seg frem, vil vi se mer av dette også her. Da er det viktig, allerede nå, mener han, at arbeiderklassen utvikler selvstendige organer for politisk opposisjon.

Den siste delen av boka tar utgangspunkt i Marx’ berømte tese om at det ikke er menneskenes bevissthet som skaper deres væren, men deres samfunnsmessige væren som skaper deres bevissthet. Dette er først og fremst en advarsel mot historisk determinisme, ideen om at alt er forutbestemt. Selv om Marx var en viktig filosof, advarer Sandemose mot forsøk på å rekonstruere en marxistisk filosofi som et sluttet tankesett. Tvert imot, det er nettopp i utvekslingen mellom mennesket som en del av naturen og den ytre naturen utenfor mennesket, menneskelig erkjennelse finner sted. For å illustrere essensen i dette og samtidig tilbakevise påstander om at dette innebærer en historisk determinisme, tar Sandemose oss med på en idéhistorisk reise som starter med Thales og Anaximander for om lag 2 600 år siden, og som ender med Marx. Sentralt i denne reisen står filosofiens løsrivelse fra religionen og ikke minst fremveksten av den protestantiske kristendommen, som Sandemose mener var en ideologisk nødvendighet for at kapitalismen skulle kunne materialisere seg. Som en følge av dette, er også Sandemose sterkt kritisk til påvirkningskraften fra andre religioner. Dette er ting han utdyper andre steder, og det er for så vidt ikke det viktigste her, men når han først nevner det, kunne det vært på sin plass med en liten utdyping, eller i det minste en henvisning.

Dette illustrerer da også den største svakheten ved boka. Litt for mange steder kommer han med påstander uten egentlig å underbygge dem. Nå skal man selvsagt ikke forvente alt av en bok på drøye 100 sider, men noen steder blir det hengende litt i løse lufta. Kritikken av de østlige religionene er ett eksempel på dette, det tidligere nevnte eksemplet med persontransport er et annet, et tredje er påstanden om at den nederlandske omveltningen i årene 1566–1609 illustrerer alltid må gå hånd i hånd med pulveriseringen av ett maktapparat og opprettelsen av et nytt. Det kan godt være at han har rett, men han gjør egentlig ikke noe for å underbygge det. Som en Marx-kjenner, er det heller ikke overraskende at han mange steder viser til det Marx skrev. Og heller ikke her bør man vente alt fra en bok av denne typen, men enkelte steder kunne det kanskje vært på sin plass med henvisninger, slik at man fikk den større sammenhengen.

Til tross for slike innvendinger, Sandemose har skrevet en bok som både er tilgjengelig og lesverdig, enten man er godt bevandret i marxistisk teori eller bare er litt nysgjerrig. Det er mange sporer til viktige debatter for venstresida, både i snever og i bred forstand. Det er bare å håpe at noen tar opp hansken.

Mathias Bismo

Alex Callinicos:
Deciphering Capital
Marx’s Capital and its destiny
London: Bookmarks Publications, 2014, 324 s.

Alex Callinicos er professor i europeiske studier ved King’s College London, og han har bak seg et omfattende forfatterskap om marxistisk teori. Han er også redaktør av tidsskriftet International Socialism. Han er sterkt engasjert i å gjøre arbeidene til Marx og Engels tilgjengelige for folk, og dermed er han også opptatt av å skrive enkelt og forståelig.

I denne boka viser han enda en gang at han har store kunnskaper om den kolossale innsatsen som Marx og Engels gjorde. Som aktiv deltaker i mange år i debatten om marxistisk teori og praksis, har han også rimelig god oversikt over ulike synspunkter hos andre forfattere på området. Noe av det jeg setter pris på ved denne boka, er at han forholder seg til andre forfattere på en respektfull måte. Han gir klart uttrykk for uenighet og begrunner den, samtidig som han framhever kvalitetene og betydningen av de samme forfatteres skrifter. Det gjør at boka etter mitt syn fungerer meget konstruktivt.

Han presenterer selv strukturen i boka slik:

• Kapittel 1 «Composition»: En gjennom-gåelse av Marx sine manuskripter og av den prosessen som ledet fram til Kapitalen.
• Kapitlene 2 «Method, I: Ricardo» og 3 «Method, II: Hegel». Callinicos omtaler disse kapitlene som selve hjertet i boka, der han vil undersøke og klargjøre problemer med Marx sin metode. Han vil drøfte Marx sitt forhold til Hegel, og han understreker at man bør tilføye Ricardo til analysen. Marx kjempet med både å lære fra og samtidig overskride begge.
• Kapittel 4 «Value», der Callinicos ønsker å gå mer direkte inn på noen av de temaene som er blitt tatt opp i aktuelle debatter om Marx sin verditeori.
• Kapittel 5 «Labour», der han ser på arbeidskraftens plass i Kapitalen, og ulike syn i dagens debatt om dette.
• Kapittel 6 «Crises», der han foretar en detaljert gjennomgåelse av Marx sin tenkning om kapitalistiske kriser (noe som Marx aldri utviklet til en systematisk teori)
• Kapittel 7 «Today», der han prøver å konkludere om Marx sin betydning for å forstå de økonomisk-politiske utfordringene i dagens kapitalistiske verden.

Det er tydelig at han selv legger særlig vekt på kapitlene 2 og 3, med temaer som han også tok opp i sin doktoravhandling. Den dreide seg om de metodemessige utfordringene som Marx sto overfor da han skrev Kapitalen, med særlig vekt på forholdet til Hegel og Ricardo. Det er i og for seg viktig stoff, men det er tungt, og de to kapitlene krever mye av leseren. Etter mitt syn er dette stoff for spesielt interesserte.

Derimot synes jeg det var veldig spennende å lese kapittel 1. Callinicos påpeker at Engels var en selvstendig bidragsyter i samarbeidet med Marx. Det var Engels som var først ute med kritikk av den politiske økonomien med sin artikkel «Umrisse zu einer Kritik der Nationalökonomie» i 1844. Dette var utgangspunktet for at de fant sammen, og Marx hadde stor respekt for de bidragene som Engels sto for. Marx skrev f.eks. i et brev 7. juli 1864:

Som du vet, 1. Jeg er alltid sent ute med alt jeg gjør, og 2. Jeg følger stadig i dine fotspor.

Callinicos gir en levende framstilling av Marx sitt strev og hvordan han aldri klarte å bli ferdig med tingene. Han visste at han arbeidet med en epokegjørende avdekking av kapitalismens vesen, og han ville alltid ha med seg enda mer stoff, enda flere eksempler, trenge enda lenger ned i stoffet før han følte seg i stand til å levere noe fra seg som ferdig. Det dreide seg på ingen måte om latskap. Da Marx arbeidet med å fullføre bind 1 av Kapitalen, spilte han en meget viktig politisk rolle som en ledende kraft i Den første internasjonalen, aktiv i fagbevegelsen og støttespiller for Irlands rett til selvbestemmelse. Som London-korrespondent for New York Tribune var han i en periode en av de ledende og mest leste økonomiske journalister i verden.

Etter hvert som han kom lenger i arbeidet sitt, reviderte han stadig planene om hvordan det endelige produktet skulle struktureres. Bind 1 av Kapitalen ble utgitt i 1867, men ikke desto mindre fant han det nødvendig å foreta betydelige endringer i den franske utgaven som ble utgitt mellom 1872 og 1875.

Da han døde i 1883, etterlot han seg et hav av notater, kladdebøker og påbegynte manuskripter. Hans kone Jenny, som selv var en viktig medspiller og som også spilte en stor rolle i å administrere ham, var død i 1881. Det ble Engels som måtte gå løs på alt materialet. Han gjorde en enorm innsats for å systematisere og strukturere alt rotet og få ferdig bind 2 og bind 3 av Kapitalen. Spesielt bind 3 er i stor grad Engels sitt verk.

Selv om det gir betydelig innsikt å lese det Marx skrev tidligere, er det klart at svært viktige elementer i hans vitenskapelige avdekking av kapitalismens vesen først ble utviklet ganske sent i livet hans. Det betyr også at det nettopp i hans etterlatte kladdebøker og uferdige manuskripter er mye stoff som kan bidra til å utdype og supplere det som er blitt publisert i Kapitalens tre bind. Det gir også innsikt i hva som var Engels sine bidrag og hva som var Marx sitt eget stoff i Kapitalens bind 3. På enkelte punkter var de ikke helt samkjørt i begrepsbruk og analyse, og slik innsikt kan dermed være viktig.

Det er også viktig at mye av det etterlatte materialet til Marx ikke er fullt ut publisert før ganske nylig. Et par eksempler: Det Økonomiske Manuskript fra 1861–63, delvis publisert av Karl Kautsky som «Teorier om merverdi», ble først utgitt i sin helhet i 1982. Det Økonomiske Manuskript fra 1863–65, som er et utkast til de tre bindene av Kapitalen, ble ikke fullt ut publisert før i 1988 og i 1992.

Kapittel 1 i Callinicos sin bok gir altså betydelig innsikt i hvordan Marx strevde mens han samlet mer og mer stoff, og hvordan han kom stadig lenger i å avdekke kapitalismens vesen og utvikle et begrepsapparat som kunne muliggjøre en omfattende forståelse av forholdet mellom de indre sammenhengene og ytringene på overflaten.

Kapittel 4 om verdibegrepene og kapittel 5 om arbeidsbegrepene er også givende lesning. De henger egentlig tett sammen: Skillet mellom «abstrakt arbeid» og «konkret arbeid» var en av de store nyvinningene som Marx utviklet, og som er grunnleggende viktig for å forstå verditeorien. Det konkrete arbeidet skaper bruksverdi, og det er den vi som skal bruke varene, egentlig er interessert i. Men for kapitalisten er det ganske likegyldig hva som produseres og hvordan selve arbeidsprosessen ser ut, bare det skapes merverdi gjennom bruken av den menneskelige arbeidskraften som er involvert. Det er innholdet av samfunnsmessig nødvendig, abstrakt arbeid som er avgjørende for varens verdi.

Kapittel 6 på 52 sider er kanskje det aller mest interessante, der Callinicos gjennomgår og i fire punkter systematiserer det som Marx har skrevet om kriser: Den stadige kapitalakkumulasjonen som blir framtvunget av konkurransen mellom kapitalistene, driver fram en produksjonsøkning som går ut over markedets grenser. Det er en sammenheng mellom konjunktursvingninger og endinger i omfanget av den arbeidsløse «industrielle reservearmé». Maskiners og øvrig fast kapitals økonomiske levetid forårsaker konjunktursvingninger knyttet til reinvestering. Profittratens fallende tendens skaper kriser, forsterket av finansielle bobler og sammenbrudd.

Samlet sett er dette en viktig bok for dem som ønsker å gå litt dypere ned i Kapitalen og utdype sin innsikt i hva Marx har gitt oss av redskaper for å forstå det samfunnet vi lever i.

Torstein Dahle

Regi Theodor Enerstvedt
Massemorderen som kom inn – fra hva?
Forlaget Rødt! 2015, 95 s.

Løp og kjøp! Boka er spennende, forfatteren skriver klart og logisk og stiller mange uventa spørsmål, den er virkelig interessant. Jeg leste den igjennom uten å legge den nevneverdig fra meg. Boka har godt med kilder og forklaringer, enda den er lita: 95 sider i pocket. Jeg har sitert forfatteren i denne teksten, i håp om at det vil få mange til å lese boka, som handler om de politiske reaksjonene på massemorderen Anders Behring Breivik. Enerstvedt fulgte rettssaka svært nøye og var ekspertkommentator for NRK. Han viser til at den dominerende diskusjonen handla om hvorvidt Breivik var gal eller ikke.

Rettssaken førte derfor ikke til noen erkjennelse av de politiske sammenhengene, til noen forståelse av massemordene på Utøya som det de var: Et politisk attentat mot det drapsmannen oppfattet som marxister.

Ett forhold måtte framfor alt skjules. Det var at massemorderen ikke først og fremst var anti-islamist, men antikommunist. Hvorfor skulle det skjules? Det har en ganske enkel forklaring: Denne antikommunismen deles av antakelig 90 prosent av befolkningen i Norge.

Enig? Uenig?

Enerstvedt viser til Gjørv-kommisjonen, nedsatt av regjeringa, som skulle granske og lage rapport, og kommisjonen utnevnte en terrorekspert. Ikke på høyreekstrem terror, men på islamsk terror. Kommisjonen konkluderte med å kritisere regjeringa for at den ikke hadde god nok beredskap. Enerstvedt:

Det utrolige skjer at den formelle avslutningen på et politisk attentat rettet mot marxister, arbeiderbevegelsen, Arbeiderpartiet (Ap) ender med vedtak foreslått av en såkalt rødgrønn regjering bestående av Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, et vedtak med kritikk av seg selv.»

Kritikken ble rettet mot offeret selv.

En manglende stengning av en gate kritiseres, mens kritikken av den ideologi og politikk som lå til grunn for attentatet er fullstendig fraværende … Det politiske maktspillet som ligger bak dette vedtaket, er ikke bare sjokkerende, men farlig.

Så sier Enerstvedt at det ikke kunne ende på noen annen måte.

Kunne det ikke? Hvorfor? En grunn fra Enerstvedt:

Arbeiderpartiet næret en slange ved sitt bryst: Antikommunismen. Så bet den til slutt – 22. juli 2011.

Og han spør: Hvilken virkning har det på fascister at ens egen regjering viser stor vilje til å bruke vold og krig?

Enerstvedt drøfter også ganske grundig det dialektiske forholdet mellom individ og samfunn, og skriver blant annet:

Forklaringer på det psykologiske nivået står ikke i motsetning til forklaringer på det samfunnsmessige.

Han går også kritisk gjennom flere bøker som ble gitt ut i kjølvannet av rettssaka, hvor Breiviks mor, far og barndom i stor grad ble årsaksforklaringer, ikke politikk og samfunnssyn.

Hva sier Breivik sjøl om hvor han står politisk nå? Enerstvedt referer at Breivik sjøl sier han er fascist, med en «tredje-generasjon nord-europeisk fascisme». Målet er at den «nordiske rase» skal overleve, men den er trua av immigrasjon fra Sør-Europa, av en beleiring fra islam. Enerstvedt:

Men Breiviks hovedfiende de neste 50 årene er ikke muslimene, det er kommunister, marxister, sosialister og alle dem som er en slags skjulte marxister og kommunister, nemlig kulturmarxister og multikulturalister. Antikommunismen er Breiviks politiske grunnlag.

Breivik kaller AUF-erne for ekstreme marxister. Enerstvedt:

Først skal marxistene, kommunistene, drepes, deretter skal muslimene deporteres.

Når dette skrives, har det nettopp vært markeringer for å minnes det forferdelige terrorangrepet 22. juli 2011, der Breivik drepte 77 mennesker og skada 158. Det ble holdt mange taler. Med gode tanker om å se barn som faller utenfor i skole og barne-hage, styrking av barnevern og nettverk. Og vi ser hvordan myndighetene får murt stolper og staur foran kontorene sine. Jens Stoltenberg, NATO-sjefen, sier i et intervju i Aftenposten 22. juli 2015 at han som tidligere statsminister manet til «mer demokrati og mer åpenhet» etter terrorangrepet. Han sier at Norge har vist styrke.

Det handler om at vi sto opp for noen verdier, at vi er et samfunn preget av tillit og åpenhet. Det er vi fortsatt.

Hm. Det er noe usagt som gjaller i veggene: Hvor er det blitt av Breiviks – ikke mistillit og lukkethet – men Breiviks kampvilje og nazistiske og fascistiske åpenhet? Massemorderen som kom inn fra – hva? Ja, hva? Hvor mange er politisk enig med ham?

Har Enerstvedt rett? Han skriver:

Det er ingen grunn til å tro at Arbeiderpartiet og de andre stortingspartiene i overskuelig framtid vil gjøre opp med masse-morderens viktigste ideologiske grunnlag. Likner ikke antikommunismen deres egen?

Jorun Gulbrandsen

Norsk Bonde- og Småbrukarlag:
Et landbruk uten kvinner. En kart-legging av årsaker til at ikke flere kvinner velger landbruket som yrkesvei,
2015

Det er et mål å øke kvinneandelen i landbruket, finne ut hva som er kvinners motivasjon og hva som er vanskeligheter, og bygge nettverk mellom kvinnebønder.

Her er noen eksempler fra rapporten, som viser kvinnenes sterke motivasjon og samtidig deres økonomiske bekymringer. Vil myndighetene ha flere kvinner i landbruket, må de gjøre noe drastisk med det økonomiske fundamentet. Det handler om ikke mindre enn klima og miljø, dyrehelse, folke-helse og landets sikkerhet.

Motivasjon

Å kunne bidra til matsikkerheten samtidig som en bevarer naturressurser og ivaretar lokal økologi verdsettes blant kvinnene vi har spurt. Mange har sterk bevissthet rundt bærekraftig utvikling og understreker at de ønsker enten å drive med økologisk drift, eller drive på måter som ivaretar miljø og klima. Nærhet til dyr og natur, det å være i samspill med naturen verdsettes høyt, gårdsarbeid er meningsfullt arbeid.

Flere nevner at de liker å jobbe sammen med partner eller familie, noen vektlegger også at de ønsker at barna skal vokse opp i nærhet av dyr og natur. Det gir god helse, både fysisk og mentalt, og en holder segi aktivitet. Mange verdsetter mestring og læring som en del av arbeidsdagen og setter pris på at en aldri vil bli utlært.

Men det er vanskelig med «muligheten til å ta fri rundt sykdom, barns sykdom, svangerskap og fødsel».

Variasjon er en faktor som gjør at mange liker gårdsdrift. Ingen dager er like og en lærer ofte noe nytt, allsidighet verdsettes. Allsidighet og variasjon er begrep som ofte settes i sammenheng med frihet.

Økonomiske bekymringer

Mange må ta arbeid utenfor gården for å få råd til å drive gården og ha en god nok inntekt til å gjøre investeringer i bruket. Samtidig er det mye arbeid med et gårdsbruk, og mange sliter seg ut på å arbeide mer enn de burde og kjenner på en følelse av at de får altfor lite betalt i forhold til arbeidsmengden som legges ned i bruket.

Bekymring ene handler om for lavt prisede produkter, billige varer og kresne forbrukere med litevilje til å betale det maten er verdt, og kanskje også en bekymring for forbrukernes manglende kunnskap om hvilket arbeid som ligger bak kostnadene.

Flere nevner at de skulle ønske det var mer økonomisk lønnsomt å drive gård, og kun en av respondentene nevner at motivasjon er en sikret inntekt. Nærmere 90 prosent er enig eller delvis enig i at de ville ha arbeidet mer på gården dersom det var mer lønnsomt.

Alle respondentene sliter med å få endene til å møtes økonomisk.

Disse kvinnene må jobbe mye og når de i tillegg må ha jobb utenom gården for å få ting til å gå rundt er det lett å bli utslitt og miste motivasjonen.

Hele rapporten ligger på hjemmesida til Norsk Bonde- og Småbrukarlag.

Jorun Gulbrandsen

Ingeborg Eliassen:
Harde tider – Det nye arbeidslivet i Europa
Oslo: Spartacus forlag 2014

Halvor Fjermeros:
Uro i Euroland – Faglig avmakt og sosial motstand i EUs nye arbeidsliv
Oslo: Res Publica 2014

Det vrimler med bøker og rapporter om krisa i EU. Det er dyster lesning. Fattigdommen brer om seg, velferdsstatens demonteres, faglige rettigheter står for fall og demokratiet blir satt ut av spill. Vi har vært vitne til drastiske endringer i arbeidslivet og nedbygging av demokratiet de siste fem-seks årene i det kriserammede EU. For å si det med Naomi Kleins ord:

Kriser er en mulighet for elitene til å få gjennomført upopulære endringer som er skadelige for flertallet.

Og det har EU-eliten til de grader benyttet seg av.

Ingeborg Eliassen og Halvor Fjermeros har skrevet hver sin tankevekkende bok om emnet. Eliassens Harde tider og Fjermeros’ Uro i Euroland er to bra bøker på norsk som tar for seg konsekvensene av krisa. Fjermeros har reist til Storbritannia, Spania, Hellas og Tyskland, mens Eliassen har oppholdt seg i Hellas, Sverige, Frankrike og Tyskland.

Uro i Euroland

Forfatter og journalist Halvor Fjermeros har skrevet en lettlest bok om fagbevegelsens rolle i et EU i økonomisk krise. Hans mål er å undersøke hvordan fagbevegelsen i ulike land opptrer i en situasjon med permanente angrep på velferds- og arbeidslivsordninger. Det gjør han ved å reise til fire land, tre som er direkte rammet av euro-krisen, og ett land som sliter med en til dels selvskapt krise (Storbritannia). Fjermeros skildrer en rekke hendelser og gjengir samtaler med mange personer som til sammen gir et bilde av land i krise.

Fra Hellas får vi høre om privatisering av havnen i Athen og om Amazons utnyttelse av sine ansatte på et lager i Tyskland. Om demonstrasjonstretthet og massearbeidsløshet, spesielt blant ungdom. At faglige rettigheter blir undergravet raskere enn noen gang og at en splittet fagbevegelse ikke makter å gjøre noe ved situasjonen. I begge ender av den politiske skalaen blomstrer partiene. Hellas er et godt eksempel på dette. Det nynazistiske partiet Gyllent Daggry og det venstreorienterte anti-kutt partiet Syriza har begge fått vind i seilene.

Men det er glimt av håp. Bevegelsen mod husutkastelser i Spania. Reformen av offentlig sektor i Newcastle som sikret at offentlig tjenester ikke ble privatisert. Syriza i Hellas.

Harde tider

Journalist i Stavanger Aftenblad Ingeborg Eliassens bok er velskrevet og lettlest. Hun ønsker å undersøke hva det er som skjer med europeisk arbeidsliv i et EU i krise. Hun begynner boka med å konstatere at

I krisens navn har myndigheter høvlet ned folks rettigheter i arbeidslivet, noen steder i et rasende tempo. Ordninger som har vært kjempet frem over generasjoner, er blitt avskaffet. Denne politikken har skjøvet makt og penger fra flertallet til et privilegert mindretall.

Så kort, og så klart kan det sies.

Eliassen illustrerer gjennom tallrike eksempler og grundig research hvordan arbeidslivet har endret seg og hvilke konsekvenser EUs nedskjæringspolitikk har hatt på blant annet helsevesenet i Hellas. Hun gjennomgår Hartz-reformene i Tyskland som for alltid endret tysk arbeidsliv. Målet var å beholde normale arbeidsforhold i en kjerne av arbeidsmarkedet og etablere en fleksibel ytterkant, men 30 % havnet i ytterkanten. Hun beskriver arbeidskonflikter i flere ulike land som alle har til felles at fabrikkeierne truer med utflagging hvis ikke arbeiderne vil akseptere dårligere vilkår. Et eksempel er kampen i Amiens hvor Goodyear truet med å legge ned nærmere 1200 arbeidsplasser fordi de kunne tjene ennå flere penger ved å produsere dekk i lavkostland. Og slik ble det. De eneste som tjente på det i Amiens, var det høyreekstreme Front National.

Eliassen går også lengre tilbake i tid, nemlig til 2004 som var året hvor EU ble utvidet med 10 land i Øst- og Sentral-Europa. Det var det året hvor ord som «sosial dumping», «sosialturisme» og «løs-arbeidersamfunn» for alvor holdt sitt inntok i språket, både her i Norge og andre steder. Det var året som endret Europa, ifølge Eliassen.

Boken er spekket med eksempler på et arbeidsliv i endring. Unge som utvandrer i hopetall fra Irland og Spania fordi det ikke finnes arbeid. Den økende bruken av vikarbyrået og midlertidige ansatte er en annen trend. Og bruk av praktikanter som billig eller gratis arbeidskraft i stedet for å øke antallet av fast ansatte. At flere og flere nye jobber er lavlønnsjobber.

Kunnskap om sammenhenger

Bøkene supplerer hver andre på en fin måte. Eliassen skriver om bakgrunnen for krisen og om hvordan arbeidslivet har endret seg dramatisk, og Fjermeros tar for seg fagforeningenes rolle i denne prosessen. Eliassen har mange og veldokumenterte skildringer av hvordan kvinnene har blitt rammet i det kriserammede EU, både i arbeidslivet og ved demonteringen av velferdsstaten. Et aspekt som er helt fra-værende hos Fjermeros.

Både Eliassen og Fjermeros drøfter begrepet «prekariatet», altså den gruppen av mennesker som lever i utkanten av samfunnet. De, som har midlertidige ansettelser eller null-kontraktansettelser. De, som har både en og to jobber, men fortsatt ikke har kan leve av inntekten (working poor). De, som har mistet helseforsikringen fordi de mistet jobben. De, som er fallet helt ut av systemet fordi reglene har blitt strammet opp. De som gjerne vil ha en jobb, men som ikke finner den fordi det ikke er noen jobb å få. Som oftest er det kvinner.

Begge bøkene anbefales på det varmeste til den som er interessert i mer kunnskap om krisen og konsekvenser av krisen, spesielt i arbeidslivet, og sammenhengen mellom EUs politikk, økonomi og demokrati.

Helle Hagenau

Espen Søbye, Harald Berntsen, Kjartan Fløgstad og Jon Langdal:
Dovre faller, Norge 1814–2014
Oslo: Gyldendal, 368 s.

Interessant norgeshistorie

Kvartetten Søbye, Berntsen, Fløgstad og Langdal har skrevet ei norgeshistorie, som jeg i sum synes er god. I baksideteksten til forlaget heter det at «Dette er historia om Norge dei siste 200 åra slik ho aldri har blitt fortald før», men til tross for en del genuint originale synspunkter, er det mye av fortellingen og mange av tolkningene, som er gjenkjennelige fra andre framstillinger. Det spesielle er at de fire til tross for at de har særegne fortellerstemmer, og til dels rir noen personlige kjepphester, har valgt å presentere alt som et kollektivt produkt. Stort sett synes jeg de ulike perspektivene deres utfyller hverandre, men det kunne være interessant å vite mer konkret hvordan de har kommet fram til den felles teksten. Alle fire kan umulig være enige om alt her.

1800-tallet: En tradisjonell grunnfortelling

Boka er lansert som «motstrøms», men forfatternes framstilling av den norske 1800-tallshistoria er i innhold mest en variant av den tradisjonelle fortellingen. Dvs. en tolkning ut i fra et nasjonalt og demokratisk perspektiv, som preger mye av historieskrivninga om perioden. De er eksplisitte i tilslutningen til prinsippet om nasjonenes sjølråderett. Målsaken var et godt eksempel på at den nasjonale og demokratiske kampen var to sider av det samme. Bøndene har stort sett fått sin velfortjente plass i fortellingen. Diskrimineringen av de etniske minoritetene også.

Det som er noe skuffende, er at forfatterne ikke tilfører noe nye nytt når det gjelder framveksten av kapitalistiske produksjonsforhold, og dannelsen av de nye klassene i denne perioden. Her har forfatterne nøyd seg med en liten porsjon relativt tradisjonell industrihistorie.

Klassekamp og klassestat

I framstillinga av 1900-tallshistoria legger forfatterne stor vekt på klassekampen. Det er i seg sjøl langt fra originalt, men jeg liker godt betoningen av at borgerskapet har kunnet støtte seg på statsmakta, og har kunnet vende voldsapparatet mot folket, når dette har vært «nødvendig».1 I dag er ikke denne erkjennelsen en gang felleseie for delegatene på et Rødt-landsmøte.

Ett eller to klassekompromiss?

Etter hvert er det blitt ganske utbredt å forstå det store vendepunktet i norsk historie på midten av 30-tallet, som et klassekompromiss. Men Berntsen opererer også med et tidligere klassekompromiss da partene i arbeidslivet begynte å inngå landsomfattende tariffavtaler fra 1907. Dette kan det være gode grunner til, men det dreier seg ikke her om to «likeverdige» kompromiss. De første tariffavtalene var tidsbegrensa uttrykk for styrkeforholdet mellom fagbevegelse og arbeidsgivere. At arbeidsgiverne ville inngå tariffavtaler, var i seg sjøl en anerkjennelse av fagbevegelsen som motpart, men om innholdet i avtalene vil det alltid komme nye kamper. Når Arbeiderpartiet i 1935 bestemte seg for å styre et kapitalistisk samfunn – samtidig som den første hovedavtalen tok sikte på å sikre stor grad av arbeidsfred, så skulle det vise seg å være et vendepunkt av en mye mer fundamental art. Det var et kompromiss som ga mer velferd til arbeidsfolk, men sosialismen var i realiteten avlyst.2

Én verdenskrig?

Hovedkapitlet som omhandler perioden 1914–1945, er organisert under overskriften «Éin krig i det 20. hundreåret». Begrunnelsen for dette synes svak, og det ser heller ikke ut som denne begrepsbruken får særlige følger for den øvrige analysen. Et argument for fortsatt å operere med både 1. og 2. verdenskrig, er at den første dreide seg om imperialistisk omfordeling, mens det i den andre også var en nødvendig anti-fascistisk krig. Dette tror jeg også at forfatterne vil være enige i.

Merkelig påstand om mislykka tysk angrep

Den kanskje mest tvilsomme påstanden i hele boka er at «Det tyske åtaket på Norge 9. april 1940 var mislukka.» Begrunnelsen er at Nygaardsvold-regjeringa kom seg unna, og at den norske motstanden holdt stand lenger enn i noe annet land som blei overfalt av Tyskland i 1938, 1939 og 1940. Sjøl om det sikkert har vært en del av overdreven etterpåklokskap om aprildagene 1940, kan det ikke være tvil om at både den militære og den politiske ledelsen sviktet på en rekke punkter. En rekke advarsler om at det tyske angrepet var på vei, blei oversett i dagene før 9. april, tyskerne greide skammelig lett å seile inn de trange norsker fjordene (passere den naturlig norske «vollgrava»), og regjeringa gikk til «stille mobilisering» når fienden sto i landet. Mye militærmateriell var fortsatt ubrukelig som en følge av måten det var lagret på, for at det ikke skulle kunne tas over av opprørske arbeidere på 1920-tallet. I de okkuperte delene av landet kunne Administrasjonsrådet spille en på en utbredt oppfatning om at det var viktig å holde produksjonen oppe, selv om det var til fordel for Tyskland. Samtidig er det selvfølgelig riktig å understreke at det blei tatt modige valg om å ikke overgi seg, og svært viktige beslutninger – som å overføre den norske handelsflåten til Nortraship – og i alliert tjeneste. Det er fint at Harald Berntsen har gjort mye for å vise de positive sidene ved Nygaardsvold-regjeringa, og den kupparta behandlinga statsministeren blei utsatt for av Gerhardsen og co. i 1945. Men det går virkelig over stokk og stein, når dette felttoget for Nygaardsvolds minne altså ender ut i påstanden om at det tyske felttoget var mislykka. En annen sak er at selve okkupasjonen nok var et tysk feilsteg – i det den var et uttrykk for at det tyske naziregimet tapte på å spre kreftene.

Norsk folkefrontregjering?

Etter den ødeleggende sosialfascismeperioden (1928–35) skiftet som kjent Komintern til en folkefrontstrategi, der kommunistene søkte breie allianser for å demme opp for ytterligere seire for fascismen. Det er dette vi vanligvis legger i folkefrontfrontbegrepet, men i Dovre faller blir dette begrepet også brukt om den sosialdemokratiske Nygaardsvold-regjeringa. Forfatterne Langdal og Berntsen gjorde dette til et viktig poeng i et lanseringsintervju i Klassekampen. Er dette begrepsbruk som gir mening? Jeg er usikker. Arbeiderpartiet ville ikke ha oppnådd regjeringsmakt uten å vinne over nye store velgergrupper – ikke minst bønder og fiskere, og heller ikke uten kriseforliket med Bondepartiet. Men Arbeiderpartiet forlot aldri holdningen om at enhet skulle skje på partiets grunn – noe som bl.a. hadde ført Bygdefolkets Krisehjelp over i armene på NS. Jeg vet heller ikke hvor framtredende det anti-fascistiske perspektivet var hos denne regjeringa. De ulike høyreradikale og fascistiske strømningene var aktive, men allerede nokså isolerte. At denne regjeringsdannelsen var med på å begrense grunnlaget for at ytre høyre kunne styrke seg, finner jeg likevel hevet over tvil. Norges kommunistiske Parti (NKP), som var svært svakt i siste del av 30-åra, støttet dannelsen av Nygaardsvold-regjeringa.

Mange kvaliteter

En tydelig kvalitet ved boka er beleggende, illustrerende og pedagogisk bruk av historisk statistikk. Espen Søbye skal sikkert ha æren for dette.3 En annen kvalitet er at det allmenne utviklingsforløpet hele tida underbygges med fortellinger om historiske personer og steder. Noen vil kanskje synes at dette har ført til vel mange digresjoner, men jeg likte det altså godt. Tyngden i den realhistoriske framstillingen ligger nok særlig i ekstrakten av Harald Berntsens omfattende historiske forfatterskap med vekt på arbeiderhistorie, særlig fagbevegelsens rolle, og en del originale slutninger han har trukket gjennom dette forfatterskapet. Samtidig vil altså «faste» lesere kjenne til disse fra før.

En annen styrke ved boka er at Nordkalottens historie er viet god plass. Kjartan Fløgstad har som kjent arbeidet mye med denne i forbindelse med de siste romanprosjektene sine. I disse tider er det også godt at de fire fører et prinsipielt forsvar for fagbevegelsens kamp mot sosial dumping, der den til tross for svært sterke motkrefter ikke har falt for fristelsen til nasjonalsjåvinisme:

Vi er ikke en fagforening for norske arbeidere – men for arbeidere i Norge.

De har også klar brodd mot den utbredte islamofobien – noe som ikke gjelder alle tidligere meningsfeller.

I Ibsens skygge?

Kultur- og idrettshistorie er viet betydelig plass, også det er en styrke ved boka. Jeg er imidlertid kritisk til vurderingene i kapitlet «Ibsens skugge». Der er Ibsen og Kielland blitt hegemoniske uttrykk for «sjølforståinga til den norske overklassa rundt hundreårsskiftet». At de avslører hykleri og indre motsetninger i det samme borgerskapet må tydeligvis ta mye av skylda for at de arbeidende klassene har fått en beskjeden plass i kulturen også seinere. Det er sikkert mye å kritisere den såkalte Ibsen-resepsjonen for, men å hevde at «den konstituerer borgerskapet som universell overklasse», og at «Ibsen-industrien er en svært viktig og sårbar del av det ideologiske produksjonsapparatet til det norske borgerskapet», må være mer enn en mild overdrivelse.

For pessimistisk?

Jeg leser bokas framstilling av historia etter den andre verdenskrigen som strategisk pessimistisk. Selvfølgelig er det nødvendig å vektlegge trekk som har svekket arbeiderklassens posisjon i Norge (klassesamarbeid, utflagging av industri, kontraktørvirksomhet osv.), og her er dokumentasjonen god. Men til tross for oppfordringen om å knytte nevene er det som om tilbakegangen for industriarbeidet i vår del av tar motet fra forfatterne. En må spørre om det ikke er noe som gir grunnlag for en viss optimisme? Boka beskriver kvinnenes innmarsj på arbeidsmarkedet, men jeg tror de undervurderer at dette kan styrke arbeiderklassen strategisk. De synes også å ha et ensidig negativt syn på de såkalte «mellomlagas» rolle i klassekampen. Ikke minst innholdet i lærerstreiken, som blei drevet fram nedenfra, tyder på at store grupper langt på vei har felles interesser med arbeiderklassen. De påpeker sjøl at den internasjonale industriarbeiderklassen i dag er dobbelt så stor som da tallet på industriarbeidere var på topp i Norge (i 1971). Også her må det vil ligge noen strategiske implikasjoner?

Overser norsk imperialisme og krigspolitikk

Det viktigste utviklingstrekket i Norge på 2000-tallet, er at landets imperialistiske karakter er blitt så mye mer åpenbar. En ser dette i oljesektoren, i forvaltninga av «pensjonsfondet», i bistandspolitikken, og i den store rød-grønne «suksessen» med rekordøkning i våpeneksporten. Framfor alt viser det seg i deltakelsen i alle krigene «out of area», som er blitt kronet med utnevnelsen av Stoltenberg som generalsekretær i NATO. Jeg vet ikke hvorfor dette er oversett i ei motstrømsbok, som ellers omhandler nyere norsk historie i så stor bredde.

Skiter i eget reir?

Et kapittel i boka heter «Ekte seipanettar». Her øser mellomlagsforfatterne ut forakt for intellektuelt og kulturelt jåleri hos 68erne som var raddiser da de studerte, men som … Det er ikke det at beskrivelsen er fullstendig grunnløs, og uten humoristisk brodd, men som «sannheten» om rolla til store sosiale sjikt (og om SVs gamle grunnplan som de henviser til) holder jo ikke dette mål.

Tre av de fire var m-l-ere på 70-tallet (og den siste vel sympatisør– ikke i AKP(m-l), men i det stalinistiske Kommunistiske Arbeiderforbund (KA) og dets universitetslag KUL). Dette har sikkert gitt erfaringer som kunne ha dannet grunnlag for historisk refleksjon4, i stedet får vi den obligatoriske «takk for sist» til AKP-bevegelsen. Her er det selvfølgelig ikke vanskelig å komme med mye høyst berettiget kritikk5, men de fire synes de må ta ekstra hardt i. F.eks. skriver de at Stalin for AKP «ikkje berre (var) den viktigaste, men i grunn den einaste sosialistiske klassikaren». Påstanden om at mange tidligere medlemmer av m-l-bevegelsen i dag er i intensiv kamp mot sosialismen, er også feil. De kunne med større rette spørre seg sjøl hvor mange fra deres egen krets som i dag er organisert på sosialistisk eller kommunistisk grunnlag.

«Politisk ukorrekt» om helsevesenet

Boka har et kapittel om helsevesenet med et innhold som skiller seg klart fra det som ellers er gjengs i debatten, og særlig på venstresida. Forfatterne mener at sektoren er preget av alle partiers overbudspolitikk og av enorm ressursbruk. Mye av drivkrafta bak kampen for lokale helsetilbud er ønsket om å opprettholde skatteinntektene til verts- og nabokommunene, hevder de. Noe av dette skyter over mål. At det blir brukt mye penger på omsorg og helse er vel ikke annet enn et kjennetegn ved velferdsstaten. Norge bruker dessuten ikke spesielt mye, og det er felter hvor det opplagt burde ha vært brukt mer. Men det er opplagt riktig at stadig mer avansert teknologi, kombinert med noen sterke holdninger i tida til «liv og død», også presser fram overdreven ressursbruk på områder som ikke burde ha vært prioritert. Som forfatterne sier, fører dette til reelle og fiktive problemer i det offentlige helsevesenet – og til forsterka krav om private tilbud.

Til tross for alle motforestillinger i denne anmeldelsen: Boka anbefales!

Jørn Magdahl

Noter

1. Her står kvartetten særlig i gjeld til historikerne Lars Borgersrud og Nils Ivar Agøy. Det kommer for så vidt greit fram, men Mona Ringvej påviser i anmeldelsen sin i Klassekampen 23.08.14, at det ikke er alt i denne boka som er godt nok belagt med kildehenvisninger.
2. Jeg hadde en liknende kommentar som i dette avsnittet, da jeg anmeldte Harald Berntsens pamflett Tilbake til start i Rødt! 1/2008.
3. Han har arbeidet mye med historisk statistikk i yrkessammenheng, og etter at Dovre faller kom ut, har han også kommet ut med Folkemengdens bevegelse 1735-2014; en tabellstudie.
4. Et implisitt eksempel på at de må ha reflektert over sine egne tidligere posisjoner viser i denne boka i framstillingen av Stalins rolle. I 1980 blei KA og KUL splittet nettopp på spørsmålet om Stalin, og Berntsen endte på en side og Søbye og Langdal på den andre. I Dovre faller kombinerer de på en utmerket måte besk stalinismekritikk med en anerkjennelse av den avgjørende rolla Sovjet spilte under den 2. verdenskrig. Synet på den nasjonale sjølråderetten, der KUL var nærmest antinasjonalt, er et annet eksempel.
5. De henviser til direktivet om å registrere NKPere pga. den angivelige faren for sovjetisk invasjon. I ettertid er det svært pinlig å tenke på denne registreringsvirksomheten.

Anette Storeide:
Norske krigsprofitører – Nazi-Tysklands velvillige medløpere.
Oslo: Gyldendal Norsk Forlag, 2014,
480 s.

Anette Storeide sin bok følger opp linjen fra Helge Krogs debattbok fra like etter krigen (6. kolonne?) , der han hevder at den beskjedne sabotasjen i Norge under krigen hang sammen med at hjemmefrontledelsen var dominert av storindustriens ledere og eiere og at disse hadde interesse av å tjene mest mulig og tape minst mulig på krigen. Denne linjen forsøkte jeg selv å følge opp i boken De tjente på krigen ,som kom ut i 1974.

Storeide trekker riktignok ikke opp slike hovedlinjer mellom økonomi og politikk under krigen i boken sin, menkonsentrerer seg om Norsk Hydro og samarbeidet mellom denne bedriftens ledere og eiere og Tyskland under okkupasjonen. Men hovedpoenget er like fullt tydeligt: hun viser hvordan de arbeidet systematisk for å sikre best mulig drift og utvikling av sitt selskap i denne perioden og hvordan de profiterte på dette under og særlig etter krigen.

Klar konklusjon

På siste side i boken finner vi en skarp konklusjon. Storeiede skriver at Oslo-konsortiet, som besto av landets mest kapitalsterke selskaper og var store og anerkjente aktører i norsk næringsliv, gjennom sine investeringer, sammen med Hydro-ledelsen bidro til å sette Norsk Hydro under tysk kontroll. Slik sjaltet de ut de franske aksjonærene slik at tyskerne fikk aksjemajoriteten i selskapet. De bidro da også til å legitimere økonomisk samarbeid med representanter for okkupasjonsmakten. «Og da krigen var over, lot den norske staten dem beholde investeringen, og gjorde dem til noen av Norges største krigsprofitører.»

Det er denne konklusjonen Storeide underbygger i boken sin gjennom detaljert og overbevisende gjennomgang av et stort kildemateriale. For en historiker er det fryd å lese boken, men den kan nok bli vel detaljert til å være sengelektyre for de fleste. Likevel må den absolutt anbefales for alle som vil forstå mer av krigshistorien og den verden vi fremdeles lever i.

Det er en sann svir å følge beretningen om hvordan forretningene går videre innen sine egne rammer, både på tross av og på grunn av krigen. Vi kan se hvordan de forskjellige kapitalinteressene, både i Norge/Sverige og i Tyskland driver med intrigerer og fremmer sine egne interesser gjennom kontakter med innflytelsesrike personer fra okkupasjonsmakten. Vi får også et innblikk i hvordan aktørene lyger og manøvrerer for at deres kapital skal komme best mulig ut av det.

Norske eiere selger til Tyskland

Aluminiumsproduksjonen står i sentrum for oppmerksomheten. Tyskerne har en plan for å produsere mye mer aluminium i Norge enn det landet allerede gjorde. Det var først og fremst Herman Göring som hadde behov for metallet for å bygge ut sitt flyvåpen. Kontakten med norske interesser ble derfor knyttet øyeblikkelig etter at tyskerne var kommet til landet. Allerede 18. april 1940 hadde tyskerne fått avtale om at hele produksjonen i den norske elektrokjemiske og elektrometallurgiske industri skulle selges til Tyskland. Så fikk tyskerne ganske raskt et fint samarbeid med norske interesser for å få oversikt over eksisterende produksjon av aluminium og mulighet for å øke denne. Personer innen administrasjon og industri, deriblant Norsk Hydro, sto sentralt i dette arbeidet.

Det ble laget en gedigen produksjonsplan for å bygge ut anlegg til aluminiumsproduksjon flere steder i landet og for å utvide eksisterende produksjon. Denne planen kaller Storeide for Koppenbergplanen etter navnet til den tyske nazisten som fikk oppdraget fra Göring. Nye eierforhold oppsto med felleseie mellom tyske og norske interesser. IG Farben, som da var verdens største kjemikonsern, og andre foretak kjempet om hegemoniet i kampen om de norske ressursene. I Norge var det også kamp mellom forskjellige interessenter.

Det viste seg etter hvert at Heinrich Koppenberg var inkompetent. Vilkårene for å få til det tyskerne og den norske aluminiumsindustrien ønsket var ikke så enkle. Organiseringen av det tyske aluminiumsfremstøtet i landet ble derfor en rotete affære som førte til mange detaljerte planer og påbegynte anlegg, mens lite ble fullført. En viktig detalj er at den norske konsesjonslovgivningen hadde ganske stor betydning for at noen tyske planer ikke kunne settes ut i livet.

Vinden snur

Etter hvert som den tyske krigslykken snudde, endret også synet til Hydros ledere seg og under landsvikoppgjøret etter krigen rodde de til alle kanter for å unnslippe ansvar og straff. Og det lyktes de med. Alt ansvar ble lagt på Axel Aubert som hadde vært leder for Hydro og som var død før krigen var slutt.

Samtidig arbeidet den norske staten sammen med Hydro-ledelsen for å få på beina igjen produksjonen og utvide den. I en kortere periode etter krigen var ikke markedet så godt for metallet, men da Koreakrigen kom i gang ved inngangen til 1950-tallet var det duket for å få opp produksjonen igjen for alvor. Anleggene som var planlagt av tyskerne og Norsk Hydro under krigen ble bygget og satt i produksjon og så ble det enda større utvidelser slik at Koppenberg sin ambisiøse plan etter hvert ble overgått med god margin.

I boken får vi også historien om tungtvannsproduksjonen på Rjukan og spillet rundt sabotasjen av denne, men dette er ikke noe hovedspor i fremstillingen.

Sentrale bakmenn får være i fred

Jeg har ikke gransket behandlingen av kildene i detalj, men reagerte på at forfatteren ikke hadde fått med det første dokumentet om utnyttelse av det norske næringsliv som den tyske minister i Oslo, Curt Bräuer, fikk fra Berlin den 7. april 1940 og som har overskriften «Forslag fra Wehrmacht om behandlingen av økonomiske og krigsøkonomiske spørsmål.»

Som nevnt tidligere hadde Oslo-konsortiet en stor rolle i spillet om norske ressurser under okkupasjonen. Det hadde vært interessant om forfatteren hadde gått litt mer inn på denne gruppen som jo støttet opp under Hydro sitt samarbeid med tyskerne. Hun skriver en god del om Fearnley-gruppen og dens rolle, og det er naturlig fordi denne gruppen var mest aktiv når det gjaldt Hydro. Hun nevner også at Oslo-konsortiet i tillegg til Fearnley besto av Astrup-gruppen, Kiær-gruppen og Klaveness-gruppen og at disse gruppene var nært knyttet til hverandre gjennom forretningsforbindelser, familiebånd og personlige vennskap.

Storeide holder seg også helt unna en vurdering av ledende personer i disse gruppene som også spilte en stor rolle innen den norske hjemmefronten. De sentrale personene bak Hydro er Thomas Fearnley og Marcus Wallenberg. Hun nevner kort at Thomas sin yngre bror, Nils Olav Young Fearnley, begynte sin karriere i familieselskapet Meraker bruk. Det hun ikke har gått inn på er at nettopp Meraker bruk er selve det forretningsmessige sentrum i Oslo-konsortiet. Styret i «Aktieselskabet Meraker Bruk» besto av skipsreder Dag Klaveness, Fredrik Kiær, Thomas Fearnley og Halvor N. Astrup. De større aksjonærene i selskapet var Fearnley-gruppen, Astrup-gruppen og Kiær-gruppen. Selskapet drev med innkjøp og drift av fast eiendom, industri-, handels- og eksportvirksomhet, samt kjøp av aksjer eller deltakelse i andre bedrifter, deriblant skipsfart og hvalfangst. Disse samme gruppene har altså en sentral posisjon i Oslo-konsortiet.

Mer forskning trengs

Dessuten var det ikke bare aluminiumsprodusentene som samarbeidet med tyskerne. Vi har allerede hørt at hele produksjonen i den norske elektrokjemiske og elektrometallurgiske industri skulle selges til Tyskland. Andre grener av Oslo-konsortiet var dominerende innen andre produkter enn aluminium. Noen av produktene herfra var faktisk vel så viktig for den tyske rustningsindustrien som aluminiumen. Spesielt må nevnes Astrup-gruppen. Her venter en ny forskningsoppgave.

I tidsskriftet Materialisten nr. 2, 1980 påviste undertegnete at disse gruppenes ledende personer, sammen med noen andre, utgjorde den indre kjernen i Hjemmefrontledelsen under krigen. Det var f. eks. folk herfra, som C.W. Eger og Gunnar Schjelderup, som satt i det utvalget innen «Kretsen» som bestemte hva som skulle saboteres eller ikke i Norge under krigen.

Hvis vi nå ser Storeides bok i sammenheng med Industrien under hakekorset av Jan Didriksen og bidragene fra undertegnete i De tjente på krigen, samt diskusjonen mellom undertegnete og Ole Kristian Grimnes i Materialisten nr. 1-2 og 4/1979 og 2/1980, vil en med rimelighet kunne hevde at det er grunnlag for å fremme en hypotese om at ledelsen av den norske hjemmefronten var «Nazi-Tysklands velvillige medløpere». Dette hevder ikke Storeide. Her ligger en ny forskningsoppgave og venter. Inntil videre er det all grunn til å anbefale Norske krigsprofitører – Nazi-Tysklands velvillige medløpere..

Terje Valen

Leandro Vergara-Camus:
Land and freedom. The MST, the Zapatistas and peasant alternatives to neoliberalism
London: Zed, 2014, 232 s.

De jordløses bevegelse i Brasil (MST) og zapatistene i Mexico (EZLN) er to av de viktigste massebevegelsene i verden de siste 30 årene. De har gitt hundretusener av mennesker et bedre liv og inspirert millioner av andre verden over. Boka Land and freedom, skrevet av Leandro Vergara-Camus, gir en grundig innføring i begge de to bevegelsenes historie og virksomhet. Beskrivelsene og analysene av likheter og forskjeller mellom de to bevegelsene, og av deres politikk og strategier for å skape et annet samfunn, er verdifull for alle som slåss for en annen og bedre verden.

Jeg kjenner MST best. Jeg har flere ganger besøkt bosettinger som MST har opprettet på jord som de har okkupert, jeg har deltatt i en okkupasjon av et statlig jordfordelingskontor i Brasil som MST organiserte, jeg har laget en kort film om MST og jeg har hatt kontakt med MST gjennom den internasjonale småbondebevegelsen La Via Campesina som MST er medlem av. Zapatistene i EZLN har jeg bare lest om. Boka gav meg nye kunnskaper og innsikt om begge bevegelsene.

Det er viktige fellestrekk for de to organisasjonene, men like viktig er forskjellene mellom dem. Boka gir en god beskrivelse av begge deler. Felles for MST og EZLN er kampen for jord, motstanden mot nyliberal politikk, organisering av massebevegelser på grasrota, vektlegging av lokalt demokrati og kvinnenes rettigheter og stilling. Og det er dette, og ikke minst resultatene de har oppnådd, som har inspirert folk og sosiale bevegelser over hele verden. I tillegg har det særegne ved hver av de to bevegelsene gitt inspirasjon til ulike grupper; MST mest til småbønder, jordløse landarbeidere og oss som støtter og jobber med og for dem; og EZLN mest til urfolk og dem som arbeider med og for dem.

MST De jordløses bevegelse i Brasil

MST ble opprettet i 1984 for å styrke kampen for jord for de mange millionene jordløse landarbeiderne og folk fra landsbygda som var fordrevet inn til byene. De store landeierne som utgjorde mindre enn en prosent av alle jordeierne, kontrollerte halvparten av all landbruksjord. Mye av jord lå brakk. På en del av disse gårdene fikk landarbeiderne dyrke små områder for eget forbruk, men mange ble fratatt jorda og jagd av gårde etter at de hadde opparbeidet jorda. Jeg har sjøl intervjuet flere familier som har fortalt sine rystende historier.

Med støtte fra de radikale delene av den katolske kirka i Brasil – frigjøringsteologene, startet grupper av bønder å ta i bruk jord som lå brakk på de store gårdene. Mange ble jagd av godseiernes egne leiesoldater, men med dannelsen av MST og ikke minst den nye grunnloven i 1988, skøyt jordokkupasjonene fart. Den nye grunnloven slo fast at jorda skulle brukes til sitt sosiale formål. De statlige jordfordelingskontorene skulle fordele landbruksområder som ikke ble brukt, til de jordløse på landsbygda. Gjennom å okkupere og ta i bruk jord som de store jordeierne ikke dyrket, presset MST fram legal eiendomsrett til jord for flere hundre tusen jordløse familier. På de nye bosettingene ble det organisert kooperativer, skoler og helsevesen.

MST har oppnådd mye, men det er langt igjen til en rettferdig fordeling av jord og makt i Brasil. Fortsatt kontrollerer 1 % av jordeierne omtrent 45 % av all jordbruksjord, og 50 % av alle gårdene, de minste, som sysselsetter omtrent to tredeler av landbygdbefolkningen, har tilgang til bare ca. 2,5 % av jordbruksarealet. Brasil er på mange måter schizofrent. Ett eksempel er at det er to departement som har ansvar for landbruk; ett for det storskala eksportrettede industrilandbruket, og ett for småskala familielandbruk.

Zapatistene i Mexico

1. januar 1994, den dagen da den nordamerikanske frihandelsavtalen NAFTA trådte i kraft, publiserte zapatistene sin første erklæring fra jungelen, og sine revolusjonære lover. Den samme dagen gikk 3000 væpnede zapatister inn i byer i Chiapas i Mexico. De befridde politiske fanger og satte fyr på politistasjoner og bygninger som tilhørte militæret. Det fulle navnet for det som vanligvis bare kalles zapatistene, er Den zapatistiske nasjonale frigjøringshæren (Ejército Zapatista de Liberación Nacional, EZLN). Navnet har bevegelsen hentet fra den store frigjøringshelten Emiliano Zapato, som ble drept i 1919 under den meksikanske revolusjonen.

EZLN var antagelig den første frigjøringsbevegelsen og den første store sosiale bevegelsen som brukte internett til å spre sitt budskap. I løpet av få dager, i internetts spede barndom, ble zapatistenes aksjoner og budskap spredt over hele verden. Urfolk i jungelen i Mexico hadde gått til væpnet krig mot staten for jord og verdighet! Og Zapatistenes leder, Subcomandante Marcos, ble nærmest over natta en verdensstjerne. Han understreket at zapatistene ville skape et demokratisk rom for urfolk, at de gikk til krig for å bli hørt, ikke for å drepe. I starten av opprøret var målet en revolusjon i hele Mexico, men det viste seg ikke mulig. Strategien ble derfor å skape autonome landsbyer og områder for urbefolkningen. Urfolkenes rettigheter og kultur – og ikke minst kampen for autonomi, er kjernen i zapatistenes kamp.

På slutten av 1994 erklærte zapatistene 38 urfolksområder som uavhengige. Flere kilder sier nå at zapatistene kontrollerer omtrent halvparten av Chiapas og at det er 32 uavhengige lokalsamfunn under ledelse av EZLN. Området er delt inn i fem distrikt, betegnet Caracoles. I hvert av distriktene er det en Komité for god styring (Juntas de Bien Gobierno) bestående av representanter for de uavhengige lokalsamfunnene i distriktet. I de uavhengige lokalsamfunnene er det ledelser valgt av lokal-befolkningen.

Viktige forskjeller

MST og EZLN har en god del til felles, men det er også viktige forskjeller mellom dem. Den viktigste er antagelig forholdet til staten og myndighetene. EZNL organiserer lokalsamfunnene helt uavhengig av nasjonale og lokale myndigheter, og nekter å ta i mot offentlige penger – det være seg til skoler, helsevesen eller ulike prosjekt. MST derimot slåss for at offentlige tiltak skal komme bøndene og lokalsamfunnene de organiserer, til gode. MST oppretter også sine egne skoler bygd på frigjøringspedagogikken til Paulo Freire i lokalsamfunnene de oppretter gjennom jordokkupasjoner, men de samarbeider også med offentlige myndigheter. MST har også vært en aktiv støttespiller til Arbeiderpartiet i Brasil – for at Lula skulle bli valgt til president, og seinere Dilma. Men MST er langt i fra noen servil støttespiller. De har gjennomført jordokkupasjoner under valgkamper og lagt sterkt press på «sin egen» regjering. Det er likevel ingen tvil om at kritikken av Lulas og Dilmas regjeringer har vært mindre enn av regjeringer utgått fra andre partier.

Noen svakheter

Til tross for at boka går grundig til verks og gir til dels detaljerte beskrivelser av de to bevegelsene, så savner jeg noe informasjon. Det er ikke lett å få tak i hvor store områder og størrelsen på befolkningen i de områdene EZLN kontrollerer, og heller ikke forholdet mellom støttespillerne til bevegelsen og andre folk i disse områdene. Jeg er også overrasket over at den internasjonale småbondebevegelsen La Via Campesina bare er nevnt en gang i boka – og da bare i forbindelse med en aksjon i 2001. La Via Campesina spiller en meget viktig rolle internasjonalt i de fleste spørsmål knyttet til mat og landbruk, og MST spiller en viktig rolle i La Via Campesina. Det er også seks andre organisasjoner i Brasil som er medlem av La Via Campesina (to av dem er blitt medlem etter at boka ble skrevet). Når det gjelder Mexico, så nevnes så vidt La Via Campesinas medlemsorganisasjon der, UNORCA, men jeg savner en grundigere beskrivelse og analyse av deres forhold til EZNL.

Deler av boka som jeg fant mindre interessant, vil muligens være de beste delene for andre. Det kommer nok an på hva en er mest interessert i. For meg ble en del av de akademiske diskusjonene om ulike teoretiske og politiske linjer med henvisning til forskjellige teoretikere opp gjennom tidene, litt for detaljert og spissfindig. Men, så er jeg da også en enkel sjel.

Aksel Nærstad

(Aksel Nærstad er seniorrådgiver i Utviklingsfondet (www.utviklingsfondet.no) og internasjonal koordinator for More and Better Network (www.moreandbetter.org).Denne artikkelen er skrevet som privatperson og ikke på vegne av noen av organisasjonene.)

Samir Amin:
Kapitalismen i vår tid – drivkrefter og motkrefter
Larvik: Rødt forlag, 2015, 203 s.

Samir Amin, egyptisk økonom og aktivist, har i seks tiår vært en toneangivende kritiker av kapitalismen, og gjennom utvikling av et marxistisk Sør-perspektiv har han undersøkt forutsetningene og mulighetene for folkelig frigjøring og sosialisme, ikke bare i periferien, men globalt. Han har bidratt avgjørende til forståelsen av sosial frigjøring, industrialisering og et dynamisk småbrukerjordbruk som nødvendige forutsetninger for verdiskaping som kommer folk flest til gode. Med boka Kapitalismen i vår tid. – Drivkrefter og motkrefter har forlaget Rødt fortjenestefull sørget for at vi for første gang får et knippe av Amins tekster på norsk, som viser helheten i hans analyser av den globaliserte kapitalismen, og gir forslag til hvordan vi kan skape en venstrestrategi for å bygge en annen verden, her og nå.

Artiklene er fra de siste tre årene, med unntak av bidraget om maoismen (2006), og er korte og lettleste, velegnet til egen-skolering og studiesirkler. De favner sentrale temaer i den radikale globaliserings-kritikken, som Amin har vært med å utvikle siden årtusenskiftet: framveksten av vår tids «altomfattende monopolkapitalisme» (kap. 1 og gjennom hele boka), Kinas betydning som motmakt og alternativ til den rådende globalkapitalistiske utviklingsmodellen (kap. 2 og 5), EUs innebygde motsetninger og muligheten for et annet Europa (kap. 4) fascismens historiske kjennetegn og tilbakekomst (kap. 6) og sosialistisk strategi for en annen verden (kap. 3 og 7).

Et grunnleggende poeng hos Amin er at den kapitalakkumulasjonen som skjer ved at eierinteresse•r tilegner seg merverdien som arbeidskraften skaper, i dag i langt større grad enn på Marx’ tid foregår i en global kontekst. Gjennom utnytting av arbeid og naturressurser i det globale Sør overføres merverdi, monopolrente, til det rike nord, i et globalt økonomisk-politisk system, som domineres av Triaden (USA, EU og Japan). Samtidig innebærer framveksten av en altomfattende monopolkapitalisme at stadig større deler av virkeligheten omdannes til varer og integreres i finansielle kretsløp, med den konsekvens at sosiale relasjoner i økende grad blir bundet opp i avhengighetsforhold, ikke bare mellom, men også i Sør og Nord. Ulike instrumenter brukes til å opprettholde de asymmetriske maktrelasjonene, som systemet hviler på: overlegen finansiell styrke, krav om strukturtilpasning (liberalisering og privatisering) og bruk av militær makt. Han viser hvordan systemet samtidig er gjenstand for en tiltakende krise, ikke av konjunkturmessig, men grunnleggende karakter, som følge av sine indre motsetninger: Kapitalens iboende krav om vedvarende profitt og akkumulasjon, fører til økende ulikhet, ressurssløsing og miljøødeleggelse, og undergraver på den måten systemets evne til å reprodusere seg selv.

Gjennom konkret analyse av systemiske drivkrefter og motkrefter, viser Amin hvordan utfallet av den krisa kapitalismen i dag befinner seg i, ikke er gitt, men vil avhenge av styrkeforholdet mellom ulike interesser. Organisering og mobilisering av breie folkelige allianser i nord og sør, vil være avgjørende for om vi skal unngå barbari, og i stedet skape en annen og bedre verden. Viktig i hans analyse er den dreining som er i ferd med å skje, fra en unipolar (USA-dominert) til en multipolar verden med flere og mer likeverdige maktsentra. En viktig innsikt er at Kina utgjør en viktig motvekt mot Triaden i kraft av sin størrelse og økende økonomiske og politiske styrke. Landet har kombinert en kontrollert åpning for kapitalisme med utvikling av en selvstendig teknologisk basis og industrisektor, samtidig som det har en relativt dynamisk jordbrukssektor, der statlig eie av jorda sikrer tallrike småbruk i sameksistens med større enheter. Slik spiller Kina, riktignok motsetningsfylt, en rolle som modell og støttespiller for ikke-avhengig utvikling, frakopling. Tilgang til kinesiske lån og investeringer i industri og infrastruktur gir andre land og regioner større mulighet til å motstå kravene fra «Washington consensus», og føre en mer selvstendig utviklingspolitikk for verdiskaping, som kommer folk og samfunn til gode, lokalt og regionalt.

Et hovedpoeng for Amin er at kapitalismen ikke vil bryte sammen av seg selv, som følge av systemets innebygde motsetninger, men bare kan avskaffes gjennom organisert folkelig motstand, der vi, folk, blir aktive subjekter og kollektivt skaper vår egen historie. Bare slik vil vi kunne hindre at systemet etter hvert tyr til barbariske løsninger for å overleve. I et eget kapittel gir Amin en analyse av fascismens historiske kjennetegn og dens tilbakekomst i ulike fundamentalistiske former. i Han viser hvordan utviklinga i et elitestyrt EU er ved et veiskille, og at grekerne kan komme til å vise vei for framveksten av et annet og mer sosialt Europa, noe Syrizas nylige valgseier bærer bud om.

Amins konklusjon er at en annen verden, som setter menneskelig trivsel og vekst for alle i sentrum, er både mulig og nødvendig. Det krever massiv folkelig mobilisering og breie allianser for en samfunnsutvikling, lokalt, nasjonalt og globalt, som bygger på økonomisk likhet, økologisk integritet og utvidet demokrati. Venstresida må tørre å utforme et dristig program for endring mot sosialisme, som omfatter:

• Sosialisere eierskapet til monopolene.
• Definansialisere økonomien.
• Demokratisere den samfunnsmessige styringa.
• Fremme globalisering basert på forhandlinger, ikke underkastelse.

I det avsluttende kapitlet analyserer Amin de viktigste bevegelsene for sosialisme, i sentrum og periferien, gjennom de siste 150 år. Han konkluderer med at tida nå er moden for å forene de ulike delkampene og folkelige interessene i en felles kamp – mot kapitalisme og for et troverdig alternativ. Det krever at den radikale venstresida utvikler en strategi som både er målrettet og inkluderende i tråd med en åpen og ikke-sekterisk tilnærming, i tråd med den som ble skapt av Marx og Den første internasjonalen: Enhet i mangfold!

I en fyldig og innsiktsfull innledning redegjør Tore Linné Eriksen for Amins egyptisk-franske bakgrunn, intellektuelle utvikling, og faglige og politiske bidrag til å forstå for å forandre verden.

Boka er et verdifullt tilskudd til det tålmodige arbeidet med å skolere, organisere og mobilisere, som må til om vi skal erstatte dagens ødeleggende globalkapitalisme med et bærekraftig, sosialistisk alternativ.

Øyvind E. Hansen

Sindre Bangstad og Cora Alexa Døving:
Hva er rasisme?
Oslo: Universitetsforlaget, 2015, 160 s.

Universitetsforlaget har utfordret forskjellige fagformidlere til å gi svar på spørsmål i en serie som de kaller «hva er». Denne boka skal gi svar på hva rasisme er og blir med det et viktig bidrag til debatten og arbeidet mot rasisme.

Hele boka starter på Holmlia. Historien om Benjamin som ble drept av tre nynazister og reaksjonene etter det. Budskapet var tydelig: «Glem ikke.» Det er de to ordene som setter seg fast etter å ha lest boka ferdig. Den slutter nemlig der den starta:

Rasisme dukker opp i ulike former og kommer til utrykk i ulike ideologier. Vi kan derfor snakke om historisk spesifikke rasismer, det vil si hvordan rasisme utarter seg, hvem den er rettet mot og hvordan den begrunnes, kan se svært forskjellig ut i ulike historiske epoker. Til enhver tid vil en rasistisk holdning bygge på forsøk på å gjøre holdning rasjonell og situasjoner legitim/gyldig. Rasisme kan tilpasse seg og endre karakter uten at den dermed kan sies å forsvinne.

Dette er forfatternes utgangspunkt, og det er dette de underbygger med historiske forklaringer og eksempler fra nåtidens Norge.

Vi får en gjennomgang av historien og alle de gangene vi har sagt: Glem ikke! Aldri mer! Når rasismens historie gir en dårlig følelse fordi retorikken er så gjenkjennelig, må vi spørre oss selv, hva har vi egentlig lært av historia? Forfatterne har gjort en glimrende jobb med å skrive hvordan rasistiske strømninger har kommet til, hvordan frykt har blitt brukt og rasismen legitimert grusomme handlinger. Men boka er ikke bare en leksjon i historien, tvert imot. Forfatterne har en god variasjon mellom konkrete eksempler fra nåtiden, undersøkelser og historie som verktøy.

Hva er egentlig rasisme? Det er det spørsmålet forfatterne prøver å gi et svar på. Rasisme er ikke noe fjernt, bare historisk eller teoretisk. Det skjer her og nå, og det angår oss alle. Denne boka gir et godt innblikk i dette. Rasistiske ideer og holdninger har ligget bak mange av de verste overgrepene mot mennesker i moderne historie. Men rasisme finner ikke bare sted i form av folkemord eller drap på enkeltindivider. Rasisme kan også være hverdagsfenomen. I denne boka ser vi eksempler på ulike grader av rasisme – den institusjonaliserte rasismen og hverdagsrasismen. Forfatterne beskriver en bred definisjon av rasisme og viser tydelig at det både finnes ulike grader av rasisme og ulike former for rasisme.

Forfatterne forklarer hva de mener med rasisme og drøfter forskjellige definisjoner. De lar ikke påstander henge i lufta, men har både kildehenvisninger, gode begrunnelser og forslag til videre lesning. Det er absolutt nyttig, for boka skaper ønske om gripe rasisme som fenomen bedre og bli bedre rustet til å gjenkjenne den for å jobbe mot det.

I det første kapitlet har forfatterne lagt vekt på å beskrive rasisme som et fenomen bestående av mekanismer som generaliserer, rangerer og utestenger mennesker. Forfatterne går i dybden på hva rasisme er og hva det kan gjøre med et samfunn om vi lar rasisme vokse. Vi ser også tydelig at rasisme ikke er fjernt, men noe som skjer her og nå. Med hjelp av eksempler fra både historien og nåtiden prøver forfatterne å gi oss verktøy til å gjenkjenne rasisme. Det er en veldig viktig del av det antirasistiske arbeidet.

Rasismens historie – en historie om andre tider og steder?

Kapittel 2 gir oss innblikk i historien og de forskjellige formene for rasisme som har kommet til uttrykk, og dens konsekvenser. Her får vi noen eksempler på hvordan rasisme har sett ut på et sted til en bestemt tid, og hvordan rasisme som fenomen har blitt forstått av vitenskapsfolk, politikere og samfunnsdebattanter i ulike epoker og ulike steder.

Boka understreker flere ganger at rasistiske holdninger og ideer kan likne hver-andre påfallende, uavhengig av hvilken gruppe de er rettet mot, og kan foregripes av historiske forestillinger om en eller flere grupper. Vi får en grundig gjennomgang av hvordan ideene om rasisme har utviklet seg og eksempler på uttalelser og hendelser som gir innblikk i rasismens historie. Vi ser at rasisme som idé og praksis tar nye former og får andre uttrykk. Historien viser med stor grad av tydelighet behovet for et dynamisk rasismebegrep som tar høyde for at rasismens uttrykk og innhold endrer seg over tid.

Forfatterne vier også et kapittel hver til antisemittisme og islamofobi for å komme nærmere forståelsen av rasisme som et fenomen. Det blir framhevet med antisemittisme som kan betegnes som rasisme – både de varianter som bygde sitt argument på biologi, og de som bygde på jødenes kultur og religion. Antisemittisme kan gi innsikt i noen av de mekanismene som virker når rasistiske ideologier får gjennomslagskraft. Kapitlet avsluttes med hva vi kan lære av antisemittisme:

Å tillegge jøder uforanderlige egenskaper, er antisemittismens budskap og funksjon. Å tillegge menneskegrupper en uforanderlig og naturgitt essens, er også et kjennetegn på rasismens underliggende logikk.

Slik forklarer de også islamofobi. Begrepet islamofobi blir drøftet og vi kan se at det er et mindre forsket område innenfor rasisme. Kapitlet tydeliggjør forskjellen mellom religionskritikk rettet mot islam, negative holdninger til islam og islamofobi som fordommer satt i system. En forskjell som flere politikere tydeligvis ikke kjenner til. De går gjennom noen av de vanligste temaene som inngår i islamofobi. «Den underliggende ideen om at muslimer i kraft av sin religiøse tilhørighet tenker og handler på bestemte og uforanderlige måter, er altså det som knytter islamofobi til rasisme,» skriver forfatterne og begrunner dette i boka.

Antirasistiske strategier

Forfatterne skriver at de ønsker å åpne for en bredere bruk av rasisme som begrep. Det klarer de absolutt. Boka berører mange temaer, men med en rød tråd som holder det hele sammen og gir en helhetsfølelse. Det er mange temaer som åpner for mer diskusjon og flere antirasistiske strategier vi kan diskutere for å finne vår måte å jobbe mot rasisme på.

Boka avslutter med en gjennomgang av forskjellige antirasistiske strategier og tar oss med tilbake til Holmlia. Så la oss dra tilbake til Holmlia, og huske Benjamin. Når vi sier aldri mer, så lover vi samtidig at vi skal jobbe mot rasisme. Alt fra institusjonell rasisme til diskriminerende retorikk og frykt som skaper grobunn for rasisme.

«Antirasismens historie vitner om tendenser til å i ettertid avpolitisere kampen mot rasisme og diskriminering ved å late som om den kampen alltid var noe «alle» var enige om og støttet. Det minner oss også om at det alltid vil være langt enklere og hensiktsmessig for de fleste å fordømme rasisme og diskriminering som finner sted andre steder og til andre tider enn den rasisme og diskriminering som finnes i vårt land og vår samtid» Med dette utraget fra boka som bakteppe, så vil jeg også avslutte med å si «Glem ikke».

Seher Aydar

Bjørn Enes:
Kven skal bygge landet?
Forlaget Manifest, 2014, 106 sider

Det er åpenbart at forbundet Industri Energi har hatt mer enn en finger med i spillet for å få laget dette heftet om norsk industris nære historie og muligheter for å ha en framtid i et Norge, der det er en rådende oppfatning at industrien er nedlagt, utflyttet eller bare holdes opp av oljevirk-somhet og lave strømpriser. Bjørn Enes, på 80-tallet fagforeningsmann på Falconbridge nikkelverket i Kristiansand, har ført pennen. Ved hjelp av historier blant annet fra Falconbridge og Tyssedal forteller han historien om norsk kraftkrevende industris reise fra glansårene på 50 og 60-tallet, via den tunge tiden på 80-tallet og fram til dagens slankere høyteknologiske og i høy grad oljerelaterte industri.

Heftet vil vise at den norske industrien ikke er død, den er i høyeste grad oppegående, men usynliggjort og snakket ned. Den ser riktignok annerledes ut enn i glansdagene. Det har foregått en omlegging som følge av ny teknologi. Bjørn Enes stiller spørsmål om denne transformasjonen er så omfattende at den kan betraktes som den tredje industrielle revolusjonen. Norge ble industrialisert i den andre industrielle revolusjonen på slutten av 1800-tallet, da kraftkrevende industri ble bygget opp i tilknytning til vannkraftutbygging på ensidige industristeder. Industridøden fra midten av 1980-årene gjaldt kun virksomheter der det ikke ble investert i nytt produksjonsutstyr basert på datateknologi.

Den overlevende industrien er usynliggjort, fordi den foregår i mindre enheter, trenger langt færre arbeidere for å være produktiv nok, og fordi arbeidet i noen tilfeller framstår som «tjenesteproduksjon» heller enn industriproduksjon. Noen eksempler fra boka: På side 67 snakkes det i forbindelse med industrivirksomheten på Ågotnes utenfor Bergen om såkalt «klassing», eller klassifisering og sertifisering av rigger for oppdrag til havs, som industri. Det samme gjelder det jeg vil kalle «engineering», pakking av kontrakter eller prosjekter. Dette er tjenesteproduksjon som foregår under «industrielle omstendigheter». Det er selvsagt positivt med et utvidet industribegrep som kan bryte med det foreldete bildet av industri som «fabrikk», men fjerner det ikke også klasseperspektivet?

Det er imidlertid en sammenheng mellom økonomisk krise og teknologi, og mellom økonomisk krise og globalisering. Teksten begynner og slutter med å slå fast at det er industrialisering og industriproduksjon som er basis for velstandsutvikling. Når lavkostland industrialiseres med produksjonsmidler som er utrangerte i høykostland som følge av teknologisk utvikling, så kan det vise veien for velstand i disse landene. Til tross for at industrien gjenoppstår som like forurensende som der den ble utrangert, og under udemokratiske forhold, kan det åpne veien for utvikling. Jeg mener som Enes at dette er god marxisme, og er enig i at Marx var en sann teknologioptimist som koplet industrialisering med mulighetene for et annet og bedre samfunn for arbeiderklassen.

Enes skriver lett og greit i vei, og intervjuformen som brukes er med på å gjøre teksten tilgjengelig. Ja, lettlest og kanskje noe lettvint. Men jeg spør meg underveis om hva det er som er prosjektet her? Ja, da tenker jeg for Manifest Forlag. Er det å fortelle den norske venstresida at den norske industrien ikke ble lagt ned på 80-tallet, eller er det «skravle-venstre» som skal forstå at det er industriproduksjon vi lever av, ikke «noe innenfor kultur og media»? Hvis man ikke er innforstått med at det er Industri Energi som står bak, og at det kun er bransjene der dette forbundet organiserer som behandles, kunne man kanskje tro at heftet skal si noe som er gjeldende for all industri i Norge. Noe det jo ikke gjør. Etter min mening beskriver det et smalt bilde av norsk industri, vi har annet enn metallurgisk industri, tekstil- og verftsindustri. Det er ikke sikkert at de innovative grepene som gjøres i oljerelatert virksomhet, kan gjentas i sektorer der inntjeningen ikke er ikke er like god. Kan vi for eksempel «back-source» fiskeforedlingsindustrien, eller er den så arbeidsintensiv at den er dømt til å forbli på fabrikktrålere eller i lavkostland?

Jeg lurer på om ikke Enes går i en kapital-logisk felle når han behandler kampene mot nedleggelser på 80-tallet. Dersom «noko av det me såg på som gamaldags høgrepolitikk, faktisk var fylgjer av ny teknologi og utvikling av produktivkreftene» (s.58) kan en underliggende konklusjon fort være at kampene på 80-tallet var å betrakte som ren maskinstorming. Hvis det er en iboende logikk at industrien måtte rasjonaliseres for å overleve, så var det egentlig ganske nytteløst å kjempe for disse arbeidsplassene? Eller er dette bare «etterpåklokskapenes klare lys» vi får i øynene? Enes skriver et sted at noen burde skrive den store boka om det som skjedde med norsk industri på 80-tallet. Det synes jeg også, og da må hele bredden med, de som tapte og de som vant litt.

Det er grunn til å undres litt over Enes sitt valg av stemmer når han lar personer komme til orde i heftet. Hvorfor snakker han ikke med fagforeningen på Falconbrigde anno 2014? Ville det ikke vært interessant å fortelle om hvordan det har gått med fagforeninga der i tida etter at den nye fabrikken ble bygget, etter Enes sin tid? Han snakker heller ikke med de unge arbeiderne, kun gamle arbeidskamerater. Det er for meg så påfallende at jeg lurer på om det har en konkret årsak, eller er det arbeider-perspektivet som er blitt borte i all innovasjonen? Når valget av stemmer blant annet er en stortingspolitiker, en styreleder, en markedssjef og forbundslederen sjøl, er det kanskje ikke tilfeldig.

Eksemplene fra tekstil-bransjen lurer jeg på om er tatt med kun fordi Industri Energi nå også inkluderer det tidligere tekstilarbeiderforbundet. Det virker for meg litt hodeløst når blant annet Moods of Norway hylles for innovasjon, mens produksjonen fremdeles skjer i lavkostland. Den er kanskje også for arbeidsintensiv til å «innoveres hjem».

I dette heftet og i mange andre sammenhenger trekkes den norske arbeidskulturen fram som en motvekt til en autoritær kultur som preger andre deler av Europa. Er det hold i påstanden om den norske arbeidskulturens egalitære natur, eller er det bare noe vi liker å pynte oss med? Forutsetter påstanden at vi tenker bort klasser? Det er ikke min erfaring i hvert fall at ingeniører og sivilingeniører bidrar til å løfte fram det gode fagarbeidet eller framsnakke andres bidrag til det ferdige produktet. Profesjonsskillene – og klasse-skillene – lever i beste velgående, selv om verktøyene vi bruker er databaserte og uunnværlige for de fleste, enten det er varer eller tjenester som produseres.

En progressiv industripolitikk må kunne åpne veien videre når oljevirksomheten må trappes ned. Jeg er usikker på om Industri Energi står for en slik politikk. Det er i hvert fall vanskelig å få øye på den i dette heftet.

Kari Celius

Kim G. Helsvig:
Pax forlag 1964–2014. En bedrift
Pax forlag, 2014, 381 sider

I forbindelse med sitt femtiårsjubileum har forlaget Pax fått historiker Kim G. Helsvig til å oppsummere, under tittelen Pax forlag 1964–2014 og den noe mer fiffige, doble undertittelen En bedrift.

I 1964 ble forlaget etablert i forlengelsen av tidsskriftet under samme navn, gitt ut av Folkereisning mot krig og laget av «unge militærnektere og pasifister i tjueårene, pluss den 31 år gamle Johan Galtung». Tidsskriftet ble kjapt utvidet. Undertittelen Pasifistisk månedstidsskrift ble fjernet, og første nummer i 1964 hadde temaet «Pop, sex og pax».

Pax var fra begynnelsen av et radikalt forlag, uten tette bånd til noe parti, men med et ønske om å «bidra til en mer generell «radikaliseringsprosess» i det norske samfunnet.» En av forlagsgründer Tor Bjerkmanns forretningsideer var å kontakte norske forfattere som tilhørte andre forlag, men som passet mer naturlig inn i et radikalt forlag. Bjerkmann hadde sterk tro på at det ville garantere Pax suksess.

Politiske pocketbøker til folket

Forlaget ble kjapt banebrytende innen politiske og samtidsorienterte billigpocketer, med en unik kombinasjon av innhold og form. En av annonsene de brukte, illustrerer forlagets dybde. Slagordet er «En god avis speiler døgnet – billigboken gir deg bakgrunnen». Annonsen viser Dagbladet-faksimiler med ulike oppslag og notiser koblet til forsider av ulike bøker fra Pax’ sortiment.

Spenningen mellom det sentrale og det tilgjengelige eksisterte også i forlagets katalog. Pax prøvde bevisst å «finansiere de «egentlige» og «viktige» Pax-bøkene ved at man med jevne mellomrom utga bestselgere med bredt nedslagsfelt.» Men bredden var ikke alltid i løsrevet fra politikken. I serien «Barnepax» ga forlaget ut «barnebøker med mening», som Eventyr fra Vietnam og Da barna tok makten. Med boka Hva skjer i Nord-Norge? av Ottar Brox lanserte Pax alt på 60-tallet den selverklærte venstrepopulismens inntog i norsk politikk.

De omtrent to millioner Pax-bøker som ble spredt i det norske samfunnet fram til midten av 1970-årene var i stor grad bærere av en antiautoritær, kritisk og ofte populistisk og elitekritisk holdning som kunne inspirere langt utover den radikale venstrebevegelsen.

En forfatter med flere ny- og gjenutgivelser på Pax, var Jens Bjørneboe, blant annet fordi billigbokformatet kunne nå et langt større publikum «blant ellers ikke kjøpekraftige mennesker. Dvs. dannede mennesker.» Pax ga også ut den første utgaven av George Orwells Animal Farm på norsk, under tittelen Kamerat Napoleon. Og i forlagshistorien kan vi lese at den «ga et godt signal om forlagets profil i den første tiden. Boken solgte godt og ble senere trykket opp i mange nye opplag.»

Designadel

Et annet adelsmerke var bøkenes design, som «signaliserte at disse billigbøkene var helt annerledes», med «et karakteristisk uttrykk og en særegen identitet». Enkle, men hardtslående forsider preget av stiliserte illustrasjoner, solid typografi og god fargebruk.

Historiegjennomgangen er også illustrert med en forside fra hvert av forlagets femti leveår. Et veldig fint grep, som dessverre havner litt i bakgrunnen av lesinga underveis, fordi forsidene, i likhet med bokas andre illustrasjoner som regel er plassert i utakt med bokas innhold.

Det at boka er organisert langs en uklar tematisk inndeling, gir mange hopp fram og tilbake, som gjør det vanskeligere å forstå hvor på tidslinja man befinner seg, og som sannsynligvis gjør boka mer langdryg og repeterende enn nødvendig. Her kunne tydeligere kronologi og et skarpere skille mellom ordinær historisk gjennomgang/oppramsing og de større begivenhetene vært til hjelp.

Sirkus Pax

I en sammenligning Fredrik Engelstad gjorde til sin doktoravhandling, kom det fram at Pax-medarbeiderne la langt større vekt på å være modige og fantasifulle enn sine kolleger i de andre forlagene. I boka får vi høre om jevnlige opphold i Tunisia for forlag og forfattere, for å – med Bjerkmann – «bruke opp underskuddet». Hvor blant annet «Ottar Brox møtte den tunisiske landbruksministeren og intervjuet lokale fiskere med Jon Elster som tolk.»

Etter at Trygve Hegnar i Kapital ønsket forlaget en stille død og forlagssjefen jobb i en pølsebod, stilte daværende leder Paul Hedlund i lånt pølsebod i Lille Grensen med gratis wienerpølser og tilbud på Pax-bøker. Pax solgte støtteaksjer, Hegnar ble utnevnt til «ærespaxsjonær».

På 80-tallet satte de i gang en salgsaksjon hvor de solgte bøker fra to NSB-tog som kjørte over hele landet og fra sirkustelt ved Munch-museet på Tøyen i Oslo, hvor Einar Førde holdt foredraget «Dei ideelle forlaga si rolle i det norske kulturbilete».

En annen banebrytende fortelling oppstår da billigutgaven av PaxLeksikon kom i 1982. Forlaget etablerte samarbeid med en liten bokhandel i Volda drevet av Harald Haugen som prøve å nå et større publikum utenfor lokalsamfunnet gjennom salg på postordre. I dag er Haugen Bok Norges største nettbokhandel.

Når forlaget gjentatte ganger måtte redde seg inn økonomisk, skjedde dette gjennom kraftig mobilisering av leserne. Dette var blant annet utgangspunktet for Aksjon Gjennombrudd allerede i 1965, hvor man rekrutterte hundrevis av faste bokkjøpere som tegnet seg for en treårsperiode.

Som det står i boka:

Forlagets spektakulære redningsaksjoner og finansielle disposisjoner gjennom 1980-årene står ikke tilbake for mye av den såkalte jappe-tidens finansakrobatiske øvelser. Idealisme, optimisme og kapitalisme gikk hånd i hånd gjennom tunge og kritiske år.

Fra vekst og fall til stabilt sideleie

De to første tiårene i Pax var kronet med vekst, men parallelt påløp vel så store likviditetsproblemer. Forlaget sto ovenfor økonomisk ruin og nedleggingstrusler minst sju ganger før tjueårsjubileet. I følge egne ord skyldtes ikke utestående betalinger «for mye rot», men rett og slett «for lite penger». Mens resten av Vest-Europa sto midt oppi et studentopprør meldte Morgenbladet på forsideplass i 1968 at «Pax balanserer på randen av konkurs».

Mye av forlagets vekst kom nettopp fra voksende studentbefolkning i Norge. Både i forlagets oppstartsfase, under den «akademiske demokratiseringsbølgen i kjølvannet av det internasjonale studentopprøret» og mot slutten av 80-tallet, da arbeidsledigheten steg og studenttallene økte.

Ved inngangen av 80-tallet var forlaget «redusert fra å være et flaggskip for en bred, entusiastisk og framgangsrik venstrebevegelse (…), til å bli et miniforlag med tre ansatte». Det var på denne tida også enighet om at til og med bokdesignet – «forlagets gamle adelsmerke» var blitt altfor dårlig.

Ved å anskaffe en aksjepost i De norske bokklubbene på 90-tallet kom forlaget seg gjennom en økonomisk snuoperasjon som muliggjorde konsolidering og forsiktig ekspansjon til å bli et lite forlag med åtte–ti ansatte. Etter dette har Pax kunnet skyte inn kapital til andre «trengende», som Tronsmo, Morgenbladet, Klassekampen m.fl.

Det kommer også fram av boka at Pax kanskje har hatt en reelt sterkere posisjon enn rykte i nyere tid. Blant annet gjennom å være hovedforlag til den anerkjente franske sosiologen Pierre Bourdieu i Norge. De har også mange oversatte skjønnlitterære nobelprisvinnere i katalogen. I tillegg til at folk som tidligere har spilt en viktig rolle i forlagsdriften og deltar aktivt i den pågående politiske debatten, som Rune Slagstad, fortsatt sokner til Pax.

På tross av sterke innslag er det allikevel lite igjen av politiske billigbøker, oppsiktsvekkende design og spektakulære stunts. Men det er kanskje ikke Pax aleine som skal ha skylda for det? Markedet for «billigbøker med mening» er betydelig mindre, rommet for de større radikale prosjektene viser seg trangt, med noen hederlige unntak.

På nittitallet postulerte Bjørn Smith-Simonsen (som er nummer tre i rekken på Pax-tronen etter Bjerkmanns oppstart og deretter et turbulent forsøk på kollektiv ledelse, hvor alle ansatte skulle ha lik medbestemmelsesrett i alle beslutningsprosesser, med medførende stress, mas, overarbeid og økonomisk kaos) at det ikke lenger var noen som skrev ting som «representerer et vitalt alternativ til dagens post-sosialdemokratiske forretningsdrift».

På 80-tallet kunne man gjennomføre et prosjekt som Pax-leksikonet med 400 involverte bidragsytere uten godtgjørelse, ment som et moderne og oppdatert motstykke til Arbeidernes leksikon produsert av miljøet rundt Mot Dag på tredvetallet. I nåtidas alternativ-leksikale litteratur finner vi Cappelens Forslags konversasjonsleksikon, med rundt 80 bidragsytere på tekstfronten, flere hundre har bidratt med forhåndsfinansiering (til forveksling lik Pax-modellen på 60-tallet). På samme måte som Pax-leksikonet har dette blitt omtalt som et con amore-prosjekt, men det fyller altså en noe annerledes rolle.

Populisme i nye kanaler

Pax forlag begynte som en reaksjon på den «undertrykkende konvensjonalismen i det norske debattklimaet» og «så dagens lys som et opprør mot en trang norsk debattkultur på begynnelsen av 1960-årene, midt i den sosialdemokratiske velferdsstatens «lykkelige øyeblikk»». Pax’ venstrepopulisme baserte seg på en kritikk av «sentrum», i betydning høyresida og de dominerende og Nato-vennlige delene av Arbeiderpartiet.

Når Kim G. Helsvig avslutter med et såkalt «uvitenskapelig etterskrift» er boka på sitt mest kritiske og verdt å lese. Han peker ut til et «gryende, og av og til kokende, populistisk opprør mot de politiske og kulturelle elitene» i Europa, og fraværet av dette og andre internasjonale samtidsdramaer i Pax sin katalog de senere årene.

I norsk kontekst viser han til at tidligere Pax-aksjonær Hans Rustad har fanget opp noe av denne protesten gjennom det elite-, innvandrings- og islamkritiske nettstedet Document.no, startet opp i protest mot «konsensusideologien i norske medier».

Men samtidig med en høyrepopulistisk framgang framhever han «kraftfulle venstrepopulistiske partier» i flere av de landene der krisen har rammet hardest, som Syriza i Hellas og Podemos i Spania.

For det finnes også en venstrepopulisme å regne med, og den er i likhet med Hva skjer i Nord-Norge? og andre sentrale Pax-utgivelser fortsatt basert på solid motekspertise, men Helsvig skriver at dette i dag, framfor å komme til syne i billigbøker, mobiliserer på sosiale medier.

Da er det kanskje ikke rart Pax må ty til utgivelser om luestrikking for å holde forlaget økonomisk flytende. Derfor blir dette fortellingen om hvordan Pax går fra en bedrift til en av mange bedrifter. Så selv om boka til tider tærer på tålmodigheten, har den en god balanse mellom underholdning og opplysning, og bør leses av alle som interesserer seg for kulturbransjens utvikling og venstresidas historie. Dessuten er det forhåpentligvis noen halsbrekkende momenter som kan være til inspirasjon for radikale hobbygründere.

For mest av alt får boka meg til å kjenne på ønsket om et kraftfullt, radikalt og folkelig prosjekt også her til lands, og da kommer man ikke utenom å bygge tilsvarende motekspertise.

Fredrik V. Sand

Tristram Hunt:
Kommunist i frack
Stockholm: Leopard, 2013, 456 s. Oversatt av Stefan Lindgren.
Original: The frock-coated communist London: Penguin, 2010, 464 s.

Da jeg kom over en relativt nyoversatt Engels-biografi i en svensk bokhandel, tenkte jeg at den kunne være «kjekk å ha» – om jeg skulle få god tid en gang. Da jeg likevel begynte å bla litt hist og her, blei jeg entusiastisk! Dette er en av de beste biografiene jeg har lest. For så vidt er det godt kjent, både fra Marx’ og Engels’ egne skrifter og fra sekundærlitteraturen, hvordan de utviklet tenkningen sin gjennom kritikk av den tyske filosofien og på analyse av engelsk industrialisering og franske revolusjonserfaringer. Men hos Hunt er denne historien usedvanlig spenstig og lærerikt fortalt, og interesserte vil ha utbytte av å lese denne boka enten de kan sin Sosialismen fra utopi til vitenskap eller ikke. Det betyr selvfølgelig ikke at alt er hevet over kritikk. F.eks. mener jeg at Hunt nedvurderer Marx´og Engels´ analyse av erfaringene fra Pariserkommunen.

Et viktig forehavende for Tristram Hunt (f. 1974) – historiker, programskaper og et framtredende medlem i Labour Party – er å vise at Engels var noe mer enn en helt nødvendig diskusjons- og tenkepartner for Marx, og mer enn en økonomisk støtte for han og familien hans. Likevel har biografien befestet forestillingen min om at den mest avgjørende innsatsen til Engels lå nettopp her, sjøl om han også var viktig som politisk organisator, aktivist, polemiker og teoretiker. Hunt legger særlig vekt på Engels´ systematiske studier av Arbeiderklassens levevilkår i England (1845). Tre år etter var han medforfatter til Det kommunistiske manifestet. De viktigste teoretiske bidraga hans var ellers analysen av familien og kvinneundertrykkinga, og videreføringen av arbeidet med Kapitalen etter Marx` død. Han skreiv også om militære spørsmål, der han hadde egne erfaringer, og trakk inn moderne natur-vitenskaplige perspektiver i filosofien.

Noen vil huske at historikeren Øystein Sørensen i sin jakt på totalitære ideologier i Drømmen om det fullkomne samfunn, la stor vekt på Engels´ grovt rasistiske uttalelser om slaviske folk. Hunt bekrefter at Engels hadde disse holdningene, men han setter dem inn i en historisk sammenheng, og viser hvordan han kom på bedre tanker. Han polemiserer mot dem som vil gi Marx´ og Engels´ tenkning ansvaret for totalitarisme og undertrykking i deres navn. Hunt gjentar også hvordan Marx og Engels utviklet synet sitt fra å se på kapitalismens spredning gjennom imperialismen, som i hovedsak «siviliserende» og historisk progressiv – til i hovedsak å bli anti-imperialister.

Det er fullt begripelig at tida gjorde det mulig å skape en teori som den marxistiske /engelsistiske, men det er litt vanskeligere å forstå hvorfor akkurat Friedrich Engels skulle komme til å bli som han blei, og spille den rollen han gjorde. At han fulgte i farens fotspor som kapitalist, da han gjennom 20 år ledet familiens tekstilindustri i Manchester, må riktignok forstås som et bevisst valg han motstrebende gjorde som revolusjonær, for å kunne gi Marx muligheten til å arbeide med Kapitalen. Han så på dette som et offer, sjøl om han tidvis også pleide sosial omgang i overklassekretser i Manchester, og gikk på revejakt. Men Engels var ikke bare sønn av en kapitalist. Han kom fra en pietistisk kristen familie i et ditto miljø. Han bryter tidlig med det han oppfattet som sneverheten i bakgrunns-miljøet. Ikke bare i det at han blei revolusjonær, noe som var en følge av at han i yngre år hele tida oppsøkte miljø og erfaringer som skulle vise seg å drive han videre i den retningen, men han var også personlig liberal og mye av en livsnyter, i følge Hunt. Han var først samboer med Mary Burns, en irsk industriarbeider, nesten analfabet, som han traff i Manchester, og som førte han i arbeiderklassemiljøer der. Da hun døde, blei han samboer med hennes storesøster Lizzie, som hadde vært husholderske for dem. Grunnen til at Lizzie og han ikke giftet seg var kritikken hans av den borgerlige familien, men han hadde delvis holdt forholdet til Mary skjult, siden dette var under kritikk fra både pietister, kondisjonerte og sosialister. Det siste var nok ikke bare uttrykk for illibe-ralitet, men også for dårlig erfaringer med at overklassemenn «tok seg» elskerinner fra underklassen. Da Marx etter alt å dømme fikk en sønn Freddy (Frederick) Demuth med husholdersken sin, så Engels etter at han hadde det bra hos fosterforeldrene, og lot det skinne igjennom at han selv var faren.

I litteraturen fins det en omfattende kritikk av måten Engels (d. 1895) forvaltet arven etter Marx (d. 1883) på, en oppgave han uansett tok på ytterste alvor. Kritikken har gått på at den eldre Engels angivelig var en slags positivist, determinist og reformist – og så å si den første revisjonist. Siste ordet er helt sikkert ikke sagt i denne debatten, men sosialdemokraten Hunt argumenterer for at Engels hadde stor tro på at tyskerne og det svært framgangsrike tyske SPD, kunne nå sosialismen ad fredelig vei. I ettertid antar vi at en medvirkende grunn til at det ikke lyktes å innføre sosialisme i Tyskland, nettopp var at flertallsretningen i SPD med Karl Kautsky i spissen sto for en deterministisk forståelse av den historiske materialismen. Partiet kunne konsentrere seg om organisasjon og valg, så ville utviklinga i hovedsak ordne resten, kanskje med hjelp av et lite «puff» på terskelen til sosialismen. Om denne filosofien på noen måte bygger på Engels kan altså diskuteres, men at dette i så fall skulle skyldes Engels syn på at ikke bare i samfunnet, men også naturen utvikler seg dialektisk, er jeg som Hunt uenig i.

Hunt har skrevet en biografi som elegant og svært vellykket, balanserer mellom – og integrerer – idéhistorie, stedshistorie (inspirert av moderne samfunnsgeografi, særlig i beskrivelsen av Manchester, som er et høyde-punkt i boka) – og klok individvurdering.

Boka er oversatt til svensk av Stefan Lindgren, som av noen eldre lesere av Rødt! blir husket som redaktør av m-l-avisa Gnistan (1976–1980), og som sjøl er forfatter av flere gode faglitterære bøker. Jeg har ikke sett på den engelske originalteksten, men den svenske fungerer altså meget bra.

Jørn Magdahl

Dag Seierstad:
Folket sa nei
Norsk EU-motstand frå 1961 til i dag
Samlaget, 320 sider.

«Et dobbeltjubileum for oss som har har folkestyre og nasjonal sjølstendighet som sentrale verdier», skriver Heming Olaussen om 2014 i forordet til boken. At det var 200 år siden Grunnloven ble til og 20 år siden folkeavstemningen om norsk EU-medlemskap ble høytydelig markert av Nei til EU i fjor. Som en del av markeringen gikk organisasjonen sammen med Samlaget om å gi ut dette historieverket som dekker hele den norske EU-motstanden. Resultatet er et praktverk som vil fylle alle hull i hukommelsen til vetaranene, og gi unge en mulighet til å oppleve den EU-kampen de selv var for unge til å delta i.

Det er Nei til EUs grand old man, Dag Seierstad, som har fått i oppgave å føre i pennen historien om EU-kampen. Valget av Seierstad er trygt for det finnes knapt noen andre som har så stor kjennskap både til EU-systemet og den lange kampen for å holde Norge utenfor. Seierstad har allerede skrevet en rekke hefter og årbøker for Nei til EU og de som har lest hans spalter i Ny tid og Klassekampen vet at han har et talent for å analysere og forutse direktivene og traktatene som kokes sammen i Brussel.

Boken begynner med at Seierstad skriver i førsteperson om da han sammen med tusen andre protesterte utenfor Stortinget en tirsdag ettermiddag i 1962. Mennene i lange frakker, som det ifølge Seierstad var flest av på den tiden, protesterte mot norsk innlemmelse i Fellesmarkedet, EF. Hadde de den gangen visst hvor lang og utmattende kampen kom til å bli, spørs det om ikke mange hadde mistet troen og tatt med seg hatten sin og gått hjem. Det gjorde de ikke, og de neste 50 årene kom til å bringe mange viktige slag, og heldigvis vant vi de to viktigste, i 1972 og 1994.

EU-kampen i 72 vies god plass, men hovedvekten er imidlertid på den siste folk-eavstemmingen. Fra tidligere er det skrevet langt mer om 72 enn 94. Behovet for å skrive ned den nye historien er viktigere, så det er en riktig vurdering å fokusere på 94 i dette verket. At det ikke er skrevet mer om 94, skyldes nok at det fortsatt er så nært at de fleste kan huske det. For unge EU-motstandere er det svært viktig at denne boken kommer for å gi større mulighet til å lære seg historien uten å være avhengig av gjenfortellinger fra eldre meningsfeller. Jeg har sjøl opplevd at det kan være vanskelig å hive seg inn i diskusjoner om 94 fordi man sitter på langt mindre informasjon og troverdighet enn dem som sjøl aktivt deltok i kampen.

Det er likevel enkelt å forstå hvorfor 72-kampen har fascinert mest. Mens den politiske situasjon i 94 i grove trekk er lik som i dag, er 72 virkelig fra en annen tid. Et av momentene som gjør fortellingen om EU-motstanden så interessant, er at Nei-siden vant på tross av å være «underdogen», og spesielt gjaldt dette i 72. Sjøl om de største partiene og massemedia sto på ja-siden i 94, var nei-siden godt forberedt, organisert og hadde partier og organisasjoner i ryggen. I 72 var styrkeforholdende mer groteske. Iløpet av kort tid måtte nei-siden tilegne seg kunnskap om EF, spre informasjonen i ett mer grisrendt landt enn i dag og stable en stor organisasjon på beina. Det var knapt noen hjelp å få fra myndighetene og de etablerte mijøene for skape en nøktern debatt om temaet. Nå som EU-saken er tydelelig og velkjent er det lett å glemme at det ikke er en selvfølge at det i det hele tatt ble noe EU-kamp. Nei-siden måtte kjempe for å politisere og skape engasjement om spørsmålet og foruten innsatsen som ble gjort på 60- og 70-tallet kunne Norge blitt et av de landene som tilegnet seg unionen uten en bred folkelig debatt. Det ville blitt langt vanskeligere for nei-siden å vinne i 1994 dersom det ikke hadde vært en tidligere folkeavstemning og uten erfaringene som ble opparbeidet den gang.

Etter de innledende avsnittene, går Seierstad over til den mer tradisjonelle sakprosastilen som vanligvis brukes i denne typen historieverk. Jeg kunne gjerne ha tenkt meg mer førstehåndsbeskrivelser og litterære virkemidler. Seierstad har aktivt deltatt i EU-kampen sjøl, så det skulle være mer enn nok å ta av. Teksten bærer også litt preg av at alle som nevnes bør faktisk blir nevnt, og at alle betydningsfulle hendelser skal med i historien. Tidvis kan det bli litt mye oppramsing av styremedlemmer, møtevedtak og voteringsoversikter. Dette gjør at boken ikke får den samme nerven som i Kjell-Erik Kallsets Makta midt imot om EU-kampen i Arbeiderpartiet. Det kan virke som om redaktørene i Samlaget deler mitt savn etter Kallsets beskrivelser, for Makta midt imot er hyppig sitert i boken. Til Seierstads forsvar skal det sies at det nok nødvendigvis må bli på denne måten når man skal skrive et historieverk på oppdrag fra en organisasjon. Det blir viktigere å få med alle bidragsyterne, betydningsfulle hendelser og personer enn at boken flyter som fortelling. Kapitlene om EU-kampen i fylkeslagene virker for eksempel mest som et frieri for å få finansiert boken og er ikke like interessante for en leser som ikke har vært aktiv i et fylkeslag sjøl. På den andre siden passer det godt at en bok om nei-siden bærer preg av å ha blitt til gjennom en demokratisk prosess med inslag fra hele landet. De som først og fremst har fortjent denne boken, er de som sikret nei-flertall i folkeavstemingene, og det ville ikke passet Nei til EU å lage en bok med mål om å tilfredstille en kritiker i Oslo.

Seiarstads brødtekst er imidlertid bare halve boken, for på hver eneste av bokens 300 sider er det bilder eller tekstbokser med morsom og interessant informasjon. Dette er et praktverk som bør ligge på stuebordet og blas i hyppig. I en tid der det mases om stadig mer digitalisering, er dette et eneste stort forsvar for den tradisjonelle papirboken. Det er gjort en stor jobb med å samle bilder, faksimiler, plakater og effekter for å krydre boken; og sidene er brede, fargerike og av tykt papir. Bare for bildene ville denne boken vært verdt kjøpet. I boksene kan man lese morsomme fakta som når Aftenposten på lederplass i 1972 gjorde narr av at Folkebevegelsen arrangerte et møte om EF og kvinnene. Ifølge lederskribenten var det så idiotisk at man like godt kunne arrangere møter om EF og skiløperne eller EF og frimerkersamlerne. Klassekampen gjorde også en pinlig blunder på lederplass da de i 1970 skrev at Folkebevegelsen kun «representerer den statsmonopolitiske norske landbrukskapitalen og en del annen norsk kapital som strir mot EEC.»

Det skyldes kanskje det store antallet av slike bokser, for det må ha godt litt i surr for ombrekkerne noen steder. Enkelte av boksene er grønne og andre er blå, uten at jeg skjønner om det er av estetiske grunner eller om det skal symbolisere innhold av en annen karakter. Av og til virker det som om det er Seierstad som er avsender, noen ganger står det «vi» i teksten uten avsender, og det varierer om siteringer fra andre kilder er i kursiv eller ikke. Det er ikke noe stort problem for et historieverk til en organisasjon, men for en politisk nøytral leser eller for bruk i forskningsøyemed kan det virke litt slurvete å ikke ha en konsekvent linje for fremstillingene i tekstboksene.

Evnen til å gi ut et praktverk som dette i en tid der EU-debatten i praksis er død, er et styrketegn for nei-bevegelsen. En bok som dette er med å lage en felles historieskrivning og kultur i Nei-alliansen, og det trengs for å hindre at bevegelsen faller fra hverandre utenom de kortsiktige kampene. Sjøl om kampen om EU-medlemskap virker vunnet i uoverskuelig fremtid, er det nok å ta fatt på i kampen for folkestyre og sjølstendighet. I kampen mot EØS og Tisa-avtalen, er det mye styrke å hente i historien til norsk EU-motstand. Ikke minst viser den at det er mulig å få til bred folkelig mobilisering mot kompliserte handelstraktater sjøl med mektig motstandere som helst vil tie saken i hjel.

Stian Nicolajsen