Fem år etter den arabiske våren er det fort-satt et stort behov for bøker som hjelper oss med å forstå det som «ingen» forutså. Mye har hendt både i Tunisia og Egypt, som dessuten tatt veldig ulike veier siden 2011. Det er derfor all grunn til å ønske velkommen disse to bøkene som gir oss bedre innsikt i hvordan det hele har utviklet seg, og legger stor vekt på dem som har kjempet for forandring, spesielt fagbevegelsen. De er begge skrevet av forfattere med lang erfaring fra regionen, og forener kunnskap med klare perspektiver. Joel Beinin, som underviser ved Stanford University, har i mer enn 35 år studert arbeidere, bønder og minoriteter i Midtøsten. Philip Marfleet, som er professor ved University of East London, har også fulgt egypternes kamp siden 1970-tallet. Han var redaktør for boka Egypt: The moment of change om samme tema, som ble gitt ut rett i forkant av den arabiske våren.

Boka Workers and thieves tar sitt utgangspunkt i at arbeidsfolk og fagforeninger langt på har vært «glemt», og at det var knapt noen som snakket eller skrev om dem før revolusjonen. Gjennom eksempler fra Egypt og Tunisia viser Beinin klart hvorfor ekspertene og journalistene tok feil da de la vekt på at det var unge revolusjonære og sosiale medier som utløste den arabiske våren. Arbeidere og fagorganisertes deltakelse var langt viktigere både før og etter autokratene gikk av enn det de fleste har anerkjent. Dette argumentet er ikke lenger så ukjent, men Beinin var en av de første som skrev om dette, som f.eks. i den omfattende rapporten han skrev for AFL-CIOs Solidarity Center allerede i 2012.

Selv om arbeidere og deres organisasjoner er hovedtemaet i denne boka, betyr ikke det at Beinin argumenterer for at hendelsene i Egypt og Tunisia i 2011 utelukkende skyldtes deres kollektive handlinger. Den arabiske våren var et resultat av mange ulike krefter, selvsagt også med innslag av tilfeldigheter. Men ved å trekke opp hovedlinjer i den politiske økonomien i regioner siden 1970-tallet, og fagforeningens kamp og kritikk, får forfatteren godt fram hvilke samfunnsforhold som bak den arabiske våren rettet sine angrep mot. Boka har fått sitt navn fra et slagord som først ble hørt i 2008 i Redeyef i Tunisia, «A job is a right, you pack of thieves!». Slagordet ble gjentatt i Sidi Bouzid under det store utbruddet i 2011, og uttrykker den folkelige motstanden mot strukturtilpasning og nyliberal globalisering. Dette synspunktet er boka røde tråd.

Et gjennomgangstema i Workers and thieves er hvordan forskjellene mellom Tunisia og Egypt satt opp mot hverandre, slik at det blir lettere å forstå hvorfor de to landene har beveget seg i så ulik retning. Forskjellene forklarer altså hvordan Tunisisk LO (Union Générale Tunisienne du Travail (UGTT) kunne ha legitimitet og stor innflytelse på utviklingen i retning av demokrati etter Ben Ali, mens Egyptian Trade Union Federation (ETUF) forble statslojal både under og etter Mubarak. Tunisiske arbeidere står altså i en mye bedre situasjon med tanke på framtidig kamp enn egypterne, der all aktivitet blir møtt med voldelig undertrykkelse.

Kapitlet om «Washington consensus» og IMFs strukturtilpasningsprogram er antakelig ikke noe nytt for mange lesere av tidsskriftet Rødt!, men Beinin gir en god gjennomgang av resultatene av denne politikken, som førte til umiddelbare og kraftige reaksjoner og protester i både Tunisia og Egypt. Et eget kapittel er også viet den historiske bakgrunnen for fagbevegelsens rolle og kamp, der det i Egypt særlig legges vekt på virksomheten ved Misr Spinning and Weaving Company. Streikene ved denne tekstilfabrikken har ofte vært trukket fram, men ingen gjør det så grundig og konkret som Beinin. Fra Tunisia skriver han mest om opprøret i fosfatgruvene i Redeyef, Gafsa, som sto sentralt i de begivenhetene som førte til at Ben Ali gikk av. Selv om ungdommene og menneskerettighetsforkjemperne fra kystområdet var viktige, er det deres kamp som vanligvis har fått mest oppmerksomhet, særlig i Vesten. Men det som skjedde i Tunisia begynte, ifølge Beinin, i innlandet etter initiativ fra arbeidsløse.

Mange tidligere bøker har endt med at de uavhengige fagforeningene ble opprettet, men Beinins bok går videre. Kapittelet omhandler også venstresiden i begge land og i hvilken grad de spilte noen rolle i samarbeid med arbeidstakere og fagforeninger. Et annet fortrinn er at han er god til å bruke navn og lar oss bli kjent med viktige aktører. På denne måten får vi høre kritiske stemmer som ikke så ofte kommer fram i akademiske bøker. Slik blir det spennende lesning, som får tydelig fram hvor godt Beinin kjenner til tema og aktørene. Det er også en overraskende tynn bok til et relativt tungt tema, men forfatteren rekker over mye på en oversiktlige måte. Det er riktig nok mange av de samme argumentene og stoffet som Beinin har skrevet flere bøker, artikler og rapporter om tidligere, men skal man bare lese ett av hans verker, er dette en god innføring.

Philip Marfleet tar for seg mange av de samme temaene og problemstillingene som Beinin, men konsentrer seg i sin helhet om Egypt. Selv om denne boka går inn i flere andre sider ved samfunnet, er arbeider-bevegelsen også nøye gjennomgått her, som man kan vente av en forfatter som er knyttet til venstresosialistiske miljøer. Også Marfleet har som utgangspunktet for sin bok at det var vanskelig for akademikere og andre å forutse og forstå den egyptiske bevegelsen og utspringet til den arabiske våren, mens de lot til å ha det enklere med å tolke og analysere kontrarevolusjonen. Akademikere og utenrikspolitiske rådgivere tok vel imot kontrarevolusjonen i Egypt som en tilbakevending til «business as usual». Men Marfleet er dypt uenig i hvordan «eksperter» har analysert og beskrevet politisk mobilisering og motstand i Egypt. Hans hovedformål er derfor å analysere det kan kaller for en levd erfaring, dvs. hvordan millioner av mennesker gikk sammen for å forandre sine liv og det samfunnet de lever i. Derfor viker han ikke tilbake for de store spørsmålene om makt, massebevegelser og vilkår for radikale – eller revolusjonære – endringer.

Egypt: Contested revolution argumenterer, framfor alt, for at begivenhetene fra 2011–2013 bør sees som et uttrykk for politiske handlinger fra et folk som lenge var ekskludert fra politiske prosesser, som nå trer fram som aktive subjekter. Bokas hovedstyrke er derfor at den tar for seg hvordan deltakerne selv ser på denne innsatsen. Derfor er det mye å lese om daglige arbeidsvilkår og hverdagsliv til egyptere, slik at vi bedre forstår hva privatisering og nyliberal politikk har å si for arbeidstakere. Det at Marfleet fremhever synspunkter og gjengir uttalelser fra egyptere som selv har deltatt i samfunnskampen, gjør boka levende og spennende å lese.

Marfleet tar oss nøye igjennom hele den politiske omveltningen, fra Mursi og det muslimske brorskapet ved makten, til Egypt under al-Sisi. Det er en periode som etter 2011 har vært preget av forandringer og skiftende allianser. På samme måte som Beinin, tar han opp venstresida i Egypt og motstanden mot regimet. Men han går også dypere inn i forholdet mellom det muslimske brorskapet og venstresida og deres syn på hverandre. Alt i alt får vi derfor en grundig analyse av hendelsene de siste fem årene. Særlig er det interessant å lese om ulike aktørers posisjoner og hvordan de har endret seg gjennom årene. Et eksempel på dette er Kemal Abu-Eita, en viktig fagforeningsaktivist som seinere ble minister under Mursi.

Dersom man har lest en god del om Egypt og temaet fra før, kan mange av referansene til tidligere utgitt litteratur by på mange gjentakelser. Det gjelder særlig periodene under Nasser, Sadat og Mubarak. Men på den annen side er det et det en fantastisk samling av så mange gode kilder og argumenter. Det er altså en god bok, som egner seg utmerket som introduksjon til de siste fem årenes skiftende historie i Egypt. Gjennom hele boka og spesielt i de avsluttende kapitlene stiller Marfleet dessuten mange interessante spørsmål som vi ikke nødvendigvis får svaret på i boka, men som vekker interessen for å følge Egypts utvikling. At en bok inspirerer til videre lesning, er ingen dårlig attest.

Forfatternes vektlegging av fagbevegelser og arbeiderkamp, er ikke bare av historisk interesse. Tidligere i år ble den italienske doktorgradsstudenten Giulio Regeni, som skrev doktorgraden sin om egyptiske fag-foreninger, torturert og brutalt drept, trolig av egyptiske sikkerhetsstyrker. Forholdene er om mulig enda mer brutalt under al-Sisi enn under Mubarak. Likevel fortsetter egyptere å demonstrere og å kjempe for å gjøre seg hørt. Bare i begynnelsen av 2015 ble det registrert nærmere 400 hundre kollektive aksjoner Til tross for dystre vendinger, spesielt i Egypt, har begge forfattere håp om forandring ettersom det fortsatt er stor aktivitet, streiker og demonstrasjoner. Begge ser på dette som en revolusjonær prosess som ikke på langt nær er ferdig.

Hanna Kjemprud

I samband med Dag Solstads 75-årsdag i sommar sende NRK to timar program med samtaler mellom Solstad og hans forfattarkollega Klaus Hagerup. Solstad ordla seg omtrent slik: – Det var Vietnam-krigen som gjorde meg engasjert, rasande. Og Hagerup gav uttrykk for at han hadde opplevd det like eins. Dei to heldt fram med at dei ikkje lenger er rasande. Dessverre, sa den eine og nikka den andre. Skrivinga held dei to aldrande herrane fram med, men engasjementet høyrer fortida til.

Argentinske Martín Caparrós er noko yngre enn dei to, han er fødd i 1957. Han var også engasjert ungdom og opprørar, dit at han etter militærkuppet i 1976 måtte flykte til Frankrike og Spania, der han har arbeidd som forfattar, journalist og redaktør, altså eit yrkesliv ikkje så ulikt dei to norske. Men ulikt dei er han framleis rasande. Boka Sult, som kom i 2014 og i år på norsk på Cappelen–Damm, er 650 sider med eit nake, rått åtak på den barbariske, menneskefiendtlege kapitalismen som styrer verda og som gjer at kvar åttande av våre medmenneske lever under sveltegrensa. Caparrós prøver ikkje å vere tilbaketrekt observatør med varsame ord og varsame konklusjonar. Han prøver ikkje å vere moderne ironikar som synest det er til å harselere med at verda har gått av hengslene. Og han prøver ikkje å gi synsmåtane ei nøytral innpakning for å vinne lesarar og sympatisørar i eliten. I staden går han rett i strupen på verdas leiande tenking.

Svolt altså. Vår tids stille folkemord, som FNs tidlegare spesialrapportør for retten til mat, Jean Ziegler, skriv. At i denne verda døyr 25 000 menneske av svolt og sjukdommar som blir forsterka og dødelege på grunn av svolt, kvar einaste dag. At dette skjer i ei verd med vel 7 milliardar innbyggjarar og ei verd som utan problem kunne gi tilstrekkeleg mat til 12 milliardar.

Viss du, leser, tar deg bryet med å lese denne boken, hvis den interesserer deg og du leser den på – la oss si – åtte timer, vil rundt regnet 8000 mennesker ha sultet i hjel i løpet av denne tiden. Hvis du velger å ikke lese den, vil disse menneskene dø like fullt. Du vil sannsynligvis foretrekke å ikke lese denne boken. Jeg ville kanskje ha gjort det samme. Det er vanligvis best å ikke vite hvem de er, eller hvordan eller hvorfor.

Caparrós er for det første reporter, som har reist til fattigstrok i mange land for å finne ut korleis dei svoltne opplever livet og kva for tankar dei gjer seg om det. For det andre er han sakprosaskribent, som har lese rapportar og bøker og formidlar nøktern innsikt. For det tredje er han politisk agitator, som med kombinasjon av klare synsmåtar og litterære effektar bankar inn sine tankar. For det fjerde er han systemkritikar, som leitar ­– og famlar – etter svara på korleis samfunnssystemet kan snuast dit at alle «I som sulten knuget har» skal få sitt daglege brød.

Reporteren

Caparrós sit saman med 30 eller 35 år gamle Aisha, ho veit ikkje alderen så nøye, på ei halmmatte framfor døra til leirhytta hennar i ein landsby i det indre av Niger, i kvelande solsteik og der eit einaste lite tre kastar skugge, og ho fortel om det daglege strevet for å få ein bolle meir hirsegraut, om dei dagane ho lykkast med det og dei dagane ho ikkje kan stille svolten. Han spør: – Viss du kunne be ein trollmann om kva du ville, kva ville du då ønske seg? Ei ku, svarar ho. Ei ku som gir så mykje mjølk at ho kan selje litt av den og kjøpe det ho treng på marknaden. – Men om trollmannen kunne gi deg kva som helst du måtte be om? To kyr, då ville eg aldri vere svolten, er svaret.

Eg som skriv denne bokmeldinga, har lese mange rapportar og reportasjar om fattigdom og svolt, såleis Verdsbankens omfattande Voices of the Poor frå like etter tusenårsskiftet. Dei er ofte prega av skribenten, dei fattige blir lett stakkarsleggjorde, og reportasjane blir så like. Caparrós maktar å gi reportasjane liv og autensitet. Han gjer det fordi han heile tida synleggjer skiljet mellom hans og deira, og fordi han gir dei intervjua så stort rom. Han skildrar på sine måtar miljø og menneske, reiser og observasjonar, og så gjengir han deira ord og deira framstillingar. Slik gjer han dei mange han intervjuar, kanskje hundre menneske og flest kvinner, korkje betre enn dei er eller meir stakkarslege enn dei er. Hans oppgåve er å stille dei rette spørsmåla og å gi att informantane sine svar.

Han rapporterer frå Niger, fleire delstatar i India, Bangladesh, Sør-Sudan, Madagaskar og Argentina (frå kampen om matrestar på avfallsberget utanfor Buenos Aires). I alle desse landa har han leitt seg fram til svoltne og fattige og fortel deira historie. Han gir også ordet til representantar for Leger utan grenser – og for kornbørsen i Chicago.

Sakprosaskribenten

Sult framstår ikkje først og fremst som ei nøktern sakprosabok, men som det også. Caparrós skriv om matmangel globalt og i mange land, om helseforhold og helseskadar av matmangel, om ernæring og kosthald, om Chicagos kornbørs, om transnasjonale selskaps landran og om då sørkoreanske Daewoo Logistics prøvde å få hand om eit areal større enn den samla norske dyrkamarka på Madagaskar og det vart opprør og regjeringskrise.

Blikket er bakover i historia og inn i framtida, med referansar til Tacitus og Bibelen og Malthus og Marx og mange litterære klassikarar, men også med flittig bruk av FAO-rapportar, ernæringsforsking og moderne skjønnlitteratur.

Den som vil sjekke eller supplere, kan sakne notar, men med eit så enormt arsenal av informasjonskjelder ville det fylle opp for mykje og hefte for mykje. Så kan me nøye oss med at heilskapen verkar truverdig, og at det i internettets tidsalder er råd å bruke andre metodar enn sluttnotar for å gå opplysningar etter i saumane.

Agitatoren

Få eller ingen av dei intervjua kjem til å lese boka, skriv Caparrós. Og om dei skulle gjere det, ville dei neppe dele tankane. Dei fleste av dei trur dei lever i naud fordi det er Guds vilje at det skal vere slik. 19-årige, muslimske Rahmani i Baraul i India til dømes med ei sjuk dotter:

– Trur du Gud er sinna på deg, spør Caparrós? – Ja, han er sinna. – Kvifor er han det? – Eg veit ikkje, korleis kan vel eg vite det? – Kva trur du? – Eg vil helst ikkje tenkje på det. Det eg vil, er at dotter mi skal bli frisk.

Caparrós vender seg heller ikkje til politikarar og byråkratar. Det er dei som administrerer dette systemet, og dei fortener forakt framfor argument. Han vender seg til oss me med nokså upassande ord kan kalle den opplyste delen av menneskeheita, vanlege menneske med føresetnader for å forstå og dele hans tankar. Og han hamrar inn med intensitet og gjentakingar, slik dyktige agitatorar ofte gjer:

– Korleis i helvete klarar me? spør han i kursiv og med ei blankline før og ei blank-line etter. Så følgjer beiske faktaopplysningar, og dinest eit noko mindre ufullstendig spørsmål: – Korleis i helvete klarar me å leve med innsikt i? Så kjem fleire og endå beiskare faktaopplysningar, og dinest heile spørsmålet: Korleis i helvete klarar me å leve med innsikt i at dette skjer?

For det har å gjere med eit system og ein ideologi som held innsikt og sjølvstendig tenking unna folk. Men det har også å gjere med at me, verdas milliardar innbyggjarar med føresetnader for å ta tak i og difor løyse problema, ifølgje Caparrós oppfører oss som ynkelege og usjølvstendige menneske som aksepterer å la oss styre av dette umenneskelege systemet i staden for sjølve å ta styringa. Me er i stand til å løyse problemet med at ein milliard menneske lever under sveltegrensa, men me vel i staden å sjå vekk frå det og late som det ikkje vedkjem oss.

Systemkritikaren

Ekspertane i FAO og regjeringar fortel at når folk i Niger eller Bangladesh svelt, er det fordi dei bur i ressursfattige og overbefolka land, fordi dei er kunnskapslause og umoderne eller fordi dei bur så langt frå marknadene. Det er altså deira eiga skuld, eller iallfall ikkje Vestens skuld. Caparrós ser det annleis. Land som Niger og Bangladesh og Vest-Sudan er ikkje ressursfattige. Men dei har vorte haldne nede i kolonitida og blir haldne nede av vår tids nye kolonisering. Verdiane handlar hos andre. Det er som om nokon utanfrå skulle ha sagt til dykk i Norge at me tek oljen, de kan dyrke poteter, som han sa i NRKs Urix i vinter.

For dette er den viktigaste bodskapen i boka: Hovudårsaka til svolten i verda er ikkje naud og ikkje fattigdom, det er rikdommen til mindretalet. Det er utbyttinga, systemet der marknaden og pengane og ikkje folks behov styrer. Difor er ikkje metoden for å avskaffe svolt å auke bistanden, å auke utdanningsnivået eller å erstatte makta til (korrupte) statar med makta til marknaden. Bistanden, om den er aldri så velmeint, er ofte dumping av matoverskot eller kamuflert subsidiering av givarlands næringsliv, og den gjer dei fattige avhengige. Utdanning resulterer ofte i at dei fleste blir utdanna til arbeidsløyse og at dei dyktigaste og mest påkosta emigrerer. Og marknadsmakt er slett ikkje nøytral eller demokratisk makt, det er makt til dei med mykje pengar.

Når vi snakker om menneskerettigheter, pleier vi å tenke på at man ikkje skal settes i fengsel av andre enn de vanlige grunnene, at man ikkje skal bli torturert og drept, at man kan reise fritt og uttrykke seg fritt. Vi pleier ikke å tenke på mat. Retten til å spise er en andre eller tredje rangs rettighet. …

Hver dag er det hundrevis av millioner som ikke kan utøve sin rett til å spise seg mett, og protestene ­– fra de store organisasjonene, fra de små borgerne – er vanligvis spake. Imens, i de diskursproduserende landene, er sulten blitt de andres problem.

Eit døme er tekstilindustrien i Bangladesh. Ein stor del av kvinnene der har arbeid, dei tener ein dollar om dagen, og dei svelt. Svolt er industriherrane sin føresetnad for at kvinnene skal arbeide for ei så låg løn, slik at desse herrane skal få ein ufatteleg profitt og me billige klede.

Kva så? Korleis få til eit anna samfunnssystem? Caparrós er innom spørsmålet ved mange høve. Han diskuterer revolusjonar og opprør som har vore og i liten grad løyst svoltproblemet, Sovjet og Kina til dømes, og han intervjuar representantar for den framveksande agroøkologiske rørsla, men han finn ikkje dei klare svara.

Denne bokmeldaren tykkjer at Caparrós kunne ha gått djupare inn i dette, spesielt i agroøkologisk tenking. Eg synest også at intervjuet med ein av nestorane innanfor denne tenkinga, den indiske Vandana Shiva, er av dei svakaste partia i boka, der han i liten grad har fått med seg skilnadene mellom agronomisk mangfald og monokulturar. Det handlar for det første om at dersom matproduksjonen skal aukast der sveltande menneske bur og dei skal få tilgang til maten, må småbønders innsikt og kunnskapar vere ein sentral del av grunnlaget. Det igjen har å gjere med at matproduksjon er så mangfaldig og ulik i ulike typar natur. Det har også å gjere med at bønder gjennom hundreårs og tusenårs overleverte røynsler med matproduksjon i sin natur har fått innsikt som den agronomiske eliten ofte manglar. Og for det andre handlar det om at berre opprøret nedanfrå fører fram. Dersom samfunnet legg forholda til rette så Aisha kan kjøpe kua si, vil ho eller hennar etterkommarar i neste omgang lettare reflektere over at vanlagnaden ikkje er Guds straff, men resultat av menneskes handlingar.

Men dette er kritikk av mindre omfang av delar av ei bok med viktige kvalitetar, også når det gjeld framtidstenking. Eg som skriv dette, opplever Caparrós diskusjon og leiting etter vegar framover som utfordrande og velskriven. Og nyttig fordi me manglar dei fleste svara.

Sluttord om raseri

Denne bokmeldinga opna på ein måte som kanskje hadde lite med boka å gjere, med ein fjernsynssendt samtale mellom to norske seniorforfattarar. Dei to var samde om at raseri over dette samfunnets elende er ein bra ting, men også om at dei sjølve hadde mista raseriet frå tidlege vaksenår. Caparrós har behalde sitt raseri. – Dette er truleg ei mislykka bok, skriv han, på det viset at bøker flest er mislykka. Og sant nok, når framtidas historikarar skal skrive om verda til no, vil dei berre nemne få bøker som har påverka, Veda-skriftene, Bibelen, Koranen, Om artenes opprinnelse, Det kommunistiske manifestet og nokre til. Men det mislykka har også verdi, og forsøket kan bli mindre mislykka enn det førre, skriv han og bruker eit sitat frå Samuel Beckett som motto: «Try again. Fail again. Fail better.»

Meldinga kan avsluttast med to spørsmål og ei oppmoding til lesaren: Kva er det som gjer at somme har behalde sitt raseri frå tidlege vaksenår og mange mistar det? Og: Er det råd, jamvel for folk som har store delar av livet bak seg, å byggje opp att det sunne raseriet?

Eit forsøksvis svar på det siste spørsmålet kan vere å bruke dei åtte timane til å lese Caparrós bok. Og å reflektere over at på desse åtte timane med lesarens blikk i boksidene døyr rundt rekna 8000 menneske av svolt eller av sjukdommar som har vorte utløyste og forsterka av svolt. I ei verd som burde vere i stand til å sikre at alle innbyggjarar får tilstrekkeleg med mat. Hadde det berre ikkje vore for systemet … .

Olav Randen

I disse spennende tider for Cuba, er det mange grunner til interesse seg for landets nyere historie. Disse to bøkene kan med stort utbytte leses samtidig, hvis en ønsker å lære nye ting om den cubanske revolusjonen bakgrunn, oppslutning og vedvarende styrke. Den første av dem tar utgangspunkt i at flere forskere har sett seg blinde på at den cubanske fagbevegelsen før 1959 (CTC) var styrt av et korrupt byråkrati. Det har ført til at mange har oversett eller undervurdert den kampen som vanlige arbeidere og grunnplanet i fagbevegelsen førte. Disse spilte en viktig rolle ved å slåss ikke bare mot kapitalen og den korrupte faglige ledelsen, men også mot undertrykkingen fra Batista-regimet.

Den andre boka tar utgangspunkt i at kvinnenes frigjøring er blitt sett på som et resultat av den cubanske revolusjonen, der kvinnene har vært passive mottakere av revolusjonens politikk og ikke aktive deltakere både under kampen og for å fremme kvinnepolitikk etter seieren.

Med utgangspunkt i dokumenter samlet inn over årene av Instituto de Historia de Cuba, tar boka A hidden history of the Cuban Revolution for seg kampene ført av fagorganiserte og arbeiderklassen lokalt som en viktig del av den cubanske revolusjonen. Cushion gir en utmerket oversikt over rammen som kampene ble ført innenfor: den økonomiske situasjonen i Cuba i 1940/1950 årene, kapitalens situasjon og deres tiltak for å beholde profitten, og arbeidernes reaksjon. Det er blitt hevdet at i de siste årene under Batista, var Cuba et land med økonomisk vekst. Det er en sannhet med mange modifikasjoner ettersom klasseforskjellene ble større og kapitalen la beslag på en større andel av økonomien. Delvis skyldes det at cubanske kapitalister, særlig i den viktige sukkerindustrien, så det som nødvendig å beholde – eller øke – profitten for å møte konkurransen med utlandet. Det skjedde bl.a. ved å kutte arbeidernes lønninger og velferdsgoder.

Kampen mot kapitalen ble svært vanskelig ettersom fagbevegelsen var i hendene på CTC-lederen Eusebio Mujica og andre som samarbeidet med Batista, og etter hvert ble mottiltakene fra myndighetene svært voldelige og blodige. Senteret for arbeiderkampene fant sted særlig i Oriente- provinsen på den østlige delen av Cuba. Det er i denne klasse-kampsituasjonen at Fidel Castros 26. juli-bevegelse oppstår, og det er denne situasjonen som gjør at en viktig del av kampen i utgangspunktet var arbeiderklassens kamp for dagskravene og mot forverring. 26.juli-bevegelsen startet sin kamp den 26. juli 1953 med Moncada-angrepet, som ble en fiasko. Alle lederne som ikke ble drept, ble fengslet. De fleste av av dem ble gitt amnesti i 1955. På slutten av 1956 gikk sa Castros båt Granma i land i det sørøstlige Cuba. Deretter starter den væpnede kampen i Sierra Maestra-fjellene.

Kommunistpartiet PSP hadde i utgangspunktet betydelig innflytelse i arbeiderklassen i Oriente provinsen. Etter hvert fikk også 26. juli-bevegelsen mer innflytelse blant de kampvillige arbeidere, og deres linje om krigførende arbeidere slo rot. PSP sto for en linje om massekamp (lucha de masas) og kalte 26. juli-bevegelsen for småborgere i kampen mot Batista. Boka viser hvordan samarbeidet i de ulike kamparenaene og forskjellig kampformer lokalt, til slutt førte til enhet i kampen mot Batista. Dette gjaldt både i arbeidernes dagskamp, sabotasje, streiker og den militære kampen anført av 26. juli-bevegelsen. Først et halvt år før seieren går PSP inn for den væpnede kampen.

Mange års kontakt med cubansk fagbevegelse har vist meg at CTC også i dagens situasjon er klar over sin rolle i den cubanske revolusjonen historie.Tittelen på boka, Revolution within the revolution. Women and gender politics in Cuba, henspeiler på utsagnet om at kvinnenes frigjøring var en revolusjon i revolusjonen. Dvs. at kvinnenes frigjøring gikk gjennom endringer av samfunnet, slik at de ble kvitt undertrykking, ekskludering og fordommer. Tanken var at samfunnsendring var en tilstrekkelig betingelse for kvinnens frigjøring, og ikke bare en nødvendig betingelse som ga kvinnene mulighet til å kjempe for å nå sin frihet.

Et av hovedpoengene til Michelle Chase er å dokumenterer kvinnenes deltakelse i kampen mot Batista, ikke minst i den urbane kampen som kvinnene førte i form av demonstrasjoner, markeringer i begravelser, kinoer, kjøpesentre osv., som var viktige bidrag til å diskreditere Batistas styre. I tillegg deltok kvinner i den illegale urbane bevegelsen på lik linje med menn, og med de samme oppgavene. Boka viser også hvordan kvinnene etter den militære seieren i høyeste grad stilte egne krav som gjorde revolusjonsledelsen var nødt til å forholde seg til.

Denne boka byr altså på en interessant gjennomgang av kjønnspolitikken i kampen mot Batista. Kvinner ble framstilt som representanter for mødrene og familiene til de som var utsatt for regimets forfølgelse, og dannet grunnlaget for en bred front. Deltakerne i kampen mot Batista omfattet mer enn de geriljasoldatene som mest hat blitt synliggjort i historien. Folk fra arbeiderklassen deltok, som vi har sett i Cushions bok, men også småborgere i byene spilte en viktig rolle. Kvinnene kom fra alle klassene i samfunnet, og etter revolusjonen var det mange kvinnegrupper som tok opp den spesifikke kvinnekampen. Forfatteren mener at kvinnene utvidet den revolusjonære plattforma til å omfatte problemer i den private sfæren som mattilbud, husarbeid og barneoppdragelse. Derved ble kvinner strategisk viktige aktører i takt med at revolusjonen utviklet seg.

Michelle Chase viser hvordan kvinnenes situasjon endret seg og hvordan patriarkatfamilien fikk et skudd for baugen, ved at kvinner fikk mer makt og barna flere rettigheter. Undersøkelser blant cubanske menn som dro fra landet i denne perioden, viser at en felles grunn til å flykte var at var at kvinner fikk for mye makt, og at den gamle familiestrukturer ble ødelagt.

Disse to bøkene er ikke bare informative og perspektivrike, men også lettleste, til tross for at det er akademikere som har skrevet dem. Også akademikere kommer i ulike utgaver. Steve Cushion har ikke bare vært universitetslærer med doktorgrad i arbeiderhistoria i Kariba, men har bak seg tjue år som bussjåfør og fagforenings-aktivist i London. Michelle Chase er på sin side knyttet til det radikale solidaritetsnettverket North American Congress on Latin America (NACLA), som har mange spennende nyheter og analyser på nett-stedet www.nacla.org.

Olaf Svorstøl Sierraalta

En av den moderne politiske historiens mest ubegripelige hendinger fant sted i juli fjor da den greske statsminister Alexis Tsipras, bare dager etter folkets kraftfulle nei i folkeavstemninga om EUs gjeldspakke, dro til Brussel og bøyde kne for makta, dvs. den såkalte EU-troikaen.

Hvordan kunne det skje, spør Ellen Engelstad i sin nylig utkomne bok om Syriza. Og hun legger ut noe av lappeteppet som utgjør dette nye og alt annet enn monolittiske partiet, eller det en snarere kan kalle en folkefront av ulike strømninger på ei breiest mulig venstreside i Hellas. Etter folkets «oxi» (nei) ville finansminister Yanis Varoufakis konfrontere EU og bruke de få våpen de fortsatt hadde: «Tsipras var kanskje fristet av forslagene, men han fryktet en grexit og han var også i en vanskelig skvis mellom ulike synspunkter. Visestatsminister Dragasakis ville ha en avtale med troikaen for enhver pris, mens energiminister og venstrefraksjonens leder Lafazanis mente tiden var overmoden for et brudd.» Varoufakis stilte ultimatum: Følg folkets råd eller kapituler! Dagen etter trakk Varoufakis seg som finansminister og Tsipras landet på sitt kapitulasjonsstandpunkt for å unngå grexit. «Om de satte hardt mot hardt og kom med konfronterende tiltak, var faren for at de ble kastet ut av eurosonen stor. Det igjen ville medføre økonomisk usikkerhet og kaos.» Slik skriver Engelstad (med Varoufakis som skriftlig kilde (s. 93)

Med det var scenen satt for den tragedien som satte sluttstreken for «den greske våren» som Engelstad treffende kaller dramaet hun følger fra måned til måned, fra uke til uke, fra Syrizas store og løfterike valgseier 25. januar i fjor. Det er verdt ei bok, og forfatteren gir mye og detaljert kunnskap om hvordan den ene begivenheten tok den neste i denne maktkampen uten hvileskjær som endte i nederlag, nyvalg og et gjenvalgt Syriza, som nå administrerer de påtvungne krisepakker fra troikaen i regjeringsposisjon.

Så hvordan kunne det skje? Jeg tror Engelstad er inne på et kjernepunkt når hun går inn i starten på forhandlingene mellom den nyvalgte Tsipras-regjeringa og EU i februar 2015: Da Syriza tok over, var det 33 dager igjen til den forrige avtalen med troikaen gikk ut. Hun viser til valgløftet om å erstatte troikaavtalen med Syrizas nasjonale gjenoppbyggingsplan «fra første dag ved makten». Kort tid etter valget dro Tsipras og Varoufakis på sjarmoffensiv rundt i EU for å samle støtte til sitt nye prosjekt for en mer solidarisk holdning til det greske gjeldsproblemet. Det ga et magert utkomme, og fra da og fram til sommeren var det forhandlinger dag ut og dag inn. Den fire måneders utsettelsen grekerne oppnådde i februar, ble bare en ytterligere forsterkning av det tekniske preget dette halvåret i regjering fikk. Politikk ble det nærmest ikke tid til å tenke på. Dette gir Engelstad en troverdig framstilling av. Ikke minst viser hun hvordan Tsipras & Co ble totalt utmanøvrert av den sterke motmakta i Brussel og Berlin.

Men det som til et visst punkt er bokas styrke, en nitidig gjennomgang av begivenheter og møter og forhandlinger, er også dens begrensning. For boka har sterkt preg av å være deskriptiv, dels oppramsende og tidvis anekdotisk. Og den er nærmest fri for forsøk på analyse av dypere årsaker til Syrizas forunderlige ferd. Til tross for store ambisjoner i bokas undertittel om «kampen om Europas sjel», og baksidas løfter om at boka handler om «en vår som forandret Europa», får vi vite fint lite om hva endringene består i. Og langt mindre blir vi delaktige i en sjelegransking av EU og alt dets vesen. Det er en påfallende mangel at boka ikke drøfter EUs markedsliberalisme som drivkraft bak innstrammingspolitikken. Hellas’ status som klientstat i «EU-imperialismen» berøres nesten ikke. EU-kapitalismens krise er knapt nok forsøkt beskrevet på 150 sider med kriseberetning.

Jeg undrer meg også over at ei bok som skal beskrive en mangslungen og på mange måter ny type bevegelse, så å si er fri for levende menneskers beretning om indre forhold og stridigheter. Sånn sett får vi en svært grunn framstilling av interne maktforhold og mangelen på organisatorisk oppbygging av Syriza, noe som har fratatt medlemmene innflytelse over politikken. Engelstad evner i liten å grad å få fram hvor egenrådig Tsipras har opptrådt, f.eks. da det 11-mann store sekretariatet («AU») i Syriza enstemmig krevde at Tsipras skulle nekte å betale et IMF-lån som sto til forfall tidlig i mai i fjor, mens han likevel gikk hen og gjorde nettopp det og rett ut ga blaffen i vedtaket partiets ledende organ påla ham. Mangelen på mennesker er også påfallende i framstillinga av de sosialer bevegelser som har løftet fram Syriza, og fagbevegelsen er så godt som fraværende. Den store og internasjonalt betydningsfulle kampen om privatisering av havna i Pireus, som har fortsatt under Syriza, tross løfter om det motsatte, nevnes ikke. Dette gir et markant inntrykk av mangel på kjøtt og blod i ei bok som nettopp handler om menneskeskjebner i et politisk drama.

Engelstad sier i et intervju om boka at hun mener Syriza er blitt sosialdemokratisk. Denne tematikken nevnes så vidt i en setning i siste kapittel, og må etter min mening underlegges en helt annen form for drøfting hvis den skal gi noen mening. Sosialdemokratiet er jo nettopp en del av det opprinnelige EU-prosjektets «sjel», og disse partiene har uten unntak stilt seg på troikaens side hver gang krisepakkene har blitt vedtatt. At Syriza har blitt tvunget til å føre troikaens politikk, gjør ikke partiet «sosialdemokratisk», men sier noe om de klasse- og maktforhold som tvinger partier til venstre inn i folden. Og det sier noe om hvor sterkt behov landene i EUs randsone har for å klamre seg til EU, enten de heter Hellas, Spania, Irland eller Portugal.

Denne boka kunne trengt en dypere bearbeiding av stoffet, noe som kan tyde på hastverk med å få den ut. I etterordet har imidlertid Engelstad lagt noen føringer som peker i en spennende retning: «Når verdensøkonomien nå ser ut til å gå inn i nok en bølgedal, øker motstanden og konfliktnivået i EU.» Der ligger anslaget for det som burde bli et analytisk oppfølgingskapittel i andre opplag. Her er nok av nye begivenheter å ta av.

Halvor Fjermeros

Var det mangelen på energi, trekull og vannkraft som gjorde at dampmaskinen og dermed kull ble kapitalismens helt dominerende energikilde? Nei, er Andreas Malms klare svar i boka Fossil capitalism. Boka er en veldig spennende historie om årsakene til at kullet ble helt dominerende som energikilde i løpet av den industrielle revolusjon i England – og senere i resten av verden. Det fører Malm inn i diskusjoner om hvorvidt Marx – og senere marxister – var og er teknologideterminister. Malm reiser også helt på slutten en diskusjon om hvorvidt vår nåværende geologiske periode bør kalles Antrophocene eller Capitalocene, som jeg skal la ligge i denne omgang. Hovedårsaken til at boka blir spennende, er at Malm har en «drage» han skal ta livet av, nemlig tesen om at det var stigende priser på fornybar energi – vannkraft og trekull – som førte oss inn i fossilalderen. Malm mener at den «skyldige» er det kapitalistiske systemet.

Det er engelske historikere som gjennom grundige studier av produksjonsmåter, energiforbruk og energiavkasting på 1700- og 1800-tallet, har vist at hvis forbruket av industrielt trekull skulle fortsette å øke slik det hadde gjort under 1600- og 1700 tallet, så måtte stadig større deler av England ha vært dekket med skog. Men dette arealet trengte en også for å dyrke havre til stadig økende bestand av hester* – og mat til en økende befolkning. Vi kjenner igjen vår tids diskusjon om biodrivstoff.

Malm bestrider ikke disse beregningene, men betviler den antatte lærdommen om prisenes rolle: Fossilt brensel vant det opprinnelige kappløpet fordi de var billigst og den samme [pris]fordelen må nå sikres for fornybare alternativer hvis de skal ha noen sjanse. Hans prosjekt er i stedet å vise at den dominerende «fortellingen» om at overgangen til kull for det første var langsom, for det andre drevet av priser og for det tredje at den krevde ny teknologi kanskje er et logisk konsistent skjema, men det var ikke slik det virkelig foregikk. For Malm er ikke det mer enn et «rent» historisk spørsmål, men også et spørsmål om hva som skal til for å komme ut av den fossilbaserte kapitalismen. Var pris avgjørende for overgangen til fossilkapitalismen? Hvis ja – vil priser være like viktige for å komme ut av den?

Malm påviser klart at for tekstilindustrien var vannkraft både bedre og billigere enn kull i de tre tiårene hvor overgangen til kull skjedde, nemlig 1820–1850, og at klassekampen mellom arbeider og kapital var avgjørende for utbredelsen av fossilteknologi. Problemet med vannkraft var at selv om den var billig (gratis) var den stedbunden. Den var langt fra byene med en reservearmé med arbeidskraft, og som kunne forhindre at arbeiderklassen fikk forhandlingsmakt. På de små stedene var tilgangen på arbeidskraft et problem, og de sosiale båndene mye sterkere og arbeiderklassen mer kulturelt homogen. For å lokke arbeidere til de avsidesliggende steder hvor vannkraften var best, måtte kapitalistene investere i boliger og skoler. I Norge er Blaafarverket på Modum et eksempel på dette. Alle disse faktorene ga den lokale arbeiderklassen makt, og det samme ga selve spinne- og vevteknologien. Opprinnelig var spinning et håndverk som ga spinnerne en teknologisk betinget forhandlingsstyrke. Dermed oppstod behovet for å utvikle en helautomatisk spinnemaskin, slik at det ble behov for færre faglærte spinnere og færre arbeidere til å betjene de nye maskinene. Gjennom en rekke konkrete eksempler viser Malm at teknologi er sosialt konstruert.

Malm skriver at problemet med vannkraften kunne ha vært løst ved å bygge systemer av vannreservoarer, sluser og kilometervis med vannrenner, men det var ikke lett å få konkurrerende firmaer til å gå sammen om slike hydrauliske systemer. Det skulle avtales priser og forbruk, men en slik grad av samarbeid og planlegging var kapitalismen fremmed. Dermed kan Malm vise at overgangen til den kulldrevne dampmaskinen skjedde raskt (noen tiår) og lenge før vannkraftressursene på langt nær var fullt utnyttet, og før vannkraft var blitt dyrere enn den kullbaserte dampmaskinen som industriell drivkraft. Det var behovet for en stabil, mobil teknologi som avgjorde, selv om kull som energikilde isolert sett fortsatt var dyrere.

Det problematiske med Malms analyse er at han ikke stiller det kontrafaktiske spørsmålet, hvis nå kapitalistene hadde klart å samarbeide om å utnytte vannkraften, hva om de hadde valgt en «nordisk modell» for samarbeid om teknologi og effektivisering – hva hadde da skjedd i det lange løp når vannkraft og trekull ble dyrere og dyrere? For selv om Malm har rett i at den kullfyrte dampmaskinen ble dominerende før kullet isolert sett var billigere, så hadde vannkraften allerede vist seg dyrere gjennom å gi arbeiderne for mye teknostrukturell makt, slik at bruk av vannkraft medførte andre kostnader (lønn, investeringer i sosial infrastruktur, krevende samarbeidsrelasjoner med andre kapitalister) som gjorde at den ble for «dyr» for kapitalistene. Men hva hadde skjedd når prisen på vannkraft hadde begynt å stige? Ville ikke da kullet ha kommet inn som reddende engel for kapitalistene og ville vi ikke da kommet inn i akkurat den samme fossile utviklingsbanen?

At det var arbeiderklassens kamp (lønninger) i denne epoken i England som var det sterkeste prissignalet, er riktig, men det avspeilte igjen at vannkraften var så stedbundet, og dermed så dyr. Dermed er vi ved det klimapolitisk høyst tvilsomme (eller farlige) ved denne boka, nemlig at den er motivert av et behov for å vise at priser ikke var viktige for å komme inn i den fossile kapitalismen, og derfor ikke er viktig for å komme ut av den. Malms forslag til hvordan man bryte med den fossile kapitalismen dreier seg aller mest om direkte regulering og planlegging. Han siterer bifallende en rekke forfattere hvor essensen er at:

En u-sving til fornybar energi kan utelukkende realiseres ved hjelp av et knippe med sosiale og politiske tiltak utover de tradisjonelle økonomiske insentivene.» (s. 382).

Malm drøfter ikke engang om en for eksempel kan/bør innføre en progressiv karbonavgift, som er foreslått av blant annet Naomi Klein. Det er absolutt ingen motsetning mellom en slik sosialt rettferdig avgift og direkte regulering. Snarere tvert imot. Men til tross for denne «blinde flekken» så er Fossil capitalism en veldig viktig bok for å forstå hvordan den fossilbaserte kapitalismen oppstod.

Anders Ekeland

* En hest erstatter om lag seks mann, så det lønner seg å bruke areal til havre som hestefor og ikke til menneskefor. At Watt anga dampmaskinens effekt i hestekrefter er enda et lite tegn på hestens helt sentrale rolle i den før-fossile kapitalismen.

Sør-Afrikas frigjøringskamp har alltid hatt en spesiell betydning for venstresida og solidaritetsarbeidet. Tore Linné Eriksens nye historiebok om Sør-Afrika gir en svært god gjennomgang av historien, både som oppfrisking for gamle sørafrikakjennere og for nye generasjoner som får sitt første møte med Sør-Afrika.

Sør-Afrikas frigjøringskamp og apartheid-regimets grenseløse brutalitet preget nyhetsbildet og formet en generasjon solidaritetsaktivister, meg selv inkludert. Noen vil huske boikotten mot Shell og sørafrikanske varer, Blitz’ gatekamper utenfor det sørafrikanske konsulatet eller Wembley-konserten for å få Nelson Mandela løslatt. Filmene om Sør-Afrika og apartheid kom tett: Et rop om frihet om Steve Biko, En tørr hvit årstid etter en bok av Andre Brink, og ungdomsfilmen A world apart om datteren til to av frigjøringskampens helter. Men dette var Norge.

I Sør-Afrika ble frigjøringskampen stadig mer brutal, med streiker, opprør og en sterk motstandsbevegelse, møtt av unntakstilstand og brutal undertrykking av all opposisjon. Brått snudde alt da Frederik de Klerk i februar 1990 hevet bannlysningen av frigjøringsbevegelsen og løslot Nelson Mandela og andre politiske fanger. De neste fire årene var preget av intense forhandlinger om overgangen til et demokratisk Sør-Afrika, som fant sted fire år senere. Overgangen gikk relativt raskt, men på langt nær smertefritt.

Den beste forklaringen på det særegne apartheidsystemet, på frigjøringskampen og den spesielle overgangen til demokrati finnes naturligvis i landets historie. Det skal mye til å skrive en bedre historisk gjennomgang enn det Tore Linné Eriksen har gjort i Sør-Afrikas historie – Førkoloniale samfunn, apartheid og frigjøring.

Eriksen har fulgt landet gjennom hele sitt profesjonelle liv som historiker. Forfatteren er også kjent som en bauta innen solidaritetsbevegelsen, og som en sterk og radikal politisk skribent. Leserne av dette tidsskriftet vil kjenne Eriksen for sine bidrag til radikal politikk og som en solid historiker. Han skriver lett og godt.

De lange linjer

Apartheidsystemet var en gjennomført total rasedeling av alle sider ved det sørafrikanske samfunnet – kulturelt, økonomisk og politisk. Systemets særegenhet, i en tid hvor nazismen var nedkjempet i Europa og Afrika frigjorde seg fra kolonimaktene, har bidratt til at apartheid har blitt forklart nærmest som om det ble innført over natta i 1948 og avskaffet i 1990.

Men moderne sørafrikansk historieskrivning, som Eriksen presenterer godt, legger vekt på hvordan det særegne apartheidsystemet i realiteten bygger på lange historiske linjer. Rasismen og rasedelingen har eksistert siden de første kolonistene kom i 1652. Ranet av land og rasistiske landlover ble innført under britisk styre, lenge før de afrikaanstalende boerne fikk makta etter valget i 1948. Dette blir grundig forklart av Eriksen.

Det er en styrke ved Sør-Afrikas historie at forfatteren trekker lange linjer, og gir god plass til Sør-Afrikas tidlige historie. Fem kapitler er viet historien fram til uavhengigheten fra Storbritannia i 1910. Det økonomiske Sør-Afrika, med sin tyngde innen landbruk og gruvedrift, er grundig forklart. Her forklares både det viktige skillet mellom by og land, og hvordan gruveindustrien har preget Sør-Afrika fram til i dag.

Et annet viktig trekk ved Sør-Afrikas historie er hvordan motstanden mot kolonisering og hvitt herredømme har vart kontinuerlig gjennom de siste 500 år. Frigjøringskampen begynte ikke med apartheid – den har lange røtter. Derfor sluttet ikke den politiske kampen da apartheid ble avskaffet, men har fått nye former de siste to tiårene, noe som er godt dekket i bokas siste kapittel.

Apartheid og kamp

Apartheid og frigjøringskampen vil alltid være en viktig epoke i 1900-tallets historie. Her får leserne en god og grundig gjennom-gang av utviklingen i Sør-Afrika under apartheid, de ulike fasene i frigjøringskampen og den smertefulle overgangen til demokrati. Dette er relevant for politiske debatter om apartheid som særegent eller sammenliknbart til for eksempel Israel og Palestina i dag. Mange vil kanskje ha glemt hvor brutal frigjøringskampen var. Apartheids fall var også brutal. Det ville vært relevant om boka ga noen flere detaljer på de smertefulle overgangsårene mellom 1990 og valget i 1994, en periode hvor man kan diskutere om Sør-Afrika opplevde liten borgerkrig. Eriksen bruker ikke disse ordene selv.

I siste kapitel har Tore Linné Eriksen fått med seg en medforfatter i Marianne Millstein, som har drevet omfattende forskning på sosiale bevegelser i Sør-Afrika. Sammen balanserer de godt mellom å dekke den reelle optimismen som fulgte med ANCs valgseier i 1994, og de store og uløste utfordringene som preger Sør-Afrika i dag. Sør-Afrika var i realiteten konkurs da ANC tok over. Den nye regjeringen satt med enorm gjeld etter apartheidregimet, og var tvunget til å betale ned gammel gjeld etter fienden framfor å bygge landet. Valget av økonomisk modell (omfordeling eller økonomisk liberalisme) var komplisert, og kraftig kritisert. Til tross for en vanskelig start, gjorde ANC fra 1994 store og gode tiltak for å bedre levekår for landets store svarte og fattige flertall. Men mye er ugjort, og mange problemer har oppstått underveis. Dagens Sør-Afrika preges av et stort antall folkelige protester og opprør, ofte mot lokal korrupsjon eller mangel på tjenester fra stat og kommune. I disse protestene ligger en stolt arv etter frigjøringskampen, og noen av de destruktive kreftene som preget den kaotiske frigjøringskampen på 1980-tallet.

Noen sluttord

For moro skyld har jeg sett om jeg skulle klare å finne noe som Eriksen har utelatt i Sør-Afrikas historie. Men hver gang jeg har kommet på noe jeg mener burde vært omtalt, så har det kommet på påfølgende side. Intet er utelatt, verken personer, begivenheter eller viktige perspektiver.

Hvis det er noe jeg skulle ønsket meg, så er det at forfatteren hviler litt lengre på viktige begivenheter. Tidligere har jeg nevnt at overgangen til demokrati på 1990-tallet gikk litt raskt. Kanskje kunne også apartheidregimets krig mot nabolandene også fått litt mer omtale. Kulturkollisjonen og den politiske spenningen mellom ANC-lederne i eksil og grasrotaktivistene fra den interne opposisjonen (UDF) er egentlig ikke nevnt eller utdypet.

Det siste kapittelet som dekker tida opp til i dag, kunne også tålt mer dybde og diskusjon. Teksten er god, og vi tåler mer. Ikke minst fordi dagens Sør-Afrika er paradoksalt. Mye går bra, men mye er også dypt problematisk – slik Eriksen og Millstein skriver. Det er vanskelig å spå hvor Sør-Afrika vil bevege seg de neste årene, når dagens kontroversielle president må tre av. Om dette hadde jeg med glede lest noen sider til.

Det er en ting til jeg ønsker meg. Sør-Afrikas historie er skrevet som en lærebok i historie, og rommer i liten grad politisk refleksjon eller diskusjon. Når man samtidig vet at Eriksen er godt politisk anlagt, ønsker jeg meg av og til Eriksens egne politiske vurderinger av det han skriver. Det ligger utenfor formatet til denne boka. Det hadde vært morsomt og lest en mer rå og polemisk tekst av Tore Linné Eriksens om dagens politiske situasjon i Sør-Afrika. Men først og fremst ser jeg med glede fram til Eriksens neste historieverk, Afrikas historie, som kommer neste år. Det er all grunn til å glede seg.

Sigurd Jorde

Under eit besøk i Sør-Afrika i 1998 møtte eg ei eldre, kvit, jødisk kvinne som hadde vore med på å kjempe mot apartheid, og som hadde kjent på nokre konsekvensar av det i form av trugsmål og yrkesforbod. Ho var full av glede for omveltinga landet hennar hadde vore gjennom nokre få år tidlegare. Men at «jødane ikkje kan få ha eit land i fred», det kunne ho ikkje forstå. For meg framstod dette som eit paradoks. Korleis kunne ein person som såg og kjempa mot undertrykkinga i Sør-Afrika når ho sjølv var kvit, vere så blind for det som skjedde i Palestina? Det ein type paradoks ein ofte kan møte på om ein interesserer eller engasjerer seg for Palestina/Israel-konflikten: Kvifor er det så stor vilje til å unnskylde Israel når det samtidig er så lett å sjå all den urettvisa og brutaliteten palestinarane vert utsette for? Ein kvar freistnad på å trengje inn i desse paradoksa må vere velkomen. Det krev ei djupne som det ikkje er mogleg å få gjennom avisartiklar, blogginnlegg eller dei korte, paroleprega artiklane som er vorte typisk for diverse online-magasin. Boka er det rette formatet for dette.

Då eg fekk Israel mellom hendene var det fyrste eg kom til å tenkje på boka Palestinerne – historie og frigjøringskamp, (Forlaget Rødt, 2009, 2. utg. Kan kjøpes som e-bok fra www.marxisme.no. Red.) som same forfattar gav ut i 1973. Tittlen på denne boka, som er vorte ein slags klassikar mellom palestinavener og -aktivistar, er ikkje tilfeldig; i tråd med tidsanda på 1970-talet handlar boka fyrst og fremst om det palestinske folket. Med tanke på tittelen på den nye boka, kunne eg no forvente meg ei bok om den israelske staten? Allereie i føreordet ser det ut til at eg får rett: «Å kjenne palestinernes historie er ikke nok, vi må også forstå staten Israel.» (s. 6)

Korleis kunne denne staten oppstå, ekspandere og overleve? Follow the money, er tilnærminga til (økonomen) Lysestøl. Den økonomiske historia til Israel handlar i stor grad om pengar utanfrå: Frå byrjinga av 1900-talet var strategien oppkjøp av jord i Palestina med pengar frå rike sionistar i Europa. Etter 1948 vart staten finansiert av kapitalen jødiske immigrantar tok med seg, innsamling mellom sionistar elles i verda, støtte frå USA og krigserstatning frå Tyskland – dei fyrste åra var 90 % av investeringane utanlandsk kapital. Seksdagarskrigen i 1967 opna Vestbreidda og Gaza som nye marknader for israelsk eksport, og i etterkant av krigen auka pengestøtta frå USA kraftig. Liberaliseringsbølgja på 1980-talet skylde også over Israel, og saman med optimisme og von om normalisering i kjølvatnet av Oslo-avtalen i 1993 gjorde det Israel i stand til å trekkje til seg investeringar og byggje opp ein sterk teknologisektor ved hjelp av kapital utanfrå. Oslo-avtalen hadde også den verknaden at verdssamfunnet, gjennom Gjevarlandsgruppa, tok over delar av Israels utgifter til okkupasjonen av Vestbreidda og Gaza, og indirekte sponsar israelsk eksportindustri gjennom den negative handelsbalanse dei okkuperte områda har med Israel. Utan desse pengane utanfrå hadde det ikkje vore mogleg å byggje opp Israel som både krigsmaskin og velferdsstat; at det er ei utfordring kan sjåast på store offentlege innsparingar på 2000-talet samtidig som utgiftene til okkupasjon og militære operasjonar har auka og tynga ned statsbudsjetta.

Oppfølgingsspørsmålet etter ein slik gjennomgang vert naturleg nok «Hvem tjener på okkupasjonen?» (s. 135). Dette er den andre typen paradoks ein møter når ein freistar forstå Israel/Palestina-konflikten: Med dei økonomiske, sosiale og menneskelege kostnadane okkupasjonen av Vestbreidda og dei stadige væpna operasjonane i Gaza fører med seg, verkar det openbert at Israel og israelarane ville vere best tente med å finne ei løysing på konflikten. Anten løysinga blir éin stat eller to statar er det ingen grunn til å tru at israelarane ikkje vil kome ut av det med i alle fall ein del av dei økonomiske privilegia i behald, slik som dei kvite i Sør-Afrika gjorde det ved avskaffinga av apartheid. Så kva er det å tene på okkupasjonen? Eksklusiv tilgang på den palestinske eksportmarknaden, billig palestinsk arbeidskraft, tilgang på naturressursar og areal. Ja vel, men vil ikkje dette også vere gjeldande ved ei (realistisk) løysing på konflikten? «Vinnarane» av okkupasjonen er openbert våpen- og tryggingsindustrien som både får omsetjing for produkta sine og eit stort «laboratorium» å teste dei i. Men er omsynet til våpenindustriens profitt tilstrekkeleg til å oppretthalde status quo? Det synest som det må vere også andre kreften i spel enn berre dei økonomiske. Desse er litt vanskeleg å få taket på i Lysestøls økonomiske framstilling; krigar vert reduserte til fotnotar (s. 80) og sionismen er alltid representert ved den «sionistiske eliten».

På trass av dette: Israel gjev ein konsis og lettlesen innføring i Israels økonomiske historie, og høyrer heime i bokhylla til alle palestinaaktivister og -vener og andre som vil skjøne meir av konflikten. For personar med kortare fartstid for å forstå Palestina, kanskje gjerne yngre aktivistar, gjev boka også ei kort og grei innføring i bakgrunnen for og opprettinga av staten Israel. Det at boka gjerne kan stå ved sidan av nokre andre bøker i aktivistens bokhylle, er ikkje noko eigentleg problem. Inga framstelling kan ha med alt, og Lysestøl tek føre seg eit viktig og grunnleggjande område – og eit som ikkje har fått mest merksemd i den norske litteraturen om konflikten. Undertittelen Bak muren av myter og propaganda ymtar om at det skal gå føre seg myteknusing, en kva mytar som vert avliva er vanskeleg å sjå. (Det måtte i så fall vore ein myte om at Israel har klara seg utan hjelp utanfrå, men det er det vel knapt nokon i Noreg som trur på; sjølv kristensionistane er jo opptekne av å hjelpe Israel.) Ein kunne difor seie at boka ikkje lever opp til tittelen, men eg vil velje å snu på det og heller seie at tittelen ikkje lever opp til boka. Ein må ikkje alltid avlive mytar når ein skriv om Israel og Palestina. For meg held det lenge med kunnskap som gjer meg i betre stand til å forstå konflikten og dei ibuande paradoksa.

Mass Soldal Lund

Seinsommeren 2016 går Labours medlemmer til valgurnene for å velge partiets leder. Bare et snaut år etter at Jeremy Corbyn vant en overlegen seier i ledervalget blir han utfordret av nye lederkandidater fra partiets midt- og høyrefløy. For en utenforstående kan det være vanskelig å forstå hvordan han i det hele tatt var i stand til å vinne i 2015, særlig dersom man leste norske «Storbritanniaeksperters» skråsikre spådommer om det motsatte. Richard Seymour gjør et forsøk på å forklare fenomenet Corbyn i sin nye bok Corbyn: The strange rebirth of radical politics, og følger opp sommerens utvikling med en oppdatert ebok tilgjengelig gratis fra forlagets nettside (www.versobooks.com). Når den skarpskodde skribenten (og marxisten) Seymour deler sine tanker om bevegelsen rundt Corbyn erdet ut fra både et sympatiserende og nøkternt perspektiv utenfra. Seymour er ikke påtrengende optimistisk og glødende. Det er det kanskje heller ikke noen stor grunn til å være.

Etter at Michael Foot ledet partiet inn i det sviende valgnederlaget mot Thatcher i 1983, med et forholdsvis radikalt valgprogram omtalt av motstandere som verdenshistoriens lengste selvmordsbrev, har venstrefløyen vært dypt svekket i Labour. Åttitallets erfaringer med fagforeningsknusing og gjentatte valgnederlag senket også partiets venstrefløy ned i en langvarig pessimisme når det gjaldt mulighetene for dyptgripende endringer i det konservative britiske samfunnet. Valgseirene fra 1997 og framover endret ikke dette; Muligheten til makt, ikke til endring i progressiv retning, var som kjent det som kjennetegnet Blairs New Labour.

Det er ikke alltid det er seierherrene som skriver historien. 1983-valget er et eksempel på det, Brexit-folkeavstemningen ser ut til å være et annet. Behovet for en beretning om bevegelsen som førte til Corbyns seier i september 2015 er absolutt til stede, og Seymour leverer en grundig analyse. Folkemøter land og strand rundt, 300 000 nye medlemmer og sympatisører og støtte fra bl.a. to av landets mest sentrale fagforeninger. I møte med en uhemmet kritisk og kampanjedrevet journalistikk fra britiske aviser klarte man å skape en bevegelse i sosiale medier langt utover menigheten. Det er naturlig her å trekke parallellen til bevegelsen rundt Bernie Sanders på den andre siden av dammen, som revitaliserte en slumrende venstreside, og forente den med en ung og ivrig bevegelse vant med å jobbe for enkeltsaker.

For å forstå hvor ny denne typen aktivisme er for Labour i nyere tid må man gå til partiets røtter. Utgangspunktet for dannelsen av Labour var at den organiserte arbeiderklassen skulle ha et parti å stemme på, og selv om fagforeningenes makt i partiet har blitt svekket de siste tiåra er og forblir Labours hovedoppgave å vinne valg. Labour er ikke en bevegelse eller et enhetlig parti med en klar ideologi, men en valgkampmaskin. Derfor blir det viktigste for partiapparatet å sanke stemmer, og det er denne egenskapen Corbyn kritiseres for å mangle. I Labour er stillestående oppslutning på meningsmålingene tilstrekkelig grunn for parlamentsmedlemmene, som frykter for sine plasser, til å kreve Corbyns hode på et fat. Det paradoksale er at høyre-fløyen bidrar kraftig til dette, gjennom stadig uro, rykter om splittelse, og en fryktdrevet mediekampanje mot partiets øverste tillitsvalgte. Det ser ut som de heller vil ofre partiet enn å holde seg med en leder som taler flertallet i parlamentsgruppa midt imot, slik som i debatten om atomopprustning og Trident-fornying i juli.

Labour befinner seg i dyp krise, både ideologisk og når det gjelder oppslutning. Gjennom Blairs høyrevri siden midten av nittitallet har det skallet av i alle retninger. De har mistet velgere til Green Party, til UKIP, og i Skottland har de gått fra å være en viktig maktfaktor til å bare vinne én eneste valgkrets ved fjorårets parlamentsvalg, der SNP praktisk talt gjorde reint bord. Det britiske topartisystemet er dermed utfordret, og valgsystemet med flertallsvalg i enmannskretser gir merkelige resultat med tidvis lite samsvar mellom oppslutning og representasjon. Labours krise gjenspeiler det britiske demokratiets krise. Derfor handler ikke Seymours bok ikke bare om Corbyn, og heller ikke bare om Labour, men om politiske muligheter og begrensninger i et Storbritannia rammet av nedgangstider og uro.

De siste ukers motstand har kommet fra de som heller ikke støttet Corbyn for et år siden, og som aldri har vært hans allierte. Rykter om et planlagt kupp var kjent lenge før resultatet av Brexit-folkeavstemningen ble klart, og var neppe knyttet til denne. Noen ville nok også ha et raskt skifte før Chilcot-rapporten om Irak-krigen ble lagt fram. Den var da også en sviende kritikk av Blair og flertallet av partiets parlamentsmedlemmer, og viste at Corbyn hadde rett i sin krigsmotstand.

Selv om Seymor gjennom sin veldokumenterte bok viser at han ikke har noen illusjoner, må selv han ha blitt overrasket over desperasjonen hos den gamle Blairfløyen. Foreløpig har vi sett avlysning av lokale møter, endring av dagsorden etter at Corbyns tilhengere har forlatt møter, forsøk på vedtektsbrudd når det gjelder stemmerett, tvil om at en sittende leder kan opprettholde sitt kandidatur, trolling på sosiale medier osv. Å opprette et nytt Labour Party med ny ledelse har også vært varslet, og det er neppe det siste utspillet fra denne kanten.

Hadde Corbyn vært en mer tradisjonell politiker ville antakelig medieoppslagene og press fra parlamentsgruppa ha vært nok til å få ham til å trekke seg. Men når reaksjonen på lederstriden har vært 200 000 nye medlemmer i partiet, meningsmålinger som viser et flertall blant partiets velgere, og ikke minst støttedemonstrasjoner med tusenvis av frammøtte, viser det at grunnlaget for hans lederskap er lite endret. Selv har Corbyn i disse ukene stått støtt i egen politikk, og brukt oppmerksomheten til å gå hardt ut mot den nyvalgte statsminister Mays lidenskapelige forsvar for kutt i sosiale ytelser og hennes atomentusiasme.

Det store spørsmålet Seymour reiser er hva som vil skje dersom Corbyns Labour faktisk skulle vinne et parlamentsvalg. På grunn av Brexit kan det politiske landskapet og et nytt parlaments handlingsrom komme til å se veldig annerledes, men ingen vet om – eller hvordan – dette blir brukt. Skal Labour vinne neste valg, er Seymours budskap at kjernevelgerne må vinnes tilbake, fagforeningene trekkes inn i folden igjen, partiets medlemstall øke og de moderne folkebevegelsene må se at det nytter. Det er langt fra sikkert at dette er mulig eller tilstrekkelig, men Blairs elitistiske nyliberalisme var liten suksess for Labour eller det britiske klassesamfunn i nedgangstider. Derfor er kampen om Corbyn viktig også for dem som ønsker seg en langt mer radikal – eller revolusjonær – politikk, og et nederlag vil redusere håpet om en virkelig mobilisering mot kapitalkreftene og krigshaukene. Det er dette landskapet som Seymour gjør oss bedre i stand til å forstå.

Helle Linné Eriksen

Bård Wormdal, NRK-journalist og forfatter, har skrevet boken Spionbasen. Den har solgt oppsiktsvekkende bra til fagbok å være. Boken har fått noen anmeldelser, stort sett gode. Gitt bokens kontroversielle innhold og kritiske blikk på norsk base- og sikkerhetspolitikk, er det underlig at få norske medier har fulgt opp påstandene i boka. Spionbasen er en oppfølger av Wormdals første bok fra 2011, Satellittkrigen, der han mener å kunne dokumentere at Norge systematisk bryter Svalbardtraktaten. Heller ikke den gangen ble utgivelsen viet oppmerksomhet av norske medier. Det er grunn til å dvele ved manglende vilje fra makthavere til å svare på godt begrunnet prinsipiell kritikk. Samlet sett viser Wormdals to utgivelser at Norge er dypere involvert i USAs såkalte globale krig mot terror enn det norske politikere vil innrømme. I Satelittkrigen får Wormdal sysselmannen til å innrømme at bruk av satellitter i NATO-øvelser som skulle forberede Afghanistan-operasjoner, er i strid med bestemmelsen om at Svalbard ikke skal brukes til militære formål. Et annet bevis på at norske myndigheter bryter Svalbardtraktaten i sin bruk av satellitter i krigføringen i Afghanistan, finner han i en Powerpoint-presentasjon av det fransk-italienske satellittprosjektet COSMO Sky-Med. Av kommersielle grunner skryter selskapet av sitt samarbeid med Forsvaret om et pilotprosjekt i Afghanistan. At Forsvaret formelt sier at prosjektet kun skal gi mer kunnskap om forflytning av ressurser i jordbruket i Afghanistan, bør ikke lure noen til å tro at dette ikke også har et militært formål.

I Spionbasen går Wormdal dypere inn i norsk etterkrigshistorie og viser at gjennom fortielser, hemmelighold og desinformasjon er viktige beslutninger holdt unna norsk offentlighet. Sett i lys av Edward Snowdens avsløringer av NSAs omfattende globale overvåking, bør boken vekke interesse i norsk offentlighet. Wormdal viser at det har vært tett samarbeid mellom norsk militær etterretning, NSA og CIA i mer enn 60 år. Samarbeidet fortsetter med full kraft og Wormdal skriver at Nord-Norge er orkesterplass for amerikansk etterretning

Wormdals viktigste påstand er at det ikke har vært politisk styring på viktige sikkerhetspolitiske spørsmål i store deler av etterkrigstiden. Han har gjennom svært grundig arbeid med åpne kilder vist oss et bilde som vil påvirke framtidig historieskriving om norsk sikkerhetspolitikk. Wormdal siterer blant annet statsminister Einar Gerhardsen fra møte i Regjeringens sikkerhetsutvalg, der han forsikrer at militær utbygging i nord ikke vil bli belastet norske budsjetter siden amerikanerne betaler. Formannen i Stortingets militærkomité aksepterte i sin tid å holde saken unna omtale i statsbudsjettet for å unngå offentlig oppmerksomhet. Fra 1958 og fire år framover ansettes 360 personer i etterretningstjenesten, i praksis lønnet av amerikanerne. Forfatteren har også fått i tale navngitte pensjonerte etterretningsoffiserer som synes det er på tide at offentligheten får vite hva som forgikk under den kalde krigen, selv om de strengt tatt bryter sin taushetsplikt.

Her er historier presentert som tatt ut av en thriller. For eksempel historien om skarpe skudd rettet mot spionskipet Marjata i Barentshavet under en sovjetisk marineøvelse, etterretningsutstyr skjult i norske fiskebåter, og tett amerikansk involvering i driften av lyttestasjonen på Korpfjell i Sør-Varanger.

I forbindelse med Kjell Grandhagens nylige avgang fra Etterretningstjenesten ble han rost av mange for å ha bidratt til mer åpenhet. Han viste ikke samme åpenhet da Wormdal ville ha samarbeid om boka. Grandhagen mente det ikke var behov for en ny bok. Wormdal mener også å kunne motbevise Grandhagens påstand om at e-tjenesten kun er for norske interesser, med blant henvisning til aktiviteten på lyttestasjonen Fauske II.

Tror ikke norske medier at Wormdal har belegg for påstandene? I så fall burde boken vært gjenstand for kritikk. Er påstandene sanne bør de vel debatteres? Taushet ser aldri bra ut. Ytringsfrihetskommisjonen skriver at det i praksis ikke var full ytringsfrihet om sikkerhetspolitikk under den kalde krigen, blant annet på grunn av medienes selvsensur. Jeg trodde vi hadde kommet lenger i dag.

Under den kalde krigen ble journalister og redaksjoner som Ny Tid, Klassekampen og Ikkevold gjenstand for etterforskning, tiltale og noen tilfeller dom etter spion-paragrafen. En viktig dom falt i høyesterett i 1986 da Ikkevold med en stemmes overvekt ble frifunnet for tiltale etter spion-paragrafen. Ikkevold hadde på samme måte som Wormdal brukt åpne kilder for å dokumentere brudd på norsk base- og sikkerhetspolitikk. Dommen var viktig og banet vei for at andre journalister, som Wormdal, skal kunne drive kritisk under-søkende journalistikk uten å bli rettsforfulgt. I vår postmoderne tid er politietterforskning og tiltale erstattet av en form for repressiv toleranse. Wormdal får si hva han vil, men blir han ignorert og tiet hjel, kan jo politikeren fortsette som før uten at det får politiske eller andre konsekvenser.

Rune Ottosen

Det er godt kjend at unionsoppløysinga mellom Sverige og Noreg i 1905 skapte ei opphissa krigsstemning i båe landa. Men dei færraste veit kven som stod for krigshissinga, kva for argument som vart brukte og kven som var pasifistane. Fred med Norge fortel ei ukjend historie for oss nordmenn – og sannsynlegvis også for dei fleste svenskar. Men i ei ny bok fortel Kalle Holmquist nå historia om korleis den svenske arbeidarrørsla argumenterte med «Ned med vapnene!» i tida før og under unionsoppløysninga, og korleis pasifistarbeidet glir saman med oppbygginga av arbeidarrørsla på tidleg 1900-tal. Det er ei interessant og godt skrive framstilling av eit ukjent stoff for dei fleste.

Krigsfare

Samfunnsdebatten sprikte i 1905. Det var slett ikkje alle som var pasifistar. I Noreg hadde vi til dømes miljøet kring norskdomsavisa Den 17de mai med oberst Henrik Angell i spissen; ivrige krigshissarar som samanlikna nasjonalkjensle med forsvarsevne. I Sverige var dei ivrigaste krigshissarane konservative, og spesielt miljøet kring den kristenkonservative avisa Vårt Land hadde ein aggressiv retorikk.

Vi veit i dag at trugsmålet var reelt, ikkje berre retorisk. Det var ei reell krigsførebuing på gang sommaren 1905. 7. juni går Stortinget inn for å oppløyse unionen med vedtaket som seier at Kong Oscar II har slutta å fungere som norsk konge. I Sverige reagerer unionstilhengjarane med å samle 30 000 demonstrantar til støtte for unionskongen. Spontant bryt kafegjestar i Stockholm ut i Kongesangen til støtte for unionskongen og på «restaurang Concordiaträdgården i Malmö ska alle hurra för Sverige och när en person i stället ropar ’lefve Norge’ blir han överfallen.» Dette er berre nokre få av mange døme på ei opphissa stemning om unionsspørsmålet. 14. juni skriv den svenske generalstaben til regjeringa at dei treng tre veker på seg for å planleggje krigen før ordrane om allmenn mobilisering kan gå ut.

Krigen kunne altså ha starta i byrjinga av juli.

Rettmessig del av Sverige

Den svenske overklassen såg på Noreg som ein del av Sverige. Noreg hadde ein avtale med Sverige og ein krig var derfor ein naturleg og legal forsvarsmåte for å opprettholde den lovlege inngåtte unionsavtalen, meinte mange svenskar. Statsminister Johan Ramstedt fordømmer Stortingets «revolutionäre åtgärd» som han meiner «på det djupaste kränker Sveriges rätt», og kallar inn til eit ekstraordinært riksdagsmøte 20. juni som skal ta stilling til krigsspørsmålet. Eit fritt og sjølvstendig Noreg var eit trugsmål mot den svenske staten, og medførte at Sverige fekk ei lengre grense å vakte. I bakgrunnen spøkte tsar-Russland med sin interne uro. Økonomiske argument var det også: Den viktige Ofotbanen med utløp i Narvik måtte ikkje bli norsk.

Den svenske arbeidarrørsla hadde Noreg som eit demokratisk ideal. Sjølv om ikkje alle menn og ingen kvinner hadde røysterett, var det likevel langt fleire enn i Sverige. Forfattaren Kalle Holmquist viser også at det var eit gjennomgåande argument for arbeidarrørsla at nordmennene hadde rett til sin fridom og til sitt nasjonale sjølvstende. Argumentet var at kongeunionen av 1814 måtte oppløysast, men den internasjonale, sosialistiske unionen måtte få vekse fram.

Massemobilisering mot krig

Gjennom slutten av 1800-talet hadde den svenske hæren blitt stadig større, og innføringa av verneplikt provoserte arbeidarrørsla. Den svenske hæren vart stadig utvida, og for arbeidarklassen vart det tydeleg at overklassen kom til å bruke arbeidarungdom mot nordmennene og mot Russland om det skulle bli aktuelt. Derfor var også argumentasjonen på løpesetlane som Socialdemokratiska ungdomsförbundet spreidde i hundretusenstal eksemplar, at om det skulle kome ei eventuell mobiliseringsordre, måtte arbeidarungdommen leggje ned arbeidet for å forhindre krig og organisere seg i massemøter.

Det var nettopp gjennom storstreik og å nekte mobilisering at arbeidarrørsla hadde sine våpen. Dei blir i tida etter 7. juni og fram mot riksdagsmøtet 20. juni sett inn for fullt. Over heile Sverige blir det arrangert demonstrasjonar, massemøter og markeringar til støtte for antikrigslinja. Det blir rapportert om alt frå 600 i Ludvika til 20 000 i Malmø. Flygeblad og agitasjonsmateriell blir spreitt i stort opplag, og dei sosialdemokratiske organisasjonane tek ut sitt massepotensial. Fredstilhengjarane framstår som så sterke og så store at Kong Oscar II rår nasjonalforsamlinga til at ein ikkje skal gripe til våpen mot Noreg. Riksdagen gjev regjeringa fullmakt til å forhandle med Stortinget om ei avvikling av unionen. Resten av historia er godt kjend.

Gryande vår

Boka Fred med Norge er ei lettlest bok. Språket har noko enkelt over seg; forfattaren forklarer fenomen på ein enkel måte. Ofte tykkjer eg at slike forklaringar kan bli det motsette av sympatiske, nærmast irriterande når forfattaren trur at lesarane er dummare enn det han/ho er. Eg tykkjer at Holmqvist meistrar denne balansegangen godt. Til dømes oppsummerer Holmqvist ei lengre utgreiing med om krig og klassespørsmål med samanfatninga: «Krig har ofta varit en lönsam overksamhet för den svenske overklassen.» Enkelt og greitt.

Eit anna sympatisk trekk med denne boka er at ho skildrar så godt den optimismen ein fann i mange miljø rundt førre århundreskifte. Det er «gryande vår» og ei stemning der ein trur på ungdomen, på at ting kan endrast. «Våren då allt var möjligt» heiter eitt av kapitla. Kalle Holmquist skildrar korleis den kjende agitatoren Kata Dalström reiser rundt i «den nye samfunnet». Trua på at ein sjølv kunne byggje opp nye samfunn, der arbeidarklassen legg sin infrastruktur på veg til eit samfunnet med faglege og politiske organisasjonar, dei stiftar aviser og trykkerier, startar kooperative butikkar og byggjer arbeidarbibliotek. Arbeidarrørsla og arbeidarungdomen skulle utdanne seg sjølve som aktive deltakarar i eit nytt samfunn.

Kalle Holmqvist let oss få kjenne på at 1905 var eit brytningsår og på stemninga som fanst i åra kring førre århundreskifte. Derfor er boka vel verdt å lese.

Eva Marie Mathisen

Etter 2. verdenskrig og fram til 2011 har norske fly sluppet 7 bomber i krig – alle over Afghanistan. I 2011 bombet de norske F-16-flyene Libya 588 ganger. De første fem ukene var 15 prosent av bombeangrepene i Libya norske. Norge tok oppdrag som andre land kviet seg for. Det gjaldt både politisk sensitive mål og mål i tett befolkede områder.

Den norske bombeinnsatsen bidro til den opprørsoffensiven som endte med at regimet til Khadaffi falt og at Libya i dag regnes som «a failed state» hvor IS har vesentlig kontroll.

Omtrent slik innledet Ingeborg Eliassen, en av forfatterne av boka Angrep eller Forsvar sin presentasjon under lanseringa på Litteraturhuset 18. januar i år. (Hele lanseringa er streamet her: http://www.civita.no/2016/01/18/hva-slags-forsvar-skal-vi-ha)

Mellom Sinsen og Røa

Høsten 2015 kritiserte USAs hærsjef Mark Milley det han kalte myter om moderne krig, feilaktige oppfatninger som etter hans mening preger beslutninger som blir tatt i Washington – og som har kostet dyrt: At man kan vedta at kriger kan bli kortvarige. At kriger kan vinnes ved hjelp av høyteknologiske våpen, og at spesialstyrker kan gjøre det som trengs på bakken.

I 2008, da Robert Mood var generalinspektør for Hæren, (sa han): Etter årevis med omlegginger, nedskjæringer og omdisponeringer var Hæren kun i stand til å kontrollere området mellom Sinsen og Røa … forutsatt at vi hadde luftvern, hvilket vi ikke har …

Ved å fokusere på Norges rolle i Libya problematiserer forfatterne den store endringa i norsk forsvarspolitikk fra 1992 til i dag. Boka vektlegger særlig de enorme kostnadene som innkjøp og drift av de amerikanskproduserte F-35 jagerbombe-flyene vil påføre Norge. Samtidig som F-35-flyene implisitt og uttalt knytter oss nærmere en offensiv amerikansk krigsstrategi i verden ved at 12 av de planlagt innkjøpte 52 flyene skal kunne avsettes til internasjonale oppdrag. Samtidig vil innkjøpet av F-35 virke strukturerende på resten av det norske forsvaret. Det vil også bidra til en (manglende) forsvarsevne knyttet til begrensede hærstyrker fordi en ikke har råd til det, men like mye fordi det ligger et bytte med NATO (USA) i bunn. Vi stiller opp med internasjonal luftstøtte over hele kloden, hvis USA kommer og hjelper oss om det trengs.

Angrep eller Forsvar er en debattbok som ikke forsøker å gå i dybden debattene om det norske forsvaret de siste 25 åra. Men boka henter fram uttalelser og analytiske vurderinger fra toneangivende ledere og debattanter i den norske debatten, men også ved å gjengi hva politiske og militære ledere i utlandet – ikke minst USA – mener. Ved å få fram hvordan eksperter i flere leire står i direkte motstrid til hverandre, synliggjøres at forsvarspolitikk er som all annen politikk. Det er forskjellige syn ut fra ulike verdier og vektlegging. Ingen kan påberope seg å ha fasitsvaret og særlig ikke den politiske høyresida som i samfunns-debatten påberoper seg at per definisjon har de mer autoritet enn andre knyttet til at de er mest ukritisk til enhver bevilgning som Forsvarets personell ber om. Tvert om er det de som er mest kritisk til pengebruken til både milliarder brukt på 5 fregatter hvor 2–3 ikke brukes eller bevilgninger til et jagerbombefly, som vil suge til seg midler som et sort hull i 20 år, som har mest å tilføre debatten. Nettopp fordi de er villig til å problematisere bruken av midler, blir de også mest reflektert over hva slags forsvar vi bør ha, hvorfor og til hvilken pris.

Boka gir fakta samt vurderinger til en forsvarsdebatt som uansett vil dukke opp igjen og igjen knyttet til bevilgningene til F-35. Forfatterne legger ikke skjul på at de har nærmet seg spørsmålstillingene ut fra et samfunnsengasjement og ikke på bakgrunn av at de har sitt virke i forsvarskretser eller har jobbet med disse spørsmålene i årtier. Nettopp derfor har det blitt en velskrevet, faktabasert, reflektert og poengtert bok. Derfor brukes det heller ikke fagmilitære begrep som hindrer tilgjengelighet, men bidrar i stedet til å åpne et politisk område for alle som er interesser i samfunnsutviklinga, også med Forsvaret som en del av dette.

Ved å hente fram sitater fra ulike forsvarsaktører, problematiseres utfordringer knyttet til handlinger Norge har vært en del av, som feigheten i den norske pressa har hindret i å løfte fram.

I boka Kampflyet som bomber forsvarsevnen beskriver forsvarsanalytiker John Berg flyet Joint Strike Fighter (F-35) som et bakkeangrepsfly, spesielt utformet for USAs globale supermaktsstrategi – og altså ikke først og fremst laget for forsvaret av en småstat.

Tidligere forsvarssjef Sverre Diesen formulerer det sånn: Moderne kampfly er i dag den viktigste enkeltkomponenten i et moderne forsvar, på grunn av den måten høyintensitets krigføring utvikler seg på. Så lenge Norge har et ambisjonsnivå om å kunne føre den type krig, vil det derfor også måtte gjelde oss. Det er avgjørende at den norske geografien gir oss andre behov enn land med små arealer og mange mennesker. Derfor trenger vi langt mindre bakkestyrker enn andre land.

Dagens generalinspektør for Hæren, Odin Johannesen, er av en annen oppfatning: Det er åpenbart at en hær som ikke kan stille en eneste brigade, ikke kan kalle seg en hær. Uten brigaden gir vi opp ambisjonen om å forsvare oss overfor potensielle motstandere. I så fall aksepterer vi at fiendtlige styrker kan innta norsk territorium uten motstand.

Og til slutt flaggkommandør Jacob Børresen: Den viktigste årsaken til at hæren er blitt avviklet som hær i ordets egentlige betydning, er en vrangforestilling om at dagens kriger ikke dreier seg om å ta og holde territorium … til tross for at alle krigene etter den kalde krigen har handlet om nettopp dette. Dermed har vi, absurd nok, valgt å prioritere kampfly på bekostning av bakkestyrker. I tillegg har moderne, høyteknologisk militærmateriell blitt prioritert. Følgelig har volumet på bakkestyrkene blitt så lite at det ikke finnes noen utholdenhet igjen.

For egen del vil jeg legge til: Norge, Nato og USA har nettopp tapt en krig i Afghanistan til tross for sin enorme tekno-logiske overlegenhet fra utrustning til den enkelte soldat gjennom alle nivåer med helikoptre, jagerbombere, bombefly, droner og multinivå digitale videokommunikasjons-systemer. Og hva har man tapt mot? En lavteknologisk viljesterk motstander som fortjener betegnelsen verdens beste infanteri, i et terreng som ikke er ulikt det norske. Det burde vel få noen klokker til å ringe hos noen om hva vi trenger mer av i forsvaret av Norge.

Per-Gunnar Skotåm

Hvem var Antonio Gramsci, og hva kan hans bidrag til marxismen lære oss i dag?

Det er de fundamentale spørsmålene som stilles og besvares i George Hoare og Nathan Sperbers nye introduksjonsbok om Gramsci.

Mitt kjennskap til Gramsci har begrensa seg til marxistiske forfattere jeg har likt å lese som har oppgitt Gramsci som inspirasjon, og at han var opptatt av kampen om det ideologiske hegemoniet. Jeg var med andre ord rimelig blank på Gramsci da jeg begynte å lese, men føler jeg nå sitter igjen med en ganske god oversikt over hva han mente og hvordan teoriene hans kan brukes. Til tider synes jeg den teoretiske delen var tung, men når forfatterne anvender teorien på praktiske spørsmål, er det verdt det. Det er nok en fordel om en har kjennskap til noen grunnleggende marxistiske begreper før en begynner å lese.

Boka er delt inn i fire deler. Den første tar for seg Gramscis liv. Den andre tar for seg hans tenkning. Den tredje viser åssen tenkinga hans kan anvendes på to konkrete eksempler – på å forstå hva som ligger til grunn for den folkelige («common sense») oppfatninga av å bruke begrepsparet høyre/venstre om politikk, og på å forstå overgangen fra keynesianisme til nyliberalisme i Storbritannia og Frankrike på 1980-tallet. Den siste delen av boka tar for seg Gramscis påvirkning innenfor marxismen og akademia.

Overbygningas teoretiker

Antonio Gramsci blei født i en fattig familie på Sardinia i 1891 og flytta til Torina for å studere i 1911. I 1912 slutta han seg til det italienske sosialistpartiet, og i 1915 begynte han å arbeide i den sosialistiske pressa. Ved partisplittelsen i 1921 slutta han seg til det italienske kommunistpartiet (PCI), og han leda partiet fra 1924 til han blei arrestert av Mussolinis fascister i november 1926. Gramsci døde i fengsel i 1937. Han var gift med Julia Schucht, som han fikk to sønner med. Gramscis hovedverk blei skrevet i fengselet, og utgitt i redigert form av Palmiro Togliatti, hans etterfølger som leder av PCI, i 1947. En komplett og uredigert utgivelse kom først i 1975.

Gramscis hovedanliggende er å forklare hvorfor det blei revolusjon i Russland og ikke i Vest-Europa. Svaret han kommer fram til, er å vise til det høyt utvikla sivilsamfunnet i Vest-Europa. Mens tsarens herredømme over Russland i hovedsak baserte seg på rein maktbruk og kontroll over statens voldsapparat, er borgerskapets herredømme i Vest-Europa i mye større grad basert på dets organisasjoner og ideologiske hegemoni. Gramsci kommer derfor fram til at hovedspørsmålet for kommunistene i Vesten ikke er å erobre statsmakta, men å erobre det ideologiske hegemoniet.

Den mest sentrale nytenkninga hos Gramsci er ideene hans om forholdet mellom samfunnets økonomiske basis og kulturelle/politiske overbygning. Gramsci avviser det han kaller en «vulgær-marxistisk» forståelse av at overbygninga simpelthen er en gjenspeiling av produksjons- og eiendomsforholdene. Det betyr ikke at Gramsci avviser at det er et organisk forhold mellom samfunnets basis og overbygning, men han mener at begge påvirker hverandre gjensidig heller enn at basisen betvinger overbygninga.

Gramsci er opptatt av rolla til de intellektuelle, som han definerer som de som produserer og sprer kunnskap i samfunnet. En av de interessante tingene med Gramsci er at han sier at sjøl om en kan snakke om intellektuelle som en egen sosial gruppe, så kan en strengt tatt ikke omtale noen som ikke-intellektuelle, siden alle medlemmer av samfunnet produserer og sprer kunnskap og kultur på et eller annet nivå. Også partier, fagforeninger, kirker, pressen og ikke minst utdanningsvesenet fungerer som produsenter av kultur og kunnskap.

Rolla til de kommunistiske intellektuelle er å skape en ny revolusjonær kultur og innta en ledende rolle i den politiske kampen. Gramsci definerer ikke hvem som fungerer som kommunistiske intellektuelle på bakgrunn av utdannelsesnivå, men på bakgrunn av den rolla de spiller som revolusjonære ledere og politisk organisatorer. De skal ikke lede arbeiderklassens kamp, men lede arbeiderklassen til å skolere seg sjøl og utvikle en kritisk bevissthet og revolusjonær verdensanskuelse. For Gramsci er det viktigste for å innta denne posisjonen at en ikke bare fremmer reine arbeiderklassekrav om bestemte reformer innenfor bestemte sektorer av samfunnet, men omgjør kravene til en allmenn og universell politikk for alle undertrykte lag i folket.

Den tause majoritetens verdensanskuelse kommer tydeligst til uttrykk i populærlitteraturen og i den såkalte «sunne fornuften», mener Gramsci. Kampen om det ideologiske hegemoniet handler altså ikke om noe mindre enn å endre måten det store flertallet i samfunnet ser på verden. For å oppnå dette må en igjen og igjen «gjenta sine egne argumenter (men i varierende form)» og «forsterke arbeidet for å øke den intellektuelle nivået til en stadig større del av folket».

Lærdommer

Jeg lar meg ikke overbevise av Gramscis nedvurdering av hvor styrende den økonomiske basisen er for den kulturelle/politiske overbygninga. I del 3 av boka viser forfatterne til et meget interessant eksempel, om innføringa av nyliberalismen i Frankrike og Storbritannia på 1980-tallet. Thatcherismen i Storbritannia virker nærmest som et skoleeksempel på åssen kampen om det ideologiske hegemoniet førte til endringer i samfunnets basis. Gjennom en bemerkelses-verdig vellykka ideologisk kamp klarte Margaret Thatchers konservative parti og høyrepressa i Storbritannia å omdefinere den folkelige assosiasjonen av «folket» fra et forpliktende kollektiv til konkurrerende enkeltindivider og -familier, og «staten» fra å assosieres med demokrati og velferd til byråkrati og skatteinnkreving, og erobra virkelig det ideologiske hegemoniet.

Prisverdig nok viser imidlertid forfatterne også til et moteksempel, nemlig innføringa av nyliberale reformer i Frankrike. Disse blei nemlig gjennomført av den sosialistiske regjeringa til Francois Mitterand, som vant valget i 1981 på et program om å «bryte med det kapitalistiske systemet» (!) gjennom å nasjonalisere finanssektoren og de største industrikonsernene. I begynnelsen av perioden nasjonaliserte sosialistene en så stor andel av økonomien at en tredel av industrien og 96 % av bankinnskuddene var på statlige hender, og de senka pensjonsalderen og økte de sosiale ytelsene. Sosialistene fikk imidlertid stadig større økonomiske problemer på grunn av sviktende industrieksport og økte renter på utenlandslån, og de keynesianske mottiltakene økte handelsunderskuddet fordi pengene blei brukt til import av billige utenlandskproduserte varer. For å bedre konkurranseevnen følte derfor Mitterand, som hadde som mål å innføre sosialisme, seg tvunget til å fryse lønningene, redusere offentlige investeringer, si opp titusenvis av statlige arbeidere og liberalisere finanssektoren, på en måte som ikke sto tilbake for thatcheristene i Storbritannia. Etter mitt syn kommer ikke Hoare og Sperber med noen overbevisende argumenter mot at dette viser at Gramsci tok feil når han hevda at overbygninga ikke er underlagt samfunnets økonomiske basis, men at basis og overbygning påvirker hverandre gjensidig og likeverdig.

Jeg tror derimot det er en sentral lærdom fra Gramsci at det er en forutsetning for å erobre statsmakta at vi først klarer å erobre det ideologiske hegemoniet ved å igjen og igjen spre vår egen revolusjonære, marxistiske verdensanskuelse. Det hjelper lite å ha gode argumenter i enkeltsaker eller å vinne enkeltkamper, om ikke arbeiderklassen og det brede lag av folket begynner å se kampene som en del av kampen mot kapitalismen og imperialismen. Kommunister skal selvfølgelig delta i frontarbeid uten å dytte fram sin egen agenda, men det er viktig at vi også har presseapparat og andre former for kommunikasjon til å spre den marxistiske verdensanskuelsen og kjemper for å vinne det ideologiske hegemoniet.

En annen lærerik ting ved boka er at forfatterne er opptatt av å vise at Gramscis ideer ikke er ment å være allmenngyldige til alle tider og i alle samfunn, men at han tvert imot er opptatt av å vise åssen marxismens begrepsapparat nettopp er historiske, utforma i og for en bestemt type samfunn. Gramsci skriver at marxismen

ikke bare hevder å forklare og gjøre rede for hele historien, men å forklare å gjøre historisk rede for seg sjøl også. Den er den største formen for «historisme», en fullstendig frigjøring fra alle former for abstrakt ideologi, den virkelige erobringa av den historiske verden, begynnelsen på en ny sivilisasjon.

Det er en god vaksine mot «anti-revisjonistiske» dogmatikere som slår i bordet med sitater fra Marx og Engels som de automatisk går ut i fra kan brukes til å vurdere hvordan kommunister bør gå fram i dagens politiske situasjon.

Aslak Storaker

Boka inngår i Forlaget Manifest sin serie med korte folkeopplysnings- og debattbøker. Formatet er ideelt for daglige reisende på trikk, tog og buss. Eller som meg – en bok for flyreisa Bodø–Oslo. Med merkepenn i handa utheves poeng som kan benyttes i muntlige eller skriftlige debatter.

Temaet i Hvem skal eie Norge? er kapital-kreftenes offensiv i Norge og utenlands for å få tilgang til de nasjonale ressursene som vannkraftressursene, fiskeriressursene, mineralressursene og skogen, samt statens grunnarealer. Dette problematiseres og settes opp mot det det nasjonale regimet Norge evna å lage for å forvalte oljerikdommen da det ble aktuelt på slutten av 60-tallet og på begynnelsen av 70-tallet.

Regimet for å sikre norsk kontroll over olje-verdiene hadde sin forløper i panikklovene av 1907 og seinere konsesjonslovene og hjemfallslovgivninga. Boka påviser hvordan de politiske agenturene for utenlandsk kapital i Norge nå presser på for å åpne vannkraftsektoren, fiskerisektoren, norske mineralressurser og statens grunn og skoger for private samtidig med oppheving av begrensninger for utenlandsk eie.

Dagens framstøt som i hovedsak kommer i andre sektorer enn petroleumssektoren, settes i kontrast til utviklinga innafor denne sektoren.

De fleste har glemt det nå, selv om de var født den gangen, så det kan være greit å minne om at i 1973 foreslo forløperen til FrP – Anders Langes Parti – på Stortinget at de norske oljereservene skulle selges for 10 milliarder kroner til utlandet (om noen var så dumme å kjøpe de). Da boka gikk i trykken i høst, passerte Oljefondet 7000 milliarder! Boka tar innafor hvert område utgangspunkt i en virkelig historie med levende mennesker som får fram fakta og politikk om hva som virkelig hendte.

I spørsmålet om eierkontroll og nasjonal kontroll over vannkrafta følger vi Troms Kraft og eventyret med det svenske datterselskapet Kraft og Kultur. Det kulminerte i et skandaløst tap anslått til 1816 millioner kroner.

Gjennom å følge en ung fiskers arbeid for å reetablere en fiskekvote som tidligere var knyttet til familiens båt, får vi et grundig innblikk i hvordan systemet med omsettelige kvoter fører til eierkonsentrasjon og fjerning av kvotene fra kystfiskerne. Omtrent samtidig med utgivelsen av boka kom «Sjømatindustrimeldinga» som åpner for at landingsplikten for industritrålerne lokalt til bestemte steder og bruk, skal erstattes av en mer generell regional leveringsplikt. Dette forsterker politikken som undergraver næringsgrunnlaget for kystsamfunna.

Rett før jul havarerte selskapet som drev med utvinninga av jernmalm i Bjørnevatn i Sør-Varanger. Det har vist seg å bli en av norgeshistoriens største konkurser med krav i boet på rundt 3500 millioner kroner. Hvem som var eiere og satt på noen av de største aksjepostene, er fortsatt ukjent. Det er dokumentert at selskapet ikke fulgte den driftsplanen de hadde fått godkjent av Direktoratet for Mineralforvaltning (DirMin). I stedet drev de en form for rovdrift ved å la være å avdekke gråberg i nødvendig grad for å komme til ny malm i framtida. Nå er driften stanset. En eventuell framtidig gruvedrift på forekomsten vil få ekstra kostnader ved at norske myndigheters pålegg ikke er blitt fulgt. Dette reiser også problemstillinger rundt kapasitet og kompetanse hos DirMin når de lot dette få utvikle seg over flere år uten å ta affære.

Perioden fra konkursen med etterspill kom etter bokas utgivelse. Den følger i stedet kampen om eierinteressene fra Jonas Gahr Støres kamerat, Felix Tschudi, i forhold til eiendommene i Sør-Varanger fram til nå som gruvedrifta synger på det siste verset. Det problematiseres særlig ved at det fortsatt er ukjente (utenlandske ??) eiere som har bidratt til at et stort samfunn igjen er ute å kjøre.

Kapittelet om de norske skogene og Statskog innledes med:

Hvis det er sant at vi står overfor et grønt skifte, hvorfor skal staten kvitte seg med det grønne.

Svenskene har alltid verdsatt sin egen skog mer enn hva vi har evnet i Norge. Sverige har både betraktelig større areal og til dels høyere kvalitet. Det forandrer ikke det faktum at den norske skogen tåler en langt høyere utnyttelse. Både som trelast, men mer som biobrensel og råstoff i kjemisk industri inklusive matvareproduksjon. Vi får gjennom boka en reise inn i den forskning og produksjon Borregaard driver som et førstelinjes innovativt industriselskap. Denne leseren lærte i hvert fall mye.

Politisk problematiserer boka også her faren for å miste nasjonal kontroll slik at landet kan kjøpes opp bit for bit av norske, men også utenlandske kjøpere. At jegere utestenges fra tidligere statsallmenning ved salg til private er et lite, men ikke uviktig aspekt ved arealsalgene.

Den sittende regjeringa har ved enkeltstatsråder vært tydelige på at de skal presse så mye majones ut av tuben som de kan mens de sitter med makta. Boka bringer på en lettfattelig måte informasjon som viser hvordan dette skjer. Alle som er engasjert i å bygge motkrefter mot den rådende politikken, bør skaffe seg boka, Hvem skal eie Norge?. Den gir kunnskap og motargumenter med en historisk forankring på en lettfattelig, men ikke overflatisk, måte.

Per-Gunnar Skotåm

Begge disse bøkene er leseverdige. De leverer knusende og veldokumentert kritikk av nyliberalismens idéer og den nyliberalistiske politikken fra slutten av 1970-tallet og helt fram til dags dato. Begge peker på at «løsningene» til det internasjonale pengefondet IMF og den europeiske sentralbanken ECB og nyliberalistiske regjeringer har vært fiaskoer og gjort varig skade. De har ikke gjenreist vekstkraften, men bare sørget for at gapet mellom noen få rike og folk flest er økt kraftig.

Begge legger stor vekt på at det innenfor kapitalismen finnes bedre alternativer enn den politikken som nyliberalistene har ført. Begge tar sterkt til orde for at man må bruke de mulighetene kapitalismen rommer for å gjennomføre disse bedre alternativene, og de prøver å løfte fram eksempler på at dette er gjort i praksis enkelte steder, dels i latinamerikanske land og dels i nordiske land.

Er en bedre kapitalisme mulig?

Mark Weisbrot (61) er samfunnsøkonom med doktorgrad fra University of Michigan. Han har bl.a. arbeidet mye med latinamerikanske lands økonomi og politikk, og han er en mye brukt skribent og kommentator. I Failed konsentrerer han seg fullt og helt om å presentere mye og overbevisende materiale om IMFs og ECBs totale fiasko, og han argumenterer for at alternativ politikk innenfor kapitalismens rammer gir store, ubrukte muligheter. Boken har et globalt perspektiv. Han peker på de såkalte BRICS-landene (Brasil, Russland, India, Kina og Sør-Afrika), med særlig vekt på at Kinas økende betydning skaper nye muligheter, og at flere latinamerikanske land har prøvd å iverksette en alternativ politikk i praksis.

Failed er ikke en antikapitalistisk bok. Dens budskap er at en annen politikk innenfor kapitalismen kunne ha gitt mye bedre resultater – i motsetning til nyliberalismen, som har feilet fullstendig. Mye av dette er for så vidt riktig, men Weisbrot befinner seg omtrent utelukkende på det storpolitiske planet og på regjeringsnivå – de styrendes nivå. Han er ikke inne på muligheten av at det finnes grunnleggende drivkrefter i kapitalismen som med nødvendighet fører til angrep mot folks interesser. Han skriver ikke om hvilken voldsom mobilisering av makt fra arbeiderklassens side, fra folk flest sin side, som er nødvendig for å presse gjennom bedre alternativer. Og han sier selvsagt ikke noe om hvorfor denne voldsomme mobiliseringen bare skal begrense seg til å forbedre kapitalismen og ikke oppfordres til å gå videre – til å erstatte kapitalismen med et samfunn der flertallet faktisk styrer og der flertallets interesser er avgjørende.

Inspirerende fagkritikk

Jim Stanford (54) er utdannet samfunns-økonom med en mastergrad fra University of Cambridge og en doktorgrad fra New School for Social Research i New York.

I Economics for everyone har han satt seg fore å gi en innføring i samfunnsøkonomi som skiller seg kraftig fra den versjonen som i all hovedsak foreleses på universiteter og høgskoler. Den får skikkelig juling. Særlig går det ut over nyklassikerne, men fagkritikken hans rammer også videre enn det, og den bør være til stor inspirasjon for studenter. Både pedagogisk og politisk preges boken av at han har holdt utallige kurs i samfunnsøkonomi for fagorganiserte. Han har i en årrekke vært tilknyttet det kanadiske bilarbeiderforbundet. Han prøver å se saken fra arbeiderklassens side. Pedagogikken i boken er noe av det beste jeg har sett, framstillingen er klargjørende og ofte direkte underholdende.

I bokens del 2, 3 og 4 setter han seg fore å presentere kapitalismens grunnleggende trekk, kapitalismen som system og kompleksiteten i kapitalismen. Her er mange viktige fakta. Bl.a. er framstillingen av kredittsystemet og bankenes rolle pedagogisk god, og den gjør kompliserte forhold begripelige. Den går utenpå det aller meste av det jeg ellers har sett. Og ikke minst tar Stanford livet av en rekke myter som nyklassiske teoretikere og nyliberalistiske politikere presenterer som opplagte sannheter.

Men så skjer det noe pussig. Midt i del 3 om kapitalismen som system kræsjer han.

På sidene 155–157 er Stanfords tema bedriftenes investeringer under nyliberalistisk politikk fra 1970-tallet og til i dag. Her presenterer han en graf som viser at OECD-landenes bedrifter helt siden midten av 1970-tallet har hatt en kraftig reduksjon i den andelen av bruttonasjonalproduktet som brukes til nettoinvesteringer i fast kapital. Dette er helt korrekt og egentlig veldig oppsiktsvekkende, fordi nyliberalistisk politikk med skatteletter og større frihet for kapitalistene til å gjøre som de vil, jo nettopp markedsføres med at den øker motivasjonen til å investere og skape økonomisk vekst. Her stiller han også det betimelige spørsmålet: Hvorfor har den kraftige politikkendringen som nyliberalistene gjennomførte, gitt en slik dårlig respons fra verdens kapitalister? Og så kommer Stanfords merkelige svar: «Det er en ubesvart gåte»!

Hvor ble det av profittraten?

Ett av de svarene som antydes på denne «gåten» er at kanskje har det noe å gjøre med den formålsløse hyperaktiviteten i finansmarkedene. Eller kanskje har investorene forstått at sentralbankenes stramme politikk begrenser den globale veksten. Men så blir han igjen spørrende: Konkurransehensyn skulle jo likevel tilsi at det enkelte selskap skulle satse på å prøve å vokse på bekostning av konkurrentene? Han mener at nyliberalismen har lyktes med å gjenreise kapitalistenes profitt og makt, og dermed må altså båndet mellom løpende profitt og framtidige investeringer ha blitt kraftig svekket. Som forklaring på det peker han (helt korrekt) på at mange av de store selskapene har lagt seg opp kolossale berg av kontanter og likvide plasseringer – i stedet for å investere. Så avslutter han høyttenkningen sin med en hypotese om at kanskje har kapitalistene mistet den sterke lysten til å øke rikdommen sin, og at de i stedet vil øke sitt eget luksusforbruk.

Snakk om mageplask! Kjære Stanford, hvor er drøftingen av profittratens utvikling? Hvor har du gjort av Marx sin omdiskuterte og viktige lov om profittratens fallende tendens? Forfatteren nevner ikke dette temaet i det hele tatt i boken sin. Han berører riktignok de enkelte bedriftenes profittrate, men den generelle profittraten er borte vekk. Enkelte steder nevnes profittmengden, men den må jo sees i forhold til den investerte kapitalens størrelse for at det skal være mulig å si noe om lønnsomheten – altså profittraten. I virkelighetens verden er det en nær sammenheng mellom utviklingen av profittraten og utviklingen av de produktive investeringene. Fram til ca 1982 falt den generelle profittraten i de viktigste kapitalistiske landene. Så er det helt riktig at den nyliberalistiske offensiven med Thatcher og Reagan stoppet det fallet og fikk profittraten til å stige noe fram til ca 1997. Men dette skyldes i stor grad påvirkning fra den stadig villere finanskarusellen, og det er vanskelig å si hva den «egentlige» profittraten var. Etter 1997 har den sannsynligvis gått noe ned, og i hvert fall er den på kraftig nedtur nå. Michael Roberts behandler dette grundig på sin blogg, f.eks. denne fra juli 2011.

Stanford nevner faktisk selv at pengene gjerne går inn i finansmarkedene hvis investorer kan tjene mer på investeringer i finanspapirer enn på reell næringsvirksomhet med sin langvarige kapitalbinding og tilhørende risiko. Dette er blitt særlig viktig de siste tiårene: Kapitalen øker og øker, men produktive investeringer framtrer i stadig større grad som lite lønnsomme, særlig i forhold til forhåpninger om stigende aksje- og eiendomsmarkeder. Uansett hva man måtte mene om forløp og effekter: Dette er et helt sentralt tema å drøfte i en framstilling av kapitalismens utvikling. Her er det vekk.

Et alternativ må peke ut over kapitalismen

Denne svikten setter også sitt sterke preg på bokens del 5, som omhandler utfordringene og alternativene. Et sentralt poeng for Stanford er dette: Nyliberalistene hadde sitt politikkalternativ klart da situasjonen ble kritisk på tampen av 1970-tallet. Det burde også progressive krefter ha hatt. Derfor må vi nå utvikle alternativ politikk og alternative visjoner, slik at vi er klare til å sette makt bak disse kravene ved neste korsvei. Men med en så overflatisk forståelse av hva det er som driver fram kapitalistenes og regjeringenes beslutninger, og så uklare forestillinger om drivkreftene bak kriseutviklingen, havner Stanford rett og slett opp i ganske perspektivløs politikk à la Keynes.

Punktet «En progressiv agenda, og hvordan vinne fram med den» er det han selv kaller en ønskeliste, med høyere lønn, bedre arbeidsforhold, gi alle en jobb, regulere og stabilisere finansaktiviteter, redusere ulikheten mellom rik og fattig – og mye annet bra. Men blir ikke dette illusjonsmakeri, og blir ikke ønskelisten hans akkurat det: En liste med fromme ønsker? Han skriver riktig nok litt (men lite) om at det er nødvendig å satse på aktivisme og organisering. Men når profittraten er lav, er rommet for en alternativ politikk innenfor kapitalismen lite. Det betyr at det stilles særlig store krav til slagkraftig mobilisering for å kunne oppnå noe. Det burde ha fått større plass i boken.

Klimakrisen, miljøkrisen, krigene som driver millioner på flukt, den fullstendig unødvendige fattigdommen, det manglende framtidshåpet for milliarder av mennesker – dette er utfordringer som krever et perspektiv som også går utover kapitalismen. Stanfords alternativ sammenfaller i stor grad med den såkalte nordiske modellen, før den ble utsatt for nyliberalistisk angrep, som i Norge har kommet vekselvis fra AP og H/FrP. En alternativ politikk som ikke har med seg nødvendigheten av å gå utover kapitalismen, blir ganske flat. Det svinger av bokens første del. Det er ikke så mye sving igjen i den siste delen.

Torstein Dahle

Reconstructing Lenin, er ikke en biografi i vanlig forstand, ikke en kronologisk gjennomgang av hva han gjorde, hva han tenkte og skrev. Men den starter med Lenins oppvekst, og er så organisert i kapitler etter store tema: Russisk kapitalisme og revolusjon, bolsjevisme i teori og praksis, 1. verdenskrig og det nasjonale spørsmålet, staten og revolusjonen, diktatur og demokrati i praksis, verdensrevolusjon, og sosialisme: mulighet eller utopi?

Denne måten å organisere boka på gjør at de som ikke har lest noe om den russiske revolusjonen eller tida rund det forrige århundreskiftet, vil slite litt. Men ting ting faller på plass også kronologisk, etter hvert, med litt tålmodighet.

Åpningskapitlet om Lenins oppvekst gjorde meg litt skeptisk, tonen var i overkant smigrende, men det er en skildring av en tid for ikke så lenge siden, og allikevel veldig annerledes. Jeg var på jakt etter en kritisk vurdering for å se om det er å lære noe av erfaringene med den første skikkelige, sosialistiske revolusjonen. Men skepsismen gikk fort over. Det er en god bok. Den fikk fjorårets Deutscher Memorial-Prize.

Hensikten med å lese historie for sosialister kan ikke være å finne oppskrifter fra fortida, men å se om det er noe i måten å andre tenkte på og gjorde som kan inspirere til tenkning og praksis idag og framover. Boka var også en anledning til å se kritisk på egne, tidligere standpunkter, som eks-ml-er men marxist.

Det russiske tsardømmet som endte i revolusjonen i 1905, var blant de mest grusomme, landet blant de mest fattige, produksjonsmåten blant de mest tilbakeliggende og analfabetismen ekstrem. Det var jødeforfølgelser og sult, mens tsarfamilien med dens hoff levde i ekstrem luksus.

Hvordan var det mulig å tenke seg en sosialistisk revolusjon i dette landet? Opprør ja, i første omgang borgerlig demokratisk revolusjon der en stadig større arbeiderklasse skulle vokse fram og skoleres i kamp av bolsjevikene. Men tanken om at det skulle bli en verdensrevolusjon (mest Europa) gjorde det lettere å tenke seg et rødt Russland, for Lenin. Nå ble det ikke en gang revolusjon i Tyskland, som han håpet og satset på, men den andre verdenskrigen endte med at sovjetene – dvs mest bolsjevikene – fikk/tok makta. Vestmaktene intervenerte militært og det var borgerkrig fra 1917 til 1919. Befolkninga i de store byene holdt på å sulte ihjel, og krigskommunisme ble innført med rekvirering av korn fra bøndene sånn at for eksempel hovedstaden St. Petersburg ikke skulle miste halve befolkninga pga mangelen på mat.

Det er vanskelig å gå inn og dømme disse udemokratiske metodene, under en borgerkrig med støtte fra Vestens imperialistmakter. Vilkåra var dårlige og kunnskapen var lav i befolkninga, bare hver fjerde arbeider kunne lese. Folk sulta ihjel. Det var unntakstilstand.

Lenins taktikk – for det var mye Lenin, og det var mye for eller imot han – var å forsvare den russiske/sovjetiske staten ved å gi borgerskapet tilbake makt, NEP-perioden. Det var en overgangsperiode i overgangsperioden, altså ett skritt tilbake i kampen for det klasseløse samfunnet, men under en form for statlig kontroll. Krausz verken skjønnmaler eller bortforklarer, ei heller påstår han at Lenins taktikk var den eneste av mulige.

Den røde tråden, og det virkelige prinsippet til Lenin, var revolusjon. Kapitalismens vareøkonomi bygd på profitt skulle erstatte produksjon for å tilfredsstille behov. Rundt dette hovedståstedet var Lenin en pragmatiker, jfr. NEP.

Det filosofiske ståstedet til Lenin var historisk materialisme, at det er virkeligheten, samfunnet, produksjonen, organiseringa og klassekampen som reproduseres i rådende tanker. «De herskende tanker er de herskendes tanker.» Derfor, mente Lenin, produserte ikke fagforeningskampen erfaringer og tanker som gjorde arbeiderklassen revolusjonær, «bare» radikal. Dagskampen og fagforeningskampen ga nyttige kamperfaringer – og var ikke minst viktig for å forbedre velferd og levekår – men det ble ikke noen revolusjon ut av det. Lenin kalte dette «økonomisme», i dag er det enkelte som bruker begrepet «arbeiderisme», og Lenin skriver om det i Hva må gjøres?.

Jeg tror Lenins forståelse av hvor tankene kommer fra, har mye for seg. Hans konklusjon var at det var Partiet som skulle tilføre en vitenskapelig teori om revolusjon utenfra. Men siden Lenin var en pragmatiker, er det vanskelig å lese hans teori om partiet som en oppskrift på et sosialistisk /kommunistisk parti.

Boka til Krausz mener ikke noe om partiteori generelt, ei heller om Lenins svar var det eneste riktige eller mulige den gang. For egen del er det på spørsmålet om partiteori jeg har skiftet mest standpunkt i forhold til Lenin. AKPs overdrevne sikkerhetspolitikk og bruk av Hva må gjøres? for å rettferdiggjøre partiets særegne rolle på utsida, var dogmatisk. Lenin ville nok ikke tenkt sånn i dag, pragmatikeren.

Det spennende med Lenin er at han løfter de store spørsmålene, selv når kampene pågår som verst. Han trengte «oversikts-kart» for å gå ned i det som skulle gjøres i det aktuelle og i det «små». Disse «kartene» ble bøker og artikler, enorme mengder. Det viser seg at bokreolen med Lenins samlede ikke en gang var alt. Nyere dokumenter er funnet som Krausz dokumenterer at er sensurert av Stalin, i hans partikamp og terror.

Mye er sikkert interessant for historikere og samfunnsforskere av ulike politiske farger, men Staten og revolusjonen og Imperialismen, kapitalismens høyeste stadium må jeg lese nok en gang, for å se om det er noe til nytte i klassekampen i Norge og mot Norge som imperialiststat. Jeg holder fortsatt på at kapitalismen som samfunnssystem må forandres grunnleggende for å oppheve utbytting og undertrykking i stor skala.

Erik Ness

Matsuverenitet er et mål og et konsept som bonde-, miljø- og utviklingsorganisasjoner over hele verden fremmer og slåss for. Det er 20 år siden den internasjonale småbonde-bevegelsen la Via Campesina brakte matsuverenitet inn på den globale politiske arenaen – under verdens mattoppmøte i Roma i 1996. Det passer derfor bra å markere jubileet med en omtale av denne boka.

Dette er ei ganske kort bok, men klarer likevel å gi både en oversikt over hva matsuverenitet er, en gjennomgang og analyse av historie og dagens situasjon i ulike verdensdeler ut fra et marxistisk perspektiv.

De ti forfatterne presenterer både mye fakta og interessante analyser. Aller best fant jeg kapittelet om Latin-Amerika skrevet av João Pedro Stedile, en de mest sentrale personene i De jordløses bevegelse i Brasil – MST. Mesteparten av det Stedile skriver, er gyldig for alle deler av verden. Han streker opp på en glitrende måte de viktigste utfordringene og et nytt program for småskala landbruk. Dette kapittelet bør bli studie- og diskusjonsmateriale for bondebevegelser og andre organisasjoner som arbeider for bærekraftig matproduksjon og fattigdomsbekjempelse, – uansett hvor i verden de holder til. Det er vel verdt å kjøpe boka bare for å lese de 20 sidene Stedile har skrevet!

Den kjente egyptiske økonomen Samir Amin har skrevet åpningskapittelet i boka om det teoretiske rammeverket for matsuverenitet. Han legger fram gode og interessante analyser, og konkluderer med at det ikke er noe alternativ til matsuverenitet – om det skal produseres nok og sunn mat til verdens befolkning på bærekraftige måter. Amin skriver at USA og Europa har forstått viktigheten av matsuverenitet og har med stort hell lagt matsuverenitet til grunn for sin økonomiske politikk, men det er en sjokkerende og grov forvrengning av hva matsuverenitet innebærer. Det Amin sikter til, er at USA og de fleste landene i Europa har støttet og beskyttet egen matproduksjon, og at bøndene har sikre eier- og bruksrettigheter til jorda. Det er vel og bra, men matsuverenitet innebærer mer enn det. Eksport av sterkt subsidierte varer fra USA og en del europeiske land ødelegger lokale markeder for fattige bønder i utviklingsland. Det har ingenting med matsuverenitet å gjøre. De fleste organisasjonene som kjemper for matsuverenitet, vil også si at matsuverenitet innebærer at matproduksjonen må være bærekraftig slik at også framtidige generasjoner kan ha den samme tilgangen til naturressurser for matproduksjon. Dessverre er det mye av landbruksproduksjonen i USA og Europa som ikke er bærekraftig.

Boka er skrevet fra et marxistisk ståsted, og flere av forfatterne tar opp at marxister og venstresida i politikken har hatt et blandet forhold til bønder og deres rolle i historia. Kollektiviseringen i Sovjetunionen som på mange måter skulle gjøre bøndene til arbeidere, får ingen støtte i boka. Erfaringene fra Folkekommunene i Kina er annerledes fordi bøndene i all hovedsak fikk beholde bruksrett til jord de dyrket. Det ville vært interessant å få mer informasjon og analyser av bøndenes situasjon under kulturrevolusjonen og situasjonen nå. Men enda viktigere er det å få mer analyse og diskusjon om hvordan småbondebevegelsen og kampen for matsuverenitet kan forenes med kampene til fagbevegelser og andre sosiale bevegelser.

En av styrkene til denne boka, er at den tar for seg de forskjellige formene for bruks- og eiendomsrettigheten til jord, og flere av forfatterne setter matsuverenitet inn i både en historisk og geografisk kontekst. Jeg skulle likevel ønske at en hadde gått djupere inn i hvordan småbønder kan være en av hoveddrivkreftene for å skape en bærekraftig og rettferdig verden. De utgjør verdens største yrkesgruppe. Rundt 40 prosent av alle «økonomisk aktive» i verden, er småbønder.

Boka har en omfattende liste med referanser til andre bøker og rapporter. Det er imidlertid overraskende at flere helt sentrale rapporter og bøker ikke er på lista. La meg bare nevne to: Nyéléni 2007, Forum for Food Sovereignty, og Jan Douwe van der Ploeg, The New Peasantries. Jeg synes også redaktørene av boka burde fått flere av forfatterne til å oppdatere fakta. Tall for eksportandelen av landbruksproduksjonen i SADC-landene er f.eks. fra 1995–2006. Det skrives at antall mennesker som sulter i verden øker, men antallet har gått ned siden 2009. Det henvises også til at de fleste bondeorganisasjonene i Europa et medlem av International Federation of Agricultural Producers (IFAP), men organisasjonen ble nedlagt i 2010. La imidlertid ikke dette stoppe deg fra å lese boka! Den inneholder mye viktig og interessant stoff.

Aksel Nærstad

Susan George er en av vår tids fremste folke-opplysere (ordet er ukjent for Microsofts staveprogram), og den USA-franske samfunnsviteren og aktivisten – som er godt over 80 år – har heldigvis ikke lagt inn årene. Helt sida hun i 1974 blei slått av de mektige storselskapenes nøkkelrolle under verdens mattoppmøte i Roma (1974), har hun bidratt med en strøm av foredrag, artikler og bøker om kapitalmakt, gjeldskrise, Verdensbanken og EUs nyliberalisme. Den siste i rekka av publikasjoner, Shadow sovereigns, er en veldokumentert og velskrevet gjennomgang av de transnasjonale storselskapenes makt, med særlig vekt på deres rolle i utforminga av såkalte frihandels- og investeringsavtaler. Mer enn deres direkte økonomiske makt over produksjonen, er det altså deres lobbyvirksomhet overfor nasjonale myndigheter, EU og FN, som denne gang står i sentrum. Det er med andre ord tale om det hun kaller deres despotiske angrep mot demokratiet, godt hjulpet av lydige politikere.

Shadow sovereigns gir et vell av eksempler på hvordan lobbyistene er organisert, hvordan de arbeider, og hvordan de gjerne opptrer kamuflert som tenketanker, institutter eller «ekspertkomiteer». Noen ganger er samrøret enda mer direkte, slik som når Goldman Sachs leverer de øverste rådgivere og embetsmenn i USA. Sammenliknet med gigantene i bransjen er selv Civita en liten mygg. Ikke minst gjelder dette innenfor klimafornekting, energiproduksjon, legemiddelindustri, IKT og jordbruk. Et av de mest aktuelle kapitlene handler om TTIP (Transatlantic Trade and Investment Partnership), der det grundig blir vist hvordan Transatlantic Business Council (tidligere Transatlantic Business Dialogue-TABD, European Roundtable of Industrialists (som lå bak Lisboa-strategien) og US Chamber of Commerce systematisk har arbeidet gjennom mer enn tjue år for å få i gang de forhandlingene som offisielt startet i 2013.

Søksmålsindustriens våte drøm

Mens det utad ser ut som om de ny av-talene er et initiativ som kommer fra regjeringer og politikere, som i høytidelige stunder skal tale på velgernes vegne, blir det dokumentert hvordan dagsordenen er satt av de aller mektigste aktørene med aksjonærinteressene i høysetet. Det burde derfor ikke overraske at godt over 90 % av de møtene som forhandlerne hadde i 2013, var med organisasjoner og storselskaper som vil avskaffe alle reguleringer og svekke velferdstjenester i offentlig regi. En «harmonisering» av regelverket vil ikke minst gi superprofitter for farmasøytisk industri (Big Pharma), som i europeiske land er underlagt noe mer kontroll enn i USA. For ikke å snakke om hvor store gevinster selskaper kan sikre seg med ytterlige vern om patentrettigheter, mindre vekt på miljøhensyn og barrierer mot å innføre skatt på finanstransaksjoner. George viser hvordan sporene fra det nord-amerikanske NAFTA skremmer, der Walmart – med billig produksjon i Kina – slo beina under nær 30 000 meksikanske småbedrifter.

Et gjennomgående tema i boka er hvordan tvistedomstoler er selskapers og businessjuristers våte drøm, ettersom politiske beslutninger gjøres om til advokatmat og beslutninger i regi av dommere som kommer fra det nyliberalistiske toppsjiktet. Blant eksemplene er hvordan Ecuador blei dømt til å betale Occidental Petroleum 14 milliarder kroner for å ha vernet et øko-logisk sårbart område. Det er ikke rart at den voksende søksmålsindustrien gnir seg i hendene.

Propagandistisk motoffensiv

Et annet viktig tema er hvordan USA/EU i fellesskap har gitt klarsignal til en gigantisk kampanje for å tåkelegge hva forhandlingene kommer fra, samtidig som spinn-doktorerer fabrikkerer talloppgaver om de strålende gevinstene som vil komme alle til del. Denne motoffensiven skyldes ikke minst at det er en voksende folkeopinion som er i ferd med å reise seg, slik vi ser i vårt eget land, der proargumentene strømmer ut fra den blåblå regjeringa og ledende talspersoner for Arbeiderpartiet. Susan Georges bok kan hjelpe oss til å forstå hvor propagandaen kommer fra, og hvilke interesser den tjener.

Shadow sovereigns handler om mye mer enn TTIP. For mange vil det være mye nytt å hente i kapitler om hvordan storselskaper har erobret FN – og flere av underorgani-sasjonene og de globale toppmøtene – gjennom UN Global Compact. Her finner vi bl.a. selskaper som Coca Cola, Nestlé, BP, Exxon, Statoil, Monsanto og andre selskaper som ikler seg FN-flagget og opptrer som internasjonale velgjørere. George viderefører også sine analyser av det som kalles Davos-klassen, det vil si den globale makteliten som setter hverandre stevne i World Economic Forum. Her får vi bl.a. presentert hovedinnholdet i deres programmer for å utforme den økonomiske og politiske verdensordningen i sitt bilde, bl.a. sammenfatta i strategien Global Redesign Initiative. Det er ikke minst interessant med tanke på at den norske utenriksministeren kommer herfra, og at han byttet denne posten med sin sosialdemokratiske forgjenger i statsrådsstolen, Espen Barth Eide. Det er som når Paul Chaffey går av som direktør for en av NHOs organisasjoner (Abelia) for å bli høyrestatssekretær, og blir erstattet av arbeiderpartipolitikeren Håkon Haugli. Meget interessant er også gjennomgangen av Bill Gates og hans stiftelse, som i flere sammen-henger er heiet fram av skiftende norske regjeringer, med Erik Solheim og Jens Stoltenberg som støttespillere. (Gates betaler også Civita for å finne ut hvordan norsk utviklingspolitikk skal legges om.) Gates er også en av hovedaktørene bak en eksport- og markedsorientert afrikansk «landbruksrevolusjon» med GMO og kjemisk gjødsel, med Monsanto og Yara med på laget. Også i disse kapitlene forener George en lett penn med sans for pedagogiske eksempler, slik at hun fortjener et stort publikum.

I «gamle dager» ble Susan Georges bøker oversatt til norsk, bl.a. av Pax og Cappelen Damm, men det ser det ut til å være slutt med. Da er det godt at vi har Manifest Forlag, som har gitt ut TTIP og TISA på 1–2–3, med Lars Gunnesdal som hovedforfatter. Heftet bygger på to utredninger fra Manifest Tankesmie, og formidler her hovedinnholdet i en kortfattet, lett tilgjengelig og rikt illustrert form. Et stort pluss er at utgiverne legger stor vekt på folkelig motstand, ikke minst gjennom opplysende samtaler med representanter for fagbevegelsen. De som går litt vill i nye forkortinger, og søker en grei måte å sammenfatte argumenter på, har her et hendig instrument.

Tore Linné Eriksen

I de siste årene har det vært en eksplosjon i tegnede biografier. Det finnes for eksempel tegneseriebøker om både Che Guevara og Malcolm X, og opptil flere om Karl Marx. Red Rosa skiller seg fra disse gjennom den vekten som skaperen Kate Evans’ legger på at alt skal være historisk korrekt. Mange av tegneseriens tekstavsnitt og replikker er faktiske sitater – om enn i et modernisert språk – hentet fra skriftlige kilder. Boka er også utstyrt med et omfattende noteapparat med kilder. Det er et bra utgangspunkt for en skildring av et så omfangsrikt og dramatisk liv som Rosa Luxemburg sitt, slik at det både er en spennende historie om en modig damas plass i den revolusjonære bevegelsens ungdom og en samtidig en studiesirkel.

Historien begynner med Rosa Luxemburgs fødsel i den daværende russiske satellittstaten Polen i 1871. Evans introduserer en trassig liten jente full av opprørsgnist og virketrang. Allerede som ung opplever hun motgang fra sine omgivelser, og blir diskriminert både fordi hun er jente og fordi hun er jøde. Likevel blir det raskt tydelig at Rosa er et intellektuelt talent av de sjeldne. Ønsket om å studere gjør at hun flytter til Sveits i 1889, for å gå på Universitetet i Zürich, det eneste på hennes tid som tillot kvinnelige studenter. Her studerer hun filosofi, politikk, historie og økonomi, og blir enda sterkere i sin sosialistiske overbevisning.

Forut for sin tid

Jeg skal innrømme at jeg ikke hadde lest mye av Rosa Luxemburg fra før av. Derfor var det interessant å bli bedre kjent med hennes politiske teorier. Et av hennes mest iøynefallende trekk er hvordan hun på så mange områder er forut for sin tid. Evans vier mye plass til å forklare Luxemburgs politiske arbeider, hennes videreutvikling av Marx’ teori om kapitalakkumulasjon (som Lenin åpenbart har stjælt mye fra) og hennes syn på kapitalismen. Jeg skulle gjerne lest mer om debatten mellom Luxemburg og Bernstein, og Luxemburgs kritikk av revisjonismen. Disse er gitt forholdsvis liten plass i boka.

Evans legger også vekt på hvordan Luxemburg forutser den økonomiske globaliseringen og det militærindustrielle komplekset lenge før disse i det hele tatt eksisterer som begreper. I de delene som fungerer som teoretiske utgreinger, kunne Evans riktignok med fordel utnyttet tegneseriemediet bedre, og brukt flere visuelle virkemidler i stedet for tekst.

Demokratisk revolusjonær

Forholdet mellom revolusjonære og reformister, mellom sosialdemokratiet og kommunismen er et sentralt tema gjennom hele historien, og blir enda viktigere etter at Luxemburg flytter til Tyskland i 1898. Hun er og blir en standhaftig revolusjonær og mener revolusjon er en forutsetning for å frigjøre arbeiderklassen og alle samfunnets minoriteter. Hun blir gang på gang skuffet over partikollegene i det tyske sosialdemokratiske partiet (SPD) som hun oppfatter at begår stadig knefall for makta og opptrer for defensivt. Det definitive sviket kommer når SPD i den tyske riksdagen i 1914 gir sin tilslutning til Keiser Wilhelms krigsplaner.

På den annen side er Luxemburg tidlig ute med å kritisere bolsjevikene for deres anti-demokratiske feil og mangler, som ettpartisystemet og manglende pressefrihet: «Frihet for tilhengerne at det ene partiet er ikke frihet i det hele tatt. Frihet er alltid og nødvendigvis frihet for de annerledestenkende». Denne kritiske tradisjonen har heldigvis styrket seg siden Luxemburgs tid og blitt dominerende på den revolusjonære venstresiden av i dag.

Det er motsigelsen mellom sosialdemokratiet og kommunismen som blir Luxemburgs skjebne. Etter at krigsmotstanden i SPD vokser og partiet splittes, stifter Luxemburg sammen med blant andre Karl Liebknecht Spartakusforbundet, som i 1918 blir til det tyske kommunistpartiet. Under Spartakusopprøret året etter må Luxemburg være vitne til at SPD ved president Friedrich Ebert sender frikorpsmilitsen på de streikende arbeiderne og knuser opprøret med brutal maktbruk. Frikorpset arresterer Luxemburg, Liebknecht og andre opprørere. Luxemburg blir skutt og liket kastet i en av Berlins kanaler.

Ikke stor kunst

Selv om boka til tider framstår som en tegnet studiesirkel, er det også rom for personlig drama og romantikk. Det er lett å skimte Evans sympati for Luxemburg når hun beskriver hvordan forholdet til Leo Jogiches surner og han truer med å drepe henne. Historien er også krydret med små sjarmerende øyeblikkskildringer som når Rosa triumferende viser fram den siste oppfinnelsen fra Paris, bh-en, og erklærer at kvinnene er frigjort fra de trange korsettene. Dette er med på å understreke at boka faktisk er en biografi, selv om den er tegnet.

Evans’ strek er forholdsvis enkel og ikke veldig imponerende. Dette er ikke stor tegneseriekunst. Men som et grep for å gjøre Luxemburgs livshistorie og viktigste politiske bidrag mer tilgjengelig, fungerer det ypperlig. Boka er absolutt leseverdig, og den tar deg ikke mer enn en kveld å pløye gjennom. Kate Evans har laget en spennende, lærerik og annerledes biografi om en usannsynlig driftig og modig dame som i løpet av sitt korte liv ofte befant seg i sentrum av historiens gang.

Linn-Elise Øhn Mehlen

Man forventer en treffende tittel fra en bok skrevet med det mål for øye å lære bort språklig påvirkning og virkningsfull kommunikasjon. Ord er makt er slikt sett en beskrivende tittel på en bok som ser på det en spinndoktor driver på med. Med røtter i forskningsgrener som lingvistikk viser den med eksempler hva slags kommunikasjon som fungerer og hvorfor den gjør det. For de som kjenner den danske tv-serien «Borgen» og karakteren Kasper Juul, er boka på mange måter et blikk inn i hodet på hvordan en spinndoktor, eller kommunikasjonsrådgiver om man vil, resonnerer og produserer virkningsfulle budskap. Serien er fiksjon, men yrket – og dermed denne boka – griper direkte inn i dagens politiske virkelighet.

Ord er makt gir leserne et verktøy for å forstå hvordan retorikk og kommunikasjon fungerer. I beste forstand er dette redskaper for å skape engasjement, snakke forståelig og få frem budskapet så klart at det ikke drukner i mengden. I seg selv er dette selvsagt ikke etisk betenkelig i et samfunn som må kommunisere tydeligere hva det vil, på kortere tid. Men den samme boka forteller oss også om hvordan enkelte har lykkes ved å spre løgn og skjule sannheten bak tilslørende honnørord.

Dette er boka for den overgjennomsnittlige politikk- eller kommunikasjonsinteresserte nordmannen, med to sosialdemokrater som forfattere. Den er ikke vanskelig, men temaet er spisset og krever en fot inne i politikken og språkbrukens historie før den virkelig gir fra seg sitt fulle potensial. Selv om det finnes utenlandske bøker som går grundigere til verks, er denne bokas fortrinn at forfatterne har lykkes med å presentere norske og svenske eksempler, slik at den målgruppen de har i tankene kan høste er betydelig læringsutbytte.

Metaforkapittelet og «hvordan har høyrepartiene lykkes» er svært gode kapitler. For den politisk engasjerte føles det nærmest som en thriller å lese, og vi får opp pulsen i jakten etter å få vite hva slags uhumskheter Erna Solberg og hennes likesinnede har brukt. Når svaret kommer er det som en lyspære blir tent – hvorfor så jeg ikke det – da.

Det er ikke tilfeldig at statsministeren konsekvent bruker et uttrykk som «Mennesker, ikke milliarder». De måtte kvitte seg med stempelet Jern-Erna og kalkulatorpartiet Høyre. Det er heller ikke tilfeldig at Høyre snakker «konsekvent om vår egen politikk» i et forsøk på å fremstå som for gode til skittkasting, eller bruker «robust» slik at det nærmest er blitt en klisjé. Dette er resultater av den samme ideen om strategiske kommunikasjon som boka forklarer oss så godt. Eller med et sitat fra Ketil Solvik Olsen:

Vi legger ikke om politikken, vi legger om retorikken.

Så hva er så konsekvensene av at høyresiden ikke endrer politikken, bare kommunikasjonen? Harsvik har i det siste kapittelet, «Det arbeiderbevegelsen må gjøre», skrevet noen oppmaninger og konkludert. Høyresiden har lykkes overraskende godt med å «pålegge» sine støttespillere språkordrer. Men pga. den anti-autoritære ryggmargsrefleksen på venstresiden peker han på at arbeidet med et felles språk for et parti er utfordrende. Forfatternes løsning er et lite stykke egenreklame: Ved å lese boka vil du forstå hvorfor det er viktig å snakke som en samlet enhet, dvs. under en og samme språkparaply. Det argumenteres for at boka må leses av venstresiden for å kunne kommuniserer strategisk og å forstå verdien av strategisk kommunikasjon. En bevegelse som taler med flere tunger, og attpåtil utydelig, er dømt til å mislykkes. (Dette bør selvsagt leses nøye av Jonas Gahr Støre!).

Debatten og ikke minst kritikken rundt denne type kommunikasjon har pågått i mange former. Kritikken av pr-byråer og evnen til å kjøpe seg kommunikasjonskompetanse er en av dem. En god refleks blant alle sosialister bør være at hvis en kapitalist kjøper seg dette, er det for å tjene penger. Da bør vi, og må vi, ta det alvorlig at høyresiden og dens interessegrupper allerede har brukt milliarder på slike språk- og markedsføringstjenester som boka analyserer. Ved å gi en rekke konkrete – og høyst avslørende – eksempler på hvilke kommunikasjonsstrategiske grep høyresiden har tatt for å vinne makt, gir denne boka oss et våpen som må brukes for å ta igjen. Hvis ikke, for å bruke en metafor, vil høyresiden kjøre fra oss i en Ferrari mens vi fortsatt sverger til hest og kjerre på politikkens motorvei. Politisk påvirkning er nemlig et fag som utvikler seg fort, og høyresiden har allerede et øre som fanger opp hva som rører seg. Angrepene kommer til å komme. Spørsmålet er om vi er forberedt. Et fersk eksempel på at det kan nytte, er hvordan det etter alt å dømme har lykkes venstresiden å omdefinere KrFs ventetid til skammedagen i forbindelse med partiets siste abortforslag om obligatorisk «refleksjonstid»

Det pågår en strid, der ord er våpen. Striden handler om hvem som får sette agendaen, definere samfunnsproblemene og hva politikerne kan gjøre med dem. Den som får bestemme hva den offentlige debatten skal handle om, og på hvilke vilkår, har et stort overtak. Ord er makt i politikken.

Dette sitatet kan på mange måter tjene til å oppsummere boka. Den som allerede har et hjerte for politisk kommunikasjon, kommer både til å lære noe nytt og få et nytt og oppdatert syn på det man allerede (trodde) man visste.

Den nærmeste boka å sammenligne med må være Tarjei Skirbekks Hvordan vinne valg. Den respektable kommunikator bør lese begge. De dekker hverandre bare flyktig, men Ord er makt lykkes bedre med å formidle kjernepunktene. Dessuten er den skrevet slik at kunnskapen fester seg betydelig bedre, og slik sett er den verdt både pengene og den tiden det tar å lese 274 sider. Og skulle den stimulere til å gå dypere ned i temaer som «den politiske hjerne» og bruk (og misbruk) av metaforer, kan det vises til bøker av bl.a. George Lakoff, Drew Westen og Frank Luntz. De er alle språkguruer som forfatterne av «Ord er makt» har hentet innsikt og eksempler fra, og de gir oss kilder vi kan øse ytterligere fra.

Trym Solhaug Vassvik

Aleksandra Mikhajlovna Kollontaj var verdas fyrste kvinnelege diplomat. Starten på hennar diplomatikarriere var i Noreg. No er dagboknotata hennar blitt utgjevne på norsk. I tida mellom 1922 og fram til 1945 var ho sovjetisk diplomat i Noreg, Mexico og Sverige. I denne perioden oppheldt ho seg i Noreg 1922–26 og 1927–1930. Tidlegare, i 1915–1917, hadde Kollontaj også hatt opphald i Noreg. Ho kjende altså godt til norsk arbeidarrørsle og det norske samfunnet før ho vart utnemnd til den sovjetiske handelsdelegasjonen i Noreg.

Då den norske staten godkjende sovjetregjeringa i 1924, vart ho leiande diplomat.

Dette er ei spanande bok!

I nesten heile epoken ho var diplomat, skreiv Kollontaj dagbøker. Desse dagbøkene finst ikkje i dag, eller rettare sagt: Vi veit ikkje kvar dei eventuelt er. Men Kollontaj overleverte ein registert tekst til det som tidlegare heitte Marx-Engels-Lenin-instituttet i Moskva som i dag er det «Russiske arkivet for sosial og politisk historie». Dagbøkene er tidlegare utgjevne på tysk, men i den utgjevinga er det mest frå tida i Sverige og Mexico. No er altså utgjevinga av dagbøkene frå tida i Noreg her, og notata i arkivet i Moskva er direkte omsett.

Sidan manuset er redigert i ettertid, kan ein stille kritiske spørsmål til kor haldbart manuset er som historisk kjelde. Kollontaj har tilført fleire avsnitt i ettertid, tankar og meiningar. Dette er ikkje eit uvanleg problem ein har når ein arbeider med historisk materiale. Det er svært sjeldan at vi kan garantere at det som står i dokumentet, er «sant». Likevel må ein prøve å spore etter proveniensen til dokumentet – i kva for kontekst vart dokumentet skapt i – og tolke det med dei opplysningane vi har.

Etter mi meining har redaksjonen her utvist kjeldekritikk til gangs. Det kan vi sjå gjennom det svært omfattande noteapparatet. Medlemmene i redaksjonen kan norsk og sovjetisk historie i mellomkrigstida ut og inn. Lurer ein på noko når ein les, så er det nesten garantert at det finst ei note for det. Eller motsett: Om du ikkje lurte på om det var 16. oktober 1922 at Kollontaj kom til Noreg, så kan notane fortelje deg at det var truleg 14. eller 15. oktober. Boka har også flotte fotografi av Aleksandra Kollontaj og eit personregister.

Ja, for sjølv om tittelen og innleiingskapittelet er noko tørt og ganske sakleg, så vert det avfyrt frå side 86. Krutet er det Aleksandra Kollontaj som står for, og eg let meg rive med av denne boka. Heldigvis er det dagboknotata som er størsteparten av boka! Men på sett og vis er det naudsynt å lese boka med denne leserettleiinga som forordet og innleiingskapitlet gjev – utan det manglar lesaren eit apparat for fortolkinga av dagbøkene.

Eit anna Noreg

Dette er historia om eit anna Noreg enn det vi kjenner i dag. Der dei fremste i eksportnæringa er sildesalslag som vil sikre seg marknadstilgang til den nye sovjet-russiske marknaden og der Sovjetunionen tilbyr russisk rug. Sild og fisk var viktig for Noreg, og Kollontajs strategi var å få sovjetrussiske styresmakter til å kjøpe norsk sild mot at norske styresmakter gav visse politiske innrømmingar. Anerkjenninga av sovjetregjeringa var fyrste steg. Men det var mykje frustrasjon for diplomaten Kollontaj der ho balanserer mellom innpåslitne sildeseljarar og treige telegram frå Moskva. Ho skriv oppgitt i dagboka: «Hvor lenge må jeg ennå holde på her med sildehandel og være løsrevet fra vårt partis skapende, levende arbeid og fra vår sosialistiske republikk?» (s. 213) Det er openbart at handelspolitikk kan ta på.

Også at Noreg vann fram med herredømmet over Svalbard gjennom Svalbard-traktaten, er mykje Kollontajs diplomtiske verk. Kollontaj forstod at norsk kontroll over Svalbard var eit viktig spørsmål i den norske ålmenta på tvers av partigrenser.

Det er glimt av norsk arbeidarrørslehistorie i dagbøkene. Kollontaj involverte seg ikkje direkte i arbeidarrørsla i den tida ho var diplomat. Sjølvsagt var ho svært oppteken av å forhindre splittinga av Arbeidarpartiet i 1923 og ho involverer seg kjenslemessig, men som diplomat kan ho ikkje blande seg direkte inn: «Alle mine tanker, alle bekymringer, hele jeg, er konsentrert om èn ting: Hvordan unngå en splittelse på Arbeiderpartiets kongress?» (s. 288) Ho prøver snakke Olav Scheflo og Arvid G. Hansen til fornuft, men utan hell.

Kollontaj lever fjernt frå husmorkvardagen som dei fleste kvinnelege medlemmer i DNA og NKP levde i mellomkrigstida. Ho omgås sjølvsagt NKP-toppar som Adam Egede-Nissen og Olav Scheflo, men ho er også på besøk hos Vigeland og hos Nansen.

I tida før Kollontaj vart diplomat, var ho derimot meir involvert i norsk arbeidarrørsle. I følgje ho sjølv var det ho som innførte 8. mars som internasjonale kvinnedag i Noreg i 1915. Kollontaj var ein kjent person allereie før ho kom til Noreg, og ho var ein leiande person i internasjonal arbeidarrørsle. Dei viktigaste norske kontaktane knyta ho i ungdomsrørsla, og ho fekk fleire langvarige vennskap med personar i norsk arbeidarrørsla, som til dømes Rachel Grepp i Arbeidarpartiet. Ole Martin Rønning (som også har æra for det omfattande notearbeidet i boka) forklarer at Kollontaj gav Rachel Grepp ansvaret for å ta vare på det av hennar private arkiv som fanst i Noreg etter at ho var ferdig med diplomatgjerninga. Kollontaj sine manus måtte for all del ikkje sendast til Stalins Sovjetunionen, og det var AP som fekk oppgåva, ikkje det sovjetiserte NKP.

Kollontaj stod for sine eigne meiningar og let seg ikkje kue av Stalins instrukser. Det er også dagbøkene eit bevis på.

Eva Marie Mathisen

Svein Lund har utgitt bind 2 i en planlagt serie på 4 bøker om ulike sider ved norsk gruvedrift. Bind 1 kom i juni 2015 og har undertittel Omstridde gruver.

Det er også oppretta en nettversjon, på http://gruve.info. Her vil du i tillegg til innholdet i bøkene finne ein del tilleggsmateriale og bilder som ikke får plass i bøkene.

Bind 3 om utvalgte gruver gjennom tidene skal komme i løpet av 2016 og bind 4 om Noreg og verda i 2017.

I bind 1 går forfatteren gjennom historia til fem ulike forekomster/gruver med til dels unikt billedmateriale særlig knytta til Biedjovagge/Guovdageaidnu som er forfatterens bosted i Norge.

Forfatteren har vært opptatt av utviklinga av norsk gruvedrift og konsekvensene for natur, folk, fiske og samiske rettigheter og reindrift i en årrekke. Dels som en politisk aktivist hele sitt liv, og som en del av det som aktiv i Naturvernforbundet i Finnmark. Samtidig er boka ikke polemisk, men lavmælt, konkret og grundig i sine beskrivelser. Kunnskapsmessig er boka vanskelig å forbigå for faglige og politiske miljøer.

Boka er i høyeste grad aktuell når den beskriver gruvedrifta i og rundt Biedjovaggi/Guovdageaidnu, Kvalsund/Repparfjord, Sør-Varanger/Bjørnevatn og sammenlikner deponiutfordringene for Titania i Jøssingfjorden/Dyngadypet med Engebøfjellet/Førdefjorden.

Forfatteren ramser ikke bare opp fakta. Tvert om får vi presentert en levende historiefortelling om gruvene, de ulike forsøkene på gruvedrift og hvilke aktører som har vært på banen. Foruten en god faglig ballast knyttet til gruveproblematikk blir leseren en oppdatert på viktige historiske og politiske hendelser.

Mellom utgivelsene av bok 1 som kom i juni 2015 og bok 2 som kom nylig, har nyhetsbildet vært preget av to store gruvekonkurser i Norden.

Konkursen til Northland Industrier i Pajala i Nord-Sverige med rundt 14 milliarder i gjeld og konkursen til gruveselskapet som drev i Sør-Varanger med rundt 3,5 milliarder og endte med i minus, er blant de største konkursene noensinne i sine respektive land.

Begge konkursene har bidratt til at media er blitt litt realitetsorientert når det gjelder hvor lukrativ gruvedrift er eller kan være. Lokale politikere og sentrale myndigheter har ennå en vei å gå før de lander på en plattform som ivaretar landets, lokalsamfunnenes, berørte personer og næringer sine interesser.

Arne O. Holm beskriver sitt syn på Sydvaranger-konkursen (25.11.2015 i High North News): http://www.highnorthnews.com/kommentar-ned-med-tronen-alteret-pengeveldet/ Noen utdrag herfra:

• Den egentlige historien om Sydvaranger Gruve AS handler om hvordan et internasjonalt selskap, børsnotert i Australia, ganske nådeløst har tømt dagbruddet i Bjørnevatn for all tilgjengelig malm.

• I High North News har vi avslørt hvordan selskapet nærmest konsekvent har unnlatt å bryte gråberg, og i stedet har ranet til seg de siste restene av malm som ligger i dagen. Eller som det i litt mer diplomatisk språkdrakt heter i en rapport fra Direktoratet for Mineralforvaltning som vi refererte fra i HNN forleden:

De grunnleggende forutsetningene for driftsplanen fra 2010 er ikke fulgt.

Stort etterslep av gråbergsbrytning, spesielt i nordøstdelen av Bjørnevatnsbruddet.

Underkutting av foten til Storsleppa, som resulterte i utglidning, og fastlåsing av betydelige malmkvanta for flere år framover. 

Videre:

For når Direktoratet for Mineralforvaltning i det hele tatt har en mening om hvordan private eiere driver sin gruve, så skyldes det det enkle, men viktige faktum at malmen i Sydvaranger er statens eiendom.

Jernet, som etter hvert ligger under et nærmest ugjennomtrengelig lag av stein i Bjørnevatn, er en nasjonal ressurs eid av staten. Eierne av Sydvaranger Gruve AS har, for en nærmest symbolsk sum, leid malmrettighetene av den samme staten.

En slik leieavtale kan gi eierne store overskudd. Staten på sin side kan til gjengjeld kreve at gruva drives på en langsiktig og forsvarlig måte.

I stedet for å forvalte gruva i tråd med regelverket, og i tråd med de standarder som langsiktige eiere ville ha gjort, har eierne av Sydvaranger Gruve AS knapt nok brukt ei krone på nødvendig oppfaring av gråberg for å komme til jernmalmen. De etterlater seg ei gruve som det med et forsiktig anslag vil koste et par hundre millioner kroner å gjøre produksjonsklar igjen.

Bakgrunnen for å ta med såpass mye fra kommentaren til Arne O. Holm er at den setter søkelys på at Norge ved inngangen til 2016 ikke har et Direktorat for Mineralforvaltning som er i stand til å handheve det lovverket de er satt til å forvalte, og heller ikke er i stand til å følge opp sine egne pålegg. Det burde uroe de fleste. Den erfaringa bringer oss rett over til 2. bind i bokserien til Svein Lund som har undertittel: Med lov skal land øydast. Dette er et ordspill på sånn det var sagt i Frostatingslova: Med lov skal land byggjast og ikkje med ulov øydast.

I dette bindet tar forfatteren for seg i detalj hvilken lovgiving som regulerer ulike sider ved mineralleiting og gruvedrift i Norge. Fra spørsmål om arbeidervern i Arbeidsmiljølova, via minerallovgivninga i Norge, avgift og skattepolitikk samt forvaltning av mineral og miljø.

Den som tror at dette blir tørt og kjedelig, tar feil. Sjølsagt kommer ikke forfatteren utenom å gjengi avsnitt fra lovverket i sin helhet, men dette er satt i sammenheng med levende beskrivelser fra ulike gruver og med aktuelle eksempler.

Mens dette skrives pågår det aksjoner mot gruvedrift på Engebøfjellet. Det er protester fra samiske representanter og reindrift mot gruvedrift i Repparfjord/Kvalsund samt mot kvartsittuttak ved Nasa i Rana kommune. Den som ønsker seg saklig bakgrunn for egne meninger, kommer ikke utenom å skaffe seg de to bøkene som allerede er utgitt. Ja, anmelderen vil og si at forventningene til de to neste bøkene er så store at han tror dette firebindverket vil bli stående som en referanse for de som er opptatt av de samfunnsmessige konsekvenser av gruvedrift og mineralleiting i Norge.

Per-Gunnar Skotåm

Palestinaaktivisten Frank Barat tok initiativ til å laga ein oppfølgjar til dialogboka Gaza in Crisis frå 2010. Den boka tok for seg Operation Cast Lead, Israel sitt angrep på Gaza vinteren 2008–2009. Den nye boka ser på fortida, notida og framtida for Palestina, i tillegg til at den inneheld andre artiklar og essay av Chomsky og Pappé.

Første kapittel er eit essay kalla «The Old and New Conversations». Dette er eit glimrande ideologisk analyse av korleis språkbruken om Palestina reflekterer makt, og korleis ein må laga ein ny ordbok som representerer det som verkeleg har skjedd, og kva som må vera grunnlaget for ei framtidig løysing. Det første han tar for seg er fortida. Pappé meiner ein må sei at sionismen er kolonialisme. Dette utfordrar den vedekne sanninga om at alt er så komplekst, og inneber eit krav om at også Israel/Palestina må dekoloniserast. Deretter tar Pappé for seg notida og seier me må snakka om Israel som ein apartheidstat. Han ser på BDS-rørsla (Boikott, Deinvestering, Sanksjonar) som ei viktig utvikling av Palestina-rørsla. Pappé legg også vekt på å visa at den etniske reinsinga som skjedde i 1948, fortsatt pågår i heile det historiske Palestina, både ved at Vestbreidda og Gaza blir så umogleg å leva i at folk må flytta, og at palestinarar med israelsk statsborgarskap blir pressa ut av områda dei bur i innanfor grensene til staten Israel. Han konkluderer med at ein må krevja dekolonisering og regimeskifte, dette er konsekvensen av at koloniseringa og apartheidregimet er basert på ein rasistisk ideologi som ikkje kan vera ein del av løysinga.

Hovuddelen av boka er samtalar mellom Chomsky og Pappé om fortida, notida og framtida. Dette er ein spanande samtale mellom to store intellektuelle og aktivistar som har haldt på med dette temaet lenge. Chomsky fortel om si fortid som sionistleiar på 40-talet. Han ønska samarbeid mellom jødisk og arabisk arbeidarklasse i bygginga av ein sosialistisk stat, men var sterkt mot ein jødisk stat. Denne versjonen av sionisme forsvann etter 1948. Chomsky og Pappé diskuterer sentrale spørsmål for palestinarørsla, blant anna tostatsløysing eller einstatsløysing og akademisk boikott. Dette er spanande debattar med referansar frå fortid og notid i Palestina/Israel, USA, England, Sør-Afrika og andre tidlegare koloniar. Dei plukker frå kvarandre kjente argument om til dømes Israel sin rett til å eksistera, men er også usamde på dei sentrale spørsmåla nemnd over.

Styrken til boka er også svakheita. Boka er aktuell og dialogbasert, men spesielt i samtaledelen er det lite redigering, så du får samtalar der den eine har eit langt resonnement og den andre berre seier «Ja». Du får gjentakingar av poeng i fleire av bolkane og unøyaktige referansar. Men dette gjer også at ein føler ein er midt i samtalen. Utvalet av artiklar i den siste delen av boka verkar også litt umotivert, og fører til endå fleire gjentakingar. Alt i alt er dette likevel ei bok dei som er interesserte i palestinakonflikten, bør lesa. Den står midt i dei viktige diskusjonane som pågår, inspirerer til refleksjon og gir gode poeng til eigen argumentasjon.

Ingrid Baltzersen

19. februar 2013 kunne VG under over-skriften «Etterlyst terrorist bodde i Oslo» fortelle at en av verdens mest ettersøkte menn, ETA-lederen Jose Antonio Urrutikoetxea Bengoetxea alias Josu Ternera, i lengre tid hadde oppholdt seg i Oslo. Oppholdet skyldtes, ifølge kilder innenfor spansk etterretning og i spansk UD, Terneras deltakelse i samtaler med spanske myndigheter. Lite har vært kjent om Norges rolle som fasilitator for disse samtalene, og VGs journalist kjente antakelig ikke til at daværende utenriksminister Jonas Gahr Støre hadde møtt ETAs forhandlingsdelegasjon noen måneder i forveien. Det gjør imidlertid forfatter Teresa Whitfield, som beskriver disse omstendighetene i boken Endgame for ETA – Elusive peace in the Basque Country.

Whitfield, som til daglig jobber som seniorrådgiver i The Center on International Cooperation (CIC) ved New York University, har fulgt den baskisk-spanske konflikten i mange år. Boken har blitt til etter et omfattende feltarbeid. «Hun har virkelig vært overalt,» sier baskere som har vært tett på konflikten. Og Whitfield er til de grader bedre informert enn de fleste andre som har skrevet om emnet, i hvert fall «utenfra». I løpet av ti kapitler og 402 sider går hun gjennom den politiske og sosiale bakgrunnen for den baskiske nasjonalismen, hun forklarer hva slags kontekst ETA oppstod i, og hvorfor ETA til manges store overraskelse fortsatte den væpnede kampen også etter Francos død og den gradvise overgangen til demokrati i Spania.

Forsøk på løsninger

Boken gir et spennende innblikk i ETAs komplekse verden og organisasjonens politiske omland, som med en fellesbetegnelse kalles Movimiento de Liberación Nacional Vasco. Whitfield guider oss gjennom en konflikt med dype historiske røtter, og som på 1980-tallet ble det spanske demokratiets prøvestein. Stikkord som tvangsnedleggelse av aviser, væpnede politiraid mot fagforeningskontorer, tortur og utenomrettslige henrettelser er ikke noe vi forbinder med et moderne europeisk demokrati, men dette er viktige komponenter for alle som ønsker å forstå hvordan ETAs kamp for et selvstendig Baskerland kunne ende som vårt tids lengstlevende væpnede konflikt i Europa.

Størst plass i boken får imidlertid de ulike forsøkene på å løse konflikten gjennom samtaler og forhandlinger. For til tross for at vekslende spanske regjeringer de siste 30 årene blankt har avvist at det eksisterer noen politisk konflikt i Baskerland, har det vært gjennomført en rekke forsøk på å løse den. Enkelte, som samtalene i Algerie i 1989 eller i Oslo i 2012, har foregått under bordet og bak lukkede dører. Andre har vært utført i full åpenhet og har involvert krefter fra hele det politiske spekteret i Baskerland. Whitfield mer enn antyder at fraværet av resultater oppnådd gjennom legale, demokratiske virkemidler har fungert som bensin på bålet.

Et eksempel hun framhever, er initiativet til den daværende baskiske presidenten Juan José Ibarretxe fra det kristendemokratiske baskiske nasjonalistpartiet PNV på midten av 2000-tallet. Plan Ibarretxe tok utgangspunkt i baskernes rett til selvbestemmelse og inneholdt forslag om utvidet autonomi uten full løsrivelse fra Spania. Etter å ha oppnådd et knapt flertall i det baskiske parlamentet ble forslaget sendt videre til det spanske parlamentet, der det falt som en stein. Det ledet Ibarretxe til å foreslå en rådgivende folkeavstemning om både retten til selvbestemmelse og hvorvidt de politiske kreftene burde søke forhandlinger med ETA. Akkurat som med det nylige forsøket på å avholde en folkeavstemning i baskernes naboregion Katalonia, ble Ibarretxes forsøk umiddelbart erklært for grunnlovsstridig i den spanske grunnlovsdomstolen og forbudt. Konflikten virket fastlåst og følelsen av maktesløshet bredte seg langt utenfor de venstreorienterte nasjonalistenes rekker. Året etter lanserte ETA en ny offensiv og detonerte bomber blant annet på Mallorca.

Tilbake til politikken

Helt siden den skjøre overgangen fra Franco-diktaturet til demokrati har ETAs strategi handlet om å presse fram en eller annen form for forhandlinger med spanske myndigheter. ETA var i flere tiår den viktigste innenrikspolitiske saken foran ethvert valg i Spania, og de dominerende kreftene i spansk politikk – sosialdemokratiske PSOE og konservative Partido Popular – kappes om hvem som var tøffest i kampen mot ETA. Men så, på siste halvdel av 2000-tallet, skjedde noe uventet som skulle forandre konfliktens dynamikk for alltid. En omfattende strategidebatt tvang seg fram og nådde hver minste lille avkrok av den venstreorienterte uavhengighetsbevegelsen. Medlemmene var gått lei av det intense presset fra spanske myndigheter, av kriminaliseringen, av ikke å kunne drive en konvensjonell politisk bevegelse og av fraværet av legale partipolitiske uttrykk. For første gang noensinne kom det en oppfordring til ETA fra deres egen sosiale base om å legge ned våpnene og avslutte den væpnede kampen.

Mer enn femti års beinhard anti-terrorvirksomhet hadde ikke knekket ETA militært, men fraværet av resultater kombinert med store menneskelige omkostninger gjorde det meningsløst å fortsette den væpnede kampen. I 2010 erklærte ETA nok en gang våpenhvile, og året etter ble våpenhvilen gjort permanent. Samtidig erklærte restene av partiet Batasuna (forbudt i 2001) seg villige til å fordømme ETAs vold for første gang. Etter nye runder i det spanske rettsvesenet ble Batasunas arvtaker Sortu legalisert i 2012. Partiet har siden gjort det svært godt i valg og er i dag blant de viktigste politiske partiene i Baskerland.

Våpenhvilen ble starten på en ensidig, men like fullt reell fredsprosess som i dag involverer store deler av det baskiske sivilsamfunnet. ETA har frivillig, og under internasjonalt oppsyn, begynt avvæpning og destruering av sitt våpenarsenal. Den spanske regjeringen har derimot ikke vært villig til å bidra til eller oppmuntre dette initiativet. Dette gjør den baskisk-spanske konflikten unik, ifølge Whitfield. Avslutningen på det væpnede opprøret kom ikke som resultat hverken av militært nederlag eller noen form for fredsavtale. Hun viser til at kriteriene som vanligvis legges til grunn for konvensjonelle fredsprosesser (etableringen av liberale demokratier og frie marked) ikke er relevant i det baskiske tilfellet. Konflikten har simpelthen returnert til politikken.

Tapet av den indre fienden

Whitfields bok er først og fremst en bok om den baskisk–spanske konflikten, dens opphav og historiske utvikling, og tilsyne-latende sluttstrek. Men den etterlater leseren med mange spørsmål om veien videre. Hva som blir ETAs definitive endgame, er fortsatt for tidlig å fastslå. ETA har lagt ned våpnene, men har stadig en viss tilstedeværelse på den baskiske politiske arenaen. Spanias intense motvilje mot enhver form for innrømmelser synes som det største hinderet for en definitiv sluttstrek for konflikten. En intensivert innsats mot restene av ETAs militære struktur har forsinket prosessen med å avvæpne og nedlegge organisasjonen. Da en gruppe nylig løslatte ETA-fanger i 2013 offentlig påtok seg sin del ansvaret for konflikten, tok avstand fra vold og erklærte støtte til den nye politiske strategien, ble de avfeid av representanter for den spanske regjeringen som irrelevante og frastøtende. Staten responderte med å arrestere et antall av fangenes advokater.

Whitfield peker på at på samme vis som ETA gjennom historien har forspilt flere sjanser til å bringe konflikten til en slutt, later den spanske staten til å nekte å godta tapet av sin viktigste indre fiende. Baskere blir stadig kastet i fengsel, både for tidligere forbrytelser utført av ETA, men også for mer ulne anklager som støtte til eller glorifisering av terror. Arkitektene bak fredsprosessen, Batasuna-talsmennene Arnaldo Otegi og Rafa Diez, sitter fortsatt fengslet anklaget for å ha forsøkt å rekonstruere Batasuna og dermed utføre ETAs ordre. Stilt overfor krav om større selvbestemmelse eller løsrivelse har regjeringen i Madrid alltid hatt terrorspøkelset å skyve foran seg. Nå ser vi konturene av en bred politisk allianse i Baskerland, som med inspirasjon fra sine katalanske naboer ser fram til å utforske den nye æraens muligheter og utfordringer. ETA spiller forsiktig ut sine siste gjenværende kort i tur og orden, mens den spanske staten sliter med å forstå hvilket spill det går i.

Brage Aronsen

Det spørst sjølvsagt korleis ein reknar på det, men det er neppe noka overdriving å seia at krigen i Palestina har vara i snart sytti år og to fredsprisar. No har den mest velkjende Midtausten-korrespondenten, Odd Karsten Tveit, skrive enno ei ny bok om han, ein murstein som forlaget marknads-fører som «den store boka».

Særleg med Alt for Israel (1996) og Krig og diplomati (2005) skildra Tveit konfliktane sett med norske augo, eller med eit særleg blikk for den rolla nordmenn har spela i konflikten. I denne boka flyttar han fokus noko: frå Noreg til Palestina. Med seg har han den same skrivestilen, ein dokumentarisk og kortfatta stil som følgjer hovudpersonane tett (men aldri intimt), men som også tillet han å gjera sidesprang for å forklara naudsynt historisk bakgrunn eller sine eigne betraktningar. Kjeldelista hans er uvanleg brei (og lang), og går frå faglitteratur, via nyhendeoppslag til personlege samtalar og fyrstehandskjelder. Det gjer at eg ikkje tvilar på at når han seier at noko har skjedd, eller nokon har sagt noko, så kan han gjera greie for kvar han har det frå.

De skyldige byrjar ikkje i 1948 (eller før), slik ein kunne venta seg. Ho byrjar eigentleg med «Seksdagarskrigen» i 1967 då PLO for alvor vart ein kraft for å etablere ein palestinsk stat. Vidare er ho delt inn i fem tematiske delar, med kvart sitt overordna tema: Jakta på Ali Hassan Salameh, krigen i Libanon, Oslo-avtalen, al-Aqsaintifadaen og krigane i Gaza. Dette tener fyrst og fremst som ei periodisering, fordi Tveit legg vekt å få med mest mogleg på tidslinja. Eg (og dette vil eg tru eg har felles med mange lesarar av Rødt!) har eit greitt overblikk over hovudlinjene i konflikten, men det er ikkje slik at eg alltid følgjer han frå dag til dag eller hugsar på alle dei gongane avtalar er brotne eller krigen har blussa opp. Då vert eg av og til usikker, som då den norske offiseren Ola Kaldager (indirekte) gav skulda Hizbollah for Qana-massakren i 1996 (DN Magasinet, 21.11.2015). Korleis var det no igjen? Då kan eg slå opp i registeret og sjekka Tveit si framstelling (side 652–54), som her stort sett byggjer på israelske kjelder. Diskusjonar om Israel og Palestina plar enda opp slik, med diskusjon om skuld og ansvar. Her er boka til verdifull, ikkje fordi forfattaren sjølv presenterer slike vurderingar, men fordi bakgrunnen for det som skjer vert presentert så grundig.

Eignar boka seg for lesarar med mindre kjennskap til konflikten? Eg er ikkje like sikker. Ein vert fort kvart presentert med veldig mange namn på personar og organisasjonar, og det verkar vera litt tilfeldig kor mykje bakgrunn som vert presentert, særleg i starten. Dette heng sjølvsagt saman med den tette, journalistiske skrivestilen: Det er ikkje plass til lange utgreiingar eller oppsummerande analysar. Skal ein ha glede av boka, må ein nesten berre hoppa på og følgja med på forteljinga slik Tveit fortel henne. Då reknar eg med at det meste fell på plass etter kvart.

De skyldige er det motsette av både ein politisk pamflett, ei debattbok og innføringsbok. Det er ei grundig dokumentarbok om krigen mellom Palestina og Israel, med hovudvekt på israelske, palestinske og amerikanske aktørar på høgt nivå.

Tarjei Vågstøl

Bokåret 2015 har budt på mange muligheter til å fornye bekjentskapet med – eller møte for første gang – moderne klassiske tekster innenfor den marxistiske tradisjonen.

I Tidsskriftet Rødt! er det bare plass til å omtale noen få av de mange utgivelsene. Ved inngangen til et nytt år, er tida derfor kommet til ei rask opplisting av engelskspråklige bøker det er verdt å stifte nærmere bekjentskap med.

Ryktene har lenge gått om den ungarske historikeren Tamas Krausz’ store Lenin-biografi, som nå er tilgjengelig på engelsk: Reconstructing Lenin. An intellectual biography (New York: Monthly Review Press, 2015). Krausz’ bok skiller seg både ut fra tidligere tiders heltebeskrivelser og nyere biografier som tilbyr lite annet enn demonisering og skildringer av «statskupp» i stedet for revolusjon. I tillegg til å se på Lenins analytiske bidrag (og feilslag), tilbyr Krausz ei fortetta framstilling av en dramatisk periode, med krig, revolusjon og spenninger mellom ulike strømninger, i alle fall fram til diktaturets dager.

2015 bød også på en kort, pedagogisk, nyansert og spennende presentasjon av en annen av hovedpersonene i det russiske revolusjonsdramaet. Paul Le Blanc er historieprofessor i Pennsylvania, og har bak seg flere bøker med tema fra sosialismens mangslungne historie. Årets bok er Leon Trotsky (London: Reaktion Books, 2015), og er utgitt i den fortreffelige serien Critical Lives, der Lars T. Lieh for et par år sida utga en Lenin-biografi med mye av de samme perspektiver som hos Krausz. Le Blanc er god på selve revolusjonsforløpet og Trotskij i eksil, med vekt på hans arbeid for å advare mot fascisme og å opprette en enhetsfront. Derimot er han vag og kort i drøftinga av Trotskjis svake punkt: sviktende vilje og evne til å forene ulike motstandere av Stalin. Når det gjelder Trotskij, må det også nevnes at den klassiske triologien til Isaac Deutscher nå er samla i et bind under tittelen The prophet: The life of Leon Trotsky (London: Verso Books, 2015). Dette er et ruvende verk på 1650 sider (!), men koster ikke mer enn ei middel norsk diktsamling.

Verdt å merke seg, som supplement til Kate Evans storslåtte Red Rosa (som er omtalt annet sted i dette nummeret), er nyutgivelsen av Norman Geras’ klassiske The legacy of Rosa Luxemburg (London: Verso Books, 2015). Haymarket Books er et forlag i Chicago som på kort tid har svingt seg til å bli et av de mest sentrale forlagene for radikal litteratur, både med originale skrifter og nyutgivelser i paperback av bøker som tidligere er gitt ut i utgaver som er altfor dyre for andre enn biblioteker. Dette forlaget har nå sørget for at Clara Zetkins – Selected writings (Chicago: Haymarket Books, 2015) nå er tilgjengelig igjen. Dette er ei utgave som er redigert av Philip S. Foner, en framstående marxistisk historiker, med et forord av den afroamerikanske aktivisten Angela Davis. Zetkin var en tysk sosialdemokrat som seinere fant sin plass i Kommunistpartiet, og som bl.a. er kjent for å tatt initiativet til 8. mars som internasjonal kvinnedag. Boka inneholder taler og artikler om klasse, kjønn og sosialisme fra 1889 til 1933.

Når det gjelder kategorien «yngre klassikere», gjøres det mye for å holde skarpskodde briter fra «the new left» i etterkrigstida i hevd. Det skyldes ikke minst at forlaget Verso Books, som er knytta til tidsskriftet New Left Review, byr på nyutgivelser i rimelig paperback-format. Et godt eksempel er Ralph Miliband, som gjennom mange tiår leverte så mange nyskapende analyser av klasser og stat i det moderne industrisamfunnet. Årets utgivelse av Miliband-tekster heter Class war conservatism and other essays: (London: Verso Books, 2015), og har en spenstig innledning av Tariq Ali. En annen sentral person fra dette miljøet er Raymond Williams, som med sin arbeider-klassebakgrunn i Wales har levert både skjønnlitteratur og bøker om kulturell materialisme, marxistisk litteraturteori, medier, økologi og sosialistisk strategi. En fin innfallsvinkel er ei samtalebok på 450 sider (!), Politics and letters. Den stammer opprinnelig fra 1979, og utsetter Williams for nærgående og langt fra ukritiske spørsmål fra redaksjonen i New Left Review (inkludert bl.a. Robin Blackburn og Perry Anderson.) Historikeren Victor Kiernan har både levert Shakespearestudier og oversatt poesi fra urdu, men er mest kjent for bøker om britisk historie og imperialisme. Hans klassiske The lords of human kind. European attitudes to the other cultures in the imperial age er også ute i ny utgave (London: Zed Books, 2015). Den 45 år gamle boka er knapt overgått når det gjelder treffsikre – og uhyre velskrevne – analyser av møtet mellom europeere og «de andre», og er en klassiker i studiet av rasisme og eurosentrisme. Denne utgava inneholder også en introduksjon av John Trumpbour og en minneartikkel om Kiernan, skrevet av hans historikerkollega Eric Hobsbawm. Og som dette ikke er nok, gjenutga Verso Books i fjor også den belgiske marxisten og økonomen Ernest Mandels fortreffelige Formation of the economic thought of Karl Marx (London: Verso Books, 2015).

Tore Linné Eriksen

Betzy Kjelsberg er vel verdt en biografi.

Nå har hun på kort tid fått to, Frid Ingulstads biografiske roman fra i fjor høst og nå Magnhild Folkvords Betzy Kjelsberg: Feminist og brubyggjar. Det er to svært ulike bøker. Men de forteller den samme historien og gir noenlunde samme bilde av sitt objekt. Samtidig gjør de det på helt ulike måter. Selv om det er Folkvords bok som skal omtales her, er det vanskelig ikke å kaste et sideblikk også til den andre. Forskjellene mellom dem illustrerer på samme tid noe av spennet i biografisjangerens virkemidler og ulike feller en biograf bør være oppmerksom på.

Folkvords bok er særdeles veldokumentert og følger Betzy Kjelsberg ganske tett gjennom et langt liv fra barndom i Svelvik til alderdom med datter og barnebarn i Fana ved Bergen. Hun får virkelig fram hvilken imponerende kvinne dette var, med mange meritter, stort overskudd, utrettelig pågangsmot og godt humør. Vi får et tydelig bilde av en ganske bestemt og iblant noe geskjeftig kvinne, som nedla et kolossalt arbeid på lokalt, nasjonalt og etter hvert også internasjonalt nivå. Hun var beundret og respektert, men vi skimter iblant også en viss irritasjon over den egensindige damen.

I de omkring 30 årene hun var bosatt i Drammen, hadde hun en finger med i det aller meste som skjedde av kvinnesak og sosiale saker i denne byen. Hun stiftet foreninger og institusjoner, deltok i lokalpolitikken og reiste aktuelle saker overalt hvor hun kom til: stemmerett, husstell, arbeidervern, sykepleie, tuberkulosesaken, rettigheter og sykekasse for handelsansatte, festekontor (arbeidskontor) for hushjelper, folkebibliotek, feriehjem for skolebarn, riksmål, barnehjem, avholdssak, for bare å liste opp noen. I enkelte sekvenser blir det nesten Betzy minutt for minutt. Som leser savner man likevel et litt bredere blikk på det sosiale og politiske livet i denne byen i denne perioden og kvinnenes stilling i det. Hun dro ikke hele dette lasset alene, og det ble ikke resultater av alt hun gjorde. Selv om miljøet hun opererte i ikke umiddelbart går fram av kildene, finnes det mye litteratur som kunne ha vært trukket inn her, byhistorie og annen lokalhistorie andre biografier, som kunne gitt et bredere bilde av dette miljøet, og dermed også utdypet bildet av samfunnsaktøren Betzy Kjelsberg selv. Her har faktisk Ingulstad bok noen kvaliteter, fordi hun på en delvis fiktiv måte også skildrer miljøet og menneskene som omga Betzy Kjelsberg og formet hennes samfunnsrolle.

Energisk og ubyråkratisk fabrikkinspektør

Med de mange sakene som opptok henne til enhver tid, er en viss drukningsfølelse hos leseren nesten ikke til å unngå. Et alternativ kunne ha vært å gjøre et utvalg av sakene og gått grundigere inn på noen som var mer sentrale. På noen felter var Betzy Kjelsberg virkelig en entreprenør og innovatør, som gjorde en forskjell og fikk synlige resultater. I andre var hun medspiller, en av de mange omkring i landet, som sørget for å dra et felles lass, men ikke selv gikk i spissen. Folkvords framstilling er best der entreprenøren er hennes hovedperson, og særlig i framstillingen av arbeidet som kvinnelig fabrikkinspektør.

For senere generasjoner har Betzy Kjelsberg vært mest kjent nettopp for sin energiske og ubyråkratiske innsats som kvinnelige fabrikkinspektør, en stilling hun hadde fra 1910 til hun gikk av med pensjon i 1936, 70 år gammel. Her gjorde hun en formidabel innsats, som også Folkvord får godt fram. Det er spennende å lese om studiereisene til Finland og Sverige i forkant av tiltredelsen, om de mange reisene på kryss og tvers i landet for å kartlegge forholdene for kvinner som arbeidet på fabrikk, og om hennes direkte metoder for å få til forbedringer der hun mente det trengtes. Dette er i og for seg ikke nytt stoff, for det er flere som har brukt Kjelsbergs fyldige rapporter som kilde i sine framstillinger. Men dette er ingen innvending, for rapportene er rike kilder som gir mye historisk innsikt i tillegg til det bildet de gir av fabrikkinspektøren selv.

I andre deler av boka hadde framstillingen tjent på i større grad og rette blikket utover mot Betzy Kjelsbergs samtid for å forstå forutsetningene for betydningen av de spørsmålene som engasjerer henne. I den grad dette skjer, er det ofte som presentasjon av kjente personer omkring henne, i langt mindre grad får vi det bredere bildet. Flere eksempler kunne nevnes der en noe mer aktiv bruk av den litteraturen som finnes om kvinnesak og sosiale spørsmål, og som kunne ha gitt et bredere bilde av den tiden Betzy Kjelsberg opererte i, og dermed også et tydeligere bilde av samfunnsaktøren Betzy Kjelsberg selv.

Et eksempel her er avsnittene om Mjølkebutikken «Kontrol», som jeg i utgangspunktet har stor sans for. Som et ledd i kampen mot tuberkulose skaffet Betzy Kjelsberg seg handelsbrev for å selge melk til drammenserne fra fjøs som var kontrollert av dyrlege, og som dermed kunne levere garantert smittefri melk. Dette er godt skildret, men hadde blitt løftet flere hakk hvis vi her hadde fått vite litt mer om tuberkulosesakens betydning som folkehelseprosjekt i samtiden og som grunnlag for masseorganisering i Norske kvinners sanitetsforening. For denne saken framstår som et gjennomgangstema for Betzy Kjelsberg både gjennom arbeidet i Sanitetsforeningen og senere som fabrikkinspektør som kjempet for spyttebakker på fabrikkene. Men de ulike enkelttiltakene ses aldri i sammenheng som en del av et stort samfunnsprosjekt.

Radikal motstemme internasjonalt

Et annet eksempel er spørsmålet om nattarbeidsforbud for kvinner, som også er et gjennomgangstema i framstillingen. Heller ikke her formidles noen egentlig forståelse av hvorfor dette spørsmålet var så vanskelig og førte til så bitter og langvarig strid, nasjonalt så vel som internasjonalt. Jeg har stor sans for den brede framstillingen Folkvord gir av stiftelsesmøte i den internasjonale arbeiderorganisasjonen, ILO, i 1919, der Betzy Kjelsberg var norsk representant og radikal motstemme i en sentral sak. Dette er nok den delen av Betzy Kjelsbergs virke som har vært minst kjent i ettertiden; for eksempel nevnes det knapt i artikkelen om henne i Norsk biografisk leksikon. Folkvord retter opp dette misforholdet. Men de spredte referansene til den norske striden tidligere i boka gir liten bakgrunn for å forstå den posisjonen hun inntok her og de reaksjonene hun møtte fra enkelte landsmenn. I realiteten dreide det seg om den første internasjonale arbeidervernkonvensjonen fra 1906, som ble ratifisert av praktisk talt alle vestlige land, med unntak av Norge og Danmark. Det har betydning for å forstå hvordan Betzy Kjelsberg kunne formulere den posisjonen som et halvt århundre senere skulle overskride splittelsen mellom sosialister og liberalere i den internasjonale kvinnebevegelsen.

Det er mye bra å si om Magnhild Folkvords biografi. Jeg har hatt glede av å lese den, og jeg har både gjenoppfrisket og lært nye ting om denne viktige kvinnepioneren. Detaljrikdommen er stor, og det er ingen tvil om at det ligger et stort om nøyaktig arbeid bak. Folkvord er dessuten pålitelig, hun har dekning for det hun skriver, og hun er en saklig og som regel nøktern forfatter. Når jeg også har trukket fram noen kritiske punkter, er det fordi jeg tror boka kunne blitt bedre med en strammere redigering og en bredere lesning av annen faglitteratur. En biografi skal vel gi innsikt i så vel personens liv og virke som i den tiden hun levde i. Med alle Folkvords kvaliteter er det likevel et tankekors at romanforfatteren Frid Ingulstad til dels lykkes bedre i å formidle den tiden Betzy Kjelsberg levde og virket i.

Gro Hagemann

Michael A. Lebowitz er i Norge antakelig mest kjent for boka Sosialisme skapes ikke i himmelen fra 2007 (Rødt!, 2/2007). Som den gang, er også fjorårets utgivelse The Socialist Imperative from Gotha to Now først og fremst å forstå som et bidrag til arbeidet for å kunne realisere en sosialisme for det 21. århundret. Boka er satt sammen av en håndfull delvis omskrevne artikler av varierende lengde fra de siste 30 årene, dog mest fra de senere årene, samt et nyskrevet innlednings- og avslutningskapittel.

Boka er delt opp i to – én del som handler om ideer og erfaringer med sosialisme og én del som handler om kampen for å bygge sosialisme i dag. Selv om det er en viss logikk i denne oppdelingen, svekkes den av at det i utgangspunktet er en artikkelsamling der det er et til dels betydelig overlapp mellom enkelte artikler. Men at boka bør leses som en helhet svekker den heller ikke – snarere tvert imot.

Et poeng Lebowitz understreker flere steder i boka, er skillet mellom produktivkrefter og produksjonsforhold. Det er ikke utviklingen av produktivkreftene som skiller det kapitalistiske produksjonssystemet fra det sosialistiske, det er produksjonsforholdene. Det er ikke nødvendigvis slik at sosialismen er mer produktiv enn kapitalismen, uten at det dermed betyr at det motsatte er tilfellet heller. Det er formålet med produksjonen som skiller systemene fra hverandre – profitt eller menneskelig utvikling.

Det bør derfor heller ikke være noen overraskelse at Lebowitz er kritisk til real-sosialismen blant annet i Sovjetunionen, der nettopp produktiviteten ble målet for hvor vellykket sosialismen var. Det holder ikke bare å gjøre produksjonsmidlene til statseiendom; det vil ikke gjøre noe med arbeidets fremmedgjorte karakter. I bokas eldste bidrag, som ble utarbeidet i 1985 mens Jugoslavia fortsatt eksisterte og hadde karakter av et slags sosialistisk forbilde, setter han den sovjetiske realsosialismen opp mot den jugoslaviske modellen med selvstyrte og selveide bedrifter i et slags kvasimarked. Dette, mener han, bidrar på en helt annen måte til å realisere menneskelig utvikling, men det er også, ikke minst når det gjelder å inkludere dem som befinner seg på utsiden av disse bedriftene og dermed heve dette til et samfunnsmessig nivå.

En respons på dette finner han i Venezuelas bolivarianske revolusjon.

Lebowitz var en nær rådgiver for Venezuelas avdøde president Hugo Chávez, som boka også er dedisert til, og han benytter seg flere steder av dennes begrep om det sosialistiske grunnleggende triangel. I dette triangelet er sosialismen en organisk enhet der produksjonsmidlene er sosialisert, produksjonen organiseres av arbeiderne, og hensikten med produksjonen er å dekke samfunnsmessige behov. Disse tre elementene, mener han, er alle gjensidig avhengige og utgjør på mange måter nøkkelen til å realisere en sosialisme for det 21. århundret.

Lebowitz nøyer seg imidlertid ikke med å konstatere dette, han setter det også inn i en praktisk-politisk kontekst. Det er systemendring, ikke reformering av det eksisterende systemet, som må stå i sentrum. Det betyr ikke at reformkrav er uviktige, men i et revolusjonært perspektiv er det først og fremst i form av kamperfaringer det utgjør en forskjell. Selv om det er mulig å vinne frem med reformkrav, er det viktig å forstå at kapitalismen som system er konstruert for å kunne reprodusere seg selv. Med mindre man avskaffer selve det kapitalistiske systemet, vil systemet ha en tendens favorisere kapital overfor arbeid i det lange løp.

Dette betyr ikke at han ikke er opptatt av at revolusjonære må søke makt også i det eksisterende systemet. Som Marx påpekte, vil et nytt system være preget av det gamle systemets fødselsmerker, og siden dette er uforenelige systemer, vil de bidra til å deformere hverandre. Nettopp derfor er det viktig at også det gamle systemet har en politisk ledelse som ser i retning av det nye systemet. Om man ikke søker denne makta, sier han, og peker blant annet på zapatistene i Mexico, vil det nye systemet bli et lett offer for det gamle systemet. Ikke overraskende ligger dette sentralt i den bolivarianske revolusjonen der man har skapt institusjoner i tråd med det sosialistiske triangelet gjennom å benytte seg av det gamle systemets institusjoner.

Boka er, som nevnt, basert på en håndfull artikler og foredrag. Disse varierer ikke bare i tid, men også i kontekst. Det er derfor en rekke andre temaer som behandles. Blant annet er det en artikkel som tar for seg Marx og Engels’ kritikk av Gotha-programmet, og det er også en god og liten sak om ulike demokratimodeller. Videre er det interessante diskusjoner av begreper som rettferdighet og likhet, diskusjoner som, selv om det naturlig nok ikke nevnes eksplisitt, kan være interessante i diskusjonen i kjølvannet av Thomas Pikettys bok. Men samtidig som dette gjør boka interessant, bidrar det også til å gjøre den litt rotete. Ulik lengde og ulikt nivå på de ulike bidragene styrker dette, selv om han særlig i avslutningskapittelet klarer å trekke sammen mange av trådene.

Bokas karakter av å være en antologi gjør også at det er vanskelig å kritisere den for mye for hva den mangler. Men, på tross av at, eller kanskje nettopp fordi, det gikk som det gjorde i Kina, kunne det vært interessant å lese hans vurderinger av folkekommunene som, om ikke annet, var basert på en strategi som skilte seg markant fra den sovjetiske realsosialismen. Det kunne også vært interessant å lese mer om hans vurderinger av veien videre for den varianten av sosialisme som har etablert seg ikke bare i Venezuela, men i flere andre latinamerikanske land de siste 15 årene, ikke bare henvisninger til Chávez’ vurderinger av det teoretiske grunnlaget for denne sosialismen. Disse manglene til tross, Lebowitz har levert et bidrag til en forståelse av revolusjonær teori og praksis som burde studeres av langt flere.

Mathias Bismo

Venstresocialisterne (VS), en av Enhedslistens forløpere, vedtok i september 2013 å legge seg ned for å legge alle krefter i partiprosjektet heller enn å være et «parti i partiet». Tilbake i 1998 omdannet VS seg fra et parti til en forening, og holdt fram med å gi ut tidsskriftet Solidaritet. Dette kommer fortsatt ut, men fra 2015 som et «uavhengig sosialistisk magasin».

Solidaritet er dessuten et bokforlag. De står blant annet bak danske oversettelser av britiske David Harvey og norske Linn Stalsberg. I tillegg har de en serie som heter «kort & godt». Serien består av utgivelser som kan minne om den klassiske politiske pamfletten, i et format som enkelt får plass i baklomma.

Huskeliste for løpesedler, leserbrev og lokalpolitikk

Michael Hunnickes Brug sproget politisk har undertittelen «10 gode principper for venstreorienteret kommunikation». Hunnicke baserer seg på et effektivt flettverk av venstreorienterte teoretikere og forfattere som Ernesto Laclau, Chantal Mouffe og lingvisten George Lakoff, i kombinasjon med eksempler fra den aktuelle politiske debatten i Danmark.

Blant Hunnickes prinsipper er at venstresida i større grad må våge å appellere til følelser. Fordi mennesker i overveiende grad tar valg basert på følelser må det derfor, i følge Hunnicke, også være en legitim argumentasjonsform.

Hunnicke tar til orde for å «snakke til folks sunne fornuft», i betydningen å snakke ut fra sine egne verdier, men til vanlige folk. Han vil kommunisere gjennom saker som er lett forståelige, har relevans for den breie befolkningen og skiller ut den radikale venstresida i det politiske landskapet. Hunnicke vil at venstresida skal synliggjøre at en økonomi som er mer kontrollert, bærekraft og mer demokrati, «altså sosialisme med andre ord», bare er sunn fornuft. Men ikke gjennom å snakke om abstrakte fremtidige samfunnsmodeller. Tvert i mot skal man jobbe for å få høyresidas politikk til å framstå som den virkelighetsfjerne.

Boka understreker at hvordan man velger å kommunisere også er dypt politisk, helt ned til ordvalget, og er en innføring i hvordan man kan bruke språket til sin fordel. Noen av eksemplene er kanskje for konkret bundet til dansk språk og politikk til å overføres, men dette er hverken dyptpløyende eller tungt, og kan med hell danne grunnlag for en nyttig «checklist» for venstrevridde lokalpolitikere, aktivister og andre som argumenterer politisk. Enten det er snakk om enkle leserinnlegg eller løpesedler, appeller og foredrag eller annet avansert politisk arbeid.

Fra spenningsfelt til kraftfelt

Den neste pamfletten er en redigert utgave av et foredrag Per Clausen, mangeårig sentral parlamentariker og nå lokalpolitiker for Enhedslisten, har holdt om Rosa Luxembourg. Den kombinerer en kortfattet oppsummering av Luxembourgs liv og tanker med Clausens erfaringer fra sitt lange politiske liv. Dette møtes i balansegangen mellom reform og revolusjon, hvor Luxembourg vektla en kombinasjon av sosiale reformer med et langsiktig perspektiv. Clausen følger opp:

Oppløses den dialektiske enheten av kampen for reformer og kampen for sosialisme og la man ensidig vekten på det ene eller det andre, ville bevegelsen enten henfalle i en perspektivløs borgerlig reformbevegelse – eller oppløses i ideologiske sekter. Venstrefløyens historie i Danmark har gitt mange eksempler på begge deler.

Han skriver at en bevegelse hele tiden vil ha problemer med å holde på dialektikken mellom kampen for dagsaktuelle reformer og et langsiktig mål, men kommenterer at et parti som lever i denne motsetningen, som Enhedslisten, også vil ha godt av å anerkjenne at dette er en iboende motsetning i oss alle, framfor en kamp mellom den rette og den gale linja.

Clausen siterer også Luxembourg på at «sosialdemokrater» aldri må ligge bak folk:

de må aldri ha en mindre utviklet bevissthet enn massene. De skal alltid være litt foran – men aldri så langt, at arbeiderklassen ikke forstår hva man vil.

og legger selv til:

Det siste tror jeg, det er svært mange, som kan lære svært mye av.

Til påstanden om at Enhedslisten har blitt sosialdemokratisk kommenterer Clausen at «hvis man med det mener det samme som det tyske sosialdemokrati sto for frem til 1910, så har jeg ikke noe problem med å på ta meg den arven». Sosialdemokrater på Luxembourgs tid var nemlig det som i dag kalles sosialister.

Clausen vender stadig tilbake til Luxem-bourgs kritikk av Lenin. Her framholdes Luxembourgs syn om at sosialisme må bety utvidelse av demokratiet, og Clausen forteller at han er en av mange som leste for mye Lenin og for lite Luxembourg i svært mange år, og skriver at han prøver å bøte på dette nå, noe denne teksten vel er et praktisk bevis på.

Selv om teksten handler om en historisk person og hennes synspunkter, har den sin største styrke når dette brukes til å belyse det høyaktuelle. Mange fundamentale problemstillinger behandles oftest ganske enøyd av ulike fløyer på den radikale venstresida. I realiteten er disse levende spenningsfelt, og en anerkjennelse av den dialektikken kan utvikle sterkere kraftfelt for en ideologisk skarp venstreside. Teksten gir ikke så mange konkrete svar på hvordan et slikt prosjekt ser ut i praksis, så den oppgaven gjenstår.

Enkelt, men forvirrende

Chilenske Marta Harnecker, med østerrikske foreldre og bånd til flere land i Latin-Amerika, er sikkert kjent for noen av tidsskriftets lesere («Verktøy for politikk» (Rødt! 4/13)). 7 ideer til kampen er altså den eneste av de omtalte pamflettene som ikke er en dansk originalutgivelse. Den har blitt oversatt, forkortet og bearbeidet. Utgangspunktet er en søken etter konkrete politiske tiltak for å undergrave nyliberalismens herredømme i dag, og vise vei mot et sosialistisk samfunn, basert på en gramsciansk hegemoniforståelse. Pamfletten er nok den tynneste av de tre, ikke bare bokstavelig talt. Den preges av en postulerende stil, samtidig som flere av poengene blir vel sprikende.

På den ene siden skriver Harnecker at venstresida må bygge på «en analyse av de gjeldende styrkeforhold og motstanderens svakeste punkter» og ikke fraseradikalisme. Da det viktigste, etter Harneckers syn

å løfte et politisk prosjekt, som avspeiler befolkningens dypeste forhåpninger og gjennom det vinne folks hjerter og hjerne. (…)

Det avgjørende for å skape forandring er ikke, om partiet er lite eller stort, men om folk forstår våre ideer og kan identifisere seg med våre forslag.

Idé nr. 7 for kampen er: «forveksl ikke ønsketenkning med virkelighet.» Her er poenget videre at lederne på venstresida må lære å lytte, ta utgangspunkt i stemningen hos befolkningflertallet, ikke seg selv, når man analyserer situasjonen. Relevant nok. På den andre siden mener Harnecker at venstresida må slutte å hoppe over gjerdet der det er lavest, og ikke bare ta utgangspunkt i den øyeblikkelige politiske situasjonen. Fordi dette kan leses direkte motstridende, og når det er formulert på et såpass overordnet nivå, er det vanskelig å få tak på hvor Harnecker egentlig vil. Selv om det er vel liten tvil om at et vellykket politisk prosjekt avhenger av både fingerspitzengefühl og en mer avansert analyse og strategi.

Det er enda vanskeligere å skjønne hvor Harnecker står når hun først skriver at «kjente personer, som preger den offentlige debatten, er viktige å vinne for vår sak» og senere kritiserer venstresida for å la seg fange av de gjeldende spillereglene som blant annet gjør politikken personfiksert. Hun skriver at venstresida må ta utgangspunkt blant annet i at en ny form for kapitalistisk dominans skjer gjennom at massemediene «invaderer» hjemmene til alle samfunnslag, og dermed forandrer betingelsene for den politiske kampen. Skal dette regnestykket gå opp, må det vel tolkes som en moderne vri på Det kommunistiske manifests formulering om å fjerne borgerskapet ved hjelp av våpnene de selv har smidd. Revolusjonen kommer, men da vil den bli TV-sendt.

Uansett: Den enkle stilen og nettopp slike selvmotsigelser gjør også denne lille boka tankevekkende.

Løfte blikket fra smarttelefonen

De tre første utgivelsene i denne serien er svært ulike, men har en klar rød tråd, ikke bare i politisk forstand og med det kompakte formatet, men også for innholdets innretning. De står alle midt mellom teori og praksis. Her kombineres langsiktige perspektiv og tiltak her og nå, ideologi og konkret analyse, avdøde teoretikere og nåtidige parlamentarikere.

I en tidsalder hvor vi tilsynelatende kan google oss fram til svar på alt, få kontinuerlige impulser og oppdateringer fra alle verdens nettaviser, til og med har utallige tidsskrift for venstresida på nett, kjennes det samtidig nødvendig, og kanskje mer enn noensinne, med prosjekter som klarer på en tilgjengelig måte å forene mest mulig av disse nivåene, mellom to permer. Vi trenger noe som kan få oss til å løfte blikket fra smarttelefonen.

Forordet til 7 ideer til kampen er skrevet av Pernille Skipper, som nå tar over som Enhedslistens toppkandidat etter Johanne Schmidt-Nielsen. Hun skriver

Vi må analysere og forstå DNA-et og utviklingen i det kapitalistiske systemet, hvis vi skal klare å erstatte dets umenneskelige grunnlag med et solidarisk og demokratisk samfunn.

Disse tekstene er gode utgangspunkt for den som vil inspireres eller utfordres i dette arbeidet.

Fredrik V. Sand

Grunnlovsjubileet i 2014 var en markering for Grunnloven som et samlende symbol for frihet, selvstendighet og demokrati. Dette, mener Arild Holt-Jensen og Ståle Dyrvik som har redigert antologien Likeverd, er bare én side av den norske politiske modellen. Demokrati forutsetter også et reelt likeverd.

Et utgangspunkt for boka er at Norge har en sterk egalitær arv som strekker seg tilbake til før 1814. I åpningsartikkelen skisserer Arild Holt-Jensen, i tradisjonen etter historikere som Ernst Sars og Halvdan Koht, momenter som har bidratt til dette. Fraværet av en egentlig norsk adel etter Svartedauden står her helt sentralt; det samme gjør Norges posisjon som en periferi under en sterk kongemakt i København. Kombinert med en fordelaktig økonomisk og militærstrategisk plassering, satte dette den norske bonden og den norske allmuen i en helt annen situasjon enn i de fleste land i Europa. Dansketida var ikke en mørk firehundreårsnatt – det var en helt avgjørende forutsetning for å gi den norske grunnloven det radikale preget den fikk.

På tross av Grunnlovens relativt sett radikale preg sto det i årene som fulgte mange viktige strider for å realisere likeverdet og videreutvikle landet på bakgrunn av den egalitære tradisjonen. I 1814 fikk 45 prosent av den mannlige befolkningen over 25 år stemmerett – 50 år senere var denne andelen, i følge Ståle Dyrvik, redusert til 33 prosent. Staten var en embetsmannsstat, der et lite segment satt med den faktiske makta, og selv om det til en viss grad fantes politiske brytninger, var dette svært begrenset. For eksempel viser Arne Overrein i sitt bidrag til at når Venstre-personligheter som Johan Sverdrup og Bjørnstjerne Bjørnsson til slutt gikk inn for allmenn stemmerett for menn, handlet dette vel så mye om revolusjonsfrykt som det handlet om et genuint ønske om økt deltakelse i politiske prosesser.

Ett navn som går igjen flere steder, er Marcus Thrane, som også er hovedperson i Mona Ringvejs bidrag. Selv om Thrane ofte blir forstått som en norsk representant for det Marx og Engels omtalte som kommunismens spøkelse, var det egentlige programmet for Arbeiderforeningene relativt moderat. Blant kravene var allmenn stemmerett, allmenn verneplikt og bedre velferdsordninger, og kravene ble i hovedsak utformet som forslag til konge og regjering. Men også dette ble for mye for øvrigheten, som dømte ham til fire års tukthus.

Mange av bidragene i boka tar for seg særlige aspekter med norsk historie, delvis også samtid etter 1814, og viser som helhet at det norske likeverdet på tross av de egalitære tradisjonene, ikke fremviser noen lineær utvikling i retning økt likeverd.

Steinar Pedersen tar for seg det samiske folkets posisjon, som gikk fra en mer eller mindre likeverdig status med Norges øvrige innbyggere før 1814 til å bli en underlegen rase i forbindelse med den norske nasjonsbyggingen og formuleringene av de nasjonale mytene. Det skulle drøye til langt inn på 50-tallet før dette i det hele tatt ble diskutert, og enda lenger før noe faktisk skjedde.

Et av de mest interessante bidragene i boka er Hans Fredrik Dahls artikkel om antiparlamentariske strømninger i Norge. Han bygger her i stor grad på Jostein Nerbøviks arbeider, men der Nerbøvik avsluttet med 1914, trekker Dahl det videre til 1945. Utgangspunktet for disse strømningene er en kritikk av ideen om folkesuverenitet, altså at makta kommer fra folkevalgte organer, og dermed også fra folket. Dahl skriver her blant annet om Fedrelandslaget, som ble opprettet for å forhindre at Arbeiderpartiet skulle få makta. De ønsket snarere å bygge opp en samlende, karismatisk leder som ikke var preget av de parlamentariske maktkampene. Denne mannen, mente de, var Fridtjof Nansen, etter hans død i 1930 hans tidligere medarbeider Vidkun Quisling. Fedrelandslaget fikk imidlertid aldri den oppslutningen de hadde håpt på, og Nasjonal Samling som Quisling startet i 1933, fikk ikke noen oppslutning av betydning før krigen.

Mens Quislings strategi under krigen fremsto som én form for arv etter Fedrelandslaget, mener imidlertid Dahl at det også på motsatt side fantes klare antiparlamentariske trekk. Etter fredsslutningen ble Hjemmefrontens leder Paal Berg trukket frem som mulig statsminister, og i likhet med Nansen var nettopp begrunnelsen at han sto over det partipolitiske spillet. Mens Quisling sin legitimitet under krigen stammet fra partiet og okkupasjonsmakten, skulle Bergs legitimitet ligge i Hjemmefronten. Nå ble Berg aldri statsminister, men den antiparlamentariske tanken som rådet blant mange i frigjøringsdagene, er uten tvil en interessant del av norsk historie.

I antologien er det også en rekke andre bidrag som omhandler alt fra norsk mål-reising til fremveksten av den muslimfiendtlige bevegelsen i Norge i dag, og skal man komme med en gjennomgående kritikk, er det nettopp at det er vanskelig å finne noen rød tråd. De aller fleste bidragene står seg isolert sett, og det er for så vidt også mulig å lese likeverdsbegrepet inn i de fleste artiklene, men det blir litt vanskelig å se hva redaktørene egentlig vil med helheten. Men det er, på den annen side, kanskje ikke det viktigste heller?

Mathias Bismo

Brigt Kristensen har vært en sentral skikkelse i den revolusjonære bevegelsen i mange år. Han har sittet flere perioder i bystyret i Bodø, i siste periode som en av tre Rødt-representanter.

Han fylte 70 i år og nå stilte han ikke til gjenvalg. Han ga derimot ut denne boka som inneholder tekster fra de ti siste åra.

Det er en litt spesiell bok. Den består av en rekke innlegg fra dagsaktuelle avisdebatter, innledninger, løpesedler, e-poster, forskjellige innlegg og spørsmål knytta til arbeidet i bystyret, og innlegg som trekker opp linjer fra historia. Han sier sjøl at «Kampen om historia» like gjerne kunne vært bokas tittel. Det er da heller ikke ei bok man setter seg til å lese fra perm til perm. På et vis kan den brukes som et lite oppslagsverk over disse ti åra. Den er kronologisk og tematisk oversiktlig, og spenner over en hel rekke politiske sprørsmål og temaer. Det starter med Krig, krise og terror, med en rekke innlegg om Palestina og innlegg og appeller i kampen mot krig. Rødt Bodø var i framskutt posisjon i denne kampen, i og med at norske bombefly tok av fra Bodø Flystasjon.

Naturlig nok er det fyldig dekning av lokalpolitiske saker fra Bodø og Nordland. Her er det mye å hente og lære av. Her er skarpe innlegg som handler om språk og imperialisme, om hvordan det norske språket forflates av anglo-amerikansk innflytelse – han er såpass arg på Klassekampen at han avbryter abonnementet.

Og det handler om Kampen om historia. Han går inn i forskjellige debatter som handler om lærdom fra 70-tallet. Det er polemikk mot folk som Rognlien, Kolmannskog og Rønsen og deres framstilling av historia, og det er innlegg i den mer interne debatten om oppsummeringer og lærdom av historia – og veien videre.

Her er mye å hente, kanskje ikke minst for de mange nye i Rødt som nå er på vei inn i verv og posisjoner i styre og stell. Ikke minst anbefales det å lese en innledning Brigt Kristensen holdt på et medlemsmøte i Rødt Bodø etter stortingsvalget i 2013. Kjerna i innledningen er refleksjoner rundt forholdet mellom parlamentarisk og utenom-parlamentarisk arbeid. Poengtert og klart om Rødts vei videre, viktig å ta stilling til for hver enkelt, en viktig debatt for hele Rødt, sentralt og lokalt.

Her er mye klokt å hente, mye lærdom og mye informasjon fra forskjellige politiske områder. Og så er han jo en skarp og vittig debattant.

Boka kan bestilles på Forlaget Rødt! sin hjemmeside: marxisme.no.

Birger Thurn-Paulsen