Luke Sinwell og Siphiwe Mbaha:
The spirit of Marikana. The rise of insurgent trade unionism in South Africa.
London: Pluto Press, 2016, 240 s.

Fagbevegelsen spilte en sentral rolle i kampen mot apartheid i Sør-Afrika, ikke minst gjennom et mangfold av forbund som i 1983 gikk sammen i Congress of South African Trade Unions (Cosatu). En av de sterkeste og mest radikale medlemsorganisasjonene var gruvearbeiderforbundet (NUM), ledet av Cyril Ramaphosa. I dag er han en av Sør-Afrikas rikeste, i tillegg til å være landets visepresident. Cosatu har langt på vei blitt en ukritisk støttespiller for ANC-styret, og illustrerer hvordan fagforeningsbyråkratiet lett kan korrumperes og komme på kant med grasrota. Et av forbundene, med grunnlag i jern- og metallarbeiderne, har nå forlatt Cosatu og nekter å drive valgkamp for ANC. Det tradisjonelle gruvearbeiderforbundet er sterkt svekket, og har fått en uavhengig rival.

Historien om den etablerte fagbevegelsens inkorporering i statsapparatet har lenge opptatt den sørafrikanske samfunnsforskeren Luke Sinwell, og i denne boka har han fått god hjelp av en sosialistisk aktivist, Siphiwe Mbatha. Tittelen viser til myndighetenes nedslakting av 34 streikende arbeidere i Marikana-gruvene i 2012, landets mest sjokkerende politiske massakre sida Sharpeville i 1960. Men boka spenner videre, og tar for seg to streiker til i perioden 2012–2014.

Sør-Afrika er verdens største produsent av platina, som i råvåreboomen før 2007/8 ga rekordprofitt i kombinasjon med synkende reallønner. Det Cosatu-tilknyttete gruvearbeiderforbundet sto i praksis på eiernes side og mante til ro, mens initiativet i denne – og flere påfølgende streikeaksjoner – blei overtatt av spontane arbeiderråd og av det uavhengige forbundet, Association of mineworkers and construction union (AMCU). Det er også avslørt av Cyril Ramaphosa, i egenskap av storaksjoner i Marikana-gruvene i e-poster krevde resolutt opptreden fra politiet. Hovedeier er gruvegiganten Lonmin, hvor også det norske «oljefondet» er inne i bildet.

The spirit of Marikana vever sammen sosiologisk forskning, intervjuer med en lang rekke arbeidere og en skarp analyse av maktforhold i dagens Sør-Afrika. Boka er derfor et overbevisende korrektiv til litteratur som erklærer arbeiderklassens død, eller som tror at den sørafrikanske «regnbuenasjonen» har opphevd klassekampen.

Tore Linné Eriksen

Michael Brøndbo:
Jeremy Corbyn og året som snudde opp–ned på britisk politikk
Forlaget Manifest, 2016, 189 s.

Michael Brøndbos bok Jeremy Corbyn og året som snudde opp–ned på britisk politikk er den tredje boka i Forlaget Manifests serie om radikale bevegelser. Tidligere er gitt ut bøker om Podemos i Spania  og Syriza i Hellas. Men ulikt disse, handler ikke denne boka om noen ny bevegelse – den handler om hvordan én mann plutselig ble et symbol på en radikalisert venstreside.

Det var neppe mange som hadde forestilt seg at Jeremy Corbyn skulle bli partileder da han stilte som kandidat til å overta lederrollen etter valgnederlaget i 2015. Ja, det var ikke engang gitt at han ville bli kandidat – for å bli kandidat måtte man nemlig ha støtte fra minst 35 medlemmer av Underhuset. Det hadde ikke Corbyn. Når han likevel ble kandidat, var det fordi enkelte støttespillere for andre kandidater, i dette tilfellet den "myke" venstresidas kandidat Andy Burnham, av taktiske årsaker lånte ut stemmene sine til Corbyn slik at hans støttespillere ville støtte deres kandidat når, som alle ventet, Corbyn ble slått ut i første runde. Det var i hvert fall slik det hadde gått da Diane Abbott fra partiets "harde" venstreside hadde stilt som kandidat i 2010.

Men, som kjent, Corbyn ble ikke slått ut i første runde. Tvert imot, med 59,5 prosent av stemmene i første runde, satt Labour plutselig med en leder som var minst like upopulær i partieliten som han var populær blant medlemmene og registrerte sympatisører. Han hadde nesten ingen støtte i Underhuset, og heller ikke i de Labour-lojale mediene var det mye støtte å få. Dette har da også preget Corbyns ledertid, og etter folkeavstemningen om fortsatt britisk EU-medlemskap bød anledningen seg. Etter mistillitsvotum i partigruppa, forsøkte motstanderne hans, med nestleder Tom Watson i spissen, å forhindre Corbyn fra å stille på nytt. Dette lyktes nesten, men bare nesten. På tross av at Corbyns motstandere nå samlet seg om en felles motkandidat, den "myke" venstresidens Owen Smith, seiret Corbyn igjen, denne gangen med 61,8 prosent av stemmene.

Det er denne historien Brøndbo forteller, og selv om historien nok ikke er ukjent for bokas potensielle lesere, representerer boka en god oppsummering av hvordan dette har utspilt seg. Om man derimot er interessert i hvorfor ting har utspilt seg som det har gjort, gir boka derimot ikke så mange svar.

En helt avgjørende faktor var, som Brøndbo beskriver, den støtten Corbyn fikk fra de store fagforeningene i privat og offentlig sektor. Disse har tradisjonelt vært støttespillere for den "myke" venstresida, og stilte seg bak Ed Milibands kandidatur i 2010. På samme måte var det forventet at de ville stille seg bak Burnham i 2015. Det gjorde de ikke, og selv om man ikke bør kritisere Brøndbo for ikke å ha et klart svar på hvorfor de endret strategi, burde det i det minste problematiseres. Hva hadde skjedd siden 2010 som gjorde at de nå ville satse på en kandidat som få år tidligere ville vært regnet som uaktuell?

Selv om boka eksplisitt handler om én mann, ville det, i forlengelsen av dette og lignende spørsmål, også vært nyttig med en noe mer utfyllende omtale av det partiet han faktisk ble leder for. Både sammensetningen av partiet og de demokratiske strukturene er av en helt annen karakter enn det vi kjenner de fleste vesteuropeiske sosialdemokratiske partier. Valgsystemet – som i praksis gjør det umulig for nye partier å hevde seg – har skapt et parti som i Norge ville spent fra Rødt til et godt stykke inn i Venstre og kanskje også Høyre. Brøndbo identifiserer riktignok flere fløyer, især den "harde" og den "myke" venstresida, i tillegg til blairistene, men det er ikke alltid like lett å utlede av dette hva det egentlig betyr.

Boka inneholder heller ikke noen egentlig analyse av spenningene i partiet som har kommet til overflaten under Corbyns ledelse. Riktignok forsøker forfatteren seg på en forsiktig analyse i bokas etterord, men for en leser som ønsker seg vurderinger av det politiske prosjektet Corbyn står i spissen for, er det ikke så mye å hente. Dette har da også sammenheng med Labours karakter som parti. Selv om Corbyn står igjen, på et vis, som en usannsynlig seierherre i Labour befinner partiet seg i dag i en kritisk situasjon, med en oppslutning langt under selv katastrofevalget i 2015. Det er kanskje ikke rart at dette skjer i et parti der en stor andel av de profilerte ansiktene er mer opptatt av å motarbeide Corbyn enn de er av å motarbeide Tory, men dette er jo i seg selv også en interessant og viktig del av en debatt om hvilke lærdommer vi kan trekke av det som har skjedd i Storbritannia.

Når det er sagt, så utgir heller ikke boka seg for å være en analytisk bok, det er snarere, som det står på baksiden, "fortellingen om mannen som hatet å være midtpunkt, men som havnet i begivenhetens sentrum." Det lever den så absolutt opp til. Men bokas bidrag til å forstå samtidig politisk historie og fremveksten av radikale bevegelser er likevel noe begrenset.

Jenny Erpenbeck:
Gå, gikk, har gått
Oktober, 2017, 325 s.

Patrick er en eldre tysk enkemann og professor i klassisk litteratur, som har levd hele livet sitt i samme område i Berlin, i den en gang østtyske delen av byen. Det var der han tilbrakte hele sitt yrkesaktive liv ved samme lærested. Det var der han levde sammen med sin kone og sin elskerinne. Og det er der han har sitt lille knippe med venner han har kjent hele livet. Det er der han har sin beskyttede, dog begrensede, virkelighet, sitt univers. Gå, gikk, har gått handler om Patricks plutselige møte med en gruppe afrikanske flyktninger og hvordan dette møtet endrer både hans tilværelse, og hans syn på sitt eget liv.

Historien om Patrick begynner den dagen han blir pensjonist. Etter å ha gått den kjente veien hjem fra jobb for siste gang, oppdager han at han helt uten å legge merke til det har gått rett forbi en gruppe avviste flyktninger som sultestreiker på Alexanderplatz i protest mot at tyske myndigheter vil sende dem ut av landet. «Vi blir synlige» sto det på skiltene deres. Men Patrick så dem altså ikke, og det forbløffer ham. Nok til at han setter i gang sitt eget, private forskningsprosjekt, der han bestemmer seg for å snakke med flyktningene, få dem til å fortelle sine historier.

Vi får bli med Patrick på en reise inn i et, for ham, ukjent univers. De afrikanske flyktningene forteller om sin ferd mot Tyskland, om familiene de har forlatt der hjemme, om dramatiske båtturer over Middelhavet og om sine møter med tyske og andre europeiske lands myndigheter. Patricks refleksjoner under og etter disse møtene beskriver hvordan flyktningene som individer gradvis trer fram for ham. Etter hvert som han møter på deres problemer, både de små og de store, reagerer han nærmest automatisk med å ville løse dem, og han involverer seg mer og mer i deres kamp for å få bli. Det som begynte som noe å fylle hverdagen med, er i ferd med å utvikle seg til noe mye mer.

Boken er helt klart et innspill i flyktningedebatten, og den fikk mye oppmerksomhet da den kom ut i Tyskland. Tyskland var, sammen med Sverige, et av landene som åpnet grensene sine for flyktningene i 2015, før den omstridte avtalen mellom Tyrkia og EU ble inngått, og den største fluktruten ble stengt for godt. I løpet av året tok de imot mer enn en million asylsøkere, og selv om ankomsttallene siden har vært langt lavere, preger dette fortsatt den offentlige debatten, særlig nå i tiden fram mot det avgjørende valget til høsten. Forbundskansler Merkel fortsetter å være en av få europeiske statsledere som lover å ta sin del av ansvaret for å ta imot mennesker på flukt. Men partier på høyre ytterfløy i tysk politikk vokser seg stadig større, og det kan koste henne valgseieren.

Med sin grunnleggende sympatiske innstilling og sitt underliggende, om ikke fullt så elegante spark til innvandringsskeptikerne, skapte boken debatt og fikk delvis rettmessig kritikk for å forfekte en utdatert og kraftig overforenklet forklaring på innvandringsskepsisen som vokser, særlig i det tidligere Øst-Tyskland. Historien er klassisk: Patrick spiller rollen som den smårasistiske og skeptiske, men også veldig ensomme, eldre mannen, som når bare han blir kjent med flyktningene, forstår at de er gode mennesker uten dårlige hensikter. Han «lærer» at det egentlig ikke er så stor forskjell på «oss» og «dem», og at Tyskland og Europa må ta imot flyktninger på en bedre måte. Boken kan dessuten lett kritiseres for å ikke gi flyktningenes stemmer og tanker mer av plassen, men i stedet gi hovedrollen til en «eldre, hvit mann», en side av historien som vi allerede ofte får høre.

Men Patricks tanker og refleksjoner er like fullt fascinerende og interessante, kanskje særlig for utenlandske lesere som har fulgt tysk flyktningpolitikk de siste årene, og som gruer seg til høstens skjebnevalg. For Patrick er funksjonalitet og orden svært viktig i livet, noe annet kan man kanskje ikke forvente av en som tilsynelatende også fant seg godt til rette i det strengt regulerte og organiserte østtyske regimet. I møte med de praktiske og juridiske utfordringene flyktningene møter på, blir han i likhet med leseren overrasket over hvor meningsløse og upraktiske svar byråkratiet gir dem. I møte med flyktningene begynner Patrick også å trekke linjer mellom sitt eget lands historie, og deres opplevelser fra hjemlandet. Møtet med flyktningene utfordrer ham, og tvinger litt etter litt fram en utvidelse av hans horisont, av universet hans.

Min samboers far vokste opp i det gamle Øst-Tyskland, og siden hans familie fortsatt bor der, reiser vi ofte dit på ferie. Og jeg må si at jeg kjenner igjen sider ved denne mannen som boka handler om. Veldig karikert selvsagt, men spor av Patrick finnes i mange av de i dag godt voksne menneskene som vokste opp i en tilværelse der Øst-Tysklands organiserte, og for mange svært trygge og funksjonelle, om enn isolerte og overvåkede hverdag, var det normale. Han gjenkjennes kanskje særlig i de mange som ikke opplevde at gjenforeningen med vest ga den økte velstanden de ble lovet, men som opplever stadig mer fattigdom og økende arbeidsledighet.

Boken gir også et innblikk i tanker en gjør seg når en tar steget og bryter ned de barrierene som skapes mellom oss og flyktningene, setter i gang en samtale og enten blir venner med dem eller til og med lar seg engasjere i deres kamp, slik Patrick gjorde med gruppen fra Alexanderplatz. Selv oppsøkte jeg Palestinerleiren utenfor Jakobs kirke i Oslo sammen med noen venner i 2012, og jeg må både le høyt og tørke en tåre når jeg skamfullt kan kjenne meg igjen i noen av situasjonene Patrick opplever og tankene han gjør seg. Han oppdager at situasjonen for flyktninger i Tyskland ikke er helt som han trodde, og på noen områder mye verre enn han kunne forestille seg, og nettopp dét tror jeg det er liten tvil om at svært mange som har engasjert seg frivillig eller aktivistisk for asylsøkere eller flyktningers rettigheter, vil kunne kjenne seg igjen i.

Maria Wasvik er medlem av antirasistisk og minoritetspolitisk utvalg i Rødt. Er statsviter som har jobba i flere år med asylsøkere og flyktninger, både i asylmottak og barnevern. Nå ansatt som rådgiver på Antirasistisk Senter.

Astrid Hauge Rambøl, Helene Bank:
Profittfri velferd
Forlaget Manifest, 2017, 80 s.

Profittfri velferd er en pamflett som vil være svært nyttig for tillitsvalgte i fagbevegelsen og politikere som vil ha en guide til hvordan det er mulig å stenge døra for velferdsprofitører. Utgivelsen er et samarbeid mellom For Velferdsstaten og Forlaget Manifest og er støttet av Fagforbundet. Det vises til eksempler fra blant annet Oslo, Bergen, Trondheim, Tromsø og Moss, der det politiske flertallet har klart å ta tjenester tilbake. Pamfletten er også nyttig som en oversikt over hva som har skjedd på dette området siden det siste kommunevalget.

Bank og Hauge Rambøl påviser at det ikke er grunnlag for å si at det er penger å spare på privatisering, i hvert fall ikke når transaksjonskostnadene ved anbudsprosesser tas med i beregningene, noe som imidlertid sjelden blir gjort. Kommunene som har konkurranseutsatt tjenester, har vært lite interesserte i å undersøke om de faktisk har spart penger på dette. Det som imidlertid er helt klart, er at de ansattes lønns- og arbeidsvilkår har blitt dårligere og at innsynsretten for befolkninga har blitt svekket.

Forfatterne påviser at det er mulig å drive tjenestene i offentlig egenregi. Da reguleres tjenestene ikke av lov om offentlige anskaffelser. De viser også til at det per i dag hindrer ikke internasjonale handelsavtaler profittfri velferd, men det kan komme framtidige endringer, både gjennom EØS og TISA, som vil vanskeliggjøre dette.

Forfatterne skiller mellom ideelle aktører og kommersielle aktører. De viser at regelverket kan brukes til å favorisere de ideelle aktørene, enten ved det som kalles utvidet egenregi eller ved unntak i anskaffelsesloven som er aktuelt å bruke når det gjelder sektorer med offentlig myndighetsutøvelse.

Pamfletten viser at det er tre muligheter til å ta tjenester tilbake. De kan tas tilbake ved kontraktsutløp, kontraktsbrudd eller ved tilbakekjøp eller hjemfall. I tillegg er det mulig å ta tilbake tjenestene hvis det private selskapet går konkurs. Det enkleste er å ta tilbake tjenestene ved kontraktsutløp. De fleste anbudskontakter er nemlig tidsbegrensede. Når perioden er utløpt, er det med dagens regelverk ingenting til hinder for å ta tjenestene tilbake i egenregi. Å ta tilbake tjenestene ved kontraktsbrudd krever at en leverandør ikke leverer i samsvar med det som står i kontrakten, eller bryter en eller flere lover. Dette må da påvises. Det er dette som i disse dager blir i gjort i Oslo overfor selskapet Veireno (som ikke nevnes i pamfletten siden den er skrevet før søppelkaoset i Oslo). Å ta tilbake tjenestene ved kjøp eller hjemfall er vanskeligere, men slett ikke umulig. Kontrakter som er, inngått kan heves hvis partene er enige om det. Da må som oftest parten som ønsker å heve kontrakten, betale den andre parten kompensasjon. Dette ble gjort med reinholdstjenestene i Tromsø. Hjemfall krever at partene legger inn en klausul om dette. I følge forfatterne er det ingen eksempler på dette i Norge, men i Danmark har det skjedd, og det er ingen legale hindringer for at dette skal kunne gjøres også i Norge.

Det viktigste budskapet i pamfletten slik jeg ser det, er at det er mye som kan gjøres for å holde velferdsprofitørene borte innenfor gjeldende regelverk. Forfatterne framhever imidlertid at det på noen områder slik som barnehage, behandlingsvalg innen helsesektoren og til dels skole er slik at lovverket favoriserer velferdsprofitører. Her må det derfor lovendringer til.

Den eneste svakheten med pamfletten mener jeg, er den utstrakte bruken av det upresise begrepet venstresida. Når det skrives at enkelte på venstresida har tro på konkurranse er det etter mitt syn en indikasjon på at begrepet venstresida brukes for vidt. Arbeiderpartiet har i flere kommuner stemt for konkurranseutsetting og de har også vært tilbakeholdne med å ta tjenester tilbake. Når partiet lokalt er med på å ta tjenester skjer det ofte i situasjoner med sterkt press fra partier til venstre for Arbeiderpartiet og lokal fagbevegelse. Litt om dette kunne vært nevnt også i en kort pamflett.

Per Medby, redaksjonsmedlem i Gnist. Han er aktiv i Rødt og har tidligere vært faglig tillitsvalgt (NTL).

Eystein Garberg:
Rettferdig pensjon på 1–2–3
Forlaget Manifest, 2017, 68 s.

Manifest Tankesmie har nylig utgitt en pamflett med det beskrivende navnet Rettferdig pensjon på 1–2–3. Forfatteren er elektriker og tillitsvalgt, Eystein Garberg fra Trøndelag. Over drøyt 60 sider får leseren en grundig og lett forståelig innføring i dagens pensjonsordning, og de grove urettferdighetene den fører med seg. Pamfletten er tenkt som et debattinnlegg i forkant av LO-kongressen i mai, men det er ingen grunn til at tro at denne teksten går ut på dato når kongressen er vel overstått.

Når man skal gi en vurdering av noe andre har skrevet, er det kanskje ikke vanligst å begynne med å sette fokus på en feil. I dette tilfellet kanskje den eneste feilen av betydning. Men denne feilen har stor betydning for leserne av denne pamfletten, eller rettere sagt hvem som kan komme til å bli lesere av denne pamfletten, dermed velger jeg å starte nettopp der.

I forordet skriver forfatteren ”Denne pamfletten handler først og fremst om pensjonene til oss i privat sektor.”. Dette er en setning som har fått flere jeg kjenner i offentlig sektor til å legge fra seg pamfletten fordi de tror at den ikke er relevant for dem. Dette er helt feil. Denne pamfletten er svært relevant for alle som på et eller annet tidspunkt ser for seg at de kommer til å motta alderspensjon fra folketrygden. Den er enda viktigere for LO-medlemmer, siden den retter seg inn mot LO-kongressen, og LO-medlemmer i privat sektor er mer direkte berørt av enkelte deler av pamfletten enn de øvrige leserne.

Hvorfor mener jeg at dette er en pamflett for alle? Jo, fordi den gir en grundig og lett forståelig framstilling av hvordan alderspensjonen vil bli i åra som kommer – for alle. Det er konkrete eksempler som mange kan kjenne seg igjen i, og figurer og tabeller gjør det lettere å se hva det hele handler om. Alle som er opptatt av pensjon bør skaffe seg denne pamfletten, og de som leser denne pamfletten, vil bli opptatt av pensjon om de ikke var det fra før.

Nå som jeg har ryddet opp i den ene feilen, kan jeg fortsette å legge ut om det jeg liker med pamfletten. Garberg bruker mye tid på å forklare hva som skjedde i forbindelse med LO-kongressen i 2005 da LO ga sin støtte til pensjonsreformen. Han går grundig inn i vedtaksteksten, viser hvilke argumenter som ble brukt og hva som har blitt konsekvensene i ettertid. Han løfter fram vedtakene som tilsier at LO burde protestert langt tydeligere og langt mer, og han påpeker at det ikke er noen hjelp i vedtak hvis ikke det fører til handling.

Både i beskrivelsen av pensjonssystemet og i pamfletten for øvrig, er Garberg veldig tydelig på hva han legger i begrepet rettferdig. Pamfletten heter Rettferdig pensjon på 1–2–3, men rettferdighet kan av og til blir et tomt ord uten innhold. Garberg viser til to hovedtyper av rettferdighet – i form av belønning for innsats og i form av kompensasjon for forhold man ikke rår over, men kan rammes av. Gjennom hele pamfletten viser han hvordan disse to rettferdighetene bygger på ulike holdninger og får ulike konsekvenser. Som leser får du hjelp til å utvikle din egen argumentasjon, og du forstår at rettferdighet er et begrep som må presiseres når du bruker det.

Den delen av pamfletten som framstår som den er bare for privat sektor er kanskje den jeg som lærer, og trygt plassert i offentlig sektor, synes er mest interessant. Jeg snakker om kapitlet om AFP – avtalefestet pensjon. Garberg gir en grundig beskrivelse av hvordan AFP i privat sektor har blitt endret fra å være en tidligpensjon for dem som trengte det, til å bli en tilleggspensjon for alle. Dette har enorm interesse for oss i offentlig sektor, fordi dette er det politikerne ønsker å gjøre med AFP i offentlig sektor også. Denne pamfletten forteller svart på hvitt hva vi får hvis vi går med på disse endringene.

Pamfletten inneholder forslag til konkrete krav inn mot LO-kongressen. Forslag som bøter på de verste utslagene av pensjonsreformen. Garberg er tydelig på at dette ikke er forslag som endrer på de store utslagene, men det gir en ørliten bedring. Bedring er jo en god ting, og noen ganger må man ta ting bit for bit, men jeg synes pamfletten hadde kledd å være litt mer offensiv i denne delen. Garbergs forslag som han selv skriver ”Et så forsiktig forslag som dette burde være ukontroversielt for hele LO å stille seg bak.”

Jeg er enig i at vi ikke klarer å løse problemene her og nå, men jeg mener at kampen for å få et nytt rettferdig pensjonssystem starter her og nå. Det kan være taktisk riktig å stille kompromissforslag, men det er også viktig å peke framover mot de store måla. Fagbevegelsen har vunnet sine største seire gjennom lange kamper. For deg som vil være med i den lange kampen om pensjonene våre, så er denne pamfletten absolutt et godt utgangspunkt og et anvendelig verktøy.

Jorunn Folkvord, tillitsvalgt i Utdanningsforbundet Oslo og styremedlem i Forsvar offentlig Pensjon.

Jan Kristoffer Dale
Arbeidsnever
Kolon forlag, 2016, 96 s.

Arbeidsnever inneholder seks noveller. Alle foregår i samme område på Sørlandet, og noen av navnene og personene finnes i flere av novellene. Vi kan gå ut fra at personene med samme navn er samme person, men novellene forteller om forskjellige sammenhenger i livet til personene.

«Sør», den siste novella, er historia om Gunnvår som flytta sørover til kjærligheten og blei der. Om tapet av foreldra langt nordpå og mannen som dør fra henne. Men mest er det ei fortelling om kjærlighet i flere betydninger og dybder. Og om nødvendigheten og anstendigheten i å ta valg som betyr noe for det ene livet hun har.

Tittelnovella «Arbeidsnever» er om Trygve, som ikke fullførte noen skole, ikke tok lappen, traff ei jente, skal bli pappa og er vikar på bryggeriet. Svigerfar må hente, kjøre til jobben og sammen veien tilbake. Svigerfar som hoster stygt, ikke klarer å slutte. Og drittjobbene vikarene må gjøre, arbeidslederen som pisker dem fram med trusler om ikke å få ny kontrakt. Samarbeidet mellom ledelsen ved bryggeriet og han som hyrer dem inn. Utrygghet, usikkerhet, lite sjøltillit, dårlig økonomi og balansen mellom alle Trygve må ta hensyn til. Men den har også i seg øyeblikk av samhold, solidaritet mellom Trygve og svigerfaren og Trygves vilje til å komme seg videre. Ut av midlertidigheten.

Dale skriver om helt vanlige liv med helt vanlige problemer, og det gjør han med varme og dybde. I flere noveller er et av temaene skillet mellom gutta med og uten høyere utdanning. Hva det betyr å ha høy eller lav inntekt? Hva er det som er forskjellen i vaner, interesser, mat og andre kulturuttrykk? Hvilke konsekvenser kan det få for en vennegjeng når dette kommer tydelig fram på vei til en hyttetur som ender i grøfta? Bokstavelig talt.

I historien «Jon» får vi møte en ung gutt som så kameraten sin sjukne inn i en slags depresjon. Så blei han sendt vekk, men hovedpersonen har aldri glemt han. Når han sjøl får samme symptomer på depresjon og får alvorlige vrangforestillinger, «ser» han kameraten sin i andre. Utviklingen i denne novellen er dramatisk, men ikke på den måten den legger opp til, med vold eller sjølmord. Nerven er veldig godt tatt vare på gjennom hele historien. Den sitter og etterlater leseren (i hvert fall undertegnede) i djupe tanker og takknemlighet.

Novelleformen er ikke lenger så vanlig, i hvert fall ikke i bokform. Det er en fortellerteknikk som krever mye av forfatteren. I min leseverden er nok Kjell Askildsen eneren, og det er urettferdig mot alle å nevne hans knappe og mesterlige skrivekunst. Men Dale får meg til å tenke på Askildsen. Personene i Dales Arbeidsnever har likhetstrekk til personene i Askildsens novelleunivers. De lever litt i utkanten av de store og inkluderte fellesskapene.

Dales fortellerstemme er enkel. I betydningen at det ikke er et blomstrende språk fullt av metaforer, omveier og beskrivelser. Han mestrer å gi tekstene stor dybde ved å skrive enkelt. Jeg bruker et eksempel fra «Levende bevis»:

«Etter legebesøket kjørte han ned til Arendal og parkerte utenfor lagerbygninga. Han hadde lyst på en dusj, men det fikk vente. Om tolv timer skulle han stemple ut, kjøre til Froland og pakke ned resten av moras liv.»

I et par av tekstene tror jeg litt strammere inngang i historien ville gitt en enda bedre historie, men det er litt pirk.

Dale er født i 1984, har jobba på bryggeri og tatt skriveutdanning ved Skrivekunstakademiet i Bergen. Det er bare å skaffe seg boka og ta deg god tid.

Taran Anne Sæther er pensjonert sydame, trikkefører og politisk aktivist.

 

Martha Harneker
A World to Build: New Paths toward Twenty-First Century Socialism
Monthly Review Press, New York, 2015
224 s.

Grunnen til at sosialister bør være interesserte i situasjonen i Latin-Amerika i dag er enkel: De betydeligste politiske fremskritt­ene i verden i dag skjer i Latin-Amerika. Marta Harneckers bok «A World til Build» er kanskje det viktigste engelskspråklige forsøket så langt på å analysere og bringe videre diskusjonen om disse endringene på venstresida internasjonalt.

Vi får daglig høre at «det finnes ikke noe alternativ». Men for dem av oss som slåss for et alternativ til fattigdom, urettferdighet, rasisme og krig, skjer noen av de mest inspirerende politiske kampene i verden i dag i Latin-Amerika. Harnecker går nærmere inn på enkelte av de mest fremskredne kampene, i Venezuela, Bolivia og Ecuador. Hun går også inn på kampene i andre land som Brasil, Chile, Argentina, Uruguay og andre land som har opplevd fremskritt, dog i en noe annen kontekst. Et fellestrekk ved alle disse landene er at de i varierende grad er villige til å stå opp mot USAs dominans.

Denne detaljerte analysen viser at selv om ingen av disse kampene utgjør noen idealmodell som kan kopieres, gir de alle viktige lærdommer. Herfra har det utviklet seg ulike konsepter om sosialisme i det 21. århundret som et alternativt referansepunkt i diskusjonen. Før jeg går inn på deler av de mer dyptpløyende delene av Harneckers analyser, vil jeg tro det er verdt å se nærmere på to land som Harnecker viser til, to land som kanskje ikke har blitt viet nok oppmerksomhet på den britiske og europeiske venstresida.

Ecuador

Ecuador blir i disse dager forvandlet gjennom en omseggripende endring, omtalt som folkets revolusjon. Denne revolusjonen er et svar på den dype krisen som oppsto som følge av år med den ekstreme og ødeleggende frimarkedspolitikken som ble påtvunget Latin-Amerika. Correa ble valgt for første gang i 2007 i kjølvannet av store tumulter. Sju ulike presidenter hadde blitt avsatt som følge av masseprotester i løpet av de siste ti årene. En enorm bankkrise hadde ført til økonomisk kollaps. Arbeidsløsheten skjøt i været, og én av ti ecuadorianere forlot hjemlandet sitt på flukt fra krisa. Dette har nyliberalismen har gjort mange steder i verden. Derimot fremkaller Ecuadors store bragder i dag dyp respekt:

• En ekspansiv økonomi der økonomisk ulikhet reduseres raskere enn i noe annet latinamerikansk land.
• Offentlige investeringer er økt fra 5 til 15 prosent av BNP.
• Myndighetene slår også ned på skatteunndragelser. Ecuador har nå en skatteinngang som er tre ganger så stor som i 2006.
• Videre er det nå en prioritet å utrydde fattigdommen – over 1,1 millioner mennesker har blitt løftet ut av fattigdom.
• Gratis utdannelse og helsestell for alle. Alle barn har nå gratis skolegang. Tallet på studenter har skutt i været takket være gratis universitetsutdanning. Under dagens president Rafael Correa har investeringer i folkehelse samlet vært på et nivå tilsvarende 9 milliarder amerikanske dollar – tre ganger det de fire foregående regjeringene brukte totalt.

Omfattende sosiale endringer i Bolivia

I Bolivia ble Evo Morales i fjor gjenvalgt i et valgskred. Dette er et resultat av de ekstraordinære reformene han har stått bak, reformer som – i følge ingen ringere enn New York Times – har ført Bolivia ut fra sin maktesløse posisjon. Bolivia har faktisk vokst raskere de åtte siste årene enn i noen annen periode de siste 35 årene. Bolivianerne har fått føle fruktene av denne veksten på kroppen – under Morales har fattigdommen falt med 25 prosent mens den ekstreme fattigdommen har falt med 43 prosent. Utgifter til sosiale formål har vokst med mer enn 45 prosent, realminstelønnen har økt med 87,7 prosent, og FNs økonomiske kommisjon for Latin-Amerika og Karibia har berømmet Bolivia for å være «et av de få landene som har redusert ulikhetene.»
Dette er bare noen konkrete eksempler av endringer i disse to landene i sentrum for endringene i Latin-Amerika. Harneckers beskrivelser er fulle av andre eksempler, men også eksempler på utfordringer som gjenstår å møte.

Et brudd med imperialismen

Harnecker skisserer det internasjonale og regionale rammeverket for disse endringene slik at vi blir i stand til å forstå hvor langt kontinentet faktisk har beveget seg fra USAs dominans de senere årene. En avgjørende årsak bak disse endringene i første omgang er at et brudd med imperialismen er en nødvendig betingelse for å bedre leveforholdene i Latin-Amerika.
Før dette århundret var utviklingen, med unntak av Cuba siden 1960-tallet, underordnet USA i over hundre år, og før det Spania og Portugal. Dette innebar at i 1998, da Hugo Chávez ble valgt i Venezuela og valgbevegelsen mot venstre startet i regionen, befant over 40 prosent av befolkningen – mer enn 200 millioner mennesker – seg i fattigdom. Fra 1980 til 2000 kollapset veksten per innbygger i Latin-Amerika. Den var bare på 9 prosent i tjueårsperioden, sammenlignet med 82 prosent i de foregående tjue årene.

Denne økonomiske stagnasjonsperioden ble avsluttet da en rekke land brøt med IMF og Verdensbanken fra 2000 og fremover. Dette har ført til at det i dag er hundre millioner færre fattige. På tross av mange vansker ser derfor Latin-Amerika svært annerledes ut i dag, og det er her vi kan se Harneckers «nye verden» begynne å komme frem, trass i mange motsetninger og vansker.
Et sentralt punkt i Harneckers analyse er at denne nyliberalismens totale, menneskelige katastrofen førte til omfattende opprør og viktige historiske øyeblikk i Latin-Amerika. Hun hevder overbevisende at det er viktig at vi forstår at det var disse kampene for å beskytte folket mot nyliberalismen, og selvsagt USA-dominansen, som ble springbrettet for mange av de dyptgående politiske endringene som skjer nå. Disse har vært mest vellykket når sosiale massebevegelser har slått seg sammen med politiske lederskap som selv er en del av disse, som i Ecuador, Bolivia og Venezuela, men de representerer også massive steg fremover andre steder, som i Argentina.

Med henblikk på diskusjonene i Hellas, Spania, Irland og andre steder, er det viktig å forstå at nyliberalismen først ble «testet ut» i Latin-Amerika og at den var en gedigen fiasko som, i likhet med for eksempel Hellas i dag, ble møtt med massiv motstand. Her hevder Harnecker at vi i første omgang «kan slå fast at det i hvert eneste av landene var folkelige bevegelser, ikke politiske partier, som gikk i front for kampen mot nyliberalismen, selv om det skjedde på ulike måter.» Videre legger hun til at «disse bevegelsene utviklet seg under den nyliberale modellens legitimitetskrise og krisen som dens politiske institusjoner sto ovenfor» og at «de vokste ut av motstandens dynamikk.» (s. 14)
Men motstand er, som vi vet, ikke nok. Det er også viktig å se på hvordan og hvorfor motstanden mot nyliberalismen lyktes. I denne sammenhengen mener Harnecker at en av de viktigste erfaringene man kan trekke ut fra de avgjørende kampene hun nevner, er at de har «bevist verdien av en strategi basert på en bred koalisjon av krefter som søker enhet og som kan forenes» og at i alle disse tilfellene, i særdeleshet de som har kommet lengst, er «det konkrete målet for kampen å skape en felles forståelse hos alle disse ulike gruppene, hver med sine egne tradisjoner og politiske praksis.» (s. 25)

Enhetsfront og vellykket motstand

Betydningen av slik ikke-sekterisk enhetspolitikk er absolutt noe vi bør følge med på her i Europa. Så hvilke eksempler på vellykket motstand i Latin-Amerika har gjort noe med situasjonen, og bragt dem på offensiven?
I motsatt kronologisk orden:

• For det første, det chilenske studentopprøret i 2011 som startet ved universitetene og raskt ble en nasjonal bevegelse for sosiale, konstitusjonelle og politiske endringer, og som bidro sterkt til at det chilenske sosialistpartiet vant tilbake makta. På det meste strømmet 100 000 mennesker ut i gatene i solidaritet med studentbevegelsen og dens krav om at profitt ikke skulle være hensikten med utdanning. Det var helt avgjørende for denne bevegelsen at den aksepterte uenighet rundt enkelte spørsmål. Kjernen i bevegelsen forsto at det å forene seg for å slåss sammen ikke bare var nødvendig, det var helt avgjørende. Det er for tidlig å si noe om resultatet av denne bevegelsen, men den har allerede sikret retten til gratis utdanning og en nasjonal diskusjon om grunnlovsendringer, en diskusjon som gikk forut for mer grunnleggende endringer i land som Venezuela, Ecuador og Bolivia.
• For det andre, folkelig mobilisering som veltet fire presidenter i Argentina inntil 2002. Massebevegelser, ledet av arbeidsløse, klarte ikke bare å velte disse presidentene, men fikk Argentina til å si nei til IMF (Det internasjonale pengefondet), et historisk brudd i institusjonens grep om kontinentet. Selv om Argentina ikke har hatt noen revolusjonær regjering, har landet bekreftet sin nasjonale suverenitet de senere årene.
• For det tredje, kampene kjent som «vannkrigen» som brøt ut i Bolivia i 2002. Bolivia hadde til da vært den mest trofaste iverksetteren av nyliberale strukturtilpasninger. Etter en rekke privatiseringer av offentlige selskaper, reiste Cochabama, den tredje største byen i Bolivia, seg mot privatisering av vannet. I følge en meksikansk journalist «organiserte hele byen i løpet av kort tid et opprør som samlet alle deler av samfunnet.» (s. 20) Bevegelsen lyktes ikke bare først ved å få innrømmelser, det var også den første av en bølge av brede folkelige mobiliseringer, herunder urfolksopprør, protester til forsvar for kokabønder under ledelse av Evo Morales selv, en lignende «gasskrig», streiker og landarbeiderprotester. Mobiliseringen kulminerte direkte i at Evo Morales (fagforeningsleder og leder av Bevegelsen for sosialisme) ble president, med de fantastiske endringene vi allerede har reflektert over.
• Til sist i lista, men først i kronologien, var det Venezuela, som kanskje var det viktigste, i den forstand at denne nye bølgen startet med «El Caracazo», det folkelige opprøret i 1989 der Venezuelas fattige og ekskluderte flertall reiste seg mot IMF sitt strukturtilpasningsprogram som ble fremtvunget av president Carlos Andres Perez. Av kampene som fulgte i kjølvannet av dette kan nevnes valget av Hugo Chavez i 1998, nederlaget for det USA-støttede kuppforsøket i 2002 og de stadig mer radikale endringene som skjer i landet.

Eksempelet Venezuela

Eksempelet Venezuela illustrerer mye av det sentrale i Harneckers bok. Her hadde nyliberalismen ført til at inntekten per innbygger i 1998 var på nivå med på 50-tallet. Fattigdommen nådde toppen i 1996, da den omfattet 70 prosent av befolkningen, mens 40 prosent levde i ekstrem fattigdom. Med dette økonomiske sammenbruddet som bakteppe begynte det gamle regimet og de gamle statsstrukturene å kollapse.
I 1989 hadde befolkningen fått nok. Venezuela eksploderte i El Caracazo – et landsomfattende masseopprør. Det ble utløst av en dobling av bussbillettprisen over natta og varte en uke. Militæret ble beordret til å slå ned opprøret med alle nødvendige midler, og tre tusen mennesker ble drept bare i Caracas. Dette diskrediterte ikke bare presidenten, men hele systemet, og, for å bruke et kjent marxistisk begrep, «en sosial og økonomisk krise ble en regimekrise». Den gamle orden begynte å slå sprekker, i tråd med Lenins ord om at:

«Undertrykking alene, uansett hvor omfattende den er, fører ikke alltid til en revolusjonær situasjon i et land. I de fleste tilfeller er det ikke tilstrekkelig for revolusjonen at de nedre klassene ikke vil leve på den gamle måten. Det er også nødvendig at de øvre klassene ikke er i stand til å herske og styre på den gamle måten.»

Selv om Hugo Chavez og andre i årevis hadde organisert seg for å styrte oligarkiet, var det El Caracazo som ble den avgjørende katalysatoren; ikke bare på grunn av statens undertrykking, men også på grunn av det folkelige opprøret det representerte, som en begynnelse på en prosess som skulle ende opp med valget av Hugo Chavez på et revolusjonært nasjonalt program i 1998, og som siden skulle bli radikalisert med senere diskusjoner om behovet for en sosialisme for det 21. århundre.
Det er derfor riktig når Harnecker, på tross av de vanskene den «bolivarianske revolusjonen» i landet står overfor, understreker at Venezuela er avgjørende for å forstå hvorfor kontinentet ser så annerledes ut nå. Det ble slutt på Cubas isolasjon og Venezuela ble en sentral inspirasjonskilde for de mange progressive bevegelsene og regjeringene som har gått gjennom regionen siden Hugo Chavez ble valgt. Det er også et poeng at El Caracazo slo ut samtidig som folk skravlet om den såkalte «historiens slutt».

«Den bolivarianske revolusjonen» står selvsagt overfor mange utfordringer, men i møte med medias skjeve fremstillinger av dagens økonomiske vansker må vi ikke glemme at den har stått bak imponerende sosiale fremskritt.
Den avgjørende årsaken til at Venezuela har klart dette, er at landet har tatt tilbake kontrollen over oljerikdommen sin – de største kjente oljereservene i verden. Myndighetene har brukt sin politiske makt til å svekke borgerskapets økonomiske makt og til å fremme arbeiderklassens interesser, blant annet ved å inkludere nye statsstrukturer og de fattigste gjennom lokalstyrer og kommuner, som Harnecker mener er av særlig betydning.
Offentlig kontroll over oljesektoren har gjort myndighetene i stand til å forbedre levestandarden. I løpet av et tiår har gratis helsestell blitt utvidet til tjue millioner mennesker. Dette har reddet hundretusener av liv. Den ekstreme fattigdommen er halvert. Gjennom gratis utdanning har millioner lært å lese og skrive, og det har vært en tredobling i antallet universitetsstudenter.

Solidaritet mot imperialismen

Harneckers analyse av forandring i Latin-Amerika burde minne oss på hvorfor det er viktig at vi prioriterer solidaritet med Latin-Amerika og at USA vil gjøre det de kan for å stoppe det. Derfor har vi en nøkkelrolle her – som en juniorpartner for USA-imperialismen. Selv om USA er opptatt militært andre steder og dermed har gitt Latin-Amerika et pusterom, har utenriksdepartementet innrømmet å ha kanalisert over 50 millioner dollar på fire år. Justert for antall innbyggere, ville dette tilsvart 200 millioner dollar til å påvirke valg i Storbritannia.
Vi må være klar over at det endelige målet med denne intervensjonen består i mye mer enn å fjerne regjeringene i land som Venezuela. Det består i å fjerne ethvert spor av revolusjonær glød, noe som bare kan skje gjennom undertrykking, vold og reaksjon. USAs taktikk endrer seg kanskje, men det endelige målet om å gjenvinne sin dominans, med den tilhørende dominansen fra de multinasjonale selskapene, er det samme.
Jeg vil avslutte med å peke på de sentrale lærdommene trekker frem for oss fra venstresida i Latin-Amerika:
Vi trenger en venstreside som forstår betydningen av hegemoni og av å skape allianser for forandring.

I tråd med dette trenger vi en venstreside som begynner å forstå at det å være radikal ikke består i å fremme de mest radikale slagordene eller å gjennomføre de mest radikale handlingene som bare noen få er enige i og som skremmer de fleste. Det handler snarere om å være i stand til å skape rom for å forene så mange deler av samfunnet som mulig der man ikke bare møtes, men også kan samles i kamp.
Erkjennelsen av at det var mange som sto i kampen, gjorde disse bevegelsen sterke og radikaliserte dem også ofte. Det vi trenger, er strategier og taktikker som åpner opp for enhet i handling for å kunne møte fienden så effektivt som mulig og på det avgjørende tidspunktet, slik vi for eksempel så i Bolivia. Det å gå frem hurtigere innebærer ikke bare å ønske det – forholdet mellom krefter nasjonalt og internasjonalt er betydningsfulle faktorer.
De faktiske kreftene – bevegelsen av arbeidsfolk – må være i en posisjon til å tvinge frem sin makt. Kampen for dette består ikke bare i å si at det er nødvendig at det skal skje.

Til sist, og dette er viktig, må vi forstå at et sammenbrudd for nyliberale ideers dominans ikke nødvendigvis betyr at et nytt folkelig hegemoni spontant vil oppstå i dens sted. Like mye som vi trenger brede massebevegelser, trenger vi et politisk instrument. Gjennom historien har vi sett mange eksempler på opprør og massebevegelser som til og med har veltet regjeringer, men som, ulikt i de landene vi har sett på, ikke har vært i stand til å ta makta for å virkeliggjøre dypere sosiale endringer. Erfaringene fra vellykkede bevegelser for endring har historisk, også i Latin-Amerika i dag, vist at for ikke å sløse med folkelig energi, men heller gjøre den om til et redskap som kan skape endringer, er det behov for politisk organisering og lederskap.
Harneckers bok viser hvorfor vi ikke bare må støtte opp om sosiale fremskritt, demokrati og selvstyre i Latin-Amerika, men også trekke lærdommer av det selv.

Tekst: Ian Richardson Aktiv i den britisk-baserte Venezuela Solidarity Campaign
Oversatt av Mathias Bismo Redaksjonsmedlem i Gnist

Terje Tvedt
Norske tenkemåter
Oslo: Aschehoug 2016, 284 s.

Boka Norske tenkemåter er den tredje i en serie der Terje Tvedt analyserer «norske verdensbilder og selvbilder i den perioden da Norge gjennomlevde det jeg (Tvedt) kaller det internasjonale gjennombruddet i landets historie», fra 1960-åra og fram til i dag. Boka består av tekster fra perioden 2002 – 2016, med interessante introduksjoner til hver av dem. Prosjekt hans er ambisiøst. Det fortjener å bli tatt på alvor – og sett på med kritiske øyne.

Selv insisterer Tvedt på at han alltid sparker oppover (s. 17), og i en del sammenhenger kan en bare bejuble evnen hans til å avsløre hykleri hos ulike nasjonale «eliter», som når han avdekker konsekvensene av intervensjonen i Libya. Likevel er jeg ganske kritisk.

Hva er problemet?

Når Tvedt i forordet skal begrunne hvorfor det er nødvendig med en kritisk analyse av «norsk mentalitetshistorie i en brytningstid», viser han til «Usikkerheten om hvordan Norge skal håndtere terrorisme, bekjempe islamismen og andre totalitære retninger, administrere masseimmigrasjon, forsvare demokratiet og bevare velferdsstaten» (s. 7.) Det er nærliggende å lese dette som at det her er snakk om de store utfordringene i vår tid. Jeg formoder at analysen ikke hadde blitt helt den samme dersom utgangspunktet hadde vært et annet. F.eks. dersom de mest presserende problemene i stedet hadde blitt definert som: Menneskeskapte klimaendringer, voksende sosiale forskjeller, markedsliberale angrep på velferdsstaten – og den internasjonale flyktningkrisa, bl.a. som følge av imperialistiske kriger. Skal en analysere norsk mentalitet i en brytningstid er det dessuten særlig god grunn til å se på hvorfor og hvordan et manglende politisk oppgjør etter 22. juli, kan ha ført til mer rasisme – og da særlig i form av islamofobi.

«Godhetstyranni» og hykleri

Mye av Tvedts prosjekt dreier seg om å utvikle de riktige begrepene, og som alle nå vel må ha fått med seg, er det han som er opphavsmannen til det omstridte «godhetstyranni». Det som etter Tvedts mening berettiger denne begrepsbruken. er for det første det han ser som en håpløs tendens til å ville legge moral til grunn for synet på utenrikspolitikken – og for det andre forsøket på å vinne hegemoni i bl.a. innvandringsdebatten, ved å påberope seg å være mer uselviske og «gode» enn motstanderne. Tvedt hadde ingen innvendinger mot begrepsbruken da Sylvi Listhaug kalte kritikerne sine for «godhetstyranner». Da motstanderne hennes fornuftig nok forsøkte å omskape dette til et honnørord, ser Tvedt ut til å ha tatt det som en bekreftelse på at kritikken av moralsk hovmod var korrekt. I en av artiklene i boka argumenterer han for at det var «godhetstyranniet» som hersket i Norge i 2015 (s. 221 osv.), og at det var en narsissismens triumf at Stortinget ville ta imot noen flere kvoteflyktninger.

Tvedts karakteristikk rammer to fenomener som etter denne anmelderens syn bør holdes strengt atskilt. I utenrikspolitikken har Norge lenge forsøkt å framstå som en «humanitær stormakt». Selv om det også fins enkelte positive trekk ved norsk utenrikspolitikk, er dette i hovedsak merkevarebygging bygd på et falsk image. Her er det nok å se på norsk deltakelse i imperialistiske kriger, norsk våpeneksport, uetiske investeringer fra Oljefondet, næringsinteresser i bistandspolitikken, gapet mellom prat og praksis i klimapolitikken osv. En passende betegnelse kan være «godhetshykleri» mer enn Tvedts «godhetstyranni», men også «nasjonalt godhetsregime», som er en annen av Tvedts yndlingsbetegnelser, kan gi mening.

Norsk utenrikspolitikk vil i mange sammenhenger framstå helt urettmessig som interessefritt og verdidrevet, det kan vi være enige om. Tvedts prosjekt kan bidra til flere avsløringer av dette.

Derimot er det grunn til stor skepsis til den posisjonen Tvedt har tatt i flyktningedebatten. Den tiltakende flyktningstrømmen til Europa i 2015, utløste et sterkt engasjement og en sterk vilje blant i mange norske lokalsamfunn, til å stille opp flyktningene. Dette fikk også mange kommunestyrer til å ville ta imot mange flere av dem som har sittet alt for lenge i mottak, og det blei utvikla svært praktiske og realistiske planer for å få det til. I denne sammenhengen virker det ualminnelig malplassert å karakterisere den ene sida i flyktningedebatten som «godhetstyranner», og lite i tråd med selverklæringen om alltid å sparke oppover. Det farlige med situasjonen i Norge nå er at vi har statsråder som pisker opp frykt og rasisme ovenfra.

Riktignok fins det mange eksempler på at moralisering i innvandringsdebatten kan virke kontraproduktivt, og riktignok har Tvedt rett i at konsekvens ofte blir noe annet enn intensjon. Et (svært uvanlig) standpunkt om at innvandringen til Norge bør være helt uregulert ville også være et eksempel på at det godt mente kan føre til det dårlige. Men det er jo på ingen måte slik at en flyktningpolitikk der en respekterer asylinstituttet og f.eks. slutter å kaste ut barn, ville true den norske velferdsstaten eller gi integreringsutfordringer som ikke kan løses. Det er også vanskelig å forstå at det skulle være som Tvedt hevder (med økonomiske argumenter), at det er en klar årsakssammenheng mellom FNs manglende flyktningebistand i nærområdene, og det at Norge en kort periode signaliserte vilje til å ta imot noen flere flyktninger. Selv om det meste av flyktninghjelpen bør gis i nærområdene, som sterkt betonet hos Tvedt, må en innse at noen «nærområder» har tatt på seg så store belastninger at de er på en tålegrense. En mer restriktiv norsk politikk øker også presset på land med svakere økonomi, som det kriserammede Hellas. En skulle også tro at flere personlige møter med folk som har flyktet fra krig og nød, kan ha positiv innvirkning på «den norske mentaliteten».

Vi forstår ikke «de andre»?

Et viktig poeng hos Tvedt er at vi som skal være fanget av den norske tenkemåten ikke forstår «de andre», ikke forstår at folk med annen kultur og religion mener alvor. Vi har en naiv etnosentrisk og paternalistisk oppfatning om at de egentlig vil det samme som oss. Det er sikkert mye i dette. Men også her er det noe i utlegningene til Tvedt som skurrer. Han sier at en i Vesten har en naiv tro på at menneskerettighetene er universelle. Men et ønske om at elementære menneskerettigheter skal gjelde alle, er ikke en illusjon om at situasjonen er slik, eller kan bli slik uten kamp. At menneskerettighetene skulle være en slags naturlige, medfødte rettigheter (som i naturretten) og ikke historisk skapte, holder ikke, men at «menneskerettigheter» ofte er et påskudd for imperialistisk innblanding, er ikke noe argument for ikke å kjempe for at de skal gjelde alle.

Islam og islamisme

Tvedt polemiserer mot velmenende lederskribenter som skriver at terrorisme i Allahs navn ikke har noe med islam å gjøre. Han mener tvert om at ISIL og andres ekspansjonistiske bestrebelser på å bygge et globalt kalifat, nettopp har sterke røtter i islamsk tradisjon. Men det farlige er vel at en urimelig oppfatning om at jihadistisk terrorisme er en nødvendig følge av islamsk tro, nå sprer seg stadig mer, at islam i seg selv skulle være en ideologi, ikke en religion, som det gjerne heter langt ute på høyresida. Det er åpenbart at det med utgangspunkt i både islam, kristendom, hinduisme og buddhisme er mulig å begrunne og motivere reaksjonære handlinger, men også det motsatte. Å ta faren for islamistisk terror på alvor betyr ikke å stigmatisere muslimer flest. Det er en banal sannhet at stigmatisering tvert imot en sikker vei til å gjøre denne faren større.

I en egen artikkel bekymrer Tvedt seg (greit nok) for at religionskritikk mot islam i Norge i dag blir stemplet som rasisme, men tilsynelatende ikke for det langt mer utbredte fenomenet at kulturrasisme ikles et skinn av religions- eller ideologikritikk.

Manglende materialisme

Vi kan nok bli overraska når en del unge som har vokst opp i vestlige demokratier, har vist seg å bli religiøst og kulturelt mer konservative enn sine foreldre (selv om det ved ettertanke ikke er så vanskelig å forklare). Men dette rokker ikke ved at nye måter å arbeide og leve på uomgjengelig også vil virke inn på tenkningen. En skal følge ualminnelig dårlig med på hva som skjer blant muslimer i Norge, for ikke å se at «den nye virkeligheten» i stor grad fører til motsetninger og tankebrytninger som kan peke framover.

Imperialismeoppfatning

Ut fra sine omfattende studier i landområdene langs Nilen, påviser Tvedt at «mens kolonistyret hadde en moderniserende eller revolusjonerende effekt i nord, virket det konserverende og opprettholdt status quo i Sør» (s. 129). Dette virker overbevisende, men han trekker også generelle slutninger av dette som absolutt kan diskuteres, når han «opponerer mot generelle teorier om imperialismens elendighet» (s. 128), og mener å kunne slår fast at imperialismen altså ikke var det «syndefallet» «det ofte er blitt fremstilt som» (s. 125). Han avviser glatt avhengighetsteorier om imperialismen, og er imot at de blir brukt til å legitimere bistand, som han er sterkt kritisk til, og han synes å polemisere mot en svært firkanta oppfatning av Lenin-inspirert imperialismeteori. At kolonistyret mest var konserverende og et bidrag til status quo, stemmer dårlig med at det innebar en innkapsling i den kapitalistiske verdensøkonomien, kristning og framvekst av nye eliter med forankring i en vestlig-dominert tenkning.

I denne anmeldelsen har jeg ikke gått nærmere inn på Tvedts knallharde kritikk av bistandspolitikken og det han analyserer som korporative trekk ved samvirket mellom staten og NGO-ene på feltet, siden han i hovedsak har utviklet denne analysen tidligere. Men det er påkrevet med en grundigere debatt om hvilke følger denne kritikken bør få. I innvandringspolitikken og flyktningefeltet er det personer og miljøer på venstresida som har skiftet side og flere som kan se ut til å være på vei i samme retning. For noen av dem er Tvedt en viktig referanse. Det er et paradoks at Tvedt som ellers har en tydelig og selvstendig stemme, på dette viktige feltet ender helt medstrøms.

Jørn Magdahl. Lektor og kommunestyrerepresentant for Felleslista Rødt/SV på Nøtterøy

Jane F. McAlevey:
No Shortcuts – Organizing for power in the new gilded age
Oxford University Press, New York, 2016,
253 s.

I skyggen av Donald Trump og høyrepopulismens frammarsj er det behov for strategier for at folkelige venstrebevegelser igjen kan endre verden. Hva må til for å skape de store endringene, ikke bare vinne en enkeltsaker. Hvordan kan folkelige bevegelser prege utviklingen og skape endringer for en bedre framtid?

Vi har gjort det før. Folkelige bevegelser har skapt endringer som har påvirket verden og endret historien. Jane McAlevey peker på fagbevegelsen på 30-tallet og borgerrettighetsbevegelsen på 60-tallet som to bevegelser som klarte nettopp dette i USA.

Det er ikke mangel på kampanjer, aktivister og organisasjoner som forsøker. Og mange lykkes med å nå sine mål. Men hvordan kommer vi videre fra vellykkede enkeltsakskampanjer og over til å få flyttet makt fra de få til de mange.

Organisere, mobilisere eller påvirke

McAlevey skiller mellom det å påvirke, mobilisere og organisere. Selvsagt er det mulig å gjøre flere av disse på en gang, men McAlevey mener at dagens sosiale bevegelser er for opptatt av å mobilisering og påvirkning, og i veldig liten grad driver med organisering. I følge Jane McAlevey er det organisering som må til for å endre samfunnet på en grunnleggende måte. Det er de store massene som har vært det unike våpenet til vanlige folks kamp. Det er når vi har vist at vi er mange, at borgerskapet skjelver i buksene. Det er da de går på nederlag.

Påvirkningsstrategien handler i liten grad om engasjere folk. Påvirkning involverer ikke folk på ordentlig. Det blir opp til politikere, advokater, kommunikasjonsrådgivere til å lede “kampen”. Resultatene skal oppnås gjennom mediestrategi, meningsmålinger og kjøpt reklameplass. Ha de riktige kanalene inn til makta er det som er det viktige. Avtaler og resultater avtales på bakrommet.

Mobiliseringsstrategien beskriver Jane McAlevey som kampanjebasert. Og et langt steg fram fra påvirkningsstrategien. For den har som mål å mobilisere mennesker inn i kampen. Men man kjenner seg fort igjen i Jane McAlevey beskrivelse:

 "Too often they are the same people: dedicated activists who show up over and over at every meeting and rally for all good causes, but without the full mass of their coworkers or community behind them."

Mobiliseringsstrategien er ofte kampanjebasert. Kampanjene er ofte drevet av ansatte i organisasjoner, som ser på seg selv nøkkel aktørene for forandring. Aktivistene som møter opp på markeringen, er i liten grad informert om strategien eller med å utvikle den.

McAlevey argumenterer for at vi må følge en organiseringsstrategi. I dette begrepet legger hun: å organisere grupper som endrer maktstrukturen og svekker makten til motparten. Kampanjer er et ledd i en større strategi for å bygge motmakt. Man baserer seg på en maktanalyse som setter folk i sentrum av den og i utviklinga av den.

Strategisk handler det om masseaksjoner som f.eks. streik der arbeiderne som deltar er med å utvikler strategien og har kontroll over utviklingen. Mobilisering som over blir da et taktisk valg og ikke en strategi.

Maktanalyse

Jane McAlevey beskriver at det vanlige når man skal lage en kampanje eller lignende, så gjør man ofte en analyse av motstanderen. Hvilke forhold, nettverk og hva påvirker motstanderen. Jane McAlevey mener vi da bare forholder oss til den ene sida av maktanalysen og glemmer den viktigste. Hvilke nettverk, forhold og påvirkningsmuligheter de som skal sloss, sitter på. I stedet for å lage en strategi utifra en maktanalyse der et “ondt” selskap er i sentrum og har forhold til finansinstitusjoner, politikere, offentlig myndigheter, underleverandører, media, aksjonærer, sine egne arbeidere, arbeidsgiverorganisasjoner osv. Må man sette arbeiderne eller folket i sentrum for strategien og se på deres nettverk og forhold til politikere, religiøse samfunn, idrettslag, utvida familie, naboer, barnas skole, fritidsaktiviteter, andre fagforeninger, sosiale media osv.

På denne måten kan man engasjere sitt eget lokalsamfunn og nettverk i kampen man fører. Arbeideren blir premissleverandør for strategien i sin egen kamp. Spesielt i kvinnedominerte yrker som i liten grad skiller jobb fra samfunnet man lever i. Der man i mindre grad kan stemple inn og ut av jobben, men tar den med seg etter endt arbeidstid. Jane McAlevey mener at denne måten å legge opp strategien på, er viktig. For det er kun med sitt lokalsamfunn man kan vinne. At folk er sympatiske, støtter saken og ser at dette er en kamp for fellesskapet. Streiker lærerne, så er det foreldrene som er nøkkelen til å vinne streiken.

Strukturbaserte organisasjoner vs selvrekrutterte grupper

Både fagbevegelsen og borgerrettighetsbevegelsen beskriver McAlevey som strukturbasert organisering. Organiseringa kjennetegnes ved at her handler det om å vinne flertall innenfor en allerede eksisterende samfunnsstruktur. Enten det er arbeidsplassen, for fagbevegelsen på 30-tallet eller de svartes menigheter på 60-tallet. Det er disse strukturbaserte organisasjonene som er det beste utgangspunktet for å bygge en sterk progressiv bevegelse. McAlevey setter dette opp mot det som preger sosiale bevegelser i fag, nemlig selvrekrutterende grupper. Det vil si grupper som i hovedsak organiserer aktivister og støttespillere som allerede er enige. Selv om McAlevey anerkjenner at de kan gjennomføre vellykkede kampanjer, har hun liten tro på at de kan bygge makt. Hun viser til at de som nettopp har forstått at det er religiøse institusjoner (i tillegg til fagbevegelsen) som har innflytelse over hvordan folk stemmer, er høyresida.

Organiske ledere

McAleveys kritikk av sine medorganisatorer er at de ofte feiler når det kommer til å se medlemmenes forhold til sine lokalsamfunn strategisk. For store deler av offentlig eller servicesektoren er lokalsamfunnet sentralt i produksjonen. Og det å engasjere seg i lokalsamfunnets politiske spørsmål helt grunnleggende for fagforeningsarbeid.

For å bli en kraft og vinne det store flertallet på en arbeidsplass eller i et lokalsamfunn mener McAlevey det er helt avgjørende å identifisere og overbevise de organiske lederne i denne sosiale strukturen. Organiske ledere er noe uvant begrep for de fleste av oss. Med organisk leder mener hun ikke aktivistene eller de som er lettest å engasjere. Det er en beskrivelse av en slags uformel leder som finnes i de fleste sosiale strukturer. De som har størst innflytelse over andre og er nøkkelpersonen for at de andre kan la seg overbevise. Hun beskriver at ofte er den organiske lederen en av de mest vanskelige å overtale, sjelden ser på seg selv som leder og har et ønske om å være i bakgrunnen. Men får man organisert dem, følger de fleste andre etter. Man kan innvende at dette er en elitistisk måte å se folk på. At man vurderer noen som strategisk viktigere enn andre. McAlevey mener at dette er feil vinkling. Vi må se på identifisering og erkjennelse av organiske ledere som et nyttig verktøy for arbeiderklassen. Hun mener identifisering og å overbevise den organiske lederen er det som skaper grunnlaget for en vellykket organisering.

Å holde streikemuskelen i form

Det helt grunnleggende for fagbevegelsens sjanse til å bygge makt handler om viljen til streike. Det er streiken som er trusselen som tvinger arbeidsgiveren til forhandlingsbordet. Boka har flere eksempler på hvordan fagforeninger som bruker streikemuskelen, endrer forhandlingsposisjonen. Fagforeningsleder Jerry Brown blir sitert “the strike muscle is like any other muscle, you have to keep it in good shape or it will atrophy”. Uten at trusselen om streik føles reell av arbeidsgiversida er det lite rom for fagbevegelsen å vinne gjennom med sine krav.

Noe av det lure organisatorene i fagbevegelsen på 30-tallet skjønte, var hva som var nøkkelsektorene i sin tid. Stål og kull spilte en nøkkelrolle da. Jane McAlevey hevder at den tradisjonelle industrien er tvunget i kne av trusselen om flytting av fabrikken til utlandet. At det i dag i USA er sektorer som ikke kan flyttes ut av landet eller bli relokalisert i en ny by som er de strategisk viktige. Det er i servicesektoren der også det er et direkte forhold mellom arbeidsplass og lokalmiljø. Ofte blir dette forholdet sett på som en komplikasjon. At arbeiderne har nære forhold til brukere, pasienter, elever eller lokalsamfunn. Men McAlevey viser at det egentlig er en strategisk fordel.

Kan vi overføre dette til norske forhold?

Jane McAleveys bok er basert på amerikanske forhold. Når man leser den, ser man at forskjellene mellom norsk og amerikansk arbeidsliv er store. Vil metodene til Jane McAlevey fortsatt være gyldige hvis vi overfører dem til norsk klassekamp? Det er absolutt mye å lære. Mange i norsk fagbevegelse møter en tøffere holdning fra arbeidsgiversida enn før. Amerikanske ledelsesmetoder med lite rom for et organisert arbeidsliv er også populære i norske ledelser. Men vi står likevel ikke på bar bakke. Men vi kan fort ende der. Boka er en påminnelse om at fagbevegelsen i USA har forvitra. Jane McAlevey peker på at det må organisering til for å bygge fagbevegelsen. Mye av det hun mener er feil, som å satse på påvirkning, støtte de riktige politikerne, flytte makten fra arbeiderne over til profesjonelle forhandlere, viktigere med antall medlemmer enn makten de medlemmene har er ting vi kan kjenne igjen i norsk fagbevegelse.

Jokke Fjeldstad er redaksjonsmedlem i Gnist og medlem av næringspolitisk utvalg i LO i Oslo

Jan Bojer Vindheim:
Kurdistan stiger fram
Kolon forlag AS, 2016, 240 s.  

Jan Bojer Vindheims bok er viktig for forståelsen av det som skjer i Kurdistan og resten av Midt-Østen i dag. Og for debatten om mulige veier ut av ei tilsynelatende beksvart virkelighet uten håp for millioner av mennesker.                                                                 

Det krigshelvetet som utspiller seg rett for øya våre i Syria og Irak ser ikke ut til å ha noen ende. Flyktningstrømmene til nabolanda og videre til Europa ser også ut til å være uuttømmelige, sjøl om piggtrådgjerdene rundt grensene våre nå stopper flertallet fra å komme hit.

I Tyrkia har staten enda en gang, nå med president Erdoğan i spissen, siden sommeren 2015 ført krig mot den kurdiske «minoritetsbefolkninga». Den utgjør 1/4-del av innbyggerne, dvs ca 20 millioner. I parlamentsvalget i juni 2015 tapte han kampen om 2/3-dels flertall og direkte presidentstyre. Folkenes Demokratiske Parti, HDP, torpederte forsøket på å innføre direkte presidentstyre. Han sendte umiddelbart hær og flyvåpen inn i de største byene og andre deler av de kurdiske kjerneområdene i østlige Anatolia. Samtidig har den tyrkiske (NATO!) hæren gått inn i nabolanda Syria og Irak, etter i fleire år å ha bistått Daesh (IS), alNusra og andre islamistgrupper med logistikk, våpen, sanitet og terroristkrigere mm, under dekke av «kampen mot Assad». I praksis får vi øye på det nye osmanske (tyrkiske) sultanatet i allianse med IS-kalifatet i kamp mot sekulær kurdiske frigjøringsbevegelse.

Midt oppe i denne menneskeskapte, umenneskelige virkeligheta fortsetter kurderne sin over hundreårige kamp for nasjonale rettigheter. 40 millioner (minst?), uten egen stat eller anerkjente nasjonale rettigheter i 3 (nå) av de 4 statene som utgjør det historiske Kurdistan: Tyrkia, Syria, Irak og Iran.

Her hjemme leiter vi etter årsaker og løsninger. Det ser nok for mange ganske komplisert ut. Spesielt løsningene! På deler av venstresida er det allikevel ganske stor konsensus om årsak: stormaktskontroll, -rivalisering og regional kamp om ressurser og dominans, med utgangspunkt i 100-årig kolonial splitt og hersk, økonomisk utsuging og undertrykking. Høyresida vifter sjølsagt med religion og barbari = islam. Hva kan vi så gjøre?                                                               

Det har forundra anmelderen at det ikke har vært mulig å få øye på de mulige løsningene som faktisk finnes. Knapt nok i «vår egen» del av venstresida får vi øye på dem. Anti-imperialisme og internasjonal solidaritet viser seg å være høyst levende midt i dette kaoset, om vi ser godt etter. Det kan se ut til å være en «blind flekk» i de fleste analyser, reportasjer, lederartikler og kommentarer: kurderne og den kurdiske frigjøringskampen finnes ikke! Dette gjelder så godt som i alle kanaler og media. I det store spillet, «freds»forhandlingene for Syria, er kurderne ikke engang plassert på sidelinja, de finnes ikke, her heller. Tilfeldig? Neppe!

Kurdistan

I denne situasjonen er det svært oppløftende at det kommer ut bøker, på norsk!, med søkelys på  kurdernes og andre minoriteters kamp, historie og fremtidshåp. Ei av disse er Jan B. Vindheims Kurdistan stiger frem. Ei anna er Erling Folkvords Rojava.

Kurdistan stiger fram er (relativt) lettlest, knapp i formen (for knapp noen steder), men full av fakta og nyttig informasjon. Kunnskap om historia i dette området er heilt nødvendig for å kunne analysere og forstå det som skjer akkurat nå. Det samme gjelder kjennskap til de politiske bevegelsene, partier, religioner, folkegrupper, språk og kultur, kolonial og statlig regional og lokal undertrykking gjennom fleire hundreår. Det samme gjelder økonomi og klasseforhold historisk og i dag. Boka tar oss med gjennom en god del av dette, kjapt og i hovedsak oversiktlig, fra noen tusen år tilbake og frem til i dag. Vindheim beskriver fremveksten av kurdisk nasjonal bevissthet og identitet det siste hundreåret, med hovedvekt på de siste tiåra. Han lykkes langt på vei, gitt ei ramme på 200 tekstsider. Boka er ikke fullkommen, men gir leseren et godt grunnlag for både å tenke sjøl og leite videre etter fordyping og meir kunnskap. Denne leseren vil spesielt trekke frem avsnittet om religion i Kurdistan. Avsnittet er spennende og «roper etter meir». Boka vil for svært mange (vil jeg tru?) gi et nytt bilde av de fire landa Syria, Irak, Tyrkia og Iran. Landa er et lappeteppe av etniske, religiøse, kulturelle og nasjonale grupper, med tusenårige røtter. Vindheim beskriver denne skiftende etnografiske virkeligheta og hvordan mye av dette er resultat av århundrers kriger, deportasjoner, massakrer og folkemord og flyktningkatastrofer. Det er forståelig at ei bok på 200 sider ikke gir rom for å gå grundig inn på alt dette.

Hvordan skal «det nasjonale spørsmålet» løses i denne virkeligheta, og med denne historia? Er det siste hundreårs hovedmetode i Europa: «et land – et folk» som statsideologi, fortsatt løsninga? Her kunne forfatteren med fordel ha bora litt djupere i spørsmåla. Det hadde vært spennende! Men det er fullt mulig å gjøre det sjøl!

Et lite sidespor, for anmelderen: Med føtter plassert i Sameland og med god kjennskap, generelt og fra egen familiehistorie, til den norske statens forsøk på å utrydde samisk kultur, identitet og livsgrunnlag de siste 150 åra, er det ikke vanskelig å se likheten mellom kurdisk og samisk historie. Forbud mot opplæring på eget språk, fjell-tyrker og fjell-finn/lappjævel som nedsettende skjellsord, forbud mot å eie/kjøpe jord og gjennom grensestenging mellom de forskjellige delene av sameland. Eller ved marginalisering økonomisk ved store begrensninger i og tvangsavvikling av nomadiseringa/reindrifta, inndraging av fiskerettigheter for kystbefolkninga og industrialiseringa av landbruket med store konsekvenser (også) for sjøsamisk befolkning. Den største forskjellen er befolkningstall, metoder og muligheter for motstandskamp og brutaliteten i den statlige etniske diskrimineringa. Men det er ikke vanskelig å få øye på den nevnte statsideologien anvendt i den norske nasjonsbygginga overfor samene, om en ser etter.

Men, sidespor avslutta: Forfatteren sier i sitt forord at han «har forsøkt å være objektiv i framstillinga ….». Det er ei sympatisk innstilling. Men er den mulig å etterleve? Tvilsomt. Forfatterens eget politiske ståsted skinner da også igjennom innimellom. En del konklusjoner og vurderinger viser det. Spesielt gjelder dette i beskrivelsen av PKK-familien og disse partienes historie. Kan dette også være grunnen til at situasjonen og historia i Tyrkias del av Kurdistan ser ut til å ha fått minst oppmerksomhet i boka?

Et konkret eksempel fra boka er Vindheims beskrivelse av organisasjonen TAK, eller Kurdistans frihetsfalker og dennes forhold til PKK: «mange observatører mener imidlertid at TAK er opprettet for å gjennomføre aksjoner PKK ikke vil ha på sitt rulleblad, men at gruppa fortsatt ledes fra Kandil». (Kandil er et fjellområde ved den irakisk-tyrkiske grensa der PKK og andre geriljagrupper har sine baser). Det Vindheim unnlater å nevne, er andre observatørers oppfatning: at TAK er oppretta og/eller infiltrert av tyrkiske sikkerhetstjenester/paramilitære fascistiske organisasjoner (som det ikke er få av), for å diskreditere og splitte frigjøringskampen. Og gi det statlige tyrkiske voldsapparatet påskudd til angrep på sivilbefolkning, politikere og gerilja. En ikke ukjent fremgangsmåte verden rundt.

Føydal eller folkelig nasjonsbygging

Boka gir gode beskrivelser av utviklinga av kurdisk nasjonalisme og identitet i de forskjellige delene av Kurdistan. Oppløsninga av det osmanske imperiet for 100 år sida åpna for nyoppdeling av Midtøsten mellom imperialistmaktene, men også for utvikling av arabisk, tyrkisk, persisk, assyrisk, armensk og kurdisk nasjonalisme, på godt og vondt. For kurdernes del beskrives det historisk føydale utgangspunktet: landeiere, klan- og stammeledere med altomfattende makt , leilendinger og etter hvert ei urbanisert, proletarisert og marginalisert landsbybefolkning. Også konsekvensene av dette for den nasjonale kampen og det store flertallet av den kurdiske befolkninga beskrives: splittelser, klanledernes egeninteresser, svikefull og skiftende alliansebygging, rivalisering, også militært, med nederlag på nederlag som resultat. Og det siste tiårets utvikling i Den Kurdiske Regionen (KRG) i Irak med utvikling av klientisme og maktkamp. Dette føydale sporet fremstår som det eine av to hovedspor i den kurdiske frigjøringskampen.                                  

Boka beskriver også det andre sporet, med utgangspunkt i alliansen mellom stadig fleire urbane intellektuelle og den voksende og marginaliserte og proletariserte jordbruks og landsbybefolkninga, der millioner er blitt internflyktninger i de større byene. Denne organiseringa fikk fart på 60 og 70-tallet og resulterte i politisk grasrotorganisering, ungdomsopprør, kulturaktivisme, fagforenings- og kvinnekamp. Dette blei møtt, i likhet med klanledernes opprør, med omfattende og brutal vold fra lederne i alle de fire landa. De siste tiåra representert med sjahen/Khomeini, Saddam, Assad og Erdoğan. Det fremste uttrykket for dette sporet er PKK-familien, som i dag dominerer blant kurderne i Tyrkia og Syria.                                                                        

Militarisering av kampen

Boka gir ei oversikt over militariseringa av kampen, knytta til begge disse politiske hovedtendensene. Militariseringa som et nødvendig middel når alle andre metoder for å oppnå likeverdighet og anerkjennelse, som kurdere, er forsøkt, og bare overgivelse og assimilering gjenstår. Er det mulig å gjennomføre frigjøringa uten å ta til våpen? Var det mulig da kampen starta for 100 år sida? Var det mulig på 50- og 60-tallet, eller da PKK i Tyrkia og andre liknende organisasjoner i de andre kurdiske områda starta kampen på nytt på 80-tallet?                                         

Og hvilket av disse to spora har fremtida for seg? Her gir ikke forfatteren noe svar. For anmelderen er konklusjonen ikke så vanskelig å trekke. Den nasjonale og sosiale frigjøringskampen kan ikke ledes av restene av føydal- og landadel, heller ikke i Kurdistan.                           

Forfatteren sier lite om det omfattende og langvarige og vellykka politiske ikke-voldelige grasrotarbeidet som er grunnlaget for den store oppslutninga som ligger bak fremgangen for kurderne de siste tiåra, spesielt i Tyrkia og nå i Syria. Dermed blir det også umulig å få sagt at dersom ikke dette ikke-voldelige politiske arbeidet fortsetter, og utvikles videre, vil den militære delen av den kurdiske revolusjonen spore av og lide samme skjebne som det føydale sporet tidligere. Det frigjørende potensialet vil forsvinne.   

Nye tanker

I beskrivelsen av utviklinga til PKK (og søsterpartiet PYD i Syria) savner anmelderen en grundigere gjennomgang av partienes/bevegelsens utvikling, spesielt etter fengslinga av Öcalan i 1999. Ei utvikling prega av ideologisk nyorientering, fra ortodoks marxisme-leninisme (knytta til Moskva og Sovjet, ikke Mao) til en åpnere anarko-kommunalistisk strategi, med omfattende mobilisering og oppbygging av demokrati nedenfra, innafor de gjeldende statsgrenser. Beskrevet (også av Vindheim!) som «demokratisk føderalisme». Og nedtoning av væpna motstandskamp til fordel for fredsinitiativ gjennom flere ensidige våpenhviler. Vindheim nevner i avsnittene om Nord-Kurdistan noen av de mange grasrotorganisasjonene, men er nøye med å beskrive dem som kontrollert av PKK. Det fremstår for undertegnede som ei fortegning av landskapet. Det stemmer heller ikke. En håndfull frittstående fagbevegelser (KESK m fl.) er en del av bildet. Og spesielt imponerende er vektlegginga av kvinnenes plass på alle nivå i samfunnet, sivilt og militært. Det gjelder også oppbygging av uavhengige kvinneorganisasjoner. Ideologien er meir enn ord, de gjør det de sier!

Rojava                                                                 

Vindheim beskriver og uttaler seg sympatisk om frigjøringsprosjektet i den Syriske delen av Kurdistan, Rojava. Men han sliter med å anerkjenne det flerkulturelle, -religiøse og -etniske demokratiske eksperimentet fullt ut. Til tross for at dette vel skulle være meir i tråd med eget politisk ståsted. At forsøket i Rojava ikke er fullkomment og at det balanserer på en knivsegg mellom USA, Russland, Erdoğan, Assad, Iran og i tillegg sliter med sine kurdiske venner i KRG (Barzani) er det liten grunn til å tvile på. Eller at det kan bli overkjørt eller sveket av nåværende allierte når som helst, som Vindheim påpeker. Men som leser kan en lure på hva forfatteren mener med følgende formulering i avsnittet om Det revolusjonære Rojava:

«Apos' (Abdullah Öcalan) blanding av maoisme og anarkisme er det offisielle grunnlaget for den føderative delstaten Rojava, som har begeistrede tilhengere i radikale miljøer over hele verden, miljøer som lenge har savnet et idealsamfunn å beundre»?

Beundre?                                        

Sånn som virkeligheta ser ut for anmelderen, er det all mulig grunn til å knytte håp til prosjektet i Rojava. Som et av få lyspunkter for demokratiforkjempere, antiimperialister og krigsmotstandere i Syrias helvetesmaskin. Og for folk her hjemme som vil gi uttrykk for støtte til internasjonalisme og solidaritet, ikke som et idealsamfunn, men som en mulig vei ut av dødens favntak, bokstavelig talt. Prosjektet har sjøl som uttalt målsetting å være ei mulig løsning for et fremtidig Syria, med like rettigheter for alle etniske, kulturelle og religiøse grupper, og de er mange, innafor nåværende grenser. Det er sjølsagt ambisiøst og offensivt! Og på sikt kanskje det eneste med muligheter for ei lysere fremtid for befolkninga? Det ser i alle fall slik ut for anmelderen. Resultatet så langt er at Rojava er det største området i Syria uten krigshandlinger og kontrollert av befolkninga sjøl. Et område der det assyriske språket for første gang er anerkjent som offisielt, på linje med arabisk og kurdisk. Et område, i et hav av patriarkat og kvinneundertrykking og med IS-kalifatet som nærmeste nabo og alternativ. Med et mål og en praksis der kvinners deltakelse på alle nivå i samfunnet plasseres i front.                                                      

 Hvorfor Vindheim må karakterisere dette som « … autonomi i form av en revolusjonær ettpartistat» blir litt vanskelig for anmelderen å forstå. Sammenligna med det vi kan se i resten av Syria, Irak og de kurdiske delene av Tyrkia og Iran, fremstår det heller som et Soria-Moria. Spesielt for den kvinnelige halvdelen av befolkninga. Da er vi tilbake til spørsmålet om «den blinde flekken» i vestlige omtaler av Syria og Irak. Og vi har kanskje svaret på hvorfor Rojava ikke er en del av fredsforhandlingene? 

Dette prosjektet er en så stor trussel mot stormaktsdominans og regionale makters ambisjoner at det må bekjempes og usynliggjøres med alle midler. Dersom det ikke kan kontrolleres! Og så langt ser det ut til at de i hovedsak har klart å holde på sin uavhengighet.

I avslutningskapitlet "Revolusjonære perspektiver" sier Vindheim om situasjonen i Sør-Kurdistan: «Barzanis (eneveldig president «på overtid», fra partiet KDP i Sør-Kurdistan/Nord-Irak) allianse med Erdoğan har skapt dype motsetninger ikke bare til PKK, men også til de øvrige partiene i Sør-Kurdistan.» Dette er etter de flestes meining en ganske presis beskrivelse. Spesielt etter at Barzani har sluppet den tyrkiske hæren, med flere tusen soldater og tungt utstyr inn i KRG for å delta i erobringa av Mosul. Og stilltiende godtar Tyrkias bombing av mål i Kandil. Hvorfor forfatteren noen sider tidligere i samme kapittel undrer seg over at: «…flere tusen kampklare peshmergas tilknytta KDP slipper ikke inn i Rojava», blir litt uforståelig. Og spesielt når han forklarer dette med at: PYD (PKKs søsterparti i Rojava/Syria) "vokter … sitt maktmonopol i Rojava nøye". Objektiv beskrivelse?

Til slutt: Boka har ei god litteraturliste knytta til de enkelte kapitler. Anmelderen savner likevel notehenvisninger/referanser, spesielt knytta til en del (udokumenterte) vurderinger av historie og politiske forhold. Det samme gjelder indeks.

Til tross for mine innvendinger og spørsmål. Boka er viktig for forståelsen av det som skjer i Kurdistan og resten av Midt-Østen. Den er viktig som utgangspunkt for debatt om mulige løsninger og veier for frigjøring for millioner av mennesker innestengt i fattigdom, krig og uten fremtidshåp. Den er viktig for de av oss som vil delta i denne kampen gjennom politisk støtte og solidaritetsarbeid her hjemme og i Kurdistan.                                                                

Honnør til Jan Boyer Vindheim: Godt jobba! Til dere andre: Les og diskuter!

Svein Olsen har vært gruppeleder for RV og Rødt i kommunestyrene i Vågan og Bodø de siste tre tiåra. Palestina-aktivist og solidaritetsarbeider, med jevnlige besøk og reiser i Midt-Østen siden 1983. De siste 4 åra mange reiser i Kurdistan (Tyrkia, Irak og Syria).

Bob Hughes:
The bleeding edge
New Internationalist Publications, 2016, 320 s.

Dette er ei svært god bok, ho hevar seg over mange av alle dei andre bøkene som tar for seg rolla og følgjene den nye robotteknologien og kunstig intelligens får i framtidas samfunn. Som Betsy Harmann, professor i utviklingsstudiar ved Hampshire College i USA, seier på baksida boka:

«Mens han avviser både apokalyptisk pessimisme og tekno-optimisme, stakar Hughes ut ein overbevisande veg til ei framtid der informasjonsteknologien er tatt i bruk for fellesskapet.»

Bob Hughes underviste i digitale medium på Oxford Brookes University, men han er i tillegg aktivist, særleg for migrantrettar, som medgrunnleggar av organisasjonen No one is illegal UK i 2003. Danny Dorling, professor i geografi på universitetet i Oxford, skriv eit forord der han seier at «teknologi er nøytral, korleis me brukar han er opp til oss. Det er ikkje maskina som styrer, det gjør selskapa og politikarane … det er ikkje kunstig intelligens som har gjort verda meir ulik. Det er oss.» Det er bodskapet til Hughes.

Hughes opnar med å hevde at teknologiske framsteg har gått hand i hand med utviklinga av kapitalismen. Som følgje av det har datamaskiner, elektronikk, intellektuelle idear blitt gjort om til privat eigedom for å skape profitt, og ført til «ibuande ulikskap». Ja, under kapitalismen er det gjort enorme teknologiske framsteg, som har redusert bruken av råvarer, og tida det tar å levere varer og tenester folk treng. Men kostnaden har vore veksande forskjellar, rovgrisk øydelegging og sløsande bruk av natur og menneske.

Som Dorling seier i forordet, «profittmaksimering er ein styggedom for verkeleg nyskaping.» Som eit ekko av Mariana Mazzucato i boka The Entrepreneurial State – ho viser korleis mange kjerneteknologiar ikkje er resultat av kapitalistisk nyskaping, eller «sprudlande livsglede», men av statleg finansiering og offentleg forsking som så vart ‘gjort til varer’ av kapitalistiske selskap som Apple, Microsoft eller Google.

Men Hughes gir oss au strålande eksempel på korleis kapitalismen og profittjakta forvanskar (og forsinkar) nyskaping folk har behov for. Kodachrome, første filmen laga for ein massemarknad i 1935 (s. 32), var ikkje resultatet av kapitalistisk forsking, men av det to musikarar dreiv med i oppvaskkummen på fritida. Ingen bedrifter brukte tid og pengar for å sjå om menneske kunne fly, det gjorde Wright-brørne på eiga hand. Det er same historia med xerografi (fotokopiering, seinare privatisert til Xerox), eller platelagring (seinare IBM). Desse framstega blei gjort av enkeltindivid på eiga tid, ofte med motbør frå arbeidsgivarane som ønska seg forsking for raske pengar framfor nyskaping.

Ei av dei mest berømte var Colossus, verdas første verkeleg programmerbare digitale datamaskin, utvikla av ingeniørar i statseigde British Post under andre verdskrig. Desse pionerane vart så flytta til grå rutinejobbar etter krigen, og utviklinga av datamaskina vart sett tilbake fleire tiår på grunn av likesæla frå næringslivet. Ein studie frå Brookings Institute viste at 75 % av utviklinga av datamaskiner var finansiert av staten fram til 1950 – etter det gjorde det private næringslivet lite for å utvikle den spennande nyskapinga, og utsette dermed nytteeffekten til langt ut på 1980-talet.

Hughes gir oss så eit kapittel om teknologiutviklinga i klassesamfunn tilbake til føydaltida, og hevdar at den teknologiske utviklinga vart halde tilbake av «forskjellssamfunn som tok over for egalitære samfunn». Det er herifrå og ut boka eg er mest usamd. Forskjellar eller «ei verd med forskjellar» er busemannen for Hughes. Men det er eit upresist omgrep.

Ulikskap har eksistert i mest all menneskeleg sivilisasjon, men det er ein liten elite som har hatt kontrollen og styrt fordelinga av overskotsarbeidskraft og resultat. Historia om korleis menneska har organisert seg etter den primitive kommunismen i jeger- og sankarsamfunna er historia om klassar, for å skrive om Marx. Forskjellar er eit produkt av klassesamfunnet, det er ikkje årsaka. Det er den kapitalistiske produksjonsmåten som har insentiv til å gjøre teknologien skadeleg, ikkje «forskjellar» i seg sjølv. Går du gjennom boka til Hughes og erstattar orda «ulikskap» eller «forskjellsamfunn» med ordet «kapitalisme», så vil årsakssamanhengen bli klar.

Å gjøre «ulikskap» til fiende av teknologiske framsteg smakar av same dobbelttydinga ein kan finne i bøker som The Spirit Level, ei bok som har hatt stor suksess. Ho hevdar at «ulikskap har svært skadeleg effekt på samfunnet: undergrev tillit, aukar angst og sjukdom (og) oppmuntrar til sløsing». Men den verkelege motseiinga er ikkje mellom eit forskjellssamfunn og teknologiske framsteg, men mellom teknologiske forbetringar som kan auke produktiviteten, og kapitalens profitt.

Hughes forklarer framifrå kva kapitalismen (sårri, forskjellssamfunn) betyr for livslengde, høgde, vald, miljø osv., akkurat slik The Spirit Level gjorde. Desse kapitla er svært viktige. Hughes konkluderer med at «ulikskap er elefanten i rommet» som ingen liker å nemne (s. 111). Det er faktisk mange som viser til veksande forskjellar no (som Thomas Piketty, forskjellsøkonomen i vår tid, seier det i intervjuet: «Eg trur på kapitalisme, privat eigedom, marknaden» – men «korleis kan me takle forskjellar?») Men få (inkludert Piketty) knyt årsaka til den kapitalistiske produksjonsmåten. Det er den verkelege elefanten i rommet. Ved å halde fram ulikskap, er det fare for at elefanten blir tatt for ei mus.

I ei rad med kapittel gir Hughes grafiske framstillingar: Om teknologien var eigd av det offentlege og fellesskapet (eller slik han føretrekk med Kropotkin, den tenksame anarkisten, i ‘gjensidig assosiasjon’), så kunne nyskaping ta enorme steg. Han gir ei mengd eksempel, på å løyse global oppvarming, reversere miljøøydeleggingar, minske skadeleg produksjon, vern av naturressursar, medrekna flora og fauna.

Å planlegge ut frå behov er ikkje bare nødvendig, Hughes viser at det no er mauleg med moderne datateknologi som stordata, kunstig intelligens og kvantedatamaskiner. (Sjå kapittel 12 for ei utmerka framstilling av den såkalla ‘kalkulasjonsdebatten’ frå 1980-talet, som skulle bevise at planlegging var umauleg på grunn av millionar av avgjerder, og at sosialismen derfor var ugjennomførleg.) Hughes viser at den sosialistiske regjeringa til Salvador Allende i Chile, den korte tida ho regjerte, faktisk utvikla Cybersyn, eit prosjekt som viste at digital databehandling kunne nyttast til å planlegge ut frå samfunnsmessige behov.

I sluttkapitelet Utopia eller Fallitt drøftar Hughes hovudproblemet for framtidas teknologi. «Automatisering under kapitalismen (her blir den verkelege elefanten nemnt) er mindre for å lette slitet enn for å lette eigarane for litt av lønnskostnadene og avhengigheita av fagarbeidarar» (s. 310). Automatisering under kapitalismen hemmar individuelle idear og innovasjon. Og kapitalismen sløser med ressursane når det til dømes blir bygd vegar framfor offentleg transport og kommunikasjon («når du ser på timane bilen kan spare deg for og timane du bruker for å betale for han … må ein arbeidar setje av om lag to månaders arbeid kvart år» – s. 320). Fly kan bli meir miljøvennlege og komfortable og nyttige om dei bare gjekk saktare (s. 322). Arbeidssparande utstyr for å redusere slitet heime (vaskemaskiner) har faktisk auka tida brukt på omsorg for barn (nær 30 timar i veka for ei kvinne, det same som i 1900! – s. 324). Fellesløysingar ville spare tid og slit på heimefronten – i hovudsak for kvinner. Likevel, som Hughes seier, ser «den kapitalistiske verda ut til å vere fast bestemt på å fjerne offentleg sektor» (s.326).

På slutten av boka spør Hughes «tør me krevje likskap?», og krev ‘forbod mot forskjellar’. Men er det rett stilt spørsmål? Teknologien er faktisk tenaren til det samfunnssystemet som kontrollerer han. Forskjellar er resultatet av samfunnssystemet. Det som trengst er å fjerne dette samfunnssystemet, og erstatte det med det som før vart kalla sosialisme (ikkje ‘post-kapitalisme’ eller ‘likskap’). Kravet me må våge å stille, er felles eigarskap og kontroll over teknologien, ikkje å gjøre slutt på den ulike fordelinga av fruktene av han.

Michael Roberts er en engelsk, marxistisk økonom. Har blant annet skrevet boka The great depression (Haymarket Books, 2016) Artikkelen sto på bloggen hans, https://thenextrecession.wordpress.com.    

Omsett av Gunnar Danielsen

Morten Harper (red.).
Betydningen av Brexit. Storbritannias vei ut av EU og den nye situasjonen for europeisk samarbeid.
Oslo: Nei til EU, 2016, 176 s.

En god tradisjon ved et årsskifte er å lese Nei til EUs årbok. Det er godt at det er noen som holder den kunnskapsmessige beredskapen oppe, og som makter å servere lesere oppdaterte analyser i tilgjengelig form. Som vanlig er Morten Harper redaktør og en sentral bidragsyter. Og som alltid sørger Dag Seierstad for en mer enn 50 siders årskavalkade, der han pedagogisk og konkret loser oss gjennom de viktige endringer både innad i EU og i forholdet mellom EU og Norge. En rød tråd er – ikke overraskende – hvordan EU/EØS griper stadig sterkere inn og reduserer det demokratiske spillerommet for medlemslandene, og hvordan det ikke minst går ut over vanlige arbeidsfolks interesser. Det går for øvrig fram av flere artikler i årboka hvordan motstanden mot EØS-medlemskapet styrkes i fagbevegelsen for hver eneste dag.

Årets spesialtema er naturlig nok Brexit og mulige virkninger for EU og for Norge. I motsetning til det vi husker fra norske mediers dekning før og etter «sjokket», gis det også god plass til argumenter fra den engelske venstresida og fagbevegelsen. Det blir også dokumentert at det var demokratiargumentet som var avgjørende for de fleste, der det norske kommentariatet knapt har sett annet en høyrepopulisme og fremmedfiendtlighet. Blant bidragsyterne er kontrasten i EU-analysen særlig sterkt mellom Asbjørn Wahl i For velferdsstaten og Marte Gerhardsen i Agende. Der den første ser nyliberal kapitalisme som grunnlovsforankret kjerne i EU, der sosialisme og keynesiansk regulering som nærmest forbudt, skriver den andre luftig om EU som et redskap for utvikling, og håper fromt på at unionen kan utvikle seg som garantist for velferd og vanlige folks interesser. Jonas Gahr Støre ønsker seg et videre samarbeid hvor «resultatene blir synlige for folk flest». Men det er jo nettopp når resultatene blir synlige, at motstanden nedenfra øker.

Tore Linné Eriksen. Professor em. i utviklingsstudier,historiker og faglitterær forfatter.

Leo Panitch og Greg Albo (red.)
Rethinking revolution. Socialist Register 2017.
London: Merlin Press/New York Monthly Review, 2016, 363 s.

Et annet årvisst fenomen er Socialist Register, som punktlig har kommet med ikke mindre enn 53 årganger (!), og ser ut til å holde opp sin høye kvalitet. En bedre oversikt over marxistisk samfunnsforskning, hovedsakelig med forankring i Vest-Europa og Nord-Amerika kan vanskelig tenkes. Mens de siste bøkene har vært viet klasser og klassekamp, er hovedtemaet denne gang refleksjoner over tidligere revolusjoner (vi skriver 2017!) og hvordan revolusjonsbegrepet kan gjøres konkret og aktuelt i dag. Det siste kaller selvsagt ikke på noen lettvint optimisme, men det gjør godt med fornuftige tanker om mulige strategier og risikoer for feilslag.

Utenom oversiktsartikler om «arven fra 1917» og mer teoretiske drøftinger av forholdet mellom klasse, parti og stat, er det grunn til å framheve Andreas Malm spennende bidrag og klima, sult, natur og revolusjon i historien, med eksempler fra Russland til Syria. Patrick Bond bidrar med en skarpskodd gjennomgang av økonomisk krise og øko-sosialistiske muligheter i Sør-Afrika, etterfulgt av kritiske analyser av både Bolivia og Venezuela. Et av høydepunktene er utvilsomt den kinesiske marxisten Wang Huis sterke forsvar for den kinesiske revolusjonen og «folkekrigen» på landsbygda som en mer demokratisk strategi enn bolsjevikpartiets forankring i en beskjeden arbeiderklasse, samtidig som forfallet blir desto større i dagens partistyrte markedsliberalisme. Det bør også legges til filosofen med status som en rockestjerne, Slavoj Zizek, opptrer med en tekst som er mer tilgjengelig, og politisk forståelig, enn han stundom har for vane. Mye er ganske tettpakka, men det er et år til neste gang, og en artikkel i måneden burde kunne gå.

Tore Linne Eriksen

Vandana Shiva
Who really feeds the world?
London: Zed Books, 2016, 184 s.

Vandana Shiva er antakelig kjent for mange av leserne av Tidsskriftet Rødt!/Gnist. Hun har i mer enn tre tiår vært en profilert aktivist, forsker og organisator som utrettelig har kjempet for miljø og bærekraftig utvikling, og mot sult, fattigdom, kvinneunderrykking og miljøødeleggelser. I 1982 grunnla hun den indiske organisasjonen Navdanya som arbeider for biologisk og kulturelt mangfold. I 1993 mottok hun Right Livelihood Award i det svenske parlamentet «… for placing women and ecology at the heart of modern development discourse.» Hun har skrevet en rekke bøker om miljø- og utviklingsspørsmål, og er en ettertraktet taler på viktige internasjonale konferanser. Hun har også vært i Norge flere ganger, og er æresdoktor ved Universitetet i Oslo

Det er derfor god grunn til å merke seg at Vandana Shiva nå er ute med ei ny bok om hvem som produserer og skaffer mesteparten av maten i verden, og om hva slags matproduksjon som er bærekraftig og hva som ikke er det. Boka er foreløpig bare på engelsk, men det er ei relativt lettlest bok på 140 sider pluss noter. Den anbefales på det varmeste for dem som ønsker å få en grei innføring i og fakta om disse viktige spørsmålene.

Det har i de siste årene blitt et sterkere søkelys på hvilke former for matproduksjon som på bærekraftige måter kan produsere nok og sunn mat til en voksende befolking. Det er bra og viktig, for situasjonen er skremmende. Verdens ressurser for matproduksjon ødelegges i et stort tempo, og klimaendringene gjør matproduksjonen svært usikker i mange områder.

Heldigvis er det samtidig mye positivt å bygge på. Agroøkologisk landbruk har vært en betegnelse som har vært brukt siden slutten av 1920-tallet, men det er først de siste tre–fire årene at agroøkologi er blitt noe som det snakkes om i vide kretser. Kunnskapen om og støtten til agroøkologisk landbruk har nærmest eksplodert de siste årene. I 2014 holdt FNs organisasjon for mat og landbruk, FAO, sitt første internasjonale symposium om agroøkologi. I 2015 og 2016 organiserte FAO slike konferanser i Afrika, Asia, Latin-Amerika, Europa og Sentral-Asia, og i Kina. På slutten av 2016 begynte FAO å utgi et eget nyhetsbrev om agroøkologi og opprettet en egen nettside – Agroecology Knowledge Hub (www.fao.org/agroecology/en/).

Det første kapittelet i boka til Vandana Shiva tar opp hva agroøkologi er, og kapittelet avsluttes med en fin punktvis sammenfatning av det hun legger i agroøkologi.

I åtte av de ni kapitlene stiller Shiva opp det hun ser som de viktigste motsetningene;

1. Agroecology Feeds the World, – Not a Viol­ent­ Knowledge Paradigm

2. Living Soil Feeds the World, – Not Chemical Fertilizer

3. Bees and Butterflies Feed the World, – Not Poisons and Pesticides

4. Biodiversity Feeds the World, – Not Toxic Monocultures

5. Small-Scale Farmers Feed the World, – Not Large-Scale Industrial Farms

6. Seed Freedom Feeds the World, – Not Seed Dictatorship

7. Localization Feeds the World, – Not Globalization

8. Women Feeds the World, – Not Corporations

I det niende og siste kapittelet staker hun ut veien framover. Der legger hun fram og forklarer ni endringsprosesser hun mener er nødvendig for få en endring fra et kommersielt-kontrollert, industrialisert og globalisert paradigme til Moder-jord og menneske-sentrert paradigme med agroøkologi og mat-demokrati.

En styrke ved boka i tillegg til det helhetlige perspektivet og gode analyser er at de underbygges med henvisning til viktige fakta fra anerkjente kilder. En svakhet er at en del av henvisningene er en del år gamle, tydeligvis hentet fra forfatterens tidligere bøker. En del av dem burde ha vært oppdatert med nyere kilder. Jeg skulle også gjerne ha sett henvisning til enda flere kilder der noen av de mest kontroversielle temaene blir behandlet. Det gjelder blant annet at omtrent 70 prosent av maten som konsumeres, produseres av småskala matprodusenter – småbrukere, småskala fiskere, pastoralister, jegere og samlere. Det kunne blant annet ha blitt referert til forskjellige FN-institusjoner for å underbygge det.
Det er å håpe at denne boka fra Vandana Shiva blir en bestselger. Betydningen av det hun skriver om, måten temaene behandles på, solid underbygging av argumentasjonen med henvisning til fakta, og en relativt lettfattelig form, burde tilsi at den kan få en stor leseskare. Det ville sjølsagt hjulpet om den blir oversatt til norsk.

Aksel Nærstad Utviklingspolitisk seniorrådgiver i Utviklingsfonde

Nina Björk
Drömmen om det röda – Rosa Luxemburg, socialism, språk och kärlek
Wahlström Widstrand, 2016, 296 s.

«Om jorden skapades för alla, varfor har då några mycket och andra lite? Den här boken handler om en av de som har drömt drömmen om jämlikhet. Hon hette Rosa Luxemburg.»

Rosa Luxemburg (1871–1919) er et sosialistisk ikon og foregangskvinne, et århundre etter hennes egen tid er hennes syn på sosialisme fortsatt høyst aktuelt. Gjennom hele sitt voksne liv engasjerte hun seg i den sosialistiske kampen, og hun spilte en viktig rolle både i Tysklands sosialdemokratiske parti og den internasjonale sosialismebevegelsen.

Hvem var Rosa Luxemburg?

Rosa Luxemburg var fra Polen, men flyttet til Tyskland for å drive med politikk. Hun var en intellektuell teoretiker, men også beinhardt opptatt av praksis. Hun mente at handlingen var det viktigste, og det viste hun ved å dra dit kampene stod for å aksjonere og agitere. På grunn av dette opplevde hun å bli fengslet, men det stoppet henne ikke.

Nina Björk beskriver Rosa Luxemburg som en hardfør og analytisk marxist, som så på en sosialistisk revolusjon som historisk nødvendig. Selv om hun var både kvinne, jøde og utlending, så var hun ikke særlig opptatt av det vi i dag kaller identitetspolitikk. Det var alltid sosialismen som sto i fokus.

Björk understreker at eksistensen av en arbeiderklasse og en eierklasse danner selve basisen for det kapitalistiske produksjonssettet. Hun forklarer at oppdeling av klasser ikke handler om vurderinger av menneskelig verdi, identitet eller diskriminering, men om kapitalismens grunnleggende økonomiske forutsetninger. Björk går hardt ut mot dagens identitetspolitikk og advarer mot å sidestille klassekonflikten med andre politiske spørsmål. Ikke fordi det nødvendigvis er klasse som er den «verste» formen for undertrykking, men fordi utbyttingen av arbeiderklassen er så fundamental for kapitalismen. For Rosa Luxemburg sto klassespørsmålet og sosialismen alltid i sentrum.

Sosialisme, Marx, teori og en anekdote om lemonade

Den første delen av Nina Björks bok er en veldig nyttig og informativ innføring i marxistisk teori og analyse, som danner et viktig grunnlag for å forstå Rosa Luxemburgs tanker om sosialisme. Luxemburg var opptatt av at massene måtte skape sosialismen nedenfra og kritiserte Lenin for hans partielite. Hun var ikke redd for å havne i konflikt med verken meningsmotstandere eller meningsfeller. Björk forteller om et politisk møte der Rosa Luxemburg måtte oversette sine egne meningsmotstanderes innlegg i debatten, et eksempel på at tonen likevel var kameratslig til tross for politiske uenigheter.

En av de viktigste politiske konfliktene Rosa Luxemburg deltok i, var debatten om reform versus revolusjon mot Eduard Bernstein. Rosa Luxemburg mente at man ikke kunne reformere seg til sosialismen, det måtte en revolusjon til for å avskaffe kapitalismen.

– Att förvandla havet av kapitalistisk bitterhet till socialistisk sockerdricka genom några flaskor socialreformatorisk lemonad blir i bästa fall smaklöst, refererer Nina Björk Rosa Luxemburg fra striden mellom henne og Eduard Bernstein.

Som tidligere nevnt var handlingen viktigst for Rosa Luxemburg. Mennesket er et historisk dyr, med en formende kraft, og mennesket blir hva mennesket gjør. «Ett levande demokratisk samhälle kräver aktiva, deltagende människor. Därfor är Rosa Luxemburg framförallt deltagandets tänkare, aktivismens forsvarare, demokratins teoretiker», skriver Nina Björk om Luxemburg etter å ha introdusert oss for et av Rosa Luxemburgs egne favorittsitat: «Im Anfang war die Tat, i begynnelsen var handlingen» (Johann Wolfgang von Goethe).

Kjærlighet og feminisme

I boken blir vi ikke bare kjent med det politiske ikonet Rosa Luxemburg, men også introdusert for den mer private Rosa. Vi får et innblikk i forholdet hennes til Leo Jogiches, blant annet gjennom brevvekslingen hennes. Her møter vi en lengtende Rosa. Hun lengter etter kjærligheten fra Leo, etter å slå seg til ro og stifte familie. Men den politiske kampen blir viktigere. Björk utforsker det problematiske ved heteroseksuelle forhold i et patriarkalsk spørsmål. Kan man egentlig være fri i et forhold, når man behøver hverandre?

Nina Björk tar også opp spørsmålet om feminisme som kun en «normbrytende» ideologi. Rosa Luxemburg brøt selv mange normer knyttet til det å være kvinne, men betyr det automatisk at hun var feminist? Selv var hun først og fremst opptatt av klassespørsmål, og ikke kvinnespørsmål. Om feminisme er praktisk normkritikk i personlig handling, så var Rosa Luxemburg utvilsomt feminist. Ser man derimot på hva hun først og fremst skrev om politisk, så ser man at feminismen ikke sto i sentrum for Luxemburg. Men Luxemburg beskrev jo selv handlingen som det viktigste, så man kan jo tro at om hun hadde levd i dag så hadde kanskje svaret på om Rosa Luxemburg var en feminist vært klarere.

I følge med Rosa Luxemburg

I Nina Björks idébiografi forsøker forfatteren å gjøre Rosa Luxemburg «lite mindre död». Björk forsøker å «slå følge med» Luxemburg ved å ut i fra hennes liv som politisk aktivist og menneske resonnere rundt ideologi, sosialisme, feminisme, språk og kjærlighet. Det er ikke personen Rosa Luxemburg som er bokens sentrum, men de spørsmål hennes liv, tid og tekster vekker hos forfatteren. Selv om det er et århundre siden Rosa Luxemburg levde, så lever fortsatt drømmen om likhet, det røde, videre.

Tomine Sandal

Cecilie Hellestveit
Syria – En stor krig i en liten verden
Pax Forlag A/S, Oslo 2017, 339 s

Syria-krigen snudde håpet mange hadde til den arabiske våren, til forvirring og sorg. På internett og i media blir det kjempa harde kampar om kven som har absolutt rett og kven som er forrædarar. Og på bakken overgår partane kvarandre i grusomme gjerningar, i ein konflikt andre enn syrarane sjølv har tatt over.

Cecilie Hellestveit har stor kunnskap om folkerett og borgarkrigar, og kjenner både Midtausten og stormaktene godt. Ho har også forskaren sin distanserte haldning, ispedd eit engasjement for dei avtalane og reglane som er laga for samhandling mellom statar, og for dei lidingane folk opplever i Syria. Ho argumenterer godt for at det er verda si innblanding som har ført til at det som var spede opprør mot regimet, har blitt ein storkrig.

Dette er ei viktig bok å lesa av to grunnar. For å få ei prinsipiell forståing av og diskusjon om innblanding i andre statar. Og å få betre innsikt i Syria som land, både kva som har skjedd under krigen, men også politikk, økonomi og demografi som har lagt det historiske grunnlaget for krigen.

Boka er delt inn i to hoveddelar, den første handlar først og fremst om Syria, men siste kapittel i den delen handlar likevel om verdssamfunnets rolle. Og den andre delen handlar om verda i Syria, korleis det etter kvart har blitt ein stedfortrederkrig for regionale stormakter og Russland og USA. Det er ein del hendingar som blir skrive om fleire gongar, forfattaren skriv sjølv at det er for at same hending må skrivast om frå ulike perspektiv, eller som ei påminning for lesaren.

Syria er eit land få har visst mykje om før krigen kom. Etter Bashar al-Assad tok over som president i år 2000, har det vore ei viss økonomisk oppmjukin og auke i turismen. Då eg var der første gongen litt tidlegare det året, var det framleis få synlege vestlege selskap og produkt, og Internett var svært begrensa. Det var lite synleg sosial naud, sjølv om standarden kunne vera enkel. I åra etter blomstra den delen av økonomien som hadde kontakt med utanlandske investorar, men dei fattige blei fattigare takka vera både kutt i subsidier på basisvarer, men også økologiske problem og den økonomiske krisa i verda frå 2007. Hellestveit skriver om korleis den økonomiske oppmjukinga også blei fulgt av eit kort blaff med politisk oppmjuking, men at Bashar al-Assad fort gjekk bort frå dette igjen. Det har vore lite kjent politisk opposisjon i Syria før den arabiske våren, den har stort sett vore i fangekjellarar eller i eksil. Det er difor merkelig for underteikna å sjå korleis delar av venstresida i Noreg stør Assad, når eg til dømes sjølv har sett i Hama i 2002, 20 år etter at Hafez al-Assad slo ned eit brorskapsopprør og jevna ein heil bydel med jorda med bebuarane inni og drap rundt 20000 folk, at det framleis var ein open plass der husa hadde stått. Eit klårt signal om at dette vil skje igjen viss nokon trugar regimet. Hellestveit beskriver korleis regimet har hatt omfattande overvaking og kontroll av befolkninga, med vilkårlige fengslingar og forsvinningar. Dette forklarer hatet mot regimet, men også kvifor det har vore vanskelig å bygga ein effektiv indre opposisjon, folk har vore for redde. Dette har vore ein av grunnane til at andre har kunna ta over opprøret.

Hellestveit innleiar boka med at ho vil visa kva motkrefter som låg under overflata og gjorde at revolusjonen i Syria ikkje kunne handla om berre Syria. Og kvifor dei unge i Syria var dømt til undergang frå dag ein.

Boka har fått oppslag i blant anna Klasse­kampen fordi Hellestveit er så tydelig på at anerkjenning av opposisjonen auka konfliktnivået fordi regimet då prioriterte å knusa dei, og lot Den Islamske Staten (IS) vera meir i fred. Hellestveit skriver at før møta i sikkerhetsrådet hadde opposisjonen interesse av å dokumentera mest mogleg grusomhet. Her kritiserer forfattaren dei sosiale media sin eigen dynamikk i å forsterka skillelinjer og hat når ein viser forferdelige overgrep og krigsforbrytingar. Men kva skulle ein ellers ha gjort?

Hellestveit argumenterer med at Vesten sin halvhjerta støtte til opprørarane gjorde at dei pressa på for å auka konfliktnivået for å få utanlandsk innblanding, men ingen ville gå inn i Syria på same måte som Libya. Dette er fordi Syria er eit land med stor militær styrke, mykje større befolkning enn i Libya og regimet har eit sterkt statsapparat med stor kontroll av samfunnet. Dei er også viktigare for veto-maktane i Tryggingsrådet, nærmare bestemt Russland. Mange av landa i FN er også skeptiske til intervensjon som i praksis er regimeendring, spesielt etter Libya. Så sjølv om mange i opposisjonen ønska inngripen så viser Hellestveit kvifor det var lite truleg at den ville komma.

Eksilopposisjonen mangla kontakt med grasrota inne. Dette gjorde at sjølv om ein anerkjente opposisjonen hadde ein ikkje ein reell forhandlingspart på bakken. Samtidig fekk IS bygga seg opp.

Dei siste åra har krigen i Syria i stor grad vore ein stedfortrederkrig. Boka viser alle dei ulike maktene som er involverte, både regionalt og internasjonalt. USA sine interesser er kanskje ikkje skildra i så stor grad som ein kunne ønska, det same gjelder Russland. Kurdarane har plass i boka, men ikkje så stor som opprettinga av Rojava kunne gitt. Men det er befriande å lesa ei analyse som viser dei regionale maktene si rolle på ein nyansert måte, at dei har sjølvstendige agendaer og ikkje berre er vasallstatar for anten USA eller Russland.

Eit problem med boka er at den er skjemma av små faktafeil. Egypt og Israel inngjekk fredsavtale i 1979, ikkje 1976. Libanon har nok større befolkning enn 3,3 millionar, sjølv om ein verken reknar med palestinske eller syriske flyktningar. Victor Jara fekk fingrane knust eller brukke, ikkje kutta av. Og historia om den syriske songaren Qashush, som fotfattaren bruka den chilenske visesongaren som inngong til, er omstridt. Ein mann fekk kutta opp halsen, men det er ikkje sikkert han var den syriske nattergalen som hadde laga protestsongar mot Bashar al-Assad. Her burde forlaget ha rydda opp, då boka nettopp er viktig fordi den skriver om korleis fakta blir misbrukt i denne konflikten, og då hadde det vore greitt å stola på at det som står der er korrekt.

Forfattaren forklarer godt kor ting går gale, og kva som bidro til forverring, men det er vanskelegare å sjå kva ho meiner ville vore riktig å gjera i utgangspunktet. Det har jo vore ein vanskelig diskusjon på venstresida også, som denne boka i alle fall gir grundig bakgrunnskunnskap til.

Ingrid Baltzersen
Redaktør i Gnist

Joar Hoel Larsen:
India
Oslo, Font forlag, 2015, 409 s.

Joar Hoel Larsen, NRK- journalist og utenrikskorrespondent, har skrevet bok om India. Som medfølgende partner har han bodd i New Delhi i flere år, og denne perioden har han benyttet til å bli kjent med hovedstaden, reise rundt i India, treffe mennesker og lese mange bøker om dette enorme landet som egentlig er et helt kontinent. Gjennom oppholdet har han tilegnet seg innsikt i samfunnsforhold, kultur og politikk, og denne boka med den knappe tittelen India er skrevet for å dele denne kunnskapen med et bredere publikum.

Både fattigdom og vekst

India er kjent som et av de mest folkerike landene i verden, og for en del år tilbake var India for mange nordmenn først og fremst kjent som et land med enorm fattigdom, der det første norske bistandsprosjektet – Keralaprosjektet – startet opp i 1952. De senere årene er det nok heller landets raske økonomiske vekst og store, voksende middelklasse som først nevnes når det er snakk om India. I tillegg har indiske turistmyndigheter de senere årene valgt slagordet ’Incredible India’ for å promovere landet og dets mange kontraster. Her finner man noen av verdens høyeste fjell og lengste elver, her finner man lange sandstrender, ørken og grønne te-plantasjer. India er verdens største demokrati og hjemlandet til Gandhi, yoga og ikke-voldstenkning, men India har fortsatt et kastesystem som rangerer mennesker ut fra en iboende raselignende hierarkisk tankegang. Her er det et stort religiøst mangfold, men samtidig en sterk, og tidvis voldelig hindunasjonalisme, og her finner man utbredt vold mot kvinner, men samtidig en aktiv og sterk kvinnebevegelse som har eksistert siden 1920-tallet.

Og slik kunne man fortsette å liste opp kontraster og mangfold. Spørsmålet som melder seg når det gjelder denne boka om India, er hvilket av alle disse perspektivene eller sidene ved India Hoel Larsen har valgt å vektlegge. Og videre: Har det blitt en god, riktig og utfyllende innføring?

Personlig grep

Hoel Larsen sier i forordet at dette ikke er ment som en altomfattende innføring om India. Snarere har han ønsket å formidle fra den kunnskapen han har opparbeidet seg gjennom sitt lange opphold – og fra sine mange kortere besøk i forbindelse med sitt yrke som journalist – og gjennom dette fortelle om ’sitt India’ (vi har alle vårt). Denne innfallsvinkelen har mye for seg, for Hoel Larsen er ikke akkurat den første europeeren som har kommet til dette kontinentet og som har ønsket å formidle videre sin kunnskap til de der hjemme. Det finnes nok av reiseskildringer og innføringsbøker om India. Samtidig blir denne tilnærmingen også en svakhet da man som leser blir sittende igjen å lure på hvordan de underliggende valgene om hva som er med – eller utelatt – er tatt.

Når man leser innholdsfortegnelsen og begynner å bla litt i boka, virker det først ikke som noe er utelatt. Her er kapitler om veien fram til indisk selvstendighet og delingen/utskillelsen av Pakistan i 1947, om Gandhi, om Beatles og yoga i India, om Varanasi, om cricket, om kvinner, om Kashmir og om Cashmere-sjal, bare for å nevne noe. I tillegg flyter de fleste kapitlene over av små anekdoter og beveger seg tilsynelatende sømløst fra faktaopplysninger om helse, vaksiner og barnearbeid, til anekdoter og pussige småhistorier. Slik sett kan det bli litt springende, men fordi han skriver godt og har en rød tråd, framstår hvert kapittel som en avsluttet helhet,– som en liten fakta-novelle.

Det personlige grepet fungerer godt i mange av kapitlene, og personlig likte jeg kanskje best de to tidlige kapitlene som er basert på en reise Hoel Larsen gjorde med sine to tenåringsdøtre til India i 1999, der de blant annet reiste langs veien fra Allahabad til Agra, og videre til Varanasi. I det første av disse, som har fått tittelen «Veien til Agra» etter den kjente barneboka av Aimeè Sommerfeldt, bruker Hoel Larsen fortellingen om fattiggutten Lalu og hans lillesøster Maya som en ramme om reisen samme veien førti år etter at boka kom ut. Som noen kanskje husker, dro Lalu og Maya ut på den lange, strevsomme og tidvis farefulle ferden til Agra for å finne leger som kunne gi Maya synet tilbake. Og dermed forener Hoel Larsen anekdoter og opplevelser fra sin egen reise i 1999, med informasjon om helsepolitikk, vaksiner og barnedødelighet i India. Tilsvarende, i kapitlet om Varanasi, forenes småhistorier om hans egen og døtrenes besøk i byen med faktainformasjon om blant annet silkeveving, håndverkstradisjoner, barnearbeid og utdanning. Disse kapitlene fungerer så godt fordi de nettopp tar utgangspunkt i forfatterens egne opplevelser i India, og så bruker disse til å formidle viktig faktakunnskap om sentrale utviklingspolitiske emner.

Andre kapitler fungerer ikke like godt. For eksempel lurer jeg på hvorfor han har valgt å ta med et helt kapittel om Beatles i India. Som flere andre kapitler er dette basert utelukkende på sekundærkilder, men der de andre av denne typen dreier seg om forhold som har en direkte kobling til India, som for eksempel historiekapitlet om kolonitiden, frigjøringsbevegelsen og delingen av India/Pakistan, dreier dette kapitlet seg mest om Beatles.

De undertrykte

Langt på vei har dette blitt en god framstilling av India, i et slentrende og lettlest språk. I det store og hele unngår Hoel Larsen orientaliseringen av et slags eksotisk India, som de fleste reiseskildringer og populærvitenskapelige bøker i denne sjangeren er fulle av. Men boka skjemmes også tidvis av småfeil og skjevframstillinger, samt noen åpenbare korrekturfeil, som trekker ned et ellers solid og troverdig helhetsinntrykk. Alvorligst er det at de som står aller nederst i kastehierarkiet, flere steder blir omtalt som ’kasteløse’. Dette er en betegnelse som er misvisende og som derfor ikke benyttes av fagfolk lengre, da denne gruppa faktisk tilhører såkalte ’uberørbare’ kaster, det vil si kastegrupper som ut fra hindureligiøs målestokk ansees å være urene. Den rette betegnelsen på norsk er derfor ’uberørbare’, eller mer vanlig i dag, dalit, som er den betegnelsen de selv foretrekker og som betyr ’de undertrykte’.

Boka inneholder også et eget kapittel om kvinners stilling i India, og Hoel Larsen skal ha honnør for at han klarer å framstille indiske kvinners vanskelige situasjon på en relativt balansert og usentimental måte. Under tittelen ’Hva er det med indiske menn?’ starter han kapitlet med en omtale av den brutale gjengvoldtekten av en ung kvinne på en buss i New Delhi i desember 2012, og fortsetter deretter med å fortelle om blant annet kvinneunderskuddet som har økt, om praksisen med arrangerte ekteskap, og om enkenes vanskelige situasjon. Samtidig skjemmes dette kapitlet av enkelte overdrivelser, som når man lett får inntrykk av at sati – enkebrenning – var et stort problem i India i tidligere tider. Dagens historikere, derimot, er enige om at sati aldri har vært særlig utbredt, men at britiske koloniherrer brukte denne ’barbariske’ skikken som et påskudd for kolonialismen. Videre, selv om mange enker i India har det vanskelig, er det også mange som blir tatt godt hånd om av sine barn. Det blir derfor en overdrivelse å si om enker: «De fleste «lever» ikke.» De bor på gaten og eksisterer såvidt.’ (s. 250)

Hvor er kaster og klasser?

Selv om Hoel Larsens prosjekt ikke har vært å gi et fullstendig eller uttømmende bilde av India, må jeg innrømme at det er et stort hull i en bok med tittelen India. Jeg tenker selvfølgelig på kastehierarkiet, de enorme klasseforskjellene og den sosiale kampen som føres nedenfra i mange former. Riktignok nevner Hoel Larsen kaste i flere avsnitt, så det er ikke helt fraværende, men det blir aldri omtalt gjennomgående, slik for eksempel cricket blir. Faktum er at kaste som hierarkisk struktur og tenkemåte gjennomsyrer det indiske samfunnet på en slik måte at en hel bok om India uten å behandle dette etter mitt syn blir ufullstendig. Den franske antropologen Louis Dumont satte tydelig ord på dette da han for lenge siden skrev en bok om India med tittelen Homo Hierarchicus – det hierarkiske mennesket. Selv om selve kastesystemet er på vikende front i dagens nyliberale India, så lever selve den underliggende hierarkiske tenkemåten i beste velgående, og kommer blant annet til uttrykk i gapet mellom en konsumfiksert voksende middelklasse og de mange mange hundre millionene som lever under fattigdomsgrensa.

Til tross for disse manglene, vil mange ha nytte og glede av denne boka. Først og fremst vil boka utvilsomt være nyttig som en innføring for førstegangs, og kanskje andregangs reisende som ønsker å lære litt om mangfoldet i dette enorme landet. Den dekker et bredt spekter av temaer, og er mer samfunnsorientert enn de vanlige reiseskildringenes utgytelser om ’det mystiske’ India med ’et paradis av opplevelser’. Både ryggsekkturister som søker solnedganger over Ganges og yogaturister som egentlig bare ønsker å finne seg selv, vil utvilsomt av nytte av å lære litt mer om indisk samfunn og historie.

Anne Waldrop

Liza Featherstone (red.)
False Choices. The faux feminism of Hillary Rodham Clinton
London: Verso, 2016, 182 s.

Diana Johnstone:
Queen of chaos. The Misadventures of Hillary Clinton.
Petrolia, CA: Counterpunch Books, 193 s.

Dough Henwood:
My turn. Hillary Clinton targets the presidency.
OR Books, 2015, 182 s.

Når jeg skriver dette, er det en drøy uke igjen til amerikanerne skal velge mellom Donald Trump og Hillary Clinton. Da disse tre bøkene ble skrevet, hadde ennå ikke Bernie Sanders trukket sitt kandidatur og Hillary Clinton var ennå ikke nominert til Demokratenes kandidat. Situasjonen var mer åpen, og hensikten med bøkene klarere: å avsløre Hillary Clinton som den neoliberale krigshisseren hun er, og vise at den politikken hun har stått for og vil stå for som USAs president heller er en trussel mot kvinners liv, enn en seier for feminismen.

De tre – relativt korte – bøkene kommenterer Hillary Clintons politiske innflytelse på ulike måter, men med utgangspunkt i de samme fortellingene om henne. Dough Henwoods bok går kronologisk gjennom hennes politiske liv fra jusstudent med radikalt image, via presidentfrue og senator, til utenriksminister og til presidentkandidat i 2008 og 2016. Diana Johnstone er mest opptatt av å fortelle historiene om Hillary Clintons roller i den amerikanske utenrikspolitikken, hvordan den har vært konfliktfremmende heller enn diplomatisk. Liza Featherstone har redigert en samling av essays med bidrag fra amerikanske feminister fra «venstreside-kommentariat», politisk bevegelse og akademia, som tilsammen gir en god oversikt over Hillary Clintons merittliste på en rekke politikkområder både innenriks og utenriks, og viser hvordan lovendringer og politikk hun har fremmet er direkte skadelig for livet til kvinner og barn.

Hennes tur?

Bokas tittel spiller på at Hillary nå har jobbet seg fram dit at det er «hennes tur» til å bli president. Det er selvfølgelig ikke forfatterens oppfatning, men Clinton-parets ambisjon for seg selv skal ha vært «8 Years of Bill and 8 years of Hill», og nå er det hennes tur, etter nederlaget da hun tapte for Obama i 2008. Boka er full av fakta og krydret med anekdoter fra Hillarys vei mot toppen, og inneholder foruten en lang liste av referanser, en samling av uttalelser som visstnok skal ha kommet fra henne. Det er fornøyelig nok, og viser henne fram som en løs kanon, noe som er dypt tragisk med tanke på framtida. Jeg reagerer likevel litt på det når man «tar» en kvinnelig kandidat for å være sosialt klumsete og løsmunnet, det blir raskt et «bevis» på at det er typisk at kvinner ikke forstår spillet eller reagerer med følelsene. Avslutningsvis drøftes Hillary Clinton opp mot andre kandidater, som Bernie Sanders, og saken som nå har fokus, bruken av den private e-postserveren til offisiell korrespondanse, blir berørt. Ut fra måten hun reagerer på og besvarer spørsmål om hvorfor hun har brukt denne serveren, er det lett å slutte seg til at dette ikke er en beklagelig feil, men et ønske om å holde deler av korrespondansen skjult og under egen kontroll.

En stor konspirasjon?

Diana Johnstones bok oppfatter jeg at ikke begrenser seg til å omtale Hillary Clintons utenrikspolitiske meritter, men at den tar for seg hele historien om USAs medvirkning i krigene de siste tiårene. Da jeg begynte å lese denne boka, kjente jeg ikke til Diana Johnstone, men syntes etter å ha lest de to første kapitlene at hun streket opp verden med veldig bred pensel og for det meste i svart-hvitt. Et eksempel: I omtalen av det hun benevner som LGBT-lobbyen (Lesbian, Gay, Bisexual and Transgender), påstår hun på s. 30:

In the second decade of the 21st century, the demands of the LGBT lobby have largely displaced the demands of organized labor as the leading «progressive» or «left-wing» cause.

Jeg ser poenget om at individuell rettighetskamp kan ta for stor plass på den politiske arenaen, men dette er etter min mening en grov overdrivelse.

I kapitlet om Jugoslavia hevder hun blant annet at det ikke fins bevis for at Srebrenica-massakren var et folkemord, og senere i kapitlet «Not understanding Russia» at det er overveiende sannsynlig at det malaysiske MH17 flyet som ble skutt ned i Donetsk ble truffet av missiler skutt opp av ukrainske opprørere, men at verden ikke skal få vite det (s. 166). (For et par måneder siden ble imidlertid etterforskningen avsluttet, med en relativt tydelig konklusjon.) Hovedpoenget hennes i boka er at Russland – og nå også Syria – er offer for en konspirasjon ledet av USA med Israel og Saudi-Arabia på laget, og de vesteuropeiske landene som haleheng. Målet er å ta opp igjen den kalde krigen som USA har bruk for av økonomiske grunner og for å framstå med gammel styrke. Ja, det jobbes intenst fra USA og Nato for å få reetablert Russland som hovedfienden. Med Hillary Clinton i Det hvite hus er sjansen større for nye militære intervensjoner i pågående konflikter. Men det betyr vel ikke at Russland er «the good guy» – et offer for en konspirasjon, og at Pussy Riot er vestlige agenter som brukes for å sverte Putin?

Den falske feminismen

Jeg har hatt mest glede av å lese essaysamlingen. Den er delt i to hoveddeler, en kalt «Hillary At Home» og en, betraktelig kortere, «Hillary Abroad». De ulike essayene står godt på egen hånd. Jeg vil særlig dra fram «Ending poverty as we know it» av Frances Fox Piven og Fred Bloc om hvilke endringer som må gjøres i den økonomiske politikken hvis det skal være mulig å bekjempe fattigdom, og «Abortion and the Politics of Failure» av Maureen Tkacik, som handler om hvordan retten til en trygg abort ikke gjelder for alle. Artikkelen beskriver hvordan abortlobbyen i det demokratisk partiet har vært med på å promotere abortpiller som har skadelige bivirkninger til priser som de som trenger dem, ikke er i stand til å betale. Den avslører også at de illegale abortpillene som kan skaffes på postordre fra Mexico og er tilbudet til de som ikke har penger til eller tør å bruke abortklinik-kene, faktisk er tryggere og har færre bivirkninger enn de som er blitt tilbudt av det demokratstøttete abortpilleprogrammet, som i stor grad har lagt penger i fanget på legemiddelindustrien.

Som en kuriositet vil jeg også nevne «Hillary Screws Sex Workers» av Margaret Corvid, som handler om prostituertes rettigheter, og kritiserer Hillary Clinton og Demokratenes for ikke å ville anerkjenne prostituerte rettigheter som arbeidere og på den måten fri dem fra offer-rollen. Dette er et standpunkt som er kontroversielt hos oss, men som vi hører fra dem som er imot Sexkjøpsloven. Men det er interessant at den feministiske bevegelsen i USA favner dette også.

Avslutningsvis beskrives alternativet bortenfor Hillary Clinton: å bygge et anti-rasistisk og anti-imperialistisk feministisk alternativ på basis av kritikk av neoliberalismens brutalitet og i solidaritet med de som rammes av den (Beyond Hillary, av Zillah Eisenstein).

Det har vært viktig for de tre forfatterne, som i hovedsak er journalister, å tilbakevise at et valg av Hillary Clinton som den neste presidenten er et feministisk valg. Høyrepopulistene på den republikanske sida har gjort Hillary Clinton til hatobjekt, noe som igjen har ført til at hun har fått progressiv appell og blitt til noe i nærheten av et feministisk ikon – hos eliten, vel å merke. Det snakkes mye om at nå skal «glasstaket» knuses og at hvis Hillary kan bli president, så kan alle amerikanske småjenter nå sine mål og bli akkurat det de vil – «Only in America»? Riktig nok er USA i en særstilling som supermakt, men det er et faktum at det er kvinnelige president i flere afrikanske land og at det berømmelige «glasstaket» i så måte må sies å være knust allerede, med Indira Gandhi, Maggie Thatcher og Angela Merkel, bare for å nevne noen kvinner med stor makt. Uten at undertrykkingen av kvinner har opphørt eller i det minste minket. Men det går fint an å forstå at bøker som avviser Hillary Clinton som feminist, har vært nødvendige i diskusjonen om hvem som skulle nomineres som demokratenes kandidat.

Kari Celius

Samir Amin:
The reawakening of the Arab world: Challenge and change in the aftermath of the Arab spring
New York: Monthly Review Press, 2016, 248 s.

For en generasjon siden var Samir Amin – sammen med Andre Gunder Frank, Immanuel Wallerstein og andre – en av de viktigste teoretikerne bak den såkalte avhengighetsskolen, en kritisk retning i forståelsen av verdensøkonomien. De beskrev et system der Nord (Europa, Nord-Amerika) også etter kolonitidas slutt holdt landene i Sør (Afrika, Asia og Latin-Amerika) i et jerngrep av økonomisk avhengighet (støttet av rå militærmakt når det trengtes) som sikret en strøm av rikdom fra de fattige til de rike, og blokkerte mulighetene for reell utvikling. Landene i Sør ble lenket fast i en posisjon som råvareleverandører til industrien i Nord.

Avhengighetsskolen kan åpenbart kritiseres for å gi et forenklet bilde som var låst fast i en situasjonsbeskrivelse fra en bestemt periode. Deres teorier var dårlig i stand til å redegjøre for de store faktiske endringene som fant sted i internasjonal økonomi, med framveksten av nye industrimakter som Sør-Korea, Taiwan, Kina, Malaysia, Thailand, Brasil, og Tyrkia. Likevel kom disse teoretikerne med viktige analyser av mekanismer som bidro til å reprodusere skillet mellom rike og fattige land.

I en arabisk og egyptisk sammenheng har Samir Amin vært en skarp kritiker av regimene som har regjert i Kairo, Damaskus, Bagdad og Alger de siste tiåra. Som ung nyutdannet økonom var han involvert i arbeidet med forsøket som ble gjort under Nassers styre i Egypt på 1950- og 1960-tallet med å få til rask industrialisering og allsidig økonomisk utvikling, samtidig som utdanning og helsestell og et minimumsnivå av mat og klær ble sikret for den store fattige befolkningen i landet. Mens han så – og ser – positivt på de investeringene som i disse årene ble gjort i Egypt og de andre radikale arabiske republikkene for å løfte industri og infrastruktur, fremmet Amin tidlig en kritikk av mangelen på demokrati som han mente var en sentral del av forklaringen på hvorfor utviklingsforsøkene kjørte seg fast allerede etter ti–femten år. Arvtakerregimene som i dag dominerer de samme landene, har han betraktet som korrupte eliter uten noe klart program annet enn å holde seg selv ved makta og berike seg mer. Omleggingen i retning markeds-økonomi – som han er dypt skeptisk til – har forlatt de positive sidene ved «den arabiske sosialismen» uten å skape noen reell kapitalistisk økonomi. Resultatet er en hybrid der en gruppe privateide kapitalister med gode kontakter til de militærdominerte regimene gjør seg feite uten å drive fram noen reell vekst i landene.

Alt dette skriver Amin om i The Reawakening of the Arab World, og her og der treffer han godt. Når dette likevel er forstemmende lesning, er det knyttet til Amins forsøk på analyse av den nåværende situasjonen. Det er fire hovedproblemer:

For det første er hele framstillingen veldig omtrentlig og til tider misvisende. Det svekker troverdigheten og gir et inntrykk av at det som foregår, mer er forutinntatt synsing enn reell analyse. Han unnslår seg ikke for rene usannheter i forhold til sitt fremste hatobjekt, islamistene. Bare ett eksempel: På side 67 skriver han «The government, composed exclusively of Muslim Brotherhood members chosen by Muhammad Mursi». Men dette er bare tull, og det er ingen grunn til å tro at ikke Amin vet det. Ikke på noe tidspunkt under Mursi var det et flertall av Borskapsmedlemmer i regjeringa, og Mursis makt over den var sterkt begrenset. Slike eksempler florerer. Det hjelper heller ikke at det hele virker dårlig oversatt fra fransk.

For det andre består kritikken av den nåværende økonomiske politikken i de arabiske landene av allmenne besvergelser mot nyliberalisme og globalisering. Det finnes lite konkret analyse av hva som er en farbar vei for utvikling med utgangspunkt i dagens situasjon.

For det tredje, og mest graverende, virker Amin helt ute av stand til å gripe islamismens rolle i dagens arabiske samfunn. Dette er ikke noe lite spørsmål, siden vi her snakker om den overlegent største ideologiske strømningen og folkebevegelsen i de arabiske landa, i hvert fall de siste tretti åra. Amin behandler denne bevegelsen, og i særdeleshet dens viktigste uttrykk, Det muslimske brorskap, utelukkende som en svart reaksjonær kraft, men uten noe som kunne kalles faktabasert drøfting. Han undersøker ikke dens sosiale grunnlag, dens faktiske politiske linje og særlig ikke dens utvikling over tid. Han har selvsagt rett i at dette verken er en sosialistisk bevegelse eller en arbeiderbevegelse. Den er og har alltid vært en middelklassebevegelse, som i alle fall i de siste femti åra framfor noe har rekruttert blant ungdom i høyere utdanning. Ser vi på den aktive medlemsmassen, er islamistenes tyngdepunkt på universiteter og høyskoler og blant yrkesgrupper som leger, ingeniører, advokater og lærere. Bevegelsen rommer så vel rike kapitalister som fattige offentlige funksjonærer. Denne sosiale bakgrunnen reflekteres i islamistenes politiske program og praksis. Økonomisk modernisering og utvikling av moderne helsestell og utdanning står helt sentralt. Strategien er preget av troen på en liberal markedsøkonomi innad, men med en aktiv rolle for staten i å legge vilkårene til rette for en planmessig oppbygging av konkurransekraft i forhold til verdensmarkedet. Amin ser bort fra at en liberalisering i en statsdominert crony-kapitalisme som den egyptiske, kan virke progressivt ved å slippe til reell konkurranse og initiativ. Samtidig er det klart at en slik omstilling kan ha store sosiale omkostninger (selv om dagens frie fall mot statskonkurs neppe er noe bedre alternativ). Og islamistene rommer både fløyer som ønsker at staten skal ta et tydelig sosialt ansvar, og mer høyreliberale krefter.

Sosialt er islamistene konservative når det gjelder forholdet mellom kjønnene. De forsvarer «den muslimske familie» der mannen er overhodet. Samtidig er dette kanskje det feltet der endringen i islamistenes holdninger har vært sterkest de siste tiåra. Nye generasjoner av kvinnelige aktivister har drevet igjennom et positivt syn på utdanning for kvinner, kvinners politiske deltakelse og, om enn mer nølende, kvinnelig yrkesaktivitet. Nylig foreslo Tunisias største politiske parti, islamistiske al-Nahda, en lov som kraftig styrker kvinners beskyttelse mot vold, i sær gjennom skjerpede reaksjoner mot alle former vold i ekteskapet.

Ikke minst er islamistenes politiske rolle i den arabiske verden i dag at de er den sterkeste kraften som driver fram krav om valg av de politiske lederne, om fri politisk diskusjon og om organisasjonsfrihet.

Men her ligger det fjerde problemet med Amins bok. Det er i beste fall høyst uklart hvilket syn han har på demokrati. Han skriver i og for seg fortjenstfullt om den positive sammenhengen mellom sosial framgang og demokrati. Problemet er at det gang på gang blir klart at dersom frie valg bringer til makta en politisk bevegelse Amin ikke liker, så har dette for han ikke noe med demokrati å gjøre, og det er egentlig tvilsomt om slike valg er noen god idé. Slik kommer han i sin holdning til folket til å ligne en frasevenstreversjon av slik Tom Lehrer i sin karikerte amerikansk utenrikspolitikk: «They need to be protected, all their rights respected, till somebody we like can be elected». Av en gammel radikaler burde man ha ventet noe bedre.

Bjørn Olav Utvik

Joakim Medin:
Den kurdiske revolutionen och kampen mot IS – Kobane
Stockholm: Leopard förlag, 2016, 300 s.

Joakim Medin var den siste utenlandske journalisten som rapporterte fra Kobane etter at IS sine angrep brøt ut. Hans nye bok handler om kampen mot IS, men også om hvordan det arbeides med å bygge et nytt samfunn i regionen. I 2015 ble han arrestert av den syriske etterretningstjenesten, og har sett både Assadregimet, IS og frigjøringskampem fra innsiden.

Boka starter med å vise de tydelige kontrastene og motpolene mellom IS og kurderne. Medin trekker ikke enkle konklusjoner, men forsøker å gi et innblikk av revolusjonen og kampen mot IS fra innsiden. Han tar oss med inn i historien, de politiske motsetningene og bakgrunnen for kurdiske frigjøringsbevegelsen. Deretter skriver han mer om hva han har vært vitne til, hvordan sitasjonen har utviklet seg, det ideologiske bakteppet og utfordringene i området.

Det er litt vanskelig å anbefale en slik bok uten forbehold. Boka beveger seg innom mange store spørsmål og gir perspektiver på viktige prinsipper i Rojava (Nord-Syria) og den kurdiske frigjøringsbevegelsen.

Medin har vært i Rojava flere ganger og han bruker intervjuene han har gjort med en rekke folk over tid gjennom hele boka. Skildringene hans fra tilstedeværelsen under noen hendelser i Rojava er spesielt gode, ikke minst gjelder det hans beskrivelse av hvordan det var da yezidiene fra Shengal ble reddet av YPG- og PKK-geriljaen. Boka tar oss med på en reise for å forstå den komplekse situasjonen.

Den ellers gode boka inneholder noen slurvefeil som er uheldige. Når den likevel anbefales, er det ikke fordi jeg står inne for alt, men fordi det likevel en bok jeg synes det er verdt å lese. Jeg tror det vil være en fordel å lese om historien og frigjørings-bevegelsen gjennom andre kilder i tillegg.

Seher Ayar

Catarina Principe og Bhaskar Sunkara (red):
Europe in revolt
Chicago: Haymarket Books, 2016, 203 s.

Popgruppa The Hollies sang en gang «King Midas in reverse», skrevet av Graham Nash året før han ble med i supergruppa med den berømte forkortelse C, S & N. Jeg kom i hau’ denne omvendte kong Midas, for i stedet for å gjøre alt han tok i til gull, som det skjedde i det greske sagnet, ble det grus og grå elendighet ut av hans virke. Det er et brukbart bilde på det som med et upresist begrep kalles venstresida i dagens Europa. Disse «venstresidene» og deres strev etter suksess og et tydelig ståsted er tema for boka Europe in revolt. Gjennom 13 artikler om bl.a. Hellas, Italia, Frankrike, Nederland, Tyskland, Irland, Portugal, Sverige, Spania og Storbritannia belyses utfordringene sett fra venstre. Men det blir mer gråstein enn gull av det, i land etter land, og langt fra å skildre et opprør fra venstre, er det snarere en bevegelse i revers, i beste fall avbrutt av perioder med sakte framgang i krabbegir.

Det er et opprør underveis i EU, tydeligst synliggjort med det britiske brexit-flertallet i juni. I land etter land er det økende folkelig motstand mot kuttpolitikken i den økonomiske krisas kjølvann, mot flyktningpolitikken, mot forverringene i arbeidslivet, mot de økende ulikheter osv. Men det er ikke drevet av en spesielt godt organisert bevegelse, og det er ikke først og fremst drevet fra venstre. Riktig nok fins det opposisjon fra venstre i en del land, men det politiske budskap som signaliseres, er såpass sprikende at det er vanskelig å finne fram til et minste felles multiplum. Det jeg sitter igjen med etter å ha lest denne boka, er nettopp det: Det er nesten umulig å gi noen få og tydelige kjennetegn på hva vår tids «venstre» representerer. Det som derimot er et gjennomgående trekk ved de fleste land i EU, er at de tradisjonelle sosialdemokratiske partiene sliter med sin velgeroppslutning. Det gir seg de mest dramatiske og uventede utslag, fra total utradering som i Hellas der fenomenet har gitt opphav til et nytt begrep, pasokifisering, via maktesløshet i opposisjon for det spanske PSOE og dermed endeløst regjeringskaos i Madrid, til store allianser med konservative partier, som SPDs samarbeid med Angela Merkel i Tyskland. Denne uforutsigbarheten og oppløsningen av gammel makt skulle en tro ville styrke kreftene til venstre. Men så enkelt er det ikke.

Et annet trekk som framtrer tydelig av boka, er at hvert land har sine særegne historiske forutsetninger, såvel som tilfeldige veivalg, noe som gir seg høyst ulike organisatoriske modeller for venstresida. Nye partier har blitt dannet av partisamlinger, som greske Syriza, franske Front gauche og Bloco Esquerda i Portugal, eller har sprunget ut av nye grasrotbevegelser som spanske Podemos og den italienske Femstjernesbevegelsen, M5S, under den ustyrlige lederen Beppe Grillo. Akkurat her savner jeg for øvrig en mer omfattende beskrivelse av dette italienske fenomenet som ikke har sin like i EU, og som beskrives som «anti-flyktninger, anti-EU og anti-fagforening» i boka. M5S er for øyeblikket den største utfordreren for euroens voktere i Brussel i og med den italienske statsminister Renzis selvsikre utskriving av en folkeavstemning han kan tape rett før jul.

Brudd med «eurofetisjismen»

En av redaktørene for boka, portugisiske Catarina Principe, er tydelig i sin kritikk mot det europeiske prosjektet. Hennes artikkel om Portugals nye venstreblokk, som nå sitter i regjering med sosialdemokratene og lever farlig tross rekordvalg på 10,5 % i fjor – omtrent som et SV i rødgrønn regjering her hjemme – er forbilledlig ved den kritiske avstand hun har, tross hennes medlemskap i «Bloco». Hun og partiet er EU-motstandere og hun kritiserer de mange partiene som vil «forandre EU fra innsida» og oppfordrer til et brudd med det hun kaller «eurofetisjismen», en treffende betegnelse på den lojalitet til og avhengighet av EU-systemet som mange radikale partier, som Syriza og Podemos, har vist. Dette er et bra anslag i boka, men det følges ikke opp av andre forfattere, noe som selvsagt først og fremst avdekker at det overhodet ikke er en felles plattform for det meste som kaller seg venstre i EU i dag. Her burde etter min mening redaktørene ha utfordret bidragsyterne til dypere refleksjon. Typisk i så måte er at Hilary Wainwright, en veteran på den britiske venstresida til venstre for Labour, men nå nyomvendt «corbynista», ikke nevner EU og brexit-kontroversen med ett ord i sin artikkel kalt «The making of Jeremy Corbyn». Wainwright var blant de mange i Labour, Owen Jones var kanskje den mest kjente, som skiftet EU-standpunkt da den britiske høyresida tonet flagg og gikk inn for brexit. Dette har bidratt til å forvirre raddiser i hele Europa (inkludert Norge) og har midlertidig styrket argumentet om å «demokratisere EU» i stedet for å avsløre og bekjempe de europeiske elitenes forsøk på å skape en superstat. Dette burde vært en soleklar utfordring for alle bokas forfattere. Det vitner om vage retningslinjer og svak redigering over dette årets heiteste EU-tema.

Mer irrelevant for hver dag?

Den mest tankevekkende, for ikke å si urovekkende artikkelen er den som heter «Hva skjedde med den franske venstresida?» av Clement Petitjean. Den beskriver et langt og – foreløpig – mislykket forsøk å skape et partialternativ til venstre for nåværende president Hollandes sosialdemokratiske parti. Det startet i 2008 med samling av det da nye Parti de gauche (PG), det gamle kommunistpartiet PCF og flere smågrupper lengre ute til venstre i en venstrefront, Front de gauche. Jean-Luc Melenchon fra PG sto fram som frontens tydelige leder som tok opp kampen om mot Marine Le Pen og hennes ytre høyre Front National om arbeiderklassestemmene i presidentvalget i 2012. Men forsøket slo kontra, Le Pen kom styrket ut av valget og interne stridigheter fulgte innad i Parti gauche, det viktigste partiet innen venstrefronten. Artikkelen drøfter motsetninger som en kjenner igjen fra debatter over alt om strategi for systemkritiske partier; om valgkamp- kontra klasse-kampparti, om nasjonal suverenitet kontra internasjonalisme, om nasjon og «folk» kontra arbeiderklasse. Og mens debatten går, gjør den franske venstresida seg mer irrelevant for hver dag som går, skal en dømme etter forfatterens vurderinger.

En helt annen vei har det sosialistiske parti (SP) i Nederland valgt. Det tidligere maoistpartiet har utvikla seg til å bli et masseparti som nå er det tredje største i landet, men vel å merke etter å ha gitt på båten de fleste av sine gamle prinsipper. Både revolusjon og marxisme er fjernet fra programmet, så vel som Nato-motstand, oppløsning av monarkiet og motstand mot å heve pensjonsalderen. Kort sagt: Partiet har mistet sin sjel, og med det også en del ledende medlemmer som syns PS blir stadig mer likt sosialdemokratene.

Her burde boka tatt skrittet over til nabolandet. For i Belgia fins EUs mest kraftfulle revolusjonære parti, det belgiske arbeiderpartiet PTB, som enda til kaller seg kommunistisk. Det har mye av det samme utgangspunktet som PS, har steget jevnt og trutt i valg og meningsmålinger, men har i høyeste grad bevart sin marxistiske sjel og utviklet sin faglige forankring og sin arbeiderklasseprofil. Det er en svakhet ved utvalget i Europe in Revolt at et så interessant parti i et så sentralt EU-land har gått under redaktørenes radar. Like fullt anbefaler jeg boka til alle som vil vite mer om hvorfor det lenge etterspurte opprøret fra det europeiske venstre lar vente på seg.

Halvor Fjermeros

David Harvey:
The ways of the world
London: Profile Books, 2016, 376 s. (Paperback, januar 2017).

David Harvey er en av vår tids fremste marxistiske samfunnsforskere, som for alvor begynte å nå et stort publikum med The new imperialism i 2003. Det er for øvrig den eneste boka som er oversatt til norsk, selv om A brief history of neoliberalism (2007) utvilsomt hadde fortjent det samme. Harvey også kjent for sin veiledning til å lese Kapitalen, både gjennom to bøker og nettbaserte kurs – på 25 episoder – som er sett av mer enn to millioner (davidharvey.org). I de siste åra har han jamnt og trutt kommet med nye bøker, med særlig oppmerksomhet retta mot kapitalismens mange kriser og motsigelser.

For de som har gått glipp av tidligere episoder, inviterer David Harvey nå lesere med på en guidet tur gjennom essays og bokkapitler utgitt over et tidsspenn på 45 år. Det er ikke en sammenrasket «best-of-Harvey»-utgivelse, men et meget gjennomtenkt utvalg som er bundet sammen av en rød trå: endringer i den globale økonomien, kapitalismens ubønnhørlig akkumulasjonstvang, rasering av miljøet (kalt «creative destruction») og klassekamp. Dessuten får vi et blikk inn i geografi som et fagområde i utvikling, ikke minst takket være Harvey selv. Ikke minst byr han på konkret eksempler på hvordan det noen gjerne vil se på som geografisk eller miljømessig determinert, i virkeligheten bare kan forstås som uttrykk for herskerklassens metoder for å velte byrdene over på andre i ulike epoker.

Tydeligst er Harvey når han formidler egen forskning knyttet til urbanisering, klasser og akkumulasjon og imperialisme, med materiale fra Paris på 1800-tallet til Baltimore på 1960-tallet, arbeiderkamp i bilfabrikker i Oxford på 1970-tallet og i Asia i våre dager. Ingen kan lenger være i tvil om at kapitalismens forsøk på å «løse» kriser, bare betyr å forskyve dem til andre deler av kapitalens kretsløp, mens regninga og gjeldskatstrofene sendes til fattigfolk og til land som Hellas. Harvey har også et våkent blikk for hvordan opprustning, angrepskriger og imperialisme følger av nødvendighet. Nyttig er også påminninga om hvor naivt det er å tale om prissetting av natur, i håp om å tale markedsøkonomenes språk (les: «det grønne skiftet».)

Et heldig grep er å utstyre hvert kapittel med en nyskrevet kommentar, som både gir innblikk i hvordan bidragene kom til, og hva som fortsatt er aktuelt. Dessuten er det en klargjørende introduksjon som tar utgangspunkt i dagens situasjon, med vekt på omstrukturering som i praksis bare forsterket rovdriften på både mennesker og natur. Her får vi f.eks. vite at Kina i løpet av noen få år etter krisa i 2008 har brukt 50 % mer sement enn det USA har gjort gjennom hele 1900-tallet, ikke minst for å unngå massearbeidsløshet og sosial uro. Når den gjeldsfinansierte veksten avtar, merker land i Sør at råvareboomen og deres eksportinntekter raser sammen, samtidig som de økologiske virkningene er dramatiske.

Harvey er ikke alltid like lett å lese, men i flere av bidragene viser han sin evne til formidling i nærmest litterære tekster. For de som går til Harvey med beskjedne bakgrunnskunnskaper, anbefales det sterkt å starte med de tre siste kapitlene. Ikke alle blir like tydelige og forståelige etter hvert, men det gjør Harvey. Derfor bidrar han både til konkret innsikt og til antikapitalistisk kamp.

Tore Linné Eriksen

Marta Breen og Jenny Jordahl:
Historiske kvinner i bilder
Oslo: Forlaget Manifest, 2016, 160 s.

Marta Breen og Jenny Jordahl er nok en gang på oppdrag for å gjøre feminisme mer tilgjengelig for folk flest, denne gangen med historiebok – i tegneserieform. Breen og Jordahl er lei av at kvinnene så ofte spiller biroller, og gir oss i 60 damer du skulle ha møtt oversikt over seksti kvinner som har vært viktige i norsk historie. De utvalgte kvinnene varierer veldig i bakgrunn og miljø, de er kunstnere, forfattere, fagforeningsfolk, dyrevenner, professorer, kristne og atleter. Til felles har de at de er kvinner som har gjort noe banebrytende i sin tid. Eksempler på dette er Nic Waal som åpnet Norges første institutt for barnepsykiatri, Ingrid Bjerkås som var Norges første kvinnelige prest, «Bikkje-Lisa» Kristoffersen som stiftet dyrebeskyttelsen i Kristiania, og fotografen Elisabeth Meyer, første vestlige kvinne som reiste gjennom Persia alene.

Kvinnene presenteres i kronologisk rekkefølge fra Camilla Collet født i 1814 til kurdiske Shilan Shorsh som døde i 2013. Med cirka seks tegneserieruter fordelt på en dobbeltside oppsummerer forfatterne kvinnens liv og virke. Det er litt betenkelig at en av seks tegneseriebobler ofte brukes på å fortelle om kvinnens giftemål, partnerskap og skilsmisser. I noen tilfeller er det absolutt relevant, som for Amalie Skram som baserer romanen Constanse Ring på sitt eget tvangsekteskap. Eller for kvinnene som hadde partnere av samme kjønn i en tid da det var helt utenkelig, som den svært kristne Synnøve Finden og komponisten Pauline Hall. I andre tilfeller er det ikke særlig interessant. For eksempel var det Fredrikke Marie Qvam, gift med venstrepolitiker Ole Anton Qvam, som opprettet av Norske kvinners sanitetsforening, og historien kunne blitt fortalt uten hans deltakelse. På sidene om Camilla Collett brukes så mye som halvparten av rutene på hennes kjærlighetsforhold. Da forfatternes ønske er å lage en historiebok der kvinnen ikke lenger er birolle, er det merkelig å gjøre mennene til biroller der de kunne vært helt fraværende. Så kunne man heller brukt denne plassen på å fortelle mer om henne.

I mange tilfeller blir nemlig fremstillingene litt vel korte. Med noen unntak vies det kun en dobbeltside til hver kvinne. De godt kjente Sigrid Undset, Inger Hagerup og Haldis Moren Vesaas får bare en illustrasjon og et sitat. Dette er antakelig et valg Breen og Jordahl har tatt for å få plass til så mange damer, men da hele boka er på snaue 160 sider kunne forfatterne med fordel brukt litt mer plass på hver enkelt. Det er positivt at boka vekker interesse og gir inspirasjon til videre studier, men det er i korteste laget når leseren blir sittende igjen med en liste over navn for å lese mer.

Bakerst i boka er det også laget en hendig tidslinje med milepæler for norsk kvinnekamp som viser når de forskjellige damene gjorde det de er kjent for. Fra 1960 til nyere tid ser det hele litt magert ut. Dette er vel en naturlig konsekvens av at premisset for boka er 60 damer du skulle ha møtt, men kanskje bør det lages en oppfølger 60 damer du bare må møte med damer som lever i dag. Uansett er det fantastisk å lese en historiebok skrevet av kvinner om kvinner, og som viser oss at det er grunn til å være stolt av alt det som dyktige og modige damer har gjort. Det er en rendyrka, lettlest, inspirerende og tøff bok. At boka er i tegneserieform gjør det mulig å formidle mye fakta uten at det blir kjedelig. Enda viktigere, det gjør det mulig å nå ut til en annen gruppe enn de som vanligvis kjøper historiebøker, for eksempel ungdom. Boka bør altså være obligatorisk på alle landets skolebiblioteker og ligge under årets juletrær til alle tenåringene vi kjenner.

Kaisa Celius-Ewald

Kathrine Geard:
Det blir sikkert glede. Kamerater i motstandskamp.
Oslo: Nygaard forlag, 230 s.

Lenge var det slik at når yngre folk ville orientere seg om kommunistenes rolle i den norske motstandskampen, så var det lite etterrettelig lesestoff å hente. Men etter hvert er det blitt skrevet mye, særlig om Asbjørn Sunde og hans menn i «Osvaldgruppa», men også en god del om Norges kommunistiske Parti (NKP) og NKP-medlemmenes rolle. Det nystartede Nygaard Forlags første utgivelse høsten 2015, var et bidrag til denne litteraturen. Boka Det blir sikkert glede, handler om motstandsinnsatsen til ekteparet Tormod og Elna Nygaard og dem de kjempet sammen med, og er på mange måter et familieprosjekt. Blant de viktigste kildene er sønnen deres Ivar Nygaard og de bildene, brevene og andre dokumenter han og kona sitter på. Forfatteren er dennes svigerdatter, journalisten Kathrine Geard, og datteren hans Ida Nygaard er forlegger og den som har stått for den grafiske utformingen. Bokas fremste styrke ligger nettopp i at beretningen er personlig – og basert på et nært forhold til familiehistorien. Her er det også viktig at Geard har kunnet bygge på grundige intervjuer hun fikk gjort med Elna Nygaard på 1990-tallet.

For denne anmelderen er det av særlig interesse at historien starter i mitt hjemme-område, Nøtterøy og Tønsberg. Elnas mor var bystyrerepresentant for NKP, og faren satt i mer enn i 20 år i styret for Tønsberg Jern- og Metall. Tormod var fra sandefjordskanten (Sandar), og sammen sto de to med utgangspunkt i leiligheten sin i Munkegata i Tønsberg i spissen for det lokale solidaritetsarbeidet for Folkefronten i Spania – og for å verve frivillige til de internasjonale brigadene. Tormod satt i styret i Vestfold Samorganisasjon, ledet en streik på Sølvvaren, og blei arrestert for sin innsats mot nazistiske streikebrytere ved et lokalt gartneri. Brevene mellom Tormod og Elna under fengselsoppholdet er bevart. Arbeidsløshet brakte de to til Oslo i 1937, der de skulle komme til å bli viktige i motstandsarbeidet.

Tormod blei leder for NKPs illegale distriktsstyre fra 1942, og som sådan engasjert i alle sidene ved partiets virksomhet. Men det var i arbeidet med flere illegale aviser at han og Elna spilte en helt avgjørende rolle, og i beskrivelsen av dette arbeidet er boka et nyttig bidrag til motstandshistorien.

10. januar 1943 blei Tormod arrestert. Elna kom til Ullevål sykehus med en ødelagt rygg, men greide siden å rømme derfra. Hun og sønnen kom seg etter hvert til Sverige. Tormod blei forferdelig torturert gjennom 30 forhør og 68 dager i håndjern, på Viktoria terrasse. Siden blei han sittende lenge på Grini, der også svigermora og ei svigerinne var blant fangene. Håpet om å overleve fikk tid til å feste seg og vokse, men den 30. oktober 1944 blei han og 21 andre kjørt til Trandum og skutt. I 2015 blei det lagt ned en «snublestein» til minne om Tormod Nygaard, der han og Elna bodde i Hegdehaugsveien fra 1940.

Elna giftet seg etter krigen med Johan Strand Johansen, hvis jødiske kone døde i Auschwitz, og som da han selv slapp ut fra Sachsenhausen, blei en av NKP-statsrådene i Gerhardsens samlingsregjering i 1945.

Jørn Magdahl

Yanis Varoufakis:
And the weak must suffer what they must?
London: Vintage Publishing, 2016, 336 s.
(Norsk utgave i mars 2017)

Våren 2015 ble Yanis Varoufakis med ett en av verdens mest omtalte og omdiskuterte personer. Etter at det greske folket i valget i januar hadde gitt klar beskjed om at de var møkk lei av EUs og den nasjonale elitens nedskjæringer og innstramninger, var det økonomiprofessoren, motorsykkel-entusiasten og den selverklært uberegnelige marxisten Varoufakis som i rollen som finansminister fikk oppgaven med å omsette valgresultatet i praktisk politikk. Selv om han mislyktes og gikk av etter bare fem måneder, står han igjen som et av de fremste symbolene på denne motstanden.

Lesere som forventer seg avsløringer av hva som skjedde i møtene med Europas finansministre eller hva statsminister Tsipras tenkte og sa da han avviste Varofakis’ plan B til fordel for å inngå en avtale som var en blåkopi av den folket hadde stemt nei til i en folkeavstemning en uke tidligere, vil nok bli skuffet. Selv om han forteller enkelte anekdoter fra møtene med EUs finansministre, som i seg selv er beskrivende nok, er dette en bok som, i følge etterordet, i all hovedsak var ferdig før han plutselig sto i sentrum for fjorårets greske drama. Men det gjør ikke bokas tema – hvordan den europeiske pengeunionen er i ferd med å kvele et helt kontinent – mindre aktuelt.

Varoufakis har aldri lagt skjul på at han er euroføderalist, og postulerer også at dette er noe de aller fleste progressive er, eller i hvert fall bør være. Men i motsetning til våre hjemlige EU-fantaster, ser han samtidig at måten integrasjonen i EU har skjedd på, bærer det meste av ansvaret for utviklingen etter 2008. Det er ikke motstanderne av denne europeiske integrasjonen som stikker kjepper i hjulene for et forent Europa, det er de som har skapt den.

Ideen om en felleseuropeisk valuta har eksistert lenge, men virkelig vind i seilene fikk den etter at USA i 1971 forlot Bretton Woods-systemet. I dette systemet skulle en fast vekslingskurs mellom gull og dollar på den ene siden og mellom dollar og andre valutaer på den andre, kombinert med særlige mekanismer for devaluering av enkeltvalutaer, sikre økonomisk stabilitet og forutsigbarhet. Da dette systemet forsvant, ble det maktpåliggende for EU-landene, især Vest-Tyskland og Frankrike, riktig nok ut fra noe ulike beveggrunner, å finne en erstatning. Problemet med disse erstatningene, sett fra disses ståsted, var at det fortsatt var et relativt stort spillerom for å benytte pengepolitikken som et aktivt redskap.

Euroen fjernet denne muligheten, men den lot samtidig være å innføre mekanismer for å kompensere for ulikheter mellom de forskjellige landene. Dette gikk bra så lenge økonomien gikk bra, men da krisa kom, viste systemet seg i all sin grellskap. Varoufakis uttalte etter at han gikk av som minister at han hadde en plan B om å opprette en parallell gresk valuta, men en felles-europeisk valuta er fortsatt plan A. Den må bare være en ordentlig valuta, med en sentralbank som opptrer som en hvilken som helst annen sentralbank, altså ikke gjennom de enkelte lands regjeringer. Det betyr at den for eksempel må ha anledning til å kjøpe statsobligasjoner på bakgrunn av egne vurderinger, ikke rigide retningslinjer, og det betyr at den må forholde seg direkte til banker i trøbbel, ikke legge ansvaret på det enkelte landet der banken tilfeldigvis skulle være lokalisert.

Men hvis det nå er slik, hvorfor nekter de lederne som snakker så varmt om europeisk integrasjon, å ta dette inn over seg? Svaret er todelt. For det første går ikke denne omvendte alkymismen, som Varoufakis kaller det, like mye ut over alle. Siden handelsbalansen er et nullsumspill, der ett lands underskudd er et annet lands overskudd, er det fortsatt overskuddsland i Europa, særlig Tyskland, der også omfattende lønns- og velferdskutt de siste 15 årene har gjort sitt, som for så vidt klarer seg greit gjennom krisa. Men dogmatismen som regjerer langs aksen Berlin–Frankfurt–Brussel er kanskje vel så viktig. Selv om det særlig fra fransk side har vært et ønske om at valutaunionen skulle være begynnelsen på en føderasjon, har man ikke kommet dit, og, som det sies, man vet hva man har, men ikke hva man får. Å gå tilbake på det man har gjort så langt, vil være et gigantisk prestisjenederlag. Dermed blir ikke argumentasjonen at man gjør det ene eller andre fordi man forventer et bestemt resultat, det blir at man gjør det fordi sånn er reglene.

Varoufakis’ føderalisme er det mye å si om, men det vil kreve adskillig mer plass enn det en bokomtale gir rom for. Den mer metodiske tilnærmingen, derimot, bør kunne ofres noen linjer. Selv om leseren får en omfattende innføring i den europeiske pengepolitikken de siste 50 årene og selv om de aller fleste nok vil lære noe nytt av å lese boka, får man til tider inntrykk av en finanskapital som nærmest er løsrevet fra produksjonen og at de eneste egentlige aktørene ved siden av politikerne er spekulanter, bankierer og sentralbanker. Selv om det er pengepolitikk som er tema for boka, hadde det nok vært på sin plass å vise til noen sammenhenger, for eksempel når han uten videre slår fast at den veksten som fant sted i EUs periferi frem til 2008, i all hovedsak kan tilskrives EU-medlemskapet.

Med tittelen i mente, kan man også spørre seg hvor de fattige (eller svake, som vel ville vært en mer presis oversettelse av det engelske weak) blir av. Når produksjonen holdes utenfor, forsvinner også arbeiderklassen som aktør og klassekamp som fenomen, og hele den politiske utviklingen reduseres til en maktkamp mellom ulike eliter – mellom franske, tyske og britiske interesser. Dette kan nok delvis unnskyldes både med utgangspunkt i tema for boka og kanskje også Varoufakis’ særlige interesse for spillteori, men gjør likevel noe med helhetsbildet.

På tross av sin ubestridte standhaftighet i møte med EUs ultimatum da det stormet som verst sommeren 2015, føyer Varoufakis’ bok seg inn i en tradisjon som etter hvert har fått stor oppslutning blant tradisjonelt venstreorienterte miljøer og bevegelser – kapitalismen må reddes fra seg selv. Selv om dette er et helt legitimt standpunkt, så blir nytteverdien noe begrenset dersom man har et perspektiv som går ut over kapitalismens rammer. Slik sett er nok dette en bok som bør ha sitt fremste publikum blant miljøer som Radikalt Europa, for de som husker dem, selv om den også for oss andre kan bidra til en viss forståelse av de mer rent pengepolitiske mekanismene som gjør seg gjeldende i Europa i dag. Men det er det også mye annet som kan gjøres.

Mathias Bismo

Aslak Storaker (red.):
Sikkerhetspolitiske veivalg. Skjebnefellesskap med USA og NATO?
Oslo: Progressivt Forlag, 2016.

Dette er en samling artikler som ble utgitt på Progressivt Forlag (tidl. Marxist Forlag) for kort tid siden. Den treffer midt i en av de heteste og viktigste debattene for tida – forsvarspolitikken. Det er ti artikler skrevet av et knippe folk med forskjellig bakgrunn, flere med lange akademiske merittlister, men også folk som Jacob Børresen (pensjonert militær), Mette Kongshem (tidl. ambassadør), Roy Pedersen (leder av LO Oslo) og SV-veteran Stein Ørnhøi.

Man kan innvende at artiklene til en viss grad overlapper hverandre. Samtlige tar de i mer eller mindre tydelig grad opp forholdet mellom tilpasningen til NATO og viktigheten av et nasjonalt forsvar. Samtidig tas Norges medlemsskap i NATO i all hovedsak som gitt. Betraktningene om den internasjonale situasjonen og de sikkerhetspolitiske konsekvensene peker i stor grad på de samme elementene. Sentralt står vurderingene av forholdet mellom Russland og NATO/USA.

På den andre siden har de forskjellige forfatterne sin innfallsvinkel og bringer inn ulike perspektiver.

Den kanskje viktigste artikkelen er signert Ola Tellesbø. Han er advokat med fordypning i folkerett, krigsrett, menneskerettigheter og internasjonal strafferett. Han tar opp et særs viktig spørsmål: Hva betyr humanitær intervensjon? Han mener at det har vært framgang når det gjelder internasjonale konvensjoner og strafferett, og at vi beveger oss mot en rettstilstand som gjør aggresjonsforbrytelser og krigsforbrytelser mindre sannsynlig. Aggresjonsforbrytelse kan i framtida pådømmes ved den Internasjonale Straffedomstolen. Men mange land, herunder Norge vegrer seg mot å ratifisere en klausul som betyr at humanitær intervensjon også kan bli betraktet som aggresjonsforbrytelse. Hva skjuler seg bak begrepet humanitær intervensjon? Jo, de fleste av nyere tids krigstokter og invasjoner signert USA/NATO. Vi kan si at begrepet nærmest ble oppfunnet i forbindelse med Serbia/Kosovo-konflikten. Siden har så og si alle angrep blitt pakket inn i all verdens gode hensikter på vegne av sivilbefolkningen – det er humanitær intervensjon. Norske politikere passer seg for å kalle det krig, det heter at vi har et oppdrag i de gode hensikters navn.

Som sagt så er hovedtemaet i artiklene forholdet mellom et nasjonalt forsvar og bindingen til NATO. Det blir noen gjentakelser, men også forskjellige innfallsvinkler. Ørnhøi drøfter det litt vanskelige begrepet folkesuverenitet, og tidligere ambassadør Kongshem tar for seg demoniseringen av Russland/Putin og retter søkelys mot NATOs aktiviteter. Børresen har naturlig nok et tydelig militært perspektiv. Han mener Norge er helt avhengig av NATO og hjelp utenfra, men skisserer et forslag til et nasjonalt forsvar innenfor den rammen. Roy Pedersen oppfordrer fagbevegelsen til å engasjere seg langt sterkere i internasjonale og sikkerhetspolitiske forhold, i tråd med fagbevegelsens gode tradisjon.

Alt i alt, mye interessant og mye nyttig informasjon. Norsk sikkerhets- og forsvarspolitikk er et høyaktuelt tema – det vil bli gjort valg med store konsekvenser.

Birger Thurn-Paulsen

Dag Østerberg:
Fra Marx til nyere kapitalkritikk
Oslo: Pax Forlag, 2016, 192 s.

Boka til Østerberg er et viktig forsøk på å reaktualisere den marxistiske samfunnskritikken.

Allerede før publiseringen av Østerbergs nye bok, ble den kritisert av Gunnar C. Aakvaag, som på forhånd kunne konstatere: «Karl Marx sine analyser av kapitalismen [er ikke ] stedet å starte når vi skal forstå norske samfunnsforhold i dag.» Dette poenget skulle vise seg som en gjenganger hos bokas kritikere. I sin anmeldelse for sosiologen.no slår Roar Hagen fast at Marx’ begreper er dogmatiske og lukket mot erfaring, mens Ola Innset i Le Monde stiller spørsmålet om ikke «tiden har reist fra» det marxistiske begrepsapparatet. Det ser ut til at hovedproblemet med boka er at den handler om Marx.

For kritikerne av Marx og Østerberg virker det usannsynlig at et begrepsapparat fra 1867 kan brukes for å forstå virkeligheten som omgir oss i 2017, med tanke på hvor enormt verden har endret seg i mellomtiden.

Dette er en rimelig innvending, og i etterpåklokskapens navn burde nok Østerberg behandlet det allerede i innledningen. Dette ville vært nyttig av flere grunner, siden svaret på kritikken også sier oss noe viktig om hva Marx forsøkte å oppnå med Kapitalen.

Det holder ikke å avfeie Marx som gammel, uten å reflektere over hva kapitalismen er og hvor gammel den er. Marx forsøkte ikke å analysere den engelske industrikapitalismen, men kapitalismen i sitt «ideelle gjennomsnitt», det som kjennetegner den på tvers av alle historiske variasjoner. Kan hende vi lever i en ny fase i kapitalismens historie, men likevel er det snakk om en fase i kapitalismen. Det forutsetter at den historiske overgangen til kapitalismen var langt mer epokegjørende og betydelig enn de endringer som har kommet i ettertid, som dannelsen av et prekariat eller nyliberalismens inntog. I så fall trenger vi fortsatt en teori om hva som gjør kapitalismen til kapitalisme. Dermed er det ikke utenkelig at Marx allerede i 1867 var i stand til å analysere disse samfunnsforholdene på en god, om enn ikke fullstendig, måte.

Den politiske økonomi – og Marx’ kritikk

Østerberg begynner med en nyttig skisse av den liberale samfunnsteorien som ligger innbakt i den klassiske politiske økonomien til Adam Smith, David Ricardo og andre, før han introduserer Marx’ kritikk av dem i Kapitalen. Betydningen av å skille Marx fra de politiske økonomene har ofte blitt undervurdert, f. eks av Lenin, som hevdet at Marx «ga en streng begrunnelse for [den politiske økonomien] og utviklet den konsekvent videre».

Smith ville forklare samfunnet med utgangspunkt i individene det utgjøres av, og antar at individenes egenskaper – deres væremåte, tilbøyeligheter og tendenser – lar seg skissere uten henvisning til deres samfunnsmessige relasjoner til andre mennesker. Hvorfor oppstod kapitalismen? Som kulminasjonen av en langstrakt utvikling i arbeidsdelingen, som igjen er forankret i en naturlig menneskelig «tilbøyelighet til å bytte og kjøpslå» (Smith).

Den liberale samfunnsteorien begynner med en allmenn (pre-historisk) teori om «individet», og resultatet blir en forståelse av at bare én samfunnstype – «handelssamfunnet» (Smith) eller kapitalismen – harmonerer med individets forutgitte natur. Som Østerberg påpeker:

[D]en liberale økonomiske orden er ‘naturlig’, den er i pakt med menneskenes ‘natur’, den er derfor fornuftig, og dens bevegelse henimot økende velstand er en side ved fornuftens allmenne fremskritt. (s. 21)

Marx kritiserer skarpt denne forestillingen om at et bestemt menneskelig samfunn – det kapitalistiske – kan forklares med utgangspunkt i menneskets allmenne natur. Mennesket er for Marx et historisk vesen som «hele tiden forandrer sine omgivelser ved å dyrke, bygge og lage nye redskaper», og med dette stadig omformer sin natur.

Den såkalte «opprinnelige akkumulasjon»

Hvordan oppstår kapitalismen? For den politiske økonomien var det avgjørende at det ble akkumulert en tilstrekkelig rikdomsmengde som kunne investeres som kapital. Dette skjedde når noen individer ved sin «nøysomhet og gode adferd», anstrengte seg for å forbedre sin egen situasjon (Smith i Østerberg, s. 31).

I en fjern fortid fantes på den ene side en flittig, intelligent og fremfor alt sparsommelig elite, og på den annen side et dovent pakk som ødslet bort alt det eide, og mer til …» (Marx i Østerberg, s. 31).

Slik oppstod på den ene siden en liten klasse av velhavende kapitalister – og en stor klasse av mennesker uten annet å selge enn sitt eget skinn.

Denne harmoniske fortellingen er en ren fiksjon, som ser bort fra de brutale metodene – en serie «av rov, grusomheter og folketerror» – som kjennetegnet den virkelige opprinnelige akkumulasjonen. Her framhever Østerberg at problemet med liberalerne er at de har en forblindet, harmonisk virkelighetsoppfatning som glatter over den virkelig historien av vold og klassekamp. Dette gir et argument til revolusjonære som vil erstatte kapitalismen med noe annet. Det kan «skje på måter som medfører vold – men slik oppstod jo også den kapitalistiske produksjonsmåte» (s. 33).

At kapitalen fødes i «blod og skitt» er et poeng for Marx her, men ikke det eneste, og kanskje heller ikke det viktigste. Mer grunnleggende er det at kapital og kapitalistiske samfunnsforhold ikke oppstår når det har blitt samlet opp en tilstrekkelig mengde rikdom, slik Smith antok. Dette får det til å virke som at kapitalismen er den naturlige formen for rikdomsproduksjon, bare den blir tilstrekkelig omfattende. Marx innvender at en hel rekke samfunnsforhold må være på plass for at rikdommen skal bli til kapital.

For det første har en klasse den overveiende kontrollen over samfunnets produksjonsmidler og pengekapital. For det andre er livsmidlene vi konsumerer for å leve og overleve blitt til varer, som kjøpes på et marked. For det tredje har de fleste av oss ingen annen vare å selge enn vår arbeidskraft. Og for det fjerde eksisterer et konkurranseforhold mellom produsenter (bedrifter).

Det siste impliserer at kapitaleieren – for å skape profitt – må kjøpe fri arbeidskraft. Kombinasjonen av de tre første gjør at kapitaleiere får tilgang til å kjøpe arbeidskraft som en vare på markedet. Og det siste gjør at det kapitalistiske samfunnet kjenne-tegnes av visse «bevegelseslover»: for å overleve som kapitalist må hun maksimere og reinvestere profitten, kontinuerlig forbedre arbeidsproduktiviteten og revolusjonere produksjonskreftene. Dermed viser det seg at det Smith hevdet var en naturlig utvekst av menneskets «tendens til å bytte og kjøpslå», er resultatet av samfunnsforhold som særpreger kapitalismen.

Materialisme og materialistiske bidrag

Her kommer vi til den materialistiske linjen i Østerbergs bok, som foruten Marx tar for seg et vidt spenn av materialistiske bidrag som Georg Lukács, Herbert Marcuse, Henri Lefebvre, Jean-Paul Sartre, Pierre Bordieu og David Harvey. Framstillingen av dem er for det meste ordknapp og gir ikke så mye. Likevel får man en nyttig pekepinn til videre lesing.

Unntaket er Sartres praktiske situasjonsfilosofi og begrepet om serialitet, som vies en del plass og brukes aktivt til å kritisere liberaløkonomiske oppfatninger. Serielle situasjoner oppstår når man som i køen foran billettluken står i en serie av mennesker som har «samme formål, men ikke felles formål» (s. 93). Medmennesker framstår som brysomme konkurrenter, og har vanskelig for å gå sammen og kjempe for noe felles. Forslaget om at serialitet som avmakt går ut på det samme som Marx’ begrep om kapitalen som en «fremmed makt» var interessant og tankevekkende, selv om jeg tviler litt på om det stemmer.

Betraktet utfra den materialistiske linjen blir Marx tett knyttet til modernitetens idealer. Vitenskapen i opplysningstiden ble «fremholdt som den ypperste form for [Fornuft]» (s. 54). Marx kalte seg for en «vitenskapelig sosialist» og brukte uttrykk som «den kapitalistiske produksjonsmåtes naturlover». På andre måter var han også utpreget moderne, med sin «opptatthet av individene og deres frihet» og syn om at «individenes frie utfoldelse er det viktigste av alt» (s. 55).

Mot idealistene vil Marx og Engels få fram hvordan språk og bevissthet er forbundet med det praktiske liv. Her får vi en pedagogisk gjennomgang av hvordan denne materialismen utviklet seg, fra religionskritikken i Marx’ ungdomsskrifter til den «materialistiske historieoppfatning» i Den tyske ideologi og analysen av varefetisjisme i Kapitalen.¹

Kan vi gjenopplive kapitalkritikken?

Marx’ kapitalkritikk er en nyttig ressurs for dem som ønsker å forstå og forandre det kapitalistiske samfunnet, også i dag. I boka føyer Østerberg dessuten til en spennende liste av nyere kapitalkritikere som har forsøkt å forbedre og videreføre dette prosjektet. Mye av dette vil nok være ukjent stoff for mange, og Østerberg fortjener honnør for å ha skrevet en håndterlig og pedagogisk innføring.

Oscar Dybedahl

Note:

1. Jeg er kritisk til framstillingen av den historiske materialismen, men jeg har ikke anledning til å utbrodere problemene her. Se «Marxisme og kapitalkritikk» på Salongen.no.

Michael Roberts:
The long depression
Chicago: Haymarket Books,
2016, 347 s.

Etter mitt syn er dette Årets Bok innen politisk økonomi. Michael Roberts er en marxistisk økonom som i mer enn 30 år har arbeidet i City of London. Han er også kjent for sin blogg, Michael Roberts Blog, med oppdaterte økonomiske analyser.

Hovedbudskapet i boken er at de store økonomiene i verden er inne i en langvarig depresjon. Med «de store økonomiene» mener han G7-landene og de såkalte «framvoksende økonomiene», som omfatter BRICS-landene (Brasil, Russland, India, Kina og Sør-Afrika) og andre land som er under rask omforming i retning av utviklet kapitalisme.

Roberts mener at det har vært to depresjoner i den moderne kapitalismens historie: En fra 1873 til 1897 og en fra 1929 til 1939 («Den store depresjonen»). Nå er vi inne i den tredje depresjonen, som startet i 2008. Det er den som gir tittel til boken: Den lange depresjonen. Under kapitalismen skjer det en veksling mellom oppturer og nedturer, der både oppturene og nedturene skyldes de indre drivkreftene i kapitalismen. Det betyr at kapitalismen også «løser» sine egne depresjoner på en eller annen måte, selv om prisen er høy: stor arbeidsløshet, konkurser og fysisk ødeleggelse av produksjonsutstyr og av folk. Det er veldig viktig for Roberts å få fram at det er de indre drivkreftene i kapitalismen selv som skaper både nedturene og oppturene, og at de altså ikke forårsakes av ytre «sjokk». Årsakene ligger i kapitalismens egen natur.

I bokens kapittel 1 behandler han depresjonenes årsak. Etter min mening er kapitlet en glimrende, konsentrert og presis innføring i marxismens politiske økonomi. I det hele tatt kjennetegnes denne boken av et meget høyt presisjonsnivå. Han påpeker at borgerlige økonomer vanligvis forklarer depresjoner og kriser ved å peke på særegne årsaker til hver krise. De vil ikke godta at det ligger i kapitalismens natur at kriser og depresjoner oppstår, og derfor må de som forklaring finne ulike påvirkninger og «sjokk» som kommer utenfra økonomien selv, og som er forskjellige fra gang til gang.

Opp mot dette setter han en marxistisk tilnærming, der utgangspunktet for krisedannelser er loven om profittratens fallende tendens og de motvirkende tiltakene som kapitalistene iverksetter. Lavere profittrate fører til reduserte investeringer i produksjonen. Kapital søker da i stedet inn i finans- og eiendomsinvesteringer, og vi får utvikling av spekulative bobler. Det betyr at regulering av finansmarkedene ikke vil kunne hindre en kriseutvikling, fordi den grunnleggende, utløsende årsaken ikke ligger der men i at profittraten ved produktive investeringer er for lav. Det betyr selvsagt ikke at man ikke skal gå inn for regulering av finansmarkedene, men det er ikke slik krisen kan løses. Den utløsende årsaken er heller ikke svikt i etterspørselen, men at profittraten er for lav til å kunne konkurrere med finansinvesteringer. Tiltak for å øke forbruksetterspørselen eller den statlige etterspørselen vil derfor heller ikke kunne gi noen egentlig løsning på krisen, men kan ha en viss utsettende eller dempende effekt. Når staten f.eks. tilfører penger til bankene for å stimulere etterspørselen, havner det meste av disse pengene hos kapitalistene uten at det betyr at investeringer i verdiskapende virksomhet blir mer lønnsomme av den grunn. Slike tiltak, som nå har vært brukt i stor utstrekning, har derfor i beste fall en utsettende effekt.

Roberts leverer en ganske omfattende dokumentasjon på at nedgang i profittrate går forut for en kriseutvikling. Det er sentralt for ham å understreke at årsakssammen-hengen går fra lav profittrate til svikt i produktive investeringer, ikke omvendt.

Roberts har et kapittel om depresjonen i siste del av 1800-tallet, og deretter et kapittel om den Store Depresjonen på 1930-tallet. Deretter følger et kapittel om nyliberalismen på 80-tallet, der angrep på fagforeninger og arbeidsfolks rettigheter bidro til å øke profittraten noe, men egentlig ikke så mye.

Ifølge den analysen som Roberts presenterer, var det den såkalte «finanskrisen» i 2008–2009 som innledet Den Lange Depresjonen som vi nå er inne i. Årsaken lå i at profittraten ble så lav at den ikke kunne konkurrere med forventet avkastning på finans- og eiendomsinvesteringer. Spekulative og ofte lånefinansierte finans- og eiendomsinvesteringer danket ut investeringer i verdiskapende produksjon. Gjennom kapitlene 5–7 gir Roberts en omfattende og dyptpløyende analyse av Den Lange Depresjonen. Han mener at det er et ganske typisk trekk ved de lange depresjonene at de innledes med en kraftig nedgang som man tilsynelatende klarer å komme delvis ut av, før man går over i en langvarig fase med svak utvikling av økonomien.

I kapitlene 8–10 analyserer han mer detaljert USA, euro-området og Japan. Under overskriften «Resten slipper ikke unna» tar han i kapittel 11 for seg verden utenfor G7-landene. Han peker på at globaliseringen har knyttet verden tettere fast til de store kapitalistiske landenes økonomiske utvikling. Han gir særskilte omtaler av Brasil, India, Sør-Afrika og Tyrkia, samt de øst-europeiske landene som tidligere tilhørte den såkalte Sovjet-blokken. Men det som etter min mening er særlig interessant i dette kapitlet, er hans vurderinger av Kina, som skiller seg tydelig fra de andre landene og som han karakteriserer som det store unntaket.

Kina har ikke kapitalisme i vanlig forstand, det er slett ikke sosialisme i marxistisk forstand, og samfunnet er ikke på noen måte under demokratisk kontroll av arbeiderklassen. Via statsapparatet griper ledelsen i Kinas Kommunistiske Parti aktivt inn gjennom de store statseide bankene og statlige selskaper. Kina har streng valuta-kontroll, og landet er ikke avhengig av utenlandske lån. Statlig styrte investeringer spiller en sentral rolle. Samtidig har inntektsforskjellene økt kraftig.

Roberts stiller spørsmålstegn, men konkluderer likevel med at den spesielle formen for økonomisk vekst vil fortsette i minst ett tiår til, men i slakkere tempo. Etter hans vurdering har det kinesiske «økonomiske mirakel» ennå ikke utspilt sin rolle.

I kapittel 12 tar han skrittet ut i en nokså diskutabel drøfting av sykliske bevegelser i den kapitalistiske økonomien. Han tar for seg en del forskjellige sykluser med ulik bølgelengde og ulik forklaring, bl.a. den ganske anerkjente syklusen på 8–10 år, som slår inn både på investeringer, sysselsetting og produksjon – og profittrate. Han presenterer også de såkalte Kondratiev-bølgene, som hevdes å være lange bølger av 50–70 års varighet. Disse bølgene er høyst omtvistet.

Roberts gjør et ganske stort nummer av å studere samspillet mellom disse ulike bølgene. En viktig hypotese er at når en Kondratiev-bølge er på vei mot bunnen, og det sammenfaller med at flere av de andre bølgene også når bunnen, så oppstår det en depresjon, slik det gjorde fra 1873–76, fra 1929–32 og ifølge Roberts analyse for tredje gang fra 2008–09. Han prøver å kople alle disse ulike bølgebevegelsene sammen i en figur, som skal underbygge dette. Slik jeg ser det, er dette den svakeste delen av boken. Det store antallet ulike bølgefenomener blir ganske forvirrende etter hvert. Viktigere er det at det blir ganske spekulativt å påstå at hver av de ulike bølgetypene har en bestemt, forutsigbar varighet, som gjør at man kan tegne kart over dem og bruke dem til spådommer. Men jeg er enig med ham i at potensialet nå ser ut til å være uttømt på en rekke viktige punkter – samtidig.

Dermed ser det dystert ut for den internasjonale kapitalismen de nærmeste årene.

Det virkelig viktige poenget til Roberts i dette kapitlet er at slike bølgebevegelser ligger i kapitalismens natur, og at de ikke skyldes plutselige eksterne sjokk av typen vulkanutbrudd eller solflekker. Borgerlige økonomer prøver nokså systematisk å unngå det ubehagelige faktum at problemene ligger i kapitalismens natur.

I bokens siste kapittel stiller Roberts opp mot hverandre to ulike modeller: Den ene viser en kapitalisme som går fra krise til opptur til ny krise, altså en verdensomspennende bølgebevegelse. Den andre viser en kapitalisme som først utvikler menneskehetens produktive krefter opp til et helt nytt nivå, men som etter hvert har fått mer og mer destruktiv karakter, hindrer den videre utviklingen av menneskesamfunnet, og til slutt ender i et stort sammenbrudd. Roberts konkluderer med å skissere en kombinasjon: En bølgebevegelse av opp- og nedturer som nå beveger seg rundt en nedadgående trend, med stadig dypere nedturer.

Den avsluttende konklusjonen til Roberts er at kapitalismen bare gjennom menneskenes bevisste aksjon kan bli erstattet av et nytt system for samfunnsmessig organisering. Det krever handling fra arbeiderklassen globalt – fra det store flertallet. Og det haster: Han peker på overveldende bevis for at dersom kapitalismen overlever de neste 50 årene, vil planetens naturlige utviklingsmuligheter bli alvorlig skadet.

Michael Roberts skriver klart og presist. Det er mye han spenner over på de 347 sidene, og dermed er framstillingen ganske konsentrert. Men utbyttet er stort, og det er all grunn til å kaste seg over denne viktige boken.

Torstein Dahle

PK
Regi: Rajkumar Hirani

Bollywoodfilmar er kjende for song, dans, klåre fargar og store kjærleiksdrama med mange komplikasjonar. Kassasuksessen PK inneheld også dette, men den er også ein seriøs kritikk av korleis religion blir misbrukt, og den leverer denne bodskapen innpakka i slapstick-humor.

PK, spelt av Aamir Khan, er ein alien som landar naken i ørkenen. Han parkerer romskipet sitt og prøver å koma i kontakt med lokalbefolkninga han har tenkt å studera. Nemnde representant for menneskerasen steler den vakre skinnande fjernkontrollen til romskipet som henger rundt halsen til PK. Dermed blir han kasta inn i ein utmattande jakt på fjernkontrollen for å kunna reisa heim. PK spør folk om hjelp, og dei svarer at berre gud veit, og berre gud kan hjelpa han. Så han testar alle religionane i India, for å koma i kontakt med denne Gud som kan hjelpa han. Dette set han i lattervekkande situasjonar som då han prøver å ofra vin i en moske etter å ha deltatt i nattverd i ei katolsk kyrkje. Og når han ikkje får noko resultat prøver han å krevja investeringa sine tilbake frå hindu-tempelet han har donert pengar til. Etter kvart blir hovudprosjektet å avsløra ein hinduguru som har skaffa fjernkontrollen og brukar han for å skaffa fleire tilhengarar.

PK er ein typisk «vis dåre», den enkle fyren som stiller dei store spørsmåla autoritetane ikkje klarer å svara på. Kallenamnet hans «PK» kjem også av dette, det betyr «full».

Det hadde ikkje vore ein bollywoodfilm utan ein stor kjærleikshistorie. Denne er også kontroversiell på grunn av konflikten India har med nabolandet, romansen skjer mellom ein pakistansk ung mann (Sushant Singh Rajput) og den indiske journalisten (Anushka Sharma) som hjelper PK i prosjektet sitt.

Filmen skapte stor kontrovers då han kom, det var blant anna ei Twitter-kampanje for å bokotta filmen fordi dei meinte den fornærma hinduar. Men den er også ein av dei mestselgande indiske filmane.

For underhaldning frå India som også har litt meining, kan filmen PK anbefalast.

Ingrid Baltzersen

John Smith:
Imperialism in the twenty first century
Monthly Review Press¹, 2016

John Smiths bok er eit sterkt og sviande skriftstykke mot utbyttinga av milliardar av menneske i det som vart kalla tredje verda, som no blir kalla «framveksande» eller «utviklings»-økonomiar av gjengs økonomar (og som blir kalla Sør av Smith). Men boka er mykje, mykje meir enn det. Etter år med forsking og ei doktoravhandling, har John gitt eit viktig og nyskapande bidrag til vår forståing av den moderne imperialismen, både teoretisk og empirisk. Slik supplerer hans Imperialism … Tony Norfields The City, som er meldt tidlegare i bloggen her² – eller kanskje skulle eg sei at Tonys er eit supplement til John Smiths. Mens Tony Norfields bok tar for seg utviklinga av finanskapitalen i vår tids imperialistiske land, og dei dominerande finansmaktene i «Nord» (USA og Storbritannia med vidare), viser John Smith korleis «superutbyttinga» av lønnsarbeidarane i «Sør» er grunnvollen for imperialismen i det tjueførste hundreåret.

Boka startar med eksempel på korleis lønnsarbeidarar i Sør blir «superutbytta» med lønningar under verdien av arbeidskrafta (tekstilarbeidarar i Bangladesh):

Sultelønna, fabrikkar som er dødsfeller, og stinkande slum i Bangladesh er typiske for dei vilkåra hundrevis av millionar av arbeidsfolk må halde ut i Sør, kjelda til meirverdi som held liv i profitt og uhaldbart overforbruk i imperialistiske land .(s. 10)

… og korleis meirverdien skapt av desse superutbytta arbeidarane blir rana av transnasjonale selskap og overført gjennom «verdikjeda» til profitt for dei imperialistiske landa i Nord (Apples iPhones og Foxconn).

Den einaste delen av Apples profitt som tilsynelatande kjem frå Kina er det som kjem frå salet av produkta deira i landet. Som med T-skjortene laga i Bangladesh, og dei siste elektroniske dingsane, så er straumen av rikdom frå kinesiske og andre låglønna arbeidarar som held oppe profitten og framgangen til firma og nasjonar i Nord usynleg i økonomisk statistikk og i tankane til økonomane. (s. 22).

Smith peikar på at «omlag 80 % av verdshandelen (bruttoeksport) er knytt til produksjonsnettverka til dei transnasjonale selskapa». UNCTAD meiner at «rundt 60 % av verdshandelen … er handel som er ein del av ulike ledd i produksjonskjeda av varer og tenester for forbruksmarknaden.» (s. 50). Smith hevdar at bruken av underleverandørar utanlands har vore ein medviten kapitalistisk strategi, eit kraftfullt våpen mot fagorganisering, for lønnsnedslag og intensivert utbytting av arbeidarane heime. Og det har framfor alt ført til ein enorm auke i sysselsette arbeidarar i låglønnsland.

Eit slåande trekk ved globaliseringa i dag er at ein svært stort og veksande del av arbeidsstyrken i mange verdsomspennande verdikjeder no er i utviklingsøkonomiar. Ein kan sei at tyngdepunktet i store delar av industriproduksjonen i verda har flytta seg frå Nord til Sør i verdsøkonomien, siterer Smith Gary Gereffi.

Hovudpåstanden til Smith er at lønningar tvinga under verdien av arbeidskrafta er kjennemerket for profitten i vår tids imperialisme. Det er slett ikkje finansielt hegemoni (Norfield), og absolutt ikkje ein slags «ran av kapital og rikdom» (Harvey).

Kapitalistisk hunger etter ultrabillig arbeidskraft er ein avgjørande faktor i eit endra produksjonsmønster i verda.

Smith avslører den nyklassiske synet som seier at lønningane i Sør er låge fordi produktiviteten er låg der. Påstanden, seier Smith, har

aldri blitt systematisk kritisert av motstraums og marxistiske kritikarar av nyliberalismen … (og) marxistar i dag … med få, men viktige unntak … er forbausande likegyldige og velvillige til påstanden frå borgarlege økonomar om at lønnsskilnader i verda bare speglar skilnader i produktivitet.

Nyklassisk borgarleg teori prøver medvite å knytte lønnsvekst til produktivitet, og mange marxistar er samde fordi dei blandar bruksverdi (produksjon av varer og tenester) med verdien (produksjonskostnad). Men «lønnsskilnader er klart påverka av tvangstiltak mot arbeidsmigrasjon – med andre ord noko som er heilt uavhengig av produktivitet.» (s. 240)

Men gjengs økonomisk teori fornektar dette. Det fører til oppfatninga at arbeidarane i Kina får ei «rimeleg lønn» ut frå sin produktivitet. Smith siterer Martin Wolf i boka frå 2005 – Why globalization works – som hyllar globaliseringa (Wolf gløymer desse påståtte fordelane i seinare arbeid):

Det er rett å seie at transnasjonale selskap utbytter kinesiske arbeidarar for å få profitt. Det er like rett å seie at kinesiske arbeidarar utbytter selskapa i det (nesten heilt oppfylte) håpet om høgare lønn, betre opplæring og fleire sjansar. (Wolf.)

Motsett av Wolfs syn er det enorme låglønnsproletariatet som har vakse fram dei siste tretti åra forklaringa på den imperialistiske profitten, overført frå Sør til Nord. Smith legg fram prova for det. I 2010 levde 79 %, eller 541 millionar, av industriarbeidarane i verda i «mindre utvikla regionar», opp frå 34 % i 1950 og 53 % i 1980, samanlikna med dei 145 millionane industriarbeidarane, eller 21 % av totalen som levde i imperialistiske land i 2010 (s. 103). Talla er enno meir dramatiske for fabrikkarbeid. No lever og arbeider 83 % av arbeidsstyrken her i landa i Sør.³

Verdas «økonomisk aktive befolkning» steig frå 1,9 mrd i 1980 til 3,1 i 2006, ein vekst på 63 %. Nesten all veksten har komme i «framveksande nasjonar», som har 84 % av arbeidsstyrken i verda. 1,6 mrd av dei var lønnsarbeidarar, den andre milliarden er småbrukarar og eit mangfald av menneske i den uendeleg brokete «uformelle økonomien». (s. 113.)

Proletariatet i verda har aldri vore større i tal, og som del av den totale arbeidsstyrken.⁴ Og likevel har lønnsdelen av nasjonalproduktet gått ned, både i Sør og Nord. ILO seier at sidan tidleg på 1990-talet har «delen av BNP som går til arbeidarane … gått ned i bortimot 75 % av dei 69 landa med tilgjengeleg informasjon.» Nedgangen er tydelegare i framveksande og utviklingsland enn i utvikla. Nedgangen i arbeidskrafta sin del i framveksande og utviklingsøkonomiar var svært bratt – med eit fall i Asia på rundt 20 % mellom 1994 og 2010; og ikkje minst «akselererte takten i nedgangen … dei siste åra, der lønnsandelen fall med meir enn 11 % mellom 2002 og 2006.»

Som Smith seier:

Lønna betalt til arbeidarane i Sør blir påverka av faktorar som ikkje har samanheng med, eller relevans for, produktiviteten til desse arbeidarane, faktorar som kjem frå forhold i arbeidsmarknaden og samfunnsstrukturen meir generelt, og forhold som angår reproduksjonen av arbeidskrafta, medrekna undertrykkinga av arbeidsmigrasjon internasjonalt, og framveksten av ei relativt enorm overskotsbefolkning i det globale Sør. Det slår eit stort hol i det skrøpelege byggverket til gjengs økonomi.

Det fører fram til eit av dei teoretiske hovudpunkta til Smith. Kapitalismen starta med utbytting av arbeidskrafta gjennom absolutt meirverdi (lengre arbeidsdagar), og sjølvsagt ved å få fleire folk inn i arbeidsstyrken. Etter som kapitalismen utvikla seg, slik Marx viste for Storbritannia i Kapitalen, var det auke i relativ meirverdi som dominerte, det vil sei at arbeidssparande teknologi blir tatt i bruk for å redusere arbeidskraftkostnaden innanfor same arbeidsdag. Men no i det 21. hundreåret hevdar Smith at utbyttinga av arbeidarane i Sør skjer meir gjennom å drive lønna under verdien på arbeidskrafta (superutbytting) enn gjennom utvida absolutt og relativ meirverdi.

I Kapitalen såg Marx dette som ei viktig form for utbytting av arbeidskrafta, men hevda at sjølv utan det kunne kapitalismen utbytte arbeidskrafta og skaffe seg meirverdi. Marx såg at dei faktorane som verka mot at profittraten skulle gå ned for kapitalen, ikkje bare var stigande utbyttingsrate eller fallande teknologikostnader, eller auka utanrikshandel og finansialisering av kapitalen, men au reduksjon av lønningane under verdien av arbeidskrafta (superutbytting). Marx såg bort frå denne faktoren i teorien om kapitalrørsle, men:

Som mange andre saker ein kan bringe inn, har det ingen ting å gjøre med den allmenne analysen av kapitalen, men har plass i ei framstilling av konkurranse, som ikkje blir behandla i denne boka. Det er likevel ein av dei viktigaste faktorane som kan hindra at profittraten går ned. (s. 240.)

Men no er alle tri utbyttingsmetodane i sving ifølgje Smith. Det er den tredje er som er mest markant i Sør, hevdar han, fordi det imperialistiske Nord ser det som beste og enklaste måten å rane til seg meirverdi på der. Etter Smiths syn har denne utviklinga vore ignorert, oversett eller blanda saman av det han kallar «euromarxistar» som påstår at arbeidarane i Nord er meir utbytta enn dei i Sør fordi dei er meir produktive.

Smith meiner denne samanblandinga oppstår på grunn av måten gjengs økonomar bruker BNP og «meirverdi» på, og det er godtatt mest utan spørsmål av marxistiske økonomar. Brutto nasjonalprodukt (BNP) skjuler det faktum at mykje av verdien i til dømes USAs BNP ikkje er skapt av arbeidarane der, men er rana gjennom multinasjonal utbytting og internprising, frå profitt skapt gjennom utbyttinga av arbeidarane i Sør. BNP blandar saman verdiskaping med verdifangst, og det avdekkar dermed ikkje korleis Sør blir utbytta av det imperialistiske Nord:

Nærare undersøking av desse herskande nyklassiske idéane … leier oss til å omdefinere BNP frå ein målestokk på det ein nasjon har produsert innanlands, til ein målestokk på den delen av det globale produktet som blir fanga opp eller lagt beslag på av ein nasjon. N-en i BNP er med andre ord ei løgn. (s. 278.)

Slik blir Lenins hundre år gamle analyse av imperialismen, som no ofte blir feid til sides som feilaktig, framleis korrekt ifølgje Smith. Det er «undertrykkarnasjonar» og «undertrykte nasjonar». Kven som er kva blir ikkje avgjort bare av finansielle musklar (Norfield), men au av den systematiske superutbyttinga av proletariatet i det undertrykte Sør. Så

i avgjørande spørsmål – utbyttinga som ligg i forholda mellom nasjonane i kjerne og periferi, og høgare utbyttingsrate i periferien, og kor sentrale dei politiske kampane i Sør er – hadde marxistiske tilhengarar av avhengigheitsteorien rett og deira ortodokse kritikarar feil. (s. 223.)

Men korfor har imperialismen utvikla seg slik at utbyttinga no tar form av superutbytting? Det er delvis fordi i land der arbeidsstyrken auka raskt med folk som kom frå landsbygda, var det mauleg for autoritære regime i Sør og mektige multinasjonale selskap i Nord å overvinne dei vanlege samfunnsmessige hindringane for altfor dårleg lønn, lang arbeidstid og dårlege arbeidstilhøve med vidare, slik at lønningane kunne haldast under arbeidskraftkostnadene (kostnadene på det ein treng for å leve). Smith legg au vekt på undertrykkinga av arbeidsmigrasjon frå Nord si side som eit bidrag til dette, slik me ser altfor godt i migrasjonskrisa i Europa i dag.

Og det er au ein reaksjon på endringane (fallet) i lønsemda for kapitalen i dei imperialistiske økonomiane i Nord, særleg frå 1970-talet og utover. Nyliberal politikk på lønn, offentlege tenester, og fagforeiningar i Nord gjekk saman med «globaliseringa» i Sør då kapitalen i dei store imperialistmaktene opplevde eit brått fall i profitten. Slik eg hevdar i boka The Long Depression (juni 2016)⁵, hendte noko liknande i siste perioden med imperialistisk ekspansjon og «globalisering» frå 1890-åra, og det førte til eksport av kapital til Sør (Latin-Amerika, Asia), og veksande rivalisering om koloniar og profitt herifrå, som kulminerte i første verdskrig.

Det var det som blei framstilt av Lenin. Men, som Smith siterer Andy Higginbottom, det som mangla i Lenins analyse av imperialismen som høgaste stadiet av kapitalismen på slutten av 1800-talet, var ikkje at utbyttinga i Sør er mindre enn i Nord, eller at det ikkje er undertrykkande og undertrykte nasjonar lenger. Men

Lenin teoretiserer ikkje imperialismen med omsyn til aukande organisk samansetting av kapitalen, eller profittratens fallande tendens … Denne ufullstendige teoretiske studien av imperialismen er atypisk for Lenin, og står i sterk kontrast til hans økonomiske analysar av den kapitalistiske utviklinga i Russland, som er solid bygd på kategoriane i Kapitalen.» (s. 229.)

Smith meiner at marxistiske økonomar frå Nord ikkje tar høgde for variasjonar internasjonalt i utbyttingsgraden (m/v), eller i den organiske samansettinga av kapitalen (k/v), når dei drøftar lova om profittratens fallande tendens.

Det kan vel vere sant at marxistiske økonomar, som eg sjølv, har «sett bort frå det faktum at ein vesentleg del av meirverdien selskap i den imperialistiske verda ranar til seg og realiserer som profitt vart henta frå arbeidarar i låglønnsland.» (s. 248.) Men me som har diskutert, har ikkje sett bort frå den totale endringa i m/v. Eit av særdraga ved perioden etter 1945 er faktisk at meirverdiraten har stige i dei store økonomiane, mens profittraten har falle (sett over lang tid). I mitt eige arbeid har eg vist at det er tilfellet i USA⁶, og også i nyare arbeid for profittraten på verdsbasis, medrekna økonomiane i Sør i G20-nasjonane som Brasil, Russland, Kina og India. Esteban Maito har gjort tilsvarande arbeid med tilsvarande resultat.⁷

Me ser ikkje bort frå endringar i utbyttingsraten totalt sett. Det dette arbeidet viser er faktisk at sjølv om profittraten er høgare i Sør, så har han falle også her, trass i stigande og høgare m/v, enten årsaka er absolutt meirverdi, relativ meirverdi eller superutbytting. Her er mi utrekning av profittraten i G7- og BRIK-økonomiane gjennom dei siste 60 åra, frå artikkelen min om den samla profittraten i verda på grunnlag av tabellar frå Penn World.⁸

Slik viser lova grensene for kapitalismen (og imperialismen) på lang sikt. Ei ny bok av G Carchedi og meg (kjem seinare i år) samanliknar arbeidet til «ikkje-euro»-marxistar verda rundt som viser at lova om lønsemd som Marx utvikla, fungerer like mykje i Sør som i Nord.

Eg er faktisk ikkje sikker på om Smith har godtgjort at «superutbytting» er det dominerande trekket ved moderne imperialisme. Som han viser, kvilte imperialismen på 1800-talet au på superutbytting av folkemassane i koloniane (opp til slaveri), og at i industrialiseringa av imperialistiske land som Storbritannia seint på 1700- og tidleg 1800-tal var lønningar under verdien på arbeidskraft ein viktig faktor utbyttinga av arbeidarane.⁹

For den saks skuld er superutbytting synleg i dei imperialistiske økonomiane også. Kontraktar utan gitt arbeidstid, der arbeidarane skal lyde det minst vink frå arbeidskjøparen, når som helst, for minimal lønn, er no røyndommen for to millionar arbeidarar i Storbritannia. I Sør-Europa der arbeidsløysa blant ungdom er 40 – 50 %, er dei unge tvinga til å bu med foreldra og tene sørgeleg lite i sals- eller ferie- og fritidsbransjen. Og tala viser at fattigdomen har auka på sidan 1980-talet for den lågaste tidelen av hushalda i Nord (medrekna USA).

På den andre sida, saman med superutbyttinga er det au utbytting av proletariatet i Sør gjennom absolutt meirverdi, og gjennom dei nyaste teknologiløysingane for å spare arbeidskraft (relativ meirverdi), akkurat slik det var då den industrielle kapitalismen utvikla seg frå 1800-talet. Foxconn superutbyttar nok arbeidsstokken sin, men dei brukar au det siste innanfor teknologi. Det er eit slikt trekk Trotski likte å kalle den samtidige og ujamne utviklinga av kapitalismen i den imperialistiske epoken.

Og det er i denne debatten eg ikkje er heilt sikker på kor Smith står: om tilhøvet mellom profittlova til Marx og årsakene til dei økonomiske krisene som er blitt globale under vår tids imperialisme. Han seier, heilt rett meiner eg, at «enten profittraten går opp eller ned, det viktige er om den totale meirverdien er tilstrekkeleg til å premiere alle dei som krev ein del.» Ja, slik er den totale meirverdien med jamne mellomrom for liten ifølgje lova til Marx. Og når den totale profitten går ned, går det ikkje lang tid før investeringar, sysselsetting og inntekter får ein kraftig nedgang.

I sluttkapittelet om årsakene til krisene, avviser Smith bestemt ideen som står sterkt blant både tradisjonelle og motstraums økonomar: at den globale finanskrisa og nedgangen var finansiell i utgangspunktet. Han meiner krisa vart utsett då imperialistiske selskap flytta tyngdepunktet til Sør på grunn av «overproduksjon» i Nord. Men «overproduksjon» kan bety så mangt.¹⁰ Hos Marx er overproduksjon av varer resultat av overakkumulasjon av kapital, men overakkumulasjon av kapital er resultatet av fallande lønsemd og profitt (absolutt overakkumulasjon).

Som Smith viser på meisterleg vis, så fekk kapitalen i Nord tilbake lønsemda dei hadde tapt på 1970-talet gjennom superutbyttinga av Sør:

meirverdi henta frå desse legionane av elendig betalte arbeidarar fekk det kapitalistiske systemet opp av grøfta på 1970-talet.

Som Smith skriv kom auka gjeld i tillegg til den endelege krisa slik at ho fekk eit finansielt uttrykk. Som han seier:

eksponensiell auke i gjelda klarte å halde tilbake overproduksjonskrisa, men har ført det globale finanssystemet på grensa til kollaps.

I denne setninga kan du bytte ut ordet «overproduksjon» med «lønnsemd».

Det kan godt vere at imperialismen igjen kan finne nytt rom til å utbytte proletariatet i verda, og dermed motverke fallande lønnsemd, for ei stund. Det finst framleis arméar av reservearbeidskraft på landsbygda i mange land som kan trekkast inn i globalisert vareproduksjon. (Og ja, ofte lønna under sin verdi.) Men det er grenser for kor lenge imperialismen kan auke utbyttings-raten, ikkje minst den kampen dette spirande proletariatet fører i Sør (og framleis svært mange i Nord).

Lova til Marx om lønsemd har ikkje blitt – og vil ikkje bli – motverka i det uendelege, sjølv gjennom superutbytting. Lova om lønnsemd og kampen det globale proletariatet fører er akilleshælane til imperialismen.

Michael Roberts
(Omsett av Gunnar Danielsen)

Notar:

1. http://monthlyreview.org/product/imperialism_in_the_twenty-first_century/
2. https://thenextrecession.wordpress.com/2016/02/24/british-imperialism-the-city-of-london-and-brexit/
3. https://thenextrecession.wordpress.com/2014/10/21/de-industrialisation-and-socialism/
4. https://thenextrecession.wordpress.com/2012/12/12/apples-robots-and-robber-barons/
5. http://www.haymarketbooks.org/pb/The-Long-Depression
6. https://thenextrecession.files.wordpress.com/2015/12/us-rate-of-profit-revisited1.pdf
7. https://thenextrecession.files.wordpress.com/2015/05/maito-esteban-the-historical-transience-of-capital-the-downward-tren-in-the-rate-of-profit-since-xix-century.pdf
8. https://thenextrecession.files.wordpress.com/2015/12/revisiting-a-world-rate-of-profit-june-2015.pdf
9. Sjå Engels om Forholda for arbeidarklassen i England: https://www.marxists.org/archive/marx/works/1845/condition-working-class/index.htm
10. https://thenextrecession.wordpress.com/2010/01/29/overproduction-and-capitalist-crisis/